Page 1

Nr. 32 / 19.–25. august 2016

48

MORGENBLADET

BØKER ANMELDELSER Marianne Neerland Soleim «OpEraSjOn aSfalt» Kald KrIg Om KrIgSgravEr 248 sider Orkana 2016

Under den tyske okkupasjonen var det godt over 100 000 østeuropeiske, hovedsakelig sovjetiske, krigsfanger i Norge. Nær 14 000 av dem ble drept, enten ved direkte henrettelser eller som følge av elendig forpleining og levevilkår, kombinert med hardt arbeid. Til sammenligning mistet om lag 10 000 nordmenn livet under den samme krigen. De leste fangeleirene lå i Nord-Norge, og de døde ble begravet i nærheten av leirene, enten av tyskerne eller fangene selv. Noen av gravplassene som fangene hadde stått for, var forseggjorte med individuelle graver og minnesmerker, og var viktige vitnesbyrd om hva som hadde skjedd på stedet. Kald krig. I 1951 igangsatte den norske staten – med forsvarsminister Jens Christian Hauge og sjef for etterretningstjenesten Villiam Evang som viktige aktører – «Operasjon asfalt», som innebar at likene ble lyttet fra alle de lokale gravplassene og lagt på krigskirkegården på Tjøtta i Nordland, hvor det i dag ligger 8000 krigsfanger. 1200 i identiiserte graver, resten i massegraver. Sporene etter de lokale gravplassene ble jernet. Operasjonen, som har sitt navn etter de asfaltbelagte sekkene likene og likrestene ble transportert i, var et trekk fra norsk side i den kalde krigen mot Sovjetunionen. Solidariteten og fellesskapet som var skapt mellom den norske befolkningen og fangene under krigen, skulle ødelegges, og man vil også sette en stopper for at sovjetiske myndigheter brukte gravplassene som påskudd for å sende delegasjoner rundt i Nord-Norge. Pionerarbeid. Marianne Neerland Soleim, leder for Barentsinstituttet i Kirkenes, en avdeling av Universitetet i Tromsø, har gjort pionerarbeidet i historien om de sovjetiske krigsfangenes liv i Norge. Hennes nye bok «Operasjon asfalt». Kald krig om krigsgraver utdyper et av temaene hun berørte i sin doktoravhandling Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945, som siden ble omarbeidet til bok.

«Operasjon asfalt» var et forsøk på å viske ut at nazistenes folkemord også fant sted på norsk jord. Et hovedpoeng i «Operasjon asfalt» er at norske myndigheter ikke har vært særlig opptatt av å identiisere de døde krigsfangene, noe som har gjort det vanskelig for slektninger og etterkom-

Illegalt: En sommerdag i 1942 ble dette bildet tatt illegalt fra et fjøs på Bodøgaard i Bodø. Det viser sovjetiske krigsfanger som bærer en død kamerat til hans siste hvile. Foto: Privat/NtB SCaNPiX

Dokumentar

Fortelling uten helter Med «Operasjon asfalt» gjør Marianne Neerland Soleim et viktig arbeid med å dokumentere de sovjetiske krigsfangenes liv og død i Nord-Norge.

mere å inne ut hva som skjedde med deres kjære. Døde de på slagmarken? Eller under transporten fra fangeleir til fangeleir før de havnet i Norge? Boken forteller gripende historier om hvilken lettelse identiisering av de døde har gitt etterlatte. Slave- og utryddelsesleirer. Et spørsmål som boken bare indirekte reiser, er om fangeleirene i Norge var utryddelsesleirer. Enkelte av Soleims kilder kaller dem det, men noen drøfting av spørsmålet inneholder ikke boken, som likevel slår fast at leirene for jugoslaviske krigsfanger i Karasjok og Vefsn må karakteriseres som utryddelsesleirer. Fra blant annet Bjørn Westlies bok Fangene som forsvant.

NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen (2015) vet vi at både private norske entreprenører og statsinstitusjoner gjorde bruk av slavekraft under krigen. Det må altså ha eksistert en motsetning i den tyske okkupasjonsmakten mellom dem som ville bruke fangene som arbeidskraft for å fullføre bygging av veier og jernbane, og dem som ville utrydde den slaviske befolkningen for å skape «livsrom» for germanerne i ØstEuropa. Minneutsletterne. De lokale gravplassene som eksisterte før operasjonen, ble mange steder stelt og pleiet av lokalbefolkningen som minne om krigens redsler og hvordan man i fellesskap overkom dem. Soleim har snak-

ket med mange nordmenn som har fortalt at krigsfangebehandlingen var det mest brutale de opplevde under krigen. Ved å gå gjennom lokalaviser har Soleim klart å dokumentere motstand mot lyttingen av gravplasser, men bare i Mo i Rana var protestene så sterke at myndighetene ga etter. Hvis slavearbeidsleirene i Nord-Norge med noen rett kan kalles utryddelsesleirer, var «Operasjon asfalt» og den lange tausheten om den etterpå rent faktisk et forsøk på å viske ut at nazistenes folkemord også fant sted på norsk jord. Ødelagt fellesskap. Er det noe som kan gjøres for å gjenopprette minnene som forsvant med operasjonen? Ja. Soleims bok bi-

drar i stor grad til nettopp dette, gjennom beskrivelser av hva som skjedde på forskjellige steder rundt omkring i Nord-Norge, og gjennom fotograier og beskrivelser av de opprinnelige gravplassene. Et annet fenomen som kan bidra til å vise den tette forbindelsen som ble etablert mellom fangene og den norske befolkningen, er alle gjenstandene fangene laget for å bytte til seg mat og klær. Mengden av slike arbeider, og hvordan de er blitt oppbevart og ærbødig blitt tatt vare på, er en viktig manifestasjon av et felleskap som ble brutt i stykker under den kalde krigen. Forhåpentlig vil Soleim ta for seg dette kapitlet i sin neste bok.

Espen Søbye

Operasjon asfalt anmeldelse morgenbladet  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you