Eirik Raudes Land

Oddvar Svendsen

EIRIK RAUDES LAND I sporene etter Hallvard Devold og Helge Ingstad

Orkana

Innhold Forord....................................................................................................................................9 Kapittel 1: Landet under breen og bak havisen 11 Vi vil til Grønland!........................................................................................................14 Fra drøm til ekspedisjon...........................................................................................19 Fangstfolkenes rike....................................................................................................21 Pionerene fra «Floren» og «7de juni»......................................................................25 Kapittel 2: Myggbukta 33 Fangststasjon og telegrafbygning .........................................................................35 Radiobølger i isødet...................................................................................................39 Anni-mennene.............................................................................................................47 Fra Haldde til Grønland.............................................................................................55 «Centralstedet».......................................................................................................... 60 Vennskap og duell......................................................................................................65 Eirik Raudes Land......................................................................................................69 Kapittel 3: Menneskenes land 75 «Eskimoene» som flyktet..........................................................................................79 Fangstmann og arkeolog.........................................................................................81 Inuitbosetting til 1800-tallet.....................................................................................84 Kapittel 4: Fangstmannsliv 91 Feltet.............................................................................................................................96 Striden....................................................................................................................... 102 Lengselen.................................................................................................................. 107 Kvinnen...................................................................................................................... 112 Hjemveien ................................................................................................................ 114 Kapittel 5: Varm krig og iskald fred 117 Med Hitlers radio i lasta......................................................................................... 119 Arktisk krig................................................................................................................ 125 Hjem – og ut i kulda............................................................................................... 131 Kapittel 6: «Ørneredet» og sledepatruljen Sirius 139 Lauge Kochs nøkkel ............................................................................................... 142 Sledepatruljen Sirius............................................................................................... 144 «Arnaq»...................................................................................................................... 148

Kapittel 7: Fangstmann og gruveslusk 155 Fangstfolk i ei ny tid................................................................................................ 159 Fangstmann i Kong Oscars Fjord........................................................................ 162 Flagget i Myggbukta............................................................................................... 165 Et arktisk gruveeventyr.......................................................................................... 175 Bli ved din stein ‌.................................................................................................... 178 Kapittel 8: Ingstads Antarctichavn 181 Sysselmannen......................................................................................................... 187 Fangstmannen........................................................................................................ 191 Okkupanten.............................................................................................................. 195 Spor i sand................................................................................................................ 204 Noter.................................................................................................................................210 Litteratur og kilder.......................................................................................................... 220

Forord Det startet med en tilfeldighet, slik det ofte er både med private begivenheter og de største omveltningene i verdenshistorien: Leiv Igor Devold, som den gang var student ved den polske filmskolen i Lodz, besøkte Statsarkivet i Tromsø for å samle dokumentasjon om sin farfar Hallvard Devold, mannen som i 1931 heiste det norske flagget i Myggbukta i Nordøst-Grønland og erklærte området for norsk under navnet Eirik Raudes Land. Jeg hadde selv som historiker allerede arbeidet med opprettelsen av fangststasjonen i Myggbukta, som fant sted i 1922. På vei fra opp fra bombesikre arkiver ble vi stående fast i Statsarkivets heis, og før vi kom opp til bakkenivå, hadde vi avtalt å utruste en ekspedisjon til Eirik Raudes Land – til Myggbukta der Hallvard Devold regjerte fra 1931 og til Antarctichavn der Helge Ingstad var norsk sysselmann fra 1932 og frem til dommen i Haag i 1933 gjorde Eirik Raudes Land til en saga blott.

Denne boka er blitt til med utgangspunkt i en tettskrevet dagbok fra film- og forskningsekspedisjonen til Nordøst-Grønland i august 2006. Boka er videre et resultat av historiske studier – av litteratur om norsk og dansk virksomhet i Nordøst-Grønland og om inuitene som var bosatt i denne delen av menneskenes land før det kom fremmede utenfra samt studier av historiske kilder i en rekke arkiver. Bilder og kilder ble liggende, og det var først da jeg i 2013 flyttet fra Tromsø til en landsby i Jurafjellene i Sveits, at det ble anledning og tid til å realisere målet om å la erfaringer og historie bli bok.

Ved veis ende i arbeidet med denne boka, skylder jeg mange en stor takk: Ekspedisjonen i 2006 ble gjennomført med økonomisk bidrag fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Frammuseets polarfond. Telenor Mobil bidro med utstyr, Devold of Norway AS med bekledning og AS Andr. Aagard, Tromsø med økonomisk garanti. Et seks måneders arbeidsstipend fra Det faglitterære fond gjorde det til slutt mulig å skrive denne boka. Takk til dere som sponsorer og bidragsytere. Geir Bye fortjener takk for arbeidet som vitenskapelig assistent.

Jeg vil også takke Orkana forlag ved Elisabeth Johansen for samarbeidet med utgivelsen av boka – og ikke minst for ideen om å søke arbeidsstipend. Jeg vil takke historiker Inge Strand for hans viktige bidrag som fag- og språkkonsulent.

En bok som dette krever også kvelder og helger – tid av den fritida man helst vil dele med sine nærmeste. Takk til min kjære Barbara og til Carlotta for at dere ga meg denne tida og oppmuntret meg til å nå målet.

Min siste og største takk går til dere tre som jeg reiste sammen med til Nordøst-Grønland sommeren 2006, til Leiv Igor Devold, Grzegorz Korczak og Geir Bye. Vår reise var et eventyr den gang, og jeg håper at min fortelling har gjort våre opplevelser levende for dere og kan inspirere både dere og bokas andre lesere til nye eventyr.

Grindel, Sveits, mars 2017 Oddvar Svendsen 9

90

Kapittel 4:

Fangstmannsliv

Er det fangstlivets betingelser som innhenter oss når skyene tetner til over Myggbukta, vinden kommer i kast inn fra Danmarkstredet og havis og isfjell presses nærmere land? Jeg arbeider med å dokumentere detaljer i radiorommet, da Leiv Igor Devold og Grzegorz Korczak kommer inn i og forteller at de venter enda dårligere vær med de skyene som har lagt seg. Et par isflak nærmer seg «Arnaq», og beltet utenfor syntes faretruende. Vi ligger på yttersida av kysten, og den eneste veien ut fra Myggbukta er gjennom åpent hav. I hvert fall om vi vil ha skuta med oss. Med fortellingene om den vanskelige havisen i minne, kommer vi etter en kort rådslagning fram til at det er best å gi seg i vei. Vi lar likevel ikke angsten ta overhånd, setter avreise til klokken to til natta og har tid både til de siste bildene, til å pakke og til et siste farvel. Selv om det bare ble to døgn i Myggbukta, drar vi med en følelse av å kjenne stedet der Eirik Raudes Land ble til.

Det er jeg som står til rors idet vi letter anker, setter kursen ut Mackenziebukta og følger landet sørover mot Kap Franklin.

Det er nesten blikkstille hav, og idet sola stiger gjør den ferden mellom isflak og langs isfjell til et vakkert skue. Etter tre og en halv time med «Arnaq» i marsjfart runder vi Franklin-odden og kan ta fatt på den lange ferden inn Keiser Franz Josephs Fjord.

Dagen gryr over Kong Oscars Fjord. Foto: Oddvar Svendsen

91

Jeg står til rors enda halvannen time, men i det vi passerer Margrethedalen på styrbord side, overlater jeg roret til kaptein Geir Bye. Jeg kan i stedet nyte synet av isfjell i alle formasjoner i drift ut fjorden. I det vi er på høyde med Zoologdalen i Gunnar Andersens land om babord og med fangsthytta Tromsdalen om styrbord, åpenbarer det indre av Franz Josephs-fjorden seg i et veldig panorama.

Foran oss ligger et landskap stykket opp av daler og fjordarmer, med fjelltopper i over 2000 meters høyde og med innlandsisen bakerst som et teppe helt inn i himmelen. Alt synes så klart og så nært. Likevel er avstandene enorme, også her inne i fjordene. Hallvard Devold hadde satt som regel at dersom man kjente den virkelige størrelsen på et byttedyr, kunne man bedømme avstanden. Når ulven så ut som en valp, var det fordi den var langt borte, hvor klar den enn var og hvor nær den enn syntes. John Giæver skrev på sin side om hvordan det var å ta seg fram i et landskap der den klare lufta spilte en så mangt et puss. «En ser langt, langt ut, til konturene av is og fjell svinner i lyse blåner». Men man ble rett og slett bare «lurt på avstandene», hevdet han. Du kan ro i en halvtime og det kjennes som du ikke kommer av flekken. Eller du kunne krysse ei slette og se målet under fjellet der framme

Med «Arnaq» i Keiser Franz Josephs Fjord. Oddvar Svendsen bakerst, Geir Bye i styrhuset og Grzegorz Korczak foran. Foto: Leiv Igor Devold

92

Film- og forskningsekspedisjonen 2006 samlet i Blomsterbukta. Foto: Geir Bye

helt fra starten. Du går og går og det synes som om fjellet aldri kommer nærmere. «Uendelig langsomt forsvinner den blå lufttonen i fargen, og omsider blir fjellet mørkebrunt. (…) Ja, så er en kommet omtrent halvveis», hevdet han.1 Joda, jeg kjenner godt følelsen fra kryssing av fjorder i kajakk hjemme i Norge, men jeg opplever også avstandene på andre måter her enn hjemme.

Kan det også ha noe å gjøre med fjell som er så grovt slipt til av den tunge isbreen og derfor virker så nær selv om de er milevis vekk?

Vi erfarer lufta, lyset og avstandene på samme måte som fangstfolkene som ferdes her for flere tiår siden. Etter besøket i Myggbukta, fylt av iver etter å observere og dokumentere, vil vi de neste dagene ferdes rundt i dette landskapet, sanse og oppleve det slik vi tenker oss at fangstfolkene en gang gjorde det. Naturen selv er, slik også fangsthyttene og andre fysiske spor etter fangstvirksomheten er det, materielle strukturer som gir oss en annen kjennskap til fangstfolkenes liv, enn det vi finner i arkivenes kilder eller i nedskrevne fortellinger. Slike «materielle tekster» blir lest med kroppen på måter der «det praktiske, det sosiale og det betydningsmessige smelter sammen», slik arkeologen Bjørnar Olsen fra mitt hjemlige universitet i Tromsø har forklart det.

93

En smak av landskapet slik fangstfolkene kunne oppleve det. Nå tjente geværene kun som sikring mot isbjørn. Foto: Geir Bye

Vi stevner videre inn Keiser Franz Josephs Fjord, som åpner seg i en bredde på 25 kilometer før den bøyer av mot sørvest. Her skjærer Geologfjorden som en smal knivsegg mot nordøst, mens vi følger Gauss-halvøyas steile vegg langs Nordfjorden. Der ligger Waltershausen-breen helt innerst med en bredde på ti kilometer i fronten og sender en strøm av kjempemessige isfjell i sjøen. Vi ser breen så klart foran oss der vi passerer rett under Lagfjellet, som bærer sitt navn med rette; rødbrunt øverst, snøfarget i midten og med et lysebrunt, blandet lag av rødbrune og hvite steinmasser nederst mot sjøen.

Rett ut for sydvestpynten av Lagfjellet tar vi kompasskursen mot det som er målet for dagen: Det danske Nordfjordhuset som ble ført opp av Lauge Kochs Treårsekspedisjon i 1931. Det A-formete huset her i Strindbergs land blir vår base de neste par dagene. Rett ved hytta renner Lakselva i sjøen, en elv som både eieren av «Arnaq» og andre som har ferdes i dette området har anbefalt for sitt gode fiske.

Vi siger nordover langs Lagfjellet, og idet vi ligger rett overfor Lakselva, setter vi kursen over fjorden. Kryssinga tar én time, og endelig kan vi kaste anker rett ut for Nordfjordhuset, stige i lettbåten og gå i land. Klokka er blitt tre om ettermiddagen og vi har brukt mer enn 12 timer fra Myggbukta. Vi er alle slitne etter en kort natts søvn og en lang dags ferd. Vi venter derfor til neste morgen før vi leter fram fiskeutstyret og gir oss i vei til munningen 94

av Lakselva noen hundre meter lenger nord. Vi fisker alle fire en stund og beveger oss langsomt lenger opp i elva. Ingen fisk biter og vi ser heller ikke noe vak. Igor og Gregorz gir opp fisket, mens Geir og jeg er optimister og velger å holde det gående. Her har det vært fanget fisk i alle tider. Det var til og med fast skikk om sommeren i 1930-årene, at de norske fangstfolkene kom fra Myggbukta, Kap Humboldt og Hoelsbu for å fiske i Lakselva her i Strindbergs land. Fisket var på den tida så godt at de bygde en liten hermetikkfabrikk i Strindberghuset like nord for vårt hus.3 Det er først utpå ettermiddagen idet vi har beveget oss halvannen kilometer opp langs elva til den første, lille kulpen, at det napper i snøret. Selv stiller jeg med et godt arsenal av sluker og spinnere fra «Våpen-Andresen» i Tromsø, men det er dessverre ikke til stor hjelp. Det er i stedet Geir som drar laksen i land, og det på en 40 år gammel sluk brukt til fiske av småørret i Bergselva hjemme i Harstad. Siden det er vår eneste fisk, blir vi enige om at det er en sværing på sju kilo; mer sannsynlig er det at den veier omkring fire. Fisken metter oss ikke bare denne og neste dag, men gir også næring til våre fantasier om villmarkslivet i fangstfolkenes rike. Fisken blir det eneste byttet under oppholdet på Grønland og dermed også vårt eneste møte med fangstlivets biologiske side. Kunne vi ikke i dette området komme i kontakt med det livet fangstfolk hadde opplevd her i tidligere tider?

Lakselva i Strindbergs Land er legendarisk for sitt fiske. Her gjør Geir Bye klar fiskestanga. Foto: Oddvar Svendsen

95

Giæverhytta i Strindbergs Land sommeren 1931. Flagget hørte med den gang stedet lå i Eirik Raudes Land. Foto: Adolf Hoel. Norsk Polarinstitutt

Feltet Her ved strandkanten i Strindbergs land stod tromsøværingen John Giæver for første gang en dag i slutten av januar 1931. Giæver har beskrevet seg selv som «et lungesvakt persilleblad», og han høstet sine første erfaringer med villmarkslivet med bestemoras fiskeutstyr i Tromsdalselva utenfor hjembyen.4 Nå var han allerede blitt en erfaren fangstmann. Han hadde bak seg halvannet år i Nordøst-Grønland, eller på «feltet», et begrep han hevdet at «gammelkara» brukte om å være på overvintringsfangst.5 Giæver oppholdt seg i Nordøst-Grønland ved starten av det som var storhetstida for den landbaserte fangsten i dette området. Antallet fangststasjoner og antallet overvintrere økte år for år fra slutten av 1920-tallet og inn i 1930-årene – godt hjulpet av striden mellom Danmark og Norge om suvereniteten over området, etablering av fangstselskaper i begge landene, og den økonomiske krisa som gjorde overvintringsfangsten til et godt yrkesvalg for mange.

Det var sammenhengende fangstvirksomhet med overvintring i Nordøst-Grønland fra 1926, da Foldvik-ekspedisjonen etablerte seg i Myggbukta og på Krogness og i mer enn tre tiår framover. I 1927 tok de norske ekspedisjonene ytterligere tre fangststasjoner i bruk. Danskene etablere seg i Germa96

niahavn i 1928 og deretter også på Hochstetter og i Sandodden året etter. De to landene hadde til sammen ti stasjoner som baseområder fra 1929 til 1931, og deretter sju det neste året. Flere av de nevnte faktorene bidro til at antallet doblet seg fra sommeren 1932. De neste to årene ble det drevet fangst med utgangspunkt i tre danske og hele 11 norske fangststasjoner.6 Giæver kom til Strindbergs land denne vinterdagen i 1931 i «strålende måneskinn, blikkstille (vær) og kuldegrader i legio», slik han formulerte seg i dagboka. Han var allerede kjent som forfatter etter sine to første romaner, men her i den arktiske villmarka merket han ikke annen berømmelse enn at den vesle hytta han tok inn i bar hans eget navn. Giæverhytta ble bygd av Hallvard Devold og Otto Johnsen på Gauss-halvøya, trukket på meier over Nordfjorden og satt opp som det første, norske byggverket på denne sida av fjorden i november 1930. Arbeidet var ikke kommet lengre enn at Giæver selv måtte sette inn vindu, snekre ferdig bord, brisk og bokhylle og legge et jernbeslag rundt ovnsrøret på taket, før han kunne tenne i ovnen og nyte livet i sitt eget rede.7 Dagen etter fulgte Giæver dalen innover langs Lakselva, la ut giftig åte til reven og skjøt fire harer. Da han deretter la i vei med tre hunder foran sleden for å legge ut mer åte, skjedde det mistrøstige at førerhunden skar av gårde, fikk de andre hundene med og la i vei tvers over Nordfjorden. Giæver fulgte etter så godt han kunne, men ga til slutt opp og kom tilbake til hytta seint i kveldinga. Episoden åpnet for en selvrefleksjon som bare dagboka fikk være vitne til. Han spurte seg når «vanskjebnen» skulle slutt å forfølge han. Alt han

Strindbergs Land med det norske Strindberghuset fra 1935 nærmest og det danske Nordfjordhuset fra 1931 i bakgrunnen. Foto: Oddvar Svendsen

97

hadde gjort, hvert skritt han hadde tatt – «ja hvad satan jeg til dags dato har foretatt mig», hadde løpt ut i sand eller mislyktes, skrev han. Han kunne da ikke være mer idiot enn dem som lyktes med alt de gjorde. En gang måtte da elendigheten ta slutt, håpet han, og avsluttet bestemt: «Men fra nu til da, – forbandet om jeg gir mig!».

Det så bedre ut allerede dagen etter: «En strålende dag med det første solstreif over tindene», noterte han i dagboka. Den lyse årstida var på vei, og etter et par dagers intermesso med stormen ulende utenfor de tynne bordveggene, vendte livet selv igjen den lyse sida til; to av de tre hundene sto utenfor med sleden. Førerhunden var borte; repet var bitt av. De andre to fant veien tilbake etter fem dager på flukt. Fylt av glede ga Giæver hundene et par dager hvile før han satte kursen østover og til hovedkvarteret Hoelsbu i Moskusoksefjorden.

John Schjelderup Giæver var født nyttårsaften 1901 og vokste opp i Skolegata i Tromsø. Faren, som hadde samme navn, var overrettssakfører, mens mora Thyra Giæver var husmor og kom fra en offiserfamilie. John Giæver var med andre ord født inn i byens beste borgerskap i et samfunn med sterke sosiale skiller. Ved folketellinga i 1910 ble familien registrert med foreldre

Strindbergs Land i 1930-årene. Ole Klokset (i buret), Johan Listhaug og Walter Molt. Foto: Ishavsmuseet Aarvak

98

Strindberghuset ble bygd sommeren 1935 som base for laksefiske og hermetikkproduksjon. Foto: Oddvar Svendsen

og tre barn, og de hadde en «kjøkkenpike» og en «barnepike» til hjelp i husholdet.8 Faren døde imidlertid da John Giæver var 12 år. Familien møtte økonomisk motgang, og deres sosiale posisjon ble svekket. Det gjorde den unge sønnen oppmerksom på de store sosiale forskjellene i bysamfunnet, noe som kom til å prege hans seinere tekster om barndommens Tromsø.9 Giæver flyttet ikke lenge etter fra byen, og han tok sin examen artium ved Trondhjems Handelsgymnasium i 1920. Etter to år som bokholder ble han avismann, først som redaktør av Vesteraalens Avis fra 1922 og deretter av Tromsø Stiftstidende fra 1928. Men som Hallvard Devold hadde gjort før han, brøt Giæver ut av den tradisjonelle karriereveien. Det var et annet liv som lokket, og i mai 1929 takket han for seg som redaktør og meldte seg til tjeneste for Arktisk Næringsdrift.

Giæver dro til Nordøst-Grønland som del av Hallvard Devolds ekspedisjon i 1929. Han var én av fire i det nordlige laget, som etter hvert ble delt slik at Giæver hadde base på Kap Herschel sammen med Arnulf Giswold, mens Otto Johnsen og Eiliv Herdal etablerte seg på Kap Wynn lengst nord.

Giæver beskrev møtet med Grønland som et land av «stein, stein, stein, bare stein – brun steinørken i lavlandet og brune fjell». Men han var knapt kommet på land, før han skjøt de første to harene og «en rype, som sprang foran mig oppe i ura».10 Han var allerede blitt fangstmann på Grønland.

99

Gjennom vintermørke dager og kvelder på Kap Herschell skrev Giæver boka Fangsthyttene, basert på det livet han hadde lært å kjenne på feltet.11 Boka kom ut høsten 1930 hjemme i Norge, midt under den opphetede debatten om Norges eller Danmarks rett til landet i det fjerne. Fangsthyttene ble en umiddelbar suksess, og selv i sitt beskjedne format på knapt 130 sider har den blitt stående som et viktig verk i samlingen av fortellinger og memoarer om livet som fangstfolk i Arktis. Giæver klarte å formidle hvordan «mennesket kan være elastisk, og hvorledes tilpasningsevnen folder seg ut under slit og seig kamp med de veldige naturkrefter», slik det het i en anmeldelse i Nordlands Avis i november 1930.12 Mens Giæver lå her ved Kap Herschell, hadde han ikke bare god kontakt med sine danske naboer på Sandodden, slik vi så i kapittel 2. Lenger inn i Youngsund, ved Revet på innersida av Claveringøya lå tre nordmenn som tilhørte Finn Devolds ekspedisjon, som hadde kommet til Grønland året i forveien. En av dem var Henry Rudi, også han fra Tromsø. Selv om han bare var 12 år eldre enn Giæver var han allerede en av fangstlivets veteraner med sin første overvintring på Hopen i 1908–09. Giæver møtte Rudi første gang en ukes tid etter ankomsten. De tre karene fra Moskusheimen på Revet kom traskende til Kap Herschell for å hente kull og andre forsyninger. Da de kom tilbake i samme ærend tre uker seinere, ble de værende over én dag, og karene fra de to lagene fikk lære hverandre å kjenne både over drammeglasset og som jegere.

Det var da karene fra Kap Herschell fulgte med Rudis folk inn Youngsund, at «en stor bjørnebingse» kom svømmende inn fra isen og fulgte i sporene etter Giæver og Giswold, som hadde lagt i vei for å se etter noen revefeller. Giæver gjorde geværet klart, men bjørnen fant et annet bytte mer lokkende, snudde om og la i vei mot karene ved motorbåten. Der fikk Rudi øye på den, hevet straks geværet og skjøt bjørnen på 100 meters hold.13 Giæver hadde nok møtt sin overmann hva jakten angikk. Med fangst av 713 isbjørn under sine 40 jaktturer og 27 overvintringer i Arktis, fikk Rudi seinere tilnavnet «Isbjørnkongen».14 Giæver hadde ofte kontakt med Rudi gjennom året som fulgte. Allerede etter bjørnefangsten ble Giæver med Rudi og hans gruppe, først til danskenes Sandodden og deretter helt inn fjorden til Rudis base Moskusheimen. Stedet bar sitt navn med rette. Bare en halvtime etter at karene var steget ut av motorbåten, fikk hundene teften av en moskusflokk på 12 dyr – to okser, fire kalver og seks kuer. Etter en kort prosess var det over med 11 av dyrene. Bare én av kalvene fikk leve; «kanskje tar vi den med til Herschell», noterte Giæver i dagboka. Dagen etter ble også den slaktet for å havne i fangstmannsgryta.

100

Giæver fortalte også om graving i «eskimo-tomter» like ved fangststasjonen. De fant «noen småtterier»; en harpunspiss, en drill, en bjørnetann med hull i og trepinne med forkullet spiss.15 Rudi hadde også selv gravd i ruinene etter stedets tidligere beboere og samlet seg et arsenal av gjenstander. Han har i boka Henry Rudi, Isbjørnkongen fortalt om da Giæver og Otto Johnsen fra Kap Wynn var på besøk, og ei lys vårnatt grov ned alskens moderne krimskrams i tuftene der Rudi grov etter inuit-skatter. Da Rudi så fant disse, gjorde de andre narr av han og mente at han måtte ha gjort funn etter den største «eskimohøvding» som hadde levd. Det var ikke bare arkeologen Søren Richter, som var en del av Devolds gruppe lenger sør, som grov i ruinene.

Fortellingene fra Giæver og Rudi viser at var en relativt vanlig hobby for fangstfolkene å søke etter «suvenirer» blant de gamle kulturminnene.

Det siste møtet mellom Giæver og Rudi under dette første oppholdet i Nordøst-Grønland for dem begge, var i Moskusheimen sommeren 1930.

John Giæver hadde vært helt sør på Kap Humboldt etter ordre fra Hallvard Devold, og hadde tatt veien nordover via Myggbukta og Kap Krogness. Det var i slutten av juni og snøen var løs og isen utrygg. Rett nedfor Moskusheimen tråkket Giæver igjennom isen og havnet i det iskalde vannet. Rudi kom

John Giæver kom første gang til Nordøst-Grønland i 1929 som del av Hallvard Devolds ekspedisjon.

Her er han til høyre ved fangsthytta Moskusheimen/Revet. Foto: Ishavsmuseet Aarvak

101

En koloss i Keiser Franz Josephs Fjord. Foto: Oddvar Svendsen

løpende til og kunne sammen med Johnsen se at Giæver fikk kravlet seg opp av råka og inn på tørt land. Det som var ment som et kort besøk, ble i stedet til et mer enn tre uker langt opphold. Rudi «slo labben i bordet og skreik NEI» da de ville videre. Etter den lange ferden fra sør fikk det være nok. Giæver og Johnsen ventet derfor i Moskusheimen til «Veslekari» ankom 21. juli og ble med skuta til Myggbukta. Der gikk Rudi og hans lag i land og møtte Finn Devold, som samlet sine karer for retur til Norge etter fullført tjeneste.16

Striden Livet på fangstfeltet i Nordøst-Grønland artet seg som en kamp med natur­ elementene, en real rotbløyte av og til når menn fra forskjellige hytter møttes, stadige runder for å se til fangstfeller og giftåte, eller turer over dager og uker med hunder og slede, og med børsa klar for å jakte polarrev eller isbjørn.

Det er dette livet som ble presentert i bøker der menn var menn og naturen aldri var barsk nok, slik som i Henry Rudi, Isbjørnkongen, Hallvard Devolds bok Polarliv og i John Giævers mange polare fortellinger. Fangstdagbøkene, som er skrevet som daglige rapporter over smått og stort og noen ganger inneholder refleksjoner over livet slik det artet seg der og da, gir ofte et mer direkte og mindre tilpasset bilde av den polare virkeligheta. I dagbøkene etter 102

Hallvard Devold og John Giæver kan vi lese om en konflikt som utviklet seg i den nordlige gruppa, som John Giæver tilhørte, og som bare kunne løses ved at Devold selv som ekspedisjonsleder grep inn.

Da Giæver holdt til på Kap Herschell hadde han Arnulf Giswold som makker og sjef. Giswold var også sjef for de to på Kap Wynn, og fungerte altså som Devolds avdelingsleder for det nordlige teamet. Arnulf Thorkild

Fangstlivet kunne by på strid med både mennesker og natur. Utdrag fra John Giævers dagbok fra Kap Herschell våren 1930. Arkiv: Riksarkivet

103

Giswold var født Harstad i 1903 og vokste opp i Tromsø. Faren var handelsborger og fiskeoppkjøper Theodor Johan Johannessen, opprinnelig fra Vardø og mora var husmor Agnes Johannessen fra Tromsø.17 Arnulf Giswold var allerede som en veteran i Arktis å regne etter åtte overvintringer på Svalbard, før han i 1926 slo følge med Hallvard Devold, Meyer Olsen og de andre som del av Nils Foldviks ekspedisjon til Nordøst-Grønland. Giswold var derfor et naturlig valg som deltaker da Devold rustet ut sin egen ekspedisjon i 1929, og han fikk Devolds tillit som leder for teamet i nord.18 Det er Giæver som først gir uttrykk for sin oppfatning av Giswold som sjef. Giswold hadde kort tid etter ankomsten til Grønland skjenket danskene på Sandodden en norsk komfyr. Det var kanskje et naturlig valg som takk for brensel som danskene hadde hjulpet nordmennene på Revet med i påvente av norske forsyninger. Men da sjefen i desember også ga danskene av lagets egen proviant, mens de to kollegene på Kap Wynn fikk klare seg foruten, rant det over for Giæver: Sjefen hadde hatt en «raptus av gavmildhet overfor danskene», han utøvde en «ensidig partiskhet», led av en «påtakelig stormannsgalskap» og total mangel på evne til å opptre som overordnet. Giæver var allerede på dette tidspunktet klar i sitt forhold til Giswold: Enda en vinter med Giswold «kommer jeg ikke til å ligge, om det da kan unngås».

Noen dager seinere hadde Giswold lagt i vei på en lang vandring til noen av de andre hyttene. Det ga Giæver tid til å reflektere videre over forholdet til sin sjef. De to hadde en gang, hjemme i Tromsø, vært venner «trodde jeg», men det var «forduftet ved ‘administrasjon’». Og så følger det: «Noe så inderlig skakt og rotete og evneløst sludret som ‘kapteinens’ ledelse av ‘nordpartiet’, skal en lete efter. Hans store ord hjemme, hans energi, hans erfaringer … alt var svada, ord, ord, forbannet bare ord», før Giæver avsluttet med en salve bannskap til sjefens ære. I makkerens fravær feiret Giæver noen dager seinere julaften alene på Kap Herschell. Så forskjellig fra Rudis julekveld med kollegene i Moskusheimen som «så still og himmelsk stor», ble det for Giæver en skål alene, «i ribssaft av en øse».19 Giævers dagbok viser at det ble snakket om Giswold der fangstfolkene møttes. Det er derfor vanskelig å se hva som er realiteten bak teamlederens fravær og hva som har blitt en konstruert sannhet gjennom fangstsamfunnets folkesnakk. Giæver viser at hans danske venner kom for å høre etter Giswold og hans hunder utpå ettervinteren 1931, men at han bare kunne gi «den intetsigende beskjed jeg kunne», det vil si at han ikke visste noe. Da Finn Framnes-Hansen kom på besøk fra Moskusheimen i begynnelsen av mars, fortalte de at Giswold hadde oppholdt seg på Kap Krogness til i slutten av 104

januar og «skrevet på en bok». Deretter skulle han begi seg til Myggbukta.

Opplysningen fikk Giæver til å rase ut i dagboka: «Skal vi nu så være enige om at han er ubrukelig det satans svinet!» Dagen etter kom Rudi og Gunnar Knopf til Kap Herschell. Giæver skrev at de «delvis ler og delvis banner» over Giswold, som hadde «ligget pal i husene deres og ett op maten og brent kullene».20 Snakket blant folkene på feltet i nord nådde etter hvert til Myggbukta og derfra også til Hallvard Devold på Kap Humboldt. Devold skrev at ryktene fra Myggbukta fortalte at Giswold bare hadde jaktterreng i sitt område for to mann, mens laget bestod av fire. Devold beklager seg også over at Giswold ikke hadde møtt han etter ankomsten sist sommer for å fordele de medbrakte hundene seg imellom. Han hadde heller ikke dukket opp i løpet av høsten, og i Myggbukta viste han seg ikke verken til jul eller nyttår. Devold hadde da muntlig sendt beskjed med andre av fangstfolkene om at han «uopholdelig

Hoelsbu i Moskusoksefjorden var John Giævers base i 1930–31. Her er Knut Nakken, Walter Molt, Knut O. Brandal og Bernt Marø ved stasjonen i 1932. Foto: Ishavsmuseet Aarvak

105

skulle kjøre sydover». Da han nå i mars ennå ikke hadde sett noe til han, bestemte han seg for å sende Søren Richter av gårde på ski de mange milene nordover for å «avsette han som sjef for nordpartiet» og få orden på sakene.21 Tre uker seinere møtte Giæver et følge bestående av Richter, Rudi og Giswold da han var på vei hjem til Kap Herschell sammen med kollega Otto Johnsen etter et besøk på Kap Wynn. «Richter er kommet for å hente oss sørover. I overmorgen drar vi. Herregud så glad jeg er», betrodde han seg til dagboka.22 Richter kunne vende om etter den lange ferden mot nord, og sammen med Giæver og Johnsen gjorde han turen motsatt vei via Myggbukta til Kap Humboldt på to uker. Der brakte de Devold nyheten om tilstanden på feltet i nord. Det de fortalte «overgår enhver forventning», noterte Devold i dagboka. Etter ryktene han hadde hørt, hadde han ventet seg «litt av hvert», men «at det skulle være så ilde var vanskelig å tenke sig». Devolds konklusjon var derfor klar: «Gutten er blitt helt stormannsgal og må sendes hjem».23 Giswold ble med trioen med Richter i spissen et stykke på veien. Giæver noterte seg at det var en avsatt leder som begrep at han hadde «rent hue i veggen», og at han prøvde å blidgjøre kollegene ved å gi Giæver en bukse og Johnsen et par støvler.24 Giswold ble våren og sommeren tilbake på nordfeltet, sammen med fjerdemannen i det opprinnelige teamet, Eiliv Herdal.

De to oppholdet seg på Kap Herschell, da «Veslekari» natta til 17. juli 1930 tok seg igjennom isbeltet og inn til kysten her ved det norske hovedkvarteret lengst nord. Giswold og Herdal var begge «i beste velgående», noterte Anders Orvin i sin rapport til Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser. Fangsten på fire levende rev og 28 reveskinn var «ikke nogen stor fangst», mente Orvin, men så hadde vinteren generelt gitt et magert utbytte, sannsynligvis på grunn av et «dårlig lemenår» i 1929.25 Før avskjeden med Kap Herschell lot Giswold og Herdal seg fotografere foran fangsthytta. Herdal stod der brebeint og med begge hendene solid planet på hofta. Rett ved inngangsdøra stod Giswold, litt tafatt med venstre hånd i lomma og en sneip i høyre hånd, og med øynene dels skjult av skyggen fra bremmen på lua.26 Dagen etter bar det ombord i «Veslekari», først rundt til de øvrige fangsthyttene her nord og så til Myggbukta og videre helt sør til Kong Oscars Fjord. «Veslekari» var tilbake ved Myggbukta 20. august. Hele besetningen fra Finn Devolds ekspedisjon kunne endelig gå om bord for å reise hjem til Norge. Det samme gjorde Arnulf Giswold. Klokken 21.30 ble ankeret hevet, og skuta satte under full salutt kursen rett ut Mackenziebukta og til havs.27 For Giswold var det sannsynligvis et øyeblikk fylt av både vemod og lettelse. Hvordan hadde det vært for han selv, dette året som han 106

tilbrakte så alene i en tilværelse der andre bare så «stormannsgalskap»? Med Myggbukta stadig fjernere i disen bak skuta, seilte han ikke bare bort fra Nordøst-Grønland, men også ut av det arktiske fangstlivet. Han ville fylle 27 år til vinteren, og hjemme i Norge ventet et helt annet liv.

Lengselen John Giæver og Otto Johnsen fulgte med «Veslekari» videre sørover etter det korte stoppet i Myggbukta i slutten av juli 1930. Skuta seilte inn Keiser Franz Josephs Fjord og opp Nordfjorden med Walterhaussen-breen foran seg. Rett øst av Lakselva i Strindbergs land, ved Kap Kolthoff, gikk kursen rett øst og inn i Moskusoksefjorden. En smal fjord med stupbratte fjellsider åpnet seg etter hvert mot sørøst og ble til «en bortgjemt innlandsfjord med grønne strender og rikt dyreliv, med store daler og skyhøye fjell». Det lå for seg selv, et «adskilt lite polarrike … med selve storbreen foran porten». Her

Hoelsbu vinteren 1935. Foto: Ishavsmuseet Aarvak

107

ble Giæver og Johnsen satt i land 5. august 1930 sammen med byggematerialer til hus og brensel og proviant for et helt år. «Så fløyter ‘Kari’ og går videre. (…) Og vi begynner på andre året, Otto og jeg».28 Det er i boka To mann i Moskusfjorden at Giæver fortalte om ankomsten til, og året som fangstmann i Moskusoksefjorden.29 I boka fortalte han om både bragder og strabaser, om mørketid og blå og røde soldøgn, naturen de levde så i ett med og dyrelivet som utfoldet seg rundt dem. Samtidig som Giæver forfattet sitt bokmanuskript, førte han også hver eneste dag nitid sin dagbok. Ikke en dag fikk stå tom, om det ikke var for at den rett og slett ble borte i tellinga, glemt av etter en litt for tung fest eller litt for lang natt, og kalenderen måtte justeres etter møte med omverdenen. Det er i dagboka at Giæver forteller om den lengselen som etter hvert skulle prege dette hans andre år i Nordøst-Grønland.

De første par ukene i Moskusoksefjorden gikk med til å få opp hovedstasjonen Hoelsbu. Giæver som ville rundt for å sette opp de små fangsthyttene som skulle skape et sammenhengende og stort jaktterreng, var avhengig av at noen av karene fra Myggbukta tok seg rundt Gauss-halvøya i motorbåt for å komme i gang. Da det drøyde, og Johnsen og Giæver gikk tom for spiker til den siste småsnekringa, bestemte Giæver seg for å ro helt inn Moskus­ oksefjorden og ta turen videre til fots de fem milene over slettelandet til Myggbukta på yttersida. Her fikk han for første gang lære Hallvard Devold å kjenne på feltet, idet de to sammen skulle gjøre høstturen med båt fra Myggbukta til Hoelsbu og bygge hytter innover Keiser Franz Josephs Fjord.

De startet fra Myggbukta 5. september, men det ble snart klart at turen ikke ville bli som planlagt. De klarte å komme seg til Kap Franklin i grov sjø, men i brenningene der ble motorbåten ødelagt av havis og grove bølger. De ga likevel ikke opp og trasket over fjellet for å få satt opp den første hytta ytterst i Franz Joseph-fjorden. Tilbaketuren langs sjøen ble en strabasiøs ferd, og det var en lang vei til fots videre nordover til Myggbukta.

Sannsynligvis har erfaringene fra denne ferden farget Giævers oppfatning av sin ekspedisjonsleder Hallvard Devold. Seinere på høsten møttes de igjen, da Giæver og Johnsen hadde tatt seg fram med hund og slede fra Hoelsbu for å sette opp hytter og traff på Devold ved Kap Franklin. De tilbragte noen dager sammen i Myggbukta, og det var her Giæver måtte betro seg til dagboka om gnisningene mellom Devold og han. «Her er alltid en helvetes krangel mellom lederen og mig», skrev han. Det kunne skyldes litt «idiosynkrasi på begge sider kan hende». Giæver kunne ikke unngå å svare «når det tar til å dryppe med bebreidelser», og så var «helvede løs for den kvelden».

108

Walter Molt overvintret ved Hoelsbu 1932–33 og 1934–35. Her er deler av fangsten gjort klar for transport hjem fra Strindbergs Land sommeren 1935. Foto: Ishavsmuseet Aarvak

Han håpet å unngå å komme tilbake til Myggbukta før til sommeren, og han så allerede nå at oppholdet måtte få en ende: «Som forholdet har utviklet sig i løpet av høsten blir det sikkert til at jeg drar hjem til sommeren og sier Arktisk Næringsdrift farvel».30 Den brodden som oppstod mellom Giæver og Devold preget også forholdet mellom Giæver og andre av deltakerne ved ekspedisjonen. Tidlig i desember var Devold på besøk hos karene i Moskusoksefjorden. Der var også Thor Halle fra Devolds gruppe i Myggbukta. Da Devold la i vei alene tilbake til senteret på yttersida, ymtet Giæver frampå med kritikk mot sjefens disposisjoner. Han lot «falde ord» om at det var en dårlig ide å sette opp en fangsthytte i Herdalen der de allerede hadde losset bygningsmaterialer fra «Veslekari» og gjort alt klart. Giæver ville heller over til Strindbergs land og jakte der. Halle, som hadde ymtet frampå om det samme for Devold og fått sjefens samtykke, har sannsynligvis likt tonen overfor deres sjef dårlig. Det var «som en djevel var faret i han», mente Giæver, da han plutselig brøt opp «på sekundet» og ville ta Devold igjen. Seinere fulgte roligere dager, med «færre folk og færre bikkjer».

Snøen lavet ned i mengder i Moskusoksefjorden denne vinteren. «Snø og mørkeskodda og bare natt ute», noterte han i dagboka i begynnelsen av desember, «Tåke og snø. Intet å gjøre ute». Da brukte han i stedet mørketida og de håpløse fangstforholdene til å gjøre ferdig det han kalte «overvintrings109

John Giæver ergret seg over ufremkommelig vinterterreng. Her er ei av fangsthyttene i Sofia Sund, sannsynligvis Arentz-hytta, som også gikk under navnet «Snehytten». Foto: Ishavsmuseet Aarvak

romanen».31 I sin samling av fortellinger fra fangstoppholdet fortalte han også om de vanskelige forholdene. Mørketida var et mareritt dette året, skrev han. «Stille, stille snøfall, lufta klam og ullen av tåke, takdrypp midtvinters, og et bunnløst snødekke over hele terrenget».32 Mørketida har nok også tært på kameratskapet med makker Johnsen. Etter at sleden ble skadet under et forsøk på å komme seg til Strindbergs land og de to måtte vende tilbake til Hoelsbu etter ei iskald natt i en av de mindre fangsthyttene, avslørte Giæver i dagboka den første striden med Johnsen etter halvannet år i samme team og noen måneder under samme tak. Johnsen hadde «slike anfald av vrangvilje iblant», skrev Giæver, som irriterte seg over at makkeren lot det brenne ut i ovnen, lot Giæver bli sovende og gjorde seg i stand til å dra videre til Myggbukta. Etter en batalje der Johnsen «raste og svor som en gal mand» dro han av gårde med hundespannet uten å si Giæver farvel. Dagboka fikk lide da Giæver måtte beklage seg over at Johnsen kunne fyke av gårde med fire hunder, mens han selv bare hadde tre og måtte hjelpe til selv underveis i snøen. Og det enda til fordi Johnsen om høsten i et anfall av «ubehersket jaktiver» hadde skutt «Boysen» i stedet for en moskusokse. Det ble ikke bedre av at Johnsen hadde fått Giæver med på å «gi det utseende av at det var moskusen som tok hunden» overfor de andre. Da hundene ble omfordelt var det Giæver som måtte klare seg med én mindre.

110

Johnsen kom etter ei ukes tid tilbake fra Myggbukta, livet på Hoelsbu fortsatte som før, og da Giæver kom tilbake fra sin tur til Strindbergs land i begynnelsen av februar med to av sine tre hunder i behold, kunne det se lysere ut. Men da ventet en håpløs ettervinter med bunnløs snø og uten muligheter for jakt. Giæver la i midten av februar i vei mot Myggbukta, men ga opp i dypsnøen og kom seg til Hoelsbu. Han dro i stedet på en ny tur til Strindberg land, før han i midten av mars endelig kom seg til Myggbukta. Vel hjemme, fikk han med Thor Halle på en runde til fangsthyttene på innersida, med det resultat at de først måtte sette fra seg den ene sleden i dypsnøen, og så den neste, og ta seg fram til fots tilbake til Hoelsbu.33 Det ble i stedet å pleie dype gnagsår og skue ut over et vinterhvitt terreng som badet i et stadig skarpere sollys etter som mars ble til april, og sola snart lyste døgnet rundt. Men slik snøen lå kunne man «intet utrette i terrenget», skrev han. April ble en innemåned og notatene i dagboka skrumpet inn til korte kommentarer om været og snøforholdene. Han skrev etter hvert at de selvsagt kunne lagt i vei ut i terrenget, men at det ville bli en håpløs ferd «bare for å dokumentere at man har gått». Han var klar over at «vår uvirksomhet» ville møte kritikk fra Devold. I Myggbukta ville man verken forstå eller tro at de var snødd inne.

Som fangstmann på Grønland, ekspedisjonsleder i Antarktis og forfatter av en rekke bøker ble John Giæver en nasjonal kjendis – og en god ektemann, skal vi tro ukepressa. Arkiv: Riksarkivet

111

Første mai skulle det «dages etter programmet», noterte Giæver i dagboka. Men der inne i fjorden var det fortsatt håpløse forhold for jakt. Dagen ble i stedet brukt til refleksjon over livet slik det hadde utviklet seg. Vinteren hadde bare hatt «slit å by på», og nå var det godt at det gikk mot sommer og avløsning. Når det ikke ble andre resultater av alt arbeidet enn «uforstandig kritikk», da måtte en nødvendigvis gå trøtt og «gi fan i det hele». Giæver skrev at han hadde «nådd det» selv, at håpløsheten hadde tatt overhånd, men at det ikke hadde hatt innflytelse på arbeidet. Uansett var han nå «lei hele greia og lengtes bare efter å komme ut av a/s A. N.», det vil si bort fra Arktisk Næringsdrifts virksomhet på Grønland og hjem til Norge. Det var først i begynnelsen av juni at det så bedre ut, da landet «formelig vrir snøen av sig og det durer og bruser dag og natt». Oppholdet på Hoelsbu ble et «herlig hytteliv»; nærmest et «sanatorieopphold». Snart var terrenget slik at det var mulig å komme seg fram langs bergnabbene, ta med hagla og jakte hare, lom og ender. Giæver og Johnsen satte sats, stimet et par liter sprit, gjorde storvask i hytta og var klar til å ta imot sommerens gjester.34

Kvinnen «Et fartøy står ind fjorden», skrev Giæver i dagboka 21. juli 1931 om morgenen. De så ikke hvilket skip det var, «men det samme kan det være, bare det er norskt». Slik han hadde lengtet etter denne dagen, var det med lettelse han kunne skrive: «Så er da endelig de to årene til ende!». Skuta var norsk og vel kjent for karene på feltet. Det var «Veslekari» som kom sigende inn den trange fjorden, og med skipper Lillenæss til rors slik som da Giæver ble hentet nord på Revet for nøyaktig ett år og én dag siden. Men hvorfor var «Veslekari» utstyrt med et flagg av stjerner og striper i aktermasta? Da fartøyet stanset opp, kunne Giæver og Johnsen ro ut og entre om bord. Der havnet de i et «hønserede av American ladies and gentlemen» og et doktorpar fra Sverige. Det var «Misså», som sjøfolkene om bord kalte henne, som var kommet innom Moskusoksefjorden, eller «Miss Boyd» som hun mer dannet ble benevnt av de fleste fangstfolkene i deres dagbøker. Med seg hadde hun et stort følge av nøye utvalgte vitenskapsfolk, inviterte gjester, hennes egen sekretær fra USA, mens Hilda Bjørn fra Tromsø var med som Louise Boyds «pike».35 Louise Arner Boyd var fra byen San Rafael ved San Francisco i USA. Hun ble født i 1887 til et liv i rikdom og luksus basert på farens eventyrlige suksess i gullrushet til California. «I was a tomboy», sa hun om seg selv etter en 112

Louise Arner Boyd rustet ut flere ekspedisjoner til Nordøst-Grønland, de fleste med «Veslekari» som base. Her i Isfjorden i 1931. Foto: Louise A. Boyd. American Geographical Society Library, University of Wisconsin-Milwaukee Libraries

oppvekst med to eldre brødre. Etter at brødrene døde i 1900 og 1901 ble hun sterkt knyttet til foreldrene. Hun fulgte dem på reiser rundt i verden, deltok i farens virksomhet som investor og ble i 1909 president i The Boyd Investment Company. Livet skulle imidlertid ta en ny vending da også foreldrene døde kort tid etter hverandre i 1919 og 1920. Da hun stod alene igjen uten nær familie, viet hun seg enda mer til reiser verden rundt, og først og fremst til Europa. Etter et besøk i Skandinavia i 1921, ville hun enda lenger nord. Besøket på Svalbard i 1924 ble vendepunktet i livet hennes, og fra da av var reisene rettet mot Arktis. Hun kom seinere tilbake til Svalbard, og i 1926 besøkte hun Nordøst-Grønland for første gang. Hun definerte reisene som vitenskapelige ekspedisjoner og arbeidet selv som fotograf underveis, og dels som botaniker.

Da hun sommeren 1926 steg i land i Keiser Franz Josephs Fjord, var hun den første kvinnen utenfra som besøkte denne delen av inuitenes land, ifølge hennes biograf Durlynn Anema.36 Etter nye besøk i 1927 og 1928, kom hun tilbake til Nordøst-Grønland i 1931 med en større vitenskapelig ekspedisjon som bar hennes eget navn: «The Louise A. Boyd Expedition». Målet var å kartlegge fjordområdet mellom Keiser Franz Josephs Fjord i nord og Kong Oscars Fjord i sør, men et besøk ved inuit-bosettinga i Ittoqqortootmiit ved Scoresbysund ble også et høydepunkt. Ekspedisjonen kom inn til kysten om kvelden 17. juli 1931, 113

og gikk rett inn til Myggbukta der følget ble tatt imot av Hallvard Devold og hans kolleger bare noen dager etter den norske anneksjonen. Vel tre døgn seinere var det Giæver som kunne ta imot følget og nyte en selters med kapteinen mens vitenskapsfolkene og Louise Boyd gjorde sine undersøkelser i land. Seinere kom Giævers «Arctic coctail» til sin rett; da mannskapet slo seg løs i land mens Giæver selv var gjest til «dinner» hos Miss Boyd.37 Etter besøket i 1931 kom Boyd tilbake med «Veslekari» i 1933, 1937 og 1938. Hun var nærmest et sommertegn i Ålesund i 1930-årene, og når hun kom til byen og ventet på at «Veslekari» ble gjort klar til avgang, flokket ungene seg rundt henne på jakt etter godterier.38 I Nordøst-Grønland var hun ikke bare et sommertegn disse årene. Fra sitt første besøk i 1926, var Louise Boyd og de utvalgte kvinnene i hennes følge, de eneste kvinnene i miljø av menn blant fangstfolk og vitenskapsfolk i Øst-Grønland. Men det året Boyd gjorde sin siste tur, skulle dette endre seg. Hansine Eggesvik var den første kvinne som overvintret ved en fangsthytte, da hun var med sin ektemann, telegrafisten Ragnar Eggesvik fra Beiarn i Nordland til Torgilsbu radio i Sørøst-Grønland. Det viste seg snart at fru Eggesvik var gravid, og i mars 1939 kom dattera Aase til verden. Fødselen foregikk med ektemannen og hans bror som jordmødre, etter veiledning fra Kvinneklinikken i Bergen. Familien ble på Torgilsbu til de ble hentet hjem til Norge etter krigsutbruddet i 1940. Aase Eggesvik kom tilbake til Grønland mer enn 50 år seinere, med et kamera i ryggen og Tore Strømøy som reisefølge. Gjensynet ble en del av den populære TV-serien «Tore på sporet».39 Året etter at Hansine Eggesvik kom til Torgilsbu, fulgte også Petra Winther med sin ektemann Levin Winther til Giævers tidligere base Hoelsbu i Moskusoksefjorden, der de ble til i 1942. Under overfarten med «Polarbjørn» var også geologen Brit Hofseth med. Kvinnene ble seinere modeller for to av skikkelsene i Nils Johans Ruuds roman Drivende grenser.40

Hjemveien Det var den svenske kartografen Carl-Julius Anrick, deltaker ved Louise Boyds ekspedisjon, som brakte John Giæver nyheten om anneksjonen i Myggbukta og opprettelsen av Eirik Raudes Land. «Ni befinner er i norskt land», uttalte han straks han møtte Giæver og hans makker Otto Johnsen etter ankomsten til Hoelsbu.41 Uten at han visste noe om det, hadde Giæver endatil blitt tildelt rollen som politimester over det okkuperte landet sammen med Devold i Myggbukta.42 For Giæver var imidlertid tida på Grønland i ferd med å ebbe ut.

114

Etter at «Veslekari» med sitt følge forlot Hoelsbu 24. juli 1931, fulgte en lang ventetid. Giæver kunne igjen bare betro seg til dagboka, som nå «dufter liflig» av Louise Boyds parfymerte visittkort. Hjemlengselen vokste seg sterkere for hver dag, og med den også forbannelsen over oppholdet slik det hadde utviklet seg. Nå måtte da «Polarbjørn» komme, det kunne ikke være lenge igjen «før vi blir – befriet!», noterte han i dagboka 17. august 1931.

Dagen etter lå det igjen et skip i Nordfjorden, først i det fjerne borte ved Strindbergs land, men etterpå rett i munningen av Moskusoksefjorden. Hele kvelden stod Giæver og Johnsen der og speidet, før skipet langsomt kom inn fjorden og rett mot hytta. Det var «Polarbjørn». De to kom seg om bord og ble tatt imot av Adolf Hoel og nysgjerrige journalister som ville møte alle dem som hadde gjort tjeneste i dette nye stykket Norge. Turen gikk til Myggbukta og en avskjedsfest før hjemreisen. Om det hadde vært to stride år, slik dagboka fikk merke det, så visste Giæver at det allerede lå en lengsel et sted langt der «inde», en lengsel som etter hvert ville bli sår. Så «may be … på gjensyn is», noterte han idet fjellene under den store breen forsvant i det fjerne.43 Bare hunden «Storm» stod igjen i fjæra da skipet seg fra land, en av dem han hadde slitt mest sammen med disse to årene. «Den siste hilsen jeg fikk fra landet var de ynkelige hylene».44

Grønlandsfarere vender hjem. Sommeren 1931 gikk ferden med marinefartøyet «Fridtjof Nansen» via Harstad. Søren Richter som nummer to fra venstre og John Giæver til høyre. Foto: Sv. Sørensen.

Norsk Polarinstitutt

115

116

Kapittel 5:

Varm krig og iskald fred

Motorkutteren «Arnaq» stamper i grov sjø idet vi forlater Keiser Franz Josephs Fjord og setter kursen sørøstover inn Antarctic Sund. Rett bak oss ligger Isfjorden med Louise Boyds Land helt innerst og de siste nunatakkene stikkende opp rett foran storbreen. Høye fjell og innlandsis ser vi imidlertid bare på kartet; rundt oss henger skyene tungt over havflata som en vanlig sommerdag i det hjemlige Tromsøysundet. Ut av disen kommer et rødt skip til syne. Det viser seg å være det russiske turistskipet «Polarstar», som jeg et par år seinere skulle få et gjensyn med nettopp i sundet foran stuevinduet i Tromsø. Skipet tuter idet det passerer, og turister og mannskap vinker fra dekk. Vi vinker tilbake; det er tross alt vårt eneste møte med et annet skip under vår to uker lange seilas i de nordøstgrønlandske fjordene. Skipet forteller oss at Nordøst-Grønland er et internasjonalt reisemål. Møtet passer oss derfor som en opptakt til det som er vårt mål for dagen – et besøk ved sporene fra den gang Nordøst-Grønland var møtested og slagmark for militære styrker fra Norge og Danmark på den ene sida og Nazi-Tyskland på den andre.

Idet vi kommer ut av Antarctic Sund, åpner landskapet seg opp. Vi er vi i bunnen av Kong Oscars Fjord og rett ut mot øst stikker Sofia Sund ut der vi gikk med «Arnaq» på reisa mot nord Sporene fra andre verdenskrig er ennå synlige i Nordøst-Grønland.

Oljefat fra Wehrmacht på stranda på Maria Ø. Foto: Oddvar Svendsen

117

noen dager tidligere. Nå retter vi kursen mot sør og med Ella Ø i det fjerne.

Sjøen blir grovere, og vi samler oss to og to i lugaren foran og i styrhuset bak. Vi passerer Ruth Ø om babord og peiler oss inn på nordvestkysten av Maria Ø. Fra ankringsplassen ser vi ingen fangsthytter, men etter en kort rekognosering melder Geir Bye at han har funnet bygningsrester og materialer rett bak bergknausen ved land. Leiv Igor Devold og Grzegorz Korczak ruster seg ut med utstyr for sin dokumentarfilm, og vi stiger i land. Vi vil forsøke å finne Eli Knudsens hytte, som bærer sitt navn som et symbol på hendelsene her i Nordøst-Grønland under andre verdenskrig. Vi har med oss gps-referanse og foto av hytta slik den stod i 1989. Vi finner fram til stedet, men kommer ikke over noe byggverk. Her er halve vegger, deler av en dør og sønderslitte bygningsmaterialer og hytteinventar spredt på bakken. Rett ved ligger restene av en radiomast. Hytta fra 1934 var blitt en ruin, eller «en bunke brædder» slik den danske organisasjonen Nanok konkluderte med etter et besøk året etter.1 Vi beveger oss fra bakkekammen der fangsthytta lå godt beskyttet, til den lille vika nedenfor. Det ligger materialer strødd ut langs hele stranda. Er det bare skrot som tilfeldigvis har havnet her, eller rester av lagre og depoter? Det ser i hvert fall ut som det er materialer som har havnet her med en eller annen hensikt. En båt ligger forlatt på stranda ned mot flomålet. En dunge kull ligger ved siden av. Trillebåra står ved siden av, og spaden ligger klar. Det er som noen skulle stått her ei uke tidligere og tatt imot brensel for vinteren. Vi går forbi en rusten vinsj med manuelt drev. Den er solid forankret i tønner fylt av grus. Vinsjen var nok en del av den vitenskapelige sommerstasjonen som Lauge Koch anla her i 1950. Koch beskrev selv bukta som et godt sted for skip og motorbåter, og hevdet at sjøfly kunne legge til direkte ved land. Men restene av denne stasjonen ble fjernet i 1960. Vinsjen har nok stått stille siden den gang.2 Det største lageret helt sør i den lune vika trenger vi ingen litterær hjelp for å tidfeste. Her er flere titalls 200 liters oljefat stablet ved siden av hverandre. Noen av fatene er tatt av storm og sjø og ligger spredt et stykke unna.

De fleste av fatene er godt rustne, og mange har gått i oppløsning. Teksten på lokket er likevel tydelig nok på flere av fatene til å vise deres opphav: «Gasoel Kriegsmarine» leser vi på flere av dem, mens andre er merket «Kraftstoff Feuergefährlich Wehrmacht EM 1944». Det er rester fra andre verdenskrig og direkte minner etter den nazi-tyske styrken som besatte deler av fangstfolkenes rike i Nordøst-Grønland. Om den lange kysten under breen var av interesse for den sivile værtjenesten ved begynnelsen av 1920-årene, var den ikke mindre interessant for krigsmaktene to tiår seinere. Værobservasjonene 118

Militære vinteroperasjoner på Grønland krevde store depoter av utstyr og drivstoff. Oljefatene på Maria Ø er sannsynligvis samlet her etter krigen. Foto: Oddvar Svendsen

fra Nordøst-Grønland ville gi sikrere værdata for å sende fly på vingene og for skip som sloss om kontrollen over konvoirutene i Atlanterhavet. Drivstofftønner fra Hitlers «Kriegsmarine» og «Wehrmacht»; den iskalde arktiske vinteren ble skueplass for en varm krig – en kamp for å kunne sende prikker og streker over radioen til dem som planla krigens operasjoner.

Med Hitlers radio i lasta Da Hitlers tropper angrep Norge og Danmark 9. april 1940, var fangstfolk fra begge landene i full virksomhet i Nordøst-Grønland. Henry Rudi var fortsatt i Moskusheimen ved Revet, og han kunne høre meldinga over kortbølgeradioen med «dødsbudskapet over den norske friheten». Kompanjongen Kåre Rodahl hadde tatt turen med hundespannet sørover, først til Myggbukta og kom 9. april til Hoelsbu i Moskusoksefjorden. Der satt Petra Winther med ørene inntil radioapparatet for å prøve å snappe opp meldinga fra Norge før batteriene ebbet ut. De skjønte at noe galt var fatt, og Rodal dro dagen etter til Myggbukta og fikk bekreftet at verdenskrigen hadde nådd hjemlandet.

Hva skulle de gjøre nå? Flere av fangstfolkene hadde planlagt å fortsette oppholdet, og de ventet forsyninger fra Norge. Andre ventet på «Veslekari» for å 119

komme seg hjem. Ville noen tenke på fangstfolkene lagt der borte i isødet?

De var vel bare «småpølser i den slaktetida som nå var i gjenge», mente Rudi.3 Det var Arktisk Næringsdrift som drev de fleste norske stasjonene på Grønland, og sammen med Norges Svalbard- og Ishavs-Undersøkelser (NSIU) rustet de ut «Veslekari» for et tokt sommeren 1940. John Giæver, som nå var sekretær ved NSIU, var leder for ekspedisjonen. De hadde med ny telegrafist til Myggbukta og tre dansker for å avløse sine landsmenn på deres stasjonær. Men «Veslekari» slapp ikke av gårde uten tillatelse fra landets nye herrer, og måtte dessuten ta med to tyske gjester, formelt med status som journalist og fotograf, på turen. Skipet gikk fra Ålesund 28. juli 1940, var innom Tromsø 2. august og Longyearbyen 5. august, før kursen gikk vestover i ishavet mot Grønland. De om inn til kysten ved Claveringsfjorden 11. august og satte kursen mot Revet. Rudi kunne juble, og han heiste flagget.

«Her gutter, her er et fritt norsk flagg», ropte han, men ble straks dysset ned med beskjed om at ikke alle om bord var like gode landsmenn.

Nazi-Tyskland kunne hatt et håp om å motta normale meteorologiske data fra den norske stasjonen i Myggbukta. Det var sannsynligvis grunnen til at «Veslekari» slapp av gårde med ny telegrafist. Men observasjonene fra

Maria Ø ligger rett nord for Ella Ø i bunnen av Kong Oscars Fjord. Det er bare rester igjen av Eli Knudsens hytte, den danske «rejsehytten» fra 1934. Foto: Oddvar Svendsen

120

stasjonene i Arktis var så viktige, at nazistene også sendte av gårde danske quislinger med mål om å opprette en radiostasjon ved Kap Biot ved innløpet til Kong Oscars Fjord. Disse forsøkene sommeren 1940 på å etablere en tysk værtjeneste lyktes imidlertid ikke. Det norske marinefartøyet «Fridtjof Nansen», som nå stod under alliert kommando, patruljerte kysten av Øst-Grønland med britiske soldater om bord. Skipet hadde først Ei god havn for både skip og sjøfly. Rester av Lauge gått til Myggbukta, der den norske Kochs havneanlegg fra 1950 på Maria Ø. Foto: Oddvar Svendsen radiosenderen ble beslaglagt 14. august 1940 og en britisk styrke på 25 mann etablerte et nærforsvar med to maskingeværstillinger til vern mot tysk angrep. Deretter gikk marinefartøyet til Ella Ø, der det brakte opp «Veslekari» tre dager seinere.

Det var bare de danske fangstfolkene om bord som fikk gå i land. Alle de norske fangstfolkene ble bragt om bord i «Fridtjof Nansen», mens besetningen på stasjonene fikk velge om de ville bli værende i Nordøst-Grønland eller bli med skipet til Island. 20 danske fangstfolk og sju norske valgte å bli værende. «Veslekari» kom seg etter hvert til London og gikk inn i alliert tjeneste resten av krigen. Da «Fridtjof Nansen» 7. september kom seilende ut Kong Oscars Fjord, oppdaget besetningen Ålesund-skuta «Furenak» ved Kap Biot. Fangstfolkene ble bragt om bord, alt utstyr beslaglagt, mens stasjonen med sitt nye hus for radiosenderen ble brent.4 Den militære kontrollen over Nordøst-Grønland gikk etter hvert over på danske og amerikanske hender. De danske landsfogdene i Nord- og Sør-Grønland motsatte seg den danske kongens kapitulasjon, og utnyttet en formulering i den danske kolonitraktaten til selv å overta styret av kolonien under hjemlandets besettelse. Landsfogdene Eske Brun og Axel Svane etablerte Grønlands Administration med sete i Nuuk, og innledet et samarbeid med USA om landets forsvar. Amerikanske Coast Gard brakte allerede sommeren 1940 våpen til Grønland, blant annet for beskyttelse av de viktige kryolitt-gruvene i Ivigut ved det tidligere norrøne setet i Sør-Grønland.

Ett år etter okkupasjonen av hjemlandet, 9. april 1941, undertegnet den 121

grønlandske administrasjonen en formell forsvarsavtale med USA. Avtalen ga amerikanerne rett til flybaser på Grønland, mens US Coast Guard skulle patruljere de lange kyststrekningene.5 Hjemme i Norge hadde Arktisk Næringsdrift fortsatt ansvaret for de gjenværende norske fangstfolkene på Grønland. Selskapet samarbeidet derfor igjen med NSIU for å få av gårde en ekspedisjon sommeren 1941. Ekspedisjonsleder ble veteranen Hallvard Devold, som nå vikarierte i John Giævers stilling som sekretær i NSIU, mens Giæver satt internert i England og seinere gikk inn i norsk tjeneste i USA. Ekspedisjonen måtte igjen ha okkupantmyndighetenes tillatelse til å legge i vei, og det var lederen av NSIU, Adolf Hoel, som stod for kontakten med myndighetene. Hoel skal våren 1941 ha fått beskjed om at en ekspedisjon måtte ha tillatelse fra Reichskommissar Terboven selv, og at den ikke ville få en slik tillatelse «uten at den ble koordinert med tyske interesser».6 Det var Adolf Krause som stod for kontakten mellom okkupantene og den norske ekspedisjonen, og det er han som hevdet at Adolf Hoel ble orientert om disse tyske betingelsene tidlig våren 1941. Krause fikk oppdrag

Den arktiske naturen rydder bare langsomt opp. Rester på stranda på Maria Ø. Foto: Oddvar Svendsen

122

fra Terbovens administrasjon om å finne ut hvordan ekspedisjonen kunne ivareta de tyske interessene, det vil si behovet for meteorologiske målinger og radiomeldinger fra Nordøst-Grønland. Krause trengte en nordmann som kunne sendes med den norske ekspedisjonen, og han fikk etter hvert beskjed fra Sikkerhetspolitiet i Bergen om at de hadde en mann. Mannen var Jacob Rytter Bradley, 26 år gammel, medlem av Nasjonal Samling siden 1933 og en sentral mann i Hirden i Bergen. Bradley ble straks satt til å lære radiotelegrafi og sending av kodete meldinger av tyskerne. Bradleys oppdrag var å etablere en radiostasjon, godt skjermet og vanskelig å oppdage, og så sende værmeldinger til det tyske flyvåpenet i Norge og dessuten all annen informasjon som kunne ha militær betydning. Alle meldingene skulle kodes med teksten til boka «Det blåser fra Dauingsfjell som kodenøkkel». Meldingene skulle sendes til Luftnachrichtstelle Bardufoss, og den tyske flytjenesten i Oslo og Berlin var varslet om at værdata ville komme fra Grønland. Krause informerte så Adolf Hoel, antakelig ved månedsskiftet juli–august at telegrafist var klar til å sendes til Nordøst-Grønland, og de to avtalte samtidig at dette skulle holdes hemmelig inntil videre.7 Ishavsskuta «Buskø» av Ålesund ble leid inn til ekspedisjonen i 1941.

Skuta seilte 18. august fra Ålesund, og var innom Namsos og Sandnessjøen før den kom til Harstad 23. august. Hallvard Devold, som noen uker i forveien var blitt far til sitt andre barn, hadde da samlet en gruppe med seks menn og én kvinne til ekspedisjonen. Vel framme i Harstad ble Devold kalt til advokat Saues kontor, der han hadde flere telefonsamtaler med Adolf Hoel i Oslo.

Samtalene dreide seg i første omgang om praktiske spørsmål vedrørende last og seilingsrute, og de avtalte at Buskø skulle gå direkte fra Laukvik på Senja til bestemmelsesstedet på Grønland. Seinere meldte en oppbragt Adolf Hoel seg i telefonen med beskjed om at tyskeren Krause ville komme til Laukvik, og at det skulle være med en ekstra mann om bord. Devold oppfattet det slik at Hoel ikke på forhånd visste noe om at denne «ekstramannen» skulle være med. Beretningen fra Krause selv viser noe annet.

«Buskø» kom til Laukvik 28. august. Krause og Bradley hadde kommet med landfly fra Oslo til Trondheim og med sjøfly derfra til Tromsø. Der ble radiosenderen, bensin og annet utstyr lastet om bord i ei skøyte leid fra det tyske sikkerhetspolitiet og fraktet til møtestedet på Senja. Der fikk Devold og resten av ekspedisjonsmedlemmene vite at denne ekstra personen skulle ha en radiostasjon med for å sende værdata til okkupantene. Devold, skipperen og flere av mannskapet på «Buskø» protesterte mot dette. Krause ga klar beskjed tilbake, da han minnet om at de alle hadde familie hjemme å ta 123

Nordøst-Grønland var på 1900-tallet fangstterreng for norske og danske fangstfolk, her stod en av Norges arktiske værstasjoner, og her ble Eirik Raudes Land til da Hallvard Devold heiste det norske flagget og erklærte området for norsk i 1931. Helge Ingstad ble oppnevnt som sysselmann og ivaretok norske interesser fram til Haag-domstolen i 1933 ga Danmark råderett over hele Grønland.

75 år etter anneksjonen reiste historiker Oddvar Svendsen rundt i Nordøst-Grønland sammen med okkupanten Devolds barnebarn, filmregissøren Leiv Igor Devold. Med på ekspedisjonen var også Geir Bye som skipper og Grzegorz Korczak som fotograf.

Boka avdekker historiske begivenheter i et område som en gang stod i sentrum for norske, polare interesser, og den bringer ny kunnskap om Hallvard Devold, økonomen som ble polar eventyrer og nasjonal helt i 1930-årene, men som havnet i det ytterste mørke etter andre verdenskrig. Boka er en reise i tid og rom i Eirik Raudes Land slik det bestod av fangstfolk, eventyrere og okkupanter.

Forfatter Oddvar Svendsen er dr. art. i historie fra UiT Norges arktiske universitet. Han er bosatt med sin familie i fjellandsbyen Grindel ved Basel i Sveits og arbeider som frilans historiker og bygdebokforfatter.

ISBN 978-82-8104-293-3

Orkana

www.orkana.no