Misjonstidende nr. 2 2024

23. JUNI: ST. HANS-AFTEN

Flere leirsteder har arrangementer med familieopplegg, blant annet Solsetra og Fjordglimt.

1.-7. JULI FAMILIECAMP PÅ

FJORDGLIMT LEIRSTED

For familier, mulig å leie rom inne på leirstedet, eller sove i telt ute eller i campingvogn. Kanopadling, bading på badestedet rett ved, fiske fra brygge er noen av mulighetene her. Markedsdag lørdag med masse aktivitet og salg av nypotet og bakst er et fast høydepunkt.

5.-14. JULI. FAMILIEFESTIVALEN

BÅT OG BIBEL, PÅ FURUTANGEN

MISJONSSENTER

Leir for store og små med fokus på det gode fellesskapet. Her blir det tid til samtale, utblikk til verden og oppbyggelige taler. Her kan du bo i båt, hytte, telt, glampingtelt, campingvogn eller bobil. Bli med! For påmelding nmsu.no/bat-bibel

11.-14. JULI SOMMERCAMPEN PÅ MJUKLIA GJESTEGÅRD

Her blir det masse aktiviteter, forkynnelse, friluft, lek, fellesskap og gode sommerdager! For hele familien, fra hele verden og samlet om Jesus! For påmelding: nms.no/event/ sommercamp-pa-mjuklia/

17.-21. JULI: SOMMERFESTUKE I SAMARBEID MELLOM NMS OG SJUSJØEN FJELLKIRKE

10 arrangement med vandringer, konserter og gudstjenester For info og fullstendig program og muligheter for overnatting, se nms.no. For billetter: visitsjusjoen.no

24.-28. JULI "NATUR, KULTUR, MISJON OG FORNYELSE"

Leir for voksne fra hele landet som liker fotturer i fjellet, godt fellesskap, samlinger om bibel og misjon. Kulturopplevelser på Maihaugen og i Mesnali.

9.-11. AUGUST CAMP KJELDSUND

Familieleiren er ikke bare er for kjernefamilier. Alle former for slektsbånd, generasjoner og vennskap er velkommen. Her kombinerer vi god forkynnelse med kjekke aktiviteter. Et av høydepunktene er den tradisjonsrike lagkonkurransen “Battle of Kjeldsund”.

For alle arrangement finner du informasjon og påmelding på nms.no/ kalender og nmsu.no/ucamp/leirer

SAMLE STORFAMILIEN I SOMMER!

Bestill på ett av disse flotte stedene:

Δ Furutangen – Ryfylke nær Stavanger: furutangen.com

Δ Havglimt – Kristiansand: havglimt-leirsted.no

Δ Fjelltun – Flekkefjord: fjelltunleirsted.no

Δ Camp Åpta - Farsund: campapta.no

Δ Solsetra – Drammen: solsetra-misjonssenter.no

Δ Alværa - Lavik ved Sognefjorden: alvera.no

Δ Fjordglimt – Bamble i Telemark: fjordglimt.no

Δ Camp Sjusjøen - Mesnali ved Lillehammer: campsjusjoen.no

Δ Mjuklia – Rennebu nær Trondheim: mjuklia.no

Δ Stenbekk – Sarpsborg: stenbekk.no

Δ Tømmerneset - Finnsnes: tommerneset.no

Δ Kjeldsund - Sunnmøre ved Ulsteinvik: kjeldsund.no

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 2/24 April 2024

Utgitt av: NMS

Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

Postadresse

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

Besøksadresse

Misjonsmarka 12 4024 Stavanger

Telefonnummer

51 51 61 00

mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

Gaver til NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057 VIPPS: 10932

Gaver til NMS gir rett til skattefradrag. I 2024 får du fradrag for gaver fra 500 til 25.000 kroner.

Tips mt@nms.no

Spørsmål om abonnement mt@nms.no

Tlf: 51 51 61 00

Ansvarlig redaktør

Trond Hjorteland trondh@nms.no

Tlf: 46 94 52 42

Redaktør

Helene Reite Uglem (permisjon) hru@nms.no

Tlf: 95 21 74 92

Bethi Dirdal Jåtun (gjesteredaktør) bethiselskap@gmail.com

Tlf: 45 044 029

Layout og trykk

Ålgård Offset

Opplag 16 100

Papir

Svanemerket og miljøvennlig papir

Forsidefoto

CLAAS

Annonsebestilling

Salgs Forum AS post@salgs-forum.no

Tlf: 915 90 578

Neste utgivelse

MT 3 utgis 17. juni 2024

Trykkeri

2041 0652

LEDER

| Trond Hjorteland

Avdelingsleder kommunikasjon og innsamling

NRKs Brennpunkt-dokumentar «Ære» har satt temaet æresvold på agendaen de siste månedene. Beskrivelsene i serien er rystende. Hvordan kan kvinner, for det er stort sett kvinner som rammes, bli utsatt for dette? I MT bruker vi Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (ImDi) sin definisjon av æresvold: Vold utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse.

Brennpunkt-dokumentaren beskriver sosiale mekanismer og kulturelle forhold som vi i NMS kan kjenne igjen fra flere av de landene vi jobber i. Mer overraskende er det at æresvold er så utbredt i Norge også, selv om omfanget likevel er på et annet nivå enn flere andre steder i verden.

I denne utgaven av MT zoomer vi særlig inn på forholdene i Pakistan hvor menneskerettighetsorganisasjonen CLAAS driver et konkret og livsviktig arbeid, blant annet takket være penger fra giverne til NMS. Hvor mange mennesker CLAAS har berget fra lange fengselsstraffer, og i verste fall dødsdommer, er ikke godt å vite. Men det er mange. Vi vil varmt anbefale deg å lese om hvordan CLAAS jobber for å

hjelpe mennesker, ikke minst kvinner, fra usaklig rettsforfølgelse, trakassering, vold, tvangsekteskap og dødstrusler (s. 26).

Hva kan vi gjøre? I Norge har Brennpunkt åpnet politikernes øyne for at æresvold faktisk eksisterer, og at det er en høyst reell og eksistensiell trussel for særlig kvinner og jenter. Håpet er at de får bedre beskyttelse, og at vi kan ha en offentlig og pågående samtale om hva som ligger bak æresvolden.

I Pakistan gjør CLAAS at enkeltmennesker blir sett og omfavnet av noen som ivaretar deres rettigheter. Og for hvert menneske som blir reddet fra urettmessig rettsforfølgelse og straff, kan vi svare JA – vi kan gjøre noe med det.

Samtidig må vi være så ærlige å si at det ligger så tunge sosiale og kulturelle drivere bak æresvolden at det kanskje vil gå generasjoner før vi kan oppleve en verden der dette er helt utryddet.

Men et sted må vi starte. Og hva med å gi en hjelpende hånd til heltene i CLAAS –gjennom å bruke giroen som følger dette bladet. En hjelpende hånd som kan sette mennesker fri.

TAMAR

PAKISTAN

Spleis til presteskole

AUKSJON: I vinter auksjonerte NMS bort en fotball signert av den tidligere Kamerun-stjernen Roger Milla gjennom en Spleis-innsamling. Pengene fra innsamlingen går i sin helhet til modernisering av presteskolen i Meiganga i Kamerun, hvor de aller fleste prestene i Den evangelisk -lutherske kirken i Kamerun (EELC) er utdannet.

Alle som støttet innsamlingen, kunne registrere seg for å være med i trekningen av den signerte fotballen, som ble vunnet av Anbjørg Kvarstein fra Sandnes.

– Det kom inn 77 350 kroner, forteller Gro Smørdal, som er seksjonsleder for Vest-Afrika, Midtøsten og Nord-Afrika i NMS.

Hun har nylig besøkt presteskolen, og i dialog med skolens ansatte og teologisk rådgiver er det enighet om hvordan pengene kan komme prestestudentene til gode.

– I dag er internettilgangen ved presteskolen dårlig. Presteskolen er i vekst med 67 prestestudenter som deler på et fåtall PC-er. Derfor kommer pengene fra innsamlingen svært godt med i arbeidet med å sikre bedre internettilgang til presteskolen, forteller Smørdal.

MISJONÆRHISTORIE

Timingen er god, for arbeidet med å utbedre fiberoptisk internettilgang skal utvides til nettopp Meiganga-området. – Presteskolen i Meiganga ønsker på sikt å bli universitet. Bedre internettilgang, flere PC-er og routere er viktige steg på veien. Derfor er vi svært takknemlige for de over 77 000 kronene som kom inn via Spleis-innsamlingen. Per nå venter vi på prisoverslag for hva hele oppgraderingen vil koste, legger hun til.

Presteskolen i Meiganga består i tillegg til de 67 prestestudentene av sju ansatte prester og professorer. Disse bidrar også som prester ute i felt i helgene.

Foto: Maria Indrøy Risanger

Smak av Japan og Brasil

MISJONSMARKED: NMS inviterer til «Smak av misjon» søndag 5. mai på Misjonsmarka i Stavanger. Rundt omkring Kampen kirke og campus VID Stavanger blir det tivoli, eksotisk mat, interessante seminar, loddsalg og flotte gevinster, alt til inntekt for NMS i Japan og Brasil.

− Det starter med en mini-messe tilpasset barnefamilier i Kampen kirke kl. 11 med tale av Haakon Kessel, tidligere Japan-misjonær og leder for NMS Global. Bønn og tekstlesing blir på japansk og brasiliansk, og vi får besøk av en hemmelig gjest, forteller regionkoordinator Nils-Endre Eikeland i NMS.

− Alt skjer i området Kampen kirke og Misjonsmarka 12-14, i trebygget og Bazaar 1914. Det blir blant annet streetfood på plenen, der vi også vil ha mange telt, fortsetter Eikeland.

På plenen foran murbygget blir det misjonstivoli med aktiviteter som hoppeslott, svampkasting, pilkast, loddsalg, etc.

− Ellers blir det brasiliansk kaffe og quiz på Bazaar 1914 kl. 13. Kl. 13.30 og kl. 14 blir det informasjonsmøter om Japan ved misjonær Knut Alfsvåg og om Brasil ved Hald-studenter. Begge deler i Misjonsmarka 10, det gamle trebygget.

Smak av misjon er et samarbeid mellom NMS, NMSU, Den norske kirke, Hald internasjonale skole, Stavanger International Church og VID vitenskapelige høgskole.

STOR GIVERGLEDE

I NMS-REGIONENE

VEKST: Givertallene fra 2023 viser økte inntekter fra misjonsforeninger og menigheter med misjonsavtale. På tross av at antall misjonsforeninger går ned, øker de økonomiske bidragene fra dem; fra 7 millioner i 2021 til over 11 millioner kroner i 2023. Når det gjelder menigheter med misjonsavtale, har det økt fra rundt nesten 7 millioner i 2016 til 7,6 millioner i 2023.

− Oppmuntrende tall som sier mye om trofastheten til de frivillige, sier Silje Sjøtveit, leder for NMS Frivillighet.

− Jeg vil løfte fram den fantastiske innsatsen til ansatte som sammen med de frivillige har fått dette til. Vi har økt staben vår i regionene Trøndelag og Møre, noe som gir resultater. Vi ser flere nye navn, for eksempel pensjonerte prester som har blitt NMS-frivillige og følger opp menighetene med misjonsavtale.

Helges hjørne

Helge S. Gaard generalsekretær i NMS

Hvem

eier NMS?

NMS eier skoler, bygg og leirsteder, men hvem eier NMS og den misjonsvirksomheten vi er en del av? Ikke de ansatte, ikke Den norske kirke, for NMS er «litt ditt» og «litt mitt». Kanskje kan hvem som har stemmerett på generalforsamlingen gi oss en pekepinn:

− Hver av de opp mot 1000 NMS-foreningene har hver sin delegat

− Hver av de rundt 550 menighetene med misjonsavtale har en delegat

− NMS sine 52 gjenbruksbutikker har hver sin delegat

− NMSU har en delegat, og NMS-medlemmer over 15 år har stemmerett

− Rundt 2000 registrerte medlemmer i NMS kan være delegater

Det betyr rundt 3600 personer med stemmerett, og som «eier» NMS. Antakeligvis opplever mange flere et «eierskap» til organisasjonen. De fleste foreningsmedlemmene, mellom 8000 og 10000 personer, føler seg som en del av NMS. De fleste faste giverne (4500 personer) har en relasjon til NMS. Misjonstidendes rundt 17.000 lesere kan oppleve eierskap, selv om ikke alle har stemmerett.

Alle disse kunne vært medlemmer og «eiere» av NMS, men bare rundt 2000 er det. Foreningsmedlemmer knytter ofte medlemskapet sitt til lokale foreninger uten å registrere det sentralt. Landsstyret halverte medlemsavgiften for å se om de ga flere medlemmer, men det ga ingen økning. Medlemskap kunne vært med på å sikre et bredere demokratisk grunnlag. Hvorfor blir ikke flere medlemmer? Føles det unaturlig? Altfor forpliktende? Tenker man at «misjonsengasjementet lever uavhengig av medlemstall»? Er folk så fornøyde at de ikke ønsker å påvirke?

Det viktigste er at mennesker er engasjert gjennom givertjeneste og bønn. Samtidig ønsker vi et bredt «eierskap» og at NMS forblir en demokratisk grasrotbevegelse med representasjon fra hele landet.

Dette blir en sak på generalforsamlingen i 2026: Hva kan gjøres for at NMS i fremtiden fortsatt forblir en landsomfattende misjonsorganisasjon med fokus på en verdensvid kirke?

DIRIGENT: I 20 år har Rune Svanes Pedersen

dirigert Egersund Misjonskorps. Når korpset har øvelse i Misjonshuset, er det tydelig at her blir både korpsmusikken og misjonen holdt levende.

Korpsmusikk og misjon i samme åndedrag

I Egersund er korpsmusikk og misjon to sider av samme sak. For korpsmusikerne i Egersund misjonskorps og Juniorkorpset er dette en helt naturlig kombinasjon.

TEKST OG FOTO | Martin Eikeland

Historien om misjonskorpset i Egersund begynner i 1953. Det gikk en stor vekkelse over området. Mange ungdommer som var med i byens eksisterende korps ble omvendt i vekkelsen. Etter omvendelsen var det noen av dem som fikk problemer med å fortsette i korps. Miljøet og omgangstonen var vanskelig å leve med for dem som var blitt kristne. − På den tiden dukket tanken om å lage et misjonskorps opp. Vi var mange som var interessert i å fortsette som musikere. Dessuten var det flere andre som gjerne ville være med i et slikt korps, forteller Øystein Svanes Pedersen (83) som spiller tuba. I 2023 feiret Egersund Misjonskorps sitt 70-årsjubileum. Samtidig feiret den ungdommelige avleggeren, Juniorkorpset, at det er 50 år siden det ble opprettet. − Jeg var faktisk ikke med helt fra

starten. For på de første øvelsene var det introduksjon for ungdommer som ikke hadde spilt tidligere. Jeg hadde jo spilt i korps tidligere. Men da korpset kom skikkelig i gang var jeg med, forteller Pedersen.

FOR STORT FOR SCENEN

Hver mandag er det øvelse i Misjonshuset i Egersund. Men siden korpset har nesten 50 medlemmer, er det ikke plass til dem på scenen. Derfor må stolene stables vekk, slik at musikerne får den plassen de trenger. Når det er vanlige misjonsmøter, settes stolene tilbake på plass.

Det er Rune Svanes Pedersen som er dirigent for koret. Den våkne leser vil registrere at dirigent Rune og korpsveteran Øystein har samme etternavn. Det er ingen tilfeldighet, for det dreier seg om far og

sønn. Som en parentes kan nevnes at det på den øvelsen som Misjonstidende var til stede på, var det fem korpsmusikere i tre generasjoner i rett nedstigende linje fra Øystein og Gerd – som også spiller i korpset.

MISJON ELLER KORPS

Siden et korps kaller seg «misjonskorps», er det kanskje naturlig å tenke at det kan oppstå en viss konflikt mellom de to ordene navnet består av – «misjon» og «korps».

Men under øvelsen kommer det helt tydelig fram at i denne sammenhengen er det god plass både til «misjon» og «korps». Musikken som spilles har en tydelig kristen profil, mange av melodiene er velkjente for folk som vandrer i kirker og bedehus. Men samtidig er musikken i fokus. Rune Svanes Pedersen holder en stram, men vennlig hånd over øvelsen.

− Når vi er på øvelse i Misjonskorpset, så er vi her for å øve, og vi begynner halv åtte. Det er ikke slik at vi drøyer fem eller ti minutter. Musikerne er på plass i god tid, slik at de er klare når øvelsen begynner.

Etter en drøy time med korpsøvelse, er det tid for pause. Men før kaffekoppene kommer fram, er det andakt. Sangboken deles ut, men mange av musikerne kan vekkelsessangen «Strømmer av nåde» uten å kikke på teksten. Dagens andakt handler om nattverden og hva den betyr for dem som mottar brødet og vinen.

− Vi er et kristent korps. At repertoaret er preget av dette, er helt naturlig. Det er også naturlig at vi har en andakt midt i øvelsen, sier Rune.

IKKE TROSBEKJENNELSE

Han blir supplert av Svein Ivar Midbrød, som er leder av styret for Egersund Misjonskorps.

− De fleste omgir seg med mye musikk hver eneste dag. Det meste av denne musikken er uten særlig mye mening. Her i Misjonskorpset spiller vi musikk med mening. Det har ikke gått av moten.

− Er det slik at alle som er med i Misjonskorpset er kristne?

− Tidligere var det slik at man måtte bekjenne kristen tro for å bli medlem. Slik er det ikke lenger. Jeg kjenner ikke medlemmenes trosliv, men jeg vil nok anta at alle har et positivt forhold til kristentroen. Men det er ikke slik at alle som er med i Misjonskorpset går på alle møter. Det er nok mange av medlemmene som ikke går så mye på møtene på Misjonshuset, svarer Midbrød.

− Er Egersund Misjonskorps et godt korps som vinner konkurranser?

− Vi er ikke så veldig opptatt av konkurranser og prestasjoner, men jeg vil vel si at vi er et ganske godt korps. Men det er altså ikke det viktigste.

KONSERTER

Årsprogrammet til Misjonskorpset er preget av flere faste oppdrag som går igjen år etter år. Det dreier seg om faste arrangementer i Egersund, slik som åpningen av Julebyen, julekonsert og selvsagt 17. mai.

− Det er et rikt musikkliv her i byen, med flere korps, sier Rune Svanes Pedersen, som selv har fingre med i flere musikkarrangementer som preger Egersund.

Av store arrangementer, nevner Rune Svanes spesielt den årlige julekonserten. − Dette er en konsert som er altfor stor til å arrangeres her i Misjonshuset. Vi har hatt den i kirken her i byen i mange år, men det er visse begrensninger der. Derfor har vi de siste årene hatt julekonserten i Egersund Arena. Det er et stort og flott konsertlokale som pinsemenigheten har bygd. Den siste julekonserten var helt magisk. Der skulle du ha vært, sier dirigenten, som forteller at Egersund Arena var helt fullsatt den dagen. Det betyr at omkring 700 mennesker hadde skaffet seg billett for å få med seg julemusikken fra Egersund Misjonskorps. Inngangsprisen på konsertene til Egersund Misjonskorps er for øvrig alltid kroner null.

− Mange konserter koster altfor mye. Det beste budskapet, som vi formidler, er jo gratis, sier han.

Men pausen kan ikke vare for lenge, for dirigenten har et omfattende program han skal gjennom. Kaffekoppene settes vekk, twistpapirene krølles ned i lommene, og instrumentene hentes fram.

− Æn, to, tri, sier dirigenten, og dermed er øvelsen i gang igjen.

PÅSKEKONSERT

Når Misjonstidende er på besøk på øvelsen, er det programmet for påskekonserten som finpusses. Også denne skal avholdes i Egersund Arena. Flere andre aktører fra musikklivet i distriktet, blant annet et kor fra Varhaug, er også med på denne konserten. Dessuten deltar et band bestående av profesjonelle musikere. Med stødig hånd leder Rune Svanes musikerne gjennom sangene som skal spilles. Stort sett er han svært fornøyd med det musikerne leverer.

− Dette var så fint at jeg får gåsehud. Kanskje bør jeg ta på meg en tjukkere genser, sier han og får hele korpset til å humre.

Programmet på påskekonserten inneholder mange kjente melodier. Etter at korpset har spilt gjennom «Vår Gud skal ha æren», utbryter Rune:

− Dette var flott, det var dritbra. Takk skal dere ha.

Ellers reflekterer programmet på påskekonserten den klare forbindelsen det er mellom det som skjedde for 2000 år siden på Golgata og misjonsoppdraget.

− Nå skal vi spille en skikkelig misjonssang. Er dere klare? Det er den derre «Vi er kalt til tjeneste, vi må si gå og si i fra». Den heter vel «Herre gå med oss», sier Rune Svanes Pedersen.

Denne melodien avslutter øvelsen i Egersund Misjonskorps.

REPERTOAR: Melodiene reflekterer korpsets kristne basis. “Å hur saligt at få vandra” er på repertoaret.

TROFAST; Siden 1954 har Øystein Svanes Pedersen spilt i Egersund Misjonskorps. Hver mandag stiller han opp på øvelsene i Misjonshuset.

KORPS: Øystein Svanes Pedersen spiller tuba.

Testamenterer til NMS

Berit Barre (70) fra Drammen har valgt å opprette testament, der NMS står oppført som én av arvemottakerne.

| Bethi Dirdal Jåtun

Den pensjonerte presten er enebarn og har ingen livsarvinger, noe som gjør at hun står fritt til å testamentere hele sin formue til den hun vil, enten det gjelder personer eller organisasjoner. Hun er imidlertid opptatt av å understreke at alle, også de som har barn og barnebarn, kan testamentere deler av formuen sin til NMS eller andre arvemottakere utenfor familien.

HVORFOR?

– Det kan være lurt å ha et aktivt forhold til hvordan man ønsker å fordele midlene sine, påpeker hun.

Dersom man ikke skriver testament, er det arveloven som bestemmer hvordan arven skal fordeles. Ønskes en annen fordeling enn den som følger av loven, er løsningen testament. For den som har ektefelle eller livsarvinger, det vil si direkte etterkommere som barn og barnebarn, setter loven også krav til fordeling.

NÆRT FORHOLD

– Jeg skrev først ett utkast, ved hjelp av advokat, slik at jeg var sikker på at det ble formelt riktig. Men jeg har forandret på det et par ganger etterpå, og da har jeg gjort det uten assistanse. For å være på den sikre siden ba jeg også NMS om å se på det, noe jeg vil oppfordre også andre å gjøre, sier Barre, som alltid har hatt et nært forhold til NMS.

For henne, som har jobbet som prest i Den norske kirke siden 1997, og før det igjen, som kateket, har Misjonsselskapet stått i en særstilling:

– NMS er den organisasjonen jeg identifiserer meg mest med og som står meg nærmest, sier hun.

TROFAST

Berit har vært trofast NMS-giver i en årrekke, jobber som frivillig i gjenbruksbutikken til NMS i Drammen og er medlem av misjonsforeningen Antazoa. – Husk at selv om du skriver testament nå, så betyr ikke det at du ikke kan tillate deg å bruke penger. Du må jo leve som vanlig, smiler Berit og legger til at testament også kan forandres på. Det er ikke skrevet i stein.

– Hvor skal testamentet oppbevares?

– Mitt ligger i en skuff i skifteretten, men et testament kan også oppbevares hos et advokatkontor for eksempel. Det viktigste er at det er lett tilgjengelig, sier den pensjonerte presten og understreker viktigheten av at det settes opp på riktig måte.

– Et testament må oppfylle visse krav for å være gyldig. Dersom disse ikke er oppfylt, vil det kjennes ugyldig. Jeg vil derfor anbefale de som velger å gjøre som jeg å ta en sjekk med NMS, slik at de kan se til at alt er i orden, oppfordrer Berit Barre.

TESTAMENT: – Det kan være lurt å ha et aktivt forhold til hvordan man ønsker å fordele midlene sine, mener Berit Barre. Foto: Privat.

DETTE BØR VÆRE

MED I ET TESTAMENT

Arveloven § 43 inneholder «ordensregler» om hva som bør være med i et testament. Testamentsvitnene bør under påtegning på testamentet opplyse om at formkravene er fulgt, samt at testator har opprettet testamentet av fri vilje og ved sans og samling. Testamentet bør også dateres. Videre bør testamentet gi opplysninger om adressen og yrket til vitnene.

I tillegg til å oppfylle formkravene, er det viktig at testamentet har en klar og tydelig ordlyd. Dette for å unngå konflikter mellom arvingene. Er det ikke mulig å si med sikkerhet hva avdøde har ment, kan konsekvensen bli at testamentet er ugyldig. (Kilde: advokat.no)

TEKST

- skap håp for framtiden

DIN ARV - EN GAVE SOM VARER

“Til og med når jeg selv er fortid, kan jeg bidra til andres fremtid”, forteller en av våre givere. Hun er blitt det vi kaller testator. Det vil si at hun har opprettet et dokument som forteller hvordan hennes jordiske verdier skal fordeles når livet en gang får en ny start.

Hvert år mottar NMS rundt 15 testamentariske gaver. Dette er verdifulle inntekter når vi søker å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom.

23 % av Norges befolkning vurderer å skrive et testament, men kun 10 % gjør det. Vi ønsker å legge til rette for at flere kan etterlate en gave med mening.

Vil du la din livshistorie gi langvarig vekst og utvikling for de som trenger det mest?

Kontakt Svanhild Møyholm på telefon 40 40 60 22, send en e-post til svanhildm@nms.no eller gå til nettsiden nms.no/gi/testamentariske-gaver/ for mer informasjon.

Sammen forandrer vi verden!

FOTO: MARIA INDRØY RISANGER

Misjonærbarnas kapittel er ikkje slutt

− Å ha kvitta seg med internatskulane må ikkje bli ei kvilepute. Misjonærbarn står på agendaen så lenge NMS sender ut familiar, seier personalsjef Per Ivar Johansen i NMS.

TEKST | Helene Reite Uglem

Podkasten Misjonærbarna og opprettinga av organisasjonen «Sendt bort» skapte overskrifter vinteren og våren 2024. Ei bølge av artiklar, kronikkar og podkastar avdekte nye detaljar kring misjonærbarnas kapittel i misjonshistoria. Kva skjer vidare?

HENTAR INN KOMPETANSE

Sidan spørjeundersøkinga i 2009 som avdekte omsorgssvikt, overgrep og mobbing ved internatskular, har det vore eit jamnt tilsig av folk som kontaktar NMS.

dei negative konsekvensane internatlivet kunne føre til.

− Kva tiltak gjer NMS framover no?

− Alt frå ein til fire i året. I år tok fire kontakt i løpet av to veker i februar, truleg grunna mediedekkinga, byrjar Per Ivar Johansen som er personalsjef i NMS på tiande året.

− Det gjeld økonomisk stønad, tips til nokon å snakke med eller å besøke misjonslandet dei budde i. Nokre ønskjer å leite i misjonsog diakoniarkivet ved VID Stavanger for å få vite meir om konteksten dei vaks opp i, opplyser Johansen og legg til at fleire nemner podkasten Misjonærbarna og ønskjer å fortelje si historie.

− Også tidlegare internatpersonell tek kontakt. Først i ettertid forstår ein meir av

− Vi har oppretta kontakt med Bispehagen samtalesenter i Stavanger som vil fokusere litt ekstra på misjonærbarn i tida framover. Dei tilbyr terapi og vegleiing med psykologar og psykiatrar. I tillegg relanserer vi ei eiga nettside om interkulturell oppvekst. Via den kan vi informere om eksisterande tilbod. Elles skal vi fortsette å lytte til historier som måtte komme, imøtekomme og legge til rette for informasjon og vidare hjelp.

EIN LANG PROSESS

Sidan Kari Grasmo i 1989 fortalde si historie om overgrep ved Den norske skulen i Japan på 50-talet, har temaet «misjonærbarn» frå tid til anna dukka opp i media, noko du kan lese meir om i saka «Et åpent sår i NMShistorien» (MT 1 2022).

− Det er naturleg at prosessen går i rykk og napp. Nokre hugsar lite frå oppveksten. Andre har levd med sår og smerte eit heilt liv, men har først som pensjonist hatt tid og mot til å søke hjelp, seier Johansen og legg til at dette er prosessar som tek tid, både for

enkeltpersonar og NMS.

− For det er så komplekst. Det kjem stadig nye detaljar som skal prosesserast. Mange erfaringar er ikkje fortalt. Difor er det viktig å alltid ha ei opa dør for tidlegare misjonærbarn i NMS.

DAGENS MISJONÆRBARN

Den siste NMS-internatskulen stengde i 2006. Det vil i mange år framover finnast folk som vaks opp på internat.

− Men å ha kvitta seg med internatskulane må ikkje bli ei kvilepute. Misjonærbarna står på agendaen så lenge NMS sender ut familiar.

− Kva utfordringar møter dagens misjonærbarn?

− Det vil alltid vere utfordringar ved det å flytte frå ein kultur til ein annan. Dagens misjonærbarn går på internasjonale eller lokale skular med ein annan kultur, pedagogikk og språk. Vil dei om nokre år kritisere dagens system? Vi må til ei kvar tid tenkje gjennom overgangar, førebuing, skulegang og oppfølging av misjonærfamiliar. Vi kan alltid bli betre.

VERNE UTSETTE BARN

− Fleire av NMS sine samarbeidspartnarar nyttar framleis internatskular i sitt arbeid, til

Per Ivar Johansen, personalsjef i NMS

dømes når barn med spesielle behov ikkje kan bu heime. Kva ansvar tek NMS her?

− Vi har inga instruksjonsmoglegheit overfor samarbeidspartnarane våre, men tema som åtskiljing, overgrep og mobbing er stadig på agendaen under møter med partnarar som driv internatskular eller spesialinstitusjonar. NMS har ei rådgjevande rolle og er opptekne av at partnarane kan lære av våre feil, svarer han og legg til at mange foreldre ikkje har anna val enn å sende barna vekk. Det kan gjelde livet.

− NMS og i aukande grad våre utanlandske partnarar, er samstundes opptekne av å jobbe langsiktig med å inkludere barn med spesielle behov i lokalsamfunnet, bryte stigma og få dei inn i lokal skule, slik at dei kan bu heime.

TRYGGE BARNELEIRAR

NMS har 13 leirstader der NMSU arrangerer leirar for barn.

− Vi er særs opptekne av barnas tryggleik. Alle leirleiarar i NMSU skal ha gått gjennom leiartrening, seier assisterande dagleg leiar Elin Flystveit Riska i NMSU.

Ho legg til at leiarar skal kjenne reglar og retningslinjer

for leirleiarar som m.a. seier at ein «ikkje skal klemme eller sette barn på fanget utan å vite at det er greitt for barnet». Som leirleiar har ein teieplikt, men skal gi beskjed til hovudleiar ved mistanke om overgrep. Jenter og gutar, både deltakarar og leiarar skal sove kvar for seg, og ein skal aldri vere aleine saman med ein deltakar bak lukka dør. På godnatt-rundar skal leiarar alltid gå to og to.

− Alle over 15 år må levere politiattest. Nye leiarar vert spurt direkte av ein tilsett, hovudleiar eller leirstadstilsett slik at vi har oversikt over kven som er med. Alle tilsette tek TRYGG-kurs for å sikre trygge rammer for både deltakarar og leiarar.

SENDT BORT

I desember vart organisasjonen «Sendt bort» stifta. Allereie tre månader seinare har dei 500 medlemmar. Denne uavhengige, livssynsnøytrale støttegruppa for misjonærbarn skal «bidra til at alle misjonærbarn tilknytt Misjonssambandet, skal bli høyrde, tatt på alvor, og få ei verdig og rettferdig oppreising», ifølge nettsida.

− Vi blir kontakta av folk med bakgrunn frå både NMS,

Normisjon og pinserørsla, av foreldre, pårørande og tidlegare tilsette ved internatskulane. Difor har vi no oppretta «heiagjengen» for dei som vil støtte opp om arbeidet. Sidan Misjonssambandet og NMS dreiv fleire skular saman, er det også NMS-misjonærbarn blant medlemmane, seier Anne Marit Naustvik som saman med Målfrid Ljønes Kvålo og Jarle Naustvik stifta gruppa i desember 2023.

− Sidan vi har bakgrunn frå Misjonssambandet, vart det naturleg å fokusere på dei, men alle er velkomne til å ta kontakt, fortset Naustvik som gjekk på internatskule i Nairobi frå 1979 til 1983. I dag har ho to vaksne barn og er utdanna klinisk barnevernspedagog med 30 års erfaring innan barnevern og psykiatri.

− Korleis jobbar de vidare framover?

− Denne våren byrjar vi med temakveldar der både medlemmar og heiagjeng er velkomne. Vi har fått eit samarbeid med Bispehagen samtalesenter i Stavanger som har god kompetanse på traume. På desse kveldane kjem til dømes psykolog Gry Stålsett og forfattar Lene Ask. Vi ser for oss temakveldar om lag ein gong i månaden. Dei som ikkje bur i Rogaland, kan delta på Teams.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Elin Flystveit Riska, assisterande dagleg leiar i NMSU

Får klaus utan pass

Det er spesielt to ting som kan vippe Gro Smørdal (52) av pinnen:

Urettferd og at ho ikkje finn passet sitt.

TEKST

| Helene Reite Uglem

− «Kjempe mot urett» er den delen av NMS sin visjon som ligg hjartet mitt nærmast. Når menneske blir haldne nede og diskriminert blir eg sint på djupet, seier den nye leiaren for NMS Vest-Afrika, Midtøsten og NordAfrika (WAMENA).

Når ho i tillegg må snakke litt fransk og engelsk, jobbe i eit fleirkulturelt fellesskap og ikkje minst reise, byrjar det å likne ein draumejobb for Gro Smørdal.

THIRD CULTURE KID

− Ja, eg får faktisk litt klaus av å ikkje ha passet lett tilgjengeleg.

internat-skuleordninga ikkje var ideell. Det var lov å ha kritisk blikk på ting. Vi kunne spørje om alt. Det som var vanskeleg fekk kome ut, utan at dei alltid tok «misjonen» i forsvar.

Snart skal denne openheita bli endå viktigare.

ULUKKA

Det er visst eit fenomen blant enkelte «third culture kids», altså folk som har vakse opp i ein annan kultur. Vi er mobile og rastlause, men også sjølvstendige. Lausare relasjonar, på godt og vondt, men til gjengjeld fleirkulturell kompetanse, forklarer Smørdal.

Både foreldra og besteforeldra var NMSmisjonærar på Madagaskar. Gro budde der frå ho var 2 til ho var 15 år. Det har sett spor, mest gode.

− Eg budde heime fram til ungdomsskulen, så eg kjende meg stor då eg kom på internat, fortel Gro som hadde med seg to småsøsken som var to og fem år yngre.

− Sjølv om eg hadde det godt, synes eg det er bra at misjonærbarnsaka kjem opp på nytt. Det er viktig å lytte til dei ulike erfaringane. Vi skal ikkje lukke dette kapittelet, synest ho. Ungdomsskuleeleven Gro fekk kome heim kvar helg. Sidan ikkje alle kunne det, ordna mor hennar ei rullerande ordning der Gro alltid fekk med seg nokon.

− Foreldra mine var opne om at

− Pappa sa aldri noko anna enn at det var totalt meiningslaust, seier Gro om den brå og brutale tragedien som gjer at familien reiser heim i 1987. Mora hamnar i ei dramatisk bilulukke og dør. Tilbake står ein mann med tre barn på 15, 12 og 9.

− Vi var sjølvsagt ekstra sårbare då vi kom heim. Det vart «dobbelt vanskeleg» å skulle tilpasse seg nytt land og norsk kultur. Men igjen var det denne openheita som redda oss. Pappa leia oss gjennom sorga på ein god måte.

FLEIRKULTURELT FELLESSKAP

− Viss det skal stå ei «overskrift» over livet mitt, må det bli fleirkulturelt fellesskap. Det har alltid vore viktig for meg. Faktisk kjeda eg meg litt på internatskulen som berre hadde norske elevar, seier Gro som fekk overtydd læraren om å i det minste lage ei speidargruppe der også dei gassiske venene kunne delta.

Ikkje overraskande byrjar ho på Hald internasjonale skule og blir deretter NMSeittåring i smeltedigelen Paris, der ho deltek i kyrkjas arbeid blant innvandrarar. Som student vel ho faga «norsk som 2. språk», fransk, engelsk og kristendom på

universitetet i Oslo og seinare Bergen. I dag kan ho skilte med ei 25 år lang erfaring i å undervise vaksne og barn med norsk som andre språk. Ho har også skuleleiarerfaring som undervisningsinspektør.

Fleire av elevane har påpeika at Gro er annleis. Ho viser ei anna forståing, seier dei. Kanskje merkar dei at engasjementet hennar kjem frå noko djupt der inne. Ein sensitivitet og eit ekte engasjement for å integrere og bygge bruer.

NYTT KAPITTEL

− Stillingsannonsen kom opp overalt, seier Gro om utlysinga som inneheldt alt ho drøymer om:

− Fransktalande Afrika, dialog, muslimar, kvinners rettar, utdanningsporsjekt, Midtausten og Pakistan som har blitt noko kjent og kjært etter så mange år med norskopplæring for pakistanske. Kan det bli betre?

Sjølv om ho trivst på Karmsund vidaregåande skule, kan ho ikkje la sjansen gå frå seg. I skrivande stund har ho vore tilsett i halvanna månad.

− Midtausten og Pakistan kjenner eg, men Mali, Kamerun og Egypt er meir ukjent. Heldigvis er Wamena eit team med ulike nasjonalitetar, bakgrunn og talent. Eg treng ikkje vere god på alt aleine. Mi oppgåve blir å leie, skape samhald og samarbeid i teamet. Eg ser veldig fram til å treffe samarbeidspartnarane.

KRENKA MENNESKEVERD

Gro har sett Brennpunkt-dokumentaren Ære og følgd debatten i etterkant.

Gro Smørdal, leder for NMS WAMENA

NYTILSETT: Gro bur i Karmøy saman med mannen. Dei har tre vaksne barn. Foto: Privat.

− Tematikken engasjerer meg veldig. I æreskulturar kan menneske bli haldne nede. Eg kan ikkje leve med at menneskeverd blir krenka. Derfor vil eg jobbe i NMS. Vi kjemper mot urett, løfter kvinner, løfter menneskeverdet og det at alle har lik verdi, seier Smørdal.

− Evangeliet har eit grensesprengande menneskesyn. Fred, fridom og demokrati er jo bygd på kristne verdiar, seier ho avslutningsvis før ho berre må løfte fram ein siste kjepphest:

− Utvekslingsarbeidet i NMS. Eg kan ikkje få sagt kor viktig det er at unge kjem ut og møter andre kulturar for så å komme heim med ein heilt unik kompetanse. Det trur eg blir til stor velsigning for Norge på lang sikt.

VEST-AFRIKA, MIDTØSTEN OG NORD-AFRIKA (WAMENA)

NMS støttar 30 prosjekt i dette området:

KAMERUN: Miljøprosjekt i kyrkje, undervisning for døve, misjonærar frå Kamerun til Mali, stønad til foreldrelause og sårbare barn, fond for fattige pasientar, relasjonsbygging mellom kristne og muslimar, evangelisering, radio, teologisk institutt, stipend til fattige elevar, sjukehus og kampen mot vald og overgrep mot kvinner (Kamerun, Etiopia, Madagaskar)

MALI: Use your talents, landsbyutvikling og menighetsbygging.

MIDTAUSTEN/EGYPT: Sommarleir, traumebehandling for kvinner, teologisk utdanning, Bibelselskapet Egypt, hjelp til forfølgde, TV-kanalen SAT-7, ungdomsarbeid, støtte til valdsutsette, trusfridom og likestilling og syriske flyktningar i Libanon.

PAKISTAN: Rettferd for minoritetar, arbeidstrening for marginaliserte kristne.

Vil bygge fred i hjertene

Jeg følte meg lammet da jeg fikk vite at en kirke i Det hellige land, hvor tusenvis av fordrevne familier gjemte seg, hadde blitt bombet. Jeg har også sett videoer av barn under ruiner, fedre som bærer sine døde barn og mødre som ber om hjelp til å mate barna sine. Det har vært for mye for en mors hjerte å takle.

Min mor forteller at under krigen i Libanon på 1990-tallet, ville barna gjemme seg i kirken og fant trøst i å be sammen og synge til Jesus. Kanskje barna i den bombede kirken var samlet om Jesus, sang og reflekterte over Hans kjærlige nåde og beskyttelse.

Jeg kunne ikke skjule den dype smerten for sønnen min. Jeg har lest om hvordan man skal dele slike nyheter med barna våre uten å skremme dem, samtidig som vi lærer dem å ha medfølelse og be. Dette gjorde jeg, og Noah tegnet et hus hvor små barn gjemte seg, der demoner på den ene siden forsøkte å skade dem og Guds engler på den andre siden kjempet mot demonene, og Den hellige ånd beskyttet huset slik at barna var trygge.

Gud minnet meg gjennom Noah på at Han er suveren, en kjærlig Far som vi kan løpe til for fred. Siden den dagen har jeg sett ting annerledes. Jeg fortsetter å sørge med de som sørger over uskyldige barn. Men jeg bringer også min frykt og mine spørsmål til Gud og går i forbønn for familiene som er fanget i konflikten. Gud har på ny tent min lidenskap for Hans lidende folk i regionen

og minnet meg på at Han har plassert meg her for å være nær dem og føle deres smerte og frykt.

Gud har gitt SAT-7 en gyllen mulighet til å bringe lys og håp i disse prøvelsens tider. Som målgruppeansvarlig for våre arabisktalende kanaler leser jeg mange meldinger fra seere i Det hellige land, som uttrykker sin frykt, men også sin følelse av Guds nærvær. En mor sa: “Vi er låst inne, hjemme med barna våre, skremt av lyden av bombing. Takk for at dere ber for oss; vi føler oss ikke alene."

Etter at konflikten begynte, startet vi et ukentlig live-show på vår SAT-7 ARABICkanal der kirkeledere fra ulike trossamfunn leder i bønn om fred og helbredelse. Seerne oppmuntres til å se det kristne mindretallet komme sammen. Et annet program, “Du er ikke alene”, dekker aktuelle hendelser og gir en stemme til de sårbare og marginaliserte. Her intervjues kirkeledere fra Det hellige land samt mennesker på bakken, inkludert noen i flyktningleirer.

På vår SAT-7 KIDS-kanal ber programlederne for barna og deler bibelfortellinger. Sally, en jente med spesielle behov, sendte oss følgende melding: "Det er en veldig skremmende situasjon. Jeg ber konstant, og det som trøster meg, er å vite at Gud er med oss gjennom alt."

Gud har på nytt minnet meg på Hans kall til å være en stemme for de stemmeløse. Han har gitt meg muligheten til å være

Foto: Maria Indrøy Risanger

Marianne Awaraji fra Libanon deler hvordan det er å bo og leve i Midtøsten i en tid med krig på Gaza og fare for krig i hele regionen. Marianne er en profilert programleder i SAT-7.

vert for et nytt live-program kalt “Min Livsreise”, med arabisk-kristne influensere og kjendiser som deler sine livshistorier og fremhever hvordan deres tro på Gud har holdt dem gående i vanskelige tider.

Våre SAT-7-programmer søker å demonstrere Guds godhet midt i de vanskelighetene folk i Midtøsten og NordAfrika står overfor. Vi ønsker å rette folks oppmerksomhet mot Jesus, Fredsfyrsten, og Hans konstante nærvær i livene våre. En seer fra en bønnetjeneste i Det hellige land sendte oss en hjertevarmende video av unge mennesker som lovpriser høyt og går i forbønn for landet sitt, og sier: "Vi samles hver dag, forenes i bønn, tilbedelse, og forbønn foran Herren. Takk for deres bønner."

"Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det" (Johannes 1:5). Vi, Guds barn, er Hans lys, som skinner i Midtøsten og Nord-Afrika og representerer Guds kjærlighet og fred. Jeg tror at det å dele Jesus, gjennom mitt liv og de mange programmene som SAT-7 produserer, vil bidra til å bygge fred i hjertene til fedre, mødre og barn i hele regionen.

Slår et slag for faste givere

NMS står på flere søyler inntektsmessig. Nå gjøres et krafttak for å styrke en av de største søylene – den faste givertjenesten.

TEKST | Martin Eikeland

– I løpet av 2024 har vi som mål å få 1000 nye, faste givere. Det er et optimistisk mål, men jeg har tro på at vi skal nå det, sier generalsekretær Helge S. Gaard.

FRA FORENING TIL GIVERTJENESTE

Gaver og givertjeneste har også en bibelsk begrunnelse. Mange kjenner lignelsen «enkens skjerv» - om enken som ga det lille hun eide, og som Jesus trakk fram som eksempel på at det ikke er gavens størrelse, men hjertelaget som ligger bak som er viktigst.

NMS er en organisasjon som tradisjonelt har fått en stor del av sine inntekter fra misjonsforeningene. Men tallet på foreninger har gått nedover de siste 40 årene. Det har også ført til at foreningsinntektene ikke lenger er dominerende. Samtidig har gaveinntektene fra de faste giverne økt.

– Har denne utviklingen forandret NMS?

– Nei, det vil jeg ikke si. NMS er en grasrotorganisasjon som er bygd opp

nedenfra. Når de kulturelle strukturene er blitt endret, er foreningsarbeidet blitt mindre. Men det betyr bare at mer av inntektene kommer fra faste givere.

HJELP TIL MANGE

Når generalsekretæren i NMS skal framheve fordelene med den faste givertjenesten, poengterer han den hjelpen en fast givertjeneste er for giveren selv.

– Jeg vet at svært mange ønsker å gi fast til kristent arbeid. I stedet for å betale mer eller mindre tilfeldig, kan en fast givertjeneste være en god hjelper for å oppfylle ønsket om å støtte kristent arbeid på fast basis. At en gave blir trukket fast fra kontoen, er for mange en gave i seg selv.

FORUTSIGBARHET

Men for generalsekretær Gaard er det likevel ikke følelsene til giverne eller den økonomiske situasjonen til NMS som betyr mest. Det han er mest opptatt av, er arbeidet som får støtte.

– Det er hjerteskjærende når vi må si nei når våre samarbeidspartnere ber om støtte til gode prosjekter. Av og til er dette prosjekter som har en unik mulighet til å starte opp akkurat nå. Når vi ikke kan gi dem støtte, må hele prosjektet skrinlegges.

Samtidig som Helge S. Gaard og NMS jakter nye givere, understreker han sterkt at det er de eksisterende giverne som er grunnfjellet i NMS. De giverne som blar opp nesten åtti millioner i gaver hvert eneste år, er det fundamentet som gir forutsigbarhet i misjonsarbeidet.

IKKE PROFITT

Haakon Kessel, som leder det globale misjonsarbeidet, understreker at NMS aldri har hatt egen profitt som motiv for innsamling.

– I alt arbeid som vi og våre samarbeidspartnere driver, er det viktig at vi kan tenke langsiktig. Når vi vet at vi har givere som støtter oss gjennom fast givertjeneste, kan vi planlegge gode prosjekter som kan vare i mange år og etter hvert bli bærekraftige uten økonomisk støtte utenfra, sier Haakon Kessel.

HVORDAN NÅ 1000?

NMS har lansert en stor verveaksjon som skal gå gjennom hele 2024. Her kan alle som vil delta, både frivillige og ansatte. I potten ligger en reise til ett av NMS sine misjonsland. Alt du må gjøre for å bli med i trekningen, er å verve fem faste givere eller flere. Hva med å utfordre de i foreningen, gjenbruksbutikken eller på arbeidsplassen om å bli med. Gå inn på nms.no/verve og finn alt du trenger å vite der.

Foto: Maria

Indrøy Risanger

Redesign i vinden

– Kleda våre må vare lenger. Det dreier seg om å ta vare på verdiane vi har, og få ned mengda avfall. Eg er glad for at det har blitt trendy å sy igjen, seier Dorthe Lervik.

TEKST | Siv H. Undheim

Dorthe jobbar frivillig som butikkleiar i NMS Gjenbruk Ålesund og er ein av initiativtakarane til redesignweekenden som blei arrangert på Kjeldsund leirstad og gjestegard i haust. Kjeldsund ligg idyllisk til i den sunnmørske skjergarden, 15 minutts køyring frå Ulsteinvik.

UNGE KJØPER BRUKT – Då eg starta som frivillig i NMS Gjenbruk

Ålesund for snart tre år sidan, selde vi ikkje klede. I dag har vi ei nyoppretta kledeavdeling med godt sal. Særleg mange unge kjøper hos oss, fortel Dorthe.

– Det var nettopp inne ei ung jente som kjøpte ein herrevest ho skulle sy om til seg sjølv. Ikkje lenge etter kom ho tilbake med ei venninne, og dei kjøpte fleire ting. Det er veldig kjekt å sjå, smiler Dorthe.

REDESIGNWEEKEND

Sal av klede og tekstil totalt i NMS Gjenbruk:

Til no i 2024: 23,2 prosent

2023: 20 prosent

I fjor kom Dorthe på ideen om å arrangere ein redesignweekend. Ho kontakta Laila Karin Tusvik Helle, regionkoordinator i NMS, region Møre, som sette henne i kontakt med Laila Endresen. Ho hadde gått med dei same planane.

Tanken var å samle syentusiastar og gi inspirasjon og tips til redesign, kombinert med andre innslag innan same tema.

– Det blei både foredrag, song og musikk, fellesskap og godt sosialt lag. Kjeldsund var

POPULÆRT: Kledeavdelinga i NMS Gjenbruk i Ålesund sel godt. Foto: Siv H. Undheim

REDESIGN: Laila Endresen (t.v.) og Dorthe Lervik inviterer til redesignweekend på Kjeldsund. Foto: Laila K.T. Helle.

ein veldig fin arena for weekenden, seier Dorthe.

Ho hadde med seg eit stativ med klede og tekstil frå gjenbruksbutikken, som deltakarane kunne kjøpe.

Dorthe har lang erfaring med søm og tekstil. Ho har fagbrev i søm og har vore lærar på ungdomsskule og vidaregåande skule innan kunst- og handverksfag. Ho har sydd både bunadar og brurekjolar, samt kyrkjetekstil til heimkyrkja si på Vigra.

«NYTT LIV TIL BRUKT PLAGG»

Dei to er i gang med å planlegge årets redesignweekend, som blir 20.-22. september. Dorthe fortel at dei vil legge opp til stasjonsundervisning der ein blant anna kan lære å sy i glidelås, lage lommer og sy vesker. Dei ønsker at dette skal vere eit arrangement som alle kan delta på, ein treng ikkje vere medlem av NMS eller ha misjonsengasjement.

TEMA | Ærens bakside

• 1 av 3 kvinner og jenter blir utsatt for fysisk eller seksuell vold minst én gang i løpet av livet.

• Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt.

• Hver dag blir 137 kvinner drept av et familiemedlem.

• Opptil 50 prosent av alle seksuelle overgrep skjer mot jenter under 16 år.

• 650 millioner av dagens kvinner ble giftet bort før de fylte 18 år.

• Minst 200 millioner av dagens kvinner har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.

• 72 prosent av alle som blir utsatt for menneskehandel, er jenter eller kvinner. De fleste av disse utnyttes for seksuelle formål.

Kilde: UN WOMEN

Les mer

Størst av alt er æren

Ære eller ikke være? Det er spørsmålet i både middelalderske ættesamfunn på Island og i dagens gjengmiljø i Oslo.

TEKST | Helene Reite Uglem

Kan islandske sagaer hjelpe oss å forstå dagens utfordringer med æresrelatert vold? Ja, mener førsteamanuensis Silje Dragsund Aase, som skrev hovedfagsoppgaven «Ære eller ikke være? Ære i det islandske ættesamfunnet og i dagens gjengmiljø i Oslo».

HISTORISKE BRILLER

Brennpunkt-dokumentaren «Ære» på NRK skapte debatt i vår. Aase fulgte den med stor interesse, for i sin nye jobb som leder for programfaget «kultur og religionsvitenskap» på VID vitenskapelige høgskole, er temaet aktuelt.

− Det bra at temaet kommer opp, men vi må huske kompleksiteten. Uten kunnskap blir debatten fort grunn, stigmatiserende og polarisert, sier Aase som tror historien kan kaste lys over dagens samfunnsutfordringer.

ære på tvers av tid og rom. Er æreskulturen i dagens gjengmiljø egentlig noe nytt? spør hun.

− Når jeg sammenligner ære i Islendingesagaene med ære i dagens gjengmiljø, finner jeg at ære kan skape visse handlingsmønstre som er uavhengige av tid og rom. Når ære handler om å være eller ikke være, skapes en grunnleggende frykt for å tape den. Da kan mennesker ty til vold på grunn av det mange vil regne som bagateller, og hva innebærer dette for vår forståelse av og tilnærmingen til volden i Oslos gjengmiljø?

− Den tilsynelatende eskalerende volden i Oslos gjengmiljø fremstilles i media gjerne som en krise. Noen frykter «svenske tilstander» og skylder på importert æreskultur, fortsetter Aase som har studert

FLAUT Å VÆRE BLAUT

På Island på 1200-tallet var ære synonymt med å være modig, sterk og selvhevdende. Det motsatte var «blaudr», altså feminint. I Øyrbyggjasagaen blir Torarin omtalt som «blaudr» da han ikke hevner seg på en som anklager ham for hestetyveri. Torarin svarer med å drepe anklageren. Slik kaster han av seg skam og beskyldninger og gjenoppretter æren.

− Æren ga tilgang til ressurser og

HVA ER ÆRE?

Anseelse, heder, berømmelse, moralsk verdighet, godt navn og rykte. Står sterkt i samfunn der familie og klan er viktigere sosiale institusjoner enn rettsvesen og politi. Klanen forsvarer sin posisjon, om nødvendig med fysisk makt. Offentlig voldelig håndhevelse av ære er ofte moralsk akseptabel og forventes, selv om det er i strid med gjeldende rett. Å bli betraktet som «lite ærefull» kan få store konsekvenser. En persons ære kan også berøre familie, allierte og slektninger. Ofte er ære den grunnleggende verdien i livet. Ære påvirkes av samfunnsstrukturer og endrer seg med tiden. I moderne, mer individualiserte samfunn, vil ære i mindre grad påvirke personene rundt. I moderne amerikanske og europeiske samfunn har æresbegrepet igjen dukket opp i offentligheten på grunn av æresdrap, vold i kriminelle gjenger og tvangsekteskap. Kilde: Store norske leksikon

Silje Dragsund Aase

Illustrasjonsfoto: Nordmennene lander

på

beskyttelse i et samfunn uten stat. Ære handlet om å være eller ikke være, noe som skapte en grunnleggende frykt for å tape ære, som igjen førte til aggresjon og vold, forklarer Aase som finner lignende mekanismer i Oslos gjengmiljø.

− Den oppstår derimot i et samfunn med en sterk statsmakt som ikke tolererer vold. Man trenger ikke ære for å få tilgang til ressurser eller beskyttelse i dagens Norge, men forskning viser at det er mer gjengdannelse i bydeler med fattigdom, arbeidsledighet og fremtidspessimisme. Å bli med i en gjeng, gir penger, status og beskyttelse i nærmiljøer som oppleves

som utrygge. Det handler altså ikke nødvendigvis om «importert» æreskultur på grunn av innvandring, men kanskje heller om for dårlig samfunnsplanlegging.

HINDRER INTEGRERING

− Det er grunnleggende forskjeller ved land med og uten en sterk stat. I dagens Oslo skaper æresrelatert vold kaos i et ordnet samfunn. Den absolutte lojaliteten til gjengfellesskapet hindrer integrasjon i det øvrige samfunnet, fortsetter Aase og legger til at æreskulturen på Island derimot skapte en viss stabilitet i et statsløst samfunn.

− Men når en slik kultur overføres til et

samfunn med en sterk stat, blir det konflikt mellom to grunnleggende forskjellige måter å organisere samfunnet på. Gjengmiljøets æreskodekser brytes mot samfunnets normer og verdier. En «hybridtilpasning» skapes, som bryter med verdiene i både gjengmiljøet og samfunnet ellers, legger hun til.

I Norge har ære blitt et utvannet begrep, men studier av fortidens æreskultur er en påminnelse om at ære ikke er så fremmed som en kanskje skulle tro.

− Vi trenger forståelse og kunnskap i møte med æresrelatert vold. Historien kan hjelpe oss å forstå hva ære dypest sett handler om.

Island år 872 av Oscar Wergeland

Foto: Pixabay

TEKST | Helene Reite Uglem

Ifjor kom Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) med ferske tall på omfanget av vold og overgrep i den norske befolkningen. Hele 40 prosent sier de har opplevd alvorlig vold, men langt fra alle søker hjelp. Kvinner er mest utsatt for gjentagende vold hjemme. En av ti kvinner forteller om psykisk vold, slag, spark, voldtekt og kvelertak. Voldtekt, fysisk vold og partnervold øker sammenlignet med tidligere undersøkelser. «Et stort samfunnsproblem i Norge», konkluderes det.

STORE MØRKETALL

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold som fysisk, psykisk, seksuell og som omsorgssvikt. Er du kvinne, ung, lavt utdannet og har dårlig råd, er du ekstra utsatt. Har du opplevd vold tidligere, er det større sjanse for gjentagelse. En av fem opplever såkalt reviktimisering. 69 prosent av de voldsutsatte sier ikke noe til politiet. «Det oppleves ikke alvorlig nok», eller «jeg er redd for konsekvensene», er grunnen.

En av ti kvinner i Norge utsettes for alvorlig partnervold

Voldtekt, fysisk vold og partnervold øker, viser fersk undersøkelse.

− Dette er skremmende tall. Dessverre er det store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner, derfor er nok omfangsundersøkelsen, som også får fram de som ikke anmelder, mest presis, sier Astri Johanne Holm som er seksjonsleder for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd ved enhet øst i Oslo politidistrikt.

Hennes seksjon alene har over 100 mishandlingssaker mer enn det nest største politidistriktet i landet.

− Omfangsstudien anslår at vold i nære relasjoner koster den norske stat 92,7 milliarder årlig over statsbudsjettet i form av helsehjelp, tapt skolegang, frafall fra arbeidsliv, psykisk uhelse og tidlig død, for å nevne noe.

ÆRE SOM MOTIV?

− Hvor mye av volden handler om å gjenopprette ære?

− Voldsparagrafene vi jobber ut fra, § 282 og 283, sier ingenting om ære, men hvilken vold det er snakk om, altså mishandling og grov mishandling i nære relasjoner. Det

finnes ingen god statistikk på æresrelatert vold, svarer Holm.

− Ære er komplekst og krysskulturelt. Man finner det i alt fra kriminelle ungdomsgjenger til nære relasjoner og storfamilie. Vi er alle opptatt av ryktet vårt, men det fører ikke nødvendigvis til vold, fortsetter Holm som synes det er bra at æresrelatert vold i nære relasjoner settes på agendaen.

− For vi trenger kunnskap. Ellers blir debatten stigmatiserende, lettvint og unøyaktig. Æreskultur fører ikke alltid til vold. Ikke alle i en æreskultur er voldelige. Likevel må vi «slippe katta utav sekken» og snakke om utfordringene ved æreskultur, mener hun.

Det preger særlig samfunn med sterke patriarkalske trekk, der familien og klanen er sterkere enn staten som de har liten tiltro til. Det gjelder særlig land i Midtøsten, Nord-Afrika, samt deler av Sør- og Sentral-Asia.

− Mange føler seg fremmedgjorte når de kommer hit. De ser barna tilpasse seg på måter som kan bryte med familiens verdier

Astri Johanne Holm

og rykte. Enkelte får behov for å kontrollere klær, atferd og bevegelsesmønster, ekteskap og levevei. Familie og fellesskap går foran barns personlige drømmer og ønsker.

PLANLAGT OG ORGANISERT

− Æreskulturer kan ha en logikk som sier «dersom ingen vet, har det ikke skjedd». Dersom noen vet, må det offentlig straffes for å gjenopprette ære.

«Det måtte jo nesten skje», eller «når hun oppfører seg slik, måtte jo vi…», er setninger Holm hører i avhør.

− Noen tror dette virker formildende på straffeutmålingen, fordi det er det i deres logikk. Realiteten er heller motsatt, påpeker hun:

− Politiet kan få mistanke om at det var planlagt, organisert og at noen visste om det på forhånd, noe som kan peke i retning av at den æresrelaterte volden er overlagt.

− Hvor viktig er det å vite om at ære er motivet når dere får en sak på bordet?

− Motivet kan forklare hva som er grunnen til selve handlingen. Det er viktig å gjennomføre en objektiv og nøyaktig etterforskning for å finne de rette involverte og om det var planlagt. Derfor vil ære være viktig som én hypotese tidlig i etterforskningen, svarer Holm.

I mishandlingssaker generelt, og i mishandlingssaker hvor æreselementet er med, erfarer de at forklaringene endres eller trekkes underveis i etterforskningen og under rettsbehandlingen.

− Det kan komme av sterk ambivalens, krysspress fra involverte i straffesakene og sosial kontroll. Voldsutøver kan ha doble roller, og lojaliteten til storfamilien er sterk. Dette kompliserer, sier hun.

Sjelden dømmes noen for æresvold- eller æresdrap.

− Et lovutvalg ser nå på om «ære» skal tydeliggjøres i loven for å kunne straffeforfølge mer presist. De to voldsparagrafene vi jobber etter tar utgangspunkt i en norsk tankegang, noe som rimelig er i en norsk lov. Vi kan likevel trenge et mer presist lovverk som er tilpasset dette kompliserte feltet og som får med den utvidede personkretsen av involverte, de som trekker i trådene. Slik kan man få ført flere involverte for retten og offentlig vise frem hva som er akseptert og ikke.

SØSKENBARN-EKTESKAP

Et annet lovbud er enda viktigere å få på plass, ifølge Holm.

− Forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil forebygge sosial kontroll og alle andre former for mishandling i nære relasjoner. Politiet erfarer at søskenbarn giftes for så å hentes hit på familiegjenforening i tredje og fjerde generasjon. Mulighetene for utøvelse av sosial kontroll blir skyhøy, og integreringen går feil vei, i tillegg til de biologiske utfordringene dette fører til.

For et par år siden var det flertall på Stortinget for en slik lov.

− En slik lov vil avlaste den enkelte storfamilie i Norge for ytre press om søskenbarn-ekteskap som immigrasjonsverktøy og metode for å samle kulturelle og materielle verdier i samme slekt, for å nevne noe.

AVVERGINGSPLIKTEN

− Avvergingsplikten i straffelovens § 196 sier at alle plikter å si fra til politi eller

barnevern ved mistanke om vold og overgrep. Tenk ikke «hva om jeg tar feil», men heller «tenk om jeg har rett». Kjenner du uro, ta den på alvor, oppfordrer Holm. Avvergingsplikten går alltid foran taushetsplikten.

− Faktisk er det straffbart med fengsel i inntil ett år for ikke å følge avvergingsplikten. Det er viktig at folk vet dette.

− Hva skal vi se etter?

− Isolasjon, strengere kontroll over bevegelsesmønster og hvem personen får møte, endring i klær, atferd, følelser og kroppsspråk. Vi må bli modigere til å spørre hvordan det går. Kanskje får vi ikke svar, men døra er satt på gløtt.

KUNNSKAP OM LOVEN

− Ikke alle vet at de er utsatt for noe ulovlig. De kjenner på lojalitet, frykt for å skuffe mennesker eller Gud. Det trengs kunnskap om norsk lov, om avvergingsplikten, om hva vold og ære egentlig er. Dette må inn i alle ledd av samfunnet. Skoler, høyere utdanning, helsevesen, kirker, moskeer, hos alle som jobber og har med folk å gjøre.

− Hvordan kan kirka og organisasjoner engasjere seg?

− Da jeg jobbet i Afghanistan merket jeg hvordan min egen tro var med på å åpne opp for en annen forståelse. Jeg har stor tro på dialogarbeid mellom kristne og muslimer. Personer som tilhører en trosretning, kan ha troverdighet overfor hverandre. Organisasjoner og kirker har også ofte god mellommenneskelig kompetanse som kan hjelpe offer og gjerningspersoner til å sette ord på det vanskelige.

Trenger du eller noen du kjenner hjelp? Sjekk ut www.dinutvei.no Les mer om avvergingsplikten her: www.plikt.no

Kan bibelstudiar stoppe vald?

Kyrkjer på Madagaskar, i Kamerun og Etiopia

bruker Bibelen i kampen mot vald i nære relasjonar.

TEKST | Helene Reite Uglem

44 prosent av kvinnene i afrikanske land sør for Sahara opplever partnarvald. Også i Norge er dette eit stort samfunnsproblem. Ifølge Kirkens Nødhjelp har studiesirklar rundt historia om Tamar i Bibelen fått ned valden mot kvinner i Kongo med 50 prosent. NMS sine samarbeidskyrkjer på Madagaskar, i Kamerun og Etiopia brukar same historie i prosjektet Tamar Campaign (TCP). Emily Phuti Mogase, rådgjevar for kvinners rettar i NMS, synes norske kyrkjelydar bør prøve det same.

STUDIESIRKLAR MOT VALD

TCP arrangerer studiesirklar som snakkar om forteljinga i 2. Samuelsbok: Tamar og Amnon er halvsøsken med same far, kong David. Amnon valdtek Tamar, for så å legge henne for hat. Tamars andre bror, Absalom, ber henne teie om hendinga. Kong David får vite det, men rører ikkje ein finger, då han sjølv

har «svin på skogen». Det heile ender med at Absalom tek hemn.

− Historia opnar opp for å snakke om vanskelege tema som overgrep, skam, ære og hemn. Det fører til at fleire deler sine personlege erfaringar. Mange blir inspirerte til å kjempe mot strukturar som opprettheld vald i nære relasjonar, erfarer Mogase. Det er store mørketal når det gjeld omfanget av vald mot kvinner i NMS sine samarbeidsland.

− Frykt for stigma, represaliar og hemn fører til stor underrapportering, forklarer rådgjevaren og ramsar opp problem som alvorleg fysisk vald, bortføringar, tvangsgifte, barneekteskap, kjønnslemlesting og menneskehandel.

− TCP skaper trygge rom for å dele, aukar kunnskapen om kva vald er og fører til og utfordrar skadelege normer gjennom aksjonar, lobbyverksemd og dialog med

KAMERUN: Rådgjevar Emily Phuti Mogase i NMS lærer opp nye TCP-ambassadørar. Foto: Maria Indrøy Risanger

myndigheiter og religiøse leiarar. Arbeidet rettar seg mot både kvinner og menn, valdsoffer og utøvar, legg ho til.

− Vi samarbeider med fleire instansar som tilbyr rådgjeving, juridisk bistand, trygg innkvartering og hjelp til å bygge opp eit betre liv for valdsutsette. I tillegg underviser TCP ved skular og ungdomsorganisasjonar.

TCP I NORGE?

− Alle drapa i Norge på nyåret var sjokkerande. Sjølv om vi har få drap i global samanheng, har vi mykje til å vere eit så rikt land. Amnesty har uttrykt uro for manglande tiltak, påpeiker Phuti og viser til eit av NMS sine mål om «å saman med organisasjonar, kyrkjer og enkeltpersonar over heile verda, arbeide aktivt for å utruste kvarandre til å dele trua på Jesus, kjempe mot urettferd og utrydde fattigdom».

− NMS møter mange folk. Det må vi nytte oss av. Vi kan også samarbeide med instansar som kan bidra med praktisk- og juridisk hjelp. NMS kan arrangere studiesirklar i kyrkjer, dele ut informasjon på gudstenester og spreie kunnskap om vald, teikna på vald og meldeplikt, seier Phuti.

− Vi kristne har ei bok som gir ein unik inngang til å snakke om vanskelege ting. Bibelen er full av historier som inneheld ære, vanære, skam og hemn, men også ein djupare visdom om ein tek seg tid til å leite, erfarer Phuti.

− Evangeliet viser at Jesus bar bort synd, skuld og skam. Han er den som gjenopprettar. Vi skal ikkje hemne oss, men elske vår neste, våre fiendar, tilgje og gå ei ekstra mil, stikk i strid med kontroll, hemn og fasade. Evangeliet har ei frigjerande kraft.

Årets frivillig i NMS

Tradisjonen tro deler NMS ut sin egen frivillighetspris!

Prisen går til en person, forening eller gruppe som har gjort en ekstraordinær frivillig innsats for NMS, NMSU eller NMS Gjenbruk.

Kjenner du noen som fortjener å bli kåret til «Årets frivillig» i NMS?

Gå inn på: www.nms.no/frivillighetspris

STØTTESPILLER: Arwa og moren har kun hverandre etter at storfamilien og samfunnet vendte dem ryggen. Alle foto: CLAAS

“Jeg var i fengsel, og dere kom til meg”

Som det eneste landet i verden kan man i Pakistan bli brent levende ved anklager om blasfemi. Her har Eiga Kenny kjempet de svakestes sak for rettferdighet – hele livet.

TEKST | Maria Indrøy Risanger

Den 9. mars 2013 angripes det kristne nabolaget Joseph Colony i Lahore av en illsint mobb. Det anslås at 3000 mennesker plyndrer det lille miljøet på rundt hundre hus. Innbyggerne overfalles og bygningene, inkludert to kirker, brennes. Øyenvitner forteller at mobben ler mens alt raseres. Årsaken til angrepet er familiefaren Sawan Masih, som kranglet med en kompis kvelden før. Nå har kompisen anklaget ham for å fornærme profeten Muhammed, og de muslimske lederne har utstedt ordre om å gi de kristne en lærepenge.

Sawan Masih arresteres. Ett år senere dømmes han til døden for å ha fornærmet profeten. Centre for Legal Aid, Assistance and Settlement (CLAAS) følger saken tett. Etter flere rettsrunder lykkes de, og i oktober 2020 frikjennes Masih av høyesterett.

MÅ LEVE I SKJUL

– At han er frikjent betyr ikke at han er fri. Våre overlevende, som vi kaller ofrene, må ofte leve i skjul fordi anklagerne er etter dem. Slik er livet for de fleste kristne som bor i islamske stater, og vi må derfor gjøre alt vi kan for å gi dem rettferdighet og benytte sine rettigheter, sier Eiga Kenny, visedirektør i CLAAS. Som datter av en menneskerettighetsaktivist levde hun store deler av livet uten farens tilstedeværelse. Gjennom faren Joseph

Francis sine eksiler og arrestasjoner fant hun sin motivasjon til å gå inn i hans livsverk, CLAAS.

– Jeg vokste opp med å se så mange saker som liknet min. Hver gang noens far var fengslet minnet det meg om pappa. Noen hjalp ham å bli frikjent, og det motiverte meg. Jeg skulle bli en kilde til styrke for andre.

I dag er det fortsatt dette som driver henne: Å få noens familiemedlem hjem.

MINORITETENES STATUS

CLAAS gir først og fremst gratis juridisk hjelp til ofre for blasfemianklager. De opplyser om flere tilfeller av mindreårige som anklages for blasfemi.

I teorien er det religionsfrihet i Pakistan. Landets grunnlov etablerer derimot islam som statsreligion og pålegger derfor at alle lovbestemmelser skjer i henhold til islam. Blasfemilovene er nedfelt i landets straffelov og kriminaliserer handlinger som anses som respektløse eller krenkende overfor islam. Lovene angår derfor både ytrings- og religionsfrihet, sentrale menneskerettigheter. Oppimot 95-98 prosent av den pakistanske befolkningen er muslimer. – Blasfemilovene rammer Pakistans

CENTRE FOR LEGAL AID, ASSISTANCE AND SETTLEMENT (CLAAS)

CLAAS er en menneskerettighetsorganisasjon med hovedkontor i Lahore, Pakistan. Organisasjonen ble startet i 1992 av Joseph Francis og kom i partnerskap med NMS i 2018. Kjerneverdiene kommer fra Matteus 25, 35-36, og målet er å fremme rettferdighet, særlig for religiøse minoriteter og andre som lider under diskriminering.

CLAAS arbeider først og fremst med forfulgte kristne i Pakistan. De tilbyr gratis rettshjelp og forsvarer religiøse minoriteter som anklages for blasfemi. I tillegg gir de juridisk bistand og støtte i saker som omhandler kidnapping, ulovlig frihetsberøvelse, tvangskonvertering, tvangsekteskap og ulike former for vold og misbruk. CLAAS har også et krisesenter som tilbyr kvinner utsatt for traumer et trygt bosted for en periode.

Organisasjonen jobber også for å øke bevisstheten rundt menneskerettigheter og fremme toleranse for religiøst og kulturelt mangfold. CLAAS er anerkjent nasjonalt og internasjonalt, og er en viktig kilde for Utenriksdepartementet (UD) når det gjelder forhold i Pakistan.

Eiga Kenny, visedirektør i CLAAS

DEMONSTRASJON: Her demonstreres det mot tvungen konvertering, noe særlig unge jenter utsettes for.

religiøse minoriteter hardt. Disse, i tillegg til kvinner og barn, er vårt hovedfokus. Dette er de marginaliserte gruppene. De som storsamfunnet ser på som lavklasse. Menn har alltid overtaket i Pakistan, forteller Kenny og sier at kvinner er et enkelt mål i muslimske samfunn.

– Tanken er at om noen voldtar dem, kidnapper dem og skader dem, kommer ingen til å se etter dem uansett.

ALARMERENDE

Kenny sier at situasjonen for jenter fra religiøse minoriteter er blitt særlig alarmerende.

– Svært unge jenter røves fra hjemmet sitt. De må gifte seg med kidnapperen, de voldtas og tvinges til å konvertere til islam. I mange tilfeller blir de solgt til Taliban eller bordeller som sexslaver, forteller hun.

− Barn og unge i Pakistan har rettigheter, men disse er ikke iverksatt. Annenhver måned får CLAAS en ny sak om tvungen konvertering, fortsetter Kenny. I løpet av ett år har de notert hundre saker om seksuelt misbruk av barn i en av landets byer.

− Mens både kidnapping og tvangsekteskap er kriminelt, er det ingen regler når det kommer til konvertering av barn. Alt skjer likevel regelmessig, og tvangsekteskapet inngås som oftest for å dekke over de andre

lovbruddene. I de fleste sakene ser foreldrene aldri jenta igjen. CLAAS, i samarbeid med flere andre organisasjoner i Pakistan, krever lover for religiøse minoriteter som beskytter mindreårige.

EN MORS FRYKT

CLAAS mener det tradisjonelle pakistanske samfunnet svikter jentene. Det er det som tillater tvangskonvertering, godkjenner ekteskap av mindreårige og tar rettsavgjørelser basert på islamsk lovtolkning. Kenny understreker at frykt er en høyst reell virkelighet for kristne i Pakistan. – Jeg er selv mor til en ni år gammel jente. Som alle andre mødre i landet vårt lever jeg i redsel for at hun en dag skal tas fra meg. Det estimeres at 1000 kvinner og jenter blant Pakistans minoriteter kidnappes hvert år.

– Hvordan kan en mor tilgi når datteren kidnappes og voldtas? spør hun undrende. Det kunne ha skapt motløshet, men for Kenny er hver ny jente, hver familie og hver eneste vonde skjebne som finner veien til CLAAS en ny boost i arbeidet.

– Vi må fortsette å kjempe for forandring i Pakistan. Det er kun da vi lykkes. Hvis vi er stille, skjer det ingenting. Når noen slår deg, ber du dem stoppe, ellers vil de bare fortsette å slå. Det er ideen vår. Hvis vi fortsetter å kjempe for rettferdighet, skal vi en dag få det.

Men vi må rope høyere og høyere.

BARNET BAK PLEDDET

− Syv år gamle jenter skal for eksempel ikke gjengvoldtas av fire menn. Det er heller ikke brødrene deres på tretten år som skal måtte søke hjelp fordi faren deres plutselig blir arrestert.

Kenny blir svært alvorlig når hun forteller om «Maira», den livredde jenta som gjemte ansiktet bak et pledd på sykehuset. Hver dag, i to måneder besøker hun henne. Maira blir trygg på Kenny og får sårt nødvendig medisinsk hjelp før hun drar tilbake til landsbyen.

Noen dager senere dukker det opp en liten gutt i porten til CLAAS-kontoret. Han vifter med visittkortet til Joseph Francis og ber mannen komme og hjelpe ham. Gutten er Mairas bror. Francis er bortreist, men Kenny og en advokat blir med gutten og finner en stor folkemengde foran politistasjonen.

«Det er far!» Gutten peker. Mairas far ligger naken på bakken. Politiet slår ham med lærbånd med hele landsbyen som tilskuere. Det er resultatet av at faren nekter å trekke anmeldelsen mot voldtektsmennene. Sterke muslimske menn, mot en ubetydelig jente fra lavklassen. Kraftig forslått fengsles faren på ny før CLAAS får kausjonert for ham. Mairas skjebne har forblitt hos Kenny av mange årsaker. Samtidig som hun kjente seg

KVINNEFRIGJØRING: Kvinnelige overlevende deltar på psykososiale workshops. Her finner de støtte og får verktøy til å styrke sin mentale helse.

FRIKJENT: Brødrene Umair og Omar Saleem ble arrestert for blasfemianklager 16. august 2023. Den 29. februar 2024 ble de frikjent i retten.

igjen i broren, ble hun klar over CLAAS sin rekkevidde og viktige kamp i et system der fedre som tar rettslige grep mot sin syv år gamle datters voldtektsmenn, fengsles.

– Jeg kunne tydelig se min egen far ligge der på bakken. Hva om det ikke var noe CLAASkontor? Gutten ante ikke hva han gikk til, men kom i håp om at vi ville hjelpe.

ARWAS RETTSKAMP

Alle som på en eller annen måte har fått menneskerettighetene sine brutt, kan komme til CLAAS. Gratis rettshjelp til ofre for forfølgelse er organisasjonens fundament.

– Dersom vi ikke tar rettslige skritt, blir gjerningsmannen sterk, fortsetter Eiga Kenny.

Rettslige skritt kan derimot være tunge å gå når mønsteret består. Når dommerens trosforestilling trumfer loven, ender det ofte i tiltaltes favør. Kenny og advokatene gir derimot ikke opp.

– Hvis du kastes i vannet og du ikke kjemper for å holde deg oppe, drukner du. Jeg vil ikke drukne. Jeg vil leve. Jeg vil redde meg selv. Derfor fortsetter jeg å kjempe for å overleve. Det gjelder også vår overlevelse som en minoritet. Gir vi opp, forsvinner vi.

«Arwa» (fiktivt navn) er en av dem som ikke vil drukne. Alt er tatt fra henne, men hun kjemper fremdeles. Også hun ble voldtatt av to menn. Som finansielt og

politisk innflytelsesrike muslimer har de skapt hindringer siden saken ble anmeldt få dager etter overfallet. Det tok ett år å registrere saken, så nye to år før politiet foretok arrestasjon. Etter seks år kom saken opp for retten, hvor de ble erklært uskyldige og frikjent. I alle disse årene fortsatte gjerningsmennene å trakassere jenta de trodde de hadde makt over. Etter å ha kjempet mot et korrupt system i så lang tid anser ikke CLAAS saken som over, og Arwa er oppmuntret til å anke.

– Det er traumatiserende å jobbe med slike saker, men det handler ikke om meg, sier Kenny. – Det handler om den berørte – den overlevende. Tenk på alt de går gjennom. Arwa ble først voldtatt, og så måtte hun flykte. Følgene er store. Hun kan verken jobbe eller gifte seg. Storfamilien har vendt henne ryggen. Det finnes ikke lenger et sosialt liv eller økonomisk støtte. På toppen av det, går de som såret henne fri. Påkjenningen er enorm.

BRUKER STEMMEN

Arwa fikk store mentale utfordringer og har gått i terapi på CLAAS sitt krisesenter. Kenny er glad for at hun i dag ser en helt annen kvinne i 20-årene som sier at erfaringene oppmuntrer henne til å kjempe.

– Sist jeg traff Arwa fortalte jeg henne hvor lei meg jeg var for sakens utfall, men hun sa

at hun ikke var lei seg.

Det blir sterkt for Kenny når Arwa utdyper:

– Dere forlot meg aldri, og står ennå med meg. Det er min styrke. Det er greit at jeg ikke vant. Jeg vet at jeg ikke gav opp. Å ikke gi opp, er det jeg tar med meg fra dette.

For det er dette det handler om. At det reises bevissthet om uretten som begås, ikke bare blant andre i samfunnet, men også i hjerte og sinn hos den overlevende.

– Stadig flere blir oppmerksomme på sine rettigheter. Men selv om flere sier fra, er det fremdeles bare en liten andel som våger.

Og selv om risikoen er stor for de som hever stemmen, er dette veien å gå for å styrke offeret og svekke gjerningsmannen. – Misbruk av blasfemilover og tvungen konvertering kan det gjøres noe med. Muslimske ledere ser at folk ytrer seg. Flere saker når ut internasjonalt og sprer seg i sosiale medier, sier Kenny og understreker at det øker presset på storsamfunnet samtidig som det motiverer advokatene og klientene.

Som sin far skal Eiga Kenny, tross frykt og tragiske skjebner, fortsette kampen for rettferdighet i et samfunn styrt etter muslimske lover. Midt i alt er det troen som gir henne kraft.

– Vi har et håp i Jesus om at han skal åpne muslimenes hjerter og bevare barna våre trygge, og at vi en dag skal se et nytt Pakistan.

«Maira» (7) ble voldtatt av fire menn. Da faren anmeldte saken ble han kledd naken på torget, pisket og fengslet.

KRISTNE JENTER I PAKISTAN TRENGER DEG!

“Det betyr alt for menneskerettighetsorganisasjonen CLAAS å ha sterke relasjoner med internasjonale fellesskap.

For at vi skal kunne fortsette, trenger vi din hjelp!

Vi trenger at du vet om hva vi står i, at du er med på å si fra om at dette ikke er greit, og at du ber for oss og for alle jenter, kvinner og minoriteter i Pakistan som mishandles og trues.

CLAAS trenger også økonomisk støtte for å kunne fortsette arbeidet for å gi frihet, rettferdighet og håp til mennesker som kjemper for livet.”

Vil du stå opp for jenter som

Tusen takk for din gave til kristne jenters trygghet i Pakistan.

eller bruk giroen som følger dette bladet.

Eiga Kenny, visedirektør i CLAAS

ANBEFALING

Margunn Serigstad Dahle

Førstelektor NLA Høgskolen

Team- og prod.leder Damaris Norge

Gripende om gaming og virkelige vennskap

SJANGER: Dokumentar/Animasjon

ALDERSGRENSE: 9 år

KONIPREMIERE: 8. mars 2024 KOMMER PÅ NETFLIX

Filmen Ibelin forteller den sterke historien om Mats Steen, som døde av en sjelden muskelsykdom bare 25 år gammel. Familien sørget over det de trodde hadde vært et ensomt og ensformig liv, men oppdaget at Mats hadde mange venner i World of Warcraft, som avataren Ibelin. Virkelige vennskap var utviklet i et «uvirkelig» spillunivers.

Da nrk.no publiserte en artikkel om Mats «Ibelin» i 2019, ble det deres mest leste noensinne. Den gripende livshistorien til Ap-bautaen Reiulf Steens barnebarn griper nå stadig flere, via filmen som hadde

verdenspremiere på Sundance Film Festival i januar og vant både publikumsprisen og pris for beste regi. Ibelin har fått flere prisdryss, er kjøpt inn av Netflix, erobret kinotoppens andreplass i premierehelgen og forventes å være lenge på kinolerretet. I denne vakre filmen med den hjerteskjærende og hjertegode historien gjør regissør Benjamin Ree bruk av videoklipp fra oppveksten, intervjuer både med familien og venner fra spilluniverset, samt animerte sekvenser som gjenskaper hendelser fra spillverdenen. Filmen bygger blant annet på 42 000 sider med rollespilllogg fra World of Warcraft Allerede som liten gutt fikk Mats store utfordringer på grunn av Duchennes muskeldystrofi. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, ble dataspilling stadig viktigere. De siste leveårene spilte Mats rundt 12 timer i døgnet, noe som

SPØRSMÅL TIL SAMTALE

Hva gjorde mest inntrykk på deg – og hvorfor?

«De fikk se hjertet og sjelen», skriver Mats. Hvordan kommer dette fram i filmen?

C.S. Lewis sier at vennskap er en type kjærlighet som trengs i «det gode liv», som Gud ønsker for oss. Hva tenker du om dette i lys av filmen?

bekymret foreldrene sterkt. Desto større var gledesjokket da de etter hans død oppdaget at Mats hadde levd et rikt liv online, «med ekte venner, kjærester, folk som brydde seg», slik faren uttrykker det.

Responsen var overveldende etter at familien hadde fortalt om Mats’ bortgang på hans blogg Musings of life, som de hadde fått passordet til. Det kom en strøm av kondolanser fra mange land, med gripende historier om hvor mye Mats hadde betydd, enda de «kun» kjente ham som avataren Ibelin i Starlight-gildet. Noen av spillvennene kom også i begravelsen.

Ingen av dem hadde sett Mats sin kropp, men «de fikk se hjertet og sjelen», sier Mats selv i bloggen. Nettopp spørsmål om funksjonshemming, vennskap, verdighet, mening og hva som er et godt liv klinger tydelig i Ibelin – i koblingen mellom det digitale og det fysiske.

FOTO: Medieoperatørene

Norske leger for Kamerun

Norske leger har nylig opprettet en støttegruppe for kirkens sykehus i Ngaoundéré, Kamerun. Gynekolog og ultralydapparat er allerede på plass, og venneforeningen har flere spennende planer på gang.

TEKST | Trond Hjorteland

Hôpital Protestant Ngaoundérés venner (HPNV), som er det «offisielle» navnet på støttegruppa, består av en gruppe leger i Norge som ønsker å bistå Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun sitt sykehus i Ngaoundéré. Støttegruppen har en styringsgruppe på fem leger: Hans Petter Torvik, Arne Heggheim, Anne Marie Watsend, Rune Slettbakk og Rolf Bergseth, og en større ressursgruppe består av styringsgruppen og ytterligere seks leger: Frode Øen, Jon Øystein Bergseth, Magnus Bjørkavoll- Bergseth, Trygve Steinnes, Olav Dankel og Aasmund Heggheim.

TROPEMEDISINKURS

– Vi ønsker å bidra til å styrke drift og kvalitet i arbeidet ved kirkens distriktssykehus i Ngaoundéré gjennom økonomisk og faglig bistand, forteller Rolf Bergseth som er initiativtaker til gruppen. Når Misjonstidende snakker med Bergseth, er han i Kamerun sammen med en gruppe på rundt 30 leger som deltar på et tropemedisinkurs ved sykehuset arrangert av Rogaland legeforening. Den faglige utvekslingen går med andre ord begge veier. Gruppen er formelt en støtteforening til NMS. Innsamlede midler går via NMS’ givertjeneste, og forvaltes i samarbeid med sykehuset i Ngaoundéré og støttegruppen.

ULTRALYDAPPARAT: Rolf Bergseth (t.v.), gynekolog Christian Nzentem og leder for helsearbeidet til Den evangelisk-lutherske kirka

LIVSLANGT KALL

– For meg handler det om et livslangt misjonskall som kommer til uttrykk på forskjellige måter i ulike faser av livet. Nå er jeg nesten blitt pensjonist på heltid, og jeg har tid til å engasjere meg mer i frivillig arbeid. Sykehuset i Ngaoundéré er virkelig noe jeg brenner for, sier Rolf Bergseth, som selv har om lag fire år som misjonslege ved sykehuset fra 1980- og 1990-tallet. – Dessuten tenker jeg at støttegruppen sitt arbeid passer som hånd i hanske med NMS sine fokusområder; å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom. Å bidra til et likeverdig helsetilbud for alle, uavhengig av livssituasjon, svarer egentlig på alle de tre utfordringer, sier Bergseth og kommer med følgende spissformulering: – Evangelisering uten diakoni, er ikke misjon.

ULTRALYDAPPARAT

Støttegruppens innsats har allerede bidratt til å finansiere en lenge etterlengtet

Gå inn på nettsiden www.hpnsvenner.com for å gi din gave. gynekolog ved sykehuset. I tillegg har gruppen skaffet et ultralydapparat. Begge deler viktige tiltak for å bedre kvinnehelsetilbudet i hele området.

Bergseth understreker at støttegruppen er avhengig av at folk lar seg engasjere. Sammen med NMS har gruppen som mål å samle inn rundt 250.000 kroner i året for å kunne lønne gynekologen. I tillegg kommer andre prosjekter som støttegruppen, NMS og sykehuset skal samarbeide om. – Jeg tror at vi kan utgjøre en stor forskjell både med kompetanseoverføring, anskaffelse av forbruksmateriell og utstyr, men kanskje mest gjennom faglig støtte og utveksling av helsearbeidere fra Norge som kan bidra med kurs og opplæring, avslutter Bergseth.

i Kamerun Olivier Titus Doka (t.h.). Foto: Privat

Rammet av kreft

Patouma (49) har hatt underlivsplager i fire år. I februar fikk hun omsider vite hva det var: livmorhalskreft.

TEKST | Stina Neergård

Nå er jeg veldig redd, forteller Patouma.

– Jeg har en storesøster som døde av kreft fordi hun ikke hadde råd til å fullføre cellegiftbehandlingen. Denne situasjonen er veldig vanskelig for meg.

Patouma Sambo Jaqueline (49) bor i den lille byen Tignère noen timers kjøring vest for Ngaoundéré. Der har hun sitt eget hus, med kjøkkenhage, høner og ender, sammen med ektemannen Djidere Joel. Begge jobber som barneskolelærere og er aktive i kirken.

GODT FAMILIELIV

De har fem barn som lever, to gutter og tre jenter. Den eldste gutten var egentlig tvilling, men tvillingbroren døde av malaria da de bare var fire år gamle. Barna begynner å bli

store. Begge guttene og den eldste jenta har flyttet hjemmefra for å ta utdannelse. Den eldste sønnen er nettopp ferdig utdannet politi. De to yngste går fremdeles på skole i Tignère. Og i fjor flyttet ei ny lita jente på seks år, Pascaline, inn i familien. Moren hennes er psykisk syk, så Pascaline trengte et annet hjem for en periode. Slik er det i Kamerun. De som kan, tar vare på noen ekstra.

Livet i Tignère har for det meste vært godt. «Det går bra – Gud har kontroll», pleier Patouma å si. Grytidlig om morgenen og om kvelden har familien felles andaktsstund i stua. Menigheten i Tignère er ikke stor, den teller ikke mer enn 150 personer, men de som kommer er engasjert, og de er godt i gang med å bygge en ny kirke som skal kunne romme mer enn 1000 personer. Hittil har

både murstein og bygging blitt finansiert av lokalmenigheten selv. I kirkebenken på søndagene runger den dype og vakre røsten til Patouma når hun legger på andrestemme på salmene. På skolen der hun jobber underviser hun en andreklasse. Med omtrent 60 barn i klasserommet er det en stor jobb. Patouma har heldigvis et godt glimt i øyet og et hjerte som banker for lærergjerningen. Men nå har frykten tatt grep. For Patouma har kreft.

OPPSØKTE FLERE SYKEHUS

– Det begynte egentlig allerede i 2020, forteller Patouma. – Jeg hadde blødninger tre ganger i måneden og smerter i underlivet. Jeg var på sykehuset her i Tignère og fikk det sjekket. I 2022 ble jeg på nytt verre. Da

dro jeg til sykehuset i Ngaoundéré og gikk på medisiner i flere måneder, men uten at det hjalp. Jeg har sett TV-programmer om kreft og symptomer på kreft og fryktet at det var det jeg hadde. Derfor dro jeg i februar til kirkens sykehus på Ngaoubela ved Tibati for nye undersøkelser.

– Hvorfor dro du akkurat til Ngaoubela?

– I den nordlige delen av Kamerun er det bare på Ngaoubela og i Garoua at de kan behandle kreft. Og det er en dyktig kvinnelig lege på Ngaoubela som jeg ønsket å gå til, det er hun som har operert meg nå.

Da Patouma kom til Ngaoubela viste det seg at frykten hennes var begrunnet. Hun har livmorhalskreft. Straks storfamilien hadde skrapt sammen penger nok til operasjonen ble den gjennomført, og hele livmoren

ble fjernet. Operasjonen var både stor og komplisert, kunne legen fortelle.

KVINNER LIDER I KAMERUN

– Jeg føler meg lettet nå som operasjonen er over og livmora er fjernet, men jeg er redd for fortsettelsen, sier Patouma.

– Jeg skal ha cellegiftkurer hver tredje uke i ti runder. Og hver kur koster to månedslønner. Og så bor jeg jo egentlig i Tignère, flere timers kjøring fra Ngaoubela. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå.

Patouma ønsker å dele sin historie for å vise hvor viktig det er å gjøre mer for kvinnehelse i Kamerun. – Vi lider fordi det mangler kompetanse, sier hun. – Du ser jo i min historie at de andre sykehusene ikke har den kompetansen som trengs. På sykehusene

KREFT: Patouma Sambo Jaqueline (49) ved sykesengen på kirkens sykehus i Ngaoubela, der hun har vært siden kreften ble oppdaget.

FAMILIE: Patouma har mann, fem barn og en fosterdatter. Her sammen med ektemannen Joel, yngstedatteren Sintia og den nest eldste sønnen Constantin.

i Tignère og i Ngaoundéré klarte de ikke å oppdage at jeg har kreft. Det har blitt mye mer kreft her i Kamerun, jeg vet etter hvert om mange tilfeller, og det er skremmende.

NY GYNEKOLOG

Patouma mener det er kjempeviktig at det blir ansatt en ny gynekolog ved kirkens sykehus i Ngaoundéré.

– Jeg ber til Gud om at den legen som kommer får all den kraften og kompetansen som er mulig for å kunne redde kvinner. For det går ikke bra med kvinnehelse her i Kamerun, og ekstra vanskelig er det hvis man ikke er rik på penger. Jeg håper dette prosjektet lar seg realisere fort.

NMS-treff på Finnmarksvidda

Siste helga i august er du invitert til Ravnastua fjellstue i Karasjok for ei minnerik helg på vidda.

TEKST | Helene Reite Uglem

Skulle besøkt Finnmark, sa du? No har du sjansen.

− Det einaste du treng å gjere, er å komme deg til Karasjok. Resten fiksar eg. Grip denne sjansen, oppfordrar Olaug Eriksen som saman med mannen Oskar driv Ravnastua fjellstue 16 kilometer frå bilvegen, inn mot vidda, der himmelen verkar nærmare.

FRÅ «SØRING» TIL «FINNMARKING»

Olaug er fødd i Haugesund, men ville langt, langt vekk etter sjukepleieutdanninga i Bergen. Saman med den like eventyrlystne kullingvenninna si ser ho for seg «jobb i utlandet.» Men det er ikkje noko du berre får utan vidare, viser det seg. Plan B blir å reise så langt nord dei berre kan.

− Etter eit kort opphald ved Kirkenes sjukehus, fekk vi jobb ved Karasjok sykestue og gamlehjem i 1980. I Karasjok møtte eg også mannen min Oskar, fortel Olaug. Her finn ho eit enkelt, men rikt liv nær naturen, menneske og Gud.

− Eg saknar ingenting. Nærleiken til naturen gir glede og kvile. For eg trur Gud meinte det slik, at vi kan bruke naturen til å søke Gud i stilla, vekke frå mas og jag.

Oskars samiske røter pregar leveviset deira.

− Vi erfarer at Gud forsørger gjennom naturen når vi fiskar, sankar bær og urter, høgg ved til oppvarming, jaktar elg og rype. Naturen treng ikkje oss, men vi treng naturen.

HUSLY PÅ VIDDA

Oskar og Olaug bur på Ravnastua som dei tok over etter Oskars foreldre. Den ligg på vidda mellom Karasjok og Alta, og er ei av dei tre Statens fjellstover som er igjen.

− Dei statlege fjellstovene vart sett opp for å gi kvile og husly for dei som ferdast på vidda. I dag har vi ope for turistar og andre som treng overnatting og mat, fortel Olaug som er pensjonist, men aktiv i NMS. Saman med Gunhild Paulen, mangeårig leiar av Karasjok Misjonsforeining, starta ho i si tid ei barneforeining på skulen ved grensa til Finland. Dei samla barna kvar veke, avlyste berre ved sprengkulde.

− Karasjok har djupe kristne røter. Karasjok misjonsforeining er 103 år gammal. Den var like ved å bli nedlagt, men eg syntest det var for gale. Så vi held den gåande ved å til dømes invitere til NMS-treff på vidda, fortset Eriksen.

Ravnastua er nemnt i den amerikanske reiseguiden Forbes si kåring av verdas fem vakraste skiturar: Alta−Lotka fjellstue−Mollisjok fjellstue−Ravnastua fjellstue−Karasjok.

− Mygg, midnattsol, mørketid og kuldegrader treng du ikkje tenke på i august, men eg lovar flotte naturopplevingar.

FINNMARK: Olaug Eriksen driv Ravnastua fjellstue i Karasjok. Siste helga i august inviterer ho til «NMStreff på vidda». Alle foto: Privat

PILEGRIMSTUR: Kaffe, bål, samisk mat og misjonsmøte står på programmet siste helga i august.

AUGUST: På denne tida er Finnmarksvidda fri for mygg, midnattssol og kuldegrader. Det einaste du må hugse er varme klede.

NMS-TREFF PÅ VIDDA 23.-25. AUGUST

Tema: Thailand

Gjest: Misjonær Anne Storstein Haug

FREDAG:

20.00: Kvelds

21.00: Pilegrimsvandring

LAURDAG: 08.00: Morgonbøn 08.30: Frukost

10.00: NMS i Thailand v/ Anne Storstein Haug Årsmøte 12.00: Pilegrimsvandring

Lunsj

19.00: Misjonskveld med middag, andakt, Thailand-info og loddsal.

SØNDAG:

08.00: Morgonbøn 08.30: Frukost og avreise

REISE:

Fly til Lakselv eller Alta, og ta buss vidare til Karasjok. Frå Lakselv tek det ein time, og frå Alta fire timar. Med eigen bil parkerer du ved Ássebakti (om lag 10 km frå Karasjok). Med fly til Alta eller Lakselv og buss vidare til Karasjok, blir det ordna med skyss vidare. Frå Ássebakti kan du gå til fots i oppmerkt løype (17 km, om lag 4 timar) eller få transport med terrengfarkost (2 t).

PRIS OG PÅMELDING:

1500 kroner for heile helga. Fullpensjon (mat og oppreidd seng) i fellesrom/køyesenger. Påmelding til Olaug Eriksen, tlf. 415 62 912 innan 10.08.2024. Følg med på www.ravnastua.no Spørsmål? Ta kontakt med Olaug Eriksen: 415 62 912/olaug.eriksen@gmail.com

Det knuste kallet

Foto: Privat

Misjonær Olav Nicolaisen trodde han «svikta kallet» da

familien i all hast måtte forlate Kamerun i 1960. 50 år senere forteller datteren Åse noe som endrer alt.

TEKST | Helene Reite Uglem

Misjonær Olav Nicolaisen er ingen karismatisk prest med floskler og store folkeskarer. Flokken er liten, ordene også. Nå snirkler de seg over til neste side og røper en entusiasme over å endelig leve ut kallet, det han har hatt siden barndommen. Forventninger høye som fjell leses mellom linjer i ulastelig skjønnskrift. Åse sitter med farens dagbok i hendene. Det er nesten så hun ikke gjenkjenner denne iveren i den ellers så sindige mannen. − Folk likte å være i nærheten av ham. Som en av kompanjongene fra de mange jungelturneene sa det: «Nicolaisen passa alltid på at vi ikke bar for tungt, at vi hadde det bra.»

Nicolaisen skulle bare visst at det var nok. At han var der, sammen med dem, i glede og sorg, en kollega og venn. Hvorfor drar misjonspresten hjem med en følelse av at livsprosjektet ble en fiasko? Han ofra alt, visste ikke når han kom hjem, om han kom hjem. Bare fem ble døpt. To av dem hans egne barn. Så må de plutselig hjem for å redde et liv. Sorgen blander seg med skyldfølelsen av å ha svikta kallet. Herr og fru Nicolaisen lukker Kamerunkapittelet, ser seg ikke tilbake, skal aldri dit igjen. Lille Åse (7) fornorsker seg i all hast.

Likevel blir ikke Kamerun et tabu hjemme hos familien Nicolaisen. Historiene lever videre, som refreng rundt bordet. Turneer i urskog med tørrfisk og børse, lynnedslag og ild fra himmelen, kannibaler i fjellet og kvelerslanger i tunet. Gadji, Gonom, Djamoni og Jaffa, venner som betydde alt og som får fram lyset i farens øyne. Mot slutten av livet kommer

historiene oftere. Åse finner fram telefonen og trykker på opptak.

GALIM, 21. AUGUST 1951

«Vi var freme i Galim utpå ettermiddagen. Det var et deilig sted med flott natur og hyggelige, varme mennesker. Huset vi skulle bo i, var vi godt fornøyd med. Heldigvis bodde dr. Skuldberg og hans to døtre der ennå. De skulle reise til Norge, men først etter et par måneder, så de kunne være oss til hjelp den første tiden i et fremmed land med et fremmed språk», leser Åse fra farens dagbok.

Hun ser for seg barndomshjemmet i Galim, en landsby vest i Kamerun, cirka 30 mil fra byen Ngaoundéré. Her bor Mbumfolket, de fleste muslimer. Lamidoen er høvding og åndelig leder. I et lite hvitt murhus blir Åse født i 1953. − Jeg husker utsikten mot fjellene i Nigeria. I hagen var det sitroner, mango, appelsiner og bananer. En kameleon skifta farge når den satte seg på klærne, mimrer Åse.

Hun stryker hånda over den gamle dagboka. Det er som om hun ser fargene for seg, hører lydene og kjenner lukta av Gadji som bar henne på ryggen hver dag.

TØRRFISK OG UNÅDDE FOLKESLAG

«Vi kom etter hvert i kontakt med en liten gruppe kristne som bodde i nærområdet til misjonsstasjonen. De ble fra første stund våre gode venner, ja mer enn det – vi var jo søsken! En av dem er evangelisten Gonom, vår språklærer, nære medarbeider og veileder, og samtidig min gode venn (…) Vi ble straks enige om å samles til morgenandakter på vår veranda og ha søndagsgudstjeneste i Skuldbergs

sykestue. Det ble en menighet på 8-10 personer. Gonom var hovedpredikant. Gudrun ledet sangen.»

Misjonslege Dr. Skuldberg starter sykeog evangeliseringsarbeid i Galim cirka 10 år før Nicolaisen kommer. Derfor er det en liten kristen minoritet her som Olav og Gudrun Nicolaisen får ansvar for. Gudrun skal i tillegg lede sykestua og lære opp lamidoens koner i barselsstell.

− Da Skuldberg dro hjem følte de seg nok litt aleine. De savna det innpasset han fikk når han kom med doktorveska. Folk flokka seg rundt ham, har faren fortalt.

Nå blir evangelisten Gonom Olavs faste følgesvenn og klippe. Sammen med flere andre drar de på lange, ikke ufarlige turneer. Åse har funnet pakkelister som inneholder alt fra jakt- og feltutstyr til tørrfisk og Bibelen.

− Tungt lasta gikk de på sine bein i et nærmest uframkommelig terreng. De jakta for å få kjøtt å spise, sov i telt og evangeliserte for unådde folkeslag tre uker i strekk.

TORDENBØNNEN

Snart kommer det flere NMS-misjonærer til Galim. De bygger kirke og skole. Folk flest ønsker dem velkommen, men lamidoen er skeptisk.

− Han hadde sett bokhylla på misjonsstasjonen. Den var en trussel fordi den representerte alt det han var imot; kunnskap, kristendom og vestlig påvirkning, forklarer Åse.

Når lamidoen ser noen mørke skyer som varsler torden, begynner han å rope ut bønner om at lynet må slå ned og sette

KALL: Olav og Gudrun Nicolaisen var misjonærer i Kamerun fra 1951-1960. De fikk tre barn mens de var der, Åse, Svein og Bjørg Hilde. Åse vokste opp på barnepasser Gadji (bildet t.v.) sin rygg og snakket ikke norsk før de flyttet til Norge. Foto: Privat

TURNELIV: Misjonsprest Olav Nicolaisen følte han ikke «leverte» på misjonsmarken, men arbeidet har båret frukter i generasjoner. Foto: Privat

FAMILIE: Både Åse Nicolaisen Ribe og mannen Jan Georg Ribe har misjonsbakgrunn. De møttes i voksen alder og har vært gift i syv år. De har henholdsvis 4 og 3 barn, og har til sammen 17 barnebarn. Foto: Helene Reite Uglem

fyr på bøkene. Landsbybeboerne advarer misjonærene, for man kimser ikke av sånt. Den åndelige verden er like reell som alt annet.

− De ble redde, men kunne ikke gjøre noe annet enn å be om beskyttelse. Neste dag var bokhylla like hel, men lynet hadde likevel slått ned. Ikke i lesestoffet, men hjemme hos lamidoen selv. Heldigvis kom ingen til skade, men det ble visst en vekker, er Åse blitt fortalt.

Galim er ei hard nøtt av ei misjonsmark, like ugjennomtrengelig som urskogen omkring. Få kommer til tro. Den nye kirka som misjonærene bygger opp, skal noen år seinere knuses av lamidoens bulldoser.

− Likevel skiller Kamerun seg fra nabolandene når det gjelder relasjonen mellom kristne og muslimer. De har en fredeligere og bedre dialog, merker Åse og legger til at en annen lamido noen år seinere skjenker menigheten ny tomt i takknemlighet for det kirka har gjort for Galim.

ILDTEGNET

Seinere samme år, i november 1952, sparker det godt i Gudruns mage. Kanskje stryker hun hånda over den og ser ut av vinduet. Ser sitroner, nigerianske fjell og en bonde ute på åkeren som legger siste hånd på verket før kvelden.

Plutselig blir det bare mørkt. Hun vet ikke hvor lenge. Hvilken rekkefølge alt skjer i, er ulikt beskrevet. På et tidspunkt rister alt, støvet faller ned over dem, et speil faller i gulvet og knuser. Kanskje er det nå de løper ut. Der ser de alt i et grønt, rødt og blått lys. Alle ser samme vei, fattig som rik, de ser opp, både misjonærene, mannen på åkeren, lamidoen og kvinnene hans. Til og med hundene uler og legger seg i skjul mens den store ildkula flyr over hodene. Kanskje rekker de en bønn før smellet. Den uhyggelige, gnistrende lyden får mennesker til å kaste fra seg alt de har, til og med barna sine, blir det sagt.

Bonden på åkeren har lest om dette i Bibelen, tenker han. Om tegnene og den siste tid. Er det han som er mannen som

står ute på marken når «den store trengsel» setter inn? Kona roper på ham i det fjerne. Men han står som frosset fast, for Markus 13 sier at «den som er ute på marken ikke må vende hjem.»

NOE UHYGGELIG

I 1952 sender Stavanger Aftenblad sin første journalist, Johanne Margrethe Johnsen, til Afrika. Hun er på vei til Galim da noe suser over henne.

«Med veldig fart styrtet den nedover og etterlot seg en hvit røykstripe som når et krigsfly «tegner» på himmelen. I fallet sprutet den gnister, og min første tanke var at et fly styrtet (…) På høyde med solen, ble lysningen stående og vide seg ut til en veldig rund ildmørje, som gnistret og utviklet en mengde røyk. Denne røyken vokste til en sky som til slutt skjulte lysningen. Før den lysende kulen sloknet, så den ut til å være like stor som solen (…) Fem minutter etter hørte vi noen fryktelige skrall, og noen øyeblikk etter kom som ekko fra selve himmelrommet i øst. Det var uhyggelig.»

Meteoritten eksploderer et lite stykke fra misjonsstasjonen i Galim. Flere skal ha kjent den sviende heten fra den. Langs veikanten står mennesker på rekke og rad og stirrer opp mot himmelen, skildrer journalist Johnsen i boka Ildtegn over Afrika.

«Hendelsen utløste bønn om vekkelse og åndens ild over den lille menigheten i Galim (…) Mennesker kom løpende til misjonærenes bil i tiden etterpå, for de trodde det var et tegn fra Gud. Nå ville de høre om ham,» beskriver hun.

Kanskje var det adrenalinet og sjokket som snakka, for når støvet legger seg, går alt tilbake til det normale: Ingen store vekkelser, bare noen amerikanske geologer med forstørrelsesglass og myggspray.

MALARIA

I 1953 er Gudrun glad for det nye tilskuddet i misjonærflokken, jordmor Inga Botnen. Hun får hjelp i arbeidet med sykestua og kyndig veiledning da Åse kom til verden.

− Men allerede etter tre uker fikk jeg malaria. Jeg falt i koma og hadde 50 prosent sjanse til å overleve, forteller Åse om den

dramatiske starten på livet.

− Fortvilet tilkalte de en budbærer som fikk gitt beskjed til Dr. Bjånes i Ngaoundéré. Først tre dager senere, gjennom ulendt terreng, nådde han Galim. Da var jeg heldigvis på bedrings vei.

Åse vokser opp på barnepiken Gadjis rygg. Hun lærer henne mbum-språket, å male korn i morteren, en tomannsjobb i taktfast rytme. Gadji gir henne dessuten en bestevenninne i datteren Satou Marthe, en niese hun har tatt til seg. Hun tar på ett vis til seg Åse også. Gir henne alt hun har av trygghet og kjærlighet. Legger hele hjertet i det. Åse blir en «mbum-er» uten å merke det. Ingen tenker over at Åse bare snakker mbum, oppfører seg som en kameruner og ikke kjenner til noe annet enn dette: At man lever med tiden, uten å løpe etter den.

DE HVITKLEDDE I YOKO

Etter et lite norgesopphold plasseres familien til den andre siden av landet, i byen Yoko. Her venter nytt evangeliseringsarbeid, men også ny dramatikk. Først rammes Gudrun.

− Sykdommene kom i rekke og rad. Gulsott, sepsis og ulike infeksjoner. I tillegg var hun gravid, forteller Åse som på denne tiden nærmer seg skolealder. Kofferten ligger klar med nysydde klær. Hun skal flytte hjemmefra, til den norske skolen i Ngaoundéré, flere dagsreiser inn i landet.

Samtidig ulmer en politisk uro. Kamerun er i ferd med å frigjøre seg fra de franske kolonimaktene. Aggressive bander angriper franskmenn, men også de som ligner.

− Ikke alle visste hvem vi var. Derfor måtte vi alltid ha med noen som kunne gå god for oss når vi nå reiste mye til og fra sykehuset i Yaounde, der mamma lå.

Det er midt i alt dette det skjer, den historien hun har hørt hele sitt liv. Selv om faren mot slutten av livet sier han ikke husker dette, sier hun ja til å fortelle:

− Det skjedde under frigjøringen, da evakueringsplanen lå klar og vi hele tiden måtte passe på hvor vi gikk, begynner hun.

De sover fredelig, uvitende om at noen er på vei, en bande som har rustet seg for

FEIRING: Da Kamerun blir fri fra kolonimaktene 1. januar 1960, feiret de på misjonsstasjonen. Foto: Privat

GJENSYNSGLEDE: Åse og Satou Marthe var barndomsvenner i Galim på 50-tallet. 50 år senere møttes de igjen. Foto: Privat

å angripe misjonsstasjonen denne natten. Men da de ser huset, stopper de brått opp. Så snur de og løper for livet.

− De skal ha sett en flokk hvitkledde stå hånd i hånd rundt huset, som en beskyttende mur, har Åse blitt fortalt så mange ganger.

− De som opplevde dette fortalte det til pålitelige kilder, folk vi kjenner. Det ble en veldig sterk og trosstyrkende opplevelse.

Når Kamerun blir selvstendig 1. januar 1960, går misjonsprest Nicolaisen opp i kirketårnet sammen med datteren. Åse husker hvordan han drar i tauene og ringer frigjøringen inn over Yoko. Neste dag ser de hundrevis av hjemmesydde Kamerun-flagg vaie over flokken av skolebarn i tog. Åse

glemmer aldri det synet, og festen etterpå, den euforiske gleden.

DEN BRÅ HJEMREISA

Tilbake til spørsmålet som har runget hele Åses liv: Hva ble det egentlig av kallet? Jo, det ble mye dramatikk, men fruktene? De var det ikke mye å skryte av.

− Det var en stor sorg for dem, den brå hjemreisa, sier Åse.

Gudrun er utslitt av sykdom og en tøff graviditet. I tillegg har hun fått blodforgiftning i tommelen. Sepsisen er så alvorlig at hun må amputere, uten bedøvelse. Faren tar barna med seg ut, men Åse glemmer aldri skrikene.

− Hadde ikke alt dette skjedd, ville jeg bare

sett foreldrene mine tre ganger i året. Jeg ble skånet for internatskolelivet, men det ble en høy pris, fortsetter hun.

For når lillesøster Bjørg Hilde blir født, viser det seg at sepsisen hadde spredt seg til fosteret. Hun er alvorlig syk. De må reise hjem, nå, med en gang, sier legen.

− Så skjedde alt veldig fort. Det bar rett inn på Rikshospitalet, men blodforgiftningen hadde kommet for langt. Etter en uke døde hun, forteller Åse.

Foreldrene lar Åse og Svein få se lillesøster, stryke henne forsiktig på kinnet og ta farvel. Foreldrene er knust, misjonærdrømmen også. Gudrun og Olav skal aldri sette sine bein i Kamerun igjen.

SORG OG NORGESTURNÉ

Familien følger legenes råd om å flytte til Norge. De bosetter seg i sin barndoms by, Lillesand. Motvillig legger Åse om til norsk.

− Pappa fikk raskt tilbud om å jobbe som hjelpeprest i Lillesand. Presten rådet ham til å ha en jobb i nærheten av familien nå, selv om NMS pleide å sende misjonærer på norgesturné det første året etter hjemkomst, fortsetter Åse.

Familien har lite å rutte med nå. De tok opp lån for å reise ut. Nå teller de på kronene, Gudrun sper ut kjøttsausen med vann. Likevel takker Nicolaisen nei til det fristende jobbtilbudet hos Lillesandpresten. Bare to uker etter begravelsen må han ut på norgesturné og «fortelle om alt han har opplevd».

− Selv om han bad om å få slippe, står NMS på sitt og viser til kontrakten. Jeg har sett brevutvekslingen mellom dem. Det var sterk lesning, sett i dagens HMS-lys. Det må ha vært en vanskelig reise, forteller Åse som husker moren gråte mye.

− Likevel har de aldri sagt ett vondt ord om NMS. Ikke noen gang. De bar aldri nag til noen andre enn seg selv.

GJENSYN MED GALIM

− Jeg har alltid kjent meg annerledes, men aldri klart å sette fingeren på hvorfor, sier Åse.

Det er ingen oppfølging av hjemkomne misjonærer i 1960. Åse legger bare om til norsk og prøver å glemme Gadjis rygg og fang, bestevenninna Satou Marthe, sangene, mangotrærne, det rolige tempoet og kameleoner. På kort tid blir alt revet fra henne. I 2014 skal hun forstå.

Gudrun dør i 2009. I 2014 er faren fremdeles en sprek 90-åring, men han vil likevel ikke bli med da Åse får en mulighet til å besøke Kamerun etter 54 år. Barndomsvenn Per Århaug er reiseleder for Åse og to venninner. De ser overrasket på Åse som plutselig står og stamper korn som om hun ikke har gjort annet. Hun forstår mye av språket og husker sangene.

«Du er mbum-er du», sier en ukjent mann. De har stått og snakka ei stund. Hun

ser overrasket på ham, men innser at han har rett.

Det er over 50 år siden sist hun så barndomsvennen fra Galim. I dag er Satou Marthe en av de 100 mest innflytelsesrike kvinnene i Afrika. Åse er spent på å treffe den myndige kvinnen som kjemper for kvinners rettigheter og taler myndigheter midt imot. Hvor mye husker hun? Det var Åse, Gadji og Satou Marthe hver dag. Betydde det like mye for henne?

− Søstera mi, utbryter Satou Marthe og omfavner Åse.

− Det var som om vi ikke hadde vært borte fra hverandre en eneste dag. Det var bare «husker du det og det» resten av den dagen og natta, forteller Åse, blank i øynene. Reisefølget tar plass i en liten Toyota. Det skal til Galim. Satou Marthe blir med. Utenfor vinduet har årene gått, ser Åse. Det som før var frodig, vilt og uforutsigbart, er nå nedbeita og tørt. Men Galim er den samme. Noen blikktak rikere kanskje, men ellers likt.

− Vi hadde ingen sted å sove, så vi hadde pakka feltutstyr. Men da lamidoen så oss, den eneste bilen utenom hans egen, stoppet han oss, fikk vite at vi var misjonærenes etterkommere, for så å invitere oss til å bo i lamidatet.

ETTERKOMMERNE

Åse har med gamle bilder på minnepenner som hun viser fram i kirka. Snart kommer det bud fra lamidoen som vil at hele byen skal få se. De rigger til lysbildeframvisning på den hvite muren hans, og flere skuelystne strømmer til.

− Etter hvert begynte de å gjenkjenne venner, foreldre, besteforeldre, noen også seg selv som liten, forteller Åse.

«Jeg er sønnen til kokken», sier en. «Jeg var kjøregutt», sier en eldre mann. Plutselig står Gonoms barn og barnebarn framfor henne. I dag er de primus motor i kirka og jobber i sykestua som i dag har blitt stor.

− Snart stod jeg omringet av etterkommerne av den lille menigheten som foreldrene mine prøvde å bygge opp, men som de følte de mislyktes med, innser Åse.

Den lille flokken er i dag en stor, levende og engasjert gjeng som leder kirka, skoler og helsetjenester. Evangeliet har spredt seg som små elver i det ulendte terrenget, og nå står de her, forskjellige folkeslag, stammer og tungemål. Arbeidet står på deres bein, det som var målet.

«Pappa skulle vært her», tenker Åse, før hun kommer på at det er mulig med dagens teknologi. Slik får faren hennes være med på gudstjeneste via FaceTime.

GUD GIR VEKST

− Det var en sterk opplevelse, sier Åse som har besøkt Kamerun to ganger til etter dette.

− Å se arbeidet stå på egne bein, stødig ledet av etterkommere fra de første kristne i Galim. Fra «bare fem døpte» til 40 prosent kristne i landet, legger hun til.

− Så var det ikke forgjeves likevel, sier faren når hun kommer hjem og forteller.

Tårer triller nedover et furet ansikt.

− Han sa at livet hans ble forandra etter at jeg kom hjem fra den turen. Men det ble også mitt liv, for jeg fant noe i meg selv som jeg hadde savna hele livet. Jeg ble hel igjen. Det var som å treffe familie.

Flere hun møter forteller om en sorgprosess da misjonærene dro. Ikke fordi de var avhengige av deres hjelp, men fordi de var venner. Gadji, barnepiken, har sagt at det var som å miste en datter da Åse flytta.

− Det er en del av misjonshistorien som sjelden kommer fram. Relasjonene som blir bygd og sorgen når de skilles.

Men så skjer det noe rart. En dag får Åse en Facebook-melding fra et ukjent menneske som sier hun er Satou Marthes datter og bor på Sørlandet.

− Yvette, mannen og barna bor bare en time unna meg. De er ofte på besøk, og det er som om jeg har noe av Satou Marthe i nærheten. Ringen er slutta.

Et levende hus

Tore Thomassen har skrevet familiesang og liturgiske ledd til aksjonen «Sammen som kirke i hele verden.»

ET LEVENDE HUS

TEKST: Tore Thomassen

sammen som kirke i hele verden sammen i glede, i sorg og protest tjene hverandre, støtte og bære dele Guds kjærlighet der det trengs mest

Vi er et hus, et levende hus vi synger både lovsang og blues Vi reiser oss, vi gir ikke opp Guds kirke er en levende kropp

sammen som kirke i hele verden sammen i glede, i sorg og protest tjene hverandre, støtte og bære dele Guds kjærlighet der det trengs mest

Vi bygger dette huset hver dag i alle land, blant alle folkeslag Guds rike er et bitte lite frø og Jesus sier - jeg er livets brød

sammen som kirke i hele verden sammen i glede, i sorg og protest tjene hverandre, støtte og bære dele Guds kjærlighet der det trengs mest

TEKST | Stina Neergård

Alle menigheter i Den norske kirke inviteres til å være med på aksjonen «Sammen som kirke i hele verden» i mai og juni. Målet er å løfte fram betydningen av at vi tilhører en verdensvid kirke og å skape engasjement for misjon og internasjonalt arbeid.

Tore Thomassen, kjent for de fleste som forfatter, komponist og musiker, har skrevet en egen sang og også liturgiske ledd som kan brukes i gudstjenesten i forbindelse med aksjonen.

ET HÅPSTEGN

– Når det er dåp i gudstjenesten, blir barnet løftet og vist fram for menigheten, ledsaget av ordene om at den nydøpte nå er en del av vår menighet og hele den verdensvide kirke. Jeg er så glad for å tilhøre dette Jesusfellesskapet. Det må pleies og næres, sier Tore.

– Sammen som kirke i hele verden er en mulighet til å løfte blikket utover våre hverdagsaktiviteter, og se den store sammenhengen vi som menighet står i. Jeg tenker at denne aksjonen er et håpstegn, en praksis som er nødvendig for vår selvopptatthet.

Med sangen han har skrevet, ønsker Tore å vise at det betyr noe, både for andre og for oss selv, at vi er med på dette. – Guds kirke er en levende kropp. Vi deler verdens største glede, at mennesket ikke er overlatt til seg selv, men er en del av Gudsrikets bevegelse.

GUDS BILDE

Selv er Tore Thomassen akkurat nå engasjert i et prosjekt for Misjonsalliansen i Guayaquil i Ecuador.

– Konfirmantene våre ble veldig inspirert av arbeidet som drives i slummen i millionbyen og samlet inn over 50.000 kroner i sin aksjon, forteller han imponert og understreker:

– Hver søndag feires den oppstandne Jesus Kristus, det er den største gleden. Sorgen er at mange av våre trossøsken lever under forfølgelse og vanskelige forhold. Protesten består i å praktisere Skaperens standard for eksistens; alle mennesker har samme verdi, skapt i Guds bilde, samme hvor uverdige forhold folk kan havne i, sier den kjente trubaduren til Misjonstidende.

Foto: Privat

"Vi er glade og stolte over samarbeidet med Den norske kirke og aksjonen

“Sammen som kirke i hele verden”.

Håper din menighet vil være med!"

Helge Gaard, generalsekretær i NMS og leder i SMM (Samarbeid Menighet og Misjon).

Alle menigheter i Norge inviteres til å være med, i perioden mellom Kristi himmelfartsdag og St. Hans.

Målet for aksjonen er å styrke menighetens engasjement for den globale kirke og for misjon.

Er du nysgjerrig på de flotte og spennende ressursene

NMS har bidratt med, kan du se her.

Sammen forandrer vi verden!

Her kan du melde på din menighet.

SMAK AV MISJON

GUDSTJENESTE, STREET FOOD & MISJONSTIVOLI

SMAK AV MISJON

GUDSTJENESTE, STREET FOOD & MISJONSTIVOLI

BRASIL

BRASIL

BRASIL

Flotte bildebøker med lignelser Jesus fortalte

JAPAN

SMAK AV MISJON

SØNDAG 5. MAI, 11:00-14:00 JAPAN

BRASIL

KIRKE

SØNDAG 5. MAI, 11:00-14:00 JAPAN

KART OVER

GUDSTJENESTE, STREET FOOD & MISJONSTIVOLI

GUDSTJENESTE - TALE AV HAAKON KESSEL11-12

SØNDAG 5. MAI, 11:00-14:00

Finn flere bøker om tro, håp og undring på iko.no

NMS-KRYSSORD

NMS-KRYSSORD

Laget

andakt

Oppstandelsens kraft

Vi er i påsketiden – tiden mellom påske og Kristi Himmelfart, en fantastisk tid både i kirkeåret og i naturen. De er på en måte synkronisert. Kraften fra Jesu oppstandelse for over to tusen år siden og kraften i knopper som brister og folder seg ut. Oppstandelseskraften som har virkning den dag i dag, er tilgjengelig og virksom for deg og meg. Vi får del i den ved å tro på Jesus og ved å ta imot hans gaver av bare nåde. Gavene er Bibelen - Guds ord, bønnen og nattverden.

Kvinnebevegelsen i Kamerun, «Kvinner for Kristus», har symbolene korset, en åpen Bibel og sammenfoldede hender på sin «uniform». Den bærer de når de er samlet til ukentlige møter, på kvinnestevner, når de går på hjemmebesøk og når de går til

bønn

Finn flere bønneemner på nms.no/be

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Jesaja 43,19

gudstjeneste. Med stolthet og myndighet bærer kvinnene uniformen sin.

Helt siden kvinnebevegelsen i Kamerun, «Kvinner for Kristus», ble stiftet for snart 50 år siden, har kvinnegruppene hatt et spesielt fokus på bønn, bibelundervisning og besøkstjeneste. Kvinnene har både blitt fylt med oppstandelseskraft og den kraft som ny kunnskap gir. De framstår som myndige, trygge og sterke. De er sentrale og betydningsfulle i den lutherske kirken i Kamerun. I tillegg har de stor betydning i sine lokalmiljø hvor de er ressurspersoner.

Du og jeg mottar kraften hver gang vi går til nattverd og hører Guds ord bli forkynt. Vi bærer med oss kraften av Hans oppstandelse i det daglige liv og er bærere av Guds nåde, av den aller sterkeste kraft

Else Storaas Vatne regionkoordinator nord og misjonskonsulent, NMS

– en drivkraft til å leve ut det livet som Gud har kalt oss til.

Tidligere biskop i Oslo Ole Christian Kvarme har sagt det slik: «Vi må ikke tenke for smått om evangeliets kraft, altså om den nåde og kraft som Gud er til stede med i våre liv, mitt liv er ikke bare mitt.»

Du og jeg lever i oppstandelsens og tilgivelsens kraft. Vi kan bare åpne opp våre hjerter og sinn for denne gaven –kraften som deles ut. Gud åpnet graven, og nåden spredte seg ut i verden, en nåde og kraft som fremdeles sprer seg ut i Norge, i Kamerun og like til verdens ende. Sammen med «Kvinner for Kristus» i Kamerun er du med på dette, du som ber og gir til misjonsarbeidet.

Takk for:

> frifinnelsen av de to kristne mennene, Rocky og Raja, fra blasfemianklagene i Jaranwala-saken i Pakistan, gjennom innsatsen til NMS sin partner CLAAS.

> for nettverkskonferansen i Estland i april. Takk at vi kan samles på tvers av landegrenser og få lære av hverandre om temaet «kunsten å være kirke i Europa».

> fornying av avtalen med kirken i Frankrike, for enheten og kraften i at vi har et felles mål om at flere skal få ble kjent med Jesus i et stadig mer sekularisert Europa.

> Sat-7 sitt «Today not tomorrow-arbeid». Vi velsigner arbeidet og ber om at flere kvinner skal finne sin sanne identitet i Gud.

Be for:

> CLAAS og deres arbeid for trosfrihet og rettigheter for minoriteter i Pakistan, et land som stadig kommer med nye restriksjoner. Vi ber om styrke, inspirasjon og fremgang i arbeidet.

> alle som tilbyr hjelp og støtte til gravide kvinner og unge jenter som har født. Be om at de finner styrke og motivasjon i troen for denne viktige oppgaven både på Madagaskar, Etiopia, Thailand, Midtøsten og Hongkong.

> kvinner som er offer for seksuell og/eller fysisk/psykisk vold.

> St. Aidan’s kirkeplantingsprosjekt i Cumbria og John Freeman, som leder dette viktige arbeidet. Vi ber om visdom, styrke og Guds veiledning i tjenesten. Må våre bønner være som en kilde til styrke og velsignelse for dem i arbeidet nord i Lake District.

til ettertanke og samtale

Fra Bibelen

MADAGASKAR

Solskinnsøya i Det indiske hav

Misjonkavert_des_20.qxp_Layout 1 09.12.2020 13:29 Side 1

«For vi vet at den som reiste opp Herren Jesus, skal også reise oss opp med Jesus og føre oss fram for seg sammen med dere.»

2. Korinter 4,14

Bønn

5582 Ølensvåg - tlf. 52 76 50 00 www.granberggarveri.no

Kjære Gud! Takk for oppstandelsens kraft, som bringer nytt liv og håp til vår verden. Hjelp oss til å åpne våre hjerter for din nåde og kraft, og gjør oss til dine redskaper for kjærlighet og forandring i verden. La oss leve i vissheten om at vi er bærere av din oppstandelseskraft i alt vi gjør. I Jesu navn, Amen.

Møt mennesker med en sterk historie. Besøk kirker og ulike prosjekter. Bli kjent med norsk misjonshistorie. Nasjonalpark og naturreservatet, bading, sol og avslapping ved kysten m.m.

Turteam: Bjørn og Johanne Leinebø

EN MAJESTETISK RUNDREISE

Eventyrlige Peru

31. okt. - 13. nov.

Til samtale

1. Hvordan kan oppstandelsens kraft få virke i hverdagen din?

2. Hvilke utfordringer kan oppstå når vi prøver å leve ut Guds kraft i våre liv?

3. Hvordan kan du være bærer av Guds nåde der du bor?

4. Hvordan kan vi i Norge la oss inspirere av «Kvinner for Kristus»?

5. Hva tror du «mitt liv er ikke bare mitt» betyr? Sang Fordi han kom og var som morgenrøden. NoS 479

Arrangement hausten 2022

Arrangement våren 2022

sept.: “Vi over 60” Steinar Tosterud. Kari Laila og Ove Aksnes

Gi deg selv en opplevelse du sent vil glemme. Ta turen med oss fra Stillehavets kyst via Amazonas jungelen til høysletten i Andesfjellene, og se litt av alt: historie, arkeologi, natur og spesielt kultur. Peru er et flerkulturelt og mangfoldig land som garantert vil begeistre deg. Vår reiserute dekker det beste av Perus mest besøkte destinasjoner.

et ”med fjorden i hagen”. Eiga sandvolleyballbane badestrand. Gode forhold for fotturar i fjellet. Kort avstand kjende turmål i området, som Geiranger, Briksdalsbreen eller Vestkapp. Fin utsikt, heimelaga mat.

Turteam: Astrid og Per Byrknes

24 -25. sept.: Bibelhelg v/NLM

13.-18. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL

16. juni - Azorene | 19. juni - Krakow | 21. juni - Hellas | 24. juni - Lofoten 28. juni - Pilegrimstur Dovrefjell | 29. juni - Danmark | 21. juli - Sveits

Kurt og Reidun Hjemdal. Eva og Hans Gjesdal.

14 -16. okt.: Møtehelg v/Gunn og Harald Riis Frå Kanal 10.

Start: Onsdag kl. 18.00, slutt 2. påskedag etter frukost. Ein kan delta på heile eller deler av opplegget.

27. juli - Rhindalen | 12. august - Svalbard | 16. august - Elvecruise 26. august - Sykkeltur | 30. september - Santiago de Compostela

21 -23. okt.: Temahelg v/Eva Olsvold Sundar

Ledige rom utover våren og sommaren. Velkomne!

28 -30. okt.: Profetisk høstretreat v/Per Ivar Winnæss

For informasjon/pris/påmelding: Tlf: 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no, www.innvikfjordhotell.no

4.-6. nov.: OASE-helg

Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS 6793 Innvik, tlf. 57 87 49 90, e-post: post@innvikfjordhotell.no www.innvikfjordhotell.no

5582 Ølensvåg - tlf. 52 76 50 00 www.granberggarveri.no

MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.

God, gammeldags ertestuing

En god ertestuing hørte alltid med til kjøttkakene hos mine besteforeldre. Det var noe av det beste jeg visste. Hemmeligheten er å legge ertene i bløt i god tid før tilberedning. Erter er rimelig, mettende, næringsrikt og godt.

OPPSKRIFT

1. Legg 250 g erter i rikelig vann natten over.

2. Hell av vannet og ha ertene over i en kjele. Fyll på med friskt vann eller kraft (da blir de ekstra gode) til vannet står et par cm over ertene.

3. Kok opp og fjern skum på toppen. La lokket stå på mens det putrer.

4. La ertene koke til de er møre, ofte minimum en time. Om ertene ikke har ligget lenge nok i bløt, vil de trenge lengre koketid.

5. Når ertene er ferdig kokte, siler du av væsken i en liten bolle. La litt væske være igjen.

6. Tilsett 100 g meierismør, litt salt og kvernet pepper og mos alt sammen med stavmikser eller blender.

Når du først koker erter, kok gjerne mer enn du bruker. Erter holder seg nemlig flere dager i kjøleskapet og kan fryses. Jeg bruker dem ofte i salater, i pesto (helst ferske), i gryteretter og suppe. Glemt å legge dem i bløt? Kjøp en pakke i frysedisken.

TREHUSET & MURHUSET

Misjonsmarka -

LEI ET SELSKAPSLOKALE I STAVANGER

trehusetogmurhuset.no

Med NMS til Estlands hovedstad

TALLINN

Bli med NMS til Estlands hovedstad Tallinn. Havnebyen som er en av NordEuropas best bevarte middelalderbyer og hvor hele gamlebyen er på UNESCOs liste over verneverdige steder.

Byen er berømt for sine smale brosteinsgater og monumenter fra middelalderen. Tallinn er preget av optimisme og tro på fremtiden. Samtidig er befolkningen opptatt av å bevare det ekte estiske. På turen får vi oppleve selve byen med de severdighetene den byr på. Det blir blant annet en guidet rundtur med lokalguide. Guiden tar oss med og lar oss bli litt bedre kjent med gamlebyen Tallinn og republikken Estland som i 2018 feiret sin 100-års dag. Vi får et innblikk i kristendommens plass i et førkommunistisk land. Vi besøker to nyplantede menigheter. Menigheten i en av Tallinns bydeler; Mustamäe, og menigheten i tettstedet Saku.

4. - 9. september

Pris fra 10.690,-

Reiseleder er Asbjørg Oksavik Sve

Hun er diakon og er busett i Skodje på

Sunnmøre. Ho har vore med og arrangert sommarleirar for estiske born i Sør -Estland 11 somrar, har i samband med det besøkt misjonsprosjekta i Saku og Mustamäe, Tallinn og kjenner godt misjonærane der og fylgt med på kyrkjebygginga begge stader. Kjennskap til landet på ulike område.

book her

Slå et slag for FASTE GIVERE!

Verv givere, vinn reise!

NMS har nå lansert en stor verveaksjon som skal gå ut hele 2024. Her kan alle som ønsker bli med. I potten ligger en reise til ett av NMS «sine» misjonsland. Alt du må gjøre for å bli med i trekningen er å verve fem faste givere (eller flere..). Hva med å utfordre de i foreningen, gjenbruksbutikken eller de på arbeidsplassen?

Gå inn på nms.no/verve og se hvor enkelt det er å bli med! Og har menigheten din lyst på en reise til «sitt» misjonsland, vinner dere automatisk en reise om menigheten klarer å verve 20 nye, faste givere.

Gå inn på nms.no/vervemenighet og finn ut mer!

Faste gaver gir forutsigbarhet til langsiktig arbeid i 17 land. Din gave utgjør en forskjell!

Skann QR-kodene eller gå inn på: nms.no/verve nms.no/vervemenighet