VÅT FJØS
Om idealisme og laks som berga utkanten i nord
Orkana
Arild D. Moe
Arild D. Moe
Våt fjøs
Om idealisme og laks som berga utkanten i nord
Boka er utgitt med støtte av Br Karlsen
Forsideillustrasjon: John Berthung / Harstad Tidende / Sør-Troms museum
Forfatterportrett: Trond Sandnes / Folkebladet
Design: DesignBaltic
Trykk: Dardedze holografija
© Orkana 2024
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-626-9
www.orkana.no
post@orkana.no
En amper lørdagskveld
Grove og krokete fingre blar i ei grønn lita notatbok, men
øynene hans klarer ikke lenger å tyde bokstavene.
– Her kan du lese! Han rekker meg boka. – Det er fra studieturen min til Hitra i 1971. Det var der vi henta kunnskapen.
Thorbjørn Flakstad er blitt en gammel mann. Mørke krøller er blitt gråsprengt, kroppen er sliten, både føttene og pusten er dårlig. Og han plages med nattesøvnen. Men i hodet er minnene fortsatt klare: om den dødsdømte heimbygda, dugnadsviljen til naboene, år med diskusjoner, snekring, prøving og feiling, om
reiser og møter, motgang og støtte – og omsider suksess, en eventyrlig suksess.
Han og Senja-bygda Flakstadvåg ville trosse ei vedtatt
sannhet: at det nord for Lofoten og Vestfjorden ikke gikk an å ale opp den sølvglinsende laksen. Det skulle være for kaldt i havet, fikk de høre. Det skjønte de ikke. Villaksen kom jo inn fra havet og til elvene helt øst i Finnmark. Og den var feit og fin, den laksen de fisket om sommeren i kilnot i fjorden.
I hylla bak han står det et svart-kvitt brudebilde med ramme i kvitt og gull: Gerd og han. Hun med slør og ei lita krone på hodet, han med kvit tversoversløyfe. Deler av fotografiet er fargelagt, rosene og leppene hennes er røde.
Villaksen kom jo inn fra havet og til elvene helt øst i Finnmark.
Bildet var tatt da de var blitt en liten familie. De hadde ei datter og bodde i heimbygda hans. Thorbjørn Flakstad sitter i en lys skinnsofa og forteller. Foran han står det en halvfull kaffekopp. Kaffen er allerede blitt kald. En mørk fleecevest varmer utapå ei
Flyfoto av bygda Flakstadvåg tatt av fiskerikonsulent i Troms, Christian Andersen, i 1972. Bygda hadde fått molo, men ikke veg.
(Foto: Christian Andersen / Kystmuseet i Sør-Trøndelag)
Thorbjørn Flakstad i sofaen heime på Flakstadvåg. Fra stuevinduet ser han ut på det han har vært med på å skape. (Foto: Arild D. Moe)
holmer. Det var i le av noen skjær lenger inn at de hadde merdene for vel 50 år siden. – Det var ikke så djupt der, men det var slik vi mente det måtte være, kommenterer han.
blårutete flanellsskjorte. På veggen bak han henger to innramma akvareller av blomster og landskap.
Når Thorbjørn løfter blikket mot stuevinduet, reiser ei gråsvart kjegle seg på den andre sida av fjorden; fjellet Lomstinden, mer enn 750 meter høyt. Kvite striper med snø lyser opp sprekker i fjellsida. Under steinura lengst nede mot fjorden, en flat gresskledd odde og noen
På denne sida av fjorden kan Thorbjørn følge med på de siste tiårenes utvikling: vegen som endelig kom, en molo og ei lita havn, et par grå og røde industri- og lagerbygg, noen ventemerder i svart plast, flytebrygger med arbeidsbåter og sjarker, et tankanlegg og en parkeringsplass.
På fyllinga ved moloen står mange privatbiler som arbeids-
folk fra nabobygdene setter fra seg mens de er på jobb. Flere ganger om dagen dundrer tunge vogntog forbi vinduet hans med kvite tomkasser til lakseslakteriet, eller millionverdier med laks til fiskediskene i Europa. Selv triller han sine daglige formiddagsturer i mopedbilen på bygdevegen – for å få avveksling og treffe folk – noen ganger fire kilometer helt opp til vegtunnelen. Thorbjørn har for lengst lagt et langt arbeidsliv bak seg; som lærer, sauebonde, grynder, bedriftsleder, politiker og organisasjonsmenneske.
Snikende spøkelse
Vi skal tilbake vel 50 år, til 1970. Det er vår på yttersida av Senja, snøbart i den sørvendte og flate bygda ved Andfjorden. Tolv–tretten hvite og gulbleke hus og noen rødfalma fjøs ligger på ei uryddig linje ovafor steinfjæra på Flakstadvåg. En nybygd molo gir ly for noen små sjarker. Bak bygda – mot nord og øst – stenger mektige fjell. Mot sør og vest er det fjord og hav, og rekker av fjell, noen langt borte.
Folket i bygda må bruke lokalbåten eller skyss over fjorden til bygda Rødsand for kontakt med omverdenen. Her må alt komme og gå sjøvegen: matvarer, plank og sement, aviser og brev, medisiner, legeskyss, sauer, kyr … alt de tren-
ger. Det er en tilværelse utafor utkanten. Ingen veg – knapt et tråkk – knytter Flakstadvåg til nabobygder på den andre sida av fjellene. Mellom husene i bygda snor ei mer tydelig sti seg, blitt til over tid av de vel 50 menneskene som bor der. Om vinteren er det å grynne i snøen.
er små. «Bygda har ikke vegsamband og vil neppe noen gang få det», skriver utbyggingsavdelinga i fylket i et dokument fra den tida.1 På Flakstadvåg lever folk av småbruk med noen husdyr og litt fjordfiske. Det holder så vidt til eget hushold. Mannfolkene er borte på arbeid om vinteren, noen på lofotfiske. Ungdommen må bort for å gå på skole og finne seg lønna arbeid. Ei ny tid, fast arbeid, moderne utvikling og dermed en annen velstand lokker dem.
Bare om sommeren er det litt mer liv i bygda. Da blir det båret sølvglinsende havlaks opp fra fjæra, fanget i kilnøter.
Det gir kjærkomne kroner i lommeboka.
Nå knuger et snikende spøkelse bygda. Folk har allerede pakket og reist fra vegløse steder som Halvardsøy, Årberg og Leikvik lenger ute i fjorden. Der er vinduene mørke og husene tomme. Og fraflyttinga sprer seg.
Molo fikk bygda i 1962. Strøm året etter. Men utsiktene til veg innover Senja
Ingen veg – knapt et tråkk – knytter Flakstadvåg til nabobygder på den andre sida av fjellene.
Fra Flakstadvåg har én nabo og foreldrene og søster til Thorbjørn flytta til Harstad, byen i sør, noen timers reise med lokalbåten. Han og kona bor nå på heimgården hans med den lille dattera si.
Flakstadvåg på ytre Senja med de nærmeste bygdene rundt. Halvardsøy, Årberg og Leikvik ble fraflytta på 1960- og 70-tallet.
(Kartskisse: Trond Sandnes / Folkebladet)
En lørdagskveld denne våren sitter Thorbjørn og naboen Anton Aarberg heime hos
Idar Olsen og prater, over et glass. Thorbjørn er snart inne i det siste av sine tre pliktår som lærer i heimbygda. Han hadde tatt lærerutdanning i Alta og Tromsø.
Karene snakker om det som plager dem: fraflyttinga fra nabobygdene og framtida for bygda deres. Vil det samme skje her? De vet at de bor i en utkant i utkanten. De har hørt at folketallet i Torsken kommune har gått ned med 54 personer i gjennomsnitt hvert år de siste ti årene. Ikke minst vet de hvor mange færre de er blitt i bygda deres, som hadde 80 innbyggere, 35 færre er de blitt siden 1960, altså på ti år.2
Visjonen er at ei sentralisering skal demme opp for fraflytting fra landsdelen.
kommunen ikke bryr seg om dem. De mener det ikke nytter å si noe.
Det eneste de vet at sentrale myndigheter vil tilby utkantene, er fraflyttingsbidrag. Politikerne vil satse i det som blir kalt basisområder, i vekstsentra og industristeder i landsdelen. Visjonen er at ei sentralisering skal demme opp for fraflytting fra landsdelen.3
Mener kommunen ikke bryr seg
– Det råda ei oppgitthet. Det var ikke tiltak hos noen til å starte med noe som kunne skape arbeid i bygda, husker Thorbjørn om stemninga. For bygda er på kanten av stupet. Folk flytter. Og flere snakker om å flytte. De opplever at
I 1970 har skolen på Flakstadvåg bare sju elever. Thorbjørn har som lærer arbeidet hardt med kommunen for å få litt penger til utstyr og lærebøker.
– Skolen sto ikke i kommunens budsjetter, oppdaga jeg. – Noen viskelær, blyanter og ulinjerte kladdebøker, det var det som var på skolen da jeg kom. Og det var klart at den kom til å bli lagt ned etter hvert som flere flyttet fra bygda.
Nedleggelse av skolen var ikke vedtatt i kommunen.
Ei bølge av fraflytting skylte over Utkant-Norge på 1960-tallet. På Senja spøkte det for den vegløse bygda Flakstadvåg. To familier hadde allerede forlatt den da Thorbjørn Flakstad og to av naboene satt og pratet over et glass en lørdagskveld. Stemninga ble amper da Thorbjørn Flakstad fikk skylda for avfolkinga hvis han og familien flytta.
Denne diskusjonen ble starten på et prosjekt bygd på idealisme, kreativitet og samhold. Sambygdingene ville motbevise det eksperter mente, at det var for kaldt for lakseoppdrett nord for Vestfjorden. Med det berga flakstadvågingene heimbygda si og inspirerte mange andre kystbygder i nord til det samme.
Boka bygger på samtaler med Thorbjørn Flakstad og en rekke andre aktører fra oppstarten av oppdrettseventyret og fram til i dag. Etter konkurser i oppdrettsfirmaene på Flakstadvåg er anleggene overtatt av Senja-firmaet Br Karlsen, som viderefører virksomheten. Boka tar også Thorbjørn Flakstad med inn i laksenæringa 50 år etter starten. Hans besøk hos laseroperatører og et smelteverk gir spennende innblikk i hvor næringa står, og går.
ISBN 978-82-8104-626-9 www.orkana.no
Arild D. Moe har vært journalist i aviser og NRK i hovedsak i Midt-Troms og på Finnsnes.