Fordrivelsen

Page 1

Fordrivelsen beskriver hvordan mer enn 99 prosent av den jødiske befolkningen er blitt jaget og presset ut av den arabiske verden.

Hvem er jødene fra arabiske land? Hvordan var relasjonene med muslimene? Hva gjorde at jødene forlot landområdene hvor de hadde bodd i tusener av år? Hva kan vi lære av fordrivelsen av minoriteter fra Midtøsten? Disse spørsmålene svarer Lyn Julius på.

Jødene levde sammenhengende i Midtøsten og Nord-Afrika i nesten tre tusen år. Men i løpet av bare 50 år etter 1948 ble dette urfolket borte fra hele området, med unntak fra Israel. Nå gjentar den samme prosessen seg for kristne og andre minoriteter.

Før Holocaust utgjorde jødene i arabiske land omlag ti prosent av verdens jødiske befolkning. Nå utgjør jødiske yktninger fra arabiske og muslimske land, og deres etterkommere, over 50 prosent av israelske jøder. Fordrivelsen forteller om hvordan disse jødene har blitt integrert i Israel. Hvordan kan deres sak bidra til fred og forsoning mellom Israel og den muslimske verden?

«Lyn Julius gir en spennende framstilling av et fascinerende, men skammelig oversett tema. Enhver som virkelig ønsker å forstå Midtøsten, Israel og verdenshistorien, bør lese den.»

Tom Gross, tidligere Jerusalem-korrespondent for Sunday Telegraph, og en Guardian-skribent.

Ly n Julius er en britisk journalist. Hennes jødiske foreldre yktet fra Irak til Storbritannia i 1950 . Julius har vært med på å stifte organisasjonen Harif (UK Association of Jews from the Middle East and North Africa). Siden 2005 har Julius drevet bloggen Point of No Return: Jewish Refugees from Arab and Muslim Countries

Fordrivelsen

Hvordan tre tusen års jødisk sivilisasjon i arabiske land ble borte over natten

Av Lyn Julius

Forord av stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan

Fordrivelsen MIFF 8

Fordrivelsen

Hvordan tre tusen års jødisk sivilisasjon i arabiske land ble borte over natten

Hvem er jødene fra arabiske land?

Hvordan var relasjonene med muslimene?

Hva gjorde at jødene forlot landområdene hvor de hadde bodd i tusener av år?

Lyn Julius

Forord av stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan

Oversatt av Bertil Knudsen

Med Israel for fred

< KAPITTEL > 1

FORSIDEN: Jemenittiske jøder på vei til Israel i 1949.

© 2019 MIFF Forlag

Forfatter: Lyn Julius

Originalens tittel: Uprooted (2018 )

Oversatt av Bertil Knudsen

Korrektur: Sondre Frøyland Svenseid og Jan Benjamin Rødner.

Takk til Rebekka Herberger Rødner, daglig leder i Hjelp Jødene Hjem, for tips om boken.

Omslag, design og layout: Shaper Media, Gøteborg

Trykk: John Grieg, Bergen

Boken er satt med Adobe Garamond Pro og Caecilia Lt Std

ISBN 978-82-997797-8-4

1 . opplag 1.500

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

MIFF Forlag er en del av organisasjonen Med Israel for fred (MIFF).

Med Israel for fred Pb 9101

3006 Drammen

E-post: post@miff.no

Nettsted: www.miff.no

Tlf. 41 17 67 80

Toleranse er ikke det motsatte av intoleranse, men forfalskningen av det. Begge deler er eksempler på despoti.

Thomas Paine, The Rights of Man

Dedisert til mine foreldre, Bertha Bekhor og avdøde Maurice Bekhor, jødiske flyktninger fra Irak, og til minnet om min venn Névine Rose (født Savdié), jødisk flyktning fra Egypt.

Innhold Kort om terminologi .................................................................................7 Forord I: Umulig å forstå Israel uten denne historien (Grøvan) 9 Forord II: Et ignorert folk (Gross) ......................................................... 13 Innledning .............................................................................................. 19 Forord III: Først lørdagsfolket ............................................................... 25 1 Mer enn et tusenår før islam ............................................................. 39 2 Myten om fredelig sameksistens ....................................................... 67 3 Den europeiske kolonirevolusjonen 97 4 Arven etter nazi-epoken .................................................................. 135 5 En ondartet nasjonalisme ................................................................ 161 6 Hva kom først – antisemittismen eller antisionismen? 183 7 Jødiske flyktninger – ikke lenger glemt?.......................................... 219 8 «Mitt hus er ditt hus» ...................................................................... 245 9 Mizrahiske kriger om politikk og kultur 277 10 Myter, løgner og utelatelser ........................................................... 311 11 Jakten på rettferdighet for urfolkninger....................................... 335 Tillegg................................................................................................... 361 Bibliografi ............................................................................................ 431 Stikkordregister.................................................................................... 437

Kort om terminologi

Askenas: Jøder fra middelalderens Tyskland og NordFrankrike. Betegnelsen brukes nå om jøder av sentral- og østeuropeisk avstamning.

Mizrahi: Moderne hebraisk betegnelse som kommer fra Edot Ha’Mizrah, jøder østfra. Den gjelder «østlige» eller «orientalske» jøder som har slått seg ned i Midtøsten og Nord-Afrika siden bibelsk tid. Den viser også til jøder fra den store babylonske diasporaen (dagens Irak, Afghanistan, Iran og de tidligere Sovjet-republikkene i sør). I våre dager omfatter den også jøder fra Jemen, det indiske subkontinentet og Etiopia – enhver jøde som ikke er askenas. Denne boken bruker «mizrahi» som et generelt begrep, selv om betegnelsen teknisk sett er upresis som en beskrivelse av nordafrikanske (maghrebiske) samfunn, siden disse geografisk sett er vestlige (Marokko ligger vest for mye av Vest-Europa).

Sefardi: Bokstavelig oversatt spanske jøder som ble utstøtt fra Spania (Sefarad) og Portugal etter 1492 . De fleste samfunnene i Midtøsten og Nord-Afrika er nå en blanding av sefardi og mizrahi.

Betegnelsen brukes ofte for å beskrive ethvert samfunn som ikke er askenas. «Sefardisk» betyr også at man følger den brede tradisjonen til sefardisk jødedom.

7 KORT OM TERMINOLOGI

Forord I

Umulig å forstå

Israel uten denne historien

Det har blitt forsket på og laget sterke dokumentasjoner om hvordan jødene ble behandlet i Europa i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig. Men det har vært lite kjent hvordan jødene ble behandlet i den arabiske verden. Når mange hundretusener jøder i den arabiske verden etter andre verdenskrig er redusert til noen få tusen, ligger det en historie bak som for de fleste av oss er lite kjent og påaktet. Det må ha vært noen sterke årsaker til at hundretusener av jøder besluttet å forlate sine hjem og eiendommer for godt, eiendommer som hadde vært bebodd av forfedrene i generasjoner og århundrer.

Selv om det for noen kunne være fristende å flytte til jødenes nye hjemland Israel etter 1948, eller reise til Europa eller USA, ville det likevel vært et vanskelig valg å ta dersom de hjemlige

Foto: Stortinget

9 FORORD I

forholdene i de arabiske landene hadde vært trygge og forutsigbare. Forklaringen på at over 800.000 jøder forlot sine arabiske hjemland handler først og fremst om de uutholdelige forholdene i den arabiske verden. Lyn Julius viser i denne boken at dette var resultatet av de arabiske samfunnenes nasjonale konsolidering i kjølvannet av avkoloniseringen, hånd i hånd med utrensking av minoriteter og jøder i særdeleshet. Jødene passet ikke inn! Det var da jødene ble ansett som en nasjonal minoritet, og ikke en religiøs, at fordrivelsen for alvor tok til.

Lyn Julius innvier oss i en historie om en utrensking som nærmest er blitt fortiet – og en historiefortelling verden ikke har ønsket å åpne øynene for, men i stedet forbigått i stillhet. Uten kjennskap til denne historien er det umulig å forstå Israels situasjon og hvordan israelske ledere og befolkning tenker og hvorfor de handler slik de gjør. Derfor er det særdeles viktig at denne boken kommer også på norsk.

Hans Fredrik Grøvan

Stortingsrepresentant (KrF), leder av Israels venner på Stortinget

FORDRIVELSEN 10

Et ignorert folk

Gitt hvor omfangsrik og sadistisk Holocaust var, er det ikke overraskende at den har dominert samtidens diskurs blant jøder og andre.

Men mens utryddelsen av europeiske jøder rettmessig (om enn forsinket) har resultert i svært mye forskning og studier, er den etniske rensingen av jøder i den arabiske verden så å si blitt ignorert.

Også politiske beslutningstagere på høyeste nivå har vært med på å ignorere denne etniske rensingen. Noen journalister i ledende nyhetsmedier, i tillegg til politikere jeg har snakket med, har gitt uttrykk for overraskelse når jeg bare i forbifarten har nevnt at jøder bodde i store antall i Midtøsten før Israel ble en egen stat.

Jøder har faktisk bodd i det som nå er den arabiske verden i mer enn 2600 år, et tusenår før islam ble grunnlagt, og århundrer før araberne erobret mange av disse territoriene. I før-islamsk tid eksisterte det hele kongedømmer som var jødiske, for eksempel Himyar i Jemen.

Frem til 1600 -tallet var det flere jøder i den arabiske og muslimske verden enn i Europa. I Bagdad i 1939 var 33 prosent av befolkningen jøder, slik at byen på denne tiden var mer jødisk enn Warszawa (29 prosent) og New York (27 prosent). Jøder hadde bodd i Bagdad siden ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i 586 f.Kr. I dag sies det at det er fem jøder som fortsatt bor der.

Før de ble drevet ut i samlet flokk var jødene i den arabiske verden, i likhet med jødene i Europa, ofte betydningsfulle skikkelser i sine samfunn.

Den første romanen som ble utgitt i Irak, var skrevet av en jøde. Iraks første finansminister var en jøde, sir Sassoon Heskell. Grunnleggeren av Egypts første nasjonalteater i Kairo i 1870 var en jøde, Jacob Sauna. Egypts første opera ble skrevet i 1919 av en jøde. Mange av klassikerne i egyptisk film var

Forord II
13 FORORD II

regissert av jøder og hadde jødiske skuespillere. Pioneren i tunisisk film var også jøde (han var en av de første i verden som filmet under vann), i likhet med Tunisias ledende kvinnelige sanger.

Verdensmesteren i boksing bantamvekt var også en tunisisk jøde, i likhet med mange andre ledende boksere og svømmere – deriblant Alfred Nakache, den algeriske mesteren i svømming som senere overlevde Auschwitz. (Hundrevis av jøder døde i nazistiske leire i Libya, og endel andre libyske jøder ble deportert til Bergen-Belsen.)

Selv de ikke fullt så fremstående jødene blandet seg ofte med storsamfunnet. Som det sies i et marokkansk ordtak: «Et marked uten jøder er som brød uten salt.» (I Vesten finnes det mange fremstående jøder med røtter i den arabiske verden. Den amerikanske komikeren Jerry Seinfeld har en jødisk mor fra Syria, Bernard-Henri Levys foreldre var algeriske jøder og så videre.

I Israel ble 160 .000 arabere værende etter landets gjenfødelse i 1948 og ble israelske statsborgere. (Dette antallet er nå blitt 1 ,7 millioner, noe som representerer mer enn 20 prosent av Israels befolkning, og israelske arabere er alt fra dommere i Høyesterett til israelske diplomater.) Og da Israel erklærte sin selvstendighet etter FNs delingsplan, ble mange av de palestinske araberne som dro ikke presset ut, men reiste etter ordre fra sin egen ledelse for å komme seg ut av veien da flere arabiske hærer marsjerte inn med det mål å utslette jødene.

I sterk kontrast til dette var den etniske rensingen av hundretusenvis av jøder fra den arabiske verden i midten av 1900 -tallet systematisk, absolutt og uprovosert.

Det var 38 .000 jøder i den vestlige delen av Libya før 1945 . Nå er det ingen, 47 synagoger er borte, og det går en hovedvei gjennom Libyas største jødiske gravlund. I Algerie var det 140 .000 jøder. Nå er det ingen. I Irak var det rundt 150 .000 . Fem –5 – bor der fremdeles. Det var 80 .000 jøder i Egypt. Nesten ingen er igjen.

Mange jødiske flyktninger har fremdeles traumer etter at bevæpnede menn kom hjem til dem og tok dem med seg uten noen forklaring og uten at de fikk ta med seg noen eiendeler.

I motsetning til palestinske flyktninger, som dro i mindre antall (ifølge FN-statistikk forlot 711 .000 palestinske arabere det som ble Israel mellom 1948 og 1951 , selv om mange historikere mener tallet er lavere enn dette), har de 856 .000 jødene som ble flyktninger fra arabiske land aldri fått noen ordentlig anerkjennelse eller internasjonal økonomisk hjelp. I stedet blir de

FORDRIVELSEN 14

bevisst oversett. Derfor befinner for eksempel i Kairo i dag de sveitsiske, tyske, canadiske, nederlandske, sørkoreanske og pakistanske ambassadene seg i boliger som er stjålet fra velstående jøder som er drevet ut. Lignende situasjoner er det i noen andre arabiske hovedsteder.

Urettferdigheten blir forsterket av at noen kommentatorer i Midtøsten liker å videreføre myten om at jødene i araberverdenen aldri ble diskriminert eller forfulgt eller angrepet.

Ikke bare ble jødene ofte behandlet som annenklasses borgere med diskriminerende lover og påtvunget tilleggsskatter. Mange ble også drept eller såret i pogromer. For eksempel ble 45 jøder drept i Fez i Marokko i 1912 , i Constantine i Algerie i 1934 , i Rabat i Marokko i 1934 , i Gabès i Tunisia i 1941 , i Aden i 1947 , da 87 jøder ble drept og hundrevis av butikker ødelagt, i Irak i 1941 , da minst 180 jøder ble myrdet og mange andre voldtatt og såret og tusenvis av hjem plyndret, i Libya i 1945 , da 130 jøder ble drept, i Aleppo i 1947 , da så mange som 75 jøder sies å ha mistet livet. I 1939 ble bomber plassert i en synagoge i Kairo.

Slike angrep kan heller ikke unnskyldes med at de var reaksjoner på sionismen. Det var mange angrep før denne perioden. I 1807 i Casablanca var det en massakre på jøder. I 1840 førte den beryktede blodsanklagen i Damaskus til kidnapping og torturering av flere titalls jødiske barn. (Så sent som i 1986 utga den syriske forsvarsministeren Mustafa Talas en bok, The Matzah of Zion, der han hevdet at jødene virkelig brukte blodet fra en kristen munk til å bake matzah, og derfor var pogromen i 1840 forståelig.) I 1857 ble en uskyldig tunisisk jøde, Batto Sfez, halshugget, og hodet hans ble sparket rundt som en fotball av en gjeng pøbler, noe som fikk franske myndigheter til å gripe inn. Andre pogromer skjedde i Aleppo i 1850 og 1875 , i Damaskus i 1848 og 1890 , i Beirut i 1862 og 1874 . I Kairo ble jøder overfalt av pøbelgjenger i 1844 , 1890 og 1901 –2 , og i Alexandria i 1870 , 1882 og 1901 –7 .

Så langt tilbake som på syvhundretallet ble hele samfunn i Marokko utslettet av Idris den første. I 1033 ble rundt 6 .000 jøder myrdet i Fez av en muslimsk gjeng. I 1465 fant enda en massakre sted i Fez som spredte seg til andre byer i Marokko. Det var pogromer i Tétouan i 1790 og 1792 der mange barn ble myrdet. Mellom 1864 og 1880 var det en rekke angrep på jødene i Marrakesh, og hundrevis døde. I 1903 var det pogromer i Taza og Settat der mer enn 40 jøder ble drept.

I 1907 ble 30 jøder drept i Casablanca og mange kvinner voldtatt. Dessuten var det en rekke massakrer i Algerie i 1805 , 1815 og 1830 , og i Libya i 1785 . Og så videre.

15 FORORD II

I 1880 -årene var situasjonen for jøder i Jemen blitt så ille at mange begynte å gå til Palestina for å slå seg sammen med europeiske jøder der, og på slutten av 1930 -tallet var 15 .000 jøder fra Jemen kommet dit.

I dag er Israel den eneste staten i Midtøsten hvor jøder og arabere lever sammen i noe betydelig antall. (Ja, den arabiske befolkningen i Israel er nå mye større enn den var under den britiske mandatperioden.)

Noen reformatorer blant araberne har beklaget seg over tapet av jødene, og oppgir det som en viktig grunn til at den arabiske verden befinner seg i en så forvirret tilstand. Den egyptiskfødte journalisten Magdi Allam sier at «ved å miste sine jøder har araberne mistet røttene sine og har etter hvert mistet seg selv».

Alt dette og mere til blir utforsket av Lyn Julius i denne viktige nye boken. En dypere forståelse av skjebnen til jødene i den arabiske verden er viktig ikke bare fordi de er blitt utsatt for stor urettferdighet, men fordi politiske beslutningstagere fra amerikanske utenriksministere og nedover har dannet seg et skjevt bilde av konflikten ved å overse deres lidelser og historie og konsentrere seg utelukkende om de palestinske araberne som i 1947 –8 ble flyktninger fra Israel.

Om det var en bedre forståelse av at det her dreide seg om to utgaver av lidelse – jødisk og arabisk – ville klagemålene rundt Palestina-spørsmålet lettere kunne forsones og løsningen på den arabisk-israelske konflikten ikke bli fullt så vanskelig å oppnå.

Tom Gross

Tidligere Midtøsten-korrespondent for Sunday Telegraph, bidragsyter til The Guardian og Wall Street Journal

FORDRIVELSEN 16

Innledning

Spørsmålet om jødiske flyktninger fra arabiske land forfulgte meg, datteren til jødiske flyktninger fra Irak, opp gjennom hele barndommen. Som voksen ble jeg på grunn av 11 . september slynget tilbake til erkjennelsen av hvor dysfunksjonelle enkelte deler av den arabiske og muslimske verden kunne være. Nå var imidlertid trusselen som hadde begynt med tilintetgjørelsen av minoriteter i Midtøsten blitt global. Den kunne ha som mål pendlere i Madrid, passasjerer på en buss i London, ranglefanter på et diskotek i Bali eller rockefans i en fransk konsertsal.

Som skolepike i 1969 husker jeg at jeg var til stede ved en svært intens nattevåking utenfor den irakiske ambassade i London like etter at ni jøder var blitt henrettet på Frigjøringsplassen i Bagdad. Samlingen ble ledet av parlamentsmedlemmet Percy Gourgey, som hele livet kjempet som en løve for å skape oppmerksomhet om situasjonen til jøder i arabiske land. Skjebnen til de gjenværende 3 .000 jødene i Irak var en kilde til sterk personlig engstelse i min familie: Mine fire besteforeldre og flere søskenbarn og tanter levde i Bagdad under Saddam Husseins terrorregime.

I England fungerte min far, som hadde flyktet fra Irak i 1950 med sin nye kone, min mor, som verge for de tre barna til sin fraværende søster. Min tante ble enke i en alder av 35 år, og hadde vendt tilbake til Irak i 1964 for å selge noe eiendom, men var ikke i stand til å forlate landet og ble et hjelpeløst gissel for Ba’ath-regimet. I de dystre dagene etter hengingene i Bagdad brukte min far mye energi på å prøve å få løslatt min tante Marcelle, mine besteforeldre Baba og Nana og min grandonkel Amou Sasson. Han besøkte parlamentsmedlemmer – eller enhver som han mente ville lytte – og skrev desperate brev til den franske senatoren Alain Poher, som var leder for en komité for menneskerettigheter. Til slutt ble min tante Marcelle smuglet ut av Nord-Irak av noen kurdere og inn i det den gang vennligsinnede Iran. Hun ble forkledd i en abaya som en muslim ved navn Khadija. Etter seks lange år ble hun gjen-

19 INNLEDNING

forent med sin familie i London. Hun hadde kommet fire måneder for sent til å være til stede ved bryllupet til sin eldste sønn. Baba, Nana og Amou klarte å skaffe pass, som frem til da sjelden ble utstedt til jøder. De slapp inn i England ved hjelp av Joan Stiebel, en ikke-jødisk heltinne fra Central British Fund, nå kjent som World Jewish Relief. Omtrent samtidig klarte også søskenbarna på min mors side å flykte fra Bagdad og dro til Canada, og mine foreldre fungerte som surrogatforeldre til mine søskenbarn ble gjenforent med sine foreldre 20 år senere.

På typisk orientalsk vis slo hele hamulaen seg ned sammen med oss –besteforeldrene mine og min grandonkel i første etasje i vårt hjem i London, og min tante og barna hennes som nærmeste naboer.

Det er skrevet enormt mye om den arabisk-israelske konflikten, men historien om jøder fra arabiske og muslimske land er fortsatt oversett i sjokkerende grad. Likevel har det vært flere jødiske flyktninger fra arabiske land enn arabiske flyktninger fra Palestina. De fleste av disse jødene slo seg ned i Israel. Selv om de utgjorde bare ti prosent av verdens samlede jødiske befolkning før Holocaust, utgjør jøder fra arabiske og muslimske land og deres etterkommere rett over halvparten av Israels seks millioner store jødiske befolkning i dag.1

Det er sammensatte grunner til at det er slik. Få jødiske flyktninger har ønsket å snakke om sine tidligere opplevelser, siden de har vært opptatt av å tilpasse seg de nye landene. Israel har unnlatt å fremheve deres situasjon. Arabiske historikere har unngått å nevne at de flyktet. Heller ikke eurosentriske jøder har diskutert jødiske flyktninger fra arabiske land ofte, idet deres historie blir knust under vekten av Holocaust. Endelig har det virket som om problemet er blitt løst: Mens palestinske flyktninger fremdeles sykner hen i flyktningleire, er det ikke en eneste jøde som fremdeles hevder å være flyktning. Dessuten er det for mye som er avhengig av fornektelse. Mytene florerer: Det har aldri bodd jøder i den muslimske verden, den «etniske rensingen» skjedde ikke. Om den virkelig skjedde, er det utenforstående faktorer som har skylden –sionistene, kolonimaktene, til og med jødene selv.

Historien om fordrivelsen av jøder fra Midtøsten fikk fornyet oppmerksomhet i og med kristnes flukt fra Midtøsten i kjølvannet av den arabiske våren i 2011 . Masseutfarten til nesten en million jøder – også kjent som den jødiske nakba (katastrofe) – gikk forut for den kristne utvandringen. Som

1 50 ,2 prosent ifølge Utdrag av statistikk for Israel, 2009 , Statistisk sentralbyrå. «Tabell 2 24 – jøder etter opprinnelsesland og alder» (pdf).

FORDRIVELSEN 20

det lyder i et islamistisk ordtak: «Først lørdagsfolket, deretter søndagsfolket».2

Med andre ord: Rens først disse landene for jøder, driv deretter ut de kristne.

Den offentlige debatt om Israel ser aldri ut til å bevege seg videre fra et snevert fokus på den pågående disputten med palestinerne. Likevel gjenstår det å gjenopprette rettferdighet for jødiske flyktninger fra arabiske land. Dessuten er dette sentralt for å forstå den arabiske og islamistiske kampen mot Israel og jøder, og mot minoriteter generelt. Det utgjør en avgjørende kontekst som er i stand til å omskape opinionen.

Spørsmålet om jødiske flyktninger har fått økt betydning de senere årene, og kom blinkende ut av glemselens mørke 30. november 2014. Dette var datoen det israelske Knesset fastsatte som en dag til minne om jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran.3 Fra nå av vil denne dagen, som faller sammen med årsdagen for utbruddet av ondsinnete opprør i arabiske land mot jødiske samfunn etter godkjenningen av FNs delingsplan fra 1947 om Palestina, markere minnet om den nesten totale utryddelsen av en gammel sivilisasjon. Den vil rette oppmerksomheten i Israel og over hele verden mot en historie som hittil ikke er fortalt.

Det har i lang tid vært nødvendig å sette jødiske flyktninger på kartet, og denne boken er resultatet av dette behovet. Betydningen av å knuse enkelte myter har vokst frem av materialet jeg har samlet til bloggen min, Point of No Return, 4 som i 2015 feiret sin tiårsdag. Hvem er jødene fra de arabiske landene? Hvordan var forholdet til muslimene? Hva fikk jødene til å forlate landene hvor de hadde bodd i tusenvis av år? Hva ble det av majoriteten som slo seg ned i Israel, og hvordan kan deres sak bidra til fred og forsoning? Hva kan vi lære av masseutvandringen av minoriteter fra Midtøsten?

Selv om jøder er blitt fordrevet som et resultat av antisemittisme i Afghanistan, Iran, Pakistan og til og med Tyrkia (land der det religiøse mangfoldet er sterkt redusert), har jeg hovedsakelig valgt å konsentrere meg om arabiske

2 «Etter lørdag kommer søndag» er et uttrykk man ofte hører i den arabiske verden, eller ser skriblet ned som graffiti. Det omtales i Bernard Lewis’ forutseende essay «The Return of Islam», Commentary, 1 . januar 1976

3 «For første gang markerer Israel en dag for jødiske flyktninger fra arabiske land». i24 news, 30 . november 2014 på http://www.i24news.tv/en/news/international/middle-east/52889141130-israel-marks-day-for-jewish-refugees-from-arab-lands

4 Point of No Return: Jewish Refugees from Arab Countries på jewishrefugees.blogspot.co.uk/

21 INNLEDNING

land.5 Grunnen til dette er at de fleste forviste jøder fra muslimske land kom fra den arabiske verden. I 1948 var Iran fremdeles en alliert av Israel: Det var ikke før i 1979 at den islamske revolusjonen forårsaket utvandringen av fire femtedeler av Irans jøder.

Selvsagt har det vært utgitt diverse akademiske verk om jødenes historie i arabiske land, og jeg har ikke til hensikt å konkurrere med disse. Jeg legger ikke skjul på at jeg har uttalt meg om rettighetene til jøder fra arabiske land gjennom Harif, det britiske forbundet for jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Jeg håper lesere vil se nytten av bokens referansedel med kart, tabeller, vitnesbyrd og tidslinjer. Mitt overordnede motiv er å fortelle sannheten og å utstyre andre med kunnskap til å fortelle sannheten, med det håp at sannheten vil føre til større forståelse og til og med forsoning.

Jeg vil gjerne takke dem som har lest hele eller deler av manus: Edy Cohen, Henry Green, Stan Urman og Nathan Weinstock (alle feil er mine). En spesiell takk går til Tom Gross for å ha skrevet et forord og for hans råd og oppmuntring, og til Levana Zamir for hennes visdom og tålmodige hjelp. Takk også til Michelle Huberman for hennes inspirasjon, Lisette Shashoua Ades, Niran Bassoon-Timan, Lily Amior og Ralph Assor for deres hjelp, og de ansatte ved Vallentine Mitchell. Endelig vil jeg uttrykke min takknemlighet for de vennene av det jødiske folk som arbeider for å bevare dets minne i Midtøsten, ofte med personlig risiko.

Jeg står i gjeld til Joseph Alexander Norland for at han sendte meg ut på denne begivenhetsrike reisen ved å sette opp bloggen min, Point of No Return. Jeg har lært mye på veien, ikke minst av mine regelmessige kommentatorer.

Jeg vil gjerne takke familien min og spesielt min sønn Gideon for hjelp med fotnoter og kilder. Sist, men ikke minst ville ikke denne boken ha sett dagens lys uten den stødige og besluttsomme støtten fra min mann Laurence.

5 Jeg har ikke behandlet Sudan separat, siden landet i praksis ble administrert av Egypt med britisk aksept. Jeg har ikke nevnt samfunnene i Bahrain, Asmara eller andre havner i Rødehavet eller Den persiske gulf. Denne boken dekker ikke de jødiske samfunnene i India, Pakistan, Singapore, Burma, Hongkong og Shanghai som ble grunnlagt av jøder fra Bagdad og Aleppo.

FORDRIVELSEN 22

Forord III

Først lørdagsfolket

Sett at en mann hopper ut av en brennende bygning … og lander på en tilskuer på gaten utenfor. Den brennende bygningen er Europa, mannen som hopper er jøden, og den uheldige tilskueren er Palestina-araberen. Mannen bak denne metaforen for den arabisk-israelske konflikten er visstnok forfatteren Jeffrey Goldberg, og den er anerkjennende blitt brukt av den avdøde polemikeren og forfatteren Christopher Hitchens.6

Selv om det er et slående bilde, er analogien selvsagt i seg selv problematisk. Den forutsetter at jøder kom fra Europa for å fortrenge uskyldige innfødte. Prøv heller en annen analogi: Se for deg at bygningen faktisk ligger i Midtøsten, et kort stykke unna en bosetning ved sjøen som opprinnelig ble grunnlagt av jøden. For rundt 3 .000 år siden og frem til i dag bodde jøden i hovedbygningen ved siden av andre hjemmehørende i Midtøsten. Bosetningen ble erobret av romerne i 70 e.Kr., og de fleste av beboerne ble forvist. På 600 -tallet kom det en okkupant og tok over hele regionen. På 1900 -tallet satte brannstiftere fyr på hovedbygningen og tvang jøden til å hoppe ut av vinduet. «Først lørdagsfolket, deretter søndagsfolket»: Armenere, assyrere, kaldeiske kristne, maronitter og koptere hoppet også for livet. Og ikke bare søndagsfolket: Også mandeere, yazidier og «kjetterske» og sekteriske muslimer har hoppet ut av vinduet. Forskjellen er at jøden søkte tilflukt i den omstridte bosetningen, hans opprinnelige bosted. Siden de har bodd kontinuerlig i området i 2 .000 år, har jødene aldri gitt avkall på sin rett.

6 Benny Morris: «No love for Muslims, unless they are Palestinians», Haaretz, 29 . september 2010 på www.haaretz.com/no-love-for-muslims-unless-they-are-palestinian-1.316295

25 FORORD III

Mer enn 99 prosent av de jødiske innbyggerne har flyktet fra den arabiske verden de siste 60 årene. Rundt 650 .000 dro til Israel og 200 .000 til Vesten.7 Utdrivelsen fikk to former: De som hadde utenlandske pass og bedre kontakter ordnet vanligvis sin egen avreise, hovedsakelig til Europa, Australia eller det amerikanske kontinent. Sammen med en minoritet av ideologiske sionister reiste resten til Israel. Selv om diasporaen fortsatt er overveiende sammensatt av askenaser, er mer enn 50 prosent av Israels jøder i dag mizrahiske eller sefardiske flyktninger fra arabiske og muslimske land, eller etterkommere av disse.8

Massebevegelser av flyktninger har vært en del av konflikter på første halvdel av det 1900 -tallet: Mer enn 52 millioner mennesker er blitt fordrevet.9 Den arabisk-israelske konflikten er intet unntak. De viktigste årsakene til massefordrivelsen av jøder ligger imidlertid lenger tilbake i tid enn den arabisk-israelske konflikten. Man kan si at araberes og muslimers manglende evne til å akseptere Israel er forankret i dype kulturelle, religiøse og ideologiske fordommer.

Det 20 . århundre skapte 135 millioner flyktninger10 ved at folkeslag utfoldet sin selvbestemmelse gjennom vold. Befolkningsutvekslinger var vanlige på 1900 -tallet – omtrent like store antall jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, og Palestina-arabere byttet plass. Dessuten foregikk det utvekslinger av flyktninger mellom Hellas og Tyrkia, India og Pakistan, og det greske og tyrkiske Kypros, for ikke å glemme massemigrasjonen av etniske tyskere og andre i kjølvannet av den annen verdenskrig.

Alle disse flyktningene er blitt absorbert i sine nye land, men bare Palestinaaraberne ble fremdeles, ifølge FN, betraktet som flyktninger og tillatt å videreføre sin flyktningstatus til etterfølgende generasjoner ad infinitum. 11 Lederne deres har hele tiden næret et forgjeves håp om en «rett til tilbakevending» til Palestina i sine hjerter, selv om de fleste ikke ble født der og noen ikke hadde bodd der i mer enn to år. Man kan hevde at disse flyktningene bevisst er blitt berøvet sine borgerrettigheter i landene de har bodd for å kunne utgjøre en

7 Maurice Roumani: The Case of the Jews from Arab Countries: A Neglected Issue. Tel Aviv: World Organization of Jews from Arab Countries (WOJAC), 1983 , s. 2

8 Utdrag av statistikk for Israel, 2009 , Statistisk sentralbyrå. «Tabell 2 24 – jøder etter opprinnelsesland og alder» (pdf).

9 Ben-Dror Yemini: «Why do Palestinian refugees get so much more attention than others?» Ynet News, 4 . desember 2015 , http://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4734742,00.html

10 Eli Hertz: Arab and Jewish Refugees – the Contrast, Myths and Facts 2007 , s. 37

11 Daniel Pipes: «Eventually, all Humans will be Palestinian Refugees», Washington Times, 21 februar 2012 http://www.danielpipes.org/10695/unwra-palestine-refugees

FORDRIVELSEN 26

permanent anklage mot Israel og et våpen i den tiårsvis lange arabiske og muslimske kampen mot den jødiske staten.

Selv om to flyktningbefolkninger byttet plass, var omstendighetene rundt fordrivelsen av dem svært forskjellige. Palestina-arabiske flyktninger ble fanget i en krigssone i 1948 . Mange valgte å flykte, men det forekom fordrivelser, for eksempel i Ramla og Lod.12 Men når 160 .000 av rundt 870 .000 i VestPalestina13 valgte å bli værende, viser det at den nyopprettede israelske staten ikke hadde noen systematisk strategi for «etnisk rensing».14 Til sammenligning drev Jordan, som overtok territorium etter krigen i 1948 , «etnisk rensing» på Vestbredden i Jordan (Judea og Samaria) og Gamlebyen i Jerusalem, der jødene hadde vært den største befolkningsgruppen: Hver eneste jødisk innbygger ble fordrevet.15 Nesten en million jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, hundreeller tusenvis av kilometer fra slagmarken, ble på den annen side forfulgt og forvist fordi de var jøder. Mens palestinske flyktninger ble internt fordrevet noen få kilometer eller plassert i land som i likhet med det store flertallet av dem var sunnimuslimer og arabisktalende, ble jøder tvunget til å forlate sine gamle tradisjoner, språk og kultur og begynne på nytt.

Den 29 . november 1947 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 181 , som godkjente oppdelingen av Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Araberne avviste planen energisk, og det brøt ut antijødiske opptøyer i Syria, Bahrain og Aden. De fem landene i Den arabiske liga – Syria, Libanon, Egypt, Irak og Jordan – som hadde satt i gang krigen mot Israel i 1948 ( Jemen og Saudi-Arabia sendte ekspedisjonsstyrker) førte en ny krig mot sine egne ikkestridende jødiske borgere, som de omtalte

Jøder strømmer ut av Gamlebyen i Jerusalem i 1948 . Hver eneste jøde ble drevet ut etter den arabiske erobringen.

12 Benny Morris: «Israel conducted no ethnic cleansing in 1948 », Haaretz, 10 . oktober 2016 haaretz.com/opinion/.premium-israel-conducted-no-ethnic-cleansing-in-1948-1.5447785

13 UNWRA responderte på behovene til rundt 750 000 flyktninger i 1950 . (www.unwra.org.)

14 Ibid.

15 Se Michael J. Totten: «Between the Green line and the Blue line». City Journal, sommeren 2011 http://www.city-journal.org/html/between-green-line-and-blue-line-13397.html

27 FORORD III

Fire generasjoner fra den jødiske Habbani-stammen fra Den arabiske halvøy. Ein Shemer-leiren, Israel, 1950 (Fritz Cohen/Israel Government Press Office).

som «Palestinas jødiske minoritet».16 De tapte krigen mot Israel, men vant en avgjørende seier mot sine egne jøder. Utenom når de ble behandlet som gisler og forbudt å forlate landet, hadde disse jødene ingen andre muligheter enn å reise. I 1948 hadde Maghreb-landene, deriblant Marokko, de største antallene jøder i den arabiske verden. De var ennå ikke medlemmer av Den arabiske liga, var fremdeles underlagt koloniåket og hadde ikke oppnådd selvstendighet. Disse landene hadde ikke grense til Palestina, og deres myndigheter lå ikke i krig med Israel. Likevel ble befolkningen i disse landene grepet av en mektig bølge av antijødisk fiendtlighet. Det meste av Libya lå under britisk kontroll, men opprørene i Tripoli i 1945 hadde forvist tusenvis av jøder som allerede var traumatisert, utmattet og desimert av den annen verdenskrig. Profesjonelle agitatorer som ble rasende over en bølge av marokkanske jøder som strømmet

16 Politisk komité i Den arabiske liga. Lovforslag om jødiske innbyggere, 1947 http://zionism-israel.com/hdoc/Arab_League_Law_Jews.htm.

FORDRIVELSEN 28

Jemenittiske jøder ankommer til Israel (Fritz Cohen/ Israel Government Press Office).

inn i Algerie på vei til Palestina, satte i gang opptøyer mot jødesamfunnene Oujda og Jerrada ved grensen (og 44 jøder ble drept).17 Disse pogromene, de verste siden Fez Tritl i 1912 , hadde en alvorlig psykologisk effekt: Jødene spurte seg selv om de hadde noen fremtid i Marokko nå som de hadde et alternativ i Israel.

Der jødene som flyktet fra Nazi-Tyskland opplevde at portene til de fleste land ble stengt foran ansiktet på dem, ga opprettelsen av Israel jøder som flyktet fra den arabiske og muslimske verden – vanligvis de fattigste, sykeste og mest sårbare – et trygt sted å dra.

Så snart Israel var født, reddet den sionistiske undergrunnen og den amerikanske Joint Distribution Committee, som etter Holocaust bestemte seg for at de aldri ville overlate jøder i diasporaen til deres skjebne, store antall flyktnin-

17 David B. Green: «This Day in Jewish History: Anti Jewish Rioting in Morocco Leaves 44 Dead», Haaretz, 8 . juni 2014 https://www.haaretz.com/jewish/.premium-this-day-44-deadafter-anti-jewish-rioting-in-morocco-1.5251018

29 FORORD III

Et barn ved en Ma’abara (flyktningleir) i Caesarea (Fritz Cohen/Israel Government Press Office).

ger i noen av historiens største luftbroer. Operation Magic Carpet (Wings of Eagles) i Jemen, Operation Ezra og Nehemiah i Irak, og Operations Mural og Yakhin i Marokko hentet titusenvis av jøder til Israel.18

Jøder i arabiske land var utsatt for to former for «etnisk rensing». Jemen, Syria, Libya, Irak, Egypt post-Suez og Algerie utstøtte flertallet av sine jøder i én brå omgang. I Libanon, Marokko og Tunisia ble jødene forvist over et lengre tidsrom hvor de fleste flyktet i perioder med økt spenning i den israelskarabiske konflikten. Alle disse landene kriminaliserte sionismen og åpnet med det for at deres jødiske minoriteter kunne anklages for å være femtekolonnister. Jøder som ble igjen, ble ofte fanger i landet der de var født, og ble ofre for diskriminerende reiseforbud. Da presset om emigrasjon ble utålelig, inngikk Jemen og Irak en avtale med det israelske Mossad om å tillate jødene å

18 Det israelske departement for aliyah og inntak av immigranter. http://moia.gov.il. I 1990 -årene fortsatte israelske myndigheter med sin politikk med å redde nødlidende jøder ved å hente gjennom en luftbro tusenvis av etiopiske jøder i Operations Moses og Solomon.

FORDRIVELSEN 30

dra. Frigjøringen gjennom en luftbro ble oppnådd med hard valuta. Israel betalte i praksis løsepenger for hver jøde og for å transportere dem ut av landet. Irakiske representanter måtte bestikkes med et beløp mange ganger større enn månedslønnen deres.19 Det kostet tolv pund pr. hode (tilsvarende 400 pund i dag) å fly hver enkelt passasjer i sikkerhet. Da et femårig marokkansk emigrasjonsforbud for jødiske familier ble opphevet, kom man i 1961 frem til en avtale der World Jewish Congress betalte løsepenger på opptil 250 dollar pr. hode for i hemmelighet å transportere jøder ut av landet tidlig på 60 -tallet, tilsvarende 1 .600 dollar i dag. Godtgjørelsene som ble betalt til de marokkanske myndigheter, lå alt i alt et sted mellom 5 og 20 millioner dollar.20

«Disse sionistene var utvalgt av Messias. De reddet tusenvis av liv», sa Penina Elbaz, som var vitne til hvordan sionister kom for å hente fattige jøder i Safi, en by sør i Marokko.21

Irakiske myndigheter gikk med på å slippe fri sine jøder fordi de mente at tusenvis av lutfattige jøder som kom til Israels porter uten særlig mer enn klærne de sto og gikk i, ville føre til økonomisk sammenbrudd.22 Luftbroene var god butikk for myndighetene og offentlige tjenestemenn i disse landene, som ble generøst bestukket. I noen tilfeller var arabere store aksjonærer i transportselskapene. Alt i alt opplevde arabiske stater og individer en kortvarig gullalder, med jødiske aktiva og jødisk eiendom som ble ansett som forlatt eller solgt for småpenger. De langsiktige kostnadene for økonomien og kulturen i de arabiske statene er umulig å fastslå.

Omfanget av luftbroene til Israel var det største noensinne. For disse jødene begynte den marerittaktige reisen med et skranglete transportfly trengt sammen med andre flysyke passasjerer, lenge før de gikk ombord. Jøder i Jemen fikk en lang og farefull vandring til fots ned til den britiske kronkolonien Aden: Utsendinger betalte diverse jemenittiske stammehøvdinger en koppskatt så jødiske flyktninger kunne bevege seg gjennom landet.23 De kom frem halvt

19 Mordechai Ben-Porat: To Baghdad and Back. Gefen, 1998 , s.122

20 Xavier Cornut: «The Moroccan Connection», Jerusalem Post, 22 . juni 2009 https://www.jpost.com/Features/The-Moroccan-connection

21 «The Truth about Morocco: Fear Made Jews Leave». Point of No Return, 11 . september 2016 jewishrefugees.blogspot.co.uk/2016/09/the-truth-about-morocco-fear-made-jews.html (Sist besøkt 26 . april 2016 .)

22 Se Elie Kedouris essay «The Break Between Arabs and Jews» i Mark R. Cohen og Abraham L. Udovitch (red.): Jews Among Arabs. Darwin, 1989

23 Joe Spier: «Alaska Airlines and the Jews of Yemen». San Diego Jewish World, 1 . mai 2015

31 FORORD III

Egyptiske jøder ankommer med skip til Hellas på veien til Israel.

ihjelsultet og lutfattige og tilbragte flere uker i provisoriske leirer i heten og støvet. Rundt 150 mistet livet underveis, og 700 døde i leirene.24

Totalt var 4 .000 av de 38 .000 jødene i Libya blitt hjemløse av dødbringende opprør i 1945 og hadde sovet i synagogene.25 Rundt 120 .000 jøder

24 Vered Lee: «The Frayed Truth of Operation Magic Carpet». Haaretz, 28 . mai 2012 www.haaretz.com/jewish/books/the-frayed-truth-of-operation-magic-carpet-1.432991

25 Shmuel Trigano: «1920 –1970 : A History of Ongoing Cruelty and Discrimination». Jerusalem Center for Public Affairs (JCPA), 4 . november 2010 http://jcpa.org/article/the-expulsion-of-the-jews-from-muslim-countries-1920-1970-ahistory-of-ongoing-cruelty-and-discrimination/. (Sist besøkt 26 - april 2017 .)

FORDRIVELSEN 32

som forlot Irak, mistet gjennom et statlig dekret sitt statsborgerskap i 1950 , og senere sin eiendom gjennom en parlamentarisk lov som ble hemmelig vedtatt.1 Jøder i Egypt – samfunnet talte 80 .000 – dro i to store bølger: 20 .000 , deriblant kommunister og sionister, i 1948 , og 25 .000 , som omfattet middelklassen, som uten videre ble forvist i 1956 og gitt noen timer til å dra med bare 50 dinarer i lommen.2 Alle unntatt 5 .000 av 30 .000 syriske jøder flyktet fra voldelige opptøyer i 1947 . 3

Mange ble merket for livet av traumene ved å bli rykket opp med røttene.

Familieoverhoder hadde fått arbeidstillatelsen trukket tilbake. Egyptiske jøder fortsatte å bli hjemsøkt av grove eller obskøne telefonoppringninger de hadde fått eller uten noen i den andre enden, trusselbrev de hadde fått, bestikkelser de hadde måttet betale, banking på døren klokken tre om morgenen, sjokket ved å se bevæpnede menn ved inngangsdøren, mannlige slektninger som ble ført bort uten forklaring. Planene om avreise måtte legges i skjul uten å ta farvel på vanlig måte, særlig hvis reisemålet var Israel – som noen egyptiske jøder kalte chez nous. Når tiden var inne for en hastig avreise, fikk egyptiske jøder sitt pass beslaglagt og erstattet med et laissez-passer merket med ordene «én vei – ingen retur».

I Irak ble jøder fratatt sitt statsborgerskap og tillatt å reise med 50 dinarer (80 dollar i dag), en dress, en giftering, et kjært armbånd, en klokke og en koffert. Det var ingen garanti for at disse koffertene ville komme til bestemmelsesstedet. Mossad-utsendingen Mordechai Ben-Porat oppdaget et svindelopplegg blant bærerne på flyplassen i Bagdad som gikk ut på å få tryllet kofferter vekk fra passasjerbussene.4 Jøder som dro, klaget over ondsinnete tollbetjenter som konfiskerte et siste smykke, ransaket veskene deres eller ødela innholdet.

Når de var kommet i sikkerhet, sto flyktningene overfor utfordringen med å bygge opp livet en gang til. Den mentale og fysiske prisen var betydelig. «Eksilet ødela ham», skriver Raphael Luzon om sin far i sin selvbiografi Libyan Twilight. 5 «Sorgen over et tapt liv forlot ham aldri, så han fortsatte å være det han alltid hadde vært: En libysk jøde.»

1 Itamar Levin: Confiscated Wealth: The Fate of Jewish Property in Arab Lands. Policy Forum 22 , Institute of the World Jewish Congress, 2000 . s. 11

2 Michael Laskier: Jews of Egypt. New York: NY University Press, 1992 , s. 144

3 Itamar Levin: Locked Doors. Westport, CT: Praeger, 2001 , s. 173

4 Se Ben-Porat: To Baghdad and Back Jerusalem: Gefen, 1998 , s. 122

5 Raphael Luzon: Libyan Twilight. London: Darf, 2016, s. 26.

33 FORORD III

Det finnes anekdotiske bevis for at et sjokkerende stort antall døde snart etter at de var forvist, siden de ikke klarte å hanskes med traumet etter å ha blitt rykket opp med røttene, og slitet med å forsørge sin familie. Folk som hadde levd i byen, måtte bygge opp igjen livet ute på landet. Camille Fox, som kom fra en velstående egyptisk familie, beskriver hvordan hun byttet ut duften av Chanel med stanken fra fjøset på en moshav (kooperativgård) sør i Israel.

Flyktninggenerasjonen ble kalt «ørkengenerasjonen» – den hadde ikke språket eller kompetansen som skulle til for å lykkes i sitt nye land. Spesielt fedre opplevde at deres autoritet plutselig smuldret hen i et samfunn som var mindre patriarkalsk enn det de hadde kommet fra. Den irakiskfødte forfatteren Eli Amir beskriver de knuste forventningene til sin far, som hadde en drøm om å plante rismarker i Hula-dalen i Israel. Menn som var kjøpmenn eller administratorer i sitt fedreland, la vekk dressen og begynte i bygg og anlegg. Kvinner begynte for første gang å arbeide ute, og tålte ofte forandringene bedre.

Relasjoner ble snudd opp-ned. Barn tok ansvar for sine desorienterte foreldre. Israel var spesielt oppmerksomme på barna, og sendte dem til ungdomslandsbyer og kibbutzer for å forberede dem på livet i den jødiske staten. Flyktningfamilier ble splittet opp og søsken spredt over hele kloden. På ett tidspunkt hadde min mor i England en søster i Irak (til 1991 ), en bror i Iran6, en søster i Frankrike, en søster i USA og en bror i Canada.

De barske forholdene som ventet de 650 .000 jødene som dro til Israel – de stinkende ma’abarot (transittleire), mangelen på mat og arbeid og det fremmede språket og kulturen – var selvsagt ikke særlig oppmuntrende. Israel kjempet for å hanskes med en strøm av flyktninger og overlevende etter Holocaust, som over natten fordoblet den 600 .000 store befolkningen.7

I leirenes kaos gikk det historier om spebarn og barn som ble stjålet og aldri kom til rette igjen.8 Noen flyktninger fortsatte å bo i blikkskurene og

6 Han måtte flykte for annen gang fra den islamske revolusjonen i 1979

7 Jonathan Kaplan: «The Mass Migration of the 1950 s». Jewish Agency for Israel, 27 . april 2015 http://www.jewishagency.org/society-and-politics/content/36566

8 Saken med de jemenittiske barna (ikke alle var fra Jemen, noen var irakiske og noen til og med askenaser) omfattet barn som ble tatt i levende live fra foreldrene. Foreldrene fikk høre at de var døde, men dette var ikke alltid riktig. Saken har vært tema for tre offisielle israelske undersøkelser. En gjennomgang i 2001 tok for seg mer enn 1000 saker, og konkluderte med at de fleste av barna var døde av naturlige årsaker. Selv om man uttalte at noen av de gjenværende sannsynligvis var adoptert bort – og at man i endel saker ikke var kommet frem til noen konklusjon– fant man ingen beviser for kidnapping eller noen organisert sammensvergelse. I 2015 ga myndighetene ordre om at arkiver som var forseglet inntil 2071 skulle nedgraderes. I 2017 ble det oppstyr da det ble avslørt at man hadde utført uautoriserte tester på jemenittiske barn.

FORDRIVELSEN 34

trehyttene i leirene i opptil 13 år. Dette var ofte ved grensen i nord og i sør. Leirene ble langsomt til permanente landsbyer og byer. Grensebyen Sderot, et tradisjonelt mål for de kortrekkende rakettene til Hamas, begynte sin eksistens som ma’abaraen Gevim-Dorot. Her bodde det kurdiske, iranske og nordafrikanske jøder.

Den nye staten var ikke alltid like følsom overfor behovene til disse immigrantene. Jiddisk var en forutsetning for noen jobber. Nye boliger i Israel var ikke bygget for store familier. Staten hadde ikke så mye bruk for titalls skomakere og butikkeiere. Man måtte skape jobber for marokkanske immigranter med lite utdannelse og ingen overførbare evner – for eksempel å kjøre gress med kjerre fra en nabokibbutz til Ashdod-stranden.9

Til tross for slitet og lidelsen de første årene hadde disse jødene unnsluppet antijødiske opptøyer, brenning av synagoger, kidnappinger, internering og henrettelser. Men forholdene i Israel for de nyankomne var dystre. De få tusen jødene, vanligvis de mer velstående, som ble igjen i arabiske land, gratulerte seg selv i denne tiden med at de ikke var blitt med på masseutvandringen. En kort stund fortsatte de å leve rolige og komfortable liv. Men de hadde enda verre plager og terror i vente: Egypts jøder ble brutalt kastet ut etter 1956 , og de få tusen jødene som var igjen i Irak og Syria, og som måtte bære spesielle identitetskort, ble fratatt sine rettigheter og overlevelsesmuligheter i 1950 - og 1960 -årene. Frem til 1961 var det forbudt for jøder å forlate Marokko. Det eneste jøder som valgte å bli igjen i arabiske land gjorde, var å utsette sin uunngåelige avreise.

I Irak krevde desperate forhold desperate tiltak, og etter 1970 , etter den forferdelige hengingen av ni jøder på Bagdads største torg og flere titalls jøder som forsvant, ble 1 .900 jøder smuglet kachagh (illegalt) gjennom Kurdistan i samarbeid med israelske myndigheter. Syriske jøder var i praksis fanger med begrenset bevegelsesfrihet, og hele tiden overvåket av det hemmelige politiet. De som kunne, risikerte den farlige smuglerruten til Israel – noen av dem til fots – til 2 .000 ble frigjort etter internasjonalt press i 1990 -årene.

I Marokko kunne dessuten fattigdom lamme de jødene som ikke tok del i masseemigrasjonene. De siste jødene i Meknes ble tvunget til å betale 125 dollar for et pass. Mange hadde ikke råd til både pass og flybillett.10 En vanlig

9 Simon Skira intervjuet i filmen Les destins contrariés av Younes Laghrari (2015 ).

10 D. Sitton: Sephardi Communities Today Jerusalem: Council of Sephardi and Oriental Communities. 1985 , s. 166

35 FORORD III

felle myndighetene la i andre land, var å tillate utenlandsreiser for ett medlem av familien, mens de andre ble tvunget til å bli igjen som gisler.

Om ikke hundretusenvis av jøder var blitt transportert til Israel, hva ville ha skjedd med dem? Det er svært sannsynlig at de ville ha levd på vertslandets nåde, vært sårbare overfor gjengvold, tilfeldige arrestasjoner og himmelropende urettferdighet. Om jødene hadde blitt i områdene i Syria og Irak som var okkupert av Da’esh (Islamsk stat), ville de ha fått en lignende skjebne som yazidier og assyriske kristne: Henrettelse, voldtekt av kvinner og barn eller salg av disse som slaver. I beste fall ville mange så vidt ha overlevd – vært utsatt for pogromer, kjempet for å livnære sine barn, vært arbeidsløse gjennom statlig og mer subtil diskriminering.

Det står ikke til å nekte at noen av disse jødene møtte fordommer da de kom til Israel og ble isolert i fjerntliggende byer under utvikling. Israel aksepterte imidlertid disse forviste og sammenkrøpne massene betingelsesløst – fordi de var jøder. Landet ga dem statsborgerskap. Det ga dem frihet. Det helbredet dem for tuberkulose og trakom. Fremfor alt ga det dem en trygg havn og politisk mulighet til å forsvare seg, noe minoriteter i arabiske land sårt mangler.

Frem til masseflukten av kristne i Midtøsten etter invasjonen av Irak i 2003 var det største antallet ikke-muslimske flyktninger i Midtøsten og NordAfrika jødiske.11 De var flere enn palestinsk-arabiske flyktninger fra det som nå er Israel.12 Det store flertallet er uten forbehold takknemlige for at de kom seg ut og bygget opp igjen livet i den frie verden: «De tok alt, men det ene de ikke kunne ta, var inne i hodet vårt», sa Maurice Mizrahi, en egyptisk jøde som ble ingeniør i Pentagon, om de egyptiske myndighetene.13 Mange blir imidlertid mer og mer frustrert over at historien deres blir oversett eller glemt.

På 1900 -tallet var de jødiske flyktningene i arabiske land blant de første ofrene for totalitarianisme. Spirene til denne ble sådd i 1930 -årene, og slyngtrådene legger seg fremdeles rundt den arabiske og muslimske verden i dag. Verden har ignorert den jødiske flyktninghistorien og den jødiske jakten på rettferdighet. Men rekkevidden til denne boken strekker seg langt inn i for-

11 Eliza Griswold: «Is this the End of Christianity in the Middle East?» New York Times, 22 . juli 2015 http://nytimes.com/2015/07/26/magazine/is-this-the-end-of-christianityin-the-middle-east.html

12 Bernard Lewis siterer tallet fra FNs Økonomisk oversikt over Midtøsten fra 1949 – 726 000 palestinske flyktninger – i Semites and Anti-Semites. Norton, 1999 , s.184

13 Elliot Maliki (produsent) og Ruggero Gabbai (regissør), Starting Over Again, 2015

FORDRIVELSEN 36

tiden, og setter den jødiske historien om minoritetens underkastelse inn i en større sammenheng.

Om vi noensinne skal komme frem til en forståelse og til og med forsoning, er det avgjørende å se nærmere på skjebnen til jødene fra den arabiske verden og knuse mytene som har fått lov til å slå rot i flere tiår med taushet. Eksistensen av før-islamske jødiske samfunn er visket ut, eller historien er blitt omskrevet og forvrengt så den passer til en postmoderne agenda. Altfor mange mennesker fornekter arabisk og muslimsk antisemittisme og fordomsfullhet, maskineriet bak «etnisk rensing» i regionen. Historien er ikke bare en sefardisk eller mizrahisk nisje – den er mer relevant enn noensinne for en forståelse av den arabiske/islamistiske kampen mot Israel og den ikke-muslimske, Den andre.

Denne boken kaster et nærmere blikk på mizrahisk integrering i Israel og politiseringen av deres kamp. Den kartlegger det økende kravet om anerkjennelse, gjenoppreisning og bevaring av minnet om jødiske flyktninger.

37 FORORD III

Kapittel 1

Mer enn et tusenår

før islam

Hvert år til offerfesten (Eid al-Adha) besøker Umm Mariam Mashhad al-Shams-helligdommen ved Kifl i nærheten av byen Hillah i Sør-Irak for å dekorere veggene der med henna. Hun er en av flere titalls pilegrimer som fyller den gresskledde, palmeomkransede gårdsplassen i skyggen av en ziggurat og en nyrestaurert, utsmykket minaret. Hun sier til det arabiske elektroniske mediet Al-Monitor at helligdommen helbredet hennes datter for en kronisk sykdom etter at hun sov der én natt. Noen mener at helligdommen også er i stand til å få ufruktbare kvinner til å få barn.14 Stedet er smykket med utskårne søyler og overdådig marmor, og minner om mange sjiamoskeer i regionen. Her er det mosaikkupler med innskrifter fra Koranen. Ingenting tyder på at dette stedet noen gang har vært noe annet enn et mål for muslimske pilegrimer. Likevel innrømmer den panarabiske publikasjonen Al-Monitor at Kifl ikke alltid har vært islamsk. Før islam, får vi vite, ble stedet forbundet med den babylonske solguden Shamash. Den nyrestaurerte helligdommen, som kontrolleres av den sjiamuslimske waqfen, er pyntet med bilder av sjiaimamer og innskrifter som indikerer at den fjerde imamen, Ali ibn Abi Talib, ba og bodde der på 600 -tallet: «Stedet er hellig på grunn av denne islamske begivenheten, og har erstattet dets betydning som et historisk babylonsk monument.»15

14 Adnan Abu Zeed: «Babylonian temple now Islamic healing shrine». Al-Monitor, 18 . januar 2016 http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/01/iraq-babylonianshrine-turned-islamic.html#ixzz40FoDZoDs 15 Ibid.

39 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Gårdsrommet i den nyoppussede helligdommen til Esekiel.

Umm Mariam, hennes pilegrimfeller og de fleste lesere av Al-Monitor vet ikke at før Kifl ble gjenoppfunnet som Mashhad al-Shamash, var den helligdommen til Esekiel, en av seks jødiske profeters helligdommer i Irak. Med et pennestrøk hadde journalisten fra Al-Monitor visket ut 2 .700 års jødiske historie.

Benjamin av Tudela besøkte stedet i 1170 og forteller at han så en synagoge, en tebah (en talerstol), og et rom fullt av bøker fra så lenge siden som det første og andre tempelet. Helt til masseflukten i 1951 samlet de lokale jødene, og noen fra så langt unna som Persia og India, seg ved graven – spesielt mellom nyttår og forsoningsdagen, da det ble lest opp fra Esekiels bok.16

Esekiel, som egentlig het Yehézq’el, som betyr «sterk som Gud» eller «den som Gud gjør sterk», var sønn av Buzi. Han var en av prestene som i 598 f.Kr. sammen med kong Jojakin ble deportert som fange fra Jerusalem. Han ser ut til å ha tilbragt resten av livet i Babylon. Esekiel forutså den fullstendige ødeleggelsen av kongeriket Judea. Etter at profetiene hans ble oppfylt, ble han pålagt å kunngjøre at folket ville vende tilbake fra eksilet til sitt fedreland, og at Messias skulle komme.

16 Se Zvi Yehuda: «The Synagogue at the Tomb of the Prophet Ezekiel» i Zvi Yehuda (red.): Tombs of Saints and Synagogues in Babylonia (Or Yehuda: The Babylonian Jewry Heritage Center, 2006 ), s. 33 –46

FORDRIVELSEN 40

Esekiels helligdom før den ble islamisert.

Så viktig var Esekiel for Iraks jøder at Jehézq’el tradisjonelt ble det mest populære jødiske guttenavnet. For muslimer i Irak ble Heskel en generisk betegnelse på «jøde».

Esekiels grav ble et yndlingsmål for muslimers pilegrimsreiser, siden det lå på veien til Hajj i Mekka. Det antas at den ble et jødisk senter etter muslimenes erobring og den sjiittiske helgenkulten i islam fikk fotfeste. Før sjiamuslimenes waqf pusset den opp for hittil siste gang, omtalte muslimer Esekiels helligdom som graven til Dhu al-Kifl, en mindre betydningsfull skikkelse i Koranen. Han er nå degradert, idet waqf heller fremhever stedets tilknytning til imamen Ali for å forsterke sjiaislams legitimitet. Flyfoto av Esekiels helligdom ved Kifl i dag.

41 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Esekiels nyoppussede helligdom er blitt omdannet til et klassisk, hellig sjiasted.

Rundt 5 .000 jødiske pilegrimer pleide å besøke profetenes grav ved shavuot (pinse). De bodde i hus i nærheten av helligdommen. Tusenvis av jøder bodde

FORDRIVELSEN 42

Esekiels grav, med hebraiske innskrifter fremdeles synlig på veggene, er drapert i grønt for å markere dens betydning for muslimer.

på og eide jord i byen Hillah. Under et besøk til graven i 1910 17 skrev David Solomon Sassoon, barnebarnet til den store entreprenøren og filantropen David Sassoon, en dagbok på hebraisk. «Hillah er en svært liten by omgitt av en mur som er bygget på en ikke særlig dyktig måte av murstein tatt fra ruinene av det gamle Babylon», skrev han. «Fargen på vannet er så fæl at man er redd for å drikke det. I nord og sør er byen omgitt av daddelpalmer.»18 David Sassoon jr. mente at Hillahs jøder ble undertrykt av de lokale sjeikene. Disse hadde innført et strengt dhimmi-regime (hvor sjiaene mente at en jøde var «uren» eller najas) inntil noen få år tidligere. Han skrev i dagboken:

17 The Scribe, utgave nr. 75 , høsten 2002

18 Ibid.

43 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Den vakre bygningen over graven er svært gammel, bygget av kjempestore steiner som sies å være kong Jojakins verk. Over inngangsdøren var det en plakett med årstallet 1809 /10  med innskriften «dette er graven til vår mester, profeten Jehezkel, sønn av presten Buzi, måtte hans fortjenstfullhet verne oss og hele Israel. Amen».19

Det er svært høyt under taket i rommet med graven, og det er malt blomster på veggene og navnene til betydningsfulle besøkende til graven. Det blir nevnt at min bestefar, David Sassoon, reparerte bygningen i 1859 . Graven er svært stor: 12 fot 9 tommer lang, 5 fot 3 tommer bred og 5 fot 1 tomme høy. Den er dekket av et dekorert parochet (teppe) som ble sendt av David Sassoon fra Mumbai. På veggene er det også skrevet om Menahem Sales Daniels besøk ved graven i 1897 /8 , og om hans donasjon til oppussing av graven. Like ved er det et annet rom som har fem graver med geonim (vismenn).20

Vi kjenner ikke skjebnen til geonim-gravene etter restaureringen, og vi vet heller ikke om blomsterdekorasjonen og de hebraiske inskripsjonene vil overleve. Et grønt tøystykke brodert med arabisk skrift som angir Dhu al-Kifls grav har erstattet parocheten. Uansett ville David Sassoon neppe kjent igjen helligdommen i dag.

I dag er det ingen jøder igjen i Kifl, og bare fem i hele Irak.21 I løpet av én generasjon er det jødiske samfunnet utslettet. Historien er blitt skrevet om for å utslette det jødiske nærværet i Iraks fortid.

En fordrivelse uten sidestykke

I 1945 bodde det 856 .000 jøder i Midtøsten og Nord-Afrika.22 I dag er det igjen bare rundt 4 .500 – nesten alle sammen i Marokko og Tunisia. Man kan telle antallet jøder i Egypt, Syria, Libanon, Jemen, Bahrain og Irak på én eller to hender. I Libya og Algerie er det ingen i det hele tatt.23

19 Ibid.

20 Ibid.

21 James Glanz og Irit Pazner Garshowitz: «In Israel, Iraqi Jews reflect on Baghdad Heritage». New York Times, 27 . april 2015

22 Maurice Roumani: The Case of the Jews from Arab Countries: A Neglected Issue. Tel Aviv: World Organization of Jews from Arab Countries (WOJAC), 1983 , og WOJAC’s Voice, årgang 1 , nr. 1 , januar 1978

23 Ibid.

FORDRIVELSEN 44

Mer enn 99 prosent av jødene som en gang bodde i de arabiske landene har forlatt dem.24 Ifølge historikeren Nathan Weinstock er «en så dramatisk eliminering av jødiske samfunn over hele verden helt uten sidestykke, selv om man sammenligner med jødenes flukt fra tsar-Russland, Tyskland i 1930 -årene eller den massive emigrasjonen fra Øst-Europa etter den annen verdenskrig.25

Folk i Vesten anvender ofte en vanlig feiloppfatning på alle jøder, idet de låner den europeiske, kristne forestillingen om at jøder har vært gjester som vandret fra land til land opp gjennom historien, uten noe land de kunne kalle sitt eget. Dette er feil: Ikke bare har det alltid bodd jøder på den stripen med land ved Middelhavet som romerne kalte Palestina. De har hatt et ubrutt nærvær i Midtøsten og Nord-Afrika i mer enn 2 .000 år og eksisterte derfor minst et tusenår før islam og den arabiske erobring.26

Frem til utdrivelsen for 50 år siden hadde det bodd jøder i Irak siden babylonerne hadde forvist jøder fra Jerusalem og Judea til landet med de to elvene i 586 f.Kr. Tidlig på 1900 -tallet var Bagdad blant verdens mest jødiske byer. De representerte opptil 40 prosent av byens befolkning, og var den største etniske gruppen: Selv markedet stengte på sabbaten.27

Det var fem eksiler fra landet Israel til Mesopotamia, og det babylonske eksilet førte til grunnleggelsen av verdens eldste diaspora. Jøder ble ført fra Jerusalem til fangenskap i Babylon i 586 f.Kr. De gråt på bredden av Tigris: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.»28 En betydelig minoritet valgte å bli igjen etter at den persiske kong Kyros den store beseiret babylonerne og erklærte at jødene sto fritt til å vende tilbake til Jerusalem for å bygge opp igjen tempelet sitt.

Jødene i Midtøsten og Nord-Afrika tilhørte et innfødt lappverk av etnisiteter, språk og samfunn. I før-islamsk tid eksisterte det jødiske kongedømmet

24 Ibid.

25 Nathan Weinstock: Une si Longue Présence: Comment le Monde arabe a perdu ses juifs 1947–1967. Paris: Plon, 2008 , s. 10

26 Legenden sier at det kom jøder til Jemen på kong Salomos tid i 900 f.Kr. Israelitter som i bibelsk tid reiste med fønikiske handelsfolk, etablerte jødiske samfunn i Maghreb. Jødene i våre dagers Irak og Iran kan spore sine stamfedre tilbake til ødeleggelsen av Bibelens første tempel. I 2014 fant forskere innskrifter i Saudi-Arabia som vitnet om regionens før-islamske jødiske og kristne røtter i 470 e.Kr. Se Ariel David: «Before Islam: When Saudi Arabia was a Jewish kingdom». Haaretz, 15 . mars 2016

27 Daniel Khazzoom: The Journey of a Jew from Baghdad, Part One. (2010 ).

28 Salmenes bok 137 ,1

45 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Himyar i Jemen, der kristne og jøder var mektige og innflytelsesrike. I Egypt på faraoenes tid lå det en velstående og veletablert jødisk garnison på Elefantineøya. Historien forteller at ypperstepresten Omnias flyktet til Egypt og konstruerte et tempel som på alle måter var identisk med det som lå i Jerusalem. Den jødiske historikeren Flavius Josefus sier at det bodde en million jøder i Egypt for 2 .000 år siden, før de ble desimert av romerne.

Opp gjennom århundrene konverterte store antall ikke-muslimer til islam: berbere i Nord-Afrika, koptere i Egypt, bysantinske ortodokse i Syria, zoroastriere i Persia og hinduer i India. Det sies at helt til den spanske inkvisisjon på 1400 -tallet levde 90 prosent av jødene under muslimsk styre.29 Etter fordrivelsen av jøder og muslimer fra Spania dro store antall sefardiske jøder både øst- og sørover så vel som vest- og nordover. De styrket de eksisterende jødiske samfunnene rundt middelhavsbassenget og bragte med seg sine egne spesielle tradisjoner, sin intellektuelle vitalitet og sine spanske middelalderdialekter. Islam forente religiøs universalisme med politisk imperialisme. Fra det syvende århundre strømmet muslimske erobrere ut fra den arabiske halvøy og satte seg fore å påtvinge kristne, jøder og hedninger i Midtøsten og NordAfrika en ny orden.

De arabiske erobringene underla seg innfødte befolkninger, koloniserte landene deres og eksproprierte eiendelene deres. Under Omar-pakten, som var modellert etter bysantinsk-kristne regler, ble jøder, kristne og mandeere dhimmier.30 Denne betegnelsen, som betyr «beskyttet», stammer fra Koranen, men ble senere endret og utviklet til å ha en presis mening innen islamsk lovanvendelse. Det å være en dhimmi var ikke et privilegium. I praksis overførte ikke-muslimske monoteister sin rett til selvforsvar til de muslimske myndighetene ved å betale en «beskyttelsesskatt», en jizya. Det fremtvinger spørsmålet: Beskyttelse mot hvem?

Historikeren Dario Fernández-Morera hevder at dimmi-systemet var et gangsterlignende beskyttelsesopplegg som var lønnsomt for de muslimske herskerne.31 Ikke-muslimen måtte hele tiden minnes på at han var den beseirede parten i jihad. For bare å nevne noen eksempler måtte han gå med bestemte klær og merker (den gule lappen, som senere skulle bli obligatorisk

29 Sarina Roffé: «A History of Italian Jewry», JewishGen Sephardic Genealogy Website. http://www.jewishgen.org/sephardic/coliseum.htm. (Sist besøkt 26 . april 2017

30 «Omar-pakten» tilgjengelig på Fordham Universitys nettside, http://sourcebooks.fordham.edu/halsall/source/pact-umar.asp

31 Dario Fernandez-Morera: The Myth of the Andalusian Paradise. Wilmington, DE: ISI, 2016 , s. 21

FORDRIVELSEN 46

i den venezianske ghettoen på 1500 -tallet, og forløperen for nazistenes gule stjerne, ble innført etter ordre fra kalifen al-Mutawakkil),32 og vike unna for muslimer på gaten. Dessuten kunne han ikke bygge synagoger eller hus som var høyere enn muslimens, ikke vitne mot ham i retten, ikke ri på en hest og ikke gjøre seg bemerket i offentligheten.

Under bysantinsk og visigotisk styre var imidlertid forholdene for jøder ofte verre, og jødene tok sine muslimske erobreres parti. Dessuten var araberne pragmatikere, og ble særlig de første århundrene av de arabiske erobringene undertallige i forhold til folkene de hadde erobret. De var ikke på langt nær så interessert i at disse massekonverterte som i at de betalte sin jizya. 33 800 -tallet var en toleransens tid, siden de arabiske herskerne representerte en minoritet. I middelalderen tok barbarer og ikke-muslimer militær kontroll over muslimske landområder og innførte et voldsstyre, men ikke-muslimer var fortsatt underlegne juridisk og sosialt sett.

Abbasidenes Bagdad ble et senter for vitenskap, filosofi og kultur. Det markerte starten på en strålende periode med muslimsk-jødisk kryssbestøving og kreativitet. Araberne gjeninnførte stillingen eksilark, ærestittelen som ble gitt til lederen av det babylonsk-jødiske samfunnet. Eksilarker fortsatte å bli utnevnt frem til 1000 -tallet, og ble behandlet med stor pomp og prakt.

De arabiske erobrerne ga sine underkuede folk frihet til å praktisere sine yrker og talenter. De utnyttet kunnskapene og arbeidskraften deres. Muslimske herskere ønsket jøder velkommen inn i sine riker, ikke fordi de elsket dem, men fordi de trengte dem til å gjøre jobbene de selv ikke ville eller kunne gjøre. I løpet av kort tid forlot jøder og andre minoriteter jordbruket for å unnslippe koppskatt og eiendomsskatt. De ble samfunnets økonomiske ryggrad: Fagfolk, håndverkere, butikkeiere og meglere. (Den store internasjonale handelen utøvet av flerspråklige jødiske handelsmenn, som radhanittene, eksisterte allerede før islam og til og med det babylonske eksilet – helt siden silkehandelen på kong Salomos tid.)34 Jøder ble «foraktet, men var uunnværlige».35 Som det lyder i et marokkansk ordtak: «Et marked uten jøder er som brød uten salt.»36

32 Georges Bensoussan: Juifs en pays arabes: le grand déracinement 1850–1975. Paris: Tallandier, 2012 , s. 236

33 Efraim Karsh: Islamic Imperialism. New Haven, CT: Yale University Press, 2006 , s. 21

34 S.D. Goiten: Jews and Arabs: Their Contacts Through the Ages. New York: Schocken, 1974 , s. 107

35 Paul Fenton-forelesning ved en konferanse i London for Marokkos jøder, UCL, 20 .–22 . juni 2011 , omtalt på Point of No Return. http://jewishrefugees.blogspot.co.uk/2011/06/18th-c-jews-tried-and-failed-to.html

36 Aomar Boum sitert i «Remembrance of things past: Moroccans talk about the Jews who once lived among them», Vox Tablet, 16 . mars 2013 .

47 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Institusjonalisert ulikhet var ufordelaktig for ikke-muslimer. Det satte dem under press for å konvertere for å slippe å betale den fryktede jizya og andre former for skatt. Bare gjennom konvertering kunne de bli fullt ut akseptert sosialt sett. Men denne veien var enveiskjørt: Frafall fra islam ble straffet med døden. Muslimske menn kunne ta ikke-muslimske koner og omvende dem til islam. Det motsatte var umulig. På denne ujevne banen ble hedenske, kristne og jødiske majoriteter til minoriteter. I Nord-Afrika ble kristendommen totalt utryddet. Man kan innvende at det er en hyllest til muslimsk «toleranse» i Midtøsten at et kaleidoskop av gamle religioner og ikke-muslimske samfunn overlevde så lenge. På den annen side overlevde de i svært reduserte antall.

Det fantes perioder da jødene blomstret: Dhimmireglene var viktigere når de ble brutt enn når de ble etterlevd. Jøder og kristne ble leger trass i det muslimske forbudet mot det.37 Selv om jødene ikke fikk ha politisk makt, ble de utnevnt til offentlige stillinger siden det ikke fantes noen egnede muslimske kandidater.38 Jøder ble ansatt på grunn av sin ekstremt store sårbarhet og pålitelighet av samme grunn som muslimske herskere var avhengige av tyrkiske vakter, sorte slaver og evnukker.39 Det var forbudt for jøder å bære våpen, slik at de var fullstendig avhengig av at deres muslimske herrer beskyttet dem. Det fantes imidlertid unntak: Jøder i det muslimske Spania var ofte bevæpnet. Jøder i Rif-fjellene i berberområdene i Nord-Marokko og Atlas-fjellene i Marokko kunne bære våpen, ri hester og slippe å betale jizya, side om side med andre jøder som var slaver hos sine muslimske herrer.40 Jødene i Dagestan ble respektert av sine muslimske naboer som barske krigere. De sov til og med sammen med sine våpen.41 På 1900 -tallet stolte den hasjemittiske kong Abdullah av Jordan bare på tsjerkessiske livvakter eller vakter fra den jødiske krigerstammen Habbani fra Sør-Jemen.42

En opplyst hersker som behandlet sine jødiske undersåtter godt kunne være i utakt med sin dypt religiøse muslimske befolkning. Det var for deres egen beskyttelse at jødene i Fez ble stengt inne i sin egen ghetto i 1438 . 43 (Deres

37 Se Goiten: Jews and Arabs, s. 70.

38 Ibid. s. 69

39 Norman A. Stillman: The Jews of Arab Lands: A History and Source Book, bind 1 . Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 , s. 179

40 Se Weinstock: Une si Longue Présence, s. 125

41 Martin Gilbert: In Ishmael’s House. New Haven, CT: Yale University Press, 2010 , s. 124

42 «Habbani Jews», Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Habbani_Jews#cite_note-24

43 Se Stillman: The Jews of Arab Lands, bind 1 , s. 79

FORDRIVELSEN 48

konsentrerte antall gjorde dem selvsagt også spesielt sårbare for gjengvold.) Likevel hadde jøder få rettigheter og befant seg nær bunnen av samfunnsstigen. Pentagon-rådgiveren og islamspesialisten Harold Rhode bruker en spennende metafor for å beskrive islamsk behandling av jødiske dhimmier ved å henvise til gjødselmarkedet i Ishafan i det sentrale Iran:

Forskjellige typer gjødsel er til salgs – faktisk forskjellige kvaliteter – som hver for seg har forskjellig anvendelse. Det finnes forskjellige grader/nivåer, men uansett hvordan man definerer det, er det gjødsel. Noe som samsvarer ganske bra med måten ikke-muslimer ble behandlet på i den muslimske verden – et høyere nivå enn i den kristne verden, men når alt kom til alt, ble de behandlet som mindreverdige eller det som verre var.44

I tillegg til de vanlige dhimmi-handicapene kom sjiaislam med en besettelse av rituell renhet. Jøder var najas eller urene.

Under gunstige omstendigheter var dette til fordel for både de styrende og de styrte. Regimets legitimitet ble forsterket av dets vilje til å beskytte sine minoriteter. I dårlige tider kunne det bli riktig ille. Livet var for sårbare minoriteter alltid usikkert, om ikke farlig, særlig i vanskelige eller turbulente tider. Selv om folk sjelden ble fordrevet, brøt det ut pogromer når det oppsto et vakuum i styringen av et land, i tider med tørke eller sult, eller når regimet var svakt, usikkert, økonomisk på gyngende grunn eller når det ble tvunget til å innføre høye skatter for å betale for kriger.

I Jemen, Kurdistan og berberlandene ble jøder ansett som «stammeprotesjeer» – systemet som ble påtvunget stammefolk som en æresbevisning, beskyttelse av de «svake». Et føydalt forhold styrte 1800-tallets relasjoner mellom jødiske livegne og muslimske herrer i det berberiske Marokkos lovløse bilad al-siba. 45 Ofte var jøder ikke mye mer enn ulønnede arbeidere eller slaver for stammehøvdinger.46 I Tripolitania var de livegne som fulgte med til herrens

44 Harold Rhode: «Minorities in the Muslim world». Høsten 2015 http://www.jewishpolicycenter.org/5678/minorities-muslim-world

45 Michel Abitbol: Le passé d’une discorde: Juifs et Arabes depuis le VIIe siècle. Paris: Perrin, 2003 , s. 206

46 Se Gilbert: In Ishmael’s House.

49 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

arvinger ved hans død.47 Noen høvdinger solgte jøder eller forærte dem vekk som gaver. Eksistensen av kurdere med jødiske bestemødre vitner tilsynelatende om store antall jødiske piker som ble solgt eller bortført.48

De som formet jødedommen

Jødene er et unikt folkeslag, et av de få som har bevart sin identitet og sitt språk siden de eldste tider. Selv om det alltid har vært jøder i Jerusalem, Hebron, Safed og Tiberias i Palestina, er deres tilbakevending på 1900 -tallet fra 120 land til sitt opprinnelige fedreland uten sidestykke. Til tross for at de var spredt til alle fire verdenshjørner, bevarte jødiske samfunn i diasporaen sin kontinuitet og sine bånd til hverandre og til de små antallene i Eretz Yisrael. Historien viser at når jøder i én del av verden er undertrykt, er jøder på den andre siden av kloden raskt ute med å vise sin solidaritet.

Jøder som levde under muslimsk styre formet jødedommen slik vi kjenner den. Med få unntak aksepterte jødiske samfunn i både øst og vest formelt den babylonske Talmud som forpliktende, skrevet som den var på de før-islamske akademiene i dagens Irak. Moderne jødisk praksis følger da også den babylonske Talmud. I flere århundrer var Babylon jødedommens åndelige og religiøse sentrum.

Ved 900 -tallets slutt vokste det frem andre sentre: Jerusalem, Fustat, Córdoba. I Nord-Afrika var byen Kairouan et viktig senter for middelalderens talmudiske vitenskap, til fundamentalister gjorde den om til en hellig by for islam som jøder ble utestengt fra. Bortsett fra da 300 askenas-rabbinere ankom i 1210 – elleve fra Frankrike og England – for å sette byen Akko i stand til å rekonstruere jødisk virksomhet etter ødeleggelsene som korsfarerne forårsaket, besto det jødiske samfunnet i Eretz Yisrael hovedsakelig av orientalske og sefardiske jøder. Samfunnene i Tiberias og Safed, som opplevde en gjenfødelse på 1500 -tallet under ottomanene, var fortsatt underlagt de sefardiske rabbinske myndighetene, og fulgte sefardisk halacha (jødisk praksis).49

47 Bat Ye’or: «The Dhimmi factor in the Exodus of Jews from Arab Countries», i Malka Hillel Shulewitz (red.): The Forgotten Millions. London: Continuum, 2000 , s. 41

48 Judit Neurink: «Iraq under my skin», blogg, 29 . oktober 2015 www.iraqundermyskin.com/2015/10/making-space-for-jews-again-in-kurdistan.html

49 «De-legitimizing Israel: an outsider perspective». Fernando-bloggen, 1 . januar 2011 http://topicperspectiva.blogspot.co.uk/2011/01/de-legitimizing-israel-outsider.html

FORDRIVELSEN 50

Sefardiske tenkere var tidlig ute med «sionistisk» tenkning selv før denne bevegelsen dukket opp i Øst-og Vest-Europa, for eksempel Joseph Levy fra Adrianopel i Tyrkia, rabbineren Yehuda Bibas fra Gibraltar, Marko Baruch fra Sofia og rabbineren Yehuda Alacalay fra Sarajevo.50

Øst-jøder tilhører samfunn som er mer enn 1000 år eldre enn de arabiske erobringene. Likevel pleier Israels motstandere, som ofte blir støttet av vestlige medier, å benekte den «rotfastheten» som jøder føler etter minst 2 .000 år i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse jødene tilhørte disse områdene lenge før de sammen med andre innfødte folkeslag ble «arabisert» språklig og kulturelt. Likevel er det araberne som hevder å være urbefolkningen – i Palestina «i uminnelige tider». Så utbredt er denne feiloppfatningen at da franske medier rapporterte om terrorangrepet på den gamle synagogen i Djerba i Tunisia i 2002 , snakket de om den jødiske «bosetningen» i Djerba, selv om jødene kom til denne øya 1 .000 år før araberne.51

Jøder gjennomgikk en gradvis språklig assimilasjon og kulturell syntese som representerte det den store historikeren Bernard Lewis har kalt den jødiskislamske tradisjon. Den mye omtalte gullalderen med kulturell blomstring innen jødisk filosofi og poesi i middelalderens Spania var en rekke mini-gullaldere. Hasdai ibn Shaprut, Solomon Ibn Gabirol, Judah Halevi og Samuel Hanagid, i tillegg til den store Maimonides, bidro til en periode med intellektuell utveksling og åndelig samarbeid. Frem av dette fruktbare grunnlaget vokste jødiske geografer, kartografer og matematikere.52

Middelalderfilosofen og -rabbineren Moses Maimonides ble privatlegen til visekongen av det ajjubidiske Egypt. Denne fremtredende posisjonen var ikke så mye et tegn på at jøder kunne oppnå de høyeste stillinger under muslimsk styre – den demonstrerte at samfunnet sett under ett var avhengig av disse enkeltjødenes gode adferd: Man kunne stole på at jøder ikke forgiftet eller forrådte sine herrer, siden de i så fall risikerte å forårsake en massakre på sine trosfeller.

Gjennom århundrene da det fantes både muslimske og kristne stater på den iberiske halvøy, var det tider og steder, som på Maimonides’ eget fødested,

50 Ibid.

51 Alexandre del Valle: «Forord» i Moïse Rahmani: L’exode oublié: Juifs des pays arabes. Paris: Raphaël, 2003 , s. 17

52 David de Sola Pool: Old Faith in the New World: Portrait of Shearith Israel 1654–1954. New York: Columbia University Press, 1955 , s. 487 f.

51 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

da det var muslimer som forfulgte jødene og kristne som ga dem beskyttelse.53 På 1200 -tallet oppga mongolene dhimmi-reglene, men massakrerte likevel titusenvis, om ikke millioner. Det er usikkert hvordan jøder overlevde disse dystre tidene.

Arabisk erstattet lokale språk og stedsnavn. Det ble tidens lingua franca. 30 millioner kurdere har imidlertid holdt fast ved sitt språk, sin kultur og sin identitet. Imazighen (berbere) prøver å gjenopplive språket sitt og identiteten sin i Algerie og Marokko. Arabisk fortrengte aldri farsi og tyrkisk i fjellområdene i Persia og Tyrkia. Helt inntil nylig kan jøder fra de relativt isolerte kurdiske fjellene ha snakket arameisk.54 Det ville berbiske innlandet var med på å bevare tamazight-språket. Selv der arabisk var morsmålet deres var det ikke det eneste språket jøder kunne. Hebraisk var bønnens språk. Frem til slutten på det ottomanske styret underviste Alliance Israélite Universelles skolesystem i både tyrkisk, europeiske språk og arabisk. Selv før arabisk ble dominerende snakket jøder i arabiske land qiltu, en form for arabisk fra før den mongolske invasjon og ubesmittet av gilit-dialekten som ble snakket av bølgene av beduinimmigranter som strømmet inn i byene fra ørkenen. Disse samfunnene var så autonome at hvert av dem utviklet en distinkt dialekt og uttale. Den jødisk-arabiske dialekten ble full av hebraiske, persiske og tyrkiske ord (og i moderne tid til og med ord fra fransk, engelsk og andre europeiske språk), skrevet med hebraiske skrifttegn.

Noen svært få jøder kunne oppnå å bli rådgivere for de herskende sultanene og på den måten få beskyttelse. Takket være sine handelsforbindelser og kjennskap til fremmedspråk ble jøder av sefardisk opprinnelse i senere århundrer ideelle mellommenn overfor europeiske land.

Det ottomanske rikets sammenbrudd satte den muslimske majoritetens tyranni opp mot minoriteter, som inntil da hadde hatt en viss grad av beskyttelse gjennom det selvstendige ottomanske millet-systemet. Antisionister bebreider sionismen for å skape en motsetning mellom «jøder» og «arabere»: I det ottomanske riket definerte folk seg som ottomanske undersåtter som tilhørte et trossamfunn – som jøder, muslimer og kristne. Frem til nasjonalismens fremvekst styrte imidlertid hvert samfunn seg selv. Det jødiske sam

53 Bernard Lewis: The Jews of Islam. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2014 , s. 106

54 I Ariel Sabar: My Father’s Paradise. Algonquin, 2009 , finnes en beretning om hans fars liv, en av de siste gjenlevende arameisk-talende kurdiske jødene.

FORDRIVELSEN 52

funnet hadde sin egen Haham Bashi (sjefrabbiner) og Beth Din-domstoler. Jøder giftet seg innen sitt eget samfunn og frivillige konverteringer til islam var sjeldne. Samfunnene var segregerte, men jøder og muslimer møttes i arbeidslivet. I Nord-Afrika og Persia bodde jøder i sine egne ghettoer. Likevel hadde jødene en følelse av tilhørighet til en distinkt stammeetnisk gruppe (som ofte ble høflig omtalt som «israelittisk» i kolonitiden) med egne verdier, skikker og fester, og egen kultur, dialekt og uttale.

En pluralitet uten pluralisme

Den syriske ultranasjonalisten Sati al-Husri sa en gang på 1900 -tallet: «Hver eneste person som snakker arabisk er araber!» Denne uttalelsen ble en trosartikkel for arabiske nasjonalister.55 Hans disippel Michel Aflaq (1910 –1989 ), grunnleggeren av Ba’ath-partiet, agiterte for vold og grusomhet mot arabisktalende som nektet å tilpasse seg hans foreskrevne, altomfattende arabiske identitet.

Panarabistenes eksperiment på 1900 -tallet for å skape én enkelt nasjon, basert på et felles språk, ut fra et delikat økosystem av forskjellige etniske grupper og religioner som skulle eksistere side om side i multietniske imperier, har vært en katastrofe. Midtøsten og Nord-Afrika er en pluralitet uten pluralisme. Selv om ikke-muslimer gikk i spissen for konstruksjonen av det, var det en annen faktor som gjorde at ikke-muslimer ble ekskludert fra det arabiske nasjonale prosjektet. Islam er uløselig knyttet til arabisk nasjonalisme. Den er grunnfjellet i den arabiske identiteten. Islam er en kilde til arabiske grunnlover i alle moderne arabiske stater i dag – noe som er grunnen til at kristne og til og med jøder som erklærer seg som patrioter, har hatt problemer med å bli akseptert. Ledende kristne arabiske nasjonalister, som Michel Aflaq, har etter hvert konvertert til islam.

Panarabismen døde ut da den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser ikke klarte å opprette en forent arabisk republikk og da araberne tapte for Israel i 1967 . Den «sekulære» eliten med vestlig utdannelse og med sine kolonialistiske forbindelser var allerede styrtet fra makten. Fremveksten av en

55 Franck Salameh: «Does anyone speak Arabic?» Middle East Quarterly, høsten 2011 http://www.meforum.org/articles/2011/does-anyone-speak-arabic.

53 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

politisk islam har erstattet nasjonalisme med en rent religiøs identitet som sprer ideen om at grensene vil bryte sammen idet den islamistiske utopien tar form i samsvar med slagordet «Én Gud, én kalif, én Umma [nasjon]».56

Selv på sitt mest tolerante mener imidlertid islam at den er den ypperste åpenbarte religion: Ikke-muslimer blir konstant minnet på at ydmykelse er prisen de må betale for ikke å følge den sanne vei. På den annen side er islam jødedommens yngre bror, og de to trosretningene deler en beslektet holdning til bønn, veldedighet, tillatt mat, rituell slakting, gravlegging (uten noe av kristenhetens teologiske fiendskap mot jøder som Kristus-mordere). Jødedommen og islam har mange fellestrekk, og overlapper hverandre språklig og kulturelt. Geniza-lageret av gamle dokumenter som ble funnet på loftet i en synagoge i Kairo, vitner om den enorme mengden av fruktbar samhandling mellom jøder og muslimer i middelalderen.57 Én forsker skriver: «Jøder og muslimer levde så lenge nær hverandre at de hadde et felles religiøst miljø selv når medlemmene av én gruppe kjente relativt lite til den andres adferd og tro.»58

Som et tegn på respekt for jødedommen tok muslimske notabiliteter i Tunisia og Algerie del i gudstjenesten i synagogen under den jødiske festen shavuot for å høre Sa’adia Gaons kommentarer til De ti bud på arabisk.59 Og som eksempler på kulturell symbiose eksisterer det knapt en jødisk helligdom eller noe hellig sted som ikke også blir betraktet som hellig for muslimer. 31 helgengraver i Nord-Afrika blir aktet og æret av både jøder og muslimer.

Overbevisningen om at islam er den ypperste åpenbaring tvinger den imidlertid til å bli en erstatningsreligion som dermed «koloniserer» jødiske religiøse steder, gjør dem til muslimske steder, og benekter til og med, av og til i samarbeid med institusjoner som UNESCO,60 at jødene noensinne har hatt noen forbindelse med dem. Patriarkenes grav i Hebron (nå Ibrahim-moskeen),

56 Et slagord brukt av islamske fundamentalister. Se for eksempel denne Hizb ut Tahrir-videoen: www.hizb-ut-tahrir.info/en/index.php/multimedia/video/1864.html

57 Malka Hillel Shulewitz: «Innledning» i The Forgotten Millions

58 Harvey E. Goldberg: Sephardi and Middle Eastern Jewries: History and Culture in the Modern Era. Bloomington, Ind: Indiana University Press, 1996 , s. 20

59 Harvey E. Goldberg: «Ritual Mutuality in North Africa: Jews and Muslims listen to the Ten Commandments in Synagogue», forelesning 15 . september 2014 http://judaicstudies.uconn.edu/2014/09/05/ritual-mutuality-in-north-africa/

60 Samuel Osborne: «Temple Mount: Jerusalem’s most holy site has nothing to do with Judaism, UNESCO rules». The Independent, 14 . oktober 2016 http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/israel-jerusalem-unesco-motionjewish-ties-temple-mount-noble-sanctuary-el-harem-al-sharif-a7360776.html

FORDRIVELSEN 54

Rakels grav (omdøpt til Bilal ibn-Rabah) og Tempelhøyden (kjent av muslimer som Haram al-Sharif) i Jerusalem er de mest åpenbare eksemplene. Den samme overtagelsen gjelder kristne, zoroastriske og hinduistiske steder.

Iraks jødiske historie

Irak – Bibelens Mesopotamia – er nesten like rikt på jødisk historie og landemerker som Israel. Her oppdaget Abraham for første gang den ene Gud, og de bibelske profetene Esra, Nehemja, Nahum, Jonas og Esekiel vandret i det støvete landet mellom de to elvene. I nabolandet Iran finnes blant annet jødiske helligdommer som gravene til Habakkuk, Daniel, Ester og Mordekai.

Helligdommen med den nærmeste tilknytningen til Iraks jøder var Esekiels grav ved Kifl, rundt to timers biltur sør for Bagdad. Jeg har beskrevet den tidligere i dette kapitlet, men la oss et øyeblikk vende tilbake til dens historie. Esekiels helligdom representerer tilsynelatende «en felles jødisk-muslimsk arv».61 Opp gjennom historien skjuler helligdommen imidlertid en bitter strid om kontroll.

Synagogen ved Esekiels grav ble et viktig symbol på nasjonal identifisering under abbasidene, da jødene i islams land forente seg under ledelse av Babylonias jøder. Stedets økende betydning vekket muslimenes misunnelse. Noen muslimske forfattere tilskrev profeten Esekiels gravsted deres «mystiske og kontroversielle» koranske profet Dhu-al-Kifl. Under den mongolske sultanen Oljeitu tok muslimene på 1300 -tallet over synagogen til profeten Esekiel og gjorde den om til et muslimsk bønnested. Oljeitu begynte også å bygge en moské som senere ble ødelagt av flom, men minareten eksisterer fortsatt i dag.62

I fem århundrer hørte man ikke så mye om synagogen ved Esekiels grav, men man antar at kontrollen over den og tilgangen til selve graven lå i muslimske hender.

Rundt 1778 , da moskeen ble ødelagt av flom, prøvde de lokale muslimene å gjøre om den ytre gårdsplassen til en moské. Frem til 1820 var det forbudt for jøder å passere gjennom gården – som nå var blitt til moské – og til graven.

61 Peter Ford: «In Iraq, Reverence for Ancient Tomb of a Jewish Prophet», Christian Science Monitor, 2 . juni 2003 http://www.csmonitor.com/2003/0602/p08s01-woiq.html

62 Se Yehuda: Tombs of Saints and Synagogues in Babylonia, s. 34

55 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

I 1840 -årene klarte jødene å gjenvinne kontrollen over synagogen rett ved siden av Esekiels grav.63 Samtidig ville tyrkiske myndigheter at jødene skulle betale for reparasjoner av den ytre gårdsplassen. Til tross for protester fra sjiamuslimene som kontrollerte området rundt graven, grep jødene muligheten til å fjerne de muslimske symbolene og rituelle gjenstandene fra den ytre gårdsplassen og gjøre den til en synagoge igjen. Tyrkerne (som angivelig hadde blitt generøst bestukket av jødene) utviste de sjiittiske oppsynsmennene og lot jødene sette opp nye bygninger. For å styrke grepet sitt om stedet satte jødene opp en jeshiva og ansatte lærere fra Bagdad og familiene deres. Jødiske handelsmenn og håndverkere fra Hillah, Bagdad og andre steder reiste for å slå seg ned i Kifl.

I 1850 -årene kastet tyrkerne ut de siste sjiittiske oppsynsmennene. Den jødiske funksjonæren som nå hadde det daglige ansvaret, ble forfremmet til samme stilling som oppsynsmennene ved de sjiittiske helligdommene. Den jødiske kontrollen var total. Muslimene gjorde to forsøk til på å tilrive seg kontrollen over Esekiels område – i 1860 og i 1930 -årene da de tok over synagogen for å bruke den til bønn. Etter noen måneder opphørte okkupasjonen av synagogen. Helt til de dro i samlet flokk til Israel i 1951 , fortsatte jødene i Kifl å passe på området til profeten Esekiels grav.

Siden det ikke er noen jøder igjen i området som kan bevare helligdommen, er den omgjort til en moské etter befaling fra den sjiittiske waqfen. Nå er den prydet av sitater fra Koranen. De unike hebraiske innskriftene er truet. Etter 2010 tapte Iraks Kulturarv- og turistdepartement kampen med sjiaenes waqf om å gjenopprette helligdommens og byen Kifls opprinnelige karakter som en jødisk turistattraksjon.64

Ankomsten i Irak og Syria av jihadistene i Den islamske staten (Da’esh) utgjorde imidlertid en enda større trussel: Denne gruppen ønsket å ødelegge all religiøs arv – deriblant også sjiamuslimske helligdommer og moskeer –som symboler på bildedyrking. Målet deres var å utslette den kulturelle identiteten til alle dem som ikke aksepterte det nye kalifatet som de hadde tenkt å etablere på ruinene av nasjonalstater. Da’esh sprengte deler av den gamle assyriske byen Nimrod, den romerske ruinbyen Palmyra, og helligdommene til Jonas og Set.

63 Ibid., s. 36

64 Steven Lee Myers: «Crossroads of antiquity can’t decide on a new path». New York Times, 19 . oktober 2010 www.nytimes.com/2010/10/20/world/middleeast//20ezekiel.html?pagewanted=1&_r=1

FORDRIVELSEN 56

Veggmaleri av kroningen av David i Dura-Europos, en av de første synagogene i Syria. (Lucien Gubbay)

Utslettelsen av den jødiske arven

Historien antyder at dem som utfører «etnisk rensing», aldri holder opp med å utrydde den fysiske tilstedeværelsen av en gruppe: De er ikke fornøyd før hvert eneste spor av denne gruppens religiøse arv er fjernet – i den grad at folk vil si at jødene aldri bodde i, og langt mindre satte sitt preg på, det arabiske Midtøsten og Nord-Afrika.

I Tunisia finnes det seks synagoger som det er verdt å bevare, tre mausoleer for rabbinere, tre gravlunder, og selvsagt mosaikkgulvet fra 400 -tallet i Kelibia, et vitnesbyrd om et 2 .000 år gammelt jødisk nærvær.

I Syria er skjebnen til de 24 synagogene i Damaskus som ble registrert stående i 1990 ukjent, selv om de imponerende veggmaleriene i den gamle synagogen i Dura-Europos er bevart på nasjonalmuseet.65 Mye av synagogen

65 «National Museum, Damascus», Wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Dura-Europos_synagogue

57 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

i Jobar, der helligdommen til profeten Elias lå, ble ødelagt av bomber under borgerkrigen. Franjisynagogen i Damaskus er den eneste som fortsatt er i bruk. Den store synagogen i Aleppo ble plyndret og brent under opptøyene i 1947 , og man vet ikke om bygningen overlever i 2016 . Esrasynagogen i Tadef, som en gang var et pilegrimsmål, ligger i ruiner.1

Av 60 synagoger i Egypt er det 16 som fremdeles står (Rambamsynagogen er blitt restaurert), hvorav fire er i god stand – resten går i oppløsning eller brukes til andre formål. Kloakken flyter gjennom Bassatine-gravlunden i Kairo (der marmorgravstenene er plyndret). Tre gravlunder i Alexandria blir heller ikke ivaretatt.

Franji-synagogen i Damaskus. (Lucien Gubbay)

Av 50 synagoger i Bagdad er det bare igjen én fungerende, Meir Tweg. Den er nesten permanent stengt.

I Libya er svært få av de 74 synagogene mulige å kjenne igjen, og en bred bilvei går gjennom hovedgravlunden i Tripoli.2

Det eneste lyspunktet i dette dystre bildet har vært Marokko, der myndighetene har investert mye i restaurering av jødiske kvarterer, synagoger og 167 gravlunder. Kynikere vil si at det er i Marokkos egen interesse å lage minnesmerker over jødene, siden disse stedene tiltrekker seg turister. Synagogene vil dessverre ikke være mer enn tomme bygninger, siden knapt én prosent av Marokkos jødiske etterkrigsbefolkning fremdeles bor der.

Utdrivelsen av jødene viste seg å være et varsel om andre og kommende ulykker: Mer enn halvparten av de kristne i Midtøsten er blitt tvunget til å

1 Robert Lyons: «Silent Sacred Spaces: selected photographs of Syrian Synagogues» (pdf). http://www.isjm.org/country/syria/Silenced%20Sacred%20Spaces.pdf/.

2 Justice for Jews from Arab Countries (JJAC), dokument presentert for UNESCO i juni 2014

FORDRIVELSEN 58
59 MER
Gudstjeneste i Eliyahu Hanavi (Nebi Daniel)-synagogen under Alexandria-samfunnets gullalder. (Nebi Daniel Association)
ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Marokko har restaurert 167 jødiske gravlunder. Gravstedet til rabbiner Moshe Meir Hai Eliakim, Bab Marrakesh, Casablanca.

FORDRIVELSEN 60

flykte.3 Den muslimske verden er blitt oppløst i sine stammekomponenter. Islam er i sin tur herjet av sekteriske konflikter. Kurderne har vendt ryggen til Irak i et forsøk på å hevde sin selvstendighet ved å opprette sin egen stat.

En lemlestet identitet

Når araberverdenen mister sine jødiske og andre minoriteter, er det som når et menneske med et amputert lem fremdeles føler at det er der. Kort tid etter at han så filmen Silent Exodus, reflekterte den egyptiskfødte italienske journalisten og medlemmet av Europa-parlamentet Magdi Cristiano Allam over araberverdenens snevre identitet:

I et glimt av innsikt så jeg at jødenes tragedie og arabernes katastrofe er to sider av samme mynt. Ved å kaste ut jødene som levde på de sørlige og østlige breddene av Middelhavet flere århundrer før de ble arabisert og islamisert har araberne faktisk begynt på den dødbringende prosessen med å lemleste sin egen identitet og plyndre sin egen historie. Ved å miste jødene sine har araberne mistet røttene sine, og har etter hvert mistet seg selv. Slik det ofte har skjedd opp gjennom historien, var jødene de første ofrene for hat og intoleranse. Alle de «andre» fikk sitt etter hvert, spesielt de kristne og de som ikke passer nøyaktig inn i rammeverket til de ekstreme nasjonalistene og islamistene. Det har ikke vært ett eksempel i denne mørke perioden i vår historie på at araberstatene har vært klare til å fordømme den stadige utvandringen av kristne, etnisk-religiøse minoriteter, opplyste og vanlige muslimer, mens muslimer rett og slett er blitt de viktigste ofrene for islamsk terror.4

Siden den arabiske våren i 2011 har arabere beklaget sitt tap av jøder og de enorme kostnadene for landene deres. Det er utgitt mer enn 20 romaner med

3 Eliza Griswold: «Is This the End of Christianity in the Middle East?» New York Times, 22 . juli 2015 http://www.nytimes.com/2015/07/26/magazine/is-this-the-end-of-christianity-inthe-middle-east.html

4 «Arabs without Jews: Roots of a Tragedy». Point of No Return, 24 . juli 2013 http://jewishrefugees.blogspot.co.uk/2013/07/arabs-without-jews-roots-of-as-tragedy.html-.

61 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM

Sir Sassoon Heskell, Iraks jødiske finansminister, i statsuniform.

I 2015 bar demonstranter i Bagdad på plakater som ga toppkarakter til sir Sassoon Heskell, Iraks jødiske finansminister i 1920 -årene. Samtidig ga demonstrantene strykkarakter til irakiske finansministre etter 2003

jødiske skikkelser.5 Arabiske intellektuelle, spesielt i Irak og Egypt, begynner å innse uretten som er begått overfor deres jødiske minoriteter. Filmregissører gjør nostalgiske fremstøt inn i den pluralistiske fortiden. I 2015 gikk demonstranter i Bagdad med plakater som hyllet Iraks første finansminister, jøden sir Sassoon Heskell, for hans lojalitet og for det han oppnådde i 1920 -årene: Han knyttet Iraks oljeinntekter til gullstandarden i stedet for til dollar.6 Finansministrene siden 2003 er på den annen side blitt vurdert til «null» for sine resultater.

5 Marcia Lynx Qualey: «True Histories: The Renaissance of Arab Jews in Arabic Novels». The Guardian, 29 . oktober 2014 https://www.theguardian.com/books/booksblog/2014/ oct/29/renaissance-arab-jews-arabic-novels-ali-bader-mohammad-al-ahmed

6 «Sir Sasson Heskel tops loyalty list». Point of No Return, 17 . august 2015 jewishrefugees.blogspot.com/2015/08/sir-sasson-heskell-tops-loyalty-list-in.html

FORDRIVELSEN 62

Etter at jødene så å si er utryddet, er islams kolonisering av Midtøsten og Nord-Afrika, som begynte med Muhammeds erobringer, nesten komplett –men dette har skjedd på bekostning av kulturell rikdom og mangfold. Noe mirakuløst er det likevel kommet ut av denne tragedien: Jødene har blomstret i det knøttlille området på middelhavskysten som de er blitt fordrevet til, og der de har kunngjort sin suverenitet. Men denne suvereniteten er konstant blitt utfordret, og er skremmende skjør.

20 år etter at han utga den første romanen i sin Alexandria-kvartetten i 1957 , vendte Lawrence Durrell tilbake og opplevde Alexandria «likegyldig» og «uutholdelig deprimerende».7 Hadde han vendt tilbake tidlig i det 21 . århundre, ville Durrell funnet et Alexandria som var enda kjedeligere og sort/

7 Mark Steyn: National Review, 25 . februar 2013 www.nationalreview.com/nrd/articles/340075/ghost-cities

63 MER ENN ET TUSENÅR FØR ISLAM
Hebraisk innskrift på den smuldrende graven til profeten Nahum ved Al-Kosh i Nord-Irak. (Edwin Shuker)

hvitt. Han ville ikke kjent igjen byen, som nå er tømt for sine grekere, armenere og diverse europeere, og med sine fem jøder, der religioner og kulturer en gang i tiden blomstret og skapte en rik og levende miks. Som spaltisten Mark Steyn en gang sa: «Islam er kongen på en haug av lik.»

Skriftlærde ved Esekiels grav i 1930 -årene.

De hebraiske innskriftene på helligdommen til ypperstepresten Josva i Bagdad er nå malt over. (Tidsskriftet Scribe)

FORDRIVELSEN 64

Kapittel 2

Myten om fredelig sameksistens

J’ai quitté mon pays, j’ai quitté ma maison

Ma vie, ma triste vie se traîne sans raison

J’ai quitté mon soleil, j’ai quitté ma mer bleue

Leurs souvenirs se réveillent, bien après mon adieu

Soleil, soleil de mon pays perdu

Jeg forlot mitt land, jeg forlot mitt hjem

Å, triste liv! Jeg famler meg frem

Jeg forlot min sol, min himmel og blått hav

Minnene våkner på vei mot min grav

sol, sol i mitt tapte land

Enrico Macias8

8 Enrico Macias: «Adieu Mon Pays» (sang), La Fête à l’Olympia (album). 1996 . Tekst på http://musique.ados.fr/Enrico-Macias/Adieu-Mon-Pays-t83431.html

***
67 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Den 13. februar 2015 var byen Alger vitne til et merkelig syn: jordfestelsen på den jødiske gravlunden St.Eugene (Bologhine) av den berømte franske skuespilleren Roger Hanin, en stjerne på både TV, lerret og scene.9 Hanin, som døde i en alder av 89 år, ble gravlagt ikke langt fra sin far. Han var den første jøden som ble stedt til hvile på gravlunden siden begravelsen til Freha Touboul i 2001 . I motsetning til Freha Toubouls var Roger Hanins begravelse en kjendisbegivenhet, med en æresgarde fra den algeriske stat, den franske ambassadør og den algeriske president og kulturminister til stede.

Hva får en jøde til å ønske å bli begravet i et land han ikke har bodd i på 40 år? I et land hvor det offisielt ikke er noen jøder igjen av det opprinnelige samfunnet på 130 .000 ? På en gravlund hvor gravstenene er ødelagt og spraymalt med graffiti? Hvor det vil være vanskelig for hans familie i Frankrike å komme på besøk? Hanins beslutning om å velge Algerie som sitt siste hvilested er «uttrykk for hans tilknytning til sitt fedreland. Mange jøder føler en lignende tilknytning til Algerie og en sterk tilhørighet», erklærte lederen for CRIF (organisasjonen for franske jøder), Joel Mergui, i Hanins begravelsen.10 Den algeriske presidenten, Abdelaziz Bouteflika, hyllet skuespilleren, «et symbol på vennskapet mellom det algeriske og det franske folk».11

Hanin var ikke den eneste som ønsket å bli begravet i landet han var født i. Også sangeren Georges Moustaki næret et ønske om å bli stedt til hvile i sin hjemby Alexandria,12 der det fortsatt bor fem jøder, men man oppga tanken om det.

Hanin er selv legemliggjørelsen av svaret på spørsmålet «Hvorfor?» i navnet sitt: Hanin betyr «nostalgi» på arabisk. Nostalgi er et tilbakevendende tema blant jøder født i arabiske land. Hvor ofte har du hørt jøder, med tårer i øynene, sørge over hagene fylt av appelsinblomster, samak masgouf-karpe grillet ved bredden av elven Tigris, Nilens mykt strømmende vann …?

En gruppe irakiske jøder, noen eks-kommunister, mener at de lever i eksil i Israel og har viet livet sitt til å skrive om landet de ble født i. Forfatterne

9 Le Dernier Hommage à Roger Hanin à Alger. Le Parisien, 5 . februar 2015 www.leparisien.fr/actualite-people-medias/en-images-alger-le-dernier-hommage-a-rogerhanin-13-02-2015-4530979.php?pic=2#contTire

10 Ibid.

11 Ibid.

12 Nekrolog over Georges Moustaki. The Guardian, 24 . mai 2013 www.theguardian.com/music/2013/may/24/georges-moustaki-obituary

FORDRIVELSEN 68

Sami Michael og Sasson Somekh definerer seg selv som «arabiske jøder». En av dem, avdøde Samir Naqquash, fortsatte å skrive på arabisk. Den yngre generasjonen, som er født i Israel, gjenoppdager også røttene sine: Mer enn 40 .000 er blitt med i Facebook-gruppen som heter Preserving the Iraqi-Jewish Language.

Nostalgi er en så sterk følelse at også jøder som ikke engang var født i arabiske land opplever den – for eksempel forfatteren av How to be a Heroine, Samantha Ellis:

Så lenge jeg kan huske, har jeg lengtet etter et sted jeg aldri har sett. Mine foreldre er irakiske jøder. Jeg ble født i London, men fortiden min var bokstavelig talt et annet land. I en alder av fire år gjorde jeg lykke i selskaper når jeg sa, på dårlig jødisk-arabisk: «Du kan legge den krøllete halen til hunden inni et sukkerrør i 40 dager og 40 netter, og når du tar den ut, er den fremdeles krøllete.»13

Hukommelse: En mekanisme for å glemme

Det er et velkjent paradoks: En dag sverger en jøde fra et arabisk land på at han levde et lykkelig liv side om side med arabere. Han tegner et bilde av harmonisk sameksistens. En annen dag sier han kanskje at livet var forferdelig. Hva er da sannheten?

Eli Mayo minnes sin egyptiske barndom som ‹vidunderlig», i hvert fall frem til 1948 :

Min far eide en stor butikk og var en av byens mest respekterte menn. Av og til ble han invitert til tilstelninger hjemme hos Egypts guvernør. Min beste venn var en muslim ved navn Jamal. Familiene våre gikk godt sammen. Men da uavhengighetskrigen brøt ut, var Jamal den første til å kaste stein på huset mitt og rope «Død over jødene».14

13 «Du kan ta Bagdad ut av en pike …». Point of No Return, 16 . april 2012 http://jewishrefugees.blogspot.co.il/2012/04/you-can-take-baghdad-out-of-girl.html

14 Yariv Peleg og Lior Yaakobi: «Escape from Port Said». Israel Hayom, 28 . oktober 2016 http://www.israelhayom.com/site/newsletter_article.php?id=37459

69 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Selv om disse opplevelsene er helt motsatte, utelukker de ikke, men kompletterer hverandre. Da egyptiske jøder møtte Egypts ambassadør i Brussel i 1990 -årene, oppløste det som var ventet å bli «en haglskur av bebreidelser og beskyldninger i en lynsjeaktig stemning seg i en bølge av uimotståelig nostalgi blant utrøstelige egyptisk-jødiske patrioter som var rykket opp med roten».15 Og denne responsen er i samsvar med det antropologer har identifisert som en tendens til å undertrykke minner om frykt og flukt. «Hukommelsen er en mekanisme for å glemme», sier historikeren Georges Bensoussan.16 Den filtrerer vekk det man ikke ønsker å huske. Uansett produserer den upålitelig historie.

Robert Satloff skrev Among the Righteous for å åpne en sprekk i veggen av Holocaust-fornektelse i den arabiske verden. Satloffs bok begynte som et enkelt forsøk på å finne en rettferdig araber som reddet en jøde. Men det han ikke hadde regnet med i løpet av sine undersøkelser, var jødisk fornektelse – en tendens til å benekte eller glatte over jødiske lidelser. Satloff møtte til og med en jøde som hevdet å ha ‹hyggelige minner» om nazistene. Han setter frem en interessant forklaring på dette merkelige fenomenet. Han konkluderer med at fornektelse var en mekanisme som lot generasjon etter generasjon jøder overleve som dhimmier.17 Urokket lojalitet overfor herskeren ga den eneste beskyttelsen mot de muslimske massenes lunefullhet. Satloffs teori forklarer ikke bare hvorfor noen jøder var ivrige etter å fremstille hvordan de ble behandlet av nazistene på en positiv måte, men også av det arabiske samfunn generelt: «Når jeg spurte jøder i Marokko og Tunisia om deres og deres familiers opplevelser under krigen, var det vanlige refrenget at ‘Det var ikke så ille’. Bare etter flere av disse omtalene gikk det opp for meg at denne formen for fornektelse blant jøder i arabiske land er en del av deres generelle strategi for overlevelse.»19

Forskeren Bat Ye’or identifiserer en type dhimmi-syndrom der ubehagelige minner blir visket ut: «Dhimmien blir redusert til en underlegen eksistens under omstendigheter som skaper fysisk og moralsk degradering, og oppfatter

15 Nathan Weinstock: «Ambiguïtés et ambivalences du statut de dhimmi», upubliserte forelesningsnotater. s. 5

16 Akadem-forelesning. juni 2012 http://www.akadem.org/sommaire/themes/ histoire/diasporas/les-juifs-sefarades/juifs-en-pays-arabe-le-grand-deracinement-1850-1975-05-07-2012-45763_77.php

17 Robert Satloff: Among the Righteous. New York: Public Affairs, 2006 , s. 178

19 Ibid.

FORDRIVELSEN 70

Lucette Lagnados familie i Kairo. Lagnado er forfatteren bak The Man in the White Sharkskin Suit. Mannen det dreier seg om er hennes far, som står til venstre. (Med tillatelse fra L. Lagnado.)

seg selv som et mindreverdig menneske.»20 Dette syndromet med fremmedgjøring og 14 århundrers ydmykelse er ikke lett å komme over etter å ha levd i to generasjoner i den frie verden.

Likevel erkjenner Samantha Ellis hvor sterkt denne forfølgelsen har preget familien hennes i Bagdad: Moren ble arrestert idet hun prøvde å reise ulovlig fra landet gjennom Kurdistan. Hun har overført sin frykt for at noen tar på håret hennes til sin datter, som skriver: «Jeg kunne ikke fordra at fremmede tok på håret mitt. Nylig fant jeg ut hvorfor: Moren min sa at da hun ble forhørt i fengselet, dro de i håret hennes. Ikke rart jeg mislikte det.»21 Professor emeritus ved Hebrew University, Shmuel Moreh, født Sami Muallem i

20 Bat Ye’or: The Dhimmi: Jews and Christians under Islam. London: Associated University Press, 1985 , s. 143

21 Samantha Ellis: «You can’t take Bahgdad out of the girl». Night and Day: the Middle East, nummer VI, s. 4

71 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Bagdad, har bestemt seg for å legge fortiden bak seg: «For meg er Irak som en eks-kone. Hvem har lyst til å beholde kontakten med sin eks-kone? Du vil bare glemme og komme deg videre.»22

Mange av dem som levde igjennom frykten for Saddams henrettelser i Irak er absolutt ikke nostalgiske. Noen skjelver fremdeles ved tanken. Da en kvinne fortalte om denne tiden 40 år senere, ønsket hun å være anonym, så rotfestet er frykten for at Iraks hemmelige politi kunne være ute etter henne. For andre er det for smertefullt å minnes. Traumet som for eksempel egyptiske jøder opplevde – fengsling, beskyldninger om sionisme, isolasjon, overfall på gaten, krenking av rettigheter og masseutdrivelse – kommer ikke til uttrykk i memoarene til egyptiske jøder, hevder Daphne Tsimhoni.23

Forfatteren av memoarboken Out of Egypt, André Aciman, som er født i Alexandria, og hvis lidelser var relativt milde, skriver:

Egypt er ikke mitt hjem. Det har ikke vært mitt hjem på flere tiår. Ja, Egypt var egentlig aldri mitt hjem. Jeg hørte ikke til i Egypt. Det meste av min barndom og ungdom i Egypt besto av å late som om jeg allerede var ute av Egypt. New York er mitt hjem nå – eller nesten mitt hjem. Kanskje «hjem» er et fremmed begrep for folk i eksil. Det var allerede et fremmed begrep mens jeg vokste opp i Egypt.24

Behovet for å snakke offentlig om negative minner har dukket opp først etter flere tiårs taushet. Memoarer utgitt på etablerte og egne forlag av jøder som er fordrevet fra arabiske land, begynte å utkomme i mengder i det 21 . århundre. Kanskje fordi det er på moten å vise frem sine etniske røtter, kanskje fordi folk følte at de var klar til å oppsøke sin fortid, kanskje fordi de ville at deres barnebarn skulle være sine røtter bevisst.

22 Ksenia Svetlova: «Baghdad Revisited». Jerusalem Post, 6 . juni 2010 http://www.jpost.com/Features/In-Thespotlight/Baghdad-revisited

23 Tsimhonis arbeid, «Jewish-Muslim relations as reflected in Memoirs of Jews of Egypt», blir sitert av Levana Zamir i A. Aharoni, A. Israel-Pelletier og L. Zamir (red.): History and Culture of Jews of Egypt in Modern Times. Tel Aviv: Keness Hafakot, 2008 , s. 32

24 André Aciman: «An Alexandrian in search of lost time». Newsweek, 2 . juni 2011 http://europe.newsweek.com/alexandrian-search-lost-time-68691?rm=eu

FORDRIVELSEN 72

De lykkelige minnene om barndommen

De jødene som er nostalgiske etter et liv i arabiske land, vet innerst inne at de besøker et land som eksisterer bare i hodet deres. De vet at da de ble rykket opp med røttene, var det noe endelig, selv om de i likhet med den tunisisk fødte Colette Fellous fremdeles kan besøke sitt fødested for å gjøre bruddet lettere å bære.25 Men til tross for alle disse fortellingene nekter myten om jødenes fortryllede historie å dø. Siden masseutvandringen i annen halvdel av 1900 -tallet har jødene selv spredt forestillingen om den jødiske idyllen i arabiske land, fordi de var barn på denne tiden, og barndommen er forbundet med lykkelige minner. Og jo høyere opp på den sosiale rangstigen du kom, jo lykkeligere var minnene. Disse jødene vokste opp i kolonialismens tid i Midtøsten og Nord-Afrika, en periode med et godt liv og økt jødisk sosial mobilitet. Jøder dominerte litteraturen, kulturen og sporten, og gjorde det godt i finans og handel. De rike familiene var beskyttet mot omverdenen. De hadde tjenere og var medlemmer i eksklusive klubber. De hadde overdådige

25 Collette Fellous: Pièces Détachées. Gallimard: Paris, 2017 , s. 77

73 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS
Jødiske gutter besøker pyramidene i 1940 -årene.

selskaper, tok shoppingturer til Paris. Spesielt kvinnene tilbragte dagene med å drikke kaffe og spille bridge.

Khatoun Meir, forfatterens bestemor, etter en shoppingtur til Paris i 1920 -årene.

Jøder og muslimer omgikk hverandre i forretningsverdenen. Den velstående eliten – jøder, muslimer og kristne – møttes i selskapslivet. (Muslimske menn kom for å spille bridge med irakiske jøder, men tok aldri med seg konene sine.)26 Innimellom forekom det ekteskap mellom kristne og muslimer i Egypts borgerskap. Det jødiske aristokratiet i Egypt og Marokko blandet seg til og med med kongefamilien. Tjenerne var ofte lojale og hengivne. Jødiske barn hadde muslimske og kristne skolevenner, og fikk ofte inngående kjennskap til hverandres religion.27 Jøder og muslimer inviterte hverandre til sine viktige familiesammenkomster – omskjæring, bar mitzvah, bryllup. De besøkte hverandre ved religiøse fester. Muslimske naboer følte seg beæret over å bli spurt om å dele tbeet, den klassiske sabbat-retten, med sine irakisk-jødiske naboer. (Muslimske naboer gjengjeldte ikke invitasjonen på grunn av de strenge jødiske reglene for kosthold.) Det var ikke uvanlig at jødiske spedbarn fra fattige familier hadde muslimske ammer. Marokkanske jøder inviterte sine muslimske naboer hjem til mimouna, festen som avslutter den jødiske påsken.

Usynlige sosiale og religiøse grenser var imidlertid fortsatt på plass. Forfatteren Naim Kattan, en jødisk gutt som vokste opp i 30 -årenes Bagdad, ville for eksempel aldri våge å gå alene på kino.28 Den jødiske forfatteren og akademikeren Benjamin Stora beskriver situasjonen i sin hjemby Constantine i Algerie: «Det hersket isolasjon samfunnene imellom, og som kjent skapte

26 Abdullah Dangoor, intervjuet av Bea Lewkowicz. Sephardi Voices UK, 2015

27 Ellis Douek, intervjuet av Bea Lewkowic, Sephardic Voices UK, 2016

28 Naim Kattan: Adieu Babylone. Paris: Albin Mchel, 2003 , s. 154 – men for Naim Kattan kom det meste av fiendskapen fra armenere og assyriske kristne, som selv var «ofre for muslimer».

FORDRIVELSEN 74

Groppi Café, et stamsted for jøder i Kairo.

Et syrisk-jødisk bryllup.

75 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Piazza Municipio-kvarteret i Benghazi, der mange jøder bodde i 1920 -årene.

Bryllupet til Gloria og Abe Sofaer i Bagdad (Eli Salehs samling).

FORDRIVELSEN 76

det problemer senere i dette landet. Jødene levde for seg selv med sine skikker og overbevisninger –muslimene og europeerne gjorde det samme. Det var egentlig ingen utveksling i den private sfære.»1 Minnene var imidlertid langt fra rosenrøde hvis du i likhet med den tunisiske forfatteren og filosofen Albert Memmi var født uten sølvskje i munnen: «Det oppskrytte idylliske livet til jøder i arabiske land er en myte! Sannheten, siden jeg må vende tilbake til den, er at vi fra begynnelsen av var en minoritet i fiendtlig innstilte omgivelser. Derfor måtte vi oppleve den underlegnes frykt, smerte og konstante følelse av sårbarhet.»2 Det store flertallet jøder var fattige og sårbare. Memmi mistet sin venn Bissor i en pogrom i Tunisia:

1 A. Meddeb og B. Stora: A History of Jewish-Muslim Relations from their Origins to the Present Day. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013 , s. 15

2 Albert Memmi: «Who is an Arab Jew?», Sullivan-county.com, februar 1975 http://www.sullivan-county.com/x/aj1.htm

77 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS
Meny på Groppi Café, Kairo (Laurence Julius’ samling).

Sukkot-lunsj på Jewish Recreation Club, Khartoum, Sudan, ca. 1948 . (Med tillatelse fra Daisy Abboudi.)

Postkort som viser jødiske kvinner ved Tin-mel i Atlas-fjellene i Marokko. (Laurence Julius’ samling.)

FORDRIVELSEN 78

Vi stakkars jøder, som fikk oppleve den vilkårlige føydalismens død, kinoer, biler og leger, måtte likevel holde ut politi som trakasserte folk som drev med småhandel, og ydmykelsen ved den minste kontakt med byråkratiet. Om pogromen aldri nådde frem til de elegante bydelene med sin blanding av jødiske, muslimske og kristne hjem, var den enorme ghettoen, glemt i sin skitne elendighet av antisemittene, konstant underlagt dødstrusler. Om man slo inn en hvilken som helst dør, ville det være jøder bak den. Vi hadde aldri forlatt denne siden av Middelhavet, og følte oss avskåret, utsatt for alle slags lokale katastrofer.3

Memmi husker én spesiell slik katastrofe: «Da de lekte voldsomt sammen i rue Tarfoune, kom en ung jødisk gutt borti øreringen til en ung muslimsk pike. Slaget gjorde at ringen slet av øreflippen hennes. I tre dager beleiret hele gaten huset til den unge jødiske gutten, og man avviste enhver økonomisk kompensasjon. De ville ha tak i gutten så de kunne rive av ham øret.»4

Victor Hayoun, en ung overlevende fra pogromen i Gabès i 1941 , lærte tidlig at hans egen far ikke kunne beskytte ham mot raseriet til hans arabiske naboer:

Våre arabiske naboer, som forholdt seg til oss med alt fra oppriktig brorskap til ydmykelse og til og med pogromer (mitt unge jeg hadde fremdeles pogromen i Gabès i 1941 i friskt minne), hadde forsterket min barnlige følelse av å bli tolerert av «stedets herrer», og de kunne bli så sinte at min status ble usikker. Min skjebne var ikke i hendene på min far.5

Penina Elbaz beskylder rike marokkanske jøder for å nedtone antisemittismen som rammet fattige jøder, spesielt de som bodde vegg i vegg med muslimer, i hennes barndom:

Fordi noen rike mennesker ønsket å leke ambassadører for Marokko og snakke om det gode livet sitt, unnlot de å rapportere, eller benektet,

3 Albert Memmi: La Statue de Sel. Paris: Gallimard, 1966 , s. 276

4 Ibid. s. 287

5 Victor Hayoun: «Tisha (9 ème jour) Be Av, jour de deuil». Harissa-bloggen, 8 . august 2016 http://harissa.com/news/article/tisha’-9e-jour-be-av-jour-de-deuil

79 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Jødiske mødre og barn som ble igjen i Bagdad. Fra 1950 -årene.

forfølgelsene flertallet måtte utholde, særlig de som bodde i muslimske områder. Livet vårt var i fare hver dag. Jeg har så mange eksempler: Min gamle tante ble dyttet mot en mur av muslimer så skulderen hennes brakk. Min 14 år gamle kusine ble presset mot en vegg med en kniv mot halsen.6

Der noen irakiske jøder fra øvre middelklasse husker et behagelig, ja, til og med idyllisk liv med tjenere, var Salim Fattals barndom preget av knugende fattigdom. Gutten ble i tidlig alder tvunget til å tjene til livets opphold samtidig som han gikk på kveldsskole. Hans mor, som var blitt enke, bar på en drøm om at hennes fem sønner en dag ville bli leger, advokater, ingeniører, diktere og vitenskapsmenn. Drømmen skulle gå i oppfyllelse, men ikke i Irak. Salim

6 Penina Elbaz: «The Truth about Morocco: Fear made Jews leave». Point of No Return-bloggen, 11 . september 2016 jewishrefugees.blogspot.com/2016/09/the-truth-about-morocco-fear-made-jews.html

FORDRIVELSEN 80

ble dikteren og fikk senere en vellykket karriere som journalist, filmskaper og en av grunnleggerne av israelsk TVs arabiske sendinger. Hans memoarer om barndommen heter In the Alleys of Baghdad. 7

I boken sin beskriver Salim brutale og strabasiøse episoder. Mer velstående jøder hadde større sjanse for å unngå å bli vervet til den ottomanske hær under den første verdenskrig, men Salims nabolag, Tatran, sitter i fellen: Til tross for anstrengelsene til Salims bestefar for å skjule unge jødiske menn blir Menashe, Salims bror, hentet til den tyrkiske hær og fryser i hjel ved fronten.

Tragedien rammer familien igjen da Salims onkel Meir blir kidnappet og myrdet under Farhud-pogromen i 1941 . Meirs lik ble aldri funnet. Familien overlever en natt med mord og voldtekt ved å bestikke en politimann med gevær til å beskytte dem for en halv dinar pr. skudd. En annen onkel drikker og røyker seg ihjel i ung alder, og en tredje blir lokket ut i ørkenen og blir myrdet av to beduin-kjenninger.

Den tunisiske forfatteren Albert Memmi, som også vokste opp i en familie med begrensede ressurser, minnes: «Så langt tilbake i barndommen som jeg husker – i fortellingene til min far, mine besteforeldre, mine onkler og tanter –var sameksistensen med arabere ikke bare ubehagelig, den var preget av trusler som i perioder ble til virkelighet.»8

Rik eller fattig, lykkelig eller ulykkelig, resultatet var det samme. Alle jøder forlot etter hvert arabiske land. Med Robert Satloffs ord: «Nostalgi kan bare glatte over minnenes skarpe kanter. Disse jødene hadde en grunn til å dra.»9

Konkurrerende historiske narrativer

Jøder og muslimer levde side om side i 14 århundrer, men to konkurrerende narrativer kjemper om oppmerksomheten: På den ene siden tolker «den nytriste forestillingen om jødisk-arabisk historie» utvandringen som en respons på en lang historie med arabisk forfølgelse som kulminerte i den etniske rensingen av jødiske samfunn etter opprettelsen av staten Israel.10 Den ny-triste versjonen har som sin parole Maimonides’ epistel fra 1100 -tallet til Jemens forfulgte jøder:

7 Salim Fattal: In the Alleys of Baghdad. Tel Aviv: Shlomo Levy, 2012

8 Se Memmi: «Who is an Arab Jew?»

9 Se Satloff: Among the Righteous, s. 179

10 Mark R. Cohen: Under Crescent and Cross. Princeton, NJ: Princeton University Press, 1994 , s. 55

81 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Dere vet, mine brødre, at vår Gud på grunn av våre synder har kastet oss ut midt iblant disse menneskene, islams nasjon som forfølger oss brutalt og som pønsker ut måter å skade og fornedre oss på. Aldri har en nasjon forulempet, degradert, fornedret og hatet oss så mye som dem […] Ingen nasjon har skadet Israel mer.11

Maimonides hadde selv flyktet fra forfølgelse fra de fanatiske berberalmohadene, og sies til og med kanskje å ha konvertert midlertidig til islam i Marokko før han flyktet til Egypt. Mindre enn hundre år etter at den ottomanske sultanen inviterte jøder som flyktet fra den spanske inkvisisjon til å slå seg ned i hans imperium, ga Murat III ordre om «likvidering av jødene».12

Det motsatt narrativet er convivencia –trosretninger som levde side om side under «gullalderen», med sitt høydepunkt i middelalderens muslimske Spania. Al-Andalus var senteret for jødisk liv i tidlig middelalder. Det skapte en renessanse for arabisk og hebraisk litteratur og lærdom, og førte til blomstring for spansk kultur. María Rosa Menocal, en spesialist på iberisk litteratur, hevder at «toleranse lå innebygget i det andalusiske samfunn». Menocals bok,  The Ornament of the World, 13 hevder at selv om de jødiske dhimmiene som levde under kalifatet hadde færre rettigheter enn muslimene, hadde de det bedre enn de jødene som levde i de kristne delene av Europa. De jødiske samfunnene i Al-Andalus var så fortrolige med arabisk kultur og språk at de

11 Daniel H. Frank (red.): Jews of Medieval Islam. E.J. Brill, 1995 , s. 147

12 Nathan Weinstock: Une si longue présence: Comment le Monde Arabe a perdu ses Juifs 1947–1967. Paris: Plon, 2008 , s. 24

13 María Rosa Menocal: The Ornament of the World: How Muslims, Jews and Christians Created a Culture of Tolerance in Medieval Spain. New York: Little Brown, 2002. Liten pike, Bagdad, 1950 -årene.

FORDRIVELSEN 82

El Tránsito-synagogen i Toledo.

helt fra bunnen av redefinerte sitt eget forhold til hebraisk. Hebraisk utviklet sin grammatikk og sitt ordforråd etter modell av arabisk. Koran-innskriftene på murene i El Tránsito-synagogen i Toledo, som var bygget av Samuel Halevi Abulafia, er helt spesielle fordi de ble tilføyd rundt 300 år etter at muslimene sluttet å styre byen.14

Det var gjennom oversettere i middelalderens muslimske Spania at lærde menn fra Frankrike, Italia og England oppdaget den hellenske arvens skatter. Det var takket være jødiske oversettere at verker av Averroës og Al Farrabi ble oversatt først til hebraisk, deretter til latin. Mellom 1000 - og 1400 -tallet ble arabiske tekster oversatt fra originalen, fra gammelsyrisk eller fra gresk. Likevel har Peter Cole, som er ekspert på gullalderdiktningen i Al-Andalus, et positivt syn: «På sitt beste ga kulturen jødene større religiøs, sosial, økonomisk og intellektuell frihet enn de opplevde i noe annet (ikke-muslimsk) samfunn

14 Ibid.

83 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

i middelalderen; på sitt verste førte den til hard skattlegging og alvorlig undertrykkelse. Da bunnen falt ut av den, dukket snart tvungen konvertering, emigrasjon og nedslakting opp.»15

Ifølge historikeren Bernard Lewis er myten om muslimsk toleranse en av de store historiemytene som ble opprettholdt av intellektuelle på 1800 -tallet. Jødiske historikere ønsket å gjøre Vesten forlegne så man ga europeiske jøder større borgerrettigheter. Troen på myten om muslimsk toleranse var et resultat av, mer enn en årsak, til jødisk sympati med islam. Ifølge Lewis ble myten konstruert av jøder i 1800 -tallets Europa som en kritikk av kristne og overtatt av muslimer i vår egen tid som en kritikk av jøder:

Hvis toleranse betyr fravær av forfølgelse, var det klassiske islamske samfunn absolutt tolerant overfor både sine jødiske og kristne undersåtter. Kanskje mer tolerant i Spania enn i Østen, og begge steder uten sammenligning mer tolerant enn middelalderens kristendom var. Men hvis toleranse betyr fravær av diskriminering, var islam aldri tolerant og påsto heller aldri å være det, men insisterte tvert imot på den sanne troendes privilegerte suverenitet i både denne verden og den neste.16

Når man sier at den muslimske verden var mer tolerant, legger man listen nokså lavt. Likevel biter myten om større muslimsk toleranse seg fast blant jøder. Forfatteren Paul Berman husker at hvert eneste jødiske hjem hadde det klassiske verket til Heinrich Graetz, The History of the Jews, i bokhyllen.17 Graetz skrev: «Denne religionen [islam] … har øvd en vidunderlig innflytelse på jødisk historie og utviklingen av jødedommen.»18 Den jødisk-muslimske sameksistensens gullalder i Spania er blitt det muslimske «visittkortet».19 Forkjemperne for dette synet hevder at jøder og muslimer levde lykkelige side om side helt til deres broderlige bånd ble revet over av utenlandsk påvirkning

15 Sitert i Harold Bloom: «The Lost Jewish Culture». New York Review of Books, 28 . juni 2077 www.nybooks.com/articles/2007/06/28/the-lost-jewish-culture/.com/articles/2007/06/28/ the-lost-jewish-culture/

16 Bernard Lewis: Islam in History: Ideas, Men and Events in the Middle East. London: Alcove Press, 1973 , s. 137

17 Paul Berman: The Flight of the Intellectuals. Melville House, 2011 , s. 81

18 Heinrich Graetz: A History of the Jews. Philadelphia, PA: Jewish Publication Society, 1891 –8 Sitert i Paul Berman: The Flight of the Intellectuals, s. 81 .

19 Shmuel Trigano: «Archéologie du ‘Miracle Andalou’». Pardès nr. 55 , s. 251

FORDRIVELSEN 84

– kolonialisme, stammenasjonalisme og nasjonalisme – som gjorde dem til «gjennomført fremmede».20

Noen innvender at paradiset Al-Andalus var en myte, at den lovpriste omayyad-perioden i middelalderens Spania faktisk var en tid med forfølgelser, halshugginger og korsfestelser.21 De som hyller gullalderen, glatter over perioden da fundamentalistiske berbermuslimer, almoravidene og almohadene, styrte Spania i mer enn 100 år. De forårsaket masseflukt av jøder, deriblant den store rabbineren Maimonides. I alle de syv århundrene da muslimer hersker over Spania, til Granadas fall i 1492 , var regimet under konstant press fra den kristne reconquista, som til tider fikk det til å begå grusomme og uforutsigbare gjerninger.

Gullalder-tilhengerne hevder at jødene ikke klaget så mye over å bli forfulgt av muslimer som de gjorde da kristne sto for forfølgelsene. Derfor kunne de ikke ha vært så alvorlige. Ifølge forskeren Mark Cohen er materialet tynt der jødene beskrev sine lidelser: De viktigste episodene var pogromen i Granada i 1066 , almohadenes forfølgelse og forfølgelsen av Jemens jøder: «Mangelen på litterære kilder viet til forfølgelse av jøder i den islamske verden i de klassiske århundrene gjenspeiler omgivelser hvor det foregikk mye mindre av den formen for voldelig forfølgelse av jøder som jøder enn den som nørte opp under den sørgmodige litteraturen og andre minnebevarende tradisjoner i kristne land.»22 Cohen hevder at ikke-muslimer fikk «en aura av forankrethet» i samfunnet og «opplevde en stor grad av sikkerhet i islams formative og klassiske perioder». Han nevner episoden da en muslimsk bande under den «gale» kalifen Al-Hakim i 1000 -tallets Egypt angrep et jødisk begravelsesfølge – en ikke uvanlig hendelse, siden det brøt forbudet for dhimmier mot å avholde religiøse seremonier i offentligheten. Da jødene protesterte, kritiserte Al-Hakim muslimene for å avlegge falskt vitnesbyrd. Jødene kunngjorde en årlig faste: Den eneste jødiske nedskrevne omtalen av denne episoden som eksisterer, er lovprisningene piyyutim og selihot, som skal resiteres under fasten.23

20 Karim Fiske: «Jews and Muslims: Intimate Strangers». Woolf Institute-bloggen, 2 . juni 2015 http://www.woolf.cam.ac.uk/blog/jews-and-muslims-intimate-strangers/

21 Dario Fernández-Morera: «The Myth of Ummayad Tolerance» i Myth of the Andalusian Paradise. Wilmington, DE: ISI, 2016 , s. 119 –38

22 Se Cohen: Under Crescent and Cross, s. 187

23 Ibid. s. 185

85 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Cohen nedtoner tilsynelatende at de fundamentalistiske almohadene drev frem massefrafall av jøder til islam: Det var ikke så ille. Han siterer Maimonides, som forteller jødene som har konvertert at de ikke skal føle seg skyldige. I motsetning til kristendommen driver ikke islam avgudsdyrking, og krever ikke at jødene skal bli martyrer heller enn å konvertere. De kan fremdeles bevare sine bånd til jødedommen og til og med gå tilbake til sine stamfedres religion, slik Maimonides selv angivelig skal ha gjort under mer tolerante omstendigheter.

Cohens tese har allerede resultert i et intellektuelt basketak med Bat Ye’or, den banebrytende forfatteren av The Dhimmi. Hun hevder at Cohen ikke engang får seg til å bruke ordet dhimmi.24 Den relativt beskyttede tilværelsen til en ikke-muslim som underkaster seg dhimmi-systemet, kan aldri bli mer enn en midlertidig opphevelse av den ideologiske jihad mot den vantro, hevder Bat Ye’or. Ja, fraværet av teologisk antisemittisme i islam – man brente ikke Talmud i den muslimske verden25 – frikjenner ikke islam for antisemittisme per se.

Én forklaring på mangelen på jødiske kilders «minnebevaring» av de dystrere forfølgelsene i historien deres er denne: Essensen av å være en dhimmi er å «forminske» seg selv. Hvorfor skulle jødene irritere sine herskere med tåredryppende beretninger om hvordan de var blitt behandlet? For å overleve valgte ikke-muslimer å nedtone forfølgelsen av dem og prise sine muslimske redningsmenn, siden det var hensiktsmessig politisk sett å gjøre det. Selv når de ikke lever under muslimsk styre i dag, har det hendt at jøder demonstrerer dette dhimmi-syndromet.26

Med hensyn til myten om at islam var mer tolerant overfor jøder enn kristendommen, hevder forskeren Paul Fenton at flere jøder (3 .000 ) ble massakrert i Granada i Spania i 1066 – i en muslimsk reaksjon på den jødiske vesiren Josef ibn Naghrela – enn antallet som ble drept i Rhinland-byene Speler, Worms og Mainz i korstogenes tid.27 Der hvor jødene var den mest iøynefallende minoriteten – for eksempel i Jemen og Iran – ble de massakrert, degradert og tvangskonvertert under sjiastyre. I Maghreb behandlet malikittisk

24 Bat Ye’or: «De la Dhimmitude à Eurabia. Le déni de Mark Cohen» i Shmuel Trigano (red.): «Qu’est-ce qu’ un acte antisemite?» Pardès nr. 55 , s. 256

25 Georges Bensoussan, intervjuet av Alain Finkielkraut i «Répliques» (France Culture Radio) 13 . april 2013 http://www.franceculture.fr/emissions/repliques/les-juifs-dans-le-mondearabe. (Sist besøkt 26 . april 2017 )

26 Se arbeidet til Bat Ye’or, forfatteren av The Dhimmi.

27 Paul Fenton: «Exile in the Maghreb». London-forelesning, 13 . desember 2013

FORDRIVELSEN 86

sunniislam jødene spesielt brutalt etter å ha utslettet det kristne nærværet i Nord-Afrika.28

Det er ikke lett å utføre en sammenligning mellom pogromer i den kristne og den muslimske verden, men Albert Memmi hevder at hvis du legger alle pogromene etter hverandre, får du til slutt et bilde av vold som skiller seg lite fra det som skjedde under kristendommen:

Hvis vi ser bort fra massakrene på 1900 -tallet (pogromene i Russland etter Kisjinev og senere Stalin, i tillegg til nazistenes krematorier), er det totale antallet jødiske ofre for kristne pogromer opp gjennom århundrene neppe større enn det totale antallet ofre for de mindre og større periodiske pogromene som ble utført i arabiske land under islam det siste tusenåret.29

Andre hevder at det ikke brøt ut pogromer så ofte i den muslimske verden som under kristendommen. Deportering forekom sjelden.30 Gjennom 14 århundrer med jødisk-muslimsk samhandling var det perioder da muslimske herskere ønsket jøder velkommen med åpne armer: Sultan Saladin ba jøder vende tilbake og bosette seg i Jerusalem i 1190 etter at de var blitt lyst i bann av korsfarerne. De kristne, som hadde regnet med å bli massakrert, fikk betale løsepenger for sitt liv, og de som ikke hadde penger, gikk fri. Maimonides, en av jødedommens største tenkere, ble Saladins hofflege. Ottomanene ønsket velkommen jøder (og andre minoriteter) som flyktet fra den spanske inkvisisjon til Konstantinopel. På 1500 -tallet begynte en æra av relativ religiøs frihet da sultanens aristokratiske sefardiske allierte, Doña Gracia og hennes nevø, Josef Nasí, oppmuntret jøder fra Spania til å bosette seg i Tiberias og Safed. Det gjøres mye ut av at jøder flyktet fra den spanske inkvisisjon til Maghreb, Tyrkia og Eretz Yisrael, som alle var styrt av muslimer, men de sefardiske jødene reiste også til det kristne Holland og Nord-Europa, og gjenopprettet det britiskjødiske samfunnet på 1600 -tallet.

28 Se Bernard Lewis: The Jews of Islam. Princeton, 1987 , s. 150 f.

29 Se Memmi: «Who is an Arab Jew?»

30 Bensoussan: «Répliques», France Culture Radio, 13 . april 2013

87 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Overnaturlige egenskaper

Ottomanenes motiv for å ønske velkommen flyktningene fra den spanske inkvisisjon var ikke altruistisk, men pragmatisk. Jødene hadde handelsforbindelser og verdifull kompetanse for de nye herskerne. Jøder hadde forretningssans, verdi som mellommenn, kontakter med andre jøder i andre land. Jøder

FORDRIVELSEN 88
Statue av Maimonides på hans fødested, Córdoba.

hadde ord på seg for å være ærlige. Haqq-al-Yahud på den tunisiske øye Djerba tilsvarte avleggelse av ed etter en diskusjon om pris eller kvalitet på en gjenstand – en slags jødisk versjon av «speiderære» som innebar ærlighet og pålitelighet.31 Det muslimske samfunnet fornemmet at jødene hadde et spesielt forhold til Gud. Da de første høstlige skurene kom til Bagdad etter glødende bønner om regn under den jødiske sukkot-festen, kunne man overhøre irakiske muslimer som sa til hverandre: «Jødenes fest må være over.»32

Vanlige mennesker, spesielt i Maghreb, mente at jøder hadde visse overnaturlige egenskaper. I Marokko var helbredelse av sykdom i mange tilfeller utelukkende jødiske rabbinere og helgeners domene. Ufruktbare muslimske kvinner henvendte seg til lokale jødiske «helgener» i håp om å bli gravide, og familier ba av og til om rabbineres velsignelse for å kurere barnløshet, sinnslidelser, lammelser og epilepsi.33 Disse tradisjonene eksisterer også i dag: Fremdeles blir rabbinere innkalt for å be ved syke marokkanske kongers senger.

Men til tross for alle talentene og evnene til jøder var den vanlige oppfatningen av jøden før opprettelsen av Israel ikke et hatobjekt, men noe svakt og kun verdig forakt. Det eksisterte grenser mellom trossamfunnene og en viss gjensidig mistenksomhet. Jøder var både innfødte og fremmede. Ta for eksempel jødene i Fez i Marokko: «De var marokkanere akkurat som oss» var noe forskeren Oren Kosansky hørte gjentatte ganger. Men samtidig som jøder blir husket som hjemmehørende i landet, blir de også husket som spesielle: «De var opptatt med typisk jødiske sysler, de bodde i egne kvarterer, og de hadde en spesiell dialekt.»34 Den jødiske bosettingen Akka i Sahara er eldre

31 Abraham Ludovitch og Lucette Valensi: The last Arab Jews: The Communities of Yerba, TunisiaTunisiaia. London: Harwood, 1984 , s. 118

32 «Succot in Baghdad, now and then›. Point of No Return-bloggen, 21 . oktober 2008 http://jewishrefugees.blogspot.co.uk/2008/10/succot-in-baghdad-now-and-then.html

33 Aomar Boum: «Arab Demonization of Jews Is a Historical Anomaly –and Shows the Limits of Today’s Leaders». Tablet Magazine, 21 . februar 2014 www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/163536/jews-post-arab-spring Boum legger til at «Besøkende i området rundt Errachidia sør i Marokko , som også blir kalt Ksar Souk, vil legge merke til hauger av klær, kroppshår, kjeder og noen ganger brystholdere og undertøy i et buskas rundt gravene til tre rabbinere som lokalt var kjent som Yihia Lahlou, Moum Tria og Moum Sedra.»

34 Oren Kosansky: «Reading Jewish Fez: On the Cultural Identity of a Moroccan City». Journal of the International Institute, årgang 8 , nr. 3 , vår/sommer 2001 https://quod.lib.umich.edu/j/jii/4750978.0008.305/--reading-jewish-fez-on-the-cultural-ide ntity-of-a-moroccan?rgn=main;view=fulltext

89 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

enn islam: Likevel betraktet muslimene jødene i byen som «utenfor Marokkos arabisk-islamske nasjonale narrativ».35

Uansett hvor nyttige de var, kunne jøder og noen ganger kristne – begge utenforstående i den muslimske verden – til tider bli forbundet med ondskap:

Man anså en jødes forbannelse som mer fryktinngytende enn en fra muslimske trosfeller. Religiøse pilegrimer gjorde nesten hva som helst for å unngå å treffe jøder før de reiste til Mekka. Jøder ble bedt om å sørge for beskyttende amuletter mot det onde øye og onde ånder, men man trodde også at når en jøde kom inn i huset til en muslim, forlot englene det.36

Selv om muslimske holdninger uttrykte «toleranse», ble det «problemer når man mente at jøder eller kristne fikk for mye rikdom eller for mye makt», særlig når de viste det for tydelig. Hvis dette passet på en problematisk hoffmann, ble han vanligvis henrettet. Om ikke dette kvalte folkelig motvilje, kunne det bryte ut pogromer.37 Det mest kjente eksemplet på dette er massakren på jøder i Granada i 1066 , som vanligvis tilskrives en reaksjon blant den muslimske befolkningen mot en mektig og brautende jødisk vesir.38

Den vennlige nabo: Den siste forsvarslinje

Den periodiske volden som brøt ut i Midtøsten og Nord-Afrika, satte mellommenneskelige relasjoner på harde prøver. I moderne tid brøt jødisk-arabisk sameksistens fullstendig sammen med utbruddene av morderiske opptøyer og forfølgelser med statlig godkjenning. Når myndighetene unnlot å gripe inn for å beskytte jøder – eller til og med sto bak opptøyene (se kapittel tre) – sto den vennlige nabo der som siste forsvarslinje. Slik Rettferdige Ikke-jøder reddet jøder fra nazistene, reddet arabere jøder: 300 jøder gjemte seg i 28 arabiske hjem under Hebron-massakren i 1929 . Lignende rapporter finnes fra

35 Aomar Boum: Memories of Absence. Stanford, CA: Stanford University Press, 2013 , s. 110

36 Se Boum: «Arab Demonization of Jews Is a Historical Anomaly –and Shows the Limits of Today’s Leaders». Tablet Magazine, 21 . februar 2014 http://www.tabletmag.com/jewishnews-and-politics/163536/jews-post-arab-spring

37 Norman A. Stillman: The Jews of Arab Lands: A History and Source Book, bind 1 . (Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 , s. 62

38 Bernard Lewis: The Jews of Islam. Princeton NJ: Princeton University Press, 2014 , s. 54

FORDRIVELSEN 90

Farhud (arabisk for «voldelig fordrivelse») i Irak i 1941 og pogromen i Libya i 1945 . Om ikke muslimer hadde reddet jøder fra pøbelopptøyer i arabiske land, ville dødstallene vært langt høyere. Ærbare muslimer som utførte disse redningsaksjonene på 1900 -tallet, tilhørte ofte en gammeldags elite som senere er knust eller forvist til eksil.39

Slike håpefulle historier blir imidlertid ofte skjøvet til side av forferdelige historier om svik og vold: Naboen kunne like gjerne forråde jøden. Bekjentskap kan avle forakt, bitterhet og grådighet. Blant slike historier fra Hebron i 1929 var den om den jødiske legen som ble myrdet av sine egne pasienter. Makleff-familien i nærheten av Jerusalem ble slaktet ned av araberne som de arbeidet sammen med.40 Jøder som ble terrorisert av Farhud i Irak i 1941 og den libyske pogromen i 1945 , kjente igjen blant sine angripere den lokale politimannen, slakteren og melkemannen.

Det å stole på vennligsinnete naboer var ikke bra nok for sionist-bevegelsen. Undergrunnsbevegelsen i Irak og Nord-Afrika begynte å lagre våpen nettopp for å gjøre slutt på de jødiske samfunnenes tradisjonelle sårbarhet, og i flere tilfeller klarte man å holde volden i sjakk.41

Moderne sameksistensprosjekter

Mot denne bakgrunnen er det overraskende at sameksistensprosjekter mellom arabere og jøder blir fremhevet som løsningen på den arabisk-israelske konflikten i mikrokosmos. Hvis jøder og arabere snakker med hverandre, lever sammen, spiller musikk sammen – er forestillingen – vil fred bryte ut. Ideen om at kjennskap fører til gjensidig respekt ligger under arbeidet til rundt 30 arabisk-jødiske sameksistensprosjekter bare i Israel. Sameksistensprosjekter har sin plass, særlig når en muslim har få sjanser til noensinne å møte en jøde. Prosjekter som Daniel Barenboims East-West Divan Orchestra spiller en rolle i menneskeliggjøringen av arabere for israelere og israelere for arabere. Kooperativlandsbyen Neve Shalom/Wahat al-Salam i

39 Samtale med Moshe Kathan, mai 2016

40 Suzy Eban: A Sense of Purpose. London: Halban, 2008 , s. 44

41 Se M. Roumani: The Jews of Libya: Coexistence, Persecution, Resettlement. (Sussex Academic Press, 2008 , s. 58 . Trente medlemmer av den jødiske forsvarsbevegelsen gjorde motstand mot opprørere i Tripoli i Libya i 1948 og stanset volden. De hindret også en pogrom i det jødiske utviklingsområdet Hara i TunisiaTunisias hovedstad, Tunisia, i 1952 . Se Jacques Taieb i S. Trigano (red.). (La fin du Judaisme en terres d’Islam) Denoël, 2009 , s. 365

91 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

Israel presenterer arabere og jøder for hverandres kulturer. Mizrahim har sin plass i sameksistensprosjekter: Folk som kjenner til arabisk kultur og mentalitet og som i beste fall kan være brobyggere, og i verste fall tolkere av arabisk mentalitet og kulturelle normer.

Noen frustrerte arabisktalende jøder mente at konfliktene i 1920 - og 1930 -årene kunne ha vært redusert i Palestina om de hadde fått spille en større rolle. Slike individer klaget over at den askenas-dominerte sionistbevegelsen ikke ville lytte til dem.42 Men Mizrahim har vært involvert i diplomatiske fredsinitiativer siden før Israel ble selvstendig. Tenk bare på Ezra Dani, Eliyahu Sassoon, en syrisk nasjonalist som ble israelsk diplomat, Moshe Sassoon og andre. I 1920 -årene grunnla Yosef Eliyahu Chelouche sammen med andre arabisktalende Tel Aviv-innbyggere Hamagen («Skjoldet»), en organisasjon opptatt av å overbevise arabere om at de og jøder har felles økonomiske og kulturelle interesser og bare kan forbedre hverandres skjebne.43 Men anstrengelsene til arabisktalende «brobyggere» har alle sammen rent ut i sanden på grunn av det arabiske lederskapets grunnleggende motvilje mot å komme frem til fred.

Myten om fredelig sameksistens fremhever arabisk/muslimsk toleranse, men historien forteller oss at dette er en betinget toleranse der jøder i høyden tåles. «Toleranse er en form for diskriminering», som forfatteren Eli Amir formulerer det.44 Det er ikke det samme som respekt. I 14 århundrer var livet for en forsvarsløs minoritet risikabelt og utrygt. Under sharialovgivning er det i realiteten diskriminerende.

Nesten alle sameksistensprosjekter i Midtøsten er opprinnelig israelske initiativer, siden arabere frykter ydmykelse fra sine likemenn eller å bli stemplet som forrædere hvis de taler for «normalisering» med Israel. Disse initiativene kan bli en øvelse i jødisk selvfornedrelse som dhimmier.45 De kan føre til at jøder undertrykker sine rettigheter, sin identitet og sin lidelse samtidig som de styrker arabiske klagemål. Jøder føler kanskje smerten til en palestinsk flykt-

42 Se Aharoni, Pelletier-Israel, Zamir (red.): History and Culture of Jews of Egypt in Modern Times, s. 41

43 «Yosef-Eliahu Chelouche: coexistence campaigner». Point of No Return-bloggen, 12. april 2009 http://jewishrefugees.blogspot.com/2009/04/yosef-eliahu-chelouche-coexistence.html

44 Eli Amir: The Dove Flyer. London: Halban, 2010 , s. 67

45 Se Edward Alexanders vurdering av den jødisk-arabiske landsbyen Neve Shalom: «No, an Exercise in Jewish Self-Debasement». Middle East Quarterly, desember 1998 http://www.meforum.org/134/no,-an-exercise-in-jewish-self-debasement

FORDRIVELSEN 92

ning og «forstår» til og med terrorisme, samtidig som det ikke finnes noen tilsvarende endring på arabisk side. I praksis regner sameksistensprosjekter sjelden med de bitre erfaringene til mizrahi-jøder, og viderefører myten om at jøder og arabere levde harmonisk sammen før sionismens fremvekst.

Det finnes andre kulturelle forskjeller: Jøder er berømt for å være kverulerende. Jødiske synspunkter spenner over hele spekteret, slik ordtaket sier: «To jøder, tre meninger.» Arabiske holdninger er derimot ofte monolittiske.46 Der jøder ofte er villige til å påta seg skyld eller la seg klandre, anser den arabiske skam-/ æreskodeksen en innrømmelse av feil som en «ydmykelse». Dessuten risikerer enhver stemme som skiller seg fra det rådende syn, å bli beskyldt for forræderi.

Som professor Richard Landes beskriver det når han diskuterer dominerende negative arabiske holdninger til Israel: «Denne formen for testosteron-drevet, autoritær diskurs tvinger sin ærestolkning på hele samfunnet, ofte med vold.»47

Historikeren Mark Cohen stiller spørsmål om jødenes bitre erfaringer har røtter i historiske minner. Han antyder at fiendtlighet overfor arabere gjenspeiler orientalske jøders ønske om å adskille seg fra arabere, «en gjenstand for sterke fordommer blant det israelske publikum»:48 «Orientalske jøder opplever korrekt nok at askenasim gjør krav på fruktene av jødisk selvstendighet i den jødiske staten som en kompensasjon for forfølgelsen de opplevde i kristne land … bevisst eller ubevisst har orientalske jøder begynt å legge vekt på forfølgelsen av dem opp gjennom historien … i et forsøk på å rettferdiggjøre sitt krav på en lik andel av den sionistiske drøm.»49

Nazistenes folkemord på Europas jøder var det verste eksempelet på slike forfølgelser. En egyptisk-jødisk leder i Israel, Shlomo Kohen Tsidon, «utnyttet et ordforråd som knyttet egyptiske myndigheter til nazistene for å underbygge historien til hans samfunn og gjøre den forståelig etter askenas-begreper».50

Det synet at Mizrahim forvrenger sine historiske opplevelser for å innynde seg hos det askenas-dominerte israelske etablissementet blir imidlertid ikke bekreftet av fakta. Hvis det var sant, ville Mizrahim utforme sine (generelt sett

46 Hunter Stuart: «How a pro-Palestinian American reporter changed his views on Israel and the conflict». Jerusalem Post, 15 . februar 2017

47 Richard Landes: «Why the Arab world is lost in an emotional nakba and how we keep it there». The Tablet, 24 . juni 2014

48 Se Cohen: Under Crescent and Cross, s.13

49 Ibid.

50 Joel Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry: Culture, Politics, and the Formation of a Modern Diaspora. Berkeley, CA: University of California Press, 1998 , s. 209

93 MYTEN OM FREDELIG SAMEKSISTENS

krigerske) politiske synspunkter i samsvar med synspunktene til Israels mer fredelig innstilte politikere, som i de fleste tilfeller er «blåøyde» askenasim. I et essay for Commentary til staten Israels 50 -årsdag skrev historikeren Paul Johnson: «Det ironiske her er at det var absolutt mange jøder fra Midtøsten i Israel: De [feilbenevnte] sefardim som stimlet sammen der i frykt og fattigdom etter å ha blitt drevet ut av den arabiske verden. Men så langt fra å tilføre den vestlig-dannede majoriteten en lokal gjær, beveget disse ankomne seg i motsatt retning.»51

Det er lett å forveksle kulturell symbiose med sameksistens. Det man har lært i løpet av 14 århundrer, er at det ikke er nok at jøder og arabere lever sammen. De må gjøre det med gjensidig tillit og sikkerhet og som politiske likemenn. Som vi har vist i dette kapitlet, er islam vant til å dominere ikkemuslimer. Men den gamle dynamikken er i relativt nyere tid blitt reversert: Jøder eksisterer ikke lenger som fryktsomme og sårbare minoriteter i stater med muslimsk flertall. Jøden, i offisiell uniform fra Israel Defence Forces (IDF), har, stikk i strid med alle forventninger, vist seg som en modig kriger. Israel har i krig etter krig påført araberen den verst mulige «ydmykelse».

Etter hvert som jødiske samfunn i arabiske stater nærmer seg utslettelse, er paradoksalt nok Israel den eneste staten hvor jøder og arabere nå lever sammen. Jødene er herrer i sin egen suverene stat. Israel er et levende (men ikke feilfritt) parlamentarisk demokrati med et livskraftig, selvstendig rettsvesen: Israels uavhengighetserklæring krever at ikke-jødiske rettigheter respekteres fullt ut.52 Endel arabere har til gode å innse at de tilhører en minoritet i en jødisk stat. Endel jøder har ennå til gode å kaste av seg det psykologiske åket ved å være dhimmi.

Hittil har ikke fredsinitiativer klart å ta opp disse temaene.

51 Paul Johnson: «The Miracle». Commentary 105 , nr. 5 (mai 1998 ).

52 Jonathan Adelman: «The Israeli Arabs: Trailblazers of a better Middle East». Huffington Post, 19 . august 2015 . Han siterer en spørreundersøkelse som antyder at 77 prosent av israelske arabere foretrekker å bo i Israel fremfor i en palestinsk stat. www.huffingtonpost.com/jonathan-adelman/the-israeli-arabs-trailbl_b_8010020.html

FORDRIVELSEN 94

Kapittel 3

Den europeiske

kolonirevolusjonen

I1857 ble en tunisisk jøde ved navn Batto Sfez beskyldt for å være full, ha fornærmet en muslim og forbannet den islamske religion. Han ble stilt for en shariadomstol og dømt til døden. Noen få dager før Batto Sfez ble arrestert, hadde Mohammed, beyen av Tunis, henrettet en muslimsk soldat som hadde myrdet en jøde. For å skape balanse dømte beyen Batto Sfez til den samme straffen, selv om hans angivelige forbrytelse ikke var mord. Jøder og kristne i Vesten raste over denne grusomme dommen. De appellerte til europeiske konsulærmyndigheter om å stanse henrettelsen, og bønnfalt Mohammed Bey om å vise nåde. Sfez ble halshugget 24 . juni 1857 , og hodet hans ble sparket rundt av en skruppelløs arabisk bande som en fotball. Lokale jøder gravde dypt i lommene for å betale for å få overlevert Batto Sfez’ avhugde hode.53

Batto Sfez’ tragedie er bare et av mange tilfeller av overgrep som illustrerer den hjelpeløse sårbarheten til den store mengden av jøder som levde som en minoritet i den muslimske verden før kolonitiden. En reisende på 1800 -tallet i Algerie, signor Pananti, skrev: «Det finnes ingen form for mishandling eller ubehag som de ikke blir utsatt for … den dorske maureren, med en pipe

53 Viviane Lesselbaum Scemama: «Les relations judéo-arabes en Tunisie de 1857 à nos jours: Le Pacte Fondamentale». Harissa-bloggen, 3 . juni 2016 www.harissa.com/news/article/les-relations-judéo-arabes-en-tunisie-de-1857-à-nosjours-le-pacte-fondamental-par-viviane-l ( jewishrefugees.blogspot.com/2015/02/how-jews-beheading-led-to-equal-rights.html.)

97 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

i munnen og bena i kors, roper til alle jøder som passerer og får ham til å gjøre en tjeners jobb – selv fontener var lykkeligere, de fikk i hvert fall lov til å mumle.»54

Ifølge Omarpakten fra 700 -tallet var det tillatt innfødte jøder og kristne å praktisere sin tro så lenge de fant seg i dhimmi-statusen, der de var underlegne og ble utsatt for institusjonalisert ydmykelse. Sentral for dhimmi-begrepet er forestillingen om at jødene skylder muslimer sitt liv: Det er bare under muslimsk styre at jøder kan oppfylle sin identitet som jøder. Derfor er jøder en hjelpeløs og ikke-truende minoritet. Turisten Joseph Halevy besøkte mellahen i Marrakesh i 1876 og bekrefter denne påstanden: «Alle undersåtter, jøder og muslimer, blir utsatt for slag og spark … men en israelitt trenger ikke begå forbrytelser for å stå utenfor loven – han er en forbryter fra fødselen av, gjennom sine trosforestillinger, og det er allerede en svært generøs handling å tillate ham å leve og bevege seg blant de sanne troende.»55 Jøder oppga sin rett til å bære våpen og forsvare seg ved å betale «beskyttelsespenger» – en koppskatt som ble kalt jizya. Genizaen (oppbevaringsrom for jødiske skrifter. Overs. anm.) i Kairo beretter at jizya var en stadig mer tyngende skatt, og en kilde til forferdelige lidelser.56 Dessuten understreket dhimmi-reglene den absolutte avhengigheten og underdanigheten til den «beskyttede»: «Bildet av jøden som blir slått eller banket opp idet han leverer fellesskapets årlige tributt til sultanens representant i 1800 -tallets Marokko, gjenspeiler bildet av jøden som kom med tributten mens Romas beskytter etter ordre fra paven satte foten mot halsen hans før han ga ham et hardt slag.»57

Statusen som dhimmi ble strengest gjennomført i Maghreb, Jemen og Persia – deler av den muslimske verden som knapt var berørt av europeisk kolonisering. Jøder ble regelmessig mobbet, ranet, banket opp etter det minste påskudd, utsatt for en falsk anklage fra en sjalu nabo eller ranet for sine eiendeler. Jøder ble generelt bedre behandlet i Levanten som en av flere ikkemuslimske minoriteter, og dårligere behandlet der den kristne minoriteten hadde dødd ut.

54 Signor Pananti: «Narrative of a Residence in Algiers». London: Edward Colburn, 1818 , sitert i Elder of Ziyon http://elderofziyon.blogspot.co.uk/2012/09/how-muslims-treated-jews-in-algiers-1818.html

55 Georges Bensoussan: Juifs en pays arabes: le grand déracinement 1850–1975. Paris: Tallandier, 2012 , s. 35

56 S.D. Goiten: A Mediterranean Society. An Abridgement in One Volume. Revidert og redigert av Jacob Lassner. University of California Press, 1999 , s. 182 , 187 f og 231

57 Nathan Weinstock: Une si longue présence: Comment le monde arabe a perdu ses juifs 1947–1967. Paris: Plon, 2008 , s. 15

FORDRIVELSEN 98

Det sjiittiske Persia var kanskje det aller verste landet med hensyn til behandling av jødiske innbyggere. Sjiittisk lov betraktet religiøse minoriteter som najas (urene vantro). Det førte til at kristne, jøder og zoroastrianere som bodde der ble mer og mer isolert og sårbare.58 På midten av 1800 - tallet skrev J.J. Benjamin om det svinnende og fattige fellesskapet av persiske jøder, og han beskrev forhold og trosforestillinger som gikk tilbake til 1500 -tallet.59

De er pålagt å bo i en adskilt del av byen … de blir nemlig ansett som urene skapninger … under påskudd av at de er urene blir de brutalt behandlet, og skulle de komme inn i en gate som er bebodd av muhammedanere, blir de bombardert med steiner og møkk av guttene og pøbelen … Av samme grunn har de ikke lov til å gå ut når det regner, for det sies at regnet ville vaske av dem skitten slik at muhammedanernes føtter ville blitt skitne … Noen ganger bryter perserne seg inn i jødenes boliger og stjeler alt som måtte passe dem. Om eieren skulle gjøre den minste motstand for å forsvare sine eiendeler, risikerer han å måtte betale for det med livet … Hvis … en jøde … viser seg på gaten under de tre dagene med Katel (Muharram) …, blir han garantert myrdet.

I Irak unngikk jødene å gå ut under asjura – et intenst sjiaritual som omfatter selvpisking og som feires til minne om martyriet til Muhammeds barnebarn Hussein. Hvis en sjiamuslim kom over en jøde under prosesjonen, senket han seg 40 ganger i en elv mens han skrek: «Jeg berørte en jøde!»60 På grunn av sin spesielle klesdrakt, sin krypende adferd og sine beskjedne boliger var jødene et mål for ydmykelse under sharialoven. Vitnesbyrdet deres var i retten verdt halvparten av en muslims.61

58 David Yeroushalmi: Light and Shadows, the story of Iranian Jews. Tel Aviv: University of California og Beit Hatefutsot, 2012 , s. 24

59 «Persian Jews», Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Persian_Jews#cite_note-32

60 Ed Davies, sitert i W. Ellias: Jewish Arabic of Baghdad (JAB), utdrag, s.8

61 I dagens islamske republikk Iran fastslår sharia-loven at verdien av livet til en muslimsk mann, også kalt «blodsverdi», er mye høyere enn en jødes. Dette er den belønningen som venter offeret eller hans slektninger i tilfelle tap av liv og lemmer. Straffen for muslimer for å myrde ikke-muslimer er mye mindre, og man kan rett og slett kjøpe seg fri fra den gjennom økonomisk kompensasjon, mens den i motsatt fall kan innebære dødsstraff. Arvelovene går i favør av konvertitter til islam i en jødisk familie. (Karmel Melameds intervju med Frank Nikbakht: «Q&A, Nikbakht on Iran’s regime war on Christmas and Christians». Jewish Journal of Los Angeles, 17 . januar 2016 http://www.jewishjournal.com/cover_story/181343 [Sist besøkt 26 . april 2017 .])

99 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

I Marokko skulle «middelalderens skumring … fortsette til godt inn på 1800 -tallet, og for noen inn i 1900 -tallets andre tiår».1 Jøder måtte gå barbent forbi moskeer. For egen sikkerhets skyld måtte de oppholde seg i ghettoer –for å beskytte seg mot folkets aggresjon. Det finnes tilfeller der jødiske kvinner og barn ble solgt som slaver. De heldige slapp fri fra arabere eller berbere mot løsepenger.

På lignende måte som med deres askenas-motstykker i middelalderens Europa sperret de islamske laugene jøder i Marokko ute fra visse yrker. Som i Europa utførte de visse nødvendige økonomiske funksjoner som utlån av penger og tilknyttede oppgaver som metallbearbeiding, som av den ikkejødiske majoritet ble ansett som foraktelig eller uheldig.2 Jødene fikk de simpleste oppgavene – for eksempel salting av de avhugde hodene til henrettede fanger.3 I Jemen ble jobben med å rense kloakken gitt til en underkaste av jøder. (I dagens Egypt er det de kristne kopterne som henter søppel. i Irak på 1900 -tallet utførte kristne også simple jobber i samsvar med sin lave status, for eksempel å rense septiktanker.)

Det lille sefardiske samfunnet i Palestina var så fornedret under muslimsk styre at en kontingent av askenas-tilhengere av «den falske Messias» Shabbetai Zvi som søkte tilflukt i Jerusalem i 1700 , nektet å finne seg i ydmykelsene som sefardim led. «Araberne oppfører seg som virkelige bøller mot jødene …» skrev en.4

I Palestina kunne ikke jøder be fritt på sine hellige steder. Mamelukkherskerne forbød dem å gå lenger enn til syvende trinn i trappen opp til Patriarkenes grav i Hebron. «Ingenting ligner på elendigheten og lidelsene til Jerusalems jøder», skrev Karl Marx. «Tyrkere, arabere og maurere er på alle måter herrer.» Det å være en dhimmi var å bli konstant minnet om islams overlegenhet over jødedommen og kristendommen.

Jødene hadde selvsagt en grunnleggende funksjon som mellommenn i næringslivet, og kunne oppnå, og oppnådde faktisk, høyere stillinger som hoffolk, sarrafer (kasserere) og kjøpmenn. Noen ble fenomenalt rike, som Hayim Farhi, men i likhet med ham kunne disse jødene like raskt falle i

1 N.A. Stillman: The Jews of Arab Lands: A History and Source Book, bind 1 . Jewish Publication Society of America, 1979 , s. 87

2 Ibid.

3 Andrew G. Bostom: The Legacy of Islamic Antisemitism. Prometheus Books, 2008 , s. 46

4 Alfred Morabia: «Le Gihâd dans l’Islam médiéval» i Le «combat sacre» des origines au XIIe siècle. Paris: Albin Michel, 1993 , s. 267 f.

FORDRIVELSEN 100

unåde – Farhi fikk nesen skåret av og ett øye gravet ut av en lumsk ottomansk guvernør, og ble deretter henrettet.5

J.J. Burkhardt, en sveitsisk turist, skrev i 1811 : «Det finnes i Syrias moderne historie knapt en kristen eller jøde som i lengre tid har nytt godt av den makten eller rikdommen han har oppnådd. Disse personene blir alltid ryddet av veien i deres angivelige æres siste stund.»6

I sin bok Juifs en pays arabes: le grand déracinement 1850–19757 snur den franske historikeren Georges Bensoussan den moderne tropen «jødisk kolonialisme» på hodet: Det er jødene som levde under muslimsk styre som var de virkelige ofrene for kolonialismen – av det muslimske slaget. Han hevder spesielt at kvinner, minoriteter og slaver er merkelig fraværende fra Edward Saïds postkoloniale bibel, Orientalismen. Bensoussan skriver at den islamske orden var bygget på et «kolonialistisk» begrep – underkastelse. Muslimen underkaster seg Allah, den muslimske kvinnen underkaster seg sin ektemann, den ikke-muslimske dhimmien underkaster seg muslimen. Helt på bunnen av haugen er slaven. Slavehandelen var et enormt stort arabiskdrevet rike, og kidnappingen av jøder så omfattende at «et helt jødisk lovverk var viet metoder for å reagere på disse utpressingskravene».8 Jøder ble i 1890 fremdeles solgt som slaver i Marokko. I 1896 ble jødiske kvinner og piker i byen Ghardaïa i Sahara solgt på torget.9 Kidnappingen av blant annet jøder til slaveri var et så alvorlig problem at de spanske og portugisiske jødenes forening i London hadde et cautivos-fond for å kunne betale løsepenger.

I 1913 i Atlasfjellene i Marokko levde familier «som slaver», og noen solgte til og med seg selv til vennligere berber-herrer.10 Så sent som i 1934 arbeidet kurdiske jøder for den lokale aghaen uten lønn, men for en bit brød.11

Jøder ble feminisert i muslimenes forestilling som feige, servile og ute av stand til å hevde sin rett. De ble animalisert som yahudna kalabna – arabernes hunder.12 Et moderne rim lød: Filistin baladna, yahudna kalabna («Palestina

5 Elie Levi Abou Asal: The Awakening of the Jewish World Kairo, 1934 http://www.farhi.org/Documents/HaimFarhi_1.htm

6 Se Boston: The Legacy of Islamic Antisemitism, s. 87

7 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 142

8 Edward Rothstein: «Jerusalem Syndrome at the Met». Mosaic, 6 . februar 2017 https://mosaicmagazine.com/essay/2017/02/jerusalem-syndrome-at-the-met/

9 Fenton og Littman: L’Exil au Maghreb. Paris: PUPS, 2010 , s. 577

10 Se Bensoussan: Juifs en pays arabs, s. 142

11 Ibid.

12 Violette Shamash: Memories of Eden. London: Forum, 2008 , s. 166

101 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

er vårt land, jødene er våre hunder). I 1800 -tallets Palestina var det vanlig å skjenne på trassige esler med Emchi ya-ibn-el-Yahudi («Kom igjen, din jødesønn!»).13 Teoretikeren bak revolusjonen i koloniene, Frantz Fanon, laget et uttrykk for dette: «Animalisering av de internt koloniserte».14 Det var tragisk nok passende at jødiske overlevende etter pogromen i Fez i 1912 , som hadde den utakknemlige oppgaver å fore de kongelige dyrene, skjulte seg i sultanens menasjeri med de kongelige løvene og tigrene.15

Disse fordommene holdt seg til langt inn på 1940 -årene, da Shmuel Moreh var skolegutt i Bagdad. Moreh overrasket sine skolekamerater ved å vinne slåsskamper med bøllene i skolegården: «Elevenes holdning til meg viste hvor mye muslimene og de kristne foraktet jødene og spotte deres beryktede feighet i et samfunn som anser brutalitet som mot», skrev han.16 Og på lignende vis: «Alle vet at dere jøder er masblool [stive av skrekk]», sier en muslim til Heskel Haddad, en jødisk medisinstudent i Bagdad i 1940 -årene.17 «Det var bare et akseptert faktum at jøder stivnet når de sto overfor fare, og klarte ikke løfte en finger til sitt eget forsvar.» Haddad utfordrer ham og slenger ham i bakken. I likhet med kvinner ble jøder betraktet som «farlige», men kontrollerbare. Ja, selv om jøder kunne utgjøre truende krefter i mange tradisjonelle syn på verden i Midtøsten, ble deres kulturelle identitet i arabiske samfunn vanligvis mer forbundet med den samme typen fare som kvinner representerte: Det betød at så lenge jøder kunne kontrolleres, i likhet med kvinner, hadde deres muslimske herrer ingenting å frykte. Hverken jøder eller kvinner hadde for eksempel tillatelse til å gå inn i kornkamre eller hager, og fikk ikke nærme seg bikuber, siden man mente deres nærvær truet den årlige avlingen.18 Dette forklarer hvorfor det i mange deler av den arabiske verden ble ansett som akseptabelt å la en jødisk mann oppholde seg i nærheten av muslimske kvinner uten en mannlig anstand: Man antok at mannen var svak og kontrollert, og

13 Weinstock: forelesningsnotater til Ambiguités et ambivalences du statut de dhimmi

14 Ibid.

15 Se Weinstock: Une si longue présence, omslagsbilde.

16 «Baghdad Sami, champion of the world». Point of No Return, 15 . juni 2015 https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/06/baghdad-sami-champion-of-world.html

17 Heskel M. Haddal: Flight from Babylon. McGraw-Hill, 1986 , s. 151

18 Aomar Boum: «Arab demonization of Jews is a historical anomaly – and shows the limits of today’s leaders». Tablet, 21 . februar 2014 https://www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/163536/jews-post-arab-spring

FORDRIVELSEN 102

derfor ufarlig. Jødiske kramkarer hadde tilgang til muslimske boliger, mens muslimske handelsmenn ikke hadde det.19

Der muslimske kvinner ble ansett som trygge i jødiske menns nærvær, kan ikke det samme alltid sies om jødiske kvinner i muslimske menns nærvær. Siden jødiske kvinner ikke var pålagt å dekke til ansiktet, ble dette ofte tatt som et signal om at de var tilgjengelige for enhver muslim som begjærte dem. Det er mengder av tilfeller i historien til jødiske kvinner om kidnapping og tvangskonvertering til islam: «I Persia var forholdene for jøder enda verre enn i Syria … og kvinnene deres ble uten videre tatt fra dem uten at de våget å murre», skriver en europeisk prest på 1800 -tallet.20

På den annen side hadde skamløse jødiske dhimmier rykte på seg for å være beregnende og svikefulle. Jøder som ble anklaget for å ha seksuelle hensikter med muslimske kvinner, ble på brutalt vis gjort til eksempler: Victor Darmon, en marokkansk-jødisk konsul til Spania, ble henrettet i 1845 på grunn av sine eventyr med muslimske kvinner – en casus belli i 1860 med hensyn til Spania.21

Det muslimske bildet av jøden var selvmotsigende på andre måter: Man mente jøder var regnmakere22 som kunne sørge for en god avling ved å garantere fruktbart jordsmonn. Både arabere og berbere forklarte denne evnen med at jøder luktet vondt, og derfor etterkom Gud deres bønn om regnbyger. Men likevel ble jøder i tørketider hentet for å be om regn, selv om de typisk ikke fikk lov til å nærme seg landsbyens brønn av frykt for at de ville vanhellige den.23

Ifølge etnografen Aomar Boum:

Likevel kunne også jøder og noen ganger kristne – deres feller i utenforskapet i den muslimske verden – bli forbundet med ondskap. Man mente at en jødes forbannelse var mer fryktinngytende enn noen som kom fra muslimske trosfeller. Religiøse pilegrimer gjorde nesten hva

19 Ibid.

20 J.W Brooks: History of the Hebrew Nation 1841

21 Se Weinstock: Une si longue présence, s. 132 . Jøden Abraham Alalouf ble brent levende i Fez i 1880 fordi en jødisk anisette-selger ved navn Abecassis hadde fulgt etter en muslimsk kvinne.

22 Troen på at jøder kan fremkalle regn har holdt seg helt opp til i dag. Se JTA og Gabriel Fiske: «Moroccan king asks Jews to pray for rain». Times of Israel, 14 . januar 2014 http://jewishweek.timesofisrael.com/morocco-jews-pray-for-rain-at-kings-request/

23 Se Boum: «Arab demonization of Jews is a historical anomaly – and shows the limits of today’s leaders». The Tablet, 21 . februar 2014 www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/163536/jews-post-arab-spring

103 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Jødinne kledd til bryllup i Algerie. Malt av den franske 1900 -tallskunstneren Delacroix.

Jødisk pike, Tunisia. (Laurence Julius’ samling.)

som helst for å unngå å møte jøder før de dro til Mekka. Jøder ble bedt om å skaffe beskyttende amuletter mot det onde øye og onde ånder, men man mente også at når en jøde gikk inn i en muslims hus, forlot englene det.24

Som et resultat av overmettede medier og antisemittisk hjernevask i moskeer er disse stereotypiene i dag forvrengt og erstattet av europeiske forestillinger om den demoniske, manipulerende og allmektige jøden. Hitlers Mein Kampf og Sions vises protokoller er bestselgere i arabiske bokhandler. Som historikeren Bernard Lewis sier: «Imperiene og stormaktene selv blir ofte fremstilt som hjelpeløse marionetter som blir manipulert av skjulte jødiske hender som følger sin plan om å herske over hele verden.»25 Siden Lewis skrev dette i 1980 -årene, er ikke forekomsten av antisemittisme blitt mindre, og jøder har

24 Ibid.

25 Bernard Lewis: Semites and antisemites. Princeton, 1999 , s. 195

FORDRIVELSEN 104

fått skylden for alle slags ulykker, fra ellevte september til haiangrep.26 Selv Da’esh-lederen Abu Bakr al-Baghdadi er blitt beskyldt for å være jøden Simon Eliot.27 Lewis legger til:

Disse holdningene farger ikke bare den politiske diskusjonen, men også litteratur og kunst, religion og forskning. De finnes ikke lenger bare i periferien og polemiske publikasjoner, men dukker opp i større aviser, på offentlig TV og i radioprogrammer, og på skolen og i lærebøker på universiteter. Graden av fiendtlighet, og utbredelsen av uttrykkene, har knapt sin like, selv ikke i den europeiske antisemittiske litteraturen.28

Frigjort fra dhimmi-regimet

Under den første bølgen av kolonisering ble ikke-muslimer lagt under muslimer på 700 -tallet. Den andre koloniseringsbølgen – ved de europeiske stormaktene – «frigjorde» jødene fra begrensningene ved å være dhimmier.

Flere 1800 -tallsjøder, som for eksempel sir Moses Montefiore, som hadde hatt nytte av opplysningstiden og den nye æraen av religiøs frigjøring i Europa, gjorde sitt beste for å forbedre skjebnen til undertrykte jødiske samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika. I 1864 la sir Moses ut på sin første reise til NordAfrika. Deretter forsøkte han (uten hell) å gå i forbønn hos den ottomanske sultan.29 The Anglo-Jewish Association og Alliance Israélite Universelle viste en nedlatende kolonialistisk, men oppriktig altruistisk interesse for sine mindre heldige brødre i muslimske land der de prøvde å spre europeiske normer for frigjøring og likhet.

Tilfellet Batto Sfez ga franske myndigheter et påskudd til å gripe inn i tunisiske anliggender. Det var også andre: Britiske myndigheter brukte «kanonbåt-diplomati» til å blande seg inn i Hellas på vegne av Don Pacifico, som var offer for et antisemittisk opprør. Busnach-saken (også kjent som fluesmekker-episoden), et forsøk fra den ottomanske guvernøren i Algerie

26 Nick Collins: «Shark Sent to Egypt by Mossad». The Telegraph, 7 . desember 2010 www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/egypt/8185915/Shark-sentto-Egypt-by-Mossad.html

27 Mehdi Hasan: «Why is the Muslim world in thrall to conspiracy theories?» New Statesman, 5 . september 2014

28 Bernard Lewis: Semites and antisemites. Princeton, 1999 , s. 195

29 Se Bensoussan: Juifs en pays arabs, s. 34

105 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Fluesmekker-episoden i 1827 : Deyen av Algerie slår til den franske konsul i en krangel om gjeld til to jødiske kornhandlere. Krangelen utløste den franske invasjonen av Algerie.

FORDRIVELSEN 106

på å få Frankrike til å betale tilbake sin gjeld til jødiske kornhandlere,30 slo tilbake på ham selv og resulterte i at franskmennene invaderte Algerie i 1830 . Generelt sett ble dårlig behandling av og grusomhet mot jøder i det ottomanske rike og Maghreb et påskudd for vestmaktene til å insistere på at det ble innført reformer basert på rettferdighet, sikkerhet og frihet for alle undersåtter.

Mot slutten av 1800 -tallet hadde kolonimaktene gjort sitt inntog i det døende ottomanske riket, og ga beskyttelse først og fremst til de kristne minoritetene. Etter vestlig press oppga man å kreve inn jizya. Ikke rart at jødene hilste franskmennene som frelsere i Algerie i 1830 .

Etter hvert som det ottomanske riket innførte Tanzimat-reformene, som bar bud om frigjøringen av ikke-muslimer i samfunnet, ble livet uforlignelig mye bedre enn før for jøder i Irak, Syria og Egypt. Etter 1908 satt jøder i parlamentet i Istanbul. De tjenestegjorde i den tyrkiske hær. I likhet med den muslimske majoriteten ble jødiske samfunn en del av brede samfunnstrender med strømmer fra mindre, landlige samfunn inn i byene, migrasjon på tvers av det ottomanske riket og større frihet for kvinner. Selv om jøder utgjorde tre prosent av den totale befolkningen, var de store byene i Midtøsten og NordAfrika sterkt preget av jøder. Sammen med andre minoriteter kontrollerte jødene handelen, og opprettet i den britiske innflytelsessfæren et forretningsnettverk som knyttet sammen Manchester, India og Det fjerne Østen i tillegg til Latin-Amerika. Etter hvert som de europeiske kolonimaktene fikk fotfeste i det døende ottomanske riket, søkte jøder vestlig konsulær beskyttelse: De tyrkiske kapitulasjonene innrømmet rettigheter og privilegier til innbyggere i europeiske stater som bodde i eller handlet i det ottomanske riket. De handelsfolkene som var så heldige å bli innbyggere uten statsborgerskap, var fritatt for lokal rettsforfølgelse, skattlegging, mobilisering og husundersøkelser. Det kan ikke understrekes sterkt nok at livet på 1800 -tallet var hardt og brutalt for alle, ikke bare for jøder. Men jødisk sosial mobilitet oppover på 1900 -tallet snudde oppned på den tradisjonelle hakkeordenen. Jøder begynte å kle seg i europeiske klær, ga sine barn europeiske fornavn og flyttet ut av de jødiske ghettoene og inn i de «europeiske områdene» i nord-afrikanske byer.

30 I 1827 krevde Hussein Dey, den ottomanske guvernøren i Algerie, inn lånene til to jødiske kjøpmenn, Busnach og Bacri, men de hevdet at de ikke kunne betale deyen før de selv fikk betalt av franskmennene. På et møte mellom deyen og den franske konsulen, Pierre Deval, nektet Deval å diskutere saken. Han sa at Den aller mest kristne majestet ikke kunne nedlate seg til å kommunisere med deyen. Deyen mistet beherskelsen og klasket til Deval med en fluesmekker.

107 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Muslimer betraktet jøder ikke bare som folk som samarbeidet med europeisk kolonialisme. Det var også et stadig tilbakevendende tema i tiden at jøder var blitt «arrogante og hensynsløse».31 De muslimske araberne lå minst en generasjon etter i alfabetisering.32 Jødene hadde evnene og utdannelsen til å ta de beste jobbene, noe som forsterket arabernes bitterhet. Dråpen som for noen fikk begeret til å renne over, var da jøder begynte å ansette muslimske tjenestepiker.

I motsetning til de tyske jødene, som i mange tilfeller håpet å bli assimilert i storsamfunnet, hadde ikke jødene i Midtøsten noe ønske om å bli som den muslimske majoriteten. Selv om de manglet politisk makt, følte de seg tiltrukket av kolonisamfunnet.33 Som historikeren Michel Abitbol sier: «Samfunnets verdier var liberale og universelle, men i praksis var det strengt og rasistisk.»34 For eksempel kunne jøder som var undersåtter i britiske kolonier, aldri bli britiske nok til å bli akseptert i imperiets klubber. Pied noir-bosetterne i Algerie, som ble representert av politikere som deputert Edouard Drumont, forfatteren av den antisemittiske traktaten La France Juive, var notorisk mottagelige for antijødisk retorikk.

For historikeren Georges Bensoussan var utvandringen etter 1948 av nesten en million jøder på én generasjon ikke noe brudd med den muslimske verden, den var en «dramatisk skilsmisse». Prosessen begynte et århundre tidligere da jødene hadde begynt å utdanne sine barn på de vestlig orienterte Alliance Israélite Universelle (AIU)-skolene. En sekterisk sprekk ble et gap, deretter en avgrunn. Jødene sto for koloniregimets ryggrad – som offentlig ansatte, administratorer og oversettere. I 1920 - og 1930 -årene i Irak klarte ikke muslimer som hadde gått på skoler og universitet, å skaffe seg arbeid. Likevel fortsatte antallet jødiske funksjonærer å stige. Iraks myndigheter ekspanderte arbeidsstokken i offentlig sektor og ansatte hundrevis av unødvendige funksjonærer.35 Dette medførte bare økt misunnelse og sterkere antijødiske følelser.

31 Se Stillman: Jews of Arab Lands, bind I, s. 100

32 David Bensoussan: «L’exode oublié des juifs des pays arabe-musulmans». Harissa, 16. juni 2015 https://harissa.com/news/article/l’exode-oublié-des-juifs-des-pays-arabo-musulmanspar-dr-david-bensoussan

33 Robert Assaraf: Une certaine histoire des juifs du Maroc. Jean-Claude Gawsewitch (red.), 2005 , s. 354

34 Michel Abitbol: Le passé d’une discorde. Paris: Perrin, 2003 , s. 268

35 I. Levin: Locked Doors. Praeger, 2001 , s. 5

FORDRIVELSEN 108

Den antisemittiske traktaten La France Juive av Edouard Drumont, representant for Algerie i det franske parlament.

109 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Sir Elly Kadoorie åpner pikeskolen til Alliance i Bagdad oppkalt etter hans kone Laura (Alliance Israélite Universelle Photolibrary, Paris).

De 210 skolene Alliance Israélite Universelle etablerte etter 1860 i 16 land, utdannet rundt 40 .000 jødiske barn.36 AIU trakk jødene ut av fattigdom og uvitenhet, og gjorde dem til en utdannet elite som var fortrolige med arbeidene til Lamartine og Voltaire, og som snakket engelsk, fransk, tyrkisk, arabisk og hebraisk. For første gang fikk jødiske piker utdannelse. AIU forsøkte å nå frem til de fjerneste og dårligst stilte samfunnene.

Selv om et fåtall jøder deltok i det arabiske politiske liv i Syria, Irak og Egypt, brukte ikke den muslimske majoriteten lang tid på å identifisere alle jøder som stedfortredere for Vesten og agenter for imperialistmaktene. For nasjonalister som kjempet for selvstendighet, var jødene ikke til å skjelne fra kolonialister. De ble ikke ansett å ha gjort seg fortjent til å bli integrert i de

36 Lucien Gubbay: «How the Alliance remade the Jews of the East». Forelesningsnotater til Point of No Return, 9 . juni 2010 https://jewishrefugees.blogspot.com/2010/06/how-alliance-re-made-jews-of-east.html

FORDRIVELSEN 110

nye arabiske nasjonene, og heller ikke til å bli beskyttet av staten. Paradoksalt nok ble jødene både avvist som kollaboratører med kolonialismen og vraket som opprørske dhimmier.

Jødenes gullalder i kolonitiden var kortvarig. Avkolonialiseringen varslet en prosess der jøder ble skjøvet mot utgangsdøren.37 Marginaliseringen fant gradvis sted, og i det skjulte.38 Da Tunisia ble selvstendig, var det få utdannede muslimske offentlig ansatte og fagfolk. Franskmennene dro hjem til Frankrike, og president Bourguiba kjøpte seg tid ved å ansette jøder til muslimene var klar til å ta over.

Jødiske offentlig ansatte opplevde snart at karriereveien deres var overstrødd med hindere. En jødisk advokat fikk ikke lov til å registrere at han hadde jobb. Klimaanlegg ble installert på alle kontorer bortsett fra hans.39 Muslimer ble forfremmet fremfor jøder, og jødiske leger ble forbigått til fordel for deres muslimske studenter.40 Den egyptiskfødte Ellis Douek, en øre/nese/halskirurg som ble avdelingslege på både Guy’s- og St Thomas-sykehuset i London, sa at jøder som ham aldri kunne blitt professor ved Kasr-El Ayni-sykehuset ved Universitetet i Kairo.41

Jakten på en fluktrute

Det er å tro på en myte å anta at jøder ikke begynte å forlate den muslimske verden før opprettelsen av staten Israel. På midten av 1800 -tallet reiste jøder fra Irak til India og Det fjerne Østen, eller prøvde lykken i Nord- og Sør-Amerika. Marokkanske jøder utgjorde en tredjedel av den

Sjeik Roubine av Gabès (Tunisia) i tradisjonell klesdrakt (A. Benattia/Harissa).

37 Se Weinstock: Une si Longue Présence, s. 96 , som siterer André Nahum: L’exil des Juifs de Tunisie, s. 244 f.

38 Les réfugiés échangés av Jean-Pierre Allali, anmeldt i Point of No Return, 15 . oktober 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/10/how-bourguibas-tunisia-pushed-out-its.html

39 Jean-Pierre Allali: Les réfugiés échangés. JIPEA, 2007 , s. 107

40 «How Bourguiba’s Tunisia pushed out its Jews». Point of No Return, 15 . oktober 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/10/how-bourguibas-tunisia-pushed-out-its.html

41 Intervju av Bea Lewkowicz. Sephardi Voices UK 2015

111 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

sefardiske befolkningen i Jerusalem på 1800 -tallet42 (og 20 prosent av den britiske kolonien Gibraltar).43 Den store entreprenøren og filantropen fra Bagdad David Sassoon reiste ikke bare for å utnytte økonomiske muligheter i India og langs handelsrutene til det britiske imperiet, men for å unnslippe religiøs forfølgelse fra Daoud Pasha i Irak. Mot slutten av 1800 -tallet flyktet syriske og tyrkiske jøder fra blodanklager, uro i befolkningen, økonomisk depresjon og tvangsinnskrivning i den ottomanske hær til Det britiske samveldet, USA og Latin-Amerika.

Frem til tyrkerne erklærte alle sultanens undersåtter som like for loven i 1856 , var den beste garantien for et menneskes ukrenkelige rettigheter og sikkerhet et vestlig pass. Livorno-jødene (Grana) i Tunisia var italienske siden 1846 . 44 Det store flertallet av jøder i arabiske og muslimske land hadde ikke noen form for pass, for ikke å si muligheten til å forlate sitt hjemland.

Algerie, en del av det franske moderland siden 1830 , var et unntak. Her oppnådde til og med de fleste jøder den hellige gral: Fransk statsborgerskap. Oppnåelse av fransk statsborgerskap var ikke noe man tok lett på, og den jødiske religiøse eliten motsatte seg tanken i 40 år, idet den fryktet at det ville føre til assimilering og sekularisering. Til slutt ble Décret Crémieux, oppkalt etter en berømt fransk-jødisk politiker og filantrop, påtvunget det jødiske samfunnet i 1870 .

Det har senere utviklet seg en myte om at bare jødene i Algerie ble tilbudt privilegiet ved å være franske statsborgere. Også muslimene ble tilbudt dette, men avviste det med overveldende flertall, siden det ville betydd at de gikk på akkord med sin personlige status, som ble styrt av muslimsk lov.45

Ikke alle algeriske jøder ble naturaliserte franskmenn. I sør forble Ghardaïas jøder i M’zab i en tilstand av forstenet dhimmi-tilværelse. Selv om kulturen i M’zab-regionen var muslimsk, var den et støttepunkt for berberes fundamentalisme. Selv i 1950 -årene var det forbudt for ikke-muslimer i M’zab-regionen å tilbringe natten i byen. Like før Algerie oppnådde selvstendighet, samlet Ghardaïas jøder seg for å få fransk statsborgerskap.

42 Se Weinstock: Une si Longue Présence, s. 180

43 Se Assaraf: Une certaine histoire des juifs du Maroc, s. 28

44 Se Abitbol: Le passé d’une discorde, s. 206

45 Senatus-consulte av 1865 tilbød alle innbyggere (muslimer og jøder) muligheten til å oppnå fransk statsborgerskap, forutsatt at de oppga sin «personlige status» (Juifs d’Algérie, Musée d’Art et d’Histoire du Judaïsme, 2012 , s. 93 ). Se også «Confusion over Algerian Jews’ French nationality». Point of No Return, 7 . mars 2007 https://jewishrefugees.blogspot. com/2007/03/confusion-over-algerian-jews-french.html

FORDRIVELSEN 112

For ikke å forsterke muslimsk misunnelse og bitterhet hos hvite kolonialister, som var til stede overalt i 1890 -årene på Dreyfus-sakens tid, nektet de franske protektoratene i Marokko og Tunisia å utvide Crémieux-dekretet til å gjelde også marokkanske og tunisiske jøder.1 Jødiske kvinner prøvde å føde på algerisk jord i håp om at barna skulle få fransk statsborgerskap. Det var en bitter ironi at de samme franske myndighetene som ga algeriske jøder statsborgerskap lot dem oppleve traumet med å bli fratatt det under den annen verdenskrig. Det ble gitt tilbake i sin helhet først et helt år etter at de allierte gjenokkuperte Maghreb.2

Også i Libya hadde kolonimakten og de lokale jødene forskjellige interesser. De italienske kolonistene var skeptiske til det jødiske samfunnet, der noen støttet det arabiske opprøret mot fascistene.3 Opp gjennom 1920 -årene kulminerte en rekke antijødiske episoder i det italienskkontrollerte Libya i den såkalte sabbat-krisen: Regimet fastslo at at jøder ikke lenger var fritatt for å gå på skole på sabbaten. «Jøder», hevdet avisen Israel, «ble tvunget til assimilering mens arabere fikk praktisere sin religion uhindret.» Krisen forverret seg da Italo Balbo ble utnevnt til guvernør i 1934 og et dekret ble kunngjort som tvang jødiske butikkeiere til å holde åpent på lørdager. Som straff ble tolv handelslisenser trukket tilbake, og to jøder ble pisket offentlig.4

Etter den annen verdenskrig følte nordafrikanske jøder at det bare var så vidt de hadde overlevd død og mulig utryddelse. Deres kolonialistiske frigjørere hadde vist seg å være deres største svikere. Jødene som reiste til Israel de første årene, hadde skjønt at de ikke kunne stole på at de kolonialistiske myndighetene ville garantere deres sikkerhet. Jødene kunne heller ikke forlate seg på at den muslimske majoriteten ville beskytte rettighetene deres når kolonitiden var over. Langt av gårde i en annen del av den arabiske verden var de babylonske jødene, det eldste og mest arabiserte av alle jødiske samfunn, engstelige for at arabisk selvstendighet ville føre til en katastrofe.

Etter opprettelsen av den britiske administrasjonen i Irak i 1918 bønnfalt de irakiske jødene ved tre anledninger sir Percy Cox, den britiske høykommissæren, om å få britisk statsborgerskap. Araberne manglet administrativ

1 Se Bensoussan: Juifs en pays arabs, s. 312

2 Jødene som gikk i spissen for den algeriske motstanden og beredte veien for en alliert landgang uten blodsutgytelser i november 1942 ble «belønnet» med to måneder i en arbeidsleir før de til slutt ble løslatt.

3 Maurice M. Roumani: The Jews of Libya. Sussex Academic Press, 2008 , s. 16

4 Se Roumani: The Jews of Libya, s. 22

113 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

erfaring, og de var fanatiske og intolerante, hevdet jødene.5 Britene avviste bønnen.

Etter 1860 ble jøder sammen med armenere i Egypt nektet statsborgerskap. Majoriteten ble statsløse, men en privilegert fjerdedel av jødene hadde utenlandsk pass, selv om de fleste aldri hadde besøkt og i hvert fall ikke snakket språket i det aktuelle landet. Frem til 1949 hadde bare utenlandske innbyggere rett til å få en sak opp for en sammensatt rett (både egyptiske og utenlandske dommere, med bedre rettssikkerhet. Overs. anm.).6

Det kolonialistiske blinde øye

Alt i alt hadde jøder større personlig sikkerhet under kolonistyret, men det var grenser for hvor langt europeisk kolonialisme ville gå for å beskytte jøden. En typisk respons i vanskelige tider var at kolonimakten ikke skulle bli tatt i å fordele skyld: I Tunisia i 1898 ble jødiske hjem plyndret og butikker ødelagt, men myndighetene arresterte demonstrativt både 20 jøder og 62 muslimer.7

Det finnes en mengde eksempler på antijødiske pogromer som kolonistenes representanter for lov og orden ikke forhastet seg med å stanse for ikke å antagonisere den muslimske befolkningen. Her er det nyttig å se på noen konkrete episoder for å kunne vurdere betydningen av det kolonialistiske blinde øye.

Det er tegn som tyder på8 at britene pisket opp de antijødiske opptøyene i Palestina i 1920 – pøbelen sies å ha sunget «Myndighetene er med oss.» I 1929 forsvarte en enslig britisk politimann Hebrons ulykkelige jøder under massakren. Den franske Ligue Internationale Contre le Racisme et l’Antisémitisme (LICRA) erklærte at «det var myndighetenes skyld … at jødene hadde dødd» i pogromen i Constantine i Algerie i 1934 – bevæpnede soldater unnlot å gripe inn.9 Franske ordensstyrker var trege til å slå tilbake opptøyene i Gabès i Tunisia i mai 1941 der syv jøder ble drept, og senere Oujda- og Jerrada-

5 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 519

6 Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry. University of California Press, 1998 , s. 36

7 Paul Sebag: Histoire des juifs de Tunisie. Harmattan, 1991 , s. 150

8 Roberto Mazza: Jerusalem: From the Ottomans to the British. London: IB Tauris, 2012 , som siterer oberst Meinertzhagen, s. 176

9 Ethan B. Katz: ´Burdens of Brotherhood. Harvard University Press, 2015 , s. 92

FORDRIVELSEN 114

pogromene i Marokko i 1948 . 10 Under Farhud i Irak i juni 1941 sto britiske styrker i utkanten av Bagdad med ordre om ikke å gripe inn før opptøyene hadde spredt seg til de muslimske strøkene.11 Under den libyske pogromen i 1945 , som krevde 130 jødiske liv, ble britiske soldater beordret tilbake til brakkene.12 Av de 550 arabiske opprørerne som ble arrestert, ble bare 289 fremstilt i retten. Majoriteten ble løslatt noen måneder senere. For å gi et inntrykk av balanse arresterte britene også ti jøder fordi de våget å forsvare seg.13 I stedet for å beskytte Adens jøder under opptøyene i 1947 vendte de britisk bevæpnede arabiske soldatene til Aden-protektoratet våpnene mot dem.14 De franske myndighetene brukte tre timer på å gripe inn i de antijødiske Oujdaog Jerrada-opptøyene i Marokko i 1948 . 15

Med sin splitt-og-hersk-politikk var kolonimaktene med på å så kimene til konflikt mellom jøder og arabere i Palestina. Der satte de britiske myndigheter i gang en ettergivenhetspolitikk overfor araberne. I tillegg til at de ikke klarte å stanse volden av frykt for å irritere pøbelen, kan de også anklages for å ha ansporet til den. I 1928 , en gang sir Alfred Mond besøkte Bagdad, ble en folkemengde instruert til å rope «Ned med sionismen» (zioniyya). Men siden de ikke visste hva sionisme var, ropte de «Ned med sikkerhetsskatten» (paswaniyya) i stedet.16

Den evige dhimmi

Den store massen av jøder følte fremdeles fordommene mot dhimmier. Ja, sammenbruddet av den tradisjonelle dhimmi-relasjonen forverret tilsynelatende konflikten mellom Israel og Palestina. En viktig begivenhet fant sted i 1908 , da Hashomer Hatza’ir-pionerene i Seraja erstattet sine muslimske tsjer-

10 Lyn Julius: «Sixty-five years ago, panic swept Morocco’s Jews». Clash of Cultures-bloggen, Jerusalem Post, 7 . desember 2013 www.jpost.com/Blogs/Clash-of-Cultures/65-years-ago-panic-sweeps-Moroccos-Jews-364515

11 Selv om jødene ble identifisert med den forhatte britiske kolonimakten, er den teorien blitt fremsatt av den prominente jødiske statstjenestemannen Meir Basri at britene ikke lenger var interessert i å beskytte jøder, siden de hadde begynt å handle med India og Kina og ikke Storbritannia.

12 Se Roumani: Jews of Libya, s.52

13 Ibid.

14 M. Gilbert: In Ishmael’s House, s. 210

15 André Chouraqui: Between East and West: A History of the Jews of North Africa. Varda Books, 2002

16 Samtale med Maurice Bekhor, 2008

115 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

kessiske vakter – som beskyttet bosettingen mot angrep fra beduiner – med jødiske. For jødene var dette et ideologisk uttrykk for selvstendighet. For de arabiske fellaheen i nærheten hadde de imidlertid gått over streken. De hadde ikke fulgt opp sin del av avtalen: Det var meningen at dhimmiene, som ikke hadde lov til å bære våpen, alltid skulle gå til muslimene for å få beskyttelse.17

Det var utenkelig at en jødisk offiser skulle lede muslimske soldater. Derfor fant franskmennene i 1942 det umulig å sette opp blandede jødisk-muslimske bataljoner i Marokko.18

De ottomanske tyrkerne hadde innført fezen i Irak i 1808 , slik at religiøse grupper ikke skulle være umiddelbart identifiserbare på grunn av hodeplagget, men de sosiale reglene for dhimmitilværelsen gjaldt fremdeles, selv under fransk styre. Det var fremdeles forventet at Albert Memmis bestefar bar den obligatoriske og diskriminerende jødiske klesdrakten. Persiske jøder måtte betale jizya-skatten inntil Pahlavi-dynastiet ble innført i 1925 . 19 Under den annen verdenskrig vedtok den tyrkiske regjeringen en egen lov om kapitalskatt som skattla jødiske faglærte og kjøpmenn fire ganger så hardt som muslimer.20 Effekten var katastrofal: Sannsynligvis flyktet 30 .000 jøder som ikke var i stand til å betale sin gjeld, fra landet.21

Selv under det franske protektoratet i Tunisia kunne hver eneste jøde regne med å bli slått i hodet av enhver muslim som gikk forbi, et ritual som til og med hadde et navn: Chtaka. 22 Helt frem til i dag er kasting av steiner på jøder, vanligvis utført av barn, et hevdvunnet ritual.23 Dhimmi-former for klesdrakt

17 Nathan Weinstock: Histoires de Chiens. Paris: Mille et Une Nuits, 2004 , s. 77

18 G. Bensoussan: Le Nettoyage anti-Juif des pays arabes. Video lastet opp 5 . mars 2013

19 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 271

20 Rifat Bali: «The slow disappearance of Turkey’s Jewish Community». Jerusalem Center for Public Affairs, 6 . januar 2013 http://jcpa.org/article/the-slow-disappearance-of-turkeysjewish-community

21 Erlend Geerts: «The Jewish Community and Notable Synagogues in Istanbul». Istanbul Insider, 15 . mars 2010 https://theistanbulinsider.com/the-jewish-community-and-notablesynagogues-in-istanbul

22 Memmi-essay. «Who is an Arab Jew?» Februar 1975 http://www.sullivan-county.com/x/ aj1.htm

23 Ifølge historikeren Benny Morris er praksisen med å kaste stein på jøder en ærverdig skikk i Midtøsten. Den er et symbol på degraderingen av jøder under muslimsk styre. Morris siterer en reisende fra det 19 . århundre: «Jeg så en liten kar på seks år med en gjeng av tykke smårollinger på bare tre og fire som han lærte å kaste steiner på en jøde.» William Shaler, amerikansk konsul til det arabiske Algerie fra 1815 til 1828 , rapporterte at det var vanlig å se muslimer kaste stein på jøder. Arabiske opprørere som kastet stein på jøder ble også sett i de antijødiske opptøyene i 1948 i Tripolitania i Libya. Dette er blitt brukt som et våpen mot kolonialisme i andre arabiske land.

https://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_stone-throwing#cite_ref-Morris_38-0

FORDRIVELSEN 116

ble gjeninnført i Marokkos stammeregioner etter de alliertes befaling etter den annen verdenskrig for ikke å fremmedgjøre den muslimske majoriteten. Jøder ble for eksempel påbudt å kle seg i sort i Warzazat-regionen i Høye Atlas. Denne og andre former for stigmatisering fortsatte selv etter at Vichys antijødiske lover ble opphevet i mars 1943 . 24

Sjiamuslimer dyrker selv i nyere tid fordommer om rituell renhet. En jødisk venninne som bodde i det sjiamuslimske Bahrain forteller hvordan hennes bestemor en gang løftet på litt frukt for å se om den var moden. Fruktselgeren veltet kurven sin på bakken og skrek: «Du har gjort den uren!»25

Gullalderen

I det store og hele blomstret imidlertid sameksistensen og pluralismen i 1920og 30 -årene under kolonistyret. Dette var en gullalder. Jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika hadde i tusenvis av år vært en organisk del av regionens kultur. Men det var som modernisatorer at jødiske musikere og sangere, skuespillere og forfattere, advokater og statstjenestemenn, gründere og bankfolk ga et uvurderlig bidrag til kulturen, samfunnet, industrien, handelen, og utviklingen av landsbygda og byene på 1900 -tallet.

Joseph Aslan Cattaoui var den eneste jøden som oppnådde å bli regjeringsmedlem i Egypt i 1920 -årene, som finansminister for kong Fuad, mens andre fikk høye stillinger i forskjellige departementer.26 Den første banken som ble etablert i Egypt var Mosseri-banken. Jøder var pionerer innen veving av bomull (et medlem av Cattaoui-familien laget verdens lengste bomullstråd), grunnla Salt and Soda Company, det egyptiske petroleumskompaniet, Egypts nasjonalbank og sukkerraffineringsindustrien.

Gründer-familiene Suarès, Cattoui og Mosseri spilte en fremstående rolle i utviklingen på landsbygda og i byene i Egypt, i konkurranse med den belgiske baron d’Empain. Suarès-familien bygget det første systemet for offentlig transport i Kairo, og det første nasjonale jernbanenettet. Mosseriene administrerte den nye jernbanen Kairo–Helwan, og flyttet 50 familier til Helwan. Togene gikk ikke på sabbaten.27

24 Se Stillman: Jews of Arab Lands in Modern Times, bind II, s. 134

25 Lyn Julius: «Dilemmas of dhimmitude». Jewish Quarterly, høsten 2004 .

26 Se Stillman: Jews of Arab Lands in Modern Times, bind II, s. 54

27 Levana Zamir: «The Golden Era of the Jews in Egypt», i History and Culture of the Jews of Egypt in Modern TImes. Keness Hakafot, 2008 , s. 130

117 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Emir Faisal, som ble gjort til konge av Irak av britene, utnevnte sir Sassoon Heskel som sin første finansminister. Jøder ble snart ryggraden i offentlig sektor, transport, postvesen, finans og handel i Irak.

Mens livet i fjerntliggende samfunn på landsbygda var relativt uberørt av moderniteten, dominerte den urbane jødiske middelklassen kultur og sport. Grunnleggeren av Egypts første nasjonalteater i Kairo, i 1870 , var den jødiske Yacoub Sanua, kalt landets Molière. Den første egyptiske operaen ble skrevet i 1919 av en jøde, Daoud Hosni. Togo Mizrahi produserte flere titalls filmer som blir ansett som klassikere innen egyptisk film. Jødiske skuespillere som Rakia Ibrahim (Rachel Levy), Naghra Salem (Ninette Shalom) og Camelia (Liliane Levy Cohen) var stjerner på lerretet. Folk stimlet sammen for å se den egyptisk-jødiske sangerinnen og skuespillerinnen Leila Mourad.

I musikkens verden spilte Iraks jøder en uforholdsmessig stor rolle. Da en puritansk ottomansk wali på 1800 -tallet forbød muslimer å spille musikk, gikk jødene villig inn på scenen. Selv om det fantes muslimske og kristne utøvere av musikk og sangere med all slags religiøs bakgrunn, sørget det jødiske samfunnet for en høy standard på musikkutdannelsen. Det opprettet en spesialskole for blinde med det mål å lære dem et instrument i stedet for at de skulle tigge på gaten.28 Den jødiske utøveren Salima Murad fra Bagdad forhekset både jøder og muslimer med sin stemme. Av alle instrumentalister i 1930 -årenes Irak var 250 jøder og bare tre muslimer. I 1932 var alle de irakiske musikerne på den første arabiske musikk-kongressen i Kairo jøder. I 1936 ble de jødiske al-Kuwaity-brødrene bedt om å starte et orkester til de nye irakiske radiosendingene: Hele ensemblet, bortsett fra perkusjonisten, var jødisk. På jom kippur i 1945 ble den irakiske statsministeren, Nuri al-Said, som selv var en ivrig amatørmusiker, rasende da han slo på radioen og hørte stillhet. Da han fikk vite at jødene ikke arbeidet denne dagen, bestemte han seg for å finansiere et ikke-jødisk orkester.29

Nordafrikanske jødiske artister og musikere som Reinette l’Oranaise, Blond Blond, Zohra el-Fassia, Salim Halali, Cheikh Raymond og Raymonde El-Bidouia var pionerer innen populærkulturen. Jøder og muslimer utviklet andalusisk chaabi (populær)-musikk i Algerie. I Tunisia ble skuespillerinnen og sangerinnen Habiba Messika en nasjonal heltinne. Den jødiske pioneren innen

28 «The al-Kuwaity brothers are back!» Point of No Return, 1 . september 2009

29 Shlomo el-Kevity i Tamar Morad, Dennis Shasha og Robert Shasha (red.): Iraq’s Last Jews. USA: Palgrave MacMillan, 2008 , s. 20

FORDRIVELSEN 118

Yacoub Sanua, egyptisk nasjonalist, journalist og skuespillforfatter.

Det gikk rykter om at den egyptiske filmstjernen «Camelia» (Liliane Levy Cohen) var kong Farouks elskerinne. Hun døde i en flystyrt i 1950

119 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Den jødiske filmskuespillerinnen Leila Mourad spilte i «L’Amour Eternel» i 1952 mot den mannlige hovedrolleinnehaveren Anwar Wagdi. Mourad konverterte til islam, men ble på slutten av sin karriere beskyldt for manglende lojalitet. (Plakat tegnet av Hassan Mazhar Gasour og Ahmed Fouad.)

Piker fra Laura Kadoories Allianceskole for piker i Bagdad, kledd som Dakaka’at, kvinnelige musikere, 1931 . (Alliance Israélite Universelle Photolibrary, Paris.)

FORDRIVELSEN 120

Orkesteret til Bagdads kringkastingshus (én muslim og fem jøder i tillegg til sangeren), 1938 .

tunisisk film var Albert Samama, med tilnavnet «Chikly» etter en liten øy i Tunissjøen hvor han pleide å holde fester. Chikly ble den første tunisiske filmskaperen, og laget i alt elleve filmer.

Det var ikke uvanlig at jødiske familier, som hadde mer eller mindre monopol på handel i Nord-Afrika og Midtøsten, var de første som kom i kontakt med nyvinninger og teknologiske oppfinnelser fra Europa. Derfor introduserte Chikly – en mann med umettelig nysgjerrighet – før han gikk i spissen for tunisisk filmindustri, sykkelen, den trådløse telegrafen og det første røntgenapparatet som ble installert på et tunisisk sykehus. Han var en ivrig fotograf, og ble øyeblikkelig opptatt av levende bilder, som brødrene Lumière hadde funnet opp i 1895 . To år senere drev Chikly med filmfremvisninger i en butikk i Tunis med en fotograf ved navn Soler, og snart produserte han selv filmer.1

Chikly var ikke fornøyd med å filme på bakkenivå, og gjorde opptak av regionen mellom Hammam-If og Grombalia fra en varmluftsballong i 1908 . Han

1 Lyn Julius: «Pining for La Goulette». Jewish Quarterly, høsten 2005 https://jewishrefugees.blogspot.com/2005/10/pining-for-la-goulette.html

121 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Den algeriske albinosangeren Blond Blond (født Albert Rouimi) var en populær eksponent for chaabimusikk, påvirket av tango og flamenco.

FORDRIVELSEN 122
Albert Samama («Chikly»), tunisisk filmpioner.

var blant de første som filmet under vann. Han festet jordskjelvet i Messina til filmrullen, i tillegg til prinsen av Monacos fisketur etter tunfisk og skyttergravene i Verdun under den første verdenskrig.

Boksing var en sport jøder av nødvendighet gjorde det skarpt i – i tilfelle de ble ertet og banket opp på skolen eller på gaten. Alphonse Halimi ble verdensmester i bantamvekt. Victor «Young» Perez var tunisisk mester i fluevekt i 1930 -årene, Jacques Chiche og Felix Brami var tunisiskfødte franske mestere i boksing sammen med Bob David, Kid Albert og Young Roger; den algeriskfødte Robert Cohen var europeisk mester i bantamvekt, og Zizi Taleb var mester i svømming og vannpolo. Andre tunisiskfødte svømmemestere var Gilbert Naim og Alain Hagege. Alfred Nakache var en algeriskfødt svømmemester som senere overlevde Auschwitz. Guido Asher var stjerne på det egyptiske landslaget i basketball, en frøken Mashiah var egyptisk mester i bordtennis, og Isaac Amiel var egyptisk mester i boksing. Den tunisiskfødte Pierre Darmon ble etter hvert rangert som nummer åtte i internasjonal tennis.

dødsmarsjen

Auschwitz i 1945 .

Den tunisiskfødte bokseren Victor «Young» Perez døde under fra
123 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN
Den algeriskfødte svømmemesteren Alfred Nakache overlevde Auschwitz.

Europeisk kolonialistisk antisemittisme

Kolonitiden, da jødisk kultur blomstret, viste seg å bli altfor kort. Jødene lå i hvert fall én generasjon foran sine muslimske motparter med hensyn til utdannelse og sosial mobilitet,2 men jøder og muslimer sloss om jobbene. Vinduet jødene åpnet mot Vesten som modernisatorer var en velsignelse, men truet også tradisjonelle normer og gamle sannheter. Arabernes bitterhet vokste. Det store flertallet algeriske jøder, som i navnet var franske, opplevde at de befant seg mellom barken som arabisk fiendtlighet utgjorde og veden –kolonialistisk antijødisk hat. En antisemittisk pamflett fra 1883 erklærte at «Det å gjøre en jøde til franskmann er som å prøve å forandre en sekk kull til mel.»3

Fransk kolonialistisk antisemittisme nådde sitt høydepunkt med krigstidens opphevelse av Décret Crémieux. Under Vichy-styret ble jøder ikke bare fratatt sitt franske statsborgerskap, de ble også sparket fra offentlige stillinger og utsatt for kvoter og restriksjoner.

Décret Crémieux ble gjeninnført i 1943 . Hos noen jøder skapte traumet ved å bli fratatt statsborgerskapet en voldsom frykt for å bli identifisert med arabere. De var jo franskmenn med jødisk tro – français israélites. Men etter hvert som de algeriske arabiske nasjonalistene satte i gang en stadig mer brutal dekoloniseringsvirksomhet i 1950 -årene, mens pieds-noirs (svartføtter, europeere i Nord-Afrika. Overs.anm.) engasjerte seg i like brutal motterror, passet det jødiske samfunnet på å opprettholde en offisiell nøytralitet – selv om drapene på rabbinere og bombing av synagoger sett i ettertid antyder at bombemakerne ikke gjorde noen forskjell på pieds-noirs og jøder. Noen jøder støttet selvstendighetsforkjemperne i Front de Libération Nationale (FLN). En minoritet av antifranske jødiske kommunister gjorde seg fortjent til tittelen pieds-rouges. 4

Jødene kunne ikke lenger sitte på gjerdet da to begivenheter tvang dem inn i den franske leiren: Den første var brannstiftelsen i den store synagogen i Algerie i desember 1960 . Arabere rev ned minneplaketter fra veggene, og brente bøker og Torah-ruller. Den andre var mordet i juni 1961 på den berømte jødiske musikeren Sheikh Raymond Leyris da han var på markedet og handlet. Leyris var et symbol på en felles arabisk-jødisk kultur, og svigerfaren til sangeren Enrico Macias. I likhet med pieds-noirs sto jødene overfor et brutalt

2 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 393

3 Se Abitbol: Le passé d’une discorde, s. 287

4 Bensamy: «Liste de juifs qui ont combattu pour le FLN». Zlabia-bloggen 5 . mars 2013 http://zlabia.com/forum/read.php?34,18173,18173#msg-18173

FORDRIVELSEN 124

Stanley Beach, Alexandria, i 1930 -årene.

Piker fra Jacques Bigard-skolen i Marrakesh, 1950 . (Alliance Israélite Universelle Photolibrary, Paris.)

125 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

scene fra et sosietetsbryllup

valg: Koffert eller likkiste. De hastet av gårde til havner og flyplasser. I løpet av tre måneder etter at Algerie hadde erklært sin selvstendighet 3 . juli 1962 , hadde alle unntatt 4 .000 jøder reist til Frankrike.

Noen betrakter jøder og muslimer som hjelpeløse ofre for krefter som ligger utenfor deres kontroll, slynget fra hverandre av historiens bølger.5 Jøders flukt fra araberverdenen kan tilskrives de foraktede fenomenene avkolonisering og sionisme, som begge oppsto i 1800 -tallets Europa. Vår tids vestlige, liberale synspunkt er at jøder er «æreshvite» som samarbeider med vestlige imperialister og kolonialister, og derfor har «fortjent» å bli kastet ut. Selv om jøder opprinnelig hørte hjemme i disse landene, må deres flukt derfor sammenlignes med utdrivelsen av andre «fremmedelementer», og ikke skape medlidenhet: pieds-noirs, italienere, grekere og maltesere, som ble presset til å forlate arabiske land da disse ble selvstendige.

5 Dette er temaet som blir utviklet av Ethan B. Katz i Burdens of Brotherhood. Harvard, 2015

FORDRIVELSEN 126
En i Nemi Danielsynagogen i Alexandria, malt av Camille Fox.

Men det å straffe en grunnlovsbeskyttet minoritet for handlingene til en utenlandsk regjering er noe helt annet, og det var akkurat det som hendte under etterspillet til Suez-krisen i 1956 , da Israel, Storbritannia og Frankrike samarbeidet om invasjonen av Sinai. Det egyptiske regimet tok hevn på alle jøder, ikke bare britiske og franske statsborgere, til tross for at jødene i Egypt ikke var israelske borgere. George Naldrett-Jays, med en høy stilling i politiet i Alexandria, tordnet: «Hevn- og gjengjeldelsesmotivene som ble tildelt de britiske og franske aggressorene, var altfor tydelige i den hjerteløse plagingen av folk med jødisk tro – uansett hva den offisielle talsmannen måtte si for å fornekte det – for jøder av alle nasjonaliteter, deriblant egyptiske innbyggere og jøder som bodde i Egypt uten en kjent nasjonal status.»6

Selv om fakta peker mot at jøder hadde det uendelig mye bedre under europeisk kolonialisme enn de hadde hatt det under muslimsk styre, holdt ikke kolonimaktene seg for gode til å svikte jødiske interesser ut fra antisemittiske fordommer eller for å innsmigre seg hos den muslimske majoritet. For de europeiske kolonisatorene var jødene nyttige, men unnværlige.

Postmodernister lukker øynene for slike selvmotsigelser. De behandler den palestinske kampen som typisk antikolonialistisk. Israel er den siste av de «hvite» kolonimaktene. Sionismen blir betraktet som en manifestering av europeisk kolonialisme, prakket på jødene i Midtøsten og Nord-Afrika. Men sionistene viste likevel liten interesse for å tiltrekke seg jødisk immigrasjon fra arabiske land, en befolkning som utgjorde bare ti prosent av den globale jødiske befolkning før 1940 -årene. De konsentrerte seg mest om Europa, og spesielt om å redde tyske jøder fra nazistene. Det var først etter opprettelsen av Israel, og mens forholdene for jødene i arabiske land forverret seg, at den nye staten tok på seg den presserende redningen av jøder i Midtøsten og Nord-Afrika – den såkalte nødens aliyot.

De jødiske innfødte svikes

Trenden innen akademia og mediene er å identifisere jødene med kolonialister –og ingen steder mer enn med hensyn til Algerie. De lokale jødene, som hadde fransk statsborgerskap, er blitt beskyldt for å gjøre felles sak med Frankrike i et angivelig svik mot Algeries arabere under den blodige selvstendighetskrigen. De «fikk et slag i ansiktet» da pieds-noirs ble kastet ut i 1962 . Selvstendighetskrigen

6 FO 371 /125602 . UK National archives, Kew.

127 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

i Algerie blir ofte fremholdt som en modell for den palestinske frigjøringskrigen, som vil ende med at de «kolonialistiske» israelerne blir kastet ut.

Man ignorerer behendig at disse jødene var der før de arabiske erobringene. Som en algerisk-jødisk akademiker sa: «Hvis presedens gir en førsterett i dette landet de kaller Algerie (som ikke var det opprinnelige navnet), var jødene der før noe annet monoteistisk folk – bare ved dette kriteriet.»7

Så langt fra å være kolonialister strekker jødiske røtter seg 2 .000 år tilbake i Maghreb. Jødiske handelsmenn kom til Nord-Afrika med fønikerne, 1 .000 år før islam, og de første jødiske slavene og folk som var kastet ut av Judea slo seg ned blant berberne kort tid etter ødeleggelsen av det andre tempelet. Det ble sagt at noen berber-stammer konverterte til jødedommen. Den mest berømte jødiske berberen av alle, krigerdronningen Kahina, klarte ikke å slå tilbake de arabisk-muslimske angriperne på 600 -tallet. Toshavim, de bofaste, innfødte jødene som klarte å overleve islamiseringen, fikk på 1400 -tallet følge av megorashim, jøder som flyktet fra den spanske inkvisisjonen og som bosatte seg hovedsakelig i kystbyer.

I sin bok Les trois exils: juifs d’Algérie går historikeren Benjamin Stora i spissen for en motsatt retning innen faget: Ja, jøder var innfødte, men de ble forrædere etter hvert som deres vennskapsbånd med innfødte muslimer ble revet over av fransk kolonialisme.8 Jøder i Algerie led under tredobbelt eksil, hevder Stora: Det første var et moralsk eksil som gjorde dem til fremmede for deres arabisk-muslimske brødre. Da Décret Crémieux ga jødene fransk statsborgerskap i 1870 , slo det en kile inn mellom jøder og muslimer. Jødene ble slengt ut i et slags identitetsmessig og kulturelt limbo, fjernet fra sine sanne arabiske røtter. Det andre eksilet begynte i det øyeblikk Vichy-regjeringen under den annen verdenskrig fratok jødene fransk statsborgerskap. Det tredje eksilet var det fysiske eksilet fra Algerie i 1962 . Ved slutten av denne prosessen var jødene «repatriert» til sitt «fedreland», Frankrike.

Den fransk-mauritanske filmregissøren Karim Miske9 har et lignende syn: Han viser til Hannah Arendts uttrykk «stammenasjonalisme» og hevder at to

7 Raphael Draï: «Racines». Pardès https://raphaeldrai.wordpress.com/racines/Drai

8 D. Sibony: «La difficulté de voir la réalité» i S. Trigano (red.): Qu’est-ce qu’un acte antisemite? Pardés 55

9 «Jews and Muslims: intimate strangers». Woolf Institute-bloggen, 2 . februar 2015 https://www.woolf.cam.ac.uk/blog/jews-and-muslims-intimate-strangers (Sist besøkt 26 . april 2017 :)

FORDRIVELSEN 128

utenforliggende krefter, sionisme og arabisk nasjonalisme, ødela det «broderlige» båndet mellom jøder og arabere og gjorde dem til Intimate Strangers (Fortrolige fremmede), tittelen på en serie dokumentarfilmer han laget. Hvordan skal man da forklare antisemittisme? Ifølge Miske ble antisemittisme innført i Nord-Afrika av europeiske kolonister.

De franske petits-blancs, som i mange tilfeller var smålige antisemitter, sto utvilsomt bak arabisk vold mot jødene.10 Algerie var et støttepunkt for antiDreyfusardene. Og noen av de verste opptøyene ble startet av europeere.11

Men Stora og andre som er ivrige etter å anklage jøder for å svikte sine arabiske brødre, ser ikke ut til å holde de sistnevnte ansvarlige for behandlingen av jøder i det pre-koloniale Nord-Afrika som mindreverdige dhimmi-undersåtter som under islam levde i uverdig elendighet, stadig verre fattigdom og som en minoritet sårbare for utbrudd av pøbelens vold. Den følelsen som oftest går igjen blant jøder fra 1800 -tallet og fremover er «frykt».12 Jøder levde med en permanent følelse av usikkerhet og mistillit.

Det selvstendige Algerie skulle senere institusjonalisere diskriminering gjennom grunnloven sin, idet man ekskluderte alle som ikke hadde muslimsk far og bestefar fra algerisk statsborgerskap. Til tross for alt dette dro ikke alle jøder i 1962 . En leser som kalte seg Benaya kontaktet Point of No Return:13

Familien min var på algeriernes side på slutten av 1950 -tallet, da FLN ba alle jøder om å velge [mellom algerierne og franskmennene]. Det var bare rundt 1 .000 jøder i Oran. Faren min var godt likt i byen. Vi trodde ikke det kunne hende oss noe som helst. Men i 1965 spredte islamister rykter om jødiske spioner som jobbet for Mossad. Da

10 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 482

11 Miske bebreider franskmennene for å fremprovosere massakren i Constantine i 1934 der 25 jøder ble drept, underforstått at araberne aldri kunne være ansvarlige for disse utbruddene av antisemittisme – de ble manipulert av europeiske bosettere. Selv om det er noe riktig i dette, begynte massakren, som var kulminasjonen av en rekke voldelige episoder, med en krangel mellom en jøde og muslimer utenfor en moské. Opptøyene var planlagt –arabiske tobakkshandlere hadde tømt lagrene før opptøyene brøt ut.[Richard Ayoun: «De l’émancipation à l’exode brutale des juifs d’ Algerie» i La Fin du judaisme en terres d’Islam. S. Trigano (red.). Denoël, 2012 , s.212 ] og bråket startet samtidig i flere byer i provinsen. Alle som plyndret og var på med opptøyene var arabiske muslimer.

12 Se Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 212

13 «Last Algerian left as late as 1967 ». Point of No Return, 24 . februar 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/02/last-algerian-jews-left-five-years.html

129 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

skjønte vi at vi burde forlate landet. Men alt skjedde så fort. Jeg var 15 år, og det eneste jeg ønsket, var å treffe de andre søskenbarna og vennene mine i Frankrike.

På skolen pleide de å mobbe meg fordi jeg var jødisk. Folk ba meg forklare hvorfor palestinerne led. Alle i nabolaget visste at vi var jøder. Synagogene og gravlundene var ødelagt av vandaler. I 1967 , da krigen brøt ut i Israel, rådet min fars algeriske venner ham til å forlate landet før det var for sent. Slik forlot jeg i all hast min elskede by Oran. Jeg så den aldri igjen.

Beneyas familie tok parti for det selvstendige, postkoloniale Algerie, men belønningen forsvant.

Det er viktig for historikere som Gilbert Achcar å vise at mange arabere skjelner mellom antisionisme (bra) og antisemittisme (dårlig). Førstnevnte blir ansett som akseptabel fordi araberne burde ha moralsk rett til å protestere mot sionismens «ran av landet deres». I praksis er det imidlertid umulig å sette opp noe skille, og jøder kan straffes fordi de er jøder.

Ta som enda et eksempel behandlingen av den lidenskapelig patriotiske faren til den siste lederen av det bitte lille jødiske samfunnet i Kairo, Magda Haroun. Maître Shehata Haroun (1920 –2001 ) var en aktiv antisionist som var motstander av oppdelingen av Palestina. Han var grunnleggeren av Tagamu-partiet sammen med andre ledende egyptiske politikere. Likevel var det fordi han var jøde at Haroun ble arrestert sammen med 400 egyptiske jøder som «israelske krigsfanger» i juni 1967 etter seksdagerskrigen, og idømt en langvarig fengselsstraff. Da han skulle løslates – på betingelse av at han forlot Egypt og umiddelbart gikk ombord på et skip vekk fra landet – nektet han å dra. Han sa: «Jeg er egyptisk, og jeg ønsker å være i Egypt til den dagen jeg dør.»14

I et intervju på egyptisk TV rundt tiden da hun ble valgt, mintes Magda at da en av søstrene hennes, som da var seks år gammel, var svært syk tidlig på 1960 -tallet, sa legene at det bare var i Europa hun kunne bli helbredet. For å kunne ta henne ut av Egypt ble hennes far bedt om å oppgi sin egyptiske identitet – slik alle jøder den gang ble bedt om. Han egyptiske pass ville få det notoriske stempelet Aller Sans Retour: Han ville ikke få lov til å vende tilbake til Egypt etter at datteren var helbredet. Derfor bestemte Maître Haroun seg for

14 «Goodbye Carmen, hello Magda». Point of No Return, 19 . april 2013 https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/04/goodbye-carmen-hello-magda.html

FORDRIVELSEN 130

ikke å forlate Egypt, og ikke oppgi sin egyptiske identitet. Han bodde sammen med sin datter i Kairo, der hun noen måneder senere døde av sykdommen.

Jøde fra Jemen, 1901 . (Hermann Burchardt.)

I tilfelle du mener at Shehata Haroun led for sin politikk, ikke for sin etnisitet – her er enda et eksempel: Den tragiske skjebnen til Jemens siste jøder i hendene på houthijihadistene. Disse stakkars menneskene, hvis stamfedre har bodd i Jemen siden kong Salomos tid, kunne ikke anklages for å være kommunister eller sionister: De var bare jøder. Likevel var «Konverter eller dø!» det brutale valget de siste 200 jødene sto overfor i 2015 . 1 I 2017 ble det sagt at de herskende houthiene i Jemens hovedstad Sana’a betraktet den jødiske befolkningen på 40 som en fiende, og innrømmet å være «engasjert i et felttog av etnisk rensing som omfatter å utslette det jødiske samfunnet fra Jemen».2

Med mulige unntak for Tunisia og Marokko er forholdene for de stakkars få jødene som fremdeles lever i arabiske land, at det er forbundet med fare å gi seg til kjenne som jøder. Jødene David Gerbi3 og Raphael Luzon,4 som

1 Lyn Julius: «The tragedy of the Yemeni Jews». The Guardian, 7 . juni 2009 https://www.theguardian.com/commentisfree/2009/jun/07/yemen-jews-exodus-arab-countries

2 «Yemen Minister says fate of country’s last Jews unknown». Times of Israel, 16 . april 2017

3 Lisa Palmieri-Billig: «Following calls for deportation, David Gerbi to return to Rome». Jerusalem Post, 10 . oktober 2011 https://www.jpost.com/Middle-East/Following-calls-for-deportation-Gerbi-to-return-to-Rome

4 Gil Stern Stefler: «Libya Jew returns to UK Post-Benghazi jailing». Jerusalem Post, 31 . juli 2012 www.jpost.com/Jewish-World/Jewish-Features/Libya-Jew-returns-to-UK-post-Benghazi-jailing

131 DEN EUROPEISKE KOLONIREVOLUSJONEN

Jemenittiske barn, 1901 . Samfunnet nærmer seg utslettelse etter 3 .000 år. (Hermann Burchardt.)

har prøvd å vende tilbake til Libya siden den arabiske våren, ble uten omsvøp tvunget ut av landet, den førstnevnte for å unnslippe lynsjing, den andre fengsel.

Det finnes eksempel på eksempel på hvordan jøder er blitt plukket ut, ikke for hva de tror på, men for hva de var. Kan dette oppfattes som noe annet enn antisemittisme?

FORDRIVELSEN 132

Kapittel 4

Arven etter

nazi-epoken

Det er opplagt ikke tilfeldig at et av de mest populære samlingsropene ved antiisraelske demonstrasjoner verden over er «khaybar khaybar ya yahud, jaysh Muhammad saya’ūd!» («Husk Khaybar, oh jøder, Muhammeds hær kommer nå»). Dette folkemorderiske ropet henspeiler på den første massakren på jøder under islam: Det gamle jødiske samfunnet i Khaybar (i dagens Saudi-Arabia) ble nesten utradert av Muhammed og hans første tilhengere. Dem som overlevde, fikk sin jord konfiskert, sine kvinner solgt som slaver, ble ydmyket med undertrykkende lover og tvunget til å betale jizya-skatten.

Jøder etablerte seg på den arabiske halvøy i bibelsk tid. Medina, islams nest helligste by, het opprinnelig Yathrib. Den var i stor grad befolket av jødiske stammer som hadde flyktet fra Judea etter romernes erobringer. De forkastet islam til tross for at profeten Muhammed på mange måter baserte den nye religionen på jødedom og kristendom. Han hadde håpet at de jødene han hadde øvet opp ville se lyset og anerkjenne den nye religionen hans – som er grunnen til de jødevennlige versene i første del av Koranen. Men jødene motsatte seg dette sterkt, og ble erklært som Muhammeds fiender.

Slaget ved Khaybar markerte det endelige nederlaget til den jødiske stammen Banu Qurayza. Jøder ble gjort til slaver og myrdet, og med unntak av en liten gruppe som fortsatte å bo på sørspissen, ble jøder fordrevet fra Arabia.

Etter å ha blitt grundig slått utgjorde jødene ingen stor trussel. De fortjente bare forakt, siden de ikke hadde tatt imot den ene sanne religionen, islam.

135 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Bernard Lewis, en autoritet på islams historie, har skrevet: «I motsetning til kristen antisemittisme er den muslimske holdningen alt i alt ikke drevet av hat eller misunnelse, men rett og slett forakt.»5

Andrew Bostom i sin The Legacy of Antisemitism in Islam og Bat Ye’or, ledende historiker på dhimmi-samfunn, er sterkt uenige i dette synet. Bostoms bok er en del av en pågående debatt om jøders relative situasjon under halvmånen og under korset. Begge forfattere hevder at utdrivelsen av jødene fra den muslimske verden kan forklares av en jeremiade opp gjennom århundrene av mishandling og massakrer, drevet av antijødiske vers i Koranen. I vår tid gir slaget ved Khaybar gjenklang i den islamistiske jihad mot de vantro. I motsetning til kristendommen har islam aldri hatt teologiske innsigelser mot jødedommen, hevder Bernard Lewis. I motsetning til kristendommen har islam aldri betraktet jøder som Kristus-mordere – de var bare uopplyste vantro. Uansett de relative holdningene til jøder er det opplysende å vurdere spørsmålet om hvorvidt de ble bedre behandlet under islam enn under kristendommen. Bernard Lewis drøfter dette spørsmålet i Semites and Anti-Semites. 6 «Det er et langt stykke å gå før situasjonen til ikke-muslimske minoriteter i klassisk islam nærmer seg det man vanligvis ser i dagens demokratier. Den kommer imidlertid gunstig ut sammenlignet med tilstandene i Vest-Europa under middelalderen, og i Øst-Europa i mye lengre tid.»

Jødenes hell kom og gikk, avhengig av sted, tid og hvem som styrte. Man kan imidlertid si at den nedverdigelsen som til tider fulgte med de ekstreme formene for dhimmi-tilstanden i det livegne slaveriet, var mye verre enn noe jødene i føydaltidens Europa hadde opplevd. For eksempel ble det lille sefardiske samfunnet i Palestina så fornedret under en spesiell muslimsk qadi at en gruppe askenas-tilhengere av «den falske Messias» Shabbetai Zvi som søkte tilflukt i Jerusalem i 1700 , nektet å se på ydmykelsene som de sefardiske jødene ble utsatt for. «Araberne oppfører seg som bøller mot jødene …» skrev Gedaliah av Siemiatycze fra Hevrah Kadochah. «I motsetning til de sefardiske jødene som er vant til slik behandling, ville askenaser aldri tåle slik ydmykelse.»7 Lewis sporer fremveksten av spesifikt kristen fiendtlighet mot jøder – med dens blodanklager, konspirasjons- og dominasjonsfrykt, forestillinger om jøder

5 Robert Kaplan: «The legacy of islamic antisemitism». American Thinker, 18 . mai 2008 https://www.americanthinker.com/articles/2008/05/the_legacy_of_islamic_antisemi.html.

6 Bernard Lewis: Semites and Anti-Semites. New York: Norton, 1986 , s. 132

7 Weinstock: Cha’alu Chelom Yerushalaym (Demandez des nouvelles de Jérusalem). Rechoummoth 1922 . Berlin, 1716 , 461 –93

FORDRIVELSEN 136

som forgifter brønner og sprer pesten – til høymiddelalderen, da mange kristne konverterte til islam, og til den spesielle påvirkningen fra gresk-ortodokse kristne. Det var ikke uvanlig at ett dhimmi-samfunn, særlig der de var økonomiske rivaler, prøvde å sette sine muslimske herrer opp mot et annet.8 Jøder ble imidlertid fremdeles betraktet som maktesløse og ubetydelige. I motsetning til kristne og med få unntak hadde de ikke de vestlige maktene til å beskytte seg. Dr. Bostom og Bat Ye’or har også krysset klinger med den tyske forskeren Matthias Küntzel, som de anklager for å gjøre arabiske muslimer til «passive ofre for nykolonialismen». Küntzel hevder at ikke all samtidig muslimsk antisemittisme er hentet fra Koranen. Han sier9 at noen hatefulle tekster, for eksempel al-Bukharis såkalte Dommedagshadith, var glemt inntil relativt nylig:

Dommens dag vil ikke komme før muslimer kjemper mot jødene, da jøden vil gjemme seg bak steiner og trær. Steinene og trærne vil si Å muslimer, å Abdullah, det står en jøde bak meg, kom og drep ham. Men gharkad-treet (bukketorntreet) ville ikke gjøre det, for det er et av jødenes trær.10

Ifølge en av Israels ledende arabister, Yehoshua Porath, finner man ikke denne hadithen nevnt noe sted i arabisk litteratur før i hvert fall etter 1870 . Siden da har hadithen vært sitert utallige ganger. Ifølge Küntzel foregriper «al-Bukharis hatefulle hadith retorikken i moderne antisemittisme, og det er nettopp grunnen til at den dukker opp i charteret til Hamas fra 1988 ».11 Küntzel og andre insisterer på at vår tids muslimsk antisemittisme har hentet mye fra moderne europeiske leverandører av hat. Kristne misjonærer, handelsfolk og funksjonærer på 1800 - og tidlig på 1900 -tallet mettet utvilsomt regionen med sine religiøstideologiske varer. Svindelproduktet Sions vises protokoller ble oversatt av en maronittisk kristen til arabisk og utgitt i Kairo i 1925 .

Historisk sett har jøder likevel lidd under islams perioder med intolerant fundamentalisme. Maliki- og Hanbali-skolenes rettslære var en svært konservativ

8 Bernard Lewis: Jews of Islam. Princeton University Press, 1984 , s. 55

9 «Islamism/Nazism – Küntzel and Bostom cross swords». Point of No Return, 1 . januar 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/01/islamism-and-nazism-kuntzel-and-bostom.html

10 Sahi al-Bukhari, Sahih Muslim, sitert i Quoting Islam http://quotingislam.blogspot. co.uk/2011/06/muhammad-says-that-one-day-very-trees.html

11 «Islamism/Nazism – Küntzel and Bostom cross swords». Point of No Return, 1 . januar 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/01/islamism-and-nazism-kuntzel-and-bostom.html

137 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

anvendelse av islam. Salafismen prøver å gjenskape den autentiske, pietistiske atmosfæren rundt Muhammed og hans første tilhengere. Den bokstavtro lærde Ibn Taymiyyah fra 1300 -tallet prøvde å vende sunni-islam tilbake til det han betraktet som tidligere tolkninger av Koranen, og blir ansett som skaperen av en smal og puritansk variant av islam.

På 1900 -tallet eksporterte imidlertid nazismen et nytt element inn i den muslimske verden: Forestillingen om jødisk makt, et hittil fremmed begrep.

Den muslimske moderasjonens fall

Men det radikale, politiske islam var ikke uunngåelig. Sammen med en strøm av sekularisme er det lett å glemme at det fantes en sterk og levende bevegelse av modernistiske muslimske reformatorer på 1800 -tallet. Europas opplysningstid påvirket den egyptiske reformisten Rifa’ah Rafi al Tahtawi (1801 –73 )12 og Jamal Al-Afghani (1838 –98 ). Afghani og disiplene hans prøvde å forene islam med vitenskap og rasjonalistisk filosofi, i stor grad slik Thomas Aquinas hadde gjort med Aristoteles og kristendom. Den engelsk-indiske Sayyid Ahmad Khan fra 1800 -tallet, den indiske Cheragh Ali og den egyptiske Muhammad Abduh mente alle at islam trengte å bli reformert. Etter oppløsningen av det ottomanske rike ble imidlertid ideene deres avvist som «uislamske» og for vestlig orientert. Ummaen sjanglet etter det ottomanske rikes sammenbrudd, og jihad mot vestlig kolonialisme var påkrevet.

Reaksjonære strømninger innen islam som prøvde å vende tilbake til renheten da religionen var ny, var legemliggjort i filosofien til en asketisk, snever og intolerant salafisme på den arabiske halvøya som ble gjenopplivet på 1700 -tallet som wahhabisme. Saudi-Arabia skulle bruke sin fenomenale oljerikdom til å finansiere spredningen av denne doktrinen både vidt og bredt. Den viktigste åndelige mentoren til islamistbevegelsen var en pronazistisk egyptisk religiøs lærd, Rashid Rida. Rida begynte sin karriere som filosemitt, men foretok en helomvending på slutten av 1920 -tallet. Han «legitimerte sin sympati for nazismen ved å behandle den som et instrument for Guds vilje».13 Der salafisme i bunn og grunn var kontemplative, var islamismen til Det muslimske brorskap revolusjonær. Den første har preg av en personlig tro,

12 Shmuel Moreh: «Introduction» i Moreh og Yehuda (red.): Al-Farhud. Hebrew University Magnes Press, 2010 , s. 2

13 Gilbert Achcar: The Arabs and the Holocaust. Saqi, 2011 , s. 112

FORDRIVELSEN 138

Hassan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskap.

mens den andre er en politisk ideologi.14 Omtrent som nazismen, som selv er en reaksjon på arbeidsløshet og økonomisk katastrofe, ble Det muslimske brorskap etablert i Egypt i 1928 av Hassan al-Banna som en forsvarsreaksjon mot moderniteten, kvinnefrigjøringen og den store depresjonen, og et forsøk på å gjeninnføre kalifatet, som Tyrkia hadde oppgitt fire år tidligere. Det at det var en antivestlig massebevegelse gjorde ikke Brorskapets tusenårsfundamentalisme mer progressiv. Det viste tvert imot at man kunne mobilisere massenes støtte for en tvers igjennom antimoderne og reaksjonær sak. Allerede i 1930 -årene engasjerte det seg i det den tyske forskeren Matthias Küntzel kalte «pogromistisk antisemittisme».15 Det muslimske brorskap innførte det som forskeren Jeffrey Herf beskriver som «en angivelig, men i realiteten falsk jødisk antagonisme mot islam som en religion».16 «Andre-gjøring» slo inn og førte til et tap av empati i den grad

14 Daniel Pipes: «Islam and Islamism». National Interest, våren 2000 http://www.danielpipes.org/366/islam-and-islamism-faith-and-ideology

15 M. Küntzel: «HItler’s legacy of Islamic anti-Semitism in the Middle East». Articles by Matthias Küntzel, 30 . november 2006 www.matthiaskuentzel.de/contents/hitlers-legacy-islamic-antisemitism-in-the-middle-east

16 Jeffrey Herf intervjuet i Masri al-Yom om sin bok Nazi Propaganda in the Arab World. Point of No Return, 14 . februar 2010 https://jewishrefugees.blogspot.com/2010/02/nazi-propaganda-in-arab-world-by.html

139 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

at den «Andre» ikke lenger ble oppfattet som menneskelig. Et undertrykkelsesnarrativ tok over: Man mente at jødene ønsket å ta over verden, noe som gjorde det nødvendig å bekjempe dem for enhver pris.

Det arabiske opprøret i Palestina i 1938 satte i gang Det muslimske brorskapets voldskampanje. Mellom 1936 og 1938 organiserte Brorskapet massedemonstrasjoner i egyptiske byer under slagordene «Ned med jødene!» og «Jøder ut av Egypt og Palestina!». Løpesedler oppfordret til boikott av jødiske varer og butikker.17 Brorskapets avis, al-Nadhir, hadde en fast spalte om «Faren ved jøder i Egypt», som offentliggjorde navnene og adressene til jødiske forretningsmenn og (angivelig) jødiske avisutgivere over hele verden. Den tilskrev alt som var galt, fra kommunisme til bordeller, til «den jødiske fare». Egypts jøder ble gjentatte ganger bedt om å ta offentlig avstand fra sionismen.18

Sami Shawkat, generaldirektør for Iraks utdannelsesdepartement, skrev The Craft of Death i 1939 . 19 Men vold utført av Det muslimske brorskap var mer enn forherligelsen av militarisme: Selvmordsterrorisme hadde fienden som mål, mens martyren ble tilbudt selvoppfyllelse etter døden. Den ble et hellig, religiøst prinsipp som fremdeles i dag blir praktisert av sine islamistiske avleggere.

I juni 1939 ble det plantet bomber i en synagoge i Kairo og jødiske hjem, men dette var for ingenting å regne sammenlignet med den volden som skulle komme. I november 1945 , bare seks måneder etter det tredje rikes fall og etter endeløse provokasjoner på radioen fra stormuftien av Jerusalem i Berlin,20 utførte Det muslimske brorskap det Küntzel kaller de verste antijødiske pogromene i (moderne) egyptisk historie,21 da demonstranter trengte seg inn i det jødiske kvarteret i Kairo på årsdagen for Balfour-erklæringen. De plyndret boliger og butikker, angrep ikke-muslimer og satte askenas-synagogen i brann. Seks mennesker ble drept, og hundre til såret. Noen uker senere satte islamistenes aviser «i gang et frontangrep på de egyptiske jødene og skjelte dem ut som sionister, kommunister, kapitalister og blodsugere, som halliker og krigsprofitører, eller generelt som opprørske elementer i alle stater og

17 Matthias Küntzel: Jihad and Jew-Hatred. Telos Press Publishing, 2007 , s. 19

18 Ibid., s. 23

19 Se Moreh og Yehuda (red.): Al-Farhud, s. 2

20 Edy Cohen: «The Mufti, Nazi propaganda and the Farhud». Presentasjon i London, 7 august 2016

21 Se Küntzel: Jihad and Jew-hatred, s. 7

FORDRIVELSEN 140

samfunn».22 Det var Det muslimske brorskap som gjorde krigen mot jødene til et kosmisk, evig, religiøst begrunnet prinsipp.23

Ifølge Küntzel benyttet jihadistenes jødehat seg av nazilignende troper, som senere ble innarbeidet i skriftene til Det muslimske brorskaps ideolog Sayyid Qutb, som skrev Our struggle against the Jews. Grunntanken her er at alt jødisk er ondt, men også at alt ondt er jødisk.24 Denne forestillingen avviker fra det tradisjonelle muslimske synet på jøden, som går ut på at de jødiske stammene på den arabiske halvøy fortjente sin skjebne på 600 -tallet med massakrer, utdrivelse og ydmykelse fordi de vraket Muhammeds sanne religion, men at de var ugjenkallelig nedkjempet – i motsetning til bildet av den manipulerende jøden med total kontroll som nazismen konstruerte, betrakter islam jøden som maktesløs og relativt ubetydelig.

«Araberne betalte prisen for Holocaust»

Myten om at araberne var uskyldige tilskuere til Holocaust mens utlendinger begikk grusomheter mot andre utlendinger i det fjerne Europa har grepet så mye om seg at det nesten er politisk ukorrekt å betrakte arabere som noe annet enn indirekte ofre for Holocaust, og opprettelsen av Israel som «prisen palestinerne betaler».25 Likevel var Holocaust, med forfatteren Robert Satloffs ord, like mye en arabisk historie som en europeisk. Forfølgelser gikk ikke over til utryddelse, ikke engang massedrap, men det var mer på grunn av «mangel på tid enn mangel på vilje».26 Hadde ikke Rommels Wehrmacht lidd et avgjørende nederlag i slaget ved El-Alamein, virker det rimelig å anta at arabere ikke ville ha hindret, men kanskje til og med ville ha støttet, nazistenes plan om å utrydde jødene.27

22 Gudrun Krämer: The Jews in Egypt 1914–1952. I B Tauris, 1969 , s. 146

23 Paul Berman: The Flight of the Intellectuals. Melville House, 2011 , s. 187

24 Se Küntzel: Jihad and Jew-hatred, s. 99

25 Man støter på dette temaet mange steder. Her nevnes bare to eksempler: Susan Abulhawa: «Why are Palestinians paying for Germany’s sins?» The Electronic Intifada, 14 . april 2012 https://electronicintifada.net/content/why-are-palestinians-paying-germanys-sins/11167 Shlomo Shamir: «Iranian president: If the Holocaust happened, why must Palestinians pay?» Haaretz, 25 . september 2007 https://www.haaretz.com/1.4978385

26 Satloff: Among the Righteous. Public Affairs New York, 2006 , s. 160

27 Filmskaperen Elliot Malki, født i Kairo, sier: «Hvis Rommel hadde vunnet krigen, khas ve’khalila (måtte Gud forby det, som vi sa i Egypt), ville Egypts jøder sannsynligvis ha endt opp i Auschwitz». (Tale ved den britiske premieren på Starting Over Again, 11 . mai 2017 .)

141 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Forskere som Matthias Küntzel28 og Jeffrey Herf29 fortsetter å avdekke beviser på arabisk sympati og samarbeid med nazismen. Selv om virkningene av krigen var minimale på jøder i arabiske land, sammenlignet med effektene på Europas jøder, var virkningen av pronazistisk ideologi enorm. Nazistene innlemmet jødene i det franske Maghreb i sine utryddelsesplaner på Wannsee-konferansen i januar 1942 . Les Statuts des juifs – tilbaketrekking av fransk statsborgerskap, konfiskering av eiendom og bankkonti, utvisning av jøder fra offentlige skoler, universiteter og yrker – ble innført i Marokko og Algerie under Vichy-styret. Tunisia var okkupert30 av nazistene i seks måneder fra november 1942 under ledelse av SS Standartenführer Walter Rauff, mannen som ledet utviklingen av det mobile gasskammeret. Rauff hadde vært ansvarlig for at mer enn 90 .000 jøder ble drept i Øst-Europa. Men nazistenes planer for utryddelse av jødene – Einsatzgruppe Ägypten sto stand-by i Hellas – ble stanset av de alliertes seier over general Rommel ved El-Alamein i oktober 1942 . Fra og med 9 . desember 1942 ble likevel rundt 5 .500 mannlige jøder – noen så unge som 17 år – anholdt og sendt til arbeidsleire. Jødisk eiendom ble plyndret og stive bøter ilagt samfunnet «for å betale for skader forårsaket av de alliertes bombing».31 Flere titalls mennesker ble drept. Jødiske øyenvitner hevder at tyskerne hadde begynt å bygge gasskamre i Tunisia: Hadde ikke amerikanerne gjenerobret landet i mai 1943 , ville utryddelsen av jøder vært i gang to måneder senere.32

I 1938 trådte italienske raselover i kraft i Libya. Rundt 600 libyske jøder døde av sult og tyfus i landets beryktede Giado-leir. Rundt 870 jøder med britisk statsborgerskap ble deportert til Bergen-Belsen, selv om de fleste antas å ha overlevd.

Den marokkanske myten

Det sies at den marokkanske sultanen, den fremtidige Mohamed V, reddet marokkanske jøder fra å bli deportert til konsentrasjonsleire i Europa – men

28 Irene Lancaster: anmeldelse av Jihad and Jew-Hatred av Matthias Küntzel, 1 . november 2007 Point of No Return https://jewishrefugees.blogspot.com/2007/11/kuentzel-exposes-links-between-fascism.html

29 Jeffrey Herf: Nazi propaganda in the Arab world. USA: Yale, 2009

30 Edith Shaked: The Nizkor Project, 2009–12 https://en.wikipedia.org/wiki/Nizkor_Project

31 Daniel Lee: serien «New Generation Thinkers». BBC Radio 3 , 20 . november 2016 http://www.bbc.co.uk/programmes/b0831fpk

32 Ginette (2017 ), film av Nathan Minsberg med hans tunisisk-fødte bestemors minner fra krigstiden.

FORDRIVELSEN 142

Arbeidsleire i krigstiden ved grensen mellom Marokko og Algerie.

deportasjon tvers over Middelhavet var aldri noen realistisk mulighet. Den filosemittiske sultanen skal ha erklært: «Det finnes ingen jøder, bare marokkanske statsborgere.» Det er kanskje riktig å si at han var unnvikende, men han unnlot ikke å undertegne hvert eneste antijødiske dekret fra Vichy: Jøder ble sendt tibake til de myldrende jødiske ghettoene fra de europeiske strøkene av marokkanske byer. De hadde ikke lov til å ha muslimske stuepiker, og som i Algerie og Tunisia ble det laget en fortegnelse over jødisk eiendom, det ble innført kvoter på skoler og universiteter, og jøder ble utelukket fra offentlig virksomhet og faglært arbeid. Sultanen ble i en nylig dokumentarfilm omtalt som «rettferdig, men maktesløs» av det marokkanske mediet Tel Quel. 33 Den virkelige makten lå hos representanten for den franske stat.

33 Tel Quel, sitert i «L’ histoire secrète des juifs en camps de concentration au Maroc». Dafina, 13 . mai 2014 dafina.net/gazette/article/l´histoire-secrète-des-juifs-en-camps-de-concentration-au-maroc

143 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Folk som hadde tjenestegjort i den nedkjempede franske hær ble, sammen med politiske fanger fra Spania, sendt av Vichy-regimet til 30 tvangsarbeidsleire ved grensen mellom Marokko og Algerie. Disse omfattet 2 .000 europeiske jøder som var internert i Bergent-leiren.34 Flere titalls mennesker døde av sult, tortur og vanskjøtsel i leirene mens de bygget Den transsahariske jernbanen. Den marokkanske sultanen hadde ikke en eneste innvending.

Myndighetene i Egypt og Irak var probritiske, og titusenvis av muslimer tjenestegjorde i den britiske og den frie franske hær. Men blant folket den arabiske verden lå sympatien i sterk grad hos nazistene. I sin dagbok beskrev Walter Rauff de tunisiske araberne som «deprimerte», jødene «forhåpningsfulle» med hensyn til de alliertes fremrykning tidlig i 1943 . Et flertall av egypterne støttet tyskerne.35 Alexandrias jøder flyktet til Kairo, og Kairos jøder flyttet til det gamle strøket Fostat. De betraktet med skrekk hvordan fronten mellom Egypt og Libya beveget seg frem og tilbake i løpet av 1941 . I Marokko ble jøder utsatt for angrep fra pøbler så snart general Pattons soldater landet sent i 1942 (Operation Torch).36

Albert Memmi husker atmosfæren før de allierte gjenerobret Tunisia fra nazistene i mai 1943 :

I Pillar of Salt har jeg beskrevet hvordan franske myndigheter uten videre overlot oss til tyskerne. Men jeg må legge til at vi også var nedsunket i en fiendtlig innstilt arabisk befolkning, noe som er grunnen til at så få av oss kunne krysse grensen og slå oss sammen med de allierte. Noen kom seg frem mot alle odds, men i de fleste tilfeller ble de angitt og fanget.37

Det store flertallet av palestinske arabere støttet nazistene: Rundt 9 .000 arabere gikk inn i den britiske hær for å kjempe mot Hitler, men 15 ganger så mange jøder (det var halvparten så mange jøder som arabere i Palestina) kjempet sammen med britene.38

34 Se Satloff: Among the Righteous, s. 60.

35 Laskier: The Jews of Egypt, s. 77

36 Stillman: Jews of Arab Lands in Modern Times, bind II, s. 134

37 Memmi, essay: «Who is an Arab Jew?» Februar 1975 http://sullivan.com/x/aj1.htm.

38 G. Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 598

FORDRIVELSEN 144

Walter Doehle, tysk konsul i Jerusalem, kommenterte så tidlig som i 1937 :

Palestinske arabere i alle samfunnslag har stor sympati med det nye Tyskland og dets Führer … Hvis et menneske identifiserte seg som en tysker stilt overfor trusler fra en gruppe arabere, ville dette være nok til at de lot ham passere fritt. Men hvis noen identifiserte seg ved å gjøre Heil Hitler-hilsenen, uttrykte arabernes holdning i de fleste tilfeller åpen entusiasme.39

Demonstranter i Aleppo i Syria sang etter nazistenes invasjon av Frankrike i 1940 : «Ikke mer monsieur, ikke mer mister/I himmelen Allah, på jorden Hitler.»40

Tredelt allianse

En tredelt allianse utviklet seg mellom Nazi-Tyskland, stormuftien av Jerusalem og Det muslimske brorskap.41 Det muslimske brorskap ble grunnlagt i Egypt i 1928 av Hassan al-Banna. De ville ha et tusenårsrike, og var mot ytringsfrihet, kvinnefrigjøring og sekularisme.42 Al-Banna hentet mye inspirasjon fra nazismen: Antisemittisme var helt sentralt for bevegelsen. Al-Bannas bevegelse søkte den utopiske gjenopplivelsen av kalifatet og ikke-muslimers underkastelse under sharialoven. Den pløyde ny mark ved å glorifisere terroristisk vold eller martyrium som et religiøst begrunnet middel til å nå målet. Fra 1936 gjorde Det muslimske brorskap og muftien felles sak med hensyn til Palestina. Bare Palestina kunne være utgangspunktet for en forening av ummaen, fellesskapet av verdens muslimer, bak ett mål.43

Tysklands ambassadør til Bagdad, Fritz Grobba, en tysk «Lawrence of Arabia», sørget for at Hitlers Mein Kampf gikk som føljetong i irakiske aviser.44 Nazistene finansierte den palestinske muftiens arabiske opprør i 1936 mot

39 Malmann og Cüppers: Nazi Palestine. Enigma Books, 2010 , s. 39

40 Ibid., s. 31 . Der Führer var så populær i Irak at min mors arabisk-muslimske gartner, som bodde nederst i hagen med sin familie, kalte opp sin nyfødte sønn etter Hitler. Min mor ble

41 Karin McQuillan: «Hitler’s Long Shadow over Israel», American Thinker, 4 . mai 2012

42 Se Küntzel: Jihad and Jew-Hatred, s. 32

43 Ibid., s. 57

44 Edwin Black: «In truth, the Farhud was Iraq’s Shoah». The Jewish Chronicle, 28 . mai 2015

145 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

britene,45 pronazistiske ungdomsbevegelser og et nettverk av pro-tyske agenter. I tillegg kom Det muslimske brorskap i Egypt, som fra en sped begynnelse på slutten av krigen hadde en million mann under våpen.46 Intensjonen var å hisse opp til et pro-tysk opprør i Midtøsten og Nord-Afrika.

Den tredje kraften var stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, som i brede kretser ble betraktet som araberverdenens leder. Helt fra begynnelsen forandret han den årlige feiringen i november av Balfour-deklarasjonen, et symbol på britisk svik, til et kamprop mot jødene, enten de befant seg i Palestina, der han satte i gang de dødbringende opptøyene i 1920 og 1929 , eller andre steder i den arabiske verden. Fra Hitler kom til makten i 1933 gjorde muftien tilnærmelser til nazistene, som til slutt omdefinerte araberne som «æresariere». Muftien holdt en viktig tale i Syria i 1937 , «Islam og jødene», som senere ble oversatt til tysk. Den ble en av grunntekstene i den islamistiske tradisjonen, en som definerte religionen islam som en kilde til jødehat.47

Uansett hvor muftien dro i den arabiske verden, fulgte forfølgelser av og grov vold mot de lokale jødene i kjølvannet hans. I 1921 hevdet jemenittiske jøder at det var på grunn av palestinsk-arabisk press at dekretet som tvang jødiske foreldreløse barn til å konvertere til islam, ble gjeninnført.48 Dette skjedde etter at en palestinsk-arabisk delegasjon hadde besøkt Jemen for å kreve at imamen stanset all immigrasjon til Palestina. Forskeren S.D. Goiten hevder at dekretet om de foreldreløse,49 var den viktigste enkeltgrunnen til at jøder var så desperate etter å flykte fra Jemen. I 1940 -årene ble det vanligere at palestinske arabere besøkte Aden (som da var en britisk kronkoloni), og at de uttrykte antijødiske holdninger.50 For den palestinsk-arabiske befolkningen mistet skillet mellom de sefardiske veteranene og de sionistiske nykommerne sin betydning i 1929 da 67

45 Ifølge arkivene fikk stormuftien i 1939 sin representant til å takke tyske myndigheter for «støtten så langt». (Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers: Nazi Palestine. Enigma Books, 2005 , s. 49

46 Paul Berman: The Flight of the Intellectuals. Mellville House, 2011 , s. 102

47 J. Herf: «Haj Amin al-Husseini, the Nazis and the Holocaust: the origins, nature and aftereffects of collaboration». Jerusalem Center for Public Affairs, 5 . januar 2016 http://jcpa.org/article/haj-amin-al-husseini-the-nazis-and-the-holocaust-the-originsnature-and-aftereffects-of-collaboration/

48 Se G. Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 544

49 S.D. Goiten: Jews and Arabs, s. 78

50 Reuben Ahroni: The Jews of the British Crown Colony of Aden: History, Culture and Ethnic Relations. Brill, 1994 , s. 210 f.

FORDRIVELSEN 146

medlemmer av den gamle, veletablerte yishuven (det jødiske samfunnet) ble massakrert. Fra desember 1931 , da han samlet en islamsk verdenskongress i Jerusalem, gikk muftien over fra å snakke om sionister til å si jøder. Alle arabere ble formanet om å behandle jødene i deres land «slik jødene behandler Palestinas arabere».51

Kongressen ble etterfulgt av antijødisk vold i Marokko – i Casablanca i 1932 , Casablanca og Rabat i 1933 , Rabat og Meknes i 1937 og Meknes i 1939 . 52 I Tunisia utløste en entente mellom tunisiske nasjonalister og Det arabiske høyeste råd vold i Sfax i 1932 . 53 Den algeriske ulema erklærte en boikott av jøder i 1936 etter instruks fra muftien.54 Alt dette fant sted lenge før opprettelsen av staten Israel.

Britiske rapporter nevnte den intense propagandaen i Jemen. Jødiske flyktninger prøvde å komme seg til det britisk-kontrollerte Aden. I 1939 ble en folkemengde hisset opp mot britene og jødene da de ble vist fabrikkerte bilder av arabiske barn som hang fra telegrafstolper. Andre aviser rapporterte løgnaktig at tusenvis av arabere var blitt drept og bomber blitt kastet mot muslimenes hellige steder i Jerusalem.55

Iraks pronazistiske myndigheter

Men den verste provokasjonen, med de aller mest dødbringende konsekvensene, fant sted i Irak. Opp gjennom 1930 -årene pustet eksil-palestinere og muftien, sammen med syriske og libanesiske emigranter, til jødehatets flammer med falsk propaganda. I april 1939 ble den første tyske radiostasjonen som sendte på flere språk, deriblant arabisk, åpnet i byen Zeesen sør for Berlin. Ved å bruke de kraftigste kortbølgesenderne nådde Radio Berlin, under Yunus Bahris ledelse, hele det arabiske Midtøsten og Nord-Afrika. Arabiske sendinger fra fasciststasjonen i Bari i Italia begynte i 1934 , og skal ha hatt en betydelig effekt på folkeopinionen selv før muftien kom for å bo i eksil i Irak.56 Arabere samlet seg på kafeer for å lytte til Radio Berlin, mens jødene foretrakk BBC.

51 Se G. Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 541

52 Ibid.

53 Ibid.

54 Bat Ye’or: Islam and Dhimmitude. USA: Fairleigh Dickinson Press, 2002 , s. 169

55 Se G. Bensoussan: Juifs en pays arabes, s. 544

56 Se More og Yehuda (red.): Al-Farhud, s. 123

147 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Den nazistiske kortbølgesenderen i Zeesen sør for Berlin.

Muftien selv, som ble forvist av britene til Irak i 1939 , spilte en ledende rolle i planleggingen av et pronazistisk militærkupp, ledet av Rashid Ali alGaylani, for å styrte den probritiske regjeringen. Den pronazistiske regjeringen varte i to måneder, og var det eneste arabiske regimet som undertegnet en avtale med Nazi-Tyskland og erklærte krig mot britene. Britene, som fryktet at Iraks store oljereserver skulle falle i nazistenes hender, sendte soldater inn i landet. Med den britiske hær ved Bagdads porter ble muftien igjen tvunget i eksil – men ikke før han hadde instruert hovedstadens arabere, sammen med nedkjempede, tilbakevendende soldater, til å sette i gang Farhud i 1941 . Fire dager før Farhud hadde Yunus Bahri en giftig radioutsendelse der han hisset til mord på jødene fra den nazistiske radioen i Zeesen.57

I juni 1941 , før også han flyktet, ba den pronazistiske, selvutnevnte guvernøren i Bagdad, Yunis al-Sabawi, jødene om å stenge seg inne i hjemmet sitt med mat nok til tre dager. Mange mener at hans intensjon var å deportere dem til interneringssentre i ørkenen.58 Futuwwa, en pronazistisk, paramilitær ungdomsorganisasjon, gikk omkring og merket jødiske boliger med et rødt håndavtrykk.

Det er nå en høyst respektert oppfatning at Farhud må ses i sammenheng med Holocaust, og at den ble provosert frem av nazister. I desember 2015 anerkjente israelske myndigheter at overlevende etter Farhud hadde krav på

57 Edy Cohen, forelesning i London, 7 . august 2016

58 Edwin Black: The Farhud, Washington DC: Dialog Press, 2010 , s. 298

FORDRIVELSEN 148

godtgjørelse i tillegg til rabatt på medisinsk behandling. Finansminister Moshe Kahlon beskrev tiltaket som «korrigering av en historisk urettferdighet».59

Folkemord som drapsmetode ble først utført i Midtøsten: Ved hjelp av tyske offiserer som senere tok del i planlegging av Hitlers planer om masseutryddelse, myrdet tyrkerne en million armenere og irakere i 1915 . Muftien hadde vært offiser i den ottomanske hær. Det har vært antydet at Jaffas tyrkiske guvernørs masseutdrivelse av jøder fra Palestina i april 1917 under den første verdenskrig var et forspill til den senere utryddelsen av dem. Ifølge Haaretz truet Djemal Pasha Palestinas jøder med skjebnen til armenere som ble utsatt for folkemord.60

Man kan bare spekulere på hvordan virkningen ville blitt om ikke Iraks nazistiske styre var blitt tvunget til å flykte i 1941 . Selv om mange jøder ble reddet av sine muslimske naboer, vendte andre seg mot dem. Pogromen krevde 179 identifiserte ofre. 1 .000 ble såret, mange lemlestet og voldtatt, og mange hjem og butikker plyndret og rasert. Jødiske pasienter ble forgiftet på sykehuset eller overlatt til å dø uten behandling. Mange flere ofre ble ikke identifisert, og i hvert fall én historiker mener at antallet dødsofre kan ha vært 600 . 61 De fleste likene ble raskt begravet i en brødformet massegrav over bakken.

Muftiens utryddelsesplaner

Til tross for iherdige arabiske anstrengelser for å nedtone det er muftiens samarbeid med nazistene godt dokumentert.62 Han ville ha nazistenes tillatelse til å utrydde jøder i både arabiske land og i Palestina «på samme måte som problemet ble løst hos aksemaktene».63 Når han ble araberverdenens Führer, aktet han å

59 Søkere skulle få en årlig utbetaling på 3 600 shekel (929 dollar), i tillegg til rabatt på medisiner. («Jews from Iraq, Algeria to get Holocaust survivors’ benefits». The Times of Israel, 4 . desember 2015 .)

60 «Djemal Pasha threatened Jews of Palestine with the fate of Armenians, subjecting them to genocide». Gagrule.net, 29 . juli 2014 https://gagrule.net/according-haartz-djemal-pashathreatened-jews-palestine-fate-armenians-subjecting-genocide/

61 Elie Kedourie: «Minorities», essay i The Chatham House Version. Chicago: Ivan R. Dee, 2004 , s. 307

62 Se Achcar: The Arabs and the Holocaust, s. 140

63 Sitat fra tyske og engelske dokumentariske kilder i Bernard Lewis: Semites and Anti-Semites, s. 157

149 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Massegraven etter Farhud på Bagdads gamle jødiske gravlund ble ødelagt på slutten av 1950 -tallet.

iverksette planer om utryddelsesleire i nærheten av Nablus.64 Muftien søkte ly i Berlin sammen med 60 andre arabere, og hadde et møte med Hitler, besøkte konsentrasjonsleiren Oranienburg og menget seg med Eichmann og Himmler. Hans generøst finansierte, Berlin-baserte Gross Mufti Büro, pøste ut antisemittisk propaganda i eteren over hele Midtøsten og Nord-Afrika fra senderen i Zeesen. «Drep jødene hvor dere enn finner dem», instruerte han sine lyttere i 1944 . «Dette behager Gud, historien og religionen.» Muftien lanserte ideen om at en muslim som drepte en jøde, ville gjøre seg fortjent til en plass i himmelen.65 Jøder ble presentert som islams verste fiender: «Siden Muhammeds tid har jøden aldri vært en venn av muslimen, jøden er fienden, og det behager Allah å drepe ham.»66

64 Mufti’s memoirs, s. 164 , ifølge Edy Cohen: «The Mufti, Nazi propaganda and the Farhud». Presentasjon i London, 7 . august 2016

65 Ibid.

66 Küntzel: «Hitler’s Legacy: Islamic Anti-Semitism in the Middle East». Avhandling presentert på Yale University, 30 . november 2006

FORDRIVELSEN 150

Den palestinske muftien inspiserer SS-soldater.

Blant de 60 pronazistiske araberne som tilbragte resten av den annen verdenskrig i Berlin sammen med muftien var Rashid Ali al-Gaylani, Fawsi al-Qawuqji, Abd al-Qadir al-Husseini, Abou Ibrahim al-Kabir, Sheikh Hassan Abu Saud, Hassan Salama, Wasef Kamal, Arif Abd al-Raziq, Abdul Latif og Rasem Khalidi.67 De utbredte en frykt for jødene som en allmektig kraft som ønsket å ta Nord-Afrika fra araberne:

Palestina tilfredsstiller ikke jødene, siden målet er å ta over resten av de arabiske landene, Libanon, Syria og Irak og regionen Khaybar i Saudi-Arabia, under et påskudd om at denne byen var hjemlandet til jødiske stammer på 600 -tallet … Jødene er en trussel ikke bare i Palestina, men i hvert eneste arabiske land, siden det er her de allierte

67 Rudi Roth: «Comment Henry Laurens dédouane Amin al-Husseini». Pardès 55, s. 278

151 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

planlegger at de millionene jøder som ble kastet ut av Europa skal bosette seg. Araberne må kjempe med all sin styrke for å stanse denne planen.1

Da de allierte hadde nedkjempet nazistene, hadde rundt 4 .000 jøder dødd under den annen verdenskrig i den arabiske verden, en brøkdel av det samlede antallet nazistene myrdet i Europa. De fleste døde under de alliertes bombetokter. Hundrevis døde i arbeidsleirer – 40 tunisiske, jødiske motstandskjempere ble deportert med fly til nazistenes dødsleire i april 1943 . 2 Libyske jøder som var britiske statsborgere ble transportert til Italia og derfra til Bergen-Belsen. Noen ble utvekslet med tyske krigsfanger. De fleste antas å ha overlevd. Men arven etter nazistene levde i den arabiske verden lenge etter slutten av krigen. Muftien var indirekte ansvarlig for tusenvis av døde europeiske jøder som han hindret i å komme til Palestina under den annen verdenskrig. De bosnisk-

1 Edy Cohen: «The Grand Mufti’s Nazi Connection». Jerusalem Post, 4 . juli 2014 www.jpost.com/Opinion/Op-Ed-Contributors/The-Grand-Muftis-Nazi-connection-347823

2 Véronique Chemla: intervju med Claude Nataf, 20 . mai 2016 www.veroniquechemla.info/2014/05/les-juifs-dafrique-du-nord-pendant-la.html

FORDRIVELSEN 152
Den palestinske muftien møter Adolf Hitler 28 . november 1941

Tunisiske jøder blir ført av gårde til nazistiske arbeidsleire i desember 1942 (Yad Ben Zvi-arkivene).

Libyske jøder på vei tilbake til Tripoli i 1945 etter å ha blitt deportert til Bergen-Belsen (Libyan Jewish Heritage Museum, Or Yehuda).

153 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

og albansk-muslimske SS-divisjonene som han satte opp, var ansvarlige for ubeskrivelige forbrytelser i Jugoslavia. Likevel unnlot de allierte å stille muftien for retten som krigsforbryter. Men Jugoslavia tiltalte ham, erklærte ham skyldig og dømte ham for forbrytelser mot menneskeheten på grunn av hans avgjørende rolle i opprettelsen av SS-divisjonene Handschar og Skanderbeg, som blant andre forbrytelser deporterte Balkan-jøder fra Kosovo, Makedonia og Thrakia.

Nazi-arven lever videre

Seks måneder etter at de overlevende fra Belsen hadde vendt tilbake til Libya, ble jødene i Tripoli og omkringliggende landsbyer rammet av en tredagers pogrom i november 1945 . 130 jøder ble drept, og ti prosent av jødene ble hjemløse. Hvordan var slik antijødisk vold mulig så raskt etter at nyhetene om den forferdelige utryddelsen av Europas jøder hadde nådd araberverdenen? Opptøyene i Libya i 1945 var en bieffekt av urolighetene i Egypt der fem jøder ble myrdet. Det er verdt å merke seg at de egyptiske urostifterne, oppildnet av Det muslimske brorskap, angrep koptiske, gresk-ortodokse og katolske institusjoner i tillegg til jøder, i det som er blitt kalt den verste pogromen i det moderne Egypts historie.3 Men man kan ikke se bort fra effekten av krigstidens radiopropaganda på en uutdannet, analfabetisk befolkning. Millioner av flyveblader som dryppet av antisemittisme, var blitt sluppet over arabiske land i denne perioden.

Selv om noen legger skylden for problemene på sionismen og arabisk nasjonalisme, fremhever historikere at de som sto bak opptøyene i Libya ikke ropte antisionistiske slagord.4 En rapport fra Jewish Agency hevdet at pøbelen ikke engang visste hva sionisme var. Generalmajor Duncan Cumming, den britiske sjefen for sivile anliggender, bemerket også at en opphisset folkemengde tok ut sitt raseri mot kolonimaktene på de forsvarsløse jødene – ved forslag «om å gi landet tilbake til italiensk formynderskap eller til et annet land med antatt kolonialistiske planer».5

3 Se Küntzel: Jihad and Jew-hatred, s. 7

4 Roumani: Jews of Libya. Portland, Oregon: Sussex Academic Press, 2008 , s. 52

5 «The Origins of the 1945 Tripoli pogroms». Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/1945_Anti-Jewish_riots_in_Tripolitania

FORDRIVELSEN 154

Resultater av pogromen i Tripoli i 1945 .

Matthias Küntzel har vist forbindelsen mellom nazistenes krig mot jødene og arabernes krig i 1948 mot Israel.6

Det som er enda mer sjokkerende, som vi skal se i senere kapitler, er at arabiske stater etter den annen verdenskrig vedtok Nürnberg-lignende lover for å sørge for en fullstendig utdrivelse av sine jødiske borgere og tyveri av deres eiendeler. Senere har arabisk og muslimsk antisemittisme nådd stratosfæriske høyder.7 Ja, kimen til den epidemiske antisemittismen vi ser i dag i den arabiske og muslimske verden, ble sådd i 1930 - og 1940 -årene, og som vi har sett, var jødene i arabiske land de første påtenkte ofrene, i arabiske land ikke mindre enn i Palestina.

6 M. Küntzel: «The aftershock of the Nazi war against the Jews: Could war in the Middle East have been prevented?» JCPA, 31 . mars 2016 http://jcpa.org/article/aftershock-nazi-war-jews-1947-1948-could-war-middle-east-prevented/

7 Se Lewis: Semites and Anti-Semites, kapittel 8 : «The War against the Jews». New York. Norton, 1986 , s. 192 –235

155 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Rasismens ånd er aldri fordrevet

I ettertid er det viktig å vurdere de langsiktige effektene av arabisk sympati med og uttrykt støtte til nazismen. De allierte unnlot å reise tiltale mot muftien av Jerusalem for hans krigsforbrytelser, fordi de kviet seg for å fornærme araberne. Muftien var fortsatt en helt for titusener. Den arabiske verden gjennomgikk aldri en prosess med «av-nazifisering». Selv om Nasser undertrykte og forfulgte Det muslimske brorskap, gjenoppsto bevegelsen i 1970 -årene. Arven med naziinspirert antisemittisme som bakgrunn for folkemord, slik den fremlegges i arbeidene til dens ideolog Sayyid Qutb, overlever også i dag i islamismens ideologi. Og ironisk nok er jøder som stammer fra arabiske land, igjen mål for antisemittisk terrorisme – i sitt nye hjemland Frankrike.8

Al-Bannas ideer spredte seg fra hans hjemland Egypt til Palestina, Syria, Sudan og Nord-Afrika. De ble innført i sjiittisk form i Iran av Ayatollah Khomeini og Ali Shariati. Så ble de eksportert fra Iran til sjiamuslimene i Libanon, og deretter til India og Pakistan av Abul Ala Mawdudi. I Palestina ble Det muslimske brorskap til Hamas.9 Det muslimske brorskap har avgitt islamistiske avleggere som Hamas, Al Nusra, Islamsk Jihad, Al-Qaida, Da’esh (IS/ISIL). Man ser dets fingeravtrykk i det iranske regimets filosofi, der Holocaust åpent benektes og man erklærer sin intensjon om å tilintetgjøre staten Israel.

Ånden fra nazi-inspirert, antijødisk rasisme ble aldri drevet ut. Etter den annen verdenskrig var den arabiske verden en trygg havn for nazistiske krigsforbrytere på flukt. De ble militærrådgivere og tilrettela hatbudskap rettet mot jødene. Antisemittismen blomstret. Adolf Eichmann, nazistenes arkitekt for «den endelige løsning», håpet at hans «arabiske venner» ville fortsette hans kamp mot jødene, som alltid var de «viktigste krigsforbryterne» og «viktigste aggressorene». «Jeg har ikke klart å fullføre mitt oppdrag med den totale utslettelse, men jeg håper muslimene vil fullføre det for meg», erklærte Adolf Eichmann i sine memoarer.10

8 I 2012 drepte Mohammed Marah fire jøder, deriblant tre barn, på den jødiske skolen Ozar HaTorah i Toulouse. Kort tid etter skuddene på Charlie Hebdo i 2015 (to jøder av tunisisk avstamning var blant ofrene) myrdet Amedy Coulibaly fire jødiske kunder på et koshersupermarked i Paris. Det har også vært andre, mindre omtalte mord.

9 Berman om «The Nazi origins of modern militant islamism». Beastrabban-bloggen, 11 januar 2016 https://beastrabban.wordpress.com/2016/01/11/berman-on-the-nazi-originsof-modern-militant-islamism/

10 Douglas Murray: «Adolf Eichmann believed the Muslim world would complete the task he failed to finish». Mosaic, 28 . januar 2015 https://mosaicmagazine.com/picks/2015/01/adolfeichmann-believed-the-muslim-world-would-complete-the-task-he-failed-to-finish/

FORDRIVELSEN 156

Det muslimske brorskap og dets lokale palestinske filial, Hamas, al-Qaida, IS (hvis leder Abu Bakr al-Baghdadi var medlem av brorskapet) og diverse islamistgrupper forsvarer fortsatt en ideologi som ble skapt i nazi-tiden. (I april 2017 publiserte Hamas et dokument som skulle vise et mer «moderat» ansikt, men organisasjonen har fortsatt sine antisemittiske mål om eliminering, og anvender en taktikk der en religiøs krig blir relansert som en væpnet politisk strid.)

Den teorien er blitt fremsatt at nazistisk antisemittisme hadde en varig innflytelse på den unge Ruhollah Khomeini, som senere ble lederen for den islamske fundamentalistiske revolusjonen i Iran. «Radi Zeesen var en suksess ikke bare i Kairo, den hadde sin virkning i Teheran også.» Da den 36 år gamle Khomeini vinteren 1938 vendte tilbake til den iranske byen Qom fra Irak, «hadde han med seg en radiomottager laget av det britiske selskapet Pye … radioen viste seg å være et godt kjøp … mange mullaher samlet seg hjemme hos ham, ofte på terrassen, om kvelden for å lytte til Radio Berlin og BBC», skriver biografen Amir Taheri. Selv det tyske konsulatet i Teheran ble overrasket over hvor vellykket denne propagandaen var. «I hele landet står åndelige ledere frem og sier ‘at den tolvte imam er blitt sendt inn i verden av Gud i form av Adolf Hitler’, går det frem av en rapport til Berlin i februar 1941 …»11 Khomeini ble veiledet av lederen for en avlegger av Det muslimske brorskap som het Fadayan-e Islam («Islams hengivne»). Khomeinis eksil i Frankrike før han grep makten ble finansiert av François Genoud, en av de viktigste skikkelsene i etterkrigstidens undergrunn i Tyskland.12 Forbindelsene mellom Iran og Det muslimske brorskap er gamle. Den første religiøst motiverte terroristbevegelsen i Iran, Fadayan-e Islam, under ledelse av Navob Safavi, ble inspirert av eksemplet til brorskapet i Egypt og dets leder, Sayyid Qutb.13 Til tross for anstrengte relasjoner på grunn av borgerkrigen i Syria er den iranske alliansen med den erklært antisemittiske Hamas, Gaza-filialen av Det muslimske brorskap, fremdeles sterk.14

11 Küntzel: «Hitler’s legacy: Islamic anti-Semitism and the impact of the Muslim Brotherhood». Articles by Matthias Müntzel, 10 . oktober 2007 http://www.matthiaskuentzel.de/contents/hitlers-legacy-islamic-antisemitism-and-the-impact-of-the-muslim-brotherhood

12 Robert Dreyfuss: «Cold War, Holy Warrior». Mother Jones, januar/februar-utgaven 2006

13 H. Pisecky og A. Grinberg: «Iran and the Muslim Brotherhood in the Arabic-speaking world: the best of enemies?» Rubin Center, 14 . januar 2016 https://www.questia.com/library/journal/1P3-4026842221/iran-and-the-muslim-brotherhood-in-the-arabic-speaking

14 Hazem Balousha: «Why Hamas resumed ties with Iran». Al-Monitor, 29 . juni 2016 www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/06/gaza-hamas-resume-relations-iran.html

157 ARVEN ETTER NAZI-EPOKEN

Teokratiet som hersker i Iran, er engasjert i en religiøs krig mot alle jøder, bortsett fra den kuede og føyelige minoriteten som fremdeles bor der. Regimet erklærer stolt sine folkemordambisjoner: Tilintetgjørelsen av Israel.15 Som Matthias Küntzel sier: Fornektelse av Holocaust, demonisering av jødene som innbegrepet av det onde og elimineringen av Israel er de tre pilarene i iransk islamisme. Fornektelse av Holocaust er utbredt i den arabiske verden. men i Iran «inneholder myndighetenes fornektelse av Holocaust en appell om å gjenta det som skjedde».16

Den 27 . januar hvert år i Vesten er minnedagen for Holocaust. Iran hevder at Holocaust kanskje ikke skjedde, og i neste sekund erklærer de stolt sin intensjon om å tilintetgjøre Israels jøder.17 Vi kan bare undres på når Vesten vil innse at den totalitære antisemittismens demoner som ble sluppet løs på første halvdel av 1900 -tallet over hele Midtøsten, fremdeles er med oss.

15 For å nevne bare to av mange slike erklæringer: Elliott C. McLaughlin: «Iran’s supreme leader: there will be no such thing as Israel in 25 years». CNN, 11 . september 2015 , og «Iran’s Khamenei calls for Holy Intifada to destroy Israeli ‘cancer’.». The Tower, 21 . februar 2017

16 Karmel Melameds spørsmål og svar-time med Matthias Küntzel: «Küntzel on the roots and development of the Iranian regime’s anti-Semitism». Articles of Matthias Küntzel, 26 august 2015 http://www.matthiaskuentzel.de/contents/q-a-kuentzel-on-roots-and-develoment-of-the-iranian-regimes-antisemitism

17 Se Jeffrey Goldberg: «The Iranian regime on Israel’s right to exist». The Atlantic, 9 . mars 2015 . Seth Frantzman: «Iran takes credit for saving Jews and denies Holocaust at the same time». Jerusalem Post, 15 . mai 2015

FORDRIVELSEN 158

Kapittel 5

En ondartet

nasjonalisme

Tre skapninger som Gud ikke skulle ha laget: Persere, jøder og fluer. (Tittelen på en bok utgitt i 1940 av Khairallah Talfah)

På begynnelsen av 1900 -tallet i den arabiske verden steg en ondartet form for nasjonalisme frem av asken etter det ottomanske rike – en form for nasjonalisme inspirert av totalitarisme. Historikeren Robert Wistrich beskriver fremveksten av en nazifisert antisemittisme overført til den panarabiske misjonen om én eneste mektig, homogen, arabisktalende nasjon: «Antisemittisme kan ikke skilles fullstendig fra fremveksten av moderne arabisk nasjonalisme, som konstruerte en ideologi om ‘arabisme’ (al-’uruba) som er fiendtlig innstilt overfor det jødiske og utenlandske nærværet i Midtøsten. Denne organiske nasjonalismen åpnet for en stereotypisk måte å betrakte alle ‘utenforstående’ (deriblant jøder) på, nemlig som ‘fremmede’ og ‘fiender’.»18 Egypt var, og er fremdeles, den mest folkerike av de arabiske nasjonene. Jøder hadde hatt like rettigheter som andre etter oppgivelsen av dhimmisystemet, og ønsket opprinnelig den egyptiske nasjonalismen velkommen med entusiasme: Sekretæren i Wafd-partiet var sionisten Leon Castro. Felix Benzaken, Sand Maliki, Vita Sonssino og David Hazan var aktive medlemmer av partiet. Reglene om statsborgerskap begynte imidlertid lenge før Balfour-deklarasjonen i 1917 å marginalisere ikke-muslimer. I praksis ble ikke-muslimer (jøder, grekere, armenere og syrere) som hadde kommet til Egypt fra andre provinser i det ottomanske riket nektet egyptisk statsborgerskap.

18 Robert Wistrich: «Islamic Judeophobia: an existential threat». Nativ, årgang 2 , 2004 http://www.acpr.org.il/ENGLISH-NATIV/02-issue/wistrich-2.htm

161 EN ONDARTET NASJONALISME

Bnot Mitzvah-seremoni i Nebi Daniel-synagogen i Alexandria i 1940 -årene.

Egypt ble i navnet uavhengig av Storbritannia i 1922, men en stadig mer rasepreget oppfatning av hva det ville si å være egyptisk begynte å bli anvendt fra 1880 -årene av.

Artikkel 7 i den egyptiske loven om statsborgerskap tillot for eksempel syriske eller libanesiske jøder som var født i Egypt og som hadde fast bopel i landet, å kreve egyptisk statsborgerskap ved oppnådd myndighetsalder. Artikkel 6 ga arabiske muslimer fortrinnsrett. Jøder med foreldre som var født i Egypt eller som var det selv, måtte imidlertid vise at de ikke hadde vært statsborgere i noe annet land siden 1848 , noe mange ikke kunne. Et stort antall ble derfor «statsløse».19 Paradoksalt nok hadde de mest egyptiske av egyptiske jøder størst problemer med å oppnå sin status.20

19 Association Internationale Nebi Daniel – History. http://www.nebidaniel.org/histoire.php?lang=en

20 Ruth Toledano Attias: «La dénationisation des juifs d’Egypte» i S. Trigano (red.): La Fin du Judaisme en terres d’Islam Frankrike: Denoël, 2009 , s. 63

FORDRIVELSEN 162

Man kunne ha forventet at 40 .000 aktuelle jøder ville ha fått egyptisk statsborgerskap, men bare 5 .000 gjorde det i virkeligheten. De som tilhørte den fattigste klassen, hadde ikke råd til gebyret på fem egyptiske pund. Det var ikke obligatorisk, og noen tok seg faktisk ikke bryet med å søke. Men de fleste jøder «mente det var mer og mer komplisert å oppnå statsborgerskap etter Montreux-konvensjonen i 1937 , da egyptiseringen styrket seg».21

Rundt 25 prosent av jødene hadde utenlandsk pass, noe som gjorde dem spesielt beskyttet av vestmaktene. Opphevelsen av kapitulasjonssystemet i 1947 (dette ga utenlandske statsborgere visse privilegier i Egypt, blant annet et eget rettssystem. (Overs. anm.)) var forståelig i et land som hevdet sin selvstendighet, men når de ble nektet egyptisk statsborgerskap, opplevde den fattige underklassen – i likhet med 75 prosent av jødene som enten var født i Egypt eller hvis familie hadde flyttet dit fra andre deler av det ottomanske riket – at de ble berøvet en elementær borgerrettighet.

I Irak oppsto den verste formen for nasjonalisme. Pronazistiske, antibritiske nasjonalister, hvorav noen hadde studert i Tyskland og tjenestegjort i den Tysklandsallierte ottomanske hær, flyttet til Irak fra Syria og Palestina i 1920og 1930 -årene, og fikk høyere stillinger i irakiske institusjoner. Med professor Shmuel Morehs ord: «Arabisk nasjonalistisk propaganda oppildnet Iraks muslimer og kristne til religiøs og nasjonal fanatisme.»22 Her var nasjonalitet ironisk nok ikke noe tema – nesten alle jøder var irakiske borgere til tross for forgjeves forsøk fra det jødiske samfunnets side på å få bli britiske statsborgere.23

Romanforfatteren Naim Kattan beskriver hvordan entusiastiske jøder, med strålende ferdigheter i arabisk, like før Irak ble selvstendig anstrengte seg for å bli de første arkitektene i den nye irakiske kulturen. De ble imidlertid avvist – bortsett fra der hvor bidraget deres var uunnværlig.24 Offentlig ansatte ble avskjediget, det ble opprettet kvoter for jøder innen jus og medisin, og de ble utestengt fra hæren og diplomatiet. Det var et dystert varsel om «andre-gjøring» og kommende katastrofer. Kattan skrev: «Vi levde i skyggen av et uhyre som i årevis bevarte en forsteinet taushet, og så ble plutselig den

21 Michael Laskier: Jews of Egypt. New York University Press, 1992 , s. 9

22 Shmuel Moreh og Zvi Yehuda (red.): Al-Farhud Jerusalem Hebrew University Magnes Press, 2010 , s. 120

23 G. Bensoussan: Juifs en Pays Arabes: Le Grand Déracinement 1850–1975. Paris: Tallandier, 2012 , s. 519

24 Kattan: Adieu Babylone. Montreal: La Presse, 1975 , s. 82

163 EN ONDARTET NASJONALISME

gigantiske kroppen hans rystet av feber.»25

Selv om stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, hadde en nøkkelrolle i Farhud, har forskere vanligvis ikke vært noe særlig opptatt av de syriske og palestinske emigrantene som var drivkraften bak antisemittismen i Irak. Da Farhud brøt ut, var det mer enn 400 slike familier i landet. De hadde mye større innflytelse enn antallet deres skulle tilsi. De var leger, lærere og intellektuelle som i de fleste tilfeller var blitt sendt i eksil fra Palestina sammen med muftien etter 1936 , og som skulle slå seg sammen med ham i Berlin som Hitlers gjester etter 1941 .

Den filosemittiske Faisal kom til Irak sammen med antisemittiske nasjonalister som Sati al-Husri.

Noen nasjonalister hadde imidlertid vært i Irak siden 1920 -årene. En kontingent skuffede syrere og palestinere i eksil ledsaget emir Faisal da han kom til Bagdad for å bli britisk-innsatt konge. Deres ambisjoner om å herske over et panarabisk kongedømme fra Damaskus var blitt stanset av franskmennene. Lederen deres var den syriske ultranasjonalisten Sati al-Husri, som ble generaldirektør for utdannelse i Irak og gjorde departementet til «de arabiske nasjonenes Preussen». Al-Husri engasjerte seg i ondsinnet antisemittisme, og gjorde det han kunne for å undergrave Iraks første finansminister, jøden sir Sassoon Heskel.26

Al-Husri grunnla den nasjonalistiske Muthanna-klubben. Fra denne klubben kom anførerne i Farhud-opprøret. Al-Husri slo seg senere sammen med

25 Ibid., s. 83

26 Shmuel Moreh og Zvi Yehuda: Al-Farhud, s. 120

FORDRIVELSEN 164

den syriske Fawzi al-Kawukji (som kjempet mot Israel i krigen i 1948 ) og andre ondsinnete antisemitter. Noen tok sakene i egne hender: Palestineren Amin Ruwayba ble i 1936 beskyldt for å ha kastet en håndgranat mot en jødisk klubb.27

Sati al-Husri formidlet arabisk nasjonalisme gjennom undervisning. I 1930 -årenes Irak hadde de høyrøstete panarabiske nasjonalistene som omga kongen sørget for at det egentlig ikke fantes noen plass til jødene i politiske partier.28 I irakiske skoler ble det forbudt å undervise i hebraisk, og pensum ble nazifisert. I 1937 ble generaldirektøren i det irakiske utdannelsesdepartementet, Fadel Jamali, ønsket varmt velkommen til Tyskland og invitert til å sende en delegasjon til nazistenes partikongress i Nürnberg i 1938 . 29

Palestineren Darwish al-Miqdadi vendte tilbake til Irak etter å ha studert i Tyskland, og ble leder av den pronazistiske ungdomsbrigaden Futuwwa. Denne gruppen gikk rundt og markerte jødenes boliger med en rød khamsa (Fatimas hånd) før Farhud for å vise pøbelen hvor de bodde.

Ingen jødiske representanter ble invitert til den syriske nasjonalkongressen i 1919 . 30 Under hele den annen verdenskrig var antijødiske og antisionistiske demonstrasjoner vanlige. I 1944 ble det jødiske kvarteret i Damaskus plyndret to ganger av pøbler.31 Så fort Syria fikk sin selvstendighet fra Frankrike i 1946 , rapporterte en Mossad-utsending som var stasjonert i landet at den herskende stemningen i den syriske nasjon var en «åpent nazistisk ånd».32

Ikke-arabere og ikke- muslimer blir ekskludert

Fremveksten av arabisk nasjonalisme og antisionisme blir ofte betraktet som reaksjoner på kolonialisme og Balfour-erklæringen. Men ekskluderingen av ikke-arabere og ikke-muslimer ble en viktig del av arabisk politikk på 1900 -tallet. Ifølge én teori mislikte arabiske nasjonalister innflytelsesrike jødiske samfunn som utgjorde «en stat i staten».33 Før eller senere ville jødene

27 Ibid., s. 130 f.

28 Stillman: The Jews of Arab Lands. A History and Source Book. Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 , bind II, s. 56

29 Se Bensoussan: Juifs en Pays Arabes, s. 537

30 Ibid., s. 513

31 Harold Troper: The Ransomed of God. Malcolm Lester, 1999 , s. 2

32 Itamar Levin: Locked Doors. Praeger, 2001 , s. 170

33 Jean-Pierre Allali: Les réfugiés echangés. JIPEA, 2007 , s. 109

165 EN ONDARTET NASJONALISME

bli et hinder for visjonen om en forent og selvstendig arabisk stat. Den franske forfatteren Guy de Maupassant skrev i 1909 : «Tunis er hverken en fransk by eller en arabisk by. Det er en jødisk by.»34

Jøder hadde noen former for kompetanse som nye arabiske stater ønsket å overføre til sitt folk. I 1924 fikk imam Yahia jødiske skreddere til å lære bort yrket sitt til en skole for foreldreløse så de kunne produsere nye uniformer til soldatene hans.35 I 1905 opprettet en tunisier av tyrkisk avstamning en forening som skulle hente tyrkiske muslimer for å bryte opp de jødiske monopolene på sko- og klesproduksjon.36

Libya var under fascisters kontroll fra 1920 -årene, og var vitne til en gradvis uthuling av det jødiske samfunnets autonomi sammen med utbrudd av antijødisk fiendtlighet. I Marokko fyrte nasjonalismen opp arabere til å plage og nedverdige jøder så de kunne ta plassen deres. «De ønsket de offentlige jobbene som jødene hadde, og boligen og forretningen deres. De lyktes ved å skape frykt og drive med forfølgelse», sier Penina Elbaz, som vokste opp i den sørmarokkanske byen Safi.37

Sekulære arabiske nasjonalistpartier, som Ba’ath og Det syriske sosialistiske nasjonale partiet, som var skapt etter den nazistiske modellen, eksisterer fremdeles i dag. De dukket opp etter at Hitler og partiet hans kom til makten i 1933 . «Vi var rasister», sa Sami al-Joundi fra det syriske Ba’ath-partiet.38 Paramilitære ungdomsbevegelser, som Unge Egypt, Jernskjortene i Syria og Futuwwa i Irak, stammer også fra denne perioden.

Fransk politi beslagla pronazistisk propaganda i Algerie i 1937 . 39 Nordafrikanske nasjonalister samarbeidet åpent med aksemaktene: Marokkaneren Abd-al Khaliq Torres møtte Hermann Göring og Heinrich Himmler i januar 1941 . De lovte ham våpen og penger med tanke på den planlagte tyske invasjonen i Marokko.40 Den pronazistiske regjeringen under Rashid Ali i Irak

34 Ibid.

35 Se Bensoussan: Juifs en Pays Arabes, s. 532

36 «How Borguiba’s Tunisia pushed out its Jews». Point of No Return, 15 . oktober 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/10/how-bourguibas-tunisia-pushed-out-its.html

37 «The truth about Morocco: fear made Jews leave». Point of No Return, 11 . september 2016 https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/09/the-truth-about-morocco-fear-made-jews.html (Sist besøkt 2017 .)

38 Ian Buruma: «Revolution from Above». New York Review of Books, 1 . mai 2003

39 Se Bensoussan: Juifs en Pays Arabes, s. 536

40 Michel Abitbol: Le Passé d’une Discorde: Juifs et Arabes depuis le VIIe siècle. Paris: Perrin, 2003 , s. 375

FORDRIVELSEN 166

var imidlertid det eneste arabiske landet som inngikk en offentlig allianse med aksemaktene.

Ekskluderende palestinsk nasjonalisme, som muftien var opphavet til, var en hybrid av rasemessig og religiøs antisemittisme. Trådene ble umulige å skille fra hverandre. Nesten fra begynnelsen av forplantet fiendskapet mot jødene som lå i kjernen av palestinsk nasjonalisme seg til den arabiske verden og ble rettet mot jødiske borgere. Palestinere i eksil spilte en nøkkelrolle i oppblomstringen av antisemittisme i den arabiske verden. Farhud i 1941 mot jødene i Irak kan betegnes som den første dødelige trefningen i den Palestinaarabiske krigen mot jøder – ikke sionister.

Den viktigste årsaken til at mer enn 850 .000 jøder fra Midtøsten og NordAfrika utvandret etter 1948 , var panarabisk rasisme, som i seg selv var påvirket av nazismen. Før den første arabisk-israelske krigen brøt ut, hadde presset fra nazistisk propaganda41 på en analfabetisk og godtroende befolkning allerede ødelagt enhver utsikt til fredelig sameksistens mellom jøder og arabere.

Det muslimske brorskap i Egypt var med på å oppildne til vold mot jødiske borgere i arabiske land, slik vi drøftet i forrige kapittel, men det som beseglet jødens skjebne, var statlig sanksjonerte ovenfra-og-ned-tiltak. Ja, det muftiinspirerte charteret til Den arabiske liga skulle snart danne grunnlaget for ligaens krigserklæring om å knuse den nydannede staten Israel i 1948 . 42

Politisk marginalisering var det første skrittet i en prosess som minnet om Nürnberg-lovene. Jødene ble fratatt sitt statsborgerskap, utestengt fra offentlig sektor (jødiske offentlig ansatte fikk sparken i Egypt, Libanon, Irak og Jemen og etter 1979 i Iran). De led en langsom økonomisk død og ble ofre for restriksjoner på forretningsvirksomhet og eiendomsbesittelse, vilkårlige arrestasjoner på tvilsomt grunnlag på grunn av «sionisme», reiseforbud og endelig ødeleggelse og fordrivelse. Denasjonalisering og utarming er innledende stadier til «etnisk rensing». Før en eneste palestiner flyktet fra det som ble Israel, klekket Den arabiske liga, som ble grunnlagt i 1945 , ut en koordinert

41 Rafael Medoff: «New research sheds light on Nazi influence on the Arab world». JNS, 30 april 2013 www.algemeiner.com/2013/04/30/new-research-sheds-light-on-nazi-influence-in-arab-world/

42 Shmuel Trigano: «The expulsion of Jews from Muslim Countries: a history of ongoing cruelty and discrimination». Jerusalem Centre for Public Affairs, 4 . november 2010 http://jcpa.org/article/the-expulsion-of-the-jews-from-muslim-countries-1920-1970-ahistory-of-ongoing-cruelty-and-discrimination/

167 EN ONDARTET NASJONALISME

Nürnberg-aktig plan43 om å forfølge sine jødiske borgere som fiendtligsinnete utlendinger – «den jødiske minoriteten i Palestina».

Den arabiske ligas beslutning om å sette gang sin skjebnesvangre krig i 1948 mot den nye staten Israel kom etter intens lobbyvirksomhet av den palestinske stormuftien av Jerusalem, lederen for Den høyere arabiske komité, og senere den palestinske filialen av Det muslimske brorskap. Palestina-arabiske ledere deltok med alle rettigheter på alle møtene til Den arabiske liga.44

Alle jødiske funksjonærer som arbeidet i fransk offentlig sektor i Syria før landet ble selvstendig, ble avskjediget og ikke gjeninnsatt. Småhandlere, som en gang i tiden var grunnpilaren i det syrisk-jødiske samfunn, sluttet å være beskyttet av myndighetene og våget ikke å forlate sine hjemsteder.45 For å hindre jøder i å reise kunngjorde myndighetene i desember 1947 at de ikke hadde tillatelse til å selge eiendelene sine. Det var strengt forbudt å undervise i hebraisk på jødiske skoler. Jødiske bedrifter ble boikottet. Jøder hadde ikke lov til å arbeide for myndighetene eller banker, kunne ikke ha telefon eller førerkort, eller kjøpe eiendom.46

Mellom 1950 og 1956 vedtok Egypt flere lover om statsborgerskap. Jøder ble fratatt dette (enhver person som handlet på vegne av «fiendestater eller stater som ikke hadde noen relasjoner til Egypt»). Det at de tilhørte det «israelittiske» samfunnet bare forsterket forvirringen. Egyptiske jøder som flyktet fra landet, ble fratatt sitt statsborgerskap. Det ble umulig for en ikke-muslim å oppnå egyptisk statsborgerskap.47

Den 12 . juni 1951 vedtok Libya en lov som fastslo at religiøse tribunaler skulle avgjøre personlig status. Etter 1954 ble den hel-jødiske sportsklubben Maccabi tvunget til å akseptere arabiske medlemmer. I 1953 ble det erklært økonomisk boikott av jøder. De som hadde slektninger i Israel, ble gjennom et dekret fra 1957 tvunget til å registrere seg på det libyske boikottkontoret. I 1960 fikk ikke jøder lenger være ansatt i det offentlige, stemme eller tjenestegjøre i hæren eller politiet.48

43 Den arabiske ligas utkast til lov om jøder i arabiske land, 1947

44 Moreh og Yehuda: Al-Farhud, s. 142

45 Itamar Levin: Locked Doors. Praeger, 2001 , s. 171 .

46 «Jews in Islamic countries: Syria». Jewish Virtual Library, februar 2016 https://www.jewishvirtuallibrary.org/jews-of-syria

47 Laskier: Jews of Egypt. New York: New York University Press, 1992 , s. 264

48 Se Shmuel Trigano: «The expulsion of the Jews from Muslim Countries 1920 –70 : a history of ongoing cruelty and discrimination». Jerusalem Centre for Public Affairs, 4 . november 2010 http://jcpa.org/article/the-expulsion-of-the-jews-from-muslim-countries-1920-1970-ahistory-of-ongoing-cruelty-and-discrimination/

FORDRIVELSEN 168

Også i Libanon ble jødiske organisasjoner (som Maccabi-sportsklubben) forbudt. Jøder ble utestengt fra offentlig sektor, og jødiske ungdomsbevegelser ble forbudt. Libanons jødiske befolkning økte etter 1948 på grunn av jøder som søkte tilflukt fra de syriske pogromene i 1947 og irakiske myndigheters forfølgelse av dem.49 Men deres opphold var bare midlertidig, og de fikk aldri libanesisk statsborgerskap. Faktisk kunne ingen jøder som var født i Libanon av utenlandskfødte foreldre få libanesisk statsborgerskap, og alle som giftet seg med en statsløs borger, tapte sitt libanesiske statsborgerskap.50

Omtrent samtidig i Irak fratok en lov fra 9 . mars 1950 jøder som forlot Irak statsborgerskapet deres. På vitnesbyrdet til jødiske skolebarn i 1960 -årene sto det: «Ennå ikke denasjonalisert.»51

Tunisiske nasjonalister hadde noen få hvetebrødsdager med jødene sine, i 1954 ble Yom Kippur til og med erklært som en nasjonal helligdag. Men i løpet av tre år var rabbinerembedet nedlagt, den jødiske gravlunden i Tunis ekspropriert og omdannet med bulldozer til en park, og den store synagogen i haraen i Tunis ødelagt.52

Like før Marokko ble selvstendig, oppmuntret nasjonalistene muslimske kjøpmenn og håndverkere til å boikotte jødiske kjøpmenn for å eliminere la concurrence juive. 53

I hele Midtøsten ble jødiske skoler arabisert. Jøder ble utestengt fra libanesiske universiteter i 1947 , og i Irak etter 1967 . I Syria i 1967 og etter revolusjonen i 1979 i Iran ble muslimer utnevnt til ledere for jødiske skoler. Etter at Marokko, Tunisia og Libya ble selvstendige, ble jødiske veldedighets- og fellesskapsinstitusjoner arabisert eller oppløst.54

49 Lyn Julius: «Rewriting Jewish history in Lebanon». Clash of Cultures-bloggen, Jerusalem Post, 11 . april 2016 https://www.jpost.com/Blogs/Clash-of-Cultures/Rewriting-Jewish-historyin-Lebanon-450703

50 «The Jews of Lebanon: ‘joie de vivre’ in exile» Anmeldelse av Yves Turquiers film Jews of Lebanon (La petite histoire des juifs du Liban Point of No Return, 25 . september 2008 https:// jewishrefugees.blogspot.com/2008/09/jews-of-lebanon-joie-de-vivre-in-exile.html

51 «Three little words that say apartheid». Point of No Return, 10 . januar 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/01/three-little-words-that-say-apartheid.html

52 Jacques Taïeb: «L’échec de l’intégration des juifs de Tunisie» i S. Trigano (red.): La fin du judaïsme en terres d’Islam Frankrike: Denoël, 2009 , s. 368

53 M. Laskier: North African Jewry in the 20th Century. NYU Press, 1994 , s. 171

54 Se Trigano: «The Expulsion of Jews». JCPA, 4 . november 2010

169 EN ONDARTET NASJONALISME

Øverst på venstre side av dette laissez-passer, utstedt til en irakiskjødisk funksjonær, er det et stempel som opplyser om at innehaveren ikke kan vende tilbake til Irak. (Laurence Julius-samlingen.)

Laissez-passers ble utstedt til irakiske jøder som reiste til Israel i 1950 –51 . Til å begynne med ble de fløyet via Kypros. (Laurence Julius-samlingen.)

170
FORDRIVELSEN

I en algerisk nasjonalistsang het det: «Det algeriske folk er muslimsk, dets stamtavle er arabisk.»55 Etter at landet ble uavhengig, ga loven om statsborgerskap som det algeriske parlamentet vedtok i 1963 , borgerrett bare til muslimer født i Algerie.56

Reiseforbud fungerte gjennom at jøder ble nektet pass. Forbudet gjaldt i Egypt, Syria og Irak i 1948 , Jemen i 1949 og Libya i 1951 . Syriske jøder som forsøkte å flykte, risikerte enten dødsstraff eller tvangsarbeid.57 Syriske og irakiske jøder hadde redusert bevegelsesfrihet i landet, og ble konstant overvåket av det hemmelige politiet. Så fort Marokko ble selvstendig i 1956 , ble jøder hindret i å dra. Postgangen til og fra Israel ble stanset. Hvis et enkeltmedlem av en familie fikk tillatelse til å reise (vanligvis mot en økonomisk forpliktelse), ble resten av familien holdt som gisler.

Økonomisk utplyndring i denne perioden besto av beslagleggelse og innsamling av jødisk eiendom, utpressing og sperring av bankkonti. Jøder som reiste, fikk sine personlige eiendeler stjålet i havnen eller på flyplassen. Nasjonalisering av bankene gjorde jødiske meglere arbeidsløse. Lover som fikk jøder til å inngå partnerskap med muslimer, ble innført i Irak og Egypt fra 1947 , Tunisia fra 1956 og Marokko fra 1960 . Dette var ikke noe bevis på noen rettferdig sameksistens, men ble gjort for å sikre at fortjenesten ikke utelukkende havnet i jødiske lommer.58 I 1948 ble jemenittiske håndverkere og handelsmenn holdt tilbake i landet til de hadde gitt sine kunnskaper videre til lokale muslimer. Irakisk-jødiske musikere fikk ikke reise fra landet før de hadde lært sine muslimske etterfølgere instrumentene joza og santur. 59 Pogromer, ydmykelser, trusler om vold og arrestasjoner var bakgrunnen for innføringen av disse tiltakene. Myndighetene gjorde eksempler av fremstående jøder (den rikeste og den som hadde best forbindelser av alle, Ford Motor Co.s agent i Irak, Shafiq Ades,60 ble henrettet i september 1948 for angivelig å ha solgt skrapmetall til «sionist-klikken»). Synagoger ble angrepet.

55 Se Bensoussan: Juifs en Pays Arabes, s. 522

56 Richard Ayoun: «De l’émancipation à l’exode brutale des juifs d’Algerie» in S. Trigano (red.): La fin du judaisme en terres d’Islam Frankrike: Denoël, 2009 , s. 224

57 «Jews in Islamic Lands: Syria». Jewish Virtual Library, februar 2016 https://www.jewishvirtuallibrary.org/jews-of-syria

58 Se Allali: Les réfugiés échangés, s. 106

59 Shlomo El-Kivity intervjuet i T. Morad, D. Shasha og R. Shasha (red.): Iraq’s Last Jews. US: Palgrave Macmillan, 2008 . s. 22

60 Mer om Shafiq Ades-saken: Se Charles Tripp: A History of Iraq Cambridge University Press, 2000 , s. 123

171 EN ONDARTET NASJONALISME

Ordensmakten samarbeidet med voldsutøverne eller unnlot å gripe inn for å stanse dem.

Etter slutten på den annen verdenskrig søkte nazistiske krigsforbrytere ly i den arabiske verden og tok med seg sitt dødelige jødehat. De ble militærrådgivere og hjalp til å spre antisemittisk propaganda. Ikke så rent få konverterte til islam.

Flere jødiske organisasjoner i Vesten rapporterte at Egypt hadde gjennomført antisemittiske tiltak – internering, denaturalisering, fordrivelse og deportering – som minnet om Nazi-Tyskland.61 I hvert fall én forsker, Joel Beinin, er imidlertid uenig i dette. Han hevder at så kort tid etter at det fullstendige omfang av Holocausts redsler var blitt kjent, projiserte jødiske organisasjoner som American Jewish Committee sin paranoia og sin besettelse av nazistisk antisemittisme på egypterne. Beinin plasserer ansvaret for de egyptiske jødenes flukt hos sionistene ved å konsentrere seg om operasjon Susannah,62 det dårlig planlagte og utførte bombeprosjektet israelske myndigheter tok initiativet til i 1954 . Operasjon Susannah avslørte at gjerningsmennene var en «femtekolonne» av egyptiske jøder (se kapittel seks). Beinins tolkning av historien reiser imidlertid to spørsmål: Hvorfor var det legitimt å drive kollektiv avstraffelse av titusenvis av jøder i Egypt på grunn av noen få jøders handlinger? Og hvorfor tar ikke Beinin i betraktning tiltak som var gjort før 1954 , og som resulterte i utdrivelsen av 20 .000 jøder?63 Han hevder at anholdelser, isolering, fysiske angrep og begrensninger for det jødiske samfunn ikke kunne ha hatt så stor betydning for tilværelsen til egyptiske jøder – ellers ville de fleste av dem reist før 1956 . 64 Men det er aldri enkelt å bestemme seg for å rykke seg selv opp med rot, og det virker sannsynlig at en typisk jødisk optimisme («det går sikkert over») ville ha fått overtaket. André Aciman skriver: «Helt til den siste slutt håpet de – og hver og en av mennene deres sverget på at han alltids kjente noen høyt oppe som kunne bestikkes når tiden var inne til det».65 I løpet av et år etter Suez-krisen kom slutten for 25 .000 jøder. Nasser tok en rask hevn på det jødiske samfunnet for Israels invasjon av Sinai 29 . oktober 1956 . Jødene ble kastet ut i to bølger: De første (som omfattet rundt 500

61 Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry: Culture, Politics, and the Formation of a Modern Diaspora. Berkeley, CA: University of California Press, 1998 , s. 108

62 Også kjent som Lavon-saken eller «sikkerhetsuhellet».

63 Se Laskier: Jews of Egypt, s. 144

64 Se Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry, s. 209

65 André Aciman: Out of Egypt, A Memoir. New York: Farrar Strauss Giroux, 1994

FORDRIVELSEN 172

jøder som var britiske og franske statsborgere) fikk 24 timer på seg til å dra. De neste fikk ordre om å forlate landet innen to til syv dager med familien.66 Kontorer og forretninger ble stengt, og 95 prosent av eiendommene som ble konfiskert av regjeringen, tilhørte jøder.

Sluttseddel fra Y. Rofé for aksjer solgt i et krigsskadeerstatningskooperativ i 1922 Opptil 90 prosent av alle aksjemeglere var jøder. De fleste ble utvist fra Egypt etter 1956

Lilian Abda fra byen Suez ble tvunget til å foreta en høyst dramatisk flukt. Hun ble arrestert av egyptiske soldater mens hun svømte bedagelig i kanalen. Abda ble anklaget for å ha prøvd å viderebringe informasjon til israelske styrker som rykket frem over Sinai-halvøya. «I badedrakten ble jeg ført til politistasjonen, og jeg ble utspurt til de halte en tilståelse ut av meg», sa hun. «Dagen etter kastet de meg og hele familien min ut av landet. I avisene kalte de meg kanalens Mata Hari.»67 20 .000 jøder reiste mellom november 1956 og juni 1957 , fratatt sitt statsborgerskap med sine laissez-passer-dokumenter der det sto: ÉN VEI – INGEN HJEMREISE. Minst 900 jøder var blitt arrestert pr. 7 . desember 1956 . Etter de første deportasjonene brukte regimet ydmykelser og psykologisk krigføring.68 Jøder ble svartelistet helt vilkårlig. Noen vendte tilbake fra internering og så at egyptiske muslimer hadde overtatt jobben deres.69 Regimet kvalte jødiske

66 Mina Thabet: «Approaching end of Egypt’s Jewish Community». Mada Mars, 4 . mai 2015 madamasr.com/en/2015/05/04/opinion/u/the-approaching-end-of-egypts-jewish-community/

67 Amiram Barkat: «Remembering the ‘Second Exodus’ from Egypt». Haaretz, 11 . juli 2006 https://www.haaretz.com/1.4856871

68 Laskier: Jews of Egypt, s. 254

69 Da Albert Tam, som hadde hatt en ledende stilling i et reklamebyrå, vendte tilbake, oppdaget han at Anwar Sadat hadde overtatt jobben hans. (Vitnemål fra sønnen, 9 . januar 2017 , Centre for Egyptian Jews, Tel Aviv.)

173 EN ONDARTET NASJONALISME

Varemagasinet Cicurel i Kairo, en av flere jødiskeide butikker som ble nasjonalisert etter 1956

handelsforetak ved å trekke tilbake eksportlisensene deres. Det endret på statsborgerskaps- og nasjonalitetslovene for å kunne hindre jøder og andre minoriteter i å bli egyptere. Fra 1959 måtte innehaverens religion være nevnt på identitetspapirer. Resultatet var at bedrifter ble skremt fra å ansette jøder.70 Det kan innvendes at utdrivelsen fra Egypt var forståelig som en form for dekolonisering: Alle britiske og franske statsborgere ble kastet ut som hevn for en britisk og fransk sammensvergelse om invasjonen av Egypt. Men også egyptiske og statsløse jøder, familieoverhoder, ble kastet ut som hevn for Israels angrep, selv om ingen var israelske statsborgere. Nesten hver eneste jødisk familie ble på et eller annet tidspunkt anholdt eller gitt husarrest.71 Det egyptiske religionsdepartementet utstedte en erklæring som fastslo at «Alle jøder er sionister og fiender av staten.»72

President Gamal Abdel Nassers politikk hadde en ødeleggende effekt på økonomien der jøder spilte en viktig rolle, men gjorde også at jødiske butikk-

70 Levin, Locked Doors, s. 143

71 Laskier: Jews of Egypt, s. 254

72 Josh Weil: «The last Jews of Cairo». Guernica, 8 . november 2006

FORDRIVELSEN 174

ansatte, leger, advokater og ingeniører ble stengt ute. Jødiske ansatte fikk sparken i både jødiskeide og ikke-jødiske bedrifter, deriblant jøder som var italienske eller greske statsborgere. Ikke-jødiske armenere, grekere og italienere ble ikke rammet – Hellas tok offentlig parti for Egypt – men følte seg mer og mer uønsket i det fremmedfiendtlige klimaet. I juli 1957 rapporterte den amerikanske ambassaden i Kairo: «Dette gjaldt også grekerne,73 armenerne, italienerne og andre kristne grupper. Likevel forverret opprettelsen av Israel og krigene som fulgte mellom den unge staten og Egypt, jødenes stilling i langt større grad [min utheving] enn de andre minoritetenes vanskelige situasjon.»74 Alle unntatt 7 .000 jøder forsvant fra Egypt.

Nasser gjennomførte imidlertid en vilkårlig politikk bestående av jordbruksreformer og «sosialistisk» nasjonalisering tidlig på 1960 -tallet. Den skulle påvirke Egypts 600 rikeste familier – ikke bare jøder, men også koptere, muslimer og diverse «utlendinger».

Et vitne fra denne tiden, George Naldrett-Jays, en britisk nestleder for politiet i Alexandria, klarte knapt å styre sitt raseri over regimets behandling av jøder som var egyptiske statsborgere eller statsløse: «De tvers igjennom egyptiske jødene som ‘tilfeldigvis’ … ble kalt sionister, blir behandlet på samme vis og opplever stengingen (og gjenåpningen under nasjonal ledelse), blokkeringen av økonomiske ressurser, den vilkårlige avvisningen av trosfeller, konfiskeringen av eiendeler som karakteriserer regimets bevisst dårlige behandling av en grunnlovsbeskyttet minoritet».75 Det jødiske samfunnet skrumpet enda mer inn, ble rammet av ondsinnete gjengjeldelsesaksjoner etter seksdagerskrigen, og omfatter i dag i høyden 13 personer.

73 Alexander Kazamias hevder i «The Purge of Greeks from Nasserite Egypt» (Journal of the Hellenic Diaspora, 35 , februar 2009 ) at det greske samfunnet ikke ble utdrevet i kjølvannet av nasjonaliseringene i 1957 , og at 15 000 grekere ble værende til begynnelsen av 1960 -tallet. Den greske utenriksminister Evangelos Averoff inngikk en avtale om kompensasjon for greske statsborgere som forlot Egypt: Greske myndigheter skulle gi dem kompensasjon, mens egyptiske myndigheter ville gi tilsvarende kompensasjon til Hellas ved å tillate fri import i flere år.

74 Michael R. Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries. Columbia University Press, 1994 , s. 142

75 FO 371 /125602 . UK National Archives, Kew.

175 EN ONDARTET NASJONALISME

Antisionismen var ikke uunngåelig

En jødisk besøkende i Egypt skaffet seg nylig en telefonkatalog fra 1941 for byen Alexandria.76 Sionistbevegelsens kontorer var oppført for enhver som ønsket å se dem. (Landets 24 .000 jøder var representert på en måte som ikke sto i forhold til resten av befolkningen, som knapt kunne lese og skrive: De jødiske navnene utgjorde syv prosent av byens totale innbyggertall – kjøpmenn, bankfolk, bedriftseiere, butikkeiere. Én var produsent av kunstige øyne.)

Antisionismen var ikke uunngåelig, spesielt ikke i Egypt, lederen for og det mest folkerike landet i den arabiske verden. Men som vi har sett, var ekstremismens krefter sluppet løs, og de betraktet sionismen som tabu.

Siden den gang er Balfour-erklæringen blitt ansett som utgangspunktet for den jødisk-arabiske konflikten. Den 2 . november 1917 kunngjorde den britiske regjering gjennom sin utenriksminister lord Balfour sin støtte til opprettelsen av et nasjonalt hjem i Palestina for det jødiske folk.

Men selv før slutten av den første verdenskrig «hadde den muslimske befolkning i Judea liten eller ingen interesse av den arabiske nasjonale bevegelse», hevdet en britisk rapport. Det økende jødiske nærværet i Palestina møtte ikke noen utbredt motstand utover en og annen lokal disputt.77 Panarabismen trengte imidlertid å samle massene rundt et felles hat.

Men til tross for økende palestinsk-arabisk fiendskap mot sionismen var det arabere som var villige til å samarbeide med sionistene i denne perioden. Ifølge forskeren Hillel Cohen var «samarbeid og medvirkning … utbredt i flere former … blant alle klasser og på alle områder. Samarbeid var ikke bare vanlig, men et sentralt trekk ved palestinsk samfunnsliv og politikk».78 Redaktøren for den egyptiske dagsavisen al-Ahram erklærte i 1913 : «Sionistene er nødvendige for denne regionen. Pengene de vil tilføre den, deres intelligens og den flittigheten som er et av karaktertrekkene deres, vil uten tvil bringe nytt liv til landet.»79 Emir Faisal, Syrias britisk-støttede tronpretendent, rådførte seg med Chaim Weizmann, lederen for World Zionist Organization, i januar 1919 , og de utarbeidet Faisal–Weizmann-avtalen om arabisk-jødisk samarbeid.

76 «Post-Weinstein, Egypt’s heritage at risk». Point of No Return, 7 . februar 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/02/post-weinstein-egypts-heritage-at-risk.html

77 Efraim Karsh: Islamic Imperialism. Yale, 2006 , s. 137

78 Hillel Cohen: Army of Shadows. University of California Press, 2008 , s. 259

79 Mark Tessler: A History of the Israel-Palestinian Conflict. Indiana University Press, 1994 , s. 142

FORDRIVELSEN 176

Deretter offentliggjorde Faisal følgende uttalelse, som virker ganske fantastisk i lys av det som senere skulle utspille seg:

Vi arabere … ser med den dypeste sympati på sionist-bevegelsen … Vi vil ønske jødene aller hjerteligst velkommen hjem … Jeg ser frem til, og mitt folk ser sammen med meg frem til, en fremtid der vi vil hjelpe dere og dere vil hjelpe oss, slik at landene vi er gjensidig interessert i, igjen kan finne sin plass i fellesskapet av verdens siviliserte folkeslag.80

Inntil 1930-årene opererte sionistgrupper åpent i regionen. Det ble undervist i hebraisk på Alliance Israélite Universelle-skolen i Bagdad. Brev og varer kunne utveksles, og jøder kunne komme og gå som de ville mellom Irak og Palestina. En jødisk besøkende til Irak, R. Zaslany, skrev et brev datert 3 . oktober 1934 til sin venn i det irakiske innenriksdepartement der han takket ham for hans gjestfrihet i Bagdad, og uttrykte ønsket om å gjengjelde den om funksjonæren noensinne besøkte Palestina. Zaslany ga uttrykk for sitt sjokk over en nylig antijødisk bevegelse i Irak der Palestine Post og til og med Jewish Chronicle ble forbudt. Han merket seg at mange jøder allerede var blitt sagt opp fra stillingen sin.81

Viktige representanter for den tidens arabiske verden støttet sionistisk bosetning i Palestina. De håpet at jødisk immigrasjon ville styrke den økonomiske utviklingen og på den måten løfte Midtøsten opp mot europeisk nivå. For eksempel tok Ziwar Pasha, som senere ble egyptisk statsminister, personlig del i feiringen av Balfour-deklarasjonen i 1917 . Fem år senere gratulerte Ahmed Zaki, tidligere egyptisk regjeringssekretær, sionistenes ledelse i Palestina med fremgangen: «Den sionistiske ideens seier er vendepunktet for oppfyllelsen av et ideal som er så kjært for meg – Orientens gjenopplivelse.»82

To år senere reiste formannen for Israels sionister, Frederick H. Kisch, til Kairo for å ha samtaler med tre høytstående egyptiske representanter om fremtidige forbindelser. Disse representantene «var like utvetydige i sine prosionistiske uttalelser», skrev Kisch i dagboken sin. Alle tre «erkjente at

80 The Syrian Times, 17 . juli 2014 http://thesyriantimes.com/2014/07/17/faisal-weizmannagreement-between-%D9%90arabs-and-jews-about-palestine-3-jan1919/

81 Borgermester Meir Dizengoffs arkiv.

82 Matthias Küntzel: Jihad and Jew-hatred, s. 6

177 EN ONDARTET NASJONALISME

Et brev til den berømte Zilkha-banken i Bagdad trenger ingen annen adresse. Frem til 1930årene var det postgang mellom Palestina og Irak. (Laurence Julius’ samling.)

sionismens fremgang kunne være med på å sikre utviklingen av en ny østlig sivilisasjon».83 I 1925 gikk den egyptiske innenriksminister Ismail Sidqi til aksjon mot en gruppe palestinere som protesterte mot Balfour-deklarasjonen i Kairo. Han var på denne tiden på vei til Jerusalem for å ta del i åpningen av det første hebraiske universitetet.84

I 1926 ga egyptiske myndigheter en varm velkomst til en delegasjon fra Jødiske læreres forbund i det britiske mandatområdet. Studenter fra det egyptiske

83 Ibid.

84 Ibid., s. 7

FORDRIVELSEN 178

universitetet reiste på offisielt besøk til Tel Aviv for å ta del i en sportskonkurranse der. Da konflikten i Palestina eskalerte i 1929 , beordret det egyptiske innenriksdepartementet sitt pressekontor til å sensurere alle antisionistiske og antijødiske artikler. Selv i 1933 tillot egyptiske myndigheter 1 .000 nye jødiske immigranter å gå i land i Port Said på veien til Palestina. Derfor er det ikke rart at det tyske nazipartiets egyptiske filial var fortvilet i 1933 . «De brede massenes utdannelsesnivå er ikke høyt nok til å forstå raseteori», erklærte en talsmann for Kairo-nazistene i 1933 . «En forståelse av den jødiske trusselen er ennå ikke blitt vekket her …»85

I 1936 sendte fremtredende syriske alawitter et brev til den franske utenriksminister der de uttrykte sin bekymring for regionens fremtid. De skrev, med henvisning til det jødiske spørsmål:

Jødene bragte sivilisasjon og fred til de arabiske muslimer, og de spredte gull og velstand utover Palestina uten å skade noen eller ta noe med makt. Til tross for dette erklærte muslimene hellig krig mot dem og nølte ikke med å massakrere barna og kvinnene deres … Derfor venter en dyster skjebne jødene i tilfelle mandatene blir opphevet og det muslimske Syria blir forent med det muslimske Palestina.

I dag virker det utrolig at en av de som underskrev brevet, var bestefaren til den syriske presidenten Bashar al-Assad.86

Leon Castro, sekretær i det egyptiske Wafd-partiet, var et levende bevis på at en egyptisk jøde kunne være egyptisk nasjonalist og sionist på samme tid. Eric Rouleau, jødisk journalist og diplomat født i Kairo, mintes: «Sionistene hadde fullstendig handlefrihet i Egypt. Jewish Agency satt godt i det i Kairo, og Keren Kayemeth LeIsrael, det jødiske nasjonalfondet, som ble etablert i 1901 og skulle utvikle jord til jødisk bosetning i Palestina, ønsket bidrag til synagoger velkommen.»

87 Selv om han senere avviste sionismen som «snever nasjonalisme», tilhørte Rouleau Hashomer Hatzair-bevegelsen i Egypt, «Ung-

85 G. Krämer: The Jews in Modern Egypt 1914–52. IB Tauris, 1989 , s. 278

86 Ben-Dror Jemini: «The Jewish Nakba – far worse than the Arab». Maariv (oversatt til engelsk av Iraqijews for Point of No Return), 20 . mai 2009 https://jewishrefugees.blogspot. com/2009/05/jewish-nakba-more-serious-than.html

87 Alain Gresh: hyllest til Rouleau: Cairo Review of Global Affairs, sitert på Point of No Return, 13 . oktober 2015 https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/10/cairo-holds-tribute-tojournalist-eric.html

179 EN ONDARTET NASJONALISME

domsgarden», en sionist-bevegelse langt ute på venstresiden: «De hundrevis av ungdommer som ble med i bevegelsen, deltok i sportskonkurranser, studerte jødisk historie og engasjerte seg i filosofidebatter der arbeiderbevegelsens ideologer var merkbart til stede.»1

For ikke så lenge siden var egyptiske intellektuelle og politikere ikke bare ikke antisemitter, noen var filosemitter og til og med uttrykte pro-sionistiske synspunkter.2

Kreftene som sto for modernisering i Egypt, ga ikke opp overfor ekstremismens krefter uten kamp. Religiøse ledere kjempet mot Det muslimske brorskaps forsøk på å politisere fredagsbønnen med falske påstander om at jødene angrep Al-Aqsa og Koranen. Rektoren ved Al-Azhar, sunniislams viktigste universitet, forbød antijødisk propaganda. Ali Mahir, den egyptiske kong Farouks viktigste rådgiver, talte for en forent palestinsk stat basert på gjensidig toleranse og regulert immigrasjon for både jøde og araber.3 Frem til det arabiske opprøret i Palestina i 1936 –39 ble ikke egyptisk sionisme ansett å stå i motstrid til patriotisk lojalitet til Egypt.4 Ti år senere var det nesten ingenting igjen av slik velvilje.

1 «My Egyptian-Jewish childhood». Point of No Return, 29 . august 2012 https://jewishrefugees.blogspot.com/2012/08/eric-rouleaus-egyptian-years.html

2 Samuel Tadros: «The sources of Egyptian anti-Semitism», American Thnker, 13 . oktober 2015 https://www.the-american-interest.com/2014/04/21/the-sources-of-egyptian-anti-semitism/

3 Karin McQuillan: «Hitler’s Long Shadow over Israel», American Thinker, 4 . mai 2012 americanthinker.com/articles/2012/05/hitlers_long_shadow_over_israel_comments.html

4 Se Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry, s. 121

FORDRIVELSEN 180

Kapittel 6

Hva kom først – antisemittismen

eller antisionismen?

Høsten 2012 satte daværende viseutenriksminister i Israel, Danny Ayalon, i gang den første kampanjen for rettferdighet for jødiske flyktninger fra arabiske land som landets myndigheter noen gang hadde lansert. En vanvittig strøm av kritiske artikler av palestinere og pro-palestinere fulgte, med argumenter for hvorfor kampanjen var en dårlig idé.

Hanan Ashrawi, ledende representant for Den palestinske frigjøringsorganisasjon Palestinian Liberation Organization (PLO), hevdet at jøder fra arabiske land ikke er flyktninger i det hele tatt, og at Israel bruker disse påstandene for å stikke kjepper i hjulene for fredsprosessen. Israelske myndigheter blir anklaget for «flyktning-vasking» (etter mønster av «rosa-vasking» – et ord som brukes for å antyde at Israel fremhever sin toleranse for og beskyttelse av lesbiske og homofile for å skjule sin undertrykkende behandling av palestinere), deres nyeste taktikk for å nøytralisere påstandene til palestinske flyktninger. Idet hun minnet mistenkelig om en sionist, bebreidet Hanan Ashrawi israelske myndigheter for deres kampanje for å betegne jødiske immigranter til Israel som jødiske flyktninger fra arabiske land. Hun skrev:5

I kjernen av den sionistiske ideologien ligger ideen om at Israel er det jødiske folkets hjemland. Hvis dette er riktig, og jøder som bor i Israel er borgere av sitt spesielle nasjonale hjemland, kan ikke staten

5 Khaled Abu Toameh: «PLO’s Ashrawi: no such thing as Jewish refugees». Jerusalem Post, 1 . september 2012 https://www.jpost.com/Middle-East/PLOs-Ashrawi-No-such-thing-as-Jewish-refugees

183 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

betrakte dem som flyktninger. De kan ikke på samme tid være folk som har vendt tilbake til Israel og flyktninger fra et annet hjemland.

Hvis Israel er hjemlandet deres, er de ikke «flyktninger» – de er emigranter som vendte tilbake enten frivillig eller på grunn av en politisk beslutning.7

Arabiske stater har med andre ord ikke noe ansvar for masseflukten til sine jøder. Det ser ut til å være slik at mange arabere til og med er overbevist om at det aldri bodde jøder i landet deres. «Du lyver», beskyldte egyptere Ellis Douek for da han fortalte dem at han var blitt fordrevet fra sitt hjemlige Kairo til Storbritannia.8 Dessuten har arabiske regimer interesse av å benekte at jøder var flyktninger. I sine memoarer «husker ikke» selv den irakiske statsminister Tawfiq al-Suwaydi jødenes masseflukt som han selv ledet.9 Det å gjøre noe annet ville vært å erkjenne at jøder er ofre. Det ville åpne for en unnskyldning, betydelige krav om erstatning, og sprenge et stort hull i det palestinske narrativet.

Etter den universelt aksepterte definisjonen til UNHCR er imidlertid jøder som flykter fra arabiske land flyktninger: «En flyktning er en som er blitt tvunget til å flykte fra sitt land på grunn av forfølgelse, krig eller vold. En flyktning har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller medlemskap i en bestemt samfunnsgruppe. Personen kan sannsynligvis ikke vende hjem, eller er redd for å gjøre det.»10

Ved to anledninger anerkjente FN jøder som flyktninger. August Lindt, FNs høykommissær for flyktninger, anerkjente jøder som flyktet fra Egypt som reelle flyktninger.11 En annen gang anerkjente UNHCR jøder som flyktet fra Libya, som flyktninger under UNHCR-mandatet.

I motsetning til det Ashrawi hevder, hadde ikke de jødiske flyktningene noe annet valg enn å forlate sitt hjemland på grunn av faktorer det var umulig å kjempe mot: Forfølgelse og fordrivelse. Ifølge enhver definisjon var de flyktninger på den tiden. De er ikke lenger flyktninger fordi landene som tok dem

7 Ibid.

8 Intervju med Ellis Douek på Sephardi Voices UK, 2016

9 Ya’akov. Meron: «Why Jews fled Arab countries». Middle East Quarterly, september 1995

https://www.meforum.org/263/why-jews-fled-the-arab-countries

10 FNs definisjon: «What is a refugee?»

https://www.unrefugees.org/refugee-facts/what-is-a-refugee/

11 UNHCR Fourth Session, Genève, 29 . januar–4 . februar 1957 , sitert i rapport fra Justice for Jews from Arab Countries ved Urman, Cotler, Matas: «Jewish Refugees from Arab Countries: the Case for Rights and Redress», JJAC, 2007 http://justiceforjews.com/jjac.pdf

FORDRIVELSEN 184

imot, ga dem fullt statsborgerskap. Man brukte altså en humanitær løsning. Selv om de ikke lenger er flyktninger, ønsker de ikke å vende tilbake, for det kan de ikke: Hjemlandet deres er like fiendtlig innstilt til og farlig for jøder som den dagen de dro. UNHCRs definisjon, som sier at flyktningen ikke kan dra tilbake til landet sitt fordi han eller hun har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt, gjelder absolutt jøder fra arabiske land, deriblant dem som fremdeles var underlagt et kolonistyre da de dro.

Kritikere har hevdet at jødene umulig kunne være flyktninger, siden ikke alle forlot landet sitt samtidig (selv om 90 prosent av jødene som flyktet fra Irak, Syria, Libya og Jemen dro i løpet av tre år etter 1948 ).12 Jødene reiste fra den arabiske verden i en periode på mer enn 30 år, mellom 1948 og 1972 . I 1958 var befolkningen halvert, og i 1968 var den skrumpet inn til mindre enn ni prosent.13 Grunnen til at denne perioden ble så lang, var at de gjenværende jødene i de fleste tilfeller var gisler – holdt igjen av emigrasjonsforbud. Dette var tilfellet i Syria, i Irak fra tidspunktet da Ba’ath-partiet kom til makten, i Jemen til 1990-årene, og i Marokko, der et reiseforbud var virksomt fra 1956 til 1961.

Ikke bare befant jødene seg utenfor landet de var født i, slik UNHCR krever, de var også ute av stand til å bli beskyttet av det, siden de var blitt erklært fiendtlige fremmede. De faller fortsatt inn under UNHCRs definisjon, fordi det å vende tilbake til hjemlandet i de fleste tilfeller ville sette livet deres i fare. En annen populær påstand er at siden Holocaust hadde utslettet en tredjedel av det jødiske folk, satset Israel på at jøder fra arabiske land ville befolke landet og være en kilde til billig arbeidskraft. De jemenittiske, irakiske og libyske aliyot var imidlertid så desperate etter å unnslippe tilintetgjøring at Israel ikke kunne bevilge seg den luksus å følge en seleksjonspolitikk for å plukke ut de sunneste og mest arbeidsdyktige. Dette gjorde landet kun i en kort periode14 når det gjaldt immigranter som kom fra Marokko før landet ble selvstendig. Da Israel tok til seg de svært unge, de syke, de gamle og dem som ikke hadde noen nyttig kompetanse, tok landet også på seg en tung byrde i en tid da den unge jødiske staten minst var i stand til å tåle det.

12 Se tabell som viser statistikk for massefordrivelse: ibid.

13 Ibid.

14 Yehuda Dominitz: «Immigration and Absorption of Jews from Arab Countries» i Malka Hillel Shulewitz (red.): The Forgotten Millions: The Modern Jewish Exodus from Arab Lands. New York: Continuum, 2000 , s. 178

185 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

Den ikke-sionistiske majoriteten

De 650 .000 jødene som ble drevet ut fra arabiske land til Israel, dro ikke alle av egen vilje – så langt derifra. De kom til et land som nettopp hadde ofret en prosent av befolkningen i krig og led av mangel på alt. Det er all grunn til å tro at jødiske samfunn ville ha fortsatt å leve i de fleste arabiske land om de ikke var blitt stemplet som sionister. Den egyptisk fødte journalisten og diplomaten Eric Rouleau uttalte: «Egypts jøder følte at de var egyptiske, og sionistenes sirenesang forhekset dem aldri.»15 «Bortsett fra den sionistiske minoriteten var det ingen som følte noe behov for en jødisk stat eller en trang til å synge ‘L’ an prochain à Jérusalem’ når det holdt å ta kvart på ti-toget for å komme dit», skrev den franske forfatteren Gilles Perrault i Un Homme Apart, hans biografi om den egyptisk-jødiske kommunisten Henri Curiel.

Likevel følte velstående jøder som ikke hadde til hensikt å forlate landet de var født i, et behov for å støtte det sionistiske foretagendet i Palestina. Tidlig på 1900-tallet kjøpte persiske, egyptiske og irakiske jøder jordstykker i Eretz Yisrael. Til tross for deres lederes stadig mer høylydte forsikringer om lojalitet ble alle jøder til slutt betraktet som fiendtlige fremmede av arabisk og muslimsk antisemittisme. Veien var kort til kriminalisering av jødedommen. Arabisk fremmedfrykt utstøtte alle jøder, til og med kommunistene, antikolonialistene og de ideologiske antisionistene blant dem. Hadde det ikke vært for dette store «skyvet», ville man forventet at aliyah (emigrasjon til Israel) hadde begrenset seg til «ideologiske» sionister. Det er antagelig trygt å anta at dem som flyttet til Israel av ideologiske grunner, ikke ville utgjort mer enn ti prosent av det jødiske samfunnet, en gjenspeiling av nivået i det «trygge og komfortable Vesten».

Myten om at jøder fra arabiske land kom som sionistiske immigranter, er blitt opprettholdt av israelske myndigheter. Av etnosentriske grunner frarådet Israel jødene å betrakte seg selv som «flyktninger», heller som immigranter som vendte tilbake til sitt fedreland. Danny Ayalons far kom som sionist, og til han fikk sin egen åpenbaring, ble Danny oppdratt uten interesse for eller kunnskap om sine algeriske røtter.16 Kritikere av Ayalons politiske initiativ for å understreke nødvendigheten av rettferdighet for jødiske flyktninger fra arabiske land, peker skadefro på erklæringene til fremstående selverklærte sionistiske israelere som Ran Cohen (som kom i 1950 som en 13 år gammel flyktning),

15 Alain Gresh: «Eric Rouleau, ambassador of the World». The Cairo Review, 11 . oktober 2015 https://www.thecairoreview.com/tahrir-forum/eric-rouleau-ambassador-of-the-world/ 16 Intervju med Sephardi Voices UK

FORDRIVELSEN 186

Yisrael Yeshayahu og Shlomo Hillel, som kom før Israel ble født. Det kan dokumenteres at alle sa at de kom som sionister, ikke flyktninger.

Ut fra vitnesbyrdene deres blir det ekstrapolert at jøder forlot sine arabiske land på grunn av sionistisk idealisme. Men Cohen, Hillel og Yeshayahu er ikke representative for erfaringene til den store massen av flyktninger, og forklarer ikke hvilke impulser til å reise som gjaldt. De forklarer heller ikke hvordan 200 .000 jøder endte opp i Europa, Canada, USA, Sentral- og SørAmerika eller Australia.

«Sionismen forårsaket utvandringen»

En populær myte – men som står i motstrid til påstanden om at jødene reiste «av egen fri vilje» – er at sionismen fikk jøder til å forlate arabiske land. Det har vært antydet at sionistiske agenter utløste bombene i 1950 –1 for å skremme irakiske jøder til å reise. I sin bok The Gun & the Olive Branch beskriver David Hirst i detalj hemmelige israelske operasjoner som skulle skremme irakiske og egyptiske jøder til å flykte fra sine hjem til Israels «fristed». Wilbur Crane Eveland, en tidligere ansatt i CIA, skrev om de «sionistiske forbrytelsene» mot «arabiske» jøder i Irak.17 Det blir ofte henvist til skriftene til den misfornøyde irakiske jøden Naieem Giladi18 for å bekrefte denne myten. I tilfellet Irak vil man aldri få vite med sikkerhet hvem som plasserte bombene i 1950 –51 , men tre av de fem episodene skjedde etter at 80 .000 – det store flertallet av jødene – allerede hadde reist eller frasagt seg sitt statsborgerskap før de dro.19 Disse bombene forårsaket ingen dødsfall. Den eneste dødelige bombingen fant sted i en synagoge som ble brukt som registreringssenter for jøder som skulle reise, bare seks uker før Irak igjen forbød emigrasjon. Den israelske «nye» historikeren Tom Segev20 har fremlagt opplysninger som legger skylden for angrepet på Messouda Shemtob-synagogen på irakiske nasjonalister. Ifølge Yehuda Tager, en israelsk agent som opererte i Bagdad og tilbragte ti år i fengsel der, ble bombingen av synagogen ikke utført av jøder, men av

17 Feuerlicht: The Fate of the Jews. Quartet, 1988 , s. 231

18 «Naieem Giladi and the Jews of Iraq». Point of No Return, 15 . juni 2010 https://jewishrefugees.blogspot.com/2010/06/challenging-naieem-giladis-farrago-of.html

19 Elie Kedourie (Cohen og Udovitch [red.]): The Break between Muslims and Jews in Iraq Darwin, 1989 , s. 55

20 Tom Segev: «Now it can be told». Haaretz, 6 . april 2006 https://www.haaretz.com/1.4900019

187 HVA
KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

medlemmer av Det muslimske brorskap. Historikeren Benny Morris oppdaget at en hemmelig etterforskning som ble gjennomført i Israel i 1960 , og som Tager forsynte med opplysninger, ikke fant noen bevis for at Mossad var involvert i bombingen av Messouda Shemtob. «Uansett bomber ikke israelere synagoger», sa Morris.21 Han kunne ha lagt til at det ble brukt bomber mot jødiske mål gjennom 1930 -årene i Irak og Egypt, og at en bombe som ble plassert ved en syrisk synagoge hadde drept 14 – men ingen beskylder Mossad for å ha utført disse bombingene.

Andre legger skylden på det ultranasjonalistiske partiet Istiqal22 eller politiet. (Bare de irakiske myndighetene hadde den britiske No. 36 -granaten som ble brukt ved bombingene.) Dessuten ble de to sionistiske «forbryterne» som ble henrettet i januar 1952 , og som tilsto under tortur, aldri beskyldt for den dødbringende bombingen 14 . januar 1951 . 23

Mordechai Ben-Porat, Mossads ledende agent i Bagdad, ble renvasket ved en israelsk domstol da han saksøkte et israelsk tidsskrift for injurier. Retten hørte vitnemål24 som støttet teorien om at det var ikke-jøder som kastet bombene i januar 1951 – muslimske småhandlere fikk et tips om å rydde området like før granater ble kastet mot Messouda Shemtob-synagogen.

De egyptiske bombene i 1954 , som ble kjent som operasjon Susannah eller Lavon-saken, ble absolutt kastet av en pro-sionistisk gruppe: Egyptiske jøder ble rekruttert av israelsk militæretterretning til å plante bomber i egyptisk-, amerikansk- og britiskeide kinoer, biblioteker og amerikanske undervisningssentre. Bombene eksploderte ikke. Skylden for angrepene skulle legges på lokale islamister, kommunister eller nasjonalister i den hensikt å skape nok ustabilitet til å lokke britiske myndigheter til å beholde sine okkupasjonstropper i Egypts Suezkanal-sone. Operasjonen medførte ingen døde, men såret agenten Philip Natanson: En bombe han hadde med seg til en kino, antente for tidlig i lommen hans. To medlemmer av cellen begikk selvmord etter å ha blitt arrestert mens to agenter, Moshe Marzouk og Samuel Azar, ble tiltalt, dømt og henrettet av Egypt.

Selv om episoden må ha styrket mistanken til det jødiske samfunnet, «ble ingen drastiske tiltak gjennomført av de nye offiserenes regime overfor den

21 Videoforelesning ved Benny Morris. 27 . august 2009

22 Ya’acov Meron: «Why Jews fled Arab countries». Middle East Quarterly, årgang 2 , nr. 3 , 1995 , s. 47 –55 https://www.meforum.org/263/why-jews-fled-the-arab-countries

23 N. Weinstock: Une si longue présence. Plon, 2008 , s. 314

24 M. Ben-Porat: To Baghdad and Back. Gefen, 1998 , s. 180

FORDRIVELSEN 188

overveldende majoriteten av jøder»:25 Det er ingen årsakssammenheng med Nassers utdrivelse av 25 .000 jøder to år senere etter hans nasjonalisering av Suez-kanalen.

«Jødene opplevde gjengjeldelse»

Noen skeptikere medgir at det store flertallet jøder ankom til Israel som flyktninger, men hevder at om ikke Israel var blitt etablert, ville ikke disse jødene blitt tvunget til å forlate sitt hjemland. De påstår med andre ord at disse jødene opplevde «gjengjeldelse». De betalte prisen for opprettelsen av Israel – angivelig et forferdelig feilgrep. Som hevn for masseutdrivelsen av palestinskarabiske flyktninger kastet arabiske pøbler og myndigheter seg over sine forsvarsløse jødiske borgere. Ja, jødene fikk føle følgene av den arabiske reaksjonen på Balfour-erklæringen – og derfor av den arabisk-israelske konflikten. For hver krig økte spenningene i arabiske land, og flere jøder forsøkte å reise. Logikken skal være at Israel bærer skylden for en fullt ut forståelig arabisk reaksjon som førte til fordrivelsen av 850 .000 jødiske flyktninger fra arabiske land. Påstanden er altså at jøder har seg selv å takke for sin ulykkelige skjebne.

«Den forståelige gjengjeldelsen»-argumentet er imidlertid feil. Det forklarer for eksempel ikke hvorfor rundt 1 .000 jøder ble myrdet i den arabiske verden i tiåret før Israel ble opprettet, og heller ikke hvorfor antisemittisk vold brøt ut sporadisk i de 14 århundrene med jødisk-muslimsk sameksistens. Hvis sionismen er tilstrekkelig rettferdiggjøring for «kollektiv avstraffelse» av samfunn som i stor grad var ikke-sionistiske, hvordan forklarer man da hvorfor jødene ble rammet av forfølgelse, massakrer og opptøyer lenge før sionist-bevegelsen ble grunnlagt og lenge før Israel ble opprettet; blodanklagen i Damaskus i 1840 , en rekke massakrer på 1800 -tallet i Nord-Afrika, ødeleggelsen av synagoger i Libya i 1860 -årene, Casablanca-massakren i 1907 , pogromen i Fez (Tritl) i 1912 , antijødiske opptøyer i Tunisia i 1917 , pogromen i Constantine (Algerie) i 1934 , uroligheter i Rabat og Oujda (Marokko) i 1933 , 1934 og 1938 , Gabès-pogromen og det pronazistiske Farhud i Irak i 1941 , og opptøyer i Sefrou (Marokko) i 1944 ? Opptøyene i Egypt og Libya i 1945 (som resulterte i 140 døde jøder) så ut til å ha mer å gjøre med fremmedfrykt og den antijødiske stemningen som nazi-propagandaen skapte, enn med hat mot sionismen.26

25 Laskier: Jews of Egypt. NY University, 1992 , s. 188

26 Roumani: Jews of Libya. Sussex Academic Press, 2008 , s. 52

189 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

Sionismen var ikke årsaken til den jødiske masseflukten. «Palestina-spørsmålet fant ikke opp en situasjon full av vold», skriver den franske historikeren Georges Bensoussan.27 «Det lot den komme til overflaten.» «Den virkelige årsaken», skriver han, «finner man i det skjulte gjensidige hatet mellom to samfunn, som gir seg uttrykk i vold når det finner det rette påskuddet.»28

Penina Elbaz, en marokkanskfødt canadisk psykolog, var vitne til mobbingen og ydmykelsen som jøder som bodde i muslimske områder ble utsatt for, og betraktet sionismen som en løsning på antisemittismen. Hun skriver: «Disse sionistene ble utpekt av Messias. De reddet tusenvis av liv.»29

Postkort som viser hvordan det så ut etter pogromen i Fez i 1912 . (Laurence Julius’ samling.)

Pøbelen, som var lettpåvirkelige og uvitende, spilte en unik rolle i den ubeherskede arabiske reaksjonen på sionismen. Slagord som ble ropt ved alle antijødiske opptøyer, Itbach al Yahud og Yahud klib-al Arab, antyder at den opphissede pøbelen ikke var interessert i å skille mellom sionister og jøder. Ordet «jøde» smeltet sammen med «sionist» og «fiende av staten».

Hele den jødiske befolkningen i arabiske land ble gisler i konflikten med sionismen. Det å utføre «kollektiv avstraffelse» av ikke-stridende jøder på grunn av det deres trosfeller gjorde eller ble antatt å ha gjort, tusenvis av kilo-

27 Bensoussan: Juifs en pays arabes: Le grand déracinement 1850–1975. Paris: Tallandier, 2012 , s. 235

28 Georges Bensoussan: Juifs du monde arabe. Paris: Odile Jacob, 2017 , s. 39

29 «The Truth about Morocco: Fear made Jews Leave». Point of No Return, 11 . september 2016 https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/09/the-truth-about-morocco-fear-made-jews.html

FORDRIVELSEN 190

Jøder søker ly i sultanens menasjeri etter pogromen i Fez i 1912 .

metere unna i Palestina, ble i den arabiske verden betraktet som legitimt, selv om det innebar massive krenkelser av menneske- og borgerrettigheter. Det mest ekstreme eksemplet var anholdelsen av alle jødiske menn som bodde i Egypt etter arabernes nederlag i seksdagerskrigen. Alle ble arrestert og fengslet som israelske krigsfanger. Noen ble torturert og sodomisert, og ble sittende i fengsel i flere år.30 «Kollektiv avskaffelse» blir også i dag ansett som legitimt: Terrorangrep mot jødiske mål i Europa blir ofte gitt en rasjonell forklaring som en reaksjon på «det Israel gjør mot våre palestinske brødre». En forklaring som antropologer liker, er at hamula- eller klanmentaliteten31 legitimerer kollektiv avstraffelse siden den er ute av stand til å gi et individ ansvaret for en forbrytelse. Den fordeler skyld med bred pensel over hele stammen.32

30 «My Longest Ten Minutes», Rabi Mangoubi, Jerusalem Post, 31 . mai 2007 https://www.jpost.com/Magazine/Features/My-longest-10-minutes

31 Mer informasjon om familiens plass i arabiske samfunn finnes i Raphael Patai: The Arab Mind. Hatherleigh, NY, 2002 , s. 300

32 Mark Cohen hevder at strengere islamske skoler, for eksempel malikittene, mener at muslimer ikke burde utføre kollektiv gjengjeldelse på grunn av ett menneskes brudd på (dhimmi-)pakten hvis de andre ikke-muslimene fordømmer handlingen eller anses å ha forbrutt seg under tvang. Cohen mener at gjengangrep på et helt jødisk samfunn forekommer ekstremt sjelden (Under Crescent and Cross. Princeton 1994 , s. 74 ). I våre dager dager virker dette synet tvilsomt.

191 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

«Antisemittisme oppstår når grupper føler at de mister kontroll over sin verden», sa den britiske sjefrabbiner Jonathan Sacks engang.33 Den når et høydepunkt når frykten og usikkerheten er på sitt verste. Pøbelveldets vold var opplagt en velprøvd metode for at flertallet skulle få la sin frykt og frustrasjon gå utover en minoritet definert som syndebukker, og i tillegg var det lovende muligheter for ransutbytte.

Det var den antisemittiske rådgiveren til sultanen av Marokko, al-Mokri, som forklarte overfor Paul Baudoin, marskalk Pétains utenriksminister i 1940 , hvordan det jødiske problem ble behandlet i Marokko:

Før protektoratet brukte jødene 20 år på å legge seg opp store pengemengder. De brukte ti år på å nyte godt av dem. Så brøt det ut en liten revolusjon som gjorde at de mistet alt sammen. Jødene begynte på nytt å berike seg igjen de neste 30 årene, noe som førte til at deres overdådige rikdom ble konfiskert Nå som det finnes et protektorat, frykter vi at denne 30 -årsrytmen blir forstyrret. Protektoratet har vart i bare 28 år. Derfor er det to år igjen til vi konfiskerer israelittenes verdier ifølge denne århundregamle regelen, som på meg virker svært klok.34

En flokk pøbler som blir hisset opp til å hate en gruppe ofre, synes ikke det er nødvendig å reagere på hva et offer har gjort. Fantaseringen om at offeret har gjort noe provoserende eller har tenkt å gjøre det, er påskudd nok. Slik hadde mange voldelige handlinger mot jøder bakgrunn i falske beskyldninger. Et yndlingspåskudd hadde sammenheng med jødenes bruk av alkohol. Andre er klassiske kristne myter: Blodanklagen fra Damaskus i 1840 , for eksempel, der det het seg at jøder myrdet barn for å bruke blodet deres til å bake matza. Beskyldninger om at jøder har vanhelliget Koranen eller hellige muslimske steder, begått blasfemi eller lagt planer om jødisk overtagelse av Al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden i Jerusalem, har i flere tiår ligget bak antijødisk vold, og gjør det fremdeles i dag.

I samfunn der det ikke finnes noen mekanismer som beskytter mot hatytringer, blir Den andre en stedfortreder for dagens fiende. Kristne i Midtøsten

33 Tale til Europaparlamentet, oktober 2016 https://www.youtube.com/watch?v=uwN1WuDwIf0

34 Abitbol: Le passé d’une discorde Juifs et arabes depuis le VIIe siècle. Paris: Perrin, 2003 , s. 37

FORDRIVELSEN 192

er Vestens stedfortredere. Hinduer i Pakistan er stedfortredere for India. Jøder i den muslimske verden er stedfortredere for Israel. Arabiske autokratier brukte konflikten med sionismen til å forene massene og flytte oppmerksomheten fra deres hjemlige fiaskoer.

Under dekke av slike klagemål blir en sårbar minoritet en syndebukk for majoritetens lidelser og et middel ikke bare til å berike opportunister på bekostning av minoriteten, men også for å gjøre opp.

Den siste ingrediensen i denne giftige blandingen er den manglende evnen –eller viljen – hos ordensmakten til å verne den angrepne minoriteten. Tidlig på 1900 -tallet, som vi forklarte i kapittel tre, oppmuntret de vestlige kolonimaktene til splid mellom samfunnene som en del av splitt-og-hersk-politikken, og klarte ofte ikke å hindre tap av jødisk liv. Det finnes mengder av eksempler på at politiet eller hæren kom for sent til å hindre at en episode ble umulig å kontrollere. I mange tilfeller slo politimenn lag med de som startet opptøyene. Til stor forlegenhet for britene, kolonimakten i Aden, fikk de skyteglade, britisk bevæpnede og ledede soldatene i Aden-protektoratet skylden for mange av de 87 dødsfallene i de antijødiske opptøyene i 1947 . 35 Av frykt for en konfrontasjon med Det muslimske brorskap gjorde egyptiske myndigheter lite for å beskytte egyptiske jøder og deres eiendeler mot bombingene sommeren 1948 . 36

Alle minoriteter ble forfulgt

De som hevder at om ikke Israel hadde eksistert, ville jødene fortsatt å leve i relativ sikkerhet i likhet med enhver annen minoritet, må forklare hvorfor ikke jødene var den eneste minoriteten som ikke kunne stole på beskyttelse fra myndighetene, og hvorfor minoriteter som ikke har sitt eget Israel, har lidd under forfølgelse og vold: Rundt 5 .000 kristne ble massakrert i Damaskus sent på 1800 -tallet,37 rundt 20 .000 kristne ble drept av druserne i borgerkrigen ved Libanonfjellene i 1860 , og 380 kristne landsbyer og 560 kirker rasert. Massakrer ble gjennomført mot armenske kristne, assyriske kristne, irakere, trakere, andre grekere som levde i Tyrkia og andre ikke-muslimske grupper på

35 «1947 Aden Riots», Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/1947_Aden_riots

36 Joel. Beinin: The Dispersion of Egyptian Jewry: Culture, Politics, and the Formation of a Modern Diaspora. Berkeley, CA: University of California Press, 1998 , s. 35

37 N. Stillmann: The Jews of Arab Lands in Modern Times. Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 , bind II, s. 46

193 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

begynnelsen av 1900-tallet. De ottomanske tyrkerne begynte å plage armenere i 1880-årene, noe som etter hvert førte til utryddelsen og spredningen av Tyrkias armenske samfunn.38 Massakrer på armenere var forvarsler om det store armenske og assyriske «folkemordet» i 1915 : De begynte i 1894 og fortsatte frem til 1923 . 39 Ikke alle ofre var ikke-muslimer – det foregikk massedrap på kurdere, tsjerkessere, krim-tatarer – og det må sies at ikke-muslimer begikk drap på muslimer under krigene som brøt ut under det ottomanske rikets sammenbrudd og den første verdenskrig. (I 1919 var det til og med en massakre på jøder i byen Guba – utført av armenere.)40

Mishandlingen av minoriteter i politistater langt inn på 1900 -tallet taler for seg selv. Iraks første handling etter at landet ble selvstendig, og som et brudd på sin forpliktelse til å beskytte sine minoriteter, var å massakrere 600 assyriske kristne i Simele i 1933 . Den episoden fikk alarmklokkene til å ringe hos den irakisk-jødiske familien til sionist-agenten Shlomo Hillel: «I det stridstrette Midtøsten var ikke denne episoden i seg selv spesielt overraskende. Men responsen på den var et forvarsel om mer ondskap i vente. Ikke bare ble gjerningsmennene bak udåden aldri stilt for retten, de ble faktisk dekorert av kronprins Ghazi.»41 Da Ghazi besteg Iraks trone, bestemte Hillels far seg for å forlate Irak og reise til Palestina.

I Jewish Property Claims against Arab Countries42 hevder professor Michael Fischbach at tiltakene mot jøder i arabiske land var gjengjeldelse for «fordrivelsen» og landsforvisningen av palestinsk-arabiske flyktninger. En annen teori er at utvekslingen ble oppmuntret av manipulerende kolonimakter. Både Storbritannia og USA skulle angivelig ha «presset irakiske myndigheter til å gjøre det lett for jøder å emigrere», og å «vurdere forskjellige planer om utveksling av flyktningbefolkninger».43 Slike planer kollapset i Irak da Nuri al-Said erstattet Tawfiq al-Suwaydi som statsminister i september 1950 . AlSaid var «fast bestemt på å drive jøder ut av landet sitt så raskt som mulig».44

38 Elie Kedourie: The Chatham House Version. New York: Praeger, 1970 , s. 295

39 Margaret Brearley: «The Forgotten Genocide», Jewish Quarterly, sommeren 2006 , nr. 202 , s. 29

40 «Armenians massacred Azeri Mountain Jews.» Point of No Return, 24 . mai 2006 https://jewishrefugees.blogspot.com/search?updated-max=2006-0814T18:20:00%2B01:00&max-results=100&reverse-paginate=true

41 Shlomo Hillel: Operation Babylon. London: Collins, 1988 , s. 148

42 Michael Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries. Columbia University Press, 2008

43 Abbas Shiblak: Iraqi Jews. Saqi, 2005 , s. 25

44 Esther Meir-Glitzenstein: Zionism in an Arab Country. Routledge, 2004 , s. 253

FORDRIVELSEN 194

Men selv før opprettelsen av den jødiske staten og før den store massen av arabiske flyktninger hadde reist, var jøder fra Simon Hatsaddik-distriktet i Jerusalem de første flyktningene som ble kastet ut i den første arabisk-israelske krigen. Som vi skal se, fantes det dessuten på forhånd bevis for at arabiske myndigheter gikk sammen om å gjøre jødene til ofre og frata dem jord og eiendom før FNs delingsplan fra 1947 ble vedtatt.45 Å hevde noe annet er, for å si det med den israelske spaltisten Ben-Dror Yemini, «å slette ut tingenes naturlige orden».46

Det er åpenbart forskjell på diskriminering og forfølgelse. Det første er oftere sosiale fordommer. Det siste kan være offisielt og sanksjonert av staten, eller det kan praktiseres av mektige samfunnsgrupper som gjør livet til et helvete for minoriteten som er målet. På et tidspunkt kan imidlertid diskriminering bli forfølgelse, og forfølgelse en trussel mot liv og lemmer. Uansett om diskrimineringen er sanksjonert av staten eller ikke, kan den degenerere til ydmykelse, psykologisk krigføring og vold. Den kan sette liv i fare.

Farhud (arabisk for voldelig fordrivelse) i Irak i 1941 ble fulgt av andre tilfeller av Farhud: I Syria, Aden, Bahrain, Marokko, Libya og Egypt. I 1947 –48 hadde morderiske opptøyer i Marokko, Libya og Aden og ødeleggelse av jødisk eiendom den nettoeffekten at jøder ble fordrevet, selv om disse landene fremdeles var under kolonistyre og ennå ikke hadde innført antijødisk lovgivning. Disse nye arabiske statene uten jøder, for eksempel Jordan, sørget for at de heller ikke fikk noen.

Jødene får skylden

Mange palestinske arabere tok til våpen mot sionistene i en krig som lederne deres hadde erklært, eller flyktet fra det farlige kaoset i en krigssone i Israel. Men jøder i arabiske land tok ikke del i opprør, og var ikke-stridende – hundrevis, om ikke tusenvis av kilometer fra krigsskueplassen. Jødene i arabiske land ble gjort til ofre utelukkende fordi de hadde samme religion og etnisitet som israelerne.

Balfour-erklæringen fra 1917 krevde av sionistene at et jødisk hjemland i Palestina ikke skulle skade rettighetene og statusen til ikke-jødiske samfunn

45 Se hele teksten til Den arabiske ligas utkast til lov 364.

46 Ben-Dror Yemini: Maariv, 2 . februar 2014

195 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

i Palestina. Det som ofte glemmes, er imidlertid slutten på brevet fra lord Balfour: «… eller av jøder i noe annet land».47 Det står klart at ingenting ble krevd av arabiske stater som ble skapt på ruinene av det ottomanske riket: De brøt enhver konstitusjonell forpliktelse de måtte ha hatt overfor sine egne jødiske borgere. Den arabiske liga møttes til og med i Syria så sent som i 1946 og Libanon i 1947 , og ble enige om et utkast til en plan om å rane jødene, true dem med fengsling og kaste dem ut etter først å ha plyndret dem.48 Krigen mot jødene fortsatte. I 1947 nådde den antijødiske stemningen nye høyder i Palestina og den arabiske verden mens arabiske delegater forsterket retorikken i FN, som skulle stemme over oppdelingen av Palestina. Den egyptiske delegaten, Heykal Pasha, advarte allerede om konsekvensene for jøder som bodde i arabiske land av å opprette en jødisk stat:

FN … burde ikke glemme at den foreslåtte løsningen kan sette i fare livet til en million jøder som lever i muslimske land … ved å gjøre antisemittismen i disse landene enda vanskeligere å utrydde enn antisemittismen som de allierte prøvde å eliminere i Tyskland … slik at FN … blir ansvarlig for svært alvorlige forstyrrelser og for massakren på et stort antall jøder.

Heykal Pashas ord fulgte etter snakk om «massakrer», «opptøyer» og «krig mellom to raser». Ifølge Yaakov Meron var truslene hans «utfallet av tidligere koordinering mellom arabiske stater som da var representert i FN og Den arabiske liga».49 Den palestinske delegaten, Jamal Al-Hussayni, sa at jødenes situasjon i den arabiske verden «vil bli svært utsatt. Vanligvis har myndighetene ikke klart å hindre at folkemengder blir opphisset og griper til vold». Den 19 . februar 1947 siterte New York Times den syriske FN-representanten Faris Al-Khuri: «Med mindre det palestinske problemet blir løst, vil vi få vanskeligheter med å beskytte jødene i den arabiske verden.»50

47 Hele teksten i Balfour-erklæringen kan leses her: https://www.jewishvirtuallibrary.org/text-of-the-balfour-declaration

48 Richard Mather: «Expulsion: Islam’s solution. The forgotten Nakba». Jewish Media Agency, 16 . mai 2015

49 Yaakov Meron: «Why Jews fled the Arab countries». Middle East Quarterly, september 1995 , s.47 –55 https://www.meforum.org/263/why-jews-fled-the-arab-countries

50 Ibid.

FORDRIVELSEN 196

I Irak ble truslene fremsatt offentlig, og utenriksminister Fadel Jamali uttalte i FN:

Massene i den arabiske verden kan ikke holdes i sjakk. Den arabiskjødiske relasjonen i den arabiske verden vil bli sterkt forverret. Det er flere jøder i den arabiske verden utenfor Palestina enn i Palestina. Bare i Irak har vi rundt 150 .000 jøder som deler med muslimer og kristne alle fordelene ved politiske og økonomiske rettigheter. Men enhver urettferdighet som blir påtvunget araberne i Palestina, vil forstyrre harmonien blant jøder og ikke-jøder i Irak. Det vil avle interreligiøse fordommer og hat.51

Utbruddet 30 . november og i desember 1947 av opptøyer i Aden, Syria og Bahrain så fort delingsplanen var vedtatt, antyder en viss samhandling. Bare to dager etter at staten Israel var kunngjort, erklærte en overskrift i New York Times 16 . mai 1948 : «Jøder i alvorlig fare i alle muslimske land. 900 .000 i Afrika og Asia møter sine fienders vrede». Artikkelen, som var skrevet av Mallory Browne, rapporterte om en rekke diskriminerende tiltak fra Den arabiske ligas side mot de jødiske innbyggerne i ligaens medlemsstater (på denne tiden Egypt, Irak, Jordan, Libanon, Saudi-Arabia, Syria og Jemen). Artikkelen siterte teksten i en lov utformet av Politisk komité i Den arabiske liga som skulle styre den juridiske statusen til jødiske innbyggere i landene i ligaen. Den fastslo at med utgangspunkt i en ikke nærmere fastsatt dato skulle alle jøder, bortsett fra borgere i ikke-arabiske stater, betraktes som «medlemmer av den jødiske minoritetsstaten Palestina». Bankkontiene deres ville bli frosset og brukt til å finansiere motstand mot «sionistiske ambisjoner i Palestina». Jøder som man mente var aktive sionister, ville bli internert og eiendelene deres beslaglagt. Disse tiltakene ble ikke kunngjort som gjengjeldelse for Israels handlinger mot de palestinske araberne, men ble formulert før en eneste arabisk flyktning hadde forlatt Israel.

51 Ibid.

197 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

George V Jewish Boys’ School ble brent ned under opptøyene i Aden i 1947 .

Jews in Grave Danger in all Moslem Lands var overskriften i New York Times 16 . mai 1948 . Artikkelen siterte en koordinert arabisk plan om å forfølge og plyndre jøder.

FORDRIVELSEN 198

Den arabiske ligas plan om statssanksjonerte tiltak mot sine jødiske innbyggere i 1947

På sitt rådsmøte 17 . februar 1948 i Kairo godkjente Den arabiske liga en plan om «politiske, militære og økonomiske tiltak som svar på den palestinske krisen». I én rapport het det: «Den arabiske ligas råd har enstemmig godkjent anbefalingene fra Politisk komité med hensyn til Palestina», og bekreftet dermed

HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

199

samhandlingen mellom de syv medlemmene av Den arabiske liga for å krenke rettighetene til sine jøder.52

Det finnes mer bevis på at arabiske land samarbeidet i den tvungne fordrivelsen av jøder fra territoriene deres: Et møte i Beirut mellom ledende diplomater fra alle de arabiske statene i slutten av mars 1949 . Som rapportert i en syrisk avis konkluderte deltagerne på dette møtet med at «Om Israel skulle motsette seg at arabiske flyktninger vender tilbake til sine hjem, vil arabiske myndigheter kaste ut jøder som bor i landet deres.»53

Da sionismen først var lyst fredløs, var det lett for arabiske myndigheter å beskylde sine jødiske innbyggere – selv de erklærte antisionistene blant dem –for å være spioner eller forrædere.

For å oppsummere:

Jøder ble fratatt statsborgerskapet i alle land unntatt Libanon og Tunisia.

Arrestasjoner og internering forekom i alle land unntatt Libya og Tunisia.

Islamske religiøse restriksjoner gjaldt i Algerie, Egypt, Marokko, Tunisia og Jemen.

Sionisme ble en forbrytelse i Egypt, Irak, Libanon, Marokko og Syria. (Forvirringen ble større av at israelitt [en ikke-jødisk betegnelse på en jøde som ble foretrukket av mange jødiske samfunn i den arabiske verden] og israeler ble brukt om hverandre, i den grad at én lovgiver relativt nylig har foreslått å endre libanesisk lov.)54

Bevegelsesfriheten ble innskrenket i Irak, Libya, Marokko, Syria og Jemen.

52 Stanley A. Urman: «The United Nations and Middle East refugees: the differing treatment of Palestinians and Jews», utdrag fra upublisert doktoravhandling (Rutgers University). Utkastet til Teksten til lovutkastet fra Politisk komité i Den arabiske liga ble oppdaget tilføyd til et memorandum fra 19 . januar 1948 som World Jewish Congress hadde sendt inn til FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Her advarte man om at «alle jøder som bor i Det nære Østen og Midtøsten står overfor ekstrem og umiddelbar fare».

53 Al-Kifah, 28 . mars 1949 , i dag et ukeblad i Libanon.

54 «Baroud proposes amending law for ‘Jewish Lebanese’». Daily Star, 28 . april 2009 http://www.dailystar.com.lb/News/Lebanon-News/2009/Apr-28/53032-baroud-proposesamending-law-for-jewish-lebanese.ashx

FORDRIVELSEN 200

Tap av arbeid og diskriminering i arbeidslivet resulterte i at jøder ble avvist og/eller utestengt fra noen bransjer (for eksempel offentlig sektor) i Egypt, Irak, Libanon, Marokko, Syria og Jemen. De ble tvunget til å ta inn muslimske forretningspartnere. I Egypt måtte 75 prosent av de ansatte være arabere eller muslimer.

Frysing av eiendom eller formue skjedde i alle land bortsett fra Marokko. Konfiskering av eiendom skjedde i alle land bortsett fra Marokko.55

En oppskrift på forfølgelse

Den arabiske ligas plan fra 1947 ble i land etter land en oppskrift på handlinger som la jødiske samfunn i arabiske land øde, og på tvangsutdrivelsen som skulle følge. I 1972 hadde rundt 90 prosent av jødene flyktet fra den arabiske verden. Ifølge den egyptisk-jødiske journalisten Victor Nahmias fulgte Den arabiske liga opp planen ved å følge hemmelige anbefalinger fra 1950 –5 utformet for å legge press på de gjenværende jødene i arabiske land til å forlate sine hjem «uten å gi inntrykk av å kaste dem ut».56

For den canadiske tidligere justisministeren Irwin Cotler var forfølgelsen også langt mer systematisk og ledsaget av det han kaller «massekrenkelser av menneskerettigheter … deriblant Nürnberg-lignende lover mot deres jødiske borgere» – handlinger som Cotler, som i hele sitt liv hadde vært menneskerettighetsaktivist, betegner som bevis på «forbryterske hensikter, om ikke forbrytersk sammensvergelse»: «Om vi ser på det felles mønsteret med statlig sanksjonering av undertrykkelse og systematisk lovgivning som kriminaliserte og umyndiggjorde jøder og beslagla deres eiendom, hører det som skjedde til under historien om etnisk rensing».57

Den 19 . januar 1948 sendte World Jewish Congress et memorandum som et tillegg til et lovutkast fra Den arabiske liga til FNs økonomiske og sosiale råd for å protestere mot lovutkastet og mot den antijødiske uroen det hadde

55 I. Cotler, D. Matas, S. Urman: «Jewish Refugees from Arab Countries: the Case for Rights and Redress». Justice for Jews from Arab Countries. JJAC, 2007

56 Moreh: Al-Farhud, s.143

57 I. Cotler, D. Matas, S. Urman: «Jewish Refugees from Arab Countries: the Case for Rights and Redress», s. 16 http://justiceforjews.com/jjac.pdf

201 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

skapt i den arabiske verden. Dessverre lå dette memorandumets skjebne i hendene på rådets leder, Charles H. Malik, Libanons representant i FN og utpekt av de arabiske statene til å være deres representant i rådet. Libanon var en av grunnleggerne av Den arabiske liga, en av statene som hadde drøftet det antisemittiske lovutkastet. Malik brukte en prosessuell manøver for å sørge for at ingenting ble gjort som respons på memorandumet fra World Jewish Congress.

Én teori er at Den arabiske liga unnlot å innføre det Nürnberg-aktige lovutkastet fordi de nylig uavhengige arabiske statene ønsket å være en del av den nye etterkrigsordenen. De ønsket en plass i FN, som ble opprettet for å hindre at regimer som Nazi-Tyskland, med sine Nürnberg-lover, noensinne oppsto igjen.58 Men i praksis gjennomførte arabiske stater sine egne antijødiske tiltak. De unnlot ikke å hisse opp sin befolkning til vold, vedta juridiske forordninger, denasjonalisere sine jøder og ta del i økonomisk plyndring og landsforvisning.

Flere år senere, da den israelske spaltisten Guy Bechor i 1984 satt i hagen sin sammen med andre korrespondenter fra den arabiske verden, utfordret han Charles Malik.59 Han spurte ham hvorfor han ikke gjorde noe for å blokkere en antisionistisk – og faktisk antisemittisk – plan. Charles Malik svarte: «Libanon hadde ikke annet valg enn å gjøre som araberne sa.» Som kristen, hevdet Malik, måtte han bevise sin lojalitet til den arabisk-palestinske saken, og måtte til og med være mer antiisraelsk enn muslimene.

Studium av to tilfeller

I hver sin ende av spekteret: Irak og Marokko

I noen land kom jødenes flukt plutselig. I andre ble de gradvis ledet mot utgangsdøren.

Irak var kanskje det mest brutale av alle de arabiske landene, og var det eneste som hengte sine jøder fordi de var «sionister».

Jøder utgjorde opptil 40 prosent av Bagdads befolkning, og opplevde sin gullalder under det britiske mandatet, som begynte i 1917 . De dominerte

58 G. Bensoussan: Akadem, 2012

59 Guy Bechor: G Planet, 29 . april 2012 https://www.gplanet.co.il/prodetailsamewin.asp?pro_id=1670

FORDRIVELSEN 202

Irakiske jøder som disse kjøpmennene (bakerste rekke, med knebelsbart) spilte en fremtredende rolle i økonomien. Bildet ble tatt i Bagdad i ca. 1910 .

handelen og offentlig sektor, samtidig som de deltok for fullt i landets kulturelle renessanse, eller Nahda. Hver femte irakiske forfatter var jøde. Den første irakiske romanen var skrevet av en jøde, Yaqub Balbul, og jødene gikk i spissen for å fremme irakisk populærmusikk.

Forfallet begynte i 1930-årene etter hvert som den nazistiske påvirkningen gjennomsyret samfunnet. Den innflytelsesrike tyske ambassadøren Fritz Grobba bygget opp et nettverk av pronazistiske sympatisører. Han finansierte pronazistiske aviser og publiserte Mein Kampf som føljetong. Skolepensumet forlot den britiske modellen til fordel for den tyske. I 1934 ble flere titalls jø-

203 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

I Irak i 1930 -årene ble Hitlers Mein Kampf oversatt og trykt som føljetong i irakiske aviser. I dag er boken en bestselger i den arabiske verden.

diske funksjonærer avskjediget.60 Det arabiske opprøret i Palestina markerte starten på fysiske angrep på jøder i 1936 . Ti ble drept, og åtte bomber ble kastet mot synagoger. Ledere for det jødiske samfunnet skyndte seg å ta avstand fra sionismen. Så kom oppbyggingen til Farhud-pogromen, som totalt undergravde jødenes tillit og knuste tanken om at jøder noensinne skulle kunne integreres i det irakiske samfunnet. Etter dette begynte unge jøder å nærme seg sionismen eller kommunismen for å finne frelse. Etter at delingsplanen for Palestina ble vedtatt i 1947 , sendte Irak frivillige til å ta del i den arabiske krigen mot sionistene. Myndighetene prøvde å vende befolkningens oppmerksomhet bort fra presserende hjemlige temaer:61 Jødene var den perfekte syndebukken. Iraks jøder ble tvunget til å donere til Palestinas sak. Da Iraks nedkjempede soldater trasket hjemover, ble jødene grepet av frykt for enda en Farhud. I juli 1948 ble sionismen tatt inn i straffeloven. Irak innførte unntakstilstand, og jødenes bevegelsesfrihet ble innskrenket. De fikk forbud mot å forlate landet. Det hemmelige politiet anholdt og forhørte dem, og slapp dem fri først etter store bestikkelser. Hele samfunnet ble traumatisert da Iraks rikeste jøde, og den med best forbindelser, Shafiq Ades, i september 1948 ble hengt etter fingerte anklager. I 1949 ble sionister og kommunister dømt til døden.62 For det store flertallet jøder kunne ethvert tegn på kontakt med Palestina være et påskudd for arrestasjon: Brev til slektninger, men også david-stjerner på bønnesjal, til og med bibler og haggadot. Sammensmeltingen av betegnelsene «jøde» og «sionist» nådde absurde nivåer. Et dekret utstedt i 1948 gjaldt ikke bare religion og politiske synspunkter, men også armbåndsur:

60 Moshe Gat: The Jewish Exodus from Iraq. London: Frank Cass, 1997 , s. 18

61 Dette omfattet opptøyer og protester på grunn av den engelsk-irakiske Portsmouth-avtalen.

62 Se Moshe Gat: The Jewish Exodus from Iraq, s. 41

FORDRIVELSEN 204

Med svært få unntak var det bare jøder som brukte klokker. En politimann hadde fått øye på en som så dyr ut, og nærmet seg eieren som for å spørre hva klokken var. Da han hadde forsikret seg om at eieren var jøde, befridde han denne for klokken og anholdt ham. Politimannen sa til dommeren at klokken inneholdt en radio – han hadde tatt jøden idet han sendte militære hemmeligheter til sionistene i Palestina. Uten å undersøke «beviset» eller stille noen spørsmål avsa dommeren kjennelsen. «Forræderen» ble satt i fengsel, klokken gitt til politimannen som belønning.63

Dette skolebeviset, utstedt til Edwin Shuker i 1960 -årene, inneholder de diskriminerende ordene Hawiyat adam al-Iskat (Ennå ikke denaturalisert). Når de forlot Irak, ble jødene fratatt sitt statsborgerskap.

Før Irak tillot lovlig emigrasjon ble rundt tusen jøder, spesielt unge, smuglet ut hver måned sør i landet til Iran – fordi sionistene blant dem ble forfulgt. Jøder var utestengt fra høyere utdannelse, kunne ikke reise utenlands, selge eiendom, ble nektet arbeid og led under restriksjoner i arbeidslivet. «Hadde det ikke vært for disse alvorlige hindringene, ville ikke irakiske jøder gått så langt som til å forsøke å flykte i stor skala fra landet»,64 sa den jødiske senatoren Ezra Menahem Daniel da han for siste gang forgjeves appellerte mot denaturaliseringsloven i mars 1950 .

63 Heskel Haddad: Flight from Babylon. McGraw-Hill, 1986 , s. 176

64 Norman A. Stillman: den britiske ambassadørens oppsummering av denne viktige debatten i parlamentet, i The Jews of Arab Lands in Modern Times, bind II, s. 522

205 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

Da portene smalt igjen for jødisk emigrasjon i mars 1951 , hadde rundt 119 .000 av cirka 140 .000 jøder registrert seg for å reise. Slik ble Mossads spådom om at bare 10 .000 ville dra gjort til skamme.65 Verdens eldste diaspora ble overført til Israel uten noen utsikter til en mulig tilbakevending. Så, 1 . mars 1951 , ble skruen trukket helt til – det irakiske parlamentet vedtok en lov som frøs all jødisk eiendom. Med ett slag ble alle som hadde registrert seg for å dra, fratatt alle eksistensmidler.

Dette var imidlertid ikke slutten på historien. Rundt 6 .000 jøder – hovedsakelig de mer velstående familiene – ble igjen i Irak. Kongefamilien ble avsatt i 1958 i et blodbad. Forholdene bedret seg midlertidig for jødene, som kunne komme og gå som de ville i «de gylne årene» under general Kassams styre, men etter at Ba’ath-partiet grep makten for en stund i 1963 , måtte jødene bære gule identifikasjonsbevis, de fikk sin bevegelsesfrihet innskrenket, og de kunne ikke reise utenlands. Etter arabernes nederlag i krigen med Israel i 1967 fikk jødene sparken fra jobben sin og ble utestengt fra høyere utdannelse. Telefonen ble sperret, boligen underlagt konstant overvåkning, og bankkontoen frosset. Lavmålet ble nådd da ni jøder ble henrettet etter falske anklager om spionasje 27 . januar 1969 . En halv million irakere kom for å synge og danse under likene som hang på Frigjøringsplassen. I disse redselsårene forsvant rundt 50 jøder sporløst. Etter å ha blitt nektet pass for å kunne reise flyktet rundt 2 .000 jøder over grensen i nord og inn i Iran.66 Samfunnet skrumpet ytterligere inn i 80 - og 90 -årene – de amerikanske invasjonsstyrkene fant bare 30 jøder som fremdeles bodde i Bagdad i 2003 . I 2016 var det bare fem.

Kongelig beskyttelse,

folkelig fiendskap

I den andre enden av spekteret er Marokko med sine 265 .000 jøder i 1948 , 67 det største samfunnet i den arabiske verden. Marokko har aldri brutt båndene til jødene sine, og heller ikke de til Marokko. Tusenvis av israelere av marokkansk opprinnelse besøker landet hvert år. Det marokkanske monarkiet har hatt et symbiotisk forhold til sine jødiske borgere. På 1900 -tallet sikret kongen vanligvis en viss grad av vestlig-orientert stabilitet og kontinuitet, og til og

65 Mordechai Ben-Porat: To Baghdad and Back. Jerusalem, 1998 , s. 80

66 Personlige vitnesbyrd fra denne tiden finnes for eksempel i Iraq’s last Jews, Morad, Shasha og Shasha (red.).

67 JJAC. Se tillegg.

FORDRIVELSEN 206

«Bønneskulptur» i Ramat Gan, Israel, til minne om ofrene for Farhud i 1941 og jødene som ble henrettet på Bagdads hovedtorg i januar 1969 (David Shai).

med sympati med sine jøder. Historisk sett var noen få privilegerte jødiske finansfolk og kjøpmenn hans hovedstøtte og kontakt med utenverdenen. (Det sier mye at disse ser ut til å ha foretrukket å bo i de portugisisk-kontrollerte kystbyene heller enn i det islamske innlandet.)68 På den annen side var det svært ofte antijødiske holdninger blant befolkningen. Det førte til at jøder ble sperret inne i ghettoer for deres egen sikkerhets skyld, og til flere pogromer enn i andre deler av den arabiske verden, spesielt i tiden mellom hver hersker. Hvis du spør de marokkanske jødene selv, erklærer de streng lojalitet og evig hengivenhet overfor kongen. Reddet ikke krigstidens sultan, den fremtidige Mohamed V, Marokkos jøder fra å bli deportert til konsentrasjonsleirer? Ba han ikke Vichy-regimet, som utnyttet det marokkanske protektoratet, om å la ham gå med nazistenes gule stjerne? Og til og med om å få enda tyve til kongefamilien?

68 Norman Stillman: «The Moroccan Jewish Experience», i The Legacy of Islamic Antisemitism Andrew G. Bostom (red.). Prometheus, 2008 , s.551

207 HVA
– ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?
KOM FØRST

Jøder har en spesiell hengivenhet overfor Marokkos sultan under krigen, den fremtidige Mohamed V, som de mener reddet dem fra nazistene.

Likevel bekrefter historikerne at sultanens filosemittisme er mer eller mindre en legende. Selv om han kom med utflukter og låste ned antijødiske Vichy-dekreter i en skuff, unnlot ikke sultanen til slutt å undertegne alle sammen. Han protesterte ikke med et ord mot de forferdelige forholdene i de 30 arbeidsleirene (en fjerdedel av fangene var europeiske jøder) som ble opprettet på marokkansk eller algerisk jord for å bygge Den transsahariske jernbanen.69 I kongeriket hans kom antisemittismen nedenfra og opp, og den hadde sine røtter i århundrers forakt for dhimmiene, noe som resulterte i jødisk fornedrelse og usikkerhet. Dhimmi-regler ble anvendt helt konsekvent i samsvar med den ultrakonservative Maliki-skolens rettslære som rådet grunnen i Marokko, og påvirket av fanatiske teologer som 1400 -tallets Al Maghili, som beordret ødeleggelse av det jødiske samfunnet i Touat.

69 Robert Satloff: Among the Righteous. New York: Public Affairs, 2006 , s. 61

FORDRIVELSEN 208

I det tolvte århundre herjet det marokkanske, fanatiske, berbermuslimske Almohad-dynastiet den iberiske halvøy da den var på sitt høyeste stadium av samfunnsutvikling og integrering, og gjorde nesten slutt på jødedommen i Marokko. Kristendommen døde ut, og tusenvis av jøder ble tvangskonvertert i selve Marokko. Men tilstanden var enda verre i Spania under almohadenes styre. Den strålende rabbineren og tenkeren Maimonides og hans familie og utallige andre søkte tilflukt her fra hans hjemlige Córdoba, og ser til og med ut til midlertidig å ha konvertert til islam. Forholdene bedret seg under merinidene, og jødene vendte tilbake til sin tro. På den annen side skal en fjerdedel av innbyggerne i Fez ha nedstammet fra Bildiyyin, jøder som konverterte på 1400 -tallet.

Presten J.W. Brooks besøkte flere jødiske samfunn i muslimske land, deriblant Marokko, på 1800 -tallet:

I Marokko blir de like knust ned av en barbarisk despotisme. Maurerne mener at meningen med en jødes fødsel er å tjene muhammedanerne, og han blir derfor gjenstand for de mest hensynsløse fornærmelser. Gutters tidsfordriv består i å slå og plage jødiske barn: Mennene sparker og slår de voksne. De går inn i husene deres til alle døgnets tider, og tar seg de største friheter med deres koner og døtre, og jødene får alltid bank om de forsøker å protestere.70

Det var dårlige og gode perioder, men jødene var så desperate etter å unnslippe sin dhimmi-tilstand av farefull underkastelse at de allerede flere århundrer før opprettelsen av Israel prøvde å reise til Palestina, Storbritannia og LatinAmerika. Selv om tilstandene ikke var mye bedre i Det hellige land, var det jødenes åndelige hjem. I 1846 advarte den marokkanske sultanen Moulay Abd al-Rahman guvernøren i Tangier:

Velstående jøder, Gud forbanne dem, har gjort stadig flere reiser [til utlandet], idet de hevder at de skal på pilegrimsferd til Jerusalem. Men de vender ikke tilbake. Derfor blir islam skadet på to måter: Først på grunn av de minkende inntektene fra jizya, og deretter fordi de driver rekognosering og leder fienden til muslimenes svake punkter. Hindre dem alle sammen i å reise fra havnene Larache og Tangier, vær utrettelige i deres innsats mot dem. Måtte Gud knuse dem.71

70 J.W. Brooks: History of the Hebrew Nation (1841 ).

71 Ibid., s. 98

209
HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

I

sin bok L’Exil au Maghreb72beskriver David Littman og Paul Fenton de motbydelige forholdene jødene levde under på 1700 - og 1800 -tallet. Etter hvert som de europeiske maktene økte sin innflytelse på Marokkos kyst, gjorde jødene alt de kunne for få europeiske pass. (Gibraltars jøder, som hadde vært britiske siden 1700 -tallet, har hovedsakelig stammet fra Marokko.)

Statusen som dhimmi, med dens rituelle ydmykelser og krav, ble inn på 1900 -tallet fremdeles anvendt på Maghrebs jøder, lenge etter at den var blitt avskaffet i den ottomanske Levanten. Marokko hadde et dystert rulleblad med hensyn til tvangskonvertering og bortføring av jødiske kvinner. For å unnslippe hungersnøden i Fez fikk muslimer førsterett i kornbutikker,73 noe som kan være med på å forklare de gjentatte bølgene av jøder som konverterte til islam.

Av alle arabiske land har Marokko sannsynligvis det verste rullebladet med hensyn til massakrer og pogromer. For å nevne bare noen få fra 1900 -tallet: Taza (1903 ), Settat (1903 ), Casablanca (1907 ), Fez (1912 ), Sefrou (1944 ), Oujda og Jerrada (1948 ). Jøder i det førkoloniale Nord-Afrika hadde hverken materiell eller fysisk sikkerhet. Perioden med det franske protektoratet innebar en mer stabil tid, men få marokkanske jøder klarte å oppnå fransk statsborgerskap. Etter pogromen i Fez i 1912 ble det rapportert at det skulle ha reist 340 jøder til Palestina bare i 1922 . Det ville ha vært flere om ikke hver emigrant hadde vært nødt til å deponere en garanti på 1 .000 franc.74

Under protektoratet kunne ikke jødene forvente å bli behandlet rettferdig av den antikverte rettsprosessen, som fremdeles fulgte islamsk lov.75

I sin bok Les Juifs vont en enfer («Jødene går til helvete») bekrefter den marokkanske Saïd Ghallab eksistensen av antijødiske fordommer i befolkningen:76 «Den verste fornærmelsen en marokkaner overhodet kunne ytre, var å behandle noen som en jøde … barndomsvennene mine er fremdeles antijødiske. De skjulte sin ondskapsfulle antisemittisme ved å hevde at staten Israel var skapt av europeisk imperialisme.»77

72 Denne boken ble utgitt i en engelsk versjon som Exile in the Maghreb: Jews under Islam, Sources and Documents, 997–1912. Rowan and Littlefield, 2016

73 Professor Paul Fenton, forelesning i London: «Exile in the Maghreb», 13 . desember 2015 . Et sammendrag finnes på Point of No Return https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/10/the-curious-case-of-moroccan-marranos.html

74 Lyn Julius: «When the Jews sheltered with the sultan’s lions». Times of Israel, april 2012 https://blogs.timesofisrael.com/when-the-jews-sheltered-with-the-sultans-lions/

75 Robert Assaraf: Une certaine histoire des juifs du Maroc, 1860–1999. J.-C. Gawsewitch, 1998 , s. 352

76 Saïd Ghallab: Les Juifs vont en enfer 1965

77 Boum: Memories of Absence, s. 148

FORDRIVELSEN 210

På den annen side var ikke den jødiske befolkningen immun mot fransk, kolonialistisk antisemittisme. Under den annen verdenskrig innførte det pronazistiske Vichy-regimet en rekke antijødiske tiltak, fra kvotering til lover som stengte jøder ute fra offentlige parker, forbød dem å ansette muslimske stuepiker og kanaliserte dem fra de europeiske kvarterene tilbake til de overfylte og sykdomsbefengte mellahene i byene.

Mens Marokko kjempet for uavhengighet av Frankrike, førte arabisk forakt for jøder som økonomiske konkurrenter som samarbeidet med de franske kolonisatorene, til utbrudd av vold som hadde lite å gjøre med den arabiskisraelske konflikten. Jødene var de hjelpeløse ofrene i Petit-Jean-massakren i 1954 , som bare kan beskrives som antikolonialistisk vold. Da Frankrike sendte sultanen (Mohammed V) i eksil, lot en million opprørere sin frustrasjon uten grunn78 gå utover jødene – blant annet ved å torturere, sprette opp og deretter dynke med bensin og brenne sine seks ofre.79

Maurice Harris, sønn av en jødisk flyktning fra Marokko, skrev:

Mine slektninger ble gjentatte ganger utsatt for ydmykelse og vold mens de levde som jøder under urolighetene i Marokko i 1950 -årene. Det ble forventet at de viste ærbødighet overfor muslimer i det offentlige rom. Selv om de vanligvis snakker om gode historiske relasjoner mellom marokkanske jøder og muslimer, snakker de også om hvor raskt alt dette forsvant så fort jøder ble mistenkt for å fungere som en kile i striden mellom de franske kolonisatorene og de arabiske uavhengighetskjemperne. Min bestefar, som hele livet hadde jobbet for å bygge opp en møbelfabrikk i Casablanca, fikk først bedriften sin beslaglagt og eiendelene sine frosset. Familien var stor – mange barn – og de begynte å kjempe mot sulten og frykte for fremtiden. Til slutt utpekte al-Fatah-bevegelsen bestefar som drapsmål, og en muslimsk venn av ham advarte ham. Familien min måtte flykte midt på natten og etterlot seg boligen sin (som nå tilhører en marokkansk-arabisk

78 Weinstock: Une si longue présence. Paris: Mille et Une Nuits, 2004 , s. 147

79 Se Assaraf: Une Certaine histoire des juifs du Maroc. Paris: Gawsewitch, 2005 , s. 578 –82

211 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

familie), traumatisert og fylt av panikk. De fikk sneket seg ombord i en båt som fraktet dem til en flyktningleir sør i Frankrike mens de ventet på å få reise til Israel.80

Dina Gabay, hvis familie forlot Marokko i 1950 -årene,81 beskriver krenkelser og uopphørlige ydmykelser. Hennes far, som eide en stor og vellykket slakterbutikk, levde på lokale tyvers nåde der de av og til bare gikk inn i butikken og krevde at han ga dem det de ville ha – gratis. Faren visste bedre enn å protestere.

Før selvstendigheten i 1956 hadde en tredjedel av de marokkanske jødene flyktet fra landet. Etter 1956 ble jødiske ministere utnevnt til regjeringsmedlemmer. Enhver forestilling om at jøder og arabere hadde en felles skjebne i det nye Marokko, avgikk ved døden etter at Gamal Abdel Nasser ble president i Egypt. Marokko ble medlem av Den arabiske liga i 1958 . Landet kuttet umiddelbart all postforbindelse med Israel. Marokkanske jøder begynte å trekke seg tilbake fra det offentlige nasjonale rom.82 Skillet mellom sionisme og jødedom ble uklart og forårsaket økende usikkerhet. «Mange dro fordi vi som nasjonalister unnlot å innlemme dem, selv om vi hevder det motsatte … Anerkjente vi dem etter at vi ble selvstendige? Nei», erkjente en muslimsk antifransk stridende overfor Aomar Boum.83

I en atmosfære av nasjonalistisk og tvungen arabisering ble jødene i økende grad skjøvet ut mot politikkens ytterkanter. Trusler om å inndra passet til marokkanske jøder ble imidlertid aldri iverksatt, ifølge historikeren Robert Assaraf. Det var ingen samlede tiltak for å frata jødene deres eiendeler.84

Likevel ble sionisme, som i andre arabiske stater, en forbrytelse. Etter det ydmykende arabiske nederlaget i seksdagerskrigen ble jødene beskyldt for å

80 Kommentar av Ron Gerlitz: «Why Morocco can be a model for Jewish-Arab partnership», +972 magazine, 18 . april 2016

https://972mag.com/morocco-a-model-for-jewish-arab-partnership/118649/ … (Sist besøkt 26 . april 2016 .)

81 Lela Gilbert: «The Nakba of Morocco’s Jews», Jerusalem Post, 28 . april 2010 https://www.jpost.com/Features/In-Thespotlight/The-Nakba-of-Moroccos-Jews

82 Se Boum: Memories of Absence. Stanford, CA: Stanford University Press, 2013 , s. 107

83 Ibid., s. 90

84 Likevel forlot jøder som desperat ønsket å dra, noen ganger sine eiendeler og la dem i hendene på ikke helt ærlige advokater eller solgte eiendom til spottpriser. (Og en film av den marokkanske muslimen Younes Laghrari og produsert av Simon Skira, Les destins contrariés [lavieeco.com/news/maroc/culture/les-destins-contraries-des-juifs-marocains-33170.html] intervjuer en jødisk mann som ble rik på de flyktende jødene.)

FORDRIVELSEN 212

være en femtekolonne, og det ble iverksatt boikott av jødiske bedrifter.85 Jøder ble arrestert og fengslet for såkalt sionisme. Fra 1960 -årene av begynte Marokko å importere egyptiske og syriske lærere for å «arabisere» pensum i skolene. Det var da wahhabismen og tankene til Det muslimske brorskap gjennomsyret kongedømmet.86

Formelt sett krenket Marokko borgerrettighetene ved å hindre jøder i å reise etter 1956 . Forbudet trådte i kraft så fort Marokko ble selvstendig, og frembragte stadig mer desperate forsøk fra jøder på å flykte. Det kulminerte i Pisces (Egoz)-katastrofen i 1961 der 42 jøder og en spansk maskinist druknet. Deretter ble emigrasjonsforbudet opphevet. I operasjon Yakhin87 betalte Israel de marokkanske myndighetene opptil 250 dollar i løsepenger for hver jøde. (Jøder som studerte i utlandet og ikke planla å reise til Israel, ble også blokkert av at Marokko nektet å utstede nye reisedokumenter eller fornye pass.)

Alt i alt tåler ikke påstanden om at sionistene en vakker dag samlet sammen Marokkos jøder og ekspederte dem til Israel over natten, en nærmere undersøkelse.

Men i motsetning til Irak har Marokko opprettholdt bånd til sine jøder. Det er det eneste arabiske landet som har erkjent sine jødiske røtter i Grunnloven av 2011 . Det går knapt en uke uten positiv omtale i pressen om Marokkos prisverdige behandling av jødene. Enten en kunngjøring om at Marokko pusser opp denne synagogen, eller nyheten om at marokkanske myndigheter setter i stand denne jødiske gravlunden. Dessuten har kongen støttet opprettelsen av nettsider om den marokkansk-jødiske fellesarven.88

Ja, siden slutten av 1970 -tallet har kongen av Marokko fulgt en PR-strategi som skal fremvise et positivt bilde der jødene har spilt en fremtredende rolle. Marokkanske jøder utenfor landet, hvor de nå enn måtte bo, ville bli ansett som å leve i eksil fra sitt egentlige hjemland. Jøder som vendte tilbake til Marokko, ville umiddelbart få rett til et marokkansk pass.

I 1990 utga den venstreorienterte franske forfatteren Gilles Perrault en skarp fordømmelse av kong Hassan IIs krenkelse av menneskerettighetene,

85 Se Assaraf: Une certaine histoire des juifs du Maroc, s. 737

86 «Le Maroc enterre trente ans d’arabisation pour retourner au français`», Le Monde Afrique, 19 . februar 2016 https://www.lemonde.fr/afrique/article/2016/02/19/maroc-le-roi-mohamed-vi-enterre-trente-ans-d-arabisation-pour-retourner-au-francais_4868524_3212.html.

87 Xavier Cornut: «The Moroccan Connection», Jerusalem Post, 22 . juni 2009 https://www.jpost.com/Features/The-Moroccan-connection

88 Se Boum: Memories of Absence, s. 155

213 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

Berberjøder fra Sør-Marokko (Alliance Israélite Universelle Photolibrary, Paris).

Jødisk brud fra Casablanca, 1940 -tallet (med velvillig tillatelse fra Danielle Jones).

Notre ami le roi. Boken hadde en katastrofal innvirkning på Marokkos omdømme. Da kom André Azoulay inn i bildet for å styre kongens PR-arbeid. Azoulay var tidligere kommunist, og hadde bodd utenfor Marokko i 28 år. I Paris jobbet han for Paribas-banken før han ble kongelig rådgiver for jødiske anliggender. Strategien fungerte. Liberale amerikanske jøder har spilt sin rolle i spredningen av myten om at sultanen av Marokko under krigen «beskyttet» sine jødiske borgere mot nazistene.89

Prosjekter som henvender seg til ulike trossamfunn, andalusiske musikkfestivaler og filmer produsert med myndighetenes støtte dyrker en forestilling om sameksistens mellom jøder og arabere til utvendig bruk. Det eneste jødiske museet i den arabiske verden finnes i en forstad til Casablanca, men det er

89 Anne Cohen: «Honoring the Moroccan king who saved Jews». The Forward, 22. desember 2015 forward.com/news/breaking-news/327772/honoring-the-moroccan-king-who-saved-the-jews/

FORDRIVELSEN 214

nesten ukjent blant marokkanerne selv, og blir brukt som et redskap for å fremvise et bilde av toleranse til omverdenen.90

Det finnes en annen god grunn til at kongen først begynte å utnytte godviljen og lojaliteten til de jødiske samfunnene i Marokko for å gjøre et godt inntrykk i Vesten. Marokko var en del av en langvarig konflikt med sin nabo Algerie om Vest-Sahara. Marokko trenger amerikansk støtte til sine territoriale krav og sin militære kamp mot terroristangrepene fra frigjøringsbevegelsen Polisario, og amerikanske jøder anses å ha stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk.

I tillegg til realpolitikk er en tredje grunn til at Marokko ønsker å bli ansett som «gode mot jødene» landets avhengighet av turisme, den nest største kilden til utenlandsk valuta. Hvert år tiltrekker Marokko seg rundt 40 .000 jødiske turister91 – hvorav rundt 3 .000 er israelere. Jødisk kultur er en viktig attraksjon for alle turister – synagoger, årlige pilegrimsvandringer eller hilulot til graven til berømte rabbinere og de jødiske kvarterene eller mellaher i marokkanske byer. Det er ikke tilfeldig at lederen for det jødiske samfunnet, Serge Berdugo, også har vært turistminister.92

Det må erkjennes at kongen av Marokko har hatt en stabiliserende, modererende og normaliserende innflytelse: Han har klart å ha en meglerfunksjon i fredsprosessen mellom Israel og araberstatene. Han har vært en av de få muslimske lederne som har anerkjent Holocaust.93 Noen marokkanske intellektuelle har klart å uttrykke sin sympati for jøder og Israel. Det står dem fritt å besøke den jødiske stat. Den nasjonale amazigh-bevegelsen er spesielt sympatisk innstilt, og det finnes til og med et Amazigh–Israel vennskapsforbund.94

To kuppforsøk mot kongen, i 1971 og 1972 , viser imidlertid at Marokkos jøder balanserer på stram line. Hvis kongen forsvinner, forsvinner opplagt de også. De 2 .500 jødene i Marokko, 1 prosent av antallet i 1948 , forbereder

90 Se Boum: Memories of Absence, s. 164

91 Ibid., s. 126

92 Marc Perelman: «From royal advisers to far-left militants, Moroccan Jews embody coexistence». The Forward, 10 . oktober 2007 https://forward.com/news/11792/from-royal-advisers-to-far-left-militants-morocca-00611/

93 «Morocco’s Holocaust recognition rare in Islam». AP, 25 . juli 2009 www.nbcnews.com/id/32147263/ns/world_news-mideast_n_africa/t/moroccos-holocaustrecognition-rare-islam/#.XIAoHS2DrOQ

94 Se Arie Tepper: «Toward a pluralistic Middle East». Jewish Ideas Daily, 17 . mars 2011 www.jewishideasdaily.com/844/features/toward-a-pluralistic-middle-east/

215 HVA KOM FØRST – ANTISEMITTISMEN ELLER ANTISIONISMEN?

seg på en usikker fremtid. Barna deres drar for å studere i utlandet og vender ikke tilbake.95 Det er tvilsomt om det finnes noe marokkansk-jødisk samfunn om en generasjon. «Kongen beskytter oss», sa en marokkansk jøde stolt til den amerikanske forfatteren Robert Satloff i et overdådig hanukkah-selskap. Med lav stemme fortsatte han: «Og alle her har pakket kofferten.»96

95 «Three-quarters of Jews are thinking of leaving Morocco». Point of No Return, 12 . juni 2011 https://jewishrefugees.blogspot.com/2011/06/three-quarters-of-moroccan-jews-think.html. 96 Se Satloff: Among the Righteous, s, 177

FORDRIVELSEN 216

Kapittel 7

Jødiske flyktningerikke lenger glemt?

Hvis det har vært flere jødiske flyktninger fra arabiske land siden 1948 enn palestinsk-arabiske flyktninger fra Israel,97 hvordan forklarer man så det nesten fullstendige fravær av temaet jødiske flyktninger fra den internasjonale fredsagendaen?

Én grunn er at jødiske flyktninger aldri har vært på radaren til FN – den internasjonale organisasjonen som siden den annen verdenskrig har hatt ansvar for å beskytte, overføre og rehabilitere flyktninger. Av 289 resolusjoner i Sikkerhetsrådet har ti handlet om palestinske flyktninger, ingen om jødiske flyktninger. Av 1 .088 resolusjoner fra FNs generalforsamling om den arabisk-israelske konflikten nevner 172 palestinske flyktninger. Ingen nevner jødiske flyktninger.98

Hva er grunnen til dette? For å sitere organisasjonen Justice for Jews from Arab Countries, så har FN spilt en «ondartet og fordomsfull» rolle ved systematisk å stenge ute narrativet om jødiske flyktninger, eller ved utelukkende å konsentrere seg om palestinske flyktningers rettigheter og erstatninger.99

Fra et tidlig stadium i konflikten ble FN tvunget av den mektige arabiskmuslimske blokken til å endre på sitt mandat og forsvare rettighetene til bare én flyktninggruppe – palestinerne. FN viet ett byrå, UNWRA, til utelukkende

97 Ifølge tall fra FN var det 726 000 palestinske flyktninger. http://www.justiceforjews.com/main_facts.html

98 Stanley Urman, doktoravhandling: «The United Nations and Middle Eastern Refugees: the differing treatment of Palestinians and Jews». http://www.justiceforjews.com/stan_phd.pdf

99 Cotler, Matas, Urman: «Jewish Refugees from Arab Countries: the case for rights and redress». JJAC-rapport, 2004 , s. 7

219 JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

å ta seg av palestinske flyktninger.1 I alt er det ti FN-byråer hvis eneste ansvarsområde er palestinske flyktninger. Disse definerer til og med flyktningstatusen uttrykkelig for palestinerne: En som fastslår at statusen forutsetter to års botid i Palestina.2 Definisjonen nevner ikke «frykt for forfølgelse» eller gjenbosetting. Av 65 millioner anerkjente flyktninger i verden3 er palestinske flyktninger de eneste som får lov til å la sin flyktningstatus gå i arv til etter-

1 Ifølge Don Peretz («Who is a refugee?», The Palestine-Israel Journal, 2 . årgang, nr. 4 , 1995 http://www.pij.org/details.php?id=592) definerte UNWRA opprinnelig en flyktning «som en trengende person som på grunn av krigen i Palestina har mistet hjemmet og inntektsgrunnlaget sitt». Denne definisjonen omfattet rundt 17 000 jøder som hadde bodd i områder i Palestina som var overtatt av arabiske styrker i krigen i 1948 , og omtrent 50 000 arabere som bodde innenfor Israels våpenhvilegrenser. Israel tok ansvaret for disse individene, og i 1950 var de blitt fjernet fra UNWRAs registre, slik at det bare ble palestinske arabere og noe hundre ikke-arabiske kristne palestinere utenfor Israel igjen i UNWRAs flyktningkategori.

2 UNWRA: «Who is a Palestinian refugee?» https://www.unwra.org/palestine-refugees

3 «UNHCR displaced peoples», rapport 20 . juni 2016 http://edition.cnn.com/2016/06/20/world/unhcr-displaced-peoples-report/ Jemenittiske jøder med kurs mot Israel gikk til Aden for å bli med på «operasjon Wings of Eagles»-luftbroen i 1949

FORDRIVELSEN 220

følgende generasjoner, selv når de har statsborgerskap i landene som har tatt imot dem. Man antar at antallet palestinske «flyktninger» for tiden er 5 ,493 millioner. I stedet for overføring krever de «repatriering», noe som er helt utenkelig for Israel.4 Disse kjensgjerningene mer enn antyder at FNs mandat er å videreføre, ikke løse, det palestinske flyktningproblemet.

I klar kontrast til de 17 ,7 milliarder dollar som er avsatt til de palestinske flyktningene, er ingen internasjonal hjelp øremerket for jødiske flyktninger. Unntaket var en bevilgning på 30 .000 dollar i 1957 som FN ikke ønsket publisert av frykt for protester fra sine muslimske medlemmer. Bevilgningen ble til slutt omgjort til et lån og betalt tilbake av den amerikanske Joint Distribution Committee, den viktigste organisasjonen for vanskeligstilte jøder.5

Ved to anledninger avgjorde imidlertid FN at jøder som flyktet fra Egypt og Nord-Afrika var genuine flyktninger. I 1957 erklærte FNs høykommissær for flyktninger, August Lindt, at jøder fra Egypt som «ikke klarte eller ville benytte seg av beskyttelse fra myndighetene i sitt hjemland», hørte inn under hans ansvarsområde. I juli 1967 anerkjente UNHCR jøder som reiste fra Libya som flyktninger under UNHCRs mandat.6

For at en fredsprosess skal være troverdig og varig, burde man gå ut fra at det internasjonale samfunnet tar opp rettigheter til alle flyktninger fra Midtøsten, deriblant jødiske flyktninger som er fordrevet fra arabiske land. To befolkningsgrupper av ofre var resultatet av den arabisk-israelske konflikten, og den arabiske ledelsen bærer ansvaret for grunnløst å ha forårsaket begge nakbaene – den jødiske og den arabiske. Som menneskerettighetsadvokaten Irwin Cotler kommenterer: «For å si det enkelt: Hvis den arabiske ledelsen hadde godtatt FNs delingsplan fra 1947 , ville det ikke vært noen flyktninger, hverken arabiske eller jødiske.»7

Etter seksdagerskrigen uttalte resolusjon 242 , vedtatt av FNs sikkerhetsråd i november 1967 , at en omfattende avtale ville være nødvendig for å oppnå «en rettferdig løsning på flyktningproblemet».8 Arthur Goldberg, USAs ambassadør til FN og arkitekten bak resolusjonen, skrev at «dette språket

4 Se Peretz: «Who is a refugee?»

5 Stan Urman fra JJAC, utskrift av tale i House of Commons, mars 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/03/peace-without-refugee-recognition-wont.html

6 Cotler, Matas, Urman: «Jewish Refugees from Arab Countries: the case for rights and redress», JJAC-rapport, 5 . november 2004 , s. 3 http://justiceforjews.com/jjac.pdf

7 Ibid., s. 21

8 Hele teksten til resolusjon 242 : http://www.un.org/Depts/dpi/palestine/ch3.pdf

221 JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

Barn som feirer TuB’shvat-festen i transittleiren Rosh Ha’yayin, 1950 (Zoltan-Kluger/Israel Government Press Office).

forutsetningsvis henviser til både arabiske og jødiske flyktninger, for det var omtrent samme antall som forlot sitt hjem på grunn av flere kriger».

Resolusjon 2334 fra desember 2016 skiller seg fra denne balanserte holdningen ved å fremheve det arabiske fredsinitiativet som et grunnlag for en fredsavtale. Dette dokumentet har en ensidig agenda ved at det bare omtaler en løsning på det palestinske flyktningproblemet og derfor avviser jødiske rettigheter. Den 27 . oktober 1977 uttalte den amerikanske president Carter at de jødiske flyktningene «har de samme rettighetene som andre har». Og 3 . juni 2005 erklærte den canadiske statsminister Paul Martin at «en flyktning er en flyktning, og at situasjonen til jødiske flyktninger fra arabiske land må anerkjennes».9

9 Adi Schwartz: «A tragedy shrouded in silence: the destruction of the Arab world’s Jews», Azure, nr. 45 , sommeren 2011 http://azure.org.il/include/print.php?id=581

FORDRIVELSEN 222

Flyktninger henter sine nye israelske pass.

Transittleiren Pardes Hana (Teddy Brauner/ Israel Government Press Office).

JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

223

Den mislykkede irakiske utvekslingen

I et tidlig forsøk på å knytte sammen skjebnen til begge flyktninggruppene foreslo Iraks statsminister Nuri al-Said i juli 1949 en «frivillig utveksling» mellom den jødiske og den Palestina-arabiske befolkningen. Selv om overføringer var vanlig i konflikter i siste halvdel av 1900 -tallet, var dette den eneste planen som ble foreslått for den arabisk-israelske konflikten.10 Fra slutten av den første arabisk-israelske krigen i 1949 foreslo Irak overfor FN og amerikanske og britiske representanter at mer enn 100 .000 irakiske jøder kunne overføres til Israel i bytte med det samme antallet arabiske palestinere. Al-Said underbygget sine ord med en dårlig skjult trussel. Hvis ikke irakiske jøder ble sendt ut, sa han, «ville irakiske bråkmakere» som var opprørt over opprettelsen av en israelsk stat, «kunne ta saken i egne hender og forårsake ubeskrivelige lidelser for tusenvis av uskyldige personer».11 Nuri al-Saids trussel skapte en uimotståelig fremdrift.12

Iraks jøder – som hadde bodd i landet siden bibelsk tid, men som i økende grad ble utestengt fra arbeidslivet og behandlet som om de ikke hadde rett til å bo der – ble nå betraktet som «brikker og gisler som skulle … få Nuri til å virke som en leder for de palestinske araberne».13 Også utenforstående aktører betraktet på kynisk vis de irakiske jødene som nyttige brikker i spillet om å løse den israelsk-arabiske konflikten.

Israels utenriksminister, Moshe Sharrett, nektet til å begynne med å se en mulig forbindelse mellom de to flyktninggruppene. Og etter hvert som den jødiske utvandringen kom i gang, sa Levi Eshkol, kasserer i Jewish Agency, til sionistundergrunnen i Bagdad at de ikke måtte forhaste seg: Israel hadde ikke nok telt. «Hvis de kommer, må de bo på gaten», sa han.14 I virkeligheten begynte ikke luftbroen før i mai 1950 , 15 og den maktet ikke å ta unna mengden av denasjonaliserte som ønsket å emigrere, hvorav mange fremdeles ventet på å forlate Irak mer enn et år senere.

10 Ibid.

11 Telegram fra den amerikanske ambassaden i Bagdad til Washington D.C. 9 . mai 1949 , sitert i Ya’akov Meron: «Why Jews fled Arab Countries», Middle East Quarterly, september 1995 https://www.meforum.org/263/why-jews-fled-the-arab-countries

12 Elie Kedourie: «The break between Muslims and Jews in Iraq», i Cohen og Udovitch (red.): Jews among Arabs. USA: Darwin, 1989 , s. 21 –63

13 Ibid., s. 47

14 Ibid., s. 54

15 Edwin Black: «When Iraq expelled its Jews». Front Page Magazine, 6 . juni 2016

FORDRIVELSEN 224

I 1950 lekte Israel med tanken på å utveksle palestinere med libyske jøder. Ingenting kom ut av dette. I 1956 var Israel nær ved å kjøpe 100 .000 dunum jord i Libya for å overføre 17 .000 palestinske flyktninger. Til gjengjeld skulle flyktningene oppgi alle krav om erstatning fra Israel.16 Det ble ikke noe av dette heller.

Samtidig var det med mer enn bare et snev av ondskap at irakiske myndigheter tillot Taskeet – masse-denasjonalisering av statsløse irakiske jøder. Opprinnelig hadde planen vært å dumpe jødene ved det kjempende Israels grenser, vel vitende om at den nyopprettede staten ville bli ført til det økonomiske sammenbruddets rand. Britene overtalte irakerne til å oppgi planen.17

Overføringen viste seg å bli ufullstendig – nesten 120 .000 irakiske jøder dro til Israel da immigrasjonsforbudet ble opphevet i mars 1950 . Det ble imidlertid gjeninnført ett år senere. Bare 14 .000 palestinske arabere kom til Irak. Det irakiske parlamentet vred kniven rundt en siste gang 10 . mars 1951 ved å fryse jødiske eiendommer og aktiva: 70 .000 jøder som ble sittende fast i Irak, var uten midler til livets opphold.18 Rett før loven trådte i kraft stengte bankene i tre dager for å hindre jødene i å selge noe i siste liten. Etter at forsøk på å redde eiendelene til det jødiske samfunnet i Irak mislyktes, erklærte Israels utenriksminister til slutt i Knesset 19 . mars 1951 : «Ved å fryse eiendelene til titusenvis av jødiske immigranter til Israel … inviterte irakiske myndigheter til å gjøre opp regnskapet mellom seg selv og staten Israel. Det var allerede foretatt et oppgjør mellom oss og araberne med hensyn til erstatninger til arabere som forlot Israels territorium …»19

Utligning av tap på begge sider

Til å begynne med nektet Israel å sammenligne de to flyktninggruppene, og betraktet dem som forskjellige moralsk sett. I et brev sendt til FNs Forsoningskommisjon i 1951 uttalte Walter Eytan, generaldirektør i Utenriksdepartementet, at:

16 Michael R. Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries. New York: Columbia University Press, 2008 , s. 117

17 Se Kedourie: «The break between Muslims and Jews in Iraq», s. 55

18 Moshe Gat: The Jewish Exodus from Iraq 1948–1951. London: Cass, 1997 , s. 151

19 Levin: Locked Doors, s. 302

225 JØDISKE FLYKTNINGER:
IKKE LENGER GLEMT?

de palestinske araberne som forlot landet og etterlot seg eiendom i 1948 , slo seg sammen med araberlandene i nærheten i et angrep på den jødiske staten, med det erklærte mål å ødelegge det jødiske samfunnet og hindre opprettelsen av en stat. Tilfellet med de irakiske jødene er helt annerledes: De var ikke innblandet i noen form for aggressiv handling mot myndighetene eller det irakiske folk.20

I motsetning til hva mange tror, ignorerte ikke Israel utvandringen. Når det ikke finnes en eneste registrert FN-resolusjon om jødiske flyktninger, er det «ikke fordi man ikke prøvde».21 Israel forsøkte å innlemme spørsmålet om jødiske flyktninger i sin utenrikspolitikk for å nøytralisere presset fra spørsmålet om de arabiske flyktningene. Flere forslag ble lagt frem, men ble aldri realisert, deriblant en dristig plan om jevnbyrdighet som skulle oppnås på grunnlag av befolkningstetthet. Planen gikk ut på at irakiske jøder hadde krav på en «andel» av Iraks nasjonale farsarv basert på deres prosentvise andel av befolkningen.22

Senere utviklet Israel en kizzuz-politikk – de tilbød tapte jødiske eiendeler i bytte mot palestinske tap. Kizzuz var den mørke skyen som hang over enhver felles innsats av jødiske flyktninger for å prøve å få erstatninger. Kizzuz betød at hvis tapene gikk opp i opp, ville hver enkelt jødisk flyktning ikke få noen ting. Noen advarte om at sydende etniske spenninger ville eksplodere hvis sefardi/mizrahi-jødene – som askenas-etablissementet hadde sendt til transittleire og deretter utviklingsbyer i periferien – ble stående tomhendt igjen. Funksjonærer innvendte at siden Israel hadde brukt millioner på å absorbere mizrahi- og sefardi-jødene, kunne de knapt påstå at de var blitt lurt av Israel. Men dette argumentet kunne neppe gå hjem hos jødiske flyktninger som slo

20 Se Adi Schwartz: «A tragedy shrouded in silence».

21 Cotler, Matas, Urman: «Jewish Refugees from Arab Countries: the case for rights and redress», s. 39

22 «15 000 kvadratkilometer jord sammenlignet med 5 200 kvadratkilometer for arabere som forlot det mindre Israel»: Eylon Aslan-Levy: «The Forgotten Refugees», The Tower, nr. 41 , august 2016 http://www.thetower.org/article/the-forgotten-jewish-refugees-of-iraq/ Et alternativt forslag, skriver Aslan-Levy, gikk ut på at jødene hadde «krav på 80 000 kvadratkilometer [fire ganger så mye som Israel] ifølge en arabisk tolkning av en rettferdig avtale etter verdenskrigen» som en rimelig ordning etter sammenbruddet av det ottomanske riket.

FORDRIVELSEN 226

seg ned utenfor den jødiske staten. «Hva har de israelske myndighetene med meg å gjøre?» snøftet Naim Dangoor, en forretningsmann og filantrop som rømte fra Irak til Storbritannia som flyktning.23

En av de første som satte søkelyset på det urettferdige ved en slik politikk, var Yehouda Shenhav, en sosiologiprofessor av irakisk avstamning ved Universitetet i Tel Aviv. «Eiendommen til Midtøstens jøder er ikke staten Israels anliggende. De manipulerer meg med et skjult motiv», hevdet han.24 Shenhavs svar på problemet var at individuelle flyktninger skulle saksøke arabiske myndigheter. Denne strategien hadde imidlertid en viktig svakhet. Det var vanskelig, men ikke ukjent, for jøder som nå bodde i Storbritannia eller Frankrike å saksøke for eksempel egyptiske myndigheter. Men ikke en eneste jødisk flyktning fra et arabisk land som nå bor i Israel, har klart å føre en sak mot arabiske myndigheter, selv om David Nawi, en israelsk advokat, forsøkte seg på et gruppesøksmål mot Irak etter den amerikanske invasjonen.25 Derfor trakk individer sine krav tilbake for at israelske myndigheter skulle ta seg av spørsmål om konfiskert eller stjålet eiendom på deres vegne.

I rundt 50 år vaklet israelske myndigheter, snudde ryggen til og halte ut tiden med hensyn til spørsmålet om jødiske flyktninger, og sa at tiden ikke var inne til å ta seg av det.26 Palestinerne krevde ekstreme erstatninger av Israel.27 De benektet enhver forbindelse mellom jødisk og palestinsk eiendom. Med hensyn til kravene fra jødiske flyktninger fra arabiske land hevdet de at Israel måtte forhandle direkte med de arabiske statene. Med utsikten til samtaler om endelig status som dukket opp i horisonten etter undertegningen av Oslo-avtalen, startet israelske myndigheter i 1999 en kampanje for å overtale jødiske flyktninger fra arabiske land til å melde inn sine eiendomskrav.

23 The Scribe, utdrag fra en artikkel i Jerusalem Post, september 1999 , s. 72 http://dangoor.com/73page72.html

24 Yehouda Shenhav: «Spineless book-keeping: the use of Mizrahi Jews as pawns against Palestinian refugees», +972magazine, 25 . september 2012 https://972mag.com/spinelessbookkeeping-the-use-of-mizrahi-jews-as-pawns-against-palestinian-refugees/56472/ Opptrykk fra «Hitching a ride on the magic carpet», Haaretz, 15 . august 2003

25 Ronen Tal: «Claiming Babylon’s stolen treasures», YNet News, 29 . mai 2006 https://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-3256437,00.html

26 Bobby Brown sitert i Isabel Kershner: «The Other Refugees». Jerusalem Report, 12. januar 2004

27 Se Levin: Locked Doors, s. 223

JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

227

Det internasjonale fondet

I 2000 virket imidlertid kizzuz-holdningen steindød. Den var avløst av forestillingen om faktisk erstatning til individuelle flyktninger. Katalysatoren var Camp David-samtalene, som ble arrangert av USA mellom Israel og palestinerne da president Bill Clinton var vert for et toppmøte der statsminister Ehud Barak og formannen for De palestinske selvstyremyndighetene, Yasser Arafat, deltok. En israelsk intervjuer tok spørsmålet om jødiske flyktninger opp med Clinton. «Hvis det blir en avtale … må det opprettes en form for internasjonalt fond for flyktningene», sa han, og la til: «Interessant nok tror jeg at det på begge sider også er en del interesse for å ha et fond som kompenserer israelerne som ble flyktninger på grunn av krigen etter staten Israels fødsel. Israel er fullt av mennesker, jødiske mennesker, som levde i for det meste arabiske land og som kom til Israel fordi de ble flyktninger i sitt eget land.»28 Prinsippet var at både Israel og de arabiske statene skulle bidra til et fond på kanskje 10 milliarder dollar, men størstedelen skulle komme fra det internasjonale fellesskapet – det vil si USA. Clintons forslag hadde en forløper: I 1991 ble kuwaitiske, irakiske og israelske ofre for angrep med SCUD-raketter kompensert av et internasjonalt fond.29

Det foreslåtte internasjonale fondet til Clinton har gitt nytt liv til arbeidet for rettferdighet for jødiske flyktninger. Organisasjoner som representerer jødiske flyktninger, har entusiastisk støttet utsiktene til at individuelle flyktninger får økonomisk erstatning slik overlevende etter Holocaust har fått. Fondet har det fortrinnet at det lover erstatning til de hundretusenvis av jødiske flyktninger fra arabiske land som nå bor utenfor Israel. Det gjenstår imidlertid å se om etterkommere av flyktninger vil kunne nyte godt av det.

Israels største tabbe

Inntil nylig kunne man anklage israelske myndigheter for å gjøre bare det aller nødvendigste for jødiske flyktninger fra arabiske og muslimske land. Da fredsavtalen av 1979 mellom Israel og Egypt omfattet ideen om en kommisjon for erstatningskrav (artikkel VIII), slik at begge sider kunne bli enige om sine krav, lot Israel muligheten gå fra seg. Temaet ble borte i frykten for

28 Se Schwartz: «A tragedy shrouded in silence».

29 Se Urman: «The United Nations and Middle Eastern Refugees».

FORDRIVELSEN 228

at egypterne ville kreve kompensasjon for Israels utnyttelse av Abu Rudeisoljefeltene i Sinai.

Gitt betydningen av flyktningspørsmålet for den arabisk-israelske konflikten har journalisten og forfatteren Adi Schwartz beskrevet Israels langvarige taushet som «uforståelig». Tommy Lapid, som fungerte som justisminister, erkjente den langsiktige skadevirkningen ved at Israel ikke tok opp problemet med jødiske flyktninger. Det har vært med på å videreføre myten om at jødene var de aggressive som fordrev araberne og tok deres eiendom, og ikke omvendt, med alt det innebærer for Israels legitimitet. Han har beskrevet unnlatelsen av «å spille flyktningkortet» som «en av de største tabbene som er gjort i statens historie».30

Grunnene til at et stort nasjonalt traume som angikk mer enn 50 prosent av Israels jøder er blitt feid under teppet, er mange og sammensatte. For det første har Israel en helt annerledes holdning enn araberne, en holdning som sier «Det snakker vi om når vi kommer dit.» Araberne snakker derimot om rettigheter og rettferdighet mens israelernes holdning alltid har vært pragmatisk, en fleksibilitet som signaliserer at de er forberedt på å gjøre «smertefulle innrømmelser». For en utenforstående har dette alltid gitt inntrykk av at Israel er på defensiven og at palestinerne har moralen på sin side. Denne oppfatningen er blitt forverret av at mange israelske medier og intellektuelle har støttet det arabiske narrativet. Dette narrativet har redusert konflikten til disputten mellom israelerne og palestinerne og sett bort fra den større arabiske konteksten der utdrivelsen av jødiske flyktninger fra arabiske land står sentralt. Den fremstiller dessuten palestinerne som uskyldige ofre som er i stand til å stille spørsmålet: «Hva hadde vi å gjøre med utdrivelsen av jøder fra arabiske land?»

For det andre har det israelske utenriksdepartementet nølt med å ta opp spørsmålet om jødiske flyktninger, siden det har vært redd for å fremheve spørsmålet om palestinske flyktninger. Men selv når Israel er forblitt tause, har den arabiske siden aldri sluttet å omtale spørsmålet om den «katastrofale» nakbaen.

31

For det tredje ble problemet egentlig løst: Jødiske flyktninger ble vellykket integrert i andre land. Ingen jøder betrakter seg lenger som en flyktning. Selve det å kalle jødene fra arabiske land for «flyktninger» strider på et vis mot kjernen av Israels nasjonale etos. Til tross for alt som fra et sionistisk ståsted talte

30 Se Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries, s. 232

31 Se Schwartz: «A tragedy shrouded in silence».

229 JØDISKE
FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

for aliyah, var disse jødene på vei hjem. Det tidligere Knesset-medlemmet Ran Cohen, som var født i Irak, skal ha sagt: «Ingen skal definere meg som flyktning … jeg kom på sionismens befaling, på grunn av tiltrekningen som [Israel] utøver.»32 I 2001 sendte organisasjonen Justice for Jews from Arab Countries (JJAC) en delegasjon til det amerikanske utenriksdepartementet for å drive lobbyvirksomhet for jødiske flyktningers rettigheter, bare for å få høre at de ikke lenger var flyktninger, siden de hadde reist til Israel.33 Men JJAC holder fast ved at etter internasjonale menneskerettighetsbestemmelser er det ingen begrensninger på rettighetene til jødiske flyktninger.

Arabiske reaksjoner

Paradoksalt nok kom noen av røstene som ville ha en erkjennelse av urettferdighetene som er begått mot jødiske flyktninger fra den arabiske verden selv. Den ledende PLO-representanten Sabri Jiryis rettet skarp kritikk mot araberstatene for at de utstøtte jødene «på en svært stygg måte, og etter å ha konfiskert eiendelene deres eller tatt kontroll over dem til lavest mulig pris».34 Han la til at «Israel åpenbart vil ta opp spørsmålet i alle seriøse forhandlinger som etter hvert vil bli drevet om palestinernes rettigheter». Den egyptiske journalisten Nabil Sharaf Eldin skrev:35 «Vi skylder våre egyptisk-jødiske brødre en historisk unnskyldning for den uretten vi har begått overfor dem, for å ha gjort at et samfunn med røtter i landet Egypt som går tilbake til profeten Musa [Moses] … har forsvunnet».

Jiryis gikk med andre ord god for ideen om «utveksling av befolkninger». Ikke mange var enige med ham. En utveksling ville undergrave palestinernes ugjenkallelige mål om en rett til å vende tilbake til Israel, et prinsipp de hele tiden har sagt de ikke vil inngå noen kompromisser om. Palestinas konstitusjon fra 1964 (endret i 1968 ) innså at eksistensen av jødiske flyktninger ville vise svakheten i argumentet om rett til tilbakevending, og den ga uttrykk for tanken om å sende jøder tilbake til deres hjemland.36

32 «Girls discriminated on grounds of culture, not skin». Point of No Return, 4 . mai 2010 https://jewishrefugees.blogspot.com/2010/05/girls-discriminated-on-grounds-of.html

33 Se Urman: «The United Nations and Middle Eastern Refugees»

34 An-Nahar, mai 1975

35 Al-Masry Al-Youm, 2008

36 Ya’akov Meron: Why Jews Fled the Arab Countries, s. 96

FORDRIVELSEN 230

I alle internasjonale fredsforslag blir de to flyktningbefolkningene uløselig knyttet til hverandre. Fra 1967 er rammene for en fredsavtale blitt trukket opp i FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 . Resolusjonen henviser til en rettferdig løsning på «flyktningproblemet» uten å spesifisere om flyktningene er arabiske eller jødiske. En av arkitektene bak resolusjonen, USAs FN-ambassadør Arthur Goldberg, nedkjempet et russisk forsøk på å sette inn ordet «palestinske» foran «flyktninger».

Fredskonferansen i Madrid i 1991 opprettet en arbeidsgruppe for flyktninger som hadde som mandat å «gjøre praktiske vurderinger av hvordan man kunne forbedre situasjonen for folk fra regionen som er fordrevet fra sine hjem» – generelle formuleringer som kan brukes på både palestinske og jødiske flyktninger. Veikartet for fred i Midtøsten fra 2002 henviser også i fase III til en «avtalt, rettferdig og realistisk løsning på flyktningspørsmålet», vendinger som kan brukes på både palestinske og jødiske flyktninger.37

I 2002 tilbød Det arabiske fredsinitiativet Israel «normalisering», men krevde at det palestinske flyktningproblemet skulle løses i samsvar med resolusjon 194 fra FNs generalforsamling. FN-resolusjon 194 etterlyste en diplomatisk løsning på konflikten og bestemmer at enhver flyktning som «ønsker å vende tilbake til sitt hjem og leve i fred med sine naboer» burde kunne gjøre det eller, om de ønsker noe annet, burde få «erstatning». Det forutsettes at initiativet utelukkende omtaler palestinske flyktninger. Det israelske svaret har vært å tolke «å vende tilbake til sitt hjem» som «en palestinsk rett til retur», historisk sett en israelsk rød linje.

38

Da araberlandene i 1970 -årene innså at de ikke kunne kreve en ensidig rett til tilbakevending uten å tilby sine eks-jøder det samme, inviterte det ene arabiske landet etter det andre tilbake sine tidligere jødiske borgere (unntatt sionistene blant dem).39 I 1975 sa Farouk Kaddoumi fra PLO at jødene var «velkommen til å vende tilbake for å utøve sine fulle rettigheter». Dagen etter fulgte en irakisk radiosending, og to uker senere dukket det opp annonser i

37 L. Julius/S. Urman: «Arab refugees and Jewish refugees: the inextricable link». Jerusalem Post, 9 . mars 2014 https://www.jpost.com/Opinion/Op-Ed-Contributors/Arab-refugeesand-Jewish-refugees-the-inextricable-link-344808

38 «Arabs offer Israelis peace plan», BBC News, 28 . mars 2002 http://news.bbc.co.uk/2/hi/ middle_east/1898736.stm. Det er ironisk at araberne insisterer på å bruke resolusjon 194 som en mal for løsningen av flyktningproblemet, gitt at araberstatene i sin tid stemte mot resolusjonen så den ikke skulle gi uttrykk for arabisk anerkjennelse av Israel.

39 Andre karakteriserer initiativet som en plan for å forårsake Israels sammenbrudd gjennom jøders emigrasjon fra Israel (Moreh: Al-Fahud, s. 145 ).

231 JØDISKE
FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

større vestlige aviser. Libya i 1970 og igjen i 1973 , sammen med Sudan og Egypt i 1975 , sendte alle sammen ut invitasjoner. Jødene avslo invitasjonene som et «propagandautspill».40

Israel: «De var sionistiske immigranter»

I tillegg til de ovennevnte årsakene til minimal anerkjennelse av jødisk flyktningstatus mente Israel at det ville virke splittende for samfunnet å ta opp spørsmålet om jødiske flyktninger. Landets viktigste oppgave var å integrere flyktninger fra 120 land, ikke å gi én spesiell gruppe særfordeler. Dette forklarer hvorfor man fremstilte alle flyktninger som «sionistiske immigranter». Israel ønsket ikke å slå inn en kile mellom nyankomne fra forskjellige etniske grupper, det vil si å slippe løs «en etnisk demon» – landet ville skape en ny israelsk borger. Man ville at de nye borgerne ikke skulle være besatt av fortiden, men engasjert i oppbyggingen av en ny fremtid i sitt opprinnelige hjemland. Den føyelige og unnskyldende diaspora-jøden skulle forvandles til en stolt og viril hebraisktalende israeler. Denne strategien lønte seg i det store og hele – ekteskap mellom askenaser og mizrahim er mer enn 25 prosent, og barrierer mellom etniske grupper blir raskt brutt ned. Men Israel har betalt en høy pris for integrering med hensyn til rettferdighet for de forurettede flyktningene, verdensopinionen og det offentlige diplomati. Alt i alt kan landets politikk ikke sies å ha fremmet fredens og rettferdighetens sak, siden forvrengninger og feiloppfatninger ikke er blitt imøtegått.

Det sies dessuten ofte at de jødiske flyktningene fra arabiske land selv opplevde at historien deres ble fortrengt til fordel for overlevende etter Holocaust. Mizrahim hadde tross alt lidd, men hadde i hvert fall kommet levende fra det. Andre mente det var under deres verdighet å oppsøke ydmykelsen de hadde vært igjennom. De opplevde at de var ofre, men ikke lenger flyktninger. Dessuten var de opptatt med å bygge et nytt liv for seg selv. Hvorfor trekke frem fortiden?

Dette var også reaksjonen blant flyktninger som ikke dro til Israel. Den franske forfatteren Colette Fellous skriver om sine foreldre, som forlot Tunisia i 1967 :

40 J.E. Katz: «Discrediting Jewish refugees from Arab countries, official Arab ‘invitation’ to return». Eretz Yisroels nettside, 2001 http://www.eretzyisroel.org/~jkatz/discredit.html

FORDRIVELSEN 232

Min far snakket aldri om vårt brudd med fortiden. Han kom til Paris i en alder av 61 år, noen måneder etter min mor, og forlot et land der hans forfedre hadde bodd i århundrer. I løpet av noen måneder var han nødt til å dra til sine barn i Frankrike, han måtte oppgi sin livsstil, sin jobb, sitt hjem, sine vaner, sin musikk, sitt landskap, og viktigst av alt, sin butikk – «hele livet», som han formulerte det. Hverken han eller min mor sa noen gang et ord om det store oppbruddet; de klaget aldri. De hadde hele tiden dette samme forlegne smilet, som om de prøvde ikke å forstyrre noen, ikke være til byrde for noen, selv når det gikk virkelig dårlig. Det var et avvæpnende smil som fremdeles får meg til å grøsse.41

Etter som tiden gikk, har imidlertid fortrengning av historien deres veket plassen for frustrasjon og et ønske om anerkjennelse, spesielt blant barna og barnebarna til flyktningene. Det har vært en lignende modningsprosess som overlevende etter Holocaust erfarte, og flyktningene er nå klare til å fortelle historiene sine.

«Meir fra Tunisia» sier i et intervju med Jerusalem Post:

Min far hadde vært juveler. Han hadde to butikker, og vi levde bra liv … Mine foreldre ønsket ikke å forlate Tunisia. De hadde ikke noe valg. De var redde, slik alle jøder var … Vi beveget oss fra velstand til ingenting … Etter noen år [i Frankrike] kom vi til Israel. [Foreldrene mine] snakket aldri om sin frykt, og de snakket aldri om hvor bittert og trist livet deres var. Men som barn skjønte jeg det. Vi var flyktninger … og da vi kom til Israel, prøvde vi å skjule hvor fattige vi var. Men nå skjønner jeg det, og selv om foreldrene mine ikke ville snakke om det, vil jeg at historien vår skal bli fortalt.42

En annen faktor som har bidratt til Israels taushet er at det frem til 1990 -tallet (for eksempel i Syria) fremdeles ble arbeidet for å redde de plagede restene av forskjellige jødiske samfunn. Det pågikk forsiktige forhandlinger i kulissene for å redde disse jødiske gislene, og enhver publisitet ville ha forverret situasjonen deres.

41 Colette Fellous: «Pièces détachées». Gallimard, Paris, 2007 , s. 156

42 Eetta Prince-Gibson: «Right of return». Jerusalem Post, 7 . august 2003

JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

233

Under Oslo-årene på 1990 -tallet mente spesielt partiene på den israelske venstresiden at spørsmålet om jødiske flyktninger stakk kjepper i hjulene i fredsarbeidet mellom Israel og palestinerne, som de oppriktig trodde snart ville være avsluttet. Derfor stengte justisminister Yossi Beilin fra Meretz-partiet departementet som jobbet med eiendomskrav fra jøder fra arabiske land, og ga ordre om at et rom fullt av arkiver skulle flyttes ned i kjelleren. Etterfølgende justisministre skjønte at dette var en alvorlig feil og gjenåpnet departementet, men skaden var allerede skjedd. Israels riksrevisor, Joseph Shapira, etterforsket i perioden august 2012 til mai 2013 og fant «alvorlige» mangler med hensyn til «innsamling, sammenstilling, registrering og gjennomgang av informasjon som angikk rettighetene til jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran».43

Den planløse og utilstrekkelige innsatsen for å samle inn krav er blitt forverret av den manglende muligheten for å innhente eiendomsopplysninger i arabiske land og Iran. Viktige dokumenter og primærkilder angående beslutninger i Den arabiske liga og araberstatenes aktiviteter i 1940 - og 1950 -årene, i tillegg til presise registreringer av personlig og offentlig eiendom, er ekstremt vanskelige å få tilgang til – om ikke fullstendig utilgjengelige.44

Opp gjennom årene fikk immigranter fra Iran og arabiske land instruksjoner om å fylle ut og sende inn skjemaer som skulle lette koordineringen av både individuelle og felles krav. Mellom 1969 og 2009 samlet Justisdepartementet inn rundt 14 .000 skjemaer, men de ble aldri digitalisert. Noen av registrene befinner seg fremdeles i departementets arkiver der de venter på å bli scannet digitalt, men tusenvis er så forringet at de er verdiløse. Da en funksjonær som på et tidspunkt hadde ansvar for materialet, gikk av med pensjon og ikke hadde lært opp sin etterfølger, skal det ha gjort at enda flere relevante dokumenter forsvant.45

Et spørsmål om menneskerettigheter

Hvorfor har Israel nå, etter flere års nøling, bestemt seg for å børste vekk spindelvevet? Impulsen kan sies å ha kommet fra utlandet. I 1975 ble World

43 «Report condemns Israel’s refugee policy». Point of No Return, 5 . februar 2014 jewishrefugees.blogspot.com/2014/02/report-condemns-israels-refugee-policy.html

44 Se Schwartz: «A tragedy shrouded in silence».

45 Ofer Aderet: «Comptroller blasts state for neglecting Jewish property restitution in Arab states». Haaretz, 6 . februar 2014 www.haaretz.com/.premium-state-gets-f-on-jewish-property-in-arab-states-1.5319343

FORDRIVELSEN 234

Organisation for Jews from Arab Countries (WOJAC) opprettet for å gjøre en innsats for jødiske flyktninger.46 WOJAC var en paraplyorganisasjon grunnlagt av lederne av organisasjoner for jøder fra arabiske land i Israel og i utlandet. Den ble ledet av Mordechai Ben-Porat, et israelsk regjeringsmedlem av irakisk opprinnelse, og andre sefardiske ledere.

På begynnelsen/midten av 1970 -tallet var Israel vitne til et mangfold av organisasjoner for jødiske immigranter fra arabiske og islamske land som krevde proporsjonal representasjon i offentlige og statlige institusjoner. WOJAC samlet inn krav og dokumentasjon, men i 1999 hadde arbeidet deres stagnert. Israelske myndigheter trakk tilbake sin økonomiske støtte.

Spørsmålet om jødiske flyktninger må ses på bakgrunn av utviklingen av konvensjoner om menneskerettigheter etter den annen verdenskrig. I 2001 ble JJAC ( Justice for Jews from Arab Countries) opprettet, en koalisjon av mer enn 20 nordamerikanske og verdensomspennende jødiske organisasjoner, med hovedkvarter i USA. Deres æresvisepresidenter var fremstående skikkelser i det sefardiske samfunnet og i den jødiske diasporaen. Med hjelp fra en gruppe canadiske advokater, ledet av Irwin Cotler, eksjustisminister og internasjonal menneskerettighetsadvokat, forberedte JJAC saken for jødiske flyktninger.47 I 2003 presenterte en runde konferanser som ble holdt over hele verden i samarbeid med World Jewish Congress, saken for den hovedsakelig askenasiske diasporaen, som inntil da ikke hadde vært klar over skjebnen til jødiske flyktninger fra arabiske land. Nye organisasjoner ble startet for å tale jødiske flyktningers sak – JIMENA i California og Harif i Storbritannia. Den 3 . juni 2005 erklærte Canadas statsminister Paul Martin at «en flyktning er en flyktning, og at situasjonen til jødiske flyktninger fra arabiske land må erkjennes».48

I 2008 så JJAC de første fruktene av sin lobbyvirksomhet: Kongressen i USA vedtok resolusjon 185 , som påla administrasjonen å sørge for at offisielle dokumenter som omtalte palestinske flyktninger inneholdt en «like eksplisitt henvisning» til jødiske flyktninger.49 I 2016 la fire kongressmedlemmer frem et lovforslag som skulle bygge på resolusjon 185 : «The Jewish Refugees Act». Dette lovtillegget skulle be USAs president rapportere om hvilke fremskritt som var blitt gjort i spørsmålet.

46 Roumani: Jewish refugees from Arab countries: a neglected issue (WOJAC, 1983 ).

47 Se Cotler, Matas og Urman: «Jewish refugees from Arab countries».

48 Ibid.

49 Se Tillegg.

JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

235

Harif, en forening grunnlagt i Storbritannia i 2005 for å representere jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, avholder en demonstrasjon i sentrum av London for minoritetsrettigheter.

Etter at Underhuset i mars 2014 50 godtok anbefalingene i rapporten fra The Standing Committee on Foreign Affairs and International Development om å anerkjenne erfaringene til jødiske flyktninger fra Midtøsten og NordAfrika etter 1948 , uttalte den canadiske utenriksministeren, John Baird: «En rettferdig og lik anerkjennelse av alle flyktningbefolkninger etter den arabiskisraelske konflikten krever anerkjennelse av jødiske flyktninger. Slik anerkjennelse forminsker eller konkurrerer ikke med situasjonen til palestinske flyktninger.» Men Canada ba ikke om at fredsforhandlinger skulle omfatte jødiske flyktninger. «Canadas regjering er i prinsippet enig i komiteens andre anbefaling, at jødiske flyktningers erfaringer bør tas med i betraktningen som en del av enhver rettferdig og omfattende fredsavtale; vi mener imidlertid at fredsprosessen slik den for tiden er strukturert, gir det beste håpet for en positiv løsning.»

50 «Government accepts Canadian refugee report». Point of No Return, 4 . mars 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/03/government-accepts-canadian-refugee.html

FORDRIVELSEN 236

Oslo-avtalen kalte flyktningspørsmålet et «spørsmål om endelig status». Den 22 . februar 2010 hadde det israelske Knesset med 35 mot én stemme vedtatt en lov som slo fast at ingen fredsavtale om Midtøsten kunne undertegnes om den ikke tok stilling til spørsmålet om erstatning til jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran for tap av eiendom, særlig eiendelene til det jødiske samfunnet i disse landene. Loven ble lagt frem av Nissim Zeev, representant for Shas-partiet, som får flest stemmer fra ultraortodokse mizrahim. Dette var ikke den første loven som bekreftet jødiske rettigheter – siden 1957 har Knesset vedtatt 16 lover og resolusjoner51 – men den var den første som gjorde en fredsavtale avhengig av erstatning til jødiske flyktninger.

Jødiske flyktninger: et hovedspørsmål

Vendepunktet i tankegangen til israelske myndigheter kom med statsminister Benjamin Netanyahus tale på Bar-Ilan-universitetet i juni 2009 der han aksepterte totstatsmodellen som et grunnlag for forhandlinger med palestinerne. I en imøtegåelse av president Obamas Kairo-tale ti dager tidligere, der denne knyttet Holocaust til palestinernes nakba, nevnte Netanyahu spisst at «det lille Israel tok til seg hundretusenvis av jødiske flyktninger som ble revet opp med røttene i arabiske land».52

Netanyahus daværende sikkerhetsrådgiver, Uzi Arad, opprettet en arbeidsgruppe av akademikere og representanter for myndighetene som skulle formulere en ny israelsk holdning til spørsmålet om jødiske flyktninger. Den 24 . mai 2011 la panelet frem sin «banebrytende» anbefaling om å gjøre jødiske flyktninger til et hovedtema i fremtidige samtaler med palestinerne: Den israelske forhandlingsstrategien ville være best tjent med at de to flyktningbefolkningene ble knyttet sammen. Arbeidsgruppen foreslo at «erstatninger til jødiske flyktninger skulle bli en del av forhandlingene», at Israel skulle insistere på at begge flyktninggruppene skulle gi avkall på sin rett til å vende tilbake og i stedet akseptere erstatninger, og at landet skulle kreve et 3 til 2 -forhold

51 Tall fremskaffet av Levana Zamir, leder for Merkaz Irgunim, paraplyorganisasjonen til sammenslutninger av jøder fra arabiske land i Israel.

52 Den komplette teksten til Netanyahus tale ved Bar-Ilan står på Writing the wrongs, 15 juni 2009 https://writingtw.blogspot.com/2009/06/full-text-of-netanyahus-foreign-policy. html 237

FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

JØDISKE

Statsminister Benjamin Netanyahu feirer Mimouna-festen med marokkanske jøder i Kiryat Ata (Moshe Milner/Israel Government Press Office).

i erstatning for et «større antall jødiske flyktninger og større verdier tapt».1 En journalist kommenterte at «den underliggende ideen var å ta brodden ut av det følelsesladde flyktningspørsmålet ved å redusere det fra urealistiske palestinske krav om tilbakevending til selve Israel til pragmatiske spørsmål om økonomisk kompensasjon til begge flyktninggrupper. Hittil har ingen palestinsk leder vist den minste vilje til å akseptere en slik fremgangsmåte.›2 I 2012 brøt viseutenriksminister Danny Ayalon, hvis far var født i Algerie, med det israelske utenriksdepartementets vanlige forsagthet og innkalte til en konferanse i Jerusalem med tittelen «Rettferdighet for jødiske flyktninger fra arabiske land». Ayalons initiativ ble hilst med en nesten daglig strøm av kritiske innlegg i pressen. Deretter arrangerte han 21 . september 2012 en FN-konferanse for å sette søkelyset på jødiske flyktninger fra arabiske land.

1 Haaretz-artikkel av Adi Schwartz, sitert i «Jews were also refugees in 1948 ». Point of No Return, 6 . februar 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/02/jews-were-also-refugees-in-1948.html

2 Leslie Susser: «Changing the Refugee Paradigm». Jerusalem Post, 31 . oktober 2012 https://www.jpost.com/Jerusalem-Report/Israel/Changing-the-refugee-paradigm

FORDRIVELSEN 238

Den ble kritisert av en talsmann for Hamas, Sami Abu Zuhri, som uttalte at de jødiske flyktningene fra arabiske land faktisk var ansvarlige for fordrivelsen av palestinere, og at «disse jødene er mer forbrytere enn flyktninger».3

Likevel fortsatte kampanjen: Israel har siden da avholdt møter i FN hvert år for å minnes skjebnen til jødiske flyktninger. I 2015 innviet Knesset en ny pressgruppe for gjenvinning av jødisk eiendom i arabiske land, og en for bevaring av jødisk arv.

I 2014 trykte The Economist4 sin første artikkel om jødiske flyktninger; filmene Shadow in Baghdad og The Dove Flyer viste det store publikum hvilke lidelser irakiske jøder hadde vært igjennom. Den 23 . juni 2014 vedtok Knesset en lov som fastsatte datoen for en ny nasjonal minnedag – 30 . november.5 På eller rundt denne datoen utfyller jødiske organisasjoner verden over de offisielle minnestundene i Israel med sine egne. Lovforslaget kom fra Nissim Ze’ev fra Shas-partiet, og ble ledet gjennom Knesset av Shimon Ohayon fra Yisrael Beteinu. Sommeren 2016 la Biton-komiteen, ledet av den blinde dikteren av nordafrikansk avstamning Erez Biton, frem sine anbefalinger6 om mer oppmerksomhet rundt mizrahims historie, kultur og tradisjoner i pensumet i israelske skoler.

I desember 2016 nådde kampanjen et vannskille da Israels minister for sosial likhet, Gila Gamliel – av libysk og jemenittisk avstamning – satte av 2 ,6 millioner dollar til et prosjekt som skulle registrere de muntlige historiene til jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika. (Det er dessuten snakk om å opprette et nasjonalt senter for kulturarv.) Gamliel erklærte at «dette er ikke bare i mizrahims interesse, men i nasjonal, jødisk og sionistisk interesse. Fra nå av vil den jødiske historien være mer komplett, og israelske borgere, unge og gamle, vil få høre, studere og bli kjent med både den østlige og vestlige siden av det jødiske folkets strålende arv.»7

3 «Hamas: ‘Arab Jews are not refugees but criminals». Jerusalem Post, 23 . september 2012 https://www.jpost.com/Middle-East/Hamas-Arab-Jews-are-not-refugees-but-criminals

4 «Don’t forget what we lost, too». The Economist, 15 . februar 2014

5 «Knesset confirms 30 November as Refugee Day». Point of No Return, 17 . juni 2014 jewishrefugees.blogspot.com/2014/06/knesset-confirms-30-november-as-refugee.html

6 «Key Committee recommends recognition of Mizrahi culture». New Israel Fund, 14 . juli 2016 https://www.nif.org/stories/social-and-economic-justice/key-committee-recommendsrecognition-mizrahi-culture/

7 Ofer Aderet: «Israel Launches $2 6 m Project to Document Lives of Mizrahi, Sephardi Jews». Haaretz, 13 . desember 2016 https://www.haaretz.com/israel-news/.premium-israel-launches-2-6m-project-to-document-lives-of-mizrahi-jews-1.5472818

239 JØDISKE FLYKTNINGER: IKKE LENGER GLEMT?

I mars 2017 irettesatte Hillel Neuer fra NGO Watch araberstatene i FNs menneskerettsråd i Genève under en debatt om «israelsk apartheid»: «Hvor er jødene deres?» spurte han. Forsamlingen satt i lamslått taushet.8

Nøkkelen til fred?

Er de jødiske flyktningene et hinder for fred – eller nøkkelen til fred? Det har vært hevdet at de to flyktningsituasjonene er asymmetriske, og at dette også må anerkjennes.

En analyse viser imidlertid at de er asymmetriske bare på følgende måte: Én gruppe flyktninger har fått nye bosteder og består nå av fullverdige borgere av Israel og Vesten. Den andre gruppen er, som den eneste blant verdens flyktninger, 60 år senere fremdeles sperret inne i leire (selv om disse nå er mer som små byer). Medlemmene er avhengige av FN-organisasjonen UNRWA for å overleve, og bortsett fra i Jordan er de fratatt sine borgerrettigheter og retten til å ha eiendom og utføre visse typer arbeid.

I 1959 vedtok Den arabiske liga resolusjon 1457 : «For å hindre at de blir assimilert inn i vertslandene vil de arabiske landene ikke gi statsborgerskap til søkere av palestinsk opphav.»9 Ifølge Flyktningkonvensjonen er statsløse mennesker teknisk sett flyktninger. Denne situasjonen er imidlertid enkel å endre på for de arabiske vertslandene. Palestinske flyktninger har da også fått jordansk statsborgerskap, kristne palestinere har fått libanesisk statsborgerskap, og individer med palestinsk far og egyptisk mor er blitt egyptiske borgere.10 Nettopp det er grunnen til at jødiske og arabiske flyktninger burde sammenlignes: I det første tilfellet ble jøder tatt opp i samfunnet, slo seg ned på nytt og bygget seg et nytt liv, og ga et levende bidrag til israelsk kultur og samfunn. I det andre tilfellet ga FN de palestinske flyktningene lov til å videreføre sin flyktningstatus i all evighet, i den grad at antallet «flyktninger» har

8 Hillel Neuer: «‘Algeria, where are your Jews?’ UNHRC’s Israel ‘apartheid’ debate». Times of Israel-blogger, 22 . mars 2017

9 Fateh Azzam prøvde i «Bold Proposal: Palestine should give its Refugees Citizenship» (Al-Shabaka, 5 . mai 2015 ) å bryte med ortodoks arabisk tankegang ved å ta til orde for at en internasjonalt anerkjent palestinsk stat skulle «skape kjensgjerninger på bakken» og gi flyktninger statsborgerskap.

10 «Palestinians born of an Egyptian mother get Egyptian nationality». Egypt Independent, 8 . mai 2011 www.egyptindependent.com/palestinians-born-egyptian-mother-get-egyptian-nationality/

FORDRIVELSEN 240

vokst fra rundt 700 .000 til mer enn fem millioner, hvorav bare 30 .000 ble født i Palestina. Ikke bare utgjør eksistensen av disse palestinerne i et endeløst flyktninglimbo en hindring for fred. Det at de fortsetter i denne tilstanden virker både ekstremt unaturlig og et obskønt misbruk av deres menneskerettigheter til politisk formål. Arabiske stater må holdes ansvarlige for å unnlate å gjøre sin humanitære plikt overfor palestinske flyktninger. De har ikke rett til å trekke ut en politisk gevinst – retten til retur til Israel. I den forstand er det en lekse å lære for den arabiske siden når jødiske flyktninger bosetter seg i Israel. Om palestinske flyktninger ble gitt statsborgerskap, ville det være en av byggeklossene til en uavhengig palestinsk stat.

Ifølge Justice for Jews from Arab Countries gir folkeretten enhver krenkelse av menneskerettighetene rett til oppreisning. Retten tilhører både offeret og offerets pårørende. Selv der hvor regimene ikke er de samme som da krenkelsene fant sted, hevder JJAC at etterfølgende regimer bør gi ofrene oppreisning. Vilkårlig frarøving ev eiendom er i seg selv en krenkelse av en fundamental menneskerett, og er forbudt ifølge den universelle menneskerettighetserklæringen.

Det palestinske flyktningproblemet forble bevisst uløst. En fremtidig palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza burde i det minste forventes å ønske palestinske flyktninger velkommen hjem og gi dem fulle borgerrettigheter. Hittil har den palestinske ledelsen nektet å gjøre dette.11 I 2014 avviste palestinernes president Mahmoud Abbas et tilbud fra den egyptiske president Al-Sisi om å sette av et område på 1600 kvadratkilometer i Sinai til å ta imot palestinske flyktninger.12 Objektivt sett burde det være enkelt å integrere palestinske arabere i vertsland der folk snakker det samme språket, deler den samme kulturen og religionen, og der barna deres ble født.

Syrias massive flyktningkrise står i sterk kontrast til det palestinske avviket. Der det internasjonale samfunnet har mobilisert ikke bare for å gi ly til flyktende sivile, men også gitt dem utdannelse og arbeid for å sikre at innvandringen blir vellykket, blir de palestinske flyktningene fremdeles ansett som Israels problem som skal løses politisk.

Når man i vår tid krever likhet mellom de to flyktninggruppene, gjør man de fordrevne jødene en bjørnetjeneste. Det er forskjell på palestinske arabere

11 Annie Slemrod: «Interview: refugees will not be citizens of Palestinian state». www.dailystar.com.lb/News/Lebanon-News/2011/Sep-15/148791-interview-refugees-willnot-be-citizens-of-new-state.ashx

12 Jonathan Tobin: «Egypt offers to absorb Palestinians. Why did Abbas refuse?» Jewish World Review, 5 . september 2014 http://www.jewishworldreview.com/0914/tobin090514.php3

241 JØDISKE FLYKTNINGER:
IKKE LENGER GLEMT?

som flykter fra en krigssone og jødiske sivile som er tvunget til å flykte fordi de utgjør et spesifikt mål for trusselen om vold og statssanksjonert forfølgelse. I tillegg til å bli utsatt for ran av eiendom, ydmykelse, arrestasjoner, tortur og mord mistet jødene hele sin sivilisasjon, sitt jødisk-arabiske språk og mye av sin kultur. Fordrivelsen av dem skjedde i et større omfang enn med palestinerne, og deres materielle tap var større. Der arabere flyktet fra en krig som arabiske ledere hadde startet, var jødene ofre for uberegnelig vold og en bevisst lovgivning som gjorde dem til syndebukker fordi de var jøder. Tallene taler for seg: Det bor 1 ,4 millioner arabere13 i Israel i dag, mens færre enn 4 .500 jøder av en befolkning i 1948 på en million bor i arabiske land.14

Hvorfor krevde da lovforslag nr. 185 i den amerikanske kongressen lik behandling for de to flyktninggruppene, om dette ikke er rettferdig for jødene? Svaret er at det palestinske spørsmålet uten å bli utfordret har fått bestemme dagsorden så lenge at jødene har svært mye å ta igjen.

De som taler for jødiske rettigheter prøver ikke å ugyldiggjøre palestinske krav, men det hører med til den herskende diskurs at rettighetene til jødiske flyktninger blir avvist som et hinder for fred, nedvurdert eller ignorert, mens arabiske rettigheter – deriblant den oppskrytte retten til retur – blir satt i høysetet. Det er ingen grunn til at velmenende, men grunnleggende feilinformerte kommentatorer skal gi palestinske rettigheter noen privilegier, mens rettighetene til jødiske flyktninger blir avvist.

13 Israel Central Bureau of Statistics, 2012

14 Se Tillegg.

FORDRIVELSEN 242

Kapittel 8

«Mitt hus er ditt hus»

For noen år siden hørte datteren til den velstående jødiske Castro-familien fra Egypt eks-president Anwar Sadats enke Jehan holde en tale i New York. Den egyptiske jødinnen gratulerte fru Sadat etterpå, og de utvekslet noen hyggelige bemerkninger. «Men De må komme tilbake på besøk [til Egypt] og vise landet til Deres barn», sa fru Sadat, og la til den tradisjonelle egyptiske høflighetsfrasen beti betak – «mitt hus er ditt hus».15

Hun fikk ikke med seg ironien, men Jehan Sadats presidentvilla hadde bokstavelig talt tilhørt Castro-familien, som ble kastet ut av Gamal Abdel Nasser i 1956 . De som følger med på Midtøsten-konflikten snakker ofte om krenkede palestinske rettigheter, men er blinde for masseutdrivelsen av et stort antall jøder fra ti arabiske land. Det var få jøder som levde så overdådig som Castro-familien, men over hele Midtøsten og Nord-Afrika ble jødiske tomter, boliger, butikker og bedrifter overtatt eller solgt for langt under markedsverdi mens fryktsomme jøder flyktet eller ble tvunget ut.

En motvekt til forestillingen om at jøder i arabiske land mistet sine eiendeler til gjengjeld for palestinske araberes tap er det faktum at Politisk komité i Den arabiske liga i 1947 skisserte en lov som skulle styre den juridiske statusen til jødiske innbyggere i alle landene i Den arabiske liga. Den ble kalt «Utkast til en lovtekst fra Politisk komité i Den arabiske liga», og foreskrev at alle jøder … skulle betraktes som «medlemmer av den jødiske «minoriteten i Palestina». Planen krevde at de registrerte navnet på sin bank og innestående beløp i

15 Jean Nagar: Sipping from the Nile. USA: Stony Creek Press, 2008 , s. 74

245 «MITT HUS ER DITT HUS»

Irakiske jøder blir transportert til Israel under operasjon Ezra and Nehemiah.

denne banken. Bankkontiene ble sperret, og pengene helt eller delvis brukt til å «finansiere motstandsbevegelsen mot sionistiske ambisjoner i Palestina».

Tegn tyder på at utkastet kan ha blitt vedtatt. Det ga i hvert fall en oppskrift på hvordan Irak, Syria og Egypt kom til å innføre strenge tiltak mot sine jødiske borgere.16

Et viktig krav for grupper som jobber på vegne av jøder fra arabiske land, er at jødiske flyktninger skal ha erstatning for tapt eller avstått eiendom. Israelske myndigheter begynte å innhente krav tidlig på 1950 -tallet og har deretter i rykk og napp oppfordret fordringshavere til å registrere de tapte eiendelene. Andre aktører, som World Organization of Jews from Arab Countries (WOJAC), The American Sephardi Federation og Justice for Jews from

16 Stan A, Urman, utdrag fra doktoravhandlingen «The United Nations and Middle East refugees: differing treatment of Palestinians and Jews». Rutgers University, s. 52

FORDRIVELSEN 246

Arab Countries (JJAC), har også registrert krav hos det israelske Justisdepartementet. I nyere tid er det israelske Departementet for samfunnsmessig likhet (tidligere Departementet for pensjonistsaker) blitt adressen for registrering av krav. Men det måtte en undersøkende dokumentarfilm av filmskaperen Emanuel Rosen til for å avsløre hvor forvirret, kaotisk og utilgjengelig systemet er for fordringshaverne.

Rosens film fra 2011, Secrets of the Lost Treasures (hebraisk),17 følger to israelske fordringshavere, Lucy Calamaro fra Egypt og Samir Muallem fra Irak, i deres jakt på erstatning. Muallems familiebedrift, et mursteinsverk, kunne i seg selv være verdt 38 millioner dollar. Lucy, som forlot Egypt i 1960 -årene, lovte sin far at hun ikke ville gi opp før hun oppnådde rettferdighet.

De to fordringshaverne blir snart sendt fra kontor til kontor. Viktige dokumenter blir oppbevart dypt inne i det israelske Justisdepartementet, i et skur i en hage eller i et underjordisk parkeringshus. Fordringshaverne får «av sikkerhetsmessige grunner» ikke lov til å inspisere dokumentene i Justisdepartementet.

Ordet kizzuz er den mørke skyen som henger over spørsmålet om erstatninger for jødiske flyktninger, og filmens hovedpersoner blir møtt med en mur av hemmelighold. I flere år var strategien fra israelske myndigheters side å «veie» jødiske tap opp mot palestinske tap når dette «endelige spørsmålet» nådde forhandlingsbordet. Jødene fikk ingenting.

Mange flyktet uten viktige dokumenter. Samir Muallem har i stedet en amatørfilm18 av familiens mursteinsverk. Lucy har imidlertid sine egne dokumenter som viser eiendelene til hennes familie i Egypt – disse har så stor verdi for henne at hun tryglet innbruddstyver om ikke å stjele dem fra hjemmet hennes.

Svært få, om noen, israelere har noensinne fått erstatning fra noen arabiske myndigheter. Derfor henvender Lucy seg til italienske myndigheter (hun har italiensk pass), men til ingen nytte. Selv jøder som bor utenfor Israel, og som har vunnet saker ved egyptiske domstoler, opplever at godtgjørelsen er verdiløs. Én egyptisk advokat råder Lucy til å slå seg sammen med andre fordringshavere og gå til gruppesøksmål.

17 E. Rosen og I.Petel (regissører): Sodot HaKsafim HaAvudim (2011 ). www.israelfilmcenter.org/israeli-film-database/films/secrets-of-the-lost-treasures 18 «Lost treasure may never be found». Point of No Return, 2 . januar 2015 https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/01/lost-treasure-may-never-be-found.html

247 «MITT HUS ER DITT HUS»

Det irakiske sporet slutter med et hemmelighetsfullt intervju med Mordechai Ben-Porat, en israelsk Mossad-agent som angivelig sitter på tusenvis av dokumenter. Er han også en Kizzuz-agent som nidkjært vokter over informasjon for de israelske myndighetene? Han hevder at han bare har fortegnelser over offentlig eiendom. Mens kamera fremdeles ruller, innrømmer han å ha 5 .000 skjøter over privat eiendom. Filmen slutter med et stort spørsmålstegn. Hvor er disse skjøtene? Hvorfor er de hemmelige? Vil disse fordringshaverne noensinne se en grush av sine tapte eiendeler? Informasjon som Rosen legger frem, får dét til å virke høyst usannsynlig.

Virkelighet snudd på hodet

Forskere og organisasjoner er uenige om omfanget av tapt eiendom. Økonomen Sidney Zabludoff19 anslår at det var 50 prosent flere jødiske enn palestinskarabiske flyktninger, og at de nesten sikkert mistet 50 prosent mer verdier og eiendom. Mens verden er fiksert på israelere som bygger i en forstad til Jerusalem, er det ingen som bebreider arabiske stater for å overta jødisk eiendom i Bagdad, Kairo, Tripoli og Damaskus som WOJAC anslår er fem ganger større enn staten Israel.20

Når noen snakker om jøder som «stjeler arabisk land», er det å snu virkeligheten på hodet. I hele den arabiske verden er jødisk eiendom blitt avstått, konfiskert, forlatt eller solgt til langt under markedspris når jøder dro i all hast eller ble drevet ut. Araberes overtagelse av jødiske boliger, landområder, bankkonti, pensjoner, butikker, kontorer og offentlig eiendom til en verdi av flere millioner dollar er aldri blitt ansett som provoserende eller et «hinder for fred».

Hvor mye tapte jødene? Det finnes ingen offisielle tall. Et konservativt anslag tilsier at jødiske flyktningers verdier og eiendom som er blitt konfiskert av arabiske myndigheter, utgjør rundt 2 ,5 milliarder dollar i 1948 -tall.21

19 Sidney Zabludoff: «The Palestinian refugee issue: rhetoric vs reality». Jerusalem Center for Public Affairs, 28 . april 2008

http://cpa.org/article/the-palestinian-refugee-issue-rhetoric-vs-reality/

20 Heskel Haddad referert av Etgar Lefkovitz: «Expelled Jews hold deeds in Arab lands». Jerusalem Post, 16 . november 2007

www.jpost.com/Jewish-World/Jewish-News/Expelled-Jews-hold-deeds-on-Arab-lands

21 Se Sidney Zabludoff: «The Palestinian refugee issue: rhetoric vs reality». JCPA, http://cpa.org/article/the-palestinian-refugee-issue-rhetoric-vs-reality/

FORDRIVELSEN 248

I et intervju22 anslo Heskel Haddad fra WOJAC at dagens verdi av erobret jødisk eiendom er mellom 200 og 300 milliarder dollar.

Hvor store er de jødiske tapene sammenlignet med de palestinske? Tidlig på 1950 -tallet anslo FNs Forsoningskommisjon23 for Palestina verdien av tapt palestinsk eiendom til 122 millioner pund, eller omtrent 1 ,85 milliarder 1990 -dollar. Dette var den eneste uavhengige studien som noensinne er gjort av palestinske tap før Aix-gruppen, som besto av israelske, palestinske og internasjonale eksperter, i 2007 anslo kostnadene for å løse spørsmålet om «rett til retur» til mellom 55 og 85 milliarder dollar.24

Dessuten er omfanget av palestinsk eiendom omstridt. I 1999 presenterte palestinerne et erstatningskrav for EU-kommisjonen på 670 milliarder dollar for tapt eiendom, bruk av denne eiendommen og emosjonelle lidelser.25 Økonomen John Barncastle verdsatte palestinsk eiendom i 1950 -årene til rundt 450 millioner dollar. Ifølge Sidney Zabludoff er den nå på rundt fire milliarder dollar. I Camp David-samtalene ble det snakket om 20 milliarder dollar, mens arabiske organisasjoner nevnte rundt 200 milliarder dollar.26

Uenigheten dreier seg om nyvurderingen av verdier. Spørsmål om hvorvidt jøder vil få erstatning for eiendom de er blitt frastjålet, og om erstatningen kan og bør trekkes fra eiendommen Israel tok fra palestinerne, er alt sammen temaer som bidrar til å gjøre bildet uklart.27 Siden israelske boligpriser har skutt i været i forhold til eiendom i den arabiske verden, er tapt palestinsk eiendom verdt mye mer enn den opprinnelige verdien. Eiendom bør erstattes ut fra sin opprinnelige verdi pluss en tenkt leie for tapt inntekt, i tillegg til å bli justert for inflasjon. I flere år fryktet israelske myndigheter at de måtte betale palestinerne mer enn det de jødene hadde til gode som mistet eiendom i arabiske land.28

22 «Jews left assets of up to $300 billion», intervju med Heskel Haddad fra WOJAC i Jewish Press, Point of No Return, 17 . juni 2007 https://jewishrefugees.blogspot.com/2007/06/jews-left-assets-of-up-to-300-billion.html

23 Se Zabludoff: «The Palestinian refugee issue: rhetoric vs reality». JCPA, 28 . april 2008

24 Akiva Eldar: «Refugees and Jerusalem: A Question of Money». Haaretz, 23 . november 2007 https://www.haaretz.com/1.4959453

25 Itamar Levin: Locked Doors: The Seizure of Jewish Property in Arab Countries Westport, CT: Praeger, 2001 , s. 223

26 Se Zabludoff, «The Palestinian refugee issue: rhetoric vs reality».

27 Tani Goldstein: «How Arabs stole Jewish property». Ynet News, 15 . mai 2011 https://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4068854,00.html

28 Se Tani Goldstein som siterer Zvi Yehuda i «How Arabs stole Jewish property», Ynet News

249 «MITT
HUS ER DITT HUS»

En delvis utveksling av eiendom fant sted – jødiske flyktninger fra arabiske land ble bosatt i forlatte palestinske boliger og landsbyer. I Irak flyttet noen palestinske flyktninger inn i det velstående Bataween-distriktet i Bagdad, i jødiske privatklubber og på Laura Kadoorie Alliance Girls’ School.29 I Damaskus, Sidon og Beirut og i Libya30 ble palestinske flyktninger flyttet inn i synagoger og forlatte jødiske boliger i det jødiske kvarteret. Alliance Israélite School i Beirut ble rekvirert en tid i 1948 . Syriske myndigheter tok over Alliance-skolen i Damaskus til palestinske flyktningbarn.31 Den jordanske tilsynsmannen [for fiendtlig eiendom] satt på og administrerte jødisk eiendom på Vestbredden frem til 1967 . Noen av disse verdiene ble brukt, i strid med folkeretten, av tilsynsmannen for å opprette flyktningleire, militærforlegninger og markeder. I andre tilfeller ble eiendommen leid ut til private individer som brukte eiendommene til jordbruks-, handels- eller boligformål.32

Egypt utnevnte en generaldirektør til å administrere eiendom eid av jøder som flyktet i 1948 . Generaldirektøren brukte eiendommene til offentlige prosjekter, deriblant flyktningleire for palestinske arabere, eller leide dem ut til privat bruk.33

I 1951 konfiskerte irakiske myndigheter jødisk eiendom «for å kompensere de palestinske flyktningene». Ifølge Zvi Yehuda «kom offentlig ansatte til en bedrift og spurte den jødiske eieren hvor mye han ville ‘donere’ til flyktingene. Om han ikke ville det, var det slutten for bedriften. Eiendom havnet i de fleste tilfeller i hendene på folk med forbindelser til myndighetene.»34

I 1950 gikk irakiske myndigheter i stillhet med på å la jøder emigrere til Israel, og nesten alle gjorde det. Da loven som tillot emigrasjon utløp, trådte Iraks lov nr. 5 i kraft i mars 1951 . All jødisk eiendom – hus, fabrikker, varer, smykker og bankkonti – skulle nasjonaliseres. Butikker ble forseglet, kjøretøyer konfiskert og jøder arrestert på gaten, deretter ble eiendelene deres

29 Orly Halpern: Hadassah magazine, sitert i «Palestinians evicted from Jewish homes in Baghdad». Point of No Return, 19 . november 2009 https://jewishrefugees.blogspot.com/2009/11/palestinians-evicted-from-jewish-homes.html

30 Michael Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries. New York: Columbia University Press, 2008 , s. 119

31 Ibid., s. 31

32 «Palestine Papers: Jews legally own land in the territories». Elder of Ziyon-bloggen, 9 februar 2011 http://elderofziyon.blogspot.com/2011/02/palestine-papers-jews-legally-own-land.html

33 Ibid.

34 Se Goldstein: «How Arabs stole Jewish property». Ynet News.

FORDRIVELSEN 250

beslaglagt.35 Loven ble utvidet til å gjelde også eiendommen til irakisk-jødiske borgere med bopel i utlandet.36

Etter den amerikanske invasjonen i 2003 var håpet at det nye, demokratiske Irak ville inngå nye relasjoner med sine minoriteter. Det ble opprettet en kravkommisjon (IPCC), men den forholdt seg bare til dem som ble fordrevet etter 1968 under Ba’ath-regimet. Så vidt man vet, har ikke en eneste jøde fått erstatning. Dessuten gjelder nasjonaliseringslovene fra 1950 og 1951 fremdeles, slik at man ikke vil vurdere noen krav fra jøder som reiste under Taskeet (denaturaliseringen) i 1950 -årene.

Egypts leder, Gamal Abdel Nasser, innførte lignende lover etter Lavonsaken og Sinai-krigen: 95 prosent av all eiendom som ble inndratt i 1956 –57 tilhørte jøder. Eiendelene til de libyske jødene som dro til Israel, ble overtatt ved hjelp av lov nr. 6 fra 1961 . 37 Den libyske lederen Muammar Gaddafi iverksatte lov nr. 57 fra 1970 , som legitimerte inndragelse av eiendommen til alle som hadde reist fra Libya for godt.38 «Han lovte å gi alt tilbake i løpet av 30 år. Det gjorde han aldri», sier en jødisk flyktning fra Libya, Yaakov Hajaj, leder for Institute for the Research and Study of Libyan Jewry: «Min far var en av Libyas største milliardærer, og immigrerte med en koffert som veide 20 kilo.»39 Tunisia og Algerie nasjonaliserte ikke eiendom, men jødene flyktet fra disse landene da de ble selvstendige (i henholdsvis 1956 og 1962 ). De ga fra seg sine eiendommer – ofte i sentrale og attraktive strøk – til tjenerskap, mellommenn eller uærlige advokater og svindlere. En lignende skjebne rammet eiendommene til jemenittiske jøder som flyktet til Israel under operasjon Magic Carpet (også kjent som operasjon Wings of Eagles). Skjøter er blitt forfalsket, okkupanter har flyttet inn, tyver har plyndret eiendommene. Tilbakeføringsprosessen og restaureringen av eiendom og oppgitte bankkonti er smertefull og tilsynelatende endeløs, men ikke umulig. En fransk advokat fra Sousse (i Tunisia) forsikrer jøder som er fratatt eiendom: «Dere får eiendelene tilbake – om dere ikke dør først!»40

35 Moshe Gate: The Jewish Exodus from Iraq, 1948–51. London: Frank Cass, 1998 , s. 141

36 Ibid., s. 145

37 Se Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries, s. 76 .

38 Ibid.

39 Se Goldstein: «How Arabs stole Jewish property». Ynet News.

40 Pierre Olivier Aribaud: «Bien juifs en Tunisie: petit florilège des acrobaties courantes». Times of Israel, 10 . mai 2016 frblogs.timesofisrael.com/biens-juifs-en-tunisie-petit-florilege-des-acrobaties-courantes/

251 «MITT HUS ER DITT HUS»

«Noen av Marokkos jøder ‘slapp billig unna’: De emigrerte med pengene og forlot ‘bare’ hjemmet sitt»,41 sier Yaakov Hajaj. Selv om Marokkos jøder aldri ble plyndret av staten, har deres tomme eiendommer i byene falt i hendene på mafialignende gjenger som blir støttet og oppmuntret av godt plasserte medhjelpere som kan bruke sin autoritet til å forfalske dokumenter. Private salgskontrakter er blitt inngått i falske navn. Den som vil kontrollere eiendomsskjøter, blir ofte sendt fra kontor til kontor av korrupte funksjonærer. Myndighetene, som nylig gikk til aksjon for å forhindre organisert kriminalitet innen eiendomsomsetning, anslår at en tredjedel av de tomme eiendommene er eid av jøder, og har en verdi på nesten 500 millioner dirham (NOK 450 mill.).42

Massefordrivelse

Mange byer i det «arabiske» Midtøsten og Nord-Afrika hadde store jødiske befolkningsgrupper. I Bagdad var en tredjedel til en femtedel jøder. Da mer enn 90 prosent av Iraks jøder reiste til Israel i 1950 –51 , overtok irakiske myndigheter tre sykehus, 19 jødiske skoler, 31 synagoger og to gravlunder. Påstanden til Heskel Haddad fra WOJAC om at jøder eide 100 .000 kvadratkilometer overdratt eiendom, fire til fem ganger så stort som Israel, er ikke så overdreven som den kan synes.

I Egypt ble herskapshus som tilhørte velstående jødiske familier ambassader, boliger og offentlige institusjoner. Jehan Sadat bor fremdeles i et herskapshus som Castro-familien en gang eide, og egyptiske presidenter har brukt en villa som ble eid av Smouha-familien.

Tahrir-plassen har vært i nyhetene som brennpunktet for Egypts «arabisk vår»-revolusjoner. Men hvor mange vet at de imponerende bygningene rundt plassen en gang huset Kairos velstående jøder? I et uvanlig femsiders oppslag 12 . juli 2013 i weekend-magasinet til den hebraiske avisen Yediot Ahronot med tittelen «Det var mitt hus» utforsket Ronen Bergman det svært sensitive spørsmålet om eiendom og verdier overtatt uten kompensasjon, eller solgt for småpenger, fra jøder i Egypt. Nedenstående liste er ikke uttømmende, men gir et godt bilde av omfanget av beslagleggelsen.

41 Ibid.

42 Abdessamad Naimi: «Spoliation immobilière: pourquoi les juifs sont une proie facile». La Vie Eco, 1 . september 2016 https://www.lavieeco.com/news/economie/immobilier-btp/ spoliation-immobiliere-pourquoi-les-juifs-sont-une-proie-facile.html

FORDRIVELSEN 252

Side fra Yediot Aharonot som viser noen jødiske eiendommer som ble overtatt eller forlatt rundt Tahrir-plassen i Kairo.

«MITT HUS ER DITT HUS»
253

Villa som engang ble eid av Curiel-familien, nå Algeries ambassade.

• Joseph Nissims bolig på bredden av Nilen er nå hjemmet til den russiske ambassadøren. Eiendommen omfatter den moderne russiske ambassaden.

• Victor Castros palass er nå boligen til Jehan Sadat; det er i egyptiske myndigheters eie.

• Emile Zikovs hus er nå Pakistans ambassade.

• Huset til kjøpmannen Isaac Abdo er nå Sør-Koreas ambassade.

• Zuckerman-familiens hjem er nå den sveitsiske ambassade.

• Maurice Cattaouis hjem er nå den tyske ambassade.

• Hjemmet til Ovadia Salem, sjefen for varehuset Chemla, er nå Canadas ambassade.

• Guido Levys hus er i dag den nederlandske ambassade.

• Moise Cattaouis hus er nå Kairos hovedbibliotek.

• Henri Curiels hus er nå Algeries ambassade.

• Et hus som ble eid av Castro-familien, er i dag Bahrains ambassade.

• Huset til Rollo-familien var tidligere den amerikanske ambassade, og er nå på private hender.

FORDRIVELSEN 254

Smouha Sporting Club, Alexandria. Smouha-familien ble utilstrekkelig kompensert for tapet av Smouha City, som Joseph Smouha utviklet fra myrland (Alexandria-guvernoratet).

• Salvatore Cicurels hus ble børs og forsamlingslokale. Den er nå en del av USAs ambassade.

• Varehusene Chemla, Ades, Benzion, Levy, Cicurel og Orosdi Bak eksisterer fremdeles, men de er eid av egyptiske myndigheter.

Rundt 20 kilometer fra sentrum av Kairo, i det velstående strøket Maadi, tilhørte overdådige villaer og hager engang jødiske familier. Mange er nå ambassadørboliger.

Smouha-familien, britiske statsborgere, reiste det største av de jødiske erstatningskravene etter at en engelsk-egyptisk økonomisk avtale ble inngått – om 12 ,5 millioner pund.43 Smouha City, en fornem forstad til Alexandria som er bygget rundt en sportsklubb, en golfbane og en veddeløpsbane, ble beslaglagt fra den jødiske forretningsmannen Joseph Smouha i 1957 . I 1961 ble

43 Richard Smouha, Cristina Pallini, Marie-Cécile Bruwier: The Smouha City Venture, Alexandria 1923–1958. CreateSpace, 2014 , s. 166

255 «MITT HUS ER DITT HUS»

familien endelig innrømmet tre millioner pund i erstatning – den summen Storbritannia hadde i egyptisk valuta. (Egyptiske myndigheter hevdet at eiendommen var «jordbruksland».) I 2016 ble individuelle enheter solgt for mer enn en million dollar (600 .000 egyptiske pund). Josephs barnebarn Brian Smouha anslår at erstatningen utgjorde en hundredel av det familien hadde til gode.1

Smouha-familiens bolig i Alexandria,2 med dens sjeldne tepper og utsøkte møbler og ornamenter, ble imidlertid aldri beslaglagt eller solgt. Flere egyptiske presidenter bodde der. Etter en rettsavgjørelse ved en egyptisk domstol i 1986 som sa at eiere hadde rett til å gjøre krav på eiendom som ikke var blitt solgt til en tredjepart, la Joseph Smouhas barnebarn Richard og Brian ut på en lang og smertefull rettsprosess ved egyptiske domstoler. Saken varte til 2007 –de ansatte ved domstolen syntes det var pinlig å være i konflikt med presidenten selv, så de la alle slags forsinkelser og hindringer i Richard og Brians vei. Det ble hevdet at erstatning allerede var betalt, at brødrene ikke hadde korrekt dokumentasjon, at barnebarna ikke hadde rett til å arve, at saken var bundet av preskripsjonsbestemmelser. Stilt overfor et slikt press bestemte brødrene seg for å gi opp, men de tok opp kampen igjen da president Mubarak ble avsatt i 2011 . «Jeg kan ikke gi opp», sier Brian.3 «Vi er inne i striden igjen», skriver Richard i boken sin.4

Mellom 1956 og 1976 sendte jødiske flyktninger fra Egypt, hvorav de fleste nå bor i Israel, inn rundt 7 .000 krav slik det israelske Justisdepartementet ba om – en fjerdedel av alle registrerte krav fra jøder fra arabiske land. Disse kravene er verdt milliarder av dollar bare i privat eiendom. Individer innstilte sine krav for å la israelske myndigheter ta seg av spørsmålet om konfiskert eller stjålet eiendom på deres vegne.

I Camp David-avtalen fra 1979 står det: «Egypt og Israel skal samarbeide med hverandre og med andre interesserte parter om å etablere omforente prosedyrer for en rask gjennomføring av løsningen av flyktningproblemet», uten å spesifisere om flyktningene var jødiske eller arabiske. Ifølge artikkel VIII i avtalen ble de to partene enige om å opprette en kravkommisjon for gjensidig innfrielse av økonomiske krav. Men Kravkommisjonen ble aldri opprettet.

1 Brian Smouha i samtale med forfatteren, London, 13 . april 2016

2 Se Smouha et al.: The Smouha City Venture, s. 176

3 Brian Smouha i samtale med forfatteren, 13 . april 2016

4 Se Smouha et al.: The Smouha City Venture, s. 185

FORDRIVELSEN 256

I 1980 skrev en egyptisk jøde, Shlomo Kohen-Tsidon, til Menachem Begin og foreslo at i fravær av en kravkommisjon var staten Israel nå ansvarlig for å oppfylle egyptisk-jødiske erstatningskrav. Kohen-Tsidons tolkning ble avvist av Israels utenriksdepartement.

Hvorfor ble Kravkommisjonen aldri opprettet? Egypt øvde aldri noe press for det. Til å begynne med innså egypterne at israelske krav kunne gjøre at Egypt ble «fullstendig avkledd», som en israelsk kilde sa.5 Israel fryktet for sin del at Egypt kanskje ville stille et enormt stort krav om olje pumpet fra Abu Rudeis-feltene vest i Sinai mellom 1967 og 1975 . Forventningsfullt stilte egyptiske jøder i 1975 formelle krav til israelske myndigheter om ikke å levere tilbake oljefeltene uten å be om erstatning for jødiske eiendomskrav.6 Dette unnlot Israel å gjøre, og Organization of Jews from Egypt saksøkte staten Israel. Saken kom opp for Høyesterett i september 1975 . De tapte imidlertid saken. Justisminister Gabriel Bach konkluderte med at det var for sent. Avtalen om tilbakelevering av Abu Rudeis til Egypt var nettopp undertegnet.

Levana Zamir, daværende leder for Vennskapssambandet Israel–Egypt, hevdet at FNs charter om krig mellom land forutsetter at ingen naturressurser trenger leveres tilbake i fredstid. Derfor skulle det ikke ha vært tatt hensyn til oljen som Israel pumpet fra Abu Rudeis.

Israels myndigheter fremsatte en rekke unnskyldninger for ikke å følge opp egyptisk-jødiske krav. Til slutt hevdet de at på det tidspunktet eiendom ble fratatt de jødiske flyktningene, var de ikke israelske statsborgere. Som en egyptisk jøde nedslått kommenterte, hindret dette argumentet aldri Israel i å stille krav overfor Tyskland på vegne av Holocaust-ofre.

Den avdøde israelske justisminister Yosef «Tommy» Lapid erklærte i 2003 at når Israel ikke klarte å møte de egyptisk-israelske kravene, var det en alvorlig unnlatelsessynd – og landets taushet i spørsmålet om jødiske flyktninger «en av de største tabbene som er gjort i statens historie».7 Samtidig har JJAC gitt innsamlingen av krav ny styrke, selv om de nå erklærer at de prioriterer anerkjennelse av flyktningers rettigheter, ikke oppreisning.

I 1990 -årene var USA det første landet som anerkjente jødenes rett til erstatning fra arabiske stater. Tidligere justisminister Meir Sheetrit uttalte i 2006 at Israel ville kreve erstatninger. I 2010 vedtok Knesset «Lov om erstat-

5 Se Levin: Locked Doors, s. 146

6 Ibid.

7 Se Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries, s. 232

257 «MITT HUS ER DITT HUS»

ning til jødiske flyktninger fra arabiske land», som pålegger myndighetene å kreve erstatninger som en del av fremtidige fredsforhandlinger. I loven heter det at «som en del av forhandlinger om fred i Midtøsten skal myndighetene ta med spørsmålet om erstatninger til jødiske flyktninger fra arabiske stater og Iran for eiendom de har mistet, innbefattet eiendom som var eid av et jødisk samfunn i disse landene».8

Spørsmålet om erstatninger har tatt en ny dramatisk vending siden 28 . juli 2000 , umiddelbart etter Camp David II, da president Clinton innførte tanken om et internasjonalt fond. Han ble intervjuet på israelsk fjernsyn, og uttalte: «Hvis det blir en avtale … må det opprettes en form for internasjonalt fond for flyktningene. Interessant nok tror jeg at det på begge sider er en del interesse for å ha et fond som kompenserer israelerne som ble flyktninger på grunn av krigen etter staten Israels fødsel.»

Ba’ath-partiet i Irak overtok forretningsmannen Naim Dangoors franchise-virksomhet for tapping av Coca-Cola. Han satte prisen til 14 fils pr. flaske. Dangoor krevde at Irak skulle betale sine fordrevne jøder 12 milliarder pund i erstatning (med tillatelse fra David Dangoor).

Det internasjonale fondet kan godt være løsningen som tusenvis av frustrerte fordringshavere har ventet på. Det anslås at hundre-, om ikke tusenvis av ikke-israelske egyptiske jøder som er fordrevet, har forsøkt å anlegge sak for å få erstatning uten å lykkes. Noen ganger har advokatene som har representert dem forrådt dem, eller prosessen har trukket så mye i langdag at familien har gitt opp. Om de vinner saken, er

8 «Jewish Refugees from Arab and Muslim Countries: Special Report». Utenriksdepartementet i Israel, 3 . april 2012 https://www.mfa.gov.il/mfa/foreignpolicy/peace/ guide/pages/jewish_refugees_from_arab_and_muslim_countries-apr_2012.aspx

FORDRIVELSEN 258

det en Pyrrhos-seier. Erstatningen kan være lite verdt i egyptiske piaster.

Talisman Hotel i 2008 . Denne Damaskus-eiendommen eid av Farhi-familien ble gjort om til et luksushotell (Lucien Gubbay).

I sin bok Jewish Property Claims against Arab Countries skriver Michael Fischbach at Israel ikke fulgte opp kravene til egyptisk-jødiske flyktninger fordi man «sparte» dem til de politisk kunne knyttes til kravene til palestinske flyktninger i den endelige fredsavtalen. Hvis jødiske flyktninger virkelig var forurettet, antyder han, burde de ikke la andre snakke på deres vegne, men heller ta sakene i egne hender. Svaret på dette rådet er at de fleste jøder som mistet eiendom, også mistet håpet om at de noensinne ville se en fils i erstatning fra de arabiske landene. De som har prøvd å følge lovens vei til oppreisning og erstatning, har med få unntak ikke klart å oppnå rettferdighet. Resten er fornøyd med å lene seg tilbake og la sine representanter og israelske myndigheter gjøre jobben for dem. Hittil er ingen fremskritt oppnådd med denne strategien. ShemeshShilushim-initiativet i 2005 fra David Navi, en israelsk-irakisk advokat, for å reise et gruppesøksmål ved israelske domstoler for å tvinge israelske myndigheter til å søke erstatninger fra irakiske myndigheter, rant ut i sanden.9

Cecil Hotel er det eneste kjente eksemplet på at eiendom er ført tilbake til sine jødiske eiere. I 1956 ble de jødiske eierne av Cecil Hotel i Alexandria kastet ut av Egypt. De reiste med én koffert. Hotellet med 86 rom ble nasjonalisert fem år før familien ble kastet ut, og solgt tilbake til Egypt etter at den vendte tilbake.10 I sin glanstid bodde gjester som Winston Churchill og Al Capone der. I 1996 avgjorde en egyptisk domstol at hotellet skulle leveres tilbake til

9 «Shemesh draws up Iraqi-Jewish claims petition». Point of No Return, 30 . desember 2009 https://jewishrefugees.blogspot.com/2009/12/shemesh-draws-up-iraqi-compensation.html Sist besøkt 26 . april 2017 .)

10 Adi Schwartz, Haaretz, gjenopptrykt som «All I wanted was justice» på adi-schwartz.com 4 . januar 2008 www.adi-schwartz.com/israeli-arab-conflict/all-i-wanted-was-justice/

259
«MITT HUS ER DITT HUS»

sine eiere, men avgjørelsen ble ikke gjennomført av frykt for at den ville skape presedens for tilbakelevering av nasjonalisert jødisk eiendom.

Bigio-familien kjempet for tilbakeføring av sitt tapperi i Egypt (Wikimedia Commons).

Etter 50 års strid gikk egyptiske myndigheter med på å gi Metzger-familien erstatning. Hotellets eier, Albert Metzger, døde i Tanzania på 1960 -tallet, og hans sønn Chris fortsatte å kjempe for å få hotellet tilbake. I 1996 avgjorde egyptisk Høyesterett i Kairo at hotellet og alle oppsamlede inntekter opp gjennom årene tilhører Metzger-familien. Først i 2007 foreslo egyptiske myndigheter en avtale der de gikk med på å sette rettsavgjørelsen ut i livet, men de kjøpte umiddelbart hotellet tilbake fra Metzger-familien.

Bigio-familien, som nå bor i Canada, har stått i en langvarig strid om rettferdighet mot det multinasjonale, gigantiske Coca-Cola-konsernet. Bigiofamilien er blant de mange egyptiske jødene som egyptiske myndigheter under Nassers «arabisk-sosialistiske» regime fikk sin eiendom ekspropriert og nasjonalisert. I november 1961 trykte Beirut-avisen al-Hayat teksten til et Nasser-dekret der det het at «alle jøder som står på listen over beslagleggelser, blir fratatt sine borgerrettigheter, og kan ikke fungere som formyndere, verger eller stedfortredere i noen forretningssammenslutninger eller klubber».

Etter at Nassers regime eksproprierte Bigio-familiens fabrikker i Heliopolis, som produserte flaskekorker og Coca-Cola under lisens, flyktet familien fra Egypt, og FN klassifiserte dem som flyktninger. De kom seg til Frankrike, der de fikk asyl. Bigio-familien var fast besluttet på å få erstatning for sine eiendeler, og de gjorde flere reiser til Egypt. I 1979 utstedte egyptiske myndigheter endelig et offisielt dekret om at eiendelene ble tilbakeført. Men da verdiene skulle overleveres, nektet et statseid forsikringsselskap som satt på eiendelene å gjøre det. Bigio-familien tok saken til USA da de fikk vite at verdiene deres var blitt overtatt av Coca-Cola International. I 2011 tapte Bigio-familien

FORDRIVELSEN 260

sin kamp for rettferdighet i det føderale amerikanske rettsvesenet mot CocaCola-selskapet: Sistnevnte hadde klart å unngå å legge frem detaljert, konkret informasjon om sitt direkte engasjement i ervervelsen av Bigio-familiens eiendommer og fabrikker. I stedet påpekte den amerikanske retten, som (sammen med egyptiske myndigheter) anerkjente familiens rett til erstatning, at ansvaret lå hos et datterselskap av Coca-Cola.11

Ingen endelig avgjørelse

Den avdøde libyske lederen oberst Gaddafis initiativ for å få vestlig støtte ved å gi libyske jøder erstatning, som begynte i 2003 , mislyktes12 da Gaddafi nektet å ha noe å gjøre med libyske jøder som nå bodde i Israel – 90 prosent av det jødiske samfunnet.

Hittil har ikke jøder som er drevet i eksil, klart å oppnå enighet med irakiske myndigheter. Det samme året, etter USAs invasjon av Irak, ekskluderte den irakiske kommisjonen for eiendomskrav de aller fleste fordringshaverne – de 130 .000 jødene som fikk sine aktiva frosset da de ble fraktet gjennom en luftbro til Israel i 1950 -årene. Kommisjonen, som ble opprettet for å gi erstatning til ofrene for Saddams Ba’ath-regime etter 1968 , har så vidt man vet ikke gitt en eneste jøde erstatning. Jøder med irakisk opprinnelse fikk lov til å stemme ved valg i Irak, men jøder er generelt et «følsomt og farlig»13 tema.

Egypt har for sin del reagert med paranoia på jødiske eiendomskrav. Mediehysteri gjorde at en tur fra Israel for å oppsøke egyptiske røtter ble avlyst i 2008 14 med begrunnelsen at eldre egyptisk-fødte jødiske turister kom tilbake for å gjøre krav på sine eiendommer. Innimellom pisker pressen opp panikkreaksjoner på «jødiske dokumenter»15 som den hevder at jøder forsøker å stjele og smugle ut av landet for å bygge oppunder sine krav om

11 Korrespondanse med Raphael Bigio, 15 . desember 2016 . Bakgrunnsstoff om saken finnes på Bigio-familiens nettsted, https://www.bigiofamily.com/latest-lawsuit-updates/

12 Nathan Guttman: «Rapprochement with Libya falters as new sanctions contemplated». The Forward, 3 . juli 2007 forward.com/news/11097/rapprochement-with-libya-falters-as-new-sanctions-00103/

13 Sandy Rashty: «Iraqi Jews did wonders for us». Jewish Chronicle, 3 . januar 2013 https://www.thejc.com/news/uk-news/iraqi-jews-did-wonders-for-us-1.40163

14 «Cancellation of Egyptian roots trip – update». Point of No Return, 29 . mai 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/05/cancellation-of-egyptian-roots-trip.html

15 «Egyptians seize Jewish documents (update)». Point of No Return, 30 . oktober 2012 jewishrefugees.blogspot.com/2012/10/egyptians-seize-jewish-documents-update.html

261 «MITT HUS ER DITT HUS»

tilbakelevering av eiendom. Men gribbene – skruppelløse advokater og eiendomsutviklere – kretser rundt: Det jødiske samfunnet har umåtelig store verdier i eiendom. Synagogene deres raser kanskje sammen, men de står på verdifulle tomter i Kairo og Alexandria. Den store Bassatine-gravlunden, der Carmen Weinstein, lederen for det lille jødesamfunnet ble gravlagt, og som hun prøvde å redde fra okkupanter og vandaler, pleide å ligge i utkanten av Kairo – nå befinner den seg på kostbar jord så å si i sentrum. Så er det de tusenvis av boliger og bedrifter som ble tatt fra eller forlatt av Egypts 80 .000 jøder i deres masseemigrasjon. Egypts verste mareritt er at jødene skal komme returnere og kreve alt sammen tilbake.16 I mellomtiden blir skjøter forfalsket og falske eierskapskrav fremsatt.17

I en ironisk ombytting av rollene er til og med en egyptisk bank gått til søksmål mot israelske myndigheter for få tilbake andelene i King David Hotel i Jerusalem.18Den jødisk drevne Bank Zilkha, som sitter på 1 .000 aksjer i hotellet, ble overtatt av den gigantiske, egyptiske Banque Misr. De beløpene Banque Misr hadde til gode, ville åpenbart bli minimale om den israelske generaladministratoren skulle anlegge sak for å få de milliardene som jødiske flyktninger fra Egypt hadde til gode.

I 2009 krevde Iraks statsminister, Nouri al-Maliki, at Israel skulle gi Irak erstatning for ødeleggelsen av atomreaktoren Osirak – et krav som ble gjentatt ved 35 -årsjubileet i 2016 for Israels bombetokt.19 Akademikeren og aktivisten Edy Cohen kalte det irakiske kravet «absurd» sett i lys av de millionene Irak skylder jøder som ble tvangsfordrevet fra landet.20 Med jevne mellomrom trykker irakisk presse skrekkhistorier (muligens plantet av iranere) om at jødene snart vil vende tilbake til Irak og kreve å få igjen eiendommene sine.21

16 «Arabs fear the Jews want their property back». Point of No Return, 15 . august 2012 https://jewishrefugees.blogspot.com/2012/08/arabs-fear-jews-are-coming-to-claim.html

17 Sarah Mishkin rapporterte at to medlemmer av det egyptiske parlamentet var blitt trukket inn i en skandale der dokumenter ble forfalsket og brukt til på ulovlig og urettmessig vis å selge jødisk eiendom som de ikke eide. «Undersold», The Tablet, 21 . september 2010 https://www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/45162/undersold

18 Jonathan Beck: «Egyptian bank claims it part-owns Israel’s King David’s Hotel». Times of Israel, 7 . juli 2015 https://www.timesofisrael.com/egyptian-bank-sues-to-reclaim-king-david-hotel-stocks/

19 Roi Kais: «Iraq to sue Israel for destroying Iraq’s nuclear reactor in 1981 ». YNet News, 15 juni 2016 https://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4816100,00.html

20 Edy Cohen: «Iraq’s absurd lawsuit against Israel». Israel Hayom, 16 . juni 2016 https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/06/iraqs-absurd-lawsuit-against-israel.html

21 «Conspiracy theory of the day: Jews to colonize Iraq». Elder of Ziyon, 19 . februar 2009 http://elderofziyon.blogspot.com/2009/02/conspiracy-theory-of-day-jews-to.html

FORDRIVELSEN 262

Sjekk fra kontoen til Palestine Hotels Ltd i Banque Mosseri. Egyptiske jøder var aksjonærer i hoteller som King David i Jerusalem.

Offentlig eiendom – sykehus, synagoger, skoler, gravlunder og den flyttbare arven med Torah-ruller, biblioteker og rituelle gjenstander – er en annen historie. World Organisation of Jews from Iraq ble opprettet i 2008 for å gjøre krav på Iraks felles jødiske eiendeler når den siste jøden er død. Myndighetene i Irak og Egypt har muligens dratt fordeler av billige leieprivilegier, men felles eiendomsrettigheter skal ha blitt respektert og beskyttet. Med hensyn til Iraks jødiske arv har det jødiske samfunnet kjempet en bitter strid for å redde det såkalte irakisk-jødiske arkivet med tilfeldige dokumenter, bøker og verdifulle gjenstander som amerikanske tjenestemenn fant i den oversvømte kjelleren i det hemmelige politiets hovedkvarter. Amerikanerne sendte arkivet til Washington D.C. i 2003 til restaurering, og undertegnet en avtale om å levere det tilbake. Selv om titusenvis av irakiske dokumenter er blitt sendt til USA, har Irak bare formalisert sitt krav på de 30 .000 dokumentene i det fuktige jødiske arkivet som sin nasjonale arv. Som en «gigantisk hånd som rev hjertet ut» på et samfunn22 stjal Saddam Husseins regime arkivet fra jødiske hjem, kontorer og synagoger i 1960 - og 1970 -årene. Egentlig burde det tilbakeføres til det

22 Miriam Kresh: «The soldier in the Mukhabarat: Saddam Hussein’s trove of Jewish artifacts». Jerusalem Post, 21 . februar 2016 https://www.jpost.com/Metro/The-soldier-in-the-Mukhabarat-443108

263 «MITT
ER DITT HUS»
HUS

Vasstrukne jødiske bøker og papirer som tørker i hovedkvarteret til det hemmelige politiet i Irak før de ble sendt til restaurering i USA (Harold Rhode).

irakisk-jødiske samfunnet, som nå er overført til Israel og Vesten. Skjebnen til 365 Torah-ruller som ble oppdaget i den rottebefengte kjelleren til Iraks nasjonalmuseum, er også usikker.23

Folkeretten – for eksempel Haag-konvensjonen fra 1954 , som styrer en stats kulturelle eiendom – trenger å oppdateres, særlig for å møte situasjoner der kulturell eller religiøs eiendom som tilhører en spesiell etnisk eller religiøs gruppe – som nå er i eksil eller i et okkupert land – er blitt plyndret av tidligere nasjonale myndigheter.24 Den må avslutte tautrekkingen mellom et fellesskaps og en nasjons arv, der det aktuelle fellesskapet er blitt fortrengt.

23 Ari Werth: «The struggle for the scrolls». aish.com, 25 . august 2012 https://www.aish.com/jw/s/Struggle-for-the-Scrolls.html

24 En omfattende diskusjon finnes i Bruce M. Montgomery: «Rescue or return: the fate of the Iraqi-Jewish archive». International Journal of Cultural Property, 19 . juni 2013 cambridge.org/core/journals/international-journal-of-cultural-property/article/rescue-orreturn-the-fate-of-the-iraqi-jewish-archive/D3EB2F8E907F004E63E828F815D7F721

FORDRIVELSEN 264

Den eldste gjenstanden i det irakisk-jødiske arkivet er denne Venezia-bibelen fra 1568 (US National Archives and Records Administration).

Også Egypt, med støtte fra det bitte lille jødiske samfunnet, hevder at dette samfunnets Torah-ruller, arkiver, biblioteker og felles registre, og enhver rørlig eiendom mer enn 100 år gammel utgjør en del av landets nasjonale arv. Jøder av egyptisk opprinnelse i utlandet er spesielt frustrert25 fordi de ikke engang kan få kopier av brit mila (omskjærings-), ekteskaps- og dødsattester fra de felles arkivene for å bevise sin avstamning eller identitet. Gjentatte anstrengelser siden 2005 for å gå i forbønn hos egyptiske myndigheter har vært forgjeves: De fryktet at jødene ville bruke registrene til å hevde sine eiendomsrettigheter.

Det bitte lille jødiske samfunnet i Kairo «ga bort» sine synagogebiblioteker til staten i mars 2016 . Et team fra det egyptiske nasjonalarkivet reiste for å

25 Se nettsidene til Nebi Daniel Association: www.nebidaniel.org, og Historical Society of Jews from Egypt: http://www.hsje.org/

265 «MITT HUS ER DITT HUS»

Ben Ezra-synagogen i Kairo der middelalderens geniza ble oppbevart. Synagogen blir betraktet som en del av Egypts arv (Seth J. Frantzman).

overta jødiske biblioteker i Alexandria.26 I 2017 ble det offentliggjort en plan om å opprette et jødisk museum i en Heliopolis-synagoge som skulle lagre registrene.27 Selv om dette ville sikre bevaring av dyrebare historiske dokumenter i mange generasjoner fremover, er det i skrivende stund ikke klart om besøkende vil få lov til å studere dem.

Med hensyn til individuelle fordringshavere er den beste sjansen til å få erstatning kanskje i Marokko eller Egypt. Marokko, som har en relativt stabil

26 «‘People of the book’ lose books to Egypt». Point of No Return, 18 . april 2016 https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/04/people-of-book-lose-books-to-egypt.html

27 Jenni Frazer: «Vital papers proving Jewish identity held back by Egypt». Jewish Chronicle, 12 . april 2017 thejc.com/news/world/vital-papers-proving-jewish-identity-held-back-by-egypt-1.436284

FORDRIVELSEN 266

økonomi, kan kanskje klare å betale erstatninger hvis landet må.28 Egypt, som baserer seg på utenlandsk hjelp, klarer imidlertid så vidt å fø seg selv, for ikke å si betale milliarder i erstatninger.

Presset på Egypt for å ordne opp i individuelle jødiske krav har avtatt siden juli 2000 , da president Clinton etter Camp David II erklærte at man burde opprette et internasjonalt fond som skulle gi både palestinske flyktninger og jødiske flyktninger fra arabiske land erstatning. Fondet ville absolutt lettet byrden for en økonomi som knapt klarte å fø sitt eget folk, for ikke å si dele ut milliarder i erstatning til sine tidligere jødiske borgere. I skrivende stund er et utkast til en lov som anbefaler opprettelse av et fond for flyktninger –men ikke deres etterkommere – lagt frem for Knesset. Det skal etter sigende ha vært samtaler med egyptiske myndigheter.29 Andre stater er krigssoner og bryter sammen for verdens øyne. Muligheten for at de noensinne vil betale erstatninger er ekstremt fjern.

Den amerikanske utenriksministeren John Kerry pløyde ny mark tidlig i 2014 da han foreslo erstatning til jøder fra arabiske land før en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Forslaget ble kritisert for å være en «sukring av pillen» for å vinne til seg mizrahi-haukene blant israelske velgere, i stedet for å være en integrert del av enhver fredsavtale.30

Jødiske eiendomskrav i Palestina

Israels seier i seksdagerskrigen i 1967 åpnet for de besnærende utsiktene til at jøder som var blitt kastet ut av Jerusalem og Vestbredden i 1948 , kanskje ville kunne få tapt eiendom tilbake.

For amerikanske myndigheter og EU er Vest-Jerusalem «jødisk», og ØstJerusalem, der israelsk suverenitet ikke anerkjennes ut fra folkeretten, er fortsatt «arabisk». Dette forenklede synet ser bort fra at Jerusalem har hatt en jødisk majoritet siden midten av 1800 -tallet. Den østlige delen av Jerusalem ble jødefri først da de tusenvis av jødiske innbyggerne ble «etnisk renset» fra

28 Adam Reuter: «Can Jewish Refugees claim billions from Arab states?»Ynet News, 3 . august 2015 https://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-4686648,00.html

29 «Lobby drafts historic ‘compensation’ bill». Point of No Return, 17 . desember 2015 https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/12/lobby-drafts-historic-compensation-bill.html

30 Yaakov Ahimeir: «Price of peace». Israel Hayom, 4 . februar 2014

267 «MITT HUS ER DITT HUS»

Gamlebyen i 1948 , flere titalls synagoger ble ødelagt og gravlunder vanhelliget under 19 års jordansk okkupasjon. Byen ble gjenforent da den østlige delen av byen ble gjenerobret og annektert av Israel i 1967 . 31

Spørsmålet om eierskap til jord i Jerusalem er mye mer komplisert enn vestlige medier og myndigheter vil ha oss til å tro. Mount Scopus – hvor det hebraiske universitetet og Hadassah-sykehuset opprinnelig lå – fortsatte å være en jødisk enklave i det jordansk kontrollerte territoriet de 19 årene da Jordan styrte over Øst-Jerusalem. I dag blir salg av eiendom til jøder straffet med dødsdom i territoriet som De palestinske selvstyremyndighetene styrer over, noe som endrer eiendomsmarkedet til fordel for arabiske kjøpere.32

Det anslås at 3 .000 jøder ble fordrevet fra Øst-Jerusalem i 1949 (17 .000 jøder ble gjort til flyktninger fra Gaza, Vestbredden og Jerusalem). Etterkommerne etter de jødene som ble kastet ut fra 100 hus i Eshel Avraham-strøket i Øst-Jerusalem i 1929 , beholdt sine adkomstdokumenter til april 2014 , da de besluttet seg til å selge sin eiendom.33

I 1876 slo askenas- og sefardi-samfunnene i Jerusalem seg sammen og kjøpte tomten ved siden av Shimon Hatzaddiks gravsted.34 De bygget boliger for pilegrimer på en del av tomten. De jødiske beboerne i rundt 100 boliger var de første som ble kastet ut da det brøt ut uroligheter i slutten av 1947 .

Arabiske familier flyttet inn i de tomme jødiske boligene. Fra 1949 til 1967 kunne ikke jøder besøke de hellige stedene under jordansk styre – et brudd på fredsavtalen fra 1949 .

Flere titalls familier og institusjoner går rettens vei med eierskapet til Shimon Hatzaddik, Nahalat Shimon og jødiske boligområder i nærheten av det arabiske boligområdet Sheikh Jarrah.35 Jemenittiske jøder, som ble kastet ut i 1930 -årene fra Silwan (Shiloah), en landsby på sørsiden av Jerusalems

31 Larry Collins og Dominique Lapierre: O Jerusalem!. Simon & Schuster, 1988

32 «Land sale to non-Palestinians». Palestine (West Bank and Gaza) Business Law Handbook, bind I, s. 48

33 Hezi Baruch og Avi Yashar: «The struggle to keep Eastern Jerusalem property in Jewish hands». Arutz Sheva, 15 . oktober 2014

34 Elliot Green: «Simon’s tomb and Jewish refugees», Jerusalem Post, 15 . desember 2010 https://www.jpost.com/Opinion/Op-Ed-Contributors/Simons-Tomb-and-Jewish-refugees

35 «Jews expelled from E. Jerusalem in 1929 ». Point of No Return, 22 oktober 2014 https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/10/jews-expelled-from-e-jerusalem-in-1929.html

FORDRIVELSEN 268

Hurva-synagogen i det jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby ble ødelagt av jordanerne i 1948 , og er blitt gjenoppbygd (Israel Government Press Office).

bymurer,36 har forsøkt å få tilbake sine eiendommer. De siste årene har menneskerettighetsgrupper og grupper fra venstresiden holdt ukentlige demonstrasjoner for å protestere mot jødisk bosetning i «det arabiske Øst-Jerusalem».37 «Jeg krever å få eiendommen min tilbake», sa den 76 år gamle Elisha BenTzur til Ynet News. 38 «Min bestefar bygget dette huset og synagogen som araberne brente ned i 1948 . Før Sheikh Jarrah bodde vi i Silwan, men vi ble kastet ut derfra også.»

36 Jemenittiske jøder var de første i Silwan. Point of No Return, 8 . oktober 2014 jewishrefugees.blogspot.com/2014/10/jews-expelled-from-e-jerusalem-in-1929.html

37 Lyn Julius: «Breaking the silence on Jewish Property Rights». Times of Israel, 4 . mai 2012 Jøder har dessuten krevd tilbakeføring av eiendom i Hebron (Ezra Halevi: «Pre-state Hebron Resident joins defence against Peace Now». Arutz Sheva, 17 . oktober 2007 israelnationalnews.com/News/News.aspx/123952

38 Yair Altman: «Jews seek to reclaim houses in Sheikh Jarrah». Ynet News, 14 . oktober 2010 https://www.ynetnews.com/articles/0,7340,L-3969735,00.html

«MITT HUS ER DITT HUS»

269

Utsyn over Jerusalem fra Oljeberget. Jøder som ble kastet ut av den østlige delen, har forsøkt å få erstatning siden byen ble gjenforent (Haim Zach, Israel Government Press Office).

Retten har ikke alltid dømt til fordel for jødiske saksøkere, idet man anerkjenner at dem som bor der for tiden, også må beskyttes slik loven bestemmer. De eneste arabiske leieboer-familiene som er blitt kastet ut fra Øst-Jerusalem og Gamlebyen, er de som ikke har betalt husleien.39

Det er dessuten et lite kjent faktum at hundretusenvis av arabiske okkupanter i «arabisk Øst-Jerusalem» bor på tomter som fremdeles eies av Jødisk Nasjonalfond (JNF). JNF kjøpte hundrevis av individuelle tomter i og rundt Jerusalem i 1920 -, 1930 - og 1940 -årene. Noen kom under jordansk kontroll. I 1948 bygget FN flyktningleiren Kalandia på en av disse eiendommene40 idet de tok tomten uten tillatelse fra eierne, JNF. JNF tapte jord også i flyktningleiren Dheisheh på Vestbredden. Andre tomter i det «arabiske» ØstJerusalem41 ble utilgjengelige for sine irakisk- og iransk-jødiske eiere etter at

39 Rafael Broch: «Erasing facts from the Israel eviction story». The Guardian, 6 . august 2009 theguardian.com/commentisfree/2009/aug/06/israel-eviction-palestinian-east-jerusalem

40 Aaron Klein: «Palestinians, UN, build on Jewish-owned land». WND, 4 . november 2007 https://www.wnd.com/2007/04/41035/

41 Gil Zohar: «Squatters rights and wrongs». Jerusalem Post, 27 . juli 2007

FORDRIVELSEN 270

Shimon Hatzaddiks helligdom i Øst-Jerusalem ble gjenerobret av Israel i 1967 . Strøkets jødiske beboere var blant de første som ble kastet ut i 1948 (Gideon Julius).

de kom under jordansk styre. Alt i alt sies det at 145 .976 dunum42 jødisk jord havnet under jordansk kontroll.43 Ytterligere 16 .684 .421 dunum jødisk jord på landsbygda på Vestbredden – deriblant Gush Etzion-bosettingene, jord mellom Nablus, Jenin og Tulkarm, og i Betlehem og Hebron – ble erobret av jordanerne etter 1948 . Dessuten eide jøder land i Gaza. I lekkede dokumenter som kalles «Palestine Papers», anerkjenner palestinernes ledere på ærlig vis tidligere lovlig jødisk eierskap til jord i Jerusalem, i byens utkant og på Vestbredden, i tillegg til i Gaza.44

Golan-høyden blir nesten universelt betraktet som «syrisk» territorium, selv om det aldri har vært undertegnet en fredsavtale mellom Israel og Syria. Likevel hevder JNF retten til 73 .974 dunum jord sør i Syria.45 Den tidligste ervervelsen skjedde i 1880 -årene, da det ikke fantes noen grenser.

42 En dunum er et flatemål som tilsvarer 1 000 kvadratmeter.

43 Se Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries, s. 85

44 «Jews legally own land in the territories». Elder of Ziyon, 9 . februar 2011 http://elderofziyon.blogspot.com/2011/02/palestine-papers-jews-legally-own-land.html

45 Se Fischbach: Jewish Property Claims against Arab Countries, s. 36

271 «MITT HUS ER DITT HUS»

Rike jøder fra Egypt, Irak og Iran kjøpte jord i Israel på begge sider av Den grønne Linje. Jordanerne nasjonaliserte disse områdene i Judea og Samaria. Etter seksdagerskrigen og den påfølgende slutten på den jordanske okkupasjonen i 1967 ble eiendom som tidligere var blitt styrt av den jordanske forvalteren av fiendtlig eiendom, overført til den israelske forvalteren av fraværendes eiendom. Men de juridiske forholdene ble ytterligere komplisert av at jordanske myndigheter ofte hadde leid ut eller solgt jødisk eid jord til jordanske borgere. Eierskap til jord bør ikke forveksles med suverenitet, og grenser bør fastsettes bare i en fredsavtale mellom Israel og landets naboer. Man bør heller ikke undervurdere omfanget av arabisk fordrivelse i Israel. Det eksisterer imidlertid en asymmetri: Arabere som mistet eiendom i Israel, har rett til å søke om erstatning fra Israels forvalter av fraværendes eiendom. Det faktiske utgangspunktet er 1949 -verdien med årlige renter og justert for levekostnader (eller inflasjon). Ved slutten av 1993 var i alt 14 .692 krav blitt sendt inn, det var gjort avtale om mer enn 200 .000 dunum jord, mer enn ti millioner ILS (nye israelske shekel) var betalt i erstatning, og mer enn 54 .000 dunum ny jord var blitt gitt som erstatning. Et mediekritisk nettsted kommenterte:

Israel har fulgt denne generøse politikken til tross for at overhodet ingenting er betalt i erstatning til noen av de mer enn 500 .000 jødiske flyktningene fra arabiske land som ble tvunget av arabiske myndigheter til å forlate sine hjem, bedrifter og oppsparte midler.

Dessuten burde det ikke glemmes at mange journalister […] skriver om jøder som bor i Gamlebyens muslimske område som om dette bryter mot en eller annen moralsk eller juridisk lov, men de skriver aldri om det store antallet arabere som bor i det jødiske kvarteret like ved.46

Når det gjelder tapt eiendom på begge sider, representerer status quo en utveksling som er langt gunstigere for arabere enn for jøder.47 Det eksisterer en grunnleggende ubalanse i den forstand at Israel er forberedt på å gi erstatning

46 CAMERA: «Diaa Hadid, Recycling old stories about the Old City», 15 . januar 2016 https://www.camera.org/article/diaa-hadid-recycling-old-stories-about-the-old-city/ 47 Offisielle tiltak for å kaste ut «ulovlige jødiske bosettere» fra Vestbredden burde anvendes konsekvent på de tusenvis av arabiske okkupanter av jødisk eiendom i Jerusalem, har borgermester Nir Barkat hevdet. Og omvendt: Hvis Israel legaliserer «ulovlig» bosetting, har dette betydning for arabere som okkuperer eiendom «illegalt». Se Arutz sheva, 6 . november 2016 http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/219880

FORDRIVELSEN 272

til arabere som søker om det, mens ikke et eneste arabisk land er forberedt på å vurdere jødiske krav seriøst. Situasjonen blir forverret av at tendensene hos menneskerettighetsgrupper og vestlige medier til å behandle jøder som ønsker å få tilbake sin eiendom i Øst-Jerusalem som svindlere. Den blir enda vanskeligere av at det ikke er tillatt for jøder å kjøpe jord eller eiendom av palestinske arabere, samtidig som det ikke finnes noen restriksjoner for arabere eller utlendinger. De palestinske selvstyremyndighetene har bestemt at arabere som selger til jøder, risikerer dødsstraff.48

Tapt kulturarv

I teorien kan individuelle eiendeler tilbakeføres eller erstattes – en tapt arv er uvurderlig og uerstattelig. Eldgamle helligdommer, synagoger og gravlunder i arabiske land har fått lov til å forfalle. I noen tilfeller er jødiske arvestykker bevisst blitt ødelagt av ideologiske grunner. Der jødiske helligdommer er blitt restaurert og pusset opp, har det ikke vært noe som har stanset dem fra å bli forandret til det ugjenkjennelige.

Den automatiske muslimske stemmemajoriteten har betydd at det har vært mulig for UNESCO å vedta resolusjoner som benekter enhver forbindelse mellom Israel og Jerusalems hellige steder.49 Hva er sjansen for at den skal snakke om den jødiske arven i Syria og Irak, der det jødiske samfunnet er utslettet? Hvem vil ta vare på den felles eiendommen? Hvem vil restaurere dyrebare synagoger – noen av dem virkelige arkitektoniske smykker– og sørge for at når tiden er inne til å rehabilitere og pusse opp, at ikke tradisjonelle jødiske helligdommer som den mest aktede av alle, Esekiels grav, blir gjort om til moskeer?

Disse spørsmålene er av virkelig stor betydning sett i lys av endringene som allerede har funnet sted. De hebraiske innskriftene,50 for eksempel, er fjernet fra det renoverte gravstedet til ypperstepresten Josva i nærheten av Bagdad. Høyttalere er festet til Esekiels grav, og innskrifter fra Koranen er hengt opp

48 Daniel Halper: «Palestinian sentenced to death for selling a home to jews». Weekly Standard, 23 . april 2012 weeklystandard.com/daniel-halper/palestinian-sentenced-to-deathfor-selling-a-home-to-jews

49 Oren Liebermann: «Israel suspends ties with UNESCO in spat over Jerusalem holy site». CNN, edition.cnn.com/2016/10/14/middleeast/israel-unesco-jerusalem-holy-site/index.html

50 Lyn Julius: «UN attempts to save Jewish sites from ISIS – too little, too late?» Arutz Sheva, 7 . desember 2014 http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/188324

273 «MITT HUS ER DITT HUS»

Representanter for tunisiske myndighet inspiserer en «sjelden» Torah-rull som de sier at de hindret i å bli smuglet ut av landet.

på veggene. Dessuten er det vår plikt å spørre om gjenstander som er stjålet fra minoritetssamfunn og som blir funnet igjen i Vesten, bør sendes tilbake til de syriske eller irakiske myndighetene som tok dem. Det virker for eksempel moralsk riktig at i tilfellet med det irakisk-jødiske arkivet bør de personlige eiendelene og minnegjenstandene konfiskert fra sine jødiske eiere av Saddam Hussein og sendt til restaurering i USA tilbakeføres ikke til myndigheter, men til det fordrevne samfunnet de ble tatt fra.

Det er snakk om at det internasjonale samfunnet vil betegne kulturell vandalisme som en «krigsforbrytelse», og på et annet viktig område kan internasjonal handling kanskje oppnå resultater: På en UNESCO-konferanse i 2014 51 erklærte museumsledere, som var bekymret over IS’ (Islamsk stat) omfattende ødeleggelser og plyndring av historiske steder, at de ville se med mistenksomt blikk på enhver gjenstand som ble tilbudt dem fra Midtøsten, og ville undersøke dens historie så langt det er mulig. Private samlere er imidlertid neppe så samvittighetsfulle med hensyn til en gjenstands proveniens. Det internasjonale kunstmarkedet lekker for mye til å kunne kalles vanntett.

51 Shimon Cohen, Ari Yashar: «UNESCO debates ISIS erasing of Jewish history». Arutz Sheva, 1 . desember 2014 http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/188081

FORDRIVELSEN 274

Det virker som om de fleste stater i Vest-Europa nå har innsett at det er grenser for hvor lenge man kan godta avvisningen og utslettelsen av jødisk historie i Midtøsten og vurdere spørsmålet om kulturell arv ut fra sine politiske interesser. Jerusalem står tross alt sentralt i både den kristne og den jødiske arven.52 Utover fremsettelsen av noble intensjoner er det imidlertid lite offentlig debatt, og ødeleggelsen fortsetter med raske skritt.

52 Moshe Kantor: «UNESCO has been used as a weapon to wage a cultural war». Newsweek, 16 . november 2016 https://www.newsweek.com/unesco-has-been-used-weapon-wage-cultural-war-521788

275 «MITT HUS ER DITT HUS»
Tik (Torah-skap) reddet av jøder fra Aden. Nå på Aden Jewish Heritage Museum, Tel Aviv.

Kapittel 9

Mizrahiske kriger om

politikk og kultur

Ett ord karakteriserer mizrahi-flyktningenes opplevelser i 1950 - og 1960 -tallets Israel: Ma’abara. Ma’abarot var transittleire med stofftelt og tre- eller blikkskur. Levi Eshkol fra Jewish Agency sto bak leirene, som skulle skaffe midlertidig husvære og jobber. Den første ma’abaraen ble opprettet i mai 1950 i Kesalon i Judea.53 EU sett under ett, med en befolkning på mer enn 300 millioner, har tatt inn like mange innvandrere som Israel, et land på en halv million, absorberte tidlig på 1950 -tallet. I tillegg til 100 .000 overlevende etter Holocaust tok det lille, kjempende landet inn 585 .000 jødiske flyktninger fra arabiske land, de fleste av dem lutfattige. I løpet av 1960 -årene hadde flyktningene tredoblet landets befolkning.54 Israels innsats hadde et herkulisk format. En nasjon på 650 .000 tok til seg 685 .000 nykommere, hvorav noen kom med dysenteri, feilernæring, ringorm, trakom55 og tuberkulose.56 De første årene som selvstendig stat benyttet rundt to tredjedeler av jøder fra muslimske land seg av loven om rett til tilbakevending, som det israelske Knesset vedtok i 1951 . Nykommerne kom til Israel ved hjelp av noen av historiens største luftbroer. Det

53 Jonathan Kaplan: «Absorbing the Exiles». My Jewish Learning (u.å.). https://www.myjewishlearning.com/article/absorbing-the-exiles/

54 Arkivene til Joint Distribution Committee, «The 1950 s». http://archives.jdc.org/search-the-archives

55 Eli E. Hertz: «Arab and Jewish Refugees: the Contrast», 2007 http://mythsandfacts.org/Conflict/8/Refugees.pdf

56 Arkivene til Joint Distribution Committee. http://search.archives.jdc.org/multimedia/Documents/NY_AR_45-54/NY_AR45-54_Count/ NY_AR45-54_00004/NY_AR45-54_00004_01102.pdf

277 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Beit Lid Ma’abara, 1949 . Det var 113 ma’abarot i Israel. Noen innbyggere bodde i disse transittleirene i opptil 13 år (Zoltan Kluger/Israel Government Press Office).

Ma’abarot hadde ikke innlagt vann eller elektrisitet og bare primitive sanitære forhold. Jemenittiske jøder i en leir ved Ein Shemer i 1950 (Hans Pinn/Israel Government Press Office).

FORDRIVELSEN 278

var et mirakel at det ikke skjedde noen ulykker. De chartrede flyene var overfylte, og det var knapt med drivstoff. Ørkensanden skadet motorene. Det tok jemenittiske jøder 16 timer å komme frem til Israel. Fly fra Irak fikk først ikke lov til å ta en direkte rute.

Forholdene i ma’abarot var forferdelige. For varmt om sommeren, for kaldt om vinteren, utsatt for vind og regn. Alt fra mat til vaskemidler var rasjonert.

Sallah Shabati var en satirisk film fra 1960 -årene om innvandringen fra arabiske land med Topol i hovedrollen, etter manus av Ephraim Kishon.

Flyktningene måtte stille seg i kø for å hente vann fra utespringer. Vannet måtte kokes før det kunne drikkes. Offentlige dusjer og toaletter var av enkleste standard. En kvart million mennesker bodde i de 113 ma’abarotene i 1950 . Sakte, men sikkert utviklet ma’abarotene seg til permanente byer. Noen bodde i leirene i opptil 13 år.57 «Hent en million jøder», erklærte Ben-Gurion. Men jøder som fremdeles bodde i arabiske land, ble skremt fra å slå seg sammen med slektningene sine når de fikk vite hva som ventet dem i Israel. Bitre og skuffede jøder spredte rykter om at Mossad hadde plantet bomber for å få dem til å forlate «paradiset» Irak. Senere kom det marokkanske jøder til Israel som ble skjelt ut som Morocco sakin58 (mordere) som, når de ble stilt overfor alle mulige slags utfordringer, idealiserte sultanen av Marokko som sin beskytter og frelser. Spesielt mennene i en husholdning kom aldri over det nedverdigende ved å være flyktninger. Raphael Luzon skriver om sin far som en gang i tiden eide

57 Gabriel Lipschitz: Country on the Move: Migration to and within Israel, 1948–1955 Kluwer Academic Publishers 1998 , kapittel 2

58 Rebecca L. Torstrick: The Limits of Coexistence: Identity Politics in Israel University of Michigan, 2000 , s. 235

279 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Foto og invitasjon fra 1957 til bryllupet til de irakiske immigrantene Shafiqa og Saadiya Nuri i en tømmerhytte (Or Yehuda, med tillatelse fra Yaffa Masasa).

FORDRIVELSEN 280

flere apoteker og parfymerier i Benghazi i Libya, til familien ble tvunget til å reise i 1967 :

Etter at sjelen hans overga seg, fulgte kroppen etter, og snart fikk han nyresvikt. Bortsett fra en kort periode som ansatt nektet han å arbeide. En gang i tiden var han en velstående mann, og han ville aldri tenkt på å stå i kø ved suppekjøkkenet med matkuponger for å få måltider til seg selv og familien. Min mor oppfordret ham til å ta igjen, men ordene hennes falt for døve ører. Han hadde for lengst mistet viljen til å leve.59

Andre nykommere inntok en mer filosofisk holdning: Egyptiske jøder opprettholdt absurd nok sine borgerlige kulturelle vaner i leirene, for eksempel ved å spille kort eller danse på fredagskveldene.60

Den jødiske staten ønsket å bygge opp en ny nasjonal identitet og forme de jødene som gikk i land på landets strender i sitt eget vestlige bilde. Mange flyktninger kastet seg med iver inn i oppgaven med å bygge opp nasjonen. De forsøkte å snakke bare hebraisk (arabisk var ofte forbundet med ulykkelige minner), og mange hebraiserte til og med sitt familienavn. De unge ble sendt til kibbutzer for å lære hebraisk og kontroversielle sekulære vestlige verdier, gå i shorts og blande seg sosialt med det motsatte kjønn for første gang, slik Eli Amir beskriver det i Scapegoat. 61

Men i virkeligheten var disse verdiene faktisk «bare delvis vestlige», som Yitzhak Bar Moshe oppdaget da han kom fra Irak. Israel var de østeuropeiske jødenes stat. Med unntak av sjeldne skikkelser som president Yitzhak Ben Zvi kjente den ikke til mizrahi-jøder. Enda verre, den ønsket ikke å vite noe om dem, deres vismenn, deres rabbinere, forfattere, paytanim (poeter) eller dommere: «Vi skjønte at vi var ett av mange samfunn. Vi forlot Irak som jøder, og vi kom til Israel som irakere.»62

59 Raphael Luzon: Libyan Twilight. Darf, 2016 , s. 27

60 Neta Alexander: «Alexandria of the 1940 s was like Tel Aviv of the 1990 s». Haaretz, 19 . september 2015 https://www.haaretz.com/.premium-we-were-living-in-a-hollywood-movie-1.5399716

61 Eli Amir: Scapegoat. Am Oved, 2012

62 Yitzhak Bar-Moshe: Exodus from Iraq, i Ora Melamed (red.): Annals of Iraqi Jewry: A Collection of Articles and Reviews. Oversatt av Edward Levin. Jerusalem: Ekliner Library, 1995 , s. 357 –65

281 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Likevel var kulturelle justeringer nødvendige i alle deler av livet. Shmuel Morehs far kunne ikke forstå mangelen på korrupsjon i Israel:

Han pleide å si, mens han skar tenner: «Herregud, jeg skjønner ikke dette bakvendtlandet. Måtte Herren se i nåde til Irak. Der visste vi hvordan vi skulle te oss. Åpne hånden litt, legg noen dinarer i funksjonærens hånd for å smøre prosessen rundt ønsket ditt en smule, så faller alt på plass. Her finnes det ingen bestikkelser, ingen utnyttelse av bekjente, og man har ikke den magiske religiøse vendingen «Gjør det for Guds skyld! Gjør det for profeten Muhammeds skyld!» Her skjer alt i samsvar med innbyggernes mørke lov, en lov jeg ikke forstår.»63

For familien til Chochana Boukhobsa, som kom til Paris fra den lille tunisiske byen Sfax, hadde kulturforskjellene noen pussige bivirkninger. Bestefaren hennes, en rituell slakter, hadde tatt med seg sine skarpe kniver og et helt livs vaner. Moren betalte en høy pris for en hanekylling hun fant ved bredden av Seinen.

Hanekyllingen holdt seg under kjøkkenbenken i den knøttlille leiligheten vår i Rue de la Roquette. Han galte da solen steg opp. Forbløffede naboer lette over hele kvartalet etter ham. «Hørte du en hanekylling gale?» spurte de mor. «Nei», svarte hun skrekkslagen. Så snart døren lukket seg, sa hun til bestefar: «Fort, drep den hanekyllingen og la oss bli ferdig med det. I denne byen går politiet etter folk som har levende fugler i leiligheten.»64

Undertrykkelse av mizrahi-kulturen

Rachel Shabis bok Not the Enemy: Israel’s Jews from Arab Lands65 katalogiserer de «europeiske» fordommene som mizrahi-jødiske flyktninger møtte da de

63 Yossi Sadan: «In exile from paradise». Haaretz, 20 . august 2010 https://www.haaretz.com/1.5102884

64 Chochana Boukhobsa: «Rien sur l’enfance» I Leila Sebbar (red.): Une Enfance en Méditerranée musulmane. Bleu autour, s. 186

65 Rachel Shabi: Not the Enemy: Israel’s Jews from Arab Lands. London: Yale University Press, 2009

FORDRIVELSEN 282

kom til Israel i 1950 - og 1960 -årene. «Israels ledelse var evig paranoide om muligheten for at den jødiske staten skulle synke til et levantinsk kulturelt nivå», skriver hun.66 Hun ser enhver urettferdighet gjennom identitetspolitikkens prisme: Blåøyde, privilegerte askenaser tvang mørkhudete, fattige mizrahim til å snakke arabisk bare privat om de ikke ønsket å bli tatt for å være arabere, ga dem verst mulig utdannelse og boliger, og overlot dem midt på natten til utviklingsbyer i grensestrøkene og til de fattiges og kriminelles rekker i Israel. Shabi håndplukker eksempler på kulturell undertrykkelse og møter skuespillere som er blitt avvist på grunn av sin gutturale aksent, og hevder at arabisk musikk, som er tilgjengelig bare på piratkassetter på busstasjonen i Tel Aviv, ble «hånet og tiet i hjel, stemplet som en del av fiendens leir og betraktet som laverestående, som alt som kommer fra Orienten».67

Den marokkanskfødte dikteren Sami Shalom Chetrit og sosiologen av irakisk-jødisk avstamning Yehouda Shenhav grunnla Mizrahi Democratic Rainbow Coalition68 i 1996 for å utfordre askenasisk hegemoni i det israelske samfunnet og forestillingen om at askenaser var mer «siviliserte» enn mizrahim. Sami Michael, en populær forfatter som nå er i 90 -årene, tilhører en gruppe jødiske kommunister fra arabiske land som fortsetter å angripe israelsk «rasisme».69 Et par andre aktivister er Reuven Abergil og Tom Pessah. Almog Behar er leder for Ramat Gan-komiteen,70 som hevder å snakke på vegne av irakiske jøder, men som i virkeligheten er en bitte liten klikk av studenter av arabisk litteratur fra Tel Aviv University.

Selv om askenaser utvilsomt viste forakt for mizrahi-kultur i Israels tidligste år, er «diskriminerings»-narrativet blitt et instrument som «progressive» og folk langt ute på venstresiden bruker til å sverte sionismen.

66 Lyn Julius: «Rachel Shabi’s Mizrahi Post-Zionism: a critique». Fathom, høsten 2015 . htt p:// fathomjournal.org/rachel-shabis-mizrahi-post-zionism-a-critique/.

67 Ibid.

68 «HaKeshet HaDemocratit HaMizrahit», Wikipedia https://en.wikipedia.org/wiki/Mizrahi_ Democratic_Rainbow_Coalition

69 Sami Michael: «Israel, the most racist state in the industrialised world». +972 Magazine, 9 . august 2012 https://972mag.com/author-sami-michael-israel-is-the-most-racist-statein-the-industrialized-world/52602/. Interetniske spenninger kan sies å ha kokt over under opptøyene i Wadi Salib i Haifa i 1959

70 Committee of Baghdadi Jews i Ramat Gan. https://baghdadijews.wordpress.com/english/. Se «Ramat Gan Committee challenges Campaign», Point of No Return, 17 . septemberr 2012 https://jewishrefugees.blogspot.com/2012/09/ramat-gan-committee-challengesrefugee.html

283 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Den marokkansk-jødiske speiderbevegelsen hadde fremdeles i 1950 -årene en sionistisk innstilling (Montreal Jewish Museum).

En håndfull venstreradikale mizrahim har hevdet at mizrahiene er blitt revet vekk fra sine arabiske brødre av sionismen, som har hindret dem i å gjøre felles sak med palestinerne. Mizrahiene lider angivelig av en «falsk bevissthet»,71 og er fremmedgjort fra sitt sanne «arabiske» jeg. Radikalerne slår seg sammen med antisionistene som snakker på vegne av en «arabisk-jødisk» identitet som en måte å ta avstand fra jødisk nasjonalisme på. De går ut fra at jøder bare var en av mange religiøse grupper i araberverdenen, at arabere og mizrahi-jøder er naturlig allierte,72 og at begge er postkoloniale ofre for askenasene, som lokket mizrahiene til Israel på falske premisser som en kilde til billig arbeidskraft.

73

Sionismen blir presentert som en rent europeisk kolonialistisk bevegelse. Jøder i arabiske land var ikke sionister, får vi vite – bare europeiske jøder var

71 Se Shabi: Not the Enemy, s. 229

72 Se for eksempel Ella Shohat: «The Invention of the Mizrahim». Journal of Palestine Studies, årgang 29 , nr. 1 , høsten 1999 , s. 5 –20 https://www.jstor.org/stable/2676427

73 Se Meyrav Wurmser: «Post-Zionism and the Sephardi Question». Middle East Quarterly, våren 2005, s. 21–30 https://www.meforum.org/707/post-zionism-and-the-sephardi-question

FORDRIVELSEN 284

sionister.74 Mizrahim utgjorde bare ti prosent av befolkningen, sies det, og de fikk ikke mye oppmerksomhet fra sionistbevegelsen.

Sionister i Midtøsten og Nord-Afrika var helt fra begynnelsen av representert på den første sionistkongressen i Basel. Det var to delegater fra Constantine i Algerie, og helt nye, små grupper i Tunisia, Marokko, Afghanistan og Egypt sendte hilsninger til de påfølgende møtene.75 Likevel stemmer det at den moderne sionistbevegelsen hadde liten støtte blant jøder i den arabiske verden. Den sekulære sosialismen appellerte ikke til de mer tradisjonelt innstilte mizrahiene. Én av grunnene til dette var at sionistbevegelsen ikke var spesielt interessert i den orientalsk-jødiske minoriteten før den annen verdenskrig, en annen at sionistiske aktiviteter i arabiske land ble vanskeliggjort eller tvunget til å gå under jorden, og en tredje britenes begrensning av jødenes immigrasjon til Palestina.

Under det britiske mandatet i Palestina anvendte den askenas-dominerte sionistiske ledelsen strenge utvelgelseskriterier for innvandring, og ga det den betraktet som de mer trengende (og desperate) jødene fra Europa, i motsetning til jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, de ytterst få innvandringstillatelsene til Palestina som mandatmakten var villig til å gi jødiske immigranter. Etter hvert som det forferdelige omfanget av Holocaust i 1944 begynte å bli tydelig, godkjente Jewish Agency Én million-planen: For første gang omfattet dette 800 .000 potensielle immigranter fra arabiske land.76

Mizrahiene som dro i flokk til Israel etter 1948 , var ikke-sionister i den forstand at de i de fleste tilfeller ikke var med i den moderne sionistbevegelsen. Alle samfunn var opprømt med en passiv interesse for og sympati med et jødisk hjem i Palestina rett etter den første verdenskrig.77 De nyetablerte sionistiske bevegelsene i arabiske land ble imidlertid undertrykt, og ledelsen for de jødiske samfunnene i araberstatene endret strategi: For å overleve overgikk de hverandre i avvisninger av sionismen. I Irak ledet jødiske kommunister League against Zionism. Jødiske medlemmer av det største egyptiske kom-

74 Abbas Shiblak: Iraqi Jews: A History. Saqi, 2005 , s. 58

75 Norman Stillman: The Jews of Arab Lands: A History and Source Book, bind II. Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 , s. 23

76 Esther Meir-Glitzenstein: Zionism in an Arab Country: Jews in Iraq in the 1940s. Routledge 2004 , s. 35 –47

77 G. Bensousan: Juifs en pays arabes: le grand déracinement. Tallandier, 2012 , s. 436

285 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

munistpartiet opprettet en liga for kampen mot sionismen.78 Merkelig nok erklærte syrisk-jødiske ledere sin intensjon om å holde en bankett for Fawzi al-Kawukji, en tidligere syrisk offiser som hadde tjenestegjort i muftiens styrker i Palestina.79

Bibelens profetier blir oppfylt

Mange flyktninger som var tvunget ut av arabisk og muslimsk antisemittisme, spesielt de fromme jødene fra Jemen og Maghreb, var sionister i den forstand at de var motivert av den åndelige dragningen mot Eretz Yisrael. Tilbakevending til Sion på 1900 -tallet var ikke akkurat det Ben-Gurion og de europeiske sionistene hadde sett for seg etter tilintetgjørelsen av en tredjedel av verdens jøder under Holocaust, men for mizrahiene var det oppfyllelsen av Bibelens profetier, og realiseringen av århundrers drømmer og bønner.

Siden landene der de bodde, aldri har vært igjennom en sekulær opplysningstid, var det liten spenning mellom jødedommen og mizrahi-versjonen av sionismen. Diaspora-samfunn i øst – ofte kjent som Lille Jerusalem – var fromme av natur. De hadde alltid hatt en primitiv følelse av sin opprinnelse i Judea. Da vestlig utdannelse gjorde sitt inntog, ble de jødiske elitene gjerne mer sekulære, men hadde fremdeles en sterk følelse av tradisjon og tilhørighet.

I 2 .000 år følte jøder utenfor Palestina det som om de personlig var blitt sendt i eksil fra Israels land, som de hadde en sterk åndelig tilknytning til. Innsamlingen av eksiljødene i Eretz Yisrael blir betraktet som det nødvendige forspillet til Messias’ komme. 21 av de 613 budene i Torahen kan bare overholdes i Israel. Alle fromme jøder, uansett hvor de er i verden, ber tre ganger om dagen om å vende tilbake til Sion og «neste år i Jerusalem» ved påskefesten. Jerusalem blir påkalt ved omskjæringen av et guttebarn. En brudgom knuser et glass under bryllupsbaldakinen for å minnes ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem. Jord fra Det hellige land blir drysset på liket under jødiske begravelser. Religiøse jøder (og frem til opplysningstiden på 1700 -tallet fantes det ingen andre slags jøder) hadde opp gjennom tidene håpet å leve sine siste dager i Eretz Yisrael, eller i hvert fall å bli begravet der. Hva kunne vel være mer naturlig for tradisjonelle jødiske samfunn på 1900 -tallet enn å betrakte sion-

78 Gilbert Achcar: The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives. New York: Metropolitan, 2009 , s. 64

79 Bernard Lewis: Semites and Anti-Semites. New York: Norton, 1986 , s. 205

FORDRIVELSEN 286

ismen som oppfyllelsen av eksiljødenes århundregamle lengsel etter å vende tilbake til slektens hjemland?

Hvert år sørger alle troende jøder over ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i høytiden Tisha B’Ab. Seks dager i uken resten av året bar de fromme jødene i Djerba i Tunisia et sort bånd, sawal, på bena. På sabbaten byttet de det ut med et hvitt bånd80 for å minnes denne katastrofen 2 .000 år tidligere, og Jemens jøder rasjonaliserte fillene de måtte bære som ydmykede dhimmier som drakten for sorg over det ødelagte tempelet. Det fortelles en historie om en marokkansk rabbiner som samlet tårene han gråt for Jerusalem i en skål.

«Hvert år ved Tisha B’Ab gråter irakiske jøder for tempelet som om det hendte i går», sa professor Shmuel Moreh til Manchester Jewish Telegraph. «De gråter når de synger salmen ‘Ved Babylons bredder’. Alle jødiske hus har en stripe sort maling rundt veggene for å minnes ødeleggelsen av tempelet.»81

Jødiske religiøse fester mintes årstidene og forholdene i Eretz Yisrael, og bruken av både hebraisk og arameisk i liturgien vitner om det jødiske folkets opprinnelse i Midtøstens stammer.

Palestina var aldri uten jøder, selv om «lovløshet og vanstyre» gjorde at antallet var lavt82 helt til 1900-tallet. Sefardiske jøder slo seg ned i Det hellige land etter den spanske inkvisisjonen på 1400 -tallet. Middelalderdikteren Yehuda Halevi skrev disse «sionistiske» ordene i Spania: «Jeg er i Vesten, men mitt hjerte er i Østen.» Rabbineren Yehuda Bibas, som i 1831 ble utnevnt til sjefrabbiner på Korfu og som var vitne til den greske uavhengighetskrigen mot det ottomanske riket, var en forløper for den moderne sionismen. Han reiste til mange samfunn i Europa og spredte budskapet: «Vi er jøder, vi må komme tilbake til Sion.» Han endte sine dager i Eretz Yisrael og er gravlagt i Hebron.

På 1800 -tallet var de fleste av Jerusalems innbyggere jøder. Selv før den første aliyahen av askenas-pionerer fra Russland hadde jemenittiske, bukhariske og persiske jøder ankommet til Israels land. Syriske jøder kom på flukt fra blodanklager på 1800 -tallet, før den moderne sionistbevegelsen ble grunnlagt. Jøder fra Jemen, desperate etter å unnslippe forferdelige forhold, kom i 1880 -årene til Palestina, noen av dem til fots. Mellom de to verdenskrigene kom 15 .000 jemenittiske jøder til Eretz Yisrael, mens den moderne sionistbevegelsen var i sin gryende barndom. Ved begynnelsen av mandattiden ut-

80 Samtale med rabbiner I. Elia, 2015

81 Doreen Wachmann: «Shmuel Moreh goes from horrors of Iraq to prizewinning professor». Jewish Telegraph, juli 2009

82 James Parkes: Arabs and Jews in the Middle East: A tragedy of errors. London: Gollanz, 1967

287 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Ades-synagogen ved Nahlaot, Jeruslaem, ble grunnlagt av syriske jøder på 1800 -tallet (Ruth Corman).

gjorde sefardi- og mizrahi-jøder 40 prosent av Palestinas jødiske befolkning.83

En annen forløper for moderne sionisme var den sefardiske rabbineren Yehuda Alcalay. Theodor Herzls bestefar skal ha lyttet til prekenene hans i synagogen på Balkan. Rabbineren Moshe Kalfon fra Tunisia skrev en bok (The Redemption of Moses) som var en parallell til (Theodor Herzls) Altneuland. Den beskrev den (ideelle, fremtidige) jødiske staten og dens karakter.84

Dette betyr ikke at det som «dro», var nok til å forårsake massemigrasjon av jøder inn i den nye staten Israel. Det var det ikke. Slik det har vært drøftet allerede, dro jøder til Israel fordi det eneste de var desperat opptatt av, var å forlate arabiske land. I de fleste tilfeller var Israel det eneste landet som ville akseptere dem.

83 Ofer Aderet: «When Arabs and Mizrahi Jews dreamed of a joint homeland». Haaretz, 19 mars 2017 https://www.haaretz.com/life/books/.premium-1.777951

84 Yuval Avivi: «Why is a Middle Eastern culture missing from Israeli schoolbooks?» Al-Monitor, 8 . mars 2016 https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/03/mizrahi-identityschool-litterature-poets-arab-countries.html

FORDRIVELSEN 288

Arabere med jødisk tro?

Det er en utbredt forestilling blant arabere og på den radikale venstresiden at jøder fra arabiske land ikke er et eget folk, men arabere med jødisk tro. Jøder kan med andre ord ikke defineres som et folk med rett til selvbestemmelse. Antisionister hevder at en machiavellisk sionistisk sammensvergelse tvang disse jødene ut av landet de var født i. De kjøper myten om at jøder er inntrengere fra Europa og USA – hvite folk fra Vesten som kom for å «kolonisere» og «stjele jord» fra det «innfødte» palestinske folket som den rettelig tilhører. Denne myten, som anvender marxistisk terminologi, fikk økende legitimitet etter 1967 da Israel annekterte Øst-Jerusalem og «erobret» Vestbredden. Forestillingen om «okkupasjon» og bruken av ordet «bosettere» styrker oppfatningen om israelsk «kolonisering» av «arabisk» jord.

Koloniseringsmyten støtter ideen om at jøder bare er tilhengere av en religion. På den franske revolusjonens tid sa Clermont-Tonnerre om jødenes frigjøring:85 «Vi må nekte jødene alt som nasjon og gi jødene alt som individer.» Dette skulle føre til at det jødiske samfunnet på en måte forsvant, slik at bare franske borgere med jødisk religion eller avstamning gjensto.86

Med nasjonalismens fremvekst ble denne forestillingen om jøden erstattet med en rasestereotyp. Pendelen hadde imidlertid svingt tilbake til å betrakte jøder som et trosfellesskap: Derfor snakker antisionister vanemessig om amerikanske statsborgere med jødisk tro, tyskere med jødisk tro og nå arabere med jødisk tro. Mizrahi-jødiske akademikere på venstresiden, som Ella Shohat i New York,87 låner mye fra Edward Saïds postkolonialistiske bibel Orientalismen, 88 som gir en grov inndeling av verden i «Vesten mot Resten». Saïd betrakter både mizrahim («arabere med jødisk tro») og ikke-jødiske arabere («Resten») som ofre for sionismen (Vesten). Ella Shohat har en fremtredende rolle i en film som ble laget i 2002 , Forget Baghdad, av sønnen til en irakisk ikke-jødisk kommunist. Filmskaperen intervjuer fire hovedpersoner

85 «Deux acteurs de la Revolution Française», Akadem. http://akadem.org/medias/documents/Doc1_deux_acteurs_Revolution_Fr.pdf

86 En gruppe fransk-jødiske intellektuelle som tilhører Cercle Gaston Crémieux, har tatt denne ideen et skritt videre og gitt avkall på både synagoge og sionisme for å følge idealene til den franske republikk. Se J. Friedman: «Les juifs et le droit à la difference: entre l’ideal de l’etat nation et le nationalisme des minorités». https://journals.openedition.org/ccrh/2811

87 E.H. Shohat: «Reflections by an Arab Jew». Bint Jbeil, www.bintjbeil.com/E/occupation/arab_jew.html

88 Edward Saïd: Orientalism. Penguin, 2003

289 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

– jødiske medlemmer eller eksmedlemmer av det irakiske kommunistparti, deriblant Shimon Ballas, som skrev Ma’abara, den første boken som beskrev opplevelsene til flyktninger i teltleirene. Alle ble tvunget til å flykte til Israel, der de led under forskjellige grader av kulturell fremmedgjøring. I en studie hevder professor Shohat at israelsk film fremstiller orientalistiske kulturelle stereotyper som beskriver mizrahi-jøder som «bøller eller klovner».89

Antisionistiske mizrahim som Ella Shohat og Rachel Shabi betrakter sitt folk som dratt mellom sine «jødiske og arabiske» identiteter og foraktet av Israels askenas-etablissement. Rachel Shabi skriver: «Hvis Israel hadde klart å knytte seg til sitt eget Midtøsten-selv igjen, ville dette kanskje resultert i at landet fikk et helt annerledes forhold til regionen. Lenge før de tilsynelatende var erkefiender», hevder hun, «samarbeidet nemlig arabere og jøder om kultur og var gode naboer – og venner.»90 Shabi intervjuer Naima, som var 17 år da hun forlot Irak. Naima sier om sin families relasjoner til sine arabiske naboer: «Vi fungerte bra sammen – veldig bra. Tro meg, det var en glede.»91 Men spørsmålet om «arabisk-jødisk» identitet er fortsatt kontroversielt. Som en skøyer sa: «Mizrahim er ikke interessert i å være arabere – bortsett fra for musikken og maten; mange askenaser er ikke interessert i å være jøder. Punktum.»92 Dessuten var mange jøder som bodde i arabiske land på 1900 -tallet påvirket av vestlig – spesielt fransk – kultur, hadde europeiske fornavn, og mange foretrakk avgjort Edith Piafs chansons fremfor Um Kalthums ballader. Ingen stjal rent mizrahi-arabisk kultur fra Maghrebs jøder, «siden de fleste av dem hadde mistet den lenge før de kom til Israel».93 Nordafrikanske jøder som kom til Israel, ble kalt Frenkim. «Frankrike var min sjels hjem», skriver André Aciman.94 Det finnes arabiskfødte flyktninger i Vesten som

89 Stephen Holden: «FILM REVIEW; Born in Iraq, living in Israel, pondering issues of identity» New York Times, 5 . desember 2003 https://www.nytimes.com/2003/12/05/movies/filmreview-born-in-iraq-living-in-israel-pondering-issues-of-identity.html

90 Se Julius: «Rachel Shabi’s Mizrahi Post-Zionism: a critique». Fathom, høsten 2014 http://fathomjournal.org/rachel-shabis-mizrahi-post-zionism-a-critique/

91 Se Shabi, Not the Enemy, s. 102

92 Bemerkning tillagt apostat-jøden Abdullah Schaffer i Al-Arabiya. *Sitert av «Rodin New York», https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/08/mizrahi-studies-to-be-mandatory-in.html

93 Oded Lifshitz: «The flawed narrative of Israel’s Mizrahi deprivation activists». Haaretz, 20 juli 2016 https://www.haaretz.com/opinion/.premium-the-flawed-narrative-of-israel-smizrahi-deprivation-activists-1.5412948

94 André Aciman: «An Alexandrian in search of lost time». Newsweek, 2 . juni 2011 https://www.newsweek.com/alexandrian-search-lost-time-68691

FORDRIVELSEN 290

fremdeles sier at de er franske for å slippe å måtte forklare sin aksent og sin komplekse livshistorie.

Forfatteren Jacqueline Kahanoff fant opp uttrykket levantinisme for å beskrive mangfoldet av identiteter hun hadde der hun vokste opp i det kosmopolitiske Egypt. Basert på sine personlige erfaringer anbefalte hun en «middelhavsmodell» for sameksistens mellom jøder og arabere. Egyptiske jøder var kjent for å kunne mange språk, gjennomsnittlig 4 ,5 , men ofte bare elementær arabisk.95 De hadde ikke sjelden utenlandsk nasjonalitet, gikk på franske skoler, ble passet av en barnepike fra Balkan, og et mindretall var produktet av blandede askenas/sefardi-ekteskap.

Ellis Douek, en egyptisk-jødisk lege som ble forvist til Storbritannia (hvis familie hadde vært britiske statsborgere siden 1700 -tallet), sa at han aldri hadde latt som om han var britisk, men nå for tiden følte han seg mer hjemme i Storbritannia – ikke fordi han ble mer britisk, men fordi Storbritannia var blitt mer utenlandsk. Pasientene hans ble forvirret når han fortalte dem at han var egypter: Araberne blant dem trodde ikke at jøder noensinne hadde bodd i Egypt. Overfor briter unngikk Ellis Douek å beskrive seg selv som jøde, siden de ble forlegne av religion.96

En algeriskfødt jødinne som hadde bodd i Frankrike før hun kom til England, beskrev sin identitet som jødisk. Gjennom alle sine vandringer var det denne som gikk igjen i identiteten hennes. «Jeg har vært jødisk hele tiden, resten har forandret seg», sa hun.97

En konferanse i 2008 for irakiske jøder98 – de mest «arabiserte» jødene i Midtøsten – forkastet energisk uttrykket «arabisk jøde» som et identitetssymbol. Purister definerer en «arabisk jøde» som en som er fordypet i eller fortrolig med litterær arabisk. Reuven Snir, professor ved University of Haifa, la imidlertid vekt på at jødene som skrev litterære verk på arabisk tidlig på 1900 -tallet, ikke hadde noe behov for å erklære seg som arabere. Det kan være mer passende å beskrive som «arabiske jøder» de som snakker arabisk og har assimilert arabisk kultur. Selv om jøder fra arabiske land skulle være villige til å identifisere seg som det, hva sier uttrykket «arabisk jøde» så om babylonske, must’arabiske, karaittiske, kurdiske, persiske eller berberjøder? Det er åpenbart

95 Racheline Barda: «The Second Exodus of the Jews of Egypt 1948 –1967 », upublisert doktoravhandling ved Sydney University.

96 Ellis Douek intervjuet av Bea Lewkowicz, Sephardi Voices UK, 2016 .

97 Jocelyne Shrago intervjuet av Bea Lewkowicz, Separdi Voices UK, 2015

98 Vered Lee: «Conference asks: Iraqi-Israeli, Arab Jew or Mizrahi Jew?» Haaretz, 18 . mai 2008 https://jewishrefugees.blogspot.com/2008/05/iraqi-jews-in-israel-took-long-hard.html

291 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

en utilstrekkelig beskrivelse av haketisk-, ladino- og arameisk-talende jøder, for ikke å snakke om persiske, afghanske, bukhariske og andre jøder fra de tidligere Sovjet-republikkene som snakker jødisk-farsiske dialekter og dessuten danner en del av den «store babylonske diasporaen» som stammer fra det første eksilet.

«Hvem er jeg?» spurte den irakisk-fødte forfatteren Eli Amir retorisk. «Jeg er en fugl som vandrer mellom to verdener, noen ganger er jeg i Vesten, og noen ganger i Østen. Jeg er en mann hvis delte røtter lar meg stå støtt. Bena mine blir fremdeles forvirret mellom to verdener, men jeg er en jødisk sionistisk israeler.»99

Det store flertallet jøder har historisk sett ikke identifisert seg som arabere – de fleste ville faktisk bli fornærmet over en slik betegnelse. Det å snakke om «arabiske jøder» når jøder fantes 1 .000 år før arabernes erobringer og for det meste levde under ikke-arabisk styre, er dessuten uhistorisk – strengt tatt burde det bare beskrive jøder fra den arabiske halvøya. Andre steder betød ordet «arabisk» for mange byboere beduinsk – en som reiste rundt i ørkenen iført tradisjonelle kapper.

I tillegg til at uttrykket er en etnisk betegnelse av relativt ny dato, legger «arabisk jøde» like mye vekt på begge elementer, en likevekt som ikke eksisterte hverken under sharia-lover eller arabisk nasjonaliststyre. «Den arabiske verden» er et fellesskap av språk og kultur, men arabere har aldri oppnådd noen politisk forening, til tross for anstrengelser for å samle forskjellige stater i arabiske føderasjoner. Det er legitimt å snakke om egyptiske og irakiske jøder, borgere av nasjonalstater. Men på samme måte som vi kunne snakke om spanske jøder – borgere av Spania – kan vi ikke gjøre det om spansk-amerikanske jøder med spansk språk og kultur, en fiktiv konstruksjon.

Jøder sammenlignet med kristne

For å kaste mer lys over disse identitetsspørsmålene kan en sammenligning mellom jøder og andre ikke-muslimske samfunn i Midtøsten være nyttig. De kristne som var de mest trofaste talsmennene for «sekulær» arabisk nasjonalisme på 1800 -tallet, og som beskrev seg selv som «arabiske kristne», har enten vært antiokiske gresk-ortodokse eller melkittiske gresk-katolikker, to kirkesamfunn

99 Eli Amir i samtale med Tsionit Fattal Kuperwasser på Babylonian Heritage Center, Israel, april 2017

FORDRIVELSEN 292

som finnes hovedsakelig i Syria, Libanon og de palestinske territoriene. I 2005 sa melkittenes gresk-katolske patriark Gregor III Laham offentlig at «Vi er islams kirke».100

Blant syrere, maronitter og koptere er saken litt mer komplisert. Noen maronitter bekjenner seg til «fønikianismen», som ser en forbindelse mellom de gamle fønikerne og dagens libanesere. Blant koptere legger forestillingen om «faraonisme» vekt på egyptisk identitet som en kombinasjon av nedstamming fra antikkens egyptere, Egypts tette historiske bånd til middelhavsverdenen og individuell nasjonalstatpatriotisme. Endelig forkaster så å si alle Iraks kristne betegnelsen «arabisk kristen». De definerer seg i stedet som etniske assyrere. Noen kaldeiske katolikker foretrekker en spesifikt kaldeisk identitet. Det finnes assyriske og kaldeiske nasjonalister.

Mizrahim? De var helter

Fattigdommen og lidelsene i slummen blant jødiske immigranter fra NordAfrika som kom til Israel i 1950 - og 1960 -årene, var høyst reell – den forårsaket Israels egen Black Panther-bevegelse i 1970 -årene. Menachem Begins Likudregjering ble løftet til makten i 1977 på en bølge av mizrahi-støtte, og brøt Arbeiderpartiets monopol i israelsk politikk.

Et viktig vannskille i denne utviklingen var Tchaktchakhim (søppel)-talen mediepersonligheten og komikeren Dudu Topaz holdt på et valgmøte for Arbeiderpartiet i 1981 . 101 Mizrahiene hadde på dette tidspunktet vist sine evner i Israels kriger i 1967 og 1973 . Topaz uttalte de minneverdige ord: «[Mizrahi-]søppelet er i Metzudat Ze’ev [hovedkvarteret til Likud i Tel Aviv].

De er knapt gode nok til å være vakter på en base, om de da i det hele tatt lar seg verve. Soldatene og kommandantene i kampenhetene er akkurat her.» Topaz’ bemerkninger var et ekko av det daværende stabssjef Mordechai (Motta) Gur hadde sagt i et avisintervju i 1978 om den «arabiske mentaliteten»: «Mizrahiene vil ikke klare å tette igjen hullet før om 20 eller 30 år. Alle pengene Israel har investert i mizrahiene har bare gitt få resultater.»102 Som svar holdt Menachem Begin, lederen for Likud, sin «søppel»-tale, en av hans beste. «Mizrahim? De var helter», sa han. I den tiden han kjempet med Etzel, kjente de ikke til tchak-

100 Intervju i 30 Days in the Church and the World, nr. 10 , 2005 , utgitt av The Synod of Bishops.

101 «Dudu Topaz arrested for ordering attack on TV executives». The Jerusalem Post, 31. mai 2009

102 Lily Galili: «Up the down escalator». Haaretz, 25 . januar 2007

293 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

htchakhim. Med begge hendene knyttet i været erklærte han: «På den tiden kjempet vi sammen alle sammen i undergrunnen – askenaser, sefardim, jøder sammen!»

Begins tale har fått æren for at Likud vant valget i 1981 . Topaz tilbragte resten av karrieren i villmarken, og tok til slutt sitt eget liv i fengselet.103

Den israelske venstresiden etteraper den postmoderne venstresiden i Vesten, og overser mizrahienes bekymringer i sin begeistring for å vise empati med palestinerne: «Den askenasiske venstresiden ønsker ikke å høre eller lytte eller vite noe om mizrahi-jøder», sier filmskaperen Eyal Sagui Bisawe: «Det er noe veldig irriterende for mange mizrahi-jøder at den askenasiske venstresiden går hånd i hånd med palestinerne, men samtidig ignorerer dem.»104 Slike holdninger har en lang historie, som forfatteren Sami Michael, som gikk inn i kommunistpartiet i Israel i 1950 -årene, oppdaget: «Den jødiske kommunisten i Irak var kommunist fordi han var jøde, siden ideologien handlet om likhet uansett religion … Samtidig la partiet i Israel vekt på likhet bare for araberne.»105

Intelligentsiaen og mediene behandler i det store og hele palestinerne som ofre par excellence – de underlegne i den arabisk-israelske konflikten. «Koloniseringen» av narrativet som en konsekvens av Palestina-spørsmålet sprer seg, som vi skal se, ukontrollert i initiativer for sameksistens eller interreligiøse aktitivteter. Dette har ført til klager om at begrepet «interseksjonalitet» – forestillingen som har vært populær på amerikanske universiteter siden 1980 -tallet

103 Ibid.

104 Alex Shams intervjuer Eyal Sagui Bizawe i Jadaliyya, 7 . juli 2015 http://www.jadaliyya. com/Details/32265/Arab-Film-on-Israeli-Television-An-Interview-with-Eyal-Sagui-Bizawe

105 T. Morad, D. Shasha og R. Shasha (red.): Iraq’s Last Jews. Palgrave Macmillan, 2008 , s. 70

FORDRIVELSEN 294
Knesset-medlem Shalom Cohen på Black Panthers 1 . mai-feiring i 1973 (Moshe Milner/ Israel Government Press Office).

om at undertrykte grupper bør kjempe for hverandre – ikke omfatter undertrykte jøder. Black Lives Matter-bevegelsen bifaller boikott av Israel, men ser fullstendig bort fra samsvaret mellom de parallelle borgerrettighetskampene til innfødte jøder og afrikanere – to grupper som har en historie med undertrykkelse og slaveri under arabere.106

Ikke til stede ved fredsprosjekter

«Mizrahi-historien» blir rutinemessig utelatt fra initiativer for sameksistens og fred. Da Janet Dallal, en fredsaktivist født i Irak, var med på en konferanse i Neve Shalom/Wahat al-Shalam, en jødisk-arabisk landsby i nærheten av Jerusalem, ble hun sjokkert over at en sesjon som tok opp «leging av felles sår for å oppnå forsoning» ikke erkjente irakiske jøders traumer – ikke engang traumene til enhver jøde fra arabiske land. «Det eneste de ønsket å snakke om, var Holocaust og den arabiske Nakba [katastrofen]», klager hun.107

Som tenåring i Irak gjennomlevde Janet det traumatiske i Saddam Husseins forfølgelse av jøder i Irak på slutten av 1960 - og begynnelsen av 1970 -tallet. I 1972 ble hennes skolekamerat Joyce Kashkoush og familien hennes myrdet i sitt eget hjem, og likene deres delt opp og lagt i de koffertene de hadde tenkt å forlate Irak med noen dager senere. Etter å ha presentert temaet sa ordstyreren under sesjonen i Neve Shalom: «Det viktigste steget frem mot forsoning er erkjennelse.» Janet, vår fredsaktivist, klarte ikke tie stille lenger, og improviserte en lidenskapelig tale. «Dette er en helt sprø holdning. Folk mistet livet, andre ble hengt eller slaktet som sauer!» utbrøt hun. Ordstyreren lovte å ta med temaet i kommende sesjoner, men det trengs en holdningsendring. Fredsarbeidet har et alvorlig problem når et traume som påvirker mer enn halvparten av Israels befolkning – dem som nedstammer fra flyktninger fra arabiske og muslimske land – er blitt utradert fra dialog- og sameksistensprosjekter.

106 Micha Danzig: «The real intersectionality of European and Arab oppression and persecution of Jews and Africans». Times of Israel, 22 . august 2012 https://blogs.timesofisrael.com/the-real-intersectionality-european-and-arab-oppressionand-persecution-of-jews-and-africans/

107 Lyn Julius: «How coexistence projects can hinder peace». Jerusalem Post, 23 . november 2011 . Også på Point of No Return, https://jewishrefugees.blogspot.com/2011/11/how-coexistence-projects-can-hinder.html

295 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Disse fredsinitiativene omfatter et uforholdsmessig stort antall askenaser, for det meste på den politiske venstresiden.108 Fredsaktivister betrakter vanligvis Israel som den skyldige part og palestinerne som uskyldige ofre. Mange er kanskje virkelig uvitende om skjebnen til jøder som flyktet fra arabiske land bare med seg selv og en koffert, eller de er kanskje moralske narsissister, eller begge deler. De har en trang til å henvende seg til palestinere som føler seg som ofre, vanskeligstilte arabere og til og med ikke-jødiske afrikanere i Israel, idet de hopper bukk over mizrahim.

Hvordan kan det ha seg at jøder på venstresiden er raskt ute med å støtte den palestinske sak, samtidig som de viser forakt for rettighetene til mizrahijøder? Man kunne si det er uvitenhet, eller eurosentrismen til «hvite» europeiske jøder, hvorav noen tror på myten om «Israel som et kolonialistisk implantat». Sannheten er at postkolonialismen ikke kan innrømme at forholdet mellom muslimske herskere og deres underdanige jøder og kristne lignet på forholdet mellom kolonisatorer og koloniserte. Som én kommentator har bemerket: «Venstresiden i Vesten kan ikke snakke om muslimsk antisemittisme, siden man da også måtte snakke om muslimsk kolonialisme. Og da bryter hele grunnlaget for deres holdning til den arabiske og muslimske verden sammen.»109 Fordi en «høyreorientert» regjering under Benjamin Netanyahu ga kampanjen for rettferdighet for jødiske flyktninger sin velsignelse, betrakter noen medlemmer av eliten og mediene dette som et kynisk politisk knep. De mumler nedlatende om politiseringen av spørsmålet om jødiske flyktninger, uten å stille spørsmål ved den palestinske politiseringen av deres «flyktning»spørsmål. Derfor blir ekte eks-flyktninger som er skremt av vold og hat fra å vende tilbake til sitt fødeland, oversett, mens den radikale venstresiden fremmer det «palestinske narrativet» om tredje- og fjerdegenerasjons «flyktninger» som aldri har sett Palestina, men insisterer på å «vende tilbake» dit. Mizrahiene og araberne blir i venstreorienterte kretser fremstilt som blodsbrødre, men Loolwa Khazzoom, feminist- og aktivistdatter av en irakisk jøde,110 oppdaget lite sympati for mizrahienes sak blant arabere – med mindre jøder fra arabiske land er forberedt på å alliere seg med arabere mot askenasiske

108 Tom Mehager: «Why Mizrahim don’t vote for the left». +972 Magazine, 24 . januar 2015 . https://972mag.com/why-mizrahis-dont-vote-for-the-left/101769/

109 Daniel Greenfield: «Don’t excuse Muslim antisemitism», sitert på Point of No Return, 24 . januar 2015 . https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/01/dont-excuse-muslim-antisemitism.html

110 Loolwa Khazzooms blogg: «A big piece is missing in this ‘peace’». http://www.loolwa.com/archive/articles/pgs/piece.html.

FORDRIVELSEN 296

jøder og gå på akkord med sin jødiske identitet. Det å være propalestinsk og for jødiske rettigheter burde ikke være gjensidig utelukkende, men alle unntatt noen feminister står på den antisionistiske linjen. Khazzoom, derimot, spør:

Hva med arabere som hever røsten om urettferdigheten mizrahi-jøder opplevde fra arabere? Det finnes mange jødiske organisasjoner – i Israel og i utlandet – som arbeider for å gi jord til eller sørge for økonomisk kompensasjon til palestinske arabere; likevel kjenner jeg ikke til en eneste arabisk organisasjon – palestinsk eller noe annet – som kjemper for å gi mizrahim det samme.

Jeg er villig til å stå opp, heve røsten om og kjempe mot vår tids israelske undertrykkelse av palestinske arabere – enten det er askenaser, mizrahim eller hvem som helst ellers som står bak. Jeg utfordrer mine arabiske søstre og brødre til å være like villige til å reise seg og heve røsten om arabisk undertrykkelse av mizrahi-jøder.

Khazzoom har sittet i flere paneler med arabiske og jødiske kvinner der araberne var muslimer eller kristne og jødene var hvite europeere. «Hver gang har jeg rukket opp hånden og snakket om de usynlige mizrahi-kvinnene i panelene. Og hver gang har arabiske kvinner fra panelet kommet meg varmt i møte etter programmet, tatt meg til siden og sagt noe sånt som at ‘Du og jeg er søstre. Vi er det samme folket. Det er disse sionistene som er problemet.’ Eller som en arabisk kvinne la til etter en diskusjon: ‘Disse askenasene er noen svin.’» «Slike uttalelser har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg», sier Loolwa Khazzoom. «De har egentlig bedt meg om å dele meg i to, å knytte meg til andre ut fra én halvdel og glemme den andre. De har bedt meg bygge opp min Midtøsten-realitet rundt en arabisk konstruksjon.»111

Den iranskfødte forfatteren Roya Hakkakian112 har lignende tanker om hvordan iranere i Vesten ignorerer jøder som ofre: Det er 10 .000 jøder eller mindre igjen i Iran – ti prosent av befolkningen i 1948 .

En så drastisk reduksjon av befolkningen i Vesten ville utvilsomt plassere dette samfunnet på listen over truede befolkninger, resultert i produk-

111 Ibid.

112 Roya Hakkakian: «Smelly little orthodoxies». Tablet, 4 . september 2014 https://www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/182845/iran-intellectual-left

297 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

sjon av buttons og klistremerker som ble festet på støtfangere og A4mappene til idealistiske førsteklassinger på videregående. Men av en eller annen grunn sto Bolivia nærmere hjertene til mine medborgere enn Ju-bareh, det jødiske distriktet i deres eget Isfahan, der det viste seg at jødene faktisk hadde bygget underjordiske tunneler for å varsle hverandre når pogromer brøt ut: Utslettelsen av et samfunn som Iran skylder så mye av sin karakter som en ikke-arabisk nasjon, en karakter som er så viktig for den iranske selvfølelsen, har aldri vært erkjent av den iranske eliten. Heller ikke har det vært lovprist, for med tapet av det jødiske samfunnet vil Irans påstander om toleranse og persisk-het bli vanskeligere å opprettholde. Dermed ender nesten 3 .000 års historie i taushet.

Diskrimineringsnarrativet

«Arabisk jøde»-skolen som Ella Habiba Shohat113 og likesinnete akademikere står for, er et nytt fenomen. De forsøker å tvinge en «arabisk-jødisk» identitet på jøder som de fleste jøder fra arabiske land avviser.114 I et samfunn der det ikke forekom ekteskap på tvers av de religiøse gruppene, anså heller ikke arabere jøder som arabere. Interessant nok er det få intellektuelle som gleder seg over betegnelsen «arabisk jøde» som er født i arabiske land, har arabisk som morsmål eller har jobbet i lengre tid i arabiske land.

For det andre ble diskriminering i Israel en funksjon av klasse mer enn av etnisitet. Man må skille mellom tilpasningsdyktige immigranter fra Irak eller Egypt eller til og med urbane handelsfolk fra Maghreb – flerspråklige og godt utdannet på grunn av nettverket av Alliance Israélite Universelleskoler – og på den annen side uutdannede jøder kanskje fra de kurdiske eller Atlas-fjellene som aldri hadde sett et vannklosett. (Man nevner sjelden at

113 Shohat: «Sephardim in Israel: Zionism from the Standpoint of Its Jewish Victims». Social Text, høsten 1988 https://palestinecollective.files.wordpress.com/2013/10/sephardim-inisrael_-zionism-from-the-standpoint-of-its-jewish-victims.pdf

114 Se Lee: «Conference asks».

FORDRIVELSEN 298

diskrimineringen kunne gå begge veier – at sefardim og mizrahim kunne være like mistenksomme og fulle av forakt ikke bare overfor askenaser, men også overfor hverandres samfunn.)115

For det tredje var Israel, i sin iver etter å ta galut (diasporaen) ut av jøden, like fiendtlig innstilt til den jiddiske kulturen til østeuropeiske jøder. Jiddisk teater ble forbudt, og israelere ble oppfordret til ikke å snakke sitt mammaloshen (morsmål). «Det språket skjærer i ørene», sa David Ben-Gurion.116

For det fjerde medfører mange anklager om tidlig kulturell diskriminering ikke lenger riktighet i 2000 -tallets Israel. En undersøkelse utført av Israel Democracy Institute117 fant at bare 4 ,4 prosent av de spurte mente at askenasisk diskriminering av mizrahim var en kilde til konflikt – mindre viktig enn spenningen mellom religiøse og sekulære, høyre og venstre, rike og fattige og jøder og arabere.

Mizrahisk matkultur har overskygget kreplach, kugel eller lochshen på israelske restaurantmenyer, samtidig som «mizrahi»-musikk er den viktigste populærkulturen, noe The Guardian nå erkjenner.118 De gamle, religiøse piyyutim (salmer) som blir sunget av mizrahi-samfunn, opplever en renessanse som inspirerer til og med verdslige israelske musikere. Den sefardiske vanen med å spise kitniyot –ris og belgfrukter – til påskefesten er nå så utbredt at til og med den amerikanske konservative bevegelsen har bestemt at det kan tillates.119 Den yngre generasjonen sefardi-israelere er ikke så fromme som sine foreldre, men mange følger tradisjonen trofast i den grad at tradisjonen definerer identiteten deres.

115 Snobberiet til dem som hevdet å være Sefardi tahor (rene sefardim), er legendarisk. Inntil 1900 -tallet var det utenkelig for en sefardisk jøde å gifte seg med en askenasisk todesco (tysk). («A Spanish attitude: Elias Canetti’s childhood reminiscences of Bulgaria 1905 –1911 » i Julia Phillips og Sarah Abrevaya Stein [red.]: Sephardi Lives. Stanford University Press, 2014 , s. 80 .) De askenasene som hadde flyttet til Egypt, ble kalt schlechtes (skitne) av det sefardiske befolkningsflertallet. (Rapport fra 1925 av Julius Berger, sitert i Gudrun Krämer: The Jews in Modern Egypt 1914–52. IB Tauris, 1989 , s. 87 .)

116 Eli Kavon: «When Zionism feared Yiddish». Jerusalem Post, 5 . november 2014 www.jpost.com/Opinion/Op-Ed-Contributors/When-Zionism-feared-Yiddish-351939

117 «The social realm», Israel Democracy Index 2015, s. 69 https://en.idi.org.il/publications/4076

118 Peter Beaumont: «Israel’s sidelined Mizrahi Musicians and artists reclaim centre stage». The Guardian, 17 . januar 2017 https://www.theguardian.com/world/2017/jan/17/israelssidelined-mizrahi-musicians-and-artists-reclaim-centre-stage

119 Lisa Schoenfein: «Conservative movement overturns 800 -year old Passover ban on rice and legumes». Forward, april 2016 https://forward.com/food/338525/conservative-movement-overturns-800-year-old-passover-ban-on-rice-and-legum/

299 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

I staten Israels første tiår arbeidet landets ledelse for å skape en ny israelsk borger ut av flyktninger fra 120 land. Den avgjorde hva som var bra for folket, fra TV til Beatles. Med verdier som var uendelig mer attraktive enn levantinsk korrupsjon, utpressing og mangel på frihet skrøt Israel av at landet var en europeisk utpost; et argument som med betydelig effekt er blitt vendt mot det av landets fiender.120

Israels første statsminister, David Ben-Gurion, skal ha sagt at den halve millionen med mizrahim som flommet inn i landet i 1950 - og 1960 -årene, «hadde den verst mulige jødiske og menneskelige utdannelse».121 Jøder fra Atlas- eller de kurdiske fjellene var kanskje «primitive» etter vestlige kriterier – men de kjente sin Gemara og Mishna ut og inn. Men Ben-Gurion sa også til Knesset i 1949 at «Det er ingen grunn til å tro at jøder fra Nord-Afrika, Tyrkia, Egypt, Iran eller Aden er grunnleggende annerledes enn de fra Litauen, Galicja og Amerika. De har også, dypt inne i seg, denne pionerånden, et instinkt for hardt arbeid og kreativitet.»122

Enhver jøde med vestlig pass, utdannelse og forbindelser kunne velge å reise til det amerikanske kontinent eller Vest-Europa heller enn å vansmekte i en fuktig ma’abara i Israel. (Noen ganger var forholdene bare marginalt bedre, når flyktninger til å begynne med ble plassert i transittleire i Frankrike, Brasil eller Storbritannia.) Foreldrene til Clemy Lazarus begynte på bunnen da de kom til England etter Suez-krisen, fast bestemt på å bli integrert i det britiske samfunnet:123

Fra det øyeblikket mine foreldre kom til England, viste de sin takknemlighet overfor sine britiske verter ved å kalle sitt nyfødte barn Elizabeth etter dronningen av England. Min far begynte på kveldsskole for å lære å snakke engelsk, og snakket snart engelsk bedre enn noen engelskmann. Min far ble en sirlig engelsk gentleman, riktignok med egyptisk

120 Se for eksempel Chandra Kumar: «Herzl’s Vision Realized: Israel as Outpost of Western Civilization in Asia». The Palestine Chronicle, 12 . desember 2014 https://www.palestinechronicle.com/herzls-vision-realized-israel-as-outpost-of-western-civilisation-in-asia/

121 Sylvia Schwartz: «How long can Israel depend on Mizrahi docile loyalty? Smadar Lavie asks in her new book». Mondoweiss Blog, 7 . juli 2014 https://mondoweiss.net/2014/07/mizrahi-loyalty-smadar/comment-page-1/

122 David Ben-Gurion: Israel – A Personal History, s. 371 , sitert i Martin Gilbert: In Ishmael’s House, s. 313

123 «Suez 1956 : How we survived exile from Egypt». Point of No return, https://jewishrefugees.blogspot.com/2017/02/suez-1956-how-we-survived-exile-from.html

FORDRIVELSEN 300

aksent. Da han fikk råd til det, kjøpte han de fineste klær til min mor og fikk sydd dresser til seg selv sammen med bowlerhatter som han bar kjekt på snei.124

Middelklassen dro vanligvis til Frankrike, Storbritannia, Australia, Canada og Latin-Amerika. Noen har gjort det usedvanlig bra og blitt internasjonalt kjent. For å nevne bare noen få: Den offentlig intellektuelle med algerisk bakgrunn Bernard-Henri Levy, filosofen Jacques Derrida, sangeren Enrico Macias, den egyptisk-fødte forretningsmannen sir Ronald Cohen, den iransk-fødte tekstilmagnaten lord David Alliance, den Kairo-fødte matskribenten Claudia Roden, den iranske kunstsamleren og gründeren Nasser David Khalili, underholdningsartistene av syrisk avstamning Paula Abdul og Jerry Seinfeld, den egyptisk-jødiske filmmogulen Haim Saban, kunst- og reklametsarene av irakisk avstamning Saatchi-brødrene, og kreativ direktør i BBC, Alan Yentob. Et sjokkerende antall jøder av marokkansk avstamning er nobelprisvinnere: Baruj Benacerraf (medisin, 1980 ), Claude Cohen-Tannoudji (fysikk, 1997 ) og Serge Haroche (fysikk, 2012 ).125

Selv om det den gang var et kjempende land i utvikling, tok Israel til seg de statsløse, de fattige, de syke og de gamle – fordi de var jøder. De fattigste klassene dro til Israel. En ensidig oppmerksomhet på diskriminering dekker over hvor langt Israel har kommet. Israel har sine mizrahi-superstjerner: Den internasjonalt kjente historieprofessoren med libanesisk bakgrunn Yuval Noah Harari, og arkitekten Moshe Safdie, for eksempel. I dag er mizrahim generaler, revisorer, leger, eiendomsutviklere og banksjefer, og har besatt hver eneste regjeringspost bortsett fra statsminister.

Det viktigste er at blandingsekteskap for tiden er 25 prosent, og den blandede israelske familien er i ferd med å bli det normale. Snart vil det ikke være noe som heter mizrahi eller askenas i den israelske smeltedigelen. Professor Momi Dahan uttaler126 at den økonomiske kløften har krympet så sterkt at man kan fastslå at integreringen av mizrahim og sefardim har vært en tydelig suksess.

124 Ibid.

125 Oded Lifshitz: «The Flawed Narrative of Israel’s Mizrahi Deprivation Activists». Haaretz, 20 . juli 2016 https://www.haaretz.com/opinion/.premium-the-flawed-narrative-of-israels-mizrahi-deprivation-activists-1.5412948

126 Anat Georgi: «Melting-pot Culture Has Proved Recipe for Success in Israel, Claims Mizrahi Professor». Haaretz, 19 . juli 2016 https://www.haaretz.com/israel-news/business/. premium-discrimination-is-all-the-rage-its-just-not-true-1.5306398

301 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Underrepresentert i Israels elite

Ingenting av dette betyr at kampen for likhet er vunnet. Meyrav Wurmser skrev et tankevekkende essay127 i 2005 der hun hevdet at diskrimineringen fortsatt var høyst reell – sefardim og mizrahim er fremdeles underrepresentert i akademia og mediene, og utgjør uten tvil stadig de fattigste og dårligst stilte av jødiske israelere, særlig blant de ultraortodokse. Men antisionismen, insisterte Wurmser, var feil medisin for sykdommen. Mizrahi-jøder burde heller prøve å finne løsninger innenfor rammene av en uavhengig jødisk stat.

Det finnes en sefardisk sjefrabbiner – og innflytelsesrike, om enn kontroversielle stillingsinnehavere som rabbiner Ovadia Yosef. Men man trenger ikke være antisionist for å beklage den moderne askenasiske dominansen over tenkning og vaner i praktiseringen av religion, og forvandlingen av ortodokse sefardim, som politisk blir representert av Shas-partiet, en gang i tiden det tredje største i Knesset, til jiddisktalende «litauiske» sorte hatter. Askenasifiseringen av det sefardiske religiøse etablissementet har fremmet det innadvendte blikket fra shtetlen heller enn den ubekymrede sefardiske tradisjonen som er mer integrert med verden utenfor synagogen. Én forklaring på dette fenomenet er at den store massen av ortodokse jøder som kom til Israel fra arabiske land, ikke gjennomgikk noen opplysningstid, og manglet selvtillit til å konfrontere Vesten. Det orientalske religiøse lederskapet følte derfor at de burde følge i hælene på askenasenes religiøse lederskap.Som en konsekvens av dette kan sefardim og mizrahim komme til å oppleve at de trekker det korteste strået når de søker på noen av de mest prestisjefylte askenasiske religiøse akademiene eller Yeshivot. Én beryktet prøveklut var skandalen med jentene på en Beit Yaakov-skole der foreldre ble beskyldt for å presse et askenas-seminar til å segregere sefardiske jenter.128

Selv om marsjen mot assimilering går ubønnhørlig videre i Israel, syder det av bitterhet under overflaten. Innimellom, og spesielt i valgtider, dukker den «etniske demonen» opp i den offentlige debatt. Benjamin Netanyahus valgseier i 2015 avslørte det skarpe politiske skillet i det israelske samfunn mellom hans overveiende mizrahisk-baserte støtte og «askenasisk» støtte til sentrum–venstre. «Drikk blåsyre, fordømte neandertalere. Dere vant. Bare

127 Wurmser: «Post-Zionism and the Sephardi question». Middle East Quarterly, våren 2005 , s. 21 –30 https://www.meforum.org/707/post-zionism-and-the-sephardi-question

128 Yair Ettinger: «Court to weigh sanctioning parents for school’s segregation». Haaretz, 29 . april 2010 https://www.haaretz.com/1.5113124

FORDRIVELSEN 302

døden vil redde dere fra dere selv», skrev skuespillerinnen Alona Kimhi på Facebook-siden sin etter Netanyahus seier. (Senere slettet hun innlegget.)129

Kulturkriger

En askenasisk-mizrahisk kulturkrig ligger og ulmer under overflaten. Da Yair Garbuz, lederen for Cinematèque, en kulturell skanse for den askenas-dominerte eliten, talte på et valgmøte for Arbeiderpartiet i 2015 , klarte han bare så vidt å skjule sin forakt for de først og fremst mizrahiske velgerne som skulle sikre seieren for sentrum–høyre-partiene ved valget i 2015 . Han kom med nedsettende kommentarer om uutdannede «talisman-kyssere» og «gravtilbedere», kodespråk for jøder fra arabiske land.130

Etter offentliggjøringen av Biton-rapporten, som anbefalte større vektlegging av mizrahi-arven i skolenes pensum, fyrte Gidi Orsher, en filmkritiker, av en antimizrahi-tirade. «Neste gang dere vil ha beskyttelse mot raketter, kan dere glemme Iron Dome og legge et kyllingben på hodet», skrev Orsher, idet han refererte til overtro hos nordafrikanske gamle koner.131 Etter at Israels kulturminister i Netanyahus regjering, Miri Regev, grep inn, fikk Orsher sparken. Regev, som har marokkansk bakgrunn (og som stolt kunngjør at hun aldri har lest Tsjekhov), har erklært krig mot Israels snobbete elitister, de selvoppnevnte herskere over kultur og tenking. Men selv ikke røster som er kritiske til de antimizrahiske utbruddene,132 har klart å sette fingeren på en mulig grunn til den massive støtten fra mizrahim til Netanyahus haukepolitikk: Kynisme med hensyn til utsiktene til fred basert på bitre erfaringer. Velgerne reagerte på umiddelbare trusler fra selvmordsbombere og rakettangrep. Men få av dem som forlangte at venstresiden skulle gå i seg selv med hensyn til holdningen til mizrahim, pekte på elefanten i rommet som lå bak støtten til «høyresiden»: Det underbevisste minnet om arabisk eller muslimsk

129 Lyn Julius: «A dose of Neanderthal realism». Times of Israel, 25 . mars 2015 https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/03/a-dose-of-neanderthal-realism.html.

130 Dimi Reider: «Underneath electoral hype, Israel’s ethnic divide». Middle East Eye, 10. mars 2015 https://www.middleeasteye.net/fr/node/35388

131 Seth Frantzman: «An Israeli film critic’s rant and the legacy of 1950 s racism», blogg, 10 . juli 2016 https://sethfrantzman.com/2016/07/10/an-israeli-film-critics-rant-and-thelegacy-of-1950s-israeli-racism/

132 Ari Shavit: «Israel’s Center-left is sick, sterile and detached». Haaretz, 18 . juni 2015 https://www.haaretz.com/opinion/.premium-israel-s-center-left-is-sick-sterile-and-detached-1.5372757

303 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Illustrasjon av Meir Gal som demonstrerer hvor mange sider i en israelsk lærebok som er viet til mizrahienes historie.

FORDRIVELSEN 304

forfølgelse som foreldre og besteforeldre opplevde. De betrakter den palestinske jihad mot Israels jøder som bare det siste kapitlet i en lang historie om arabisk og muslimsk antisemittisme. Det er en antisemittisme som Israels askenas-elite, i tillegg til noen mizrahi-wannabes, er bare så altfor klar til å ignorere eller unnskylde.

Resignert realisme

For venstresiden i Israel er det en bitter pille å svelge at en allianse mellom mizrahi-velgere og immigranthauker fra Sovjet har sørget for at det gamle Arbeiderpartiet og partiene på venstresiden nå og i fremtiden kommer til å befinne seg i den politiske villmarken.

Israels en gang viktigste parti, Arbeiderpartiet, hadde sine sionistiske orientalister som romantiserte den lokale araber som «en edel villmann». Israels ledere skrøt av hvordan landet levde etter vestlige normer – for eksempel demokrati og prinsippet om uavhengige granskninger – som sto i motsetning til resten av det kaotiske og brutale Midtøsten. Samtidig mente disse orientalistene at forsoning med de arabiske naboene lå i å overbevise dem om at Israel var en stat i Midtøsten som alle andre stater i Midtøsten. Den måtte «bli en innfødt», bli en ekte Midtøsten-stat med de geopolitiske prioriteringene og instinktene til sine naboer, slik historikeren Paul Johnson har beskrevet det.133

Den tidligere Mossad-sjefen Tamir Pardo mintes en samtale han hadde tidlig i karrieren med en arabisk representant for myndighetene. Representanten sa:134

Hvor mange jøder født i Israel kan arabisk? Hvor mange kjenner til arabisk kultur? Hvor mange har faktisk lyst til å kjenne til den? Hvordan kan du ville forstå meg når du bor i Midtøsten og ikke kan språket som blir snakket av hundrevis av millioner rundt deg? Hvor mange av folket ditt har noensinne åpnet Koranen? Ikke for å be, men for å prøve å forstå det som er skrevet der – å forstå kulturen. Forstå at vi ikke alle er like, og at det er forskjell på egypteren og jordaneren,

133 Paul Johnson: «Israel: the miracle». Commentary, trykt opp i Jewish Ideas Daily, 10 . mai 2011 http://www.jewishideasdaily.com/878/features/israel-the-miracle/

134 «Israel faces no existential threats, says departing Mossad chief». Times of Israel, 16 . januar 2016 www.timesofisrael.com/israel-has-no-existential-threats-says-departing-mossad-chief/

305 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

palestineren, saudien eller libaneseren. Du kjenner ikke til noen ting. Du vet ingenting. Det er lettere for deg å flytte til Canada. Du vil føle deg mye mer hjemme der kulturelt sett enn du gjør her – hva i all verden gjør du her? Du har fremdeles ikke valgt å bli en del av Midtøsten.

Vi vet ikke hva Pardo svarte den arabiske representanten, men det ville vært synd om han hadde nikket klokt og sagt seg enig – om han hadde unnlatt å påpeke at jøder hører til i regionen og at de har vært med på å grunnlegge regionens kultur. Aldri hadde antallet jøder som snakket og skrev arabisk og jobbet side om side med sine muslimske brødre vært større enn på slutten av 1940 -tallet.135 Jøder har til og med vært blant de viktigste arabiske grammatikerne.136 Som forfatteren Naim Kattan oppdaget, hindret ikke en jødes kjærlighet til arabisk språk og kultur den muslimske majoriteten i å behandle ham som en utenforstående.

Hvis noen israelske jøder lider av et «kolonialt skyldkompleks» og lengter etter at Israel skal «bli innfødt», var det nettopp jøder fra arabiske land som ikke ønsket at Israel skulle bli en stat i Midtøsten som alle andre. I et essay om 60 -årsdagen til staten Israel skrev Paul Johnson om sefardiene og mizrahiene:

Etter å ha lidd under arabere hadde de ingenting av den drømmeaktige godviljen til noen askenasiske grunnleggere og deres etterfølgere.

Tvert imot betraktet sefardiene arabiske og israelske interesser som klart adskilt, og klart uforenlige. Etter å ha kommet til Israel nettopp fordi landet ikke var en stat i Midtøsten som alle andre, prøvde de å få den til å forbli det.

Da tiden var inne til det, spilte disse jødene fra Midtøsten en avgjørende rolle i israelsk politikk, idet de besluttsomt var med på å forårsake Arbeiderpartiets fall og slutten på den første fasen av Israels eksistens: Fasen med sosialistiske idealer og illusjoner, med store håp som ble utsatt og visjoner som ikke ble realisert. Nå i 1977 begynte den andre fasen – fasen med resignert realisme – som to tiår senere fremdeles er med oss.137

135 Michel Abitbol: Le Passé d’une discorde: Juifs et Arabes depuis le VIIe siècle. Paris: Perrin, 2003 , s. 427

136 Kattan: Adieu Babylone. Montreal: La Presse, 1975 . s. 26

137 Se Johnson: «Israel: the miracle». Commentary

FORDRIVELSEN 306

Ett resultat av at Israel har tatt farvel med sosialismen, er at landet har skapt sin egen «motstandskultur»138 av akademikere og politikere, hvorav noen er blitt militante antisionister. I mer enn 40 år har høyresiden vunnet hvert eneste valg, og ser, til venstresidens store misnøye, ut til å være umulige å fjerne. Mizrahi-velgeren ser ut til å «ligge under det hele».139

Meron Benvenisti, Jerusalems tidligere viseborgermester, legger ikke skjul på sin forakt for israelere som kom fra arabiske land. «Om ikke vi hadde vært her for å ta dem imot … hva ville de vært verdt? Vi tok en heroisk beslutning om å ta inn alle sammen, og med den beslutningen begikk vi i praksis selvmord.»140 Benvenisti er nå tilhenger av en binasjonal stat, og uttrykker det romantisk-orientalistiske synet på araberen som Israels grunnleggere, David Ben-Gurion og Yitzhak Ben Zvi, hadde. «Jeg blir tiltrukket av araberne», forklarte han i et intervju. «Jeg elsker kulturen deres, språket, holdningen deres til jorden.»

Forfatteren og akademikeren Joshua Muravchik påpeker den åpenbare selvmotsigelsen mellom beundringen for arabere og forakt for mizrahim: «Selvsagt lignet [mizrahiene] kulturelt sett på araberne som de hadde levd sammen med i århundrer, men de samme trekkene som han syntes var tiltrekkende hos en araber, var tydeligvis frastøtende hos en jøde.»141

En Midtøsten-stat

På bakgrunn av rene tall er mizrahim og sefardim forutbestemt til å spille en stadig viktigere rolle i israelsk politikk. Før den store innvandringen fra Sovjetunionen i 1990 -årene utgjorde jødiske flyktninger fra muslimske land og deres etterkommere 70 prosent av den jødiske befolkningen i Israel. I dag er den største gruppen de russiske, men med en betydelig mizrahisk undergruppe av bukhariske og georgiske jøder og kaukasiske fjelljøder. Den nest største er det marokkanske og den tredje det irakiske samfunnet.

138 Joshua Moravchik: Making David into Goliath. New York: Encounter Books, 2014 , s. 137

139 Uttrykket kommer fra T.S. Eliots berømte dikt «Burbank with a Baedeker, Bleistein with a cigar».

140 Joshua Moravchik: Making David into Goliath. New York: Encounter Books, 2014 , s. 143

141 Ibid.

307 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Det israelske bandet A-Wa er inspirert av jeminittisk-jødiske sanger (Tal Givoni).

Enten eliten liker det eller ikke, er Israel også, og i økende grad, en Midtøsten-stat hva angår kultur. Hitsangen Habib Galbi, fremført på en nesten utdødd judeo-arabisk dialekt av det israelske jentebandet med jemenittisk avstamning A-wa, toppet de israelske listene i januar 2016 . (Det vekket stor interesse i den arabiske verden også – en YouTube-video fikk mer enn to millioner visninger.)142 Mizrahi-pop – eller en syntese av østlig og vestlig musikk – har aldri vært mer populær. Israelske musikere eksperimenterer med et helt spekter av forskjellige musikkstiler og påvirkningskilder. Unge mizrahim flokker seg sammen for å gjenoppdage sitt indre østlige jeg på diktopplesninger ved de mizrahiske forfatterne i Ars Poetica-gruppen. Den ble grunnlagt av en jemenittisk dikter ved navn Adi Keissar, og det høykulturelle navnet er et

142 «Jewish-Israeli band making waves with Arabic song». Al-Jazeera, 12 . januar 2016 www.aljazeera.com/news/2016/01/jewish-israeli-band-arabic-song-160112132639331.html

FORDRIVELSEN 308

ordspill på det nedlatende hebraiske ordet for «hallik» eller «chav» – ars – som ofte brukes om mizrahim.

Som forfatteren og journalisten Matti Friedman påpeker:143 Det foregår en kulturell og religiøs fusjon:

Hvis de [mizrahiene] ble med i europeiske jøders verden, ville Israels europeiske jøder samtidig, og uten å vite det, bli med i deres. Den nye identiteten som kalles «israelsk», er et produkt av dette møtet. Det er dette som mange tilskuere ikke legger merke til. Selv de velinformerte blant dem – og selv israelerne blant dem – som, kan det av og til se ut som, ser ett land ut av vinduet sitt og så setter seg ned og skriver om et helt annet land. Derfor sitter de igjen med stivnede ideer og en utdatert historie som blir mer og mer ubrukelig som forklaring på landet slik det eksisterer akkurat nå. De går glipp av den levende og potente kraften som driver stedet, og de undervurderer dens robusthet.

143 Matti Friedman: «Mizrahi Nation». Mosaic, 1 . juni 2014 https://mosaicmagazine.com/essay/uncategorized/2014/06/mizrahi-nation/

309 MIZRAHISKE KRIGER OM POLITIKK OG KULTUR

Kapittel 10

Myter, løgner

og utelatelser

Ved den jødiske festen shavuot, den 1 . og 2 . juni 1941 , brøt det ut en pogrom i Irak der hundrevis av jøder mistet livet. Det er ikke kjent nøyaktig hvor mange som ble drept – tallene varierer fra 145 til 600 . Tusenvis av jøder ble såret, kvinner voldtatt, spebarn lemlestet, eiendom ødelagt og plyndret. Noen modige arabere reddet sine jødiske naboer. Andre vendte seg mot dem. Ødeleggelsene pågikk i to dager til den britiske hæren, som lå forlagt i utkanten av Bagdad, sterkt forsinket grep inn mot opprørerne. Farhud, som episoden ble kalt, ble brent inn i minnet til dem som overlevde, og gjorde at dødsklokkene ringte for det gamle jødiske samfunnet i Irak. Ti år senere hadde nesten alle jøder reist.

Dette hadde vært faktaene rundt Farhud. Helt til en israelsk professor prøvde å forandre dem.144 Historien begynner i januar 2007 , da jeg snublet over en forelesning som professor Sasson Somekh, professor emeritus i moderne arabisk litteratur ved Tel Aviv University, hadde holdt ved Vanderbilt University i USA i november året før. Spesielt ett avsnitt lød kontroversielt. Professor Somekh uttalte: «Vi glemmer at selv om 150 jøder ble drept, ble minst 200 muslimer drept under de samme opptøyene, og disse 200 muslimene fordi de ville forsvare sine jødiske naboer. Og dette må skrives med ildskrift.»145

144 «Fighting revisionism and this blog’s part in it». Point of No Return, 19 . mai 2010 https://jewishrefugees.blogspot.com/2010/05/fighting-revisionism-and-this-blogs.html 145 Ibid.

311 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

Jeg syntes det var noe som virket rart her, og tok kontakt med Salim Fattal, en kringkastingsmann og forfatter født i Bagdad som hadde intervjuet overlevende etter Farhud til en TV-serie. Fattal utfordret Somekh, som bebreidet en journalist fra en Vanderbilt-publikasjon for å ha feilsitert ham. Men Somekhs ord var tatt opp på bånd så alle kunne høre dem.146

Så tilbakeviste Salim Fattal Somekhs påstand:

Den nye teorien om at 250 irakiske muslimer ofret sitt liv bare for å redde eller forsvare sine jødiske naboer, er fullstendig feil. Dette er et nytt, patetisk forsøk på å male den blodige massakren rosa og vrenge på den høyst enkle sannheten at det arabiske samfunnet var fiendtlig eller i beste fall likegyldig innstilt til den jødiske tragedien.

På denne tiden bar den offentlige opinionen i både Irak og andre arabiske land, deriblant Nord-Afrika, på en åpen beundring for NaziTyskland og var fanatiske fiender av både Storbritannia og jøder. Min onkel Meir Kalif og hans partner Nahom Qazzaz ble myrdet under pogromen. Likene deres ble aldri funnet. Våre to familier var svært engasjerte i å lete og undersøke hvor de var blitt av, men ikke på noe tidspunkt har vi hørt en så fantasifull historie.»

Til dokumentarserien sin intervjuet Fattal mer enn 100 jøder. Ingen av dem hevdet at muslimer ble drept da de forsøkte å forsvare sine jødiske naboer, eller rett og slett ble drept. Tvert imot hørte han at noen muslimer hadde slått seg sammen med opprørerne for å drepe eller rane sine jødiske naboer. Den revisjonistiske versjonen av kjensgjerningene var en fornærmelse mot de mange muslimene som reddet jøder og som var levende helter:

Hvis 250 muslimer ble drept mens de forsvarte jøder og bare 150 jøder ble drept, hvis nesten 65 prosent av i alt 400 ofre var muslimer og nesten 35 prosent var jøder, kan vi definitivt si at pogromen som ble startet og utført av muslimer ikke var rettet mot jøder, men mot muslimer. Kan man forestille seg noe så absurd?

Ja! Det var noen muslimer som ga sine jødiske naboer ly. Noen muslimer utfordret opprørerne ved å si til dem at «hvis dere vil drepe mine jødiske naboer, må dere drepe meg først». De var edle sam-

146 Opptak av forelesning av Sasson Somekh på Vanderbilt University, januar 2007

FORDRIVELSEN 312

funnsborgere, men ingen av dem ble drept. Opprørere drepte ikke muslimer. Og ja, hundrevis av muslimer ble drept på pogromens andre dag. Men de ble drept som opprørere av ordensmakten.

Israels «nye historikere» har gjort mye for å knuse de hellige kuene til Israels «sionistiske» narrativ, spesielt episodene under uavhengighetskrigen i 1948 . Nå ble de hellige kjensgjerningene i irakisk-jødisk historie omskrevet, og en antijødisk pogrom fratatt sin jødiske betydning. Salim Fattal skjønte at noe måtte være galt i israelsk akademia når Somekhs falsknerier kunne bli spredt fritt, og bestemte seg for å skrive en bok. An Idol in the Temple of the Israeli Academy setter ikke bare tingene på plass med hensyn til Farhud, den raser også mot revisjonistiske akademikere med en post- eller antisionistisk agenda. Fakta er blitt forvrengt, og som i eksemplet ovenfor kan jøder fra arabiske land ofte bebreides for å forandre sin egen historie for å «smigre» sine fiender. En slik tilbøyelighet kan betraktes som et symptom på dhimmi-syndromet –århundrers inngrodd jødisk usikkerhet og umenneskeliggjøring.147

Å leve i frihet i Israel eller Vesten etter 14 århundrer med ydmykelse og fremmedgjøring er kanskje ikke nok til å styrke en mizrahi-jødes selvtillit, selvbilde eller mestringsfølelse. En marokkansk israeler ved navn Mordechai delte for eksempel aldri sin historie med barnebarna sine. Han var eier av en stor og fremgangsrik fabrikk i Marrakesh, men forlot sin bedrift, sitt hus og sitt fedreland for å komme til Israel uten å ha med seg noe som helst: Hans datter Rachel, som hadde fått en sjelden sykdom, ble nektet behandling i Marokko fordi hun var jødisk. Hun ble til slutt blind fordi hun ikke fikk behandling i tide. Likevel sa Mordechai til sine israelsk-fødte barn og barnebarn at motivet hans var «sionistisk».148

En annen kategori jøder er dem som liker å opptre som ambassadører for arabiske land (spesielt Marokko og Tunisia). De velstående som kan bestikke seg ut av problemer, ignorerte eller fornektet forfølgelsene som rammet de fattigere klassene. Forretningsinteresser dikterer ofte at de nedtoner lidelsene deres mindre heldige brødre må utholde, og heller legger vekt på møtepunktene mellom jøder og arabere.149

147 Bat Ye’or: The Dhimmi. Associated University Presses, 2003 , s. 143

148 Adi Schwarz: «Reasons for the Moroccan exodus erased». Point of No Return, 2 . juni 2013 https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/06/reasons-for-moroccan-exodus-erased.html.

149 Penina Elbas: «The truth about Morocco: fear made Jews leave». Point of No Return, 11 . september 2016 https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/09/the-truth-about-morocco-fear-made-jews.html

313 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

En annen variant av «jødisk fornektelse» er blitt identifisert av Robert Satloff, forfatteren av boken Among the Righteous. Han oppdaget at noen jøder var så oppsatt på å gi en positiv fremstilling av måten de ble behandlet på at de til og med hevdet at «nazistene var ikke så verst»:

Som den siste resten av et folk som hadde mestret kunsten å leve som et tolerert samfunn – noen ganger beskyttet, ofte mishandlet, alltid annenrangs – gjennom 1400 år med muslimsk styre, hadde disse jødene for lengst avfunnet seg med sin skjebne. Deres taushet om forfølgelsene de hadde opplevd under nazistene og deres Vichyog fascistallierte, er bare den siste i en rekke tausheter.150

Det finnes ingen enkel forklaring på «jødisk fornektelse». Levantens folk er kjent for ofte å være lite villige til å gi uttrykk for sine tanker. Det finnes også kulturelle faktorer – en slags skam/ære-begrunnet motvilje mot å snakke om smertelige eller ubehagelige minner. Det er under deres verdighet å vende tilbake til sårede følelser og ydmykelse. Men så er det også tausheten til de «internt koloniserte»: Samfunn som fremdeles befinner seg i arabiske og muslimske land, kan sies å lide av dette dhimmi-syndromet. De ønsker desperat å vise hvor mye de setter pris på muslimsk «toleranse». Deres overlevelse har vært avhengig av å holde seg på riktig side av dem som har makten i arabiske og muslimske autokratier. Det var for å innynde seg hos makthaverne at det mikroskopiske jødiske fellesskapet i Egypt i 2014 arrangerte en iftar-middag (måltidet som avslutter Ramadan).151 Det minkende jødiske samfunnet i Tyrkia gjorde det samme i 2015 . 152

Den tunisisk-jødiske lederen Roger Bismuth hadde spart sine største lovprisninger til landets autokratiske president, Zine el-Abidine Ben Ali, som hadde sittet ved makten siden han tok den i et ublodig kupp i 1987 . «Presidenten er god mot oss», sa Bismuth til journalisten Larry Luxner fra Jewish

150 Robert Satloff: Among the Righteous, Public Affairs, New York, 2006 , s. 178

151 «Jewish synagogue hosts Ramadan iftar in Cairo». Egyptian Streets, 10 . juli 2014 https://egyptianstreets.com/2014/07/10/jewish-synagogue-hosts-ramadan-iftar-in-cairo/

152 Fatih Semsettin Isik: «Turkish Jews host iftar in landmark synagogue». Daily Sabah, 22 . juni 2015 www.dailysabah.com/politics/2015/06/22/turkeys-jews-host-iftar-in-landmark-synagogue

FORDRIVELSEN 314

Telegraph Agency, 153 idet han roste Ben Ali for å ha restaurert synagoger og lovet det jødiske samfunnet trygghet. Men etter at Ben Ali ble kastet i 2011 og fordømt av sine landsmenn som en korrupt og nepotistisk diktator, endret Bismuth brått holdning i samsvar med tidsånden. «Han oppførte seg som en kjeltring», erklærte Bismuth. «Han og familien hans stjal eiendom fra folket og staten, og de ødela alt de kunne få tak i.»154

Taushet og forvrengning

I tiårene da ingenting ble sagt om jøder fra arabiske land, fylte myter og løgner tomrommet. «Siden vi aldri skrev historien til jødene fra arabiske land, har de arabiske statene og palestinere skrevet den for dem», sa Jean-Claude Niddam, tidligere leder for lovavdelingen i Israels justisdepartement.155 Forsøk i Israel på å skape oppmerksomhet rundt massefordrivelsen av jøder fra arabiske land – selv om de har vært spinkle, dårlig finansiert og få av gangen – støter på tallrike murvegger, både tilfeldige og ideologiske. Disse viderefører en «kolonisering av fakta».

En hovedgrunn til at den jødiske Nakba er usynlig, er at det jødiske lederskapet i diasporaen og internasjonale jødiske grupper som kjemper mot antisemittisme og for Israels sak i de aller fleste tilfeller har europeisk bakgrunn, og ofte har et eurosentrisk verdenssyn. Referanserammen deres er Europa og Holocaust, ikke ødeleggelsen av jødiske samfunn i den muslimske verden. Den askenas-dominerte diasporaen betrakter vanligvis «mizrahi»-spørsmålet som en nisjesak som interesserer bare sefardim og mizrahim. Situasjonen blir ikke bedre av den folkloren som går for å være mizrahisk historie i jødisk presse og medier – den nostalgiske feiringen av tradisjoner, klesdrakt, musikk og mat. Jøder på den amerikanske venstresiden betrakter Israel gjennom konfliktbriller, og universaliserer sine bekymringer om borgerrettigheter. Én journalist mente det var umulig å få jødisk presse i USA til å interessere seg for en artikkel om fattigdom blant mizrahim i Israel: «Selv om jøder i utlandet kanskje bekymrer seg om fattigdom, pakket inn i begreper som tikkun olam [forbedring av verden], er det ikke noe sexy tema. Afrikanske flyktninger i Israel er

153 Uriel Heilman: «Reluctant exiles: Jews from North Africa and the Middle East». B’nai B’rith magazine, våren 2011 http://urielheilman.com/0411-jews-in-arab-lands.html

154 Ibid.

155 Eetta Prince-Gibson: «Right of Return». Jerusalem Post, 8 . august 2003

315 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

interessante, jøder fra Afrika ikke så interessante.»156 Arabiske og muslimske antijødiske fordommer blir i likhet med antisemittisme generelt ofte ignorert, hånet eller nedtonet.157 «Islamofobi», derimot, ser ut til å kreve like mye oppmerksomhet.

Selv når det finnes en bevissthet om massefordrivelsen av jøder fra arabiske land, blir de ikke vanligvis betraktet som ofre: Situasjonen deres løste seg tydeligvis. I det moteriktige «lidelseshierarkiet» av marginaliserte grupper befinner jødene seg langt nede på listen. De blir ansett for å nyte å ha makt til tross for sin historie som en sårbar minoritet, og for å være «privilegerte hvite» til tross for sin opprinnelse i Midtøsten.

Da amerikanske myndigheter innførte en «Midtøsten»-kategori i folketellingen,158 nølte en del amerikanske jøder med å beskrive seg selv som «fargede mennesker», kanskje for å nedtone sin jødiske identitet, slik at de lettere kunne bli assimilert i det amerikanske samfunn. Selv ikke mizrahijøder som bodde i USA, fikk seg til å krysse av for «Midtøsten», idet de mente de ikke hadde opplevd den påkrevde marginaliseringen man forbinder med «fargede mennesker».159

I Israel, der jøder som stammer fra Midtøsten og Nord-Afrika utgjør majoriteten, stritter askenasiske jøder mot å fortelle historien deres. Skoler har gjort lite for å undervise om jødisk historie og arv i arabiske land. Hvert eneste skolebarn kjenner til Kishinev-opprørene i 1903 , som krevde 49 jødiske menneskeliv, men ikke mange har hørt om Farhud i Irak, der 179 døde jøder er identifisert. De lærer om Bilu’im – bølgene av askenas-pionerer som bosatte seg i landet og grunnla Yishuv-institusjonene – og ingenting om de jemenittiske jødene som var der før dem. I 1997 gjorde kunstneren Meir Gal narr av denne tilstanden i et tablå med tittelen «Ni av 400 », der han selv holdt de ni sidene av 400 160 som dekket jødenes historie i muslimske land i en israelsk lærebok.

156 Seth J. Frantzman: «A blindspot of Diaspora Jews on Israel». Jerusalem Post, 24 . juli 2016 https://www.jpost.com/Opinion/A-blind-spot-of-Diaspora-Jews-on-Israel-462249

157 Michelle Huberman: «Where are the Ashkenazim?» Clash of Cultures-bloggen, Jerusalem Post, 5 . mars 2012

https://www.jpost.com/Blogs/Clash-of-Cultures/Where-are-the-Ashkenazim-366013.epte

158 Binyamin Arazi: «Reclaiming Jewish identity: An aboriginal people of the Middle East». Huffington Post, 2 . Juli 2016

https://www.huffpost.com/entry/reclaiming-jewish-identit_b_7715528

159 Taly Krupkin: «Mizrahi is the new Black for American Jews». Haaretz, 18 . Oktober 2015

160 Se verket av Meir Gal, «Nine Out of Four Hundred (The West and the Rest)», 1997 . http://meirgal.squarespace.com/nine-out-of-four-hundred-the-w/

FORDRIVELSEN 316

Denne motstanden mot å godta et balansert syn på historien blir gjenspeilet i det offentlige rom og mediene. Det kommer til uttrykk i hukommelsestap når det gjelder nyere historie. Israels offisielle talsmenn nevner så å si aldri de 850 .000 jødiske flyktningene som ble kastet ut av arabiske land. Til tross for tiltak den senere tid for å innføre mer mizrahi-innhold i pensum på israelske skoler, slik Biton-rapporten anbefalte, har den stadige kulturelle dominansen til den askenasiske eliten, som stemmer Arbeiderpartiet, innen utdannelse og offentlig diplomati sørget for at den jødiske Nakba er usynlig, fraværende fra historiebøkene.

Duki Dror, en israelsk filmskaper født i Irak, beskyldte en kunstkomité med ansvar for å gi anbefalinger til Sal Tarbut – verk som er godkjent for undervisning eller fremvisning i skoler – for å «utradere 2 .000 års jødisk historie i Midtøsten og Nord-Afrika» da den avviste Shadow in Baghdad, Drors dokumentarfilm om Linda Menuhins desperate jakt på spor etter sin far, som ble bortført i 1972 . Selv om komiteen erkjente at Shadow in Baghdad, som har høstet internasjonal anerkjennelse og er blitt vist ved filmfestivaler over hele verden, var en av få filmer som fremstilte jødisk historie i arabiske land, nevnte komiteens avslagsbrev «de voldsomme bildene av henrettelser i filmen som upassende for unge barn». Filmen viser faktiske opptak av ni jøder som ble hengt på Frigjøringsplassen i Bagdad i 1969 som angivelige spioner. Likevel, påpekte Dror, blir israelske skolebarn jevnlig utsatt for forferdelige bilder fra Holocaust.

Israel har også lidd av en rekke venstrevridde utdannelsesministre161 som har vært mer begeistret for å undervise om den palestinske Nakba enn å informere de mer enn 50 prosent av israelske skolebarn med mizrahi- og sefardibakgrunn om deres egen historie og arv.

Feilslåtte forsøk på å arabisere skolens pensum kan komme til å dømme den spesielle judeo-arabiske kulturen til døden. For eksempel vil dialekter som er bevart gjennom årtusener, dø med generasjonen som er født i arabiske land. Velmente forsøk på å lære arabisk på skolen162 kan ta knekken på ethvert forsøk på å viderebringe judeo-arabisk til israelske skolebarn ved å insistere på at lærerne underviser bare i palestinsk arabisk.

161 Utdannelsesministre i Israel har vært Shulamit Aloni, Amnon Rubinstein og Yossi Sarid fra Meretz-partiet, og Yuli Tamir fra Arbeiderpartiet. (Kilde: Wikipedia.)

162 Lahav Hartov: «Ministers approve mandatory Arabic studies from first grade». Jerusalem Post, 25 . oktober 2015 https://www.jpost.com/Israel-News/Politics-And-Diplomacy/Ministers-approve-mandatory-Arabic-studies-from-first-grade-430017

317 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

Et minnesmerke i Ramat Gan, Israel, til irakiske jøder som ble henrettet i januar 1969

Hvis altså jøder selv undertrykker kjensgjerningene, har en tendens til å idealisere historien sin, kjenner dårlig til den, eller Israel knapt underviser i den, hva slags håp er det om å «de-kolonisere» narrativet – overbevise utenverdenen om betydningen av temaet og det rettferdige i de jødiske flyktningenes sak?

I alt som er skrevet om den arabisk-israelske konflikten, ser man sjelden jødiske flyktninger fra arabiske land nevnt i vanlige medier. Narrativet om den palestinsk-arabiske flyktningen stjeler rampelyset. Mange mener at jøders adferd i Israel er drevet av paranoia på grunn av den europeiske Holocaust. Den israelsk-palestinske konflikten spiller en fremtredende rolle innen «dydsfremvisning», og passer for dem som ønsker å fremme forestillingen om at palestinske flyktninger var de eneste ofrene for en israelsk urettferdighet. For å skaffe seg troverdighet må «koloniseringen av kjensgjerningene» fremme et «narrativ» om palestinsk eksepsjonalisme. Det urettferdige ved den arabiske Nakba plasseres på lik linje med Holocaust i Europa – med det resultat at Israel er «født i synd» – som to sider av samme mynt, i stedet for å bli plassert på lik linje med den jødiske Nakba.

FORDRIVELSEN 318

Selv om det er en av de største flyktningbevegelsene fra den arabiske verden før Islamsk Stats opprør i Irak og borgerkrigen i Syria, blir historien om de glemte jødiske flyktningene uten unntak utelatt fra den vestlige dekningen av den israelsk-arabiske (eller vanligere, israelsk-palestinske) konflikten. I desember 2015 nektet Washington Post å korrigere en illustrasjon om verdens flyktninger siden den annen verdenskrig163 som fullstendig utelot 850 .000 jødiske flyktninger.164

«Koloniseringen av kjensgjerninger» påvirker høyere utdannelse. Det postmoderne akademiske Midtøsten-studiet er blitt politisert – og strømmen av massive summer arabiske oljedollar har korrumpert Midtøsten-studiene på høyere vestlige utdannelsesinstitusjoner: Fordrivelsen av jøder fra arabiske land er blitt feid under det «persiske» teppet. Når muslimsk-jødiske relasjoner blir studert, presenterer universiteter ofte en politisk korrekt versjon av historien som renvasker uenighetene eller fjerner dem helt. Man kunne kalle det «dhimmi-fornektelse», det orientalske motstykket til Holocaust-fornektelse. Enhver som er uforskammet nok til å påpeke «muslimsk antisemittisme», blir beskyldt for «islamofobi».165

Politisk korrekthet blokkerer for forskning. For å si det med professor Jeffrey Herf:

Det å unngå kjensgjerningene om slektskapet mellom islamisme og nazisme – med den ekstreme høyresiden i Europa – er blitt et signal hos akademikere på venstresiden om en antikolonialistisk, aggressiv holdning. Sjelden, om noen gang, har unnlatelse av å forske på antisemittismens historie funnet en mer effektiv fane enn den med slagordene til venstresidens antirasisme og antisionisme.166

163 «A visual guide to seventy-five years of major refugee crises around the world». Washington Post, 21 . Desember 2015 www.washingtonpost.com/graphics/world/historical-migrant-crisis/??noredirect=on

164 Maurice Roumani: «The Case of the Jews from Arab Countries: A Neglected Issue» (WOJAC, 1987 ).

165 I januar 2017 ble den franske historikeren Georges Bensoussan stilt for retten for «hatytringer» – han omskrev en arabisk sosiologs ord til å bety at arabere får antisemittisme «inn med morsmelken». Han ble frikjent.

166 Jeffrey Herf: «Middle East Studies Blind Spot». History News Network, 27 . september 2015 https://historynewsnetwork.org/article/160546

319 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

Sjansen er minimal for å få et balansert studium av historiske begivenheter. Arkivene til de arabiske statene er fortsatt stengt. Selv om «den arabiske våren» har skapt mer interesse for fortiden, mye nostalgi rundt den og mer frihet for arabere til å uttrykke seg om den, har arabiske forskere tradisjonelt oppført seg mer som offisielle representanter for regimet sitt enn ekte historikere. Arabiske stater ønsker ikke å erkjenne sitt ansvar for å ha kastet ut jødene fra arabiske land. Dem som gjør det, som Mohamed Kenbib, marokkansk spesialist på jødisk historie, bebreider jødene for deres egen ulykke.167

Bare en håndfull vestlige historikere spesialiserer seg på jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika, og arbeidene deres kommer sjelden frem i den generelle offentligheten, med et mulig unntak for sir Martin Gilberts In Ishmael’s House, utgitt i 2010 . Moderne historieskrivning om Midtøsten ignorerer, nedtoner eller unnskylder forfølgelsen av jøder. Dette har ført til det den israelske spaltisten Ben-Dror Yemini med en omskrivning av Michel Foucaults berømte uttrykk har kalt «uvitenhetens makt».168 Propagandister utnytter ivrig denne uvitenheten til å videreføre løgnen om at alle israelske jøder er fra Europa og Amerika.

I Vesten foretar «progressive» akademikere og aktivister ondsinnete sammenligninger mellom nazistenes Holocaust og palestinernes Nakba, som om disse kan sidestilles. Dessuten har palestinerne «betalt prisen» for katastrofen som rammet europeiske jøder. Midtøsten-debatten blir vanligvis fremstilt som om Israel er den aggressive part. Anklager om «apartheid» og rasisme mot den jødiske staten, en obskøn forvrengning av fakta, får stå uimotsagt: Det er få som spør seg hvilket individ som kan praktisere jødedommen fryktløst i judenrein arabiske stater, for ikke å si stolt erklære seg som jøde?

Et betydelig antall opinionsdannere, foreninger og noen kirker169 betrakter den arabisk-israelske konflikten gjennom «okkupasjonens» briller. Vold mot Israel og jøder blir bortforklart med palestinske eller muslimske klagemål,

167 Georges Bensoussan: «L’histoire enchantée des juifs du Maroc». CRIF, 13 . Juni 2012 http://www.crif.org/fr/tribune/l’histoire-enchantée-des-juifs-du-maroc/31573

168 Ben-Dror Yemini: tale i FN, 2 . desember 2015 http://webtv.un.org/watch/the-untold-story-of-850000-refugees-–-the-tale-of-ancient-jewish-cultures-in-arab-lands/4641983532001

169 Tilhengere av den arabiske holdningen er blant andre fremtredende figurer som erkebiskop Desmond Tutu, den amerikanske eks-presidenten Jimmy Carter, Storbritannias National Union of Teachers, African National Congress og de presbyterianske, metodistiske og episkopale kirker. Se også Robin Shepherd: A State Beyond the Pale: Europe’s Problem with Israel. W&N, 2009

FORDRIVELSEN 320

mens det er liten oppmerksomhet om minoriteters rettigheter og palestinsk eliminasjonistisk antisemittisme før opprettelsen av Israel. Det er ikke «politisk korrekt» å referere til hatet stormufti Haj Amin al-Husseini tente mot jødene i Palestina og den arabiske verden, og hans rolle i forarbeidet til den jødiske Nakba. Vår tids politiske diskurs har liten bevissthet om at det folkemorderiske jødehatet i 1930 -årene og muftiens betydelige rolle i utbredelsen av det fremdeles preger den store bølgen av antisemittisme som feier over dagens arabiske og muslimske verden.

Uten et presist bilde av roten til den religiøst inspirerte rasismen i Midtøsten får forskningen vanskeligere kår, og kommentatorer gjør sine observasjoner på bakgrunn av forfalsket og ufullstendig informasjon. Holocaust-museer frykter at de kan legge seg åpne for islamistisk aggresjon eller bli mål for terrorister, og ser helt bort fra alliansen mellom arabere og nazister under krigen.

I de sjeldne tilfellene da vestlige medier nevner jøder fra arabiske land, blir de fremstilt som ødelagt av nostalgi eller «fremmedelementer» i sine nye land. For eksempel er Ezra Levy i en reportasje på engelsk Al-Jazeera en av seks Bagdad-jøder som slo seg ned igjen i Israel i 2003 etter den amerikanske invasjonen, men vi blir fortalt at han forlot Irak bare for å finne sin første kjærlighet, Daisy. I Israel virker han virkelig fornøyd bare med sin arabiske vaskehjelp, og virkelig lykkelig bare i et selskap familien hennes arrangerer.170 Venstresiden har en uverdig tradisjon med antisemittisme, som ofte blir beskrevet som «toskers sosialisme», og som glir over i «antisemittisk antisionisme». Overført på denne blir så den postsionistiske teorien om at såkalte arabiske jøder som er «fremmedgjort fra sitt sanne jeg» av hvite askenaser, burde gjøre felles sak med arabere.

Lakmus-testen for vår tids venstreside er engasjementet i den palestinske Davids kamp mot den israelske Goliat. Teoriene til Jean-François Lyotard, Michel Foucault og Edward Saïd svever i bakgrunnen i mange «progressive» vestliges syn på Midtøsten. Klassekamp er erstattet med konflikt mellom nasjoner og etnisiteter. I 1970 -årene ble Israel hovedmålet for «idiotenes antiimperialisme» da onde, velfinansierte og langvarige antisionistiske kampanjer

170 «The last Jew of Babylon», del 1 Witness, 15 . Juli 2007 . Intervju ved Inigo Gilmore. www.youtube.com/watch?v=X7kJIkW1r3A

BBC snakker om «arabiske jøder» revet med vold ut av sine naturlige omgivelser, den arabiske verden. «BBC asks: will Arab Jews return?» Point of No Return, 27 . epte 2013 https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/04/bbc-asks-will-arab-jews-return.html

321 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

ble styrt av Sovjetunionen.171 Selv kulturelt blir Israel anklaget for appropriering av arabisk mat, for eksempel falafel og hummus, selv om jøder i Midtøsten har spist dette i mange århundrer, om ikke årtusener.

Når den nye venstresiden med en målsetting om å hamre løs på Israel forakter snevre nasjonale løsninger, gir det dem fribillett. Mens «hamre-løspå-Israel-brigaden»172 fordyper seg i hver eneste feil og mangel ved den jødiske stat, gir «den-tredje-verden-folk» i Vesten en tendens til å overse arabiske og muslimske staters misgjerninger, eller å hengi seg til unnskyldninger for dem. For å gi et åpenbart eksempel nevnte Taubira-loven om slaveri (vedtatt i Frankrike i 2001 ) de elleve millioner ofrene for den transatlantiske slavehandelen, men overså de 17 millionene slaver som arabere og muslimer handlet med.

Vestlige journalister, sier en kommentator, «har en slags skyldfølelse fordi de er hvite og vestlige og på grunn av deres egen kolonisering. Israel blir oppfattet som et hvitt land, og palestinerne blir oppfattet som ikke-hvite, selv om mange palestinere faktisk har lysere hud enn noen israelere».173 Men teorien om at Israel er en kolonialistisk og imperialistisk inntrenger fungerer bare hvis man ser bort fra vital informasjon – at Israel er en de facto nasjon i Midtøsten; at innfødte jøder ble kolonisert og etter hvert ofre for arabisk og muslimsk rasisme, og flere ble drevet ut av sine naboers folkemorderiske intensjoner enn palestinske arabere som flyktet fra Israel. Det å bringe inn i diskursen de jødiske flyktningene for et våkent publikum er ifølge en norsk proisraelsk gruppe (Med Israel for fred. Overs. anm.) å slå dem ut med ett slag.174

Det å rette søkelyset på arabisk og muslimsk antisemittisme og utdrivelsen av deres jøder knuser den moralske likhetens linse som mange postkolonialister etter hvert betrakter konflikten gjennom; eller de moralske narsissistene som infantiliserer araberne som folk som mangler handlekraft. For dem påligger

171 Stan Crooke: «The Stalinist roots of left ‘anti-Zionism’». Workers’ Liberty. https://www.workersliberty.org/story/2004/02/24/stalinist-roots-left-anti-zionism-1/ i allianse med de autoritære arabiske statene og deler av det nye venstre i Vesten. Sitert av Alan Johnson: «The left and the Jews: time for a rethink». Fathom, høsten 2015 http://fathomjournal.org/the-left-and-the-jews-time-for-a-rethink/

172 Se Giulio Meotti: «The Israel-Bashing Industry’s ‘Intellectuals’». The Gatestone Institute, 16 Mars 2016 https://www.gatestoneinstitute.org/7610/israel-bashing-intellectuals

173 Dafna Maor: «Why journalists say Israeli-Arab reporting is rigged». Haaretz, 14 . eptember 2014 . Telegram fra Tom Gross: «Why journalists say Israeli-Arab reporting is ‘rigged’». 14 September 2014 http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001485.html

174 David M.Weinberg: «The winning issues». Jerusalem Post, 6 . Juni 2013 https://www.jpost.com/Opinion/Op-Ed-Contributors/The-winning-issues-315754

FORDRIVELSEN 322

det alltid Israel å vise initiativ og gjøre innrømmelser. Postkolonialismen snur sannheten på hodet: Den nekter å se at arabisk og muslimsk styre er en kolonialisme som går forut for vesteuropeisk kolonialisme.

Undertrykkelsen av den jødiske Nakba

«Koloniseringen av fakta» er så altomfattende at selv når jødiske ledere og aktivister er klar over den jødiske Nakba, kan de bli utsatt for press om ikke å nevne den. I 2014 holdt Simon Wiesenthal Center en utstilling i hovedkvarteret til UNESCO: People, Book, Land: 2,500 years of Jewish relations with the Holy Land. Selv om det var en betydelig prestasjon å holde en utstilling på FNs enemerker som legitimerte det jødiske nærværet i Israels land, hadde utstillingen én stor mangel: Utelatelsen av historien om bevegelsen av jøder fra arabiske land til Israel. Det er en setning på en plakat med overskriften: «Israel blant nasjonene» som lyder: «I 1968 representerte jøder i Midtøsten allerede 48 prosent av hele den jødiske migrasjonen til Israel.» Det var alt.175 Dette var den eneste statistikken på hele utstillingen som skeptiske UNESCOrepresentanter hadde krevet ble underbygget med en referanse til kilden –Israels statistiske sentralbyrå.

Akademikeren som skrev plakatene, Robert Wistrich, hadde laget en egen plakat om jøder fra arabiske land til utstillingen, men nervøse UNESCOrepresentanter nedla forbud mot den. Det ble gjort klart for Wistrich og Simon Wiesenthal Center at om de insisterte på å ha med denne plakaten, ville det ikke bli noe av utstillingen.176

Som støtte for fornektelse eller utelatelse av arabisk antisemittisme møter vi vår gamle venn – myten om fredelig jødisk-arabisk sameksistens. Selv Chaim Weizmann, Israels første president, trodde på denne myten. I en tale til AngloAmerican Committee of Enquiry i 1946 sa han: «Jeg har ikke lyst til å være urettferdig. Den muslimske verden har absolutt behandlet jødene tolerant. Det ottomanske riket (som araberne var en stor del av) mottok jødene med åpne armer da de ble drevet ut av Spania og Europa, og jødene burde aldri glemme det.»

175 David Matas: «UNESCO silence on Jews from Arab countries». Jerusalem Post, 21 . Juni 2014 jpost.com/Opinion/Columnists/UNESCO-silence-on-Jews-from-Arab-countriesdav-360130.

176 Samtale med R. Wistrich ved åpningen av utstillingen, UNESCO, Paris, juni 2014

323 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

Myten om fraværet av antisemittisme i den arabiske og muslimske verden før opprettelsen av Israel lever videre blant de ivrigste forsvarere av det jødiske folk. Antisemittismen blir oppfattet som først og fremst et europeisk problem. Dessuten foregår det en utbredt sammenblanding av årsak og virkning. Som skolegutt i 1950 -årene opplevde Aldo Naouri stadige ydmykelser fra sin algerisk-muslimske lærer fordi han, en jøde, var så frekk å være flink i arabisk. Han minnes: «Det er ikke uten en viss fortvilelse at jeg ser veksten av en myte som relativiserer muslimsk antisemittisme som bare et resultat av den israelskpalestinske konflikten.»177

Illusjonen om sameksistens

En vrimmel av sameksistensprosjekter sørger for at jøder og arabere menneskeliggjøres overfor hverandre i troen på at fred skapes fra grunnplanet og oppover. Med det nesten totale fraværet av jøder i arabiske og muslimske land er det liten sjanse for at en muslim noensinne vil møte en jøde.178 Det er ingen tvil om at «sameksistens»-prosjekter er viktige, gitt at spørreundersøkelser viser at 74 prosent av dem som svarte i MENA, bar på et dypt hat til jøder.179 Men her ligger det en rasisme av lave forventninger: Selv når det så å si ikke finnes jøder igjen et sted, eller de er begravd, blir eksempler på muslimer som steller jødiske graver eller synagoger hyllet av mediene som «sameksistens».

I juli 2015 publiserte Morocco World News en rapport med overskriften: «Det bor mer enn 2 .000 jøder i Marokko».180 I andre sammenhenger ville denne nyheten bli oppfattet som en katastrofe – det bodde nesten 300 .000 jøder der i 1948 . Derfor har den jødiske befolkningen krympet til mindre enn en prosent av det den engang var. Internasjonal reiseskribenter fryder seg over Marokkos felles jødisk-arabiske arv. En artikkel i New York Times beskrev

177 Aldo Naouri: «Sauf votre respect» i Leila Sabbar (red.): Une Enfance juive en Méditerranée musulmane. Bleu autour, 2012 , s. 259

178 Ifølge en ADL-undersøkelse i 2015 – ADL Global 100: an index of antisemitism http://global100.adl.org/ – har 74 prosent negative holdninger til jøder.

179 Tallet er 93 prosent på Vestbredden eller i Gaza.

180 «Over 2 ,000 Jews live in Morocco». Morocco World News, 5 . Juli 2015 www.moroccoworldnews.com/2015/07/162537/over-2000-jews-live-in-morocco-report/

FORDRIVELSEN 324

Henrettelse på 1800 -tallet av en marokkansk jødinne, malt av Alfred Dehodencq. Solika Hachuel betalte med sitt liv for å nekte å konvertere til islam.

325
LØGNER OG UTELATELSER
MYTER,

henrykt hvordan muslimer til og med sammen med jøder viste respekt for Solika Hachuel, den vakre jødinnen som hadde valgt døden heller enn å gi etter for tvungen konvertering til islam!181

Når den tar opp de 10 .000 eller færre jødene som fremdeles lever i Iran, liker vestlig presse å si at Iran har «det største jødiske samfunnet» i Midtøsten182 –men glemmer kjapt at Iran har tvunget fire femtedeler av jødene i eksil.

Andre land med bare en håndfull jøder har slengt seg på «sameksistens»toget. Judenrein stater slipper unna med å skape fantom-samfunn med representative organisasjoner for usynlige jøder.183 Amerikanerne ser ut til å like restaurering av synagoger – en perfeksjonering av kunsten å få god PR for å restaurere jødiske bygninger uten å bli plaget av levende jøder. Maimonidessynagogen ble restaurert, men umiddelbart stengt «av sikkerhetsgrunner» like etter at den var innviet i Kairo. Mahgen Avraham-synagogen i Beirut ble nylig restaurert, men er i skrivende stund ennå ikke åpnet. I flere tiår har den marokkanske regjering restaurert jødiske steder og instrumentalisert jøder gjennom filmer, utstillinger og festivaler for å gi et inntrykk av kulturell harmoni og sosialt mangfold som skal imponere Vesten. Splittelsene blir imidlertid sjelden publisert. Om noen nevner den jødiske Nakba, blir det enten ignorert, eller det skaper et jordskjelv av forurettethet. Paret med en feiring av forbindelsespunktene mellom jøder og arabere – musikken, folkloren og maten – finnes det et desperat ønske om fred gjennom praktiske demonstrasjoner av arabiskjødisk sameksistens. Derfor valgte en workshop som ble holdt på School of Oriental and African Studies (SOAS) i London i juni 2015 , og som skulle sette søkelyset på minoriteters bidrag til den arabiske verden,184 å overse masse-

181 Michael Frank: «In Morocco, exploring remnants of Jewish history». New York Times, 30 Mai 2015 https://www.nytimes.com/2015/05/31/travel/in-morocco-exploring-remnantsof-jewish-history.html

182 Se for eksempel Kim Sengupta: «Iran’s Jews on life inside Israel’s enemy state: ‘We feel secure and happy’». The Independent, 16 . Mars 2016 https://www.independent.co.uk/news/ world/middle-east/irans-jews-on-life-inside-israels-enemy-state-we-feel-secure-andhappy-a6934931.html

183 «Algeria creates Jewish Association for phantom Jews». Point of No Return, 6 . juli 2009 https://jewishrefugees.blogspot.com/2009/07/algeria-creates-jewish-association-for.html Dessuten ble det opprettet et Direktorat for jødiske anliggender i Kurdistan, selv om det ikke har fantes noe jødisk samfunn der siden luftbroen med 18 000 kurdiske jøder til Israel i 1950 –51

184 Woolf Institute: workshop-program juni 2015 https://britishjewishstudies. org/2015/04/07/workshop-minorities-and-popular-culture-in-the-modern-middle-east12-13-june-2015-woolf-institute-soas-university-of-london/

FORDRIVELSEN 326

Marokkanske myndigheter driver systematisk restaurering av jødiske gravlunder og synagoger, for eksempel Reuven Bensa’adoun-synagogen i Fez (P.F. Marsol, Dafina.net).

fordrivelsen av dem. En tidligere konferanse, støttet økonomisk av Woolf Institute i juni 2009 , plasserte mizrahi-jøder og arabere fra Palestina i samme bås, i samsvar med det postkoloniale synspunktet at mizrahi-jøder er arabere med jødisk tro som har flere ting til felles.

En (Bahrain-sponset) konferanse ved SOAS i London i november 2010 185 feiret jødiske prestasjoner innen litteratur, musikk og arkitektur i den arabiske verden. Den gikk imidlertid utenom elefanten i rommet: Den arabiske og muslimske antisemittismen som drev jødene ut. Konferansen presenterte jødene som revet mellom arabisk nasjonalisme og kommunisme, og overså nesten fullstendig den tredje holdningen, sionismen, som fikk massiv folkelig støtte som en praktisk respons på arabisk antisemittisme.

185 «Bahrain sponsors conference on Jews from Arab lands». Point of No Return, 10 . november 2010 jewishrefugees.blogspot.com/2010/11/bahrain-sponsors-conference-on-jews-of.html

327 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

Bombingen av Alliance Israélite-skolen i Beirut i januar 1950 (Alliance Israélite Universelle Photolibrary, Paris).

«Vi skulle gjerne ha vært arabiske jøder», funderer Albert Memmi på i sitt essay Who is an Arab Jew? Han legger til: «Når vi oppga den tanken, er det fordi de muslimske araberne opp gjennom århundrene systematisk forhindret realiseringen av den gjennom sin forakt og sin grusomhet.»186

Illusjonen om «felles kultur»

Den større vekten som postmoderne akademikere legger på kulturelle og sosioøkonomiske faktorer enn på mennesker, historiske begivenheter og politikk, har også resultert i en forfalskning av historien til jøder fra arabiske land. Ta for eksempel arbeidet til Orit Bashkin, hvis bok New Babylonians ble anmeldt av Norman A. Stillman:

186 Albert Memmi: «Who is an Arab Jew?» Februar 1975 www.sullivan-county.com/x/aj1.htm

FORDRIVELSEN 328

Bashkins beskrivelse av de avgjørende begivenhetene på 1940 -tallet som førte til masseutvandringen i 1951 , mangler den samme graden av analytisk innsikt. Jeg vil antyde at dette er et resultat av hennes grunnleggende innstilling som en forsker på kulturstudier som tolker tekster, men som ikke tar nok hensyn til de faktiske begivenheter, mennesker og politikk. De kommer også av a priori ideologiske antagelser. Helt fra starten av erkjenner Bashkin sin intellektuelle gjeld til kontrære folk som Sami Zubaida, Ella Shohat og Gilbert Achcar, og Edward Saïds ånd lurer ofte i bakgrunnen uten å bli nevnt. Tidligere historiske arbeider om jødene i den islamske verden blir redusert til en overforenklet karikatur: «en modell for harmonisk sameksistens» eller «en fortelling om evig forfølgelse», og «ved siden av disse ideene, en orientalistisk tolkning». Men spøk til side: Det er et element av naiv ønsketenkning som hele tiden betrakter positive eksempler på jødisk tilpasning til en ny kultur og patriotisme på den ene siden, og åpenheten til noen arabiske liberale intellektuelle og politikere på den andre, som bevis på at de mørke kreftene til radikal arabisk nasjonalisme egentlig ikke var så sterke som de virket i ettertid.187

En felles kultur og et felles språk med araberne reddet ikke Iraks jøder mer enn det jødiske bidraget til tysk kultur reddet tyske jøder fra nazismen. De mest arabiserte jødene ble tvunget til å reise i eksil. I stedet for å få fordrevne mizrahim til å sympatisere med fordrevne palestinere skapte erfaringene til de jødiske flyktningene en tradisjon med lidelse, bitterhet og mistillit. Mizrahim er vanligvis mer fiendtlig innstilt overfor arabere enn askenasim: Denne smertefulle historien, og ikke «diskriminering» fra Israels Arbeiderparti/venstreetablissement – selv om bitterhet overfor deres nedlatende holdninger spiller en rolle – forklarer hvorfor de er kjent for å stemme på «høyre»-partier.

Initiativer for sameksistens som Aladdin Project, som forsøker å kjempe mot fornektelse av Holocaust i den arabiske verden, utvider palestinernes offerfølelse ved å fremstille Holocaust som et rent europeisk fenomen. Palestinsk felles skyld med nazistene blir forbigått i stillhet. Og enda verre: Nazistenes antisemittiske/antisionistiske arv, et sentralt tema i filosofien til reaksjonære

187 Norman A. Stillman: «Review» i Orit Bashkin: Research Gate, av New Babylonians: A History of Jews in Modern Iraq www.researchgate.net/publication/265697032_New_ Babylonians_A_History_of_Jews_in_Modern_Iraq_by_Orit_Bashkin_review

329 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

retninger innen islamisme, blir ignorert. En konferanse som var sponset av Aladdin Project,188 skjulte sefardienes og mizrahienes «glemte utdrivelse» fra arabiske land. Askenasiske og sefardiske lidelsesnarrativer skulle med andre ord konkurrere: Askenasene «vant». Den arabiske/muslimske verden fordømte benektelse av Holocaust, men på de historiske sannhetens bekostning, og med tvilsomt utbytte for jøder og Israel. Journalisten Véronique Chemla uttalte:

Vi må bevege oss videre fra det evige «Vi er brødre, fettere, shalom, salam!» og ta del i en virkelig dialog med den muslimske verden der vi erkjenner hva som forener oss, men også hva som splitter oss. Vi må lufte ut vår uenighet for å bygge varige og dype relasjoner.189

Under Aladdin Projects beskyttelse, støttet av UNESCO, dro den franske nazijegerveteranen Serge Klarsfeld, hvis far ble sendt til en dødsleir, på en rundreise i arabiske land.190 Klarsfeld risset opp en ukorrekt moralsk ekvivalens mellom jødisk lidelse under nazistene og muslimer som led under israelere. Ved en forelesning i Bagdad oppfordret han muslimer og jøder til å «lære om sin gjensidige lidelse for å føre dem nærmere hverandre»: «Vi må spre kunnskap om verk som viser de felles båndene mellom jøder og muslimer, siden også muslimer led under kolonialisme og ydmykelse … Jeg skjønner at dem som har levd under engelsk og fransk kolonialisme også ønsker å snakke om sin lidelse og om dem som lider under Israels nærvær på det de betrakter som sitt land.»191 Ved å opprette denne forbindelsen har Klarsfeld ikke bare trivialisert jødisk lidelse. Han har også spilt i hendene på dem som sprer krenkende og ondsinnet propaganda om at israelerne er de nye nazistene.

Var Serge Klarsfeld klar over at Bagdad var åsted for et pronazistisk kupp i mai 1941 som førte direkte til at flere jøder døde enn under Krystallnatten? Visste han at de pronazistiske myndighetene hadde planlagt å deportere Iraks jøder til interneringsleire og likvidere dem i ørkenen? Visste han at etter den

188 Véronique Chemla: «La conférence islamiquement correcte de lancement du Projet Aladin». Veronique Chemlas blogg, 25 . februar 2015 www.veroniquechemla.info/2009/10/la-conference-islamiquement-correcte-de.html

189 Véronique Chemla intervjuet på Radio Chalom Nitsan, 25 . mars 2010 http://www.veroniquechemla.info/2010/04/interview-par-radio-chalom-nisan.html

190 «Holocaust: a call to conscience». Aladdin-siden. http://www.projetaladin.org/holocaust/ en/newsletters-3/reading-primo-levi-in-the-muslim-world.html

191 Ibid.

FORDRIVELSEN 330

annen verdenskrig tok arabiske land imot flyktende nazistiske krigsforbrytere med åpne armer og ga dem beskyttelse og arbeid?

Det er en ironi som ser ut til å ha gått Serge Klarsfeld hus forbi at hans siste forelesning ble gitt på den franske ambassade i Bagdad – en bygning om ble forlatt av den jødiske Lawee-familien etter den pronazistiske Farhud.

Overdrivelse av arabisk heroisme

Det finnes en generell postmoderne tendens til å overdrive heroismen til arabere som reddet jøder, å understreke forestillingen om «den fredelige sameksistensens gullalder», ignorere tilfeller av araberes undertrykkelse av jøder, nedtone diaspora-forbindelser med landet Israel, og la islam få æren for det ikke-muslimer har oppnådd.

Blant eksemplene er en ambulerende utstilling med albanerne som praktiserte sin æreskodeks, besaen, for å redde jøder under den annen verdenskrig (denne kodeksen var ikke begrenset til muslimske albanere), og filmen Les Hommes Libres, som hevder at bestyreren ved den store moskeen i Paris under nazistenes okkupasjon, Si Kaddour Ben Ghabrit, utstedte falske muslimske sertifikater til jøder (det er få beviser for dette – tvert imot tok han kanskje avstand fra jøder)192. Forslag til Yad Vashem om å utnevne tunisieren Khaled Abdul Wahab til en «rettferdig blant nasjonene» ble avvist, fordi han ikke risikerte livet for å redde de jødiske Boukris- og Ouzzan-familiene.193

Ifølge den franske sosiologen Shmiel Trigano representerer en dyr coffee table-bok, A History of Jewish-Muslim Relations From the Origins to the Present Day, 194 utgitt på engelsk av Princeton, «en utrolig publisitets- og ideologikampanje … Målgruppen er verdens folkeopinion gjennom jødene, nærmere bestemt sefardiske jøder – unnskyld, ‘arabiske jøder’».195 Blant leksikonets støttespillere er «The Alliance of Civilisations», en frontorganisasjon for Organ-

192 Se Georges Bensoussan: Les Juifs de monde Arabe: la question interdite, s. 100

193 Irena Steinfeldt: «Why Khaled Abdul Wahab does not deserve to be called righteous». Jerusalem Post, 8 . april 2009 https://www.jpost.com/Opinion/Columnists/Essay-Paying-the-ultimate-price

194 Abdelwahab Meddeb og Benjamin Stora (red.): Histoire des relations entre Juifs et Musulmans des origines à nos jours. Albin Michel, 2013

195 Lyn Julius: «A perplexing rewriting of history». Times of Israel, 16 . april 2014 https://blogs. timesofisrael.com/a-perplexing-rewrite-of-muslim-jewish-relations/. Også på Point of No Return, https://jewishrefugees.blogspot.com/2014/04/a-perplexing-rewriting-of-history.html

331 MYTER, LØGNER OG UTELATELSER

isation of Islamic Cooperation, hvis oppgave er å «forandre narrativet»196 ved å fremheve de tre religionenes Spania og den andalusiske gullalder. Prosjektet fikk støtte fra de franske regionene – i tillegg til forskjellige venstremedier, for eksempel Nouvel Observateur197 – formodentlig fordi sekterisk konflikt mellom jøder og muslimer setter den franske samfunnsstrukturen i fare. Disse initiativene jobber for å sette til side umedgjørlige forskjeller i religiøs tro til fordel for en felles borgerlig identitet.

A History of Jewish-Muslim Relations From the Origins to the Present Day nevner ikke pogromen i Fez i 1033 i sin beskrivelse av middelalderens gullalder i arabisk-jødiske relasjoner. I tillegg til dårlig forlagsarbeid og konkrete feil og mangler kan boken kritiseres, for bare å gi noen få eksempler, for å nedtone, eller overse, det jødiske bidraget til matematikk. Muslimsk påvirkning på den store middelalderrabbineren Maimonides blir overdrevet, hans jødiske bakgrunn som sønn av en talmudisk lærd blir ignorert, og gravstedet hans blir angitt ikke som Tiberias, men som gamle Kairo (Fostat) for å nedtone hans bånd til Det hellige land. På samme vis blir rollen til den pronazistiske muftien av Jerusalem bagatellisert.

Sammenlignet med linjene som er viet til hjelpen til eller redningen av jøder i Marokko (102 ), jøder i Algerie (52 ) eller jøder i Tunisia (89 ), vier et kapittel av professor Henry Laurens bare 48 trykte linjer til den pronazistiske muftien av Jerusalem, som PLO-lederen Yasser Arafat skrøt av at han hadde vært «en av soldatene til».198

For å oppsummere: Israel har kanskje seiret militært mot araberverdenen, men sannheten har vært det første offeret. Mye av den offentlige opinion er blitt «kolonisert» av det arabiske «narrativet» om den arabisk-israelske konflikten.

Denne trusselen er minst like viktig som den militære, og noen mener den største trusselen mot det jødiske folk i dag er forfalskningen av historien.

196 Rudi Roth: «Réécriture de l’histoire des juifs et des arabes». Pardès 55 , s. 273 –303 http://www.inpress.fr/livre/n55-quest-ce-quun-acte-antisemite/

197 Shmuel Trigano: «Les Juifs sont des arabes ‘comme les autres’, une opération de grande ampleur». DesInfos-siden, 11 . november 2013 http://www.desinfos.com/spip.php?article38444

198 Rudi Roth: «Réécriture de l’histoire des juifs et des arabes». Pardès 55 , s. 273 –303 http://www.inpress.fr/livre/n55-quest-ce-quun-acte-antisemite/

FORDRIVELSEN 332

Kapittel 11

Jakten på rettferdighet for

urbefolkninger

Der det ikke finnes noen minner, vil det ikke være noen sannhet. Der det ikke finnes noen sannhet, vil det ikke være noen rettferdighet. Der det ikke finnes noen rettferdighet, vil det ikke være noen forsoning. Der det ikke finnes noen ekte forsoning – mellom partene og ikke bare mellom statene – vil det ikke være noen genuin fred.

Irwin Cotler menneskerettighetsadvokat og tidligere justisminister i Canada

Jødene fra arabiske land er ofre for en urettferdighet. Før de blir tilbudt anerkjennelse og kompensasjon, vil ikke en fredsavtale for Midtøsten som er rettferdig for alle, være mulig.

Israelske myndigheter har bare sent innsett dette. Selv om forholdene har bedret seg de aller siste årene, har Israel blitt hengende etter sammenlignet med palestinernes sak. Og når jøder fra arabiske land virkelig dukker opp i diskursen, er det ofte bare for å forsterke myten om fredelig sameksistens mellom jøder og arabere før sionismen. Israel er blitt skurken i stedet for å være den nødvendige responsen på arabisk/muslimsk antisemittisme. Disse jødene er blitt dobbelt forrådt. Først av arabisk nasjonalisme, deretter av Europa, som etter å ha tilbudt dem en fluktrute fra livet som dhimmier, begikk jødisk folkemord – 1900 -tallets største svik.199 Spørsmålet om anerkjennelse og kompen-

199 Georges Bensoussan: Juifs en pays arabes: le grand déracinement. Tallandier, 2012 . s. 383

335 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

sasjon for flyktningene blir overskygget av pseudo-koloniale antydninger om «diskriminering» som mizrahi-jøder gjennomled da de kom til Israel.

Uten hjelp utenfra løste Israel det jødiske flyktningspørsmålet på en vellykket måte: Ingen jøde betrakter i dag seg selv som flyktning. Landet mislyktes imidlertid på to måter. Det palestinske flyktningspørsmålet forble uløst, et verkende sår. Palestinerne ble en cause celèbre, mens Israel ikke klarte å fremheve det moralske imperativet om rettferdighet for jødiske flyktninger fra arabiske land på en klar og åpenhjertig måte. Israel klarte ikke å fremme disse flyktningenes sak i folkeopinonen, for ikke å nevne dem som en modell for inntak av palestinske flyktninger i arabiske stater.

Det jødiske flyktningspørsmålet er fortsatt et avgjørende menneskerettighetsspørsmål. Det ble begått urett mot hundretusenvis av mennesker, og de fortjener anerkjennelse og kompensasjon. Loven sier det ikke finnes noen foreldelsesklausul, hva enten de nå lever i Israel eller i Vesten.

Til tross for at araberne benekter det, er ikke nazistenes prosjekt med å begå folkemord mot jødene bare en europeisk historie. Det er en arabisk historie med direkte bånd til masseutdrivelsen av jøder fra arabiske land. Arabiske regimer har bevisst oppmuntret sine jøder til å flykte. De har ikke vist det minste tegn til anger over den totale ødeleggelsen av deres tusenvis av år gamle jødiske samfunn i løpet av en eneste generasjon. Jødene er visket ut av Midtøstens historie som om de aldri har eksistert. Så sterkt er det antijødiske hatet at ordet «jøde» brukes bare for å fornærme eller rakke ned på en leder eller en politiker.200 Holocaust-fornektelse og konspirasjonsteorier om jødisk makt gjennomtrenger den arabiske og muslimske verden.

Arabiske stater har aldri anerkjent, langt mindre unnskyldt massefordrivelsen av lojale borgere og krenkelsen av deres menneskerettigheter. De jødiske flyktningene har aldri fått erstatning for stjålet eiendom: Den arabiske og muslimske krangelen med israelsk «imperialisme» blir absurd når man betrakter den mot påstanden om at jøder mistet privateid jord i arabiske stater som utgjorde fire til fem ganger Israels størrelse, som i seg selv bare er 0 ,01 prosent av landområdet til arabiske stater.

Israel gikk glipp av en unik mulighet til å løse spørsmålet om ranet egyptiskjødisk eiendom da landet undertegnet fredsavtalen med Egypt i 1979 . Ingenting er endelig avgjort for noen av partene. Egypt virker kanskje for fattige

200 Se Khaled Diab: «Al-Sisi the Jew?» Haaretz, 8 . mai 2014 . «ISIS leader is a Jewish Mossad agent named Simon Elliot». Harry Hibs, 24 USA, 7 . februar 2016

FORDRIVELSEN 336

til å kunne tilby erstatninger, men landet skjelver fremdeles ved tanken på at jødene vil vende tilbake for å gjøre krav på eiendommen sin. Heller ikke Irak etter Saddam har klart å gjøre opp med sine tidligere jødiske innbyggere. Tautrekkingen mellom Irak og landets fordrevne jødiske samfunn om vasstrukne historiske dokumenter, religiøse bøker, vitnemål og kjedelig offentlig korrespondanse som de irakisk-jødiske arkivene består av, demonstrerer at Irak ikke har tenkt å gjøre den minste innrømmelse overfor de jødiske flyktningene landet ranet og drev ut.

Så lenge palestinere vil ha en massiv tilbakevending til Israel for sine flyktninger og etterkommerne deres, må de minnes om at det foregikk en irreversibel utveksling av grovt sett like store befolkningsgrupper.201 På samme måte som med andre utvekslinger – for eksempel den gresk-tyrkiske og den indiskpakistanske utvekslingen av befolkning – som var resultatet av andre postkoloniale konflikter, kan ikke denne utvekslingen gjøres om. Av alle konflikter på 1900 -tallet er den arabisk-israelske den eneste hvor overføringen av befolkning mislyktes som et resultat av arabernes avvisning, bortsett fra i Jordan, av å ta til seg flyktninger.

Flyktninger og fred

I skrivende stund ligger fredsprosessen i dødvanne. Den israelsk-arabiske konflikten har glidd nedover prioriteringslisten i takt med at interne arabiske konflikter raser. Hvis og når partene setter seg ned og inngår en avtale, bør flyktningspørsmålet være sentralt, om ikke avgjørende for forsoning. Så lenge de palestinske araberne betrakter seg som de eneste ofrene for en ekstrem urettferdighet, vil de aldri bli i stand til å forsone seg med jødene. Så lenge de ignorerer den «koloniserte» historien om innfødte jøder under muslimsk styre og til slutt den «etniske rensingen» av dem, vil de aldri forstå hvorfor jøder må ha sin egen suverene stat i Midtøsten. Og så lenge arabere og muslimer, styrket av den vestlige intellektuelle opinion, fremstiller jødene som utenlandske inntrengere i regionen, har freden liten sjanse.

201 Noen mener det ikke var mer enn 300 000 palestinske flyktninger. (Yehoshua Porath, sitert av Richard Mather i hans bloggpost «Palestinian refugees from 1948 », hevder at det kan ha vært færre enn 300 000 , 13 . januar 2016 .) https://richardmatherblog.wordpress. com/2016/01/13/palestinian-refugees-from1948-may-have-numbered-less-than-300000/)

337 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

Siden februar 2010 har israelske regjeringer av alle politiske avskygninger vært bundet av en lov vedtatt av Knesset som forplikter dem til å sørge for kompensasjon for jødiske flyktninger i enhver fredsavtale. De 50 ,2 prosent av Israels jøder som nedstammer fra flyktninger tvunget ut gjennom arabisk og muslimsk forfølgelse, har rett til å vente at en fredsavtale vil bli undertegnet som ikke ignorerer deres smertefulle historie. De kan ikke med rimelighet forventes å godta en fredsplan som bare gir rettigheter og erstatninger til palestinske flyktninger uten å gi rett til minner, sannhet, rettferdighet og erstatninger til jøder som er fordrevet fra arabiske land, slik humanitær folkerett foreskriver.

Det er en utbredt oppfatning at palestinerne ikke kan holdes ansvarlige for det som skjedde med de jødiske flyktningene. Selv forhandlere fra israelske myndigheter, for eksempel Tzipi Livni, som var Israels justisminister, erklærte i 2013 at «det var ingen forbindelse mellom jødiske og palestinske flyktninger».202 Hun hevdet at selv om Israel på legitimt vis kunne diskutere palestinske flyktninger i fredssamtaler, måtte jødiske flyktninger ta opp sine klagemål med arabiske stater.

Det er imidlertid en kjensgjerning at begge flyktningbefolkningene ble skapt av de arabiske landenes krigerske avvisning av FNs delingsplan av 1947 : Begge grupper ble flyktninger i den samme perioden i historien, og begge ble erklært genuine flyktninger etter folkeretten av de relevante FN-institusjoner – FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA).

Den vanlige innvendingen mot spørsmålet om jødiske flyktninger – at palestinerne ikke hadde noe å gjøre med det – er lett å tilbakevise. Syv arabiske stater erklærte i 1948 krig mot Israel. En ekstremistisk palestinsk ledelse, som samarbeidet med nazistene og tente jødehat over hele den arabiske verden i tiårene før opprettelsen av Israel, spilte en aktiv rolle i alle beslutninger Den arabiske liga foretok, og trakk arabiske stater inn i konflikt med den nye jødiske staten,– en konflikt de tapte og som de lider under konsekvensene av. Den kan ikke fraskrive seg et visst ansvar for både den arabiske og den jødiske Nakba. Ideen om å kaste jødene ut av arabiske land ble antatt av palestinerne som praktisk politikk. Ifølge Victor Nahmias, en egyptisk-jødisk journalist med gode forbindelser, var palestinerne en viktig faktor i den jødiske migra-

202 «Tzipi Livni: No linkage of refugees». Point of No Return, 23 . oktober 2013 https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/10/tsipi-livni-no-linkage-of-refugees.html

FORDRIVELSEN 338

sjonen til Israel i 1950 –51 . 203 Selv i dag virker de fleste palestinere204 å være uten kompromissvilje og uten anger. Derfor vil ethvert forslag som omfatter tilbakevending av palestinske flyktninger, selv et lite antall, uten å ta med i beregningen de jødiske flyktningene, videreføre urettferdigheten mot jødiske flyktninger ved å la både den palestinske ledelsen og araberstatene gå fri.

Hvis Israel, når alt kommer til alt, skulle gå med på opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, og hvis det ble enighet om grenser, bosettinger og til og med Jerusalem, ville fredsforhandlingene fremdeles strande på den urokkelige klippen «palestinernes rett til tilbakevending». Retten til tilbakevending kan ikke avvises som meningsløs retorikk. Denne formen for «demografisk omveltning»205 er fortsatt det største hinderet for fred, om ikke en oppskrift på fortsatte blodsutgytelser. Selv «moderate» innen Fatah vil ikke gi opp sin «rett» til å arabisere Israel ved å oversvømme landet med de millionene av etterkommere av palestinere som under UNRWAs ledelse har enerett på å videreføre sin flyktningstatus fra generasjon til generasjon.

I 2009 sa Omar Barghouti (grunnleggeren av Boycott, Divestment and Sanctions-bevegelsen) til Electronic Intifada at «mennesker som kjemper for flyktningrettigheter, slik jeg gjør, vet at man ikke kan forene retten til tilbakevending for flyktninger med en tostatsløsning. Det er den store, hvite elefanten i rommet, og folk overser den».206 Så lenge retten til tilbakevending er grunnstenen i palestinernes strategi, fortsetter de jødiske flyktningene fra arabiske land å være motgiften til den.

Når man knytter sammen de to flyktninggruppene, åpnes det et vindu av muligheter for et politisk forlik. En rett til tilbakevending for palestinskarabiske flyktninger til Israel – en stat hvor de ikke var borgere – er et begrep

203 Moreh og Yehuda (red.): Al-Farhud. Hebrew University Magnes Press, 2010 , s. 143

204 Hunter Stuart («How a pro-Palestinian reporter changed his view of the conflict». Jerusalem Post, 15 . april 2017 ) rapporterer: «For det første avviser selv de vennligste, best utdannede overklasse-palestinerne 100 prosent av Israel – ikke bare okkupasjonen av Øst-Jerusalem og Vestbredden. De vil rett og slett ikke være fornøyd med en tostatsløsning. Det de ønsker, er å vende tilbake til sine stamfedres hjem i Ramle og Jaffa og Haifa og andre steder i Israel i 1948 , innenfor Den grønne linjen. Og de vil at israelerne som bor der nå, skal dra. De snakker nesten aldri om sameksistens – de snakker om utdrivelse, om å ta tilbake ‘landet sitt’.»

205 Efraim Karsh: «Why the Oslo process doomed peace». Middle East Quarterly, 29 . september 2016 https://www.meforum.org/6264/why-the-oslo-process-doomed-peace

206 Ali Mustafa: «‘Boycotts work’: an interview with Omar Barghouti». Electronic Intifada, 31. mai 2009 https://electronicintifada.net/content/boycotts-work-interview-omar-barghouti/8263

339 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

som ikke finnes i folkeretten.207 Det er uansett en umulighet, for det gir ikke utsikter til noe annet enn omveltninger og uro mellom arabere som vender tilbake til Israel av 1948 og fastboende israelske jøder. En rett til tilbakevending for én gruppe flyktninger er moralsk uholdbart. Det er ikke rimelig å gi én gruppe en slik rett uten å gi den samme retten til den andre. Men bortsett fra kaoset og opprøret det ville forårsake, er det å gi jøder fra araberverdenen en rett til tilbakevending til land som spyttet dem ut, som å be en fange som har kjent friheten, om å gå i fengsel igjen. «Mastene på skipene våre er brukket, seilene er revet i filler», sier den Bagdad-fødte professor Shmuel Moreh poetisk. «Irak er ikke noe sted for oss. Hvis muslimene slakter sine brødre, hvordan kan vi vende tilbake?»208

Tre generasjoner jøder har nå slått seg ned i Israel og Vesten etter å ha blitt rykket opp med roten. Ingen jøde ville ønske å vende tilbake til et arabisk land slik forholdene nå er, kanskje bortsett fra som turist, med mindre de er jøder som i 1948 mistet sitt hjem i Jerusalem og områder som er kommet under israelsk kontroll, og krever erstatning.

Man kunne innvende at det ikke er mulig å sammenligne de to gruppene flyktninger. Ett problem er tilsynelatende løst, det andre er det ikke. Det er vanskelig å rettferdiggjøre en holdning som forsvarer at palestinske flyktninger ikke kan flytte tilbake – en krenkelse av deres menneskerettigheter. Det største hinderet for at de skal bli absorbert er UNRWA, FN-organisasjonen som er viet til videreføring av flyktningstatus opp gjennom generasjonene. Det er helt spesielt og bekymringsfullt at UNRWA bruker en tredjedel av budsjettet til UNHCR, organisasjonen som jobber med alle flyktninger over hele verden –bortsett fra palestinere – og at den har fire ganger så mange ansatte.209

Israel bør ikke straffes for å «gjøre det rette» ved å ta til seg sine jødiske flyktninger. Palestinsk-arabiske flyktninger må følge modellen til vellykket jødisk bosetting av flyktninger ved å få lov til å få fullt statsborgerskap i en fremtidig palestinsk stat – en rett som den palestinske ledelsen hittil har erklært at den

207 Kritikere har sådd tvil om det palestinske kravet om en «rett til tilbakevending» under Artikkel 13 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter: De var ikke borgere av Israel da de flyktet.

208 Doreen Wachmann: intervju med Shmuel Moreh. Manchester Jewish Telegraph, juli 2009 https://jewishrefugees.blogspot.com/2009/07/shmuel-moreh-from-horrors-of-iraq-to.html

209 Tabell for sammenligning av flyktinger. Israel Behind the News (FN-data). https://israelbehindthenews.com/unrwa-vs-unhcr-comparison-chart/11660/

FORDRIVELSEN 340

ikke har til hensikt å gi dem210 – eller i deres arabiske vertsland. I stedet blir de foret med et falskt håp om en rett til tilbakevending til Israel, et land som de fleste «flyktninger» ikke har sett.

Som president Clinton har foreslått, ville et internasjonalt fond gitt flyktninger på begge sider erstatning, og dessuten bli brukt til å finansiere rehabiliteringen av flyktninger i vertsland. «Fred vil ikke fremskaffe det internasjonale fondet, det internasjonale fondet vil fremskaffe fred», erklærer Levana Zamir, leder for de israelske organisasjonene som representerer jøder fra arabiske land, for hvem det er viktig å opprette fondet.211 Vesten og Israel ville betale inn til fondet, men det er avgjørende for forsoningen at arabiske land også bidrar, selv om det bare er symbolske beløp. Erstatning burde også gis til de 200 .000 jødene som ikke dro til Israel, men slo seg ned i Vesten. Også de har krav på rettferdighet.

Antisemittisme: en grunnleggende kilde til konflikt

Språket vi bruker for å beskrive kampen mellom Israel og dets motstandere, blir forstyrret av snakket om den israelsk-palestinske konflikten i stedet for den arabisk-israelske, eller i økende grad konflikten mellom islamister og vantro. Hvis de ikke dreper eller omvender dem, prøver islamister å sende jøder og andre ikke-muslimer tilbake til sin underdanige, «koloniserte» status under sharia-loven.212

Vi må innse at antisemittisme er en grunnleggende årsak til den arabiskisraelske konflikten, ikke bare en reaksjon på den. Om det i det i det hele tatt blir anerkjent, er det et utbredt syn at arabisk samarbeid med nazistene var en pragmatisk allianse, «min fiendes fiende er min venn», mot vestlig kolonialisme. Hadde imidlertid arabernes tyske allierte vunnet krigen, ville jødene i Midtøsten og Nord-Afrika vært fortapt. Muftien og tilhengerne hans fant opp

210 Intervju med den palestinske ambassadøren til Libanon, Abdullah: «refugees will not be citizens of a new state». Daily Star, 15 . september 2015 http://www.dailystar.com.lb/News/Lebanon-News/2011/Sep-15/148791-interviewrefugees-will-not-be-citizens-of-new-state.ashx

211 Samtale med forfatteren, 17 . april 2017

212 Samuel Shahid: «Rights of non-Muslims in an Islamic state», Answering Islam, konkluderer med at studien hans «viser oss at ikke-muslimer ikke betraktes som borgere av noen islamsk stat, selv om de opprinnelig kommer fra landet». https://www.answering-islam.org/NonMuslims/rights.htm

341 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

En gang i tiden fylte jøder kafeene i La Goulette, et feriested i nærheten av Tunis. I dag holder turister seg unna av frykt for islamistiske terrorangrep (med tillatelse fra Tunisia Inn).

en ny antisemittisk ideologi, innhyllet i islams språk, som fortsatt forurenser manges sinn. Den manglende evnen til å tolerere forskjeller forgifter relasjonen mellom araber og jøde, mellom muslim og kristen, mellom muslim og feil type muslim.

Selv om den globale jihad har drept mange flere muslimer enn jøder, eksisterte antisemittismen som ble skapt av den naziinspirerte religiøse fundamentalismen kjent som islamisme, allerede før Israel ble opprettet. Den er fortsatt en viktig drivkraft bak terrorismen som rir Vesten de første tiårene av 2000 -tallet. Før vi konfronterer islamofascismen og kaller den ved dens rette navn, kan ikke Vesten ha noe håp om å nedkjempe den.

Tre koloniseringer

Denne boken har utforsket tre koloniseringer: Jøder var blant de innfødte folkeslagene i Midtøsten og Nord-Afrika som ble kolonisert av den arabiske ekspansjonen og islam på 600 -tallet. Jøder ble kolonisert av europeiske makter på 1800 - og 1900 -tallet, en kolonisering som lovet «frigjøring» fra den første

FORDRIVELSEN 342

koloniseringen. Med arabisk-nasjonalistiske øyne var jødene imidlertid forrædere som samarbeidet med europeerne.

Den tredje koloniseringen er koloniseringen av fakta i mediene, kirkene, samfunnshusene, akademia og i historiebøkene: Historien om jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika er blitt visket ut og forfalsket. FN og menneskerettighetsfellesskapet har sluttet å se den. Fornektelse er den grusomste formen for urettferdighet.

Sammenlign jøder med kristne: Jødene er et av bare to ikke-muslimske folkeslag i Midtøsten som har oppnådd suverenitet i sitt opprinnelsesland.

De maronittiske kristne i Libanonfjellene er det andre. Libanon ble hugget ut av Syria av franskmennene som en trygg havn for maronittiske kristne, nå en svinnende minoritet i en stat kontrollert av det Iran-støttede Hizbollah. I sitt vitnemål til UNSCOP i august 1947 støtter maronittenes erkebiskop Ignace Moubarak et jødisk hjemland i Palestina, og beskriver slektskapet Libanons maronittiske kristne en gang følte med jøder i Palestina: «Viktige grunner av sosial, menneskelig og religiøs natur krever opprettelsen, i disse to landene, av to hjemland for minoriteter: et kristent hjem i Libanon, slik det alltid har vært – et jødisk hjem i Palestina.»213 Jødene i Midtøsten har oppnådd suksess der de kristne, utenfor Libanon (i seg selv en diskuterbar suksess), har mislykkes. Arabisk-talende kristne prøvde å finne en løsning tidlig på 1900 -tallet innenfor rammen av panarabisme eller universalistiske doktriner, for eksempel kommunismen. Jødene hadde sionismen, og kristne satset på det arabiskmuslimske flertallet. De har vært blant de ivrigste forsvarerne av palestinernes sak. I Syria og Irak har kristne vært heiagjeng for panarabisk nasjonalisme: De trengte en ikke-muslimsk regional identitet som de kunne bygge sin legitimitet på.214 Kristnes lidenskapelige identifikasjon med panarabisme og kommunisme var til slutt fluktruten deres fra institusjonalisert dhimmi-status. De kristne nasjonalistene mislyktes katastrofalt i å finne likhet med sine muslimske brødre. På 2000 -tallet har tusenvis av trosfellene deres flyktet fra brutal forfølgelse, og i områdene som IS styrte, fikk de det dystre valget mellom å konvertere til islam, å bli slaver eller underkaste seg sharia med betaling av jizya-skatten.

213 Ignace Moubarac: «Letter to Mr. Justice Sandström, Chairman, UNSCOP Geneva, Switzerland, On the Two Homelands». Beirut, 5 . august 1947 http://ha-historion.blogspot.com/2007/02/relations-between-first-zionist.html

214 En kristen, Michel Aflaq, var ideologen bak det nasjonalistiske Ba’ath-partiet. Constantine Zureiq var en kristen intellektuell modernisator som talte for arabisk enhet basert på fornuft og vitenskap.

343 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

En tsunami av ekstremisme har oversvømmet enhver liten strøm av liberalisme og moderasjon i den arabiske verden. I det ottomanske rikets siste dager ble liberale muslimer – som den irakiske dikteren Jamil Sidqi al-Zahawi og Maruf al-Rusafi, som ville ha like rettigheter – avvist. En tale der Al-Rusafi lovpriste den ottomanske grunnlov, som likestilte religiøse og etniske minoriteter, førte til blodige opptøyer.215

Politisk islams revolusjonære ideologi, eller islamisme, stiger opp av panarabismens aske. Den blir representert av de nihilistiske jihadistene i IS og fanatikerne i den islamske republikken Iran, og er ennå ikke nedkjempet til tross for at IS er jaget på flukt på bakken. Men selv «sekulær» arabisk identitet har vist seg å være uløselig knyttet til islam. Islam er oppført som offisiell statsreligion i hver eneste arabiske grunnlov, slik at ikke-muslimer de facto blir annenrangs borgere.

Med unntak av Atatürks sekulære Tyrkia, som nå er på god vei til å forsvinne, har ingen muslimsk stat vist respekt – i motsetning til toleranse –for andre religioner. For å sitere Albert Memmi, den store tunisisk-jødiske forfatteren:216 «Tidligere bare tolererte araberne jødiske minoriteters eksistens, ikke noe mer. De har ennå ikke kommet over sjokket over å se sine tidligere slaver heve hodet og til og med forsøke å oppnå nasjonal selvstendighet! De kjenner til bare ett mottrekk: Av med hodene deres!»

Til tross for fremstillingen av dem som en tragisk minoritet er palestinerne medlemmer av flertallet av interessenter i Midtøsten, alliert med krefter som kan tvinge regionale minoriteter til underkastelse.217 Palestina-saken har fra begynnelsen av vært panarabisk og nasjonalistisk. Den har også hatt en sterk islamistisk, antisemittisk dimensjon. I islamistenes øyne har ikke jødene rett til en kvadratcentimeter av Palestina.218

Som jeg har vist, tar antisemittismen bak den arabiske/islamistiske disputten med Israel form av en eldgammel, religiøs forakt for dhimmi-jøder. På 1900 -tallet utviklet imidlertid forakt seg til dødelig hat, paret med en totali-

215 Moreh og Yehuda (red.): «Introduction» i Al-Farhud. Hebrew University Magnes Press, 2010 , s. 3

216 Albert Memmis essay «Who is an Arab Jew?» Februar 1975 http://www.sullivan-county.com/x/aj1.htm

217 Mordechai Nisan: «Minorities in the Middle East». I Shulerwitz (red.): The Forgotten Millions. Continuum, 2000 , s. 10

218 Se charteret til Hamas (Den islamske motstandsbevegelsen). https://www.memri.org/reports/covenant-islamic-resistance-movement-–-hamas

FORDRIVELSEN 344

tær tankegang som demoniserte Den andre. Det første er grunnen til en dyp religiøs og kulturell motstand mot forestillingen om en jødisk stat.219

Det andre tømte den arabisk-muslimske verden for jøder i tillegg til andre sekter og minoriteter, og er fremdeles drivkraften bak konflikten med Israel. Det kan ikke bli fred eller sameksistens når den totalitære arven etter naziæraen, med dens toleranse for morderisk antisemittisme, fremdeles henger igjen.

Alt snakk om å løse konflikten mellom Israel og araberstatene er akademisk så lenge islamister engasjerer seg i en religiøs krig for å vinne tilbake for islam hver eneste tomme av det som en gang var muslimsk waqf-land. Muslimsk ortodoksi avskyr jødisk styre – langt mer jødisk suverenitet over enhver tomme av jord som islam engang hersket over. Tanken på muslimer under jødisk styre er en hån mot alt jihadister tror på.220

Den arabiske skam/ære-kulturen er fortsatt et stort hinder for en fredelig løsning av konflikten, idet den former arabiske holdninger til jøder og Israel. Det mest skamfulle av alt er å lide nederlag, ikke bare overfor ens likemenn – men de feigeste og mest foraktelige av alle – dhimmi-jødene.221 Dessuten er en ikke-muslimsk dhimmi-stat en fornærmelse mot muslimsk stolthet og overlegenhet. I det jødiske tilfellet har en nasjon av tidligere slaver begått den hittil usette, men utilgivelige synd å endre på naturens orden og vinne kriger. Det er utålelig at de ydmykede retter opp en historisk urett ved å ydmyke sine tradisjonelle herrer. En stat med jødisk majoritet er en stein i skoen.

Hvis konflikten skal løses, må den arabiske verden også begynne å ta ansvar for sine nederlag. Dens manglende evne til å erstatte spørsmålet «Hvem gjorde dette mot oss?» med «Hva gjorde vi feil?» betyr at den fortsatt vil innta offerrollen, og de mest synlige ikke-muslimene i Midtøsten vil fortsatt være de foretrukne syndebukkene.

Ekte fred krever en psykologisk, sosiologisk og kulturell revolusjon i den arabiske og muslimske verden som tar et oppgjør med fordommene mot

219 I 1950 -årene utstedte stormuftien av Egypt, Sheikh Hasan Mamoun, en fatwa – undertegnet av de viktigste representantene for alle fire islamske retningene innen rettsvitenskap – som hevdet at siden «jøder har tatt en del av Palestina og der etablert sine ikke-islamske myndigheter», følger det logisk at jihad mot jødene var «alle muslimers plikt». http://discoverthenetworks.net/viewSubCategory.asp?id=762

220 Bernard Lewis: «The Return of Islam». Commentary, 1 . januar 1976 https://www.commentarymagazine.com/articles/the-return-of-islam/

221 Se David Pryce-Jones: The Closed Circle: An Interpretation of the Arabs. New York: Edward Burlington, Harper & Row, 1988

345 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

dhimmier og dermed mot en suveren jødisk stat. Også demonene til det naziinspirerte, morderiske hatet mot jødene må stedes til hvile en gang for alle. For en fredsavtale er usannsynlig så lenge millioner av mennesker i den arabiske og muslimske verden betrakter Israel og jødene som ondskapens representanter. En nyttig lakmustest er hvorvidt den arabiske verden og Iran vil anerkjenne at Holocaust var en realitet (uten å fremsette latterlige sammenligninger om Israels nazilignende behandling av palestinerne), at den hadde en avskyelig virkning på regionens innbyggere, og at den ikke er en del av en jødisk sammensvergelse for å fiske etter sympati. Som Matthias Küntzel sier, bærer fornektelse av Holocaust i seg en fristelse til å gjenta den.222

Men alt er ikke fortapt: Det finnes en tradisjon for pragmatisme i arabisk politikk som ikke kan benektes. Innimellom trenger lyset fra den gjennom. La oss ikke glemme at både Egypt og Jordan undertegnet en fredsavtale med Israel, og uoffisielle kontakter og handel vokser fortsatt mellom Israel og flere arabiske stater. Den felles trusselen fra et Iran med atomvåpen har forårsaket helt nye former for samarbeid mellom tidligere fiender.

Selv om stater kommer sammen når deres nasjonale interesser faller sammen, er fred mellom folkene en vanskeligere nøtt å knekke. Lite kan oppnås når en jøde risikerer å bli lynsjet hvis han besøker et land som Libya,223 eller når stater godtar antijødiske provokasjoner og bakvasking av den jødiske stat. Palestinerne og de arabiske regimene må utdanne seg for fred.

Fornektelsen av nasjonale minoriteter

Vi trenger en helomvending i araberverdenens, og også Vestens, syn på hvordan politiske rettigheter i Midtøsten som en selvfølgelighet tilhører arabiske muslimer. 22 arabiske stater224 ble opprettet etter den europeiske modellen, men bare sionismen blir behandlet – og forkastet – som et produkt av europeisk

222 Karmel Melamed, spørsmål-og-svar-runde med Matthias Küntzel: «Roots and development of the Iranian regime’s antisemitism». Jewish Journal of Los Angeles, 26 . august 2015 www.matthiaskuentzel.de/contents/q-a-kuentzel-on-roots-and-develoment-of-theiranian-regimes-antisemitism

223 Man må tenke på tilfellet David Gerbi, som ble kastet ut av sitt hjemland Libya i 2011 fordi han ønsket å åpne en synagoge. («My harrowing Yom Kippur», Point of No Return, 19 oktober 2011

jewishrefugees.blogspot.com/2011/10/my-harrowing-yom-kippur-and-escape-from.html).

224 Arab League Profile, BBC News, 5 . februar 2015 www.bbc.com/news/world-middle-east-15747941

FORDRIVELSEN 346

nasjonalisme. Etter det ottomanske rikets nederlag etter den første verdenskrig forsøkte også kurdere, assyrere og andre ikke-arabiske minoriteter å få selvbestemmelse, men de ble forrådt av kolonimaktene og endte opp statsløse. Kolonimaktene og «moderate» arabere ga etter for kravene til de panarabiske nasjonalistene.

Det ottomanske riket gikk i oppløsning i et virvar av blodsutgytelser og grusomhet. Manglende toleranse overfor «Den andre», som et resultat av sammenblandingen av nasjonalisme og islam, er et problem selv i ikke-arabiske stater som Tyrkia, den moderne etterfølgeren til ottomanene. Til tross for Atatürks militante sekularisme finnes det en sterk overbevisning om at hvis du er tyrkisk, er du automatisk en muslim.225 Den «etniske rensingen» av pontosgrekere fra Tyrkia er en parallell til jøder fra arabiske land. Antallet har sunket fra 1 ,8 millioner til 1 .700 . Som med jødene har det vært flere pogromer i Tyrkia, for eksempel i 1955 .

Slik saken står for tiden, kan ikke-muslimske minoriteter aksepteres fullt ut i det arabisk-muslimske samfunn bare ved å oppgi sin spesielle identitet. De må med andre ord slutte å være seg selv. Den muslimske benektelsen av kollektive minoritetsrettigheter har røtter i den historiske avvisningen av ikkemuslimske folkeslag. I beste fall tilbyr islam dem religiøs autonomi, ikke nasjonal frihet. Religionens behov for å beholde kontrollen ligger i selve dens natur.

I stedet for å gi minoriteter retten til å være annerledes, ga det arabiske nasjonalistiske etoset makt til en arabisk, sunnimuslimsk elite. Det undertrykte berbere, koptere, assyrere og kurdere. Irans sjia-islamistiske teokrati etter 1979 er en modell for praktiseringen av sharia-loven, med dens innebygde diskriminering av minoriteter og dissidenter, sin dødsstraff for homoseksuelle og frafalne, sin stramme kontroll av jødiske institusjoner, og med unntak av et symbolsk parlamentsmedlem som opptrer som et talerør for regimet, utelukkelsen av jøder fra politikken.

Det grunnleggende spørsmålet, skriver Bernard Lewis, er: «Er en fornyet islam innstilt på å tolerere en ikke-islamsk enklave, enten den er jødisk i Israel eller kristen i Libanon, i hjertet av den islamske verden?»

225 Harold Rhode: anmeldelse av «Turkey, the Jews, and the Holocaust» av Corry Guttstadt. Sephardic Horizons www.sephardichorizons.org/Volume4/Issue1/turkey.html#sthash.4873ATKi.dpuf.

347 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

Fra begynnelsen av er islam en maktreligion, og i den muslimske verden er det rett og riktig at makten skal utøves av muslimer, og bare av muslimer. Andre kan oppleve toleransen, til og med velviljen fra den muslimske stat, forutsatt at de klart og tydelig anerkjenner den muslimske overlegenheten. Det er riktig og normalt at muslimer hersker over ikke-muslimer. Det at ikke-muslimer hersker over muslimer er en fornærmelse mot Guds lover og naturen, og dette gjelder både i Kasjmir, Palestina, Libanon og på Kypros. Her må man igjen huske at islam ikke oppfattes som en religion i den begrensede vestlige forstand, men som et fellesskap, en lojalitet og en livsstil – og at det islamske fellesskapet ennå ikke helt har kommet seg etter den traumatiske perioden da muslimske myndigheter og riker ble styrtet og muslimske folk ble tvangsunderlagt et fremmed, vantro styre. Både lørdagsfolket og søndagsfolket lider nå under konsekvensene.226

Den arabisk-islamistiske striden pågår fortsatt for å knuse den jødiske skansen på Middelhavets østlige bredder – Israel. I denne sammenheng virker det ikke urimelig å konkludere med at palestinere er fotsoldatene i en panarabisk, og nå islamistisk og omveltende strid for å avskaffe den jødiske staten og gjenopprette arabisk-muslimsk majoritetskontroll over Palestina. Den mer og mer moteriktige «enstatsløsningen» tar sikte på å erstatte Israel med en enkelt binasjonal stat under muslimsk styre.227 Med jihadistene i Hamas ved rattet vil jødene, forutsatt at de blir tillatt å bo der etter at Israels død, få minoritetsstatus og bli underlagt sharia-lovgivning.

I strid med artikkel 18 i FN-charteret opplever alle minoritetsgrupper i Midtøsten krenkelse av sine rettigheter og kamp for å overleve. Men jødene er blant de få gruppene som er blitt nesten totalt «etnisk renset» fra den arabiske verden.

Selve bruken av betegnelsen «minoritet» er uheldig. Kopteren Christophe Ayad sa: «Det å være en minoritet er å innrømme at du er gjest i ditt eget

226 Bernard Lewis: «The Return of Islam». Commentary, 1 . januar 1976 https://www.commentarymagazine.com/articles/the-return-of-islam/

227 Daniel Polisar: «Do Palestinians want a two-state solution?» Mosaic, 3 . april 2017 https://mosaicmagazine.com/essay/israel-zionism/2017/04/do-palestinians-want-a-twostate-solution/

FORDRIVELSEN 348

hjem – det er å gi opp tanken om at du legemliggjør nasjonens identitet, at du nedstammer fra faraoene.»228 Jødisk kultur er innebygget i selve strukturen og identiteten i regionen – men stater med muslimsk flertall har absolutt behandlet jøder som gjester i deres eget hjem.

Det er for sent å redde de jødiske minoritetene i arabiske land. Hvis tilstanden fortsetter, står også samfunnene i Tyrkia og Iran i alvorlig fare for å bli utradert.

Paradoksalt nok er arabiske, og et økende antall stater med muslimsk flertall – fra Pakistan til Malaysia – stater uten jøder som bebreider jødene for alt som går galt. De forestiller seg at jødene driver en global sammensvergelse for å kontrollere verden.229

Når noen angriper minoriteter, er det et tegn på et sykt samfunn. Hva er botemidlet? Et sunt, sivilisert samfunn utelukker ikke minoriteter fra sine maktsentre, og praktiserer ikke kompiskapitalisme og nepotisme. Et sunt, sivilisert samfunn garanterer menneske- og borgerrettigheter og beskyttelse av minoriteter. Den etniske rensingen av minoriteter danner et farlig mønster for samfunnet i sin alminnelighet. Et samfunn som fortærer sine jøder eller sine kristne eller sine sjiamuslimer, fortærer til slutt seg selv.

Rettighetene til innfødte folk og trosretninger

Gitt den utbredte undertrykkelsen av ikke-muslimske minoriteter tyder alt på at denne «etniske rensingen» av Den andre ville ha foregått selv om Israel aldri hadde eksistert. Jøder har vært «kanarifuglen i kullgruven» for zoroastere, baha’ier, mandeere, koptere, assyrere og kaldeiske kristne. Alle disse forsvinner raskt fra Midtøsten. Hverken jesidier, mandeere, kaldeere, ikke engang koptere, har ambisjoner om selvbestemmelse. Men de ønsker absolutt at deres rettigheter som innfødte minoriteter blir beskyttet av flertallet. Det betyr

228 Christine Chaillot: Les Copts d’Egypte. Paris: L’Harmattan, 2013 , s. 15

229 For eksempler: se Jon Emont: «How Malaysia became one of the most anti-Semitic countries on earth». The Tablet, 8 . februar 2016 https://www.tabletmag.com/jewish-news-and-politics/196642/anti-semitism-in-malaysia; Bilal Ahmed: «Antisemitism in Pakistan». http://souciant.com/2013/02/anti-semitism-inpakistan/Souciant, 20 . februar 2013 . Se også Mehdi Hasan: «Why the virus of antisemitism has infected the British Muslim community». New Statesman, 21 . mars 2013 https://www.newstatesman.com/politics/uk/2013/03/sorry-truth-virus-anti-semitismhas-infected-british-muslim-community

349 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

bombesikre fysiske sikkerhetsgarantier og full integrering i flertallsstatens liv og politikk. Et flertall kan nyte borger- og menneskerettigheter bare hvis de gjelder også minoriteter.

Slik vi har diskutert, er Marokko den neste araberstaten som har forsøkt å omdefinere seg som en nasjon som inkluderer flere identiteter. Virkeligheten lever for tiden tilsynelatende ikke opp til løftet. En berberstudent sa til forskeren Aomar Boum:230

Marokkanske jøder er som et verdifullt panteobjekt som man ikke har råd til. Marokkanere snakker mye til utenforstående om sin jødiske subkultur og skryter av sin toleranse opp gjennom historien. Likevel nekter de å akseptere at jøder kan være marokkanske borgere med fulle rettigheter og plikter. Vår fulle støtte til og sympati for palestinernes sak har gjort oss blinde og hindret vår aksept av marokkanske jøder. Hvis vi mener at marokkansk-jødisk historie kan være et økonomisk aktivum som det er verdt å bruke som pant, burde vi akseptere at de får fulle rettigheter. Ellers må vi legge det ut til salg og slutte å bruke det til vår egen økonomiske fordel.

Israel: Jesidier med en hær

I og med at det bare er 4 .500 jøder igjen i den arabiske verden, har utdrivelsen og den nær forestående utslettelsen av jødiske samfunn vært en lærepenge for forfulgte minoriteter. Den eneste måten å sikre sin overlevelse på er å utøve selvforsvar i ens egen suverene stat. Som journalisten Matti Friedman231 skriver: «Du burde ha ditt eget stykke jord, og makt til å forsvare det.»

Det er ikke det europeiske Holocaust, men det jødiske Nakba i arabiske land som rettferdiggjør tanken om at jøder ikke bør være prisgitt en lokal autokrat, men være ansvarlig for sitt eget forsvar i en suveren jødisk stat i regionen. Jøder unnslapp Iraks galger, egyptiske fengslers tortur, vold og politisk og økonomisk kvelning og søkte en trygg havn. Opprettelsen av Israel rettferdiggjøres av århundrers arabisk-muslimsk kolonialistisk underkuelse og

230 Aomar Boum: Memories of Absence. Stanford, CA: Stanford University Press, 2013 , s. 155

231 Matti Friedman: «Mizrahi Nation». Mosaic, 1 . juni 2014 https://mosaicmagazine.com/essay/uncategorized/2014/06/mizrahi-nation/

FORDRIVELSEN 350

utnyttelse av jøder. Da nyhetene om de forferdelige prøvelsene IS påførte jesidiene i Nord-Irak nådde utenverdenen, kommenterte en ekspert: «Israelerne er som jesidiene, bare med en hær.»232

Israel er imidlertid mer enn en trygg havn – det er hjemlandet til et innfødt Midtøsten-folks stamfedre. Nasjonalstaten er det eneste pålitelige redskapet i moderne tid for å bevare et folk, selv om denne nasjonalstaten konstant må utkjempe overlevelseskriger. «Uten et land», sa 1800 -tallets italienske nasjonalismeprofet Mazzini henvendt til jødene, «har du hverken navn, stemme, rettigheter eller adgang som brødre til folkenes fellesskap. Du tilhører menneskehetens bastarder.»233

Som et innfødt folk fra Midtøsten har jødene en ukrenkelig rett, innebygget i FNs erklæring om urfolkenes rettigheter234, til selvbestemmelse – i hjemlandet til sine stamfedre i Midtøsten. Med Albert Memmis ord: «Hvis man skulle basere seg på denne legitimiteten, og ikke på makt og antall, har vi de samme rettighetene til vår del av disse områdene – hverken mer eller mindre – som de arabiske muslimene.»235

Imperialismens sanne krefter i Midtøsten har alltid vært arabiske og/eller muslimske. Noen balutsjer, kurdere og imazighen (berbere) har gitt offentlig uttrykk for sin sympati med og til og med beundring for Israel som en rollemodell de gjerne skulle fulgt.236 Kampen deres dreier seg om menneske- og politiske rettigheter på samme måte som den nasjonale frigjøringen av jødene og Isarels triumf mot alle odds.

Forskjellens legitimitet

Jøder fra øst og vest danner ett Midtøsten-folk hvis to halvdeler er blitt gjenforent. Jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika overvant sosial diskriminering under Israels første år, og er frie og fullt ut israelske borgere som er i stand til

232 Jonathan Spyer som siterer en kollega: «Ottomania». ISBlog, 1 , oktober 2014 https://jackscohen.wordpress.com/2014/10/01/ottomania/

233 Sitert av Barbara W. Tuchman: Bible and Sword. London: Macmillan, 1982 , s. 225

234 https://www.un.org/esa/socdev/unpfii/documents/DRIPS_en.pdf

235 Se Memmis essay: «Who is an Arab Jew?»

236 Mohamed Chatou («Moroccan Jews’ Departure to Israel regretted by Morocco». African Exponent, 10 . januar 2017 ) bekrefter Amazighisk sympati. Se også Sharon Udasin og Jan Koscinski: «Algeria Craves Friendship with Israel». Jerusalem Post, 27 . mai 2012 . Seth Frantzman: «Deep in Kurdish Heartland, Finding an Enduring Bond with Israel». Forward, 22 . juni 2015 , skriver om den positive holdningen han fant blant kurdere.

351 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

å leve sitt liv i verdighet og trygghet, og kan forsvare seg i partnerskap med askenasiske jøder. Jøder fra Vesten ble ofte behandlet som svartsmuskete fremmede under sitt 2 .000 år gamle opphold i Europa, og har tettere genetiske bånd til sine mizrahiske og sefardiske brødre enn med ikke-jødiske europeere. Nå for tiden er det på moten i noen «progressive» kretser å rakke ned på askenasiske jøder som khazar-konvertitter uten røtter i Midtøsten.237 «Erstatningsteologi» erklærer at Jesus var palestiner, og at de palestinske araberne er de nye jødene.238 Jøder blir identifisert med «hvites privilegier», suksess og makt.239

Det har ikke alltid vært slik. Som den israelske romanforfatteren Amos Oz skrev: «Da faren min var en liten gutt i Polen, var Europas gater dekket av graffiti: ‘Jøder, dra tilbake til Palestina’ eller noen ganger enda verre: ‘Skitne jøder, se til helvete å dra til Palestina’. Da faren min besøkte Europa på nytt 50 år senere, var veggene dekket av ny graffiti: ‘Jøder, kom dere ut av Palestina’.»240

I kjølvannet av den arabiske våren går stater som Libya, Syria og Irak i oppløsning og blir til stammer som kriger mot hverandre, mens Israel har bevart sin integritet. Ut av kollapsen kommer det kanskje muligheter for andre ikke-arabiske grupper: Sammenbruddet til Sykes–Picot-avtalen, der Storbritannia og Frankrike stilte opp en verdensorden etter den første verdenskrig med kunstige grenser som kolonimaktene definerte,241 gir et glimt av håp for de 30 millioner kurdere som kanskje vil få sin etterlengtede stat (i skrivende stund er Irakisk Kurdistan selvstendig i alt unntatt navnet). Det samme kan man ikke si om de assyriske kristne som håper på en trygg havn, og berberne

237 Denne påstanden, fra blant andre den radikale professoren Shlomo Sand, ble tilbakevist i denne artikkelen av Ofer Aderet: «Jews are not descended from Khazars, Hebrew University Historian Says». Haaretz, 26 , juni 2014 https://www.haaretz.com/jewish/khazar-mythbusted-1.5253397

238 Melanie Phillips: «Jesus was a Palestinian: The Return of Christian Anti-Semitism». Commentary, 1 , juni 2014 https://www.commentarymagazine.com/articles/jesus-was-a-palestinian-the-return-of-christian-anti-semitism/

239 Rachel Frommer: «Anti-Semitic ‘End Jewish Privilege’ fliers distributed at Chicago University Rattle Students: School Issues Condemnation». The Algemeiner, 16 . mars 2017 https:// www.algemeiner.com/2017/03/16/end-jewish-privilege-fliers-distributed-at-illinois-university-have-students-up-in-arms/

240 Sitert av Stephen Daisley i «Jeremy Corbyn is no antisemite: it’s so much worse than that». STV.TV, 28 . august 2016 https://stephendaisley.com/2015/08/24/jeremy-corbyn-isnot-an-anti-semite-its-so-much-worse-than-that/

241 «A Century On: why Arabs resent Sykes–Picot». Al-Jazeera, 2016 https://interactive.aljazeera.com/aje/2016/sykes-picot-100-years-middle-east-map/

FORDRIVELSEN 352

som ønsker en viss grad av selvstyre. I denne sammenheng blir det enda viktigere å bevare det jødiske folkets dyrebare og skjøre stat.

I det som har vært beskrevet som «den magnetiske tiltrekningen til samarbeid med den israelske minoriteten»,242 støttet Israel den kristent ledede sør-libanesiske hæren og det kristne og animistiske Sør-Sudans kamp for selvstendighet. Det er synd at realpolitikk har tvunget Israel til å neglisjere sitt slektskap med andre minoritter og deres nasjonale kamper. For å bevare relasjonene til Tyrkia har israelske myndigheter unnlatt å bekjentgjøre en utvetydig fordømmelse av folkemordet på armenerne. Israel har imidlertid strukket ut en hånd til kurderne, og de har på sin side ikke lagt skjul på sitt ønske om å styrke relasjonene til Israel. Men i siste instans har Israel lite å tilby dem i form av politisk støtte.

242 Se Mordechai Nisan: «Minorities in the Middle East», i Shulewitz (red.): The Forgotten Millions. Continuum, 2000 , s. 9

353 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER
Inne i Esekiels helligdom i 2010 . Vil de unike dekorasjonene overleve? (Canon Andrew White).

Graven til rabbiner Abraham Abeheseira, Bad Marrakesh-gravlunden, Casablanca.

De fleste israelske jøder har aldri forlatt Midtøsten: De flyttet bare fra ett område i regionen til et annet for å danne en majoritetsstat på en liten stripe av levantinsk kyst. Vesten burde støtte den bitte lille jødiske statens kamp for å overleve i et hav av ufred og ekstremisme. Det er en tragedie at mange på venstresiden i Vesten ikke betrakter uavhengigheten til et lite, innfødt folk i Midtøsten – jødene – som en progressiv sak. De ser på opprettelsen av Israel som bot for europeernes skyld i Holocaust. Dessuten har de misforstått de 2 .000 år gamle kristne samfunnene i Midtøsten; de behandler dem som agenter for 1800 -tallets kolonialisme og vender det døve øret til deres rop om hjelp mot islamister som forfølger dem. Postkolonialismen kan ikke innrømme at forholdet mellom muslimske herskere og deres underkuede jøder ligner på forholdet mellom kolonisatorer og koloniserte. Folk i Vesten lider av «fanonisme»:243 De antar at fargede mennesker i den tredje verden umulig kan være undertrykkere selv. Etter deres syn er antisemittisme bare et produkt av Europa etter opplysningstiden. Den rådende intellektuelle diskursen trenger forandring: Mye av venstresiden i opinionen og det nye venstre er ført på villspor av Edward Saïds Orientalismen, og har slukt skrønen om at Israel er den kolonialistiske inntrengeren. I stedet støtter de det palestinske felttoget mot Israel – forførerisk innpakket i menneskerettighetenes språk. Dermed er de uten å vite det blitt medskyldige i det nådeløse felttoget for å gjenopprette arabisk og muslimsk suverenitet over et dhimmi-folk.

243 David Aaronovitch: «Unsavoury Bedfellows», Jewish Chronicle, 27 . august 2015 www.thejc.com/comment/columnists/unsavoury-bedfellows-1.68332

FORDRIVELSEN 354

Den store synagogen i Tunis ble restaurert etter opptøyene i 1967

Vesten er forhekset av det romantiske i palestinernes sak, og ignorerer rutinemessig eller bagatelliserer skjebnen til andre små ikke-muslimske og ikke-arabiske folk som deler Midtøsten med sine arabiske og muslimske naboer. Det er omtrent dobbelt så mange koptere som palestinere,244 men hvor er protestene mot krenkelser av deres menneskerettigheter? Det er mer enn tre ganger så mange kurdere som palestinere,245 men ropene om deres kulturelle og politiske rettigheter har vært knapt hørbare. Vestlige kirkeledere er fortsatt forsiktige i sin fordømmelse av behandlingen av kristne i Midtøsten. Ingen arabiske myndigheter er villige til å se at i kjølvannet av Holocaust og etter at de har plaget og drevet ut sine jødiske borgere, er det store flertallet av jødene nå sionister, og at Israel er en sentral bestanddel av deres identitet.

244 CIA World Factbook 2017

245 BBC News Middle East: «Who are the Kurds?», 14 . mars 2016

355 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

Gårdsrommet i Den store synagogen, Aleppo. Den syriske borgerkrigen kan ha påført den ytterligere skade.

Ali Salem, en avdød egyptisk skuespillforfatter, fortalte en gang historien om en irakisk-jødisk kommunist ved navn Abdullah som gikk til en antisionistisk demonstrasjon i Irak. Da han oppdaget at folkemengden hadde sluttet å rope «Død over sionistene» og i stedet ropte «Død over jødene», skjønte han at han ikke hadde noen fremtid i Irak. Han dro til Israel og endret raskt navn fra det arabiske Abdullah til det hebraiske Ovadiah.246

Noen arabere er klare til å erkjenne at utdrivelsen av den jødiske minoriteten var en katastrofe for deres eget land, politisk, økonomisk og kulturelt. Siden den gamle orden styrtet sammen etter den arabiske våren, er det stadig flere som med nostalgi247 ser tilbake på den korte tiden med pluralistisk velstand på

246 Se Ali Salem: A Drive to Israel: an Egyptian meets his Neighbors. Dayan Center Papers 128 , 2003

247 Mohamed Chatou. «Moroccans bitterly regret departure of their Jews». African Exponent, 10 . januar 2017 . https://www.africanexponent.com/bpost/4528-moroccan-jews-departureto-israel-regretted-in-morocco.

FORDRIVELSEN 356

Modell av Crater-synagogen ved Aden Jewish Heritage Museum, Tel Aviv.

første halvdel av 1900 -tallet, erkjenner bidraget jødiske samfunn ga til landet deres, og til og med betrakter eksiljøder som voktere av deres egen ødelagte kulturelle struktur.248 Noen betrakter jødenes forsvinning som en guddommelig forbannelse over landet deres,249 men svært få er klar til å forsone seg med samtiden – eksistensen av en ikke-arabisk, ikke-muslimsk stat midt iblant dem. Den løsningen de foretrekker, er å skru klokken tilbake, å snakke om gjenoppvekkelsen av jødiske samfunn i arabiske land – en vrangforestilling.

Det siste ordet går til George Deek, en kristen arabisk diplomat i det israelske utenriksdepartement:

248 Samuel Tadros: «Once upon a time Jews lived here». Hudson Institute, 16 . mars 2017 https://www.hudson.org/research/13456-once-upon-a-time-jews-lived-here

249 Edy Cohen: «The Jewish Expulsion – and its Revenge». Israel Hayom, 30 . november 2016 https://johnmhummasti.wordpress.com/2016/12/15/the-jewish-expulsion-and-its-revenge/

357 JAKTEN PÅ RETTFERDIGHET FOR URBEFOLKNINGER

Om det ikke finnes noen plass i Midtøsten for en jødisk stat, finnes det ingen plass for noen som er annerledes. Og det er derfor vi i dag ser forfølgelse av jesidier, kristne, baha’i, sunni mot sjia og omvendt, og til og med sunni mot andre sunni som ikke følger islam på nøyaktig samme måte. Nøkkelen til forandring er dypt forbundet med vår evne som arabere til å akseptere andres legitimitet. Derfor er den jødiske staten vår største utfordring, siden den har en annerledes nasjonalitet, religion og kultur. Jøder representerer en utfordring fordi de som en minoritet insisterer på sin rett til å være annerledes. Den dagen vi aksepterer den jødiske staten slik den er, vil all annen forfølgelse i Midtøsten stanse.250

250 Adi Schwartz: «Israel’s best diplomat: George Deek». Tablet, 28 . juli 2015 https://www. tabletmag.com/jewish-news-and-politics/190615/israels-best-diplomat-george-deek Sitatet er fra tale i MIFF sept. 2014 : https://www.youtube.com/watch?v=8m6ux-IeNo4

FORDRIVELSEN 358

Tillegg

Jødisk befolkning

Algerie

Egypt

Iran

Irak

Jemen

Libanon

Libya

Marokko

Syria

Tunisia

Grunnlagt når 1948 2019

1 .–2 . århundre e.Kr.

2 . århundre f.Kr.

3 . århundre f.Kr.

3 . århundre f.Kr.

3 . århundre f.Kr.

1 . århundre f.Kr.

3 . århundre f.Kr.

1 . århundre f.Kr.

1 . århundre f.Kr.

1 . århundre f.Kr. 140 .000

.000

Tabell som viser fordrivelsen av jødiske samfunn og når de ble grunnlagt.

(Kilde: JJAC, oppdatert av forfatteren.)

361 TILLEGG
75
100
55
20
38 .000 265 .000 30 .000 105 .000 0 Færre enn 15 8 .000 5 50 Færre enn 20 0 2 .000 Færre enn 15 1 .000
.000 150 .000
.000
.000

Grensene for islams erobringer år 750

Byer styrt av islam med store jødiske samfunn

Islams erobringer år 750 , og byer med store jødiske samfunn. (Fra sir Martin Gilbert: In Ishmael’s House [Yale, 2010 ], s. 356 )

Fordrivelsen av jøder fra arabiske land 1948 –2012

Tabell som viser fordrivelsen av jøder fra arabiske land mellom 1948 og 2012 (Kilde: JJAC)

1948 Aden Algerie Egypt Irak Jemen Libanon Libya Marokko Syria Tunisia I alt 8.000 140.000 75.000 135.000 5.000 38.000 265.000 30.000 105.000 55.000 856.000 800 130.000 40.000 6.000 6.000 3.750 200.000 5.000 80.000 3.500 475.050 0 3.000 2.500 2.500 3.000 500 50.000 4.000 10.000 500 76.000 0 1.000 400 350 400 40 18.000 4.500 7.000 500 32.190 0 0 100 100 100 0 5.700 100 1.500 200 7 800 0 0 100 60 ~50 0 3.500 100 1.100 200 5.110 0 0 75 50 40 0 3.000 ~50 1.000 100 4.315 1958 1968 1976 2001 2005 2012 (anslag) FORDRIVELSEN 362

Arabiske stater, viser antallet jøder som ble kastet ut av arabiske land og søkte til ukt i Israel mellom 1948 og 1972. Mange marokkanske, algeriske og tunisiske jøder dro til Frankrike, og libyske jøder til Italia. Mange egyptiske jøder dro til Storbritannia.

Israel mellom 1948 og 1967.

Antallet jøder som flyktet til Israel 1947 –1957 . Fra sir Martin Gilbert: In Ishmael’s House [Yale, 2010 ], s. 374 ).

Ikke-uttømmende kart som viser antijødiske massakrer i muslimske land før 1948 (Torbjörn Karfunkel).

363 TILLEGG

Utkast til lov for Den arabiske liga, 1947

En fotokopi av dette dokumentet med tittelen «Tekst til lov utarbeidet av Politisk komité i Den arabiske liga» ble oppdaget festet til et memorandum fra 19 . januar 1948 sendt inn av World Jewish Congress til FNs økonomiske og sosiale råd (ESOSOC). Memorandumet advarte om at «alle jøder som bor i Det nære Østen og Midtøsten, står overfor ekstrem og umiddelbar fare».

Teksten i loven utarbeidet av Politisk komité i Den arabiske liga

Sammendrag

I 1947 utarbeidet Politisk komité i Den arabiske liga (Ligaen av arabiske stater) en lov som skulle regulere den juridiske statusen til jødiske innbyggere i alle land i Den arabiske liga. Denne loven var allerede blitt godkjent av Egypt, Saudi-Arabia og Irak, gitt at «etter en spesifisert dato skal alle jøder –med unntak av borgere av ikke-arabiske land – betraktes som medlemmer av den jødiske ‘minoriteten i staten Palestina’, og at deres bankkonti skal fryses og brukes til å finansiere motstanden mot ‘sionistiske ambisjoner i Palestina’. Jøder som antas å være aktive sionister, skal interneres som politiske fanger, og deres eiendeler konfiskeres. Bare jøder som aksepterer aktiv tjeneste i arabiske hærer eller stiller seg til disposisjon for disse hærene, vil bli betraktet som ‘arabere’».251

Utdrag med direkte sitater fra loven utarbeidet av Politisk komité i Den arabiske liga

• «Alle jødiske borgere … vil bli betraktet som medlemmer av den jødiske minoriteten i staten Palestina og må registrere seg [«i løpet av syv dager»] hos myndighetene i regionen hvor de bor, idet de oppgir navn, nøyaktig antall medlemmer i familien, sine adresser, navnene på bankene deres og beløpene på kontiene deres i disse bankene …»252

• «Bankkontier til jøder vil bli frosset. Disse midlene vil delvis eller fullt ut bli brukt til å finansiere motstandsbevegelsen mot sionistiske ambisjoner i Palestina.»253

251 Memorandum Submitted to the U.N. Economic and Social Council by the World Jewish Congress (19 . januar 1948 ) Section I. (2 ) a. 2 . juni 1948 . [ZIIC – denne referansen er i dokumentet utarbeidet av JJAC og er sannsynligvis feil.]

252 Teksten i loven utarbeidet av Politisk komité i Den arabiske liga. Avsnitt 1

253 Ibid. Avsnitt 2

FORDRIVELSEN 364

• «Bare jøder som er borgere av andre land vil bli ansett som ‘nøytrale’. Disse vil bli tvunget enten til å vende tilbake til sine land, med minimal forsinkelse, eller bli ansett som arabere og være forpliktet til å akseptere aktiv tjeneste i den arabiske hær.»254

• «Enhver jøde hvis aktiviteter avslører at han er en aktiv sionist, vil bli betraktet som en politisk fange og vil bli internert på steder som er spesielt viet til dette formålet av politimyndigheter eller av landets myndigheter. I stedet for at de blir frosset, vil hans økonomiske midler bli konfiskert.»255

• «Enhver jøde som vil være i stand til å bevise at hans aktiviteter er antisionistiske, vil stå fritt til å handle som han vil, forutsatt at han erklærer sin vilje til å gå inn i de arabiske hærene.»256

• «Det foregående … betyr ikke at disse jødene ikke vil bli underlagt avsnitt

1 og 2 i denne loven.»257

Resolusjon 185 (2008 ) Representantenes hus, Den amerikanske kongressen

1 . april 2008

Ettersom væpnede konflikter i Midtøsten har skapt flyktningbefolkninger som utgjør millioner og består av mennesker fra mange etniske, religiøse og nasjonale bakgrunner;

Ettersom jøder for det meste har levd som en minoritet i Midtøsten, NordAfrika og Den persiske gulf-regionen i mer enn 2 .500 år:

Ettersom De forente stater lenge har gitt uttrykk for sin bekymring for mishandlingen av minoriteter og krenkingen av menneskerettigheter i Midtøsten og andre steder; og ønsker å avslutte den arabisk-israelske konflikten i Midtøsten og å arbeide for en fred som vil komme alle folkene i regionen til gode;

254 Ibid. Avsnitt 3

255 Ibid. Avsnitt 5

256 Ibid. Avsnitt 6

257 Ibid. Avsnitt 7 . (Avsnitt 1 og 2 indikerer at alle jøder må registrere seg og avgi personlig og bankinformasjon, og at bankkonti vil bli frosset og brukt til antisionistisk motstand.)

365 TILLEGG

Ettersom De forente staters administrasjoner historisk har etterlyst en rettferdig løsning på det palestinske flyktningproblemet;

Ettersom det palestinske flyktningspørsmålet har fått betydelig oppmerksomhet fra verdens land, mens spørsmålet om jødiske flyktninger fra den arabiske og muslimske verden har fått svært liten oppmerksomhet;

Ettersom en omfattende fred i regionen vil kreve en løsning av alle gjenstående spørsmål gjennom bilaterale og multilaterale forhandlinger som omfatter alle involverte parter;

Ettersom rundt 850 .000 jøder har vært fordrevet fra arabiske land siden opprettelsen av staten Israel i 1948 ;

Ettersom De forente stater har vist interesse for og bekymring over mishandlingen av, krenkelse av rettighetene til og eksproprieringen av eiendelene til minoritetsbefolkninger generelt, og spesielt tidligere jødiske flyktninger fordrevet fra arabiske land slik det fremgår, inter alia, av:

(1 ) Det omforente memorandum som ble undertegnet av president Jimmy Carter og den israelske utenriksminister Moshe Dayan 4 . oktober 1977 , hvor det heter at «[en] løsning på problemet med arabiske flyktninger og jødiske flyktninger vil bli drøftet i samsvar med regler som man skal enes om»;

(2 ) etter forhandlinger om Camp David-avtalen, rammeverket for fred i Midtøsten, uttalelsen fra president Carter på en pressekonferanse 2 . oktober 1977 om at «palestinere har rettigheter … det finnes selvsagt jødiske flyktninger … de har de samme rettighetene som andre har»; og

(3 ) i et intervju etter Camp David II i juli 2000 , der spørsmålet om jødiske flyktninger fordrevet fra arabiske land ble drøftet, uttalelsen fra president Clinton om at «Det må opprettes et slags internasjonalt fond for flyktningene. Interessant nok tror jeg det er en viss interesse på begge sider for også å ha et fond som kompenserer israelerne som ble flyktninger på grunn av krigen etter staten Israels fødsel. Israel er fullt av mennesker, jødiske mennesker, som levde i for det meste arabiske land og som kom til Israel fordi de ble flyktninger i sitt eget land.»;

Ettersom den internasjonale definisjonen av en flyktning åpenbart gjelder jøder som flyktet fra arabiske regimers forfølgelse, der en flyktning er en person som «på grunn av en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, medlemskap i en bestemt samfunnsgruppe eller politisk oppfatning, befinner seg utenfor landet han er statsborger av, og ikke er i stand til, eller på grunn av en slik frykt, ikke er villig til å benytte seg av dette landets beskyttelse» (konvensjonen av 1951 om flyktningers status);

FORDRIVELSEN 366

Ettersom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) 29 . januar 1957 avgjorde at jøder som flyktet fra arabiske land, var flyktninger som lå under mandatet til UNHCR;

Ettersom resolusjon 242 i FNs sikkerhetsråd 22 . november 1967 etterlyser en «rettferdig løsning av flyktningproblemet» uten å skille mellom palestinske og jødiske flyktninger, og dette fremgår av:

(1 ) forsøket fra Sovjetunionens FN-delegasjon på å begrense den «rettferdige løsningen» nevnt i Resolusjon 242 til utelukkende å gjelde palestinske flyktninger (S/8236 , drøftet av Sikkerhetsrådet på sitt 1 .382 . møte 22 . november 1967 , særlig i avsnitt 117 , formulert av Sovjetunionens ambassadør Kuznetzov). Dette forsøket mislyktes imidlertid, et uttrykk for det internasjonale samfunnets intensjon om at resolusjonen skulle gjelde rettighetene til alle flyktninger i Midtøsten; og

(2 ) en uttalelse fra dommer Arthur Goldberg, på dette tidspunktet USAs sjefdelegat til FN som spilte en viktig rolle i utarbeidelsen av den enstemmig vedtatte Resolusjon 242 , der han påpekte at «Resolusjonen tar opp målet om å ‘oppnå en rettferdig løsning på flyktningproblemet’. Dette språket refererer formodentlig til både arabiske og jødiske flyktninger, for omtrent like mange av hver forlot sitt hjem som et resultat av alle krigene»;

Ettersom USAs utenriksminister James Baker i sitt åpningsinnlegg 28 . januar 1992 til forberedelsesmøtet for multilaterale forhandlinger om Midtøsten i Moskva ikke skilte mellom palestinske og jødiske flyktninger da han formulerte oppdraget til Arbeidsgruppen for flyktninger, og uttalte at «[f] lyktninggruppen vil vurdere praktiske måter å forbedre forholdene på for mennesker som er fordrevet fra sitt hjem i hele regionen»;

Ettersom Veikartet for en permanent tostatsløsning på den israelsk-palestinske konflikten, som i fase III refererer til en «omforent, rettferdig, rimelig og realistisk løsning på flyktningspørsmålet», bruker språk som er like anvendelig på alle mennesker som er fordrevet på grunn av konflikten i Midtøsten;

Ettersom Israels avtaler med Egypt, Jordan og palestinerne har bekreftet at en omfattende løsning på den arabisk-israelske konflikten vil kreve en rettferdig løsning på forholdene for alle «flyktninger»;

Ettersom initiativet for å sikre rettigheter og erstatning for jøder som ble tvunget til å flykte fra arabiske land, ikke strider mot palestinske flyktningers rett til å kreve erstatning;

Ettersom alle land bør være klar over skjebnen til jødiske og andre minoritetsgrupper fordrevet fra land i Midtøsten, Nord-Afrika og Den persiske gulf;

367 TILLEGG

Ettersom det pågår en internasjonal kampanje i rundt 40 land for å registrere historien til og arven etter jødiske flyktninger fra arabiske land;

Ettersom en rettferdig, omfattende arabisk-israelsk fred ikke kan oppnås uten å ta opp utdrivelsen av århundregamle jødiske samfunn i Midtøsten, Nord-Afrika og Den persiske gulf;

Ettersom det ville være upassende og urimelig om USA skulle anerkjenne rettigheter for palestinske flyktninger uten å anerkjenne like rettigheter for jødiske flyktninger fra arabiske land: La det derfor nå være besluttet at:

(1 ) for at enhver omfattende fredsavtale om Midtøsten skal være troverdig og varig, må den ta opp og løse alle gjenstående spørsmål om de legitime rettighetene til alle flyktninger, deriblant jøder, kristne og andre befolkningsgrupper, fordrevne fra land i Midtøsten; og

(2 ) presidenten bør instruere USAs representant i FN og alle USAs representanter i bilaterale og multilaterale fora til å –

(A) bruke USAs stemme, stemmegivning og innflytelse til å sikre at enhver resolusjon som angår flyktninger i Midtøsten, og som omfatter en referanse til den påkrevde løsningen av spørsmålet om palestinske flyktninger, også må inneholde en like utvetydig referanse til løsningen av spørsmålet om jødiske flyktninger fra arabiske land; og

(B) gjøre det klart at USAs myndigheter støtter den holdning at som en integrert del av enhver omfattende arabisk-israelsk fred må spørsmålet om flyktninger fra Midtøsten, Nord-Afrika og Den persiske gulf løses på en måte som omfatter anerkjennelse av de legitime rettighetene og tapene til alle flyktninger som er fordrevet fra arabiske land, deriblant jøder, kristne og andre grupper.

Bekreftet:

Funksjonær

FORDRIVELSEN 368

Hele teksten til lov vedtatt i Knesset 22 . februar 2010

Retten til jødiske flyktningers erstatning fra arabiske land og Iran, 22 . februar 2010

1 . Hensikt

Denne lovens hensikt er å beskytte retten til jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran innen rammeverket av fredsforhandlinger i Midtøsten.

2 . Definisjoner

I denne loven – «Jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran» – som er en av de følgende: (1 ) Han/hun er borger av Israel*, eller bodde der før opprettelsen av staten; (2 ) Han/hun var innbygger av arabiske land eller Iran, og reiste hovedsakelig fordi han/hun var forfulgt på grunn av sin jødiskhet og sin manglende evne til å forsvare seg mot slik forfølgelse. (3 ) Han/hun etterlot seg eiendom** som han eide i sitt opprinnelsesland.

3 . Forhandlinger for å oppnå fred

I forhandlinger for å oppnå fred i Midtøsten må myndighetene også ta opp spørsmålet om å gi kompensasjon for tap av eiendom til jødiske flyktninger fra arabiske land og Iran, deriblant eiendom eid av jødiske samfunn i disse landene.

4 . Utøvelse

Statsministeren skal lede gjennomføringen av denne loven.

Undertegnet av Benjamin Netanyahu, statsminister

Shimon Peres, president

Reuven Rivlin, speaker i Knesset

* Selv om loven gjelder bare israelske borgere, prøver man å finne en mekanisme som kan gjelde jødiske flyktninger som bor utenfor Israel, og som ligner den som gjelder overlevende etter Holocaust som bor utenfor Israel.

** «Eiendom» – jord, eiendeler, kontanter, rettigheter og annen eiendom overtatt etter ordre fra myndighetene.

369 TILLEGG

EGYPT

Jøder har levd i Egypt siden sivilisasjonens morgen. Det moderne samfunnet besto av innfødte jøder (rabbanitter og karaitter) og senere ankomne fra andre steder i det ottomanske rike. Her er en tidslinje som viser hvordan Egypts jøder ble fratatt sine rettigheter, først retten til statsborgerskap på 1900 -tallet:

1880 : En «virkelig egyptisk» regjering dannet. Til tross for reformer blir jøder fortsatt betraktet som dhimmier. Middel- og overklassen søkte konsulær europeisk beskyttelse og pass under regimet.

1914 : 10 .000 «utenlandske» jøder som ble kastet ut fra Palestina, ankommer til Egypt.

1918 : 80 .000 –100 .000 jøder i Egypt. Etnisk oppdeling av egyptere i separate «raser».

1922 : Egypt blir nominelt selvstendig.

1927 : Første lov om statsborgerskap. Individuelle borgere må søke. Slutten av 1920 -/30 -tallet: Det muslimske brorskap (grunnlagt i 1928 ) og nasjonalister utfører sporadiske angrep på ikke-muslimer (syrere/armenere/ grekere/jøder). Etter 1933 finansierer nazister en antijødisk kampanje.

1929 : Loven om statsborgerskap etablerer jus sanguinis (at et individs statsborgerskap er avhengig av en av eller begge foreldrenes statsborgerskap). Arabere/muslimer får fortrinnsrett. Bare 5 .000 jøder får egyptisk statsborgerskap, 40 .000 forblir statsløse. De fattige hadde ikke råd til et nasjonalitetsbevis som kostet fem pund.

1937 : Kapitulasjonssystemet oppgis. Etter 1949 var egyptiske myndigheter ansvarlig for beskyttelse av minoriteter.

1938 : Lederen for den pronazistiske ungdomsbevegelsen «Unge Egypt» møter Adolf Hitler og ber om tvangsutdrivelse av jøder.

1942 : Det muslimske brorskap utsteder anti-Balfour-erklæring.

2 .–3 . november 1945 : Antijødiske og antiminoritetsopptøyer. Den store askenasiske synagogen og andre jødiske institusjoner i Kairo brennes ned. Jødiske butikker plyndres. Seks drept.

1946 : 200 Alexandria-jøder drar til Israel i halvveis lovlig emigrasjon.

1947 : Bedriftslov om arabisering fastsetter at 75 prosent av de ansatte må være arabere/muslimer.

1948 : Politiet begynner antisionistisk heksejakt.

Mai 1948 : Arrestasjon og internering av 1 .300 , hvorav tusen jøder. Innsamling av de internertes eiendom. Jødiske skoler plassert under myndighetenes

FORDRIVELSEN 370

kontroll og tvunget til å innføre egyptisering. Noen jøder utestengt fra høyere utdannelse.

Juni 1948 : Militær unntakstilstand innført. Lokale jøder betraktes som femtekolonne. Jødisk eiendom, både felles og privat, konfiskeres under den første arabisk-israelske krigen. Rundt 20 .000 jøder drar til Israel og Europa. De med egyptisk statsborgerskap mister det.

20 . juni 1948 : 22 jøder drept i bombing av det karaittiske kvarteret i Kairo.

Juli 1948 : 500 jødiske butikker, deriblant magasinene Cicurel og Oreco, blir bombet. Skylden legges på et «sionistfly». Rundt 200 jøder blir drept denne sommeren.

September 1948 : 19 jøder drept. Jødiske bedrifter blir plyndret.

November 1948 : Jødiske butikker plyndret i Kairo.

Lov om statsborgerskap fra 1950 (revidert i 1951 , 1953 og 1956 ) hindrer jøder i å få egyptisk statsborgerskap, og gjør at alle «sionister» fratas sitt statsborgerskap.

«Sort lørdag», 26 . januar 1952 : Nasjonalister og fundamentalister angriper gresk, armensk og jødisk eiendom.

1956 –57 : Etter at Nasser og De frie offiserer kom til makten, ble 25 .000 jøder kastet ut i kjølvannet av Suez-krisen.

1961 –62 : Nasjonalisering av gjenværende jødisk eiendom.

1967 : Alle jødiske menn internert etter seksdagerskrigen. Antallet jøder synker til noen få tusen.

2016 : Åtte jøder igjen i Kairo, fem i Alexandria.

Med takk til Ruth Toledano Attias for hennes essay «La denationalisation des Juifs d’Egypte» i La fin du Judaïsme en terres d’Islam (red.: S. Trigano).

JEMEN OG ADEN

Det 3 .000 år gamle jemenittiske jødiske samfunnet nærmer seg utslettelse. Ved forrige århundreskifte lå Nord-Jemen under ottomanene/Zaydi-sjiamuslimene, som praktiserte en streng form for sharia-lov. I sør ble Aden et britisk protektorat.

1881 : Jøder fra Jemen begynte å reise til Israels land. Jøder som er tvangskonvertert, foretrekker å leve under Zaydi-styret i nord.

1849 –72 : De ottomanske zaydiene kjemper for makten.

371 TILLEGG

1904 : Zaydi-herskeren Imam Yahya overtar makten. 7 .000 (80 prosent) av jødene og 10 .000 muslimer dør av sult i Sana’a. Mange jøder konverterer til islam for å få mat. Jøder flykter til Aden. Mange blir plyndret underveis.

1911 : Sharia-lover blir innført: Jøder er laverestående dhimmier, så vidt over svarte i hakkeordenen, på linje med kasteløse i India. Jøder må betale en egen skatt; beløpet er yrkesavhengig. Barn kaster stein på dem, familien til mordofre får en beskjeden sum som blodpenger, men ingen egentlig rettferdighet hvis morderen er muslim. Jøder kan eie eiendom, men interiøret må være svært enkelt så ikke muslimer blir misunnelige.

1913 : Grupper av jøder blir tildelt innsamling av kloakk fra muslimske områder. De danner en «kasteløs» undergruppe innen samfunnet.

1920 : Zaydiene erklærer sin uavhengighet.

1922 : Forordning om foreldreløse: Barn som har mistet sin far, blir bortført og tvangskonvertert til islam.

1922 : Britene forbyr emigrasjon til Palestina.

1923 : 42 foreldreløse tvangskonverteres til islam.

1928 : 27 foreldreløse konverterer etter trussel om tortur.

1929 : 50 barn i alderen 5 –13 smugles ut til Aden i håp om at de vil nå Palestina. Palestinere i Jemen sprer antijødiske blodanklager. Jøder flykter til Aden, men tvinges til å etterlate seg sine eiendeler. Desperate jemenittiske jøder flykter dit de kan, 2 .000 drar til Egypt, 2 .000 til Eritrea, 7 .000 til India.

1934 : Muftien av Jerusalem reiser gjennom Jemen. Jøder forbys å dra til Palestina så de ikke skal kjempe mot arabere.

1935 : Jøder blir enda mer undertrykte etter rykter om at moskeer i Jerusalem er truet. Etter at 23 .000 jøder strømmer inn i Aden, blir havnen stengt for jøder.

1947 : Opptøyer i Aden. 82 jøder drept (87 ifølge Aden Jewish Heritage Museum).

1948 : Imam Yahya blir myrdet. Det bryter ut borgerkrig og anarki.

1949 : Emigrasjonsforbudet oppheves.

1949 –50 : 50 .000 jøder blir kjøpt ut av Israel og fløyet ut i operasjon Eagles’ Wings. De med spesiell kompetanse blir holdt tilbake til de kan overføre denne til muslimer.

2009 : Mer enn hundre jøder flykter fra borgerkrig og radikalisering i Jemen. I 2016 er det under 50 igjen.

Med takk til Ruth Toledano Attias for hennes essay «Sous la dureté de la dhimma: les juifs du Yemen» i La fin du Judaïsme en terres d’Islam (red.: S. Trigano).

FORDRIVELSEN 372

SYRIA OG LIBANON

De 2 .000 år gamle jødiske samfunnene i Syria og Libanon (30 .000 og 20 .000 i 1948 ) har alltid vært tett forbundet, i likhet med historien til de to landene. Her er en tidslinje som følger deres tilbakegang til mindre enn 20 jøder i hvert land i dag.

1800 -tallet: En æra med masseemigrasjon for syrere fra alle slags trosretninger, drevet av krigen i 1860 mellom kristne og drusere, og økonomiske kriser. Flyttestrømmen gikk først og fremst til Egypt og Den nye verden.

1909 : Unge jøder reiser for å unngå ottomansk vernepliktslov.

1917 : Eksiljøder fra Eretz Yisrael forteller jøder om sionismen.

1918 : Syria og Libanon underlagt fransk mandat.

1930 -årene: Antijødiske tiltak blir innført, økonomisk krise. 2 .868 jøder flytter til Israel. Nazi-propaganda og provokasjoner fra muftien av Jerusalem blir spredt. 5 .286 jøder drar.

1945 : 1 .000 jødiske barn drar på aliya. Pensum i syriske skoler blir obligatorisk.

1947 : Delingsopptøyer ryster Aleppo. Alle 18 synagoger, fem skoler, 150 butikker, et hjem for foreldreløse og en ungdomsklubb blir ødelagt. Den store synagogen i Aleppo får store skader. Jøder kan ikke kjøpe eiendom. Hundrevis arrestert. Jøder blir kastet ut fra universitetet i Beirut.

1948 : Jøder blir myrdet i Beirut. I november blir tolv drept i Tripoli i NordLibanon.

1949 : Jødiske bankkonti blir beslaglagt i Syria, eiendom frosset, ingen bevegelsesfrihet.

1949 : Granater blir kastet mot al-Menashe-synagogen i Damaskus: 13 døde, 32 såret.

1950 : Jøder i Qamishli blir utestengt fra jordbruket.

1950 : En strøm av provinsjøder til Beirut. 10 .000 jøder flytter til Libanon fra Irak og Syria. Bare 5 .700 er igjen i Syria.

1950 : Syria vedtar en lov som konfiskerer jødisk eiendom. Palestinske flyktninger flytter inn i det jødiske kvarteret i Damaskus. Angrep på jøder i Damaskus, Aleppo og Qamishli. Eiendom og butikker blir plyndret.

1950 : En bombe eksploderer på Alliance Israélite Universelle-skolen i Beirut. Jødiske ungdomsorganisasjoner blir forbudt. Offentlige tjenestemenn blir sagt opp. Jøder blir ellers beskyttet av falangistmilits og står fritt til å reise og drive forretninger.

373 TILLEGG

1958 –62 : Jøder kan forlate Syria mot betaling av løsepenger. 2 .800 jøder flykter til Israel.

1962 : Reiseforbud innføres.

1965 : Den israelske spionen Eli Cohen blir arrestert. Angrepene blir flere.

1967 : Antijødiske opptøyer i Syria. Muslimer kontrollerer to jødiske skoler. Reiseforbud. Jødiske kjemikere og leger blir oppsagt. Jødiske jobber blir gitt til flyktninger fra Golan-høyden. 2 .264 jøder drar til Israel.

1967 –70 : Av 6 .000 jøder i Libanon drar alle unntatt noen få hundre.

1971 : Bølge av kidnappinger. Albert Elia, en lokal leder, blir bortført og drept i Libanon.

1973 : Etter Jom Kippur-krigen får jødiske boliger i Syria telefonlinjen kuttet og nektes radioer og postgang med utenverdenen.

1974 : Fire syriske jødiske piker blir voldtatt og myrdet.

1975 : Redningsaksjon for de gjenværende syriske jødene, deriblant mange enslige piker, satt i gang av canadieren Judy Feld Carr.

1978 : 450 jøder igjen i Libanon. Mellom 1979 og 1980 antas det at 30 jøder ble drept i borgerkrig.

1992 : President Assad lar 2 .800 jøder reise på turistvisum uten eiendeler.

1994 : Jøder får reise med sine eiendeler. Den syriske sjefrabbineren Abraham Hamra reiser til Israel.

1999 : 60 jøder lever i Libanon, og mellom 50 og 100 i Syria.

2017 : Færre enn 15 jøder lever fortsatt i hvert av landene.

Med takk til Yaron Harel og hans «Comment la Syrie et le Liban se sont totalement vidés de leurs Juifs» i La fin du Judaïsme en terres d’Islam (red.: S. Trigano).

MAROKKO

Jøder utgjorde tre prosent av Marokkos fem millioner innbyggere før 1948 . Nå er det 2 .500 eller færre, og deres skjebne er knyttet til den «beskyttende» kongefamilien. Samfunnet deres er en skygge av sitt tidligere jeg. Her er en tidslinje som viser de viktigste stadiene i en periode med dramatisk forfall.

1912 : Pogromen i Fez: 45 jøder drept.

1912 : Opprettelsen av det franske protektoratet varsler slutten på dhimmi-

FORDRIVELSEN 374

status for 230 .000 jøder, men de nektes med få unntak fransk statsborgerskap.

1930 -tallet: Antisemittismen øker blant det ekstreme høyre i Frankrike og marokkanske nasjonalister.

1934 : Storvisiren ber franske autoriteter om å forby jøder å flytte inn ved siden av muslimer i Nye Medina (Habou-kvarteret) og nye sentrale strøk av Casablanca.

1936 : Rykter om at jødiske piker har dårlig innflytelse på muslimske piker fører til «pogromen» i 1937 : I Meknes ransaker nasjonalister 40 jødiske butikker. Jødene svarer med å be om boikott av tyske varer.

3 . oktober 1940 : Den første Vichy-loven utestenger jøder med fransk statsborgerskap fra offentlig sektor, utdannelse, jus, medisin og medier.

31 . oktober 1940 : Sultanen undertegner en antijødisk dahir (et kongelig dekret). Jødiske skoler og administrasjonsråd rammes ikke; tidsskrifter blir forbudt. Konvertitter til islam går fri.

November 1940 : Forbudt å ha muslimske tjenestepiker i jødiske hjem.

1941 : Sultanen erklærer sin misnøye med antisemittiske lover overfor en jødisk delegasjon. Sultanen utsetter, men undertegner likevel ytterligere fem dahir i august 1941 som stenger jøder ute fra bankvesenet, finans, eiendom, jus. Jøder må opplyse om sine eiendeler. Numerus clausus i offentlige skoler.

8 . august 1941 : Jøder blir sendt tilbake fra europeiske distrikter til mellaher.

1942 : «Det finnes ingen jøder, bare marokkanere», erklærer sultanen.

1948 : Opptøyer i Oujda og Jerrada. 44 jøder blir drept.

1948 –49 : Nesten ti prosent eller 22 .900 av Marokkos jøder reiser til Israel.

1949 –57 : 110 .000 jøder forlater Marokko.

1953 : Fire jøder dør under opptøyer i Oujda.

1954 : Massakren i Petit Jean (nå Sidi Kacem): Syv jøder blir drept.

1955 : 1 .700 jøder unnslipper til den europeiske byen Mazagan etter at et stort antall hus i det jødiske kvarteret blir satt fyr på og brenner ned. 200 jøder blir hjemløse.

1955 : Wadi Zem: En familie på fem og to andre jøder blir myrdet.

1956 : Marokko erklærer sin uavhengighet. Leon Benzaquen utnevnt til minister for posttjenester. Fem jøder utnevnt til det nasjonale konsultative råd.

September 1956 : Det selvstendige Marokko forbyr emigrasjon til Israel. Likevel reiser 29 .472 jøder i hemmelighet med hjelp fra den israelske Misgeret-divisjonen.

1958 : Marokko går med i Den arabiske liga: arabisering. Postforbindelsen med Israel stenges.

375 TILLEGG

Januar 1961 : Egypts president Nasser på besøk. Jøder blir banket opp. Jødinner blir tvangskonvertert under et nasjonalistisk opprør.

Januar 1961 : Den ulovlige smuglerbåten «Pisces» (Egos) forliser. 42 jødiske emigranter og en av mannskapet drukner.

1961 : Operasjon Yakhin evakuerer 87 .707 jøder til Israel. Marokko får «løsepenger» på 20 millioner dollar.

1948 –67 : 237 .813 marokkanske jøder ankommer til Israel.

Etter 1967 : 40 .000 marokkanske jøder flytter til Frankrike.

16 . august 1972 : Mislykket kuppforsøk mot kong Hassan II.

1972 : 30 .000 jøder igjen i Marokko.

2003 : Færre enn 5 .000 jøder bor i Marokko.

Med takk til Guillaume Jobin og hans «Mohamed V et ses juifs» (Information juive februar/mars 2015 ), David Bensoussan og hans Il était une fois le Maroc, og Yigal Ben Nun i «La fin du Judaïsme en terres d’Islam» (red. S. Trigano).

LIBYA

Libyas jødiske samfunn bodde i provinsene Tripolitania og Kyrenaika, og kan spore sin opprinnelse til det tredje århundret f.Kr. Med den italienske okkupasjonen i 1911 gjorde jødene store fremskritt innen utdannelse og handel, men led fryktelig under og etter den annen verdenskrig. I 1941 utgjorde jødene en fjerdedel av Tripolis befolkning. I dag er det ingen igjen.

1938 : Italienske raselover anvendes på Libyas 30 .000 jøder.

1942 : Tysk okkupasjon av Benghazis jødiske kvarter. 2 .000 jøder blir deportert gjennom ørkenen. 600 jøder dør i arbeidsleir.

1945 : Todagers pogrom: 130 jøder blir drept, fem synagoger ødelagt.

1948 : 14 jøder blir drept i pogrom. 300 boliger ødelagt.

1948 : 3 .000 jøder emigrerer ulovlig.

1949 –1952 : 90 prosent av jødene flykter til Israel.

1951 : Grunnloven blir opphevet. Statsminister Mahmud Muntassar sier at jøder ikke kan ha noen fremtid i Libya.

1952 : Det selvstendige Libya forbyr emigrasjon og går med i Den arabiske liga.

1953 : Libya går med i en antijødisk økonomisk boikott. Nattlige ransakinger av jødiske boliger på jakt etter «sionistisk» materiale.

FORDRIVELSEN 376

1954 : Sportsklubben Makkabi blir stengt.

1958 : Det jødiske fellesrådet blir oppløst ved lov.

1961 : Loven krever en spesiell tillatelse for å bevise genuint libysk statsborgerskap – nektes alle unntatt seks jøder.

1961 : Eiendeler som tilhører libyske jøder, beslaglegges. Bare libyske statsborgere kan kjøpe eiendom (utelukker jøder). Jøder kan ikke stemme.

1963 : Nasser-tilhengere vil ha stenging av amerikanske og britiske baser. Mord på den jødiske lederen Halfalla Nahum, 84 år.

1967 : Seksdagerskrigen. Jøder donerer til den palestinske saken. 60 prosent av jødiske eiendeler ødelagt i Tripoli. Italienske og jødiske butikker brent. Ti jøder drept. 300 jøder fra Benghazi anholdt av hensyn til deres sikkerhet. To familier (14 mennesker) blir massakrert. Nesten alle Libyas gjenværende jøder blir evakuert ut av landet.

1970 : Gaddafi-regjeringen samler inn eiendommen til alle jøder i utlandet.

2002 : Esmeralda Meghnagi, Libyas siste jøde, dør.

Med takk til Maurice Roumani og hans «Le processus de discrimination des juifs de Libye» i La fin du judaïsme en terres d’Islam (red. Shmuel S. Trigano).

IRAK

Forholdene for jøder i verdens eldste diaspora begynte å forverres i 1930 -årene med fremveksten av pronazistiske holdninger. Etter masseutvandringen i 1950 –51 led de gjenværende få tusen jødene under Saddam Husseins styre, og de fleste prøvde å flykte. I 2016 var fem jøder det eneste som var igjen av dette eldgamle og strålende samfunnet.

1918 , 1919 og 1920 : Jøder frykter det lokale muslimske styret og anmoder Bagdads sivilkommissær om britisk statsborgerskap, men blir avvist.

1932 : Irak erklærer at minoritetsrettigheter vil bli beskyttet, men nekter å utnevne en observatør som skal passe på at minoritetenes garantier blir oppfylt. Rundt 600 assyrere massakrert i 1933 .

1932 : Den tyske chargé d’affaires, Fritz Grobba, trykker utdrag av Mein Kampf i en arabisk dagsavis. Radio Berlin begynner med sendinger på arabisk.

1934 –36 : 600 jødiske funksjonærer blir avskjediget fra myndighetene, de fleste får jobben tilbake.

377 TILLEGG

1934 : Det innføres en regel om at jøder må deponere 50 pund for å kunne reise til utlandet.

1935 : Statlige barneskoler innfører kvoter for jødiske elever. Undervisning i hebraisk og jødisk historie forbys. Bare Bibelen kan leses uten oversettelse.

1936 : Jødiske bedrifter som er registrert hos myndighetene, må ha en muslimsk partner.

1936 : Tre jøder blir myrdet i Bagdad, en i Basra. En bombe blir kastet inn i en synagoge på Jom Kippur.

1936 –39 : Selv om sjefrabbineren offisielt tar avstand fra sionismen og en fordømmelse av sionismen undertegnes av 33 irakiske jødiske ledere, blir syv jøder myrdet, og seks bomber blir sprengt.

1939 : Det irakiske offentlige skolesystemet begynner å følge en nazistisk modell for undervisning.

1941 : I interregnumet etter et pronazistisk kupp blir 179 jøder drept og 911 hus plyndret i Farhud-pogromen.

1947 : Den irakiske utenriksministeren truer med utkastelse av jøder som en del av Den arabiske ligas koordinerte plan dersom delingen av Palestina finner sted.

1948 : Unntakstilstand erklæres: 310 jøder blir stilt for krigsrett.

1948 : Jøder som får brev fra Palestina, blir beskyldt for sionisme.

September 1948 : Shafiq Ades, Iraks rikeste jøde, blir hengt.

Mai 1948 –desember 1949 : 800 –1 .500 jøder får sparken i offentlig sektor.

Jødiske banker mister sine lisenser for valutahandel. Restriksjoner på høyskole- og universitetsstudenter. Det jødiske samfunnet «donerer» 113 .000 dinarer til krigsinnsatsen mot Israel. Bøter på 80 millioner dollar innsamlet fra irakiske jøder. Reiseforbud for jøder og forbud mot å kjøpe og selge eiendom. Tilbakevirkende skatt for jøder. Eiendommen til alle jøder som har emigrert siden 1933 blir konfiskert. Myndighetene yter ikke lenger tjenester i jødiske områder. Eiendommen til jødiske fanger blir beslaglagt. Jødiske aviser blir nedlagt.

Februar og mars 1949 : 100 blir tiltalt for tilknytning til sionismen.

Mars 1950 : Forordning vedtatt av det irakiske parlamentet tillater jødisk emigrasjon mot oppgivelse av statsborgerskap. Rundt 120 .000 jøder registrerer seg for å reise til Israel, deriblant 18 .000 kurdiske jøder.

Mars 1951 : Lov nr. 5 fratar alle statsløse jøder deres eiendom.

1963 : Fremveksten av fraksjoner i Ba’ath-partiet resulterte i at ytterligere restriksjoner ble plassert på jøder som ble igjen i Irak. Jøder blir tvunget til å bære gule identifikasjonspapirer, og salg av eiendom blir forbudt.

FORDRIVELSEN 378

1967 : (Etter seksdagerskrigen blir) mange av de 3 .000 jødene som ble igjen i Irak, arrestert og avskjediget fra jobben. Flere undertrykkende tiltak blir innført, deriblant ekspropriasjon av jødisk eiendom, frysing av jøders bankkonti, stenging av jødiske bedrifter, inndragning av handelstillatelser, stenging av telefoner. Jøder blir plassert i husarrest i lange perioder eller må oppholde seg i byer.

1968 : Forfølgelsene er på sitt verste. Flere titalls jøder blir arrestert, angivelig for spionasje, og elleve jøder blir dømt til døden i skueprosesser.

27 . januar 1969 : 14 menn – elleve av dem jødene nevnt ovenfor – blir hengt offentlig i Bagdad, og flere titalls andre blir bortført, torturert og drept.

1970 –71 : 1 .900 jøder blir smuglet ut over kontrollinjen gjennom Kurdistan til Iran.

1972 : Noen jøder reiser med pass.

2003 : Amerikanske soldater oppdager 34 jøder i Bagdad.

2016 : Fem jøder i Bagdad.

Med takk til Carole Basri og hennes The Jews of Iraq: A Forgotten case of Ethnic Cleansing. Policy Study nr. 26 , Institute of the World Jewish Congress.

TUNISIA

Ifølge legenden slo jøder seg først ned på øya Djerba i sør rundt kong Salomos tid, og fremdeles i dag eksisterer det et samfunn der. Fra 105 .000 i 1948 har imidlertid antallet skrumpet inn til 1 .500 eller færre.

1881 : Et fransk protektorat etablert i Tunisia.

1898 : Det bryter ut kamper mellom jøder og muslimer. Jødiske boliger blir plyndret og butikker ødelagt. 62 muslimer og 20 jøder blir dømt.

1910 : Agudat Tsion blir grunnlagt.

1917 : Arabiske soldater som vender tilbake fra den første verdenskrig, gjør opprør mot jøder som er unntatt fra militærtjeneste. Plyndring, voldtekter og slåsskamper. Én død, åtte såret.

1920 : Føderasjonen av sionistorganisasjoner.

1923 : Liberalisering av fransk statsborgerskap. Ved begynnelsen av den annen verdenskrig hadde 6 .667 jøder fransk pass.

1940 : Diskriminerende Vichy-lover utestenger jøder fra offentlig sektor. Det jødiske fellesråd blir avskaffet, og det opprettes et register over jødisk eiendom.

Mai 1941 : Pogromen i Gabès. Syv jøder blir drept.

379 TILLEGG

November 1942 : Den nazistiske okkupasjonen av Tunisia begynner. Italienske statsborgere sorterer under de fascistiske raselovene. Nazistene krever at det jødiske samfunnet skaffer 88 millioner franc. 2 .000 jøder blir sendt til tvangsarbeidsleirer. 60 dør i bombeangrep.

April 1943 : Deportasjon med fly av 40 jøder til europeiske dødsleirer.

1948 –49 : Av 100 .000 jøder emigrerer 6 .200 illegalt til Israel. Jewish Agency overtar lovlig migrasjon. 25 .000 emigrerer mellom 1948 og 1955 .

1952 : Forsøk på pogrom mot hara i Tunis blir stanset av selvforsvarsgrupper.

1952 –57 : 10 .000 jøder emigrerer til Frankrike.

1952 : Blodige nasjonalistopptøyer.

1954 : Jom Kippur blir erklært nasjonal helligdag.

20 . mars 1956 : Tunisia erklærer sin uavhengighet. Fremvekst av en pro-Nasserbevegelse.

1956 : Europeere og jøder blir angrepet og plyndret under en periode med lovløshet.

1957 : De jødiske ministrene Andre Bessis og Andre Baruch blir utnevnt. President Bourguiba besøker en hara i Tunis. Jøder begynner å melde seg inn i det herskende Neo Destour-partiet. En minoritet er kommunister.

1957 : Den gamle gravlunden i Tunis blir ekspropriert.

1957 : De religiøse Beth Din-domstolene blir avskaffet.

1958 : Midlertidige religiøse kommisjoner erstatter jødiske fellesråd.

1960 : Postforbindelsen til Israel blir stengt.

1960 : Den gamle store synagogen i Tunis blir ødelagt.

1959 : Vekslingskontroller blir innført.

1961 : Bizerte-saken. Fransk-tunisiske sammenstøt fører til en antijødisk reaksjon. 15 .000 jøder reiser.

1962 : 10 .000 jøder drar til Frankrike med en dinar og 11 ,75 franc i lommen.

1962 –63 : Europeiske og jødiske firmaer blir nasjonalisert.

1967 : En aldrende befolkning på 26 .000 jøder blir igjen.

6 . juni 1967 : Jødisk eide butikker blir ranet, og den store synagogen i Tunis plyndret. 18 .000 jøder flykter, 63 prosent til Frankrike.

1976 : 6.700 jøder blir igjen i Tunisia: 1.100 i Djerba, 4.600 i Tunis. Emigranter drar hovedsakelig til Israel.

1982: Den palestinske frigjøringsorganisasjon oppretter kontorer. Flere jøder reiser.

1985 : Flere jøder blir myrdet.

FORDRIVELSEN 380

Med takk til Jacques Taïeb og hans «L’échec de l’integration des Juifs de Tunisie» i La Fin de Judaïsme en terres d’Islam (red. S. Trigano).

ALGERIE

Selv om det hadde bodd jøder i Algerie i 2 .000 år, tok oppløsningen av deres samfunn på 140 .000 medlemmer bare tre måneder da den moderne staten Algerie erklærte seg uavhengig i 1962 .

1830 : Fransk invasjon av Algerie. Alle innfødte ble erklært like etter artikkel

5 i Algeries kapitulasjonserklæring.

1845 : Consistoire blir det styrende organ i det jødiske samfunnet.

24 . februar 1862 : Ankedomstolen avgjør at Algeries jøder er franske statsborgere.

14 . juli 1865 : Sénatus-consulte erklærer at både muslimer og jøder er franske. De kan tjenestegjøre i den franske hær.

24 . oktober 1870 : Crémieux-dekretet erklærer at jøder er franske borgere (med unntak av de i M’zab i sør, hvis personlige og borgerlige status skal avgjøres av fransk lov).

1890 -tallet: Reaksjon fra ytre høyre krever opphevelse av Crémieux-dekretet.

Mai 1897 : Plyndring av det jødiske kvarteret i Mostagnanem og jødiske butikker i Oran. Fire ytre-høyre-tilhengere av antisemitten (anti-Dreyfus)

Edouard Drumont blir valgt til parlamentet.

1914 : Algeriske jøder blir innrullert i den franske hær.

1929 , 1933 : Jødisk-muslimske sammenstøt, noen som er fremprovosert av folk fra ytre høyre.

3 .–6 . august 1934 : Butikker blir plyndret, 25 jøder drept i byen og distriktene.

Hæren griper ikke inn. Økonomisk krise forverrer relasjonene mellom jøder og muslimer.

Oktober 1940 : Vichy-regimet innfører statut des juifs. Crémieux-dekretet blir opphevet.

Juni 1941 : Kvoter innen stillinger og utdannelse.

November 1942 : Jøder leder algerisk motstand.

Oktober 1943 : Crémieux-dekretet blir gjeninnført. Jøder kan tjenestegjøre i den franske hær. Fremvekst av algerisk nasjonalisme ledet av Front de Libération Nationale (FLN).

381 TILLEGG

1956 : FLN krever at det jødiske samfunnet bekrefter sin lojalitet overfor den algeriske nasjon.

1 . november 1956 : 70 angrep kommer overraskende på det jødiske samfunnet. Mellom 1954 og 1962 erklærer staten sin motstand mot vold. Jøder dør, noen går med i den pro-franske militsen OAS.

12 . desember 1960 : Den store synagogen i Algiers blir plyndret.

1961 : Den jødiske gravlunden i Oran blir vandalisert. En jøde blir stukket i hjel på vei til nyttårsgudstjeneste.

1961 : Musikeren Sheikh Raymond Leyris blir myrdet.

3 . juli 1962 : Algerie erklærer sin uavhengighet. Frankrike erklærer at landet vil repatriere alle franske borgere, selv dem som ikke er av fransk avstamning.

Mai–juli 1962 : Masseutvandring av jøder: Av 160 .000 er det bare 4 .000 som blir igjen. 135 .000 jøder flykter til Frankrike, 10 .000 velger Israel.

Mars 1963 : Bare muslimer kan få algerisk statsborgerskap.

1971 : Færre enn 1 .000 jøder er igjen.

1992 : Færre enn 50 igjen.

2007 : Færre enn 20 igjen.

2011 : Den siste jøden assistert av Joint Distribution Committee dør.

Basert på «De l’emancipation à l’éxode brutale des Juifs d’Algerie» av Richard Ayoun, i La Fin de Judaïsme en terres d’Islam (red. S. Trigano).

1800 -tallets dhimmi

Fra Joshua William Brooks: The History of the Hebrew Nation: From Its First Origin to the Present Time (s. 554 –58 ). London 1841 . xxx

Nedverdiget, foraktet og mishandlet – slike forhold levde jødene under i den muslimske verden, ifølge en iakttager på 1800 -tallet.

Den offentlige opinion er nylig blitt skremt av rapporten om grusomheter og urettferdighet som jødene i Damaskus og på Rhodos er blitt utsatt for – som om slike tilfeller av forfølgelse og undertrykkelse skulle være noe nytt i disse tider. Men i Østen har jødene vært utsatt for dem hele tiden, selv om denne uretten hittil ikke har resultert i noen spesiell oppmerksomhet.

I året 1823 , i det samme Damaskus, ble alle jøder som ble mistenkt for å ha eiendom kastet i fengsel og tvunget til å betale 40 .000 purses eller miste

FORDRIVELSEN 382

hodet. Ved Safet i 1834 ble boligene deres plyndret og stor personlig grusomhet påført dem, i den samme hensikt, nemlig å tilegne seg penger. Generelt i Syria ble de tvunget til å arbeide for tyrkere uten å få betalt, og ble pisket under fotsålene hvis de protesterte. Den usleste fallaah kunne stanse dem når de var ute og reiste, og kreve penger som om det var muhammedanerens rett. Dette ranet ble gjerne gjentatt flere ganger om dagen mot den samme jøden. Hele Østen igjennom må de late som om de er fattige for å skjule sin rikdom. Herskerne i disse landene unnser seg ikke for å tuske til seg det de finner. Og selv om de ikke forbys å eie jord, gjør de enorme skattene som kreves av dem (tilsvarende en tredjedel av avlingen, mens muhammedanerne betaler bare en tiendedel) at de i praksis blitt utestengt fra jordbruket.

Egypternes okkupasjon av Syria gjorde ikke forholdene noe mindre vanskelige for jødene i Palestina. De ble fremdeles svindlet og fornærmet – den usleste soldat kunne ta den mest respektable israelitt og gjennom slag tvinge ham til å feie gaten, og å utføre de mest nedverdigende oppgaver. Den forakten muhammedanerne føler for dem, uansett hvor vanskelig det er å forklare den, overgår det de har opplevd i kristne land. I Østen er de virkelig blitt et uttrykk – betegnelsen jøde anvendes foraktelig, som det mest klanderverdige og nedverdigende man kjenner til.

Selv Syrias kristne utviser en viss ondskap og forakt for jødene som man ikke ser andre steder. Spesielt nestorianerne opprettholder et bittert hat mot dem. Hvis en jøde skulle sette sin fot innenfor Den hellige gravs kirke i Jerusalem, ville han bli steinet av kristne av alle kirkesamfunn.

I Persia er forholdene for jøder enda verre enn i Syria. Ofte når de er forsamlet i sine synagoger, kommer en soldat inn med en ordre fra shahen om penger. De tvinges til å arbeide uten betaling, og kvinnene blir uten videre tatt fra dem uten at de våger murre. Man forstår fattigdommen og elendigheten deres best gjennom følgende malende beskrivelse gitt til dr. Wolff før han besøkte Shiraz, av en muhammedaner: «Hvert eneste hus i Shiraz med en lav, smal inngang er en jødes. Hver eneste frakk som er revet sund og reparert, er en jødes. Hver eneste mann med en skitten kamelhårsturban er en jøde. Alle som plukker opp knust glass og ber om gamle sko og sandaler, er en jøde.»

Denne beskrivelsen ble etterpå bekreftet av legens egen observasjon etter å ha sett unge og gamle på gaten i kvarteret deres der de satt og ropte til hver frem-

383 TILLEGG

med med utstrakt hånd og ynkelig stemme: «Bare en pool (penny) til stakkars Israale!»

I Marokko blir de på samme måte underkuet av et barbarisk despoti. Maurerne mener at meningen med at en jøde blir født, er å tjene muhammedanerne, og han blir derfor gjenstand for de mest hensynsløse fornærmelser. Guttenes tidsfordriv består i å slå og plage de jødiske barna – mennene sparker og dytter de voksne. De tar seg inn i boligene deres til alle døgnets tider, og tar seg de verste friheter med deres koner og døtre. Jødene må alltid tåle en omgang juling om de prøver å gjøre motstand. I 1804 ble jødene i Algerie utsatt for fryktelig tortur der de ble bundet til murer med lange tau med bøyde spikere i enden, bare fordi de intetanende hadde lånt penger til personer som i hemmelighet konspirerte mot deyen – og de ble ikke løslatt før de hadde betalt en stor sum. I 1827 kastet deyen en rik jøde i fengsel uten annen grunn enn at han ville presse 500 .000 spanske dollar ut av ham. Ved Tripoli tynte pashaen et stort beløp ut av dem på grunn av tørken, som han erklærte at de var årsaken til. Etter å ha beskrevet skjønnheten, fruktbarheten og velstanden på øya Djerba i Marokko, «hvor, om noe sted (sier han), alle lever i fred og ro under sin egen vinstokk og sitt eget fikentre», snakker herr Ewald om jødene som det eneste unntaket. Ingen steder hadde han sett større fattigdom og undertrykkelse, i den grad at han kunne ha forestilt seg at han skuet Egypts israelitter i faraos tid, under deres tuktemestere. De var steinbryterne, vedhuggerne og vannbærerne*; maten deres besto utelukkende av byggmel med salt og vann; og de befant seg i det hele tatt i en ynkelig tilstand av slaveri. Siden franskmennenes okkupasjon av Algerie har de politiske forholdene for jøder i denne delen av Marokko forbedret seg, men deres religiøse tilstand, etter at de har sugd til seg den franske hedenskapen, er mer håpløs.

Via Elder of Ziyon: http://elderofziyon.blogspot.com/2016/01/persecution-of-jews-in-muslim-countries.html.

* Josva 9 ,21 . Overs. anm.

FORDRIVELSEN 384

1967 : Mine prøvelser i et marokkansk fengsel

Penina Elbaz ble født i en jødisk familie i Safi i Marokko. Her forteller hun om sine prøvelser som 14 år gammel fange i et marokkansk fengsel. Penina bor nå i Montreal i Canada.

Dedisert til min bror Edmond Elbaz, som var bare 25 år gammel da han måtte kjempe med marokkansk byråkrati, ydmykelse og trusler for å få oss alle løslatt.

I 1967 , en måned etter seksdagerskrigen, bestemte vi oss endelig for å dra på stranden etter å ha ligget flere dager i skjul fordi muslimer kastet stein på oss på gaten eller ved huset vårt, opphisset til fanatisme av propagandanyhetene på radio som spådde seier og oppfordret araberne til å knuse Israel og jødene. De var overbevist om at israelerne ville tape krigen i 1967 og at den arabiske verden forberedte seg på å kaste israelere og jøder på sjøen. Det var dette president Nasser lovet dem i de høyrøstete radiosendingene i hjemmene deres og i matbutikkene. Siden dette løftet ikke ble oppfylt, innhyllet raseriet over Israels lynraske seier i seksdagerskrigen jødene som en bølge av sinne.

På stranden småpratet noen sjømenn fra Nederland med unge jødiske piker. Sjømennene begynte å synge Hava Nagila. Jeg var ikke langt unna og gjorde meg klar til å klatre opp på en huske: Jeg stanset. Det var svært risikabelt å synge på hebraisk på offentlig sted. Jeg følte, med frykt blandet med nysgjerrighet, at det som var i ferd med å skje, var noe surrealistisk.

Like etterpå ble vi omringet av marokkanske politimenn som pekte med maskinpistoler og ropte: «Alle jøder til politibilen.» Flere mennesker prøvde å gripe inn og redde oss fra den kommende prøvelsen, men forgjeves. Vi adlød. Politiet lyttet ikke, de ga ordrer. Siden vi gikk i badedrakt, fikk vi lov til å kle på oss. Jeg gikk inn i en hytte og skiftet langsomt … brukte en evighet før jeg ble arrestert.

Der var jeg, arrestert i Safi i en alder av 14 år, med en gruppe jøder, anklaget for å ha sunget Hava Nagila offentlig for å feire Israels seier. Vi ble også anklaget for å være sionistspioner. I gruppen min var Raquel, Simone, Daniel Israel, Poupée, Armand, Guy, Suzy, Lison, Dolly, Nicole, Ruby med sine tvillingbabyer, og Eleonore. Eleonore forklarte at hun var døvstum, men politiinspektøren fortalte henne at hun hadde klappet begeistret i hendene og derfor var sionist.

385 TILLEGG

I politibilen følte vi at vi ble suget inn i en fryktelig avgrunn. På politistasjonen kom de nederlandske sjømennene ut med askegrå ansikter etter å ha blitt forhørt, og ble sendt tilbake til landet sitt.

Vi stilte oss i kø. Inspektør Berrada ropte opp navnet mitt. Jeg har alltid hatet urettferdighet, og jeg sier det jeg mener. Han spurte om jeg snakket hebraisk. Jeg svarte nei, men la til at jeg gikk på Alliance Israelïte-skolen, der vi hadde rett til å lære hebraisk og synge bønner og hebraiske sanger – derfor gjorde vi ikke noe galt! Han var svært sjokkert og spurte hvor denne skolen lå. En sekretær skrev ned hvert eneste ord i full fart. Jeg mistet raskt kontrollen og ble redd fordi jeg tilsynelatende hadde forrådt mine egne.

Daniel Israel, 17 eller 18 år gammel, ble spesielt dårlig behandlet på grunn av etternavnet sitt. Hvordan klarte han å beholde sin verdighet og sin vennlighet? De to andre guttene, Armand og Guy, viste stor utholdenhet, ærbarhet og verdighet stilt overfor ville og urettferdige beskyldninger og dårlig behandling. De fleste av oss holdt ut som best vi kunne, men opplevde ekstremt smertelige stunder. Vi støttet hverandre og bygget sterke bånd midt oppe i marerittet. Lison viste en ny side som komiker, og førte oss på magisk vis til et annet sted gjennom latter.

En etter en ble vi utspurt til det var sent på kveld. Disse forhørene var forferdelige. Politiinspektøren forsøkte å få oss til å innrømme at vi sang en israelsk sang offentlig, at vi var spioner og sionister. Men ingen jøde ville ha hat mot til å synge offentlig på hebraisk. Det var bare de to sjømennene fra Nederland som sang. Hvem vet hvilken skade som var påført sjelen til hver av oss, våre foreldre, brødre og søstre etter at vi ble arrestert?

Vi ble fotografert og avga fingeravtrykk som om vi var kriminelle. Var det blitt opprettet sak på oss? Det var ikke noe rettsmøte. Ingen advokater var modige nok til å representere oss eller forsvare oss. Utenfor fengselsportene skrek fanatiske muslimer ut sitt hat. De var der hele tiden, bak portene, klare til å myrde. Det var skremmende å se og høre dem hver gang portene ble åpnet.

Siden alle advokater var for redde til å ta saken vår, dro min bror Edmund og herr Merran til Rabat for å be om at vi ble løslatt. Alt dette skjedde i det skjulte. Det var et svært vanskelig og risikabelt forsøk på å nå frem til kongen og få satt oss fri. Der de tok seg frem gjennom byråkratiet måtte de trygle, gi bestikkelser og tåle trakassering, ydmykelser og direkte trusler om arrestasjon. Man kunne ikke protestere mot urettferdigheten, siden man da kunne provosere fanatikerne.

FORDRIVELSEN 386

Alle de tolv dagene sov vi på kaldt betonggulv. Vi spiste det familiene våre hadde med til oss hver kveld. De besøkte oss regelmessig selv om de måtte tåle fornærmelser og fysiske trusler.

Vi sov i klærne vi hadde på oss på stranden, og skalv i nattekulden. Vi hadde ingen muligheter til å vaske oss. De tre jødiske mennene skiftet på å passe på oss om natten. De sa at de beskyttet oss mot forbryterne, de kriminelle og alkoholikerne som politiet hentet inn om natten og slengte fra seg i korridoren.

Etter som dagene gikk, ventet vi med stigende engstelse på en avgjørelse. Jeg og andre mindreårige ble truet med plassering på en institusjon for lovovertredere.

Ruby, som var mor, mistet kontrollen og begynte å skrike av sinne over den absurde situasjonen. Hun ville dra tilbake til barna sine og til sekretærskolen.

Politiet straffet henne ved å isolere henne i en mørk celle på en kvadratmeter med et hull på midten som toalett. Politiet gikk med på å gi tvillingene hennes til faren.

På slutten av den tolvte dagen kom politiet og sa at de ville løslate to av oss, Poupée og meg, midt på natten. Tanken på å være utenfor alene, om natten, ga oss panikk. Fangevennene våre ga oss strandhåndklær for å dekke oss til, penger til en taxi og skyndte på oss ut av fengselet. Fengselet lå langt borte. Jeg hadde lyst til å dra hjem, men jeg visste ikke hvor jeg skulle finne familien min: De hadde flyttet av sikkerhetsmessige grunner, under den konstante trusselen om brutalitet.

Utenfor, i natten, var Poupée like kokett som noen gang. Hun lot det blonde håret sitt være synlig selv om jeg tryglet henne om å skjule det. Til slutt stanset en taxi og kjørte oss til foreldrene hennes. Poupées mor skrek til henne og sa: «Mzrouba yak kolltec matzebess» – «Elendige jente, jeg sa jo at du ikke skulle gå ut!»

Vi forlot alle Marokko så fort vi kunne. Vi måtte betale store bestikkelser for å få pass til å forlate Marokko. Far betalte mange månedslønner for å få passene, ellers ville vi ikke ha fått dem.

Vi ville dra til Canada. Mange fra hjembyen min, Safi, klarte ikke å få tak i pass. Men marokkanske jøder trengte ikke pass for å reise til Israel.

Fra Harifs Clash of Cultures-blogg, Jerusalem Post, 15 . desember 2014 . https://www.jpost.com/Blogs/Clash-of-Cultures/My-ordeal-in-a-Moroccan-jail-384642

387 TILLEGG

En jøde i Jerusalem før 1948

Aharon Nehmad, en 86 år gammel mann fra Jerusalem som nå bor i LatinAmerika, er et vitne til den gamle provokasjonspolitikken til muftien Haj Amin al-Husseini og hans arvtagere.

Nehmads familie har bodd i Israel i mer enn 18 generasjoner, helt siden de forlot Aleppo og dro til Tiberias og senere til Jerusalem.

Nehmad fortalte Point of No Return om en episode før den annen verdenskrig. På dette tidspunktet var det arabiske opprøret i full gang. Tempelhøyden summet da som nå av rykter og intriger.

Selv om professor Pimienta høres ut som en skikkelse fra Tintin, var han et arabisktalende menneske av kjøtt og blod som var professor i arabisk ved Hebrew University of Jerusalem, og dessuten arbeidet for Immigrasjonsdepartementet. Den uoffisielle jobben hans var imidlertid for de jødiske hemmelige tjenester. På grunn av konstante sammensvergelser mot og angrep på jøder prøvde han å samle så mye forhåndsinformasjon som mulig. En av de beste kildene var når han kledd som en arabisk gentleman var til stede under muftiens morderiske og provokatoriske taler til muslimske tilhengere ved Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen. Pimienta rapporterte om enhver plan som ble klekket ut for å angripe jøder.

I 1936 , da han erklærte sin opposisjon mot britene, nådde muftiens provokasjoner sitt høydepunkt. Professor Pimienta løp større fare for å bli oppdaget til tross for sin perfekte arabisk. I 1937 , da han var åtte år og også snakket arabisk flytende, var Aharon Nehmad med professor Pimienta på oppdraget hans. Nehmad var kledd som en arabisk gutt, og sto og hang eller lekte med andre arabiske barn utenfor moskeen.

Pimienta og gutten hadde avtalt et hemmelig signal. Hvis professoren ble oppdaget, skulle han ta frem lommetørklet sitt og riste det tre ganger. Så skulle gutten lage oppstyr ved å late som om skoene hans var stjålet, skrike og kaste tilbedernes sko rundt omkring, og så skulle de to stikke av.

Og det var dette som skjedde en dag i 1937 . Gutten ble skrekkslagen da han så at professoren ristet lommetørklet sitt. Han begynte å hyle og skrike, og sammen løp de bortover mot sikkerheten i det jødiske kvarteret.

Aharon Nehmad husker en annen episode. Det var i juni 1941 – nazistene sto på terskelen til å erobre Egypt. Propagandabrosjyrer som be strødd utover Jerusalem, erklærte at denne byen ville bli den neste. Araberne begynte å planlegge å kaste ut og drepe de jødiske innbyggerne og fordele byttet i boligene

FORDRIVELSEN 388

deres. Jødiske innbyggere så graffiti på arabisk på veggene sine: «Dette huset er til Ahmed»; «Dette huset er til Muhammed». Araberne merket opp byttet sitt.

Da var Nehmad tolv år. Jødene erklærte en fastedag som forberedelse på nazistenes erobring av Jerusalem, og satt og jamret på gulvet. Én mann var imidlertid overbevist om at nazistene ikke ville komme. «Ikke gråt», sa den sefardiske sjefrabbineren Ben Zion Uziel til flokken sin, idet han siterte fra Bibelen: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud» (Sakarja 4 ,6 ).

Muftiens konstante provokasjoner som hadde begynt i 1929 , hadde forårsaket en rekke opptøyer i Hebron, Safed og på Hadassah-sykehuset i Jerusalem, på grunn av langvarige disputter om tilgang til Vestmuren og frykt for jødisk immigrasjon og eiendomssalg til jøder. Én historiker, Avraham Sela, kalte opptøyene «uten sidestykke i historien om den arabisk-jødiske konflikten i Palestina med hensyn til varighet, geografisk omfang og direkte skade på liv og eiendom».

Aharon Nehmads familie, som da bodde i Musrara ved siden av Gamlebyen, fryktet opptøyer i Jerusalem og bestemte seg for å søke tilflukt på Malon Ma’arav Hotel sammen med resten av sine jødiske naboer.

Én jødisk kvinne ville imidlertid ikke vike. Hun var en gammel jordmor som hadde hjulpet frem hundrevis, om ikke tusenvis av jødiske og arabiske barn. Hun var godt kjent og likt av alle. Hun var overbevist om at de araberne hun hadde hjulpet til verden – hvis familiene var for fattige, tok hun seg ikke betalt – ikke ville røre henne. Andre arabere klarte å overtale henne til å forlate hjemmet. De stablet eiendelene hennes på en kjerre og tok henne med til hotellet. Dette var gunstig for fru Nehmad, som da var høygravid og også søkte tilflukt på hotellet. Hun fikk jordmoren til å ta imot hennes første sønn, Aharon.

Point of No Return, 1 . november 2015 . https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/10/a-witness-to-80-years-of-incitement.html

En jødisk pike ble forlatt av sin familie i Egypt

Selv om slike historier er sjeldne, er det ikke ukjent at spesielt jødiske kvinner er blitt etterlatt etter massemigrasjon fra arabiske land. Jødinner hvis muslimske menn har dødd, har bedt om å bli gjenforent med sine israelske familier, og avkommet til blandede familier har oppdaget sine jødiske forfedre.

389 TILLEGG

Det var i 1979 , like etter undertegningen av fredsavtalen mellom Israel og Egypt. W., en jødisk forretningsmann med forbindelser høyt oppe i det arabiske samfunnet, var travelt opptatt med å arrangere et besøk i Israel for en gruppe eldre egyptiske jøder (hvorav flere var fratatt sitt statsborgerskap i 1956 , men det er en annen historie) da en høy, skranglete egypter henvendte seg til ham og spurte om å få bli med på turen.

«Er du jøde?» spurte W. «Nei», lød svaret. Siden W. så for seg at denne egyptere kunne være et medlem av Mukhabarat (det hemmelige politiet) som var sendt for å spionere på de besøkende, foreslo han at egypteren ventet og ble med på en senere reise til Israel som W. skulle arrangere for egyptiske intellektuelle.

«Nei, min kone og jeg må reise til Israel så raskt som mulig. Min kone er jødisk, selv om hun ikke vet det.»

Så fortalte egypteren den overraskede W. hele historien. Konen var et lite barn da hun ble skilt fra sin jødiske familie. I sitt kaotiske hastverk for å forlate Alexandria og reise til Israel noen år tidligere hadde familien latt sin datter være igjen. Familiens egyptiske naboer tok til seg den forlatte piken og oppdratt som deres egen. Senere giftet hun seg med en egyptisk muslim.

W. sørget for at paret fikk reise til Israel. På flyplassen ble de møtt av den berømte israelske journalisten Nahum Barnea. Paret ble intervjuet på TV, og konen fikk høre sin historie.

Snart ankom en flåte av biler. Det var konens familie som viftet med et bilde av henne som barn. De hadde kjent henne igjen på TV-skjermen.

Konen ble gjenforent med sin for lengst forsvunne familie. Men etter en uke forlangte hun å få reise tilbake til Egypt. Båndene til hennes jødiske familie var revet over for alltid, og man kunne ikke skru tiden tilbake. Egypt ville alltid være hjemmet hennes.

Egyptiske myndigheter må ha trukket et lettelsens sukk. Hvis konen hadde bestemt seg for å bli i Israel, ville det ha vært pinlig og en PR-messig katastrofe.

Slike historier om adskillelse forekommer. I 2008 vendte en jødisk kvinne som ble bortført av en muslimsk nabo, tilbake til familien sin etter 55 års adskillelse.

Fra Point of No Return, 22 . juli 2009 . https://jewishrefugees.blogspot.com/2009/07/jewish-girl-was-abandoned-by-her-family.html

FORDRIVELSEN 390

Teddy Nahmias: Siste dager i Alexandria 1957

Selv om familien hans var greske statsborgere, var Teddy Nahmias blant 25 .000 jøder som ble tvunget til å forlate Egypt like etter Suez-krisen i 1956 .

Du vil sannsynligvis ikke tro dette, men jeg var en av de første rockerne. Som tenåringer måtte vi identifisere oss med James Dean eller Elvis Presley. Det var viktigere enn å se vårt vidunderlige liv bryte sammen for øynene på oss. Det overlot vi til foreldrene våre. Vi visste at det snart ville være over, så vi ville forlenge og forlenge dette livet med festing, strandliv og kino.

En hel befolkning forberedte seg på å dra. Det var svært kaldt i Europa om vinteren, sa de – vær forberedt. Snart ville man ikke finne varmt ulltøy, frakker og skjerf i butikkene. Alt utsolgt. Kofferter og store reisevesker forsvant fra hyllene på noen dager. Avskjedsfester skjedde daglig. Farvel … vil vi noen gang se hverandre igjen? Klassekamerater som lovte å møtes igjen et sted i utlandet, venner som gråt ved tanken på avskjed, og verst av alt, medlemmer av den samme familien som måtte emigrere til forskjellige land og bli adskilt fra sine kjære, kanskje for alltid. Sønner og døtre som fulgte etter sine ektefeller, besteforeldre som ble etterlatt, for gamle til å starte et nytt liv på fjerntliggende steder som Australia eller Brasil.

Vinduer og balkonger ble dekket av tykt, blått papir for å lage en «blackout» så ikke byen skulle bli angrepet fra luften om natten.

Spenningen økte, og alle med europeiske trekk måtte være ganske forsiktige når de gikk rundt i byen. Du ville aldri gjettet det, men jeg hadde tydelige striper av blondt hår på denne tiden, og noen arabere på gaten ropte inglesi mer enn én gang og skremte vettet av meg.

Egypt var selvsagt i krig med Storbritannia og Frankrike, i tillegg til Israel. Britiske og franske statsborgere ble daglig kastet ut med 72 timers varsel. Andre jøder med gresk, italiensk, belgisk, spansk pass etc. innså at det ikke var noen fremtid for dem i Egypt. Bedrifter og eiendom som jøder eide, ble beslaglagt. Tusener mistet jobben. Jødiske institusjoner ble stengt. Restriksjoner ble innført, og folk kunne reise bare med begrenset bagasje, så de fleste eiendeler ble etterlatt. Khalass (slutt).

Det var umulig å bekjempe tidevannsbølgen av arabisk nasjonalisme. Jeg husker at jeg gikk ombord på en buss med en venn, og som vanlig hadde vi nokså skjødesløst en samtale en français. Noen av passasjerene protesterte og sa at vi burde slutte å snakke fransk. Når jeg tenker tilbake, er det vanskelig å tro at jeg gjorde en bevegelse med hånden og sa Maalesh (jada, jada). Så tåpelig.

391 TILLEGG

I det øyeblikket grep en arrogant ung egypter med grå dress og slips inn og sa: «Jeg kapper av deg hånden hvis du sier Maalesh en gang til!» Bussen hadde nettopp stanset, og vi skyndte oss å hoppe av. Heldig for oss.

Faren min pleide å lese den franske dagsavisen Le progrès Egyptien. Han dekket den imidlertid diskret med en annen avis han pleide å lese – Taxidromos, en gresk dagsavis. Det ble selvsagt akseptert, siden grekere sto på egypternes side i denne konflikten.

En interessant aktivitet var da den egyptiske hæren satte opp gratis skytebaner langs Corniche i nærheten av Silsila. Målene var skikkelsene til britiske, franske og israelske soldater med Union Jack, Bleu blanc rouge-flagg og Magen Davider på brystet. Unge egyptere sto i kø for å fyre løs på fienden. Grupper av soldater marsjerte konstant over hele byen, og man kunne ikke annet enn å føle seg nervøs og fryktsom. Jeg kan ikke glemme hvor redd jeg var da en gruppe soldater ved Ramleh stasjon plutselig gikk mot meg og stanset. En av dem trådte ut av rekkene og gikk bort til meg.

Khalass. Knærne mine skalv, og jeg var sannsynligvis blek som et laken. Det var Gaber, sønnen til min baoab (dørvokter eller portner) som ville skryte av sin nye uniform og maskinpistol. Ezzayak ya Teddy. Han lo av min ynkelige fremtoning, og det gjorde de andre soldatene også. Han vinket farvel, og de gikk av gårde med denne nyervervede følelsen av makt.

Dette var overhodet ikke som vår fredelige, vennlige by Alexandria. Jeg tror vi på det tidspunktet hadde innsett det. Det var khalass – og det for godt.

Fra Point of No Return, 12 , juni 2007 . https://jewishrefugees.blogspot.com/2007/06/khalass-end-of-my-charmed-life-in.html

Minner om Farhud: 1941

Denne øyenvitneskildringen av Steve Acre, fortalt til Effy Fisher, er en av de mest utilslørte du sannsynligvis noensinne kommer til å lese.

Farhud – voldelig fordrivelse – er et arabisert kurdisk ord som ble etset inn i bevisstheten til irakiske jøder 1 . og 2 . juni 1941 . Mens de jødiske samfunnene i Bagdad brant, gikk en stolt jødisk eksistens som strakte seg over 2 .600 år, brått opp i flammer.

FORDRIVELSEN 392

Som niåring hadde jeg, Sabih Ezra Akerib, som var vitne til Farhud, overhodet ingen forståelse av de monumentale konsekvensene av det jeg så. Likevel skjønte jeg at det ufattelige på en eller annen måte ga mening. Jeg var født i Irak, det eneste hjemmet jeg visste om. Jeg var stolt over å være jøde, men visste utmerket godt at jeg var annerledes, og denne annerledesheten var ikke til å forsone seg med for mennesker rundt meg.

Det året falt 1 . og 2 . juni på shavuot – dagen da Torahen ble gitt våre stamfedre, og dagen da Bnei Yisrael ble en nasjon. Jeg ser selvsagt det ironiske i at disse to historiske begivenhetene blir knyttet sammen.

Shavuot symboliserte en fødsel, mens Farhud symboliserte en død –illusjonens død og identitetens død. Jødene, som hadde følt seg så trygge, ble igjen fordrevet. Vi var blitt advart om at det brygget opp til problemer.

Noen dager tidligere hadde min 20 år gamle bror, Edmund, som arbeidet for britisk etterretning i Mosul, reist hjem for å be min mor, Chafika Akerib, om å være forsiktig. Det gikk masse rykter om en nært forestående fare. Like etterpå dukket den røde hamsaen (håndavtrykk) opp på inngangsdøren vår –en blodig markering av hjemmet vårt. Men av hvilken grunn?

Shavout-morgenen var nifst normal. Min far Ezra var død tre år tidligere, slik at min mor ble enke med ni barn. Jeg hadde ingen far som kunne ta meg med til synagogen. Derfor ble jeg hjemme med mor, som laget i stand shavuot-måltidet. Stemmene utenfor, som ble sterkere og sterkere, hørtes til å begynne med ikke så godt gjennom vinduene våre. Men i den stekende ettermiddagssolen brøt de plutselig igjennom. Stemmer – voldsomme og onde. Mor samlet sammen mine fire søstre og min yngste bror og meg i dagligstuen, der vi krøp sammen. Stemmen hennes var beroligende.

Minuttene gikk ulidelig langsomt. Men jeg var et barn, nysgjerrig og utålmodig. Jeg benyttet meg av at mor var ute et lite øyeblikk, og løp opp på taket. Ved inngangen til den åpne gårdsplassen midt i boligen vår sto det en fem meter høyt daddelpalme. Jeg klatret ofte i det treet. Når det ikke var nok å spise, holdt disse dadlene liv i oss. Hver dag uttrykte jeg min takknemlighet for dette treet. Nå klatret jeg opp i det og gjemte meg blant grenene mens jeg stirret ned på det som foregikk under meg. Det jeg så, trosset enhver fantasi.

På den smale grusveien hadde 400 –500 muslimer samlet seg med macheter, økser, kniver og geværer. Ropene deres – Iktul al Yahud, slakt jødene – lød mens kulene dundret ut i luften. Skrikene som strømmet ut fra jødiske hjem fikk blodet til å fryse i årene. Jeg klamret meg fast, klistret til grenene. Jeg hørte mors ville skrik: «Weinak! Weinak!» (Hvor er du?)

393 TILLEGG

Men jeg kunne ikke svare, siden jeg var redd for å tiltrekke meg oppmerksomhet. Midt i oppstyret så jeg at huseieren satt ved døren vår med sin spesielle grønne turban. Han var en hajji som ble betraktet som en hellig mann fordi han hadde gjort den påkrevde pilegrimsreisen (hajj) til Mekka i Saudi-Arabia. Krevende og rasende menn protesterte overfor ham og gikk deretter uforklarlig nok videre.

Av en eller annen grunn fikk boligen vår være i fred. Først senere fikk vi vite at huseieren hadde forklart mennene at det bodde en enke med ni barn der, og at de hadde bedt ham om beskyttelse. Vennligheten viser seg når man minst venter det, og for dette takket jeg G_d.

Redslene fortsatte å utfolde seg. Drapene på menn og barn og angrepene på jødiske kvinner foregikk overalt. Fire hus borte i gaten – hjemme hos Sabiha, mors gode venn – kom det ut en muslim med det som så ut som et blodig stykke kjøtt. Etterpå fikk vi vite at Sabiha var blitt drept og lemlestet. Senere gjentok mor om og om igjen: «Sabiha! De angrep henne! De skar over halsen på henne! De lemlestet henne!»

Samtidig stormet jødene over hustakene og løp for livet. Om det ikke hadde vært for plyndringen som foregikk på bakken, ville flere ha blitt drept. Ingen myndigheter kom for å hjelpe – barbariet hersket.

Alt raseriet og all misunnelsen som hadde bygget seg opp gjennom århundrene, fikk utløp i disse forferdelige øyeblikkene. Naboer som vi hadde vært på nikk med og smilt til – og til og med vært til stede hos når sønnene deres ble omskåret – hadde forvandlet seg til umennesker som var innstilt på tilintetgjørelse.

Og deretter begynte brannene. Hus ble påtent mens vandalene ropte og skrek. Sort røyk steg opp mot himmelen. Den stinkende røyken fylte nesen min – sammen med lukten av brennende kjøtt. Jeg skal aldri glemme denne lukten. Hvor lenge var jeg der oppe – en time, to timer? Til slutt hoppet jeg ned på taket og løp inn i armene til mor. Hun klasket til meg mens kroppen hennes ristet – et kjærlig klask.

Senere fikk vi vite at etter å ha forlatt Dahana fortsatte denne myldrende massen av menn, som fikk følge av andre, å plyndre de andre fattige strøkene, før de bega seg inn i de mer velstående bydelene. Den røde hamsaen markerte målene deres. Langs hele hovedgaten Rashid Street i Bagdad brøt pøbelen seg inn i jødiske butikker som var stengt for shavuot, og plyndret dem. Det de ikke kunne stjele, ødela de. De faste synagogene på hver side av gatene ble herjet, og Torah-ruller gikk opp i røyk.

FORDRIVELSEN 394

Ødeleggelsen var total og hensynsløs. Den 2 . juni, dag nummer to av Farhud, senket en uhyggelig ro seg. Igjen løp jeg opp og klatret opp i treet. I det fjerne summet fly, og det falt bomber. Britene, som hadde slått leir i utkanten av byen mens de små samfunnene våre brant, rykket endelig inn i byen og ryddet opp igjen i det som hadde gått så tragisk galt. Men for Bagdads jøder var dette for lite og for sent. Det de hadde vært vitne til og opplevd dette døgnet, skulle innvarsle at klokkene ringte for de irakiske jødene. Mange av oss skjønte nå at etter 2 .600 år var det på tide å komme seg videre.

«On Fire in Bagdad: An Eye-witness Account of the Destruction of an Ancient Jewish Community» – fortalt av Steve Acre til Effy Fisher. AMI Magazine, 3 . august 2011 .

https://www.mikecohen.ca/files/steve-acre-farhud-article.pdf

En overlevendes historie fra den libyske Holocaust

Flere ville ha visst at redslene under Holocaust berørte også Nord-Afrika om mediene hadde vist større interesse for personer som Shimon Teshuva, en overlevende fra Libya. Shimons historie sto i den hebraiske kveldsavisen

Maariv i april 2013 .

Det første vi tenker på når vi snakker om Holocaust, er det berømte bildet av Auschwitz-Birkenau eller det at seks millioner ble drept.

Det meste av faktamaterialet og filmene tar for seg europeiske jøder, og det er derfor det er viktig å høre beretningen til Shimon Teshuva (85 ) fra Michmoret.

Det begynte i 1940 i Benghazi da Teshuva-familien var en viktig familie i samfunnet. Benghazi hadde fem ganger gått fra italienske til tyske til britiske hender. Hver gang var det plyndring, pogromer, påtenning av butikker.

«Jeg husker en kveld da noen banket voldsomt på døren, og så ble døren slått ned, og det kom folk inn i huset som lette etter gull og verdisaker. Vi flyttet til Puerta Barida – en liten by ved grensen til Egypt. Jeg husker at Mussolini kom og besøkte oss. Det ble en enda mer antisemittisk stemning. Jøder ble tvunget til å ha butikken åpen på sabbaten, på skolen ble barna kalt «esler» og måtte gå på alle fire. Jeg vendte aldri tilbake til den skolen.

395 TILLEGG

Min far sendte meg tilbake til Benghazi så jeg skulle få utdannelse, men han var ikke klar over at situasjonen var blitt verre der. Jødiske barn fikk ikke gå på italienske skoler mer, så vi leste hjemme med privatlærere.

I april 1942 beordret Mussolini alle jøder til en konsentrasjonsleir i ørkenen; de fikk bare lov til å ta med seg klær og sengetøy. Det var en reise på fem dager, og vi ble lastet opp på bilene som kveg. Om dagen var vi i den forferdelige ørkensolen, og om natten i isnende kulde. Jeg var tolv år gammel. Vi kom til en militærbase midt i ørkenen omgitt av fjell. Det var 2 .700 familier i Giadoleiren.

Området var delt opp, og hver familie fikk én kvadratmeter avmerket med tau. En lang planke med hull ble brukt til latrine. Det var ingen dusjer, og vi var dekket av lus.

De fleste i leiren ble syke, blant annet av tyfus. Det var ingen leger i leiren, siden jøder vanligvis var ansatt i statsadministrasjonen og handel. Det var et mirakel at jeg overlevde.

Folk hadde med seg (smuglet) gull og verdisaker, og de klarte å kjøpslå med beduinene i omegnen. Mor smuglet inn en liten symaskin som hun brukte til å sy fargerike skjerf til beduin-kvinnene.

Det var ingenting å gjøre i leiren, og vi kunne ikke flykte, siden det ikke var noen steder å dra.

Jeg mistet min far, min bror og fem til fra familien min på grunn av sykdom.»

Giado-leiren var i drift fra april 1942 til mars 1943, da britene tok kontrollen etter å ha beseiret tyskerne.

Da familien vendte tilbake til Benghazi, oppdaget de at byen var ødelagt.

Faren deres var død, og moren levde av å sy – familien fikk en vanskelig tid.

Shimon var bare 13 år, men han skjønte da at jødene ikke hadde noen fremtid i Libya. Likevel måtte han bli og passe på familien.

Shimon prøvde å få jobb i leiren til britenes hær, og etter noen forsøk, og med mye hjelp, klarte han det. «På denne tiden begynte jeg å tenke på Aliya. Jeg klarte å få i gang en liten grønnsakmark som overbeviste de israelske soldatene om at jeg mente alvor.»

I 1945 fikk han uniform og ble satt til papirarbeid. Han skilte lag med familien, og kvelden før han dro fra Libya, fikk han morens velsignelse.

Det første året i Israel tilbragte han i Ein Vered, så flyttet han til en kostskole i Ben Shemen. På den tiden var studentene omgitt av arabere som kastet

FORDRIVELSEN 396

stein på bussen deres og gjorde livet vanskelig. Han ble innrullert i den israelske hæren i 1948 og kjempet i mange kriger.

Da han ble spurt hvorfor det ikke er flere som kjenner til dette aspektet av Holocaust, svarte han at hvis mediene hadde vært interessert, ville det vært bedre kjent. Folk er ikke klar over denne historien, siden mediene valgte ikke å legge vekt på den.

Konklusjonen hans er at «Jeg er veldig stolt over å ha overlevd alle hindringer. Israel er hjemmet mitt – det finnes ingen andre steder».

https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/04/a-libyan-holocaust-survivors-story.html

Flukt fra Saddam, 1970 . Emil Somekhs historie

Somekh-familien – som alle jøder som hadde forbud mot å forlate Irak –ryddet seg vei i 1970 –71 for å forsøke seg på smuglerruten inn i Iran etter at det var blitt våpenhvile mellom det irakiske regimet og kurderne. Nesten 2 .000 jøder skulle snart følge etter, men familiene som ventet i Erbil umiddelbart etter Emils flukt ble alle arrestert.

Det var en lang reise på flere timer. Om kvelden kom vi endelig til Sulaymaniyah, og taxien kjørte oss til friluftsrestauranten hvor vi hadde avtalt å møte smugleren. Jeg la merke til at stedet var nesten tomt, og smugleren var ikke å se. Etter en stund kom han snikende og sa at han hadde sett noen hemmelige agenter fra regimet, og han kunne ikke ta oss med nå.

Han rådet oss til å sitte der og bestille mat, så ville han komme og hente oss senere. Mens vi spiste noen delikate forretter, lurte jeg på om dette kunne være vårt siste måltid. Vi bestilte også en hovedrett med grillet kjøtt på spyd. Maten var forsinket. Jeg tenkte at smugleren kanskje ville komme når som helst, og jeg hadde ikke lyst til å gå glipp av det deilige måltidet. Jeg gikk bort til dem som tilberedte kjøttet på grillen og ba dem skynde seg. Akkurat da kjøttet var ferdig, kom smugleren. Jeg ba dem pakke inn grillspydene for oss, så betalte vi og forlot restauranten sammen med smugleren.

Akkurat da vi dro, så vi bilen til smugleren. Det var en vanlig lastebil for varetransport med et førerhus der det var plass til to ved siden av sjåføren. Far, mor og min unge søster Zetta presset seg inn ved siden av sjåføren. Det rare

397 TILLEGG

var at Zetta da var tolv år gammel, og hun var kledd i miniskjørt og høyhælte sko. Uansett hvor mye vi oppfordret henne i Bagdad til å ha på seg noe mer passende, snakket vi for en tenårings døve ører. Derfor måtte mor dekke bena hennes med et tøystykke da hun presset seg inn mellom far og mor ved siden av sjåføren!

Sjefsmugleren fortalte min bror Terry og meg at vi skulle klatre opp på toppen av førerhuset og sitte der fullt synlig med Bagdad-klærne våre, som skilte seg totalt ut i dette området hvor alle hadde kurdiske klær. Smugleren sa at hvis hæren stanset ham, hadde han tenkt å si at bilen vår hadde fått motorstopp, og at han hadde funnet oss og plukket oss opp! Det var derfor han ikke ga oss kurdiske klær, men lot oss bruke Bagdad-klær. På meg virket det derfor som om han kanskje rett og slett hadde tenkt å overlate oss til den irakiske hæren ved første hinder – ikke noen enkel følelse på begynnelsen av den andre delen av vår farefulle reise inn i det ukjente!

Snart skjønte jeg hvor farlig flukten vår virkelig var! Det viste seg at ruten som smugleren valgte, gikk rett gjennom forlegningene til den irakiske hær. Det virket som om den irakiske hæren, ifølge avtalen om våpenhvile mellom den irakiske regjering og de kurdiske opprørerne som ble undertegnet i mars det året, skulle la de kurdiske soldatene slippe igjennom.

Det var som en scene fra en James Bond-film. Broren min og jeg satt på toppen av førerhuset, fullt synlige for soldatene i de irakiske forlegningene. Jeg kikket vantro ned på de irakiske soldatene der de var opptatt med sitt. For bare noen timer siden hadde vi vært i Bagdad, livredde for vår egen skygge. Vi brukte noen minutter på å passere flere irakiske militærbaser. Vi så stridsvogner, lastebiler, soldater og brakker. Så sa smugleren at broren min og jeg skulle klatre ned fra førerhuset og sitte i den tildekkede delen av lastebilen, der varene vanligvis blir oppbevart. Han sa at det ikke betød noe at ingen hadde stanset oss i alle forlegningene, for de kunne ha sendt melding til den siste leiren vi kom til, og så kunne de stanse oss der. Far, mor og søsteren min satt fremdeles ved siden av sjåføren, fullt synlige for alle.

Da vi kom til den siste leiren, begynte smugleren å be. Jeg skjønte at vi begynte på den virkelig alvorlige delen av flukten. Min bror Terry kikket gjennom et hull i siden på lastebilen, og jeg spurte hele tiden om vi var ute av leiren. Det var en virkelig stor forlegning – den siste før det kurdiske autonome området. Det tok oss omtrent ti minutter å kjøre gjennom denne leiren. Endelig kom vi til en bro der det sto irakiske soldater i hver ende. Dette var den siste broen som var kontrollert av den irakiske hæren før det kurdiske autonome

FORDRIVELSEN 398

området. Soldatene på begynnelsen av broen vinket oss igjennom. Men da vi kom til slutten av broen, så vi at soldatene ga tegn til oss om å stanse.

I stedet for å stanse tråkket sjåføren i dette øyeblikket på gasspedalen og satte opp farten. De irakiske soldatene, den bevæpnede smugleren og den kurdiske soldatassistenten hans, som hang ut på hver sin side av lastebilen, ropte og skrek til hverandre. Vi hastet forbi soldatene som var stasjonert ved enden av broen, og jeg ventet på at skytingen skulle begynne mens vi skjøt fart vekk fra dem. Men skytingen begynte aldri, og vi kom oss raskt vekk fra dem og inn i fjellene.

Min tolkning av episoden var at soldatene hadde møtt smugleren og laget hans tidligere når de kjørte varer langs denne veien. Ifølge våpenhvileavtalen mellom den irakiske regjeringen og kurderne som ble undertegnet i mars, skulle ikke regjeringsstyrkene stanse den kurdiske smugleren. Men det at han hadde med seg Bagdad-folk var noe nytt – og det var grunnen til at soldatene sannsynligvis ville at han skulle stoppe. Han bestemte seg for å ta en sjanse, og våget ikke stoppe. Han gjennomskuet dem, og de våget ikke å begynne å skyte – det kunne ødelagt våpenhvilen.

Da vi svingte inn i fjellene og bort fra irakerne, tenkte jeg at den vanskelige delen av flukten var over. Klokken var to om natten, og det var ingen måne. Men plutselig slo sjåføren av hovedlyset på lastebilen mens han kjørte langs den smale fjellveien. Jeg spurte hvorfor han gjorde det, og han svarte at vi nå var i et område hvor det ikke fantes noen myndigheter. Det var blitt et ingenmannsland fullt av farlige banditter. Vi reiste uten lys langs disse farlige fjellveiene for å unngå å bli sett av bandittene. Etter omtrent en times kjøring stanset vi for å hvile ved en fjellbekk.

Vi bestemte oss for å spise kjøttet vi hadde tatt med oss fra restauranten i Sulaymaniyah på begynnelsen av reisen med smugleren. Det var fullstendig stille i fjellene, vi hørte bare lyden av rennende vann. Jeg var litt nervøs, og jeg foretrakk å småprate med smugleren. Han skrøt til oss av våpnene israelerne forsynte kurderne med, og hvordan han hadde smuglet våpnene til de kurdiske soldatene.

Etter å ha hvilt fortsatte vi reisen i lastebilen mot grensen til Iran. Vi kom snart til den delen av reisen hvor vi måtte fortsette til fots. Smugleren fortalte meg at moren min hadde pakket for mange klær i koffertene han hadde tatt med for oss, og at de var for tunge til å bære når vi skulle begynne å gå. Han ba meg åpne dem og kaste litt av innholdet uten at mor fikk vite det. Jeg sa at det ville jeg ikke gjøre. Han ga seg etter hvert.

399 TILLEGG

Til slutt kom vi til et sted i fjellene der lastebilen stanset og vi fortsatte til fots mens smugleren hjalp oss med koffertene. Min unge søster hadde fremdeles på seg høyhælte sko og hadde problemer med å gå på fjellstien. Vi gikk i omtrent en halvtime. Mens vi gikk på en vei langs fjellet, sa smugleren at vi måtte stanse der. Vi var svært nær grensen, og han kunne ikke fortsette med oss. Iranerne ville kanskje akseptere oss, men for ham var det farlig å nærme seg den iranske grenseposten. Han sa at han ville forlate oss der, og vi burde vente til det ble lyst og deretter fortsette langs denne veien til vi kom til den iranske grenseposten. Han sa at han ville vente like ved i en kurdisk landsby som het Tuwaila, og hvis iranerne sendte oss tilbake, ville han ta oss med til Bagdad! Det syntes jeg var en vanvittig idé – å komme helt hit til grensen til Iran og så måtte vende tilbake til Bagdad – kommer ikke på tale, sa jeg til meg selv! Smugleren hadde lyst til å dra, men mor aksepterte ikke det, og ba ham vente sammen med oss. Det gjorde han.

Men han var nervøs. Vi satt der ved en øde vei i utkanten av fjellet, alle fem i Bagdad-klær, med koffertene rundt oss på dette stedet i fjellene som smugleren sa lå svært nær grensen, og håpet at han fortalte sannheten. Etter hvert ble smugleren mer og mer nervøs, og han ba hele tiden mor om å få lov til å dra, for han var redd for iranerne. Til slutt ble far, som var rastløs og travet frem og tilbake, sint på mor, og han sa at hun skulle la ham dra.

Nå måte vi gi ham halvparten av pengene som avtalt – 1 .000 dinarer – og gi ham et kodeord som han kunne si til min onkel Naim i Bagdad så han kunne få den andre halvparten – 1 .000 dinarer til! Et kodeord var blitt avtalt med onkel som skulle indikere om det var en god fluktrute – siden vi var de første som prøvde den, og andre jøder ville ha behov for å bruke den. Jeg hadde avtalt med onkel at hvis jeg mente det var en god og trygg rute, skulle kodeordet være TV – hvis den var sånn passe, skulle kodeordet være RADIO. Onkels kone sa spøkefullt i Bagdad at hvis det var en dårlig vei, skulle kodeordet være GRAMMOFON.

På dette tidspunktet kunne jeg ikke med hånden på hjertet gi andre som eventuelt ville komme etter, noen meningsfull beskrivelse av hvor god og trygg ruten var. Veien var i seg selv ganske farlig, siden den gikk gjennom de irakiske militærleirene. Smugleren hadde overhodet ikke vært ærlig mot oss med hensyn til dette, siden han visste at vi aldri ville ha reist med ham om han hadde fortalt om det. Det var åpenbart at han brukte oss som prøvekaniner for å teste denne ruten, og ved å la oss gå i Bagdad-klær garderte han seg og planla rett og slett å overlate oss til den irakiske hæren hvis han ikke kunne

FORDRIVELSEN 400

kjøre igjennom. Dessuten var det den svært spente og nesten bevæpnede konfrontasjonen med de irakiske soldatene ved enden av den siste broen før det kurdiske området.

Og på toppen av det hele befant vi oss nå et eller annet sted i fjellene uten egentlig å vite hvor nær den iranske grensen vi egentlig var. Vi måtte bare stole på smugleren. På grunn av alt dette burde kodeordet derfor vært GRAMMOFON.

På den andre siden tenkte jeg at han kanskje fortalte sannheten, og vi var svært nær grensen.

Jeg tenkte at hvis jeg sa GRAMMOFON, ville alle jødene i Bagdad tro at det hadde skjedd noe virkelig fælt med oss, og så ville fantasien deres løpe løpsk med teorier om hva som hadde hendt oss! Derfor bestemte jeg meg for å håpe på det beste og gå ut fra at smugleren fortalte sannheten – at vi virkelig befant oss nær grensen. Det vi gjennomgikk, ville i så fall ikke være noen ting hvis utfallet var at vi klarte å forlate helvetet i Irak og nå friheten i Iran!

Derfor ga jeg smugleren hans 1 .000 dinarer og sa at kodeordet var TV!

Vi sa farvel til ham, og han forlot oss. Før han dro, sa han at vi skulle vente til det begynte å bli lyst. Så skulle vi fortsette langs veien til den iranske grenseposten, som han forsikret oss var rett rundt svingen foran oss. Han sa at moren min og søsteren min skulle gå omtrent 100 meter i forveien, slik at de iranske soldatene ville se kvinnene først. Dessuten advarte han oss om at hvis det gikk noen lokale innbyggere forbi, skulle vi gå rett til den iranske posten.

Vi satt der midt i ingenmannsland og ventet på daggry. Tiden gikk langsomt. Vi lyttet til lydene fra ville dyr som vandret rundt i skogene i fjellene ved grensen mellom Irak og Iran. Akkurat da vi så de første tegnene til soloppgang, så vi en lokal kurder komme mot oss. Han så at vi satt der, fullstendig malplassert, men han bare hilste på oss, SALAM ALEIKUM, og fortsatte videre.

På dette tidspunktet bestemte vi oss for å bevege oss. Akkurat som smugleren hadde sagt, gikk mor og søsteren min først, og vi fulgte etter dem mens vi bar på veskene. Så fort vi hadde rundet svingen i veien, så vi den iranske grenseposten i det fjerne, akkurat som smugleren hadde sagt. Siden mor og søsteren min ikke bar på noe og vi var fullastet, ble det litt avstand mellom oss. Langt borte så jeg at bommen på grensen hadde gått opp og at mor og søsteren min hadde passert. Vi fortsatte med koffertene, kom snart til grenseposten og gikk inn. De iranske soldatene eskorterte oss til sjefens hytte, som lå på toppen av en haug med utsikt til hele området. Akkurat da vi klatret opp til posten hans kom solen opp, og vi så det vakreste vi noensinne kunne ha sett. Rett

401 TILLEGG

nedenfor føttene våre, nede i dalen, så vi hele ruten som vi hadde reist natten før med smugleren. Da han hadde pekt i mørket mot et punkt i fjellene og sagt at der var den iranske kommandoposten, snakket han om stedet hvor vi var nå. Sjefen ba oss se ned på det forferdelige Irak. Han ga oss kikkerten sin så vi kunne se.

Far, som har vært i Persia en kort tid for rundt 30 år siden, ble så oppmuntret at han plutselig begynte å snakke persisk! Han husket det han hadde lært på den korte tiden for 30 år siden. Vi fikk vite at grunnen til den varme velkomsten vi fikk av iranerne, var at grensepostene hadde fått vite av myndighetene til den iranske shahen, som hadde gode relasjoner til Israel, at irakiske jøder prøvde å flykte. Likevel var vi de første jødene som flyktet gjennom akkurat denne grenseposten. Etter en kort tid ved grenseposten ble vi kjørt med en militærbil til den nærmeste iranske militærforlegningen for å bli avhørt. Det var to viktige forseelser du kunne bli drept for i Iran: Om du smuglet narkotika eller var kommunist. Far sa til dem som forhørte oss at vi var jøder, og hverken kommunister eller narkotikasmuglere. Vi ble svært pent behandlet av de iranske soldatene i denne militærleiren. Leirsjefens kone laget lunsj til oss. Om natten ga noen av soldatene oss sengen sin så vi kunne sove der. Neste morgen skaffet de oss en minibuss, og med væpnet eskorte ble vi sendt til den nærmeste store byen – Kermanshah – for å fortsette avhøret.

I Kermanshah ble vi satt i arrest på et hotell. Vi fikk deilige måltider til rommene våre - hvit ris med chelo kebab var favoritten min. Rett før vi forlot Bagdad hadde jeg kjøpt sko med tykke såler til meg, faren min og broren min. Jeg hadde åpnet sålene og plassert flere 100 -dollarsedler i hver sko og deretter limt sålene på plass igjen. Med disse skoene, fulle av 100 -dollarsedler, hadde vi krysset grensen til Iran. Nå sa far at skoene hans var støvete og trengte rens og puss. Derfor bestemte han seg for å sende dem til en lokal skopusser.

Uansett hvor mye jeg prøvde å overbevise ham om at det var for mye penger i dem til bare å sende dem vekk, insisterte han. Skoene kom tilbake med pengene på plass. Jeg regner med at gutten som pusset dem, aldri vil være i nærheten av så mye penger!

Etter tre dager på dette hotellet, uten mulighet til å dra, fikk vi endelig tillatelse til å bevege oss til Teheran. Endelig var vi fullstendig frie.

Fra Point of No Return, 12 . mars 2013 .

Hentet fra emilsomekh.com.

https://jewishrefugees.blogspot.com/2013/03/escape-from-iraq-emil-somekhs-story.html

FORDRIVELSEN 402

Tunisisk jøde: Min rett til å vende tilbake – til fornuften

Jean-Pierre Chemla reflekterer over sin barndom i Tunis.

Det er på tide at vi avviser det selvbedraget mange av oss har ønsket å holde liv i de siste 100 årene: Myten om sameksistens mellom jøder og arabere i Maghreb-landene.

Jeg ble født i 1952 i et forretningsdistrikt i sentrum av Tunis.

De tidligste minnene mine handler om lys, lukter og lyder: Kjerrer, hestehover på asfalten, ropene til alle slags selgere.

Det var ti av oss – åtte barn og foreldrene våre – som bodde i en treroms leilighet i et forretningsdistrikt i sentrum av Tunis. Det var bråk overalt – ikke lavmælte, diskrete samtaler, men skramling på kjøkkenet, plystrende kjeler, glass som knuste, opphissede diskusjoner om nyheter, politikk og sport. Hver eneste kvadratmeter myldret av liv, impulsivitet, humor og kjærlighet. Som den yngste i denne fenomenale flokken dro jeg nytte av berikelsen som hver av mine søsken hadde med seg.

Vi var privilegerte sammenlignet med våre nærmeste forfedre. Det å bo i en solfylt leilighet med utsikt til en bred aveny på den ene siden og en stor hage på den andre – dessverre bygget over en vanhelliget jødisk gravlund* –ville aldri ha vært mulig for min bestefar på farssiden, som ble tvunget til å bo i Hara Hafsia, den jødiske ghettoen, der portene ble stengt om natten for å hindre jøder i å vandre rundt blant den arabiske befolkningen.

Min far, som var lærer på Alliance Israélite Universelle, var sannsynligvis den første hvitsnipparbeideren i familien. Slik sosial forfremmelse ga avkommet hans tilgang til høyere utdannelse og jobber som var noe helt annet enn det eneste som var tilgjengelig for jøder på slutten av 1800 -tallet – slakter, lappeskomaker, kolonialhandler etc.

Denne forbedringen av levevilkårene våre hadde selvsagt ikke skjedd tilfeldig eller fordi arabiske ledere hadde ønsket det. Alt endret seg plutselig i 1881 .

På denne tiden, utestengt i sin Hara under nokså kummerlige forhold, levde jødene i rønner uten lys eller ventilasjon. Det fantes ikke noe sanitæranlegg, de var utsatt for epidemier, fikk utdannelse bare gjennom rabbineren, og var «dhimmier» som betalte en spesiell skatt og ble utsatt for alle former for ydmykelser og hån (les The Dhimmi av Bat Ye’or).

Den jødiske tilstedeværelsen i disse landene, som gikk forut for arabernes, var en historisk realitet som mange ikke vil ha kjent til på den tiden. Og om noen

403 TILLEGG

gjorde det, ville det ha blitt omhyggelig skjult for å opprettholde relasjonene samfunnene imellom, som var til arabernes fordel. Jødene utgjorde bare to prosent av Tunisias befolkning (100 .000 av fem millioner).

Frankrike hadde allerede vært i Algerie i 50 år, og benyttet noen episoder ved den algerisk-tunisiske grensen til å gripe inn og gjøre Tunisia til et protektorat. Beyen på den tiden ble tvunget til å undertegne Bardo-avtalen, som formaliserte protektoratets status.

Frankrike var ivrige etter å gi alle sine borgere på tunisisk jord like rettigheter, og skapte en ny situasjon som lot jødene tre frem, som zombier opp av graven, fra sitt eldgamle fengsel.

Veldig raskt prøvde svært mange av dem å bevege seg nærmere sine frelsere. De oppga judeo-arabisk til fordel for fransk, begynte å gå i vestlige klær, forandret fornavn og til og med etternavn for å forfranske seg.

De kastet seg begeistret inn i en periode med økonomisk vekst stimulert av franskmennene, til irriterte blikk fra sine arabiske medborgere, som så at makten deres ble revet fra dem, noe de ikke var vant til.

Slik det er ved enhver revolusjonær utvikling, forekom det overdrivelser: Fornektelse og utslettelse av enhver referanse til fortidens prøvelser. Noen nektet plent å uttrykke seg på morsmålet. Andre oppga religiøse skikker som i seg selv symboliserte århundrers ydmykelse. Disse surrealistiske skikkelsene ga opphav til tunisiske jødevitser.

Heller enn å tape sin identitet gjenoppdaget generelt det tunisisk-jødiske samfunnet den og utviklet den gjennom det fortryllede mellomspillet 1881 –1956 . 1956 var det året da den første presidenten, Habib Bourguiba, til tross for at han var en venn av jødene, ikke klarte å hindre at de ble stengt ute fra det tunisiske samfunnet. (…)

Hva meg selv angår, er minnet om dette huset, denne avenyen, denne hagen fremdeles hos meg. Inne i meg kan jeg fremdeles finne veien tilbake til Lycee Carnot. Aprikossteinene, silkeormene, honningkakene og andre kaker, jasminbukettene, jeg har fortalt barna mine om dem om og om igjen i tilfelle fargene for alltid skulle synke ned i glemselen, for å bevare et lite inntrykk av den personen jeg er. Jeg tilbragte bare de første elleve årene av livet i Tunisia, men det virker som om det var hundre, og jeg er i bunn og grunn et produkt av dette barnet.

Men det var aldri spørsmål om noe UNWRA for oss. Vi beholdt aldri nøklene eller skjøtene for å benytte oss av dem mange år senere.

FORDRIVELSEN 404

Den 29 . juni 1964 tok vi fly til Marseille og valgte å se rett fremfor oss og starte en ny fremtid. Vi blir ikke mindre menneskelige av å ha gjort det. Det ville ha vært dødbringende om vi hadde gjort noe annet.

Det å opprettholde i hodet på unge palestinere, som ikke engang har kjent «landet som tilhører dem», forestillingen om rett til tilbakevending, er skamløst politisk lureri. Det er på tide at det internasjonale samfunnet slutter å se gjennom fingrene med det. I dag erklærer jeg, høyt og tydelig, min rett til tilbakevending – til fornuft og intellektuell redelighet.

*Min bror Gerard har dette å tilføye om den jødiske gravlunden: Denne hagen var en av årsakene til at vi dro. Det var en jødisk gravlund som var kjøpt på 1800 -tallet med samfunnets ressurser utenfor byen Tunis. Den moderne byen spredte seg imidlertid fra Porte de France til Belvedere og slukte gravlunden der de berømte sadikkim var gravlagt, for eksempel rabbineren Hai Taieb (Lo met), som «beskyttet familien når den tok sine skoleeksamener takket være mors bønner. Hun åpnet vinduene i det siste rommet for å bønnfalle ham med utstrakte armer».

Da landet ble uavhengig, bestemte myndighetene seg for å ekspropriere gravlunden (uten erstatning). Man var blitt enige om at likene skulle graves opp grav for grav og sendes til Israel. Jeg tilbragte mange timer ved vinduet og så på oppgravingen. Da rabbiner Hai Taiebs knokler ble gravd opp, gikk det en lang bønneprosesjon rundt gravlunden. Tunisiske myndigheter mente imidlertid at det tok for lang tid. Plutselig en dag brøt bulldozere gjennom muren rundt gravlunden og snudde opp ned på jorden, slik at den til evig tid ble blandet med våre stamfedres levninger.

Dette skjedde til tross for at samfunnet protesterte, men vi hadde ikke lenger noe vi skulle ha sagt. Samfunnets leder, Maitre Haddad, bestemte seg så for å forlate Tunisia. Jeg skulle likt å se en lignende situasjon i Israel med en muslimsk gravlund. Hele verden ville gått av skaftet.

Samfunnet ble representert av et CRIF-lignende organ (Conseil Représentatif des Institutions juives de France, et råd av deputerte), men da Tunisia ble selvstendig, nektet myndighetene å ha «en stat i staten», og forbød enhver sivil organisasjon som representerte det jødiske samfunnet (Beth Din fikk lov til å fortsette, men under statlig kontroll). Første paragraf i den tunisiske grunnloven forutsetter klart at den tunisiske republikk er et muslimsk land. Det betyr at alle ikke-muslimer, selv de med tunisisk statsborgerskap – 75 .000 jøder – fra da av ville være å betrakte som annenklasses borgere.

405 TILLEGG

I dag hevder arabere at det er skandaløst at Israel betrakter seg som en jødisk stat, og at landet må deles mellom jøder og arabere. Hva prater de om? Vi som bodde der i årtusener, vi med tunisisk nasjonalitet, med intellektuelle som kjempet for tunisisk uavhengighet, vi har ikke rett til å ta del i landet fordi vi ikke er muslimer-. Jeg som har levd igjennom uavhengigheten, jeg betraktet meg ikke som en del av landet. Jeg vendte meg til Frankrike (selvsagt hjalp min franske nasjonalitet meg. Bekymringsfullt for jøder med tunisisk nasjonalitet).

Jeg må si at de mange episodene jeg har gjennomlevd (slåsskamper, faktisk) førte meg lenger vekk fra dette landet for hver dag. Vi hadde ingen flere rettigheter, og hvis politiet dukket opp under en episode, var det alltid vi som hadde gjort noe galt. Vi var blitt dhimmier igjen. Så farvel, Tunisia, og lenge leve Frankrike.

Fra https://harissa.com/D_forum/Culture_Tune/mondroitauretour.htm.

Engelsk oversettelse på Point of No Return, 12 . juli 2005 : https://jewishrefugees.blogspot.com/2005/07/my-right-of-return-by-tunisian-jew.html

Suez 1956 : en jødisk families flukt fra Egypt

Clemy (Menir) Lazarus kom til England i 1957 som en fem år gammel flyktning fra Egypt. Her er historien om hennes families flukt.

Året 1956 var ikke den første registrerte gangen Menir-familien dro i eksil fra landet de var født i. Encyclopaedica Judaica anfører at vi bodde i Tudela i Spania på 1200 -tallet, og da den spanske inkvisisjonen kom i 1492 , forlot vi Spania og fulgte samme rute som Rambam (Maimonides).

Jeg ble født i Kairo i Egypt i 1951, og i 1956 ble familien min innblandet i den konflikten som ble kjent som Suez-krisen. Det var to grunner til dette. For det første var vi jøder. For det andre var mor britisk statsborger. Mor hadde oppnådd denne statusen sammen med et britisk pass fordi hennes bestefar hadde arbeidet for britene i India flere generasjoner tidligere. Far havnet imidlertid i kategorien «statsløs». Selv om han og hans forfedre i mage generasjoner hadde bodd i Egypt, ble de likevel fratatt enhver rettighet, anerkjennelse eller rett til statsborgerskap fordi vi var jøder. Jeg tror den offisielle statusen er

FORDRIVELSEN 406

dhimmi. For å si det kort måtte vi underkaste oss og leve som annenklasses borgere. Vi hadde imidlertid en veldig god levestandard. Far startet en vellykket bedrift i Kairo som produserte pappkasser.

Far var en av fire søsken. Han var eldste sønn, og reiste etter hvert til min mor i England. Den andre av søsknene etablert seg i Paris. Den tredje reiste for å bo i den nyopprettede staten Israel, der han levde under svært vanskelige forhold i bølgeblikkskur i en ma’abara i mange år. Den fjerde, en søster, ble igjen i Egypt med sine gamle foreldre til bestefaren min døde og hun og bestemor til slutt flyttet til Israel.

Som en konsekvens av Suez-krisen ble min mor, sammen med alle britiske og franske «borgere», uten videre kastet ut av Egypt. Jeg har et minne om militært personell som marsjerer gjennom leiligheten vår og leverte utkastelsesordren.

Dette skapte alvorlige bekymringer for mine foreldre og besteforeldre, siden foreldrene mine hadde fem barn og mor på denne tiden var gravid i sjette måned med nummer seks. Hun var nødt til å reise til England på egen hånd uten sin mann, men med fem barn på slep. Hun var da 24 år gammel. Hun snakket fransk og arabisk, men ikke noe engelsk, og hun kjente ikke til noen annen kultur enn den jødisk-egyptiske hvor hun vokste opp.

Hun måtte reise uten noen penger eller eiendeler av noen verdi. Hun klarte imidlertid å kjøpe noen armringer av gull som hun bar som smykker, og som hun solgte for å kunne forsørge oss senere.

Da hun var kommet til England, ble mor plassert i en flyktningleir, først i Leeds, deretter i Kidderminster. Dette var egentlig tidligere militærbrakker av tre. Da mor var klar til å føde, ble mine søsken og jeg plassert under Storbritannias Røde Kors’ beskyttelse, og hun ble sendt til det lokale sykehuset for å føde. Dette var en spesielt opprivende tid for henne, siden hun ikke klarte å formidle sin bekymring. På denne tiden ble koffertene våre ransaket, og mange fine Cacharel-klær ble stjålet. I tillegg kom mor hjem fra sykehuset og oppdaget at et av barna hennes var forsvunnet. Den yngste av dem, Vivienne, hadde fått meslinger og var plassert i isolat.

Etter seks måneder var mor utslitt. Min mor var den elskeligste, vennligste, mest ulidelig sjenerte kvinne man kunne forestille seg. Ikke desto mindre fant hun styrke til å strene inn på kontoret til sjefen for flyktningleiren. Hun smelte neven i bordet, feide alle papirer ned på gulvet, og på sin beste nyervervede engelsk erklærte hun: «Kaptein Marsh, hent mannen min til meg!» Det skal sies til kaptein Marshs ros at han gjorde sitt ytterste for at dette skulle skje, og kort tid etter slo far seg sammen med oss i leirene.

407 TILLEGG

Far hadde fått tillatelse til å forlate Egypt på den betingelse at han oppga sin bedrift, sitt hjem og alle sine eiendeler. Alt ble konfiskert av de egyptiske myndighetene, og inntil i dag har vi ikke mottatt et øre i erstatning.

De første årene i England var ekstremt vanskelige for foreldrene mine. De hadde ingen penger, ingen bolig og ikke noe arbeid. I tillegg var det mot ethvert økonomisk, sosialt og tidsånden at mine foreldre holdt et strengt ortodokst hjem.

Kort tid etter dette ble vi ønsket velkommen av det jødiske samfunnet i Birmingham, der vi fikk plass i en viktoriansk leiegård sammen med fem–seks andre jødisk/egyptiske flyktningfamilier, og skulle betale en symbolsk ukentlig husleie.

Foreldrene mine, som startet på bunnen, jobbet utrolig hardt og levde et liv i forsakelse og selvoppofrelse. De brukte all sin tid og alle sine krefter på å sørge for familiens velbefinnende og utdannelse, og utelukket alt annet. Etter mange forsøk på å jobbe for andre klarte far til slutt å etablere en liten produksjonsbedrift for pappkasser, som etter hvert ble vellykket. På denne måten klarte han selv å gi arbeid til mange andre trengende individer.

Fra det øyeblikket mine foreldre kom til England, viste de sin takknemlighet overfor sine britiske verter ved å kalle sitt nyfødte barn Elizabeth etter dronningen av England. Min far begynte på kveldsskole for å lære å snakke engelsk, og snakket snart engelsk bedre enn noen engelskmann. Min far ble en elegant engelsk gentleman, riktignok med egyptisk aksent. Da han fikk råd til det, kjøpte han de fineste klær til min mor, og fikk sydd dresser til seg selv sammen med bowlerhatter som han bar kjekt på snei. Toppen av alt var da han klarte å kjøpe seg en Rolls-Royce. Som mitzvah delte han sitt hell ved å bruke bilen til å kjøre mang en brud til chuppahen.

Jeg og søsknene mine er så absolutt «glemte flyktninger», men poenget er at mine foreldre ikke på noe tidspunkt i livet definerte familien sin som noe slikt. Ikke på noe tidspunkt ble den betegnelsen brukt som et åk som bandt oss til vårt uheldige tidlige liv. Foreldrene mine nøt sitt nye liv i eksil, og jobbet hardt for å forbedre sin skjebne.

Clash of Cultures, Harif-blogg på Jerusalem Post, 18 . februar 2017 . jpost.com/Blogs/Clash-of-Cultures/Suez-1956-one-Jewish-familys-flight-from-Egypt-481882

FORDRIVELSEN 408

En jøde i Syria – Joseph Esses

Michelle Devorah Kahn intervjuet sin syriskfødte bestefar til et skoleprosjekt – og gjorde hans rystende fortelling til en dokumentar.

Det eneste som skulle til for å komme fra den ene enden av rommet til den andre, var et lite skritt forover. Med et par timers mellomrom gikk en mann forbi cellen hans og spyttet på ham. Det var ikke noe mat. Det var ikke noe vann. Det var ikke noe lys. Det var ingen trøstende ord, bare korte stunder da håpefulle tanker dukket flyktig opp i hodet hans. Fra 1948 til 1950 hadde bestefar én jobb: Han var fange – en dømt jøde.

Joseph Avraham Esses ble født 16 . oktober 1919 i Aleppo i Syria. Faren hans var tekstilhandler, og han var det åttende av 14 barn. Selv om han hadde en lykkelig barndom – fylt av kjærlighet, latter og en overflod av Baklava – ble situasjonen snart verre, siden han bodde side om side med muslimsk-arabiske naboer. Dette var den tiden i livet han aldri snakket om – den tiden jeg var mest nysgjerrig på.

Så, i 2007 , hadde jeg et prosjekt i klassen min. Jeg satte frem to stoler, rettet et kamera mot bestefar og intervjuet ham. Bestefar var en veldig lukket og forsiktig mann på denne tiden, og etter mye diskusjon og forhandling med ham begynte jeg å forstå hvorfor.

Han forklarte meg at da slutten av 1940 -årene nærmet seg, ble alt forandret.

Holdningen til det jødiske folk, som en gang var de muslimske arabernes «brødre og søstre», endret seg radikalt. Rundt opprettelsen av staten Israel eide og drev bestefar, som da var en ung voksen mann, sin egen butikk som solgte klær og småting (parfyme, eau de cologne, tilbehør osv.).

En kveld etter at han hadde stengt butikken, gikk ham hjemover da tre unge muslimske menn stanset ham midt på gaten og begynte å slå ham med nevene og de primitive våpnene de hadde (kjepper, steiner osv.) og rope: «Vil du ha et land? Vil du ha et land? Her har du et land!»

Sammen med hele det jødiske samfunnet i Aleppo var han vitne til mange grusomheter. Venner og familiemedlemmer forsvant ofte og lot aldri høre fra seg og ble aldri sett igjen, eller ble slaktet ned midt på dagen så alle så det. Én episode med en jødisk familiemann som gjemte seg for muslimene førte til at de tre unge døtrene hans ble kidnappet fra markedet og holdt fanget i flere dager mens de ble torturert og til slutt drept. Noen dager senere ble de oppdelte likene deres levert hjemme hos familien i en sekk foran døren deres.

409 TILLEGG

Det ble en forbrytelse å være jødisk, og bestefar ble dømt for det. Menn, kvinner og barn ble ofte hengt for denne forbrytelsen på byens torg mens araberne jublet. Bestefar var heldigere enn de fleste.

Han hadde opp gjennom årene etablert et sterkt, positivt forhold til både araberne og jødene (yrkesmessig og sosialt), og skrøt av at hans beste venn var sønnen til Syrias politisjef. Men med fare for å virke illojal var det ingen som hadde noe annet valg enn å legge til side sine personlige følelser til fordel for de politiske.

Min bestefar fikk altså lov til å leve, men han ble kastet i fengsel. Mange ble holdt der i dagevis, utsultet, torturert og ydmyket, overlatt til å stå i møkk og ekskrementer. Enda heldigere for ham var det at hans forhold til araberne gjorde at han ble sluppet fri om natten, men hver morgen ble han plassert i den samme fengselscellen igjen.

Familien hans visste ikke om tingene ville bli bedre, eller om de ville fortsette å bli verre, så den hadde ikke annet valg enn å reise. Sakte, men sikkert begynte han å organisere flukten til sine søsken og sin kjære mor.

En natt da han var det eneste gjenværende familiemedlemmet, skrudde Joseph på alle lysene i huset, satte radioen på full styrke, låste opp inngangsdøren og dro sin vei for alltid. Han flyktet over grensen til Libanon med falskt pass, der Philadelphia var oppført som fødestedet hans. Han etterlot seg alle sine kjære arvestykker, eiendeler, penger og minner. Da han krysset grensen trygt til Libanon, løp han ut av bilen, kysset bakken og begynte å synge en sang om frihet.

Dette var ikke noe lett intervju for meg å sitte igjennom. Det var den første, og kanskje den eneste, gangen i livet han hadde snakket om dette. De fleste i familien min visste ikke det jeg visste. Jeg visste at han led, og jeg visste at han var redd for at folk skulle få vite sannheten. Men jeg visste også at jeg hadde en plikt overfor stamfedrene mine og arven etter dem til å få vite hva som virkelig skjedde. Jeg begynte å intervjue andre familiemedlemmer og samle historier og fotografier. Til slutt hadde jeg en hel dokumentar om bestefars liv med tittelen Ettersøkt: Historien om Joseph Esses.

Michelle Devorah Kahn: «Tales of a Convicted Jew’s Escape from Syria». National Post (Canada), 1 . desember 2014 . nationalpost.com/opinion/michelle-devorah-kahn-tales-of-a-convicted-jews-escape-from-syria

FORDRIVELSEN 410

Tvunget ut av Kairo, 1956

Jenny Stewarts familie var blant dem som ble kastet ut først fra Egypt etter Suezkrisen i 1956. Her er historien hennes slik hun fortalte den til Point of No Return:

Jeg heter Jenny Stewart (født Setton). Jeg ble født i Kairo i 1935 . Jeg gikk på kostskole i et kloster. Familien vår var blant de første jødene som ble tvunget ut av Egypt i 1956 . Jeg var da 21 år og lærer på barneskolen. Suez-krisen hadde nettopp begynt: Storbritannia og Frankrike i allianse med Israel angrep Nasser etter at han nasjonaliserte Suez-kanalen. Vi var blant de 25 .000 jødene som ble kastet ut av Egypt.

Det var november 1956 . Det banket på døren. Det var fru Kromovski, en askenas-kvinne fra Polen. Hun bønnfalt oss om å la henne komme inn: Hun var blitt kastet ut av hjemmet sitt i Suez, som var blitt militær sone. To offiserer kom til døren vår og ga oss tre dager på å dra. Vi vet ikke om det var noen forbindelse mellom fru Kromovskis ankomst og det at vi deretter ble kastet ut.

Vi pakket koffertene med varme klær. Mor hadde britisk pass, men jeg hadde ikke noe. Jeg måtte få utreisetillatelse fra den sveitsiske ambassaden. Stefaren min var statsløs.

Vi fikk lov til å ta med bare 20 pund hver. Jeg sydde inn en tipundseddel i falden på kjolen min. Mor insisterte på å ta med seg smykkene sine. Alt ble konfiskert av immigrasjonsoffiserene da vi kom til flyplassen.

Etter en lang og komplisert reise – vi dro fra Kairo med et transportfly fra FN – husker jeg at vi kom til flyplassen i London, som da besto av bare noen bølgeblikkskur. Stefaren min ble svært syk av det kalde og fuktige været. Siden han tidligere hadde hatt tuberkulose, hadde han bare én nyre, og han ba om å bli sendt til det jødiske sykehuset i East End i London. Der lå han i seks måneder. Mor ble så deprimert at hun tilbragte perioder på et mentalsykehus, der hun fikk beroligende midler.

Jøder som kom til England etter oss, ble sendt til flyktningleire nord i landet. Far, som drev med import og eksport i Egypt, ble tatt med til fengselet. En offiser i den egyptiske hær hadde planer med leiligheten han bodde i, og fikk ham arrestert etter en oppdiktet anklage. Far tilbragte rundt åtte måneder i fengsel sammen med røvere og tyver. Da han ble løslatt, ble han satt på et skip til Italia, deretter et annet til Israel. Livet var en kamp – han begynte å jobbe som postmann, men siden han var velutdannet og flerspråklig, klarte han å bygge seg et liv i Israel.

411 TILLEGG

Familiebedriften vår i Egypt innebar å drive to butikker som solgte franske designerklær og barneklær. Da vi forlot landet i all hast, overlot vi butikkene til min svoger, men senere måtte også han forlate Egypt, og etterlot seg all vår eiendom. Senere fant vi ut at vi eide en tomt i Alexandria der det hadde ligget et gammelt gresk tempel. Tomten må ha vært kjøpt før kong Farouk kom til makten – etterpå fikk ikke jøder lov til å arve eiendom.

Etter 1979 , da Egypt og Israel undertegnet en fredsavtale, besøkte vi Egypt. Jeg husker at vi bodde på et palass i Zamalek som var ombygget til hotell, og som jeg pleide å gå forbi da jeg var barn. Egypterne ønsket oss varmt velkommen. Jeg følte likevel at Egypt hadde beveget seg bakover. Butikkene het fremdeles det samme. Eierne av de store varemagasinene, for eksempel Gattegno og Cicurel, hadde flyktet fra Egypt uten å ta med seg noe som helst. Men alle gatenavnene var annerledes.

Vi ble anbefalt en egyptisk advokat for å prøve å få erstatning for tapene våre. Vi betalte honoraret hans, men det kom ikke noe ut av det.

Fra Point of No Return, 20 . november 2012 . jewishrefugees.blogspot.com/2012/11/my-family-was-among-first-forced-out-of.html

Tisha B’Ab i Aden

Dette er beretningen til en askenasisk reisende om hans besøk i hovedsynagogen i Aden på 1950 -tallet under 9 . ab. Dette er den sørgeligste helligdagen i den jødiske kalender, idet den minnes ødeleggelsen av de to jødiske templene i Jerusalem og andre katastrofer i jødisk historie.

Om kvelden møtte en scene tatt rett ut av Tusen og én natt meg i synagogen til Tisha B’Ab-seremonien. Mennene bærer røde fezer, er kledd i hvite, bølgende kapper, og blir fulgt av sine sønner og sønnesønner. Grupper av disse familiene plasserer seg komfortabelt på forskjellige steder i synagogen. Bestefaren, som er patriarkalsk plassert i midten, sitter på et teppe, noen ganger barføtt, og hviler mot en høy pute eller kasse; ved siden av ham sitter sønnen, også litt i overkant fyldig, men uten den eldres bølgende hvite skjegg og sidelokker. Rundt gruppen er det barn, vanligvis barføtte, av alle aldre. De yngste faller snart i søvn, mens de eldre konkurrerer med de voksne om å synge kinot.

FORDRIVELSEN 412

Synagogen ble bygget for et samfunn på flere tusen, men nå er det bare noen hundre igjen, og det enorme rommet i denne synagogen av basilikatypen tillater rundt 50 voksne og like mange barn å forsvinne i hver sine hjørner.

For de unge er det som purim eller simchat torah. Glade grupper av gutter med penklær, barføtte, med kalotter fra Israel på hodet, løper frem og tilbake. Så slår en streng ung mann med rød fez i luften med en kjepp med en plystrende lyd, men bommer mirakuløst nok på barna hver gang han går inn i en gruppe. En stund får han dem til å samle seg ved arkens fot og får dem til og med til å synge noen strofer, men snart sprer de seg frydefullt igjen til melamedens instrukser.

Bak gitteret i østfløyen følger kvinner seremonien i en mørklagt hall. Jeg la merke til at ansiktene deres var utildekket, selv om hodene var dekket av tørklær. Siden de bodde blant muslimer med hustruer som bokstavelig talt er innhyllet som mumier fra topp til tå, må det ha krevd en umåtelig karakterstyrke av jødene ikke å tvinge sine kvinner til å bære lignende klær.

Etter hvert som opplesningen av Klagesangene skrider frem, blir jeg slått av den særegne jemenittiske aksenten i stemmen. Hver komatz blir uttalt som en «o», og hver cholem blir uttalt – på en måte som minner om litauisk – som en «ay». (Man følger en typisk orientalsk sondring mellom alephi og ayin, mellom kof og qof, mellom de «harde» og de «myke» lydene. Denne blandingen av orientalske konsonanter og «litauiske» vokaler skaper en hebraisk som lyder nokså merkelig.)

Etter gudstjenesten samler en gruppe av deltagerne seg rundt meg for å snakke, og jeg spør dem om dette. De svarer at forfedrene deres har levd i Aden i 2 .000 år, og at de ikke kjenner til noen annen form for uttale. Da jeg spør hvorfor både gravlunden og synagogen vender mot nord og ikke øst, rister de uforstående på hodet, siden de aldri har hørt om noen annen retning enn nord når man ber og når de døde skal begraves. Aden ligger jo tross alt rett sør for Israel. Jeg får høre om institusjonene deres, deres yeshivot for gutter opptil 15 år, deres shechitah. Jeg treffer rabbineren deres, Rav Zecharyahu, en ærverdig vismann med langt, hvitt skjegg og kloke, kyndige øyne. Jeg hører klager over den ulykkelige skjebnen til de rundt 1 .000 jødene som fremdeles bor i nabolandet Jemen, der kongen nekter å la dem emigrere.

Hentet fra nettsidene til JJAC.

Fra Point of No Return, 24 . juli 2015 . https://jewishrefugees.blogspot.com/2015/07/tisha-b-av-with-jews-of-aden.html

413 TILLEGG

Opptøyene i Aden i 1947

Det følgende er en førstehåndsrapport om begivenhetene i et brev til Jewish Chronicle (publisert 2 . januar 1948 ) av en jøde som undertegnet seg med «En adenitt».

Den første dagen av den tredagers arabiske streiken mot deling 2 . desember forløp rolig, til tross for en demonstrasjon utenfor det jødiske kvarteret [i Crater]. Om kvelden den dagen talte arabiske ledere på et møte, og klokken 18 angrep folkemengden, fulgt av tusenvis av arabere, det jødiske kvarteret. De av oss som var på gaten, måtte søke tilflukt i nærmeste hus. Dette varte omtrent til klokken 22 .30 , da noen britiske sjømenn omringet det jødiske kvarteret og spredte folkemengden.

Neste morgen, siden Aden Protectorate Levies (muslimske soldater) var stasjonert i det jødiske kvarteret, kom mange [jøder] ut på gaten og stolte på at ro og orden ville bli opprettholdt. Plutselig fikk vi vite at jødiske butikker i de viktigste basarene ble plyndret.

Øyenvitner så arabere som satte fyr på bygninger mens soldatene så på. De så også at indiske kjøpmenn åpenlyst dro ut tekstilballer fra pakkhus i det jødiske kvarteret.

Deretter ble mange hus brent, i tillegg til en synagoge. Den eneste grunnen til at så få menneskeliv gikk tapt i brannene, var at beboerne hadde flyktet. Minst en tredjedel av det jødiske kvarteret ble ødelagt, plyndret eller rasert. I mange av husene brøt pøbelen seg inn og plyndret og banket opp beboerne, og i noen tilfeller truet de dem med døden om de ikke «aksepterte den muhammedanske religionen». Noen ble kidnappet av araberne, og fem er fremdeles savnet.

Jødiske dødsfall er i alt 74 (Aden Jewish Heritage Museum anslår tallet til 87 – red. anm.), deriblant menn, kvinner og barn. Mange andre ble såret. De eneste som ble drept av araberne, var en mann som ble slaktet ned av opprørerne, og sannsynligvis noen flere av folk som plyndret hjemmene. Soldatene var ansvarlige for nesten alle drapene på grunn av sin konstante beskyting av husene våre …

En forbløffende påstand finnes i et telegram sendt av guvernøren selv [sir Reginald Stuart Champion] til utenriksministeren [for koloniene, Arthur Creech Jones] 5 . desember. Den lyder: «Portforbudet fortsetter i Crater, og situasjonen der er generelt roligere, men jøders fiendtlige aktivitet har angi-

FORDRIVELSEN 414

velig skapt nye og farlige spenninger, spesielt etter at en soldat og en indiskmuslimsk statsansatt lege ble drept, nesten sikkert av jødiske snikskyttere …»

Jeg skynder meg å forsikre Hans Eksellense og guvernøren at denne påstanden er fullstendig usann. Legen det er snakk om, er godt kjent blant jødene som en vennlig mann og spesielt en venn av en jøde ved navn Mori Dawood. Sannheten er at en av sønnene, ved navn Yehia, ble skutt onsdag i sitt eget hjem av soldatene. Familien hans risikerte livet under beskytning for å ta seg frem til et jødisk hus der det fantes en telefon, for å be om at en ambulanse kunne ta med Yehia til sykehus, og ringte også til revisoren som en av sønnene arbeider på kontoret til. Alle svarene var «Opptatt» og «Vent». Legen kom først neste morgen og tok med seg Yehia til ambulansen. Mens han snakket med hans bror, Hayeem, i nærheten av huset, skjøt soldatene begge to. Legen døde umiddelbart, og Hayeem blir fremdeles behandlet for sår. Yehia døde senere på sykehuset.

Det som trengs, er en upartisk etterforskning. Jeg sier rett ut at angrepet på oss var organisert på forhånd. Hvordan skal man ellers kunne forklare et omfattende angrep, ikke bare i Crater, men også i Tawahi, Shaikh Othman og Maalla? Det var i Crater de omtalte begivenhetene fant sted, men i Tawahi, en havn ti kilometer fra Crater, er det totale antallet jødiske dødstall fem.

I Shaikh Othman, rundt tolv kilometer fra Crater, ble 14 jøder drept, og rundt 900 er blitt evakuert av myndighetene til den jemenittiske migrasjonsleiren ved Hashed [dvs. Hashid]. I Maalla, en havneby, finnes det ingen jødiske innbyggere, men eiendommer der jødiske varer var lagret, ble plyndret.

Det ville vært nyttig å vite hvor de millionene lakh av rovbytte er i skrivende stund, eller hvorvidt myndighetene går til drastisk aksjon for å finne røverne.

Vi hører imidlertid at arabere selger sitt bytte til en femtedel til en tiendedel av verdien, og at mye av det allerede er flyttet fra kolonien til innlandet til tross for politiets «sperringer».

Adens herjede jøder venter seg mer enn en ren kondolanse fra verdens jøder. De krever penger til å bygge opp igjen sitt levebrød, og juridisk hjelp til en omfattende etterforskning og forsvar av deres rettigheter etter folkeretten. De krever også oppmerksomheten til Jewish Agency for fremskaffelse av migrasjonssertifikater til Palestina for hele samfunnet så raskt som mulig …

Umiddelbart etter pogromen i Aden rapporterte Elie Eliachar, lederen for det sefardiske samfunnet i Palestina med 160 .000 medlemmer, som besøkte London, at antallet jødiske dødsfall faktisk kan ha vært så høyt som 145 . Han bemerket at jemenittiske flyktninger i Shaikh (eller Sheikh) Othman-leiren,

415 TILLEGG

som ventet på flytting til Eretz Yisrael, også var blitt tungt rammet av arabiske angrep, og mange fryktet at britiske myndigheter ville sende dem hjem igjen til Jemen.

Daphne Anson-bloggen, 16 . mai 2011 .

https://daphneanson.blogspot.com/2011/05/eyewitness-account-of-aden-pogrom-of.html

Fra Bagdad til et israelsk telt

Avram Piha forteller historien om sin irakiskfødte husvert, som overvant umåtelige hindre for å bygge opp livet igjen i Israel.

Eli ble født i Bagdad noen måneder etter Farhud. Eli husker byen godt, siden han tilbragte mye tid sammen med faren, som var taxisjåfør. Shukim (friluftsmarkedene) er det han husker best: «De var fenomenale.» Skolegangen hans fra seks til ni år foregikk i den lokale synagogen. Han gikk alltid til synagogen i en gruppe, siden de jødiske barna daglig ble plaget av arabiske barn og unge voksne, på både verbale og fysiske måter. «Det var veldig hardt», sukket Eli, men han sa at de arabiske naboene alltid passet på familien hans, og siden de forsto sabbatens regler, laget de te til dem hver sabbat!

I mars 1951 etterlot Eli og familien hans alt de eide og la av gårde til Israel. Det eneste de hadde med seg, var klær, og Eli beskrev sjokket da han så at irakiske soldater forlangte at foreldrene hans ga fra seg teppet de brukte til å holde lillebroren hans varm.

Selv om det var traumatisk å forlate Irak, var også den nye virkeligheten i Israel vanskelig. Sammen med to andre familier delte Elis familie et telt i Sha’ar Yerushalayim (i nærheten av Atlit). «Det var et ubegripelig sjokk for oss», forklarte Eli. «Vi gikk fra å ha en toroms leilighet til å bo i et telt uten innlagt vann, strøm eller andre grunnleggende funksjoner – sammen med to andre familier!» Jeg bare så på ham, nesten med ærefrykt, og fortsatte å lytte da han fortsatte: «Vi var ikke sinte, vi var bare glade for å være ute av Irak, men dette var ekstremt vanskelig.» Med hensyn til mat smilte Eli: «Den var forferdelig, men når du er sulten, spiser du til og med det.»

Etter noen måneder ble Elis familie «oppgradert» til en ma’abara i nærheten av Megiddo, der de hadde et telt for seg selv. Snart beveget de seg til

FORDRIVELSEN 416

Kastal-ma’abaraen (i nærheten av Meva’seret Zion), der Elis familie bodde i en pachon (et blikkskur). Selv om det var bedre enn et telt, var livet i pachonen også utfordrende: «Vi frøs om vinteren, hadde lekkasjer hver gang det regnet, og brant oss på metallet hver sommer når været ble varmere.» Til tross for alle disse vanskelighetene understreket Eli at familien hans var optimister og positive, og egentlig bare bekymret seg for den stadige økonomiske kampen. Siden faren ikke klarte å få fast arbeid i Jerusalem, flyttet familien til Beit Yosef i Beit She’an-dalen. Det var her familien skulle nå bunnen.

Elis far prøvde seg på jordbruk, som bare var mulig i høst- og vintermånedene. Dessverre var det ganske mislykket. Etter at han hadde hjulpet til i syv år, ble Eli innkalt til de væpnede styrkene, og hadde sjelden tid til å hjelpe faren. To år senere døde Elis far. Eli ble løst fra sine forpliktelser i militæret, og ble «far» til en familie på ni (hans mor, fem brødre og tre søstre). Etter ni mislykkede år endret familiens hell seg, og under Elis ledelse skjøt de gullfuglen og tjente 10 .000 lira på det de produserte. Med disse pengene kjøpte Eli en leilighet til familien i Jerusalem og begynte å ta mange jobber for å forsørge familien. Søsken etter søsken «lyktes», slik Eli også gjorde. Til slutt eide han sitt eget byggefirma. Eli smilte: «Jeg er så stolt av familien min, hvert eneste barnebarn – alle barn av immigranter – har universitetsutdannelse. Derfor vet jeg at vi virkelig klarte det.»

«Ett siste spørsmål», sa jeg: «Har du lyst til å reise tilbake til Bagdad en dag?» Uten å nøle svarte han: «Jeg skulle veldig gjerne sett byen – jeg ble født der og bodde der til jeg var ni år, men det kommer ikke til å skje på grunn av helsen min.»

Det var på tide å ta farvel, og jeg smilte: «En flyktning … og du klarte deg.» Han gjengjeldte smilet og gikk til bilen sin.

«From Baghdad with Love», Times of Israel-bloggen av Avram Piha, 13. juli 2013.

https://blogs.timesofisrael.com/from-baghdad-with-love/

Om Etrogim og geiter i Jemen

Møt Etrog-mannen – den 72 år gamle jemenittiske jøden som har gjort det til en spesialitet å markedsføre de magiske evnene til denne sitronlignende «grønnsaken», som det er sterk etterspørsel etter til den jødiske sukkot –

417 TILLEGG

løvhyttefesten. Uzi-Eli ble ammet av en hungeit i Jemen. Da geita ble drept for å gi mat til familien hans, som da flyttet til Aden og Israel i 1949 , kom Uzi-Eli aldri over tapet. Reportasje av Judy Maltz.

De kaller ham Etrog-mannen – og med god grunn. Uzi-Eli, som han ellers kalles, er grunnlegger og eier av en unik butikk på Jerusalems Mahane Yehuda-marked som selger alt som har med etrog å gjøre – sitrusfrukten som brukes i religiøse ritualer under den jødiske sukkot-festen.

Etrog blir ikke spist under sukkot, men er en av plantene som rystes for å oppfylle mitzvahen som assosieres med denne høytiden. Ifølge en jødisk legende skal den symbolisere hjertet, og med sin ujevne og sitronlignende rå form dukker den opp en gang i året, rett før begynnelsen på denne høytiden. Men i flaskene, boksene og krukkene i hyllene i Uzi-Elis bittelille butikk er den en stjerne hele året rundt.

Blant produktspekteret her er det en spray laget av etrogskall som skal kurere kviser, leverflekker, munnsår, skallethet og til og med stamming hos små barn. Det finnes en krem som er laget av knuste etrogfrø og kokosolje som skal glatte ut rynker. Det er en såpe som er laget av etrogessens som UziEli hevder er effektiv mot flass og kløe. Det er en olje laget av etrogekstrakt, mynte, ingefær og cayennepepper som han lover vil kurere luftveisproblemer, hemoroider og kroniske smerter. Det er en etrogdrikk som selges dypfryst i pakker som angivelig skal gjøre underverker mot morgenkvalme hos gravide («Hvis en kvinne drikker dette under svangerskapet, vil babyen komme ut og dufte like vidunderlig som frukten», forsikrer han en potensiell kunde).

Det finnes en spesiell versjon av det populære jemenittiske krydderet hilbeh med litt etrog blandet inn som gjør at kroppen, forklarer Uzi-Eli, ikke gir fra seg den sterke lukten som vanligvis forbindes med dette krydderet. Og endelig er det butikkens spesielle smoothies laget av etrog og khat – en plante jemenitter tradisjonelt tygger som er kjent for sin stimulerende effekt – i tillegg til en deilig etroglikør.

I dagene før sukkot er Uzi-Elis butikk stappfull av folk. Ikke bare av de vanlige nysgjerrige som gjerne vil prøve naturremediene hans, men også folk som skal ha en etrog til sin tregrenete lulav (palmegren), så de kan oppfylle den spesielle mitzvahen til sukkot. For at den skal være kosher til bruk til denne mitzvahen, må etrogen i de fleste tilfeller ha en intakt pitam, en forlengelse øverst på frukten. Men de som har en skadet pitam, sier Uzi-Eli, er også etterspurt til bruk som dekorasjoner i de hyttelignende sukkahene der mange

FORDRIVELSEN 418

jøder tradisjonelt spiser sine måltider under den syv dager lange høytiden som begynner ved solnedgang på onsdag.

Uzi-Eli er en robust og jovial 72 -åring med en manke av hvite krøller under yarmulken, og sammen med bryggene sine øver han en sterk tiltrekning på kundene. Knapt har en gruppe unge turister forlatt stedet før en annen går inn (han tar imot mellom fem og 20 grupper hver dag, de fleste på organiserte turer på Jerusalems sagnomsuste marked). På gebrokkent engelsk serverer han dem historier fra barndommen sin i Jemen. Han forteller dem om sine to besteforeldre som tilfeldigvis var brødre og begge fødte healere. Han forteller hvordan en av dem kokte sammen et brygg som skulle tørke ut morsmelken til Uzi-Elis mor da han som smårolling nektet å bli avvent. Han forteller dem om geita som erstattet moren hans som den viktigste matkilden, og viser hvordan han fikk den til å løfte benet i været så han kunne krabbe under kroppen dens. Han forteller om da denne geita ble drept så familien skulle få tørket kjøtt å spise på den lange reisen til havnebyen Aden, der de etter hvert gikk ombord i et fly til Israel i 1949 , og hvordan han aldri kom over dette tapet. Så spruter han etrogsprayen mot kviser i ansiktet til en av sine besøkende som har gått med på å være forsøkskanin. En annen får en sprut i munnen, og enda en får Ui-Elis finger, med en klatt spesialolje til luftveier, rett opp i nesen.

«From Sukkot to morning sickness: the magic of the Etrog» av Judy Maltz. Haaretz, 5 . oktober 2014 .

https://www.haaretz.com/jewish/.premium-the-magic-of-the-etrog-1.5311283

De irakiske jødene hadde det beste av alt

Dette utdraget av Ameen Al-Mumaiiz fra boken hans, Baghdad as I know it (1930 ), gir et fascinerende innblikk, gjennom en muslims øyne, i hvordan irakiske jøder gikk i spissen for å modernisere landet. Det må imidlertid understrekes at den jødiske overklassen utgjorde en liten del av samfunnet sett under ett, der de fleste, ifølge selvbiografiene til Nissim Rejwan og Salim Fattal, var fattige.

Irakiske jøder spiste det dyreste og sjeldneste av frukt og grønnsaker. Så fort frukten er tilgjengelig på markedet, kjøper den irakiske jøden den uansett pris.

419 TILLEGG

Han spiser sunn (kosher) kjøtt- og kyllingkost slik rabbineren foreskriver – dette som overholdelse av religiøse påbud som pålegger dem å takke gud for den første høsten av frukt, i tillegg til å undersøke det slaktede dyret for å se at ingen knokler er brukket og at det er fritt for infeksjonssykdommer.

Flertallet av jødene går med de beste klærne, sydd av de fremragende skredderne i Bagdad (armenske, muslimske, jødiske eller inderen Farma) for å feire festene slik Torahen foreskriver. De fleste feirer hjemme hos seg selv med den beste maten, som oljete kyllingbryst og søtsaker (haiwwa).

Jødiske menn går på de beste snackbarene og kafeene i Bagdad med navn som River Cafe, al Basha, Shabandar, Moshe og Mummaiiz Cafe, der de kan slappe av og bli underholdt i tillegg til å gjøre forretningsavtaler. De bryr seg ikke om hvor mye de betaler til eieren av snackbaren.

De eier de beste klubbene i Bagdad i tillegg til dem for overklassen, det vil si Al Rashid og Laura Kaddouri. Disse er bare for jøder, ingen andre kan bli medlem.

De har også skoler av aller beste standard, både barne- og ungdomsskoler – Alliance, Shamash og Frank Iny-skolene – slik at det er enkelt å sende barna sine til avsluttende utdannelse på amerikanske eller europeiske universiteter uten problemer, forbehold eller begrensninger.

Hvis en irakisk jøde for eksempel trenger noen til å forsvare seg i retten, kan han hente inn de beste advokatene fra utlandet, slik man så i tilfellet med den ekstremt velstående herr Shemmail Jemaila da han brukte herr ParkitonWard, den berømte engelske advokaten.

Jødene bruker melkekyr med den aller beste stamtavle, kjøper de sjeldneste tamfugler, papegøyer og kanarifugler. De var de første som importerte amerikanske biler til Irak – for eksempel var Ibrahim og Shafiq Ades agenter for Ford. Agentene for General Motors var Lawee-brødrene. De setter pris på næringsverdien til nabeq (den lille, myke frukten fra trær), manna, Jammar (fra veden i trærne), røstede rødbeter, og de betaler hva som helst for å få tak i dem. Jødene kjøper bare levende fisk, direkte fra leverandøren.

De setter opp sommerteltene sine på elvebredden bare på de fineste stedene, som A’Athamiyyah og Al Kahouriya. De dro ikke før de ble truet av Nu’man al A’thami, siden han var redd for at de ville gjøre hele området jødisk.

Den jødiske rabbineren var den beste til å omskjære, og mange muslimske familier brukte hans kunnskap til å omskjære guttene sine.

Med hensyn til utenlandske språk var de beste lærerne jødiske, for eksempel Shummail i fransk og Heskel Effendi i engelsk. De beste svømmeinstruktørene

FORDRIVELSEN 420

var de jødiske i Said Sultan-organisasjonen, og læreren Saffani var den dyktigste. De fleste kjøpmennene som importerte sanitærartiklene og instrumentene fra utlandet var jødiske … Salem Shamoun innførte badekaret og varmtvannstanken til badene. Shasha-familien importerte alle stoffene til Saffaffirmagasinet. Hakkak-familien importerte Singer-symaskinene, Lady’s Voicegrammofonene og Pythaphone-platene.

Fra Point of No Return, 29 . april 2015 .

http://jewishrefugees.blogspot.com/2015/04/1930s-iraq-jews-have-best-of-everything.html

Flukt fra Iran

Eti Sionit Goshen var en 35 år gammel mor til to under ayatollahenes regime i Iran. Som ansatt på et offentlig kontor hadde hun et godt utgangspunkt for en ny karriere – forfalskning av dokumenter til unge jøder som var desperate etter å flykte. (Hvis man ble innkalt til den iranske hæren, som på denne tiden var i krig med Irak, var det ensbetydende med en dødsdom.) Eti ble angitt, fengslet og torturert, og det gikk ti år før hun selv klarte å flykte til Israel. Hun forteller sin hårreisende historie til Yariv Peleg i Israel Hayom.

En dag så jeg tilfeldigvis et topphemmelig dokument med en ordre som forbød jøder å emigrere fra Iran. Jeg ble skrekkslagen. Jeg sa det til mannen min, og vi begynte å tenke på hva vi kunne gjøre. I Teheran er det en rabbiner som heter Baruch Hacham, som hjalp unge til å flykte på en eller annen måte. Smuglerne krevde mange penger, og det var en svært farlig rute. Mange ble tatt og kastet i fengsel.

Svigerfaren min var nettopp død, og de [Houshangs familie] bestemte seg for å prøve å få to eldre brødre ut [av Iran] gjennom Hacham, men de ble tatt nær grensen og kastet i fengsel. Mannen min dro for å hente dem, og ble banket opp. Men han betalte en bestikkelse og fikk dem ut. Så bestemte de seg for å prøve å smugle ut de to yngre brødrene. De var bare 15 og 16 år, og det hadde dødd så mange soldater i krigen at hæren begynte å rekruttere virkelig unge gutter. Iranere legger stor betydning i identitet. De spurte alltid: «Er

421 TILLEGG

du iraner eller jøde?» Jøder ble øyeblikkelig sendt til fronten. Det å bli med i hæren som jøde – det var en dødsdom.

Spørsmål: Klarte de yngre brødrene til mannen din å flykte?

Han sendte dem gjennom Hacham, men også de ble tatt i nærheten av grensen. Moren deres ble alene – hun var gammel og bodde i en annen by. De [myndighetene] ville ikke gi henne pass siden hun var jøde. Også vi ventet på pass, men de lot oss løpe fra det ene kontoret til det andre. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre.

På denne tiden fantes det også, i tillegg til pass og identitetsbevis, et tredje register, en notisbok med detaljene om familien. For å forlate Iran måtte du ha alle de tre dokumentene. Løsningen vi kom på, var å betale muslimer for dokumentene. Jeg stjal frimerker fra kontoret hvor jeg jobbet, og forfalsket pass. Jødenes pass var røde, og muslimske pass var blå. Det var sånn vi begynte å hjelpe jøder ut av Iran.

(Paret utsatte seg for betydelig risiko da de satte i gang en pass-«industri», hovedsakelig for unge menn som kunne regne med å bli innkalt til militæret.) Vi tenkte aldri på oss selv. Vi konsentrerte oss om å hjelpe de unge menneskene. Jeg forfalsket pass, byttet bilder og stempler. Jeg holdt på med dette i time etter time. Vi kjøpte muslimske pass. De kunne reise mye lettere. Men dette var risikable transaksjoner. Vi fikk dem bare fra folk vi kjente, på jobben min, mine eller min manns venner som vi kjente fra før revolusjonene. Vi brukte lang tid på å overbevise dem. Også de utsatte seg tross alt for fare.

(Den illegale virksomheten ble avslørt etter at en kvinne de forfalsket et pass for, tydeligvis fortalte en statsansatt hun var blitt venn med, om dem.)

En kveld da vi var hjemme med barna, kom det plutselig representanter for regimet inn i huset. De er ikke som politiet her i Israel – de var som Gud. De kunne gjøre akkurat som de ville. De kunne drepe uten å måte stå til ansvar for det. Det er som å få folk fra IS inn i stuen.

Spørsmål: Fant de noe ulovlig?

De rev huset fra hverandre, løsnet på fliser, og vi fikk ikke lov til å si et ord. De ga oss bind for øynene og kastet barna til den ene siden [av rommet]. Vi hadde materialer i huset som vi brukte til å forfalske pass. På denne tiden var mannen min arbeidsløs, og han drev med ulovlig valutasmugling, og det fantes papirer hvor det sto at han overførte dollar ut av Iran, noe som var ulovlig. Dessuten var det et bilde av fetteren min, som emigrerte til Israel og var i

FORDRIVELSEN 422

fallskjermbrigaden, i uniform. Gud hjelpe meg, jeg skjelver bare jeg tenker på det.

(Den kvelden var starten på et kapittel med redsler for familien. Mens de forfalsket pass, var paret heldigvis så lure å opptre som muslimer.) Vi hadde dokumenter som sa at vi hadde konvertert til islam. Dessuten hadde vi muslimske ekteskapsdokumenter som vi helte te over for at de skulle se gamle ut. Så hadde vi Khomeinis bok og en Koran, så politiet var forvirret. De skjønte ikke riktig hvem vi var eller hva vi gjorde. Politiet sa at de ville ta oss med til forhør. Husverten hørte oppstyret og kom bort, og jeg ba henne ta med barna til søsteren min. Det var ikke meningen at jeg skulle snakke, så de [politiet] kastet meg ned trappen. De rundjulte oss under forhøret. De brukte elektriske støt … torturen var umulig å forestille seg. Så viste de oss bildet av kvinnen som hadde angitt oss, og så tenkte jeg – javel, dette er dødsdommen vår. Så kastet de meg i et stummende mørkt rom uten mat eller vann. Dagen etter tok de med meg og mannen min til et fengsel som er kjent som et av verdens verste. De sier at ikke engang fugler flyr dit. Hvis du kommer dit, kommer du aldri tilbake. Det er et mirakel at vi kom ut i live. Det er et mirakel at jeg sitter her.

Spørsmål: Visste familien din hvordan det gikk med dere?

Nei. Vi fikk ikke noen telefon eller en advokat. Jeg ante ikke hvordan det gikk med barna. I Israel får en arabisk terrorist advokat, og han kan gå på skole mens han er i fengsel. Vi fikk ingenting. Vi var ingen steder.

Spørsmål: Hvordan var fengselet?

De skilte oss med en gang. De bandt meg til sengen og strakk meg til jeg var sikker på at ryggen min var brukket. Jeg ble slått med en lærpisk til jeg besvimte. Mennene slo meg, selv om religionen deres forbyr det. Siden de hadde en mistanke om at jeg var jøde, likte de det. De trakk meg over gulvet etter chadoren [et heldekkende plagg som kvinner i Iran går med offentlig]. Jeg spiste og drakk ikke på tre dager, jeg var halvdød.

Jeg ble forhørt hver dag. Forhørslederen slo meg om og om igjen. Fortell meg, din lille stinkende jøde, hvordan du lurte den islamske republikken, spurte han. Hvordan våger du? Hvem jobbet du for? De trodde vi var et nettverk. Men jeg ga aldri opp. Jeg fortalte dem aldri om noen. Jeg ba om at mannen min ikke snakket. Jeg ville ikke utsette familien til de unge menneskene vi hjalp, for fare.

(Mellom forhørene ble Goshen kastet i en celle med Baha’i-kvinner, som også ble forfulgt i Iran etter revolusjonen.) En av kvinnene der lærte meg

423 TILLEGG

Koranen, og dessuten hadde jeg lært litt fra datteren min, som gikk i barnehagen med muslimske barn etter revolusjonen, husker hun.

En dag tok de meg med for å bli utspurt av en imam. Han sa at jeg skulle resitere noe fra en bønn, men muslimene har et renselsesritual før [de ber], så jeg sa at jeg ikke hadde noe vann til rensing. Han sa at jeg skulle gjøre det likevel. Derfor sang jeg det jeg kunne. Jeg sang helhjertet og håpet at det ville redde livet mitt. Så sa han at jeg skulle resitere en annen linje som jeg tilfeldigvis hadde lært av datteren min, så en linje til som denne kvinnen hadde lært meg kvelden før. Til alt hell stanset han meg etter den siste linjen jeg kjente til. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om han hadde bedt meg om to ord til. Jeg var tørr i munnen, og hjertet mitt banket. Det er en ubeskrivelig følelse. Hver dag kan være din siste. I det øyeblikket han ba meg stanse, sa jeg Shema Yisrael inni meg.

Fra Israel Hayom, 23 . oktober 2016 .

https://jewishrefugees.blogspot.com/2016/10/a-tale-of-horror-and-escape-from.html

Bsisa i Libya

Den første dagen i måneden nisan laget Raphael Luzons mor Bsisa, en tradisjonell rett laget av libyske jøder for å minnes dagen mishkan (tabernaklet) ble reist.

De oppsvulmede fingrene hennes knadde melet intenst. Kroppen hennes var bøyd over bollen, ermene brettet opp, blikket festet på deigen mens hun utrettelig brukte armene til den begynte å ta form. Ingrediensene er mel, koriander, karve, mandler, tørket frukt, dadler og sukker. Når alt var blandet, la hun inn små gjenstander, deriblant minst én nøkkel.

Før vi smakte på denne tradisjonelle retten, ba vi til Gud og sa Yafetchah, Bla Neftchah, Yaatai, Blamenai, Arzikna warzikmana! (Gud, du er den som kan åpne uten nøkkel, som alltid gir generøst, som gir uten å kreve gjengjeld. Gi oss din godhet så vi kan gjøre andre godt!)

Det finnes ingen foryngelse uten Bsisa. Sakramentet er ufullstendig uten denne deilige bsisa, som er like gammel som tidens begynnelse. Jeg pleide å se

FORDRIVELSEN 424

min mor tilberede måltidet. Hun snudde seg og smilte til meg og tilbød meg fingeren sin så jeg kunne smake på den deilige deigen. Hun lo mens jeg slikket på den, og fortsatte å kna mens hun gikk inn i sin lille verden.

Fra Libyan Twilight av Raphael Luzon. London: Darf, 2016 .

Hvordan en ung kvinne holdt sitt løfte til Esra

På 1990 -tallet var det etter hvert bare noen titalls jøder igjen i Irak. O. var en av dem. Her er historien hennes.

En ung kvinne – la oss kalle henne O. – gikk til en sefardisk synagoge i USA for noen år siden. Hun kom i samtale på arabisk med noen i forsamlingen som kom fra Irak. «Hva gjør en muslim i synagogen vår?» mumlet forsamlingen til hverandre – for den unge kvinnen snakket ikke judeo-arabisk med dens spesielle aksent og uttale.

Det viste seg at den unge kvinnen var en jøde som nylig hadde kommet fra Basra. Det hadde vært så få jøder i byen at O. aldri hadde lært å snakke judeo-arabisk. Som en av de få titalls jødene som fremdeles levde i Irak under Saddams styre sent på 1990 -tallet var hennes største ønske å få dra. Men myndighetene holdt det lille jødiske samfunnet bokstavelig talt som gisler.

Det var vanlig for jøder i Irak å dra på pilegrimsferd til gravene til jødiske profeter for å be om guddommelig inngripen i jakten på sine dypeste ønsker. O. bestemte seg for å dra til profeten Esras grav ved Uzair i nærheten av Basra. Hun ba til Esra om at han skulle hjelpe henne å forlate Basra. Hvis ønsket hennes ble oppfylt, lovte hun at hun ville skjenke en ny parokhet (et håndbrodert klede) til graven.

Tiden gikk, og den unge kvinnen oppfylte sitt ønske om å reise fra Basra til USA. Men hun likte ikke at hun ikke kunne holde løftet sitt til Esra – å levere en ny parokhet til graven hans.

Med den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 fikk den unge kvinnen plutselig muligheten til å reise tilbake til Irak som tolk for koalisjonens provisoriske administrasjon. Det var ingen enkel beslutning – hun hadde jo i så mange år ikke ønsket noe mer enn å forlate Irak.

Men hun hadde et løfte å holde. Hun vendte tilbake til Irak og hadde med seg en tykk, samvittighetsfullt dekorert parokhet til Esra.

425 TILLEGG

Men den jødiske profeten hadde en annen belønning som lå og ventet på O. Mens hun var i Irak, traff hun sin fremtidige mann, en amerikansk-jødisk diplomat.

Hun ble med sin mann til hans neste oppdrag – i Algerie.

Hans oppdrag etter det var i Irak igjen. Men på det tidspunktet, etter alt hun hadde gjort for å forlate Irak, bestemte O. seg for at hun hadde fått nok av å bo i arabiske land.

O. flyttet til Israel. Det antas at mannen hennes regelmessig reiser tilbake fra Irak for å treffe henne.

Fra Point of No Return, 28 . juni 2010 .

jewishrefugees.blogspot.com/2010/06/how-one-young-woman-kept-her-promise-to.html

Mine lengste ti minutter

Etter Israels seier i 1967 ble Rami Mangoubis bror Sami ført bort av det egyptiske politi og sendt til Abu Zaabal-leiren som krigsfange. Familien hans hadde det vondt mens de ventet på at han skulle komme tilbake, men de var så heldige å få støtte av medfølende naboer.

I de tre første dagene av seksdagerskrigen erklærte egyptiske medier seier, og egypterne visste ikke at hæren deres var knust. Alle var sikre på at soldatene sto ved portene til Tel Aviv. Ryktet spredte seg om at tusenvis av israelske fanger ble sendt til Kairo med tog for å vises frem for alle på Ramses-plassen, der jernbanestasjonen ligger. Myndighetene hadde problemer med å møte dette kravet, siden Egypt ikke hadde tatt mer enn en håndfull israelske krigsfanger. Man fant imidlertid en løsning. På krigens første dag, presis klokken kvart på fem, hørte vi at det banket på døren. Vi åpnet. To politimenn i sivile klær ville ha min bror Sami i ti minutter på politistasjonen. Han fulgte med dem. To minutter senere banket Zeinab, vaktmesterens kone, på døren. Rystet og tårevåt spurte hun: «Hvorfor tok de ham med?» Fremdeles sjokkert gjentok vi bare det vi hadde hørt: «Han er tilbake om ti minutter.»

Litt senere kom vår nabo Set Olfat, som fra vinduet sitt så at min bror ble kjørt vekk i en politibil. Da mor hilste på henne, gikk den litt lubne kvinnen bort til far og spurte: «Hvorfor tok de ham, herr Sabet?» Vaktmesteren, Am

FORDRIVELSEN 426

Taher, kom også, og sa til foreldrene mine at de ikke skulle forlate huset – han skulle gjøre alle ærender for oss. Set Olfat bekreftet advarselen og forsikret oss om at tjenestepiken hennes ville skaffe oss det vi trengte.

Hele kvelden kikket mor på klokken. «Nå tar det bare ti minutter», sa far. Broren min kom ikke neste dag, heller ikke dagen etter, heller ikke ved slutten av uken på fredag, 9 . juni, da det ble våpenhvile. Den fredagen ba vi vaktmesteren bli med oss til Abla Fawzeyas hus. Hun hadde vært lærer i arabisk på Oeuvre de la Goutte de Lait, en av to jødiske skoler der mor var overlærer. Skolene stengte noen år tidligere, men Abla Fawzeya hadde fremdeles et nært forhold til mor. Siden jeg gikk i tredje klasse, sendte hun hver annen eller tredje fredag sin datter, som var seks år eldre enn jeg, for å hente meg, og jeg var sammen med familien hele dagen. Foreldrene mine og jeg ble ønsket velkommen til gjesterommet, og siden Abla Fawzeya lurte på hvorfor ikke broren min var med oss, begynte mor å gråte.

Abla Fawzeya stirret med åpen munn, målløs. Jeg kunne se smerten i ansiktet til mannen hennes. En av døtrene, Lolla, og tjenestepiken, Taheya, hørte mor gråte og ba meg komme til dem. Da jeg gjorde det, spurte de: «Hva er det som skjer, Rami?» Jeg sa: «De kom på mandag og hentet ham.» Jeg begynte å gråte da Lolla forsiktig la armene rundt meg og sa til Taheya: «Hent en cola til ham.»

To dager senere satt vi i dagligstuen da vi plutselig hørte Am Taher skrike sint: «Gå vekk, bikkjesønner! Den som var her, har dere tatt!» Vi skjønte at myndighetene hadde kommet igjen. Vi var sikre på at de var her for å ta med seg resten av oss. Tredve sekunder senere banket det på døren. Far gestikulerte med hendene til mor at bare han skulle åpne den, og med et strengt uttrykk i ansiktet pekte han på meg og sa på fransk: «Du! Ikke rør deg!» Da jeg prøvde å strekke nakken mot venstre skulder og se gjennom døren hvem som banket, klasket mor meg på håndleddet. Far gikk målbevisst til døren og åpnet den. Fra dagligstuen hørte jeg Zeinabs beroligende stemme: «De gikk igjen.» Am Taher fortalte oss at tre menn fra politiet spurte om faren min, men han lot som om de spurte etter broren min, og han sa at de allerede hadde tatt ham. Takket være Am Taher unngikk far å bli arrestert.

Det gikk en måned før vi fikk vite hvor broren min var. Myndighetene arresterte nesten alle jødiske menn mellom 17 og 60 år. De som hadde utenlandsk statsborgerskap, ble tatt med til Alexandria og kastet på en båt for å bli kastet av igjen sør i Europa. Det var de heldige. De andre, egypterne og de statsløse (jøder ble som regel nektet statsborgerskap), ble satt i beryktede

427 TILLEGG

interneringsleire ved Abu Zabaal i nærheten av Kairo. Som en erstatning for israelske krigsfanger bestemte myndighetene seg på krigens tredje dag for å vise frem Alexandrias jøder i stedet, som ble fraktet med tog til Abu Zabaal via Kairo.

Fremvisningen foregikk på Ramses-plassen foran lokale pøbelgjenger, som sjikanerte jødene mens de ble kastet inn i åpne lastebiler. En kristen venn av min mor, Angèle, bodde i nærheten av stasjonen og så det hele. Hun fortalte meg først et år senere hvordan unge og gamle kastet stein på mennene i bilene mens de ropte «Yahud!». Samfunnet manglet nesten fullstendig unge menn. Byrden falt på kvinnene. Kvinner beskyttet barna. De løp fra ett offentlig kontor til det neste. Kvinner styrte familieforetak. De så hjelpeløst på at mennenes partnere lurte dem, og de solgte til kunder som kjøpte uten å betale. De måtte holde munnen lukket, siden kunder og partnere rutinemessig truet med å rapportere om slektninger i Israel. Mange mistet levebrødet og måtte i sin forarmede tilstand basere seg på at det jødiske samfunnet hjalp til.

En ettermiddag to måneder senere banket det igjen på døren. Det var tanten min og fire søskenbarn. Da jeg så bagasjen deres, skjønte jeg øyeblikkelig hvor heldige vi var. Naboene deres var ikke vennlige slik som våre. Så langt fra å beskytte dem trakasserte de dem og tvang dem til å reise. Vi var så heldige. Abla Fawziyas familie adopterte oss bokstavelig talt, og kom stadig oftere på besøk. Hun bekymret seg også for sine tidligere elever som dro fra Egypt før krigen for å bo i Israel. Også Am Taher, Zeinab og Set Olfat beskyttet oss som om vi skulle vært barna deres.

I Abu Zabaal ble mange fanger torturert, og noen, de unge og lyshudete, ble seksuelt misbrukt. Unge og gamle ble daglig tvunget til å løpe rundt og rundt en liten gårdsplass, som hunder, og bak dem slo soldater dem med belter. De skrek «Ned med Israel. Ned med jødene og sionistene». Onkelen min ble kraftig banket opp, og fikk permanente skader på en nerve i armen. Resten av livet rykket det i den venstre armen hans.

Seks måneder senere ble de jødiske mennene overført fra Abu Zabaal til en annen leir, Tourah. De statsløse ble sluppet fri etter to år og deportert. De med egyptisk statsborgerskap måtte holde ut et år til med innesperring før de ble sluppet fri og deportert. Friheten var gjort mulig takket være jødiske organisasjoners inngripen. Flere av de innesperrede klarer ennå ikke hanskes med opplevelsene sine. To som ble seksuelt misbrukt, tok livet sitt.

Den 15 . juni 1970 ble broren min ført fra Tourah-fengselet til flyplassen ved Helipolis. Am Taher var sikker på hvor han til slutt ville komme. Like før

FORDRIVELSEN 428

han dro, hørte jeg ham si: «Han kommer til å reise til jødene i landet deres, Israel.» Han hadde rett. Zeinab ønsket så sterkt å komme for å se broren min en siste gang, men far var redd for at hun ville få problemer hvis hun ble sett sammen med oss på flyplassen. Han forklarte henne: «Han blir kastet ut, Zeinab.» Hun gråt igjen. Det var første gang jeg var på en flyplass. Da jeg så Boeing 727 -flyet fra Air France ta av, så jeg på den sorte firkanten på den nye klokken min. Mor kjøpte den en uke tidligere til anledningen og lot meg gå med den for første gang den dagen. Klokken var 10 .43 . De ti minuttene var over: De hadde vart i tre år, ni dager, 17 timer og 58 minutter.

«My longest ten minutes» av Rami Mangoubi. Jerusalem Post, 31 . mai 2007 .

https://www.jpost.com/Magazine/Features/My-longest-10-minutes

429 TILLEGG

Bibliografi

(Kopiert direkte fra den engelske utgaven av boken.)

Abitbol M., Le Passé d’une Discorde: Juifs et Arabes depuis le VIIe siècle (Paris: Perrin, 2003 ).

Achcar G., The Arabs and the Holocaust: The Arab-Israeli War of Narratives (New York: Metropolitan, 2009 ).

Aciman A., Out of Egypt, A Memoir (New York: Farrar Strauss Giroux, 1994 ).

Aharoni A., Israel-Pelletier A., Zamir L. (eds) History and Culture of Jews of Egypt in Modern Times (Tel Aviv: Keness Hafakot, 2008 ).

Ahroni R., The Jews of Aden: A Community that Was (Israel: Afikim, 1991 ).

Allali J-P., Les réfugiés échangés: Sépharades – Palestiniens (France: JIPÉA, 2007 ).

Amir E., The Dove Flyer (London: Halban, 2010 ).

Amir E., Scapegoat (London: Weidenfeld & Nicolson, 1987 ).

Assaraf R., Une Certaine Histoire des Juifs au Maroc (Paris: Gawsewitch, 2005 ).

Bashkin O., New Babylonians: A History of Jews in Modern Iraq (Stanford, CA: Stanford University Press, 2012 ).

Basri C., The Jews of Iraq: A Forgotten Case of Ethnic Cleansing (Jerusalem: Institute of the World Jewish Congress, 2003 ).

Benjamin M., Last Days in Babylon (London: Bloomsbury, 2006 ).

Bat Ye’or, The Dhimmi: Jews and Christians under Islam (London: Associated University Press, 1985 ).

Bat Ye’or, Understanding Dhimmitude (New York: RVP, 2013 ).

Bekhor G.C., Fascinating Life and Sensational Death (Israel: Peli, 1990 ).

Beinin J., The Dispersion of Egyptian Jewry: Culture, Politics, and the Formation of a Modern Diaspora (Berkeley, CA: University of California Press, 1998 ).

Ben-Porat M., To Baghdad and Back (Jerusalem: Gefen, 1998 ).

Bensoussan G., Juifs en pays arabes: Le grand déracinement 1850–1975 (Paris: Tallandier, 2012 ).

431 BIBLIOGRAFI

Bensoussan G., Les Juifs du monde arabe: La question interdite (Paris: Odile Jacob, 2017 ).

Berman P., The Flight of the Intellectuals (Melville House, 2011 ).

Black E., The Farhud. Roots of the Arab-Nazi Alliance in the Holocaust (Washington, DC: Dialog Press, 2010 ).

Bostom A., The Legacy of Islamic Antisemitism: From Sacred Texts to Solemn History (Amherst, NY: Prometheus Books, 2008 ).

Boum A., Memories of Absence (Stanford, CA: Stanford University Press, 2013 ).

Cohen H., An Army of Shadows: Palestinian Collaborators in the Service of Zion (Jerusalem: Ivrit - Hebrew Publishing House, 2004 ) (Hebrew).

Cohen M., Under Crescent and Cross (Princeton, NJ: Princeton University Press, 1994).

Cohen M. and Udovitch A. (eds), Jews Among Arabs: Contacts and Boundaries. (Princeton, NJ: Darwin Press, 1989 ).

Douek E., A Middle Eastern Affair (London: Halban, 2004 ).

Durrell L., The Alexandria Quartet (London: Faber & Faber, 1962 ).

Eban S., A Sense of Purpose (London: Halban, 2008 ).

Ellis S., How to Be a Heroine: Or What I’ve Learned from Reading Too Much (London: Chatto & Windus, 2014 ).

Fattal S., In the Alleys of Baghdad (Tel Aviv: Shlomo Levy, 2012 ).

Fellous C., Pièces détachées (Paris: NRF Gallimard, 2017 ).

Fenton P. and Littman D., L’Exil Au Maghreb. La Condition Juive Sous L’Islam 1148–1912 (Paris: Université Paris-Sorbonne, 2010 ).

Fernández-Morera D., The Myth of the Andalusian Paradise (Wilmington, DE: ISI, 2016 ).

Fischbach M., Jewish Property Claims against Arab Countries (New York: Columbia University Press, 2008 ).

Gat M., The Jewish Exodus from Iraq 1948–1951 (London: Frank Cass, 1997 ).

Gilbert M., In Ishmael’s House (New Haven, CT: Yale University Press, 2010 ).

Goiten S.D., Jews and Arabs: Their Contacts Through the Ages (New York: Schocken, 1974 ).

Haddad H., Flight from Babylon: Iraq, Iran, Israel, America (New York: McGrawHill, 1986 ).

Haim S. (ed.), Arab Nationalism (London: University of California Press, 1976 ).

Herf J., Nazi Propaganda for the Arab World (New Haven, CT: Yale University Press, 2009 ).

FORDRIVELSEN 432

Hillel S., Operation Babylon (UK: Collins, 1988 ).

Institute of the World Jewish Congress, Jewish Communities of the World (Israel: WJC, 1996 ).

Karsh E., Islamic Imperialism (New Haven, CT: Yale University Press, 2006 ).

Kattan N., Adieu Babylone (Montreal: La Presse, 1975 ).

Kedourie E., The Chatham House Version, and other Middle Eastern Studies (New York: Praeger, 1970 ).

Küntzel M., Jihad and Jew-Hatred: Islamism, Nazism and the Roots of 9/11 (New York: Telos, 2007 ).

Lagnado L., The Man in the White Sharkskin Suit: My Family’s Exodus from Old Cairo to the New World (New York: Harper Collins, 2007 ).

Langer J. (ed.), If Salt has Memory: Jewish exiled writers from Africa, Latin America, Europe and the Middle East (Nottingham: Five Leaves, 2008 ).

Laskier M., North African Jewry in the Twentieth Century: The Jews of Morocco, Tunisia and Algeria (New York: New York University Press, 1994 ).

Laskier M., The Jews of Egypt, 1920–1970 (New York: New York University Press, 1992 ).

Levin I., Confiscated wealth: the fate of Jewish property in Arab lands, Policy Forum 22 , Institute of the World Jewish Congress, 2000 .

Levin I., Locked Doors: The Seizure of Jewish Property in Arab Countries (Westport, CT: Praeger, 2001 ).

Lewis B., Semites and Anti-Semites: An Inquiry into Conflict and Prejudice (New York: Norton, 1986 ).

Lewis B., The Jews of Islam (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2014 ).

Ludovitch A. and Valensi L., The last Arab Jews: The Communities of Jerba, Tunisia (London: Harwood, 1984 ).

Luzon R., Libyan Twilight (London: Darf, 2016 ).

Meddeb A. and Stora B., Encyclopaedia of Jewish-Muslim Relations from their Origins to the Present Day (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013 ).

Memmi A., Portrait d’un Juif (Paris: Gallimard, 1962 ).

Memmi A., La Statue de Sel (Paris: Gallimard, 1966 ).

Memmi A., Portrait du décolonisé (Paris: Gallimard, 2004 ).

Meir-Glitzenstein E., Zionism in an Arab Country: Jews in Iraq in the 1940s (London: Routledge, 2004 ).

Morad T., Shasha D. and Shasha R., Iraq’s Last Jews (New York: Palgrave Macmillan, 2008 ).

433 BIBLIOGRAFI

Moreh S. and Yehuda Z., Al-Farhud: The 1941 Pogrom in Iraq (Jerusalem: Hebrew University Magnes Press, 2010 ).

Musée d’Art et d’Histoire du Judaïsme, Juifs d’Algérie (Paris: Flammarion, 2012 ).

Nisan M., Minorities in the Middle East: A History of Struggle and Self-Expression. (London: McFarland & Company, 1991 ).

Patai R., The Arab Mind (New York: Hatherleigh, 2002 ).

Rahmani M., L’ éxode oublié: Juifs des Pays Arabes (Paris: Raphaël, 2003 ).

Rejwan N., The Jews of Iraq (London: Weidenfeld & Nicolson, 1985 ).

Roumani M., The Jews of Libya: Coexistence, Persecution, Resettlement (Portland, OR: Sussex Academic Press, 2008 ).

Roumani M., The Jews from Arab Countries: A Neglected Issue (Tel Aviv: World Organisation of Jews from Arab Countries (WOJAC,1983 ).

Rubin B. and Schwanitz W., Nazis, Islamists and the Making of the Modern Middle East (New Haven, CT: Yale University Press, 2014 ).

Russell G., Heirs to the Forgotten Kingdoms (London: Simon & Schuster UK, 2014 ).

Said E., Orientalism (New York: Pantheon Books, 1978 ).

Sansal B., An Unfinished Business (London: Bloomsbury, 2008 ).

Sabar A., My Father’s Paradise (Chapel Hill, US: Algonquin, 2009 ).

Satloff R., Among the Righteous (New York: Public Affairs, 2006 ).

Sebbar L. (ed.), Une enfance juive en Méditerranée musulmane (Auvergne: Bleu autour, 2012 ).

Shabi R., Not the Enemy: Israel’s Jews from Arab Lands (New Haven, CT: Yale, 2009 ).

Shamash V., Memories of Eden (UK: Forum, 2008 ).

Shiblak A., Iraqi Jews, A History of the Mass Exodus (London: Saqi, 2005 ).

Schulze K.E., The Jews of Lebanon: between coexistence and conflict (Brighton: Sussex Academic Press, 2001 ).

Shulewitz M. (ed.), The Forgotten Millions (London: Continuum, 2000 ).

Sitton D., Sephardic Communities Today (Jerusalem: Council of Sephardi and Oriental Communities, 1985 ).

Sofer D., The Septembers of Shiraz (London: Picador, 2007 ).

Stillman N., The Jews of Arab Lands: A History and Source Book, Vols I & II (Philadelphia, PA: Jewish Publication Society of America, 1979 ).

Stora B., Les Trois Exils des Juifs d’Algérie (Paris: Stock, 2006 ).

Trigano S., La Fin du Judaïsme en Terres d’Islam (Paris: Denoël, 2009 ).

Weinstock N., Histoire de Chiens: La Dhimmitude dans le Conflit Israélo-Palestinien (Paris: Mille et Une Nuits, 2004 ).

FORDRIVELSEN 434

Weinstock N., Une Si Longue Présence: Comment le Monde Arabe a perdu ses Juifs 1947–1967 (Paris: Plon, 2008 ).

Yehuda Z. (ed.), Tombs of Saints and Synagogues in Babylonia (Or Yehuda: The Babylonian Jewry Heritage Center, 2006 ).

435 BIBLIOGRAFI

Stikkordregister

AAbbas, Mahmoud 241

Abda, Lilian 173

Abdullah av Jordan 48

Abitbol, Michel 49, 108, 166, 306

Abu Rudeis-oljefeltene 229

Achcar, Gilbert 130, 138, 286, 329

Aciman, André 72, 172, 290

Acre, Steve 392, 395

Aden 15, 27, 31, 115, 146, 147, 193, 195, 197, 275, 300, 357, 371, 372, 412, 413, 414, 415, 418, 419, 431

Ades, Shafiq 171, 204, 378, 420

Aflaq, Michel 53, 343

Aix-gruppen 249

Aladdin Project 329, 330

Alexandria 15, 58, 63, 68, 72, 127, 175, 176, 255, 256, 259, 262, 266, 281, 370, 371, 390, 391, 392, 412, 427, 432

Algerie 14, 15, 29, 30, 44, 52, 54, 68, 74, 97, 107, 108, 112, 114, 116, 118, 124, 126, 127, 128, 129, 130, 142, 143, 144, 166, 171, 189, 200, 215, 238, 251, 285, 332, 381, 382, 384, 404, 426

al-Husseini, Haj Amin 146, 164, 321, 388

aliyah 30, 186, 230

Allam, Magdi 16

Alliance Israélite Universelle 105, 108, 110, 177, 298, 328, 373, 403

almohadene 82, 85, 86

Al-Qaida 156

amazigh-bevegelsen 215

American Jewish Committee 172

Joint Distribution Committee 29, 221, 277, 382

Amir, Eli 34, 92, 281, 292 andre verdenskrig 9

Anglo-American Committee of Enquiry 323

Anglo-Jewish Association 105 antisemittisme 21, 37, 86, 104, 124, 129, 130, 132, 136, 137, 139, 154, 155, 156, 157, 161, 164, 167, 172, 186, 210, 211, 286, 296, 305, 315, 316, 319, 321, 322, 323, 324, 327, 335, 341, 345, 354 antisionisme 130, 165, 319, 321 apartheid 169, 240, 320 arabiske fredsinitiativet 222, 231

Den arabiske liga 27, 28, 167, 168, 196, 197, 199, 200, 201, 202, 212, 234, 240, 245, 338, 364, 375, 376 den arabiske våren 20, 61, 132, 320, 352, 356

arabisk nasjonalisme 53, 129, 154, 161, 165, 292, 327, 329, 335, 391 arabisme 161

Yasser Arafat 228, 332 arameisk 52, 287, 292 arbeidsleir 113, 376 armenere 64, 74, 114, 149, 161, 175, 194, 370

Ashrawi, Hanan 183

askenas 7, 50, 92, 93, 100, 136, 140, 226, 268, 285, 287, 290, 291, 301, 302, 303, 305, 315, 316, 411

assyrere 25, 293, 347, 349, 377 assyriske kristne 36, 74, 193, 194, 352 Ayalon, Danny 183, 238 Azoulay, André 214

BBabylon 40, 43, 45, 50, 102, 194, 205, 227, 321, 431, 432, 433 babylonske jødene 113

Bagdad 13, 19, 20, 22, 33, 45, 47, 55-58, 62, 69, 71, 72, 74, 89, 102, 112, 115, 118, 145, 148, 164, 177, 187, 188, 206, 224, 248-252, 273, 311,

437 REGISTER

312, 317, 321, 330, 331, 340, 378, 379, 392-402, 416, 417, 420

al-Baghdadi, Abu Bakr 105, 157

baha’ier 349

Bahrain 22, 27, 44, 117, 195, 197, 327

Balfour-erklæringen 140, 165, 176, 189, 195, 196

Hassan al-Banna 139, 145

Bashkin, Orit 328, 329

Guy Bechor 202

beduin 81, 396

Begin, Menachem 257, 293

Beinin, Joel 93, 172

Beirut 15, 200, 250, 260, 326, 328, 343, 373

Ben Ali, Zine el-Abidine 314

benektelse 330

Ben-Gurion, David 279, 286, 299, 300, 307

Benjamin, J.J. 99

Ben-Porat, Mordechai 31, 33, 188, 206, 235, 248

Bensoussan, Georges 47, 70, 86, 98, 101, 108, 190, 319, 320, 331, 335

Benvenisti, Meron 307

Ben Zvi, Yitzhak 281, 307

berbere 46, 52, 100, 103, 347, 351

Berman, Paul 84, 141, 146

Bibas, Yehuda 51, 287

Bigio-familien 260

Bill Clinton 228

Bismuth, Roger 314

Biton-rapporten 303, 317

Black Lives Matter-bevegelsen 295

Black Panther-bevegelse 293

blodanklager 112, 136, 287, 372

boikott 140, 147, 168, 213, 295, 375, 376

bombing 124, 142, 371

Bostom, Andrew 136

Boukhobsa, Chochana 282

Boum, Aomar 47, 89, 90, 102, 103, 212, 350

Brooks, J.W. 209

Burkhardt, J.J. 101

Busnach-saken 105 bysantinske ortodokse 46

CCalamaro, Lucy 247

Camp David-avtalen 256, 366

Camp David II 258, 267, 366

Canada 20, 34, 187, 236, 260, 301, 306, 335, 385, 387, 410

Casablanca 15, 147, 189, 210, 211, 214, 354, 375

Castro-familien 245, 252, 254

Cattaoui-familien 117

chtaka 116

Cicurel 255, 371, 412

Coca-Cola 258, 260, 261

Cohen, Edy 22, 140, 148, 150, 152, 262, 357

Cohen, Hillel 176

Cohen, Mark 85, 86, 93, 191

Cohen, Ran 186, 230

Cole, Peter 83

Cotler, Irwin 201, 221, 235, 335

Cox, sir Percy 113

Cumming, Duncan 154

Curiel, Henri 186

DDagestan 48

Dahan, Momi 301

Damaskus 15, 57, 58, 164, 165, 189, 192, 193, 248, 250, 259, 373, 382

Dangoor, Naim 227

Décret Crémieux 112, 124, 128

Deek, George 357, 358

dhimmi 43, 46, 49, 52, 70, 86, 94, 98, 100, 102, 105, 112, 115, 129, 136, 137, 161, 191, 209, 210, 313, 314, 319, 343, 344, 345, 354, 374, 382, 407

Dhu al-Kifl 41 diaspora 45, 206, 232, 331, 377

diskriminering 36, 84, 92, 129, 195, 201, 298, 299, 301, 329, 336, 347, 351

Djerba 51, 89, 287, 379, 380, 384

FORDRIVELSEN 438

Douek, Ellis 74, 111, 184, 291

Dror, Duki 317

Drumont, Edouard 108, 381

EEgypt 14, 22, 27, 30, 33, 44, 46, 51, 58,

62, 72, 74, 82, 85, 92, 100, 105, 107, 110, 114, 117, 127, 130, 131, 139-146, 154-168, 171-176, 179, 180, 184, 188, 189, 191, 195, 197,

200, 201, 212, 221, 228, 230, 232, 240, 241, 245, 246, 247, 250, 252, 256, 257, 259, 260, 261, 262, 263, 265, 266, 267, 272, 285, 291, 298,

299, 300, 314, 336, 337, 345, 346, 364, 367, 370, 372, 373, 388, 389, 390, 391, 395, 406-412, 426, 428, 431, 433

egyptiske jøder 33, 70, 72, 130, 162, 172, 187, 193, 257, 258, 390

Eichmann, Adolf 156

Eid al-Adha 39

eiendom 19, 31, 33, 142, 143, 168, 171, 195, 201, 205, 206, 212, 226, 227, 229, 234, 237-273, 311, 315, 336, 369, 370, 371, 372, 373, 375, 377, 378, 379, 382, 389, 391, 412

Elbaz, Penina 31, 79, 80, 166, 190, 385

Ellis, Samantha 69, 71

emigrasjon 30, 84, 186, 187, 205, 206, 231, 250, 370, 372, 375, 376, 378

Eretz Yisrael 50, 87, 186, 286, 287, 373, 416

erstatning 184, 225, 228, 231, 237, 238, 246, 247, 249, 251, 256-262, 266, 267, 270, 272, 336, 340, 341, 367, 369, 405, 408, 412, 428

Erstatningsteologi 352

Esekiel 40, 41, 55

Esses, Joseph Avraham 409 etnisk rensing 27, 30, 37, 57, 131, 167, 201

europeiske jøder 13, 16, 84, 144, 152, 208, 284, 296, 309, 320, 395

FFaisal, Emir 118, 176

Faisal–Weizmann-avtalen 176

Fanon, Frantz 102 fanonisme 354

Farhi, Hayim 100

Farhud 81, 91, 115, 138, 140, 145, 147, 148, 150, 163-168, 189, 195, 201, 204, 311-313, 316, 331, 339, 344, 378, 392, 393, 395, 416, 432, 434

Fattal, Salim 81, 312, 313, 419

Fellous, Colette 73, 232, 233

Fenton, Paul 47, 86, 210

Fernández-Morera, Dario 46, 85

Fez 15, 29, 48, 89, 102, 103, 189, 209, 210, 327, 332, 374

film 13, 14, 118, 121, 142, 169, 212, 247, 279, 289, 290, 303, 398

filosemittisme 208

Fischbach, Michael 194, 250, 259 flyktningleire 20, 250, 411

FNs delingsplan 14, 21, 195, 221, 338

folkemord 93, 149, 156, 335, 336

fordommer 26, 36, 93, 117, 127, 195, 197, 210, 316

forfølgelse 81, 82, 84, 85, 112, 166, 169, 184, 189, 193, 195, 201, 220, 242, 295, 305, 329, 338, 343, 358, 366, 369, 382

Fox, Camille 34

Frankrike 7, 34, 50, 68, 83, 107, 111, 126, 127, 128, 130, 145, 156, 157, 162, 165, 169, 171, 211, 212, 227, 233, 260, 290, 291, 300, 301, 322, 352, 375, 376, 380, 382, 391, 404, 406, 411

franske borgere 289, 381, 382

fremmedfrykt 186, 189

Friedman, Matti 309, 350

Front de Libération Nationale 124, 381

Futuwwa 148, 165, 166

første verdenskrig 81, 123, 149, 176, 194, 285, 347, 352, 379

439 REGISTER

GGabay, Dina 212

Gabès 15, 79, 114, 189, 379

Gaddafi, Muammar 251

Gal, Meir 304, 316

Gamliel, Gila 239

Gaza 157, 241, 268, 271, 324

geniza 266

Ghardaïa 101

Gibraltar 51, 112

Gilbert, sir Martin 48, 300, 362, 363

Goiten, S.D. 47, 98, 146

Golan-høyden 271, 374

Goldberg, Arthur 221, 231, 367

Goshen, Eti Sionit 421

Gourgey, Percy 19

Graetz, Heinrich 84

Granada 85, 86, 90

gresk-ortodokse kristne 137

HHabbani 48

Hachuel, Solika 325, 326

Haddad, Heskel 102, 205, 248, 249, 252

hadith 137

Hakkakian, Roya 297

Hamagen 92

Hamas 35, 137, 156, 157, 239, 344, 348

Hanin, Roger 68

Harif 22, 235, 408

Haroun, Magda 130

Haroun, Shehata 130, 131

Harris, Maurice 211

Hassan II 376

Hayoun, Victor 79

hebraisk 7, 43, 82, 83, 110, 165, 168, 177, 247, 281, 287, 378, 385, 386, 413

Hebron 50, 54, 90, 91, 100, 269, 271, 287, 389

Hellas 26, 105, 142, 175

helligdommer 41, 54, 55, 271, 353

Herf, Jeffrey 139, 142, 319

Heskel, sir Sassoon 118, 164

Hillah 39, 43, 56

Hillel, Shlomo 187, 194

Himmler, Heinrich 166

Hirst, David 187

Hitler, Adolf 144, 145, 146, 150, 157, 166, 180, 370

Hizbollah 343

Holocaust 13, 20, 29, 34, 70, 138, 141, 146, 148, 149, 156, 158, 185, 215, 228, 232, 233, 237, 257, 277, 285, 286, 295, 315, 317, 318, 319, 320, 321, 329, 330, 336, 346, 347, 350, 354, 355, 369, 395, 397, 431, 432

al-Husri, Sati 53, 164, 165

Hussein, Saddam 263, 274

Haag-konvensjonen 264

IIDF 94

immigranter 30, 35, 179, 183, 185, 186, 225, 232, 234, 235, 285, 293, 298, 417

India 22, 26, 40, 46, 107, 111, 112, 115, 156, 193, 372, 406 inkvisisjon 46, 82, 87, 88

innfødte 25, 46, 51, 89, 98, 127, 128, 289, 295, 322, 337, 342, 349, 370, 381 interne arabiske konflikter 337 interseksjonalitet 294

Irak 7, 13, 14, 15, 19, 27, 30, 33, 34, 35, 36, 39, 40, 41, 44, 45, 50, 55, 56, 61, 62, 72, 80, 91, 99, 100, 107, 108, 110-118, 144, 145, 147, 148, 151, 157, 163, 164, 165, 166, 167, 169, 171, 177, 185, 187, 188, 189, 194, 195, 197, 200, 201, 202, 204, 205, 206, 213, 224, 225, 227, 230, 246, 247, 250, 251, 258, 261-264, 272, 273, 279, 281, 282, 285, 290, 294, 295, 298, 311, 312, 316, 317, 319, 321, 337, 340, 343, 351, 352, 356, 364, 373, 377-379, 393, 397, 401, 402, 416, 420, 421, 425, 426

FORDRIVELSEN 440

irakiske jøder 68, 69, 74, 80, 171, 186, 187, 205, 224, 225, 226, 239, 283,

287, 291, 292, 318, 378, 392, 402, 419

irakiske muslimer 89, 312

irakisk-jødiske arkivet 263, 265, 274

Iran 7, 19, 21, 22, 34, 45, 49, 55, 86, 99, 156-158, 167, 169, 205, 206, 234, 237, 258, 272, 297, 298, 300, 326, 343-349, 369, 379, 397, 399, 400, 401, 402, 421, 422, 423, 432

islam 5, 13, 39, 41, 45, 46, 47, 48, 50, 53, 54, 82, 84, 86, 87, 90, 94, 99, 103, 128, 129, 135, 136, 137, 138, 139, 141, 146, 172, 209, 210, 215, 325, 326, 331, 341, 342, 343, 344, 345, 347, 348, 358, 372, 375, 423 islamisme 158, 319, 330, 342, 344

islamofobi 316

Islamsk stat 36, 274

Israel Democracy Institute 299 Israels uavhengighetserklæring 94

Italia 83, 147, 152, 411

JJamali, Fadel 165, 197

Jemen 7, 13, 16, 27, 30, 31, 34, 44-49, 86, 98, 100, 131, 146, 147, 167, 171, 185, 197, 200, 201, 286, 287, 371, 372, 413, 416, 417, 418, 419 jemenittiske jøder 146, 251, 279, 287, 372 Jerusalem 13, 27, 31, 32, 33, 35, 40, 45, 46, 50, 54, 55, 72, 87, 91, 93, 100, 101, 112, 114, 115, 116, 131, 136, 140, 145, 146, 147, 152, 156, 158, 163, 164, 167, 168, 169, 178, 183, 191, 192, 195, 206, 209, 212, 213, 227, 231, 233, 238, 239, 248, 249, 262, 263, 267, 268, 270, 271, 272, 273, 275, 281, 286, 287, 289, 293, 295, 299, 315, 316, 317, 322, 323, 331, 332, 339, 340, 351, 372, 373, 383, 387, 388, 389, 408, 412, 417, 429, 431, 432, 434

Jewish Agency 34, 154, 179, 224, 277, 285, 380, 415

jiddisk 35, 299

jihad 46, 86, 136, 138, 305, 342, 345

JIMENA 235

jizya 46, 47, 48, 98, 107, 116, 135, 209, 343

Johnson, Paul 94, 305, 306

Jordan 27, 48, 195, 197, 240, 268, 337, 346, 367

Jugoslavia 154

Justice for Jews from Arab Countries 58, 184, 201, 219, 230, 235, 241, 246 jødedom 7, 135, 212

jødiske flyktninger 14, 19, 20, 21, 31, 37, 183, 186, 189, 219, 221, 222, 226, 227, 228, 229, 230, 231, 232, 234, 235, 236, 237, 238, 239, 241, 242, 246, 247, 250, 256, 257, 258, 259, 262, 267, 277, 282, 296, 307, 318, 319, 336, 338, 339, 340, 366, 367, 368, 369

Jødisk Nasjonalfond 270

KKadoorie, Laura 250

Kahina 128

Kahn, Michelle Devorah 410

Kairo 13, 15, 54, 58, 98, 101, 111, 117, 118, 130, 131, 137, 140, 141, 144, 157, 175, 177, 178, 179, 184, 199, 237, 248, 253, 255, 260, 262, 265, 266, 301, 326, 332, 370, 371, 406, 407, 411, 426, 428

kaldeiske kristne 25, 349

Kattan, Naim 74, 163, 306

Kawukji, Fawzi 165, 286

Kerry, John 267

Khaybar 135, 136, 151

Khazzoom, Loolwa 296, 297

Khomeini, Ayatollah 156

Kisch, Frederick H. 177

Klarsfeld, Serge 330, 331

klesdrakt 99, 116, 315

441 REGISTER

Knesset 21, 225, 230, 237, 239, 257, 267, 277, 294, 300, 302, 338, 369

kollektiv avstraffelse 172, 189, 190, 191

kolonialisme 85, 101, 108, 114, 116, 127, 128, 138, 165, 296, 323, 330, 341, 354

kolonisering 63, 98, 105, 289, 315, 322, 342

kolonisering av fakta 315

kolonistyre 185, 195

konfiskering 142

konsentrasjonsleir 396

kopterne 100

Koranen 83, 423

korsfarerne 50, 87

Kosansky, Oren 89

kristne 20, 21, 25, 36, 45, 46, 48, 49, 51, 52, 53, 55, 58, 61, 74, 79, 82, 84, 85, 87, 90, 93, 97, 98, 99, 100, 102, 103, 107, 118, 137, 163, 175, 192, 193, 194, 197, 220, 240, 275, 292, 293, 296, 297, 343, 349, 352, 353, 354, 355, 358, 368, 373, 383

kristne palestinere 220, 240

kurdere 19, 50, 52, 194, 347, 351, 352, 355

kurdiske jøder 101, 326, 378 Kurdistan 35, 49, 71, 326, 352, 379

Küntzel, Matthias 137, 139, 140, 142, 154, 158, 177, 346

Llaissez-passer 33, 173

Landes, Richard 93

Lavon-saken 172, 188, 251

Lazarus, Clemy 300

Lewis, Bernard 21, 36, 51, 52, 84, 87, 90, 104, 105, 136, 137, 149, 286, 345, 347, 348

Libanon 27, 30, 44, 151, 156, 167, 169, 196, 197, 200, 201, 202, 293, 341, 343, 347, 348, 373, 374, 410

Libya 14, 15, 28, 30, 32, 44, 58, 91, 113, 115, 116, 131, 132, 142, 144, 154,

166, 168, 169, 171, 184, 185, 189, 195, 200, 221, 225, 232, 250, 251, 261, 281, 346, 352, 376, 395, 396, 424, 434

Likud 293, 294

Lindt, August 184, 221

Luzon, Raphael 33, 131, 279, 281, 425

MMacias, Enrico 67, 124, 301

Fredskonferansen i Madrid 231

Maghreb 28, 45, 86, 87, 89, 98, 101, 107, 113, 128, 142, 210, 286, 298, 403, 432

Maimonides, Moses 51

Malik, Charles H. 202

Mangoubi, Rami 429 marokkanske jøder 28, 79, 142, 210, 211, 212, 279, 350, 376, 387

Marokko 7, 15, 28, 29, 30, 31, 35, 44, 48, 52, 58, 70, 74, 79, 82, 89, 98, 100, 101, 113, 115, 116, 131, 142, 144, 147, 166, 169, 171, 185, 189, 192, 195, 200, 201, 202, 206, 208, 209, 210, 211, 212, 213, 214, 215, 266, 279, 285, 313, 324, 332, 350, 375, 376, 384, 385, 387 maronitter 25, 293 Martin, Paul 222, 235

Marx, Karl 100

Mashhad al-Shams-helligdommen 39 massakre 15, 51, 194 Medina 135, 375 Med Israel for fred 322

Mekka 41, 90, 104, 394

Meknes 35, 147, 375

Memmi, Albert 77, 79, 81, 87, 144, 328, 344

menneskerettigheter 19, 201, 234, 235, 241, 336, 340, 350, 355, 365

Menocal, María Rosa 82

Mesopotamia 45, 55

Messias 31, 40, 100, 136, 190, 286

Metzger-familien 260

FORDRIVELSEN 442

Michael, Sami 69, 283, 294

Mizrahi Democratic Rainbow Coalition 283

mizrahi-jøder 93, 281, 284, 288, 290, 294, 296, 297, 316, 327, 336

Mohammed V 211

mongolene 52

Montefiore, sir Moses 105

Moreh, Shmuel 71, 102, 138, 163, 164, 287, 340

Morris, Benny 25, 27, 116, 188

Mossad 30, 33, 105, 129, 165, 188, 248, 279, 305, 336

musikk 91, 118, 233, 283, 299, 308, 315, 327

muslimske brorskap 138, 139, 140, 141, 145, 146, 154, 156, 157, 167, 168, 188, 193, 213, 370

NNahmias, Teddy 391

Nahmias, Victor 201, 338

najas 43, 49, 99

Nakache, Alfred 14, 123

nakba 20, 93, 179, 237

Naldrett-Jays, George 127, 175

Nasser, Gamal Abdel 53, 212, 245, 251

Nawi, David 227

nazister 148, 321, 370

Nazi-Tyskland 29, 145, 148, 172, 202, 312

Nehmad, Aharon 388

Netanyahu, Benjamin 296, 369

New York Times 36, 44, 56, 61, 196, 197, 290, 324, 326

Niddam, Jean-Claude 315

Nord-Afrika 7, 22, 26, 27, 36, 44, 45, 46, 48, 50, 51, 53, 54, 57, 63, 73, 87, 90, 91, 105, 107, 117, 121, 124, 127, 128, 129, 146, 147, 150, 151, 156, 167, 189, 210, 221, 236, 239, 245, 252, 285, 293, 300, 312, 316, 317, 320, 341, 342, 343, 351, 365, 367, 368, 395

nostalgi 68, 70, 320, 321, 356

OOmar-pakten 46 ondskap 90, 103, 194, 225, 383 opplysningstid 138, 286, 302 opprør 21, 32, 105, 145, 146, 195, 319, 376, 379

orientalske jøder 93

Orsher, Gidi 303

Oslo-avtalen 227, 237 ottomanske riket 52, 107, 161, 163, 196, 226, 287, 323, 347

Oz, Amos 352

Pakistan 21, 22, 26, 156, 193, 349

Palestina 16, 20, 21, 25, 26, 27, 28, 29, 45, 50, 51, 92, 100, 101, 102, 114, 115, 130, 136, 140, 144, 145, 146, 149, 151, 152, 155, 156, 163, 164, 167, 168, 176, 177, 179, 180, 186, 190, 191, 194, 195, 196, 197, 199, 204, 205, 209, 210, 220, 224, 241, 245, 246, 249, 267, 285, 286, 287, 294, 296, 321, 327, 343, 344, 345, 348, 352, 364, 370, 372, 378, 383, 389, 415

Palestinian Liberation Organization 183 palestinske flyktninger 14, 20, 27, 36, 183, 219, 220, 225, 229, 231, 235, 236, 241, 250, 259, 267, 318, 336, 337, 338, 339, 340, 367, 368 panarabisme 343

Perez, Victor «Young» 123

Perrault, Gilles 186, 213

Persia 40, 46, 52, 53, 98, 99, 103, 383, 402

Persiske jøder 116

Piha, Avram 416, 417

pilegrimer 39, 42, 90, 103, 268 pogrom 77, 91, 154, 311, 313, 376, 380, 416

Point of No Return 21, 22, 31, 47, 61, 62, 69, 80, 89, 92, 102, 110, 111, 112,

P
443 REGISTER

118, 129, 130, 137, 139, 142, 166, 169, 176, 179, 180, 187, 190, 194,

210, 216, 230, 234, 236, 238, 239,

247, 249, 250, 259, 261, 262, 266, 267, 268, 269, 283, 295, 296, 311, 313, 321, 326, 327, 331, 338, 346, 388, 389, 390, 392, 402, 406, 411, 412, 413, 421, 426

propaganda 139, 140, 142, 147, 150, 163, 166, 167, 172, 180, 330, 373

QQutb, Sayyid 141, 156, 157

RRabat 15, 147, 189, 386

Radio Berlin 147, 157, 377 raselover 142, 376 rasisme 156, 167, 283, 320, 322, 324

Rauff, Walter 142, 144

Regev, Miri 303 resolusjon 185 235

Rhode, Harold 49, 264, 347

Rida, Rashid 138 romerne 25, 45, 46

Rosen, Emanuel 247

Rouleau, Eric 179, 186

SSadat, Jehan 252, 254

Safed 50, 87, 389

Saïd, Edward 289, 321 salafisme 138

Samama, Albert 121 sameksistens 5, 67, 69, 90, 92, 94, 167, 171, 189, 214, 291, 294, 295, 323, 324, 326, 329, 335, 339, 345, 403

Sasson, Amou 19

Sassoon, David 43, 44, 112

Sassoon, David Solomon 43

Satloff, Robert 70, 208, 216, 314

Saudi-Arabia 27, 45, 135, 138, 151, 197, 364, 394

School of Oriental and African Studies 326

Segev, Tom 187 seksdagerskrigen 130, 175, 191, 212, 221, 267, 272, 371, 379, 385, 426

Sfez, Batto 15, 97, 105

Shabi, Rachel 282, 283, 290

Shadow in Baghdad 239, 317

sharia 99, 292, 341, 343, 347, 348, 371

Shas-partiet 237, 239, 302

shavuot 42, 54, 311, 393, 394

Shohat, Ella Habiba 298

Simon Wiesenthal Center 323

Sinai 127, 172, 173, 229, 241, 251, 257

sionismen 15, 30, 52, 115, 140, 154, 176, 179, 187, 189, 190, 193, 200, 204, 283, 284, 285, 286, 287, 289, 327, 335, 343, 346, 373, 378

sjia 347, 358

slaveri 101, 295, 322, 384

Smouha-familien 252, 255

Somekh, Sasson 69, 311, 312

Spania 7, 46, 48, 51, 82, 83, 84, 85, 86, 87, 103, 144, 209, 287, 292, 323, 332, 406

statsborgerskap 33, 36, 107, 112, 113, 114, 124, 127, 128, 129, 142, 161, 162, 163, 167, 168, 169, 171, 173, 185, 187, 210, 221, 240, 241, 340, 370, 371, 375, 377, 378, 379, 382, 390, 405, 406, 427, 428

Stewart. Jenny 411

Stiebel, Joan 20

Stillman, Norman A. 48, 90, 205, 328, 329

Stora, Benjamin 74, 128, 331

Storbritannia 115, 127, 162, 184, 194, 209, 227, 235, 256, 291, 300, 301, 312, 352, 391, 411

Suez-krisen 127, 172, 300, 371, 391, 406, 407, 411

Sykes-Picot-avtalen 352 synagoger 14, 35, 47, 57, 58, 124, 179,

FORDRIVELSEN 444

188, 189, 204, 215, 250, 252, 263, 268, 273, 315, 324, 326, 327, 373,

376, 383

Syria 14, 27, 30, 35, 36, 44, 46, 56, 57, 103, 107, 110, 145, 146, 151, 156, 157, 163, 165, 166, 168, 169, 171, 179, 185, 195, 196, 197, 200, 201, 233, 246, 271, 273, 293, 319, 343, 352, 373, 374, 383, 409, 410

syriske jøder 35, 171, 287

TTager, Yehuda 187

Talmud 50, 86

Teshuva, Shimon 395

Tisha B’Ab 287, 412 Torah 124, 263, 264, 265, 274, 275, 394

totalitarianisme 36

Tritl 29, 189

Tsimhoni, Daphne 72

Tunisia 15, 30, 44, 51, 54, 57, 70, 77, 91, 111, 112, 113, 114, 116, 118, 131, 142, 143, 144, 147, 166, 169, 171, 189, 200, 232, 233, 251, 285, 287, 288, 313, 332, 342, 379, 380, 404, 405, 406, 433

Tyrkia 21, 26, 51, 52, 87, 139, 193, 300, 314, 344, 347, 349, 353

tyske jøder 127, 329

Tyskland 7, 29, 45, 145, 148, 157, 163, 165, 172, 196, 202, 257, 312

UUNESCO 54, 58, 273, 274, 275, 323, 330

UNHCR 184, 185, 220, 221, 338, 340, 367

UNRWA 240, 338, 340

utryddelsesplaner 142, 149

Uzi-Eli 418, 419

VVestbredden 27, 241, 250, 267, 268, 270, 271, 272, 289, 324, 339

Vichy 124, 128, 142, 143, 144, 207, 208, 211, 314, 375, 379, 381

WWeinstock, Nathan 22, 45, 70, 82, 98, 116

Weizmann, Chaim 176, 323

Wistrich, Robert 161, 323

World Organisation of Jews from Iraq 263

World Organization of Jews from Arab Countries 26, 44, 246

World Zionist Organization 176

Wurmser, Meyrav 284, 302

Yyazidier 25, 36

Yediot Ahronot 252

Yehuda, Zvi 40, 163, 164, 249, 250

Yemini, Ben-Dror 26, 195, 320

Ye’or, Bat 50, 70, 71, 86, 136, 137, 147, 313, 403, 431

ZZaslany, R. 177 zoroastere 349

445 REGISTER

Halvmåne og hakekors

Israel under lupen

Løgnindustrien Hvorfor Israel?

Følg med videre i MIFFs bokserie

Denne boken er den åttende i en serie bøker fra Med Israel for fred (MIFF). Dobbeltspill, Sviket mot fredsprosessen kom i 2012, Halvmåne og hakekors, Arabernes og nazistenes allianse i 2013, Israel under lupen i 2014, Løgnindustrien i 2015, Hvorfor Israel? i 2016, Ta jøden! i 2017 og Voldtekten av Palestina i 2018. I de neste bøkene vil vi fortsette å sette fokus på aktuelle temaer relatert til Israel, det jødiske folk og Midtøsten. Når bokserien er ferdig, vil bokryggene til sammen skape et vakkert bilde i bokhyllen din. Følg med på miff.no for å sikre deg alle utgivelsene etterhvert som de kommer ut.

Med Israel for fred

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Israel, det jødiske folk og Midtøsten ønsker MIFF å skape en dypere og større sympati for Israel og det jødiske folk. MIFF støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland i Israel. MIFF støtter en løsning av flyktningproblemene som ikke innebærer en trussel mot Israels eksistens som en jødisk stat. MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene. MIFF tar avstand fra organisasjoner som ikke vil anerkjenne staten Israel. MIFF driver Nordens største pro-israelske nettsted, miff.no. Høsten 2019 har MIFF 11.000 medlemmer i Norge og over 400 medlemmer i Danmark.

MIFF 1 MIFF 2 MIFF 3 MIFF 4 MIFF 5 MIFF 6 MIFF 7
Dobbeltspill
Ta
Palestina MIFF 8 Fordrivelsen MIFF 9 Bok ni MIFF 10 Bok ti MIFF 11 Bok elleve MIFF 12 Bok tolv MIFF 13 Bok tretten MIFF 14 Bok fjorten
jøden! Voldtekten av

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.