Intervjuet: Sofie Tollefsbøl

Dypt i banen / Dypt på scenen

Sofie Tollefsbøl er en av sin generasjons mest distinkte vokalister, men trives kanskje aller best når hun får backe andre. Samspillet er kjernen for henne og de andre musikerne i Fieh.

Dypt i banen / Dypt på scenen

KOLLEKTIVT PRESS: - Jeg er ikke nødvendigvis så knallhard, men som gruppe har vi vært flinke til å stå for kjernen i prosjektet vårt. Det er nok lettere å møte platebransjen som en gjeng, sier Sofie Tollefsbøl.

FOTO: MAJA BRENNA

FILIP ROSHAUW (tekst)

- Vanligvis går ting fort. Plutselig får man en jobb, så skjer det noe annet, uten at man får tatt stilling. I fjor bråstoppet alt. Jeg har innsett hvor mye jeg må være musiker, jeg er enda sikrere på det, og jeg gleder meg så jævlig til jeg kan gjøre det ordentlig igjen, sier musiker Sofie Tollefsbøl, kjent fra Fieh, soloprosjektet Midisofi og et mylder av andre prosjekter.

Hun er ikke alene. Musikklivet er fullt av drømmer om klubbkjellere og festivaljorder, dans på lokalet, samspill og røre oppe på scenen. Heldigvis finnes slik overalt der det finnes mennesker. Den kan for eksempel oppstå på Gjøvik - mye musikk gjør jo dét - der Tollefsbøl og mange av de andre medlemmene i bandet Fieh møttes på den videregående musikklinjen. De dyrket en felles kjærlighet til funk, jazz og soul, de brynet seg på hverandre, tok stegene videre til NMH, til platekontrakt med sagnomsuste Decca og status som et helt sjeldent liveband.

PLUTSELIG INNHOPP Et godt eksempel på det siste kom da de på én dags varsel inntok den største scenen på Øyafestivalen i 2019 etter at Stefflon Don måtte kansellere. De hadde ennå til gode å gi ut sitt kritikerroste debutalbum, men der sto de, foran et stort Øyapublikum som oppførte seg som gamle venner. Musikalske møter trenger ikke å være kompliserte, sier hun. - Jeg tror på folk, at de liker å kose seg

med bra musikk. Kanskje de for eksempel liker å se en trommesolo. Eller, dét trenger man ikke lure på, folk elsker trommesoloer. Folk vil egentlig bare ha alt, de må bare få sett alt.

Det er som om musikerne i Fieh har en slags hjemmebanefordel når de kommer sammen. - Følelsen av at vi er en gjeng er kanskje viktig... det er jo skummelt å komme fra bygda til Oslo, med sjangere vi ikke har opplevd før, kjente musikere som lærere... det var litt som å dra på på Norway Cup med Eina Jenter 14.

AMBISIØSE KOLLEKTIVER I dag er bandets musikere sentrale i en generasjon preget av troen på kollektivet, både på og bak scenen. Tollefsbøl korer med Vegard & Ivar Band, hun spiller bass med Bård Berg, hun dukker opp en rekke steder og virker nesten aller mest fornøyd når hun får backe noen. - I Fieh må jeg være frontfiguren, sånn er det, det får jeg tåle. Men derfor kjenner jeg enda mer på friheten når jeg kan stå bakerst, spille perkusjon og være korist. Det er nice.

Er det noe som bryter med folks forventninger om hva en vokalist skal være? - Jeg har jo aldri vært «vokalisten». Først spilte jeg piano, jeg øvde på ting og tang... og «enda en syngedame» skulle jeg ikke bli, hvis du skjønner. Men jeg innså også at jeg likte å synge. Vi har vært tydelige om at Fieh er et band, og ikke et soloprosjekt. Det var kanskje noen som sa «bare vent, om noen år er resten av folka daukjøtt», haha! Men det er jo ikke sånn vi tenker.

Det er ikke sånn det tenkes i visjonære Tigerstate heller, hvor Tollefsbøl er et assosiert medlem og hvor en rekke av norsk musikks skarpeste talenter møtes.

- Hvis Fieh er et kollektiv er Tigerstate et überkollektiv. Musikere, folk som mikser, som driver med grafisk design og video, som driver en klesbutikk… et avlyst show i fjor høst skulle ha motevisning, konsert, man skulle kunne designe sine egne klær… folk har et ganske ubekymret forhold til ambisjoner i den gjengen.

NYE STARTER, NYE DISKUSJONER Hva skjer med ambisjonsnivået i norsk musikk fremover? De siste årene har vært en bråstopp, men også en ny start. Tollefsbøl har et dobbelt forhold til det som har skjedd. - Jeg har sett bransjen blø helt sinnssykt, folk får det fryktelig vanskelig. Men du snakker også med en heldig musiker, jeg fikk et arbeidsstipend to måneder etter at koronaen inntraff. Plutselig hadde jeg økonomisk trygghet i to år fremover. Jeg kunne bruke tiden på prosjekter, siden konserter var uaktuelt. Vi har laget Fieh-skive, jeg har laget en soloplate og jeg har fått tenkt på alt som har skjedd de siste årene.

Hun er usikker på hvordan musikkhverdagen endres i årene fremover. - Jeg vet ikke hvor mye musikklivet kommer til å klare å stoppe opp og stikke fingeren i jorda. Det vil jo også være et enormt kick, og et behov for å ta igjen det tapte. Men mange stiller flere spørsmål om arbeidshverdagen, sikkerhetsnettet, oppsparte rettigheter.

Sofie Tollefsbøl

› Født i 1994, oppvokst på Eina › Låtskriver og vokalist i Fieh, som har hatt hits med «Glu» og

«25» og som debuterte med

Cold Water Burning Skin på

Decca i 2019. › Har også soloprosjektet

Midisofi og er musiker i en rekke andre band. › Utdannet ved Norges

Musikkhøgskole › Spilte midtstopper på

Eina Jenter 14

- Jeg har sett bransjen blø helt sinnssykt, folk får det fryktelig vanskelig.

FOLK ER RARE: -Vi har mye lyttertall og statistikk nå for tiden, og det føles som at en del store institusjoner hele tiden trenger en bekreftelse på at noe funker på forhånd. Men jeg vet at folk er åpne for veldig mye rart, man må bare være villig til å ta sjansen, sier

Sofie Tollefsbøl. FOTO: JOHAN GRANERUD

Ser du på deg selv som en samfunnsengasjert musiker? - Jeg er et samfunnsengasjert menneske. Det er bra å bringe det inn i musikken, men det også er fint å kunne engasjere seg på samme måte som alle andre gjør også, i organisasjonsliv, i arbeid for et parti eller en enkeltsak.

Tollefsbøls generasjon økte diskusjonsnivået. Allmøter om flyreiser og forholdet til sponsorer ble arrangert. Sistnevnte diskusjon munnet ut i at Serendip, studentenes egen festival, kuttet samarbeidet med Kongsberg Jazzfestvial. - Vi snakket mye om disse temaene, og følte at vi burde ta stilling tydeligere.

Hvordan ser du på kompromisser i en musikerhverdag? - Man må akseptere at man aldri kan bli helt ren. Man vil trå feil. Vi prøver å overleve, og det er vanskelig å klandre folk for å ta jobber. Å si hvor grensen går er ikke lett, men nettopp derfor trengs diskusjon. For et eller annet sted går den.