ROSinfo 125

Bak myten:

Når gutter og menn strever med kropp og mat

INFO

Ekte styrke kommer innenifra Som mennesker strever vi alle med vårt. Det perfekte livet finnes ikke, selv om den ytre verden iherdig prøver å overbevise oss om at vi ennå har litt å gå på før det perfekte resultatet er nådd. Det er heldigvis flere og flere av oss som oppdager at det perfekte ikke finnes, at det alltid vil være noe «din indre kritiker» har en mening om, men som du faktisk ikke trenger å forholde deg til. Mer akseptere at det er en del av det å være menneske.

Etter hvert som du blir mer kjent med din indre kritiker – og nærmest avslører den – oppdager du kanskje at alt det den krever av deg gjør deg mer trist og frustrert, på områder der du trodde den hadde fasitsvaret. Da er det du som tar tilbake kontrollen i eget liv. Litt etter litt forstår du at dine egne behov ikke nødvendigvis samsvarer med den kritiske stemmen. En klokere og mer medfølende stemme får ta større plass i deg. Samuel Vedeler, som har skrevet den første artikkelen i denne utgaven, deler denne innsikten så fint med disse ordene: «Å dele det som er vanskelig, å slippe masken og være ærlig om hva som skjer på innsiden, kan være en av de største frigjøringene du kan gi deg selv.»

Skammen knyttet til spiseforstyrrelser er for de fleste stor. Når det kommer til spiseforstyrrelser hos gutter og menn, er skammen trolig ennå tyngre å bære. Spiseforstyrrelser har lenge vært assosiert med unge jenter. I dag vet vi at dette også rammer gutter i stadig større grad. En viktig undersøkelse utført av NTNU og Utdanningsdirektoratet viser at kroppspresset blant gutter har firedoblet seg de siste ti årene.

Som samfunn blir vi bombardert med informasjon som formidler krav til hvordan vi skal se ut, hva vi skal spise og ikke spise, populære studier, hvilke karrierer som er «innafor», hvordan vi skal bo og så videre. Alle inntrykkene og overflod av informasjon skaper forvirring og forestillinger om hva det vil si å være god nok og ikke. Det skaper avstand til oss selv. Vi våger ikke å stole på oss selv. Vi gir ikke oss selv tid til å lytte innover for å bli kjent med hva som er viktig for akkurat meg.

Vi håper du vil la deg inspirere av våre kloke skribenter og at motivasjonen til å få bedre kontakt med din indre styrke vokser.

Irene Kingswick

Generalsekretær, ROS

Innhold 4

Når alt som betyr noe er å se bra ut

6

Opplevd kroppspress hos gutter

7

Den eneste du kan sammenligne deg med

12

Det viktigste er å være et godt menneske

15

Fakta om muskeldysmorfi

16

Et rom der gutters erfaring tas på alvor

4

20 Med sårbarhet som styrke 23 Overspisingslidelse 24

Det handlet aldri om kroppen

26

En brutalisering av kropper

29

Under overflaten

30

Spørsmål og svar

32

Kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser

12

20

Når alt som betyr noe er å se bra ut Tekst: Samuel Vedeler Mamma så på meg med et blikk som var både varmt og urolig på samme tid. Jeg merket det hver gang hun lot blikket hvile litt for lenge på meg, hver gang hun nølende spurte: «Spiser du nok? Er du sikker på at dette ikke går for langt?» Jeg himlet med øynene, lo det bort. «Slapp av, mamma. Jeg har kontroll. Jeg vil bare være sunn.» Jeg sa det så overbevisende at jeg nesten trodde på det selv.

Men mamma ga seg ikke. Hun så hvordan jeg pirket i maten, hvordan porsjonene mine ble mindre for hver uke, hvordan jeg nøye vurderte hva som var «sunt nok» til å havne på tallerkenen. Hun prøvde å få meg til å spise mer, men jeg var alltid et skritt foran. Jeg hadde forklaringer klare, unnskyldninger som hørtes fornuftige ut. «Jeg har det bra, mamma. Jeg vet hva jeg driver med.»

Og i starten føltes det jo bra. Jeg gikk fra å være litt lubben til å ha synlige magemuskler. Plutselig fikk jeg komplimenter – folk så på meg på en måte de aldri hadde gjort før. «Wow, du har blitt så trent!» «For en disiplin!» Ordene traff noe i meg, fylte et tomrom jeg ikke engang visste at jeg hadde.

For første gang følte jeg meg sett. Verdsatt. Ikke bare som gutten i bakgrunnen, men som noen folk faktisk la merke til. Jentene også. Og det ga meg en slags bekreftelse – en følelse av at dette var verdt det. At jeg endelig var noe.

Det var bare det at dette «noe» ble alt jeg var. Jeg ble helt besatt av å se bedre ut, å få enda mer anerkjennelse. Jeg trente magen daglig, uten noen særlig kunnskap om hva som faktisk ville fungere. Jeg fulgte influensere på nettet som hevdet at du kunne få en Hollywood-sixpack etter 10 minutters magetrening hver dag i 30 dager. 30 dager ble til et år, men resultatene var aldri helt som jeg håpet. Jeg sammenlignet

4

meg aldri med det jeg så i speilet, men hele tiden med de store skuespillerne som The Rock. Jeg kunne aldri nå de høydene de hadde nådd, og det spiste meg opp innvendig. Det føltes så urettferdig.

Jeg måtte opprettholde det. Det føltes som om jeg ikke hadde noe valg. Jeg trente flere ganger om dagen, og hver gang jeg tenkte at jeg kanskje kunne ta en pause, minnet jeg meg selv på at «det er nå eller aldri.» Hvis jeg ikke fikk dratt på treningssenteret, så hoppet jeg. I flere timer. Uten hoppetau, bare for å få opp pulsen, for å forbrenne kalorier. Det ble en besettelse. Jeg tenkte på trening hele tiden, selv når jeg var med venner eller i andre situasjoner. Jeg visste at jeg kunne gjøre mer, presse meg lenger, og det var som en konstant påminnelse om at jeg aldri var nok. Jeg trodde jeg var disiplinert, at jeg levde sunt. Men egentlig var jeg fanget. Det handlet ikke om helse lenger – det handlet om å være god nok.

Middagen endte til slutt opp med å bli kylling og poteter. Hver eneste dag. Jeg begynte å telle kalorier, og det som ikke passet inn i mitt regnskap, ble revet bort fra kostholdet mitt. Jeg visste nøyaktig hva jeg skulle spise, når og hvor mye. Det var ikke noe rom for noe annet. Det var blitt en slags trygghet, men samtidig en uendelig kamp mot meg selv. Å dra på restaurant med venner? Det var umulig.

Hvordan kunne jeg kontrollere hva som var i maten?

Jeg kunne ikke stole på at de serverte meg det jeg følte var «riktig». Hver gang vi var ute, var det som om jeg satt der fysisk til stede, men mentalt var jeg allerede ute av rommet. Jeg så på mat som et verktøy for å oppnå en kropp som var «perfekt», ikke som noe jeg kunne nyte eller dele med andre.

Jeg måtte trene hver eneste dag, og det tok mer plass i livet mitt enn noe annet. Skoleresultatene

”

Jeg gikk fra å være litt lubben til å ha synlige magemuskler. Plutselig fikk jeg komplimenter – folk så på meg på en måte de aldri hadde gjort før. «Wow, du har blitt så trent!» «For en disiplin!» Ordene traff noe i meg, fylte et tomrom jeg ikke engang visste at jeg hadde.

sviktet, vennskap var ikke i like stort fokus.

Jeg hadde alltid treningene i bakhodet, og det gjorde at jeg ikke klarte å fokusere på noe annet. Om jeg ikke fikk trent skikkelig, var hele dagen ødelagt. Resultatene mine på skolen ble dårligere, men det var ikke like viktig. Jeg var mer opptatt av hvordan øktene gikk.

Selvfølelsen min var ikke lenger knyttet til hvem jeg var som person, men til hvordan jeg presset meg selv på trening. Hvis jeg ikke presset meg til bristepunktet, visste jeg at jeg kom til å få en forferdelig kveld etterpå. Jeg kunne slite med å sove, og tankene mine raste rundt i hodet: «Jeg burde ha gitt mer. Jeg kunne ha gjort det bedre.» Øktene, som skulle ha vært noe positivt, ble et mål på hvor god jeg var som menneske.

5

”

Å dele det som er vanskelig, å slippe masken og være ærlig om hva som skjer på innsiden, kan være en av de største frigjøringene du kan gi deg selv.

disiplinerte personen jeg trodde jeg var. Nei, det var spiseforstyrrelsen som hadde kontroll over meg. Den snudde på alt. Den fikk meg til å tro at jeg måtte gjøre alt perfekt for å være verdt noe. At jeg måtte bli en helt annen person for at folk skulle anerkjenne meg, for at jeg skulle føle meg bra nok.

Det var ikke lett å gi slipp på kontrollen. Jeg hadde levd så lenge i denne boblen, hvor mat, trening og utseende var alt. Men etter hvert forsto jeg at friheten lå i å slippe taket. I å forstå at det ikke handlet om å være perfekt – men om å være ekte. Jeg måtte lære å være snill med meg selv, å akseptere at jeg ikke var en maskin som kunne presses til å levere stadig mer.

Jeg måtte akseptere meg selv som jeg var, uten å vurdere meg selv basert på et sett med tall eller eget speilbilde.

Jeg vet at jeg ikke er alene. Det er mange gutter der ute som sliter i stillhet, som føler at de må skjule det for omverdenen. Vi har blitt lært at vi skal være sterke, at vi skal være tøffe, at vi skal bære ting alene.

Vi har fått inntrykket av at det er en svakhet å vise følelser, at det er noe galt med å be om hjelp. Vi blir ofte sett på som svake hvis vi deler de indre kampene våre, som om det er en del av vår maskulinitet å holde alt inni oss. Men jeg har lært at det å vise hvem man er, det å være sårbar og ærlig, er den største styrken vi kan ha.

Det samme gjaldt maten. Hvis jeg ikke fikk i meg riktig mat til riktig tidspunkt, kunne hele dagen føles som et nederlag. En feil, en utglidning, og alt kunne rase sammen. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll lenger, og det gjorde meg redd. Jeg ble så fokusert på at alt måtte være perfekt, at jeg mistet grepet på hva som egentlig betydde noe for meg. Det var ikke lenger helse. Det var bare en jakt på å være noe jeg ikke visste om jeg i det hele tatt kunne bli.

Det tok tid før jeg innså at jeg aldri ville bli fornøyd. At uansett hvor mye jeg trente, hvor strengt jeg spiste, så ville det aldri føles nok. Jeg hadde stadig høyere krav til meg selv, og uansett hvor hardt jeg presset meg, føltes det som om jeg aldri kom nærmere målet. Jeg skulle ha mer. Jeg skulle være mer. Og det ble en evig syklus.

Jeg begynte å skjønne at det ikke var jeg som hadde kontroll. Det var ikke jeg som var den sterke,

6

Å erkjenne at man har det tøft, og å søke hjelp når det trengs, det er styrke. Ikke å late som alt er bra.

Det er styrke å stå for hvem du er, å si at «jeg trenger hjelp» uten å føle at det gjør deg mindre verdt. Å dele det som er vanskelig, å slippe masken og være ærlig om hva som skjer på innsiden, kan være en av de største frigjøringene du kan gi deg selv.

Og hvis du kjenner deg igjen, hvis du føler at du står alene i noe som er vanskelig, vil jeg bare si en ting: Du er ikke alene. Det er så mange av oss som har følt det samme, som har gått gjennom de samme kampene, og vi trenger ikke å gjøre det alene. Vi trenger å støtte hverandre, heie på hverandre, vise at det er greit å være sårbar. Det er ingen skam i å vise sårbarhet.

Det er menneskelig, det er ekte. Å erkjenne at du trenger hjelp er ikke et nederlag. Det er da du virkelig begynner å ta kontroll over livet ditt, på dine egne premisser.

Opplevd kroppspress hos gutter

Krav/press fra venner om å se ut på en bestemt måte

Kropps- og utseendepress er målt i en dybdeundersøkelse fra Utdanningsdirektoratet (Udir) og NTNU Samfunnsforskning der over 2400 elever på videregående skole er spurt.

Det opplevde presset om å ha et bestemt utseende er fortsatt størst hos jentene. Men relativ økning er enda større blant gutta.

Press fra venner om å se ut på en bestemt måte, har for gutter økt fra 4,7 prosent i 2015 til 22,3 prosent i 2024. Det er mer enn en firedobling på ti år.

For jenter har kropps- og utseendepresset økt fra 17,6 prosent for ni år siden til 44,7 prosent i 2024. Det er mer enn en dobling.

2015

2024 7

Den eneste du kan sammenligne deg med er deg selv Som norsk syklist på Uno-X Mobility har Jonas Abrahamsen utmerket seg gjennom sine gode prestasjoner og sin jordnære væremåte. Jonas fikk også mye oppmerksomhet for fysikken sin, når han i fjorårets Tour de France flere ganger var først opp bakkene med en større kropp enn det man gjerne ser hos andre syklister. For det er ikke til å legge skjul på at i sykkelsporten har det å være tynn ofte blitt sett på som en fordel.

Tekst: Nina Hvidsten, ROS Presset på å være tynn var noe Jonas kjente på allerede som ung syklist. For ham ble jaget mot en annen kropp så altoppslukende at han fikk en spiseforstyrrelse og ikke kom i puberteten før han var 25 år gammel. Nå ønsker Jonas å være det forbildet han selv følte manglet som ung idrettsutøver.

At det var sykling som ble Jonas sin idrett, var resultat av en skade som satt ham ut av spill i fotballen.

– Som 14/15-åring skulle jeg prøvespille for Odd Grenland, men så fikk jeg en skade. Som et ledd i opptreningen for å komme tilbake til fotballen, begynte jeg å sykle. Jeg merket etter hvert at jeg gjorde det ganske bra, og fikk mer og mer interesse for sykling. I tillegg fant jeg et veldig bra miljø i sykkelklubben, og så bare ballet det på seg, forteller Jonas.

Tanken om at det var en fordel å være lett når man drev med sykling, kom ganske tidlig hos Jonas.

– Jeg husker jo at alle forbildene mine i Tour de France var veldig tynne, og jeg tenkte at man må være lett for å sykle fort oppover. I sykling er det også mye snakk om watt, altså kraften du produserer, og hvordan dette henger sammen med vekt. Jo høyere watt per kilo, jo raskere kan du klatre i bakkene. Dette førte også til at jeg ble veldig opptatt av å holde en viss vekt.

– Som ung utøver uten så mye kunnskap, var det lett å tenke at det er enklere å gå ned noen kilo enn å trene

8

Foto: unoxteam.com/

”

Jeg husker at jeg ble veldig selvsentrert. Når kroppen går på sparebluss har man ikke nok energi til å tenke på de rundt seg. Tankene kvernet hele tiden rundt mat.

hardt for å oppnå samme fremgangen.

Det jeg ikke tenkte på da, var at jo lettere du blir, jo mer muskelmasse mister du.

Som et ledd i å holde en viss kroppsvekt, ble Jonas veldig opptatt av å spise lite, noe som etter hvert gikk ut over både humør og relasjoner til andre.

– Jeg hadde jo alltid lyst på mat, og det var vanskelig å konstant være sulten. Men jeg tenkte at hvis jeg spiser kake nå, må jeg jobbe veldig hardt for å gå ned i vekt igjen. Etter hvert kjente jeg at det å spise lite gikk ut over humøret mitt, og jeg ble fort irritert. Jeg husker for eksempel at jeg kunne bli irritert på min mor hvis jeg syntes hun brukte mye olje og smør når hun lagde mat. Jeg husker også at jeg ble veldig selvsentrert. Når kroppen går på sparebluss, har man ikke nok energi til å tenke på de rundt seg. Tankene kvernet hele tiden rundt mat.

Mange som får et anstrengt forhold til mat og kropp, opplever å i starten få mye positiv feedback på endringer de gjør, for eksempel når det gjelder det å trene mye og spise sunt. Dette er også noe Jonas har erfart.

– Jeg kunne få mange kommentarer som «Nå ser du skinny ut», og jeg fikk et behov for å fortelle de andre om hvor lite jeg hadde spist eller hvor lite jeg veide. Jeg husker også at når jeg spiste middag sammen med andre, for eksempel på samling, spiste jeg mer når jeg kom for meg selv på hotellrommet. Jeg hadde jo ikke spist meg mett. Det var nok fordi jeg var opptatt av å spise lite foran andre.

– Behovet for å få tilbakemeldinger på at man er «flink» er tendenser jeg også ser hos noen av mine kollegaer i nå i voksen alder. Jeg tror det er flere som har et litt anstrengt forhold til dette, selv om det gjerne ikke er så alvorlig som det var for meg, forteller han.

Etter hvert som Jonas ble tynnere, var det flere som begynte å uttrykke sin bekymring.

– Folk rundt meg begynte å si fra om at nå var jeg veldig tynn.

Men jeg var ekstremt sta og visste alltid best selv. Men etter hvert skjønte jeg at jeg ikke kunne fortsette i sykkelsporten slik jeg holdt på. Jeg hadde lenge visst at jeg måtte opp i vekt for å få ut mitt fulle potensiale. Allikevel var det et veldig vanskelig steg å ta. Se for deg du skal ta på deg en ryggsekk på 20 kilo og sykle opp en bakke. Det er jo kjempetungt, og det er lett å tro at du aldri kommer til å klare å henge på de andre. Men du får så mye mer ut av kroppen ved å ha mer å gå på. Siden jeg tok det valget, har karrieren bare gått én vei. Men jeg måtte stole på meg selv og ha troen på at dette kunne fungere.

I dag er forholdet til mat, kropp og psykisk helse ganske annerledes for Jonas.

– Før hadde jeg et enormt sug etter godteri og kaker. Nå som jeg lytter mer til kroppen og kroppen har funnet en vekt som den liker, føler jeg ikke på det samme suget. Har jeg lyst på en bolle, tar jeg meg en bolle. Det er ikke et stort tema i hodet, og kroppen regulerer seg selv. Trenger jeg å gjøre justeringer før konkurranser, er det også mye enklere, da kroppen har en høy forbrenning hele tiden. Før måtte jeg jobbe kjempehardt for å holde meg på et visst nivå. Da jeg begynte å spise i henhold til det kroppen min trengte, kom jeg også i puberten, i en alder av 25 år. Plutselig begynte jeg å date damer, og hverdagen ble ganske annerledes. Ikke minst fikk jeg det bedre med meg selv, og jeg fikk energi til å tenke på folk rundt meg.

Jonas er tydelig på at han synes det er en mangel på kunnskap og bevissthet om spiseforstyrrelser og kosthold i idretten.

Særlig på breddenivå, der man ikke har tilgang til fagpersoner som passer på ernæring.

9

”

Alle kropper er forskjellige, og det som fungerer for én person, fungerer ikke nødvendigvis likt for en annen. Man må ikke sammenligne seg med andre og tenke at man skal spise eller trene som dem.

– Jeg synes det er altfor lite kunnskap om både psykisk helse og dette med kosthold.

Jeg tenker det er veldig viktig at trenere får kunnskap slik at man kan fange opp unge utøvere som begynner å slite og at man unngår et vektfokus i ung alder.

Man trenger ikke nødvendigvis snakke om spiseforstyrrelser, da dette er et begrep mange ikke kjenner seg igjen i, men jeg tror veldig mange vil kjenne seg igjen i det å ha et anstrengt forhold til mat og kropp. Det burde være like normalt å snakke om viktigheten av å spise nok som på å trene nok.

– Det er også viktig for unge utøvere å ha gode forbilder, for det er gjerne de man hører på mest. Jeg husker selv at hver gang jeg kom på et nytt lag var det et stort vektfokus og alle var ekstremt tynne. Her håper jeg at jeg kan være en forskjell, sier Jonas Til unge idrettsutøvere vil han gjerne formidle viktigheten av å lytte til sin egen kropp.

– Det viktigste når du er ung er at du har energi og masse trøkk, slik at du kan bygge opp kapasitet fysisk og muskulært, som du vil ha med deg i hele karrieren. Som ung går kroppen gjennom så mange ulike prosesser, og det er viktig å ha et energioverskudd. De små marginene kan man heller se på hvis man blir profesjonell.

– Det er også viktig å huske på at alle kropper er forskjellige, og at det som fungerer for én person, ikke nødvendigvis fungerer likt for en annen. Jeg kan for eksempel få en matplan i Tour de France, men kjenne at jeg trenger litt mer. Her er det viktig å lytte og være på lag med kroppen. Du må ikke sammenligne deg med andre og tenke at du skal spise eller trene som dem. Jeg har sett altfor mange som sammenligner seg med andre, og ikke får ut sitt eget potensiale. Du er din egen utøver, og den eneste du kan sammenligne deg med, er deg selv, avslutter Jonas.

Teksten var først publisert oktober 2024.

Det viktigste er å være et godt menneske Tekst: Nina Hvidsten, ROS Foto: Privat Mayoo Indiran har blitt en folkekjær TV-personlighet, blant annet kjent fra sin deltagelse i Kompani Lauritzen, Sofa og Paradise Hotel. Gjennom de siste årene har Mayoos syn på kropp forandret seg mye, og nylig fortalte han om sine egne utfordringer knyttet til kropp og trening i VG. Vi har møtt Mayoo for en prat om kroppspress og selvaksept.

Når begynte du å tenke at kroppen var noe som skulle se ut på en spesiell måte?

– Det var rundt 7. klasse jeg begynte å bli bevisst kroppen på den måten. Jeg hadde vokst mye og var blitt høy og tynn. Dette ble stadig påpekt av både jevnaldrende og voksne rundt meg.

Stadige småkommentarer som «Skal han spille forsvar? Han er jo så tynn!» gikk etter hvert veldig inn på meg, og jeg tror de førte til at jeg fikk et forvrengt syn på egen kropp.

– Jeg hatet disse kommentarene og jeg bestemte meg til slutt for at dette vil jeg ikke høre mer. Jeg begynte derfor å trene, med mål om å bli større.

Hvordan vil du si at ditt forhold til kropp, mat og trening var i ungdomsårene?

– Mitt forhold til mat og trening ble veldig usunt. Jeg tenkte ekstremt mye på hva jeg burde og ikke burde spise, hvordan jeg skulle leve og så videre. Treningen ble preget av tvang, og jeg utviklet laktoseintoleranse fordi jeg drakk så mye proteinshakes. Jeg var veldig opptatt av å nå målene jeg hadde satt meg. Jeg synes det er flott at folk jobber mot sine mål, men det kan bli veldig skadelig når man hele tiden blir strengere med seg selv. Da blir det aldri godt nok. Jeg sammenlignet meg mye med dem som var rundt meg, som trente og som hadde større muskler. Dette skadet nok selvbildet mitt, og jeg kan se det nå. Men som 18-åring er det ikke så lett å forstå disse tingene.

12

”

Mitt forhold til mat og trening ble veldig usunt. Jeg tenkte ekstremt mye på hva jeg burde og ikke burde spise, hvordan jeg skulle leve og så videre. Treningen ble preget av tvang, og jeg utviklet laktoseintoleranse fordi jeg drakk så mye proteinshakes.

13

”

Jeg tenker det er veldig viktig at vi voksne slutter med å kommentere andre sitt utseende eller kroppsfasong. Slike kommentarer tror jeg kan være veldig skadelige for barn og unge som er sårbare for dette.

Var det viktig for deg å få tilbakemeldinger på kroppen din for å føle deg bra?

– Ja, det var veldig viktig! Jeg likte å få kommentarer på kroppen min, og jeg kunne gå med mindre klær for at kroppen skulle være synlig. For eksempel kunne jeg bruke singlet for å føle meg vel, fordi jeg fikk anerkjennende blikk og kommentarer.

Det ble som en slags rus for meg.

Hvordan har ditt syn på kropp forandret seg med årene?

– Mitt syn på kropp har endret seg mye. I dag vet jeg at det viktigste er hvordan man har det, ikke hvordan man ser ut.

Som ung hadde jeg mange fordommer mot dem som var overvektige. Jeg tenkte blant annet at klassekamerater som var store, og ikke var med på fysisk aktivitet, var late. Men nå forstår jeg jo at de gjerne var usikre og redd for kommentarer hvis de deltok. Gjennom mitt vennskap med Abu (komiker og skuespiller Abubakar Hussain, red.anm) har jeg også blitt presentert for ting på en litt annen måte.

– Jeg tenker det viktigste er å forsøke å godta seg selv som en er. Alle er forskjellige, om det kommer til hudfarge, sykdommer, kroppsfasong og så videre. Jeg merker jo også at prioriteringene mine er helt annerledes nå, og at det er viktigere å være et bra menneske enn å ha et bra ytre. Av og til har jeg lyst til å bli kjent med folk uten at vi ser hvordan den andre ser ut. Det er så lett å lage seg bilder av at noen er på spesiell måte, bare fordi de ser slik eller slik ut. Noen kan for eksempel få inntrykk av at jeg er farlig fordi jeg er stor. Men sånn er det jo ikke.

Hva tenker du om kroppspresset gutter og jenter som vokser opp i dag opplever? Er det noe vi som samfunn kan gjøre?

– Jeg tenker det er veldig viktig at vi voksne slutter med å kommentere andre sitt utseende eller kroppsfasong. Slike kommentarer tror jeg kan være veldig skadelige for barn og unge som er sårbare for dette. Man vet aldri hvordan slike kommentarer treffer den som hører på, samtidig som det

14

skaper en urealistisk standard og en forståelse av at kroppens utseende er veldig viktig.

– I tillegg tror jeg at vi i mye større grad må lære om kroppen i skolen, slik at man har best mulig grunnlag for å bli trygg i egen kropp. Lære at vi alle er forskjellige, lære om viktigheten av søvn og restitusjon, og at det viktige er å ha en funksjonell kropp.

Dette var ting jeg måtte lese meg opp på i voksen alder. En ting jeg også kunne ønske, var at alle fikk en fastpsykolog når de var barn, på samme måte som vi i dag får fastlege. En som kunne lære oss å prate om følelsene i ung alder. Man kan gjerne tenke at dette ville blitt veldig dyrt, men jeg tror at vi hadde fått mange færre syke voksne som nå må betale dyre summer for å gå til psykolog, eller som må stå i lange helsekøer.

Vi vet at mange gutter og menn har et vanskelig forhold til mat og kropp, men ikke så mange tar kontakt for å få hjelp. Hva tenker du er årsaken til dette?

– Det er vanskelig for gutter å snakke med noen. Gjennom blant annet filmer lærer vi tidlig at det er mandig å være tøff. Man får et bilde av hva det vil si å være en «ekte mann». Det er så feil, men samtidig er det dessverre sånn det er. Jeg håper jeg kan være med på å skape et annet bilde.

Jeg vet at jeg selv kunne unngått mange år med unødvendige tanker som plaget meg. Kanskje jeg kan bidra til at andre ikke trenger å gå gjennom det samme.

Teksten var først publisert mai 2022.

Fakta om: Muskeldysmorfi

Muskeldysmorfi, også omtalt som megareksi, er klassifisert som en form for kroppsdysmorfisk lidelse (body dysmorphic disorder, BDD).

Dysmorfofobi er en psykisk lidelse knyttet til en overdreven oppfatning om at noe er alvorlig galt ved eget utseende, knyttet til en eller flere kroppsdeler eller utseendemessige trekk. Muskeldysmorfi er altså ikke en egen diagnose, og man vet ikke hvor høy forekomsten er i befolkningen per i dag.

En person med muskeldysmorfi drives av å bygge muskler og å bli større – så langt at det blir sykelig. På tross av vektøkning og økning i muskelstyrke vil man aldri føle seg god nok, eller sterk nok. Tanker rundt vekt, trening og kosthold blir dominerende og overskygger andre livsområder som venner, familie, jobb og studier. I så måte ligner muskeldysmorfi på spiseforstyrrelser ved at tilstanden blir altoppslukende og gir dårligere livskvalitet.

Muskeldysmorfi kan ofte sees gjennom overdreven og lite variert trening. Man trener primært styrke, ofte kombinert med et strengt kostholdsregime. Man er svært lite fleksibel når det kommer til å justere sine planer for mat og trening, og kan som resultat av dette begynne å unngå sosiale arrangement eller sammenkomster.

En del personer med muskeldysmorfi begynner å bruke dopingmidler som anabole steroider for å fremme muskelvekst, men det er viktig å understreke at dette ikke gjelder alle.

18 %

av norske ungdom i alderen 13-19 år oppgir at de mener det er ganske eller helt greit å bruke ulovlige dopingmidler, som steroider, i trening. (Kilde: Ungdata/Antidoping Norge)

15

Vi må skape rom der gutters erfaringer tas på alvor Tekst: Marte Vigeland, ROS Foto: Privat Til tross for at spiseforstyrrelser hos gutter og menn har fått økt oppmerksomhet de siste årene, vet vi dessverre fortsatt for lite om både forekomst og symptombilde. Vi har snakket med professor i klinisk psykologi og forskningsleder ved Institutt for Psykologi ved Oslo Nye Høyskole, Camilla Lindvall Dahlgren, som i en årrekke har arbeidet med spiseforstyrrelser. Hun etterlyser mer kunnskap, bedre kartleggingsverktøy – og rom der gutters erfaringer blir tatt på alvor.

– Vi vet enda for lite om forekomsten av spiseforstyrrelser blant gutter og menn. Tallene varierer mye fra studie til studie, ikke nødvendigvis fordi det er store forskjeller i forekomst, men fordi forskningen er metodisk veldig ulik. Forskjeller i hvordan man definerer spiseforstyrrelser, hvem som inngår i studiene, og hvilke måleinstrumenter som brukes, gjør det vanskelig å sammenligne funn på tvers, forteller hun.

I 2016 gjorde Camilla en studie i samarbeid med Line Wisting der de fant at livstidsprevalensen blant menn - altså hvor mange som har hatt en spiseforstyrrelse i løpet av livet - varierte fra 0,3 til 0,6 prosent, avhengig av om man brukte selvrapporterte skjema eller diagnostiske intervjuer. En litteraturoversikt fra 2018 viste en forekomst på 2,2 prosent blant menn, og en nyere metaanalyse fra 2021 anslo tallet til omtrent 0,7 prosent. Grovt estimert forteller dette at mellom 0,3 og 2,2 prosent av gutter og menn vil oppleve en spiseforstyrrelse i løpet av livet. Likevel mener Camilla at man med ganske stor sikkerhet kan si at dagens tall trolig undervurderer hvor mange gutter og menn som faktisk rammes.

16

Camilla Lindvall Dahlgren er professor i klinisk psykologi og forskningsleder ved Institutt for Psykologi, Oslo Nye Høyskole.

– Både forskning og behandling har historisk hatt et sterkt fokus på jenter og kvinner, og menn er fortsatt underrepresentert, både i forskning, forebygging og i behandling.

”

Hos gutter handler kroppsidealet ofte om noe annet, nemlig ønsket om å være muskuløs og veltrent.

De vil gjerne bli større, ikke tynnere.

Tradisjonelle kartleggingsverktøy fanger i liten grad opp dette, fordi mange av spørsmålene er rettet mot frykten for vektøkning eller ønsket om å spise mindre for å bli tynn.

For noen år siden gjennomførte Camilla og en gruppe forskere en forekomststudie der de kartla symptomer på spiseforstyrrelser hos elever i videregående skole.

De hadde god deltakelse fra både gutter og jenter i den første kartleggingsdelen, men da de inviterte til diagnostiske intervjuer, var det veldig få gutter som ønsket å delta. Det gjorde at de dessverre ikke kunne si noe sikkert om forekomsten blant gutter. Om forekomsten har økt over tid, vet man også lite om.

– Forskningen har i stor grad vært rettet mot jenter, og vi mangler gode, langsiktige data som kan si noe sikkert om utviklingen hos gutter. Det vi derimot vet, er at den totale forekomsten av spiseforstyrrelser når vi ser på menn og kvinner samlet, har doblet seg de siste 20 årene. Det er ikke urimelig å tenke at noen av de samme faktorene som har bidratt til økt forekomst hos jenter, også spiller en rolle for gutter.

Camilla mener at et viktig, men ofte oversett poeng når det gjelder kartlegging og diagnostisering av spiseforstyrrelser hos gutter, er at symptombildet kan se annerledes ut enn hos jentene.

– I prinsippet er de diagnostiske kriteriene for spiseforstyrrelser kjønnsnøytrale. Likevel bygger et av de mest sentrale kriteriene vi bruker i både kartlegging og diagnostisering, nemlig overopptatthet av kropp og vekt, i stor grad på ønsket om å være tynn. Dette ønsket ser vi oftere hos jenter enn hos gutter. Hos gutter handler kroppsidealet ofte om noe annet, nemlig ønsket om å være muskuløs og veltrent.

De vil gjerne bli større, ikke tynnere. Tradisjonelle kartleggingsverktøy fanger i liten grad opp dette, fordi mange av spørsmålene er rettet mot frykten for vektøkning eller ønsket om å spise mindre for å bli tynn. Når vi bruker disse verktøyene på gutter, risikerer vi at mange skårer lavt på spiseproblematikk.

Ikke nødvendigvis fordi de ikke har problemer, men fordi vi spør om feil ting.

– Dette kan også føre til at vi feiltolker funn, både i forskning og i klinisk praksis. Vi kan tro at færre gutter sliter med spiseforstyrrelser enn det som faktisk er

17

”

Vi trenger mer kunnskap i møte med gutter og menn, men ikke minst, vi må skape rom der deres erfaringer tas på alvor, og bruke et språk som åpner for samtaler, ikke stenger dem.

tilfelle, eller at symptomene deres ikke er like alvorlige. Og i et større perspektiv risikerer vi å nedprioritere forebygging og behandling for gutter, rett og slett fordi vi ikke oppfatter det som et stort nok problem.

Dessverre lever myten om at spiseforstyrrelser kun rammer jenter, fortsatt i beste velgående, noe som kan gjøre det vanskeligere for gutter som strever å bli sett og tatt på alvor.

– Selv om kroppsidealene ofte er forskjellige, opplever også gutter kroppspress. Ønsket om å være muskuløs, sterk og veltrent kan være like krevende som strevet etter å være tynn.

Mange av de underliggende årsakene til spiseforstyrrelser er de samme hos gutter som hos jenter, nemlig sammenligning med uoppnåelige kroppsidealer, kroppsmisnøye og opplevd press knyttet til utseende.

For å gjøre det lettere for gutter å åpne seg om det som er vanskelig og be om hjelp, tror hun at det aller viktigste er å fortsette å snakke høyt om at spiseforstyrrelser også rammer gutter.

– Det handler ikke bare om manglende kunnskap, men også om hvordan vi snakker om spiseforstyrrelser. Mange gutter og menn kjenner på skam, ikke bare knyttet til mat og kropp, men til det å ha en lidelse både de selv og andre oppfatter som noe «jenter sliter med». Hvis de møter den samme stereotypien i helsevesenet, forsterkes skammen. Da blir det

18

enda vanskeligere å være åpen om det man strever med, og å be om hjelp.

Derfor trenger vi mer kunnskap i møte med gutter og menn, men ikke minst, vi må skape rom der deres erfaringer tas på alvor, og bruke et språk som åpner for samtaler, ikke stenger dem.

Så vidt Camilla vet, finnes det per i dag ikke egne behandlingsformer utviklet spesielt for menn, men hun understreker at dette ikke betyr at eksisterende metoder ikke har effekt. Hun mener at det som derimot er viktig i møte med gutter, er å være bevisst på at symptomene ofte kan se annerledes ut enn hos jenter.

– Vi må møte pasienten der han er, ikke der vi tror han burde være, eller der vi er vant til at pasienter med spiseforstyrrelser er. Dette gjelder jo egentlig all terapeutisk behandling: å møte hvert menneske som unikt, samtidig som vi navigerer etter et felles forståelsesrammeverk. Min erfaring er at mange som jobber med denne pasientgruppen allerede gjør nettopp det.

Camilla trekker frem tre ting som hun mener hjelpeapparatet bør gjøre for å tilrettelegge best mulig for guttene.

– For det første må vi fortsette å formidle at spiseforstyrrelser rammer alle kjønn, og vise hvordan lidelsene faktisk kan arte seg, både hos kvinner og menn. Uten bevissthet om variasjoner i symptombildet, risikerer vi å overse mange som strever.

Vi må også vite hvordan symptomene ser ut hos gutter, og hva som driver dem. Det betyr at vi trenger kartleggingsverktøy som er tilpasset et annet kroppsideal og et annet språk enn det som ofte brukes overfor jenter og kvinner. Uten det risikerer vi å stille feil spørsmål, og få svar som ikke fanger guttenes virkelighet.

Og ikke minst er det viktig å skape rom der det oppleves trygt for guttene å snakke. Å

skape disse rommene krever bevissthet, åpenhet og varme, og det tror jeg er enklere når vi har mer kunnskap om guttenes opplevelser av å ha en spiseforstyrrelse.

Mange gutter bærer på skam og føler seg alene med det de går gjennom. En spiseforstyrrelse er en ensom lidelse, og kanskje gjelder dette enda mer for gutter. Likevel opplever Camilla at det heldigvis er mer åpenhet rundt problematikken nå enn tidligere.

– At flere gutter står frem med sine historier, er utrolig viktig, og her har ROS som brukerorganisasjon virkelig vært en viktig bidragsyter. Å løfte frem guttenes egne erfaringer bidrar til å minske skam, og til at vi får øye på en gruppe vi lenge har oversett.

Disse plasseres i bunnen av en tekstside

Tonstad Nyland Maskin AS

Bakeri Gamlevegen 1 AS Tonstadveien 20A 6826 BYRKJELO 4440 TONSTAD 38 37 01 22 Tlf. 957 06Tlf.000

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO

Lars E. Strand Malermester Ørland Bil AS og Entreprenørforretning AS Toyota Hvamsvingen 11B

Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

PB 11 3621 LAMPELAND Tlf. 406 31 000

Notenesgata 12 6002 ÅLESUND Tlf. 979 75 597

2013 SKJETTEN Fjæraveien 2 Tlf. 901 26 631 7130 BREKSTAD Tlf. 72 52 27 50

L

Vi støtter rådgivning om spiseforstyrrelser

H Trans og Anl Power Stavanger kommune Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no

Hole5kommune Backers gate hole.kommune.no 3080 HOLMESTRAND Tlf. 959 35 949

Kristiansund kommune Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no

K-A Nicolaisen

Fitjar kommune fitjar.kommune.no

Herøy kommune

Orkland kommune

heroy-no.kommune.no

orkland.kommune.no

Gausdal kommune Psykisk Helsetjeneste gausdal.kommune.no

Sirdal kommune avd. psykisk helse og rus sirdal.kommune.no

Divisjon Psykisk helsevern

19

Med sårbarhet

som styrke Tekst: Nina Hvidsten, ROS Ved ROS sitt senter i Vestland jobber Daniel som en av våre rådgivere. Som mange andre gutter, vokste han opp med en mentalitet om at følelser ikke var tillatt. For ham var det maten som skulle bli en måte å få utløp for det «ulovlige» på.

– Jeg hadde tidlig en oppfatning av at jeg som gutt ikke skulle vise følelser eller gi uttrykk for det jeg kjente på. Det var ingen som sa dette direkte, men det var som en uskreven regel.

Som mann skulle man være stoisk og sterk, noe de mannlige forbildene i heltefilmene understreket. Heltene lot seg ikke påvirke, de viste ingen svakhet, forteller Daniel.

– Når jeg da allikevel hadde så mange følelser, tenkte jeg raskt at det var noe galt med meg. Selv om jeg forsøkte, klarte jeg ikke å slå av følelsene. For meg var det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle. Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager.

Spisingen førte etterhvert til en overvekt, og for Daniel ble det kun kroppens ytre som definerte hvem han var.

– Fra jeg var barn ble jeg fortalt at jeg var feit. Etterhvert ble dette noe jeg fortalte til meg selv også. Det å være feit ble identiten min. Da jeg ble eldre, begynte jeg å isolere meg. De få gangene jeg våget meg ut, følte jeg alle så på meg og tenkte stygge ting om meg. Jeg tilegnet alle mennesker jeg møtte fæle tanker, tanker som egentlig var mine. Tanker som sa «Hvorfor kan han ikke bare ta seg sammen», «Han har ikke noen verdi», «Han er udugelig». Jeg hadde ekstremt lav selvfølelse og selvverdi.

Da Daniel var 25 år, fikk han en slankeoperasjon. At overvekten skyldtes en spiseforstyrrelse, hadde ikke falt ham inn, og han gledet seg til et nytt liv, med ny kropp.

– Jeg var overbevist om at hvis jeg ble tynn, ville jeg føle meg bra. Og i ett års tid var det slik. Jeg ble slank og fin, følte meg helt topp og fikk masse ekstern validering. Men da første året

20

var omme, så jeg meg selv i speilet. Til tross for at jeg nå var blitt undervektig, så jeg fortsatt meg selv som feit, verdiløs og udugelig. Jeg følte meg ikke noe bedre, jeg følte meg faktisk helt jævlig. Selv om jeg så at jeg objektivt sett ikke var feit, var følelsen av å være det så sterk. Jeg innså etterhvert at den løsningen jeg trodde skulle fikse alt, ikke gjorde det. Faktisk gjorde den ting verre, da jeg nå ikke hadde en ytre grunn til at jeg hadde det så kjipt på innsiden. Jeg kunne ikke lenger skylde på det at jeg var feit. Operasjonen hadde bare fjernet et symptom på noe underliggende, og jeg ble tvunget til å ta tak i det som lå bak.

Daniel bestemte seg til slutt for å oppsøke hjelp, og kontaktet fastlegen som igjen henviste ham til DPS. – Fiks meg, sa jeg til psykologen som møtte meg. Det tok litt tid før jeg forsto at det ikke var så enkelt. Etterhvert innså jeg at jeg måtte jobbe hardt med meg selv. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv, for det var det som var den egentlige utfordringen min, ikke vekten.

– Jeg måtte forsøke å bli en motvekt til styggen på ryggen – min indre kritiker.

Etter 15 år med konstant negativ indre dialog, tok dette lang tid, og i starten føltes det som at jeg løy til meg selv. Men litt etter litt fikk kritikeren gradvis mindre plass, og mitt behov for ekstern validering gikk ned. Jeg eksponerte meg for ting jeg tidligere hadde fryktet, som å være

”

Selv om jeg forsøkte, klarte jeg ikke å slå av følelsene. For meg var det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle.

Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager.

Fakta om: Overspisingslidelse Overspisingslidelse er den vanligste spiseforstyrrelsen og kjennetegnes av kontrolltap rundt mat. synlig i store folkemengder. Etterhvert overbeviste jeg meg selv om at ting ikke var så farlig likevel.

Som rådgiver i ROS håper Daniel at han kan være et forbilde for gutter og menn som selv har det vanskelig med mat og kropp.

– Jeg håper jeg kan være et ansikt utad som viser at menn også sliter. Dette er absolutt ikke bare en «jentegreie». Tallene sier at rundt 10-20 % av dem med en spiseforstyrrelse, er gutter eller menn, men jeg tror det ligger enorme mørketall her.

– Jeg håper inderlig vi er på vei inn i et generasjonsskifte der det blir mer akseptert for gutter og menn å vise følelser. Det er så viktig at vi formidler at det er greit å snakke om ting, og at vi lærer de unge verktøy for å håndtere følelser.

Det å anerkjenne og være åpen om sine sårbarheter, det er virkelig styrke.

Teksten var først publisert mars 2020.

22

Kjennetegn og symptomer på overspisingslidelse: • Overspising i store mengder: Du spiser større mengder mat enn det som er normalt i løpet av en bestemt tidsperiode (for eksempel innenfor to timer).

•

Hyppige episoder av overspising: Overspisingsepisoder skjer minst én gang i uken og har vart over en periode på tre måneder eller mer.

•

Fravær av kompensatoriske atferder: Overspising etterfølges ikke av oppkast eller andre kompensatoriske atferder.

•

Følelse av ubehagelig metthet: Du spiser til du føler deg ubehagelig mett, og kan føle en mangel på kontroll over matinntaket under episoder.

•

Overspising uten fysisk sult: Du spiser store mengder mat selv om du ikke er fysisk sulten.

Overspisingsepisoder er unike for hver enkelt, men forskning viser til flere fellestrekk som går igjen: •

Ubehagelige tanker og følelser som døyves med mat: Mange beskriver at det kan føles lettere å håndtere den fysiske smerten ved å være «stappmett», enn å stå i den indre uroen og psykiske smerten de opplever.

•

Hurtig spising: Under en overspisingsepisode, spiser man raskere enn normalt.

•

Stor uro rundt måltidet: Mange beskriver at de under episoden gjerne søker etter mat i skap og skuffer, og ender opp med å spise «alt de kommer over» – ofte «nei-mat» de opprinnelig hadde bestemt seg for å unngå.

•

Endret bevissthet: Flere rapporterer om en form for transe, hvor de ikke føler de har kontroll over handlingene sine.

•

Overspising i hemmelighet: Det er vanlig å overspise alene, gjerne når man kjenner på følelser som oppleves umulige å håndtere.

•

Kontrolltap: En gjennomgående opplevelse under overspising er følelsen av å miste kontroll.

Kjønnsfordeling ved overspisingslidelse

Menn

Kvinner

Overspisingslidelse rammer både kvinner og menn, og kjønnsfordelingen er mer balansert sammenlignet med andre spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi. Tallene varierer i ulike kilder, men i følge Store medisinske leksikon tenker man at forekomst for overspisingslidelse hos menn, er tilnærmet lik som for kvinner Selv om en betydelig andel av de som lider av overspisingslidelse er menn, blir lidelsen ofte underdiagnostisert i denne gruppen. Dette skyldes blant annet at diagnostiske kriterier og behandlingsopplegg tradisjonelt har vært utviklet med kvinner i fokus.

23

Det handlet aldri om kroppen Tekst: Nina Hvidsten, ROS På vårt lokale senter i Tromsø møter vi Sondre Huun. Sondre er utdannet fysioterapeut og kjenner menneskekroppen ut og inn. Men eget kroppsbilde var i lang tid en fiende og dårlig selvfølelse skapte grobunn for at han utviklet megareksi. I dag bruker Sondre sine erfaringer for å hjelpe andre.

Sondre forteller at han som barn var opptatt av å prestere fysisk. Han likte å mestre kroppen, og han fant glede i en rekke ulike idretter. På ungdomsskolen skjer det en endring i Sondres syn på egen kropp. Han kommer sent i puberteten, og begynner å føle seg liten sammenlignet med jevnaldrende.

– Jeg var lavere og tynnere enn de andre, og opplevde at jeg var svakere. Jeg fikk noen kommentarer på at jeg var tynn og hadde «babyface». Ikke verre kommentarer enn andre fikk, men jeg taklet det dårlig. Jeg snakket ikke med noen om hvordan disse kommentarene traff meg, jeg så på det som en svakhet og skam å oppleve dette.

Når Sondre blir 16 år, begynner han på treningssenter. Enn så lenge er treningen et positivt aspekt i hverdagen.

– Jeg syntes det var veldig kjekt å trene. Jeg sammenlignet meg ikke med de andre på trening selv om jeg var blant de svakeste og minste. Jeg så opp til de som var flinke på gymmen.

I løpet av videregående begynner Sondre å kjenne på en voksende, dårlig selvfølelse. Den dårlige selvfølelsen koblet han til sitt eget utseende.

– Jeg tenkte at årsaken til at jeg hadde det kjipt var at jeg ikke så ut som idealene på sosiale medier. Så da måtte jeg jo bare trene enda mer. Jeg begynte å trene mye hardere, og jeg slukte alt jeg kom over av innhold knyttet til mat og trening. Jeg tror årene jeg hadde

”

Det ble jo aldri godt nok. For det handlet aldri om kroppen. Problemet var i hodet, det vet jeg nå.

gått med den dårlige selvfølelsen, og at jeg ikke åpnet meg og snakket om ting, skapte grobunn for dette.

– Til slutt brydde jeg meg ikke om dagsform, søvn eller næring. Jeg bare knuste på. Jeg brukte trening som selvskading og trente som om jeg var besatt.

Alle treningspartnerne mine falt av lasset. Jeg hentet treningsprogrammer fra sosiale medier. Fra gutter som var fulle av steroider, men nektet for det. «Tren knallhardt og spis brokkoli og kylling, da får du denne kroppen», sa de. Jeg slukte det rått. Men det ble jo aldri godt nok. For det handlet aldri om kroppen.

Problemet var i hodet, det vet jeg nå, forteller Sondre.

Etter hvert begynte familie og venner å legge merke til at Sondre ikke hadde det så bra. Men det satt langt inne for Sondre å innrømme at han trengte hjelp.

– Mine foreldre var bekymret. Jeg forandret meg både personlighetsmessig og utseendemessig, og jeg droppet ut av studiet. Det var også noen kamerater som fanget opp at jeg slet og ba meg skaffe hjelp.

Men man er jo glad i å late som at alt er bra. Jeg tok lenge på meg en maske og latet som at alt gikk greit.

Masken blir som et slags skjold, og det å få sprekker i skjoldet er ikke noe gøy. Etter hvert ble livet såpass tungt at jeg innså at det ikke var som det skulle. Så da oppsøkte jeg endelig hjelp.

– Jeg gikk veien gjennom både studiepsykolog og DPS. Hvilken behandling jeg fikk vet jeg ikke, men jeg vet at det hjalp å åpne seg. Det er så lett for at vi kjører oss fast i vårt eget spor når vi ikke sier ting høyt. Når jeg åpnet meg kunne andre utfordre min virkelighet, forteller Sondre.

I dag har Sondre et godt forhold til trening, og spesielt elsker han styrketrening. Men årsaken til at han trener i dag, er ganske så ulik fra hvordan det var tidligere.

– Nå er fokus funksjon, ikke utseende. Nå vet jeg at det ikke handler om å trene hardest, men om å trene smartest. Noe som innebærer stort fokus på hvile, søvn og totalbelastning. I dag er styrketrening en av de viktigste faktorene til at jeg har en god mental helse.

Sondre har et stort engasjement for at unge gutter må få mer kunnskap om trening.

– Det har aldri vært så populært å trene på treningssenter som nå, og det må vi forholde oss til.

I dag er gutter like eksponert for kroppspress som jenter. Vi kan ikke fikse verden, men vi må jobbe med hvordan de unge kan takle den. Her tror jeg kunnskap om trening er viktig. Vi må knuse myter, og spesielt skolene spiller en viktig rolle. Gymtimene var kjekke, men styrketrening må inn på dagsorden. Hva er forskjellen på sunn og usunn styrketrening? Det tror jeg ikke det er mange som vet.

Når Sondre ser tilbake på sin egen historie, er han usikker på om det er noe noen kunne sagt eller gjort som hadde gjort en forskjell, men han er klar på at rollemodeller som gutter kan relatere seg til, er viktig.

– Det er klart at det er mye som kunne blitt sagt og prøvd, men jeg var nok ikke veldig mottakelig. Jeg måtte lære på den harde måten, og jeg har lært mye. Samtidig tror jeg det handler mye om hvem man snakker med. La oss si at «megareksi-Sondre» hadde blitt henvist til meg selv i dag, DET tror jeg han hadde hatt godt av. Vi hadde hatt så mye å «bonde» på, og det skal man ikke undervurdere, i tillegg til kunnskapen om kropp og trening som jeg i dag kunne delt med «megareksi-Sondre». Det må være troverdig, og man må treffe guttene der de er.

Teksten var først publisert april 2024.

En brutalisering av kropper

-om gutter, kroppspress og sosiale medier

Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Berit Eggebø Næss er fysioterapeut med utdanning innen psykisk helsearbeid, og jobber som rådgiver i Reform – ressurssenter for menn. Reform tilbyr ulike lavterskeltilbud for gutter og menn i vanskelige livssituasjoner, e-læringskurs for fagpersoner og ressurser man kan benytte seg av ved behov. Vi har tatt en prat med Berit om kroppspress og spiseforstyrrelser blant gutter og menn.

– Mye av kommunikasjonen som skjer mot gutter i sosiale medier i dag, er forferdelig usunn. Det spiller inn på gutters syn på seg selv og hva det vil si å være mann.

Berit forteller at Reform jobber mye med hva som påvirker gutter og menn i dag, og hva som er deres likestillingsutfordringer.

Underkommunikasjon av gutter sine problemstillinger når det gjelder kroppspress er en slik utfordring. I den nye kunnskapsrapporten «Tate og gutta» har Reform undersøkt hvordan gutter opplever og påvirkes av digitale nettfenomener som Andrew Tate. I rapporten får vi innsikt i guttenes egne erfaringer, tanker og refleksjoner om temaer som algoritmestyrt innhold, kroppspress, psykisk helse og mannlige forbilder.

– Poenget med kropp kommer veldig tydelig frem i intervjuene, forteller Berit. – Vi får høre om utrolig mye fokus på trening og spising. Det er en enorm

26

”

Det blir lagt opp til noen helt avsindige kroppsidealer som du må ha et vanvittig strikt trenings- og kostholdsregime for å nå. Mange må også bruke illegale dopingmidler for å oppnå det som mange gutter i dag ser på som idealkroppen.

brutalisering av kroppene til folk. Man gjør kroppen sin til et middel for status, et uttrykk for maskulinitet og makt, mer enn det du bor i som menneske.

Mennesket kokes ned til «er du fin å se på eller ikke, har du idealkroppen eller ikke». Det blir lagt opp til noen helt avsindige kroppsidealer som du må ha et vanvittig strikt trenings- og kostholdsregime for å nå. Mange må også bruke illegale dopingmidler for å oppnå det som mange gutter i dag ser på som idealkroppen.

Det er ikke bare Reform som merker denne utviklingen. I fjor meldte Antidoping Norge at antall henvendelser til Dopingkontakten, deres anonyme samtale- og informasjonstjeneste, hadde økt med 62 prosent fra 2022 til 2023.

– Man kommuniserer veldig mye ut mot gutter og unge menn at det er viktig å trene, men som fysioterapeut kjenner jeg ikke alltid igjen helsegevinsten i måten det blir kommunisert på, sier Berit. – Det er «one size fits all», man sier at: «Hvis du følger mitt opplegg, så kommer du til å få denne kroppen.» Hvis du da ikke oppnår de samme resultatene, er det din egen feil. Det er bekymringsverdig. I tillegg er det jo lite forståelse for utfordringer som for eksempel overspisningslidelse.

Mange av dem som tar kontakt med Reform, er menn som er i kriser av ulik art. Ressurssenteret har ikke jobbet veldig mye med spiseforstyrrelser som egen problematikk, men Berit forteller at hennes kliniske bakgrunn tilsier at en spiseforstyrrelse som regel er en del av et større bilde. Som helsepersonell har hun jobbet mye med mennesker som har opplevd traumer, og vet at mange håndterer emosjonene sine ved å spise eller ikke spise.

– Hvis vi ser på traumer og kropp, og hvordan man kan regulere seg med mat eller et veldig sterkt ønske om å ha kontroll over kroppen, så er det jo mange som har mestringsstrategier som går i den retning. Det jeg synes kan være vanskelig, er at det som handler om trening og kosthold blir veldig fremelsket i dagens folkehelsefokus, uten tanken om hvorfor folk spiser.

En ny dybdeundersøkelse fra Utdanningsdirektoratet og NTNU Samfunnsforskning viser at kropps- og utseendepresset blant gutter øker. Press fra venner om å se ut på en bestemt måte, for eksempel bli slankere, har for gutter økt fra 4,7 prosent i 2015 til 22,3 prosent i 2024. Det er mer enn en firedobling på ti år. Berit etterlyser en større forståelse og et bedre forskningsgrunnlag når det kommer til gutter og kroppspress.

– Mange har godt av å ta bedre vare på kroppene sine, men et sted på veien blir det ekstremt, reflekterer hun. – Målet er ikke nødvendigvis at det skal være sunt, men å få idealkroppen. Det blir et problem når det er kost- og treningsplanen som styrer livet ditt, og du velger bort andre ting som også er viktige. Det vi ikke snakker om, er hvordan livsstilen til mange av disse menneskene påvirker relasjonene deres, eller relasjonen til mat.

Hvordan tenker Reform-rådgiveren at vi kan møte denne utviklingen? – Vi må prøve å få innsikt i hvilket innhold guttene tar inn, og ha en dialog med dem. Hva er det du ser og får med deg på nett? Jeg tror at steder som treningssentre kan ha mer fokus på det. Det er mange gutter som er på leit etter noe som kan passe for dem, men de finner det på feil steder. Jeg vet om mange mammaer og pappaer som er utrolig bekymret for sønnene sitt kostholdregime, men føler seg maktesløse. Det kan jeg skjønne veldig godt, for det er sterke krefter i dette, og man har en indre motivasjon

27

til å være «den beste versjonen av seg selv».

Anbefalingene fra «Tate og gutta» er blant annet å bruke nysgjerrighet fremfor konfrontasjon, så guttene ikke lukker seg. Det gjør de fort hvis de føler seg angrepet for sine interesser. Man kan også tilby et alternativ, sier Berit.

– Hvis du har en gutt som du tenker får veldig mye input fra sosiale medier og begynner å trene mye på egen hånd, så kan det kanskje være nyttig å få en time hos noen som kan veilede bedre, og sette gode rammer for hva som er konstruktivt. Jeg tror også det er nyttig med dialog om hvor det bikker fra sunt til usunt. Hvor mye av tiden din opptar dette? Er det andre ting det går på bekostning av? Hvordan har du det i disse periodene, er det sånn at du får glede og mestring, eller er det en tanke om at du ikke er god nok som driver deg?

Berit understreker at alle har behov for å bli likt, og at man ikke skal sykeliggjøre et ønske om å passe inn.

Gode dialoger om hva som er nok, og hva som er en sunn balanse mellom trening, spising og avslapping, mener hun likevel kan være bra.

– Det er viktig å være en motstemme til usunne mannsidealer på sosiale medier. Vi må fortsette å problematisere denne måten å brutalisere kroppen sin på, der man lager den til et instrument og noe den ikke er. Det var ikke dette kroppene våre var laget for.

Berit forteller om Reform sitt prosjekt «Coaching Boys», et voldsforebyggende program der trenerne i utvalgte ishockeyklubber gjennom 12 økter skal snakke med guttene om psykisk helse, relasjoner og grensesetting.

– Litt av tanken vår er at man innenfor idretten, som man egentlig anser som utrolig sunn og frisk, kan ha kulturer som pusher utøverne forbi helse.

Som idrettsutøver er kroppen ditt viktigste verktøy, og du skal lære å kjenne dens styrker, svakheter, begrensninger og behov. Trenerne er veldig viktige rollemodeller i så måte, for å snakke om når det er nok. Ikke gå på TikTok for å finne ut hvordan du kan bli en lettere løper – det må vi heller finne ut av sammen.

28

Problemet er at vi voksne ikke har den samme legitimiteten i ungdommer sine liv som forbildene i sosiale medier, mener Berit. Hun håper at trenerne i «Coaching Boys» skal ha litt mer legitimitet, men sier det også er behov for at idrettsprofiler snakker om disse temaene.

– Vi må passe på talentene våre, og gi dem bærekraftig ballast. De skal ut i en ekstremt brutal bransje der noen setter en økonomisk pris på dem, kroppen og innsatsen deres. Man snakker mye om hva en god fotballspiller koster, for eksempel. Vi slutter nesten å omtale en del idrettsutøvere som mennesker, vi snakker om dem kun på bakgrunn av prestasjon. Jeg tenker det er viktig at folk som jobber med unge gutter og jenter, har et bevisst forhold til hvordan de kommuniserer rundt kropp og prestasjon.

Hvordan tenker hun så at organisasjoner som ROS kan nå ut til flere gutter og menn med vårt budskap?

– Å ikke feminisere spiseforstyrrelser er en god vei å gå. Ta en opprydding på at spiseforstyrrelser ikke bare rammer jenter. Jeg tror også vi bør være på sosiale medier, der guttene er, med et språk de selv bruker.

Det må inn i algoritmene deres. Helsestasjoner og lignende må vise at deres tilbud også er for guttene.

Norges Idrettsforbund, og alle som jobber med ungdom og kropp, bør ha noen gode programmer for trenerne sine. Vi trenger å jobbe med de arenaene der guttene er, gjerne også formulert av personer de ser opp til eller har lyst til å være som.

Når verden ikke passer for dem, så går gutter og unge menn til et annet sted, og finner en annen vei, sier Berit.

– Men det er et underliggende behov der. Hva er behovet, og hvordan kan vi dekke det på andre måter enn at de finner skiten på TikTok? Hvordan kan vi lage alternativ informasjon på TikTok som de egentlig vil ha og trenger, og ikke er laget av Jake Paul?

Under overflaten

0,3-2,2 %

Grovt estimert viser studier at mellom 0,3 og 2,2 prosent av gutter og menn vil oppleve en spiseforstyrrelse i løpet av livet. Sannsynligvis er dette en undervurdering av virkeligheten.

Under overflaten antar vi at det skjuler det seg gutter og menn som strever i det stille. Noen vegrer seg for å søke hjelp på grunn av skam og stigma knyttet til en problematikk mange har sett på som forbeholdt jenter. I tillegg vet vi at diagnosekriteriene ofte ikke fanger opp gutter og menns utfordringer, da diagnostiske verktøy ofte er utviklet med tanke på kvinner.

Les mer om forekomst på side 16.

29

Spørsmål og svar

Jeg er veldig aktiv og har alltid elsket å trene og spille fotball. De siste årene har det tatt full kontroll over livet mitt og mamma er bekymret og sinna på meg. Jeg fyller snart 18 og jeg føler jeg ikke gleder meg til noe lenger og det eneste som gleder meg i hverdagen er trening og fysisk aktivitet. Jeg er henvist til psykolog og ernæringsfysiolog. Hvis jeg står opp kl. 6 og trener før skolen blir mamma sykt sur og sinna fordi hun tror jeg «tvangstrener», for å dempe angst osv. Hun har nok rett. Uansett, spørsmålet mitt er: hvordan kan jeg la være å la mine personlige problemer og uvaner påvirke moren min?

Gutt 17 år

Spørsmålet og svaret er hentet fra ROS sin tjeneste «Spørsmål & svar» på nettros.no. Gjennom denne tjenesten kan du se tidligere stilte spørsmål og du kan stille ditt eget spørsmål, helt anonymt.

30

Hei, og takk for at du tar kontakt.

Jeg kan godt forstå at det kan være ekstra tungt når man opplever at egne problemer påvirker de nærmeste. Jeg ønsker å kommentere det du skriver, dele noen tanker rundt dette, og håper at det kan være til hjelp.

Det høres ut som at du ikke har det helt greit for tiden, med alt du beskriver her. Det eneste stedet du finner glede er når du kan være i fysisk aktivitet. Det høres også ut som at treningen kan ha en funksjon for å dempe en del uro og stress, og gir også en følelse av glede som du gjerne savner i livet ditt ellers. Likevel merker du nok at det har blitt mer tvangspreget og en form for avhengighet.

Det er svært tungt for folk som tidligere har hatt et godt forhold til trening, å merke at det blir så vanskelig. Kanskje man finner mye mestring og kontroll i treningen, og tanken på at noen skal ta fra en det som tilsynelatende funker for å regulere følelser, kan være skremmende for de fleste.

Jeg får et inntrykk av at du føler deg lite forstått, og kanskje har et behov for å få satt litt ord på hvordan dette oppleves for deg, og at det å bli møtt med sinne, kanskje er det siste du trenger? Det høres ut som at din mor er bekymret og redd for deg for tiden, og når man er fortvilet kan man ofte reagere med sinne.

Du spør om hvordan du kan unngå at dette påvirker din mor. Jeg tror at alle foreldre som er glad i sine barn, alltid vil uroe seg, spesielt når det er noe spesifikt de strever med. Men kanskje du ønsker at dette ikke skal stå i veien for deres forhold? Her tror jeg at god kommunikasjon kan være positivt i denne situasjonen. Jeg ønsker å dele noen råd til hvordan få til en god prat rundt dette: • • • • • • •

Sett av god tid, og sørg for at den andre har godt tid også.

Ikke ta praten når du er følelsesmessig berørt, men heller når begge er i en rolig tilstand.

Forsøk å unngå formuleringer som kan virke anklagende. Snakk ut i fra hva du selv opplever.

Sett ord på at du ikke liker å se at hun uroer seg, og at du helst skulle sett at dette ikke gikk ut over henne på denne måten.

Forsøk å sette ord på hva du har behov for fra henne i tiden fremover. Kan du si noe om hvordan du opplever det når hun uttrykker sinne? Hvordan ønsker du egentlig at hun møter deg?

Kanskje hun også kan si hva hun også har behov for når hun uroer seg.

Hva har du behov for, når du får komme til hos psykolog?

Noen har også nytte av å skrive ned på forhånd det man ønsker å si, slik at det er lettere å få sagt det man ønsker.

Det er ikke alltid så enkelt å snakke med våre nærmeste om såre tema. Derfor håper jeg at noen av disse punktene kan være til hjelp for å lettere komme i kontakt med hverandre, og uttrykke hva dere begge har behov for. Hva som kommer frem i samtalen, eller hva som vil være til hjelp videre, vil nok tiden vise. Men det virker som at du har behov for støtte i tiden fremover, til å ta imot mer hjelp. Og her virker det som at din mor mer enn gjerne ønsker å støtte deg.

Kanskje hun trenger å vite litt mer om hvordan du har det, og hva du egentlig trenger. Det å ta en slik prat, vil gi henne en mulighet til å være der for deg, og det tror jeg hun vil sette stor pris på.

Håper dette kan være til hjelp. Ønsker deg også lykke til med samtaler med psykolog. Vit at du også kan benytte deg av våre tilbud, dersom du har behov for mer veiledning og støtte knyttet til det du har beskrevet her. Dette er også tilbud din mor kan benytte seg av, men da med en annen rådgiver. Mer om tilbudene våre kan du lese på nettros.no.

Vi har også en anonym chat som er åpen alle hverdager, dersom du ønsker å prate mer med noen som forstår og som kanskje har opplevd lignende.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS

31

Kropp, seksualitet

og spiseforstyrrelser Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS Du har kanskje hørt at homofile menn er en risikogruppe for spiseforstyrrelser – men stemmer det? Gjelder det i så fall kun homofile menn, eller flere grupper innenfor det skeive miljøet?

Vi har tatt en prat med Daniel Hausenkamph, styremedlem i FRI Vestland, for å få svar på i hvilken grad kjønn og seksualitet henger sammen med spiseforstyrrelser.

Kan du fortelle litt om FRI sitt arbeid?

– FRI er en landsomfattende organisasjon som arbeider politisk og sosialt for at mennesker som bryter med normen for kjønn og seksualitet ikke skal møte trakassering, diskriminering og andre former for hat. FRI Vestland jobber på lokalnivå, via både sosiale og politiske innsatser. Sosiale innsatser er for eksempel ulike former for aktivitetsgrupper til ulike grupper blant skeive. Videre jobber vi politisk med lobbyvirksomhet. Her i Bergen jobber vi mye med at det skal bli et desentralisert helsetilbud til transpersoner.

Levekårsundersøkelser viser at deres målgruppe har en høyere andel psykisk uhelse sammenlignet med øvrig befolkning. Kan du si noe om sammenhengen mellom kjønn, seksualitet og psykisk helse?

Daniel Hausenkamph

32

– Dette er tendenser man ser i hele verden. De som er skeive eller HBTQ opplever større psykisk uhelse enn personer som identifiserer seg som hetero. Transog bipersoner har enda større risiko for psykisk uhelse. Det er mange ulike faktorer som spiller inn, alt fra sosiale til

”

Minoritetsstress omfatter alt fra hatprat til småkommentarer til bare en allmenn mangel på kunnskap og aksept. Dette skaper psykisk stress og belastning, og øker risikoen for å utvikle andre former for psykisk besvær generelt.

økonomiske og kulturelle faktorer. Skal vi se spesifikt på hvilke stressfaktorer som kan finnes her, er det for HBTQ- og transpersoner minoritetsstress, og for transpersoner i tillegg kjønnsdysfori. Minoritetsstress omfatter alt fra hatprat til småkommentarer til bare en allmenn mangel på kunnskap og aksept. Dette skaper psykisk stress og belastning, og øker risikoen for å utvikle andre former for psykisk besvær generelt.

Hvordan tenker du man kan forebygge psykisk uhelse blant skeive?

– Å forebygge minoritetsstress handler om å skape mer aksept, som er blant FRI sine oppgaver.

På et høyere politisk nivå må vi ha gode anti-diskrimineringslover. For mennesker som opplever kjønnsdysfori, handler forebygging mye om å ha et helsetilbud hvor de blir møtt slik at de kan gjøre sin transisjon på en bra måte. Tilgang til helsehjelp som tillater en å gjøre den kjønnsreisen en opplever at en trenger, og et helsevesen som forstår målgruppens behov.

– Forebygging spesifikt av spiseforstyrrelser blant skeive handler også mye om å skape aksept.

Det vi kan jobbe med på et folkehelsenivå, er de sosiale faktorene som driver spiseforstyrrelser.

Vi må sikre at det finnes støtte, og øke sosial toleranse for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Hvordan vil du beskrive kroppspress blant skeive?

– Kroppspress er ikke unikt for seksuelle- og kjønnsminoriteter, det er et problem som hele samfunnet kjemper med, men det er forskjeller mellom undergrupper i hvordan de opplever kroppspress. Visse grupper skiller seg ut, blant annet kan homoseksuelle menn oppleve større kroppspress enn heteroseksuelle, og skeive kvinner opplever kanskje litt mindre enn heteroseksuelle kvinner. Det sier ikke så mye om kjønn og seksualitet, men om risikofaktorer i visse grupper, og faktorer som har større eller mindre beskyttende effekt.

Hvordan henger kroppsidealer sammen med kjønnsuttrykk og seksualitet?

– Igjen er det forskjeller blant grupper, og vanskelig å dra en direkte link, siden det finnes så mange sosiale faktorer som gjør at man opplever forskjeller i kroppsidealer. Det er vanskelig å si om kjønnsidentitet og seksuell legning har noe å si for opplevelsen av kroppspress og kroppsidealer. Forskjellen i opplevd kroppspress mellom lesbiske og heteroseksuelle kvinner er for eksempel ikke så mye et uttrykk for en forskjell som har med seksuell legning å gjøre, men andre beskyttelsesfaktorer mot å utvikle et negativt selvbilde.

33

Homofile menn er kjent som en risikogruppe for spiseforstyrrelser. Hvorfor tror du det er sånn?

– Det kan ha med søken etter aksept i et samfunn som ikke aksepterer deg å gjøre. Den søken kan komme til uttrykk som en spiseforstyrrelse, men det betyr ikke at det alltid er slik. Det kan også komme til uttrykk gjennom jag etter sosial status, eller et valg om å få barn eller gifte seg med en kvinne for å oppnå sosial aksept, for eksempel. Når det kommer til en overrepresentasjon blant homofile menn som en risikogruppe, så tror jeg ikke det er den seksuelle legningen som er den drivende faktoren, men kanskje at homofile menn har lettere for å søke helsehjelp og gjøre seg hørt.

Ofte når man snakker om seksualitet, så tenker man på homofile menn, men hva med andre grupper?

– Transpersoner er ofte ikke inkludert i statistikken.

Om man inkluderte mer data på lesbiske kvinner, transpersoner og biseksuelle, så tror jeg man ville sett at det er en større risiko blant kjønnsminoriteter generelt. Det burde være mer inkludering og forskning på seksuelle- og kjønnsminoriteter og spiseforstyrrelser, for å se på undergrupper og hvorfor de skiller seg ut. Ellers kan man ende opp med å drive det narrativet om at en biologisk forskjell er likestilt med en problematikk, når det i realiteten er den sosiale verdens reaksjon på din forskjell som driver problematikken.

Har det blitt mer aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold?

– Det er høy grad av aksept i Skandinavia, og storparten av mennesker har det bra. Vi har kommet langt, og aksepten har blitt styrket, men vi må fremdeles gjøre mer. Det er ikke sånn at man når et punkt, og så er man ferdig. Vi må sikre at vi fortsatt står opp for og forsvarer disse verdiene, for nye generasjoner kommer hele tiden.

ROSinfo er utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 7 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 Chat: nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter Østlandet: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: trondheim@nettros.no ROS Senter i Troms/Finnmark: Tlf: 948 17 818, innvalg 6 E-post: tromso@nettros.no Se nettros.no for åpningstider Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Synnøve Torgersen E-post: nina@nettros.no Forsideillustrasjon: Mikrofilm

Teksten var først publisert juni 2022.

34

Trykk: MAKE!Graphics

mmune.no

Sirdal kommune

Sarpsborg kommune

avdeling psykisk helse og rus

Trysil Bil AS Vestmovegen 26 2420 TRYSIL Tlf. 62 44 84 00

Kompetansesenter rus og psykisk helse Tlf. 69 11 60 00

Tlf. 38 37 90 00 sirdal.kommune.no

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg.

5010 BERGEN

Tlf. 55 56 94 20 Takringen AS

Avd. for vernepleierutdanninga

Ringdalskogen 8 3270 LARVIK Tlf. 33 13 97 00

PB 2110, 6402 MOLDE Tlf. 71 21 40 00

3005 DRAMMEN Badeveien 287, 3370 VIKERSUND 29 00 Tlf.Tlf. 3232742097 00, www.modum-bad.no

Schweigaardsgate 14

Motorsenteret Heidal AS Ysterivegenmot 5 DIXI Ressurssenter voldtekt

Tlf. 962 09 666

Tlf. 22 44 40 50 www.dixi.no

0134 OSLO Bergenhus og Årstad Syljuåsen AS Engen helsestasjon for ungdom Kallerudlia 15

2676 HEIDAL BygdøyTlf. allé 611, 230257 34 00OSLO

2816 GJØVIK Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN www.jagassistanse.no Tlf. 61 14 50 80 Tlf. 55 56 94 20

Norspray AS Kirkegata 9,

Alfa ku

Maskinveien 10 Rakkestadv 1 4033 STAVANGER 3616 KONGSBERG 1814 ASKIM Tlf. 51 22 07 00 Tlf. 69 83 80 10

Tlf. 32 73 63 75

E Teiealleen 7, 2030 NANNESTAD Tlf. 63 99 99 10

Forusparken 28, 4031 STAVANGER Tlf. 51 85 99 00

Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

BadeveienBadeveien 287, 3370 287 VIKERSUND 3370 Tlf. 32 74 97 00, Vikersund www.modum-bad.no

Tlf. 32 73 63 75

Bygdøy allé Telefon 32 74 97 001 Schweigaardsgate 14

Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

0257 OSLO0134 OSLO

www.modum-bad.no Tlf. 22 44 40Tlf. 50962 09 666

Bleikmyrvegen 45 4276 VEDAVÅGEN Tlf. 52 04 40 40 www.solstein.no

Capio Anoreksi Senter AS

www.jagassistanse.no

www.capioanoreksisenter.no

T: 64 97 23 00

M: post@kisif.no W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

Schweigaardsgate 14 0134 OSLO Tlf. 962 09 666 www.jagassistanse.no

Mirawa Restaurant

Divisjon Psykisk helsevern

Bogøy Dagligvare

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

8288 BOGØY Tlf. 75 77 72 07

Alle har rett til å bli hørt!

Furnesv 26, 2380 BRUMUNDDAL Tlf. 915 06 200

JAG Assistanse AS er en ideell BPA-leverandør for barn og voksne med store og Eidskog Båtsfjord sammensatte funksjonsnedsettelser, hvorav en kan være en kognitiv funksjonsnedsettelse. kommune

kommune Oppvekst og Læring batsfjord.kommune.no • JAG bygger sitt verdigrunnlag på grunnleggende menneskerettigheter, likeverd og likestilling. eidskog.kommune.no Barneverntjenesten • Vi har fokus på individualitet, kvalitet og skreddersyr din assistanse. ralingen.kommune.no • JAG er medlem av European Network for lndependant Living (ENIL).

• Foreningen JAG er en ideell interessepolitisk forening som har som formål å sikre alles rett til å velge Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) Herøy • JAG har stor kompetanse om BPA for personer med behov for assistert arbeidsledelse.

kommune

avd Psykisk helsearbeid

avdeling psykisk helse og rus

Ta kontakt om hvordan vi kan skreddersy din BPA. heroy-no.kommune.no sirdal.kommune.no ansesenter rus og psykisk helsefor mer informasjon

ww.sarpsborg.kommune.no

JAG Assistanse AS I Telefon: 962 09 666 I www.jagassistanse.no I Følg oss gjerne på Facebook og Twitterl

35

nettros.no

948 17 818