Hermans hake skalv. Det var ikke lett å se, en nesten umer-kelig bevring, men den skalv. Han så bort. – Ja, klart det. Vi drar! De gikk rundt huset til gårdsplassen. Det var ennå gan-ske tidlig på dagen, og Herman måtte vekke foreldrene og spørre om lov mens Trym satte seg på sykkelen. Han satt med én fot på pedalen og støttet seg med den andre, da han plutselig ble svimmel. Det var som om gårdsrommet og nabo-husene begynte å flyte sammen til en slags fargerik guffe. Så ble sollyset fryktelig sterkt, og i neste øyeblikk føltes det som om et kraftig vindkast tok tak i ham og sendte ham rett opp i luften. Trym sjanglet, før han falt ned på brosteinen med sykkelen over seg. Det gjorde ikke vondt, men det var flaut. Han kikket rundt seg. Ingen i gaten. Herman var fremdeles inne. Raskt kom han seg på bena og satte sykkelen på støtten. Svimmel-heten var borte, men alt rundt ham virket så mye … klarere? Fargene, lyset, luktene; det var som om han plutselig hadde dukket opp i en helt ny verden! Så hørte han det. Det var Herman og Stine. De stod inne i huset, men han kunne høre alt de sa, nesten som om de stod ved siden av ham! – OK, det er greit. Jeg skal si fra til mamma og pappa.12 – Fint. Vi drar ingen andre steder. – Det er like før han skal flytte nå, ikke sant? Taushet. – Ja. De drar i morgen. – Er du lei deg? Taushet. – Men dere skal jo besøke hverandre, vet du. – Jada, jeg … ja. Ikke si mer om det. Herman kom ut på trappen, satte på seg hjelmen og kom mot ham. Trym ristet raskt på hodet. Hva i all verden var det som hadde skjedd? Han hadde hørt dem så tydelig … Stine vinket fra døråpningen. Trym vinket tilbake og rød-met, for selv om hun ikke beveget leppene, hørte han henne: Uff, så trist. Dette kunne han ikke fortelle noen. Kanskje han var i ferd med å bli sprø? – OK, Trym, da drar vi. Ååå, nei! Sykkelnøkkelen! Den har sikkert falt ned, for den ligger i den venstre, lilla støvelen til Stine i gangen, tenkte Trym. – Sjekk skoene i gangen. Kanskje den har falt ned? sa han og holdt pusten. Herman snudde på hælen og trasket inn. Ikke lenge etter stod han forundret på trappen igjen med nøkkelen i hånden. – Hvordan visste du det? Trym trakk på skuldrene og kjente at nakkehårene reiste seg. – Aner ikke, jeg tippet bare. – Wow! Bra tippet. Herman låste fri sykkelen og la nøkkelen i lommen. Få sekunder senere var de nede i hovedveien, girte opp og hadde stø kurs mot Eikeslottet.13 Trym sugde grådig til seg inntrykkene, luktene, fargene og lydene. Kanskje dette var stedets måte å si adjø på, å la ham se og føle alt så uendelig mye klarere? Merkelig.
LITTERATURMAGASINET.NO 59