Min drittleilighet

Bolig er et hjem – ikke en vare

- Da pandemien starta, var alle enige om å delta i en kollektiv dugnad. Arbeidsfolk som ble permitterte og stod uten inntekt, måtte likevel betale husleie til utleiere, bolighaier og boligspekulanter. De rike profitterte og deltok ikke i dugnaden, sier Sigrid Elise Høeg.

UNNI IRMELIN KVAM (tekst)

Hun er aktivist og står sammen med andre bak Instagramkontoen @min_drittleilighet og aksjonen Reduser husleia. - Vi i Reduser Husleia så at det vi hadde visst lenge og som plutselig ble åpenbart for mange flere: At leiemarkedet er veldig urettferdig, dårlig og dyrt, sier Høeg. - Vi ser grelle eksempler på misbruk av leietakere: Kontraktene kan være dårlige. Et annet eksempel er depositum som er tre ganger månedsleien, det har de færreste råd til. Det viktigste for oss er uansett at de fleste ikke tjener på et fritt boligmarked, derfor trenger vi et nytt system for leieboere og boligeiere, sier Høeg.

NÅR HJEMMET ER VARE Dagens unge voksne er den første generasjonen som må forsøke å skape seg et hjem i et nyliberalt boligmarked. - Utleieboliger er ofte dyre, og har ofte dårligere kvalitet og usikre kontrakter. Dessuten har mange av boligene farlig standard, ved at det mangler brannsikring og forekommer helsefarlig muggsopp, sier Høeg.

Mange tror utleier automatisk erstatter hvitevarer som går i stykker, men dersom det ikke står i kontrakten, kan man bli stående uten vaskemaskin.

IKKE BARE ET BY-PROBLEM Boligpolitikken rammer like urettferdig i distrikts-Norge. Bolig på bygdene fastsettes ofte som mindre verd. Bygdeforeldre med barn i by får dermed mindre mulighet til å hjelpe barna sine. Det øker forskjellene mellom bygd og by. - Boligpolitikken fører til økte forskjeller mellom by og bygd. Bolig skal være en rettighet og ikke en vare. Det å ha et trygt sted å bo, er en menneskerett, sier Høeg.

Fakta

› #mindrittleilighet brukes på

Instagram av unge som leier dyrt og dårlig › Initiativet til @min_drittleilighet kommer fra arbeidskollektivet reduserhusleia.no som stiller politiske krav til boligpolitikken.

Vi må ta kontroll over et boligmarked som løper løpsk

Stadig færre unge klarer å komme seg inn på boligmarkedet. I perioden fra 2003 til 2020 har andelen Oslo-boliger som førstegangskjøperne har råd til å kjøpe stupt fra 36 til 5,9 prosent. Med pandemi og fortsatt økte boligpriser blir problemet bare større.

ANDREAS SJALG UNNELAND 3. kandidat Oslo SV

Hvert år lager Kapital en liste over de 400 rikeste i Norge. Den bransjen flest, en solid fjerdedel av listen, har tjent milliardene sine på er eiendom. Legger du sammen alle som har tjent penger på sjømat, industri, hotell og reiseliv så matcher du antallet «eiendomsutviklere».

Man kan spørre seg om når bolig ble et spekulasjonsobjekt og ikke et sted å bo. For å stanse prisveksten og hindre at spekulasjon driver prisen videre opp må si høyt og tydelig at bolig er et sted man skal bo – ikke tjene penger.

Skal vi klare å ta tilbake kontrollen over boligmarkedet trenger vi nye verktøy. Det kan vi gjøre gjennom å endre lovverket slik at ikke-kommersielle boligbyggerlag kan kreve opptil 25 prosent i alle nye byutviklingsprosjekt slik de gjorde i Danmark i 2015. Dette åpnet døren for en ny boligsektor der både priser og omsetning holdes under kontroll, slik at vanlige folk kan få boliger å bo i og bokostnader å leve med. Disse boligbyggelagene driftes etter selvkostprinsippet som betyr at de kun har lov til å dekke inn kostnadene forbundet med oppføring, drift og vedlikehold av boligene. Dermed kan danskene ha tilgang til ikkekommersielle boliger i noen av Københavns mest attraktive bydeler til under 40 % av markedsleie.

Hvert eneste år står tusenvis av studenter i boligkø etter studiestart. Mange blir presset inn i det private boligmarkedet, som allerede i dag er altfor dårlig og altfor dyrt. Dette er situasjonen både i større byer og på mindre steder. Det er derfor SV vil bygge 6000 studentboliger i året. Da kutter vi boligkostnadene for studentene og letter trykket på leiemarkedet for alle.

Vi trenger en boligpolitikk som aktivt underbyr markedet for å drive ned prisene. Dette kan være boligbyggerlag, kommunale tomteselskap som selger til under markedspris eller en ikke-kommersiell leiesektor. Dersom vi gjør dette samtidig som vi øker skatten på å eie flere boliger så gjør vi det mindre attraktivt å spekulere i boligprisvekst.

Skal boligdrømmen være en drøm eller et mareritt? Med en prisvekst så ekstrem at en sykepleier i full jobb kun kan kjøpe 2,5 % av boligmassen i Oslo er svaret gitt.

Vi trenger en kombinasjons av ulike tiltak for å få boligprisene ned. Det er ikke bare en riktig utvikling, men viktig for folk og kommer til å bli en av de viktigste sakene i stortingsvalget kommende år. Det er stor forskjell på høyresiden som ikke vil gjeninnføre en aktiv boligpolitikk og SV som vil ta et oppgjør med boligspekulantene. Nå er det på tide med en boligpolitikk for folk – ikke spekulanter.

Andreas Unneland vil ha en boligpolitikk for folk – ikke for spekulanter. FOTO: HELGE BREKKE