Page 1

B-blad

Returadr: MIFF, Pb 31, 4097 SOLA

www.miff.no

aNYHET: Eget forum kun for MIFF-medlemmer. aNYHET: Israels presidenter og statsministre. aOver 60.000 besøk hittil i år!

Nr. 2/2003

29. årgang

Organ for Med Israel for fred

Israels suksesshistorie

I løpet av sin 55 år lange historie har Israel vokst frem til å bli en vinner i konkurranse med alle verdens land. 80 prosent av befolkningen har bakgrunn fra land og kulturer med liten demokratisk tradisjon. Likevel er Israel et av verdens best grunnfestede demokratier. Teknologisk og økonomisk ligger Israel langt foran sine naboland. I forventet levealder ligger landet i verdenstoppen. SIDE 16 og 17

Jødene har rett til landet I alle de arabiske land til sammen er det færre enn 10.000 jøder igjen, etter at nærmere én million jøder yktet fra arabiske land på 1900-tallet. Historien viser at jødene må ha et sted hvor de selv har kontrollen over egen sikkerhet. SIDE 12 og 13

Vil avvæpne terrororganisasjonene

Mahmoud Abbas (bildet) lovte å gjøre slutt på ”det væpnede kaoset” i PA da han tiltrådte som statsminister. SIDE 18

Fristende jordbær på Carmel-markedet i Tel Aviv. Foto: Milner Moshe (GPO)


Nr. 2/2003

2 D ISRAEL ME

MELDING TIL LESERNE

FO

Denne utgaven av Midtøsten i fokus er et ”aksjonsnummer”. Avisen inneholder færre aktuelle artikler enn vanlig, men gir flere bakgrunnsartikler. Side 12 til 15 behandler Midtøstenkonflikten, mens 16 og 17 gir deg solskinnshistoriene fra Israel.

R FRED

Hva er MIFF?

MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral. Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøstenkonflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk. Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no. MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig. MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Midtøsten i fokus Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Kilder

De viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avisene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig. Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten. Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis. Andre kilder er mer sporadiske. Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer. Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel. Redaksjonen er avsluttet 23. april 2002.

I Europa er det blitt på moten å tolerere alle slags diktaturer i Midtøsten, skriver Jerusalem Post. - USA ser terrorkrigen som en historisk kamp mellom tyranni og frihet. Hvis det vil bli tatt alvorlig, må Europa gjøre det samme, konkluderer avisen i lederartikkelen fra 11. april.

- Europa må våkne

Denne artikkelen er fritt gjengitt etter en lederartikkel i Jerusalem Post 11. april 2003. Den dramatiske måten diktaturet i Irak er falt på, gjør framtiden usikker for resten av Midtøstens mange tyranner. Den store overlegenheten koalisjonens styrker har vist burde bare overraske dem som hardnakket nekter å innse at despotismen har innebygde mangler, som at den er dårlig til å inspirere til tekniske framskritt og til ekte lojalitet. Den frie verden har vist en utrolig likegyldighet for den forakten de fleste arabiske regimene har vist overfor nesten all sider av friheten: Fredelige opposisjonelle blir fengslet i Syria, homoseksuelle blir fengslet i Egypt, utenlandske publikasjoner er forbudt i Saudi-Arabia og Syria okkuperer FN-medlemmet Libanon.

Og, ikke minst: De arabiske samfunnene mangler totalt det vi forbinder med virkelig demokratiske valg. Det gjelder til og med valg på ordførere i bortgjemte landsbyer. I Europa er det blitt på moten ikke bare å tolerere alle slags diktaturer i Midtøsten. Man skylder alle de triste tingene på Vesten i stedet for på de selvutnevnte lederne og på elitegrupper som bare er opptatt av sine egne interesser. Den første store uttalelsen i rene utenrikssaker fra det som etter hvert ble EU, kom i 1980 i Venezia-erklæringen. Den forlangte at Israel skulle anerkjenne PLO og godta en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Denne linjen har Europa holdt fast ved siden og stadig framholdt overfor israelerne. Det er en viktig grunn til at stadig flere israelere ble

overbevist om at PLO virkelig søker fred. Det israelerne har opplevd de siste 30 månedene [intifadaen], har brakt dem ned på jorda. Israelere flest ser det nå slik at problemene i Midtøsten ikke har noe å gjøre med hvordan Israel behandler de få millionene arabere de er i konflikt med. Det avgjørende er hvordan 280 millioner arabiske innbyggere blir behandlet av sine egne ledere. I den arabiske verden arbeider færre enn en av ti kvinner, 65 millioner voksne kan ikke lese og skrive, det brukes lite penger på utdanning, osv. Der finner man lite håp og stor frustrasjon, og dermed rikelige muligheter for fundamentalister til å skape terrorgrupper. I USA kom samme type oppvåkning etter angrepene 11. september 2001 på New York

Slik støtter du MIFFs arbeid Bli medlem eller abonnent! Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist enkeltmedlem Pensjonist ektepar Student enkeltmedlem Student ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr 150 kr 180 kr 150 kr 180 kr 150 kr

Gi en gave til arbeidet!

Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539 Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten!

www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, kunnskapstest, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus!

Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn? Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din? Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

og Washington. Amerikanerne fant ut at det er mange folkegrupper i denne verden som har minst like rettferdige saker som araberne, men de lufter ikke sin frustrasjon ved å drepe tusener av uskyldige mennesker. Når det nå er blitt klart at det problemet folket i Irak har hatt, har vært med sine egne ledere, er det på tide at Europa gjør den samme kursendringen som USA og Israel har gjort. Det stemmer ikke at USA støtter Israel, mens Europa er ”objektivt” (slik EUs ambassadør i Israel sa nylig). De kravene USA stiller til Israel, for eksempel om landområder, er ikke så forskjellige fra dem Europa stiller. Men USA ser kampen også som en historisk kamp mellom tyranni og frihet. Hvis det vil bli tatt alvorlig, må Europa gjøre det samme.

Kontaktinfo: Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. Internett: www.miff.no E-post: post@miff.no Tlf. leder: Fax.

38 09 55 23 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola Organisjonsnummer: 970 550 232


Nr. 2/2003

3

Kamp om økonomisk krisepakke Da Benjamin Netanyahu i februar ble finansministeren i Ariel Sharons andre regjering, oppdaget han ganske fort at den israelske økonomien var i en verre forfatning enn han var klar over på forhånd. Både i januar og februar viste statsbudsjettet et underskudd på nærmere 4 milliarder kroner. Det kunne føre til et underskudd for året 2003 på hele 6 % av BNP (brutto nasjonalprodukt). Det vil si 30-50 milliarder kroner hvis ingenting blir gjort. Målsettingen var omtrent halvparten. Men det vil neppe være mulig å få lånt så mye penger. Den israelske staten vil derfor ikke ha penger til å betale lønninger og andre utgifter med. Derfor er Netanyahu nødt til å gjøre noe drastisk.

Økte forsvarsutgifter

En viktig grunn til det store underskuddet er at forsvarsutgiftene har økt sterkt. Riktignok krangler finansdepartementet og forsvarsdepartementet om hvor mye penger forsvaret egentlig har brukt. Finansdepartementet

mener at det er over 1,5 milliarder kroner mer enn budsjettert bare i januar og februar. En annen viktig grunn er at inntekten fra skatter og avgifter er kraftig redusert, for februar så mye som 11 % sammenliknet med 2002. Mange bedrifter er nedlagt, flere mennesker er blitt arbeidsledige. Krigen i Irak kastet også sin skygge over israelsk økonomi: Folk utsatte kjøp, turismen ble enda lavere. I januar kjøpte folk 45 % mindre av varige forbruksgoder enn året før, i februar 22 % mindre. Det reduserer statens inntekter fra merverdiavgift og andre avgifter.

Foreslåtte tiltak

Finansminister Benjamin Netanyahu har foreslått en lang rekke nedskjæringer som rammer de aller fleste israelerne på ulike vis. Alle departementer unntatt forsvarsdepartementet skal kutte 10 %, og utgiftene skal fryses fram til 2006. Her er noen av de mange innstrammingene som er foreslått: Offentlig sektor skal reduseres. Det gjelder både

antall offentlig ansatte, som skal reduseres, og lønnen til dem som blir igjen der. De som har lavest lønn, skal ikke få noen reduksjon. Men de som har gjennomsnittslønn, skal få et lønnskutt på 6,5 %. Og de som har høyest lønninger, skal få den beskåret med 20 %. Netanyahus tanker om økonomisk politikk ligner dem Margareth Thatcher gjennomførte i Storbritannia. Han mener det er altfor mye når offentlig sektor nå tar 55 % av brutto nasjonalprodukt. Blant annet må antallet lærere reduseres med 6.000. Pensjonsalderen skal heves fra 65 år i dag til 67 år. (Det er altså en nedskjæring at det blir slik som i Norge!) Pensjonsinnbetalingene skal økes. De pensjonsordningene fagforeningene har drevet trues av konkurs, og skal bli overtatt av staten. Barnetrygden skal reduseres. Hittil har den vært progressiv, det vil si at den har vært større per barn når man har mange barn enn når man har få. Reduksjon vil først og fremst ramme to folkegrupper: Araberne

og haredim, de ultra-ortodokse. Det er de gruppene som har flest barn. Det er også de fattigste folkegruppene. Stipendiene til det store antallet teologiske studenter mellom 22 og 28 år skal reduseres. En årsak til dette er å forsøke å tvinge flere til å komme i arbeid. Titusener av ultra-ortodokse menn studere nemlig teologi hele livet, og kommer aldri i inntektsgivende arbeid. Det ønsker Netanyahu å redusere. Nye innvandrere skal ikke lenger få slippe å betale avgifter når de kjøper bil. Forsvaret ønsket å utvide den årlige militære reservetjenesten til 43 dager. Det ble for dyrt. I stedet ble det 36 dager. Det skal bli lettere å overføre folk mellom ulike jobber i det offentlige, slik at arbeidskraften kan utnyttes bedre. Samtidig skal det gjennomføres en viss skattelette. Det er ikke foreslått noen reduksjon i bevilgningene

Velkommen til landsmøtet 2003 - Jeg vil oppfordre medlemmene i MIFF til å sette av helgen 20.-22. juni, sier leder Gabriel Edland. Dette blir datoen for årets landsmøte i MIFF,

og stedet blir Holtekilen Folkehøgskole (Oslo Vandrerhjem Holtekilen). Det kommer til å bli spesiell markering av MIFFs 25-års jubileum på årets

landsmøte. Med Israel for fred ble formelt stiftet i 1978, etter at en arbeidsgruppe med samme navn hadde vært virksom fra 1975.

Se program under. Informasjon om landsmøtet vil også fortløpende bli lagt ut i Porten til Midtøsten. Velkommen!

PROGRAM Fredag 20. juni

17.00 Ankomst og registrering 18.30 Aftens 20.00 Program ved MIFF Oslo

Lørdag 21. juni

08.00 Flaggheising, frokost 09.00 Generalforsamling 10.45 Kaffepause 11.00 Generalforsamling 12.30 Lunsj 13.30 Redaktør av den kristne ukeavisen Magazinet, Vebjørn Selbekk: Jødehat på norsk 15.00 Kaffe 15.30 Utflukt: Bærum rådhus, omvisning ved ordfører Odd Reinsfelt. Bærums Verk, Norges eldste industristed - rusletur uten guide. 19.30 Festmiddag. MIFF 25 år. Jubileumstale Jan Benj. Rødner. Program i Baptistkirken, kunstneriske innslag

Søndag 22. juni

09.00 Flaggheising/frokost

10.00 Spesialrådgiver i Misjon i Øst, John Victor Selle: Kan jøder, kristne og muslimer leve i fred med hverandre? 11.30 Hilsen fra Israels representant,Tamar RahamimoffHonig, annensekretær ved Israels ambassade i Oslo. 12.15 Lunsj - grillparty på stranden hvis pent vær. Avreise.

Adresse for landsmøtet

Holtekilen Folkehøgskole, Michelets vei 55, 1368 Stabekk

Pris

Pris for alle måltider og innkvartering i tomannsrom: Kr. 1200. Tillegg for enkeltrom kr. 100. Stevneavgift: 100,-

Påmelding

Påmelding til: MIFF, Postboks 601, 4665 Kristiansand Bruk eventuelt e-post (post@miff.no) eller innmeldingsskjema på www.miff.no. Opplys om antall og personer og om du/dere vil ha enkeltrom, dobbeltrom eller sørge for overnatting selv. De som melder seg, får tilsendt ytterligere informasjon. Husk å oppgi navn og adresse.

til israelske bosetninger på Vestbredden og i Gaza. Meir Sheetrit er en slags statssekretær i finansdepartementet. Han sier i et intervju med Ha’aretz at Israel vil lage “bedre ordninger enn Irland” for å tiltrekke utenlandske investorer. Irland er kjent for å ha lykkes med akkurat det.

Generalstreik

Man trenger vel ikke å være noen stor kjenner av demokratiske samfunn for å forstå at reaksjonene på forslagene har vært meget sterke. Tusener mister arbeidet, titusener får sine inntekter redusert. For noen - ikke minst de ultra-ortodokse som var fattige fra før - vil antakelig nedskjæringene føre til ren nød. Histadrut, Israels mektige LO, har reagert som en kunne vente: Store streiker og andre protestaksjoner. Noen er gjennomført, noen er satt i bero.

Helsevesenet kan lide

Ifølge folk fra helsevesenet vil tiltakene bringe det medisinske nivået i Israel (som i dag er høyere enn i de fleste land) ned på det samme lave nivået som Storbritannia har, med lange køer, for få ansatte og et minkende antall gratis-tjenester. Blant annet er det fare for at nye medisiner ikke vil komme inn på listen over medisiner på “blå resept” (hvor myndighetene dekker kostnadene). Innbyggerne i “utviklingsbyer” og andre fattige strøk klager over at nedskjæringene vil ramme dem spesielt hardt siden de har lite å gå på, og gjøre det enda vanskeligere å skape nye arbeidsplasser.

“Is i magen”

Det er også faglig uenighet om hvordan tiltakene

vil virke. Lederskribenten i Jerusalem Post mener at nedskjæringer i statsbudsjettet i en nedgangstid vil bidra til ytterligere å bremse økonomien, og dermed snarere øke enn redusere underskuddet. Hans oppskrift er å gi skatteletter og ha “is i magen” med hensyn til underskuddet. Og hva er hensikten med å si opp et stort antall offentlig ansatte når det ikke finnes alternative arbeidsplasser til dem?

Den politiske prosessen

Også i det politiske miljøet var reaksjonene sterke da forslagene ble lagt fram. Men de fleste aktive politikerne har etter hvert begynt å forstå at den økonomiske situasjonen er så alvorlig at noe drastisk må gjøres. I slutten av mars ble tiltakene vedtatt i regjeringen med 21 mot 2 stemmer. Det var et klarere vedtak enn mange hadde ventet. Men før forslaget ble vedtatt, ble det gjort en del endringer som vanner det noe ut. Blant annet ble en rekke av kuttene i forsvarsbudsjettet fjernet (med hensyn til meget gode pensjonsordninger, billig transport og andre ting). Men det må også vedtas i Knesset for å være gyldig. Og skal planen virke, må det ikke for mange unntak til. Opprinnelig skulle planen vært ferdig behandlet der tidlig i april. Nå er håpet at det skal skje innen midten av mai. Man aner sterke tautrekninger bak kulissene. Hva som til slutt blir vedtatt, vil vise seg. Det vil også vise seg hvilke reaksjoner det fører til fra Histadrut og andre grupper. Men at det trengs harde tiltak for å bringe økonomien på fote, kan det være liten tvil om.

MIFF arrangerer sommerskole I år planlegger MIFF en sommerskole for ungdom. Noe for deg - eller noen du kjenner? Tid: 4. - 8. august Sted: Skjærgårdsheimen (Øygarden, like ved Bergen) Aldersgruppe: 16-25 år Pris: ca. 1000 kr. Tema: Sionisme, Israels historie, Osloprosessen

m.m. Flere av MIFFs tillitsvalgte deltar. Naturskjønne omgivelser. Sosialt fellesskap. Påmeldingsfrist: 15. mai Påmelding: mortrasmus@hotmail.com (eller ta kontakt med MIFFs hovedkontor eller din lokalforening)


Nr. 2/2003

4

NYHETER HVER DAG

www.miff.no

Sentrale irakere søker tilukt i Syria

En hovedårsak til økt alliert press på Syria, er etterretningsrapporter som avslører at titalls, kanskje hundrevis, irakere tilknyttet Saddams regime har søkt tilflukt i landet. Syria sier nå at de har stengt sin grense mot Irak, og gitt en tidligere irakisk industriminister avslag på asyl i landet. Amerikanerne krever en fullstendig liste over alle irakere som har flyktet til Syria, og ønsker at disse returnerer til Irak. (15.04)

TUSENVIS AV PALESTINERE:

Marsjerte i støtte for Irak og Saddam

- Hør etter Bush, de islamske krigerne vil sende deg til helvete, var kampropet da omlag 2.000 tilhengere av Hamas marsjerte fra Gazas hovedmoské til sentrum av byen fredag ettermiddag. - Bagdad vil forhåpentligvis bli gravsted til invasjonshæren, sa Hamas’ åndelige leder sjeik Ahmed Yassin til demonstrantene. Flere andre steder, både på Gaza-stripen og Vestbredden, ble det arrangert støttedemonstrasjoner for Saddam Hussein med oppslutning på mer enn tusen deltakere fredag ettermiddag. I Nablus ble det brent israelske, amerikanske og britiske flagg - samt dukker av de tre statenes regjeringssjefer. Fra Bagdad meldes det at de første allierte stridsvognene nå er innenfor bygrensen. (05.04)

IDF avviser nyhetsmeldinger

Både israelske og internasjonale medier har meldt om israelske spesialstyrker som skal ha vært aktive i vest-Irak i ukene før utbruddet av Irak-krigen. Dette blir avvist av generalmajor Amos Gilad i IDF. (02.04)

PALESTINERE OG SYRERE:

Drar frivillig til Irak for å kjempe mot allierte

I løpet av de siste dagene har myndighetene i Damaskus gitt fri passasje til tusenvis av frivillige syrere og palestinere som ønsker å melde seg som frivillige for den irakiske hæren. Den israelske avisen Ha’aretz skriver at flere tusen frivillige allerede har samlet seg i Mosul- og Kirkuk-området i nord-Irak. Den amerikanske administrasjonen har kommet med klare advarsler til Syria mot våpenforsendelser til Irak, men har hittil ikke nevnt denne overføringen av personell offisielt. Ha’aretz presenterer nyheten “ekslusivt” tirsdag. I artikkelen til journalistene Ze’ev Schiff og Nathan Guttman, kommer det frem at de første frivillige kom fra palestinske flyktningeleirer i Libanon. Ha’aretz har tidligere “avslørt” syrisk hjelp til Irak med å smugle inn våpen fra øst-Europa. (01.04)

IRANS UTENRIKSMINISTER:

- Irak-krigen er “en israelsk felle”

Iran “vil ikke støtte en regjering i Bagdad som blir innsatt av USA”, sier den iranske utenriksministeren Kamal Kharrazi. I et intervju med nyhetsbyrået AP sier Kharrazi at Irak-krigen er “en israelsk felle”. Utenriksministeren mener den amerikanske invasjonen av Irak søker å sikre “israelsk dominans” over Midtøsten-regionen. (30.03)

TO ISRAELSKE JOURNALISTER:

Arrestert av allierte styrker i Irak

To israelske journalister som tok seg inn i Irak uten akkreditering ble behandlet som spioner av amerikanske styrker. I følge det slektninger av journalistene sier til Ha’aretz, skal Dan Scemama (Channel One TV) og Boaz Bismuth (Yedioth Aharonoth) ha blitt holdt i fangenskap i 48 timer sammen med en portugisisk kollega. (29.03)

Krigens følger for Israel I israelske medier er det spekulasjoner om hvordan Israels situasjon er påvirket av krigen i Irak og det forløpet den fikk. Her er noen poeng, fritt gjengitt:

Terror

Selvmordsbombere har vært ett av de store problemene under terror-krigen som begynte i september 2003. Saddam Hussein har betalt 10.000 amerikanske dollar til familien til hver av selvmordsterroristene. I tillegg til sikker plass i Paradiset, en stor ære osv., har nok dette beløpet hatt betydning for mange potensielle terrorister: Ved å gjennomføre terror-aksjonen, sikret de sin fattige familie et beløp som etter deres forhold er kjempestort. – Etter tilsvarende logikk har det virket avskrekkende på mange potensielle terrorister at Israel nå rutinemessig river husene til selvmordsterrorister. Når Saddam er borte fra makten, vil den økonomiske støtten til terroristenes familier forhåpentligvis falle bort. Israel håper at det kan hjelpe til med å redusere terroren.

Syria

USA vil trolig forlange av syrerne at de bringer Hizbollah under kontroll. Dersom

aSaddams støtte til palestinske terrorister stanset aPress på Syria kan redusere deres terrorstøtte aIsraels østfront blir mindre truende aIsrael mindre viktig som strategisk partner for USA

syrerne blir tvunget til å stenge kontorene til de 14 terror-organisasjonene som har hovedkvarter i Damaskus, kan også det bidra til å redusere terroren. For disse organisasjonene gir retningslinjer og organiserer bråk, særlig i Gaza. Og ellers har Syria fått beskjed om at massedrapsvåpen ikke blir godtatt, heller ikke at man skjuler Saddams folk. Også Iran og andre land har indirekte fått et kraftig budskap om at terror ikke blir godtatt. Krigen kan styrke de såkalt moderate i den arabiske verden, også blant palestinerne.

Ingen østfront

Når israelerne planlegger forsvaret, må de alltid ta hensyn til at selv om araberne og muslimene generelt er oppsplittet, kan det nokså raskt skje en samling i et stort angrep mot Israel. Både Irak og Iran har mange ganger sagt at de skal fjerne Israel. Men med Irak ute av bildet som en stor militær

faktor, er trusselen om et storangrep fra øst sterkt redusert, i hvert fall på kort sikt. Det kan kanskje gjøre det mulig for Israel å redusere forsvarsbevilgningene noe. Også beredskapen mot kjemiske og biologiske våpen kan trolig reduseres noe. I tillegg vil det virke avskrekkende på folk som eventuelt måtte tenke på et angrep å se hvilken makt USA har og er villig til å bruke.

villig til å støtte Israel militært med store beløp. Israelerne må nok være forberedt på å betale en større del av regningen selv.

Israels betydning redusert

Hvordan den nye situasjonen vil virke inn på forholdet mellom Israel og palestinerne, er uklart. Det ser ut for at statsminister Sharon regner med at USA vil forsøke å få opprettet en palestinsk stat. Men neppe uten at terroren stopper og neppe på en måte som truer Israels sikkerhet. Hva dette betyr i praksis, gjenstår å se.

Israel har ligget der som en slags strategisk verdi for amerikanerne: Dersom noe skjedde, ville Israel kunne handle mer eller mindre på amerikanernes vegne selv om amerikanerne ikke ønsket å gjøre noe selv. Men når det nå viser seg at amerikanerne kan føre krig selv, nesten uten egne tap, blir Israel mindre interessant i denne sammenhengen. En følge av dette er at USA antakelig vil bli mindre

Men fremdeles vil det trolig være et nært samarbeid mellom Israel og USA på militær forskning. Israelske tilbakemeldinger på hvordan amerikanske våpen virker i praksis har også betydd svært mye.

Forholdet til palestinerne

Hovedkilder: Herb Keinon 11. april 2003 i Jerusalem Post og Aviad Kleinberg 12.04.2003 i Ha’aretz.

- USA etisk supermakt av høyeste klasse Et stort flertall av jødene i Israel har i utgangspunktet støttet amerikanernes krig, selv om det nok er få som tror at det blir lett å få til demokrati i Irak. Det følgende er noen tanker, fritt gjengitt, fra en artikkel i Ha’aretz 12. april. Forfatteren er Yoel Marcus, som befinner seg på venstresiden i Israel. I de første tre ukene av krigen har amerikanske fly gjennomført 35.000 tokter. I tillegg kommer helikoptrene. Flyene tok av fra hangarskip. Noen store bombefly fløy fra England og tilbake for hvert tokt. Bombene traff med dødelig presisjon.

Ikke okkupasjon, men frigjøring fra tyrann

Verdens eneste supermakt

Denne krigen har bekreftet at USA er verdens eneste supermakt. Det som er skjedd, har vist at president Bush er en av USAs største presidenter. Mange politiske ledere vil måtte bite i seg sine ord etter å ha sagt mye stygt om ham. Krigen i Irak er ikke okkupasjon av en suveren stat, men frigjøring fra en brutal tyrann. Den tanken at terrorister ikke kan røres fordi det ville krenke vertslandets suverenitet, har mer å gjøre med frykt for å gå glipp av forretninger i arabiske land enn med omsorg for høye prinsipper. At amerika-

nerne gjennomførte denne krigen, har gjort USA til en etisk supermakt av høyeste klasse.

tenke over hva som vil skje med hans eget regime hvis det demokratiske eksperimentet i Irak blir vellykket.

Slag mot terrordrivhus

Nøytralisere Arafat

Denne raske seieren, med bare et lite antall drepte og sårede amerikanere, er et slag mot de ulike drivhus for terror i den islamske verden. Syria, som samarbeidet med Irak, vil ikke få beholde terrorbaser på irakisk jord. Libanon vil ikke få lov til å bli en base for iranske revolusjonære, verken Hizbollah eller Hamas. President Mubarak i Egypt tar feil når han sier at denne krigen vil skape 100 nye bin Ladener. Han burde heller

Bush sier at han vil fortsette krigen mot terror. Alle parter i konflikten må altså tilpasse seg en verden med et nytt sett av regler. Sett fra Israels side utspiller et stort drama seg i Ramallah. Der forsøker man å utpeke en statsminister som skal nøytralisere Arafat. Bush har gjort det klart at han vil garantere Israels sikkerhet. Men han vil også forsøke å nå en avtale med palestinerne. Sharon bør ikke utfordre amerikanerne for mye akkurat nå.


Nr. 2/2003

5

ANNONSE

aVideo om Midtøsten-konikten aLitteratur om Israel og jødedom aGaveartikler fra Israel

Slik handler du på Midtøsten-torget: 1) Gå inn på Internett-adressen http://torget.miff.no/

Du kan også gå inn i Midtøsten-torget gjennom MIFFs hovedsider: www.miff.no

2) Velg ”Opprett ny konto”

Fyll inn nødvendig informasjon - navn og adresse. E-post adressen din fungerer som brukernavn. Velg selv et passord.

3) Velg ”Logg på”

Skriv inn din e-post adresse og passordet du valgte.

4) Fyll handlekurven

Klikk deg rundt på Midtøsten-torget, og finn de produktene du vil bestille. Når du er inne på en produktside, kan du velge ”Legg til i kurven”. Oppe til høyre kan du nå se at handlekurven fylles.

5) Se innholdet i handlekurven Amerikanske Patriot-raketter står klare nord i Tel Aviv. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

Når du har plukket ut alt det du kan tenke deg å kjøpe, kan du se alt innholdet i handlekurven ved å trykke ”Innhold handlekurv”.

6) Velg ”Sjekk ut” eller ”Gå til kasse”

Her kan du velge leveringsadresse og skrive en kommentar til din bestilling.

6) Bekreft handelen

Til slutt bekrefter du handelen når du trykker ”send”. Ordebekreftelse blir sendt til din e-post.

Varene sendes til deg med faktura

Etter at du har gjort ditt siste klikk i nettbutikken, mottar de aktuelle vareforhandlerne på Midtøsten-torget din bestilling. Dersom varene er på lager, blir disse pakket og sendt til deg på første virkedag etter bestilling. Dersom det er lengre ventetid, vil forhandleren normalt ta kontakt med deg og orientere om dette. Varene mottar du som vanlig postsending. Det medfølger faktura. Kjøpsavtale skjer direkte mellom kjøperne og de uavhengige vareforhandlerne. Garantikrav og reklamasjoner må derfor rettes til vedkommende vareforhandler. MIFF fraskriver seg ethvert ansvar for alle transaksjoner i Midtøsten-torget.

Kjøpsbetingelser

Utfyllende kjøpsbetingelser for Midtøsten-torget er tilgjengelig i nettbutikken.


6

Nr. 2/2003

Iran lager atombomber

Muhammed El Baradei er leder for IAEA (the International Atomic Energy Agency), som skal sørge for at ingen land misbruker atomteknologi til å produsere atomvåpen. I februar var han på besøk i Iran. Han ble mottatt av president Mohammed Khatami med kyss og vennlig-

het. Deretter ble han tatt med på omvisning. Iran har to kjernefysiske anlegg. Et er ved Natanz. Der anriker man uran. Det andre er ved Arak. Der lager man tungtvann. Washington fortalte om anleggene sommeren 2002, etter flere år uten at de ble rapportert. Iran gjør det motsatte av

Irak. Mens Irak har gjemt tingene unna, forteller Iran åpent om sine anlegg. Joda, de anriker uran, men det er bare til fredelige formål. – 1000 små sentrifuger kan produsere nok uran til en atombombe i året. El Baradei sa at alt så fint ut. Men Iran forklarte ikke hvorfor et land som

svømmer i olje og naturgass skulle ha behov for å investere enorme pengesummer i anriket uran, tungtvann, atomkraftanlegg og urangruver. El Baradei sa at Iran hadde lovet å undertegne tilleggsprotokollen. Men en iraner som var til stede, korrigerte det og sa at Iran bare hadde

Salmer i bomberommet

lovet å drøfte å undertegne den. Besøket har betydd et nytt skritt i retning av å ”hvitvaske” en intens atomaktivitet. Alle vestlige erretningsorganisasjoner er enige om at Iran holder på med å utvikle atomvåpen. En israelsk ekspert sier at dersom Iran ikke underteg-

ner tilleggsprotokollen før landet har produsert nok spaltbart materiale av våpentype, er det et bevis på at landet holder på med å lage atomvåpen. Fritt etter en artikkel av militærkorrespondenten Ze’ev Schiff den 26. februar 2003 i hans avis Ha’aretz.

35 jøder i Irak

Da det ble klart at det ville bli krig, men før den var brutt ut, fikk mange i Israel et dilemma: Skulle man la brylluper og andre begivenheter gå som planlagt? Det blir jo ikke noe til bryllup dersom alarmen plutselig går og alle må inn i et mest mulig gasstett rom og ta på seg gassmasker. Skulle man avlyse alt? Israels overrabbiner, Yisrael Lau, gav noen råd på radio. Han mente at ingen burde avlyse slike begivenheter. Faren for angrep mot Israel er små, sa han. (I skrivende stund er det ikke kommet noe angrep.) Men det er lurt å foreta noen forberedelser. Han sa blant annet at alle burde ha et eksemplar av Salmenes bok i Bibelen tilgjengelig i det tette rommet. Han anbefalte å lese følgende salmer derfra: Nummer 3, 13, 20, 121, 142 og 144. Han berørte et spørsmål til: Hva skal man gjøre hvis alarmen går på sabbaten? En ortodoks jøde har ikke lov til å skru noe apparat på eller av. I krisetider er det derfor en ”stille” radiokanal i Israel. Den kan man skru på før sabbaten begynner, og ha den stående på hele tiden, uten å bli forstyrret. Kanalen begynner bare å sende hvis det er livsviktig sikkerhetsinformasjon, og det har man lov til å høre på uansett hvilken dag det er. (Å ”redde liv” går foran alle andre bud i loven.) Lau anbefalte å ha radioen inne i et skap med døra åpen. Dersom sendingen fortsetter lenger enn helt nødvendig, kan man lukke døra for radioen og gå tilbake til sabbatsfreden. Israelske skolebarn bærer sine gassmasker under Irak-krigen. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Det er 35 jøder i Irak, etter at ca. 150.000 jøder har forlatt Irak i løpet av 1900-tallet. I tillegg er det noen i det kurdiske området i nord. De fleste er i 50-årene og oppover. De yngste er to søsken på 19 og 20 år. En synagoge har vært åpen i Bagdad. Saddams styre har betalt for vedlikehold av de jødiske gravstedene i landet, og til og med for oppussing av synagogen. I 1998 drepte en palestinsk terrorist to jøder og to muslimer like før løvhyttefesten. Siden sørget Saddam for en væpnet vakt ved synagogen. Under Saddam har det vært mulig for å jødene å skaffe 10 kg kosher kjøtt til hver av de 35 jødene hver annen måned. De fleste jødene har vært avhengige av ”olje-for-mat”-programmet for å overleve, slik også de fleste araberne har vært. Jøder har hatt et generelt forbud mot å flytte fra Irak. Men en mannlig jøde klarte å komme seg over grensen til et naboland like før krigen begynte nå i mars. Han var gått av med pensjon, og fikk da et pass fra myndighetene. Ute av landet fikk han kontakt med sin søster. Hennes familie flyktet fra Irak for to år siden. Hun kontaktet en jødisk hjelpeorganisasjon som har sørget for at han fikk det han trengte. Jødiske feltrabbinere som følger den amerikanske hæren vil ta kontakt med de gjenværende jødene i Bagdad-området og høre om de er interessert i å forlate Irak. Når dette blir skrevet, er det ikke kjent hva de velger. Kilde: Melissa Radler 11. april i Jerusalem Post, hun intervjuer folk fra de to jødiske hjelpeorganisasjonene American Jewish Joint Distribution Committee og Hebrew Immigrant Aid Society.


Nr. 2/2003

Kan Irak-krigen gi frihet for araberne?

27. februar stod en meget interessant artikkel i Jerusalem Post. Den var skrevet av Amir Taheri. Han har iransk bakgrunn, men bor nå i Paris og er redaktør i Politique Internationale. Det følgende er et referat.

enn andre regioner. Det er stor analfabetisme, særlig blant kvinner, stor fattigdom og lite frihet. Det er stor misnøye i mange arabiske land.

Islamisme

Kolonihærer

Etter 1. verdenskrig skapte de store kolonimaktene, Storbritannia og Frankrike, en rekke arabiske stater ut fra sine egne interesser. Irak ble skapt rundt oljefeltene i Mosul og Kirkuk. Egypt skulle beskytte Suezkanalen. Libanon skulle sikre den kristne befolkningens interesser. Transjordan skulle være base for britisk intervensjon i området. I hver av disse statene skapte kolonimakten en hær. I mange tilfeller ble minoritetsgrupper i befolkningen favorisert som offiserer. I Irak ble shia-muslimene i stor grad holdt utenfor. I Syria favoriserte franskmennene alawitt-samfunnet, det en slags muslimsk kjetterbevegelse. (Lederskapet i Syria er fremdeles alawitter.) I Transjordan (Jordan) utgjorde beduiner og enkelte etniske og religiøse minoriteter det meste av offiserskorpset. I Egypt var mange høye offiserer etniske tyrkere eller albanere.

Hæren styrte

Da kolonimaktene trakk seg ut, hadde offiserene makt til å beskytte og utvide sine privilegier. Politikerne var ikke valgt av folket, men basert på kongedømme og/eller stammelojalitet, og hadde liten legitimitet. De militære gav politikerne skyldes for nederlaget mot Israel. Det viste, sa offiserene, at politikerne var udugelige, kanskje til og med forrædere. De militære skulle gjenreise arabernes tapte ære. Offiserene presenterte seg som nasjonalister, sosialister eller begge deler, som folkets tjenere. Disse begrepene gav plass for arabere av ulik tro. Men i praksis ble det i stor grad til at de militære brukte rå makt til å oppnå og holde på sin maktposisjon. Alle personer og grupper som kunne true deres makt, ble avvæpnet, fengslet, henrettet, fordrevet til utlandet eller på andre måter brakt til taushet. Hvis

7

Saddam Hussein og Yassir Arafat hilser sine tilhengere. (Arkivfoto)

de da ikke ble kjøpt og gikk inn i systemet. Noen ganger hadde disse operasjonene et så stort omfang at de fikk karakter av folkemord. Det gjaldt mot kurderne i Irak i 1932 og 1988. [Ifølge en artikkel i Dagbladet 10. oktober 2001, skrevet av Ketil Volden i Norsk Folkehjelp, har Saddam Husseins Irak jevnet 4.000 kurdiske landsbyer med jorda og drepte 180.000 kurdere i 1987-88, og hundretusener ble drevet på flukt. Andre kilder forteller om store tall også siden.] ”Etnisk rensning” ble utført mot koptiske kristne i Øvre Egypt. Irak gjennomførte det mot jødene og mot sin persiske minoritet. Nesten alle de 150.000 jødene flyktet, de fleste til Israel. Over 600.000 irakere med mulig iranske forfedre ble fordrevet til Iran.

Full kontroll

Også religiøse retninger og politiske partier ble brakt under kontroll av de militære. Noen organisasjoner ble oppløst, i andre tilfaller plasserte herskerne ”sine folk” der. Ofte var det store penger å tjene ved å ”nasjonalisere” eiendommer som religiøse bevegelser og velgjørende organisasjoner hadde eid. Skolevesenet ble brakt under myndighetene kontroll, mens det tidligere hadde vært tusener av private Koran-skoler. Laug og yrkesorganisasjoner ble oppløst eller brakt under kontroll.

Noe av det viktigste har vært å få bort de frie mediene. Staten kontrollerer alle aviser, alle radio- og TVstasjoner. Enorme ressurser blir tildelt ”informasjonsdepartementer”. Regimene kan bringe kritiske røster til taushet og påtvinge folk sin versjon av virkeligheten.

Staten lite avhengig av befolkningen

I mange arabiske land har det vært ”nasjonalisering” av produksjonskapital. Egypt nasjonaliserte Suezkanalen (det førte til krig med Storbritannia og Frankrike i 1956). Irak ”nasjonaliserte” småbedrifter i 1963. Det førte til store økonomiske problemer for mange. I mange arabiske land betaler innbyggerne lite skatt. Inntekter fra oljeproduksjon, fra Suezkanalen, fra utenlandshjelp og andre kilder har gjort at mange regjeringer i stor grad klarer seg uten sin befolkning til å holde sin virksomhet gående. Staten trengte heller ikke alltid sine innbyggere til å holde økonomien i gang. I 1990 var det 1,5 millioner fremmedarbeider og eksperter i Irak, nesten 50 % av arbeidsstyrken i byene. Staten har ikke trengt sin befolkning til forsvaret heller. Enkelte minoriteter, og noen ganger utenlandske eksperter og soldater, har stått for en stor del av forsvaret. Andre land, mest Sovjetunionen fram til det brøt sammen, har betalt mye av utgiftene.

I mange arabiske land var det ikke valg før i 1980-årene. Og siden har valgene vært av den typen som sikrer sittende regjering et stort flertall, noen ganger 99,99 % av stemmene. Regjeringene er altså i meget stor grad uavhengig av støtte fra sin befolkning verken til skatt,

Forsvaret

På 1950-tallet var forsvarsbevilgningene i arabiske land anslått til 2,3 % av brutto nasjonalprodukt. Midt på 80-tallet var prosenten økt til 18 %. Land som Irak og Syria brukte så mye som 23 %. I nesten alle arabiske land har forsvaret vært et pengesluk som har trukket til seg penger og kompetanse som sårt kunne trenges i det sivile samfunnet. Ministre, guvernører, ambassadører, administrerende direktører i offentlige selskaper, redaktører og mange andre innflytelsesrike jobber blir i stor grad rekruttert fra aktive og pensjonerte offiserer. De har på sin side nære bånd til etterretningen og de ulike sikkerhetstjenestene. Dette kjempemessige systemet har henrettet titusener, fengslet utallige, jaget millioner i eksil og har ødelagt selve den moralske strukturen i de arabiske samfunnene.

Kriger

Det har vært et stor antall store og små kriger mellom arabiske land: Egypt kjempet i Jemen i 7 år (og brukte

bl. a. giftgass), Syria har angrepet Jordan, Irak angrep Kuwait i 1961 og i 1990, fra 1969 til 1975 var det grensekrig mellom Irak og Iran, i 1977 var Irak i krig med Tyrkia om vannet i elven Eufrat, i 1978 var det grensetrefninger mellom Syria og Irak, i 1980 gikk Irak til angrep på Iran (da krigen var slutt 8 år senere, var over en million mennesker drept), Syria har også kriget mot Tyrkia, Syria har kriget i Libanon og okkuperer nå en stor del av landet, Algerie har ført krig med Marokko fra 1970-tallet av. På 80-tallet invaderte Libya Chad, men ble slått. I tillegg til krigene har de militærstyrte arabiske landene brukt terror som våpen. Terrorgrupper i resten av verden (Japan, Irland, baskere, sør-amerikanske terror-organisasjoner) har fått støtte fra ulike arabiske land.

Samarbeid med Sovjetunionen

At mange arabiske stater gjorde seg avhengige av Sovjetunionen for hjelp, beskyttelse og diplomatisk støtte, betydde at de lukket seg enda mer for innflytelse fra Vesten. Titusener av unge arabere studerte i Moskva og andre kommunistiske byer. Det bidro til å styrke ytterligere den totalitære kulturen i den herskende eliten.

Mislykket

Militærstyret i de arabiske land har vært mislykkede. Landene er mindre utviklet

Fiaskoen for militærregjeringene åpnet veien for islamsk ekstremisme som alternativet til militærstyre. I en rekke arabiske land har det vært, eller er fremdeles, væpnede konflikter mellom en militærbasert regjering og islamske bevegelser. I Syria drepte Assads folk anslagsvis 20.000 mennesker i et opprør i Hama i 1983. Ellers er konflikten i Algerie mest kjent. Islamistene er kommet til makten i Iran og i Sudan. Begge steder har deres styre vært en fiasko, både økonomisk og på andre måter. Taliban-styret i Afghanistan og måten det ble stanset på, har heller ikke styrket islamistene. Og mange i den arabiske middelklassen blir frastøtt av Bin Ladens terror-nettverk og de metodene det går inn for. Dette gjør at den arabiske islamske bevegelsen nå i 2003 er i krise.

Demokrati i Irak?

Dersom det lykkes å skape et folkestyre i Irak, vil det være en utfordring til de andre arabiske landene. Taheri mener at i islamsk tradisjon finnes det elementer som muliggjør ulike former for demokrati innenfor rammen av Islam. Han mener at det er viktig at det blir en omfattende privatisering som svekker statens nesten altomfattende makt. Aller viktigst er det med frihet for mediene. En føderal struktur i Irak må gi rom for betydelig selvstyre for de ulike etniske og religiøse gruppene. Med større regional frihet vil det bli vanskeligere for framtidige sentralregjeringer å presse gjennom en sterk undertrykkelse. Taheri håper at den demokratiseringsprosessen som har gått over store deler av verden ellers, omsider også vil komme til den arabiske verden. Han håper at USA og de andre som vil delta i frigjøringen av Irak, vil sette denne siden høyere enn alle taktiske hensyn som kunne tale for fortsatt diktatur.


Nr. 2/2003

8 ASSAD I SYRIA:

“USA og Storbritannia vil ikke kunne kontrollere Irak”

USA vil kanskje kunne okkupere Irak, men de vil ikke kunne kontrollere det, hevder den syriske presidenten Bashar Assad. I et intervju med en libanesisk avis beskriver Assad invasjonen av Irak som “en klar okkupasjon og en åpenbar agresjon mot et FN-medlem”. Han forteller om hva libaneserne oppnådde gjennom 18 år med geriljakrig mot Israel i Sør-Libanon, og mener at Irak vil kunnne gjøre det samme, men “enda mer effektivt”. Syria er forøvrig en viktig støttespiller for terror-organisasjonen Hizbollah. (27.03)

Ikke første gang diktator er fjernet I en artikkel i Jerusalem Post 14. mars påpeker Mark A. Heller at den nåværende krigen i Irak ikke er første gang i nyere tid at utenlandske soldater fjerner diktatorer. Han er forsker ved Jaffee Center for Strategic Studies ved universitetet i Tel Aviv.

Hæren i Tanzania gikk inn i Uganda og fjernet den klovneaktige Idi Amin. Vietnam invaderte Kambodsja og fjernet Pol Pot og hans Khmer Rouge. Og Mobutu Sese Seko, ”sjefskleptokrat” i Zaire, ble fjernet av en koalisjon av afrikanske land

som meldte seg til jobben. – Det ser ut for å være forholdsvis greit å fjerne tyranner når de som gjør det ikke er amerikanere. Men det er ikke så enkelt heller. Amerikanerne har tidligere fjernet diktatorer uten at det ble så veldig mye

bråk av det. Mark A. Heller nevner Manuel Noriega i Panama og voodoo-kongen av Haita, Doc Duvalier jr.

USAs ALLIERTE I MIDT-ØSTEN:

Får økonomisk støtte som følge av krigen

Tyrkia bidrar minimalt for å hjelpe USA i krigen mot Irak, og Israel er helt på sidelinjen. Men hvis kongressen gjør som Bush har ønsket, vil Tyrkia få en milliard dollar, samt lånegarantier. Israel vil få en milliard dollar i spesiell militær bistand, og ni milliarder i garanterte lån. Dette er en del av en plan for å hjelpe landene som er berørt av krigen mot Irak. Israel har for eksempel måttet gjøre kostbare sikkerhetsforberedelser grunnet frykten for kjemiske eller biologiske angrep fra Saddam Hussein. Den amerikanske talsmannen Richard Boucher sa tirsdag at “USA anerkjenner at Tyrkia har en del behov, uavhengig hvor stor grad av samarbeidsvilje de viser”. (26.03)

ISRAEL DELTAR IKKE I KRIGEN:

- Står bak mye av våpenteknologien

I følge Jane’s Defense Weekly er Israel den tredje største våpeneksportøren i verden. Etter flere tiår med tett militært samarbeid mellom USA og Israel, er de amerikanske forsvarsstyrkene gjennomsyret av teknologi utviklet i Israel. Nyhetsbyrået AP nevner droner, luft-til-bakke raketter, navigasjonssystemer og sikter som eksempler på teknologi som er utviklet av israelske selskaper. (22.03)

HAMAS TIL DET IRAKISKE FOLK:

- Gjør selvmordsangrep på invasjonshæren

Terrorgruppen Hamas oppfordret fredag det irakiske folk til å gjøre selvmordsangrep mot den allierte invasjonshæren. Saddam Hussein har gitt 25.000 dollar til selvmordsterroristenes familier helt siden intifadaen startet i september 2000. Hundrevis av palestinere deltok i støttedemonstrasjoner for Saddam Hussein på Vestbredden og Gazastripen torsdag. Liknende markeringer var ventet fredag. (21.03)

SADDAM HUSSEIN:

Nevnte “Palestina” tre ganger i krigstale

- Lenge leve Irak. Lenge leve hellig krig (jihad). Lenge leve Palestina. Slik avsluttet Saddam Hussein sin TV-sendte tale til det irakiske folk tidlig torsdag morgen. - Vi vil beseire amerikanerne som ble drevet av de kriminelle zionistene til å gjøre denne invasjonen, sa Saddam Hussein som til sammen nevnte “Palestina” tre ganger. Saddam Husseins TV-tale ble sendt etter amerikanske raketter beregnet på ham var eksplodert i de sørlige deler av Bagdad. Det er uklart om talen ble sendt direkte, eller om det var et videoopptak. (20.03)

Det israelske pressesenteret som ble satt opp for utenlandske journalister i Tel Aviv under Irak-krigen. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Rolig under Irak-krigen I oppkjøringen av krigen i Irak, og under den, har det vært forholdsvis rolig i konflikten mellom Israel og palestinerne. Israel har unngått større aksjoner i Gaza og på Vestbredden. Også palestinerne har holdt en forholdsvis lav voldsbruk. Begge parter innser at dette ikke er tiden til å irritere amerikanerne. ”Ro i Israel og de palestinske områdene er den beste hjelpen president Bush kan få,” sier en av Sharons rådgivere. Og palestinerne vil ikke gjøre noe som kan føre til at ”veikartet” blir utsatt enda mer, eller som kan påvirke innholdet av det i deres disfavør.

”Veikartet” er en slags fredsplan som USA, EU, Russland og FN skal legge fram, men som USA hittil har holdt igjen. Statsminister Blair presser på for å offentliggjøre det så raskt som mulig. I en felles pressekonferanse i uka etter at krigen i Irak brøt ut, brukte Bush uttrykket ”snart” om dette. Han vil måtte avgjøre om han vil legge fram ”veikartet” og arbeide seriøst for en ”fredsprosess” mellom Israel og naboene før han blir for mye opptatt med valgkampen til neste presidentvalg, da han håper å bli gjenvalgt som USAs president.

Utenfor krigen

USA har forsøkt å få Sharon til å love at Israel ikke skal gripe inn i Irak-krigen uansett hva som skjer. Sharon har svart at Israel vil holde seg rolig hvis det ikke blir angrepet av kjemiske eller biologiske våpen med et stort antall drepte og skadede, eller utsatt for ”mega-terror” (terroangrep hvor et stort antall mennesker dør). Dessuten har Sharon lovt å ”rådføre seg” med USA uansett. Det gir nok USA noe bortimot et veto. – Men hittil er spørsmålet heldigvis ikke blitt aktuelt fordi Irak ikke har angrepet Israel i det hele tatt.

Andre saker

Sharon har kjørt den linjen i forholdet til USA at Israel prioriterer sine egne interesser så mye som mulig i saker som direkte angår konflikten med palestinerne. I andre saker skal Israel føye USA så langt som mulig. For eksempel har Israel tatt hensyn til USAs ønske om å ikke selge noen av sine avanserte overvåkingsfly til India, og heller ikke Arrowraketter. Israel har bøyd seg, selv om det betyr tap av store beløp til israelsk industri, og et mindre varmt forhold til en av verdens viktigste stater. Hovedkilde: En artikkel av Aluf Benn 27. mars i avisen Ha’aretz.


Nr. 2/2003

9

Jordan:

I vanskelig situasjon Ledende jordanere har trodd fullt og fast at Israels statsminister Ariel Sharon vil benytte anledningen under krigen i Irak til å kvitte seg med flest mulig palestinere. Og siden det er vanskelig å sende dem til Libanon fordi det vil føre til en sterk reaksjon fra Hizbollah, regnet man med at israelerne vil ”oppmuntre” palestinerne til å komme seg over til Jordan. Som svar på denne angivelige trusselen vedtok Jordan å stramme inn adgangen til riket når krigen bryter ut. Kong Abdullah har inngått avtale med statsminister Sharon om at Israel skal unngå alle handlinger som kan skape frykt i den palestinske befolkningen. Og amerikanerne har lovt at de skal forhindre eventuelle israelske initiativer til å ”oppmuntre” at et stort antall palestinere drar til Jordan. (Israel har hele tiden sagt at noe slikt ikke er aktuelt.)

Økonomien rammet

Den palestinske intifadaen har ført til at turismen falt sterkt. Turisme har vært

en viktig næringsvei i det fattige landet. Krigen i Irak har ikke gjort situasjonen bedre. I tillegg til at turistene uteblir, har situasjonen ført til at utenlandske investorer har trukket seg, også fra avtaler som var inngått. Det er økende arbeidsløshet. Tross dette har det vært optimisme på offisielt jordansk hold om en vekst dette året på nesten 5 % i økonomien. Men med krigen i Irak er det vanskelig å holde optimismen. Det skyldes ikke minst at Irak i normale tider er Jordans viktigste arabiske handelspartner. I gode år har handelen vært på 3-4 milliarder kroner. Jordan fått mye olje gratis eller mye billig fra Irak. Dersom olje må kjøpes til vanlige priser på verdensmarkedet, blir det en ny, stor belastning på økonomien. Eksporten fra Jordan går kraftig ned produktene fra plastindustrien, lærindustrien og en rekke andre bransjer. Bare en bransje har vist økning: Tekstilindustrien vokste med nesten 64 % i januar i år

sammenliknet med januar i fjor. Det skyldes ikke minst en økonomisk trekantavtale mellom USA, Israel og Jordan. Ved å samarbeide med israelske bedrifter slipper de jordanske varene toll på det amerikanske markedet.

Flyktninger fra Irak

Under Golfkrigen i 1991 kom det nesten 300.000 irakske flyktninger til Jordan. Noen av dem holder ennå til i Jordan. Den jordanske regjeringen har selv måttet ta det meste av den økonomiske belastningen ved disse flyktningene. Derfor har Jordan erklært at de ikke vil slippe en ny flyktningebølge inn i landet. Jordan har opprettet to flyktningeleirer, en for irakiske statsborgere og en for andre som flykter fra Irak. Også denne gangen er det kommet nokså lite hjelp fra det internasjonale samfunnet. – Når dette blir skrevet, på krigens sjette dag, har det vært en melding om at 14 irakere er kommet til Jordan som de første flyktningene. Så frykten for en stor flykt-

Israel-hat i Kuwait Caroline Glick er fast journalist i Jerusalem Post. Hun er amerikansk statsborger. Hennes synspunkter ligger på høyresiden. 21. mars hadde hun en artikkel i Jerusalem Post, der hun forteller at hun er en av de journalistene som følger den amerikanske hæren i Irak. Men det var ikke lett for henne å komme dit. Hun søkte visum til Kuwait som amerikaner og reporter for Chicago Sun-Times, som blir eid av den samme bedriften som eier Jerusalem Post. Kuwaiterne hadde disse dataene, og kunne lett slått seg til ro med det. I stedet utstedte de en erklæring om at den som sender noen rapport fra Kuwait til noe israelsk medium, vil bli stilt for retten for brudd på straffeloven.

Da Glick kom til Kuwait, gjorde hun noen observasjoner. En var at det var få kuwaitere å se. De har overlatt arbeidet med å drive landet til folk fra Filippinene, India, Pakistan, Egypt og Bangladesh. Men det er ingen palestinere der lenger. Alle 250.000 palestinere ble jaget fra landet i 1991 etter at styrker fra koalisjonen frigjorde Kuwait. [Grunnen var at PLO og palestinere flest hadde støttet Saddam og hans styrker.] Da journalistene kom til Kuwait, var det en formsak å bli akkreditert som reporter. Det gjaldt alle journalistene unntatt Glick. Dermed kunne hun heller ikke bli akkreditert av amerikanerne. Grunnen var at hun skriver for israelske medier. Hun fikk vite av en amerikansk offiser at kuwai-

terne ville kjøre henne til flyplassen og sende henne hjem. Hun sjekket derfor ut av hotellet hun bodde på og dro av gårde sammen med en israeler hun møtte til hans hotell. Han var registrert som en ungarer som arbeider for peruviansk TV. Den amerikanske ambassaden la press på kuwaiterne. Til slutt fikk Glick lov til å bli akkreditert mot å skrive under på at hun ikke skulle rapportere for noe israelsk medium mens hun var i Kuwait. Etter å ha konferert med sin redaktør skrev hun under. For det meste av tiden skulle hun ikke være i Kuwait, men i Irak, som en del av en amerikansk styrke. Da hun skulle skrive under, ble hun forhørt av en kuwaiter som var født og oppvokst i USA. Han

ningebølge har ikke slått til.

Dilemma

De fleste innbyggerne i Jordan støtter Saddam Hussein i krigen mot USA. Men den jordanske regjeringen har valgt en annen linje. USA har godtatt at den ikke behøver å gi åpen støtte, det ville kunne få befolkningen til å eksplodere. Men amerikanerne har fått lov til å fly over jordansk område. Derimot skal ikke amerikanske soldater bruke jordansk område. (Amerikanske spesialstyrker skal riktignok ha opererert ut fra Jordan i mindre skala. Det er meldt at det gjelder enkelte israelske enheter også.) – Dessuten har Jordan fått Patriot-raketter bemannet med amerikanske soldater. Jordanerne er resignerte. De regner med at Irak vil få en masse penger når krigen er over. Palestinerne og israelerne vil kanskje også få mye penger. Men de selv, ”den snille gutten i klassen”, vil nok stort sett bli glemt, nå som før.

ville ha henne til å skrive under på at hun heller ikke skulle sende til Israel fra Irak. Hun svarte at hva hun skulle gjøre i Irak, ville hun ikke drøfte med noen kuwaiter. Hvorfor reagerer kuwaiterne slik, spør Glick? Det kan ikke være av kjærlighet til palestinerne, for de hater palestinerne og har (som nevnt) utvist dem. Glick ble styrket i sin tro på at selve rotgrunnen til konflikten i Midtøsten er at den arabiske verden er som besatt av å avvise Israel. [Og dette til tross for at de arabiske landene har fordrevet og frosset ut praktisk talt alle sine jøder, de fleste til Israel. Det bodde riktignok svært få jøder i akkurat Kuwait.]

Soldat-jente klar for øvelse i gassangrep. (Foto: GPO)

Kvinner mobilisert Gjennom staten Israels historie har kvinner hele tiden gjort militærtjeneste. Riktignok har den vært kortere enn mennenes tjeneste (ofte 2 år mot 3), det var lettere for kvinner å få unntak (familiesituasjon og religion), og man har stort sett unngått å plassere kvinner i kampavdelinger. De har frigjort menn fra administrative oppgaver, opplæring, helsetjeneste og annen tjeneste som ikke innebærer at man kommer i direkte kamp. Israel har hittil unngått å bli innblandet i Irak-krigen, og har gjennom hele krigen regnet faren for angrep fra Irak for liten. Men selv om faren var liten, var den stor nok til at man har tatt den på alvor. I tillegg kommer terror-faren, som hele tiden er reell. Den fører til at Israel må holde et stort antall soldater på Vestbredden for å hindre infiltrasjon av selvmordsbombere og andre terrorister til Israel. I denne situasjonen har Israel gjort noe som ikke skal være skjedd før i hele landets historie: Kvinnelige soldater er innkalt til reservetjeneste etter krisebestemmelser. Det dreide seg om 1200 kvinner. En representant for den israelske utgaven av Sivilfor-

svaret sa at de ble innkalt for et uspesifisert tidsrom. Det blir mennene også når de blir innkalt etter disse bestemmelsene. ”Vi ringte dem kvelden før og fortalte at de ville bli innkalt neste dag,” forteller han. Og ingen bad om å få slippe, alle møtte opp. De spesielle forberedelsene for krigen begynte allerede en måned før den begynte. Da ble mannskaper innkalt til rakettforsvarsavdelingene som er oppsatt med Patriot- og Arrowraketter. Noen, blant dem en del kvinner, ble plassert på hustak for å se etter eventuelle rakettangrep og hvor de gjør skader, slik at de kan dirigere hjelpemannskaper til riktig sted. Noen skal dele ut medisin og vaksiner i tilfelle et angrep med kjemiske eller biologiske våpen. Noen skal gi rådgivning til befolkningen i tilfelle noe skjer. Etter en uke med krig i Irak er de første innkalte dimmitert igjen. Etter hvert som de USA-ledede styrkene overtar mer og mer av kontrollen, nærmer tidspunktet seg da Israel kan trappe ned beredskapen. Kilde: En artikkel av Margot Dudkevitch 30. mars 2003 i Jerusalem Post.


Nr. 2/2003

10

Fischer på besøk Den tyske utenriksministeren, Joschka Fischer, er ofte på besøk i Israel. Hans besøk i begynnelsen av april førte til flere nyhetsoppslag. Israelerne likte ikke at han insisterte på å besøke Arafat. Israelerne mener at så lenge Arafat får oppmerksomhet, vil det hindre at mer moderate palestinere får komme til. Fischer ønsket å treffe Yosef (Tommy) Lapid, lederen for Shinui-partiet, som er det tredje største i Knesset (etter Likud og Arbeiderpartiet). Lapid inviterte ham til sitt kontor. Men kontoret er i Øst-Jerusalem, og Fischer nektet. Lapid på sin side ville ikke besøke Fischer på King David-hotellet. Så det ble ikke noe møte. Men Fischer traff både statsminister Ariel Sharon, utenriksminister Silvan Shalom og medlemmene av utenrikskomiteen i Knesset.

”Rett til å vende tilbake”

I forbindelse med det såkalte ”veikartet” har Israel forlangt at det ikke skal opprettes noen palestinsk stat før palestinerne har oppgitt sin ”rett til å vende tilbake”. (Palestinerne krever at de 6-700.000 palestina-araberne som flyktet da Israel ble opprettet i 1948,

og deres mange etterkommere, skal ha rett til å ”vende tilbake” til Israel, hvor et stort antall jødiske flyktninger har tatt deres plass.) I sitt møte med utenriksminister Shalom sa Fischer at etter Osloavtalen ventet man med dette spørsmålet til slutt, og spurte hvorfor man ikke kan gjøre det denne gangen også. Shalom svarte at palestinerne ikke skulle få en stat før på slutten av Oslo-prosessen, det var derfor saken kunne utsettes. Men ifølge ”veikartet” skal palestinerne få sin stat ganske tidlig. Og da må dette spørsmålet være avklart.

Stanse terror

I sitt møte med utenrikskomiteen i Knesset sa Fischer at han forstår at det ikke kan bli framgang i noen fredsprosess uten at palestinerne setter en stopper for terroren. Han sa også at han ikke hadde noen illusjoner om Arafat. Det trengs et nytt, pålitelig lederskap i de palestinske områdene. Men det er palestinerne selv som må velge dette lederskapet, sa Fischer. Kilder: En artikkel 8. april i Jerusalem Post av Herb Keinon og en artikkel 9. april i Ha’aretz av Gideon Alon.

”Du tar feil igjen, Amram”

Amotz Asa-El er redaktør for ukeutgaven (den internasjonale utgaven) av Jerusalem Post. Han begynte på moderat venstreside. Han har stemt for, og støttet offentlig, Yitzak Rabin (mot Yitzak Shamir i 1992), Shimon Peres (mot Benjamin Netanyahu) og Ehud Barak (også mot Netanyahu). Men etter at Camp David-forhandlingene brøt sammen sommeren 2000, og intifadaen startet i september samme år, har han vendt Arbeiderpartiet ryggen. I en artikkel i Jerusalem Post 27. februar tar han et oppgjør med kommentatoren Yoel Marcus i avisen Ha’aretz, med lederen Amram Mitzna i Arbeiderpartiet og folk som ligner dem. Disse folkene mener at når Arbeiderpartiet gjorde det så dårlig ved siste valg, var det fordi partiet var med i Sharon-regjeringen fra 2001-2003, og at dette gjorde at folk ikke kunne se forskjell mellom Arbeiderpartiet og Sharons parti Likud. Men, sier Asa-El: Faktum er at israelere flest ikke foretrekker Arbeiderpartiets motstandere på grunn om omstendigheter, men på grunn av innholdet i politikken. Det skyldes ikke at Arbeiderpartiets politikk var for dårlig markedsført, innpakket eller levert. Vårt problem, og deres, er hva Arbeiderpartiet sa og gjorde

før volden brøt ut høsten 2000. Det er ikke avgjørende at vi støttet at Arbeiderpartiet gikk inn i Sharon-regjeringen i 2001. Vi ser heller ingen grunn til å gi Sharon skylden for det blodet som har flytt mens han har vært statsminister. Vi har støttet hans motoffensiv, og mange av oss har hatt anledning til å delta i den. Og i motsetning til dere ser vi den ikke som en fiasko selv om mennesker fremdeles blir drept. Vi anser offensiven mot terror som en suksess, tross alt. Å slå tilbake er det viktigste vi kan gjøre. Det avgjørende når vi ikke lenger stemmer på Arbeiderpartiet, er den måten dere forsikret oss på at konflikten med araberne ikke lenger dreide seg om å anerkjenne Israel, bare om hvor grensen skal gå. Dere sa at Yasser Arafat kunne vi stole på. Dere sa at våre naboer er klar for en regional harmoni slik som Europa og Amerika. Vi mener det er bevist at dette hovedbudskapet deres savner grunnlag i virkeligheten. Dette mener også mange som ennå er medlemmer av Arbeiderpartiet. Det var derfor de stemte Yossi Beilin [hovedmannen bak Osloavtalen] og Yael Dayan [datter av Moshe, ledende på venstresiden] ut av Arbeiderpartiets liste før valget. Det var ikke fordi Yael er feminist eller fordi Beilin

Amram Mitzna trakk seg som Ap-leder 4. mai, like før Midtøsten i fokus gikk i trykken. (Foto: GPO) har sin egen oppfatning av finanspolitikken. Nei, det var fordi disse politikerne representerer det innbilske, elitistiske, tragisk grunnløse dogmet at fred kan oppnås bare Israel gir enda flere innrømmelser. Tusener av tidligere Arbeiderparti-velgere innrømmer ydmykt at de som hele tiden sa at Arafat lurte oss, hadde rett, skriver Asa-El. De forlot Arbeiderpartiet fordi partiets ideer hadde slått feil. Eller hvordan skal man ellers forklare at også Meretz, som nektet å være med i Sharon-regjeringen, brøt sammen ved

dette valget? De var hele tiden aktivt imot Sharons politikk. Da Nikita Krustsjov holdt sin banebrytende tale hvor han angrep Stalin, sa han at Stalin aldri innrømmet å ha gjort noen feil, ”liten eller stor”. Asa-El skriver at i Amram Mitznas parti er det nærmeste folk kommer å innrømme at de tok feil at de opphøyer gjerdet (som skal skille mellom israelere og palestinere) til et ideal. Men de klarer ikke å si om sine grunnsetninger fra Osloavtalen: ”Jeg tok feil.”

”Veikartet” og USAs krav USA, EU, Russland og FN har laget et ”veikart” for fred i Midtøsten. President Bush er under sterkt press fra statsminister Blair om å offentliggjøre og begynne å gjennomføre dette ”veikartet”. Israels nye utenriksminister, Silvan Shalom (tidligere finansminister), har vært i USA i månedsskiftet marsapril. Der fikk han beskjed om hvordan USA nå ser på situasjonen. Ifølge Uzi Benziman i Ha’aretz (4. april) er den slik: I løpet av et par uker vil ”veikartet” bli framlagt for israelerne og det palestinske styret. Det vil bli lagt fram

stort sett slik det er, altså uten å ta så mye hensyn til innvendingene fra israelerne og palestinerne. Partene vil få to-tre uker på seg til å kommentere det. Deretter vil amerikanerne begynne å sette det i kraft, under forutsetning av at krigen i Irak er stort sett avgjort på det tidspunktet. Hensikten med ”veikartet” er todelt: Israel skal leve i fred og trygghet, og det skal opprettes en selvstendig, levedyktig palestinsk stat.

Slutt på terror

Forutsetningen for dette opplegget er at den palestinske statsministeren, Abu

Mazen, er utnevnt. Og ikke bare utnevnt: USA vil følge nøye med på hva han gjør. Amerikansk etterretning har funnet ut at det stemmer når israelerne sier at Arafat riktignok har ”fordømt” palestinsk terror ved en rekke anledninger, men i virkeligheten har gitt grønt lys for den. Dersom Abu Mazen følger i Arafats fotspor, vil USA miste interessen for ham, og vil ikke legge noe press på Israel. Israel vil ikke bli bedt om å forhandle så lenge terroren fortsetter. Shalom fortalte USA at alle de statsministrene som har godtatt å forhandle mens

det var terror, tapte neste valg. Den israelske befolkningen venter at regjeringen først skaffer trygghet, så den være villig til å godta diplomatiske innrømmelser.

Stans bosetningene

Men dersom Abu Mazen som statsminister virkelig går til aksjon mot terror og bringer grupper som Hamas og Islamsk Jihad under kontroll, vil USA også stille krav til Israel. Ett av kravene er at Israel ikke må reagere sterkt på de enkeltstående angrepene som tross det kan komme til å skje. Men det som virkelig blir vanskelig for statsminister

Ariel Sharon og hans høyreregjering i en slik situasjon, er kravene angående bosetninger. USA vil kreve at ”ulovlige bosetninger” blir avviklet og at all utbygging av jødiske bosetninger på Vestbredden og i Gaza stanser, også ”naturlig vekst”. Det vil høyresiden i Israel sette seg sterkt imot, det kan føre til regjeringskrise. Mange bosettinger er godtatt på tvilsomme grunnlag også i forhold til israelsk lov, ifølge Benziman. Skal det undersøkes nøye, kan det bli mange bosetninger som må oppgis. Siden skal man altså begynne med forhandlinger

som skal føre til et Israel som lever ”i sikkerhet og fred” og til en ”levedyktig” palestinsk stat (det vil si at den består av tilstrekkelig store, og sammenhengende, områder). Det blir ikke lettere for en Sharon-regjering. Men først får vi se hvilken politikk en eventuell Abu Mazen-regjering fører. Dersom det virkelig kan bli slutt på terroren og en virkelig, varig fred, vil sikkert et stort flertall av israelerne gå inn for store innrømmelser.


Nr. 2/2003

11

Liten nedgang i ledighet

Siste kvartal i fjor var ledigheten i Israel på 10,1 %. Det var en liten nedgang fra tredje kvartal (10,3 %) og andre kvartal (10,4 %). Ved årsskiftet var 262.000 israelere registrert som ledige. Ledigheten i siste kvartal var 9,8 % for menn og 10,4 % for kvinner. 2.569.000 israelere var ”i den sivile arbeidsstyrken”. Arbeidsstyrken økte med 0,8 %. I januar gikk ledighetstallene ned med hele 2,4 %, til 192.565. Daværende finansminister Silvan Shalom (som nå er utenriksminister) sa at nedgangen skyldtes arbeidsmarkedstiltak. Dessuten har israelere fått jobbene til utenlandske arbeidere som er utvist fra Israel etter å ha oppholdt seg ulovlig i landet. Men andre sier at det meste av den store nedgangen skyldes at det er strammet inn på hvem som har rett til å få ledighetstrygd, slik at det er flere som faller utenfor.

ISRAEL MINNES HOLOCAUST:

- Vi søker fred med hele vårt hjerte

Mandag kveld begynte den jødiske minnedagen for Holocaust. Seks millioner jøder ble drept av nazist-regimet under andre verdenskrig. I en tale lovte statsminister Ariel Sharon å aldri mer overgi sikkerheten til det jødiske folk i hendene til andre. - Vi søker fred med hele vårt hjerte, men vi har lært denne leksen: Det er ikke ved svakhet vi vil nå frem til sikkerhet og fred, men med mot og vilje til å beskytte det som er kjærest og viktigst for vår fremtid, sa Ariel Sharon. I Washington sier den eneste Holocaust-overleveren i den amerikanske kongressen, Tom Lantos, at han vil guide palestinernes statsminister gjennom Holocaust-museet i byen når Abbas kommer på besøk. Mahmoud Abbas skrev en doktoravhandling for 20 år siden, hvor han benektet at

seks millioner jøder ble drept i Holocaust. Abbas mente den gang at tallet var mindre enn én million. Tom Lantos var 16 år da nazistene okkuperte Ungarn. (29.04)

SIKKERHETSFORHANDLINGER:

Mofaz leder israelsk side

Statsminister Ariel Sharon har utnevnt forsvarsminister Shaul Mofaz til å lede sikkerhetsforhandlingene med den nye palestinske regjeringen til Mahmoud Abbas. Israel vil bare inngå avtaler med palestinerne dersom de starter med å bekjempe terror. Jerusalem Post skriver at Israel vil kunne komme til å frigjøre hundrevis av palestinske fanger når PA starter dette arbeidet. Israel lover også å trekke seg ut fra noen av de nordre delene av Gaza-stripen, dersom palestinerne overtar sikkerhetskontrollen. (28.04)

Sharon gir intervju

- Hvis vi kan komme fram til en situasjon med ekte fred, virkelig fred, en fred som varer i generasjoner, vil vi måtte gjøre smertefulle innrømmelser, sier Ariel Sharon. Den israelske statsministeren gir ikke ofte intervjuer. Ikke en gang under valgkampen sa han noe særlig. Den ene gangen han ville snakke rett ut, slo dommer Mishael Cheshin av strømmen så seere og lyttere i Israel ikke fikk høre hva deres statsminister ville si. Det var antakelig den enkelthendelsen som i størst grad bidro til Sharons store valgseier ved valget i januar. Ariel Sharon er i dag den mest populære israelske statsministeren på mange år. Han har klart det mange mente var umulig: Å stanse selvmordsbomberne nesten helt med militære tiltak. Han har fått verden til å gå med på, mer eller mindre, at Arafat er ”irrelevant” fordi han støtter terror. Og så har han fått parkert sin fremste rival, Benjamin Netanyahu, som finansminister i en økonomisk krisetid. Men en sky henger over Israel: Vil USA nå presse Israel til å gjøre farlige innrømmelser? 13. april hadde Ari Shavit et langt intervju med Sharon i den israelske avisen Ha’aretz. Det er kanskje betydningsfullt i seg selv at Sharon valgte venstresidens avis til å la seg intervjue. Nedenfor gjengir vi fritt noen av poengene fra intervjuet.

Irak-krigen

Lederne i Irak var fryktelige og morderiske. Alle-

rede for 20 år siden begynte de arbeidet med å lage en ”islamsk atombombe”. Så det er en lettelse av denne trusselen er borte. Men Iran og Libya gjør store anstrengelser for å skaffe seg atomvåpen. Og i Saudi-Arabia er det et regime som gir støtte til terrororganisasjoner. USA vil nok ikke gå til angrep på disse landene i første omgang. Men Irakkrigen har skapt sjokkbølger i Midtøsten. Det bringer håp om store forandringer. Det gir også store muligheter for å utvikle et annet forhold mellom oss de arabiske statene, og mellom oss og palestinerne. Jeg vil undersøke disse mulighetene seriøst.

Er fred mulig?

Om det skal bli fred, avhenger først og fremst av araberne. Det trengs en annen type lederskap enn de har i dag. De må føre krig mot terrorisme og oppløse terrororganisasjoner. De må gjennomføre reformer. All oppfordring til vold må stanse. Dersom disse sakene blir tatt alvorlig, kan en løsning være mulig. På spørsmål om Abu Mazen (den nye palestinske statsministerkandidaten) er en leder han kan inngå avtale med, svarte Sharon: ”Abu Mazen forstår at det er umulig å overvinne Israel ved hjelp av terror.” Spørsmålet om ”rett til å vende tilbake” (for arabiske

flyktninger til selve Israel) må avklares helt fra begynnelsen av en prosess. [Det er helt uaktuelt for Sharon.]

Bosetninger

Intervjueren minnet om at Sharon har opprettet bosetninger og trodde på bosetninger og fostret dem. Tross dette sa Sharon: Hvis vi kan komme fram til en situasjon med ekte fred, virkelig fred, en fred som varer i generasjoner, vil vi måtte gjøre smertefulle innrømmelser. Vi vil ikke gjøre dem i bytte for løfter, bare i bytte for fred. Steder som Betlehem, Shiloh og Beit El er viktige for oss jøder. Hele vår historie er bundet opp mot disse stedene. Men hvis vi kan få fred, vil vi måtte skille oss fra noen av disse stedene. Det er ikke tom tale. Stans i utbytting er et følsomt tema. Det kan tas opp i den avsluttende runden av forhandlinger. Vi trenger ikke behandle det nå. Jeg har gjort det helt klart for president Bush flere ganger: Jeg har ikke gitt noen innrømmelser tidligere, og vil ikke gjøre noe innrømmelser nå eller i framtiden i noe som har tilknytning til Israels sikkerhet. Jeg bærer et historisk ansvar for framtiden og skjebnen til det jødiske folket. På dette feltet vil vi ikke gi noen innrømmelser. På spørsmål om Netsarim (en isolert bosetning i

Gazastripen), svarte han at han ikke ville diskutere noe spesielt sted nå. Det er et ømtålig spørsmål. Men hvis det viser seg at Israel har noen å samtale med, at de forstår at fred verken betyr å drive terror eller å undergrave Israel, vil Israel avgjort ta skritt som er smertefulle for hver jøde og for Sharon personlig. Sharons mål og hensikt er å ”bringe denne nasjonen til fred og sikkerhet”.

Men dersom det noen gang skal bli slutt på konflikten, må palestinerne anerkjenne at det jødiske folket har rett til et hjemland og ha en uavhengig jødisk stat i det jødiske folkets hjemland. Det er ikke lett å få til. Ikke en gang i avtalene Israel inngikk med Egypt og Jordan var det mulig å få med dette. Konflikten vil ikke være slutt før naboene godtar det jødiske folkets rett til et hjemland.

En palestinsk stat

Arafat

På spørsmål om Sharon virkelig har godtatt tanken om ”to stater for to folk”, om han virkelig vil dele ”Vest-Israel” [landet vest for Jordan-elva] svarte Sharon at han tror at dette er det som vil skje. Det må man se realistisk på. Det vil til slutt bli en palestinsk stat. Sharon tror ikke at israelerne trenger å herske over et annet folk og styre deres liv. Å gjøre det er en meget tung byrde på den israelske befolkningen, og det reiser etiske problemer og tunge økonomiske problemer. Riktignok har israelske styrker igjen inntatt Jenin og Nablus. Men det er midlertidig. Det ble gjort for å beskytte israelske borgere mot terror-aktivitet. Tidligere gikk Sharon inn for en ”langvarig midlertidig avtale”. Men han tror at det nå er kommet nye muligheter, etter Irak-krigen.

En stor suksess har vært å åpne folks øyne for hvordan det palestinske styret virkelig er. Og hvordan dette styrets leder [Arafat] er. Mange ble sjokkert da jeg sa det. Men Arafat er blitt irrelevant.

Amerikansk press?

Når det gjelder ”veikartet”, en plan for videre framdrift i ”fredsprosessen”, har Israel kommet med 14-15 reservasjoner til Det hvite hus. Det dreier seg om hvordan terror skal håndteres. Og så er Israel imot en datofesting av de ulike fasene. I stedet skal prosessen gå videre når kravene i forrige trinn er oppfylt. Så gjelder det ”retten til å vende tilbake”, som vi har vært inne på. Israel er ikke under press. Det er en dialog med USA. Men vårt forhold er meget nært. Vårt forhold til Det hvite hus har aldri vært så godt. Det er ikke tale om at amerikanerne kommer med

et ferdig diktat som Israel bare må godta. Israel er ikke noen brikke som noen kan flytte rundt på et sjakkbrett. Israel lar seg ikke rikke i viktige saker som angår statens eksistens.

Økonomien

I økonomien er vi kommet til et stadium hvor det er nødvendig med vanskelige tiltak. Jeg støtter den planen Netanyahu har lagt fram for regjeringen. Man kan alltid finne noen punkter her og der som kan gjøres på en annen måte. Men dette er en plan som må bli vedtatt. Det er en vanskelig sak som krever stor innsats fra alle. Mitt forhold til Netanyahu er godt. Vi har nær kontakt, og snakker sammen en eller flere ganger nesten hver dag. Han er en glimrende finansminister, og jeg støtter ham fullt ut.

Regjeringen

Sharon sa at han trives godt med denne regjeringen. Den har gode ministre og behandler sakene på en god måte. Men han likte godt den forrige regjeringen [hvor Arbeiderpartiet var med] også. Etter hans syn var det viktigste den regjeringen oppnådde at den nesten gjorde slutt på hatet mellom høyresiden og venstresiden i Israel. Dette var noen viktige punkter fra intervjuet.


12

Les de palestinske krigserklæringene! Dokumentene som danner grunnlaget for organisasjoner som PLO, Fatah og Hamas er ikke annet enn krigserklæringer mot den jødiske staten. Sitatene er hentet fra dokumenter som er tilgjengelig i sin helhet på siden n Dokumenter på www.miff.no.

HAMAS’ CHARTER

- Islam vil eliminere Israel. - Hamas’ kamp “mot jødene er ekstremt omfattende og alvorlig”. - Hamas er en palestinsk bevegelse, lojal til Allah. - Hamas ønsker å reise Allahs banner på hver tomme jord av Palestina. Den islamske motstandsbevegelsen (Hamas) er en del av det muslimske brorskap. Charteret omtaler dette som den største islamske bevegelse i moderne tid. Den jødiske staten er etablert på islams landområde, og ingen politisk leder har derfor rett til å inngå fred med Israel. Charteret understreker betydningen av å spre organisasjonens ideologi i hjemmene og i utdanningssystemet.

Nr. 2/2003

ISRAEL KJEMP Krigen palestinerne har ført mot Israel siden september 2000, føres ikke for å gjøre slutt på Israels okkupasjon. Avisen Dagen brakte 5. april 2002 et sitat fra VG, åpenbart fra en lederartikkel: Israels utenriksminister “Shimon Peres har sagt at den israelske offensiven på Vestbredden de siste dagene [Anti-terror offensiven ”Operasjon Beskyttelsesmur”] er en krig for Israels eksistens. Det får oss til å tvile på om det var riktig å gi Peres Nobels fredspris. Utenriksministeren må da se at det er Sharonregjeringens kompromissløse voldspolitikk som har forårsaket den største bølgen av

selvmordsaksjoner mot Israel noensinne.” Den uvitenheten VG her avslører, har sin bakgrunn i at en rekke sentrale fakta i Midtøsten-konflikten er systematisk fortiet i Norge. Det er noe Arafat har gitt uttrykk for en lang rekke ganger på arabisk. Noen ganger sier han det i detalj, andre ganger sier han det i et kodet språk, der Israel for eksempel sammenliknes med korsfarerriket, som jo tok slutt. Ett av eksemplene finner vi i artikkelen - Vi skal

Arafat gikk til krig etter Camp David 2000, fordi han ikke kk bringe 4-6 millioner palestinske yktninger inn i Israel.

overta hele landet. Hovedoppskriften er: Det skal være så mye terror at de europeiske jødene reiser fra Israel. Da er bare de orientalske igjen (de fleste flyktninger fra arabiske land), og dem skal man nok klare å ta knekken på. (Se også artikkelen: Arafats terrorstrategi) Arabernes ”glade budskap” om at Israel en dag skal bli borte, finner vi i et stort antall skolebøker. Noe av dette er dokumentert i spesialartikkelen: Jødehat i palestinske skolebøker.

I Vesten har slike utsagn stort sett ikke vært meldt. Og når man har hørt dem, har man tenkt: Stakkars mann. Han taler på vegne av et fattig folk med lite våpen. Han vil aldri bli i stand til å gjennomføre sine trusler. Ett av svarene er at den dagen fanatiske muslimer har atomvåpen, vil situasjonen bli en helt annen, og Arafats folk regner med å kunne få med seg de arabiske statene på mye mer enn nå.

FATAHS GRUNNLOV

- Fatah vil etablere en stat på “alt palestinsk land, med Jerusalem som hovedstad”. - Fatah er motstander av enhver politisk løsning som innebærer et alternativ til tilintetgjørelsen av den zionistiske okkupasjonen av Palestina. Kampen for frigjøring av Palestina skjer med væpnet revolusjon. Væpnet kamp er en strategi, ikke taktikk (art. 19). Fatah ønsker å bygge et “uavhengig, progressivt og forent arabisk samfunn” (art. 15). (Fatah er Arafats fraksjon av PLO.)

PLOS CHARTER

- Delingen av Palestina i 1947, og opprettelsen av Israel, er å anse som fundamentalt ugyldige, uansett hvor lang tid som går. - Palestina utgjør Vestbredden, Gaza og hele Israel, slik det bestod som territorial enhet under det britiske mandat. - Arabere har en nasjonal plikt til å slå tilbake den zionistiske og imperialistiske aggresjonen mot det arabiske hjemland, og å fjerne zionismen i Palestina. - Væpnet kamp er det eneste middel for frigjøring av Palestina.

PLOS FASEPLAN

Selvstyrte områder skal brukes som base for “væpnet kamp” (terrorisme) for å befri hele Palestina.

FATAHS POLITISKE PLATTFORM

Fatahs mål er “frigjøring av Palestina, en full og fullstendig frigjøring; utslettelsen av den zionistiske enheten (Israel) i alle dens økonomiske, politiske, militære og kulturelle ytringer; og opprettelsen av et uavhengig, demokratisk Palestina som skal styre over hele landet Palestina”.

Les mer:

På www.miff.no nnes fyldigere versjoner av artiklene ”Israel kjemper for livet” og ”Jødene har rett til landet”.

Kampen for Israels eksistens handler om fremtiden til lille Yaam Anker. Her har hun tatt oppstilling på en bro i den ornitologiske parken i Eilat. (Fot


Nr. 2/2003

PER FOR LIVET Å gi palestinerne en slik ”rett til å vende tilbake” vil føre til at Israel opphører å være en demokratisk, jødisk stat.

Arafat startet krigen på tross av bindende tilbud fra Israel om å gjøre slutt på okkupasjonen og å etablere en palestinsk stat.

Senest da de arabiske landene fordrev og frøs ut sine jøder, burde det ha vært klart for alle at nå var løpet kjørt: Jødiske flyktninger tok arabernes plass i Israel, og de arabiske flyktningene fra 1948 kan aldri komme tilbake dit. De må få et normalt liv andre steder. Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen

mellom å “flytte” og å “flykte” kan være noe flytende. Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som f. eks. har

Jødene har rett til landet

to: Einat Anker, GPO)

etter å være fordrevet fra et stort antall land. I alle de arabiske landene til sammen er det nå trolig færre enn 10.000 jøder igjen, og de fleste av dem er oppe i årene. På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land, og hundretusener til fra andre muslimske områder (Iran, de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen). Dette er fakta som ikke er omstridt, selv om grensen

mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør. Selv om palestina-flyktningenes situasjon i utgangspunktet ikke var vanskeligere enn det mange andre flyktninger har opplevd, er det en ting som forverrer deres situasjon: De er med vilje blitt holdt i flyktningeleir i over 50 år. Det er et resultat av vedtak i Den arabiske liga og siden i PLO. En av verdens største synder mot jødene er at den har godtatt at palestinerne ble sittende i leirer, og dermed bidradd til å holde levende arabernes krav om å “vende tilbake”.

13

Israel utslettet på palestinske kart

På palestinske kart over “det frigjorte Palestina” er det ikke plass til Israel. Også den norske propalestinske organisasjonen “Fellesutvalget for Palestina” har utslettet den jødiske staten på deres kart over “det frigjorte Palestina”.

(Se bildet til venstre.) En bildeserie som dokumenterer de palestinske kartenes utslettelse av Israel er tilgjengelig fra siden n Palestina på www.miff.no.

ALDRI LEVE I FRED

30. juli 1981 sa Farouk Khaddoumi, lederen for PLOs politiske avdeling til det tyske bladet Stern: “Vi vil aldri tillate Israel å leve i fred. Vi vil aldri tillate det full sikkerhet. Hver israeler skal føle at bak hver mur kan det ligge en geriljasoldat og sikte på ham...”

759 israelere drept i intifada Statistikken regnes fra og med 29.09.00, og er sist oppdatert 2. april 2003. (Kilde: IDF).

Sivile israelske tap

Steining: 2 Knivstikking: 5 Overkjørsel: 1 Lynsjing: 14 Skyting: 84 Skyting i trafikken: 81 Skyting mot bebyggelse: 15 Bomber: 23 Selvmordsbomber: 284 Bilbomber: 15 Annet: 1

Sum: 525 Tap i sikkerhetsstyrkene

Overkjørsel: 7 Lynsjing: 2 Skyting: 85 Skyting i trafikken: 19 Skyting mot bebyggelse: 3 Skyting mot militære mål: 26 Bomber: 34 Selvmordsbomber: 30 Bilbomber: 23 Granater: 1 Annet: 4

Sum: 234 Israelske skadde

Sivile: 3699 Sikkerhetsstyrker: 1547

Sum: 5246


14 Et land uten folk?

9 millioner innbyggere

457.000 innbyggere

Folketallet i 1881, i det som i dag omfatter Israel, Vestbredden og Gaza, var bare knapt 5 % av dagens befolkning.

I januar 2000 var det et leserbrev i Jerusalem Post. Forfatteren var Benny Morris. Han er en velkjent mann i Midtøsten-debatten. Han er en av de såkalt ”nye historikerne”, israelere som skriver om historien og som i stor grad framstår som talsmenn for palestinernes synspunkter. Morris har derfor ganske stor tillit blant palestinerne og dem som støtter ham. Innlegget var et svar til en annen leser, og gjaldt bosettingen i året 1881, altså for 120 år siden. Året er ikke tilfeldig. Det var omtrent på denne tida den zionistiske innvandringen til Palestina begynte. Et jødisk slagord var: ”Et folk uten land (jødene) til et land uten folk (Palestina).” Dette slagordet har mange gått imot og latterliggjort: Landet var ikke tomt. Benny Morris skriver at i 1881 bodde det i alt 457.000 mennesker i hele Palestina (det som i dag er Israel, Vestbredden og Gaza). I dag er befolkningen i dette området på over 9 millioner mennesker. Det betyr at folketallet den gangen var på ca. 5 % av dagens befolkning. Det betyr at landet vel ikke var så tomt, men det var ikke særlig fullt heller! Morris skriver også at ca. en tredel av befolkningen bodde i byer. I Jerusalem bodde 30.000 mennesker [fra andre kilder vet vi at jødene var en største gruppen der], i Gaza 19.000, i Haifa 6.000, i Jaffa 10.000. Dette er tall som er godtatt av de fleste historikerne, skriver Morris.

”Mot ertallets vilje”

Nr. 2/2003

I framstillinger av Midtøsten-konflikten er det vanlig å oppgi tall på jøder og arabere på ulike tidspunkter før 1948. Tallene viser alltid at jødene var i mindretall i Palestina (landet vest for Jordanelva). Det sies at jødene var et mindretall som overkjørte flertallet og trengte seg inn mot flertallets vilje, noe som er et grovt brudd på alle regler for nasjonal selvbestemmelse. Det må innrømmes: Dersom man utelukkende skulle legge til grunn at flertallet bestemmer, ville jødene ikke hatt en sjanse. De var i

mindretall overalt. Det er nettopp det som har vært problemet, for de ble i altfor mange tilfeller diskriminert og forfulgt. Grunnlaget for Israel er derfor et annet: Siden jødene ble behandlet som fremmede der de bodde, trengte de et område hvor de kunne være i flertall. Det måtte nødvendigvis være et område hvor de var i mindretall på forhånd. Og det betyr at de som var i flertall der på forhånd, måtte være i mindretall der etterpå. Mange arabere, blant dem Libyas diktator Muammar

Ghaddafi, har innrømmet at jødene trengte en stat. Men den ligger på helt feil sted. ”Jødeproblemet” er europeisk, aller mest tysk. I arabiske land har jødene hatt det godt i alle år, helt til zionistene kom fra slutten av det forrige århundret og skapte problemer. Jødenes stat burde derfor ha ligget i Europa, f. eks. i Bayern. Da ville betalingen ha blitt krevd av skyldneren, ikke av en uskyldig tredjepart (araberne). Så langt Ghaddafi og utallige andre arabere. Dette argumentet er rimelig. Men bare så lenge man over-

ser en rekke sentrale forhold. Som f. eks. at mens bare en liten del av jødene har flyttet/ flyktet fra Europa, har nesten alle jødene flyktet fra de arabiske landene - etter århundrers diskriminering og til dels forfølgelse. Flertallet av jødene i Israel har bakgrunn i arabiske og andre muslimske områder. De jødiske flyktningene fra arabiske land er en av de glemte faktorene i Midtøstendebatten.

De fleste av de jødene som er kommet til Israel, er kommet fordi de måtte, ikke så mye fordi de i og for seg ønsket det. Rundt år 1900 kom en bølge med flyktninger fra den russiske antisemittismen. Siden kom flyktninger fra nazismen. Da Israel var opprettet, kom flyktningene fra arabiske land. Også de ble jaget ved trusler og voldsbruk. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn de såkalte palestina-flyktningene, araberne som flyktet andre veien og som vi stadig hører om. Siden har det kommet mindre grupper jødiske flykt-

ninger: Fra Argentina, Etiopia, Polen og andre kommunistland. Siden 1989 er det kommet over en million fra det tidligere Sovjetunionen. For mange av disse har Israel vært det eneste reelle alternativet. Det er også tilfellet i dag, da vestlige land stort sett er stengt for flyktninger og asylsøkere.

kledd seg likt naboene. De har tatt sin religion alvorlig og de har levd uten å bry seg om sin tro. Uansett hva de gjorde, er de blitt diskriminert og forfulgt. I Tyskland like før Hitler kom til makten, hadde de færreste jødene noe særlig forhold verken til den religiøse eller nasjonale delen av jødedommen. Det samme var tilfelle i Sovjetunionen. Mange av jødene som kom til Israel derfra, visste praktisk talt ingenting om det jødiske folkets historie og egenart, og de har ikke hatt noen egentlig nasjonalfølelse. Men forfulgt er de blitt, fordi en eller flere av

deres besteforeldre var jøder.

Israel som nødhavn

Omkom på veien

For mange av de jødiske innvandrerne fra Etiopia var reisen til Israel fryktelig hard. De måtte gå til fots lange veier. Et stort antall mennesker døde underveis. Ingen vet hvor mange. En kvalifisert gjetning er 4.000. Ikke minst døde mange i Sudan, hvor de sanitære forholdene var dårlige. Noe lignende skjedde i 1948-50, da over 60.000 jøder flyktet fra Jemen. Mange av dem måtte gå til fots gjennom ørkenen. 98 % av dem som kom fram, var syke, mange døde underveis.

Frederic Chopin

Chopin er en kjent komponist, særlig berømt for sin bruk av klaveret. Han var en knallhard antisemitt. Når han skulle holde konsert, kunne han reise seg og spørre: ”Er det noen jøder blant tilhørerne?” Så bad han dem om å gå. Han ønsket ikke å spille for dem.

Alle løsninger forsøkt

I de siste to tusen år har jødene forsøkt alle mulige andre løsninger enn et eget land. De har bodd i ghettoer, med mur rundt, i århundrer. De har vært fattige og de har vært rike. De har kledd seg i egenartede klær og de har

Israel eneste alternativ

For jødene framstår i dag det å ha en egen stat i Israel som det eneste realistiske alternativet. Alle andre løsninger er prøvd, men har vist seg å ikke fungere. Selv om det i over hundre år har vært en kjerne av bevisste jøder som har kjempet for en jødisk stat, ville disse jødene ikke hatt noen mulighet for å gjennomføre dette hvis jødene skulle ha kommet til Israel av idealistiske grunner. Det er først og fremst jødehat og forfølgelser som har tvunget fram det Israel som foreligger i dag.

Vesten opprettet ikke Israel

Det er en alminnelig oppfatning i arabiske land at Vesten plasserte Israel i den arabiske verden som en imperialistisk base. Det er nokså langt fra virkeligheten. Da jødene i Palestina opprettet Israel i 1948, fikk de ikke en eneste rifle eller en eneste patron fra noe vestlig land. (En annen sak er at de ”organiserte” en del fra lagre etter 2. verdenskrig.) Storbritannia, som styrte Palestina fram til 15. mai 1948, jaktet nidkjært på de få og dårlige våpen jødene hadde. Men de utstyrte selv arabernes hærer, og Jordans hær var ledet av britiske offiserer. Selv om USA anerkjente Israel, gjorde det ingenting for at jødene i Palestina skulle overleve. Det som gjorde at jødene overlevde i 1948, var at Stalin (av alle) gav Tsjekkoslovakia lov til å selge våpen til Israel. De måtte kjøpes kontant. Pengene ble samlet inn blant verdens jøder, først og fremst i USA. Det var jødene selv som opprettet staten Israel.


Nr. 2/2003 Befolkningsutveksling

Jødiske yktninger etter 1948

Marokko: 250.000

Algerie: 150.000 Irak: 125.000 Tunisia: 110.000 Iran: 80.000 Egypt: 75.000 Jemen: 61.000 Syria: 45.000

Israel utgjør 0,178 % av 15000000 PLOs det charter kaller ”det arabiske hjemland”. Jødene, over én million, er i praksis jaget fra 99,822 % av det arabiske området.

Libya: 40.000

I 1975 hadde vel 55 % av den jødiske befolkningen i Israel bakgrunn fra ”orientalske” land, mens de resterende 45 % hadde bakgrunn fra Europa. Prosenten av ”orientalske” økte rimeligvis noe fram til 1989 (på grunn av høyere barnetall). Da begynte storinnvandringen fra det daværende Sovjetunionen, og siden har over 1.000.000 kommet derfra. Antakelig er nokså nøyaktig halvparten av Israels jødiske befolkning i dag ”orientalsk”. Det vil for de aller flestes vedkommende si arabiske land (Marokko, Irak, Jemen Vestlige: 11% osv.). Men også en del fra Iran, Tyrkia og etter hvert fra de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen. Felles for disse ”orientalske” landene er at de ikke har noen demokratisk tradisjon. Stort sett har de også en meget k v i n n e - u n d e rtrykkende tradisjon. I stor grad taler vi om rene u-land. De ”europeiske” jødene er først og fremst fra det Østeuropeiske: 34% tidligere Sovjetunionen, flest fra Russland og Ukraina. Dernest kommer Romania, så Polen. Også fra Bulgaria og Ungarn er det kommet betydelige grupper. Det vil si at de fleste ”europeiske” jødene også har bakgrunn fra land med liten eller ingen demokratisk tradisjon, og til dels med en levestandard langt under vår. De israelske araberne utgjør ca. 20 % av befolkningen. De fleste er sunni-muslimer, men det er også en kristen minoritet. (Israel er visstnok det eneste landet i Midtøsten hvor antallet kristne har økt de senere år. Fra de arabiske landene flykter

de kristne i stor skala, også det palestinske området.) Denne folkegruppa har heller ikke noen demokratisk tradisjon, og var en typisk u-lands-befolkning da Israel ble opprettet. Bare en ganske liten del av jødene i Israel kommer fra vestlige demokratier, slike som USA, Storbritannia og Frankrike. Regner vi med Tyskland og de andre tysktalende landene (den demokratiske tradisjonen er nokså tvilsom), blir andelen muligens 15-20 %. (Det er vanskelig å si, for vi har ikke tall fra før 1948. Innvandringen fra slike land etter 1948 er på mindre enn 10 % av den totale innvandringen. Og da kan vi trekke fra en del prosent av jøder som kom fra arabiske land eller Øst-Europa til de vestlige landene og var der noen få Arabere: 18% år før de dro videre til Israel.) Ellers blir det Orientalske: 37% stadig vanskeligere å finne tall for hvordan Israels befolkning er sammensatt på denne måten. Det skyldes at en stor del av ekteskapene (mer enn 20 %) foregår på tvers av skillet orientalsk-europeisk. Vi har nå fokusert på bakgrunnen til de ulike gruppene i Israel. I tillegg kommer de sterke spenningene som naturlig vil være mellom folk fra med så ulik kulturbakgrunn. Det gjelder også når vi ser på bare den jødiske befolkningen, og blir forsterker når vi tar med den arabiske. Dessuten kommer motsetningene mellom religiøse og sekulære jøder.

9000000

6000000

3000000

0

Norge Israel

Fra alle jordens hjørner

”Det arabiske hjemland”

12000000

Libanon: 20.000

Km2

Israel er et ganske lite land. Norge er 15 ganger så stort (21.501 km2 mot 323.877 km2), så landet er altså litt over et middels, norsk fylke. Det området som PLOs charter kaller ”det arabiske hjemland” er på 12.101.563 km2. Israel er 0,178 % (mindre enn null komma to prosent) av dette landområdet. Dette betyr at jødene i praksis er jaget fra 99,822 % av det arabiske området. Antallet jøder var over en million i første del av 1900-tallet. Mer enn 650.000 av dem flyktet til Israel, ca. 300.000 til Frankrike og titusener til andre land. Flukten foregikk vesentlig fra 1948 1960, men noen var også dradd tidligere og noen senere. Før 2. verdenskrig utgjorde jødene ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. 2 % av befolkningen i det arabiske området fikk altså mindre enn 0,2 % av landet etter å være fordrevet fra resten. Det kaller noen at jødene har ”stjålet” arabisk område.

15


Israel er en stor

Nr. 2/2003

16

Høy levealder

Fra en trang fødsel i 1948 har landet vokst frem til å bli en vinner i konkurranse med alle verdens land. Det nnes selvfølgelig også baksider av medaljene, men her nner du solskinnshistoriene fra Israel. Artiklene er forkortet. Full-versjoner er tilgjengelig på: n Suksessen på www.miff.no.

Fordel for araberne Før Israel ble opprettet, var den arabiske befolkningen i Palestina en typisk u-lands-befolkning, med bl. a. stor analfabetisme. I dag er den palestinske befolkningen den aller best utdannede i den arabiske verden. De israelske araberne nyter godt av det israelske skoleverket (hvor de har egne skoler med undervisning på arabisk), og etter hvert har en betydelig og økende del av dem også begynt å ta høyere studier. Men palestinerne i Gaza og på Vestbredden har faktisk fått enda høyere utdanning. Det har FN sørget for. På 80-tallet fikk den palestinske ungdommen mer utdanning enn ungdommen i Storbritannia. Det er mulig at intifadaen og Arafats styre har ødelagt noe av dette. Men utdanningen er fremdeles høy etter forholdene i Midtøsten. I 1990, mens Israel ennå styrte i Gaza, var barnedødeligheten på 26 pr. tusen levendefødte barn. I Egypt var den 87, i Irak 70 og i Jordan 45. Da Israel fikk kontrollen i 1967, var den 86 i Gaza. - Jeg har ikke tall for Vestbredden, men de har generelt vært noe bedre enn for Gaza. Dette sier i grunnen også alt om den uhyrlige beskyldningen som av og til framsettes, nemlig at Israel driver folkemord på palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Faktum er at disse områdene kanskje er de stedene i verden hvor befolkningen vokser raskest, og slik var det også mens Israel styrte.

Inntekten til de israelske araberne ligger høyt over inntekten i de arabiske nabolandene. I arabiske land er kvinnene sterkt diskriminert. De arabiske kvinnene i Israel har etter hvert gjennomgått en kolossal frigjøringsprosess. Selv om det ennå gjenstår mye, er det også mye som er skjedd. Det samme var godt på vei før Arafat overtok kontrollen på Vestbredden og i Gaza. Dessverre ser det ut for å ha gått tilbake igjen der. Men det at de palestinske kvinnene ser rettighetene i Israel, bidrar uansett til å styrke deres stilling.

Nyter godt av demokratiet

Sommeren 1997 var en delegasjon israelske arabere på besøk i Syria. Mange av dem var medlemmer av Knesset. Syrerne tillot ingen jøde å være med, ikke en gang en journalist. Knesset-medlemmet Abdul Malik Dahamshe uttalte: Han håper at Syria vinner den neste krigen mot Israel, Palestina (inkludert Israel) og Syria er ett hjemland, arabernes seier vil til slutt bli vunnet ved sverdet, ved jihad (hellig krig) av hele den arabiske verden. Bortsett fra en viss kritikk i Israel fikk besøket og det som skjedde ingen følger for noen av de arabiske delegatene. Det er vel tvilsomt om et eneste annet land i verden, ville ha reagert så tolerant på en så provoserende oppførsel i en krigssituasjon.

Ungdommer fra det politiske partiet Ale Yarok. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Grunnfestet demokrati

I den israelske befolkningen har over 80 % av befolkningen bakgrunn i land og kulturer som har liten eller ingen demokratisk tradisjon. Det er da bemerkelsesverdig at Israel er et av verdens grunnfestede demokratier, i samme grad (minst) som vest-europeiske land. I 1999 foretok Senter for palestinske studier i Nablus en meningsmåling (side 22). Den viste at palestinerne

på Vestbredden og i Gaza mener at Israel er et mer demokratisk samfunn en USA og Storbritannia. Det betyr at selv for dem som føler israelerne som fiender og undertrykkere, framstår det israelske samfunnet som selve referansen på demokrati. Det er sterkt. Debatten i israelske medier er mer fri og levende enn debatten i norske medier (selv om Israel har militær sensur).

Valgordningen er gjennomført demokratisk: Hver stemme teller like mye, sperregrensen for småpartier er så lav som 1,5 %. Valgene pågår uten fusk. Riktignok kom noen i Arbeiderpartiet med anklager om fusk etter valget i 1996. Men grundige undersøkelser viste at det ikke hadde vært ett eneste tilfelle av fusk. Noen få feil (trolig færre enn i Norge), men ikke noe fusk.

I en hel del statistikker plasserer Israel seg blant de mest utviklede samfunnene i verden. Blant annet er forventet levetid høyere enn i Norge. - I hvilke land har en nyfødt størst sjanse til å bli 60 år? Israel og Sverige. Bare åtte prosent av de som blir født i disse landende, vil ikke bli 60 år. I USA er dette tallet 12,8 prosent. Dette viser den siste rapporten for menneskelig utvikling som ble publisert av FN i år 2000. Denne rapporten rangerer verdens land, ikke bare etter økonomi, men også etter faktorer som helse, utdannelse og samfunn. Her blir Israel rangert på 22. plass, etter Spania, foran Hong Kong og Hellas. For å sammenligne er Saudi Arabia på 71. plass. Men denne målingen viser ikke alle data. Forventet levetid er en svært viktig indikator. At Sverige er på førsteplass er ikke overraskende. Det er en rik, etablert stat med få immigranter og mange velferdsgoder. Men hva gjør det splittede Israel, som er involvert i krig og har et flertall innbyggere som har innvandret fra dyp fattigdom, på toppen av lista? Forventet levealder ved fødsel er en av de høyeste i verden i Israel. Kun et fåtall land er foran. Forventet levetid er høyere i terrorrammede Israel enn i for eksempel Norge, USA, Irland og New Zealand.

Israels demokrati og frie debatt er en viktig side av landets strålende suksess. Dette blir desto mer imponerende når vi vet at Israel har vært i en krigssituasjon hele tida. Jeg våger påstanden: Ikke noe land i historien har klart å bevare tilnærmet så stor frihet så lenge under så stort press og så sterke trusler som Israel har vært utsatt for.


suksess-historie! Nr. 2/2003

17

Når det gjelder satellitter, er israelerne blant deresultater fremste Imponerende i verden.

Da de store gruppene med jødiske flyktninger fra arabiske land kom til Israel fra 1948 og utover, møtte de en jødisk befolkning som bodde der fra før. Allerede før 1948 var en del jøder fra Jemen og andre arabiske land kommet til Israel. Men de fleste av de snaut 700.000 jødene som bodde i Israel i 1948, var fra Europa. De ”orientalske” jødene opplevde møtet med Israel som en ydmykelse og fornedrelse. Europeerne betraktet dem som primitive, uopplyste og udugelige mennesker som måtte gjennomgå en

grundig opplæring for å kunne fungere i et moderne land. Og fram til 1977, da Arbeiderpartiet ledet regjeringene, ble de orientalske jødene (flertallet av jødene i Israel) holdt nesten fullstendig utenfor styre og stell. Dette førte til sterke negative følelse fra de ”orientalskes” side. Den som mange vil gi hovedæren for langt på vei å ha løst problemet, var Menahem Begin. Da han dannet regjering i 1977, tok han med også jøder fra arabiske land i sin regjering, og utnevnte dem i mange

i integrering fra alle verdens hjørner

viktige stillinger. Og ikke minst: Han omtalte dem og deres kultur med respekt. Siden er kløften mellom de to gruppene blitt mindre og mindre. Fremdeles er det nok store forskjeller i inntekter, utdanning m.m. Men alle kan se at problemet vil bli løst etter hvert som tida går. Og at nesten 1⁄4 av ekteskapene skjer på tvers av kløften, betyr at stadig flere får slektninger på ”den andre siden”. Også på dette feltet har Israel oppnådd, tross alt, imponerende resultater. En ny innvandringsstrøm til Israel kommer fra Argentina. Denne lille argentiske gutten ble fotografert da han ankom flyplassen Ben Gurion i vinter. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Høyt utdanningsnivå

Også arabiske kvinner nyter godt av Israels utdanningssystem. (Foto: GPO)

Israel er på 3. plass i verden over andelen av innbyggere som har akademisk utdanning. Men noe av dette skyldes innvandringen av høyt kvalifisert arbeidskraft fra det tidligere Sovjetunionen. Ser vi på de som går ut av videregående skole, og over i studier, ligger Israel på 16. plass (pr. 1998). Det er jo også ganske høyt, ikke minst når vi tar hensyn til Israels befolkningssammensetning.

Det er fremdeles en stor forskjell i utdanningsmønsteret mellom europeiske jøder, orientalske jøder og arabere. De europeiske jødene har generelt ligget meget høyt m.h.t. skoleprestasjoner, antallet som studerer m.m., mens de orientalske jødene har ligget vesentlig lavere og araberne enda lavere. Forskjellen finnes ennå, og vil sikkert fortsette i mange år. Men tendensen går riktig

vei. Forskjellene minker. Stadig flere orientalske og arabiske ungdommer finner sin plass ved universiteter og høgskoler. Det finnes nesten ikke analfabetisme i Israel. Det er en fantastisk framgang. I 1948 var de fleste araberne analfabeter, og det ble ikke bedre av at de høyt utdannede (og lederne ellers) var blant dem som flyktet i størst grad.

I toppen på IT og romfart Israelsk forskning ligger på verdenstoppen på en rekke felter. I forhold til folketallet er Israel trolig det landet i verden som betyr mest for forskningen totalt. Mange av de delene vi har inne i våre datamaskiner, er oppfunnet i Israel. Intel, som lager databrikker, har en stor forskningsavdeling i Israel. Det har Motorola og mange andre store høyteknologi-bedrifter også. Israel er det eneste landet av en slik størrelse som har satellitter i bane rundt jorda, både til militært og sivilt bruk. Men ikke bare i såkalt hardware (data-utstyr m.m.) ligger Israel på toppen. Det gjelder ikke mindre software, dataprogrammene. Det var bl. a. en israelsk bedrift som fant opp teknikken hvor man kan føre telefonsamtaler over hele verden til lokaltakst via internett. (IBM overtok teknikken.)

Luftfoto av kommunikasjonsselskapet Yes’ satelitt-anlegg i Kfar Saba. (Foto: Milner Moshe, GPO)

22 prosent Nobelpriser til jøder

I desember 1996 anmeldte Herman Branover en bok i Jerusalem Post. Boka heter Kometer, jøder og kristne og er skrevet av John Hulley, som tydeligvis er ortodoks jøde. Boka handler blant annet om faren for, og følgene av, at en komet kolliderer med jorda, slik en komet kolliderte med Jupiter i juli 1994. Det kan i verste fall føre til at alle mennesker dør. Men boka tar opp mye annet, ifølge anmeldelsen. Blant annet tar den for seg Nobelpriser i naturvitenskapelige fag fra 1901-1990. Ifølge boka har ikke mindre enn 22 % av prisene gått til folk av jødisk bakgrunn, til tross for at jødene bare utgjør noen få promille av jordens befolkning. 64 % har pristakerne har protestantisk bakgrunn. 11 % har katolsk bakgrunn, men da særlig fra Frankrike og andre katolske land som også har hatt sterk protestantisk innflytelse. Folk med annen religiøs bakgrunn har fått bare 3 % av prisene. Hulleys forklaring på denne oppsiktsvekkende fordelingen er at nest etter jødene er det protestantene som mest leser og bygger på Det gamle testamentet.


18

Hvem er Mahmoud Abbas? Arafat og Mahmoud Abbas (Abu Mazen) har inngått en avtale som gjør det mulig for Abbas å bli palestinsk statsminister og overta mye av den makten Arafat hittil har hatt. Når dette blir skrevet, er det ennå ikke klart om det folkevalgte palestinske rådet vil godkjenne utnevnelsen. Uansett er Abu Mazen en person man bør vite noe om. Hovedkilden er en artikkel av Yossi Klein i Ha’aretz 22. april 2003. Han heter Mahmoud Abbas og ble født i 1935 i Safed, som nå er en del av Israel. Abu Mazen betyr ”far til Mazen”, i den arabiske verden er det vanlig å bli oppkalt etter sin sønn. (Mazen, hans eldste sønn, døde for et års tid siden av en hjertesykdom. Det var i Qatar. Han ble 42 år gammel.) Mahmouds far var først og fremst sauebonde. I tillegg drev han en butikk. Han og andre arabiske bønder solgte sauemelk til en jødisk fabrikk som laget ost av den. Den var kosher og ble solgt til jøder også i andre deler av landet. – Men selv om jødene og araberne hadde forretningsmessig kontakt, var det liten sosial kontakt mellom dem. Det var bare

britene og forretningene som gjorde at det ikke ble frontkollisjon mellom folkegruppene. Også mellom arabiske og jødiske barn var det spent.

Flukt i 1948

I mai 1948 var det krig mellom jøder og arabere i landet, inkludert Safed. Det bodde litt over 1.000 jøder og over 20.000 arabere i byen. Natten mellom 7. og 8. mai var situasjonen for jødene helt desperat. De var få og hadde lite våpen og ammunisjon. De hadde ikke noe artilleri, ikke tanks eller andre tyngre våpen. Det eneste de hadde var en Davidka, en hjemmelaget bombekaster som bråkte noe fryktelig, men ikke kunne forårsake noen særlig skade hos fienden. Jødene rakk å skyte to-tre granater med sin Davidka før den sluttet å virke. Men etter at granatene var skutt, begynte det å regne. Araberne ble overbevist om at den stakkars Davidkaen var en jødisk atombombe, intet mindre! For hadde man ikke hørt at etter at amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima, begynte det å regne? Og man hadde jo hørt hvor fryktelig Davidkaen bråkte. Resultatet var at natten til 8. mai flyktet hele den arabiske befolkningen fra Safed, i en situasjon hvor jødene var på randen til å måtte overgi seg. Flukten skjedde plutselig, jødene fant varm mat i grytene hos araberne. Hva tenkte jødene da araberne flyktet? Like etter 2. verdenskrig tenkte de fleste ikke så mye o v e r det.

Mange av jødene hadde selv opplevd å måtte flykte, og hadde ikke tid til å dyrke noen sentimentalitet over det. De anså seg som heldige som hadde kommet unna med livet i behold. For det er en grunnleggende sannhet: De jødene som gjennom århundrene har opplevd det palestinerne opplevde i 1948 (en kort flukt innenfor samme språk- og kulturområde), har ofte vært regnet som heldige.

Etterpå

Mahmoud Abbas var 13 år den gangen. Familien flyktet til Damaskus. Der gjennomførte unge Mahmoud sin utdanning, inkludert studium i juss ved universitetet i Damaskus. Han fikk seg en jobb som lærer på en grunnskole. Siden fortsatte han sine studier i Moskva. Der tok han doktorgraden. Og emnet for hans doktorgrad var Holocaust, altså nazistenes utryddelse av jøder under 2. verdenskrig. Ifølge angivelige sitater som ligger på Internett, skal Abbas ha ment at zionisteme overdrev tallet på drepte jøder. Dessuten skal den handle om et angivelig omfattende samarbeid mellom zionistene og nazistene. Han skal ha antydet at zionistene samarbeidet om å drepe jøder for å vinne sympati for staten Israel. (Det er en helt utenkelig og uhyrlig tanke for nesten alle jøder i verden.) – Siden skal Mahmoud Abbas ha sagt til den israelske avisen Ma’ariv at da han skrev doktoravhandlingen sin, var palestinerne i krig med Israel. Han ville ikke ha skrevet noe slikt nå.

Forretningsmann

Han slo seg ned i Qatar og giftet seg med ei jente som også var flyktning fra Safed. De fikk tre sønner (Mazen, Yasser og Tarqo). Han arbeidet først som personalsjef i en stor, offentlig bedrift. Siden ble han forretningsmann og tjente en formue. Det vil si at han fremdeles kan leve godt uten å ha noen politikerlønn. Han har råd til å trekke seg dersom han ikke

får gjennomslag for det han står for. Selv om Mahmoud Abbas har bodd mange steder gjennom årene, drives forretningen hans fremdeles fra Qatar. Han har også et hus i Marokko. Og enken etter Mazen bor i Abu Dhabi med sin sønn.

PLO

Han var en av grunnleggerne av Fatah-bevegelsen (Arafats fløy av PLO) og ble med i PLOs sentrale organer. Han oppholdt seg lenge i Tunis, hvor han var en av lederne for Fatah og PLO. I 1988 ble Mahmoud Abbas valgt som medlem av PLOs eksekutivkomite, en slags skyggeregjering. Han fikk ansvaret for Vestbredden og Gaza. I 1994, som en følge av Oslo-avtalen, fikk han komme tilbake til disse områdene. Da ble han valgt til sekretær i sentralkomiteen og Arafats stedfortreder. Nå pendler han mellom Ramallah på Vestbredden og Gaza. Han har en bolig begge steder.

Forhandlinger

Første gang han traff israelere var i Tunis i 1983. Der hadde han et møte med ”Det israelsk-palestinske fredsrådet”. Siden snakket han ofte med forskjellige israelere. De israelerne han kanskje hadde aller mest med å gjøre, og som Yossi Klein intervjuet før han skrev artikkelen, var Yossi Beilin og Ron Pundak. De fortsatte en ganske omfattende kontakt. Men ifølge Beilin ble de ikke egentlige venner. De besøkte aldri hverandre hjemme, for eksempel. Men sammen utarbeidet de Osloavtalen. Mahmoud Abbas ble såret da både statsminister Yitzak Rabin og utenriksminister Shimon Peres fikk Nobels fredspris på israelsk side, men bare formann Yasser Arafat på palestinsk side. Han mente at hans rolle tilsvarte den rollen Peres hadde. Siden utarbeidet Beilin og Abbas sammen et dokument som inneholdt mange punkter de to kunne være enige om skulle inngå i en endelig avtale mellom israelere og palestinere. (Beilin står på mange måter på ytre venstre i israelsk politikk, og har liten støtte for sine ideer.)

Retten til å vende tilbake

Ron Pundak sier at man ikke kan vente at Mahmoud Abbas vil oppgi ”retten til å vende tilbake” i prinsippet. Men han har allerede oppgi tanken på at det skal gjennomføres i praksis i stor stil. For noen måneder siden holdt han en tale i en palestinsk flyktningeleir i Syria, og sa: ”Dere kan ikke vende tilbake til de husene eller de bydelene eller den landsbyen hvor dere ble født. De husene, bydelene og landsbyene finnes ikke lenger. Nye byer ble bygget på deres jord, og jødiske barn ble født i deres hus. [Hvis dere kommer til Israel, vil dere] bli en del av den palestinske minoriteten. Statens språk vil ikke være deres språk, heller ikke kulturen, flagget eller nasjonalsangen. Dere vil ikke ha noe sted å arbeide, og ingen vil ønske dere ivrig velkommen.” [Vi bør skyte inn at akkurat det samme er skjedd med husene hvor jødene bodde i arabiske land, finner bodde i Karelen, tyskere bodde i Øst-Europa, hinduer bodde i Pakistan, muslimer bodde i India osv. Forskjellen mellom palestinerne og alle andre tilsvarende flyktningegrupper fra den tiden er at alle de andre har tilpasset seg et nytt liv andre steder. Palestinerne har ikke mer ”rett til å vende tilbake” enn de andre gruppene har.] Det skal bli interessant å hvordan dette slår ut i praksis. Mange i Israel venter at forhandlingene med Mahmoud Abbas skal bryte sammen over temaet ”rett til å vende tilbake”.

Press fra USA og Israel

Mahmoud Abbas blir statsminister (hvis han blir det) fordi USA og Israel har presset Arafat til å godta det. Antakelig har ikke Abbas støtte av noe flertall i sin befolkning, selv om de fleste er grundig leie av Arafats korrupte styre. Hans forhold til Arafat er temmelig ”vanskelig”. Det er nå en gang slik at den som krever en ”gjennomgang av de feilene som ble gjort”, ikke uten videre kan vente applaus fra den som har størst ansvar for de samme feilene. At Mahmoud Abbas har fått sin stilling på den måten,

Nr. 2/2003

gjør hans situasjon ekstra vanskelig. Han vil måtte bevise at han ikke er noen quisling. Ingen kan i dag si hvordan hans forhold til sin befolkning vil utvikle seg. Kanskje kan en del støtte fra utlandet i alminnelighet og USA i særdeleshet føre til at han styrker sin stilling og blir i stand til å gjennomføre store, positive endringer. Men det kan også skje at han ikke kommer noen vei og forsvinner ut over sidelinjen. Han kan naturligvis også bli fjernet på mer håndfaste måter og kanskje drept. For øvrig har han heller ikke så veldig god helse. For halvannet år siden gjennomgikk han en operasjon i USA for prostatakreft.

Forholdet til Israel

Israel venter at Mahmoud Abbas ikke bare vil få terrororganisasjonene med på en våpenhvile, men at han vil ta et skikkelig oppgjør med dem, avvæpne dem og oppløse dem. Dersom det bare blir en avtale som utsetter neste terrorbølge, men etterlater terrororganisasjonene intakt, vil Israel få store problemer. Det vil dessuten også gi store problemer innad i det palestinske samfunnet. Skal det bli en seriøs stat, må det ikke være andre væpnede grupper enn de som er underlagt myndighetene. Et viktig spørsmål i denne forbindelsen er hvor mye Arafat fremdeles kan trekke i trådene og legge hindringer i veien, og hvor sterke terror-gruppene vil vise seg å være når det kommer til stykket. Hittil har Arafat nektet Abbas å oppløse de aktuelle organisasjonene. Palestinerne har også sine forventninger til Israel. Dersom statsminister Sharon fortsetter med ”målrettede henrettelser” og ikke hever beleiringen av byer og landsbyer i de palestinske områdene, kan Mahmoud Abbas få problemer med å forklare hva han oppnår. Noen frykter at det er noe slikt Sharon pønsker på. Men dersom Abbas og hans medarbeider Muhammad Dahlan klarer å få slutt på terroren, og Israel følger opp med lettelser, kan det være håp om å få en fredelig utvikling. Hvor sannsynlig dette er, får hver ha sin egen oppfatning om.


Nr. 2/2003

19

Muhammad Dahlan De fleste av våre lesere fikk kanskje med seg at det var strid mellom Arafat og den nye statsministeren Mahmoud Abbas (Abu Mazen) om hvem som skulle sitte i hans nye regjering. Det fremste stridstemaet var Muhammad Dahlan, som Mahmoud Abbas ønsket å ha med som sikkerhetsminister. Dahlan er 42 år gammel. Arafat brukte ham som sjef for Preventive Security Service i Gaza, en av flere ”sikkerhetstjenester” som Arafat har holdt seg med. Men i juli 2002 bad Arafat ham om å trekke seg som en del av den gjennomgripende reformen verden krever av det palestinske styret (og som Arafat har sabotert). Dahlans sikkerhetstjeneste arresterte hundrevis ”aktivister” fra

Hamas og Islamsk Jihad. De forhindret mange terrorangrep på Israel. Men det er dessverre ikke hele sannhetens. Dahlan selv har tjent en formue siden Oslo-avtalen ble undertegnet. Hans folk er beskyldt for å ha innkrevd ”beskyttelsespenger” fra velstående folk i Gaza. Dahlan har graden oberst, men har ingen militær utdanning som skulle gi rett til en slik grad.

Kritikk av Arafat

Da Dahlan sluttet som sikkerhetssjef, lovte Arafat å gjøre ham til sin rådgiver i sikkerhetssaker. Men løftet ble ikke innfridd. Da Dahlan forstod (i slutten av 2002) at Arafat hadde plassert ham på sidelinjen, innkalte han en gruppe journalister til pressekonferanse. Der kritiserte

han Arafat og det palestinske styret for korrupsjon. Han sa også at palestinerne gjorde en feil da de ikke slo ned på Hamas og andre ekstremist-grupper. Han kritiserte også at palestinerne har brukt våpen mot Israel og dermed ”militarisert” konflikten. Arafat ble sint for det Dahlan sa. Han oppfatter Dahlan som en del av den planen Israel har, med støtte av USA, for å fjerne Arafat fra makten. Han sier at en rekke palestinere er langt mer kvalifisert enn Dahlan til å være minister for sikkerheten. – Det ble et kompromiss hvor Mahmoud Abbas selv ble sikkerhetsminister, men Dahlan fikk en stilling hvor han langt på vei kan være det i praksis. Når Mahmoud Abbas ønsker Dahlan som sikker-

hetsminister, er det fordi Dahlan er en sterk mann. Han er en av de få aktuelle kandidatene som sier at han vil slå ned på Hamas og Islamsk Jihad. Abbas håper at han vil være i stand til det. Av samme grunn ønsker Arafat å holde Dahlan borte fra makten. Han ønsker ingen sterk sikkerhetsminister, men en som er lojal mot Arafat selv. Det gjenstår å se hva Abbas og Dahlan kan og vil gjøre når det kommer til stykket. Industri- og handelsminister Ehud Olmert sier at den nye regjeringen må dømmes etter sine handlinger, ikke etter sine ord. Hovedkilde: En artikkel i Jerusalem Post 22. april 2003 av Khaled Abu Toameh.

Israelske arabere og terror 1. april kom en melding om at tre israelske arabere var blitt arrestert flere uker tidligere. De bodde i Jaljulya, sørøst for Kfar Saba. Det regnes som en velstående landsby. De hadde planlagt å gjennomføre et terrorangrep en gang i februar. Hovedpersonen i gruppen heter Matsri. Hans mor er fra Kalkilya på Vestbredden. Hun giftet seg med en israelsk araber, og fikk dermed flytte til Israel. Matsri har rett til å besøke sine nære slektninger på Vestbredden. Under disse besøkene fikk han kontakt med en representant for Islamsk Jihad. I løpet av disse kontaktene ble det drøftet flere alternativer for å gjennomføre et terrorangrep i Israel. Først var det tale om å kjøre en bil med sprengstoff fra Vestbredden til Israel og sette den av med en mobiltelefon. Men fordi veiene ble avstengt, ble det umulig. I stedet ble Matsri opplært til å bruke eksplosiver slik at han selv kunne lage til, hjemme i Israel, en bil med bomber. Men Matsri fant ikke noe høvelig sted til å klargjøre bilen. Hans kontakt foreslo da at Matsri skulle kjøpe de nødvendige delene og lage bomber. Så skulle det komme en selvmordsbomber og gjennom-

føre angrepet. Matsri fikk en venn til å hjelpe seg med å finne et høvelig angrepssted: En bussholdeplass i nærheten av en militærleir, Tzrifin. Matsri kjøpte et falskt identitetskort til selvmordsbomberen. Men han ble arrestert før planen kunne gjennomføres. I hans leilighet fant politiet 20 kg med eksplosiver og annet utstyr til bomber. Matsri skal ha sagt at det var religiøse motiver for hans handling.

Uttalelse fra arabiske ledere

Medlemmer av Knesset, kommunale ledere og andre ledende personer i det arabiske samfunnet har opprettet Det israelsk-arabiske lederskapets overvåkingskomite. Talsmannen for komiteen, Abed Inbitawi, sier at komiteen fordømmer all innblanding av arabiske israelere i voldshandlinger. Men det er viktig å være klar over at i det konkrete tilfellet ovenfor er ingen ennå domfelt. Tidligere har de fleste anklagene mot israelske arabere vist å ikke holde i retten, og de anklagede er blitt frifunnet, ifølge komiteen. Komiteen har oppfordret de israelske araberne til å uttrykke sine protester og sine meninger på en demo-

kratisk og verdig måte, innenfor lovens ramme. Den har også oppfordret de palestinske bevegelsene til å la være å blande unge arabere i Israel inn i sine handlinger. Men på den andre siden forstår og respekterer komiteen ”den retten våre palestinske brødre har til å motsette seg den pågående okkupasjonen av 1967-områdene”.

Andre episoder

I en leder skrev Jerusalem Post at i år 2000 var det 8 kjente tilfeller av at israelske arabere medvirket til terror. I 2001 var antallet 25, i 2002 var det 35. Samtidig er episodene blitt alvorligere: Mens det tidligere dreide seg om transport av terrorister fra Vestbredden og Gaza, er det nå blitt tale om aktiv medvirkning til å ”myrde nære naboer”. Israelske sikkerhetsfolk sier at nesten ingen terrorhandling nå blir foretatt lenger i selve Israel uten at israelske arabere deltar.

Arabiske ledere

Uttalelsene fra komiteen kunne kanskje virke beroligende. Men den nevnte lederartikkelen i Jerusalem Post framholder at det dessverre også kommer andre signaler fra arabiske ledere. De arabiske medlemmene av Knesset har oppført seg

slik at deres velgere etter hvert er blitt åpent, høyrøstet og frekt anti-israelske. Holdningen er kompromissløst pro-palestinsk, proirakisk og pro-syrisk. Representantene kappes med hverandre om æren av å være ”Mest anti-israelsk”. Jerusalem Post mener at israelske regjeringers holdninger til de israelske araberne har vært preget av ønsketenkning. Den vanlige kommentaren har vært at ”et overveldende flertall av Israels arabere er lojale”. Men det er et stort spørsmål om det fremdeles stemmer. Matan Vilnai, som er fra Arbeiderpartiet og var minister i Ehud Baraks regjering, har nylig sagt om de israelske araberne at det ikke lenger er ”spørsmål om noen få råtne epler, men at hele tønnen er i ferd med å bli dårlig. Det er ikke lenger isolerte tilfeller, men et fenomen som ingen regjering kan godta og som lokale arabiske ledere vil gjøre vel i å ikke bagatellisere”. Det er på høy tid, skriver Jerusalem Post, at lederne for det arabiske samfunnet i Israel blir skremt og begynner å bekjempe den ilden de hittil har pustet til. Ellers kan ilden komme ut av kontroll og sluke oss alle, skriver avisen.

Luftfoto av Jerusalem i vinterdrakt. (Foto: GPO)

Palestinsk strid om Jerusalem Arafat har utnevnt en minister for Jerusalemsaker. Han heter Samir Ghosheh. Hans tittel er ”minister for Orient House”. Orient House var et slags utenriksdepartement for Arafats styre i Jerusalem. Men siden Jerusalem er under israelsk kontroll, godtok ikke Israel det, og stengte huset i august 2001. Samir Ghosheh må derfor finne et annet sted å tjenestegjøre. Det blir trolig i Ramallah-området, som ikke er langt unna. Ghosheh er 61 år gammel. Han sier at han vil samle alle institusjoner som har med det palestinske styret å gjøre under sin kommando.

Sari Nusseibeh

Det er bare det at det allerede finnes en mann som trodde at han hadde den oppgaven Ghosheh er utpekt til. Han heter Sari Nusseibeh. Vi har omtalt ham flere ganger. Han er representanten for PLO i Jerusalem, og ble utpekt i oktober etter at den tidligere PLO-representanten, Faisal Husseini, døde av sykdom under et besøk i Golfen. I typisk stil har Arafat utpekt Ghosheh uten å snakke med Nusseibeh om det og uten å definere hvilke oppgaver hver av de to skal ha. Nusseibeh

fikk vite om utnevnelsen via media. For å gjøre forvirringen enda større har Arafat nå også opprettet en ”Jerusalem-komite” som skal ta seg av sakene til Jerusalems arabere. Det er en kjent metode fra Arafats side: Sørge for at flere av hans undersåtter bekjemper hverandre, slik at ingen blir for sterke og alle blir avhengige av at han hindrer full krig mellom de ulike fraksjonene. Sari Nusseibeh har flere ganger kommet med mer moderate uttalelser enn de andre palestinske lederne. Han er den eneste på et så høyt nivå som sier rett ut at palestinerne må oppgi ”retten til å vende tilbake”, dvs. at 6-700.000 palestinere som flyktet i 1948 og deres mange etterkommere (4-6 millioner i alt) skal ha rett til å flytte til Israel og overta sine gamle eiendommer. Nusseibeh sier at alle må forstå at Israel ikke kan gå med på noe slikt. De nye utnevnelsene er et klart signal fra Arafat om han misliker Nusseibehs uttalelser. Men han benekter at Nusseibeh er sparket. Det kan være nyttig å ha et ”moderat alibi” som mediene kan sitere i Vesten for å gi publikum inntrykk av det palestinske styret mener noe annet enn det gjør.


Nr. 2/2003

20

Drusiske soldater De israelske araberne blir ikke innkalt til militærtjeneste. Det er etter ønske av deres ledere. Israels fiender er arabiske, og de ønsker ikke å krige mot sine egne. Men det er anledning for arabere å melde seg frivillig til det israelske forsvaret. Og det er det faktisk en del som gjør. En av grunnene er yrkesmuligheter: Militæret utgjør en større del av samfunnet i Israel enn i andre land. For eksempel leverer en stor del av bedriftene til forsvaret. Man må være sikkerhetsklarert for å få mange disse jobbene. Det blir man ikke hvis man ikke vil gjøre militærtjeneste. Militæret i seg selv kan også være en fin karriere. Det er også andre grunner: En del kristne arabere innser at de egentlig er i samme båt som jødene: Kristne under muslimsk styre har det sjelden særlig bra. Tradisjonelt har en del beduiner meldt seg til tjeneste. De er ofte utrolig dyktige stifinner: De kan finne fram i ørkenen, og de er dyktige til å tyde spor. Selv om en del arabiske medlemmer av Knesset og noen andre arbeider hardt for å få beduinene til å la være å melde seg, er det fremdeles en del som gjør det. Den eneste gruppen arabere som blir innkalt til forsvaret på linje med jødene, er druserne. De snakker arabisk, men har en egen religion. I den religionen inngår det at de skal være lojale mot staten de bor i. Druserne deler også jødenes dårlige erfaringer som minoritet i muslimske områder. Dessverre har den israelske staten ikke behandlet druserne etter det de fortjener. Drusiske landsbyer er ofte meget fattige, og får lite penger av staten. Mange vil si at det er en av de store skandalene i Israel. Dessuten er det farlig, fordi det svekker drusernes lojalitet og kan i verste fall føre til at de fleste blir fiendtlige mot Israel. For mange drusere blir derfor forsvaret den karriereveien de velger. Dru-

serne er kjent som lojale og dyktige soldater. En uforholdsmessig stor del av Israels falne er drusere. I september 2002 utstedte Fatah, Arafats egen grein av PLO, en erklæring hvor de kom med trusler mot Israels druser-samfunn. De beskyldte drusiske soldater for å være mer grusomme enn jødene i møte med befolkningen på Vestbredden, og truer med mottiltak mot druserne. Det er kjent at uforholdsmessig mange drusere tjenestegjør i grensepolitiet, som ofte er de som rykker ut når det er bråk og opptøyer på Vestbredden. Palestinerne har lenge kommet med anklager om at druserne er de mest grusomme, de mest vanskelige å snakke med og ofte de som opptrer mest uhøflig. De er også blitt beskyldt for å være raskere til å skyte enn jødiske soldater. Den mest kjente druserlederen, tidligere minister Salah Tarif, avviser beskyldningene, og sier at han aldri har funnet bevis for dem. En israelsk forsker sier at dette er et ledd i palestinernes forsøk på å trekke de israelske araberne og druserne inn i sin kamp. Det er en viss frykt i det drusiske samfunnet for terrorangrep rettet mot dem. Verken israelerne generelt eller druserne spesielt har tenkt i slike baner, så druserne er lite sikkerhetsbevisste på den måten. Det vil derfor kanskje være lettere for selvmordsterrorister å komme inn i drusiske områder. Salah Tarif sier at det kan være uheldig at talsmenn for den israelske hæren ofte framhever at det var drusiske soldater som drepte den og den terroristen. Det kan noen ganger virke som om det er druserne som gjør det skitne arbeidet i den israelske hæren. Men det er ikke noe nytt at palestinerne er negative til druserne, som mange nok betrakter som en slags forrædere.

Yarmuk-elven flommer over etter en regnfull vinter. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Stadig bedre vannsituasjon 26. mars meldte Jerusalem Post (David Rudge) at vannstanden i Kinneret (Genesaretsjøen) hadde steget med 15 cm de siste dagene. Det har ofte vært regn, og tilsiget til innsjøen fortsetter. Vannstanden er steget med 3,78 meter fra begynnelsen av regntiden. Det er nå 1,74 cm igjen til det som er regnet som maksimal vannstand. Vinteren 1991-92 steg vannstanden med 4 meter. Da var sjøen full, høyere

vannstand ville ført til flom i Tiberias. Derfor ble slusene i sørenden av sjøen åpnet, slik at vann fra Genesaretsjøen rant videre ned i Dødehavet. (Det skjer nå i ganske liten grad. Det er derfor liten etterfylling av Dødehavet, og vannstanden der synker stadig. Men den sjøen er dyp, så det vil ta lang tid før den eventuelt tørker opp.) Selv om det ikke skulle bli mer regn denne vinteren, vil vannstanden stige ytterligere. En viktig faktor er

snøsmeltingen på Hermonfjellet, det er mye snø der. Vannmyndighetene håper at det også kommer mer regn, og at vannstanden vil stige med minst en meter til. Det er ikke sannsynlig at den vil nå flomgrensen, men det er håp om at det ikke vil mangle så mye. Den forholdsvis store mengden av regn har også bedret status for grunnvannsreservene noe. De brukes i meget stor grad som vannkilde i Israel. Et

stadig synkende vannspeil i grunnvannet har gjort det stadig mer utsatt for tilsalting ved at havvann siger inn. Men Israel kan ikke basere seg på at hver vinter blir som denne. Da Kinneret og grunnvannsbassengene var fulle våren 1992, gikk det bare noen få år før det var krise. Israel må derfor fortsette å bygge ut sin kapasitet til å avsalte sjøvann (og brakkvann).


Nr. 2/2003

21

Medisin mot Parkinson I 1967 forsøkte en australsk bedrift å markedsføre en bestemt medisin som skulle brukes til å redusere blodtrykket. Men produktet fikk ikke gjennomslag. En israeler (født i Iran), Moussa Youdim, fant ut at det aktive molekylet i medisinen hadde potensiale på andre felter. Sammen med en annen israelsk forsker forbedret han det. Dette forbedrede molekylet har vist seg å ha gode virkninger på pasienter med Parkinsons sykdom.

Den nye medisinen har et stort markedspotensiale. Bare i USA er 1,5 millioner mennesker berørt av Parkinsons sykdom. Sykdommen blir forårsaket av at hjerneceller som lager dopamin dør. Dopamin er den kjemiske budbæreren som hjelper til med å kontrollere muskelbevegelser. Sykdommen er kronisk, den blir verre og verre, og til slutt dødelig. Typiske symptomer er ukontrollert skjelving og at hjernen ikke kan få musklene til å bevege seg slik den ønsker.

Medisinen, som kalles rasagilin, har vært gjennom en omfattende testing, på dyr og nylig også på mennesker. I løpet av høsten vil medisinfirmaene sende søknad om å få den godkjent i USA og Europa. Vanlige medisiner mot Parkinson mister virkning over tid, og må inntas åtte ganger daglig. Denne medisinen tas som tablett en gang daglig. Det er ikke funnet noen bivirkninger av betydning. Den reduserer dopamin-mangelen og forbedrer kognitive evner hos Parkinson-pasienter,

ANTI-TERROR AKSJON I JENIN:

Israelsk soldat lettere skadet også pasienter med framskreden sykdom. Man skal nå gå i gang og forske på om medisinen også kan ha positiv effekt for pasienter med Alzheimers sykdom og multippel sklerose. Youdim tror at den vil vise seg å ha det. For egen regning vil vi understreke at israelsk forskning ligger i fremste rekke på mange felter, ikke minst innenfor medisin. Dette er et eksempel på det. Gjengitt etter beste evne fra en artikkel av Judy Siegel-Itzkovich 27. mars 2003 i Jerusalem Post.

Religiøse reportere Gjennom mange år hadde den sekulære venstresiden i Israel en bortimot total kontroll i mediene, særlig etermediene. For 25 år siden var det en eneste religiøs reporter i Israels radio, statskanalen som svarer til NRK. Og han måtte være forsiktig så han ikke brøt med ”kanalens profil”.

Full sensur

Under ”Oslo-prosessen” slo dette ekstra sterkt ut. Høyresidens synspunkter, og fakta som kunne få folk til å tvile på at Arafat var en egnet fredspartner, ble ganske enkelt sensurert bort. For eksempel ble det ikke meldt på israelsk TV at Arafat holdt en tale i Stockholm i februar 1996, mens Shimon Peres var statsminister i Israel, der han gav oppskriften på hvordan araberne skulle ta knekken på Israel og erstatte det med en arabisk stat i hele Palestina. Den intifadaen som startet i september 2000, går etter den oppskriften: Trette ut israelerne psykisk til jødene fra Europa gir opp og drar fra Israel, og deretter ta knekken på de orientalske jødene som er igjen i Israel militært. - Israelske sikkerhetstjenester fikk bekreftet at det referatet som stod i noen få medier, blant dem den norske avisen Dagen, var ekte. Religiøse emner og høyresidens synspunkter ble derfor enten oversett eller behandlet med lite forståelse og fiendtlighet.

At de religiøse og høyresiden ikke fikk komme til orde, førte til en sterk motvilje mot de store mediene i Israel fra en stor del – kanskje flertallet – av Israels befolkning. Det var en viktig del av den intense polariseringen i Israel i den perioden da statsminister Rabin ble myrdet. Den eneste perioden da de religiøse og høyresiden kom til orde til en viss grad, var under valgkampene. Da måtte radio og TV slippe de ulike partiene til, selv om det ofte var tydelig hvilke sympatier programlederne hadde. Derfor førte de fleste valgkamper til en markert framgang for høyresiden.

Utestengt

Inntil for få år siden frarådet rabbinerne generelt de religiøse jødene å søke jobb innenfor mediene. Ryktespredning er synd, det har lett for bli en del av det i medier. Hele atmosfæren i mediene var nokså kjølig mot religionen, og de religiøse lederne ville ikke ha sine folk inn i det. Men dette var ikke den eneste grunnen til at praktisk talt ingen religiøse jøder ble ansatt verken i radio eller TV. Mange dyktige folk søkte uten å bli innkalt til intervju. I 1998 søkte ei religiøs jente jobb i Hærens radio. Hun sendte to søknader, en hvor hun fortalte at hun var religiøs, en hvor hun ikke nevnte det. Radioen var bare interessert i den sist-

nevnte. Noen år tidligere sendte en gruppe ortodokse gutter med topp kvalifisering søknader om jobb som journalister. Noen fortalte at de var religiøse, de fikk ikke svar. De som ikke nevnte det, ble innkalt til intervju. Men da de kom dit med kippa (kalotten religiøse jødiske menn bruker), var de ikke aktuelle likevel.

”Piratradio”

I 1988 opprettet bosettere en radiostasjon, Arutz 7 (kanal 7). Den ble ikke godkjent, og fungerte som en piratradiostasjon. I perioder har den sendt fra et skip ute i Middelhavet. Venstresiden, særlig Meretz-partiet og dets leder Yossi Sarid, har kjempet hardt for å få politiet til å forhindre at folk skulle få kjennskap til fakta og synspunkter som ikke passet ”fredsfløyen”. Det har faktisk vært politiaksjoner mot radiostasjonen, med beslaglegging av utstyr. For noen år siden godkjente Knesset (Israels Storting) radiostasjonen. Men Høyesterett (som på mange måter er en filial av Meretz) erklærte godkjennelsen for ulovlig. Du kan finne nettstedet til Arutz 7 på www.israelnationalnews.com I 1996 ble radio Kol Hai, med de ultra-ortodokse som målgruppe, godkjent. Begge disse stasjonene har fungert som treningssentre for religiøse journalister.

En ny trend

Kampen for at den sekulære venstresiden skal ha enerett til å bli reportere, er i ferd med å bli en tapt sak. De siste årene er det blitt mulig for enkelte religiøse å få jobb i israelske medier. I første omgang gjelder det Hærens radio, hvor 17 av reporterne nå [august 2002] er religiøse. Det er ca. fjerdeparten. Det er ungdom som siden går over i andre medier. I TV er det vanskeligere for religiøse å komme til. Men noen religiøse er kommet inn, og etter hvert vil det nok bli en mer naturlig sammensetning av reporter-staben der også. En viktig grunn til den nye trenden, er at mange ortodokse miljøer for noen år siden besluttet å satse på media. De innså at det var en viktig måte å få innflytelse på. Utdanning, f. eks. i filmskaping, er opprettet. Strømmen av dyktige, religiøse mennesker ble så stor at den ikke kunne overses lenger. Noen sekulære har vel også innsett at den tidligere situasjonen ikke var særlig demokratisk. Så selv om de religiøse reporterne ofte er blant de mest liberale i de religiøse miljøene, kommer både de religiøse og høyresiden mer til orde, og på en bedre måte, enn tidligere. Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 19. august 2002 av Miriam Shaviv.

En IDF-soldat ble skadet i byen Jenin på Vestbredden fredag morgen. Soldaten ble skutt i benet under en arrestaksjon av terrorister i Jenin-sentrum. De israelske soldatene besvarte ilden. (25.04)

SIKKERHETSVAKT REDDET LIV:

Drept da terrorist slo til i Kfar Sava, minst 14 mennesker skadet

En selvmordsterrorist utløste sine eksplosiver ved jernbanestasjonen i Kfar Sava torsdag morgen. En sikkerhetsvakt ved inngangen til stasjonen prøvde å stanse terroristen, og ba ham om ID-kort. I det terroristen forstod at han var i ferd med å bli avslørt, utløste han sin bombe - før han for alvor fikk kommet inn i folkemengden på stasjonen. Sikkerhetsvakten ble drept. - Det er ikke tvil om at vakten ved inngangen forhindret en langt større ulykke, med mange flere skadde og store skader, sier politisjef Shlomo Aharonishky. - Sikkerhetsvakten er en sann helt, legger han til i et intervju med Jerusalem Post. Gjennom hele den jødiske påskehøytiden, som endte onsdag kveld, har israelske sikkerhetsstyrker vært i høy beredskap mot terrorangrep. Det har vært en rekke advarsler om angrep i Sharon-regionen. - Angrepet i Kfar Sava er et nytt klart eksempel på den grusomme palestinske terrorismen, sier David Baker ved den israelske statsministerens kontor. Selvmordsterroristen var en 18-åring fra flyktningeleiren Balata utenfor Nablus. Shinui-leder Yosef Lapid sier den israelske regjering ikke vil starte omfattende gjengjeldelsesaksjoner etter selvmordsangrepet. - Den nye palestinske statsministeren må få tid til å bevise at han vil bekjempe terror, mener Lapid. (24.04)

ISRAELSK ARABER:

Anklaget for terrorist-støtte

Tirsdag ble en israelsk araber fra Arara tiltalt for støtte til mord i distriktdomstolen i Haifa. I følge anklagen kjørte tiltalte en selvmordsterrorist til Netanya for tre uker siden. (23.04)

IDF I NABLUS:

Islamsk hellig krig leder skadet i kamp

Under en IDF-operasjon i Nablus onsdag morgen, skjøt en leder i Islamsk hellig krig mot de israelske styrkene da de kom for å arrestere ham. Anas Sheritah ble alvorlig skadet da IDF besvarte skytingen. Det ble funnet fem bomber i huset hans. I Kalkylia ble lederen for terrororganisasjonen PFLP arrestert sammen med sju andre palestinere natt til onsdag. I Jenin ble to terrorister tilknyttet Islamsk hellig krig arrestert, mistenkt for å ha planlagt selvmordsangrep i Israel. (23.04)

TONY BLAIR:

Inviterer Sharon til London

Den britiske statsministeren Tony Blair har sendt en skriftlig invitasjon til statsminister Ariel Sharon. Blair ønsker å diskutere nye fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne, og særlig det diplomatiske “veikartet” for fred i Midtøsten. Sentrale kilder ved den israelske statsministerens kontor sier til Ha’aretz at Sharon ikke har bestemt seg for hva han skal svare på invitasjonen. Onsdag publiserte den israelske avisen Yedioth Ahronoth et langt intervju med Tony Blair, hvor han beskrev seg selv og Storbritannia som “venn av Israel”. - Israel har ingen grunn til å frykte “veikartet”, sa Blair. I samme avis kommenterer statsminister Ariel Sharon Blairs fredsinnsats slik: - Etter min mening er han ikke en fiende av Israel, men han gir seg selv for stor frihet til å avgjøre Israels skjebne. (17.04)


22

Hva gikk galt for araberne? I en artikkel i Jerusalem Post 21. april gir Ron Dermer en analyse av situasjonen for den arabiske verden. Han tar utgangspunkt i en artikkel som nylig stod i Newsweek, der forfatteren advarer om at USAs angrep på Irak vil rote opp grunnfestede følelser av nedverdigelse og usikkerhet i den arabiske verden. Dermer mener at en slik følelse er nettopp det den arabiske verden trenger. Den trenger å tvinges til å stille noen viktige spørsmål som den hittil har unngått, og finne et fornuftig svar på det. I sine første århundrer etter at Islam oppstod trengte den arabiske verden ikke å se på seg selv som underlegen. Matematisk, vitenskapelig, kulturelt og litterært hadde den islamske sivilisasjonen resultater som stilte den kristne verden helt

i skyggen. Kristenheten satt fast i en tusenårig stagnasjon [middelalderen], mens islamsk sivilisasjon tok opp i seg lærdommen fra oldtiden og det beste som vitenskap og teknologi kunne tilby. Noen århundrer med renessanse, reformasjon og opplysningstid snudde opp ned på det. Frihet og kunnskap utviklet seg med stor fart i det kristne Europa. Det gjorde slutt på muslimenes overlegenhet og førte til at Vestens stjerne steg. Men lenge etter at araberne kunne ha grunn til å føle seg underlegne, var de lykkelig uvitende om situasjonen. De fleste kunne ikke lese, de visste rett og slett ikke hva som var skjedd. Selv sa Napoleon klarte å invadere Egypt med en ganske liten styrke i 1798 vakte det noen særlig oppsikt i regionen.

Men da det ottomanske imperiet brøt sammen og ble fulgt av imperialismen, ble araberne nødt til å innse at noe var galt. Siden har debatten i den arabiske verden ikke bare forsøkt å komme til rette med spørsmålet ”Hva gikk galt?” Dessverre har denne debatten tillatt araberne å begrave hodet enda dypere i sanden. For de har overbevist seg selv om at kolonialismen er årsaken til at det har gått feil vei med dem, og ikke at den er resultatet av en slik utvikling. Da Nasser ble slått av Israel i 1967 (seksdagerskrigen) og Saddam Hussein ble slått av den USA-ledede koalisjonen i 1991, bidro det til at arabisk nasjonalisme etter hvert ble kastet på historiens skraphaug. Etter hvert har islamsk fundamentalisme overtatt med en

hovedforklaring på hvorfor den arabiske verden er så svak: Fundamentalistene sier at tilbakegangen skyldes at araberne har sviktet den sanne tro. Bare hvis de vender tilbake til den sanne tro (det er jo en viss uenighet om hva den er), kan Islam igjen herske over verden. Dermed er det blitt en dyd å avvise modernisering. Med det har muslimsk fundamentalisme vist seg å være enda mer skadelig for de arabiske massene enn nasjonalismen var. Men fundamentalistene seiret i Iran og i Afghanistan, og Amerika var svakt (før 11. september 2001). Islamistene fikk bringe sitt muslimske raseri inn i sine madrasser, moskeer og treningsleirer for terror. Men så bestemte president George W. Bush seg for å starte en krig mot

terror. Siden har muslimsk fundamentalisme vært på rømmen. Krigen i Irak har fått ”nedverdigelse og usikkerhet” til å komme til overflaten igjen i den arabiske verden. Ved at amerikanerne vant ”alle krigers mor” så raskt og overlegent, har koalisjonen avslørt arabisk svakhet i de arabiske massenes egne øyne. Gapet mellom den kristne og den muslimske verden har aldri vært så vidt. Det er å håpe at araberne vil gi spørsmålet om hva som er gått galt det riktige svaret: De er tilbakeliggende fordi de er blitt nektet frihet av sine egne i så lang tid. Etter som verden gikk fra før-litterær tid til en moderne industrialder og videre til postmoderne teknologi, er frihet (politisk, økonomisk og sosialt) uunn-

Nr. 2/2003

værlig for å oppnå framgang. Å mønstre nok mot til å svare på spørsmålet sitt, vil oppleves traumatisk for araberne. De vil måtte innrømme at de har kastet tiden bort på å synes synd på seg selv og legge skylden på andre. For sin egen sikkerhets skyld bør USA hjelpe araberne gjennom denne prosessen og ikke la seg friste til å bøye av for muslimsk ”raseri”. Den arabiske verden må tvinges til å se sin fiasko i øynene. Hvis ikke den arabiske verden kan bygge frie samfunn, vil de aldri kunne oppnå så mye som en flik av sin gamle storhet.

Tilbake til det gamle i Afghanistan Kommentar: Odd Myrland

Mange gledet seg da Afghanistan ble frigjort av (vesentlig) amerikanske styrker forholdsvis smertefritt. Vi hørte store vyer for kvinners utdanning, ytringsfrihet m. m. Det bildet som nå mer og mer avtegner seg, gir dessverre ikke rom for mye håp. Presidenten i Afghanistan heter Hamid Karzai. Han styrer ikke i på langt nær i hele landet. Han er beskyttet av 200 amerikanske soldater. I fjor satte Afghanistan en ny rekord: Landet ble verdens største produsent av opium. Ifølge en FN-rapport var avlingen på 3.400 tonn. Også narkotikabaronene nyter friheten. De blir mindre plaget nå enn de ble under Taliban. Nye skoler for kvinner er opprettet. Og noen kvinner kan arbeide i yrker som var stengt for dem i Taliban-tiden. Men dette gjelder stort sett bare i hovedstaden Kabul. I landet for øvrig har det skjedd lite eller ingenting i retning av større rettighe-

ter for kvinner. – Politiet for ”islamsk moral” går rundt på gatene, også i Kabul, og arresterer menn og kvinner som ikke oppfører seg etter Islams regler. En dommer avsa nettopp en kjennelse for at kabel-TV må forbys fordi det er imot Islam. Igjen kuttes hender av som straff i flere provinser, og det vekker ikke lenger oppsikt at folk blir pisket offentlig av politi eller torturert i fengslene. I det budsjettforslaget den amerikanske administrasjonen la fram for Kongressen, var det ikke en eneste dollar i hjelp til Afghanistan. Kongressen la inn 300 millioner dollar. Det er jo ikke mye. Karzai var i USA og bad om 1,5 milliarder dollar til utvikling og 500 millioner til administrasjonskostnader. I fjor ble det holdt en konferanse i Tokyo for å skaffe penger til Afghanistan. Og ulike stater lovte i alt 4,5 milliarder dollar. Men det forhandlerne godtar i slike møter, skal godkjennes hjemme. Resultatet er at mindre enn en tredel av disse pengene faktisk blir tilgjengelig for Karzai-regjeringen.

Resultatet er en svak regjering som ikke har noe å stille opp mot de ulike krigsherrene rundtomkring i landet. En soldat i den nye afghanske hæren, trent av amerikanere og tyskere, får 50 dollar i måneden i lønn. En soldat i den private hæren til Khan Mohammed, guvernøren i Kandahar-provinsen, får 120 dollar. De som hjelper amerikanerne i jakten på Al-Qaida, får enda mer. Men som Garborg skriver i sitt dikt om ”Pengar”: Man kan kjøpe ”tenarar, men ikkje truskap”. I Konduz, en by i nord, har militsfolk som får lønn av amerikanere gjemt ettersøke Taliban-folk. Det er ikke bare regjeringer som viser liten interesse for hvordan folk i Afghanistan har det. Da president Karzai var på besøk i USA, hadde han en felles pressekonferanse med president Bush. Ingen reporter stilte ett eneste spørsmål til Karzai. Ingen viste noen interesse for hans folk og hans land.

Uheldige episoder

Det er ca. 10.000 amerikanske soldater i Afghanis-

tan. De burde nok ha gått kurs i kulturforståelse og følsomhet for hvordan ting kan virke. Det har vært en rekke historier som kan bidra til å bygge opp et hat selv hos afghanere som i utgangspunktet var positive til den vestlige intervensjonen: Tropper har ødelagt møbler og banket opp familiemedlemmer under husundersøkelser. I noen tilfeller har menn foretatt kroppsundersøkelse av kvinner. Noen steder har amerikanske soldater opprettet kontrollposter i byer og landsbyer uten å ha noen der som kan det lokale språket. De har lister med viktige ord og uttrykk som ”stå stille”, ”gå framover”, ”vær forsiktig”. To afghanere døde mens de var under forhør i det amerikanske hovedkvarteret nord for Kabul. Det har økt spenningen og det sinnet som bygger seg opp. Amerikanerne forsøkte først å forklare at de døde av sykdom. Men New York Times avslørte at en patolog hadde karakterisert det som drap. Et resultat av alt dette er at det nå dukker opp plakater i moskeer om at ameri-

kanerne må bort. På tre uker i januar og februar var det 30 angrep på amerikanere, inkludert skyting, bortføring av sivile og andre angrep. En reporter i Christian Science Monitor besøkte en amerikansk utpost med 12 soldater. Ingen steder hadde noen av soldatene noen papirer som viste deres navn eller adresse, og heller ikke navn og adresse på deres offiserer. For skulle det bli kjent, kunne muslimske terrorister angripe slektninger i USA. Soldatene beskriver også trefninger med afghanske soldater som skulle være deres amerikanernes allierte. Ved Bagram-flyplassen har amerikanske soldater hver dag trefninger med sivile afghanere som kommer for å finne matrester og byggematerialer i det amerikanerne kaster fra leiren. Soldatene skyter over hodet på de sivile for å skremme dem bort, og bruker noen ganger hunder mot dem. Hver dag kommer det flere meldinger om hvordan styrkene til Taliban og AlQaida omgrupperer i Afghanistan. Det vil gjøre det

vanskelig for amerikanerne å dra fra Afghanistan uten å bli beskyldt for å ha tapt kampen mot terror. Men på den andre siden ønsker ikke amerikanerne å bli stående i Afghanistan lenger enn nødvendig. Og etter hvert som den fiendtlige holdningen fra befolkningen ser ut til å øke, kan ønsket om å komme seg bort også gjøre det. Hva med Irak? Når dette blir skrevet, ser det ut til å bli krig i Irak i løpet av få dager. Det er mange meninger om den krigen. Men uansett hva man mener i utgangspunktet, bør alle kunne samle seg om at Irak ikke skal overlates til seg selv, men få hjelp til å bygge et land som kan være verd å bo i for alle grupper. Det gjelder Afghanistan også. Det er en skam dersom verden ikke kan hjelpe Afghanistan til menneskeverdige leveforhold – for kvinner og menn. Det er på tide å ta et krafttak. Kilde: En artikkel i Ha’aretz 14. mars 2003 av Zvi Bar’el.


Nr. 2/2003

Tamarisk-treet Berit Demborg

TAMARISK-TREET er lett å kjenne igjen for alle som vanker i området nær Beersheba. Det er også godt kjent av alle som ferierer i Dødehavs-regionen og langs Jordan-elven. Når vannet i Genesaret-sjøen (Kinneret) synker i tørre år, benytter tamarisk-treet anledningen til å ”overta” områder som tidligere var dekket av ferskvann. Tamarisken finnes også langs Middelhavskysten. Dens kraftige skygge tiltrekker gjeterne, deres flokker og forskjellige veifarende. Blant våre vise ble uttrykket ”Den storartede tamarisk” ofte brukt som betegnelse på de tidlige vismenn (lærere som underviste i Talmud). Tamarisken blir nevnt 3 ganger i Bibelen. Første gang var da Abraham skulle bevise for Abimelech at det var den sistnevntes tjenere som hadde tatt hans kilde. På stedet inngikk de to en pakt som stadig finnes i navnet på byen Beersheba (Beer sheba = de syv`s kilde ) siden Abraham hadde gitt Abimelech 7 sauer. Og beretningen fortsetter: Abraham plantet en Regnvannet skaper ny bekk i Juda-ørkenen. (Foto: Milner Moshe, GPO)

tamarisk i Beersheba, og påkalte der Herrens navn, den evige Gud. 1. Mos. 21-33 Asbrahams tamarisk ble et begrep som henviser til den spåesielt store gjestfrihet som ble tilbudt av vår far Abraham. Ifølge en bok fra Talmud og historier samlet av Rabbi Shimon Hadarshan fra 10. til 13. årh.) , fra salmer og andre kilder , sa Rabbi Eliezer: ”Og han plantet en tamarisk i Beersheba. Hva er en tamarisk? Mat, drikke, selskap.” Da David flyktet fra Saul , får man en bestemt opplysning om hvor Saul satt da han møtte David med sin styrke: ”Da Saul hørte at David og hans menn hadde blitt lokalisert – da var Saul i Gilboa, hvor han satt under en tamarisk oppe i høyden, med spyd i hånden, og med alle sine hoffmenn rundt seg.” 1. Samuel 22.8 Tamarisktreet opptrer for tredje gang i Bibelen igjen i forbindelse med Saul. Hans altfor tidlige død på Mount Gilboa, sammen med sine sønner, i krigen mot filistrene, tvinger innbyggerne i Jabesh-Gilead til å betale en endelig tributt til ham og hans sønner, i noe som sandelig var en ren velgjerning. Minnet om hans første

23

kamp mot ammonitene, er fremdeles sterkt. Så under dekke av nattemørket fjernet de de spiddede kroppene fra Bet Sheans murer, bar dem til Jabesh-gilead, brente dem og tok benene og begravde dem under et tamarisktre: ”Da tok de benene og begravde dem under tamarisk-treet i Jabesh, og de fastet i syv dager”.

BOTANISK BESKRIVELSE

Tamarisken er et eviggrønt tre som kan bli 15 meter høyt. Stammen er som regel bøyd og kronen er stor. Det vokser i ørkener og på stepper, i sand og løssjord, men også i vanlig jord. Det kan stå imot varme, tørke og saltholdighet. Nye skudd brer seg ved siden av treet. I skogbruket blir det brukt til å holde fast på drivende sanddyner, til vindskjermer og mot jorderosjon. Det vokser vilt i Israel, og på grunn av dets hurtige vekst erstatter det trær som allerede er blitt hugget ned eller brent av ild. Dets lyse, harde treverk brukes til oppvarming og snekring. Store områder med drivende sand i vestlige Negev er blitt stabilisert av tamarisktrær.

KIBBUTZ-OPPHOLD

Vil du annonsere? post@miff.no

Er du mellom 18-35 år? Reis til en kibbutz i Israel som volontør. Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIV

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

HVA LÆRTE APOSTLENE? Vi har fått en studiehåndbok som gir en konsentrert oversikt over Bibelens og apostlenes budskap. Boken er på dansk. Et begrenset antall tilbys tilsendt uten omkostninger. Skriv til: MED ÅPEN BIBEL v/ Sverre Petersen, Langoddveien 76A, 1367 Snarøya

SAS

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

Badetøy med tilbehør spør etter

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE ILAN RAMON

“Jeg oppfordrer enhver jøde i verden til å plante et tre i Israel dette året. Det er mitt ønske å se om et år, på årsdagen for oppsendelsen av romfergen, at minst 13 millioner nye trær er plantet i Israel.” Israels første astronaut fikk selv aldri se sitt ønske bli oppfylt. Et kvarter før romferjen skulle lande, eksploderte den i luften over Texas. Ilan Ramon omkom sammen me de seks andre astronautene. Hjelp oss å oppfylle hans siste ønske: Israel-venner i Norge vil plante en skog i Ilan Ramons navn i Israel. Berit Demborg

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14


Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA DYPT RØRT

“Jeg abonnerer på deres avis, og er daglig inne på nettsidene deres. Jeg må bare si at jeg er dypt rørt over at dere støtter min store hjertesak, nemlig jødenes sak. Jeg har en nettside hvor jeg bruker mange av deres artikler.” Kenneth Bakken

VELDIG BRA!

“Jeg vil bare fortelle dere hvor veldig bra alle i min familie synes informasjonsarbeidet deres er! Jødehatet er voldsomt på fremmarsj, og derfor er det desto viktigere at noen våger å tale Roma midt imot, slik dere gjør. Tusen takk for innsatsen, fortsett slik!” Elisabeth Fearnley, Bodø

KEEP UP THE GOOD WORK!

“Vil takke dere for å bringe saklig og nøytral informasjon fra Midtøsten. Deres side er en motvekt til den anti-Israel propagandaen vi dessverre finner i mange andre medier. Israel trenger venner som dere! Keep up the good work!!” Frode Strand, Australia

STÅ PÅ

“Godt at ikke alle har denne anti-israelske holdningen. Et fantastisk folk og land. STÅ PÅ.” Rolf M. Landaas

KJEMPEGLAD FOR AVISEN

“Jeg er kjempeglad for avisen deres. Skulle ønsket at den kom ut litt ISRAE oftere. Jeg anbefaler den til alle D L ME kjente.” Bjarte Gauksheim, Bergen

Støtt MIFFs viktige arbeid!

MIFF gir saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konikten gjennom avisen Midtøsten i fokus og nettstedet Porten til Midtøsten. Vårt ønske er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk. Vil du være med å støtte vårt viktige arbeid? Fyll ut blanketten under, og send den til oss! q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

240,350,150,150,180,180,-

q Abonnere på Midt-Østen i fokus q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

150,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

Navn: Adr.: Postnr./Sted:

Porto MED ISRAEL FOR FRED MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola

FO

R FRED

GLIMRENDE ARBEID

“Takk for det glimrende arbeidet dere gjør i MIFF og Porten til Midtøsten! Leser sidene veldig ofte!” Jon Åge Skuland, Kristiansand

MYCKET GLAD

“Jag blev mycket glad när jag såg Porten til Midtøsten!” Mikael Schvili, Sverige

MYCKET VÄLKOMMET

“Er sida är ett mycket välkommet inslag i Norden.” Hampus Forssell, Sverige

USEDVANLIG FLOTT

“Vil takke dere for en usedvanlig flott nettside, og et usedvanlig flott arbeid!” Arnfinn Nordbø, Randaberg

BLE GLAD

“Heisan!! Jeg har ikke noe spesielt å si, jeg må bare fortelle dere hvor GLAD jeg ble for å snuble over nettstedet deres! Antisionismen er sterk i dag, og nyhetsbildet er helt forskrudd. Fortsett slik!” Kent Hallman

ENORMT FLOTT

“Jeg synes, det er en enormt flot side, I har. Har kun lige kigget lidt på den, da det var en tilfældighed, at jeg kom ind på den. Desværre har vi vist ikke noget der i kvalitet og omfang svarer til den her i Danmark - selv om behovet givetvis også er stort her, hvor der også findes megen hadefuld antisemitisk propaganda.” Morten Pedersen, Danmark


2003-02 Midtøsten i fokus  

Israels suksesshistorie I løpet av sin 55 år lange historie har Israel vokst frem til å bli en vinner i konkurranse med alle verdens land. 8...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you