HVA VAR VIKTIG I MØTE MED SEG SELV?
I dette kapittelet vil vi si litt om hva deltagerne selv så på som viktig i sin tilfriskningsprosess, og hva de selv gjorde for å ta grep om sin egen situasjon. Det finnes ikke noe fasitsvar eller oppskrift på hvordan man blir frisk av en spiseforstyrrelse. Flere av deltagerne hadde prøvd flere ulike behandlingstilnærminger og andre tiltak i løpet av sykdomsperioden og tilfriskningsprosessen. For noen hadde samtaleterapi vært en god støtte, mens andre fant god hjelp i fysisk aktivitet og ernæring. Noen måtte lære å ta i mot hjelp og utfordre seg på ulike områder, blant annet kosthold, leveregler, forhold til egen kropp, relasjoner og mange andre ting. De hadde mye erfaring både når det kom til hva som hadde fungert bra, og hva som ikke hadde vært til hjelp. Som en sa: «Man er på en måte litt som en fugleunge som skal lære å fly, også prøver man, også feiler man, også går man litt på trynet, men så går det veldig bra til slutt».
Å SNAKKE MED NOEN
Flere av deltagerne beskrev hvordan de ofte følte seg alene om å streve med vanskelige tanker knyttet opp mot forholdet sitt til mat, kropp, vekt og selvfølelse. Flere fortalte at de da hadde hatt nytte av å snakke med andre som også slet, eller hadde slitt med en spiseforstyrrelse. Som en av dem sa: «Hun fortalte sin historie samtidig som jeg fortalte min. Vi veide de litt opp mot hverandre, og så at det var ganske likt. Hun hadde kommet seg ut av det, så da så jeg og lys i tunnelen, når hun hadde klart det». Det å snakke med andre personer som hadde egenerfaring med spiseforstyrrelser kunne være med på å redusere noe av den skamfølelsen de kjente på. Åpenhet kunne være viktig, og det å snakke med pårørende og andre rundt seg om hvordan de hadde det og hvilke problemstillinger de møtte på i hverdagen ble av flere sett på som godt. På den måten kunne de rundt dem få en større forståelse for problemene, og dermed mulighet til å kunne gi støtte og omsorg. I følge deltagerne var det viktig å få frem at selv om man har avsluttet behandling for spiseforstyrrelsen betyr ikke det at man nødvendigvis er fri for vanskelige tanker eller at livet ikke byr på utfordringer. De fortalte at det var viktig for dem å snakke med noen når disse tankene kom, og at det ikke alltid var så mye som skulle til for at tankene skulle snu. Det viktigste var at noen motiverte dem og hjalp dem til å se ting i perspektiv, hvordan ting var før i forhold til hvordan ting var nå. En av deltagerne hadde laget seg en liste som hun kalte verktøykassa. Der hadde hun skrevet opp navn på personer hun kunne ringe når ting ble vanskelig. Hun poengterte at: «Det var veldig, veldig godt å «Man er på en måte litt som ha en liste. Blir det ille nok, så går jeg bare til den en fugleunge som skal lære listen, så vet jeg hvem jeg kan ringe».
Å UTFORDRE SEG SELV
Deltagerne understreket at det hele tiden var viktig at de utfordret seg selv, sin egen frykt,
å fly, også prøver man, også feiler man, også går man litt på trynet, men så går det veldig bra til slutt»
23