HVIT JUL UNNI LINDELL
EN GAVEBOK
DENNE BOKEN TILHØRER:
INNHOLD
Julens farger 5
Velkommen inn 9
Hva om du får en presang 10
Ønskelister 12
Englene sang den 28
Mørkerom for lyse bilder 30
Det fins en stjerne som er din 33
Fantastiske julegaver 36
De tre nesevise menn 38
Jul på Granfjell pensjonat 40
Gavetyven 48
Dine gaver 50
Stille natt 67
Tål ditt eget lys 69
Johannes evangelium 71
Smellbongbongen I 74
Vingene 76
Bestemors kjøkken 78
Treenigheten 80
O jul med din glede 83
Dine minner 84
En hund til jul 101
Romjulsbonanza 108
Smellbongbongen II 110
Mor og barn 112
Kaleidoskopet 114
Ønskelister 116
Søstrenes jul 133
Snø som faller over havet 136
Sorg er en trekant 139
The light side of the moon 140
Det 11. bud 143
Hvit jul 145
Dine gaver 146
Foreldres beste gave 163
Gåter til julehyggen 164
Mirakler skjer ikke av seg selv 167
Du må ikke leve fortere enn din skytsengel kan fly 168
Smellbongbongen III 170
Dine minner 172
Hun vokser seg vakker 188
Ønskelister 190
Snart tar søndagen farvel 203
Dine gaver 204
Synger om fred 216
Dine minner 218
Med de beste ønsker om en lys jul 230
VELKOMMEN INN!
En krans er symbolet på evigheten. Den har ingen begynnelse og ingen ende. Kranser er vanlige ved sorgbinderier, men tradisjonen med julekranser har en rik historie og går helt tilbake til det gamle Persia, hvor den symboliserte makt, fremgang og vellykkethet. I antikkens Hellas ble laurbærkranser brukt for å hedre olympiske mestere. I middelalderen ble adventskransen til. Opp mot årets mørkeste dag symboliserte den runde kransen at solen snart ville vende tilbake. På 1600 tallet så kransekaken dagens lys i anledning julen i Frankrike. Og i Norge henger mang en julekrans til pynt på dører for å si: «Velkommen inn!»
ØNSKE LISTER
Hva dine kjære ønsker seg
navn
ønsker
ØNSKELISTER ÅRSTALL
navn
ønsker
navn
ønsker
navn
ønsker
DET FINS EN STJERNE
SOM ER DIN
Lille julaften er det kø i bokhandelen. Nesten alle skal ha de samme bøkene, bestselgerne, de som har fått god kritikk. Men foran meg i køen står en eldre kvinne og trykker Felleskatalogen inn mot brystet. Moren min er lege, så den kjenner jeg til. Damen vil ikke ha den pakket inn. Jeg betaler for min stjernebok og løper raskt ut, etter den gamle.
Ute finner jeg henne igjen. Det er himmelklart og kaldt. Månen hviler på bygården visavis.
– Har du sett så mange stjerner på himmelen, peker jeg. – Den der er en villstjerne, hører ikke til i Karlsvogna, er ikke julestjernen heller.
Jeg retter på topplua og har lyst til å be henne gå inn og bytte Felleskatalogen i en bok som kan få henne til å fly. Men hun vil nok ikke høre på meg, så jeg sier ingenting. Hun bare tråkker over veien, i joggebuksa si, mot torget, og har tydeligvis tenkt å forsvinne i folkemengden rundt den tente julegranen.
Jeg er oppe på siden av henne igjen. Hun kniper hånden rundt bokposen sin.
– Vet du at stjerner er ganske ville, sier jeg, napper av meg vottene med munnen og stapper dem ned i lomma, så åpner jeg boka mi. – Dette er gaven til meg fra bestefar, jeg sniktitter i den og skal pakke den inn når jeg kommer hjem.
Kvinnen ser på meg nå, så jeg sier: – Vi kan late som om vi er oppe i verdensrommet. Hun stopper et øyeblikk og kniper den bare hånden bedre om bokposen.
MIRAKLER SKJER IKKE
AV SEG SELV.
MAN MÅ
VILLE DEM.
DINE MINNER
DINE MINNER ÅRSTALL
SØSTRENES JUL
De satt på hvert sitt pleiehjem. Den eldste i rullestol, i en gold dagligstue hvor det sto et spinkelt juletre i hjørnet. Hun het Margaretha og var 91. Lillesøsteren Anna satt i en stol på rommet sitt på Sofiero sykehjem og bladde i et julealbum. Hun humret for seg selv.
Som små hadde de stått opp midt på natten og sett litt på juletreet der de flettede glanspapirkurvene hang. Så hadde de gått bort til peisen, tatt hverandre i hendene og stirret inn i den, for å se om julenissen kom. Men det gjorde han jo ikke. Da hadde de krøpet helt inn i peisen, og Margaretha hadde stukket hodet opp i selve pipegangen for å se. Så kom moren løpende og spurte hva de holdt på med.
– Men gode moder jord, hadde moren ropt, og så hadde faren også kommet styrtende i pysjamasen og trukket småjentene sine ut. Nattkjolene var flekkete av sot, ansiktene også. Moren måtte koke opp vann, midt på natten. Margaretha og Anna ble vasket i en balje på kjøkkengulvet. Og nattkjolene ble lagt i bløt i samme balje etterpå, for de hadde bare én hver. Sånn var det, den gangen.
– Dere grunnstøtte i pipa, pleide faren å humre hver julaften siden. Og Anna hadde tenkt på det utsagnet, mange ganger. For de gjorde jo det, grunnstøtte sammen. Hele livet, nesten. De sene kveldene på det lille barnerommet, seng mot seng. Anna likte hviskingen i Margarethas stemme. Anna så opp til Margaretha, hun var jo eldst. Anna svarte i det samme konspiratoriske stemmeleiet.
MIRAKLER KOMMER IKKE AV SEG SELV.
MAN MÅ VILLE DEM.
i denne litt gammeldagse gaveboken finner du koselige julenoveller, historier til ettertanke og glede, samt praktiske lister og kloke ordtak.
Dette er en bok det aktivt kan skrives i. På sikt kan den gis videre, til barn eller barnebarn, eller andre du er glad i. Den kan bli et arvestykke, med utfylte lister om gaver og minner. Så glemmer man ikke de magiske julene.
Håper du ser skjønnheten i teksten og det elegante i detaljene. Hører du hvor stille boken er? Hvit jul kan også ligge helt i ro. Til øyets glede.
