Israel og FN - spesialmagasin fra MIFF utgitt august 2025

Israel og FN

FN-resolusjoner og Israel

Hvorfor er det slik at den eneste jødiske staten i verden får flere kritiske og fordømmende resolusjoner mot seg enn alle andre land i verden til sammen?

Generalforsamlingen

Generalforsamlingens vedtak i viktige saker treffes ved to tredjedels flertall av de medlemmer som stemmer. Det vil si at det forslaget som får flest stemmer er det som blir vedtatt. FN har i dag 193 medlemsland, slik at det er tilstrekkelig med 129 stemmer for å få en resolusjon vedtatt. Dersom noen ikke er til stede eller ikke stemmer, vil antallet reduseres.

Alle medlemmer har en stemme hver, uansett geografisk eller befolkningsmessig størrelse eller om det er et demokrati eller diktatur.

Denne ordningen har ført til at landene danner allianser for å få gjennomslag for sin politikk. Det er flere allianser av denne type. Den største er de 57 muslimske landene. Dersom det avgis mindre enn 171 stemmer er dette tilstrekkelig til å forhindre vedtagelse av resolusjoner som disse landene misliker. Og under alle omstendigheter er det lett for disse landene å mønstre

ytterligere 7 stater til å stemme imot.

En annen allianse er den løselig sammenslåtte organisasjonen av såkalte alliansefrie stater som består av nærmere 100 land og hvor de muslimske statene utgjør en stor andel. Videre har man diktaturer av forskjellig slag, bl.a. kommunistiske og som gjerne finner sammen ved avstemninger i FN. I et møte i UD den 15.01.2019 om Norges kandidatur til et sete i Sikkerhetsrådet opplyste daværende utenriksminister Søreide at 4050 av FN-ambassadørene bestemmer selv hva de skal stemme. Liberale demokratier som det norske utgjorde i 2024 bare 29 av FNs medlemsland.

Automatisk flertall

Systemet legger til rette for allianser og politisk hestehandel hvor den jødiske staten Israel med sin ene stemme møter et automatisk flertall på cirka 130 stater.

Generalforsamlingens vedtak

er politiske ytringer uten folkerettslig virkning (les mer om dette på side 15). Dette er enda en grunn til at resolusjoner kan bli vedtatt med forbausende stort flertall. For de er ikke bindende og da er det viktigere å bytte inn stemmen til støtte for eget lands interesser.

Sikkerhetsrådet FNs Sikkerhetsråd har 15 medlemmer. Av disse er USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike faste medlemmer og har vetorett. De ti andre medlemmene velges av generalforsamlingen for to år om gangen. S-Rådet fatter vedtak under henholdsvis Kap. VI eller VII. Bare vedtak fattet under Kap. VII er bindende. Det betyr at FN aldri har avgitt en resolusjon som gjelder Israel som er folkerettslig bindende (les mer på side 15).

Spesialkomitéer og råd i FN

Ifølge FN-paktens Artikkel 22 kan Generalforsamlingen opprette de underordnede orga-

ner den anser nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver. Dette har muliggjort at FN har opprettet en rekke spesialkomitéer med det eneste eller vesentligste formål å vedta resolusjoner som er designet for å fordømme Israel om og om igjen hvert eneste år. Dette er grunnen til at Israel får mange flere resolusjoner imot seg enn alle andre land til sammen.

La oss ta ett eksempel: FNs kvinnekommisjon. 60 prosent av medlemslandene er ikke demokratier. I 2019 ble Iran valgt inn i en arbeidsgruppe og Irak valgt som visepresident. FNs kvinnekommisjon har aldri rettet en eneste resolusjon mot Saudi Arabia, Jemen, Kongo, Pakistan og Iran – land systematisk bryter kvinnerettigheter. Den årlige resolusjonsteksten ignorerer systematisk kvinneundertrykkelse i det palestinske samfunnet, inkludert æresdrap og familievold.

Fordømmende resolusjoner i FNs generalforsamling fra 2015 til 2025

FN-resolusjoner mot Israel skiller seg fra resolusjoner mot andre land ikke bare i mengde, men også i tone. Ordlyden rettet mot Israel er preget av overdrivelser, selektive utvalg og systematisk undertrykkelse av fakta som kan skape balanse i bakgrunnsinformasjon eller kontekst. Kritiske resolusjoner mot andre land pleier også å være diplomatiske, respektfulle og inneholde ros.

Stor andel i Norge har full tillit til FN

En undersøkelse publisert av ESS Data Portal i 2023 viser at 9,9 prosent av befolkningen i Norge har «fullstendig tillit» til FN. Da gir de 10 av 10 mulige på skalaen. Totalt er det 79,7 prosent som har positiv tillit til FN (fra 6 til 10 på skalaen). Nordmenns tillit til FN er dermed større enn tilliten til Norges offentlige myndigheter (77 prosent, ifølge Digdir).

9,9 prosent er nøytrale (5 på skalaen) og bare 10,3 har negativ tillit (0-4 på skalaen). Bare

2,2 prosent uttrykker at de ikke har noen tillit i det hele tatt (0 på skalaen).

Men er noe godt bare fordi det kommer fra FN? Bak FNinititativ og uttalelser står ulike aktører, og spørsmålet er hvem det er og hva disse interessentene er ute etter. Det er viktig å være kritisk til FN-initiativer, mener den norske statsviteren Janne Haaland Matlary.

Stemmegivningen i ulike FN-organer handler ofte om å fremme statenes egeninteres-

Fordømmende resolusjoner i FNs

ser, ikke om å finne de beste og mest moralsk riktige løsningene på problemene. I et system hvor 57 muslimske stater danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten særlig mulighet for å bli tatt hensyn til. Fordi arabiske land har hatt egeninteresse av å utnytte FN-systemet til diskriminering av Israel, er det satt opp egne komiteer og rutiner som årlig medfører en mengde resolusjoner i FNs generalforsamling.

Norge er også styrt av egeninteresse i FN-systemet. Norge har for eksempel kastet Israel under bussen i FN for selv å vinne en plass i FNs sikkerhetsråd. Tilliten til FN hos mange i Norge er ofte omvendt proporsjonal med kunnskapen om intrigene, hestehandlene og forbrytelsene som skjuler seg bak kulissene i FN-organisasjonene. Men også blant mange som kjenner FN-systemets svakheter og umoral er lojaliteten sterk.

FNs Menneskerettighetsråd består i det vesentligste av diktaturer som fordømmer Israel for å lede oppmerksomheten bort fra deres egne moralske forfall.

Blant medlemsstatene i 2025 er det 14 land hvor homoseksualitet er forbudt: Qatar, Sudan, Kenya, Ghana, Algerie, Kuwait, Malawi, Gambia, Burundi, Etiopia, Marokko, Maldivene, Indonesia og Bangladesh. Bare 19 av 45 medlemsland blir klassifisert som frie land, men fordømmelse av Israel står fast på agendaen.

En ny anti-israelsk resolusjon blir banket gjennom i FNs generalforsamling 12. juni 2025. (Foto: Eskinder Debebe, UN Photo)

Hvordan FN ga Hamas mange flere

En stor andel palestinere på Gazastripen ønsket å forlate området før

krigen, men de blir holdt som gisler for palestinernes ambisjon om å ødelegge den jødiske staten.

«Gissel er en person som med sitt liv må innestå for at andre oppfyller et krav eller en forpliktelse,» skriver Store norske leksikon.

Da Hamas invaderte Israel 7. oktober 2023 og gjennomførte flere brutale massakrer, tok de 251 gisler i Israel. En god del av gislene er sluppet fri i bytte mot palestinske terrorister i israelsk fangenskap. Noen er også reddet av israelske styrker. Gisseltakingen var en krigsforbrytelse fra Hamas sin side, og tilstanden til de løslatte gislene viser at de også har brutt krigens lover med å gi dem dårlig behandling.

Men det finnes flere gisler på Gaza. En stor del av befolkningen ønsker å forlate området, men blir nektet av Hamas. Allerede før krigen startet i 2023, sa 44 prosent av palestinere i Gaza mellom 18 og 29 år at de tenker på å emigrere. Totalt sa 31 prosent at de ønsker å forlate området, ifølge målingen til Palestinian Center for Policy and Survey Research.

Etter at store deler av Gaza nå ligger i ruiner, er det grunn til å tro at andelen som ønsker å forlate området er større enn noen gang, sannsynligvis et syvsifret antall. Det er altså flere tusen ganger flere gisler i området enn antatt.

Når palestinerne blir spurt om hvor de ønsker å flytte, svarer de fleste Tyrkia, etterfulgt av Tyskland, Canada, USA og Qatar. Trump har foreslått at Egypt, Jordan og andre arabiske land kan ta imot palestinere som ønsker å forlate området.

Selv om mange palestinere

mener det vil være det beste for dem å forlate Gaza, blir de nektet av Hamas, Egypt, palestinske selvstyremyndigheter og deres støttespillere.

– Dersom Trump ønsker at hans plan skal bli vellykket, må han gå utenom palestinske selvstyremyndigheter og Hamas og arbeide direkte med folket. Gaza-beboere som ønsker å forlate området må bli garantert at det er hemmelighold og beskyttelse gjennom prosessen, skriver Itamar Marcus, direktør for Palestinian Media Watch i Jerusalem Post.

– Når folk begynner å dra, vil de som blir igjen bli misunnelige på de som allerede er ute av Gazas helvete. Så snart de som har fått ny bolig begynner å sende meldinger om sine nye liv, og bilder av sine nye hjem, vil lukene åpnes, avslutter han. I en tidlig fase av krigen tok Israels daværende utenriksminister Eli Cohen kontakt med den norske diplomaten Tor Wennesland, som da var FNs spesialutsending til Midtøsten.

– Han ringte meg to ganger på samme dagen og spurte om jeg kunne bidra til at FN la til rette for forflytting av én million mennesker ut i Sinaiørkenen, og om vi kunne kontakte Egypt og overbevise dem om å ta imot, fortalte Wennesland til NRK 6. februar.

Wennesland svarte Israels utenriksminister at det er «helt uaktuelt». Et ukjent antall palestinske liv kunne blitt spart dersom ikke også FN hadde bidratt til å holde palestinerne i Gaza som gisler.

Væpnede palestinere har

kontroll

tatt

over en leveranse av mat til Nord-Gaza 25. juni

flere gisler på Gaza

Dette magasinet er utgitt av Med Israel for fred (MIFF) i august 2025.

MIFF er en medlemsorganisasjon stiftet i Norge i 1978. Fra 2018 har vi startet arbeid også i Danmark, Island og Sverige. MIFF har over 15.000 medlemmer i Norge og nærmere 3.000 medlemmer i de tre andre landene. Høsten 2025 starter vi også informasjonsarbeid på tysk.

MIFF driver Nordens største pro-israelske nettsted miff.no. Vi er også aktive i en lang rekke sosiale medier, og har en rekkevidde på flere hundretusen hver måned.

MIFFs oppgave er å formidle hvordan israelere flest tenker, og være et korrektiv i Norge til den ensidige formidlingen om Israel i medier, skole og samfunn.

MIFF er en organisasjon hvor alle Israel-venner kan forenes, uansett tro og politisk overbevisning.

Formål og grunnlag

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Israel, det jødiske folk og Midtøsten ønsker MIFF å skape en dypere og større sympati for Israel og det jødiske folk.

• MIFF støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland i Israel.

• MIFF støtter en løsning av flyktningproblemene som ikke innebærer en trussel mot Israels eksistens som en jødisk stat.

• MIFF mener at konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

MIFF tar avstand fra organisasjoner som ikke vil anerkjenne staten Israel.

• MIFF er livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig.

Alle som støtter dette kan bli medlem av organisasjonen.

Opplag og distribusjon Opplag: ca. 20.000

Kontakt MIFF

E-post: post@miff.no

Tlf. 45 24 45 98

MIFF, Pb 9101, 3006 Drammen

FN skulle hindre ny krig

FN-styrken i Sør-Libanon skulle hindre at Hizbollah bygde seg opp militært etter krigen i 2006. Hva skjedde, og hva betyr det for Gaza?

Etter den andre Libanon-krigen i 2006 fikk FN-styrken UNIFIL et fornyet og forsterket mandat i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1701. Teksten inneholdt en rekke løfter som skulle garantere Israels sikkerhet.

Libanon lovet å hevde myndighet over hele sitt territorium, at det ikke skulle være noen våpen uten godkjenning fra Libanons myndighet og at grensene skulle sikres så våpen ikke kunne innføres til Hizbollah. Løftet ble brutt, Hizbollah bygde opp et arsenal på minst 150.000 raketter, og en formidabel geriljastyrke, skjult blant sivile og i ellers sivile bygninger. FN-resolusjonen krevde at Libanon holdt området mellom «blue line» (grensen til Israel) og Litani-elven fri fra «væpnet personell, militære anlegg og våpen» som ikke tilhører myndighetene eller FN-styrken UNIFIL. Løftet ble brutt, Hizbollah etablerte et stort antall militære stillinger helt opp til grensen. FN var godt kjent med dette, men gjorde intet for å forhindre det.

FN-resolusjonen bestemte at en forsterket FN-styrke på opp til 15.000 soldater skulle bistå Libanon i å holde Sør-Libanon fri fra våpen og militærstyrker som ikke tilhørte Libanons forsvarsstyrker. Løftet ble brutt. MIFF rapporterte om noen av de første mange bruddene allerede i 2008 og 2009. UNIFIL patruljerer ikke landsbyene i området for å stanse opprustningen til terrororganisasjonen Hizbollah, skrev MIFF i oktober 2009. Allerede i 2010 var Hizbollah tilbake med en formidabel styrke, som bare har vokst siden.

FN-resolusjon 1701 krevde at alle stater skulle forhindre salg av våpen og militært utstyr til militsgrupper i Libanon. Dette

Irske UNIFIL-soldater (Illustrasjon: Irish Defence Forces, flickr.com)

kravet ble brutt, særlig av Iran. UNIFIL sviktet sin oppgave. De sviktet før 7. oktober 2023, ved ikke å hindre Hizbollahs oppbygging, og de har sviktet etter 7. oktober 2023. Fra områder som FN-styrken skulle holde fri for Hizbollah-elementer har terrorgruppen avfyrt mer enn 8.500 raketter mot Israel. «De fredsbevarende styrkende sa lite, og gjorde mindre,» kommenterer Wall Street Journal i en lederartikkel.

MIFF undersøkte i oktober 2024 hvordan UNIFIL kommuniserte om Hizbollah på meldingstjenesten X. Avansert søk i X viser at UNIFIL ikke har nevnt Hizbollah en eneste gang. Iran er heller ikke nevnt. 10. oktober 2024 nevnte UNIFIL at «IDFsoldater har kjempet mot Hizbollah-elementer på bakken i Libanon». Dette ser ut til å være det eneste tilfellet Hizbollah er nevnt av UNIFIL. Hizbollah plasserte seg bevisst i nærheten av FN-styrkene. I stedet for å kaste ut Hizbollah, lot UNIFIL dem nyte godt at den beskyttelsen som lå i bruke FN-styrkene som skjold og da Israel ryddet opp

nektet UNIFIL å flytte på seg og protesterte mot at Israel aksjonerte.

Til sammenligning er IDF nevnt mange ganger de siste årene, og særlig etter at Israel startet sin bakkeoperasjon høsten 2024. IDFs operasjon er rettet mot å fjerne Hizbollahs angrepsstillinger ved grensen til Israel og gjøre den jobben som UNIFIL skulle gjort i hht FNres. 1071. Israelske styrker har drept et stort antall Hizbollahterrorister og beslaglagt eller uskadeliggjort store mengder våpen i grenseområdet. Det er også oppdaget tunneler som Hizbollah planla å bruke til angrep inn i Israel. IDF har lykkes svært godt med å skåne sivile. Likevel har man forsøkt å kritisere Israel for påståtte brudd på folkeretten.

Hva betyr israelernes erfaringer med UNIFIL for Gaza? Flere eksperter har foreslått at en internasjonal styrke skal kontrollere Gaza og/ eller operere i en buffersone mellom Gaza og Israel etter at krigen mellom Hamas og Israel er ferdig.

Israelernes svar går langs disse linjer: Dette har vi prøvd før, senest med UNIFIL i Libanon. I 17 år lot de Hizbollah bygge seg opp med store rakettlagre, og militære anlegg over og under bakken like inn mot Israels grense. FN-styrken brøt sine forpliktelser etter FN-resolusjon 1701. Da IDF rykket inn for å stanse Hizbollahs klargjøring til massakrer av befolkningen i Galilea, insisterte UNIFIL på å bli værende i sine posisjoner, slik at Hizbollah kunne bruke dem som menneskelige skjold. Dette er ikke noe vi ønsker repetisjon av i Gaza eller noe annet sted.

Dertil har vi erfaringene fra 1967. Da Israel trakk seg ut av Sinai i 1956, skjedde det bl.a. mot garanti om fri skipsfart gjennom Tiran-stredet til Eilat og stasjonering av FN-styrker på grensen mot Gaza. Men da Nasser stengte Tiran-stredet i mai 1967, sendte store mengder soldater og militært utstyr opp mot grensen og lovet å utslette Israel, ble FN-styrkene trukket ut.

Velkommen til MIFF-møter høsten 2025! Her er bare noen få av alle møtene som er planlagt. For full oversikt og flere detaljer, se miff.no/moter

Arendal, 13. august kl. 18

Haviv Rettig Gur

Bergen, 18. august kl. 19

Haviv Rettig Gur

Drammen, 25. august kl. 18

Hans Rustad

Møteserie m/ Avi Rabinowitch

Kristiansand 30. august

Stavanger 1. september

Oslo 2. september

Østfold eller Tromsø? 3. sep.

Porsgrunn 4. september

Hamar, 4. september kl. 18

Jødiske mattradisjoner

12.-14. september

Hyttetur for unge 18-30 år

Lyngdal, 17. september kl. 19

Rebekka Rødner

Leirvik, 25. september kl. 19

Vebjørn Selbekk

Lyngdal, 13. oktober kl. 19

Inger-Lise Rothschild Grusd

Møteserie m/ Andrew Fox

Stavanger 27. oktober

Oslo 28. oktober

Kristiansand? 29. oktober

Porsgrunn 30. oktober

1.-2. november

MIFF Forum på Sola

Hamar, 6. november kl. 19

Rolf Gunnar Heitmann

Lyngdal, 9. november kl. 18

Fakkeltog, Jan Benjamin Rødner

Bømlo, 9. november kl. 19

Ervin Kohn

Lyngdal, 1. desember kl. 19

Hanukkah-fest

Tidligere

Knesset-medlem Einat Wilf forklarer hvordan Trump-planen for Gaza kan gi muligheter for alle aktørene i området.

I Norge blir konflikten mellom israelere og palestinere fremstilt som en kamp om landområder. Israel er en okkupant, og derfor forbryteren, er omkvedet. Men det som forsvinner i den norske debatten, er at palestinerne krever å flytte minst 7 millioner palestinere inn i staten Israel – slik at verdens eneste jødiske stat forsvinner.

Tidligere Knesset-medlem Einat Wilf mener Trumps plan for Gaza kan brukes til å punktere dette palestinske kravet.

– Gazas innbyggere må oppgi sin status som flyktninger. Når dette blir gjort, kan de motta rett, for eksempel til en leilig-

het, når Gaza gjenoppbygges. Den retten kan da realiseres eller selges, men det er en enkel eiendomsrett i Gaza, der Gaza er hjemmestedsadresse, ikke en destruktiv visjon om «retur» til et annet sted, skriver Wilf. – Nøkkelen er å få slutt på løgnen og svindelen med evig palestinsk flyktningskap og den voldelige visjonen om «retur» som lå til grunn for 7. oktoberangrepene og massakrene, og som i generasjoner har sendt Gazaboerne beskjeden om at Gaza ikke er deres hjem, men en utskytningsrampe for å «frigjøre Palestina fra elven til havet», skriver hun.

Gaza er et område med rike muligheter, påpeker Wilf.

«Det er ikke et forblåst og tørt område uten kontakt med havet. Det ligger på en vakker del av Middelhavet med myk sand fra det egyptiske deltaet. Det sitter ved krysset mellom to gamle handelsruter. Koblet med tog gjennom Israel til Rødehavet kan det gi konkurranse til Suezkanalen (er dette også en del av tankegangen?). Den har energireserver. Den har alt den trenger for å være et viktig handels- og turismeknutepunkt (og en amerikansk militærbase?).

Det eneste problemet Gaza har er politikk – dets folk er forpliktet til en ødeleggelsesideologi (opprettholdt av organisasjoner som UNRWA) – nemlig å ødelegge det jødene har bygget ved siden av i stedet for å bygge for seg selv. Det presidenten ser ut til å legge merke til er at Gazas innbyggere kunne ha bygget seg noe bemerkelsesverdig på denne stripen med land, og i stedet valgte de – og det er et ideologisk valg –å gjøre det om til et integrert våpenlandskap med det eneste formålet å ødelegge Israel. Så presidenten ser hva palestinere, egyptere, ja til og med

FN-ansatte på Gaza-stripen får sin lønn utbetalt i amerikanske dollar, selv om det ikke er gydlig betalingsmiddel i Gaza. Når disse veksles til shekel, som er den valutaen som brukes, tar Hamas en fortjeneste på ca. 25%. Dermed blir 25% av lønningene en direkte subsidiering av Hamas.

(Illustrasjonsfoto: Tomas Ragina, istockphoto)

De som vil bo i Gaza må oppgi

kravet om å flytte inn i Israel

jordanere, for lenge siden burde ha sett – Gaza er et ekstremt verdifullt stykke land – hvis, og det er et stort hvis – politikken på en eller annen måte kan flyttes fra ødeleggelser til konstruksjon, billedlig og bokstavelig talt.»

Det tidligere Knesset-medlemmet råder Jordan og Egypt til å engasjere seg for Gaza.

Amerikansk og europeisk bistand til palestinerne har gjennom flere tiår gått til en bevegelse som er organisert rundt ideen om å fjerne verdens eneste jødiske stat. – Når USA nå trekker pengene ut av UNRWA, må de unngå å gjenta en situasjon der vestlige penger flyter, mens ødeleggelsespolitikken består. Kanskje er det derfor presidenten snakker om at USA tar over territoriet, skriver Wilf.

Gjennom Gaza kan Jordan få tilgang til Middelhavet, og det kan bygges togruter fra Jordan til Gaza og fra Rødehavet til Gaza, noe som kan gi Suez-kanalen konkurranse. Hvis jeg var Egypt, ville jeg prøve å forhindre dette, skriver Wilf, og tilby meg å overta Gaza selv. Trumps forslag tjente til å fremheve at Gaza er et utrolig verdifullt stykke territorium. Den som kan finne ut hvordan man kan endre Gazas politikk fra den nåværende med obsessive ødeleggelser til fremtidsrettet konstruksjon, vil gi seg selv en stor fordel og det vil komme hele regionen til nytte.

FNs matleveranser har gitt Hamas makt

En betydelig del av matleveranser til Gaza gjennom FN og samarbeidende hjelpeorganisasjoner har blitt beslaglagt av Hamas. Terrorgruppen har dermed kunnet bruke salg av mat som inntektskilde og tilgang til mat som maktmiddel mot sivilbefolkningen.

Dette var bakgrunnen for at Israel og USA opprettet Gaza Humanitarian Foundation, som startet sin aktivitet i slutten av mai 2025. Gjennom denne ordningen blir mat utlevert gratis i familiepakker direkte til Gazas sivilbefolkning, slik at Hamas ikke kan misbruke forsyningene.

FN har ledet an i å klage på denne ordningen, selv om de er kjent med at deres egne ordninger har vært med på å opprettholde makten til jihadistene i Hamas.

Les mer om siste utvikling på Gaza-stripen på miff.no.

FNs partiske spesialrapportører

Francesca Albaneses forhold til terrororganisasjoner og 7. oktober-massakren.

På grunn av det anti-israelske flertallet i FNs institusjoner, står kandidater som har vist seg Israel-kritiske sterkt når spesialrapportører skal velges.

Michael Lynk var i jobben fra 2016 til 2022. I denne perioden kom han ikke med en eneste kritikk av PA eller Hamas for deres omfattende og systematiske brudd på religionsfrihet, barne- og kvinnerettigheter eller rettighetene til seksuelle minoriteter. Han kritiserte heller aldri rakettangrep mot sivile israelere, terror mot jøder eller antisemittisk oppvigleri.

Albaneses fiendskap mot den jødiske staten gjorde henne svært godt kvalifisert da flertallet av ikke-demokratiske stater i FNs menneskerettighetsråd skulle velge en «spesialrapportør for menneskerettigheter i Palestina» i 2022. Etter menneskerettighetsrådets regler skal en spesialrapportør være upartisk, og Albanese svarte under søknadsprosessen at hun ikke hadde noen forutinntatte meninger som ville påvirke hennes rapportering. Men når det gjelder å demonisere Israel er men-

neskerettighetsrådet klar til å bryte sine egne regler, og Albanese var klar til å svare usant. Allerede i 2015 delte Albanese et bilde av en nazistisk soldat og en jøde ved siden av en israelsk soldat og en palestiner. I intervju med italienske medier har hun sammenlignet Nakba med Holocaust.

Etter at Albanese fikk jobben har hun fortsatt i samme spor. I november 2022 stilte hun opp som taler via videolenke i en konferanse organisert av en Hamas-ledet organisasjon. Andre talere på konferansen var Hamas-talsmannen Abdul-Latif Qanu, Khadeer Habib fra Islamsk Jihad og nestleder i PFLP Maher Mezher. Alle disse tre organisasjonene står på vestlige lands terrorlister.

– Dere har rett til å drive motstandskamp mot okkupasjonen, sa Albanese til terrorlederne som var samlet på Gaza-stripen. Hamas, Islamsk Jihad og PFLP måtte tolke dette som en støtte til deres rakettregn over Israel (hver rakett er en krigsforbrytelse), barnedrap og terror. Albanese stilte opp

for Hamas, selv om hun vet at organisasjonen har et antisemittisk charter og kjemper for Israels utslettelse.

Under Gaza-krigen i 2014 skrev Albanese et Facebookinnlegg hvor hun hevdet Amerika er «underkuet av den jødiske lobbyen». Israels forsvarskrig mot regnet av terrorrakettene til Hamas omtalte hun som «ond». «Israel-lobbyen er tydeligvis på innsiden av blodårene og systemet deres,» skrev Albanese til BBC samme år. Bruk av demoniserende anklager, som myten om jøders kontroll av media og myndigheter, er et typisk eksempel på antisemittisme.

27. januar 2023 fordømte Albanese «Israels angrep mot palestinske flyktninger i Jenin flyktningleir». Israels militære aksjon var ikke rettet mot flyktninger, og heller ikke imot en flyktningleir. Det er mange tiår siden den opprinnelige flyktningleiren i Jenin ble permanente boliger, og beboerne der er stort sett etterkommere av flyktninger i andre, tredje og fjerde generasjon. Ikke flykt-

ninger. Målet med den israelske operasjonen var å arrestere medlemmer av terrororganisasjonen Islamsk Jihad. De israelske soldatene ble møtt med skyting, og det var i kampene som fulgte at ni palestinere ble drept, skriver New York Times. Israelske milltærkilder sier terrorgruppen var involvert i å planlegge og utføre flere angrep mot israelske soldater og sivile. Minst syv av de drepte var stridende (Islamsk Jihad 2, Hamas 4, Fatah 1), ifølge meldinger fra disse palestinske gruppene.

Dagen etter ble syv sivile israelere drept utenfor en syngagoge av en palestinsk terrorist. Albanese har verken nevnt eller fordømt denne massakren.

Albanese er fordømt både av Tyskland og Frankrike for å hevde at «ofrene for 7. oktober ikke ble drept fordi de var jøder, men som svar på israelsk undertrykkelse».

I juni ba USA om at Albanese blir fjernet fra sin stilling og i juli innførte de sanksjoner mot henne.

Francesca Albanese møter utenrikskomiteen på Stortinget 10. februar 2025. (Foto: Facebook/ Guri Melby)

FN-Sambandets ansatte som informerer om Israel er mangeårige aktivister mot den jødiske staten. Slik sett er FN-sambandet en refleksjon av FN. (Illustrasjonsfoto: Gabriele Maltinti, istockphoto)

Kan FN.no regnes som objektiv kilde?

FN-sambandet en norsk organisasjon som informerer om FN og FNs arbeid. Organisasjonen mottar årlig over 33 millioner kroner i statlig tilskudd. I 2023 publiserte MIFF en rapport hvor vi viste at organisasjonen misbruker skattepengene til å gi norske skolebarn et falskt bilde av Israel. MIFF påviste at FN-sambandets framstilling av Israel, Palestina og konflikten på nettsiden www.fn.no inneholder en lang rekke feil og gir en ekstrem ensidig framstilling. Objektivitet «er noe vi mener er veldig viktig. Vi tilstreber objektivitet..», skriver FN-sambandet. Men er de så objektive?

En rekke ansatte i FN-sambandets ledelse, kommunikasjonsavdeling (med ansvar for

fn.no) og styrerepresentanter har jobbet for sanksjoner og/ eller boikott mot Israel, eller tilhører/ representerer organisasjoner som jobber for boikott.

Generalsekretær Catharina

Bu (ansatt i FN-sambandet fra høsten 2022) arbeidet i 2013 for å trekke Oljefondet ut av israelske statsobligasjoner. Den gang var Bu styreleder i Slett Ulandsgjelda.

Kommunikasjonsrådgiver Jonas Iversen har vært nestleder og leder av valgkomiteen for Palestinakomiteen, en organisasjon som går inn for boikott og at verdens eneste jødiske stat forsvinner. I 2013 skrev Iversen en sterkt Israel-kritisk masteroppgave.

Seniorrådgiver Nicholas Wilkinson er tidligere stortingsrepresentant for SV og leder for Sosialistisk Ungdom, politiske bevegelser som går inn for ulike former for Israel-boikott.

Styremedlem Øivind Mehl Landmark er generalsekretær i KFUK-KFUM, en organisasjon som går inn for full boikott av Israel.

Styremedlem Kristin Sæther er LO-sekretær, en organisasjon som går inn for full boikott av Israel.

NTL har etablert en egen organisasjon NTL FN-Sambandet som vi antar er etablert for å ta seg av ansatte i FN-Sambandet som er medlemmer av NTL. En artikkel fra FriFagbevegelse i 2015 opplyser at NTL har 27

medlemmer i FN-sambandet, hvilket er nær 100 % av de ansatte i FN-Sambandet. NTL har et ubalansert og kritisk syn på Israel og er svært vennligsinnede overfor palestinerne. I tillegg til et partisk narrativ krever NTL bl.a. at norske myndigheter skal bidra til internasjonal boikott av handel av varer og investeringer fra de okkuperte områdene samt at blokaden av Gaza oppheves. i ethvert fall siden NTL-landsmøtet i 2014, har de fleste, muligvis alle, ansatte i FN-Sambandet, pga sin tilknytning til NTL vært inhabile i spørsmål som gjelder Israel og palestinerne.

Les mer om dette i MIFFs bok Opplært til fordommer utgitt i 2024.

Hjelp oss

Hjelp oss å få Israels argumenter ut til alle!

å få Israels argumenter ut til alle!

FN-ansatt ledet massakren hvor 16 israelere

UNRWA har vist seg å være en frontorganisasjon for Hamas. Likevel har den norske regjeringen økt overføringer til FN-organisasjonen til rekordnivå.

Muhammad Abu Attawi var kommandør i Hamas sin Nukhba-styrke og ledet angrepet og kidnappingen av israelere ved et bomberom i Re’im under 7. oktober-massakren i 2023.

Under angrepet på musikkfestivalen Supernova var det mange festivaldeltakere som søkte tilflukt i et bomberom i nærheten av festivalområdet. Dette bomberommet ble en dødsfelle.

Nesten 30 personer hadde søkt tilflukt i bomberommet da Attawi og hans menn stormet det. De kastet håndgranater og skjøt dem som oppholdt seg der. Angrepet ble filmet av et dashboard-kamera fra en bil som stod utenfor.

Lederen for massakren var ikke bare Hamas-kommandant, han var også ansatt av UNRWA, ifølge IDF. Det ble bekreftet etter at han ble drept i et israelsk luftangrep i oktober 2024.

7. oktober-terroristene ble oppdratt i en dødskult – og en viktig bidragsyter var de offisielle skolene til palestinske myndigheter og FN. Aftenposten oppsummerte det slik 12.

I juni 2024 saksøkte etterlatte til over hundre ofre for 7. oktobermassakren UNRWA for over ti milliarder kroner. Saksøkerne mener at UNRWA bidro til Hamas sitt terrorangrep, blant annet ved at Hamas har brukt deres anlegg. I april 2025 bestemte amerikanske myndigheter at UNRWA ikke har immunitet for et slikt søksmål. UNRWA lar Hamas bruke sine anlegg til å lagre våpen og tillater tuneller og kommandosentraler under sine anlegg.

november 2019: «Norge støtter skolepensum som fremmer jihad.» På grunn av MIFFs bidrag til å eksponere dette, holdt Norge en periode utdanningsstøtte tilbake fra palestinerne, men så var Norge snart tilbake til sponsingen av jødehat- og jihad-opplæring. Den politiske eliten i Norge, støttet av alle de pro-palestinske organisasjonene, valgte i praksis å lukke øynene. Siden har bevilgningene til PA og UNRWA bare økt. Men skolebøkene har ikke blitt bedre.

Etter 7. oktober har palestinske myndigheter fått en ny sjanse til å fjerne hatbudskap og oppvigleri til vold i sitt skolemateriell. Men på ny har de sviktet, viser en rapport fra IMPACT-se utgitt i mars 2025. Nytt materiell spesialut-

viklet for barn på Gaza-stripen inneholder jødehat, glorifisering og støtte til vold og terror, oppmuntring til martyrdød og jihad og dehumaniserende og demoniserende framstilling av Israel. Den jødiske staten blir systematisk slettet fra alle kart. Rapporten viser også til bildedokumentasjon fra skoler på Gaza-stripen hvor 7. oktobermassakren blir feiret og Hamasterrorister blir framstilt som helter. Dette bekrefter at oppvigleri til vold fortsetter å være et kjerneelement i undervisningen i Gaza. På en midlertidig skole i Gaza har jenter fremført en dans hvor de sang «Vi startet intifadaen, med en stein og en kniv», samtidig som de gjorde bevegelser som etterligner at halsen på fienden blir kuttet.

Til tross for alt dette, har Norge etter 7. oktober økt støtten til palestinske selvstyremyndigheter og UNRWA som er ansvarlig for denne undervisningen.

Den FN-ansatte Hamas-terroristen Muhammad Abu Attawi under angrepet mot bomberommet.

UNRWAs generalsekretær Philippe Lazzarini. (Foto:

israelere ble drept

Myter om UNRWA

UNRWA er en FN-organisasjon

Teknisk sett riktig, men i virkeligheten er UNRWA en palestinsk organisasjon med palestinske ansatte og palestinske mål. Av byråets 13.000 ansatte i Gaza er 99 prosent palestinere. Ifølge israelsk etterretning kan ti prosent av UNRWAs ansatte i Gaza identifiseres som Hamas- eller Islamsk Jihad-aktivister. Flere deltok i 7. oktobermassakren.

UNRWA er en hjelpeorganisasjon for palestinere

UNRWA bidrar lite med mat eller humanitær hjelp. Det aller meste av budsjettet går til skoler og sykehus. Dermed har UNRWA levert tjenester som er Hamas sitt ansvar. På den måten frigjøres enorme beløp som Hamas bruker til å finansiere terror.

UNRWA er nøytral

UNRWA er en politisk aktør som former fortellingen om palestinere som ofre, som bevarer og viderefører bildet av palestinere som flyktninger, og som driver opplæring til evig krig med Israel, inkludert drømmen om å utslette Israel gjennom kravet om «tilbakevending». UNRWA har i over 75 år forsøkt å fremstille Israel som kriminelle.

UNRWA holder konflikten med Israel gående ved å gi et stadig større antall palestinere en fiktiv status som flyktninger. Samtidig løper UNRWA fra sitt mandat og nekter å bosette flyktningene permanent.

UNRWA er en moderat kraft

UNRWA er sterkt preget og dominert av PLO og Hamas, og organisasjonen hadde ingen modererende effekt før, under eller etter 7. oktober.

I mange år er det dokumentert hatbudskap som blir formidlet i UNRWAs klasserom. Palestinske barn lærer at jøder er løgnere og svindlere, og at jøder sprer korrupsjon, noe som vil føre til at de blir tilintetgjort. Terrorister blir forherliget som rollemodeller. På alle klassetrinn og i alle fag, også i matematikk og vitenskap, opp-

fordrer undervisningen til bruk av vold. Den systematiske formidlingen av hat og aggressive holdninger i UNRWAs skolesystem fører til palestinsk terror mot Israel.

UNRWA tilbyr den mest effektive måten å gi hjelp

Det finnes mer effektive, mindre korrupte og mindre politiserte bistandsorganisasjoner, hvorav noen allerede er til stede i Gaza (og på Vestbredden). Disse kan utføre alt arbeidet uten å underkaste seg palestinsk taskenspilleri.

UNRWA kan «fikses»

UNRWA må oppløses, slik at Gaza raskt kan gå fra å være avhengig av bistand til å få økonomisk utvikling, så de kan gå vekk fra folkemordfantasier og mot fredsbygging. Det er i alle fall klart at den nåværende arbeidsdelingen – med UNRWAs tjenester over bakken, terroroperasjoner fra Hamas under bakken og fra innsiden av UNRWA-anlegg – ikke kan fortsette. Dette krever andre internasjonale aktører som kan utvikle produktiv industri og arbeidsplasser i Gaza, og som kan lede opprettelsen og driften av sivile tjenester. Internasjonal bistand er kanskje fremdeles nødvendige, men det bør administreres av utenlandske myndigheter direkte og av andre organisasjoner, som er gjenstand for kontinuerlig kontroll og som føler ansvar.

En krigstilstand er ikke det rette tidspunktet for å stenge UNRWA

Mens Israel frigjør Gaza fra Hamas, kan det internasjonale samfunnet bryte lenkene mellom palestinerne og UNRWA. Samtidig kan Israel frigjøre seg fra den destruktive avhengigheten av UNRWA. Da kan gjenoppbyggingen av Gaza gjøre fremskritt, fri for motbydelig korrupsjon, destruktiv indoktrinering, lefling med terrorisme og generell moralsk fordervelse. Nå er det perfekte tidspunktet for å legge ned UNRWA.

Tallene viser at FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) er en mye mer effektiv og konstruktiv organisasjon enn UNRWA.

(Foto: Mark Garten/ UN)

Er de israelske bosetningene lovlige

Norges Svalbard-politikk hviler tungt på en hundre år gammel avtale, som ble til i de samme konferanser som gav et internasjonalt løfte om en jødisk stat.

For norske regjeringer er norsk bosetning på Svalbard både viktig og riktig, og de viser til Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 som folkerett.

Samme år ble det også skapt folkerett i Midtøsten, da San Remo-konferansen ga Storbritannia i oppdrag å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i det geografiske området Palestina. Som en del av Versailles-traktaten anerkjente et enstemmig Folkeforbund det jødiske folkets historiske forbindelse til området. Britene fikk instruks om å oppmuntre til tett jødisk bosetning i området som i dag omfatter Israel, Gaza og Judea, Samaria (Vestbredden) og Jordan. FNs charter bekrefter disse folkerettsligbindende vedtak i art. 80.

Likevel hevder regjeringen at Israels bosettingspolitikk er «ulovlig i henhold til folkeretten». Når Utenriksdepartementet blir spurt om grunnlaget for en slik påstand, viser de til FNs sikkerhetsråds resolusjoner 465 og 2334. Men disse resolusjonene er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og ikke folkerett. Som vi har sett tidligere i dette magasinet, er FN-resolusjonene resultatet av politiske hestehandler, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett. UD viser også til fjerde Genève-konvensjon av 1949 for å argumentere for at israelske bosetninger er ulovlige. Men den aktuelle paragrafen handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger med tvang i oppgjøret etter andre verdenskrig. Den kan ikke anvendes på jøders frivillige bosetning i

Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland.

Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke grenser, men våpenhvilelinjer

fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.

Selv om Israel har rett til kontroll og bosetning av hele Judea og Samaria, har Israel gjentatte ganger vist vilje til å forhandle bort store deler av disse områdene i bytte med en fredsavtale som gir en ekte og varig fred. Hovedproblemet forblir at arabisk og palestinsk side, slik de har gjort både før og etter 1948, insisterer på krav som vil utslette Israel som en jødisk

stat. Dette kravet er åpenbart i strid med folkeretten.

President Barack Obamas utenriksminister John Kerry sa det slik: «Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatusavtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til

Jødene i Gush Etzion ble fordrevet under krigen i 1948. I dag er dette en av de største bosetningsblokkene. Gush Etzion ligger

lovlige eller ulovlige?

ligger sørvest for Jerusalem. (Foto: Gershon Elinson, Flash90)

de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.» Det er det samme Trump-planen fra 2020 la opp til.

Norges Svalbard-politikk hviler tungt på en hundre år gammel avtale, som ble til i de samme konferanser som gav et internasjonalt løfte om en jødisk stat. Norge burde derfor være særlig nøye med ikke å undergrave de folkerettslige

prinsippene som ble etablert etter første verdenskrig. Jo mer norske ledere uriktig anklager Israel for brudd på folkeretten, jo lenger bort skyver man palestinerne fra forhandlinger som kan føre fram til kompromisser og en god løsning for alle i området. Samtidig åpner det for en ny forståelse av folkeretten omkring Svalbard, som Russland legger opp til.

Russlands president Vladimir Putin gir en smilende omfavnelse av PA-president Mahmoud Abbas under den russiske seiersparaden 9. mai 2025. Abbas sier palestinske myndigheter har et «strategisk partnerskap» med Russland og Kina. (Skjermdump fra Al-Hayat Al-Jadida, via PMW)

Ingen resolusjoner er bindende

Resolusjoner fra FNs generalforsamling er ikke bindende. «Den viktigste begrensningen på Generalforsamlingens kompetanse til å vedta regler i folkerettssamfunnet er at dette organet bare kan vedta anbefalinger, ikke treffe bindende vedtak (art. 10),» skriver Morten Ruud og Geir Ulfstein i boken Innføring i folkerett 2. utgave fra 2002.

Generalforsamlingens flertallsvedtak må ses på som politiske ytringer, uten folkerettslig virkning.

Hva så med resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd?

Det er bare rådets vedtak etter kap. VII i FN-pakten som er bindende. Dette gjelder for omlag halvparten av resolusjonene de siste tiårene, ifølge FN. I FNs egen opplistningen av kap. VII-resolusjoner fra 1995 til 2022 (https://main.un.org/securitycouncil/sites/default/files/chapter_vii_resolutions.pdf) finnes det ikke en eneste overskrift som nevner Israel, Gaza, Vestbredden eller palestinerne.

De andre vedtakene, som vedtas etter kap. VI er bare rådgivende, eller politiske ytringer.

Utenriksdepartementet har i handling erkjent at det er feil å påstå at alle FN-resolusjoner er bindende. På departementets hjemmesider het det om FN-systemet pr den 16.01.2019: «Sikkerhetsrådet kan innkalles til enhver tid, og vedtakene rådet fatter, er bindende for medlemsstatene.» Etter klage fra MIFF ble denne teksten motvillig endret til «Sikkerhetsrådet kan innkalles til enhver tid. Sikkerhetsrådet kan fatte avgjørelser som er rettslig bindende for medlemsstatene.»

De fleste FN-vedtak blir bare ikke-bindende meningsytringer for at statene skal kunne diskutere fritt de forskjellige spørsmål som oppstår i verden. Stormaktene ønsker imidlertid ikke å bli underlagt bindende vedtak, vedtatt av et uforutsigelig flertall. I så fall ville internasjonalt samarbeide blitt sterkt hindret og umuliggjort.

Fordømmelsene av Israel i FN startet før bosetninger og lenge før Gaza-konflikter

Når MIFF påpeker at Israel blir utsatt for fordømmelser i FN mer enn alle andre land i verden til sammen, innvender

Israel begynte lenge før krigene med Hamas. Fordømmelsene kom lenge før det bodde hundretusenvis av jøder i Judea og Samaria (Vestbredden).

Allerede for 50 år siden ble Israels legitimitet undergravd i FNs generalforsamling.

noen at Israel har gjort seg særlig fortjent til det. Listen over anklager er lang, sier de, og spesielt er det de israelske bosetningene på Vestbredden og konfliktene på Gaza som blir trukket fram.

Men FNs særbehandling av

Så tidlig som 1975 erklærte FNs generalforsamling at den jødiske nasjonalbevegelsen, sionismen, er rasisme. I november er det 50 år siden resolusjon 3379 ble vedtatt. Selv om resolusjonen ble opphevet etter slutten på den kalde krigen i 1991 står den fortsatt som en skamplett på FNs historie, og som en forløpet til det er kommet siden.

På 1960- og 1970-tallet vokste det fram en allianse av nye uavhengige stater i Afrika og Asia, Non-Aligned Movement (NAM). Sovjetunionen og arabiske stater fikk med seg disse statene til å utfordre Israels legitimitet. I 1974 inviterte de Yasser Arafat, leder for terrororganisasjonen PLO, til å tale i FN. Han fordømte Israel som «kolonialistisk og rasistisk», til tross for at det jødiske folket hadde opprettet Israel som en dekolonisering av sitt historiske hjemland på bekostning de osmanske og britiske imperiene og som en nødhavn for jøder i Europa og den arabiske verden.

FNs hovedkvarter i New York. (Foto: lucagavagna, istockphoto)

Å skape en jødefri islamistisk stat vil ikke skape fred

og Jerusalem) må forhandles mellom partene.

- Jeg håper at denne konferansen vil gi et tydelig signal til Netanyahu-regjeringen om at det ikke finnes noen alternativ til tostatsløsningen og etableringen av en palestinsk stat, uttalte Barth Eide 12. juni.

I stedet for å gi palestinerne alt i hendene, bør Norge slå fast at en eventuell palestinsk rett til selvbestemmelse er betinget av:

a. opphør av vold og fjerning av ekstremistiske og destabiliserende krefter i den radikale islamistiske leiren på Vestbredden og i Gaza;

Før 12-dagers krigen mellom Israel og Iran startet 13. juni 2025 hadde Frankrike og SaudiArabia planer om å avholde en konferanse for å bidra til å «avslutte okkupasjonen og skape den uavhengige og suverene staten Palestina». Dette er noe som et flertall i FN av islamske, arabiske og ikke-demokratiske stater har jobbet med i flere tiår. Utenriksminister Espen Barth Eide hadde meldt seg på konferansen med entusiasme, men måtte legge om planene da konferansen ble avlyst. Allerede i september 2024 vedtok FNs generalforsamling at Israel evakuerer «alle bosettere» fra «okkupert palestinsk territorium» innen ett år. Jøder har bodd i disse områdene sammenhengende i tusener av år, men med støtte fra den norske regjeringen ønsker palestinerne å gjøre den palestinske staten judenrein. En palestinsk stat vil bli basert på sharia, slik gjeldende lov for palestinske selvstyremyndigheter allerede sier, og vil sannsynligvis bli kontrollert av jihadistiske grupper.

Den siste utgaven av FNagendaen er et direkte brudd med Oslo-avtalene, som legger opp til at Norge støtte en løsning gjennom forhandlinger mellom partene. Nå er forhandlinger helt borte, Israel blir instruert til «uten forsinkelser» å trekke seg helt ut.

I stedet for å ignorere Israels rettigheter, burde Norge og andre medlemsland i FN ha holdt på at sluttstatus-spørsmål (som bosetninger, sikkerhet, grenser

b. demilitarisering av Vestbredden og Gaza;

c. reform eller erstatning av den palestinske selvstyremyndigheten med en stabil, effektiv og uavhengig regjering;

d. oppløsning av UNRWA; og e. anerkjennelse av Israels rett til å sikre grenser, og dets sterke suverenitetsrettigheter over territoriet Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen i kraft av uti possidetis juris (UPJ) over grensene etablert under det britiske mandatet, slik det ble sanksjonert av Folkeforbundet i 1922.

UPJ er et prinsipp i folkeretten som generelt opprettholder de eksisterende administrative grensene til et territorium når det går over til en ny suveren stat, spesielt under avkolonisering. I hovedsak betyr det at den nylig uavhengige staten arver grensene til sin koloniale forgjenger.

Hjelp

Palestinerne har hele tiden avvist

Hvis palestinerne virkelig ønsker sin egen stat, hvorfor har de da gjentatte ganger avvist tilbud om «Palestina»?

Det er dette spørsmålet organisasjoner og medier som demoniserer Israel ikke klarer å svare på. Hver gang Israel har akseptert en palestinsk stat, har palestinerne avvist tilbudet, ofte med vold. Så hvis du er interessert i fred i Midtøsten, er det kanskje ikke riktig å presse Israel til å gi enda et tilbud om en palestinsk stat. Kanskje svaret er å presse palestinerne til å akseptere at en jødisk stat er kommet for å forbli?

Norge ønsker tostatsløsning «Norges langsiktige engasjement søker å bidra til en forhandlet tostatsløsning der to stater, Israel og Palestina, lever side om side i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser. Norge mener at kun en forhandlet tostatsløsning kan gi varig fred mellom israelerne og palestinerne,» skriver regjeringen. Hva er det som har hindret en slik løsning?

Palestinerne har sagt nei til tostatsløsning Når man ser alle eksemplene på palestinsk avvisning av en tostatsløsning (se under), forstår du noe helt sentralt om konflikten: Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»

Norges offisielle mål er to sta-

ter, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Eksempler på at palestinerne har sagt NEI

1937

Etter at det osmanske imperiet ble oppløst, tok Storbritannia kontroll over det meste av Midtøsten. I 1936 gjorde araberne i mandatområdet opprør mot britene og mot sine jødiske naboer. Britene etablerte Peelkommisjonen, som skulle finne ut hva som var årsak til opprøret. Peel konkluderte med at jøder og arabere ønsket å styre de samme landområdene. Løsningen, konkluderte Peel, vil være å etablere to uavhengige stater – en for jødene og en for araberne – en tostatsløsning. Britene tilbød araberne 80 prosent av det omstridte området, jødene skulle bare få 20 prosent. Jødene stemte for å akseptere tilbudet, araberne avviste det og fortsatte sitt voldelige opprør.

1939

Storbritannias politiske plan (White Paper) fra 1939 la opp til etablering av et jødisk nasjonalhjem i en uavhengig palestinsk stat i løpet av 10 år. Den begrenset jødisk immigrasjon til 75.000 over en periode på 5 år og erklærte at videre

Nøkkelen som PA-president Mahmoud Abbas har som jakkemerke, er et symbol på ninger fra 1948 skal ha rett til å flytte inn i Israel - slik at verdens eneste jødiske stat

avvist en tostatsløsning

på at alle etterkommerne av palestinske flyktstat forsvinner. (Foto: Flash90)

immigrasjon skulle avgjøres av det arabiske flertallet. Forslaget ble offisielt avvist av araberne i området, anført av Jerusalems stormufti Haj Amin al-Husseini.

1947

FNs delingsforslag anbefalte en deling av det britiske mandatområdet i en arabisk og en jødisk stat. Planen ble avvist av lokale arabiske ledere og arabiske land. Straks forslaget ble vedtatt i FNs generalforsamling av et knapt to tredelers flertall trappet arabere i mandatområdet opp terror og krigføring mot jødiske mål.

Jordan, Egypt, Libanon og Syria forsøkte å kvele den jødiske staten i fødselen, men de lyktes ikke. Israel vant krigen. Det meste av landet som FN hadde foreslått som en arabisk nasjon kom under okkupasjon – Vestbredden og Øst-Jerusalem ble okkupert av Jordan, Gaza ble okkupert av Egypt. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra jordanerne, men det gjorde de ikke. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra egypterne, men det gjorde de ikke. De var opptatt med å krige mot den jødiske staten.

1948-1967

I hele denne perioden var ikke Vestbredden og Gaza under israelsk kontroll. Palestinerne kunne ha foreslått en uavhengig palestinsk stat på disse områdene, men det gjorde de ikke. Tvert imot bestemte PLOs nasjonalcharter fra 1964 i artikkel 24 at de ikke ønsket noen myndighet i disse områdene. Kravet var og er at den palestinske staten skal erstatte Israel og ikke være noen tostatsløsning.

1967

Etter Seksdagerskrigen signaliserte Israel vilje til å gjøre ter-

ritorielle kompromisser for en omfattende fredsavtale med arabiske land. Palestinerne arbeidet aktivt i kulissene og fikk Den arabiske liga til å svare med Khartoum-resolusjonen høsten 1967: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.» Igjen ble muligheten til en tostatsløsning avvist av en samlet arabiske verden.

1979

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel tok til orde for selvstyre for palestinerne på Vestbredden og Gaza, noe som på sikt kunne ført til en egen statsdannelse. Palestinerne, anført av PLO-leder Yasser Arafat, fordømte Egypts vilje til å inngå fred med Israel.

2000/2001

Under forhandlinger ledet av USAs president Bill Clinton gikk Israels statsminister Ehud Barak med på å etablere en palestinsk stat på hele Gaza-stripen og 94-97 prosent av Vestbredden. Arafat sa nei og startet den andre intifadaen.

2008

På dette tidspunkt hadde Israel trukket seg helt ut av Gaza tre år tidligere. I stedet for å utvikle området, ble Gaza gjort til en terrorbase hvor islamistiske terrorgrupper angrep Israel med tusenvis av raketter, brannbomber osv og forsøkte seg på andre angrep over og under bakken.

Statsminister Ehud Barak tilbød Mahmoud Abbas en videre tilbaketrekning som skulle gi en palestinsk stat tilnærmet nettoarealet av Vestbredden og Øst-Jerusalem som hovedstad. De små områdene som Israel skulle beholde, skulle bli erstattet med arealer fra Israel Abbas svarte ikke på forslaget, og av-

viste på den måten også denne muligheten for en palestinsk stat.

2014

USAs utenriksminister John Kerry arbeidet hardt for å få til etableringen av en palestinsk stat på basis av våpenhvilelinjene fra 1949 (1967-«grensene»), med gjensidig enighet om bytte av landområder. Også denne gang nektet palestinerne å anerkjenne Israel som jødenes nasjonale hjemland. Joe Biden fulgte forhandlingene som Barack Obamas visepresident. Han oppsummerte hva som er hovedproblemet så sent som 21. mai 2021: «Inntil regionen anerkjenner Israel som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli fred.»

2018-2020

Den foreløpig siste kjente gang palestinerne sa nei til sin egen stat var i januar 2018. Ifølge palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat la Trumps plan opp til etablering av en palestinsk stat på 80 prosent av arealet til Vestbredden. Palestinerne sa, som så mange ganger før, nei. Da Trump-administrasjonen la fram sin fredsskisse i 2020, ble det bekreftet at de gikk inn for opprettelse av en palestinsk stat. Betingelsen var at palestinerne «må omfavne fred ved å anerkjenne Israel som en jødisk stat, avvise terror i alle former, tillate spesielle tilrettelegginger som dekker Israels og regionens vitale sikkerhetsbehov, bygge effektive institusjoner og velge pragmatiske løsninger». Kartskissen ville gi palestinerne kontroll over landområder tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza – inkludert erstatningsområder i Negev for bosetningsområdene i Judea og Samaria som Israel ville beholde. Igjen sa palestinerne nei.

Er det et folkemord vi ser på Gaza-stripen?

Ulike FN-komitéer, FN-ansatte og

NGOer anklager Israel for å begå et folkemord i Gaza. Men er det riktig?

Dette er en oversettelse av en artikkel av John Spencer publisert 23. juli 2025. Spencer er leder for urbane krigsstudier ved Modern War Institute ved West Point, den fremste utdanningsinstitusjonen knyttet til de amerikanske forsvarsstyrkene.

I sin New York Times-kronikk med tittelen «Jeg er en folkemordforsker. Jeg vet det når jeg ser det», anklaget Omer Bartov Israel for å ha begått folkemord i Gaza. Som professor i folkemordstudier burde han vite bedre. Folkemord defineres ikke av noen få uttalelser tatt ut av kontekst, av estimater av tap eller ødeleggelse, eller av hvordan krig ser ut i overskrifter eller på sosiale medier. Det defineres av en spesifikk intensjon om å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe helt eller delvis. Det er en høy juridisk terskel. Bartov klarte ikke å vise at den er oppfylt i Gaza. Han prøvde ikke engang. Jeg er ikke advokat eller politisk aktivist. Jeg er en ekspert på krig. Jeg har ledet soldater i kamp. Jeg har trent militære enheter i bykrigføring i flere tiår og studert og undervist i mili-

FNs spesialrådgiver for forebygging av folkemord, Alice Wairimu Nderitu, ble sagt opp høsten 2024 fordi hun slo fast at Israels handlinger på Gaza-stripen ikke er folkemord, rapporterte Wall Street Journal 26. november 2024.

– I tillegg til Nderitus skjebne, kan skaden her bli at ordet folkemord får svekket betydning. Ordet er blitt et våpen for politisk propaganda som ødelegger dets moralske autoritet når det blir nødvendig for å beskrive virkelige folkemord, skriver den amerikanske storavisen på lederplass.

tærhistorie, strategi og krigens lover i årevis. Siden 7. oktober 2023 har jeg vært i Gaza fire ganger med Israels forsvarsstyrker. Jeg har intervjuet Israels statsminister, forsvarsminister, forsvarssjef, ledelsen i Sørkommandoen og titalls av offiserer og soldater i frontlinjene. Jeg har gjennomgått ordrene deres, observert målrettingsprosessene deres og sett soldater ta reelle risikoer for å unngå å skade sivile. Ingenting jeg har sett eller studert ligner folkemord eller folkemordintensjoner.

Bartov hevder at fem uttalelser fra israelske ledere beviser folkemordintensjoner. Han begynner med statsminister Netanyahus kommentar 7. oktober 2023 om at Hamas ville «betale en enorm pris». Det er ikke en oppfordring til folkemord. Det er hva enhver leder ville sagt etter det verste terrorangrepet i nasjonens historie. Han siterer også Netanyahus uttalelser om at Hamas ville bli ødelagt og at sivile bør evakuere kampsoner. Det er ikke bevis på et ønske om å ødelegge et folk. Det er hva profesjonelle militære gjør når de kjemper mot en fiende som gjemmer seg blant sivile.

Bartov presenterer Netanyahus uttalelse om å «huske Amalek» som en rykende pistol. Men dette er en frase fra jødisk historie og tradisjon. Den er inngravert på Israels Holocaust-minnesmerke, Yad Vashem, og vises også på Holocaust-minnesmerket i Haag. Begge steder tjener den som en advarsel om å være årvåken mot trusler, ikke som en oppfordring til massedrap.

Et fly slipper ned forsyninger til befolkningen på Gaza-stripen 27.

Han fremhever også forsvarsminister Gallants bruk av begrepet «menneskelige dyr» for å beskrive Hamas-krigere. Det er ikke en krigsforbrytelse. Etter slaktingen, voldtekten og kidnappingen av sivile 7. oktober 2023, ville mange forstå eller til og med dele den reaksjonen.

Uten å kunne finne spor av intensjon blant dem som faktisk leder krigen, hviler Bartov seg på høyreekstreme politikere som Bezalel Smotrich og Nissim Vaturi. Disse personene leder ikke tropper, gir ikke or-

dre eller tar beslutninger på slagmarken. Jeg har studert de faktiske ordrene. De fokuserer på å ødelegge Hamas, redde gisler og beskytte sivile når det er mulig. Retorikken deres er irrelevant for det juridiske spørsmålet.

Israel har tatt ekstraordinære skritt for å begrense sivil skade. De advarer før angrep ved hjelp av tekstmeldinger, telefonsamtaler, brosjyrer og kringkastinger. De åpner trygge korridorer og setter operasjoner på pause slik at sivile kan forlate kamp-

juli 2025. (Foto: Ali

Gaza-stripen?

områder. De sporer sivil tilstedeværelse ned til bygningsnivå. Jeg har sett oppdrag bli forsinket eller avlyst fordi barn var i nærheten. Jeg har sett israelske tropper bli beordret til ikke å skyte tilbake fordi sivile kan bli skadet.

Israel har levert mer humanitær hjelp til Gaza enn noen militær styrke i historien har gitt til en fiendtlig befolkning i krigstid. Mer enn 94.000 lastebiler som fraktet over 1,8 millioner tonn med nødhjelp har kommet inn i territoriet. Israel har

støttet sykehus, reparert vannrørledninger, økt tilgangen til rent vann og gjort det mulig for over 36.000 pasienter å forlate Gaza for behandling i utlandet. IDF har koordinert millioner av vaksinedoser, levert drivstoff til sykehus og infrastruktur, og lagt til rette for flyten av mat og medisiner gjennom FN, hjelpegrupper og private partnere. Den amerikansk-israelske

Gaza Humanitarian Foundation alene har levert mer enn 82 millioner måltider – én til to millioner om dagen – samtidig som

de har svekket Hamas’ kontroll over bistanden. Dette er ikke folkemord. Det er ansvarlig og historisk humanitær politikk midt i krigen.

Bartov siterer dødstallene fra Hamas’ helsemyndigheter uten noen kritiske spørsmål. Han sier at 58.000 er drept, inkludert 17 000 barn. Men disse tallene kommer fra en terrororganisasjon. De blander sivile og krigere og regner alle under 18 år som barn, selv om Hamas bruker tenåringer og yngre barn som stridende. Tallene er ikke uavhengig verifisert og har vist seg å inneholde falske detaljer, inkludert navn, alder og kjønn. Sivile dødsfall er tragiske, men i Gaza er de også en del av Hamas’ strategi.

Ingen militæroperasjon bedømmes utelukkende etter antall døde eller ødeleggelsestall.

Hvis vi brukte Bartovs logikk, ville alle større kriger blitt kalt folkemord. To millioner sivile døde i Koreakrigen, et gjennomsnitt på 54.000 per måned. Irak- og Afghanistan-krigene drepte hundretusenvis. Kampen mot ISIS jevnet flere byer med jorden og drepte titusenvis. Ingen av disse krigene ble ansett som folkemord. Gaza er det heller ikke. Krig evalueres basert på handlingene til militære ledere, målene som er satt av politiske ledere, og hvor godt militæret følger krigens lover, ikke etter statistikk tatt ut av kontekst.

Krig er et helvete. Det er umenneskelig, destruktivt og stygt. Men det er ikke automatisk en forbrytelse. Nasjoner må ikke angripe sivile. De må følge reglene for å skille mellom mål, proporsjonalitet og ta alle mulige forholdsregler for å unngå sivil skade. Israel gjør det. Jeg har sett det.

I Rafah brukte Israel uker på å forberede evakueringer. De åp-

net nye trygge områder og ventet til sivile hadde flyttet før de angrep Hamas-mål. Den operasjonen drepte Hamas’ øverste militære leder, fikk gisler fri og holdt sivile dødsfall svært lave. Det var et tydelig eksempel på Israels ekstraordinære intensjon og handlinger for å beskytte sivile, mens de kun rettet sin krigføring mot Hamas. Dette er en del av historien som ignoreres av dem som reduserer krig til overskrifter og tall.

Det som skjer i Gaza er tragisk. Men det er ikke folkemord. Og det er ikke ulovlig.

Krig er umenneskelig, destruktivt og stygt. Men det er ikke automatisk en forbrytelse.

Folkemord krever en klar, bevisbar hensikt om å ødelegge et folk gjennom vedvarende, bevisste handlinger. Denne bevisbyrden er ikke oppfylt. Bartov og andre har ikke engang prøvd.

På samme måte forbyr ikke krigens lover i seg selv krig. De krever at militære operasjoner skiller mellom stridende og ikke-stridende, at maktbruken er proporsjonal med målet, og at offiserer og soldater tar alle mulige forholdsregler for å beskytte sivilt liv. Jeg har sett IDF gjøre nettopp det. Jeg har sett tilbakeholdenhet, humanitær hjelp og bevisst overholdelse av juridiske standarder, ofte til taktiske kostnader.

Dette er ikke en utryddelseskampanje. Det er en krig mot Hamas, en terrorhær som har skjult seg i sivile områder med vilje.

Krigens lover betyr noe. Det samme gjør presisjon. Og fremfor alt er sannheten viktig.

Ali Hassan, Flash90)

Ayaan Hirsi Ali: «Aldri igjen» var et

Ayaan Hirsi Ali oppmuntrer til å støtte det jødiske folket.

Siste helg i juni sang tusenvis av briter «død over IDF» på Glastonbury-festivalen, ledet an av punk-doen Bob Vylan. New York Times beskrev episoden som slagord «mot Israels militære styrker», men det er en tåpelig beskrivelse, innvender Ayaan Hirsi Ali i en artikkel for The Free Press.

– Det som skjedde i Glastonbury i helgen er en del av et koordinert, ideologisk opprør mot det jødiske folket. Ikke bare mot det israelske militæret. Ikke bare mot Israel. Ikke bare mot sionismen. Mot jøder, påpeker Hirsi Ali.

Nazistenes slagord om lebensraum på 1930-tallet handlet ikke om å få en større hage. Og dagens «Fri Palestina» handler ikke om Palestina.

– Slagordet er et røykteppe. Det vi har å gjøre med er ikke en grasrot som ønsker seg fred, en uavhengig stat. Det er islamisme dynket i maoisme, tilpasset for å bli ekstra giftig i sosiale mediers tidsalder, og spisset av ideologiske krigere som har lest mer Foucault enn Koranen, skri-

Antisemittiske hendelser i USA

Måned for måned 2022-2024 (Kilde: ADL)

Den største økningen i jødefiendtlige episoder i en rekke land kom like etter massakren i oktober 2023. Mange i Norge vil prøve å få oss til å tro at Israel- og jødehatet har flammet opp som en reaksjon på Israels ødeleggelser på Gaza-stripen. Men tallene indikerer at jødehatet allerede lå der latent, og at det viste størst mobiliseringsstyrke da Israel var på sitt svakeste og mest sårbare etter massakren, og før ødeleggelsene på Gaza-stripen.

ver Hirsi Hali.

Hun innrømmer at for mange kan dette høres ut som en overdrivelse. «Men jeg har forsket på og skrevet om subversive bevegelser i flere tiår, spesielt bevegelser som utgår fra den politiske islams verden.»

Det som gjør dette øyeblikket unikt farlig, er sammensmeltingen av to ideologier som historisk sett har operert på svært forskjellige arenaer: islamisme og maoisme.

Førstnevnte er drevet av absolutistisk teokrati og stammehevn; sistnevnte av klassekrig og ideologisk konformitet. Den ene påkaller det guddommelige; den andre later som om den er sekulær. Begge krever underkastelse. Islamismen søker å gjenopprette et kalifat fra det syvende århundre gjennom bomber, blod og barbari. Maoismen søker å flate ut alle hierarkier under «rettferdighet», håndhevet gjennom overvåking, ydmykelse og frykt. Den ene drømmer om paradis etter døden. Den andre lover utopi etter tilstrekkelige politiske og sosiale utrenskninger.

Men begge deler et kjerneinstinkt: Knus de vantro, rens de urene, ta kontroll over fortellingen. Islamismen bringer ilden – hellig raseri, en fiksering på martyrium og et visceralt hat mot jøder som er århundrer eldre enn staten Israel. Maoismen bringer strategien – den lange marsjen gjennom institusjoner, kulturkampsesjonene, omskrivingen av historien, omformuleringen av virkeligheten gjennom sosiale medier og soundbites.

Når disse ideologiene konvergerer – og det har de gjort – får du noe langt farligere enn en politisk protest. Du får en

kulturell bevegelse. Og denne har et klart oppdrag: Slett ikke bare Israel «fra elven til havet», men det jødiske folket fra det moralske kartet.

Maoistiske rammeverk som «avkolonisering» og «privilegier» gir det ideologiske dekket – abstrakt nok til å høres akademisk ut, direkte nok til å rettferdiggjøre ødeleggelse. Islamistisk glød gir den moralske begrunnelsen for vold – pakket inn i frigjøringens språk, men rettet med kirurgisk presisjon mot jødisk identitet. Sammen tilbyr de et enkelt, forferdelig budskap, et som tilbys av både Twitch-influencere og radikale geistlige. Sionisme er ondt. Jøder er undertrykkeren. Derfor

må de drives ut av det gode samfunnet.

Strategien er briljant i sin enkelhet: Mal Israel som ondskapens sentrum, og mal deretter hver jøde som ikke høylytt fornekter det som medskyldig. Tving dem til å velge mellom sin verdighet og sin sikkerhet.

Se på nettet – på X-kontoer som «Zionister i musikken», som rett og slett er en digitalisert versjon av den typen lister nazistene utarbeidet i sin tid. Tenk på hva som allerede har skjedd i musikkbransjen for å ydmyke, henge ut og stigmatisere jøder.

Se nøye på gatene i Amerika og Europa i dag – og spesielt våre eliteinstitusjoner.

Ayaan Hirsi Ali. (Foto: ARC Forum)

et løfte

Jødiske studenter blir trakassert på campus. Synagoger, jødiske samfunnshus, til og med kosher-delikatesser blir vanhelliget.

Dette er ikke en protest, det er et grunnlag for vold. I beste fall blir disse menneskene filmet og hengt ut på nettet. I verste fall? Bare se på hva som skjedde utenfor det jødiske museet i Washington D.C. eller i Boulder, Colorado.

get (i de fleste deler av Vesten, forresten). Men jeg tviler ikke på at hvis denne ideologien sprer seg, vil de komme for oss også.

Det skumleste er at det ikke finnes noen sentralisert kommando, ingen imam som utsteder dekreter, ingen partileder som utarbeider strategi. Det er organisk. Algoritmen er akseleratoren. Jo mer aggressive opptakene er, desto mer viral blir saken. Du trenger ikke en prekestol eller et politbyrå – du trenger bare en telefon og et mål.

En dag er det en video. Den neste er det en kniv eller en pistol eller en Molotov-cocktail som slynges gjennom et synagogevindu – fordi den digitale applausen ikke bare tillater volden, den krever den praktisk talt.

Du kan le av det som en ytterlighet, eller forestille deg at jeg er hysterisk. Men det er jeg ikke. Jeg vokste opp i islamismens klør, og jeg vet hvor den og dens avledninger fører. Vent til det er din venn. Vent til sangene runger gjennom nabolaget ditt. Til du innser at det som en gang krevde en uniform, et manifest eller en moské, nå trenger lite mer enn en emneknagg og en trendfane. At radikaliseringsmaskineriet ikke lenger lever i huler eller leirhus – men på glassbiten inni hver og en av lommene våre. Jeg er ikke jøde. Jeg er kristen, noe som betyr at jeg akkurat nå ikke har den umiddelbare bekymringen for at mine egne barn skal bli trakassert, eller at mitt gudshus skal bli vanhelli-

Ikke tro det ender med Israel. Israel er bare påskuddet. Målet er større. Det jødiske folket har alltid representert noe større: et folk som nektet å assimilere seg til sitt omkringliggende samfunn, som skapte en identitet gjennom ritualer, lov, hukommelse og motstandskraft. I en verden som i økende grad er allergisk mot forskjeller – mellom mann og kvinne, borger og utlending, virkelighet og fiksjon – gjør det jøden til en eksistensiell trussel mot den nye orden. Og mens jøder i det uendelige tvinges til å fornekte dette, fordømme det, bevise sin anstendighet – går den andre siden frem, uhindret. Ikke behov for fakta eller logikk. Bare rå makt og moralsk hysteri.

«Fritt Palestina»-bevegelsen er ikke et harmløst uttrykk for solidaritet med undertrykte mennesker. Det er en politisk krigføringsoperasjon drevet av maoistiske prinsipper og islamistiske klager.

Vi må stå sammen med det jødiske samfunnet. Ikke stille, ikke betinget, men utvetydig. Fordi alternativet er et absolutt helvete på jord. Jøder blir nok en gang trengt inn i et hjørne, fremmedgjort og isolert. Ikke i skyggene, men i klasserom, styrerom og brunsjbord – maskert av høflighet, innhyllet i fremgang og møtt med applaus. Historien gjentar seg ikke. Den utvikler seg. Den neste pogromen vil ikke starte med en storm-soldat. Den vil starte med et blikk over rommet, en hvisking i gangen, et spørsmål som egentlig ikke er et spørsmål. Den vil starte med et meme. «Aldri igjen» var aldri ment å være symbolsk. Det var et løfte.

Antisemittismen muterer

I slutten av juni 2025 ropte en stor gruppe mennesker på Glastonbury-festivalen i Storbritannia: «Død, død over IDF». I New York nekter en ordførerkandidat for Demokratene å fordømme slagordet «Globaliser intifadaen!». En 82 år gammel kvinne, Karen Diamond, døde i slutten av juni etter at hun ble alvorlig såret i et flammekasterangrep i Boulder, Colorado. Angriperen ropte «Drep alle sionistene, Fri Palestina». Adam Fisher, en investor som omtaler seg selv som «stolt liberal sionist», har kommentert forsvar for «død over IDF»-ropene i Storbritannia på denne måten:

«De sa ikke død over jøder, de sa død over korsets fiender.»

Strasbourg, 1348

«De sa ikke død over jøder, de sa død over de som forgiftet brønnene brønnene.» Basel, 1349

«De sa ikke død over jøder, de sa død over de nye kristne.»

Spania, 1492

«De sa ikke død over jøder, de sa død over Marranos som håner vår tro.» Lisboa, 1506

«De sa ikke død over jøder, de sa død over pengevekslerne som utpiner folket.» Frankfurt, 1614

«De sa ikke død over jøder, de sa død over forræderne som er på innsiden.» Odessa, 1881

«De sa ikke død over jøder, de

sa død over de kapitalistiske grisene.» Berlin, 1919

«De sa ikke død over jøder, de sa død over de rotløse kosmopolittene.» Moskva, 1952

«De sa ikke død over jøder, de sa rens partiet for sionistiske elementer.» Warszawa, 1968

«De sa ikke død over jøder, de sa død til det sionistiske regimet.» Teheran, 1979

«De sa ikke død over jødene, de sa Khayber Khayber, ya Yahud.» London, 2023

«De sa ikke død over jødene, de sa død over de sionistiske okkupantene.» London, 2024 Eufemismer og kollektiv skyld for det som blir oppfattet som forbrytelser er kjennetegn på antisemittisk retorikk gjennom historien.

Bob Vylan leder folkemengden i ropet "Død over IDF" på Glastonburyfestivalen. Kampropet ble livestreamet av BBC. (Skjermdump)

Gatebukk på Grønland i Oslo 2. juli 2025. (Foto: Tipser)

Hvorfor tar det så lang tid å bli ferdig

De israelske forsvarsstyrkene har unngått noen områder av Gaza for ikke å sette gislene i fare. I tillegg har internasjonalt press forlenget krigen.

Hvorfor tar det Israel så lang tid å avslutte krigen i Gaza? Dette er spørsmålet mange i Norge og resten av verden stiller seg. Den velinformerte israelske journalisten Amit Segal svarer slik:

Kritikere av Israel antyder at den langvarige konflikten indikerer et ønske om å føre en endeløs krig som tar sikte på å drepe så mange uskyldige som mulig. Også Israels støttespillere uttrykker bekymring for landets forverrede internasjonale anseelse av en langvarig krig i Gaza.

La oss legge til et annet spørsmål: Hvordan klarte Israel å oppnå sine mål i den bemerkelsesverdige operasjonen i Iran på bare 12 dager, eller av-

slutte sin imponerende kampanje mot Hizbollah på 70 dager, mens Gaza-konflikten drar ut i 20 måneder uten en klar løsning i sikte?

Det er tre hovedgrunner til dette.

Den første er gislene. Israel viser ekstraordinær følsomhet overfor sine borgere og soldater som er tatt til fange av Hamas.

Mens jeg studerte i London, skrev jeg en avhandling om gisselavtaler, og bemerket at Israel ofte bytter 1000 terrorister mot en enkelt soldat. Professoren min returnerte oppgaven min og rådet meg til å rette det han trodde var en skrivefeil – han kunne rett og slett ikke tro at noe land ville godta slike vilkår.

IDF unngår å gå inn i visse områder for å forhindre å skade gisler. For Hamas har disse gislene blitt et «komme-fri-frafengsel»-kort: Når gruppens situasjon forverres, løslater de noen gisler og får dermed en to måneders pause til å omgruppere seg.

Den andre er internasjonalt press. Fra begynnelsen av krigen presset Biden-administrasjonen Israel til å tillate humanitære leveranser inn i Gaza. Som et resultat har titusenvis kommet inn i Gaza-stripen siden konflikten startet.

Tragisk nok, i stedet for at humanitær hjelp nådde sivile, ga det som kom inn i Gaza Hamas penger og ressurser. De stjal hjelpeforsyninger og solgte

dem videre til oppblåste priser – så mye som 37 dollar for en enkelt sigarett. Hamas beskattet også kjøpmennene på fortjenesten deres og fylte lommene med milliarder av kroner. Disse pengene gjorde det mulig for Hamas å rekruttere nye krigere, betale lønn til sine tjenestemenn og opprettholde sitt undertrykkende regime over Gazas innbyggere. Situasjonen ligner historien om Baron Münchhausen. Hesten hans ble kuttet i to av en kanonkule. Han fortsatte å vanne hesten ustanselig, men det var nytteløst, ettersom alt vannet bare rant fra den andre siden. Dette er nettopp det som har skjedd her. Israel har drept mesteparten av Hamas’ kampstyrke, bare

Hvordan klarte Israel å avslutte sine kriger mot Iran på bare 12 dager og Hizbollah på 70 dager, mens Gaza-konflikten drar ut i 22 måneder uten en klar løsning

løsning i sikte? (Foto: Avshalom Sassoni/Flash90)

for å møte nye terrorister betalt med midler indirekte levert av Israel selv, på grunn av internasjonalt press.

I fjor spurte CNNs veterankrigskorrespondent Christiane Amanpour meg om hvorfor Israel ikke tillot mer hjelp til Gaza. Her er et spørsmål tilbake til fru Amanpour: Kan du nevne én annen krig du har dekket der den ene siden ble forventet å gi humanitær hjelp til fienden? Det internasjonale samfunnet har, i sitt forsøk på å hjelpe Gazas befolkning, utilsiktet forlenget deres lidelser ved å forlenge konflikten.

Den tredje forklaringen er intern i Israels strategi. Hamas’ styrke var avhengig av krigere, territorium og et omfattende nettverk av tunneler. I løpet av krigens første år, da Israel også kjempet på en annen front mot Hizbollah i Libanon, hadde

ikke Israel nok divisjoner til å angripe alle Hamas’ befestninger i Gaza samtidig. De utførte midlertidige raid med sikte på å eliminere militante. Men så snart IDF trakk seg tilbake, fylte Hamas opp rekkene sine.

Nå som konflikten i nord er løst, har IDF tatt i bruk en annen strategi: permanent erobring av territorium og systematisk ødeleggelse av Hamas’ tunnelnettverk. Hamas-krigere blir nektet et sted å trekke seg tilbake. Hamas kontrollerer i dag bare en fjerdedel av Gazastripen.

De som ønsker å se Hamas fjernet, bør støtte Israels innsats for å distribuere humanitær hjelp gjennom en uavhengig myndighet, og gi denne krigen noen måneder til så den kan avsluttes. Hvis den ikke blir avbrutt, vil det ikke ta lenger tid. Hele verden vil dra nytte av det.

Den norske FNutsendingen skrøt av Israels tiltak for Gaza

De siste årene før 7. oktobermassakren mangedoblet Israel antallet arbeidstillatelser for palestinere på Gaza-stripen. I Israel kunne de tjene opptil ti ganger mer enn i tilsvarende jobber på Gaza-stripen. I tillegg til dem som krysset grensen for å jobbe inne i Israel, var det også mange palestinere inne på Gaza som jobbet for israelske kunder. Blant annet jobbet ti tusen palestinere for den israelske moteindustrien.

Disse israelske tiltakene høstet lovord fra FNs Midtøsten-utsending sommeren 2023. Den norske diplomaten Tor Wennesland sa til Forsvarets Forum at åpningen av det israelske arbeidsmarkedet for palestinere på Gaza har vært «veldig viktig og positivt». I mai 2023 var er det rundt 17.000 palestinere som daglig reiste inn i Israel til jobb og handel. «Et tall som øker,» ifølge Forsvarets Forum. Åpningen startet under den forrige Netanyahu-regjeringen, fortsatte under Bennett og Lapid og også med den nåværen-

de Netanyahu-regjeringen.

Wennesland ga også Israel ros for å ha utvidet fiskerisonen utenfor Gaza. Sommeren 2023 ble fisk fra Gaza eksportert til Vestbredden på fast basis.

– Dette fikk vi til [i samarbeid med Israel], så nå settes det i stand båter i Gaza i stor målestokk. Det ligger mye i dette prosjektet som ikke er gjort før, og FN er på ingen måte ferdig med dette. Vi er i en oppstartsfase, men nå har vi lykkes med å få forankret og finansiert. Noe som er helt avgjørende, sa Wennesland.

Målet hans med tiltakene var å skape «bærekraftige initiativ i Gaza, som gjør at samfunnet der får stadig flere bein å stå på». Et tredje samarbeidsprosjekt som Wennesland nevnte der Israel var en konstruktiv partner, var å bygge opp kapasitet for kreftbehandling på Gaza.

All denne positive utviklingen stanset Hamas med massakren 7. oktober 2023.

Tor Wennesland. (Foto: FN)

FN-rapport tier om terrorens

økonomi

Hvilken betydning har norsk og vestlig bistand hatt?

En FN-rapport som kom i juli 2025 anklager Israel for å drive en «økonomi av folkemord», men unnlater å nevne at milliarder av bistandskroner fra EU, FN og Norge havner i lommen på terrorgrupper og opprettholder konfliktøkonomien i de palestinske områdene.

milliarder kroner i året på å belønne dømte terrorister og deres familier. Dette belønner vold og gir økonomisk motivasjon til nye angrep. EU og Norge har bidratt til PAs budsjett, noe som indirekte muliggjør disse utbetalingene.

2. Hamas’ tunneløkonomi

FN-rapportør Francesca Albanese (les mer om henne på side 10) anklager Israel for å ha bygget sin økonomi på «okkupasjon, kolonial rasedominans og folkemord». Hun hevder også at hele den israelske næringsstrukturen – fra høyteknologi til matproduksjon – profitterer på palestinernes lidelse.

Problemet er at rapporten er totalt partisk og ensidig. Den utelater helt vesentlige fakta om den økonomiske virkeligheten i de palestinske områdene.

Hvem sprøyter egentlig penger inn i konfliktøkonomien?

Siden Oslo-avtalen i 1993 har det internasjonale samfunnet gitt palestinerne over 400 milliarder kroner i bistand. Norge alene har gitt nærmere 20 milliarder kroner. Palestinerne er verdens mest subsidierte befolkning per capita. Men hvor har pengene gått?

En betydelig del av midlene har havnet i lommene på autoritære ledere og terrororganisasjoner.

1. Belønningssystem for terror

Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) bruker over 3,3

Etter hver Gaza-krig lover verden milliarder til gjenoppbygging. Men store deler av sementen og stålet havner i terrortunneler, ikke i boliger. Israelske data viser at opptil 90 % av byggematerialene som kommer inn i Gaza konfiskeres av Hamas.

3. EUs «skjulte bosetningsprosjekt»

EU har brukt hundrevis av millioner euro på å bygge ulovlige palestinske bygg i område C på Vestbredden – i strid med Osloavtalen som gir Israel kontroll over området i påvente av forhandlinger.

4. Valutagevinst til Hamas

UNRWA betaler sine 13.000 ansatte i Gaza i amerikanske dollar. Hamas kontrollerer vekslingsmarkedet og tar sin fortjeneste – mellom 10 og 25 prosent på hver dollar som veksles om til shekel. Dette har gitt Hamas opp mot 50 millioner kroner i måneden direkte inn i krigskassen.

5. UNRWA som ideologisk aktør

UNRWA opprettholder og utvider definisjonen av «pales-

tinske flyktninger» for hver generasjon. Samtidig underviser de barna i at hele Israel er okkupert og at de skal «vende tilbake». Dette opprettholder et narrativ der Israel ikke har rett til å eksistere og skal utslettes.

6. NGOers frikjøp av terror

Internasjonale NGO-er driver sykehus, skoler og universiteter som PA og Hamas kunne betalt for selv. Når dette dekkes av utenlandske midler, frigjøres midler til på raketter og terrorinfrastruktur.

7. Informasjonskrig i Vesten Flere NGO-er som får europeisk og norsk støtte sprer aktivt Hamas’ og PAs narrativ til vestlige medier og politikere. Noen av dem hyllet til og med 7. oktober-massakren som «legitim motstand».

MIFF har dokumentert dette i årevis

MIFF har i en årrekke dokumentert og advart om hvordan norsk og europeisk bistand brukes til å finansiere terrorlønn, bygge ulovlige struktu-

Norge, EU og europeiske land land har gitt milliarder av kroner inn i en palestinsk (Illustrasjonsfoto: Mission of Norway to the EU, flickr)

rer i område C, støtte UNRWAs problematiske rolle og fremme NGO-aktivisme som går på bekostning av fakta og balanse.

Mens FNs spesialrapportører konsekvent har unnlatt å ta opp disse problemene, har MIFFs artikler og analyser fylt dette tomrommet i den norske offentligheten. MIFF har vært en av de få stemmene som jevnlig setter søkelys på hvordan bistand kan bidra til å opprettholde konflikten snarere enn å løse den.

Etter 30 år burde den norske regjeringen spørre seg selv: Har

pengene vi ga til palestinerne fremmet fred – eller har de bidratt til å opprettholde konflikten?

Tallene og dokumentasjonen tilsier dessverre det siste.

Når Francesca Albanese og hennes rapport unnlater å nevne dette, forteller det mer om hennes agenda enn om realitetene på bakken.

Les mer om misbruket av norsk bistand på temasiden miff.no/norsk-bistand-tilpalestinerne

Sjelden FN-kritikk av palestinerne

27. mai 2021 etablerte FNs menneskerettighetsråd en granskningskommisjon etter Gaza-krigen samme måned. 7. juni 2022 ble kommisjonens første rapport offentliggjort. Ikke uventet var det kritikk mot Israel som dominerer i det 18 sider lange dokumentet. Men avsnitt 75 i rapporten er det mindre sannsynlig at du fikk lese hos de norske mediene. Der skrev Pillary-kommisjonen: «De

palestinske selvstyremyndighetene bruker ofte okkupasjonen som en unnskyldning for sine egne menneskerettighetsbrudd og som hovedårsaken til at de ikke klarer å avholde valg til lovgivende forsamling og presidentstillingen. De-facto myndighetene på Gaza-stripen [Hamas] viser liten forpliktelse til å følge menneskerettigheter, og liten etterlevelse til internasjonal humanitærrett.»

økonomi som forbereder seg på krig i stedet for fred.

Israels forsvarskamp mot Iran var lovlig etter folkeretten

Israel er i sin fulle rett til å forsvare seg mot en fiende som har ødelagt mange andre land i regionen.

Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide fordømte fredag 13. juni 2025 Israel for angrepet på Iran. Senere sa statssekretær Andreas Kravik (Ap) i utenriksdepartementet til NRK at Israels angrep «er i strid med folkeretten».

– Det er farlig med tanke på regional stabilitet og også global sikkerhet, sa han.

Det iranske regimet har helt siden 1979 hatt som mål å utslette den jødiske staten Israel, som de kaller «den lille Satan». Dette har ikke bare vært tom retorikk fra de iranske topplederne gjennom mange år. Regimet har også utviklet våpenteknologi (atomprogram og ballistiske raketter etc.) og bygd allianser (Hizbollah, Hamas, Houthiene) for å nå målet. Fra 7. oktober 2023 startet en rekke av Irans allierte en mer omfattende krigføring mot Israel enn noen gang tidligere. Israel er forpliktet etter folkeretten til å beskytte sin befolkning mot trusselen som angrep fra syv fronter skaper. Også uten faren for at Iran fortsetter utviklingen av atomvåpen, ville Israel hatt rett etter folkeretten til å forsvare seg mot Iran.

Stilt overfor en fiende som sier at den vil utslette deg, er det ikke en provokasjon å vise styrke.

Men nå var det en umiddelbar fare for at Iran kunne bruke høyanriket uran til å sette sammen de første atomstridshoder. Det var også en fare for at Iran kunne gi radioaktivt materiale til sine allierte til bruk

som skitne bomber mot Israel. Iran avviste å oppgi anrikning av uran i forhandlinger med amerikanerne, og gikk over Trump-administrasjonens frist for forhandlingene.

Israels angrep kommer ikke ut av det blå. I flere tiår har landet advart, og gitt tid til forhandlingsløsninger. Men det viste seg at Obamas atomavtale ga Iran diplomatisk beskyttelse til å fortsette sitt atomprogram og utvikling av ballistiske raketter. I 1994 gjorde USA avtale med Nord-Korea for å hindre dem i å utvikle atomvåpen, men det viste seg at en slik diplomatisk avtale ikke ble noe hinder for at Nord-Korea utviklet atomvåpen.

Atomavtalen med Iran fra 2015 frigjorde store økonomiske ressurser for Iran som de har brukt til å bygge opp sine allierte terrorgrupper i Hizbollah, Hamas, houthiene, Syria og Irak det siste tiåret. Avtalen den

gang ble lovprist av norske ledere, men effekten har vist seg å bli mindre stabilitet og mindre global sikkerhet. Av Israels rett til selvforsvar etter FN-pakten, følger det at Israel har rett til å nøytralisere trusselen. Irans trussel mot Israel er ikke hypotetisk. Den er pågående, erklært og tydelig. 13. juni 2025 stod Israel overfor en eksistensiell trussel som gjorde det nødvendig med et forhåndsangrep. Det er ikke Israels angrep mot Irans regime og deres militære kapasitet som skaper fare for den regionale stabiliteten. Det er Irans regime som utgjør en stor trussel mot fred, sikkerhet og utvikling, ikke bare for Israel, men for det iranske folket, Midtøsten og verden. Dette er demonstrert gang på gang de siste 46 årene. I land hvor Iran har vært militært involvert –som Irak, Libanon, Syria og Jemen – har det vært langvarige

konflikter som har kostet minst to millioner mennesker livet. Stilt overfor en fiende som sier at den vil utslette deg, er det ikke en provokasjon å vise styrke. Det er tvingende nødvendig for å overleve. Å demonstrere denne styrken, med ansvarlighet og tilbakeholdenhet, er ikke bare en juridisk rett, det er en moralsk forpliktelse til en stats innbyggere og deres allierte.

Dersom FN hadde ønsket det beste for iranere, israelere, palestinere og europeere, hadde de tatt til orde for å fjerne det ekstreme regimet i Teheran.

I Midtøsten er det mange som nå puster lettet ut over at ayatollah-regimet blir fratatt sine mest ødeleggende våpensystemer.

Israels angrep mot Iran er ikke i strid med folkeretten. Det er ikke noe galt med Israels angrep, verken juridisk, moralsk eller strategisk.

Nastia Borik (7) kom til Israel fra Ukraina for kreftbehandling. 15. juni ble hun drept da et iransk missil ødela en boligblokk i Bat Yam. (Foto: ARC Forum)

Vi ønsker DEG som grasrotgiver

Gjennom Grasrotandelen kan du støtte oss hver gang du spiller hos Norsk Tipping.

Hvis du tilknytter oss som din grasrotmottaker, vil vi motta inntil 5% av din spillinnsats.

Du kan tilknytte deg på følgende måter:

- Hos kommisjonæren

- Via grasrotandelen.no

- Norsk Tipping mobilspill

- SMS, send Grasrotandelen <org.nr> til 2020.

Svar på vanlige spørsmål til MIFF

Er det lov å kritisere Israel? Hvorfor blir man beskyldt for å være antisemitt hvis man kritiserer den jødiske staten?

Kritikk av Israel er helt ok! Israelerne er godt vant med kritikk. De lever i Midtøstens eneste frie demokrati. Det vi ikke kan godta, er at Israel kritiseres etter langt strengere kriterier enn andre land, også vestlige og at kritikken er så massiv og unison. MIFF er ekstremt forsiktig med å stemple noen som antisemitt. Meen vi er ikke redde for å peke på at retorikk og handlinger som delegitimerer og demoniserer den jødiske staten kan styrke jødehatet.

Hvorfor kritiserer ikke MIFF Israel?

Alle som følger med i norske medier vet at Israel stadig blir utsatt for intens kritikk, anklagene kan bli helt elleville. Hvis ingen tar bryet med å presentere Israels svar, vil man ikke kunne gjøre seg opp en mening om kritikken er rettferdig eller ei. I rettssaker har tiltalte krav på en forsvarer. Det har også Israel krav på, og MIFF har tatt jobben.

Som enkeltpersoner vil det være mye ved Israel og israelske ledere som våre medlemmer er kritiske til. Men MIFFs oppgave er å informere, ikke å fortelle hva Israel skal eller ikke skal gjøre. Det er ikke noen mangel på røster som er kritiske til Israel, slik at den slags kommer frem i overmål. Problemet i dagens redaktørstyrte media er at argumenter som kan tale i Israels favør forties.

Er MIFF en israelsk propagandaorganisasjon?

MIFF er en organisasjon for nordiske Israel-venner som støtter jødenes rett til et hjemland. Vi mottar ingen støtte fra Israel el-

ler fra noen andre stater.

Hva er MIFFs hovedkilder?

Israelske nettaviser på engelsk: Yedioth Aharonoth, Jerusalem Post, Ha’aretz, Israel Hayom og Times of Israel. I tillegg bruker vi ulike israelske tenketanker og en rekke internasjonale kilder.

Støtter MIFF bosetninger?

MIFF tar ikke standpunkt i saker som det er uenighet om blant de store gruppene og partiene i Israel. Vi gjengir ulike syn, så trekker våre lesere konklusjonene selv. Bosetninger på Vestbredden har tradisjonelt vært sterkt omstridt i Israel. Tidligere har et stort flertall i Israel vært villige til å oppgi en del av bosetningene i bytte for en ekte, varig fred.

Støtter MIFF en palestinsk stat?

MIFF tar ikke standpunkt for eller imot en palestinsk stat. Vi har plass til medlemmer med ulike syn i denne saken, slik det også er veldig ulike syn i Israel. I dagens situasjon er en av våre fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat er vanskelig å få til i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de fleste israelerne enige om, særlig etter 7. oktober 2023.

Har MIFF noe arbeid i Israel?

Nei. Alle midler går til informasjonsarbeidet i Norge og de andre nordiske landene hvor MIFF har datterorganisasjoner. MIFF støtter indirekte arbeid i Israel gjennom samarbeidsorganisasjonen Hjelp Jødene Hjem.

Hva er galt med å gi økonomisk bistand til palestinerne?

Det er ikke noe galt med det, dersom det blir sikret at midlene ikke blir misbrukt av organisasjoner som har en klar Israelfiendtlig agenda. Slik kontroll er dessverre mangelfull i dag.

Er MIFF en kristen organisasjon?

Nei. MIFF er en livssynsnøytral organisasjon. Jøder, kristne, muslimer og ateister deltar på like fot på alle nivåer av organisasjonen. Vi er uenige om mye, men står samlet i å forsvare Israel.

Støtter MIFF Netanyahu?

Medlemsutvikling

Arbeider MIFF virkelig for fred?

MIFFs utgangspunkt er at israelerne har et sterkt ønske om fred. Men det må ikke være en «fred» som gjør slutt på Israel som jødisk stat, tillater terror og/ eller legger til rette for en storkrig. Vi håper at vårt informasjonsarbeid kan være et bidrag til en fred hvor jødene lever i trygghet, og hvor palestinere og andre arabere nyter godt av et fredelig samarbeid med Israel.

Nei. MIFF er partipolitisk nøytral både i Israel og Norge. MIFF støtter den israelske statens rett til å leve som en jødisk stat i fred innenfor sikre og anerkjente grenser.

Hvordan blir min økonomiske støtte til MIFF forvaltet? MIFFs årsregnskap og årsrapport er offentlig tilgjengelig via våre nettsider, se miff.no.

Grafen viser MIFFs medlemsvekst i Norge siden etableringen i 1978. Bli med du også og verv en venn!

MIFF og andre Israel-organisasjoner hadde

Danmark Sverige Island Norge

en stor støttemarkering for Israel utenfor Stortinget 11. mai 2025. (Foto: Pål Holden)

«Det arabiske hjemland» 12.101.563 kvadratkilometer

Israel 22.072 kvadratkilometer

Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 % i arabiske land. Nesten alle jødene ble jaget ut. De fleste fant nødhavn i Israel, som i areal er 0,18 % av arealet til arabiske land. Dette stykket nekter jødene å miste.

Israel trenger alle sine venner i Norge

Bli medlem av MIFF

Fyll ut skjemaet, klipp ut og send inn til Med Israel for fred, Pb 18, 3051 Mjøndalen Du kan også melde deg inn på miff.no, sende e-post til post@miff.no eller ringe tlf. 45 24 45 98 (kl. 09-15). MIFFs bankkonto for medlemskontingent er 1204.04.44791 (husk å oppgi ønsket medlemskategori)

Navn

Adresse E-post Velg din medlemskategori

Vipps en gave til 39881

Bli støttespiller for MIFF Norge

MIFFs bankkonto for gaver: 7877.06.54539 Bruk giroblankett, eller gjør din innbetaling via nettbank/ telegiro.

Bestill MIFFs bøker fra miff.no, med SMS til 41 17 67 80 eller e-post til post@miff.no. Forsendelse kr. 75,- kommer i tillegg.