Løgnindustrien av Ben-Dror Yemini

Page 1

«Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig.» I 2012 sa ni prosent i en meningsmåling fra HL-senteret at dette «stemmer helt». 29 prosent sa «det stemmer nokså godt». Bare én av tre nordmenn hadde kunnskap nok om Midtøsten eller andre verdenskrig til å ta avstand fra denne horrible anklagen. Det er tydelig at det er svært god etterspørsel etter løgnindustriens varer og tjenester i Norge. Det er derfor denne boken er så viktig. Ben-Dror Yemini tar for seg en rekke av anklagene mot staten Israel, og viser med en jurists og forskers grundighet hvordan de bygger på løgn. Grunnleggeren av Human Rights Watch, Robert Bernstein, var en av dem som oppmuntret Yemini til å skrive denne boken. Bernstein mener menneskerettighetsorganisasjoner, inkludert den han selv var med å starte, hjelper dem som ønsker å gjøre Israel fredløs i det internasjonale samfunnet. Løgnindustrien begynte ut fra gode intensjoner, med en generasjon europeere som tok side med dem de så som den svake parten − palestinerne. Men på veien gikk noe forferdelig galt. Etter hvert var ikke intensjonene like gode lenger. Fra legitim kritikk av Israel ble sannheten vridd på og det endte opp i regelrette løgner. Løgnindustrien har skapt en av vår tids største svindelsaker.

Løgnindustrien

Ben-Dror Yemini ble født i Tel Aviv i 1954. Hans familie kom som flyktninger til Israel fra Jemen. Han har studert samfunnsfag, historie og jus. I 1984 begynte han sin karriere som journalist. Fra 2003 til 2014 var han debattredaktør i avisen Ma'ariv. Siden våren 2015 har Yemini vært journalist og kommentator i Yedioth Aharonoth, Israel største betalingsavis.

Løgnindustrien Et korrektiv til det falske bildet av Israel Ben-Dror Yemini

4 MIFF


Løgnindustrien Et korrektiv til det falske bildet av Israel En løs allianse av sosialister, islamister og postnasjonalister bygger opp et falskt bilde av Israel som verdens farligste monster. En israelsk veteranjournalist avslører denne løgnindustrien og plasserer løgnerne i skammekroken. Ben-Dror Yemini

Med Israel for fred

KAPITTEL TITTEL

1


Forsidebilde: Bildet ble tatt i Seoul 6. januar 2009, under en demonstrasjon mot «israelsk massakre i Gaza». Løgnindustrien har også en avdeling i Korea. (Foto: leftmedia, Creative Commons, flickr)

© 2015 MIFF Forlag Originalens tittel på hebraisk: Løgnindustrien. Forfatter: Ben-Dror Yemini Oversettelse fra hebraisk til norsk: Karin Abraham Korrektur: Matilde Jensen-Brandal, Simon Szajnfeld, Sondre Frøyland Svenseid og Conrad Myrland Omslag, design og layout: Atle Hansen, Oslo Trykk: John Grieg AS Boken er satt med Adobe Garamond Pro og Caecilia Lt Std ISBN 978-82-7129-329-1 1. opplag 2.000 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. MIFF Forlag er en del av organisasjonen Med Israel for fred (MIFF). Med Israel for fred Pb 9101 3006 Drammen E-post: post@miff.no Nettsted: www.miff.no Tlf. 41 17 67 80


Innhold Takk ........................................................................................................... 5 Forord ........................................................................................................ 9 1. En håndbok til løgn ............................................................................. 19 2. Homogenisering som norm og legenden om nakbaen.......................... 33 3. Støtten til befolkningsforflytning......................................................... 55 4. Særtrekk ved den israelsk-arabiske konflikten...................................... 71 5. Omskrivning av historien..................................................................... 93 6. Ondskap og dobbeltmoral.................................................................. 105 7. En målestokk på lidelse...................................................................... 113 8. Finnes retten til retur?........................................................................ 123 9. Folkemordet som ikke skjedde............................................................ 143 10. Den jødiske nakbaen........................................................................ 169 11. Den arabiske apartheid..................................................................... 205 12. Legenden om Auschwitz................................................................... 223 13. Israelske arabere............................................................................... 239 14. Løgnen om apartheid........................................................................261 15. Menneskerettigheter......................................................................... 277 16. Barnemorderne................................................................................. 295 17. Freden og dens fiender...................................................................... 309 18. Intellektuell autisme......................................................................... 355 19. Den rødgrønne koalisjonen ............................................................. 373 20. En plattform for oppildning til hat.................................................. 399 21. Det jødiske folkets nasjonalstat.........................................................431 Etterord.................................................................................................. 451


4


Takk Det var en vanlig kveld i New York, 18. oktober 2009. Jeg hadde fullført et foredrag på rundt 40 minutter da en høy, imponerende, eldre mann henvendte seg til meg. «I morgen», sa han, «blir en artikkel jeg har skrevet trykket i New York Times. Den er skrevet mye på grunn av deg. Jeg var overrasket og spurte om hvem jeg hadde æren av å snakke med. Han sa han het Robert Bernstein. «Men kall meg Bob», la han til. Han foreslo at vi skulle treffes til lunsj.    Det ringte en bjelle. Dette var mannen som opprettet Human Rights Watch (HRW), den største menneskerettighetsorganisasjon i verden. Året før hadde jeg skrevet flere artikler med kritikk av ulike publikasjoner og forvrengninger fra organisasjonen. Et øyeblikk trodde jeg at Bernstein var ute etter å irettesette meg og konfrontere meg med bevis som tilbakeviste påstandene mine.    Dagen etter hastet jeg til nærmeste aviskiosk for å kjøpe en avis og lese artikkelen.1 Igjen ble jeg overrasket. Bernstein rettet skarp kritikk mot organisasjonen han selv hadde opprettet. Det var en viktig artikkel. Vi møttes dagen etter. «Da jeg leste påstandene dine, fortalte han, håpet jeg at du tok feil. Men det viste seg at kritikken din var rettmessig. Det var en av årsakene til at jeg publiserte denne artikkelen. Jeg ba om å få treffe deg», fortsatte han, «fordi du er nødt til å skrive en bok». Det var ikke bare en overraskelse, det var også et kompliment. Bernstein hadde i flere tiår vært administrerende direktør i Random House, et av de mest velrenommerte, om ikke dét mest velrenommerte, forlaget i USA.    Jeg trengte ikke lang tid på å bli overtalt. Selvsagt ikke, med tanke på at mannen som oppfordret meg, var samme person som, i årenes løp, utallige forfattere hadde sendt manuskripter til. Jeg hadde mine tvil om at artiklene mine, og særlig den undersøkende journalistikken, kunne brukes som grunnlag for en bok. Bernstein avgjorde saken. «Det du skriver der», sa han, «er både godt underbygget og polemisk. Når du har klart å overtale meg til å

1

«Rights Watchdog, Lost in the Mideast», New York Times 19. oktober 2009.

TAKK

5


skrive imot organisasjonen jeg selv opprettet, er det selvsagt at budskapet ditt burde nå ut til langt flere mennesker.»    Derfor går den første takken til Bernstein. Boken dere nå leser, er et resultat av dette møtet. Vi holdt kontakten. Jeg samlet materiale, jeg utvidet bredden i undersøkelsene mine, men jeg ble forsinket i publiseringen av boken. Jeg hadde behov for mer tid, for mer materiale, flere undersøkelser.    En spesiell takk går også til professor Amnon Rubinstein, tidligere utdanningsminister i Israel for partiet Meretz. De siste årene har han presset meg, igjen og igjen, til å skrive. Rubinstein er en av mine viktigste inspirasjonskilder. En humanist, liberal, med en sjelden kombinasjon av kunnskap, originalt tankesett og sunn fornuft. Han tilhører den ekte fredsleiren, og i likhet med meg har han blitt skuffet over retningen mange av dem som hevder å kjempe for fred, har tatt. Også professor Ruth Gavison, professor Shlomo Avineri, professor Emmanuel Sivan, professor Alex Yakobson, professor Yossi Shain, dr. Gadi Taub og dr. Liav Orgad er del av grupper som står for dialog, og er en inspirasjon for meg. Takk også til den britiske historikeren Sir Martin Gilbert; som et resultat av dialogen mellom oss takket han meg i sin nyeste, viktige bok om jøder i muslimske land.2 Takk til professorene Benny Morris og Yossi Shain for kommentarene til kapitlene de leste. En spesiell takk rettes til Guy Maayan, en mann med mange talenter, for hjelp med research, for kommentarer, for bidraget til å gjøre denne boken mer akademisk verdig. Takk også til Adi Schwartz som leste, oppmuntret og redigerte. Og til mange venner for deres innspill og diskusjoner, oppmuntring og hjelp, gjennomlesing og kommentarer. Takk til alle som ville gi ut boken, særlig forlagsfolkene ved Yedioth Aharonoth og forlagssjefen, Dov Eichenwald. Takk også til stiftelsen ISEF og den særegne kvinnen som leder den, Nina Weiner, som hjalp meg med å søke et stipend for å skrive ut og redigere alle undersøkelsene.    De som er nevnt her, sammen og hver for seg, preges av humane og liberale verdier. Samtidig støtter de den jødiske nasjonalstaten. Det er en kombinasjon som har møtt kritikk preget av tvangstanker de siste årene. Men disse forfatterne har vist at denne kombinasjonen både er mulig og riktig. Ikke bare er det slik at denne kombinasjonen ikke står i veien for fred i Midtøsten; den er forutsetningen for israelsk-arabisk fred. Det siste tiårets hendelser i den muslimske verden, inkludert den såkalte «arabiske våren», styrker påstanden

Martin Gilbert, In Ishmael’s House: A History of Jews in Muslim Lands, New Haven, Yale University Press 2010.

2

6

LØGNINDUSTRIEN


om at et befolkningsmessig flertall sikrer stabilitet, og at multinasjonalisme er oppskriften på ustabilitet, konflikter og blodsutgytelser.    Det sier seg selv at alt som sies på disse sidene er mitt og bare mitt; det at jeg takker noen, innebærer på ingen måte at de aksepterer det som er nevnt her eller skrives i fortsettelsen. Jeg har – selvforskyldt – fått rykte på meg for å være en polemiker, noe som har ført til at jeg har fått skarp og gjennomborende kritikk, noen ganger med rette. For de av leserne som ønsker å kritisere: Jeg står åpent til for hogg. Ansvaret for boken er mitt alene.    En stor del av boken ble skrevet i Boston da jeg var der med min kone Lisa. Hun var invitert dit på et sabbatsår. Jeg ønsker å takke henne for tålmodighet og storsinn, for å gjøre meg oppmerksom på ulike studier, for å ha lyttet og kommentert. Jeg vil også takke barna mine, Shira og Adam, som jeg har skjenket mindre tid enn de har krav på. Takk også til de mange anonyme personene som har sendt meg svar og kommentarer til tidligere publiserte artikler. Takken går ikke bare til dem som har støttet meg, men også til dem som har kritisert meg kraftig, særlig til dem som har funnet feil. Begge gruppene har beriket meg, for jeg er langt fra perfekt. Også disse frittalende kritikerne har iblant fremmet riktige påstander. Jeg har gjort feil. Jeg antar de vil finne feil også her og der i denne boken. Kommentarer, reaksjoner og påpekning av feil er alle høyst velkomne. Det vil både hjelpe meg i å oppklare saker og ting og forbedre fremtidige publikasjoner.

TAKK

7


8


Forord Året var 2002. Jeg leste en artikkel skrevet av en dr. Ilan Pappe fra Haifauniversitetet som var publisert i den egyptiske avisen Al-Ahram.1 Her hevdet Pappe til leserne av den populære avisen at «sentrale ministre fra det israelske Arbeiderpartiet har fremmet et regjeringsforslag om befolkningsforflytning», at «israelske professorer og mediepersoner åpenlyst anbefaler forflytning» og at «et israelsk forskningsinstitutt offisielt har gjort forflytning til sitt foretrukne alternativ». Han avsluttet sine anklagende uttalelser med å si at «svært få mennesker i Israel tør å protestere mot befolkningsforflytning».    På den tiden, i min «barndoms uskyld», trodde jeg det måtte være snakk om en feil. Det var utenkelig at en israelsk akademiker kunne skrive en slik artikkel. Jeg var på den tiden spaltist og kronikkredaktør i avisen Maariv. I likhet med andre redaktører i viktige israelske aviser ville jeg aldri publisert artikler som støttet befolkningsforflytning dersom jeg hadde fått dem tilsendt. Støtte til tanken om forflytning var og forble utenfor den israelske konsensus, utenfor den aksepterte diskurs i dagspressen, de sentrale mediekanalene og alle akademiske publikasjoner. Så hvorfor i all verden skrev Pappe at «svært få … tør å protestere mot forflytning»?    For min del ble artikkelen til Pappe et vendepunkt. Det var en akademisk artikkel som fikk meg til å tenke nedslående tanker. Hvordan går det an å ha med så mange «fakta» uten rot i virkeligheten i én enkelt artikkel? På den tiden tilhørte jeg fredsleiren. Oppfatningene mine har ikke endret seg siden. Jeg tilhører fortsatt fredsleiren. Deler av fredsbevegelsen har beveget seg til et annet sted. Ikke et øyeblikk har jeg tenkt at det kan ha noe for seg å lyve for å oppnå fred mellom Israel og de arabiske landene. I dag, etter å ha foretatt en reise gjennom en «løgnindustri», synes det meg klart at freden er et offer

Ilan Pappe, «Demons of the Nakbah», 16.–22. mai 2002, Al-Ahram Weekly Online <http:// weekly.ahram.org.eg/2002/586/sc1.htm>

1

FORORD

9


for løgnen. Pappe og hans slag er fiender av freden, fiender av palestinerne, og fiender av israelerne. *** Omtrent ti år senere skjedde det noe Israel-relatert i sentrum av Boston. Ved inngangen til en bygning stod to unge kvinner av sympatisk utseende. De bar på plakater som hevdet at Israel begår folkemord på palestinerne. Jeg gikk bort til dem, og det kom til en vennlig samtale. Jeg spurte dem hvor mange palestinerne som var blitt drept. De kikket på hverandre. «Millioner», prøvde den ene seg med. «Millioner?» undret jeg, «hvor har du det tallet fra?» De kastet alle slags navn på meg. Også «den israelske professoren Ilan Pappe» ble nevnt, sammen med andre akademikere som hadde skrevet om «folkemordet som Israel gjennomfører». Samtalen fortsatte. De var av den oppfatning at Israel kontinuerlig utfører forbrytelser mot menneskeheten. Det viste seg at de begge var aktive i organisasjonen JVP (Jewish Voice for Peace – «Jødisk stemme for fred»). De hadde ikke den minste prikk av antisemittisme i seg. Tvert imot. De hadde stor politisk, samfunnsmessig og humanitær følsomhet.    Jeg motstod fristelsen til å begynne å diskutere med dem, og prøvde heller å forstå hvordan de hadde fått slike skremmende meninger. De var politisk aktive fordi de trodde på menneskerettigheter og det sentrale jødiske prinsippet «tikkun olam», «å reparere verden». Slik de så det, gjorde engasjementet deres at de fikk «Israels forbrytelser» for øye. Det samsvarte godt med det som ble kringkastet i ulike mediekanaler. En av de to kvinnene hadde en bestemor som overlevde holocaust. Foreldrene hennes var sionistiske aktivister i USA. Hun spurte dem ut om de grusomme tingene Israel gjorde: etnisk rensning, folkemord, apartheidstat. «Jeg sa til foreldrene mine», fortalte hun, «at dersom de elsker Israel, må det ikke være en blind kjærlighet.» Foreldrene ga ikke noen ordentlige svar. Med tiden ble hun stadig mer engasjert. Hos den andre var det foreleseren, sjefen for instituttet selv, som hadde presentert studentene for «rekken av israelske forbrytelser». Også hun ble aktivist. Årsaken var en bekymring for hennes jødiske identitet, som den israelske fascismen berøvet henne for.    Ilan Pappe, som sammenliknet Israel med Nazi-Tyskland, er stolt over disse aktivistene. Han var tross alt den som de siste årene igjen og igjen hadde brukt ordet «folkemord» i sammenheng med Israels handlinger mot Hamas. Pappe er én av mange. Artikkelen hans fra 2002 var også bare én av mange. Slike artikler, som i løpet av det siste tiåret har økt betydelig i omfang, har vekket sinne hos meg, nettopp fordi jeg selv identifiserer meg sterkt med freds-

10

LØGNINDUSTRIEN


bevegelsen. Dette var ikke første gang jeg hadde støtt på såpass alvorlige løgner. I løpet av de årene jeg var mer aktiv i fredsbevegelsen, og i mindre grad var journalist og forsker, hørte jeg mye som vekket min bekymring. Jeg la bånd på meg selv. Jeg ønsket å tro når konflikten pågår i år etter år, og omfatter både lidelse og urettferdighet, forblir noen av arrene. Det rettferdiggjør ikke løgnene. Men jeg ønsket å tro at det var et forbigående fenomen.    Med årene viste det seg at jeg tok feil. Løgnene ble til regelen. Akademikere som Pappe ble til de spirituelle lederne i løgnindustrien. Jeg tviler på at det finnes noen akademisk institusjon med fag innen Midtøsten-kunnskap som ikke bruker bøkene og artiklene til Pappe i undervisningen. Og det vekker definitivt forundring. Finnes det noen akademisk verdi i hans publikasjoner, der store deler av innholdet mangler forankring i virkeligheten? Svaret burde vært entydig. Men for mange er det foreløpig ikke det. Pappe fortsetter å spre sin lære. Det finnes også sannferdige opplysninger i akademiske produksjoner skrevet av mennesker som Pappe. Selvsagt finnes det dét. Men også sannferdige funn fordreies og manipuleres for å komme frem til en politisert forfalskning. Det opphever den akademiske verdien.2    Det finnes andre typer løgner, siden løgn har blitt et daglig anliggende i den internasjonale og israelske pressen. En journalist fra verdens mest leste israelske avis skrev om «esel-prosedyren». Ifølge ham er det i Israels forsvar (IDF) vanlig å knytte palestinere til et esel, og med det sende palestinerne til en særlig grusom død, som en form for tortur.3 Allerede samme dag trykket denne avisen en lederartikkel med skarp fordømmelse, ikke bare av IDF, men av hele staten Israel.4 Artiklene ble også trykket i den engelskspråklige utgaven, som skrives for «lesende og tenkende» mennesker fra venstre til høyre på den politiske skalaen.5 Herfra er veien kort til publisering i tusenvis av medier, idet saken vokser og spres internasjonalt. Det var bare ett problem. Denne hendelsen fant aldri sted. Journalister og aviser tar feil. Det er lov å

Professor Benny Morris skrev en liste med løgner som Pappe sprer i sine tekster. Benny Morris, «The Liar as a Hero», The New Republic 17. mars 2011. <http://www.newrepublic. com/article/books/magazine/85344/ilan-pappe-sloppy- dishonest-historian> 3 Artikkel av journalist Gideon Levy, «Dragging here?» [hebraisk] Haaretz 20. desember 2005 <http://www.haaretz.co.il/misc/1.1068807> 4 «On Apathy» [hebraisk], leder, Haaretz 21. desember 2005. <http://www.haaretz.co.il/opinions/1.1068683> 5 Gideon Levy, «Dusty Trail to Death», <http://www.counterpunch.org/2005/12/27/dustytrail-to-death/>; «On Apathy» <http://www.haaretz.com/print-edition/opinion/on-apathy-1.177373> 23. desember 2005 2

FORORD

11


ta feil, men feil kan rettes; feil burde rettes. Problemet er at det finnes aviser og journalister som, med løgner uten stans, har gjort oppildningen av hat mot Israel til regelen, ikke unntaket. Det samme gjelder tusenvis av notiser i utallige nyhetspublikasjoner, som for eksempel at «IDFs fly angrep på Gazastripen». Beskrivelsen er riktig. Men disse angrepene er vanligvis svar på rakettskyts fra Hamas eller Islamsk Jihad mot sivile befolkningssentra i Israel. Vanligvis nevner ikke internasjonal presse beskytningen forut for det israelske svaret. Begrunnelsen er at det ikke er en nyhet, siden «det ikke er noen skadde i Israel». Hundretusener av israelere må, igjen og igjen, høre varselsirenene. Hundretusener må, dag etter dag, og noen ganger flere ganger om dagen, løpe til tilfluktsrommene. Livene deres har blitt uutholdelige. Til tross for det er det mot Israel kritikken rettes. Den jevne avisleser aner ingenting om bakgrunnen og omstendighetene for Israels motangrep, på grunn av de ensidige reportasjene.    Det er mulig å peke på ytterligere titalls eller hundretalls små løgner. Noen ganger er de delvis sanne, noen ganger er det snakk om fullstendige løgner som ikke har noe som helst grunnlag i virkelige hendelser. Det er lov og nødvendig å kritisere Israel. Det er legitimt. Det legitimerer ikke løgnene. I den israelsk-arabiske konflikten har løgner blitt hovedregelen. De står i veien for det sanne bildet. Avhengigheten av slike løgner gjør at de som finner dem opp må overdrive, blåse opp og iscenesette nye hendelser som tar seg godt ut på kamera for journalister som dekker konflikten. Alt for å styrke fortellingen om at Israel utfører krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.    Det som gjelder for journalister, gjelder også for akademikere. Feilgrep og omtrentligheter er menneskelige foreteelser. Når et akademisk forskningsarbeid inneholder hundrevis av sitater, tall og fotnoter, er det også risiko for feilgrep. Slike feil opphever vanligvis ikke den akademiske verdien av arbeidet. Problemet ligger i de store og systematiske forfalskningene. Problemet er at Midtøsten-konflikten har skapt et langt mer alvorlig fenomen: en enorm industri av mega-løgner.    Slik hevder for eksempel den kjente professoren John Mearsheimer igjen og igjen at det som skjedde med det palestinske folket siden 1948, er en av de største forbrytelsene i moderne historie.6 En annen professor, Juan Cole, en av

Denne uttalelsen ble skrevet på baksiden av boken «Brokers of Deceit» av Rashid Khalidi. Mearsheimer uttrykte den samme tanken også ved andre tilfeller.

6

12

LØGNINDUSTRIEN


de viktigste og mest fremtredende personene innen Midtøstenstudier, påstår at Israels handlinger på Gazastripen er blant de verste som er utført i den vestlige kolonialismen, nest etter hendelsene i Belgisk Kongo.7    Ingen bestrider at den israelsk-palestinske konflikten har ført til urettferdighet. Ingen bestrider at ikke alle palestinerne flyktet av seg selv i løpet av uavhengighetskrigen; det forekom også tilfeller av utvisning av arabere. Historikere diskuterer om dette gjaldt ti prosent eller titalls prosent. Det er en legitim debatt. Problemet ligger i den store løgnen som gjør zionismen til en bevegelse som er skyldig i forbrytelser mot menneskeheten i form av etnisk rensning. Ble Israel virkelig unnfanget i synd? Det er ingen tvil om at opplevelsen av forflytning og opprykking, flyktningstatusen – som blant palestinerne omtales som «nakba-en» («katastrofen») – er en grunnleggende og formativ erfaring i konflikten. Det er utgitt et stort antall publikasjoner om dette. Men er det noen forskjell mellom de palestinske flyktningene og de titalls millioner andre som har blitt tvunget til å flytte fra sine hjemsteder? Utførte Israel en «forbrytelse» i seg selv, eller var det heller snakk om en befolkningsutveksling på linje med dem som skjedde mange andre steder de samme årene? Denne smertefulle problemstillingen vil drøftes bredt. *** Det ser ut til at alle er enige om at konflikten mellom Israel og palestinerne er den mest omtalte i verden. Derfor er også anstrengelsene for å løse den de største. For eksempel ankom den amerikanske utenriksministeren John Kerry til Israel mer enn ti ganger i løpet av 2013. Det samme året ble titusenvis av mennesker drept i et titalls andre konfliktsentra. I den israelsk-palestinske konflikten ble 36 palestinere drept i løpet av 2013. Det er 36 for mange. Men det er mindre enn dagsgjennomsnittet i mange andre konflikter.    Anstrengelsene for å skape fred fortjener anerkjennelse. Men det er noe annet her. Anstrengelsen er resultatet av en tro på, en følelse av, at konflikten mellom Israel og palestinerne er den viktigste kilden til vold i verden. En av lederne av en antivold-organisasjon hevdet dette. Dette hevdet en høytstående britisk politiker. Denne feilen har blitt til en vedtatt sannhet. Denne bo-

Dette er skrevet på prof. Coles blogg: «Right-Zionists try to Silence Walt at the University of Montana», Informed Comment 17. september 2007: «Gaza er det verste resultatet av vestlig kolonialisme noe sted i verden utenfor belgisk Kongo.» <http://www.juancole.com/2007/09/ right-zionists-try-to-silence-walt-at.html>

7

FORORD

13


ken vil handle om denne og andre vedtatte sannheter. Problemet er at de har påvirkningskraft. De globale meningsmålingene som BBC publiserer viser at altfor mange tror på dette tullet.8    Israel har ikke, og vil aldri få, noen tilknytning til de blodigste krigene som har blitt utkjempet over hele verden siden landet ble opprettet. Israel kommer aldri til å ha noen forbindelse til Korea-krigen, til den voldelige kulturrevolusjonen i Kina, til folkemordet i Rwanda, drapsmarkene i Vietnam, Kambodsja, Kongo, Tsjetsjenia og et titalls andre steder. De mest alvorlige konfliktene i vår tid foregår i Syria og Irak, og i en rekke afrikanske land, som Sudan, Somalia, Kongo og Den Sentralafrikanske Republikk. Hundrevis eller tusenvis drepes der hver måned. Titusenvis i året. Dokumentasjonen av disse konfliktene i den internasjonale pressen er magre. Det finnes langt færre forskningsinstitutter og akademikere som arbeider med dem. Overraskende nok har konflikten mellom Israel og palestinerne, som bidrar relativt ubetydelig til mengden av vold og til verdens flyktningproblemer, blitt til «den farligste konflikten for verdensfreden». Og engasjementet står i forhold til det.    En annen påstand er at konflikten mellom Israel og palestinerne fyrer opp under konfliktene i den arabiske eller muslimske verden, og kanskje til og med sinnet i muslimske samfunn i verden, og oppildner den verdensomspennende terroren. Påstander i denne tonen ble fremført av den tidligere amerikanske presidenten Bill Clinton.9 Det er en påstand som bør undersøkes i detalj. De blodigste konfliktene i den arabiske og muslimske verden i det siste tiåret, inkludert de som har med terrorisme å gjøre, finner sted i Irak, Pakistan, Afghanistan, Somalia, Syria og Nigeria. Ingen av disse sentrene for blodbad har noen som helst tilknytning til Israel. Men også Clinton, som ikke kan mistenkes for å ha et gram av fiendtlighet mot Israel, falt i denne fellen.    En annen påstand er at fremveksten av radikal islam og verdensomspennende jihad (hellig krig), som står bak de grusomme angrepene i USA, har tilknytning til Israel. Men på hvilket grunnlag? Den politiske og radikale islams mest voldelige manifestasjoner har forekommet i Algerie, under borgerkrigen i Afghanistan i 1990-årene, både i motstanden mot den sovjetiske invasjonen og senere under Talibans, i Somalia som følge av at islamistgruppen «AlSe for eksempel: «BBC poll: Germany most popular country in the world», BBC News 23. mai 2013. <http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-22624104> 9 «Bill Clinton: Mideast peace would undercut terror», Jerusalem Post 10.6.2010. («Det vil være halvparten av motivasjonen for at terror i hele verden – ikke bare i regionen – [skal] forsvinne.») 8

14

LØGNINDUSTRIEN


Shabbab» styrket sin posisjon, og i Sudan etter at lederen av Det muslimske brorskap, Hassan Abdallah al-Tourabi, tok makten, og massakrene i Darfur fant sted. Også fremveksten av Al-Qaida skjedde uten tilknytning til konflikten mellom Israel og araberlandene. I løpet av det siste tiåret har nye konfliktsentra vokst frem, blant annet i Syria, Nigeria, Mali, Jemen, Tsjetsjenia og Dagestan. Ingen av disse stedene har noen tilknytning til konflikten mellom Israel og palestinerne. De ulike islamistiske bevegelsene, som wahhabismen, deobandismen og salafismen, oppstod, vokste frem og styrket seg uten noen som helst tilknytning til Israel. Også Det muslimske brorskap, den aller sterkeste bevegelsen innen sunni-islam, oppstod, vokste og spredte om seg uten noen forbindelse til Israel. Årsakene til fremveksten av disse bevegelsene og organisasjonene er knyttet til utviklingen av interne forhold i den muslimske verden. Israel har ingen forbindelse til dette. Den sentrale påvirkningsfaktoren er kapital fra Saudi-Arabia som kanaliseres til læresentra og madrasa-er (religiøse læreinstitusjoner) i blant annet Pakistan og Afghanistan, og videre til andre land, deriblant også til muslimske samfunn i vestlige land.10 På samme måte som på andre områder har Israel blitt syndebukken. Israel er knyttet til alt, og Israel er skyldig i alt. Konflikten mellom Israel og palestinerne må løses, i likhet med alle andre konflikter. Men likevel: En løsning på konflikten vil ikke redusere blodbadet i Irak, Syria, Nigeria eller Somalia. Den vil heller ikke redusere intensiteten i sinnet den radikale islamismen har mot Vesten.    Man bør minne om at i motsetning til illusjonen som løgnindustrien sprer, både generelt og særlig innen den post-kolonialistiske akademiske tradisjon, så kjemper ikke den radikale islam imot Vestens undertrykkelse, verken den kolonialistiske eller sionistiske. Den radikale islams kamp er mot selve eksistensen av den frie verden. Videre er det ikke slik at den radikale islam dreper amerikanere, briter, franskmenn eller israelere. Den dreper hovedsakelig muslimer. Det er de som er ofrene.11 ***

10 Anthony Glees; Chris Pope, «When Students Turn to Terror: Terrorist and Extremist Activity on British Campuses», London 2005; «Saudi Time Bomb? – Interview: Vali Naser», PBS. <http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/saudi/interviews/nasr.html> 11 For mer informasjon se: Emmanuel Sivan, «The Clash Within Islam», Survival, bd. 45 (våren 2003).

FORORD

15


Den første delen av denne boken er et resultat av gravearbeid. I denne delen undersøkes sentrale påstander som rettes mot Israel. Etnisk rensning, folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, brudd på menneskerettighetene, undertrykkelse, apartheid. Vi vil først undersøke problemstillingen etnisk homogenitet. På tross av den negative klangen begrepet har i dag, vil det vise seg at dette var den aksepterte normen i første halvdel av det forrige århundret. Det var videre den foretrukne løsningen blant både britene og det arabiske lederskapet, som støttet befolkningsforflytning og ‑utveksling. Vi vil ikke bare se at israelerne aldri utførte folkemord, men at antall skadde i konflikten mellom Israel og araberne generelt, og særlig innen konflikten mellom Israel og palestinerne, er blant de laveste i historien blant voldelige konflikter mellom nasjoner.    Vi vil også se at det apartheid som Israel angivelig fører ikke eksisterer, og aldri vil eksistere, og at oppfatningen hovedsakelig er et resultat av usann propaganda. Israels kontroll over Vestbredden og Gazastripen har også gjort palestinerne til en av de gruppene som har gjennomgått den aller raskeste og største utviklingen av alle verdens befolkninger.    Den andre delen av boken fremstår mer polemisk. I denne delen drøftes den internasjonale venstresiden, akademia, professorer og kringkastere som har blitt viktige knutepunkt for å fôre løgnindustrien med forvridd informasjon. Vi vil også her se på problemstillingen rundt en nasjonalstat som også er en jødisk-demokratisk stat. *** Løgnindustrien har skapt en av verdens største svindler de siste tiårene – en svindel av historiske og hysteriske proporsjoner. Det var ikke profesjonelle propagandister som skapte svindelen, og heller ikke PR-folk. Akademikere, pressefolk og menneskerettighetsforkjempere skapte svindelen. Mange av dem er ærlige og respektable mennesker. Hensiktene deres er gode. De ønsker en bedre verden. Dette ønsket gjør ikke svindelen mindre alvorlig, men gjør det bare desto vanskeligere å se den for det den er. Løgnen vinner. Den store svindelen har ifølge globale meningsmålinger gjort staten Israel til et av de landene som utgjør en størst trussel mot verdensfreden. Den største svindelen i Vesten sammenfaller med oppildningen og anklagene mot både jøder i seg selv og Israel, særlig i den arabiske verden. Slik har en skremmende og farlig koalisjon blitt unnfanget, en koalisjon som ikke har noe som helst å gjøre med menneskerettigheter eller tikkun olam.

16

LØGNINDUSTRIEN


Mange av dem som har kommet med uttalelser som går utover legitim kritikk av Israel, har trådt over den «røde linjen». De har blitt en del av demoniseringskampanjen. De er medskyldige i å ha skapt det monsteret som bærer navnet Israel. De hjelper ikke med dette palestinerne. De fremmer ikke en fredsavtale. De har gitt legitimitet til de aller mest ubegrunnede anklagene som palestinerne fremmer, og slik har de styrket de radikale, de uten vilje til kompromiss, som ikke har noen slags hensikter om å nå frem til en fredelig løsning. På 1970- og 1980-tallet var det ledende slagordet for fredsbevegelsen «to land for to folk». Det siste tiåret har det vært «boikott Israel!» Boikott-bevegelsen gjør konsekvent og systematisk Israel til et monster. Man inngår ikke fred med et monster, og slik har løgnindustrien blitt et av de største hindrene for fred. Denne boken er mitt ydmyke bidrag til tikkun olam og til kampen for fred. Når løgnindustrien har fått et skudd for baugen, når Israel har blitt til et normalt land som både kan lykkes og gjøre feil, vil muligheten for å oppnå fred være langt større. Til det beste for muslimer og jøder, palestinere og israelere. Amen. Inshallah.

FORORD

17


18


Kapittel 1

En håndbok til løgn Det finnes mange former for løgner, og alle benyttes, noen ganger i en salig blanding, i løgnindustrien mot Israel. Om regelrette løgner, om villedelser, om kjempemessige overdrivelser og løgner med en akademisk aroma.

Løgnindustrien er en av de mest svimlende suksessene de siste tiårene. Det er en skremmende suksess. I denne suksessen finnes det ikke noe sentralisert hovedkvarter. Det er en suksess som startet med gode hensikter, med å ta den svakes – arabernes og palestinerens – side. Studenter i Vesten som har gått svøpt i palestinaskjerf, har ikke gjort det med antisemittiske motiver. De har gjort det av empati med dem som har fremstått som ofrene. Av empati med den svake verden, den tredje verden. Men noe har skjedd på veien. De gode hensiktene har blitt til ikke-fullt-så-gode hensikter. Den legitime kritikken har i stor grad blitt til ikke-fullt-så-legitim kritikk. Den har blitt kanalisert inn i ulike spor av fordreininger, villedninger og løgner.    Israel har blitt til symbolet på undertrykkelse, til et land som setter verdensfreden i fare, til et land som utfører omfattende brudd på menneskerettighetene. Til et land som, om det ikke ennå har blitt en apartheidstat, er på god vei til å bli det. Til et land som utfører massemord på sine fiender, drap som kritikerne omtaler som folkemord. Et land hvis eksistens baserer seg på den enorme forbrytelsen etnisk rensning, og hvis forbrytelser fortsetter i det uendelige.    Israel fortjener kritikk på mange felt. Denne boken tar ikke for seg den legitime kritikken mot saker som bosettingspolitikk, ulike politiske prosesser og diverse politikeres eller andre offentlige personers tåpelige utspill. Fokuset i

EN HÅNDBOK TIL LØGN

19


denne boken er løgnindustrien, som prøver å fremstille Israel som et monster, og som i mange fora allerede har lyktes i å gjøre Israel til en djevel på jord.    Løgnindustrien bygger på en konsekvent, metodisk og grenseløs fordreining som opptrer i utallige forkledninger. Den baserer seg på mange forskjellige former for løgner. Dette er de viktigste formene: De regelrette løgnene Diverse publikasjoner har omtalt saker som at «Israel har økt spedbarnsdødeligheten blant palestinerne», «Netanyahu har talt til fordel for å utvise israelske arabere», «IDFs soldater binder palestinere til esler som trekker dem inn i døden», «brorparten av professorene i Israel støtter befolkningsforflytning».    Dette er kort og godt løgner.    Overraskende nok er akademikere og journalister den viktigste kilden til denne formen for løgner. Disse løgnene blir umiddelbart avslørt – men det hjelper vanligvis fint lite. Løgnene får bred dekning, noen ganger i hovedoverskrifter. Avsløringen av dem publiseres derimot på nettsteder eller midt i avisen. Brorparten av seere, lyttere, lesere vet ikke at det er snakk om løgner. De vet ikke at, ved siden av enkelte glimt av sannferdig informasjon, vil en viss type journalister og forelesere plante fragmenter av upresis informasjon i hodene deres. De har ingen mulighet til å vite at det er snakk om løgner. Når disse løgnene spres i et klima preget av fiendskap mot Israel, oftest som et resultat av lignende utsagn fra andre journalister og forelesere, blir løgnene til sannhet. Teoretisk sett er det svært lett å avsløre denne formen for løgner. I praksis blir også regelrette løgner iblant til sannhet. De villedende løgnene Peter Beinart, en jødisk-amerikansk intellektuell, skrev en artikkel om hvordan den jødiske ledelsen i USA har feilet. Artikkelen vekket gjenklang.1 Beinart prøvde her blant annet å fremstille unnfallenheten til det jødisk-amerikanske lederskapet overfor den såkalt frastøtende politikken som den israelske statsministeren, Benjamin Netanyahu, fører. I den forbindelsen siterte han i den

«The Failure of the American Jewish Establishment», The New York Review of Books 10. juni 2010 <http://www.nybooks.com/articles/archives/2010/jun/10/failure-american- jewishestablishment/>

1

20

LØGNINDUSTRIEN


engelskspråklige utgaven av en bok av Netanyahu, «Et sted under solen»,2 der han avviser tanken om en palestinsk stat. Sitatet er riktig. Men Beinart skrev sin artikkel i 2010, mens Netanyahu skrev sin bok i 1993. Den gang var dette standpunktet til brorparten av lederskikkelsene i den amerikanske regjeringen, og til brorparten av den israelske venstresiden, inkludert Yitzhak Rabin, som på det tidspunktet var statsminister. Siden boken ble utgitt har det være en rekke viktige hendelser: Camp David-forhandlingene, etterfulgt av Clintons fredsforslag (Clinton-parameterne), som den israelske regjeringen aksepterte og Arafat avslo; den israelske uttrekningen fra Gazastripen, som selv Netanyahu først støttet; deretter ytterligere et forslag om en palestinsk stat, som ble presentert av Ehud Olmert, og som Mahmoud Abbas avslo. Og først og fremst: Netanyahu endret selv sitt standpunkt dramatisk i den velkjente Bar Ilan-talen i juni 2009, der han anerkjente prinsippet om to stater. Dette var noe helt annet enn i 1993.3    Det skorter ikke på grunner for mer saklig kritikk mot Israel, men Beinart valgte å villede. Han presenterte standpunktene til Netanyahu fra 1993 for å håne Israel i 2010. Det er et interessant fenomen, fordi det er nettopp det det ytre høyre i Israel gjør mot palestinerne. Det ytre høyre presenterer palestinske standpunkt fra 1960- eller 1970-tallet for å gi inntrykk av at ingenting har forandret seg siden. Det er omtrent som å presentere Ronald Reagans eller det republikanske partiets avvisning av en palestinsk stat i 19804 som om det nå er det amerikanske lederskapets offisielle politikk.    Den aller vanligste villedningen i den internasjonale pressen er praksisen med å rapportere bare deler av helheten. Et eksempel er reportasjer om «israelsk bombing på Gazastripen». Beskrivelsen er i seg selv korrekt. Men det sies ingenting om Hamas’ angrep med raketter eller granatskyts mot israelske byer og tettsteder nær Gazastripen i flere timer forut for bombingen. Alternativt presenteres denne informasjonen skjult inne i artikkelen. Overskriften fremstiller Israel som den angripende part. En slik villedning blir til et fast mønster innen all dekning av konflikten. Benjamin Netanyahu, A Place among the Nations, New York 1993. «The vision – two free nations: the full Netanyahu speech», YNET 14. juni 2009. <http:// www.ynet.co.il/Ext/Comp/ArticleLayout/CdaArticlePrintPreview/ 1,2506,L-3731292,00.html> Engelsk oversettelse: <http://mfa.gov.il/MFA/PressRoom/2009/Pages/Address_PM_Netanyahu_Bar-Ilan_University_14-Jun-2009.aspx> 4 «Vi mener at opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden vil være destabiliserende og skadelig for fredsprosessen»: «Republican Party Platform of 1980», The American Presidency Project 15. juli 1980, <http://www.presidency.ucsb.edu/ws/ index.php?pid=25844> 2 3

EN HÅNDBOK TIL LØGN

21


Iblant presenteres meningsmålinger der den israelske opinionen tilsynelatende er imot likestilling for arabere, støtter befolkningsforflytning og så videre. Dette er nydelig villedning. For det første virker det som om det for hver meningsmåling bestilt av en politisk part, finnes en mer seriøs og profesjonell meningsmåling med de stikk motsatte konklusjonene. For det andre: Når det for eksempel kommer til befolkningsforflytning, gjennomføres også den aller viktigste meningsmålingen, parlamentsvalget. I noen år har det vært ett, og kun ett, parti som har støttet tanken om befolkningsforflytning. Dette partiet har i høyden hatt tre av 120 mandater i nasjonalforsamlingen Knesset. Ved 2013-valget var det bare én representant som støttet befolkningsforflytning blant de høyreorienterte partiene. Partiet nådde ikke engang over sperregrensen. Løgner om proporsjoner Konflikten mellom Israel og palestinerne avstedkommer utallige publikasjoner fra menneskerettighetsorganisasjoner, FN, FNs menneskerettighetsråd, internasjonale organisasjoner, forskningsinstitutter og universiteter. Disse omhandler og omtaler brudd på menneskerettighetene, ofte reelle. Det er rom for å publisere disse – et nødvendig rom –, og det er rom for kritikk. Problemet ligger i proporsjonene. Når de igjen og igjen bruker et ladet ord som «apartheid» om ordinære utslag av diskriminering, når diverse FN-organer fordømmer Israel mer enn alle andre land i verden, når Amnesty International og andre organisasjoner er mer opptatt av Israel enn noe annet land, er resultatet total forvrenging.    Slik vedtok for eksempel FNs generalforsamling 22 vedtak imot Israel i 2012, mot fire imot resten av verden.5 Frem til 2010 vedtok FNs menneskerettighetsråd 33 vedtak mot spesifikke land, siden opprettelsen i 2006. 27 av disse var rettet mot Israel.6 I 2013 rakk FNs menneskerettighetsråd å fatte 25 vedtak, hvorav fire mot andre land, og 21 mot Israel. Hundretusenvis av mennesker var ofre for tyranniske regimer, utallige massakrer og pogromer ble

<http://blog.unwatch.org/index.php/2012/12/27/this-years-tally-21-u-n-resolutions-onisrael-4-on-rest-of-world-combined/> 6 <http://www.forbes.com/2010/02/10/human-rights-council-united-nations-iran-opinionscolumnists-claudia-rosett.html> 5

22

LØGNINDUSTRIEN


utført,7 hvorav noen var støttet av land som er medlemmer i rådet. Israel har ikke utført selv en tøddel av det de andre har gjort. Men Israel har fått mer fordømmelse enn noe annet land – kanskje selv alle andre land til sammen.    Min innvending er ikke imot publiseringen. Det handler ikke om at Israel skal være fritatt fra kritikk. Argumentet er ikke at «fordi andre land utfører brudd på menneskerettighetene eller forbryter seg mot uskyldige, har Israel også lov». Én urettferdighet unnskylder ikke en annen. Problemet med løgner om proporsjoner er et helt annet. Det ligger i den overdrevne interessen, den urimelige interessen for staten Israel, mens andre konflikter der andre land er involvert ignoreres. Det er som en hvit politimann i det sørlige USA. Ti biler som kjører raskere enn fartsgrensen på 100 kilometer i timen passerer ham. Ni hvite sjåfører passerer i mellom 110 og 200 kilometer i timen. Bare den svarte sjåføren, som kjører i 105, stanses og straffes. Ingen av de ni hvite sjåførene blir straffet. Fenomenet gjentar seg. Det er mange politimenn i området. Og merkelig nok er det bare den svarte sjåføren som gang etter gang får bot. Er dette å opprettholde lover og regler, eller er det rasisme?    Hvordan er det mulig å måle hjernevasking? Hvordan er det mulig å gjøre et land til et monster? Dette er en kombinasjon av typen dekning, som nesten alltid er fiendtlig, og mengden dekning, som går ut over all rimelighet. Således nevnte for eksempel den britiske avisen The Guardian Israel 1008 ganger i 2011,8 med et gjennomsnitt på tre ganger per utgave. Dette året ble 115 palestinere drept, de fleste av dem involvert i terror.9 Irak ble nevnt 504 ganger. Det samme året ble det drept 4059 sivile i Irak. Tallet for Afghanistan er 3021. Minst 410 av disse ble drept av styrker som britiske soldater var del av.10 Det samme året ble det på det samme området drept 46 britiske soldater.11 Men Irak og Afghanistan, der tusenvis av sivile ble drept, og der britiske styrker både drepte og ble drept, ble nevnt færre ganger i avisen enn Israel.

<http://www.forbes.com/2010/02/10/human-rights-council-united-nations-iran-opinionscolumnists-claudia-rosett.html> 8 <http://cifwatch.com/2012/01/08/the-guardians-continuing-obsession-with-israel-by-thenumbers/> 9 <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/after-cast-lead/by-date-of-event/wb-gaza/ palestinians-killed-by-israeli-security-forces> 10 <http://graphics8.nytimes.com/packages/pdf/world/20120204_afghan_civilians_deaths. pdf> 11 <https://docs.google.com/spreadsheet/ccc?key=0AonYZs4MzlZbcGhOdG0zTG1EWkVPanR FU1JZNW8wZHc#gid=0> 7

EN HÅNDBOK TIL LØGN

23


Det samme året skjedde det ikke noe spesielt i konflikten mellom Israel og araberne, fordi dette var det året Den arabiske våren – kanskje heller Det arabiske blodbadet – utspilte seg. Titusenvis ble drept i Syria og Libya. Det stormet i Egypt. Men Guardian var opptatt med Israel. Besettelsen som vises i omfanget av dekningen er også en antiisraelsk besettelse. Etter slik dekning er det ikke overraskende at britiske akademikere støtter en boikott mot Israel og ikke mot Storbritannia. Når det i tillegg er gode grunner til å kritisere innholdet i medias dekning – vi kommer til dette senere –, blir bildet enda mørkere.    Peter Beinart hevdet at kritikken rettes mot Israel fordi det er et demokratisk land, ikke fordi det er en jødisk stat. Men Storbritannia er et demokrati. Britiske soldater befinner seg i Irak og Afghanistan. De dreper og blir drept. Men den viktigste avisen i progressive kretser er opptatt med Israel. Beinart tar selvsagt feil. Årsaken til besettelsen er ikke at Israel er demokratisk. Er det fordi det er jødisk? Løgner basert på sanne historier Rabbinere i Israel ser på arabere som mindreverdige skapninger. Jødiske ungdommer prøvde å brenne ned en moské. IDF-soldater skadet en gruppe palestinske kvinner som beveget seg mot dem. IDF anholdt en fem år gammel palestinsk gutt, og bilder viste ham i full gråt. Ultraortodokse barn spyttet på prester i Gamlebyen. Ungdom sør i Tel Aviv angrep en barnehage for asylsøkerfamilier. Knesset-representanter for høyreorienterte partier har fremmet et lovforslag som vil begrense ytringsfriheten eller minoritetsrettigheter. Alle disse tingene er sanne. En kunne tilføyd flere eksempler. Israel har et pulserende mangfold av meninger og organisasjoner; det finnes Knesset-representanter og rabbinere som har avskyelige, og noen ganger rasistiske, holdninger.    Det er ikke vanskelig å sette sammen en lang og lærd bok, i sin helhet basert på sanne historier, som fremstiller Israel som et monster. Hver historie er i seg selv en del av det israelske mangfoldet. Men om man fokuserer bare på udådene til de høyreekstreme eller ultraortodokse, og skriver en artikkel eller en bok på grunnlag av dem, er ikke resultatet en god representasjon av det israelske samfunnet eller staten Israel. Det er heller en serie av hendelser som kunne ha skjedd i ethvert europeisk land der det finnes høyreekstreme, unge nynazister, rasister med religiøs overbevisning, fremmedfiendtlighet og annet.    Hvordan vet man om slike publikasjoner er et stort bedrag? Det er nødvendig å teste påstandene statistisk: Presenterer publikasjonen, boken eller artikkelen statistisk og komparativ informasjon, eller presenterer den kun

24

LØGNINDUSTRIEN


hendelser?12 Mange av forfatterne som tilhører den antiisraelske leiren presenterer hendelser, men dette er pøbelstreker som finnes i ethvert demokratisk samfunn. USA er ikke et rasistisk land til tross for Ku Klux Klan eller personer som David Duke (som tror på den hvite rases overlegenhet). Norge er ikke et fascistisk land bare fordi en Anders Behring Breivik tok livet av flere titalls unge mennesker på grunn av sin fremmedfrykt. Tyskland er ikke et nazistisk land fordi unge menn med barberte hoder har brent ned sovesaler der tyrkiske arbeidere bor. I Israel står de høyreekstreme svakt, i motsetning til påstander i diverse publikasjoner om landet. Det kan tenkes at de står svakere her enn i de fleste europeiske land. Ved valget i 2013 klarte ikke det ytterliggående høyrepartiet å nå opp til sperregrensen.    I Israel, som i andre land, finnes det reality-TV, der seerne hovedsakelig tilhører middelklassen og den lavere middelklassen. Seerne stemmer frem den kandidaten de mener er den beste sangeren, den mest interessante personligheten eller den beste kokken. I løpet av ett år, i fire av de fem mest populære programmene i Israel, stemte israelerne frem følgende deltakere: En arabisk kvinne i programmet «The Voice», en sort kvinne av etiopisk opprinnelse i «Big Brother», en kvinnelig fremmedarbeider fra Filippinene i «X-Factor» og en annen arabisk kvinne i «Master Chef». De nådde alle opp til førsteplass.    Dette er ikke et kjennetegn på et rasistisk samfunn. Dette karakteriserer et samfunn som er blandet, åpent og liberalt. Det finnes ingen teoretiske eller akademiske arbeider som tar for seg denne siden av det israelske samfunnet, men utallige publikasjoner dreier seg om marginale fenomener som er statistisk ubetydelige. Resultatet er at Israel blir fremstilt som et rasistisk land. Løgner med akademisk eim I desember 2013 hevdet professor Richard Falk, spesialrapportør for de palestinske områdene ved FNs menneskerettighetsråd, at Israel har «folkemordhensikter» overfor palestinerne.13 Det burde være lett å tilbakevise en slik løgn. På den tiden Falk sa dette, i midten av desember, hadde det i løpet

12 Den følgende boken er et eksempel på denne typen publikasjoner: Max Blumenthal, Goliath: Life and Loathing in Greater Israel, Nation Books 2013. 13 «Top UN Official Richard Falk Accuses Israel of Targeting Palestinians with ‘Genocidal’ Intent», UN Watch 17. desember 2013.

EN HÅNDBOK TIL LØGN

25


av året blitt drept 30 palestinere, hvorav brorparten var terrorister.14 Det er langt færre enn dagsgjennomsnittet på samme tid på steder som Irak, Syria og Somalia, og sannsynligvis også Pakistan og Afghanistan. Det er beklagelig at 30 palestinere dør i løpet av et år. Vi kan kritisere Israel. Men bruken av ordet «folkemord» er en total forvrengning. Falk er ikke den eneste. Intellektuelle, hvorav mange av disse ledende på sine felt, beskylder Israel for en rekke forbrytelser mot menneskeheten. De tillegger Israel onde intensjoner og sammenligner med nazistene. De påstår at det Israel gjør, er en av de mest alvorlige forbrytelsene i moderne historie, eller at Israels handlinger ligner på det Belgia gjorde i Kongo, og de bruker ordet «folkemord» igjen og igjen.    Apartheid-retorikken tiltrekker seg mange akademikere. De tar gjerne i bruk sofistikerte metoder. Således settes for eksempel merkelappen «etnokrati» på Israel, en tittel som umiddelbart går over til «apartheid». I virkeligheten er de fleste land i verden nasjonalstater der det også lever minoritetsbefolkninger. Diskriminering mot etniske minoriteter eksisterer til en viss grad i alle land, også i Israel. Men som vi skal se nærmere på i det følgende, er det i henhold til tallene mindre slik diskriminering i Israel enn i andre land. Til tross for det er det ingen andre land som får arrangert festivaler som «Apartheid Week» mot seg. Det finnes ingen andre land som akademikere så fritt setter apartheidstempelet på.    I fag som omhandler konflikten mellom Israel og den arabiske verden, er hele pensumlister fylt av bøker og artikler av professorer eller journalister som for det meste tilhører samme akademiske tradisjon, vanligvis «post-kolonialismen». Når mange av dem er politisk aktive mot Israel, har undertegnet opprop mot Israel eller deltar i demoniseringskampanjen på annet vis, er resultatet hjernevask og en fullstendig kastrering av den akademiske friheten.15 Dette er særlig fremtredende i en organisasjon som Middle East Studies Association (MESA), som samler forelesere innen Midtøsten-studier i USA. Mange av medlemmene har politisk slagside, noe som gjør universitetsområdene til sentra for den antiisraelske bevegelsen.16 «Palestinians killed by Israeli security forces in the Occupied Territories, after operation Cast Lead», B’Tselem, <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/after-cast-lead/by-dateof-event/wb-gaza/palestinians-killed-by-israeli-security-forces> 15 For eksempler på denne typen pensum og analyser i forskningen til Institute for Zionist Strategies, se: Post-Zionism in Academia, [hebraisk], Jerusalem 2010. <http://www.izs.org.il/ eng/?catid=395> 16 Martin Kramer, «MESA Culpa», Middle East Quarterly 9, nr. 4 (høsten 2002), s. 81–90 <http:// www.meforum.org/500/mesa-culpa> 14

26

LØGNINDUSTRIEN


Løgnene fra akademikere er de aller farligste, ikke bare fordi de er beskyttet av paraplyen av akademisk frihet, men også fordi de befinner seg under et dekke av seriøsitet. Kritikken mot skjevheter i akademia møter på en murvegg av aktører som vil forhindre den. Faktisk var disse forvrengningene utgangspunktet for det største vendepunktet, som startet i 2001. Martin Kramers bok om skjevheter i akademia ble publisert før den store bølgen av rapporter om «folkemord», «forbrytelser mot menneskeheten» og mer begynte. Den startet med en serie hendelser som starten på den andre intifadaen, Durbankonferansen og terroraksjonene mot USA i 2001.17 Fabrikasjonene etter disse kan kalles «grunnleggende løgner» eller «megaløgner». Jeg ser grundig på disse sakene i de første kapitlene, i et forsøk på å avsløre løgnene. Den store løgnen Nazi-ledelsens propagandakrig mot jødene kom forut for utryddelsesprosjektet. Nazi-ledelsen visste at det trengtes en stor løgn for å få med seg massene.18 En løgn som er så latterlig, så absurd, at massene vil finne det vanskelig å stå imot. Den store løgnen hadde som mål å gjøre om den internasjonale jødedommen til Det tredje rikets aller største fiende. I henhold til den store løgnen kontrollerer den internasjonale jødedommen Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Den konspirerer om en «utryddelseskrig» mot Tyskland.19 Den store løgnen snur virkeligheten fullstendig på hodet. En Wehrmacht-soldat som kjempet på den russiske fronten, skrev dermed til sin familie i 1941 om «de utrolig grusomhetene som jødene gjør».20 Han trodde sannsynligvis på det han skrev. Løgnen stanset ikke der. Den er heller ikke begrenset til hjernevaskede soldater. I dagens versjon er det Israel, som i minst grad av alle som

17 Martin Kramer, Ivory Towers on Sand: The Failure of Middle Eastern Studies in America, Washington DC 2001 <http://scholar.harvard.edu/files/martinkramer/files/IvoryTowers.pdf> 18 Jeffrey Herf, «The ‘Jewish War’: Goebbels and the Antisemitic Campaigns of the Nazi Propaganda Ministry», Holocaust and Genocide Studies, 2005, nr. 19, s. 51–80. <http:// migs.concordia.ca/documents/ HerfNaziPropagandaGoebbelsandtheJewsHGSSpring2005.pdf> 19 Tyskerne utnyttet en bok ved navn Germany Must Perish! publisert i 1941 av en jøde, Theodore Kaufman, som oppfordret til avmaskulinisering av tyskerne for å bringe fred til verden. Det var åpenbart ingen forbindelse mellom denne jøden og noen som helst jødisk institusjon. 20 Joel S. Fishman, «The Big Lie and the Media War Against Israel: From Inversion of the Truth to Inversion of Reality», Jewish Political Studies Review 19, 2007 <http://jcpa.org/article/ the-big-lie-and-the-media-war-against-israel-from-inversion-of-the-truth-to-inversion-ofreality/>

EN HÅNDBOK TIL LØGN

27


befinner seg i lignende konflikter skader uskyldige, som blir til et land som utfører folkemord. Terrorister og Hamas, som erklærer at de ønsker å utrydde jødene, blir til «frihetsforkjempere».    Denne typen løgner spres både av israelske aktivister fra venstresiden, islamistiske anti-israelske propagandaaktivister og akademikere. De nye antisemittene etablerer sannheten om at «internasjonal sionisme har kontroll over London, Moskva og Washington». De mest raffinerte blant dem fremholder at «staten Israel er en sentral årsak til vold i verden», eller at «voldskulturen til Israel og jødene vil føre til menneskehetens ødeleggelse». Dette er ikke utsagn som settes frem av ytterliggående antisemitter. Dette er utsagn som settes frem av sentrale figurer i politikken og akademia. De gamle antisemittene snakket om den «internasjonale jødedommen». De nye antisemittene snakker om «den internasjonale zionismen» eller om «Israel». Fortsettelsen er helt identisk. Hitler sa at «jøden er den store faren for menneskeheten».21 Det er nettopp det som i dag sies om Israel, zionismen og noen ganger også om jødene selv. Enda mer alvorlig er det at den demokratiske æra selv legger til rette for at løgnen kan overleve. Undersøkelser i vestlige land viser at nær 50 prosent av respondentene mener at Israel er farlig for verdensfreden. Den store løgnen må avsløres, for vi har allerede erfart skrekkscenariet.    Den vanskelige forbindelsen mellom antisemittisme og antisionisme faller i hovedsak utenfor tema for denne boken. Men én ting er klart: Den antisionistiske eller antiisraelske propagandaen følger de nøyaktig samme mønstrene som den nazistiske antisemittiske propagandaen. Mellomkrigstidens store løgner kommer tilbake i fokus, nesten med samme ordlyd. Og den har oppnådd en skremmende suksess. *** Det finnes løgner som bare er til når temaet er Israel. De befinner seg vanligvis i den internasjonale pressen. Således ble det for eksempel skrevet en artikkel om kristne i den muslimske verden i The Independent. Emnet fortjener i sannhet å være tema for en omfattende debatt. Hundretusenvis av kristne blir flyktninger og hundrevis blir drept. Mange utsettes for forfølgelse. Israel er det eneste landet i Midtøsten der kristne samfunn blomstrer. Men artikkelen er i sin helhet viet situasjonen for kristne i Israel og fremstiller dem som forfulgte. Avisen la til og med til en undertittel med krav om at prins Charles må

21

Herf, s. 58.

28

LØGNINDUSTRIEN


gripe inn.22 Artikkelen inneholdt så mye løgn og bedrageri at den ble utsatt for en knusende tilbakevisning.23 Løgner av denne typen, som forekommer daglig, fortjener egentlig en egen bok. Denne boken handler mindre om disse løgnene fordi de stadig, på daglig basis, behandles ved nettsteder som «CAMERA», «Honest Reporting» og «ELDER of Ziyon [sic]» i USA, «Presspectiva» i Israel og «BBCwatch» og «CIF» i Storbritannia.24 Løgnene blir avslørt, men problemet er at mens hundretusenvis eller millioner leser den opprinnelige artikkelen, er det bare noen få tusen som eksponeres for tilbakevisningen.    Den samme avisen skrev at «den israelske regjeringen holder palestinske barn til fange i åpne bur i løpet av vinteren».25 Det er ingen tvil om at dette er snakk om en sadistisk forvrengning som fremstiller Israel som et nazistisk land. Sannheten er at det ikke er tale om palestinske barn, ikke om fanger og ikke om noen vinter. Det er snakk om en prosedyre der anholdte fanger måtte vente i timevis på overføring. Den som klaget over dette var påtalemyndigheten i … Israel.26 En frivillig organisasjon som visstnok arbeider med menneskerettigheter, endret fullstendig på rapporten. Independent gjorde nok en endring, og resultatet var ekte sadisme. Prosedyren i seg selv har blitt endret som følge av kritikk internt i Israel. Men britiske Independent trykket ikke noen rettelse. I den neste artikkelen en av de «progressive» kommer til å skrive mot Israel, eller kanskje i en akademisk utgivelse, vil forfatteren nevne den sadistiske prosedyren Israel utfører mot palestinske barn.    Denne historien gjentar seg igjen og igjen og viser hva som har skjedd i diskursen om menneskerettigheter, som har blitt til en diskurs av løgn. Den handler ikke om å beskytte menneskerettighetene. Den handler om forfølgelse av ett land hvis handlinger fører til brudd på menneskerettighetene, men i mindre grad enn andre land som befinner seg i lignende omstendigheter. Det finnes ingen konflikt de siste tiårene der ikke også uskyldige mennesker har blitt rammet. Det finnes ingen konflikt der det ikke har forekommet brudd

22 «Will Prince Charles, the ‘Defender of Faiths’, stand up for Christians in Israel?», Independent 19.12.2013. 23 <http://elderofziyon.blogspot.co.il/2013/12/outrageous-anti-israel-article-in.html#. UtrTmPTA6IU> 24 <http://www.camera.org/>; <http://elderofziyon.blogspot.co.il/>; <http://honestreporting. com/>; <http://www.presspectiva.org.il/>; <http://bbcwatch.org/>; <http://cifwatch.com/> 25 <http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/israel-government-torturespalestinian-children-by-keeping-them-in-cages-human-rights-group-says-9032826.html> 26 <http://index.justice.gov.il/Units/SanegoriaZiborit/News/Pages/Kluvim.aspx>

EN HÅNDBOK TIL LØGN

29


på menneskerettighetene. Men bare konflikten mellom Israel og Hamas resulterte i en spesiell rapport som Richard J. Goldstone-rapporten. Hans påstander om Israel var at selv om landet hadde rett til å svare på angrep, var svaret «uforholdsmessig». Det motsatte er tilfelle. Israels reaksjon var proporsjonal. Det var heller gjensvaret som led under mangel på forholdsmessighet.    Løgner av denne typen sklir noen ganger over i antisemittisme. Når Israel igjen og igjen blir fremstilt som «barnemorder», ligger ikke problemet bare i proporsjonene. Problemet ligger i bruken av gamle antisemittiske forestillinger, slike som ble knyttet til jødene i mørke perioder i historien. *** Et argument man jevnlig kan høre i den offentlige diskursen er «du snur all kritikk av Israel til anklager om antisemittisme». Også forfatteren av den ovenfor nevnte historien om forfølgelse av kristne i Israel fremsatte dette argumentet. Også tidligere statsminister i Malaysia, Mahathir Mohamad, kom med et slikt argument i forbindelse med kritikk av hans antisemittiske tale ved en konferanse for Organisasjonen for islamsk samarbeid.27 Man bør gå tilbake og understreke: Problemet er ikke kritikken. Problemet ligger i løgnene. Både artikkelen i The Independent og Mahathir er utmerkede eksempler på et problem snudd på hodet: Både den antisemittiske og den antisionistiske diskursen distribuerer løgner eller blodanklager, men krever samtidig handlefrihet under påskudd av at de utøver «kritikk».    Oversikten over ulike former for løgner som vi har presentert, er ikke utfyllende. Også inndelingen mellom dem er ikke utvetydig. Mange løgner hører hjemme i mer enn én kategori. Resultatet i sin helhet er et av de største bedragene i de siste tiårene. Løgnen blir til sannhet; sannheten blir løgn.

27 «… the press belongs to the Jews and their power is so great that people are afraid to criticize them.» <http://www.isic-centre.org/archive/92-mahathir-mohamad-and-muslim-antisemitism.html>

30

LØGNINDUSTRIEN



32


Kapittel 2

Homogenisering som norm og legenden om nakbaen1 Folkevandringer, frivillige og under tvang, er del av menneskets historie. Den moderne æra så oppløsningen av store imperier, som førte til en ny bølge av forvisninger og befolkningsutveksling, denne gangen for å skape nasjonalstater. Befolkningsutvekslinger skjedde enten som del av en pågående konfrontasjon eller ved dens avslutning. Det skjedde også i konflikten mellom jøder og arabere.

En kvinnelig hijab-kledd student reiste seg, tok mikrofonen og stilte meg et spørsmål: «I foredraget ditt», sa hun, «fortalte du at de arabiske statene motsatte seg FNs delingsvedtak. Tenk deg dette», fortsatte hun, «at du bor i en toroms leilighet, og at noen kommer inn i leiligheten din, overtar et av dem og sier til deg: La oss gjøre en oppdeling. Hadde du godtatt det?» «Din beskrivelse er interessant», svarte jeg. «Dette er en velkjent måte å fremstille historien bak den israelsk-arabiske konflikten på. Men du overser én ting. Vi kan for anledningen kalle den ‘normen om homogenisering’. Flere titalls millioner», fortalte jeg henne, «har blitt tvunget til å forlate sitt fødested

«Nakba» er det arabiske ordet som brukes for å beskrive katastrofen som fant sted under uavhengighetskrigen i 1948, der mange av araberne fra det britiske mandatområdet Palestina ble flyktninger utenfor sine opprinnelige hjemdistrikter. På hebraisk er betydningen av ordet «epedemi» i bibelsk forstand (ødeleggelsen som råder i landet etter at hæren ble beseiret av fienden). Den første som brukte begrepet i forbindelse med 1948-krigen var Constantine Zurayk, en pan-arabist som var født i Damaskus, i sin bok Ma’na al-Nakba (Nakbaens betydning), Beirut 1948.

1

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

33


for å gi plass til andre grupper, til andre land, til andre nasjoner. Fortellingen om toromsleiligheten som jødene invaderte, og som de deretter krevde å dele, aksepteres i mange kretser. Formålet er å rettferdiggjøre arabernes motstand mot delingsforslaget. Dette er et utmerket eksempel på en påstand som har en kjerne av sannhet, men som fullstendig overser bakgrunnen og de historiske fakta. Jerusalem hadde en jødisk majoritet på 1800-tallet, og det har alltid vært jøder i området. I tillegg», sa jeg til henne, «evakuerte jøder fra arabiske land, eller ble tvunget til å evakuere; et langt større rom enn det lille de kom til.»    «Uansett», tilføyde jeg, «kjenner en ikke til en palestinsk nasjonalitet, og slett ikke noen palestinsk stat, forut for fremveksten av den sionistiske bevegelsen. Faktisk oppstod begrepet «nakba» («katastrofe») i 1920 som en protest mot at kolonistyret laget en ny inndeling, der Sør-Syria ble til Palestina underlagt britisk styre, og Syria ble underlagt fransk styre.2 Dette var en tid da imperier styrte regionen. Først Det osmanske riket, dernest britene. Oppløsningen av disse imperiene førte til en enorm bølge med befolkningsutvekslinger. «Jødene», minnet jeg studenten om, «var blant dem som flyktet, forsvant og ble utvist. De ble ikke forfulgt bare i Europa. De ble også forfulgt i muslimske land. På samme måte som mange andre folk disse årene ønsket de et fristed. De ønsket et nasjonalhjem. Opprettelsen av de fleste nye nasjonalstatene det siste århundret medførte forflytning av befolkningsgrupper fra deres opprinnelsessteder.»    Dette kapitlet er viet den bredere historiske konteksten som lå til grunn for forflytning og deportering av titalls millioner fra deres hjem, som regel under tvang, som regel i løpet av krig eller som følge av krig, som regel for og med mål om å opprette en ny nasjonalstat. Det skjedde også med palestinerne. Det må en ikke fornekte. Det samme skjedde også med jødene, på bakgrunn av samme konflikt. Det må heller ikke fornektes. *** La oss starte med en fortelling. I et spesifikt og kjent land som en gang var underlagt det osmanske storriket lever en stor muslimsk minoritet. Det finnes ingen gjensidig hengivenhet mellom flertallet og minoritetsbefolkningen. De har en lang og mørk historie seg imellom, som omfatter en lang rekke fiendtlige handlinger begge veier. I en særskilt fase tvang flertallsbefolkningen en betydelig

2

George Antonius, The Arab Awakening, Putnam 1979, s. 312.

34

LØGNINDUSTRIEN


del av den muslimske minoriteten til å forlate landet og emigrere til nabolandet, der minoritetsbefolkningen er i flertall, både i religiøs og etnisk forstand.    Det er ikke snakk om Israel eller Palestina. Det er snakk om den muslimske minoriteten i Bulgaria. Dette skjedde ikke for hundrevis av år siden, men på slutten av 1980-tallet. 300.000 muslimer ble tvunget til å forlate Bulgaria. Det var ikke egentlig snakk om tvungen forflytning, men det var heller ingen frivillig utvandring. Dette var ikke den første gangen muslimer har blitt forflyttet fra sine hjem, og heller ikke den siste. Det var en av mange muslimske utvandringsbølger som fant sted på Balkan på 1800- og 1900-tallet.3    Hva skjedde med disse flyktningene? Har verden hørt om organisasjoner som arbeider med flyktninger fra Bulgaria? Har vestlige universiteter holdt konferanser om «returretten» til flyktninger fra Bulgaria? Er det i dag noen fiendtlighet mellom Tyrkia, som tok opp i seg de muslimske bulgarerne, og Bulgaria, som presset dem ut? Opprettet flyktningene organisasjoner som bedriver terror?    Finnes det en hel industri av journalistiske og akademiske utgivelser som forklarer og begrunner muslimsk terrorisme mot Bulgaria med bakgrunn i «forbrytelsen mot menneskeheten» som landet utførte mot dem? Finnes det en «dag for markering av bulgarske flyktningers katastrofe»? Finnes det flere titalls FN-vedtak som fordømmer Bulgaria? Ble det satt opp flyktningleirer? Ble et særskilt FN-organ opprettet for å håndtere flyktningene? Bistår EU eller land i Europa ulike organisasjoner som holder ved hevd grunnfortellingen om flyktning- og offerstatusen? Svaret er velkjent. Internasjonale medier nevner sjeldent hendelsen eller den systematiske trakasseringen av muslimer i Bulgaria før den. Det finnes ingen faglige konferanser som markerer den. Det finnes ikke lange hyller i akademiske biblioteker som omhandler etnisk rensning i Bulgaria eller om forbrytelser mot menneskeheten. De er glemt, som om det aldri har skjedd.    Ingen bestrider at det var snakk om en uønsket minoritet for den bulgarske flertallsbefolkningen. Ingen bestrider at denne minoriteten ble tvunget til å forlate området. Det finnes ytterligere likhetstrekk mellom de bulgarske muslimene og araberne i det britiske mandat-Palestina (som først senere ble til «palestinere»). I 1878 utgjorde muslimene en betydelig del av befolkningen i Bulgaria. De var i flertall i alle provinsene i de delene av Balkan som var underlagt Det osmanske riket. En lang rekke hendelser, deriblant trakassering,

Om deler av befolkningsforflytningsbølgene se: Talip Küçücan, «Re-claiming Identity: Ethnicity, Religion and Politics among Turkish Muslims in Bulgaria and Greece», Journal of Muslim Minority Affairs 19, 1 (1999), s. 59–78.

3

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

35


tvungne konverteringer og tvungne skilsmisser, gjorde at de ble en minoritet.4 Bulgaria har offisielt fordømt utvisningen som skjedde på 1980-tallet og kalt den en forbrytelse.5 Men de har likevel ikke invitert de deporterte til å vende tilbake til Bulgaria. Og til tross for den offisielle likestillingen, fortsetter muslimer i Bulgaria å lide under trakassering og diskriminering.    Det er ikke noe som helst spesielt med utvisning av muslimer fra Bulgaria: Dette var normen. Ifølge ett estimat ble fem millioner muslimer utvist fra Europa mellom 1821 og 1922, hovedsakelig til Tyrkia. Og ytterligere fem millioner ble drept eller døde av sult eller sykdom som følge av utvisning.6 Dette var normen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Dette fortsatte også i 1940-årene, da verden ble vitne til en enorm bølge av befolkningsutvekslinger som omfattet titalls millioner mennesker som ble fortrengt fra sine fødesteder.    Vi vil her ikke gå dypere inn på de fleste befolkningsforflytninger i historien, bare på utveksling av befolkningsgrupper som har foregått siden begynnelsen av det tjuende århundre – og av plasshensyn ikke alle av disse. Den følgende undersøkelsen, knyttet til «etnisk rensning» og «befolkningsforflytning» eller ‑utveksling, baserer seg på anerkjente definisjoner og ulike forskningskilder.7 Gjennomgangen som presenteres vil fokusere på hendelser

«A Country Study: Bulgaria», Library of the Congress: <https://www.loc.gov/ item/93010955/> I forbindelse med forfølgelse og konvertering, se for eksempel påstandene som dukker opp ved et muslimsk nettsted: «Bulgaria: The Suffering of One Million Muslims», Islamweb: <http://www.islamweb.net/emainpage/index. php?page=articles&id=136011>; I forbindelse med utvisningen i 1980-årene og ytterligere informasjon knyttet til situasjonen for den muslimske minoritetene i Bulgaria, se følgende av forskere fra Tyrkia og Bulgaria, Kemal H. Karpat (red.), The Turks of Bulgaria: The History, Culture and Political Fate of a Minority, Istanbul 1990; Darina Vasileva, «Bulgarian Turkish Emigration and Return», International Migration Review, 26 (1992), s. 342–352; Minkov, Anton. «Bulgaria.» Encyclopaedia of Islam, 3. utgave, Brill Online 2013. 5 Se: «Bulgaria MP Move to Declare Reviving Process as Ethnic Cleansing», Novinite 11. februar 2010: <http://www.novinite.com/view_news.php?id=113074> 6 Se for eksempel: Justin McCarthy, Death and Exile: The Ethnic Cleansing of Ottoman Muslims, 1821–1922, Princeton NJ 1995. 7 Dette er en ufullstendig liste av kilder som den følgende informasjonen baserer seg på: Andrew Bell-Fialkoff, «A Brief History of Ethnic Cleansing», Foreign Affairs 72, 3 (1993), s. 110–121; idem, Ethnic Cleansing, New York 1996; Robert Melson, Revolution and Genocide: On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, Chicago 1992; Norman Naimark, Fires of Hatred: Ethnic Cleansing in Twentieth Century Europe, Cambridge Mass. 2001; idem, «Ethnic Cleansing», i Encyclopedia of Genocide and Crimes Against Humanity, bd. 1, Detroit 2005, s. 301–304; Phillip Ther og Ana Siljak (red.), Redrawing Nations: Ethnic Cleansing in East-Central Europe 1944-1948, Boulder 2001; Renata Dwan, Building Security in Europe’s New Borderlands: Subregional Cooperation in the Wider Europe, Armonk, New York 1999. 4

36

LØGNINDUSTRIEN


med en viss likhet til det som skjedde mellom Israel og de arabiske nabolandene, en utveksling som hadde alt: både utvisning, flukt og frivillig flytting, og på begge sider. Forflytningene på Balkan Det er ikke tilfeldig at vi starter diskusjonen nettopp på Balkan. I denne regionen startet en utveksling og utvisning av befolkningsgrupper for å skape homogenisering på etnisk, religiøst eller nasjonalt grunnlag for å legge grunnlaget for nasjonalstater. Dette området dannet «normen om homogenisering», som skulle komme til å påvirke livene til titalls millioner mennesker i første halvdel av 1900-tallet, deriblant alle dem som ble forflyttet da de store imperiene smuldret opp og ble erstattet av nasjonalstatene som vi kjenner i dag.    I et område med en befolkningstetthet lik Frankrikes, men som er omtrent 15 prosent mindre i utstrekning, bor 13 nasjonaliteter side om side: albanere, bulgarere, bosniere, ungarere, grekere, montenegrinere, makedonere, slovenere, serbere, kosovoalbanere, kroater, rumenere og tyrkere. Til disse kan tilføyes østerrikere, italienere, tyskere og mongoler, som en har funnet tegn på at har vært til stede i dette området helt siden middelalderen og frem til den andre verdenskrig. Det er ikke overraskende at regionen ble til en sydende gryte av endeløse etniske konflikter, blodige katastrofer og religionskriger i nasjonalismens tidsalder. Fiendtlighetene avlet frem begrepet «balkanisering», med betydning «å deles (som et område) til små enheter som mangler kraft, og som ofte er i konflikt med hverandre».8    Balkaniseringsprosessen startet da det osmanske imperiet, som hersket i store deler av regionen frem til tidlig på 1900-tallet, ble tvunget til å trekke seg tilbake fra brorparten av Balkan. Befolkningsforflytningene som begynte på Balkan kan også omtales med et annet begrep – «et laboratorium for etnisk eksperimentering» på kontinentet. Resultatet ble utvisning, forflytning og masseflukt, som følge av en rekke kriger de siste hundre årene, fra den første, Balkan-krigen i 1912, til den siste, Kosovo-krigen i 1999. Heller ikke denne markerte noe endelig sluttpunkt for befolkningsforflytninger i området.

«To break up (as a region) into smaller ineffectual and frequently conflicting units», Philip B. Grove (red.), Webster’s Third New International Dictionary, bd. 1, Chicago 1968, s. 166. Om representasjonen av Balkan i vestlig diskurs, se: Eyal Ginau, «Islam og muslimer på Balkan: Orientalistisk forståelse, myter og minne», Jama’a (2002)9, s. 17–25.

8

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

37


Det må presiseres: Den enorme forflytningen av befolkninger, som hadde som formål å opprette politiske enheter som fulgte nasjonal tilhørighet, innbefattet vanligvis også grusomme handlinger. Millioner av mennesker ble drept og massakrert i løpet av disse årene. Til tross for det støttet det internasjonale samfunnet tvangsforflyttingen. Da spørsmålet om utveksling ble lagt frem på forhandlingsbordet ved slutten av Den andre verdenskrig, var stormaktene Storbritannia, Sovjetunionen og USA enige om den. De var overbeviste om at separasjon av befolkningen i det nære Østen kunne bidra til å skape virkelig fred i denne regionen.9    Den britiske utenriksministeren, Lord Curzon, rådet partene til å gjennomføre tvangsforflytning; tidsmangel gjorde det presserende. Han sa senere at den tvungne forflytningen ville medføre enorme vanskeligheter overfor den blandede befolkningen, men at disse problemene allikevel ville være betydelig mindre i omfang enn skader som de ville måttet stå overfor dersom befolkningsforflytningen ikke hadde skjedd. Han beklaget seg senere over at den armenske minoriteten ikke hadde blitt gitt en lignende løsning: «Armenerne ble overlatt til sin egne skjebne», uttalte han da.10    Med oppsmuldringen av Jugoslavia på 1990-tallet brøt kriger ut blant de ulike republikkene i landet. Hundretusener av mennesker fra alle regioner der det ble utkjempet kamper, mistet sine hjem og ble tvunget til å flytte, enten til en annen region i det samme landet (hovedsakelig Bosnia-Hercegovina) eller til andre områder. De eksakte tallene er ikke kjent. Anslagene på antall mennesker som forflyttet seg fra sine fødesteder i løpet av krigsårene ligger på mellom 2,7 og 3,3 millioner mennesker.11 Av de som ble utvist fra steder John A. Petropulus, «The Compulsory Exchange of Populations: Greek-Turkish Peacemaking 1922–1930», Byzantine and Modern Greek Studies 2 (1976), s. 143. «To unmix the populations of the Near East will tend to secure the true pacification in the Near East.» 10 Christa Meindersma, «Population Exchanges: International Law and State Practice – Part 1», International Journal of Refugee Law 9 (1997), s. 340–341; Michael Barutciski, «Lausanne Revisited: Population Exchanges in International Law and Policy», i Renée Hirschon (red.), Crossing the Aegean: An Appraisal of the 1923 Compulsory Population Exchange between Greece and Turkey, Oxford 2003, s. 26; Michael L. Dockrill, «Britain and the Lausanne Conference», The Turkish Yearbook of International Relations 23 (1993), s. 10. 11 Rapporten til UNHCR (<http://balkansnet.org/refugees.html>) som indikerer 3.680.300 flyktninger og/eller personer som trenger organisasjonens tjenester; og her en rapport i New York Times 24.11.1995, som inkluderer en samtale med Ron Dermer, talsmann for komiteen som arbeidet med flyktningene fra krigen: «UN Facing New Burden»; og her anslagene hos Weiss og Pasic, s. 45, i forbindelse med de statistiske vanskelighetene i anslaget av antall drepte ved kriger generelt og særskilt på Balkan, se: Adam Roberts, «Lives and Statistics: Are 90% of War Victims Civilians?» Survival 52 3 (2010), s. 115–136. 9

38

LØGNINDUSTRIEN


der de var del av flertallsbefolkningen, returnerte de fleste til sine hjem etter krigen. Mange andre forble utenfor sine fødesteder. Som ved tidligere bølger av befolkningsutvekslinger ble det også denne gangen utført massakrer, noe som førte til bruken av uttrykket «etnisk rensning» i offentlig og akademisk diskurs.12 Tapene var de høyeste i Europa siden den andre verdenskrig. Antall døde på begge sider nådde 100.000. Bare i byen Srebrenica slaktet serbisk milits 7.000 menn og gutter som var bosnjaker på én dag. Titusenvis av kvinner og jenter ble voldtatt.13 Millioner ble flyktninger. Serbias president under krigen, Slobodan Milosevic, døde under rettssaken i Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia, som ligger i Haag. Han var anklaget for krigsforbrytelser i Bosnia og Kroatia. Serbernes leder i Bosnia og øverstkommanderende for hæren ble også tiltalt.    Beskrivelsene over makter ikke å favne om alle tilfeller der befolkninger flyttet seg. Totalt dreide det seg om rundt 7–10 millioner mennesker.14 Noen ganger er det snakk om etnisk rensning, noen ganger om folkemord (som ved den dødelige forflytningen tyrkerne gjennomførte mot armenerne), og noen ganger, som ved Lausanne-pakten, skjedde forflytningene med samtykke. Noen ganger, som ved slutten av 1980-årene i Bulgaria, skjedde utvisningen som et resultat av etniske spenninger. Forflytningen av befolkninger på Balkan skapte «normen om homogenisering».

12 Drazen Petrovic, «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», European Journal of International Law 5 (1994), s. 342–359. 13 Sabrina Ramet, Balkan Babel, kapitlene 10 og 12; Gearóid Tuathail, «After Ethnic Cleansing: Return Outcomes in Bosnia-Herzegovina a Decade Beyond War», Annals of the Association of American Geographers 99 (2009), s. 1045–1053; Jan Zwierzchowski og Ewa Tabeau, The 1992–95 War in Bosnia and Herzegovina: Census-Based Multiple System Estimation of Casualties’ Undercount, 1. februar 2010: <http://www.icty.org/x/file/About/OTP/War_Demographics/en/ bih_casualty_undercount_conf_paper_100201.pdf>; Jolie Highlights, «The Continuing Suffering of the Displaced in Bosnia», 6. april 2010, UNHCR: <http://www.unhcr.org/4bbb422512. html> 14 En fullstendig liste over befolkningsforflytninger på Balkan: Mike Haynes, «Theses on the Balkan War», International Socialism 83 (sommeren 1999), vedlegg 2: <http://www.marxists. org/history/etol/writers/haynes/1999/xx/balkans.htm>

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

39


Polen og Ukraina Allerede før slutten på den andre verdenskrig vant det frem blant de allierte en oppfatning om at det nå ble skapt en mulighet for, en gang for alle, å utforme en ny europeisk orden. Et sentralt spørsmål de stod overfor når denne ordenen skulle utvikles, var den flernasjonale karakteren til de østeuropeiske landene, og utfordringen som lå i å trekke passende grenser i henhold til de etniske skillelinjene. Beslutningstakerne innså at det var på tide å få en mer rasjonell inndeling av det europeiske kartet, eller i det minste å løse deler av problemene som lå til grunn for utallige blodige konflikter.15 Et slikt problem fantes ved den østlige grensen av Polen. Stalin hadde aspirasjoner om å løse dette ved hjelp av «Curzonlinjen». Allerede i 1919 foreslo den britiske statsministeren Lloyd George en slik linje som skille i regionen. Den ene siden av linjen var for det meste bebodd av polakker, den andre siden av østlige slaviske folkeslag.16    Befolkningsforflytningen begynte allerede ved slutten av den andre verdenskrig og varte til 1949, med blant annet «Operasjon Vistula» i 1947. Ved slutten av disse årene nådde det totale antall utviste over grensen, fra begge sider, opp til 1,75 millioner. Ifølge en ny studie som nylig ble publisert i Polen, ble rundt 150.000 drept på begge sider i løpet av denne perioden.17 I dag er det et utstrakt samarbeid mellom de to sidene av grensen, til tross for skyggene fra fortiden. Fremfor å erklære en rett til retur til Volhynia eller Øst- eller Vest-Galicia klarer begge sidene seg med en debatt rundt spørsmålet om historisk ansvar og statistikk som omhandler disse hendelsene.18

15 Bohdan Kordan, «Making Borders Stick: Population Transfer and Resettlement in the Trans-Curzon Territories, 1944–1949», International Migration Review 31 (1997), s. 704. 16 Ruten ble ikke implementert etter Versailles-avtalene, til tross for at den var logisk, og den ble flyttet østover. Linjen ble tilskrevet den britiske utenriksministeren Lord Curzon og ble ved en feiltagelse oppkalt etter ham. Se: James R. Hooker, «Lord Curzon and the ‘Curzon Line’», Journal of Modern History 30 (1958), s. 137–138. 17 Ewa Siemaszko, «Bilans Zbrodni», Biuletyn Instytutu Pamieci Narodowej 7–8, nr. 116–117 (juli–august 2010), s. 77–94. Takk til hr. Weingest for hjelpen i oversettelsen av artikkelen fra polsk. 18 Mariusz Zajaczkowski, «Polish-Ukrainian Historical Disputes over the Volhynian Massacres», 18 Volhynia Massacres: Truth and Remembrance: <http://www.volhyniamassacre.eu/ spory-o-wolyn>; Kataryna Wolczuk, «The Polish-Ukrainian Border: On the Receiving End of EU Enlargement», Perspectives on European Politics and Society 3 (2002), s. 245–270.

40

LØGNINDUSTRIEN


Tyskerne i Øst-Europa Den neste store utvisningen ble bestemt ved Potsdam-konferansen,19 umiddelbart etter slutten av den andre verdenskrig. I løpet av flere hundre år levde mange tysktalende samfunn i det sentrale og østlige Europa, i Sør-Russland og på Balkan.20 Disse samfunnene ble anklaget for å støtte nazistene og oppildne til nasjonale konflikter. Anklagen hadde en kjerne av sannhet. I for eksempel Sudetland i Tsjekkia støttet brorparten av tyskerne Hitler og hans krav. Noen støttet nazipartiet og vervet seg til SS-enheter, og deltok til og med aktivt i grusomhetene i Det tredje riket. Millioner av tyskere i Sudetland, Romania, Ungarn og Polen støttet derimot ikke Hitler. De led under makten til nazistene og ble ikke brukt som annet enn en brikke av ideologene og politikerne i Det tredje riket.21    Til tross for det, som en videreføring av det som skjedde på Balkan og i Øst-Polen, forutsatte ikke Europas stabilitet bare endrede landegrenser, men også (og noen vil si hovedsakelig) forflytning av befolkninger til nasjonalstater. Statslederne var enige om saken, men det ble også brukt tvang overfor dem som måtte flytte fra sine bosteder. De allierte lederne fremmet ideer om forflytning av de tyske befolkningsgruppene selv før de gikk i land i Normandie.22 Mange tyskere begynte å flykte, enten spontant eller ved evakueringsoperasjoner organisert av Wehrmacht, fra Øst-Europa, Polen, Slovakia, Danmark og til og med fra områder som var under tysk kontroll før krigen, som Øst-Preussen og regionen som ligger øst for Oder-Neisse. Det hersker ingen tvil om at grusomhetene mot den tyske befolkningen som ble gjennomført av soldater fra den Røde Armé, bidro til å akselerere flukten idet de beveget seg vestover.23   Selv om millioner av tysktalende hadde flyktet, forble millioner igjen

19 Se del XII ved Potsdamkonferansen: «Primary Resources: Berlin Potsdam Conference, 1945», PBS, <http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/primary-resources/ truman-potsdam/> For debattene ved konferansen, se dokumentene her: United States Department of State, Foreign Relations of the United States: Diplomatic Papers: The Conference of Berlin (the Potsdam Conference), 1945, 2 volumes, Washington DC 1960. 20 Om opprinnelsene til disse gruppene se undersøkelsen ved det første kapitlet i boken: Alfred-Maurice De Zayas, A Terrible Revenge: The Ethnic Cleansing of the East European Germans, 1944–1950, New York 1993. 21 Valdis O. Lumans, Himmler’s Auxiliaries: The Volksdeutsche Mittelstelle and the German National Minorities of Europe, 1933–1945, Chapel Hill 1993. 22 De Zayas, s. 78–81. 23 For vitnesbyrd over slike handlinger og deres forbrytelser mot de tyske befolkningene, se boken til Anthony Baiwer, Berlins fall – 1945, Yavneh Publishing, Tel Aviv 2003.

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

41


utenfor Tyskland, og deres skjebne ble som sagt bestemt ved Potsdam-konferansen. Denne besluttet at forflytningen av disse tyskerne til områder i Tyskland skulle skje på en «organisert og human» måte. Disse ordene er i dag gjenstand for intens debatt blant forskere og historikere,24 selv om også tyskerne erkjenner at det ikke er grunnlag for å sammenligne denne deportasjonen med den nazistene foretok av jøder og andre mislikte grupper.25   Etter Potsdam-konferansen startet tvangsforflytningen av tyskere, som noen ser på som den største befolkningsforflytningen i historien.26 På initiativ fra myndighetene i Sovjetunionen, Storbritannia og USA ble et enormt antall tysktalende statsborgere bosatt i Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen (med sine nye grenser) og andre regioner i Russland, rundt Donau og på Balkan, forflyttet til tysk territorium. Tysktalende ble på samme måte også forflyttet fra andre land som ikke var del av den opprinnelige planen. Forflytningen ble gjennomført ved hjelp av alle mulige og tilgjengelige transportmidler, og også uten. Det er ikke lite ironi i ordene til forskere som klager over inhuman transport, beskrevet som «kvegtransport» uten sanitære muligheter.27    Som ved alle befolkningsforflytninger er også her tallene et stridstema. Et vanlig anslag over antall mennesker som ble deportert i «Potsdam-forflytningen» (ikke inkludert bølgen av flyktninger i forkant av konferansen) er rundt 12–17 millioner. Alle disse ble mottatt og fikk statsborgerskap i enten Vesteller Øst-Tyskland. Mer kontrovers er knyttet til antallet som ble drept eller døde i løpet av forflytningen. Nye historikere baserer seg på statistikk som ble samlet av regjeringen i Vest-Tyskland på sekstitallet, der antallet døde anslås

Se hele diskusjonen om krigens historiografi hos: Robert G. Moeller, «Germans as Victims? Thoughts on a Post-Cold War History of World War II’s Legacies», History and Memory 17 (2005), s. 147–194. 25 Se for eksempel: Douglas, s. 5. 26 R. M. Douglas, Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War, New Haven 2012, s. 65. 27 Se for eksempel diskusjonen i boken til De Zayas og bruken som han gjør av dem, særlig i femte kapittel. Sitatet ovenfor er tatt fra side 103. Redaktøren presenterer de utviste som ofre, «akkurat som de polske offiserene som ble drept i Katin-skogen, eller sigøynerne som ble ført til døden av en nazistisk dødsskvadron eller jødene som ble ført til døden i Auschwitz». (s. 145) 24

42

LØGNINDUSTRIEN


til opp mot to millioner.28 Selv om dette skulle være for høyt, fremstår det klart at det var svært mange omkomne. India og Pakistan I mange år arbeidet indere fra alle trosretninger sammen for å fri seg fra åket av den langvarige britiske okkupasjonen. Etter hvert som aktiviteten for frihet økte, oppstod det spenninger mellom hinduer og muslimer. Disse vokste til det ble en stor og synlig rift mellom dem. Ideen om en uavhengig muslimsk stat identifiseres med filosofen og forfatteren Muhammed (Alamo) Iqbal. I 1930-årene sluttet også Gina Mohammed Ali seg til kravet. Han var medlem av den indiske kongressen og hadde frem til da vært tilhenger av ideen om en samlet stat. Han ble senere grunnleggeren av det moderne Pakistan.29    Det var fra tidlig av klart at det ikke var snakk om noen homogen befolkning, og det var mange uenigheter. De religiøse uenighetene, som hovedsakelig var mellom muslimer og hinduer, var bare en av disse, og ikke de viktigste. Den ubestridte lederen i kampen for frigjøringen fra britene, Mahatma Gandhi, gjorde alle anstrengelser for å etablere et samlet India som skulle omfatte hinduer, sikher og muslimer. Han klarte ikke å oppfylle denne ambisjonen (Gandhi ble drept av en ytterliggående hindu som var provosert av hans ettergivenhet mot muslimene).30    I august 1947, mot slutten på det britisk styret og på bakgrunn av økende interreligiøs vold, ble det etablert to land: India og Pakistan (som da omfattet dagens Bangladesh). Erklæringen ble etterfulgt av en omfattende tosidig migrasjon. De påfølgende fire årene var de offisielle tallene over dem som forlot sine hjemdistrikter 14,5 millioner mennesker, et tall som var likt delt likt mellom hinduer og sikher som flyttet fra muslimsk til indisk side, og musli-

Foruten undersøkelsene som ble presentert ovenfor, se også diskusjonen og den akademiske forfatterskapet i de følgende artiklene: Awa Hen og Hanes Hanning, «Forflytningen av de tyske minoritetene fra Øst-Europa til Tyskland i retrospekt: Om de nye tolkningene av ‘utvisningen’ som ‘etnisk rensning’», Papers for the research of Holocaust (2005) 19, s. 197–217; Samuel Zaltzboran, «Det tyske mythos – å føle seg som et offerfolk: Fremstilling av ‘Tyskerne som ofre’ i den nye polmos om flukt og utvisning», Papers for the research of Holocaust 21 (2007) s. 239–260. 29 Om Iqbals politiske ideer og hans påvirkning på Pakistan, se Iqbal Singh Sevea, The Political Philosophy of Muhammad Iqbal: Islam and Nationalism in Late Colonial India, Cambridge 2012. 30 Yonathan Ginstein, Om makt og ikkevold: Mahatma Gandhis liv og lære [hebraisk], Tel Aviv 2005. 28

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

43


mer som tok veien i motsatt retning. Ifølge tidligere estimater flyttet 12–17 millioner fra side til side, og antall drepte anslås til mellom 400.000 og en million mennesker.31 En ny studie anslår antallet flyktninger som forlot sine hjem til rundt 17,9 millioner. 3,4 millioner av dem nådde ikke frem til sine mål, for det meste på grunn av omfattende massakrer som fulgte i kjølvannet av forflytningen, sult og sykdom som rammet flyktningene, og i noen tilfeller fordi de utvandret til andre land.32    Pakistan ble hovedsakelig muslimsk. I dagens India bor det over en milliard mennesker. Det finnes en muslimsk minoritet på ca. 13,5 prosent.33 Senteret for spenningen mellom de to landene, som allerede har ført til vold og kriger, er den indiske delen av Kashmir, der de fleste innbyggerne er muslimer.34 Absorpsjon av flyktningene, på begge sider, var ikke lett, men i dag finnes det ikke flere indere eller pakistanere som er definert som «flyktninger». Begge gruppene ble assimilert inn i sine nye oppholdssteder, der de tilhørte flertallsbefolkningen. Noen blant dem har til og med klart å klatre opp til de høyeste posisjonene i samfunnene.35 Armenia og Aserbajdsjan Oppsmuldringen av Sovjetunionen til nye nasjonalstater på grunnlag av den administrative inndelingen i Sovjet skapte etniske og nasjonale problemer for de nye republikkene. Grensene mellom dem, som i hovedsak ble nedfelt for å administrere det kommunistiske regimet, var ikke alltid koordinert med den etniske fordelingen. Under det sovjetiske styret ble det i tillegg gjennomført endringer av både organisatorisk, politisk og etnisk art – og også omfattende

31 For en litterær undersøkelse rundt antall flyktninger og drepte, se: Hill et al. «The Demographic Impact of Partition in the Punjab in 1947», Population Studies 62, nr. 2 (juli 2008), s. 155–170. Mer i forbindelse med delingen av India, se: Barbara D. Metcalf og Thomas R. Metcalf, A Concise History of Modern India, Cambridge 2006, s. 203–230; James Lawrence, Raj: The Making and Unmaking of British India, New York 1997, s. 608–639. 32 Prashant Bharadwaj, Asim Khwaja and Atif Mian, «The Big March: Migratory Flows after the Partition of India», Economic and Political Weekly 43, nr. 35 (2008), s. 39–50. 33 Ifølge opplysninger fra CIAs Factbook fra 2013: <https://www.cia.gov/library/publications/ the-world-factbook/> 34 A. Guimbretière, «Kashmir», Encyclopaedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013. 35 Pervez Musharaf, tidligere øverstkommanderende for Pakistans hær og president, ble født i Delhi. Statsministeren i India, Manmohan Singh, ble født i landsbyen Gah, som idag ligger i Pakistan.

44

LØGNINDUSTRIEN


befolkningsforflytninger.36 Disse problemstillingene, som kom til syne og økte ved slutten av det kommunistiske styret (i «Glasnost»-perioden), formet i vesentlig grad nasjonalistiske bevegelser i de 15 republikkene og ga ny giv til konflikter – noen av dem hundrevis av år gamle – som det ikke fantes noen sentral regjering som kunne løse.    Da Sovjetunionen ble oppløst, ble disse konfliktene til territoriale, nasjonalistiske og noen ganger religiøse kamper mellom de nye landene eller mellom landene og separatistiske minoritetsgrupper.37 For eksempel ble mange av muslimene i Tsjetsjenia deportert i løpet av Stalin-perioden til andre regioner som lå i den tidligere Sovjetunionen. Brorparten returnerte til Tsjetsjenia og til krigen som fant sted der, og kampen deres tok etter hvert form som religiøs hellig krig (jihad).38    Sentrum for konflikten som er relevant for vår sak var i Nagorno-Karabakh-regionen. Denne hadde da Sovjetunionen brøt sammen en armenskkristen flertallsbefolkning (på ca. 75 prosent). I den indre oppdelingen av unionen hadde den likevel vært inkludert som en autonom provins i et område tilhørende Aserbajdsjan, som er sjiamuslimsk. Det er snakk om en kamp med lange historiske røtter. Den ble vekket til live på nytt mot slutten av det sovjetiske styret, da innbyggerne i regionen ønsket å bli del av Armenia. Den etniske spenningen befestet seg i regionen. Snart ble det en blodig konflikt, og etter opprettelsen av de selvstendige republikkene i Kaukasus gikk konflikten over til krigen mellom dem. Det forekom massakrer på muslimer i Armenia og på armenere i Aserbajdsjan. I 1994 endte kampene med seier til armenerne, som tok over brorparten av territoriet. De erobret også land i tilstøtende områder ved Aserbajdsjan.39

Avinoam Idan, Sør-Kaukasus – en ny geostrategisk orden, Haifa 2005, s. 11–15. Mark Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge 2002; Vicken Cheterian, «The Origins and Trajectory of the Caucasian Conflicts», Europe-Asia Studies 64 (2012), s. 1625–1649. 38 Moshe Gammer, The Lone Wolf and the Bear: Three Centuries of Chechen Defiance of Russian Rule, London, Hurst and Company 2006. 39 En detaljert undersøkelse av krigen og dens årsaker, se: Thomas de Waal, Black Garden: Armenia and Azerbaijan Through Peace and War, New York and London 2003. Se videre s. 29–35; Christopher, Paul Colin Clarke og Beth Grill, Victory Has a Thousand Fathers: Detailed Counterinsurgency Case Studies, Santa Monica 2010, s. 219–229. 36 37

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

45


Konflikten krevde livet til 17.000–25 000 mennesker.40 Antallet flyktninger som konflikten skapte er usikkert. Anslagene varierer fra 800.000 til én og en halv million mennesker.41 En FN-rapport snakker om omtrent 850.000 aserbajdsjanske flyktninger og fordrevne og 372.000 armenske siden begynnelsen av konflikten i 1988.42 Den armenske regjeringen arbeidet i samarbeid med internasjonale organisasjoner for å håndtere kristne flyktninger fra Aserbajdsjan og ga dem statsborgerskap. Bare en svært liten gruppe er ennå ikke permanent bosatt.43 Deler av de aserbajdsjanske flyktningene ble plassert i landsbyer og hus som tidligere i hovedsak hadde vært befolket av armenere.44 Rundt 500.000 muslimske flyktninger bor fortsatt i midlertidige leirer.45 I fravær av offentlige rehabiliteringsprogrammer henger mange av disse fortsatt fast i en tilværelse preget av fattigdom og kriminalitet. Aserbajdsjan krever at de skal returneres til distrikter i sine hjemland. Armenia avviser tanken om en slik retur.46 Abkhasia og Georgia Da Den georgiske republikk ble opprettet etter de sovjetiske grensene, fikk den på sitt territorium områder som var befolket av ikke-georgiske folkeslag. Den største regionen av disse var Abkhasia. Som følge av utvandringsbølger i den sovjetiske perioden var andelen abkhaserne i regionen liten, ca. 18 prosent av de totalt 537.000 personene som bodde der like før oppløsningen av Sovjetunionen, mot 44 prosent georgiere. Den separatistiske atmosfæren i region økte i intensitet ved slutten av åttiårene. I august 1990 erklærte det

40 Moorad Mooradian og Daniel Druckman, «Hurting Stalemate or Mediation? The Conflict over Nagorno-Karabakh, 1990–95», Journal of Peace Research 36 (1999), s. 712; De Waal, s. 285. 41 Idan, s. 32; Patricia Carley, Nagorno-Karabakh: Searching for a Solution – A United States Institute of Peace Roundtable Report, Washington DC 2008. Og her: Ron Redmond, Redmond, «Conflict in the Caucasus», Refugees Magazine 98 (desember 1994). <http://www.unhcr. org/3b54208d3.html> 42 Det aksepterte anslaget i undersøkelsen er 1,1 millioner flyktninger – rundt 350.000 tusen armenske kristne som dro til områder under armensk og russisk kontroll, og rundt 750.000 muslimer som dro til områder som var under de azeriske myndighetenes kontroll. Se: De Waal, s. 285. 43 Artak Ayunts, «Return and Its Alternatives: Perspectives from Armenia», i Forced Displacement in the Nagorny Karabakh Conflict: Return and Its Alternatives, London 2011, s. 13–21. 44 De Waal, s. 117–121. 45 Cheterian, s. 217. 46 De Waal, s. 220.

46

LØGNINDUSTRIEN


øverste lederskapet i det abkhasiske Sovjet uavhengighet i området. Og to år senere erklærte de gjeninnføringen av det uavhengige Abkhasias konstitusjon fra 1925. Etter at sentralregjeringen i Tbilisi sendte politistyrker til området, startet abkhaserne et opprør. De fikk hjelp av russiske regulære militære som var plassert i områdene samt fra tsjetsjenske styrker.47    Georgia, som på samme tid var involvert i en borgerkrig og kamper i Sør-Ossetia, var ikke i stand til å stå imot abkhaserne og deres allierte. Koalisjonsstyrkene erobret regionen og jaget ut rundt 300.000 personer som hadde bodd der (georgiske og armenske) til Georgia. 50.000 abkhasere ble også rykket opp i løpet av kampene, og mange av dem bosatte seg i de forlatte hjemmene til georgierne. Anslagene over antall døde varierer fra noen tusen og opp til 15.000. Siden det internasjonale samfunnet ikke anerkjenner staten Abkhasia, defineres flyktninger fra Abkhasia som «internt fordrevne».48    I mai 1994 ble en avtale om våpenhvile og separasjon av militærstyrkene fra de to sidene undertegnet i Moskva. Som følge av denne avtalen returnerte noen titalls tusen til sine hjem i Gali-provinsen, som ligger i det sørlige Abkhasia, et område som ble erklært som en demilitarisert sone. Avtalen har ikke hindret abkhasere fra å fortsette trakasseringen mot den georgiske befolkningen i denne rike og frodige provinsen. Toppunktet var i den andre runden av kamper i Abkhasia, som fant sted i 1998. Per i dag anslås antall georgiske flyktninger til rundt 200.000.49 I mai 2008 anerkjente FNs generalforsamling retten til retur av flyktninger og fordrevne fra Abkhasia.50 Men per i dag er det ingen som har mulighet til å gjøre dette.

En grundig gjennomgang av grunnlaget for den første konflikten i Abkhasia hos Idan Shem, Reza Enayatollah og Qasemi Jawad. «Abkhazia (Abkhaz)», Encyclopaedia Islamica. Brill Online 2014. 48 Erin D. Mooney, «Internal Displacement and the Conflict in Abkhazia», International Journal on Minority and Group Rights 3 (1995), s. 197–198. For krigens handlingsforløp, se: Pael et al., s. 209–216; Alexei Zverev, «Ethnic Conflicts in the Caucasus 1988–1994», i Bruno Coppieters (red.), Contested Borders in the Caucasus, Brussels 1996: <http://poli.vub.ac.be/publi/ContBorders/eng/ch0101.htm> 49 George Tarkhan-Mouravi og Nana Sumbadze, «The Abkhazian-Georgian Conflict and the Issue of Internally Displaced Persons», Innovation: The European Journal of Social Science Research 19 (2006), s. 283–302; Rick Fawn og Sally N. Cummings, «Interests over Norms in Western Policy towards the Caucasus: Why Abkhazia is No One’s Kosovo», European Security 10, nr. 3 (2001), s. 84–108. 50 Beslutningen er å finne ved FNs nettsted: <http://www.un.org/News/Press/docs//2008/ ga10708.doc.htm> 47

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

47


Sudan Her er det ikke snakk om en forflytning av befolkninger. Dette er snakk om et land som utfører etnisk rensning og drap på sine innbyggere, både ved hjelp av regjeringslojale militser (Janjaweed) og med regulære militære styrker.51 Siden den islamistiske fraksjon kom til makten, har tilfeller av etnisk og religiøs rensning vokst i antall – og det ikke bare i Darfur, som er relativt kjent. Grusomhetene som utspiller seg på grunn av regimet er årsaken til en flom av flyktninger. En del av flyktningene defineres som internt fordrevne flyktninger, og deler av dem er flyktninger i naboland.    Tall fra FN og andre organisasjoner som arbeider i feltet er ikke entydige. Ofte motsier de hverandre, og i Vesten foreligger det antakelser om at statistikken bevisst forvrenges.52 Det er i praksis ingen tvil om at krigen som foregikk i Sør-Sudan mot den kristne og tradisjonelt religiøse befolkning, har gjort 4,6 millioner mennesker til flyktninger, og ført til at ytterligere to millioner har blitt drept. Omtrent halvparten av Sør-Sudans flyktninger ble bosatt på nytt etter våpenhvilen som ble oppnådd i 2005.53 I selve Darfur-regionen har ikke den etniske rensningen opphørt siden begynnelsen av krigen i 2003. Da kampene var på sitt verste i 2009, var antall fordrevne på rundt tre millioner.54    Den sudanske brutaliteten førte ikke til massedemonstrasjoner i den arabiske verden. Sudan har allerede i en årrekke drevet med dette. Landet hindrer tilgangen for internasjonal bistand, trakasserer journalister og personer fra bistandsorganisasjoner, stiller seg i veien for FN-styrker og fortsetter den etniske rensningen uten stans. Bare i 2012 erklærte FN i offisielle publikasjoner at en måtte legge ytterligere 500.000 til det stadig økende antallet flyktninger

Om grunnlaget for konflikten i Darfur, se: Haim Koren, «Darfur i den sudanske konteksten: geografiske, historiske, etniske, religiøse og politiske aspekter», i: Arnon Sofer (red.), Flyktninger eller arbeidsinnvandrere fra afrikanske land [hebraisk], Haifa 2009, s. 67–80. 52 En av disse er dr. Eric Reeves, en Sudan-ekspert som i de siste 13 årene har arbeidet for å øke bevisstheten i Vesten rundt folkemordet og den etniske rensningen som skjer i Darfur, se: Eric Reeves, «Taking Human Displacement in Darfur Seriously», 3. juni 2013, Sudanreeves. 53 Anita Fábos, «Migration: Refugee Camps (Sudan)», Encyclopedia of Women and Islamic Cultures, Brill Online 2013. Og her «South Sudan – Complex Emergency», 25. april 2013, USAID. 54 Se «Sudan – Complex Emergency», 11. desember 2009, Relifeweb. Og her en kvantitativ undersøkelse som er den eneste av sitt slag som går gjennom FNs data rundt antall fordrevne og flyktninger per 2009. Se: Ola Olsson, «After Janjaweed? Socioeconomic Impacts of the Conflict in Darfur», World Bank Economic Review 24, 3 (2010), s. 361–385. 51

48

LØGNINDUSTRIEN


i landet.55 Antall internt fordrevne fra bare Darfur er ca. 1,4 millioner (per august 2013). Det totale antall flyktninger fra Sudan er rundt 2,1 millioner.56 Ifølge samlede tall ligger det totale antall sudanske flyktninger de siste tjue årene på 5.840.000.57 Kypros Tilfellet Kypros er spesielt interessant. På Kypros er det rundt 80 prosent grekere og 20 prosent tyrkere, som kom dit med spredningen av det osmanske storriket. I 1974 invaderte Tyrkia Kypros etter et militærkupp som fant sted på øya, og som truet med å forene den med Hellas. Invasjonen delte øya i to politiske enheter, en gresk og en tyrkisk. Omtrent 160.000–200.000 grekere ble tvunget til å flykte til den greske delen. Og rundt 50.000–60.000 muslimer ble tvunget til å flykte til den tyrkiske siden. Her skjedde det en fullstendig etnisk rensning, uten at flyktningene fikk muligheten til å reise tilbake, siden situasjonen ikke har fått noen endelig løsning.58 Israel I 1947, mot slutten av det britiske mandatet, vedtok FN delingen: To stater for to folk – en jødisk stat og en arabisk stat. Denne beslutningen var en videreføring av Balfour-erklæringen fra 1917 og Folkeforbundets vedtak fra 1922.59

«The UN Refugee Agency: Global Trends 2012», 19. juni 2013, UNHCR. OCHA, «Humanitarian Bulletin: Sudan», 33 (12.–18. august 2013), Reliefweb. 57 Av disse er 485.000 flyktninger fra land utenfor Sudan, og resten internt fordrevne. Se: Thomas Lothar Weiss, «The Transition from Post-Conflict Assistance to Rehabilitation in Sudan – An IOM Contribution to State-Building and Reconstruction», i Ulf Johansson Dahre (red.), Predicaments in the Horn of Africa, Lund (Sverige) 2012, s. 189. 58 Om flyktningene fra Kypros, se: Roger Zetter, «The Greek-Cypriot Refugees: Perceptions of Return under Conditions of Protracted Exile», International Migration Review 28 (1994), s. 307–322; Chaim D. Kaufmann, «When All Else Fails: Ethnic Population Transfers and Partitions in the Twentieth Century», International Security 23 2 (høsten 1998), s. 151. 59 En kan finne Folkeforbundets avgjørelse ved dette nettstedet: <http://avalon.law.yale. edu/20th_century/palmanda.asp>. «Whereas the Principal Allied Powers have also agreed that the Mandatory should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2nd, 1917, by the Government of His Britannic Majesty, and adopted by the said Powers, in favour of the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, it being clearly understood that nothing should be done which might prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country.» 55

56

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

49


Det må understrekes at det aldri fantes en selvstendig størrelse, verken arabisk eller muslimsk, som het Palestina. Det fantes et britisk mandatområde som var kjent som «Palestina». Det er et gammelt navn, som var avledet fra gresk-romersk, og som senere ble brukt i kristen sammenheng. Derfra gikk det inn i det arabiske språket som et rent administrativt begrep, Filastin, fra starten av den arabiske okkupasjonen og frem til 1200-tallet.60    Navnet fremkommer i geografisk litteratur og islamske historiske nedtegnelser fra middelalderen, og et ekko av denne bruken kan ses frem til slutten av 1800-tallet.61 Selv avisen Falastin, som først så dagens lys i 1911, og som visstnok vitner om en palestinsk nasjonal identitet, ble grunnlagt av kristne og hadde en tydelig panarabisk linje.    Fra starten av var hele det britiske mandatområdet Palestina ment å brukes som et «nasjonalhjem for det jødiske folk». Da FN vedtok deling, motsatte alle arabiske stater seg dette vedtaket, og de førte en diplomatisk kampanje mot det. Umiddelbart etter at beslutningen ble vedtatt, igangsatte araberne i mandatområdet fiendtlige aktiviteter mot det jødiske, og de ble hjulpet av frivillige fra nabolandene. Da det ble klart at kampen ikke bar frukter og bare forverret situasjonen til den lokale arabiske befolkningen, nektet deres lederskap, ledet an av Muftien Haj Amin al-Husseini, å erklære en egen stat – til tross for at de kunne gjøre det uten hinder. I stedet samlet de seg til krigsinnsats med mål om arabisk overtakelse av både områdene som var utpekt for den jødiske staten og de som var tiltenkt en arabisk stat.62    Mange palestinske arabere flyktet før mai 1948. Andre flyktet etter. Bare en liten andel ble utvist i løpet av krigen. Som resultat av motstanden mot å akseptere delingsforslaget, som resultat av en krigserklæring, inkludert trusler om å utrydde det jødiske samfunnet, som resultat av den brede og omfattende invasjonen til israelsk territorium, måtte hundretusener flykte. Forskere er uenige om det nøyaktige antallet. Basert på en rekke ulike kilder kommer

D. Sourdel, «Filastiin», Encyclopaedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013. Fra og med slutten av det 1800-tallet begynte de å bruke den politisk, særlig ved et snevert lag av utdannede – hovedsakelig kristne. For en bredere tilnærming til saken, se: Haim Gerber, «Zionismen, orientalismen og flyktningene», Det Nye Østen, (5762), s. 27–47. 62 For denne prosessen, se: Avraham Sela, Israelspørsmålet i det interarabiske systemet: fra opprettelsen av den Arabiske Liga til den arabiske invasjonen av Israel, 1945-1948 [hebraisk], doktorgradsavhandling 1986, Det Hebraiske Universitetet i Jerusalem. 60 61

50

LØGNINDUSTRIEN


professor Efraim Karsh til et anslag på 583.000–609.000.63 Likevel vil vi ta utgangspunkt i FNs anslag, som er på rundt 711.000 flyktninger.64    En sak bør nevnes, som ofte glemmes når det gjelder de palestinske flyktningene: Egentlig forble brorparten av dem i området som var tiltenkt den arabiske staten, Gazastripen og Vestbredden (de samme områdene som det i dag er vanlig å omtale som «den palestinske staten»). De var, og er fortsatt, internt fordrevne. Det var ingen «okkupasjon» på den tiden. Området som var utpekt for dem, var i deres hender. De kunne ha opprettet en stat der. Det var ikke Israel som forhindret dette. Det er arabiske land som ikke har tillatt det.    På bakgrunn av den samme konflikten hadde et stort antall jøder, mer enn 800.000, nylig forlatt de arabiske landene for å flykte til Israel. De fleste av dem som kom til Israel hadde måttet bosette seg i midlertidige flyktningleirer («transittleirer») inntil de, med en viss grad av suksess, ble tatt opp i den opprinnelige befolkningen. Disse flyktningene har blitt glemt, selv om de er et produkt av nettopp den samme konfrontasjonen. *** Eksemplene som er nevnt er langt fra noen fullstendig presentasjon av befolkningsbevegelser de siste hundre årene. Befolkningsbevegelsene i Sovjetunionen under den kommunistiske perioden er anslått til omtrent 65 millioner mennesker.65 Vi har her ikke gjennomgått utvisningen av de 480.000 finnene etter Sovjetunionens overtakelse av Karelia;66 heller ikke forflytningen av de rundt 700.000 kurderne som ottomanene fortrengte fra sine hjemsteder, og der nesten halvparten av dem døde;67 heller ikke evakueringen som brutalt ble påtvunget tre tusen kurdiske landsbyer under konflikten mellom Tyrkia og den kurdiske undergrunnsorganisasjonen PKK på 1980- og 90-tallet. An-

<http://www.meforum.org/2875/how-many-palestinian-arab-refugees> Tallet 711.000 ble vedtatt av en FN-komité den 23.10.1950, <http://domino.un.org/unispal. nsf/9a798adbf322aff38525617b006d88d7/93037e3b939746de8525610200567883> For en ytterligere drøfting om antallet, se: Benny Morris, Det palestinske flyktningproblemets opprinnelse 1947–1949, Tel Aviv 1991. 65 Se paragraf 12 ved FNs Menneskerettighetsråds rapport, «The human rights dimensions of population transfer». 66 Om befolkningsforflytningen fra Karelia: <http://wwwedu.oulu.fi/tohtorikoulutus/jarjestettava_opetus/Alasuutari/The%20Narrative %20Construction%20of%20Karelian%20identity.pdf> 67 Dominik J. Schaller, Late Ottoman Genocides: The Dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish Population and Extermination Policies, Routledge 2009, s. 20. 63 64

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

51


slaget på antall utviste varierer fra 400.000 til om lag to millioner.68 Heller ikke nevnt er den enorme strømmen av flyktninger på rundt 2,2 millioner kristne som har vært tvunget til å forlate Irak på grunn av etnisk eller religiøst motivert vold69 – for ikke å nevne masseutvandringen av koptere, en forfulgt minoritet i.70 Vi har heller ikke nevnt forflytningen av kristne fra Libanon etter den iransk-sjiamuslimske overtakelsen av landet. Ei heller den store utvandringen, som bærer preg av flukt, av hundretusener av kristne fra muslimske land.    Sjansen for at disse millionene kan returnere til sine hjemsteder er lik null. Som følge av borgerkrigen i Syria ble ytterligere syv millioner mennesker lagt til antallet flyktninger.71 Til tross for den etniske og religiøse karakteren av krigen, er det, på dette stadiet, likevel ikke nødvendig å inkludere dem innen rammeverket av «etnisk homogenisering», fordi det kan hende at disse millionene vil være i stand til å vende tilbake til sine hjem når krigen slutter.    Andre konfliktsentra – for eksempel i Afrika – som de endeløse borgerkrigene i Kongo og Somalia, skaper millioner av flyktninger som bor i flyktningleirer og søker en måte å komme seg til rike land på, hovedsakelig i Europa. Mange av dem blir stående uten noen form for hjelp. De er i en vanskeligere situasjon enn de palestinske flyktningene. Selvsagt finnes det ikke noe særegent hjelpeorgan i FN som ivaretar dem. De hadde ønsket å bli behandlet som palestinerne, men verden stiller dem overfor andre kriterier. Også antall publikasjoner om deres situasjon, og internasjonale interesse for øvrig, er langt mindre enn dem som har med palestinske flyktninger å gjøre.    I deres tilfelle er den internasjonale innsatsen den motsatte: Problemet blir forsterket og foreviget gjennom manipulasjoner som bare bidrar til at an

Ferhad Ibrahim og Gülistan Gürbey (red.), The Kurdish Conflict in Turkey: Obstacles and Chances for Peace and Democracy, St. Martin Press Inc. 2000. Og videre HRWs rapport: «Critical Still»; Ferhad Ibrahim Gulistan, The Kurdish Conflict in Turkey: Obstacles and Chances for Peace and Democracy, Gurbey, Palgrave Macmillan 2000. 69 <http://edition.cnn.com/2007/WORLD/meast/06/20/damon.iraqrefugees/index.html> 70 «Egypt’s Coptic Christians Fleeing Country after Islamist takeover», The Telegraph 13. januar 2013. 71 FNs flyktningkommisjons data fra midten av 2013 forholder seg til 6,8 millioner flyktninger og forflyttede som følge av borgerkrigen i Syria. «2014 UNHCR Country Operations Profile – Syrian Arab Republic», UNHR, <http://www.unhcr.org/pages/49e486a76.html> Andre snakker om rundt ni millioner. Sammenlign <http://syrianrefugees.eu/> 68

52

LØGNINDUSTRIEN


tall flyktninger øker fra år til år. I motsetning til alle de titalls millionene som har blitt flyktninger, er det bare hos palestinerne at også deres etterkommere regnes som flyktninger.    Dette er situasjonen: Befolkningsforflytninger og ‑bevegelser i den nye æra involverer totalt 50–60 millioner mennesker (det er vanskelig å komme frem til et nøyaktig antall, fordi forskningen og kildene som er benyttet i dette kapitlet noen ganger bruker estimater og brede anslag, ikke eksakte tall). Det må presiseres: Det er ikke snakk om befolkningsbevegelser generelt sett, men bare om tilfeller der det viktigste formålet var homogenisering av befolkningen som en del av etableringen av nasjonalstater. Dette har vært år med massive befolkningsbevegelser på flere titalls millioner. Det er det globale bakteppet for konflikten mellom den sionistiske bevegelsen og den arabiske verden.

HOMOGENISERING SOM NORM OG LEGENDEN OM NAKBAEN

53


54


Kapittel 3

Støtten til befolkningsforflytning I første halvdel av det tjuende århundre var utveksling av befolkninger den aksepterte normen. Tanken hadde internasjonal støtte, også i det jødisk-arabiske spørsmålet. Blant tilhengerne av befolkningsforflytningen var ikke bare statsledere fra den vestlige verden, men også lederne av Irak, Egypt, Syria og Jordan.

For rundt åtti år siden tok seks herrer en avgjørelse om å dele et ikke særlig stort område mellom to nasjoner, for å hindre grusomheter utført av flertallsbefolkningen mot minoriteten og vice versa. Disse seks bestemte at det skulle opprettes homogene nasjonale enheter ved utveksling av befolkninger. De foretrakk at den ble gjennomført frivillig, og holdt muligheten for forflytning ved tvang åpen kun som siste utvei.    Anbefalingen om opprettelsen av homogene land og gjennomføringen av befolkningsutvekslinger kan blant annet tilskrives lederen for majoriteten i dette landet. Da han ble spurt om hvorvidt landet ville klare å gi plass til minoriteten som bodde der, svarte han ganske enkelt «nei». Da han ble bedt om å forklare om det var nødvendig å forflytte minoriteten, eventuelt også ved makt, unngikk han å svare direkte, og sa at det måtte overlates til fremtiden. Lederen, som ved å nekte å garantere for minoritetens sikkerhet bidro til at ideen om forflytning ble satt øverst på dagsorden, var muftien Haj Amin al-Husseini.1

Palestine Royal Commission Report, London 1937, s. 141: «Q. Does His Eminence think that this country can assimilate and digest the 400,000 Jews now in the country? A. No. Q. Some of them would have to be removed by a process kindly or painful as the case may

1

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

55


De seks herrene var medlemmer av Peel-kommisjonen, som ble opprettet som følge av det arabiske opprøret i Palestina i 1936. I det historiske minnet hersker det tvil om Peel-kommisjonen (eller det offisielle navnet «Royal Commission for Palestine») forble mer enn en perifer fotnote i forflytningsprogrammet. Programmet ble avvist av palestinerne, som utelukket enhver mulighet for deling – i hvert fall i det åpne.2 Men i retrospekt er det vanskelig å undervurdere disse tankene som et avgjørende vendepunkt i Israels historie.    Peel-kommisjonens medlemmer var arbeidsomme og grundige.3 De samlet flittig skriftlig materiale, de intervjuet hundrevis av personer – både jøder, arabere og briter –, og de organiserte rundreiser i hele landområdet. Rapporten de skrev (404 sider, ikke inkludert introduksjonen og kart), er et viktig dokument, ikke bare på grunn av anbefalingene og konklusjonene i kapitlet «Muligheten for varig fred». Også de mer beskrivende delene er viktige, som inkluderer en detaljert gjennomgang av landet Israels historie, relasjonene mellom jøder og arabere og historien om konflikten mellom dem, og også en grundig oversikt over administrasjonen til det britiske mandatet.4 Også de mer kyniske observatørene medga at dette var seriøse personer som hadde gjort et viktig arbeid.5    Dette var ikke det første delingsforslaget. Ideer og delingsinitiativer hadde også blitt presentert tidligere, fra både palestinere og jøder, i den hensikt å skape et etnisk homogent nasjonalhjem for jødene. Eller som ordlyden i forslaget sier: «uten arabere», selv om det ville innebære «en viss forflytning av eiendom og befolkning».6

be? A. We must leave all this to the future.» Dette var det eneste direkte sitatet som Peel-kommisjonen besluttet å bruke av de mange hundre vitnesbyrdene som de samlet. 2 Om Peel-planens sionistiske posisjoner, se: Yitzhak Gal-Nur, «Territorialdelingen av landet Israel: avgjørelsen i 1937», Studier om Israels opprettelse 1 (1991) [hebraisk], s. 211–240; Elhanan Oren, «Reaksjoner til delingsplanen (1937) og Haganahs del», Studier om Israels opprettelse 4 (1994) [hebraisk], s. 53–35. Om de palestinske posisjonene, se: Yehoshua Porath, Fra opptøyer til opprør: Den palestinsk-arabiske nasjonalbevegelsen 1929–1939 [hebraisk], Tel Aviv 1978, s. 275–263. 3 Lederen for kommisjonen, William Robert Peel, hadde tidligere vært Storbritannias Indiaminister. Sammen med ham var den tidligere ambassadøren, tidligere høytstående offentlige tjenestemenn knyttet til koloniveldet og en historieprofessor ved Oxford. 4 Aviva Halamish, Mibayit Yehudi Lemedinah Baderech: Den jødiske bosettingen i landet Israel mellom verdenskrigene [hebraisk], bd. 2, Tel Aviv 2004, s. 230–231. 5 Tom Segev, Anemonenes dager [hebraisk], Jerusalem 1999, s. 325–326. 6 Det hadde eksistert en rekke tidligere planer om å dele landet mellom jøder og arabere til

56

LØGNINDUSTRIEN


Det unike med Peel-kommisjonens rapport ligger i innsikten om at konflikten i det lille landet, mellom to nasjonale grupper som ikke har noe som helst til felles, er «umulig å temme».7 Det som gjør det til et banebrytende dokument i historien om den israelsk-arabiske konflikten, var den offisielle statusen til komiteen, og dens anbefalinger om å dele landområdet som ble kalt Palestina i to separate stater, der hver ville ha etnisk homogenitet. Målet: å forhindre et nytt forsøk på utryddelse Komiteens forståelse av den etnisk betingede konflikten i Palestina og dens anbefalinger speiler praksisen som allerede var vanlig i disse årene. Utgangspunktet for konklusjonene i rapporten var at to nasjoner som hadde nådd en nasjonal selvbevissthet, ikke kan leve i sameksistens som likeverdige partnere i samme land.8 Ethvert forsøk på å tvinge dem til å dele et felles politisk rammeverk ville kunne resultere i en humanitær katastrofe, fordi konflikten da bare ville tilta og bli dypere. En overordnet betydning ble tillagt vitnesbyrdet til stormuftien, nevnt ovenfor, som nektet å garantere jødenes sikkerhet og eiendom. Tom Segev, som ikke akkurat kan mistenkes for å være altfor sympatisk overfor zionismen, tolker ordene til Haj Amin al-Husseini som en advarsel for fremtiden: «Muftien sa at det ikke var noen muligheter for sameksistens i ett land mellom to folk så forskjellige fra hveran

autonome soner, en føderasjon, kantoner og også uavhengige stater. Særlig interessante var to av disse planene, som ble fremmet av palestinere som var høytstående offentlige tjenestemenn i mandat-administrasjonen: Musa al-Alami, Høykommissærens private sekretær, foreslo opprettelsen av en uavhengig jødisk kanton ved kystlinjen fra Tel Aviv til Atlit, som ville ha vært del av en uavhengig stat under mandatets beskyttelse. Det samme året foreslo dr. Ahmad al-Khalidi, nestlederen for Mandatstyrets utdanningsavdeling og rektor ved Arab College i Jerusalem, å utvide kantonen til å omfatte Jisreeldalen og det østlige Galilea, og å sikre en etnisk separasjon mellom de to gruppene. Se: Gabriel Cohen, Ideen om deling av landet Israel og en jødisk stat 1933–1935 (Italia-samtalene, britisk regjering, den sionistiske bevegelsen og den arabiske ledelsen) [hebraisk], Sionismen 3 (1973), s. 386–391; Netanel Katzburg, Det andre tiåret for mandatregimet i landet Israel, 1931–1939 [hebraisk], i: Moshe Lissak (red.), Historien om den jødiske bosettingen i landet Israel siden den første aliyah: den britiske mandatperioden [hebraisk], bd. 1, Jerusalem 1993, s. 385; Susan, L. Hattis, The Bi-National Idea in Palestine during Mandatory Times, Haifa 1970, s. 123–126. 7 Palestine Royal Commission Report, s. 370. 8 Katzburg, Det andre tiåret [hebraisk], s. 327.

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

57


dre, og ethvert forsøk på å tvinge den frem vil kunne skade alle parter.»9    Komiteen fastslo: «Vi vil ikke stille spørsmål ved humaniteten og oppriktigheten til intensjonene til muftien eller hans kolleger. Men vi kan heller ikke glemme det som allerede har skjedd mot den assyriske minoriteten i Irak, til tross for de kontraktsmessige retningslinjene og de eksplisitte lovnadene, ei heller at de arabiske politikernes hat mot en nasjonalstat for jødene aldri har blitt skjult, og at dette hatet nå sprer seg til den arabiske befolkningen i sin helhet.»10 På dette grunnlaget syntes anbefalingen om en deling i to etnisk homogene størrelser å være den mest etiske fremgangsmåten, for å forhindre masseslakt av jøder. For komitemedlemmene var behovet for å dele området klart så tidlig som i 1937. Serien av uttalelser fra de arabiske lederne på senere stadier, som omfattet utsagn som eksplisitt handlet om utryddelse, gjorde tanken om delingen og separasjon til langt mer nødvendig – særlig siden det etter andre verdenskrig ble bølger av homogenisering over hele Europa.    Etter at den forstod at deling var uunngåelig, anbefalte komiteen etnisk homogenisering ved forflytning av befolkninger på begge sider av grensen. Et eksempel er paragraf 10: «Før eller siden vil det bli nødvendig med overføring av land og, om mulig, utveksling av befolkning.»11 Benny Morris mener at dette var nødvendig for å hindre dannelsen av separatisme og irredentisme [aspirasjoner blant minoritetsbefolkningen i et område om å bli del av et annet land som ligger i nærheten] blant araberne i den jødiske staten, og for å gi plass for fremtidige innvandrere.12 Bevis på dette foreligger i uttalelsene til et av komitemedlemmene, som beskrev utveksling av befolkningen som den «ideelle løsningen». Han støttet seg på den tyrkisk-greske utvekslingen, som førte til at «relasjonene mellom Hellas og Tyrkia ble mer vennlige enn noensinne». Utvekslingen var moralsk fordi alle de vanskelighetene den innebar «ble utlignet når fred og vennskap blir skapt».13 I kommisjonens rapport

Segev, Anemonenes dager [hebraisk], s. 326. Palestine Royal Commission Report, s. 141. 11 Ibid., s. 389. 12 Benny Morris, Medinah Ahat, Shtei Medinot: Israel og Palestina [hebraisk], Tel Aviv 2012, s. 53. 13 Ibid., s. 53–54. 9

10

58

LØGNINDUSTRIEN


nevnes da også den tyrkiske forløperen som et eksempel på vellykket homogenisering og en moralsk løsning.14    Peel-kommisjonen var ikke den første til å snakke om homogenisering som en akseptert og moralsk løsning. Lenge før lord Peel satte sine føtter i Det hellige land, ga Carlile Aylmer Macartney, sekretær for forumet for minoriteter i Folkeforbundet, ut en murstein med navnet «Land, nasjonalitet og nasjonale minoriteter».15 Han forstod allerede da det destruktive potensialet i mellom-etniske konflikter i et nasjonalt territorium, som kom til fullt morderisk uttrykk et halvt tiår senere. McCartney understreket at «En nasjonalstat og nasjonale minoriteter er uforenlige.»16 I en slik situasjon må en trekke opp nye landegrenser som er tilpasset den etniske inndelingen, løse problemet gjennom utvandring og befolkningsutveksling eller endre selve staten så den ikke lenger er en nasjonalstat. Han mente at man må velge mellom disse alternativene for å hindre det fjerde alternativet, fysisk utrydning.17    Den første halvdelen av det forrige århundre var preget av at ideen om etnisk homogenisering var på fremvekst. Blant tilhengerne av ideen var Fridtjof Nansen, norsk polfarer og fredsprisvinner. Nansen var en av initiativtakerne til avtalen om befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia. Det var ikke første gang slik utveksling skjedde; tidligere hadde det i praksis skjedd mellom land på Balkan.18 Men nå spilte det internasjonale samfunnet en helt annen rolle i gjennomføringen av befolkningsutvekslingen, og det gjorde avtalen til et eksempel til etterfølgelse, både i internasjonalt diplomati, i akademia og i konflikten mellom jøder og arabere i Palestina. Rettslig støtte til befolkningsforflytning Ikke bare politikere støttet forflytning av befolkningen. Tanken ble også juridisk underbygget av den høyeste domstolen som fantes i disse årene. Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie (Permanent Court of International Justice) utstedte i 1930 en rådgivende uttalelse som tolker avsnittet om befolkningsutveksling mellom Hellas og Bulgaria. Denne fremholder at

Palestine Royal Commission Report, s. 390. Carlile A. Macartney, National States and National Minorities, Oxford University Press, London 1934. 16 Ibid., s. 422. 17 Ibid., s. 423. 18 Se kapittel 2. 14 15

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

59


målsetningen for gjensidig utveksling av så store befolkninger som mulig er å fjerne eller redusere sentra for oppildning av separatisme på Balkan, som den nyeste historie har vist at så ofte forårsaker beklagelige hendelser eller alvorlige konflikter, og å bidra mer effektivt til å gjenopprette ro i land i det østlige Europa.19 Syv år senere ble tanken formelt anerkjent av Peel-kommisjonen. Arabisk støtte til befolkningsforflytning Også i den palestinske nasjonalbevegelsen var det ledere som støttet delingen av det britiske mandatområdet Palestina i to homogene stater. En av de første var Musa al-Alami, medlem av Den arabiske overkomiteen og representant for palestinerne i Den arabiske liga.20 Alami stilte seg bak ideen om etnisk adskillelse med en plan om administrative områder (kalt kantoner) som han foreslo i 1933 (nevnt ovenfor), der han understreket at han støttet at det jødiske territoriet skulle være en «autonom jødisk kanton uten arabere».21 Området som var ment for jøder strakk seg i dette programmet fra Tel Aviv til Atlit ved kysten, et område som frem til 1948 hadde flere titalls arabiske landsbyer. Alami forklarte ikke hvordan området skulle bli «uten arabere», men svaret er åpenbart.    Det Alami bare hintet til, sa den palestinske pedagogen dr. Ahmed Sameh al-Khalidi, far til den palestinske historikeren Walid Khalidi, i klare ordelag.22 Hans detaljerte plan gikk så langt som en full politisk adskillelse (og ikke kantoner) og etablering av en jødisk stat som skulle inkludere, i tillegg til kyststripen, Jisreeldalen, Kinneretdalen og Galilea (i strekket Tel Aviv–Haifa–Beit Shean–Tiberias–Metula). For å kunne opprette full etnisk segregering foreslo dr. Khalidi å gjennomføre «en forflytning av eiendom og befolkning».23 Det arabiske opprøret og den påfølgende interne terroren stilnet disse palestinske stemmene i lang tid – kanskje for lenge.

Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, 18. (ordinære) sesjon, fil F. c. XIX. Resymé XVIII. I. Rådgivende uttalelse, nr. 17, 31. august 1930. 20 «al-Alami, Musa» [hebraisk] i: Yaakov Shimoni (red.), Politisk leksikon over den arabiske verden, Jerusalem 1991, s. 323. 21 Cohen, «Ideen om deling av landet Israel» [hebraisk], s. 387. 22 «al-Khalidi–familien» [hebraisk] i: Shimoni, Politisk leksikon, s. 113. 23 Cohen, «Ideen om deling av landet israel», s. 390. 19

60

LØGNINDUSTRIEN


Årene som gikk og hendelsene under Den andre verdenskrig påvirket også tankene rundt den jødisk-arabiske konflikten. Arabiske ledere begynte å akseptere ideen om adskillelse, nasjonalstaten og – i praksis – homogenisering. Det gjorde Nuri al-Said, en av de fremstående lederskikkelsene i Midtøsten på 1930- og 40-tallet. Han var statsminister i Irak i åtte perioder, og var en viktig representant for den pan-arabiske bevegelsen.24 Så tidlig som i desember 1944, i en samtale med en britisk diplomat, uttrykte Said støtte til delingen av Palestina, og til og med «behovet for å forflytte araberne fra den jødiske staten gjennom en utveksling».25    Nuri gjentok sitt standpunkt som en del av sin tilnærming til relasjonene mellom jøder og arabere, som var basert på forebygging av pan-arabiske «sikkerhetsdilemmaer» som kunne føre til krig i regionen. I samtale med den britiske ambassadøren i Amman, sir Alec Seath Kirkbride, insisterte han på at det var nødvendig å skape etnisk homogenitet, som ville holde på avstand det han så som en «sionistisk fare», ved å opprette en jødisk stat på områder befolket av jøder.26 Også den irakiske utenriksministeren, Arshad al-Umari, senere statsminister og forsvarsminister i Irak, ga uttrykk for et lignende standpunkt.27 Disse kommentarene er i tråd med rapporten til Lord Moyne, britisk minister for Midtøsten-affærer. Ifølge ham var statsministrene i Egypt og Transjordan, Mustafa Nahas og Tawfiq Abu al-Huda, enige i å dele det britiske mandatområdet Palestina på etnisk grunnlag – men de turte ikke å si det offentlig.28    Støtte til homogenitet og befolkningsforflytning fantes også i Transjordan. Kong Abdullah I var den eneste arabiske lederen som åpenlyst støttet Peelkommisjonens anbefalinger, og han ble derfor gjenstand for kraftig kritikk fra sine kolleger i Midtøsten.29 Britiske arkivdokumenter viser at hans holdning til støtte for etnisk homogenisering fortsatt var sterk etter slutten av krigen. Dette fremgår av et telegram Kirkbride sendte til det britiske utenriksdepartementet i august 1946. Det forteller at kongen og hans statsminister Ibrahim 24 Om hans liv og virke, se: Peter Slugett, «Nūrī al-Saʿīd», Encyclopedia of Islam, andre utgave, Brill Online 2013. 25 Benny Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, Cambridge 2004, s. 57. 26 Ibid., s. 58. 27 Ibid., s. 57–58. 28 Benny Morris, Veien til Jerusalem: Glubb Pasha, landet Israel og jødene [hebraisk], Tel Aviv 2006, s. 78–79. 29 Mary C. Wilson, King Abdullah, Britain and the Making of Jordan, Cambridge 1987, s. 122–123.

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

61


Hashem støttet deling og befolkningsforflytning som den eneste praktiske løsningen på Palestina-problemet.30 Fire dager senere rapporterte Kirkbride igjen om en tydelig støtte fra Amman til deling og befolkningsforflytning. På samme side som kong Abdullah stod Samir al-Rifai, en høytstående jordansk statsmann av palestinsk opprinnelse, som var statsminister i seks perioder. Også han var positiv til befolkningsforflytning.31 Som vi skal se i fortsettelsen, var Said og Rifai også involvert i et annet initiativ for befolkningsforflytning.    En sterk støtte til befolkningsutveksling som løsning på konflikten kom fra den transjordanske statsministeren Ibrahim Hashim, som også var av palestinsk opprinnelse. I juli samme år rapporterte Kirkbride om en samtale mellom dem, der en sober tilnærming fremkom. Hashim så behovet for å redusere etniske friksjonspunkter i området ved å skape et homogent rammeverk. I profetien som senere ble oppfylt, sier Hashem: «Den eneste rettferdige og permanente løsningen ligger i full deling med utveksling av befolkninger; det å etterlate jøder i et arabisk land, eller arabere i en jødisk stat, vil uunngåelig føre til flere konflikter.» Hashem tilsto at han ikke kunne uttale seg offentlig, i frykt for å bli beskyldt for forræderi. Og han antok at arabiske tjenestemenn «vil bli delt i dem som i likhet med ham selv ikke vil våge å uttrykke sine virkelige standpunkt, og ekstremister som ganske enkelt vil kreve det umulige.»32    Det er mulig å presentere mange argumenter som undergraver påliteligheten til de arabiske stemmene som talte til fordel for befolkningsutveksling. Nuri al-Said, kjent som «den gamle reven», kunne tross alt ikke regnes for å være verken ærlig, uskyldig eller pro-sionist. Abdullah I skydde ikke å tale med dobbel tunge og foreta handlinger som mange i den arabiske verden så som svik.33 De hashemittiske politikerne generelt var flinke til å snakke glatt med sine britiske beskyttere, og på den andre siden å gjøre det deres machiavelliske herrer krevde.    Hovedpoenget er likevel gyldig: Vi ser hvordan arabiske menn i høye stillinger forholdt seg til befolkningsutveksling som et middel for å løse den sionistisk-palestinske konflikten, og aksepten denne ideen oppnådde også i den arabiske verden. Peel-kommisjonen gjorde det ikke bare mulig for den Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 58. Wilson, King Abdullah, s. 256, n. 51. 32 Morris, ibid, s. 56. 33 Se den antihashemittiske kritikken i: Abdallah al-Tall, Abdallah al-Talls memoarer [hebraisk], Tel Aviv 1960. 30 31

62

LØGNINDUSTRIEN


sionistiske bevegelsen å diskutere befolkningsforflytning,34 men den ga også arabiske ledere legitimitet til å uttrykke støtte til tanken om etnisk homogenitet. Slike diskusjoner ble selvsagt holdt bak lukkede dører, med tillit til at britene opprettholdt diskresjon.    Men det er snakk om et tydelig standpunkt. Transjordan kom med tre anmodninger til fordel for ideen på én måned. Said ba om å fremme et initiativ for befolkningsutveksling minst seks ganger (!) i løpet av 1949. I rekken av møter med vestlige diplomater foreslo han å forflytte hundretusener av jøder fra Irak til Israel, i bytte mot forflytning av et tilsvarende antall palestinske flyktninger. Til sine samtalepartnere forklarte han at eksistensen av et stort jødisk samfunn i landet hans kunne føre til ustabilitet. Det var mulig at krefter i landet ville søke å kvitte seg med dem på grunn av nederlaget mot Israel. Han forklarte en amerikansk diplomat at han ønsket å gjennomføre en «frivillig befolkningsutveksling mellom jødene i Irak mot et lignende antall palestinere». Han forklarte dette med frykten for «oppildnede irakere som ville kunne ta saken i egne hender og påføre tusenvis av uskyldige mennesker usigelig lidelse».35    Også Syria sluttet seg til denne linjen. I løpet av våpenhvileforhandlingene med Israel (våren 1949) fremsatte Husni al-Zaim, Syrias militære leder (som ble utnevnt til president kort tid etterpå), et interessant forslag: Å bosette 300.000 palestinske flyktninger i Nord-Syria som en del av en fredsavtale mellom de to landene.36 Forslaget har vært gjenstand for diskusjon blant historikere, og noen av disse har anklaget Israel for å gi slipp på en mulighet til fred med Syria.37 Debatten er i og for seg legitim, men den overser det viktigste poenget: Zaim fremmet faktisk et forslag om de facto forflytning av palestinere for å skape fred. Syria hadde inntil da fått om lag 100.000 flyktninger

34 Benny Morris, «Kommentarer til den sionistiske historiografi og ideen om forflytning i årene 1937-1944» [hebraisk] i: idem., Tikun Ta’ut, Tel Aviv 2000, s. 43. 35 Sa’id sa noe lignende til FNs forlikskommisjon 18. februar 1949, til en amerikansk diplomat den 8. Mars, til en britisk UD-tjenestemann den 8. Mars, til en tjenestemann ved den britiske ambassaden i Bagdad i september og til FN-representanter i september. Ya’akov Meron, «Why Jews Fled the Arab Countries», Middle East Quarterly 2, 3 (september 1995), s. 47–55. 36 Avi Shlaim, «Husni Zaim and the Plan to Resettle Palestinian Refugees in Syria», Journal of Palestine Studies 15, nr. 4 (sommeren 1986), s. 68–80. 37 For debatten rundt dette temaet, se: Itamar Rabinovitch, Hashalom Shhamak: Yahasei Yisra’el-Arav 1949-1952, Jerusalem 1991, kapittel 3; Moshe Maoz, Yisrael-Syria Sof Hasichsuch?, Or Yehuda 1996, s. 28-34.

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

63


inn i landet. Disse holdt til i flyktningleirer i Damaskus-området i den sørlige delen av Syria. Zaims forslag innebar vel at ytterligere 200.000 skulle komme til landet, og settes i arbeid for å fremme den økonomiske utviklingen i landet. Intensjonene er mindre viktige. Kjernen i initiativet, å forflytte et stort antall palestinere, viser at ideen om befolkningsforflytning hadde legitimitet blant arabiske leder – også etter andre verdenskrig og tapet i 1948. Årsaken til at arabiske ledere støttet befolkningsutveksling Da han igjen ble irakisk statsminister mot slutten av 1950, foreslo Said tre ulike program for overføring av irakiske jøder: et med en luftbro av store fly fra British Airways; et annet med lastebiler gjennom jordansk territorium; et tredje innebar å sende jødene til leirer i ørkenen.38 Han forklarte tankene sine til den palestinske historikeren og politikeren Aref al-Aref: Jødene har alltid vært en kilde til galle og malurt i Irak. De er spioner. De solgte sin eiendom i Irak og eier ikke land å dyrke hos oss. Hva skal de leve av? [Hvem vet] hva de vil gjøre hvis de forblir i Irak. Nei, nei, min venn, det er best for oss å bli kvitt dem mens vi har sjansen. [Forf. utheving]39 Irakiske jøder var i virkeligheten ikke delaktige i spionasje (faktisk var bare noen av dem sionister), og regjeringen nasjonaliserte deres eiendommer. AlAref uttrykte tvil om befolkningsforflytningsinitiativet, ikke så mye på grunn av moralske skrupler som for muligheten til å «gjøre Iraks jøder og deres eiendommer» til et pant i et år eller to, med det formål å presse Israel til å løse det palestinske problemet. Statsministeren i Jordan, Samir al-Rifai, som hadde støttet befolkningsforflytning, nektet å overføre jøder gjennom Jordan av frykt for raseriet handlingen ville kunne vekke blant de palestinske flyktningene i Jordan. Diskusjonen mellom de to over denne saken nådde, ifølge den britiske ambassadøren i Amman, nesten til håndgemeng. Til slutt ble den

Hans første initiativ mislyktes fordi Israel da bare var forberedt på å ta opp i seg noen få tusen irakiske innvandrere per måned, langt mindre enn de 50.000 Said hadde til hensikt å sende. Hans andre initiativ møtte sterk motstand fra Jordan, og det tredje ble torpedert av den irakiske monarken Abd al-Illah. Se: Martin Gilbert, I Ismaels telt: Historien om jødene i muslimske land [hebraisk], Tel Aviv 2013, s. 245–246; Meron, ibid.; Alec Kirkbride, From the Wings: Amman Memoirs, 1947–1951, London 1976, s. 115–116. 39 Fra: Aref al-Aref, Nakbat Falastin wal-Fardus al-Mafkud, bd. 4, Sidon og Beirut 1953, s. 853. 38

64

LØGNINDUSTRIEN


første planen til Said gjennomført, der jordanerne stille samtykket i luftbåren forflytning av jøder over sitt luftrom.40    Mannen som på 1930-tallet tilbød seg å forflytte palestinerne, støttet på 1940-tallet befolkningsutveksling, og han gjennomførte tidlig på 1950-tallet forflytning av jøder. Det er vanskelig å fastslå årsakene til Saids nærmest tvangsmessige adferd. Det som er viktig for vårt formål, er at ideen om befolkningsutveksling i hans øyne var legitim, at motstanderne av planene hans ikke prinsipielt avviste befolkningsutveksling og den stilltiende aksepten til forflytning fra den jordanske regjeringen.    Helt siden offentliggjøringen av konklusjonene til Peel-kommisjonen anses denne løsningen som det minste av to onder, som, til tross for sine svakheter, i det lange løp ville redde liv og skape bedre muligheter for fullbyrdelsen av nasjonale rettigheter for nasjonene den gjaldt. Av disse grunnene fikk Peelkommisjonen i sin tid bred internasjonal støtte.41 Britiske parlamentsmedlemmer roste rapporten til den kongelige kommisjonen og beskrev den som «et av de viktigste offentlige dokumenter på 1900-tallet». Også det britiske kabinettet tilkjennega sin støtte til planen,42 selv om de senere trakk den under press fra landets utenriksdepartement.    Professor Benny Morris, forskeren som eksponerte omfanget av støtten til «forflytningsalternativet» blant både jøder og arabere, tror de arabiske tjenestemennene var oppriktige. Han forklarer at disse primært ble drevet av beregningen om at bare en utveksling ville kunne tilby en vei ut av labyrinten i Palestina – en utgang som ville være tilstrekkelig klok, bærekraftig og rettferdig. En slik løsning ville bare kunne holde dersom den ble basert på etableringen av nasjonalstater gjennom etnisk homogenisering. En stor arabisk minoritet som med bitterhet ble igjen i den fremtidige jødiske staten, var en sikker oppskrift på fremtidig ustabilitet og katastrofe.43 På den andre siden

Aref al-Aref (ibid., s. 894) minnes hvordan han ble overrasket over å høre om disse planene. 41 Blant statene som støttet gjennomføringen av Peel-planens anbefalinger var Norge, Latvia, Polen, Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia, Mexico og Uruguay. Se: Shulamit Eliash, «De Valera og delingsplanen for landet Israel [hebraisk]», Cathedra 97 (september 2000), s. 122. 42 Katzburg, «Det andre tiåret [hebraisk]», s. 392. 43 Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 59: «De var hovedsakelig motivert av beregningen om at delingen var det eneste fornuftige og levedyktige på lengre sikt, og en relativt rettferdig løsning på Palestina-floken, og at en delingsløsning bare ville kunne vare dersom den også innebar en storstilt forflytning av arabiske innbyggere ut av 40

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

65


ville tilstedeværelsen av store grupper jødiske minoriteter i arabiske land også kunne utgjøre en fare overfor de eksisterende regimene: Enten ved å være et enkelt mål for nasjonalistiske grupperinger (noe som skjedde i praksis), eller ved at myndighetene mistenkte dem for å være femtekolonnister. Gitt at de internasjonale normene hadde blitt realisert i praksis, noen ganger svært så hensynsløst, i både Europa og Asia (India–Pakistan), var ideene til Said og andre fullt i samsvar med det internasjonale tankesettet i samtiden. Vestlig støtte, sionistisk nøling Ved starten av 1940-tallet støttet det britiske Labour-partiet befolkningsutveksling som en passende løsning på spørsmålet i det britiske mandatområdet Palestina.44 USAs president støttet lignende ideer. Franklin Delano Roosevelt og Herbert Hoover, Tsjekkoslovakias president Edward Benes, britiske politikere og høytstående tjenestemenn som viseminister for krigen Leopold Omri og høykommisjonær Arthur Volpe, amerikanske politikere og diplomater som senator Claude Pepper, USAs ambassadør i Moskva, William Christian Bullitt, forfattere og åndsmennesker, og blant dem filosofen Bertrand Russell – til listen over støttespillere for befolkningsutveksling sluttet også en vinner av Nobels fredspris, sir Norman Angell, seg. Han var et av åndsmenneskene som hadde mest påvirkning i denne tidsperioden, og var også blant de sterkeste motstanderne av fascismen og nazismen. Angell støttet forflytning av den arabiske befolkningen fra det britiske mandatområdet Palestina til mindre utviklede områder i den arabiske verden, med formål om å opprette en jødisk stat som kunne ta imot millioner av jøder fra hele verden. Han var ikke den eneste Nobels fredspris-vinneren som støttet befolkningsforflytning som en løsning på problemet. Christian Lange, den norske representanten for Fol-

den fremtidige jødiske staten; en stor og fiendtlig arabisk minoritet i den fremtidige jødiske staten ville være en oppskrift for en mest sannsynlig umiddelbar, og utvilsomt en fremtidig, destabilisering og katastrofe.» 44 «Her også, i Palestina, er helt sikkert en mulighet, på menneskelig grunnlag, for for å fremme en stabil bosetning, for befolkningsforflytning. La araberne oppmuntres til å flytte ut, etterhvert som jødene flytter inn. La dem kompenseres sjenerøst for deres land og la deres bosetning andre steder bli nøyaktig organisert og sjenerøst finansiert. Araberne har mange egne store landområder; de må ikke gjøre krav på å ekskludere jøder fra dette lille området av Palestina, som er mindre i utstrekning enn Wales.» Se: Yosef Gorni, Den tvetydige kontakten: den britiske Labour-bevegelsen og dens holdning til sionismen 1917–1947 [hebraisk], Tel Aviv 1982, s. 265.

66

LØGNINDUSTRIEN


keforbundet og vinner av Nobels fredspris i 1921, støttet dette. Lange mente at grensene som Peel-kommisjonen forespeilet, ikke var tilstrekkelige for den jødiske staten, og at det var nødvendig å tilskrive den også områder i Negev. I den forbindelse så han behovet for å forflytte den lokale beduinbefolkningen derfra, og han mente at de økonomiske kostnadene knyttet til forflytningen ville være forholdsvis lave.45    Mens den sionistiske siden både nølte og var imot forslaget, fikk ideen om befolkningsforflytning stadig flere støttespillere i Vesten. Støtten kom ikke fra personer som befant seg på ytterkantene, men fra fremstående og innflytelsesrike figurer. Dette var for eksempel ståstedet til Herbert Hoover, tidligere president i USA. Han skrev følgende i en bok som ble utgitt i 1943: «Man skal ta med i beregningen den dristige løsningen med forflytning av befolkninger … Vanskelighetene ved befolkningsforflytning er enorme, men de er mindre enn den fortsatte lidelsen til minoriteter og (stadig) fornyelse av krigen.»46 Senere klargjorde Hoover flere ganger at dette var løsningen på den jødisk-arabiske konflikten, og han foreslo å forflytte araberne i Palestina til Irak. Ett år senere uttrykte Winston Churchill en helt identisk posisjon: Etter alt som vi har sett så langt: Den metoden som gir stabilitet er deportasjon. Det vil ikke forekomme noen blanding av befolkninger som ikke vil skape endeløse problemer … Her må en rydde opp, i alle kroker. Jeg er ikke sjokkert over disse forflytningene [av befolkninger], som det er lettere å gjennomføre med vilkårene vi har i moderne tid.47 Senere fikk ideen internasjonal støtte foran konferansen, som i prinsippet godkjente deportasjonen av tyskerne fra land i Sentral- og Øst-Europa, en deportasjon som faktisk startet før Potsdam-beslutningen ble fattet.

45 For en lang lister over statsmenn og filosofer som støttet befolkningsforflytning, se: Chaim Simons, International Proposals to Transfer Arabs from Palestine 1895–1947: A Historical Survey, Hoboken, N.J. 1988, s. 149–190. 46 Benny Morris, «Kommentarer til den sionistiske historiografi og ideen om transfer» [hebraisk], i: Yehiam Weitz (red.), Mellom visjon og revisjon: 100 års sionistisk historiografi, Shazar 1997, s. 208–219. 47 Benny Morris, Den første arabisk-israelske krigen [hebraisk], Tel Aviv 2010, s. 3–34; Yosef Heller, «Forflytning som besettelse» [hebraisk], Cathedra 99 (april 2001), s. 156.

STØTTEN TIL BEFOLKNINGSFORFLYTNING

67


For å unngå tvil: Også personer fra den sionistiske bevegelsen, som Israel Zangwill, Arthur Rupin og andre, hadde tanker om befolkningsforflytning,48 selv om deres støtte for denne ideen var mindre entusiastisk og entydig enn den som rådet i Europa i 1930- og 40-årene. Det fantes ikke noe sionistisk politisk parti som hadde befolkningsforflytning i sitt program, og tilhengere innså at en slik idé ville være umulig å sette ut i livet uten britisk støtte. Ideen er upraktisk og urealistisk. Det sionistiske samfunnet, selv om det hadde ønske det, hadde ikke makten som trengtes for å gjennomføre noe slikt.    Det er interessant å nevne at i senere tid har den revisjonistiske høyresiden og antisionistisk forskning funnet sammen i et felles språk, som har søkt og prøvd å gjøre marginale uttalelser, også av Herzl selv, til kjernen i ideologien til den sionistiske bevegelsen. Men denne tendensiøse litteraturen endrer ikke det faktum at forflytningen aldri ble gjort til den gjeldende linjen i den sionistiske bevegelsen. Den sionistiske bevegelsen forsøkte derimot å endre Labours politiske program så det ikke skulle omfatte støtte til forflytning. Labour-medlemmer svarte ikke på bønnene fra sionistisk hold. I samsvar med tidsånden fortsatte de å støtte denne ideen. Men de kunngjorde i det minste at det ikke var deres hensikt å påtvinge noen forflytning.49    Dette er altså det sanne bildet: Det internasjonale samfunnet støttet tanken om befolkningsforflytning. Den internasjonale domstolen rettferdiggjorde den. Nesten alle de arabiske lederne opptok den, på en eller annen måte. Forflytningen ble en løsning som ble tatt i bruk i Europa etter begge verdenskrigene. På bakgrunn av dette er det overraskende at støtten til befolkningsforflytning var mest begrenset nettopp i den sionistiske bevegelsen. Dette er fakta. Noen historikere, ikke bare Pappe, har klart å snu bildet på hodet og innføre en fortelling som beveger seg ett sted mellom løgn og bedrag.

Derek Jonathan Penslar, «Herzl og de palestinske araberne: myte og mot-myte» [hebraisk], Israel 6 (2004), s. 149; Oren, «Reaksjoner på delingsplanen» [hebraisk], s. 80. 49 Oren, «Reaksjoner på delingsplanen», s. 80 48

68

LØGNINDUSTRIEN



70


Kapittel 4

Særtrekk ved den israelsk-arabiske konflikten Sammenligning med andre konflikter er ikke tilfredsstillende, for den jødisk-arabiske konflikten var kjennetegnet av en fullstendig avvisning av kompromisser fra den arabiske siden, trusler om utrydding, bruk av jøder fra arabiske land som gisler, et illojalt lederskap, arabisk motstand mot retur av frykt for at det ville lede til anerkjennelse av Israel med mer.

I de forestående kapitlene så vi at ideen om befolkningsforflytning vant støtte fra politiske organisasjoner og enkeltpersoner, med forankring i internasjonale beslutninger og juridiske begrunnelser. På bakgrunn av omfattende politisk og juridisk støtte til befolkningsforflytning, det faktum at alle kriger på 1900-tallet endte med utveksling av befolkninger og at gjennomføring av befolkningsforflytninger på denne tiden var normen, er påstandene om at Israel er et unikt tilfelle, en av de store løgnene i nyere tid.    Det sammenlignende perspektivet kan være nyttig, men er ikke tilfredsstillende, for den jødisk-arabiske konflikten er særegen på mange måter. Ikke bare motsatte lederne for det jødiske samfunnet seg tanken om forflytning for det meste av tiden konflikten pågikk. Den har også andre særegenheter, som gjør den etablerte påstanden om sionistenes konspirasjon enda mer latterlig.

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

71


1. Fullstendig avvisning av kompromisser Det var alle de arabiske landene og palestinerne som motsatte seg delingsforslaget til FN, som hovedsakelig omfattet opprettelsen av to land, et jødisk og et arabisk. Da representant for Libanon i FNs generalforsamling, innenriksminister Camille Chamoun, prøvde å gjenopplive løsningen med å opprette en føderasjon i det britiske mandatområdet Palestina, anklaget palestinerne ham i vrede for forræderi.1 Etter at FNs generalforsamling med to tredelers flertall vedtok delingen av det britiske mandatområdet Palestina, forlot representantene for de arabiske utsendingene debatten med erklæringen om at avgjørelsen i deres øyne var ugyldig.2   Palestinere avviste faktisk alle de foreslåtte planene om løsningen på spørsmålet om mandatområdet. Listen er lang: Planene til Peel-kommisjonen, Woodhead-komiteen (som reduserte områdene som ble gitt til en jødisk stat sammenlignet med anbefalingene til Peel-komiteen), hvitboken fra 1939, den angloamerikanske planen fra 1946, Bevin-planen og mindretallsforslaget til Utredningskomiteen for Det historiske Israel – de tre sistnevnte snakket om et føderativt rammeverk i ett land.    Da britene erklærte at de ønsket å trekke seg ut fra mandatområdet i februar 1947, besluttet FN å opprette UNSCOP, FNs spesialkommisjon for Palestina. Arabere, med sin tradisjon for avvisning, boikottet komiteens diskusjoner.3 Muftien var ikke rede til å forsone seg med jødisk tilstedeværelse. Han var ikke alene. Generalsekretæren for Den arabiske liga, Abbed al-Rahman Azzam Pasha, forklarte: Araberne forakter selve tilstedeværelsen av jøder i Israel. For arabernes del er jøder en fremmedorganisme som kom hit uten deres samtykke, en organisme som nekter å assimilere seg til arabisk livsførsel. Dette er problemet.4 For det meste tidde palestinerne om hvordan å håndtere sionistene. Det var Jamal al-Husseini, representant for Den arabiske overkomiteen i FN og muf-

Sela, Israelspørsmålet [hebraisk], s. 407–408. Morris, 1948, s. 81. 3 Yehoshua Freundlich, «Episoden om UNSCOP-kommisjonens granskning og konklusjon i landet Israel, 1947» [hebraisk], Sionismen 13 (1988), s. 27–51. 4 Yuval Arnon-Ohana, Harish og ild-linjen: hundre og femti års konflikt over landet Israel 1860– 2010, Netanyah 2013, s. 157. 1 2

72

LØGNINDUSTRIEN


tiens nevø, som talte åpent ut. Han godtok å ta imot de jødene som hadde levd i landet frem til etableringen av det britiske mandatet, men alle som hadde ankommet senere skulle enkelt og greit utvises.5    I likhet med brorparten av det palestinske lederskapet i den arabiske verden fravek ikke muftien sin posisjon, heller ikke etter FNs generalforsamling fattet vedtaket om deling. Deres kompromissløse krav, «alt eller ingenting», førte ikke bare katastrofen over dem i 1948, men førte i praksis også til at de motarbeidet opprettelsen av et eget land. 2. Trusler om utryddelse De to mest sentrale personene som ledet arbeidet mot jødene, delingsforslaget og opprettelsen av den jødiske staten var muftien og Fawzi al-Qawuqji. Begge erklærte åpent sin støttet til nazistene, og begge var i Tyskland under andre verdenskrig. Muftien gikk enda lenger og gjorde ting klinkende klart: Vår grunnleggende forutsetning for å samarbeide med Tyskland var å få frie hender til å utrydde alle jøder i Palestina og den arabiske verden. Jeg ba Hitler om en eksplisitt forpliktelse om å la oss få løse det jødiske problemet på en passelig måte i samsvar med våre nasjonale og rasemessige ambisjoner, med de vitenskapelige metodene som Tyskland hadde oppfunnet for å håndtere sine jøder. Svaret jeg fikk var: «Jødene er dine.»6 Andre personer kom med lignende utsagn. Uttalelsene ble ikke ytret i en avsidesliggende krok, men ble hørt i viktige internasjonale fora. Den palestinske representanten i FN, Jamal al-Husseini, forklarte at araberne førte «en kamp om liv og død» mot jødene.7 Uker etter dette lovet han for Gud og hvermann at «kampen vil fortsette, på samme måte som mot korsfarerne, frem til urettferdigheten har blitt rykket opp fra området». Og for dem som ikke forstod disse utsagnene, gjorde han det klart hvordan dette skulle foregå:

Nazir Majali, «Den arabiske presentasjonens standpunkt til delingsplanen: synden og straffen» [hebraisk], i: Ruth Gavison (red.), Seksti år siden 29. november 1947, Jerusalem 2009, s. 74. 6 David G. Dalin, John F. Rothmann, Icon of Evil: Hitler’s Mufti and the Rise of Radical Islam, Random House 2008, s. 5. 7 Jamal al-Husseinis vitnesbyrd (for den arabiske høykomité), som fremlagt for Ad-Hoc-kommisjonen 29.9.1947, Seksti år siden 29. november 1947, s. 271. 5

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

73


Delingsplanen vil gjøre Palestina til et «blodbad», som han uttrykte det. Da en av de tilstedeværende ved møtet bemerket at grensen som var spesifisert i delingsplanen var ment å skulle være en grense for fred, svarte Husseini med full kraft: Denne grensen vil i fremtiden være «en grense med blod og ild».8    General Ismail Safwat stod frem til i mai 1948 i rollen som «Generalkommandør for de kjempende [arabiske] styrkene i Palestina». I kraft av sin stilling var han ansvarlig for koordinering og drift av de ulike arabiske styrkene. Det var en viktig og sentral rolle på alle måter. Safwats målsetninger ble formulert i et telegram som han sendte til sekretariatet for Den arabiske liga: «å utslette jødene i Palestina og rense landet fullstendig for dem» og «å stramme tauet rundt halsen på jødene i kampene og med våpenmakt tvinge dem til å godta arabernes vilkår». Det tredje målet gikk ut på å undergrave sikkerheten i Palestina på en måte som skulle hindre delingen.9    Av grunner som ikke er knyttet til prinsipper for moralsk krigføring avviste Den arabiske liga å godkjenne noe som helst mål for kampene. Men generalsekretæren i ligaen, Abdel-Rahman Azzam, lovet Safwat personlig at de to første av disse målene var målet for krigføringen.10 Azzam hadde sterke meninger rundt behovet for å utslette den jødiske staten. Han la frem de nødvendige midlene for eliminering av den sionistiske fienden i et intervju med en egyptisk avis: Dette vil være en utryddelseskrig. Den vil få sin plass i historien som en enorm massakre, som vil bli omtalt som man omtaler mongolenes massakre og korstogene. Jeg tror at antall frivillige utenfor Palestina vil være større enn blant innbyggerne i Palestina; det er fordi jeg vet at frivillige fra India, Pakistan og Kina vil haste til oss for å vinne æren av å bli martyrer for Palestina.11

«Kampen ville fortsette, som den hadde gjort ved Korstogene, frem til urettferdighet var fjernet totalt. Ved å pålegge deling ville FN i praksis lede Palestina til et blodbad … En delegasjon som forsvarte delingen, hadde vist til grensen som den endelige grensen for fred. Som representant for Palestinas arabere, ønsket hr. Husseini å sette på dagsordenen den alvorlige overbevisningen av at dette ikke ville føre til annet enn ild og blod.» Se: «Ad hockomiteen om Palestina-spørsmålet, oppsummering av det 31. møtet, Lake Success, N.Y.», 24. november 1947, FN. 9 Me-Ahorei Hapargod: Bak gardinen: irakisk parlamentarisk komité for krigen i Israel [hebraisk], Tel Aviv 1954, s. 77. 10 Ibid. 11 <http://www.meforum.org/meq/pdfs/3082.pdf> 8

74

LØGNINDUSTRIEN


Ideen om å sende millioner av martyrer til krigen var ikke bare Azzams. To år tidligere lovet imam Hassan al-Banna, grunnlegger og leder av bevegelsen Det muslimske brorskap, i poetiske og uttrykksfylte ordelag, at dersom sionistene ville våge å bevæpne seg og forberede seg på krig, gikk de en bitter skjebne i møte. Det finnes millioner av egyptere og arabere og muslimer fra hvor som helst som knelende i bønn ber Allah om å høre deres bønner om å få dø som martyrer. En slik død vektes over en naturlig død som følge av alder. Det som gjør deres sjel mørk, mer enn noe annet, er fraværet av slagmarker å dø på som martyrer, og dersom England eller USA og de sionistiske jødene allerede er fast bestemt på å stå sammen for å undertrykke og rane araberne og med makt overta deres land, vil millioner gjenkjenne slagmarken de har lengtet etter og strømme inn, takknemlige for muligheten de har fått.12 Al-Banna nøyde seg ikke bare med ord. Tusenvis av frivillige fra organisasjonen mobiliserte til krig mot Israel. Fremst i den egyptiske hæren som invaderte Israel 15. mai stod militærenheter med frivillige fra Det muslimske brorskap. De nådde helt frem til kibbutz Ramat Rachel i den sørlige utkanten av Jerusalem.13    Uttalelsene om at dette var en krig på liv og død fortsatte, selv etter 29. november 1947. Tre dager senere uttalte den høyeste myndighet innen sunniislam, det religiøse rådet til Al-Azhar-universitetet, sin mening om saken. Den religiøse kjennelsen (fatwaen) erklærte «Global jihad i forsvaret av Palestina».14 Som følge av kjennelsen fra Al-Azhar gikk de fleste religiøse ledere i den arabiske verden ut med lignende uttalelser.15 Den regulære palestinske hæren ble

12 Artikkelen ble publisert i Ah’uan al-Muslimun al-Majlat (det muslimske brorskapets avis) den 3. november 1945 med overskriften «Spirit of Heaven, blow!» som henviser til krigernes sang da de kom til kampmarkene. 13 Om det muslimske brorskaps aktivitet under 1958-krigen, se: Richard Mitchell, The Society Of The Muslim Brothers, London 1969 og relevante kapitler i Morris, 1948 14 Morris, 1948, s. 81. 15 Selv i Libanon, som frem til da hadde vært moderate med tanke på Palestina-spørsmålet, oppfordret nå muftien til jihad for å frigjøre Palestina fra jødene. Se: Guy N. Maayan, «Burning the Candle at Both Ends: Lebanonand the Palestine War 1947–1949», i: Eli Podeh og Asher Kaufman (red.), Arab-Jewish Relations from Conflict to Resolution: Essays in Hounour of Professor Moshe Ma`oz, Sussex 2005, s. 155. I forbindelse med jihad i Saudi Arabia, se: Madawi al-Rasheed, «Saudi Arabia and the 1948 Palestine War: Beyond Official History», i: Eugene

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

75


til dels omtalt som «Jaysh al-Jihad al-Muqadassi», «Hæren for hellig krig».16   15. mai 1948 tolket rektor ved Al-Azhar-universitetet betydningen av jihad, da han forklarte at hundrevis av muslimer ville kunne bekjempe tusenvis av kjettere (ikke-muslimer). Han presiserte for de kjempende at deres belønning var sikret i himmelen.17 De praktiske konsekvensene av jihad ble uttrykt av lederen for Organisasjonen for arabiske kvinner, som står Den arabiske overkomiteen nært: «Fra da Den hellige krig erklæres, finnes det ingen mulighet for at en jødisk stat vil overleve. Enhver jøde vil til slutt utryddes.»18 Muftien selv uttalte i mars 1948 at araberne ikke hadde til hensikt å ta til takke med delingsplanen, men at de ville fortsette å kjempe «inntil sionistene er utslettet og Israels land i sin helhet er rent arabisk.»19    Andre personligheter nøyde seg med historiske analogier. Syrias president og Libanons statsminister sidestilte sionistenes etterlengtede mål med andre skurker som tidligere hadde invadert Palestina. De ville fjernes, forklarte de, selv om det ville kunne ta lang tid, kanskje århundrer, som det gjorde med korsfarerne i sin tid.20 Også kongen av Saudi-Arabia sammenlignet ødeleggelsen av korsfarernes kongedømme med den forestående ødeleggelsen av Israel. I et brev som han sendte til president Truman truet han med at Palestina vil bli et «blodbad», og selv om jødene ville klare å bygge et bittelite land «på undertrykkende og tyrannisk vis og med sine penger», ville veien ikke lykkes for den onde: «Araberne vil isolere dette landet fra resten av verden, vil beleire det til de dør av sult.»21

Rogan; Avi Shlaim (reds.), The War for Palestine: Rewriting the History of 1948, andre utgave, Cambridge 2007, s. 240. Vi bør bemerke at en oppfordring til jihad fra slike høytstående religiøse autoriteter var uten sidestykke på den tiden; den var ingen lignende oppfordringer fra høytstående autoriteter på 1930-tallet og ved det arabiske opprøret. Se: Gilbert, Be-Ohalei Yishma’el, s. 180–181. 16 Eliezer Tauber, «The Army of Sacred Jihad: An Army or Bands?», Israel Affairs 14 (2008), s. 430. 17 Benny Morris, 1948 as Jihad, s. 5. <http://www.isgap.org/wp-content/uploads/ 2011/10/ paper-1948-as-jihad.pdf> 18 Morris, Medinah Ahat, Shtei Medinot, s. 81. 19 Idem., 1948, s. 440. 20 Morris, 1948 as Jihad, s. 6. 21 Kong Abdul Aziz Ibn Saud til president Truman 26. oktober 1947, i: Foreign Relations of the United States, 1947, bd. 5: The Near East and Africa, Washington D.C. 1971, s. 1212. <http:// images.library.wisc.edu/FRUS/EFacs/1947v05/reference/ frus.frus1947v05.i0016.pdf>

76

LØGNINDUSTRIEN


Det var ironisk at staheten de utviste ved å skulle føre jihad for enhver pris, førte til nettopp at den arabiske jihad kollapset. 7. april 1948 nektet Jamal al-Husseini på anmodning fra Moshe Sharett å erklære våpenhvile i Jerusalem, selv om forslaget innebar en stans i jødisk innvandring. I samtaler som fant sted via FN (den palestinske ledelsen nektet å forhandle direkte med sionistene), krevde al-Husseini at delingsforslaget ble lagt på hylla for å godta en våpenhvile.22 Prisen araberne betalte som følge av avvisningen var enorme: Én dag senere ble kommandøren for Hellig jihad-styrkene, Abdel Kader alHusseini, drept ved Kastel, åtte kilometer vest for Jerusalem. Hans fall ble et dødelig slag mot arabernes militære kapasitet, og jihad-hæren smuldret. Med det kollapset også støtten fra de palestinske araberne.23 3. Den jødiske nakbaen Det var Den arabiske liga som etablerte forbindelsen mellom konflikten i det britiske mandatområdet Palestina og jøder fra arabiske land. Det skjedde selv før delingsvedtaket ble besluttet i FN. Forbindelsen kom til uttrykk på forskjellige områder. La oss starte med det juridiske: Den jødiske verdenskongressen la fram for FN et lovforslag som Rådet i Den arabiske liga hadde godkjent. Det ble foreslått at «alle jøder som er borgere i arabiske land skal anses som del av [den jødiske] minoriteten i Palestina»; bankkontiene deres skulle fryses og pengene brukes til å finansiere krigen; jøder som ble mistenkt for å ta del i sionistiske aktiviteter skulle behandles som politiske fanger og deres eiendeler skulle konfiskeres.24    Med andre ord: Den arabiske liga adskilte sine jødiske borgere fra sine andre innbyggere, fratok dem grunnleggende rettigheter som eiendomsfrihet og ytringsfrihet og fraranet dem pengene deres.25 Arabiske regjeringer begynte å 22 Ilan Pappe, Landets adel, familIen Al-Husseini – en politisk biografi [hebraisk], Jerusalem 2002, s. 358–359. 23 Den palestinske historikeren Rashid Khalidi sier at med Abdul Kaders død «mistet palestinerne en av sine mest talentfulle militære ledere og en viktig samlende figur». Khalidi knytter sammen hans fall og prosessen som begravet palestinernes evner til å være uavhengige aktører. Idem., Jernburet: historien om palestinernes kamp for egen stat [hebraisk], Jerusalem 2010, s. 141. 24 Se oversettelsen av følgende dokument: «Jews Displaced from Arab Countries: A Story of Collusion», Justice for Jews <http://www.justiceforjews.com/collusion.pdf> 25 Denne beslutningen kom fra Den arabiske Liga på bakgrunn av anstrengelser for å finansiere den semi-regulære militære aktiviteten i det britiske mandatområdet Palestina. Ved konferansen til Ligaens politiske komité i Lebanon ble det besluttet å finansiere sivil akti-

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

77


begrense friheter som eiendomsrett og sysselsetting for jødiske borgere, de ila dem skatter, og de begynte å ta beslag i deres eiendeler.26    Et annet tilfelle var talende. Allerede før FN-resolusjonen ble vedtatt advarte arabiske statsmenn om at «dersom det ikke blir oppnådd en tilfredsstillende løsning på Palestina-problemet, vil det være nødvendig å ta i bruk harde midler mot alle jøder i de arabiske landene». Jamal al-Husseini uttalte at det fantes jøder i arabiske land i en svært utsatt posisjon.27 Lederen av den egyptiske delegasjonen til FNs generalforsamling, Muhammed Hussein Heikal, hintet om at opprettelsen av en jødisk stat ville føre til et andre holocaust: Delingsplanen stod i fare for å vekke en bølge av antisemittisme «av en slik type som de allierte i dag forsøker å stanse i Tyskland», og han la ansvaret på FN for «drap på jøder, i høye antall». Han advarte om at livene til én million jøder i muslimske land ville bli satt i fare ved opprettelsen av en jødisk stat, og at opptøyene som ville bryte ut i Palestina «ville kunne utvikle seg til et punkt der de to folkene var i krig».28 Samtidig utstedte det religiøse rådet ved Al-Azhar en fatwa som forbød forretningsmessig kontakt med jødene. Den øverste autoriteten innen sunni-islam advarte om at enhver person som overtrådte denne bestemmelsen er en «synder og kriminell», og «kunne anses som en som har forlatt islam».29 Det bør klargjøres at i henhold til islamsk lov er en muslim som har forlatt sin religion og som nekter å vende tilbake en kjetter – skyldig til døden.30    Jøder i arabiske land, som ikke hadde noen strålende situasjon selv før delingsplanen, ble nå i praksis gjort til gisler for myndighetene i landene de levde i. Sammen med sine eiendeler var de prisgitt landenes ledere, både religiøse ledere og verdslige, og disse var igjen under påvirkning av den ekstremistiske og opphissede «gata». Men det var Den politiske komiteen til Den arabiske liga som knyttet den direkte forbindelsen mellom jøder i arabiske land og zionismen. I februar 1948 fattet den en hemmelig beslutning, der de

vitet med to millioner egyptiske lira, og militær aktivitet med ytterligere en million. Se: Bak gardinen [hebraisk], s. 45, 50. 26 Svært lite har blitt skrevet om denne saken. Med unntak av Gilbert, se: Michael R. Fischbach, Jewish Property Claims against Arab Countries, New York 2008. 27 «Ad Hoc Committee on the Palestinian Question, Summary Record of the Thirty-First Meeting, Lake Success, N.Y.», 24. november 1947, The United Nations <http://unispal.un.org/ UNISPAL.NSF/0/FCFDBC89E49CB80A852573520053605D > 28 Meron, ibid. 29 Morris, 1948 as Jihad, s. 5. 30 Frank, Griffel, «Apostasy», Encyclopaedia of Islam, 3. utgave, Brill Online 2013.

78

LØGNINDUSTRIEN


truet med å gjennomføre rettssaker mot de jødiske lokalsamfunnene når og dersom den sionistiske kampen fortsatte: Når stormen i arabiske land blir lagt merke til, og ut i fra et ønske om å ivareta sikkerheten til de jødiske innbyggerne og deres eiendom – foreslås det å vekke ledernes [for det jødiske samfunnet] oppmerksomhet og advare dem om at alle sionistiske terrorhandlinger vil kunne forårsake holocaust mot det jødiske samfunnet i sin helhet. På grunn av dette påligger det dem å bidra til opprettholdelsen av fred og sikkerhet.31 [Forf. uthevelse.] All sionistisk militær aktivitet ble dermed betraktet som «terrorhandlinger». Slik ble sionistenes kamp for uavhengighet knyttet til levekårene for jøder i arabiske land. Jo bedre det gikk for sionistne, jo verre ville situasjonen bli for jødene. Den gresk-katolske erkebiskopen i Galilea, George Hakim, oppsummerte dette godt i en sending ved radio Kairo (28, juli 1948): «Arabiske myndigheter gjennomgår nå forslaget om å bruke pengene til jødene i Midtøsten for å hjelpe de [palestinske] flyktningene.» De arabiske myndighetene beslagla sannelig eiendom og penger som tilhørte jøder i den arabiske verden – men det er heller tvilsomt at de ble brukt til fordel for flyktningene.32 4. Den palestinske ledelsens svik I den pågående debatten om årsakene til det palestinske flyktningproblemet har mange palestinere pekt på den direkte og indirekte påvirkning det palestinske lederskapet hadde. Den mest fremtredende blant disse er professor Mustafa Kabha fra Det åpne universitetet i Israel. Han kritiserte palestinernes tendens til å drive med konspirasjoner og for å videreføre offeridentiteten, noe som hindrer evnen til å frigjøre seg fra subjektiv og følelsesmessig skriving.33 Kabha legger ansvaret for nakbaen på muftien, på grunn av hans oppførsel, hans manglende evne til å frigjøre seg fra konservative tankemønstre og hans

Me-Ahorei Hapargod, s. 60–61. John Zimmerman, Radio Propaganda in the Arab-Israeli War, 1948, London 1974, s. 4. <http:// www.middleeastinfo.org/library/zimmerman.xhtml> 33 Mustafa Kabha, Palestinerne: et folk i diaspora [hebraisk], Ha-Universita Hapetuha, Raanana 2010, s. 145. 31 32

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

79


sta avvisninger. «Det palestinske folket må nå bære en tung bør og betale en uutholdelig pris som følge av ledelsens korttenkthet.»34    Også den israelsk-arabiske journalisten Nazir Magali slutter seg til dette synet. Han definerer det palestinske lederskapets beslutning om å motsette seg delingsforslaget og gå til krig mot det som «dårskap». Bemerkelsesverdig ærlig skriver Magali: «Selv om ikke alle arabere er villige til å tilstå det på denne måten, spesielt ikke overfor jødene, er det allikevel sannheten.»35 Det finnes dem som har en kritisk tilnærming til det palestinske samfunnet, og som understreker påvirkningen av de interne spenningene som var rådende blant palestinerne (by mot landsby, klassespenninger, politiske rifter osv.) samt fraværet av sterke politiske institusjoner, som de mener førte til kollapsen i denne tøffe tiden. Dette standpunktet kommer frem blant annet i arbeidet til den palestinsk-amerikanske statsviteren professor Issa Khalaf, hos historikeren dr. Bayan Nuwayhed al-Hout, hos den avdøde historikeren dr. Elias Shufani og hos forsker dr. Mustafa Abbasi fra Tel Hai College.36    Spesielt interessant er fremstillingen til den palestinske historikeren professor Rashid Khalidi. Det er ikke bare på grunn av hans posisjon som en av de mest innflytelsesrike palestinerne i verden.37 Hans bok Jernburet kjennetegnes av en velkjent blanding av apologetikk og konspirasjonsteorier. Til tross for det går Khalidi sterkt ut mot tilnærminger som pålegger eneansvar på den ene eller andre siden, og han fremholder at det palestinske problemet er svært komplekst. Han kritiserer den palestinske ledelsen i 1948 fordi den ikke lyktes i å heve seg over særinteresser fra smågrupper og å samle rekkene. Han kritiserer også Haj Amin al-Husseinis støtte til nazistene, hans forakt mot zionismen og hvor blind han var for hvordan holocaust påvirket zionismens utvikling.38

Idem., «Palestinerne og delingsplanen» [hebraisk] i: Gavison (red.), Seksti år, s. 68. Majali, s. 69. 36 Issa Khallaf, «Det arabiske Palestinas fall – revidert studie: undersøkelse av de interne faktorene for sosial oppløsning i 1948» [hebraisk] i Alon Kadish (red.), Uavhengighetskrigen (1948-krigen): revidert studie, Tel Aviv 2004, s. 661–678; Elias Shoufani, al-Mujaz fi Tarikh Falastin al-Siyasi Mandh Fajr al-Tarikh Hata Snat 1949 [arabisk], Beirut 2001; Biyan N. al-Hut, al-Qiyadat walMasaat fi Falastin 1917–1949 [arabisk], Akko 1984, s. 623–637; Mustafa Abassi, «Byen Tzfat og dens omkringliggende områder i mandatperioden: relasjoner og spenninger» [hebraisk], Cathedra 99 (april 2001), s. 110–128. 37 Prof. Khalidi anses som en av de mest fremtredende palestinske aktivister i dag, og han har vært involvert i PLO-aktiviteter. Se: Guy Bechor, Lexicon Ashaf, Tel Aviv 1999, s. 106–107. 38 Khalidi, Kluv Habarzel. 34 35

80

LØGNINDUSTRIEN


Flere andre palestinske og arabiske forfattere motsetter seg fristelsen til å ty til konspirasjonsteorier som anføres av Pappes og hans venners akademiske retning. I praksis følger de i fotsporene til andre palestinske historikere, åndsmennesker og politikere som har ført en fascinerende dialog med fortiden.39 De fleste av dem snakker om forvisningen av palestinerne som en sionistisk-imperialistisk-arabisk sammensvergelse, men noen av dem gjør det som tomme ord eller som en del av en mer kompleks virkelighet der palestinerne hadde friheten til å velge og kunne ha navigert seg til en mindre tragisk skjebne.    Den fremtredende blant disse var Aref al-Aref, som på 1950-tallet ga ut et imponerende arbeid i seks bind med navnet Al-Nakba. Aref (i likhet med Ahmad Shukeiri, grunnlegger og første formann i PLO) legger deler av ansvaret på Den høyere arabiske komité for å kringkaste grusomhetene ved massakren ved Deir Yassin. I stedet for å oppmuntre palestinerne til å forsvare seg, skapte dette en rykteflom som intensiverte panikken og akselererte bølgen av flukt.40 Andre har rettet kritikk mot det fraværende palestinske politiske lederskapet, som i den skjebnesvangre perioden oppholdt seg utenfor sitt eget land, og mot de høyere klassene som foretrakk å forlate sine hjem allerede ved begynnelsen av krigen, og som samtidig etterlot sitt eget folk uten ledere.41    Funnene til Aref er informative, og er i samsvar med Morris’ studier, som brukte arabiske kilder sparsomt. Aref argumenterer for at omstendighetene for forvisningen av palestinerne var forskjellige fra sted til sted og fra periode til periode. I hovedsak var det en historie om jødenes seier og fremgangen deres styrker hadde på slagmarken. Som bakgrunn for dette oppgir han

39 Se: Avraham Sela, «Arab Historiography of the 1948 War: A Quest for Legitimacy», i: Laurence J. Silberstein (red.), New Perspectives on Israeli History: The Early Years of the State, New York 1991, s. 140–145. 40 I kjølvannet av publiseringen av hendelsene ved Deir Yassin, «spredte terror seg i folks hjerter. De begynte å forlate sine hjem og tok med seg diverse rykter om grusomhetene som jødene hadde utført». al-Aref, al-Nakba, s. 173. Se aogså: Ahmad al-Shuqeiri, Arba’un Amman fi al-Hiya Wal-Duliyah, Beirut 1969, s. 289. 41 Blant Den arabiske overkomiteens ti medlemmer ble bare tre igjen i landet. Kritikk ble på dette tidspunktet fremmet av den palestinske religiøse figuren Mohammad Nimr al-Hatib, den egyptiske konsulen i Jerusalem i løpet av krigen, og fra Nimr al-Hawari, lederen for ungdomsbevegelsen al-Najjada som deltok i den palestinske militære anstrengelsene. Hawari, som senere vendte tilbake til Israel og tjente som distriktsdommer der, klandret muftien for hans mange fallitter. Sela, «De palestinske arabere i 1948-krigen» [hebraisk], s. 167.

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

81


palestinernes militære svakhet, mangelen på lederskap og en generell arabisk splittelse.42    En rapport skrevet av den irakiske undersøkelseskommisjonen om krigen i 1948 peker på rollen Den arabiske liga hadde i å oppmuntre palestinerne til frivillig å forlate sine hjem. Allerede i september 1947 anbefalte den politiske komiteen i Den arabiske liga, som møttes i den libanesiske småbyen Sofar, de arabiske landene om å «åpne sine porter for å ta imot babyene, kvinnene og de eldre blant Palestinas arabere og å ta seg av dem – om det i Palestina skjer hendelser som krever dette».43 Tanken om evakuering av ikke-stridende befolkning var ikke fremmed for palestinerne. Allerede i 1946 tilkjennega Den høyere arabiske komité sin intensjon om å evakuere kvinner og barn forut for storopprøret mot de britiske myndighetene.44 Denne gangen satte de planen ut i praksis, og da anledningen bød seg, startet palestinerne å sette beslutningen fra Sofar ut i livet. I denne forbindelse må det vies stor oppmerksomhet til en kommentar av professor Avraham Sela: I et tradisjonelt samfunn som holder høyt verdier som kvinnens ære og familien, er det tvilsomt om det var mulig å skille en familiefar fra hjemmets døtre. Som et resultat oppfordret Den arabiske liga utreise av hele familier, og selv av hele klaner, og tømte dermed hele landsbyer.45   Til tross for dette fortsetter mange forskere å hevde at det ikke ble utstedt noen ordre om evakuering av det arabiske lederskapet. Imot dette argumentet trenger vi ikke å presentere funnene til forskere som identifiserer seg med den sionistiske tradisjonen. Vi kan vende oss til dr. Ghada Karmi, en palestinsk kvinne født i Katamon, et nabolag i Jerusalem. Hun ga et personlig vitnesbyrd om månedene etter FNs delingsforslag, da sammenstøtene mellom jøder og arabere begynte i Jerusalem. I de første stadiene beordret faktisk Den høyere arabiske komité innbyggerne om å bli værende i sine hjem. Men senere, i mars 1948, som Karmis vitnesbyrd viser, beordret den evakuering av kvinner, barn og eldre i hennes nabolag.    Hun forteller at også kvinner og barn ble evakuert først, men at brorparten av mennene sluttet seg til dem i løpet av kort tid, og at de fleste av inn-

Ibid. Bak gardinen [hebraisk], s. 50. 44 Sela, Israelspørsmålet [hebraisk], s. 166–167. 45 Sela, Israelspørsmålet [hebraisk], s. 167. 42 43

82

LØGNINDUSTRIEN


byggerne til slutt forlot dette nabolaget i Jerusalem. Skylden for dette henger ved den palestinske ledelsen, Den høyere arabiske komiteens personell, samt lokale komitemedlemmer som forlot byene og ikke etterlot noe annet valg for vanlige folk enn å gjøre det samme: «Det er fint for dem [det palestinske lederskapet som hadde flyktet] å snakke, men hvem kommer til å bry seg om barna våre blir drept?» «Men», trøstet de som hadde dratt seg selv, «det vil ikke være lenge. Bare til problemene ender.»46    Karmi er ikke pro-israelsk. Hun tilhører gruppen av dem som motsetter seg Oslo-avtalen og tanken om to stater, og hun støtter selvsagt illusjonen om retur. Hun vil absolutt ikke publisere fabrikasjoner til fordel for den sionistiske propagandaen, som alle som fornekter eksistensen av de arabiske ordrene om å forlate områdene vil hevde.47 Hun er klar over den tilspissede diskusjonen som foregår i denne saken, men til tross for det har hun uttalt at det var Den arabiske komité som ga ordre om å evakuere Katamon. Vitnesbyrdet til Karmi tilbakeviser påstandene til Pappe og resten av propagandistene fra hans leir, som tilsier at det i praktisk forstand aldri ble gitt noen arabisk ordre om å evakuere den sivile befolkningen. Det bekrefter det vi har sett på frem til nå, om et sviktende palestinsk lederskap og dets ansvar for å ha skapt flyktningproblemet. I Katamon var kvinner og barn de første til å bli evakuert, og mennene sluttet seg til dem før nabolaget ble okkupert. I Katamon bodde det frem til 1948 palestinere fra de øvre lag i samfunnet, som var mer modernisert enn andre steder. Dersom mennene i Katamon fulgte de tradisjonelle normene, er det sannsynlig at de gjorde det andre steder, der overholdelsen av tradisjonelle verdier stod langt sterkere.

46 Ghada Karmi, «In Search of Fatima: Fateful Days in 1948», The Jerusalem Quarterly Files 17 (februar 2003), s. 9,15 <http://www.jerusalemquarterly.org/images/ArticlesPdf/ 17_fatima. pdf> 47 Den palestinske historikeren Walid Khalidi og mange andre i hans kjølvann, avviser kategorisk teorien om «ordre fra høyere hold», på bakgrunn av at det ikke finnes noe pålitelig bevis som underbygger det. Slike vitnesbyrd som beviser at ordre ble uttrykt, avvises med mange unnskyldinger, som ideen om at sionistene plantet slike uttrykk i arabiske medier via kollaboratører eller en ryktekampanje for å oppmuntre til masseflukt. Se for eksempel: Walid Khalidi, «Why Did the Palestinians Leave? An Examination of the Zionist Version of the Exodus of 48», Middle East Forum 24 (juli 1959), s. 21–24; idem, «Why Did the Palestinians Leave Revisited», Journal of Palestine Studies 34, 2 (vinteren 2005), s. 42–54; Simha Flapan, «The Palestinian Exodus of 1948», Journal of Palestine Studies 16, 4 (sommeren 1987), s. 3–26.

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

83


Situasjonsbildet som avtegner seg fra Morris’ omfattende studie om starten på flyktningproblemet viser mange tilfeller der beboere ble beordret til å forlate sine hjem som følge av ordre ovenfra. Det mest bemerkelsesverdige tilfellet var 22. april 1948, da Den nasjonale komiteen for Jerusalem, basert på et notat skrevet av Den høyere arabiske komité 8. mars, beordret evakuering av Mosrara, Katamon, Sheikh Jarrah og andre palestinske befolkningssentra i Jerusalem med mange kvinner, barn og eldre, til «steder som er langt vekk fra farene». Komiteen advarte om at brudd på denne bestemmelsen ville bli vurdert som «et hinder for jihad og som et hinder for krigerne og deres handlinger».48 På dette grunnlaget godkjente Den arabiske ligas politiske komité ytterligere en beslutning i forbindelse med befolkningsevakuering av kvinner, barn og eldre i mai 1948. Denne beslutningen anga uttrykkelig at menn som var i stand til å bære våpen ville bli sendt tilbake,49 sannsynligvis for å hindre tendensen til at menn sluttet seg til sine familier.    I denne ånden publiserte arabiske medier oppfordringer om evakuering av kvinner, barn og eldre, samt kunngjøringer om hjelp fra arabiske hærer i denne evakueringen, mens jødisk media oppfordret araberne å bli værende. Slik informerte for eksempel radiostasjonen Al-Inqadh beboerne i Haifa 23. april 1948 om at «ingen skulle bli igjen for å godta jødenes vilkår for overgivelse».50 Dagen etter endret radioen sitt fokus. Men det var for sent, og mange av Haifas arabere hadde allerede forlatt byen. Rapporter fra etterretningsorganet til den jødiske militsen Haganah, Shai, viser at «fra høye sirkler fortelles det at de fikk eksplisitte ordre om å tømme Haifa for arabere. Målet for denne ordren er ikke tilstrekkelig klart for oss».51 Utreisen fra Haifa kan forklares med bekymring for å forbli under jødisk styre. Palestinske vitnesbyrd forklarer denne bekymringen med frykten for «fiendtlige handlinger fra arabiske institusjoner».52 [Forf. utheving.]    Også høytstående arabiske personer oppfordret palestinerne til å forlate sine hjem til stormen var over. For eksempel erkjente Khiled al-Azm, Syrias statsminister, i sine memoarer at ordrene lederne i den arabiske verden ga

Morris, Leidata shel Ba’ayat Haplitim, s. 98–99. Me-Ahorei Hapargod, s. 62. 50 Se en hel liste over slike oppfordringer i Zimmerman, Radio propaganda. 51 Tamir Goren, «Madu’a Azvu Hatoshavim Ha’Aravim et Haifa? Iyun Besugiya Hatzuyah», Cathedra 80 (juni 1996), s. 204. 52 Robert, John; Sami, Hadawi, The Palestine diary, bd. 2: 1945–1948, Beirut 1970, s. 333. 48 49

84

LØGNINDUSTRIEN


palestinerne om å forlate sitt land påførte dem usigelig skade.53 Nuri al-Said og Jamal al-Husseini er også sitert på at de arabiske statene oppfordret palestinerne til å forlate området. I tillegg til disse uttalelsene kan en finne mange tilfeller der palestinske personligheter og arabiske aviser, med varierende troverdighet, snakker om ordrer om å forlate området.54 Også de palestinske selvstyremyndighetenes (PA) formann Mahmoud Abbas innrømmet dette i en artikkel som ble publisert i 1976, med disse ordene: «Arabiske hærer kom inn for å beskytte det palestinske folket mot det sionistiske tyranniet – og dette førte til utvandring og utvisning fra deres land – for senere å pålegge det en politisk og intellektuell beleiring og sende det til et fengsel som ligner på ghettoene der jødene i Øst-Europa en gang bodde.»55    Mange andre bevis legges frem også i boken til professor Ephraim Karsh, som undersøkte oppførselen til det arabiske og palestinske lederskapet i disse dagene.56 De holdt deres skjebne i sine hender. De var tilbøyelige til å feile, under forestillingen om at seieren mot det jødiske samfunnet var nært forestående. Dette var også antagelsen til USA og Storbritannia. Araberne generelt, og det palestinske lederskapet spesielt, kunne ha oppført seg på en annen måte. Mer enn noen andre hviler ansvaret for nakbaen på dem. 5. Motstanden mot retur Hendelsen i Haifa peker i retning av ytterligere et punkt som de politisk korrekte ridderne nekter å anerkjenne. Blant den palestinske ledelsen i 1948 var det sterk motstand mot retur av palestinere til Israel. 18. august undertegnet Haj Amin al-Husseini et notat på vegne av Den høyere arabiske komité, som angrep de arabiske landenes hensikt om å sende flyktningene tilbake til Israel. Muftien hadde en rekke begrunnelser for å motsette seg dette, først og fremst at det ville være en implisitt anerkjennelse av eksistensen til staten Israel, siden det ville omfatte formelle forhandlinger om vilkår. Muftien fryktet også at de som reiste tilbake ville bli prisgitt jødenes godvilje, i tillegg til at det blant dem ville kunne være noen som ville godta deres styre, og på denne

Se: Khalid al-Azm, Madhcarat (Memoirs), bd. 1, s. 386–387. Mitchell G. Bard, Myths and Facts: A Guide to the Arab-Israeli Conflict, Chevy Chase, MD 2011, s. 134. 55 Se: Yitschak Ben Gad, Politics, Lies, and Videotape: 3,000 Questions and Answers on the Mideast Crisis, New York 1991, s. 305 for en oversettelse av den opprinnelige artikkelen. 56 Efraim Karsh, Palestine Betrayed, Yale University Press, New Haven and London 2010. 53 54

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

85


måten muliggjøre sionistisk kontroll over økonomien i arabiske områder.57    En lignende posisjon ble uttrykt av muftiens høyre hånd og fortrolige, medlem av Den høyere arabiske komité Emil al-Ghouri, som publiserte en artikkel om dette i Beirut-avisen Telegraph. Ghouri avviste også sterkt retur av flyktningene til Israel, av samme årsaker som muftien presenterte. Han fremholdt at de måtte bosettes i Negev og Galilea, områder som på det tidspunktet ennå ikke hadde falt i hendene på IDF. I henhold til hans forslag skulle retur bare skje gjennom jihad, og gjennomføringen krevde at det måtte «plantes et fiendskap til jøder i hjertet hos enhver araber».58    Dette bekreftes av en hendelse som inntraff i løpet av forhandlingene om våpenhvile med Syria våren 1949. En gruppe palestinske flyktninger henvendte seg til den britiske delegaten i Beirut med krav om å overføre det vestlige Galilea, som var tiltenkt den arabiske staten i delingsplan av 1947, til Syria. Et sentralt punkt i deres krav var forflytningen av mange flyktninger til dette området og rehabilitering av disse. Dette siden staten Israel ikke støttet en omfattende retur.59    Motvilje fra flyktningenes side mot å vende tilbake til Israel var tydelig på grasrotnivå. I løpet av 1949 kunngjorde Israel vilje til å ta imot 25.000 flyktninger som eide fruktbart land, og innen et rammeverk av familiegjenforening. Dette ble publisert i den arabiske pressen på Vestbredden, og utenriksminister Moshe Sharett erklærte det i nasjonalforsamlingen Knesset. Fra juli samme år og til april 1950 ble det bare sendt 4000 forespørsler om dette.60    Arabiske land (unntatt Jordan) gikk først inn for å støtte retur av palestinere til Israel. Flyktningene ble til en økonomisk, sosial og politisk byrde for myndighetene, og de representerte til og med en trussel mot deres eksistens. Muftiens posisjon vant likevel frem i denne saken. På grunn av muftien falt flyktningsaken ut av dagsorden nettopp i løpet av disse kritiske månedene mot slutten av krigen. Den viktigste internasjonale innsatsen for å ordne opp i situasjonen, FNs generalforsamlings resolusjon 194, ble møtt med arabisk motstand fra alle kanter. De var fastlåste i tanken om «alt eller ingenting».

Ezra Danin, Sionist uansett betingelser, bd. 1, Jerusalem 1987, s. 395. For den arabiske høykommiteens posisjon og dens refleksjoner i Emil Ghouris ord, se: ibid, s. 311; Morris, 1948, s. 426–427; Gelber, Uavhengighet og nakba [hebraisk], s. 253; Arnon-Ohana, Arnon-Ohana, Harish og ild-linjen [hebraisk], s. 409–410. 59 Guy Maayan, Libanon, den sionistiske bosettingen / staten Israel og den arabiske verden: 1945– 1949, MA-avhandling, Hebrew University, Jerusalem 1997, s. 66. 60 Gelber, Uavhengighet og nakba [hebraisk], s. 369–370. 57 58

86

LØGNINDUSTRIEN


Og palestinerne anså denne beslutningen som illegitim, siden den anerkjente Israels eksistens. Palestinske representanter i FN fortsatte å avvise ideen om retur i hvert fall inntil 1966.61 6. Avtalen i retrospekt Prinsippet om befolkningsutveksling ble uttrykt i våpenhvileavtalen fra 1949 ved to tilfeller – i sør og i sentrum av landet. I et følgebrev til våpenhvileavtalen med Egypt, ble det lagt planer for prosedyrer for å evakuere beboerne i «Fallujah-lommen», en enklave i dagens Kiryat Gat, som befant seg under den egyptiske hærens kontroll frem til slutten av krigen. Mellommann for forhandlingene på vegne av FN, dr. Ralph Johnson Bunche, ba Israel om at de innbyggerne som ønsket det, skulle få tillatelse til å dra til Gazastripen sammen med de egyptiske styrkene. Alternativt kunne de evakuere til Hebron, i følge med FN: I forbindelse med avtalen mellom Egypt og Israel om den generelle våpenhvilen er det ønskelig med deres tillatelse til at det i løpet av evakueringen av de egyptiske styrkene fra al-Fallujah, bestemt i seksjon 3 av avtalen, for de fastboende sivile i Fallujah og i Irak alManshiya som ønsker det, blir mulig å evakueres sammen med de egyptiske styrkene. De sivile som måtte ønske å forbli i Fallujah og Irak al-Manshiya vil få lov til det. De sivile som ønsker det (vil kunne) [parentes i den opprinnelige teksten, forf. merknad] flytte til Hebronområdet i følge med og under tilsyn av FN. Alle disse sivile vil være fullt beskyttet av FN mot enhver trussel mot deres legeme, bosteder og private eiendeler.62 Israel godkjente brevet til mekleren med ett unntak: «Israelske myndigheter forbeholder seg retten til å forholde seg til de personene som velger å forbli i Al-Fallujah og Iraq al-Manshiya som krigsfanger om de identifiseres som deltakere i stridighetene i landet Israel.»63

61 R. Radley Kurt, «The Palestinian Refugees: The Right to Return in International Law», The American Journal of International Law 72 (1978), s. 600–601. 62 «Bunche to Eitan, 24 February 1949» i: Yemimah Rosenthal (red.), Vitneutsagn om Israels utenrikspolitikk [hebraisk], bd. 3, Jerusalem 1983, s. 702. 63 «Eitan to Bunche, 24 February 1949», ibid., s. 702–703.

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

87


Dette var ikke det eneste slike tilfellet. I artikkel 6, punkt 6 i våpenhvileavtalen med Jordan, som ble undertegnet på Rhodos 3. april 1949, spesifiseres følgende: På alle steder hvor landsbyer kan bli påvirket av fastsettelsen av våpenhvilelinjen som nevnt i punkt 2 i denne artikkel, har innbyggerne i disse landsbyene rett til å beholde sine fulle rettigheter – og disse rettighetene vil være beskyttet – til bosted, eiendom og frihet. Dersom noen av innbyggerne bestemmer seg for å forlate sine landsbyer, skal de ha rett til å ta med seg sine husdyr og andre eiendeler og å få, uten forsinkelse, full kompensasjon for land de forlater. Det vil være forbudt for de israelske styrkene å gå inn i eller være stasjonert i disse; arabisk politi, som vil bli rekruttert blant lokalbefolkningen, vil bli organisert og stasjonert der for å ivareta den interne sikkerheten.64 Dette er et viktig juridisk presedens. En arabisk stat signerte en avtale med staten Israel der denne staten anerkjenner prinsippet om befolkningsutveksling og gjenforening på etnisk grunnlag, selv om den er ledsaget av mange reservasjoner som er utformet for å hindre fremtidig utvisning. I tillegg til dette tok partene hensyn til muligheten for at befolkningen faktisk, når alt kom til alt, selv ville flytte. Palestinerne hadde allerede begynt å forlate området, og det gikk allerede rykter om at flere titalls tusen flyktninger hadde dratt allerede før IDF rykket inn, både i det nordlige Negev og langs grensen til Jordan. Det er ikke til å nekte for at mange også ble utvist på et eller annet vis,65 men

64 Se avtalen mellom det hashemittiske Jordan og Israel ved Knessets nettsted: <http:// www.knesset.gov.il/process/docs/armistice_jordan.htm>, og Shmuel Cohen-Shani, «voldsdiplomati og forhandlinger om gjennomføring av krigen: Mivtza Shen Shen (S–T–S) – mars 1949» [hebraisk], Ma’arachot 352–353, s. 21–33 <http://maarachot.idf.il/PDF/FILES/ 1/109981.pdf> 65 I løpet av forhandlingene mottok israelerne rapporter om at Kong Abdullah fryktet en ny bølge av flyktninger i kjølvannet av avtalen og var mindre bekymret for å overgi mer landområde til israelerne. Se Eytan til Sharett, 23.–24. mars 1949, Te’udot, bd. 3, s. 470. Utenriksminister Moshe Sharett skrev «jeg antar at intensjonen er å bli kvitt dem», og at «sikkerhetsinteressene krever at en blir kvitt dem». Han var ikke den eneste israeleren som tenkte på denne måten; se Tom Segev, 1949: The First Israelis, Jerusalem 1984, s. 42. Den britiske generalkonsulen i Jerusalem anslo at rundt 20.000 palestinere ville utvises, og anbefalte FN å forberede seg for hendelsen. Se Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 530. Mennesker i forsoningskommisjonen, et organ som ble finansiert av FN for å fremme fred i Midtøsten, anslo et nummer på 32.000 flyktninger, et tall som israelske UD mente var «kraftig overdrevet». Se: Eytan til Sharett 3. april 1949, Te’udot, bd. 3, s. 500. I kjølvannet

88

LØGNINDUSTRIEN


i bunn og grunn er det snakk om et viktig eksempel på en avtale, som også ble anerkjent av det kontrollerende organet for gjennomføring av avtalen. *** Bildet blir dermed tydeligere: Ikke bare er påstandene om en jødisk konspirasjon om forflytning lik en form for dårlig propaganda, en fortsettelse av Sions Vises Protokoller; ikke bare gjorde den internasjonale normen befolkningsforflytning til en akseptert foreteelse; ikke bare motsatte det sionistiske lederskapet seg tanken om befolkningsforflytning brorparten av tiden – men konfrontasjonen mellom jødene og araberne har noen helt særegne kjennetegn.    Den arabiske propagandaen som omhandlet jødenes grufulle handlinger, blåste hendelsene ut av alle proporsjoner. Også den jødiske militsen Haganah blåste opp alvorlighetsgraden av hendelsene, på bakgrunn av rivalisering med de andre jødiske militsene Etzel og Lechi. Dette førte til demoralisering og frykt blant palestinerne, som fra begynnelsen av følte mangel på sikkerhet grunnet fraværet av palestinsk lederskap i området, og den utilstrekkelige utrustningen av de lokale styrkene (etter 15. mai gjaldt dette også de regulære arabiske hærene). I tillegg var det mangel på planlegging på områder som sivile saker og indre sikkerhet. Kvinner, barn og eldre som bodde i krigssonene ble beordret til å evakuere, og på grunn av dem dro også mennene. Disse fryktet å la sine familier være langt fra sine hjem i lengre perioder, på grunn av familiens ære. Det forekom tilfeller av utvisning. Det skjedde også massakrer. Det var tilfeller av plyndring, voldtekt og ran. Men dette var ikke regelen. Overdrivelser fra palestinernes side undergravet moralen, som fra begynnelsen av var svekket.    Det var klart for alle involverte at dette var en krig på liv og død. Den arrogante arabiske propagandaen, både forut for og i løpet av de arabiske hærenes invasjon, gjorde det klart at vinneren tok alt. Det arabiske lederskapet, og det arabiske lederskapet i Palestina, søkte å utrydde den sionistiske bosetningen, eller i det minste å skade den fatalt. En bekreftelse på dette er at mange jødiske befolkningssentra falt i hendene på de arabiske hærene: Mishmar Ha’Yarden,

av Israels overtagelse av triangelet ble noen tusener palestinere, hvorav det overveldende flertallet var flyktninger og ikke områdets opprinnelige innbyggere (og som dermed ikke måtte kompenseres), utvist. Når det kom til palestinere inne i Fallujah-lommen, valgte noen å evakuere med den egyptiske hæren til Gaza, mens andre dro til Hebron-fjellene med FN i kjølvannet av den israelske trakasseringen. Se Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, 522–524; 531–533.

SÆRTREKK VED DEN ISRAELSK-ARABISKE KONFLIKTEN

89


Massada, Shaar Ha Golan, Beit Ha’arava, Atarot, Neve Jaacov, Det jødiske kvartalet (i Gamlebyen i Jerusalem), Haratov, Gezer, bosetningene i Gush Etzion, Nitzanim, Yad Mordechai og Kfar Darom. De ble alle plyndret, ødelagt til grunnen, og noen av dem ble satt i brann. I de av dem som ikke senere ble befridd av jødene, ble de jødiske innbyggerne fengslet. Dette var normen. Det var krigen.    Det aller viktigste må sies: Flyktningproblemet ville ikke ha eksistert uten en full arabisk motstand mot opprettelsen av en palestinsk stat innen 1947-grensene. Hadde de regulære arabiske styrkene ikke invadert 15. mai 1948 på grunnlag av uttalelser om ødeleggelse og utslettelse av zionismen, ville ikke flyktningproblemet ha blitt forverret. I november 1947 ble det høytidelig lovet at den jødiske staten ville gi like rettigheter til alle sine borgere, inkludert retten til å stemme og å bli valgt, og at arabisk ville være landets andre offisielle språk.66    Uavhengighetserklæringen, stiftelsesdokumentet til staten Israel, sier: Vi kaller – selv i det blodige angrepet som føres mot oss i disse måneder – på de arabiske innbyggerne i staten Israel til å ivareta freden og å ta sin del i oppbygningen av staten på grunnlag av fullt og likeverdig statsborgerskap og rettferdig representasjon i alle dens institusjoner, både midlertidige og permanente.67 De palestinske og arabiske reaksjonene var å prøve å kaste jødene på havet.    Dette er fakta. Man kan legge flere eksempler til dem. Problemet er at mange forelesere som underviser i Midtøsten-fag, fullstendig ignorerer disse grunnleggende fakta. Også dersom studentene eksponeres for det sanne bildet, forteller de dem at Israel, helt fra begynnelsen av, planla å forvise araberne og å utvide sine grenser. Det finnes knapt noen annen historisk periode som har blitt så forvrengt.

Meron Medzini, Golda: En politisk biografi [hebraisk], Tel Aviv 2008, s. 164. Uavhengighetserklæringen, ved Knessets nettsted: <http://main.knesset.gov.il/About/History/Pages/Declaration.aspx> 66 67

90

LØGNINDUSTRIEN



92


Kapittel 5

Omskrivning av historien Selv på den tiden da tanken om befolkningsforflytning var den aksepterte normen i verden, uttrykte de sionistiske lederne motstand mot ideen i de fleste stadier i konflikten. Problemet er at den arabisk-israelske konfliktens akademiske gren har gjort en bok full av kontinuerlige forvrengninger og forfalskninger til sin kanoniske tekst. Boken handler om den grunnleggende løgnen, som forsøker å knytte sionismen til den ultimate forbrytelsen, «etnisk rensning».

Dersom nasjonalminnet om 1948 hadde blitt skrevet som en fortelling, ville den blitt kalt «Vår kamp for uavhengighet», «Vår rettmessige vei» eller andre lignende fraser som starter etter første person flertall. Slik var vi overbevist om at våre hender alltid var strakt ut mot fred, og at de ble etterlatt tomme, at vi var de få som kriget mot de mange, mot syv arabiske hærer. At vi ikke forviste og at vi ikke hadde et ønske om å forvise arabere. «Den gamle fortellingen» var farget i svart og hvitt. Selvopptatt. Provinsiell. På et visst punkt startet en privatisering av statlige eiendeler, både kulturelle og fysiske – også av det materialet som utgjør den kollektive hukommelsen.1    Det var et vendepunkt. Arkiverte dokumenter ble gjenoppdaget, moderne forskningsmetoder ble tilgjengelige, og samfunnet ble mer åpent for alternative stemmer som befant seg nærmere ytterkantene enn sentrum. Og disse stemmene ble nå lyttet til. I det nye og individualiserte samfunnet klang det gamle «vi» som fra en fjern og fordums tid. Resultatet var en mer kompleks

Se: Daniel Gutwein, «Ny historiografi eller minneprivatisering» i: Yehiam Weitz (red.) Mellom visjon og revisjon: 100 års sionistisk historiografi, Jerusalem 1997, s. 311–343.

1

OMSKRIVNING AV HISTORIEN

93


forståelse av fortiden.2 Den «mirakuløse» seieren i 1948 ble byttet ut med en mer rasjonell og mindre heroisk versjon. Den omfattet «oppdagelsen» av at ikke alle palestinerne forlot området frivillig, av at arabere ble forvist fra sine hjem i løpet av Uavhengighetskrigen, og at det til og med ble utført massakrer.3 Det ble også kjent at Israels ledere ikke alltid var motivert av målsetningen om fred.4    Noen mennesker lekte med tanken om at det israelsk-jødiske samfunnet ville bryte sammen under vekten av de nye oppdagelsene. En av disse håpet for eksempel at en reevaluering av fortiden ville føre til endring av den israelske identiteten.5 Men zionismens varslede død var altfor forhastet. Det israelske samfunnet klarte å fordøye skjelettene fra fortiden, uten å endre betydelig på sine grunnforestillinger.6 Professor Nissim Calderon forklarer dette med den israelske pluralismen, som makter å fordøye komplekse og varierte identiteAmitzur Ilan, Embargo, styrke og avgjørende faktorer i 1948-krigen [hebraisk], Tel Aviv 1995; David Tal, «Har Israel vunnet 1948-krigen, og hvis ikke, hvorfor ja?» [hebraisk], Tider 80 (høsten 2002), s. 42–54; Mordechai Bar-On, «Maktbalansen i kampens realitet og myten David mot Goliat i 1948-krigen» [hebraisk], Studier om Israels opprettelse 20 (2010), s. 107–152. 3 Morris, Birth of the Palestinian Refugee Problem. Morris var ikke den første israeleren som offentlig tok opp utvisninger eller massakrer mot palestinere. Dette ble først tatt opp i Nathan Altermans berømte dikt «Al Zot!» [For dette!] om massakren i Dawayma i oktober 1948, og også i boken Hirbet Hiz’eh av S. Yizhar. En annen stemme som utfordret den offisielle israelske linjen med tanke på de palestinske flyktningene var den israelske utenlandsboende akademikeren Ronny Gabay, i hans bok A Political Study of the Arab-Jewish Conflict: The Arab Refugee Problem, a Case Study, Genève 1959. Det ble også adressert av israelske arabiske forfattere og antisionistiske fredsgrupper som «Matzpen». 4 Benny Morris, Israels grensekriger, 1949–1956 [hebraisk], Tel Aviv 1993; Moti Golani, Det blir krig om sommeren: veien til Sinai-krigen, 1955–1956 [hebraisk], bd. 1, Tel Aviv 1997. Israels rolle i eskaleringen av konflikten ved ulike tidspunkter ble faktisk drøftet av israelske akademikere lenge før de «nye historikerne»; se for eksempel Shlomo Aronson og Dan Horowitz, «Kontrollert kompensasjon-strategien– den israelske modellen» [hebraisk], i Stat, regime og internasjonale relasjoner 1 (1971), s. 77–99. 5 Uri Ram, «Zionisme og postsionisme: den sosiologiske sammenhengen i historikernes diskusjon» [hebraisk] i: Mellom visjon og revisjon, s. 277. 6 En gjennomgang av studier skrevet av jøder i Israel og andre steder viser at fra slutten av 1970-tallet antok forfattere en kritisk tilnærming som ikke lenger aksepterte at alle flyktningene flyktet av egen vilje. Se: Rafi Nets-Zehngut, «The Passing of Time and the Collective Memory of Conflicts: The Case of Israel and the 1948 Palestinian Exodus», Peace and Change 37 (2012), s. 253–285. En nylig meningsmåling blant den jødiske befolkningen viste at flertallet av dem som hadde en mening om årsakene bak flyktningproblemet, ikke mener at alle palestinerne flyktet – men det er fortsatt en klar tendens til å legge skylden på volden og fortsettelsen av konflikten på palestinerne selv. Se: «The Israeli-Jewish Collective Memory of the Israeli-Arab/Palestinian Conflict», 6. juni 2009, TC Media Center. <http://www.tc.columbia. edu/news.htm?articleID=6812> Takk til dr. Zehngut for referansen. 2

94

LØGNINDUSTRIEN


ter og tanker, og samtidig klarer å opprettholde en felles israelsk identitet.7    Det finnes mennesker som ser denne pluralismen som en fare. For å være mer presis: De støtter meningsmangfold, på betingelsen av at det er snakk om deres meninger. En kan finne disse på begge de politiske ytterpunktene. Selv om forskjellen mellom dem er en avgrunn, har de en felles målsetning om bare ett land mellom havet og elven. En hel og udelt stat. Noen omtaler landet som «Stor-Israel» og andre «Stor-Palestina». Noen støtter retur av jøder til Nablus, Gaza og Betlehem, og andre håper på retur av palestinere til Jaffa, Ramla og Akko. Begge parter baserer seg på det en kan kalle «naturlige rettigheter», og de hevder at det er snakk om deres «forfedres hjemland». De klynger seg til fortiden, fornekter nåtiden og planlegger for fremtiden. På veien til å realisere Den messianske visjonen, er alle midler legitime. Slike mennesker har ingenting å gjøre med demokrati, toleranse og pluralisme.    En av disse er Dr. Ilan Pappe, en av bærebjelkene i post-zionismen. Han er en sterk motstander av eksistensen av én historisk sannhet – all historisk sannhet – og omtaler seg selv som «relativist».8 I sin bok The Ethnic Cleansing of Palestine (Den etniske rensningen av Palestina, 2005)9 insisterer Pappe på å presentere én eksklusiv sannhet. Ifølge denne er selve kjernen i Israels opprettelse en forbrytelse. Ikke bare mot palestinerne, men også mot menneskeheten i sin helhet. Pappe motsetter seg påstanden om at flyktningproblemet oppstod i løpet av krigføringen, og han kommer med kraftige påstander om at flyktningene ble offer for en ondsinnet og overlagt plan om etnisk rensning, en plan som var gjort klar på forhånd, og som bare overgås i alvorlighetsgrad av nazistenes handlinger. Pappe konkluderer med at zionismen har frembrakt intet mindre enn «en av de største tvangsdeportasjonene i historien».    Andre har basert seg på og sitert hans konklusjon. Kan en moderat og rimelig forsker presentere en slik påstand, vel vitende om at titalls millioner, som vi har vist ovenfor, har blitt utsatt for bevisste og ondsinnede forbrytelser mot menneskeheten, som zionismen ikke utførte? Løsningen som Pappe foreslår er at dagens israelere må sone for sine sionistiske forfedres synder ved å la alle etterkommerne av flyktningene fra 1948, mer enn fem millioner mennesker, vende tilbake til Israel. Her avdekkes den ideologiske mekanismen Nissin Calderon, Pluralister mot sin vilje: om Israelernes multikulturalisme [hebraisk], Haifa 2000, s. 141. 8 Se: Ilan Pappe, Out of the Frame: The Struggle for Academic Freedom in Israel, London 2010, s. 68. Se: Ibid., s. 226 for hans definisjon av «relativisme». 9 Ilan Pappe, The Ethnic Cleansing of Palestine, London 2006. 7

OMSKRIVNING AV HISTORIEN

95


som står bak løgnindustrien: Oppkonstrueringen av en krenkelse i akademisk forkledning med den hensikt å fornekte staten Israels rett til å eksistere som en nasjonalstat for det jødiske folk.    Vi vil undersøke Pappes påstand om at zionismen la planer om å utvise araberne. Vi starter med den aller mest militante sionistiske lederen, Ze’ev Jabotinsky. Det viser seg at han forstod at det fantes en konflikt mellom jøder og arabere, og dermed skrev han den kjente artikkelen «Jernveggen». Jabotinsky forklarte følgende i artikkelen: Utvisning av araberne fra landet Israel, uansett på hvilken måte, er i mine øyne helt umulig å gjennomføre. I det historiske Israel vil det alltid være to folk … Som jødenes stemme er jeg rede til å sverge, ved vårt navn og våre etterkommeres navn, at vi aldri vil rokke ved like rettigheter i denne sammenheng, og at vi ikke vil forsøke å utvise eller undertrykke.10 Han gjentok dette synet til stadighet, også fremfor et jødisk publikum i Warszawa og i uttalelser til britiske parlamentsmedlemmer, der han uttrykte motstand mot anbefalingen om befolkningsforflytning som forelå i Peel-kommisjonens konklusjoner. Jødene ønsket et nasjonalt hjem. De ønsket å være i flertall. Men ikke på bekostning av rettighetene til araberne. Jabotinsky gjennomførte til og med utregninger av befolkningstettheten for å bevise at det fantes plass til de to nasjonene i landområdet.11    David Ben-Gurion uttrykte seg bestemt imot utvisning allerede i 1918, da han bestemte at det var snakk om «en sjarlatansk visjon som var både utopisk og farlig». Flere år senere sa han at «bare en gal person kan tilskrive jødene i Palestina hensikter om utvisning. Palestina vil tilhøre både det arabiske og det jødiske folket». Han gjentok denne bestemte holdningen i en tale som han holdt i august 1937: «Én lov for alle innbyggerne i landet, rettferdighet, moralske verdier som har fulgt oss i mange generasjoner». Dette var ikke bare hans offentlige holdning. Han skrev også utsagn i samme ånd i et personlig brev til sin sønn, Amos: «Vi ønsker ikke, og vi behøver ikke, å utvise arabere. Det er plass både til dem og til oss.»12

10 Se: <http://www.jabotinsky.org/multimedia/upl_doc/doc_191207_49117.pdf> for artikkelen i sin helhet. 11 Karsh, Palestine Betrayed, s. 24. 12 Ibid., s. 26.

96

LØGNINDUSTRIEN


Dette var også oppfatningen til Haim Arlozorof, leder av det jødiske samfunnet under britisk mandat, selv i dagene etter de arabiske opptøyene i 1921 og 1929. Dette var holdningen til Den sionistiske kongressen, som igjen og igjen gjentok oppfatninger som uttrykte fullstendig respekt for araberne i landet.13 Lederne for den sionistiske bevegelsen ikke bare snakket. De handlet også. Alle disse samme årene forsøkte Ben-Gurion, igjen og igjen, å få til avtaler med lederne for den arabiske offentligheten. Til ingen nytte.    For å presisere: Det fantes også uttalelser til fordel for adskillelse av befolkningene. De økte i omfang som følge av Peel-kommisjonens anbefalinger, under innflytelse av internasjonale normer og påvirket av den arabiske avvisningen av forsoning. Selv da Ben-Gurion sa seg enig i Peel-planen, tilføyde han følgende: Vi ville ikke kunnet samtykke til befolkningsforflytning, selv ikke om den tilbys og gjennomføres av engelskmennene, … dersom forflytningen ville innebære bortvisning, det vil si ødeleggelse av de forflyttede menneskenes mulighet til å klare seg økonomisk. Men selv ut i fra maksimal moralsk strenghet er det umulig å motsette seg en befolkningsforflytning som garanterer både tilstrekkelige materielle betingelser, og også maksimal nasjonal sikkerhet, til de overførte, som den anbefalte forflytningen til kommisjonen krever.14 Befolkningsutvekslingen ble også diskutert, og det foreligger også utsagn fra Ben-Gurion som uttrykker støtte til befolkningsforflytning. I organisasjonen Jewish Agency ble det oppført en særskilt komité for å undersøke saken, men diskusjonene i denne ble avsluttet uten noen anbefaling. Det var allikevel enighet om at det ikke fantes noe rom for en tvungen befolkningsforflytning.15 Uansett var ikke dette den sionistiske bevegelsens «masterplan». Med årene endret omstendighetene seg. Befolkningsutvekslinger på Balkan, massakren på assyrere i Irak, Peel-kommisjonens konklusjoner og videre den enorme bølgen av befolkningsutveksling som skjedde i Europa etter Den andre verdenskrig. På dette grunnlaget, da det hadde forekommet omfattende befolk-

Ibid., s. 28. David Ben-Gurion, «Om våre politiske veier» [hebraisk] i Det internasjonale rådet for de konsoliderte Po’alei Tziyon [Sions arbeidere], Zurich 29. juli–7. august 1937. 15 Elhanan Oren, «Fra forflytningsforslagene, 1937–1938, til forflytning i etterpåklokskap, 1947–1948» [hebraisk], Studier om Israels opprettelse 7 (1997), s. 75–85. 13 14

OMSKRIVNING AV HISTORIEN

97


ningsutvekslinger i mange områder, var det ikke rimelig å forvente at nettopp den sionistiske bevegelsen skulle la være å diskutere befolkningsforflytning.    En kan forgjeves lete etter den utfyllende fortellingen hos historikere av Pappes slag, hvis bøker pryder mange akademiske pensumlister. Efraim Karshs publikasjoner, som ikke har blitt tilbakevist, ignoreres derimot nærmest fullstendig. Resultatet er ikke akademisk frihet. Resultatet er akademisk hjernevask. Mellom skjødesløshet og sjarlatanisme Moderate og rimelige historikere, også blant hans likesinnede, har presentert forvrengningene til Pappe. Før vi skal presentere noen av disse, er det rimelig å bemerke at også Pappe selv har innsett behovet for å forklare de mange forvrengningene. Han skrev følgende: Min partiske oppfatning er synlig, til tross for mine kollegers ønske om at jeg skal holde meg til dokumenterte fakta og «sannheten» når jeg rekonstruerer en virkelighet i fortiden. Jeg anser en slik rekonstruksjon som pompøs og pretensiøs. Denne boken er skrevet av en person som erkjenner at hans hjerte banker for den innfødte og ikke for kolonialisten, og hans sympati går til de okkuperte og ikke til okkupantene.16 Mange fra den post- og antisionistiske akademiske ideologien baserer seg delvis og selektivt på publikasjonene til professor Benny Morris. Morris var en av dem som avdekket handlinger av både utvisning og enkeltstående massakrer, og har blitt møtt med mange kalde skuldre. Nettopp han gikk ut med en særdeles bitende kritikk mot Pappe i en artikkel med en tittel som vel taler for seg selv – «The Liar as Hero» – «Løgneren som helt».17 Morris viste her til forfalskninger, feil og manipuleringer som dukker opp på hver side i boken. Pappe forvrenger sine kilder for at de skal passe inn i hans synspunkter, og finner opp referanser som ikke eksisterer. Han har til og med «pusset på» biografien sin, for at den skal passe inn i tornekransen han har bundet rundt

16 Ilan Pappe, A History of Modern Palestine: One Land, Two Peoples, Cambridge University Press 2004, s. 11. 17 Benny Morris, «The Liar as a Hero», The New Republic (17. mars 2011). Tilgjengelig her: <http://www.ee.bgu.ac.il/~censor/katz-directory/11-03-17the-liar-as-a-hero-about- pappeby-benny-morris.pdf>

98

LØGNINDUSTRIEN


hodet sitt, som et offer for den sionistiske mccarthyismen som har korsfestet ham på grunn av hans politiske meninger. «I beste fall må Ilan Pappe være en av de mest slurvete historikerne i verden; i verste fall en av de mest uærlige. I virkeligheten befinner han seg vel et sted mellom disse to», skrev Morris.18    Morris er ikke den eneste som ser på Pappe som en sjarlatan eller har vært mistenksom overfor hans motiver. Blant skeptikerne finner man også Ian Black, redaktør for Midtøsten-seksjonen i Guardian, som er Israel-kritiker, og som støtter en «balansering» av den sionistiske historien ved hjelp av minnet om nakbaen.19 Black kritiserer Pappes hovedbok på grunn av det ensidige bildet som fremkommer i den. Black hevder at Pappe, som kjemper mot «utviskingen av den palestinske historien», gjør dette formålet (som er deres felles målsetning) en stor bjørnetjeneste når han ignorerer motivasjonen til jødene som kjempet med rygget mot havet etter utryddelsen av seks millioner av dem under holocaust. Pappe «feier dette under teppet». Resultatet blir «en feil framstilling av virkeligheten». Mannen fra Guardian kommer med en kraftfull avvisning av Pappes versjon, som identifiserer zionismen med kolonialismen: I motsetning til britene i Rhodesia eller franskmennene i Algerie drev ikke den jødiske bosetningen i det historiske Israel med utbytting av palestinerne. De ankom derimot området som følge av forfølgelse, pogromer og folkemord, og de levde i hovedsak under kummerlige forhold. Dette tilbakeviser påstanden om at «Israel skal være den siste europeiske post-kolonialistiske utposten i den arabiske verden».20    En av de mest fremstående kritikerne av Pappe, og kanskje også den mest overraskende av dem, var den nå avdøde filosofen professor Ilan Gur-Zeev. Han var tidligere selv postmodernist, post-sionistisk og til og med antisionist.21 Han kjente Pappe fra gamle dager: De to hadde arbeidet sammen for å spre minnet om både nakbaen og holocaust som del i forsoningen mellom Israel og palestinerne, og de publiserte til og med artikler sammen.22 Senere

Ibid. Ian Black, «History Used and Abused in Israel», The Guardian 23. juli 2009. <http://www. theguardian.com/commentisfree/2009/jul/23/israel-palestine-history-nakba> 20 Idem, «Divided Loyalties», The Guardian 17. februar 2007. <http://www.theguardian.com/ books/2007/feb/17/politics> 21 Ilan Gur-Ze’ev, Likrat Hinuch Le-Galutiyut Rav-Tarbutit Post-Colonialism Ve-Hinuch She- Keneged Be-Idan Ha-Post Moderni, Tel Aviv 2004, s. 190–199. 22 Ilan Gur-Ze’ev og Ilan Pappe, «Beyond the Destruction of the Other’s Collective Memory – Blueprints for a Palestinian/Israeli Dialogue», Theory, Culture and Society 20 (2003), s. 93–108. 18 19

OMSKRIVNING AV HISTORIEN

99


gjennomgikk Gur-Zeev en prosess og ble mer moderat.23 Han plasserte Pappe på samme rekke som den slovenske filosofen Slavoj Žižek og tidligere president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, som fremstående ansikter på den nye antisemittismen.24 Han utdypet dette i artikler og ved to intervjuer før sin død.25 Gur-Zeev hevdet at det finnes dem som ser zionismens suksess som en trussel mot verdensfreden, ved å mot alle odds bryte ut av den eksil-jødiske rammen og å opprette et selvstendig land. I mange kretser i verden er det med dette en akseptert mening om at Israel må straffes for sin suksess, en oppfatning som reflekteres som «den nye antisemittismens pyramide».26    Gur-Zeev forklarte at Pappe ikke er interessert i historie, kultur eller noe annet, unntatt for å undergrave det moralske grunnlaget Israel står på. For hans del er Israel fiende av menneskeheten, og det antijødiske er det overordnede narrativet til den progressive fløyen han representerer. Gur-Zeev tar denne påstanden et skritt videre: På en side skaper identifiseringen mellom sionister og jøder en benektelse av det jødiske folkets grunnleggende rett til å opprette en nasjonalstat. På den andre siden har du den messianske troen på at ødeleggelsen av Israel vil være menneskehetens frelse. Til sammen gjør disse to Pap-

Det er vanskelig å nøyaktig bestemme bruddet i Gur-Ze’evs innstilling til postmodernisme som representert i Pappes forfatterskap. Det er enklere å forklare motsetningene mellom hans antisionisme og hans anklager om at Pappe er en antisemitt. Det var to årsaker til dette: én realistisk og én ideologisk. I hans intervju med den religiøse forskeren Tomer Persico 23. mai 2010 forklarte han: «Jeg identifiserer meg ikke med det sporet som zionismen valgte. Mitt utgangspunkt er jødisk-diasporisk. Men mens jeg ikke aksepterer det sionistiske utgangspunktet, anerkjenner jeg det historiske faktum av eksistensen av staten Israel, eksistensen av en offentlighet og uretten som jødene generelt, og Israel spesifikt, utsettes i ved på nytt å korsfestes på veien til vestens frelse.» Han uttrykte hans avvisning av radikal postmodernisme i et intervju til David Merhav på hans blogg 23. juli 2010: «Jeg stod fremfor fruktene av mitt utdanningsmessige arbeid – og hva så jeg? Først og fremst hat og sinne. Jeg møtte ikke, blant de beste studentene, en kjærlighet til livet og mennesket, ikke engang kjærlighet til den frie sjelen. Jeg så sinne, tilbaketrekning og dogmatisme. Jeg stod overfor den måten jeg selv hadde brukt begreper og observerte et ritual, del av et slags dogme; jeg var del av en svært intolerant mote som jeg var ment til å samarbeide med, og jeg var til og med en av dens helter.» 24 Ilan Gur-Ze’ev, «Toward a New Critical Language in Education (Introduction)», i: Ilan GurZe’ev (red.), Critical Theory and Critical Pedagogy Today: Toward a New Critical Language in Education, Haifa 2005, s. 4. 25 Ilan Gur Ze’ev, «Den nye antisemittisme» [hebraisk], Studier om Israels opprettelse 21 (2001), s. 466–512. For en kortere versjon, se idem., «Jødens nye korsfestelse som ekstatisk frelse», Eretz Aheret 55 (feb.–mar. 2010), s. 25–30. 26 Gur-Ze’ev, «Den nye antisemittisme» [hebraisk], s. 467. 23

100

LØGNINDUSTRIEN


pe til en antisemitt, og hans bøker til propagandapamfletter med fotnoter.27    I et intervju gitt til Tomer Prisco sa Gur-Zeev: «I politiske ordelag er en nødt til å anerkjenne at staten Israel er verdens mest humanistiske, med tanke på den eksistensielle krisen landet befinner seg i, og sammenlignet med brorparten av landene i verden.»28 Den antisionistiske filosofen endret ikke sine synspunkter; han utviste bare mot til å sette tingene i riktige proporsjoner. Nettopp proporsjon, sammenheng og tidsånd er akilleshælen hos brorparten av dem som søker å undergrave Israels eksistens. Og her er ikke Pappe noe unntak. Dr. Alon Confino, som selv er «ny-historiker», påpekte dette grundig.29    Etter å ha fullstendig tilbakevist Pappes påstand om «etnisk rensning», skrev Confino følgende: Det er umulig å forstå hendelsene i 1948 utenom den historiske rammen av tvungen emigrasjon på tiden – det vil si, det som skjedde for å opprette homogene nasjonalstater: voldelige utvisninger av tusener, for ikke å si millioner av mennesker.30 Det vil være et feilgrep å avvise påstandene til Pappe som ingenting. Pappe selv, på lik linje med den radikale postmodernismen og den nye antisemittismen, representerer ikke lenger galskapen på ytterkantene. En annen av Pappes kollegaer og likesinnede beskrev hans bok om 1948 som en bok som «i fremtiden vil stå som en ny milepæl i den israelske historiografien».31 Han tar dessverre ikke feil. Mange steder anses Pappe som ekspert og autoritet innen feltet Israel og palestinerne.32 Gur-Zeev viser til at «å lese seg opp» på Pappes

Ibid., s. 501. Idem., «Jødens nye korsfestelse» [hebraisk]. 29 Definisjonen av «nye historikere» er i stor grad tilfeldig, men vi kan følge Morris’ definisjon i hans definerende artikkel «The New Historiography: Israel Confronts Its Past», som skiller mellom historikere basert på deres alder og forskningsmetodikk – slik passer Confino inn. Hans akademiske arbeid fokuserer på forbindelsen mellom minne og historie, en ny og kritisk forskningsmetodologi. Det bør bemerkes at Confino en gang støttet palestinske flyktningers retur til Israel – selv om det i motsetning til Pappe ikke var uten restriksjoner. Se: Alon Confino, «Om befrielsen fra fortidens tyranni: arabere og jøder i Israel» [hebraisk], Alpayim [«to tusen»] 32 (2008), s. 49–59. 30 Alon Confino, «Mirakler og snø i Palestina og Israel: Tantura, historie fra året 1948» [hebraisk], Zemanim 121 (vinteren 2013), s. 23. 31 Uri Ram, «Israel som etnisk stat» [hebraisk], Det offentlige rom 7 (2012), s. 160–174. 32 Morris beskriver hvordan en student, da han underviste i Tyskland, presenterte en oppgave som hovedsakelig baserte seg på Pappes The Ethnic Cleansing of Palestine og som hevdet at Israels «forbrytelser» i 1948 tilsvarte nazistenes holocaust. Morris beklager seg over at 27 28

OMSKRIVNING AV HISTORIEN

101


litterære produksjon har blitt en del av den messianske visjonen til «de progressive kreftene», og at båndet mellom disse og den nye antisemittismen «er det som i praksis setter den intellektuelle og politiske dagsordenen».33    Det er en forbindelse mellom løgnmotivet Pappe knytter til lederne for zionismen i dens opprinnelse og de mørke motivene han knytter til det israelske lederskapet fra den siste generasjonen. Dette er den samme Pappe som publiserte en artikkel i Al-Ahram i 2002 der han hevder at intellektuelle i Israel er redde for å ta til orde mot befolkningsforflytning. Mannen startet med løgn. Mannen fortsetter med løgn.    Det er ikke bare snakk om løgn, for løgnmotivet knyttes til et rasistisk motiv, noe som er vanlig i slike tilfeller. Pappe forholder seg til araberne som små barn. Han unntar dem fra ansvar for sine handlinger. Hos ham er det bare sionistene som tilskrives konspirasjoner og ondskap. Sions vises protokoller har fått noen nye kapitler.    Man må tilbakevise påstandene til Pappe på en avveid og saklig måte. Man må fremstille araberne generelt, og særskilt palestinerne, som voksne mennesker som kan påvirke sine egne skjebner. Sagaen om flyktningene må presenteres i sin brede sammenheng. Det omfatter også den internasjonale, juridiske og arabiske støtten til befolkningsforflytning, og motstanden og den begrensede støtten til befolkningsforflytning fra den jødiske siden. Dermed kan man si at Pappe presenterer en unaturlig versjon av historien: endimensjonal, farget i svart-hvitt og fullstendig forvrengt. Man må håpe på at bevisene som presenteres over vil gjøre bildet tydeligere, eller i det minste gjøre det klart at det har mer enn én grånyanse.

«dette er en god indikasjon på graden av Pappes suksess i sin utstrekning i å forurense Midtøstens historiografi og ved å forurense hodene til dem som overfladisk studerer den». Se: Morris, «The Liar as Hero.» 33 Gur-Ze’ev, «Den nye antisemittisme» [hebraisk], s. 501; idem., «Jødens korsfestelse på nytt» [hebraisk], s. 26.

102

LØGNINDUSTRIEN



104

LØGNINDUSTRIEN


Kapittel 6

Ondskap og dobbeltmoral Den velutviklede fantasien til enkelte akademikere gjør Israel til et monster på jord. De tilskriver den sionistiske bevegelsen før opprettelsen av staten ondskap og mørke konspirasjoner, og de kobler den samme ondskapen, som i sin helhet er fantasi, til også de siste tiårenes Israel.

Dersom man sammenligner den israelsk-arabiske konflikten med andre konfliktsentra, arbeider dobbeltmoralen på overtid. Professor John Mearsheimer er en av de prominente talspersonene for denne dobbeltmoralen. Det er snakk om en person med mange ansikter. Han støtter befolkningsforflytning samtidig som han er imot den. Når hans arbeider omhandler det Israel gjorde mot palestinerne, hevder Mearsheimer at det er snakk om «en av de verste forbrytelsene i den moderne historien»,1 som skapte den palestinske nakbaen. Når det er snakk om Europa, krever han gjennomføring av denne samme forbrytelsen.    I år 2003 ble det publisert et opprop som ble undertegnet av 800 amerikanske professorer. I dette oppropet ble det advart mot en ondskapsfull israelsk plan om å gjennomføre befolkningsforflytning av palestinere i forbindelse med krigen mot Irak.2 Mearsheimer, som selv støtter omfattende etniske Se for eksempel en tale av Mearsheimer ved et minnearrangement for nakbaen i mai 2010: Christina Pillsbury, «Palestine ‘Catastrophes’ Spur Talk from Khalidi, Mearsheimer», The Chicago Maroon 18. mai 2010: <http://chicagomaroon.com/2010/05/18/palestine- /catastrophes-spur-talk-from-khalidi-mearsheimer> 2 «American Academics Join Israeli Colleagues»: <http://www.warwithoutend.co.uk/middleeast-and-asia/2002/12/23/american-academics- join-israeli-colleagues.php> 1

ONDSKAP OG DOBBELTMORAL

105


rensninger, var blant dem som støttet oppropet. Det er ingen tvil om at dette er snakk om professorer med en svært velutviklet fantasi. Men opprop og anklager mot Israel, som vi vet, trenger aldri å ha en reell forbindelse med virkeligheten. En særskilt gruppe lærde er fritatt fra bevisbyrden. Hos Mearsheimer har det ført til en fullstendig personlighetssplittelse. Mearsheimer i utgave A anbefaler igjen og igjen å gjennomføre storstilte befolkningsforflytninger, også etter at befolkningsforflytningen har gått av moten, mens Mearsheimer i utgave B hevder at befolkningsforflytning er en alvorlig forbrytelse.    Mearsheimer er ikke alene. Blant dem som signerte var Stephen Van Evera. Denne skrev tre artikler sammen med Mearsheimer som varmt støttet prinsippet om adskillelse av befolkninger. I en av disse oppfordret de to til «å organisere og finansiere forflytning av befolkninger som ble igjen bak de nye nasjonale grensene» i det tidligere Jugoslavia.3   Begreper som «forbrytelser mot menneskeheten» og «krigsforbrytelse» dukker ofte opp i den akademiske diskursen og pressen i forbindelse med nakbaen.4 Professor Michael Mann, som har skrevet en imponerende bok om etniske rensninger, presenterer tall for alle tilfeller han har sett på, fra Armenia til Nazi-Tyskland, fra Sudan til Rwanda, fra Jugoslavia til Sovjetunionen. Med sin ekspertise analyserer han mange tilfeller, forklarer prosesser i dybden og benytter seg av svært god forskningslitteratur. Men når han kommer til den israelsk-arabiske historien, skriver han om «etnisk rensning over et halvt århundre», og fortsetter med å hevde at det i slutten av 1940-årene fant sted en «morderisk etnisk rensning».5 Morderisk? Hvor er tallene? Hvor mange ble «myrdet»? Holdt opp mot enhver annen konflikt er det snakk om ubetydelige tall, særlig sammenlignet med de eksemplene han analyserer. Men her, igjen og igjen, kaster akademikere utsagn som de ikke er i stand til å underbygge og bekrefte ut i luften.

Mearsheimer, Van Evera, «When Peace Means War» <http://mearsheimer.uchicago.edu/ pdfs/A0023.pdf> 4 Michael Mann, The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, Cambridge 2004: <http://www.untag-smd.ac.id/files/Perpustakaan_Digital_1/DEMOCRACY%20The%20 Dark %20Side%20of%20Democracy%20Explaining%20Ethnic%20Cleansing.pdf> 5 «I et halvt århundre har israelere renset de okkuperte territoriene for innfødte arabere, og mest morderisk sist på 1940-tallet, gjenopptatt med den jødiske overtakelsen av land i senere år. Israelere har hovedsakelig renset sine egne okkuperte territorier ved hjelp av midler typiske for et bosetterstat: demokrati for bosetterne, færre rettigheter for de innfødte.» Se Mearsheimer og Walt, s. 519. 3

106

LØGNINDUSTRIEN


Det er en tendens her. Når politikere, journalister og akademikere ønsker å demonstrere hvor opplyste de er, eller sin lojalitet til den post-kolonialistiske skolen, leter de etter en syndebukk, og de ender alltid opp med Israel. Hos den ytterliggående islam er det snakk om «den lille satan». Hos medlemmene av den antisionistiske skole er det snakk om «sionisme». Beskrivelsene ligner på hverandre. De tegner Israel som en brutal makt, hensynsløs og blodtørstig, slik at alt kan sies om landet – jo verre, jo bedre. De langer ut mot det imaginære monsteret de har skapt seg, uten nåde, og dette raseriet får dem til å fornekte fakta og glemme ting de har sagt eller skrevet tidligere.    Mearsheimer og Stephen Walt forklarer i sin bok om den pro-israelske lobbyen at de sionistiske lederne hele tiden la planer om å utvise palestinerne. Med Ilan Pappe som lærer og yppersteprest er resultatet gitt på forhånd. De gjør også bruk av Benny Morris’ forskning når de hevder at ønsket om å forvise arabere utgjorde essensen i zionismen.6 Men bruken av Morris’ påstander er selektiv og tendensiøs. De overser Morris’ konklusjon i boken Righteous Victims (som de siterer), at Ben-Gurion hadde moralske betenkeligheter knyttet til dette (s. 141), og at Israel i mesteparten av krigen ikke hadde noen helhetlig politikk som snakket om utvisning, og at denne kun styrket seg etter at de arabiske hærene invaderte (s. 243–244). Mearsheimer har sannsynligvis også gått glipp av andre av Morris’ konklusjoner, som tilsier at det ikke var noen direkte sammenheng mellom tankene om befolkningsforflytning og en systematisk og planlagt utvisning av palestinere.7 Mearsheimer og Walt siterer Benny Morris på at det arabiske lederskapet ikke manet til masseevakuering av palestinere, men den andre delen av Morris’ konklusjoner har forsvunnet for deres øyne. Der skriver han at de arabiske lederne heller ikke ba dem om å bli, kanskje fordi bølgen av flyktninger og sionistenes tilsynelatende skyld i utvisningen ga dem et behagelig påskudd for invasjonen med regulære hærer i mai.8    Mearsheimers påstand om at palestinerne ble offer for en koordinert og ondskapsfull utvisning er ikke annet enn løgn. Det palestinske problemet ble til av et komplekst og blandet sett av årsaker, som endret seg fra periode til periode og fra sted til sted. Det fantes dem som dro på eget initiativ før Mearsheimer og Walt, s. 94–95. De to baserer seg i utstrakt grad på Morris’ arbeider, særlig Righteous Victims og forskjellige artikler. 7 Morris, «Kommentarer om den sionistiske historiografi» [hebraisk], s. 57. 8 Mearsheimer og Walt, s. 95. Sammenlign med: Morris, The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited, s. 594. 6

ONDSKAP OG DOBBELTMORAL

107


november 1947, før det jødiske samfunnet hadde startet å svare på den tiltagende volden fra den arabiske siden. På mange steder var en liten gnist nok til at befolkningen som bodde ved kampenes frontlinje, og spesielt i urbane områder, forlot hjemmene sine.    Starten på den militære offensiven til den jødiske bosetningen (april–mai) vekket panikk blant palestinerne. Den palestinske ledelsen flyktet fra Palestina, grusomheter som jødene utførte ble uforholdsmessig oppblåst. Stikk i strid med hensikten om å bidra til storstilt rekruttering av arabere skapte den arabiske propagandaen panikk. Palestinerne fryktet at dersom jødene vant, ville de bli behandlet på samme måte som araberne selv hadde behandlet jødene dersom omstendighetene hadde vært motsatt, som tilfellet var ved Kfar Etzion, i Safed eller i Hebron i 1929. Ledelsen i det jødiske samfunnet hadde i praksis ikke noe slags befestet program for hvordan å forholde seg til araberne frem til juni. De tilfellene av utvisning som forekom, var et biprodukt av de jødiske styrkenes fremgang og strategien om harde, men lokale, represalier mot arabiske befolkningssentra som ble mistenkt for å samarbeide med de arabiske krigerne.9    Mearsheimer og Walt fortsetter å forvrenge virkeligheten. De to tillegger sionistene et ønske om å ta over hele det historiske Israel, å avvise delingsforslaget og å motsette seg en palestinsk stat. De utvisker de synlige og åpenbare bevisene og tillegger i stedet jødene konspiratoriske og ondsinnede hensikter. De hevder for eksempel at jødene knyttet kontakt med kongen av Jordan og kom til enighet med ham, under britisk oppsyn, om delingen av det historiske Israel. Det er snakk om en velutviklet akademisk fantasi. Zionismen foretrakk først og fremst å kommunisere med det palestinske lederskapet. Ben-Gurion møtte selv mange palestinske ledere, og det gjorde også Haim Arlozorof og Moshe Sharett, ledere ved den politiske avdelingen av Jewish Agency, for ikke å snakke om arabister (arabiskkyndige) i lavere stillinger. Disse møtene ledet ikke frem til noe som helst, av en enkel grunn: Det palestinske lederskapet avviste ethvert kompromiss som forutsatte en anerkjennelse av zionismen. Ikke

Mearsheimer og Walt, s. 95. Sammenlign med: Morris, Det palestinske flyktningproblemets oprinnelse [hebraisk], s. 383–385.

9

108

LØGNINDUSTRIEN


en løsning innenfor rammeverket av en føderasjon, ikke en nasjonalstat, og selvsagt ikke noen deling av området.10    Israel, som aldri anerkjente Jordans annektering av Vestbredden, fryktet, i motsetning til det Walt og Mearsheimer påstår, for at Jordan skulle bli et springbrett mot Israel, skulle en «østlig front» åpnes. De som utformet den israelske utenrikspolitikken og deres leder, utenriksminister Moshe Sharett, foretrakk «det palestinske alternativet» fremfor at et annet arabisk land skulle annektere Vestbredden og Gazastripen. Sharett selv hevdet alltid at palestinerne hadde legitime nasjonale rettigheter og at han støttet deres fulle realisering av disse. I begynnelsen av 1948 støttet han opprettelsen av en palestinsk stat, selv under ledelse av muftien. Tidlig i 1949 forklarte Sharett, i et lukket forum, at han så for seg opprettelsen av en palestinsk stat som en viktig målsetning, og sa at han håpet at IDF okkuperte hele den østlige delen av Det historiske Israel, med den hensikt å opprette en egen politisk enhet i de arabiske områdene. En av de høytstående arabistene i det israelske utenriksdepartementet forklarte senere motstanden mot Transjordans annektering av Vestbredden med et ønske om «å holde muligheten åpen for å etablere en adskilt arabisk-palestinsk enhet».11

10 Ben-Gurions kontakt med arabere, arabiske ledere inkludert, omtales i hans bok Toppmøter med arabiske ledere [hebraisk], Tel Aviv 1967. For mer om sionistiske forsøk på dialog med den arabiske nasjonalbevegelsen, se: Neil Caplan, «Arabisk-jødiske kontakter i Israel etter første verdenskrig» [hebraisk], Det nye øst 27 (1978), s. 18–45; Avraham Sela, «Samtaler og kontakter mellom Sionistiske ledere og palestinske arabere», Det nye øst 22 (1973), s. 401– 423. Arthur Ruppin, en ledende forkjemper for énstatsløsningen og en binasjonal stat – og som er fra den delen av den sionistiske bevegelsen som er villige til å oppgi mest– sa: «Det araberne kan gi oss, trenger vi ikke, og det vi trenger, kan vi ikke få. Det meste araberne er villige til å gi oss er minoritetsrettigheter for jøder i en arabisk stat, på grunnlag av nasjonale rettigheter i Øst-Europa. Men vi har allerede lært fra situasjonen i Øst-Europa i hvor stor grad en kan tvinge flertallsnasjonen, som har myndighetsmakt, til å gi en minoritet genuin likestilling. Skjebnen til den jødiske minoriteten i det historiske Israel vil alltid være i hendene på det arabiske flertallet.» Hans konklusjon var: «En sionisme som er villig til å nå slike kompromisser med araberne, vil ikke få støtte fra jødene i Øst-Europa, og det vil raskt bli en sionisme uten sionister.» [Uthevning i den opprinnelige teksten.] Se: Ruppin til Yaacovson 3. desember 1931, i: Alex Bein (red.), Arthur Ruppin: Kapitler i mitt liv, bd. 3, Tel Aviv 1968, s. 203. 11 Gabriel Sheffer, Moshe Sharett: Biography of a Political Moderate, Oxford 1996, s. 168. Hans uttalelse til fordel for en palestinsk stat ved starten av 1948 er sitert i David Tal, 1948: Strategy and Diplomacy, New York 2004. For hans uttalelse ved starten av 1949, se: «Ansvarlighetserklæring fra utenrikskomiteens møte» [hebraisk], 6.1.1949, Israel National Archive, File 23/2/12; «Ansvarlighetserklæring fra utenrikskomiteens møte» [hebraisk], 8.2.1949, loc. cit. Se også: Yaacov Shimoni, «Jordansk orientering, egyptisk orientering, palestinsk orientering kvelden før statens (Israel) opprettelse og i statens første dager?» [hebraisk], Studier om Israels oppret-

ONDSKAP OG DOBBELTMORAL

109


«Sammensvergelsen» som Mearsheimer peker på (under inspirasjon av Avi Shlaim) var i virkeligheten en skjør forståelse som kongen Abdullah fristilte seg fra i mai 1948. I det minste la han den på is med en forventning om den arabiske invasjonen.12 Snakk om britisk støtte til denne samme sammensvergelsen er tilsynelatende ikke annet enn en farse. Israel fryktet britene mer enn de fryktet araberne. Alle i landets politiske og militære lederskap var sikre på at britene la en rekke forskjellige ondsinnede planer, der målsetningen var å hindre opprettelsen av en jødisk stat, og at hensiktene deres var å sabotere det sionistiske prosjektet ved hjelp av den jordanske legionen. I mange år hadde Jerusalem vanskeligheter med å frigjøre seg fra det britiske komplekset, og lette stadig etter fingeravtrykkene til London i nesten alle problemene landet ble stilt overfor.13 Da Israel i 1956 godtok å konspirere sammen med Storbritannia (nå var det virkelig, til en forandring) mot Nassers Egypt, gjorde Israel dette under press fra Frankrike og som en besatt, med en mistenksomhet på grensen til paranoia.14    Dette er bare noen av eksemplene. Det hadde vært mulig å fortsette å beskrive hvordan den vridde og djevelske framstillingen av Israel får to anerkjente forskere til å skrive propaganda av den typen som Sions vise ville elsket. Men la oss for en stakket stund overse minimal historisk forståelse eller manipulering av kildene. Det som ikke er mulig å godta, er deres påstander om at opprettelsen av Israel var en grunnleggende kriminell handling, mens de samtidig maner til å utføre nettopp de samme «forbrytelsene» i Europa. «Utvisning er en forferdelig og kontroversiell strategi», påstår de

telse 4 (1994), s. 64–65. 12 I et møte med Golda Meir den 11. mai trakk kong Abdullah seg fra den opprinnelige avtalen og sa: «Da var jeg en og nå er jeg én av fem (fem arabiske stater), og jeg kan ikke. Jeg har ikke noe valg, og kan ikke gjøre det annerledes.» Kongens siste ord var: «Jeg er veldig lei meg, og alt blodet og ødeleggelsen alle steder er beklagelig.» Medzini, s. 194–195. Da en gruppe arabiske eksperter møtte to dager senere, viste det seg at kongen hadde offentliggjort telegramene sent av Yishuv-representanter, og dermed torpedert initiativet. Evalueringen var at han ikke hadde forrådt forståelsene, men også ikke hadde forblitt lojal til dem, «men noe midt i mellom». «Møte i den arabiske seksjonen av den politiske avdelingen i Jewish Agency» [hebraisk], 13. mai 1948, i: Gedalia Yogev (red.), Politiske vitnemål og diplomati: sesember 1947– mai 1948, Jerusalem 1980, s. 789. 13 For flere titalls eksempler på dette, særlig i de tidlige kapitlene, se Mordechai Bar-On, Fra alle folkeslagenes riker: Israel og Storbritannias relasjoner i det første tiårene etter mandatperiodens slutt [hebraisk], Jerusalem 2006. 14 Moti Golani, Tihiyeh Milhama Bakayitz: Israel på vei til Sinai-krigen, 1955–1956 [hebraisk], bd. 1, Tel Aviv 1997, s. 323 passim.

110

LØGNINDUSTRIEN


når det kommer til Israel, men «det er opp til stormaktene å organisere og finansiere befolkningsutveksling», hevder de når det gjelder Jugoslavia.15    Når du oppdager at noen som tilskriver Israel ondskap på grunn av hensikter om å gjennomføre befolkningsforflytning, selv støtter befolkningsforflytning andre steder, er resultatet skremmende. Dobbelt ondsinnethet. Dobbeltmoral. Det er ikke klart om det er snakk om gammel eller ny antisemittisme. Men stanken er den samme.

Mearsheimer og Walt, s. 95. Sammenlign: Mearsheimer og Van Evera, «When Peace Means War», s. 52. 15

ONDSKAP OG DOBBELTMORAL

111


112


Kapittel 7

En målestokk på lidelse Ved alle tilfeller av befolkningsutveksling forekom det hendelser av massakrer og forbrytelser mot menneskeheten. Det skjedde også ved den israelsk-arabiske konflikten. En lang rekke akademikere, propagandister og journalister markedsfører historien om palestinernes utvandring som en etnisk rensning som antar dimensjonen av «forbrytelser mot menneskeheten». I praksis, og sammenlignet med ethvert sammenlignbart tilfelle, var antall rammede i løpet av flukten og utvisningen i den israelsk-arabiske konflikten det aller minste.

I boken til journalisten Ari Shavit, Det lovede land,1 fikk kapittelet som handlet om hendelser i byene Ramla og Lod mest oppmerksomhet. Her ble det påstått at Israel gjennomførte både massakrer og utvisning.2 Shavits historiske fremstilling lider av mange feil,3 og han tar også feil i sitt implisitte argument om at zionismen forsøkte å skjule det som skjedde der. Utallige historikere har tatt for seg de samme hendelsene. De skjulte ingenting, og de presenterer et noe mer pålitelig bilde enn Shavit gjør i sin fremstilling.4

Kapitlet om Lod ble kritisert i detalj av dr. Martin Kramer, som igjen førte til et svar fra dr. Benny Morris (som også kritiserte Shavit), og ble etterfulgt av Kramers svar. For diskusjonen i sin helhet, se her: <http://www.martinkramer.org/sandbox/tag/ari-/shavit> 2 Ari Shavit, «Lydda, 1948», The New Yorker 21. oktober 2013. 3 Se, for eksempel: <http://www.camera.org/index.aspx_context=2&x_outlet=122&x_article=2572> 4 Se, for eksempel, Alon Kadish og Avraham Sela, «Myths and Historiography of the 1948 Palestine War Revisited: The Case of Lydda», Middle East Journal 59, 4 (høsten 2005), s. 617–634. 1

EN MÅLESTOKK PÅ LIDELSE

113


To ting bør legges til: For det første er det vanskelig å overse det faktum at i løpet av krigen forekom det utvisninger og også isolerte hendelser av massakrer. For det andre, for å dømme Israel, må man også undersøke deres handlinger på grunnlag av truslene om utrydding, som Shavit ikke nevner. Videre må man også sammenligne med lignende sammenstøt som forekom i løpet av disse samme årene.    Etter at vi har undersøkt den tvungne overflytningen, den etniske rensningen og befolkningsutvekslingen, er det mulig og rimelig å gjøre ytterligere en ting, som så vidt en vet enda ikke har skjedd: å gradere disse hendelsene i henhold til deres historiske alvorlighetsgrad, med høyde for bakgrunnen og omstendighetene de skjedde i. Det er snakk om et bredt spekter av hendelser, fra etnisk rensning til folkemord, som overfor armenerne, og videre også den ensidige etniske rensningen som ble fulgt av en rekke massakrer (som ved utvisningen av de etniske tyskerne fra Sentral-Europa), og som skjedde ved befolkningsutvekslingene etter krigen (som utvekslingene mellom Polen og Ukraina) eller selv uten krig (som utvekslingene mellom India og Pakistan).    For å vurdere alvorlighetsgraden av en hendelse, er det mulig å presentere ulike parametere som: Forekom befolkningsforflytningen i løpet av en krig? Er det snakk om en ensidig utvisning eller en utveksling av befolkninger? Hvem var det som startet krigen, den utviste eller utvisende part? Var det den utviste eller utvisende part som gjennomførte utvisninger eller andre grusomheter i løpet av krigen? Erklærte en part i konflikten en intensjon om å utrydde den andre? Fantes det internasjonale resolusjoner knyttet til hendelsene? Handlet den utviste/ utvisende part mot slike resolusjoner?    I henhold til enhver objektiv måling, var Israels handlinger i krigen som skapte det palestinske flyktningproblemet, og senere problemet med de jødiske flyktningene fra de arabiske landene, de minst alvorlige på skalaen. De mest alvorlige hendelsene var den etniske rensningen mot armenerne i Tyrkia, og mot de svarte i Darfur i Sudan. Disse to hendelsene omfattet store massakrer som passer inn i kategorien folkemord.    Også befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas, visstnok utført i samsvar med en enighet oppnådd i Lausanne, befinner seg høyt på alvorlig-

Se også Mordechai Bar-Ons essay med en kritisk gjennomgang, «Tilbake til Lod og Ramle» [hebraisk], Cathedra 99, s. 166–170.

114

LØGNINDUSTRIEN


hetsskalaen. I teorien var det enighet om utveksling. I praksis hadde flertallet av kristne, hovedsakelig fra Antalya, stått overfor hard forfølgelse i årene forut for Lausanne-avtalen. De ble tvunget til å reise på grunn av massemassakrer, som førte til at rundt 1,5 millioner grekere ble drept i årene 1914–1923.5 Bare senere kom den norske mekleren Fridtjof Nansen inn i bildet. Han fikk vite at han hadde vunnet Nobels fredspris på omtrent samme tid som Lausanne-forhandlingene fant sted. Også kurderne, som vi nevnte i forrige kapittel, gjennomlevde voldelig utvisning der omtrent halvparten av de utviste mistet livet på veien.    Utvisning av tyskerne fra land i Øst-Europa befinner seg også høyt på skalaen over alvorlighetsgrad. Anslag snakker om fra 600.000 til over to millioner tyskere som ble drept i hevnhandlinger i løpet av utvisningen, både før Potsdam-beslutningen, som godkjente utvisningen, og i årene etterpå. Waclaw Havel, president i Tsjekkoslovakia etter at Sovjetunionen kollapset, innrømmet at alvorlige forbrytelser ble begått i løpet av utvisningen av tyskerne fra Sudetland.    Befolkningsutvekslingen mellom India og Pakistan, som omfattet over 17 millioner mennesker, førte med seg lignende konsekvenser. I løpet av befolkningsutvekslingen forekom mange massakrer, og antall drepte endte på 3,4 millioner. Befolkningsutvekslinger mellom Polen og Ukraina har ført til endeløse debatter mellom historikere fra de to sidene om grusomhetene som partene utførte, med eller uten bistand fra Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Anslagene over antall drepte varierer stort; noen sier rundt 500.000. Selv om det er vanskelig å skille mellom handlinger som skjedde som del av krigen, og utvisning etter, vil selv de mest forsiktige anslagene ende på rundt 1,4 million utviste. Dette førte til at minst 100.000 mennesker døde eller ble drept.6

Om grusomhetene forut for de tyrkisk-greske utvekslingene, se: Clarke Bruce, Twice A Stranger: How Mass Expulsion Forged Modern Greece and Turkey, London 2006. Også her: <http://www.cwvhr.org/web/index.php? option=com_content&view=article&id=65&Ite mid=59> Rutgers-universitetet publiserte en kortfattet utretning av hendelsene online: <http://www.ncas.rutgers.edu/center-study-genocide-conflict-resolution-and- humanrights/genocide-ottoman-greeks-1914-1923> 6 Timothy Snyder, «Volyn’i Kholmshchyna 1938-1947 rr.: Pols’ko-ukrains’ke protystoyannya ta ioho vidlunnya: Doslidzhennya, dokumenty, spohady (review)», Journal of Cold War Studies, 8, 4 (høsten 2006), s. 157. 5

EN MÅLESTOKK PÅ LIDELSE

115


Tabell over materialet Antall utviste (i millioner)

Antall drepte i løpet av utvisningen (i millioner)

Prosentandel drepte i løpet av utvisningen

Kypros

0,25

0,002

0,8 %

Israel – arabere

0,711

0,013

1,8 %

Polen – Ukraina

1,4

0,15

7%

Jugoslavia

3

0,3

10 %

Abkhasia – georgere

0,35

0,03

12 %

Europa – tyskere

14

2,2

13 %

India – Pakistan

17,9

3,4

15 %

Sovjetunionen – tsjetsjenere

0,7

0,2

27 %

Sudan

4,6

2

40 %

Tyrkia – kurdere

0,7

0,35

50 %

Tyrkia – grekere

2,5

1,5

60 %

Tyrkia – armenere

1,7

1,5

90 %

Kommentarer til tabellen: For det første er den basert på ulike kilder med ulike tall. Dermed er det vanligvis snakk om omtrentlige, ikke nøyaktige, tall. For det andre er ikke holocaust inkludert i tabellen fordi det var et spesielt tilfelle. Formålet der var ikke etnisk rensning, men en «endelig løsning».7 For det tredje er utvisningen av armenerne fra Tyrkia tatt med, for selv om det i praksis er snakk om et folkemord, mener mange forskere at intensjonen var deportasjon, og at utryddelsen var et biprodukt. For det fjerde er det slik at ved mange hendelser av befolkningsforflytning er det vanskelige å skille mellom skadde som følge av krig og skadde som følge av utvisningen, slik at ikke alle hendelsene er inkludert, selv om det er tydelig at prosentandelen drepte blant de forviste er svært høy. For det femte: I krigen ved oppløsningen av Jugoslavia var det sentrale formålet opprettelsen av homogene enheter, slik at etnisk rensning ikke var konsekvensen, men hovedpoenget fra begynnelsen av. For det sjette: Prosentandelen av utviste som døde eller ble drept er kun en av flere måter å måle på. Den er ikke den eneste eller viktigste. Fordelen er imidlertid at det er mulig å kvantifisere den.

7

Se her for denne forskjellen: Hayden, «Schindler’s Fate», s. 436.

116

LØGNINDUSTRIEN


Prosentandel drepte Kypros Israel – arabere Polen – Ukraina Jugoslavia Abkhazia – georgere Europa – tyskere India – Pakistan Sovjetunionen – tsjetsjenere Sudan Tyrkia – kurdere Tyrkia – grekere Tyrkia – armenere 0 % 10 %

20 % 30 %

40 % 50 %

60 % 70 %

80 % 90 %

100 %

Ved første øyekast ser det ut til at man kan rangere avtalte befolkningsutvekslinger som ble gjennomført i samsvar med internasjonale avtaler, lavest på listen. Kanskje, for eksempel, forflytningen av 300.000 etniske bulgarere tilbake til Bulgaria, i samsvar med Neuilly-traktaten,8 som ble signert ved slutten første verdenskrig mellom Bulgaria og avtalelandene, og som inkluderte oppgivelse av landområder. I virkeligheten har det ikke forekommet én hendelse av befolkningsforflytning, befolkningsutveksling eller etnisk rensning som ikke også har omfattet grusomheter. Også utvisningen av tsjetsjenere i Stalins dager førte til en høy prosentandel av døde.9 Alvorlighetsgraden av handlingene varierer fra konflikt til konflikt. Derfor vil vi her forsøke å opprette en tabell over hendelser som er omtalt i tidligere kapitler, for å undersøke påstanden til Mearsheimer og andre i forbindelse med «forbrytelsene» som Israel angivelig har begått knyttet til opprinnelsen til det palestinske flyktningproblemet. Siden det ikke finnes noen akseptert målestokk, vil vi forsøke å undersøke materialet i henhold til antall drepte og deres prosentandel av det totale antall utviste ved hver av hendelsene.

Paragraf 40 av Neuilly-sur-Seine-traktaten (27. november 1919). For traktatens tekst i sin helhet, se her: <http://archive.org/stream/peacetreaties00alli#page/46/mode/2up> 9 Se: «Soviet Transit, Camp and Deportation Death Rates», The University of Hawaii, ved: <http://www.hawaii.edu/powerkills/USSR.TAB1B.GIF> 8

EN MÅLESTOKK PÅ LIDELSE

117


Det finnes ikke noe mål for å undersøke en «forbrytelse». Man må derimot undersøke påstander om «krigsforbrytelser» ved å ta høyde for omstendighetene, bakgrunnen og de aksepterte normene i det internasjonale samfunnet på den gitte tiden. En ting må ikke gjøres: Det er å holde den israelsk-arabiske konflikten adskilt fra hendelsene, omstendighetene og normene som var gjeldende i disse årene. Det er umulig å se bort ifra det faktum at titalls millioner har blitt fortrengt fra sine fødesteder. Det er umulig å se bort ifra det faktum at befolkningsforflytninger var en integrert del av enhver konflikt på denne tiden. Det er umulig å se bort ifra det faktum at det forelå en internasjonal legitimering av gjennomføringen av befolkningsutvekslinger.    Det er umulig å se bort ifra at Israel ble opprettet i henhold til internasjonale beslutninger, at araberne avviste beslutningen om deling, at selvstendighetserklæringen omfattet et kall til fred, og at det arabiske svaret ikke bare var en krigserklæring, men også åpne rop om utryddelse. Dette var konteksten. Dette er fakta. Enhver historisk gjennomgang vil bare styrke inntrykket som fremkommer i oversikten over. Selv om den israelsk-arabiske konflikten førte til urettferdighet og til utveksling av befolkninger, var dette allikevel en av de aller minst alvorlige hendelsene, om ikke den minst alvorlige. Den hører i hvert fall ikke hjemme blant de mest alvorlige forbrytelsene i historien.    Det er nødvendig å gjenta: I løpet av Uavhengighetskrigen forekom det enkeltstående tilfeller av krigsforbrytelser. Dette skal ikke overses. Nesten enhver elev i Israel lærer om massakren i Deir Yassin. Det er en leksjon som skal gi lærdom. Allerede i 1970-årene, med en påfølgende heftig debatt, sendte israelsk fjernsyn filmen «Khirbet Khizeh». Filmen er basert på en historie ved samme navn skrevet av S. Yizhar, som handler om en utvisning som skjedde i løpet av denne samme krigen. Slike hendelser forekom faktisk, selv om de var unntakene.    Det finnes ingen offisiell palestinsk versjon om antall uskyldige som ble drept i 1948. Noen ganger, som ved hendelsen i Deir Yassin, finnes det israelske forskere som hevder at det er snakk om rundt 200 drepte, mens palestinske forskere hevder at antallet ligger nærmere 100. Historikeren Aref al-Aref anslo på 1950-tallet tallet til å være 91.10 Når det er snakk om det totale antallet drepte i krigen, snakker selv ikke den mest maksimalistiske palestineren om flere hundretusener drepte, men om 13.000 i løpet av krigen i sin helhet,

10

al-Aref, Al-Nakba, bd. 6, s. 97.

118

LØGNINDUSTRIEN


både sivile og stridende.11 Selv om det er det aller høyeste anslaget, inkluderte vi nettopp dette i tabellen.    En må igjen minne om at jøder ble tvunget ut, ble fratatt eiendeler og utvist, ikke bare fra arabiske land. Ikke en eneste jøde var igjen i den arabiske delen av det britiske mandatområdet Palestina ved slutten av Uavhengighetskrigen. Mange av dem som ble igjen i løpet av krigen, som i Kfar Etzion, ble drept. Det var ikke bare tomme ord fra lederne i kampen: De lokale arabiske enhetene, Den arabiske frigjøringshæren, de regulære styrkene og den blodtørstige mobben gjorde sitt da muligheten dukket opp.    Det er også mulig å se på tingene fra en annen vinkel. Den sentrale påstanden i forbindelse med etnisk rensning baserer seg på «Plan D». Planen omhandlet ikke etnisk rensning, som de palestinske eller pro-palestinske historikerne hevder.12 Det er snakk om en operativ plan med målsetning om å gå fra en defensiv strategi til angrep fra april 1948: å forsvare seg mot arabisk invasjon, å sikre den jødiske bevegelsesfriheten, å hindre opprettelsen av fiendtlige styrkers frontbaser, å sette økonomisk press med en målsetning om å hindre fiendtlige handlinger, å begrense fiendens kapasitet til å føre geriljakrig og til å ta kontrollen over offentlige fasiliteter. Som Morris viste, ble de jødiske styrkene bedt om bare å ødelegge og tømme landsbyer og nabolag som ytte motstand. Det finnes ikke noen gjennomgående ordre om å utvise arabere i planen.13

11 «Al-Nakba», ampalestine.org: <http://www.ampalestine.org/Resources/ FactSheetNakba. pdf> 12 Walid Khalidi, «Plan Dalet: Master Plan for the Conquest of Palestine», Journal of Palestine Studies 18, 1 (Autumn 1988), s. 4–33; Pappe, Ethnic Cleansing, s. 86–126. Det er verdt å bemerke at denne «skammelige overordnende planen» ble publisert i sin helhet i den sionistiske pressen på 1950-tallet, inklusivt de kontroversielle klausulene. 13 Morris, 1948, s. 142. Selve planen bestemte følgende: «Å opprette søke- og kontrolloperasjoner i henhold til følgende retningslinjer: omringing av landsbyen og en gjennomføring av søk inne i den. Ved motstand må den væpnede kraften ødelegges, og befolkningen må utvises ut av statens grenser … Når motstand ikke forekommer, vil garnisonstropper gå inn i landsbyen og ta opp posisjoner i den eller på lokasjoner som tillater full taktisk kontroll. Offiseren med ansvar for enheten skal konfiskere alle våpen, trådløse enheter og motorvogner i landsbyen. I tillegg skal han anholde alle politisk mistenkelige individer i landsbyen. Etter konsultasjon med de [jødiske] politiske myndighetene skal organer sammensatt av folk fra landsbyen utpekes for å være ansvarlige for å organisere politiske og administrative saker for landsbyen. I alle regioner skal en [jødisk] person utnevnes til å være ansvarlig for å organisere de politiske og administrative sakene i alle [arabiske] landsbyer og befolkningssentra som er befolket i den gitte regionen.» Tatt fra den engelske oversettelsen av Plan D, som publisert i Sefer Toldot Ha-Haganah [Haganahs offisielle historie] og tilgjengelig online ved Jewish Virtual Library: <http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/Plan_Dalet. html>

EN MÅLESTOKK PÅ LIDELSE

119


For å forstå svindelen som er knyttet til «forbrytelsen kalt nakbaen», som den blir kalt i akademiske og andre publikasjoner, må en kun forholde seg til åpent tilgjengelig og utvetydig informasjon: FN vedtok en bestemmelse om opprettelsen av to land, araberne motsatte seg tilbudet og startet en krig for å hindre avgjørelsen. Araberne startet også med pogromer mot jøder i arabiske land, med forfølgelse, ekspropriering og senere også utvisning, selv før krigen startet. Etter krigen ble hundretusener av arabere fra det britiske mandatområdet Palestina flyktninger, og på grunn av den samme krigen ble mer enn 800.000 jøder fra den arabiske verden også flyktninger. Man kan være enige om at det i løpet av krigen forekom tilfeller av drap på uskyldige mennesker på begge sider.    Selv på denne bakgrunnen, i henhold til enhver rimelig målestokk, der vi graderer alle hendelser av etnisk rensning, befolkningsforflytninger og ‑utvekslinger, ender det israelsk-arabiske tilfellet nær bunn av skalaen. Også ifølge den palestinske forskeren Aref al-Aref vitner antallet døde på palestinsk side om at det ikke skjedde noe folkemord, men om at det er snakk om en konflikt som befinner seg lavt på listen med tanke på menneskelige tap. Det er imidlertid mulig å rette kritikk mot Israel i forbindelse med enkeltstående hendelser som skjedde i løpet av krigen. Men gitt omstendighetene handlet Israel, som knapt var unnfanget, og som stod under en trussel om utrydding, mindre kritikkverdig enn partene i enhver annen lignende konflikt i det forrige århundret.    Dette er fakta. Men når vi ser på forskning og media, er inntrykket det motsatte. En lang rekke akademikere, propagandister og journalister markedsfører for verden en form for etnisk rensning verdig å kalles «forbrytelse mot menneskeheten». Ari Shavit går utilsiktet inn i samme tradisjon, selv om han befinner seg langt unna løgnpropagandaen. Men løgnen vinner. Det er snakk om en av de mest alvorlige løgnene i det siste århundret. Det er formålstjenlig å huske dette grunnleggende faktumet neste gang de synger sitt faste refreng.

120

LØGNINDUSTRIEN



122


Kapittel 8

Finnes retten til retur? Dersom man hadde gitt «rett til retur» til de titalls millioner som har blitt tvunget til å flytte fra sine fødesteder i moderne tid, ville den globale stabiliteten blitt undergravd. Dette er grunnen til at man ikke har gitt «rett til retur» etter opprettelsen av nasjonalstater. Også internasjonale domstoler har gjort det klart at det ikke finnes noen slik rett.

Titalls millioner har det siste århundret gått gjennom den smertefulle opplevelsen av å bli rykket opp med røttene. Hadde verden forholdt seg til dem som overfor palestinerne – både med tanke på deres status som flyktninger, den internasjonale behandlingen av dem, det utall av organisasjoner som eksisterer for å bevare og forlenge deres flyktningstatus, og fremfor alt «retten til retur» – ville en kunne forventet en verdenskrig, enkelt og greit. Millioner av hinduer hadde forblitt flyktninger, og deres etterkommere hadde krevd å vende tilbake til Pakistan. Landene på Balkan ville opplevd massive befolkningsbevegelser, som ville ha satt dem tilbake til situasjonen som i utgangspunktet lå til grunn for alle krigene og de mange drepte. Utallige konflikter ville blitt antent på nytt.    Ingen mener at denne ideen er aktuell. Ingen mener at millioner av muslimer behøver, kan eller har rett til å vende tilbake til Hellas eller Bulgaria, ei heller millioner av kristne til Tyrkia, millioner av tyskere til Tsjekkia eller Polen og så videre. Dersom «retten til retur» skulle blitt virkeliggjort, ville mange land ha kollapset, falt fra hverandre og gått inn i en lang periode med uopphørlige blodsutgytelser.

FINNES RETTEN TIL RETUR?

123


Heldigvis er dagens verden rasjonell – i det minste i denne sammenhengen. Den krever ikke å tvinge frem et slikt globalt blodbad og oppsmuldringen av mange land. Verden er rasjonell – helt til det dreier seg om den israelsk-arabiske konflikten.    Da endres tonen. Svart blir hvitt og hvitt blir svart. Alt som er sant i alle andre konflikter, blir snudd på hodet når det kommer til jødenes lille bit av jorden. Det som er riktig i forbindelse med Bulgaria, Tyrkia og Hellas, Tsjekkia, India og Pakistan, landene i Sentral-Europa, på Balkan og titalls andre land, er ikke riktig når det kommer til Israel. Her er det andre kriterier som gjelder. Snudd på hodet.    Og også her fokuserer koret av internasjonale organisasjoner på bare én ting: en verdensomspennende propaganda som forverrer og forlenger problemet med etterkommerne av de palestinske flyktningene. Hos mange andre organisasjoner er hensikten enda tydeligere: å påtvinge Israel, bare Israel, løsningen som heter «retten til retur», enda det er helt klart at den vil føre til eksplosjon. Det finnes dem som støtter denne løsningen ut i fra uvitenhet og naivitet. Det finnes dem som støtter denne løsningen fordi det plasserer dem i det moteriktige «rettighetsparadigmet».    Dette er selvsagt en løgn. De som fremmer denne ideen er ikke i favør av menneskerettigheter, og slett ikke i favør av en fredelig løsning. Målsetningen er i praksis en brannbombe. Eller som en av Arafats rådgivere sa: «Retten til retur er et trumfkort som betyr ødeleggelsen av Israel.»1 Han er selvsagt ikke den eneste.    Siden det skjedde mange tilfeller av etnisk rensning og befolkningsoverføringer og utvekslinger i 1940-årene, og både før og etter, må vi undersøke, praktisk og juridisk, hvorvidt det finnes noe grunnlag for påstanden om det finnes en «rett til retur». Juridisk sett baserer støttespillere for «retten til retur» kravet på FN-resolusjon 194 og fem andre grunnsteiner:2 •  FNs menneskerettighetserklæring, artikkel XIII (2): «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.»3

Denne uttalelsen var opprinnelig publisert ved Fatahs offisielle nettsted, men har senere blitt fjernet. For en meningsmåling over temaet, se: «The Palestinian Refugee Issue from a FATEH Perspective» <http://www.mideastweb.org/fatah_refugee_statement.htm> 2 «The Palestinian Right of Return» <http://www.palestineinformation.org/return.html> 3 <http://www.un.org/en/documents/udhr/> 1

124

LØGNINDUSTRIEN


•  FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, del 1, paragraf 12 (B): «Ingen skal vilkårlig frarøves retten til å reise inn i sitt eget land.»4 Ifølge den palestinske fortolkningen skal selv de som er født utenfor sitt hjemland, og som aldri har vært der, ha rett til å vende tilbake, så lenge de har beholdt en faktisk tilknytning til landet og ikke frasagt seg denne. •  FNs konvensjon mot rasediskriminering, del 1, paragraf 5, avsnitt d(ii), om «retten til å forlate et hvilket som helst land, også sitt eget, og til å vende tilbake til sitt land».5 •  Flyktningkonvensjonen av 1951, artikkel 1, paragraf C, som snakker om retur av flyktninger og at de blir borgere i sitt opprinnelsesland.6 •  Retten til retur er et generelt prinsipp i folkeretten. Det er bekreftet av amerikanske og europeiske menneskerettighetskonvensjoner, EU og Den europeiske menneskerettsdomstol i forbindelse med Kypros,

<http://www.ohchr.org/en/professionalinterest/pages/ccpr.aspx> <http://www.ohchr.org/EN/ProfessionalInterest/Pages/CERD.aspx> 6 For teksten i flyktningkonvensjonen fra 1951 i sin helhet: <http://www.ohchr.org/EN/ ProfessionalInterest/Pages/StatusOfRefugees.aspx> Legg særlig merke til følgende: «C. Denne konvensjon skal ikke lenger ha anvendelse på en person som omfattes av bestemmelsene i avsnitt A, hvis: 1. han frivillig på nytt har søkt det lands beskyttelse som han er borger av; eller 2. han etter å ha mistet sitt borgerskap, frivillig har gjenervervet det; eller 3. han har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det land han er blitt borger av; eller 4. han frivillig på nytt har bosatt seg i det land han forlot, eller som han oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse; eller 5. han ikke lenger kan nekte å nyte godt av det lands beskyttelse i hvilket han har statsborgerrett, fordi de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede. Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktninger som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner, i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det land i hvilket han har statsborgerrett; eller 6. han ikke er borger av noe land, og, på grunn av at de forhold som førte til at han ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede, er i stand til å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel. Bestemmelsene i dette punkt skal dog ikke ha anvendelse på flyktninger som omfattes av denne artikkels avsnitt A, punkt 1, og som kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å nekte å vende tilbake til det land hvor han tidligere hadde sin vanlige bopel. 4 5

FINNES RETTEN TIL RETUR?

125


Bosnia, Kroatia, Kosovo, Uganda og forskjellige steder i Øst- og Sentral-Europa. Også organisasjonen Amnesty International har utstedt en uttalelse til støtte for retten til retur.7 Den ser ut som en nyhetsside for palestinsk propaganda. Erklæringen er basert på rettighetsspråket. Det er verdt å merke seg at Amnesty ikke fremmer noe lignende om noen annen gruppe av etterkommere av flyktninger fra 1940-tallet.    Danner virkelig disse argumentene et grunnlag for retten til retur? Jurister har allerede gjort det klart at disse internasjonale konvensjonene ikke fastslår noen personlig, politisk eller juridisk rett til retur.8 Tilhengere av retten til retur, derimot, hevder at de ulike konvensjonene ikke bare er rent prinsipielle uttalelser, men at de har støtte i rettsavgjørelser.    Dersom dette er riktig, hvorfor er det slik at flere titalls millioner fordrevne og utviste ikke ble gitt «retten til retur» på dette grunnlaget? Hvorfor har ikke en tysker som ble utvist fra Tsjekkia, en slik rett? En muslim som ble utvist fra Bulgaria? En greker som har blitt utvist fra Tyrkia eller NordKypros? Du leter forgjeves blant journalister, menneskerettighetsaktivister og akademikere. De baserer sitt krav på et rettighetsprogram som ikke har noen forbindelse til de spesifikke omstendighetene.    Palestinerne viktigste grunnlag for en returrett er artikkel 11 i FNs generalforsamlings resolusjon 194 fra desember 1948, som sier følgende: Flyktninger som ønsker å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer, bør tillates å gjøre det ved det tidligst gjennomførbare tidspunkt, og kompensasjon skal utbetales for eiendommen til dem som velger å ikke returnere, og for tap av eller skade på eiendom, etter prinsippene i folkeretten eller ut i fra rettferdighet, av regjeringer eller ansvarlige myndigheter.9

«Israel and the Occupied Territories/Palestinian Authority: The Right to Return», se: «7. The Case of the Palestinians», Amnesty International: <http://www.amnesty.org/en/library/asset/MDE15/013/2001/en/3cdb18f4-db6e-11dd-.af3c-1fd4bb8cf58e/mde150132001en.pdf> 8 Se, for eksempel: Ruth Lapidoth, «Legal Aspects of the Palestinian Refugee Question», Jerusalem Center of Public Affairs: <http://www.jcpa.org/jl/vp485.htm>; Eyal Benvenisti, «The Right of Return in International Law: An Israeli Perspective», Tel Aviv University: <http:// www.tau.ac.il/law/members/benvenisti/articals/TheRightofReturn.doc> 9 For dokumentet i sin helhet på engelsk: <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/c758572b78d 1cd0085256bcf0077e51a?OpenDocument> 7

126

LØGNINDUSTRIEN


Også denne beslutningen har blitt undersøkt av de overnevnte juristene, og det synes klart at folkeretten ikke fastslår «retten til retur». Vi må imidlertid legge til følgende: For det første er det her snakk om en beslutning gjort av generalforsamlingen i FN, ikke sikkerhetsrådet. Dette er ikke en bindende avgjørelse, bare en anbefaling. For det andre satte alle de arabiske landene seg imot beslutningen, fordi den også omfatter anerkjennelse av staten Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket.10 For det tredje snakker avgjørelsen kun om dem som «ønsker å leve i fred med sine naboer.» Det er vanskelig å se for seg en palestiner som ønsker å immigrere til Israel bare for å føre et fredelig liv i den jødiske staten, den «sionistiske fienden», etter flere tiår med antiisraelsk og antisemittisk hjernevask. For det fjerde er FNs resolusjon 194 bare den første i en rekke beslutninger fra generalforsamlingen angående flyktninger. Disse taler ikke bare om «retur», men også om bosetting på stedene flyktningene nå bor.    Resolusjonene 39311 og 39412 omhandler ikke bare retur, men også integrering av flyktningene der de befinner seg, med mål om at de ikke lenger skal være avhengige av UNRWA. Resolusjon 513 krever at landene i regionen tar ansvar for flyktningene.13 De arabiske landene har ignorert disse beslutningene. De palestinske flyktningene og deres etterkommere har i hovedsak blitt møtt med alvorlig diskriminering, på grensen til apartheid, i de arabiske landene.14

Rene Radley, «The Palestinian Refugees: The Right to Return in International Law», American Journal of International Law, 72, 3 (1978), s. 600–601. 11 FNs sikkerhetsråds resolusjon 393, 2. desember 1950: «… reintegreringen av flyktningene i det økonomiske liv i Det nære østen, enten ved repatriering eller nybosetting er essensielt … for realiseringen av forutsetninger for fred og stabilitet i området […] opprette et fond for reintegrering som skal brukes for forespurte prosjekter … eller en permanent re-etablering av flyktninger og deres avskjedigelse fra bistand.» 12 FNs sikkerhetsråds resolusjon 394, 14. desember 1950 oppfordret: «… de relevante myndighetene skal gjennomføre tiltak for å sikre at flyktninger, enten de repatrieres eller bosettes på ny, vil behandles uten diskriminering, verken i lovgivning eller i praksis.» 13 [FNs sikkerhetsråds resolusjon] 513 (VI). «Assistance to Palestine Refugees: Reports of the Director and the Advisory Commission of the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East», 26. januar 1952, FN: <http://unispal.un.org/UNISPAL. NSF/0/83B95395F3058956852560EB006E3227> 4. «Inviterer UNRWA til å utforske, sammen med de relevante myndighetene, løsninger som ser i retning av å ta på seg administrasjonen av reintegreringsprosjekter, på et snarest mulig tidspunkt.» 5. «Ber UNRWA utforske med de relevante myndighetene en administrasjon av bistand til disse myndighetene, på et snarest mulig tidspunkt … UNRWA skal fortsatte å bære kostnadene.» 14 Meghan Mohrland, Hope Deferred: Palestinian Refugees in the Middle East Peace Process, 10

FINNES RETTEN TIL RETUR?

127


Det skal innrømmes at Israel fra begynnelsen av ikke hadde til hensikt å ta tilbake alle flyktningene. På den tiden ble ingen etnisk konflikt som hadde ført til befolkningsutveksling, løst ved hjelp av retur. Også brorparten av de arabiske standpunktene som ble presentert etter at flyktningproblemet oppstod, var imot retur. De satte seg også imot det israelske tilbudet ved fredskonferansen i Lausanne (1949) om å ta imot 100.000 flyktninger, siden dette også ville innebære en anerkjennelse av staten Israel.15 De arabiske landene arbeidet altså ikke for å løse flyktningproblemet, men benyttet seg av det for å fremme sine mål, som ødeleggelsen av staten Israel.    Den egyptiske utenriksministeren, Muhammad Salah al-Din, forklarte at «når det gjelder kravet om retur av palestinske flyktninger, vil araberne vende tilbake som herskere, og ikke slaver. For å si det tydeligere: hensikten her er ødeleggelse av staten Israel».16 En flyktningkonferanse i byen Homs i Syria i 1957 besluttet at «enhver avgjørelse som ikke vil tillate flyktningene å ødelegge Israel vil betraktes som forræderi».17 Resolusjon 1457 fra Den arabiske liga fra 1959 «ser positivt på å gi jobbmuligheter til palestinske flyktninger bosatt i land som er medlemmer i Ligaen, mens de på generell basis beholder sitt palestinske borgerskap».18 Videre uttalte Egypts president, Gamal Abbed al-Nasser, i 1961 til en sveitsisk avis at «dersom flyktningene returnerer til Israel, vil Israel opphøre å eksistere».19 Det er ingen tvil om at dette var korrekt. Flyktningene selv fortsetter å gjøre det klart at returen ikke er planlagt for å sette resolusjon 194, om å «leve i fred med sine naboer», ut i livet, men snarere det motsatte. Returen er planlagt med tanke på utvisning og hevn.20

MA-avhandling skrevet ved Florida State University 2006: <http://diginole.lib.fsu.edu/cgi/ viewcontent.cgi?article=3879&context=etd> 15 Se drøftingen ovenfor av den arabiske avvisningen av retur, i tillegg til Howard Adelman, Elazar Barkan, No Return, No Refuge: Rites and Rights in Minority Repatriation, New York 2011, s. 204; for tilbudet om 100.000, se Neil Caplan, The Lausanne Conference 1949: A Case Study in Middle East Peacemaking, Tel Aviv 1993, s. 91. 16 Harri O. Schoenberg, A Mandate for Terror: The United Nations and the PLO, New York 1989, s. 239. 17 For sitatet, se: Samuel Katz, Battleground-Fact and Fantasy in Palestine, New York: Bantam Books 1977. 18 <http://www.plord.ps/ar/index.php?act=Show&id=272> 19 Gabriel G. Tabarani, Israeli-Palestinian Conflict: From Balfour Promise to Bush Declaration – The Complications and the Road for a Lasting Peace, Bloomington 2008, s. 82.008, s. 82. 20 Danny Orbach, «The Dreadful and the Trivial: A Response to Paula Schmitt on Palestinian Refugees», +972Magazine 11. februar 2014: <http://972mag.com/the-dreadful-and-the-trivial-a-response-to-paula-schmitt-on- palestinian-refugees/87061/>

128

LØGNINDUSTRIEN


Internasjonale presedenser Etniske tyskere Utvisningen av etniske tyskere fra land i Sentral- og Øst-Europa skjedde på samme tid som det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Få år etter massedeportasjonen var det ikke én tysker igjen i flyktningleirer. Saker knyttet til utvisningen, flyktningene og de mange lidelsene tyskerne ble utsatt for – for mange var virkelig uskyldige – ble i løpet av tiden stadig mer identifisert med den tyske høyresiden.    Det som gjenstår er enkeltstående organisasjoner, som «De utvistes føderasjon» (BdV). Denne ledes av politikeren Bernd Fabritius og arbeider med spørsmålet om de deporterte og deres rettigheter. Noen grupper har forsøkt å gå rettens vei for å få erstatning. Én gruppe, Prussian Trust, arbeider også med krav om erstatning for eiendom som de utviste tyskerne ble tvunget til å forlate i Polen og andre steder. Denne organisasjonen befinner seg helt på ytterkanten, og får ikke engang støtte fra BdV. Slike rettslige krav fører til reell bekymring i Polen. Polen har gjort det klinkende klart at ethvert tysk søksmål som omhandler skade forårsaket under andre verdenskrig, vil møtes med et desto høyere motsøksmål. Søksmålet som de utviste tyskerne fra polsk territorium fremmet, ble i alle fall kontant avvist i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som uakseptabelt.21 Uansett er den bredere offentlige opinion i Tyskland klar, i likhet med det offisielle tyske standpunktet – kravene om erstatning eller tilbakevending avvises.22    Utvisningen av 2,5 millioner tyskere fra Sudetland førte til en fortsatt pågående diskusjon om fortiden i Tsjekkia. Utvisningen startet før vedtaket ble fattet ved Potsdamkonferansen. «Beneš lover» (oppkalt etter lederen av Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig, Eduard Beneš) tillot utvisning av tyskere og beslagleggelse av eiendom uten kompensasjon. Dette var både hevn og straff. Václav Havel, Tsjekkoslovakias leder etter det sovjetiske styret, innrømmet at tsjekkerne hadde utført en forferdelig urett mot tyskerne.23

The European Court of Human Rights (Fourth Section), «Decision as to the Admissibility. 21 of Application nr. 47550/06 by Preussische Treuhand GmbH against Poland», 7. oktober 2008, ECHR Case Law: <http://echr.ketse.com/doc/47550.06-en- 20081007/view/> 22 Eric Langenbacher, «Ethical Cleansing? The Expulsion of Germans from Central and Eastern Europe», i: Nicholas A. Robins, Adam Jones (red.), Genocides by the Oppressed: Subaltern Genocide in Theory and Practice, Bloomington 2009, s. 58–83. 23 Ibid., s. 56–66. 21

FINNES RETTEN TIL RETUR?

129


Tilståelsen fikk ikke noen større ringvirkninger i den tsjekkiske offentligheten. Selvsagt ble de utviste tyskerne utsatt for urett. Sannsynligvis ble tusenvis av uskyldige sivile drept i løpet av utvisningen, og mange andre døde som følge av den. Blant de deporterte var det også personer som hadde vært aktive motstandere av nazistene, og deres eneste feil var den etniske tilhørigheten til det tyske samfunnet.    Forholdet mellom disse landene er i dag normalt. Tyskerne er velkomne som besøkende. Enkeltindivider har, på privat grunnlag og etter EUs regler, rett til å bosette seg hvor som helst, også i områder de ble utvist fra. Men alle disse omstendighetene endrer ikke dette ene faktumet: Innrømmelsen av å ha påført disse menneskene urett eller opprettelsen av normale diplomatiske forbindelser har ikke ført til, og vil ikke føre til, opphevelse av Beneš lover, og selvsagt ikke til noen kompensasjon eller retur. Jugoslavia Etter oppløsningen av Jugoslavia og krigen i 1991–1995 ble det nådd en avtale om retur av flyktninger til deres opprinnelige hjemsteder, i hovedsak tilbakevending til Kroatia for 200.000 serbere. Ifølge ulike FN-rapporter foregår det nå en retur, men de fleste som returnerer gjør det til steder de er i flertall. Allerede da det store flyktningproblemet oppstod, presiserte en høytstående talsmann fra kommisjonen som arbeidet med rehabilitering av flyktningene, at det er å foretrekke å bosette flyktningene på steder de er i flertall, ikke der de er en minoritet.24    Kroatia er et spesielt tilfelle, for i likhet med konflikten mellom Israel og palestinerne er det snakk om å bosette en minoritet i en nasjonalstat med en annen flertallsbefolkning.25 Også historien til de to etniske gruppene, kroatere og serbere, vitner om fiendtlighet som det er vanskelig å hanskes med. Under den andre verdenskrig drepte kroatene, som allierte seg med tyskerne, mellom 300.000 og 500.000 serbere.26 Også på 1990-tallet gjennomførte

24 Ron Redmond, høytstående talsperson for kommisjonens operasjoner på Balkan: «Vi forventer at mange mennesker vil ønske å dra til områder der de er i etnisk flertall og ikke i mindretall.» Christopher S. Wren, «Resettling Refugees: U.N. Facing New Burden», The New York Times 24. november 1995: <http://www.nytimes.com/1995/11/24/world/resettling-refugees-un-facing-new- burden.html> 25 Om «minority return», se: Lisa D’Onofrio, «Welcome Home? Minority Return in SouthEastern Republika Srpska», Sussex Migration Working Paper nr. 19, University of Sussex, February 2004; Adelman og Barkan, særlig kapitlene 1, 4 og 9. 26 Se kapittel 1 for videre drøfting.

130

LØGNINDUSTRIEN


begge sider forbrytelser. Kroatene ble utvist fra deler av Serbia, og serberne ble utvist senere fra Kroatia. Til tross for dette uttrykker ikke serberne per i dag et ønske om Kroatias ødeleggelse, og det finnes ingen nasjonalistisk eller religiøs hjernevask som oppfordrer til å utslette den kroatiske enheten.    En rapport fra Human Rights Watch fra 2006 viser at Zagreb legger hindre i veien som vanskeliggjør retur av serbokroatiske flyktninger,27 og prosessen går tregt. Per i dag bor det ca. 200.000 serbere i Kroatia, mindre enn 5 prosent av befolkningen.28 I motsetning til det israelsk-palestinske tilfellet vil ikke full tilbakeføring av serbere ramme Kroatia som nasjonalstat, og grunnprinsippet om nasjonal eller religiøs homogenitet vil ivaretas. Det samme gjelder ikke det palestinske kravet om retur, som har til hensikt å ødelegge selve grunnlaget for Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket. Etiopia Etter hungersnøden i Etiopia flyktet noen titalls tusen av tigray-folket fra den nordlige Tigray-provinsen og bosatte seg i flyktningleirer i Øst-Sudan. Åtte år senere begynte flyktningene å vende tilbake. De aller fleste ble bosatt i det vestlige Etiopia, i blandede tigray-amhariske områder og i de store byene. Den etiopiske regjeringen har tilbudt å returnere deler av dem til Tigrayprovinsen, men uten å gi dem land å dyrke. Dette ville innebære retur til dette fattige og tørkerammede området uten noen garanti for sysselsetting. Et overveldende flertall ble dermed bosatt i andre områder som er geografisk og etnisk forskjellige.29   Antropologen professor Laura Hammond, som har forsket på Biafra, konkluderte med at den beste løsningen på flyktningproblemet ikke nødvendigvis var å sende dem tilbake til deres hjemsteder. Dersom tilbakevendingen fører til etniske, kulturelle og økonomiske spenninger på grunn av situasjonen i opprinnelseslandet eller på grunn av endringer som har funnet sted der, og om det er betydelige forskjeller mellom flyktningbefolkningen og flertallsbefolkningen, kan ikke returen gjennomføres. Ifølge henne er den mest hen-

Se: «Croatia: A Decade of Disappointment», 5. september 2006, URW: <http://www.hrw. org/en/reports/2006/09/04/croatia-decade-disappointment> 28 I henhold til 2013 CIAs Factbook for landet: <https://www.cia.gov/library/publications/theworld-factbook/geos/hr.html> 29 Laura Hammond, «Tigrayan Returnees’ Notions of Home: Five Variations on a Theme», i: Fran Markowitz, Andres H. Stefansson (red.), Homecomings: Unsettling Paths of Return, Oxford 2004, s. 36–53. 27

FINNES RETTEN TIL RETUR?

131


siktsmessige løsningen for flyktningene i slike tilfeller en ny begynnelse, ikke en gjenoppliving av fortiden. I disse tilfellene er det å foretrekke at flyktningene enten returnerer til et annet område i sitt opprinnelige hjemland, forblir i landene de søkte asyl i eller selv finner veien til et tredje land hvor de kan bygge opp livet sitt på nytt. En slik løsning tjener både interessene til flyktningene og hjemlandets ønske om å hindre en oppblussing av etniske, kulturelle og økonomiske spenninger.30 Kypros I 1974 fant det sted et militærkupp på Kypros, med støtte fra den militære juntaen som styrte i Hellas. Tyrkerne svarte med invasjon. Begge sidene har siden begått alvorlige brudd på folkeretten, inkludert massakrer (også utført av grekere mot tyrkere).31 Disse hendelsene omfattet utvisning og flukt for rundt 200.000 grekere fra den nordlige delen av øya, som ble erobret av tyrkerne, og enighet om forflytning av omtrent 51.000 tyrkere som ble igjen i gresk territorium. Den tyrkiske invasjonen skapte en tyrkisk politisk enhet som ikke er anerkjent i resten av verden. Tyrkerne forflyttet også rundt 150.000 bosettere til delen de okkuperte, i tillegg til en militærstyrke på titusener av soldater, som opprettholder et militært regime.32    Flyktningsaken fra Kypros fortjener nærmere omtale enn andre lignende hendelser. De fleste andre lignende hendelser eksisterer nærmest ikke i det internasjonale ordskiftet, og de som jobber for å fremme bevissthet rundt dem, anses som krigshissere. Flyktningsaken fra Kypros har imidlertid vært tema for omfattende diskusjoner i det internasjonale samfunnet, med den hensikt å få til en avtale for å samle øya. I tillegg har også spørsmålet om flyktningene, kompensasjon og retur vekket en bred og omfattende juridisk debatt, som følge av begjæringer fra utviste grekere til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.    Ved en folkeavstemning som ble gjennomført på Kypros, avviste grekerne avtalen som ble formulert av Kofi Annan, tidligere generalsekretær for FN.33

Laura Hammond, «Examining the Discourse of Repatriation: Towards a More Proactive Theory of Return Migration», i: Richard Black, Khalid Koser (red.), The End of Refugee Cycle? Refugee Repatriation and Reconstruction, New York 1999, s. 227–244. 31 Se ovenfor, kapittel 1. 32 Jim Zanotti, Turkey: Background and U.S. Relations, Congressional Research Service. 32. Report, 21. juni 2013, s. 48: <http://www.fas.org/sgp/crs/mideast/R41368.pdf> 33 For avtalen i sin helhet: <http://www.globalsecurity.org/military/library/report/2004/ 30

132

LØGNINDUSTRIEN


Det viktige for vårt formål er retningslinjene for løsning av flyktningproblemet, slik de anerkjennes av EU og det internasjonale samfunnet. Ordningen omfatter følgende punkter. For det første anerkjennes den særskilte demografien på hver del av øya, den greske og tyrkiske, inkludert situasjonen som ble skapt av den tyrkiske invasjonen. For det andre foreligger det ingen anerkjennelse av retten til retur til sine tidligere hjem for grekerne, og særlig ikke i et helhetlig omfang. Artikkel 2 i kapittel 6 begrenser antallet returnerte til bare 21 prosent i et gitt område, og dette først etter to tiår der begrensningene vil være langt større. Artikkel 4 gir rett til retur kun til personer som er 65 år og eldre, med bare én partner eller nært familiemedlem. For det tredje kan de returnerte be om borgerrettigheter først etter syv år.    Under antagelsen om at de samme internasjonale prinsippene skal vise vei for løsningen ved alle slike konflikter, bør Israel avkreves å ta i bruk lignende prinsipper. Man kan argumentere for at det er slik det burde være, med mindre spesielle omstendigheter krever noe annet. Under forutsetning om at Israel ville akseptert en slik avtale, skulle landet ha blitt avkrevd å eksportere palestinere til nabolandene og ikke ta imot nye flyktninger. Israel har for lengst passert taket på de 21 prosent som ikke tilhører det demografiske flertallet.    Noen ganger har palestinerne hevdet at presedensen fra Kypros viser at også de har rett til retur. De har til dels støttet seg på avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som anerkjente retten til retur og eiendom for greske flyktninger som ble utvist fra den tyrkiske delen av øya. Slik var det for eksempel ved den velkjente saken Loaizido vs. Turkey.34 Retten til erstatning og retten til retur til etniske grekere som ble utvist fra den nordlige delen av øya, som nå befinner seg under tyrkisk kontroll, ble her anerkjent.    Mot slutten av 2009 var det en annen avgjørelse som snudde dette på hodet – Demopoulos and Others vs. Turkey.35 Det hadde skjedd en endring i omstendighetene. Det tyrkiske regimet hadde opprettet erstatningskommisjonen IPC – Immovable Property Commission. De utviste grekerne stolte ikke på kommisjonen, men det gjorde domstolen. Hovedinteressen for oss ligger i domstolens rettsavsigelser, som omfatter følgende prinsipper:

annan-cyprus- problem_maps_26feb03.pdf> 34 Loizidou v. Turkey, 40/1993/435/514, Europarådet, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, 28. november 1996: <http://www.refworld.org/docid/ 43de104d4.html> 35 Demopoulos and Others v. Turkey, Applications No. 46113/99 et. al., Europarådet: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, 1. mars 2010: <http://hudoc.echr.coe.int/sites/fra/ pages/search.aspx?i=001-97649#{”itemid”: [”001-97649”]}>

FINNES RETTEN TIL RETUR?

133


For det første: 35 år etter rettsavgjørelsen om utvisningen, etter at «generasjoner har kommet og gått», og etter at det har skjedd en befolkningsutveksling, var dette en endring som er underlagt byrden av komplekse politiske, historiske og faktiske forhold, og «problemet må få en politisk løsning».36    For det andre: Det vil ikke være mulig å tvinge et land til å gjennomføre en full tilbakeføring av eiendom uten å forholde seg til den nåværende bruken av eiendommen, enten det er av staten eller privat.37 Særlig vil ikke domstolen pålegge et land en tvungen masseevakuering av kvinner, menn og barn for å bosette andre på samme sted, selv under antakelsen av at disse andre i første omgang hadde blitt utsatt for urett. Uansett skal ikke det å rette opp i tidligere urettferdighet føre til ny urettferdighet.38 Videre finnes ingen rettslig presedens på at domstolen tilbakefører eiendom uten å ta hensyn til tredjeparter.39    For det tredje: Utveksling av eiendom er en akseptert form for kompensasjon.40   For det fjerde: Påstandene om «hjemsted» eller «familietilknytning» er ikke relevante dersom den som fremmer kravene aldri faktisk har bodd på eiendommen han eller hun gjør krav på, eller har vært fraværende i mange år.41    Her ser man altså at «retten til retur» ikke bare i praktisk forstand, men også i juridisk, er en oppfinnelse som sørger for å bygge opp under organisasjoner, akademikere og enkeltpersoner som bare har til hensikt å skape hat og splittelse. Det finnes selvsagt en stor forskjell mellom forløpet på Kypros og i den israelske uavhengighetskrigen: Araberne avviste FNs resolusjoner, araberne startet krigen, araberne truet med å kaste jødene til sjøs.    For å oppsummere: Flere titalls millioner har blitt utvist, fordrevet tatt opp i andre land. Bare de rundt 700.000 palestinere ble til et «problem», som har blitt opprettholdt av FN, det internasjonale samfunnet og den arabiske verden – og blitt oppmuntret av akademikere og journalister i praktisk talt i tusenvis av artikler og bøker som både skjuler de spesifikke forholdene og den komparative konteksten. Blant alle disse titalls millionene flyktninger fra den samme tiden er det bare én gruppe som har fått særskilt og annerledes oppmerksomhet. Bare én gruppe fikk et eget FN-organ. Bare én gruppe har gjort

Ibid., paragrafer 84 og 85 av dommen. Ibid., artikkel 112. 38 Ibid., artikkel 116. 39 Ibid., artikkel 117. 40 Ibid., artikkel 115. 41 Ibid., artikkel 136. 36

37

134

LØGNINDUSTRIEN


flyktning- og offerstatusen til sin fremste identitetsmarkør. Bare én gruppe får særskilt behandling i akademia og i media. Ingen andre har forblitt fattige og hjelpeløse flyktninger etter så mange år. Internasjonalt hykleri Det internasjonale hykleriet starter, men ender ikke, med det faktum at det finnes to FN-organisasjoner som arbeider med flyktninger. Den ene, FNs høykommissær for flyktninger, arbeider med alle flyktninger i resten av verden. Den andre, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, UNRWA, arbeider kun med palestinerne, i henhold til den spesielle FN-resolusjon nummer 302.42 Mens den førstnevnte organisasjonens mål er å hjelpe flyktninger til å starte et nytt liv og å tre ut av sin flyktningsituasjon, er UNRWAs mål det motsatte: å bevare flyktningsituasjonen. Titalls millioner flyktninger har sluttet å være flyktninger med hjelp av FNs bistandsprogrammer – men siden 1949 har ikke én eneste palestinsk flyktning mistet sin «flyktningstatus». Tvert imot: Med tilførselen av andre og tredje generasjon har antallet palestinske flyktninger økt kraftig fra de opprinnelige 700.000 som flyktet.43    De to FN-organisasjonene har også ulike definisjoner på begrepet «flyktning». For palestinerne er definisjonen «personer hvis vanlige bopel var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948». Dette betyr at selv en som kom til Palestina som arbeidsinnvandrer i begynnelsen av 1946, automatisk ble definert som en palestinsk flyktning – selv om det var snakk om en egypter, syrer, jordaner eller libaneser. Et opphold i Palestina på bare to år gir rett til å motta hjelp fra UNRWA for alltid. Slik er det ikke for en vanlig flyktning, som må oppfylle en rekke kriterier for å kunne motta hjelp fra UNHCR. UNRWA utvidet til og med senere sin definisjon på en måte som økte antallet flyktninger.44    Og det er mer: I henhold til FNs generelle definisjon er en flyktning som har slått seg ned i et annet land blitt en aktiv borger i dette landet, ikke lenger en flyktning. I Jordan er det flere hundre tusen palestinere som har fått statsborgerskap, hvorav noen til og med har vært ministre i den jordanske

42 [FNs sikkerhetsråds resolusjon] 302 (IV). «Assistance to Palestine Refugees», 8. desember 1949, FN: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/AF5F909791DE7FB0852560E500687282> 43 Ifølge UNRWA selv har antall flyktninger de hjelper vokst dramatisk fra 750.000 i 1948 til fem millioner (!): UNRWA, «Who We Are»: <http://www.unrwa.org/who-we-are? tid=93> 44 Alexander Joffe og Asaf Romirowsky, «Palestinian Refugees Forever?», Haaretz, 5. juni 2012.

FINNES RETTEN TIL RETUR?

135


regjeringen. Men i henhold til deres merkverdige og særskilte status er de altså fortsatt flyktninger.    Dette er en annen og prinsipielt viktig forskjell: Blant vanlige flyktninger er det bare enkeltindividet som er flyktning – ikke hans eller hennes slektninger, og selvsagt ikke påfølgende generasjoner. Hos palestinerne er det helt motsatt. Flyktningstatusen går i arv fra generasjon til generasjon – selv om den opprinnelige flyktningens barnebarn aldri har vært i Palestina. Det samme gjelder den økonomiske situasjonen: En vanlig flyktning som kommer seg ut av fattigdom eller økonomisk avhengighet, regnes ikke lenger som flyktning. Palestinere, derimot, forblir flyktninger, selv om de har blitt millionærer.45    Allerede i den opprinnelige resolusjonen – 302 – fattet av FNs generalforsamling, som tok for seg starten på UNRWAs arbeid, ble det uttalt at «et program skal legges frem for de involverte myndighetene som forbereder dem på en tid da den internasjonale bistanden til UNRWAs prosjekter ikke lenger er tilgjengelig».46 Denne resolusjonen, som brorparten av andre beslutninger knyttet til de palestinske flyktningene, ble aldri satt ut i livet. Dermed ble flyktningproblemet, under FNs overoppsyn, et permanent problem. Antallet flyktninger vokser fra år til år, med ett eneste resultat: Det skapes et monsterproblem som hindrer en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne.    Et utmerket eksempel er tilfellet der en gruppe på 117 palestinske flyktninger ble overført fra Irak til Chile. Heldigvis opererer ikke UNRWA i Chile, så de ble overført til UNHCR. Denne organisasjonen behandlet de palestinske flyktningene på samme måte som andre flyktninger – de fant et nytt hjem til dem, ga dem en beskjeden pengesum og bidro til rehabilitering.47 Hadde de falt i hendene på UNRWA, ville de levd i elendighet, avhengige av matkuponger og fremmedes godvilje den dag i dag.    I henhold til alle internasjonale kriterier på den tiden, skulle «det palestinske flyktningproblemet» ha opphørt å eksistere. Antallet palestinere som

Om UNRWAs flyktningekriterier: UNRWA, «Frequently Asked Questions»: http://www.unrwa.org/who-we-are/frequently-asked-questions; For kritikk av UNRWA og ytterligere kilder, se Arlene Kushner, «UNRWA’s anti-Israel Bias», Middle East Forum, 18, 3 (2011): <http://www. meforum.org/2996/unrwa-anti-israel-bias> 46 Beslutningen i sin helhet her: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/ AF5F909791DE7FB0852560E500687282> 47 «Palestinian Refugees Make Chile their New Home», Khaleej Times 2. september 2009: <http://list2.mcgill.ca/scripts/wa.exe?A2=ind0909a&L=fofognet&H=1&P=790> For et intervju med noen av disse flyktningene på Al-Jazeeras Youtube-kanal: <http://www.youtube. com/watch?v=Yzyi1My2snY> 45

136

LØGNINDUSTRIEN


forlot det som ble til staten Israel er faktisk lavere enn antallet jøder som reiste fra arabiske land. Israel var langt fra det eneste landet som opplevde en befolkningsutveksling som følge av en religiøs eller nasjonal konflikt.    Ei heller har fenomenet tatt slutt. I løpet av de siste tiårene har den arabiske og muslimske verden faktisk hatt det største antall flyktninger. Muslimske land står øverst på listen over verdens flyktninger – Afghanistan, Syria, Somalia og Sudan.48 Etnisk rensning, også i dimensjoner av folkemord, har skapt millioner av flyktninger. Hundretusenvis har dødd eller blitt drept. Når slikt gjennomføres i regi av et arabisk regime, tier den arabiske verden. I motsetning utstedte den internasjonale straffedomstolen – ICC – en internasjonal arrestordre mot Sudans president Omar al-Bashir for krigsforbrytelser.49    Arabiske ledere brydde seg ikke. Under et møte i Den arabiske liga i mars 2009 ble det publisert en uttalelse til støtte for og i solidaritet med al-Bashir.50 Overgrepene fortsatte, da med støtte, eller i det minste stilleiende aksept, fra den arabiske verden i sin helhet. I Syria, Irak, Egypt og andre land foregår det en brutal etnisk rensning av minoriteter på religiøst eller rasemessig grunnlag, men bare én minoritet interesserer araberne, i alle fall på et retorisk nivå: palestinerne. Dette vitner ikke om en reell omsorg for palestinerne – den arabiske verden har tross alt behandlet palestinerne langt verre enn israelerne etter 1967.    Palestinerne er virkelig ofre – for seg selv, sitt lederskap, arabiske stater som har brukt dem og det internasjonale samfunnet som konserverer deres beklagelige situasjon.51 Løsningen på problemet til de palestinske flyktningenes etterkommere er akkurat det samme som for alle andre flyktninger: integrasjon på deres nye bosteder, omgjøring av UNRWA til en rehabiliterende og integrerende organisasjon i stedet for en som foreviger elendighet, en delvis retur til en palestinsk stat, hvis og når palestinerne virkelig er klar for en løsning med to stater for to nasjoner (og ikke en «tostatsløsning» med én

48 Se: «Mid-Year Trends 2013», UNHCR, s. 8: <http://www.unhcr.org/cgi-bin/texis/vtx/home/ opendocPDFViewer.html? docid=52af08d26&query=2013> 49 Se: «Darfur, Sudan: ICC-02/05-01/09 The Prosecutor v. Omar Hassan Ahmad Al Bashir», International Criminal Court: <http://www.icc-cpi.int/en_menus/icc/situations%20and%20cases/situations/situation %20icc%200205/related%20cases/icc02050109/Pages/icc02050109. aspx> 50 «Arab Leaders Back ‘Wanted’ Bashir», BBC News 30. mars 2009: <http://news.bbc.co.uk/2/ hi/7971624.stm> 51 Alexander H. Joffe og Asaf Romirowsky, «A Tale of Two Galloways», Middle Eastern Studies, september 2010: <http://www.romirowsky.com/7948/a-tale-of-two-galloways>

FINNES RETTEN TIL RETUR?

137


palestinsk stat og en om-ikke-så-lenge-palestinsk stat, som de aksepterer). Og sist, men ikke minst: Enhver løsning på det palestinske flyktningproblemet vil selvsagt også måtte kreve en referanse til jødiske flyktninger fra arabiske land.    Flyktningspørsmålet i sin helhet og avvisningen av retten til retur har en fellesnevner som nyter internasjonal konsens: opprettelsen av etnisk eller religiøst hegemoni hindrer konflikter. Dette betyr ikke at man bør etterstrebe 100 prosent homogenitet. Internasjonal konsensus om homogenitet, som uttrykt i Kypros-avtalen, er den rette modellen også for å løse problemet med etterkommerne av flyktningene fra Palestina. Dersom verden hadde forhold seg til dem på samme måte som til andre grupper – tyskere, indere, pakistanere –, hadde det ikke eksistert noe flyktningproblem. Men FN besluttet, i en beslutning som i historien vil minnes med vantro, å behandle palestinerne på en annen måte. Det internasjonale samfunnet følger etter. Selv om det ikke offisielt støtter retten til retur, finansierer det den. EU alene finansierer dusinvis av organisasjoner som støtter retten til retur. Dette er det samme EU som anser lignende krav i Europa som krigshissing.    Israel har allerede bidratt med sin del ved å ta opp i seg jødene som kom til Israel etter den samme konflikten som forårsaket at palestinerne dro. Ansvaret for det palestinske flyktningproblemet hviler på den arabiske og den muslimske verden, og på det internasjonale samfunnet. Tyskland tok opp i seg tyskerne. India tok opp i seg hinduene. Pakistan tok opp i seg muslimene. Israel tok opp i seg jødene. Mange millioner flyktninger har blitt tatt opp i land der de har utgjort flertallet. Den arabiske verden må ta opp i seg etterkommerne etter de palestinske flyktningene. I henhold til det internasjonalt aksepterte prinsippet har også palestinerne rett til å bli tatt opp i en palestinsk stat, og dersom de ønsker å opprette en – ved siden av Israel, ikke i stedet for Israel – vil den opprettes.    At ethvert land har rett til å opprettholde sin etniske eller religiøse homogenitet – og at flyktninger og deres etterkommere ikke har noen rett til retur – forplikter også Israel. Det innebærer at Israel må respektere retten til en palestinsk stat, selv om Judea og Samaria er del av det jødiske folkets historiske hjemland. Bosetningssentraene som ligger nær grensen til Israel, vil forbli en del av Israel. Men alle bosetninger dypt inne på områdene som er ment for den palestinske staten, skader mulighetene for fred og en varig løsning.    Staten Israel har en palestinsk-arabisk minoritet på 20 prosent. Det kan tenkes at en jødisk minoritet vil kunne leve i den palestinske staten. Men opprettholdelsen av retten til selvbestemmelse krever at man begrenser størrelsen

138

LØGNINDUSTRIEN


på minoriteter. Dette betyr at jøder har rett til å returnere til Israel og bli flere der, men ikke i Palestina. Palestinere har en tilsvarende rett til å returnere til Palestina og vokse der, men ikke i Israel. Dette prinsippet må gjelde enten det kommer til innvandring eller familiegjenforening.    Flyktningproblematikken ble tatt opp i løpet av Camp David- og Tabaforhandlingene tidlig i 2001, og ble drøftet enda mer seriøst ved forhandlingsrunden mellom Tzipi Livni og Ahmed Qurei (Abu Alaa) i løpet av 2008. Lekkasjer fra forhandlingene, som fikk navnet «De palestinske dokumentene», ga inntrykk av palestinsk moderasjon. Ved nærmere ettersyn var dette et forvrengt og villedende inntrykk.52    Det har også vært andre stemmer på palestinsk side som indikerer en endring. Den første var professor Sari Nusseibeh, president ved Al-Quds-universitetet, som publiserte en felles prinsipperklæring med Ami Ayalon, medlem av Arbeiderpartiet og tidligere leder av Israels interne sikkerhetsorganisasjon, Shabak.53 Disse prinsippene snakker om en fredsløsning basert på 1967-linjene med utveksling av landområder, og en palestinsk rett til retur til den palestinske staten, og ikke til Israel. Dette er en prinsipperklæring som kunne og burde ha blitt brukt som grunnlag for en israelsk-palestinsk avtale. Også Genève-avtalen omfatter en viss palestinsk retrett fra den kompromissløse linjen om retten til retur til Israel. Som en del av det palestinske ordskiftet har også personligheter som professor Rashid Khalidi, Salim Tamari og andre fremmet mer moderate synspunkter.54 Dette innebærer ikke at de er representative for alle, eller at en løsning er nært forestående, men det foregår en endring.    Etterkommerne av palestinske flyktninger er et åpent og betent sår i forholdet mellom Israel og arabiske land. I dette kapittelet har vi forsøkt å se nærmere på dette og å vise at det ikke foreligger noen rett til retur. Problemet finnes, men Israel er ikke skyldig i å opprettholde det langt utover den første generasjonen forviste. Arabernes avvisning av delingsplanen førte til krigen som skapte problemet. Israel er delaktig i å ha skapt problemet, på samme måte som arabiske land er det ved å ha invadert med hærene sine og kastet ut jødene fra landet deres. Israel tok opp i seg de jødiske flyktningene, men det

Se mer om dette i kapitlet om fredsprosessen. «Statement of Principles (Signed by Ami Ayalon & Sari Nusseibeh on July 27, 2002)», The Knesset: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/AyalonNusseibeh_eng.htm> 54 For en delvis gjennomgang av standpunkt, se: Dan Leon, «The Right of Return: Different Approaches to a Crucial Issue», Palestine-Israel Journal, 8, 2 (september 2001), s. 86–96: <http://www.pij.org/details.php?id=892> 52 53

FINNES RETTEN TIL RETUR?

139


skjedde ikke på den andre siden. Den arabiske verden og det internasjonale samfunnet har bare gjort ting verre. I stedet for å løse problemet har de strødd salt i såret.    Retorikken rundt «retten til retur» har gjort ting enda verre. Dette er dobbeltmoralens retorikk. Den dagen palestinerne og deres ukritiske støttespillere forstår at tiden er kommet for å normalisere problemet, i samsvar med vanlige internasjonale presedenser og rett, vil være en gledens dag. Det vil være dagen da elendigheten vil begynne minke. Det vil være dagen da palestinerne, flyktninger og ikke-flyktninger, vil kunne slutte å være brikker i andres hender. For deres skyld, for freden skyld, bør denne dagen komme.

140

LØGNINDUSTRIEN



142


Kapittel 9

Folkemordet som ikke skjedde En lang rekke publikasjoner og undersøkelser knytter Israel til folkemord, og ser på konflikten mellom Israel og araberlandene som den viktigste kilden til vold i verden. Flere titalls millioner har blitt drept i ulike konflikter etter den andre verdenskrig, mer enn ti millioner av disse i den arabiske og muslimske verden. Israels «bidrag» til vold er minimalt.

Uavhengighetskrigen var den hardeste av Israels kriger. Den var ikke fri for grusomheter. I november 1948 ble det kjent at jødiske soldater hadde angrepet uskyldige mennesker. Dette fant sted omtrent et halvt år etter hendelsen i Deir Yassin, og det var ikke første gangen soldater fra den jødiske siden angrep uskyldige. Ryktene nådde Nathan Alterman, som på den tiden var den mest fremtredende og viktigste poeten i Israel. Alterman publiserte et dikt som uttrykte sinne og hard bebreidelse overfor slike handlinger.1 Diktet ble publisert i avisen Davar, og to dager senere også i avisen Ha’aretz: En jeep kjørte inn i den erobrede byen / en overmodig og bevæpnet ungdom … / en ungdommens løve / og i den tomme gaten / en gammel mann og en kvinne / presset seg vekk fra ham opp til veggen. / Og ungdommen smilte med melkehvite tenner: / «Jeg vil prøve maskingeværet» … og han prøvde det / den gamle mannen dekket sitt ansikt med hendene sine / og hans blod dekket veggen …

Diktet ble publisert i den hebraiskspråklige avisen Davar 19.11.1948: <http://jpress. org.il/Default/Scripting/ArticleWin.asp? From=Archive&Skin=TAUHe&BaseHref=DAV/ 1948/11/19&EntityId=Ar00206&ViewMode=HTML>

1

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

143


Er det verdig å avsløre og offentlig diskutere slike forbrytelser? Alterman svarte slik: La stillheten som hvisker «ja» bli renset … / og se dens ansikt i speilet! / og nasjonens krig, som stod uten frykt / fremfor syv hærer / av kongene fra Østen / ei heller frykte «kunngjør ikke dette i Gat» … / Den [stillheten] er ikke så feig! … Det var ingen sensur av dette diktet. Det var ingen sinte fornektelser. Tvert om. David Ben-Gurion, som da var statsminister og forsvarsminister i Israel, sendte dette brevet til Alterman: Gratulerer – for din moralske styrke og ditt kraftfulle uttrykk i din siste spalte i Davar. Du var en stemme – en ren og lojal stemme – for den menneskelige samvittighet. Dersom denne samvittigheten ikke handler og slår i våre hjerter i dag, vil vi ikke være verdig den storheten vi har blitt gitt frem til nå. Jeg ber om din tillatelse til at denne «kolonnen» – det finnes ingen pansret kolonne i vår hær som er mer kraftfull – trykkes opp av Forsvarsdepartementet for å distribueres til alle medlemmer av hæren. D. Ben-Gurion Nettopp dette skjedde. 100.000 kopier av diktet ble produsert og distribuert til IDF-soldater.2 Det er vanskelig å tenke seg et annet land som distribuerer et protestdikt mot sin egen hærs forbrytelser – og som distribuerer det til sine soldater mens krigen fortsatt pågår. Historien endte ikke i 1948. Dette diktet, som både protesterer mot handlinger som har blitt utført og advarer mot flere, studeres fortsatt ved israelske skoler den dag i dag.3    Ben-Gurions handlinger hindret ikke fremtidige isolerte hendelser. Men forklaringen på et såpass begrenset omfang av forbrytelser, kanskje det laveste på 1900-tallet sammenlignet med lignende konflikter, kan tilskrives de klare normene lederskapet dikterte. Til tross for det fremstilles Israel, igjen og igjen, som et land som utfører krigsforbrytelser uten stans. Det følgende kapitlet vil se nærmere på disse påstandene, og vise at de er fullstendig feil ved å se på det foreliggende tallmaterialet.

Her er diktet i sin helhet: <http://www.alterman.org.il/LinkClick.aspx?fileticket=SRHkzl2gP w4%3D&tabid=65&mid=455> 3 <http://www.education.gov.il/tochniyot_limudim/shira/sh_42.htm> 2

144

LØGNINDUSTRIEN


Ofre for sammenstøtene (forskningsbaserte anslag) 3.500.000 3.000.000 2.500.000 2.000.000 1.500.000 1.000.000

el Isr a

ia en

en

0

Ts je

tsj

ia

Je m

Sy r

n

a

no

ba

ali

Li

n Ira

So m

de

ge In rie do ne sia

Al

sh

k

gla

Ira

Ba n

an ist

an

Af

gh

Su d

an

500.000

Minimumsanslag

Maksimumsanslag

«Hvor mange palestinere ble drept i 1948?» Dette spørsmålet ble stilt ved Yahoo! Answers nettside. Svaret med flest anbefalinger fra brukerne var på ikke mindre enn 1,5 millioner.4 Spørsmål fra noen titalls mennesker ved dette nettstedet er selvsagt ikke noe bevis. Problemet er at bare at nettopp dette er inntrykket som er skapt av utallige akademikere som arbeider med temaet, og det er nettopp dette inntrykket som fremkommer i globale meningsmålinger. Hvordan kan en slik enorm løgn, som ikke har noen som helst forankring i historisk dokumentasjon, blomstre i den frie verden? Hvor er de akademiske tankesmiene? Hvor er den objektive pressen som skal se forbi propagandaen og å gi grunnleggende informasjon om konflikten?    Svaret er, dessverre, at både akademia og media – vanligvis de instansene som skal verne om sannheten – har blitt selve kilden til de enorme løgnene

4

<http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20081022123518AAdoiTI>

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

145


Interne drap* 12.000.000 10.000.000 8.000.000 6.000.000 4.000.000 2.000.000

Muslimer

Sovjetunionen

Frankrike

USA

0

Israel

Minimumsanslag

Maksimumsanslag

*Som det fremkommer i tabellen, er et klart flertall av de drepte i den arabisk-muslimske verden ofre for kriger og sammenstøt i den arabisk-muslimske verden selv.

om Israel. De er kilden til «Den store løgnen», om at Israel ikke bare bedriver folkemord, men også er en fare for selve menneskeheten. Denne løgnen brer om seg delvis fordi den er så absurd at den uopplyste offentligheten ikke kan tro at «respektable» personer ville våge å fremme den dersom den ikke var sann. Slik aksepteres løgnen som sannhet. Den gjentas igjen og igjen: Israel er en fare for verdensfreden.   Arun Gandhi, sønnesønnen til Mahatma Gandhi, publiserte i 2008 en artikkel der han hevder at «vi har skapt en voldskultur (Israel og jødene er de største aktørene), og voldskulturen vil til syvende og sist ødelegge menneskeheten».5 Dette er, igjen, en løgn fra nazitiden, den som rettferdiggjorde holocaust, men denne gangen fremstår den som del av den liberale «rettighetsdiskursen», på en blogg eid av de respektable avisene Washington

5

<http://www.faithstreet.com/onfaith/2008/01/07/jewish-identity-in-the-past/1618>

146

LØGNINDUSTRIEN


Post og Newsweek. Gandhi var på den tiden leder for Gandhi Institute for Non-Violence ved Rochester-universitetet i New York. Professor Lev Greenberg publiserte en artikkel i en belgisk avis i 2004 med tittelen «Et symbolsk folkemord». I selve artikkelen hevdet forfatteren at «fordi verden ikke tillater en total utryddelse, utfører Israel en symbolsk utryddelse i stedet».6    Greenberg er bare en av mange akademikere og medlemmer av den vestlige intellektuelle eliten som har uttrykt slike tanker om «folkemordet» som Israel utfører mot palestinerne og om Israel som en sentral bidragsyter til verdens vold. Professor Hamid Dabashi fra Colombia University i New York publiserte i 2012 en artikkel der han hevdet at «Israel er ikke interessert i fred, ikke interessert enn annet enn å drepe palestinere».7 Gandhis artikkel fikk lunken mottakelse, og Gandhi selv ble tvunget til å fratre sin stilling. Dessverre fortsetter løgnen å vinne frem, fordi det er svært mange som stadig uttrykker lignende tanker – professorer ved ledende universiteter, ledende intellektuelle og sentrale offentlige personligheter i vestlige land.    Disse uttalelsene er ikke henvist til ytterkantene, som esoteriske uttalelser fra marginale intellektuelle. De har blitt kjøpt av det brede lag, særlig i det «opplyste» Vest- og Nord-Europa. En meningsmåling som ble gjennomført i Tyskland i 2004 viste at 51 prosent av tyskerne (dette omfattet ikke innvandrere) mener at Israel oppfører seg mot palestinerne på samme måte som nazistene oppførte seg mot jødene.8 Tyske politikere, hovedsakelig på venstresiden i det politiske landskapet, sammenligner jevnlig Israel med NaziTyskland.9 En studie gjennomført på oppdrag av den tyske Forbundsdagen publisert tidlig i 2012, viste at 41 prosent av tyskerne mener at «Israel gjennomfører en utryddelseskrig mot palestinerne».10 En meningsmåling utført i Italia i 2005, viste at 36 prosent av italienerne mener at «Israel utfører en utryddelse av palestinerne på samme måte som nazistene gjorde mot jødene».11

Lev Grinberg, «Génocide Symbolique», La Libre 29. mars 2004 («Parce que le monde ne permettrait pas une élimination totale, c’est une annihilation partielle qui en tient lieu»): <http://www.lalibre.be/debats/opinions/genocide- symbolique-51b88345e4b0de6db9aa1777 >Engelsk utgave: <http://www.ginsburgh.net/ textes/Symbolic_Genocide_Grinberg.html> 7 <http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/11/20121128105331462162.html> 8 <http://medienkritik.typepad.com/blog/2004/12/page/2> 9 <http://www.gatestoneinstitute.org/2186/anti-semitism-germany> 10 For en oppsummering og referanse til rapporten i sin helhet, se her: <http://antisemitism. org.il/article/68107/report-bundestag-fifth-germans-are- antisemites> 11 Emanuele Ottolenghi, «Antisemitism and the Media in Italy», AXT Papers, november 2005, s. 3: <http://www.axt.org.uk/HateMusic/Ottolenghi.pdf> 6

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

147


En undersøkelse som ble gjort i Norge i 2012, fant at 38 prosent mener at «Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene».12 En europeisk undersøkelse fra 2011 viste at nærmere 50 prosent hadde samme oppfatning, og at «antisemittisme noen ganger er kamuflert som kritikk mot Israel».13 En global meningsmåling utført av BBC i 2007 fant at flest mener at Israel har den mest negative innflytelsen på verden.14 Det var en liten endring i 2012, der Israel «bare» nådde fjerdeplass, bak Iran, Pakistan og Nord-Korea.15    Tallene er fryktinngytende. Særlig i lys av de faktiske tallene, som viser at Israel, langt fra å gjennomføre noe «folkemord», faktisk har de laveste antall drepte i konflikten med palestinerne, sammenlignet med alle andre konflikter i verden. Relativt til befolkningsstørrelsen har flere palestinere dødd i trafikkulykker enn i voldelige sammenstøt med Israel. Sytti år etter holocaust, der Nazi-Tyskland gjorde jødene til et farlig monster som truet verden, har en ny og moderne løgnindustri vokst frem, som på en lignende ondskapsfull måte fremstiller Israel som et monster. Denne gangen er det ikke marsjerende nazister som fremmer løgnene, men liberale professorer, intellektuelle og menneskerettighetsaktivister. *** Mange mener at den israelsk-arabiske konflikten utgjør den viktigste kilden til uro og opptøyer blant muslimske immigranter til Europa, og også generelt til vold i verden. Clare Short, Labour-minister i daværende statsminister Tony Blairs regjering, uttrykte dette synet da hun hevdet at «undertrykkelsen av palestinere er den viktigste årsaken til splittelse og vold i verden».16    Men la oss være ærlige: Det er vanskelig å knytte Israel til folkemord i Sudan eller borgerkrigen i Algerie. Hvorfor gjøres det allikevel? Enkelt! En lang rekke artikler, bøker, tidsskrifter og nettsteder arbeider for ett mål: å fremstille

12 Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter, Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, Oslo 2012, s. 8–9. Engelsk oppsummering: <http://www.miff.no/site/wp-content/uploads/2012/05/ HL_Rapport_2012_web.pdf> 13 Andreas Zick et al., Intolerance, Prejudice and Discrimination: A European Report, Berlin 2011, s. 57–58: <http://library.fes.de/pdf-files/do/07908-20110311.pdf> 14 <http://www.worldpress.org/Americas/2706.cfm> 15 <http://www.globescan.com/images/images/pressreleases/bbc2012_country_ratings/ 2012_bbc_country rating final 080512.pdf> 16 <http://www.engageonline.org.uk/blog/article.php?id=38>

148

LØGNINDUSTRIEN


Israel som et land som konstant utfører krigsforbrytelser. Israelske flagg brennes i Jakarta og Khartoum, artikler som taler for å ødelegge Israel publiseres i Oslo og Zürich. En rask titt på søkemotorer på internett – på ord som «folkemord» mot «muslimer» eller «arabere» eller «palestinere» i sammenheng med «sionister» eller «Israel» – gir millioner av treff. Også dersom en filtrerer vekk spam og useriøse sider, gjenstår millioner som er skrevet i fullt alvor.    Dette havet av hat får konsekvenser. Det fungerer som hjernevask. Dette er den aksepterte holdningen, ikke en som befinner seg på samfunnets rand. Én akademiker hevder at Israel gjennomfører et «symbolsk folkemord», en annen hevder at Israels handlinger kan sammenlignes med forbrytelsene Belgia utførte i Kongo, en tredje argumenterer for at jødene er i ferd med å ødelegge menneskeheten og så videre.    Under dekke av akademia og journalistikk er nå tanken om at Israel er Nazi-Tyskland i 1940, blitt en konvensjonell sannhet. Det finnes dem som maner til Israels ødeleggelse på dette grunnlaget. Enklere sagt: Israel har for dem, i løpet av sin historie, utført så mange krigsforbrytelser og folkemord at landet ikke har noen rett til å eksistere, verken i praktisk eller juridisk forstand. Dette er for eksempel holdningen til den norske forfatteren Jostein Gaarder, forfatter av «Sofies verden», som blant annet har skrevet: «Vi kaller barnemordere for barnemordere.» Bildet er antisemittisk, og morderne er israelere. Fordi israelere er «barnemordere», benekter Gaarder selve Israels rett til å eksistere og maner til landets ødeleggelse.17 For å si slikt rett ut, må man ha en dyp og oppriktig tro på at Israel virkelig er et ondskapsfullt monster. Og monstre må drepes.    Den forferdelige ironien er at massakrer av arabere og muslimer utføres i arabiske og muslimske land, av de samme arabere og muslimer. Et virkelig folkemord, møtt med en verdensomspennende taushet. Et folkemord som skjuler seg bak tåketeppet som propagandaen skaper, på et nivå som knapt har noe sidestykke på 1900-tallet. Et folkemord som har tilknytning til verken Israel, zionismen eller jødene. Et folkemord utført av arabere og muslimer, hovedsakelig mot arabere og muslimer.    Det er ikke snakk om et særegent perspektiv eller måte å se ting på. Det er snakk om en faktabasert og nøyaktig (i den grad det er mulig) gjennomgang av antall ofre i ulike konflikter i verden siden opprettelsen av Israel og frem til i dag, og massakren fortsetter. Vi snakker her om massedød, utradering av

17

<http://peoplesgeography.com/2006/08/11/gods-chosen-people-by-jostein-gaarder/>

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

149


hele landsbyer, byer og befolkninger. Disse muslimenes liv ignoreres, og verden tier. Om det ytres kritikk, rettes den ofte ikke mot morderne. Anklagene rettes, absurd nok, mot Israel.    Dette store bedraget, som skjuler eller forvrenger de reelle fakta, har medvind bare av en grunn: Den vestlige pressen og akademia støtter det. I utallige publikasjoner, trykte og på nettet, fremstilles Israel som et land som utfører «krigsforbrytelser», «folkemord», «etnisk rensning» og «systematisk mord». Noen ganger er det fordi det er «på moten», noen ganger skjer det utilsiktet, noen ganger er årsaken hykleri og dobbeltmoral. Noen ganger skjer det av gammel eller ny antisemittisme, som syder fra både venstre og høyre, både åpent og skjult. Brorparten av de klassiske blodanklagene blir raskt tilbakevist. Den moderne krenkelsen av Israel fortsetter imidlertid å øke i oppslutning. Nedenfor fører vi opp dødstallene for konflikter i regionen, så får vi se hvordan den israelsk-arabiske konflikten tar seg ut i sammenligning. Spilt blod i den arabiske og muslimske verden Hvor mange arabere og muslimer har blitt drept i den arabiske og muslimske verden siden opprettelsen av Israel? Hvor mange ble drept av arabere og muslimer, og hvor mange av andre? Tallene som presenteres nedenfor er samlet fra materiale fra ulike tankesmier, akademiske institusjoner og internasjonale organisasjoner som Amnesty International, FN og statlige organisasjoner. Brorparten av tallene er basert på en rekke studier, samlet ved to nettsteder.18 Dersom nyere studier om en konflikt som nevnes her foreligger, vil det refereres til denne.    Allikevel er de ulike bøkene, publikasjonene og rapportene motstridende, og tallene kan dermed skille seg fra hverandre med flere hundre tusen, og noen ganger millioner. Det synes trygt å anta at det sannsynligvis aldri vil være mulig å få vite det eksakte antallet ofre. Men også de laveste anslagene, som det hersker konsensus rundt, og som danner grunnlaget for gjennomgangen og tabellene nedenfor, tegner et oppsiktsvekkende og skremmende bilde. Det er i tillegg mange konflikter vi har unnlatt å ta med av plasshensyn, selv om også de overskygger den israelsk-arabiske konflikten. De konfliktene som vil drøftes, presenteres under i kronologisk rekkefølge.

18 Data presentert nedenfor baserer seg på en stor serie studier, inkludert følgende: 1) <http://necrometrics.com/20c1m.htm> 2) <http://www.scaruffi.com/politics/ massacre.html> 3) <http://www.peri.umass.edu/fileadmin/pdf/dpe/modern_conflicts/ death_tolls.pdf>

150

LØGNINDUSTRIEN


Algerie Få år etter Israel ble etablert, startet en annen uavhengighetskrig – den algeriske uavhengighetskrigen fra Frankrike fra 1954 til 1962. Det hersker uenighet om antall muslimske ofre. Offisielle kilder i Algerie snakker om én million. Vestlige forskningsinstitusjoner godtar i hovedsak dette tallet. Andre studier snakker to millioner som et totalt antall.19 Franske kilder har forsøkt å argumentere for et langt lavere tall, kun en kvart million muslimer, i tillegg til rundt 100.000 som motsatte seg FLN, eller som samarbeidet med franskmennene, og som ble myrdet på grunn av det. Disse anslagene anses som tendensiøse og altfor lave, og et mer realistisk anslag ligger på nesten 600.000 drepte muslimer. Dette var en svært brutal krig, som inkluderte flere massakrer, utført av både franskmennene og undergrunnsbevegelsen FLN.20    Massakrene i Algerie fortsatte også etter at franskmennene hadde reist. Etter seieren startet en hevnkampanje mot dem som hadde samarbeidet med den franske fienden. Det finnes ingen eksakt informasjon om antall ofre, og anslagene varierer fra noen titusener til 150.000.21 En annen voldelig konflikt oppstod i 1991 da det islamistiske FIS vant valget, og resultatet ble annullert av militæret. En borgerkrig mellom sentralregjeringen, som ble støttet av militæret, og islamske organisasjoner pågikk i noen lange år. Ulike estimater anslår at 100.000 døde. De fleste av disse var uskyldige sivile, oftest i ødeleggelser av hele landsbyer, inkludert kvinner, barn og eldre. Massakre i islams navn. Sudan Sudan er et land revet i fillebiter, med en rekke utryddelseskampanjer satt i gang av det arabisk-muslimske nord, som styrer landet, mot det svarte afrikanske sør. To borgerkriger har funnet sted i Sudan, i tillegg til myndighetsbeskyttede massakrer i Darfur-regionen. Den første borgerkrigen ble utkjempet i årene 1955 til 1972. Moderate anslag snakker om rundt en halv million døde.22

Klaus J. Gantzel, Torsten Schwinghammer, Warfare since the Second World War, New Brunswick 2000, s. 474. 20 Alistair Horne, forfatteren av den berømte boken om krigen A Savage War for Peace, anslår et tall på rundt 700.000. 21 Anthony J. Joes, Urban Guerrilla Warfare, Lexington 2007, s. 67; «Harkis (Genocide and Crimes Against Humanity)», enotes: <http://www.enotes.com/topics/harkis> 22 Gantzel, Schwinghammer, s. 474, anslår et tall på mellom en halv million og 700.000. 19

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

151


I 1983 startet den andre borgerkrigen. Det er egentlig ikke snakk om noen borgerkrig, mer om en systematisk massakre som passer godt til definisjonen av «folkemord». Målet var islamisering, arabisering og masseutvisning, som noen ganger førte til utryddelse. Kontroll over gigantiske oljefelt var en viktig målsetning. Rundt 1,9 millioner ble drept. Antall flyktninger er mer enn det dobbelte.23    Skillet mellom muslimer og andre er uklart. Den store Nuba-regionen, som er befolket av mange svarte muslimer, opplevde også grusomheter. Situasjonen for muslimer, om de skulle være svarte, var ikke stort bedre enn for svarte ikke-muslimer. Siden radikal islam kom til makten, under åndelig veiledning av dr. Hassan Turabi, har situasjonen forverret seg. Dette ser ut til å være den aller verste serien av krigsforbrytelser siden slutten på andre verdenskrig. Det er snakk om etnisk rensning, deportasjoner, massemord, slavehandel, tvangsinnføring av islamske lover, barn som stjeles fra sine familier og mer. Millioner ble flyktninger.    Darfur: Arabiske muslimer dreper svarte muslimer og hedninger, og tallene er uklare. Moderate anslag snakker om 200.000 døde; de høyere om 600.000. En studie publisert i det medisinske tidsskriftet Lancet anslo at 300.000 mennesker ble drept i Darfur frem til 2008.24 Ingen vet det nøyaktige tallet. Massakrene fortsetter frem til i dag.    Massakren i Sudan ble utført av det arabisk-muslimske regimet, og et stort flertall av ofrene, om ikke alle, er svarte fra alle trosretninger, inkludert muslimer. Biafra Da den kristne Igbo-stammen i det sørlige Nigeria i juni 1967 erklærte en selvstendig stat i Biafra-provinsen, erklærte de stort sett muslimske områdene nord i Nigeria krig mot de biafraiske separatistene. Den nigerianske hæren, under general Hassan Othman Katsina, skydde ingen midler for å beseire biafraene. I tillegg til vilkårlige drap med skarp ammunisjon var den sentrale taktikken mot Igbo-folket sult og hungersnød. Med hjelp fra arabiske

Anita Fábos, «Migration: Refugee Camps – Sudan», Encyclopedia of Women and Islamic Cultures, Brill Online 2013; «South Sudan – Complex Emergency», 25. april 2013, USAID: <http:// www.usaid.gov/sites/default/files/documents/1866/04.25.13%20- %20USAID-DCHA%20 South%20Sudan%20Complex%20Emergency%20Fact%20Sheet %20_3.pdf> 24 Olivier Degomme, Debarati Guha-Sapir, «Patterns of Mortality Rates in Darfur Conflict», The Lancet 375 (2010), s. 294–300. 23

152

LØGNINDUSTRIEN


og muslimske lands luftstyrker nådde krigen sitt toppunkt da Nigeria bombet jordbruksområder for å hindre igboene mattilgang. Sovjetunionen bidro med MIG-flyene, men siden nigerianerne ikke hadde noe trenet flyvåpen, ble bombingen gjennomført av piloter fra andre land. Det var særlig egyptiske piloter som bombet byer, landsbyer, flyktningleirer, sykehus, kirker og skoler og lot menneskene i Biafra sulte i hjel.25    Ingen leder eller offiser (heller ikke kommandøren for det egyptiske flyvåpenet, general Hosni Mubarak) ble stilt for retten for folkemordet i Biafra. Ingen fra det britiske parlamentet (Storbritannia støttet den nigerianske regjeringen) etterlyste en etterforskning av britiske RAFs piloter for delaktighet i krigsforbrytelser (denne gangen ekte, som sådan), som å skyte ned fly med bistand til biafraene.26 Anslagene over totalt antall døde varierer fra noen hundre tusen som ble drept i kampene, til tre millioner som døde av sult, epidemier og påfølgende ødeleggelse. Afghanistan Afghanistan har opplevd en ustanselig spiral av død og fordervelse, både innenfra og utenfra. Den sovjetiske invasjonen, som startet i 1979 og endte i 1989, førte til én million dødsfall. Andre anslag snakker om 1,5 millioner sivile og 90.000 soldater. Den grundigste studien anslår 876.825 drepte.27    Etter den sovjetiske tilbaketrekningen gjennomgikk Afghanistan er rekke borgerkriger, inkludert kamper mellom tilhengere av sovjeterne, mujahedin

Om arabiske flyvåpens innblanding i folkemordet i Biafra: Herbert Ekwe-Ekwe, «The Biafra War and the Age of Pestilence», The Literary Encyclopedia, <http://www.litencyc.com/theliterarymagazine/biafra.php> Forfatteren skriver: «Egyptiske piloter (satt ut av sitt nederlag mot Israel i den nylig avsluttede Seksdagerskrigen) fløy nigerske kampfly og ble involvert i barbarisk bombing og angrep på byer og landsbyer i Biafra – angrep mot flyktningsentre, sykehus, skoler, kirker, markeder, gårder, tog, busser, lastebiler og kommunikasjons-infrastruktur.» En ekspert på afrikansk historie skriver eksplisitt at egyptiske piloter gjennomførte brorparten av den vilkårlige bombingen fra høyden, som drepte mange uskyldige mennesker, og som mange anser som et folkemord. Godfrey N. Uzoigwe, «The Igbo Genocide, 1966: Where is the outrage?» Universidad Nacional de Tres de Febrero, s. 14. <http://www.untref.edu.ar/documentos/ceg/25%20 G%20N%20UZOIGWE.pdf> Om flykampanjen i Biafra, se: Tom Cooper, «Civil War in Nigeria (Biafra), 1967–1970», Air Combat International Group Journal 13. november 2003. <http://www. acig.org/artman/ publish/article_351.shtml> Se også: Stanley Diamond, «Who Killed Biafra?» Dialectical Anthropology 31 (2007), s. 354. 26 Cooper, «Civil War in Nigeria»: <http://www.acig.org/artman/publish/article_351.shtml> 27 Noor A. Khalidi, «Afghanistan: demographic consequences of war, 1978–1987», Central Asian Survey 10 (1991), s. 101–126: <http://www.nonel.pu.ru/erdferkel/khalidi.pdf> 25

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

153


og Taliban. Hver av disse gruppe utførte masseslakt av sine fiender. Det totale antallet drepte i borgerkrigen, før invasjonen fra de USA-ledede koalisjonsstyrkene i 2001, er omtrent 400.000.    Det finnes dem som (med rette) klager over blodbadet afghanerne har blitt utsatt for under koalisjonsstyrkenes anstrengelser for å felle Taliban-regimet og i kampen mot al-Qaida. Siden invasjonen av Afghanistan i 2001 og frem til 2013 er mellom 47.000 og 61.000 mennesker drept, brorparten av Taliban.28 Uten invasjonen ville de interne massakrene uten tvil ha fortsatt, med et langt høyere antall drepte. Somalia Under regimet til Muhammed Siad Barre i årene 1969 til 1990 ble rundt 50.000 innbyggere drept. Siden slutten på regimet har det muslimske landet sunket ned i en ustanselig borgerkrig. Antall ofre anslås til minst 500.000 – muslimer som dreper muslimer. Et forsøk på å stanse kampene, først med en fredsbevarende FN-intervensjon og senere med amerikanske styrker, endte i fiasko, og alle fredsbevarende styrker ble trukket ut av landet. Brorparten av ofrene døde ikke på slagmarken, men av bevisst utsulting eller nedslakting av sivile. Det forekom bombing med hensikt å ramme sivilbefolkningen (massiv bombing av fiendens områder, som av Somaliland, førte til 50.000 drepte). Ifølge en FN-rapport døde rundt 258.000 mennesker i Somalia i 2011, hvorav 133.000 var barn under fem,29 fordi det islamistiske Al-Shabab hindret matforsyninger.30 Bangladesh Denne staten ønsket uavhengighet fra Pakistan. Pakistan svarte med en militær invasjon som førte til masseødeleggelse. Det var ikke en krig; det var et massedrap. Mellom en og to millioner ble systematisk likvidert i 1971. Noen forskere definerer dette årets hendelser i Bangladesh som ett av de tre største folkemordene i verden (etter holocaust og folkemordet i Rwanda). Brorpar-

<http://costsofwar.org/sites/default/files/HMCHART_2.pdf> Francesco Checchi, Courtland Robinson, Mortality among Populations of Southern and Central Somalia Affected by Severe Food Insecurity and Famine during 2010–2012, Washington og Roma 2013: <http://www.unicef.org/nutritioncluster/files/ Somalia_Mortality_Estimates_Final_Report_1May2013.pdf> 30 «133,000 Somali children died in famine as Islamists cut off access», Boston Globe 3.5.2013. 28 29

154

LØGNINDUSTRIEN


ten av forskerne mener at antall drepte var omtrent én og en halv million.31    For eksempel nådde en undersøkelseskommisjon opprettet av regjeringen i Bangladesh tallet 1.247.000 ofre for systematiske drap på sivile, utført av Pakistans hær. Det finnes også mange rapporter om dødsskvadroner, der «muslimske soldater ble sendt ut for å utføre massedrap på muslimske bønder». Den pakistanske hæren ble bare beseiret etter at India grep inn, som led under bølger på millioner av flyktninger fra Bangladesh. I hevnaksjoner etter at den pakistanske hæren hadde trukket seg tilbake, ble ytterligere 150.000 bangladeshere drept. Indonesia Det største muslimske landet i verden konkurrerer med Bangladesh, Kambodsja og Rwanda om den tvilsomme tittelen «den største massakren etter holocaust». Den første bølgen kom i 1950-årene, med et anslag på minst 33.000 døde. Den største massakren kom med det kommunistiske opprøret i 1965. Også her er det ulike anslag, men det hersker enighet blant forskere på omlag én million ofre i årene 1965 til 1968 (det finnes dem som mener det er snakk om langt flere).32 Massakren ble begått av hæren, som ble ledet av Suharto, som beholdt makten i over 32 år. En av forskerne på disse årene bemerker at mannen som var ansvarlig for slå ned opprøret, general Sarwo Edhie, selv erkjente at «de ikke drepte én million, men to», og at «vi gjorde et godt arbeid».33   I 1975, etter at det portugisiske styret opphørte, erklærte Øst-Timor uavhengighet. I løpet av kort tid invaderte Indonesia området og styrte det frem til 1999. I løpet av disse årene ble rundt 200.000 mennesker drept. I tillegg ble infrastrukturen helt ødelagt. Irak Mesteparten av blodbadet og ødeleggelsen i Irak de siste tiårene fant sted under Saddam Hussein. Også hans regime forårsaket millioner av dødsfall. Et av toppunktene var i den irakisk-iranske krigen, i konflikten om Shatt al-

Donald Beachler, «The Politics of Genocide Scholarship: The Case of Bangladesh», Patterns of Prejudice 41 (2007), s. 467. 32 Jusuf Wanandi, Shades of Grey: A Political Memoir of Modern Indonesia, Singapore 2012. For en bredere anslag: Robert Cribb, «Unresolved Problems in the Indonesian Killings of 1965– 1966», Asian Survey 42 (2002), s. 550–563. 33 <http://www.insideindonesia.org/feature-editions/who-plotted-the-1965-coup> 31

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

155


Arab, som ikke ledet til annet enn massedød og ødeleggelse. Moderate anslag snakker om 350.000–650.000 drepte irakere og 350.000–970.000 iranere. Andre anslag fastslår at tallet var på mellom 1,25 millioner og 1,5 millioner.34 De interne bølgene med utrenskning – noen ganger på politisk grunnlag (mot opposisjonen), noen ganger på etnisk grunnlag (som mot den kurdiske minoriteten), noen ganger på religiøst grunnlag (den regjerende sunni-minoriteten mot sjia-flertallet) – krevde et enormt antall ofre. Lokale anslag ligger på én million. Human Rights Watch anslår tallet til en kvart million. Andre internasjonale aktører snakker om rundt en halv million mennesker.   I 1960-årene ble mellom 12.000 og 100.000 mennesker drept. På 1980-tallet ble kampen mellom kurderne og de sentrale myndighetene fornyet, og de laveste anslagene ligger på 70.000 døde, inkludert dem som ble drept med kjemiske våpen i Karbala. Den første Golfkrigen førte til rundt 70.000 drepte. Umiddelbart etter, i årene 1991–1992, fant det sted et sjiamuslimsk opprør. Det foreligger motstridende anslag på antall døde ved dette opprøret; tallene varierer fra 200.000 til 400.000 døde. Alt i alt står antall drepte under Saddam Hussein ved interne utrenskninger alene på rundt 300.000 (tallet inkluderer det sjiamuslimske opprøret, men ikke Iran-Irak-krigen eller den amerikanske invasjonen).    I tillegg døde rundt 350.000 irakere av sykdom på grunn av mangel på medisiner, etter vestlige sanksjoner som ble pålagt etter den første Golfkrigen. Dette var en fortsettelse av massakrene som Saddam begikk mot sitt eget folk. Han hadde både penger og mulighet til å kjøpe mat og bygge sykehus til alle i Irak. I stedet valgte han å bygge palasser og dele ut luksuriøse gaver til mange i Vesten og arabiske land, slik som ved skandalen knyttet til «Mat for olje»programmet, som ble gjennomført i regi av FN.    Irakerne fortsetter å lide. Anslag tilsier at 175.000 mennesker er drept siden koalisjonsstyrkenes invasjon i 2003.35 Mye av ansvaret hviler på USA, som siden har frasagt seg det. Men kampene fortsetter, og terroren fortsetter å kreve mange ofre hver eneste uke.    Overtakelsen fra ISIS, nå Den islamske stat (IS), av store deler av Irak har ført til ytterligere en bølge av brutale massakrer. Det fryktes også et mulig folkemord mot jesidier, sjiamuslimer og kurdere. I skrivende stund er antallet drepte usikkert.

Rongxing Guo, Cross-Border Resource Management: Theory and Practice, Elsevier 2005, s. 115; Klaus Gantzel, s. 481. 35 <http://costsofwar.org/sites/default/files/HMCHART_2.pdf> 34

156

LØGNINDUSTRIEN


Libanon Mellom 1975 og 1990 led Libanon under en borgerkrig som ble utkjempet mellom landets ulike etnisk-religiøse grupper (i tillegg til palestinske styrker) samt krig med Syria og Israel i den første Libanon-krigen. Det hersker ingen tvil om brorparten av ofrene døde i løpet av de to første årene. Totalt 150.000 mennesker ble drept, og det høyeste (og sannsynligvis mest overdrevne) anslaget gir israelsk innblanding skylden for 18.000 av disse.36 Jemen I borgerkrigen som fant sted i Jemen i årene 1962–1970, med både egyptisk og saudi-arabisk innblanding, ble rundt 100.000–150.000 jemenitter drept samt 1000 egyptere og 1000 saudiarabere. Blant annet egypterne begikk krigsforbrytelser i Jemen, inkludert bruk av kjemiske våpen. Opptøyer mellom 1984 og 1986 førte til ytterligere tusenvis av døde.   I 2004, langt vekk fra internasjonal oppmerksomhet, startet sammenstøt mellom sjiamuslimske stammer i Nord-Jemen og de sentrale myndighetene, som er sunni-muslimer. Anslaget er at antall døde fra denne konflikten ligger på 25.000.37 Tsjetsjenia Russland nektet å innfri kravet om uavhengighet for Den tsjetsjenske republikken, og det førte til den første krigen i Tsjetsjenia mellom 1994 og 1996. Krigen krevde mellom 50.000 og 200.000 tsjetsjenske liv. Russland sparte ikke på noe i kampene, men de mislyktes likevel fullstendig. Dette hjalp ikke tsjetsjenerne, siden landet deres, som faktisk oppnådde autonomi, ble etterlatt i ruiner. Den andre tsjetsjenske krigen, som startet i 1999 og offisielt ble avsluttet i 2001, har egentlig ikke blitt avsluttet, og antallet ofre er anslått til mellom 30.000 og 100.000. ***

Klaus Gantzel, s. 266, anslår tallene til henholdsvis 150.000 og 14.000. Barak A. Salmoni et al., Regime and Periphery in Northern Yemen: The Huthi Phenomenon, Santa Monica 2010, s. 2: <http://www.rand.org/content/dam/rand/pubs/monographs/2010/ RAND_MG962.pdf> 36 37

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

157


I tillegg til krigene og de store massakrene har det også funnet sted mindre konflikter, med noen hundre til hundretusener døde, i halvmilitær kontekst og med utallige massakrer. Dette er noen av dem: Jordan: I årene 1970–1971 brøt «Sort september»-opptøyene ut. Kong Hussein hadde fått nok av de palestinske terrororganisasjonene, som brukte hans kongedømme som base og trut med å overta landet. Kampen, som omfattet massakre i flyktningleirene og mot etterkommere av flyktningene, krevde tusenvis av ofre. Ifølge anslag gjort av palestinerne selv er det snakk om ca. 10.000–30.000 drepte.38 Tsjad: Nesten halvparten av innbyggerne i landet er muslimer. Rundt 75.000 har blitt drept i ulike borgerkriger i landet siden 1965. Kosovo: I denne hovedsakelig muslimske regionen i Jugoslavia ble rundt 10.000 drept i krigen mellom 1998 og 2000. Zanzibar: Øya fikk sin uavhengighet i begynnelsen av 1960-årene – men bare for en kort periode. Først hadde araberne makten. Deretter gjennomførte den hovedsaklig muslimske svarte befolkningen en massakre mot de arabiske muslimene i 1964. Anslagene varierer fra 5000 til 17.000 ofre. Tadsjikistan: Borgerkrigen i årene 1992–1996 førte til 50.000 dødsfall. Syria: Hafez Assads systematiske forfølgelse av Det muslimske brorskap endte i en massakre i Hama i 1982 med rundt 20.000 drepte. Siden borgerkrigen startet i 2011 til denne boken ble skrevet, har rundt 210.000 blitt drept. Tyrkia: Konflikten med kurderne har ført til at omtrent 40.000 av dem har blitt drept. Pakistan: Kampen mellom Pakistans regjering og Taliban har også ført til hundretusener døde, de fleste sivile.39 Dette er en ufullstendig liste. Det har vært mange andre konflikter, med uvisst antall drepte, i tidligere Sovjet-republikker med muslimsk flertall (som den

38 Se også Yosef Nevo,Yarden: Søken etter identitet [hebraisk], Raanana 2006, s. 173. Forfatteren anslår tapene til rundt 5.000. 39 <http://costsofwar.org/article/pakistani-civilians> <http://costsofwar.org/sites/ default/ files/HMCHART_2.pdf>

158

LØGNINDUSTRIEN


tidligere nevnte krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia om Nagorno-Karabakh). Et usikkert antall muslimer har også blitt drept i land som Nigeria, Mauritania eller Uganda (som under regimet til Idi Amin, med rundt 300.000 dødsfall i tiåret etter 1971). Den israelsk-arabiske konflikten Den israelsk-arabiske konflikten har hatt omlag 100.000 ofre (bare på den arabiske siden), blant disse totalt 13.000 palestinere i 1948-krigen og ytterligere 11.000 siden Israel tok kontroll over Judea, Samaria og Gaza i 1967. Dette tallet inkluderer de to intifadaene og militære operasjoner som «Cast Lead» [2008/2009] og «Protective Edge» [2014].40 Vi vil snart vise at antall palestinere som har blitt drept av Jordan, Libanon, Syria og i sammenstøt mellom ulike palestinske grupper, er langt høyere.    Før opprettelsen av Israel var den konflikten som ledet til flest palestinske omkomne det store arabiske opprøret mellom 1936 og 1939. Da ble rundt 5000 arabere drept av britene, og ikke av jødene. I disse årene, som var de blodigste, ble de fleste drapene på palestinere utført av muftiens menn.    Det forekom terrorangrep utført av separatistgrupper som Etzel (og etter opprøret også Lehi og Stern-gjengen) som rammet uskyldige. Det finnes dem som bruker disse handlingene for å rettferdiggjøre palestinske terrorangrep i dag. Denne sammenligningen er både latterlig og opprørende. Etzel og Lehi var i mindretall; brorparten av yishuv-en (det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet Palestina) var imot dem, og den jødiske ledelsen motarbeidet dem. De ble fordømt som «dissidenter og separatister». Samtidig var angrep mot uskyldige den foreskrevne normen blant alle de palestinske gruppene og det øverste palestinske lederskapet, som muftien, og det var fortsatt inntil denne dag. Dette var ikke normen for Israel.   I løpet av Israels uavhengighetskrig, også kjent som 1948-krigen, ble det drept mer enn 6000 medlemmer av det jødiske samfunnet, som da talte 600.000 mennesker. Altså: én prosent. Det høyeste anslaget over antall drepte arabere i den samme krigen kommer fra den palestinske historikeren Aref alAref. Da han studerte temaet i 1950-årene, kom han til at 16.721 arabere ble drept, hvorav 13.000 var palestinere.41

40 41

<http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/casualtiestotal.html> al-Aref, Al-Nakba, bd. VI, s. 7–9.

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

159


Også i denne krigen, som i alle andre kriger, forekom det grusomheter. I henhold til Morris’ anslag ble rundt 800 palestinere drept i 24 tilfeller av krigsforbrytelser, inkludert den mest kjente, massakren i Deir Yassin.42 Den jødiske siden erklærte ikke krig. Den arabiske siden erklærte både krig og truet med utryddelse. Jødene fryktet for selve sin eksistens. Araberne erklærte sine målsetninger, og det var alvorlig og velbegrunnet bekymring for at det ville ha forekommet en masseutryddelse av jøder dersom araberne hadde vunnet. Dette skjedde i Gush Etzion, og det var skjebnen som hang over enhver by som falt i hendene på den arabiske siden.    I Sinai-kampanjen i 1956 ble flere tusen egyptere drept (mellom 1650 og 4000), noen av britiske og franske styrker.    Under seksdagerskrigen ligger anslagene på 18.000–21.000 drepte arabere på de tre frontene, Egypt, Syria og Jordan.    I Utmattelseskrigen mellom Israel og Egypt ble mellom 5.000 og 10.000 drept, et tall som ikke inkluderer hundrevis av «militære rådgivere» fra sovjetblokken.43   Det høyeste anslaget over drepte arabere i Yom Kippur-krigen er på 18.500 drepte på den egyptiske og syriske fronten.    Senere har det vært ytterligere sammenstøt: Den første Libanon-krigen var hovedsakelig mot PLO og ikke Libanon. Dette var en krig innen den større borgerkrigen som fant sted i Libanon i løpet av disse årene. Anslagene ligger på rundt 12.000 døde (inkludert ved «Operasjon Litani»). Andre anslår tallet til å være 20.000.44 Mange tusen flere døde frem til den israelske tilbaketrekningen fra Libanon i 2000. Antallet drepte i den andre Libanon-krigen nådde, ifølge Amnesty Internasjonal, 1200.45 Den israelsk-palestinske konflikten De siste årene har ofrene for denne konflikten fått mest oppmerksomhet i media og akademia. Dog: Tallet er bare en liten del av det totale antallet døde i den israelsk-arabiske konflikten. Mellom 1949 og 1956, en periode med represalie-operasjoner og Fedayeen, ble mellom 2700 og 5000 palestinske infiltratører og Fedayeen drept, ifølge Morris’ estimater.46 Det hersker uenighet

<http://www.haaretz.co.il/misc/1.936900> Morris anslår 10.000 døde i Korbanot, s. 342. 44 Robert Fisk, Pity the Nation: The Abduction of Lebanon, Oxford 2002, s. 255–257. 45 <https://www.amnesty.org/en/region/lebanon/report-2007> 46 Morris, Israels grensekriger [hebraisk], s. 445. 42 43

160

LØGNINDUSTRIEN


om antallet drepte under Den første Libanon-krigen, da massakren i Sabra og Shatilla fant sted. Kristne falangist-soldater massakrerte palestinere, men hundretusener demonstrerte mot Ariel Sharon, som da var forsvarsminister. Protestene førte til opprettelsen av en undersøkelseskommisjon, som la deler av ansvaret på Sharon. Han ble tvunget til å fratre sin stilling.    De påfølgende sammenstøtene fant sted på Vestbredden og Gazastripen. I den første intifadaen, som brøt ut i 1987, endte antallet drepte – for det meste menn over 17 år – på 1481.47 Den andre intifadaen førte med seg 4843 døde.48 1398 palestinere ble drept i løpet av operasjon «Cast Lead».49 Ytterligere 544 ble drept etter militæroperasjonen, frem til 2013. For å unngå enhver tvil er alle tallene hentet fra B’Tselem, til tross for at deres data har blitt kraftig kritisert. Med andre ord: Selv ifølge B’Tselem har rundt 8500 palestinere blitt drept siden den første intifadaen i 1987. Operasjon «Protective Edge» førte med seg ytterligere 2100 ofre. Tallene er omstridte. Vi vil komme tilbake til dette.    Vi bør understreke: 10.600 dødsfall på Vestbredden og Gazastripen i løpet av 67 år med israelsk kontroll. Listen over omkomne, også ved «Protective Edge», viser at det store flertallet var menn over 17 år. Dette beviser at det ikke skjedde uvilkårlige angrep. Det er selvsagt beklagelig når uskyldige blir drept, men vi må også huske bakgrunnen, fakta og proporsjonene. Dette er mindre enn antallet muslimer som ble drept av den forrige syriske presidenten, Hafez Assad, i 1982. Det er mindre enn palestinernes egne tall fra «Sort September», Kong Husseins massakre av palestinere på begynnelsen av 1970-tallet. Det er færre enn de drepte i én enkelt massakre begått av serbere mot bosniske muslimer i Srebrenica i 1995. Det er mindre enn de 25.000 drepte i den pågående krigen mellom Jemens sentrale myndigheter og sjia-klaner i nord.    Sammenligningene som presenteres her, har ikke til hensikt å tone ned betydningen av menneskeliv, men helt enkelt å vise at anklager om «folkemord» bryter sammen under denne enkle sammenligningen av tall. Til tross for det gir kombinasjonen «war crimes» (krigsforbrytelser) og «Israel» langt flere resultater i søkemotorer på nettet enn for eksempel kombinasjonen «Su-

<http://www.btselem.org/statistics/first_intifada_tables> <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/before-cast-lead/by-date-of-event> 49 <http://www.btselem.org/statistics/fatalities/during-cast-lead/by-date-of-event> 47 48

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

161


dan» og «war crimes». Dette er ikke annet enn nok et aspekt av den store antiisraelske løgnen.    Det totale antallet ofre for konflikten mellom Israel og araberne, i henhold til de mest maksimalistiske anslagene, ligger på 120.000.50 Mindre enn en tredel, og sannsynligvis heller en fjerdedel, av disse er palestinere. Det høyeste anslaget egyptiske drepte fra begynnelsen av konflikten frem til 1973 (40.000) er høyere enn det antallet palestinere drept frem til i dag. Alt dette i motsetning til de mellom ti og 15 millioner drepte i den muslimske og arabiske verden i løpet av samme periode.    En må igjen presisere: Ethvert offer for vold må beklages, og Israel kan og bør utsettes for kritikk. Men den nåværende tvangsmessige, for ikke å si demoniserende kritikken, understreker det mest utrolige faktum: verdens taushet, eller i det minste relative taushet, overfor systematisk drap på millioner av mennesker utført av arabiske og muslimske regimer.    Til tallene presentert ovenfor må vi tilføye følgende: Brorparten av de arabiske tapene i konflikten mellom Israel og araberlandene har skjedd som følge av kriger satt i gang av arabere, som del av deres motvilje mot å godta FNs delingsforslag eller mot Israels rett til å eksistere som en jødisk nasjonalstat. Relativt sett er antall israelere som er drept av arabiske angrep høyere. I 1948 ble over 6000 israelere drept, av en befolkning på 600 000 – altså én prosent av befolkningen.51 Til sammenligning kom drepte arabere i krigen mot Israel fra fem forskjellige land med en total befolkning på flere titalls millioner. Israel hadde ikke noen intensjon om å utradere noen arabisk stat; araberne erklærte sitt mål om å utslette den «sionistiske enheten».    Et annet faktum er dette: Siden andre verdenskrig har den israelsk-palestinske konflikten vært en av de voldelige nasjonale konfliktene der antall drepte og sårede har vært blant de laveste, og sannsynligvis det aller laveste. Det finnes ingen forholdsmessighet mellom antall ofre og det store antall publikasjoner som er fiendtlig innstilt overfor Israel, i pressen og akademia. Minst en halv million algeriere ble drept som del av den franske okkupasjonen. En million afghanere ble drept som del av den sovjetiske okkupasjonen. Millioner muslimer og andre arabere har blitt drept av andre muslimer og arabere, men hele verden har bare hørt om én gutt – Mohammed al-Dura fra Gazastripen. Man kan og skal kritisere Israel. Men den overdrevne og tvangs-

50 51

<http://www.btselem.org/statistics/fatalities/after-cast-lead/by-date-of-event> <http://ploughshares.ca/pl_armedconflict/israel-palestine-1948-first-combat-deaths/>

162

LØGNINDUSTRIEN


messige kritikken innbefatter også at man lukker øynene, eller å unnlater å bry seg, om folkemord mot millioner av andre.   Professor Daniel Jonah Goldhagen publiserte en bok ved navn Worse Than War52 som omhandler massedrap siden begynnelsen av 1900-tallet. Ifølge hans anslag ble mellom 125 og 175 millioner mennesker drept i det forrige århundret. Ved siden av sine grundige undersøkelser legger han for det første til at brorparten av disse ble drept i folkemord, og ikke kriger. For det andre at brorparten av de drepte ble drept av sine medborgere i samme land. Og for det tredje at ni av ti drepte var sivile, ikke stridende.    Boken fikk stort sett gode omtaler, men enkelte kritikere spurte hvordan det kunne ha seg at Israels kriminelle handlinger, inkludert etnisk rensning og massedrap, ikke var med i boken.53 Det var for eksempel synspunktet til bokanmelderen i den britiske avisen Telegraph54 samt andre anmeldere. Denne typen kritikk baserer seg på antagelsen om at Israels forbrytelser er selvsagte, og at bevis ikke er nødvendig.    Som vi gjentatte ganger har pekt på, viser de virkelige faktaene det motsatte. Ikke bare at Israel ikke gjennomfører noe folkemord, men også at Israels «bidrag» til vold i den arabiske og muslimske regionen er minimalt. Selv små og marginale konflikter, som den som finner sted i Jemen, har resultert i flere dødsfall enn flere tiår med israelsk kontroll over Vestbredden og Gazastripen. Det er faktisk vanskelig å tenke seg en annen konflikt som har pågått så lenge som har krevd så få menneskeliv. Okkupasjon er ikke en opplyst ting og kan heller ikke være det, men om vi lager en liste over «brutale okkupasjoner», havner Israel mot bunnen, om ikke helt nederst. Dette er et faktum. Det er ikke en mening.

Daniel J. Goldhagen, Worse Than War: Genocide, Eliminationism and the Ongoing Assault on Humanity, New York 2009. <http://books.google.com/books?id=- iCJNQEACAAJ&source=gbs_ ViewAPI> 53 Anthony Howard, «Worse than War – Genocide, Eliminationism and the Ongoing Assault on Humanity by Daniel Jonah Goldhagen: Review», The Telegraph 13. oktober 2010: «Utrolig nok nevnes ikke Israels oppførsel i det hele tatt, som altfor ofte går fra utvisning til henrettelse av palestinerne. Det er et avslørende tomrom, og svekker den avmålte apellen i forfatterens narrativ. Alt annet synes å være der.» <http://www.telegraph.co.uk/ culture/ books/bookreviews/6947454/Worse-Than-War-Genocide Eliminationism-and-the- OngoingAssault-on-Humanity-by-Daniel-Jonah-Goldhagen-review.html> 54 Dan Clendenin, «Book Notes», The Journey with Jesus: «Jeg ville ha satt pris på mer analyse av Israels utryddelsesmeritter, særlig gitt hans insistens på at «Politisk islam» er vår tids største trussel mot utryddelse i dag.» <http://www.journeywithjesus.net/BookNotes/ Daniel_Jonah_Goldhagen_Worse_Than_War.shtml> 52

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

163


Til dem som betviler dette: Hva ville skjedd dersom palestinerne hadde havnet under la oss si irakisk okkupasjon, i stedet for israelsk? Sudansk? Fransk eller sovjetisk? En kan trygt anta at de ville ha stått overfor masseundertrykkelse og massedrap. Heldigvis for dem er de under israelsk styre. De som rettferdiggjør terrorisme Her og der kan man høre stemmer som «forklarer» og rettferdiggjør terror som et resultat av globalisme, imperialisme, kolonialisme og selvsagt sionisme. Når man lytter til disse unnskyldningene, forklaringene og begrunnelsene, kan man trekke konklusjonen om at den islamske jihad, i alle sine avgreininger, først og fremst dreper amerikanere og europeere. Er det slik?    La oss se på året 2012. Dette året ble, ifølge en rapport lagt frem for den amerikanske kongressen, 11.098 mennesker drept av terror.55 De fire landene der brorparten av handlingene ble utført, og hvis innbyggere betalte den høyeste prisen, var Afghanistan (2632), Irak (2436), Pakistan (1848) og Nigeria (1386). Undersøkelsen viser at bortsett fra de 122 menneskene som ble drept av undergrunnsbevegelsen FARC i Columbia, var de fleste som utførte terrorhandlingene og deres ofre muslimer. Målet er ikke å frigjøre seg fra noen fremmed okkupasjon, men å legge landet under en islamsk lovgivning.    Tallene til de amerikanske myndighetene indikerer størrelsesforholdene, men er ufullstendige. For eksempel, ifølge tall som stammer fra Pakistan selv, utgjorde antallet ofre for terror i 2012 6211 mennesker (av disse var 3007 sivile, 732 sikkerhetspersonell og 2472 terrorister).56 Ifølge tallene til «Body Count»57 er antallet i Irak (bare sivile) 4584 drepte i 2012 (tallet på antall drepte ble doblet i 2013, til 9475). En kan anta at disse anslagene er nærmere virkeligheten.    Det som er klart, er at blant tusenvis av ofre for terror, er brorparten muslimer uten noen som helst tilknytning til den israelsk-arabiske konflikten. Allerede nå er det klart at antall omkomne i land som Nigeria og Irak i 2014 vil bli langt høyere, som følge av at to jihadistiske bevegelser som opererer i disse områdene har blitt styrket: Boko Haram og IS. Også konflikten mellom Israel

55 «Country Reports on Terrorism 2012»: <http://www.state.gov/documents/organization/210288.pdf> 56 Ofre for vold fra terrorister i Pakistan: <http://www.sats.org/satporgtp/countries/pakistan/ database/casualties.htm> 57 Dokumenterte sivile drepte av vold: <http://www.iraqbodycount.org/database/>

164

LØGNINDUSTRIEN


og Hamas sommeren 2014 er del av oppvåkningen av den globale jihad. Vi vil utbrodere dette i det følgende. De små skjermers moral Hvorfor er da inntrykket i verden det stikk motsatte? Hva kommer det av at det ikke er noen sammenheng mellom tallmessige fakta og det demoniske bildet av Israel i verden? Det finnes mange svar. Det ene er at vestlig moral har blitt til moralen som fjernsynskameraene dikterer. Når terrorceller fra Hamas eller Hizbollah sender raketter fra sivile nabolag, og Israel gjengjelder ilden og skader både terroristene og to barn som bodde der raketten ble skutt opp, vil en uendelig strøm av artikler i verden trykkes under overskrifter som «Israel bombet boligområde». Men dersom hele landsbyer blir ødelagt i Sudan eller Syria, eller en hel by blir utryddet i Syria, eller et titalls studenter blir myrdet ved en skole i Nigeria, vil det ikke være noe fjernsynsteam til stede for å kringkaste det til verden.    I samsvar med denne fjernsynsmoralen vil Arun Gandhi, Naomi Klein og andre fortsette å fremstille Israel som et land som begår krigsforbrytelser og folkemord. En må ta det for gitt at de ikke har lest Genèvekonvensjonene. Om de hadde gjort det, ville de ha visst at Israels aksjoner mot militære mål, med unntak av noen få ekstreme tilfeller og selv om de forårsaker sivile tap, er lovlige i henhold til konvensjonen.   Artikkel 28 i Den fjerde Genèvekonvensjon sier at: «Ingen beskyttet person kan brukes til ved sitt nærvær å beskytte bestemte punkter eller områder mot militære operasjoner.»58 Det samme gjelder protokoll 1, artikkel 52.2 i Den fjerde Genèvekonvensjon, som tillater angrep på mål som «med sin art, plassering og bruk av dem, utgjør et effektivt bidrag til militære aksjoner, og som helt eller delvis gir en klar militær fordel».59 Med andre ord er Israels aksjoner mot terrorister som gjemmer seg blant sivile noe som er tillatt etter folkeretten. Videre, siden alle disse intellektuelle sitter fast i en moral «bygget på fjernsynsbilder», vil de ikke kaste bort tiden på å undertegne en underskriftskampanje mot muslimer som gjennomfører folkemord. Drap for draps skyld. Det er tillatt for muslimer – siden bildene sjeldent havner på TV eller på YouTube.

58 59

<http://www.icrc.org/ihl/INTRO/380> <http://www.icrc.org/ihl/INTRO/470>

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

165


Overraskende nok påvirker ikke denne fjernsynsmoralen bare massene, men også intellektuelle. De sistnevnte kan vise hvordan massemedia gjør offentligheten til en lett flokk å lede, mens selv de intellektuelle har blitt en slik flokk, som ikke lenger er bundet til grunnleggende fakta, men som er fullstendig underlagt manipulative TV-bilder som både mangler kontekst og realopplysninger. De fortsetter selv tanken om at staten Israel er et land som utfører forbrytelser hele tiden – uten stans.    Fjernsynets moral er en tragedie for araberne og muslimene selv. Israel er kanskje et offer, siden landets omdømme blir skadet. Men arabere og muslimer er de virkelige ofrene. Det omfattende og virkelige blodbadet de utsettes for, får lite internasjonal oppmerksomhet. Så lenge denne tilnærmingen fra fjernsynskameraene fortsetter, vil araberne og muslimene fortsette å betale den virkelige prisen. Orientalisme Det finnes dem som påstår at arabiske og muslimske land i praksis er unntatt kritikk fordi de ikke er demokratiske, mens det er mer verdig å kritisere Israel, siden landet selv hevder å være demokratisk. Peter Beinart, en av stjernene i den liberale jødiske leiren, argumenterer med at Israel ikke kritiseres fordi det er jødisk, men fordi det er et vestlig og demokratisk land.60    Dette er et argumentet som gjentas ofte, formulert på ulike måter, men det er galt på tre forskjellige plan. For det første er det feilaktig på et faktanivå, siden løgner ikke er kritikk, og mye av kritikken mot Israel er basert på løgner. For det andre: Selv om vi skulle anta at Israel ikke bør sidestilles med Saudi-Arabia eller Iran, men med Storbritannia og USA, tar Beinart feil også her. Enhver sammenligning mellom Israel og vestlige land i deres nåværende konflikter viser at Israel er bedre til å beskytte sivile liv enn noe annet land. For det tredje er det feil på et moralsk nivå, fordi et slikt argument inneholder en skjult forutsetning: at noen samfunn skal forholde seg til én moralkodeks, mens andre samfunn kan forventes å forholde seg til en annen.    Denne tilnærmingen er både rasistisk og farlig, fordi den forutsetter at det fins overlegne og mindreverdige kulturer. Den unntar dessuten i praksis, særlig muslimer, fra kritikk mot forbrytelser mot menneskeheten. Problemet er ikke å kritisere Israel, ei heller med kraftig og bitende kritikk. Løgnindustrien

Peter Beinart, «The Real Problem With the American Studies Association’s Boycott of Israel», The Daily Beast 17. desember 2013. 60

166

LØGNINDUSTRIEN


er problemet, løgnene som gjør Israel til den største kilden til vold i verden. Det er ikke kritikk. Det er demonisering. Det er blodanklager. Problemet er den nesten totale apatien i møte med massakrer og folkemord i den arabiske og muslimske verden. Problemet er at intellektuelle som Beinart gir legitimitet til løgner ved å omtale dem som «kritikk», og at de rettferdiggjør disse fordi Israel er et demokrati.    Den skjule forutsetningen er basert på et rasistisk hierarki: Jøder kan ikke, mens arabere og muslimer har lov. De som deler ut «immunitetskortet», gjør dem til den lille gutten i verden og seg selv til rasister. Resultatet er en dobbel løgn: Både løgnen om at Israel er årsaken til denne volden, og den løgnen som overser blodbad og folkemord som skjer over hele verden, og spesielt i den arabiske og muslimske verden. Ingen av disse har noen som helst forbindelse til Israel.    For å bevise at zionismen ikke er annerledes enn andre voldelige bevegelser i vår samtid, finnes det dem som peker på bølgene av jødisk terrorisme før 1948. Dette er for eksempel posisjonen til professor Juan Cole.61 Ja, det forekom terrorhandlinger, selv innenfor den sionistiske bevegelsen, men det finnes likevel en forskjell. For det første var det snakk om enkeltstående handlinger som hovedsakelig ble utført under det arabiske opprøret i 1936–1939, som omfattet en lang liste av arabisk terrorisme mot sivile. For det andre var dette terrorhandlinger utført av ytterliggående grupper, mens hovedstrømmen i den sionistiske bevegelsen distanserte seg og fordømte dem. Dette kan ikke sies om arabisk terror i Israel/Palestina eller andre steder, der terrorister nyter bred oppslutning, noen ganger av flertallet.    Arabere og muslimer er ikke barn. Mange arabere og muslimer vet dette og skriver om det. De vet at bare når selvbedraget opphører, og de selv tar ansvar, vil ting endre seg. De vet at så lenge den frie verden, både de facto og de jure, fortsetter å behandle dem som annerledes og uansvarlige, unntas muslimer fra ansvar for sin egen situasjon. Det stanser ikke bitterheten. Det stanser ikke frustrasjonen. Det stanser ikke blodbadet. Løgnen lar dem bare fortsette uten stans. Hendelser i Syria og i Irak bare beviser alt det ovennevnte.

Se: <http://www.arabamericannews.com/news/index.php?mod=article&cat=Comment&a rticle=6703> 61

FOLKEMORDET SOM IKKE SKJEDDE

167


168


Kapittel 10

Den jødiske nakbaen De sa at skjønnheten hennes var utrolig. Sol (Solika) Hachuel var 17 år da hodet hennes ble kappet av. En muslimsk venn hadde hevdet at han klarte å konvertere henne til islam. Sol avviste dette, ble ført for retten som en kjetter og dømt til døden. Saken hennes ble ført frem for sultanen. For å hindre hennes død prøvde medlemmer av det jødiske samfunnet å overtale henne til å leve som en muslim. Men hun nektet og sa: «Jeg ble født som jøde, og jeg skal dø som jøde.» Hennes skjebne var forseglet. Det var i 1834. Hun var fra byen Tanger, og hun ble henrettet i byen Fez. Frem til denne dag besøker mange graven hennes. Hendelsen har blitt minnet i vitnesbyrd, et berømt maleri og et skuespill, men historien hennes ble glemt. Dette kapitlet dedikeres Sol og ofrene for den jødiske nakbaen.1

En vanlig myte er at jødene i arabiske land levde i harmoni med sine ikkejødiske omgivelser under muslimsk styre. «Den gylne tidsalder» med likeverd, toleranse, kulturell oppblomstring og interreligiøs harmoni. «Den gylne tidsalder», en kort periode med jødisk blomstring i det muslimske Spania, har Juliette Hassine, «The Martyrdom of Sol Hachuel: Ridda in Morocco in 1834», i: Michael Laskier, Yaacov Lev (red.), The Convergence of Judaism and Islam: Religious, Scientific, and Cultural Dimensions, Gainesville 2011, s. 109–125; Budgett Meakin, «The Jews of Morocco», The Jewish Quarterly Review 4 (1892), s. 369–396; Eugenio M. Romero, Jewish Heroine of the Nineteenth Century: A Tale Founded on Fact, London 1839. Henrettelsen av Sol var tema for Alfred Dehodencqs «Execution of a Moroccan Jewess: <http://juifs-du-maroc.com/?p=8070>

1

DEN JØDISKE NAKBAEN

169


blitt tatt ut av sin opprinnelige kontekst og blitt en slags historisk merkelapp som fremstiller et bilde av en angivelig toleranse og harmoni under muslimsk styre.2 Bare på grunn av zionismen og opptrappingen av konflikten i Palestina, blir det hevdet, kollapset denne harmonien.3 Denne løgnen har blitt gjentatt utallige ganger. Den bør imøtegås.    Brorparten av jødene i arabiske land gjennomgikk ikke grusomhetene i holocaust. Frem til andre verdenskrig led europeiske jøder mer. Det gjør ikke situasjonen for jøder fra muslimske land, også før zionismen, langt bedre. Det var perioder da jøder levde i relativ fred under muslimsk styre. Det var perioder – som etter utvisningen fra Spania – da den tyrkiske sultanen faktisk inviterte jødene som velkomne gjester.4    Men disse periodene var unntakene, ikke regelen. Mesteparten av tiden levde jødene i muslimske land på myndighetenes nåde, og de ble ofte utsatt for ydmykelse, utvisninger, pogromer og systematisk berøvelse av sine rettigheter. Det er verdt å minnes svaret til den tunisisk-jødiske filosofen Albert Memmi til den daværende herskeren i Libya, Muammar al-Gaddafi, etter hans invitasjon til jødene fra arabiske land om å komme tilbake, om myten om at det var zionismen som la den jødisk-arabiske harmonien i grus: Sannheten er at vi levde et liv i frykt og ydmykelse i arabiske land. Jeg vil ikke gjenta hendelsene av nedslakting før zionismen […] Sannheten er at de jødiske ungdommene i arabiske land ble sionister før Auschwitz; staten Israel er ikke et resultat av Auschwitz, men av den jødiske situasjonen generelt, inkludert situasjonen i arabiske land.5 ***

George Antonius, en av grunnleggerne av arabisk nasjonalisme, hevdet at jødene ikke led under forfølgelse under islams opplyste styre. George Antonius, The Arab Awakening: The Story of the Arab National Movement, Philadelphia 1939, s. 409–410. I hans vitnesbyrd fremfor Peel-kommisjonen sa mufti Hajj Amin al-Husseini at jøder bare hadde funnet sikkerhet og hjelp under arabisk styre, inkludert i de moderne arabiske statene. Zvi Elpeleg, Den store Muftien [hebraisk], s. 49–50. Myten hadde faktisk opprinnelse blant europeiske jødiske intellektuelle på 1900-tallet, som var frustrerte over den trege utviklingen i jødisk frigjøring i Europa. Se: Mark R. Cohen, «Islam og jødedom: myte, mot-myte og historie» [hebraisk], i: Hava Lazarus-Yafa (red.), Muslimske forfattere om jøder og jødedommen Jerusalem 1996, s. 21. 3 En grundig drøfting av myten kan finnes i Mark R. Cohen, I halvmånens og korsets skygge: jødene i middelalderen [hebraisk], Lod 2001, kapittel 1. 4 Bernard Lewis, Jødene i islams verden [hebraisk], Jerusalem 1996, s. 50–51. 5 Albert Memmi, Jøder og arabere [hebraisk], Tel Aviv 1975, s. 21. 2

170

LØGNINDUSTRIEN


Man kan selvsagt begynne med den opprinnelige konflikten mellom jødene og profeten Muhammed. Som del av prosessen med å føre araberne ut fra uvitenhetens tidsalder (jahiliyya), tok profeten den monoteistiske ideen –kanskje først og fremst – fra jødene. Men Muhammed ønsket å gjøre den arabiske halvøy til et rent islamsk område. Dette førte til den uunngåelige konflikten med jødene som bodde i området, en konflikt som endte med utvisning og massakre av hundrevis av jøder.6    De religiøse likhetstrekkene mellom de to religionene på den ene siden, og de hyppige konfliktene mellom dem i den formative fasen av islam på den andre, reflekteres i en ambivalens overfor jøder i islams hellige skrifter. Koranen og hadithene har en lang rekke referanser til jøder – ikke alle er negative.7 Jøder, som et «bokens folk», har de samme rettighetene som kristne til å utøve sin religion.    Fra tid til annen, fra generasjon til generasjon, endret forholdene seg. I mange tilfeller levde jødene under Omar-pakten, oppkalt etter den muslimske herskeren som innførte den. Denne pakten lot jødene leve som «beskyttede» eller dhimmier, selv om det riktignok innebar en lavere status enn muslimer. I henhold til pakten kunne jødene utøve sin religion, de fikk beskyttelse for liv og eiendom, og de fikk en viss autonomi i den interne administrasjonen av sine samfunn.8    I bytte mot disse rettighetene måtte jødene akseptere ulike former for diskriminering. Det var først og fremst å betale en ekstra skatt, jiza, som bare ikke-muslimer måtte betale. Men det var også andre regler: Jøder kunne ikke bygge nye synagoger, ri på dyr som adelen brukte (hester og kameler) eller ansette muslimer. Jøder, i likhet med kristne, ble pålagt å bære spesielle hatter og klær for å skille seg fra resten av befolkningen. For eksempel hadde de ikke lov til å bære grønt, islam og profeten Muhammeds farge. En dhimmi kunne ikke brukes som vitne i en rettssak der en muslim var involvert. Det var steder der jødiske menn bare kunne gå i offentlige bad om de hadde et spesielt merke på nakken som skilte dem fra andre, og jødiske kvinner hadde ikke lov til å bruke offentlige bad. Jødiske menn hadde ikke lov til å ha seksuell omgang

Forholdet mellom Muhammed og jødene på den arabiske halvøy ble drøftet i denne klassiske studien: William M. Watt, Muhammad at Medina, Oxford 1956. 7 Uri Rubin, «Jews and Judaism», Encyclopaedia of the Qurān, bd. III, s. 7–21. Se også Hagai Ben-Shamai, «Jødehat i islamsk tradisjon og korantolkning» [hebraisk], i: Shmuel Almog (red.), Hat mot Israel og dets generasjoner, Jerusalem 1980, s. 183–192. 8 N. A. Stillman, The Jews of Arab Lands, Philadelphia: Jewish Publication Society 1979, s. 157. 6

DEN JØDISKE NAKBAEN

171


med muslimske kvinner, mens en muslimsk mann kunne ha seksuell omgang med jødiske kvinner.9 Disse lovene ble utformet for å trekke en klar linje mellom de muslimske herskerne og deres ikke-muslimske undersåtter, som del av den muslimske sosiale orden.10    Håndhevelsen av disse lovene varierte.11 Jøder ble vanligvis ikke tvunget til å konvertere til islam, og de kunne leve i områder som var under muslimsk herredømme – men de var samtidig dømt til å leve i en underlegen posisjon, i vår forstand, som annen- eller tredjerangs borgere. Det var bedre og dårligere perioder. Det fantes herskere som var tolerante, og dem som ikke var det. Det fantes også jøder som nådde høye posisjoner: leger i herskerens hoff, som Maimonides, administratorer og til og med et lite antall militære ledere. Med modernismens inntreden i Midtøsten og opprettelsen av nasjonalstater var en jøde minister i de første regjeringene i det uavhengige Marokko og Irak.    Dette var imidlertid unntakene, ikke regelen. Jødene levde under muslimsk styre som en distinkt, ekskludert og diskriminert minoritet. Islamsk lov påla tydelig de muslimske herskernes å beskytte sine ikke-muslimske undersåtter, men de levde ikke alltid opp til disse forpliktelsene, særlig ikke i tider med problemer eller press. Under slike forhold var det lett å gjøre minoritetene til syndebukker.    Det muslimske storsamfunnet så ikke positivt på utnevnelsen av jøder til høytstående stillinger. I de få tilfellene jødene nådde opp til slike posisjoner på individuell basis, førte det til store spenninger, som igjen ofte rammet det jødiske samfunnet som helhet. I det tydelige muslimske hierarkiet måtte jødene være under muslimene, på godt og på vondt. Så lenge de ikke oversteg denne grensen, ble deres rett til å styre sitt eget samfunnsliv respektert. Dersom noen våget å stikke hodet frem og ta posisjoner som var forbeholdt muslimer, førte det til en reell fare som ikke bare kretset over deres eget hode, men over hele det jødiske samfunnet. Som en konsekvens kunne minoritetene aldri fullt ut identifisere seg med det muslimske styret eller (den islamske) staten, siden den var definert på religiøst grunnlag. Selv i tider med ro og stabilitet følte

Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], kapittel 4. Lewis, Jødene i islams verden, s. 30–31. Se videre: Albrecht Noth, «Problems of Differentiation between Muslims and Non-Muslims: Re-reading the ‘Ordinances of Umar’ (‘Al-Shurūṭ Al-Umariyya’)», i: Robert Hoyland (red.), Muslims and Others in Early Islamic Society, Aldershot 2004, s. 103–124. 11 Hava Lazarus-Yafa, «Mavo», i: Muslimske forfattere om jøder og jødedommen [hebraisk], s. 10–13. 9

10

172

LØGNINDUSTRIEN


jødene seg ekskludert fra det større fellesskapet under muslimsk styre.12    Ved midten av 1900-tallet ble hundretusener av jøder i muslimske land ikke bare ekskludert fra sine lokalsamfunn, men også fra sine land. Masser av jøder fra Egypt, Irak, Jemen, Aden, Syria, Iran og Libya flyktet eller ble utvist. De gjennomgikk tunge erfaringer av eiendomsberøvelse. Noen var sionister som ønsket å immigrere til det historiske Israel. Andre hadde aldri noe ønske om å dra. De var vant til språket, kulturen og omgivelsene. Det fantes dem som nøt høy status, og det var dem som var blitt vant til sin lave status. Men nesten alle ble tvunget til å reise. En lang rekke massakrer, pogromer, beslagleggelser av eiendom og deporteringer som fant sted i andre halvdel av 1900-tallet, gjorde det klart for dem at de ikke lenger kunne bli.    Men deres tragedie, den «jødiske nakbaen», har forsvunnet fra verdens bevissthet. Jøder fra arabiske land gjorde ikke sin tragedie til sitt grunnleggende etos. Tvert imot: Som et titalls millioner andre flyktninger rundt omkring i verden foretrakk de å lege sårene – ikke å klø på det, åpne det og få det til å blø enda mer. Jødene fra Aleppo i Syria, for eksempel, ble tvunget til å flykte fra sine hjem etter pogromer og flytte til Israel. Palestinerne, som flyktet eller ble tvunget til å dra, dro til det samme Aleppo i Syria, eller til andre områder som da allerede var utpekt til å være deres egne hjemland på Vestbredden og Gazastripen. Jødene er ikke lenger flyktninger. Araberne foretrakk derimot å blø fremfor å rehabiliteres. Flyktningene selv fortsetter å betale prisen for det. *** Det er verdt å huske hva som skjedde før den israelske uavhengighetserklæringen 14. mai 1948. Generalsekretæren i den arabiske liga, Azzam Pasha, truet med en utryddelseskrig mot Israel allerede i oktober 1947.13 Den tidligere muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, som stod ved Hitlers side i løpet av andre verdenskrig, gjorde sin mening tydelig allerede da han var i Berlin ved starten av 1940-årene, da han kalte jødene for «de aller bitreste fiendene av muslimer» og «et ødeleggende element på denne jord». Han oppfordret arabere og muslimer over hele verden om å «ødelegge den jødiske grådigheten, som ikke kjenner noen grenser».14 I en tale på radio 1. mars 1944 oppfor-

Albert Hourani, A History of the Arab Peoples, London 1991, s. 141. D. Barnett og E. Karsh, «Azzam’s Genocidal Threat», Middle East Quarterly 18, 4 (2011), s. 85–88. 14 Jeffrey Herf, «Convergence: The Classic Case Nazi Germany, Anti-Semitism and Anti-Zio12

13

DEN JØDISKE NAKBAEN

173


dret muftien fra Berlin muslimene om å «drepe jøder på alle steder du finner dem. Det vil behage Gud, historien og religionen».15   Før avstemningen om delingsforslaget i FNs generalforsamling i november 1947 truet den egyptiske ambassadøren, Mohamed Hussein Heikal Pasha, med at «dersom FN beslutter å dele Palestina, vil en million jøder i muslimske land være i fare». Og «om arabisk blod spilles i Palestina, vil jødisk blod spilles andre steder i veden».16 Fire dager senere erklærte den irakiske utenriksministeren, Muhammad Fadil al-Jamali: «Det vil være umulig å holde massene i sjakk i arabiske land … Det er harmoni mellom muslimer, kristne og jøder [i Irak]. Men enhver urett som påføres arabere i Palestina, vil ramme sameksistensen mellom jøder og ikke-jøder i Irak.»17    Det var selvsagt ingen harmoni: Bare seks år tidligere, i 1941, fant det sted en forferdelig pogrom mot irakiske jøder, kjent som farhoud-en. al-Jamali løy også i en annen forstand: I de fleste tilfeller var ikke pogromene mot jødene resultat av at massene var ute av kontroll. Det var de arabiske myndighetene, ikke den sinte mobben, som utstedte ordren om å kansellere jødenes statsborgerskap og konfiskere deres eiendom – og slik gjorde de livene deres verdiløse.    Lederen og grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna, sa i et intervju med New York Times: «Dersom den jødiske staten blir til et faktum, og det arabiske folket skjønner det, vil de kaste de jødene som bor blant dem på havet.»18 Det er verdt å legge merke til at blant de første egypterne som invaderte Israel, umiddelbart etter Israels uavhengighetserklæring, var det frivillige fra Det muslimske brorskap. Selv om jødene ikke ble kastet på havet, gjennomgikk de masseforfølgelse, pogromer og bortvisning i arabiske land, og mange ble tvunget til å flykte uten sine eiendeler.   I 1947 diskuterte de arabiske landene hvordan de kunne føre krig mot jødene som levde på deres territorium.19 Tidlig i 1948 utarbeidet Den arabiske

nism during World War II», Journal of Israeli History 25, 1 (2006), s. 75–76. 15 Norman Stillman, «Frenchmen, Jews, or Arabs? The Jews of the Arab World between European Colonialism, Zionism, and Arab Nationalism», i: Benjamin H. Hary, John L. Hayes, Fred Astren (red.), Judaism and Islam: Boundaries, Communication and Interaction – Essays in Honor of William M. Brinner, Boston 2000, s. 134. 16 Meron, «Why Jews Fled Arab Countries»: <http://www.meforum.org/263/why-jews-fledthe-arab-countries< 17 FNs generalforsamling, «Hundred and Twenty-Sixth Plenary Meeting», 28. november 1947: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/ 0/93DCDF1CBC3F2C6685256CF3005723F2> 18 «Aim to Oust Jews Pledged by Sheikh», The New York Times 2. august 1948. 19 <http://www.justiceforjews.com/jjac.pdf>

174

LØGNINDUSTRIEN


liga et lovforslag for medlemslandene som skulle pålegge sanksjoner mot deres jødiske innbyggere, inkludert beslagleggelse av eiendom og stenging av bankkonti. Innledningen til lovforslaget forklarer at «… alle jøder – med unntak av innbyggere fra ikke-arabiske land – skal anses som del av den jødiske minoriteten i staten Palestina …»20    En rekke lover og forskrifter som ble vedtatt i ulike arabiske land kort tid etterpå ligner på lovforslaget til Den arabiske liga. Allerede i 1947 advarte myndighetene i arabiske land mot angrep fra rasende masser mot jøder. Men faktisk var det myndighetene selv som oppildnet massene. Det var bakgrunnen for jødenes masseflukt fra muslimske land. Det er bakgrunnen for den jødiske nakbaen. Dette var ikke et plutselig vendepunkt. Det var ikke zionismen som forårsaket dette. Det var en fortsettelse av en historie som også inneholdt perioder med velstand og samarbeid, men som i hovedsak handlet om undertrykkelse, ekspropriering og forfølgelse. Jødene ble ikke kastet på havet – men de ble tvunget til å søke en tryggere havn.

Den gylne tidsalder Et av de påståtte bevisene på den før-sionistiske harmoni og sameksistens mellom jøder og muslimer var den såkalte jødiske «gylne tidsalder» i det muslimske Spania. Det var virkelig snakk om flere århundrer med velstand i det sørvestlige Europa, under både muslimsk og kristent styre.21 Men dette var et unntakstilfelle, og ikke regelen, og også denne perioden endte i tragedie: Joseph ibn Naghrela, storvesiren til kongen av Granada, ble henrettet sammen med ytterlige 5000 av byens jøder. Det var en hard lærepenge for jødene for at de hadde våget å bryte ut av sin tradisjonelle status som dhimmier.22 I 1135 betalte det jødiske samfunnet en høy pris for å ha forstyrret denne sosiale ordenen. Etter at en av jødene i Córdoba drepte en muslim, gikk en sint mobb til angrep på jødiske hus, plyndret dem og drepte noen av jødene som bodde der.23 20 «Jews Displaced from Arab Countries: A Story of Collusion»: <http://www.justiceforjews. com/collusion.pdf> 21 Om oppblomstringen av spansk jødedom under kristent styre iløpet av «reconquista»-en, se: Yom Tov Assis, Jewish Economy in The Medieval Crown of Aragon, 1213–1327: Money and Power, Leiden 1997. Om de kulturelle uttrykkene for «Den gylne tidsalder», se Haim Shirman, Den hebraiske sang i Spania og Provence [hebraisk], Jerusalem 1971. 22 Lewis, Jødene i islams verden [hebraisk], s. 4. 23 Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], s. 371.

DEN JØDISKE NAKBAEN

175


En av de vanskeligste periodene for spanske jøder startet da Almoraviddynastiet kom til makten. De regjerte i Spania og Nord-Afrika på 1100- og 1200-tallet. Den militante forkynnelsen til denne puritanske sekten gjorde alle motstandere – muslimer så vel som ikke-muslimer – til fiender. Jøder og kristne ble tvunget til å velge mellom å konvertere til islam, deportasjon eller døden. Mange valgte det første alternativet. Det finnes dem som sier at Maimonides var blant disse.24 Marokko Det første møtet mellom islam og jødene i Maghreb [Nord-Afrika vest for Nilen og nord for Sahara] var traumatisk. Mot den arabiske hæren stod en allianse av berbiske stammer, hvorav noen av disse jødiske, og de ble ledet av den kvinnelige jødiske hærføreren Kahina. Kahina og hennes hær klarte å holde muslimene tilbake frem til de endelig ble beseiret mot slutten av 600-tallet.25 Jøder i området led under en rekke grusomme massakrer. Hundre år etter erobringen av Maghreb ødela Idris I, grunnleggeren av det idriske dynastiet, flere av de berbisk-jødiske stammene. Noen mener at andre jødiske samfunn ble pålagt å gi 24 jødiske jomfruer til haremet hans årlig, som et tegn på overgivelse.26   Fra 800-tallet og fremover nøt det jødiske samfunnet i Fez en både økonomisk og åndelig oppblomstring – men denne rikdommen vakte misunnelse blant muslimene.27 I 1033 drepte en muslimsk mobb 6000 jøder i Fez på grunn av en maktkamp i byen.28 Under Almoravid-dynastiet i 1040 til 1147 opplevde jødene i Maghreb en ny periode med velstand, men igjen frempro-

24 Cohen, I halvmånens og korsets skygge [hebraisk], s. 247–248. Det er uenighet om hvorvidt Maimonides faktisk konverterte til islam midlertidig og under tvang. Se: Sara Strumza, «Var Rambam egentlig Hoge Muwahdi?» [hebraisk] i: Daniel Lasker og Hagai Ben Shamai (red.), Ved tiåret: Ord fra tiårskomiteen for Samfunnet for arabisk-jødisk kulturforskning fra middelalderen, Beer Sheva 2009, s. 155–156. <http://pluto.huji.ac.il/~stroums/files/Maimonides_Almohad.pdf#page=5> 25 Haim Hirshberg, «Det berberiske prestedømmet» [hebraisk], Tarbitz 26 (1957), s. 370–383. 26 Idem., Jødenes historie i Nord-Afrika, [hebraisk] bd. 1, Jerusalem 1956, s. 68–69. Om de jødiske jomfruene, se: «Morocco», Jewish Encyclopedia: <http://www.jewishencyclopedia.com/ articles/11020-morocco> Om berbisk-jødiske stammer, se Haim Hirshberg, «Nordafrikanske berbere som konverterte til jødedommen» [hebraisk], Zion 22 (1957), s. 10–20. 27 Joseph Tedghi, «Fez», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. 28 Maurice M. Roumani. The Case of the Jews from Arab Countries: A Neglected Issue, Tel Aviv 1978, s. 26. Hirshberg, Jødenes historie i Nord-Afrika [hebraisk], s. 76.

176

LØGNINDUSTRIEN


voserte deres suksess sjalusi og hat fra muslimer.29 Muslimene angrep jødene med vold i løpet av dynastiet. Også i Marokko måtte jødene velge mellom konvertering til islam og døden. Bare noen klarte å flykte.30    Almoravidenes fall førte jødene tilbake til Marokko, og det jødiske samfunnet blomstret igjen. Med velstanden kom en ny bølge med pogromer mot jødene i Fez, som følge av rykter om at jøder hadde bragt vin inn i en moské. Etter disse drapene ble jødene samlet i den første ghettoen i historien – mellah-en. Den ble etablert i år 1438 for å beskytte dem.31 Utnevnelsen av en jøde til storvesir for sultanen førte på ny til blodige opptøyer. I 1465 oppildnet en mobb til lynsjing av den jødiske vesiren og den muslimske sultanen samt en ytterligere massemassakre av jøder i mellahen i Fez, en massakre som også spredte seg til andre byer i Marokko. I selve byen Fez overlevde bare noen få jøder av et samfunn på titusener.32 Fremveksten av det alawittiske dynastiet, som regjerer i Marokko den dag i dag, og ustabiliteten Marokko gjennomgikk i dets tidlige dager, førte til en rekke pogromer mot jødene i Marokko. Den alvorligste av disse var pogromen i Tetuan i 1790, som omfattet drap, plyndring og voldtekter. Samfunnsoverhodene ble bundet levende til hester og dratt gjennom byens gater.33    Da europeiske makter trengte inn i Midtøsten og Nord-Afrika, ble den islamske verden introdusert for den europeiske antisemittismen. Konkurransen mellom de ulike miljøene og kolonialismen, som slo dypere røtter, førte til flere bølger med pogromer. Mellom 1864 og 1880 skjedde en rekke av pogromene mot jødene i Marrakech, og flere hundre ble drept.34 I 1892 utstedte sultanen et dekret med forbud om videre mishandling av jødene.   I 1903 ble 40 jøder drept i byen Taza. Fire år senere ble ytterligere 50 drept i byen Settat.35 I 1907 ble det meste av det jødiske kvartalet i Casablanca ødelagt i løpet av en tre dager lang pogrom. Rundt 30 jøder ble myr-

29 Norman Roth, Jews, Visigoths, and Muslims in Medieval Spain: Cooperation and Conflict, Leiden 1994, s. 113–115. 30 Roumani, ibid. 31 Shalom Bar Asher, «Retningslinjer om Maghreb-jødenes historie og Mercaz-aliyah-en [jødisk immigrasjon til Israel] i Algerie (1391–1492)» [hebraisk], Peamim 31 (1987), s. 26. <http:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_31.2(1).pdf> 32 Hirshberg, Jødenes historie i Nord-Afrika [hebraisk], s. 291–298. 33 «Morocco», Jewish Encyclopedia: <http://www.jewishencyclopedia.com/articles/11020morocco> 34 Roumani, ibid. 35 Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 133.

DEN JØDISKE NAKBAEN

177


det, mange kvinner ble voldtatt, og minst 250 jenter og unge kvinner ble kidnappet.36 I 1912 var det igjen en pogrom i Fez, der 60 jøder ble drept og rundt 10.000 ble gjort hjemløse.37 Til sammenligning krevde den kjente pogromen i Kishinev, som sjokkerte verden i 1903, ni år tidligere, langt færre menneskeliv.38 Frem til 1912 var jødene tvunget til å ta av seg skoene når de gikk ut av det jødiske kvartalet, for å markere sin underlegenhet i forhold til muslimene.39    Ingen av disse hendelsene hadde noe å gjøre med sionisme eller den israelsk-arabiske konflikten. I 1948 startet igjen en serie pogromer, som medførte nedslaktingen av 42 jøder i byene Oujda og Jérada.40 Til forskjell fra tidligere lignende hendelser var disse et resultat av den israelsk-arabiske konflikten. Som en direkte konsekvens av disse hendelsene emigrerte 12.000 jøder fra Marokko de påfølgende månedene – et enestående tall i marokkanske jøders historie.41 I de påfølgende årene forlot ytterligere titalls tusener jøder Marokko.    En annen alvorlig hendelse skjedde i byen Petitjean (i dag Sidi Kacem). 3. august 1954 drepte muslimske demonstranter seks jøder og tente på kroppene deres.42 Akademikeren Haim Saadoun forteller også om flere angrep mot jøder og jødisk eiendom i juli–august 1955 i Casablanca, Mazagan (i dag del av El Jadida) og Safi. Ifølge ham var «den naturlige reaksjonen emigrasjon fra Marokko, og Israel stod i sentrum for immigrasjonen».43 I årene 1955–1956 alene utvandret rundt 60.000 jøder fra Marokko til Israel. Disse hendelsene var ikke et vendepunkt. De var fortsettelsen av den miserable situasjonen jødene hadde levd under.

36 David Littman, «Jews under Muslim Rule – II: Morocco 1903–1912», Wiener Library Bulletin 29 (1976), s. 8–9. 37 Ibid., s. 16–19. 38 Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], ibid. 39 Reuven Kashani, «Den arabiske verdens jøder: sannheten og myten» [hebraisk], Retninger 5 (høsten 1979), s. 144. 40 Haim Saadoun, «‘Ha-Markiv Ha-Palestini’ Be-Hitzpartzut Alimut Bein Yehudim Le-Bein Muslemim Be-Artzot Ha-Islam» [hebraisk], Peamim 63 (våren 1995), s. 105–115. For en fullstendig oversikt over ofre, se: «Victims of Riots in Oujda and Jérada: (Morocco): June 7 and 8, 1948», Sephardic Genealogy: <http://www.sephardicgen.com/databases/ oujdaDjeradaSrchFrm.html> 41 Saadoun, ibid. 42 Yaron Tsur, «Jødene i kolonitiden» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Marokko, Jerusalem 2004, s. 75. 43 Ibid., s. 119.

178

LØGNINDUSTRIEN


Libya Frigjøringen av Libya fra inkvisisjonen og kristendommen på midten av 1500-tallet førte jødene tilbake til området. De jødiske samfunnene i Tripoli og Benghazi ble igjen aktive, under et lokalt dynasti underordnet osmansk styre. Reetableringen gikk tregt på grunn av politisk ustabilitet og interne opptøyer, der jødene ofte var de første som ble rammet. Et slikt eksempel var ved opprøret i 1589, da mange jøder ble tvunget til å konvertere til islam.44 Mellom 1793 og 1795 ble en sjørøver sendt av osmanene for å tjene som lokal hersker, og under hans styre led jødene under harde pogromer. Penger ble presset fra det jødiske samfunnet, og noen av dets medlemmer ble drept – hvorav noen ble brent levende.45    Situasjonen for Libyas jøder forbedret seg med den italienske erobringen i 1911, men andre verdenskrig førte til en betydelig forverring av deres politiske og økonomiske situasjon: Den italienske kolonimakten innførte antisemittisk lovgivning sendte jøder fra Cyernica-regionen til konsentrasjons- og utryddelsesleirer.46 I november 1945 brøt en pogrom ut i Tripoli, en hendelse som fullstendig undergravde tilliten Libyas jøder hadde til sine muslimske naboer. Den fremvoksende arabiske nasjonalismen og ville rykter om nedslakting av arabere og ødeleggelse av moskéer i det britiske mandatområdet Palestina førte til at tusenvis av muslimer gikk amok over flere dager i de jødiske nabolagene i byer i Libya. Synagoger ble skjendet, butikker ble satt i brann mens de jødiske eierne befant seg der, boliger ble utsatt for innbrudd og plyndret. 133 jøder ble drept, og mange flere ble skadet. Hele familier ble i noen tilfeller utslettet.47 En muslimsk mobb brøt igjen ut mot jødene i Tripoli 12. juni 1948. Denne gangen var jødene bedre forberedt, og antall døde ble bare 14.48

Renzo De Felice, Jøder i arabisk land: Libyas jøder mellom kolonitiden og arabisk uavhengighet og sionisme, (1835–1970) [hebraisk], Tel Aviv 1980, s. 11. 45 David Patterson, A Genealogy of Evil: Anti-Semitism from Nazism to Islamic Jihad, Cambridge University Press 2010, s. 55. Patterson tar feil i navnet på guvernøren og dato. Se også: Rachel Simon, «Khalfon, Abraham.» Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 106. 46 Rahel Simone, «Libyas jøder på terskelen av holocaust» [hebraisk], Peamim 28 (1986), s. 44–77. De Felice, Jøder i arabiske land [hebraisk], kap. 6. 47 Ibid.; De Felice, Jøder i arabiske land [hebraisk], s. 245–248. <http://www.livluv.org.il/_ Uploads/dbsAttachedFiles/224DemographyOfLibyanJews.pdf> 48 Hagag-Liluf, «Pogromene i Libya » [hebraisk], s. 15–16; De Felice, Jøder i arabisk land [hebraisk], s. 245–248. 44

DEN JØDISKE NAKBAEN

179


Den voksende frykten i det jødiske samfunnet og den økonomiske nøden som fulgte gjorde sitt. Libya ble raskt tømt for sin jødiske befolkning. Ved utgangen av 1952 var det bare 4000 jøder igjen av de 35.000 som hadde bodd der i 1948.49 Situasjonen forverret seg ytterligere etter at Libya ble medlem av Den arabiske liga i 1953, og i 1950-årene la myndighetene strenge restriksjoner på den jødiske minoriteten. Eiendom ble konfiskert, jødene ble nektet arbeid og de ble generelt utsatt for mange begrensninger.50    Opptøyer brøt igjen ut under Seksdagerskrigen, og 17 jøder i Benghazi og Tripoli ble drept. En oppildnet mobb ropte «Død over jødene!» i Tripolis gater og tente på husene til jøder mens beboerne fortsatt befant seg inne. En militær offiser massakrerte to familier. Jødene fra Benghazi ble evakuert til Tripoli og kom ikke tilbake til sine hjem.51 De gjenværende jødene i Libya ble evakuert til Italia. En rekke antijødiske lover fratok dem deres rettigheter og konfiskerte deres eiendom. Det ble også bestemt ved lov at jøder ikke lenger kunne ha jobber i det offentlige, og at all deres eiendom nå tilhørte staten.52 Algerie Også jødene i Algerie opplevde slike hendelser: Arabisk erobring, maktkamper mellom dynastier og dekreter utstedt fra almoravidene. Inspirert av en ekstremistisk sharia-lærd, som tilbød en belønning på syv gullmynter for hodet til hver drepte jøde, førte muslimer pogromer mot jødene i det algeriske Sahara i årene 1490–1492. Det ble slutten på en mer enn 1000 år gammel jødisk tilstedeværelse i denne delen av Sahara.53 Denne samme lærde forårsaket også utvisningen av det lille jødiske samfunnet i Timbuktu, etter å ha overtalt Malis hersker til å erklære jødedommen ulovlig og forby jøder adgang til byen.54 Yaakov Hagag-Liluf, «Migrasjoner og demografien av Libyas jøder» [hebraisk], Den nasjonale organisasjonen for Libyas emigranter: <http://www.livluv.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/224 DemographyOfLibyanJews.pdf> 50 Maurice M. Roumani, The Jews of Libya: Coexistence, Persecution, Resettlement, Portland 2009, s. 100–104. 51 G. Boukhobza, «Justice for Jews from Arab nations», The New York Times 1. juli 2003: <http://www.nytimes.com/2003/07/01/opinion/01iht-edbouk_ed3_.html> 52 Roumani, The Jews of Libya, s. 199–203. 53 John O. Hunwick, «Al-Mahîlî and the Jews of Tuwât: The Demise of a Community», Studia Islamica 61 (1985), s. 155–183; Jacob Oliel, «Tamentit», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. 54 Aomar Boum, «Timbuktu», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. 49

180

LØGNINDUSTRIEN


Selve Algerie var delt mellom berbiske kongedømmer og territorier som var underlagt det kristne Spania. Krigene dem imellom rammet også jødene i området. I byen Tlemcen, som nøt relativ fred, blomstret det jødiske samfunnet, som også tok opp i seg flyktninger fra det kristne Spania. Noen av disse ble brukt som «hoffjøder» hos herskeren, noe som vekket misunnelse og vold mot jødene.55 I den osmanske perioden hadde det jødiske samfunnet perioder med oppblomstring, men også forfølgelse. Ved midten av 1500-tallet ble jødene i Algerie anklaget for et opprør, og mange ble straffet med tvangsarbeid og offentlig ydmykelse. Det jødiske samfunnet ble tvunget til å betale for byggingen av hus der tyrkiske soldater skulle bo.56    Holdningen de osmanske myndighetene hadde til sine provinser generelt, og særlig de afrikanske, var preget av økonomisk utbytting. Det kom til uttrykk i at en stadig tyngre økonomisk byrde ble lagt på jødene, og de, som dhimmier, ble offentlig ydmyket. Frem til 1800-tallet ble de likevel sjeldent forfulgt i praksis. De få jødene som tjente ved herskerens hoff som leger og diplomater ble utsatt for press og misunnelse fra andre maktsentra. I 1805 ble en slik rådgiver drept, og den første massakren mot jøder i Algerie startet. Ytterligere massakrer skjedde i 1815 og 1830.57 Situasjonen for jødene forbedret seg med starten på den franske okkupasjonen i 1830, men dette forhindret ikke en bølge av franskinspirert antisemittisme og en rekke utbrudd av antijødisk vold fra muslimer i løpet av 1880-årene.58 Inspirert av nazistisk tankegods ble 25 jøder massakrert i byen Constantine i 1934, og jødene ble forfulgt også under Vichy-regimet.59

Norman Stillman, «Tlemcen», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. <http://www.daat.ac.il/daat/vl/tohen.asp?id=516> (s. 8–9). 57 David Corcos et al., «Algeria», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library; Roumani, The case of the Jews, s. 26. 58 «Algeria», The Jewish Encyclopedia, <http://www.jewishencyclopedia.com/articles/1221.58algeria>; David Schroeter, «Algeria», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online, juli 2013. Om antisemittisme i Algerie og kolonialismen, se: Emmanuel Sivan, «Jødehat i Algerie som følge av kolonitilstand» [hebraisk], Peamim 2 (sommeren 1979) s. 92–108, <http:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_2.9.pdf> 59 Gita Amifaz-Zilber, «Algeries jøder under Vichy-regimet» [hebraisk], Fakkel 12 (1984), s. 116–123; Idem., «Relasjoner mellom arabere og jøder i Vichy-Algerie» [hebraisk], Fakkel 15 (1987), s. 140–150; David Cohen, «Den jødisk-algeriske komite for sosial forskning foran antisemitisme i Algerie: Studie i notatene» [hebraisk], Peamim 91 (2002), s. 79–104; <http:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_91.7(1).pdf>; Michael Abutboul, «Algeries, Tunisias og Marokkos jøder 1940–1943» [hebraisk], Peamim 28 (1986), s. 79–106; <http:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/Article_28.4(1).pdf>; Eve Evatt-Nitza, «Undervisningsforbud mot Algeries jøder 1940–1943» [hebraisk], Røtter i øst 1 (1986), s. 121–144. 55 56

DEN JØDISKE NAKBAEN

181


Forbedringen i jødenes situasjon etter andre verdenskrig var midlertidig. I løpet av Algeries kamp for frihet fra franskmennene fant jødene seg fanget mellom sine franske statsborgerskap og den algeriske nasjonalbevegelsen. Tilfeller av pengeutpressing mot hele jødiske samfunn og fysiske angrep fra muslimer var et ganske vanlige, for ikke å snakke om at nasjonalismebevegelsens slagord var «Algerie for muslimer», ikke «Algerie for algeriere», som en skulle ha trodd.60 I mai 1956 ble en jødisk kafé i Constantine angrepet, og 13 ble drept.61    Angrepene mot jøder fortsatte også etter at Algerie hadde oppnådd uavhengighet i 1962. Det samme året ble det vedtatt lover mot ikke-muslimers statsborgerskap, og beslagleggelse av deres eiendommer ble erklært.62 I praksis følte rundt 130.000 jøder at det ikke var noen mulighet til å kunne leve i fred i den nye selvstendige staten, og nesten alle forlot Algerie sammen med europeerne, eller pied noirs, som de franske nybyggerne i Algerie også ble kalt.63 Tunisia Situasjonen for jødene i Tunisia var generelt sett bedre enn i andre land i Maghreb. Da byen Kairouan ble grunnlagt (i sentrum av dagens Tunisia), ble jøder invitert til å bosette seg der, og de ble til og med fritatt fra å betale skatter. Byen ble raskt et åndelig sentrum, for både jøder og muslimer, og den ble et viktig gjennomfartssted for handel mellom Afrika og Levanten, en handel der jødene fikk en sentral rolle. Det jødiske samfunnet i Kairouan ble ødelagt, og alle i byen ble drept, i påfølgende raid fra beduiner på 1000-tallet. Etter at byen ble gjenoppbygd, fikk ikke-muslimer forbud mot å bo der. Forbudet stod i kraft frem til den franske erobringen 700 år senere.64    Etter fallet til almoravidene, som hadde utstedt dekreter om «konvertering eller døden» mot ikke-muslimer, vendte jødene tilbake til Tunisia, og denne gangen bosatte de seg i kystbyene, særlig Tunis og Djerba. Hafsid-dynastiet som fulgte (1228–1535), tolket Omar-pakten strengt, særlig når det kom til regler rundt påkledning og forbud mot at arabisktalende jøder kunne besitte

Bernard Lewis, Midtøsten og Vesten [hebraisk], Tel Aviv 1970, s. 104–105. Michael Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], Jerusalem 2006, s. 293–308. 62 Meron, «Why Jews Fled the Arab Countries». 63 Martin Evans, «Algeria’s Jewish Question», History Today 62, 7, s. 10–16. 64 Menahem Ben-Sasson, «Qayrawan», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. 60 61

182

LØGNINDUSTRIEN


land og eiendom. Jødene ble likevel sjeldent forfulgt, og myndighetene var til og med milde mot europeiske jøder som ønsket å immigrere til Tunisia.    Til tross for dette fortsatte muslimer å se på jøder som mindreverdige på et sosialt nivå.65 Slik var det også i den osmanske perioden og under Husseindynastiet. Når overhodet for det jødiske samfunnet overleverte jizya-skatten, ble han slått i hodet av beyen, som en offentlig markering av hans mindreverdige posisjon. Jødene fikk bare lov til å bo i spesielle nabolag, og de fikk ikke lov til å eie eiendommer utenfor disse.66    Det var noen tilfeller av hard forfølgelse, som fra beyen selv i 1752. Det skjedde i forbindelse med et opprør mot hans autoritet. Det jødiske kvartalet ble plyndret, og innbyggerne ble utsatt for pogromer. Noen år senere erobret den algeriske hæren Tunis, og det endte med ødeleggelse og blodbad i byen. De konsentrerte sin vrede mot det jødiske nabolaget, som ble fullstendig ødelagt og plyndret. Mange jøder ble myrdet, og kvinner ble voldtatt. Tunisiske jøder flyktet til Italia og Tripoli, helt til beyen gjenopptok sitt styre.67 I 1823 innførte beyen også Omar-pakten på kolonien av toskanske jøder i Tunis («Grana»), som frem til da hadde vært fritatt for disse reglene. Håndhevelsen av regelverket brakte med seg mange voldshandlinger.68    Ved begynnelsen av 1800-tallet, parallelt med reformintiativer, fant det igjen sted fysiske angrep mot jøder og deres eiendom. De mest alvorlige skjedde på midten av århundret, da beyen ønsket å oppheve Omar-pakten til fordel for en egalitær konstitusjon som skulle oppheve dhimmi-statusen og pålegge skatter på alle innbyggerne. Han utnevnte til og med en jøde til stillingen som finansminister. Dette ledet til opprør over hele landet, og angrep mot jødiske samfunn ble i løpet av noen år en vanlig affære, frem til den konstitusjonelle reformen ble avblåst.69 Full likhet for loven ble først oppnådd med den franske erobringen i 1881 og etableringen av et protektorat, selv om den franske antisemittismen også bidro til å forgifte atmosfæren.

Pesah Shin’ar, «Jødisk-arabiske relasjoner i Maghreb i vår tid, i forskningens og litteraturens speil» [hebraisk], Peamim 4 (1980), s. 15. David Corcos og Haim Saadoun, «Tunis, Tunisia», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library. 66 Haim Saadoun, «Tunisia», Encyclopedia of Jews in the Islamic World, Brill Online 2014. 67 Hirshberg, Historien om jødene i Nord-Afrika, bd. 2, s. 132. 68 Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia». 69 Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia», Hirshberg, Historien om jødene i Nord-Afrika, bd. 2, s. 145. 65

DEN JØDISKE NAKBAEN

183


Samtidig med forsøkene på å integrere jødene i landet, og kanskje nettopp på grunn av dette arbeidet, var det flere blodige utbrudd av vold mot jøder i løpet av 1900-tallet. En gruppe tunisiere som hadde vervet seg som frivillige til den osmanske hæren under første verdenskrig, gjennomførte i løpet av tre dager en pogrom mot jødene i Tunis. Dusinvis av jøder ble drept, blant disse kvinner og barn. Voldsutbrudd forekom også i begynnelsen av 1920-årene, men franske myndigheter og den tunisiske nasjonale bevegelsen lyktes i å forhindre dem i å skape et blodbad.70 Situasjonen for jødene ble forverret med andre verdenskrig, med den økte antisemittiske oppildningen og Vichyregimet. I november 1942 etablerte tyskerne et direkte tysk styre i et halvt år. Jødene ble nå underlagt raselovene og tvunget til å bære en gul stjerne. Jødisk eiendom ble konfiskert, tusener ble sendt til arbeidsleirer og mange ble drept – også med hjelp av muslimske kollaboratører. De muslimske myndighetene protesterte, og noen tok til og med affære for å redde jødiske liv, men i likhet med i Europa var de fleste i landet likegyldige overfor jødenes skjebne.71    Som følge av delingsplanen ble det erklært en økonomisk boikott av jødene i Tunisia, og angrep mot dem ble nå dagligdagse hendelser. I august 1947 ble en rekke jøder drept under en antifransk demonstrasjon i byen Sfax. Bortsett fra dette er det ikke registrert noen alvorlige voldsutbrudd, og til tross for den tunisiske støtten til den arabiske kampen i det britiske mandatområdet Palestina, forekom ingen angrep som førte til dødsfall, som det gjorde i andre land i Maghreb-regionen.72 I juni 1952, med eskaleringen av den nasjonale kampen for frigjøring fra franskmennene, stormet en mobb det jødiske kvartalet i Tunis. Det varte i tre dager, og en jødisk ungdom ble drept i opptøyene.73 Trakasseringen av jøder i landsbyer og i provinsene i det sørlige Tunisia fortsatte både før og etter uavhengigheten i 1956, til tross for den forsonende politikken den tunisiske presidenten Habib Bourguiba førte, både mot landets jøder og mot staten Israel.

70 Yaron Tsur, Hendelser august 1917 I Tunisia: Anatomien av muslimske opptøyer under koloniregimet, MA-avhandling, Hebrew University 1981. 71 Om tunisiske jøder i andre verdenskrig, se Robert Satloff, Among the Righteous, Public Affairs 2007. 72 Haim Saadoun, «Ros for trofasthet og velvilje: Tunisiske jøder og franskmenn i Tunisia, 1948» [hebraisk], Mekdam ve Yamim 7 (2000), Universitat Haifa, 5760, s. 137–184: <https:// www.ybz.org.il/_Uploads/dbsAttachedFiles/mikedem.umimaaim.2.pdf> 73 Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], s. 343–344.

184

LØGNINDUSTRIEN


Følelsen av uro økte etter oppløsningen av jødiske institusjoner, ødeleggelsen av det jødiske kvartalet og flyttingen av den gamle jødiske gravgården til Tunis, som del av et gjennomgående reformprogram. Etter at flere ledere av det jødiske samfunnet ble arrestert, og den franske hæren evakuerte sine baser i landet, følte jødene usikkerhet, og det store flertallet forlot landet.74 Deres følelse ble bekreftet: Den antijødiske oppildningen økte fra midten av 1960-tallet, og i juni 1967 brøt det ut en ny bølge med ødeleggelse og plyndring av jødisk og vestlig eiendom, inkludert skjending av synagogen i Tunis.75

Irak Jødene i Irak var kjent med både perioder med velstand og perioder med motgang. Den muslimske erobringen ble ønsket velkommen etter mange år med undertrykkelse. De første århundrene av islam var tilnærmingen til jøder generelt sett tolerant. Dette førte med seg fremveksten av de store jødiske læreinstitusjonene – yeshiva-ene – i Bavel,76 selv om kalifenes maktkamper i 661–750 i dette området også rammet jødene. Høye eiendomsskatter som ble pålagt ikke-muslimer, førte til at jødene i Irak forlot jordbruket. De flyttet inn til de store byene, som vokste raskt etter grunnleggelsen av Bagdad i 762.77 Abbasid-dynastiet bød på både opp- og nedturer for jødene. Det var forfølgelse under kalifene al-Ma’moun og al-Mutawakkil på 800-tallet. Den sistnevnte var den første herskeren som påla jøder (og kristne) å ikle seg honningfarget stjerne, en praksis som senere ble overtatt i Europa, og som trolig er opprinnelsen til den velkjente gule stjernen.78    Jødenes situasjon ble forbedret under første verdenskrig med britenes erobring i 1917, men dette endte i 1932 da det nå uavhengige Irak tok de første skrittene i motarbeidingen av jøder.79 Tysk innflytelse økte i disse årene og nådde sitt høydepunkt med den store pogromen farhoud-en i 1941. 182

74 Gilbert, I Ismaels telt [hebraisk], s. 269; Laskier, Israel og aliyah-en fra Nord-Afrika [hebraisk], s. 362–366, 525 passim. 75 Corcos og Saadoun, «Tunis, Tunisia». 76 Stillman, The Jews of Arab Lands, s. 29. 77 Abraham Ben-Yaacob, et al., «Iraq», Encyclopaedia Judaica, Gale Virtual Reference Library. 78 Stillman, The Jews of Arab Lands, s. 167 79 Ester Glitzenstein-Meir, «Iraks og dets jøder – generell oversikt» [hebraisk], i: Saadon (red.) Israels samfunn i Østen i det 19.–20. århundre: Irak, Jerusalem, undervisningsdepartementet og Ben-Zvi-instituttet 2002, s. 9–18.

DEN JØDISKE NAKBAEN

185


jøder ble drept (historikeren Elie Kedourie anslår tallet til 600),80 og tusenvis av jødiske hjem ble vandalisert og tømt for verdisaker. Før dette, da et pronazi-regime i en kort periode styrte Irak, hadde den palestinske stormuftien Haj Amin al-Husseini brukt sin tid til å preke mot jøder og å mane til angrep mot dem.81    Det jødiske samfunnet kom seg og blomstret igjen, men farhoud-en og trakasseringen fra 1946 til 194982 endret Iraks jøder fra å være et blomstrende samfunn til å bli flyktninger. 15. mai 1948, rett etter Israels uavhengighetserklæring, gikk Irak til krig mot den nye jødiske staten. Militærregimet som ble erklært i Irak begynte systematisk å forfølge sine jødiske innbyggere. Hundrevis av dem ble sparket fra sine stillinger i det offentlige, og kjøpmenn ble underlagt drakoniske restriksjoner som forverret den økonomiske situasjonen for det jødiske samfunnet. Jødene ble nektet grunnleggende helsetjenester og sanitære tjenester, og de ble tvunget til å «donere» penger for å finansiere den militære kampen mot den nylig opprettede jødiske staten.83    Aller verst var det at flere hundre jøder de to neste årene ble arrestert med ulike anklager og ført frem for militære domstoler. Irakerne dømte dem til lange fengselsstraffer og store bøter. Myndighetene anklaget en av de rikeste jødene i Irak, Shafiq Ades, for konspirasjon, til tross for at han langt fra var noen tilhenger av zionismen. Etter en liksom-rettssak, og til tross for internasjonalt press for å moderere avgjørelsen, ble Ades i september 1948 hengt foran sitt eget hus i byen Basra. Etter dette forstod Iraks jøder at det var på tide å søke en fremtid et annet sted, og de startet å lete etter måter å flykte fra landet på.84

80 Elie Kedourie, «The Sack of Basra and the Farhud in Baghdad», Arabic Political Memoirs and Other Studies, London, Frank Cass 1974, s. 298. 81 Ester Glitzenstein-Meir, «Pogromene mot Baghdads jøder: Ha-Shavu’ot, helligdager 1–2 i juni 1941» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 21–37; Nissim Kazaz, «Rapport fra granskningskomiteen på vegne av Iraks regjering om hendelsene 1.–2, juni 1941» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 46–59; «Pogromene mot Baghdads jøder og bosetningen i Israels reaksjoner» [hebraisk], Peamim 8 (1981), s. 60–91. 82 Ester Glitzenstein-Meir, «Konflikten om landet Israel og relasjoner mellom jøder og muslimer i Irak på 40-tallet» [hebraisk], Peamim 62 (1995), s. 111–131. 83 Itamar Levin, Solnedgang i øst. Eliminering av de jødiske samfunn i arabiske land og ekspropriering av eiendommene deres [hebraisk], Tel Aviv 2001, s. 49–62; Dafna Tsimhoni, «Iraks regjering og den store aliyah til Israel» [hebraisk], Peamim 39 (1989), s. 66–68. 84 Nissim Kazzaz, «Jødene i deres nærområde» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Iraq, Jerusalem 2002, s. 26. Moshe Gat, The Jewish Exodus from Iraq, 1948–1951, London 1997, s. 38–41.

186

LØGNINDUSTRIEN


I mars 1950 tillot myndighetene jødene å forlate landet på den betingelse at de oppga sine statsborgerskap. De som reiste, ble tvunget til å selge sine eiendeler svært billig. Ett år senere, i mars 1951, beslagla de irakiske myndighetene eiendommene til tusenvis av jøder som allerede hadde registrert seg for å utvandre til Israel, men som ennå ikke hadde lykkes i å forlate landet.85 Ved utgangen av samme år hadde rundt 90 prosent av de 135.000 irakiske jødene forlatt landet, der de etterlot seg mye eiendom og enorme mengder kapital.86    Nuri Said, Iraks statsminister på denne tiden, presenterte en plan for utvisningen av irakiske jøder allerede i februar 1949,87 selv før deres hastige og tvungne utreise fra Irak noen år senere. I kapittel fire så vi at Said gjorde det klart at «jødene alltid har vært roten til alt ondt i Irak … Nei … det er bedre for oss å bli kvitt dem mens vi har muligheten». Said la til og med frem en plan for å transportere jødene gjennom Jordan for å tvinge dem til å flytte til Israel.88 Jordan motsatte seg planen, men til sist gjennomgikk Iraks jøder en tvungen utvisning.    Fra ulikt hold har noen hevdet at masseutvandringen ble forårsaket av bomber kastet mot jøder i mai og juni 1950 og januar 1951. Akademikeren Ester Glitzenstein-Meir har undersøkt og tilbakevist disse påstandene.89 På den tiden den første bomben ble kastet, hadde ikke utsendingene fra Israel engang åpnet lister for immigrasjon til Israel, og da en bombe ble kastet, skadet mange og fikk stor oppmerksomhet, hadde brorparten av jødene allerede registrert seg for utvandring til Israel, og utsendingene klarte ikke å holde tritt.    Jødene som forble i Irak, ble utsatt for alvorlig forfølgelse. I 1967 ble 14 personer, inkludert 11 jøder, dømt til døden under falske anklager om spionasje. Radio Irak inviterte til og med massene til å se på hengingene i en festlig sammenkomst.90

Det finnes en rapport om at loven ble annullert i 1960 (<http://www.jta.org/ 1960/01/26/ archive/iraq-cancels-law-abolishing-citizenship-for-jews-who-left-country>), men dette førte ikke til tilbakeføring av eiendom, og i praksis kan ikke jøder saksøke for deres eiendommer, siden den nye statsborgerskapsloven som trådte i kraft i 2006, hindrer jøder i å få statsborgerskap, og nekter dem dermed enhver rett til deres eksproprierte eiendeler. (<http://jewishrefugees.blogspot.co.il/2010/10/can-israelis-of-iraqi- origin-recover.html>) 86 Ester Glitzenstein-Meir, «Den store aliyah fra Irak: årsaker, omstendigheter og konsekvenser» [hebraisk], Peamim 71 (1997), s. 25–54. 87 Moshe Gat, The Jewish Exodus from Iraq 1948–1951, Frank Cass 1997, s. 46. 88 A. Kirkbride, From the Wings, London 1976, s. 115–116. 89 Se Glitzenstein-Meir, s. 27. 90 Gilbert, In Ishmael’s House, s. 295–296. 85

DEN JØDISKE NAKBAEN

187


Syria I dette landet ble den første blodanklagen i et muslimsk land spredt, i Damaskus i 1840. Det må imidlertid presiseres: Det var ikke muslimer som spredte den, men den franske og senere den engelske konsulen. Den osmanske sultanen tok jødene i forsvar.91 Blodanklagen, som rammet mange jøder, fant fruktbar jord blant muslimer som misunte jødene. Lignende beskyldninger og pogromer skjedde i Aleppo (1810), Beirut (1824), Antiokia (1826), Hama (1829), Tripoli (1834), Deir El Kamar (1847), Damaskus (1848), Aleppo igjen (1853) og Damaskus igjen (1890).92   I 1986 ble blodanklagen i Damaskus til en bok, The Matzah of Zion, skrevet av Syrias daværende forsvarsminister Mustafa Tlas. Han hevdet at jødene faktisk brukte blod fra en kristen munk for å bake matzah.93 Boken ble en suksess i den arabiske verden, og den ble en inspirasjon for lignende publikasjoner.94 Denne boken ble dermed til tilknytningspunktet mellom den gamle kristne antisemittismen og den nye antisemittismen i form av hat mot Israel.    I opptøyer som brøt ut i jødiske nabolag i Aleppo 1. desember 1947, ble 150 hus skadet, i tillegg til 50 butikker og kontorer som tilhørte jøder, 15 skoler og 10 synagoger (inkludert synagogen der Aleppo-kodeksen ble oppbevart). I august 1948 skjedde det igjen voldelige angrep mot det jødiske kvartalet i Damaskus. 13 jøder ble drept (blant disse åtte barn) og 26 ble såret.95 I løpet av Uavhengighetskrigen ble noen titalls jøder drept i Aleppo og Damaskus, og mange flere ble skadet. To tredeler av de syriske jødene ble tvunget til å flykte fra sitt land innen utgangen av 1949. Skjebnen til dem som ble igjen ble verre, og mange måtte flykte uten noen av sine eiendeler.96    Tidlig i 1949 beordret den syriske regjeringen alle banker til å fryse sparepengene til jøder og gi myndighetene detaljerte lister over deres eiendeler.97

R. Florence, Blood Libel: The Damascus Affair of 1840, University of Wisconsin Press 2004. Jacob Landau og Moshe Maoz, «Jøder og ikke jøder i Egypt og Syria i den 19. århundre » [hebraisk], Peamim 9 (1981), s. 7. 93 A. Cooper, «Arabs’ Hatred of Jews: Can the Carnage Be a Surprise?» The Los Angeles Times, 9. desember 1986: <http://articles.latimes.com/1986-09-12/local/me-11775_1_jew-hatred> 94 «The Arab Answer to ‘Schindler’s List’», MEMRI Dispatch 190, (hentet 16. september 2013): <http://www.memritv.org/report/en/428.htm> 95 Michael Laskier, «I skyggen av den arabisk-israelske konflikten og den arabiske nasjonalismen» i: Relasjoner mellom jøder og muslimer i Syria i årene 1948–1970 [hebraisk], Peamim 66 (1996), s. 77. 96 Ibid., s. 70–127. 97 Ibid., s. 77–78. 91 92

188

LØGNINDUSTRIEN


Noen av disse eiendelene, deriblant mange hus, ble konfiskert og gitt til palestinske flyktninger, som var plassert i den jødiske ghettoen i Damaskus.98 Også den jødiske «Alliance»-skolen ble tatt av myndighetene og brukt til utdanning av barna til de palestinske flyktningene. En fransk diplomat klaget til myndighetene over dette, og ble fortalt at de syriske jødene måtte gi plass for arabiske flyktninger, siden sistnevnte hadde blitt utvist fra Palestina av sionistene99 – nok et tegn på befolkningsutveksling. Jødene som forble i Syria etter etableringen av staten Israel, levde der i flere år som gisler.    Et interessant aspekt fra Syria er dette: I 1936 sendte seks alawitter fra Syria et brev til den franske utenriksministeren der de krevde at Frankrike fortsatte sin kontroll over Syria. Jødene bragte med seg fred og utvikling og spredte gull og velstand i Palestina, og de fordrev ikke noen. Til tross for det erklærte muslimene hellig krig mot dem, og de nølte ikke med å massakrere kvinner og barn, til tross for mandatmyndighetene vaktsomme øyne. En forferdelig skjebne venter jødene dersom mandatet avsluttes og muslimene forenes.100 En av dem som skrev under på dette ekstraordinære brevet var bestefaren til Bashar Assad, den nåværende sterkt antisemittiske herskeren i Syria. Iran Fremveksten av det safavidiske imperiet og sjiaislams spredning på 1500-tallet førte til en økende avstand mellom det iranske jødiske samfunnet og andre jødiske samfunn i verden. Forfølgelsen var verre enn under sunnimuslimsk styre, og jøder ble ansett som urene. Mens andre jødiske samfunn også hadde perioder med oppblomstring, opplevde iranske jøder for det meste bare forfølgelse, undertrykkelse og isolasjon.101

98 Michael Fischbach, Records of Dispossession: Palestinian Refugee Property and the Arab-Israeli Conflict, Columbia University Press 2003, s. 171. 99 Yaacov Meron, «Utkastelsen av jødene fra arabiske land og den palestinske holdningen til den» [hebraisk], Stat, regime og internasjonale relasjoner 36 (1992), s. 34. 100 Brevet i sin helhet er tilgjengelig på nettsiden til dr. Mordechai Kedar: <http://www. jewishpress.com/indepth/analysis/dr-mordechai-kedar/assads- grandfathers-1936-letterpredicts-muslim-slaughter-of-minorities-praises-zionists/ 2012/09/20/0/> 101 Walter Yosef Fishel, «Jødene i Iran på 17–18-hundretallet: politiske, økonomiske og samfunnsmessige aspekter » [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 5–31; Amnon Nezter, «Forfølgelse og utrydning i historien til jødene i Iran på 17-hundretallet» [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 32–56.

DEN JØDISKE NAKBAEN

189


Et av høydepunktene i forfølgelsen skjedde i 1839 i byen Mashhad. Jødene led under plyndring og voldtekter, et titalls personer ble drept, og medlemmer av det jødiske samfunnet ble tvunget til å konvertere til islam.102 Lignende hendelser skjedde også i andre byer. Et brev fra sjefsrabbineren i Teheran i 1874 til Alliance snakker om uendelige lidelser i det jødiske samfunnet, som har viet hele sin eksistens til å forsvare seg mot ustoppelig vold. I 1910 var det en blodanklage i Shiraz, som ledet til at 12 jøder ble drept, og at alle jødiske hus ble plyndret.103    Fra slutten av 1800-tallet og til første halvdel av 1900-tallet var det forbudt for jøder å forlate husene sine på dager med regn eller snø, fordi regnet og snøen kunne spre jødenes urenhet til omgivelsene. Av samme grunner var det forbudt for jøder å bruke offentlige bad eller drikke ved de lokale tehusene.104 Til tross for dette skjedde det en viss forbedring i jødenes situasjon etter den konstitusjonelle revolusjonen i 1905 og fremveksten av Pahlavi-dynastiet i 1921. Det omfattet en prosess med sekularisering og inkludering i handelslivet. Til tross for denne bedringen kom mange iranske jøder til Israel selv før staten ble opprettet, og den største bølgen kom i 1949–1953.    Den islamske revolusjonen førte med seg hardere holdninger overfor jødene, siden de ble indentifisert med monarkiet, Israel og Vesten. Lederen for det jødiske samfunnet i Iran ble hengt allerede i 1979, og ytterligere et dusin jøder ble henrettet med ulike påskudd. En endeløs bølge av antisemittiske og holocaust-fornektende publikasjoner oversvømte den iranske republikken, og dette førte til en ny bølge emigrasjon, delvis til USA og delvis til Israel.105 Jemen Her finner du en av de mest undertrykte jødiske gruppene i den muslimske verden. I 1173 sendte lederen for det jødiske samfunnet i Jemen et brev til Maimonides som beskrev en lang liste av mishandling og tvangskonverterin-

Amnon Netzer, «Historien til Anusei Mashad ifølge Yaakov Dilmaniyan» [hebraisk], Peamim 42 (1990), s. 127–156; Azaryah Levy, «Vitnemål og dokumentasjon for historien om Mashad-jødene» [hebraisk], Peamim 6 (1980), s. 57–73. 103 <http://www.bh.org.il/he/database-article.aspx?84450> 104 David Menashri, «Jødene under palavitt-kongedømmet og den Islamske revolusjon» [hebraisk], i: Haim Saadoun (red.), Iran, Jerusalem 2006, s. 56–57. 105 David Yerushalmi, «Irans jøder – historie, samfunn og kultur av en gammel diaspora» [hebraisk], Lys og skygger, 2011, i Vera B. Moreen et al., «Iran/Persia», Encyclopedia of Jews, s. 17–31. 102

190

LØGNINDUSTRIEN


ger. Etter denne henvendelsen sendte Maimonides sin berømte «Epistel til Jemen», der han blant annet drøftet jødiske lidelser under islamsk styre.106    Tre år etter at Imam al-Mahdi kom til makten i 1679, ble jødene utvist til et av de mest ufruktbare områdene i Jemen, kjent som Mawsa-eksilet.107 I henhold til ulike anslag døde mer enn halvparten av jødene i eksilet.108 Det zaydiske styret førte med seg tilbakevendingen av de undertrykkende dekretene. Et av de verste var «dekretet om foreldreløse», som krevde at foreldreløse barn måtte konvertere til islam.109 Det osmanske styret (1872–1918) var en midlertidig forbedring, før forordningene ble fornyet i regjeringstiden til imamen Yihya, som håndhevde dem strengt. Ytterligere dekreter ble utformet for å fremstille jødene som mindreverdige i forhold til muslimer. Rundt 50 prosent av de jemenittiske jødene kom til Israel før 1948. Da det nærliggende britiskstyrte Aden ble opprettet, brøt pogromer ut i 1947 og krevde livene til 97 jøder. 106 av 170 butikker som var i jødisk eierskap, ble totalt ødelagt. Hundrevis av hus og alle byggene som tilhørte det jødiske samfunnet, ble satt i flammer.110   18. desember 1948 druknet to muslimske jenter i nærheten av det jødiske kvartalet i byen Beer Sanaa. Muslimene beskyldte jødene for drap, og dette førte til en bølge av voldelige hendelser mot jøder. 60 jøder ble arrestert, og det jødiske samfunnet ble ilagt en stor bot. «Denne blodanklagen hadde betydning for den hastige utvandringen av Sana’as jøder fra Jemen.»111 Den samme måneden startet operasjonen «På ørnevinger», der nesten alle Jemens 43.000 jøder i løpet av 22 måneder emigrerte til Israel.

<http://www.daat.ac.il/daat/mahshevt/mekorot/teyman-2.htm> Joseph Tobi, «Islamisering blant Jemens jøder under Zaidi-regimet– Zaidi-tradisjonens holdninger, Imami-regimet og det islamske samfunnet» [hebraisk], Peamim 42 (1990), s. 105–126. 108 Joseph Tobi, The Jews of Yemen: Studies in Their History and Culture, Leiden: Brill 1999, s. 48; Gilbert, In Ishmael’s House, s. 83. 109 Bat-Zion Eraqi-Klorman, «The Forced Conversion of Jewish Orphans in Yemen», International Journal of Middle East Studies, 33, 1 (2001), s. 23–47. 110 Reuven Aharoni, Adens jøder: et samfunn som var [hebraisk], Tel Aviv 1991, s. 333–342. Saadoun, «Den palestinske komponent», s. 94–95. 111 Haim Saadoun (red.), Jemen, Jerusalem 2002, s. 122. 106 107

DEN JØDISKE NAKBAEN

191


Egypt Situasjonen for Egypts jøder ble betydelig forbedret da Muhammed Ali kom til makten i 1805, men vitnesbyrd fra en samtidig fransk diplomat, Edmond Combes, etterlater liten tvil om deres egentlige status: «I muslimenes øyne finnes det ingen rase som er mer verdig å forakte enn den jødiske rase.»112 Etter blodanklagen i Damaskus begynte lignende beskyldninger å spre seg også i Egypt, og disse ledet gjentatte ganger til angrep av en oppildnet mobb – i årene 1870, 1880, 1881, 1882, 1890 og 1892.113   2. november 1945, på 28-årsdagen for Balfour-deklarasjonen, angrep demonstranter i Kairo og Aleksandria jødiske butikker og hus. Nyhetsbyråer meldte om at demonstrasjoner som startet på morgenen «ble til voldsomme antijødiske opptøyer».114 Mobbens gjentatte forsøk på å bryte seg inn i det jødiske kvartalet i Kairo mislyktes, takket være oppfinnsomheten til unge lokale jøder som satte opp barrierer og blokkerte veien for opprørerne. Til tross for dette ble synagoger i byen utsatt for innbrudd og plyndret. Tora-ruller ble brent.   I 1947 ble «Bedriftsloven» vedtatt. Den rammet jødiske bedrifter hardt og førte til konfiskering av eiendommen deres.115 Samtidig med den egyptiske hærens invasjon i Israel i mai 1948 ble hundrevis av jøder arrestert og holdt i fengsel over lang tid. De egyptiske myndighetene kunngjorde at jødene var både kommunister og sionister, uten engang å gjøre et forsøk på differensiere mellom disse to gruppene.116 30. mai kunngjorde de egyptiske myndighetene at de ville ekspropriere eiendommen til enhver borger «hvis handlinger truer statens sikkerhet». Mye jødisk eiendom ble konfiskert. I juni 1948 brøt det ut voldelige opptøyer, som krevde mer enn 80 menneskeliv. 34 ble skadd.117 Ifølge Ruth Kimhi ble toppen nådd i juli 1948: Hundrevis av butikker ble plyndret og ødelagt, og en egyptisk mobb angrep jøder (og utlendinger) i gatene, i fullt dagslys. Mer enn 100 jøder ble drept denne måneden, og et ti-

Giselle Littman, Les Juifs en Egypte, Geneva 1971, s. 33. Landau og Maoz, «Jøder og ikke jøder i Egypt og Syria» [hebraisk], s. 7. 114 «3 dagers opptøyer mot Egypts jøder» [hebraisk], Davar 4. november 1945. 115 Gilbert, In Ishmael’s House, s. 202. 116 Hagai Ehrlich, «Egypt og dets jøder» [hebraisk], i: Nahem Ilan (red.), Egypt, Jerusalem 2008, s. 22. 117 Saadoun, «Den palestinske ingrediensen» [hebraisk], s. 92. 112 113

192

LØGNINDUSTRIEN


talls ble såret.118 20.000 jøder forlot Egypt innen 1950 for å unnslippe denne volden.119    I november 1956, etter Sinai-krigen, innførte Egypt en lov som i praksis opphevet egyptiske jøders statsborgerskap. Som et resultat skjedde en masseutvisning av titusener av jøder fra Egypt, hvorav brorparten i løpet av få dager ble flyktninger, mens det ble foretatt en massekonfiskering av eiendommene deres. Mer enn 1000 jødiskeide fabrikker og bedrifter ble nasjonalisert.120 Verdifull jødisk eiendom ble igjen i Egypt.121 Som i Irak hadde også den egyptiske statsministeren, Ibrahim Abdel Hadi, fremmet tanken om at eksproprieringen av jødisk eiendom skjedde i bytte mot Israels nasjonalisering av eiendom som ble igjen etter palestinerne.122 Palestina Under det osmanske riket var det ingen politisk enhet som het «Palestina». «Palestina» var et begrep som ble brukt av den romerske og senere den kristne verden. Jøder bodde i denne regionen, men deres situasjon var dyster. I 1834 skjedde en masseplyndring av jødene i Safed, og i 33 dager ble menn banket og kvinner voldtatt.123 I 1847, hundre år før FNs delingsforslag, var det opptøyer mot jødene i Jerusalem som følge av spredning av blodanklager.124 «Jøder og andre dhimmier ble ofte angrepet og skadet, og til og med drept, av lokale muslimer og tyrkiske soldater. Slike angrep skjedde ofte av trivielle årsaker …»,125 skrev historikeren Tudor Parfitt. Vitnesbyrdene som Parfitt presenterer av trakassering mot dhimmier generelt og jøder spesielt på 1800-tallet, fremstiller en brutal virkelighet.

Ilan (red.), Egypt, s. 204. Gordon Cramer, «Zionismen i Egypt, 1917–1948» [hebraisk], Pe’amim 16 (1983), s. 107–127; Robert Tignor, «Jødene i Egypt: Spenninger i samfunnet og zionismen» [hebraisk], s. 89–106. 120 Gilbert, In Ishmael’s House, s. 251–264. 121 Itamar Levin, Solnedgang i øst. Eliminering av de jødiske samfunn i arabiske land og ekspropriering av eiendommene deres [hebraisk], Tel Aviv 2001, kapittel 3–8. 122 Michael Fischbach, Records of Dispossession, s. 172. 123 Sherman Liber, «Hitpatchuta she Ha-Uchlusiya Ha-Yehudit Bi-Tzfat», Cathedra 46, s. 13–44. 124 Y. Bodansky, Islamic Anti-Semitism as a Political Instrument, Shaarei Tikva, Ariel Center for Policy Research 1999, s. 23. 125 Tudor Parfitt, The Jews in Palestine, 1800–1882, Boydell Press 1987, s. 168. 118 119

DEN JØDISKE NAKBAEN

193


På 1900-tallet kunne situasjonen ha eskalert raskt. I 1917, under første verdenskrig, utstedte de osmanske myndighetene en utvisningsordre, som tilsynelatende var rettet mot både arabere og jøder, som del av forberedelsene til kampen mot det britiske imperiet. Men i praksis var det bare jøder som ble utvist. Tusenvis av innbyggerne i Tel Aviv-Jaffa og hundrevis fra Jerusalem ble tvunget til å forlate sine hjem, som ble nådeløst plyndret da de dro. Frykten var en deportasjon lik den armenerne hadde opplevd – med andre ord, et folkemord av samme type som hadde skjedd i Anatolia bare to år tidligere. Ifølge nyhetsbyrået Reuters hadde Jamal Pasha, hersker over Syria og det historiske Israel under første verdenskrig og en av lederne av «Ungtyrkerne», erklært at jødenes skjebne ville bli den samme som armenernes.126 *** Fra Marokko til Syria, fra Iran til Jemen: Hendelsene vi har nevnt her er bare en ufullstendig liste over den lange rekken mord, forfølgelser og pogromer i muslimske land. Dette skjedde lenge før det sionistiske prosjektet vokste frem, fortsatte med det sionistiske prosjektet, og nådde et høydepunkt med opprettelsen av staten Israel. Det var selvsagt også perioder med ro og velstand. Det fantes jøder som oppnådde suksess og rikdom. Men i det store og hele var livet til alle de jødiske samfunnene underlagt godviljen til lokale muslimske herskere og individuelle fortolkninger av Omar-pakten. Med all den virkelige lidelsen den palestinske nakbaen medførte, var den jødiske nakbaen langt verre. Ikke bare Europas jøder hadde behov for en løsning på «det jødiske spørsmålet»; jøder fra islamske land trengte også et sted å søke tilflukt. *** I hele sagaen om jødisk-muslimske relasjoner var det ikke ett eneste tilfelle av jødiske pogromer mot muslimer slik som dem som ble utført av muslimer mot jøder. Ikke ett. Det forekom handlinger mot uskyldige i løpet av den sionistiske kampen, men disse var svært sjeldne, og skjedde definitivt ikke med noen støtte eller rot i det sionistiske lederskapet. Jødiske overgrep mot arabere har, til tross for at de var svært sjeldne, blitt analysert og diskutert i det uendelige. De konstante angrepene fra muslimer mot jøder, enten de var religiøse jøder eller ikke, overses vanligvis.

126

Yair Auron, Likegyldighetens banalisme [hebraisk], Tel Aviv 1995, s. 60–97.

194

LØGNINDUSTRIEN


Løgnindustrien har forstørret myten om nakbaen og gjort den til den ultimate forbrytelsen. Et utall publikasjoner og konferanser har tatt for seg den palestinske nakbaen, opp til et punkt der alt annet blir trivielt, frem til en total forvrengning av hendelsenes historiske forløp. Slik blir for eksempel Deir Yassin-massakren til en av milepælene i den palestinske nakba-fortellingen. Det er ikke nødvendig å dekke over det som skjedde der, selv om omstendighetene rundt massakren er omstridt.127 Uskyldige mennesker ble drept. Det var andre tilfeller, ikke mange, av slik oppførsel. Disse fortjener å avsløres og fordømmes.    Det bør huskes at det forut for hendelsene i Deir Yassin skjedde en lang rekke arabiske terroraksjoner mot den jødiske sivilbefolkningen. Månedene før Deir Yassin var de aller hardeste: I desember 1947 ble Hatikva-nabolaget i Tel Aviv angrepet av en mobb. Det samme skjedde med nabolaget Yemin Moshe i Jerusalem, og byene Ef ’al, Kfar Yaavetz og Kfar Uriya ble angrepet. I februar 1948 ble 58 mennesker drept i en terrorbombing i Ben Yehuda-gaten i Jerusalem, og to uker senere ble ytterligere 12 jøder drept i et bombeangrep mot bygningen til Jewish Agency.128 Noen få dager etter hendelsene i Deir Yassin ble 78 helsearbeidere på vei til Hadassah-sykehuset i Jerusalem drept i et hevnangrep. Det kan legges til hundrevis av jøder som ble drept i samme tidsperiode i pogromer i arabiske land. Det var den jødiske nakbaen, med ofre som sjeldent nevnes, verken i Israel eller i verden.    Det finnes få likheter mellom den jødiske og den palestinske nakbaen. Det som skjedde mot jødene i arabiske land, var langt verre enn det som skjedde med araberne i Palestina. Jødene som levde i arabiske land, erklærte ikke krig mot noen. De truet ingen. De var lojale undersåtter, som led under undertrykkelse og vold uten noen provokasjon fra deres side. Deres eneste forbrytelse var at de var jøder. Den arabiske verden hadde vanskeligheter for å se at de mindreverdige jødene hevet hodet og lyktes i å bygge et selvstendig nasjonalt prosjekt, nettopp slik de i middelalderen hadde vanskelig for å se jødiske guvernører og finansministere i tjeneste under muslimske herskere. Da som nå betalte jøder som gruppe en pris for å prøve å forbedre sin situasjon. De jødiske samfunnene måtte svi da enkeltstående jøder nådde høye posisjo-

Se, for eksempel, Uri Milstein, The Birth of the Palestinian Nation: The Myth of the Deir Yassin Massacre, Gefen 2012. 128 Benny Morris, 1948: A History of the First Arab-Israeli War, Yale University Press 2008, s. 101–112. 127

DEN JØDISKE NAKBAEN

195


ner; da den jødiske staten ble opprettet, fikk jødiske samfunn i arabiske land igjen en pris å betale, med blod og eiendom. *** Palestinerne hevder at «det ikke er noen sammenheng» mellom den jødiske og den palestinske nakbaen. Det er en merkelig påstand. Den arabiske ligas lovforslag imot jødene var del av den pan-arabiske responsen på FNs delingsforslag. Jødene ble tvunget til å flykte fra arabiske land på grunn av bølgen av pogromer i Egypt, Syria, Irak, Marokko og Aden. Lovene som fratok jødene deres rettigheter, var et åpent og uttalt svar på opprettelsen av staten og palestinernes flukt. Palestinske flyktninger ble til og med huset i jødiske hus som var blitt konfiskert. Jødene fra arabiske land ble flyktninger fordi den arabiske verden – inkludert araberne i Palestina og nabolandene – avviste delingsplanen og erklærte total krig mot den nye jødiske staten. Araberne invaderte 15. mai fordi palestinske arabere nektet å dele landet med jødene på noe som helst vis. Hvordan kan man da hevde at det ikke finnes noen forbindelse mellom de to nakbaene, særlig når arabiske ledere eksplisitt uttalte dette? For å sitere antisionisten Ronald Storrs: En kan si det en ønsker, men fakta må være hellige – og fakta viser at forbindelsen er klar og tydelig.    Det som er verre, er at de som hevder at det «ikke er noen forbindelse», motsier seg selv ved å si at jødene ikke led under muslimsk styre, og at det var zionismen som forårsaket deres problemer. Selv med dette argumentet – dersom deres situasjon virkelig ble forverret på grunn av zionismen, og deres flukt, utvisning, drap og tap av eiendom dermed var forårsaket av sionisme – er det uansett en forbindelse. Som vi tidligere har nevnt, levde ikke jødene i et paradis av sameksistens under muslimsk styre, og også andre ikke-jødiske minoriteter har lidd under muslimenes harme.    Ved sin første politiske organisering i 1919 erklærte araberne i Palestina at de var del av Stor-Syria,129 for i den osmanske administrative inndelingen var ikke noe eget «Palestina» nevnt. Selv Azmi Bishara, en av de mest nasjonalistiske palestinerne og tidligere israelsk araber, forklarte i et fjernsynsintervju at «den palestinske identiteten er en kolonialistisk oppfinnelse», og at det derfor «ikke finnes noen palestinsk nasjon», men bare en «arabisk nasjon», og at alle

Benny Morris, Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–1999, New York 1999, s. 36; Daniel Pipes, «The Year the Arabs Discovered Palestine», Middle East Review, sommeren 1989. <http://www.danielpipes.org/8025/the-year-the-arabs-discovered- palestine>

129

196

LØGNINDUSTRIEN


som omtales som «palestinere» er del av den arabiske nasjonen.130 Vi må også huske at mange av dem som ledet den arabiske kampen i det britiske mandatområdet Palestina, som Fawzi al-Qaugji eller senere Ahmad al-Shuqeieiri, ikke var født i det britiske mandatområdet Palestina. Helt fra begynnelsen handlet ikke kampen om en adskilt palestinsk identitet. Kampen var arabisk, og noen ganger muslimsk, og antok ofte en antisemittisk tone.    En annet argument er at de jødiske flyktningene flyktet til sin egen nasjonalstat – tyskere til Tyskland, indere til India, grekere til Hellas og så videre. Palestinske flyktninger flyktet derimot ikke til Palestina. Dette argumentet faller til jorden av to grunner: For det første hadde de arabiske flyktningene mer tilknytning til innbyggerne i nabolandene (Jordan, Egypt, Syria, Libanon) enn, for eksempel, etniske sudettyskere hadde til Tyskland eller indiske muslimer til Pakistan. Dette er mennesker med felles religion, skikker, kultur og ofte også etnisk opprinnelse. Forskjellen mellom en muslim utvist fra Hellas eller Bulgaria og en lokal tyrkisk muslim er langt større. I det tilfellet er det forskjeller i språk, kultur, skikker og til og med etnisk identitet. Araberne fra Palestina, derimot, ikke bare var del av det arabiske folket i området – frem til 1948 anså de seg selv som det åpent.    For det andre er dette argumentet merkelig, for de fleste flyktningene dro til Vestbredden og Gazastripen – områder utpekt til den arabiske staten i delingsforslaget. De var internt fordrevne som var i sitt hjemland. Men verken de eller den arabiske verden så noe behov for å opprette denne adskilte staten mellom 1948 og 1967. Det var ingen okkupasjon da; hadde de ønsket det, kunne de ha opprettet en arabisk stat ved siden av Israel, men de ønsket en stat i stedet for Israel. *** 750.000–950.000 jøder bodde i arabiske land ved opprettelsen av staten Israel.131 Svært få bor der i dag. De fleste dro på grunn av pogromer og frykt for livet. Ifølge allmennkunnskapen var det motstand mot zionismen som gjorde en drøm av sameksistens til et mareritt med konflikt. I praksis er det motsatte sant: Antisemittisme, delvis lokal og delvis importert fra Europa,

NowLearnAboutIslam1. Professor Azmi Bishara – «There Is No Palestinian Nation & There Never Was.» Online videoklipp. YouTube. 16. april 2012. (Hentet 21. juli 2013.) 131 Adi Schwartz, «A Tragedy Shrouded in Silence: The Destruction of the Arab World’s Jewry», Azure 45 (2011), s. 47–79. 130

DEN JØDISKE NAKBAEN

197


førte til antizionismen.132 Blodanklagene fra og med Damaskus, pogromene i Nord-Afrika, dekretene i Jemen – alle disse kom forut for zionismen.    Lenge før vestlig antisemittisme kom til området, og før Herzl skrev sin bok om den jødiske staten, skrev en italiensk besøkende til Algerie at jøder blir utsatt for alle former for skade og trakassering … de kan ikke ri på hester, men må ri på esler, fordi hesten er et nobelt dyr … Jøder våger ikke å gå til brønnen eller kilder, i tilfelle en muslim drikker fra dem … muslimen påbyr jøden som passerer ham på gaten, å være hans tjener. Andre forlyster seg med å gni gjørme på hendene, i ansiktet, i håret og på klærne til jødiske barn.133 Den britiske reisende William Lane skrev om Kairo i 1836 at «jødene er mer hatet av muslimene enn de kristne», og at «jøder ikke tør å ytre en lyd når arabere og tyrkere slår og forbanner dem. Mange ganger har en jøde blitt henrettet på falske beskyldninger om å skjende Koranen eller profeten Mohammed».134 I 1963 besøkte historikeren Israel Yosef Binyamin Persia, og han sa at «jødene må leve i adskilte deler av byen fordi de anses for å være urene skapninger … På grunn av det blir de angrepet med gjørme og steiner når de går i gater der muslimer bor».135 Situasjonen var tydeligvis spesielt alvorlig i Jerusalem: I et brev til den britiske utenrikstjenesten i London skrev den britiske konsulen i 1839: Som en ynkelig hund uten eier blir han [jøden] sparket av en fordi han krysser hans vei, og lagt i jern av en annen fordi han skriker ut – han er redd for å søke oppreisning, med fare for at det vil føre verre ting over ham; han mener det er bedre å lide enn å leve et liv i forventning over at hans krav vil hevnes. Oppdratt fra spedbarnsalder til å se på sin sosiale uførhet alle steder som et merke på fornedrelse, blir hans hjerte en krybbe for frykt og mistenksomhet – ingen stoler på ham, og han lever derfor uten tillit til noen.136

Efraim Karsh, «The Long Trail of Islamic Anti-Semitism», Israel Affairs, 12, 1 (2006), s. 1–12. F. Pananti, Narrative of a Residence in Algiers, London 1818, s. 157. 134 Gilbert, In Ishmael’s House, s. 104. 135 Ibid., s. 105. 136 Ibid., s. 106. 132 133

198

LØGNINDUSTRIEN


Behovet for et nasjonalhjem var et resultat av jødisk lidelse i eksil. Dette gjaldt for jødene i Europa, og det gjaldt for jøder i muslimske land. Det var dermed ingen motsetning mellom den sionistiske tanken og det faktum at jøder var flyktninger. Også her må vi være presise: Det var ikke et krav om et nasjonalhjem som gjorde jøder til flyktninger – det var forfølgelsen som gjorde nasjonalhjemmet til et eksistensielt behov for alle jøder i verden.    Det var tider da jødene i Europa hadde alternativer til det historiske Israel – for eksempel immigrasjon til Amerika. Mange dro heller dit. Da de jødiske samfunnene i arabiske land ble ødelagt, hadde de fleste jødene bare ett alternativ: Israel. Det er årsaken til at de fleste europeiske jøder ikke reiste til Israel, mens brorparten fra arabiske land gjorde det. Skjebnen til ikke-jødiske minoriteter under muslimsk styre i dag viser hva som kunne ha skjedd, hadde det ikke vært for Israels omfattende redningsaksjon.    Det er riktig at alle landene er forskjellige: Det fins et lite, men beskyttet jødisk miljø i Marokko. I Egypt, Syria, Irak og Yemen er de syndebukker. Skjebnen til kristne, og til og med muslimske minoritetssekter, gir et bekymringsfullt vitnesbyrd om hva som ville ha skjedd med jøder dersom de hadde blitt. De ble flyktninger, og de gjennomgikk en jødisk nakba – men det kunne blitt langt verre.    Selv før fremveksten av den arabiske nasjonalismen, under det osmanske riket, led jødene under undertrykkelse, diskriminering og vold. Før fremveksten av nasjonalstater, som var et produkt av den moderne æra, levde jødene i imperier. Deler av grusomhetene mot jøder fant sted i denne konteksten allerede da – men like fullt var det osmanske imperiet en multietnisk, multireligiøs og multikulturell størrelse. Mulighetene for at en enkelt minoritet – en sjia-minoritet blant et sunniflertall, kristne og jøder blant muslimer, kurdere blant arabere – kunne leve uten vold mot seg, var dermed større. Imperier er i større grad i stand til å hegne om minoriteter; imperier er i praksis ofte ikke annet enn en gruppe med minoriteter uten noen dominerende etnisitet.    Situasjonen blir en annen når imperier kollapser og nasjonalstater vokser frem. Glødende nasjonalisme gjør det vanskelig å hegne om fremmede minoriteter. I noen land utgjorde jøder riktignok deler av nasjonalbevegelsen. Det var jøder i det algeriske FLN, det var jøder i den egyptiske nasjonalbevegelsen, det var jøder i det irakiske kommunistpartiet. I løpet av det kortvarige hashemitt-styret i Syria (1918–1920) var slagordet «Religion for Gud, landet

DEN JØDISKE NAKBAEN

199


for alle»,137 det første som ble hørt. Dette ga gjenklang – en kort stund – blant nasjonale bevegelser over hele Midtøsten.    Disse stemmene døde raskt ut. Allerede i 1929 ble det i Egypt vedtatt en ny statsborgerlov som understrekte landets islamske identitet.138 I 1928 gjorde Transjordan det klart at landet var en stat med islamsk identitet.139 De muslimske og nasjonalistiske visjonene vant over andre ideer. Dette er årsaken til at kollapsen til det tyrkiske imperiet førte til ondskapsfull etnisk rensning i det nye Tyrkia. Dette er årsaken til at sammenbruddet av imperiene i Europa førte til massevandring av minoriteter på kryss av kontinentet på 1900-tallet. Dette er årsaken til at jødene aldri hadde noen reell mulighet til å bli akseptert som fulle og likeverdige innbyggere i de nye nasjonalstatene. De ble ansett som et fremmedelement som tiden hadde gått fra – selv om deres situasjon, som oftest, var rimelig stabil frem til tidlig eller sent i 1940-årene.    Den store rikdommen til jøder i arabiske land (for eksempel i Marokko) vokste først og fremst fram under den vestlige koloniperioden i første halvdelen av 1900-tallet, da Storbritannia og Frankrike regjerte i store landområder i Midtøsten og Nord-Afrika. Jødene var dhimmier i det osmanske imperiet, og da dette kollapset, ble deres situasjon bare verre under den fremvoksende arabiske nasjonalismen. Argumentet om at jødene hadde det bra i arabiske land så lenge zionismen ikke fantes, har ingen forbindelse med den historiske virkeligheten. *** Noen forskere har prøvd å anslå verdien av eiendommer som ble tatt fra jøder i arabiske land, sammenlignet med palestinsk eiendom som forble i Israel. Michael Fischbach, som skrev en bok om emnet,140 påpekte med rette at svært få israelere har sendt inn søksmål,141 i motsetning til den dyptgående palestinske dokumentasjonen. Den israelske regjeringen har forsømt dette temaet; en alvorlige historisk feil.

Moshe Maoz, Syria – Til arabismen og tilbake [hebraisk], Raanana 2011, s. 21. Gianluca P. Parolin, Citizenship in the Arab World: Kin, Religion and Nation-State, Amsterdam 2009, s. 81. 139 Joseph A. Massad, Colonial Effects: The Making of National Identity in Jordan, New York 2001, s. 41. 140 Michael Fischbach, Jewish Property Claims Against Arab Countries, Columbia University Press 2008. 141 Idem., Records of Dispossession, s. 175–177. 137 138

200

LØGNINDUSTRIEN


Det er ikke bare et juridisk spørsmål. Det er også en historisk hendelse som bør undersøkes i den bredere konteksten av utvisninger, fortrengninger og befolkningsutvekslinger som fant sted på 1900-tallet. Dette er tilnærmingen til økonomen Sidney Zabludoff, en internasjonal ekspert innen feltet. Ifølge Zabludoff ligger verdien på etterlatte palestinske eiendeler på 3,9 milliarder dollar, i motsetning til verdien av tapt jødisk eiendom på seks milliarder (i 2007-priser). Zabludoff bemerker at frem til 2007 utgjorde utbetalinger til UNRWA 13,7 milliarder dollar – mer enn tre ganger det palestinske flyktninger har krav på som erstatning for tap av eiendom.142    Det finnes andre og høyere beregninger av erstatning.143 Man trenger ikke å akseptere Zabludoffs beregninger som de eneste riktige, men en av hans sentrale påstander er særlig interessant: Ved andre konflikter fikk de fleste forviste ikke noen slags erstatning – bare midler til rehabilitering. Selv jødiske ofre for nazistene, med en rett til kompensasjon som ikke kan bestrides, fikk bare 20 prosent av kompensasjonen de hadde krav på.    Selv når vi undersøker dette feltet, er det viktig å få et bredere overblikk: Det arabiske lederskapet i nabolandene og blant den arabiske befolkningen i Palestina erklærte krig. Det finnes ingen presedens for at den angripende part, som nekter å godta en FN-resolusjon, får erstatning for å mislykkes i sin aggresjon. I de spesielle omstendighetene i disse årene står jødiske krav på langt tryggere grunn. Det var én rettslig presedens der en jødisk familie vant et søksmål for eiendom ekspropriert i Egypt,144 men de egyptiske myndighetene nektet å etterkomme rettens beslutning. Først i 2007 kom egyptiske myndigheter til enighet med saksøkeren, Patricia Metzger, om en latterlig sum, langt lavere enn beløpet som ble bestemt i retten.145

Sidney Zabludoff, «The Palestinian Refugee Issue: Rhetoric Vs. Reality», Jewish Political Studies Review, bd. 20, nr. 1–2 (2008). 143 Den følgende israelsk-palestinske gruppen, ledet av professor Gavriel Benhayoun, anslår verdien av tapt palestinsk eiendom til 15–30 milliarder dollar i 2007-priser. Den overser tapene jøder fra arabiske land led. Aix Group, Economic Dimensions of a Two-State Agreement between Israel and Palestine, 2007: <http://www.aixgroup.org> 144 Fischbach, Jewish Property Claims, s. 177. 145 Adi Schwartz, «All I wanted was Justice». Haaretz 3. januar 2008: <http://www.haaretz. com/all-i-wanted-was-justice-1.236498> 142

DEN JØDISKE NAKBAEN

201


Landutveksling Palestinerne hevder at landet deres ble stjålet fra dem. På tiden da staten Israel ble opprettet, var det i de arabiske landene der det bodde jøder, en total befolkning på 58 millioner mennesker, hvorav omtrent 856.000 av disse var jøder. Det totale landarealet i disse landene var på rundt 7 millioner km2. Det tilsvarer 0,12 km2 per person. Om en forutsetter at jødene fortjener en lik andel per person, tilsvarer dette 102.000 km2.    La oss også anta at ikke alle jødene ble utvist. La oss gå ut i fra at noen av dem forlot landene frivillig (i likhet med noen av palestinerne). La oss også anta at noen klarte å ta med seg noen av sine eiendeler (igjen i likhet med noen av palestinerne). Dermed vil deres relative andel av landarealet være på kun 50 prosent av det foregående overslaget. Altså: Den jødiske andelen av landområder i Midtøsten som ble stjålet fra dem er 50.000 km2.    Staten Israels territorium innen 1967-linjene er bare 20.770 km2. Golanhøydene legger til ytterligere 1800 km2 og Vestbredden 5640 km2.    Dermed, enten med eller uten Golanhøydene og Vestbredden, er det totale territoriet til Israel mindre enn det landområdet som jødene fra arabiske land hadde rett på fra landene som utviste dem og fratok dem sine eiendommer. I Egypt og Irak fantes det jøder som var velholdte og til og med svært rike. Det er verdt å anta at deres eiendommer var proporsjonalt større enn resten av befolkningens.    Derfor har jøder som reiste eller ble tvunget til å reise også når det kommer til eiendom noe sterkere krav. Staten Israel ble etablert på mindre enn en fjerdedel av landområdet som jøder fra arabiske land hadde rett på. Dette nevnes ikke. Det burde nevnes – ikke for å fremsette nye krav eller hindre fredsprosessen, men for å vise de virkelige og relative proporsjonene når det kommer til utvisning, eiendom og landområder. *** De antijødiske hendelsene beskrevet ovenfor er langt fra noen fullstendig liste. Hensikten her er ikke å gi etter for en tårevåt forståelse av jødisk identitet, men ganske enkelt å gjøre det tindrende klart for palestinerne og deres støt-

202

LØGNINDUSTRIEN


tespillere at begge sider led dypt, og at det er på tide å la fortiden og kravene bli historie.146    Den jødiske nakbaen var langt mer alvorlig. Lidelsene var enorme. Dersom vi utarbeider et politisk og statlig regnestykke, vil den arabiske og palestinske siden stå i gjeld. Men denne lidelsen deles av mange nasjoner i tiden med opprettelsen av nye nasjonalstater, blant disse også jøder og arabere. Dermed er det riktig å presentere historien om den jødiske nakbaen. Ikke for å øke fiendtligheten, men med det formål å presentere sannheten, som vil åpne for forsoning mellom nasjonene. Inshallah.

Se det følgende palestinske nettstedet som nekter for eksistensen av en befolkningsutveksling, men som innrømmer følgende: «Noen jøder ble utvist på grunn av arabisk panikk og en plutselig mistro mot jøder som hadde vært deres naboer i lang tid.» Senere baserer palestinerne seg på en konspirasjonsteori som årsaken til utvisningen av jødene. Se: «AlNakba: the Palestinian Catastrophe»: <http://www.al-nakba-history.com/origins1948/jewishrefugees.html>

146

DEN JØDISKE NAKBAEN

203


204


Kapittel 11

Den arabiske apartheid «De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet … Arabiske ledere gir blaffen i om flyktningene lever eller dør.» Det sa en høytstående UNRWA-tjenestemann i 1952. I tiårene som har gått siden da, har palestinerne blitt den mest mishandlede arabiske befolkningen i den arabiske verden, inkludert fornektelse av grunnleggende rettigheter. Konsekvensene er åpenbare. Titalls millioner, inkludert jøder, har lidd av nakbaer med utvisning, ekspropriering og flyktningtilværelse. Bare palestinerne har forblitt flyktninger, takket være diskriminering og undertrykkelse fra de arabiske landene. Dette er den sanne historien om «nakbaen» – den arabiske apartheid mot palestinerne.   I 1959 vedtok Den arabiske liga resolusjon 1547, som avviste palestinske søknader om statsborgerskap i medlemsstatene, for å opprettholde kravet om retten til retur.1 Denne resolusjonen var merkelig, overraskende og stod fullstendig i strid med samtidig aksepterte internasjonale normer for flyktninger og deres rehabilitering. Røttene til historien ligger i 1948, år 0 for den palestinske nakbaen. I disse årene var utvisning og befolkningsutvekslinger en akseptert internasjonal norm. Titalls millioner gjennomgikk erfaringen: polakker, indere, pakistanere, ukrainere, rumenere, tyskere, jøder og arabere. Mellom 1945 og 1951 ble tjue millioner mennesker flyktninger bare i Eu-

Bronwen Manby, Citizenship Law in Africa: A Comparative Study, s. 51: «Den arabiske liga utstedte en beslutning om at palestinerne ikke skulle innvilges statsborgerskap i andre arabiske land, for å opprettholde deres identitet.» Beslutningen i sin originale utgave: <http:// www.plord.ps/ar/index.php?act=Show&id=272>

1

DEN ARABISKE APARTHEID

205


ropa. Innen 1960 hadde alle flyktningene blitt rehabilitert og absorbert av sine nye vertsland. Alle unntatt én gruppe: palestinerne.    Enhver samtidig diskusjon om den israelsk-arabiske konflikten dreier seg om den palestinske nakbaen. Israel holdes alltid ansvarlig som parten som både utviste palestinerne og siden har fortsatt å påføre dem lidelse. Denne løgnen har blitt en konvensjonell sannhet blant de fleste akademikere og medier som arbeider innen feltet. Men som vi allerede har sett, var det ingenting unikt ved dette fenomenet. Og kanskje viktigere: I hvert eneste tilfelle var de fleste hendelsene langt mer brutale og blodige enn den israelsk-palestinske konflikten – flyktningene vendte ikke tilbake en mass til sine opprinnelsesland. I stedet ble de rehabilitert og fikk nytt statsborgerskap i sine nye hjemland.    Men de arabiske statene behandlet flyktningene annerledes enn alle andre land, da som nå. De undertrykte de palestinske flyktningene og deres etterkommere, selv om de faktisk er av samme blod. De innførte et apartheidregime mot palestinerne. Nakbaen var dermed ikke et resultat av fordrivingen, men av den pågående elendigheten som de arabiske landene utsatte palestinerne for, og som gjorde at et sår som kunne grodd, ble til en kronisk verkende skade.    Det er svært få som har studert de to første tiårene etter at palestinerne ble flyktninger.2 Hva var flyktningenes humanitære situasjon? Hvilket lovverk ble de underlagt i de sentrale landene som tok imot dem – Jordan, Libanon, Syria og Egypt? Hvorfor ble planer om rehabilitering og bosetting motarbeidet? Og viktigst: Hvorfor opprettet de ikke en palestinsk stat da store deler av området som hadde blitt utpekt til en arabisk stat nå var på arabiske hender? I de få publikasjonene fra og om disse årene finnes det uttrykk for fiendtlighet og anklager mot den arabiske verden, som i en Fatah-pamflett som sier: «forfølgelsen av palestinere i arabiske land var en medvirkende faktor til opprettholdelsen av den særegne palestinske identiteten, noe som hindret dem i å assimileres».3

Yehoshafat Harkabi, «Palestinerne fra dvale til oppvåkning» i: Moshe Maoz og B.Z. Kedar (red.), Den palestinske nasjonalbevegelse: fra konfrontasjon til å slutte fred? [hebraisk], Tel Aviv 1996, s. 243–298. Harkabi undersøker utviklinger og enkeltstående publikasjoner knyttet til 1950- og 1960-årene, i tillegg til Ingrid og Johan Galtungs rapport, som mer tar for seg kultiveringen av drømmen om retur i kjølvannet av besøket til Gazastripen i 1964. 3 Harkabi, s. 250. 2

206

LØGNINDUSTRIEN


I enhver rettferdig sammenligning med arabiske land har palestinerne faktisk blomstret mest under israelsk styre. Dette styret var langt fra perfekt på noen av sidene av den grønne linje (1949-linjene). Men det finnes ikke noe annet arabisk samfunn som har oppnådd så stor fremgang – på enhver tenkelig målestokk – som arabere under israelsk styre, selv om løgnindustrien skaper det fullstendig motsatte inntrykket. I dette kapitlet vil vi se på de arabiske landenes behandling av de palestinske flyktningene og deres etterkommere, og vise hvordan de har blitt mishandlet. Egypt I over et århundre var det ingen reell forskjell på egyptiske innbyggere og innbyggere langs kysten opp til Jaffa. Begge gruppene var muslimer og underlagt den osmanske sultanen. Ifølge forskeren Oroub El-Abed var de to gruppene forbundet via handel, ekteskap og migrasjon begge veier. Et betydelig antall egyptere levde også i Palestina, hovedsakelig i Jaffaområdet. Handelen frem og tilbake styrket de sosiale båndene mellom de to folkene. I nordlige og østlige deler av Egypt hadde ekteskap mellom palestinere og egyptere vært utbredt siden begynnelsen av 1900-tallet.4 Også dette feltet, om arabisk innvandring til området som senere ble det britiske mandatområdet Palestina, lider under mangelfull forskning. Til tross for dette kan en finne studier om tidligere egyptiske innvandringsbølger til osmanske områder,5 og særlig til kystområdene.6 En slik innvandringsbølge skjedde i løpet av den egyptiske herskeren Muhammad Ali og Ibrahim Pashas invasjon (1831–1841), og omfattet deserterte soldater som ble igjen i Jaffa, flukt fra obligatorisk verneplikt på 1940-tallet, flukt fra tvangsarbeid for å bygge Suez-kanalen (1858–1869) og andre årsaker. Mange av Jaffas innbyggere ble definert som egyptere. Denne immigrasjonen, som startet ved begyn-

Oroub El-Abed, Unprotected: Palestinians in Egypt since 1948, Washington: Institute for Palestine Studies 2009, s. 11. 5 Avneri Aryeh, The Claim of Dispossession: Jewish Land-Settlement and the Arabs 1878–1948, Transaction 1984, s. 14. Se også Gideon Kressel og Reuven Aharoni, «Egyptian Emigres in the Levant»: <http://jcpa.org/wp-content/uploads/2013/02/EgyptPDF.pdf> 6 For mer om Egyptisk innvandring til områdene i det britiske mandatområdet Palestina: <http://zionismontheweb.org/Palestinian_Israel_Conflict/?tag=muhammad-ali> 4

DEN ARABISKE APARTHEID

207


nelsen av 1800-tallet, fortsatte frem til 1948. Det var ingen virkelige etniske forskjeller mellom disse to gruppene. De politiske grensene som ble trukket av vestlige kolonimakter, hadde ikke forankring i den etniske virkeligheten i regionen.    Da flyktninger fra Jaffa og andre områder kom til Egypt, kom mange i virkeligheten hjem. De tilhørte samme folk, kultur og religion; mange hadde familie i landet. I løpet av de samme årene, fra 1949 og fremover, stod det arabiske lederskapet overfor to muligheter. Den første var å opprette den arabiske staten som FNs delingsplan hadde skissert, og å bosette flyktningene der. Alternativet var fullstendig integrering av flyktningene i Egypt, som ikke ville vært noen vanskelig oppgave, siden det var store likhetstrekk mellom de to gruppene. Men begge alternativene ble avvist.    Ulike nedtegnelser fra slutten av 1949 fastslår at rundt 202.000 flyktninger kom til Gazastripen, hovedsakelig fra Jaffa, Beer Sheva og Ashkelon.7 Dette tallet kan være for høyt, for også fattige lokale lot seg registrere for å kunne motta bistand. I disse årene nevnte FN-resolusjoner tilbakevending som bare ett av flere alternativer for de palestinske flyktningene. Paradoksalt nok avviste den arabiske verden til og med retur, siden det ville kunne seees på som en formell anerkjennelse av delingsplanen. Den arabiske verden ville bare akseptere en retur som i praksis annullerte delingen av det britiske mandatområdet Palestina.    Som et resultat av uenighet blant Den arabiske ligas medlemsland ble «Myndigheten for hele Palestina» opprettet i september 1948. Overfor FN kunngjorde den opprettelsen av en myndighet over hele territoriet som hadde vært det britiske mandatområdet Palestina.8 Denne beslutningen var et resultat av rivaliseringen mellom Jordan og andre arabiske land, hovedsakelig Egypt. Beslutningen tok ikke hensyn til den faktiske situasjonen, FNs delingsplan og den da pågående krigen. Den var et tydelig uttrykk for politisk blindhet på den arabiske siden, som traff beslutninger på grunnlag av intern rivalisering og press utøvet fra muftien, fremfor på politisk forsyn som ville ha forstått behovet for bosetting og en løsning for flyktningene. Myndigheten satt på Gazastripen og handlet med egyptisk støtte. Den ble ledet av Ahmed Hilmi Pasha, som hadde overført sin lojalitet fra den jordanske kongen Ab-

<http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/8D26108AF518CE7E052565A6006E8948> Kunngjøring til FN om opprettelsen av en storpalestinsk regjering: <http://unispal.un.org/ UNISPAL.NSF/0/62B1867E967323068025648E0041673D>

7 8

208

LØGNINDUSTRIEN


dullah til Egypt og muftien. Denne regjeringen hadde ingen virkelig autoritet eller makt, og den døde hen og ble nedlagt etter et tiår.9    Alle disse politiske manøvrene var til liten hjelp for de palestinske flyktningene i Egypt. Egypt ønsket verken å absorbere dem som likeverdige borgere eller å gjøre noe for å løse problemet. Det skortet ikke på forslag til løsninger – Egypt var ganske enkelt ikke interessert. FN-resolusjoner hadde nevnt muligheten for bosetting, men allerede i oktober 1950 ga Egypt beskjed til FN om at de ikke kunne absorbere palestinerne «på grunn av demografisk press i Egypt».10 Landet avviste på lignende måte FNs forslag om å bosette 150.000 flyktninger i Libya.11 Mange av palestinerne som hadde flyktet i tidligere stadier av krigen, og som allerede befant seg langt inne på egyptisk territorium, ble tvunget til å flytte til den stadig voksende konsentrasjonsleiren på Gazastripen. Alle forsøk på bosetting ble motarbeidet av de arabiske statene.    Gazastripen ble til en lukket leir. Det var praktisk talt umulig å reise ut derfra. Både Gazas opprinnelige innbyggere og flyktningene ble pålagt strenge restriksjoner på områder som sysselsetting, utdanning og annet. Hver kveld var det portforbud. Det eneste området der Egypt investerte så mye de bare kunne, var i svært antijødisk undervisningsmateriell.    Den amerikanske journalisten Martha Gellhorn besøkte de palestinske flyktningleirene i 1961. Hun reiste også til Gazastripen. Gellhorn publiserte en rekke artikler om erfaringene sine der.12 Hun beskriver de byråkratiske hindringene for å få innreise til Gazastripen, samt de lange dagene med venting i Kairo. Hun beskriver også den sterke kontrasten mellom de vennlige egyptiske tjenestemennene og hatet som strømmet fra egyptisk propaganda. «Gazastripen er ikke et helvetes-høl, ingen synlig katastrofe», skrev Gellhorn. «Men det er verre; det er et stort fengsel … som drives av egyptiske myndigheter.» Hun beskriver et strengt militært regime der hele den palestinske eliten uttalte sterke nasseristiske sympatier. Slik, for eksempel, fikk kun «300 flyktninger midlertidige utreisetillatelser i løpet av 13 år». Det eneste egypterne ga palestinerne, var hatpropaganda.

Avi Shlaim, «The Rise and Fall of the All-Palestine Government in Gaza», Journal of Palestine Studies 20 (1990), s. 37–53. 10 Se paragraf III, artikkel 26 av følgende FN-rapport: <http://domino.un.org/unispal.nsf/9a7 98adbf322aff38525617b006d88d7/93037e3b939746de8525610200567883> 11 Se: <http://israelipalestinian.procon.org/view.answers.php?questionID=000551> i tillegg til: Terence Prittie, «Middle East Refugees» sitert i Michael Curtis et al., The Palestinians, Transaction Books 1975, s. 52. 12 <http://www.theatlantic.com/magazine/archive/1961/10/the-arabs-of-palestine/304203/> 9

DEN ARABISKE APARTHEID

209


Dette er ikke det eneste vitnesbyrdet fra disse årene. I 1966 trykket en saudiarabisk avis et brev fra en av innbyggerne på Gazastripen: Det ville gledet meg dersom Gazastripen ble erobret av Israel. Da hadde vi i det minste visst at de som vanhelliger vår verdighet, skader oss og torturerer oss, er den sionistiske undertrykkeren, Ben-Gurion, og ikke en arabisk bror ved navn Gamal Abdel Nasser. Jødene led ikke så mye under Hitler som vi lider under Nasser. For å kunne reise til Kairo eller Alexandria, eller til andre byer, må vi gå gjennom en rekke ildprøver.13 Radio Jeddah kringkastet også følgende: Vi er klar over lovene som forbyr palestinere å arbeide i Egypt. Vi må spørre Kairo hva dette jernteppet er, som Abdel Nasser og hans folk har etablert rundt Gazastripen og flyktningene? Den militære guvernøren på Gazastripen forbyr enhver araber å reise til Kairo uten en militær godkjenning, som kun er gyldig i 24 timer. Tenk, arabere, hvordan Nasser, som hevder å være den arabiske nasjonalismens pioner, oppfører seg overfor de fattige araberne på Gazastripen, som dør av sult mens den militære guvernøren og hans offiserer nyter godt av overfloden på Gazastripen. Selv om man tar høyde for at disse beskrivelsene er overdrevne – Saudi-Arabia og Egypt var sterke rivaler på den tiden –, utgjør de klare bevis på et regime som undertrykket palestinerne gjennom to tiår.    Et annet faktum det er verdt å merke seg, er at da Israel erobret Gazastripen, var den forventede levealderen der 48 år. Etter drøyt tjue år hadde den steget til 72 og passerte samtidig Egypt. Mer enn at dette taler til Israels fordel, viser det den triste tilstanden på Gazastripen da området var underlagt Egypt.    En liten gruppe flyktninger bodde i selve Egypt, hovedsakelig i Kairo. En av disse personene var Yasir Arafat, som grunnla Den palestinske studentunionen. Denne organisasjonen hadde ingen forbindelse med innbyggerne på Gazastripen, som forble isolert og avskåret. Også palestinerne som levde

13 Sitatet fremkommer i en tale av den israelske ambassadøren til FN, Chaim Herzog, 26. mars 1976, artikkel 87: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/1F199DA24F34E44C85256F CC00526624>

210

LØGNINDUSTRIEN


utenfor Gazastripen opplevde opp- og nedturer, restriksjoner på sysselsetting, utvisning av aktivister, en statsborgerskapslov som diskriminerte palestinerne, samt mye mer.14 Det har ikke blitt gjort noen seriøse studier av perioden da Gazastripen var under egyptisk styre. De fragmentene av informasjon vi har, vitner om at det var en av de mørkeste periodene i palestinernes historie. Den akademiske tausheten rundt dette er nok et uttrykk for den rasistiske tilnærmingen der «araberne kan gjøre hva de vil mot arabere». Araberne selv er selvsagt de største ofrene for denne rasistiske dobbeltstandarden. Jordan I likhet med mange av araberne ved kysten og Egypt hadde arabere på Vestbredden mange forbindelser til arabere i Jordan. For eksempel er medlemmer av beduinstammen Majali fra Al-Karak-området opprinnelig fra Hebron.15 Under Det osmanske riket var østbredden av Transjordan del av vilayet-en (den administrative inndelingen over distrikt) Damaskus, som også omfattet andre deler som senere kom under britisk kontroll. Også området som i dag heter Jordan var del av det britiske mandatområdet Palestina, og var opprinnelig ment å være en del av det jødiske nasjonalhjemmet.    Den første tiden etter 1948 var nøden stor på begge sider av Jordanelven. I Nablus, der irakiske tropper var utstasjonert, var det lite arabisk brorskap, men heller overgrep for overgrepenes skyld. Vitnesbyrd forteller at «irakiske soldater tok de rikes barn og vennene deres for å misbruke dem, og sendte barna tilbake til familiene deres neste dag. Innbyggerne ble ofte arrestert».16 Arabisk solidaritet på sitt beste, med andre ord.    Det virket i første omgang som om kong Abdullah I behandlet sine nye undersåtter på en annen måte enn andre arabiske land. Men hans viktigste mål var å annektere Judea og Samaria til Vestbredden av sitt land, for å utvide det. Den dagen «Det palestinske rådet», ledet av muftien, samlet seg som del av den «Storpalestinske myndigheten», samlet Abdullah en konferanse i Jeriko, og tusen representanter sverget troskap til Abdullah og erklærte Jordan og Palestina for å være én enhetlig territorial enhet.

Om reguleringene, ordrene og diskriminerende metoder, se: Oroub El-Abed, Unprotected. Asher Susser, Israel, Jordan, and Palestine: The Two-State Imperative, Brandeis 2011. 16 Se Morris, Det palestinske flyktningproblemets opprinnelse 1947–1949 [hebraisk], s. 412. 14 15

DEN ARABISKE APARTHEID

211


Til forskjell fra andre arabiske land, og i henhold til en lov fra 1954, fikk enhver flyktning som kom fra det moderne Palestina og som bodde i Jordan mellom årene 1948 og 1954, rett til jordansk statsborgerskap. Det jordanske statsborgerskapet ga formelle rettigheter, men det var ikke et statsborgerskap slik det demokratiske Vesten ville forstått begrepet. Palestinerne på Vestbredden hadde det definitivt bedre enn sine brødre på Gazastripen, men ikke veldig mye. Dette er en beskrivelse av livet på Vestbredden under jordansk styre: Vi har ikke glemt og vi vil aldri glemme naturen til regimet som ydmyket vår verdighet og knuste våre menneskelige følelser. Et regime som var bygget på en inkvisisjon og støvlene til ørkenfolket. Vi levde i en lang periode under ydmykelsen fra den arabiske nasjonalismen, og det smerter oss å si at vi måtte vente på den israelske okkupasjonen for å bli klar over humane relasjoner med sivile. Sitatene ovenfor ble ikke offentliggjort som PR for den israelske okkupasjonsmakten, men i en libanesisk avis – Al-Hawadith – av kritikere fra Vestbredden 23. april 1971.17    I likhet med alle andre arabiske land løftet heller ikke Jordan en finger for å stenge flyktningleirene. Mens Israel tok imot hundretusener av flyktninger fra Europa og arabiske land i midlertidige flyktningleirer som var opprettet for å tas ned, hindret Jordan aktivt en lignende overgang til rehabilitering og normalitet. Ingen institusjon for høyere utdanning ble opprettet på Vestbredden. Ironisk nok har høyere utdanning blomstret under israelsk styre, fra 1970-årene og fremover.    Statsborgerskapene som flyktningene fikk, var i stor grad bare for syns skyld. Til tross for at palestinere utgjør mer enn 50 prosent av Jordans innbyggere, hadde de per 2008 bare 18 av de totalt 110 setene i det jordanske parlamentet, og bare ni av 55 senatorer som oppnevnes av Kongen.18 Denne diskrimineringen forekommer også både i offentlig og privat sektor. Innvilgning av statsborgerskap ble stanset etter at en ny bølge med flyktninger kom i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Dess mer den palestinske nasjonale bevisstheten utviklet seg, særlig på 1970- og 80-tallet, dess mer problematisk ble

17 Chaim Herzogs tale, artikkel 95: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/1F199DA24F34E44 C85256FCC00526624> 18 <http://www.refworld.org/cgi-bin/texis/vtx/rwmain?page=topic&tocid=4565c2252&toid=.* 4565c25f5f&docid=49749cfcc&skip=0>

212

LØGNINDUSTRIEN


forholdet til Jordan, til kong Hussein til slutt kuttet forbindelsen mellom Jordanelvens to bredder i 1988. Etter dette ble det stadig vanskeligere for palestinerne å få innvilget jordansk statsborgerskap.19   I 2009 ble den formelle forskjellen mellom Jordan og andre land i praksis opphevet da en ny bestemmelse ble vedtatt. Den annullerte tusenvis av palestineres jordanske statsborgerskap.20 I praksis overtok dermed Jordan den aksepterte politikken i andre arabiske land, som forlenger lidelsene for palestinerne ved å nekte dem statsborgerskap, og gir dem det forslitte håpet om retur som eneste alternativ.    En sentral og formativ hendelse, kjent som «Sort september», fant sted i 1970. Palestinerne forsøkte å opprette en stat i staten. Palestinske terrorister reiste rundt i Jordan som om de var lederskapet i landet, opprettet egne domstoler, krevde inn skatter og begynte å representere en alvorlig trussel mot Husseins regime. På et punkt eskalerte dette til en åpen væpnet konflikt. Syria forsøkte å gripe inn og sendte bevæpnede tropper, men de trakk seg tilbake under amerikanske og israelske trusler. De palestinske organisasjonene ble knust. Mange ble arrestert, og andre flyktet. Noen foretrakk å krysse grensen og å bli arrestert av Israel, fremfor å falle i hendene på de jordanske sikkerhetsstyrkene. Mange andre, inkludert Arafat, flyktet til Libanon. Ifølge palestinske kilder var antallet døde mellom 10.000 og 20.000. Andre anslag ligger på 25.000. Arafat selv snakket om 20.000 drepte.21    En tidsbegrenset konflikt mellom palestinerne og Jordan, trosbrødre – med en felles tradisjon, kultur og nasjonalitet – førte til mange tusen døde. I løpet av noen få uker ble langt flere palestinere drept der enn i alle årene med israelsk styre over Vestbredden. Dette er proporsjonene, som bør huskes. Syria I 1919 ble Palestinas arabiske kongress (et nettverk av arabiske foreninger) avholdt første gang, i Jerusalem. Her ble det besluttet at Palestina, som nylig hadde blitt erobret av britene, var del av Sør-Syria – og en integrert del av Stor-Syria. Ideen om et Stor-Syria som omfattet det britiske mandatområ-

19 <http://frlan.tumblr.com/post/30649500039/the-withdrawal-of-citizenship-from-jordanians-of> 20 Khaled Abu Toameh, «Amman revoking Palestinians’ citizenship», Jerusalem Post 20.7.2009. 21 Clinton Bailey, Jordan’s Palestinian Challenge, 1948–1983, s. 59.

DEN ARABISKE APARTHEID

213


det Palestina ble uttrykt i Syrias engasjement i det store arabiske opprøret i 1936–1939, og gjennom de syriske styrkene som deltok i uavhengighetskrigen. Flyktningene var dermed ikke fremmede, verken i politisk, religiøs eller etnisk forstand. Tvert imot burde ikke deres skjebne ha vært særlig annerledes enn for andre flyktninger som kom til et land der de tilhørte flertallsbefolkningen.   70.000–90.000 flyktninger ankom Syria, de fleste av dem fra Safed, Haifa, Tiberias og Akko. I 1954 ble de innvilget delvise rettigheter, men disse omfattet ikke politiske rettigheter. Frem til 1968 hadde de ikke lov til å eie eiendom.22 Syrisk lov tillater enhver arabisk innbygger å få innvilget syrisk statsborgerskap, såfremt personen har en fast bopel i Syria og kan forsørge seg selv. Men palestinerne ble unntatt fra denne loven. Selv om de er fastboende og har midler, hindrer loven dem i å få statsborgerskap.23   Bare 30 prosent av dem som fremdeles anses som «palestinske flyktninger i Syria», lever fortsatt i flyktningleirer. De burde faktisk for lengst blitt ansett som syrere. De var del av den arabiske nasjonen, de hadde familieforbindelser til Syria, de burde vært integrert i økonomien. Til tross for det, og som et resultat av politisk hjernevasking, forblir de et fremmedelement i Syria, mens de drømmer om «retten til retur» og har en vedvarende mindreverdig status. Brorparten befinner seg på bunnen av økonomien og arbeider innen tjenestesektoren (41 prosent) og i byggevirksomhet (27 prosent).24 Utdanningsnivå er en god indikator på deres status: 23 prosent har ikke en gang fullført grunnskolen, 32 prosent fullfører grunnskolen, mens bare 3 prosent fullfører universitetsstudier.25    Siden starten av opprøret mot regimet til Bashar Assad i Syria, som har blitt til en borgerkrig, har palestinerne forsøkt å holde seg nøytrale. Men ulike rapporter gjør det klart at palestinerne tilsynelatende er involverte på begge sider.26 De dreper og blir drept, og også de som forsøker å holde seg nøytrale, betaler en høy pris som ofre på begge sider. Ifølge en FN-rapport har mer enn

<http://www.forcedmigration.org/research-resources/expert-guides/palestinian-refugeesin-syria/fmo017.pdf> 23 Statsborgerskapslov nr. 276, 1969: <http://www.forcedmigration.org/research-resources/ expert-guides/palestinian-refugees-in-syria/fmo017.pdf> 24 <http://www.badil.org/en/al-majdal/item/518-profiles-palestinian-refugees-in-syria> 25 Ibid. 26 «Palestinians Killed in Syria Mourned as Heroes», Daily Star 30. november 2013. 22

214

LØGNINDUSTRIEN


50 prosent av palestinerne i Syria blitt flyktninger.27 I den største palestinske byen i Syria, Yarmouk, skjedde en av de største humanitære katastrofene i krigen, da titusener ble beleiret i flere uker. Det finnes ingen pålitelige rapporter om antall drepte palestinere. Libanon Palestinerne på Gazastripen led under egyptisk styre i bare to tiår. I Libanon skjedde det ingen endring i 1967. Situasjonen har bare blitt verre. Resultatet er fattigdom og en enorm arbeidsledighet. Frem til 1969 var flyktningleirene underlagt streng kontroll av det libanesiske militæret. Ifølge beskrivelsene til Martha Gellhorn levde brorparten av flyktningene under rimelige forhold. Mange forbedret også sin levestandard, sammenlignet med tidene før nakbaen. Kairo-avtalen fra 1969 overførte kontrollen over leirene til palestinerne selv.28 Da ble situasjonen verre: Terrororganisasjoner tok kontroll over leirene, og dette gjorde dem til krigssoner med sammenstøt mellom de ulike palestinske fraksjonene. En studie offentliggjort i desember 2010 presenterer opplysninger som gjør Gazastripen under israelsk styre himmelsk, sammenlignet med de palestinske leirene under libanesisk kontroll.29 Det har vært noen publikasjoner. Men de har ikke ført til globale protester, hjelpeflotiljer eller internasjonale kampanjer.    I motsetning til Syria og Jordan, der de fleste av dem som defineres som flyktninger ikke lenger lever i flyktningleirer, lever to tredeler av palestinerne i Libanon i leirer som er «enklaver utenfor statens kontroll», ifølge studien. Tallene som presenteres i studien er fascinerende. Selv om rundt 425.000 er registrert som flyktninger hos UNRWA, fant studien at bare 260.000–280.000 palestinere faktisk bor i Libanon. Det er dermed et paradoks at UNRWA får støtte for over 150.000 mennesker som ikke en gang befinner seg i Libanon. Dette forholdet alene burde ha ledet til en grundig gjennomgang fra finansierende land – hovedsakelig USA og EU – men det vil sannsynligvis ikke skje. Flyktningproblemet omfatter så mange bedrag og løgner at nok en løgn ikke

<http://www.un.org/apps/news/story.asp?NewsID=44794#.UaYRckD9vzw> Om Kairo-avtalen: <http://prrn.mcgill.ca/research/papers/brynen2_09.htm> 29 For undersøkelsen i sin helhet: <http://www.unrwa.org/userfiles/2011012074253.pdf> 27 28

DEN ARABISKE APARTHEID

215


gjør noen forskjell. Slik kan UNRWA kreve finansiering fra det internasjonale samfunnet for 425.000 mennesker, trass i at en studie på deres egne nettsider viser at dette er feil.    Situasjonen for de gjenværende flyktningene er forferdelig. De lider av en arbeidsledighet på 56 prosent. Det ser ut til å være den høyeste raten, ikke bare blant palestinerne, men i hele den arabiske verden. Selv de som arbeider, befinner seg lavest på rangstigen. Bare 6 prosent av dem som inngår i arbeidsstyrken har noen form for akademisk grad (sammenlignet med 20 prosent av den totale arbeidsstyrken i Libanon). Resultatet er at 66 prosent av palestinerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen, som er på omtrent seks dollar per dag per person.    Denne dystre situasjonen er på alle vis et resultat av apartheid. En serie libanesiske lover begrenser palestineres rett til statsborgerskap, til å eie eiendom og til å kunne arbeide innen jus, medisin, farmasi, journalistikk og mange andre yrker.30 En Amnesty-rapport fra 2007 avslører forferdelige levekår som et resultat av den offisielle diskriminerings-politikken. Dette er en oppsummering av rapportens funn: Diskrimineringen og marginaliseringen som palestinerne har lidd under, har bidratt til de høye nivåene av arbeidsledighet, lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Den resulterende fattigdommen har blitt forsterket av restriksjoner på deres tilgang til statlig utdanning og sosiale tjenester. Mye av den diskriminerende behandlingen av palestinerne har rot i deres statsløshet, noe som har blitt utnyttet av libanesiske myndigheter for å nekte dem like rettigheter.31 I august 2010 kom det en liten endring i arbeidsloven, men i virkeligheten førte det ikke til reelle forbedringer.32 En annen bestemmelse forbyr innføring av byggematerialer til flyktningleirene, og det finnes rapporter om arrestasjoner og hus-ødeleggelser som resultat av bygging med slike materialer.33 Det delvise forbudet som Israel har pålagt palestiner-

For flere detaljer, se hele studien her: <http://refugees.resist.ca/document/situationlebanon.htm> 31 <http://www.amnesty.org/en/library/info/MDE18/010/2007> 32 <http://www.irinnews.org/Report/90327/LEBANON-Palestinians-still-dissatisfied-despitelabour-law-changes> 33 <http://classic-web.archive.org/web/20060905033027/http:/web.amnesty.org/pages/369270306-feature-eng> 30

216

LØGNINDUSTRIEN


ne mot innføring av byggematerialer til Gazastripen, har vært begrunnet med at byggematerialer brukes til å bygge tunneler og raketter for angrep mot Israel, samt konstruksjoner for å beskytte seg mot represalier. Så vidt vi vet, hadde det libanesiske forbudet aldri en slik begrunnelse.    Legg også merke til et annet faktum: Noen av palestinerne i Libanon fikk statsborgerskap: de kristne og sjia-muslimer.34 Hver av disse gruppene har sine støttegrupper. Sunni-muslimske palestinere, som utgjør flertallet, ble de sentrale ofrene for den libanesiske apartheid, og i 2011 omtalte Libanons mufti, Mohammad Rashid Qabbani, dem til og med som «uønsket søppel».35 Fakta beviser at det er nettopp slik de har blitt behandlet – og det er ikke registrert én eneste protest, verken i Libanon eller andre steder i verden.    Det er mulig å anta at protester mot Syria ikke ville ha bedret situasjonen for palestinerne (deler av befolkningen lider til og med under hungersnød, en følge av borgerkrigen), men en protest mot Libanon ville kunne påvirke den libanesiske regjeringen. Til tross for dette har det, med unntak av noen tørre rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, ikke forekommet noen virkelig protest, det har ikke vært organisert noen «Apartheid Week» mot Libanon, det har ikke kommet noen bistands-forsendelser eller flotiljer. Slike reaksjoner er reservert for Israel. Kuwait I 1991, da den irakiske hæren invaderte Kuwait, utgjorde palestinere 30 prosent av innbyggerne i landet. Sammenlignet med situasjonen i andre arabiske land var deres situasjon rimelig grei. Som del av forsøket på å få til et kompromiss forut for den første Golfkrigen «tilbød» Saddam Hussein å trekke seg ut fra Kuwait i bytte mot israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen og Vestbredden. PLOs leder Yasir Arafat støttet Saddam. Denne støtten var gnisten til en av de mest problemfylte hendelsene i palestinsk historie.

Simon Haddad, «The Origins of Popular Opposition to Palestinian Resettlement in Lebanon», International Migration Review, bd. 38, nr. 2 (sommeren 2004), s. 470–492; Julie Peteet, «From Refugees to Minority: Palestinians in Post-War Lebanon», Middle East Report 200, 1996; Qifa Nakbi, Naturalizing the Palestinians: <http://qifanabki.com/2009/11/19/naturalizingthe-palestinians/>; Palestinian Refugees in Lebanon, Sherifa Shafie 2006. 35 <http://www.frontpagemag.com/2011/khaled-abu-toameh/who-called-the-palestinianstrash/> 34

DEN ARABISKE APARTHEID

217


Etter at Saddam ble tvunget ut av Kuwait, startet en antipalestinsk kampanje som inkluderte forfølgelse, arrestasjoner og falske rettssaker. Kampanjen endte med at 400.000–500.000 palestinere ble utvist fra Irak. Noen hadde vært der siden 1930-årene, og mange av dem hadde ingen ting å gjøre med Arafats støtte til Saddam.36 Til tross for dette ble de kollektivt straffet i en utvisning som i dimensjoner var nesten like omfattende som den opprinnelige nakbaen i 1948. Likevel finnes det utallige akademiske publikasjoner om utvisningen og flukten i 1948, men nesten ingen om nakbaen i 1991. *** Dette er de viktigste landene der etterkommerne av flyktningene befinner seg. Apartheid eksisterer også i andre land. Palestinere som var i selve Egypt, og ikke på Gazastripen, ble nektet statsborgerskap, og noen ganger ble de pålagt restriksjoner med tanke på visse yrker og utdanninger. Den egyptiske statsborgerskapsloven tillater enhver egyptisk mor å gi statsborgerskap til sitt barn, forutsatt at barnefaren ikke er palestiner. Den egyptiske domstolens beslutning om å kansellere denne beslutningen førte ikke frem.    De nye styresmaktene i Egypt lovet nylig forandring. Det gjelder også for Saudi-Arabia, som lettet på sine statsborgerskapslover i 2004, men som samtidig fortsatt ekskluderte palestinere.37 Med foreløpig unntak av Jordan, som nå for øvrig er i ferd med å legge seg på en linje som nekter palestinere statsborgerskap, opptrer alle arabiske land på en lignende måte. Dette er apartheid i alle henseender. Formålet er å holde sårene fra nakbaen åpne for å skade Israel.    Paraden fortsetter. I 1995 besluttet Libyas leder Muammar al-Gaddafi å fordrive 30.000 palestinere, bare fordi han ble irritert over Oslo-avtalen, PLO og på opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten.38 En palestinsk lege, dr. Ashraf al-Hazose, tilbrakte åtte år i et libysk fengsel (sammen med bulgarske sykepleiere) grunnet falske anklager om at de hadde spredd AIDS.39

36 Hassan A. El-Najjar, The Gulf War: Overreaction & Excessiveness, Amazone Press 2001, kapittel 10. 37 Se: <http://web.archive.org/web/20070202133228/http:/www.arabnews.com/?page=1&sec tion=0&article=53213&d=21&m=10&y=2004> 38 Salma A. Shawa, «Palestinians Expelled by Libya Stranded in Makeshift Camp», Washington Report on Middle East Affairs 1996: <http://www.washington-report.org/backissues/0896/9608099.htm> 39 «Gadhafi’s Torture Prison», Der Spiegel 31. juli 2007.

218

LØGNINDUSTRIEN


I august 2010, før utbruddet av borgerkrigen som styrtet Gaddafi, vedtok Libya lover som gjorde livet til landets palestinere utholdelig, inkludert en årlig avgift på 1500 amerikanske dollar.40 Samme år sendte Libya «et skip med humanitær hjelp» til Gazastripen. *** Det vi har nevnt ovenfor om behandlingen av palestinerne, er bare essensen av den apartheid som eksisterer mot minoriteter i den arabiske verden. Men det er én forskjell: Mens kopterne i Egypt eller kurderne i Syria faktisk er minoriteter, skulle palestinerne fra det britiske mandatområdet Palestina vært en integrert del av den arabiske nasjonen. De er og var arabere, og en del av den arabiske kampen. To av de mest fremtredende symbolene på den palestinske kampen under mandatet var Fawzi Qauqji og Izz ad-Din al-Qassam. Førstnevnte var libanesisk og den andre syrer. Det er ingenting merkelig ved det. Kampen var arabisk, ikke palestinsk. Til tross for dette ble araberne fra det britiske mandatområdet Palestina den gruppen som er mest undertrykket og utstøtt i kjølvannet av det arabiske nederlaget i 1948. Det er først senere de ble til et eget folk: palestinerne.    Arabiske land visste helt fra begynnelsen at deres behandling av palestinerne var forkastelig. Derfor signerte de Casablanca-protokollen i 1965, som skulle gi palestinerne reisefrihet og rettigheter på arbeidsmarkedet, men ikke statsborgerskap.41 Men som så mange andre lignende dokumenter endret heller ikke dette på noe. Mishandlingen fortsatte.    Dersom vi sammenligner dette med behandlingen under israelsk styre, vil vi se at palestinerne har det langt bedre under israelsk administrasjon – både de som fikk israelsk statsborgerskap og palestinerne som lever på den andre siden av 1967-grensen, i territoriene. I motsetning til de vanskelige forholdene i arabiske land, har palestinere under israelsk styre fra 1967 kunnet nyte godt av en jevn økning i levestandard, sysselsetting, helse og forventet levealder samt en kraftig nedgang i barnedødelighet og en enorm vekst i høyere utdanning.

Se Al-Jazeeras reportasje: <http://www.aljazeera.net/news/pages/78718961-6918-4cf09432-753b00c5cf9f>; og her: <http://elderofziyon.blogspot.com/2010/08/libya-imposingrestrictions-on-local.html> 41 For UNCHR-rapporten: <http://www.refworld.org/cgi-bin/texis/vtx/rwmain?page=country &category=&publisher= LAS&type=&coi=SDN&rid=456d621e2&docid=460a2b252&skip=0> 40

DEN ARABISKE APARTHEID

219


Det samme gjelder innen det politiske liv: Etter tiår med politisk undertrykkelse var det nettopp under israelsk styre at den palestinske bevisstheten vokste frem. I løpet av to tiår etter uavhengighetskrigen kunne araberne ha etablert en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. Det gjorde de ikke. Så kom Israel og frigjorde dem fra tjue års hard undertrykkelse. Det betyr ikke at Israel ikke har gjort urett mot palestinerne, for det har de. Men sammenlignet med jordansk og egyptisk okkupasjon var det nettopp israelsk styre som førte til velstand og vekst innen alle felt. Man kan og bør kritisere de negative sidene ved det israelske styret, men en burde samtidig nevne de mindre negative sidene.    I de siste tiårene har den store løgnen om Israels eneansvar for palestinernes nød stadig vokst seg sterkere. Derfor er det nødvendig å sette ting på plass: Palestinerne har gjennomgått vanskelige erfaringer med fordriving og flyktningtilværelse. Noen flyktet, mens andre ble utvist. Men dette er som nevnt en erfaring de deler med titalls millioner andre rundt om i verden. Forskjellen ligger i at de mange andre flyktninggruppene ble absorbert av de landene de kom til. Dét skjedde ikke med palestinerne. De ble i stedet utsatt for undertrykkelse, overgrep og ble nektet sine rettigheter. Dette ble de utsatt for av sine arabiske brødre, i den hensikt at flyktningenes miserable situasjon ville opprettholde et brennende ønske om å returnere til situasjonen slik den var før opprettelsen av staten Israel i 1948. Alle forslagene om å løse flyktningproblemet ved bosetting har blitt bastant avvist. Det åpne såret blir bare dypere. Gang på gang har araberne selv hevdet at alle arabere er én nasjon. Selve landegrensene – og dette er ikke omstridt – er falske grenser som ble trukket av kolonimaktene. Til tross for dette har flyktningene blitt til ofre, takket være den arabiske verden.    Allerede i 1952 skrev Alexander Gallaway, en høytstående UNRWA-ansatt: De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet. De ønsker å la det forbli et åpent sår, som et våpen mot Israel. Arabiske ledere gir blaffen i om flyktningene lever eller dør.42 Den palestinske og pro-palestinske historiografien har med vitende og vilje oversett slike uttalelser, på samme måte som den ignorerer det faktum at ti-

Se følgende studie av Romirowsky og Joffe: <http://www.ruthfullyyours. com/2010/09/14/a-tale-of-two-galloways-by-asaf-romirowsky-and-alexander-joffe/> 42

220

LØGNINDUSTRIEN


talls millioner av flyktninger har blitt absorbert andre steder i verden, på samme måte som den ignorerer den «jødiske nakbaen», historien om utvisning og plyndring av jøder fra arabiske land. Den ignorerer også historien om den arabiske apartheid. Men sannheten må fortelles: Det skjedde en nakba, men det er en nakba som kunne ha endt etter noen få år, i stedet for å fortsette i tiår etter tiår, takket være arabisk apartheid.

DEN ARABISKE APARTHEID

221


222


Kapittel 12

Legenden om Auschwitz Siden Seksdagerskrigen har Israels administrasjon over palestinerne blitt beskrevet som en brutal okkupasjon tilsvarende forholdene under Nazi-Tyskland. I virkeligheten har palestinerne nytt godt av en utvikling uten sidestykke, både på et individuelt og på nasjonalt nivå. Dette er fakta. Nobelprisvinner José Saramago hevdet at «det som skjer i Palestina er en forbrytelse som ligner på det som skjedde i Auschwitz».1 Han er langt fra alene om å mene det. Mange akademikere, inkludert israelere, fremmer lignende påstander. Dr. Ran Hacohen fra Tel Aviv-universitetet publiserte en artikkel med tittelen «Hvem vant andre verdenskrig», der han hevder at Israel er Hitlers ideologiske arvtager.2 Intet mindre. En annen israeler – journalisten, poeten og akademikeren Yitzhak Laor – offentliggjorde en artikkel der han hevder at «gasskamre er ikke den eneste måten å ødelegge et folk på, det kan gjøres ved en høy barnedødelighet.»3 Tusenvis av aktivister, journalister og akademikere gjentar disse ideene om situasjonen for palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Sakte, men sikkert siger dette budskapet inn i bevisstheten til offentligheten generelt. Som vi har vist ovenfor, tror rundt halvparten av befolkningen i mange europeiske land at Israels behandling av palestinerne ligner på nazistenes behandling av jødene.    Mange forfattere som fremmer slike påstander bryr seg ikke om å undersøke faktiske opplysninger og tall for palestinerne fra 1967 og videre – i

<http://www.guardian.co.uk/books/2002/dec/28/featuresreviews.guardianreview11> <http://www.antiwar.com/hacohen/?articleid=2196> 3 <http://www.lrb.co.uk/v24/n09/yitzhak-laor/after-jenin?> 1 2

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

223


kvantifiserbare mål som forventet levealder, tilgang til rent vann, spedbarnsdødelighet, leseferdigheter og utdanning. Det er langt enklere å anklage Israel for de mest grusomme overgrep enn å undersøke fakta. Dette kapitlet er viet til å presentere disse fakta, basert på studier gjort av Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken, UNESCO og FN. Ingen «pro-israelsk propaganda», bare faktiske tall.    Bildet vi ser, er overraskende. Det er riktignok krevende å skaffe seg et overblikk over så mange tall, men det overordnede bildet er klart og utvetydig: Under israelsk styre har palestinerne nytt godt av stor fremgang i sin generelle situasjon, sannsynligvis et større sprang enn noen gang tidligere i palestinsk historie. Faktaene undersøker ikke følelser. De bestrider ikke at det forekommer unødvendige arrestasjoner og ydmykelser ved grenseposter. Slikt eksisterer – og bør kritiseres. Men det objektive bildet står i sterk kontrast til skrekkhistoriene om undertrykkelse, forbrytelser mot menneskeheten og om et reelt eller «symbolsk» folkemord, om et israelsk «Auschwitz» og lignende sludder.    Professor Efraim Karsh har offentliggjort en rapport, komplett med detaljerte data, om hva som skjedde med palestinerne etter den jødiske innvandringen til det britiske mandatområdet.4 Sammenlignet med araberne i hele regionen forbedret situasjonen seg kraftig for araberne i det britiske mandatområdet Palestina med tanke på objektive mål som forventet levealder, barnedødelighet og inntekt. Britiske og franske koloniregimer fantes også i Egypt, Syria, Jordan og Libanon, men de førte ikke til samme endring. Det var den jødiske innvandringen, som førte til vekst i økonomi og helsevesen, som kom alle innbyggerne til gode. Karsh offentliggjorde lignende tall med henblikk på den israelske administrasjonen fra og med 1967. La oss for eksempel se på elektrisitetsforsyning: I 1967 hadde 20,5 prosent av innbyggerne i israelskokkuperte territorier strøm, i 2000 var andelen steget til 92,8 prosent.    Man må selvsagt dobbeltsjekke disse tallene. Det er et overraskende stort gap mellom Karshs tall og Saramagos påstander om et israelsk Auschwitz eller Laors anklager om folkemord ved hjelp av høy spedbarnsdødelighet. Det finnes bare to muligheter: Enten presenterer Karsh falske påstander, eller så fremsetter Saramago, Laor og deres ideologiske allierte en moderne blodanklage mot staten Israel.

Efraim Karsh, Arafat’s War: The Man and His Battle for Israeli Conquest, Grove Press 2004, s. 44–45.

4

224

LØGNINDUSTRIEN


Karsh har spesialisert seg på å avsløre løgner og forvrengninger blant sine kolleger. Det har åpenbart ikke gjort ham spesielt populær blant antiisraelske akademikere. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, fins det ikke én eneste forsker som har tilbakevist hans funn knyttet til forbedringene for palestinerne under israelsk styre. En kan selvsagt argumentere med at det er mulig å manipulere opplysninger for å fremstille et særskilt ønsket bilde. Har Karsh gjort dette?    I tillegg til at det ikke synes mulig å oppdrive én eneste undersøkelse som bestrider Karshs funn, bekrefter også annen forskning på området – inkludert studier utført av palestinske forskere – de resultatene Karsh har publisert. Forventet levealder Forventet levealder for palestinere på Gazastripen og Vestbredden var på kun 48 år i 1967. Innen 2000 hadde den gjort et byks frem til 72 og var høyere enn i de fleste arabiske land. Dette er tallene som Karsh har presentert. En studie fremlagt for FN av dr. Wael Ennab (som er rådgiver for FNs konferanse for handel og utvikling) fra An-Najah-universitetet i Nablus presenterer et titalls kilder og studier knyttet til ulike livs-parametere på Gazastripen og Vestbredden, og bildet han konkluderer med, er svært likt Karshs.5    Ennab hevder eksempelvis at forventet levealder blant palestinerne i territoriene i 1967 var på 48,8 år (ikke 48, som det israelske helsedepartementet hevder, og som Karsh baserer seg på). I 1975 var forventet levealder 56 år, og tallet økte nesten til 66 innen 1984. Det vil si en økning på 17–18 år i løpet av 17 år under israelsk styre. Ennab påpeker at denne økningen er langt høyere enn i arabiske naboland. Bare israelske arabere, med en levealder omtrent som for jødiske israelere, har det bedre.   Siden 1948 har det skjedd en ytterligere økning i levestandarden blant palestinerne i territoriene, og forventet levealder er kommet opp i 75 år i gjennomsnitt blant menn og kvinner, både på Vestbredden og på Gazastripen. Nedenfor fins tre tabeller som viser forventet levealder i løpet av det siste tiåret, de siste tiårene og i en internasjonal sammenligning. Vi må her presisere at det noen ganger er forskjeller mellom de ulike kildene, og enkelte ganger også i ulike publikasjoner fra samme institusjon, men forskjellene er marginale. Følgende tabeller gir et riktig bilde av den generelle trenden. Se befolkningsmessig og demografisk utvikling på Vestbredden og Gazastripen frem til 1990, unctad/ecdc/seu/1

5

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

225


Forventet levealder på Vestbredden og Gazastripen 73

72

71

70,72

70,96

71,2

71,43 70,91

71,09

71,26

71,42

71,59

71,75

71,92

72,09

72,27

72,46

72,64

73

72

71

70,46 70,17 69,83

70

70

69,43 69,98

69

69

68,48

68

Jan. 92

Jan. 96

Jan. 00

Jan. 04

Jan. 08

68

Verdensbankens tall for de siste tiårene. Kilde: http://www.tradingeconomics.com/westbank-and-gaza/life-expectancy-at-birth-total-years-wb-data.html

Forventet levealder på Vestbredden og Gazastripen (menn) 71,2

71,05

71

71

70,88

70,8

70,8

70,7 70,54

70,6

70,6

70,38

70,4

71,2

70,4

70,22 70,2 70 69,8

Jan. 02

70,2

70,07 69,92

70

Jan. 04

Jan. 06

Jan. 08

Jan. 10

69,8

Kilde: http://www.tradingeconomics.com/west-bank-and-gaza/life-expectancy-at-birthmale-years-wb-data.html

226

LØGNINDUSTRIEN


Forventet levealder i internasjonal sammenligning 78 73,03

73,02

73,19

74,4

74,23

74,08

74,58

74,45

75,46

75,24

76 74 72

70,62 69,85

70

67,95

68 66

64,47

64 62 60

de

n

n ar

re d tb

Ve s

U ng

bi

a

ia

-A

ra

an

di

Sa u

Ro m

pe

n

la

tri as

ria

ue

G az

ez

Ve n

ga

pt

Bu l

sil

Eg y

Br a

Ira

n Ty rk ia

Je

m

en Ve rd en Ru ssl an d

58

Kilde:https://www.cia.gov/library/publications/the-world- factbook/rankorder/2102rank. html?countryname=Gaza%20Strip&countrycode=gz&regionCode=mde&rank=111

Forventet levealder for palestinerne under israelsk styre er dermed ikke bare høyere enn for befolkningen i de fleste land i Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, men også i forhold til noen av EU-landene. Den er også mye høyere enn det globale gjennomsnittet. Spedbarnsdødelighet Også tallene for spedbarnsdødelighet vil overraske dem som tar mennesker som Yitzhak Laor på alvor. Ifølge Ennab var det i 1967 en spedbarnsdødelighet på 152–162 per tusen fødsler. I 1974 var den på 132, og i 1985 var den redusert til 53–63. Den palestinske forskerens tall er dermed ikke vesentlig forskjellige fra dem Karsh presenterer. Tabellen fra Verdensbanken illustrerer denne dramatiske nedgangen.

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

227


54

,9

Spedbarnsdødlighet (per 1000 fødsler) på Vestbredden og Gazastripen 55

55 50

45

45

42

,4

50

40

35

35

32

,7

40

30 ,4 24 ,8 24 ,2 23 ,6 23 ,1 22 ,4 21 ,8 21 ,3 20 , 20 7 ,1

25

25

26

27

,9

30

,

20 Jan. 86

Jan. 80

Jan. 92

Jan. 98

25 20

Jan. 04

Jan. 10

Kilde:http://www.tradingeconomics.com/west-bank-and-gaza/mortality-rate-infant-per1-000-live-births-wb-data.html

Spedbarnsdødelighet i internasjonal sammenligning per 1000 fødsler

51,93

39,48 40,02

19,75 19,83

en Je m

Ira n

n Ve rd e

Eg y

pt

a Ty rk i

sil Br a

n

la ue ez

Ve n

M ex

pe

ria

as tri

ga

23,3

16,26

ico

16

15,56

Bu l

Li ba

no

n

14,81

G az

Ve s

tb

re d

de

n

13,98

22,23

Kilde: https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/rankorder/2091rank.ht ml?countryname=Turkey&countrycode=tu&regionCode=mde&rank=84#tu

228

LØGNINDUSTRIEN


Tallene ovenfor er fra CIA. Ifølge en annen kilde, Verdensbanken, er gjennomsnittlig spedbarnsdødelighet blant palestinerne på 19,7 per 1000 fødsler, til sammenligning med 26,1 i landene i Midtøsten og Nord-Afrika.6 Alle kildene som omhandler dette temaet peker faktisk på en tilsvarende trend. Ikke bare har det skjedd en dramatisk forbedring for palestinerne siden 1967; palestinerne har det mye bedre enn andre land, også slike som anses som mer utviklede, som Bulgaria og Tyrkia. Utdanning Skoleprestasjonene er enda mer imponerende. Ifølge en rapport fra Verdensbanken fra 2006 er palestinerne den best utdannende befolkningen i Midtøsten og Nord-Afrika, «med en lesekyndighet blant voksne på 91 prosent».7 Blant unge i alderen 15–24 år er andelen lesekyndige enda høyere. Tabellen nedenfor oppsummerer tallene i henhold til tre mål: Lesekyndighet blant 15–24-åringer, deltakelse i sekundær utdanning (videregående) og deltakelse i høyere utdanning. Et sammendrag av disse opplysningene, sammenlignet med land i Midtøsten og med Tyrkia, viser at palestinerne befinner seg nesten øverst på listen. Det er verdt å merke seg at for eksempel palestinere i Libanon ligger langt bak sine brødre på Gazastripen og Vestbredden. Som nevnt i rapporten fra Verdensbanken omfatter ikke palestinernes prestasjoner innen utdanning bare leseferdighet, men alle utdanningssektorer, inkludert høyere utdanning.    Dr. Gabi Baramski, som tidligere var president ved Bir Zeit-universitetet, har skrevet: «Før 5. juni 1967 fantes det ingen universiteter på Vestbredden og Gazastripen».8 Flere tiår har passert under israelsk styre, og per i dag har Vestbredden og Gazastripen 11 universiteter, 13 høyskoler og 19 community college-er [en type lavere høyskole med toårige studieløp, tilsv. svensk högskoleexamen, overs. anm.] Ifølge en offisiell publikasjon fra PA har Vestbredden og Gazastripen «en befolkning på rundt 4 millioner og en av de høyeste per capita universitetsutdannede i den arabiske verden».9 Ifølge professor Joel

<http://data.worldbank.org/indicator/SP.DYN.IMRT.IN/countries/PS-XQ-XN?display=graph> Se West Bank and Gaza, Education Sector Analysis, kapittel 3: «Education and the Labour market», s. 37, The World Bank Group, Middle East and North Africa Human Development Group, 7. september 2006. 8 <http://www.pij.org/details.php?id=569> 9 <http://export.gov/westbank/palestinianmarketbriefs/index.asp> 6 7

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

229


Beinin, som ikke akkurat er kjent for å være pro-israelsk, og som har signert ethvert antiisraelsk opprop han har støtt på, har palestinerne nå «den høyeste relative andel av universitetsutdannede i den arabiske verden».10 Lesekyndighet og deltagelse i utdannelsesløp, prosent av befolkningen Jemen Marokko Egypt Kuwait Tunisia Jordan Saudi-Arabia Libanon Tyrkia Vestbredden og Gazastripen

0

20

40

60

Lesekyndighet

Kilde: http://data.worldbank.org/indicator/SE.TER.ENRR

10

<http://fromoccupiedpalestine.org/node/736>

230

LØGNINDUSTRIEN

80

100

Videregående/Høyere utdanning


Vann og elektrisitet Antiisraelsk propaganda presenterer ofte jødisk vannforbruk på Vestbredden, sammenlignet med palestineres vannforbruk, som nok et bevis på okkupantens forbrytelser. Enda en gang må vi se på fakta:11 Ved slutten av det jordanske styret utgjorde vannkildene som var tilgjengelige for den palestinske befolkningen rundt 65 millioner kubikkmeter per år. Dette er et lavt vannforbruk, som er typisk for fattige land. Bare fire byer, av totalt 700 byer og landsbyer, hadde innlagt vann. Innen 1995 hadde nettverket blitt utvidet, og det palestinske vannforbruket var da på 120 millioner kubikkmeter per år. I 2008 økte dette til 200 millioner kubikkmeter, altså langt raskere enn befolkningsøkningen. Under israelsk styre har brorparten av byene og tettstedene på Vestbredden blitt koblet til vann-nettet, som også brukes av de jødiske bosetningene. I 2004 var 643 av 708 byer og tettsteder koblet til vann-nettet – noe som dekket 97 prosent av den palestinske befolkningen. Av disse hadde 443 til og med sine egne interne vann-nett. Det er snakk om en permanent vanntilførsel, døgnet rundt, syv dager i uken. Til sammenligning har brorparten av innbyggerne i Amman, hovedstaden i nabolandet Jordan, rennende vann bare én dag i uken.12    Når det er snakk om naturlige ferskvannkilder som finnes mellom havet og Jordanelven, konsumerte palestinerne 93 kubikkmeter årlig per person i 1967, sammenlignet med 508 kubikkmeter blant israelere. Innen 2006 skjedde en dramatisk nedgang i forbruket av ferskvann blant israelerne: Det ble redusert til bare 170 kubikkmeter årlig per person. Palestinerne har imidlertid hatt en vekst i vannforbruket, til rundt 129 kubikkmeter årlig per person. Det israelske vannforbruket er høyere, men israelerne benytter også andre vannkilder, eksempelvis avsaltet sjøvann. I løpet av disse årene er det med andre ord snakk om en dramatisk økning i palestinernes vannkonsum.    Fra denne synsvinkelen er sammenligningene som menneskerettsorganisasjoner som B’Tselem gjør av det daglige vannforbruket til israelere og palestinere, så misvisende at det grenser til bedrag. Årsaken er at verdens vannforbruk fra land til land viser et mer sammensatt bilde. Når det gjelder vannforbruk, er det også et stort gap mellom Egypt og Kuwait og mellom Sverige og Bahrain.

Brorparten av vanndataene kommer fra Haim Gvirtzman, «Sugiyat Ha-Mayim Bein Yisra’el La-Palestinim», Ecologiya U-Seviva 2, 2010, s. 46–56. 12 <http://www.water-technology.net/projects/greater_amman> 11

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

231


Ifølge Verdens helseorganisasjon ligger minimum forbruk på 100 liter daglig per person. Som vist i tabellen nedenfor har enkelte fattige land, som Zimbabwe, et svært høyt forbruk, mens noen utviklede land, eksempelvis Luxembourg, har nærmere et palestinsk forbruk (!). Forbruket i Israel er faktisk lavere enn i de fleste land i Midtøsten, inkludert Libanon, Irak, Iran og Egypt. Palestinerne befinner seg over minimum, hovedsakelig på grunn av den raske utviklingen av vanninfrastrukturen under israelsk styre. Palestinernes bedring i livskvalitet har også ført til et sterkt økende forbruk av vann.    Angående avtaler: Som del av de midlertidige avtalene mellom partene er det bestemt at vannforsyningen til palestinerne skal vokse i to trinn: I et mellomstadium skal den øke med 23,6 millioner kubikkmeter per år, og med ytterligere 70–80 millioner kubikkmeter ved en sluttavtale. I praksis har palestinerne allerede fått disse to tilleggene, takket være økt tilførsel av vann fra Israel og ved gjennomføring av ikke-autorisert boring etter nye vannkilder.    I sterk kontrast til anklagene som fremsettes mot Israel, har den palestinske vannsektoren gjennomgått en positiv utvikling av dramatiske dimensjoVannforbruk i liter per dag Uganda Nigeria Paraguay Minimum per dag Vestbredden og Gazastripen Luxembourg Jemen Jordan Israel Libanon Marokko Zimbabwe Syria Egypt Iran Irak

0

1000

Kilde: Verdens helseorganisasjon.

232

LØGNINDUSTRIEN

2000

3000


ner. Israel står bak denne endringen. Israelerne har forbedret den palestinske infrastrukturen ved å redusere sitt eget forbruk av ferskvann ved å satse på avsalting og gjenvinning samt ved å tildele palestinerne en stadig større mengde ferskvann, både i henhold til og i tillegg til israelske forpliktelser i eksisterende avtaler. Naturlig vekst Når man leser ulike publikasjoner og menneskerettighetsrapporter, kan en få inntrykk av at det pågår et folkemord mot palestinerne. Hvis en palestiner hadde blitt drept hver gang ordet «utryddelse» dukket opp, ville det for lengst vært folketomt både på Vestbredden og i Gaza. Beskyldninger av denne typen ser det aldri ut til å bli slutt på. De fremsettes selv i relativt «seriøse» publikasjoner som tidsskriftet Lancet, eller blant de mange «ekspertene» som snakker om «unødvendige døde», «underernæring» og «sult». Dersom det var et snev av sannhet i disse påstandene, burde de ha blitt gjenspeilet i befolkningsutviklingen blant palestinerne. Siden påstander om «utryddelse» på Gazastripen fremsettes stadig oftere, vil vi fokusere på befolkningen der.    Naturlig befolkningsvekst defineres som differansen mellom fødsler og dødsfall per 1000 mennesker per år. Landet med den aller laveste veksten – og faktisk en negativ utvikling – er Haiti, med 32 dødsfall per 25 fødsler. Dette er et land som lider av fattigdom, dårlige helsetjenester, lav forventet levealder og høy barnedødelighet. Utviklede land karakteriseres av en aldrende befolkning og synkende fødselsrater. Japan har eksempelvis ti dødsfall per åtte fødsler, og Sverige har ti fødsler per ti dødsfall. De fleste land med en fødselsrate over 40 er fattige. På denne listen står land som Malawi, Somalia, Kongo, Burundi, Etiopia og Niger; sistnevnte er på topp med en fødselsrate på 51.    Gazastripen, med 32,36 fødsler per 1000 mennesker, befinner seg ikke blant de øverste på listen. Til tross for dette er den naturlige veksten spesielt høy der, på grunn av dødsraten, som er 3,36 per 1000 – en av de laveste i verden. Denne kombinasjonen av høye fødselstall og lave dødsrater plasserer Gazastripen som nummer 3 i verden når det gjelder naturlig vekst. Dersom vi supplerer dette bildet med tallene som allerede er nevnt – høy levealder og lav spedbarnsdødelighet – ser vi at påstandene om at Israel gjennomfører et folkemord – på langsiktig basis eller ved kortvarige aksjoner – er fullstendig absurde og umulig kan ha noen rot i virkeligheten. ***

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

233


ia es

n sta

In do n

Pa ki

ya Ke n

go

a

a

Ko n

pi

D

R

Et io

nk

Sr i

La

k Ira

an ni st

a

i

an gh a

Af

Su d

ali So m

H ait

Pa ter lest rit ins or ke ier

Vannforbruk i liter per dag

Kilde: http://elderofziyon.blogspot.com/2011/07/palestinian-arabs-get-far-moreaid-per.html, basert pĂĽ: http://www.globalhumanitarianassistance.org/wp-content/ uploads/2011/07/gha-report-2011.pdf.

234

LĂ˜GNINDUSTRIEN


Vi kan supplere alt dette med økonomiske opplysninger. Ifølge Verdensbanken13 var inntekten per capita blant palestinerne frem til utbruddet av den andre intifadaen i 1999 på 1760 dollar per år. Det er et lavt beløp sammenlignet med vestlige land, men gjennomsnittet for land i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) var på 1593 dollar. Gjennomsnittet i lavinntektsland var samme år på bare 568 dollar. Så kan det legges til at palestinerne det siste tiåret har mottatt den høyeste bistanden i verden per capita med stor margin i forhold til alle andre befolkninger. Det finnes mange sentra for fattigdom, konflikt og sult. Palestinerne er langt fra verst stilt av disse. Ifølge de fleste humanitære indikatorer befinner de seg langt over det globale gjennomsnittet. Til tross for dette har de det siste tiåret altså ligget på toppen i mottak av bistand. Ifølge en analyse utført av Washington Institute,14 basert på tall fra Verdensbanken, mottok palestinerne fire ganger mer bistand per capita enn Europa mottok som del av Marshall-planen etter andre verdenskrig. Denne enorme bistanden har, i likhet med de mange milliardene som har blitt overført via UNRWA, ikke blitt brukt til rehabilitering, utvikling av infrastruktur eller til å fremme industrien. Mesteparten av pengene har blitt brukt til å øke offentlig sektor og til utbetaling av lønninger. Deler av bistanden ble av den palestinske selvstyremyndigheten overført til mordere som sitter i israelske fengsler,15 og til utdanningssystemer som fremmer hat, ikke bare overfor Israel, men også overfor Vesten, og til å betale lønningene til fremstående religiøse ledere som oppfordrer til utryddelse av jødene.    Uansett er det nettopp i løpet av de tre tiårene som Israel styrte over Vestbredden at de største forbedringene fant sted hos palestinerne. Det betyr ikke at israelernes styre er ønskelig politisk sett. Men man må forsøke å forstå bakgrunnen for det som skjedde. Utviklingen skjedde etter at alle arabiske ledere hadde avgitt en rekke erklæringer om behovet for å slette Israel fra kartet. Disse erklæringene førte til krig. Israel ble tvunget til å forsvare seg, og under Seksdagerskrigen vant de en knusende seier. Truslene om utslettelse førte ikke til israelske ønsker om hevn; israelerne har ikke tro på at en slik strategi vil

<http://data.worldbank.org/country/west-bank-and-gaza> <http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/the-palestinians-lost-marshall-plans> 15 Se PMW-rapporten her: 13 14

<http://palwatch.org/STORAGE/special%20reports/4_reports_PA_salaries_to_terrorists_ Feb_13_2013.pdf>

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

235


gi gode fremtidsutsikter. En svært liten andel palestinere flyktet, og en enda mindre andel ble tvunget til å flykte på grunn av kampene. De fleste av dem som dro, hovedsakelig til Jordan, returnerte til Vestbredden og Gazastripen. Året 1967, med starten av den israelske administrasjonen, ble et vendepunkt. Befolkningen i de okkuperte områdene fikk mer frihet enn undertrykkelse. Statistikkene viser det virkelige bildet. Men løgnene vinner. Nobelprisvinnere, israelske poeter og en lang liste av vestlige nyttige idioter gjentar løgnene om at Vestbredden og Gaza kan sammenlignes med Auschwitz.    Det er grunn til å spørre seg hvordan et anerkjent tidsskrift som London Review of Books har kunnet publisere en artikkel som på ramme alvor argumenterer for at Israel har erstattet gasskamrene med høy spedbarnsdødelighet på Vestbredden og i Gaza. Dette var ingen meningsytring, men ble presentert som et ubestridelig faktum. Det var en påstand som gjorde staten Israel til et monster. Enhver oppegående redaktør ville i det minste ha dobbeltsjekket en så sjokkerende påstand. Hvorfor ble det ikke gjennomført noen slik faktasjekk? Hvorfor trykket dette prestisjetunge tidsskriftet aldri en rettelse? Dersom en slik påstand hadde blitt fremmet mot Frankrike eller England, ville redaktøren uten tvil ha blitt skeptisk. Han ville bedt forfatteren navngi kilden til påstandene, eller undersøkt saken selv.    Men når det gjelder Israel, anses enhver anklage som uttrykk for noe mulig, og til og med sannsynlig. LRB har publisert ikke mindre enn 92 artikler om den israelsk-arabiske konflikten. 91 av disse har uttrykt fiendtlighet overfor Israel, og de fleste av dem var skrevet av israelere og jøder.16 Det er dette den «opplyste» flokken tror er riktig. Innen alle felt forutsetter skriving en tydelig forbindelse mellom påstander og fakta – unntatt når det gjelder Israel.   I løpet av Israels langvarige administrasjon av okkuperte områder har det blitt gjort alvorlige feil. Men ikke grusomheter. Feilgrep kan repareres og endres. Grusomheter kan bare fordømmes og demoniseres. Palestinerne fortjener selvbestemmelse og en stat ved siden av Israel. Med tanke på konfliktene i Syria, Irak, Jemen og Libya kan man håpe at palestinernes skjebne under selvstyre vil være bedre. Det er unødvendig å støtte videre israelsk okkupasjon, men man bør heller ikke gjøre den til noe den ikke er.

Se følgende detaljerte analyse av LRBs ensidighet publisert av Chris Dyszynski i 2010: <http://justjournalism.com/reports/london-review-of-books/> 16

236

LØGNINDUSTRIEN


Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er det ikke mange av studentene som arbeider med konflikten mellom Israel og palestinerne, eller med Midtøsten generelt, som kjenner til de positive endringene palestinerne har opplevd innen felt som utdanning, naturlig befolkningsvekst, forventet levealder eller spedbarnsdødelighet. De tror oppriktig at de israelsk-okkuperte områdene ikke er noe mer enn åstedet for forbrytelser mot menneskeheten. For når det gjelder Israel, må en ikke la seg forvirre av fakta.

LEGENDEN OM AUSCHWITZ

237


238


Kapittel 13

Israelske arabere En israelsk araber ledet rettssaken som sendte en tidligere president av den jødiske staten i fengsel. Hundretusener av israelere valgte arabere til de øverste plassene i lokale reality-programmer på tv. Innen feltet utdanning krymper forskjellene stadig. Den sanne historien om israelske arabere er at deres situasjon er bedre enn for deres muslimske brødre i Europa. I 2013 kom Lina Mahul på førsteplass ved et av de mest sette reality-programmene i Israel, den israelske versjonen av «The Voice». De som stemte, var ikke dommerne selv, som alle tilhørte kategorien kreativ-liberale, men seerne – vanlige folk fra middelklassen og lavere middelklasse –, og de stemte frem en israelsk araber. En skulle tro at dette valget av Mahul, som ikke er unikt, sier noe om det israelske samfunnet. Ja, problemer og diskriminering eksisterer. Men én ting er klart: En person som tilhører en fremmed minoritet ville aldri ha blitt stemt frem verken til første-, andre- eller tredjeplass i en stat som virkelig var dypt preget av rasisme.    En tidligere israelsk president, Moshe Katsav, ble tiltalt for voldtekt. Tiltalen i seg selv gir ingen grunn til stolthet, det viktige var at rettssikkerheten bestod testen. Ikke en gang Israels fremste borger fikk noen form for fripass fra rettferdigheten. Tre dommere fra distriktsdomstolen ledet rettssaken som endte med at Katsav ble dømt til syv års fengsel. Lederen for panelet var dommeren George Kara, en arabisk israeler. Dette var et ikke-tema for israelsk presse, som ikke engang fant grunn til å nevne det. Israel har kanskje mange problemer som må løses overfor landets arabiske minoritet, men noe slikt som Katsav-rettssaken ville aldri ha funnet sted i en ekte apartheidstat.

ISRAELSKE ARABERE

239


Det kan vises til mange andre slike eksempler. Rana Raslan, Israels skjønnhetsdronning, en sykehusdirektør, en høyskolerektor, dommere i domstoler på alle nivåer, Knesset-medlemmer – hvorav noen som konstant rakker ned på den israelske staten – takket være en praktisk talt ubegrenset ytringsfrihet, som de aldri ville ha fått noe annet sted i Midtøsten.    Vi må fortsatt forholde oss til apartheid-anklagen på to nivåer: sosiale forskjeller og den tilsynelatende fiendtlige holdningen blant jøder mot arabere.    Israels arabere er et hett tema i disse dager, ikke bare i Israel, men i hele verden. Deres talspersoner – inkludert israelere og jøder – taler rundt omkring i verden om den «apartheid» som de angivelig lider under. Men det er jammen en merkelig apartheid, der en minoritet står for de beste prestasjonene, både sammenlignet med storparten av sine brødre, som er i flertall i andre land i Midtøsten, og i Europa. Dette er en apartheid som tillater dem å si praktisk talt hva de vil, inkludert at de offentlig kan identifisere seg med uttalte fiender av staten de bor i. Det er tvilsomt om det finnes noe annet land i verden som gir en så omfattende ytringsfrihet som Israel i en situasjon med en pågående konflikt.    De fleste israelske arabere, uavhengig av sine politiske standpunkter, er lovlydige borgere. De har sine rettigheter, ikke på grunn av veldedighet, men fordi lovverket behandler dem på samme måte som alle andre, med ett unntak: innvandringsfeltet. Det er et faktum at det finnes forskjeller mellom den arabiske minoriteten og det jødiske flertallet. Det forekommer også diskriminering, som i de fleste andre land i den frie verden. Dessuten finnes det fordommer, selv om disse ikke nødvendigvis er hovedårsaken til forskjellene mellom gruppene.    Situasjonen for israelske arabere har gått i positiv retning siden opprettelsen av staten Israel, og ikke noen annen arabisk eller muslimsk befolkning i verden har opplevd lignende forbedringer. Dette er ingen subjektiv oppfatning, den kan underbygges ved å sammenligne tall og øvrig datamateriale over tid:   For det første: en sammenligning av israelske arabere med arabere i nabolandene, som hadde samme sosioøkonomiske utgangspunkt. For det andre: status for israelske arabere som en minoritetsgruppe, sammenlignet med lignende muslimske minoritets-miljøer i Europa. Forbedringen er reell både i absolutt forstand (vekst i levestandard, forventet levealder, inntekt, utdanning osv.) og i relativ forstand (i reduksjon av forskjellene vis-à-vis det jødiske flertallet).

240

LØGNINDUSTRIEN


I april 2008 reiste en delegasjon israelske arabere fra organisasjonen Mossawa Center til Belgia for å underrette EU om de tilsynelatende beklagelige forholdene israelske arabere lever under. De klaget over forskjellene mellom jøder og arabere i Israel som bevis for den jødiske statens «synder». Men så viste det seg at slike forskjeller faktisk er større i Belgia: Bare 10 prosent av opprinnelige belgiere lever under fattigdomsgrensen, mens ikke mindre enn 58,9 prosent av den tyrkiske og 55,6 prosent av den marokkanske muslimske minoritets-befolkningen lever under den samme fattigdomsgrensen. Enda verre: Bare 1 prosent av den opprinnelige befolkningen lever i det som kan defineres som dyp fattigdom. Den tilsvarende andelen for tyrkere var 39 prosent, for marokkanere 25 prosent.1    Årsakene er velkjente og nedslående: først og fremst dårlig utdannelse, dernest diskriminering. Fem år er gått siden studien ble offentliggjort, og situasjonen er bare blitt verre. I Storbritannia er forholdene enda mer dystre. Muslimer befinner seg i bunnsjiktet innen alle felt.2 Tre av fire barn av pakistansk og bangladeshisk opprinnelse født i Storbritannia lever under fattigdomsgrensen.3 En kan presentere lignende tall fra andre europeiske land. Det er sant at det i Europa er snakk om nye innvandrere, mens det i Israel er snakk om innfødte, men det er samtidig sant at det ikke finnes noen etnisk, nasjonal eller religiøs konflikt i Europa som kan sammenlignes med den som finnes i Israel – ei heller noen okkupasjon, og ingen sionisme. De som har innvandret til Europa, har kommet etter eget ønske. Til tross for dette er diskrimineringen åpenbar, og ulikhetene øker stadig.    Det finnes sosiale forskjeller i Europa, og det finnes sosiale forskjeller i Israel. Man kan og bør kjempe for likhet. Tallene viser et bilde som krever handling, både i Israel og i Europa. Men datamaterialet bør også leses nøye og kritisk. Inntekten per capita er eksempelvis mye lavere blant israelske arabere enn blant jødiske israelere. Men dette skyldes blant annet en langt lavere gjennomsnittsalder for israelske arabere (yngre mennesker tjener mindre, uansett etnisitet), det faktum at brorparten av arabiske kvinner ikke deltar i arbeidslivet, samt at israelske arabiske familier generelt er større enn familiene til israelske jøder. Det objektive resultatet er, selv før en trekker inn diskrimiSe her: <http://www.kbs-frb.be/publication.aspx?id=295059&langtype=1033>, i tillegg til i en «Telegraph»-sak: <http://blogs.telegraph.co.uk/news/davidrennie/3636031/Poverty_and_ division_in_Belgium/> 2 <http://www.mcb.org.uk/library/statistics.php#4> 3 <http://www.ioe.ac.uk/newsEvents/45857.html> 1

ISRAELSKE ARABERE

241


nering, en lavere inntekt per capita. Jødiske befolkningsgrupper med lignende karakteristika (én familieforsørger, store familier) er i en lignende situasjon. Allikevel finnes det en undergruppe blant israelske arabere – de kristne – som innen de fleste felt faktisk scorer høyere enn gjennomsnittet for den jødiske befolkningen.    De fleste europeiske land er velferdsstater. Noen av muslimene der er andre og tredje generasjons innvandrere. De burde ha kunnet integrere seg og nyte fruktene av velferden, men dette har ikke skjedd. I noen europeiske land er det vanskelig å undersøke data som har med religion å gjøre. Det finnes likevel mange og varierte kilder som omhandler muslimers situasjon i Europa. Den nyeste og mest omfattende av disse er en spesialrapport fra EU: «Muslims in the European Union: Discrimination and Islamophobia.» Rapporten peker på graverende forskjeller innen alle felt som ble undersøkt, og avdekker alvorlige tilfeller av diskriminering og fordommer. Her er noen av funnene, basert på den ovennevnte rapporten og en rekke andre kilder. Inntekt og sysselsetting 68 prosent av pakistanske og bangladeshiske husholdninger i Storbritannia (hvorav flertallet i landet er muslimer) lever under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 23 prosent av befolkningen generelt.4 Ifølge en rapport fra NGO-en Sikui befinner 45,9 prosent av arabiske familier i Israel5 seg under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 14,7 prosent i befolkningen generelt. Enda verre er det at 73 prosent av bangladeshiske og pakistanske barn lever under fattigdomsgrensen i Storbritannia, sammenlignet med 31 prosent av befolkningen generelt. I Israel: 55,7 prosent av muslimske barn, 20,3 prosent i barnebefolkningen generelt.    Det bør presiseres at i Israel er fattigdomsgrensen satt til 50 prosent av gjennomsnittsinntekten i landet, i motsetning til 60 prosent i Storbritannia, så den virkelige forskjellen mellom Israel og Storbritannia er sannsynligvis mindre enn statistikken tilsier. Men inntektstallene gir et dramatisk bilde av

Dataene for Storbritannia er tatt fra EU-rapporten, og opplysningene er samlet inn av Muslim Council of Britain: <http://muslimstatistics.wordpress.com/2012/12/14/uk-muslimstatistics-archive-pre-2003>. Se også følgende BBC-reportasje: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/ uk_news/1924907.stm> 5 En jødisk-arabisk NGO som arbeider for å fremme likhet. For rapporten, se her: <http:// www.sikkuy.org.il/yeda/hashvaa.html> 4

242

LØGNINDUSTRIEN


det enorme gapet: Ifølge en studie utført av British Trade Union Congress (TUC) på inntekt blant menn, tjener bangladeshiske og pakistanske menn 182 pund i uken, svarte 235 pund og befolkningen generelt 332 pund. Indere, hvorav brorparten er hinduer, tok et steg opp til 327 pund. I Tyskland var kinesere langt mer vellykkede enn tyrkere. Ifølge en annen studie på den britiske økonomien står 50 prosent av mannlige muslimer og 75 prosent av muslimske kvinner utenfor arbeidsmarkedet.6    Hinduene, som en spesiell etnisk minoritet, har samme inntekt som hvite. Det er viktig å huske dette senere, når vi drøfter årsakene til forskjellene. I Israel er derimot inntektsgapet langt mindre: Tall fra 2003 viser at inntekten til en jødisk husholdning er på 11.548 NIS (nye israelske sjekler, den israelske myntenheten), mot 7513 NIS i en arabisk husholdning. Gitt at brorparten av muslimske kvinner ikke arbeider utenfor hjemmet, samt at alderen på muslimske ansatte er lavere, er den virkelige forskjellen mellom jøder og arabere langt mindre, særlig sammenlignet med Storbritannia.    Arbeidsledigheten blant jøder i Israel var på 9 prosent i 2003, sammenlignet med 16 prosent blant israelske arabere. EU-rapporten viser lignende tall i europeiske land: I Tyskland var arbeidsledigheten på 10 prosent i befolkningen generelt, sammenlignet med 20 prosent blant muslimer. I Nederland var arbeidsledigheten på 6,5 prosent i befolkningen generelt, mot 16 prosent blant nederlandske muslimer. I Belgia var det 7 prosent arbeidsledighet i den totale befolkningen, men hele 38 prosent blant belgiske muslimer. I Frankrike (ifølge offisielle tall fra INSEE) er arbeidsledigheten på 9 prosent i befolkningen generelt, mot 24 prosent blant nord-afrikanere og tyrkere. Mer oppdatert statistikk fra Europa avdekker at forskjellene i arbeidsledighet vokser over tid.7 Sysselsettingssituasjonen for første- og andregenerasjons muslimer i europeiske velferdsstater er med andre ord, relativt sett, fortsatt verre enn i Israel. Utdanning EU-rapporten fremhever i negativ forstand særlig Frankrike, Belgia, Nederland, Sverige, Tyskland, Østerrike og Danmark. Enda verre er det at 40 pro-

Se rapporten til det britiske «Telegraph» 10.10.2010: <http://www.telegraph.co.uk/news/ uknews/8054403/Britains-coping-classes-at-breaking-point.html> 7 Se <http://www.euro-islam.info/country-profiles> som deler opp dataene i henhold til land, og studier som siteres her. 6

ISRAELSKE ARABERE

243


sent blant førstegenerasjons innvandrere i Belgia, Frankrike og Sverige, og 25 prosent av den samme gruppen i Østerrike, Danmark, Tyskland og Nederland, ikke når opp til det grunnleggende nivået ved PISA-eksamener, mens resultatene er langt bedre for den opprinnelige befolkningen.    Ifølge British Office for National Statistics (ONS) mangler 31 prosent av muslimer som deltar i arbeidslivet faglig eller akademisk opplæring, i motsetning til 15 prosent av den opprinnelige befolkningen. I Tyskland når bare én av ti tyrkere opp til et av de tre utdanningsløpene som åpner for universitetsstudier.8 Den kinesiske minoriteten, derimot, oppnår langt bedre resultater.    I Israel var det på 1980-tallet bare 9 prosent av befolkningen på 15 år og over som hadde en utdanning på minst 13 år. I 2012 var andelen 23 prosent. I aldersgruppen 24–34 var andelen av de som gjennomførte minst 13 års skolegang blitt 30 prosent blant menn og 38 prosent blant kvinner. 29,6 prosent av israelske arabere har vitnemål fra videregående utdanning som gir adgang til universiteter, sammenlignet med 46,4 prosent av jødene (når adgang til universiteter fjernes som faktor, er forskjellene langt mindre).    I Tyskland mangler 25 prosent av tyrkerne (som utgjør brorparten av muslimene i landet) grunnleggende avgangsbevis, sammenlignet med bare 1 prosent av befolkningen generelt. I Israel ligger antallet arabere som faller fra på videregående skolenivå på 8,9 prosent, mot 4,6 prosent i jødisk sektor. I tillegg står oppnåelse av immatrikuleringsbevis på 59 prosent blant den jødiske befolkningen og 50 prosent i den arabiske. Men man bør merke seg følgende: Blant Israels arabere oppnår 48 prosent av muslimene artium, mot 64 prosent av de kristne.9 Kristne arabere i Israel gjør det med andre ord bedre enn den muslimske, drusiske og jødiske befolkningen generelt i denne sammenheng. Dersom anklagen om at Israel utsetter sine ikke-jødiske minoriteter for en markant og tilsiktet diskriminering hadde vært riktig, er det vanskelig å forstå at de kristnes prestasjoner skulle vært så gode. Hovedårsaken til forskjellene må finnes et annet sted.    Utgangspunktet for jøder og arabere i Israel var ikke likt, på samme måte som det ikke er likt for den opprinnelige befolkningen og innvandrerbefolkninger i Europa. Det virkelige spørsmålet er derfor: Har forskjellene blitt mindre med årene? I 1961 hadde jøder gjennomsnittlig syv år mer skolegang

Data på Tyskland er fra EU-rapporten og følgende studie: <http://www.crisisgroup.org/library/documents/europe/181_islam_in_germany.pdf> 9 <http://www.cbs.gov.il/reader/newhodaot/hodaa_template.html?hodaa=201211349> 8

244

LØGNINDUSTRIEN


enn arabiske israelere. Ved begynnelsen av 1990-tallet var det gjennomsnittlige antall års skolegang på 12,6 år for jøder og 11,2 for arabere. I 2010 hadde forskjellen forsvunnet helt, og begge grupper gjennomfører nå 12 års skolegang.10 Det er fortsatt ikke full likestilling, og det er fortsatt forskjeller innen høyere utdanning. Men retningen er tydelig, og den dramatiske reduksjonen er imponerende. Ikke noe land i Europa kan vise til lignende tall. Israelske arabere og nabolandene For å imøtegå dem som hevder at det ikke er rimelig å sammenligne den muslimske befolkningen i Israel med muslimske miljøer i Europa, siden førstnevnte er en innfødt minoritet, mens den sistnevnte er innvandrere, kan vi også sammenligne situasjonen for israelske arabere med situasjonen i arabiske naboland, siden disse to gruppene hadde et likt utgangspunkt.    Også ved en slik sammenligning viser det seg at israelske arabere har nytt godt av en fantastisk utvikling under Israels «apartheidregime» i forhold til arabere i naboland med muslimske flertallsbefolkninger. Forventet levealder i Israel er for eksempel på 79,7 år, og 76 år blant israelske arabere. I Syria: 73, Jordan: 71, Libanon: 72, og i Egypt er forventet levealder under 70 år.    Det samme gjelder innen utdanningsfeltet. I Jordan ligger analfabetismen på 10,1 prosent, i Libanon 13,5 prosent, Syria 20,4 prosent, Egypt 28,6 prosent. I Israel er den på 2,9 prosent i befolkningen generelt og på bare 6 prosent blant israelske arabere. Enda mer vesentlig er medianen for antall års skolegang. I 2010 var medianen for israelske arabere og jøder på 12 års skolegang, som nevnt ovenfor. Gjennomsnittet i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) var 5,4 års skolegang.11 Israelske arabere befinner seg med andre ord på toppen utdanningsmessig, sammenlignet med alle landene i regionen. I mange praktiske henseender er det bedre for en araber å være i minoritet i Israel enn å være blant flertallsbefolkningen i hvilket som helst av nabolandene i Midtøsten.

Se studien «Sosiale gap mellom arabere og jøder» [hebraisk] av Abraham Fund. Se den komparative studien: <http://www.gial.edu/images/gialens/vol4-2/Magin-ArabIlliteracy.pdf>

10 11

ISRAELSKE ARABERE

245


Årsaken til forskjellene Det store spørsmålet er: Hva er hovedårsaken til de store forskjellene mellom muslimer og andre, både i Vest-Europa og i Israel? En kan åpenbart ikke overse ulike former for formell og uformell diskriminering, som virkelig finnes. Men er etnisk og nasjonal diskriminering hovedårsaken til forskjellene?    Det må her bemerkes at det også finnes store forskjeller blant jøder. Ultraortodokse jøder har for eksempel en lav gjennomsnittsinntekt. Og enda viktigere: Det finnes andre minoriteter – ikke bare muslimer – som også burde ha lidd, siden de er innvandrere med en annerledes kultur som kommer til et nytt og fremmed land. Men statistikken viser at de likevel har klart å oppnå fremragende resultater.    For eksempel har én av 20 mannlige hinduer en doktorgrad, sammenlignet med én av 200 blant kristne.12 Hinduene kom til Storbritannia i løpet av de samme årene som de muslimske innvandrerne. Det finnes lignende tall over innvandrere til USA: Gjennomsnittsinntekten til en latinamerikanskættet familie er på 35.054 dollar, en hvit familie tjener 53.256 dollar og en sørøstasiatisk familie (kinesere, japanere og hinduer) 61.511 dollar.13    Grunnlaget for forskjellene kan dermed ikke være etnisk eller nasjonalt, og det kan heller ikke forklares ut fra hudfarge; hinduer er vanligvis like mørke i huden som muslimer, men de har overgått prestasjonene til den opprinnelige befolkningen i Storbritannia, og også jødenes. Oppskriften på likestilling ligger hovedsakelig i kvinners status. Alle konservative samfunn som bevarer undertrykkende mønstre generelt, og særlig overfor kvinner, har en lengre vei til likestilling med den øvrige befolkningen enn dem som ikke gjør det.    Grunnlaget for forskjellene er derfor kulturelt: Diskrimineringen starter i hjemmet. Israels kristne har samme utgangspunkt som jødene, selv om de på alle måter er arabere, og på noen områder gjør de det enda bedre enn jøder. I motsetning til hos de muslimske araberne, har kvinnen en langt høyere status hos kristne.    Det samme gjelder blant jøder: Ultraortodokse jøder scorer langt dårligere enn muslimene. Årsakene er lignende: Kvinners status, lav deltakelse i

12 For komparative data fra Storbritannia: <http://underprogress.blogs.com/weblog/2004/10/ british_muslims.html> 13 Komparative data fra USA herifra: <http://www.soundvision.com/info/yearinreview/2001/ profile.asp> Og her: <http://www.cair.com/pdf/American_Muslim_Voter_Survey_2006.pdf>

246

LØGNINDUSTRIEN


arbeidslivet, store familier med mange barn. Dette gjelder også i vestlige land. Inderne, japanerne og kineserne raser fremover. Mange muslimer, derimot, foretrekker at kvinnene deres er tilslørt og forblir i hjemmet.    Danmark, som var tidlig ute med å legge restriksjoner på innvandringen (hovedsakelig rettet mot muslimer), har oppnådd positive endringer: Stans i importen av ektefeller utenfra (i tvangsekteskap)14 har gitt mange muslimske kvinner muligheten til å bryte ut av den onde sirkelen med undertrykking fra sine egne. Denne endringen har åpnet for nye muligheter.    Kvinners status har en viktig betydning for generell yrkesdeltakelse. I Israel deltar for eksempel 52,5 prosent av jødiske kvinner i arbeidslivet, blant kristne er andelen 42 prosent, mens muslimer scorer lavest, med bare 13,3 prosent. I Storbritannia står 70 prosent av muslimske kvinner utenfor arbeidslivet, sammenlignet med kun 23 prosent blant hvite kvinner og 30 prosent blant hinduistiske kvinner. Situasjonen er stort sett den samme i andre europeiske land.    Dette gjelder også i land med muslimsk flertall, som leder an i den globale statistikken over lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I Saudi-Arabia tjener kvinner 15 prosent av en manns lønn, i Egypt 23 prosent, Marokko 25 prosent, Jordan 30 prosent, Syria 33 prosent og Israel 64 prosent, en andel som omfatter alle befolkningsgrupper, inkludert ultraortodokse jøder og arabere. Dette er en sentral årsak til den negative situasjonen i de fleste muslimske land.    Samfunn med intern undertrykkelse har generelt sett dårlige resultater. Slik er det, enten samfunnene er i flertall eller i minoritet i et spesifikt land. Selv land med store olje- og gassreserver lykkes vanligvis ikke i å bøte på de store tapene forårsaket av kvinneundertrykkelse; Israel, som frem til nylig knapt hadde noen olje, har hatt en gjennomsnittlig inntekt per capita på 33.878 dollar, noe som er høyere enn det oljerike Saudi-Arabia, med en gjennomsnittlig inntekt per capita på 33.477 dollar.15 *** Et av de viktigste argumentene i kampanjen mot «israelsk apartheid» er at «93 prosent av Israels landområde er forbeholdt jøder». Dette er en løgn. Jødisk Nasjonalfond (JNF) ble opprettet for mer enn hundre år siden og har samlet

14 15

<http://www.rights.no/in_english/hrs_06.00_030601_102.htm> Se 2012 data fra International Monetary Fund.

ISRAELSKE ARABERE

247


inn jødiske donasjoner for å kjøpe land for jødisk bosetning. Disse kjøpene var juridisk lovlige og skjedde for full betaling. Det var ikke snakk om verken tyveri eller kolonialisme. Slik var det frem til opprettelsen av staten Israel.   Av 20,4 millioner dunam (én dunam er 1000 kvadratmeter, dvs. et dekar) land innenfor 1967-grensen eide arabere (hvorav noen flyktet eller ble utvist) 4,2–5,8 millioner dunam.16 Jødiske grupper og institusjoner eide 1,6–1,9 millioner dunam. Av disse arealene var rundt 940.000 dunam i privat eie; ytterligere 800.000 dunam var i JNFs eierskap. Etter opprettelsen av staten kjøpte JNF ytterligere 1,35 millioner dunam av staten, noe som ga dem et totalt eierskap over 2,15 millioner dunam. Etter opprettelsen av Israel var 0,7 millioner dunam av landarealet fortsatt i privat arabisk eierskap.17    Med andre ord: Av totalt 20,4 millioner dunam (statens totale landareal) eide JNF bare 2,15 millioner dunam, eller cirka 10,5–12 prosent (tallene varierer, de høyeste anslagene snakker om rundt 12 prosent av landområdet). JNFs standpunkt er at Jødisk Nasjonalfond har rett til å selge landområder som faktisk er i deres eie til jøder som vil kjøpe det for å opprette jødiske bosetninger. Så selv om saken er gjenstand for en heftig offentlig debatt i Israel, utgjør arealet (12 prosent) langt mindre enn de antiisraelske propagandistenes fantasi-anslag på 93 prosent.    Forvaltningen av all grunneiendom i Israel, inkludert land i JNFs eierskap, forestås av Israel Land Administration (ILA). Høyesterett har tidligere besluttet at ILA ikke kan allokere landarealer utelukkende forbeholdt jødisk bosetning, til tross for at det er blitt foretatt tilsvarende allokasjoner av land kun for arabere. Senere har regjeringsadvokaten uttalt til israelske regjeringer at heller ikke JNF kan selge eller allokere land som bare skal være forbeholdt jøder. Saken behandles i høyesterett, og den juridiske retningen er klar. Men

Med hensyn til eiendomsrettighetene til flyktningene som flyktet eller ble utvist, se drøftingen ovenfor med relevante juridiske vurderinger og domskjennelser. 17 De nøyaktige dataene over landeierskap før 1948 er omstridte. Brorparten av tallene som er presentert er hentet fra Yitzhak Reiter, «Problemstillingen om tomtene» i: Yitzhak Reiter og Orna Cohen (red.), Det arabiske samfunnet i Israel: kunnskapsmappe [hebraisk], Neve Ilan 2013, kapittel 5. Utgivelsen ble finansiert av Abraham Fund, en arabisk-jødisk organisasjon for sameksistens som anses for å være kritisk til israelsk landpolicy. For en bredere drøfting, se her: Ruth Kark, «Planning Housing and Land Policy, 1948–1952: The Formation of Concepts and Governmental Frameworks», i: Israel – the First Decade of Independence, S. Ilan Troen og Noah Lucas (red), Albany: State University of New York Press 1995, s. 461–494. 16

248

LØGNINDUSTRIEN


om så landområder i JNFs eierskap kun var ment for jøder, hadde arabere uansett hatt tilgang til å kjøpe eller bruke 89 prosent av statens landområder i Israel.    En lignende serie av løgner ble fremmet da den israelske regjeringen prøvde å regulere landeierskapet for beduiner i Negev. Dette er en vanskelig og komplisert sak. Beduinene var nomader. Vanligvis forelå det ingen ordentlige nedtegnelser vedrørende landeierskap, verken under osmansk styre eller under det britiske mandatet (og ingen av disse to ikke-jødiske forvalterne anerkjente omfattende beduinsk eierskap av Negev, basert på nomadiske reiseruter og sesongavhengig bruk). Spørsmålet om eierskap er en vanskelig debatt.    Israelske myndigheter har besluttet å avgjøre spørsmålet – ikke ved fornektelse av rettigheter, men ved å tilby bredt eierskap på en regulert og registrert måte. Ordningen omfattet tildeling av én dunam land til hver familie, samt til hver ungdom fra fylte 24 år, inkludert utvikling av vanninfrastruktur, elektrisitet og veier på statens regning, samt anerkjennelse av en betydelig del av eierskapskravene, selv når bevis på eierskap ikke foreligger.    Nok en gang har menneskerettsorganisasjoner og NGO-er kommet inn i bildet og engasjert seg til fordel for eierskapskravene fremmet av en liten andel av beduinene, på en måte som faktisk vil kunne ha en negativ påvirkning på situasjonen til flertallet. Også her lyktes de i å markedsføre sitt forehavende som en kamp for likestilling og mot diskriminering, selv om flesteparten av beduinene selv var enige i planen og hadde mottatt de statlige ytelsene som ble tilbudt dem.    Nok en gang har en kunnet bevitne en kampanje som fremmer løgner om diskriminering og ekspropriering rundt om i verden. Høydepunktet kom med en film produsert av Rabbis for Human Rights, som sammenlignet beduinenes landoppgjør med jødenes utvisning fra tsar-Russland.18 Det er uklart om aktivistene faktisk har hjulpet beduinene, som i virkeligheten bare brukes som et middel i kampanjen for å tegne et bilde av staten Israel som en uforbederlig og ond stat, gjennomsyret av rasisme. *** For noen år siden publiserte ulike arabiske organer brosjyrer som ble kjent som «visjonsdokumenter». Hensikten var å sette ymse krav fra israelske ara-

Om kampanjens løgner og filmen «Fiddler on the Roof», se: <http://blogs.timesofisrael. com/the-blood-libel-film/> 18

ISRAELSKE ARABERE

249


bere på den offentlige dagsordenen, i Israel og på verdensbasis. Dokumentene omfatter en rekke temaer som det absolutt er verdt å diskutere, men deres primære hensikt er ikke å fremme et forståelig og legitimt krav om likestilling, men heller en fornektelse av jødenes rett til en egen nasjonalstat. Slik, med sin radikalisme, spolerte de nok en anledning til å få i gang en fruktbar diskusjon.    I de fleste land fremmer ikke minoriteter slike absurde krav. Den serbiske minoriteten i Kroatia krever rettigheter, men de avviser ikke Kroatias rett til å være en nasjonalstat for den kroatiske nasjonen. Det samme gjelder for den ungarske minoriteten i Romania, for det slovakiske mindretallet i Tsjekkia, samt mange andre. Ved å fremme umulige krav for det jødiske flertallet, krav om å fornekte Israels eksistens som en jødisk nasjonalstat, lukker de i praksis også døren for den viktige debatten om arabernes rettigheter som en minoritet i Israel.    Dokumentet krever for eksempel at Israel skal anerkjenne palestinernes rett til selvråderett, men uten at det kreves anerkjennelse av lignende rettigheter for jødene. Det er et merkelig krav: På et prinsipielt nivå anerkjenner flertallet av israelerne allerede palestinernes rett til selvbestemmelse i en egen stat. Men en grunnleggende forutsetning for å få slutt på konflikten er gjensidig anerkjennelse: Palestinernes rett til selvbestemmelse i en egen nasjonalstat, med eller uten Jordan, og jødenes rett til selvbestemmelse i deres egen nasjonalstat, på deres eget landområde.    Jo mer ekstremt det arabiske lederskapet i Israel blir, dess mindre interessert blir Israels jødiske innbyggere og det israelske lederskapet i å fremme israelsk-arabisk likestilling. Dersom kravet om likestilling som en nasjonal minoritet derimot ble fremmet uten at det samtidig ble rettet angrep mot selve grunnlaget for Israels eksistens som jødisk nasjonalstat, og uten at man fornektet flertallets rettigheter, ville interessen for og viljen til likestilling ha økt.    Dessuten er det viktig å huske at israelske arabere har et identitetsproblem. All identifisering med staten Israel gjør dem til forrædere i den arabiske verden. Dette ønsket om å bevise sin lojalitet til kampen mot sionistene er en av årsakene til at det finnes et gap mellom det politiske og intellektuelle israelsk-arabiske lederskapet og den israelsk-arabiske offentligheten generelt. Mens ledelsen blir stadig mer ekstrem, selv sammenlignet med holdningene i den arabiske verden for øvrig, viser Israels arabiske befolkning tegn på et ønske om integrering, inkludert en anerkjennelse av Israel som en jødisk stat.

250

LØGNINDUSTRIEN


Det politiske og intellektuelle lederskapet har et internasjonalt publikum og har blitt gjort til sentrale aktører i demoniserings- og delegitimeringskampanjen som føres mot Israel. På den annen side vet brorparten av israelske arabere at til tross for alle vanskelighetene de støter på, er dagliglivet deres bedre i Israel enn noe annet sted i Midtøsten.    Interessant nok overser ikke «visjonsdokumentet» interne arabiske problemer som familiestrukturen og et rigid patriarkat. Også organisasjonen Mossawa erkjenner at kvinners deltagelse i arbeidslivet ville ha tilført arabiske familier inntekter på anslagsvis 6,2 milliarder NIS. Men heller enn å erkjenne at dette er et internt kulturelt problem blant muslimer, anklager de den israelske staten. *** Dette skrives ikke for å nekte for den reelle og smertefulle eksistensen av diskriminering. Det er dessverre en del av livet for enhver minoritet i ethvert land i verden, selv de mest opplyste og progressive. BBC undersøkte for eksempel hvorvidt kandidater av ulik etnisk opprinnelse, men med identisk kompetanse, ble invitert til jobbintervjuer i Storbritannia. Det viste seg at det var en klar preferanse for hvite, og at muslimer ble enda mer diskriminert enn svarte.19 En tilsvarende undersøkelse i Frankrike avslørte lignende resultater: Sjansene for at en kvinnelig muslim ble invitert til jobbintervju var fem ganger lavere enn for en hvit eller svart kristen kvinne.20    Israel er ikke annerledes. Personer med arabiske navn, eller selv jøder med orientalske navn, lider under lignende former for diskriminering. Det samme gjelder ved formell diskriminering: Innen mange felt er det et presserende behov for holdningsendringer. Det gjelder fordeling av land, kommunale grenser og innen infrastruktur og utdanning.    Kvinners status er heller ikke den eneste faktoren som kan forklare forskjeller. Hinduer, japanere og kinesere er ikke alltid for likestilling mellom kjønnene, men de har likevel oppnådd svært gode prestasjoner, og sammenlignet med muslimske kvinner har kvinners status innen de nevnte gruppene

19 Se: <http://www.guardian.co.uk/money/2004/jul/12/discriminationatwork.workandcareers> 20 Se: <http://claire.adida.net/uploads/1/2/6/5/12650228/alvjpope2014.pdf> Og i NYT: <http://www.nytimes.com/2010/03/27/opinion/27iht-edlaitin.html?_r>

ISRAELSKE ARABERE

251


blitt vesentlig forbedret. I motsetning til muslimske kvinner får stadig flere indiske og kinesiske kvinner høyere utdanning og deltar i arbeidslivet.    Man kan peke på andre faktorer som leder mot sosial fiasko, som fiendtlighet overfor Vesten og antisemittisme. Det er ingen tilfeldighet at de høyeste ratene av antisemittisme i Vesten (og ikke bare i Vesten) er blant muslimer. Det er ingen tilfeldighet at jødefobi, homofobi og kvinnehat blomstrer blant muslimer.    Den eneste muslimske minoriteten som gjør det bedre, og faktisk mye bedre, enn gjennomsnittet for befolkningen i sin helhet, er i den amerikanske. Dette tydeliggjør at problemet ikke er etnisk betinget. I USA er muslimske kvinners status høyere enn i Europa, i muslimske land og i Israel. Også i andre ikke-muslimske samfunn – i Israel og andre steder – er det slik at miljøer med sjåvinistiske og patriarkalske familiestrukturer lider av lignende problemer som den muslimske minoriteten i Israel.    Så selv om muslimer i Israel, arabiske land og Europa har rettmessige grunner til å klage over sin lave rangering når man måler menneskelig utvikling, er kvinners status nøkkelen til alt dette. Den er langt viktigere og har mer påvirkning enn ekstern undertrykkelse – fra den «hvite flertallsbefolkningen» i Europa eller fra det jødiske flertallet i Israel. Det finnes muslimer i Vesten og i Israel som vet at personlig ansvar og bekjempelse av selvbedrag er nøkkelen til å finne veien ut av den nåværende situasjonen. Disse stemmene er et håp for den muslimske verden. Innvandring og retur Det grunnleggende kravet israelske arabere fremmer, og som er uttrykt i visjonsdokumentene, er at staten Israels jødiske identitet skal kanselleres. I praksis innebærer dette en oppheving av loven om retten til (jødisk) tilbakevending og at det innføres en nøytral innvandringslinje. Det ideologiske grunnlaget er en fornektelse av den jødiske selvråderetten i en egen stat.    Palestinerne har rett til selvbestemmelse. De har rett til å være i flertall i sin eget stat. De har også rett til å tillate retten til retur til denne staten – for palestinere, og ikke for jøder. Israel har en tilsvarende rett, som ble etablert i henhold til en FN-resolusjon, til sin eksistens som jødenes nasjonalstat. Dette er ikke rasisme, men en realisering av et folks grunnleggende rett til selvbestemmelse.    Det er ikke noe rom for en dobbel selvbestemmelse, i både den palestinske staten og i Israel. Stater med en etnisk-kulturell nasjonal karakter verner

252

LØGNINDUSTRIEN


om retten til å bevare sin nasjonale karakter gjennom lovgivning. Og derfor har staten Israel rett til å ta i bruk ethvert demokratisk virkemiddel for å gjøre det samme for jøder i dets territorium. For eksempel: gjennom loven om rett til retur eller ved hjelp av statsborgerskapslover.    Det er nettopp dette mange land i Europa gjør. Den liberale diskursen har lyktes i å spre paroler som «den grunnleggende retten til å gifte seg» eller «en naturlig rett til å innvandre». Et flertall i israelsk høyesterett støttet tidligere slike synspunkter. Men et nærmere ettersyn viser at Hellas, Finland, Tsjekkia, Japan, Irland, Polen, Norge, Tyskland og mange andre land har en rett til repatriering (retur til sitt hjemland) på et eller annet nivå. Det internasjonale samfunnet anerkjenner nasjonalstater, og selve eksistensen av en nasjonal minoritet opphever ikke statens rett til å bevare sin nasjonale karakter. Ungarn, Slovakia, Kroatia og Romania har alle blitt akseptert inn i det liberale rammeverket til EU, til tross for at de reserverer seg den retten.21    Selv Venezia-komiteen, bestående av jurister som arbeider på vegne av Europarådet for å drøfte slike konflikter, har anerkjent forbindelsen mellom et land med et etnisk flertall og minoriteter av samme etnisitet som lever i andre land, inkludert at «opphavslandet» skal ha rett til å innvilge særskilte rettigheter, inkludert retten til immigrasjon, til utenlandske borgere av samme etnisitet.22    Logikken til det israelsk-arabiske lederskapet minner om argumentene som stadig fremmes i den egyptiske avisen Al-Ahram mot Israel. Avisen framstiller Israels definisjon av seg selv som en «jødisk og demokratisk stat», som om det var et grufullt uttrykk for rasisme. I 2009 ringte jeg til redaktøren av avisen og gjorde ham oppmerksom på det faktum at Egypt omtaler seg som «den arabiske republikken», og at artikkel 2 i den egyptiske grunnloven statuerer at «islam er statsreligionen i landet og arabisk er dets offisielle språk» og at «prinsippene i islamsk lov (sharia) er hovedkilden til lovgivning.» Dersom det er slik, hva er da galt med at Israel definerer seg som «jødisk og demokratisk»? Jeg ble lovet en forklaring. Årene har gått. Jeg venter fortsatt.    I Europa peker innvandringslover som er vedtatt siden 2001, i en klar retning: økte restriksjoner på innvandring. Om det ikke finnes noen etnisk eller

21 Om beslutningene til Europarådet knyttet til nasjonalstater og minoriteter: <http://assembly.coe.int/Main.asp?link=/Documents/AdoptedText/ta03/ERES1335.htm> 22 Om retten til en nasjonalstat, se juristenes rapport lagt frem for Europarådet: <http:// www.venice.coe.int/webforms/documents/?pdf=CDL-JU(2006)037-e>

ISRAELSKE ARABERE

253


nasjonal preferanse, finnes det definitivt kulturelle eller økonomiske preferanser (Danmark, Nederland, Frankrike, Storbritannia). I Danmark, Tyskland og Nederland må innvandrere gjennomgå opptaksprøver med et mål om, selv om det ikke er åpenbart og uttalt, å forhindre muslimsk innvandring, hovedsakelig gjennom tvangsekteskap. En stat for alle dens innbyggere Ulike ideer har blitt fremmet i den offentlige diskursen om definisjonen av staten Israel, enten sammen med eller adskilt fra palestinerne på Gazastripen og Vestbredden. Venstreorienterte aktivister har omtalt det som «en sekulær stat», basert på PLOs angivelige definisjon (som aldri faktisk ble tatt i bruk av PLO).23 I begynnelsen av 1980-årene snakket Shulamin Aloni om «en stat for alle sine innbyggere». Ulike fortolkninger av dette konseptet ble utviklet over tid, fra det opprinnelige – og rettmessige – målet om økt likestilling mellom innbyggerne uavhengig av religion, kjønn eller opprinnelse, til senere fortolkninger som inkluderte en fornektelse av Israel som en jødisk stat.   De israelsk-arabiske visjonsdokumentene beskriver denne hypotetiske staten som en «tospråklig» eller «flerkulturell» stat. Denne definisjonen er flottere i teoretisk forstand enn i praksis. Krigene mellom ulike etniske grupper i Sudan, et land med et tydelig muslimsk flertall, har forårsaket millioner av dødsfall. Gjentatte borgerkriger i Libanon de siste tiårene, på etnisk og religiøst grunnlag, har ført til 130.000 dødsfall, og antallet stiger. Det bitre hatet mellom sjia- og sunni-muslimer i Irak har ført til titusenvis av drepte på begge sider. Disse kommer i tillegg til et langt større antall drepte – for det meste sjiamuslimer og kurdere – som ble mislikt av sunni-minoriteten da den tidligere var ved makten. Den gjensidige nedslaktingen i borgerkrigen i Syria går også i hovedsak langs etniske og religiøse skillelinjer: sjiaer og alawitter mot sunnier.    Dersom nedslakting og forfølgelse uten ende er alt arabiske muslimer har å tilby andre etniske grupper, er det vanskelig å se hvorfor Israel skulle akseptere en slik idé, selv om den er pent innpakket i fine fraser som «konstitusjonelt demokrati». Denne ideen fungerer muligens godt i Sveits eller Belgia (selv om ting ikke er så lett der heller). I Midtøsten er det på den annen side slik at flertallsbefolkninger slakter og forfølger minoriteter, selv når det er

23

Se Benny Morris, En stat, to stater [hebraisk], s. 115–116.

254

LØGNINDUSTRIEN


snakk om arabere mot arabere og muslimer mot muslimer. På det beste er det ikke massakrer, men undertrykkelse – som overfor kopterne i Egypt, eller overfor kristne i de palestinske selvstyreområdene. Begge flykter i hopetall for å slippe å lide.    Etno-kulturelle nasjonalstater, som er implementert i mange land i Europa, forebygger konflikter og blodsutgytelse. Den multinasjonale løsningen, i situasjoner med historisk fiendskap, er oppskriften på evigvarende blodsutgytelser. Tsjekkoslovakia ble delt i to nasjonalstater: Tsjekkia og Slovakia. Selv modellen som Makedonia følger, som ga vetorett til den albanske minoriteten (i henhold til «Ohrid-avtalen»),24 er i hovedsak en fiasko.25 Helt siden avtalen ble implementert, etter de voldelige, etnisk motiverte episodene i 2001, har spenningen mellom flertallet og mindretallet bare økt. Dessuten har landet siden også lidd under en lammet regjering, som ikke en gang klarer å bli enig om navnet sitt som del av uenigheten om landets identitet. Forsøket på å integrere to ulike grupper – en flertallsbefolkning og en minoritet – der begge holder fast på sine adskilte identiteter, er med andre ord dømt til å mislykkes.    Det samme gjelder for «multikulturalismen». Her lønner det seg igjen å se nærmere på hva som har skjedd i muslimske miljøer i Europa. I Storbritannia og Nederland, der multikulturalismen ble opptatt som førende ideologi, er situasjonen for muslimer forferdelig. I teorien fremstår den multikulturelle modellen som svært fristende. I praksis har dette alternativet tillatt blomstringen av ekstremistisk islamistisk utdanning, og dermed islamistisk radikalisering, så vel som en fortsettelse av den patriarkalske familiestrukturen.    Mens multikulturalisme gir menn autonomi, dømmer den i praksis kvinner til slaveri. Det er unødvendig å påpeke at multikulturalismen, snarere enn pluralisme og skjønnhet har ført til muslimske ghettoer i mange byer i Europa – disse er inkubatorer for fattigdom, intern undertrykkelse innen egne miljøer, sosial segregering, kriminalitet og islamistisk ekstremisme. Dersom israelske arabere, og spesielt kvinnene, ønsker seg likeverd, må de innse at multikulturalismen ikke er løsningen, men snarere problemet, og vil bare øke forskjellene, både innen minoritetsmiljøet selv og overfor storsamfunnet.

Se: <http://www.ucd.ie/ibis/filestore/Ohrid%20Framework%20Agreement.pdf> Se: Ulf Brunnbauer, «The Implementation of the Ohrid Agreement: Ethnic Macedonian Resentments», Center for the Study of Balkan Societies and Cultures (CSBSC), University of Graz, Østerrike, og: <http://www.thefreelibrary.com/No+one+to+implement+the+Ohrid+Agr eement.-a0254485230> 24 25

ISRAELSKE ARABERE

255


Canada presenteres ofte som en modell for multikulturalismen. Det kan tenkes at det fungerer bra for de engelsk- og fransktalende miljøene. Men hva med muslimene? For få år siden ble et multikulturelt lovforslag fremsatt, fremmet av det muslimske miljøet, for opprettelsen av muslimske familiedomstoler. Tanken var at de bare skulle i virksomhet når ektefellene var «enige» om det. Men muslimske kvinner protesterte kraftig. Det vil ikke skje, hevdet de; «avtalen» ville i praksis være inngått under tvang. Undertrykkelse av kvinner har bare økt. De startet en kamp der de rekrutterte kvinnelige muslimske aktivister fra hele verden, inntil forslaget ble frafalt. Det var kvinnelige muslimer som startet bevegelsen «No Sharia Law»,26 og fra Canada spredte kampen seg til mange andre vestlige land.    Det er noe merkelig i støtten fra de «progressive kreftene» til politisk multikulturalisme. Det er enda merkeligere at muslimske intellektuelle fortsetter å klamre seg til den. En bør heller lytte til prominente muslimske kvinner som har deltatt i kampen mot sharia-lover, som Seyran Ateş og Necela Kelek fra Tyskland, Fadela Amara fra Frankrike, Irshid Manji fra Canada og andre. Det viser seg at muslimske kvinner er de som sterkest motsetter seg multikulturalismen. Det har de gode grunner til. Personlig ansvar Et annet israelsk-arabisk krav som ble fremstilt i visjonsdokumentene, er at Israel må innrømme sitt ansvar for overgrepene ved «nakbaen» og okkupasjonen. En avmålt og nøktern tilnærming krever det motsatte: at det arabiske lederskapet erkjenner all den uretten det har påført palestinerne. Det var det arabiske lederskapet som avviste Peel-kommisjonens forslag i 1937, Woodhead-kommisjonens plan i 1938, som tildelte jødene landområder fra kysten og Jisreeldalen, den britiske regjeringens policydokument «White Paper» i 1939, ulike planer for føderale løsningsalternativer som ble fremmet i løpet av 1940-årene (som forslaget til den angloamerikanske kommisjonen i 1946), UNSCOPs flertallsforslag, og til og med UNSCOPs mindretallsforslag, som kun ga jødene en begrenset autonomi, delingsforslaget fra 1947, Khartoum-konferansens anerkjennelse av Israel, Clintons plan (2000) og Olmerts forslag (2008).

Se: <http://www.freerepublic.com/focus/f-bloggers/1466855/posts>, og: <http://www.guardian.co.uk/news/blog/2008/feb/08/sharialawincanadaalmost> 26

256

LØGNINDUSTRIEN


Hvordan kan Israel være ansvarlig for alt dette? Araberne erklærte en utryddelseskrig mot den jødiske staten, og ikke omvendt. Resultatet er kjent: 711.000 palestinere ble flyktninger. Noen flyktet, andre ble utvist. Atter andre forble i Israel, men ikke på sine opprinnelsessteder. I de etterfølgende årene forlot 850.000 jøder arabiske land til fordel for Israel og vestlige land. Noen flyktet, andre ble forvist. Da dette pågikk, ble det omtalt som en befolkningsutveksling. Av kjærlighet til Israel Israelske arabere er et fellesskap av kjærlighet. Det finnes ikke noe annet muslimsk samfunn i verden som, på tross av sine offentlige uttalelser, rettmessige og ubegrunnede, faktisk er så knyttet til sitt land. Denne tilknytningen uttrykkes på forskjellige måter. For det første, i henhold til en meningsmåling utført av Israel Institute for Democracy i 2011, var 53 prosent av israelske arabere «stolte over å være israelere». I betraktning av at det her er snakk om en minoritetsbefolkning og at deres brødre, palestinerne, befinner seg i en innviklet, pågående konfrontasjon med staten Israel, er dette et bemerkelsesverdig høyt tall.    For det andre er dette en nasjonal minoritet uten separatistiske ambisjoner. Nasjonale minoriteter aspirerer ofte til å annekteres inn en nærliggende nasjonalstat der de er i flertall. Det gjør ikke israelske arabere, som ønsker å forbli israelske statsborgere, også etter en eventuell opprettelse av en palestinsk stat. For det tredje er utvandringsandelen av israelske arabere en av de laveste i verden. Til sammenligning viser meningsmålinger blant innbyggere i arabiske land at en betydelig andel ønsker å emigrere. Dette ønsket er ikke gjennomførbart, takket være både de arabiske regimenes natur og innvandringsrestriksjoner i vestlige land. Israelske arabere har ikke noe lignende ønske, trass i at israelske myndigheter ikke hindrer dem i å reise, og selv om de har mange alternativer hvis de skulle ønske å utvandre. Til tross for dette forblir de i Israel. Kristne i de palestinske selvstyreområdene utvandrer, på grunn av alvorlig diskriminering, undertrykkelse og trakassering. Men ikke israelske arabere.    Dette er ikke bare et tegn på lojalitet til deres tradisjonelle hjemland. Millioner av arabere har forlatt sine hjemland andre steder, og ytterligere millioner ville reist om de hadde muligheten. Nettopp israelske arabere, som har

ISRAELSKE ARABERE

257


denne muligheten til å reise, velger å bli. De blir fordi det er tvilsomt om det finnes noe annet sted i verden der de ville hatt det bedre. De stemmer ved ikke å dra. Dette er en æresbevisning overfor Israel.    Staten Israel er langt fra perfekt. Det er behov for mange politiske endringer. Det er behov for kvotering. Israelske myndigheter har gjort alvorlige, irriterende og smertefulle feilgrep opp gjennom historien som bare har økt skaden og lidelsen for begge folk. Mange ganger er kritikken berettiget, men når kritikken ikke fremmes for å bedre situasjonen og få en slutt på diskriminering, men for å ødelegge flertallets nasjonale etos, kompromitteres også det berettigede kravet om likeverd.   Likeverd er et edelt mål, men for å kjempe mot mangelen på likestilling på en ordentlig måte, må en forholde seg til virkeligheten. Dersom kravene til det israelsk-arabiske lederskapet hadde blitt akseptert og implementert, ville situasjonen for alle israelske borgere, både arabere og jøder, blitt langt verre. Israel ville blitt en del av regionen, i den mest negative forstand, når det gjelder integrasjon og sosial harmoni.   Israelske arabere fremmer også riktige argumenter. Men det provoserende grunnlaget som formuleres av det politiske og intellektuelle lederskapet, som underkjennelse av den jødiske retten til selvbestemmelse, kravet om vetorett, avvisning av ethvert ansvar for deres vanskelige situasjon og en ensidig plassering av all skyld på Israel – dette vanskeliggjør fremgang. De skaper et inntrykk av at dette handler mindre om å gi arabere rettigheter enn å nekte jødene rettigheter. Melodien fremstår som liberal, men ordene, meningsinnholdet, er ikke liberalt.    De fleste av de arabiske lederne fortsetter å gjøre nøyaktig de samme feilene som sine forgjengere, ved å videreføre linjen med fremmedgjøring og underkjennelse. Denne linjen bare forsinker prosessen i retning av likestilling. Palestinerne fortjener et lederskap som investerer i utvikling og velferd, ikke i våpen og fiendtlighet. Dette er i palestinernes interesse. Samtidig er det i israelsk interesse.

258

LØGNINDUSTRIEN



260

LØGNINDUSTRIEN


Kapittel 14

Løgnen om apartheid Apartheid er en av de mest alvorlige forbrytelsene utført av én gruppe mennesker mot en annen. Tiltakene for å anklage Israel for denne forbrytelsen er blant de mest utbredte og ødeleggende våpnene i løgnindustriens arsenal. Et tyrkisk parlamentsmedlem ble sendt i fengsel fordi hun tok seg den frihet å bruke det kurdiske språket. I Israel er derimot arabisk et offisielt språk. Diskriminering og fiendtlighet mot arabere er ikke mer utbredt i Israel enn det er i Europa. Om apartheid-injuriens løgner og forvrengninger. Rasisme er en av kreftene som er ødeleggende for menneskeheten. Rasisme eksisterer i alle samfunn, på ulike nivåer. Enhver sivilisert stat må bekjempe rasisme og dens manifestasjoner ved hjelp av lovgivning, utdanning og, dersom det kreves, straff. Apartheid er en offisiell rasismepolitikk. Apartheid har også en klar definisjon i folkeretten. Den fremkommer i Roma-traktaten, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag opererer i henhold til. Definisjonen er streng, og den forutsetter systematisk statlig undertrykkelse på grunnlag av rase.1    I de siste årene har mange progressive krefter og grupperinger fra den muslimske verden gått sammen om å karakterisere Israel som en apartheidstat. Ordet «apartheid» har en kraftig gjenklang i den bredere offentligheten. Det har blitt en av de sentrale komponentene i den ideologiske krigen mot Israel. Suksessen har vært enorm: Siden 2005 har universitetscampus-er i hele

1

<http://www.icrc.org/ihl/WebART/585-07?OpenDocument>

LØGNEN OM APARTHEID

261


den vestlige verden gjennomført «Apartheid Weeks». I virkeligheten har disse arrangementene ikke noe som helst å gjøre med verken politiske rettigheter, menneskerettigheter eller fredsavtaler, men de har alt å gjøre med BDS-kampanjen (Boycott, Divest, Sanctions – boikott, deinvestering, sanksjoner), som er til for å ødelegge Israel som jødisk stat, noe lederne for bevegelsen også selv åpent erkjenner.2    Mange av dem som deltar i denne kampanjen kjenner ikke til dens karakter eller formålet med BDS. De tror de deltar i en kampanje som arbeider mot rasisme og diskriminering, og for en bedre verden. Noen støtter bare en boikott av bosetningene. Noen tror at boikotten vil legge press på israelerne, slik at Israel går med på en fredsavtale med to stater for to folk. De forstår ikke at de lures: Lederne av BDS-kampanjen identifiserer seg mer med Hamas, og de støtter ikke tostatsløsningen. En av de sentrale talsmennene for BDS og «antiapartheid-kampanjen», Ali Abunimah, er til og med motstander av forsoningsavtalen mellom Fatah og Hamas, fordi den inneholder noe som kan forstås som en anerkjennelse av Israel.3    Det er noe latterlig ved hele kampanjen. Den muslimske verden er proppfull av diskriminering, undertrykkelse av minoriteter, forfølgelse av homofile, kvinneundertrykkelse, fornektelse av ytringsfriheten og systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men når representanter for denne kampanjen fra den muslimske verden samles under ett tak, klarer de bare å bli enige om én ting: fordømmelse av det israelske apartheid og fornektelse av Israels rett til å eksistere.4 Det faktum at arabere, eller til og med palestinere, i arabiske land ikke har en brøkdel av de rettighetene som de nyter godt av i Israel, nevnes aldri, fordi reelle fakta for lengst har mistet sin betydning i den endeløse kampen for å ødelegge Israel.    I Libanon, for eksempel, der palestinske flyktninger og deres etterkommere har levd i over seksti år, råder et regime med pågående og alvorlig diskriminering mot dem. Palestinerne har ikke lov til å jobbe innen visse felt. De er underlagt restriksjoner på hvor de kan bo. Mange lover begrenser deres rett til statsborgerskap og eiendom. Resultatene er åpenbare: 56 prosent av dem

Se her for Omar Barghuthi og Ali Abunimah som sier det rett ut: <http://www.youtube. com/watch?v=tnpilMYsR0I> 3 Ali Abunimah, «‘Text’ of Hamas-Fatah deal emerges and it doesn’t look good», The Electronic Intifadah 3. mai 2011: <http://electronicintifada.net/blogs/ali-abunimah/text-hamasfatah-deal-emerges-and-it-doesnt-look-good> 4 Yossi Shein, «Klisjeer og løgner i Praetoria» [hebraisk], Yedi’ot Aharonot 9.9.2012. 2

262

LØGNINDUSTRIEN


er arbeidsløse, 66 prosent lever under fattigdomsgrensen. Det er uklart om dette juridisk sett kan defineres som apartheid i henhold til folkeretten, men samtidig er det klart at Libanon ligger høyt på en slik skala. Israel befinner seg langt utenfor.    Men det er ikke bare snakk om Libanon. En rekke land fører en offisiell politikk – noen ganger de facto og andre ganger de jure – med diskriminering mot minoriteter. Vi har allerede sett på mange slike eksempler i både arabiske og europeiske land. I Tyrkia er situasjonen særlig dyster for den kurdiske minoriteten. Lederen for Det demokratiske partiet, Ahmet Turk, ble arrestert og forhørt fordi han hadde sagt noen setninger på kurdisk.5 Et annet medlem av det tyrkiske parlamentet, Leyla Zana, ble dømt til ti års fengsel.6 Forbrytelsen var at hun hadde oppmuntret til solidaritet og samhold mellom tyrkere og kurdere. I Kroatia lider den serbiske minoriteten under pågående diskriminering.7 I ethvert land finnes det skepsis mot fremmede. Det finnes diskriminering i alle land. Dette er noe som må bekjempes. Men diskriminering og fiendtlighet er ikke det samme som apartheid.    Blant fanebærerne i kampanjen mot «israelsk apartheid» finner en også medlemmer av Det muslimske brorskap. Dette er en ideologisk strømning innen sunni-islam som karakteriseres av åpen rasisme og antisemittisme. Sayyid Qutb, den sentrale ideologen i bevegelsen, var en selverklært antisemitt.8 Yusuf Qaradawi, den nåværende lederen av bevegelsen og den viktigste religiøse autoriteten i sunni-islam i dag, rettferdiggjorde i en tale til sine sympatisører i 2009 Adolf Hitler, som «satte jødene på plass» og ga dem «en guddommelig straff». Han uttrykte også et ønske om at «med Allahs hjelp, neste gang vil det utføres av de troende [muslimene].9    Denne bevegelsen, som har rasisme og antisemittisme som sentrale kjennetegn, er en sentral partner i BDS og Israelsk apartheid-kampanjen. Selverklærte rasister har åpenbart ikke noe virkelig problem med brudd på menneskerettigheter eller apartheid. Problemet er at en stor gruppe mennesker som hevder å være progressive og liberale, også er del av denne kampanjen.

<http://news.bbc.co.uk/2/hi/7909242.stm> <http://www.bbc.co.uk/news/world-us-canada-18188426> 7 <http://www.refworld.org/docid/49749d355.html>; <http://www.hrw.org/reports/2006/ croatia0906/4.htm> 8 <http://www.isgap.org/wp-content/uploads/2011/10/bassam-tibi-online-working-paper-20101.pdf> 9 <http://www.youtube.com/watch?v=VcB_DZ4YQYQ> 5 6

LØGNEN OM APARTHEID

263


Språk og diskurs har en betydning. At den progressive leiren deltar i denne apartheid-kampanjen er en tragedie i seg selv, og ved denne deltagelsen hvitvasker de, paradoksalt nok, rasisme.    Det foregår en bevisst tåkelegging av de ulike nyansene og gråsonene mellom diskriminering, rasisme, brudd på menneskerettigheter, frihetsberøvelse og apartheid. Takket være dette kan rasister og tilhengere av folkemord stille seg side om side med rettighetsaktivister og mennesker som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. I motsetning til å kjempe mot rasisme deltar de entusiastisk i en rasistisk kampanje som peker ut ett land blant mange andre med langt verre problemer innen dette feltet.    De som best vet, eller burde vite, at det ikke finnes noen sammenheng mellom Israel og apartheid, er Sør-Afrikas svarte befolkning. De nøt ikke engang en brøkdel av rettighetene som israelske arabere eller palestinerne på Vestbredden eller på Gazastripen har. De hadde ingen representanter i parlamentet. De hadde ingen dommere – og slett ingen dommer som ledet et panel som sendte en tidligere president i fengsel. Selv i dag, mer enn to tiår etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika, kan de bare drømme om å oppnå så gode eksistensforhold som palestinerne lever under på Gazastripen.    Ja, du leste riktig: Gaza. Forventet levealder i Sør-Afrika er 51 år, og den er i tilbakegang.10 Forventet levealder på Gazastripen er på 72 år. Spedbarnsdødeligheten i Sør-Afrika er på 49 per 1000 fødsler. I Gaza ligger den på 16. En sammenligning med israelske arabere er langt utenfor deres forestillingsevne. Israel og de okkuperte områdene er ikke noe paradis; det finnes diskriminering. Det finnes stygge sider ved situasjonen som bør bekjempes. Men forsøket på å hevde at araberne, i Israel eller i de okkuperte områdene, lider under apartheid, er en fornærmelse mot menneskelig intelligens.    Tallene vi presenterte i tidligere kapitler, viser at palestinerne har nytt godt av en av de raskeste levekårsforbedringene i menneskets historie i tiårene under israelsk styre. Å kalle dette for apartheid er absurd. Palestinerne har blomstret under israelsk styre, etter tiår med undertrykkelse under Egypt og Jordan. Men det generelle inntrykket er selvsagt det motsatte. Dette er en av Israelsk apartheid-kampanjens største suksesser, å male et bilde av et eksepsjonelt undertrykkende og grusomt israelsk regime, selv om mange i arabiske stater i virkeligheten ville ha ønsket å leve under et slikt «apartheid». Men løgnene vinner.

Se: <http://www.cfr.org/south-africa/mandela-changed-south-africa/p32016> og: <http:// www.irinnews.org/report/87144/south-africa-life-expectancy-drops> 10

264

LØGNINDUSTRIEN


En av aktivistorganisasjonene i denne kampanjen satte opp plakater på busser rundt omkring i San Francisco. Desmond Tutu, vinneren av Nobels fredspris 1984, er stjernen på disse plakatene. Han har blitt valgt for å bevise at Israel er en apartheidstat. Han bør, tross alt, vite noe om faktisk apartheid. Som et forsvar mot kritikken overfor apartheid-kampanjen svarte Jewish Voice for Peace (JVP) – en av de mest antiisraelske organisasjonene i USA – at «de har lov til å fremme disse påstandene, siden de allerede har blitt fremmet av politikere, journalister og NGO-er i Israel.»    JVP har rett. Disse påstandene har også blitt fremmet i Israel. Men det faktum at det finnes personer i Israel som hevder at deres land bedriver apartheid, er ikke noe bevis i saken. Det er heller et bevis på at Israel er et blomstrende demokrati der ytringsfriheten er så absolutt at hvem som helst kan snakke åpent og anklagende mot regjeringen og staten uten frykt for arrestasjon eller strafferettslig forfølgelse. Personer tilhørende israelske medier og akademia står sentralt i produksjonen av løgnene. Dersom disse uttalelsene hadde blitt sensurert, ville Israel ha gått i antidemokratisk retning. Men siden disse personene kan angripe landet uten frykt, kan vi alle slappe av. Israel er et demokrati. Det betyr ikke at det finnes rettmessige påstander om apartheid. Det betyr bare at baksnakkelsene og løgnene også er en del av ytringsfriheten. Men det fristiller oss ikke på noen måte fra å være kritiske til disse påstandene.    Det finnes også berettigede anklager mot Israel. En slutt på okkupasjonen kunne stanset anklagene om apartheid én gang for alle. Men selv om israelerne har styrt palestinerne lenge – altfor lenge – og selv om det til tider kan synes som om det er i ferd med å bli til en permanent situasjon, må man ikke glemme alternativene. Israel trakk seg ut fra Sinai, som nå har blitt en høyborg for radikal jihad. Israel trakk seg ut av Sør-Libanon, og området kontrolleres nå av Hizbollah. Israel forlot Gazastripen, som nå har blitt til en base for Hamas-angrep mot Israel. Verdensomspennende jihad, både sunni og sjia, i alle sine forgreininger, prøver å etablere seg alle steder der det ikke finnes en sterk sentral myndighet. Syria kan kanskje lykkes i å kvitte seg med sin grusomme leder, Bashar al-Assad, men det er klart at med over 200.000 døde, millioner av flyktninger og hele kvartaler ødelagt i nesten alle byer, bærer overtakelsen av den verdensomspennende jihad bud om en enda mer deprimerende fremtid.    Palestinernes fremtidsutsikter er gode i områder som er under israelsk kontroll. Men hvis og når Israel forlater disse områdene, er risikoen stor for at denne velstanden vil opphøre. Palestinerne kan bli ofre for Hamas eller

LØGNEN OM APARTHEID

265


Islamsk Jihad. Det som allerede har skjedd på Gazastripen, kan også skje på Vestbredden. Det israelske arabere frykter mest, er at arabisk-israelske områder nær grensen vil kunne annekteres av en fremtidig palestinsk stat, hvis en slik skulle bli opprettet. De vet noe som de progressive kreftene og motstanderne av okkupasjonen tydeligvis ikke forstår: Når Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene, vil situasjonen der bli langt verre for palestinerne.    Selv de som støtter en avslutning av israelsk administrasjon over territoriene – og dem finnes det mange av, både i Israel og andre steder – kan ikke ignorere Israels frykt for at den dagen de forlater Vestbredden, vil sannsynligheten øke for at raketter vil kunne sendes mot Tel Aviv. Israel vil da måtte besvare angrepene. Så vil Jordan stenge grensen, akkurat som Egypt gjorde mot Gaza. Vestbredden vil bli et nytt Gaza. Enhver fredsaktivist må derfor forstå at situasjonen er kompleks. Den vanskelige oppgaven består i å gi palestinerne selvstendighet og samtidig å hindre at Vestbredden havner i hendene på Hamas eller Islamsk Jihad. Dette betyr ikke at Israel bør fortsette sitt styre på Vestbredden i det uendelige, men at enhver human person bør forstå de potensielle konsekvensene av å avslutte okkupasjonen. Det humanitære planet Dersom det faktisk eksisterte et apartheid-regime i Israel i 1948, og i de okkuperte områdene fra 1967, ville arabere begge steder ha stått overfor stagnasjon – eller mest sannsynlig en forverret situasjon. Som vi gjentatte ganger har påvist, er det tvilsomt om det finnes noen befolkningsgruppe som noen gang har fått sine leveforhold så raskt forbedret i løpet av en såpass kort periode som palestinerne har opplevd under israelsk administrasjon. Det har nemlig vist seg at okkupasjonen ikke bare innebærer kontrollposter og veisperringer (hvorav mange er blitt fjernet når sikkerhetssituasjonen har forbedret seg). Israelsk administrasjon har også resultert i en kraftig reduksjon i spedbarnsdødelighet, økt forventet levealder, innlagt vann og elektrisitet der det knapt nok fantes noe som helst fra før, samt etablering av mange universiteter og høyskoler. Man kan kalle dette for så mangt, men ikke apartheid! Det politiske planet Det er selvsagt mulig å argumentere for at opprinnelige sørafrikanere hadde det langt bedre under apartheid enn den opprinnelige befolkningen i resten av Afrika på den tiden, på samme måte som palestinerne har det bedre under

266

LØGNINDUSTRIEN


israelsk «apartheid», sammenlignet med levekårene i de omkringliggende arabiske statene. Dette fritar ikke Israel fra de faktiske apartheidanklagene.    Påstanden er legitim i seg selv. Men omstendighetene er fullstendig forskjellige. For det første har israelske arabere statsborgerskap og politiske rettigheter som opprinnelige sørafrikanere ikke hadde under apartheidregimet. Det finnes diskriminering i Israel, som i mange land i Vesten, men diskrimineringen er ikke apartheid. For det andre er ikke innbyggerne på Vestbredden og Gazastripen en del av Israel. Per i dag er alle arabere på Gazastripen underlagt palestinske myndigheter.   Situasjonen på Vestbredden er annerledes. Brorparten av innbyggerne er underlagt palestinske selvstyremyndigheter, men det meste av området kontrolleres fortsatt av Israel. Nesten alt den internasjonale pressen rapporterer om menneskerettighetsbrudd og gnisninger mellom jødiske bosettere og palestinere, eller ulike rettssystemer for jøder og arabere, gjelder hovedsakelig de 150.000 palestinerne som lever i C-området, som er under israelsk kontroll,11 og i mindre grad i B-området. Dette gjelder for mindre enn 10 prosent av palestinerne.    Brorparten av palestinerne har ingen daglig kontakt med soldater eller bosettere, med unntak av tilfeller av arrestasjoner i forbindelse med antiterroroperasjoner. Palestinerne har selvstyre, som stipulert i Oslo-avtalen. Tidligere, da intifadaen var på sitt mest intense, fantes det hundrevis av kontrollposter på Vestbredden. Da var det vanskelig å forflytte seg fra sted til sted. Det var her den internasjonale pressen tok bilder av palestinere som ventet i lange køer for å komme seg til arbeid, sykehus eller andre steder.    Men det er nødvendig å forstå at det ikke var veisperringene og lange køer som skapte terroren; det motsatte var tilfellet. Denne terroren hadde ikke til hensikt å føre til en fredfull avslutning av okkupasjonen, men heller å hindre en fredelig løsning på konflikten. Nye bølger av terror øker eller starter nettopp når det ser ut til at en fredsavtale er innen rekkevidde. De fleste av veisperringene er blitt borte de siste årene. Siden terroren har blitt redusert, har veisperringene hovedsakelig blitt konsentrert ved grensen mellom Israel og Vestbredden. Innen Vestbredden har palestinerne lenge kunnet reise fra sted til sted uten israelsk innblanding. Det nøyaktige antall palestinere som lever i område C er omdiskutert. Tallet var på 70.000 i 2007 ifølge Peace Now: <http://www.kibush.co.il/show_file.asp?num=25611> og 150.000 i 2013, ifølge Israeli Civil Rights Union: <http://www.acri.org.il/en/category/the-occupiedterritories/area-c/>

11

LØGNEN OM APARTHEID

267


Det finnes steder langs grensen som adskiller palestinske bønder fra sine jordbrukseiendommer. Disse små områdene har fått mye pressedekning og fremvises som nok et eksempel på israelske overgrep. Selv om det isolert sett er grunnlag for slike bebreidelser, bør Israels kritikere være klar over at dette en midlertidig situasjon som har oppstått som følge av en særegen sikkerhetssituasjon, og som vil løses ved iverksettelsen av en fredsavtale.    I årene etter 1967, mer enn i noen annen tidsperiode, har palestinerne utviklet en nasjonal bevissthet. Med konsolideringen av en såpass tydelig nasjonal identitet kan ikke deres rett til selvbestemmelse – med eller uten Jordan – fornektes. Men på én betingelse: at palestinerne er rede til å akseptere prinsippet om to stater for to nasjoner, på grunnlag av allerede presenterte planer, som for eksempel Clinton-parameterne. Bosetningene er et historisk israelsk feilgrep, men de er ikke noe hinder for fred. Akkurat som det finnes en arabisk minoritet i den jødiske staten, bør det kunne leve en jødisk minoritet i en arabisk stat. Brorparten av bosetterne er allerede etablert i bosetningsområder som ifølge de fleste forslag og planer uansett vil tilfalle Israel. De resterende bosetterne vil enten kunne returnere til Israel eller forbli en minoritet i en palestinsk stat. De vil kunne beholde sitt israelske statsborgerskap, selv når en palestinsk stat etableres. Men alt dette forutsetter selvsagt at en virkelig fred oppnås.    Hvis og når den israelske kontrollen over Vestbredden blir gjort permanent, vil påstandene om at jøder nyter flere rettigheter, om to ulike rettssystemer for jøder og arabere, samt om fornektelse av retten til å stemme, igjen bli aktualisert. Inntil videre må vi ta to grunnleggende forhold i betraktning: De arabiske statene og PLO motsatte seg selve eksistensen av staten Israel, også innenfor grensene som ble trukket opp i FNs delingsplan. Arabernes trusler om utryddelse gjorde at Israel ble tvunget til å forsvare seg. Den israelske kontrollen over landområder utenfor Israels grenser fortsatte fordi arabiske stater og PLO nektet å anerkjenne staten Israel. Israel har kontrollert de angjeldende områdene i flere tiår fordi alle fredsplanene (de som ikke innbefattet retur for palestinske flyktninger) ble avvist før 1993. Etter 1993 har palestinerne avvist de to mest seriøse forslagene.    Palestinerne har rett til selvbestemmelse og en stat, til tross for Hamas’ eksistens. Men Israel har på sin side rett til å innføre sikkerhetstiltak mot islamistiske krefter som også ønsker å ta kontroll over Vestbredden, på samme måte som de gjorde på Gazastripen. Sistnevnte førte til et blodbad, slik som i Algerie, Afghanistan, Somalia, Jemen, Irak og Syria. Det kan også skje i Israel.

268

LØGNINDUSTRIEN


Alle de ovennevnte landene preges av mye vold og blodsutgytelse. I områdene som befinner seg under israelsk kontroll, er voldsnivået – til tross for to intifadaer – ekstraordinært lavt. Palestinerne har rett til en stat, israelerne har rett til sikkerhet.    Ingen forventer noen palestinsk takknemlighet overfor Israel for den raske utviklingen, forbedringer innen utdannelse, infrastruktur og andre menneskelige parametere. Årsaken er at også følelser er viktige, inkludert nasjonale følelser, som omfatter ønsket om selvstyre, selv om dette selvstyret kan være undertrykkende, og selv om dette styret vil kunne ødelegge mye av det som ble oppnådd under israelsk administrasjon.    Fortsatt israelsk kontroll over Vestbredden kan rettferdiggjøres så lenge palestinerne fortsetter å avvise prinsippet om to stater for to folk. Hvis palestinerne fortsetter å insistere på fullstendig eller delvis retur av palestinske flyktninger og deres etterkommere til Israel, avviser de i praksis dette prinsippet. Under slike forhold må palestinerne bære brorparten av skylden for at den nåværende situasjonen låses fast, siden deres holdning vil signalisere at de ikke primært ønsker fred, men en utradering av Israel som jødisk nasjonalstat. Stemmerett Et av argumentene til støtte for anklagen om «israelsk apartheid» er at araberne på Vestbredden og Gazastripen ikke tillates å delta ved israelske valg, selv om de befinner seg under israelsk administrasjon – at de med andre ord er innbyggere uten sivile rettigheter. Dette er en påstand som manipulerer fakta. Palestinerne på Vestbredden er ikke israelske borgere, og de har vært underlagt de palestinske styresmaktene siden 1994. De stemmer ikke ved israelske valg, men ved de palestinske selvstyremyndighetenes valg. De som er annektert til Israel i Øst-Jerusalem, har rett på israelsk statsborgerskap. Dermed har de også rett til å stemme ved israelske valg, om de skulle ønske det. Kravene om at Israel også skal annektere Vestbredden og gi palestinerne der israelsk statsborgerskap, kommer fra ytterfløyene både på høyre- og venstresiden – fra dem som ønsker «én stat», «en bi-nasjonal stat», «en stat for alle landets borgere» eller et «Stor-Israel».    I betraktning av palestinernes situasjon i de arabiske landene er oppfordringen om å gi dem statsborgerskap merkelig. Bortsett fra Jordan følger alle andre arabiske stater Den arabiske ligas resolusjon 1547, som går imot å innvilge statsborgerskap til palestinerne. Det er med undring vi registrerer at de som kritiserer Israels uvilje mot å innvilge statsborgerskap til palestinere på

LØGNEN OM APARTHEID

269


Vestbredden, aldri kommenterer situasjonen til palestinere som nektes statsborgerskap i araberland. Og dette er ikke et fenomen som bare gjaldt årene fra 1949 til 1967; i Israel-fiendtlige kretser er holdningen den samme i dag.    Mens palestinerne fortsatt undertrykkes på brutalt vis i arabiske land, er det nettopp under israelsk kontroll palestinerne har fått et selvstyre som ligner det som finnes i en uavhengig stat. Likevel fortsetter palestinske myndigheter og deres støttespillere å kringkaste sine hatefulle og løgnaktige verbale angrep på Israel. Er det overraskende at arabiske stater er sentrale ideologiske og økonomiske bidragsytere til den antiisraelske løgnindustrien? Etnokrati Akademikere kommer ofte frem til den feilaktige konklusjon at Israel er en apartheidstat etter å ha klistret merkelappen «etnokrati» til landet. En av de mest fremtredende av disse er den israelske professoren Oren Yiftachel. Som de fleste antiisraelske akademikere bruker han en velkjent metode: Han setter sammen enkeltstående tilfeller av diskriminering og blåser dem deretter ut av alle rimelige dimensjoner. Konklusjonen som følger av en slik forvrengt presentasjon, er at Israel «selvsagt» er i ferd med å bli et «apartheidregime».12    Som de fleste andre land i verden er Israel en nasjonalstat. Det er ingen grunnleggende motsetning mellom nasjonalstater og demokrati – retten til selvbestemmelse er i seg selv en grunnstein i folkeretten. Antiisraelske akademikere og propagandister som omtaler Israel som et «etnokrati», har som sitt egentlige mål å nekte jødene retten til selvbestemmelse i en egen uavhengige nasjonalstat. Noen ganger vil de ikke innrømme det direkte, men de har i virkeligheten vanskelig med å rettferdiggjøre selve eksistensen av en jødisk nasjonalstat, uansett hvor liberal den måtte være.    De maler da også nasjonalstaten som sådan i dystre farger – med etnisk rensning eller til og med folkemord på «de andre». Det motsatte er sant: De beste forutsetninger for velstand, stabilitet og solidaritet finnes i land med et klart og tydelig etnisk flertall. Stater i Midtøsten som ikke har et klart flertall, plages av en uendelig konflikt. Det samme gjelder også mange steder i Europa. Etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia foretrakk folk også her å gå tilbake til nasjonalstatmodellen. «En stat for alle landets borgere», den

Oren Yiftachel, «Between Colonialism and Ethnocracy: ‘Creeping Apartheid’ in Israel/Palestine», 2009. 12

270

LØGNINDUSTRIEN


modellen som fremmes av antisionistiske akademikere, passer i innvandringsland som USA og Canada.    For å bruke antisionistenes eget språk: Fornektelsen av jøders rett til selvbestemmelse er i seg selv apartheid. De nekter ikke kroater, slovenere, tsjekkere, polakker, usbekere, armenere eller tsjetsjenere denne retten. Deres fornektelse av retten til selvbestemmelse gjennom akademiskspråklig fiksfakseri gjelder bare ett folk.    Selv under israelsk administrasjon er palestinerne langt fra den mest undertrykte folkegruppen her i verden. Men dette er likevel gruppen som får mest oppmerksomhet, både i relativ og absolutt forstand. – og siden denne oppmerksomheten omfatter utallige løgner, forvrengninger og bedrag, opprettholdes paradoksalt nok den «uutholdelige» situasjonen de befinner seg i.    Palestinerne er de største ofrene for løgnindustrien. Deres situasjon under israelsk administrasjon er bedre enn for de fleste mennesker i verden. Den er bedre enn for store deler av befolkningen i den arabisk-muslimske verden, særlig sammenlignet med palestinere som lever der. Men den akademiske verden og internasjonale medier er nesten utelukkende interessert i de palestinerne som er i konflikt med israelske bosettere og soldater. Den forsømmer og overser palestinere som lever i land som Libanon. De sistnevnte lider langt mer, men Israel-kritikere synes å mene at det ikke er noe å mase med at arabere undertrykker andre arabere. Bosetningene Judea og Samaria er den jødiske nasjonens vugge. Det foreligger solide juridiske argumenter for Israels rett til disse landområdene. Samtidig vil en aksept av denne retten kreve én enkelt (og felles) politisk enhet i området mellom Middelhavet og Jordan. I så henseende fremmer den israelske høyresiden paradoksalt nok de samme argumentene som den antisionistiske venstresiden. Denne løsningen ville forutsatt at palestinerne på Vestbredden fikk statsborgerskap i den nye politiske enheten og dermed i praksis umuliggjort en jødisk stat med en arabisk minoritet. Konsekvensen ville vært opprettelsen av en bi-nasjonal stat.    De som ønsker et Stor-Israel presset frem bosetningsprosjektet. Dette var et historisk feilgrep. Skaden har vært tosidig. For det første har de israelske bosetningene presset Israel i retning av en bi-nasjonal løsning. For det andre skaper bosetningene rom for friksjon og urettferdighet. Bosetningsblokkene som ligger nær 1967-grensen burde ikke anses som et problem. De forespeiles

LØGNEN OM APARTHEID

271


å forbli israelske, i henhold til både Clinton-parameterne, Genève-avtalen og Olmerts forslag. Når det gjelder bosetningene som vil forbli på den palestinske siden, vanskeliggjør disse en fredsavtale, men de er likevel ikke til hinder for en tostatsløsning. Bosettere vil kunne forbli i den palestinske staten. De utgjør en mindre befolkningsandel enn arabere gjør i Israel. Israel er en nasjonalstat med en arabisk minoritet. Det er ingen grunn til at jøder ikke skulle kunne bo i et uavhengig Palestina. *** Dette er paradokset i all sin absurditet: Dersom alle palestinere hadde befunnet seg under arabisk styre, og i en langt verre situasjon enn under israelsk administrasjon, ville ingen ha tatt dem i forsvar. Det ville ikke ha eksistert en hel industri med pro-palestinske publikasjoner. Ingen universitetscampus-er ville ha huset pro-palestinske «Apartheid Weeks». Men deres situasjon er langt bedre under israelsk styre, og likevel fortsetter akademikere å skrive publikasjoner om «etnokrati» og «apartheid».    Ingenting av dette avviser palestinernes rett til selvstendighet. Årsaken er at selvstendighet, suverenitet og følelsen av frigjøring fra et fremmed styre, selv om det er fordelaktig, og selv om det stadig reduseres, er basisen for den grunnleggende og viktige retten til selvbestemmelse. Vi kan anta at i hvert fall noen av palestinerne foretrekker å være fattigere, eventuelt også undertrykket av andre arabere, fremfor å blomstre under et fremmed styre. Derfor må Israel gjøre det klart – langt klarere enn landet gjør nå – at palestinernes rett til selvbestemmelse, med eller uten Jordan, er en overordnet rettighet. Men denne retten kan bare oppnås ved at selvbestemmelsen utøves ved siden av Israel, og ikke brukes som grunnlag for en videre kamp mot Israel. Sist, men ikke minst: En selvstendig palestinsk stat kan absolutt ikke opprettes i stedet for Israel. *** Ofte forveksler folk diskriminering og apartheid. I Israel forekommer det stygge utslag av diskriminering og rasisme – mot fremmedarbeidere, etiopiske jøder, svarte, arabere, russere, og fortsatt også tidvis mot orientalske jøder. Dette gjør ikke Israel til et grunnleggende rasistisk land, med mindre alle samfunn i verden også anses som tilsvarende rasistiske.

272

LØGNINDUSTRIEN


For eksempel avdekket en meningsmåling i Frankrike høye andeler av fiendtlighet mot fremmede generelt, og særskilt mot muslimer.13 74 prosent mener at islam ikke passer inn i Frankrike, og 62 prosent klager over at de ikke lenger føler seg hjemme i Frankrike. 87 prosent mener at Frankrike har behov for en sterk leder som kan gjenopprette orden. En britisk meningsmåling viser lignende resultater.14 Et klart flertall mener at islam ikke passer sammen med britiske verdier, og flertallet mener at islam truer den vestlige sivilisasjonen. Alle disse undersøkelsene er fra 2013, og de viser en dyp fiendtlighet mot fremmede generelt og muslimer spesielt.    En tysk meningsmåling viser en lignende fiendtlighet mot tyrkere og muslimer generelt.15 En meningsmåling fra Pew viser at 59 prosent av spanjolene, 62 prosent av britene, 71 prosent av tyskerne og 82 prosent av franskmennene støtter et forbud mot bruk av hijab.16 Det er et klart flertall for dette, selv blant dem som definerer seg som venstreorienterte. Selv i det ultra-liberale Sverige støtter 53 prosent et forbud mot hijab.17 Det er dermed tydelig at et liberalt europeisk flertall er imot hijab.    Hva ville skjedd dersom slike meningsmålinger fikk lignende resultater i Israel? Vi vet alle svaret: «Menneskerettighetsaktivister» ville ha levert inn klager til ICC – Den internasjonale domstolen i Haag – for Israels forbrytelser mot menneskeheten. Liberale krefter i Storbritannia, Frankrike og Tyskland forstår behovet for å bekjempe slike uttrykk for diskriminering, rasisme og fremmedfrykt, uten å henfalle til feilaktige og dramatiske karakteristikker som «apartheid». Situasjon i Europa er ille, selv uten en bakenforliggende nasjonal konflikt – uten et antieuropeisk Hamas, terrorisme og en konstant oppildning til vold. Ut fra omstendighetene er israelerne langt mer tilbakeholdne enn de europeiske landene. Men hvem bryr seg om fakta? Alt som gjelder, er bildet som er skapt av bakvaskelsene til Israelsk apartheid-kampanjen, hvorav store deler finansieres av det samme «liberale» EU som selv lider av alvorlige uttrykk for fremmedfrykt. 13 <http://www.onislam.net/english/news/europe/461087-islam-incompatible-with-frenchvalues-poll.html> 14 <http://www.bbc.co.uk/news/10251827>; <http://www.independent.co.uk/news/uk/homenews/baroness-warsi-fewer-than-one-in-four-people-believe-islam-is-compatible-withbritish-way-of-life-8464026.html> 15 <http://www.thelocal.de/20130107/47185#.UTdWzzBgf2s> 16 <http://www.pewglobal.org/2010/07/08/widespread-support-for-banning-full-islamic-veilin-western-europe> 17 <http://www.euro-islam.info/2010/01/28/burqa-ban-in-sweden>

LØGNEN OM APARTHEID

273


Israel – et ondskapens kongedømme? I 1999 ble Rana Raslan, en israelsk araber, kåret til «Frøken Israel». I 2013 ble Yityish Aynaw, fra Israels etiopisk-jødiske samfunn, kåret til samme tittel. Det samme året nådde Lina Mahul, en israelsk-arabisk kvinne, førsteplassen i Israels utgave av «The Voice», og Tahounia Rubel, nok en etiopisk-israelsk kvinne, vant det israelske «Big Brother». I starten av 2014 vant Rose Postnas, en kvinnelig lesbisk fremmedarbeider, førsteplass i det israelske «X-Factor». Alle disse kvinnene, som representerer minoritetsmiljøer, vant konkurranser som hovedsakelig er realityprogrammer med store seertall. De ble i stor grad stemt inn av seere fra middelklassen og den lavere middelklasse. Dette valget er langt mer representativt for Israel enn enkeltstående utslag av diskriminering og rasisme. Likevel er en typisk respons at «det er snakk om fikenblad» [bare et dekke over en lite flatterende virkelighet].    Dette er ikke bare preferansene til den lavere middelklassen. Dommere, leger, sykehusledere og rektorer ved universiteter og høyskoler – alle arabere – er en del av det israelske livet, akkurat som homofile og lesbiske nyter like rettigheter og en rettferdig behandling. Allikevel er også dette gjenstand for kritikk; antisionistiske kritikere hevder at dette «pink-washing» for å avlede oppmerksomheten fra okkupasjonen og apartheid.18    Den samme formen for kynisk reaksjon kunne høres da Israel satte opp det mest effektive sykehuset på Haiti etter jordskjelvet i 2010, eller da Israel tilbød noe lignende på Filippinene etter tyfonen i 2013. Antisionister hevder at slike tiltak bare er PR-stunt. Høydepunktet – eller rettere: lavmålet – for denne latterliggjøringen av israelske gode gjerninger var en prisbelønnet vitenskapelig publikasjon som hevdet at israelske soldater ikke voldtar palestinere på grunn av «rasisme».19   Ifølge «pink-washing»-skolen er Israel konspirasjonsteoretikernes drøm (eller mareritt). Det spiller ingen rolle hva landet gjør – det ligger likevel alltid utelukkende ondskapsfulle hensikter bak. I forbindelse med konspirasjonsteorier er ikke fakta særlig viktige. At situasjonen for kristne og muslimske arabere er bedre i Israel enn i land som Belgia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, spiller ingen rolle. «Det er det de ønsker at du skal tro», er alltid svaret.

Se Sara Schulman, «Israel and Pinkwashing», New York Times 22.11.2011. Tal Nitzan, Sjeldenheten i militær voldtekt i den israeskl-palestinske konflikten [hebraisk], masteravhandling, Antropologisk institutt, Hebrew University Jerusalem 2007. 18 19

274

LØGNINDUSTRIEN


De vil gjenta disse påstandene, igjen og igjen, og de vil alltid finne marginale eksempler eller spesielt utvalgte tall for å «tilbakevise» det generelt positive bildet. Tyskland har ingen muslimske dommere i sin konstitusjonelle domstol, og Frankrike har ingen muslimske skjønnhetsdronninger. Muslimene i Belgia og andre steder sliter med langt høyere arbeidsledighet enn muslimer i Israel. Antall etiopiske ungdommer som gjennomfører høyere utdanning i Israel, til tross for mange reelle problemer, er sannsynligvis høyere sammenlignet med andre lignende grupper av afrikanske innvandrere i andre land. Men hvem bryr seg – her må det nok være snakk om jødisk manipulering. Sergei Nilus, forfatteren av Sions Vises Protokoller, ville vært stolt over slik utspekulert fiendtlighet.

LØGNEN OM APARTHEID

275


276


Kapittel 15

Menneskerettigheter Å forvolde skade mot uskyldige mennesker er blant de mest alvorlige bruddene på menneskerettighetene. Dessverre forekommer det ved alle mellomstatlige uoverensstemmelser. Blant alle verdens konflikter er konfrontasjonen mellom Israel og palestinerne uten sammenligning den som fanger størst interesse og utløser mest engasjement internasjonalt, til tross for at komparative undersøkelser viser at Israel – både i relativ og i absolutt forstand – rammer langt færre ikke-stridende enn noen annen stat som befinner seg i en lignende konfrontasjon. Alle konflikter skaper vanskelige situasjoner. «Å bekjempe ondskap har alltid en pris. Det er aldri gratis, dessverre. Men prisen for å mislykkes i å bekjempe en stor ondskap er langt høyere».1 Det sa en NATO-talsmann da han besvarte anklager om at sivile var blitt rammet i Kosovo-operasjonen i 1999. Dette argumentet må møtes med skepsis, for nedkjemping av ondskap rettferdiggjør ikke bruk av hvilke som helst virkemidler. Kampen mot nazistenes aggresjon var berettiget. Men rettferdiggjør det bombingen av Dresden? Av Tokyo? Rettferdiggjør det bombingen av Hiroshima og Nagasaki? Det er helt klart rom for en legitim debatt rundt disse spørsmålene. Men den ville være langt mindre legitim dersom selve ondskapen – nazismen – ble unnskyldt eller rettferdiggjort.

Uttalelse fra Jamie Shea, NATO-talsmann, på bakgrunn av bombingen av Kosovo i 1999, som omfattet utilsiktede sivile dødsfall: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/357355.stm.>

1

MENNESKERETTIGHETER

277


Som andre konflikter skaper konfrontasjonen mellom Israel og palestinerne vanskelige situasjoner, inkludert eksepsjonelle hendelser og brudd på menneskerettighetene. Israel er ikke et perfekt land, og har heller aldri påberopt seg å være det. Noen av påstandene mot landet er berettigede. Men i dette kapitlet vil vi vise at Israel, sammenlignet med partene i lignende konflikter, skader færre uskyldige enn noen andre – både i relativ og absolutt forstand.    Vår påstand er ikke at overtramp ikke forekommer, ei heller at det ikke forekommer hendelser der Israel rammer uskyldige. Dessverre skjer det i alle konflikter, også der Israel er involvert. Uskyldige ble rammet ved NATObombing i løpet av Kosovo-krisen, uskyldige ble rammet og rammes i alle konflikter der Vesten har vært involvert de siste tiårene, uskyldige har blitt rammet i skremmende omfang ved konflikter i hele den arabiske og muslimske verden. Uskyldige rammes også i den israelsk-arabiske konflikten. Men – og vi må nok en gang understreke dette – i mindre grad enn ved andre konflikter. Når det gjelder «forholdsmessighet», skader Israel færre – langt færre – enn andre som er part i væpnede konflikter.    Inntrykket som skapes av de sentrale kildene til offentlig informasjon – akademia og media – er det fullstendig motsatte. I henhold til dem skader Israel langt flere, og det gjøres nærmest ukritisk. Men dette er en løgn, én av mange. Ved regelmessig å knytte ord som «krigsforbrytelser» og «barnemordere» til Israel er det knapt noen overraskelse at offentligheten «kjøper» dette, som regelmessige spørreundersøkelser viser. Det er derfor viktig at vi tar til motmæle. *** Vi har allerede drøftet den raske utviklingen palestinerne har gjennomgått under israelsk administrasjon; en slik utvikling ville ikke kunnet skje under virkelig undertrykkelse. Utviklingen har blitt gjort mulig nettopp fordi Israel gjennom mesteparten av sin administrasjonstid i området har lagt til rette for raske forbedringer av leveforholdene. Ville palestinerne kunnet gå fra nesten et nullpunkt til å bli den høyest utdannede arabiske befolkningen i Midtøsten hvis bare en brøkdel av anklagene mot Israel var sanne? Selvsagt ikke. Men fakta teller ikke. Løgnene seirer.    Vi har enda en gang behov for å understreke det faktum at flere uskyldige mennesker drepes i andre konflikter – enten de foregår mellom grupper eller stater i den arabiske/muslimske verden eller i konflikter der vestlige land er involvert. At «alle gjør det» kan imidlertid aldri rettferdiggjøre skader blant

278

LØGNINDUSTRIEN


uskyldige. For israelerne er det et spesielt problem at svært mange av dem som kritiserer deres holdninger og atferd, gir dem særbehandling i form av dobbeltstandarder; de stiller krav som bare er forbeholdt Israel. Selvsagt kan ingen stat være immun mot saklig kritikk, eksempelvis fra verdenssamfunnet, men det legitimerer ikke at Israel refses og fordømmes for forhold som også forekommer i andre konfliktområder, men som verken deres motparter i Midtøsten-konflikten eller noen andre grupper eller stater noe sted på kloden må stå til rette for. *** Dette kapittelet vil særlig se på den mest kontroversielle militæroperasjonen hittil i konflikten – Cast Lead (2008/2009, i Norge kjent som Gaza-krigen) – som førte til særdeles krasse beskyldninger om menneskerettighetsbrudd, så vel som en bølge av demonstrasjoner, påstander og uttalelser mot Israel. Klimakset ble nådd med den 600 sider store Goldstone-rapporten. Dens budskap i et nøtteskall er at Israel rammet uskyldige sivile på en tilsiktet og uproporsjonal måte.    Dette er en svært alvorlig anklage. Nedenfor vil vi presentere fakta – bare fakta – som vil snu denne påstanden fullstendig på hodet. Men først vil vi se på bakgrunnen og på hendelser som ledet frem til denne beryktede rapporten. Vi vil heller ikke overse Operasjon Protective Edge (Gaza-krigen 2014), men en seriøs diskusjon om aksjoner som denne krever en viss avstand i tid, samt klarering av data og fakta. På det nåværende tidspunkt er det mulig å ta for seg Cast Lead, men foreløpig ikke Protective Edge. *** Noen av Israels sterkeste kritikere skrev at Hamas’ raketter ikke drepte israelere. Dette argumentet er feil. Andre påstander gikk ut på at det var omkring 100 palestinske dødsfall for hver døde israeler. En halvsannhet er verre enn en løgn, men her er selv ikke halvparten sant. Det er et bedrag her, for måneder og år med rakettbeskytning mot sivilbefolkningen kan ikke føres på én regning over tapt blod. Dette er en skade som ingen andre land ville akseptert. Selv ikke Sverige, Frankrike, Russland eller Italia ville ha tolerert en slik tilstand. En må også huske omstendighetene: Israel trakk seg helt ut av Gazastripen – til den siste soldat og den siste bosetter hadde krysset grensen og forlatt den siste kvadratcentimeter av Gazas territorium. Uttrekningen skulle ikke bli etterfulgt av noen blokade. Gaza kunne ha blitt en modell som hadde opp-

MENNESKERETTIGHETER

279


muntret israelere og den israelske regjeringen til å fortsette i samme retning på Vestbredden. Men Hamas, som overtok Gazastripen, valgte en annen vei.    Det sentrale argumentet mot Israel i forbindelse med Cast Lead var at uskyldige ble rammet. Umiddelbart etter publiseringen av Goldstone-rapporten ble den sør-afrikanske jødiske dommeren Richard Goldstone gjentatte ganger spurt hvorfor han påstår at Israel «med vilje drepte» sivile, når nettopp dette skjer på alle moderne slagmarker.    Goldstone hadde en rekke forskjellige svar, avhengig av hvilket publikum han snakket til. I et intervju med Israels tv-stasjon Kanal 2 sa han for eksempel at «jeg har ikke undersøkt det amerikanske militæret».2 Det er et rimelig svar. Kort tid etter ble Goldstone intervjuet av PBS i USA. Da var svaret hans et helt annet. Han nevnte lignende konflikter, han gjorde sammenligninger, men den gangen hevdet han at «når USA har utkjempet kriger i Kosovo, Irak og Afghanistan … har de i stor grad gått til det ekstreme for å beskytte sivile liv».3 I dette intervjuet, som ved andre tilfeller, nevnte Goldstone andre slagmarker.    Goldstones uttalelser krever en nærmere undersøkelse, fordi han først og fremst snakket om «manglende forholdsmessighet». I henhold til disse påstandene har også andre hærer, under lignende forhold med asymmetrisk krigføring, rammet sivile, men i langt mindre grad. Så la oss se på disse tilfellene. *** Somalia: I kjølvannet av borgerkrigen som brøt ut i Somalia i 1988 besluttet FN i 1992 å sende internasjonale styrker til hovedstaden i landet, Mogadishu.4 38.000 soldater fra 21 land ble sendt inn i kaoset. Den internasjonale intervensjonen ble mer komplisert. Kvinner og barn ble brukt som menneskelige skjold av de stridende som FN-styrkene kjempet mot. I juni fattet FNs sikkerhetsråd en ny og langt kraftigere resolusjon, som oppfordret flere land til å sende stridsvogner og helikoptere.5    Antallet omkomne steg. En rekke sammenstøt mellom FN-soldater og lokale styrker, som fortsatte utover sommeren 1993, førte til hundrevis av

<http://reshet.ynet.co.il/%D7%97%D7%93%D7%A9%D7%95%D7%AA/News/Politics/StatePolicy/Article,27787.aspx> 3 <http://www.pbs.org/moyers/journal/10232009/watch2.html> 4 <http://www.un.org/ga/search/view_doc.asp?symbol=S/RES/751%20 (1992)&Area=RESOLUTION> 5 <http://www.refworld.org/docid/3b00f164c.html>

2

280

LØGNINDUSTRIEN


drepte. Det hardeste slaget av alle stod i oktober, da det amerikanske Delta Force, som opererte i regi av FN, ble innblandet i en aksjon i Mogadishu.6 Talsmannen for FN-styrkene i Somalia, David Stockwell, forklarte oppførselen til FN-styrken på følgende måte: «Det finnes ingen tilskuerseter – alle som befinner seg på bakken anses for å være stridende.»    Stockwell fikk full støtte fra FN, til tross for store sivile tap. Det finnes ingen allment aksepterte tall over sivile som ble drept i disse kampene, i forhold til stridende, men tallene varierer fra noen hundre til noen tusener. Én sak er klar: I løpet av sammenstøtene i Somalia generelt, og spesielt i Mogadishu, hindret ikke bruken av barn og kvinner som menneskelige skjold den videre bombingen, og heller ikke FN-styrkenes beslutning om å skyte direkte på uskyldige sivile som de stridende skjulte seg bak.7 Kosovo (Operation Allied Force): Etter den serbiske lederen Milosevics utvisning av hundretusener av albanere fra Kosovo i 1999, besluttet NATO å gjenopprette situasjonen før krigen. Sivile var ikke målet – NATO hadde bare militære mål. Skillet mellom sivile og soldater var langt større enn det var i Somalia.    Det hjalp ikke. 12. april ble 12 sivile som reiste med et tog drept. To dager senere ble 70 flyktninger drept i løpet av en «jakt på stridende». Noen dager senere drepte en feildetonert bombe 16 sivile. Dagen etter rammet et missil hovedstaden i et naboland. 1. mai ble ytterligere 27 busspassasjerer drept. Noen hevder at tallet var 47. Her er det utelukkende snakk om sivile. Ytterligere 5 dager passerte, og ytterligere15 sivile ble drept. Et feilskutt missil traff den kinesiske ambassaden. Det er vanskelig å undersøke alle disse hendelsene med feilskytinger og feilbombinger. 13. mai ble minst 100 sivile drept i landsbyen Korisa, og mot slutten av den samme måneden ble 20 beboere på et sykehjem drept.8 Dette er kun en ufullstendig liste over sivile tap.    Alt dette skjedde midt i Europa. NATO utstedte meldinger der de beklaget dødsfallene. Ingen med innflytelse mente at en burde stille pilotene eller deres overordnede for retten. I alle kriger skjer det feilgrep.    Vi gjorde en feil. Vi hadde ikke til hensikt å gjøre det. Slikt skjer når en kriger mot et ondskapsfullt regime, sa NATO-talsmenn, som beklaget feilgrepene. Antall stridende som ble drept, anslås til rundt 500. Det hersker stor Mark Bowden, Black Hawk Down: A Story of Modern War, Atlantic Monthly Press 1999. Yagil Henkin, «Urban Warfare and the Lessons of Jenin», Azure 15 (2003). 8 For en delvis dekning av bombingen, se: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/340966.stm> 6 7

MENNESKERETTIGHETER

281


uenighet om antall drepte sivile; tallene varierer fra 500 til 2500. Den grundigste undersøkelsen snakker om 1200–1500.9   Milosevic avfyrte ikke raketter mot London eller Paris. Til tross for dette ble hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker drept. Stemmene til dem som fordømte NATO-styrkene, i den grad det fantes noen slike, ble dysset ned. FNs menneskerettighetsråd eller dens forgjenger samlet ikke noe hastemøte for å gjennomføre høyrøstede diskusjoner om dødsfallene, og ingen Goldstone-kommisjon ble oppnevnt.    Ingen vurderte det slik at noe av dette var et «bevisst angrep mot sivile». Den svært begrensede kritikken nådde aldri det punktet der NATO-soldater ble anklaget for å utføre krigsforbrytelser. Da den daværende britiske utenriksministeren, Robin Cook, redegjorde for de alvorlig skadene mot en flyktningeleir, anklaget han den jugoslaviske regjeringen for hykleri og sa: «Hvordan våger de å felle krokodilletårer for døde på grunn av et sammenstøt som de selv er ansvarlige for.»10 Libya: Den massive bombingen av Libya i 2011, som del av den frie verdens støtte til motstanderne av Gaddafi-regimet, førte også til mange sivile dødsfall. Hvor mange? Ingen vet det nøyaktige tallet. I kjølvannet av en hendelse der 34 uskyldige sivile, inkludert kvinner og barn, mistet livet, ble det fremsatt en begrenset mengde kritikk. Men kravene fra organisasjoner som Amnesty11 eller Human Rights Watch (HRW)12 om en undersøkelse var ikke annet enn tomme ord uttrykt med innestemme. NATO avviste dem kontant, og nektet å åpne noen etterforskning.13 Tsjetsjenia: Ved midten og mot slutten av 1990-tallet fant det sted to blodige konflikter mellom Russland og det tsjetsjenske området, som krevde uavhengighet. Befolkningstallet i Tsjetsjenia er på ca. 1,2 millioner – mindre enn på Gazastripen. Som på Gazastripen var det her snakk om en regulær hær som kjempet mot en irregulær styrke.

Se Heike Krieger, The Kosovo Conflict and International Law: An Analytical Documentation 1974–1999, Cambridge University Press 2001, s. 323. 10 Se BBC-rapport, «Europe Nato Pilot Bombed Refugees», 15.4.1999. 11 Se Reuters rapport: <http://www.reuters.com/article/2012/03/19/us-libya-amnesty-natoidUSBRE82I04Y20120319> 12 Se HRWs rapport fra 14.5.2012: <http://www.hrw.org/news/2012/05/14/nato-investigatecivilian-deaths-libya> 13 Se følgende New York Times-leder fra 29.3.2012: <http://www.nytimes.com/2012/03/30/ opinion/natos-duty.html?_r=1&> 9

282

LØGNINDUSTRIEN


Det er selvsagt en forskjell: Tsjetsjenia kjempet for separasjon og uavhengighet. Målet for Hamas’ kamp på Gazastripen, derimot, var og er ødeleggelsen av Israel, og organisasjonens angrep mot Israel bare økte etter at Israel trakk seg helt ut fra Gazastripen.   Mange organisasjoner utarbeider nøyaktige lister over drepte i Gazakonflikten. For Tsjetsjenia-konflikten, derimot, er det ikke en gang enighet om antall drepte og sårede, bare grove anslag. Ved den første runden varierer anslagene fra 50.000 til 100.000.14 For den andre runden varierer de fra 50.000 til 150.000.15 Ingen bestrider at det overveldende flertallet av drepte ved begge rundene var uskyldige sivile. Sri Lanka: Det tamilske mindretallet har i flere år kjempet for uavhengighet. I 2009, få måneder etter operasjon Cast Lead, besluttet Sri Lanka å løse problemet for godt ved en brutal undertrykkelse av den tamilske motstanden. Ødeleggelsene var enorme. FNs generalsekretærs rapport fra 31. mars 2011 anslår antall sivile døde til 40.000.16 Fallujah: Goldstone nevnte den amerikanske hærens fremferd i Irak. Det er selvsagt ikke mulig å sammenligne dødstallene for operasjon Cast Lead med dødstallene i Irak, der invasjonen startet i 2003 og fortsatte gjennom mange år. Men vi kan sammenligne sistnevnte med en lignende enkeltoperasjon i Irak: Fallujah.   Hundrevis eller tusenvis av militante overtok Fallujah-regionen i 2004. De lyktes med å gjennomføre en rekke terrorangrep mot de amerikanske styrkene og mot irakiske sivile. På et punkt bestemte den amerikanske hæren seg for å angripe kilden til terroren og å rykke den opp med roten.   Over 300.000 mennesker bodde i Fallujah i 2004. Brorparten dro da kampene brøt ut. Den amerikanske hæren overtok kontrollen over byen. Resultatet var 50.000 ødelagte hus, i tillegg til 60 skoler og 65 moskeer. Antall døde, de fleste sivile, var på 4000–6000.17

Se: <http://web.archive.org/web/20070821154629/>; <http://www.hrvc.net/htmls/references.htm> 15 <http://en.wikipedia.org/wiki/Casualties_of_the_Second_Chechen_War> 16 Se paragraf 137 i følgende rapport: <http://www.un.org/News/dh/infocus/Sri_Lanka/ POE_Report_Full.pdf> 17 Se Guardians rapport fra 10.11.2005: <http://www.theguardian.com/world/2005/nov/10/ usa.iraq> 14

MENNESKERETTIGHETER

283


Swat-dalen: Konflikten mellom Pakistan og Taliban har krevd tusenvis av ofre. Terroren fortsetter uten stans. For å kunne sammenligne, vil vi bare drøfte en del av konflikten, som har likhetstrekk med Cast Lead og Fallujah: Talibans overtagelse av Swat-dalen, som førte til en konflikt mellom Taliban og den pakistanske hæren i mai 2009.    Det finnes ingen pålitelige kilder til antall døde – militære og sivile. Ingen benekter det faktum at konflikten omfattet noen få uker med ødeleggelse og rasering, som førte til to millioner flyktninger. Ifølge en rapport som her presenteres som et eksempel, har «en ny fryktkampanje gått igjen, med massevis, kanskje hundrevis, av kropper dumpet i gatene i det som menneskerettighetsaktivister og lokale innbyggere sa at militæret stod bak».18 I konflikten med Taliban i årene 2005–2010 ble 18.000 til 48.000 ikke-involverte sivile drept, ifølge ett anslag. I 2009 ble totalt 13.000 drept.19 Det er trygt å anta at en betydelig del av disse døde i den store militærkampanjen som ble gjennomført i Swat-dalen det samme året. Nahr al-Bared: I mai 2007, et og et halvt år før Cast Lead, brøt det ut en konflikt mellom den libanesiske hæren og terrororganisasjonen Fatah al-Islam. Selve organisasjonen, som er en avleggergruppe fra en annen palestinsk terrororganisasjon, har med årene vokst til en forgreining av den globale jihad.    De libanesiske myndighetene så på denne væpnede gruppen som en alvorlig trussel mot statens suverenitet. En serie små konflikter førte til en stor konfrontasjon. Hundrevis av Fatah al-Islam-medlemmer barrikaderte seg inne i flyktningleiren Nahr al-Bared, nær Tripoli i det nordlige Libanon.    Den libanesiske hæren brukte alle midler de hadde til rådighet for å bekjempe organisasjonen, inkludert drastiske virkemidler som å stenge av hele leiren og kutte vann- og strømtilførselen.20 Den libanesiske hæren åpnet også ukritisk artilleriild mot leiren. Ingen slapp løpesedler fra luften som oppfordret uskyldige til å evakuere eller informerte dem om at stridende gjemte seg i deres nabolag. Ingen i den libanesiske hæren satte opp noe spesielt nettverk for å ringe beboerne og advare dem mot kommende bombardement.    Flyktningleiren ble lagt i grus. Brorparten av innbyggerne i leiren – mellom 26.000 og 33.000 personer – flyktet umiddelbart da kampene brøt ut.

18 Se New York Times’ rapport from 14.9.2009: <http://www.nytimes.com/2009/09/15/world/ asia/15swat.html?_r=2&ref=world> 19 Se: <http://costsofwar.org/article/pakistani-civilians> 20 Se BBCs rapport fra 22.5.2007: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/6682015.stm>

284

LØGNINDUSTRIEN


Det offisielle dødstallet er 168 libanesiske soldater, pluss over 300 drepte i leiren, hvorav noen var militante og andre var sivile. I tillegg ble også seks UNIFIL-soldater og to Røde Kors-arbeidere drept.    Brorparten av innbyggerne i leiren hadde ikke noe sted å vende tilbake til. De libanesiske soldatene ønsket ikke å ta unødvendige sjanser. Makten de stod overfor, var liten – helt klart mindre enn de rundt 16.000 Hamasterroristene som skjulte seg blant sivilbefolkningen på Gazastripen. Hadde den libanesiske hæren måtte håndtere dem – uten silkehansker, som Israel gjorde – ville 80 prosent av Gazastripen blitt lagt i grus. Det meste av Gazastripen ville sannsynligvis blitt fjernet fra kartet. Alle beboerne ville ha blitt flyktninger.    Konflikten i Libanon brøt ut etter voldelige provokasjoner fra den islamistiske organisasjonen. Hele det internasjonale samfunnet – EU, USA og de arabiske statene – oppfordret Libanon til å svare hardt. Det eneste organet som motsatte seg den militære operasjonen, var Hizbollah.21    Det katastrofale resultatet førte ikke til noen internasjonal fordømmelse, FNs menneskerettighetsråd samlet seg ikke i Genève, og det ble ikke opprettet noen libanesisk Goldstone-kommisjon. Bildene av død og ødeleggelse – som var tilgjengelige for alle interesserte – førte ikke til protester fra humanitære aktivister eller sinte demonstrasjoner på gatene i London og Paris. Tvert imot – Libanon ble applaudert. Dette er tross alt måten et arabisk regime må ta seg av en islamistisk organisasjon. *** Operasjon Cast Lead: Sammenlignet med alle andre konflikter er tallene for Cast Lead rimelig eksakte: 1100–1350. Titalls av de drepte er ofre for Hamas selv, som utnyttet krigen til å fjerne politiske motstandere.22 Den store debatten omhandler forholdet mellom antallet drepte militante – medlemmer av de ulike terrororganisasjonene – og uskyldige sivile.    Mange menneskerettighetsorganisasjoner, som sjenerøst siteres i Goldstone-rapporten, hevder at de fleste av dem som ble drept var sivile. En mer inngående undersøkelse viser et helt annet bilde. En studie fra International Institute for Counter-Terrorism (ICT) ved IDC Herzliya delte opp over-

Se BBCs rapport fra 27.5.2007: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/6694207.stm> Amnestys rapport fra 21.2.2009: <http://www.amnesty.org/en/news-and-updates/report/ hamas-waged-deadly-campaign-war-devastated-gaza-20090212> 21 22

MENNESKERETTIGHETER

285


sikten over døde etter organisasjonstilknytning, alder og kjønn.23 Resultatet var klart: Brorparten av de drepte var medlemmer av terrororganisasjoner, og blant dem som ikke var det, var kvinner og unge jenter lavere berørt enn noen annen gruppe (henholdsvis 12 prosent og 8 prosent).    Blant dem som ikke var inkludert i kategorien «barn» – menn på 18 år og oppover – var brorparten av ofrene i kampene enten aktivt involvert eller tvunget til å delta som menneskelige skjold. Selv «politimennene» som ble angrepet den første dagen av operasjonen, viste seg å være Hamas-terrorister, som vist av en undersøkelse gjort av Jonathan Dahoah-Halevy. Tanken om «ukritisk» skyting er fullstendig tøvete.24   Navnet til Abdallah al-Hamir Muamar, en 22 år gammel student fra landsbyen al-Nassar, nord for Rafah, fremkommer i den offisielle listen til Palestinian Center for Human Rights (PCHR) over uskyldige ofre. Dette skulle ha vært en seriøs rapport; organisasjoner som Amnesty International, B’Tselem og HRW baserer seg, helt eller delvis, på tall fra PCHR.    Men det er et problem: Ifølge en publikasjon fra presseavdelingen til alQassam-brigadene var Muamar et Hamas-medlem, og publikasjonen viser ham avbildet bærende på en Qassam-rakett. Det viser seg at for å avsløre slike løgner, som fremsettes i hopetall, må grundige undersøkelser gjennomføres. Tal Pavel gjennomgikk listen navn for navn og oppdaget at mange som var registrert som «uskyldige sivile» av PCHR, også befant seg på offisielle Hamas- og Islamsk Jihad-lister.25 Menneskerettighetsorganisasjoner gjorde ikke noe for å tilbakevise disse funnene; de flest ganske enkelt overså dem. Bare B’Tselem publiserte en rettelse i september 2009, men selv denne var bare delvis.26    Den som til slutt beviste at sannheten befinner seg langt nærmere dem som undersøkte dødslistene enn menneskerettighetsorganisasjonene, som aksepterte dem som om de var hellige, var ingen andre enn Hamas’ innenriksminister Fathi Hamad. I et intervju med den arabiske avisen Al-Hayat innrømmet Hamad at de fleste av ofrene var Hamas-medlemmer, og ikke

23 Se: <http://www.ict.org.il/Portals/0/Articles/ICT_Cast_Lead_Casualties-A_Closer_Look. pdf> 24 Se: <http://www.jcpa.org.il/JCPAHeb/Templates/showpage.asp?FID=594&DBID=1&LNGID= 2&TMID=99&IID=22712> 25 Se: <http://ict.org.il/Portals/0/Articles/ICT_Hamas_Casualties_Final_Report.pdf> 26 Se: <http://www.btselem.org/download/20090909_cast_lead_fatalities_eng.pdf>

286

LØGNINDUSTRIEN


Tabell over drepte – stridende og sivile Sivile minimum

Israel, Gaza 09

Sivile maksimum NATO, Beograd 99

Stridende

USA, Fallujah 04 Pakistan, Taliban 05 Sri Lanka 09 Russland, Tsjetjenia 99 Russland, Tsjetsjenia

0

20

40

60

80

100

120

uskyldige sivile.27 Hamad gjorde det også i en annen sammenheng klart at Hamas bruker uskyldige sivile som menneskelige skjold.28    Hamad gruset med andre ord Goldstone-rapportens påstander om tilsiktede og uforholdsmessige angrep mot sivile. Goldstone stolte blindt på menneskerettighetsorganisasjoner, og overså alle andre informasjonskilder. Rapportene vi har nevnt, stod til hans disposisjon. Han valgte å overse dem. Goldstone kjente allerede i februar 2009 til Hamads eksplisitte innrømmelse om bruk av barn og andre som menneskelige skjold. Han valgte også å overse det. Det gjorde også internasjonale medier. Fakta være fordømt.    Ifølge Amnesty ble også 3000 boliger skadet.29 Det er vanskelig å stole blindt på organisasjonen, for den lider av en kraftig politisk slagside.30 Men

27 Om Hamas’ innrømmelse og årsakene bak den, se: <http://www.terrorism-info.org.il/data/ pdf/PDF_10_297_2.pdf> 28 Se: <http://www.memritv.org/newsletter/clip1710.htm> 29 Se: <http://www.amnesty.org/en/news-and-updates/report/impunity-war-crimes-gazasouthern-israel-recipe-further-civilian-suffering-20090702> 30 Amnesty støtter retten til retur for de palestinske flyktningene, som vi har dokumentert

MENNESKERETTIGHETER

287


selv om en skulle akseptert dette tallet, skader Israel likevel langt færre boliger og bygninger – både i relativ og absolutt forstand – enn den amerikanske hæren i Fallujah, eller i kampene i Swat-dalen eller på Sri Lanka, og i relativ forstand langt mindre enn i Nahr al-Bared-leiren i Libanon.    Alle tallene peker i retning av én konklusjon: Israel rammer færre stridende og færre sivile, både i relativ og i absolutt forstand, sammenlignet med andre tilsvarende konflikter. Dette er resultatet av forsiktig fremtreden, flyslipp av advarende løpesedler og tusenvis av telefonoppringninger til palestinske familier som bor i bygninger som brukes som våpenlagre eller kampposisjoner.31   Det er ingen annen hær i verden som gjennomfører så mange tiltak som IDF for å hindre at uskyldige sivile rammes. Dette kan ikke hindre uskyldige dødsfall fullstendig. Den eneste forskjellen er kritikken: Den amerikanske, russiske, libanesiske hæren og NATOs styrker er immune mot juridiske tiltak. Bare den israelske hæren, som gjør mer enn noen andre for å spare sivile liv i strid, er skyteskive for verdens offentlige opinion.   For sikkerhets skyld, dersom dette kapitlet har vekket tvil om vår holdning: Ethvert sivilt offer er en tragedie. Det faktum at andre hærer gjør en dårligere jobb med å hindre at

Flygeblad distribuert av IDF til innbyggere i Rafah.

ovenfor. Det er verdt å nevne at Amnesty ikke har utstedt noen lignende uttalelse knyttet til andre flyktninggrupper fra 1940-tallet. Se: <http://www.amnesty.org/en/library/asset/ MDE15/013/2001/en/364a3000-db6e-11dd-af3c-1fd4bb8cf58e/mde150132001en.html> 31 Se her: <http://www.icrc.org/customary-ihl/eng/docs/v2_cou_il_rule20> og her: <http:// mfa.gov.il/MFA_Graphics/MFA%20Gallery/Documents/GazaOperation%20w%20Links.pdf>

288

LØGNINDUSTRIEN


uskyldige drepes, er i seg selv ingen rettferdiggjøring av at det likevel forekommer. IDFs tiltak for å minimalisere sivile tap burde berømmes. Men Israels kritikere er ikke oppriktig interessert i menneskeliv. Om de var det, ville de gitt IDF en oppmuntring sammen med genuint konstruktiv kritikk.    Israel-kritikere protesterer ikke mot Hamas’ antisemittiske og morderiske natur. De protesterer ikke mot skyting fra eller mot tett befolkede og sivile områder. De protesterer ikke mot enorme sivile dødstall ved andre konflikter. De er bare interessert i å ramme Israel ved å spre løgner om ikke-eksisterende «krigsforbrytelser». *** Skuren av raketter inn over Israel fortsatte etter Cast Lead. I 2012 ble Israel tvunget til å gjennomføre operasjon Pillar of Defence som følge av økt rakettbeskytning fra Gaza. Mindre enn to år hadde gått. Hamas hadde styrket seg. Antallet raketter økte. Israel ønsket ikke en ny militærkampanje, og behersket seg i flere dager.    Da Hamas igjen trappet opp rakettbeskytningen, måtte IDF lansere Operation Protective Edge. Igjen ble hjem ødelagt. Igjen var det – angivelig – 2100 drepte. Igjen de samme gamle påstandene om en uforholdsmessig respons. I årene etter Cast Lead har Hamas og Islamsk Jihad fortsatt å gjøre det de kan best: utvikle drapsindustrien – raketter rettet mot befolkningssentra, samt bygge bunkere og tunneler som er beregnet for gjennomføring av angrep med påfølgende massemord i israelske byer nær grensen. Dersom Hamas hadde investert denne energien i industri, i bygninger for sivilbefolkningen og i en forbedring av livet til innbyggerne på Gazastripen, hvis de hadde stanset hat-indoktrineringen og akseptert Kvartettens betingelser, ville det ikke vært behov for noen blokade.    Lenge før terrortunnelene inn mot Israel ble gravd, drev Hamas noen titalls tunneler inn til Egypt. 160 barn som ble brukt som tvungen arbeidskraft, ble drept under byggingen av disse tunnelene. Man kan trygt anta at byggingen av de bredere og lengre tunnelene inn i Israel etter Cast Lead har ført til at enda flere palestinske barn har dødd.    Da Protective Edge startet, ble antallet sivile drepte offentliggjort. Det kan trygt antas at brorparten av tallene det opereres med er feil. Selv BBC og New York Times publiserte analyser som sår tvil om tallene som spres av palestinerne og «menneskerettighetsorganisasjoner» som i praksis fungerer

MENNESKERETTIGHETER

289


som palestinernes propaganda-apparat.32 AP insisterte, flere måneder etter at kampene hadde stilnet, på å blåse opp tallet på sivile drepte, men en gjennomgående studie av to journalister, Richard Behar og Gary Weiss, tilbakeviste totalt APs sak.33    Få dager etter at kampene startet, offentliggjorde Hamas’ innenriksministerium en instruksjon som sa at «alle drepte må omtales som sivile […] og en må ikke glemme å legge til «uskyldig» i beskrivelsen av den døde».34 Slik kynisk bruk av sivile ble også avslørt i Hamas’ følgende sett av instrukser:35    Slik er altså arbeidsfordelingen: Hamas bruker med overlegg sivile lokasjoner, siden de allerede vet at «menneskerettighetsorganisasjoner» og journalister automatisk vil bruke dette for å angripe Israel.    Dette er industrien av hat og ødeleggelse som Hamas styrer. Den dreper langt flere palestinere enn israelere, inkludert barn. Den presenterer terrorister som uskyldige sivile. Men det er ingen massedemonstrasjoner mot Hamas. Den internasjonale venstresiden publiserer ikke opprop mot dem. Raseriet rettes utelukkende mot Israel, som bare forsøker å forsvare seg. *** Det internasjonale samfunnet og de arabiske statene forstår at organer som Taliban, ISIS, Fatah al-Islam og al-Qaeda er en kreftbyll. De forstår også at alle midler er legitime i kampen mot denne kreften. Argumentet om at «det ikke er mulig å bekjempe terror» er dermed feil. Det er mulig å bekjempe terror, men prisen er forferdelig: total ødeleggelse, samt at store deler av befolkningen i konfliktsonen gjøres til flyktninger – som i Libanon, Syria, Irak og Pakistan – eller total ødeleggelse og et stort antall drepte sivile, uskyldige, som på Sri Lanka og i Tsjetsjenia.    Forskjellen er at Israel ikke tillater seg å opptre på samme måte som Russland, Libanon, NATO, USA eller Sri Lanka gjør. Det internasjonale samfunnet oppildner Libanon når de gjør det de gjør, det er likegyldig når Russland

32 <http://www.bbc.com/news/world-middle-east-28688179>; <http://www.nytimes. com/2014/08/06/world/middleeast/civilian-or-not-new-fight-in-tallying-the-dead-from-thegaza-conflict.html?_r=1> 33 Observer 15.3.2015, <http://observer.com/2015/03/how-the-ap-botched-its-investigationof-civilian-deaths-in-the-israel-hamas-war/> 34 For flyvebladet og Hamas’ instruksjon, se: <http://www.memri.org/report/ en/0/0/0/0/0/0/8076.htm> 35 <http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4556422,00.html>

290

LØGNINDUSTRIEN


eller NATO gjør det de gjør, det demonstrerer mot «folkemord» og fatter beslutninger om «krigsforbrytelser» når det er snakk om Israel – som går til ekstraordinære skritt for å beskytte uskyldige menneskers liv.   Det er ikke nødvendig at FNs menneskerettighetsråd sender blomster til Israel for deres anstrengelser. Men dette er det samme rådet som i mai 2009 hyllet Sri Lanka for på en ubarmhjertig måte å ha bekjempet tamilene.36 Hvorfor er det greit at Libanon tar i bruk brutale virkemidler for å knuse de islamistiske kreftcellene? Hvorfor kan europeere reise helt til Afghanistan for å drepe tusenvis av terrorister og sivile som del av krigen mot den samme kreften? Hvorfor har ikke Israel lov til å bekjempe truslene mot landet, til tross for at disse er langt mer håndfaste enn den trusselen Taliban representerer mot Europa?    Noen hevder at det er forskjell på Fatah al-Islam og Hamas, fordi Hamas ble lovlig valgt. Her er det på sin plass å minne om tre ting. For det første legitimerer ikke et lovlig valg terrorisme, utskyting av raketter fra og mot sivile befolkningssentra, rasistisk og antisemittisk propaganda eller offentlige og offisielle oppfordringer til å utrydde jøder, kristne eller kommunister. Det muslimske brorskap ble avsatt for langt mindre enn dette, selv om også de var lovlig valgt.   For det andre overtok Hamas kontrollen over Gazastripen ved hjelp av tvang, og ikke på demokratisk vis, hvorpå de likviderte hundrevis av politiske rivaler.   For det tredje: Til tross for at Hamas distanserte seg fra Fatah al-Islam da kampene fant sted i 2007, tilhører de to organisasjonene, i likhet med ISIS, den samme kategorien radikale islamske organer med det felles mål å innføre sharia-lovgivning ved hjelp av tvang, vold og terror. Nå samarbeider de to organene, også med Jabhat al-Nusra, en forgreining av al-Qaida, som en stund var dominerende i Syria,37 frem til ISIS tok over, og som har voksende innflytelse i Libanon,38 fordi deres felles mål prioriteres høyere enn enhver midlertidig uenighet. ***

Se: <http://www.hrw.org/news/2009/05/27/sri-lanka-un-rights-council-fails-victims> Se Al-Monitors rapport fra 13.3.2013: <http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/03/ain-al-hilweh-looming-battle.html> 38 Se: <http://www.ctc.usma.edu/posts/the-syrian-spillover-and-salafist-radicalization-inlebanon> 36 37

MENNESKERETTIGHETER

291


Det er vanskelig å tilgi Goldstone for blodanklagen han har knyttet navnet sitt til. Men han fortjener likevel tilgivelse. Goldstone publiserte en artikkel der han gikk tilbake på påstandene.39 Problemet er ikke dommeren selv, men hans tilhengerskare. De andre medlemmene av Goldstone-kommisjonen kom med en åpen oppfordring i den venstreorienterte britiske avisen Guardian.40 Der insisterte de på at funnene i rapporten var korrekte, til tross for at de allerede hadde blitt tilbakevist.    Deres insisterende bekreftelse er ikke overraskende, for de trodde på konklusjonene selv før de ble utnevnt til kommisjonen. De ble faktisk utnevnt fordi deres holdninger var kjent på forhånd, før de hadde undersøkt bevisene. Christine Chinkin publiserte et brev i London-avisen Sunday Times der hun argumenterer for at «Israels bombardement av Gaza ikke er selvforsvar – men en krigsforbrytelse».41 De to andre, Hila Jilani og Desmond Travers, signerte et opprop i forbindelse med en undersøkelse i lys av krigsforbrytelsene som ble begått i løpet av militæroperasjonen.42 *** Organisasjonene som har terror og avvisning som etos, vet at de ikke kan nedkjempe Israel på slagmarken. De har derfor overført mye av kampen til delegitimeringsarenaen. De ønsker at deres løgn om «krigsforbrytelser» skal vinne. De vet, og noen erkjenner offisielt, at Israel tar alle mulige forholdsregler for å forhindre skade på sivile, samt at selv om de selv gjør det motsatte, vil de anklagende pekefingrene likevel rettes mot Israel.    Løgnindustrien er en viktig aktør i kampen mellom Israel og Hamas. Den er naturligvis ikke interessert i å fremheve Israels allerede imponerende meritter sammenlignet med andre hærer når det gjelder å begrense sivile tap. Den er ikke interessert i å gjøre militære konfrontasjoner med israelerne mer proporsjonale, siden Israels handlinger oppfyller kravet om forholdsmessig-

39 Se Washington Posts artikkel fra 1.4.2011: <http://www.washingtonpost.com/opinions/ reconsidering-the-goldstone-report-on-israel-and-war-crimes/2011/04/01/AFg111JC_story. html?hpid=z3> 40 Se Guardian fra 14.4.2011: <http://www.theguardian.com/commentisfree/2011/apr/14/ goldstone-report-statement-un-gaza> 41 Se: <https://login.thetimes.co.uk/?gotoUrl=http%3A%2F%2Fwww.thetimes.co.uk%2Ftto%2 Fopinion%2Fletters%2F> 42 Se: <http://www.humanrightsvoices.org/EYEontheUN/antisemitism/ goldstone/?l=47&p=984>

292

LØGNINDUSTRIEN


het i militær forstand. Løgnindustrien prøver derfor å delegitimere Israels rett til å svare med maktbruk mot Hamas, enten ved å rettferdiggjøre eller unnskylde Hamas eller ved å svartmale Israel som en krigsforbryter uansett omstendigheter.    Fakta peker i Israels favør, men løgnindustrien står som en beskyttende mur rundt Hamas. Det offisielle Israel gjør sitt beste for å motvirke den, men verdensopinionen har nesten fullstendig ignorert det faktum at Hamas er en antisemittisk organisasjon som har utryddelse av jøder som mål. Glemt er det også at de er en del av den verdensomspennende jihad, der målet går langt ut over det å ramme Israel. Internasjonale medier overser også at IDF i større grad enn andre militærorganisasjoner legger vekt på å begrense antallet skadde og drepte sivile under væpnede konfrontasjoner.   Løgnindustriens suksess har perverse konsekvenser: Dens suksess oppmuntrer terrororganisasjoner til å fortsette å kjempe fremfor å fokusere på fredelig nasjonsbygging. Israel taper kanskje kampen om sitt omdømme, men palestinerne taper langt mer. Jo lenger den pågående situasjonen på Gaza vedvarer, dess mer lider de. Det finnes noen som lurer seg selv til å tro at løgnen vil vinne. Når sannheten vinner, vil det ikke bare være Israels seier, den vil også være palestinernes seier, fordi løgnen er fredens største fiende.    I artikkelen han trakk tilbake, skrev Goldstone: «Dersom jeg den gang hadde visst det jeg vet i dag, ville Goldstone-rapporten ha vært et annet dokument.» Dette er hele historien – og denne boken – oppsummert i én setning.

MENNESKERETTIGHETER

293


294


Kapittel 16

Barnemorderne Historien om drapet på Muhammed al-Dura har blitt til en milepæl i kampen mot Israel. En lynsjing av to IDF-soldater som skjedde i Ramallah bare to uker senere, avslørte forskjellen i mediedekningen av disse to hendelsene. Hovedanklagen? At Israel rutinemessig begår «barnemord». Data viser det stikk motsatte. Dette kapitlet handler om elitenes mobilisering for å tilsløre sannheten og fremheve blodanklager mot Israel. Hele verden, Israel inkludert, var sjokkert da et videoklipp på mindre enn et minutt ble sendt på fjernsynskanalen France 2 30. september 2000. Klippet viste en far og hans sønn som livredde gjemte seg bak en betongklosse og ropte om hjelp mens kulene suste like forbi dem. Faren forsøkte forgjeves å beskytte gutten, som ble skutt og drept. Talal Abu Rahma, den franske kameramannen som filmet hendelsen, ga materialet til kanalens kjente og erfarne reporter i Jerusalem, Charles Enderlin. Han redigerte så de rundt 20 minuttene med råmateriale til et knapt 60 sekunders smertefullt filmklipp der han tilføyde en bakgrunnsstemme som ga IDF skylden. Dette var ikke en konklusjon man kunne trekke av videoen, men av det Enderlin sa. Syv år senere var «al-Dura-saken» kommet opp gjentatte ganger, og på spørsmålet om hvorfor Enderlin beskyldte IDF for guttens død, svarte han: «Dersom jeg ikke hadde sagt at faren og gutten var ofre for skudd fra en IDF-stilling, ville de sagt i Gaza: ‘Hvordan kan Enderlin unnlate å si at det var IDF?’»1 Det er uten tvil et overbevisende svar.

<http://www.haaretz.com/weekend/week-s-end/in-the-footsteps-of-the-al-dura-controversy-1.232296> 1

BARNEMORDERNE

295


Innen få dager ble dette korte videoklippet et av de mest høylytte og kraftfulle antiisraelske propagandainnslagene som noen gang er blitt distribuert. Enhver som prøvde å så tvil om hvorvidt fremstillingen var korrekt, ble avskrevet som en kjetter. Filmen gir fotografiske bevis, ble det argumentert med, de beste man kan få. I motsetning til vanlig praksis for fjernsynskanaler ga den franske kanalen det korte videoklippet gratis til alle som ville ha det. Det var et enormt bidrag til å helle bensin på bålet og øke hatet og volden, en viktig milepæl i bestrebelsene på å gjøre staten Israel til et monster - en barnemorder. Omtrent på samme tid ble noen titalls barn i Somalia, eller noen titalls kvinner i Algerie, sannsynligvis drept av en radikal islamistisk forgreining. Nok en landsby ble utradert i Darfur av det sudanske regimet. Ingen hadde fotomateriale derifra – ikke den dagen, den uken, den måneden eller det året. Men dette korte videoklippet av Muhammed al-Dura gikk jorden rundt på et blunk. *** To uker senere, 12. oktober, fant ytterligere en grusom hendelse sted. På grunn av en feil kjørte to israelske soldater inn til Ramallah, den frie og liberale hovedstaden til den palestinske selvstyremyndigheten, en by som er langt fra det miserable stedet mange fjernsynsseere fra hele verden ser for seg. De to soldatene ble tatt til fange og ført til politistasjonen. En blodtørstig mobb brøt seg inn i bygningen og gjennomførte en grusom og avskyelig lynsjing av de to soldatene. De som utførte lynsjingen vinket med sine blodige hender til den jublende folkemengden utenfor. Det var selve legemliggjørelsen av grusomhet.    Noen titalls fjernsynsteam for tv-kanaler fra hele verden var til stede. De skrudde av kameraene sine fordi demonstrantene ba dem om det og truet dem med kniver.2 Fjernsynsfolkene adlød, av frykt for mobben. Fotografen Mark Seager klarte likevel å ta noen få bilder. Da kastet mobben seg over ham og ødela kameraet. Han hadde fotografert i mange konfliktområder rundt omkring i verden. Selv uten bildene fortalte han at det var en av de mest skremmende hendelsene han noen gang hadde opplevd.3

En samling av journalisters vitnesbyrd er tilgjengelige her: <http://www.camera.org/index. asp?x_print=1&x_context=6&x_article=193> 3 Mark Seager, «I’ll have nightmares for the rest of my life», The Sunday Telegraph of London 22.10.2000. 2

296

LØGNINDUSTRIEN


Et team fra det italienske nettverket RTIs Kanal 4 var også der. Også de måtte adlyde mobben. Men teamet fant ly noen minutter og klarte å filme hendelsene noen få, skrekkinngytende sekunder. I løpet av disse sekundene kan man se kroppen til en av soldatene bli kastet ut fra vinduet i bygningen, ut til den jublende horden, og en av gjerningsmennene som vinker med blodige hender.    «Jeg følte det som om jeg var vitne til en voodoo-seremoni», sa Etti Wieseltier, en regissør og produsent som arbeidet med det italienske teamet den dagen.4 Wieseltier lyktes i å reise inn til Jerusalem med opptaket. Kanalen kringkastet klippet. Det var startskuddet for en trussel- og utpressingskampanje. Palestinerne, som prøvde å hindre kamerateamene som befant seg i området i å smugle ut videobevis av hendelsen, var rasende på det italienske teamet. De italienske journalistene følte seg presset. En av dem, Ricardo Christiano fra det konkurrerende nettverket RAI, publiserte et åpent brev der han avslørte navnene på journalistene som hadde filmet hendelsen, og gjorde det klart at han og hans nettverk ikke deltok i den «kriminelle» handlingen – filmingen av hendelsen.5 For ham var altså problemet ikke de forferdelige mordene i seg selv, men filmingen av dem. Det viste seg i ettertid at flere team klarte å filme deler av lynsjingen. Palestinske politifolk konfiskerte alle opptakene. Uten at det medførte protester.6 *** To forferdelige hendelser i løpet av to uker. Én hendelse der journalisten Enderlin fremsetter beskyldninger overfor Israel i frykt for hva de ellers ville si om ham på Gazastripen, og en annen hendelse der nesten alle kamerateamene adlyder PAs politimenn og i praksis samarbeider med palestinerne av frykt for å få halsen skåret over. En hendelse der det ikke var noe egentlig bevis for at Israel var skyldig (det ble senere avdekket at Israel var uskyldig), ble en global, historisk sensasjon. Den andre hendelsen, der en mobb utvilsomt var skyld i to grusomme mord, ble tiet i hjel.    Muhammed al-Dura ble et symbol. Steder ble oppkalt etter ham. Frimerker ble utgitt til hans minne. Den palestinske poeten Mohammad Darwish

Nahum Barnea, «Lynsjens prøve» [hebraisk], Det syvende øye 1.11.2000. For brevet i sin helhet: <http://www.think-israel.org/freerepublic.octoberramallahlynch. html> 6 «TV Row over Mob Footage ‘Betrayal’», Guardian 20.10.2000. 4 5

BARNEMORDERNE

297


dediserte et dikt til ham. Det er ikke lenger mulig å telle antall omtaler av alDura i antiisraelske artikler, på nettsteder og i bøker rundt omkring i verden. For noen av forfatterne – prominente forfattere, noen av dem nobelprisvinnere – har Israel blitt til en nazistisk barnemorder. Det skjedde ikke bare på grunn av de seksti sekundene som viste Muhammed al-Dura. Men dette klippet ble til et sentralt våpen i arsenalet. Dette var det endelige og ugjendrivelige beviset på Israels morderiske natur.    Bare noen få mente at det var noe muffens med det 58 sekunder lange klippet. En av dem var den israelske fysikeren Nahum Shahaf, som ble utnevnt til medlem av en undersøkelseskommisjon som ble oppnevnt akkurat litt for sent. Det var også Esther Shapira fra tysk fjernsyn, som ble med i den hensikt å anklage Israel, fordi hun var overbevist om at IDF hadde drept alDura, men som etter hvert ble overbevist om at versjonen France 2 hadde gitt av hendelsesforløpet hadde flere hull enn en sveitserost. Så var det Luke Rosenzweig, en respektert fransk journalist som tidligere hadde arbeidet for den velrenommerte franske avisen Le Monde, som gjorde sine egne undersøkelser. De to sistnevnte gikk sammen med en annen journalist til sjefene i France 2 for å se filmklippet fra denne skjebnesvangre dagen i sin helhet. De ble overrasket. Spørsmålene deres bare økte i antall. Rapporten ble publisert i L’Express.    Blant de argeste kritikerne av France 2 og Enderlin var Phillip Karsenty, en ung vellykket jøde som har opprettet et nettsted for mediekritikk (Media Rating). Karsenty påstod at Enderlin løy, og at han og kanalen måtte trekke de nødvendige konklusjoner. France 2 er ikke bare en fjernsynskanal. Det er en mediegigant, et flaggskip og en institusjon. Kanalen og Enderlin anla injuriesøksmål mot Karsenty, som bare hadde krevd én ting: at de viste filmopptaket de hadde gjort den dagen i sin helhet. Retten avslo dette. Karsenty tapte og ble funnet skyldig i injurier.    Karsenty ga ikke opp. Han gjentok kravet i den franske ankedomstolen. Denne gangen aksepterte retten kravet. Det ble et vendepunkt, og ifølge alle som har sett den i sin helhet, etterlater filmen lite rom for tvil. Ankedomstolen bestemte at Karsenty ikke var skyldig i ærekrenkelse,7 og analyserer det kringkastede klippet, filmen i sin helhet, bevisene og selvmotsigelsene. Konklusjonen er utvetydig. Saksøkerne, Enderlin og France 2, kommer svært dårlig ut av det.

For beslutningen i sin helhet, oversatt til engelsk, se her: <http://www.theaugeanstables. com/2008/06/18/the-court-of-appeals-decision-a-professional-translation-into-english/>

7

298

LØGNINDUSTRIEN


*** Helt siden den andre intifadaen startet, i september 2000, har antallet antisemittiske hendelser økt i omfang over hele verden.8 I henhold til én teori er dette en videreføring av den gamle antisemittismen, og i henhold til en annen teori var det Israels handlinger som førte til (tilsynelatende ukontrollerbare) uttrykk for sinne og raseri blant ulike grupper. Jeg mener at begge forklaringene er feil. Dette er ikke den gamle antisemittismen, og det handler ikke om Israels handlinger. Det riktige svaret er: Dette er løgnindustrien.    Når de to viktigste kildene til offentlig kunnskap, media og akademia, fremstiller Israel som et land som begår forbrytelser uten stans, rettes protestene mot Israel og jødene, som feilaktig betraktes som Israels offisielle representanter. Alle vestlige medier har flere negative artikler om Israel, særlig der konteksten er konflikten med palestinerne, Hamas og Hizbollah, enn eksempelvis om Sudan i forbindelse med Darfur eller USA og Storbritannia i forbindelse med Irak og Afghanistan. Resultatene er fullstendig forutsigbare. Ikke fordi Israels handlinger i seg selv er verre. Problemet er at Israels handlinger får langt mer oppmerksomhet og at dekningen er generelt negativ og stiller Israel i et dårlig lys.    Frankrike er et interessant eksempel. Et vestlig land, der myndighetene og offentligheten offisielt er mot rasisme. Allikevel er det i Frankrike den kraftigste økningen av antisemittiske hendelser har funnet sted. Det virker som om Muhammed al-Dura er en milepæl når det gjelder medienes raseri-bølge mot Israel. Videoklippet spredte seg som ild i tørt gress. I sin bok om den andre intifadaen, «Den syvende krigen» (hebraisk), skrev Amos Harel og Avi Issacharoff blant annet: «Bildet av faren og hans sønn åpnet demningen for en enorm bølge av hevnlyst.» De hadde rett. Gutten Muhammed al-Dura ble det mektigste symbolet på den nye voldsbølgen som siden fikk navnet «Den andre intifadaen». Bildet av al-Dura smykker plakatene til de antiisraelske demonstrantene. Både Bill Clinton og Osama Bin Laden har nevnt ham.    Historien om Muhammed al-Dura har dukket opp igjen flere ganger. Selv om Enderlin fortsetter å insistere på at Israel er ansvarlig for drapet på den palestinske gutten, hersker det tvil selv internt i France 2. Nyhetsredaktøren i kanalen, Arlette Chabot, hevdet i et intervju med New York Times at «in-

«Antisemitism, Summary Overview of the Situation in the European Union 2001–2011», arbeidsdokument, juni 2012: <http://fra.europa.eu/sites/default/files/fra_uploads/2215FRA-2012-Antisemitism- update-2011_EN.pdf>

8

BARNEMORDERNE

299


gen med sikkerhet kan si om det var palestinerne eller israelere som drepte al-Dura».9 Selv franske journalister som fikk lov til å se filmen i sin helhet, kom til konklusjonen at det ikke var grunnlag for å hevde at israelske soldater drepte gutten.    Påstanden om at klippet til France 2 gir et autentisk og riktig bilde av hendelsene, er blitt tilbakevist av den franske domstolen. Fortsettelsen av Karsenty-historien er merkelig. Selv om han fikk medhold i sin anke, anket France 2 til Frankrikes høyesterett. Domsavsigelsen ble utsatt to ganger, noe som i seg er merkverdig. Til sist falt en teknisk avgjørelse. Fransk høyesterett besluttet at visningen av filmen i sin helhet gikk imot prosedyreregler for bevis. Dermed vant France 2 frem med sin anke, ikke fordi Karsenty tok feil, men fordi franske bevisregler hindret ankeretten i å vise filmen. Heldigvis var sannheten allerede kommet frem.    Vi skal ikke her gå i dybden av en historie som allerede har fått bred dekning.10 Det som er viktig, er den merkelige nye oppfatningen mange mediekanaler og journalister uttrykte etter å ha støttet den opprinnelige blodanklagen: Det spiller egentlig ingen rolle om Israel er skyldig i Muhammed al-Duras dødsfall eller ikke, for Israel er allerede fundamentalt skyldig i et overdrevent drap på barn. Da daværende statsminister Ehud Barak besøkte Frankrike, ble han fortalt at «drap på barn ikke er politikk».    Interessant nok var dette også holdningen til avisen Ha’aretz. Den trykket en lederartikkel under tittelen «Skadelig propaganda»11 som gikk knallhardt ut mot Israels offisielle rapport, som – 13 år etter hendelsen – konkluderte med at det simpelthen ikke var noen mulighet for at israelske soldater hadde avfyrt kulene som drepte al-Dura. Avisen skrev at Israel uansett jevnlig dreper barn, så hvilken forskjell gjør det om drapet på al-Dura, et symbol på israelsk ondskap, faktisk ble begått av IDF?    Tidligere var det bare det radikale venstre og antisionistiske organisasjoner som rettet slike anklager mot Israel. Nå var det Ha’aretz, en tidligere respektert venstreside-avis som befant seg innenfor israelsk konsensus. For å «bevise» sitt poeng brukte Ha’aretz tall fra B’Tselem: «Israel drepte 951 gutter og ungdommer i Gaza og på Vestbredden mellom 2000 og 2008.» Derfor, fortsatte leder-

«Photo of Palestinian Boy Kindles Debate in France», New York Times 7.2.2005. Wikipedia-artikkelen ga en rimelig objektiv oversikt da den ble undersøkt av forfatteren: <http://en.wikipedia.org/wiki/Muhammad_al-Durrah_incident> 11 Lederartikkel, «Skadelig propaganda» [hebraisk], Haaretz 25.1.2013. 9

10

300

LØGNINDUSTRIEN


artikkelen i avisen, må «omfanget av gutter og ungdom drept av IDF-soldater i løpet av den andre intifadaen» etterforskes.   Interessant nok var dette holdningen til avisens demoniseringsmaskin, Gideon Levi, allerede i 2007. Han skrev: «Skandaløse drap på barn skjer i de okkuperte områdene … det er ingen tvil om at IDF har drept, og dreper, barn. Derfor er den latterlige behandlingen av spørsmålet, som aldri vil kunne besvares, om hvem som drepte al-Dura, lite mer enn en storm i en muggen tekopp. Det kreves en storm, en stor og forferdelig storm, men på en annerledes måte: Hvorfor fortsetter IDF å drepe et stort antall barn?»12 Gideon Levy forblir utvilsomt en av lederne i løgnindustrien, men andre, mer «respektable», følger i hans fotspor.    Det er ikke slik at avisen eller dens berømte reporter faktisk sjekket disse «grusomme tallene». Det er ikke slik at de har presentert opplysninger som beviser at IDF dreper barn forsettlig eller undersøkt alle proporsjoner i forbindelse med antallet barn som drepes ved andre konflikter. Men avisen er flittig når det gjelder å fremsette ondsinnede anklager. Andre journalister har gitt uttrykk for den samme oppfatningen som Ha’aretz i andre medier. Men bare Ha’aretz har gjort dette til sin offisielle holdning.   Ha’aretz’ utfordring må tas, og tallene som denne ondskapsfulle påstanden baserer seg på, må undersøkes. Vi trenger en internasjonal målestokk å sammenligne med; problemet er at noe slikt ikke eksisterer. Forskere som Michael Mann og Daniel Goldhagen, som har skrevet bøker om nedslakting av mennesker ved utallige konflikter etter andre verdenskrig, har kommet til at 90 prosent av de drepte var sivile.13 Ved første verdenskrig var tallet på rundt 10 prosent (mange anslår et langt høyere tall, kanskje 30–40 prosent, i stor grad indirekte, med unntak av folkemordet på armenerne). Ved andre verdenskrig var det snakk om 60 prosent. Derfra har proporsjonene bare blitt verre. Når det gjelder grusomhetene på Sri Lanka, som knuste tamilopprørerne og drepte 40.000 sivile, eller Russland, som knuste Tsjetsjenia, eller folkemordene i Darfur, Kongo, Rwanda, og i disse dager i Syria, fremstår ikke disse akademikernes anslag på 90 prosent som særlig usannsynlig.    Når det gjelder moderne konflikter som involverer irregulære krefter, som for eksempel Hamas, Hizbollah eller Taliban, blir ting bare vanskeligere, fordi

Gideon Levy, «Mohammad al-Dura lever» [hebraisk], Haaretz 6.10.2007. Se: Daniel Jonah Goldhagen, Worse Than War; Genocide, Eliminationism, and the Ongoing Assault on Humanity, New York: Public Affairs 2009, s. 573. 12 13

BARNEMORDERNE

301


disse kreftene benytter seg av sivilbefolkningen generelt, og særskilt barn, som menneskelige skjold. Hamas – men ikke bare Hamas – oppdrar barn, allerede fra barnehagealder, til å bli til selvmordsbombere. Hamas-ledere har faktisk åpent erklært at de bruker kvinner og barn som menneskelige skjold,14 og enhver som ikke villig deltar i det Hamas’ innenriksminister Fathi Hamad har beskrevet som «dødsindustrien», blir helt enkelt «frivillig rekruttert» ved tvang, som videoopptak fra kampene vitner om.15 Videre: Den andre intifadaen baserte seg ikke bare på terrorangrep, men også på voldelige demonstrasjoner der brorparten av deltakerne var barn og ungdom. Dette stilte IDF overfor svært vanskelige dilemmaer, særlig fordi de stod overfor en situasjonen der de måtte avfyre skudd uavhengig av angriperens alder. Det er disse to punktene som har ført til at barn har dødd.    Dette er situasjonen Israel står overfor. Rettferdiggjør det beskyldningen om unødvendige drap på barn? Dreper Israel flere barn enn andre militærorganisasjoner ved andre konflikter? De fleste av påstandene om «barnedrap» kom i kjølvannet av Cast Lead. Den eneste seriøse studien som tar for seg spørsmålet om proporsjoner terrorister/ sivile og voksne/ barn, ble skrevet av tre forskere fra Interdisciplinary Center (IDC) Herzliya.16 De undersøkte den demografiske sammensetningen i den palestinske befolkningen generelt, målt mot sammensetningen blant drepte palestinere i militæroperasjonen. Antakelsen er at dersom fordelingen er den samme, er anklagen om ukritisk skyting, inkludert skyting mot barn, riktig. Dersom fordelingen er markant annerledes, er det et tegn på at anklagen om ukritiske angrep er uberettiget.    Forskernes undersøkelse viste et klart misforhold mellom den generelle befolkningsfordelingen og dem som ble drept i Cast Lead. Ikke bare viste den at brorparten av de drepte var terroraktivister. Selv blant de uidentifiserte ofrene, som ble inkludert i listen over «ikke stridende», var det langt flere menn i stridsdyktig alder enn personer fra noen annen befolkningsgruppe.    Dette funnet ledet til en meningsutveksling om drap på barn. Ha’aretz hevdet at 951 barn og unge ble drept av IDF i løpet av den andre intifadaen. La oss anta at dette tallet er riktig, selv om forskere som Yonathan Dahuah-Halevy gjentatte ganger har bevist at B’Tselems publikasjoner er forvrengte og partiske.

Se: <https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=g0wJXf2nt4Y> Se: <https://www.youtube.com/watch?v=GWQQFJXMrg4&feature=related> 16 < http://www.ict.org.il/Portals/0/Articles/ICT_Cast_Lead_Casualties-A_Closer_Look.pdf> 14 15

302

LØGNINDUSTRIEN


På grunn av høye fødselsrater blant palestinerne utgjør faktisk aldersgruppen «barn og unge» flertallet, eller i nærheten av et flertall, av den palestinske befolkningen. Og det er nettopp disse som har deltatt i sammenstøt med IDF, i langt større utstrekning enn alle andre aldersgrupper. Når det gjelder deres andel av de drepte, viser det seg at gruppen «barn og unge» utgjør bare 18–20 prosent av det totale antallet dødsofre. I konfrontasjoner med IDF utgjør «barn og unge» med andre ord en langt mindre andel av de drepte enn alderssammensetningen i den palestinske befolkningen på Gazastripen skulle tilsi.    Konklusjonen er klar og utvetydig: IDF gjør sitt beste for å unngå å ramme barn og unge. Det har sannsynligvis forekommet at uskyldige er blitt drept i løpet av konflikten. Men omstendighetene tatt i betraktning er andelen barn og drepte svært lav.    Dette er ikke alt. Vi kan sammenligne disse tallene med tilsvarende fra andre konflikter, hovedsakelig med Kosovo-operasjonen som fant sted i 1999, ni år før Cast Lead. I likhet med Cast Lead var dette en militær operasjon som hovedsakelig omfattet bombing, og ikke en krig. Antall drepte er omstridt. NATO og andre mener at det dreide seg om cirka 1000. Beograd mener at tallet ligger på 6000. Den mest oppdaterte undersøkelsen anslår 12.000, men angir ikke antall barn. En annen kilde, som nevnes i David Roberts’ bok, snakker om 1400 døde, deriblant 600 barn.17 I henhold til det høyeste anslaget ble mindre enn 300 palestinske barn drept ved Cast Lead, av rundt 1300–1400 drepte. Med andre ord: Sammenlignet med NATO, og ikke med Hamas, rammet Israel langt færre barn, både i relativ og absolutt forstand, og NATO stod ikke overfor en fiende som aktivt skjulte seg blant sivile og brukte dem som menneskelige skjold. Barn og ungdom tjente heller ikke som frontlinje for å angripe NATO-soldater eller fiendens sivilbefolkning.    Lignende påstander ble rettet mot Israel etter operasjon Protective Edge i 2014, ikke bare gjennom rasende demonstrasjoner, men også i meningsartikler. Den britiske avisen Independent publiserte en artikkel som omtalte Israel som «et samfunn av barnemordere».18 Den antisemittiske tonen er tydelig. Men denne påstanden er særlig uredelig når den kommer fra Storbritannia, som var en fullverdig deltaker i Irak-krigen. Ifølge det medisinske tidsskriftet Lancet, som vurderes som akseptabelt av progressive krefter i Storbritannia,

<http://www.warpoetry.co.uk/intro1.html> <http://www.independent.co.uk/voices/comment/how-silly-of-me-to-assume-it-was- israeli-bombs-causing-all-the-damage-in-gaza-9640905.html> 17 18

BARNEMORDERNE

303


ble rundt 100.000 mennesker drept i Irak.19 46 prosent av disse var, ifølge samme undersøkelse, barn under 15 år – og dette henviser bare til erobringen av Irak i 2003.    Det er for øvrig verdt å merke seg at når tallene oppsummeres for Cast Lead og Protective Edge, anses alle under 18 år som barn. Ved tallene for Irak og de vestlige hærene blir alle over 15 år ved et trylleslag ansett som «voksne». Uansett, selv ved de mest fordømmende og overdrevne anslagene, inspirert og under tilsyn av Hamas, er andelen barn drept av IDF langt lavere enn hos de vestlige allierte. En kan anta at den britiske avisen vil hevde at de ikke er «et samfunn av barnemordere», selv når briter er delaktige i drap på barn i langt større omfang. Slike titler er reservert for jøder.    Vi kunne ha fortsatt disse sammenligningene og undersøkt hvor mange barn som ble drept da USA invaderte Panama, eller da de kjempet i Somalia i 1993–1995, da de stridende faktisk brukte sivile som menneskelige skjold. I begge tilfellene var prosentandelen uskyldige sivile som ble drept, både av FN-soldater og amerikanske soldater, langt høyere enn da IDF kriget mot Hamas. Det er trygt å anta at det samme gjelder for antall drepte barn, uansett hvilken målestokk som brukes.    Antiisraelske polemikere bruker ofte argumentet om uforholdsmessighet mellom antallet drepte israelere (en håndfull) og de over 1000 drepte palestinerne ved Cast Lead. Det er ikke noe i veien med tallene, men de er ikke relevante. Ingen truet NATO, og NATO led ingen tap. Det ble ikke skutt noen raketter mot London, Paris eller Berlin. Ingen i det vestlige Europa måtte søke ly i tilfluktsrom med jevne mellomrom. Ingen sirener sendte mennesker på flukt flere ganger om dagen. Men trass i dette slapp NATO sine bomber. De hadde ikke til hensikt å ramme uskyldige sivile, men gjorde det likevel. Slikt skjer i alle kriger, og konflikten mellom Israel og palestinerne er intet unntak. Men det er én forskjell: Israel rammer i langt mindre grad kvinner og barn enn noen annen militærorganisasjon, ved alle de målbare parametere som foreligger.    Dette er fakta. Mediene har imidlertid skapt et stikk motsatt inntrykk. *** La oss gå tilbake til Frankrike. Etter Karsentys seier i den franske ankedomstolen, som avviste injuriesøksmålet, bestemte Enderlins støttespillere seg for

19

<http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/articles/A7967-2004Oct28.html>

304

LØGNINDUSTRIEN


å organisere en underskriftskampanje til hans forsvar.20 Riktignok hevdet Enderlin at opptaket i sin helhet omfattet sterke scener av en dødende al-Dura, noe som viste seg å være en løgn. Riktignok var dommen utvetydig når den beskriver upåliteligheten av det redigerte filmklippet som ble vist rundt omkring i verden, og om upåliteligheten til dem som hadde vært involvert i kringkastingen av det. Enderlin var ikke selv til stede da hendelsen skjedde. Påstanden om at israelere drepte al-Dura var absurd. Men Enderlins venner, de som forveksler det å være progressiv med en tvangsmessig sverting av Israel, støttet ham, simpelthen fordi Enderlin anses for å tilhøre «progressive krefter».    Initiativet til underskriftskampanjen kom fra Nouvel Observateur, en prestisjefylt og viktig ukeavis som ble grunnlagt av Jean Daniel, far til Sarah Daniel, som selv er en kjent journalist. Ingen av underskriverne ga inntrykk av å være kjent med saken. Men samtlige kan identifiseres politisk som del av den antiisraelske leiren, på et eller annet nivå. Noen, som Daniel og hans datter, er jøder. Daniel selv, som identifiseres med venstresiden, har tidligere kritisert franske medier for deres overdrevne fiendtlighet mot Israel. Blant underskriverne var også tidligere utenriksminister i Frankrike, Hubert Védrine, samt Theo Klein, tidligere president i CRIF, det representative rådet for franske jødiske institusjoner. Underskriverne klarte også å rekruttere en israeler som har vært en hårsbredd fra å sammenligne Israel med nazistene: tidligere ordfører i Knesset, Avraham Burg.    Oppropet er ikke bare et forsvar for Enderlins svekkede integritet; det er også en relativt eksplisitt støtte til Enderlins opprinnelige anklage mot IDF: «Syv år. En standhaftig og hatefull kampanje som har prøvd å sverte den profesjonelle integriteten til vår kollega og France 2s korrespondent i Jerusalem, Charles Enderlin. I syv år har de samme personene prøvd å fremstille hans rapport, som viser hvordan 12-åringen Muhammed al-Dura blir drept av ild fra en israelsk stilling 30. september 2000 på Gazastripen i løpet av en konfrontasjon mellom IDF og bevæpnede palestinere.» Dette er deres utvetydige uttalelse, til tross for domstolens rettsavsigelse. På lik linje med anti-Dreyfuser forsvarer disse en historie som for lengst har blitt tilbakevist, bare fordi den passer med deres virkelighetsoppfatning.

Den opprinnelige på fransk: <http://tempsreel.nouvelobs.com/medias/20080604. OBS7106/pour-charles-enderlin.html> På engelsk: <http://www.debriefing.org/26489.html> 20

BARNEMORDERNE

305


De som skrev under på oppropet, har rett på ett felt. Som de sa, har en «standhaftig og hatsk kampanje» blitt ført i syv år – men mot Israel, ikke mot Enderlin. Mange var på Enderlins side, og få gikk imot ham. Det franske rettssystemet fattet en passende beslutning etter å ha sett på detaljene, etter å ha sett filmen i sin helhet, etter å ha lyttet til ekspertuttalelser, etter avsløringen av løgnene. Det var virkelig en Davids seier mot Goliat: En ung, ukjent, men sta mann som tvang det store fjernsynsnettverket og kjendisjournalisten til å avdekke sannheten. Blodanklagen ble imøtegått. Dommen etterlot ikke noe rom for tvil.    Så hvordan kom underskriverne frem til en konklusjonen som eksperter tilbakeviste så grundig i en rettssal? Som vanlig ved slike saker var fiendtligheten mot Israel den avgjørende faktoren. Blant underskriverne var den tidligere nevnte journalisten Sarah Daniel. I november 2001 publiserte hun en artikkel om muslimske jenter som var blitt drept av sin egen familie fordi de hadde skadet familiens ære.21 Hun la også til følgende i artikkelen: «Palestinske kvinner som blir voldtatt av israelske soldater, blir systematisk drept av sine familiemedlemmer. Voldtekten er i praksis en krigsforbrytelse, siden israelske soldater handler med visshet om konsekvensene av sine handlinger.»    Hvor tok Daniel denne fantasihistorien fra? Fra løse luften. Dette er en blodanklage som ofte dukker opp blant marginale og begrensede grupper. Hvor ble den publisert? I Nouvel Observateur, ukeavisen som utgis av hennes far, Jean Daniel. Den samme ukeavisen og de samme menneskene tok initiativet til oppropet til støtte for Enderlin. En blodanklage var ikke nok. De ønsket mer.    I kjølvannet av oppropet ble interessen for dommen gjenoppvekket. Diskusjonen førte saken tilbake til sentrum av den franske offentlighetens oppmerksomhet. Professor Richard Landes, en historiker fra Boston-universitetet som fulgte saken og som også selv hadde vitnet ved rettssaken, skrev en svært omfattende og lite smigrende artikkel om oppropets underskrivere.22 Landes er den som oppfant uttrykket «Pallywood»23 om medias manipuleringer og svindel skapt av arabisk og palestinsk propaganda, og han skapte til og med en film ved samme navn. Han studerte også al-Dura-saken grundig, og tok parti med Karsenty.

<http://harissa.com/D_forum/Judaisme/affairesaradaniel.htm> <http://www.theaugeanstables.com/al-durah-affair-the-dossier/al-durah-chronology/> 23 <http://www.youtube.com/watch?v=t_B1H-1opys> 21 22

306

LØGNINDUSTRIEN


Debatten smittet også over til Frankrikes ledende aviser. Professor Eli Bar-Navi, tidligere ambassadør til Frankrike, skrev en krass artikkel mot underskriverne. Ikke siden Deir Yassin, skrev han, har det vært en sak som har påført Israel så stor skade. Andre artikler dukket opp senere. Avisen Le Figaro publiserte en lederartikkel som spurte om journalister er immune mot kritikk. Også tunge kanoner som filosofen Alain Finkielkraut stilte alvorlige spørsmål ved oppropet, og det representative organet for Frankrikes jøder, CRIF, oppfordret til opprettelsen av en undersøkelseskommisjon for saken i sin helhet.    Enderlins støttespillere forsøkte å gjøre ham til en ny Dreyfus (!). Det er vanskelig å fremstille ham som en person som lever i eksil på Djevleøya. Enderlin gjorde faktisk litt av en karriere ut av al-Dura-historien, men suksessen ble til en skamplett. Enderlin er ingen Israel-hater. Han er ikke spesielt annerledes i sin tilnærming enn de fleste andre utenlandske journalister i Israel; han er til og med israelsk statsborger. Han er bare en del av flokken. I likhet med andre journalister kjenner Enderlin den grunnleggende sannheten om dekningen av den israelsk-palestinske konflikten: Kritikk av palestinerne vil føre til trusler og tap av informasjonskilder. En antiisraelsk holdning vil derimot gjøre journalisten til en helt blant sine venner, og ingenting vondt vil vederfares ham i Israel. Ingen vil true ham der, og ingen vil slutte å snakke med ham.    Saken om al-Dura er mer enn «bare en fortelling». Den har også blitt til et symbol. Pierre-André Taguieff, en viktig fransk filosof, skrev et langt essay om saken24 der han bemerket at dette var en moderne inkarnasjon av blodanklagen om «barnemorderne». Tidligere var det jødene som ble utsatt for beskyldninger. I dag er det Israel som er skyteskive. Taguieff er ikke jødisk, og han er ikke noen marginal karakter. Han insisterer helt enkelt på å gå mot den gjørmete floden av hat som strømmer igjennom Frankrike og blant særskilte eliter i verden, og til og med i Israel. Selv om han ikke er alene, er det en kamp som føres av få. Disse følger i de stolte, men risikofylte, sporene til Emil Zola. De bør få sin honnør. Og viktigst av alt: Noen må kjempe for sannheten.

24

<http://www.m-r.fr/actualite.php?id=1500>

BARNEMORDERNE

307


308


Kapittel 17

Freden og dens fiender To ganger siden inngåelsen av Oslo-avtalen har seriøse fredsforslag blitt lagt på bordet, forslag som kunne ha gitt palestinerne en stat og gjort en ende på konflikten. I begge tilfellene avviste palestinerne forslagene. Av en merkelig grunn har akademikere og kommentatorer forvrengt tydelige og åpenbare fakta, bare for å kunne fortsette å rette den anklagende fingeren mot Israel. Konvensjonell visdom tilsier at Israel-Palestina-konflikten er en av de mest fastlåste i verden. Det er feil. Det finnes en løsning. Den overordnede ideen er to stater for to folk. Også andre forslag er blitt fremmet, under paraplyen «én stat». Denne ideen støttes av ubetydelige grupper på både den israelske høyre- og venstresiden. Dette er et klassisk eksempel på hvordan ekstremister biter hverandre i halen – les extremes se touchent – der ekstreme på motsatte ytterpunkter er enige om den samme dårlige ideen.    Vi vil ikke her gå inn i en bred historisk oversikt over konflikten, om jødisk nasjonalisme, sionisme og utviklingen av den palestinske nasjonale bevisstheten. Vi vil bare nevne at den moderne sionistiske ideen hovedsakelig ble utviklet i Europa, på bakgrunn av jødeforfølgelse og med utbredelsen av nasjonalismen generelt.    Den politiske zionismens profet, Theodor Herzl, handlet i samsvar med tankegods som var vanlig i hans samtid. Han ønsket å etablere en jødisk politisk enhet under det osmanske storriket. Derfor kontaktet han først den tyrkiske sultanen. Andre ideer ble også luftet på den tiden – som å bosette jøder på Gazastripen, i Huran-regionen, Argentina og Uganda. Men jødenes tilknytning til Sion, resultatet av århundrer med lengsel, som uttrykt i jø-

FREDEN OG DENS FIENDER

309


diske bønner tre ganger om dagen, ble til den sentrale politiske og nasjonale visjonen.    Den fantes ingen palestinsk politisk enhet på slutten av 1800-tallet. Det var rundt 400.000 innbyggere i ulike provinser i det osmanske imperiet, som ble til det britiske mandatområdet Palestina etter den britiske erobringen. De lokale innbyggerne hadde ikke en egen identitet som var adskilt fra andre arabere som levde i omkringliggende områder. Noen, særlig ved kystregionene, var første- og andregenerasjons innvandrere, særlig fra Egypt. «Palestina» var hovedsakelig et begrep som ble brukt i den kristne verden. Jøder og arabere brukte det langt mindre.1 Området i sin helhet var delt inn i vilayet-er og sanjak-er (provinser og regioner). Den osmanske administrative inndelingen nevnte ikke Palestina. Den harde bokstaven «P» finnes faktisk ikke engang i det arabiske språket.

Feisal – Weitzmann-avtalen

I islams tidlige periode, før korstogene, var det et distrikt som dekket deler av landet kjent som Jund Filastin, del av Bila a-Sham, inkludert dagens Syria.

1

310

LØGNINDUSTRIEN


Dette var også årene med jødisk innvandring til det historiske Israel. Håpet ble fornyet med det første store politiske gjennombruddet til den sionistiske bevegelsen – Balfour-erklæringen i 1917. Årene som fulgte etter første verdenskrig ble til en vårløsning for tanken om nasjonal selvbestemmelse. Fire store imperier – det tyske, det osmanske, det russiske og Østerrike-Ungarn – hadde kollapset, og nye nasjonalstater vokste frem av asken. Den nasjonale ideen hadde seiret.    Fullbyrdelsen av denne ideen inkluderte ofte grensejusteringer og befolkningsutvekslinger, med mål om å sikre homogenisering, eller i det minste etnisk dominans. Den nasjonale ideen appellerte også til arabere og jøder. Det er bakgrunnen for deltakelsen til jødiske og arabiske delegasjoner ved den berømte fredskonferansen i Berlin i 1919. Der ble det gitt løfter til både arabere og jøder.    I et kort historisk øyeblikk virket det som det fantes en løsning på de motstridende kravene. Lederen for den arabiske leiren, Faisal (sønn av Emir Hussein), senere konge av Syria for en kort periode og deretter Iraks konge, og lederen for den jødiske leiren, Chaim Weizmann (som senere ble staten Israels første president), kom frem til en avtale om deling av regionen 3. januar 1919.2 Jødene skulle få et område som inkluderte Jordans vestlige bredd samt deler av den østlige bredden. Araberne skulle få Stor-Syria, inkludert brorparten av dagens Jordan samt Saudi-Arabia.    Feisal gjentok sin støtte til den sionistiske ideen tre måneder senere, ved fredskonferansen i Paris, da han som svar på Weizmanns forslag om den jødiske statens grenser skrev: Vi arabere, særlig de utdannede blant oss, ser med den dypeste sympati på den sionistiske bevegelsen. Vår delegasjon her i Paris kjenner godt til forslagene som den sionistiske organisasjonen har fremmet til fredskonferansen, og vi anser dem som oppriktig moderate. Vi vil gjøre vårt ytterste, så langt vi er berørt, for at de skal bli gjennomført: Vi vil ønske jødene en hjertelig hjemkomst …3

2 Dokumentet i sin helhet er tilgjengelig her: <http://domino.un.org/unispal.nsf/9a798adbf3 22aff38525617b006d88d7/5bff833964edb9bf 85256ced00673d1f?OpenDocument&Highligh t=2,faisal> 3 Brev fra Feisal til den amerikanske høyesterettsdommeren Felix Frankfurter 1.3.1919, trykket i New York Times den 5.3.1919.

FREDEN OG DENS FIENDER

311


Feisal var ikke en ivrig sionist. Han sa ulike ting til ulikt publikum. Hans samtykke til en jødisk stat var betinget av opprettelsen av en arabisk stat. Målet hans var å vinne britisk, amerikansk og jødisk støtte til opprettelsen av en arabisk stat under hans styre. Han klarte i en kort periode å oppfylle dette, frem til det franske regimet i området kvittet seg med ham. Til slutt ga britene ham kompensasjon ved å krone ham til konge i Irak.    Anerkjennelsen av ideen om en jødisk stat gikk inn i en ny fase ved San Remo-konferansen i 1920. Konferansen delte Midtøsten mellom britene og franskmennene, og besluttet også følgende: «Partene er enige om … å implementere [Balfour]-erklæringen … ved etableringen av et nasjonalt hjem i Palestina for det jødiske folk.»4    Det neste skrittet var godkjenningen av mandat-regimet i ulike deler av verden av Folkeforbundet, forløperen for FN, som fattet avgjørelser som er bindende for FN. I 1922 besluttet Folkeforbundet: «Mandatet vil være ansvarlig [for] å sikre opprettelsen av det jødiske nasjonalhjemmet.»5    Med dette ga folkeretten jødene et nasjonalt hjem i alle deler av Palestina, som også omfattet østbredden av Jordan. Noen måneder etter å ha fattet dette vedtaket besluttet Folkeforbundet å dele det britiske mandatområdet Palestina. En ny politisk størrelse, som ble kalt Transjordan, ble opprettet, og det britiske mandatområdet Palestina var nå begrenset til området mellom Middelhavet og Jordanelven.    Det er verdt å nevne at det ikke var forskjell på den arabiske befolkningen på den østlige og vestlige siden av Jordanelven, og heller ikke mellom disse og innbyggerne i områdene der Syria og Libanon senere ble etablert. De hadde felles identitet, uavhengig av de nye landegrensene. De var alle underlagt Det osmanske riket. De snakket det samme språket, og brorparten hadde samme religion. Uansett hadde ikke britenes beslutning om å adskille østbredden fra det britiske mandatområdet Palestina noen betydning for datidens sionistbevegelse, som konsentrerte sin innsats om å bosette landet i tynt befolkede områder langs kysten og i dalfører, fremfor andre steder.    Så gikk det fjorten år, og den jødiske tilstedeværelsen i Palestina økte betydelig, hovedsakelig takket være nye innvandringsbølger. I kjølvannet av det store arabiske opprøret (1936–1939), som var rettet mot både britene og

4 5

<http://www.cfr.org/israel/san-remo-resolution/p15248> <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/palmanda.asp>

312

LØGNINDUSTRIEN


de jødiske bosetningene, ble Peel-kommisjonen opprettet for å finne en løsning på de motstridende nasjonale kravene. Kommisjonen fremla det første delingsforslaget for to stater i det britiske mandatområdet Palestina: én jødisk

Kart over det britiske mandatområdet før adskillelsen av Transjordan

FREDEN OG DENS FIENDER

313


Kart over det britiske mandatomrĂĽdet etter adskillelsen av Transjordan og Golan

314

LĂ˜GNINDUSTRIEN


og én arabisk.6 Beslutningen omfattet også et forslag om en gjensidig befolkningutveksling for å sikre ro og for å bedre forholdet mellom partene, slik det tidligere hadde skjedd mellom Tyrkia og Hellas.    For jødene innebar planen nok en betydelig reduksjon av området som hadde vært øremerket til den kommende jødiske staten. Den sionistiske bevegelsen aksepterte omsider Peel-forslaget, til høylytte protester fra sionistiske krefter på både høyre- og venstresiden. Med unntak av Nashashibi-klanen, som godtok planen bare uoffisielt, ble den avvist av det dominerende palestinske lederskapet, trass i at den ville gitt dem nesten hele det britiske mandatområdet Palestina.7 Det er verdt å nevne at Peel-planen ikke hadde noen ryggdekning i folkeretten, siden den ikke var godkjent av Folkeforbundet. Den eneste avgjørelsen som fortsatt er bindende, var den opprinnelige beslutningen som definerte deler av mandatområdet som jødisk hjemland.    Den viktigste utviklingen med tanke på folkeretten var selvsagt FNs delingsforslag fra 29. november 1947. Det ble foreslått å avslutte det britiske mandatstyret og dele området i én jødisk og én arabisk stat.8 Konseptet «palestinsk» stat ble ikke nevnt, siden «Palestina» ikke var en arabisk, men bare en britisk, betegnelse på mandatområdet. Alle de arabiske statene, så vel som de arabiske representantene fra mandatområdet, motsatte seg planen. Denne avvisningen ble etterfulgt av offentlige arabiske trusler om å utrydde den fremvoksende jødiske staten og det jødiske samfunnet.9 Trusler mot jødiske samfunn i arabiske land fulgte også, og mange steder ble slike trusler dessverre etterfulgt av fysisk fiendtlighet. Det er ikke vanskelig å se for seg hva som ville ha skjedd dersom araberne hadde vunnet den påfølgende krigen.    Det fantes imidlertid også andre stemmer blant araberne – moderate eller i det minste mer realistiske. Men disse ble brakt til taushet i løpet av det store arabiske opprøret og i kampen mot delingen i 1947. Det arabiske perspektivet bør tas alvorlig. En kan forstå deres opposisjon da deler av det araberne

6 For rapporten i sin helhet: <http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/peel1. html> 7 Benny Morris, One State, Two States: resolving the Israel/Palestine Conflict, Yale University Press 2009, s. 66. 8 For planen og tilhørende kart, se her: <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/7f0af2bd897689 b785256c330061d253> For FNs offisielle delingskart: <http://domino.un.org/unispal.nsf/0/3 cbe4ee1ef30169085256b98006f540d?OpenDocument> 9 <http://www.meforum.org/3082/azzam-genocide-threat>

FREDEN OG DENS FIENDER

315


Kart over FNs delingsplan 29. november 1947

316

LØGNINDUSTRIEN


anså som sitt land, ble gitt til en annen nasjonal gruppe. Men vi må også huske at de rundt 600.000 jødene som befant seg i det britiske mandatområdet Palestina på 1940-tallet, allerede var en etablert del av befolkningen.    Jødene kom ikke for å plyndre noen. De kjøpte landområder til full pris og utviklet regionen. Jøder ansatte tusenvis av arabere i byggevirksomhet og jordbruk over hele landet, noe som ga araberne økt inntekt. Mange jøder kom på grunn av forfølgelse, og hundretusener ventet fortsatt i provisoriske flyktningleirer etter den andre verdenskrig. Samtidig var hundretusener av jøder i arabiske land i stor fare. Deres situasjon var ikke spesielt god før zionismen ble introdusert, og den ble ikke bedre etter.    Fra arabernes synsvinkel fremstod ikke delingsvedtaket som udelt rettferdig, og denne forståelige misnøyen har hengt over konflikten helt siden den eskalerte i 1948. Men sammenlignet med arabernes totale avvisning av jødenes rett til selvbestemmelse, var dette en mindre urett. Det arabiske lederskapet økte dessuten uretten som ble begått mot jødene da det gjentatte ganger valgte uforsonlighet. Og uforsonligheten gjaldt ikke bare detaljene i 1947-planen: De palestinske araberne motsatte seg også mindretallsforslaget til UNSCOP-komiteen, som anbefalte en føderal stat med et beskjedent jødisk autonomt område.    Krigen araberne erklærte mot delingen endte uansett med at en våpenhvileavtale ble undertegnet i 1949. De nye våpenhvilelinjene var noe annerledes enn grensene som var skissert i delingsplanen. I løpet av krigen flyktet mange arabere, mens andre ble utvist. Slik oppstod flyktningproblemet. Trakasseringen av jøder i arabiske land bare økte. De fleste av jødene der måtte flykte, og brorparten av dem kom til Israel. Den arabiske verden forsonet seg ikke med Israels eksistens. I stedet for å integrere og rehabilitere Palestina-flyktningene, slik Israel gjorde med immigrerende jøder, valgte araberlandene å la deres situasjon og status forbli uforandret.   1967 ble nok en milepæl i konflikten, da Israel tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøydene. Vi må understreke at Israel ikke invaderte noen palestinsk stat. Vestbredden var kontrollert av Jordan og Gazastripen av Egypt, men ingen palestinsk stat var opprettet på deres landområde, og ingen av områdene ble oppfattet som adskilte fra landene som kontrollerte dem.

FREDEN OG DENS FIENDER

317


Trusler om utryddelse som førte til Seksdagerskrigen Altfor mange, inkludert de viktigste kildene til offentlig informasjon – media og akademia –, har en tendens til å glemme Seksdagerskrigen og hvorfor den brøt ut. Den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser utviste FN-observatører fra Sinai og stengte Tiranstredet for israelske skip. Dette var et casus belli – en hendelse som anses å gi grunnlag for å føre krig mot en stat. Det var dessuten en skjerping av araberverdenens trusler om utslettelse av Israel i årene forut for krigen. Noen av milepælene var: •  I januar 1964, ved en konferanse for Den arabiske liga i Kairo, ble følgende resolusjon avgitt: «Arabernes felles militære forberedelser vil, når de er fullført, føre til den endelige ødeleggelsen av Israel.»10 •  24. mai 1966 erklærte den daværende syriske forsvarsminister og senere president i Syria, Hafez al-Assad: «Vi er fast bestemt på å dynke denne jorden med deres [israelernes] blod og å kaste dere på sjøen.»11 •  27. mai 1967, ni dager før krigen brøt ut, erklærte Egypts president Gamal Abdel Nasser: «Det arabiske folk ønsker krig. Vårt grunnleggende mål er ødeleggelsen av staten Israel.»12 •  31. mai 1967, en uke før krigen, sa Abdul Rahman Arif, Iraks president: «Dette er vår sjanse … vårt mål er klart: å slette Israel fra kartet.»13 •  3. juni 1967, to dager før krigen brøt ut, sa Ahmad al-Shuqeiri, grunnleggeren og lederen av den fremvoksende palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO): «De som overlever, vil forbli i Palestina. Men etter min mening vil ingen lenger være i live.»14 Mange andre lignende uttalelser fra høytstående arabiske ledere ble publisert i den arabiske pressen. Dette var stemningen på den tiden. Da var jeg elev i

Avi Shlaim, The Iron Wall: Israel and the Arab World, Penguin 2001, s. 230. Walter Laqueur, The Road to War, Pelican Books 1969, s. 59. 12 Se: <http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/may/30/newsid_2493000/2493177. stm> 13 Isi Leibler, The Case For Israel, Australia, The Globe Press 1972, s. 60. 14 Moshe Shemesh, «Did Shuqayri Call For ‘Throwing the Jews into the Sea?’» Israel Studies, Summer 2003, s. 72. 10 11

318

LØGNINDUSTRIEN


grunnskolen. Frykten var reell. Alle som var i stand til det, meldte seg frivillig til å grave skyttergraver og fylle sandsekker til beskyttelse mot de forventede bombene. Ingen tok lett på truslene. Egypt hadde bare kort tid tidligere brukt kjemiske våpen under sin deltagelse i borgerkrigen i Jemen.15    Krigen endte med en overraskende israelsk seier. Dette er velkjent. Men krigen var unik, også av andre årsaker. Det ble ikke iverksatt noen represalier mot sivilbefolkningen. Det var en bølge av flyktninger; noen av disse var PLO-medlemmer som fryktet å bli arrestert. Et lite antall ble utvist av IDF. Mange av dem returnerte kort tid etter, og andre ble tilbudt kompensasjon.16    Få dager etter krigen, 13. juni 1967, fremla Sovjetunionen et resolusjonsforslag for FNs sikkerhetsråd som inkluderte en fordømmelse av den israelske aggresjonen og et krav om en umiddelbar tilbaketrekning. Forslaget ble avvist.17 Få dager senere startet den israelske regjeringen en serie møter som tok for seg fremtiden for de nylig erobrede områdene. Retningen som tok form, var en full tilbaketrekning i bytte mot fredsavtaler.18    En annen milepæl var det arabiske toppmøtet i Khartoum i slutten av august. Konferansen vedtok sine tre berømte «nei»: Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel, samt en fastholdelse av palestinernes rett til sitt eget land.19   22. november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 242.20 Dette var et av de hittil viktigste internasjonale vedtakene vedrørende den israelskarabiske konflikten. I motsetning til vedtak i FNs generalforsamling var dette

<http://www.globalsecurity.org/military/world/war/yemen.htm> George Gruen, «The Refugees of Arab-Israeli Conflict», NY, American Jewish Committee, mars 1969. 17 <http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/june/13/newsid_3023000/3023159. stm> 18 For nedtegnelser fra de relevante regjeringsmøtene: <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/0644FF01-934C-4A84-8B8E-ADA390EC6D23/0/ YeshivatMemshala01.pdf> <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/0D02EAA5-A65A-49EA-BA85-D288F8C 910E1/0/ YeshivatMemshala02.pdf> <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/461D9DED-654D-4667-83FF-4A6CFCBEB 2B3/0/ YeshivatMemshala03.pdf> <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/95705CCD-5736-4F5B-92A1-9A7437377 F13/0/ YeshivatMemshala04.pdf> <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/EF8DEC24-E84A-449F-A65D-CEBBBB2205 69/0/ YeshivatMemshala05.pdf> 19 <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/khartoum.asp> 20 <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/7D35E1F729DF491C85256EE700686136> 15 16

FREDEN OG DENS FIENDER

319


for det første en bindende avgjørelse. Det hersker imidlertid stor uenighet om fortolkningen av noen av resolusjonens paragrafer.    Et sentralt stridsspørsmål er hvorvidt resolusjonen krever at Israel trekker seg tilbake fra «territorier» som landet tok i løpet av 1967, som det står skrevet i den engelskspråklige versjonen, eller fra «territoriene», i henhold til den franske versjonen. Det samme gjelder paragrafen om flyktninger. Det er ingen omtale av FNs generalforsamlings resolusjon 194, bare av en «rettferdig løsning». Paragrafen nevner heller ikke spesifikt de palestinske flyktningene, slik at den i henhold til noen tolkninger omfatter alle flyktningene i konflikten – inkludert jødene fra arabiske land. Til tross for disse uenighetene har resolusjonen vært et grunnlag for alle påfølgende fredsplaner. Israel og brorparten av de arabiske landene støttet resolusjonen. Syria og PLO motsatte seg den. Mange år gikk før de endret holdning.    De to tiårene etter Seksdagerskrigen var preget av to hovedtrender: Dette var årene med utviklingen av en palestinsk nasjonal bevissthet, og dette var årene med en dramatisk fremgang i menneskelig utvikling blant palestinere i områder under israelsk kontroll. Etter to tiår med nasjonal undertrykkelse og apartheid under Jordan og Egypt, blomstret paradoksalt nok palestinsk nasjonalisme under israelsk styre.    Etter disse to tiårene ble det gjort et nytt forsøk på å nå en avtale, kjent som «London-avtalen», mellom daværende utenriksminister Shimon Peres og Jordans kong Hussein.21 Det var ingen fredsavtale, det var en avtale utformet for å vende tilbake til det jordanske alternativet, altså jordansk kontroll over Vestbredden. Daværende statsminister Yitzhak Shamir motsatte seg avtalen. I 1988 frasa Jordan seg ansvaret for Vestbredden og overførte det til PLO.22    Den israelske høyresiden vokste seg også sterkere. Den mest fremtredende aktiviteten var bosettingsprosjektet, ledet av Gush Emunim-bevegelsen. Selv om denne bevegelsen aldri hadde utgjort noe flertall i den israelske offentligheten, hadde den vanligvis myndighetenes støtte, og mange bosetninger fikk hjelp, enten før eller etter at de ble opprettet. Den første intifadaen fulgte i 1987, og fortsatte frem til Madrid-konferansen i 1991.

21 <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/D3BE2327-CBDC-4710-B505-0155C57DB161/0/ shamir07a.pdf> <http://www.archives.gov.il/NR/rdonlyres/DDEDC327-51E0-45E3-BABC-ACB0605609CA/0/ shamir07aENG.pdf> 22 <http://www.kinghussein.gov.jo/his_periods9.html>

320

LØGNINDUSTRIEN


Falske toner i Oslo-symfonien 1992 var et år med politiske omveltninger. Det regjerende høyrepartiet i Israel, Likud, ble beseiret av det venstreorienterte Arbeiderpartiet, ledet av Yitzhak Rabin. Fortsettelsen er kjent. Oslo-prosessen førte til flere midlertidige avtaler midt på 1990-tallet. Som en del av disse avtalene kom den palestinske lederen Yasir Arafat og mange PLO-folk til Vestbredden og Gazastripen.    I første omgang hadde mange en følelse av at dette var et historisk vendepunkt, en endelig forsoning mellom de to nasjonale bevegelsene i konflikten. Men mens Israel nøt en nesten euforisk atmosfære, fortsatte en provokativ tone med fiendtlig propaganda blant palestinerne. Også terroren økte i omfang. Brorparten av terroren kom fra den palestinske siden, og de fleste av ofrene var jødiske. Men det er vanskelig å ignorere en svært betydningsfull jødisk terrorhandling som skjedde på denne tiden: Israeleren Baruch Goldstein utførte en massakre mot muslimer i bønn i Patriarkenes grav i Hebron.23    Ønsket om fred førte til en viss grad av blindhet i den israelske fredsleiren. Mot denne bakgrunnen, med terror og oppildning til fiendtligheter, ble Yitzhak Rabins posisjon stadig mer svekket. Protestene mot ham ble stadig mer ytterliggående. I 1995 ble den israelske statsministeren drept, det første politiske drap på et regjeringsmedlem i landets historie. Rabin ble erstattet av Shimon Peres.    Det politiske attentatet sendte sjokkbølger gjennom det israelske samfunnet. Mange anklaget lederen for høyreopposisjonen, Benjamin Netanyahu, for å ha vært medskyldig i drapet. Fredsleiren fikk økt politisk oppslutning, og mange meningsmålinger spådde en knusende seier for venstresiden. Men i mellomtiden skjedde også andre ting.    For det første ble Israel rammet av en rekke grusomme palestinske terrorangrep som svekket den israelske fredsleiren. Dernest krenket Hizbollah tidligere avtaler og begynte å avfyre raketter mot israelske byer. Peres, som da var fungerende statsminister, måtte svare med operasjon Grapes of Wrath. Den endte med en tragisk feil. Fire granater landet i landsbyen Kfar Kana blant sivile som søkte tilflukt der. 102 ble drept, og det kom fordømmelser fra hele verden. Israelske arabere vendte seg også mot Peres, og mange boikottet valget. Som et resultat av dette vant Benjamin Netanyahu over Peres med knapp margin ved 1996-valget.

23

Massakren fant sted den 26.2.1994; den jødiske terroristen drepte 29 palestinere.

FREDEN OG DENS FIENDER

321


Det var nettopp i løpet av de mest optimistiske årene, mens fredsprosessen pågikk, at noen ubehagelige tegn begynte å vise seg. Arafat holdt mange taler der han ikke la skjul på sine intensjoner, som ikke var fredelige. For ham var Oslo-avtalen bare et skritt mot det endelige målet: ødeleggelsen av staten Israel. I et brev til fraksjoner som motsatte seg Oslo-avtalen, skrev Arafat: For å nå målet om å returnere til Palestina, må vi alle noen ganger bite tennene sammen. Men dette må ikke skade den pågående kampen mot den sionistiske enheten. Samarbeid og forståelse mellom PLO og motstandsgrupper er det som vil føre til en rask israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, som et første skritt, frem til opprettelsen av en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Bare en slik stat vil da kunne fortsette kampen for å fjerne fienden [Israel] fra alle palestinske landområder.24 Ved en tale i september 1995 sa Arafat: «Vær signet, o Gaza, og feir, for dine sønner kommer tilbake etter en lang feiring. O Lod, o Haifa, o Jerusalem, du kommer tilbake, du kommer tilbake».25 Om det ikke var klart at Arafat siktet til Palestina fra havet og til elven, gjorde han det utvetydig få måneder senere: «[kampen] vil ikke ende før frigjøringen av hele Palestina.»26    Det var ikke noe forsonende eller fredelig over disse talene, som hovedsakelig ble holdt på arabisk. To av dem var særlig åpenhjertige. I Johannesburg i 1994 forklarte Arafat til arabiske studenter at undertegningen av avtalen med Israel måtte ses på som Muhammeds undertegning av Hudaybiyyah-avtalen (en våpenhvileavtale signert mellom Muhammed og Mekkas herskere i år 628 for en tiårsperiode): «Jeg anser ikke denne avtalen som mer enn avtalen undertegnet av profeten Muhammed og Quraysh-stammen, og dere husker at kalifen Omar motsatte seg avtalen og betraktet den som en foraktelig våpenhvile. Men Muhammed aksepterte avtalen, og vi aksepterer nå fredsavtalen.»27

Jerusalem Post 18. november 1994. Maariv 7.9.1995. 26 Uttalt den 11.11.1995 på radiokanalen Voice of Palestine Radio, og gjentatt av Benny Begin, «Årene med håp» [hebraisk], Haaretz 4.9.2002. 27 <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=711&fld_id=723&doc_id=486>; <http://www. textfiles.com/politics/arafat.txt> 24 25

322

LØGNINDUSTRIEN


Den andre og mer alvorstunge talen ble holdt i januar 1996. Arafat møtte arabiske diplomater i Stockholm. Der sa Arafat at avtalen mellom PLO og Israel hadde til hensikt å føre til ødeleggelsen av Israel, og at hans intensjon var å etablere en «rent palestinsk stat» på ruinene av Israel. Detaljer fra talen lekket ut. Disse burde ha sjokkert den israelske fredsleiren. Men pussig nok ble de bare dysset ned. Her er noen utdrag fra talen, som gjengitt i Washington Times: «Vi, PLO, vil nå konsentrere alle våre anstrengelser om å dele Israel i to psykologiske leirer … PLO planlegger å eliminere staten Israel og opprette en rent palestinsk stat. Vi vil gjøre jødenes tilværelse uutholdelig ved hjelp av psykologisk krigføring og befolkningsøkning. Jøder vil ikke ønske å leve blant oss arabere … vi har ingen bruk for jødene; de er og forblir jøder. Vi trenger nå all den hjelpen vi kan få fra dere i kampen for et forent Palestina under full arabisk-muslimsk kontroll.»28 Arafats kontor forsøkte å benekte dette, men innrømmet at møtet hadde funnet sted, mens den israelske statsministerens kontor ignorerte saken fullstendig. Også en svensk avis, Dagen, publiserte talen etter å ha verifisert innholdet. Terrorbølgen som fant sted på den samme tiden, og senere avsløringer, har gjort det klart at Arafat enten var involvert i terroren eller støttet den.29    Det var ikke like tydelig på den tiden. Selv innen Israels etterretningstjeneste pågikk en debatt om Arafats virkelige intensjoner, på bakgrunn av hans aggressive uttalelser, pågående oppildning og den økende terroren. En stund antok etterretningssjefene at det var snakk om retorikk for internt bruk. Knessetmedlem Benny Begins forsøk på å argumentere for at dette var feil ble konsekvent avvist, selv av senere generalmajor Moshe Ya’alon, som da ledet IDFs etterretningsavdeling.30 Etter hvert kom det frem ny informasjon, og etterretningssjefene begynte å endre oppfatning.    Flere vitnesbyrd fremkom etter 1990-årene om Arafats virkelige intensjoner, inkludert hans mål om å hindre virkelig forsoning og fred og å starte

Cal Thomas, «U.S. Deluding Itself About Arafat’s Intent», Washington Times 1.3.1996. [Se her: <http://www.acpr.org.il/pp/pp154-Gur-H.pdf> og her for PA-dokumenter som viser til dette: <http://www.7th-day.co.il/mehumot/mismah.htm> 30 Se Yossi Melmans artikkel i Haaretz, 16.8.2002: <http://www.haaretz.co.il/misc/1.817626> 28 29

FREDEN OG DENS FIENDER

323


en voldelig intifada.31 Ett av disse kom fra Abd al-Bari Atwan, redaktør av den populære arabiske avisen al-Quds al-Arabi, som snakket om sin motstand mot Oslo-avtalen og hvordan Arafat i en samtale med ham gjorde det klart at avtalen hadde til hensikt «… å drive israelerne til vanvidd. Jeg vil gjøre denne [Oslo-]avtalen til en katastrofe for dem [Israel]. Det vil ikke skje mens jeg lever, men du vil se israelerne flykte fra Palestina. Vær litt tålmodig».32    Arafats uttalelser hindret ikke forsøket på å nå en endelig fredsavtale på 1990-tallet. Vi bør tilføye at Arafat også talte til fordel for fred og startet utviklingen av viktig infrastruktur ved hjelp av bistandsmidler, hovedsakelig fra vestlige land. Så på tross av hans militante uttalelser ble ikke håpet borte.   Det mest spennende fredsforsøket skjedde i samtaler mellom grupper som ble ledet av den israelske regjeringsminister Yossi Beilin, og Mahmoud Abbas, som allerede da var den høyeststående palestinske lederen etter Arafat. Avtalen ble aldri godkjent av noen av partene. Den ble utformet på den tiden da Rabin ble drept, og Shimon Peres mente at dette var et upassende tidspunkt for å fremme den. Abbas innrømmet på sin side at dokumentet eksisterte, men gjentok at ingen enighet var blitt nådd. Senere avviste han også vilkårene i dokumentet.33    Avtalen ble kanskje ikke godkjent, men den representerer et alternativ for reell fremgang mellom de to nasjonale bevegelsene. Det er et kompromissformular som kunne ha tjent som grunnlag for alle fredstilhengere, uansett side. Men terroren og drapet på Rabin førte ikke bare til at avtalen ble glemt, men også tilbakevist, av den palestinske siden som tok del i utformingen av den.   Allerede på den tiden begynte hovedproblemet til den internasjonale fredsbevegelsen, og i en viss grad også den israelske fredsleiren, å komme til syne: Palestinerne ble alltid unnskyldt. De kan bruke terror. De tillates å bryte avtaler. De kan oppildne til vold og terror. Det vil alltid være en unnskyldning for det i vestlige medier. Det startet med en legitim kritikk av bosetningene. Det fortsatte med det forståelige forsøket på å «forstå» og identifisere seg med den svake siden. Men etter hvert har den saklige og berettigete kritikken blitt til en hel industri av unnskyldninger som rettferdiggjør alle palestinske nyk-

Se, for eksempel, vitnesbyrdene her: <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=710> Se her: <https://www.youtube.com/watch?v=AmzmX-U7b0Q> 33 For avtalen på hebraisk: <http://www.beilin.org.il/UserFiles/File/beilin_abu_mazen_Hebrew.pdf>; se også Dennis Ross’ kommentarer til avtalen: Dennis Ross, The Missing Peace: The Inside Story of the Fight for Middle East Peace, NY, Farrar, Straus and Giroux 2004. 31 32

324

LØGNINDUSTRIEN


ker, og på et senere trinn har denne trenden blitt til en velkjent løgnindustri, med demonisering og dehumanisering av israelere og jøder.    Tilløpene til fredsvilje forelå allerede fra midten av 1990-tallet. Venstresiden og fredsleiren støttet den fra begynnelsen. Men da palestinerne valgte terror og avvisning, tok deler av denne leiren den lettvinte og ødeleggende veien ut ved å ta del i oppildningen mot og delegitimeringen av den israelske siden.    Det var i disse årene et av de største feilgrepene til den internasjonale venstresiden begynte å ta form. «Forståelsen» for terror, og noen ganger til og med forsvaret for den, stammet fra følelsen av at dette var et middel for å kjempe mot okkupasjonen. I enkelte tilfeller må det erkjennes at dette faktisk er riktig. Med det var ikke riktig i midten av 1990-årene, fordi terroren økte nettopp da avtaler hadde fremgang og okkupasjonen var på tilbakegang. Heller ikke den påfølgende terroren hadde til hensikt å avslutte okkupasjonen. Det er riktigere å si at det motsatte var tilfelle. Fra begynnelsen av Osloavtalen hadde terroren som mål å hindre enhver mulighet for fred, og dermed virkeliggjøre Arafats uttalte intensjoner om å påføre Israel lidelse gjennom interne stridigheter – og til sist: statens kollaps. Clinton-planen Den israelske offentligheten ga ikke opp håpet om fred eller en avtale, til tross for tidlige varseltegn. Nyvalg ble avholdt i 1999, etter en ufullstendig regjeringsperiode ledet av Netanyahu. Arbeiderpartiet, ledet av Ehud Barak, kom igjen til makten i 1999. Fredsleiren var atter i vinden. Enda en gang ble det gjort et forsøk på å formulere en endelig avtale for å avslutte konflikten.    Dette fører oss til det berømte fredstoppmøtet på Camp David i 2000. Vi vil ikke dvele ved detaljene, de er allerede utbrodert andre steder. Argumentene er velkjente. Det var ikke tilstrekkelig tid til forberedelser, palestinerne fremla ikke et eget forslag, og så videre. Barak ble anklaget for å «ikke være en hyggelig person», og det ble hevdet at hans personlighet bidro til toppmøtets fiasko.    Et av de mest seriøse og presise vitnesbyrdene om hendelsene der kom fra professor Shlomo Ben-Ami, på den tiden Israels utenriksminister. Ben-Ami, som ikke akkurat er kjent for å oppsøke konflikter, førte en detaljert logg over disse dagenes hendelser da de to partene møttes bak stengte dører under daværende president Clintons overoppsyn. Ben-Ami tilbakeviser alle påstandene. Han anses ikke for å være en venn av Barak. Men når det gjelder disse dagene, setter han tingene på plass: «Alle mener at Amnon [Lipkin-]Shahak

FREDEN OG DENS FIENDER

325


og jeg presser Barak til venstre, men sannheten er at det var han som presset oss til venstre.»34    Når alt kommer til alt er det ikke de nøyaktige detaljene fra Camp David som er viktige. For vårt formål kan vi akseptere påstanden om at tilbudene var utilstrekkelige for palestinerne. Noen måneder gikk, og på forespørsel fra begge sider fremla president Clinton det dristigste forslaget som til da var blitt presentert for de to partene. Forslaget ble presentert i et møte mellom palestinske og israelske representanter i Det hvite hus 23. desember 2000.   Som del av presentasjonen av sitt forslag gjorde Clinton det klart at grunnlaget for forslaget var opprettelsen av to stater – en palestinsk stat som palestinernes nasjonale hjemland og staten Israel som jødenes nasjonalhjem.35 Det foreligger forskjellige versjoner av forslaget, men forskjellene er små. Den følgende versjonen er fra Dennis Ross, Clintons Midtøsten-utsending, og mannen som kjenner Clintons forslag bedre enn noen andre.36 i. En selvstendig palestinsk stat med 100 prosent av Gazastripen. ii. Tilbaketrekning fra om lag 97 prosent av Vestbredden. iii. En jernbanestrekning eller motorvei som forbindelse mellom Gazastripen og Vestbredden. iv. Jerusalems status vil bestemmes i henhold til prinsippet om at det som i dag er jødisk, vil forbli på israelske hender, og det som er arabisk, vil forbli palestinsk. Dette innebærer at det jødiske Jerusalem – øst og vest – vil forenes, mens det arabiske Øst-Jerusalem vil bli til hovedstaden i den palestinske staten. v. Den palestinske staten vil måtte være demilitarisert, med interne sik-

Se Ari Shavits intervju med Shlomo Ben-Ami i Haaretz 14.9.2001: <http://www.weizmann. ac.il/home/comartin/israel/ben-ami.html> 35 For protokollen fra møtene, se her: <http://www.peacelobby.org/clinton_parameters. htm> PLOs nettside inneholder stort sett de samme parameterne (<http://nad-plo.org/print. php?id=76>), med en lang rekke forklaringer på hvorfor de avslo dem. 36 Detaljene fra forslaget er tatt, ord for ord, fra Ross’ artikkel i New York Times, 9.1.2007, i svar til unøyaktige uttalelser om forslaget fra Jimmy Carter. <http://www.nytimes. com/2007/01/09/opinion/09ross.html?pagewanted=all&_r=0>; Se også Clintons tale fra 7.1.2001, som presenterer parameterne: <http://prrn.mcgill.ca/research/documents/clinton. htm> 34

326

LØGNINDUSTRIEN


kerhetsstyrker, men uten en hær, og med et internasjonalt militært nærvær ledet av USA, for å hindre smugling og infiltrasjon fra terrorister. vi. Palestinske flyktninger vil ha rett til å vende tilbake til sitt eget land og ikke til Israel. Det vil opprettes et fond på 30 milliarder dollar for å kompensere de flyktningene som velger å ikke returnere til sitt hjemland. Prinsippene som ble fremmet i Clintons forslag, har også ført til en strøm av ofte akademiserte analyser. Mange har gjort bevisste bestrebelser på å skjule Arafats holdning til forslaget, enten ved å argumentere for at han ikke avviste det eller ved å prøve å rettferdiggjøre ham hvis han gjorde det.    Vi bør presentere hendelsene slik de faktisk skjedde. De to personene som visste mest om hendelsene rundt forslaget, var Bill Clinton selv og Dennis Ross. Begge gjør det utvetydig klart at Arafat var den som motsatte seg og avviste Clinton-forslaget. «Hvis Arafat ikke godtok mitt forslag, ville han ikke ha godtatt noe forslag», skrev Clinton om initiativet som mislyktes.   Mange bøker er blitt skrevet om utviklingen av Midtøsten-konflikten mellom 1999 og begynnelsen av 2001. Og det med rette. Det har ikke vært noen annen periode i konfliktens historie med så mange og konsentrerte forsøk på å skape en endelig fred. På ett tidspunkt, allerede ved Camp David, kunne det se ut til at Arafat ville kunne godta en tilbaketrekning fra 92 prosent av Vestbredden. «Vi trodde at bitene var i ferd med å falle på plass», har Ben-Ami uttalt. Men bare noen få timer senere sendte Arafat et brev til Clinton der han gjorde det klart at han hadde ombestemt seg. Slik var det alltid. En kom til et punkt der det kunne virke som det ble gjort fremgang ved ett av sporene. Men noen timer senere viste det seg at palestinerne ombestemte seg.    Da Barak reiste til Camp David, var det ingen i Israel som hadde forestilt seg at han ville oppnå såpass vidtrekkende innrømmelser fra palestinerne. Dette var drømme-teamet, som både fredsleiren og særlig palestinerne ønsket å se som representanter for Israel. Det inkluderte velkjente navn som Yossi Beilin, Yossi Sarid, Shlomo Ben-Ami og Amnon Lipkin-Shahak, alle fredelige av natur. De nådde grensen for det som var mulig. De prøvde alt som var mulig. Da de la ut på denne historiske ekspedisjonen, trodde de selv ikke at palestinerne ville være såpass uforsonlige som de viste seg å være.

FREDEN OG DENS FIENDER

327


Ben-Ami kom til fortvilte konklusjoner: Arafats innrømmelser overfor Israel ved Oslo-avtalen var av en formell karakter. Moralsk og konseptuelt anerkjente han ikke Israels rett til å eksistere. Han godtar ikke tanken om to stater for to folk. Ved slutten av prosessen er det umulig å unngå å bli sittende med det inntrykk at palestinerne ikke ønsker en løsning, like mye som de ønsker å fjerne Israel. Mer enn de ønsker seg sin egen stat, ønsker de å utradere vår. I ordenes mest grunnleggende betydning er deres etos negativ.37 Dette er en trist uttalelse fra selve sentrum av den israelske fredsleiren. Arafat avslo. Palestinerne avslo. Men i samsvar med løgnindustriens uthulede tradisjon ble den anklagende pekefingeren rettet mot Israel. Ben-Ami, hevdet de, er tross alt en israelsk patriot. Det stemmer, men det er også irrelevant. Det er ingen motsetning mellom patriotisme og ønsket om fred. Ben-Ami var både pro-palestinsk, pro-israelsk og en ivrig tilhenger av fred.    Det gjenstår ytterligere et vitnesbyrd som vi bør lytte til, denne gangen fra arabisk side. 1. januar 2001, etter mange lange dager der Clinton-administrasjonen ventet på Arafats svar på det nyeste forslaget, dukket presidenten opp til det etterlengtede møtet. Arafat hadde allerede vært i Det hvite hus den samme dagen, og han skulle ha gitt sitt endelige svar i et annet møte senere den dagen. Før møtet hadde en rekke ambassadører fra arabiske land besøkt Arafat, ledet av prins Bandar Bin Sultan, Saudi-Arabias ambassadør til USA. Han er en av de viktigste arabiske diplomatene i dette tiåret. De møttes på Ritz Hotel i Washington.    Bin Sultan ga tydelig uttrykk for at Arafat etter hans oppfatning burde akseptere Clintons forslag. Han gjorde det klart at han hadde støtte fra den saudiarabiske kongen, Egypts president og andre arabiske ledere. Men Bandar hadde en dårlig magefølelse for hva som var i ferd med å skje i Det hvite hus da Arafat satt sammen med Clinton i Det ovale kontor. Deretter, da han var på vei ut, snudde Bin Sultan seg og sa: «Hvis vi sløser bort denne muligheten, vil det ikke være en tragedie. Det vil være en forbrytelse.»38 Bin Sultan så på Arafats rådgivere. Han innså at Arafat hadde lurt ham.

Se Ari Shavits intervju med Shlomo Ben-Ami i Haaretz 14.9.2001: <http://www.weizmann. ac.il/home/comartin/israel/ben-ami.html> 38 Se «The Prince», New Yorker 24.3.2003, s. 58. 37

328

LØGNINDUSTRIEN


Kart over Israels forslag fra Camp David 2000

Gjengitt med tillatelse fra Shaul Arieli.

Samtidig visste ikke Bin Sultan at et offisielt palestinsk svar allerede var blitt publisert. Dette svaret avviste Clinton-parameterne som en plan for fred. Oppsummeringen av den offisielle palestinske holdningen lød: «Vi kan ikke akseptere et tilbud som verken garanterer en levedyktig palestinsk stat eller palestinske flyktningers retur til sine hjem.»39 Arafats svar til Clinton var ikke en tragedie, men en forbrytelse.    Fra tid til annen presenterte palestinerne kart som tilsynelatende styrker påstanden om at forslaget ikke ga dem en palestinsk stat med territoriell kontinuitet. Denne versjonen av hendelsesforløpet ble entusiastisk omfavnet av mange, blant annet Jimmy Carter. Men det var usant. Personen som bedre enn noen annen kjente til detaljene i planen og de foreslåtte grensene, Dennis

39

<http://www.nad-plo.org/etemplate.php?id=98>

FREDEN OG DENS FIENDER

329


Ross, har offentliggjort kartene i sin bok om temaet. Men løgnen vant frem, nok en gang.40    Fortsettelsen er kjent. Ariel Sharon ble statsminister. Intifadaen ble stadig mer voldelig. Tusenvis av israelere og palestinere mistet livet til ingen nytte. Når man reflekterer over Arafats uttalelser på midten av 1990-tallet, i en avtale som i praksis var svindel, og der hensikten var å undergrave Israels legitimitet for å forårsake landets kollaps, er det en logikk bak hans handlinger. Ben-Amis analyse var nøyaktig. Stilt overfor valget mellom å gi sitt folk uavhengighet og velstand, eller å skade Israel og undergrave landets eksistens, foretrakk Arafat det sistnevnte.    Bin Sultans urovekkende uttalelse om Arafats forbrytelse er blitt fullstendig glemt av de to viktigste kanalene som skal holde offentligheten informert: akademia og media. En kunne tenkt seg at Bin Sultan ville ha trukket tilbake sine uttalelser, siden det var snakk om et intervju. Men Bin Sultan trakk ikke tilbake noe: Intervjuet ble i sin helhet lagt ut på den saudiarabiske ambassadens nettsider. Ti år senere ligger det fortsatt der.41    Begge parter ga uansett offisielle svar på Clintons forslag. Den palestinske selvstyremyndigheten ga et negativt svar. Den israelske regjeringen ga et positivt svar (men med enkelte forbehold, blant annet vedrørende palestinsk myndighet over Tempelhøyden).42 Merkelig nok har akademia og media likevel foretrukket å forkludre sannheten. Walt og Mearsheimer gikk særlig langt da de overså de offisielle svarene i sin «objektive» analyse av den pro-israelske lobbyen. Fremfor å undersøke de offentlig tilgjengelige svarene,43 brukte de sekundærkilder som ga dem svarene de ønsket å høre. Løgnindustrien bryr seg ikke om fakta.

40 Om kartene, Carters forvrengninger og Ross’ svar: <http://jpundit.typepad.com/ jci/2006/12/carters_maps_wo.html.> 41 <http://www.saudiembassy.net/files/PDF/03-ST-Bandar-0324-NewYorker.pdf> I sin bok The Missing Peace gjengir Ross følgende: «Det var en kjølig desemberkveld og vi satt foran Bandars peis, og han sa noe som jeg aldri vil glemme: ‘Hvis Arafat ikke aksepterer det som er tilgjengelig nå, vil det ikke være en tragedie, det vil være en forbrytelse.’» (s. 748) 42 Se uttalelsen fra Israels UD fra 31.12.2000: <http://www.mfa.gov.il/mfa/pressroom/2000/ pages/pm%20barak-%20israel%20has%20proven%20its%20commitment%20to%20peac. aspx> 43 John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt, The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, Farrar, Straus and Giroux 2006. Se også Rick Richman, «Walt, Mearsheimer and the Peace Process» i American Thinker 13.1.2013.

330

LØGNINDUSTRIEN


Etter fremleggelsen av Clinton-forslaget ble det gjort ytterligere ett forsøk på å nå en avtale, ved Taba. Det ga ingen fremgang, uenigheten bare økte, og palestinerne presenterte nå langt tøffere betingelser.44    Bedraget fortsetter. Ved Saban-forumet i 2012 fortalte Hillary Clinton hvordan Arafat, noen få måneder etter at Bill Clinton hadde forlatt Det hvite hus, ringte for å si «nå er jeg klar til å godta planen du fremla». «Flott!» svarte Clinton, «så hvorfor ringer du ikke til Det hvite hus?» Arafat ringte selvsagt ikke dit.45    Arafats suksess var todelt. Ikke bare slapp han å betale for sine forbrytelser, han oppnådde også sin største bragd i årene som fulgte: Dette var tiåret da løgnindustrien fullstendig overtok i det offentlige ordskiftet om konflikten. Den økende terroren det året og i årene som fulgte hadde ikke til hensikt å oppnå fred. Dette var ikke en kamp for frigjøring, men mot en jødisk tilstedeværelse i området.    Palestinerne hadde fått en stat. Clinton forsøkte også å fremskaffe en internasjonal avtale for å rehabilitere etterkommerne av flyktningene og sette en sluttstrek for lidelsen. Man kan trygt anta at det – da som nå – finnes palestinere som ønsker en rettferdig løsning, med to stater for to folk. Men den palestinske ledelsen valgte oppildning til vold og terror fremfor gjenoppbygning og forsoning.    Mange år gikk før palestinerne selv forstod at vold ikke lønner seg. Men det har ikke ført dem tilbake til fredssporet. Delegitimeringen og demoniseringen av Israel har bare økt i styrke. I rollen som det svake offeret har palestinerne lykkes i å rekruttere den intellektuelle verden til å styrke dem og belønne deres uforsonlighet. Utsiktene til fred er bare blitt dårligere.    Det ovennevnte rettferdiggjør ikke alt Israel gjør eller har gjort, og særlig ikke bosettingsprosjektet. I håndteringen av terroren har Israel gjort feilgrep, deriblant begått brudd på menneskerettighetene. Men det hviler et minst like stort ansvar på palestinerne for deres avvisning av fredsavtalen som lå på bordet i årene 1999–2000. Palestinerne hadde valget: fred eller vold. De valgte vold, og dét må de bære ansvaret for.

44 Se oppsummeringen av Taba-forhandlingene av EU-representanten, Miguel Martinez, publisert i Le Monde Diplomatique 19.2.2002. Den palestinske posisjonen i Taba: <http://www. monde-diplomatique.fr/cahier/proche-orient/refugeespal-en> Den israelske posisjonen: <http://www.monde-diplomatique.fr/cahier/proche-orient/israelrefugees-en> 45 <http://www.state.gov/secretary/20092013clinton/rm/2012/11/201343.htm>

FREDEN OG DENS FIENDER

331


Det arabiske fredsinitiativet I 2002 samlet et arabisk toppmøte seg i Beirut. På sakslisten stod et saudiarabisk fredsforslag. I henhold til dette måtte Israel, i bytte mot fred, forplikte seg til en tilbaketrekning til 1967-linjene og anerkjenne FN-resolusjon 194 (som i henhold til arabiske fortolkninger innebærer rett til retur for millioner av palestinere.)46 Forslaget ble vedtatt. Samme dag gjennomførte en palestinsk selvmordsbomber et svært alvorlig terrorangrep ved Park Hotel i Netanya, på kvelden for pesach-feiringen, som er en av de aller viktigste jødiske helligdagene. Tretti jøder ble drept. Dette var årsaken til at resolusjonen som ble vedtatt i Beirut, ikke fikk de overskriftene den fortjente i media.    I kraft av selve anerkjennelsen av staten Israel var det arabiske fredsinitiativet et gjennombrudd. Det var imidlertid sterkt preget av betingelser som ikke ville ha blitt akseptert noe annet sted, i noen annen konflikt. Det er en grunnleggende motsetning mellom prinsippet to stater for to folk og resolusjon 194, som vi tidligere har nevnt var bare én i en rekke FN-resolusjoner som omtaler de palestinske flyktningene. Disse beslutningene omfattet en lang rekke resolusjoner som alle ble avvist av de arabiske statene.    Enda viktigere var det at det arabiske fredsforslaget faktisk var et steg tilbake fra den arabiske verdens posisjon bare ett og et halvt år tidligere. Bin Sultan hadde tross alt sagt til Arafat at de fleste arabiske land var enige om Clinton-planen – den ville ha vært et virkelig gjennombrudd. Israel gjorde et alvorlig feilgrep da de ikke godtok det saudiarabiske forslaget, som senere ble uttrykk for en generell arabisk holdning. Uansett ville et positivt israelsk svar ikke fordret å måtte akseptere alle detaljer i forslaget på forhånd.    Det arabiske forslaget ble senere inkorporert i «Veikartet for fred», satt i gang av USAs president George W. Bush.47 I begynnelsen var den offisielle israelske responsen tilbakeholden.48 Senere, da han ble valgt til statsminister, roste Ehud Olmert planen i en tale til den amerikanske Kongressen. Og som nevnt ovenfor, inkluderte «Veikartet for fred» det arabiske initiativet.49    Vi bør også bemerke at i henhold til noen arabiske tolkninger, som for eksempel Jordans tidligere utenriksminister Marwan Muashers, krever ikke

Formularet som ble akseptert: <http://www.al-bab.com/arab/docs/league/peace02.htm> For Veikartet i sin helhet: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/roadmap_eng.htm> 48 For Israels offisielle svar: <http://www.knesset.gov.il/process/docs/roadmap_response_ eng.htm> 49 «Israeli PM Olmert Addresses Congress», Washington Post 24.5.2006. 46 47

332

LØGNINDUSTRIEN


det arabiske initiativet rett til retur en mass.50 Muasher snakket om en seriøs debatt i kulissene, der en kompromissformulering nevner FN-resolusjon 194, men ikke ordene «retten til retur». Uansett må vi også nevne ordene til den høytstående palestinske representanten til Det arabiske toppmøtet i Beirut, Farouk Kadummi. To dager før forslaget ble vedtatt, gjorde han det klart at «retur til Haifa og Jaffa er viktigere enn en stat».51 Her og der ga Mahmoud Abbas uttrykk for moderate synspunkter. Men som vi vil se nedenfor: I sannhetens øyeblikk foretrakk han Kadummis tilnærming fremfor den moderate tolkningen til Muasher. Tilbaketrekningen Årene gikk etter at forslaget ble fremmet, og Israels statsminister Ariel Sharon skjønte at den israelsk-palestinske konflikten var fastlåst. På den ene side var ikke palestinerne interessert i en løsning. På den annen side fortsatte den israelske kontrollen over områder som ikke var av nytte for Israel. Sharon tok derfor initiativet til en ensidig israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen. Sharon lovet å akseptere resultatet av en avstemning om dette blant Likuds rundt 200.000 medlemmer. Motstanderne av planen vant, men Sharon fortsatte å presse på.    Stilt overfor en pågående og intens offentlig debatt, som ofte var nær ved å utarte til voldsbruk, ble tilbaketrekningen gjennomført. Nesten 10.000 jødiske bosettere ble evakuert fra sine hjem. Det var ikke lett. Det hersket alvorlig frykt for at det ville bryte ut voldelige sammenstøt under tilbaketrekningen. Men IDF og politiet klarte å fullføre oppgaven. Gazastripen ble fullstendig evakuert. Ikke én bosetter eller soldat var igjen.    Ikke uventet påpekte mange at tilbaketrekningen ikke markerte slutten på okkupasjonen, at Israel fremdeles kontrollerte området og at det virkelige målet var å sikre fortsatt kontroll over Vestbredden. Daværende stabssjef ved Sharons kontor, Dov Weisglass, sa i et intervju med Ari Shavit fra Ha’aretz52 at tilbaketrekningen fra Gaza blant annet hadde til hensikt å hindre at Israel skulle gi innrømmelser til terror, og at så lenge terroren ikke opphørte, måtte

50 Marwan Muasher, The Arab Center, the Promise of Moderation, Yale University Press 2008, s. 119–121. 51 Se Fouad Ajami, «Arafat’s War», Wall Street Journal 29.3.2002. 52 Se intervjuet med Ari Shavit, «Beshem Marsho», Haaretz 7.10.2004.

FREDEN OG DENS FIENDER

333


fredsprosessen legges på is. Weisglass snakket om å beholde store bosetningsblokker på Vestbredden, ikke hele området.   Som vanlig i Ha’aretz tok den engelskspråklige utgaven av avisen disse ordene i den verst tenkelige mening: «Gaza-plan har til hensikt å fryse fredsprosessen».53 Som vanlig når det gjelder Ha’aretz, og oversettelsene i avisen, er en halv sannhet verre enn en løgn, for i det faktiske intervjuet var det snakk om en frysing av fredsprosessen så lenge det forekom terror, og ikke frysing som en integrert, permanent del av Gaza-planen. Men fakta teller ikke for dem som ser Israel som grunnleggende ondt.    Etter tilbaketrekningen ble Ariel Sharon rammet av slag, som gjorde at han falt i koma i åtte år, før han døde. Ehud Olmert ble fungerende statsminister. Valget nærmet seg. Olmert presenterte et nytt politisk program under navnet «Adskillelsesplanen», som i praksis var en videreføring av tilbaketrekningen, men nå fra Vestbredden. Olmert oppnådde en knusende seier ved valget. Igjen virket det som om en løsning var innen rekkevidde. I mai 2006 ble Adskillelsesplanen, som nå ble omtalt som «reorganisering», presentert for den amerikanske administrasjonen.54 Ifølge planen skulle Israel trekke seg tilbake til linjen for sikkerhetsbarrieren, eller til en annen linje som hadde internasjonal støtte, og evakuere titusenvis av bosettere øst for denne grensen. I august 2006, etter den andre Libanon-krigen, ble denne planen lagt på hyllen.55 Olmert-planen Året 2008 kunne ha blitt et vannskille. Samtalene mellom Israel og palestinerne var blitt gjenopptatt allerede i 2007. De fulgte to spor: et mellom daværende utenriksminister Tzipi Livni og en høytstående palestinsk representant i FN, Ahmed Qurei (Abu Ala), og et parallelt spor mellom de to lederne, Olmert og Mahmoud Abbas.    Frem til denne dag har ikke detaljene rundt samtalene mellom Livni og Qurei blitt kjent. Her og der har Livni hevdet at en avtale kunne ha blitt nådd dersom de hadde hatt noen flere måneder på seg. Dette er et argument som

53 <http://www.haaretz.com/print-edition/news/top-pm-aide-gaza-plan-aims-to-freeze-thepeace-process-1.136686> 54 Se: <http://www.washingtontimes.com/news/2006/may/22/20060522-110411-3972r/> 55 Se: <http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/08/22/AR2006082201 088_pf.html>

334

LØGNINDUSTRIEN


brukes av alle forhandlere – frem til det punktet der en faktisk må ta beslutninger. Ben-Ami, Barak, Beilin og mange andre gjorde den samme erfaringen. I tidlige stadier hadde også de tro på at de ville lykkes, men det skjedde aldri.    Olmert var tynget av ansvar før samtalene. Han mente det var nødvendig med et modig trekk, et trekk uten sidestykke. Barak hadde prøvd et slikt trekk ni år tidligere, men Olmert mente at enda litt mer innsats ville føre til suksess der så mange andre hadde mislyktes. Ingen flere langdryge og utmattende samtaler som ikke førte noen vei, men et gjennombrudd og en fredsplan.    Det skjedde i mai 2008. Daværende utenriksminister Condoleezza Rice besøkte regionen hver måned og hadde da vanligvis et møte med Olmert, begge ledsaget av sine medhjelpere. Denne gangen skjedde noe annet. I sine memoarer56 skriver Rice om hvordan hun ble bedt om å komme alene til en middag. Med henne og Olmert alene ved bordet ventet en overraskelse på henne: Olmert fremmet et nytt fredsinitiativ. Det var ikke det at han ikke stolte på Livni-Qurei-sporet, men han ønsket å forkorte prosedyrene med et modig trekk. «Jeg vet hva Mahmoud Abbas trenger», sa Olmert. «Han trenger noe til flyktningene og Jerusalem. Jeg vil gi ham nok territorium. Kanskje 94 prosent [av Vestbredden] med landutveksling.» Olmert fortsatte å beskrive detaljene i forslaget sitt, som innbefattet å gjøre Øst-Jerusalem til hovedstad i den palestinske staten, med administrasjon av de hellige stedene av representanter for fem land: Jordan, Saudi-Arabia, USA, Palestina og Israel. Forslaget omfattet også en symbolsk oppfyllelse av flyktningenes rett til retur – for 5000 (det viste seg etter hvert at han betraktet dette som et årlig antall).    Rice kunne ikke tro sine egne ører. «Sier en israelsk statsminister at han vil dele Jerusalem og gi det internasjonale samfunnet tilsyn med de hellige stedene?» Ja, det var vanskelig å tro, men det var likevel sant. Hun tenkte at dette var et historisk øyeblikk. Olmerts forslag fortjente overskrifter som «Den beste avtalen noensinne». Forslaget var på mange måter likt Clinton-planen, men med enda mer fleksibilitet i retning av det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Kvelden Rice hørte Olmerts forslag, skjulte hun noen av detaljene for sine nærmeste rådgivere. Hun ringte umiddelbart til Det hvite hus, ga rapport til den daværende nasjonale sikkerhetsrådgiver, Steve Hadley, og la til: «Olmert mener alvor. Han kan bli drept for sitt forsøk på å oppnå fred.»    Dagen etter ankom Rice til det avtalte møtet med Mahmoud Abbas. Hun fremla Olmerts plan for ham. Den palestinske lederens umiddelbare reaksjon

56

Condoleezza Rice, No Higher Honour, Simon & Schuster 2011, s. 50.

FREDEN OG DENS FIENDER

335


var: «Jeg kan ikke si til 4 millioner palestinere at bare 5000 av dem kan vende tilbake.» Han var ikke imponert. Han var ikke opprømt. Han mente ikke at det var snakk om noe imponerende forslag eller et historisk vendepunkt. Alle unnskyldningene som ble gjort for ham i årene som fulgte, blekner sammenlignet med dette nesten instinktive svaret. Han ønsket noe annet: en rett til retur for alle palestinere.    I løpet av disse dagene ble omfanget av de rettslige anklagene mot Olmert offentlig kjent. Dette la grunnlaget for en av unnskyldningene palestinerne brukte for å avvise fredsforslaget. Rettssaken ville gjøre Olmert politisk handlingslammet, sa de, så han ikke var i stand til å gjennomføre planen. Her og der ble det påstått at selv Livni frarådet Mahmoud Abbas å undertegne en avtale med Olmert, av samme grunn.    Det er en merkelig påstand, siden Livni ikke hadde noen anelse om forslaget i mai 2008. Da Mahmoud Abbas ga Rice sitt svar, var dette på et stadium der han ikke hadde fått noen råd fra Livni, og hans negative svar hadde ingen referanser til Olmerts usikre fremtid. Først langt senere sa Livni at Olmert ikke var i stand til å «levere» sin politikk. Det var sant, men det hadde ingenting å gjøre med Abbas’ umiddelbare avvisning.    Journalist Aluf Ben skrev 12. august 2008 i en artikkel at «den palestinske selvstyremyndigheten avviste Olmerts forslag om tilbaketrekning fra 93 prosent av de okkuperte områdene».57 Rice mente det var 94 prosent. Én prosent utgjør ingen stor forskjell. Ben gjorde det også klart i samme artikkel at Nabil Abu Radina, PAs talsmann, hevdet at «planen ikke var seriøs», fordi den ikke ga territoriell kontinuitet med Jerusalem. Det er selvsagt en løgn – det var territoriell kontinuitet. Men igjen – ikke ett ord om noen handlingslammet politiker.    I mars 2009, da Olmert allerede hadde forlatt politikken, uttalte Saeb Erekat, lederen for det palestinske forhandlingsteamet, i et fjernsynsintervju at «Mahmoud Abbas sa nei til Olmert» på grunn av de hellige stedene [i Jerusalem] og grensene.58 Noen måneder gikk, og i juni 2009 sa Erekat følgende til den jordanske avisen Ad-Dustur:59 «Ved Camp David fikk vi 90 prosent og ved Olmerts forslag 100 prosent, så hvorfor ha hastverk?» 57 Se: <http://www.haaretz.com/news/pa-rejects-olmert-s-offer-to-withdraw-from-93-ofwest-bank-1.251578> 58 Se al-Jazeeras reportasje 27.3.2009: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3241. htm> 59 Se: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3413.htm>

336

LØGNINDUSTRIEN


Det er også verdt å lytte til Mahmoud Abbas. I mai 2009 ankom han Washington for å ha en samtale med USAs president. Han skulle ha presentert seg som en som seriøst vurderte Olmerts forslag. Han kunne ha sagt at detaljene måtte diskuteres. Men han hadde tilsynelatende ikke avtalt noe med de andre. Derfor gjorde han det utvetydig klart, i et intervju med Jackson Diehl i Washington Post, at han avslo Olmerts tilbud.60 Unnskyldningen var begrensningen i retten til retur. Han ønsket, som Diehl skrev, «en retur i stor skala». Han nevnte i det samme intervjuet ingenting om at en faktor i avgjørelsen var at Olmert var lammet    Mahmoud Abbas ble spesifikt spurt om handlingslammelse var en faktor, og i desember 2009, i et intervju med al-Sharq al-Awsat, tilbakeviste PA-formannen selv påstanden om at Olmerts usikre posisjon hadde påvirket prosessen.61 Tvert imot presenterte han en ny versjon av hendelsesforløpet som tilsa at han hadde ønsket å fortsette, mens Israel hadde nektet å sende Shalom Turjeman, Olmerts budbringer, på grunn av utbruddet av operasjon Cast Lead. Han tilbakeviste også påstanden om at Tzipi Livni hadde blandet seg inn for å advare om at Olmert stod til anklene i juridiske problemer, og at det derfor ikke hadde noen hensikt å snakke med ham. Palestinerne selv benektet altså påstanden om at bakgrunnen for å ha avvist Olmerts forslag var at Olmert ble betraktet som lammet.    Til tross for Mahmoud Abbas sitt opprinnelig negative svar til Rice i mai ble saken drøftet i det palestinske forhandlingsteamet. Det skjedde i september 2008. Det var en intern og konfidensiell diskusjon. Nedtegnelser av diskusjonen ble lekket og offentliggjort som del av de nå berømte «Palestinian Papers», publisert av al-Jazeera.62 Ikke overraskende avslører dokumentet fremgangsmåten palestinerne bruker for å unngå å si noe som binder dem, og heller ikke gir noen påskudd til å legge skylden på dem når samtalene mislykkes. Enkelte ting endres aldri. Men nok en gang: ikke ett ord om noen lam politiker.

Se: Jackson Diehl, «Abbas’s Waiting Game», Washinton Post 29.5.2009. For en engelsk oversettelse av intervjuet: <http://www.geneva-accord.org/mainmenu/ abbas-the-way-out-of-current-impasse-is-a-six-month-settlement-freeze-and-announcement-that-borders-of-1967-are-basis-of-negotiations> 62 Se: <http://transparency.aljazeera.net/files/4240.pdf> 60 61

FREDEN OG DENS FIENDER

337


De palestinske dokumentene I 2011 gikk to sentrale medieorganisasjoner – Al-Jazeera og Guardian – ut med et dramatisk journalistisk scoop. Det var en serie «lekkede» dokumenter fra diskusjoner i det palestinske forhandlingsteamet. Ifølge begge medieorganisasjonene hadde palestinerne gitt opp retten til retur og gått med på å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Første gang jeg leste dette, trodde jeg oppriktig at dette var et historisk vendepunkt. Endringen, skrev jeg da, er prisverdig.    Så gikk det noen uker, før en ikke-evangeliserende amerikansk kristen forskningsinstitusjon publiserte en studie som gjennomgikk alle de 1700 lekkede dokumentene.63 Studiens konklusjon var at dokumentene fortalte det stikk motsatte av overskriftene til Al-Jazeera og Guardian. Kunne virkelig disse dokumentene føre til helt motstridende konklusjoner?   Jeg undersøkte på egenhånd dokumentene som la grunnlaget for overskriftene som omtalte den nye palestinske moderasjonen. Den viktigste overskriften i Guardian omtalte et dokument som kunngjorde at «palestinerne godtar at bare 10.000 flyktninger vil kunne vende tilbake til Israel.»64 Artikkelen inneholdt en lenke til dokumentet som tilsynelatende skulle bevise påstanden. Men henvisningen ledet ikke frem til noe slikt dokument. Jeg trodde det var snakk om en enkel feil. Slikt kan skje; det er menneskelig å feile. Flere måneder gikk etter at artikkelen ble publisert. Man kunne regne med at noen hadde varslet Guardian om at noe var galt. Jeg kan umulig ha vært den eneste som oppdaget at noe var feil.    For å være på den sikre siden kontaktet jeg Ian Black, Guardians Midtøsten-redaktør. Ikke bare er den nevnte artikkelen signert med hans navn, han hadde også skrevet mange av de påfølgende artiklene om Israel i forbindelse med avsløringene. Jeg spurte Black: Hvor fant du beviset for den fantastiske overskriften om at palestinerne gikk med på retur av bare 10.000 flyktninger? Jeg sendte ham også studien som påstod det motsatte. Jeg håpet at han ville sende meg bevis, for dersom Black hadde rett, ville det virkelig være snakk om et historisk vendepunkt. Black valgte imidlertid å la være å svare.

63 For undersøkelsen i sin helhet: <http://www.christianfairwitness.com/writings/Palestine_ Papers_Right_of_return_memo.pdf> 64 <http://www.theguardian.com/world/2011/jan/24/palestinians-10000-refugees-returnisrael>

338

LØGNINDUSTRIEN


Det fantes to dokumenter som faktisk viste en mer moderat palestinsk holdning. Det første var en oppsummering av et møte i mars 2009, der Mahmoud Abbas sa at kravet om retur av fem millioner flyktninger ikke var realistisk.65 Et annet dokument, fra desember 2009, presenterer også en relativt moderat palestinsk oppfatning. Erekat hevdet i dette dokumentet at palestinerne hadde godtatt en retur til Israel for 15.000 flyktninger årlig i ti år.66 Dersom dette er det palestinske forslaget, er det faktisk en viktig forandring.    Dessverre viser en grundigere undersøkelse at det er lite rom for jubel. For det første er det verdt å merke seg tidspunktene for dokumentene: mars og desember 2009. Olmert og Livni var ikke lenger ved makten, og ingen forhandlinger pågikk. For det andre er dette en holdning som ble presentert for europeere, aldri for Olmert eller det israelske forhandlingsteamet. For det tredje understrekes det i alle dokumentene som er relevante for forhandlingene utvetydig at retten til retur er en individuell rett som det ikke kan forhandles om. Andre dokumenter forsøker på vitenskapelig vis å definere Israels «absorpsjonskapasitet», hvorpå de kommer til et tall på 1.016.511.67 For det fjerde: I et intervju som på den tiden ble gitt til Ad-Dustur, sa Erekat det fullstendig motsatte til sitt arabiske publikum: «Retten til retur kan ikke fravikes. Det er en individuell rett. Vi krever faktisk både retten til retur og kompensasjon».68   Også en annen overskrift som tilsynelatende styrker den foregående, varslet om en dramatisk utvikling: «Palestinske forhandlere aksepterer Israel som en jødisk stat, viser dokumenter».69 Igjen klikket jeg på lenken. Og enda en gang viste det seg at den ikke eksisterte – så hva var grunnlaget for overskriften? Vel, Erekat fortalte Livni nøyaktig det Mahmoud Abbas sier når han ønsker å forklare hvorfor han ikke aksepterer kravet: «Definer dere selv slik dere måtte ønske.» Uansett er det et enormt gap mellom en slik uttalelse og en formell anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. Men Guardian bryr seg

65 Se: <http://www.theguardian.com/world/palestine-papersdocuments/4507?guni=Article:in%20body%20link> 66 Se: <http://www.ajtransparency.com/en/projects/thepalestinepapers/201218211239109728.html> 67 Se: <http://transparency.aljazeera.net/en/projects/thepalestinepapers/201218231912812894.html> 68 Se: <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/3413.htm> 69 <http://www.guardian.co.uk/world/2011/jan/24/palestinian-negotiators-jewish-statepapers? intcmp=239>

FREDEN OG DENS FIENDER

339


sannsynligvis ikke. Palestinerne må presenteres som moderate og israelerne som avvisende – uavhengig av fakta.    Palestinerne presenterer to tilnærminger. Den første er den som vises for amerikanerne og europeerne. Den omfatter en fremvisning av moderasjon, som bare kommer til syne når de ikke må gi bindende svar på konkrete fredsforslag, som Clintons eller Olmerts. Den andre fremvises først ved seriøse forhandlinger som er ment å komme frem til en konkret avslutning, som Livni-Qurei-samtalene i 2008 og Olmert-forslaget fra samme år.    Palestinerne drøftet virkelig spørsmålet om «to stater for to folk», og det palestinske teamet uttrykte en klar holdning i et internt memorandum: «… en prinsipiell anerkjennelse av to stater for to folk som løsning på den israelskpalestinske konflikten vil bekrefte at PLO ikke lenger ser for seg palestinsk selvråderett innen territoriet til staten Israel.»70 Dokumentet uttrykker en bekymring for at dette vil kunne implisere en anerkjennelse av eksistensen til et jødisk folk, eller til og med «Israels folk» i sin opprinnelige form, noe som vil kunne hindre masseretur for flyktningene. Dette er et klassisk eksempel på dobbeltspill fra palestinerne: En moderat holdning når det er Vesten man taler til, men når man snakker til sine egne, tilkjennegis det en åpenbar motstand mot prinsippet om «to stater for to folk» og mot enhver erkjennelse som implisitt støtter en slik løsning, inkludert Oslo-avtalen og andre avtaler.    Erekat avgjorde selv spørsmålet om hvorvidt det var snakk om moderasjon. I en intern palestinsk debatt som senere brøt ut, var Erekat raskt ute med å klargjøre at de såkalte Palestine Papers ikke har avslørt én eneste offisiell avtale eller noe dokument som tilbyr innrømmelser.71 Han hadde rett.    Erekat fortsatte med den samme linjen i en artikkel han skrev for Guardian i desember 2010.72 Der gjorde han det klart at «spørsmålet om palestinske flyktninger ikke er en akademisk problemstilling», men det viktigste kravet til palestinerne, som vil brukes som grunnlag for alle fremtidige forhandlinger. Det er noe svært frustrerende over det faktum at dette er holdningen til den mest moderate forhandleren på palestinsk side.    Den bejublede publiseringen av de palestinske dokumentene tjente to motstridende mål. I Al-Jazeera var hensikten å stille den palestinske selvstyremyndigheten i forlegenhet. Guardian hadde som mål å stille Israel i forlegen-

Se: <http://transparency.aljazeera.net/files/4555.pdf> Se: <http://www.maannews.net/eng/ViewDetails.aspx?ID=364221> 72 «The Returning Issue of Palestine’s Refugees», The Guardian 10.12.2010. 70 71

340

LØGNINDUSTRIEN


het. Deres felles mål var å selge historien om at «dokumentene avslører graden av palestinske innrømmelser som har blitt avvist av Israel».73 Svindelen lyktes. Mange av verdens kommentatorer mente at det var tale om et vendepunkt. Et palestinsk vendepunkt ville ha vært prisverdig hvis historien var sann. Det var den dessverre ikke. Olmerts luftslott Da informasjon om Olmerts fredsforslag begynte å lekke ut, var jeg blant dem som støttet forslaget. Mange måneder gikk før detaljene ble tilgjengelige, og før også de palestinske diskusjonene om forslaget – og svarene til Mahmoud Abbas og Erekat – ble offentliggjort. Olmerts forslag må ønskes velkommen. Den palestinske avvisningen er beklagelig.    Etter at han var gått av som statsminister, uttrykte Olmert fra tid til annen skuffelse over at palestinerne ikke svarte positivt på hans vidtgående forslag. To år senere skjedde noe merkelig med Olmert. Av uforklarlige grunner begynte han å skifte retning. Det tydeligste uttrykket for dette var en kronikk han skrev for New York Times, under tittelen «Fred nå, eller aldri».74    Man må huske at artikkelen ble offentliggjort i forbindelse med FNs generalforsamling. Følelsen var at Israel var under et diplomatisk angrep, og at palestinernes offisielle forespørsel om ensidig anerkjennelse av Palestina ville utløse en tredje intifada, som ville føre til at hundretusener av ekte eller falske palestinske flyktninger og deres etterkommere ville prøve å storme grensen inn til Israel via 1967-linjene eller fra Syria og Libanon. Olmert hadde tilsynelatende bestemt seg for å slutte seg til alarmistene.    Olmert skrev at Mahmoud Abbas hadde rett til å kreve FNs anerkjennelse av Palestina, og at han hadde flertallet med seg. Det er et legitimt argument. Men det er samtidig merkelig når det kommer fra en person som bare to år tidligere var statsminister, og som da mente at Palestina måtte opprettes gjennom en fremforhandlet fredsavtale, ikke ved en snarvei som ville gi palestinerne en stat uten å måtte gjøre smertefulle innrømmelser for fred. Denne tilnærmingen var merkelig også fordi den stod i diametral motsetning til amerikanernes holdning: De motsatte seg opprettelsen av Palestina uten

73 <http://www.guardian.co.uk/world/2011/jan/24/papers-palestinian-leaders-refugeesfight> 74 Ehud Olmert, «Peace Now, or Never», New York Times 21.11.2011: <http://www.nytimes. com/2011/09/22/opinion/Olmert-peace-now-or-never.html?_r=0>

FREDEN OG DENS FIENDER

341


en fredsavtale. Også prominente kommentatorer fra sentrum-venstre, som Jeffrey Goldberg og Fareed Zakaria, motsatte seg Mahmoud Abbas sitt trekk. Men Olmert stod til venstre for dem, selv om han selv innrømmet at «dette ikke er det klokeste steget herr Abbas kan ta».    «Parameterne for fred er velkjente», sa han. «Jeg la dem frem i september 2008 da jeg presenterte et vidtgående tilbud til herr Abbas.» Han har rett. Hvis og når en fredsavtale inngås, vil det være på grunnlag av 1967-linjene med utveksling av landområder, en deling av Jerusalem på demografisk grunnlag, med en felles og internasjonal administrasjon av de hellige stedene.    Derfra gikk Olmert videre til de mer sensitive temaene, og påstod at «det palestinske flyktningproblemet kunne løses innen rammeverket for det arabiske fredsinitiativet fra 2002. Den nye palestinske staten ville bli det nasjonale hjemmet for de palestinske flyktningene, akkurat som Israel er det nasjonale hjemmet til det jødiske folk. Israel ville imidlertid måtte forberede seg på å ta imot et lite antall flyktninger på humanitært grunnlag». Olmerts holdning til flyktningene er legitim. Problemet er at Olmerts syn på den arabiske fredsplanen ikke deles av noen høytstående palestinsk representant.    Det fører oss til Olmerts mest bemerkelsesverdige uttalelse: «Disse parameterne ble aldri formelt sett avvist av herr Abbas.» Olmerts artikkel ble offentliggjort mens en alvorlig diplomatisk krangel pågikk mellom Netanyahu og Mahmoud Abbas, på bakgrunn av sistnevntes bestrebelser for å få FN til å anerkjenne Palestina uten at det ble undertegnet en fredsavtale. Likevel kommer altså en tidligere israelsk statsminister og fremstiller Mahmoud Abbas som en helt, selv om han og palestinerne ikke hadde gjort annet enn å kritisere og avvise planen.    Da Olmert skrev artikkelen i september 2011, var intervjuene med Mahmoud Abbas og Erekat allerede blitt offentliggjort, og Palestine Papers var allerede fritt tilgjengelige. Palestinerne innrømmet i offentlighet det de også hadde innrømmet bak lukkede dører: at de avviste Olmerts plan, og at deres krav var av et slag som ingen israelsk statsminister ville kunne godta. Men Olmert, som hadde vervet seg for å unnskylde Mahmoud Abbas, hadde tydeligvis ikke blitt konsultert.    Etter at jeg publiserte en kraftig kritikk både mot timingen og innholdet i kronikken, ringte Olmert meg for å forsøke å forklare hvordan Mahmoud Abbas aldri hadde avvist hans initiativ. Jeg minnet Olmert om Mahmoud Abbas’ og Erekats offentlige uttalelser og Palestinian Papers, men forgjeves. I kontrast til Mahmoud Abbas’ svar insisterte Olmert på at han selv aldri hadde

342

LØGNINDUSTRIEN


hevdet at Mahmoud Abbas hadde avvist initiativet hans, noe som står i grell kontrast til at Mahmoud Abbas offentlig hadde innrømmet at han hadde gjort det.    Ved Saban Forum-konferansen i Washington i 2012 møtte jeg Olmert. Han inntok en kjølig holdning overfor meg, men vi ble enige om at vi skulle avtale en mer dyptgående samtale om saken. Som svar på et spørsmål fra Martin Indyk om Mahmoud Abbas’ oppfatning nevnte Olmert at han hadde hatt en diskusjon med «en journalist som sitter i salen» vedrørende Mahmoud Abbas’ svar, hvorpå han gjentok påstanden om at Mahmoud Abbas verken sa ja eller nei til planen hans.75    Jeg tenkte at dersom eksplisitte uttalelser fra Mahmoud Abbas ikke overbeviste Olmert, måtte jeg kanskje lete frem uttalelser av Olmert for å overbevise Olmert. 19. september 2010, et år før han skrev New York Times-artikkelen, deltok Olmert på en konferanse arrangert av Genève-initiativet. Det viser seg at Olmert da sa følgende: «Det må sies at det ikke foreligger en avtale, for en slik avtale ble ikke oppnådd, fordi den palestinske siden ikke var rede til å ta det skrittet som vi tok.»76 Dette er altså ikke en uenighet mellom meg og Olmert, men en uenighet mellom Olmert anno 2010 og Olmert anno 2011.    Olmerts fredsinitiativ var en viktig milepæl i Midtøsten-konfliktens historie. Et seriøst, modig og realistisk initiativ. Den palestinske siden avviste det. Den «var ikke rede» til å ta det skrittet. Men Olmert var tydeligvis blendet av sitt eget politiske håndverk. Selv da det palestinske svaret flere ganger ble gjentatt offentlig, og til tross for at Olmert selv hadde lagt skylden på palestinerne, gikk han inn i en tilstand av selvbedrag. Dette er et av de største problemene for den internasjonale venstresiden, og selv for den israelske venstresiden: Det er ikke viktig hva palestinerne faktisk sier. Det vil alltid være noen som enten vil avvise at de sa det eller vri og vende på åpenbare, entydige utsagn.    Dette var ikke første gang Olmert tråkket feil. I november 2007, da han var statsminister, meldte han til Knessets utenriks- og sikkerhetskomité at «Mahmoud Abbas og Salam Fayad er modne for å anerkjenne Israel som en jødisk stat».77 Det var en virkelig god nyhet. Men palestinerne var raske med

<http://www.brookings.edu/events/2012/11/30-saban-forum> <http://heskem.org.il/activity_detail.asp?id=2375&meid=19> 77 Erik Bandar, «Modne for annerkjennelse av den jødiske stat» [hebraisk], Maariv 12.11.2007. 75 76

FREDEN OG DENS FIENDER

343


å gå ut med en offentlig avvisning. Erekat la til: «Ingen stat i verden knytter sin nasjonale identitet til sin religiøse identitet.»78    Er det dekning for sistnevnte påstand? Med unntak av Libanon omfatter grunnlovene i alle arabiske land en eksplisitt artikkel som befester islam, som enten statens religion eller den viktigste kilden til lovgivning. I palestinernes grunnlovsutkast til den ennå ikke opprettede staten fastslår artikkel 4: «Islam er den offisielle religionen i Palestina», og «prinsippene i islamsk sharia skal være den viktigste kilden til lovgivning».79    Av uklare grunner, kanskje som et resultat av at rådgiverteamet som skulle bistå forhandlingstemaet kom til kort, glemte Olmert å påpeke at Arafat allerede i 1988, som følge av amerikansk press, offentlig uttalte støtte til «en jødisk stat».80 Og i 2004, da Arafat ble spurt om han forstod at Israel må fortsette å være en jødisk stat, svarte han: «Selvsagt.»81 Problemet er at Arafat ved det samme intervjuet, som i utallige andre tilfeller, unngikk å uttale seg tydelig om flyktningene. Han sa bare nok til at det vestlige publikum anså ham som moderat, uten å komme med bindende uttalelser.    Enda verre: Fatah-konferansen i 2009, ledet av Mahmoud Abbas, besluttet utvetydig å avvise ideen om anerkjennelse av Israel som en jødisk stat. Det var ikke bare tomme ord. Man må se resolusjonen i sin helhet for å forstå hvor problematisk temaet faktisk er for palestinerne: «Det må opprettholdes fullstendig motstand, som ikke må trekkes tilbake, mot å anerkjenne Israel som ‘en jødisk stat’ for å kunne ivareta flyktningenes rettigheter og rettighetene til vårt folk på den andre siden av den grønne linjen.»82    Israel trenger riktignok ikke palestinernes godkjenning for å kunne være en jødisk stat. Israel behøvde heller ingen slik godkjenning fra Egypt eller Jordan. Men den innbitte palestinske motstanden mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat bør være en påminnelse om intensjonene til selv den mest moderate palestinske leder.

<http://www.ajc.org/site/apps/nlnet/content3.aspx?c=7oJILSPwFfJSG&b=8480869&ct=124 77667&printmode=1> 79 <http://en.wikisource.org/wiki/Constitution_of_Palestine_%282003%29> 80 Om de ulike formene for anerkjennelse: <http://www.nrg.co.il/app/index. php?do=blog&encr_id=f2b4c1b55be76d1e6d7b777256ea 0370&id=4919> 81 Intervju i Haaretz 19.6.2004: <http://news.walla.co.il/?w=/9/558767> Og på engelsk: <http://www.haaretz.com/print-edition/features/a-jewish-state-definitely-1.125580> 82 <http://www.memri.org/report/en/print3570.htm> 78

344

LØGNINDUSTRIEN


Informasjonshullet Den israelske offentlige opinionen har en tendens til å forvirre utenforstående observatører, eksempelvis journalister og forskere. På den ene side har de høyreorienterte og ultraortodokse partiene relativt bred støtte. Ved 2009-valget hadde høyresiden spesielt bred støtte, men ved 2013-valget hadde oppslutningen falt til mindre enn 50 prosent. På den annen side viser mange meningsmålinger sterk støtte til en fredsavtale basert på to stater for to folk. En undersøkelse offentliggjort av Genève-initiativet viser for eksempel at 58 prosent av den israelske offentligheten støtter en fredsavtale basert på Genèveparameterne.83    Dette er tilsynelatende en selvmotsigelse: På den ene side støtter flertallet (eller nær et flertall) partier som tilhører høyrefløyen. På den annen side er det bred oppslutning om en fredsavtale med deler av det palestinske lederskapet. Det er verdt å minne om at offentlighetens støtte til en avtale har en tendens til å øke etter at den er blitt undertegnet. Brorparten av israelerne motsatte seg opprinnelig fredsavtalen med Egypt som var basert på en full tilbaketrekning fra Sinai og evakuering av bosetningene, men de skiftet mening etter at fredsavtalen var inngått.    Denne motsetningen er uansett en illusjon, og den baserer seg på informasjonsgapet mellom den israelske offentligheten og de i den vestlige verden som støtter israelerne. Israelere er naturlig nok svært velinformerte om lokal og regional politikk; gjennomsnitts-israeleren vet eksempelvis langt mer enn de fleste vestlige kommentatorer om de palestinske ledernes virkelige tanker og holdninger.    Her er noen eksempler:    Genève-initiativet anerkjenner det overordnede prinsippet om to nasjonalstater – en jødisk og en palestinsk – der løsningen av det palestinske flyktningproblemet hovedsakelig skjer gjennom rehabilitering og kompensasjon samt en mindre og begrenset retur til Israel, som må godkjennes.84 Selv om det ikke var snakk om en offisiell avtale, deltok høytstående representanter for begge parter i formuleringen av ordlyden. Sammen med Clintons og Olmerts parametere gir initiativet et grunnlag for en fremtidig fredsavtale.

83 84

<http://www.heskem.org.il/sources-view.asp?id=2890&meid=43> Se: <http://www.geneva-accord.org/mainmenu/english>

FREDEN OG DENS FIENDER

345


Her er problemet: Umiddelbart etter den festlige seremonien der initiativet ble undertegnet, var høytstående palestinske embetsmenn raske med å presisere at de på ingen måte oppga retten til retur, og at ingen palestiner, uansett situasjon, har lov til å oppgi den. De moderate blant motstanderne av initiativet forklarte at avtalen helt enkelt var en politisk manøver for å støtte den israelske venstresiden og skade daværende statsminister Ariel Sharon. Slik gjorde for eksempel Jibril Rajoub det klart at «presidenten [Arafat] sa seg aldri enig i [Genève-]dokumentet og godkjente det ikke». Nok en gang ble en lovende fredsavtale torpedert, ikke på grunn av grenser, men på grunn av den «ikke-forhandlingsbare retten» for 4 millioner palestinere å returnere til Israel.85    Israelsk støtte til en tilbaketrekning til 1967-linjen, med utveksling av landområder, er betinget av at palestinerne slutter å fremme slike destabiliserende og ødeleggende krav. Israelere forstår instinktivt at en ikke kan argumentere for «to stater for to folk» og samtidig tillate en storstilt retur av palestinere til den ikke-palestinske staten. Når israelere som i det store og hele støtter forhandlingene hører dette, føler de at palestinerne ikke er oppriktig interessert i fred.    Det er ikke bare Hamas som erklærer at jødene må utryddes. PAs mufti, Mohammad Hussein, erklærte ved en seremoni som markerte 47-årsdagen for opprettelsen av Fatah at «muslimers skjebne er å utrydde jødene». Verten, som også er Fatah-medlem, la til: «Vår krig med etterkommerne av aper og griser er en religions- og troskrig.» Dette ble kringkastet via PAs offisielle tvkanal.86    Et av Fatahs mest høytstående medlemmer, Abbas Zaki, gjorde det klart at det palestinske kravet om 1967-grensen kun har ett formål: ødeleggelsen av staten Israel. «Mens avtalen baserer seg på grensene fra 4. juni [1967], forstår presidenten [Mahmoud Abbas], vi forstår, og alle vet, at det er vanskelig å realisere den inspirerende ideen eller det store målet i ett slag. Dersom Israel trekker seg ut av Jerusalem, hvis Israel fjerner bosetningene og 650.000 bosettere, hvis Israel fjerner (sikkerhets)gjerdet – hva vil da være igjen av Israel? Israel vil opphøre å eksistere. Hvis jeg sier at jeg ønsker å ødelegge Israel, vil det være stort, stort, [men] det er vanskelig. Dette er ikke en [uttalt] policy.

For en undersøkelse av palestinske innvendinger til Genève: <http://www.memri.org.il/ cgi-webaxy/sal/sal.pl?lang=he&ID=107345_memri&act=show&dbid=articles&dataid=1365> 86 Se: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=157&doc_id=6098> 85

346

LØGNINDUSTRIEN


En kan ikke si det til verden. Du kan si det til deg selv.»87 Zaki sa dette, som det er forbudt å si åpent, at målet er Israels ødeleggelse, på al-Jazeera, den mest sette tv-kanalen i den arabiske verden. Hvorvidt det var snakk om dumhet eller en (dessverre berettiget) tanke om at den vestlige verden ikke ville lytte, må det være opp til leseren å vurdere.    Israelske politikere og offentlige personer er også skyldige i å komme med uttalelser mot fred og til støtte for en fortsettelse av okkupasjonen. Rabbinere i Israel har kommet med rasistiske uttalelser. Men det er en grunnleggende forskjell: Rabbinerne og politikerne som står bak slike uttalelser, er nesten uten unntak marginale personligheter, og deres rasistiske uttalelser blir nesten alltid møtt med voldsom fordømmelse i Israel. Zakis uttalelse, derimot, kringkastes via PAs offentlige tv-kanal uten kommentarer eller fordømmelse.    Palestinian Media Watch (PMW) dokumenterer regelmessig denne formen for offentlig støttet hat-propaganda. Resultatet er skremmende: Det er snakk om konsekvent og systematisk propaganda som omfatter hyllest av Hitler, fornektelse av Israels rett til å eksistere, forkynnelse av retten til retur til Israel, samt mye mer – og alt fremføres uten ett fordømmende ord fra PA eller palestinere for øvrig.88    Et overveldende flertall innen den vestlige offentligheten kjenner ikke til noe av dette. Det gjør israelerne. Akademikere og journalister som dekker regionen for den vestlige verden, foretrekker å overse denne informasjonen, og ignorerer entydig dokumentasjon ved å stemple organisasjonene som belyser dette som «høyrevridde» og dermed tydeligvis også løgnaktige. Denne situasjonen skaper et informasjonshull og en fordreid oppfatning av konflikten. Uten denne kontinuerlige propagandavirksomheten, uten den obligatoriske svartmalingen av enhver fredsavtale-idé, ville den israelske støtten til et lovende forslag som Genève-initiativet trolig økt til bortimot 80 prosent.    I motsetning til hva mange velmenende vestlige kanskje tror, vil ikke det å overse slike uttalelser og handlinger fremme fred. Tvert imot: Ved å ignorere problemet og fortsette å finansiere PA uten å tvinge dem til å moderere sine offisielle programmer og offentlige holdninger, garanterer Vesten at veien til fred forblir lang. Fred er ikke bare en avtale mellom politikere. For at den skal kunne være varig, trenger freden en stemning av støtte i offentligheten, ikke

Al-Jazeera 23.9.2011: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=1003&fld_id=1003&doc_id=5758> For nettstedet: <http://www.palwatch.org> For en omfattende undersøkelse (i bokform): <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=950> 87 88

FREDEN OG DENS FIENDER

347


bare for avtalen, men også for selve tanken om å avslutte konflikten. Israel kritiseres med rette for bosettingsprosjektet, for bosetningene, i hvert fall noen av dem, er et hinder for fred. Dét er også PAs Israel-fiendtlige propaganda. Illusjoner som et hinder for fred Et av problemene med dem som krever fred i Israel og i verden, inkludert seriøse og kunnskapsrike mennesker som oppriktig ønsker det beste for Israel, er at noe skjer med dem når temaet er fred. Fred blir til en religion, ja til og med en besettelse. Deres sterke tro gjør dem blinde for den komplekse virkeligheten. Fred er definitivt viktig; parameterne vi har nevnt, som Genèveinitiativet og Clintons og Olmerts planer, er allerede blitt formulert. For Israel er imidlertid disse planene problematiske, fordi de forutsetter en israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden, som ikke vil føre til fred, men til en gjentakelse av resultatet etter tilbaketrekningen fra Gaza, med Hamas’ overtakelse og en akselerering av den allerede giftige propagandaen.    Problemet er ikke bare propagandaen. Israels frykt for at Hamas eller Islamsk Jihad skal ta makten på Vestbredden er en legitim bekymring. Det har skjedd før – i Sinai, på Gazastripen, i Libanon og i Irak. Israelerne vet at Abbas tviholder på makten og at Hamas konstant prøver å undergrave ham. De vet at ingen fredsavtale vil endre grunnleggende på maktbalansen. Israelerne er ikke imot en palestinsk stat, men de er imot en terrorstat.    Løftene om internasjonale fredsbevarende styrker vil enhver israeler, uansett politisk ståsted, betrakte som absurd. Internasjonale styrker har aldri stanset en krig når en av partene har ønsket å starte en væpnet konfrontasjon – ikke i 1967, ikke i Sør-Libanon og ikke noe annet sted. Selv den egyptiske hæren kunne ikke stanse fremveksten av radikale islamistiske krefter på Sinaihalvøya. Tanken om at Mahmoud Abbas og frivillige fra Fiji-øyene vil lykkes der andre har mislyktes, fremstår som en dårlig vits for alle som har kunnskap om den aktuelle situasjonen. Israeleres frykt for at en fredsavtale raskt vil lede til en repetisjon av uttrekningen fra Gaza – men med mer skade og langt flere ofre – er velbegrunnet og basert på realistiske premisser.    Sjenerøse tilbud har vært lagt på bordet lenge før Netanyahu kom til makten. Palestinerne avviste dem. Dette betyr ikke at man skal gi opp. Omstendighetene har endret seg, og faren for innblanding fra jihadistiske krefter krever nytenkning. Det er for øvrig ikke bare israelerne som står overfor denne faren, men også palestinerne selv. Fred vil måtte kreve vanskelige innrømmelser fra begge sider. Til tross for all den velbegrunnede frykten må Israel gjøre alt i sin

348

LØGNINDUSTRIEN


makt for å unngå mareritt-resultater som «én stat» eller en «bi-nasjonal stat».    Men ønsket om fred må ikke føre til at en legger all sunn fornuft til side. Vi må forhindre «retten» til retur og forstå at så lenge dette kravet opprettholdes, er freden umulig. Hamas og jihadistiske krefter må ikke ignoreres, og de som undervurderer behovet for sikkerhet, må avvises. Fred forutsetter at en lytter til alle stemmene i det palestinske ordskiftet, ikke bare de positive, men også de negative – og at vi gjør vårt beste for å styrke de førstnevnte, på bekostning av sistnevnte. Å overse dem bringer ikke freden nærmere. Tvert imot. Bidraget fra Vesten forverrer konflikten Det finnes ingen nasjonal konflikt som skaper så stort internasjonalt engasjement og så mye innblanding som konflikten mellom Israel og palestinerne. Dette innbefatter blant annet enorme pengeoverføringer til grupper som tilsynelatende støtter konfliktløsning og som kjemper for visse rettigheter. Men det er et problem at altfor mye av disse pengene går til organer som kjemper for det motsatte. Her er noen eksempler:    Den nederlandske regjeringen finansierer nettstedet Electronic Intifada,89 der Ali Abunimah er en av lederne. Abunimah anser Mahmoud Abbas og PA for å være «medløpere» for israelerne.90 Abunimah er også en innbitt motstander av fredsprosessen, og han støtter tanken om «enstatsløsningen»,91 som – både i europeernes øyne og i Israel – blir betraktet som slutten for den jødiske staten.   Sverige, Nederland og Canada støtter al-Haq.92 Dette er en palestinsk organisasjon med base i Ramallah som tilsynelatende er en nøytral menneskerettighetsorganisasjon. Så hva er problemet? Organisasjonen støtter både BDS (boycott, divestment, sanctions; boikott, avvikling av utenlandske investeringer, sanksjoner) og retten til retur.93 Kan noen forklare hvordan finansieringen av en slik organisasjon fremmer en ekte fred?

<http://www.icco.nl/nl/actueel/nieuwsoverzicht/2328/vragen-en-antwoorden-over- partnerorganisatie-electronic-intifada> 90 <http://electronicintifada.net/v2/article10215.shtml> 91 <http://electronicintifada.net/bytopic/store/548.shtml> 92 <http://www.alhaq.org/etemplate.php?id=53> 93 <http://www.alhaq.org/etemplate.php?id=140>; <http://www.bdsmovement.net/tag/alhaq> 89

FREDEN OG DENS FIENDER

349


Den palestinske stiftelsen NDC, som ligger i Ramallah, overfører millioner av dollar til israelske og palestinske organisasjoner.94 Stiftelsen støttes av Verdensbanken samt Frankrike og andre europeiske land.95 Formelt sett støtter stiftelsen selvsagt menneskerettigheter, men en undersøkelse av organisasjonene som står bak den, viser at brorparten av dem enten støtter retur eller er involvert i BDS.    Blant de titalls organisasjonene som støttes av EU, er den israelske Committe Against House Demolitions, eller ICAHD, ledet av Jeff Halper. Halper er kjent for sine foredragsturneer rundt om i verden, der han ikke bare angriper Israel, men også global kapitalisme. Personlig så han det saudiarabiske fredsinitiativet som lite annet enn en manøver «mer for å dempe raseriet til de arabiske massene enn som uttrykk for en reell politisk holdning».96 Ifølge ham praktisk talt tigger vestlige ledere Israel om at de må bli en regional makt, slik at de kan fortsette å undertrykke de arabiske massene. ICAHD støtter også offentlig både BDS og retten til retur.97 Til tross for alt dette fikk denne åpent radikale organisasjonen 169.661 euro i støtte fra EU mellom februar 2010 og juni 2012.98   Slik kunne man fortsette i det uendelige med å nevne dem som står på den stadig voksende listen over organisasjoner som finansieres av EU og europeiske land.99 Stadig nye organisasjoner henvender seg til Vesten og skryter av hvordan de støtter menneskerettigheter – deretter går de videre til å støtte retur eller BDS eller å motsette seg fredsavtaler som omfatter en anerkjennelse av Israel. Vi snakker om et enormt og tettvevd nettverk av organisasjoner som ikke nødvendigvis er knyttet til hverandre, men som alle har en felles kampsak: en prinsipiell og grunnleggende ideologisk motstand mot tanken om «to stater for to folk».   En av de aller største organisasjonene er BDS-bevegelsen selv, som er involvert i mange av de andre organisasjonene. EU eller vestlige land finansierer ikke BDS direkte, men de finansierer mange organisasjoner som samarbeider med den. Enda verre er det at formålet med BDS ikke er å avslutte okkupa-

<http://www.ndc.ps/main.php?id=109> <http://www.ndc.ps/main.php?id=9> 96 <http://www.counterpunch.org/halper05032007.html> 97 <http://www.icahd.org/?page_id=297> 98 <http://ec.europa.eu/delegations/israel/projects/list_of_projects/227846_en.htm> 99 <http://www.ngo-monitor.org/data/images/File/European_Funding_to_NGOs_ June10_2010.doc> 94 95

350

LØGNINDUSTRIEN


sjonen, men å ødelegge Israel. BDS-talspersonene vet hvordan de på avslepent engelsk skal snakke om menneskerettigheter, demokrati og likeverd og en avslutning av okkupasjonen. Men de motsetter seg faktisk tanken om to stater for to folk, og fordømmer åpent «medløpere» som prøver å oppnå en fredsavtale basert på disse prinsippene. BDS tenker og handler med samme språkbruk som det Hamas benytter.100 Omar Barghouti, en av bevegelsens ledere, sier åpent at «avslutning av okkupasjonen vil ikke være slutten på vår kamp».   Det er umulig å forutsi tidspunktet for en fredsavtale mellom Israel og palestinske myndigheter. Det som imidlertid er sikkert, er at ikke bare Hamas og Hizbollah, men også hundrevis av radikale organisasjoner med en overflod av vestlige penger vil motsette seg avtalen og arbeide for å hindre iverksettelsen av en avtale signert av «medløperen» og «forræderen» Mahmoud Abbas. De vil gjøre alt i sin makt for å hindre en slik avtale.   Det har faktisk allerede skjedd. Det beste forsøket på å skissere rammeverket for en fredsavtale ble gjort av USAs utenriksminister John Kerry, med støtte fra EU og europeiske land. Abunimah, en av BDS-lederne, ledet en kampanje mot tostatsløsningen.101 Synspunktene til BDS-medlemmer bør ikke overses. Deres påvirkning er betydelig, særlig i det mektige og internasjonale samfunnet av NGO-er og nasjonale byråkrater. Det er et enormt nettverk, med imponerende logistisk kapasitet, og det er selve lokomotivet i løgnindustrien, som gjør freden stadig vanskeligere å oppnå. Et nytt Midtøsten I april 2014 ble nok en runde med forhandlinger avsluttet, under ledelse av USAs utenriksminister, John Kerry. Samtalene nådde en krise i kjølvannet av palestinske uttalelser om at palestinerne ville trekke seg, som ble etterfulgt av at Israel nektet å fortsette å løslate fanger. En annen uheldig kunngjøring, som muligens var en bevisst provokasjon fra den israelske bolig- og planleggingsministeren (fra det høyreorientertepartiet Bayit Yehudi), annonserte et byggeprosjekt i nabolaget Gilo i Jerusalem; dette utløste harme i Washington.    I de første ukene etter at samtalene hadde brutt sammen ble den anklagende fingeren naturlig nok rettet mot Israel. Men så begynte hemmelighete-

<http://www.youtube.com/watch?v=tnpilMYsR0I> <http://electronicintifada.net/blogs/ali-abunimah/yes-john-kerry-there-can-be-singledemocratic- state-palestine>

100 101

FREDEN OG DENS FIENDER

351


ne å sive ut. Allerede mens forhandlingene pågikk, publiserte jeg informasjon om at Netanyahu hadde til hensikt å svare positivt på Kerrys prinsippskisse, mens den palestinske responsen ville være negativ.102 Noen måneder gikk, forhandlingene hadde mislyktes, og dermed publiserte Ha’aretz – som ikke akkurat er noen tilhenger av «Bibi» – i all stillhet en nyhetsartikkel som nevnte at Netanyahu hadde sagt seg villig til å trekke Israel ut fra over 90 prosent av Vestbredden.103    Et par uker senere publiserte det liberale magasinet New Republic en utførlig rekonstruksjon av samtalene.104 I sterk kontrast til inntrykket som ble skapt de første ukene, ga artikkelen den amerikanske utenriksministeren mye av skylden for at samtalene hadde feilet. I tillegg viste det seg at Netanyahu faktisk hadde moderert sitt syn, men at Mahmoud Abbas hadde videreført den palestinske tradisjonen med fullstendig avvisning. Ifølge rekonstruksjonen hadde det siste møtet blitt avholdt i Det hvite hus 17. mars 2015. Obama prøvde å presse Abbas, med lovnader om en deling av Jerusalem, men Abbas stod på sitt. Ytterligere noen måneder senere, i mars 2015, avdekket Nachoum Barnea, en ledende journalist i den israelske avisen Yedioth Ahronoth, et dokument som avslørte at Netanyahu aksepterte prinsippet om 1967-linjene i hemmelige forhandlinger mellom Abbas’ og Netanyahus representanter.105 *** Når disse ordene skrives, foregår det historiske endringer i Midtøsten. ISIS kontrollerer store områder i Syria og Irak. Jihadistiske krefter, noen av dem

Se: <http://www.nrg.co.il/online/1/ART2/541/277.html> Se: «The Secret Fruits of the Peace Talks, a Future Point of Departure», Haaretz 5.7.2014: <http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/israel-peace-conference/.premium-1.603028> 104 Se: Ben Birnbaum og Amir Tibon, «The Explosive, Inside Story of How John Kerry Built an Israel-Palestine Peace Plan», New Republic 20.7.2014: <http://www.newrepublic.com/article/118751/how-israel-palestine-peace-deal-died> 105 «Netanyahu’s mistake was trusting Abbas», YNET 03.06.15, <http://www.ynetnews.com/ articles/0,7340,L-4634202,00.html> 102 103

352

LØGNINDUSTRIEN


knyttet til ISIS, konsoliderer seg i Sinai (Egypt), Nigeria og Libya og slutter seg til sine våpenbrødre i Somalia, Jemen, Afghanistan og Pakistan.    Israel har begått feil, og den aller største er bosetningsprosjektet. Palestinerne har insistert på å avvise alle forslag. Radikal islam styrker seg i utbredelse og kraft. Nye realiteter etableres, og nye historiske kapitler skrives. Alle deltagerne i den offentlige debatten kan med fordel ta et steg tilbake og revurdere situasjonen. Vi burde ikke gi opp håpet om en endelig fredsløsning, men i lys av denne nye virkeligheten er det nødvendig at vi revurderer hvordan den kan oppnås.

FREDEN OG DENS FIENDER

353


354


Kapittel 18

Intellektuell autisme Mange intellektuelle og akademikere som er ledende innen sine felt, har offentliggjort og fortsetter å offentliggjøre løgner med den fellesnevner at de ser bort fra grunnleggende fakta, i den hensikt å fremstille Israel som en av de verste skamplettene i menneskehetens historie. Det følgende er en delvis oversikt. Sir Isaiah Berlin definerte en ideolog som en person som er villig til å undertrykke alt han mistenker for å være sant. Ifølge ham var det denne undertrykkelsen av sannheten som førte til de største grusomhetene i det forrige århundret. En intellektuell skal være en person som forholder seg til fakta, også når virkeligheten ikke samsvarer med hans verdensbilde. Men i vår tid er det mange intellektuelle som ikke vil la solide fakta komme i veien for deres verdensforståelse. De ønsker å skape en ny virkelighet, å fabrikkere fakta, å skrive utallige artikler som inneholder kjente løgner, og bare snakke med og sitere sine likesinnede – et fenomen som professor Elhanan Yakira har omtalt som «intellektuell autisme».1    La oss gå tilbake til artikkelen som innleder boken: I 2002 publiserte den israelske historikeren Ilan Pappe, den gang foreleser ved universitetet i Haifa, en artikkel i den egyptiske avisen al-Ahram.2 I artikkelen presenterte han fire hovedpåstander: 1) «[Forflytning] har fremkommet som en foreslått politikk i dokumenter presentert av høytstående Arbeiderparti-ministere til deres regjering.» 2) «[Forflytning] støttes åpent av universitetsprofessorer og mediekom-

1 2

Elhanan Yakira, Post-Zionism, Post Holocaust, Cambridge 2010. <http://weekly.ahram.org.eg/2002/586/sc1.htm>

INTELLEKTUELL AUTISME

355


mentatorer.» 3) «Forflytning er nå det anbefalte offisielle og moralsk anbefalte alternativet til Israels mest prestisjetunge akademiske senter [IDC- Herzliya].» 4) «Svært få i Israel tør nå fordømme forflytning.»    For min del var artikkelen til Pappe en milepæl. Jeg trodde først at det var snakk om en feil. Jeg kunne ikke tro at en israelsk akademiker kunne skrive noe slikt. Det var ikke et eneste sant ord i artikkelen. Ingen fra Arbeiderpartiet hadde foreslått befolkningsforflytning. Hadde en slik idé blitt fremmet, ville det ha ført til nyhetsoverskrifter over hele verden. Støtte til befolkningsforflytning ble ikke ytret fra noen sentral nyhetsorganisasjon, verken fra akademikere eller journalister.    Denne verdenen var ikke ukjent for meg. På den tiden var jeg kronikkredaktør i avisen Maariv. I likhet med andre redaktører i Israels største aviser ville jeg ikke ha publisert artikler som støttet befolkningsforflytning hvis jeg hadde mottatt noen slike. Akademiske institusjoner i Israel vedtar ikke politiske standpunkt, på samme måte som Columbia-universitetet i New York ikke har noen offisiell holdning til Tibet-spørsmålet. Påstander som dem Pappe fikk offentliggjort kunne bare fremsettes av noen som ikke hadde en anelse om hvordan israelsk akademia fungerer.    Det hersket fullstendig konsensus blant eliten i akademia og media om motstanden mot befolkningsforflytning. Støtten til noe slikt har aldri vært mer enn marginal i israelsk offentlighet. Man kan kanskje finne en ytterliggående professor, én av flere tusen, som støtter befolkningsforflytning, men en slik professor ville aldri ha fått en plattform for å argumentere via en betydelig mediekanal i Israel. Muligens ville han kunnet lufte sine synspunkter via en marginal blogg eller nettside.    Jeg ringte Pappe. Jeg antok at han ville si at det var snakk om en feil, og at han ikke hadde skrevet artikkelen. Jeg spurte om han kunne gi meg ett navn – på en journalist eller akademiker – som tidligere hadde publisert en artikkel til støtte for befolkningsforflytning. Pappe var ikke i stand til å forklare noe av det han hadde skrevet. Det var pinlig. *** Pappe er bare ett eksempel. Når det gjelder Midtøsten, gir den akademiske verden utallige beviser på Isaiah Berlins observasjon. En stor flokk av professorer, forelesere, kommentatorer og journalister sprer løgner om konflikten – løgner som det stort sett er pinlig enkelt å tilbakevise.

356

LØGNINDUSTRIEN


Alle løgnene har én fellesnevner: De er forsøk på å fremstille Israel som et monster, en fare for verdensfreden, en rasistisk enhet som begår forbrytelser uten stans. Og løgnernes innsats bærer dessverre frukter. Internasjonale meningsmålinger viser konsekvent at dersom en løgn gjentas ofte nok – uansett hvor absurd den er – vil stadig flere mennesker etter hvert akseptere den som en sannhet. *** Professor Juan Cole, tidligere president for Middle East Studies Association (MESA), skrev en artikkel som argumenterte for at «Gaza er det verste resultatet av vestlig kolonialisme over hele verden, bortsett fra Belgisk Kongo».3 En trenger en godt utviklet fantasi – og en ikke ubetydelig dose av dårskap – for å fremme en så absurd påstand. Det er lett å lage en tabell som sammenligner kolonialismens forbrytelser og dens ofre, både i relativ og reell forstand. Det inkluderer Tysklands forbrytelser i Sørvest-Afrika (Herero-folkemordet i årene 1904–1917), fransk kolonialisme i Nord-Afrika generelt, og spesielt i Algerie (med hundretusener av drepte), de britiske henrettelsene i Kenya i 1950-årene og det britiske styret i India.    Listen er lang. Hundretusener ble drept. Millioner døde av sult. Både i absolutte og relative tall er Israels «bidrag» til denne listen over grusomheter minimal. Det har skjedd utallige og omfattende massakrer i kolonialismens navn, noen av dem så store at de må omtales som folkemord. Har noe lignende noen gang skjedd på Gazastripen?    Cole nevner selvsagt ikke det faktum at Hamas er en terrororganisasjon som erklærer, både i sitt charter og gjennom sine talsmenn, at dens mål er å utrydde jødene; deres offisielle medier oppfordrer dessuten til utryddelse av kristne. Innbyggerne i Gaza, med sin enorme økning i levestandard, utdanning og forventet levealder under israelsk styre, er det absolutt motsatte av det som skjedde i Belgisk Kongo. En må ha et særdeles sykt hode for å ville sammenligne forholdene palestinerne lever under på Gazastripen med folkemordet på ti millioner kongolesere under regimet til kong Leopold av Belgia.    Sammenlignet med alle årene med israelsk styre over Gazastripen er det langt mer lidelse og flere ofre ved enhver liten konflikt i den arabiske og muslimske verden. I en faktabasert tabell over kolonialismens skader og ofre ville ikke israelsk styre over palestinerne på Gazastripen en gang havnet på listen.

3

<http://www.juancole.com/2007/09/right-zionists-try-to-silence-walt-at.html>

INTELLEKTUELL AUTISME

357


For det første fordi det ikke er snakk om kolonialisme. For det andre: Selv om vi skulle anta at det var snakk om kolonialisme, ville dens plass på listen over forbrytelser være i bunnsjiktet, svært nært nullpunktet.    Dette er ikke en meningsytring. Det er et faktum. Det finnes ulike anslag over dødstall som følge av kolonialismen. Et forsiktig anslag er på femti millioner døde.4 Fransk kolonialisme i Algerie førte til 500.000–1.000.000 drepte. Britisk kolonialisme i Afrika førte til hundretusener av døde,5 og i India er det snakk om millioner. Cole burde kjenne til disse tallene, men han foretrekker politisk hensiktsmessige løgner.    Etter terrorangrepet i Boston i april 2013 publiserte Cole en artikkel hvor han hevder at muslimer ikke er voldelige. Problemet ligger ikke i påstanden i seg selv. Problemet er at Cole, for å bevise sin påstand, skrev at «jeg kan ikke se at muslimer drepte mer enn 2 millioner mennesker i politisk vold i løpet av hele 1900-tallet.»6 Dette er en merkelig påstand. Vi har allerede presentert tallene. Cole nevner bare Irak-Iran-krigen. Men hvis en legger til den tyrkiske massenedslaktingen av armenere, som fortjener definisjonen folkemord, massedrapene på kurdere og grekere, de utallige interne krigene innen den arabiske og muslimske verden, massemordene i Afghanistan, Pakistan, Indonesia, Jemen, Libanon og Algerie samt i Irak under Saddam Husseins styre, blir tallene langt høyere. Alle disse krigene foregikk innenfor den tidsperioden Cole studerer. Han burde visst bedre.    I en annen artikkel hevdet Cole at Ron Dermer – på den tiden Netanyahus kandidat til stillingen som ambassadør til USA – sa at 9/11 og Bostonangrepet var «positive ting». Talen han refererte til, er tilgjengelig i sin helhet på Youtube.7 Det er ikke avklart om Cole faktisk har hørt talen. Dersom han ikke gjorde det, er det svært alvorlig. Og hvis han hørte den, er det enda mer alvorlig, for Dermer sa at Boston-bombingen «er en tragedie». Han la til at amerikanerne forstår Israel på grunn av denne hendelsen.    Det er faktisk korrekt, siden den globale jihad-bevegelsen ikke eksisterer på grunn av «okkupasjonen» eller Israel. Det er en tragedie at den islamske terroren fører til massakrer på mennesker i Pakistan, Nigeria, Syria, Irak, London, Boston og andre steder, men disse eksemplene viser også at terror <http://www.hawaii.edu/powerkills/COMM.7.1.03.HTM> <http://www.theguardian.com/commentisfree/2012/apr/23/british-empire-crimes-ignoreatrocities> 6 <http://www.juancole.com/2013/04/terrorism-other-religions.html> 7 <http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=8IhHVP6eu48#at=111> 4 5

358

LØGNINDUSTRIEN


eksisterer uavhengig av Israel eller argumenter om okkupasjonen. Cole burde ha forstått alt dette. Han burde også ha forstått hvor viktig der er å etterprøve sine kilder. Dette er et grunnleggende prinsipp innen akademisk forskning. Men igjen seiret politikken over sannheten. *** Professor Joseph Massad fra Columbia-universitetet i New York publiserte en artikkel der han påstår at «kjernesaken på den … israelske agendaen uttrykkes best i talene … gitt av statsminister Netanyahu i FN … Netanyahu konkluderer med en oppfordring til å utvise de 1,6 millionene palestinerne som er israelske statsborgere».8 Netanyahu holdt riktignok den talen til FN som Massad refererer til. Men dét er det eneste korrekte i artikkelen. Denne bokens lesere oppfordres til å høre talen i sin helhet og undersøke hvert eneste ord som sies.9 Selv ikke det grundigste søk vil avdekke spor av det Massad påstår. Ingenting i den retning, verken i denne talen eller i noen annen tale Netanyahu har holdt. Talen inneholdt derimot noe som innebar det diametralt motsatte av hva Massad hevdet. Netanyahu sa blant annet at «den jødiske staten Israel vil alltid beskytte rettighetene til alle sine minoriteter, inkludert de mer enn én million araberne som er israelske statsborgere.» Hvordan beskyttelse av de israelske arabernes rettigheter kan forstås som en oppfordring til befolkningsforflytning, kan bare Massad svare på.    I den samme artikkelen hevdet Massad at «Tel Aviv er den eneste vestlige byen som ikke har noen arabiske eller muslimske innbyggere». Vel, byen Tel Aviv omfatter også Jaffa. Byens offisielle navn er faktisk Tel-Aviv-Yafo. Og i Jaffa bor tusenvis av arabere side om side med jøder. Slik har det alltid vært. Selv i Tel Aviv-delen av byen bor det tusenvis av arabere, inkludert advokater, leger, universitetsstudenter, dommere og ingeniører. Dette er offentlig informasjon som er lett tilgjengelig. Hvordan kan dette ha unngått Massads oppmerksomhet?    I en annen artikkel, i al-Jazeera, hevdet Massad at det fantes to typer jøder under holocaust: sionister og ikke-sionister.10 Sionistene var i praksis antisemitter, ettersom også antisemittene ønsket å tømme Europa for jøder. Massad

<http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2011/10/2011102583358314280.html> <http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/full-transcript-of-netanyahu-speechat-un-general-assembly-1.386464> 10 Se: <http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2013/05/201351275829430527.html> 8 9

INTELLEKTUELL AUTISME

359


blander årsak og virkning. Antisemittiske hendelser som Dreyfus-saken og russiske pogromer la grunnlaget for opprettelsen av den sionistiske bevegelse, ikke motsatt. Zionismen skapte ikke antisemittismen. Tvert imot var det antisemittismen som gjorde zionismen nødvendig. Det var kanskje ikke den eneste årsaken, men det var en av de absolutt viktigste.    Massad fortsetter å forklare at antisionistiske jøder ble utryddet fordi de motsatte seg zionismen, som i virkeligheten var en form for antisemittisme. Noen burde fortelle nazistene dette. Enhver med selv et minimum av kunnskap om holocaust vet at nazistene jaktet på jøder som sådan, og at det ikke spilte noen som helst rolle for dem om ofrene var sionister eller ei. Men pytt: Hvem bryr seg om fakta?    Massad hevder videre at det finnes 40 minnesmerker over holocaust i USA fordi «Hollywood-filmer om holocaust begynte å fremvise jødiske ofre for nazismen som hvite (og med et kristent utseende), middelklasse, utdannede og talentfulle mennesker, ikke ulikt samtidens europeere og amerikanske kristne som skulle og ville identifisere seg med dem.» Dette er en ubrukelig analyse, men Massad hadde enda verre påstander å by på: Ifølge ham «fortsetter europeerne og amerikanerne etter andre verdenskrig å støtte zionismens antisemittiske ideologi». Støtten til Hitler og holocaust fra den fremtredende arabiske lederen Haj Amin al-Husseini har nok Massad aldri hørt om. Men sionistene var tydeligvis antisemittiske.    Massad er ingen novise innen akademia. Han er en høytstående professor ved et av de mest prestisjetunge universitetene i USA. Enhver løgn han ytrer, og som han fører videre til sine studenter som vitenskapelige sannheter, er beskyttet av «akademisk frihet» og spres vidt omkring. Denne friheten skal roses og bejubles, men uttalelsene hans burde kanskje ledsages av en advarsel om sin ynkelige sannhetsgehalt. *** Professor Lev Grinberg, som allerede er nevnt ovenfor, publiserte i 2004 en artikkel i en belgisk avis der han hevdet at Israel bedriver et «symbolsk folkemord». I artikkelen hevdet Grinberg at «fordi verden ikke vil tillate en total utryddelse, gjennomfører Israel en delvis utryddelse».11 Forfatteren er jødisk

11 Den opprinnelige artikkelen ble publisert på fransk i den belgiske avisen La Libre Belgique 29.3.2004: <http://www.lalibre.be/index.php?view=article&art_id=160137> For en engelsk oversettelse, se her: <http://www.ginsburgh.net/textes/Symbolic_Genocide_

360

LØGNINDUSTRIEN


israeler og professor ved Ben Gurion-universitetet. Ordene, som er forfattet av en person som beskriver seg som sønn av holocaust-flyktninger, bærer på en særskilt autentisitet. Det er vanskelig å anklage ham for antisemittisme. Han sier at han skriver «for å redde Israel fra seg selv». Premisset for artikkelen er at Israel er farlig, både for seg selv og for regionen. Folkemordet er tilsynelatende en del av Israels «natur», og landet behersker seg bare av frykt for verdensopinionen. Denne antakelsen er blitt utbredt, særlig i akademia og i media. *** Et eksempel på at løgnen om folkemord spres, er en essaysamling av en gruppe professorer og eksperter,12 blant disse personligheter som William Cook, Richard Falk, Tanya Reinhart, Jeff Halper, Adi Ophir og Ilan Pappe. Samlingen av absurde påstander som dukker opp der, slår alle rekorder. Blant annet anslår den antallet palestinske flyktninger til utrolige syv millioner.13    For å klargjøre: Ifølge en detaljert studie av professor Efraim Karsh er det opprinnelige antallet palestinske flyktninger 583.000–609.000. FN har regnet seg frem til at antallet er 711.000. La oss anta at FNs tall er det riktige. Årene går, og i henhold til UNRWA selv er antall flyktninger som ivaretas av organisasjonen per 2013 på 5,1 millioner. De ovennevnte forfatterne stanser imidlertid ikke ved sitt allerede astronomiske tall. De baserer seg på organisasjonen BADIL, som selvsagt støttes generøst av EU og europeiske land, og gjentar påstanden om at det totale antallet flyktninger per i dag er syv millioner.    For å forstå betydningen av disse tallene, må man huske at 12 millioner etniske tyskere ble gjort til flyktninger. I henhold til logikken til organisasjonen BADIL og professorene som gjengir deres tall, skulle disse per i dag ha utgjort rundt 120 millioner tyske flyktninger, mens den tyske befolkningen i sin helhet er på 81 millioner. Den omtalte essaysamlingen inneholder også en fiksjon som mange av bidragsyterne oppfatter som troverdig, om at to millioner palestinere er blitt drept i et folkemord (!). Dette er fullstendig grunnløs påstand. Men når det gjelder jøder, kan enhver løgn publiseres; det er bare å

Grinberg.html> 12 William A. Cook (red.), The Plight of the Palestinians: A Long History of Destruction, New York, Palgrave Macmillan 2010. 13 <http://www.badil.org/en/press-releases/142-2012/3559-press-eng-29>

INTELLEKTUELL AUTISME

361


trekke et tilfeldig tall opp av hatten, så vil mange akseptere det som troverdig.    Løgnindustrien har dermed prestert å utkonkurrere seg selv. Den startet med 711.000, det fortsatte med et folkemord på to millioner palestinere, til tross for at flyktningene alene klarte å reprodusere seg til det punktet der de etter sigende er i dag: syv millioner. Det er utrolig – bokstavelig talt. Selv i det gamle Sovjetunionen ville de ha betraktet et slikt anslag som lite overbevisende. *** Professor Hamid Dabashi, også han fra Columbia-universitetet i New York, fortsetter denne samme linjen, selv om han ikke var medforfatter i den ovennevnte boken. I 2012 publiserte han en artikkel der han hevder at «helt fra sine første dager var Israel bare interessert i å lemleste og drepe flere palestinere».14 Påstanden om at «all kritikk mot Israel blir møtt med påstander om antisemittisme» fremsettes ofte av Israel-svertere som ønsker å gjøre seg immune mot rimelig kritikk, i et klassisk tilfelle av projisering. Selv om det er åpenbart at all kritikk mot Israel ikke er antisemittisme, etterlater ikke Dabashis ord om de angivelig blodtørste sionistene – eller israelerne eller jødene – særlig mye rom for tvil i dette tilfellet. *** Professor John Mearsheimer har gjentatte ganger hevdet at «det som skjedde mot det palestinske folket etter 1948, er en av de største forbrytelsene i moderne historie. Selvsagt bærer Israel brorparten av skylden for denne tragedien.»15 Jeg tok kontakt med Mearsheimer og spurte ham: I henhold til hvilket mål hevder du at dette var «en av de verste forbrytelsene i moderne historie»? Er ikke hendelser i Rwanda, Darfur, Algerie, Irak, Tsjetsjenia, Bangladesh og andre steder verre? Jeg fikk ikke noe svar. *** Professor Dennis Sullivan fra North Eastern-universitetet i Boston sluttet seg til en forholdsvis stor gruppe av professorer som har visket ut forskjellen mellom politisk og akademisk oppildning. Etter en rekke nedsettende uttalelser

<http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/11/20121128105331462162.html> Dette ble skrevet på baksiden av Rashid Khalidis bok Brokers of Deceit. Mearsheimer har uttrykt den samme tanken ved andre anledninger. 14 15

362

LØGNINDUSTRIEN


om Israel skrøt han åpent av at studentene hans er blitt antiisraelske takket være hans pseudoakademiske politiske forkynnelse.16 Blant annet fortalte han studentene sine at «de to blå stripene på det israelske flagget [representerer] de to elvene Nilen og Eufrat og uttrykker Israels ekspansjonistiske ambisjoner».17 Som en professor som er i stand til å gjøre et minimum av undersøkelser, burde Sullivan ha visst at de to blå stripene representerer de blå stripene på en tallit, det jødiske bønnesjalet. De har ingen ting å gjøre med Nilen og Eufrat, og heller ikke med Herzls visjon om den fremtidige jødiske staten.18   Yasir Arafat fremsatte tidligere en tilsvarende påstand. Den ble gitt en tvilsom bekreftelse av en britisk akademiker, som dr. Daniel Pipes har tilbakevist.19 Iblant gjentar PAs fjernsynskanal denne løgnen.20 Den formidles også av antisemittiske og islamistiske elementer. Lederen for den islamistiske bevegelsen i Israel, Raed Salah, skrev for eksempel følgende i et dikt: «Dere jøder er kriminelle som bomber moskeer, slakter gravide kvinner og spedbarn. Ransmenn og alle tiders bakterier, Skaperen dømte dere til å bli tapende aper, seieren tilhører muslimene, fra Nilen til Eufrat.»21 Dette er med andre ord ikke bare et israelsk begjær etter ekspansjon, det er snakk om islamistisk antisemittisk propaganda, som nå er blitt til en «respektabel» påstand fremført av en fremstående universitetsprofessor. *** Professor Ola Tunander ved PRIO (Institutt for Fredsforskning i Oslo) publiserte en artikkel i et akademisk tidsskrift, Nytt Norsk Tidsskrift, der han hevdet at Israel stod bak massakren som ble begått av Anders Behring Breivik i Norge.22 En kan avvise påstanden som galskap, men galskap med et akade<http://www.youtube.com/watch?v=A9mmOilcDA4> Sitatet er gjengitt i sin helhet i et brev sendt fra Zionist Organization of America til presidenten ved Northeastern University: <http://www.shameonneu.com/docs/zoa_aoun.pdf> [Har siden blitt fjernet av ukjente årsaker.] Universitetets svar ble sendt til Algemeiner: <http://www.algemeiner.com/wp-content/uploads/2013/10/Northeastern-University-STATEMENT-10.3.2013.pdf> Og for historien i sin helhet: <http://www.algemeiner.com/wp-content/uploads/2013/10/ Northeastern-University- STATEMENT-10.3.2013.pdf> 18 <http://www.danielpipes.org/247/imperial-israel-the-nile-to-euphrates-calumny> 19 Ibid. 20 Se følgende spesialrapport fra PMW: <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=780> 21 <http://hurryupharry.org/2011/07/05/our-tolerance-of-extremism-will-do-for-us/> 22 <http://www.israelwhat.com/2011/12/13/peace-researcher-exposed-prio-researcher-tunander-suggests-israel-involved-in-227/> 16 17

INTELLEKTUELL AUTISME

363


miske segl. Når det gjelder jødehat generelt – og særlig hat mot Israel – settes det innimellom nye rekorder for absurditet. Tunander «beviser» sin tese ved hjelp av datoer. Breivik utførte sitt angrep 22. juli, den samme dagen som Irgun bombet King David-hotellet. Man kunne kanskje vente at noe slikt ville komme fra en gal konspirasjonsteoretiker, men ikke at uttalelsen stammer fra respektable akademikere.    Dessverre er ikke Tunander den eneste som har «funnet» en slik forbindelse. Professor Johan Galtung lanserte en lignende teori.23 Galtung regnes som en nestor innen fredsstudier. Han arbeider med å fremme fred og forebygge voldelige konflikter, og han er også grunnleggeren av PRIO. Hans artikler innen medier og kommunikasjon studeres i mange land, inkludert Israel.    Galtungs fantasi var ikke et enkeltstående innfall. Han har tidligere anklaget Israel for å begå forbrytelser som var verre en nazistenes, han har fremmet antisemittiske påstander om at jødene styrer verdens medier og den globale økonomien, og han har anbefalt et studium av Sions vises protokoller for å forstå hva som skjer i verden i dag.24    Problemet er ikke at det finnes gale professorer i verden. Problemet er at publisering i et vitenskapelig tidsskrift forutsetter en viss utvelgelsesprosess, med fagfellevurdering og en redaktør. Tunanders artikkel passerte disse, og Galtungs åpenbart hatefulle uttalelser har ikke rokket særlig ved hans akademiske status. Hvis vi noen gang hadde et håp om at blodanklager skulle forbli en spesialitet for den ytterliggående venstre- eller høyresiden, har vi nå fått bevist at det var fåfengt. Å tillate at Tunander, Galtung og lignende figurer fortsetter å nyte akademisk prestisje, er toppen av galskap. En hatefull atmosfære danner grunnlaget. En gang i tiden var det antisemittisme. Nå er det antisionisme. *** Professor Lawrence Davidson ved Westchester-universitetet erklærte sin støtte til en akademisk boikott av Israel ved en MESA-konferanse.25 Da han publiserte en forklaring på dette, var hans første argument at «israelske akademiske utdanningsinstitusjoner og deres ansatte har i nesten 40 år vært personlig 23 «Pioneer of Global Peace Studies Hints at Link between Norway Massacre and Mossad», Haaretz 30.4.2012. 24 Atalia Omer & Jason Springs, «Johan Galtung, Anti-Semitism, and the Protocols of the Elders of Zion: A Teachable Moment», 23.5.2012 <http://www.24peacescholars.net/?p=147> 25 <http://www.campus-watch.org/article/id/3142>

364

LØGNINDUSTRIEN


involvert i den systematiske ødeleggelsen av palestinsk utdanning».26 Presenterte professoren noe bevis på den israelske ødeleggelsen, eller akademiske institusjoners innblanding, i denne systematiske ødeleggelsen? Selvsagt ikke, fordi tallene vi har sett, viser klart at palestinsk utdanning har nytt godt av en bemerkelsesverdig og enestående vekst og utvikling under israelsk styre: fra ingen akademiske institusjoner i 1967 til å ha den høyeste frekvensen av universitetsutdannede i regionen i dag. Davidson er dermed ikke bare unøyaktig, men snur virkeligheten fullstendig på hodet. Davidson baserer seg i stor grad på Ilan Pappe, så det er ingen grunn til å være overrasket. *** Slike dårlig begrunnede uttalelser er ikke karakteristiske for marginale akademikere – de er vanlige blant innflytelsesrike professorer ved ledende universiteter. Det de presenterer, er ikke et resultat av grundige studier. Enten kjenner de ikke til fakta, og slutter seg helt enkelt til flokken, ellers så tar de bevisst del i en ondsinnet løgnkampanje. Dette er personer som kjenner Midtøsten bedre enn de fleste. De, av alle, burde kjenne fakta. Den uunngåelige konklusjonen er at de lyver, og at de gjør det bevisst. *** Dette er ikke et problem som omfatter bare oppildning fremmet av antiisraelske stemmer. Det omfatter i tillegg en trend der pro-israelske stemmer blir brakt til taushet. Også BDS-bevegelsen støtter dette. Utslag av dette er blant annet boikotten av professor Dan Avnon fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem, iverksatt av Center for Peace and Conflict Studies i Sydney, Australia,27 avgjørelsen som ble tatt av unionen for offentlig ansatte i Canada, etter en anmodning fra BDS, om å boikotte alle israelske akademikere,28 kampanjen til Irlands avdeling av BDS for å hindre professor Ruth Karks deltagelse ved en akademisk konferanse29 eller nå avdøde professor Miriam Schlesinger, som ble fjernet som styremedlem fra et prestisjetungt tidsskrift av sin gode venn

<http://www.monabaker.com/DavidsonMESA.htm> <http://www.theaustralian.com.au/higher-education/across-the-divide-boycott-shocksunity-professor-dan-avnon/story-e6frgcjx-1226532541040#mm-premium> 28 <http://www.khouse.org/enews_article/2009/1409/> 29 <http://www.israel-academia-monitor.com/index.php?type=large_advic&advice_ id=8695& page_data%5Bid%5D=178&cookie_lang=en> 26 27

INTELLEKTUELL AUTISME

365


professor Mona Baker,30 bare fordi hun nektet å undertegne en oppfordring til boikott, og på tross av at hun selv var en gammel fredsaktivist og leder av Amnesty International i Israel.31 Dessverre er dette en ufullstendig oversikt.    Professorene Judith Butler og Rashid Khalidi tok initiativ til og publiserte et åpent brev mot «sensur og trusler av Israels kritikere».32 Begge initiativtakerne og brorparten av underskriverne, om ikke alle, støtter BDS, noe som representerer et interessant fenomen. Hvordan kan personer som støtter sensur, også protestere mot sensur? Svaret er: De får lov. Når en gir opp å støtte seg på fakta, står også prinsippene på gyngende grunn. *** Er dette antisemittisme? For å svare på det spørsmålet, må vi først definere antisemittisme. Av praktiske hensyn vil vi begrense oss til en svært snever definisjon: Spredning av løgner mot jøder, med det mål å fremstille dem som kilden til ondskap. Demonisering er ikke i seg selv antisemittisme. Hvis innholdet i «Protokollene» hadde vært sant, ville de ikke ha vært antisemittiske. Hvis jødene virkelig var kilden til sykdom og konflikt i verden, ville ikke anklagen vært antisemittisk. Hadde jødene, eller Israel, vært den viktigste kilden til vold i verden, ville ikke dette vært demonisering, men en reell advarsel. Hadde Israel blitt anklaget for et folkemord fordi et folkemord eller noe lignende faktisk hadde skjedd, da ville det ikke ha vært en falsk påstand. Men som vi har vist gjentatte ganger, er dette løgner som enten ikke har noen form for grunnlag i virkeligheten eller representerer såpass sterke overdrivelser at de i praksis er løgner. Midtøsten-akademikere burde vite dette bedre enn de fleste.    Igjen må vi presisere: Sterk og bitende kritikk mot Israel er ikke antisemittisme, såfremt man også kritiserer andre nasjoner på det samme grunnlag. For vårt formål begrenses antisemittisme til demonisering, dehumanisering og delegitimering av jøder eller Israel. Vi vil ikke undersøke ethvert utsagn gjort av prominente intellektuelle som faller innenfor denne kategorien, men vil presentere et utvalg for å illustrere vårt poeng.

<http://israel-academia-monitor.com/index.php?type=large_advic&advice_ id=1132&page_ data%5Bid%5D=165&cookie_lang=he&the_session_ id=9843141e0525e6f39333ad1955e 45639&BLUEWEBSESSIONSID=9d20a3cdb6590b712b87 d6caab17ec8e> 31 <https://amnesty.org.il/?CategoryID=183&ArticleID=1319> 32 <http://mondoweiss.net/2014/03/scholars-censorship-intimidation.html> 30

366

LØGNINDUSTRIEN


Vi har allerede nevnt Arun Gandhi, som hevdet at Israel og jødene er de fremste aktørene i en voldskultur som til slutt vil ødelegge menneskeheten.33 Er dette helt enkelt krass kritikk mot Israel, eller er det en blåkopi av nazistenes antisemittiske anklager mot jøder? Svaret synes dessverre å være åpenbart.    Mearsheimer og Walts bok mot den pro-israelske lobbyen ble som ventet godt mottatt i antisionistiske kretser. Hvis boken hadde fremmet sanne påstander, ville den ha befunnet seg innen sfæren av legitim kritikk. Men la oss for et øyeblikk legge til side selve boken, som ble plukket fra hverandre «fakta» for «fakta». La oss også, for drøftingens skyld, anta at forfatterne gjorde feil i god tro, og som en del av flokken.    Det viktige er at Mearsheimer for lengst har tatt steget inn i åpen antisemittisme. For å forklare saken bør en nevne jazzmusikeren og den tidligere israeleren Gilad Atzmon, som for lengst har visket ut den allerede utydelige grensen mellom antisionisme og antisemittisme. Atzmon publiserte en bok som, uten overdrivelse, minner om god, gammeldags nazistisk propaganda.    For å demonstrere poenget, må vi nevne at boken ble entusiastisk mottatt av David Duke, den tidligere lederen for den rasistiske gruppen Ku Klux Klan. Dette er ikke bare lovord. Boken styrket en anklage om at jødene kontrollerer supermaktene fra kulissene, og Duke selv hevdet at boken bekrefter hans påstander.   Fenomenet med jødiske antisemitter er ikke noe nytt. På 1800-tallet hadde vi Otto Weininger. Nå har vi Gilad Atzmon. Atzmon beskriver seg selv som en «auto-antisemitt». Han anklager jødene for det Hitler gjorde mot dem. Selv om han tviler på at holocaust virkelig skjedde, hevder han at Israel er verre enn naziregimet, og – overraskende nok – anser han Weininger som sitt forbilde: «Jeg er stolt over å være en selvhatende jøde … Jødene prøver å ta over verden … vi må undersøke påstandene om at jødene brukte blod for å bake matzah på nytt … påstandene om holocaust er ulogiske», og så videre. Listen over hans utspill er lang.    Atzmon ga ut en bok. Hverken mannen eller boken er verdt en seriøs drøfting. To akademikere anbefalte boken. Den ene var Richard Falk, FNs menneskerettighetsråds tidligere spesialrapportør for de palestinske områdene. Dette er mannen som støtter konspirasjonsteorier om 9/11-terroren34 og

<http://newsweek.washingtonpost.com/onfaith/panelists/arun_gandhi/2008/01/jewish_ identity_in_the_past.html> 34 <http://blog.unwatch.org/index.php/category/richard-falk/>; <http://www.journal-online. 33

INTELLEKTUELL AUTISME

367


Khomeini-regimet,35 noe som har gitt ham rollen i FNs menneskerettighetsråd, som har et automatisk flertall mot Israel blant noen av landene som står bak historiens verste brudd på menneskerettighetene. Til tross for denne tittelen befinner Falk seg i akademias ytterkant. Det er vanskelig å forstå at noen som ikke allerede befinner seg i de samme ytterkantene, tar ham på alvor.    Overraskende nok hyllet også professor Mearsheimer denne boken. Mearsheimer ble på forhånd advart om at dette er en antisemittisk bok. Selverklærte antisionister, som BDS-lederen, som fornekter Israels rett til å eksistere, forfattet en fordømmelse der han skriver at Atzmon er en rasist og antisemitt.36 Så Mearsheimer kunne lett ha trukket seg uten at noen ville avkrevd ham et svar. Det hjalp ikke. Mearsheimer insisterte. Den antisionistiske fasaden smuldret. Det antisemittiske monsteret viste sitt sanne ansikt.    Jeffrey Goldberg, en kjent amerikansk journalist fra det politiske sentrumvenstre, gikk knallhardt ut mot Mearsheimer.37 Mearsheimers svar var pinlig.38 Jeg forholdt meg bare til boken, påstod han, og jeg har ingen kjennskap til Atzmons tidligere litterære produksjon. Det var en løgn, for i boken gjentok Atzmon sine tidligere publiserte påstander. Han fortsetter å argumentere for at problemet ikke er zionismen, men jødedommen i seg selv.    Han klandrer jødene for bevisst å ha prøvd å penetrere maktstrukturen, ikke som individer, men som jøder. Han gjør det klart at han forakter jøden i seg, han benekter at en generell forfølgelse av jøder har forekommet i historien, stiller spørsmål ved den «offisielle versjonen» av holocaust, og han hevder også at dersom noe skjedde, så var det jødenes feil. Han gjentar sin beundring for auto-antisemitten Weininger, så vel som påstanden om at det slett ikke er sikkert at blodanklagene mot jødene faktisk var falske. Atzmon gjør med andre ord lite for å skjule sin antisemittisme; han stiller den åpent frem til skue.39 Mearsheimer har ikke noen som helst unnskyldning. co.uk/article/5056-911_more_than_meets_eye> <http://elderofziyon.blogspot.co.il/2011/02/richard-falks-defense-of-khomeini-1979. html#.Uwi_4_l_tK2> 36 Oppropet er blant annet underskrevet av Omar Barghouti, Joseph Massad og Ali Abunimah: <http://uspcn.org/2012/03/13/granting-no-quarter-a-call-for-the-disavowal-of-theracism- and-antisemitism-of-gilad-atzmon/> 37 The Atlantic 23.9.2011: <http://www.theatlantic.com/national/archive/2011/09/john-mearsheimer-endorses-a- hitler-apologist-and-holocaust-revisionist/245518> 38 <http://walt.foreignpolicy.com/posts/2011/09/25/mearsheimer_responds_to_goldbergs_ latest_smear> 39 Omfattende sitater fra boken er tilgjengelige i Alan Dershowitzs artikkel i The New Republic 4.11.2011. 35

368

LØGNINDUSTRIEN


Når det gjelder blodanklager og forsvaret for antisemittisme, er ikke Mearsheimer alene. Igjen er han i selskap med Ilan Pappe. Raed Saleh, lederen av den islamske bevegelsen i Israel, sa følgende i februar 2007: «Det er ikke vi som tillater oss å spise et måltid med brød og ost i barns blod.»40 Dette er bare én av en lang rekke blodanklager mot staten Israel og mot jødene.41    Ingen tvilte på det, med unntak av én person. Da den rettslige prosessen mot Saleh pågikk i Storbritannia i forbindelse med hans innreiseforbud, ble Pappe vervet av forsvaret hans for å tjene som sakkyndig. Pappe hevdet blant annet at Saleh siktet til kristen bruk av muslimsk blod ved nattverden. Da Pappe ble bedt om å forklare seg, hevdet han at denne frasen var i vanlig bruk i det palestinske ordskiftet, uten å lykkes i å presentere ett eneste bevis som underbygde hans vanvittige holdning. Det er unødvendig å si at hvis Salehs snakket om kristne, ville det vært en blodanklage mot kristne. Den britiske domstolen avviste Pappes grunnløse påstand.42    Antisemittisme og antisionisme blir uttrykt på en unik måte i de følgende ordene: «Alle de grusomme hensiktene som tillegges jøder av den antisemittiske verden, oppfylles av staten Israels ledere: svindel, bedrag, barnedrap og grådighet.» Dette er skrevet av professor Nurit Elhanan-Peled ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.43 Problemet er ikke at slike ting blir sagt. Det israelske demokratiet er robust nok til å takle personer som Pappe, Grinberg og Elhanan-Peled. Problemet er at disse professorene oppnår en spesiell prestisje i verden, nettopp på grunn av at de sprer løgner og visker ut skillet mellom antisionisme og antisemittisme.    Det er en blodbeskyldning, enkelt og greit. Elhanan-Peleds utsagn er ikke annerledes enn Yitzhak Lahors absurde påstand om at Israel har byttet ut gasskamrene med en (ikke-eksisterende!) høy palestinsk spedbarnsdødelighet. Begge deler er avskyelige løgner, som kan tilbakevises uten dyr eller dyptgående forskning. Likevel var det ingen som fremviste like stor uredelighet som

<http://www.nrg.co.il/online/1/ART1/545/008.html> Teksten i sin helhet på engelsk kan leses i den relevante rettskjennelsen: <http://hurryupharry.org/wp-content/uploads/2012/04/Salah-ruling.pdf> 42 Selv Haaretz, som ikke representerer «det etablerte», var utvetydig på dette: <http://www. haaretz.com/news/islamic-movement-head-charged-with-incitement-to-racism-violence-1.238209> 43 <http://www.haokets.org/2010/01/05/%D7%A9%D7%A0%D7%94-%D7%9C%D7%9E% D7%9C%D7%97%D7%9E%D7%94-%D7%91%D7%A2%D7%96%D7%94> 40 41

INTELLEKTUELL AUTISME

369


Elhanan-Peled. Hun ble til og med tildelt Andrei Sakharovs menneskerettighetspris av EU.44    Dersom ting ikke er klare nok, her er en øvelse: Ta uttalelsene til ElhananPeled og erstatt «jøder» med «muslimer». Ville hun fortsatt ha blitt tildelt en menneskerettighetspris, eller ville hun ha blitt fullstendig fordømt for islamofobi, fascisme og rasisme? *** Ett av de mest absurde øyeblikkene kom i 2003, da 800 amerikanske professorer, parallelt med 187 israelske akademikere, undertegnet et opprop som advarte mot en ondsinnet israelsk plan om befolkningsforflytning av palestinerne, under dekke av den forestående krigen i Irak.45 Noam Chomsky, Richard Falk, Norman Finkielstein og hundrevis av andre undertegnet. Dokumentet er et trist testamente over politikkens triumf over rasjonaliteten, fordi det demonstrerte tydelig hvordan hundrevis av Midtøsten-spesialister var totalt kunnskapsløse om aktuelle hendelser som pågikk i regionen.    Blant annet hevdet dokumentet at daværende utenriksminister Benjamin Netanyahu støttet befolkningsforflytningen. Det er like mye en løgn i dokumentet som det var i Joseph Massads artikkel, som hevdet det samme. Det faktum at 187 israelske akademikere også undertegnet oppropet, beviser ikke at det er sant. Det beviser bare at Israel har en praktisk talt ubegrenset ytringsfrihet, som også inkluderer friheten til å lyve.    Blant de 800 som signerte oppropet hadde seks vært MESA-presidenter: Joel Beinin, Laurie Brand, Juan Cole, Zachary Lockman, Suad Joseph og Fred M. Donner. 50 prosent av det siste tiårets MESA-presidenter signerte det ypperste beviset på at noe er råttent i Midtøsten-studiene. En gang for lenge siden ville de som undertegnet et slikt opprop ha tilhørt akademias ytterkanter (eller den politisk radikale ytterfløyen); nå befinner de seg i front og i sentrum.    Ytringsfriheten, og særlig den akademiske, gir disse professorene en selvsagt frihet til å kunne undertegne et slikt opprop. Men den fritar dem ikke for kritikk. Friheten kan ikke skjule det faktum at dette er snakk om en giftig

44 < http://www.europarl.europa.eu/sides/getDoc.do?language=EN&type=IM-PRESS& reference=20081027STO40639> 45 <http://www.warwithoutend.co.uk/middle-east-and-asia/2002/12/23/american-academics- join-israeli-colleagues.php>

370

LØGNINDUSTRIEN


fantasi. Friheten kan ikke hindre noen i å konkludere med at professorene som undertegnet dette oppropet, ikke vet noe som helst om sine egne fagfelt. I likhet med Pappe, som finner opp støtte til befolkningsforflytning i den israelske offentligheten, fortsetter disse professorene med å spre en løgn om at (deler av) den israelske regjeringen støtter befolkningsforflytning. Slik skaper professorer løgnen om folkemord og om den «aller største forbrytelsen i den moderne tidsalder».    Det er ikke snakk om den største forbrytelsen i vår tidsalder. Det er heller snakk om et av de største bedragene, om ikke det aller største, i vår tid. For å unngå enhver tvil: Denne propagandaen er ikke «pro-palestinsk». Dess mer den lykkes, dess verre blir situasjonen for palestinerne. I stedet for å hjelpe palestinerne til å gi slipp på sin fantasi om å drukne Israel med flyktninger, gir akademikere og andre meningsbærere palestinerne håp om at det faktisk vil kunne skje. Det er ikke på den måten man fremmer fred og forsoning – det er slik man knuser begge til støv.

INTELLEKTUELL AUTISME

371


372


Kapittel 19

Den rødgrønne koalisjonen Radikale islamistiske ledere maner til overtakelse av den frie verden, Hamas’ TV-kanal maner til mord på jøder og kristne; likevel står de progressive kreftene klare for å unnskylde og rettferdiggjøre Hamas og Hizbollah, under dekke av «humanitær bistand» eller kampen mot undertrykkelse. Om den voksende alliansen mellom tilhengere av undertrykkelse og utrydding og menneskerettighetsforkjemperne. Siden starten på det nye årtusenet har det vokst frem en ny politisk koalisjon. Den har ennå ikke noe offisielt navn, så vi kan gi den ett: «Det nye imperiet». Rettighetsorganisasjoner, NGO-er, nettsteder, akademiske fagforeninger og forskningsinstitusjoner, i samarbeid med internasjonale organer som FNs menneskerettighetsråd, har blitt en ny og kraftfull global politisk maktfaktor.    De har ingen paraplyorganisasjon eller et sentralisert hovedkontor; i blant sammenfaller ikke målene helt, men vi kan fortsatt peke på en tydelig fellesnevner. Den globale venstresiden støttet Hugo Chavez, Chavez støttet Ahmadinejad. Ahmadinejads Iran, sammen med land som Libya og Sudan, har påvirkning på FNs menneskerettighetsråd. De har lyktes i å utnevne folk som professor Richard Falk til høytstående posisjoner i rådet.   Disse organene samarbeider med organisasjoner som Human Rights Watch, som samler inn penger i Saudi-Arabia. Den uuttalte betingelsen for ledende stillinger i denne organisasjonen, i likhet med mange andre lignende organer, er en radikal antiisraelsk posisjon. Andre organer i denne koalisjonen samarbeider med Taliban, rettferdiggjør Hamas, forsøker å lette sanksjonene mot Iran eller til og med å fjerne dem, og prøver å stilne interne

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

373


stemmer som er kritiske til dette, som i praksis er samarbeid med jihad.    Mer enn noe annet karakteriseres det nye imperiet av en konsekvent og pågående neddyssing av farene som radikal islam representerer for den tredje verden, den muslimske verden og den frie verden, alt dette mens de gjør lille Israel til den største trusselen mot verdensfreden. En viktig milepæl i opprettelsen av dette nye imperiet er den beryktede Durban-konferansen i 2001. En annen var opprettelsen av et nettverk av organisasjoner som støtter BDS, så vel som organer som støtter den samme ideologien, som International Solidarity Movement (ISM), organisasjoner som støtter Hamas eller en ensidig avslutning av Gaza-blokaden, og de årlige antiisraelske «Apartheid Weeks» ved universitets-campuser.    Disse organene har viet langt mindre energi, om noen, til å bekjempe folkemordet i Darfur, drap på kvinner i den muslimske verden, forfølgelse av kopterne i Egypt eller forfølgelse av sjia-muslimer og andre minoriteter i muslimske land. For de fleste av disse organene står Israel i sentrum for menneskerettighetsbrudd, som en trussel mot verdensfreden og særlig for Midtøsten.    Slik ble det som ofte omtales som den rødgrønne koalisjonen, skapt: rødt for det ytre venstre, grønt for islamistene. Personer som tilsynelatende kjemper for menneskerettigheter på den ene siden, og tilhengere av Hamas, Hizbollah og Taliban på den andre siden. Alle har en fremtredende fellesnevner, i større eller mindre grad: Alle er motstandere av Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket, enten åpent, eller implisitt, ved å støtte retten til retur. Nedenfor vil vi vise noe av det som kjennetegner denne koalisjonen. *** Moayed Ahman og Dashti Jamal, en iraner og en iraker, begge muslimer, begge venstreorienterte, tilbød seg å fordømme islamistisk terror. Det skjedde ved Stop the War Coalition, et antikrigsorgan som er opprettet i Storbritannia, og som har fått internasjonal anerkjennelse. Forslaget deres ble avvist, og de ble begge tvunget til å trekke seg.1    Denne historien, og mange andre, er å finne i rapporten Siding with the Oppressor: the Pro-Islamist Left,2 som ble offentliggjort av One Law for All, en britisk menneskerettighetsorganisasjon. Funnene er vanskelige å fordøye. De påviser tydelig og utførlig alliansen mellom det ytre venstre og islamistiske

1 2

<http://www.hartford-hwp.com/archives/51/253.html> Siding with the Oppressor: The Pro-Islamist Left, One Law for All 2013.

374

LØGNINDUSTRIEN


krefter. Historien er velkjent: Det ytre venstre overser islamistenes fascistiske tendenser, så vel som deres støtte til innføring av sharialovgivning, deres støtte til terror, deres ondartede antisemittisme og så videre. Dette omfatter fenomener som at muslimer deltar i antikrigsdemonstrasjoner og bærer plakater med påskrift om at «jødene er etterkommere av griser og aper». Arrangører overser kort og godt dette.    Ikke alle som støttet koalisjonen mot krig er antisemittiske. Langt derifra. Men antisemittisme vinner legitimitet i visse kretser på venstresiden, særlig når den forkles som antisionisme. George Galloway, tidligere representant i det britiske parlamentet, og Ken Livingstone, tidligere ordfører i London, er to av stjernene i rapporten, på grunn av deres rolle i å viske ut skillet mellom antisionisme og antisemittisme. Ypperstepresten for den globale venstresiden, Noam Chomsky, er selv av jødisk avstamning, men han legitimerte i praksis antisemittisme da han gjorde sin pilegrimsreise til Hizbollah-leder og uttalt antisemitt Hassan Nasallah.3 Den som omfavner og gir varm støtte til uttalte antisemitter, kan ikke si at han ikke er antisemitt selv.    Slik tar den rødgrønne koalisjonen nok et skritt i retning av å viske ut forskjellen mellom seg selv og det antisemittiske høyre. Det er snakk om det samme hatet mot Israel, og det samme hatet mot jøder. Dersom mann tror at det er snakk om grupper på ytre fløy, uten påvirkningskraft, er det verdt å huske at den aller største demonstrasjonen som noensinne er blitt holdt i Storbritannia, ble organisert av denne koalisjonen. Aviser som Independent og Guardian gir regelmessig en plattform til tilhengerne, og mange akademikere er talspersoner for den.    I enhver sentral sak er det et hav av forskjell mellom venstresiden og islamister og mellom feministbevegelsen og Taliban. De er bare enige om én sak: et uendelig hat mot Israel. Dette er ikke den første gangen i historien at to motstridende ideologiske grupper finner sammen. Det skjedde i 1940-årene, da deler av lederskapet i den arabiske verden samarbeidet med det åpent rasistiske Nazi-Tyskland, og til og med overtok deres ideologi – alt i jødehatets navn. ***

Jonathan Schanzer, «United in Hate: The Left’s Romance with Tyranny and Terror», FrontPageMag 25. januar 2010: <http://frontpagemag.com/2010/jonathan-schanzer/united-in-hatethe-lefts-romance-with-tyranny-and-terror>

3

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

375


«Allah, å vår Herre, bekjemp dine fiender, fiender av religionen [islam] på alle steder. Allah, knus jødene og deres sympatisører. De kristne og deres støttespillere, kommunistene og deres tilhengere. Allah, tell dem og drep dem til den siste, og etterlat ikke en eneste én.»4 Disse ordene ble sendt på luften på Hamas’ fjernsynskanal Al Aqsa 3. desember 2010. Samtidig ankom en støttedelegasjon Gazastripen. Personer som tilhører det radikale venstre, tilhengere av likestilling og ytringsfrihet, folk som ønsker å bekjempe undertrykkelse, støtte individets frihet, kjempe mot rasisme og oppildning til vold, burde ha stått først i kampen mot en hatefull ideologi som roper på folkemord.    Men det nøyaktig motsatte skjer. På den ene siden: Grupper fra progressive krefter, inkludert kommunister, kristne og jøder, kommer for å vise solidaritet og identifisere seg med Hamas’ kamp. De blir i praksis til lobbyister for Hamas, lar seg avfotografere sammen med Hamas-lederne og veiver med Hamas-flagg ved vestlige studiesteder. På den andre siden: Hamas bruker sin eneste fjernsynskanal til å kringkaste et budskap om å drepe alle ikke-muslimer. Er ikke en offisiell Hamas-kanal representativ for sin organisasjon? Kan den radikale venstresidens støtte til Hamas rettferdiggjøres? Er Hamas en legitim politisk organisasjon som er lovlig valgt, og som er verdig støtte fra det internasjonale samfunnet?    Hamas ble grunnlagt på slutten av 1980-tallet som en forgreining av Det muslimske brorskap. I blant fremmes det påstander om at Israel bidro til å opprette Hamas, som en del av kampen mot PLO. Men organisasjonen var og er del av et bredere fenomen: fremveksten av radikal, fundamentalistisk islam. På det indiske subkontinentet var det Taliban, i Algerie var det Den islamske frelsesfronten, som vant valget i 1991, og i Somalia var det bevegelser som al-Shabab (i dag er det organisasjoner som Boko Haram som vokser frem). Dette har ingenting å gjøre med Israel, det er del av en global trend. Det har skjedd alle steder det er muslimer, og også blant palestinerne. Om det så var noen som trodde at Hamas virkelig kunne være en motvekt til PLO, var Israels påvirkning på deres fremvekst, og den islamistiske trenden som helhet, minimal.    En av de vanligste anklagene blant Hamas’ sympatisører, støttespillere og forsvarere er at det er snakk om israelsk undertrykkelse, og at Hamas forsøker å frigjøre palestinerne fra denne undertrykkelsen. I blant fremmes dette argumentet for å rettferdiggjøre politisk islam generelt. Da professor Noam

4

PMW-opptak: <http://www.youtube.com/watch?v=IrI8-qb9M9A>

376

LØGNINDUSTRIEN


Chomsky gjorde sin pilegrimsreise til Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah, så han på ham som en nobel kriger mot amerikansk imperialisme. Judith Butler kom med en uttalelser som kunne høres ut som en viss støtte til Hamas og Hizbollah, selv om hun senere hevdet at ordene hennes var blitt forvrengt.5    Problemet til Chomsky, Butler og mange andre er at de er motstandere av undertrykkelse per se og at de støtter «frigjøringsbevegelser» per se – noe som ofte fører til en kraftig selvmotsigelse. Dette er ikke et problem bare for akademikere, men også for journalister og intellektuelle. Den store tragedien er at de ender opp med å støtte langt verre og langt mer brutal undertrykkelse.    Det eksisterer virkelig en konflikt, men det er ikke bare en konflikt mellom Israel og Hamas. Det er en kamp som utkjempes mellom Hamas, som del av den globale islamistiske bevegelsen, og den frie verden – så vel som alle ikke-radikale muslimer. Konflikten foregår også innen den muslimske verden: Muslimer i Somalia, Afghanistan, Pakistan, Libanon, Syria, Nigeria og andre steder er under angrep av sine radikale brødre.    Noen ganger vinner radikal islam demokratiske valg. Det skjedde i Algerie i 1991, i PA i 2006 og i Egypt i 2012. Resultatene var stygge. Hadde ikke Hamas kjempet mot Israel, ville de ha kjempet mot PLO, som Hamas anser som altfor sekulære, eller ethvert annet arabisk eller muslimsk regime som de ikke anser som tilstrekkelig fundamentalistiske. Det er nettopp dette Hamas gjorde i Sinai og i Egypt. Hamas’ uttalte mål er å etablere et verdensomspennende islamsk kalifat og utrydde alle ikke-muslimer og muslimske vantro. Politisk islam har allerede utryddet hundretusener de har oppfattet som fiender (hovedsakelig muslimer), så når Hamas truer med folkemord, bør det ikke overses.    Paragraf sju i Hamas’ charter gjør det klart at de verken er en lokal eller engang en nasjonal bevegelse. Overskriften lyder: «Det universelle ved Hamas» og fortsetter: «Som en følge av muslimenes utbredelse er [Den islamske motstands]bevegelsen universell. Muslimer forsøker å utbre sin religion over hele kloden og kjemper for seier ved å styrke sin posisjon og ved å oppfordre

Fra en forelesning av prof. Gil Troy: <http://www.thedailybeast.com/articles/2013/05/24/ mcgill-s-judit> Se også her: <http://radicalarchives.org/2010/03/28/jbutler-on-hamas-Hizbollah-israel-lobby> Butlers nøyaktige sitat: «Ja, å forstå Hamas, Hizbollah som sosiale bevegelser som er progressive, som er på venstresiden, som er del av den internasjonale venstresiden, er ekstremt viktig.»

5

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

377


til jihad.»6 I fortsettelsen snakker charteret om utryddelse av jødene: «Den forjettede tid [dvs. dommedag] vil først komme når muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!» Også andre paragrafer i charteret peker i samme retning. *** Ikke alt som er skrevet i tusen år gamle religiøse tekster anses som krav i vår samtid. En kan finne mange eksempler på fremmedhat i jødiske tekster også. Men disse blir bare akseptert som påbud som må følges av helt marginale grupper på høyresiden. De har aldri blitt en del av, verken eksplisitt eller implisitt, Israels offisielle politikk eller seriøse politiske partiers program.    Historien er en annen når det kommer til Hamas. Charteret følger den mest radikale og rasistiske salafistiske tolkningen av islam. Dette er ikke den eneste tolkningen av islam. Det finnes moderate tolkninger der ute. Men for politiske islamistiske grupper som Hamas og Hizbollah er det den radikale fortolkningen som gjelder.    Lederskapet i Hamas gir et praktisk og konkret uttrykk av denne fortolkning i sitt charter. I denne forstand er kringkastingen som maner til drap på kristne, kommunister og jøder ikke noe unntak. Dens ord gjenspeiler trofast både ideologien og praksis innen politisk islam. Dette er budskapet som de tror på og som de formidler til massene, en kultur av hat og oppildning.    Den samme tv-kanalen kringkastet en religiøs preken av Muhsen Abu Ita, som blant annet sa: «Naturlig nok omhandler kapitlene i Koranen gitt til Muhammed i Mekka bare sjeldent jøder … Den snakker om jødene i vår tid, i dette århundret, med bruk av språk som alluderer til utryddelse, selv før én eneste jøde eksisterte på denne jord. Dette kapittelet i Koranen snakket om kollapsen av den såkalte staten Israel, selv før denne staten var opprettet … Utryddelsen av jødene her i Palestina er en av de mest utsøkte velsignelsene for Palestina.»7 Dr. Ahmed Bahar, fungerende leder av det palestinske parlamentet, gikk enda lenger da han sa at «vårt folk ble rammet av en kreftbyll,

For hele deres charter på engelsk: <http://avalon.law.yale.edu/20th_century/hamas.asp> Den norske teksten er hentet fra oversettelsen av Roald Øye, tilgjengelig på <http://www. miff.no/tema/dokumenter/hamascharter-norsk.htm> 7 MEMRI-klipp, fra al-Aqsa TV: <http://www.memritv.org/clip/en/1877.htm> 6

378

LØGNINDUSTRIEN


det er jødene, i hjertet av den arabiske nasjonen».8 I henhold til den palestinske konstitusjonen ble Bahar nesten PAs president etter at det ble hevdet at Mahmoud Abbas, som hadde avtjent sin periode, ikke hadde avholdt det påkrevde valget.    Dr. Yunis al-Astal, et medlem av de palestinske parlamentet og et fremstående Hamas-medlem – og også dekan ved Fakultetet for sharia og leder for fatwa-rådet ved Det islamske universitetet – gikk i et lignende spor: «Vi vil erobre korsfarernes hovedstad, Roma, og deretter hele Europa. Når vi blir ferdige med Europa, vil vi erobre hele det amerikanske kontinentet. Og vi vil ikke glemme Øst-Europa, heller.»9 Han gjorde det også klart at instruksen om å utrydde jøder gjelder i dag, og ikke for fremtiden.10 Dette er Hamas. Det er ikke bare deres charter. Organisasjonens gjennomgående mål, som fremkommer i taler og kringkastingen, er å opprette et globalt islamsk kalifat, overtagelse av Vesten og utrydding av vantro, jøder og ikke-jøder. De ovenfor nevnte personene befinner seg ikke på ytterkanten. De står i front og sentrum.    Hva vil dere gjøre med jødene? spør en utkledd karakter i ett av Hamastvs barneprogram. «Vi vil slakte dem», svarer en annen karakter.11 Lignende budskap formidles i et titalls barneprogrammer.12 Listen over uttalelser i denne retningen er praktisk talt uendelig. Både PMW, som undersøker og dokumenterer de palestinske mediene og utdanningssystemet, og MEMRI, som følger mediene i Midtøsten, har gjengitt omfattende bevis som viser at dette er det Hamas lærer barn på tv.13 Dette er Hamas. Dette er ideologien og utdannelsen organisasjonen gir. Dette er dens charter. Men medlemmer av den rødgrønne koalisjonen anser dette enten som falskt eller som unnskyldt i navn av den hellige kampen mot okkupasjon – på tross av at Hamas’ målsetning ikke har noe med den å gjøre, i det minste ikke på den måten vestlige tror.    Hamas ønsker ikke bare å ødelegge Israel eller utrydde jødene. Hamas snakker åpent om kristne og om Andalucia, Roma og London, om Nord- og

Se Aharon Kleins artikkel om Hamas-ledere: <http://www.wnd.com/2007/05/41420> og gleden ved å drepe jøder for Allah: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=427> 9 MEMRI-klipp av Hamas: <http://www.youtube.com/watch?v=YQ9-zyh6Bjs> 10 Se artikkelen til Jonathan Dahuah-Halevi om hvordan en folkemordsdoktrine har trengt inn i Hamas’ ideologi: <http://www.solomonia.com/blog/archive/2008/03/jonathan-dahoahhalevi-calls-for-genocide/index.shtml> 11 For klippet, se her: <http://www.youtube.com/watch?v=jwN2M6ZIIRU> 12 PMW har utallige klipp som viser dette: <http://www.palwatch.org/> 13 Se: <http://palwatch.org/main.aspx?fi=427> og stemmene til Hamas-ledere i kringkastingen. 8

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

379


Sør-Amerika og om Vatikanet. De to viktigste kildene til offentlig informasjon i Vesten, akademia og media, har en klar og stabil linje: enten å hvitvaske eller ganske enkelt å overse disse ubehagelige sannhetene. Lik det eller ei: Dette er ikke en marginal ideologi anført av en marginal gruppe på Gazastripen. Dette er den offisielle linjen til Hamas’ tv-kanal. En kan ikke forstå Hamas uten å forstå denne ideologien. Vesten liker å tenke at Hamas er en spesielt voldelig frigjøringsbevegelse, selv når Hamas selv gjør det klart at de er interessert i noe helt annet. *** Hamas er del av den radikale islam, som fører en kamp mot den frie verden: Europa og Nord- og Sør-Amerika. For å forstå uttalelsene til ledende Hamas-folk, må vi huske Sayyid Qutb fra Det muslimske brorskap. Han er en av de viktigste ideologene, om ikke den viktigste, til den radikale islam. Qutb var åpent antisemittisk, og hadde en besettelse mot kvinner og jøder. Qutb benektet ikke holocaust, han gjorde noe langt verre: Han rettferdiggjorde det. (Professor Bassam Tibi har for øvrig publisert en omfattende studie av forholdet mellom Hamas og Qutb.)    Et kraftfullt eksempel på det instinktive forsvaret av Hamas kom til syne i tiden rundt operasjon Cast Lead. Cast Lead startet 27. desember 2008. Noen få dager tidligere stemte Hamas’ parlament på Gazastripen for å innføre sharialover,14 inkludert straffer som håndamputasjoner, pisking og henrettelser for kriminelle handlinger.15 Det er nøyaktig slik Taliban opererer. Dette fikk liten oppmerksomhet. Det fikk derimot Hamas’ beslutning om å bryte våpenhvilen og skyte raketter mot israelske sivile. Ironisk nok ble lovgivningen bare delvis implementert på grunn av krigen som brøt ut med Israel.16 ***

14 Rapport om den nye lovgivningen: <http://newsblaze.com/story/20081224160149zzzz.nb/ topstory.html> 15 «Hamas Enacts Islamic Laws, Including: Amputation, Crucifixion, Lashes»: <http://newsblaze.com/story/20081224160149zzzz.nb/topstory.html> 16 Hamas publiserte det følgende lovforslaget, som omfatter avretting av utro personer, avkapping av hender for tyver og piskeslag for personer som drikker alkohol, 7. mai 2013: <http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/05/islamic-penal-code-proposed-gaza. html>

380

LØGNINDUSTRIEN


Cast Lead utløste en strøm av kritikk mot Israel uten sidestykke. Velkjente ansikter blant de progressive krefter, som kanadiske Naomi Klein, briten Robert Fisk og den israelske Gideon Levi, stilte seg sammen med anklagende fingre rettet mot Israel. Hundretusener av demonstranter tok til gatene i London, Paris, Stockholm, Dublin og andre steder for å protestere mot Israels handlinger.    La oss en stakket stund sette til side hatet og uttrykkene for antisemittisme som var en del av disse demonstrasjonene. Den internasjonale pressen hevdet at Israel må respektere palestinernes demokratiske valg. For hva er vel demokrati, om det ikke er å respektere folkets rett til å velge sine egne ledere, også for palestinerne? Mediene argumenterte med at dersom Israel ikke hadde innført en blokade på Gazastripen, og hvis de hadde vært mer sjenerøse med palestinerne, inkludert å ha gitt dem et fritt leide for arbeid, utdanning og medisinsk behandling, kunne konflikten og de påfølgende blodsutgytelsene vært unngått. Hamas ville ikke vært tvunget til å sende raketter mot Israel. Dette er påstander som bør utfordres. *** For å hanskes med disse påstandene må vi først gjennomgå fakta. Israel bestemte seg for å gjennomføre en ensidig uttrekning fra Gazastripen. Ingen blokade ble innført. Etter uttrekningen undertegnet Israel en «grenseavtale» med PA.17 Først etter at Hamas på voldelig vis overtok makten på Gazastripen18 og utviste PA og EU-representanter fra grenseovergangen ved Rafah,19 ble den stengt. Israel brøt ikke noen avtale. Det gjorde Hamas. Det skjedde bare etter at Hamas hadde massakrert Fatah-medlemmer.    På samme tid som Hamas erklærte avtalen som ugyldig, kunngjorde organisasjonen også at den verken anerkjenner våpenhvilen eller Israels rett til å eksistere, og at kampen for å ødelegge Israel var viktigere enn et normalt liv for innbyggerne på Gazastripen. Hamas ikke bare snakket, de handlet også,

17 Avtalen ble signert den 15. november 2005, få måneder etter uttrekningen: <http://www. mfa.gov.il/mfa/foreignpolicy/peace/mfadocuments/pages/agreed%20 documents%20on%20 movement%20and%20access%20from%20and%20to%20g aza%2015-nov-2005.aspx> 18 Reuters-rapport fra 14 .juni 2007 om en brutal voldsbølge, klappjakt og kropper som blir dratt: <http://www.reuters.com/article/2007/06/14/us-palestinian-reprisalsidUSL1474926320070614> 19 Grenseoverganger ble stengt i juni 2007, som følge av Hamas’ overtakelse av Gazastripen: <http://www.palestine-studies.org/files/pdf/jps/9994.pdf>

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

381


ved å sende rakettsalver som gjorde livene til hundretusener av israelere til et pågående mareritt. Israel avventet på en måte som ikke noe annet land som lider under konstant aggresjon ville ha gjort. Hamas kunne ha valgt utvikling og velstand for innbyggerne på Gazastripen. Med de valgte en vei brolagt av radikal islam.    Spørsmålet venstresiden dermed burde ha stilt seg selv er ikke hvorvidt de kan stanse israelske motangrep mot Hamas, men hvorvidt den frie verden fortsatt kan kjempe mot radikal islam. Men i stedet for å gjøre det, fortsetter talspersonene for den opplyste verden å fordømme Israel og å rettferdiggjøre Hamas, noe som gir radikal islam fritt leide til å vokse. Det er muslimene selv som kommer til å betale den høyeste prisen.    Hamas’ ideologiske røtter har ingenting å gjøre med Israel. Politisk islam utviklet seg i Saudi-Arabia (wahhabisme), Egypt (Det muslimske brorskap) og på det indiske subkontinentet (Deobandi-sekten)20 – lenge før zionismen eller staten Israel oppstod. Hamas er én av mange avleggere. Alle steder der radikal islam har slått røtter, har det ført til ødeleggelse, elendighet, undertrykkelse og forferdelige blodsutgytelser. Det gjelder Taliban-regimet i Afghanistan, som har tatt livet av nesten én million muslimer. Slik var det med islamistene i Algerie, som slaktet mellom 100.000 og 200.000 mennesker. Slik er det med islamistregimet i Sudan, det mest morderiske regimet i den muslimske verden. Slik er det med de pågående kampene i Somalia, Irak, Pakistan, Syria, Nigeria og Afghanistan, der radikale muslimer dreper andre muslimer. Det er ikke nødvendig å peke på den «israelske blokaden» for å forklare radikal islam, verken på Gazastripen eller andre steder. *** Robert Fisk fra den britiske avisen Independent er en av Israels krasseste kritikere. Fisk gikk til og med så langt at han rettferdiggjorde Hamas’ raketter da han skrev at «når du hører at israelerne sier at terroristene skyter raketter mot Israel, kan palestinerne på Gazastripen i mange tilfeller si: ‘Vel, mitt barnebarn skyter raketter mot min by, for disse områdene var palestinsk eiendom før 1948’».21 Ordene til Fisk er et klassisk eksempel på hvordan virkeligheten formes gjennom media. Vi har sett hva Hamas ønsker. De ønsker London og

<http://www.dailymail.co.uk/news/article-480470/Radical-Islamic-sect-half-Britainsmosques- grip.htm> 21 <http://rabble.ca/news/robert-fisk-gaza-and-media> 20

382

LØGNINDUSTRIEN


Roma, selv om ingen av dem verken forlot disse byene i 1948 eller ble født der.    Men Fisk lever i fornektelse, og han er ikke alene. Han hevder at rakettskytset er en hevn for nakbaen i 1948. Som vi så ovenfor ble titalls millioner flyktninger i løpet av disse årene. Ikke én av disse titalls millionene har hevnplaner som en hoveddel av sitt liv. Ingen av dem skyter raketter, ikke fra Polen til Ukraina, ikke fra Tyrkia til Bulgaria, og ikke fra Tyskland til Polen eller Tsjekkia. Fisk vet dette. Han vet også at FN fattet en delingsresolusjon, som jødene aksepterte og araberne blankt avviste. Fisk vet også at araberne erklærte en utryddelseskrig mot det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet Palestina og fremsatte trusler mot de nesten én million jødene som levde i arabiske land. Fisk vet at den palestinske nakbaen er en konsekvens av et radikalt arabisk og palestinsk lederskap. Fisk vet at hvis araberne hadde vunnet, ville jødene ha lidd en skjebne langt verre enn en nakba. Han vet også at over 800.000 jøder måtte flykte fra arabiske land. Men viktigst: Han vet at ingen av disse flyktningene så sin lidelse som en unnskyldning for massemord gjennom terrorisme med raketter, skudd og bomber, selv om også de ble nektet retten til retur.    Fisk forvrenger ikke bare bakgrunnen, men han forvrenger også detaljene. For eksempel hevdet han i januar 2009 at Israel, og ikke Hamas, startet kampene da Israel angrep 4. november og 17. november, og drepte henholdsvis seks og fire palestinere.22 Dette er i seg selv riktig. Men han hadde glemt én viktig detalj: at Israel angrep en tunnel som førte inn i Israel for å kunne gjennomføre terrorangrep på israelsk territorium – et klart og tydelig brudd på våpenhvilen.23 *** Selvsagt kunne vi ikke skrive dette kapitlet uten å nevne Gideon Levi, Israels mest fremtredende representant for den rødgrønne koalisjonen. Akkurat som Fisk gjør han sitt beste for å rettferdiggjøre palestinsk terrorisme.24 Han rettferdiggjør til og med fremtidig palestinsk terror retroaktivt. «Barna i Jenin», skriver Levi, «som har vært vitne til færre grusomheter enn det barna på Gazastripen har blitt eksponert for, vokste opp til å bli terrorister og selvmords22 <http://www.independent.co.uk/voices/commentators/fisk/robert-fisk-why-do-they-hatethe-west-so-much-we-will-ask-1230046.htm> 23 Se: <http://www.terrorism-info.org.il/data/pdf/PDF_08_292_2.pdf> 24 Se: <http://www.haaretz.com/print-edition/opinion/the-idf-has-no-mercy-for-the-children-in- gaza-nursery-schools-1.26817>

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

383


bombere. Et barn som har sett sitt hus bli ødelagt, sin bror drept og sin far ydmyket – vil ikke tilgi.»25   Levy gjør det samme som Fisk. Begge bør minnes på dette: Tyskerne bombet London og drepte 43.000 sivile. Amerikanerne bombet Tokyo og drepte 100.000. Britene og amerikanerne bombet Dresden og drepte 30.000. Tyskerne prøvde å utrydde jøder og sigøynere; de drepte seks millioner jøder og et stort antall sigøynere. Vi har ennå til gode å høre om japanske selvmordsbombere i USA eller tyske selvmordsbombere i Storbritannia. Det samme gjelder for jøder eller sigøynere i Berlin. De har langt mer grunn til å gjøre noe slikt. De mistet ikke bare noen tusener i en krig; de ble myrdet i millioner bare for å være til. Men nakbaen var tydeligvis verre enn holocaust og Hiroshima. *** Det automatiske forsvaret for palestinsk terrorisme er ikke «progressivt» eller «opplyst», og selvsagt bygger det ikke på «en bekymring for menneskerettigheter» eller «humanisme». Det er rasisme, enkelt og greit. For verken Fisk eller Levy mener at etniske tyskere burde ha sendt raketter mot Tsjekkia, eller at jødene, tyskerne eller japanere burde ta hevn. De tilhører, tross alt, en annen kultur, som er mer opplyst og progressiv, og som ikke har behov for vold eller hevn.    Men muslimene, i henhold til disse samme «progressive kreftene», tilhører en mindreverdig og barbarisk kultur. For dem er det greit. De tilhører tross alt en kultur der hevn går over generasjoner. Tre generasjoner har passert, og alle flyktningene fra 1940-årene har etablert seg på nytt andre steder. Men det er «naturlig» at palestinerne fortsatt insisterer på bo i flyktningleirer over 60 år etter, drive med terror og snakke om folkemord.    De som unnskylder palestinsk terror tar sikte på å rettferdiggjøre angrep mot Israel og jødene, så vel som mot Vesten generelt. Men 99 prosent av ofrene for radikal islam er andre muslimer. Dødsmarkene i Somalia, Nigeria, Afghanistan, Pakistan, Syria, Egypt, Irak, Libya og Algerie er dynket i muslimsk blod, utgytt av andre muslimer. Rettferdiggjøringen har som målsetting å oppfordre til angrep mot jøder; ofrene er vanligvis andre muslimer.    Fisk-ene og Levi-ene tar feil. Muslimene er ikke dårligere. De er mennesker. De er likeverdige. Det er tillatt, ja vi er forpliktet til, å kreve at de oppfører

25

Se: <http://www.haaretz.co.il/opinions/1.1241212>

384

LØGNINDUSTRIEN


seg slik som de flere titalls millioner andre som var flyktninger – europeiske og ikke-europeiske – oppførte seg på 1940-tallet. Vi må kreve at de stanser oppildningen og hatet. Vi burde pålegge blokader og embargo på regimer hvis politiske plattform og visjon omfatter pågående oppfordringer til massemord på jøder og kristne. Vi må også handle mot et regime hvis offisielle medier oppfordrer til hat og drap.    Rettferdiggjøringene for alt dette bare oppmuntrer volden og fører oss enda lengre bort fra en fredelig løsning. Det viktigste bidraget fra de «progressive kreftene» kan og bør være en oppriktig lik og rettferdig behandling av muslimer, og å konfrontere Hamas-lederne med sannheten. Det er fortsatt ikke for sent å endre retning – ikke for å hjelpe Israel, men for å hjelpe palestinerne. *** Mens kampene pågikk i Gaza, oppfordret Naomi Klein til en boikott av Israel.26 I artikkelen beskylder hun selvsagt Israel for aggresjon, og hun tar for seg fire hovedargumenter for en boikott. Artikkelen inneholder ikke ett ord om Hamas. Ikke ett ord om rakettene skutt mot sivilbefolkningen. Israels fulle tilbaketrekning fra Gazastripen har angivelig ikke skjedd. Hamas’ ideologi eksisterer visst ikke. Selv det enkle faktum at BDS-kampanjen, som Klein oppfordret til samarbeid med, har som mål å ødelegge, og ikke å sikre en fredelig og rettferdig tostatsløsning, synes hun å overse.27    For Klein, i likhet med tusenvis av demonstranter, er målet å boikotte Israel. En viktig detalj må tilføyes: Oppfordringen om å boikotte Israel dukket ved mange demonstrasjoner opp ved siden av bilder av Hizbollahs leder Hassan Nasrallah.28 Dette er det tydeligste eksempelet på at ekstreme ytterpunkter møtes, i koalisjonen mellom den radikale venstresiden og radikal islam. Radikale islamister, fra Hamas til Hizbollah, kan smile tilfreds av det arbeidet Naomi Klein gjør for dem.    Mennesker med samvittighet har gyldige argumenter om lidelse i verden. Kritikk mot Israel er ikke en forbrytelse. Problemet er besettelse med Israel.

Guardian 10.1.2009: <http://www.theguardian.com/commentisfree/2009/jan/10/naomiklein-boycott-israel> 27 BDS-lederne Omar Barghouti og Ali Abunimah sa dette eksplisitt: <http://www.youtube. com/watch?v=tnpilMYsR0I> 28 For oppfordringen til boikott: <http://www.inminds.co.uk/img/2006.10.22.qudday.9188. jpg> 26

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

385


Bare ved denne besettelsen kan Israel bli den største faren mot verdensfreden,29 stikk i strid med logikk og fakta. Radikal islam står for et overveldende stort bidrag til vold og død i verden; det gjelder organisasjoner som Hamas og alQaida. Men disse er den foretrukne politiske allierte for den radikale venstresiden, som derfor beskytter dem. Sannelig et underlig par. *** Det blir enda mer absurd. London School of Economics (LSE) er en prestisjefylt akademisk læreinstitusjon. Studentunionen der besluttet i desember 2009 å inngå et samarbeid med Hamas’ islamske universitet på Gazastripen.30 På det samme universitetet preker lederen for avdelingen for islamsk lovgivning, dr. al-Astal, om erobring av Europa31 og om utryddelse32 og kidnapping av jøder.33 Dette universitetet satte opp et skuespill som ble vist på Hamas’ fjernsynskanal; en blodanklage som viste jøder som nøt å drikke muslimsk blod.34 Ved dette universitetet har et høytstående fakultetsmedlem forklart for Hamas-kanalen at det er bra at jødene kom til Israel, fordi det gir muslimene en anledning til å bekjempe dem som del av kampen mot «den internasjonale jødedommen».35    Det som Det islamske universitetet forkynner, er åpent og fritt tilgjengelig for offentligheten. Ingen kan på alvor hevde at de ikke visste om dette. Personer som bestemmer seg for å inngå slike samarbeid må kjenne til det i en eller annen grad. Et «islamsk universitet» underlagt Hamas’ regime kan ikke være en bastion for akademisk frihet, intellektuell pluralisme og åpen diskurs, selv uten de ovennevnte eksemplene, men snarere en høyborg for konstant oppildning og rasisme.    I mai 2012 gjorde Dr. Subhi al-Yaziji ved en fremtreden på Hamas’ tvkanal det klart at muslimenes mål er «[etter Palestina], å heise Kalifatets flagg over Vatikanet».36 al-Yaziji er dekan ved Koran-studiene ved det samme universitetet. Det kan derfor være klokt å nevne for de britiske studentene, som 29 <http://electronicintifada.net/content/eu-poll-israel-poses-biggest-threat-worldpeace/4860> 30 <https://www.facebook.com/notes/the-islamic-university-of-gaza/lse-students-uniontwins- with-islamic-university-of-gaza/196604850799> 31 For al-Astals tale: <http://www.memritv.org/clip/en/1739.htm> 32 For internvjuet med al-Astal: <http://www.memritv.org/clip/en/2934.htm> 33 For al-Astal om al-Aqsa TV: <http://www.memritv.org/clip/en/2678.htm> 34 <http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=E8IV6ZnzoDY> 35 <http://www.youtube.com/watch?v=cvsr4PyW2jI> 36 <http://www.youtube.com/watch?v=Ok-dTCUMCF4>

386

LØGNINDUSTRIEN


støtter slike personer, at de blir lurt og brukes som det Lenin kalte «nyttige idioter».37    LSE, et høysete for progressive krefter, vant også en spesiell anerkjennelse fra Libyas daværende hersker, Muammar Gaddafi.38 Gaddafi International Charity and Development Foundation donerte 1,5 millioner britiske pund til LSE. Fondet var ledet av Gaddafis sønn. Han mottok en doktorgrad fra samme institusjon, og Gaddafi selv holdt en tale for studentene.39 Det er blant annet slikt som fører til allianser med universiteter i Midtøsten hvis høytstående fakultetsmedlemmer maner til folkemord. Dette er vestlig ungdom som demonstrerer til fordel for Hamas. Dette er menneskene som gjør Israel, som tross alt forsøker å forsvare seg selv, til et reinkarnert Nazi-Tyskland. *** BDS-bevegelsen er blant de ledende i demoniseringskampanjen. Denne bevegelsen støttes bredt av den rødgrønne koalisjonen. Blant dem er nobelprisvinnere, som Desmond Tutu, samt erklærte antisemitter. Skillet mellom antiIsrael og antisemittisme viskes helt ut. Noen blir med i bevegelsen fordi de er naive, i den feilaktige troen på at de faktisk fremmer menneskerettigheter. De faktiske lederne og aktivistene, derimot, støtter ødeleggelse av staten Israel, og ikke bare en avslutning av okkupasjonen fra 1967.    En av de mest fremtredende støttespillerne av BDS-bevegelsen er Sheik Yusuf al-Qaradawi, den viktigste utsteder av islamske religiøse fatwaer innen sunni-islam, den største retningen innen religionen. Qaradawi utstedte en oppfordring til å støtte BDS-kampanjen som lyder: «Enhver riyal, dirham [mynt] som brukes til å kjøpe deres varer blir til slutt til kuler som skytes i hjertene til våre brødre og barna i Palestina … Å kjøpe deres produkter er å støtte tyranni, undertrykkelse og aggresjon.»40 Dette Qaradawi-sitatet har blitt skrevet på hundrevis, om ikke tusenvis, av plakater, informasjonsmateriell og nettsteder til støttespillere av BDS.    Qaradawi var også hedersgjest hos daværende ordfører i London, Ken «Red Ken» Livingstone. Da moderate muslimer ba Livingstone om ikke å ta imot Qaradawi, fordi han er en personlighet som fremmer ekstremisme og splid, ble

<http://www.americanthinker.com/2006/08/islams_useful_idiots_1.html> <http://en.wikipedia.org/wiki/London_School_of_Economics_Gaddafi_links> 39 <http://www.youtube.com/watch?v=-vOVRLBQuDQ> 40 <http://www.inminds.co.uk/boycott-fatwas.html> 37 38

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

387


de avvist. Han har gjentatt sin støtte for samarbeidet med Qaradawi i senere år.    Qaradawi er ingen moderat og tolerant muslimsk jurist. Han er en rasist og en antisemitt. Han har oppfordret til utryddelse av jøder bare fordi de er jøder. I en av sine taler i 2009 rettferdiggjorde Qaradawi Hitler, som «satte jødene på plass» og ga dem en «guddommelig straff». Han uttrykte også et ønske om at «med Allahs hjelp, neste gang vil det skje ved de troendes [muslimers] hånd».41    Allerede i 2005 publiserte muslimske intellektuelle en oppfordring om å stille Qaradawi for retten i en internasjonal domstol for oppfordring til terror og drap, inkludert mot kvinner og barn i Israel.42 Disse intellektuelle bør berømmes; de støtter ikke BDS, og de har ikke behov for støtte fra Qaradawi og hans like. Men de «progressive kreftene» har ikke noe problem med en fremstående islamsk personlighet som oppfordrer til utryddelse av jødene.    Qaradawi er ikke bare den viktigste autoriteten innen sunni-islam. Han er også øverste religiøse leder av det innflytelsesrike og politisk mektige Det muslimske brorskap. Da Qaradawi besøkte Gazastripen i april 2013, ble han gitt en kongelig velkomst. Hans antisemittiske lære deles av Hamas i Gaza: en kombinasjon av homofobi, kvinnehat, nazisme og islamisme. En kombinasjon Israel må kjempe mot. En kombinasjon som vinner anerkjennelse blant «progressive krefter». *** En av de mest fremstående støttespillerne av BDS, og fast deltaker ved «frihetsflotiljer», er den irske fredsaktivisten og fredsprisvinneren Mairead Corrigan Maguire. Da Israel besluttet å utvise henne, sa hun følgende i rettssalen: «Jeg sverget for meg selv etter å ha besøkt konsentrasjonsleirene at jeg aldri ville tie når barn lider.»43 Omtanken for barn er prisverdig. Det finnes millioner av barn i Asia og Afrika som kunne trengt hennes hjelp. De blir drept eller rekrutteres som soldater for å drepe andre. Andre brukes til slavearbeid. Noen av dem kan kanskje røre ved Mairead Corrigan Maguires hjerte. Men hun bryr seg bare om én sak: å identifisere seg med Hamas og å sammenligne Israel med nazistene. Det var ikke første gang hun gjorde en slik sammen-

<http://www.youtube.com/watch?v=VcB_DZ4YQYQ> <http://www.jmhinternational.com/jmharticles/liberalarabs/> 43 Se rapport fra oktober 2010: <http://www.ynet.co.il/articles/0,7340,L-3962475,00.html> 41 42

388

LØGNINDUSTRIEN


ligning; tidligere har hun hevdet at «[Israels] kjernefysiske våpen er bare en forbedring av gasskamrene».44    Palestinske barn har blitt skadet i konflikten, og det er uheldig og tragisk. Men vi må allikevel være forsiktige her. Barn brukes som våpen av Hamas. Bevegelsen hjernevasker dem og oppfostrer dem til mord og hat – ikke bare mot jøder, men også mot Vesten generelt. Hamas utdanner dem til å bli martyrer og selvmordsbombere.45 Hamas innrømmer at de bruker barn som menneskelige skjold.46 Derfor blir de skadet – ikke fordi Israel ønsker å ramme barn, men fordi Hamas bruker dem i kamp.    Corrigan Maguire sier ingenting om Hamas’ hjernevask og bruk av barn i en krigssone. Hun fremmer utelukkende kritikk av Israel. Vi må huske at antallet barn som rammes i den israelsk-palestinske konflikten – inkludert operasjon Cast Lead – er lavere enn i alle andre konflikter rundt omkring i verden. Tusenvis av barn har blitt drept de siste årene i Irak, Pakistan, Afghanistan og Somalia. Radikale islamister står bak de fleste dødsfallene. Hamas er en forgreining av disse. 133.000 barn har dødd av sult i Somalia fordi islamistene, Hamas’ ideologiske allierte, har nektet dem mat.47 Allikevel har Corrigan Maguire og hennes ideologiske venner ikke tatt del i noen frihetsflotilje eller lignende provokasjoner på disse stedene. Hennes protest er selve definisjonen på en moteriktig demonstrasjon, uten risiko og med liten hensikt.    Corrigan Maguire har deltatt som «fredsaktivist» i tre flotiljer til støtte for Hamas. Etter den mest kjente flotiljen, som inkluderte det beryktede tyrkiske skipet Mavi Marmara, hevdet Corrigan Maguire at «alle flotilje-deltakerne hadde forpliktet seg til en fredelig protest». Det motsatte var tilfelle. Passasjerene ved Mavi Marmara skrek, med fanatisk entusiasme, et krigsrop om utryddelsen av jødene: «Khaybar, Khaybar, å jøder! Muhammeds hær vil

Se intervjuet med Maguire i Haaretz 19.12.2004: <http://www.haaretz.com/print-edition/news/nobel-peace-laureate-compares-israeli-nuclear-program-to-nazi-gas-chambers-1.144621> 45 Rapport om Hamas’ utdanning av barn: <tp://ivarfjeld.com/2009/08/13/hamas-trained120-000-children-to-become-islamic-terrorists> 46 Forelesning av Hamas’ innenriksminister Fathi Hamad 29.2.2008: <http://www.youtube. com/watch?v=g0wJXf2nt4Y> 47 Se Boston Globe 3.5.2013: <http://www.bostonglobe.com/news/world/2013/05/02/somaliafamine-child-deaths-reported/ HWvlAdGRfTxA2Ap3RJ0GZO/story.html> Og UNICEF-rapporten: <http://www.unicef.org/nutritioncluster/files/FSNAU_FEWSNET_PressRelease_050113_ FINAL.pdf> 44

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

389


komme tilbake!»48 Dette er «fredens ånd» for Hamas og organisasjonens støttespillere. Det er vanskelig å tenke seg at Corrigan Maguire ikke kjenner til noe av dette. Men siden alt er rettferdiggjort i «revolusjonens» navn, overser hun det.    Yair Lapid, som på den tiden var nyhetsanker ved Israels Kanal 2, spurte Corrigan Maguire: «Hvorfor verver en nobelprisvinner seg til å hjelpe et regime som har terror som verdensanskuelse, som er selverklært antisemittisk, kvinneundertrykkende og antidemokratisk, og som står imot alt du selv tror på?» Hun nektet å svare direkte på spørsmålet. Hun overså også hatet som sydet fra flotiljedeltakerne. Hun fokuserte utelukkende på blokaden og hevdet at hun støttet kvinner og barn på Gaza.49 Dette er en påstand som ofte blir brukt av selverklærte menneskerettighets- og fredsaktivister. Så la oss se nærmere på den.    På den ene siden har Corrigan Maguire skrevet under på en oppfordring om å boikotte Israel50 og et opprop om å utvise den israelske ambassadøren til Irland.51 På den andre siden har hun også undertegnet en oppfordring til EU om å fjerne Hamas fra sin offisielle liste over terrororganisasjoner.52 Hvordan kan en oppfordre til å boikotte Israel, som trakk seg helt ut av Gaza, og samtidig oppfordre til å anerkjenne et undertrykkende, rasistisk, morderisk og antisemittisk regime? Corrigan Maguire villeder dermed sitt publikum. Hun «kjemper ikke bare for kvinnene og barna» på Gaza. Hun arbeider også politisk til fordel for Hamas.    Forbindelsen mellom Hamas og disse tilsynelatende nøytrale flotiljene ble senere avslørt i et brev sendt av Hamas’ minister for kultur og idrett, Bassem Naim, 1. november 2007.53 Brevet var adressert til Free Gaza Movement eller FGM, som står bak de fleste flotiljene til Gazastripen. Den første flotiljen seilte bare to måneder etter at brevet ble sendt.    Med andre ord var dette helt fra starten av ikke snakk om en humanitær aksjon, men en politisk kampanje som var koordinert mellom den radikale

Haybar var et slag der Muhammed ødela et jødisk samfunn som motsatte seg ham. Se alJazeeras sending fra Mavi Marmara: <http://www.youtube.com/watch?v=b3L7OV414Kk> 49 Se intervju fra Channel 2 i opptak: <http://www.youtube.com/watch?v=GI0dcvHAkdI> 50 Se: <http://www.indymedia.ie/attachments/jan2009/ipsc.pdf> 51 <http://www.indymedia.ie/article/90701> 52 Se hennes appell fra 2009 om å gjøre det: <http://www.informationclearinghouse.info/ article22138.htm> 53 <http://www.americanthinker.com/2010/06/smoking_gun_the_free_gaza_move.html> 48

390

LØGNINDUSTRIEN


venstresiden og det radikale islamistiske Hamas. Noen kan tenkes å ha deltatt utelukkende for å kjempe for menneskerettigheter, men de var ikke annet enn brikker i Hamas’ og flotiljens bakmenns manipulasjonsspill, som alle har en bred bakgrunn med antiisraelsk aktivisme og benekter Israels rett til å eksistere. Denne politiske kampanjen har vært en braksuksess, og fremmer målene til dem som ønsker å ødelegge Israel forkledd som humanitær hjelp.    Igjen må det presiseres: Kritikk av Israels særskilte handlinger eller politikk må ønskes velkommen. Israel gjør feil. Israel er også et levende demokrati – stort sett alle Israels handlinger i konflikten med araberne debatteres åpent på israelske nyhetsnettsteder, blogger og andre fora. Det finnes til og med personer, på ytterkanten av Israels venstreside, som støtter Free Gaza Movement. Det er en del av Israels demokratiske diskurs. Men denne diskursen kan ikke skjule det faktum at det er en stor forskjell mellom kritikk og antiisraelske aktiviteter, som å vise solidaritet med Hamas.    Corrigan Maguire ble tildelt Nobels fredspris for å ha fremmet forståelse mellom to rivaliserende grupper i Irland. Hun prøvde ikke å boikotte noen av gruppene. Hun krevde ikke at den ene siden måtte utryddes. Hun støttet ikke de mest ytterliggående gruppene på noen av sidene. Men av en aller annen grunn gjør hun det motsatte når det kommer til Israel.    Corrigan Maguire er ingen fiende av Israel. Hun er palestinernes fiende og en fiende av mulighetene for fred. Hun signerte et opprop som støtter palestinsk masseretur til Israel. Det er ikke et humanitært krav.54 Det er det sentrale politiske kravet til motstanderne av fred blant palestinerne. Det er et krav som enhver seriøs moderat palestiner unngår.55 Det er et uberettiget krav, fordi det kun retter seg imot Israel, av alle land i verden. Ved å støtte Hamas og retten til retur fremmer hun ikke forsoning ,men fortsatt konflikt og fortsatt palestinsk lidelse. *** Som del av pro-Hamas-aktivismen som utgir seg for å være fredsarbeid, publiserte den svenske forfatteren Henning Mankell en helsides artikkel i Ha’aretz: «Vil den ekte Henning Mankell være så snill å reise seg?»56 I artikkelen hevdet <http://www.indymedia.ie/attachments/jan2009/ipsc.pdf> <http://reliefweb.int/report/israel/statement-principles-signed-ami-ayalon-sari-nusseibeh- july-27-2002> 56 <http://www.haaretz.com/print-edition/news/will-the-real-henning-mankell-speakup-1.367761> 54 55

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

391


Mankell at noen hadde stjålet hans identitet og sendt brev der han tilsynelatende mener at han ikke ønsker at israelere skal lese bøkene hans. Mankell sier selv at han er et opplyst menneske som ønsker dialog. Allikevel, i denne opplysthetens navn, i likhet med andre medlemmer av den rødgrønne koalisjonen, støtter Mankell retten til retur, kaller Israel en apartheidstat57 og beskylder Israel for mord. Denne artikkelen hadde til hensikt å forklare hans støtte til og deltakelse i den tyrkiske Gaza-flotiljen samt andre flotiljer som skulle ha ankommet på den samme tiden. Humanisme på sitt beste.    Det er verdt å minne om at IHH var sponsorene bak flotiljen som Mankell deltok i.58 Da de kom tilbake til Tyrkia, skyndte de seg til Iran for å kunngjøre følgende ved en pressekonferanse sammen med daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad: «Vi er her i dag med en lengsel og vilje til bygge et Midtøsten uten Israel og USA, og for å gjenta vår forpliktelse til å fortsette på veien til Mavi Marmaras martyrer.»59 For å fjerne all tvil publiserte til og med lederen av Mavi Marmara-ekspedisjonen en artikkel under overskriften: «ALLAHU AKBAR! Tiden er inne for å eliminere Israel …!»60 Dette er ikke bare en historie om en humanitær konvoi til innbyggerne på Gazastripen, men en åpen identifisering med Hamas’ tanker om folkemord. Men Mankell enten vet ikke eller – mer sannsynlig– vil ikke vite at hans støtte til flotiljer er en støtte til utslettelse av Israel – i menneskerettighetenes navn, selvsagt.    I artikkelen antydet selvsagt Mankell at Israel stod bak e-postene som hintet om at han ikke ønsker at israelere skal få lese hans bøker. Vel, det viser seg at Mankell snakket med journalister umiddelbart etter sin første flotilje, og uttalelsene hans ble publisert på to kjente nettsteder i Israel, deriblant Ynet.61 Hvem vet? Kanskje plantet det israelske Mossad disse artiklene. Mankell skrev også et særlig hatsk innlegg for den britiske avisen Guardian om sine opplevelser ved den forrige flotiljen.62 Blant annet skriver han at «[min spesielle behandling av en representant for Israels utenriksdepartement] får

57 «Stoppad av Apartheid», Aftonbladet mai 2009. Aftonbladet er den mest leste avisen i Sverige. 58 Fullt navn: IHH Humanitarian Relief Fund. En tyrkisk islamsk NGO som er aktiv i hele verden, og som har blitt erklært som en islamsk terrororganisasjon av land som Israel og Nederland. 59 <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/5024.htm> 60 <http://www.memri.org/report/en/0/0/0/0/0/0/5024.htm#_edn2> 61 <http://www.ynet.co.il/articles/0,7340,L-3898603,00.html> 62 <http://www.theguardian.com/theguardian/2010/jun/05/flotilla-raid-henning-mankelldiary?CMP=twt_gu>

392

LØGNINDUSTRIEN


meg til å vurdere å forsikre om at ingenting jeg skriver noensinne vil bli oversatt til hebraisk igjen». Det er sikkert mulig at Mossad kan forfalske e-poster og intervjuer, men det er vanskelig å tro at de også har klart å ta kontroll over den britiske pressen.    Med bare litt undersøkelser blir dermed bildet klart: ikke en løgn, ikke en forfalskning, og ikke en konspirasjon fra det allmektige israelske utenriksdepartementet eller Mossad. Mankell selv kom med ideen. Hvis han hadde skrevet at han hadde foreslått ideen og senere gått vekk fra den, ville det vært én sak. Men i steden bestemte han seg for å gjøre det hele til en ondskapsfull konspirasjon som gjør Israel til et samtidens KGB.    Til Mankells «forsvar» er han ikke bare besatt av Israel. Han har også vist forståelse for Taimour Abdulwahab, en svenske av muslimsk opprinnelse som forsøkte å gjennomføre et stort terrorangrep i Stockholm, slik han også har funnet unnskyldninger for terrorangrepene i USA.63 «Veien til rasjonalitetens triumf kan være lang», skrev Mankell i Ha’aretz-artikkelen. Mankell har rett – men han befinner seg ikke på rasjonalitetens side. Det er mange andre som fortsatt trenger å lære denne leksen. *** Som vi allerede har sett er den vanlige unnskyldningen for den rødgrønne koalisjonen på Gazastripen den «humanitære krisen» som pågår der. Er det virkelig en krise? I april 2011 offentliggjorde en Røde Kors-medarbeider, Mathilde Redmatn, en uttalelse om at det «finnes ikke noen humanitær krise på Gazastripen». Uttalelsen vakte sinte reaksjoner, og den antiisraelske leiren var raske med å utføre en «undersøkelse» som viste at det ikke fantes noen Røde Kors-medarbeider med det navnet. Det viste seg at hun fantes – navnet til Mathilde De Riedmatten hadde bare blitt stavet feil.64    Erklæringen fra Røde Kors-medarbeideren var egentlig overflødig, for tallene fra Gazastripen er allerede kjent. En undersøkelse av offentlig tilgjengelige opplysninger for de fem siste årene viser at den humanitære krisen i området i hovedsak er fiksjon. Et av de aller viktigste målene for å undersøke

63 «Stockholm bombing: We need action not just words to prevent it happening», Guardian 22.12.2010. 64 <http://www.jpost.com/Middle-East/Red-Cross-There-is-no-humanitarian-crisis-in-Gaza>

Hele historien på CAMERA: <http://blog.camera.org/archives/2011/04/there_is_no_humanitarian_crisi.html>

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

393


den humanitære situasjonen er spedbarnsdødeligheten. Det viser seg at situasjonen i Tyrkia er verre enn på Gazastripen: Mens spedbarnsdødeligheten på Gazastripen er 16,00 per tusen fødsler, har Tyrkia en spedbarnsdødelighet på 22,23 per tusen. Situasjonen på Gazastripen er langt bedre enn det globale gjennomsnittet, som er på 37,6 per tusen – og bedre enn brorparten av de arabiske landene og noen søramerikanske land, og selvsagt bedre enn Afrika.65    Et annet viktig mål er forventet levealder. Forventet levealder i Tyrkia er på 73,03 år. På Gazastripen er den på 74.40. Gaza ligger langt høyere enn det globale gjennomsnittet på 68,09. Til sammenligning er forventet levealder i Jemen 64,47, i Sudan 62,95 og i Somalia 51,19.66 Disse landene er desperate etter internasjonal bistand og medienes oppmerksomhet. Forgjeves.    Sammenstøt som fremprovoseres eller settes i gang av Hamas, som Cast Lead og Protective Edge, skaper selvsagt midlertidige humanitære kriser, forårsaket av Hamas’ kyniske bruk av sivile i kampene. Men dette er forårsaket av Hamas og deres krigerske holdning overfor Israel, og ikke av den israelske blokaden av materiale som kan brukes i krigføring.    Det kanskje ypperste eksemplet på hvor absurd påstanden om en «humanitær krise» er kom fra en britisk politiker som hevdet at forventet levealder i Øst-Glasgow – en by i den utviklede verden – var lavere enn på Gazastripen. Påstanden vekket oppstyr, men britiske Channel 4 undersøkte saken, og det viste seg at han hadde rett – du lever lenger på Gazastripen enn i Øst-Glasgow.67 Men ingen sendte flotiljer til Skottland for å protestere mot dette. *** Gary Kasparov, tidligere verdensmester i sjakk og russisk menneskerettighetsaktivist, undret på det følgende i en artikkel han skrev mot slutten av operasjon Cast Lead:68 ”Israel har muligheten til å tilintetgjøre Gaza for å sikre sitt folks sikkerhet, men velger å ikke gjøre det fordi israelerne verdsetter menneskeliv. Tviler noen et øyeblikk på hva Hamas ville ha gjort dersom

65 Den mest oppdaterte målingen er gjort av CIA. Tall undersøkt og bekreftet i august 2013: <https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/rankorder/2091rank.html> 66 <https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/rankorder/2102rank.html> 67 <http://www.channel4.com/news/articles/society/health/factcheck+glasgow+worse+than +gaza/2320267.html> 68 «Why Russia Stokes Mideast Mayhem», Wall Street Journal 12.1.2009.

394

LØGNINDUSTRIEN


de hadde hatt muligheten til å utrydde hver og en av Israels fem og en halv millioner jøder? Hamas må ikke anses som en mindre skurk bare fordi de ikke ennå har midlene til å gjennomføre sin morderiske agenda. Terrormistenkte som de som planla «væskebombingen» i Storbritannia og den nylig dømte gruppen som planla å drepe amerikanske soldater ved militærbasen ved Fort Dix ble arrestert før de klarte å gjennomføre sine dødelige planer. De som omtaler Israels angrep mot Gazastripen som uforholdsmessig burde skrive ned på en lapp nøyaktig hvor mange israelere som burde dø før IDF skal kunne svare.” Det finnes et bredt spekter av meninger i den arabiske og muslimske verden. Man kan finne mørke krefter, som Islamsk Jihad, Hamas, al-Qaida, Hizbollah, Taliban og andre. Man kan også finne mange andre som ikke tenker som dem. Problemet er at folk som Mankell, Corrigan Maguire, Fisk, Klein, Noam Chomsky og andre ikke støtter det rimelige flertallet, men foretrekker å støtte det ekstremistiske mindretallet. Faktisk anser de enhver arabisk eller muslimsk intellektuell som fremviser provestlige holdninger for å være en forræder. Enhver Hamas-rakett skutt mot en barnehage, setter dem i bortforklaringsmodus.   Ikke alle Hamas-tilhengere er ondskapsfulle mennesker. Noen deltar i flotiljer, og andre protester, ut fra oppriktige, om enn naive, humanitære motiver.69 De mener oppriktig at Israel bør anerkjenne og være mer forsonlige overfor Hamas. Jeg kan støtte en slik tilnærming. Til tross for alt vi har sagt om Hamas’ vesen, bør Israel strekke ut hendene sine for fred. Gjensidig anerkjennelse og forsoning trengs, og det gjør også slutten på verdensomspennende antisemittisme og rasistisk oppildning og vold.    Det internasjonale samfunnet har allerede formulert betingelsene for kompromiss og gjensidig anerkjennelse, før og uavhengig av konflikten mellom Hamas og Israel. Kvartetten formulerte disse betingelsene rett etter at Hamas vant det palestinske parlamentsvalget.70 FNs sikkerhetsråd har godkjent disse 69 For detaljert informasjon om flotiljene: <http://www.discoverthenetworks.org/printgroupProfile.asp?grpid=7457> 70 Se FNs generalsekretærs kunngjøring fra januar 2006 om Kvartettens beslutning, rett etter Hamas’ valgseier: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/354568CCE5E38E55852571060 07A0834>

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

395


betingelsene,71 og de har gjentatte ganger fått støtte fra arabiske land.72 Dersom disse intellektuelle og fredsforkjemperne virkelig ønsker at konflikten skal avsluttes, la dem tale til Hamas med samme ordelag som de angriper Israel med. *** Israel ønsker ikke å beleire eller å opprettholde en blokade over Gazastripen. Israel trakk seg ut fra Gazastripen til siste centimeter. Hamas tok kontrollen med vold, og de henrettet hundrevis av politiske motstandere.73 De innfører sharialover,74 undertrykker kvinner75 og terroriserer kristne.76 Allikevel sender Israel hundrevis av lastebiler med humanitær bistand til Gazastripen hver eneste uke. Den israelske og egyptiske blokaden er minstekravet, gitt Hamasregiments ondskapsfulle vesen.    Hamas kunne ha ført Gaza til velstand i morgen. Blokaden ville ha blitt fjernet. Internasjonal bistand og investeringer ville ha strømmet inn. Det ville ha vært en uvurderlig mulighet for Gazastripens innbyggere. Samvittighetsfulle mennesker kunne ha hjulpet palestinerne, men ikke ved å gi ubetinget støtte til en organisasjon som driver med terror, rasisme og som angriper sivile på begge sider. *** Den rødgrønne koalisjonen er undergangen for en viktig del av den vestlige elite. Koalisjonen kjemper ikke egentlig for menneskerettigheter, ei heller motsetter den seg imperialisme, undertrykkelse eller okkupasjon. Den bruker i stedet brorparten av tiden på å overse radikal islam. Igjen har dette ingenting å gjøre med faktisk kritikk av verken Vesten eller Israel; begge deler er selvsagt greit.    Men i kontrast til argumenter som fremmes av slike som Mankell, kjemper ikke terroristene egentlig mot okkupasjon og undertrykkelse. De handler 71 UNSC Resolusjon 1850: <http://unispal.un.org/unispal.nsf/f45643a78fcba719852560f6005 987ad/4a6dc24ac04f 806685257521007346cd?OpenDocumen> 72 <http://www.reuters.com/article/2007/02/24/us-palestinians-jordanidUSL2435714520070224> Og: <http://www.jpost.com/International/Muslim-states-call-onHamas-to-recognize-Quartet-terms> 73 <http://www.nytimes.com/2007/06/14/world/middleeast/14mideast.html?_r=0> 74 <http://www.palwatch.org/main.aspx?fi=157&doc_id=500> 75 <http://www.upi.com/Top_News/2006/12/04/Gaza-group-warns-women-to-cover-heads/ UPI-14121165234734/> 76 <http://www.youtube.com/watch?v=adeKtTlejNY>

396

LØGNINDUSTRIEN


på bakgrunn av en ideologi som har som målsetning å gjøre verden til et langt mørkere sted. De ønsker en verden uten grunnleggende friheter, menneskerettigheter og likhet for kvinner og minoriteter. De ønsker ikke å ramme Vesten for det Vesten gjør, men for hva det er: fritt, liberalt og demokratisk.    Alle Vestens synder blekner sammenlignet med handlingene og målsettingene til den fundamentalistiske islam – fra al-Qaida til Hizbollah, fra Hamas til Taliban, den Islamske Front i Algerie til al-Shabab i Somalia, fra Boko Haram til ISIS. Ser de ikke de utallige folkemordene og massakrene? Forstår de ikke forbindelsen mellom sine bortforklaringer og unnskyldninger og konsekvensene deres? Skjønner de ikke hvordan deres kritikk av Vesten ender opp med å ramme ikke-vestlige muslimer mer enn noen andre?    Det er verdt å avdekke og å kritisere kolonialismen og imperialismens synder. Radikal islam er ikke en respons og især ikke et svar. Radikal islam er en verdensomspennende bevegelse som ikke er interessert i å bekjempe urettferdighet; den søker derimot selv å undertrykke, i et omfang som blekner all tidligere undertrykkelse. Chomsky, Mankell og mange andre – den vestlige avdelingen av den rødgrønne koalisjonen – er trolig en tapt sak. De sitter for dypt i gjørma. Men det finnes hundrevis av millioner av andre i den frie og i den mindre frie verden. Vi må håpe de evner å se virkeligheten med klarsyn.

DEN RØDGRØNNE KOALISJONEN

397


398


Kapittel 20

En plattform for oppildning til hat Det siste tiåret har Ha’aretz, den mest leste israelske avisen som utgis på engelsk, blitt en viktig bærebjelke for løgnindustrien. Problemet ligger ikke i meningsartiklene. Problemet ligger i skjevheten, forvridningene og løgnene, og i oppmuntringen til palestinsk uforsonlighet og vold.

Ved nesten hver forelesning jeg har holdt de siste årene, har minst én person stilt spørsmål med henvisning til Ha’aretz for å utfordre meg. Spørsmålsstillerne har åpenbart trodd at de stod på trygg grunn; de siterer tross alt en israelsk avis, ikke palestinsk propaganda.    Spørsmålsstillerne har så klart rett. Avisen de refererer til hevder at Israel er en galskapens stat som truer verdensfreden, og at alle seriøse personer må konkurrere med hverandre i graden av avsky de viser mot landet. Ha’aretz hevder at Mahmoud Abbas har solgt sin sjel til djevelen i sine enorme innrømmelser overfor Israel (ja, Israel er djevelen i dette scenariet), at det er negativt at palestinerne opprettholder ro og fred, og at de må starte en ny omfattende og voldelig intifada, for å oppfylle visjonen om én stor stat. Alt dette og mer har viktige journalister og redaktører i «Avisen for tenkende mennesker», som Ha’aretz omtaler seg selv som, skrevet.    Selvsagt beviser ikke det faktum at disse meningene publiseres i en israelsk avis, at det de skriver, er sant. Alt det beviser er at Israel er et genuint demokrati, med en fri og lidenskapelig presse, ofte med høy temperatur. Ytringsfriheten omfatter praktisk talt alt, inkludert radikale ytringer og åpenbare løgner.   Ha’aretz’ giftige løgner er konsekvente og systematiske. Vi snakker ikke om én eller to artikler, eller en radikal artikkel iblant. Dette er avisens redak-

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

399


sjonelle linje, fra redaktørene og nedover i hierarkiet. Resultatet er at en av de viktigste – om ikke den viktigste – kildene til løgnindustrien er Ha’aretz. Avisen er særlig nyttig fordi avisen er israelsk. Den bekrefter de antiisraelske fordommene «fra innsiden». Nesten alle antiisraelske artikler i akademia og media baserer seg, til en viss grad, på Ha’aretz.    Problemet er ikke at løgner er en del av ytringsfriheten; slik er det i alle demokratiske land. Problemet er at Ha’aretz er den viktigste eksportøren av løgner mot Israel. Enda verre: Fremfor å konkludere med at Israel er et levende demokrati, vil de som bare leser Ha’aretz heller trolig komme til konklusjonen at Israel som en jødisk og demokratisk stat ikke har noen rett til eksistere.    Frem til slutten av 1990-tallet var Ha’aretz en relativt troverdig avis. Kanskje var det de økonomiske krisene, eller kanskje den økende dominansen til Amos Shocken, avisens utgiver – alt dette førte til en krapp vending i avisens redaksjonelle linje når det gjaldt den israelsk-arabiske konflikten, i en mindre troverdig og mer tabloid retning. Problemet er verken særskilte meninger som publiseres i avisen, eller bredden av disse. Problemet ligger i det store antallet forvrengninger av fakta som publiseres.    De fleste israelske lesere, med alle typer politiske overbevisninger, vet at noe fryktelig galt har skjedd med denne avisen det siste tiåret. De fleste lesere utenfor Israel vet det ikke. De fortsetter å forholde seg til avisen som om at den fortsatt var den solide, respektable og intelligente avisen den en gang var. Slik de ser det, gir denne tilsynelatende respektable avisen utallige bevis på Israels «forbrytelser». Hvis en israelsk avis anser Israel som et galskapens land som man må vise avsky overfor, er det vanskelig å forvente at mennesker utenfor Israel skal se ting på en annen måte.    Det er fortsatt noen deler av Ha’aretz som har beholdt avisens gamle integritet. Selv når det kommer til den israelsk-arabiske konflikten uttrykker seriøse stemmer, som professor Shlomo Avineri, professor Alex Jacobson, Ari Shavit og andre, balanserte meninger. Disse personene er ikke «høyreorienterte»; de er svært kritiske til den israelske regjeringen, men deres kritikk er et strålende eksempel på legitim og velfundert kritikk som ethvert demokrati kan være stolt av, og ikke på tvangsmessig demonisering. Dessverre er det redaksjonsmedlemmene selv som skriver det meste om konflikten, og det siste tiåret har personer som Zvi Barel, Amira Hass, Akiva Eldar og Gideon Levy vært sentrale.    Over dem alle står Ha’aretz’ utgiver Amos Shocken. Han holder ikke tilbake sin verdensanskuelse. Han har oppfordret til å åpne Israels grenser for

400

LØGNINDUSTRIEN


de omkringliggende arabiske landene, noe han håper vil kunne føre til omfattende ekteskap på tvers av gruppetilhørighet og opprettelsen av et Midtøsten etter modell av EU.1 En slik idé høres flott ut for en person som lever i et vestlig land, og særlig i EU. Men Israel er i Midtøsten, og ikke i Europa.    Det flernasjonale eller multikulturelle idealet passer kanskje inn i noen land, men det har til gode å lykkes i Midtøsten. Alle land i Midtøsten er delt langs religiøse og/eller etniske skillelinjer. Blodbadene i Irak, Syria, Jemen og tidligere også i Algerie viser at, i det minste i Midtøsten, opprettelsen av stater med et tydelig og dominerende etnisk flertall er den riktige løsningen. Dess mer blandet befolkningen er, dess mer omfattende er volden og terroren. Områdene med mest blodsutgytelser i Irak er områder med blandet befolkning. Samtidig er den kurdiske regionen, som har et klart etnisk flertall, den roligste i Irak.    Preferansen for selvbestemmelse basert på et tydelig etnisk flertall er ikke unikt for Midtøsten. Det skjer også i Europa: Tsjekkoslovakia ble delt inn til en tsjekkisk og en slovakisk stat; Jugoslavia ble delt inn i sju stater. Dette handlet ikke om «rasisme», men ganske enkelt om en implementering av retten til selvbestemmelse for nasjoner rundt omkring i verden.    Shockens visjon om en fullstendig endring av Israels identitet ble skrevet i 2005, og den har siden blitt til en fremtredende komponent i avisens redaksjonelle linje. Igjen: Det var ikke alltid slik. På store deler av 1990-tallet støttet Ha’aretz en humanistisk-liberal linje, fredsprosessen og Israels rett til å eksistere som en nasjonalstat for det jødiske folk. Se for eksempel følgende lederartikkel, som ble skrevet i 1996: Den arabiske minoriteten har rett når den krever fullt likeverd, men det er ett felt der det jødiske flertallet er rett i å anta en særposisjon og anbefale at den arabiske minoriteten lytter oppmerksomt: Brorparten av statens innbyggerne vil ikke tolerere politiske bevegelser som oppfordrer til utsletting av statens jødiske karakter. Det jødiske folket er en særegen etnisk-nasjonal gruppe som kombinerer religion og nasjon, og ingen lingvistiske triks kan endre på det faktumet. Dermed

Amos Shocken,«Er Israel en fredsmorder?» [hebraisk], Haaretz 5. mai 2005: <http://www. haaretz.co.il/opinions/1.1008396>

1

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

401


stammer de politiske spillereglene i Israel fra aksiomet om at dette er en jødisk stat som ingen politiske krefter kan forvente å få lov til å undergrave.2 Den redaksjonelle linjen som støttet en rimelig kombinasjon av en humanistisk-liberal stat og en jødisk nasjonalstat, har siden forsvunnet. Amos Shockens sønn, Ronny Shocken, har fulgt i sin fars fotspor og publiserer artikler som går imot tanken om Israel som en jødisk og demokratisk stat. I denne sammenheng har han til og med angrepet den liberale Tzipi Livni for å ha våget å foreslå at undertegnede forfatter skulle stille som Knesset-kandidat for hennes parti, på grunnlag av felles støtte til tanken om en jødisk og demokratisk stat.3   En bør feire meningsmangfoldet i israelske medier. Problemet er at Ha’aretz de siste årene har blitt den viktigste propagandakanalen for løgnindustrien. Dette kapitlet vil ta for seg de tre viktigste påstandene Ha’aretz kommer med i denne sammenheng: 1: Israel begår krigsforbrytelser. 2: Israel er en apartheidstat. 3: Israel motsetter seg fred, og ikke palestinerne. Esel-prosedyren I 2005 publiserte Ha’aretz en av sine mest alvorlige anklager mot Israel. Artikkelen ble trykket i helgeutgaven av avisen, og tittelen var «Esel-prosedyren».4 I ingressen var det snakk om en palestiner, en Mahmoud Shwara, som hadde blitt arrestert av det israelske grensepolitiet, bundet fast til et esel som politiet satte i galopp, og som døde av en alvorlig skade i hodet.    Da jeg først leste det, ble jeg forferdet. Kunne det være slik at hæren, i det landet jeg bor i, har innført – som overskriften hevdet – en prosedyre der palestinere ble bundet fast til esler for å dø på denne grusomme måten? Det var ifølge denne artikkelen slett ikke dette snakk om et enkelttilfelle utført av noen pøbler, men en faktisk og godkjent prosedyre. Den eneste konklusjonen man kan trekke av dette, er at IDF oppfører seg som regelrette bøller.

«Identitet og borgerlig likestilling», leder, Haaretz 12. februar 1996. Ronnie Shocken, «Faren med Tzipi Livni» [hebraisk], Haaretz 29. desember 2012: http:// www.haaretz.co.il/opinions/1.1895250 Shocken publiserte også et ytterligere angrep på Livni for hennes støtte til tanken om en jødisk-demokratisk stat: idem., «Kosher-attest fra Ruth Gavison» [hebraisk], Haaretz 22. august 2013: <http://www.haaretz.co.il/opinions/.premium-1.2103910> 4 Gideon Levy, «Dusty Trail to Death», Haaretz 27. desember 2005. 2 3

402

LØGNINDUSTRIEN


Den samme dagen som artikkelen ble publisert, handlet også lederartikkelen om saken, med en kraftig fordømmelse av Israel.5 Historien spredte seg snart til hele verden. Dette var nok et bevis på de grusomme forbrytelsene som Israel angivelig begår. Etter noen dager kom en bråte av leserbrev som uttrykte sjokk og forferdelse over artikkelens innhold. «Jeg ble helt skjelven», skrev Israel Augman, en 83-åring som overlevde holocaust, «og siden har jeg ikke klart å sove … Jeg vil aldri glemme bildene fra holocaust: Tyskere fanget en jente på 16. De bandt henne fast til en vogn trukket av hester og pisket hestene, og slik dro de henne til arbeidsleiren.» Avivit Kreiner skrev at «sjelene til soldatene som utførte denne handlingen er i mine øyne svertet, og de er ikke annet enn vandrende tilhengere av sadisme … hevnens gift vil strømme gjennom årene til Mohammad Shwaras ni barn.»6    Ved en andre lesning av artikkelen begynte spørsmålene å dukke opp. Amnon Danker, som da var redaktør i Maariv, bestemte seg for undersøke historien nærmere. Resultatet var pinlig for Ha’aretz: Dette hadde aldri skjedd, men det var et løst rykte, og den palestinske familien som var nevnt i artikkelen, benektet den ettertrykkelig. Politiets interne etterforskningsorgan kontaktet Ha’aretz, B’Tselem, den palestinske selvstyremyndigheten og familien til det angivelige offeret – men ingen kunne gi et fnugg av bevis på at noe som var beskrevet i artikkelen faktisk hadde skjedd.    Mannen som skrev artikkelen, var Gideon Levi. Levy har i løpet av de to siste tiårene fått en slags heltestatus, og hver gang han har blitt mer ekstrem overfor Israel, har denne statusen blitt styrket. Selv om han ikke snakker arabisk, dekker han områdene for Ha’aretz. Sakene hans får ofte oppmerksomhet i hele verden; han er sannsynligvis den mest kjente – eller beryktede – israelske journalisten i verden. Han inviteres til mange fora, også akademiske, som «ekspert» på det palestinske spørsmålet. Han stilles sjeldent overfor noen som vil kunne tilbakevise eller stille spørsmål ved hans saker eller ekspertise.    Levy trakk aldri historien om eselet. Vi kan trygt og godt anta at noen få av sakene hans er sanne. Det finnes enkeltstående hendelser der IDF har begått menneskerettighetsbrudd, og de bør avdekkes. Men for Levy er det ikke et spørsmål om isolerte eller enkeltstående hendelser som må avdekkes, men

«On Apathy», leder, Haaretz 23. desember 2005: <http://www.haaretz.com/print- edition/ opinion/on-apathy-1.177373> 6 Brev til redaktøren, Haaretz 27. desember 2005: <http://www.haaretz.co.il/misc/1.1069813> 5

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

403


behovet for systematisk å male Israel som djevelen selv – og han har ingen betenkeligheter med å skrive falske saker for å gjøre det. Prosedyren for eliminering av terrorister En annen undersøkelse gjennomført av Ha’aretz har forsøkt å stadfeste hypotesen om at Israel begår krigsforbrytelser i stor skala. Saken dreide seg om det som formelt omtales som «målrettet forhindring» – likvidering eller målrettede drap – et tema som er gjenstand for voldsom offentlig debatt i både USA7 og Israel. Israel benyttet hovedsakelig denne metoden da den andre intifadaen var på sitt mest intense, mens da Ha’aretz’ sak kom ut i 2008, var denne taktikken langt mindre, og mer selektivt, brukt. Ironisk nok er det under Obama-administrasjonen, hovedsakelig ved bruk av ubemannede droner, at antallet målrettede drap har økt dramatisk.   Ha’aretz’ sak baserte seg på dokumenter lekket av Anat Kam.8 Artikkelens tittel var dertil spisset: «Med rett til å drepe».9 Bakgrunnen for artikkelen var Høyesteretts avgjørelse fra 2006 om at «det ikke kan besluttes på forhånd at enhver målrettet likvidering er ulovlig i henhold til internasjonal sedvanerett, på samme måte som at det ikke kan bestemmes på forhånd at enhver målrettet likvidering er lovlig i henhold til internasjonal sedvanerett».10   Ha’aretz forsøkte å skape inntrykket av at IDF hadde krenket Høyesteretts avgjørelse ved å godkjenne ulovlig skade mot uskyldige. Dokumentene som ble lekket, dreide seg om behovet for å stanse eller ramme en gruppe terrorister fra Islamsk Jihad, som tidligere har gjennomført terrorangrep, og som planla å gjennomføre nye angrep. De bar regelmessig våpen og belter med eksplosiver. I henhold til avisens påstander ville det ha vært bedre å arrestere terroristene enn å drepe dem.    Hva var problemet? De lekkede dokumentene beviste faktisk at IDF etterfulgte Høyesteretts beslutning. Fremfor å være raske på avtrekkeren vur-

Jonathan Masters, «Targeted Killings», Council on Foreign Relations: <http://www.cfr.org/ counterterrorism/targeted-killings/p9627> 8 En soldat som tjente ved kontoret til daværende leder for IDFs sentralkommando, Yair Naveh. Hun ble dømt til tre år i fengsel og ble nylig løslatt. 9 Uri Blau, «License to kill», Haaretz 27. november 2008. 10 HCJ 769/02, Israeli Committee Against Torture vs. the State of Israel (2006): 7

<http://elyon1.court.gov.il/Files/02/690/007/a34/02007690.a34.HTM>

404

LØGNINDUSTRIEN


derte og avveide IDF konstant hvorvidt de skulle gå til aksjon, kanskje til og med for lenge. Mer spesifikt avdekket dokumentene fire ting:   For det første: Det faktum at kommandøren for Israels sentralkommando (området som dekker Judea og Samaria) på den tiden, Yair Naveh, beordret arrestasjon, og ikke likvidering. I henhold til hans ordrer skulle IDF ramme bare Islamsk Jihad-medlemmer, som alltid var bevæpnet og klare til å sprenge seg selv i luften, og bare om omstendighetene tillot det.   For det andre: Teamet som var involvert ble beordret til å unngå å skyte mot Islamsk Jihad-medlemmer dersom det befant seg kvinner og barn i nærheten, og i stedet forsøke arrestasjon. Nettopp på grunn av denne ordren hevdet Ha’aretz at arrestasjoner var et gjennomførbart alternativ til målrettet likvidering. Faktisk beviser dokumentet det motsatte: en vilje til å sette IDFsoldater i fare langt utover det nødvendige for å forsøke å hindre at kvinner og barn blir rammet.   For det tredje: IDF har lagt begrensninger på å gjennomføre aksjoner når det er fare for skade på uskyldige. I en diskusjon med generalmajor Naveh ble det fastslått at et målrettet drap kan gjennomføres dersom det befinner seg i høyden to uidentifiserte personer sammen med terroristene. I en annen høring med generalmajor Tal Russo ble team som gjennomførte målrettede angrep begrenset til én uidentifisert person i nærheten.    Saken nådde daværende stabssjef i IDF, Gabi Ashkenazi, som forbød angrep mot Islamsk Jihad-medlemmer «dersom det er mer enn én uidentifisert passasjer» (når angrepet var mot biler i bevegelse). Med andre ord: Dersom det er kvinner og barn i nærheten, blir operasjonen avlyst. Hvis det er to uidentifiserte menn i nærheten, avlyses operasjonen. Dette betyr ikke at én uidentifisert person eksplisitt må rammes, men at dersom det bare er én, vil ikke en slik operasjon avlyses.   Motsier disse retningslinjene Høyesteretts avgjørelse? I den viktigste beslutningen skrev dommeren Aharon Barak at «en medfølgende skade på uskyldige sivile vil bare være lovlig dersom den oppfyller kravene til forholdsmessighet». Det finnes ingen klar definisjon av «forholdsmessighet». Man kan bare måle den opp mot andre vestlige hærer – for eksempel den amerikanske hæren. Mannen som er ansvarlig for målrettede drap i Pentagon, Mark Garlasco, ble intervjuet i CBS-programmet 60 Minutes. Der sa han at når det gjaldt å ramme høytstående irakisk offiser, var ordren å drepe «opp til

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

405


29 mennesker i et angrep på Saddam Hussein, det er ikke noe problem».11    Selvsagt definerte Ha’aretz aldri for sine lesere hva de anser som passende «forholdsmessighet», fordi målet deres – IDF og staten Israel – var utpekt på forhånd. Richard Goldstone, som vi allerede har nevnt ovenfor, hevdet at han undersøkte og fant ut at amerikanske soldater opererer innenfor en streng overholdelse av folkeretten.12 Så dersom USA, som dreper 30 sivile for å ramme et viktig mål, er innenfor retningslinjene, befinner Israel, som bare aksepterer én sivil for et terrormål, seg også innenfor retningslinjene.    Ifølge Pakistans innenriksminister, Rehman Malik, er opp til 80 prosent av de drepte fra amerikanske målrettede angrep i hans land, sivile.13 Ifølge New York Times ble 50 sivile drept for hver terrorist i årene 2006 til 2009,14 selv om offisielle organer – inkludert president Obama – hevder at tallet er langt lavere.15 I intervjuet med 60 Minutes innrømmet Garlasco å ha ansvar for å ha drept 200 uskyldige mennesker i jakten på ettersøkte terrorister, selv om ingen av de ettersøkte selv ble rammet. Dette er forholdene og forholdsmessigheten i det ledende demokratiet i verden. Ingen tiltale for krigsforbrytelser har blitt utstedt mot Garlasco. Tvert imot ble han utnevnt til en høytstående posisjon ved Human Rights Watch, der han begynte å kritisere Israel for deres angivelige krigsforbrytelser.   For det fjerde: Dokumentene viser at det før enhver aksjon mot Islamsk Jihad-medlemmer foregikk mange diskusjoner på ulike nivåer. Disse stadfestet at uskyldige ikke skulle rammes, og at arrestasjoner var foretrukket fremfor drap. De stadfestet også at kvinner og barn ikke måtte rammes, og at prinsippet om forholdsmessighet måtte overholdes strengt. Dette var ikke teoretiske diskusjoner; selv ikke lederen for IDFs sentralkommando kunne sette i gang en aksjon. Signalet måtte komme fra stabssjefen selv.

Solly Granatstein, «Bombing Afghanistan», (episode av tv-program), i: 60 Minutes, New York: CBS News 2007. <http://www.cbsnews.com/8301-18560_162- 3411230.html> 12 Bill Moyers (intervjuer) & Richard Goldstone (intervjuobjekt), Bill Moyers Journal [transkribering av intervju], 2009: <http://www.pbs.org/moyers/journal/10232009/transcript1. html#part2> 13 «US Drones Kill up to 80% Civilians – Pakistan Interior Minister», RT 18. oktober 2012: <http://rt.com/news/pakistan-civilian-victims-drones-695/> 14 David Kilcullen og Andrew McDonald Exum, «Death From Above, Outrage Down Below», The New York Times 16. mai 2009: <http://www.nytimes.com/2009/05/17/opinion/17exum. html?_r=4&> 15 Masters, «Targeted Killings». 11

406

LØGNINDUSTRIEN


Kan en virkelig omtale denne kompliserte prosedyren, med konstante diskusjoner og restriksjoner, inkludert strenge ordrer om å verne om livene til kvinner og barn, og klare og bindende retningslinjer om forholdsmessighet – kan alt dette virkelig omtales som en «krigsforbrytelse», eller «mord», som Ha’aretz gjorde?    Vi bør også se på det store bildet. Ha’aretz’ egen militærkorrespondent, Amos Harel, rapporterte allerede i 2007 om en nedgang i antall sivile drepte: fra én sivil per terrorist i årene 2002–2003 til én sivil per 30 terrorister i 2006 (!).16 Når de selv vil, kan til og med Ha’aretz være presise med fakta. Allerede da den krasse artikkelen ble publisert i 2008, hadde bruken av målrettede drap falt dramatisk. Men Ha’aretz kunne bare ikke unngå å bruke nok en mulighet til å bakvaske Israel. Barna som ikke fantes Noen ganger blir blodanklager om krigsforbrytelser til og med fremsatt som en bisetning. For eksempel hevdet en av avisens faste skribenter, Yitzhak Laor, at IDF i Den første Libanon-krigen «sprengte moskeen i Ein El-Hilweh med hundrevis av personer som hadde barrikadert seg der, inkludert barn».17 Nettsiden «Presspectiva», som følger den israelske pressens bidrag til løgnindustrien, spurte Laor om hans kilde til informasjonen.18 Laor henviste dem til den anerkjente historieboken om Den første Libanon-krigen, Milhemet Sholal, skrevet av Zeev Schiff og Ehud Yaari. Men boken beskriver ikke noe slikt, bare en hard kamp der PLO-medlemmer prøvde å skjule seg blant sivile og barn. Det er ingen referanser til noen sprenging av en moské, og definitivt ikke til «hundrevis» av sivile som skjulte seg der. Ordet «barn» er ikke engang knyttet til moskeen.   Schiff og Yaari beskriver PLO-terrorister som forskanset seg i moskeen som personer som var villige til å «forårsake mange sivile dødsfall». Boken nevner til og med historien om tre barn som ble skutt foran sine foreldre av PLOmedlemmer. Slik prøvde PLO å holde flyktninger inne i kampsonen og hindre dem fra å søke sikkerhet da IDF ba om det for å hindre at de rammet uskyldige

Amos Harel, «Pinpoint Attacks on Gaza More Precise», Haaretz 30. desember 2007: <http:// www.haaretz.com/print-edition/news/pinpoint-attacks-on-gaza-more-precise-1.236163> 17 Yitzhak Laor, «Krigen på villspor fantes ikke», Haaretz 5. juni 2012: <http://www.haaretz. co.il/opinions/1.1723654> 18 Yishai Goldfalm, «Barn eller krigere?» [hebraisk], Atar Presspectiva 8. juli 2012: <http:// www.presspectiva.org.il/cgi-webaxy/item?210> 16

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

407


mennesker. Ha’aretz-artikkelen snudde dette bildet – et humanitært IDF og et amoralsk PLO – på hodet for å skape en ondskapsfull løgn. I dette tilfellet kunne løgnen enkelt tilbakevises. Men hvor mange ganger har de sluppet unna?   Vi skrev ovenfor om Laors løgn om at Israel begår folkemord ved å øke palestinernes spedbarnsdødelighet.19 Vi så at de offentlige tilgjengelige tallene viser at det rakt motsatte er riktig – spedbarnsdødeligheten har falt kraftig under israelsk styre. Laor skriver og sverter imidlertid fortsatt Israel, i en avis som en gang var ansett som respektabel. Massakren som aldri skjedde Etter en lang rekke terrorangrep som drepte hundrevis av israelere, inkludert et særlig grusomt selvmordsangrep i Netanya som drepte 30 jøder som feiret den jødiske påskekvelden, satte Israel i 2002 i gang operasjon Defensive Shield i byer på Vestbredden, med den hensikt å rykke opp terror-cellene ved roten. En av de hardeste kampene skjedde i byen Jenin. Palestinerne hevdet at Israel gjennomførte en massakre og prøvde å skjule intet mindre enn 900 lik (!).20 Bare som en sammenligning: Den største massakren Israel ble anklaget for i løpet av 1948-krigen, omfattet 250 døde.    Verden reagerte instinktivt med fordømmelse. Få dager senere viste det seg at det var snakk om en løgn. En FN-undersøkelse fant at 23 israelske soldater og 52 palestinere, hvorav brorparten var medlemmer av terrororganisasjoner, hadde blitt drept i kampene.21 Daværende forsvarsminister Benjamin «Fuad» Ben-Eliezer innrømmet senere at han hadde latt være å utstede en ordre om luftangrep, for å hindre skade på uskyldige sivile i Jenin. Flere IDF-soldater døde som en konsekvens av det, og fem etterlatte familier etter døde IDFsoldater krevde at Ben-Eliezer måtte trekke seg.22 Én ting er udiskutabelt: «Jenin-massakren» skjedde aldri.   Ha’aretz fortsatte derimot med sitt: «Krigsforbrytelsene som ble utført i Jenin er kjent i hele verden», hevdet en fast Ha’aretz-skribent i 2012.23 Selv Yitzhak Laor, «After Jenin», London Review of Books 24, 9. mai 2002, s. 18: <http://www.lrb. co.uk/v24/n09/yitzhak-laor/after-jenin> 20 «Jenin Massacre – Mass Grave for 900 Palestinians», AFP 16. april 2002. 21 «UN Says No Massacre in Jenin», BBC News 1. august 2002: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/ middle_east/2165272.stm> 22 <http://dc.fresh.co.il/Scoops/20766.html> 23 Haim Baram, «En usofistikert fiende» [hebraisk], Haaretz 20. februar 2012: <http://www. haaretz.co.il/opinions/1.1645599> 19

408

LØGNINDUSTRIEN


FN hadde tilbakevist dette, men igjen var Ha’aretz, som en ledende leverandør i løgnindustrien, fast bestemt på sitt. Fakta var irrelevante. Kompensasjonen som ble til ekspropriering Ved begynnelsen av 2012 begynte en lang rekke artikler som handlet om et nytt tilfelle av Israels overgrep mot palestinerne å dukke opp i den internasjonale pressen og på internett. Uskyldige sivile ble rammet, ydmyket og bortvist, og landet deres ble ekspropriert. Alt dette skjedde, ifølge hundrevis av artikler, som del av det grusomme sionistiske prosjektet.    Historien dreide seg om det som angivelig var en beduinlandsby, Umm al-Hiran. Landsbyens opprinnelige innbyggere skulle være fratatt eiendom og tvangsflyttet etter ordre fra israelske myndigheter, for å rydde plass for en ny jødisk bosetning. Ifølge artiklene var dette en direkte fortsettelse av nakbaen fra 1948, som i allmenn oppfatning innebærer at Israel, da som nå, utviser palestinere for å stjele deres land, en påstand som vi tidligere har vist er svært feilaktig. Avisen som ledet an i anklagene, var selvsagt Ha’aretz,24 som presenterte utfyllende beskrivelser av urettferdigheten ved «befolkningsforflytningen», som ble begått av «mennesker som tilhører den fremste rasen og det utvalgte folk».    Enhver som bryr seg om menneskerettigheter, inkludert dem med sympati overfor Israel, ville naturligvis bli opprørt over det som fremstod som en utilgivelig urett mot beduinene. Det var bare ett problem: Det var ikke sant.25 Medlemmer av al-Qia’an-stammen ble overført fra et område til et annet etter sitt eget ønske, som følge av en stammekonflikt. De slo seg ned i Yatir-området, mens enkelte familier også flyttet til Hiran-området (begge deler sør i Israel).    Det er en pågående debatt blant akademikere om i hvilken grad landrettigheter bør anerkjennes for dem som ikke oppfyller kravene for registrering i moderne stater. Det foreligger påstander, noen velbegrunnede, om at det er mye variasjon og forvirring knyttet til registrering av eiendom. For å løse Den første artikkelen hadde tittelen «Judaization of the Negev at any cost», Haaretz, 9.1.2012; «Renounce Theft of Bedouin Land», leder, Haaretz12.11.2013; Uri Misgav, «Denne gangen er det på vår vakt» [hebraisk], 15.11.2013; «How Israel is Transplanting the Bedouins of Hiran» leder, Haaretz 16.11.2013. 24

25

Alle fakta presentert hittil med hensyn til beduinene, er tatt fra israelske rettsavgjørelser.

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

409


problemet opprettet staten permanente bosetninger, med infrastruktur, elektrisitet og asfalterte veier, og ga en dunam jord (1000 kvadratmeter) til hver familie.   Alle familier som forflyttet seg, fikk i tillegg også utbetalt økonomisk kompensasjon, også dem som domstolen hadde besluttet skulle forflyttes med tvang. Staten benyttet seg av alle rimelige midler for å sikre beduinene ordnede boforhold, eiendomsrettigheter, opprettelsen av infrastruktur og et utdanningssystem. Noen ganger skjedde forflytningen bare noen hundre meter fra det gamle til det nye stedet.    Brorparten av stammens medlemmer godtok ordningen, og flyttet til den nærliggende bosetningen Hura. Hver familie fikk én dunam land, økonomisk erstatning og mer. Hvis en familie bestod av én mann og tre koner, fikk familien tre dunam land – til tross for at polygami er forbudt ved lov i Israel. De ble eiere av nye landområder, uten å betale noe som helst – ikke for landet og veiene eller elektrisiteten og telefonlinjene.    Et lite mindretall fra stammen bestemte seg for ikke å ta del i ordningen, men å fortsette å bo på statens land. I ethvert annet normalt land ville myndighetene ha utvist inntrengerne og krevd at de betalte utvisningskostnadene. Men ikke i Israel. Flere titalls «rettighetsorganisasjoner» og Ha’aretz meldte seg til kampen for de få personene som hadde bestemt seg for å avslå statens sjenerøse tilbud.    Altså: ikke bortvisning, ikke ekspropriasjon, ikke befolkningsforflytning, bare et rettferdig oppgjør som de fleste i al-Qia’an stammen godtok. De fikk landområder og infrastruktur uten å betale et eneste øre i private investeringer eller særskilte skatter. Ha’aretz nevnte selvsagt ingenting av dette – ikke ordningen, ikke de gratis landområdene, ikke infrastrukturen eller det faktum at brorparten av stammen godtok ordningen. Utelatelse kan ofte være en like stor synd, om ikke verre, enn å finne på fakta.    Et av argumentene er at forflytningen av beduiner skjedde for å bygge en bosetning kun for jøder. Også dette er en løgn. Den eneste bosetningen som er forbeholdt én særskilt religion, er den som ble bygget for beduiner. Enhver beduin kunne kjøpe land i Hiran, på samme måte som enhver jøde. Det er bare én forskjell: I Hiran ville de ha måttet betalt. I beduinbosetningene fikk de land uten å betale. Hvis det er noen diskriminering her, går den i beduinenes favør.    Enhver sammenligning med andre nomadiske grupper, som beduiner eller andre urfolksgrupper (aboriginene, indianere), vil vise at det Israel tilbød

410

LØGNINDUSTRIEN


beduinene er en langt mer rettferdig, respektfull og sjenerøs ordning enn andre ordninger som har blitt inngått. Ha’aretz klarte likevel å snu bildet på hodet og gjøre det til en historie om bortvisning, deportasjon, rasisme og rettighetsbrudd.    Selvsagt har Ha’aretz, i likhet med alle andre, rett til å si at beduinene burde ha mottatt mer, eller at beduinene diskrimineres. De kan gjøre det – så lenge de presenterer fakta. Det skjedde ikke; ikke én artikkel nevnte noe av det vi har presentert, og som Ha’aretz, den gang den var en seriøs avis, enkelt ville ha funnet ut av. Apartheid-anklagen Et av høydepunktene (eller lavmålene) i Ha’aretz kampanje mot Israel gjennom tidene var en artikkel publisert under følgende overskrift: «De fleste israelere støtter et apartheidregime».26 Overskriften stod på avisens forside den dagen. Hvis dette hadde vært sant, ville det selvsagt vært verdt å eksponere. Men igjen var det altså en løgn – sannsynligvis en av de verste falske anklagene mot Israel i senere år. Gideon Levy var selvsagt mannen bak artikkelen. I løpet av få dager var saken blitt trykket i aviser i hele verden. Vi har allerede diskutert hvor absurd apartheid-anklagen er i tidligere kapitler. Men denne gangen ble anklagen fremsatt av en israelsk avis. Kampanjen mot Israel hadde blitt trappet opp ett trinn.    Hvordan oppstod så denne løgnen? I Israel, som i mange andre land, blir det jevnlig gjennomført meningsmålinger rundt et bredt spekter av saker. Noen ganger dukker spørsmål opp som «Hadde du vært villig til å ha en jødisk nabo?» eller en muslimsk nabo eller en svart nabo. Det finnes upopulære samfunnsgrupper i de fleste demokratiske land. Årsakene til dette er mange og varierte: noen ganger er det snakk om rasisme, noen ganger er det ubegrunnede fordommer, noen ganger er bakgrunnen at enkelte grupper ønsker å være innadvendte, og noen ganger er det ganske enkelt snakk om fremmedfrykt.    Enhver som leser slike meningsmålinger, vet at de må leses med forsiktighet. I ulike meningsmålinger kan de samme spørsmålene noen ganger føre til ulike resultater. Noen ganger blir resultatene vridd i favør av den som bestilte

26 Gideon Levi, «Most Israelis Support an Apartheid Regime», Haaretz 23. oktober 2012; overskriften på internett ble endret til «Brorparten av israelere støtter apartheid dersom Israel annekterer territoriene». <http://www.haaretz.co.il/news/education/1.1848141>

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

411


undersøkelsen. I vårt tilfelle var meningsmålingen bestilt av en ny organisasjon knyttet til det ytre venstre. På hvilken måte? En av lederne er Avraham Burg, tidligere ordfører i Knesset og Arbeiderparti-representant, som etter å ta trukket seg tilbake fra partiet har skrevet bøker og artikler der han fremstiller Israel som et nesten nazistisk land, og der han fornekter Israels rett til å eksistere som en jødisk stat.27 Dette er bakgrunnen for meningsmålingen. Gitt organisasjonens kjennskap til israelsk media bestemte de som gjennomførte meningsmålingen seg for å gi opplysningene til én særskilt journalist: Gideon Levy i Ha’aretz.    Ikke bare artikkelen som presenterte tallene, var signert med Levis navn, men også kommentarartikkelen som kommenterte den.28 En kan bare forestille seg hvor entusiastisk Levy må ha vært: Han hadde i flere år forsøkt å overbevise verden om israelernes ondskapsfulle natur, og her var, tilsynelatende, bevis. Entusiasmen til Levy var så stor at han viklet seg inn i enda flere løgner. Her er noen av dem.    For det første, angående selve undersøkelsen: 53 prosent av israelerne sa at de ikke har noe imot en arabisk nabo. Men da Levy gikk fra rapport til kommentar, skrev han at «brorparten ikke ønsker arabiske naboer». Det er to muligheter: Enten at Levy ikke leste saken han skrev, eller at han trenger et kurs i leseforståelse. Og matematikk.    Ifølge undersøkelsen støtter 33 prosent at israelske arabere skal fratas retten til å stemme. Det i seg selv er et alvorlig og bekymringsfullt tall, men 59 prosent – et klart flertall – motsetter seg å frata dem en slik rett. Når det kommer til kommentaren, skrev Levy at «et flertall ønsker ikke at arabere skal kunne stemme ved valg Knesset». Levy må ha flere personligheter – journalisten og kommentatoren – som ikke er i kontakt med hverandre.    Disse løgnene er utformet for å rettferdiggjøre Levis politiske konklusjon: En jødisk og demokratisk stat er ikke noe reelt alternativ. «Fra nå av, ikke si jødisk og demokratisk; selvsagt finnes det ikke noe slikt, det kan ikke eksistere noe slikt», skrev Levy i sin kommentarartikkel.    For det andre: Ifølge undersøkelsen er 68 prosent av israelerne imot å gi stemmerett til palestinerne i territoriene dersom de skulle bli annektert. Det høres skremmende ut – bortsett fra at et flertall av israelerne også er imot

<http://www.themarker.com/misc/1.446433> Gideon Levi, «Apartheid, uten skam og uten skyld» [hebraisk], Haaretz 23. oktober 2012: <http://www.haaretz.co.il/news/education/1.1848155> 27 28

412

LØGNINDUSTRIEN


anneksjon av områdene i utgangspunktet, antakelig for å unngå en situasjon der de måtte ha nektet arabere stemmerett. Det var dyktig manipulasjon som stod bak Ha’aretz’ overskrift, som påstod at «De fleste israelere støtter et apartheidregime». I henhold til den logikken kan vi for eksempel anta at en undersøkelse utført i Frankrike finner at de fleste franskmenn motsetter seg vold, men at de ville reagert med vold hvis de ble fysisk angrepet. Vi følger Ha’aretz og lager overskriften «De fleste franskmenn støtter vold.» Absurd, ikke sant? Dét er altså Ha’aretz’ triks.    For det tredje: Mange undersøkelser i vestlige land viser at den opprinnelige, hvite befolkningen ikke er særlig begeistret for fremmede naboer. En meningsmåling som ble offentliggjort i Frankrike i 2013 avdekket stor grad av fiendtlighet mot utlendinger generelt, og særlig mot muslimer: 74 prosent mener at islam ikke er egnet for Frankrike, og 62 prosent klager over at de ikke lenger føler seg hjemme i Frankrike. I tillegg hevder 87 prosent at «Frankrike trenger en sterk leder for å gjeninnføre orden».29 En britisk meningsmåling gjorde lignende funn: Et klart flertall mener at islam ikke er forenlig med britiske verdier, og de fleste mener at islam er en fare for vestlig kultur.30 Dette har også bekymringsverdige konsekvenser i den virkelige verden, med tanke på at brorparten av religiøst basert hatkriminalitet i Storbritannia gjøres mot muslimer.    En tysk tankesmie gjorde lignende funn, der fiendtligheten mot tyrkere har blitt overført til muslimer generelt.31 Alle disse meningsmålingene ble offentliggjort i 2013, og de peker alle på en økende fiendtlighet mot fremmede generelt, og særlig mot muslimer. Dette er et uttrykk for økt fremmedfrykt og veksten til det ekstreme høyre i europeiske land. Likevel beviser det ikke på noen måte at alle europeere er rasister eller støtter apartheid.    I Israel gjennomføres lignende meningsmålinger. Israel Democracy Institutes demokratiindeks viser at israelske arabere er enda mindre tolerante

Stephanie Le Bars, «La Religion Musulmane Fait L’objet d’un Profond Rejet de la Part des Francais», Le Monde 24. januar 2013: <http://www.lemonde.fr/societe/article/2013/01/24/lareligion-musulmane-fait-l-objet-d- un-profond-rejet-de-la-part-des-francais_1821698_3224. html> 30 Oliver Wright, «Baroness Warsi: Fewer than One in Four People Believe Islam is Compatible with British Way of Life», The Independent 24. januar 2013: <http://www.independent. co.uk/news/uk/home-news/baroness-warsi-fewer-than-one-in-four-people-believe-islam-iscompatible-with-british-way-of-life-8464026.html> 31 «German Bigotry Shifting from Race to Religion», The Local 7. januar 2013: <http://www. thelocal.de/20130107/47185#.UTdWzzBgf2s> 29

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

413


mot fremmede naboer enn israelske jøder er.32 Men ifølge Gideon Levy er det tydeligvis bare jøder som kan være rasister. Forskjellen mellom Israel og de ovenfor nevnte europeiske landene er at Israel befinner seg i en pågående konflikt. Israelerne står overfor konstant islamistisk oppildning og oppfordringer om å utrydde Israel og jødene. Til tross for dette er et flertall av israelere ikke fremmede for å ha en arabisk nabo, og et flertall støtter araberes politiske rettigheter, til tross for det alvorlige og reelle spenningsnivået, og til tross for denne svært tendensiøse meningsmålingen. Dette er en æresbevisning, ikke en skam, for Israel.    For det fjerde: For å forstå hvor absurd denne meningsmålingen er, burde vi bemerke at et av spørsmålene viste at 47 prosent av israelerne støttet befolkningsforflytning. Kan det være riktig? Er dette det sanne bildet? På 1990-tallet var det bare ett israelsk politisk parti som hadde frivillig befolkningsforflytning som del av sitt program. Dette partiet vant tre (av 120) seter på Knesset.    I tiåret forut for meningsmålingen var det ikke et eneste parti som hadde befolkningsforflytning som del av sitt program. I et av høyrepartiene, som vant tre seter på Knesset, ble ett medlem som støttet befolkningsforflytning, dr. Michael Ben-Ari, valgt inn. Dette er fakta. Valg utgjør den største meningsmålingen, den mest seriøse og mest pålitelige. Om en tar høyde for de svake resultatene til partier som støtter befolkningsforflytning, fremstår det ikke som åpenbart at Ha’aretz’ meningsmåling er en klar manipulasjon? For tydeligere å understreke dette poenget: Ved valget som fant sted få måneder etter publiseringen av meningsmålingen, klarte ikke det partiet som hadde ett medlem som støttet befolkningsforflytning, engang å få nok stemmer til å komme inn på Knesset. Hvis det hadde vært en så betydelig støtte som meningsmålingen viste, ville de ha vunnet valget med stor margin.    Med den pågående konflikten mellom Israel og araberne vil det alltid finnes rasister som vil måtte lukes ut. Men brorparten av den jødiske offentligheten utviser overraskende modenhet. Den gir konsekvent brorparten av stemmene til partier som støtter fulle rettigheter for landets arabiske innbyggere.    For det femte: En undersøkelse som ble publisert omtrent på samme tid av Rupin Academic Center, om «Oppfatningen av solidaritet i det israelske samfunnet», viste at 90 prosent av israelere støtter full likestilling for arabere

32 Asher Arian, Tamar Hermann, Yuval Lebel, Michael Philippov, Hila, Zaban, Anna Knafelman, «Auditing Israeli Democracy – 2010»; <http://www.idi.org.il/media/487041/madad%20 2010%20sofi.pdf>

414

LØGNINDUSTRIEN


som bærer byrden av militær- eller sivil-tjeneste.33 Dersom fiendtligheten mot israelske arabere utelukkende hadde vært basert på rasisme, ville en ikke sett slike høye tall. Den viser helt enkelt at israelere knytter rettigheter til plikter – i stor grad slik de ser på ultraortodokse jøder, forresten. Det finnes fortsatt 10 prosent som motsetter seg likestilling uansett, men ethvert samfunn har slike ytterpunkter, og Israel er ikke annerledes.    For det sjette: Det ovenfor nevnte nettstedet «Presspectiva» publiserte meningsmålingen som Levy rapporterte om i sin helhet.34 Det viste seg at både reporteren Levy og kommentatoren Levy hadde tatt en lettvint snarvei på bekostning av den israelske offentligheten og den internasjonale pressen. For eksempel: På spørsmålet om adskilte bilveier for israelere [på Vestbredden] svarte 50 prosent at «situasjon er ikke bra, men det er ingenting man kan gjøre», og ytterligere 17 prosent svarte at «situasjonen er ikke bra». I Levis versjon hadde «situasjonen er ikke bra» forsvunnet, mens «det er ingenting man kan gjøre» stod igjen. En kan vise til flere slike eksempler.    Dette er faktaene. En kan legge til flere studier og meningsmålinger. Det er et solid jødisk flertall som støtter like rettigheter for arabiske innbyggere i Israel. Og viktigere: Det er et overveldende flertall som støtter integrering av israelske arabere i det nasjonale liv, selv om Israel forblir jødisk og demokratisk. Men alt dette står ikke i veien for dem som fremmer løgnindustrien. De har aldri brydd seg om fakta, og de har ingen planer om å begynne å gjøre det. Den ekstreme høyresidens Baruch Marzel og den ekstreme venstresidens Gideon Levy er ikke egentlig rivaler; de står på samme side. Den ene prøver å gi inntrykk av at israelske arabere er en femtekolonne; den andre hevder på falskt grunnlag at israelerne er rasister som støtter apartheid mot sine arabiske medborgere. Begge forårsaker konflikt og fiendtlighet.    I sin kommentarartikkel skrev Levy at «høyresiden vil utvilsomt på til angrep på dem som bestilte undersøkelsen … la høyresiden få bevise at israelerne ønsker å leve sammen med arabere, og at brorparten ser på dem som folk som seg selv». Du må ikke være høyreorientert for å gå igjennom undersøkelsen Levy siterer fra. Du må bare kunne lese. Og det er flere dårlige nyheter for Levi: Israel Democratic Institutes demokratiindeks fra 2012 viser

33 Meningsmålingen ble offentliggjort ved en konferanse holdt i oktober 2012: <http://www. ganyoshiya.org.il/pdfs/ruppin.pdf> 34 Yishai Goldfalm, «Støtter de fleste Israelerne et apartheidregime i landet?» [hebraisk], Atar Presspectiva 25. oktober 2012: <http://www.presspectiva.org.il/cgi-webaxy/item?222>

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

415


riktignok at flesteparten av israelske arabere føler seg diskriminert. Men de fleste israelske arabere mener også at Israel er tilstrekkelig demokratisk (44 prosent) eller til og med for demokratisk (7.8 prosent).35 Det virker som om israelske arabere er i stand til å forstå forskjellen mellom diskriminering innen et grunnleggende demokratisk system og apartheid. Den «opplyste» Levy klarer tydeligvis ikke det.   To dager senere publiserte Levy ny artikkel, der han skrøt over at undersøkelsen han hadde offentliggjort hadde «vekket oppmerksomhet i hele verden».36 Det er dessverre ingen tvil om at det var sant denne gangen. Levy gjentok ikke bare løgnene sine, men han skrøt også over at han hadde lyktes i å spre den. Noen dager senere trakk Levy «tilbake» den tidligere artikkelen i en artikkel under overskriften «Vi tok feil, men».37 Men denne artikkelen var ikke en beklagelse. Tvert imot så hevdet Levy at hans feil var minimale (!) og at påstandene om apartheid var riktige. Snakk om frekkhet. Legitimering av antisemittisme Ha’aretz stanser ikke med å sverte Israel, avisen legitimerer også antisemitter. I 2013 besøkte Gideon Levy Malaysia, på invitasjon fra tidligere statsminister Mahathir Mohamad. Malaysia anerkjenner riktignok ikke staten Israel, men de anerkjenner Levi. Mahathir selv er åpen antisemitt. Dette sa han i 2003 ved en konferanse for islamske land: Jødene styrer verden ved bruk av andre, de får andre til å krige og dø for dem. De oppfant sosialismen, kommunismen, menneskerettigheter og demokrati, slik at det ville fremstå som feil å forfølge dem, og slik at de kunne nyte like rettigheter som andre. Med disse virkemidlene har de oppnådd kontroll over de mektigste landene.38 For sin del publiserte Levy en serie artikler fulle av entusiasme om sitt besøk i Malaysia, der minoriteter ifølge ham blir godt behandlet («relasjonene mel-

Den Israelske demokrati-indeksen [hebraisk], 2012, Israeli Democracy Institute, s. 37. Gideon Levi, «La meg presentere: Israelerne» [hebraisk], Haaretz 25. oktober 2012: <http:// www.haaretz.co.il/opinions/1.1849483> 37 Gideon Levi, «Vi tok feil, men» [hebraisk], Haaretz 29. oktober 2012: <http://www.haaretz. co.il/opinions/1.1851780> 38 «Malaysia defends speech on Jews», BBC News 17. oktober 2003; se også <http://www. youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=UGWJ7tVr47o&noredir ect=1#t=24> 35 36

416

LØGNINDUSTRIEN


lom de ulike etniske gruppene er rimelige»),39 til tross for den åpenbare diskrimineringen av de store kinesiske og indiske minoritetsgruppene, hovedsakelig under Mahathirs styre. Gjesten var full av ærefrykt for sin vert: «Mahathir er en rak og imponerende mann, som sammen med sin kone behandlet alle som kongelige. Han satt en hel dag ved konferansen, lyttet til alle forelesningene og tok notater.» Siden Mahathirs antisemittisme ikke er noen hemmelighet, måtte Levy referere til den i en kort setning, der han skrev at Mahathir «én gang har uttrykt fiendtlighet om jødene som styrer verden.» Én gang?   I 2010 hevdet Mahathir at «det finnes krefter i USA som hindrer presidenten (Barack Obama) i å gjøre en rekke ting. En av disse kreftene er den jødiske lobbyen.»40 Han hevdet også at «jøder har alltid vært et problem i europeiske land. De måtte begrenses til ghettoer og noen ganger ved å massakrere mot dem. Men de forble der. De blomstret og holdt hele myndigheter som gisler».41 Mahathir hevdet ved samme anledning at hvis USA kunne skape filmen Avatar, kunne de også ha iscenesatt angrepene 11/9.   To år senere uttalte han at han var «stolt over å være en antisemitt».42 En måned før Levy kom til Malaysia sommeren 2013, prøvde verten hans faktisk å gjennomføre en offentlig rettssak mot Israel for det angivelige folkemordet på palestinerne. Det var bare ett problem: Initiativtakeren og den som stod bak finansieringen av rettssaken, Mahathir Mohamad selv, gjorde det på forhånd klart at Israel er et land som gjennomfører nazi-lignende forbrytelser. For at det ikke skal være noe tvil, avgjorde han på forhånd resultatet av denne såkalte rettssaken: «Hvorfor skal én manns mord anses som en kriminell handling, mens drap på hundretusener av uskyldige mennesker i krig ikke anses som en forbrytelse?»43 skrev han på nettsiden som var opp-

39 Gideon Levi, «Ting jeg så i Malaysia» [hebraisk], Haaretz 29. august 2013: <http://www. haaretz.co.il/opinions/.premium-1.2108971> 40 If US Could Create ‘Avatar’, it Could Fake 9/11 Attacks: Mahatir», Jakarta Globe 21. januar 2010: <http://www.thejakartaglobe.com/archive/if-us-could-create-avatar-it-could-fake911-attacks-mahathir/354031> 41 Arsul Hadi Abdullah Sani, «Dr. M Says 9/11 Attacks Staged to Hit Muslim World», Malaysia Today 21. januar 2010: <http://www.malaysia-today.net/archives/archives-2010/29732-dr-msays-911-attacks- staged- to-hit-muslim-world> For en fullstendig transkribering av tale, se: <http://sabbah.biz/mt/archives/2010/01/23/stability-and-justice-and-right-of-al-quds- andpalestine---tun-dr-mahathir-mohamed> 42 The Coordination Forum for Countering Antisemitism, 2012, «Dr M says glad to be called ‘Antisemitic’»: <http://antisemitism.org.il/article/74691/dr-m-says-glad-be-called%E2%80%98antisemitic %E2%80%99> 43 Global Research, «State of Israel charged for ‘crime of genocide and war crimes’, Kuala

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

417


rettet for rettssaken. Selve rettssaken endte for øvrig på pinlig vis da en av dommerne, en belgisk professor, ble anklaget for å være en Mossad-agent.44    Mahathir gjør med dette ikke noe forsøk på å skille mellom antisionisme og regelrett antisemittisme. Han er stolt over å være antisemitt, han mener at Israel er en nazistisk stat, og han inviterte bare én journalist, fra én israelsk avis, til konferansen han organiserte i Malaysia. De fant sammen. Men spurte ikke Levy seg selv: Hvorfor er jeg den eneste journalisten som inviteres? Hvorfor er en selverklært antisemitt interessert i å invitere nettopp meg? Ved nærmere ettertanke er det rimelig å anta at Levy er den siste som vil stille seg selv slike kritiske spørsmål. Vi burde ikke ta lett på denne ideologiske nærheten. Den som leser og støtter Gideon Levi, støtter en mann som ikke hadde problemer med å gi god PR til en åpen antisemitt.    Nazistenes «store løgn» var at jødene er farlige for verdensfreden. Den tyske forfatteren Günther Grass gjentok denne løgnen da han utga et dikt som hevder at Israel er en fare for verdensfreden. Grass ble møtt med utallige fordømmelser i Tyskland. Men i Israel stilte Levy seg til forsvar for ham. Fremfor å bare støtte hans rett til ytringsfrihet, gjentok Levy en av de sentrale søylene for løgnindustrien, og hevdet at «Israelsk politikk truer verdensfreden».45 Det viser seg at forbindelsen mellom Levy og Mahathir ikke var noen tilfeldighet. Levy trives i selskap med og vil legitimere alle som sprer falske anklager mot Israel, helt uten skrupler. Oppfordring til vold Lederen for PA, Mahmoud Abbas, har gjentatte ganger gjort det klart at vold bare har skadet palestinerne. Den kraftige nedgangen i palestinsk vold fra 2007 og fremover er et bevis på at Mahmoud Abbas også handlet slik han preket. Denne nedgangen i vold ble ikke møtt med velvilje blant de fire mest høytstående skribentene i Ha’aretz. De ønsket en ny intifada.    Den første var Yitzhak Laor: «Ikke løgnen om «direkte forhandlinger», men en folkelig palestinsk kamp mot okkupasjonen, med rekruttering av isra-

Lumpur Tribunal», 2013: <http://www.globalresearch.ca/state-of-israel-charged-for-crimeof-genocide-and-war-crimes-kuala-lumpur-tribunal/5346375> 44 Global Research, «Genocide tribunal against Israel fails Palestinian victims», 2013: <http:// www.globalresearch.ca/genocide-tribunal-against-israel-fails-palestinian- victims/5346841> 45 «Israel’s Policy is Endangering World Peace»: <http://www.haaretz.com/opinion/israeliscan-be-angry-with-gunter-grass-but-they-must-listen-to-him-1.423194>

418

LØGNINDUSTRIEN


elerne til denne kampen.»46 Den andre, den politiske kommentatoren Akiva Eldar, anbefalte palestinerne å gjøre følgende: «Det er på tide at den palestinske Oslo-generasjonen erkjenner at det diplomatiske alternativet har feilet, at de bretter sammen dressene sine, venner seg av disse patetiske æresbevisningene som de deler ut til seg selv og tar til gatene.»47 Ett år senere sluttet Amira Hass seg til de to og sa følgende: «Å kaste steiner er et medfødt privilegium og en plikt for den som befinner seg under et fremmed styre.»48 Gideon Levy sluttet seg også til festen noen måneder senere, og krevde at palestinerne skulle starte en ny intifada.49 Den djevelske staten Levis fantasi løp amok da han prøvde å finne argumenter for at palestinerne igjen skulle øke voldsbruken: «Regimene som de arabiske nasjonene har reist seg mot, var hovedsakelig mindre brutale enn det israelske okkupasjons-regimet.» Når en israelsk journalist, i den mest leste israelske avisen i verden, hevder at Israel er verre enn Gaddafi og Assad, er det meningsløst å presentere fakta og proporsjoner. En bør kunne anta at Levy for eksempel vet hva Gaddafi gjorde mot sine kvinnelige livvakter, informasjon som åpent ble publisert i en bok.50 En kan også anta at Levy kjenner til grusomhetene i Syria. Men hans målsetning er ikke å fordømme tyranni, men å gjøre Israel til en reinkarnasjon av djevelen. Levy har til og med sagt det rett ut, i en artikkel som fordømmer Mahmoud Abbas og hans menn for å samarbeide med Israel og å «selge sin sjel til djevelen».51 Svært diskré.

46 Yitzhak Laor, «Tabben av Venstres glør» [hebraisk], Haaretz 26. april 2011: <http://www. haaretz.co.il/opinions/1.1172159> 47 Akiva Eldar, «Time for Abbas to take to the streets», Haaretz 23. april 2012. 48 Amira Hass, «The Inner Syntax of Palestinian Stone-Throwing», Haaretz 3. april 2013. 49 Gideon Levy, «One Day, Ramallah Will Rise Up», Haaretz 4. juli 2013. 50 Annick Cojean, Gaddafi’s Harem: The Story of a Young Woman and the Abuses of Power in Libya, Grove Press 2013. 51 Gideon Levy, «Israel will Never Get a Better Deal than the One It Rejected», Haaretz 27. januar 2011.

EN PLATTFORM FOR OPPILDNING TIL HAT

419


Avsky-konkurransen En annen høytstående Ha’aretz-journalist, kommentator for arabiske saker Zvi Barel, gjorde det utvetydig klart at for ham er Israel et land som bør foraktes. I en artikkel som handlet om støtten for Israel fra de to presidentkandidatene ved det amerikanske valget i 2012, Barack Obama og Mitt Romney, skrev Barel: «den truende galskapen, fortsettelsen av okkupasjonen, trusselen om angrep mot Iran og brudd på sivile rettigheter burde etter alt å dømme ikke bare knuse bildet [av Israel], men også føre til at kandidatene kappes om å vise hvor mye avsky de føler overfor [landet]».52 Barel hevdet også at «hat mot arabere er en del av lojalitetstesten for identiteten landet gir sine jødiske innbyggere. En god jøde hater arabere. En lojal israeler vil la en araber dø fordi han er en araber».53    Hånden skalv av en eller annen grunn ikke da han skrev disse ondskapsfulle ordene, som kunne ha vært trykket i