Page 1

hongkong/kina - madagaskar

s

misjon tidende n r. 6 / 7-2 012

1 6 7. å r g a n g

Biogass 4 Misjonær 2012 18 Vårt daglige brød 22


Utgitt av

Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse:

Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse:

Misjonsmarka 1,

4024 Stavanger

Telefon 51 51 61 00

Kontonr. for gaver: 8220 02 85030

E-post:

misjonstidende@nms.no

www.nms.no

Redaksjonen:

Generalsekretær:

Jeffrey Huseby Redaktør:

Marit Rødland

(mro@nms.no)

Redaksjonsmedarbeider: Therese Dagfinrud (tda@nms.no)

Informasjonskonsulent:

Siv Ane Nerhus (san@nms.no)

Grafisk formgiver:

Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no)

Abonnement:

Tlf. 51 51 61 00

infosenter@nms.no

Kjære deg! – Hjertet mitt hopper av glede for deg, sa hun. Og selv om det ikke var til meg ordene ble sagt, kjente jeg at jeg ble glad! Jeg tenkte at dette uttrykket måtte jeg huske, for jeg syntes det var så flott! Hopper hjertet mitt av glede? Jeg tror vi alle har opplevd det i faser av livet, og så er det kanskje andre marit rødland faser vi ikke opplever det helt slik. Jeg vet om mange som har fått barn eller barnebarn og som virkelig kjenner på gledeshoppingen til hjertet sitt! Jeg regner med at mange nygifte par kjenner seg igjen, også. Men etter hvert som årene går og opplevelsene ruller forbi, så er det kanskje ikke hver dag vi opplever dette. Vi tar ting for gitt, tar hverandre for gitt, går inn i en hverdagsrytme som ikke fremmer hjertets gledeshopping. Når vi laget dette bladet, kjente jeg at hjertet mitt hoppet av glede. Jeg tenkte på alt det spennende, interessante og kjekke vi har jobbet med i prosessen, og jeg gledet meg til å få dele det med dere lesere! Vi kan være stolte av NMS, av arbeidet som blir gjort både i våre misjonsland og her hjemme på berget. Vi kan være stolte av dyktige mennesker som har jobbet i NMS gjennom mange år, eller som er nye i tralten. Hjertet mitt hopper av glede når vi får være med på å gjøre livet enklere for mange mennesker ved hjelp av biogass, eller når vi kan hjelpe mennesker til skolegang. Jeg kjenner det gjør meg stolt at unge mennesker vil bli misjonærer for NMS, og at flere bedrifter ønsker å støtte NMS sitt arbeid. Så har tidene skiftet, mye har skjedd både på personlig plan og for misjonen. Vi lever og arbeider i en foranderlig verden. Men Guds kall er det samme. Hjertet mitt hopper av glede!

God sommer til dere alle

marit :)

Årsabonnement kr 395,Studenter kr 195,-

Utlandet utenom

Skandinavia kr 460,-

(med fly kr 560,-)

Lyd-cd: KABB A/S.

Årsabonnement kr 395,Annonser:

Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00

Misjonstidende

er trykt på svanegodkjent,

miljøvennlig papir hos

Gunnarshaug Trykkeri AS.

M

Redaksjonen beklager Redaksjonen beklager feil som er blitt gjort i forbindelse med årets Årbok. Den

største feilen er at Forvaltningsstyret og dets medlemmer ikke er kommet med,

selv om det er tegnet inn i organisasjonskartet (s. 88-89). Dette er svært beklagelig, og redaksjonen sier seg lei for dette!

Forvaltningsstyret som er ansvarlig for eiendommer og leirsteder i Det Norske Misjonsselskap består av:

Svanhild Hetland Dalgard, Guro E Hagene, Helge Ims og Gunnar Rønnestad.

Ansattrepresentant Thor Kristian Ringsbu og NMS U sin representant er Dorrit Isachsen. Tor Helge Køhn er sekretær og Seth Chancey er saksbehandler.

ØMERKE T ILJ

forsidefoto: marit rødland 8 Trykksak 7

2

24

1


4

Innhold i de tt e n u m m e r 4

8 10

12 13 14

18

kina/madagaskar: Biogass – nå starter det!

Fem entusiastiske teknikere fra Madagaskar får i dette øyeblikk undervisning i hvordan man bygger og vedlikeholder biogass- tanker. Det hele foregår i Kina, hjemme på gården til biogass- spesialisten Chen JiaHai i YongShun. Kurset varer i sju uker.

madagaskar: Guds plan madagaskar/norge:

Generalkonsulat hos NMS på Madagaskar

norge: Biogass og NMS norge: Testamentariske gaver norge:

Generalsekretæren om fjorårets budsjettoverskudd

norge/etiopia: Misjonær i 2012

Marit Breen drar til Etiopia i august. Hun er nybakt misjonær og mener vi alle har kall til å bruke livet vårt på et sted, på rett plass. – Jeg er ikke tøff, jeg bare MÅ dra, sier hun.

Marion Grau har alltid vært opptatt av ”det daglige brød”, enten det nå er det fysiske brødet fra familiens bakeri, eller det er det daglige brødet som Gud gir til sjelen vår.

22 24 26

28 31 32 34 43

tyskland/norge: Vårt daglige brød

thailand: ”Bestefar” blant 40 unge thailand: Grepet og engasjert

– Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe en, sier Lloyd R. Burnett, ansatt i Petroleum Technology Company (PTC). Etter en Thailand-tur ble han grepet av NMS sitt arbeid i Bangkok. Nå har han involvert hele bedriften i prosjektet.

norge/egypt: Ikoner med lang historie

22

norge: ”Guds drøm” til Lillesand kina: Kinesisk nyttår Japan: Frå stangfiske til storfiske? Sommerkryssord

f a st e s p alt e r 2 15 16 17

18

Kjære deg! Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden

36 44 47 48 50

Misjonærkontakten

26

Rundturen Bokomtaler Nytt NMS U-sidene misjonstidende 6/7 - 2012

3


Biogass nå starter det! fra Kina til Madagaskar -

Mens du leser denne artikkelen, sitter fem entusiastiske teknikere fra Madagaskar og blir undervist i hvordan en biogasstank skal bygges og vedlikeholdes av en biogass-spesialist og bonde, Chen JiaHai, på gården hans i hjembygda i YongShun i Kina. Tekst & bi l d er: To m Ka m a u Rod e- Chri st offer s en, U t vik lings rå d gi ver i NMS K ina . Red i gert a v: Ma r it Rø d la nd

ki n a / ma d a g a sk ar:

Etter dette sju ukers kurset skal de ”til pers” og bygge de første biogassinstallasjonene på Madagaskar – mens de underviser 30 biogassteknikere, riktignok med læremester Chen JiaHai tilstede. Gjennom «det internasjonale biogassprosjektet» skal det i løpet av de neste tre årene til sammen bygges ca. 500 biogasstanker i Kina og på Madagaskar. I tillegg skal teknikere utdannes, bønder skal undervises i hygiene og biogass, kvinner skal kurses i hvordan de kan omsette fritiden de får ved bruk av biogass til nye inntektskilder, og ikke minst skal kortstokker med informasjon om biogass deles ut på landsbygden. Alt dette er planlagt i begge land. I tillegg vil Amity i Kina forske videre på biogass

4

misjonstidende 6/7 - 2012

tanker som organisasjonen utviklet for over ti år siden for å se hva vi kan lære av dette. Amity er en kinesisk diakonal bistandsorganisasjon som ble startet av den offisielle kirken i Kina i 1985, og som siden starten har vært en viktig partner for NMS i Kina.

Hvordan startet det?

NMS har i en årrekke hatt mange svært vellykkede prosjekter i Kina hvor biogass har vært en viktig ingrediens. Under ett av flere prosjektbesøk til NMS sitt miljøprosjekt i YongShun i Kina i 2010, slo det meg at biogass rett og slett er et genialt og enkelt konsept som burde deles med flere. Da jeg uformelt nevnte denne ideen for en av våre partnere i Kina, Amity Foundation, var det lett å se entusiasmen. Amity var veldig interessert i å dele sin gode prosjekterfaring på biogass med andre, spesielt land i Afrika. Dette passet godt med deres visjoner. Da jeg så sendte en e-

post til NMS sine diakoniansvarlige i andre land for å sjekke interessen for biogass, ble innboksen fort full av e-poster fra Madagaskar. På Madagaskar er NMS sin lokale partner FLM, den lutherske kirken på øya, veldig opptatt av å beskytte skaperverket. Landets miljøproblemer er nemlig svært tydelige, og har direkte innvirkning på den enkeltes daglige liv. I tillegg hadde FLM tidligere forsøkt et biogassprosjekt basert på «plastikkpølser». De holdt dessverre ikke lenge nok på grunn av kvaliteten på plastikken. Det er ingen tvil om at mange nå interesserer seg for dette biogassprosjektet, fra bønder i prosjektområdet til biskoper, kirkepresident og øverste politiske ledere på provinsnivå.

Kina: Mindre røyk

Xiang Xiu’er (86, bildet t.v.) smiler så bredt at øynene lukker seg, og sier: – I år skal jeg få biogass! Hun kjenner godt til hvordan biogassen gjør livet enklere - selv om hun ikke er blant dem som har fått biogass hjemme ennå. Fru Tian (41, bildet t.h. neste side) og Xian Xiu’ers andre naboer forteller stadig om hvor deilig det er å kunne slå på biogassovnen i en fart, uten å måtte sanke ved eller slite med å lage bål når man skal lage mat til dyrene og familien. – Det føles også mye bedre å kunne lage mat helt uten røyk! Jeg får ikke


biogass t undervisning: Chen JiaHai (hvit skjorte) underviser i hvordan man bygger en biogasstank, og hvordan den vedlikeholdes.

Hva er biogass? Biogass

dannes når husdyrgjødsel (samt «gjødselen fra ute-

doen») og annen kompost føres inn i et rør og blir til

metangass i en tank under bakken. Når «blandingen»

har gitt fra seg gassen, kommer den ut som organisk

gjødsel av høy kvalitet. Det betyr at bonden ikke bare

lenger vondt i halsen når jeg lager mat, og jeg er ikke så ofte syk som før vi fikk biogass, forteller fru Tian. Hun fikk biogass fra et av NMS sine miljøprosjekt i 2010.

bedret økonomi

I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er røyk på kjøkkenet ansvarlig for 1,6 millioner dødsfall hvert år gjennom lungebetennelse, kroniske lungesykdommer og lungekreft. Så da er det ikke så rart at fru Tian gleder seg ekstra over at det ikke lenger er røyk på kjøkkenet. Men det er ikke det eneste fru Tian gleder seg over. Med gratis gjødsel av høy kvalitet få hun bedre avlinger, og det betyr mer penger. Med mye mer tid til overs har hun også bedre anledning til å utvikle gårdsdriften og være sammen med barnebarnet. For NMS er det viktig at det er lokalt eierskap i alle våre prosjekter. Uten lokal deltagelse har velmenende prosjekter opp igjennom historien endt opp som dyre, unyttige symboler på utenlandsk finansiering uten lokal deltagelse. Lokal deltagelse er ekstra viktig for biogasstankene, da de i ubrukt stand forurenser. Derfor er det også nødvendig med en egenandel for biogasstankene både i HuNan i Kina - og på Madagaskar.

Xiang Xiu’er er derimot blant de som er så fattige at hun ikke hadde råd til egenandelen til en biogasstank i NMS sine tidligere prosjekter, på grunn av den raske prisstigningen i Kina. I år har NMS økt sin andel litt, slik at biogass også kan komme de aller fattigste til gode. Det betyr at Xiang Xiu’er har råd til egenandelen, og det er hun utrolig glad for: – Med biogass blir livet enklere! Dette gjør meg veldig glad! Nå trenger jeg ikke lenger bruke flere timer på å sanke ved hver dag, sier 86 åringen, som bor alene. Det er ikke bare Xiang Xiu’er som gleder seg over at hun nå snart ikke lenger trenger å sanke trevirke ulovlig. Det gjør også Zhang Wulao. Han er skogvokter i YongShun i HuNan. I Yongshun fylke har NMS vært med på å gi biogass til over 780 hjem gjennom miljøprosjektet, og gjennom det internasjonale biogass- prosjektet håper vi å kunne gi biogass til 500 flere hjem. Skogvokteren Zhang Wulao forteller med begeistring: – Før biogass ble brukt i vår landsby var det svært vanskelig å forhindre at folk fra landsbyene her stjal ved fra skogene. Etter at prosjektet startet (i 2010), gjør langt færre dette. Jobben min er blitt mye lettere! Skogvokter Zhang viser også til at skogen ved hans landsby er merkbart frodigere enn tidligere.

får gass til matlaging og lys, men også god gjødsel som øker avlingen.

I tillegg til å øke inntektene, senke utgiftene og frigjøre

tid til fattige bønder, er biogass med på å bedre kvin-

ners status, bedre helse og

hygiene, og ikke minst verne om miljøet.

En biogasstank for en liten gård som tidligere brukte

kull, vil faktisk redusere karbonutslipp med tre tonn

CO2 per år. Måten avførin-

gen behandles av biogass-

tanken på, er også med på å redusere drivhuseffekten. For de som tidligere fyrte med ved før de begynte

med bioass, innebærer biogass mindre skogshogst.

For hver eneste familie som tidligere brukte trevirke til

matlaging, spares ca. 3500 kilo ved. Da avskoging er

et stor problem i både Kina

og Madagaskar, er redusert skogshogst viktig.

misjonstidende 6/7 - 2012

5


Frihet fra røyken I nøyaktig seks minutter klarer jeg å være inne på kjøkkenet til Marie Josephine Razanajafy før jeg MÅ ut. Det svir i øynene og gjør vondt i halsen inne på det lille kjøkkenet i landsbyen Lavahasina i Fianaransoa provins på Madagaskar. Tekst & bi l d er: To m Ka m a u Rod e- Chri st offer s en Red i gert a v: Ma r it Rø d la nd

m a d a g a s k a r: Mens jeg sitter på verandaen og venter på at hosten skal gi seg og at øynene mine skal klare å fokusere igjen, begynner jeg å lure på hvordan Marie Josephine (54) selv klarer å stå inne på kjøkkenet sitt med denne røyken flere timer hver dag. Når hun serverer oss en kopp med deilig varm melk, forteller hun at «frihet fra røyken på kjøkkenet» er noe av det hun spesielt ser frem til hvis hennes familie får mulighet til å få tilgang til biogass. I tillegg tror hun det vil bli fantastisk å få mye bedre tid. Hele formiddagen bruker hun nå på å sanke ved til å fylle en hestekjerre hver dag, lage bål og lage mat. – Hvis jeg får biogass, kan jeg lage stråtepper for salg, og vi kan utvikle jordbruket slik at vi kan selge flere frø! sier hun og smiler.

lys i taket

Mannen hennes, Jean Louis Rasareoelson (53), er også spent på hvordan biogassen kan være med på å bedre

6

misjonstidende 6/7 - 2012

p spente: Ekteparet MarieJosephine & JeanLowis.

livet. Han er spesielt spent på biogasslampene: – Tenk å ha lys i taket så vi kan se, og så til og med uten at det koster noe ekstra! sier han, og smiler bredt mens han rister på hodet. Det virker jo nesten for godt til å være sant. Han viser oss en liten parafinlampe på gulvet som de bruker til vanlig på kvelden. Det er lett å se at lyset er begrenset og at flammen lett dør. p

lys i taket

Jean Louis Rasareoelson er derimot helt klar over at biogass er avhengig av godt vedlikehold. Han synes faktisk det høres spennende ut både å bygge tank og lære om vedlikehold. Med «mennenes prosjektforening» i bygden tror han det vil gå veldig greit å vedlikeholde biogasstanken. «Vi kan hjelpe hverandre. Kvinnene passer godt på brønnen i landsbyen, og vi mennene vil nå ta oss av biogassen like bra!» sier Jean Louis Rasareoelson med et vennlig smil. På Madagaskar er det å samle avføring fra mennesker tabu svært mange steder. Av denne grunnen vil biogassprosjektet på Madagaskar i all hovedsak ikke bruke avføring fra mennes-

røykfylt: Røyken fyller kjøkkenet til Marie Josephine.

ker til sine tanker, selv om de bruker det i Kina. Marie Josephine Razanajafy og Jean Louis Rasareoelson er derimot ikke så skeptiske som folk flest til å bruke biogass fra menneskeavføring. De har selv oppdaget at den kan være god gjødsel på jordene. – Men biogass fra avføringen som kommer fra mennesker, kan jo bare brukes til lys, ikke til å steke maten, sier de og ler. I år starter vi med de tolv første biogasstankene på Madagaskar og 100 biogasstanker i Kina. I 2013 er planen å ekspandere dette i begge land. Vil du bli med på dette spennende F o t o : S t i n e S . R isa n ger biogasseventyret?


biogass t brensel: Jean Martin (15) og faren, Jean Philibert, ved veden som blir samlet hver dag.

Klare for biogass Vi blir møtt av glade folk som stolt viser fram kyrne eller grisene sine når vi er på tur for å legge de store linjene for biogassprosjektet på Madagaskar. De vil gjerne overbevise oss om at det er nettopp her prosjektet skal bygge et biogassanlegg.

Tekst & fot o: S t ine H . P ed er s en Oversa t t av: Ma r it Rø d la nd

m a d a g a s k a r: Vi er på tur rundt for å legge de store linjene for prosjektet og tenke på hvor på Madagaskar vi skal bygge biogassanlegg. Men lokalt blir det våre dyktige lokale medarbeidere i FLM (Fiangonana Loterana Malagasy) sine prosjekter som velger ut de enkelte familier som i første omgang skal ha gagn av prosjektet. Med på turen er Tom Kamau Rode-Christoffersen, som er utviklingsrådgiver for NMS i Kina, Antenaina Rakotovao, som er leder for FLM’s kontor for koordinering av landbruk, (BMS/ Fafi), og undertegnede, Stine H. Pedersen, som er rådgiver i landsbyutvikling for NMS på Madagaskar.

Ønsker biogass

Det er ingen tvil om at det er mange som ønsker et biogassanlegg. I området nær Miarinarivo møter vi en familie som alt har et biogassanlegg bygget etter samme teknikk som det tidligere FLM-prosjektet, men med kraftigere materialer. Problemet med det forrige prosjektet var at biogassanleggene holdt i maksimum to år. Men det har gitt folk en forsmak på fordelene ved biogass, og lyst til å bygge noe som holder lengre. I Fianarantsoa-området er vi også rundt og besøker flere landsbyer, og vi møter blant andre Razafinantenaina Jean Philibert og hans familie. De har sju kyr, og i tillegg en del høns og ender. Kyrne gresser på bakkene omkring landsbyen om dagen, men om natten er de samlet i en innhegning. Herfra kan man fint samle kumøkken og legge det i et biogassanlegg. De to eldste guttene i familien kommer

nettopp hjem med to store bører ved. Det er så mye brensel familien trenger til matlaging hver dag. Det tar guttene omtrent en time hver å samle brenselet. De ønsker at de slapp denne jobben. Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne brensel. Og når vi kikker oss rundt, ser vi at det ikke er mange trær i området.

Avskoging er problem

Vi besøker også Ifanadiana i regnskogområdet, hvor de ikke har mange dyr, og vi egentlig ikke regnet med at der kan bygges et biogassanlegg. Men den lokale prosjektlederen fra FLMs integrerte landsbyutviklingsprosjekt har overbevist oss om at vi også skal besøke hans prosjekt. Vi stopper bilen, går inn i skogen og hopper over en bekk. Og der inne mellom trærne er det et lite hus. Ved siden av står et fjøs med åtte melkekyr. Kyrne er en blanding av NRF (Norsk Rødt Fe) og den lokale zebukuen. Dette viser oss ennå en gang at der er stort potensiale for biogass på Madagaskar. Det er et stort problem med avskoging i regnskogen. Det siste området vi besøker på turen vår er Fort Dauphin. Å komme dit er som å lande i Paradis: Det er hvite sandstrender der, og skogen strekker seg opp over fjellene like bak byen. Men også her er avskogning et problem, både på grunn av minedrift, behov for byggematerialer og ikke minst fordi man trenger ved til matlaging. Vi besøker en bonde inne mellom de store trærne. Til vår overraskelse forteller konen at hun må gå en time for å finne ved til matlagingen. Vi står under ti meter høye litchi-trær, men selvfølgelig feller man ikke frukttrær for å få ved! Når man kikker rundt seg, ser man ingen kvister, verken på bakken eller opp til to meter opp på trærne.

misjonstidende 6/7 - 2012

7


Guds plan – Jeg lar Gud styre livet mitt, sier Holiharifetra Rakotondramiadara fra Madagaskar. Hun holder på med en master i teologi ved Misjonshøgskolen (MHS).

Teks t og fot o: Rebecca S ol evåg

nor g e / m a d a gask ar:

Herrens ord kom til meg: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg. (Jer 1,4-5) Når Holi skal fortelle om studiene ved MHS, må det passes inn i en større fortelling – fortellingen om Guds plan for livet hennes. Holi kommer fra Ambositra i Fi-

8

misjonstidende 6/7 - 2012

anarantsoa-provinsen, og tilhører Betsileo-stammen. Hun voktste opp i det vestlige Madagaskar, der foreldrene hennes var funksjonærer i det offentlige. – Som barn elsket jeg å gå på gudstjenester, på søndagskolen og på kristne møter. Selv om hele familien min var kristne, var jeg den ivrigste. Overalt Holi gikk, fikk hun venner og lærte om troen. Sakte men sikkert vokste det fram et kall til å tjene Gud i kirken.

– Da jeg gikk på videregående, fortalte jeg foreldrene mine at jeg ville studere teologi, men de ville at jeg skulle bli ingeniør. De var redde for at jeg kom til å bli fattig om jeg ble pastor. Så jeg sa ingenting, men jeg ba, minnes hun. – Da jeg kom inn på det teologiske seminaret, ba jeg foreldrene mine om å velsigne valget mitt, men de holdt igjen. Min mor ble overbevist først om at det var Guds vilje, men min far tryglet meg om å ikke dra.


guds plan t TEOLOG: Hole fra Madagaskar studerer ved Misjonshøgksolen. Hun ønsker å la Gud styre livet sitt, og håper på en prestestilling på Madagaskar når hun drar tilbake.

Jeg fortsatte å be, og til slutt velsignet han meg, han også. Siden da har jeg fått vise familien min på mange måter at Gud er rik og tar seg av sine barn. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt problemer siden jeg bestemte meg for å følge Guds kall. Men jeg har erfart at når det har vært tøft har Gud lagt til rette for en løsning. Jeg har slett ikke blitt rik, men jeg har fred og glede i hjertet, smiler Holi.

Mor og lærer

Holi har så langt studert teologi i åtte år. Først studerte hun ved det lokale seminaret STPL Marovoay, så ved SALT, det sentrale teologiske fakultetet til den gassisk-lutherske kirken på Madagaskar (FLM). Etter at hun avsluttet studiene ved SALT ble hun sendt tilbake til Marovoay for å undervise i kirkehistorie. Holi kom til Norge i fjor for å ta en toårig master i teologi. Hjemme på Madagaskar venter mannen, som er prest, og fire barn mellom fem og tretten år. – Jeg savner barna mine. Men jeg er velsignet som har en mor som tar seg veldig godt av dem, sier hun. Mens Holi har studert, har det stadig dukket opp muligheter til å studere mer og til å reise. Hun ble utvalgt til å representere den gassisk-lutherske kirke sammen med seks pastorer ved en kirkelig konferanse i Denver, USA. Siden fikk hun stipend for å studere engelsk på Madagaskar, og så ble hun utvalgt til å ta en master i Norge. – Det er ikke det at jeg er spesielt flink, men jeg tror at Gud har en spesiell oppgave for meg – å undervise teologi. Det er derfor det har dukket opp så mange muligheter. Gud har velsignet meg med fire barn. Da jeg var ferdig ved SALT hadde jeg ingen planer om å studere videre, men FLMs ledelse bestemte at jeg skulle

få lov å komme til Norge. Så selv om jeg har lyst å være sammen med familien min og ta meg av den, tok jeg i mot tilbudet. Jeg ser det som en del av Guds plan for livet mitt, forklarer hun.

Livet i Norge

Holi venner seg gradvis til livet på en ny og fremmed plass. – I begynnelsen var det vanskelig. Jeg er vant til å studere på fransk, og til å forholde meg til et annet system. Her er det andre forventninger når det gjelder oppgaveskriving og eksamen. Men jeg begynner å bli vant til det nå. Fellesskapet blant de internasjonale studentene som bor på MHS har betydd mye. – Vi er en gruppe studenter fra Afrika som deler kjøkken og stue. Vi har blitt veldig gode venner. De hjelper meg med engelsken. Jeg har lett for å få nye venner, og siden jeg kom hit, har jeg fått venner fra India, Afrika og Norge. Holi planlegger å fokusere på systematisk teologi i studiene. – Masteroppgaven skal handle om livet etter døden. Jeg skal studere den kristne forståelsen av evig liv i lys av Sakalava-stammen på Madagaskar sitt syn på livet etter døden.

Likestilling

– En av de tingene jeg setter pris på i Norge er at alle behandles likt, med rettferdighet. For eksempel, her på MHS kan studentene diskutere med læreren, og de tør å stille spørsmål. De føler seg ikke mindreverdige, påpeker hun. Hun har også lagt merke til forskjeller mellom Norge og Madagaskar når det gjelder likestilling mellom kjønnene.

– Kvinner får større respekt her. Holi er engasjert i spørsmålet om kvinners rett til ordinasjon i FLM. – På Madagaskar finnes det nå over 150 kvinnelige teologer. Selv om kvinner og menn får samme utdannelse ved seminarene, blir nesten alle kvinnene arbeidsledige når de er ferdig utdannet. Vi har et desperat behov for prester i vår kirke. Hvis kvinner ble ordinert, kunne det hjelpe. Det er viktig at vi ordineres og får rett til å døpe og forrette nattverd, ellers vil vi ikke bli respektert av menigheten, understreker hun. Holi var for noen år siden med på et prøveprosjekt der kvinner fikk lede menigheter, men uten ordinasjon. – Den reformerte kirken på Madagaskar har nå åpnet for ordinasjon av kvinner, og mange av menighetene som ledes av kvinnelige prester har en god utvikling. Forhåpentligvis, hvis FLM også åpner for dette, vil vi også kunne få åndelig vekst og flere kirker med egne pastorer. Men selv om forbudet opprettholdes, kan kvinner tjene Gud på mange andre måter, ved å forkynne og undervise i evangeliet, lede ulike kirkegrupper og tjene som diakoner. Når Holi ser tilbake på livet sitt, ser hun Guds hånd. – Jeg lar Gud styre livet mitt, sier hun. – Jeg håper på å ta en doktorgrad i teologi, slik at jeg kan fortsette å undervise teologistudenter og utdanne prester for vår kirke.

misjonstidende 6/7 - 2012

9


NMS-misjonær ble generalkonsul Det er ikke mange norske misjonærer som har vært norsk generalkonsul i landet de arbeider i. Arild M. Bakke på Madagaskar er en av de få. Han ble innsatt i stillingen under en høytidelig seremoni 30. april, som bar preg av de spesielle båndene mellom Norge og Madagaskar. Tekst & fot o: Kri st offer H a ns en-E k enes

madagaskar: Dette nye konsulatet holder til i Lars Dahles hus, hvor det har bodd nordmenn sammenhengende siden 1875. Bygningen bærer navnet til en av de store skikkelsene i norsk-gassisk kirke- og kulturhistorie, og er dermed i seg selv et sterkt symbol på den felles historien de to landene har.

Den gode arven

– Da forespørselen kom, var det naturlig for oss å si ja – nettopp fordi det er Madagaskar det gjelder. Norsk generalkonsulat på Isoraka er ikke bare en praktisk ordning, men også et sterkt symbol på den gode arven vi har sammen, sa viserepresentant Lilliann Våje, som hilste på vegne av generalsekretær Jeffrey Huseby. Flere talere løftet frem «den gode arven». Viseambassadøren ved ambassaden i Pretoria, Kåre Eltervåg, talte på klingende sørvestlandsk, og mente at knapt noe annet sted i Norge har så sterke bånd til Madagaskar som hans fødeegn. – Det er generelt svært vanskelig å finne egnede kandidater til stillingene som generalkonsul. Konsulatene er hjørnesteinen i norsk utenrikstjeneste. Vi er glade som har hatt Gunnar Heffermehl i stillingen i mange år, og for at vi nå har fått Arild Bakke, sa Eltervåg.

Tillit og verdier

p GENERALKONSUL: Generalkonsul Arild Bakke sammen med fruen, Landy, som er fra Madagaskar.

10

misjonstidende 6/7 - 2012

Arild Bakke takket for tilliten både fra gassiske og norske myndigheter, før han trakk opp de lange historiske linjene. – En del av konsulatets arbeid vil være å formidle kunnskap om kultur, tradisjon og historie. Brobygging og forståelse har vært viktig helt fra de første pionermisjonærene kom, sa den nye generalkonsulen. I sin tale nevnte han de grunnleggende samfunnsverdiene som skal prege forholdet til gassiske venner og myndigheter: Menneskerettigheter for alle, menneskets uendelige verdi, likeverd mellom kjønnene, rettferdighet og åpenhet, religionsfrihet, økologisk mangfold og den enkeltes rett til utdannelse og arbeid. Her ligger nok en skjult kritikk av enkelte sider ved det sittende regimet, men han understreket at ingen nasjoner


under generalkonsul mangotreet

p

er fullkomne, og at også Norge er i en krevende situasjon i rettsoppgjøret etter 22. juli.

Hindringer i veien

Nettopp på grunn av den politiske situasjonen på øya har det tatt tid å opprette generalkonsulatet. Den norske ambassaden i Pretoria, som Madagaskar sorterer under nå, har vært avventende til det nåværende styret på Madagaskar. Det såkalte veikartet som de fleste partene i konflikten undertegnet i september 2011, gav ny optimisme med tanke på å få landet ut av den lammende krisen. Det er vanskelig å åpne et konsulat uten offisielle gjester fra vertslandet. Gassiske myndigheter var derfor godt representert med presidentene i overgangskongressen og overgangssenatet, foruten utenriksministeren og to andre ministre. Til sammen representerte de bredden av det politiske landskapet.

På lånt jord

For litt over to år siden ble Isoraka med gjestehusdrift og alle bygninger i sin helhet overført til Den gassisklutherske kirke (FLM). Inne på senteret bor fortsatt en del NMS-utsendinger, foruten generalsekretæren og kirkepresidenten i FLM og familiene deres, samt andre ansatte ved senteret. Å få på plass den nødvendige skiltingen og diverse flaggstenger har krevd en del tilpasning og smidighet fra flere hold. Det har vært nødven-

SAMLET: Den nye generalkonsulen sammen med Frankrikes ambassadør Jean osv.

dig å ha en god dialog mellom FLM og NMS i prosessen. Det har ikke vært noe problem. Generalsekretær Samoela Georges løftet dette frem i sin tale på åpningen. – Åpningen av generalkonsulatet her på dette senteret innleder en ny æra i NMS’ historie her på Madagaskar. Da Arild ble spurt om å være generalkonsul, kom han med en gang til oss for å høre hvordan det ville påvirke forholdet mellom oss og NMS. Men vi hadde ingen innvendinger til dette. Resultatet er blitt svært bra. Uten at det virker for pågående, er det lett å se hvor inngangen til NMS og generalkonsulatet er. Daglig vaier både det norske og gassiske flagget sammen med NMS-flagget ved porten på Isoraka. Praktiske gjøremål før åpningen var det nok av; over 100 gjester skulle ha noe å spise og stoler å sitte på. Ellers trengtes plattform til talerne og solskjerming for tilhørerne. Musikk og kulturelle innslag hører også med. Både ansatte og fastboende var i sving i dagene før for å få alt i stand. Det ble bakt og båret, kokt og løftet – en ekte norsk dugnadsånd over det hele. Resultatet sto ikke tilbake for noe.

«Lova»

Sangere fra militærkoret Lova fra Tulear holdt, sammen med misjonær Anders Rønningen og den gassiske gitaristen Dina, en fengende og engasjerende minikonsert. Her presenterte de både tradisjonell gassisk

musikk og salmer. Det sømmer seg når generalkonsulen er misjonær og prest. I tillegg var de forsangere på de norske og gassiske nasjonalsangene. På den måten viste også de noe av fellesskapet mellom våre to land.

Hverdagen

Til daglig merker vi ikke så stor forskjell på før og nå. I forbindelse med konsulatet er det ansatt en egen sekretær som tar seg av de fleste oppgavene. Ved generalkonsulatet kan nordmenn få ulike former for praktisk støtte, og gassere kan søke om visum til Norge. På den måten øker trafikken litt på kontoret her også, det er bare hyggelig. Foreløpig er de fleste som kommer innom gassere som søker visum til Norge. NMS kommer nå i kontakt med personer og miljøer som vi tradisjonelt har hatt liten kontakt med. Jobben som generalkonsul er ingen betalt heltidsjobb. Den nye generalkonsulen sier om seg selv at han først og fremst er misjonær, men samtidig er han nøye med å ikke blande rollene. Han har imidlertid fått en ny utfordring; å prioritere mellom alle invitasjonene som strømmer inn fra de nye kollegene i det diplomatiske korps, myndighetene og organisasjoner i det sivile samfunnet. Vi håper og tror at opprettelsen av generalkonsulatet hos NMS kan bli en god fortsettelse av et allerede godt forhold mellom Norge og Madagaskar. Det ligger i alle fall svært godt til rette for nettopp det. misjonstidende 6/7 - 2012

11


t BIOGASS: – Biogass er ingen hovedbeskjeftigelse for kristne organisasjoner, men en viktig sak både for kloden og misjonen.

Biogass misjon Like lite som biogass alene kan redde vår jord, kan det bli en hovedbeskjeftigelse for kristne organisasjoner. Likevel er det en viktig sak, både for kloden og misjonen. Teks t : Lei f H ad la nd Fot o: T. K. Rod e-C hr is t o f f er s en

nor g e :

NMS har en egen miljøparagraf i grunnreglene, paragraf 15, som sier: ”Det Norske Misjonsselskap vil aktivt arbeide for en bærekraftig forvaltning av Guds skaperverk.” Strategiplan fra 2011 viderefører miljøspørsmål som en gjennomgående sak i alt vårt arbeid ved at Klimatrusler og miljøvern er nevnt som ett av fem tverrgående tema. Videre heter det i strategiplanen: I perioden ønsker NMS å vektlegge … engasjement for natur og miljø. Målet … er en bærekraftig utnyttelse av naturen for å motvirke klimatrusselen.

Grønne verdier

Biogass er bare ett av flere prosjektområder som dreier seg om bærekraftig forvaltning og grønne verdier. Gjennom 41 gjenbruksbutikker har NMS også maktet å markere en grønn profil i mange norske lokalsamfunn. Og NMS betaler fortsatt klimaavgift for alle flyreiser som or-

12

misjonstidende 6/7 - 2012

ganisasjonen er ansvarlig for. Vi oppfordrer også andre organisasjoner og enkeltpersoner til å gjøre det samme. NMS’ tydelige prioritering av dette området har ført til at Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd) har gitt NMS i oppdrag å drifte et fagutviklingsprosjekt om miljø på vegne av alle organisasjoner og kirkesamfunn i det store fellesskapet som Digni representerer.

Hvorfor?

NMS sitt fokus på klima og miljø blir tiljublet av mange, både i Norge og utenlands. Vi hører imidlertid også at det spørres fra enkelte hold: Hvorfor er misjonsorganisasjoner blitt så opptatt av klima og miljø? Under dette spørsmålet aner vi en viss skepsis. Er man ikke litt vel tilpasningsdyktige? Litt vel politisk korrekte? Kan man ikke la miljøvernorganisasjonene ta seg av miljøspørsmål, og la misjon være misjon? Det kan være fristende å spørre tilbake: Hvem skulle ha fritatt oss fra engasjement i en av de største utfordringene i vår tid? Kan vi møte dette med taushet og passivitet?

Forvaltning

Biogassprosjektene, som Misjonstidende presenterer i dette nummeret, kan være med å kaste lys over problemstillingen. ”Tenke globalt, handle lokalt” er et gammelt slagord som er blitt brukt i mange sammenhenger, også i miljø- og misjonsbevegelsen. Biogass handler om nettopp dette. Klimagass tar sitt utgangspunkt i lokale behov, og bidrar til å gjøre hverdagen enklere for mange mennesker. Samtidig bidrar disse prosjektene til å motvirke den globale klimatrusselen. Dermed betyr det noe for alle mennesker på denne jord. Biogassengasjementet står i direkte sammenheng med paragraf 15 i grunnreglene, og er et konkret eksempel på ”aktivt arbeid for en bærekraftig forvaltning av Guds skaperverk”. Det kan se ut til at miljøutfordringene noen steder har ført til en større vektlegging av den 1. trosartikkel, og dermed av hele vårt trosgrunnlag. Når NMS ønsker en helhetlig (holistisk) tilnærming i misjonsarbeidet, så er det med utgangspunkt i troen på den treenige Gud, og troen på mennesket som en helhet, skapt i Guds bilde.

Diakoni

I NMS regner vi biogassprosjektene som diakoni, og om diakoni sier vi: ”Uavhengig av nasjonalitet, kjønn, politisk oppfatning eller religiøs tro vil NMS arbeide for å bedre hverdagen for fattige, bidra til at mennesker får reelle valgmuligheter og bygge de sivile samfunn”. Det er ikke mulig å gjøre dette i vår tid uten at miljøutfordringene også kommer opp. De fattige betaler den største prisen for en ødelagt jord. Dette kaller oss til innsats, i tråd med det beste i vår misjonstradisjon.


fram i trygge fra skyggen hender

Viktige gaver i trygge hender

Flere velger å gi en testamentarisk gave til Det Norske Misjonsselskaps (NMS). – Vi tar hensyn til det som står i testamentet, til hva avdøde ønsker, forklarer økonomikonsulent i NMS, Dag Hovin.

Tekst : Theres e D a g f inr ud Fot o: Mari t Rød la nd

Trygt

Etter at det ferdige testamentet er satt opp, må både vitnene og den som testamenterer skrive under. Det skal gå trygt og ordentlig for seg. – Folk her kan ikke skrive under, det gjør to som ikke har formell tilknytning til NMS. Hvis folk her fra organisasjonen skriver under, vil det bli erklært ugyldig, sier økonomikonsulenten.

n org e :

Testamentariske gaver utgjør hvert år en svært viktig del av NMS sine inntekter. Når organisasjonen mottar en melding om en gave, er det økonomikonsulent Hovin som på vegne av NMS har ansvaret. – Jeg tar meg av oppgjøret, eller får andre til å gjøre det dersom avdøde ønsket dette, sier Hovin.

Viktige gaver

Gavene er av stor betydning for NMS. For folk som er usikre på om de ønsker å gi til organisasjonen, men vil vite mer om det, sitter Hovin klar til å ta imot en telefon. – Folk må gjerne ta kontakt for en prat, sier han.

Gir veiledning

Hovin forteller at det ofte er enslige eller ektepar uten barn som velger å gi testamentariske gaver til NMS. Arveloven stiller strenge formalkrav til disse gavene, og Hovin bistår gjerne med råd og veiledning. – Hvis folk tenker på å gi, kan jeg bli med å sette opp et forslag til testamente, hvis de har problemer med å formulere det selv. Hvor mye skal NMS arve? Hvor mye skal andre arve? Så ser den som testamenterer, samt to vitner, over det, forklarer han.

Viktige gaver • Arv til allmennyttige formål er fritatt for arveavgift.

• Din gave kan sette meningsfulle spor. Tlf: 51 51 61 00

misjonstidende 6/7 - 2012

13


Ulike reaksjoner på 26 millioner – Jeg har fått flere reaksjoner på nyheten om overskudd i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Alle gratulerer med det gode resultatet, mens noen sitter med blandede følelser etter å ha måttet foreta store kutt i budsjettene, sier generalsekretær Jeffrey Huseby til Misjonstidende. Teks t : NMS - i nfo Fot o: Evi nd H a ug lid

n orge :

– Var det nødvendig å kutte så radikalt i budsjettet? – Jeg forstår veldig godt de reaksjonene som går på at vi har skåret ned for mye. Det er imidlertid viktig å huske på at NMS fra 2005 – 2010 gikk med et driftsunderskudd på hele 60 millioner kroner, når man ser bort fra et overskudd i 2007 på 2,5 millioner kroner. Situasjonen var så alvorlig at kontantreserven var brukt opp, og banken sa til slutt nei til å gi organisasjonen mer kassakreditt. I tillegg har gaveinntektene de siste 20 årene ligget på omtrent de samme 85 – 87 millioner kroner. På grunn av pris- og lønnsstigningen innebærer dette en reell nedgang år for år, sier Jeffrey Huseby, og fortsetter: – Det sier seg selv at organisasjonen ikke kunne fortsette å drive med så store underskudd. Det forrige landsstyret satte derfor i gang en stor snuoperasjon der målet var å få balanse i budsjettet innen 2011. Landsstyret anså det ikke som sannsynlig at inntektene kom til å øke, og dermed måtte utgiftene ned. Dessverre ble da resultatet at

14

misjonstidende 6/7 - 2012

ansatte ble sagt opp både i regionarbeidet og ved hovedadministrasjonen, og at det ble store kutt i misjonsprosjekter i utearbeidet i 2010 og 2011.

år kan ikke veie opp for alle årene med store underskudd. Det er også for tidlig til å tenke vesentlig økte utgifter. Overskuddet må brukes til å betale tilbake lånte penger.

Betale tilbake

Må glede oss

– Men så skjedde det noe? – Ja, det som skjedde i fjor hadde vi ikke mulighet til å fortutse. Inklusive to ekstrainnsamlinger til henholdsvis flomkatastrofen i Thailand og tsunamien i Japan, økte gavene til nesten 90 millioner kroner! Det var tre millioner mer enn året før. Dessuten fikk vi 7,7 millioner mer enn budsjettert i testamentariske gaver, og NMS Gjenbruk fikk inn 2,7 millioner mer enn budsjettert. I tillegg til dette innbrakte den nye ordningen med momskompensasjon for frivillige organisasjoner 4,5 millioner kroner. Dette er penger vi ikke våget å budsjettere med fordi myndighetene gav uklare signaler på hvordan kompensasjonen skulle beregnes. Vi solgte også eiendommer etter vedtak i landsstyret i 2010 for å øke likviditeten. – Så man hadde ikke mulighet for å forutse det gode resultatet? – Nei, det hadde vi ikke. Først utpå nyåret nå kunne vi være sikre på at det kom til å bli et bra resultat. Det er viktig å huske på at 30 prosent av NMS sine inntekter kommer i november og desember, og ett godt

– Så vi kan ikke øke utgiftene fordi om resultatet ble så godt? – Slik er det lett å tenke, men vi må i hovedtrekk fortsatt styre etter det budsjettet som er lagt. Dersom tendensen fra 2011 fortsetter, vil grunnlaget for en økning i arbeidet være til stede, men det er for tidlig å si noe om det nå. Den største utfordringen handler om å rekruttere nye støttespillere og nye medarbeidere. Vi skal glede oss over et godt resultat i 2011, men må fortsatt brette opp ermene og jobbe trofast på i samme spor, sier generalsekretær Jeffrey Huseby til slutt.


Utgangspunkt Det Norske Misjonsselskap (NMS)

er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke

og ser seg som et redskap

for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon:

En levende, handlende og

misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer:

• Evangelisering og

menighetsbygging

• Diakoni og bistand • Lederutvikling og

organisasjonsbygging

Felt:

Brasil, England, Estland, Etiopia,

Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Laos, Madagaskar,

Mali, Midtøsten, Pakistan, SørAfrika og Thailand.

Misjonærer/ettåringer:

Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge:

NMS/NMS U består av ca.

2 000 for­eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Misjonsavtaler:

NMS har 611 misjonsavtaler med 574 menigheter i Den norske kirke.

Gavebudsjett 2012:

ca. 90,2 millioner kroner. Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85030

NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år.

Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro:

8220 02 85073

j e f f r e y h u se b y, g e n e r alse k r e tær i d e t n or sk e m i sj on sse lsk ap

Kalt

Det var en sammensatt flokk som stiftet Det norske Misjonsselskap (NMS) i 1842; herrnhutere, haugianere og prester. De representerte et vidt spenn i fromhetsliv. En ting hadde de likevel felles; et kall om å nå nye folkeslag med evangeliet. Derfor er kallet til misjon kjernen i NMS sin selvforståelse. Uten den hadde ikke NMS eksistert. Om de som stiftet NMS vurderte alternative måter å virkeliggjøre kallet til misjon på, vet ikke jeg. Men kombinasjonen av gruppens mangfoldige sammensetning og Den norske kirkes (Dnk) manglende apparat til å ivareta misjonsengasjementet, kan ha gjort det naturlig å etablere en egen misjonsorganisasjon. Helt siden da har NMS oppfattet seg som en selvstendig organisasjon innen Dnk. Dette har noen konsekvenser. NMS betrakter seg ikke som et kirkesamfunn, og har ikke som mål å etablere egne menigheter. En annen konsekvens er at organisasjonen har en demokratisk oppbygning, der de som støtter opp om virksomheten gjennom sitt engasjement har stemmerett på generalforsamlingen og mulighet til å påvirke den teologiske profilen og strategiplanen. NMS er altså ikke et kirkesamfunn med en helhetlig lære med standpunkt i ulike teologiske og etiske saker. Likevel forventes det at NMS skal markere seg i de ulike teologiske debattene. I det siste har jeg for eksempel fått spørsmål om hvorfor NMS ikke er med i Det evangelisk lutherske nettverket som Normisjon, Misjonssambandet, Frikirken og Det evangelisk lutherske kirkesamfunn har tatt til orde for å etablere. Til dette er det å svare at selv om NMS ble holdt orientert om det som var på gang, så var vi ikke invitert til å være med. De som danner nettverket er kirker og organisasjoner med menigheter og menighetslignende forsamlinger. Verken NMS eller de øvrige kristne organisasjonene ble invitert til å stå bak tiltaket. Likevel antar jeg at nettverket er åpent for mennesker med NMS-engasjement. Hvorvidt nettverket blir å anbefale, er for tidlig å si. Det er ikke avklart hvordan nettverket skal organiseres, hvor stort behovet er og hva som skal samle de lokale fellesskapene utover uroen over Dnk. En ting står fast: Mange i NMS deler bekymringen for utviklingen i Dnk. Dette gjelder når en prest ikke forkynner frelse ved troen på Jesus, og biskopene likevel ikke griper inn. Men det gjelder også endringen i synet på ulike samlivsetiske spørsmål. Om utviklingen fortsetter, vil avhenge av Dnk’s medlemmer. Dersom mange med et tradisjonelt syn melder seg ut, vil motsatt fløy overta arenaen. Organisasjonene forholder seg til utviklingen på ulike måter, og deres ledere har da også profilert seg på ulikt vis. Det kan godt tenkes at utviklingen fortsetter. I så fall bør kanskje NMS ta en ny diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til det. Hvordan samarbeide med andre som vil misjon selv om vi er uenige? Hvordan samarbeide med andre uten å miste vår integritet? Må vi markere vårt syn hver gang kontroversielle spørsmål dukker opp i media? NMS har et kall til misjon. Kallet til misjon gjør at mange legger ned en fantastisk frivillig innsats som gjør vårt arbeid mulig. De vil at flere skal høre evangeliet og bli frelst. De vil at flere skal få et verdig liv, og at Guds skaperverk skal vernes. Så lenge vi får ivareta dette anliggendet - også i samarbeid med Den norske kirke - er det all grunn til å stå på, ettersom evangeliet har hast! misjonstidende 6/7 - 2012

15


Nistepakken

f r an k y i n - ch ao- li n st u d e n t ve d m i sj on sh øg sk ole n

Be samstemt! Tekst: Ap.gj. 4:24-30 Vi finner bare tre bønner i Ap.gj. Bønnen i Ap.gj. 4:24-30 er den lengste og gir innsyn i den tidlige kristne tro. I sin sammenheng viser den oss hvorfor, hva den åpenbarer og hvordan den påvirker. Årsaken til denne bønnen er trusselen mot Peter og Johannes fra jødiske religiøse ledere og romerske offiserer. Deres liv og kirken blir forfulgt. Men de priser Gud og proklamerer tre enestående egenskaper hos Gud.

1. Gud er Skaperen (4:24b): Siden Gud skapte universet, har Han kontrollen over deres liv, ikke forfølgerne.

2. Gud er historiens Herre (4:25-28): De siterer Salme 2:1-2 og

proklamerer at profetien for 900 år siden om Messias er oppfylt. Siden Gud er historiens Herre, er deres skjebne i Guds hånd.

3. Gud er Frelseren (4:29-30): De ber Gud utruste dem så de kan tale Hans ord frimodig. Og de ber Gud helbrede og frelse folk i Jesu navn. Og Gud bønnhører dem. De blir alle fylt av Ånden og forkynner uten frykt. Deres fellesskap endrer seg også dramatisk. De er villige til å dele sine eiendeler med andre troende. Lederne taler med stor kraft, de troende mottar stor nåde. Til og med Barnabas slutter seg til deres fellesskap. To sider ved deres bønn må framheves: 1. Lovprisning utgjør 70 prosent, bønn for seg selv bare 30.

2. Bønnen har fokus på ”deg” (din tjener, din hånd, ditt ord, din Sønn osv.) ikke ”jeg”. Ni ganger nevnes ”Du”, bare en gang ”vår” far David. Intet ”jeg”. Ikke en gang i bønn for egne behov. Vi setter alltid våre behov først, lovprisning sist. Bønnen er full av ”meg” og ”mitt”. ”Jeg” blir sentrum – jeg ber Gud ”samarbeide” med meg. I deres bønn er det Gud som styrer, de er etterfølgere. De skal innrette seg etter Guds plan og vilje. Denne bønnen minner oss om Fadervår. De første kristne er virkelig korsteologer. De søkte samstemmig først Gud og Guds rettferdighet.

16

misjonstidende 6/7 - 2012


Bønnesiden

Madagaskar Takke- og bønneemner: • Takk og be for de mange preste- og bibelskoleelevene • Takk for at stadig flere menigheter tar ansvar for å bringe evangeliet videre. • Takk for at lederne i Den gassisk-lutherske kirke (FLM) viser vilje til å sende ut flere misjonærer • Takk for at lederne for de store kirkesamfunnene viser vilje til å ta en mer aktiv rolle i forhold til krisen landet fortsatt lider under, og be for den politiske situasjonen i landet • Be om visdom og utrustning for de som jobber i kirken • Takk for årets lærervolontører som har vært til stor velsignelse for misjonærbarna • Be om at FLM må finne nye måter å bringe evangeliet videre på • Be om vekkelse, fornyelse og vekst • Takk for kontakten med folket i Bara og be for det evangeliserende arbeidet og for voksenopplæringen i området • Takk for at barna ved barnehjemmet Ankanisoa har det bra • Takk for den nye lederen for helsearbeidet i Shalom og den positive utviklingen i arbeidet. Shalom: Arbeid blant muslimer med fokus både på evangelisering og menighetsbygging, helse, skole og jordbruk • Be for planlegging og oppstart av Shaloms dialog- og kompetansesenter • Be for rekruttering av nye misjonærer til ledige stillinger • Be for omsorgssenteret for spedalske på Mangarano og om visdom i hvordan arbeidet skal drives videre • Be for videreutviklingen av yrkesopplæringen på døveskolen i Antsirabe • Be om at arbeidet med landsbyutvikling må fortsette på en god måte • Takk for ny prosjektfase i det grønne skoleprogrammet som er finansiert av Utenriksdepartementet (UD)

Kultur- og kompetansesenteret Lovasoa: • Takk for den positive utviklingen • Takk og be for volontørene • Be for neste fase i rehabilitering og ombygging

Hjem- og utreiser: • • •

bønn

ve d gunn b ak k e n

Takk for innsatsen til misjonærene som nå har avsluttet sin tjeneste Takk og be for nye utsendinger  Takk for at Gud kaller og utruster til tjeneste

Kina og Madagaskar: NMS har tatt initiativ til å overføre miljøvennlig biogassteknologi fra Kina til Madagaskar. Biogass erstatter ved til koking og oppvarming og bidrar til å hindre avskoging og forurensing. Be om videre framgang i dette arbeidet. Be for prosjektleder Tom Rode-Christoffersen som er NMS’ utsending i Kina.

Kina/Hongkong: NMS-utsending Po Chu Grønvold underviser ved Det lutherske teologiske seminaret (LTS) i Hongkong og skal koordinere det nye kurset ved LTS som leder til mastergrad i diakoni. • Takk for denne utfordringen og be for arbeidet videre • Be for det årlige etterutdanningskurset for prester som avholdes ved LTS • Be for Marieke Rode-Christoffersen, og hennes arbeid med å inspirere menighetene i Hunan til å drive diakonalt arbeid • Takk og be for alle utsendingene, be om at de klarer å finne en god balanse mellom arbeid og hvile Menigheten i Amazing Grace Lutheran Church i Hong Kong planlegger en korttids misjonsreise med et team som skal besøke Oslo Internasjonale menighet og delta på Tenmisjonfestivalen. Be om at dette pionerprosjektet blir vellykket.

NMS U: • • • • • • •

Takk og be for sommerens leirer og stevner Takk og be for de mange ansatte og frivillige som bruker mye tid for at barn og unge skal få høre om misjon Be for Familiefestivalen på Åpta (28. juni- 1.juli) Be for Tenmisjonsfestivalen (TMF) på Åpta 6.-11.august, be om at mange tenåringer kommer og blir berørt av Guds ånd Takk og be for Ucrew (ettåringer) som kommer hjem etter ett år i utlandet  Be for høstens Ucrew (ettåringer) og innføringskurset i august Be for de utenlandske studentene ved Hald internasjonale senter som nå har reist tilbake til sine hjemland

misjonstidende 6/7 - 2012

17


MisjonĂŚr i 2012


misjonær MISJONÆR: Marit Breen gleder seg til å dra til Etiopia som misjonær.

t

Marit Breen blir rørt når hun skal fortelle om jobben hun snart skal begynne i. For det å bære tittelen ”misjonær” berører henne. Det er på mange måter en ære, men kan også føles ambivalent i forhold til andres forventninger. Teks t & fot o: Ma ri t Rød l and

nor g e / e t i o p ia:

– Hvorfor skal jeg få bære den tittelen framfor noen andre? Vi er jo alle misjonærer, også her i Norge, sier Marit Breen. Misjonstidende har fått treffe Marit på Misjonshøgskolen (MHS) i Stavanger, der hun nå jobber, og selv – for noen år siden – var student på mastergraden i Globale studier. I august skal hun dra til Etiopia som misjonær for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Misjonstidende har fått en prat med henne om dagens misjonstankegang og litt om misjonærrollen.

Tankegang

– Hva er det som bidrar til at det ofte er den samme misjonstankegangen blant oss nå som i 1842 (da NMS ble stiftet)? Vi formidler misjon og deler av misjon hele tiden. Hva legger vi vekt på i den formidlingen? Hva utelater vi? Hvilke bilder gir vi? Hvordan framstiller vi misjon, og hvordan ønsker vi å framstille misjon? Og det vi før kalte for ”misjonsmarken”, hvor er den? I sør, eller? Marit Breen stiller gjerne spørsmål. Og det har hun alltid gjort. Hun vokste opp i Normisjon, tidligere Indremisjonen, både i Oslo og på Romerike. Hun gikk på Normisjons bibelskole i Grimstad og tok deretter kristendom grunnfag på Menighetsfakultetet i Oslo. – Tradisjonen fra Indremisjon har nok bidratt til synet om at det å være

misjonær er å være tilstede som kristen der du er, sier hun.

Urettferdighet

Det var i unge år hun ble utfordret på å reise til et annet land som ”ettåring”. Men hun ønsket å lære mer om kristendom først, og tok altså et år med kristendom grunnfag. Dernest tok hun fram søknadspapirene til flere organisasjoner som hadde muligheter til en ettåringstjeneste. Hun fikk ja fra NMS og ble ettåring på Madagaskar. – Dette var mitt første møte med det afrikanske kontinentet, det var mitt første møte med en helt ny kultur, nytt språk, og mitt første møte med misjon utenfor Norges grenser. Alt var nytt for meg, men det ga mersmak, sier Marit. Spesielt la hun merke til de store forskjellene det er på levestandard i nord og sør, på hvor ulikt vi stiller etter hvor vi er født inn i verden. – Jeg kjente et slags sinne vokse fram i meg, et sinne som gikk på det urettferdige i den skjeve fordelingen det er på så mye mellom nord og sør. Og året jeg opplevde på Madagaskar ga helt klart mersmak. Jeg ser nå at etter dette valgte jeg fokus og engasjement for å senere få bety noe i Afrika.

Sør-Afrika

Dette betød blant annet at hun utdannet seg med hensyn til dette. Hun har kristendom, men tok ikke teologi. Derimot ble det sosialantropologi og ”Kultur og samfunnsfag”

med fordypning i sosialantropologi. Fordypningsemnet gikk på afrikanske studier og kjønnsproblematikk. Hun skrev bachelor-oppgaven sin om kvinner i afrikanske, mannsdominerte samfunn – og kjønnslemlestelse. I denne perioden var hun både i Etiopia, Eritrea og Kenya øst i Afrika. – Jeg søkte egentlig enhver anledning til å få meg en tur til Afrika, og var blant annet med Ungdom i Oppdrag i Sør Afrika i til sammen ett og et halvt år, hvor tre måneder var ”outreach” til Sudan og Uganda. Da den tiden var over, ville jeg studere mer, begynte på Misjonshøgskolen (MHS) og tok en mastergrad i Globale studier. Masteroppgaven på studiet handlet om fattige og marginaliserte kvinners bibellesning i Sør Afrika. Den baserte seg på et tre måneders feltarbeid og kvalitative intervjuer, forteller Marit.

Misjonæridentitet

Nå er Marit Breen ansatt av NMS som misjonær. Hun skal jobbe som rådgiver i kvinners rettigheter i programmet Women Empowerment i Boji i Etiopia, og reiser dit mot slutten av august. – Jeg gleder meg stort, sier Marit, og smiler. – For meg er dette et resultat av at noe skjedde med meg da jeg var på Madagaskar. Er det mulig å leve i så vidt forskjellige verdener som vi gjør når vi er fra Norge og Madagaskar, selv om vi bor på samme klode? Her er det snakk om fordeling av ressurser, og at man må forvalte dem på misjonstidende 6/7 - 2012

19


t RETT PLASS: – Vi har alle kall til å bruke livet vårt på et sted, på rett plass. Jeg er ikke tøff, jeg bare MÅ dra, sier Marit Breen. Foto: Ole Henrik Kalviknes

ment”, myndiggjøring av kvinner i Boji. Det er en etiopisk dame som leder prosjektet, som nå er inne i sitt femte år. ­– Jeg skal pendle mellom Boji, hvor prosjektet foregår, og Addis Abeba, hvor jeg skal bo. Det har NMS bestemt, fordi det ikke er andre misjonærer i Boji nå. Turen mellom Addis og Boji tar fem timer hver veg. Prosjektet har fått midler til å utvikles for seks synoder (bispedømmer) i Mekane Yesu-kirken, som er vår samarbeidskirke i landet. – Nå skal jeg virkelig få teste ut hva jeg har lært gjennom alle disse årene på skolebenken og ute i feltet. Men jeg gleder meg! Det har alltid vært slik at jeg har savnet mer tid når jeg har vært i praksis og på feltreiser før. Jeg har aldri hatt tid til å lære det lokale språket skikkelig, for eksempel. Det føles deilig å vite at jeg skal få lov til å være der i alle fall i fire sammenhengende år framover! Tenk å få lære seg oromo, det gleder jeg meg til!

Tro i ord og handling best mulig måte. Og for meg betyr det at mine ressurser og gaver skal forvaltes på denne måten, som misjonær i Etiopia. Noe annet er ikke et alternativ for meg! Marit Breen er ingen drømmer eller eventyrlysten grønnskolling. Hun er en velutdannet, erfaringsrik kvinne som er bevisst på egne valg, og hun vet hvorfor hun drar til Etiopia. – Jeg føler dette som den naturligste veien videre for meg, smiler hun, og fortsetter: – Jeg har en trygghet på at det er akkurat der jeg skal være nå. Jeg føler at jobben som misjonær i Etiopia er den jeg skal ha nå. Jeg tror vi alle har

20

misjonstidende 6/7 - 2012

kall til å bruke våre liv på et sted, på rett plass. Når noen sier til meg: ”Du er så tøff, Marit! Du ofrer så mye!” så er det ikke slik jeg ser det. For meg er det slik at jeg bare MÅ dra. Kombinasjonen av å ville, måtte og kunne er der. Og dette er knyttet opp mot mine egne positive følelser. Jeg kjenner absolutt ikke dette som noen tvangstrøye av noen art. For meg handler det om at jeg bærer i meg misjonæridentiteten – uansett hvem jeg jobber for.

Å myndiggjøre

Prosjektet Marit skal være rådgiver i handler om ”Women empower-

Marit gleder seg altså til Etiopia, men ser at det er viktig å holde kontakten med familie og venner i Norge. – Jeg reiser jo også alene, har ikke mann og barn, og drar heller ikke sammen med et team. Dette blir solo! Så hvis jeg skal trives over tid, vet jeg at jeg må ha god kontakt hjemover. Dette er selvsagt utrolig mye enklere i dag enn det var i 1842, for nå kan vi sende mail eller prate på Skype stort sett over alt i verden. – Og hvordan ser hun på det å være kristen misjonær midt oppi rollen som rådgiver i ”Women empowerment”-prosjektet? – Det har jeg ingen problemer med. Jeg har en helhetlig tanke rundt hva som er misjon: Misjon er tro i ord og


misjonær q

handling! Det er Guds misjon, ikke Marit Breens. Jeg skal få være del av Guds misjon, og det er viktig for meg. Det kan hjelpe meg til å være mer ydmyk i forhold til dette. Det er ikke Marits prosjekt. Det er at Marit skal få være med på det som Gud allerede gjør i Blånildalen.

”Misjonsmarken”

Marit stiller gjerne spørsmål om hvor misjonsmarken er nå. I 1842 var svaret klart fra misjonsorganisasjonenes side: Den var utenfor Europas grenser. Europa var det kristne kontinentet som hadde ansvar for å bringe evangeliet videre til de som ikke hadde hørt. – Men nå opplever vi et paradigmeskifte. Misjonsmarken er ikke lenger langt der nede i Afrikas dype skoger og store sletter, den er også i Norge og Europa. Jeg må si jeg har sansen for NMS som har misjonær i Oslo! I NMS kjenner vi også godt til Maicon og Carolina Steuernagel fra Brasil. De er misjonærer i Oslo utsendt fra vår samarbeidskirke i landet; Igreja Evangélica de Confissão Luterana no Brasil. Det gamle synet på Europa som den verdensdelen som sender misjonærer, spesielt til de i sør, stemmer ikke lenger. Misjon går nå både fra og til sør og nord, øst og vest.

PRIVILEGIUM: – Hvorfor får jeg det privilegiet å bære tittelen misjonær? Vi er alle misjonærer!

tig å tenke geografi rundt dette. Det viktige er å tenke at det er Guds misjon, og at den er helhetlig. Vi skal spre Guds rike rundt i hele verden, også i Norge. – Og hvorfor får jeg da det privilegiet å bære tittelen misjonær? Fordi jeg reiser til Etiopia? Vi er jo alle misjonærer, uansett hvor vi bor hen i verden, sier Marit, og avslutter: –Både Jesus og Paulus er gode eksempler på at man kan bruke ulike metoder for misjon. Å være kristen er kontekstuelt. Vi lever i en sammenheng.

Misjonsbegrepet

Når det gjelder nytenkning omkring misjonsbegrepet, tenker Marit Breen to ting: Det ene er at misjon er noe helhetlig. Misjon angår hele livet. Det er kristen tro i ord og handling. Det er forvaltning av de gavene man har fått, av muligheter og av skaperverket. Det er formidling av tro på alle plan. Ord og handling går hånd i hånd. Det andre er at det er mindre vik-

misjonstidende 6/7 - 2012

21


Vårt daglige brød Det hele startet i familiens bakeri i hjembyen utenfor Stuttgart i Tyskland. – Helt fra jeg var ung, har jeg vært opptatt av ”det daglige brød”. Ikke bare fysisk brød som føde til kroppen, men også Guds daglige brød til sjelen vår, forteller Dr. Marion Grau. Teks t & fot o: S i v Ane Nerhu s

t y s k l a nd / no rge :

Veien til å bli teolog og professor i USA har gått via Ten Sing, ettåringstjeneste i Norge og studier i både Tyskland og USA. Grau er for tiden gjesteforsker ved Misjonshøgskolen i Stavanger, men vanligvis underviser hun i teologi ved Church Divinity School of the Pacific og The Graduate Theological Union i Berkeley i California. Marion Grau vokste opp i et kristent hjem, men fikk en oppvåkning i møte med et norsk Ten-Sing-kor som turnerte i Tyskland i ett år. Koret bestod av ungdommer i ettåringstje-

22

misjonstidende 6/7 - 2012

neste. I dette Ten-Sing-miljøet opplevde hun et samhold som var ukjent for henne. Og forholdet til evangeliet og kirken ble dypere. Grau ble så inspirert at hun ble med å starte et TenSing-kor i byen Waiblingen, og møtet med disse norske ettåringene fikk henne også til å tenke på muligheten for å bli ettåring selv. Marion Grau gjorde tanke om til handling og ble ettåring på Høylandet i Nord-Trøndelag. Overgangen fra å være inkludert i Ten-Sing-miljøet i hjemlandet til det å være alene ettåring i en liten bygd i Norge var stor. Året bød på mange tanker om Guds vilje, og hva hun skulle bruke livet sitt til. Valget stod mellom teologi og undervisning. Valget falt i

første omgang på teologi. – Det å studere teologi og senere undervise, har vært bevisste valg i livet mitt. Jeg var på vei til å ta en annen utdannelse, men det føltes som å ta et feil verdivalg, sier Marion Grau. – Jeg ville nemlig inspirere mennesker som hadde et ønske om å bli utfordret og å lære, ikke bli fanget av jakten på penger.

Akademiske impulser

Grau studerte teologi på mastergradsnivå i Tyskland, men valgte å ta doktorgraden i USA. – I Tyskland fokuserte foreleserne på tradisjonell tysk teologi, men jeg forsto at jeg kunne lære enda mer og


vårt daglige brød t FORSKER: Marion Grau fra Tyskland er gjesteforeleser på Misjonshøgskolen og har nettopp gitt ut bok. Hun er opptatt av Guds daglige brød til sjelen vår.

få en mer variert teologisk bakgrunn ved å studere i utlandet. Jeg hadde lyst til å kombinere de forskjellige teologiske samtalene som foregikk i Tyskland og USA, og jeg valgte derfor å ta doktorgraden i USA. Det å studere i USA ble en enorm utvidelse av min akademiske verden. I løpet av studiene sine møtte Grau igjen ”det daglige brød” og tankene om hva overflodssamfunnet vårt gjør med vår kristne tro. – Det var naturlig for meg å snakke om økonomi og hvordan vi ser på frelse, forklarer Marion Grau. – Jesus snakket om økonomi i Bibelen. Og f.eks. herlighetsteologien mener at dersom man tror på Gud vil materiell velstand og rikdom være en naturlig følge. Andre mener at Jesus snakket om at rikdom må fordeles i rettferdige strukturer, som i befrielsesteologien. Jeg er ikke interessert i å bestemme hvilke tolkninger som er riktige eller feil, men vi ser i mange bibelske tekster at stor rikdom er et materielt og teologisk problem. Vi må spørre oss selv: Hva er evangeliet? Hva er Guds budskap til oss? Jeg har vanskelig for å tro at budskapet er rikdom, dersom det bryter ned vårt forhold til andre mennesker og skaper urettferdighet. Vi må heller fokusere på hva som bygger opp samhold i menigheter. Jeg har skrevet en bok om økonomi og frelse (Of Divine Economy: Refinancing Redemption), og min siste bok er en fortsettelse av det økonomiske temaet i min første bok.

Misjon & frelse

Graus siste bok heter Rethinking Mission in the Postcolony: Salvation, Soci-

ety and Subversion og omhandler misjon og frelse, men i et videre perspektiv. – I denne boken har jeg undersøkt hvordan vi forklarer frelse i ulike kulturelle sammenhenger, sier Grau. – Hva er egentlig frelse? Hva er det som skjer i livene våre innenfor det åndelige, det materielle og det relasjonelle aspektet? Jeg tror at hvordan vi ser frelsen, påvirker alle disse områdene i livet vårt, men ikke nødvendigvis på den samme måte. Andre viktige spørsmål er hvordan vi presenterer begrepet frelse i en misjonssammenheng, og hva vi fokuserer på i evangeliseringsøyemed. Hvordan påvirker vi den lokale befolkningen når vi underviser i forskjellige jordbruksteknikker, nye måter å jobbe på, nye måter å kle seg på, forskjellige måter å forholde seg til egen kropp og andres kropper? Alt dette er til slutt med på å forme en kirke. De første misjonærene på et sted danner en ny kristen kultur, og ofte innebærer dette en vestliggjøring av den lokale befolkingen, også kalt ”civilizing mission”. Grau mener at misjonærer må være veldig bevisst på hva de tar med seg fra sin egen kultur, hvor påvirket lokalbefolkningen blir, og hvordan de forstår misjonærens kristne begreper. Det er viktig at misjonærene forstår at kontakt med andre mennesker ikke alltid bringer med seg frelse, at det kan være et ambivalent møte. De møtene kan gå i hvilken som helst retning.

– Vi har ikke makt til å bestemme hvordan folk tar imot det vi sier, forklarer Marion Grau. Hun har også funnet eksempler på misforståelser hvor urbefolkningen kjente seg igjen i jødenes opplevelser beskrevet i Det gamle testamente, mens de ikke følte noen gjenkjennelse med det Jesus talte om. Derfor så de på seg selv som jøder, ikke kristne.

Religiøse møtepunkt

Det er også viktig å tenke over at det kun er folk med en kristen kulturbakgrunn som kan si at en tekst hvor man har fjernet alle kristne ord, ikke lenger er kristen. En hindukvinne som hadde besøkt Anonyme Alkoholikere (AA), sa at folk med en annen religiøs bakgrunn ville kjenne igjen den kristne bakgrunnen i 12-stegprogrammet, selv om grunnleggeren av AA ikke bruker åpenlyse kristne begreper. Måten vi leser Bibelen på, hva vi tenker om Bibelen, er helt forskjellig fra hvordan folk leser Koranen. Vi må være åpne om at i en misjonssammenheng ”pusher” vi kulturen vår også. Det er vanskelig å utelate vår kristne kulturbakgrunn, og vi må forstå at dette ikke nødvendigvis er lokalbefolkningens verdier. Hvordan kan vi så sitte sammen uten å fornekte vår egen identitet eller deres identitet? – Dette er viktige spørsmål, avslutter Marion Grau. – Jeg har ikke svarene, men jeg ønsker at vi som kristne er bevisst vår bakgrunn i møte med andre religioner, og at vi tar disse spørsmålene alvorlig.

misjonstidende 6/7 - 2012

23


«Bestefar» blant 40 unge

Eit tilfeldig møte i 2011 gjorde at Terje Garvik (70) vart seniorvolontør i Bangkok. Det var så vellukka at han ser for seg fleire besøk dit.

Teks t & fot o: Ter j e Ga r vik Red i gert av: Ma r it Rø d la nd

t h a i l a n d : Terje Garvik er den første som har vore seniorvolontør ved Immanuelheimen i Phibun, aust i Thailand. Han var der ein månad i februar 2012. Det var eit tilfeldig møte med Det Norske Misjonsselskap (NMS) sin misjonær, Atle Roger Mydland, i Bangkok i mars 2011 at den første kontakten blei oppretta. Det førte i første omgang til at han og tre andre fekk omvisning i barnehagen NMS driv i slummen i Bangkok. Det var Astrid Veum Mydland som synte dei rundt. Den åpne og inkluderande måten dei blei møtt på, førte til at dei har halde kontakten etterpå. Etter ei stund kom det ein forespørsel om ein månads frivilleg arbeid ved Immanuelheimen. Det passa bra med ein mannleg volontør, då dei mangla ein 24

misjonstidende 6/7 - 2012

mannleg medarbeidar i staben. – Min bakgrunn frå NMS er at eg tidlegare har vore engasjert som frivilleg medarbeidar på Bibel- og Båtleiren på Furutangen i Ryfylke. Eg er også med i ei Madagaskar-forening på Karmøy. Yrkesmessig har eg vore lærar i folkehøgskolen og vidaregående skole, fortel Terje Garvik. Garvik fortel vidare at når det gjeld oppgavene han hadde, var det ordtaket: ”Vegen blir til mens ein går” som gjaldt. – Ei av oppgåvene eg fekk var å vekke guttane klokka seks kvar morgon, klokka sju lørdag og søndag, og sørge for at det var ro klokka ti om kvelden. Sjølv om alle var ytterst høflige, var det lett å sjå at dei likna på norske ungdommar: Det var utruleg godt å få nokre ekstra minuttar i senga om morgonen, og lett å finne på noko som skulle gjerast om kvelden, fortel Garvik, og fortset:

p flinke gutar:

Imponerande

Ivrige elevar reparer ein stol.

– Det at to vaksne ansatte kan klare å administrere over 40 ungdommer, dobbelt så mange jenter som gutar i alderen 12 til 18 år, er imponerande. Fra klokka åtte om morgonen til fire om ettermiddagen er elevane på den offentlege skolen i Phibun. Etterpå er dei på internatet. Ei helg i månaden har dei fri og er heime hjå foreldre eller foresatte. Det er elevane som gjer det meste av arbeidet på internatet. Dei er delt i grupper: Nokre vaskar og gjer reint, andre lagar frukost eller middag, vaskar opp eller gjer anna nødvendig arbeid. I tillegg skal elevane ordne eigne rom, vaske og stryke eigne klær og skoleuniformer, og ikke minst er det mykje lekser som skal gjerast. For ein utanforståande var det utruleg å sjå kor greit systemet fungerte tilsynelatande utan særleg mas. Noi, som er ledar av internatet og Kamai, som er


student

p alle samla: Skolebilde tatt før elevane fekk sommarferie.

medhjelpar, er administratorar. Dei kjøper inn varer, veileder og hjelper til der det trengs. – Det var lett å merke at det var mange ressurssterke elevar på Immanuelheimen. Det å vere skoleflink er eitt av krava for å få bu på Immanuel. Eit anna krav er at dei bur såpass langt fra den offentlege skolen at dei må bu på hybel om dei skal kunne gå der. I tillegg skal elevane kome frå så fattige heimar at foreldrene eller dei foresette ikkje ville hatt råd til å sende dei til skolen. I Thailand er grunnskole og vidaregåande skole gratis for alle. Problemet er at det er opp til elevane og foreldrene om dei nyttar seg av denne retten. Mange barn, særleg ute i dei små landsbyane, fell tidlig ut av skolen, og har eit dårleg grunnlag å bygge vidare på, fortel Garlid.

Samvær

Ei overrasking for meg var at det både på internatet og elles blant dei eg møtte, var så få som kunne eller våga å snakke engelsk. Det var nok mange som hadde lært litt på skolen, men dei hadde inga trening i å snakke. Det var noko av det vanskeligaste for meg den første tida, at sjølv den enklaste kommunikasjonen var problematisk. Eg er ikkje engelsk-lærar, men her var det bare å kaste seg uti det. Eg vart engelsklærar for Noi, ledaren for internatet. Den siste tida kunne vi faktisk snakke saman på ein enkel måte. – Kvar kveld samlast Noi og alle elevane til samvær. Då var det sang, og som oftast var det ein eller fleire av

u

immanuel: Internatledar Noi og student Koanpiron.

elevane som spela gitar. Noi hadde ein andakt, og det var samtale og beskjedar om praktiske oppgaver som sto på programmet. Av og til var det noko godt å bite i. Eg trur desse samlingane betydde veldig mye for både elevar og personale. Sjølv om eg ikkje forsto noko av det som blei sagt, kunne eg kjenne den varme og gode stemninga. Slik var det også elles, ein veldig varm og vennleg tone, ingen teikn til aggresjon.

Lærerikt

Det er i dag den lutherske kyrkja i Thailand som har ansvar for Immanuelheimen. Astrid Veum Mydland har som ein liten del av si misjonæroppgåve å vere veiledar, ho vitjar internatet ein gong i månaden. Elevane betalar litt skolepenger i form av ein viss mengde ris. Det meste av driftsutgiftene er det NMS i Norge som dekker. I desse litt økonomisk usikre tidene, så trur eg det hadde vore ei fornuftig målsetting og hatt eit større forkus på at ein større del av driftsutgiftene skulle dekkast lokalt. For meg ble det ein spennande og lærerik månad. Det å bli tatt så godt imot og satt pris på, varma. Det at eg stort sett åt den maten som elevane laga uten å ha ein einaste magesjau, fortel litt om standarden på internatet. Det er derfor store muligheter for at det kan bli flere besøk for meg på Immanuelheimen.

Medisinerstudent

Koanpiron (t.h.), elev ved Immanuelheimen i Phibun, var dette året den einaste av 600 avgangselevar som kom inn på medisinstudiet i Obon, hovedstaden i delstaten. Ho er i dag 18 år, og har vore elev ved Immanuelheimen i seks år. Ho er oppvaksen i ein liten landsby 60-70 km aust for Phibun. Foreldrene er jordbrukarar, men det er først dei siste åra dei har begynt å få inntekter frå gummitre. Før ho begynte på Immanuelheimen budde ho hos bestemora. Ho fortel at Immanuelheimen har betydd svært mykje for henne. Ho føler at elevane har vore som ein stor søskenflokk der. Den hjelp og støtte ho har fått av medelevar og personale har betydd svært mykje. Det at ho har fått oppgåver og plikter på internatet har lært henne til å ta meir ansvar. Det har også ført til at ho har fokusert meir og meir på lekser og skolearbeid. Ho seier at heilt frå ho var lita har ho drøymt om å bli lege. Men det virka nesten uoppnåeleg. Det at draumen nå har gått i oppfylling, gjer henne svært takksam. Ho er overbevist om at det er den støtta og omsorga ho har fått på Immanuelheimen som gjer at ho nå kan begynne på medisinstudiet. Eit sykehus vil gje henne stipend som dekkjer skolepengane. Foreldrene, som nå tener pengar på gummitre, vil hjelpe henne slik at ho kan betale utgifter til hybel og mat.

misjonstidende 6/7 - 2012

25


Grepet

& engasjert – Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe én. Dette sitatet lever jeg etter, sier Lloyd R. Burnett, ansatt i Petroleum Technology Company (PTC). Etter en ferietur til Thailand ble han grepet av Det Norske Misjonsselskap (NMS) sitt arbeid i Bangkok. Nå har han involvert hele bedriften i prosjektet!

Teks t : Theres e D a gf inr ud Fot o: Ll oyd /Ru d i B ur net t & T. D .

t h a i l a n d : Det er et stort og hjertelig smil som møter meg i dørene der oljeserviceselskapet PTC holder til. Lloyd Burnett, Business Development Manager i PTC (ifølge visittkortet, selv synes han ”alt-mulig-mann” er en mer passende tittel) inviterer meg inn og byr på kaffe. Veggene på kontoret hans vitner om en mann som er engasjert i mye. Nyest er engasjementet i NMS sitt Thailandprosjekt, og det merkes lett at dette er noe som virkelig opptar Lloyd.

Ble grepet

Det var ved besøkene på de to dagsentrene Lovsangshjemmet

26

misjonstidende 6/7 - 2012

og Immanuel-kirkens dagsenter at det hele startet for Lloyd. Han besøkte hjemmene da han var på ferie i Thailand sammen med kona Rudi i august/september i fjor høst. På de to dagsentrene får 121 barn tilbringe dagene mens foreldrene er på jobb. Her får de omsorg og mat, og viktigst av alt; forberedelse til de skal begynne på skolen. Klarer barna seg gjennom skolen, har de en mulighet til å få seg jobb, og dermed bryte sirkelen som sier at er du født i slummen, så forblir du i slummen. I følge Lloyd var det en tilfeldighet som førte han og Rudi i kontakt med sentrene og NMS sitt arbeid. Det hele startet med at Rudi så et innslag om arbeidet på TV-Vest. – Da vi litt senere skulle til Thailand og hadde mulighet til å ta med oss

tre bager, sendte Rudi en mail til Anne (Storstein Haug, administrativ leder/førskolelærer på dagsentrene) og spurte henne hva de trengte. Svaret var klær, leker og formingsting. Dermed samlet vi inn dette, og tok det med oss ned, forklarer Lloyd. Det Lloyd og Rudi opplevde under besøket på dagsentrene gjorde inntrykk. – Barna bare kom og satte seg rett i fanget mitt, de var veldig kontaktsøkende. Særlig ett møte grep meg kraftig: Jeg så en liten jente der som var fire-fem år gammel, og verdens nydeligste. Jeg la merke til at hun hadde fullt av stygge sår på beina sine, og lurte på hvorfor. Da fortalte Anne meg at foreldrene til denne jenta tidligere brukte henne til å tigge, og til å samle søppel på en søppelplass, forteller Lloyd.


grepet & engasjert t KONTAKT: Lloyd Burnett i firmaet PTC fikk god kontakt med barna på lovsangshjemmet og Immanuel-kirkens dagsenter.

Engasjerer kollegene

Opplevelsene i Bangkok gav Lloyd motivasjon til å engasjere både seg selv og kollegene i NMS sitt prosjekt. Mye av klærne og lekene de hadde tatt med seg til Thailand, var også blitt samlet inn hos de ansatte i PTC. Et resultat av Lloyds store engasjement er bestemmelsen som nylig ble tatt i PTC-ledelsen om at bedriften skal støtte Thailand-prosjektet med et fast beløp hver måned. Lloyd oppfordrer også de ansatte til å støtte arbeidet med enkeltgaver. Det er ulike måter å gjøre dette på. En fin vri ble valgt av en i PTC da han fylte året. – I forkant av bursdagen sin sa han til de ansatte at istedenfor å kjøpe kake kunne de gi en gave til arbeidet i Thailand om de ville, forteller Lloyd.

Anbefaler å støtte

Lloyd ønsket ikke å støtte prosjektet før han visste at pengene kom trygt frem. Derfor undersøkte han det grundig først. – Jeg leste alle revisjonsrapportene til de ulike prosjektene NMS har. Så vi vet at pengene faktisk kommer frem. Administrasjonskostnadene er lave, og det er bra. Det er også positivt at prosjektet i Thailand blir drevet av lokalbefolkningen, sier Lloyd, som ikke vil kalle seg en kristen, men altså likevel – av flere gode grunner – velger å støtte Misjonsselskapets prosjekt. Kollega Ruth Kjeldsen, som selv jobbet i NMS for en tid tilbake, legger til at misjonærene som jobber med prosjektene virkelig bryr seg. De er ikke der av egen interesse, da lønningene f.eks. ikke er så høye. Markedskoordinatoren vil også anbefale andre bedrifter å støtte NMS- prosjekter. – Noe som kan være fint for bedrifter er at man kan velge å støtte kun bistandsdelen og ikke evangeliseringen, dersom man ønsker det. Dette kan

nok være greit for mange siden det da blir religionsnøytralt, sier hun.

sosial samvittighet

Under besøket hos PTC tar Lloyd meg med – utstyrt i vernesko – på en omvisning i lokalene. Han viser og forklarer. Det er sikkerhets- og gassløftsystemer de hovedsakelig holder på med her. Samtidig med omvisningen driver Lloyd en aktiv ”reklame-kampanje” for prosjektet blant de ansatte. Han forteller om sentrene i Bangkok med stort engasjement til alle vi møter. Tilbake på kontoret stikker en kollega hodet inn døra med bemerkningen - Du er jo skikkelig gira! Jeg er enig. Det er lett å stille seg spørsmålet om hva som egentlig driver denne mannen, som også er engasjert i annet hjelpearbeid. – Den sosiale samvittigheten, svarer han, og legger til: Når en har mulighet til å gjøre noe, så gjør en det.

Å hjelpe én

Lloyd forteller at Lovsangs- og Immanuelhjemmene er godt kjent i nærmiljøet, og veldig populære. Ingen tuller med daghjemmene eller med dem som jobber der, for folk vet at de hjelper barn. Den delen av arbeidet som handler om å forberede barna til de skal begynne på skolen, er veldig viktig. Det er nemlig i første klasse de fleste faller av, så om barna bare kommer seg gjennom dette året er mye gjort, forklarer Lloyd. I møte med Lloyd og PTC blir jeg minnet om sannheten bak ordene om at alle kan hjelpe én. PTC er en ti år gammel bedrift med rundt 50 ansatte – altså ikke blant de aller største. Likevel er de med på å bety en stor forskjell for barna på dagsentrene i Bangkok. Alt som trengs er mennesker med hjerterom. For alle kan hjelpe én. Eller kanskje til og med hundre og tjueen.

misjonstidende 6/7 - 2012

27


Ikoner med lang historie – Ikonkunsten går helt tilbake til den første kristne tid i Egypt. Det forteller den egyptiske ikonkunstneren Magdy William. I april åpnet han for andre gang ikonutstilling i Norge i samarbeid med Det Norske Misjonsselskap (NMS). Te k s t : O d d B j arn e E l l e fs e n F o t o : S t e i n O v e Ho r t e n

norge:

– Markus brakte kristendommen til Egypt, men det var ikke lovlig å være kristen på den tiden. De første kristne samlet seg derfor for å be på hemmelige steder, under jorden, i gravhuler. Der laget de kunst på veggene for å skape en sakral atmosfære. Men når romerne fant de kristnes bønnesteder, måtte de flykte og etterlate kunstverkene. Etter å ha opplevd dette mange ganger husket de kristne den gamle måten å male på som faraoene brukte på kistene til mumiene.

28

misjonstidende 6/7 - 2012

På seminar om ikonkunst, i møte med skoleelever på Hamar og i samtaler med besøkende på ikonutstillingen som i april gjestet Tønsberg, Hamar og Oslo, fortalte Magdy William, kunstmaleren fra Den koptiske kirke i Egypt, med innlevelse om de lange historiske røttene ikonkunsten har. – Våre faraoer og forfedre, mange tusen år før Kristus, trodde at sjelen ville vende tilbake til kroppen. De balsamerte kroppene for at de skulle holde seg lenge, helt til sjelen kom tilbake til kroppen. Og de la mumiene i trekister. De var redde for at sjelen kanskje ikke kunne kjenne igjen kroppen sin. Derfor malte de figuren til den døde personen/mumien oppå kistelokket. De malte ikke direkte på treet. Først preparerte de treet for å males. I dag preparerer vi treet på ikonene på samme måte. – For å kunne ta med seg kunsten sin når de ble angrepet, begynte de kristne å male på trebiter. Før de malte, preparerte de treet på akkurat samme måte som faraoene gjorde med kistelokkene før de malte dem. – Når de malte, brukte de bare naturlige stoffer sammen med eggeplomme og eddik å male med. I dag bruker vi akkurat de samme materialene når vi maler ikonene.


ikoner q IKONER: Magdy William fikk snakke med publikumet sitt, og fortelle mer om ikonkunsten. Foto: Odd Bjarne Ellefsen magdy w i l l i am

Ikonkunstens hjem

Ikonkunsten utviklet seg i Egypt i de første århundrene, og spredde seg etter hvert til den østlige kirken. Da islam kom til Egypt, ble det forbud mot ikoner, og de aller fleste ikonene ble ødelagt. I flere hundre år var landet derfor uten ikonkunsten. Før forbudet i Egypt inntrådte, hadde imidlertid kunstformen blitt adoptert til Hellas og Russland, og utviklet seg der. Magdy William forteller at den koptiske ikonkunsten var fraværende helt til Dr. Isaac Fanous i 1965 ble sendt fra Egypt av den koptiske paven Kyrillos VI for å lære ikonkunst fra en russisk professor. – Før den russiske professoren begynte å undervise Fanous, sa professoren følgende: ”Vi fikk denne kunsten fra ditt land, fra Egypt, for mange århundrer siden. Og i dag gir jeg denne kunsten tilbake til ditt land.”

Da begynte arbeidet med å finne tilbake til den opprinnelige kunstformen. Magdy William, som lærte ikonkunsten av Dr. Fanous, sier at de koptiske ikonene i dag er nær opptil de opprinnelige ikonene. – Muslimene ødela de fleste kirker og klostre, de fleste ikoner. Men de ødela ikke alt. For eksempel har vi malerier fra det fjerde århundre. De fant dem på gamle steder. Myndighetene kalte det ”ansikter fra Fayoum” (Øvre Egypt), men det er lett å se at det var ikoner. De hadde glorie rundt ansiktene. Også fra den mørkeste perioden i Egypt finnes det gode ikoner bevart. F.eks. har den eldste kirken i St. Antoniusklosteret, en av kirkene som Magdy William har utsmykket, eldgammel kunst på veggen. – Da jeg malte i St. Anotoniusklosteret, tok Biskop Justus meg noen kvelder med til den eldste kirken.

Der viste han meg veldig, veldig vakker maling på veggen. Det hadde blitt malt i det trettende århundre. Og han bad meg om å anse det som standard for koptisk kunst.

formålet er bønn

Ikoner er for mange nordmenn ikke annet enn vakker kunst. Magdy William forteller imidlertid at ikonenes viktigste formål er bønn. – Hvis du elsker en kvinne, liker du å se på bilder av henne. Det betyr ikke at du er forelsket i bildet, men i kvinnen. Det er en forenkling. – Vi tilber ikke ikoner, men når jeg ser på ikoner av Jesus Kristus, er alle mine tanker hos Jesus Kristus.

misjonstidende 6/7 - 2012

29


ikoner

Hvorfor stille ut ikoner? Teks t : Od d B j a r ne E llef s en Fot o: S t ei n O ve H o r t en

– Det Norske Misjonsselskap Region Øst (NMS) har for andre gang hatt ikonutstillinger. Hvorfor arrangerer dere disse utstillingene? – For det første fordi ikonene i seg selv er veldig vakre. Vi har mye å lære av de gamle kirkers spiritualitet gjennom ikonene, sier regionleder Magne Mjærum. – For det andre når vi ved en slik utstilling en god del mennesker som vi ellers ikke kommer i kontakt med gjennom vårt tradisjonelle arbeid. NMS har et stort behov for å komme på nye arenaer og fortelle om vår deltakelse i den verdensvide kirke. Sammen

30

misjonstidende 6/7 - 2012

med ikonutstillingen fikk vi også presentert vår tilstedeværelse i Midtøsten gjennom noen av våre flotte prosjekter som vi har der. – Hvordan har responsen vært? – Responsen var veldig bra. Vi ser at vi har nådd mer enn 1200 mennesker på disse stedene. Det er tydelig at mange, også i Norge, er opptatt av ikoner, og det var forbløffende mange som selv var amatørmalere på et eller annet nivå. Derfor var det utrolig flott at kunstneren var så mye tilstede i utstillingen og kunne svare på spørsmål, sier Mjærum. – Gjennom utstillingen kom også mange av våre dyktige ansatte og frivillige medarbeidere i samtale med mange spennende mennesker. At vi fikk ha samlinger i tre domkirker med til dels god oppslutning, var også verdifullt.

– Hvorfor tre steder? – For det første har vi hatt en ikonutstilling i Oslo før. Når vi nå har blitt en stor region, syntes vi det var naturlig at hver av de tre ”gamle” regionene fikk sin utstilling. Tønsberg og Hamar er jo også viktige kultursentra i Vestfold og Hedmark, understreker Magne Mjærum Regionlederen trekker fram samlokaliseringen med kirkemøtet i Tønsberg som veldig positiv. - Ledelsen i Den norske kirke og bispedømmene vandret i utstillingsområdet i flere dager. – På Hamar var et av høydepunktene undervisningen av skoleklasser. Skoleelevene reiste hjem, malte selv ikoner og hadde senere sin egen utstiling i domkirken. Plasseringen av utstillingen i Oslo Domkirke førte til stort besøk i hovedstaden. – Kommer det flere utstillinger? – Det er ikke fastsatt noe tidspunkt for ny utstilling. Vi vil ha en skikkelig evaluering av årets utstilling. Det er imidlertid skapt mange gode relasjoner mellom Magdy William og mange enkeltpersoner og miljøer i Norge. Det er derfor ikke utenkelig at det kan komme en ny utstilling et stykke frem i tid.


En unik konsertbegivenhet:

t samarbeid: Ole Paus, Anders Rønningen, LOVA (Madagaskar), Agder Vokalensemble, Kari Iveland, Concerto Moderno m.fl. deltar på Guds Drøm i Lillesand.

”Guds Drøm” til Lillesand Når drøm blir til virkelighet kan spennende ting skje. For Magne Aarthun i Lillesand er dette blitt en realitet. Tekst : Ma gne A a r t hun Fot o: Åsmu n d Jo ha ns en Red i gert a v: M a r it Rø d la nd

nor g e :

I flere år har Magne hatt en drøm og visjon om at musikkverket ”Guds Drøm” skulle framføres i Lillesand kirke. Han opplevde verket under Det Norske Misjonsselskaps (NMS) generalforsamling i Bergen i 2008, og ble helt betatt. Selv er Magne medlem av gudstjenesteutvalget i Lillesand menighet. Ikke bare hadde han en drøm om at verket skulle framføres i hans menighet, men at også komponisten, Anders Rønningen, og tekstforfatteren, Ole Paus, skulle være med. Og klokken 20 00 den 29. juni, midt under festivaluken

”LillesandsDaene”, blir drømmen virkelighet. Da presenteres en unik konsertoppsetting i Lillesand kirke med både sørlandske og gassiske bidrag. Ole Paus, som skrev de vakre og

poetiske tekstene til Guds Drøm, vil selv være til stede og bidra med egne sanger og refleksjoner. Representanter fra militærkoret ”Lova” fra Madagaskar deltar med kraftfull sang ledet av komponist A. Rønningen. Han bor og arbeider selv på Madagaskar. Anders spiller på de tradisjonelle gassiske instrumentene valiha og marovany. Kari Iveland, som har bred erfaring som vokalist og tekstforfatter, og som tidligere har sunget mye sammen med ”Lova”, deltar også på konsertkvelden. Sammen med seg har hun bassist Fredrik Svartdahl og perkusjonist Markus Hernes. Agder Vokalensemble, med dirigent Rolf Magne Asser, og strykekvartetten Concerto Moderno er også viktige bidragsytere i denne mangfoldige musikk- og tekstpresentasjonen. Verket vil kun bli framført i Lillesand 29.juni. Deler av tekstene i Guds Drøm vil bli lest av Tom Martin Berntsen fra Grimstad. Han er utdannet teolog og nå rådgiver i Agder og Telemark bispedømme. Det har vært et stort engasjement lokalt for å få til denne helt unike konsertbegivenheten. Benytt muligheten til å ta med familie og venner til Lillesand i slutten av juni!

”Guds drøm” fremføres på ny i Lillesand kirke 29. juni Billetter (kr. 250,-) kan bestilles på kirkekontoret på tlf. 37 26 81 81, eller på mail: anne.berit.repstad@lillesand.kommune.no

misjonstidende 6/7 - 2012

31


Kinesisk nyttår Nyttår er kinesernes viktigste høytid. Høytiden feires også blant kristne, og det er familien som står i sentrum.

32

misjonstidende 6/7 - 2012

Te k s t o g fo t o : I n g v i l S torh eim, e l e v v e d Hal d I n t e rn a sjon a le Senter 2011 R e d i g e r t av : R e b e c c a Solevå g

kina:

Da jeg jobbet som volontør for Amity Foundation i Nanjing, Kina, ble jeg invitert hjem til en kristen, kinesisk familie for å feire kinesisk nyttår sammen med dem. Nyttår er Kinas viktigste årlige begivenhet. Nyttårsfeiringen var overveldende. Hele byen forandret karakter og farge, og de travle kineserne tok endelig en pust i bakken. Det var fascinerende å observere og delta i denne feiringen, og jeg ble nysgjerrig på å finne ut mer om bakgrunnen for den tradisjonsrike feiringen.

Tradisjonsrik festival

Kinesisk nyttår er en tradisjonsrik festival som markerer begynnelsen på det nye lunar-kalenderåret. Den faller som regel på andre nymåne etter vintersolverv. I 2011 var nyttårskvelden 3.februar. Lunarkalenderen er minst 3500 år gammel, og selv om


kinesisk nyttår t Haldstudent: Ingvild Storheim har vært Haldstudent i Kina.

Kina bruker den gregorianske kalenderen til enkelte ting, er det lunarkalenderen som avgjør høytider og helligdager. Kjært barn har mange navn, og på engelsk kan denne nyttårsfeiring kalles både Chinese New Year og Spring Festival. Det er fordi denne høytiden ikke bare markerer inngangen til et nytt år, men også begynnelsen på våren. Festivalen begynner første dagen i den første måneden og avsluttes med en lanternefestival. Under lanternefestivalen blir gater, markeder og templer dekorert massivt med flotte lanterner, og de sterkt opplyste templene blir hyppig besøkt. I tempelet benytter en gjerne anledningen til å be for det nye året. Innholdet i feiringen kan variere litt fra sted til sted, men uavhengig av hvor en bor, sosial situasjon eller alder er kinesisk nyttår familiens høytid. På nyttårsaften, ”Eve of the past year” samles familier til en årlig gjenforeningsmiddag, med nydelig og veldandert mat. Hummer, Pekingand, dumplings og sirlig dekorerte retter med himmelsk smak er å oppdrive på det runde bordet som stadig blir snurret rundt og fylt på. I Kina tar man gjestene med ut på restaurant fremfor å lage i stand mat hjemme, og det blir ansett som naturlig at den eldste sniker seg ut og betaler for måltidet. Rundt dette bordet kommer lystige historier fra året som er gått, mens man skåler i maisjus og brennevin for det kommende året. Når måltidet, som gjerne tar både fire og fem timer, er omme, går en hjem og ser på den største kinesiske TV-kanalen, der de sender New Year Galla. Når nesten hele Kina ser på samme TV-program, sier det seg selv at kineserne stiller i stand et show av en annen verden. Hysterisk morsomme Comedia D’ell arte-inspirerte sketsjer, treåringer

som kan koreografier som får en til å lure på om barna har øvet hver bidige dag siden de ble født, skuespill, akrobatikk, kulisser og kjendiser pryder skjermen. Året 2011 tilhørte kaninen, og det ble spekulert i hvilken betydning dette ville få for arbeidslivet, kjærligheten og så videre. Jeg merket meg at kristne i Amity ikke var veldig opptatt av lunarkalenderens betydning. Kanskje kan en sammenligne deres forhold til lunar-spådommene med en nordmann som leser horoskop. Som regel velger en ikke å foreta store valg beroende på hva som står der. Det er morsomt å lese for å se om noe stemmer, men kristne både i Kina og i Norge leser heller i Bibelen og ber til Gud når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

En familiehøytid

Under nyttårsfeiringen fikk jeg et lite innblikk i en kinesisk families årlige og viktigste fest. Familie er ekstremt viktig i kinesisk kultur. Det var med rette en familiestund, og det var et privilegium å få dele denne tiden med dem. Her var god mat, latter, omsorg og masse familie å oppdrive. Ettbarnspolitikken i Kina har ført til at kusiner og fettere oppdras som om de var brødre og søstre, og har derfor svært sterke bånd. Jeg fikk noen veldig gode dager hvor jeg ble tatt ekstremt godt vare på. I Norge vil julen for de fleste fortone seg som den viktigste familiehøytiden. Det er ikke bare familieaspektet som er likt med kinesisk nyttår og norsk jul. Gaver blir ofte gitt i form av ”røde pakker”, fortrinnsvis med penger i, den beste maten blir stelt i stand, og det er en tid hvor nesten alle setter hverdagen på vent, stenger butikken (bokstavelig talt) og reiser hjem til familie.

Kinesere flest er ikke sterkt religiøse, men under viktige høytider som kinesisk nyttår opprettholdes også de religiøse tradisjonene. Både kristne og ikke-kristne familier besøker templer i løpet av nyttårsfeiringen, som regel en gang. Ikke-kristne familier ber gjerne om velsignelse fra Buddha under dette besøket. Det gjør ikke de kristne, men de går dit i respekt for tradisjonene.

Lanterne-festivalen

Ved utgangen av den kinesiske nyttårsfeiringen er det tid for lanternefestivalen. Dette er på den 15. dagen etter nyttårsaften. Da spiser man også dumplings, men disse er laget av ris og sesam, samt sukker, og smaker som godteri. I gater, på markeder, trær og hus blir det hengt opp røde papirlamper og andre dekorasjoner. Folk strømmer til templene hvor de minnes store personligheter som Konfusius. Lanternene blir hengende i flere dager, og slik tones nyttårsfeiringen ut, samtidig som den vanlige hektiske kinesiske hverdagen tar til igjen.

misjonstidende 6/7 - 2012

33


Frå stangfiske til storfiske? Innafor næringslivet har det vore mykje snakk om såkalla gründerar som opna opp for nye metodar til suksess på ulike felt. Som misjonærar i Japan i over femti år freista me på alle tenkjelege og utenkjelege måtar å nå millionane med evangeliet. Te k s t : Try g v e S an d v i k, m i s j o n s p r e s t o g t i d l ega re m i s j o n ær i J ap an F o t o : F rå b r o s j y ra t i l h otell La Viena

japan:

Det var ein eller fleire i den gamle Kyodankyrkja i Tokyo som starta eit kristent ekteskapsbyrå omking 1980. Dei hadde denne gründerånda som våga noko heilt nytt. Dei var vakne nok til å sjå at ungdomar i giftealder ikkje hadde nokon som helst motivasjon for å bli ektevigde i shintotempelet med eit for dei uforståeleg og inkjeseiande ritual. Dessutan hadde dei sjølvsagt sett kristne kyrkjevigslar på TV. Det hadde dei også på sine mange utanlandsreiser. Kyrkjevigslar såg vakre og gilde ut. Sjølvsagt var det ikkje

t BRYLLAUP: Mange ynskjer eit kristent bryllaup i Japan.

34

misjonstidende 6/7 - 2012


kykjevigslar FØRSTE MØTE: Mange får sitt første møte med kristendommen gjennom eit kristent bryllaup.

u

nytt at kristne ungdomar fekk kristen vigsling i kyrkjene dei var medlemmar i. Men oftast var dei ganske interne og skapte ingen blest for den kristne bodskapen. Dette nye, derimot, lukkast så godt at store aviser og massemedia nokså spontant fokuserte på dette tiltaket. Ja, så velukka var det at storavisa Asahi Shimbun kalle det historisk.

Gründerånd

Så skulle det visa seg at ein av våre eigne prestar frå vår eiga lutherske kyrkje, Kinkikyrkja, også hadde same gründerånda i seg. Han heiter Eishi Nakamura. Han var ein fattiggut frå Izumisano, der to NMS-misjonærar, Gerda og Ernst Ingebretsen, fekk fortelja han om Jesus. Dei fekk også førebu han til dåp, og då dei etter kvart såg at her var det ein som kunne bli ein fin arbeidar i Guds rike, sende dei han til bibelskulen i Kobe. Der gjekk han fire års studium ved Kobe lutherske teologiske seminar. Etter vanleg prøvetid vart han ordinert til prest, og han arbeidde sidan fleire år i Wakayama fylke. Men det synte seg at misjonens Herre hadde andre planar med Nakamura. Han hadde bruk for ein med erfaring som evangelist og prest både på land og sjø. Og oppi alt skulle det visa seg at han kunne kombinera dette med forretningssans og evne til å styra ei stor bedrift. Men for han var dette fyrst av alt eit misjonsprosjekt som vart lagt på han som eit kall. Han starta i 1990 med eit liknande vigselsbyrå i Kansai som det i Tokyo. Det fekk ein pang-start! Det viste seg at Nakamura ikkje berre vart ein brennande evangelist og prest, men

han viste seg å ha forretningssans med talent til å byggja opp eit kristent vigselsbyrå også. Byrået vart eit misjonsorgan av uventa store dimensjonar. Det gjer seg ikkje av seg sjølv å vera leiar for ein så stor arbeidsstokk, slik at den kan fungera på beste måte. Det er fint å erfara at heile prosjektet hadde dette målet for auga å nå alle desse ektepara med evangeliet til frelse nettopp ved ei høgtid som ei kristen kyrkjevigsle er. For at dette skulle skje, sette han og medarbeidarane krav om at brudeparet før bryllaupet måtte koma til eit to timars bibelstudium om kva kristen tru og livsstil er. Vidare på sjølve vigselshøgtida i kyrkja, vart det spela og sunge kristne salmar. Forrettande prest heldt ein høveleg andakt i tilknyting til vigselsritualet.

Møter kristen tru

Statistikken kan fortelja at ved kvar vigsle kjem det mellom 50 og 100 slektningar og vener av ekteparet, som dermed får sitt fyrste møte med kristendommen. Når same statistikken for år 2000 innafor Kinki viser at antall vigsler kom opp i svimlande 18 000, då er det vanskeleg for misjonærar som har drive stangfiske å tru at dette kan vera sant! Sjølvsagt er dette berre eit møte med den kristne trua, men du for eit fint møte! Men kor skulle alle desse vigslene føregå? Det var her framsynte hotelleigarar ganske snart såg ein utveg: I samarbeid med kyrkjefolket tok dei til å byggja kapell i tilknyting til hotella, og dermed så kapra dei bryllusfolket til dei store og svært kostbare bryllupsmiddagane. Nakamura var ikkje berre flink prest og evangelist, men viste også ei framifrå evne til å koma fram til svært gode samarbeidsvilkår. Ja, så positive var vilkåra, at det ikkje har kosta eitt øre

for kyrkja. Tvert imot har forrettande prestar fått rikeleg betaling for både vigslene, bibeltimane, reiser etc. I tillegg har Nakamura fått rikeleg til administrasjon av vigselkontoret.

Takk

Nakamura fortel at antall vigsler har minka litt frå år 2000. Japan slit med tyngre tider både økonomisk og på grunn av svære etterverknader etter det store jordskjelvet. Sjølv har han delvis pensjonert seg ut av leiarskapet av vigselsbyrået, delvis også på grunn av alder og det misjonsarbeidet han driv for lutfattige folk på Filipinane. Dette er fordi misjonærane har smitta han med misjonsbasillen, som han sjølv seier. Han bed om at underteikna helsar misjonsfolket i Noreg: Takk for evangeliet!

misjonstidende 6/7 - 2012

35


utdrag av brev og blogger fra NMS-utsendinger

misjonær

Har forandringen allerede skjedd?

t e k st : m i r i am l i a n or d m oe n / h a l d i n t e r n asj on ale se n t e r

Seks fantastiske måneder er over, og vi er nå tilbake på Hald Internasjonale Senter. Jeg tenker på hva jeg har fått oppleve, hvordan jeg vil bruke min siste tid her og hva som skjer når jeg kommer hjem.

norge: Når jeg først søkte på Hald, skal jeg ikke legge skjul på at jeg hadde en liten ”jeg vil redde verden”-innstilling. Men ettersom vi begynte på Hald, begynte jeg å se ting annerledes. Det ble mindre hva jeg kunne gjøre for andre, og mer hva jeg kunne lære og hva dette halvåret kunne tilføre meg.

Gi ved åpenhet

Jeg mistet litt det synet jeg tidligere hadde hatt, og fokuset ble nå satt et annet sted. Slik ble det også med store deler av oppholdet mitt i Curitiba. Det jeg kunne bidra med var å vise kjærlighet og omsorg for barna på Dorcas, men like viktig var det hva jeg kunne lære av alle rundt meg. Måten jeg da kunne gi dem noe på, var ved å være åpen for å lære nye ting, sette meg inn i kulturen deres og vise respekt og interesse for måtene de gjorde ting på. Nå som tiden begynner å gå mot slutten, har disse to måtene å tenke på mer og mer blitt tvinnet sammen til en.

36

misjonstidende 6/7 - 2012

Tiden etterpå

Både hva jeg kan gjøre for å ”gjøre verden til et bedre sted”, og hva kan jeg lære av disse menneskene, ender begge to opp med hvordan jeg håndterer resten av livet mitt. Det er ikke bare disse månedene og resten av tiden på Hald – det er så mye større og bredere enn det. Hvordan vil det jeg har lært påvirke mine valg og handlinger fremover? Og hvordan kan jeg fortsette i dette sporet?

Å kjenne det på kroppen

Det er ikke hva jeg nå legger bak meg, men hva jeg velger å ta med meg hjem til Norge som er det viktigste. Hvordan jeg kan leve det jeg har lært, og hvordan jeg kan formidle det på en god måte. Jeg tror alle i Norge er bevisst på urettferdigheten som befinner seg rundt om i verden, men det blir ikke virkelig før vi virkelig kjenner det på kroppen. I hvert fall ble det ikke det for meg. Det er først når vi lar mennesker berøre oss

med sine sterke historier, og når vi ser urettferdigheten rett i hvitøyet, at det virkelig tennes et lys.

Må la oss forandre

Det blir derfor videre å ta med alt det gode hjem til Norge – og la resten bli igjen i Brasil. La det utgjøre en forskjell og ikke bare bli et vakt minne med tiden. Ikke la det bare bli ord, men leve det. Er vi villige til å la det forandre oss? Eller har forandringen allerede skjedd?


kontakten

tekst: fa milien b isc hler/b lo gg

Såpebesøk Kvinnebevegelsen Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus) ser på hvert nyfødt barn som et mirakel – og det må feires med sang, dans, takksigelse og såpegaver!

kamerun: Alle menigheter har en

Femmes pour Christ (FPC)-gruppe, og denne gruppa samles ukentlig til bønn, undervisning og sosialt arbeid; som for eksempel å besøke og be for syke, eller besøke familier i sorg etter dødsfall. Men de stiller også opp når der er en glede å dele, som for eksempel når en av kvinnene i menigheten har født et barn. Da går FPC på det de kaller såpebesøk. Alle handler nemlig inn et såpestykke til den nybakte moren som de gir i gave. Siden det er tøybleier som gjelder her, kommer såpene godt med.

Gledesfest

Kvinnesterke møter de opp i hjemmet til den nybakte moren til avtalt tid. En i gruppa har fått i oppdrag å bidra med en andakt, en annen har ansvaret for å være forsanger, en har ansvar for forbønnen og en fjerde skal lede samlingen. Alle danser, synger og gleder seg sammen. Til og med vi norske må opp å danse. For

såpebesøk er en gledesfest! Et nytt barn er og blir et mirakel som alle kvinnene i gruppen gleder seg over. Og når kvinnene i FPC viser glede, da runger sangen og dansen svinger.

Mirakelbarnet

Denne gangen var nok det lille barnet et ekstra stort mirakel. I mange år har moren vært syk og plaget med store blødninger. Alle var overbevist om at hun ikke kunne få flere barn. Siden hun allerede hadde to barn fra før av slo hun seg til ro med dette. Men etter ti år ble de fysiske plagene så store at hun valgte å legge det fram for FPCgruppa, hvor hun ba om forbønn. Og kvinnene ba trofast for henne. Tre år etter ble hun nok en gang syk og

valgte å gå på sykehuset. Hun forklarte problemet sitt og ble nå overbevist om at det hele hadde utviklet seg til en alvorlig sykdom. Men til sin store forbauselse viste det seg at hun var gravid, et mirakel hun nesten ikke turde å tro på før barnet lå velskapt i armene hennes. Derfor var det med ekstra stor iver FPC stilte opp og delte denne gleden – dette mirakelet og bønnesvaret. Og det ble sang og dans og takksigelse i en enkel stue i den fattige bydelen av Ngaoundere.

misjonstidende 6/7 - 2012

37


o n

. d

Vil du ha en bank som kjenner deg?

38

misjonstidende 6/7 - 2012

h

l a

Studium i tverrkulturell forst책else & internasjonalt arbeid


misjonstidende 6/7 - 2012

39


40

misjonstidende 6/7 - 2012


Ditt hjemsted trenger en NMS Gjenbruksbutikk i l l ust r asjo n : sve n n a. han se n

Det er utrolig hva som finnes i NMS’ gjenbruksbutikker!

Hva skal til? Et tettsted, liten by, knutepunkt En del positive mennesker med ledig tid Et egnet lokale Glade støttespillere/givere

La oss jobbe sammen! Blir du med? www.nms.no/gjenbruk Konsulenter tlf. 40429733 - 40406019

Her finner du NMS Gjenbruks butikker Arendal Bergen Bremnes Bryne Bø Egersund Evje Flekkefjord Førde Grimstad Haugesund Heddal Hå Knarvik Knausen Kongsberg Kristiansand Kristiansund Larvik Levanger

Lillesand Lillestrøm Molde Myrvåg Mysen Namsos Os Randaberg Risør Råde Sandnes Skei Skien Sogndal Sola Tau Trondheim Tønsberg Ulsteinvik Volda Ålesund Ålgård

Butikkene eies av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Overskuddet går til misjonsselskapets arbeid i fire verdensdeler.


Påskekryss

kryssord l age t av r o l f b an gse i d

Frist for innlevering av kryssordet er 16. april 2012. To vinnere blir trukket ut og kan glede seg til å få MT-krus. Løsningen kommer i nr. 6/7, 2012. Send svar til: Misjonstidende, Postboks 226 Sentrum, 4001 Stavanger.

Navn: _______________________________________________________________________________________ Adresse: _____________________________________________________________________________________ Postnr./sted: _________________________________________________________________________________

misjonstidende 6/7 - 2012

43


rundturen hei

Små barn blir

båret mot Jesus. Jeg

ser for meg et stort smil i ansiktet

an svar li g f or r u n d t u r e n : t h e r e se d a g fi n r ud

NMS Gjenbruk i Molde feirer 10-årsjubileum Her er en sang som ble skrevet til NMS Gjenbruk Molde sitt 10-årsjubileum i november 2011. Teksten er skrevet av Julie-Grete Hjelle. Hun er medlem av kvinneforeningen Pitirla, og aktiv som ansatt på butikken. Vi tenkte at denne sangen kan være gjenkjennelig for andre butikkarbeidere rundt omkring i landet. b e st e h i lse n si g r i d s un d s b ø

hans. Disiplene forsøker å stanse

foreldrene, men Jesus snakker til

dem: Ingen skal få hindre barna i å komme til ham! Kjærlig tar han

imot de små, legger hendene på dem og velsigner dem.

”Pappa, vet du at Jesus elsker bar-

na så høyt?” Det er fire år gamle

Colton som sier dette etter at han selv har møtt Jesus. I boken

”Himmelen er på or`ntli” (Hermon forlag, 2012) forteller faren til Col-

ton om sønnens himmelbesøk et-

ter en bilulykke. Den lille gutten

kunne ikke glemme møtet med

Jesus, og i tiden som fulgte fortalte han stadig vekk til foreldrene hvor utrolig glad Jesus er i barna.

Ofte undres jeg på om barn har et spesielt forhold til Skaperen. Kan-

Et lite situasjonsbilde

Melodi: My bonnie is over the ocean

I 10 år har ”Gjenbruk” vært ordet, det magiske ordet for vekst. En mulighet mer til å hjelpe, i arbeidet for NMS. Sammen kan vi få bruke vår tid og vår fantasi. Gjenbruksbølgen har gitt oss en ny energi. Det løftes, det bæres, sorteres. Vi utfordrer hofter og knær. Og rett som det er kan det høres: Du verden! Hva er dette her?

skje vet de noe som vi har glemt,

Mangt kan finnes når kjeller- og lofttømming foregår. Gamle minner blir fremkalt av kopper med skår.

met jorden. Kanskje berører Gud

Det er ikke alltid så enkelt å stå i en Gjenbruksbutikk. For hodene er jo litt gamle – og av og til kan det ”slå klikk”.

disse små som akkurat har ankomdem på en spesiell måte, disse som fremdeles tenker så barnlig og en-

kelt? ”Tror du på Jesus?” spurte jeg

visst alle jeg så da jeg var veldig liten. Ved et ja, kom gjensvaret

overfylt av glede og begeistring:

”Da kommer du til himmelen!”.

Takk Gud, for at det viktigste i livet

Kassa, kassa! Ja, kassa må stemme – å huffa meg! Kan du telle? – nå står det helt stille for meg. Men da må vi ta frem humøret, og slik går det bedre igjen! Det beste vi kan vil vi gjøre, og slitne, men glad går vi hjem. Trivsel, glede, vi ser ofte at det går veldig bra. Kunder skryter – hva mer kan vi ønske oss da?

er så enkelt at selv små barn kan

Vi ønsker at mange kan hjelpes med midlene som kommer inn. At Gjenbruks-idéen vil smitte – at pengene vil strømme inn.

lik dem når vi prøver å gjøre ting

Fint at vi kan få gjøre en innsats i eldre år. Bruke krefter i dager, i uker og år.

forstå det. Hjelp oss til å bli mer

komplisert. Takk for at livet er så

godt å leve – tenk at du elsker oss!

therese :) 44

misjonstidende 6/7 - 2012

Så feirer vi vårt jubileum, i takk og med friskt pågangsmot. Og utfordrer nye til innsats, helst mange som lett er på fot. For flere trapper, og møbler og utstyr i ”søkk og kav”, trenger krefter fra damer og mangen en kar… Yes!


MT-kruset

rundturen

mange frivillige i nms fortjener litt ekstra oppmerksomhet. misjonstidende plukker ut noen og gir dem et mt-krus. kjenner du noen frivillige som fortjener et mt-krus? kontakt oss: mt@nms.no eller ring redaksjonen på 51 51 61 54.

MT-kruset Vi fikk inn et forslag om at Kjellaug og Marton Franzen fortjener å få en oppmerksomhet fra NMS. De har begge i mange år vært med som frivillige for NMS, gjennom blant annet foreningsog styrearbeid. En spesielt stor arbeidsinnsats har de lagt ned i leirstedet Furutangen i Ryfylke.

Kjellaug og Marton Franzen

Vi tok en telefon til Kjellaug på Forsand for å få høre litt mer om dette arbeidet. Hun forteller at det var snakk om å legge ned Furutangen leirsted for sju år siden. Derfor fikk de i gang et styre, hvor Kjellaug var leder (fra 2005-2012). Det endte med at leirstedet ikke ble lagt ned likevel. Men mange timer gikk med til dugnadsarbeid de neste årene. - Vi så å si ”bodde” på Furutangen i perioder. Det ble mye maling og rydding, og vi restaurerte to internater. Det var et veldig givende arbeid, sier hun. Kjellaug synes det er viktig å få frem at veldig mange andre også var med i dette arbeidet. Mens Marton i to år var vaktmester på Furutangen, har Kjellaug bidratt mye i matlagingen. På tross av den halvannen time lange kjøretimen de måtte legge bak seg for å komme til leirstedet, dro de inn dit hver eneste uke de to første årene. Kjellaug synes det har vært gøy å være på Furutangen. - Man treffer nye folk gjennom dugnadsarbeid, og vi har fått mange nye venner der, forklarer damen – som av andre blir beskrevet som en inspirator for dem rundt seg. Tusen takk, Kjellaug og Marton, for deres store innsats!

Vårmøte i Vestfold Det tradisjonelle vårmøtet for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Vestfold hadde Nanset kirke som samlingssted i år. Årsmøte, misjonsmøte og en ledig og levende gudstjeneste for hele familien, hvor kirkens verdensvide oppdrag fikk utfolde seg gjennom sang, tale, presentasjoner og bønner, var elementene under årets samling.

Guds rike for alle

Presten Freddy Berg ledet gudstjenesten. Han forkynte med vekt på at Guds rike er for alle – uten grenser – nettopp slik kirkens misjonsoppdrag er utformet. Både barn og voksne var med i forbønnen, som hadde fokus på Thailand, siden Nanset menighet har samarbeid med NMS om en diakonal innsats blant barn i Bangkok. Forsamlingen fikk se bilder fra arbeidet, og samarbeidet mellom NMS og Nanset ble fint vinklet. Tre barn ble døpt, og barnekoret NABAGO + (Nanset Barnegospel) sang seg inn i våre hjerter.

Årsmøte

Ettermiddagen ble innledet med årsmøte med 32 fremmøtte, fra foreninger og som enkeltmedlemmer. Årsmøtet ble dyktig ledet av Karen-Signe Zimmermann og Ragni Haga. De loset forsamlingen gjen-

nom rapporter fra ulike nivå innen NMS på Østlandet, egen rapport fra området Vestfold, presentasjon av forslag til strategiplan for Vestfold, og valg til leder av regionstyret – hvor Åse F. Dannemark var eneste kandidat til ledervervet. Sigrun Volden var kandidat til medlem av regionstyret fra Vestfold. Ragni Haga ble valgt til medlem av områdeutvalget i Vestfold for perioden 2012-2015.

Misjonsmøte

Med et fint dekket bord gjort i stand av Hovland misjonsforening inntok forsamlingen ettermiddagskaffen sammen med de nye fremmøtte. Misjonsmøtet startet med sang av Kor uten grenser, et lokalt basert kor i Nanset med den energiske dirigenten Pieter Leebeek. Omkring 85 personer hadde funnet veien til samlingen. Jan Martin Berentsen ledet oss på en fin måte inn i Apostlenes gjerninger via temaet ”Troverdige vitner”, hvor vi har Paulus som modell i vår omgang med annerledes troende: Vis respekt, vis varsomhet, vær lydhør og vær tydelig. Nansets misjonsengasjement ble presentert av deres leder i misjonsutvalget. Den verdensvide forbønnen avsluttet samværet som leder i områdeutvalget, Sigrun Volden, på en ledig måte loste oss gjennom – godt hjulpet gjennom hele dagen av teknisk ansvarlig John Magnar Ørnes. t e k st : b j ør n - e d d y an d e r s e n , (r e d i g e r t / f or k or t e t av n m s- i nfo )

misjonstidende 6/7 - 2012

45


glimt fra ut- og hjemreiser

ave & m ag n e m ølst e r

estland

England

Joakim Woje Tverbakk kom til

Norge fra England den 21. juni.

Han kommer hjem etter avsluttet ettåringstjeneste (Ucrew). Kamerun

Kristian Stokke dro fra Kamerun til Norge den 25. mai etter av-

sluttet ettåringstjeneste (Ucrew). Runar Amland dro fra Kamerun til Norge den 25. mai etter av-

sluttet ettåringstjeneste (Ucrew). Madagaskar

Lilliann E.R. og Per Ivar Våje med barna Tina, Sara og Filip dro fra

Madagaskar til Norge den 4. mai etter endt periode.

Guro Trina og Per Ørjan Aaslid

med barna Elias, Trina Marie og Helene dro fra Madagaskar til

Norge den 30.mai etter endt periode.

Thailand

Maria og Espen Sigve Tveten med barna Henrik, Marte og Thomas dro fra Thailand til Norge den 27. mars etter endt periode.

Kari Synnøve Sollie dro fra

Thailand til Norge den 6. mai etter endt periode.

Nina Singstad drar fra Norge til Thailand 3. juli. Hun reiser ut til fagvolontør-stilling.

To konfirmanter i Saku

Konfirmantkullet i Saku 2012. Fra venstre: Birgit Merso og Jane Toiger. Foto: Magne Mølster

I en tid med svært lave tall på antall døpte og konfirmerte i Estland, må små menigheter glede seg over at de har dåp og konfirmasjon i det hele tatt! Søndag 3. juni var en stor dag i Saku: Da ble Birgit Merso (24) og Jane Toiger (16) både døpt og konfirmert! Birgit har hatt troen noen år, men ble døpt og konfirmert nå fordi hun har planer om å gifte seg: Og her i Estland er dåp og konfirmasjon et krav til både mann og kvinne for å gifte seg i kirken. Janes vei inn i kirken er ikke veldig typisk, men like fullt interessant: Hun hadde aldri vært i kontakt med det kristne ungdomsarbeidet som gjøres i Saku i det hele tatt. Hun driver med dans på høyt nivå, og har ikke hatt tid til den slags. Men hun fikk troen i gave for noen år siden. Da døde nemlig bestemoren, som hun var så nært knyttet til. Denne bestemoren var kristen. «Noe forandret seg da», forteller Jane. «Og siden har jeg også tenkt på noe mamma har fortalt: Da hun var gravid med meg, var det meningen at hun og pappa skulle på en lang båttur med et vennepar. Men jeg snudde meg i magen fem timer før avreise, så de ble nervøse for at det var noe galt, og ble ikke med. Den båten vi skulle ha vært med i, gikk under, og venneparet druknet. Det var som om Gud brukte meg til å si noe...,» sier Jane. Som 15-åring tok hun selv kontakt med soknepresten i Hageri for å spørre om dåp og konfirmasjon. Og han henviste henne til «menighetsplanten» som er under utvikling på Janes hjemsted, Saku, hvor det ble en liten konfirmantgruppe. Vi har vært et team som har delt på undervisningen. Det er spesielt å være lærer i en så liten gruppe, men etter forholdene har det gått bra. Til konfirmasjonen kom hele familien til Jane, unntatt faren. Han er tydelig imot det valget hun har gjort. Ingen av vennene til Jane var invitert, for til dem har hun ikke turt å fortelle noe. Hun fryktet at de ville tro hun har blitt rar, og ikke kan være med på fest og andre morsomme ting. Men Jane forteller at hun godt kunne tenke seg å få seg kristne venner. Og så vidt hun kan se nå, kommer hun alltid til å være med i kirken på en eller annen måte.

Magne Mølster

46

misjonstidende 6/7 - 2012


bokomtaler Å reise seg etter en rystelse

av Per Arne Dahl Per Arne Dahl har skrevet en bok om håp når livet er på sitt tyngste. Når en nær person dør, ristes ofte grunnvollene våre, kanskje spesielt når dette skjer veldig uventet. I forbindelse med tsunamien i Thailand i 2004 og 22. juli i fjor opplevde mange sjokket over å miste en kjær person på dramatisk vis. Per Arne Dahls bidrag, samt pårørendes historier rundt sorgbehandling og sitater fra reflekterte kvinner og menn, bidrar til at boken setter i gang leserens tanker rundt temaet. Forfatteren sier i begynnelsen av boken at "Å reise seg etter en rystelse" var ferdigskrevet i mai 2011.

Da så tragediene på Utøya og i regjeringskvartalet skjedde, ble det naturlig for forfatteren å ta med dette i boken. Jeg er enig i at det nok hadde vært unaturlig å ikke reflektere rundt hendelsene den 22.juli, men jeg syntes det virket som om Dahl hadde ”puttet” inn refleksjoner rundt 22. juli både på steder det var naturlig, men også der det ikke passet like godt. Jeg hadde satt pris på om Dahl heller hadde satt av et kapittel eller to til 22. juli. Når dette er sagt, så synes jeg det var mye bra i boken. Fin blanding mellom teori og praktiske eksempler. Dahl har mange fine refleksjoner rundt viktigheten av å ta tid til å sørge. Han kommer også med en oppfordring om å la tradisjonen med minnesamvær fortsette selv om det kan føles vanskelig å møte sorgen, både hos seg selv og hos andre.

til minne Helga Hetlesæter døde 4. april. Hun var født på Stord, 8. november 1925. Helga tjenestegjorde som misjonær i Kamerun fra 1955-87 og fra 1988-89 var hun foreningssekretær i Sogn og Fjordane Krins. Det Norske Misjonsselskap er takknemlig for hennes lange og trofaste tjeneste og lyser fred over hennes minne.

Gratulasjoner Ole-Jacob Grønvold fyller 60 år 21. august. Han er ansatt som misjonær i Kina/ Hong Kong. Hans arbeidsoppgaver er delt mellom stilling som representant for NMS og innenfor programmet Budskap (Evangelisering og Menighetsbygging) knyttet opp mot Den Evangelisk Lutherske kirke i Hong Kong.

leseopplevelser som venter

Jeg likte også refleksjonene rundt det å være håpefull. Dette er tanker som sikkert kan hjelpe mange som opplever at livet er tungt – uten at man egentlig har en skikkelig grunn til å føle det slik. Forfatteren bruker dikt og sitater fra filosofer, diktere, osv for å understreke egne refleksjoner. Disse diktene - og historiene bak - gir enda mer dybde i teksten. Dette er en bok med refleksjoner, ikke en bok om de fem sorgstadiene eller en fasit på hvordan man ”reiser seg etter en rystelse”. Det er en bok om håpet. Håpet om en framtid etter et stort tap. Håpet om at man kan klare å fortsette livet selv med en stor sorg som bakteppe. Dette er også en bok om tro og hvordan mennesket opplever troen i møte med vanskelige tap.

si v an e n e r hus

Go’ungen Klokt og morsomt om barn Lunde Forlag 2012

Dette er en liten gavebok på 50 sider som er enkel i form. Det står ingen forfatter bak, for boken består av sitater fra 57 forskjellige kjente og mindre kjente forfattere. Vi kan nevne Astrid Lindgren, Pablo Picasso, H.C. Andersen, Harold S. Hulbert og Pearl S. Buck. Hvem som har samlet disse sitatene til en bok, nevnes ikke. Boken er av den typen man ikke blir fattig av å kjøpe, samtidig er det en veldig koselig gave å gi. Jeg ville blitt veldig glad for å få den, den kommer nok til å få mange til å dra på smilebåndet eller nikke gjenkjennende. Et par smakebiter fra boken tror jeg vil passe: ”I det øyeblikket du får barn selv, tilgir du dine foreldre alt!” su san hi l l

”De personene som det er vanskeligst å overbevise om at de trenger hvile, er barn ved sengetid.” sh an n on fi fe

”En mor som kan takle to små barn, kan takle hva det måtte være.” j u d i t y cla b e s

Anbefales! mar i t r ød lan d

misjonstidende 6/7 - 2012

47


Nytt

fra inn- og utland Ny studiesjef

NMS medeier i ny høgskole

Bjarne Kvam, rektor NLA Høgskolen, Jan Gossner, rektor Høgskolen i Staffeldtsgate og Lars Dahle, rektor Mediehøgskolen Gimlekollen er glade for fusjonen. Foto: Morten Dahle Stærk

p

Onsdag 18. april vedtok NLA Høgskolens generalforsamling at Høgskolen i Staffeldtsgate (HiS) og Mediehøgskolen Gimlekollen (MhG) skal fusjoneres inn i NLA Høgskolen fra 1. januar 2013. – Sammenslåingen av de tre høgskolene er et strategisk grep som gjør at det kristne høgskoletilbudet i Norge vil stå sterkere i fremtiden, sier generalsekretær Jeffrey Huseby. – I en tid med økte krav til kompetanse, fleksibilitet og samarbeid, vil sammenslåingen gjøre høgskolene mer slagkraftige i konkurransen på utdanningsmarkedet. Et viktig premiss ved sammenslåingen er at høgskoledriften skal opprettholdes og utvikles i Oslo, Bergen og Kristiansand. Rektorene ved høgskolene er enige om at en slik fusjon vil gi bedre muligheter til internasjonal utveksling og forskning/utviklingsarbeid, samt utvikle nye tilbud i spenningsfeltet mellom det de kristne høgskolene står for og de behovene man blir utfordret på av samfunnet, f.eks. en ny verdibasert bachelor i økonomi og administrasjon. Fakta om de fusjonerte høgskolene: • NLA (Norsk Lærerakademi): 1.600 studenter, statsstøtte 90 millioner, budsjett 2011: 113 millioner, eiere: Misjonssambandet, Det Norske Misjonsselskap, Normisjon, Laget, Søndagskoleforbundet og Indremisjonsforbundet. • Mediehøgskolen Gimlekollen: 200 studenter, statsstøtte 13 millioner, budsjett 2011: 24 millioner, eier: Misjonssambandet • Høgskolen i Staffeldtsgate: 170 studenter, statsstøtte 10 millioner, budsjett 2011: 20 millioner, eiere: Normisjon og Frikirken. Fakta hentet fra vl.no

te k s t: nms -i nf o

48

misjonstidende 6/7 - 2012

Torrey Seland, professor i Det nye testamente, er ansatt som ny studiesjef ved Misjonshøgskolen fra 1. juni 2012. Ansettelsen ble vedtatt av høyskolestyret fredag 20. april. Seland har lang og bred erfaring som administrator i Universitet- og høyskolesektoren, blant annet som dekan, foreleser, leder av etter- og videreutdanningsutvalg, kvalitetsleder og programleder. Han har også erfaring fra deltakelse i flere evalueringskomiteer i NOKUT. Ansettelsen er for 2 år, med mulighet for forlengelse. t e k st : www. m hs . n o

NMS-general inn i MFs Forstanderskap Generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Jeffrey Huseby, ble i forstanderskapsmøtet den 23. april valgt inn i Forstanderskapet ved Menighetsfakultetet (MF) for perioden 2012-2020. – Det var en sterk valgliste, og det var artig å nå opp. Menighetsfakultetet er en viktig og sentral utdanningsinstitusjon som det blir interessant å følge på nært hold. Jeg håper også at kontakten mellom NMS og MF med dette kan styrkes, sier Huseby. Forstanderskapet er Menighetsfakultetets eier og har 20 medlemmer med fem varamedlemmer. Preses i bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, ble på samme møte enstemmig valgt til ny ordfører i Forstanderskapet etter biskop Ole Christian Kvarme. Tidligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, Kjetil Aano, ble valgt til varaordfører. Nye medlemmer i Forstanderskapet er i tillegg til generalsekretær Huseby: Frank Grimstad, direktør i Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA), Ingeborg MongstadKvammen, generalsekretær i Bibelselskapet og Tjostolv Berget, rektor ved Kristelig Gymnasium (KG). Forstanderskapets oppgaver er å vedta grunnregler, foreta nødvendige valg, herunder styreleder hvert andre år og drøfte spørsmål av vidtrekkende betydning for institusjonen. t e k st : nm s - i n fo f ot o: e i vi n d ha ug l i d


ansvarlig for nytt-sidene: siv ane nerhus

Ni prester ordinert i Ngaoundéré Etter en ekstraordinær uke med mange ekstraordinære møter ble uken avsluttet med en ekstraordinær fest i Ngaoundéré i Kamerun. På søndag ble nemlig de tre første kvinnene ordinert til prester i Den evangeliske-lutherske kirke i Kamerun (EELC). Og om mulig vakte det enda større begeistring i salen da det ble kunngjort at også kirkens første fulanerprest skulle bli ordinert. Men før festen har det vært en uke preget av mye alvor og mange møter. Kriser og utfordringer i EELC har vært drøftet på et ekstraordinært styremøte i kirken, på en konsultasjon med partnere og på en ekstraordinær generalsynode. Men på søndag kuliminerte altså denne uken med en stor og over seks timer lang festgudstjeneste i Milleniumskirken i Ngaoundéré. På kirkens generalsynode i Bankim sommeren 2009 ble det etter en lengre prosess i kirken gjort et vedtak om at EELC åpner for å ordinære kvinnelige prester. Etter tre år etter ble dette virkeliggjort. Tre kvinner ble ordinert til prestetjeneste, og det til stor jubel fra flere tusen mennesker som hadde møtt fram til en festpyntet katedral i Ngaoundéré. I tillegg til de tre kvinnene ble også seks menn ordinert denne søndagen. Og blant disse mennene var det en annen en kandidat som fikk spesiell oppmerksomhet. Den første fulanerpresten i EELC ble nemlig ordinert. Dette er også en stor hendelse for kirken her i Kamerun. Fulanifolket er en muslimsk folkegruppe som har vært og fremdeles er ganske lukket for kristen påvirkning. Ja, det har virkelig vært festdag i Ngaoundéré. Det at ni nye prester blir ordinert til tjeneste i EELC er i seg selv veldig oppmuntrende for en kirke som de siste par - tre år har slitt med kriser og trussel om splittelse. Og at tre av dem var kvinner og en av dem fulaner gjorde ikke festen mindre. Dette viser jo bare at EELC er mer enn kriser og vanskeligheter. Det vitner om en kirke som fremdeles vokser og som fremdeles har tro på fremtiden som en del av Jesu Kristi kirke på jord. NMS var representert på festen med assisterende generalsekretær Leif Hadland fra Stavanger og lokal representant Erik Bischler.

Gjenbruksbutikk 41

p F.v.: Per Inge Fjelde, Eivind Hauglid,

Stanley Wirak og NMS Gjenbruk åpnet sin Jeffrey Huseby. 41. butikk i Sandnes 1. juni. Dette betyr at Region Stavanger har fått sin 10. gjenbruksbutikk. Det var en stor flokk mennesker som sto i kø utenfor butikken før den åpnet. Butikken har store vinduer, og folk hadde allerede fått sett mye de ville kikke nærmere på når butikken åpnet. Selve åpningen var delt mellom generalsekretær Jeffrey Huseby, regionleder Eivind Hauglid og ordfører i Sandnes, Stanley Wirak. Det var Virak som klippet den røde - og flere ganger gjenbrukte – silkesnoren og erklærte butikken for åpnet. – Jeg har sansen for den frivilligheten som disse butikkene representerer, sa Wirak, som mente at en god kommune og en god frivillighet til sammen blir rene dynamitten! – Jeg synes det er utrolig flott å se engasjementet som dere har her i Sandnes, det er en stor frivillig innsats som gjør at dere i dag kan åpne denne fine gjenbruksbutikken. Det at vi kan lage et sosialt miljø i butikken, spare miljøet med å bruke ting om igjen, og samtidig få inn penger til arbeidet vårt, det er bra! Og det er frivillighetsarbeid som gjør dette mulig. De som jobber her har et engasjement, sa generalsekretær Jeffrey Huseby. – Det er en milepæl at vi nå har fått ti butikker i denne regionen. At Sandnes, som by med litt størrelse har klart dette, det er flott. For det viser seg at det er ikke lettest å få til i byene. NMS har med disse butikkene et viktig ansikt utad, sa regionleder Eivind Hauglid. Per Inge Fjelde er daglig leder av butikken. – Dette er bra! Det kom virkelig så mange som jeg håpet på, sier en fornøyd Fjelde etter at den første kundebølgen har gitt seg. Det viktigste med butikken er de tre m’ene: Misjon, miljø og møteplass. Her vil vi profilere NMS sterkere enn vi har klart før, og jeg vil spesielt takke Gjenbrukskonsulenten for den fantastiske jobben han har gjort for oss. Vi har fått god oppbakking, sa Per Inge Fjelde til slutt.

t e k st og f ot o: m ar i t r ød l a n d

te k s t og f oto: e r i k bi s ch le r

misjonstidende 6/7 - 2012

49


NMS U-sidene

Kom,

for alt er ferdig!


"

organisasjonssjef i nms u merete heintz

u-kid

Teltet er slått opp, maten er bestilt, lederne er på plass, fotballer, nattverdsbrød, kajakker, klatreutstyr, snacks og bibel, alt er i hus. Nå venter vi på tenåringer fra hele landet. Det er klart for sommerens vakreste eventyr, Tenmisjonsfestivalen 2012. Sommeren nærmer seg i NMS U, og spenningen stiger i gangene. Sommerleirene er i full gang, komiteer for familiefestivaler og leirer har jobbet lenge allerede, og om ikke lenge setter også en hel leir av ledere kursen for Åpta. Det er sol, teltliv og Jesus på menyen på Åpta denne sommeren også. Og for å gi deg et lite glimt skal jeg forsøke å beskrive de første minuttene av TMF, så kan du vite at i fem hele døgn kjennes det sånn å være på festival. Er det rart vi elsker dette arbeidet?

40 sekunder

Det er mandag, det er sommer, det er Sørland og tar jeg ikke feil, er det også sol. Det siste døgnet har hundre ledere tidvis løpt, andre ganger ruslet, rundt på Åpta med malingskoster, banner og stearinlys, med benker, kabler og godord. Vi har delt nattverd sammen, latter og måltid, vi er i ferd med å komme nært innpå festivallivet. De første deltakerne kommer allerede før lunsj, og vandrer hvileløst rundt og venter. De har slått opp teltene med hjelp fra praktisk komite. De venter også. En stor gjeng ledere sitter klar med lister, festivalbånd og latter. Solen skinner på møteteltet der band tester ut lyd, og “praktisk” går fremdeles rundt med skrujern og gaffateipen klar. Vi venter. For en stund siden kom en lastebil med brød og melk. Og om ikke lenge kommer kveldsmaten på bordet. Kjøkkengjengen er i full gang, kjølerommet er fullpakket. Jeg henter meg en kopp kaffe, og tar med en ekstra kopp i tilfelle jeg møter noen på veien som trenger en tår. Koppen blir godt mottatt av en rett utenfor. Vi

venter enda. I bønneteltet er et team i gang med siste pynting. Be har vi gjort lenge, og nå er vi klar. Mange tenåringer har spørsmål om livet, om mening, om tro og om egen verdi. På TMF er voksne ledere klare til å lytte, det er unge ledere som tydelig viser at det er greit å være kristen, det er til og med flott. De er ledere for unge deltakere som kanskje ikke tør å være tydelig fordi der de bor er de alene, der de bor er det ukult å være kristen, der de bor er de rare og annerledes. Det er ikke lett å være tenåring og skulle forsvare et standpunkt mange ler av, de trenger et pusterom. TMF er akkurat det. Det er normalt å snakke om Jesus og det er naturlig å be.

TMF-sjelen

Men akkurat nå venter vi. Det er rett før, vi vet de er rett rundt svingen. Tempoet skrus opp et hakk. Koppen settes bort, alle med en ekstra hånd vet at det er nå, om et par minutter, det gjelder. Det er nå TMF-sjelen skal spres, det er nå førstegangs TMFere skal gå ut av bussen og møte festivalen for aller første gang. Jeg har lest et sted at førsteinntrykk av en person dannes på 40 sekunder, vi har sikkert litt mer tid på oss, men ikke mye. Den første bussen runder svingen. Lederne retter seg opp, "praktisk" er på plass med walkietalkie, og idet bussen kjører inn på parkeringsplassen får vi et første glimt. Spente blikk, ivrige øyne, øyne som smiler og som er nysgjerrige. Dørene åpnes, og vi venter ikke mer. 40 sekunder. To minutter. Plassen fylles av prat, ledere som bærer bagasje sammen med deltakere, ledere som smiler og hilser, praktiske

ledere som dirigerer. Solen skinner enda - alle steder. Flere busser dukker opp, gjensynsglede, latter, høylytt tenåringsenergi og ledere som tar tak. Suset av festival er i gang. Fem døgn med samliv er nettopp innledet, og jammen ser det ikke ut til at det også i år blir lykkelige dager. Lykkelige med mening. Det er dette TMF handler om: Å ta imot ungdom, se dem og være der midt i livet deres. Vise at noen har tid og ønsker å bli kjent med dem som de er, og vise dem at de er uendelig elsket av Jesus. Vi ønsker at enda flere skal komme og dele liv og tro på Åpta. Påmeldingen er åpen hele døgnet på nmsu.no, og blir det trangt, finner praktisk komite en løsning på det. Hjelp oss å spre det til flere, tips barn og tantebarn, barnebarn og venner. Kom, for alt er ferdig 5. august på Åpta. Vi venter der.

misjonstidende 6/7 - 2012

51


Returadresse:

Misjonstidende

Postboks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Noen blader faller ned, andre holder deg oppe ...

misjon tidende s

Møt ”hele” verden gjennom

Jeg bestiller et abonnement på Misjonstidende: (kryss av)

Velkomstgave: MT-kruset

mt 6/7-2012

Ordinært - kroner 395,- pr. år inkludert MT-kruset Lyd-cd (innlest av KABB), kroner 395,- pr. år inkludert MT-kruset Studenttilbud - kroner 195,- pr. år inkludert MT-kruset

Navn: ................................................................................................................................................................... Adresse: ............................................................................................................................................................... Postnr./sted: ......................................................................................................................................................... Telefon: ................................................................................................................................................................. E-post: .................................................................................................................................................................. Abonnementet er en gave, send regningen til:

Gaveab. for 1 år

Gaveab. til det blir sagt opp

Navn: .................................................................................................................................................................... Adresse: ................................................................................................................................................................. Postnr./sted: .......................................................................................................................................................... Telefon: .................................................................................................................................................................. E-post: .................................................................................................................................................................. Bladet kan også bestilles på tlf.: 51 51 61 00 eller på e-post: mt@nms.no Abonnementet løper til det blir oppsagt.

KABB%20Misjonstidende%206-7%202012  

http://www.nms.no/getfile.php/NMS/31%20Misjonstidende/PDF_filer/PDF-filer_2012/KABB%20Misjonstidende%206-7%202012.pdf

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you