Katrine Wessel-Aas
En engelsk sommer
Wimbledon, England, juli 1923
Eva satt i dagligstuen i Rabbit Hole House og leste telegrammet fra Johanna for sikkert hundrede gang. Venninnen fra Trondhjem og hennes nybakte ektemann Andreas var forventet å ankomme London om bare noen få dager. Det fikk hjertet til å slå raskere. Ville det gi henne nok tid til å forberede seg? Ville det gi Archie nok tid?
Hun kikket bort på Archie, som satt i lenestolen ved vinduet. Det ene beinet hvilte bedagelig over det andre. I hånden holdt han en sigarett. Hun angret på at hun hadde gitt ham lov til å røyke inne når det regnet, for det hadde pøst ned non stop de siste to ukene – og nå hang det en konstant sur lukt i rommet. Uansett hvor mye hun formante Archie om det ene eller det andre, la han seg det aldri på hjertet, men planen hennes så han derimot ut til å more seg stort over. Ville han klare å spille rollen som kjæresten hennes på en troverdig måte? Og, kanskje vel så tvilsomt, ville hun klare å spille rollen som Archies kjæreste? Det ville vært lettere om Andreas var en hun ikke kjente så godt, slik Johanna trodde, eller om hun bare likte ham ene og alene fordi han var gift med venninnen hennes. Ikke fordi han var en hun hadde vært hodestups
forelsket i. Hatt et lidenskapelig forhold med. Som hun hadde elsket, og som hun kanskje elsket fortsatt …
Eva lot telegrammet synke ned i fanget og sukket så høyt at Archie så opp fra magasinet som han bladde i – akkurat slik hun hadde håpet at han ville gjøre. Hun stusset da hun så hvilket magasin han leste. Horse & Hound? Hun gren på nesen. Archie brydde seg hverken om hester eller hunder. Det ville si, med mindre det var snakk om veddeløp som, om Archie var heldig, kunne gjøre ham rik.
– Ikke tro at jeg ikke hørte det, for det gjorde jeg, sa han. – Du sukker tyngre enn fru Vivienne når hun plukker opp de sure sokkene mine fra soveromsgulvet.
– Noe du burde spare henne for! sa Eva forarget. – Du er en voksen mann – ingen bortskjemt unge.
Archie humret. Hun burde visst bedre enn å la seg terge, det var jo akkurat det han hadde håpet på.
– Du er så søt når du er sint, kjære, sa han ertende. Han nikket mot telegrammet. – Men hvor mange ganger skal du lese det? Det vil gå i oppløsning om du fortsetter på den måten. Skulle nesten tro det var et kjærlighetsbrev, slik du klamrer deg til det. Han dukket ned i magasinet igjen.
Eva lot som hun ikke brydde seg, men ble tørr i munnen. Om Archie hadde visst hvilke følelser det korte telegrammet, bare noen få ord på et papir, hadde satt i sving hos henne … Hvor mange ganger hun hadde vridd hjernen for å komme opp med en unnskyldning som kunne sette en stopper for besøket fra Norge! Hun kunne løyet og sagt at hun var blitt syk, at hun nødig ville smitte dem på bryllupsreisen. Eller at hun dessverre ville være bortreist, et sted langt vekk fra London, i den tiden Johanna og Andreas var ventet til England. Hun fikk seg ikke til å
gjøre noen av delene. Samvittigheten overfor Johanna var svart nok som den var.
Hva tenkte Andreas egentlig? Det var han som hadde avsluttet romansen mellom dem. Han burde ha sørget for at bryllupsreisen ble lagt annetsteds. Med mindre … med mindre det var slik at han ønsket å se henne igjen, slik en del av henne ønsket å se ham igjen. Men ingenting godt kunne komme av det. Han hadde jo tatt sitt valg og måtte stå for det.
– Jeg bare tenkte … begynte Eva mens tankene tumlet i hodet. – Når Johanna og ektemannen kommer, tror du ikke det er bedre om de bor på Rose & Crown i Village mens de er her? Det virker ganske så pent og hyggelig, og …
– Og hvorfor skulle de det? spurte Archie og skar en grimase. – Det er jo mer enn nok plass her. Øynene smalnet mistenksomt. – Vent litt … Med mindre det er meg du ikke stoler på? Er du er redd for at jeg ikke skal spille rollen som kjæresten din godt nok? Er du redd for at jeg, om vi fire tilbringer for mye tid sammen, skal avsløre deg og det lille spillet ditt?
Eva så beskjemmet ned. Archie hadde truffet på alle punkter. Så mye lettere det ville vært om hun kunne ha fortalt ham sannheten! Om affæren hun hadde hatt med Andreas bak Johannas rygg. Om hvor viktig det var for henne at Johanna aldri fikk vite noe, samtidig som Andreas skulle forstå at hun hadde gått videre, at hun klarte seg helt fint uten ham. Det var en stor tjeneste Archie gjorde henne, hun måtte ikke glemme det, men hun kunne heller ikke fortelle ham sannheten. Det var for risikabelt.
Hun sank sammen i skuldrene. – Du har rett. Jeg er dum som tenker at de ikke vil trives her, eller at vi ikke skal finne på nok å gjøre sammen. Hun smilte blekt til
ham. – Jeg håper du skjønner hvor takknemlig jeg er for at du spiller med, Archie. Hun kikket ut gjennom vinduet, ut på regnet som var i ferd med å forvandle prakthagen til den rene jungelen. – Det er ikke slik at de blir her i ukevis. Noen dager bare, så drar de nok videre, og du …
– Og jeg flytter ut igjen. Archie nikket. – Du trenger ikke å bekymre deg, Eva. Jeg vet hva avtalen er. Jeg skal ikke være til bry lenger enn jeg må.
– Archie … Hun så på ham igjen. Måtte han være så hårsår? Han visste utmerket godt at han hadde seg selv å takke for situasjonen han befant seg i. Hadde det ikke vært for at han hadde flørtet med, ja, til og med forført, Evas unge kusine Maud – i Evas eget hus – kunne hun sett gjennom fingrene med alle løgnene og halvsannhetene han hadde fortalt henne, og latt ham bo her på ubestemt tid. I hvert fall til han fikk en jobb og et eget sted å bo. Men Archie hadde utnyttet både gjestfriheten og tilliten hennes, og at de nå bodde under samme tak, var utelukkende på grunn av narrespillet hennes. Fordi han skyldte henne en tjeneste.
Archie reiste seg fra stolen. Han la magasinet på bordet og strakte armene mot taket. Tøyde litt på den slanke kroppen. – På tide å skifte for denne karen.
– Skifte? Eva så spørrende på ham. De hadde spist aftens for lengst. Fru Vivienne hadde gått hjem til sine for dagen. Om det var tid for noe, var det en kveldstur med Sorry. Det – eller å si god natt.
– Ja, du må gjerne bli med? Archie så oppfordrende på henne. – Vi er tross alt et par nå … sort of. Den ene munnviken krøllet seg svakt oppover. – Jeg tenker meg en tur inn til London. Kanskje Savoy? Møte noen folk, om det fortsatt er noen igjen nå som det er sommer, og alle har
flyktet til kysten eller kontinentet. Ikke at jeg forstår hva som er så attraktivt med å drikke cocktails på en terrasse med utsikt over Middelhavet – når man kan traske rundt i gjørme til anklene i Wimbledon Common …
Eva likte at han fikk henne til å le, og hun ville garantert savne det når alt dette var over og Archie dro videre. For selv om han kunne irritere henne grønn til tider, var han godt selskap i det store huset, og det var han som hadde introdusert henne for Marge og alle de andre vennene. Men tanken på å skulle ikle seg pentøyet nå … Det fristet ikke. – Nei, takk. Jeg blir her. Hun så på Sorry, mynden lå i en krans ved siden av henne i sofaen. – Du og jeg får ta en kveldstur i stedet. Hun hufset på seg. – Det er lov å håpe at været snart snur. Hun visste ikke hvem hun sa det mest til for å trøste – hunden eller seg selv.
Archie plystret på en melodi da han gikk i retning trappen. Han snudde på hælen før han var kommet så langt og stakk pekefingeren i været. – Det er én ting jeg har tenkt på som du ikke har sagt noe om.
– Og det er? Eva rettet ryggen.
– Vi skal leke kjærester, men vi er ikke forlovet. At vi skal bo i separate værelser må jeg pent finne meg i … Han rynket pannen. – Men hva vil gjestene våre tenke om at vi bor under samme tak uten å være gift? For om din venninne er noe som helst lik deg, er hun neppe noen flapper, for å si det på den måten.
Eva åpnet munnen. – Som om ikke jeg … Hun lukket munnen like fort. Archie hadde irriterende rett. Uansett hvor mye hun skulle ønske at hun var mer bekymringsløs og frigjort, slik som Kate og Evelyn og de andre nye, engelske venninnene, ville hun aldri bli som dem. Og selv om Johanna var langt mer utadvendt enn det hun
selv noen gang hadde vært, ville venninnen aldri invitert
Andreas til å flytte inn hos seg før de var gift. Johanna, født Bach, var oppdratt til å bli den perfekte hustru og mor. Hun var utdannet nok til å konversere, men ikke så mye at hun utgjorde en trussel mot en mann. Hun hadde gått på den obligatoriske danseskolen, hun var dyktig til å brodere, og hun kunne holde styr på en husholdning.
Eva var ikke god til å danse, og håndarbeid hadde aldri vært en favorittsyssel, men som arvtager til Mathilde Skjønbergs formue, og som sin mors datter, hadde hun hode for både tall og forretninger – og hun kunne sette en herre på plass om det trengtes. Men hun ville aldri bli en flapper.
– Du var redd for hva din tante Rose ville tenke om det samme da hun kom på besøk og fikk vite at jeg bodde her, fortsatte Archie. – Er du ikke redd for hva Johanna vil fortelle foreldrene dine og resten av familien?
Eva hadde ikke tenkt så mye på det. Det som plaget henne mest, var uvissheten om hva som ville skje når Johanna og Andreas kom på besøk. Ville hun klare å styre følelsene når Andreas plutselig sto der foran henne?
Når han skulle sove, spise og puste under samme tak som henne – som Johannas ektemann?
– Jeg finner på noe, svarte hun raskt og viftet Archie av gårde, men han ble stående. Blikket var avventende og bedende, slik hun hadde sett det så mange ganger før. Hun sukket overdrevent. – Ja da, ja da, du kan ta bilen. Bare sørg for å komme tilbake med den like hel og fin, for jeg trenger den når gjestene kommer!
Henry Lambert satt ved det lille bordet ved det lille vinduet i det lille kjøkkenet i huset i Murray Street. Det var så vidt han fant et sted å sette tekoppen blant alle papirene, oppslagsverkene og de andre bøkene som dekket bordflaten. Det føltes nesten uvirkelig at det kunne bli en bok ut av alle notatene en dag. Det hadde begynt som en fortelling om opptakten til krigen og utviklingen av den, men var blitt et personlig vitnesbyrd. Det var et viktig, men omfattende og til dels utmattende arbeid som vekket mange vonde minner og følelser i ham.
En tørr kjeks hadde klart å lure seg halvveis under en notatbok. Han plukket den opp og stakk den under bordet, der Stella lå klar til å ta imot alle smuler og rester, eller bare en klapp på hodet. Det lød knasende, smattende lyder idet kjeksen forsvant i den store hundekjeften.
Han burde selvfølgelig rydde. Hadde moren vært her nå, ville hun garantert sett på ham med et blikk fullt av omsorg og medfølelse, men også bekymring. Burde ikke sønnen komme seg litt ut? Treffe folk på samme alder. Kvinner på samme alder. Hun hadde insinuert det samme siden Henry flyttet ut fra familiegodset, ja, helt siden han kom tilbake fra krigen med livet sånn noenlunde i behold: Finn deg en jente å gifte deg med, få hus og barn, en familie! Var det ikke det alle ønsket seg? Hvorfor skulle det være annerledes for Henry? Sist de snakket sammen, hadde hun sagt at han veldig gjerne måtte komme hjem i løpet av sommeren. Hun ville invitere Wilson-familien til middag. Henry visste så altfor godt hva det betydde. Wilsons hadde datteren Clara. En søt og hyggelig skapning, det var ikke det. Men hjertet banket ikke hardere når de møttes. Han drømte aldri om henne, lengtet aldri etter å
se henne, og det kunne umulig tegne godt for en romanse og langt mindre for et ekteskap.
Han lukket skriveboken og la den i vinduskarmen så den ikke skulle forsvinne i rotet. Satte tekoppen på toppen av den og gikk i gang med å rydde. Moren hadde selvfølgelig rett – slik mødre så altfor ofte hadde. Diana, søsteren som bodde i Norfolk, hadde nettopp nedkommet med barn nummer fire, og hun var bare ett år eldre enn ham. Han gløttet på klokken. Det nærmet seg tiden for kveldsrunden med Stella. Om han brukte den neste halve timen eller så til å rydde, ville han komme et godt stykke på vei.
Det stakk ut en pengeseddel fra en av bunkene med papirer. Han stusset. Hvordan hadde den havnet der? Det var ikke akkurat slik at han strødde om seg med penger. Han prøvde så godt det lot seg gjøre å leve av lønnen fra King’s og ikke av familiegodene. Det var blitt en ting han satte sin ære i å klare. De andre, foreldrene og søstrene, måtte gjerne fnyse av at han hadde valgt læreryrket fremfor å gå inn i familiebedriften. Drifte det store godset, golfbanen, ale opp hester. Enn så lenge hadde han valgt bort alt det, og han ville bevise for dem at det gikk helt fint med ham. Helt fint …
Han strakte seddelen ut mellom fingrene og gransket den. – Eva! datt det ut av ham, så høyt at Stella reiste seg sporenstreks, spisset ørene og stirret forventningsfull mot gangen mens halen gikk fra side til side. – Nei, jeg mener ikke at hun kommer nå, det var Eva som ga meg pengene. Etter at jeg ordnet opp med jazzbandet på festen deres.
En stund ble han sittende og fikle med seddelen. Snudde og vendte på den som om den skulle gi ham svaret på et eller annet spørsmål han ikke helt visste hva var. Eva og
Archie … Han hadde ikke sett Eva siden det mislykkede forsøket på å invitere henne ut på middag. Ubevisst hadde han nok gjort det han kunne for å unngå å treffe henne. Tatt andre stier med Stella i Wimbledon Common, lagt lufteturen til dammen like ved huset til sent om kvelden, begravd seg i arbeid. Kanskje i et håp om at minnet fra den dagen da han mannet seg opp, kjøpte en stor bukett solgule roser og troppet opp på døren til Rabbit Hole House med en invitasjon om å bli med ham ut og spise, ville blekne. Det var lettere sagt enn gjort. Følelsen av forbauselse, ydmykelse og ergrelse som hadde flommet over ham, da Archie plutselig hadde dukket opp bak Eva, var lett å gjenkalle. Det fårete, lett triumferende gliset til Archie da han kunne fortelle at Eva hadde tatt ham inn i varmen igjen, og at de nå var et par, det gjorde Henry fortsatt varm og uvel. Archie var så ulik storebroren sin, Richard. Richard Browning ville aldri ha godtet seg over andres misære på den måten. Han hadde vært for raus og for stolt til det. Archie ville ikke utstått ett minutt på slagmarken … Henry slo raskt tanken fra seg. Ønsket at ingen måtte oppleve så mye som et sekund av det han –og hundre tusener med ham – hadde gjort. Krigen var over, men for altfor mange fortsatte kampen i fredstid. Det var en indre, usynlig krig som holdt dem våkne om natten, gjorde dem til vandrende, tomme skall om dagen. Pip Philips var én av dem. Henry hadde ikke tall på alle de gangene Marge hadde ringt ham og vært fortvilet fordi Pip hadde kjørt av gårde i full fart, gjerne midt på natten, og hun ikke hadde noen formening om hvor han hadde tatt veien.
Henry måtte regne seg som en av de heldigere. Han slet med nattesøvnen, og den venstre armen ville aldri bli som
før, men den fungerte. Han hadde fått utdannelsen han ønsket seg, blitt professor på rekordtid og likte arbeidet. Han hadde et hyggelig hjem og en trofast følgesvenn i Stella. Nå gjensto det bare dette, å finne den eneste ene og skape en familie. Hun som skulle utfylle ham og gjøre opp for alle de feil og mangler han selv måtte ha. Var det sant det alle sa? Måtte han finne en kvinne for å bli lykkelig?
Han fisket frem lommeboken fra innerlommen på tweedjakken og la seddelen i den. I samme øyeblikk falt det lille fotografiet ut. Det var blitt enda mer slitt i kantene. Selve portrettet var krakelert, men ikke så mye at han ikke kunne se ansiktet hennes. Det var nøyaktig slik han husket det. Lysende og mildt. Som en engel hadde hun våket over ham på feltsykehuset i Nord-Frankrike. – Flora, hvisket han og strøk pekefingeren lett over ansiktet hennes. Det var en stund siden han hadde tenkt på henne nå. Hadde for lengst gitt opp håpet om å få se henne igjen. Det hadde vært umulig å finne henne når alt han hadde å gå etter, var fornavnet og et nesten ødelagt fotografi. Ikke noe etternavn og ingen adresse. Det var ikke engang sikkert at hun var i live, men om hun var det, noe han inderlig håpet, var sannsynligheten stor for at hun var både gift og hadde barn. Han svelget.
– All right. Henry pustet tungt ut og la håndflatene mot bordplaten. Skjøv seg opp fra stolen. Tankene på krigen og Flora var signalet han trengte for å ta turen med Stella. Nyte den friske luften og naturen. Få tankene over på helt andre ting. Se fremover.
*
Det surklet i gjørme og vann under støvlene der Eva trasket på den smale stien som snodde seg mellom trær og kratt i The Common, det store, grønne friområdet som ble flittig brukt av alle som bodde i Wimbledon. Det hadde begynt å skumre. Sorry, som vanligvis avskydde regnvær, holdt snuten tett mot den våte bakken. Hadde han gitt opp håpet om at det ville bli sol og sommer og tørt igjen, og bestemt seg for å gjøre det beste ut av været og livet? Eva ristet på hodet. En hund tenkte ikke lenger enn til snutespissen som vibrerte og snuste inn sporet etter en annen hund eller en kanin, uten tanke for hva som ventet rundt neste sving. Det var slik det skulle vært for henne også. Hun var ung og fri, hun skulle kjent lettelse, ikke bekymring. Det var tross alt derfor hun hadde reist til England og kjøpt huset i Wimbledon. I et forsøk på å flykte fra kjærlighetssorgen og redselen for å støte på Johanna og Andreas sammen, selv om planen deres var å flytte til Bergen, Andreas’ hjemby, etter bryllupet. Eva humret tørt. Det var nesten tragikomisk at Johanna og Andreas skulle bli de første fra Norge til å besøke henne her. Kanskje det er straffen, tenkte hun, du har ikke annet valg enn å gjøre gode miner til slett spill og lide deg gjennom det.
Hun nærmet seg vindmøllen. Det var greit å gå kveldstur i skogen så lenge kveldene var lyse, som nå. Så snart mørket begynte å ta stadig større jafs av dagen, ville hun ikke tørre å gå her alene mer, så mørkredd som hun var. Hun savnet kveldspromenadene rundt den lille andedammen på den åpne sletten ved Rabbit Hole House, hun hadde begynt å se frem til å treffe Henry og Stella der. Men det var før telegrammet fra Norge kom og alt ble snudd på hodet.
Det var rart med Henry Lambert. Til å begynne med hadde hun vært farget av vennenes oppfatning av den unge professoren. Ifølge Archie var Henry like tørr som sanden i Sahara; en uinteressant besserwisser som likte å fremstå som en enkel fyr, mens han i virkeligheten var stinn av penger. I Kates og Evelyns øyne var Henry et mysterium. I en verden der unge menn nærmest kunne velge og vrake blant giftelystne kvinner, kunne de ikke begripe hvorfor Henry, som både var velstående og attraktiv, ikke hadde slått kloa i noen av dem. Kanskje han slett ikke var interessert i kvinner?
Men Eva trodde de alle tok feil. Etter hvert som Henry og hun var blitt bedre kjent, hadde nysgjerrigheten på ham vokst. Så mye at hun hadde sett frem til å spise middag med ham, men så … Hun trampet så hardt i bakken at sølen skvatt. Hva ville Henry ha sagt om han visste at han var grunnen til at hun gikk i skogen og ikke rundt dammen? Bare for å unngå å støte på ham og bli minnet om den dumme situasjonen hun hadde viklet seg inn i. Alt stakkars Henry hadde gjort, var å troppe opp på døren med en bukett vakre roser og en invitasjon til en matbit på puben.
– Du er feig, Eva, irettesatte hun seg selv. Men hva annet kunne hun gjøre nå enn å fortsette det tåpelige narrespillet hun hadde satt i gang? Hun kunne umulig fortelle Henry hvordan ting var fatt. At hun hadde bedratt sin beste venninne, at hun tvang Archie til å spille kjæresten sin for å gjøre Andreas sjalu. Henry ville ha foraktet henne, og hun ville ha forspilt enhver sjanse til å bli bedre kjent med ham. Hun måtte pent vente til Johanna og Andreas reiste videre, til Archie flyttet ut igjen, men da …
Sorry bråstanset og løftet hodet. Spisset de små ørene og stirret stivt mot buskaset.
– Er det en kanin? Eva klappet ham på hodet. – Ja, jeg vet at du er skapt for å jakte på slike, men jeg beklager, Sorry, det kommer ikke på tale! Kom nå! Hun måtte hale ham med seg videre.
Henry holdt både pusten og magen inne der han prøvde å gjøre seg like høy og smal som trestammen han gjemte seg bak. Pokker at han skulle ta akkurat denne stien nå! Stella hadde vært den første til å oppdage Eva og Sorry gjennom det tette krattet. De ruslet på den litt bredere veien som førte til vindmøllen, mens Stella og han hadde gått på bortgjemte stier for å unngå å møte nettopp de to.
Han hadde rukket å se Sorry som åpenbart sanset at de var her, og Eva som kikket i samme retning som hunden stirret, før han hoppet bak treet. Hun hadde på seg regnkappe og matchende regnhatt og så nydelig ut. Det var så vidt han klarte å se øynene hennes under bremmen, men likevel nok til å ønske at han hadde mot til å avslutte denne dumme gjemmeleken og gå bort til henne, se henne dypt inn i øynene og fortelle henne hva han mente. At hun burde tenke seg om både én og to ganger når det kom til Archibald Bartholomew Browning. At de to umulig kunne ha noe til felles. At han fryktet at hun ville ende opp såret, ja, til og med utnyttet, selv om Eva hevdet at hun visste hva hun gjorde, og tydelig var villig til å ta den risikoen. På en måte var det skuffende at hun var det. Han hadde trodd at Eva var en kvinne som stilte høyere krav til en mann.
Det var noe annet han også gjerne skulle sagt henne, som han hadde ønsket å si allerede den dagen da han inviterte henne ut, men fikk alle illusjoner om seg selv og Eva sammen knust. Han ville sagt at han likte henne. Veldig
godt. At han var nysgjerrig på henne og håpet at de kunne tilbringe mer tid sammen. Bare de to og hundene. Han mistenkte at hun hadde fått et galt inntrykk av ham, om hun var villig, ville han gjerne rette det opp. Han var ikke den tørrpinnen Archie prøvde å fremstille ham som, han hadde mange sider som …
Stella klynket og peste. Den store, rosa tungen hang ut av kjeften. – Stille, hvisket han til labradoren, selv om det smertet ham å gjøre det. Stella kunne umulig forstå hvorfor hun ikke fikk lov til å hilse på lekekameraten. Sorry og Stella hadde knyttet et sterkt bånd allerede den første dagen de møttes.
Han ble stående til han var sikker på at Eva og Sorry ikke kunne se eller høre dem, så krysset han raskt veien og smatt inn på stien på den andre siden.