Klimaaktivisten møter oljearbeideren

Polariseringen mellom miljøbevegelsen og ansatte i oljebransjen øker, i følge en rapport skrevet på oppdrag fra Grønn Industri 21 og Manifest Tankesmie tidligere i år. Rapporten sier videre at mangelen på møteplasser er en del av problemet, og flere representanter fra både industrien og miljøbevegelsen etterlyser det samme.

TORJE HAUSVIK OLSEN (tekst)

Vi er selvsagt vårt ansvar bevisst, og inviterte derfor oljearbeider Ann Ørjebu, og miljøaktivist Malin Jacob til en digital fredspipe.

Nei, altså, hvor begynner vi?

ANN: Vel, en av de grunnene til at vi har verdens reneste industri i Norge er jo mye på grunn av de brysomme miljøorganisasjonene, fordi noen hele tiden har krevd at vi må være grønnere.

Det at vi har ligget litt i front på miljøkrav, har gjort oss godt rusta for framtida, og det som kundene i verden vil ha. Mest mulig miljøvennlige produkter, samtidig, hvis man er for streng så priser vi oss ut av markedet. Det er en konstant balansegang der som jeg tenker det er så viktig å ha i industrien selv, og det gjelder både bedriftene og fagforeningene. De som faktisk sitter i det og vet hvordan det er, hvordan konkurransen er, for det vet tross alt bedriftene selv bedre enn både politikere og andre som mener noe langt unna.

MALIN: Ja, jeg er enig i det. Samtidig som jeg tenker at vi må ikke bare klappe oss på skuldra og føle at vi er i mål på industrien. Jeg tenker, industrien og arbeidsplasser er viktige, altså det er noe av det viktigste i folks liv, og for velferdsstaten. Så nå handler det jo om å klare å skru industrien inn i en retning hvor arbeidsplassene ivaretas, men at skaper de grønne arbeidsplassene vi trenger, da. At vi kutter klimagassutslipp, at vi anerkjenner at mye av norsk industri også har store klimagassutslipp. Det kan man på en måte ikke stikke under en stol, men jeg er også helt enig i at det er viktig at man er tydelig i indistripolitikken sin , og at vi klarer å koble arbeidsplasser og miljø mye tettere sammen. Skal vi klare å komme ut av klimakrisa samtidig som vi ivaretar velferdsstaten så er vi helt nødt til å se de i sammenheng.

ANN: Her synes jeg klimaorganisasjonene ofte sliter med et troverdighetsproblem. Hvor var for eksempel disse organisasjonene da sju hundre arbeidere mistet jobben over natta i solcelleindustrien? Her burde vi stått sammen, tenkt langsiktig og opprettholdt produksjonen til tross for et par dårlige år, for dette kan bli en kjempeviktig industri i fremtiden. Vi trenger å se at miljøbevegelsen støtter opp når den grønne industrien lider, for vi opplever som sagt bare å høre noe når det er noe som er feil. Da blir det så vanskelig å bygge bro. MALIN: Som parti, som miljøparti, så tenker jeg jo at SV skal og bør være den brobyggeren. Jeg har jo aldri vært imot oljearbeiderne, men jeg har jo vært imot utvidelse av oljeproduksjonen i for eksempel Lofoten og Vesterålen , og jeg mener at vi ikke skal lyse ut flere områder. Vi må være på oljearbeiderens lag, og samtidig jobbe for at de som i dag jobber i fossilindustri skal, på sikt, inn i en fornybar energi. Det er så mange kloke hoder i den fossile energien i dag som vi er helt avhengige av i det grønne skiftet. Der tenker jeg jo SV i seg selv burde kunne være den brobyggeren, mens miljøbevegelsen bør kunne få lov til å ha den vaktbikkjerollen, fordi det er så nødvendig for å pushe politikken videre.

ANN: – Ja, jeg er helt enig i at miljøbevegelsen kan ha sin vaktbikkjeordning som de har hatt i alle år. Det har jo gjort oss bedre! Samtidig mener jeg at de politiske partiene som skal lage løsninger må ta hensyn til alle innbyggerne sine. For å få til forandring i samfunnet må du ha folk med deg. Mitt største problem er jo at vi elsker jobben vår! Vi har lyst å bli her, så jeg kommer jo aldri til å bli enig i at vi bare skal legge ned. Selv om jeg, og mange i bransjen, også er enig i at særlig sårbare områder som LoVeSE får ligge urørt. Men det er viktig at noen minner om at vi er folk som jobber der, vi også. At det er flere folk som har kjempa i tiår for de arbeidstidsordningene som vi har, for lønningene vi har, for vilkårene vi har. Dette er jo noe vi mister den dagen vi går ut av arbeidsplassen vår. Jeg sier ikke at folk skal synes synd på oss, men man skal ha respekt for at dette er levebrødet vårt.

MALIN: Men hva tenker du om at Norge, med vår store oljeproduksjon og vår rikdom har den muligheten til å fase ut og endre retning? Kan ikke det være en motivator for andre land?

ANN: Jeg tror bare ikke at det er en motivator hvis folk frykter for jobbene sine. På et tidspunkt så er jo oljeindustrien over, enten fordi vi går tomme for olje, eller fordi industripolitikken endres så vi stopper før det er tomt. Da tenker jeg: Vis hvor bra det kan gjøres!

Ekspander den grønne landindustrien, ekspander den norske industriproduksjonen! Gjør det først, sånn at folk faktisk rømmer fra oljen til desse nye, flotte arbeidsplassene. Vi trenger å se at den nye industrien, og påbygg av den eksisterende industrien. At det kommer en industriekspansjon først. At det er så spennende og bra jobb at oljearbeidere tenker fuck it, jeg søker!

Så har vi også gode ordninger, f.eks. tariff og turnus, som vi har forhandlet oss frem til gjennom veldig mange år. Hadde jeg kunnet få akkurat de samme betingelsene et annet sted, kunne jeg like gjerne jobbet der. Dette er jo i stor grad en fagforeningssak, men muligheten for å måtte starte på scratch uten disse ordningene vil jo også helt klart være en bøyg for mange, det er ingen tvil om det.

MALIN: I dag legger vi jo mye penger inn i oljeindustrien, på for eksempel å lete etter nye områder. Det burde vel være fullt mulig å vri disse investeringene på en måte som innebærer en type ordning der man sørger for at turnuser eller lønninger blir med videre, for det handler jo selvfølgelig også om penger! Vi må vel rett og slett spørre både oss selv og oljearbeiderne: hvordan kan vi få disse kloke hodene i oljeindustrien over i den fornybare sektoren? Faren min jobber også i olje, og vi snakket om dette i går. Han kunne jo egentlig gått av med pensjon nå, men trives jo så godt at han har valgt å bli litt til. Samtidig sier han at det ikke ville vært noe alternativ å gå tilbake til en vanlig åtte til fire-jobb.

ANN: Nei, du blir allergisk mot det etter et par turer her. Men, som du er inne på, dersom det går an få med turnusen og avtalene videre, med tariff og frynsegoder, så er jo det et veldig stort steg i rik-

FOTO: ESPEN MORTENSEN

MALIN JACOB, 32 år

› Vikarierende fagleder framtidsretta kystsamfunn, SALT › Tidl. Nestleder i Natur og Ungdom › Kåret til Norges Miljøhelt av Aftenposten i 2008

tig retning. Få med de selskapene som allerede har ordna forhold til på å bygge denne industrien. For eksempel, når Equinor legger store satsningsplaner: Der har vi jo sterke fagforeninger der, med gode ordninger, og da er det mye lettere for oss også å se, åkei, hva kan vi få til? Da har vi jo også personell som du nærmest bare kan fase over fra en annen avdeling.

Det er også selvsagt viktig med langsiktige løsninger for industrien – den er helt avhengig av en viss form for forutsigbarhet for å kunne satse.

MALIN: – Ja, jeg er veldig enig med forutsigbarhet, og det vil jo kunne pushe en grønn omstilling også. Samtidig så tenker jeg at man skal pushe industrien også. Det skal ikke være så komfortabelt at man velger å ikke gjøre noe. Og da er det jo økonomiske incentiver som må til. Man må selvfølgelig sørge for at det ikke går ut over de ansatte, men man kan samtidig ikke la selskaper ture på uten styring.

ANN: Ja, aktivt eierskap er viktig. Det er jo langsiktig å si «vi er på tur dit, og vi vil ha de ordningene». Vær tydelig! La det koste mer å forurense, men dersom du implementerer denne teknologien her så dekker vi det, eller du får tilbake noe. Involver partene på forhånd, og bli enige om hva som er gjennomførbart. Noen mellomstore og små vil jo oppleve at det er mange år før man kan gjennomføre det, og frem til da så får vi straff, og da setter folk seg på bakbeina. Vær krass i tiltakene mot de som har ressursene til det, og gi litt mer drahjelp til de som trenger det.

Det er helt sikkert også noen du kan stille litt krassere tiltak til, som har ressursene. Bruk sosialisme for det det er verdt! På den måten kan man være tøff, og si at her skal det ikke være mer enn at folk kan få det til. Få litt positivitet over endringene, og slippe at folk som ikke liker å endre seg er negative til det som skjer. Vi liker jo ikke å endre oss.

MALIN: Nei det er vel en del av menneskets natur, det, den sitter jo langt inne.

ANN ØRJEBU, 34 år

› Jobber i Nordsjøen som laborant.

Har to fagbrev og teknisk fagskole. › Leder fagforeninga i Intertek West Lab (Industri Energi)

FOTO: ANN ØRJEBU

Samtidig så har vi ikke så god tid, da. Vi har ti år, så hvis man skal vente tjue år på en implementering så er det jo for seint. Så det er jo da å finne det skjæringspunktet på når må man si at innen da så må vi ha gjort noen strukturendringer i hvordan vi driver industri-Norge, og jobbe sammen med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene på å komme dit. Hva er spiselig? Men det er kjempetungrodd, og vi gjør nok lurt i å være litt utålmodige, men samtidig imøtekommende. Hvis det går an å være de to tingene samtidig, da.

ANN: Samtidig er denne utålmodigheten veldig stressende for oss å høre på. «Vi har for dårlig tid, og vi kommer til å koke kloden uansett, men la oss prøve». Jeg tenker at vi heller burde sette inn energien på å pushe på en ekspansjon av den andre industrien som du vil ha mer av!

MALIN: Jo, jeg er langt på vei veldig enig, og jeg tror at vi gjør lurt i å vise fremtidsscenariene for hvilket arbeidsliv og hvilken industri vi ønsker. Samtidig så må vi huske på at veldig mye av pengene i Norge i dag, både i arbeidsplasser og i næringslivet, jo er knyttet opp til den fossile industrien. Det trengs politisk vilje for å flytte penger bort fra for eksempel den nåværende leterefusjonsordningen. Pengeflytting er jo politikk, og hvor vi velger å legge pengene våre, hvor næringslivet velger å investere, det har jo noe å si for hvilken industri vi får.

ANN: Ja, jeg vet jo at det gis veldig gode ordninger for oljeindustrien. Det betaler fryktelig mye tilbake, og det er jo penger som går i pluss for den norske staten, eller så hadde jo ingen giddet å gjøre det. Men jeg er enig i at vi skal spytte inn mye mer i de andre industriene for å faktisk få det opp og gå. Igjen, det kan vi være helt enige om, putt pengene inn dit! Og så vet jo jeg også i mitt stille sinn at det er en begrenset pott, men jeg tenker at det viktigste er faktisk at man spytter masse penger inn i industrien og ikke lever i et fantasiland der man kan klare seg uten, for det gjør vi jo ikke.

MALIN: Nei, det har du jo helt rett i, og det er ingenting som er den nye olja. Det er jo kombinasjonen av de nye satsningene som forhåpentligvis vil kunne mathce den. Men jeg mener jo at det er på tide at vi investerer pengene våre riktig, da. At vi investerer pengene våre i arbeidsplasser i fornybare næringer, om det er i fiskeri eller kunnskapsbedrifter, eller fornybar energi.

ANN: Det er her jeg tenker at staten kan gå inn på samme måte som de har gjort for oljeindustrien, og ta risikoen for en del av utviklingen og forskningen. Forskning er jo gjerne 90% feiling, og hvis myndighetene kan gå inn og ta litt av den risikoen for de små og mellomstore bedriftene kan de skape ordninger der man faktisk kan bli bedre, og vite at, ja, det kommer til å koste litt, men tenk hvor vi kommer til å være i den andre enden!

MALIN: Ja, vi er jo langt på vei ganske enige, selv om jeg nok er den som er litt sånn utålmodig og gjerne vil at vi skal finne disse nye, grønne arbeidsplassene fortere, men hvor du gjerne vil beholde den gamle industrien en stund til.

ANN: Ja, for å si det sånn: Jeg stresser med en industriekspansjon, men jeg stresser litt mindre med å legge ned oljeindustrien. Der kan vi godt slappe litt av, så kan vi bruke tid og krefter på alt det andre viktige. Neida, som sagt, vi kommer jo aldri til å være enige der, men jeg har jo en enorm egeninteresse i dette. Det er jo jobben min!

MALIN: Så vil jo jeg gjerne ha din hjerne inn i de grønne, nye, fornybare prosjektene, så vi må prøve å finne ut hvordan vi kan lokke deg over der.

ANN: Ja, det er bare å lage noen helsikes gode avtaler! Eller, det er kanskje min jobb i fagforeningen, men du skjønner hva jeg mener.