I skjul for fienden

G E I R R H. H A A R R

I SKJUL FOR FIENDEN

HISTORIEN OM DEN BRITISKE FLÅTEBASEN I SKJELFJORD, LOFOTEN, APRIL–MAI 1940

O R K A N A

Geirr H. Haarr I skjul for fienden Historien om den britiske flåtebasen i Skjelfjord, Lofoten, april – mai 1940

Utgivelsen er støttet av Flakstad kommune ved næring og utvikling Kart: Peter Wilkinson Forsidefoto: Moskenes og Flakstad Historielag Baksidefoto: Robert Briggs og Kathinka Mikkola / Finnmark fylkesbibliotek Omslagsdesign: DeTuria Design Sats og layout: DeTuria Design Trykk: Printing House Jelgavas tipogrāfija

© Orkana forlag 2016 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN 978-82-8104-279-7

www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLD FORORD 7 DEL 1 SEKS DAGER I APRIL 10 FORSPILL 12 8. APRIL – ØKENDE SPENNING 38 9. APRIL – TYSK ANGREP 56 10. APRIL – FØRSTE BRITISKE ANGREP 88 MELLOMSPILL 122 13. APRIL – ANDRE BRITISKE ANGREP 136 DEL 2 BASEN I SKJELFJORD 166 OPPBYGGING 168 VRAKFJORDEN 198 HVERDAGSLIV 228 FLYANGREP 256 EVAKUERING 282 ETTERSPILL 292 Vedlegg 308 Noter 327 Kilder 338

Index 342

I SKJUL FOR FIENDEN

Esk som minelegger. Til tross for at miner hadde vist seg å være et viktig våpen under første verdenskrig, var få mineleggere tilgjengelig for Royal Navy i 1939. De som fantes, var stort sett små og beregnet til bruk i egne kystfarvann. For å gi et minimum av offensiv kapasitet ble seks jagere av E- og I-klassen bygget om til mineleggere og samlet i 20. jagerflotilje under Captain Jack Bickford. I motsetning til de tyske jagerne, som rutinemessig kunne ta miner om bord, måtte, som vi ser på dette bildet, torpedobatteriene og to kanoner fjernes på de britiske skipene for å gi plass til minelasten og hindre stabilitetsproblemer. Hver av minelegger-jagerne kunne ta 60 miner. fotosamling g. haarr

26

DEL 1

|

FORSPILL

Over: Minene er surret og klargjort for overfarten til norskekysten.

Hornene som stikker ut fra minen, er tennmekanismene. Når disse treffes av et skipsskrog, går minen av. Sylinderen som gastene holder på, er et sikringsrør som skrus av før minene dumpes i sjøen.

Til venstre over: Miner lastes om bord i Ivanhoe ved marinedepotet i Immingham i begynnelsen av april 1940. Vognen minen til venstre står på, er ankeret. Inne i denne ligger wiren som vil holde minen fast på rett dybde mens ankeret legger seg på havbunnen.

Til venstre under: Om bord i mineleggeren settes minene i en renne på 27 å slippes akterdekket. Ankerkassene har hjul og kan skyves bakover for ut i vannet, én etter én. fotosamling robert briggs

I SKJUL FOR FIENDEN

Øverst: Stormhav. Britiske jagere på vei nordover mot Vestfjorden 7. april. Icarus mistet en mann over bord og en annen brakk et bein.

Nederst: De britiske mineleggerne var ustabile på grunn av den tunge minelasten og slingret voldsomt.

FOTOSAMLING ROBERT BRIGGS

28

DEL 1

|

FORSPILL

Z21 Wilhelm Heikamp, tatt i tjeneste sommeren 1939. Med sine 2500 tonn standard var de tyske jagerne større enn de britiske og bedre bevæpnet. Fem enkle 12.7-cm og to doble 3.7-cm kanoner ga, sammen med to firdoble torpedokanoner, en formidabel ildkraft. Zerstörerne var likevel ustabile i høy sjø og turbinene krevde mye og komplisert vedlikehold. Besetningen bestod av rundt 325 mann hvorav ti var offiserer.

FOTOSAMLING G. HAARR

Danmark, Operasjon Weserübung.21 I begynnelsen av april var forberedelsene gjennomført og transportskipene Rauenfels, Bärenfels og Alster, med bestemmelsessted Narvik, la ut fra Brunsbüttel natt til 3. april. De skulle snarest mulig komme seg inn i norsk territorialfarvann og følge leia nordover, kamuflert som handelsskip. I løpet av de kommende dagene ble de etterfulgt av tilsvarende skip, de fleste fra havner i Østersjøen, med destinasjon Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. I alt var det et førtitalls sivile fartøyer på vei nordover, fullpakket med

drivstoff, tungt utstyr, kanoner, kjøretøy og ammunisjon. Etter planen skulle disse ankomme etter at de norske havnene var erobret av soldater lastet direkte ut fra krigsskip.22 Krigsskipene som skulle frakte soldater til Narvik, lå i Wesermünde, det nåværende Bremerhaven. Det var avsatt ti jagere, eller Zerstörere, til angrepet, Z21 Wilhelm Heidkamp, Z13 Erich Koellner, Z9 Wolfgang Zenker, Z2 Georg Thiele, Z11 Bernd von Arnim, Z19 Hermann Künne, Z12 Erich Giese, Z22 Anton Schmitt, Z18 Hans Lüdemann og Z17 Diether von Roeder.23 I løpet av ettermidda29

I SKJUL FOR FIENDEN

gen 6. april ble havneområdet i Wesermünde avstengt av væpnet politi. Ingen fikk komme ut og alle telefoner var avstengt. Noe var på gang. Oberleutnant Hermann Laugs, artillerisjef på Z18 Hans Lüdemann, forteller: På piren vi lå langs, dukket det opp noe uventet; et langt tog fullt av menn, våpen, og utstyr. Tunge beslåtte støvler smalt mot betongen og uforståelige rop gjallet mellom lagerskurene og skipsskrogene. På luene og uniformsermene hadde mennene en edelweiss – de var alpejegere! På dette tidspunkt visste vi ikke hvilken betydning dette merket skulle få for oss i de kommende dagene og ukene.

Vi bare beundret det vakre symbolet og kom i tanker om ferieturer i fjellene. Kort etter begynte mennene å komme om bord. De bar med seg store mengder ammunisjon som ble sendt ned i magasinene våre. Når de var fulle, stablet vi der det var rom. Deretter gjaldt det å få om bord alt det andre utstyret de hadde med. Da mørket senket seg, var alt på plass.

Alpejegerne så litt skeptiske ut over at de tydeligvis skulle til havs i et, for dem, lite skip, men de fleste var kjekke og smilte tappert når vi snakket med dem.24 Mennene var soldater fra 3. Gebirgsdivision, østerrikske alpejegere fra provinsene Vorarlberg, Kärnten, Steiermark og Tyrol. Få av dem hadde sett havet før, og nesten ingen hadde noen gang vært om bord i et skip.

30

Det ville utvilsomt bli en reise de ville huske resten av livet.25 200 til 250 mann gikk om bord i hvert skip. Det var trangt med plass, og kanoner, bombekastere, motorsykler og kasser ble surret på dekk. Hver centimeter var utnyttet og det var menn, utstyr og våpen overalt. I tillegg til alpejegerne fordelte rundt 150 sambands- og etterretningsmenn, havnekommandopersonell og marineartillerister seg på skipene; de siste for å betjene kanonene som tyskerne forventet å finne ved Ramnes. Det var kun sjefen, Generalmajor Eduard Dietl og hans nærmeste stab, som visste at de skulle til Norge, og spekulasjonene om oppdraget gikk livlig. De fleste gjettet på et raid mot Skottland, Shetland eller Island. Få om noen tippet Narvik.

Klokken 23.00 ble det kastet loss, og de ti jagerne gled ut i kanalen fra Wesermünde mot Tyskebukta. Øverstkommanderende, sjefen for krigsmarinens jagerstyrke Kapitän zur See, Kommodore Friedrich Bonte, var om bord i Heidkamp.26 Generalmajor Dietl, som også var om bord i Heidkamp, ville i teorien være underordnet Bonte og ikke ha noe å si under overfarten. De tyske jagerne var store og godt bevæpnet, men ustabile i grov sjø og led av mange tekniske problemer.

Fra Wesermünde til Narvik er det over 1200 nautiske mil, mer enn 2000 km, og det ville ikke bli en farefri reise. Å opprettholde en gjennomsnittshastighet på 20 knop for å nå målet til rett tid, ville bli utfordrende, ikke

DEL 1

|

FORSPILL

Øverst: Wesermünde om ettermiddagen 6. april. Tyske alpejegere er på vei om bord i jagerne som skal ta dem til Narvik.

Nederst: Spenningen var stor blant alpejegerne. Svært få av dem hadde overhodet vært på havet før.

FOTOSAMLING G. HAARR

31

I SKJUL FOR FIENDEN

Fra venstre: Kapitän zur See, Kommodore Friedrich Bonte. Korvettenkapitän Hans Erdmenger.

Generalmajor Edouard Dietl. FOTOSAMLING G. HAARR

minst siden det var å forvente at britene ville forsøke å gripe inn. Skipssjefen på Heidkamp, Korvettenkapitän Hans Erdmenger, må ha følt seg spesielt urolig, siden han skulle ha begge sjefene om bord.

I løpet av natten sluttet slagskipene Scharnhorst og Gneisenau seg til jagerne og da de nærmet seg Fyrskip F, nær Helgoland, falt også Gruppe II in, krysseren Admiral Hipper og fire jagere lastet med troppene som skulle til Trondheim. Noen korte lyssignaler ble utvekslet med skjermede lamper, og den største marinestyrken Tyskland hadde mønstret på over 20 år, satte kursen nordover med 22 knop.27 32

Ved daggry 7. april, var skipene vest av Danmark og jagerne spredde seg foran og på sidene av de tre store skipene som gikk i en løs formasjon rundt to kilometer fra hverandre. Farten ble økt til 23 knop. Enn så lenge var det fint vær og rolig sjø, og soldatene fikk slippe opp på dekk med advarsel om at hvis alarmen gikk, måtte de komme seg i le så fort som mulig. Ingen, verken fly eller skip, måtte se at det var soldater om bord. Nesten ingen av alpejegerne hadde vært på havet før, og få tok notis av varsler som ble gitt om forventet dårligere vær og hvordan de skulle unngå sjøsyke. Akkurat denne morgenen var de med på et fantastisk eventyr. Alle hørte likevel

DEL 1

nøye etter da det ble annonsert at de skulle til Trondheim og Narvik. Få visste hvor dette var, og det ble mye diskusjon utover morgenen om hvorfor det var nødvendig å invadere Norge. Den offisielle forklaringen som etter hvert kom nedover kommandolinjene om at de kom som venner for «å hjelpe Norge å avskrekke britene fra å opprette baser på norskekysten», beroliget de fleste. Et britisk flyangrep utenfor Danmark ved middagstid var illevarslende, men ingen skip ble truffet, og ferden fortsatte, selv om det var klart at britene nå visste det var tyske skip i Nordsjøen.

I Storbritannia kom rapportene fra bombeflyene som hadde angrepet de tyske skipene utenfor Danmark inn sent om ettermiddagen den 7. april. En tysk flåtestyrke på vei nordover krevde handling, og Home Fleet fikk ordre om å dra ut fra Scapa Flow, hovedbasen for den britiske Hjemmeflåten på Orknøyene.

Det tok litt tid, og først 20.15 gikk de britiske slagskipene ut. Ledelsen i Admiralitetet var imidlertid overbevist om at det dreide seg om et forsøk fra tysk side på å bryte ut i Atlanterhavet for å angripe allierte handelsskip, og de britiske skipene la seg i løpet av natten på en kurs beregnet på å avskjære et slikt utbrudd.

Dette la Nordsjøen og norskekysten åpne, og tyskerne fikk fri bane.

Fungerende flåtesjef Vizeadmiral Günther Lütjens om bord i slagskipet Gneisenau hadde kommando over de tyske styrkene. Til hans

|

FORSPILL

lettelse slo været om i løpet av ettermiddagen den 7. april. Et lavtrykk bygget seg opp i Norskehavet og tunge regnskyer kom inn fra vest, fulgt av en raskt økende vind. Sikten ble dårlig, og sjøen som hadde vært speilblank i Tyskebukta, begynte å bygge seg opp. Utover kvelden nådde vinden opp i liten storm fra sør-sørvest. Alle soldatene ble sendt under dekk, luker og dører ble skalket og alle surringer på dekkslasten sjekket. Lütjens ønsket å være nord for Trondheim ved daggry, og selv om en hard natt var i vente, ble farten bare redusert med én til to knop.

De tyske Zerstörerne var beryktet for dårlige sjøegenskaper, og nå, med sjøen inn fra akter, ble forholdene om bord særdeles ille. Jagerne truet konstant med å legge seg på tvers av bølgene, og rorgjengere og maskinbesetning fikk en strøm av ordrer å forholde seg til. Hver eneste bølge måtte møtes med aktivt ror og maskin. Også de store skipene ble påvirket, og etter som stormen bygget seg opp, kom det radiomelding fra flaggskipet om at enhver fikk klare seg som best de kunne og ikke tenke på å holde noen formasjon. De som mistet kontakt, fikk finne tilbake utover neste dag da forholdene skulle lette noe. Sannsynligheten for å bli angrepet fra britiske fly eller ubåter var i hvert fall neglisjerbar.

Baugen på jagerne skar seg ned i bølgedalene og tonnevis med vann fosset over fordekk og overbygning. Alle på de åpne brostrukturene var søkk våte og iskalde. I til33

I SKJUL FOR FIENDEN

legg til stampingen slingret de slanke jagerne heftig, og etter som stormen økte, var det en reell fare for at de faktisk kunne bli brukket ned, og det ble ingen hvile for noen denne natten. Frivakten hadde mer enn nok med å reparere skader og ta seg av alpejegerne som plutselig var kastet ut i et helvete de var totalt uforberedt på. Innesperret i overfylte trange rom som slingret med voldsom kraft og stinket av olje og oppkast, opplevde de fleste en intens redsel. Flere soldater brakk armer og bein, mange fikk hodeskader og det medi-

34

sinske personellet jobbet på spreng natten gjennom. De fleste sank etter hvert ned i en apatisk sløvhet, hvor det viktigste var å holde seg fast. Om skipet hadde gått ned, var det neppe noen av dem som hadde orket å bry seg.

Ferdsel på dekk var livsfarlig og ble sterkt begrenset. Likevel gikk minst ti mann over bord. «Keine Rettungsversuche» – ingen redningsforsøk, var ordren fra flaggskipet. De som gikk på sjøen, overlevde ikke lenge i det iskalde vannet likevel. Kapitänleutnant August

DEL 1

Heye på Z13 Erich Koellner skrev senere: Været forverret seg raskt. En sterk sydlig vind økte på fra akter. Det ble stadig vanskeligere å styre. Vann fosset over dekk. Jeg sto med noen kamerater på styrbord side ved aktre torpedobatteri. Med ett raste en kjempebølge ned over oss. Vi forsvant fullstendig under

|

FORSPILL

vannmassene. Det er ufattelige krefter i en slik bølge. Instinktivt grep jeg fast i det nærmeste jeg fant for å holde meg fast, et stag på torpedobatteriet. Føttene ble slått vekk under meg, men jeg klarte å holde meg fast. De andre rundt meg klarte også å holde seg fast, men vi var alle våte til skinnet. Jeg så meg rundt og fikk øye på en alpejegeroffiser som stavret seg

De tyske jagerne slet hardt ute i Norskehavet 8. april. Disse bildene er fra Z22 Anton Schmitt. Det ble først rigget opp sikringstau, men etter hvert som stormen tiltok, ble all ferdsel på dekk forbudt.

FOTOSAMLING G. HAARR

35

I SKJUL FOR FIENDEN

på bena med blodet silende fra et stort sår i hodet. Sjøen hadde slengt ham mot relingen, og det var et under at han hadde unngått å bli skylt over bord. Til vår forbauselse fant vi ved siden av mannen, da vi forbandt ham, et avrevet erme fra en underoffisers jakke. Først senere forsto vi at det var alt som var tilbake på skipet av Maschinenmaat Muth. Kjempebølgen hadde revet ham over bord og han hadde funnet sin grav i Nordsjøen.28 Dietl var en av få som tilsynelatende var upåvirket av stormen. Han ble på broen av Heidkamp natten gjennom sammen med Bonte og Erdmenger, og da Bonte bemerket at de neppe hadde tort å risikere en slik ferd i fredstid, svarte Dietl med et skuldertrekk: «Bare få meg til Narvik i tide.» Rundt midnatt, da styrken passerte vest av Bergen, økte stormen enda noen hakk, og det meste av det som var surret på dekk, ble sopt vekk, inklusive beredskapsammunisjon som var brakt opp fra magasinene for å gi plass til alpejegernes ammunisjon. Dette skulle vise seg å bli skjebnesvangert noen dager senere, da flere av jagerne gikk tomme for granater. Heye skrev: For å holde følge måtte vi gå med stor fart, ikke langt unna den bølgene hadde, og siden de kom akter fra, medførte det at vi ble liggende uendelig lenge nede i bølgedalene. Baugen skar seg under, nesten helt bak til broen og det var til tider reell fare for at vi faktisk skulle skjære 36

under. I slike tilfeller måtte både bro- og maskinbesetning reagere raskt og redusere farten umiddelbart. Vi girte og slingret sterkt, og la oss så langt over på siden at til og med 3,7-cm kanonene på sentraloverbygningen kom under vann. Det betyr at vi faktisk slingret over 45 grader til hver side. Alt som ikke var naglefast på dekk, inkludert det meste av alpejegernes utstyr, ble revet bort. Mange ble skadet. Det var i de fleste tilfeller umulig å flytte disse til noen sykestue, og de måtte bare forbindes og sikres der de lå og få en morfinsprøyte for å lindre smertene.29 I løpet av natten gikk også andre tyske skipsgrupper ut fra tyske havner med kurs for Bergen, Egersund, Kristiansand, Arendal og Oslo. Ved soloppgang 8. april var alle krigsog transportskip for Operasjon Weserübung på vei mot Norge.

Det var ingen vei tilbake.30

DEL 1

0

Operasjon Wilfred og Weserübung

300 km Alta

Gneisenau Scharnhorst

Tromsø

Narvik

Kiruna

I

Mo Repulse

Namsos

S V E R I G E

Glowworm senket Kristiansund

Trondheim

Ålesund

Tynset Dombås Lillehammer Hamar

N O R G

Home Fleet

Luleå

Mosjoen Gr II

Shetland

N D L A

N

N

Malmberget

Gr I

18. kryssereskadre

F

Renown

Norskehavet

Færøyene

FORSPILL

200 miles

0

Britiske flåtestyrker Tyske flåtestyrker Fallskjermtropper Britiske minefelt lagt 8. april Varslet, men ikke lagt

|

Bergen

Åland

E

Fornebu Oslo

Stockholm

Drøbak 1. kryssereskadre

2. Kryssereskadre Gruppe I og II

Stavanger Egersund Arendal Gr III

Gr IV Gr VI

Aalborg

Gotland

Alvseta

Gr V

Öland

DA N M A R K Esbjerg

Nordsjøen

Sylt

STORBRITANNIA

Mjölby

Kristiansand

København Malmö

Kiel Lübeck Cuxhaven Hamburg Wesermünde

Wilhelmshaven

T

Bornholm

Y S K

L

A

N

D

37

I SKJUL FOR FIENDEN

38

8. APRIL

ØKENDE SPENNING BRITISK E M I N E R Den britiske mineleggingsstyrken Force WV løp inn i Vestfjorden om kvelden 7. april.

Styrken som skulle ha lagt miner ved Stadlandet, var kalt tilbake tidligere på dagen av frykt for at den skulle treffe på de tyske skipene som var observert i Nordsjøen, men det var uten betydning for Captain Bickford, som fortsatt hadde sin ordre stående. Ting gikk imidlertid ikke helt som planlagt for resten av styrken. Tre av jagerne som gikk ut med Renown, måtte snu av forskjellige grunner, og krysseren Birmingham fikk aldri kontakt med flaggskipet i uværet. Da mineleggingsstyrken ble sendt innover mot land kl. 19.00 i munningen av Vestfjorden, var det derfor bare jageren Greyhound som var sammen med Renown.31 Mens de fire mineleggerne og de fire eskortejagerne satt kurs mot Landegode, la Vice-Admiral William «Jock» Whitworth, overordnet sjef for de britiske styrkene utenfor Nord-Norge, slagkrysseren på en vestlig kurs med sakte fart, rundt 35 nautiske mil sørvest av Skomvær.

I løpet av natt til mandag 8. april var mine-

leggerne på plass inne i norsk territorialfarvann, og kl. 05.26 britisk tid var til sammen 234 miner lagt. Icarus gikk så nær land som den kunne, inn mot Litlhovden, tørnet og la minene i en stripe vestover. Impulsive og Esk la sine miner i fortsettelsen av dette utover mot territorialgrensen, nord for Landegode.

Ivanhoe la en del av sine miner nord for Litlhovden og resten lenger ute, parallelt med de andre minestripene. Det var med andre ord bare en liten del av det senere oppgitte området som faktisk var minelagt, og de aller fleste steder utgjorde sperringen ikke mer enn en enkelt stripe av miner. Etter at minene var i sjøen, trakk Bickford sine mineleggere ut av norsk farvann, mot Renown, mens Warburton-Lee la sine rundt feltet som vaktbåter.

Loddet var kastet.

Denne morgenen lå bevoktningsbåten Syrian til ankers på landsiden av Vestfjorden ved Bjørnøy fyr, øst for Landegode. Været var dårlig med store dønninger og spredte tåkeflekker. I grålysningen, 04.20 norsk tid, ble åtte jagere observert godt innenfor norsk territorialgrense. Ikke lenge etter så det ut 39

I SKJUL FOR FIENDEN

40

DEL 1

|

ØKENDE SPENNING

Britisk kart over minefeltet ved Landegode.

Det stiplete omrisset representerer det farlige området, begrenset av de koordinatene den britiske marineattachéen overleverte til admiralstaben (se vedlegg 5). I realiteten ble det, som vist, kun lagt noen få striper med miner innenfor området. FOTOSAMLING KIT LAYMAN

som om fire av dem startet å dumpe miner over akterenden. Kaptein Bjarne Kaaveland sendte et varslingssignal per radio til SFD 3 i Tromsø og lettet anker for å undersøke. Da Syrian nærmet seg den jageren som så ut til å være ledende av de som ikke la miner, ble flagget «Nøytralt territorium» heist i masten, mens det gjentatte ganger ble signalisert med lampe «Protest. Forlat norsk territorium».

Jageren, allerede identifisert som britiske Hunter fra flaggnummeret H35 på siden, svarte med å heise flaggene «Minefelt forut» og «Stopp for instruks». I tillegg ble det signalisert med lampe at den ikke ville gå ut av norsk farvann: «Will not leave territory.»

Da den norske bevoktningsbåten var kommet nær nok, ble en båt satt på vannet

fra Hunter og en britisk offiser kom om bord.

Han informerte Kaaveland om at miner ble lagt og overleverte et kart med koordinatene for hjørnene av minefeltet. Han la til at jagerne ville bli ved feltet og varsle skipstrafikken i 48 timer og anmodet om Syrians assistanse i dette arbeidet. Flere sivile skip var allerede blitt stanset, og i praksis var nord- og sørgående trafikk langs kysten brutt. Mens offiseren var om bord i Syrian, ble mineleggingen tilsynelatende avsluttet og de fire mineleggerne samlet seg og styrte sørvestover før de forsvant i tåken. To av de gjenværende jagerne la seg til på nordsiden av minefeltet.

Kaaveland satte opp et nytt signal til SFD 3, hvor han redegjorde for hva som var

Til venstre over: 7. april i Norskehavet. De britiske minesveiperne nærmer seg Landegode for å legge miner i norsk territorialfarvann. Bildene er tatt fra Ivanhoe.

Til venstre under: Grålysning 8. april. Miner legges fra Ivanhoe innenfor norsk territorialgrense.

FOTOSAMLING ROBERT BRIGGS

41

I SKJUL FOR FIENDEN

Hotspur tanker fra War Pindari. Bildet er tatt 20. april. Hotspur er klar til å begynne på returreisen til Storbritannia og War Pindari har akkurat kommet til Skjelfjord. FOTOGRAF HARTVIG SVERDRUP, SVERDRUP-ARKIVET

som lappet Cossack sammen. Hullene i forskipet ble tettet med plater midlertidig naglet til skroget etter at tagger var slipt vekk og kantene sveiset jevne. Mindre huller ble tettet med treplugger og fåretalg, under vannlinjen av dykkere fra utsiden. Etter at alle rom var pumpet tørre, ble så gjenværende smålekkasjer tettet fra innsiden. Skader på dampsystem og styremekanismer ble tettet med sveising eller deler av rørene ble erstattet med stykker av slanger og plastrør.

Lofotsmeden John Lorentzen kom også over 218

til Cossack etter hvert som arbeidet på Eskimo ble mer rutinepreget. Han fortalte senere at de, med jagerens egne pumper, fikk ut det meste av vannet. Så ble det som var igjen pumpet over på styrbord side slik at skroget la seg over og det store hullet i babord baug kom over vannflaten og kunne tettes. Til å begynne med skar de opp gummimattene britene selv hadde om bord for å lage pakninger under platene som ble skrudd på, men da de etter hvert slapp opp for disse, brukte de strimler av gamle ulltepper smurt med grease, som

DEL 2

|

V R A K FJ O R D E N

Også Cossack hadde store skader da den kom til Skjelfjord, spesielt i baugen. Hullene under vannlinjen ble tettet med treplugger og sauetalg. Over vannlinjen ble kantene på de største hullene renskåret og dekket med metallplater. De minste fikk en treplugg hamret inn. FOTOGRAF HARTVIG SVERDRUP, SVERDRUP-ARKIVET

219

I SKJUL FOR FIENDEN

fungerte like bra. Til sammen var rundt 15 nordmenn i arbeid om bord i Cossack med sveiseapparater, nagler og treplugger fra tidlig om morgenen til sent på kvelden, og, som det står i de britiske rapportene, de «jobbet greit, så lenge det var nok å spise».233 Olav Rothli, som var en av dem som arbeidet om bord i Cossack, skrev at stemningen var god. Gaster og underoffiserer han snakket med, mente

de hadde senket en stor del av den tyske marinen, og at krigen snart ville være over.234 Det var for øvrig ingen mangel på sigaretter om bord i Cossack, og Rothli fikk 20 gratis hver dag mens han jobbet der som takk for innsatsen. Før Cossack dro, arrangerte mannskap og offiserer et barneselskap, noe som var populært for både store og små.

Sent om kvelden den 23. april gikk Cossack

Skadene på Eskimo var dramatiske da den kom inn til Skjelfjord. Til å begynne med ble Eskimo lagt langsides Alster for å hindre at den sank, men etter hvert som det ødelagte forskipet ble sikret kunne jageren klare seg selv. FOTOSAMLING ROBERT BRIGGS OG FOTOSAMLING PETER TAYLOR 220

DEL 2

ut fra Skjelfjord for egen maskin, med to kjeler i drift. Sammen med jageren gikk det nå tomme tankskipet War Pindari. Dårlig vær underveis betød at en lensegjeng måtte holdes i aktivitet under nesten hele overfarten for å hindre for mye vann å komme inn. Det gikk langsomt, og de to skipene kom ikke frem til Scapa Flow før om morgenen den 27.

Etter et par dagers ettersyn fortsatte Cossack

|

V R A K FJ O R D E N

til Portsmouth, hvor hun ble liggende til midten av juni før skadene var utbedret og den kunne settes i tjeneste igjen.235 Krogstad og de fleste fra Kabelvåg reiste hjem 24. april.

De største skadene under kampene ved Narvik var det Eskimo som hadde fått. Det var nesten et under at jageren fløt i det hele tatt. 15 meter av baugen var borte og fremre

Lofotsmeden John Lorentzen jobber med å få bort deler av det ødelagte forskipet på Eskimo.

FOTOSAMLING PETER TAYLOR

221

I SKJUL FOR FIENDEN

kanondekk hang ned som et forkle. Da hun kom inn i fjorden, baklengs, la hun seg langsmed Alster og arbeidet med å fjerne vrakrestene forut startet umiddelbart. Lastebommene på Alster var kraftige og i stand til å løfte bort restene av A-tårnet så vel som det relativt uskadde B-tårnet. Begge ble plassert i et av lasterommene på det tyske skipet og senere tatt med tilbake til Storbritannia.

Lofotsmeden John Lorentzen jobbet først som sveiser på Eskimo. Det var hardt arbeid fra morgen til kveld, hver dag i ukevis. Alle kroppene som ble berget ut, etter hvert som de arbeidet seg gjennom vrakrestene, gjorde inntrykk. Likene ble sydd inn i sekker og lagt ut på dekk mens det ble gjort klar til begravelse. Av og til var det ganske mange sekker som lå og ventet.236 Til alles bestyrtelse var en av de døde synlig, klemt inne mellom platene, helt nede ved vannlinjen. Forsøk på å dekke liket til mislykkedes, og det tok flere dager før sveisearbeidet var kommet så langt at kroppen kunne fjernes og gis en verdig begravelse. De første åtte døde fra Eskimo ble begravet fra Grenade i sjøen utenfor innseilingen den 16. april.

For å legge Eskimo høyere i vannet ble det meste av oljereservene om bord overført til Grenade og Jupiter, mens ammunisjonen ble gitt til Bedouin. I kontrast til Yates på Penelope var Micklethwait til stede overalt der det ble arbeidet. Han drev sitt eget mannskap så vel som de norske arbeiderne hardt, og 222

det ga resultater. Sverdrup skrev senere om Micklethwait: Blant hundredevis av allierte offiserer jeg kom i kontakt med den gang, skilte Captain Micklethwait seg ut som den eksepsjonelle, ikke bare i kamp, men som organisator.

Ved sin praktfulle spirit gjorde han meget til å holde motet opp hos den norske sivilbefolkning, og han var alltid villig og imøtekommende overfor norske anmodninger.237 For å få Eskimo noenlunde sjødyktig måtte hele forskipet, foran første vanntette skott, renskes bort. Deretter måtte det som var igjen, stives av med tømmer og sement. Det var ingen liten oppgave og tok lang tid. Det var lenge uklart om Eskimo i det hele tatt ville kunne komme hjem. Om morgenen den 20. april kom det spesialutstyrte reparasjonsskipet Vindictive til Skjelfjord. Eskimo flyttet over og la seg langsides nykommeren. Den britiske dykkeren Robbie Robinson fra Vindictive overtok ledelsen av arbeidet på utsiden av jageren. 30. april slapp Eskimo fortøyningene til Vindictive og la seg for egne anker i fjorden.

Vindictive var egentlig en krysser fra første verdenskrig som var ombygget flere ganger, inklusive til et eksperimentelt hangarskip.

Etter krigsutbruddet i 1939 ble Vindictive, som på det tidspunktet fungerte som opplæringsskip for kadetter, ombygd igjen til reparasjonsskip for hjemmeflåten. Hun var

DEL 2

|

V R A K FJ O R D E N

Dykker Robbie Robinson fra Vindictive som jobbet på Eskimo. På bildene har han en standard Royal Navy dykkerdrakt fra slutten av 1930-årene, kjent som en Sebe Gorman diving dress. Hjelmen veide over tyve kilo og det var om å gjøre å komme ut i vannet så fort som mulig etter at den var skrudd på. Under vann var drakten stabil og behagelig i bruk. Vannet i Skjelfjord var imidlertid kaldere enn Robinson var vant til og han frøs. FOTOSAMLING G. HAARR

klar til tjeneste i slutten av mars 1940, akkurat i tide til å slutte seg til konvoi NP1, den første med kurs for Nord-Norge.238 Da Vindictive la seg inn i Skjelfjord, økte kapasiteten ved basen betraktelig. Det viste seg likevel at skipet, til tross for stor kapasitet og mye utstyr, ikke var så effektiv som Stærkodder for de oppgavene det var behov for og under de forholdene som rådet i Skjelfjord. Den ble derfor brukt til mange andre oppgaver også, inklusive troppetransport. Da det hele var over, sa britiske offiserer ifølge Sverdrup: «Dere kan gjerne få beholde Vindictive hvis vi kan få Stærkodder, for den er verd sin vekt i gull.»239 Sammen med Vindictive og konvoi NP1 kom også nettleggingsskipet Protector. Dette var et spesialskip for legging av antiubåtnett,

og snart lå en serie av disse i sjøen utenfor Skjelfjord. Etter hvert ble det også satt opp et system av trålere som patruljerte nettene på vakt mot ubåter.

Antiubåttrålerne Northern Spray, Northern Gem, Northern Dawn og Northern Pride ble sendt til Vestfjorden fra Aberdeen allerede 12. april. Da de ankom noen dager senere, tok de opp et rullerende system for patruljering ute i Vestfjorden på vakt mot ubåter, med operasjonsbase i Svolvær.

Rundt 20. april kom en rekke antiubåttrålere fra Namsos til Skjelfjord, blant dem Daneman, Wellard, Indian Star og Berkshire. Flere av disse hadde skader fra grunnberøringer eller kollisjoner. Wellard og Daneman hadde de største skadene og ble liggende til noen 223

I SKJUL FOR FIENDEN

Reparasjonsskipet Vindictive var en ombygd krysser fra første verdenskrig, opprinnelig sjøsatt i 1918.

Ved utbruddet av andre verdenskrig, ble Vindictive, som da fungerte som treningsskip for kadetter, ombygd til reparasjonsskip. Tonnasjen var rundt 10 000 tonn og bevæpningen bestod av seks tunge luftvernkanoner og to firling pom-pom maskinkanoner. FOTOGRAF HARTVIG SVERDRUP, SVERDRUP-ARKIVET

Protector var spesialbygget for å legge og vedlikeholde anti-ubåt sperrenett.

Slike nett var svært effektive og det ville vært praktisk talt umulig for en tysk ubåt å trenge inn i Skjelfjord etter at nettsperringen var på plass. WRIGHT & LOGAN 224

DEL 2

|

V R A K FJ O R D E N

Til venstre: Tråleren Northern Dawn. Et stort antall havgående fiskebåter ble tatt i bruk av Royal Navy for minesveiping, anti-ubåt patruljer og generell vakttjeneste ved krigsutbruddet. De var utstyrt med enkel bevæpning og flere av de opprinnelige mannskapene fortsatte tjenesten om bord, forsterket med reserveoffiserer og spesialister fra marinen.

Til høyre: En del av trålerne hadde base i Svolvær og patruljerte ute i Vestfjorden på jakt etter tyske ubåter. I Svolvær var det større forhold og ikke minst kaiplass, så det var tilsynelatende lettere å komme i kontakt med sivilbefolkningen. I følge teksten i albumet dette bildet kommer fra, skal kvinnen ha vært en lokal kunstner, men det har ikke lykkes å finne ut hvem hun var. FOTOSAMLING ERLING SKJOLD

dager ut i mai. På de andre ble skadene raskt utbedret og de satt kursen tilbake til Skottland.

Den 25. april ankom trålerne Stella Capella, Cape Argona, Blackfly og Cape Chelyuskin Skjelfjord sammen med tankskipet Ronan. De tilhørte 12. antiubåtgruppe og hadde forlatt Scapa Flow fem dager tidligere med kurs for Namsos. Da de kom frem dit, var imidlertid byen under tysk flyangrep, og evakueringen hadde allerede startet. Trålerne fikk derfor ordre om å fortsette med tankskipet mot

Skjelfjord etter at en mindre mengde olje var tatt på land. Fremme i Skjelfjord fikk flotiljen beskjed om at det ikke var bruk for Ronan og lasten dens der lenger, og ny ordre ble gitt om å sette kurs sørover igjen, mot Romsdalsfjord. På vei ut fjorden kolliderte Blackfly og Cape Chelyuskin. Sistnevnte fikk bare mindre skader og kunne fortsette, mens Blackfly måtte gå tilbake til Skjelfjord, hvor den ble værende som hjelpeskip.

Tråleren Angle kom alene til Skjelfjord 4.

225

I SKJUL FOR FIENDEN

Til venstre: Inne i Skjelfjord ble de britiske trålerne brukt til vakttjeneste og transport.

FOTOSAMLING PETER TAYLOR

Til høyre: Trålerne var lett bevæpnet og det var ikke alltid så nøye med disiplin og uniform. Denne skytteren på Oerlikon-kanonen om bord i Northern Dawn synes tydeligvis at våren i Nord-Norge er ganske varm. FOTOSAMLING ERLING SKJOLD

mai etter at de fire andre fartøyene i 16. antiubåt-gruppe var blitt senket eller sterkt skadet ved Namsos. Etter en dags hvil for mannskapet tok Angle opp patrulje utenfor antiubåtnettene, og fortsatte med det mesteparten av den kommende uken – uten at noen ubåter ble sporet.

Da Namsos ble evakuert i begynnelsen av mai, ble flere trålere derfra overført til Harstad. Noen av dem som Cape Pessaro, St Keenan og St Loman var innom Skjelfjord for å bunkre kull og få utført mindre reparasjoner på veien. Mannskapet på Vindictive var godt utstyrt til å håndtere vedlikeholdsoppdrag på disse mindre fartøyene og få av dem trengte 226

å ligge mer enn en dag eller to.240 Utover i april økte intensiteten i tyske flyangrep på allierte skip utenfor Midt- og Nord-Norge, og det ble nødvendig å øke luftvernkapasiteten til flåtestyrkene. En del eldre kryssere, bygget under eller like etter første verdenskrig, var, istedenfor å bli hugget opp, blitt ombygget og utstyrt med så mye luftvernskyts de i praksis kunne bære for nettopp dette formålet. Flere av disse luftvernkrysserne ble overført til norskekysten siste halvdel av april. De hadde imidlertid liten drivstoffkapasitet og måtte etterfylle ganske hyppig. Flere av dem dukket derfor opp i Skjelfjord på kortere besøk. Cairo, som

DEL 2

|

V R A K FJ O R D E N

Tre polske jagere unnslapp den tyske invasjonen i september 1939. Blyskawica og søsterskipet Grom var begge del av den allierte flåten ved Narvik. Blyskawica var minst to ganger inne i Skjelfjord for mindre reparasjoner og etterfylling av drivstoff og ammunisjon. På dette bildet, tatt i en polsk havn etter krigen, ligger den samme med ubåten Sep. FOTOSAMLING G. HAARR

opererte i Harstad-området, var først ute allerede 19. april. Søsterskipet Carlisle kom opp fra Namsos i slutten av måneden da det var kortere vei enn å krysse Nordsjøen tilbake til Scapa Flow.241 Etter hvert som oppbyggingen av motangrepet mot Narvik omsider kom i gang, øket den allierte patruljeringen i Ofotfjorden, Herjangsfjorden og Rombaken. Dermed kom det også til flere ildkamper med tyske kanoner og maskingevær på land. Flere skip fikk mindre skader. En av de mest aggressive i denne jakten var den polske Blyskawica. Den var flere ganger i kamp med tyske landstyrker på kort hold, og det var flere drepte og sårede om bord. 2. mai var det en heftig ildgivning mellom polakkene og minst en kanon støttet av maskingevær på land i Rombaksfjorden.

Blyskawica vek ikke og etter hvert ble de fleste tyske stillingene slått ut, men ikke før det var tre døde og omfattende skader om

bord i den polske jageren, som måtte gå til Skjelfjord for å lappes sammen. Etter to dager der var Blyskawica på nytt ute i fjorden og igjen i kamp med tyskere på land. Denne gang var skadene mindre, men det var også fly involvert og Blyskawica måtte igjen inn til Skjelfjord for nye forsyninger av luftvernammunisjon.242 Isis var en av de britiske jagerne som opererte ut fra Harstad-området. 8. mai kom den borti et vrak i Ballangen og fikk begge propellene skadet. Søsterskipet Ilex tauet Isis til Skjelfjord, og den var således det siste skipet som kom til fjorden for assistanse. Noen dager senere, etter det første bombeangrepet, ble Isis tatt under slep tilbake til Storbritannia (se kapittel 10).

Samtlige skip som kom til Skjelfjord med skade, ble etter hvert i stand til å returnere til Storbritannia, enten ved egen hjelp eller under slep.

227

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 ble havnen i Narvik arena for dramatiske hendelser. Det var heftige kamper mellom norske, tyske og britiske marinestyrker og de norske panserskipene Norge og Eidsvold ble senket. Flere britiske skip ble skadet. Disse hadde lang vei hjem og trengte omfattende reparasjoner for å klare turen.

Skjelfjord i Lofoten ble valgt som base, og lokalbefolkningen bidro i vesentlig grad til at samtlige av de skadete skipene ble lappet sammen og kom seg tilbake. I løpet av noen hektiske uker var så mange som 70 britiske fartøyer innom den lille fjorden. En rekke sårede marinegaster fikk behandling på lokale sykehus og sykestuer og også disse kom seg velberget hjem. Tilslutt ble basen oppdaget av tyske rekognoseringsfly og de gjenværende skipene ble intensivt bombet før basen ble evakuert.

Skjelfjord-arkivet, bygd opp av historieinteresserte personer i bygda inneholder bilder og dokumenter fra inn- og utland og en rekke intervjuer med personer som var tilstede i Skjelfjord den gang krigen kom. Arkivet danner grunnlaget for boken hvor hendelsene er satt inn i en større historisk sammenheng.

I Skjul for Fienden er en bok som ikke bare forklarer hva som skjedde, men også hvorfor og hvordan det påvirket utviklingen i krigen.

Geirr H. Haarr har skrevet flere bøker med tema marine-historie fra starten av andre verdenskrig og det tyske angrepet på Norge i 1940. De fleste av bøkene hans er skrevet på engelsk og har høstet gode omtaler.

ISBN 978-82-8104-279-7

www.orkana.no