Regnbuedagene i Bergen

Regnbuedagene

«Det fungerte så bra på 17. mai,» var begrunnelsen. Dermed ble årets Prideparade arrangert til sjøs, for å omgå koronarestriksjoner. Absolutt alle er velkomne på Pride, uavhengig av legning eller kjønnsidentitet — så lenge en har tilgang på båt, da! Dette medførte litt trøbbel for en gjeng med unge, båtløse SV- og SUere som gjerne ville være med i paraden. Enden på visa ble at den nyansatte sekretæren i Bergen SV dro til Bjørnafjorden for å låne med seg seilbåten Anna Tina tilbake til Bergen.

Mange hadde tatt turen til sjøs for å delta i årets parade.

OLAV VLAM (tekst og foto)

Etter litt strabaser, og med god hjelp av en tilfeldig forbipasserende gammel skipper, fikk Anna Tina manøvrert seg ut i fjorden, uten å ta for mye borti båtene ved siden av. Skuten er pyntet med så mange Pride- og SV-flagg at det er usikkert hvorvidt det blir mulig å se verken inn eller ut. Mannskapet klarer heller ikke helt å bli enige om hvorvidt det skal spilles sjørøvermusikk eller runway-musikk fra RuPaul, så da blir det annenhver låt. Det virker på et vis representativt for en sosialliberal gjeng som også er ganske opptatt av skatt. Kaptein Sabeltann oppfordrer til å «flå de rike», mannskapet på Anna Tina er enige om å være fornøyd med en mer rettferdig skattefordeling. Bystyrets Hilde Boberg peker seg ut noen båter hvis eiere kunne tålt å betale litt mer.

Den første delen av arrangementet minner mer om en veldig løs ansamling av båter av alle arter og størrelser enn en parade. Sjøforsvaret har stilt opp med en hel formasjon. En liten seier for båtPride: Dette er første gang forsvaret stiller i noen Pride-markering i Bergen, og første gang et regnbueflagg heises på et norsk militærskip! Sjef for sjøforsvaret, Kontreadmiral Rune Andersen, sier til NRK at «Det er viktig for oss å si tydelig i fra at alle er velkomne til å tjenestegjøre i Sjøforsvaret uavhengig av hvem man er og hvilken legning man har.»

Det varmet å se forsvaret stille mannsterke opp, og det er jo bestandig greit å ha litt ildkraft i ryggen.

Dystre spådommer om regn og kjølige temperaturer satt nok en stopper for noen av festplanene. Vi så ikke så mange på båtene rundt i drag eller karakteristiske Pride-antrekk, det var kanskje mer av det på den overfornevnte fergen. Det var derimot flere som hadde gått inn for et nautisk tema, med kapteinluer, redningsvester og gamle uniformer. Det er tydelig at ikke alle er helt sikker på hva de skal gjøre av seg. De fleste har fått med seg at de skal vinke og veive med flagg, og se ut som de koser seg mer enn båtene ved siden av. Så, hver gang en båt møter en annen oppstår det et behov for å danse litt ekstra på dekk eller synge høyere med på musikken fra vanntette bluetooth-høyttalere. På noen av småbåtene er det faktisk full fest. Den joviale stemningen kombinert med nedsatt sikt gjennom alle regnbueflaggene gjør at ikke alle nabobåtene holder like stø kurs, og vi må være litt på vakt. Første gang en annen båt er på vei inn i siden på vår får vi etablert kontakt og avverget et uhell med noen meters klaring.

Andre gang var vi ikke mer enn noen millimeter unna en skikkelig Helge Ingstad-situasjon. Heldigvis hadde vår egen kaptein instinktene på plass og tilstrekkelige reaksjonsevner. Paraden gikk likevel fint for seg uten noen faktiske kollisjoner, og redningsskøyten fikk en rolig dag på jobb.

Når prosesjonen omsider rundet Nordnes kunne en få øye på landkrabbene. Her har de som ikke kunne eller ville ut i fjorden stått og ventet, med flaggene klare, og vinket iherdig i de få minuttene det tok paraden å seile forbi dem. Det hele minnet litt om de som står i veikanten under Tour de France, og illustrerer hovedproblemet med denne paradeløs-

Klar tale fra Camilla Ahamath, SVs tredjekandidat i Hordaland.

ningen: I motsetning til i den vanlige gateparaden er man på sjøen hovedsaklig synlig for de øvrige deltakerne, og ikke for det store publikum.

Hvert eneste år publiseres det leserinnlegg fra folk som lurer på om Pride har gått for langt, om det ikke virker mot sin hensikt, at det er blitt for seksualisert og/eller maler et feilaktig bilde av skeive. Fra SV-båten er det vanskelig å få øye på noe annet enn mennesker som er seg selv og trives i sitt eget skinn. LHBTmennesker har vært tvunget til å gjemme seg i flere århundrer, og det er vanskelig å se som en vinnende strategi. Vi bør heller takke de som har vært modige nok til å være litt ekstra synlig og de som enda er det.

På Anna Tina er det nærmest konkurranse om å få holde plakaten med beskjeden «Ingen skeiv frigjøring uten frigjøring for transmennesker.» Her var det ingen som tvil om hvor sentrale transmennesker, dragmiljøet og de med annerledes kjønnsuttrykk har vært for bevegelsen og dens synlighet.

Når vi omsider skal legge til kai er Vågen ganske tettpakket, og vi må legge til ved en annen båt - helst noen som kan hjelpe oss landkrabber litt med fortøyningene. Vi får kontakt med en av våre på land som finner en passende kandidat. Når han spør om det er greit at vi legger til hos dem får vi til svar at det er «ekstra greit hvis det er SV.»

Kanskje hadde de fått med seg at SV på sitt landsmøte vedtok en uttalelse om desentralisert behandling for personer med kjønnsinkongruens, eller bare at SV har den beste og mest moderne politikken rundt kjønns- og seksualmangfold.