Jens, 20.3.1944
årvåkenhet.
Så sa Oskar Schmidt: «Alt er gjort. De ligger der inne.»
Jeg kastet et kjapt blikk inn dit og så de fire offiserene ligge ved siden av hverandre. Så satte jeg meg i bilen igjen, skjelvende av avsky.
Wilhelm Struve, forklaring til britiske spesialetterforskere, 9.11.19461
29. mars 1944, omtrent klokken 17, fem dager etter flukten.
Han sitter i en bil. Han ser ut av vinduet. De har kjørt ut av byen, bort fra bygget med de høye, buede vinduene og de hvitmalte ornamentene, bort fra vannet og kirkene. Landskapet utenfor skifter. Det er små klynger av skog, langstrakte åkrer som ligger flate og gjørmete under den store himmelen. Hendene hans er festet i håndjern bak ryggen.
Bilen de befinner seg i, er en mørk Adler. Han har fortsatt frakken på seg og en ullgenser under. Ved siden av ham sitter det to andre menn, også de med hendene i håndjern. De er unge, han kjenner dem godt. Rett bak dem, i baksetet, er det to menn fra Gestapo, og foran sitter sjåføren og en tredje Gestapo-mann. Det er en uro, noe er galt med bilen, de har motorproblemer. Egentlig fulgte de etter en litt mindre bil, en svart Mercedes, men den klarte de ikke holde følge med. De kjører sakte, passerer utkanten av Kiel og fortsetter sørover på chausseen i retning Hamburg.2
Så dukker den svarte Mercedesen opp, den står parkert på høyre side av veien. De svinger ut og stanser samme sted. En av tyskerne i baksetet ber dem gå ut. De skal pisse, sier tyskeren, det vil bli bra
å strekke på beina. Han går ut på venstre side, det er klønete med håndjernene på ryggen. De to andre kommer også ut, ser seg omkring. De er åpenbart på landsbygda, det er jorder på alle kanter, ingen mennesker. Bak dem ligger et lite vann i bunnen av en åsside, og foran ham, på andre siden av veien, leder en kjerrevei opp mot en tynn jernport.
Sammen med de to andre fangene krysser han veien. Solen står rett over dem. Han går forbi den tykke hekken som ennå ikke har grønnet, opp den lille kjerreveien der to andre menn venter på dem ved porten. Den ene av dem er bred og liten av vekst, han har det blonde håret sitt gredd stramt bakover. Den andre er høyere og har på seg en blå frakk. De går inn gjennom jernporten. Bakken er myk og fuktig. Til høyre for dem ligger et jorde, og til venstre, i en bakke som skråner lett oppover, er det en eng. De blir bedt om å ta til venstre. Det er en liten sti der, men de går ved siden av hverandre gjennom engen som ikke har blomstret ennå. Tyskerne er noen få meter bak dem.
Så kommer det et skrik. De løper, alle tre, men bare i et sekund eller to. Og så smeller skuddene. De faller fremover. To av dem blir liggende urørlig i engen, men ikke han. Han er ikke død. Han forsøker å løfte på hodet, ynker seg, prøver å reise seg på et eller annet vis, men hendene er fortsatt festet i håndjernene.
Tyskerne veksler noen hissige ord bak ham, før den ene av dem, han med det blonde håret, tar en rifle ut av hendene på han i den blå frakken, og kommer noen skritt nærmere. Mannen i engen puster fortsatt, anstrenger seg, vil opp.
Så setter tyskeren rifleløpet mot hodet hans – og trekker av. 3