etter i bare pysjamasen. Vi gikk inn døra til fjøsgangen, pappa lukka døra bak oss og slo på lyset. Jeg ble stående innafor døra, ei av kuene inne i fjøset bølte. Jeg trakk inn lukta av tørt høy, og av støv. Jeg visste at noe skrekkelig snart ville skje. «Stå ikke der som en tulling,» mumla pappa og gikk innover. Til høyre lå fjøset. Kuene var inne nå, om høsten var de ikke ute om natta. Jeg hørte en av dem brølte nok en gang. Mellom fjøsgangen og stallsvala lå låvegangen, med de to løene jeg likte å leike i. Den ene laua, den inntil stallen, var full, gikk helt opp til låven, den andre var bare kvartfull. Rett fram, inne i den mørke kroken, lå den runde silokummen av betong. Hele tida holdt pappa babyen i den ene armen, nå gikk han helt bort til siloen. Der stansa han, og snudde seg mot meg. «Nå skal jeg vise deg hva jeg skal gjøre med sånne jævelunger som deg,» sa han med et skjærende, vanvittig flir. Nærmest som i drømme så jeg at han grep ungen i beina, svingte ungen ut til den ene sida, kasta et siste blikk på meg, sveivet ungen tilbake og kylte hodet av all kraft mot betongen. Noe rødt sprutet ut av hodet på babyen. Jeg knep igjen øynene, ville ikke se mer, orka ikke se mer, men så angra jeg. Noe i meg sa meg at jeg måtte være med, uansett hvor ille dette var. Jeg så at pappa la det skamferte liket fra seg på golvet i en høydott, hodet var helt knust. Pappa skalv på hendene, var likbleik og helt stum. Han ble stående og stirre ned for seg, sjokkert liksom. Akkurat som om det først nå gikk opp for ham hva han hadde gjort. Slik sto han lenge, med lange armer, død i blikket. Så oppdaget han meg, hadde tydeligvis glømt meg. Da var jeg sikker på at nå var det min tur, min tur til å få hodet knust. Jeg var så liten at han lett kunne gjøre det samme med meg. Pappa tok et nølende skritt mot meg. Men i stedet for å gjøre meg noe, begynte tårene hans å piple. Plutselig sto han der og hostet
126