Kaja Gjersem Nygaard
En sterkere tro
Svetten rant nedover ryggen under uniformen. Solen sto høyt på himmelen, varmen var nesten uutholdelig. Slik var det her − hete dager, svarte netter. Bakken var tørr og sprukken, støvet virvlet i luften. Han så bort mot tanksen, visste hva som snart ville skje. En Rav Turai kom gående med et lite følge foran seg. De var radmagre. En eldre mann slepte på den venstre foten. Nico gjenkjente den ene kvinnen, Layla. Da vinden tok tak i håret hennes, så han de markerte kinnbeina og de store, mørke øynene. Han hadde snakket med henne i flyktningeleiren ved Jabalia. «Jeg kan ikke huske hvordan stillheten høres ut,» hadde hun sagt. «Det eneste jeg hører, er skrik.»
Korporalen stanset følget. Han var en fyr med kevlarhjelm og kløft i haken. Det lå en haug med klær på bakken der de stoppet.
«Ta dem på dere,» kommanderte en annen korporal og pekte M16-en mot haugen. Nico så hvordan gruppen med skjelvende hender begynte å dra på seg de grønne uniformene merket med det blå og hvite flagget. Den gamle mannen rykket til da klærne kom i kontakt med fingrene. Der andre hadde negler, hadde han kun blodige fordypninger. Nico vendte ryggen til. Han ønsket ikke å ta del i det som nå skulle skje, og som hadde skjedd utallige ganger før. Å bruke sivile som menneskelige skjold kunne han ikke stå inne for. Om han nå trosset ordren, var det et lite offer mot
det som ville følge. Han foldet hendene slik han hadde for vane før et oppdrag.
«Vær med oss, himmelske far. Stå ved dine løfter.»
De begynte å bevege seg. Han gikk i front med de forkledde palestinerne, kjente tyngden av automatvåpenet i hendene. Rundt ham var det kaos, lyden av skudd og eksplosjoner fylte luften. Bygningene de passerte, var preget av krigens herjinger, med knuste vinduer og murstein som lå strødd på bakken. Plutselig hørte han en høy summing over seg. Han så opp og fikk øye på dronen som svevde over dem. For nært, innså han. Han kastet et raskt blikk mot Layla og den eldre mannen som gikk ved siden av ham.
Så står tiden plutselig stille. Skudd smeller. Smerteskrik trenger inn i margen og blir værende for alltid. Barn og eldre, kvinner og menn. Overalt: kropper, mennesker og dyr om hverandre. Lemmer, hud og hår. Alt er dekket av støv. Nå er det over, tenker han og ser for seg moren og broren hjemme i Norge. Han vet hvordan dronepiloten peiler dem ut, vet hvordan de gløder som små pulserende prikker på skjermen. Denne gangen vender han seg ikke til Gud.
Spyttet vokste i kjeften. Sånn var det hver gang hun var på vakt nå. En konstant kvalme. Hun svelget og reiste seg for å finne en kopp kaffe. Det sto en yuccapalme med gulnede blader i hjørnet av rommet. På veggene hang flere skjermer som viste nyhetsoppdateringer, bilder fra overvåkningskameraer i sentrum og klokkeslettet, 23:12. Den lyseblå skjorten strammet rundt halsen. Hun plasserte koppen under maskinen og trykket på knappen. Kvernen malte bønnene, og lukten av kaffe bredde seg. Hun kviknet til litt. Martha lot blikket gli over kontorlandskapet. De var tre operatører på vakt. Hun nikket mot Bjarte, som så i hennes retning. Han var fremdeles hoven rundt øyne og nese. Pollenallergi, var det ikke det han hadde sagt? Hun burde fulgt bedre med, brydd seg om kollegene, men hun var ikke interessert, og hun passet ikke inn. Hun var overkvalifisert og plassert her for å råtne bort.
Det sto en ICCS-maskin på hver pult, systemet for samband og telefoni. Hun plasserte den rykende koppen ved siden av maskinen. Den så ut som en mindre dataskjerm og var koblet til en nummerpad og et headset. Det hadde krevd flere timer med opplæring og sertifisering før hun fikk håndtere den alene. Fremdeles var ikke bevegelsene like innøvd som hos de erfarne operatørene, men etter flere måneders trening var hun blitt vesentlig raskere.
Hun fikk ikke returnere til den gamle jobben før hun var hundre prosent friskmeldt. Mette Hamre hadde vært tyde-
lig på det da Martha kom tilbake med gradert sykemelding. Utfrysning, tenkte hun. Etter fjorårets personalsak var det ikke lenger tvil; de ønsket å kvitte seg med henne.
Telefonen ringte igjen. Hun løftet røret og hørte en fortvilet kvinnestemme i andre enden.
«Jeg er i Spania og har blitt frastjålet førerkortet mitt.»
Martha noterte detaljene og forsikret vedkommende om at hun skulle få hjelp.
Neste anrop kom fra en advokat som insisterte på å snakke med noen i arresten. Hun koblet samtalen videre og trakk pusten dypt før hun svarte på neste oppringning. En bekymret forelder meldte at barnets tidligere fosterforeldre nektet å utlevere passet. Martha lyttet tålmodig og lovet at de skulle følge opp saken. Så ringte en mann som ville gi et tips til en etterforsker. Hun skrev ned informasjonen og takket for hjelpen. Igjen lyste skjermen opp.
«Hei, du har kommet til politiets nødtelefon, kan jeg hjelpe deg?»
«Ja, jeg ringer bare for å si at nå er de altså her igjen.» Stemmen var resignert. Martha kunne høre at det var en eldre person.
«Nå henger jeg ikke helt med. Hvem er hvor igjen?»
«De jeg har ringt om flere ganger, som ikke respekterer reglene for Kalvevågen! De drar dit likevel!»
«Kalvevågen?» spurte Martha mens hun tastet det inn.
«Ja, fuglereservatet. Jeg har ringt deg om dette flere ganger.»
«Da har du nok snakket med en annen operatør.»
«Skal dere ikke ta grep snart? Om de får lov til å fortsette på denne måten, vil de jo ødelegge fuglelivet på øya. Jeg har vært her ute for å fotografere flere ganger nå i løp av hekke-
perioden, og jeg kan si deg en ting. Det er langt færre fugler her i år enn det bruker å være.»
«Jeg har notert det du har sagt,» sa Martha så rolig som hun maktet. «Nå må jeg avslutte denne samtalen.»
Da mannen begynte å argumentere, la hun på. De fikk mange slike henvendelser: ensomme, eldre mennesker som burde ringt et annet nummer. Ennå var det ingen hendelser ved adressene hun hadde fått i konvolutten. Idet samme hun hadde tenkt tanken, lyste skjermen på pulten.
«Politiets nødtelefon, hva kan jeg hjelpe deg med?»
En mann pustet tungt. Foran henne åpnet loggføringsvinduet i Politioperativt system seg. Kartsystemene lå allerede åpne i bakgrunnen. Innringeren begynte å snakke. Martha kastet et blikk på skjermen og gjenkjente adressen. Dokksmauet 4. Den hadde vært blant adressene som var skriblet på lappen i konvolutten. Brystet snørte seg sammen. Hun registrerte at Hannah reiste seg. Hun hadde kanskje behov for en tur på toalettet, eller en ny kopp kaffe? Det var Hannah som hadde stått for opplæringen hennes, og hun var også overordnet operatør på denne vakten. Martha grep sjansen og trakk mobilen opp fra lommen idet Hannah forlot rommet. Hun skottet mot Bjarte, han satt opptatt i en samtale. Håndflatene var fuktige, hun skalv litt på høyre hånd. Nok en gang kastet hun et blikk mot Bjarte, så skrev hun raskt inn tre punktum etterfulgt av to bindestreker og trykket på send.
Melder forteller at en mann har urinert utenfor vinduet hans, den nevnte mannen sitter nå i en parkert bil utenfor, skrev hun inn i systemet.
«Vi kjører ikke ut på urinering,» opplyste hun.
«Men er det noe dere kan gjøre? Jeg er redd, ikke sant. De har trua meg. Sist hadde de med seg brekkjern, de sier de vil ha penger.»
Hun forsøkte å være høflig, men tydelig, adresserte kun urineringen. Nevnte hun truslene, ville de andre operatørene reagere. Det skulle sendes patrulje ved slike tilfeller, og hun kunne ikke risikere det. Bjarte reiste seg. Hvorfor gjorde han det, hadde han reagert på noe?
«Du, jeg skjønner at dette er irriterende, men det vil ikke bli gjort noe fra politiets side,» sa hun. Nå måtte hun skynde seg å avslutte samtalen.
Innringeren begynte å protestere. Hadde hun ikke hørt det han sa om truslene?
«Nå legger jeg på, det er andre som har behov for hjelp.»
Bjarte kom nærmere. Hun la på. Hjertet hamret i brystet da det ble stille, så lirket hun opp sin egen telefon. Meldingen var mottatt. Hun la mobilen med skjermen ned. Nå var Bjarte borte ved pulten hennes. Hadde han forstått hva hun drev med?
«Trenger du påfyll?» spurte han og nikket mot den tomme koppen.
Hun smilte forsiktig og takket. Bjarte tok med seg koppen hennes bort til automaten.
Det føltes som om pulten krympet foran henne. Hva ville faren sagt om han så henne nå? Ville han i det hele tatt vedkjent seg henne? Kvalmen meldte seg igjen, og nok en gang lyste skjermen opp.
«Politiets nødtelefon, hva kan jeg hjelpe deg med?»
Fullstendig taust i den andre enden. Hun lyttet intenst og oppfattet noe hun tolket som pust. Bjarte satte en full kopp på pulten hennes, og Martha smilte takknemlig.
«Du har kommet til politiet. Kan du snakke?» sa hun inn i mikrofonen på headsettet.
Hun kunne se at nummeret var registrert på en Irene Forkleiv.
«Irene, kan du høre meg? Er du i en situasjon hvor du kan snakke?» forsøkte hun.
«Det er grusomt,» hvisket en svak stemme i den andre enden.
«Hvor er du, Irene?» Martha flyttet markøren til adressefeltet i loggføringsvinduet på skjermen.
«Mosvannet.»
«Kan du være litt mer presis enn det?» Mosvannet dekket et stort område. Turløypen rundt var omtrent tre kilometer lang.
«Rett ved Texaslunden.» Stemmen var litt høyere nå.
Bra, tenkte Martha, det snevret det inn.
«Jeg lufter Nusse, jeg har ikke sovet så godt etter at Åge …» Stemmen sviktet. Et øyeblikk ble det stille.
«Fortell meg hva som har skjedd, Irene,» sa Martha.
«Vi gikk ut mot Årvåken, det var der jeg så det.»
Martha noterte kjapt, hun kjente stedet. Statuen Årvåken sto ute på et lite nes på nordsiden av vannet. Den forestilte en jente som satt så stille at en fugl hadde satt seg på hodet hennes mens hun speidet ut over vannet. Gjemt bak busk og kratt. Et sted hvor blotterne likte seg. Martha kunne høre at kvinnen begynte å hyperventilere.
«Ta det rolig, Irene. Kan du sette deg ned?»
Irene mumlet noe, men Martha fikk ikke tak i det. Hun skrev inn at en eldre kvinne hadde behov for assistanse ved Texaslunden. Årsaken til anropet var fortsatt uklar. Hun markerte at oppdraget burde prioriteres og slo det
gjennom. Nå som det var loggført, ville en annen operatør kalle det opp og sende en patrulje, slik at Martha kunne holde linjen med Irene.
«Hva var det grusomme du så?» sa hun. Hun hadde flyttet markøren til forholdets art i loggføringsvinduet. «Har det skjedd noe med deg?»
En hund bjeffet i bakgrunnen.
«Irene? Kan du forklare meg litt bedre hva som har skjedd? Gi meg en beskrivelse?»
«Det er hodet. Hodet er feil.»
«Hvilket hode?» spurte Martha.
«Hodet på statuen,» sa Irene, på gråten nå. Stemmen var knapt en hvisken. «Fuglen er byttet ut. Vær så snill, du må sende noen. Det er festet et menneskehode på statuen av Årvåken.»
Martha rettet seg opp i stolen. Dette var et likfunn.
«Ser du noen andre i nærheten?»
«Nei, det er ingen her,» sa kvinnen. «Bare Nusse og jeg.
Vær så snill, fort dere.»
«Irene, jeg kan se at det er en patrulje på vei mot deg. Hvor er du nå? Står du fremdeles ved statuen?»
«Nei,» sa kvinnen. «Jeg orket ikke være der. Vi er ved treningsområdet.»
Treningsstativene lå et steinkast fra statuen, men på den andre siden av kollen. Nær turstien. Irene ville være lettere å få øye på der.
«Det er fint, Irene, da ser de deg snart.» Hun så for seg en eldre kvinne og en hund alene ute ved Texaslunden. Den vide, åpne sletta. Buskas og trær som kastet brede skygger. Mørke kroker og et stille vann.
«Nå er patruljen straks fremme hos deg.»
Hun hørte stemmer i bakgrunnen.
«Er det betjentene som kommer nå, Irene?»
«Ja − ja, det er det. Takk for hjelpen,» sa kvinnen, så la hun på.
Martha lente seg tilbake i stolen. Samtalen hadde vekket noe i henne. Noe hun ikke hadde kjent på flere måneder. Et sug i magen. Hun ville være der det skjedde, ville kjenne på den oppslukende følelsen av å gjøre en forskjell. Men kunne hun det? Ville de noensinne tillate det? Hun visste hva de satt på, og hvordan de kunne snu alt mot henne.
Hvert skritt sendte en iling av smerte ned gjennom det venstre beinet. Martha pustet ut gjennom nesen, hun var snart hjemme. Gatene i borettslaget lå stille, badet i mykt rosa lys fra den gryende dagen. Hun passerte leiligheter og rekkehus med hvit fasade og store vinduer.
Det sto en bil parkert utenfor Wenche i 35b, vis-à-vis leiligheten hennes. Det var ikke lov å parkere her nede, samtlige biler skulle stå på parkeringsplassen om natten.
En sigarettglo lyste opp den dunkle kupeen, og Martha skimtet silhuetten av en mann. En rykning for gjennom kroppen. De holdt oppsyn med henne. Hun fiklet etter husnøkkelen i lommen, fikk tak i den og låste opp sin egen dør. Et øyeblikk ble hun stående og se mot bilen før hun låste etter seg og sparket av seg skoene. Støvet funklet i lyset fra vinduene. Hybelkaninene vokste i krokene, speilet i gangen var flekkete. Hun vendte blikket vekk fra det tilgrisede bildet av seg selv, ble stående og se inn mot stuen og kjøkkenet i stedet. Et pledd lå slengt i sofaen, som om
noen nettopp hadde sittet der. Flere skitne glass på salongbordet, rødvinsrester som krakelert maling i bunnen. Hun gikk inn på kjøkkenet, skjøv hånden over smulene på benken. Smertene i beinet ga seg ikke. Hun så på klokken. Det var for tidlig å ta en ny pille.
Hun fant frem massasjeballen, kanskje kunne det døyve smertene litt å rulle den under fotbladet en stund før hun la seg. Smertene tiltok, og Martha ga opp. Hun fylte et vannglass som så passe rent ut, og trykket ut to hvite tabletter av brettet på benken. Et øyeblikk vurderte hun å legge dem tilbake. Hun burde trappe ned. Så svelget hun dem likevel. Snart kom den bedøvende tåken til å fylle hodet, og tanken på MC-klubben, skammen, ensomheten og de nedverdigende handlingene hun hadde latt seg presse til, ville forsvinne.