Askeladd i kald krig

« … ei viktig bok … spennende og nesten utrolig historie.»

ADRESSEAVISEN

« … uvanleg spanande og velskriven.»

FISKAREN

aske l add i ka l d k r i g

e i na r bakke

Arnt Olsen - fisker - kvalfanger - og hemmelig agent

orkana

Innhold

Forord................................................................................... 9 I anledning 3. opplag.......................................................... 10 Prolog Møte i Kvitsjøen....................................................... 11 Del I Vi hadde ingen anelse

Rekende på ei fjøl.......................................................... 17 Gjennom tunnelen........................................................ 24 Jeg vet hva vi fant.......................................................... 30 Ingen ville tatt ansvar.................................................... 36 Mye er glemt................................................................. 44 Del II Småkarer fikk stå sist i køen

Løpet var lagt................................................................ 51 Ut i krigen.................................................................... 56 Tragedien...................................................................... 63 Livet går videre.............................................................. 65 Ny tid, ny båt................................................................ 71 Del III E-tjenesten var godt fornøyd

Sjørøvere i Arktis........................................................... 81 Drama i Ormholla........................................................ 87 Jord, luft, ild og vann.................................................... 94 Kystvarslingsnettet...................................................... 109 Front mot øst, front mot vest...................................... 121

Del IV Havet, det skal man jaggu ha respekt for

Piratjakta..................................................................... 129 Meget uforskammet adferd......................................... 135 Forlis, brottsjø og luftseilas.......................................... 139 Litt trøbbel med russisk marine................................... 148 Lus i blodet................................................................. 155 Del V Han Gammel-Erik hjelper sine

Det er ei skam............................................................. 163 Morske greier.............................................................. 175 «Jordprøver fra arktiske områder»................................ 183 Hold gluggene åpne.................................................... 193 Del VI Vi skulle ikke vite

Sputnik over Jernteppet............................................... 211 Raketter under vann.................................................... 220 En strålende drikk....................................................... 230 Epilog

Fortell oss sannheten................................................... 239 Forkortelser....................................................................... 247 Sluttnoter.......................................................................... 248 Kildegrunnlag................................................................... 268

Forord

Arnt Olsen fra Bø i Vesterålen er blant de nordmenn som løp høyest risiko for fedrelandet under den kalde krigen. Han var informant for norsk etterretningstjeneste under kvalfangsten med skuta «Rover» i Barentshavet på 1950-, 60- og 70-tallet.

Da ante han ikke hvor høy risikoen egentlig var.

Forliset til tråleren «Gaul» av Hull, England, utløste i 1974 et av de vondeste mysteriene under den kalde krigen. Jeg møtte Arnt Olsen første gang i 1995, nettopp på grunn av dette mysteriet. Sammen startet vi ei jakt på deler av historia. Motivasjonen var god: Innsatsen som fiskere, kval- og selfangere gjorde for vestlig etterretningstjeneste under den kalde krigen er bare fragmentarisk omtalt og kjent. Mange sivile var involvert, men få – om noen – i så intens grad som Arnt Olsen Nye biter kommer stadig til. Granskinger, vitnemål og arkiv lærer oss at partene i den kalde krigen ikke var bare gode eller bare onde, og at hemmeligholdet og årvåkenheten som skulle tjene vår sikkerhet også hadde forkastelige sider. Det angår oss alle.

Her er historia om jakta vår, og hva vi fant. Reporteren er ikke akademisk faghistoriker, men lar sin stemme bli hørt. Jeg hevder synspunkter og trekker konklusjoner som Arnt Olsen ikke nødvendigvis er enig i. Vent ikke ei kronologisk og stram «spionhistorie». Her er flere plan, paradoks, paralleller, sprang i tid og rom. Hverdagen er spennende nok, en «thriller» i støytene.

Del VI kan leses uavhengig av resten. De tre kapitlene rommer tilbakeblikk på det grunnleggende, som lerretet under et bilde, med et grovt riss av motivet slik forfatteren har lært å se det underveis.

9

Jord, luft, ild og vann

En junidag i 1961 vandret to norske kvalfangere innover lyngrabbene på Novaja Semlja, nordvest i Sovjetunionen. Det var 42 år gamle Arnt Olsen fra Bø i Vesterålen, og ti år yngre Konrad Leiknes fra Finnsnes i Troms.

Det hele var passe dristig. Arnt og Konrad visste det. Kom en avmagret og hissig isbjørn halsende så skulle de alltids klare seg. Flere farer lurte. Skipperne på alle kvalbåtene der ute på fjorden hadde med viten og vilje krenket territorialfarvannet, flere av dem også selve landterritoriet til supermakta Sovjetunionen. Og ikke nok med at et par av dem vandret rundt flere kilometer inne i fiendeland med gevær over skuldrene. Førti år etter mener en av dem å huske at de faktisk skjøt med skarpt.

I tillegg var den andre ute på et opplagt spionasjeoppdrag for rivalene på andre sida av Jernteppet. Den ene spionerte, inne i Sovjetunionen. Den andre visste det. Ingen noterte noe eller snakket særlig høyt om den turen før mange år seinere, som da denne lokalavisjournalisten begynte å grave.

Den kalde krigen var svært, svært kald nå. Høysommer og midnattsol rettet ikke på det. Her sto mer enn levebrødet på spill, ble de praiet av de rette myndigheter. Absolutt mer. Det var karene fullstendig klare over. Så var de også noen passelige villmenn, for å bruke deres egne ord.

Permafrosten hadde såvidt sluppet taket ytterst i jordskorpa.

Ned mot fjæra blafret den hvite skjørbuk-urten i vinden.

Sibirkoll, bergknapper, blårøde og gule småblomster strakte seg innimellom tangrester, lyng og mose. Mest lyng og mose.

En flokk gjess hekket lengre inne. Kortnebbgås? Grågås? Kvit­ kinngås? Karene gikk i den retninga. Gåsesteik fristet kolossalt.

Skudd ble avfyrt. Lettet alle? Avstanden bort til godbitene var

94

Jord, luft, ild og vann

vanskelig å bli klok på i det flate og snaue landskapet, i en luft så klar som det går an. Tross den isende vinden piplet svetten snart under sixpenceluene og stortrøyene. De to lot gjess være gjess. De gikk tilbake mot havet, og ut på oddene. Nå kunne de se bort på «Rover» der resten av mannskapet ventet. De var flere nå, uvanlig mange. Innpå et tjuetalls småkvalbåter lå tørna der i bukta, i le for kulingen som snart måtte herje ute i Barentshavet. Lettbåtene gikk i skytteltrafikk etter ferskvann oppe i et elveos. Arnt og Konrad gikk oppover land, lengre enn noen av de andre kvalfangerne.

Først mange år seinere tenkte de på risikoen ved å spasere rundt i det sannsynligvis mest radioaktive landskapet på hele nordkalotten. Mellom 21. september 1955 og 25. oktober 1958 gjorde Sovjet 29 prøvesprenginger på eller nær Novaja Semlja. I løpet av våren og høsten 1958 alene ble 23 av de 29 atombombene sprengt i luftrommet tett over og sør for stedet de to gikk i land. Noen av bombene ble sluppet i fallskjerm fra fly. Andre ble skutt opp med raketter. Dermed handlet det muligens, ja sikkert også om utprøving av interkontinentale raketter. Vestlig E-tjeneste var blitt særdeles interessert, men lyktes stadig skammelig dårlig i å finne ut av tingene. Tradisjonelle spioner ble sluppet ned i fallskjerm bak Jernteppet. De ble kjapt avslørt og likvidert. Bedre gikk det ikke med spionene som ble landsatt av ubåter.85 På ett punkt ble ei mer nærliggende løsning funnet.

– Ole Snefjellå nevnte det første gang for meg under en øvelse i Heimevernet på Melbu, at det ville være voldsomt interessant å få en jordprøve fra selveste Novaja. Det var på høsten, så det passet jo dårlig. Under fangsten på våren året etter var det heller ikke noe å gjøre med saka. Vi gikk ikke nord til Novaja. Da fangstet vi først på norskekysten, så bortom Murmansk-kysten innpå Kvitsjøen, alt fram til 1. juli. Og etter fangststoppen som varte til 21. juli var kvalfeltene ved Novaja forbudt område.86 Før den begrensinga kom var det fast takst å gå til Novaja den 21. juli. Men nå gikk båtene helst opp mot Bjørnøya, Jan Mayen og de områdene der. Det var i alle fall

95

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

det normale, i de årene. Men så traff jeg Ole da vi skulle på fangsttur et seinere år, og da passet det altså å gå til Novaja.

Det var våren 1961. Vi ble klare over det lenge etter at Arnt første gang fortalte meg om den spesielle Novaja-turen.

– Jeg hadde hentet mannskapet. Vi lå i Tromsø utpå kvelden. På nordturene pleide jeg å gå meg en tur nedpå hotellet for å ta en drink og prate med folk. Der sitter Ole. Vi hadde en egen evne til å gå oss på hverandre, sånn uventet. Det første han spør meg om er hvor vi nå skal gå. Han var ivrig, ville ha meg ut av restauranten for å kunne snakke på et roligere sted. Nei, sier jeg, vi er på kvaltur. Jeg skal straks ombord igjen. Ja, om vi skulle ligge med «Rover» i Tromsø natta over? Jo, det skulle vi.

Jah! Da skulle jeg bare bli med ham, for han hadde ordnet med kvinnfolk og alt som trengtes! He he. Nei, sa jeg, pinade. Det med kvinnfolk behøvde han da ikke styre med på andre sine vegne. Men han ville absolutt ha meg med, og det ble nå til at vi gikk et annet sted. Der var det at han ba meg spesielt om dette med jordprøve fra Novaja. Vannprøve ville de også gjerne ha.

Indirekte snakket den sjømilitære E-sjefen i Nord-Norge utvilsomt for sine kolleger i USA. Ingen var mer interessert i å få tak i prøver av nærnedfallet fra sovjetiske atombomber enn amerikanerne. Hvorfor? Som vi sier: På seg selv kjenner man andre.

Fra 1945 til utpå 1960-tallet tok amerikanerne det for gitt at neste krig innebar bruk av atomvåpen mot Det onde imperium. Sist på 50-tallet planla amerikanerne operasjoner med både atomdrevne bombefly, og med atomubåter væpnet med atombombeførende raketter. Utviklinga av flyet gikk skeis.87 Da ga «Nautilus» mersmak i den ekspansive industrien president Eisenhower kalte «det militær-industrielle kompleks». Det handlet om effektiv, rask og – sammenlignet med en invasjonshær – rimelig slagkraft. I tillegg ble forholdene lagt til rette, også i Norge, for bruk av atombombeførende fly. Alt i det stille ...

Så kom Sputnik og andre bevis på at også Sovjetunionen nærmet seg et teknologisk nivå avansert nok til å true hvem

96

Jord, luft, ild og vann

som helst med angrepskrig. Da statsminister Nikita Khrustsjov talte til den 21. partikongress i Moskva i januar 1959 fortalte han at Sovjet-Samveldet nå drev masseproduksjon av interkontinentale raketter som kunne «nå hvilket som helst punkt på kloden». «Krustsjov truer med treffsikre raketter», varslet til og med Vesteraalens Avis. Var det skremselspropaganda og skryt? Eller hadde russerne teknologien som trengtes for å lage bomber, raketter og ubåter tilsvarende amerikanernes egne planer? Nærnedfall var én pekepinne. De ørsmå partiklene hadde kolossal informasjonsverdi.88 Fjernnedfall var det ingen sak å skaffe seg. Nå svevde både amerikanske, sovjetiske og engelske rester av prøvesprenginger jorda rundt. I det stille samlet den nasjonale E-tjenesten prøver på bakken rundt om i hele Norge. Større prøvelser krevdes for å samle svevepartikler nærmere de sovjetiske prøvefeltene. Den innsatsen kombinerte amerikanerne med innsamling av data om utviklinga av de sovjetiske langdistanserakettene. Det var såpass interessant at president Eisenhower fulgte spent med på noen av U-2-flygingene over Sovjet – via instrumenter i Det hvite hus, Washington D.C.. Det skriver Mats R. Berdal i boka «The United States, Norway and the Cold War, 1954–60».

Men nærnedfallet? De usynlige bombesporene på bakken, der oppe bak Jernteppet?

Ei mulig løsning ble luftet. CIA hadde gode erfaringer fra samarbeidet med norsk E-tjeneste. Berdal utdyper et velkjent eksempel på det: CIA-representanten i Oslo, Louis C. Beck, drøftet nye opplegg for U-2 og andre rekognoseringsfly med E-sjef Vilhelm Evang tidlig i april 1960. Så ordnet det praktiske seg på Bodø flystasjon. Politisk spill og heft ble det riktignok da U-2-flyet med Francis Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk. Det skjedde attpåtil på selveste 1. mai, paradedagen i Det onde imperium. Samarbeidet mellom CIA og sjefen for norsk E-tjeneste, Vilhelm Evang, startet lenge før. Det har blant andre historikeren Rolf Tamnes og journalisten Alf R.

97

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

Jacobsen skildret i flere bøker. Vel. Kunne Evang skaffe prøver av nærnedfallet på Novaja? Spørsmålet hadde meldt seg i stadig sterkere grad etter at atomprøvefeltet ble tatt i bruk for alvor høsten 1957.

Slik kan det ha vært, om vi tillater oss et spekulativt innslag.

Kan hende var det også slik at Evang så fordelen av at nordmenn i et tilsynelatende uskyldig ærend hentet de prøvene, heller enn at amerikanske cowboyer valset inn, ble avslørt, og utvilsomt utløste ei større krise? Vi kan se for oss at Evang gikk tjenestevei med spørsmålet om jordprøve fra Novaja. Var det slik, passerte saka E-stabens leder for agentoperasjoner inne i Sovjetsamveldet, Alf Martens Meyer. I 1961 overtok Trond Johansen ansvaret for de operasjonene. Ennå var Meyer mannen. Han igjen var nær venn av stabens fremste mann i Sjøforsvarskommando Nord-Norge – Ole Snefjellå. De to kjente hverandre meget godt.89 Meyer og Oles yngre bror Tore hadde allerede samarbeidet om operasjoner inn på sovjetisk territorium via både Finland og Norge. Meyer styrte også agenter på norske og andre vestlige handelsskip som trafikkerte Murmanskkysten og Kvitsjøen. Han fikk blant annet jordprøver tilbake.90 Evang, Meyer, Johansen og brødrene Snefjellå hadde i likhet med så mange i norsk, militær E-tjeneste brei bakgrunn fra Milorg, XU, Secret Intelligence Service og annen, hemmelig krigsinnsats. Det var i tida da England var fremste garantist for et fritt Norge. Den rollen hadde USA grundig overtatt nå.

I Washington var Martens Meyer etter hvert blitt den mest husvarme av disse karene. Litt for husvarm var han, mente hans overordnede. Det skriver Jacobsen i «Mistenksomhetens pris». Og Lund-kommisjonen skriver at «Uheldig samarbeid på lavere nivå direkte med utenlandske tjenester var blitt et problem», i kapitlet «Innstramming av virksomheten». Enda heitere skulle forholdet bli da Meyer kjørte nattlige småbåtraid for amerikanerne, langs kysten av Nord-Vietnam i 1963–64.91 Kanskje var det slik at amerikanerne gikk direkte til Meyer med spørsmålet sitt sist på 50-tallet? Og gikk de til Evang og Johan-

98

Jord, luft, ild og vann

sen, så var kommandolinja til Snefjellå straks kortere og mer direkte. Uansett, det gikk slik til at Ole Snefjellå trakk kvalfanger Arnt Olsen til sides i «Ishavsbyen» Tromsø denne kvelden før fangsten startet. Det vet vi – bombesikkert.

Festen fortsatte i en privatbolig. Karer og kvinnfolk slo seg løs. Brennevinet fløt. Noen holdt hodene kalde. Nå forklarte etterretningsoffiseren i detalj hvordan kvalfangeren skulle ta jord- og vannprøvene, hvordan han skulle håndtere dem og frakte dem med seg uten å vekke oppsikt, og hvor viktig det var å kvitte seg med dem i tilfelle russerne bordet «Rover» for kontroll. Forbudet mot å stoppe skuta innenfor 12-milsgrensa til Sovjetunionen ble ikke nevnt noe videre, langt mindre forbudet mot så mye som å sneie innom 4-milsgrensa i full fart.

– Ole ga meg ikke direkte ordre om å hente prøvene på Novaja. Han ordla seg mer forsiktig. Han sa at det ville vært fryktelig interessant å få litt vann og jord derfra, men det måtte i tilfelle behandles sånn og sånn. Det gjaldt nok å ha ryggen fri, om tingene skulle skjære seg. Vi kvalfangere hadde jo ikke noe så nær Novaja å gjøre. Vi var også klare over at russerne hadde vaktbåter nede på Murmansk-kysten, men langt der oppe ved Novaja hadde vi ennå ikke sett dem. Nå var vi der, rundt tyve båter. Kvalplassene er svære bortom Sørdjupet; Prestneset, Reginaholla, Gåsbanken, opp mot Admiralen og Kvalsporden. Du ser på sjøkartet, en kote tegner «sporden». Og Reginaholla var oppkalt etter en båt fra Lofoten som het «Regina». Vi fangstet litt. Kvalen er flott der borte. Så ble det heller dårlig fangstvær.

Bølger og vind, så ser du vanskelig kvalen nede i vannet.

Værmeldinga lovte ikke godt. Barometeret falt og falt. Flåten av kameratbåter gikk oppunder land for å kunne ligge i le.

– Samtidig ville vi bunkre ferskvann. Alle gikk godt nord om Gåslandet. Der visste vi at russerne hadde militærbase og flyplass. Vi hadde sett dem lande og lette. Flyene var enormt store og flotte. Og jagerflygerne, de kunne like å gå forbi oss i høyde med masta. Vi så at de vinket til oss. Det larmet så du

99

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

trodde ørene skulle ramle av. Der ved Gåslandet kunne vi gå på 12-mila i første del av sesongen, men helst ikke noe nærmere.

Det var for risikabelt. Så nå gikk vi mot land enda lengre nord.

Kartene var dårlige, og havet ureint med skjær og grunner. Vi slakket opp, og gikk etter en annen, som i lenke. Så kom vi oss innpå en fjord. Krestovaja Guba, het den.92 Der la vi oss for jern innom en holme i ei bukt.

Snart var kvalfangere i land på holmen. De plukket mengder av ærfuglegg.

– Vi fant opptil 12 egg i ett reir. På vår båt hadde vi en 600 egg til sammen. Noe brukte vi til pannekaker og ellers i kosten ombord, og noe tok vi med oss heim. Sånn gjorde de det på flere av båtene.93 Det var jo vanlig å reke egg av alle slag når det høvde, på Bjørnøya og ellers. Vi fant gåsegg også der ved Novaja, men de var ruget så lenge at de var ubrukelige for oss. Nok om det. Nå lånte jeg ei tønne ombord i en av de andre kvalbåtene. Vi henta også ei bøtte til å demle vannet over i tønna med, og så rodde Konrad Leiknes og jeg oppover i elveoset for å hente ferskvann.

Konrad fra Leiknes ved Finnsnes i Troms var kjøpmann av yrke. Han kalte seg landkrabbe, og skjemtes ikke.

– Jeg hadde jo vært på havet før, på Finnmarka med båten til faren min, litt tråling også. Så sa naboen min at jeg burde bli med «Rover» på kvalen til sommeren. Det var han Hjalmar Johannessen, skytter. Jeg var ungdom og sånn passe villmann, og fikk lyst til å være med på den fangsten. Så bød han meg, han Arnt, om jeg ville være med. Jo, jeg var i utkikken, flensa kval og var mannskap, kort sagt.

– Jeg ringer deg fordi du var med på en helt spesiell tur.

– Jeg var med han Arnt og «Rover» på mye interessant, men jeg vet ikke hvor mye jeg skal fortelle. Jeg vil ikke sette skipperen i knipe. Det var ikke helt ordinært, alt ...

100

Jord, luft, ild og vann

– Jeg kan jo spørre: Var du med han Arnt i land på Novaja?

– Jah! Og de som var i land på Novaja, det var altså han Arnt og jeg. He he.

Konrad hjalp til i peilinga av årstall for Novaja-turen: – Han Hjalmar ble far til tvillinger i 1960. Da ringte jeg fra forretninga her, via Bjørnøya Radio, til Hjalmar på «Rover» for å gratulere ham med to. Så det var ikke i 1960 at jeg var med «Rover», muligens i 58–59 eller 61–62. Han ble forresten ikke så lite overrasket, han Hjalmar ...

I 1958 drev ikke Arnt kvalfangst. Han var på Novaja etter 1958. I 1962 var han innom Jan Mayen etter fangststoppen.

Der har Konrad aldri vært. Samtidig var radioaktiviteten rundt Novaja blitt allment kjent og mye omtalt i Norge i 1962, etter serien på 24 prøvesprenginger inkludert noen kjempebomber høsten 1961. Kvalfangerne ved Krestovaja Guba skjenket ikke radioaktiviteten en tanke, og det tyder på at de var der oppe før 1962. Da er bare 1959 og 1961 aktuelle. Lenge etter at jeg pratet med Konrad skal 1961 peke seg ut. Uansett: Endelig hadde jeg fått hele «Novaja-ekspedisjonen» i tale.

Karene rodde langt oppetter elva, trakk lettbåten innpå bredden, og begynte å gå. I sanden så de breie hjulspor etter et kjøretøy. Russerne hadde gjort landgang ganske nylig. Sporene var ennå ikke blitt utvasket av regnet. De var neppe eldre enn ei uke. Nå var ingen å se eller høre, andre enn Arnt og Konrad.

– Vi fulgte elva et stykke. Vannet var klart som luft. Om vi så fisk ville vi skyte etter den. Det snakket vi om. Vi hadde jo hver vår Mauser med oss. Ammunisjon var det nok av, fra Sjøheimevernet, og særlig Ramsund orlogsstasjon. Isbjørn var vi i grunnen redde for. De slapp vi å møte. Vi så ikke noe laks heller. Etter et par kilometer tok vi av fra elva og gikk innover rabbene. Det var flate moer innover, mye likt heiene i Vesterålen, antakelig en to-trehundre meter over havet på det høyeste.

Utpå ei myr var det fullt av hull, store som tallerkener. Vi fattet ikke hva det var, nedi der. Da så vi gjess, mange, langt fanden i vold. Vi skaut, men kunne ikke se om alle letta og flaug vekk.

101

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

Så gikk vi den veien. Men det var som om vi aldri kom fram. Et merkelig landskap. Vi snudde, og gikk ut på oddene. Der var det fjell som gikk rett ned i sjøen, som på Finnmarka.

Ute på oddene fant de runde, små metallskilt. De minnet om lokkene på tobakksbokser, og var støpt fast i berget. Karene kom til at det dreide seg om geografisk oppmåling, kanskje stedsnavn. Ingen av dem var videre stødige i det kyrilliske alfabetet.

– Vi kom også over rester av en bebyggelse utpå en odde.

Det måtte være gammelt, noen steinmurer med bare råtne syllstokker på. Inni lå det noen hvite beinrester, svære kranier.

Først trodde vi det var isbjørnskolter, men disse var større. Det måtte være hestehoder. Hest på Novaja? Det var underlig. Vent litt. Det med skoltene var visst seinere. Vi var jo flere ganger i land der oppe, både helt nord ved Admiralen, og lengre sør rundt Stredet også ... Der klatret han Harder Thomassen fra Vestvågøya og jeg opp i noen lykter som sto på trepæler, på rekke og rad innover Stredet. Det var etter at jeg begynte i Bruksvakta, for nå hadde jeg fått fotoapparatet. Jo, bilder ble tatt, den gangen. Marienborg i E-tjenesten fikk filmene da vi kom hjem.

Sjøkartene fulgte båten da Arnt solgte «Rover» i 1991. En dag fem år etter salget kunne jeg kjøre til Bø med en rull nye kart som Arnt fikk se nærmere på. Minner meldte seg.

– Jeg mener vi var en tur inn mot Novaja etter den gangen jordprøven ble henta. Først gikk vi inn her mot fyrlykta på Golec. Her sto ei radiomast på trepæler, visst. Vi var som snarest i land, et bratt landskap, men det var vondt å tørne båten. Ankeret holdt ikke. Så vi gikk nord til Stolbovoj, lykta ved Stredet. Der sto flere pæler i sjøen innover. Jeg mener det kunne være her det nedråtnede huset med hestekraniet sto. Vi rodde innover og henta vann i ei elv. Men vi så hjulspor her også og følte vi var på gyngende grunn. Så her torde jeg ikke å ta bilder. Jeg kan ikke huske at vi var i land flere ganger.

102

Jord, luft, ild og vann

Men vi gikk opptil, blant annet ved Gåslandet, sannsynligvis denne Ljud-Salja-lykta. Der var en god kvalplass, som oppe ved Admiralen. Der var vi også for å se oss om. Vi så iskanten i nord.

Konrad minnes noe, Arnt annet. Ikke noe er nedskrevet, men de hjelper hverandre å huske. Jeg ringer dem etter tur, noterer, sorterer, og monterer bitene. Så kan vi følge historia om spaserturen deres på forbudte Novaja, snart 40 år etter. Begge var i land flere ganger, Arnt med «Rover», Konrad seinere også med kvalskuta «Rossfjord» av Lenvik. De husker bruddstykkene.

Tidfestinga kunne en tredje kvalfanger bidra med. Letinga etter akkurat den brikken krevde sin tid, men utløste andre brikker underveis. Mer om det, snart. Først historia om den gangen Arnt var ute i sitt kanskje mest risikable spesialoppdrag.

Kanskje. Underveis forsøkte han gang på gang å få med seg den jordprøven som Ole var så lysten på.

– Vannprøven var ikke noe problem der i elva. Det var bare å fylle ei flaske som var godt skyllet på forhånd, sette korka på, og stikke i lommen. Men jordprøven var verre. Du skjønner marka var hard som berg av permafrosten. Jeg kom bare en sju-åtte centimeter ned i den sandjorda, uansett hvordan jeg bar meg åt med spaden. Jeg måtte femten ned, hadde Ole sagt.

Skulle jeg klare det hadde jeg vel stått der fremdeles og hakket i tela. He he. Tverrmålet på jordprøven måtte også være rundt femten, diameteren. Det var greit, men Ole fikk klare seg med sju-åtte ned.

– Hva sa Konrad da du begynte å grave i jorda på Novaja?

– Nei, merkelig nok, han sa ikke så mye. Han spurte jo, og da sa jeg vel noe sånt som at jeg skulle ha den molda med meg hjem til hagen for å se om noe ville vokse og trives i den. Jeg pakket prøven i papir, eller var det en plastpose, og stakk den i lommen. Så var det ikke mer snakk om den saken.

Konrad tenkte sitt: – Jeg hadde han Arnt sterkt mistenkt for å være mer enn vanlig interessert i det som foregikk på Novaja. Du vet, han

103

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

var jo i Sjøheimevernet, og ... Mannskapet var klar over at det foregikk saker og ting som vi ikke behøvde å bry oss så hardt om. Det var sånn, i den tida der. Arnt var skipper. Han visste hva han gjorde, og tok støyten om det trengtes. Forresten så tok jeg også med meg litt jord derfra, med noen små, gule blomster, røtter og alt. Jeg hadde dem i ei lita eske framme i kahytten, vatna og stelte dem helt til vi kom tilbake til Tromsø. Jeg tenkte jeg skulle gi dem til en slektning som var botaniker ved museet.

Jeg visste at de drev og samlet planter på Svalbard og rundt omkring for å forske. Fra Novaja hadde de neppe noe. Men da vi kom til Tromsø ble jeg betenkt. Hvis tollerne inspiserte «Rover» kunne de finne blomstene. «Og hvor kom så de ifra?» ville de vel spørre. Da kom det nok fram at vi hadde vært på ulovlig ferd. Ei sånn knipe kunne jeg ikke sette skipperen i. Så jeg lurte de plantene over bord, i havet innunder Kræmerkaia.

Eller var det Mobilkaia ...?

Arnt ante ikke noe om blomstene. Innpå 40 år etter ergrer det ham inderlig å høre at de ble dumpet. Noen småblomster på ei kvalskute? Hvem skulle finne på å bråke om sånt? Var Konrad mer redd for tollerne i Tromsø enn for Den røde armé?

Og om de prøvde seg så skulle vel skipperen visst å få roet gemyttene! Men gjort er gjort. Skipperen visste ikke, dengangen. Desto mer opptatt var han av noe annet som landkrabben fra Finnsnes hadde funnet innimellom lyng og mose på Novaja.

– Et metallstykke lå i sjøkanten, litt oppom flomålet. Det var tjukk aluminium, rundt halvannen tomme i godset, vel 30 centimeter lang, 10–15 brei og litt krum. Det var tydelig å se at det var sprengt og vridd løs av noe større. Metallet var forbrent av sterk varme, såpass at det var tydelig smelta og sotete i ene enden. Det var han Konrad som fant det nedi lyngen. Han ville nok ha det med seg hjem som souvenir til å sette på peishylla.

Men så var det altså en tykjenellik som porra borti i meg, og som sa meg at den der aluminiumsbiten, den vil han Ole helt sikkert ha for å kjike nærmere på. Så jeg stjal den virkelig fra ham. Jeg gjorde meg rett og slett til tjyv der ved Novaja. Og det

104

Jord, luft, ild og vann

viste seg jo at den metallbiten, den var spesielt interessant for amerikanerne.

Før det kom så langt måtte Arnt og Konrad komme seg tilbake til «Rover» med vanntønne, jord, blomster og det hele.

– Vi fikk en heil ramling med avlandsvind, rokk og regn og uvær. Tynna sto sånn til i lettbåten at bare en av oss kunne ro.

Det gikk dårlig. Vi holdt jo på å ræke áv utover øde Barentshavet. På «Rover» så de at vi plagdes. De kasta ut ei blåse de hadde festa kval-lina i. Den fikk vi tak i. Så kunne de hale oss inntil.

– Da vi kom ombord igjen spøkte vi med kokken. Han skulle egentlig vært med oss i land, var det først snakk om.

Men så brydde han seg ikke om det da det bar til stykket. Vi visste han var veldig glad i laks. Han skulle sett de svære laksene vi hadde skutt etter oppe i elva, sa vi og la ut i det vide og det breie. Da spratt han opp og ville på land straks, kan du skjønne, men det ble det jo ikke noe av. Været var ikke bra, og når det spaknet skulle vi rett til havs igjen.

Tidfestinga: Jeg ringte skipper Olav Olavsen på «Nybræna» for å høre om en episode som jeg trodde inntraff 10–15 år seinere, utpå 1970-tallet. Så viste det seg at Olav var mannskap på «Trøndergut», og lå i Krestovaja Guba den dagen Arnt og Konrad gikk oppover land. Det måtte være i 1960 eller 1961, antakelig rundt den 20. juni, husker Olav. I 1960 var ikke Konrad mannskap på «Rover». Derfor 1961. Arnt og Konrad på «Rover» mener det lå rundt 20 båter i området. Olav Olavsen anslår antallet til 12–14. Her lå de sammen med «Harriet Karin» fra Vestvågøy, «Minka» fra Hammerfest, flere båter fra Møre, mange, alt i alt. Og på 12-mila utenfor fjorden lå han Ernst Dahl fra Svolvær og bakket kuling med «Nordbunker»,94 husker Olav.

– Han torte ikke ta båten inn på Krestovaja-fjorden, for han var blitt oppbragt av russerne en gang tidligere, på Russekysten, eller Murmansk-kysten. Han mente nok at om han ble tatt en gang til så ble det heller mindre trivelig. Ellers gikk de i land

105

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

fra flere av båtene. En kar plukket noen linestamper fulle av ærfuglegg. Det kunne han by fram da vi kom sør til Tromsø.

Men den aller første som sprang på land, det var altså han Arnt.

Jeg ante ikke den gangen at han hadde et ærend for militæret.

Og ingen av oss som var der hadde anelse om radioaktiviteten.

Vi visste ikke noe om de bombene da. Men i 1962 var det vel, da det smalt ei bombe der i august.

Den kjenner jeg til. Arnt hadde fortalt om kvalturen til Jan Mayen, sist i juli 1962. Der var Bjørn Marienborg stasjonssjef, Loran-stasjonen var i drift, flyplassen under bygging. Så gikk «Rover» og to skuter til nord og østover. All fangst øst for Bjørnøya var forbudt. De fortsatte. Ved Hopen snudde Arnt, da han tilfeldigvis hørte på radio at russerne sprengte ei ny, stor atombombe ved Novaja.

– Ei på 30 megatonn, den 5. august, sier jeg til Olav.

– Javel, og da var ei skute i området Gåsbanken på såkalt ulovligfangst. Vi skulle ikke dit etter 1. juli, den gangen.

Olav nevner navn på skipperen og skuta. Skipperen er død nå.

– Det var flere som drev med den sorten, vet du. Og han karen her, han mente bestemt at han både så lysglimtet og hørte et slags drønn. At det var ei bombe forsto de ikke før etterpå.

Jeg snakket med han skipperen om det. For før den bomba var det allslags liv der i området, kval og fugl. Og da fangerne var oppom der i 63 og 64 var det som om alt var dødt. Den saka var alminnelig kjent blant fangerne, sier Olav i 1997.

Jeg svarer at jeg har snakket med flere som sier det samme.

Og jovisst hadde Arnt et hemmelig ærend. Velberga tilbake på «Rover» stakk han jordprøven i en tom hermetikkboks.

– Det var en pølseboks. Jeg reipa den fast oppå oljetanken i egnarhuset, under galjedekket. Den sto aldeles åpenlyst. Ingen sa noe om det. Ole fikk heile boksen. Jeg tror faktisk at jorda ble sendt til Amerika i den blikkboksen. He he.

– Enn metallbiten?

106

Jord, luft, ild og vann

– Jeg tok den da vi var kommet ombord, la et papir rundt, og gjemte den under dyna mi, nede ved fotenden i køya. Der lå den til vi kom til Tromsø. Han leita fælt, han Konrad.

Arnt har faktisk stadig en smule dårlig samvittighet fordi han stjal aluminiumsstykket fra Konrad. Da jeg snakket med Konrad nevnte han ikke den forbrytelsen med ett ord. Om han noensinne mistenkte skipperen, så er alt tilgitt.

– Hvis jeg skal beskrive han Arnt slik jeg lærte å kjenne ham da vi var på fangst sammen, så har jeg bare godt å si. Bare godt. Han var en meget, meget grei og trivelig mann som så lyst på tilværelsen. Jeg gjorde ham et pek sjøl. Da vi kom til Tromsø var vi skitne og fæle alle mann etter ukene på fangst. Han Arnt stelte seg og skulle i land. Så var det hårsveisen, da. Jeg hadde en tube Brylcreme. Den hadde jeg åpnet, tatt ut hårkremen, og fylt etter med tannkrem. Javisst, den kunne han få låne av meg.

Så sto jeg utenfor kahytten hans og lurte på han gjennom den runde messingventilen i døra. Han gnikket kremen i nevene, og i håret med han. Så hører jeg «Dæven steike, han kan vente til jeg får tak i han...». Da sprang jeg på kaia, og tok meg en spasertur oppi byen. Tingene fikk roet seg. Og da jeg kom ombord igjen, da flirte han godt. Jeg hadde klart å narre han. «Neida,» forklarte jeg, «det er vel en Gammel-Erik som har villet narre meg, men så slapp jeg å bruke den hårkremen...» Han kunne flire så inderlig godt, og tålte at man gjorde litt gjengjeld. Det var ikke noe snobberi med han Arnt, som med noen av de her skipperne og båteierne ellers. De skulle gjerne vise at de var litt over mannskapet. Arnt var jo skipper og reder, men skrubb som oss andre, arbeidskraum tvers igjennom. Og en villmann, i ordets aller beste forstand, full av energi til alt mulig.

Tannkrem i sveisen eller ikke, nå kunne Arnt avslutte Novaja-oppdraget. Det hastet litt. «Rover» måtte sørover til Lofoten og Vestfjorden. Fangsten, kvalkjøttet som lå iset i lasterommet, skulle leveres i Skrova. Først måtte Arnt innom Tromsø for å levere noen mer sjeldne småsaker som enkelte så voldsom verdi i.

107

DEL III E-tjenesten var godt fornøyd

– Det ble nå han Ole som fikk den metallbiten, og vann- og jordprøvene fra Novaja. Løytnanten til han Ole, Bjørn Marienborg, han sa etterpå at prøvene ble sendt til et atomsenter i Amerika med det samme. Houston het visst byen. E-tjenesten hadde aldri fått noe lignende fra det området vi hadde vært. Jeg tviler på at de fikk noe seinere heller. Et par måneder etter traff jeg han Ole på Melbu igjen, på høstøvelsen i Sjøheimevernet.

Da sa han at de prøvene jeg kom med, de var helt vellykkede.

Det skulle jeg være glad for. Borte i Amerika hadde de målt og forsket på sakene. Det de fant ut var veldig interessant, forsto jeg. Mer behøvde jeg ikke vite.

– Spurte du?

– Om de hadde forklart meg at radioaktiviteten var sånn og sånn, så hadde jeg ikke forstått noe av det. Ole ga meg 500 kroner som en påskjønnelse. Det var eneste gangen han ga meg penger. Hvor de kom fra, CIA eller annet hold, det har jeg ingen formening om nå. Da kjøpte jeg et par flasker hjemmebrent av en kjenning der i alléen på Melbu. Han tok 15 kroner flaska. Vi var noen stykker i leiren som sørget for at begge gikk med. Jo, det var ei artig tid.

Kystvarslingsnettet

Innpå 35 år etter Novaja-turen hagler plutselig nye brikker til puslespillet Arnt og jeg er i ferd med å sette sammen. Det er våren 1996. Den 8. mai blir Lund-kommisjonens rapport offentliggjort. Jeg henter den straks fra Internettet.95 Den havner i PC-en, inni kaoset av brikker om Arnt og det han har vært med på. Så åpner jeg rapporten i en tekstbehandler, skriver stikkordet «Snefjellå», og søker. Blink! Søket gir et tjuetalls treff.

Fra kapittel 13.8.2, «Etterretningstjenesten ved avdelingene»: Sjøforsvarskommando Nord-Norge opprettet alt i 1949 et kystvarslingsnett. Dette var et nett av frivillige fyrvoktere, loser, havnefogder og andre troverdige personer langs kysten, som hadde som oppgave å varsle militære myndigheter om mistenkelige observasjoner i norske territorialfarvann. Dette nettet ble i det vesentlige bygget ut og vedlikeholdt av senere kommandørkaptein Ole Snefjellå ved Sjøforsvarskommando i Nord-Norge. Etter opprettelse av Forsvarskommando i Nord-Norge fortsatte Snefjellå tilsvarende virksomhet ved denne. Snefjellå har uttalt til kommisjonen at den primære hensikt med nettet var å følge russisk skipsfart langs norskekysten. Han sier også at han vedlikeholdt og ledet dette nettet alene helt inntil han gikk av med pensjon midt på 80-tallet.

Tidfestinga i siste setninga er upresis, men rapporten bugner av godbiter: Oppbygginga av kystvarslingsnettet var hjemlet i instruks av 3. juni 1949, «Instruks for de offentlige tjenestemenn som plikter å hjelpe de sjømilitære myndigheter i oppsynet langs kysten». Ansatte i havnevesen, tollvesen, politi og lensmannsetat, fyrvesen og andre etater ble pålagt å varsle om fremmede

109

"Så ligger plutselig ei viktig bok på bordet. Journalist Einar Bakke forteller historia til kvalfanger Arnt Olsen fra Bø i Vesterålen. Med liv og helse som innsats var han ubetalt agent for norsk militær etterretningstjeneste i den kalde krigens år. Mens nedfallet fra sovjetiske og andre atomprøvesprengninger falt som usynlig og dødelig støv over store deler av landet vårt, særlig de nordlige områdene. Og mens de på øverste såkalt ansvarlige hold visste at for eksempel melka var alvorlig forurenset, men det ble holdt kjeft om slike fakta - av hensyn til konsekvensene og rikets sikkerhet!

Einar Bakke og Arnt Olsen løfter i fellesskap fram en spennende og nesten utrolig historie. Om en kjempemessig sovjetisk ubåt som skubbet seg mot skutesida. Om fordekt fotografering for norsk og amerikansk etterretningstjeneste. Om henting av jordprøver og mystiske metallbiter fra det mest forurensede prøvefeltet på Novaja Semlja uten noen form for beskyttelse. Eller advarsel fra oppdragsgiverne.

Men viktigere: De setter kniven i en verkebyll av byråkratisk kynisme og fraskrivelse av ansvar hos personer på høyeste nivåer i styringsverk og hemmelig forsvar."

Bjørn Nilsen, Adresseavisen, 13. januar 1999.

I juni 2016 ga Riksantikvaren MS «Rover» status som vernet skip, et kulturminne. Skuta seiler videre i regi av Skipstrans kystlag, Larvik.

ISBN 978-82-8104-276-6

orkana

www.orkana.no