Page 1

Caroline Serck-Hanssen

HELGEN I GRENSELAND A r v e n

Orkana

f r a

T r i f o n

a v

P e t s j e n g a


Innhold Forord...................................................................................................................... 9 Innledning......................................................................................................... 11 Kapittel 1: FRA MORDER TIL MUNK

Helgenvitaet – Trifons offisielle biografi.....................................................................17 Kallet mot ødemarken...............................................................................................19 Den angrende forbryteren.........................................................................................20 Forfulgt av sjamaner..................................................................................................25 Feodorit av Kola – samenes apostel............................................................................28 Oversatte til samisk...................................................................................................30 Ivan den grusommes diplomat...................................................................................31 Petsjengaklosteret blir grunnlagt................................................................................32 Trifons tiggerferd.......................................................................................................43 Klosterets velmaktsdager............................................................................................48 Trifons siste formaninger...........................................................................................55 Fra forbilde til ikon ..................................................................................................57 Kapittel 2: ISHAVSKLOSTERET

Forlokkende rikdom..................................................................................................62 Overfallet..................................................................................................................63 Et gammelt norsk dokument ....................................................................................65 Klosteret i Kola .........................................................................................................68 Misjon blant østsamene.............................................................................................72 Sjøfarernes skyttshelgen.............................................................................................75 Lastefulle munker......................................................................................................76 Pilegrimer ved Trifons grav........................................................................................77 Kolahalvøyas Mekka..................................................................................................78 KLOSTERET GJENOPPSTÅR........................................................................... 80 Ortodoksiens høyborg...............................................................................................81 Keiserlig støtte...........................................................................................................88 Miraklet med bjørnen................................................................................................89 Kloster og børs..........................................................................................................90 Mønsterbruket...........................................................................................................93 Selebre russiske gjester.............................................................................................100 Folkeopplysning......................................................................................................101 Arbeidende pilegrimer.............................................................................................103 En ung klosterarbeiders memoarer ..........................................................................105 Norske forbindelser.................................................................................................107


Ortodoks kirke i Vardø............................................................................................109 Bispebesøk fra Tromsø.............................................................................................111 Trifonfesten sett med norske øyne...........................................................................115 UNDER FINSK STYRE.....................................................................................123 Fra Petsjenga til Petsamo .........................................................................................123 Igumen Iakinf..........................................................................................................125 Idyllisk turistattraksjon............................................................................................127 I krigssonen.............................................................................................................130 Ortodoksiens renessanse i nord...............................................135 Kapittel 3: HELLIGDOMMEN VED GRENSEN

Åndelige vakttårn....................................................................................................145 Trifons kirkebygg.....................................................................................................146 Sjeldne kunstskatter.................................................................................................149 Klosterelven.............................................................................................................154 Fra fellesdistrikt til riksgrense...................................................................................155 Grenseavtalen av 1826.............................................................................................158 Hellig russisk jord....................................................................................................160 Frihet for ortodoks religionsutøvelse........................................................................163 FOLKET FRA ØST..............................................................................................164 Betegnelsen «skolter»...............................................................................................165 Et gammelt levesett..................................................................................................167 Skoltenes land.........................................................................................................169 PAČČJOKK...........................................................................................................172 Den hellige elven.....................................................................................................172 «Muntre, dyktige Folk»............................................................................................174 Vinterbyen..............................................................................................................176 Trifonhulen.............................................................................................................177 Skolekapellet i Sandhavn ........................................................................................179 Et gudfryktig folk....................................................................................................180 Var skoltesamene gammeltroende?...........................................................................182 Offer til Trifon.........................................................................................................184 «Det vakreste tempel i russisk Lappland» ................................................................185 Prestefamilien Sjtsjekoldin.......................................................................................189 Pasvik-samenes menighetsskole................................................................................191 Kristi dåpsfest..........................................................................................................197 Turistattraksjonen Kolltaköngäs ..............................................................................200 Fra båthus til utstillingslokale .................................................................................202 Kirken tas i bruk på ny............................................................................................204


Kapittel 4: DRAGEDREPERENS KAPELL

Hellig vann..............................................................................................................209 St. Georgs kapell .....................................................................................................211 Ikonene...................................................................................................................213 Laks og misjon........................................................................................................222 Flere kapeller i Neiden.............................................................................................224 Njavdemskij pogost ................................................................................................226 Forsamlingen...........................................................................................................228 Rituell renhet..........................................................................................................234 Ortodokst pilegrimsmål på norsk jord.....................................................................234 Russerfrykt og kraftverksplaner................................................................................236 Gravfreden forstyrres ..............................................................................................237 Forfall......................................................................................................................240 Fader Yrjö................................................................................................................242 En tradisjon blir skapt.............................................................................................243 Sterke følelser..........................................................................................................246 Skoltesamene frem i lyset.........................................................................................247 Gjenbegravelsen i Neiden........................................................................................249 Flerkulturelt samlingssted........................................................................................250 Kapittel 5: TRIFON-FORTELLINGER FRA SAMELAND

Steinene og korset i berget på Akkobaft ..................................................................255 Trifans båtstø og andre stedsnavn............................................................................256 En ulydig gudsønn, en sjøorm og vodkaflasken som aldri gikk tom.........................258 Da kristendommen kom til skoltesamene i Boris Gleb ...........................................260 Skoltesamene overfalles av røvere ............................................................................262 Sølvkalken...............................................................................................................265 Kapittel 6: TRIFONARVEN UT I VERDEN

Pilegrimsferd gjennom finsk Lappland.....................................................................269 Under Trifons ly......................................................................................................277 Menigheten i «Lille Murmansk»..............................................................................281 Klostret i Hurdal.....................................................................................................283 Vokslys og hjertebønn ............................................................................................285 Ordforklaringer .......................................................................................288 NOTER......................................................................................................................295 Litteratur .........................................................................................................313


Forord Første gang jeg hørte om Trifon av Petsjenga var jeg fjorten år gammel og allerede dypt fascinert av det gamle Russlands historie og kultur. Opplysningene om at en russisk helgen hadde virket innenfor grensene av dagens Norge og bygget et kapell i Finnmark, ga næring til fantasien. Jeg gravde frem litteratur om Neiden og skoltesamene i skolebiblioteket, og begynte å sette meg inn i dette for meg så eksotiske stoffet. Mitt første besøk til St. Georgs­ kapellet i Neiden lot seg først realisere i 1998. Fire år senere, da jeg flyttet til Finnmark for å arbeide som konservator ved museet i Vardø, skulle det bli mange reiser til de ortodokse pilegrimsstedene i grenseområdet mellom Russland, Norge og Finland. Jeg savnet imidlertid en oversiktlig fremstilling av historien om hellige Trifon og arven etter ham i sin fulle bredde. Jeg skisserte derfor et første prosjektutkast i 2006. Grunnet ny, krevende jobb i Moskva og påfølgende doktorgradsstudier, rakk jeg ikke å gå videre med denne bokidéen i første omgang. Men i 2015 kom det en hyggelig invitasjon fra Tonsen menighet i Oslo: De planla en tur til Sør-Varanger og Murmansk samme høst, og ønsket å ha meg med som formidler av russisk-ortodoks kultur og historie. Det var denne forespørselen som fikk meg til å børste støvet av de gamle bokplanene, for fortsatt hadde ingen andre gjort noe tilsvarende ut av dette spennende stoffet. Arven etter Trifon lå fremdeles gjemt som en skatt få kjente til, og bare ventet på å bli gravd frem og delt med et større publikum. Mange enkeltpersoner og institusjoner har bistått meg underveis i prosjektet. En særskilt takk til professor i historie og russlandsekspert Jens Petter Nielsen fra UiT – Norges arktiske universitet, som har vært fagkonsulent for manuset. Likeså til leder av Ä'vv Skoltesamisk museum i Neiden, Honna Havas, for hennes sjenerøse velvilje og viktige faglige innspill til de delene av boken som omhandler Neiden og skoltesamenes kultur. Jeg er dypt takknemlig overfor Martina Gaux, som har lest teksten med en skjønnlitterær forfatters årvåkne blikk for språk, sammenhenger og tekstlig flyt. Hun har dessuten hjulpet til med oversettelsen av Simon van Salingens snirklete tysk. Takk også til professorene Asgeir Svestad og Jukka Korpela som har delt hver sin sentrale vitenskapelige artikkel. Jeg er også takknemlig overfor biskop

9


Grenseavtalen av 1826 På slutten av 1700-tallet hadde de dansk-norske myndighetene i København uten hell forsøkt å få russerne til å avstå fellesdistriktet helt frem til vestbredden av Petsjengaelven til Norge. Til gjengjeld var man villige til å oppgi det gamle kravet om skatt fra resten av Kolahalvøya. Først i 1822, etter at det hadde oppstått flere tvister om utenforståendes rett til å hente ut ressurser i det skoltesamiske fellesdistriktet, ble grensespørsmålet satt på dagsorden i begge land.292 Finansdepartementet som fikk ansvaret for å utrede det norske grenseforslaget, tok til orde for at man skulle dele fellesdistriktet i to tilnærmet like halvdeler mellom landene. Neiden-sijdden og halve Pasvik-sijdden frem til Pasvikelven skulle tilfalle Norge. Fra dens utløp i Bøkfjorden i nord til innsjøen Gelsomio (dagens Nautsijoki) i sør utgjorde Pasvik-vassdraget et naturlig skille i landskapet. Petsjenga-sijdden som lå lengst mot øst, skulle tilfalle Russland. I mai 1824 nedsatte Stortinget dessuten en «Komite til Finmarkens Opkomst». Den skulle gjøre nærmere undersøkelser av grenseforholdene, slik at Norges interesser i området ville bli best mulig ivaretatt på lengre sikt. Stortingskomiteen var opptatt av å sikre at de norske undersåttene i Varanger-distriktet fikk beholde tilgangen til viktige ressurser som ved, tømmer, laks og reinlav (kalt mose). Man lanserte derfor et alternativt utkast til deling: Grensen burde forskyves et betydelig stykke lenger øst, og strekke seg fra munningen av Jakobselv (russisk: Vorjema) til dens utspring i sør. Derfra skulle grenselinjen skjære mot sørvest, til innsjøen Salmijärvi (Svanevatn) i Pasvik-vassdraget. Dette alternativet innebar at også en liten flik av Petsjenga-sijdden som lå på vestsiden av Grense Jakobselv, skulle tilfalle Norge. Komiteens forslag kom til å danne utgangspunkt for Norges forhandlinger med Russland. På russisk side engasjerte generalguvernør Minitskij i Arkhangelsk seg sterkt i saken. Han viste til den utbredte oppfatningen blant skoltene og pomorene om at skillet mellom de to landene fulgte vestgrensen til Neiden-sijdden, som gikk langs Bugøyfjorden (russisk: Veres guba). En steinvarde markerte det antatte grensepunket Bugøy (Veres Navolok) ute ved Varangerfjorden. Ivan IVs gavebrev fra 1556 til Petsjengaklosteret ble også trukket inn i generalguvernørens argumentasjon. Nærværet av ortodokse kirker og kapeller både i Petsjenga, Boris Gleb, Sandhavn, Neiden og i de skoltesamiske vinterbosetningene ble tillagt stor vekt som bevis på at hele

158


fellesdistriktet faktisk tilhørte Russland.293 Skoltesamene ønsket naturligvis å beskytte sine gamle territorier mot inntrengning fra norske statsborgere, og ville at hele området skulle bli en del av tsarens rike. Men det russiske utenriksministeriet kunne ikke finne noen offisiell bekreftelse i sine arkiver på at grensen faktisk gikk ved Veres Navolok. I følge et russisk atlas fra 1794 fulgte den tvert i mot Pasvikelven, og dette ble da også det russiske utgangspunktet for forhandlingene.294 Tsar Aleksander I la for øvrig større vekt på å videreutvikle sine vennskapelige forbindelser med kong Carl Johan, enn å etterkomme alle ønskene til sine skoltesamiske undersåtter.295 Våren 1825 gikk tsaren inn for at en offiser fra hvert land skulle utarbeide en detaljert plan for delingen av fellesdistriktet. Disse kommissærenes felles rapport fra oppmålingene ute i felten skulle i sin tur danne grunnlaget for grensedragningen mellom statene. Allerede samme sommer møttes den norsk-russiske grensekommisjonen i Kola by, ledet av henholdsvis oberst Johan Henrich Spørck og oberstløytnant Valerian Galjamin. Selve den topo-

Spisepause for de russiske og norske kommissærene under grenseryddingen i 1896. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Nasjonalbiblioteket.

159


grafiske oppmålingen begynte i det skoltesamiske fiskeværet Sandhavn litt øst for Jarfjord 13. juli 1825, og ble avsluttet ni dager senere i Brashavn (Sjap­ kino) ved munningen av Bugøyfjord. Med seg hadde arbeidslagene lokale samer som kjentmenn. Finnmark-sommerens intense myggplage bidro muligens til at offiserene valgte å gjennomføre oppdraget så lynraskt.296 Etter at grenselandet var målt opp, kunne forhandlingene begynne. Galjamin hadde fått instruks fra tsaren om at grensen måtte ta hensyn til den samiske lokalbefolkningens trosbekjennelse og næringsvirksomhet. I følge grensekommisjonens beregninger talte de ortodokse skoltesamene i fellesdistriktet kun 29 familier. Majoriteten av de anslagsvis 300–350 personene som hadde permanent tilhold i området, var protestantiske reindriftssamer. På grunn av sin kirketilhørighet regnet disse seg som norske undersåtter. Forøvrig fantes det knapt noen etnisk norsk eller russisk bosetting å snakke om. I Neiden ble antallet skoltesamer beregnet til kun 16 personer. Galjamin mente at det burde la seg gjøre å flytte dem over til russisk side av Pasvikelven. Dermed kunne deres gamle territorium avstås til Norge.297 Ved en feiltakelse ble Neiden-sijdden uheldigvis splittet på midten, sannsynligvis fordi kommisjonen baserte seg på unøyaktige svenske kart der sijddgrensen var trukket alt for langt mot nord. En annen hypotese som har vært lansert, er at kommissærene holdt seg nær fjorden slik at det skulle være lettere å få brakt opp forsyninger av mat og brennevin.298 Delingen av Neiden-sijdden på tvers og Pasvik-sijdden på langs skulle på sikt vise seg å få svært negative konsekvenser for skoltesamene, fordi deres næringsgrunnlag ble innskrenket.

Hellig russisk jord Galjamin gikk med på det norske ønsket om at grensen skulle gå fra Jakobs­ elv, men krevde til gjengjeld at Boris Gleb-kirken måtte tilfalle Russland. Spørck foreslo at den vesle bygningen heller skulle flyttes til østbredden av Pasvikelven på den norske statens regning. Men Galjamin var urokkelig på dette punktet. Han hadde forhørt seg med stedets beboere, som viste til at den var bygget av hellige Trifon, og at følgelig også grunnen den sto på, var blitt helliggjort. Spørck forsto at den russiske forhandlingslederen ikke bare tok hensyn til den religiøse siden av saken, men samtidig ønsket å ivareta interessene til de lokale skoltesamene. Samme dag som forhandlingene med Galjamin ble avsluttet, skrev han i et brev: «... hertil kommer ogsaa at Pasvig

160


Finnebyes beboere have faste Vinterboliger syden for (Boris Gleb), hvorfor ikke alene Kirken men også Beboerne af Pasvig Bye ansees for Ruslands uomtvistelige Eiendom ...»299 Oberst Spørck ga etter for kravet, selv om det innebar at grensen kom til å gjøre et ulogisk byks over på vestbredden av elven, som ellers tilfalt Norge. I mye av litteraturen om emnet heter det seg at en kvadratverst (en drøy kvadratkilometer) av landet som omga kirken ble avstått til Russland. I virkeligheten utgjør arealet cirka 3,6 kvadratkilometer. For russerne var det avgjørende at også fiskestedene ved Skoltefossen og sommerboplassen som lå om lag hundre meter sør for kirken, kom med. Grenseavtalen ga skoltesamene en frist på tre år til å velge om de ønsket å bli norske eller russiske statsborgere. Skoltene i Neiden valgte det første alternativet. For dem veide den urgamle tilknytningen til sijdden tyngre enn lojaliteten til tsaren. Sin ortodokse kirketilhørighet og det gamle kapellet i Skoltebyen fikk de jo uansett beholde. Pasvik-samene derimot, ønsket ikke å flytte over til den norske siden av grensen, selv om skattetrykket der var

Skoltefossen og det gamle kapellet i Boris Gleb. Litografi fra 1826 etter en tegning utført på stedet av den russiske grensekommisjonens leder Valerian Galjamin. Foto: Nasjonalbiblioteket.

161


mindre og de ble tvunget til å oppgi sin vinterboplass på vestsiden av elven og hyttene i Sandhavn. «Aarsagen er, at de holde meget strængt paa deres Religion, og frygte, sagde de, for at deres Börn skulle blive forförte til at gaae over til vor Kirke», skriver Keilhau.300 For innbyggerne i Petsjenga-sijdden var det naturlig å forbli russiske undersåtter. Fra norsk side var det enighet om at man hadde oppnådd et godt forhandlingsresultat. Også kong Carl Johan og tsar Aleksander var tilfredse med løsningen. Men kun noen uker etter at han hadde godkjent forslaget, døde den russiske eneherskeren brått og uventet, bare 48 år gammel. Hans arvtaker, broren Nikolaj I var skeptisk til grenseforslaget. Den nye tsaren sto til å begynne med steilt på at grensen skulle følge Pasvikelven, som utgjorde den naturlige linjen i landskapet. Han var endog villig til å gi avkall på Boris Gleb om det skulle bli nødvendig. Men «som en ny pant på sitt vennskap» med kong Carl Johan endret Nikolaj snart standpunkt og gikk med på den løsningen Galjamin og Spørck hadde kommet frem til.301 Avtalen ble ratifisert av de to statsoverhodene i mai – juni 1826. I den russiske opinionen oppsto det snart konspiratoriske rykter om at det hadde foregått et grovt svik da Norge fikk tilstått territoriet øst for Pasvik. Galjamin ble fremstilt som den reneste Judas. Folkefantasien ville ha det til at han hadde latt seg bestikke med en sekk speciedaler fra nordmennene, men da han åpnet sekken, viste det seg at det lå kobbermynter under det øverste laget med sølvpenger. Den russiske offiseren innså da at han hadde forrådt sitt land, og gikk bort og hengte seg. Disse påstandene har ikke rot i virkeligheten. Derimot fikk Galjamin rikelig belønning fra øverste hold for sitt arbeid med å etablere grensen. Han mottok to tusen rubler fra tsaren, mens kong Carl Johan dekorerte ham med Sverdordenen og forrærte en tobakkseske i gull med diamanter. Etter en suksessrik militær løpebane skiftet offiseren beite og endte som direktør for Den keiserlige porselensfabrikk i St. Petersburg. Galjamin ble dertil belønnet med en av de høyeste titlene i det russiske rangsystemet.302 Datidens raske behandling av grensespørsmålet står i slående kontrast til forhandlingene om den norsk-russiske delelinjen i Barentshavet. De strakte seg over førti seige år, fra 1970–2010. Men det finnes også likhetstrekk mellom de to prosessene: En autoritær russisk ledelse fikk igjennom en grenseavtale med Norge som er nokså gunstig for oss, til tross for indre motstand i Russland, spesielt i nordvest.303

162


Frihet for ortodoks religionsutøvelse Finansdepartementet som hadde ansvaret for det første grenseforslaget, gikk inn for å gi de av skoltesamene som ville bli norske statsborgere «fuldkommende Frihed i Henseeende til deres Cultur».304 Det innebar at de fortsatt skulle få utøve sin ortodokse tro. I den endelige grensekonvensjonen fra 1826 fastslo artikkel 6 «At de innbyggere ved grænsene som ved delingen kom under et andet styre, skulde nyde religionsfrihed».305 I så måte gjorde norske myndigheter et unntak fra loven som på denne tiden forbød andre trossamfunn enn den evangelisk-lutherske statskirken å virke i Norge. Først med opphevelsen av den såkalte konventikkelplakaten i 1842 ble det åpnet for forsamlingsfrihet, mens dissenterloven av 1845 åpnet for at alle kirkesamfunn kunne etablere seg i Norge. Et tilsvarende unntak gjaldt forøvrig også for de ortodokse pomorene når de oppholdt seg i de nordnorske kjøpstedene om sommeren. Da frihandelen ble innført i Finnmark i 1789, fikk nemlig alle som bekjente seg til den kristne tro rett til å praktisere sin religion i disse byene.306 Historisk sett har altså den ortodokse kirke nytt en overraskende privilegert stilling i Norge. Hensynet til handelssamkvemmet og et godt naboskap med Russland veide tyngre enn teologiske og rituelle forskjeller. Sett fra et religiøst perspektiv utgjorde da heller ikke den stillfarende skoltesamiske gruppen i Varanger noen trussel.

Russiske pomorer. Dette paret var bosatt på Murmankysten omkring 1890. Foto: Kulturhistorisk museum Uni­ versitetet i Oslo.

163


FOLKET FRA ØST

Det samiske nærværet i grenseområdene mellom Norge, Russland og Finland strekker seg langt bakover i førhistorisk tid. Arkeologiske funn fra de første århundrer av vår tidsregning viser klare likhetstrekk med skolte­samenes senere materielle kultur.307 Nyere forskning konkluderer med at denne folke­ gruppens levevis med flyttinger mellom faste sesongboplasser kan spores tilbake til omkring 900 f.Kr.308 Først på 1500-tallet foreligger de tidligste skriftlige kildene som spesifikt omtaler deres kultur. Fra da av kom deres ortodokse kirketilhørighet til å utgjøre en tydelig identitetsmarkør som skulle skille dem fra de andre samiske folkegruppene på Nordkalotten. Fra 1800-tallet holdt de russiske samene stort sett til på Kolahalvøya, men frem til 1600-tallet strakte deres bosettingsområde seg så langt sør som

Lavran Letov (Lietoff ) med familie ved torvgammen i Bøkfjorden. Dette var deres sommerbolig under lakse­ fisket. Kvinnen til venstre spinner ullgarn ved hjelp av en håndtein. Cirka 1900. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Nasjonal­biblioteket.

164


Skoltesamisk gamme ved fiskeplassen Rofsnes-Baste (Rødberget) i Bøkfjord, ca 1900. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Sør-Varanger museum.

til Karelen. Betegnelsen «skoltesamer» blir brukt om innbyggerne i de sju samedistriktene Neiden, Pasvik, Petsjenga, Muetke, Suenjel, Nuettjaur og Sarvesjaur. Disse sijddene ble tidlig på 1500-tallet utskilt som det vestligste skattedistriktet i russisk Lappland.309 Samene som er bosatt i dagens Russland omtales også med den generelle termen Kola-samer. I tillegg til skoltene inkluderer begrepet dessuten kildin-, akkala- og tersamer. Disse fire gruppene snakker hvert sitt språk, som alle er undergrupper av østsamisk.

Betegnelsen «skolter» Siden folk utenfra på 1500-tallet begynte å skrive om skoltesamene, har gruppen fått en rekke betegnelser knyttet til seg. I de eldste dansk-norske kildene finner vi uttrykkene «Rydske finner» (det vil si russiske samer), Russefinner, Græntzefinner, Fællesfinner og Østenhavs finner.310 På grunn av sin ortodokse tro betraktet de seg selv som tsarens undersåtter, og de bar dessuten russifiserte navn. Først i 1820-årene, altså i samme periode som grensen ble trukket, synes utnavnet «skolter» eller «skoltefinner» å ha festet seg som betegnelse blant de norsktalende. Ordet «skolt» er av oldnorsk opprinnelse og betyr rett 165


og slett «skalle», nærmere bestemt toppen av hodet. Det går igjen i betegnelsen «skalp». I Keilhaus reiseskildring fra 1831 drøftes betegnelsen for første gang: «Det var mig paafaldende at see saa mange skaldete Karle iblandt Russefinderne» skriver han, og oppgir dette som den naturlige forklaringen på «Spotnavnet Skolter».311 Keilhau fikk fortalt at mennene smurte inn hodebunnen med saltlake slik at håret løsnet. Det var frykten for å bli iført keiserens klær som drev dem til dette, ble det påstått. De som ble innrullert i den russiske hæren var nemlig forpliktet til 21 års tjeneste, om man i det hele tatt overlevde så lenge. Friis opplyser i 1871 at nesten alle skoltesamene tidligere led av såkalt skurv, en hodeeksem som førte til håravfall, men at sykdommen nå var så godt som utryddet takket være norsk legeSkoltesamen og reinvokteren Moses (Moo'ssai) hjelp.312 I en tredje, sagnpreget forklaring Lietoff fotografert utenfor lavvoen mellom Sal­ mijärvi og Suenjel i russisk Lappland. 1903. Foto: som gjengis av den russiske etnologen Ellisif Wessel. Arkiv: Kulturhistorisk museum Uni­ Kharusin, knyttes det påfallende fenoversitetet i Oslo. menet til Trifon-legenden: Den utbredte skalletheten blant skoltesamene var et tegn på Guds straff etter at en flokk av deres forfedre hadde slept den hellige misjonæren etter håret.313 Flere forfattere har påpekt sammenhengen mellom ordet «skolt» og den nesten likelydende betegnelsen «skolp».314 Den ble brukt flere steder langs kysten av Nord-Norge som en nedsettende betegnelse på de norske som hadde holdt til i området fra gammelt av. I Øst-Finnmark ville en seiglivet forestilling ha det til at denne gruppen var etterkommere etter forbrytere som var blitt forvist til fiskeværene i rikets nordøstre utkant. Isolasjonen hadde angivelig ført til fysisk og mental degenerering. Nordmenn sørfra som nylig hadde slått seg ned i Øst-Finnmark, anså seg selv som mer ressurssterke, og mente at de tilførte nytt, friskt blod. Man forestilte seg et tilsvarende hierarki blant samene, der de velstående reindriftssamene på Finnmarksvidda utgjorde eliten, mens skoltene befant seg på bunnen. De ble med andre ord 166


tildelt en pariastatus, tilsvarende den «skolpene» hadde blant den norske kystbefolkningen. Betegnelsen «skoltesame» ble senere adoptert av folkegruppen selv og fikk en nøytral klang. Ordet ble tatt opp i finsk, som koltta. Skolt anvendes dessuten i engelskspråklig faglitteratur. Først i nyere tid er det blitt tatt opp som et låneord i russisk. Her ble samene tidligere kalt lopar, hvilket tilsvarer den eldre norske betegnelsen «lapp». På nordsamisk brukes ordet nuortalaš om en østsame. Navnet er avledet av nuorttas, som betyr nettopp «østover». Selv kalte skoltene seg rett og slett bare samer – sää’m.315 Fra 1965, da urbefolkningen i Neiden begynte å arbeide aktivt for å gjenreise sin kultur, tok de i bruk betegnelsen «østsame». Andre innad i gruppen har imidlertid valgt å holde fast på ordet «skolt» eller «skoltesame». De ulike navnevalgene har skapt mye debatt. Striden har blant annet kommet til uttrykk gjennom at den vesle minoriteten i en periode har vært splittet i to konkurrerende interesseorganisasjoner; Østsamene i Neiden og Skoltene i Norge. Stikk i strid med alle historiske kilder og vitenskapelig dokumentasjon ønsket den siste fraksjonen ikke engang å identifisere seg med den etniske betegnelsen «samer», noe som vakte adskillig oppsikt.316

Et gammelt levesett Skoltesamene greide lenge å holde fast på sin tradisjonelle kultur og flyttemønster: «Skolternes levevis danner en besynderlig mellemting mellem fisk­ erens og jægerens og nomadens og den fastboende befolknings», skrev den norske geologen Amund Helland i 1906.317 En generasjon senere påpekte den finske geografen Väinö Tanner at minoriteten fortsatt hadde bevart trekk av samenes tidlige samfunnsordning. Den russiske påvirkningen, som først og fremst kom til uttrykk gjennom religionen, men også i navneskikkene, russiske låneord, kvinnedraktens utforming og tilegnelsen av russiske sanger og danser, utgjorde etter Tanners oppfatning kun en tynn ferniss.318 Som forklaring på at den gamle levemåten overlevde så lenge blant skoltesamene, henviste han til den russiske politikken før revolusjonen. Ettersom myndighetene betraktet de ortodokse skoltene som nyttige «grensevakter» ved Ishavet, var det viktig at de forble lojale undersåtter. Samebefolkningen ble følgelig behandlet med stor velvilje og nøt så vel økonomiske privilegier som en slags administrativ autonomi i sine gamle områder.319

167


Tidligere ble skoltesamene kalt «naturfolk» og deres levesett omtalt som «veidekultur», det vil si at de på forhistorisk vis levde av jakt, fiske og sanking, uten å drive jordbruk. Disse betegnelsene blir ikke lenger benyttet av dagens forskere, ettersom de ikke anses som presise nok. Grunnen til dette er at skoltesamene både holdt flokker av tamrein og sauer, som ga jevn tilgang på kjøtt, melk og ull.320 I tillegg tilpasset de seg på en smidig måte til den markedsøkonomien som oppsto i fellesdistriktet. De deltok på de store handelsstevnene som fant sted i innlandet om vinteren og ute ved kysten sommerstid. De viktigste var Varangermarkedet innerst i fjorden (senere kjent som Karlebotnmarkedet), Kjørvågmarkedet på Fiskerhalvøya og markedet på øya Kildin like øst for Kolafjorden. Skoltene forholdt seg også til de norske handelshusene i Vardø og Vadsø.321 Blant annet leverte de store mengder laks og forsynte den treløse delen av Varanger med tømmer og ved, som de fraktet i sine egne båter til Vardø og Vadsø. Om sommeren handlet de med kjøpmenn fra Kola by og de russiske pomorene fra Arkhangelsk-distriktet som kom seilende til Finnmark. På 1500- og 1600-tallet var skoltesamene også involvert i transaksjoner med engelskmenn og nederlendere som seilte på den internasjonale handelsruten til Kvitsjøen.

Pasvik-skolter på vei til sin laksefiskeplass i Bøkfjorden. Til høyre to norske samer. Omkring 1897. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

168


Skoltenes land Skoltesamene selv kalte sine territorier for sijdd, som tilsvarer den mer kjente nordsamiske betegnelsen siida. Begrepet ble brukt både om det avgrensede geografiske området de rådde over og det skoltesamiske samfunnet som holdt til der. Fra gammelt av var trolig hele det samiske området på Nordkalotten inndelt i siidaer. Men da fjellsamene i perioden 1500–1700 gradvis gikk over til omfattende tamreindrift som krevde store arealer, sprengte deres beitebehov de tradisjonelle siidagrensene. Samfunnsordningen holdt seg lengst blant skoltesamene. De tre sijddene Petsjenga, Pasvik og Neiden som til sammen utgjorde fellesdistriktet, omkranset hvert sitt fiskerike vassdrag. Til forskjell fra disse som hadde kyststripe, lå det et fjerde skoltesamisk territorium sørøst for Petsjenga. I innlands-sijdden Suenjel utgjorde elven Lotta livsnerven.322 Her var innbyggernes tradisjonelle livsmønster intakt helt til den finske vinterkrigen i 1939–40. Innbyggerne i sijdden delte bruksretten til et fastlagt område. Grensene var temmelig stabile over tid, men befolkningens størrelse varierte en god del. Det ble oppmuntret til ekteskap på tvers av territoriene. For eksempel var skikken i Neiden at mennene nesten bestandig hentet sine koner i Pasvik, Petsjenga eller Suenjel.323 Innbyggerne hadde stor grad av indre selvstyre, selv om de måtte betale skatt. Dersom folk utenfra ønsket å få del av ressurser det fantes overskudd av i sijdden, for eksempel tømmer, ved og mose (reinlav), måtte de få tillatelse fra skoltenes lokale ting, kalt norrõs eller sobbar. Den siste betegnelsen er et lån fra russisk. Ordet sobor, som er avledet av verbet sobrat (å samle), betegner på slavisk en forsamling, og brukes forøvrig både om et kirkemøte og en katedral. Skoltesamenes ting besto av de eldste, mest taleføre mennene fra hver familie. Den gamle russiske betegnelsen for sijdd er pogost, som i denne sammenheng betyr kirkeforsamling eller sogn. Navnet kom av at det vanligvis fantes et ortodokst kapell på de skoltesamiske vinterboplassene. Hver pogost fikk utlignet en viss mengde skatt som måtte betales til de russiske fogdene, og utgjorde dermed et skattelag. I mer snever forstand ble sijdd-betegnelsen brukt om vinterboplassene, tä’lvvsijdd, som besto av en klynge små boliger og lagerhus av laftet tømmer. På norsk ble de kalt vinterbyer. Ordet by høres temmelig overdrevent ut, men er et låneord fra svensk, der det nettopp betegner en bygd eller liten grend.

169


De skoltesamiske kvinnene deltok aktivt i laksefisket langs fjordene. Her kombinert med barnepass. Bildet er trolig tatt i Bøkfjorden før 1920. Foto: Ole Solberg. Arkiv: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

Vinterbyen ble gjerne flyttet etter en ti til tjue års tid, når brenselet i området var oppbrukt og reinflokken ikke lenger fant tilstrekkelig næring fordi laven var oppspist. Transport av hele bygninger var alminnelig i forbindelse med bytte av boplass. Dette foregikk på vinterføre ved hjelp av rein som trekkdyr. Avgjørelsen om hvilket nytt sted man skulle velge, krevde nøye overveielser og førte som regel til lange diskusjoner. Avgjørelsen ble bestandig tatt av norrõs.324 Innenfor hver sijdd i fellesdistriktet hadde innbyggerne et flyttemønster som vanligvis vekslet mellom faste sesongboplasser. Skoltesamenes levemåte var styrt av behovet for å utnytte naturresursene best mulig under årets gang. Fra jul og frem til påske var alle innbyggere i sijdden samlet på vinterboplassen i innlandet. Her dyrket de det sosiale fellesskapet, passet reinflokken og hugget tømmer i furuskogen. Om våren trakk de ut mot fjordene for å fange laks langs fjordarmene og drive torskefiske ute ved den vide Varangerfjorden. Reinflokken måtte voktes nøye under kalvingen, deretter ble dyrene merket og sluppet på sommerbeite ute ved kysten. Senere på sommeren dro skol170


tesamene oppover elvene for å fange laks, mens høsten ble brukt til å samle reinflokken og slakte etter behov. De drev også jakt og fiske i innlandet.325 Fisket var skoltesamenes viktigste næring og ble utført både av kvinner og menn. Det sikret dem en kost som kunne spises året rundt, også på de tidene av året da den ortodokse kirkekalenderen foreskrev faste. Dessuten ga det gode inntekter ved salg. Ettersom skoltesamene også holdt reinsdyr, hadde deres levemåte likhetstrekk med flyttsamenes, men flokkene var vanligvis mindre. Dyrene var uunnværlige til transport av folk og tømmer i de veiløse sijddene. I tillegg holdt husholdningene sauer til eget forbruk. Mennene drev med jakt og fangst av villrein, rev, jerv, bever og fugl. I elvene fisket skoltesamene opp ferskvannsperler, som var sterkt etterspurt i Russland og blant annet brukt til dekor på folkedrakter, ikoner og presteskruder.326 De bygget gode båter, såkalte skoltebasker, der bordene ble sydd sammen. Rundt forrige århundreskifte fantes det også en dyktig kvinnelig båtbygger blant Pasvik-samene. Hun ble kalt «Stor-Marie» og var gift med Vasilij Feodotov. Paret leverte flere prammer til handelsmannen i Vadsø.327

Skoltesamisk par i Boris Gleb omkring 1925. Postkort utgitt av fotograf Peder Sørå. Privat samling. Foto: Jan Lauridsen.

171


PAČČJOKK

Den hellige elven På sin ferd nordover fra Enaresjøen utvider Pasvikelven (skoltesamisk: Paččjokk) seg til en kjede av innsjøer før den munner ut i Bøkfjorden. Tidligere måtte man ta seg forbi en rekke frådende fosser og stryk. Frem til 1960- og 70-tallet, da sju av vannfallene ble utbygd til kraftstasjoner og vassdraget ble regulert, var Pasvikelven den mest lakserike av elvene i Sør-Varanger. Fisken her var kjent for å bli spesielt stor. Tilreisende utenfra som på 1800-tallet fikk øynene opp for det frodige områdets naturskjønnhet, skildrer dalen som et arktisk paradis.328 Et tilsvarende bilde av Pasvik ble også formidlet gjennom Ellisif Wessels mange fotomotiver herfra. Trolig ble den livgivende Pasvikelven betraktet som en naturhelligdom lenge før prestene fra Petsjengaklosteret foretok de første dåpshandlingene ved Boris Gleb. Anders Forsdahl som skrev om stednavn langs Pasvikelven,

Pasvikelven. Kirken i Boris Gleb kan skimtes i bakgrunnen. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Sør-Varanger museum.

172


Skoltebyen i Boris Gleb sett mot Skoltefossen. De minste bygningene er lagerboder for mat og utstyr. Foto: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

hevdet at dens samiske navn var avledet av ordet for «hellig». Samer som bodde her frem til krigen, forklarte at «bacci» også kunne bety «beskytter» eller «en som verner om noen».329 Den samiske språkforskeren Samuli Aikio påpeker imidlertid at man ikke kan si noe sikkert om navnets betydning.330 Før grensen mot Sovjetunionen ble stengt etter andre verdenskrig, var vassdraget en viktig ferdselsåre som bandt sammen de ulike folkegruppene i området. Her møttes ortodokse skoltesamer, protestantiske samer fra Norge og Finland, russere, nordmenn og finske bosettere, kalt kvener av den norske befolkningen. Dette mangfoldet har i flere hundre år satt sitt preg på Sør-­ Varanger – lenge før «flerkulturell» ble et begrep sørpå. Like sør for kapellet i Boris Gleb lå sommerboplassen til Pasvik-sijdden, som i 1834 talte 16 hushold.331 Her hadde de sine små tømmerhytter og boder, som var hevet opp fra bakken på små bein av fururøtter. Dette partiet nedenfor Skoltefossen var det beste stedet i elven å drive laksefiske fra. Laksen hadde nemlig store vanskeligheter med å forsere det høye vannfallet, og hopet seg opp. Den gode ressurstilgangen tilsier at den skoltesamiske boplassen trolig er langt eldre enn den første kirken på stedet.332 Hit ned dro sijddens innbyggere innen påske, slik at de fikk med seg feiringen av kirkeårets viktigste høytid i Boris og Gleb-kapellet. Så fulgte en hektisk periode med klargjøring av båter og fiskeredskaper. Så snart isen var gått innerst i Bøkfjorden og Jarfjorden, reiste kvinner, barn og eldre ut dit for å fange laks med not og 173


garn. De sprekeste karene dro på havfiske i sine åpne, sammensydde båter fra Sandhavn eller Kjelmøy. De fleste samlet seg på ny i Boris Gleb i månedsskiftet juli–august for å drive fellesfiske og holde ting.333 Den 6. august (24. juli) var minnedagen for de to fyrstebrødrene, og dermed kirkens navnedagsfest. Mot slutten av måneden brøt samene opp og flyttet til høstboplassene lenger sør i Pasvikdalen.

«Muntre, dyktige Folk» For skoltene kretset tilværelsen i Boris Gleb hovedsakelig om fisket: Her stelte de med båtene mens garnene hang til tørk på lange stenger. Linene til torskefisket var festet til husveggene og knipper av torskehoder lå i solsteken

Skoltebyen i Boris Gleb i fiskesesongen. Bemerk de tallrike fiskegarnene og knippene med torskehoder som ligger til tørk på hustakene. I bakgrunnen kapellet fra 1565. Dette bildet ble tatt av Jens Andreas Friis i 1867 og er det eldste kjente fotografiet fra stedet. Arkiv: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

174


Skoltekvinne med håndtein utenfor sitt hjem i Boris Gleb, cirka 1900. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

Skoltesamen Jemeljan Timofejev. Samene i Pasvik var kjent for sine prektige kjørerein og forsynte også de norske innbyggerne i Sør-Varanger med egnete trans­ portdyr. Foto: Ole Solberg. Arkiv: Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo.

på takene. Disse ble siden benyttet som fôr til husdyrene. Ellers eide samene flokker med storvokste rein, som hovedsakelig ble benyttet som trekkdyr og ellers ga et verdifullt tilskudd til kosten i form av melk og kjøtt, dersom jakten slo feil. Reinsdyrene fikk bevege seg fritt omkring i Pasvik og skogene i Petsjenga om sommeren. Før konsekvensene av grensedragningen i 1826 ble følbare, ga områdets rike naturressurser betydelige inntekter. Fogden Niels Knag i Vadsø skrev i 1690: «Her i Pasvig ere de beste, skikkeligste og rigeste Finner paa al den Rydske Kust.»334 Drøyt femti år senere bodde det 24 familier i sijdden. De som hadde råd, betalte en samlet årlig skatt på 10 riksdaler og 48 shilling til Norge og 65 rubler til Russland.335 Ennå i 1827, da Keilhau besøkte Boris Gleb, levde Pasvik-samene godt: Disse Folk ere ellers meget vindskibelige; i Vinterbyen tilhugge de en Mængde Bord, Planker og Emningsved, og sælge Baade og andre Trevare, som deres Ophold i Furreskoven giver Anledning til at forarbeide. De Reisendes Befordring ansees ogsaa som en ikke uvigtig Indtægtskilde. Det er muntre, dyktige Folk, vel klædte og vel födte, uagtet de ere haardt trykkede af den russiske Regjering.336

På denne tiden eide de rikeste samene hundre rein, noen hadde tretti, mens andre eide bare ti dyr, opplyser Keilhau. Disse flokkene ble først og fremst holdt med tanke på transport av tømmer fra furuskogene og reisende i pulk. Russiske øvrighetspersoner som fogden og presten hadde jevnlig behov for skyss til eller fra Petsjenga og Kola by. Etter at nordmenn og finner begynte å slå seg ned i Sør-Varanger, sørget Pasvik-samene dessuten for at den fastboende befolkningen fikk dekket sitt behov for kjørerein.337 175


Vinterbyen Da grensen mellom Norge og Russland ble trukket i 1826, lå Pasvik-samenes vinterboplass vest for elven. Et par kilometer sør for høyde 96 ved Svanvik ligger skogstjernet Russevann (Skoltevann). Navnet er et minne om den gang skoltesamene hadde sin vinterby med faste boliger her.338 Til bebyggelsen hørte også et lite kapell, «hvis Klokke bestod af en krumbøiet Jernstang, som man slog paa under Gudstjenesten».339 Det enkle gudshuset var sannsynligvis av samme type som det i Neiden, bygget av laftet tømmer og med et russisk-ortodokst kors på taket. De norske bosetterne i området kalte helligdommen for russekirka, derav navnet Russevann. En ås i nærheten ble av de finsktalende kalt Ryssänkirkkomaa, som betyr russekirkeland.340 Vintertid hadde Pasvik-samene tett kontakt med sine trosfeller i Neiden, og det var også besøk mellom «russefinnene» og norske fjellsamer.341

Kollaz’jokk-sijdd, Pasvik-samenes vinterby i perioden 1888–1904. Foto fra 1897 av Ellisif Wessel. Arkiv: Kultur­ historisk museum Universitetet i Oslo.

176


Skoltesamiske skoleelever i Kollaz'jokk omkring 1898. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Kulturhistorisk museum Univer­ sitetet i Oslo.

I henhold til grenseavtalen fikk pasviksamene tre år på seg til å flytte boplassen over til østsiden av vassdraget. Her kjenner man navnene på hele ni ulike vinterbyer fra perioden 1827–1919, de fleste lå nær innsjøen Salmijärvi (Svanevatn).342 At det var så mange, skyldes dels at ressursene på stedet raskt ble oppbrukt, men også at sijddens innbyggere tidvis var splittet i valget av ny boplass. Fra slutten av 1880-årene og frem til første verdenskrig pleide presten og kirkesangeren fra Boris Gleb å oppholde seg i vinterbyen over en lengre periode. De underviste barna på hverdagene og forrettet gudstjenester i helgene.343

Trifonhulen På vestsiden av Bøkfjorden, overfor Elvenes ved munningen av Pasvikelven, finnes en forvitret bergsprekk som utvider seg noen meter over vannet. Hulen, som er rundt 2 meter høy, omtrent like bred og 2,5 meter dyp, bar preg av å ha blitt noe utvidet av menneskehånd, påpekte geologen Keilhau.344 Trifan-­ raige, som den heter på samisk, er vanskelig tilgjengelig, men det er mulig å klatre opp fra elvebunnen ved fjære sjø. Tradisjonen sier at Trifon gjemte

177


seg her da skoltesamenes noaider sto ham etter livet. I en annen versjon av legenden åpnet berget seg for den hellige mannen en gang han ble forfulgt av tsjudene, slik at han ble usynlig for dem. Dette beryktete folkeslaget opptrer som grusomme røvere i de mange samiske veiviser-sagnene. En tredje versjon forekommer i en skoltesamisk fortelling fra Boris Gleb. Her heter det at den hellige munken selv gravde ut hulen og overnattet her den tiden han bygde kirken i Boris Gleb.345 For Keilhau, som var en lidenskapelig tindebestiger, var det en smal sak å ta seg opp til hulen. Inngangen var dekket av en grov lerretsduk som forheng. Innenfor fant han en liten Gudsmoder-ikon. Under maleriet var det opphengt et hvitt klede med et gyllent brodert kors. Foran ikonen sto to smale vokslys, og på et brett lå det seks–sju russiske tokopekstykker.346 Skikken med å ofre mynter i helligdommen omtales også av Friis, som besøkte Pasvik i 1867. Når skoltene passerte hulen i sine små fiskebåter, viste de bestandig respekt gjennom å korse seg og bukke. Mennene strøk dessuten av seg lua. Det ble fortalt at dersom de var på vei til jakt eller fiske, pleide de å klatre opp og ofre en kobberslant, som pant på at Trifon ville hjelpe dem. Men dersom lykken uteble, forekom det ikke sjelden at jegeren eller fiskeren stakk innom hulen på hjemveien for å ta pengestykket tilbake. Da forekom det at han like gjerne også rasket med seg resten av myntene som lå der.347 I 1872 sørget besetningen på den russiske marineskonnerten «Poljarnaja zvezda» (Nordstjernen) for at det ble satt opp en mer representativ Maria-ikon i helligdommen. Maleriet var beskyttet av en solid kasse med glass.348 Under andre verdenskrig forsvant ikonen og annet invenTrifonhulen ved Bøkfjorden. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: tar i hulen, sannsynligvis ble det rett Sør-Varanger museum.

178


og slett kastet på sjøen.349 I forbindelse med dannelsen av en egen skoltesamisk menighetsfilial i Neiden i 1992, ble den gamle valfartstradisjonen til Trifon-­ hulen vekket til live igjen. Både den ortodokse presten Johannes Johansen fra Oslo og geistlige fra Russland har forrettet ortodokse andakter her, og et nytt bilde av Gudsmoderen er kommet på plass. Det er montert på en stor, rødmalt treplate, slik at ikonen kan sees både av de tallrike turistene som passerer hulen i elvebåt, og fra veien på den andre siden av Bøkfjorden.

I 1992 ble en Maria-ikon på ny plassert i Trifon­ hulen etter initiativ fra St. Georg kirkeforening i Neiden. Foto: Hellige Nikolai menighet.

Skolekapellet i Sandhavn Pasvik-samene drev havfiske fra Sandhavn, også kalt «det egentlige» Pasvik. Fiskeboplassen lå ute ved Varangerfjorden, et stykke øst for Jarfjord. Da grensekommisjonen var innom fiskeværet sommeren 1825, fantes det 26 hytter og forrådshus på stedet.350 Gjennom en tilleggsprotokoll til grenseavtalen fra 1834 mistet de russiske skoltene retten til å ha faste boliger i blant annet Sandhavn. Likevel skal de ennå omkring 1880 ha drevet med sitt tradisjonelle torskefiske her. Da måtte de ta til takke med en gammel torvgamme som bolig.351 Schnitler skriver i 1744 at en prest kom til Sandhavn fra Kola om våren for å undervise samene i stedets ortodokse kapell, som var «en liden Boe af Træ, uden Taarn og Klokke, som den ved Neiden Elv».352 Keilhau som besøkte fiskeværet i 1827, bemerket at kapellet var utsmykket med ikonmalerier av samme slag som dem han hadde sett i kirken i Boris Gleb. På klippene ved innløpet til bukten fantes det dessuten en rekke ortodokse kors.353 Det var tradisjon blant de russiske pomorene å reise slike i sine bosettinger og på steder der de hadde sin virksomhet. De høye trekorsene var ment å gi beskyttelse mot onde krefter og sikre hell i fangst og fiske, samtidig som de fungerte som seilingsmerker. Korsene i Sandhavn kan til dels ha vært reist av skoltene selv, dels av de nordrussiske sjøfarerne som var innom for å kjøpe fisk. Disse karakteristiske symbolene for ortodoksien var et velkjent syn langs

179


Fiskeværet Sandhavn mellom Jarfjord og Grense Jakobselv. Skoltesamene i Pasvik drev sitt havfiske herfra. De hadde boliger og et ortodokst kapell på stedet frem til 1834. Foto fra 1867 av Jens Andreas Friis. Arkiv: Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

hele Murman- og Kvitsjøkysten. Da pomorene på 1700-tallet drev fangst på Svalbard, ble slike kors også satt opp der. På grunn av det arktiske klimaet har enkelte av dem blitt bevart frem til vår tid.

Et gudfryktig folk I juni 1876 besøkte Georg Sandberg kirkestedet Boris Gleb. Han var sogneprest i Sør-Varanger og var blitt invitert til sin russiske kollega Konstantin Sjtsjekoldin. Sandberg som bodde i Kirkenes i perioden 1875–83, var en flittig skribent med sterk interesse for forholdene i sitt distrikt. Inntrykkene fra den lille russiske enklaven på vestsiden av Pasvikelven resulterte i en detaljert og innsiktsfull artikkel som kom på trykk i tidsskriftet Folkevennen i 1879. Her maner han frem et levende bilde av den skoltesamiske menigheten: 180


Det var et syn for en maler å betrakte disse grupper av ørkenens barn store og små, i høitidelig stillhet forsamlet i det prektige tempel for å forette sin andakt og for anledningen iført sine beste stasklær, mennene i blå bukser med skjorten utenpå som den simple russer alltid bruker, islandske ulltrøier og russiske fåreskinnspelser over dette; kvinnene i sine brokete bomullstøi-skjørter uten liv, holdt oppe over skuldrene med seler, tettsluttende øreluer med bred trekam tvertover med perler samt stort skaut eller pannetørklæ av broket lintøi. Foruten en ustanselig korsing og bukking hvori de legger en magisk kraft og hvortil også små 5 a 6 år gamle barn var oplært, iaktok hele menigheten en fullstendig passivitet. Ingen lyd kom over deres leber og øinene var uavbrutt festet på presten eller helgenbilledene. Stundom kunde de falle på kne og ikke sjelden, især når midtdøren blev åpnet og presten gikk for alteret, kastet de sig ned i hele sin lengde og dunket pannen mot gulvet.354

Om skoltesamenes religiøsitet forteller Sandberg at de viste «ubetinget lydighet mot sin kirkes bud» og at de «er i almindelighet ytterst samvittighetsfulle i opfyllelsen av sine religiøse plikter».355 De gikk regelmessig i kirken og fulgte fasteforskriftene nøye – de spiste fisk og brød hver onsdag og fredag, og i de fire lengre fasteperiodene i kirkeåret. Ekteskapet ble holdt høyt i ære, utroskap og seksuelt samkvem før giftermålet ble sett på med forakt. Skoltesamene betraktet lenge nordmennene, kvenene og de lutherske samene som hedninger, og mente at omgang med slike kunne føre til sjelelig forderv.356 Til tross for sin religiøse nidkjærhet opptrådte skoltesamene vennligsinnet overfor annerledes troende, de hadde i det hele tatt ry på seg for å være et fredelig folk: Et trekk av deres samfundsliv som fortjener berømmelig omtale er deres innbyrdes forlikelighet og sedelige forhold. De omgås hverandre med stor velvilje og fredsommelighet, og mellem familiens medlemmer som ofte i flere ledd bor sammenstuet i hyttens eneste rum, hersker i almindelighet den kjæreste og beste forståelse.357

Friis bekrefter denne oppfatningen ved å hevde at han aldri noen gang hadde «hørt eller sett at en lapp banket kona si».358 181


«Skoltelapper». Boris Gleb, 1882–83. Kvinnenes antrekk er sterkt påvirket av nordrussisk draktskikk. Foto: Sophus Tromholt. Arkiv: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Var skoltesamene gammeltroende? De samiske innbyggerne i Pasvik holdt nidkjært fast på sine forfedres ortodokse tro. I følge Keilhau var de staroverskie.359 De «gammeltroende» (russisk: starovery, staroobrjadtsy, raskolniki), var som tidligere nevnt, tilhengere av en fraksjon innen den russiske kirken som nektet å godta patriark Nikons liturgiske reformer på 1600-tallet. De gammeltroendes religiøse identitet kom blant annet til uttrykk gjennom streng overholdelse av fasteforskriftene. Dette innebar at man store deler av året ikke kunne spise kjøtt, egg og melkeprodukter. Til forskjell fra medlemmene av den offisielle kirken ville de heller ikke røre et fat eller en skje som var blitt brukt av personer med en annen trosbekjennelse. På grunn av sin edruelighet og ærlighet hadde starovery ry på seg for å være hederlige og driftige handelsfolk. De nøt stor anseelse blant de øvrige russerne for sitt gudfryktige levnet. De gammeltroende hadde særlig mange tilhengere blant de russiske pomorene fra Kvitsjø-distriktet. Ut fra beskrivelsene hos Keilhau og i andre gamle kilder er det vanskelig å avgjøre sikkert hvorvidt skoltesamene i Pasvik virkelig tilhørte denne grupperingen.360 De gammeltroende var nemlig kjent for å avstå både fra sterk drikke og tobakk. Men Pasvik-samene ser ikke ut til å ha brydd seg verken om denne leverege-

182


len eller renhetsforskriftene når fremmede bød på sprit: «Brændeviin af hans Glas eller Bæger vise de dog sjelden tilbage».361 Kanskje de tradisjonsbundne skoltesamene rett og slett bare forsøkte å holde fast ved de religiøse praksisene som munkene i sin tid hadde lært dem? Inntil slutten av 1800-tallet var knapt noen av skoltene lesekyndige. De fikk elementær kristendomsundervisning to ganger om året, når presten fra Kola oppsøkte deres boplasser. Resten av tiden var de overlatt til seg selv. De var sikkert også mottakelige for religiøs påvirkning fra sine russiske handelspartnere, som for en stor del var gammeltroende pomorer. Det later uansett ikke til at skoltesamenes bevissthet om splittelsen med den russiske statskirken stakk særlig dypt. I hvert fall hadde de livlig sosial omgang med presten når han var på besøk. Han fulgte gjerne med opp til vinterbyen, «især for at drikke i Bryllupperne. Det gaaer da muntert til», forteller Keilhau.362 Presten forrettet gudstjenester både i kapellet her og i fiskeværet Sandhavn. Dette innebar at i hvert fall en betydelig del av Pasvik-samene fortsatt hadde en viss kontakt med den offisielle kirken. Skoltesamenes versjon av ortodoksien sto etter alt å dømme et godt stykke fra den offisielle utgaven før de fikk fast prest. Med sitt krevende flyttemønster og manglende leseferdigheter, sier det seg selv at skoltene ikke hadde mulighet til å studere Bibelen, sette seg dypere inn i teologien eller gå regelmessig i kirken. Levemåten innebar at de måtte ha et praktisk forhold til troen. De var opptatt av å korse seg og bukke foran ikonene, rituell vask av hender og ansikt, og overholdelse av fasten. Mange utenfra konkluderte derfor med at skoltenes kristentro ikke stakk særlig dypt. Den norske misjonspresten Thomas von Westen (1682–1727) mente at de kun i navnet og gjennom sin iakttagelse av utvortes skikker kunne kalles kristne.363 Som en kuriositet nevner Keilhau at en russisk kvinne, visstnok av meget fornem stand, forsøkte å leve som eremitt i Pasvik på begynnelsen av 1800-tallet. Men den «ringe Grad af Fromhed, som Indbyggerne, uagtet hendes Bestrebelser, havde viist, bragte hende til igjen at drage bort».364

183


Offer til Trifon Som et eksempel på særtrekk ved skoltenes religionsutøvelse, omtaler Friis det spesielle forholdet pasviksamene hadde til sine reinsdyr: Akkurat som skoltene selv bar russiske døpenavn, var navnene på reinsdyrene ofte av slavisk opprinnelse. Et dyr med hvit hals eller hode ble kalt «Belosjej» eller «Belov» av det russiske ordet for hvit, belyj. Men enkelte ble kalt Svitsj, av ordet for vokslys, svetsja. Navnet røpet at reinen var blitt lovet bort til hellige Trifon av en som hadde befunnet seg i livsfare. Dyret ble ført til kirkestedet i Petsjenga og solgt på markedet til høystbydende. For pengene kjøpte skoltesamen vokslys av presten. Disse ble siden tent i Boris og Glebs kirke som et takkeoffer til den hellige munken, ledsaget av korsing og bukking i timevis. Reinsdyr kalt «Pomitj» bar vitnesbyrd om et beslektet fenomen. Navnet var avledet av det russiske ordet pominat, som blir brukt om å minnes sjelen til en avdød person med bønn. Når noen gikk bort, ble det beste og mest lytefrie dyret i den avdødes reinflokk valgt ut. Reinen ble overdratt til nærmeste slektning mot betaling. For pengene ble det kjøpt røde vokslys som ble brent i hjemmet til minne og ære for vedkommende. Skikken henger sammen med folketroen om livet i det hinsidige: Når noen dør, stiger vedkommendes særskilte skytsengel ned fra himmelen for å hente sjelen. Den føres imidlertid ikke rett til paradiset, men i hele sju dager må sjelen kjøre omkring med reinen i følge med engelen. De besøker alle steder hvor den avdøde har vært og utrettet noe, være seg gode eller onde gjerninger. Sjelen blir konfrontert med hele sitt jordiske liv. Ennå finnes det håp om å få adgang til himmelriket, dersom han eller hun viser oppriktig anger.365 Skoltesamenes omsorg for de døde viste seg også i form av en sterk pietetsfølelse for deres levninger. Det var imidlertid ikke noe krav at de måtte føres til en kirkegård med vigslet jord. Likene ble vanligvis begravd i nærheten av stedet der døden inntraff, om så ved en av fiskeplassene ute ved kysten eller i vinterbyen. I Boris Gleb lå det noen spredte graver i bjørkelunden mellom skoltebyen og kirken. Lunden var velpleiet og ble sett på med stor ærefrykt, forteller den britiske pastoren og laksefiskeren Frederick Metcalfe, som besøkte stedet i 1855. Da en kar i det britiske reisefølget skulle til å felle en av bjørkene uten å legge merke til gravene, ble han irettesatt av den norske kjentmannen: «Dere kan ikke forestille dere hvor påpasselige russelappene er med gravplassene sine. De ville ikke betenke seg på å gå løs på dere med øks hvis dere skadet de hellige trærne.»366

184


«Det vakreste tempel i russisk Lappland» I 1870 reiste storfyrst Aleksej Aleksandrovitsj, den 20 år gamle sønnen til keiser Aleksander II, på en stor ekspedisjon til nordvest-Russland sammen med guvernøren av Arkhangelsk. De besøkte også den norske siden. Ferden foregikk med en marineeskadre anført av korvetten Varjag. Dette russiske navnet var passende for anledningen, ettersom det betyr væring, det vil si en skandinavisk viking i Østerled. Da følget kom til Boris Gleb ble det holdt en andakt i den gamle kirken. Storfyrsten ble opprørt ved synet– kunne denne tarvelige trebygningen, som minnet mer om et skur enn et ortodokst gudshus, virkelig utgjøre det russiske imperiets grensesymbol overfor den protestantiske nabostaten? I Grense Jakobselv hadde nordmennene året i forveien reist en prektig ny steinkirke, og den ble attpåtil betjent av en fast prest i Sør-Varanger som var lønnet av de norske myndighetene. I Boris Gleb, derimot, bodde det ikke en eneste russisk familie, kun skoltesamer, og disse fikk sin kirkelige betjening fra menighetspresten i Petsjenga. Ikke til å undres over at disse skoltene oppfat-

Sogneprest Konstantin Sjtsjekoldin foran det gamle Boris Gleb-kapellet, 1896. Blant bjørketrærne ligger det spredte skoltesamiske graver. Foto: Ellisif Wessel. Arkiv: Nasjonalbiblioteket.

185


Den russiske misjonæren Trifon av Petsjenga (ca. 1495–1583) kristnet skoltesamene og grunnla verdens nordligste ortodokse munkesamfunn. Petsjengaklosteret har gjennom sin lange og dramatiske historie fungert som et åndelig vakttårn. For Russlands 196 km lange grense mot Norge markerer ikke bare skillet mellom to stater – den utgjør også møtepunktet mellom ortodoks og protestantisk kristendom. Trifon er omtalt i en rekke samiske sagn fra Sør-Varanger. Hvem var denne helgenkårede munken som til dels virket innenfor grensene av dagens Norge? Boken følger historien om klosteret i Petsjenga, Boris Gleb og den ortodokse forsamlingen i Neiden fra 1500-tallet til i dag. På grunn av skoltesamenes økte aktivitet og den religiøse renessansen i Russland har disse stedene på ny blitt viktige pilegrimsmål i Barentsregionen. Trifon av Petsjenga er en helgenskikkelse som skoltesamer, russere, ortodokse finner og enkelte nordmenn regner som sin. For første gang foreligger det en samlet fremstilling av Trifon-arven på norsk. Med utgangspunkt i historiske kilder og nyere russisk forskning presenterer boken mye kunnskap som hittil har vært ukjent for de aller fleste.

ISBN: 978-82-8104-305-3

Orkana

www.orkana.no

Helgen i Grenseland