Observatoriet
SYLVEROS VINTERSKOGEN
Sylversjø
Den Brennende Fugl
Dr. Kotts hus
Maskinhvelvet Stortorvet
Ursa Minors hytte
Vintergata
Rimhjortstallen
Observatoriumshøyden Sylvertagg
Teodors hus
Vaffelhjertet
Evigsnøens plass
Storgata
Sylverbrua
Potebrua
Vinterhall
T ONE A LMHJELL
Tekst © Tone Almhjell
Musikk © Eivind Almhjell © Bonnier Norsk Forlag, 2025
Omslag og illustrasjoner: Hans Jørgen Sandnes og Jon Løvaas, Sandnes Media AS Kartillustrasjoner: Lars Thorsen og Hans Jørgen Sandnes Redaktører: Tonje Tornes og Tormod Løkling Font- og ikon-design: Ann-Kristin Lie og Lars Thorsen Sats og ombrekking: Lars Thorsen
Referansemodell: Matilda P. Kilane Melodi Markgrevens vise: Eivind Almhjell
Trykk: Livonia Print, Latvia, 2025 Boken er satt med: Baskerville Display PT 10/17
ISBN 978-82-347-2349-0
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverksloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
www.bonnierforlag.no
TNT er et imprint i Bonnier Norsk Forlag.
TONE A LMHJEL L
ILLUSTRERT AV HANS J ØRGEN SANDNES OG JON LØVAAS
apittel
Graven hvor Lin hadde lagt sin venn, lå visst i ly for vinden. Rosebusken ved siden av ble røsket hit og dit så tornene skrapte mot veggen. Men det lille korset til Rufus sto helt ubevegelig i stormkastene. Både kvistene og den grønne hyssingen glitret av rim, selv om brosteinene rundt var glatte av regn. Senere skjønte Lin Rosenquist at den frosten var et tegn, det første hun fikk.
Kanskje ville hun ha lagt merke til det om det ikke var for stormen. Den kom fra nord og brølte opp langs elva, vrengte seg gjennom gatene i Gamlebyen og trakk tussmørket ned mellom trehusene. Lin sto ved fru Ichalars blomsterbed med hånda i lomma og smilte for seg selv. Endelig et vær som kunne duge til noe! Hun huket seg ned og hvisket til kvistekorset: «Ser deg senere, lille venn.»
Døra klaget da hun åpnet den. Fru Ichalars hus lente seg ut over elva, støttet opp av tjærebredde påler i vannet. I likhet med de andre bygningene som sto tett i tett langs elvebredden, hadde hele huset blitt skjevt etter århundrer i den bitre disen. Det luktet rart også. Små gufs av råttent treverk og kjemikalier drev fra etasje til etasje og gjemte seg bak gardinene.
Lin hengte fra seg jakka ved siden av bestefarsklokka i gangen. Et hest lydopptak av knirkete stemmer og feler strømmet ut fra kjøkkenet. Mamma satt og jobbet der inne.
«Lin, er det deg?» Musikken stoppet, og Anne Rosenquist kom til syne i døråpningen. Da hun fikk øye på Lins gjennomvåte jakke, skyet ansiktet hennes over av bekymring. «Har du stått ute ved rosebusken igjen? I dette været?»
«Jeg er ikke så våt», løy Lin og sparket av seg støvlene. «Jeg må bare opp på rommet og …»
K
«Kan du ikke vente litt med å gå opp?» sa mamma fort. «Jeg har laget riskrem. Det beste du vet.»
Dessert før middag? Dette lovet ikke godt. Lin fulgte etter henne inn på kjøkkenet, som også tjente som kontor. Mamma samlet på gamle folkeviser som sto i fare for å bli glemt. I august hadde hun plutselig fått tilbud om å undervise
ved universitetet. Fint for henne, som endelig fikk lære bort alle teoriene sine om fortapte riddere og bergfolk. Ikke fullt så fint for Lin, som måtte flytte fra Sommerhjell, gården hvor hun hadde bodd i alle sine elleve år, hvor åkrene luktet av nypløyd jord og
høye fjell klemte stjernehimmelen mellom toppene.
«For et uvær.» Mamma skjøv notatbøkene sine til side for å få plass til den luftige kremen og bringebærsausen. Oppskriften var også gammel, riskrem laget på Sommerhjell-vis med hakkede kandiserte mandler på toppen. «Men kanskje det kommer snø etterpå», la hun til. «Hadde ikke det vært fint?»
Jo, snøvær var fint, men Lin visste ikke helt om det var noen vits i det her i byen. Hjemme pleide hun og Niklas å ha snøballkrig til fingrene ble blå, og de måtte varme dem på bestemor Almas kjempekopper med kakao. Og når skumringen kom krypende nedover fjellsiden, laget de snølykter som sendte flakkende stråler oppover den frosne bekken. «Sånn at fienden holder seg unna», pleide Niklas å le, og Lin lo, hun også, mens hun gransket skogbrynet etter grønne øyne. Men her var det jo ingen å ha snøballkrig med.
«Det blir nok ingen snø på deg med det første, frøken Rosenquist.» Pappa kom slentrende inn på kjøkkenet, satte seg ned ved bordet og forsynte seg med riskrem. «Det kommer til å regne i minst en uke til.»
«Ikke en hel uke, vel», sa mamma, selv om hun nok visste bedre. Harald Rosenquist eide én nedbørsmåler, fire termometre og hele tre barometre i blankpolerte rammer. Han førte temperaturs tatistikker og sjekket værmeldingen flere ganger om dagen. Hvis han sa det kom til å regne i en uke til, så ble det sånn.
«Jeg satt akkurat og jobbet med en av sangene dine», sa mamma og nynnet muntert mens hun lesset riskrem opp i en skål. Lin kjente igjen melodien, det var den med håret. Hun var oppkalt etter balladene om den fagre Lindelin som dyrket forheksede epler, reddet prinser fra den visse død og spant lokkene sine til gull. Min datter fortjener å være helten i sin egen sang, sa mamma ofte. Men det var jo ikke hun som måtte forklare alle i den nye klassen hvorfor hun hadde så rart navn. Lin plukket opp skjeen sin og sa: «Det er ikke min sang, akkurat. Og håret mitt er det motsatte av gull.»
«Du husker vel hva jeg har sagt om å tolke sanger?
Gull betyr ikke alltid gull.» Mamma smilte kort, nesten nervøst. «Pappa og jeg har spennende nyheter, vennen min. Kurset mitt er blitt så poulært at
universitetet vil at jeg skal fortsette etter jul.» Hun så ansiktsuttr ykket til Lin og rettet det til: «Bare til neste sommer. Toppen et år til.»
Et helt år til i fru Ichalars knokkelbeinte hus? Lin la fra seg skjeen så den klirret mot bordflaten.
Etter en liten pause kremtet pappa. «Nei, nå tror jeg det er på tide med gåteleken.» Den hadde de hatt gående siden Lin var liten. Mens de spiste boller og drakk te på kjøkkenet i morellhuset, pleide Lin å tolke dårlige dikt, studere skattekart eller knekke koder som pappa hadde laget til henne. Det var fremdeles gøy, men i det siste hadde gåteleken føltes mest som et triks han brukte for å muntre henne opp. «Er du klar?» Han blunket til henne. «Hvordan staver man dødelig musefelle med bare fire bokstaver?»
«Harald!» Mamma ble blek. «Du må da ikke …»
«Hva? Var den for enkel?»
Lin stakk venstre hånd i lomma på strikkejakka. Med halve hodet fullt av romanskriving og resten fullt av riskrem hadde pappa faktisk klart å glemme Rufus. Men hun orket ikke snakke om det, så hun svarte isteden: «K-A-T-T.»
«Helt riktig», lo pappa. «Ett poeng til frøken Rosenquist!»
«Kanskje vi skal ta en tur på museet igjen på lørdag?» sa mamma. «Eller biblioteket? Eller katedralen?
Og så kan jeg bake peppernøtter! Det er det beste du vet, ikke sant? Du vet at peppernøtter står til …» «Øynene mine, ja. Jeg vet det.» Lin skrapte stolen bakover. «Jeg er visst gjennomvåt likevel. Jeg går opp og skifter.» Foreldrene begynte å snakke lavt så snart hun hadde forlatt rommet.
På vei opp trappa hoppet hun over de knirkete trinnene. Det var best å bevege seg stille i dette huset, slik at bestefarsklokkene og de ruvende møblene ikke hørte at hun kom. Skatollet på avsatsen i andre etasje virket spesielt ondskapsfullt, så Lin stoppet alltid der for å bevise at hun ikke var redd. Mamma hadde lagt merke til det og pyntet skatollet med en heklet løper og to av Lins yndlingsfotografier.
Det ene var av Sommerhjell, sett fra fjellet.
Gården virket så liten der oppe fra, bare et lappeteppe av enger og potetåkre tråklet sammen rundt en låve, et eldgammelt almetre og de to husene. Niklas bodde sammen med bestemoren og onkelen sin i det lange, hvite våningshuset med mange skyggefulle rom på rad. Altfor mange for en så liten familie, pleide bestemor Alma å si. Derfor hadde hun invitert
familien Rosenquist til å bo i det røde huset i morellhagen, slik at Anne kunne jobbe med visesamlingen, Harald kunne skrive på romanene sine, og Lin kunne klatre rett fra vinduet sitt og opp i morelltreet for å spytte steiner sammen med Niklas.
Det andre bildet var av Lin og pappa, tatt i bakken opp mot Smørtind. Han smilte, fullstendig uvitende om at han var i ferd med å bli lurt. Lin så alvorlig ut, med venstre lomme tett lukket om hemmeligheten hun bar på.
Rufus.
Hun hadde akkurat funnet ham da det bildet ble tatt. Han lå i lyngen, ikke langt unna åpningen til et hi. Venstre bakbein blødde, og han peste så tungt at den rustrøde ryggen og de grå flankene skalv. En museunge, hadde Lin tenkt, og selv om hun visste at hun burde rope på pappa så han kunne ordne opp, hadde hun isteden løftet musa forsiktig opp og puttet ham i lomma. Hjemme på rommet sitt hadde hun fôret ham med brødsmuler og osterester og fulgt nøye med mens såret hans grodde. Men det hadde ikke tatt pappa lange stunden å snuse seg frem til hemmeligheten.
«Du må da forstå, frøken Rosenquist», hadde han sagt med sin strengeste stemme. «At denne musa ikke er noe kjæledyr. Faktisk er det ikke noen vanlig mus i det hele tatt, men en Myodes rufocanus, en gråsidemus. Den hører hjemme i naturen, ikke på et barnerom. Du får rett og slett ikke lov til å beholde den.»
Til slutt var det foreldrene som måtte forstå at Lin ikke hadde tenkt å gi fra seg Rufus. De hadde insistert på et bur, og det hadde Lin gått med på.
Hun hadde til og med hatt det stående ved senga. Men Rufus hadde aldri bodd der. Han bodde i strikkejakka hennes, den blå som bestemor Alma hadde
strikket. Ute i skogen red han på skulderen hennes med strittende værhår og klørne dypt begravd i jakka.
På gården holdt han seg skjult for alle bortsett fra Niklas, og han hadde en egen evne til å krafse seg opp i ermet hennes to sekunder før pappa kom gående over tunet. Her i byen hadde Rufus vært hennes eneste venn. Han hadde sovet sammenkrøllet på puta hennes, og når hun klødde ham, pleide han å lene seg mot fingrene hennes for å vise at han forsto. Men etter hvert som trærne mistet løvet og ettermiddagene ble mørkere, hadde Rufus forandret seg. Han sluttet å snike seg av gårde om natta, og han stjal ikke lenger ost fra Lins tallerken. En gang hadde han ramlet ned fra skulderen hennes og landet hardt i gulvet. Etter det hadde han holdt seg til lomma hennes, selv når de var alene. En klar tirsdagsmorgen for fem uker siden kom det ingen værhår og kilte
henne på kinnet. Rufus hadde krøpet stille ned i buret sitt og sovnet inn, og det var ingenting Lin kunne gjøre for å vekke ham igjen.
Hun hadde begravd ham under rosebusken fordi det var den eneste jordflekken i hele gata, og hun hadde tilbrakt så mange ettermiddager der at foreldrene hadde gitt seg til å henge i kjøkkenvinduet som to måner. «Kanskje du har lyst til å invitere med deg noen hjem?» spurte de optimistisk, som om det var så enkelt. «Noen fra skolen?»
Lin lukket døra til kvistværelset sitt. Hun gikk rett bort til skapet, som var så rotete at ingen andre orket å åpne det. Fella hun hadde lagt, en binders på håndtaket, var ikke blitt utløst. Under den slitte turbuksa fant hun det som hadde lokket henne vekk fra graven til Rufus. Trolljegerskrinet.
Hun halte den utskårne kista ut på gulvet og gikk gjennom innholdet. Et forstørrelsesglass, til å samle solstråler slik at de kunne trenge gjennom barkrus tning. En rull med kart, hvor alle de tre dyrebare eiketrærne var merket av. Og en liten krukke med omhyggelig sankede eikenøtter, det eneste våpenet som kunne drepe et skogtroll på flekken.
Alt sammen hadde begynt med en slik krukke, den som hun og Niklas hadde funnet gjemt blant bestemor Almas gamle fiskeutstyr på loftet på Sommerhjell. «Trollbane» sto det på den gulnede etiketten, og av det frøet hadde trolljakta vokst frem. Den ble større og mer innviklet for hver gang de lekte, til den spredte seg inn i Sommerhjellskogen og hele veien opp til fjellene i Trollheimen.
Lin åpnet lokket og slapp ut en sur, liten eim. Lukta kom av spesialbrygget hennes: Siden sterkt sollys forvandlet troll til stein, og solbrenthet og nesleblemmer i grunnen føltes ganske likt, ble eikenøttene enda mer dødelige hvis hun la dem i en lake av brennesler og surblad før hun tørket dem.
Hun skrudde på lokket igjen. Eikenøtter var til Sommerhjell-troll, skogtroll som lusket langs stier og snuste under rot. Gamleby-troll levde i avløpsrør og elvegrums, så eikenøtter ville neppe bite på dem. Deres bane var nok noe annet, noe som fantes naturlig i området, men som også var sjeldent. Hun hadde bare ikke funnet ut hva det var ennå.
Hun bladde gjennom de seks kartene. De hadde også begynt med en tilfeldighet, en skisse over Sommerhjell og områdene rundt som pappa sendte med Lin og Niklas ut i skogen. Han ville at de skulle fylle inn flere detaljer som han trengte til en roman, men så ble det ikke bruk for det likevel. Men til trolljakt var kart uvurderlig. Lin hadde tegnet resten selv og fylt dem med symboler for observasjoner
og trollbol. Hun plukket ut det nyeste, det over Gamlebyen, og dyttet skrinet inn i skapet igjen.
Strikkejakka var våt over skuldrene, men hun tok den likevel på over en tørr pysjamas. Så klatret hun opp i vinduskarmen og satte seg til rette med kartet så det stemte overens med utsikten. Hun hadde kladdet inn et par mulige trollbol, men ingen observasjonssymboler, for på de tre månedene de hadde bodd i byen, hadde hun ikke sett et eneste troll. Men nå blåste det opp til storm. Det lokket alltid fienden frem for å brøle mot vinden.
Lin lente seg mot vinduet og forsøkte å se noe gjennom de tunge regndråpene som hamret mot glasset.
«Kom igjen», hvisket hun. «Jeg er klar.»
I enden av gata, der brua begynte, så hun to lysglimt.
Lin satte seg brått opp og myste mot den røde broportalen. Det måtte ha vært en tilfeldighet. Et sykkellykt reflektert i et skilt, kanskje. Men nei.
Der var det igjen, to glimt i rask rekkefølge, denne gangen i vinduet til den stengte kafeen på den andre siden av gata. I trolljakta var dette det raskeste og enkleste signalet, fordi det også var det mest desperate: Fare. Troll på ferde.
Hun presset panna mot ruta og holdt pusten så det ikke skulle dugge på glasset. Var det ikke noe som rørte seg der ute i de brå vindkastene? En flagrende kappe, en skikkelse som pilte over brosteinene? Det tredje signalet dukket opp der hvor Lin bare kunne se gjenskinnet av det. Rett under henne, utenfor inngangsdøra til fru Ichalar.
Lin skjøv seg ned fra vinduskarmen, smettet på seg tøflene og styrtet mot trappa. Sommerhjell var en lang og dyr busstur unna, og i det forrige brevet sitt hadde ikke Niklas skrevet noe om at han hadde
tenkt å komme hit. Men det måtte han ha gjort, for det var bare han som kunne det signalet.
Halvveis ned i trappa hørte hun at det knirket og slamret i brevsprekken. Idet hun skyndte seg ned de siste trinnene, fikk hun øye på en liten, flat pakke som lå opp ned på fru Ichalars morkne dørmatte.
Regnet pisket henne i fjeset da hun rev opp døra. Hun speidet oppover og nedover gata. Den var folketom.
«Niklas!» ropte hun. «Kom frem! Jeg vet det er deg!» Men ingen Niklas dukket opp. En rute med matt lys fra døråpningen falt på graven til Rufus og fikk den til å glitre. Rimfrost dekket hele blomsterbedet nå. Det var visst i ferd med å bli kjøligere likevel.
Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var bundet sammen med klissvåt hyssing. Hun snudde pakken og kjente at det vred seg kaldt i magen.
Niklas kunne ikke ha sendt henne denne pakken.
Ingen kunne ha sendt henne denne pakken.
På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ingen adresse. Bare ett eneste ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med noe spisst.
«Vindeltorn.»
K apittel
TO
Bestefarsklokkene slo halvtimen, én etter én og ute av takt. Først den på soverommet i tredje etasje, så den på badet i andre etasje og til slutt den i gangen nede, etter en dorsk rekke av hviskende klikk.
Lin skalv på hendene der hun holdt pakken under den brune silkelampetten. Hun hadde nesten ventet at bokstavene skulle forandre seg i lyset, at øynene skulle fokusere og rette opp feilen. Men samme hvor hardt hun stirret på rispene i papiret, så hjalp det ikke. Ordet var og ble det samme.
Pakken var tyngre enn den så ut til. Når hun ristet på den, skranglet noe frem og tilbake der inne. Hun stoppet og lyttet. På kjøkkenet hadde felene fra mammas folkeviser begynt å jamre igjen. Fra stua oppe lød den dempede lyden av tv-publikum, noe som betydde at pappa hadde gitt opp å skrive og satt seg ned for å rope ut svarene til en spørrekonkurranse.
Hun rev opp pakken og tømte innholdet ut i hånda.
Ut falt to nøkler. Den ene var grimete og hadde en oransje plastetikett som det sto KJELLER på.
Den andre var lang, like lang som hånda hennes, og sotsvart, som om den var smidd av aske og jord.
Hodet var formet som et kronblad, og skaftet var som en rosestilk med tre spisse, krumme torner.
Inngravert på kronbladet sto ordet nok en gang: VINDELTORN.
Når de jaktet på troll, brukte de alltid kodenavn.
I årevis hadde Niklas vært Ridder Sommerhjell, og Lin hadde vært Brennhette på grunn av neslebrygget.
Men til jakta i Gamlebyen hadde hun tatt seg et nytt navn, inspirert av rosebusken på graven til Rufus.
En dag hadde hun lagt merke til hvordan busken hektet tornene sine i malingen på fasaden og møysommelig klatret mot himmelen.
Det fikk henne til å tenke på de forvridde røttene til einerbuskene i Trollheimen som aldri slapp taket, uansett hvor kraftig vinden blåste. Og det var slik hun kom på det – det perfekte kodenavnet for en trolljeger som var i eksil for øyeblikket, men ikke for alltid. En trolljeger som ikke tenkte å gi opp. Vindeltorn.
Lin hadde tenkt å fortelle det til Niklas neste gang de var på trolljakt, så hun hadde ikke nevnt det med et ord ennå. Ikke til Niklas, ikke til noen.
«Ja vel, frøken Rosenquist, hva har du der?»
Lin snudde seg langsomt rundt mens hun stappet både det sammenbrettede papiret og nøklene ned i lommene på strikkejakka. Så typisk pappa å vite om de knirkete trappetrinnene. Han hadde tatt på seg grublefjeset, med haka så vidt hevet, som alltid når han var nysgjerrig. Hun skjønte at det ikke nyttet å lyve. «En pakke», sa hun. «Men den er til meg.»
Han la hodet på skakke. «Fra en venn?»
Det var selvsagt et glimrende spørsmål. Med trolljegersignalet hadde den som leverte pakken, sørget for at det var Lin som fant den. Og navnet Vindeltorn kunne bare bety at den var til henne og ingen andre. Men hvorfor? Hun prøvde seg på et likegyldig skuldertrekk og sa: «Det vet jeg ikke ennå.»
Grublefjeset myknet. «Jeg forstår. Et lite mysterium.
Frøken Rosenquist, du kan fortsette der du slapp.»
Før han gikk opp trappa igjen, klappet han ermet på den dryppende våte ytterjakka hennes. «Men hvis mysteriet ditt skulle føre deg ut i stormen, går jeg ut fra at du kler deg etter forholdene.»
Ikke før hun hørte ham rope «Svaret er Polarsirkelen!» fra stua, turte Lin å fiske frem nøklene fra lomma igjen. Ytterjakka ignorerte hun der hun listet seg innover i gangen. Hun hadde nemlig ingen planer om å gå ut av huset. Hun hadde tenkt seg under det. 19 TO
K apittel
TRE
Vinden forsvant og ble erstattet av knitrende kulde. Lin sto med ansiktet begravd i tett, glatt pels. Hun kom seg ikke løs, for skapningen var sterk. Den knuget henne så hardt inntil seg at tøflene hennes dinglet i løse lufta. Likevel merket Lin at panikken ga seg for hvert pust hun tok. Det var på grunn av lukta. Det var noe kjent og trygt med den. Det luktet musk og muskat, bålrøyk og sommerhøy. Men hun skvatt på nytt da skapningen plutselig snakket.
«Endelig er du her», hvisket den inn i strikkejakka hennes. «Jeg begynte å bli redd for at du ikke skulle komme!»
Den slapp henne ned, og plutselig sto Lin med snø til knærne. Hun prøvde å ta et skritt bakover, men skapningen tok tak i skuldrene hennes. Det var en svær gnager, én og en halv meter høy, med myke værhår som kilte mot kinnene hennes. Den stirret så intenst på henne at det føltes som hun var i ferd med å synke inn i de store, blekksvarte øynene. De satt høyt i et spraglete fjes som endte i en brun snute.
Dette ansiktet hadde hun sett tusen ganger før. Rufus!
Bortsett fra størrelsen og det grønne skjerfet rundt halsen så det akkurat ut som ham: den myke, grå pelsen og de runde ørene som var så tynne at skumringen skinte rett gjennom dem. En kjempestor gråsidemus.
Lin strakte ut en hånd og tok på nakkepelsen hans. Den var tett og sunn, pelsen til et friskt ungdyr. Hun boret fingrene dypt inn den, og han lente seg forsiktig mot hånda hennes.
«Lille venn?» hvisket hun.
«Hvem er det du kaller ‘lille’», svarte han og trakk den kløyvde overleppa si ut i et smil som viste de to lange fortennene. «Jeg er like høy som deg nå.
Høyere hvis du regner med denne!» Han svingte halen sin elegant frem og holdt den opp slik at Lin fikk se. Den var på tykkelse med håndleddet hennes.
«Du skal være glad for at den fremdeles sitter på», fortsatte Rufus. «Jeg har ventet i timevis. Er du klar over hvor lenge det er her? Jeg kunne ha frosset av meg hele svansen …»
Lin avbrøt ham med en ny klem. Hun var så forvirret at hodet svømte. «Rufus! Hvordan? Jeg mener, du er så … du er så …»
«Kjekk?» Han gliste. «Talefør? Levende?»
«Ja!» lo Lin. «Alt sammen! Og hvor …?» Hun snudde seg rundt. Vinden hadde bare etterlatt seg en krusning i snøen. Fotsporene til Rufus førte bort til en enkel snøhule hvor de siste glørne av et leirbål ulmet svakt ved siden av en liten ryggsekk. Lins fotspor kom ut av ingenting. Både murveggen og de krafsende røttene var forsvunnet. «Hvor er kjelleren til fru Ichalar?»
«Borte, og godt er det. Vet du, jeg var der nede en gang. En kjeller full av døde dyr! Ikke rart det stedet stinker av ondskap!» Rufus hev seg ned på alle fire og sparket snø over det fresende bålet. Så tok han ryggsekken og reiste seg opp på bakbeina igjen. «Kom igjen. Jeg har gledet meg sånn til å vise deg dette!»
Han la av sted bortetter bakketoppen med raske skritt. Lin snublet etter. Tøflene var i ferd med å fryse til is om tærne på henne, og pysjbuksa var tung av snøklumper som klynget seg til stoffet. Hun så seg bakover mot restene av leirplassen. Hvordan skulle hun komme seg hjem? Og hva kunne være verre enn ulver? «Vent!» ropte hun etter ham. «Hva har dette med meg å gjøre?»
Rufus sakket ikke farten. Selv om han dro litt på det dårlige beinet sitt, gikk han så fort at Lin ble andpusten. «Jeg er ikke sikker», sa han over skulderen. «Jeg kjenner ikke til detaljene, for de forteller meg aldri den slags hemmeligheter. Men jeg har sett statuene og hørt legendene, så jeg vet at det er noe stort.» Han hoppet elegant over et lite søkk i snøen. Slike dumper kunne se uskyldige ut, men etter alle skiturene med pappa visste Lin godt at de noen ganger skjulte bergsprekker. Hvis du ikke passet deg, kunne du brekke et bein, eller det som verre var. Hun stoppet for å beregne hoppet. Rufus snudde seg for å ta imot henne. «Vær forsiktig der.
Jeg ramlet nesten nedi sist. Det var her oppe jeg ankom også. Klart, jeg hadde ikke noen nøkkel eller fjong portal. I det ene øyeblikket lå jeg i buret mitt og hørte på at du sov, og i det neste sto jeg her på denne åskammen.»
Lin hadde en vond klump i halsen. «Var det fælt?»
Rufus trakk på skuldrene og satte kursen mot en mørk forhøyning i landskapet. «Det var ikke så skummelt, egentlig. Jeg følte meg lett etterpå, som om et stramt bånd hadde løsnet rundt brystet. Jeg var klarere i hodet også. Jeg hadde våknet. Jeg visste ikke hva det het da, men jeg hadde blitt en dyrling.»
«Dyr-ling?» peste Lin. Hun begynte å bli sliten.
«Det stemmer. Nesten alle som bor her i Sylver, har vært yndlingskjæledyret til et menneskebarn, så vi kaller oss dyrlinger. Bortsett fra villhjertene, da. De er litt annerledes. Du skal få se selv når vi kommer inn til byen.»
Spørsmålene svirret rundt i Lins hode, men hun var for andpusten til å spørre mer. Hun tok fatt i hånda til Rufus og klemte den. Litt for å si at hun trengte å hvile, og litt for å si at hun hadde savnet ham også. Rufus skottet bort på henne og satte ned farten litt. «Jeg kjenner igjen det fjeset», sa han.
«Jeg lover at du skal få flere svar snart. Men vi må virkelig komme oss tilbake til Sylveros før mørket faller på. Ikke bare på grunn av de skrikene. Teodor har ventet på oss i timevis, og han liker ikke å vente. Og det er grunnen til at jeg har tatt deg med hit.»
Han slapp hånda hennes. De hadde nådd frem til den mørke forhøyningen, som viste seg å være et einerkratt. Lin støttet seg på knærne for å få igjen pusten mens Rufus snuste rundt etter noe under de stikkende greinene.
«Au, disse nålene setter seg jammen fast i pelsen.»
Snart dukket han frem igjen med et mørkeblått tau i munnen. Han spyttet det ut. «Jeg fant denne forrige gang jeg var her. Hjelp meg å få den løs.»
Han spente fra med beina og begynte å hale og dra i tauet. Gnagere er sterke, det hadde Lin lært av pappa. Det var for det meste størrelsen som gjorde dem til et lett bytte for fiender som rev, ugle og gaupe. Derfor ble hun ikke overrasket da det viste seg at Rufus slett ikke trengte hjelp. I en skur av småkvist og barnåler dro han frem den største kjelken hun noen gang hadde sett.
Rufus gikk rundt kjelken mens han plystret mellom tennene. «Du er jammen litt av et vidunder!» Og det var den. Den hadde et lavt sete av blankpolert tre og vakre smijernsmeier som krøllet seg opp i overdådige spiraler i begge ender. Det blå tauet var festet til en forsølvet tverrbjelke foran på kjelken, og det var til og med en liten lykt. Kjelken var nydelig, ja, men Lin skjønte ved første øyekast at de ikke kunne bruke den. Den venstre meia var ødelagt, knekt rett av foran.
«Det var synd», sa hun. «Vi kommer oss ikke ned bakken med den meia der.»
«Sant nok.» Rufus åpnet sekken sin. «Men jeg kommer ikke uforberedt. Jeg hadde faktisk tenkt å dra tilbake hit uansett. Jeg orket ikke tanken på at denne fantastiske farkosten skulle ligge her og ruste i stykker bare fordi den er litt ødelagt. Så jeg fikk laget denne.»
Han fant frem et metallstykke som var bøyd til en spiral i den ene enden og hul i den andre. En reservetupp. «Kom igjen, min venn.» Rufus bøyde seg ned og begynte å lirke tuppen på plass. «Den er kanskje ikke like flott som originalen, men tro meg: Et dårlig bein er bedre enn ikke noe bein.»
Reservedelen gled på som om den var laget etter mål. Rufus satte i et triumfrop, men ble en smule spakere da de dro kjelken bort til kanten av bakken og tittet nedover dalsiden.
«Det er litt bratt», mumlet han og tygde på frynsene til skjerfet sitt. «Men det tok meg en evighet å komme meg ned denne åsen til fots, og Teodor sa ’i all hast’.
Dessuten har du gjort dette mange ganger før, ikke sant?»
Lin ristet på hodet. Det var sant at hun hadde akt mye, og at bakkene bak Sommerhjell ikke var for pyser.
Men dette var ingen bakke. Det var en altfor bratt fjellside som flatet ut først ved skogbrynet langt der nede. Ikke engang Niklas ville tatt sjansen på dette.
Likevel klatret hun opp på kjelken bak Rufus, la armene rundt livet hans og tok tak i tømmene. Snøen knirket som felestrenger under meiene der de vippet på kanten av stupet, men Lin var ikke redd. Hun lente seg til og med ut for å se bedre, for hun hadde plutselig fått for seg at de ikke kom til å rase nedover dalsiden i det hele tatt, men seile pent utover mot stjerneskuddet der oppe på himmelen helt til hun våknet opp fra denne merkelige og vidunderlige drømmen. Om ikke annet våknet hun vel av fallet.
Rufus skuttet seg foran henne, men om han var redd, lot han i alle fall som ingenting. «Greit», sa han og lente seg fremover. «Vi drar og finner Teodor!»
Og så styrtet de utfor i et vilt stup som presset magen til Lin langt opp i brystet. Hun knep øynene sammen og ventet på at skranglingen skulle riste henne våken. Men det gjorde den ikke. Isteden kom det bare flere rykk og dunk. Åssiden suste forbi under dem i en vanvittig fart. Kjelken bukket og vred på seg så det var vanskelig å skille opp fra ned. En sviende snøsprøyt traff Lin i ansiktet.
Hun klamret seg til Rufus og forsøkte å åpne øynene. En bred, uklar skygge vokste foran dem. De kom til å treffe skogkanten i stor fart.
Skogen svelget dem. Greiner pisket over ryggene deres, kvister brakk og ble sittende igjen i håret til Lin. Men kjelken tråklet seg mellom trestammene med den ene brå manøveren etter den andre, helt til de braste mellom to store rognetrær og inn i en lysning i skogen.
Kjelken var på vei mot en svær trestubbe som stakk opp fra snøen. Nei, det var visst ikke en stubbe likevel, det var en brønn av svarte steiner, med et råttent lokk som lå ved siden av. Det fantes ingen bøtte, bare en taustubb som dinglet fra den svarte tverrbjelken som et galgetau. Lin trakk seg inn bak ryggen til Rufus og ventet på sammenstøtet. Hun håpet bare hun unngikk beinbrudd.
Men rett før de skulle til å smelle inn i brønnen, må kjelken ha kjørt over en snøskavl, for plutselig
fløy de gjennom lufta. Lin mistet taket i tømmene og ble kastet av kjelken. Hun landet med ansiktet først i en liten fonn som tok av for fallet. Det summet
litt rart i hodet, men ellers var hun uskadet.
«Rufus!» utbrøt hun og kom seg opp på knærne.
«Går det bra med deg?»
Rufus svarte ikke. Han sto allerede oppreist med åpen munn og sitrende værhår, vendt mot en liten hytte midt i lysningen. Den var ikke større enn det gamle uthuset nederst på Sommerhjell-jordene, og den hadde et salrygget tak under et teppe av snø.
«Høsteren», sa Rufus. «Men Sylver er jo beskyttet. Det er trygt her. Det kan ikke være sant!»
«Hva da?» Lin gransket hytta etter tegn på fare.
Tømmerbjelkene glitret av rim, og det gjorde den falleferdige verandaen som stakk ut fra det venstre hjørnet, også. Det kom ingen røyk fra skorsteinen.
Bak gluggene var det mørkt. Likevel hadde hun en følelse av at det var noen der inne. Noen som hvisket til dem.
Rundt husveggen knirket det i en dør.
Rufus snudde seg mot henne. Hvite sigder kom til syne rundt øynene hans, og stemmen hans sprakk i et pip.
«Løp!»
