Resten brenner vi
© Birger Emanuelsen, 2024
© Bonnier Norsk Forlag, 2024 www.bonnierforlag.no
Trykk: ScandBook UAB, Litauen
Papir: 70 g Creamy, 2,0
Boken er satt med Minion Pro 11/15 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Stian Hole
Forfatterfoto: Tom Erik Smedal
ISBN 978-82-347-1902-8
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven.
Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor.
Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
those faces you see every day on the streets were not created entirely without hope: be kind to them: like you they have not escaped.
Charles Bukowski
Fortellingene
Til svigerfar
Imorrakulda, mens gresset ennå tinte, steig Ingemar ut av båten. Torsken lå og sprelte i dørken, han hadde ikkje orka å slå dei i hel. Nå håpte han Signe sto i trappa og venta han. Ho kunne gjøre det, kakke dei i skolten og ta dei ut, fingrene varme av husstellet. Kanskje hadde ho klødd dei myke kinna på guttungen. Som ei bolle grøt så han ut, men han var ikkje feit, ikkje i kroppen, og om svigerfaren sa det ein gang til, skulle han få kjenne det.
Han burde ha kasta han ut for lenge sida. I begynnelsen var det hjelp i han, men nå satt han mest og kvein. Regjerte der borte i benken på kjøkkenet, klaga og skrålte og maste, kalla ungen hans kvapsete. Han var som ei kråke noen hadde limt fast i treet. Fløy aldri av gårde, lot dei aldri i fred.
I gode og onde dager, det lovte dei hverandre. Ondskap visste han ikkje om det var, men særlig gode var dei likevel ikkje, dagene med to fedre i huset. Allting visste svigerfaren bedre, og allting kjente han til, foruten tvilen. Delte innfall og omtanker, dei måtte visst brenne der inne i hauet hans. Å, hvor mange ganger hadde ikkje Ingemar sendt en bønn om det, at det skulle ta til å brenne i han på ordentlig. Eller at ei sammenføying måtte glippe og sende han i bakken, som en gammel stige noen hadde
gått ifra. Han skulle ikkje feire den dagen svigerfaren daua. Ikkje så folk så det. Men i boden hadde han stående ei flaske han hadde spart. Hver jul helte han av akevitten gamlingen skjenka opp. Han sparte munnfull for munnfull, tosken delte bare ut ett glass i slengen. Svigerfaren vokta brennevinet, men var så oppslukt i sine eigne drammetaler at han ikkje merka når Ingemar sneik glasset under bordet. Nå sto flaska med sprit til halsen nedi kjelleren. Og når svigerfaren endelig gikk ut av denne tida, skulle Ingemar snike seg ned dit, trekke ei kasse bort til muren, sitte i varmen og solstrålene fra vinduet og drikke seg full.