Markus Neby
HJELP ,
Jeg er fanget i en bok!
100 oppgaver du må løse for at jeg skal
slippe fri
Innhold
Kapittel 1
Oppgaver 1 – Gi hjerne
Kapittel 2
Oppgaver 2 – Talltalent
Kapittel 3
OPPGAVER 3 – BOKSTAVER I ORDETS RETTE FORSTAND
Kapittel 4
OPPGAVER 4 – DEN GODT OBSERVANTE
Kapittel 5
OPPGAVER 5 – Å GÅ, GÅR, LOGIKK
Kapittel 6
OPPGAVER 6 – QUIZEN STÅR OG HYLER (SYNGES SOM ODD NORDSTOGA)
Kapittel 7
OPPGAVER 7 – Godtvondt & blandet
Kapittel 8
Nix, ingen oppgaver her ...
Slutten – hvem er jeg?
Løsningssetning og poengutregning
Jeg våkner brått. Et skarpt lys slår imot meg. Hvor er jeg? Jeg føler meg som et blankt ark. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at jeg befant meg på et også. Men vet jeg egentlig bedre? Her er så underlig. Så sterilt og … bokstavelig.
Rundt meg ser jeg en skog av gigantiske svarte statuer. De minner mistenkelig om, ja, nettopp … bokstaver. Jeg løfter armene og får tak i kroken på en statue formet som en stor J. Så tar jeg sats og drar meg opp. Jeg børster hendene. De er fulle av sot. Trykksverte?
Hva slags sted er dette? Jeg begynner å bevege meg rundt i dette tørre landskapet med stramme gigabokstaver på rekke og rad. Jeg snirkler meg forbi en e og en n, ser en r tårne seg opp foran meg. Jeg klamrer meg fast til stammen, trekker meg opp og drasser meg videre ut mot kanten av r-en. Dette er ingen uskyldig bokstavlek. Jeg må ned herfra. Ut av dette livløse marerittet! Hopping er ikke min sterkeste side, men nå tar jeg sats og kaster meg ut fra r-en. I neste øyeblikk dundrer jeg hodet i en *... Au! Jeg ser stjerner. De spinner rundt meg, før jeg igjen klarer å feste blikket. Oppover. Det var visst bare én stjerne. En fotnote?
Jeg kommer meg på beina igjen, prøver å få litt oversikt. Langt der borte i horisonten ser jeg et søkk. Det leder ned i en V-formet dal, avgrenset av to rene, symmetriske flater. Så kaldt og dødt. Jeg kjenner et grøss gå gjennom marg og bein. Marger, ja. Det er det det minner om, disse blanke feltene som syns å holde styr på bokstavene jeg er omringet av. Hva i all verden er dette for et sted?
* Dette er en fotnote, altså en ekstraopplysning det henvises til i en tekst, vanligvis plassert nederst på boksiden, og som regel markert med en stjerne.
Jeg kaldsvetter, men det lukter ikke surt. Om noe så lukter det … papir? Hva med de øvrige sansene mine? Tilsynelatende intakte. Eller er det noe galt med synet? For er ikke alt jeg ser, svart og hvitt? Jo, bortsett fra det som ligner tuppen av en gigantisk tommel (?) ytterst til høyre og venstre. Jeg løfter blikket, stirrer rett opp i været og skvetter til.
Et hinsides stort ansikt! Er det en kjempe? Er det Gud? Er jeg død? Hjertet mitt dunker raskere mens øynene til mega-ansiktet beveger seg gradvis mot venstre og … NEI! Der gikk øynene brått til høyre. Det virker som om det følger tankene mine bortover linjen? Hva skjer om jeg
tenker her?
Her nede?
Her?
Eller her?
Jeg blir overvåket!
Kroppen går i umiddelbar beredskap, alle muskler står i spenn. Ikke rart, dette er jo første gang jeg er omringet av spektakulære bokstav-statuer samtidig som en kjempe følger med på hvert minste ord.
Skal jeg prøve å gå i dialog med kjempen? I Norge mener vi at dialog er løsningen i absolutt alle situasjoner: i usunne relasjoner, i komplekse kriger og når man lurer på hvor Maizena-melet står i butikkhyllene. Så det å gå i dialog med en kjempe kan vel ikke være vanskeligere enn for eksempel å dra i land Osloavtalen?
«Hei, kjære kjempe! Jeg vet ikke hvem du er, eller hva jeg har gjort deg, men jeg kommer i fred!»
Kjempen svarer ikke, og fortsetter bare å følge bokstavene.
«Hallo? Hører du meg?!»
Ingen svar. Kan det være at kjempen har røvet meg med til sitt rike? Men hvorfor, i så fall? Har jeg fornærmet den? Når jeg tenker meg om, kan det hende at jeg ved et par anledninger har brukt ordet «kjempe» nedsettende – det skal jeg være den første til å innrømme.
«O store kjempe! Hvis jeg har såret deg, la meg få overbringe min dypeste, mest oppriktige beklagelse. Jeg var ikke klar over at ordet ‘kjempe’ er belastet. Heretter skal jeg kun si ‘langvokst’! Jeg legger meg helt flat.*»
Kjempen forholder seg taus. Er den sjenert? Folk er jo ofte mer sjenerte enn man skulle tro. Er det én ting jeg har lært av å jobbe i TV-bransjen, er det at kjendiser blir veldig krye når de kan avsløre at de faktisk er ganske sjenerte. Kanskje kjempen også er stolt av sin sjenanse?
«Neby er navnet! Markus Neby. Og hvem er så du?»
Jeg kan se bevegelse i kjempeansiktet, men det er fortsatt helt stille. Det er som om en usynlig barriere ligger mellom oss. Vi kan se inn til hverandre, men befinner oss i to verdener. Jeg føler meg som en gullfisk i en bolle. Blubb, blubb.
* Dette må forstås metaforisk, for jeg føler meg allerede like flat som et ark**.
** Dette er en sammenligning, metaforens litt enkle fetter.
Jeg gjør et siste forsøk.
«Hallo? Skjønner du hva jeg sier? Jeg ser på øynene dine at du følger det jeg sier bortover linjen her!»
Fortsatt ikke en lyd. Det er mer knyst enn på venteværelset til en lege med stumme pasienter som spesialitet. Nesten like stille som de gangene jeg maste på mamma om å få være oppe lenger, men bare møtte taushet. Selv ikke gråt nådde frem. Enormt frustrerende.
Jeg beveger meg videre mellom bokstavene før jeg plutselig faller så kort jeg er. Med hodet først dundrer jeg inn i et utropstegn! Dette kunne vært punktum finale, men jeg føler meg mer som et spørsmålstegn. Når jeg sperrer opp øynene, oppdager jeg hva som skjulte seg bak et semikolon;
Til
Markus Neby
konvolutt!
På forsiden står det «Til Markus Neby». Jeg reiser meg, river brevet ut av konvolutten og begynner å lese.
Kjære Markus
Nå skal du lese her.
Jeg har sett deg på TV, der du engasjert introduserer oppgaver for kjendiser. Du får dem til å gjennomføre de dummeste ting! Det er en unik kraft. En kraft jeg skal teste.
Jeg har laget en rekke oppgaver som er skreddersydd for bokformatet. Oppgaver som kan løses alene eller sammen med andre. Oppgaver som underholder, engasjerer og utfordrer. Oppgaver som … vil bli din undergang om de ikke løses.
(Hadde dette vært en film, ville jeg ledd en ond latter nå. Men siden det er et brev i en bok, må du heller bare forestille deg den.)
Som du sikkert har skjønt, har du blitt fanget på disse sidene. Din eneste mulighet til å slippe ut av boka ligger nettopp i din evne til å introdusere oppgavene jeg har laget.
Jeg gisper etter luft. Men finnes det i det hele tatt luft her inne? Jeg er fanget i en bok, for #!@&%?*!!
Det var jo noe mistenkelig med alle bokstavene, margene og fotnotene … Snakk om å sitte fint i det. Eller i denne. Boka, altså. Hvordan skal dette gå …? Har det noen gang gått bra med noen som har blitt fanget i en bok? Har noen overhodet blitt fanget i en bok før?
Også dette oppdraget, da. Det er jo ikke det at jeg ikke liker å introdusere oppgaver. Jeg bare foretrekker å gjøre det frivillig – som det meste annet her i verden. Og ikke minst at jeg får lønn for det. Her har jeg ikke engang en fagforening i ryggen. Dette er uutholdelig. Det må finnes en annen vei ut herfra! Jeg henter frem alt jeg har av mot, og leser videre.
Nå har du sikkert hentet frem alt du har av mot, og tenkt: «Det må finnes en annen vei ut herfra!» Vel, lykke til med det. For det finnes bare ÉN vei ut herfra!
Du gjør lurt i å ta jobben på største alvor. For jeg har laget et system som belønner deg basert på hvor bra leseren gjør det. Smart, ikke sant? Leseren er det gigantiske ansiktet som ser ned på deg akkurat nå.
Oi.
Er det det kjempen er – en bokleser? Et ekte menneske, i vanlig størrelse? Det må bety at bokstavene også har vanlig størrelse, og at jeg er som en liten bakterie, umulig å se med det blotte øye.
Samtidig betyr det vel også at kjempen – eller deg da, kjære leser – kan lese alle ordene her, men ikke høre meg? Så da er det jo ingen grunn til å snakke til deg i anførselstegn. For når du leser, følger du jo bare linjene med alle bokstavene og ordene jeg er fanget blant, er det sånn?
Men vent … innebærer det også … at det er jeg som er forfatteren her? Eller finnes det krefter jeg ikke er klar over? Er det noe som skjuler seg mellom linjene? En form for undertekst? Jeg gløtter opp mellom de forrige linjene, før jeg forsøker å skubbe vekk neste bokstav i rekken. Den er ikke til å rikke. Teksten er bunnsolid.
Hvilke flere overraskelser skjuler seg i dette brevet?
Mange der ute har sett programmene dine og tenkt: «Det der kunne jeg løst bedre!» Eller: «Hvorfor gjør de det ikke heller sånn?»
Eller: «Jenny Jenssen er jo helt gal!»
Denne boka er for dem.
Og vedkommende – leseren – er din vei ut herfra.
I TV-programmene dine må deltakerne komme seg gjennom samtlige oppgaver for å stå igjen som vinner. Det samme gjelder her: Skal du slippe fri, Markus, må leseren løse ALLE oppgavene i boka.
Alle?! Det går jo ikke?! I programmene mine handler det ikke om å VINNE oppgavene. Det er bare om å gjøre å IKKE TAPE! Hva skjer om ikke alle oppgavene blir løst?
Nå tenker du sikkert: «Hva skjer om ikke alle oppgavene blir løst?»
Bakerst i boka kan man se fem forskjellige utfall. Jo færre poeng leseren får, jo verre blir det for deg. Leseren kan bla til s. 124 og se selv. Det kan ikke du – for akkurat nå er du fanget på denne siden. Du beveger deg fremover sammen med teksten, helt til du er på siste side.
Og deeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee …
… r er du én side nærmere slutten.
Nå får du altså en siste mulighet til å bevise at du er det du tydeligvis tror du er: landets fremste programleder for oppgaveprogrammer. En som fengsler hundretusener av nordmenn med smittende humør og helsprø påfunn. Kanskje, jeg sier bare kanskje, vil du også kunne overbevise meg om det. Jeg har mine tvil.*
Og hvem er så jeg, lurer du nok på. Jeg skal hjelpe deg litt på vei, Markus. Ikke ved å avsløre min identitet her og nå, nei, det blir for enkelt. Men jeg antar at også leseren er nysgjerrig på å vite hvem jeg er. Og det skal han eller hen eller hun få mulighet til å finne ut av.
Følg nøye med: Hvert svar vil gi leseren et tegn i form av en bokstav, et tall eller et skrifttegn. Disse tegnene skal plasseres i en setning som vil avsløre hvem jeg er, slik:
Jo flere oppgaver som løses, og dermed flere riktige tegn i setningen, desto nærmere vil de komme svaret. Se på det som en ekstra motivasjon for leseren til å ta oppgavene på alvor. For å slippe å være fanget i denne boka for alltid må du få leseren til å gjøre sitt beste. Og det gjør du altså ved å introdusere oppgavene som du ville gjort det på TV.
Men aller først kan du jekke deg ned, for du aner ikke hva leseren har i vente. De kommer ikke til å ha nubbesjanse.**
Markus. Gjør ditt beste. Litt press har du bare godt av. Og lykke til til din kjære leser, som holder din skjebne i sine hender. (Forestill deg mer ondskapsfull latter her.)
Med vennlig hilsen kidnapperen din
* Det var en såkalt underdrivelse.
** Det var ingen såkalt underdrivelse.
Jeg har tusen spørsmål. Hvem i alle dager har kidnappet meg? Hvordan skjedde det? Hva koster denne boka i butikken? (Det var bare tre spørsmål, men det er ikke utenkelig at jeg kunne kommet på 997 spørsmål til. For eksempel: Hva het de fire medlemmene i The Beatles?)
For å ta inn informasjonen jeg har fått, skal jeg prøve å oppsummere for meg selv, men også for deg, kjære leser.
JEG
er fanget i en bok.
En PSYKO KIDNAPPER
har laget oppgaver jeg skal presentere.
DU, kjære leser, skal løse oppgavene. Hvis du klarer ALLE oppgavene, slipper jeg ut av boka. Hvis ikke blir jeg stuck her, og blir
STRAFFET
på forskjellige måter.
Og som en ekstra motivasjon for å hjelpe meg vil DU kunne avsløre kidnapperens identitet. Det gjør du ved å sette sammen riktige tegn til en LØSNING.
Gi hjerne Oppgaver 1
Er det én ting jeg synes er fascinerende med ord, er det at en setning bestående av de samme ordene, kan få helt forskjellig betydning om man endrer på substantivformen. Man trenger bare å gå fra entall til flertall!
Det er for eksempel fint og romantisk å si: «Så fine øyne du har.» Men det er veldig forvirrende å si: «Så fint øye du har.»
Om man ikke snakker til Ronny Brede Aase.
Man kan si «jeg vil ha pølser til middag!». Men det er kannibalistisk å si «jeg vil ha Pølsa Pettersen til middag!».
I mørket er det mange som er redd for onde ånder. Men den som frykter sin egen ånde, bør først og fremst bli flinkere til å pusse tennene.
Når noen står overfor en oppgave som krever tankekraft, kan man oppfordre dem til å «bruke nøtta»! Og det er noe helt annet enn å oppfordre dem til å «bruke nøttene»!
Sistnevnte oppfordring egner seg overhodet ikke i en aktivitetsbok du skal kunne løse i stua omgitt av familien. Så nå oppfordrer jeg deg til å bruke den store «nøtta»!
For skal du komme deg gjennom livet, må du faktisk bruke nøtta, eller huet, som den eggformede strukturen øverst på kroppen er aller mest kjent som. Hvor god er du til å bruke den? Det skal vi teste nå!
(Husk at du er skikkelig smart og pen og at jeg heier på deg, da. Jeg er overbevist om at du vil ta oppgavene på alvor. Du får også lov til å prøve flere ganger, og be veldig gjerne om hjelp hvis du står fast. Lykke til! Gi alt. Vær så snill. Vær. Så. Sniiiiill!)
Hvilket symbol mangler?
1 Retninger
i J H K M L
Vi starter litt enkelt. Her skal du finne ut hvilket symbol som mangler, basert på figurene i de andre rutene:
Hvilken vei peker det neste forstørrelsesglasset?
Hvilket symbol passer inn på den siste plassen?
3 ALTERNATIVER
SVAR
PLASS: 52
SVAR
PLASS: 28
SVAR
PLASS: 82
4
Og hvilket symbol mangler her?
Riktig TERNING
Tenk deg at du bretter ut en terning så den blir flat. Hvilket av mønstrene nedenfor vil du IKKE kunne få?
6
Hvilken figur skal erstatte spørsmålstegnet?
Finn den siste tabellen
Hvordan skal rutene være fylt ut i tabellen til høyre?
Fyll inn rutenettet
Ved å plassere disse figurene på riktig plass skal du kunne dekke alle rutene i rutetabellen. For å klare det, hvor må den røde figuren inn?
ÅRETS MORSOMSTE AKTIVITETSBOK
Markus Neby er i knipe. Han har våknet opp fanget i en bok, omgitt av store ord. Snart får han vite at noen har sett seg lei av alt fjaset hans på skjermen. Han får en brutal beskjed: Den eneste måten å slippe ut av boken på, er hvis leseren løser alle kidnapperens oppgaver!
For Markus gjelder det å presentere oppgaver mer overbevisende enn noen gang. Det skal bli hans livs viktigste jobb. Men kan han stole på at leseren gjør sitt beste? Og finnes det virkelig ingen annen vei ut?
Gjennom klassisk hjernetrim og bokstavlek får stort sett hele familien her bryne seg på 100 nøtter i syv kategorier, fra Gi hjerne til Godtvondt & blandet. Det gjelder å gjøre sitt aller beste – for Markus sin del! Kanskje klarer du også å avsløre hvem som holder ham fanget?
Markus Neby (f. 1991) er komiker, musiker og programleder. På NRK er han blant annet kjent fra «24-stjerners julekalender», «Kåss til kvelds» og «P3morgen». Dette er første gang han er fanget i en bok.
