Page 1

KAI TELL

Du skal ikke

spille mester over meg!


Du skal ikke spille mester over meg!


© Kai Tell 2014 Omslagsfoto: Shutterstock Satt med: Adobe Garamond Pro 10,5/17 Lucida Handwriting 10,5 Lucida Sans 10,5 ISBN: 978 82 93407 00 3 Forfatteren har valgt å være anonym av hensyn til gjenlevende familie. Kai Tell er derfor et pseudonym Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.


KAI TELL

Du skal ikke spille mester over meg! DEN SANNE HISTORIEN OM DEN VESLE GUTTEN SOM BLE SEKSUELT MISBRUKT, OG HVORDAN HAN I VOKSEN ALDER KLARTE Å FRI SEG FRA TRAUMENE

2014


The key words are listen, patience and love. I don´t think, unless he asks for it, that he wants advice on how to feel or act. I believe that what he still wants is someone to love him, a need and feeling whose source lies deep within the little boy lost and hurt.

Michel Dorais, Don´t tell. The Sexual Abuse of Boys (Det viktigste er å lytte, vise tålmodighet og kjærlighet. Jeg tror ikke, med mindre han ber om det, at han ønsker råd om hvordan han skal føle eller oppføre seg. Jeg tror at det han fremdeles ønsker er at noen skal elske ham, en trang og en lengsel som har sin kilde dypt inne i den vesle gutten som ble forlatt og såret.)


INNHOLD Ord fra en overlevende Innelåst i krematoriet Den første voldtekten Psykopaten Marerittet Hver sjette gutt Pappa Etter at mamma gikk i fjøset Hat = kjærlighet Tenkt dialog med en psykolog Bak låven Med mamma til kraftstasjonen midt på natta Å bli trodd Her jeg sitter Dødelig skremsel En overlevende Skammen Forskjellige egenterapier Det er forskjellig for en gutt Mamma, jeg er ikke sånn Terapi Du er så provoserende Hun elsker meg! Jeg kan jo si nei I grisehuset Hvor kan en få hjelp? En metode for å lære å mestre konflikter

s. 9 s. 11 s. 17 s. 20 s. 25 s. 30 s. 35 s. 38 s. 43 s. 48 s. 53 s. 55 s. 62 s. 65 s. 68 s. 73 s. 75 s. 78 s. 81 s. 84 s. 86 s. 95 s. 97 s. 101 s. 103 s. 110 s. 116


Enda mer om mestringsteknikker

s. 119

Vitne til mord s. 122 Kropp og sjel s. 128 Jeg er ikke masochist s. 131 Et brev til den lille gutten jeg var s. 133 To hendelser s. 139 Kjære Lille Kai s. 141 Nye brev s. 143 Hypnoterapi s. 146 Tegn på at barn blir mishandla s. 148 Selvhypnose s. 152 Nedtur s. 157 En beslutning s. 160 Selvhypnose for traumatiserte s. 163 Han prøvde å henge meg s. 166 Det går framover s. 169 Feminister i behandlinga av menn som ble seksuelt misbukt som barn s. 171 Mamma, meg og den mørke svingen s. 175 Tilgivelse s. 178 Vi er elsket! s. 182 Finne en mening med lidelsen s. 185 Behandling nytter s. 188 Bøker og TV-program om seksuelt misbruk av gutter s. 190


Ord fra en overlevende Jeg sitter her ved skrivbordet og er deppa, jeg skjelver innvendig, trekker pusten i urolige hiv. Det er som en elefant tråkker på brystet mitt. Jeg knyter kroppen sammen, som om noe forferdelig vil skje hvert øyeblikk. Som i panikk. Det er søndag. Nede i In Amenas i Algerie er trolig fem norske statsborgere drept av nådeløse terrorister. Terroristenes mål var å tvinge til seg løsepenger. For å rettferdiggjøre dette lirte de av seg noen strofer fra Koranen. Det rapporteres at totalt oppunder femti gisler er drept. Naturligvis føler jeg medynk med de drepte, med familiene deres og ikke minst med de som etter hvert kom seg unna. Flere av disse opplevde døgn da de ble truet på livet, da de stadig fryktet at de kunne bli drept. Opplevelsene deres skaker meg. Enda sterkere hadde jeg denne følelsen under terroraksjonen på Utøya 22. juli 2011. Jeg har i etterkant gang på gang sett for meg bildet av denne forrykte sadisten som retter skytevåpenet mot en av ungdommene, nøler litt. Så trekker han av. Ikke dødelig, men livstruende. Deretter drøyer morderen mens offeret ligger forsvarsløs og dødelig såret nede på bakken. Enda noen sekunder drøyer han. Så retter han flirende et siste skudd mot offerets panne. De overlevende sier han så nynnet og beveget seg rolig i retning sitt neste offer.

9


Går det an å oppleve noe verre? spør mange. Jeg er en godt voksen mann, er gift og har to flotte barn. Jeg har jobb og har fått til ting i livet som det står respekt av. Jeg oppfører meg som et rolig og avbalansert menneske. Jeg burde være en glad mann, likevel er jeg det ikke. Det er det som skjedde i barndommen som plager meg. For jeg, og mange med meg her i landet, har opplevd ting som er langt, langt verre enn det mennene i In Amenas og disse ofrene på Utøya opplevde! Vi ble som barn voldtatt, flere av oss mange ganger. Og det var ikke terrorister, men foreldrene våre som gjorde det, eller andre som sto oss nær. Selv var jeg mellom 3 og 7 år da det skjedde, og jeg ble voldtatt av begge foreldrene mine. Dessuten ble jeg forsøkt drept, også det flere ganger, og ble truet på livet, hatet og ydmyket på verste måte. For meg, og for mange med meg, sto det ikke et korps av psykologer, sjukepleiere og prester der etter hver voldtekt eller etter hver gang jeg holdt på å miste livet. Ikke et sjokkert pressekorps, eller en sympatisk innstilt opinion heller, og en statsminister med tårer i øynene sendt ikke et telegram. Det sto ingen der. Bare mamma som sa, «Se å stram deg opp! Stå ikke der og syt.» Eller pappa som tok meg med ut i låven og som sa, «neste gang dreper jeg deg, om du ikke heretter ligger unna kjerringa mi!» Min historie har vært min hemmelige historie, min hemmelige lidelse. Slik mange menn har sine hemmelige historier. Vi har ikke fortalt den, for vi vet at ingen liker å høre denne historien. Nå vil jeg fortelle min.

10


Innelåst i krematoriet Det er i 1953, jeg er fem år. Vi står foran kjellerinngangen til bygården, ut mot gata. Hesten med vogna står tjora et stykke unna. Dette er ikke noe uvanlig syn. Det er like etter krigen, mange bønder kommer opp til byen med hester og vogn. Kjellerinngangen ligger på hjørnet av den hvite bygningen. Taket på bygningen er svart, på toppen rager ei diger pipe til værs. Huset ligger i utkanten av sentrum i den vesle stasjonsbyen. Det er lite trafikk der, det var ikke så mange biler den gangen. Oppetter gata, rundt svingen, i retning kjerka, vokser det trær. Ikke et menneske er å se. Jeg er urolig, vet at noe vondt vil skje. Inngangsdøra ligger et par-tre trappetrinn ned for gata, på kjellernivå. Døra foran meg er brei. Pappa er rundt femti. Han er svart i luggen, har måne, men er fremdeles atletisk. Han holder meg hardt i hånda. Jeg skotter opp, ser at han har et tilgjort smil om munnen. Dette tilgjorte smilet jeg kjenner så godt og som jeg ikke kan fordra. Jeg vet det er falskt. Hjemme er ofte pappa nølende, unnskyldende, ubesluttsom. Nå er han besluttsom, vet hva han skal. Pappa trekker fram en nøkkel fra lomma. Jeg vet ikke hvor han har fått den fra, men han kjenner mange mennesker. Vanligvis skjelver han

11


på hånda, for eksempel når han drikker kaffe. Eller leser Nationen. Da søler han på bordet. Nå er hånda helt rolig. Pappa stikker nøkkelen inn i nøkkelhullet, vrir rundt og dytter teakdøra opp. Så kaster han et siste blikk oppover og nedover gata, fremdeles med dette falske smilet om munnen. Så skubber han meg brutalt inn i rommet foran seg, legger av meg det påklistra smilet og låser døra bak oss. Nå er han klar. «Nå er det oss, din jævelunge,» freser han. Stemmen er kald som en kniv. Jeg ser opp på ham for å finne iallfall et snev av medfølelse. Men blikket hans er bare fylt av hat. «Nå skal du til pers!» Jeg ser meg rundt. Jeg er kvalm av redsel, jeg holder pusten. Noe veldig vondt vil skje. Kroppen min rister, verden utafor eksisterer ikke. Jeg er helt aleine, jeg og pappa. Blikket flyter, men jeg ser forskremt rundt meg i det avlange rommet. Lydene er annerledes her, som metall, som ekko. Veggene er hvitkalka som i fjøset hjemme, golvet er belagt med røde heller. Jeg ser, men ser ikke. Får øye på en diger vedovn på endeveggen, helt innerst. Den er mye større enn ovnene hjemme på gården. Først da ser jeg kista, øynene mine har kviet seg for å se den inntil nå. Kista er hvit, den står på et slags stativ. Den står midt på golvet. Pappa haler meg bort til kista, slik de haler grisen bort til slakterbenken før jul. «Nå skal jeg endelig få en slutt på den hælvetes knullinga di!» Han plasserer meg foran kista. Jeg kjenner meg helt livløs, jeg aner ikke hva han vil finne på? En ovn, ei kiste… Jeg vet at en oppe på kirkegården graver hull i jorda. Så firer en kister ned i dette hullet og spar jord over. En blir borte, får jord slengt over seg, er det det som skal skje med meg! Jeg får fullstendig panikk. Jeg griper tak rundt foten til pappa. Han har ikke på seg vadmelsbukse nå, for det er sommer. Det lukter likevel kvae av ham. Har på seg det mamma kaller «finbuksa». Og så flanellskjorte. Det lukter prump av ham, også det bruker det å gjøre.

12


«Jeg håper du gleder deg!» Magen min vrenger seg, det skjer noe nede i buksa mi. Jeg er ikke lang nok til å se opp, jeg er kort for alderen. Men mens jeg fremdeles klamrer meg til pappas bein, begynner han å skru opp skruene på kistelokket. Pappa er hard i klypene, han som var så flink til å sparke fotball. Han som kan løfte tunge tømmerstokker og drepe kattunger. Han er ferdig med å skru opp de fire skruene på den ene sida. Så går han rundt kista med meg på slep, tar til å skru opp de siste fire. Så ser jeg høyt over meg at han løfter kistelokket, det er som om en kjempestor fugl svever over meg, så legger han lokket ned på golvet. Hva vil han nå? Jeg har mista kontrollen med kroppen, jeg er så redd at skitten renner nedover beinet. Uten dikkedarer løfter pappa meg opp, jeg svever gjennom lufta. Og jeg oppdager en gammal mann nede fra kista. Han ligger med armene i kors over magen. Han er død. «Her kan du kose deg sammen med han,» freser pappa. Uten å nøle legger pappa meg med hodet inntil hodet på den døde mannen. Jeg merker at det lukter av mannen, jeg er fullstendig lamma. Sanser en ekkel lukt, som av døde grisunger, de jeg har funnet hjemme på dynga. Redselen er i ferd med å ta vettet fra meg. Bare at jeg vil ikke miste vettet! Pappa ser foraktelig ned på meg - og flirer. Så legger han kistelokket over meg, storfuglen lander og alt blir mørkt. Kullsvart. Snart hører jeg at han romsterer utafor, en skrapende lyd, en svak dirring, som om… Som om han begynner å skru igjen lokket! Han vil låse meg inne i kista sammen med den døde mannen! Jeg er livredd, men vil ikke miste vettet. Derfor må jeg være til stede, men hva skal jeg gjøre? Jeg lytter, han holder på på den andre sida av kista. Deretter mer aner enn hører jeg at skritt fjerner seg, og at døra blir slått hardt igjen. Så er jeg forlatt, helt aleine. Med ett merker jeg den døde mannen med hodet inntil kinnet mitt.

13


Skrekken, og denne ekle lukta. Alt venger seg i meg, kommer opp, både gjennom munnen og nedentil. Jeg puster i rykk. Venter på at noe skal skje, men ingen ting skjer. Jeg må gjøre noe med hodet mitt for å overleve, merker jeg. Noe med den døde mannen. Late som om jeg er et annet sted, tenke på noe annet. På kattene hjemme for eksempel, eller på oksekalven jeg bruker å legge hodet inntil. Slik ligger jeg lenge, som i en døs. Halvveis til stede, halvveis ikke. Tid eksisterer ikke. Lenge, lenge ligger jeg, det kjennes som år. Omsider mener jeg at jeg hører noe. Fjernt. Er det skritt som nærmer seg, eller innbiller jeg meg bare? Så hører jeg den samme rislingen som i sted. Er det pappa, eller er det andre? Jeg vet ikke om jeg vil bli glad for å se ham, for jeg er reddere for pappa enn for døden. Samtidig tenker jeg noe annet. Pappa er sinna på meg fordi mamma gjør dette med meg i senga. Det er på en måte min skyld at pappa er sinna, mamma bruker også si det etter at jeg har ligget oppå henne. Jeg fortjener straffa på et vis. Uansett ser jeg bønnfallende på ham. For igjen har han løftet av lokket. Det lukter av meg, jeg merker det. «Du trur jeg syns synd på deg, din grisunge!» snerrer han. «Din pikk. Du er ikke så tøff nå som når du ligger og koser deg med kjerringa mi. Hæ? Men jeg skal faen meg lære deg å være tøff, jeg!» Pappa som ellers aldri banner. Han er like rasende, det hjalp ikke at han gikk vekk en stund. Sinnet råker meg som en isblest. Igjen seiler jeg gjennom lufta. Jeg er like nummen i kroppen, jeg hadde ikke turt å lee på en finger nede i kista. Så går han med meg i armene bort til den store vedovnen. Han åpner døra. Jeg klarer ikke å røre en finger. Ikke sprike med armene, ikke sparke med beina. Jeg er lam av skrekk. Jeg hadde trodd det var over nå, men så er det ikke det. Så dytter han meg inn i ovnen som ei vedski. Sier ikke et ord, skubber meg enda lenger inn. Deretter lukker han ovnsdøra bak meg, smellet lyder som et ekko. Det rykker i meg. Jeg

14


vet jo hva en gjør med ovner. Nå er det ikke noe jeg kan gjøre. Hvert øyeblikk vil han tenne på. Jeg lukker øynene. Mens jeg venter, vrenger magen seg nok en gang, jeg trodde den var tom. Nå vil jeg bli brent opp, og jeg vil havne i grava sammen med den døde mannen. Først vil det bli veldig varmt, så… Det eneste jeg kan gjøre er å vente, men hvorfor skjer det ikke noe? Røde prikker styrter over netthinna. Hvert øyeblikk vil det bli varmt, men blir det varmere? Hvorfor blir det ikke det? Er jeg død alt? Jeg må ha vært borte en stund. For plutselig hører jeg en lyd. Jeg føler jeg er et annet sted. Så ser jeg hodet til pappa gjennom den halvåpne ovnsdøra. «Lever du ennå? Jeg håpa du var daud,» sier han med et kaldt flir. Han haler meg ut etter beina, tar ikke hensyn til at jeg slår hodet mot rista og mot golvet. Jeg våkner på hellegolvet, må ha besvimt nok en gang. Jeg blunker, ser meg rundt. Kistelokket ligger ikke på golvet lenger, han har tydeligvis skrudd det på igjen. Han dulter til meg. «Se til helvete og pell deg opp. Jeg har ikke tid til å drive med deg hele dagen.» Jeg ligger på ryggen, er skitten og blaut over det hele. Prøver å lee på meg, vri meg rundt og opp på knærne, men jeg klarer det ikke. Nå vil jeg ikke se bønnfallende på ham. «Reis deg!» kommanderer pappa. Han haler meg opp på føttene, for sterke pappa er jeg lett som en spurv. Jeg står og svaier som et nyfødt føll. Så ramler jeg sammen, har ikke krefter i beina. Han bøyer seg tett over meg, hveser, snusspyttet står om ørene på meg. Han skal si meg noe. Jeg trekker meg sammen som til et slag. «Håper du har lært nå. Gjør du det med kjerringa mi en gang til, så vil jeg drepe deg. På ordentlig. Hører du? Håper du har forstått nå!»

15


Jeg får nye krefter, de kommer fra et eller annet sted jeg ikke kjenner. Jeg kravler opp på knærne, tvinger meg til å bli stående denne gangen. Pappa griper meg i aksla, rister meg. Det er kommet noe nytt i blikket hans. «Sier du dette til noen, hiver jeg deg i elva.» Jeg hører det han sier, vet at det er sant. En dag vil han drepe meg. Om ikke i morra, så i overimorra. Og om ikke i overi morra, så til uka… For mamma vil aldri slutte å gjøre det hun gjør med meg i senga, hun liker det. Så pappa vil enten hive meg i elva, eller skyte meg, eller knuse hodet mitt mot en vegg, eller skjære halsen over på meg slik han gjør med grisen før jul. Eller noe annet. Jeg vet det. Jeg er livredd, jeg er i grunnen ikke annet enn redsel. Så går vi mot døra. På veien ut forandrer pappa seg. Han kler på seg denne litt stakkarslige minen igjen. Dette vesle smilet. Som om han vil vise verden at han er så snill. Da vi kommer ut, tar han meg i neven, leier meg. Han smiler blekt.

16


Den første voldtekten Jeg kommer fra en liten gård et sted på Østlandet. I en liten kårbygning som tilhører gården bodde farmor, eller bestemor som vi kalte henne, og tante. Pappa brukte å gå opp til bestemor flere ganger om dagen. Mamma sa langt seinere til meg at pappa aldri klarte å ta en avgjørelse. Etter krigen og noen år framover hadde vi gårdsgutt, det var fram til 1951/ 52, da hadde vi ikke råd lenger. En nabogård lå like ved, de som bodde der hadde ikke barn. Et eldre par med en godt voksen sønn. De to gårdene og kårbygningen til bestemor danna ei lita grend. Så hadde jeg en eldre bror, det har jeg nesten glemt. Han var to år eldre, holdt seg mest til mamma, mens jeg dreiv mer rundt. Da han var helt liten, før jeg ble født, lå eldstebror i barnesenga som var plassert innerst i rommet, på den sida av dobbeltsenga der mamma lå. Like ved vedovnen for øvrig. Da jeg ble født, ble eldstebror flytta inn på gutterommet. Dette rommet lå i andre ende av hovedbygningen. Mellom de to rommene var det en smal, mørk tverrgang inn til kottet. Jeg overtok først barnesenga til storebror. Da jeg var ca. to år, ble det kjøpt ei ny seng til meg. Den ble plassert ved sida av vinduet, på den sida av dobbeltsenga der pappa lå. Om jeg krabbet ned til fotenden av senga, kunne jeg bak gardinene foruten alle epletrærne se det vesle huset

17


der bestemor og tante bodde. Jeg ble værende på soverommet til foreldrene mine helt til mamma ble gravid med den yngste broren min. Hvorfor jeg ble der så lenge, ble det aldri snakket om. Jeg minnes det var snakk om at jeg gikk i søvne, at de måtte passe på meg. Jeg har et svakt minne av meg selv som svært liten. Før alt det vonde skjedde. Jeg var en glad og utadvent gutt. Likte å underholde, var ikke noe særlig sjenert og fikk mye oppmerksomhet. Folk lo av meg når jeg sa morsomme ting. På den tida, dette var altså på begynnelsen av femtitallet, hadde en gård mye spennende å by på for en guttunge. Det var mange bygninger, mange rom, og store områder rundt. Blomster og katter fylte livet mitt, jeg stabba rundt på små føtter, plukka buketter til mamma, kjælte med kalvene, så imponert, men litt redd på de mektige hestene, fulgte med på hvordan grisungene patta purkemamma, ei rekke med grisunger lå under magen hennes, og i andre etasje i grisehuset kakla hønene. Et fint liv, et uskyldig liv. En glad gutt på landet. Mamma melka kuene om morran uten hjelp fra pappa, noen ganger fikk hun hjelp av tante. Derfor sto mamma tidligere opp enn pappa. Hun sto opp rundt fem, pappa ikke opp før halv sju, da kjørte han melkespanna ned til melkebukken som lå nede på fylkesveien. Og for at mamma skulle komme seg opp om morran, la hun seg tidligere enn pappa, rundt halv ni, mens pappa brukte å sitte nede i dagligstua til mellom halv elleve og elleve. Han satt aleine der nede, hørte på radio eller leste i et blad. Det førte til at mamma og jeg var aleine på soverommet i drøyt to timer hver kveld. Jeg var som antydet en leiken fyr. Første gang skjedde det på ettersommeren det året jeg fylte tre. Klokka var rundt ti om kvelden. Jeg lå i senga mi og jeg fikk ikke sove. Ute var det mørkt, men månen var oppe. De saftige Seftaholmeplene hang

18


fristende på trærne, og jeg hørte ei katte frese. Kanskje det var Teobald, den gule katta mi, som slåss med en annen hankatt! Alt var spennende der ute! Derfor løfta jeg meg opp i senga, kjente lopper i blodet, og titta over på mamma. Men mamma kunne være litt bråsinna, så jeg gjorde det forsiktig. Da så jeg at mamma lå med dyna trukket til side – og at hun stirra på meg! Kom, var det som blikket sa. Hun hadde bare på seg ei nattrøye, men det tenkte jeg ikke på. Hun fortsatte å se på meg med dette blikket. Dette kunne bli morsomt, jeg flømmet over av leikelyst! Som et lite ekorn sklei jeg ut av senga, spratt opp i senga til mamma og la meg oppå magen og brystet hennes. Dette var gøy, mamma som jeg var så glad i. Kroppen hennes var god og varm, jeg hadde aldri opplevd den annerledes... Men i stedet for å svare på leiken, nappe meg i håret, kanskje stryke meg over huden, si at nå fikk jeg gå tilbake i senga mi og legge meg igjen, så tente hun! Brått treiv hun tak i meg, trakk ned underbuksa, og dro ned sin egen truse. Deretter skrevet hun med beina og skubbet meg brutalt nedover slik at jeg ble liggende med tissefanten oppå den åpne, blaute sprekken hennes. Så mens hun holdt meg i et jerngrep med ei hånd over hodet og holdt den andre hånda over rumpa mi, begynte hun å bevege underlivet opp og ned, i små, korte støt. Da skjedde det noe med meg. Ufrivillig fulgte jeg med i rytmen hennes, jeg ble stiv nedentil, og jeg ble redd. Hva var det som skjedde? Jeg ville ikke dette, dette var ikke leik. Men jeg fikk ikke slutte, hun holdt meg med et jerngrep over rumpa slik at jeg ikke skulle skli ut av henne. Opp og ned bar det, opp og ned, opp og… JEG VILLE DET IKKE, men etter hvert klarte jeg ikke la være å bevege underlivet selv også! Det var som å rase ned et bratt tak, jeg prøvde å klore meg fast til en takstein, grafse tak i takmønet, men jeg kunne ikke stanse. Så falt jeg.

19


Psykopaten Det var først da jeg var i slutten av trettiåra at jeg begynte å huske det jeg hadde opplevd som barn. På denne tida var pappa død, men mamma levde. I en periode hadde jeg hatt forferdelig angst, noe jeg ikke skjønte årsaken til. I tillegg hadde jeg tunge depresjoner. En liknende periode hadde jeg hatt i slutten av tenåra og fram til jeg omsider klarte å flytte fra gården, 22 år gammel. For å finne ut av hva som plaget meg, hvilke hemmeligheter jeg bar inni meg, for det ante meg at det måtte være noe, utviklet jeg min egen metode: Jeg satte meg ned ved skrivebordet, knep øynene sammen og la håndflatene hardt over øynene. Da kom etter hvert alt sakte, men sikkert fram. For jeg så ting klart for meg. Ting jeg ikke hadde hatt den fjerneste erindring om, skrekkelige ting. Dette hendte for nesten tretti år siden. I tida etterpå har jeg hatt rikelig anledning til ikke bare å huske, men også lære meg å forstå det som skjedde i barndommen. Mamma var det jeg vil kalle ei grå mus. Hun kom fra en litt finere gård enn den hun giftet seg til, var minstejente av fem. Litt bortskjemt. I motsetning til søsknene, fikk hun noe utdannelse og fikk et par år før krigen jobb som telefonsentraldame. Det var «fint« på den tida, noe ganske

20


annet enn for eksempel å jobbe som hushjelp hos en sur bonde. Hun var det en i dag kaller «skapkristen«. Det var ikke noe kristent ellers i hjemmet vårt, noen Bibel fantes ikke, vi ba verken bordbønn eller Fader vår. Det eneste vi barna merket til kristendommen hennes, var at hun insisterte på at vi skulle gå på søndagsskole. Men der gikk alle de andre barna i nabolaget også, så det var nærmest en selvfølge. Jeg begynte på søndagsskole omtrent på den tida hun regelmessig begynte å voldta meg. Snart ble dette en vane. Hun må ha voldtatt meg over hundre ganger de neste fire årene. Jeg har tenkt mye på hvorfor hun begynte å voldta meg, og hvorfor hun fortsatte med det. Enkelte som blir misbrukt som barn, misbruker sine egne barn. Bare at de fleste gjør ikke det. Jeg har selv to barn, men aldri vært i nærheten av å gjøre det. Det må være andre årsaker som er viktigere. Mamma var en mester i å manipulere. Hun var ekstremt flink til å få folk til å synes synd på seg. Hun som måtte slite så fælt, som måtte ta melkinga aleine, hun som måtte holde ut på denne fattigslige leirklumpen av en gård, hun som hadde denne mammadalten av en ektemann, hun som hadde den maktsjuke svigermora og den innpåslitne svigerinna, hun som hadde en så slem sønn (meg) osv osv. Ingen avslørte henne, hun ble respektert, og jeg tror mange følte medynk med henne. Men hun var en løgner! Hun tvang meg til å bli værende på soverommet hennes. Hvorfor gjorde hun det når både pappa og jeg ville at jeg skulle flytte inn på gutterommet? Der var det rikelig plass. Hun fikk medynk fordi ikke pappa hjalp henne med mjølkinga, men for meg er det temmelig åpenbart at hun med viten og vilje sørget for at pappa ikke fikk hjelpe henne. Med det oppnådde hun to ting: Hun sørget altså for at gud og hver mann syntes synd på henne, men framfor alt, hun klarte på den måten å

21


manipulere det dit hen at hun og jeg kunne være to – tre timer aleine på soverommet hver kveld. Hun planla det hun skulle gjøre med meg! Jeg var småsjuk og tander, fortalte hun folk, men jeg var ikke det, og så gikk jeg i søvne. Hun fikk alle til å tro at det bare var et eksempel på edel morskjærlighet at jeg ble værende på soverommet hennes Det var kun én betingelse hun satte til seg selv, naturligvis bortsett fra at hun måtte sørge for at ingen oppdaget hva hun holdt på med: Hun måtte føle seg skyldfri i egne øyne! Alt fra første voldtekt innprentet hun meg at det hele var min skyld. Jeg hadde hoppet opp i hennes seng, jeg var ikke bare «med» – det var jeg, tre år gammel, som fristet henne over evne. Hun var uskyldigheten selv. For hver voldtekt skjedde på samme måte som den første: Hun rettet seg opp i senga og så på meg, men hun sa ikke noe, slik fikk hun meg hver gang til å komme opp i senga. Men aller først hadde hun låst igjen døra Jeg er sikker på at hun manipulerte seg selv til å mene at hun var offeret. Jeg derimot var den onde fristeren, djevelungen. Selve voldtekten gjorde hun om til min skyld. Det var jeg som la meg oppå henne, jeg måtte, og jeg ble med i hennes rytme. Denne måten å tenke på var hele grunnlaget i psyken hennes. At hun selv ønsket å gjøre dette, jeg ville det jo for alt i verden ikke, at hun bestemte det hver gang, at jeg bare var tre år og hun et voksent menneske, det klarte hun mesterlig å overse. Jeg var den djevelske forføreren og jævelungen! Dette var ikke bare et skjellsord, dette var slik hun så på meg. Jeg var besatt av djevelen, hun som et godt og kristent menneske burte helst kvitte seg med dette misfosteret. Derfor begynte hun alt etter første voldtekt å hate meg, og med et grenseløst hat. Alt det hun gjorde med meg, gjorde hun i hemmelighet. Hun innbilte seg at hun ikke lagde lyder oppe i senga, enda hun var tjukk og fikk

22


senga til å knirke, noe som pappa hørte nede i stua, bare to meter rett under der hun holdt på. Det var aldri noen vitner, aldri et vitne til noe som helst. Hun begynte snart å fike til meg, og alltid når det ikke var andre til stede. Og også til å true meg, etter hvert true meg på livet. Hun var livredd for at jeg skulle fortelle om hva hun gjorde. Det var maktpåliggende for henne å gjøre alt jeg sa til noe det ikke var noen grunn til å ta høytidelig, til morsomheter, til vettløst prat. Om jeg skulle si noe, kunne hun enkelte bare avvise det som vettløst prat. Eller le det bort. Men kunne jeg ikke nekte? Jeg visste at om jeg ikke kom over i senga til henne, om jeg ikke la meg oppå henne når hun så på meg på den måten, da ville hun slå meg når ingen så det, da ville hatet hennes bli enda villere, dette hatet som var forferdelig nok fra før! Og hun lot meg forstå at om jeg ikke gjorde slik hun ønsket, så ville Gud komme og hente meg opp til himmelen. Så jeg gjorde som hun ville, hver gang. Ikke én gang våget jeg å mukke. Men hvorfor valgte hun meg og ikke den eldre broren min? Hun klarte ganske snart å ta fra meg broren min, manipulerte ham til å forakte og se ned på meg, på lillebroren, si at han var en mye snillere gutt enn meg, at han ikke skulle høre på meg. Barnemishandling ødelegger forholdet mellom bror og bror, jeg som var så forferdelig glad i storebroren min. Han fikk lov til å ydmyke meg så mye han bare lystet, noe han gjorde til gangs. Samtidig var storebror dødelig sjalu over at jeg fikk sove inne på rommet til mamma, mens han måtte sove aleine inne på gutterommet. Han må ha trodd at mamma «koste» med meg, og dette var en gunst han aldri fikk. Dette må ha økt fiendtligheten storebror følte for meg. Uansett har jeg ingen grunn til å kritisere storebror at han så på meg som sin fiende. Han var bare et lite barn han også, han lærte av mamma

23


at pappa var slem, og at det eneste valget han hadde var å bli mammas yndling. Jeg har kommet til at den dypeste årsaken til at mamma begynte å voldta meg var misunnelse. Den grå musa som knapt turte å le mens andre var til stede, som aldri våget å bruse med fjøra på noen som helst måte, hun var misunnelig på den varmen og livsgleden minstegutten hadde, ikke minst på den oppmerksomheten jeg fikk fra andre. Med voldtektene klarte hun å suge livsgleden ut av meg, omskape meg fra å være en utadvendt og glad liten gutt til å bli en sjenert, umælende, ulykkelig guttunge – slik hun kanskje så på seg selv. På en eller annen måte må hun ha følt at hun hadde «vunnet». «De andre» fikk igjen fordi hun ikke fikk lov – eller turte - å sprudle og å bli beundret i selskapets midte, «de andre» som lo av meg og som ikke så henne. Jeg var hennes lett anvendelige syndebukk, jeg var jo for liten til å ta igjen eller si fra, hun visste jeg ikke kunne be andre mennesker om hjelp og jeg kunne ikke rømme. «Det var urettferdig at du fikk så mye oppmerksomhet på bekostning av broren din,» sa hun til meg ikke så lenge før hun døde.

24


Marerittet I vår avkristnede og akk så liberale tid diskuteres årsakene til ondskapen. Ikke minst skjedde det i etterkant av terrorangrepene på regjeringsbygget og på Utøya. Fins det onde? Nei, sa flere psykologer, det dreier seg om en sjukdom. Med bedrevitende mine halte de fram psykiske diagnoser. Det var paranoia, kanskje narsissisme, det var schizofreni, det var bipolar lidelse, det ble antydet post traumatisk stresslidelse, det var så mangt. Å snakke om at mennesket har ondskap i seg, at det faktisk velger det onde, det er blitt et tabu i vår tid. For liberalere og humanister eksisterer ikke ondskap. Å si det gjør dem sinte. For dem er vi alle noen små engler, men naturligvis uten en himmel over oss. Både himmelen og helvetet er avskaffet ved demokratisk flertall. Hitler og Stalin og Behring Breivik var bare litt rufsete på sinnet! Hadde de bare fått noen tabletter, masse kos og klem og terapi og positivitet fra behandlingsapparatet, samt litt moteriktig mindfulness, så ville de blitt snille som lam. Det er den rådende tankegangen. Det må være derfor Dickensskikkelsen Scrooge, eller Knug som han heter i norsk språkdrakt, er blitt så populær. Han var jo ikke ond, bare så ensom og lei seg, det var derfor han oppførte seg som en drittsekk! På bunnen var han reine godgutten. Naturligvis fins det enkeltmennesker som Scrooge, som kan omvende seg, forbedre seg, men allment sett er det ikke sant! De onde er onde fordi

25


de velger å være onde! Mamma var ond. Hun valgte å gjøre de forferdelige tingene fordi hun ønsket å gjøre det. Hun må ha planlagt det i detalj. Hun ville ha meg opp i senga for å voldta meg, jeg ville det aldri. Det var ingen som rettet en pistol mot hodet hennes for å få henne til å gjøre det. Kanskje hun ble seksuelt misbrukt selv som barn, da burde hun jo vite hvor ille det er å bli det. Hun hadde sine problemer, men alt i alt et bra liv. Hun var gift med en mann som var glad i henne, dette ekteskapet var det hun som ødela med voldtektene. Hun hadde to flotte gutter, hun var ikke rik, men dette var ei fattig tid for de fleste i Norge, hun led ingen nød. Og hun hadde nære slektninger og venner som brydde seg om henne. Men hun valgte å gjøre det onde. For snart tjuefem år siden hadde jeg et mareritt. Jeg har hatt mange mareritt i livet, men dette er det aller verste: Jeg var lavere offiser på en passasjerbåt. Var dresset opp i uniform. Jobben min besto i å gå rundt på båten blant passasjerene og passe på at alt var i orden. Jeg følte meg vel, likte jobben. Jeg likte å snakke med folk, svare på deres spørsmål og ordne opp når det var behov for det. Og jeg likte sjefene mine. Etter en slik runde kom jeg opp på brua igjen. Der var det flere offiserer til stede, også kapteinen. Han var myndig, men rettferdig og skvær, slik sjøfolk skal være. Jeg ble stående litt der oppe, avventet situasjonen. Da så jeg at kapteinen fikk en beskjed i interntelefonen. Han nikket. Så gikk han bort til meg, og sa navnet mitt. «Gå ned på laveste dekk og sjekk. Det skal være noe der,» ga han beskjed om. Jeg tok imot ordren uten nøling. Dette var jo min oppgave. Så jeg marsjerte bort til trappehuset, spradet nedover, var stolt av uniformen min, gikk med raske skritt ned alle trappene helt til fjerde dekk. Der gikk ikke trappehuset lenger ned. I stedet var det lange, smale korridorer i begge retninger, der lå lugarene til oss ansatte. Ei trapp gikk ned ved

26


hver ende av korridoren. Jeg merket en dirrende spenning i lufta da jeg kom innover i korridoren, og denne spenninga ble sterkere etter som jeg kom ned i skipet. Det begynte å bli ubehagelig, ja skremmende å gå der i de smale korridorene. Men jeg fant ikke ordet for hva denne spenninga besto av. Jeg gikk saktere, kom omsider ned på andre dekk. Spenninga her var så sterk at det rett og slett var vanskelig å være der. Det virket som alt dirret, som om lufta var fylt med noe… noe truende. Jeg fikk lyst til å snu, til å skynde meg opp igjen. Men jeg hadde en jobb å gjøre, og en har da arbeidsmoral. Dessuten ønsket jeg å finne ut hva denne spenninga var. Jeg skjønte at det som utløste spenninga befant seg nede på laveste dekk. Det var noe farlig der, ja noe livstruende! Pusten min ble urolig, og jeg ble fylt av en intens skrekk. Jeg gikk sakte ned den smale trappa til første dekk. Det eneste som drev meg var ordren jeg hadde fått av kapteinen. Det var min plikt å finne ut hva dette var. Så befant jeg meg ved enden av korridoren på første dekk. Jeg var kvalm av redsel. Det var som å være tett ved en høyspentspole, så mye dirret det. Men jeg innså at det ikke var selve spenningen, men innholdet i spenninga som var så uutholdelig. Jeg gikk sakte, uhyre sakte framover. Like framfor meg var ei dør. Jeg visste at spenninga kom fra noe bak denne halvåpne døra. Jeg stirra forheksa på døra, stansa, men begynte å gå sakte framover igjen. Så kikka jeg fram. Og stivna til av en vill frykt! For inntil veggen på venstre side sto en skikkelse som utstrålte den villeste ondskap. For ondskap var det ordet jeg ikke hadde funnet, ordet som beskrev den dirrende spenninga. Skikkelsen var en kvinneskikkelse, men det var bare en torso igjen av henne. Føttene var etset bort, det samme var hodet og armene. Men hun kjentes ikke

27


mindre skremmende av den grunn. Jeg merket at den armløse og beinløse og hodeløse skikkelsen ønsket å fortære meg, tilintetgjøre meg. Jeg klistret meg inntil veggen, klarte ikke bevege meg, trekke pusten. At det fantes en slik ondskap… Men var det ikke noe annet litt lenger der inne? Et lite stykke bak denne kvinnen? Først da så jeg at det bak ei ny dør som sto helt åpen, der sto ei lita kiste på dørken. All min oppmerksomhet rettet seg nå mot denne kista. Helt fra meg av skrekk presset jeg meg forbi torsoen, gikk de få skrittene videre, og så så jeg opp i kista… Da skrek jeg som besatt, og våknet. I flere netter våget jeg ikke sove, var livredd for å gjenopplive dette forferdelige marerittet. Men hva var det i kista, hva hadde jeg opplevd? I yngre dager leste jeg bind etter bind med psykologibøker, Freud, Jung, Laing og en hærskare andre. Jeg var opptatt av psykoanalyse. Jeg leste om det underbevisste, dette som dukker fram som forsnakkelser, onde impulser - og som drømmer. Vi har et bevisst liv som vi kjenner til, med våre tanker og forestillinger, bare at disse forestillingene ofte ikke er reelt. For i tillegg har vi et ubevisst liv, det vi kaller det ubevisste, og der ligger sannheten. Dette er ofte en sannhet som er stikk motsatt vår bevisste erkjennelse av oss selv. Hvem var jeg? Jeg kom raskt til å tenke at det forferdelig og onde jeg møtte nede på bunnen av skipet, det var min egen ondskap. Jeg var et ondt menneske, det var jo det mamma hadde sagt jeg var, nå hadde jeg fått beviset! Dette etablerte jeg som en sannhet. Jeg kunne gå rundt i verden, være så kjepphøy og storslagen jeg bare ville, dømme og anklage gud og hvermann, innbille folk at jeg var så snill og grei, men inni meg visste jeg bedre. Jeg visste at jeg på det dypeste dypet i meg var en tvert igjennom falsk og ond jævel. Det gikk tjuefem år før jeg skjønte at jeg hadde tolket drømmen

28


så fullstendig feil. Så utrolig mye kunne vært annerledes om jeg hadde skjønt dette før! Den etsende, ødeleggende ondskapen var sann. Men den var ikke min ondskap, ondskapen tilhørte jo den maltrakterte kvinneskikkelsen. Det var mamma! Plutselig så jeg mamma, så henne bak den falske, beskjedne maska. Hun som hadde en ondskap i seg som var i stand til å ødelegge hele verden. Så prøvde jeg å huske det som var oppi den vesle kista, for jeg hadde sett det. Og husket det snart, det var et lite barn. Men barnet var ikke helt dødt, bare nesten. Det var meg! Dette barnet var årsaken til at jeg skrek. Jeg hadde forbytta min skrekk, min nestendød, med mammas ondskap! Det var mamma som med sin ondskap nesten hadde drept dette lille barnet. Jeg er med åra blitt mer og mer opptatt av å tolke drømmer symbolsk. Drømmene er beskjeder Gud gir oss, tenker jeg, men beskjedene gis ikke på en bokstavelig måte. Alt som dukker opp i drømmene står for noe annet. Jeg har lest bøker om dette, om hva hver ting står for. Skip kan stå for kunnskapen om det sanne og det gode, har jeg lest, og en kaptein kan stå for den som har kunnskapen om dette sanne og gode. Føttene, det vil si de føttene som manglet på torsoen, kan stå for viljen til å gjøre det gode, mens hodet kan stå for det høyeste, det som styrer en. Drømmen ville altså fortelle meg at jeg befant meg i en tilstand der noe i meg ville finne sannheten, og jeg visste at noen kjente denne sannheten. Sannheten om mamma. Hun hadde fjernet alt i seg som rettet seg oppover mot det høye, og likeledes all lyst og vilje til å gjøre det gode. Jeg var den ungen hun nesten hadde drept Men var jeg død, er jeg død? Fins det i så fall noen vei opp fra denne døden?

29


Hver sjette gutt Er seksuelt misbruk av gutter i det hele tatt noe å snakke om? Forekommer det ikke så sjelden at det i den store sammenhengen er uten betydning. Jeg husker jeg leste en anerkjent norsk psykiater, Einar Kringlen, som på 80-tallet med professoral pondus slo fast at de fleste, om ikke alle menn som hevdet de ble seksuelt misbrukt i barndommen, fantaserte. På den annen side skrev Freud alt i 1896 den vesle avhandlingen Zur Ätologie der Hysterie, der han referer til 18 pasienter, både kvinner og menn, som ble seksuelt misbrukt som barn. Hysteriet var noe som skjedde som en følge av overgrepene, han tvilte ikke på at de virkelig skjedde. Det sies ellers at Carl Gustav Jung som gutt ble seksuelt misbrukt av en mann som han «forgudet». På slutten av 80-tallet gikk jeg selv til psykolog i fire-fem år. Den kvinnelige psykologen var et både sympatisk og velmenende menneske. Jeg fortalte henne om voldtektene, viste henne min angst, min bunnløse depresjon, men jeg tror ikke hun trodde på det jeg fortalte. Jeg led bare av alminnelig angst og depresjon. Det psykologiske miljøet i Norge på den tida var ikke modent for å ta tak i problemet. Og om hun trodde meg eller ei, uansett fantes det på den tida ikke noen metode for å kurere mennesker som var blitt seksuelt misbrukt som barn.

30


Etter hvert er det kommet en erkjennelse av at jenter blir seksuelt misbrukt. Her i Norge var Herbjørg Wassmos roman Huset med den blinde glassveranda en døråpner. Der forteller hun om Tora som ble misbrukt av faren. Wassmo har i den seinere tid fortalt at dette hadde en selvbiografisk bakgrunn, hun ble også selv misbrukt av sin egen far. Også Mary-Ann Oshaugs beretning på TV og hennes bok Mary-Ann et incestoffer skapte oppmerksomhet og aksept om emnet. I ettertid er det så kommet en rekke bøker på norsk, både skjønnlitterære og faglige, om seksuelt misbruk av jenter. Derimot fins det knapt bøker om misbruk av gutter på norsk. De eneste jeg kjenner til er sosionomen Torbjørn Herlof Andersens Tause menn om misbruk av gutter i kristne miljøer, og forfatteren Tor Halstvedts romaner Elva og Øya. Heller ikke i Danmark er det etter hva jeg kjenner til, kommet bøker som tar seg spesifikt av gutter som mishandles. Derimot er temaet ganske hett i Sverige, ikke minst etter at den kjente høydehopperen Patrik Sjøberg i boka Det du inte såg, skildrer hvordan treneren og stefaren Viljo Nousiainen misbrukte ham seksuelt fra han var 11 til han var 16 år. Stefaren unnskyldte det seksuelle overgrepet med at det var vitenskapelige tester som viste at Patrik tålte treninga bedre om han hadde sex med en voksen! Men fra Sverige vil jeg også trekke fram den banebrytende boka til Anders Nyman og Börje Svensson Pojkmottagningen (som er oversatt til engelsk) og ikke minst Agneta Sandbergs Sårade Hjältar. Heller ikke i pressa har det vært noe fokus på dette emnet i Norge. Unntakene jeg kommer på er den såkalte Alvdal-saken, og et tilfelle i den katolske kirke der den kjente pateren Kjell Arild Pollestad ble beskyldt for overgrep mot en gutt i menigheten, Men er det så uvanlig at gutter blir misbrukt? Der man er kommet lengst i å ta problemet seksuell misbruk av gutter på alvor, er i USA. Det er sikkert kommet tusen bøker om emnet

31


der, og det er også der man er kommet lengst i metoder for å behandle gutter som har blitt seksuelt misbrukt. Aksepten for at problemet fins kom i etterkant av at mange vendte hjem fra Vietnamkrigen med alvorlige traumer som ofte var invalidiserende. Da ble diagnosen posttraumatisk stress lidelse (PSTD) etablert. Ganske snart begynte man også å bruke diagnosen og begrepet på folk som ble seksuelt misbrukt som barn. I USA er man også kommet lengst i finne ut av omfanget av problemet. Psykoterapeuten Richard B. Gartner tar opp dette i boka Betrayed as Boys fra 1999. Nå kan seksuelt misbruk være alt fra å bli klådd på eller få slibrige eller krenkende bemerkninger til gjennomførte voldtekter. I diverse spørreundersøkelser Gartner viser til, er resultatet at mellom 4 og 76 % av alle gutter ble misbrukt på en eller annen måte. Det første overgrepet skjer i gjennomsnitt i tiårsalderen. 36 % av de misbrukte blir i tillegg utsatt for vold, skremming og trusler. 61 % av misbrukerne var menn og 28 % kvinner, mens 11 % ble misbrukt av både menn og kvinner. Prosenten av de som blir misbrukt henholdsvis av et familiemedlem eller av noen utenfor familien, spriker. Gartner sammenfatter undersøkelsene på følgende måte: Anslagsvis en sjettedel (17 %) av alle menn rapporterer at de ble utsatt for upassende seksuell kontakt før de var seksten. I boka til psykologen Mic Hunter, The Sexually Abused Male, refererer han til sju undersøkelser om forekomsten av seksuelt misbruk av gutter. Antall misbrukte ligger mellom 2,5 og 17,3 % av alle spurte. Professor Adrienne Crowder presenterer i Opening the Door, forskningsresultater på mellom 13 og 15 prosents forekomst. Etter å ha intervjuet 2 972 mannlige college studenter, konkluderer hun:

32


Sju komma tre prosent av mennene rapporterte om en barndomsopplevelse som tilfredsstilte i det minste en av de følgende tre kriteriene for seksuell misbruk: 1) at det fins en aldersforskjell mellom barnet og overgriperen, 2) bruk av en eller annen form for maktbruk ovenfor offeret, og/eller 3) at overgriperen var en omsorgsperson eller hadde autoritet i forhold til barnet.

I bøker som Michel Dorais Don´t Tell, Mike Lews klassiske bok Victims no longer, og i Mervin R. Smuckers banebrytende bok CognitiveBehavorial Treatment for Adult Survivors of Childhood Trauma og i andre bøker argumenteres det for at seksuelt misbruk av gutter er langt mer vanlig enn man tidligere antok. I USA er det særlig ett forhold som har økt forståelsen av at problemet er stort, nemlig avsløringen av omfattende seksuelt misbruk av gutter innen den katolske kirke. Titusener, kanskje hundretusener av gutter har her lidd overlast. En kan krangle om kriterier og prosenter så mye en vil, sannsynligvis vil en aldri få noen klare tall på bordet. Og en kan si at USA ikke er Norge, at USA er mer voldelig osv. Men en ting er klar: Problemet er omfattende. Og det er ingen grunn til å tro at prosenten av gutter som blir seksuelt misbrukt er mindre i Norge enn i USA. I en undersøkelse offentliggjort i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2012, var forekomsten av seksuelt krenkende adferd før fylte 16 år, 12 % blant gutter (og 24,3 % blant jenter). Alle disse undersøkelsene baserer seg på intervjuer; en gruppe blir spurt om de ble seksuelt misbrukte som barn. Men saken er jo at mange, gjerne de som opplevde den groveste mishandlingen, fortrenger det de opplevde. Hadde noen spurt meg da jeg var 25 om jeg hadde blitt seksuelt misbrukt da jeg var barn, da ville jeg sagt bestemt nei. Jeg kjenner flere andre som fortrengte det lenge, men husket det til slutt. Det er naturligvis

33


ikke mulig å tallfeste hvor mange som har fortrengt de traumatiske opplevelsene en periode, eller kanskje gjort det i hele livet, slik at de aldri husker, men det er grunn til å tro at det er ganske mange. Derfor kan vi slå fast at hver dag blir gutter seksuelt misbrukt i Norge. Dessuten kan vi slå fast at titusener av voksne menn hver dag lider av det misbruket de ble utsatt for i barndommen, mange av dem har opplevd like ille ting som meg. Dette er et samfunnsproblem. Om vi sier at 15 % av alle menn i Norge ble misbrukt, vil det si 375 000 menn! Til og med «mindre» seksuelle overgrep, kan føre til store personlige problemer seinere i livet. Så lenge det norske samfunnet ikke tar dette problemet fram i lyset og på dette grunnlaget gjør noe med det, vil gutter stadig bli misbrukt uten at det oppdages, og menn vil stadig gå rundt med sine ofte invalidiserende plager uten at helseapparatet inviterer dem til å komme og be om hjelp for sine plager.

34


Pappa Pappa var det jeg vil kalle déclassé. En fillefrans som en gang hadde vært noe, tilhørt en familie som en gang hadde vært noe. En gang hadde han og familien eid butikk, eid store gårder, blitt sett opp til. Farfar var høyere offiser. Derfor var han borte store deler av året, pappa som den eldste av fire søsken, fikk tidlig ansvaret for gården. Da pappa var i slutten av tjueåra, skilte foreldrene hans seg. Det ble murret om utroskap, jeg vet ikke. Tante fortalte meg at pappa hadde sagt til farfar etter skilsmissen at han aldri fikk lov til å komme tilbake til gården, og at han aldri ville se faren sin igjen. Foruten pappa holdt både tante og den yngre broren til pappa hundre prosent med farmor. Bare den yngste av pappas brødre hadde sporadisk kontakt med farfar. Farfar giftet seg på nytt og fikk en sønn som dessverre døde tidlig. Onkel skal ha sagt at bestefar var svært bitter over den behandlinga han ble utsatt for av pappa og bestemor. Hva som var årsaken til skilsmissen og til det hatet pappa følte mot farfar, det kan jeg bare gjette. En årsak kan naturligvis ha vært at farfar var utro, han oppholdt seg jo i militærleire tredjeparten av året. En annen årsak skal være at han hadde sløst med penger, etter sigende hadde han undertegnet papirer for en venn som så gikk konkurs. Andre i familien avviser denne beskyldningen.

35


Men en annen mulighet er også til stede. Ut fra hvordan hun oppførte seg er jeg overbevist om at tante ble seksuelt misbrukt i barndommen, jeg kjenner jo de signalene som misbrukte mennesker sender ut. Tante var svært pen som ung, men hadde aldri en kjærest. Hun viet livet til å stelle for bestemor og hjelpe pappa på gården. En gang så jeg en slektning fra USA omfavne henne, tante stivna som en stokk. Hun fortalte også kona mi at «hun ikke likte sex og sånn». Videre vet jeg at bestemor hatet pappa og forsøkte å ydmyke ham så mye hun kunne. Så lenge bestemor levde, fikk ikke pappa lov til å kjøpe ut gården. Dette fortalte hun et søskenbarn av meg som er ti år eldre enn meg. Pappa var 57 år da bestemor døde. At han ikke fikk kjøpe ut gården, men måtte være forpakter og gå som tyende på «sin egen gård», det var svært uvanlig på den tida, odelsgutter brukte nesten alltid å kjøpe seg ut. Pappa på sin side tagg bestemor livet igjennom om kjærlighet. Hver dag gikk han to, gjerne tre ganger opp til henne, satt på kjøkkenet hennes, prøvde å skryte på seg små bragder, hale inn en skvett anerkjennelse, men ikke minst spørre bestemor om hva han skulle gjøre. Jeg var ofte på kjøkkenet til bestemor sammen med pappa, jeg husker dette. Hvorfor hatet bestemor pappa? En ting er at stort sett alle hatet hverandre på denne forskrekkelige gården, men likevel… Jeg kan ikke vite det, det blir i så fall bare spekulasjoner. Det som imidlertid slår klart for meg i etterkant, er hvor lik mamma var bestemor. Den samme appetitten på makt, en uovertruffen evne til å manipulere, til å forskjellsbehandle barna, finne en syndebukk, og den samme følelseskulda. Så en mulighet er, kanskje bestemor misbrukte tante – og pappa i tillegg? Den siste psykologen jeg gikk til mente dette var svært sannsynlig. Uansett hva foreldrene mine opplevde som barn, er dette ingen unnskyldning for hva de gjorde med meg. De måtte ikke gjøre det, de valgte å

36


gjøre det. Det er det pappa gjorde med meg som den dag i dag er det verste å leve med, som gjør at jeg sitter her og dirrer, ikke klarer å trekke pusten, eller åpne meg for den vesle, mishandla gutten jeg en gang var. Og som gjør at jeg lurer på om jeg noen gang kommer over alt dette fæle og kan bli den mannen jeg var eslet til å bli. Det er volden som plager meg mest, dernest beskyldningene om at jeg var dum, ikke forsto noe og at jeg var en ond gutt, en jævelunge.

37


Etter at mamma gikk i fjøset Følgende skjedde: Jeg ligger urolig i senga inntil veggen, har ikke klart å sove. Både mamma og pappa sover i senga ved sida av. Jeg måtte opp i senga til mamma igjen i går kveld, hun gjorde det hun pleide. Pappa satt i lenestolen i dagligstua nede i første etasje, rett under soverommet og han hørte sikkert hvert knirk. Mamma innbiller seg at han ikke hører noe, eller hun gir bare blaffen. En gang vet jeg pappa lista seg opp trappa og bortover gangen i andre etasje. Jeg hørte ham. Han må ha bøyd seg ned foran døra til sitt eget soverom, ikke turt å prøve å åpne døra. Bare at nøkkelen sto i låsen, så han så ingen ting. Etter en stund, mamma hadde holdt opp med sitt, hørte jeg han tusla slukøra vekk. Han visste om det hver gang, visste at det skjedde i går kveld også. Og nå ville han hevne seg. Jeg merker at heller ikke pappa sover, han ligger vendt mot meg. Flere ganger ser han på meg. Både han og jeg venter på at mamma skal stå opp og gå ned for å mjølke. Han gleder seg, mens jeg er så redd at jeg er helt utslått i hodet. Til vanlig snakkes det på gården om sport, om Hjallis, om skauhoggeren Hallgeir Brenden, sporten og været var vårt felles språk, kanskje ble det snakket om en av kuene også, at hun skulle kalve, hvor mye hun hadde mjølket. Men ingen snakket om det som skjedde med oss, og hva

38


som ville skje. Alt var utrygt. Derfor begynte jeg å tolke alt mulig, det var den eneste måten å prøve å finne ut av hva som ville skje. Jeg tolket blikk, tonefall, alt det språkløse. Små ord som blir sagt. Og trekker konklusjoner ut fra det, prøver å forberede meg på det som vil skje, bare at jeg ofte tar så feil! Jeg ligger uforberedt en kveld, har tolket at det ikke er fare, så kastet mamma seg over meg, andre ganger skjer det ingenting, selv om jeg har ligget og vridd meg i panikk ut fra noe jeg har tolket. Nå tolker jeg at pappa vil gjøre det. Jeg hørte nemlig et svakt kremt nede fra dagligstua da mamma holdt på med meg i går kveld. Det er et signal. For vanligvis er han musestille nede i stua når mamma holder på, han vil liksom ikke forstyrre. Nå ligger han altså og gløtter på meg, venter. Selv om jeg ligger med hodet inn mot veggen, så vender jeg meg fra tid til annen forsiktig for å se. Med ett hører jeg vekkerklokka til mamma. Jeg skvetter som etter en av mammas ørefiker. Klokka slås av temmelig kvikt. Deretter hører jeg at mamma setter seg på sengekanten, tungt. Sakte trekker hun på seg klærne, hun gleder seg ikke til arbeidet. Det er mørkt i rommet, men jeg kjenner rytmen i bevegelsene hennes, vet hva hun gjør. Så går hun ned. Jeg hører hun tusler over kjøkkengolvet, at springvannet skrus på. Hun bruker alltid å lage seg kaffe først, kanskje for å våkne. Så setter hun seg helt stille ved kjøkkenbordet med kaffen, Gud vet hva hun tenker på. Anstrenger jeg meg, kan jeg høre at hun slurper. Jeg liker å tenke at jeg har god hørsel. Bak meg hører jeg pappa kremte svakt, nå vet jeg at det snart vil skje. Vi venter. Etter en stund går mamma ut, hun griper mjølkebøtta som står på benken, jeg hører det klinge. Døra slår i etter henne. Men så skjer det ikke noe med en gang, bruker heller aldri å gjøre det. For en gang satte pappa i gang med meg med en gang mamma var gått ut, men så kom mamma inn på kjøkkenet igjen. Hun må ha glemt

39


mjølkebøtta eller skautet eller hva det var. Pappa ble så livredd at han lot meg legge meg tilbake i senga, og han forsov seg slik at mamma måtte komme opp og vekke ham. Etterpå ventet han alltid. Hele tida stirrer jeg intenst inn i veggen. Jeg er kvalm, vet knapt om jeg puster eller ei. Har liksom glemt hvordan en gjør det. Hodet kjennes på en måte borte, men på den andre side er jeg i min redsel fullstendig til stede. Endelig hører jeg pappa. «Kom!» Han er ikke sånn som mamma, lokker ikke, bruker ikke blikket. Er ingen manipulator. Han kommanderer, er brutal, direkte, uten nåde. Et sekund tenker jeg at jeg kan løpe inn til storebror, eller stupe ut gjennom vinduet og ned på plenen tre-fire meter nedenunder. Men storebror sover på gutterommet, han er ikke interessert i å hjelpe meg med noe som helst. Og hva kan jeg gjøre om jeg klarer å hoppe ned uten å brekke nakken, løpe opp til tante? Men tante har også en gang gjort det som mamma bruker å gjøre, og med pappa til stede, hun kan jeg ikke stole på. Rømme ned i fjøset til mamma da? Hun som sitter med hodet inntil kua og hater meg, jævelungen som forfører henne. Kanskje hun til og med vet hva pappa holder på med, og at hun ikke har det minste imot det? Derfor sklir jeg ut av senga, jeg kan ikke gjøre noe annet. Jeg er bare fire-fem år. Jeg blir stående i underbuksa og se på at pappa ligger naken i senga med hodet litt opp mot veggen. Tissefanten står stiv som en bue opp mot magen. Øynene er svarte som bek, de er rettet mot meg. Fulle av skadefryd og av noe haneaktig. Jeg har ikke noe å stille opp mot det han vil og holder på å segne sammen. Så hogger pappa tak i luggen min og drar meg opp i senga, uten nåde. Det gjør vondt. Jeg grafser tak i hånda hans for ikke å bli skalpert. «Så du trur du kan sleppe unna, din jævelunge. Du skal faen meg ikke 40


sleppe unna noe som helst!» snerrer han. Han holder hodet mitt brutalt ved å knipe hardt tak i håret mitt. Så trykker han hodet og munnen min ned mot den stive tissefanten. Men den andre hånda brekker han opp munnen min og styrer tissen inn i munnhulen min. Så begynner han å rykke hodet mitt opp og ned samtidig som underlivet hans tar til å gynge. Det gjør vondt, det er ekkelt, men mest er jeg redd for å bli kvalt. For å få dette som jeg vet snart kommer ut av tissen hans inn i meg. Etterpå tvinger han meg til å svelge sæden. Han sier det er til straff for at jeg holder på med kjerringa hans. Han presser munnen min sammen for at jeg ikke skal spytte ut sæden, og holder den slik til jeg har måttet svelge. Når vi en halvannen time seinere sitter og spiser frokost rundt det tunge kjøkkenbordet av eik, så sier pappa til mamma. «Guttungen var urolig igjen…» Han sier det med dette vesle smilet som folk kanskje tror vitner om en slags godhet. «Å,» sier mamma, men stemmen hennes er hissig. Den stiger liksom. «Kanskje det vil bli bedre…» sier pappa, ser på mamma og kutter så av. «Bedre, hva da?!» «Om vi flytter ham inn på gutterommet.» Det blir stille i rommet, dørgende stille. Jeg sitter ved sida av mamma, med ryggen mot utgangsdøra og gårdsplassen. Storebror sitter ved sida av pappa, han stirrer på mamma. Det virker som pappa angrer på det han sa. Kaffekoppen klirrer, han setter den fra seg, griper nervøst tak i kanten på bordplata. Stemmen hennes er spiss som ei synål, råkende. «Eier du ikke forstand i livet. Gutten er sykelig. Sist natt gikk han i søvne igjen. Han var på vei ut, jeg måtte stenge døra. Vil du ta livet av gutten?»

41


Et bitte lite øyeblikk, kort som et hikst, hadde jeg øynet et håp. Så var det over.

42


Hat = kjærlighet Vi som har blitt seksuelt misbrukt som barn, hører ofte, både av mennesker som står oss nær og av andre, at vi skal «stramme oss opp«, at vi skal «legge fortida bak oss», «se framover», «glømme hele greia». Det høres logisk og tilforlatelig ut for noen (som ikke sjøl har opplevd å bli misbrukt), men det er likevel like smart som å si til en med magekreft at han skal stramme seg opp, glømme hele greia osv. Å bli seksuelt misbrukt som barn er like ødeleggende, kan være like livstruende og like vanskelig å kurere som kreft. En ting er uomtvistelig sikkert: Alle som blir misbrukt seksuelt som barn, vil få store psykiske problemer med dette før eller seinere. Hvor alvorlige problemer en får avhenger av hvor nær gjerningsmannen (eller kvinnen) sto en, hvor lenge misbruket varte, og om det var vold og trusler involvert. Jeg tror de fleste forstår dette. De fleste som blir seksuelt misbrukt som barn, får angst og depresjoner, mange begår utvilsomt selvmord, eller tenker på å gjøre det. En amerikansk undersøkelse sier at PTSD er den psykiske lidelsen som fører til flest selvmord. Vi føler en sterk uro, en nummenhet i kroppen, vi dissosierer som det heter, mange får problemer med å etablere forhold, får problemer med å forholde seg til autoriteter, mange blir alkoholikere eller går på stoff, eller havner i rennestein eller blir prostituerte. En svensk

43


undersøkelse gjengitt i Agneta Sandbertgs Sårade Hjältar viser at blant barn som blir misbrukt, er det dobbelt så mange gutter enn jenter som prostituerer seg. Slik kan jeg fortsette. Etter at voldtektene stanset fordi mamma ble gravid, jeg var da rundt sju år, har misbruket og volden plaget meg hvert sekund av livet. Det er nå snart seksti år siden det sluttet. Fra å være en glad og utadvendt gutt, ble jeg sykelig sjenert, mistet all selvtillit og så ikke en glede, ikke et eneste lys i tunellen. I perioder har det vært til å leve med, men i andre perioder har det vært så vanskelig at det har vært kritisk, det har stått om livet. Første gang var ut i tenåra og cirka fem år framover. Jeg tenkte hver dag på selvmord, planla forskjellige måter å gjøre det, bestemte meg også for å gjøre det et par ganger, men angret i siste øyeblikk. I tillegg var jeg skrekkelig plaget av angst og depresjon. Andre gang var da jeg var i midten av trettiåra. Jeg begynte å høre mens jeg var sammen med mamma en klar og tydelig stemme si «Jeg hater deg!». Stemmen var så klar at jeg til å begynne med var skikker på at stemmen kom utenfra. Men den gjorde ikke det, den kom innenfra. Etter hvert begynte jeg som nevnt å huske hva som hadde ligget gjemt i meg i tretti år. I deler av denne perioden var jeg trolig psykotisk. Tredje gang begynte for tre år siden. Kona og jeg var på ferie i utlandet, da ramlet dette over meg igjen, uten at jeg fremdeles skjønner hva som framprovoserte det. Jeg ble mer og mer urolig og deprimert, måtte sjukmelde meg, gikk til psykolog, har vært til behandling på Modum Bad og har i ettertid drevet med egenterapi. Det har vært ganske forferdelig. Det er ikke mulig å late som det seksuelle misbruket ikke har skjedd. Jeg har en vanlig heterofil legning. Men jeg husker da jeg for første gang onanerte, jeg var femten år. Det kjentes som å pumpe ut bittesmå glassbiter da jeg fikk utløsning. Jeg fikk panikk, skjønte ikke noe som helst. Var det noe galt med meg, var seksualitet så ille?

44


Jeg har ytre sett klart meg tålelig bra i livet. De fleste jeg omgås kan neppe drømme om hva jeg har opplevd og opplever. Likevel går jeg rundt med denne lammende panikken i meg. Det er ikke lett å kvitte seg med traumene. I snart tretti år har jeg jobbet, enten sammen med psykolog, eller på egenhånd, med å komme over de verste plagene. Dette har vært en nødvendig, men samtidig opprivende prosess, fordi jeg har måttet gå inn i traumene, måttet tørre å eksponere meg for de forferdelige hendelsene, i første omgang for å huske hva som faktisk skjedde og for det andre for å kunne legge hendelsene bak meg. En periode etter Modum-oppholdet trodde jeg at det verste var over. Jeg la det som mamma hadde gjort med meg i en skuff i hodet, dette var noe som hadde skjedd, men som jeg ikke trengte forholde meg mer med. Men i de siste to årene mens det pappa gjorde med meg har presset mer og mer på, og jeg har husket mer og mer av volden og truslene, har problemene veltet over meg igjen. Det har vært «lettest» å komme over det seksuelle misbruket. Jeg skriver lettest i anførsel, fordi det slett ikke har vært lett, det har vært et sant helvete, men det har vært lettere enn å forholde meg til dødstruslene og volden. Det jeg også sliter med, dette har jeg funnet ut først nå i det siste, er at både mamma og pappa «dømte» meg til å være en ond unge, en jævelunge. Og til å være så tjukk i huet at jeg ikke forsto det minste. «Du er så dum at du skjønner ingen ting!» brukte mamma å si, foraktelig, når jeg prøvde å protestere eller si imot hennes himmelstormende løgner. Reint logisk kan jeg selvsagt forstå at dommen deres var uriktig. Jeg var bare en liten ung, de voldtok meg begge to og jugde konsekvent. Det var deres ondskap det var snakk om og ikke min, deres uforstand og ikke min. Bare at det er noe inni meg som insisterer på at de hadde rett. At det likevel var sant det de sa, dommen de ga meg, at jeg var (og følgelig er) et

45


ondt menneske som ikke skjønner noe som helst. Et lite barn er fullstendig avhengig av foreldrene, foreldrene er der alltid, mens andre mennesker kommer og går. Ikke minst gjelder det når en bor på en liten gård som ligger langt fra folk. Det var bare oss, jeg var avhengig av dem. Så da jeg begynte å skjønne at begge foreldrene mine hatet meg, da hadde jeg ikke annen mulighet enn i hodet å gjøre hatet deres om til kjærlighet. Det var den eneste måten å overleve på, og det å overleve var det viktigste. Liknelsen ble da: hat = kjærlighet. Men hva blir kjærlighet da? Naturligvis må da kjærlighet bli lik hat, for jeg tenkte at det måtte være min kjærlighet til foreldrene mine som gjorde at de mishandlet meg. For min kjærlighet tolket de som hat. Hvorfor skulle de ellers gjøre det? Min kjærlighet var noe fælt, noe hatefullt. Med disse tankene overlevde jeg, det var kort og godt slik det var. Jeg snudde ting på hodet, jeg måtte det. Hadde jeg ikke bevart kjærligheten til foreldrene mine tvers gjennom voldtektene, hatet og alt det andre, så hadde jeg ikke klart å overleve. I traumebehandling snakker man om å bli «trigget». Det vil si at en støter på personer, opplevelser eller ting som minner om de traumatiske opplevelsene. Om en for eksempel ble voldtatt i en rød bil, så er det store muligheter for at en resten av livet vil bli livredd, det vil da si trigget, om en sitter i en rød bil, og særlig om det er til stede en person i bilen som på en eller annen måte likner voldtektsmannen. Alle vet at røde biler ikke er farlig, det er lett å latterliggjøre mennesker for denne redselen. Men poenget er at denne røde bilen vekker minnet om den skrekkelige voldtekten. Eller om en av gjerningsmennene (som en er glad i) dømmer en til å være ond, så vil en resten av livet være livredd for å bli dømt som ond av mennesker en er glad i. For kjærligheten aktiviserer, den trigger de fæle traumeminnene.

46


Jeg elsker kona mi over alt på jord, og jeg tror hun elsker meg. I store perioder har det gått bra, men det er ikke så bra i de periodene traumene plager meg mest. Slik som nå. Jeg forpester kjærligheten imellom oss gjennom at jeg får impulser om at hun ser på meg som ond – eller dum. Ei lita padde i meg hvisker at hun bak det vennlige smilet og alt det gode hun gjør for meg, egentlig bare vil meg ondt. I tillegg er jeg svært irritabel. Jeg vet det er galt, men klarer ikke å forhindre at disse impulsene spretter fram. Kan jeg og den halvdøde gutten jeg en gang var, reise oss opp over ettervirkningene av traumene og ta imot den vidunderlige kjærligheten kona mi gir meg? Jeg bøyer meg over bordet og folder hendene.

47


Tenkt dialog med en psykolog «Du sier at du har en panikkaktig følelse i hodet, at det kjennes som om hodet ditt vil sprenges. Hva tror du det er i hodet ditt som gjør at det vil sprenges?» «Det er følelsene som har hopa seg opp. Sorgen, tristheten, sinnet, fortvilelsen. Og kanskje hatet.» «Men hvorfor tør du ikke slippe disse følelsene ut?» «Det høres sikkert dumt ut. Men det er fordi jeg dypt inne i meg tror at voldtektene og alt det andre skyldtes min egen ondskap. Og når det er min skyld, så har jeg ikke rett til å ha disse følelsene.» «Nei vel.» «Jeg føler at jeg heller bør synes synd på mamma som hadde en så slem sønn.» «Hvorfor fortsetter du å tenke på denne barnslige måten? Du var bare et lite barn. Det begynte da du ikke var mer enn tre år! Foreldrene dine var godt voksne. Det var da deres plikt å ta vare på deg og beskytte deg, ikke mishandle deg!» «Jeg var jo så slem.» «Hva galt gjorde du da?» «Jeg… Jeg frista mamma. Jeg hoppa opp i senga hennes!» «Men tvang hun deg ikke egentlig til å komme opp i senga?»

48


«Ikke første gang.» «Men da du hoppet opp i senga første gang, gjorde du det for at hun skulle ha sex med deg?» «Nei, jeg ville bare leike.» «Hun ville ha sex med deg! Da er det jo hennes ansvar.» «Budet lyder jo at du skal elske din far og din mor, da går det deg godt! Jeg ville være en snill gutt, som mamma og pappa kunne være glad i.» «Et barn skal ikke elske foreldrenes ondskap! De gjorde noe kriminelt, du gjorde ingenting galt.» «Det er kanskje sant det du sier, men noe inni hodet mitt blånekter.» «På hvilken måte?» «Det er noe ved meg, noe jeg ikke vet om sjøl, som gjør at jeg er et ondt menneske.» «Du er kristen. Du vet det står at alle barn kommer til himmelen?» «Det står det, men..» «Det står fordi alle barn er uskyldige! De kan aldri ha noe ansvar for hva voksne gjør med dem eller får dem til å gjøre!» «Det høres fint ut, men det er ikke sånn i det virkelige liv.» «Ikke det? Den hovedtiltalte i Alvdal-saken fikk tretten år. Det var kun for seksuell mishandling. Begge foreldrene dine forsøkte å drepe deg og de trua med å drepe deg i tillegg. Jeg har snakka med en advokat. Han sier at om foreldrene dine hadde blitt dømt for det de faktisk gjorde, så ville begge fått opp mot tjueen år!» «Falske mennesker slipper alltid unna!» «Så de var falske?» «Ja.» «Da var deres anklager mot deg falske også, da!» «Jeg får det bare ikke inn i huet. Det er som om det sitter spikra.» «Du var ingen slem unge! Du fortalte du ba Fader vår og du ba til Gud om at mamma og pappa skulle få det bra.»

49


«Jeg gjorde det, men..» «Du rakker ned på deg sjøl for å frita foreldrene dine for skyld. Hvorfor gjør du egentlig det? Hadde det ikke vært mye bedre at du plasserte skylda der den hører hjemme!» «Beskyldningene har låst seg i meg som en sannhet. Jeg klarer bare ikke kvitte meg med dem!» «Men beskyldningene er ikke sanne! Det er noe foreldrene dine har lurt deg til å tro for å slippe å føle skyld for de forbrytelsene de gjorde mot deg. Du skjønner egentlig det?» «Nei. Jo...» «Om du hørte om en annen gutt som hadde blitt mishandlet av foreldrene sine som du ble, hadde du ikke reagert da? Hadde du ikke frigitt gutten for all skyld?» «Jeg ville blitt opprørt.» «Ikke sant. Jeg ser at tårene dine presser på. Selv om denne gutten hadde gjort et eller annet «galt»?» «Ja, selvfølgelig.» «Du er denne gutten!» «Det er bare at jeg er forskjellig.» «Jeg lurer på hva du må gjøre for å låse opp denne skyldfølelsen som har satt seg så fast i hodet ditt?» «Jeg prøver å be.» «Det virker ikke som bønnene dine forandrer noe særlig.» «Min tro er vel ikke sterk nok. Den er ikke grunnlagt på kjærlighet, men bare på forstand. Jeg er et hode-menneske.» «Du mener du mangler noe?» «Ja, kjærlighet. Jeg vet ikke hva kjærlighet er.» «Du har kjærlighet, masse kjærlighet. Jeg har sett det. Sett tårene dine. Sett det når du har snakket om kona og barna. Men du tør ikke slippe kjærligheten i deg fri, fordi du tror kjærligheten i deg er noe stygt.»

50


«Kanskje jeg må tørre å møte den lille, ulykkelige gutten jeg var en gang.» «Så du har ikke gjort det?» «Bare på lissom. Jeg har egentlig hata ham.» «Hvorfor det?» «Jeg har tenkt at det er den lille gutten sin skyld at jeg har hatt så forferdelig mye angst og depresjoner og hatt det så vanskelig. Jeg tror til og med jeg har forakta ham.» «Ja?» «Fordi han ikke klarte å forsvare seg sjøl!» «Du var bare tre år! Alle de nærmeste rundt deg hata deg eller var likegyldig til om du levde eller døde. Hva skulle du gjort?» «Vet ikke, men...» «Det var ingenting du kunne gjort! Begynner du å forstå? Jeg ser tårene dine kommer igjen…» «Det eneste jeg gjorde var å prøve å overleve!» «Det er sant. Og du klarte det på en svært bra måte.» «Du får meg til å grine.» «Det er ikke flaut å grine. Det er et tegn på at du endelig begynner å åpne deg for de følelsene du har inni deg.» «Men hva skal jeg gjøre?» «Du er på rett vei. Jeg syns først du skal be den vesle gutten du var den gangen om unnskyldning. Unnskyldning for at du har hata og forakta ham – slik mora di gjorde. Du må tørre å møte ham nå, vise ham at du er voksen og kan beskytte ham. Og så må du la ham fortelle hvordan det var å være ham.» «Men han vil anklage meg.» «Kanskje, men om du er ærlig vil han tilgi deg. For han trenger deg, og du trenger ham. Den lille gutten har vært innelåst i deg i seksti år. Han sitter fast i traumene sine. Du må hjelpe og støtte ham, slik at han

51


kommer videre.» «Jeg skal prøve snart.» «Begynn like godt med en gang!»

52


Bak låven Ikke alt på den vesle gården var like farlig. Det å pusle rundt på sørsida, på solsida av fjøset, innimellom rosetter av høye brennesler og med tomatplanter rødmende inntil veggen, var ikke så ille. Der skinte sola og der fikk jeg være i fred. Etterpå kunne jeg klatre opp på taket av staurbingen inne i hjørnet mot låven, se utover det bakkete landskapet, ane den mektige elva langt der nede, og den tause brummingen fra kraftstasjonen. Kanskje ei katte smøg seg over den nyslåtte stubbmarka på jakt etter ei mus, kanskje fikk jeg øye på et piggsvin på vei inn under låven. Eller jeg kunne lytte til hønene som kakla oppe ved enden av grisehuset. Jeg hadde sola rett i fleisen, og alle de gode luktene i nesa, slik som lukta av oppvarmede bord og kumøkk og timotei. Og så kunne jeg stirre på lufta foran meg som den varme sola fikk til å dirre. Forunderlig. Andre ganger kunne jeg leike på fjellrabben bak grisehuset. Kongler og pinner ble til hester og kuer, og Teobald var min beste venn. Eller jeg kunne plukke blomsterbuketter til mamma, og noen ganger til tante. Plukke natt og dag, soleie, kløver, marie nøkleblom, geitrams, småklokker, tjæreblomst... Jeg tenkte ikke da veldig mye på det mamma og pappa gjorde. Det bare var der, en navnløs redsel som satt fast i kroppen. Det som skjedde

53


var uten ord, jeg hadde ingen ord å sette på det, ingen snakket jo om det. Det de gjorde med meg var liksom så ubetydelig at det ikke fortjente å nevnes. Derfor var det andre redsler jeg tenkte mer på, ting som var mer konkrete, redselen for øyenstikkere for eksempel, eller for tordenvær og huggorm. Øyenstikkerne som kunne stikke synet av meg, det var jo det navnet sa. Tordenværet som kunne knuse meg og spjære meg opp! Og så den vislende hoggormen som kunne tvinge dødelig gift inn i meg. ØYENSTIKKER! TORDENVÆR!! HOGGORM!!! Et lite øyeblikk kjente jeg en slags fred oppe på staurtaket. Jeg kunne lokke øynene, og late som om alt var såre vel. Men så rykket jeg til, musklene låste seg, og kroppen ble hundre kilo tyngre. For der borte på sørhimmelen, der så jeg den mørke skya så svart som bek, førte ikke den med seg tordenvær! Og kom den ikke rakt mot meg! Og hva var det som summet og blinket i sola like der borte? Var ikke det en øyenstikker! Jeg knep sammen øynene, men åpnet dem brått og stirret på dette surrende, farlige vesenet. Og der nede i skauen, der så jeg for meg hundrevis av buktende, farlige huggormer med onde øyne. Nå var de på vei mot meg hele gjengen!

54


Med mamma til kraftstasjonen midt på natta Det stoppet ikke med at mamma påla meg all skyld for voldtektene, at hun hatet meg, at hun så på seg selv som en hvit engel som ble misbrukt av meg, men etter hvert opphøyde hun seg til Guds likemann. Hun hadde rett til å bestemme over mitt liv - og min død. All hennes energi så ut til å gå med til hvordan hun skulle mishandle meg, hva hun skulle gjøre for å legge skylda på meg, hva hun skulle si og gjøre om jeg plumpa ut med noe, hvordan hun skulle manipulere troskyldige pappa til å gjøre det som passet henne best. Sørge for at hatet hans til meg bare økte. Gud likte ikke at jeg fristet henne, lot hun meg forstå, hun hadde diskutert saken med Gud. Jeg var en Judas. Hun fant derfor etter hvert ut at hun måtte kvitte seg med denne vesle fristeren, han som fikk henne til å gjøre unevnelige ting. Hun må ha ment hun hadde Guds velsignelse til å gjøre det. Dette må ha vært en intrikat problemstilling for henne. Det var rettferdig å drepe meg, men det måtte skje på en slik måte at hun ikke skulle føle skyld sjøl, hun måtte med en viss rett kunne si «jeg har ikke gjort det». Slik må det ha vært. Jeg husker godt det som skjedde denne augustnatta. Det grusomste å leve med etterpå var at mamma lot som om hun gjorde meg noe used-

55


vanlig godt ved å drepe meg. Hun skulle bare sende meg hjem til Jesus, til Gud! Mamma som brukte å være så bråsinna, så irritabel, denne natta var hun mild som en engel. Gården vår lå ikke langt fra elva, like ovenfor landet vårt lå en stor kraftstasjon. I veistrekning var det ca. tre kilometer. Mamma vekte meg tidlig på natta, pappa var borte, jeg husker ikke i hvilket ærend. Hun var som sagt mild, vennlig, jeg ble helt forfjamsa. Hun brukte slett ikke å være det når vi var aleine sammen. «Nå skal du oppleve noe stort,» sa hun og så på meg med salig blikk. Hun var så annerledes, det var det jeg reagerte på. Vi begynte altså å gå, hånd i hånd. Det var mørkt, men månelyst. På veien sa hun at nå skulle jeg endelig komme hjem til Gud. Ville jeg ikke det? spurte hun. Gud var jo så snill. «Joa,» svarte jeg. Jeg skjønte ingen ting, gå der midt på natta. Ikke et menneske var å se. Ante ikke hvorfor hun var så mild i stemmen, lå det et håp i det, hadde hun endelig blitt annerledes? Hånda mi holdt hun fast, det kjentes merkelig trygt. Eller? Jeg tenkte til å begynne med at vi skulle gå ned til søndagsskolen, men var ikke den stengt om natta? Eller skulle vi kanskje besøke en onkel som bodde like ved kraftstasjonen? Bare at mamma likte jo ikke denne onkelen… I stedet før å ta veien videre framover, i retning søndagsskolen, fulgte vi jernbanelinja forbi fotballbanen og ned gjennom skauen. Jeg kjente til lokomotivhallen og verkstedet som lå på toppen av hellinga, og at i bunnen av den bratte hellinga lå den mektige kraftstasjonen. Vi kom til toppen der lokomotivhallen lå. Langt nede i djupet hørte jeg den fjerne, dundrende lyden av vannmassene. Det var mye vann i elva, det hadde vært en våt sommer. Det vannet som ikke ble brukt til å lage strøm i turbinene, ble sendt ut i fossen. Nå kunne vi gått bakken rett ned,

56


det gikk en grusvei der, men vi gikk ikke der. «Vi kan ikke vekke folk,» sa mamma. Vi fulgte i stedet jernbanelinja som tok en krapp sving og i en stor omvei buktet seg ned mot selve kraftstasjonen. Men, tenkte jeg plutselig, hvorfor var mamma så redd for å vekke folk og bli sett? Var det for at noen skulle spørre henne hva hun gjorde her midt på natta med den vesle gutten. Det måtte være noe galt med at vi gikk der, noe truende. Gud bodde vel ikke nede i kraftstasjonen? Vi rundet svingen der linja rettet seg ut. Nå lå den skummende elva til venstre for oss langt framme, der fikk jeg øye på den opplyste, mektige kraftstasjonen et par hundre meter unna. Jeg følte en svak dogg i lufta. Helt der framme så jeg det gule lyset fra lysmastene, og hørte drønnet fra fossen over på den andre sida som ble sterkere og sterkere. Jeg sitrer ennå når jeg tenker på det. Mamma grep meg hardere i neven, merket jeg, var ikke så mild lenger heller. Bet munnen sammen, sa ikke noe. Jeg begynte å bli redd. Hittil hadde jeg vært temmelig rolig, jeg kunne ikke se noen farer rundt om, men nå begynte beina mine å bli tunge. Det var noe på gang, jeg merka det på henne, noe hun hadde tenkt å gjøre, men hva? Vi gikk forsiktig videre, jeg et halvt skritt bak. Brått stanset mamma ved krana som sto og skrevde med to bein på hver side av linja. Vi hadde lenge gått langsetter stupet, et rekkverk stengte for stupet, nå var vi framme ved anlegget. Ei jernbanevogn sto parkert litt lenger ned, helt framme ved dammen, der linja stanset mot en bukk. Krana brukte de til å fire ned ting som skulle brukes i selve kraftstasjonen langt nedenunder, det forsto jeg. Bak rekkverket lå avgrunnen tjue meter ned. Jeg skottet gjennom rekkverket ned på betongdekket langt, langt, langt der nede. Hjertet mitt dunket. Hvorfor stoppet mamma her?

57


Hjertet mitt hamret hardere, noe skummelt var i ferd med å skje. Mamma festet blikket på meg og så på meg med rare øyne. «Jeg håper du er glad nå,» sa hun lett. «Hæ?» «Nå skal du endelig komme hjem til Gud!» Jeg måpte, forsto ikke. Hvor bodde Gud hen? Hun var så merkelig. Hjem. Skulle vi gå hjem nå med en gang? Hvorfor ble vi stående der da, hvorfor var hun så svart i øynene, hvorfor stirret hun så rart på meg? Plutselig tok hun tak i den lille skrotten min og løftet meg opp. Så holdt hun meg foran seg i armene og gikk helt fram til rekkverket. Og løftet meg ut over kanten. Redselen steg som en rakett i meg. Jeg bare lå i armene hennes, hun holdt meg ikke. Jeg prøvde å se på mamma, prøvde å vri på hodet, men hun så meg ikke, hun så bare rakt fram. Så vrei jeg på hodet den andre veien, stirret ned i stupet. Jeg ble vill av redsel, grep tak rundt halsen hennes. «Slipp taket, så kommer du hjem til Gud,» sa hun med fremmed, anstrengt stemme. Jeg kloret meg fast til halsen hennes, ville ikke slippe. «Du er vel glad i mamma’n din,» sa hun ampert. «Og i Jesus!» Jeg var glad i mamma. Og jeg hadde sett et bilde av Jesus på søndagsskolen, jeg var glad i ham også. Men slapp jeg taket likevel, da ville jeg dø. «Nei!» hylte jeg og kloret meg enda fastere fast. Mamma så seg forferdet til høyre og venstre. Tok et par raske skritt tilbake, satte meg bums ned på bakken igjen. «Nå var du slem,» sa hun stakkåndet. Jeg ble stående som ei isstøtte og se på henne, bak meg var avgrunnen. «Men du skal få en siste sjanse til å vise at du er snill,» sa hun og pustet ut. «Kom,» sa hun og trakk meg med. Det var ikke lett for meg å gå, det var knapt liv i meg og jeg var helt

58


nummen i beina. Men mamma grep hardere tak i hånda mi, ville ikke ha mer tull, halte meg av gårde, rundt svingen ved enden av jernbanelinja, utover langs selve dammen. Det var mørkt, men det sto lysstolper langsetter dammen. De lyste gult. Jeg merket hun gikk så langt unna lysstolpene hun klarte. Borte mot den andre bredden, forbi rørgangene til de ti turbinene, lå fossen der overskuddsvannet ble sluppet ut. Fossen var delt opp i to brospenn. På den andre sida av elva var det verken kontorer til anlegget eller boliger. Det var helt øde der. Mamma halte meg forbi det første brospennet, fossen brølte under meg. Mamma var mer amper nå, snakket høyere til meg. Men det var vanskelig å høre, for ordene ble borte i drønnet. Jeg hadde vært slem gutt, skjønte jeg, hun var sinna på meg. «Du skal ikke spille mester over meg,» klarte jeg å oppfatte at hun sa, det brukte hun å si når hun var spesielt lite fornøyd med meg. Så var hun framme, vi sto på midten av det andre brospennet. Fuktigheten danset rundt oss. Golvet besto av et sprinkelgitter, og rekkverket av tre-fire liggende aluminiumsrør. Avstanden mellom golvet og det nederste røret var ca. tjuefem centimeter. Uten et ord grep hun meg og la meg ned, tett inntil kanten, med den frådende, glupske fossen like under. «Nå må du for en gangs skyld være snill. Slipp deg ned, så vil Gud ta imot deg!» ropte hun. Jeg lå og stirret opp på henne. Jeg ville være snill gutt, men jeg ville ikke dette. JEG VILLE IKKE! Det var det som var så forferdelig med meg. Jeg protesterte hele tida, gjorde ikke det mamma ville jeg skulle gjøre! I stedet kastet jeg armene rundt den ene leggen hennes, tviholdt så godt jeg kunne, men fryktet hvert øyeblikk at hun skulle sparke meg ut i fossen. Jeg merket at hun nølte, hadde åpenbart vært så sikker på at jeg ville

59


kaste meg ut. Som om hun var sjokkert over min oppførsel, og nå vurderte hva hun skulle gjøre. Skulle hun sparke meg utfor stupet, slik hun sikkert ønsket… Bare at da ble det jo reint mord, da kunne hun ikke unnskylde seg med at jeg hadde hoppet frivillig. Eller skulle hun gi opp, la meg bli liggende? Tida sto stille. Jeg presset munnen sammen, holdt like panikkaktig rundt leggen hennes, stirret redd opp på henne. Strammet hun ikke musklene nå? Jeg var sikker på at hun ville sparke meg ned! «Nei!» skrek jeg så høyt jeg bare kunne. Jeg merket, nesten forskrekket, at barnestemmen min bar. Da tittet hun sjokkert innover mot bebyggelsen, slappet instinktivt av i beinet. «Din jævelunge,» sa hun foraktelig. «Slipp nå.» Så ristet hun løs foten, begynte uten å si mer å gå tilbake over gitterbroa, den veien vi kom fra, men uten meg. Jeg ble et øyeblikk liggende igjen, men karet meg snart opp på føttene, diltet som ei skabbete bikkje taust etter henne. Slik gikk vi en stund, men vi nærmet oss bebyggelsen og snart trædde hun på seg det milde vesenet igjen. «Nå er Gud lei seg,» sa hun, liksom bedrøvet på mine vegne. Etter at jeg som godt voksen husket denne hendelsen, dro jeg tilbake til kraftstasjonen for å prøve å gjenoppleve det som skjedde. Kanskje sjekke om det var sant det jeg hadde erindret, eller om det bare var fantasi. Jeg fikk en slik angst da at jeg holdt på å knekke sammen. Det har aldri vært verre, jeg holdt på å kaste meg ned stupet nok en gang. Deretter har jeg vært der flere ganger. Gradvis har angsten blitt borte, men jeg har tenkt desto mer. Tenkt hvordan mamma planla alt sammen. At hun måtte få pappa vekk, at hun skulle behandle meg mildt (selv om jeg var en jævelunge og selvsagt ikke fortjente det), at hun skulle la meg ta det endelige valget om å slippe taket. Det siste reddet livet mitt. Jeg ser for meg hvordan hun etterpå hadde planlagt å styrte opp til en av de som bodde i lia, kanskje til

60


onkel som bodde der, ringe på døra, rope med hysterisk røst at den elskede sønnen hennes hadde falt ned og slått seg i hjel, onkel måtte hjelpe henne og ringe politiet og ambulanse, han måtte redde den stakkars gutten. Hun ville rive seg i håret, hun ville grine. Den lille, snille gutten hennes som hun elsket så over alt på jord! Og hun ville fått all verdens sympati. Men en ting finner jeg ikke svar på: Hva ville hun si om politiet hadde spurt henne hvorfor hun var nede på kraftstasjonen med sønnen sin, midt på natta, tre kilometer fra der hun bodde? Ville ikke politiet sett på det som mistenkelig? Hadde hun glemt å tenke på denne ene vesentlige detaljen? Var lysten til å drepe meg, hatet til meg, var det så dominerende at hun hadde oversett dette? Eller innbilte hun seg at hun var uovervinnelig?

61


Å bli trodd I dag fortsetter rettsaken mot Christoffers mor. Den stakkars gutten ble jo over lenger tid mishandlet av stefaren og til slutt drept ved at hodet hans ble kylt inn i veggen. Mora ble i lagmannsretten dømt for passiv medvirkning, saken er nå altså oppe til behandling i Agder tingrett som anke. Jeg håper mora får straff utover de to åra hun fikk i lagretten. Å være hjernevasket er ingen unnskyldning for ikke å hjelpe sitt eget barn, uansett om stefaren truet henne og kanskje utøvet vold mot henne også. Christoffer ble ikke sett, ble ikke trodd. Det dreier seg alltid om å bli trodd. For meg, og jeg tror for mange i min situasjon, dreier det seg imidlertid først og fremst om å tro på meg sjøl, å tro på min egen historie, selv om det å bli trodd av andre også er viktig. For hvem andre kan tro på meg, om jeg ikke gjør det sjøl? Da jeg første gang gjenopplevde disse traumatiske hendelsene, hadde jeg et visuelt bilde på netthinna. Jeg så det. Jeg kunne ikke høre ordene som ble sagt, men jeg hadde en følelse av hva ordene var. I etterkant har bildene falmet, men de er der fremdeles. Likevel plager en flik av tvil meg, jeg må liksom dobbeltsjekke alle hendelser. Hele tida. For det var aldri vitner til det mamma og pappa gjorde, og det de gjorde ble det aldri satt ord på.

62


Da jeg for noen år siden prøvde å fortelle om det som skjedde til de to yngste søsknene mine, ville de ikke høre. De nektet å høre noe negativt om mamma, sa de. De var sikre på at jeg var en ondskapsfull løgner, at jeg kun for med ondsinna rykter. Det var jo det mamma hadde innprentet dem. At de ikke en gang var født da det hele skjedde, det forandra ikke noe. De visste best. På den andre side var pappa en fæl skurk som hadde vært slem mot mamma, for det hadde også mamma sagt dem. Jeg måtte dessverre kutte kontakten med dem. Jeg har mitt eget liv og min lille familie å ta hensyn til. Det er de jeg vil ta vare på, det er de jeg elsker og de som elsker meg. I slike stunder der jeg er usikker, prøver jeg å gjøre som dyktige kriminaletterforskere gjør, jeg holder meg til det jeg faktisk vet. Ikke nødvendigvis som andre har sett, men som jeg har et klart minne om. For voldtektene sluttet sant nok da mamma ble gravid, men volden og hatet fortsatte. Et drøyt år før jeg dro hjemmefra, prøvde pappa å drepe meg. Dette var i mai. Han hadde hatt nervesammenbrudd om vinteren og vært på psykiatrisk. Jeg hadde rygget med traktoren opp låvebrua. Mens jeg sto med ryggen mot låvedøra, jeg holdt på å lukke baklemmen på tilhengeren, så kom han mot meg bakfra. Hadde jeg ikke følt at det var noe der, snudd meg og oppdaget ham, så hadde skallen min blitt knust. For han holdt en stor staur høyt over hodet, var i ferd med å delje til meg i hodet. Han var som sagt en atletisk mann. Mens alt dette skjedde, hadde mamma stanset nede på gårdsplassen, hun var på vei ut i fjøset. Samtidig sto tante gjemt bak hjørnet av stabburet. De to så alt som skjedde, men ingen av dem gjorde det minste anskrik! Tante sneik seg opp i kårbygningen igjen, og mamma kom først bort til oss da jeg alt hadde oppdaget pappa og han hadde senket stokken igjen. Fremdeles er det ting jeg ikke husker, for det dukker opp nye ting

63


hele tida. Særlig er det fæle ting pappa gjorde. Da husker jeg dette som pappa prøvde å gjøre på låvebrua, at han prøvde å drepe meg. Jeg husker en annen ting med mamma, dette skjedde kort etter at jeg begynte å huske hva hun hadde gjort med meg i barndommen. Jeg brukte å besøke henne hver tredje uke. I alle år hadde jeg ikke ant hva hun hadde gjort, nå visste jeg det. Jeg kom altså hjem, møtte henne på kjøkkenet. Hun må ha sett at jeg visste. Minnet sitter spikret i meg. Det var liksom hun åpnet seg for meg, blottet seg helt. Det blikket hun sendte meg da, det er det mest hatefulle blikket jeg noen gang har fått! Det var et fortærende hat, liksom den kvinnetorsoen jeg hadde hatt mareritt om. Jeg sov som vanlig på gutterommet. Bare at den natta sov jeg ikke ett sekund. Jeg fryktet hvert øyeblikk at hun skulle komme snikende inn til meg med en kniv og drepe meg. Slike ting gjør at jeg tør på tro på mine egne minner. Det jeg forteller om i denne dagboka er sant. Selv om ikke ordene falt helt på samme måte, og selv om enkelte detaljer ikke helt skulle stemme.

64


Her jeg sitter Jeg skal forsøke å beskrive hvordan det er å være meg i dette øyeblikket, her jeg sitter bøyd over tastaturet. Jeg er vant med å skrive på maskin, likevel slår jeg feil hele tida. For jeg har denne forferdelige uroen i kroppen. Derfor må jeg korrigere det jeg har skrevet, hele tida, slår masse feil i hver setning, det er veldig frustrerende. Konsentrasjonen er heller ikke til stede, bokstavene flyter og tankene flyter. Etter at jeg har skrevet og printet ut det jeg har skrevet, så går jeg gjennom manus og skriver rettingene med blyant. Men håndskriften går ikke jevn og rund slik den skal gjøre, for jeg strammer hånda og fingrene som i panikk, og merker at jeg trekker armen inn mot kroppen. Håndskrifta blir knotete, noen ganger blir bokstavene gørrsmå og andre ganger igjen for store. Jeg sitter helt aleine i rommet, likevel stemmer jeg føttene hardt i golvet, eller vipper dem nervøst. Venter hvert øyeblikk at noen skal brase inn i rommet og slå meg ned eller hale meg vekk, eller si noe hatefullt. Med tankene vet jeg at dette ikke vil skje, men kroppen vet det ikke. Den sier at jeg må være på vakt, ikke stole på noen. Alltid være klar til å rømme eller forsvare meg. Blikket flakker. Jeg har problemer med å fokusere det, for eksempel på det jeg leser, men også på andres blikk. Jeg opplevde at blikk var hatefulle, ja dødelige, det er dette jeg viker fra. Minnet om dette skrekkelige blikket.

65


Jeg føler meg varm i kjakene, det kommer av at jeg er så stressa. Tankene faller jo aldri til ro, jeg må alltid passe på, være på vakt. Er hele tida i forsvarsposisjon. Alarmen står konstant på. Dette koster energi, derfor brenner jeg. Musklene i magen trekker seg sammen, det samme gjør musklene i brystet, det gjør at det er vanskelig å puste. Jeg trekker pusten med lungene i tunge drag. Kan ikke huske når jeg sist virkelig trakk pusten. Tror knapt det har skjedd på over seksti år. Jeg har ikke øresus akkurat nå, men har det ofte. Det kommer og går. Om noen timer skal jeg på jobben. Jeg har panikk for folk som er autoritære, eller som er ondsinna. I pausene blir jeg ubekvem når jeg har slike mennesker rundt meg. Folk jeg ikke stoler på. Jeg blir da helt taus, kanskje skamfull, føler meg beklemt, vrir meg på stolen. Ofte går jeg ut og setter meg et annet sted. Jeg har en lei tendens til å lime meg på mennesker jeg stoler på, for det føler jeg tryggest. Vil helst være sammen med kun ett menneske om gangen. Jeg er blind på det venstre øyet. Når jeg sitter i ei gruppe, liker jeg å ha det mennesket jeg stoler mest på til venstre for meg. Om mulig plasserer jeg meg slik, dette skjer mer eller mindre instinktivt. Med det høyre øyet har jeg da oversikt over de andre i rommet – ikke minst de jeg ikke stoler helt på. Ei tante fortalte meg at hun hadde sagt til mamma da jeg var ganske liten, at det må være noe galt med synet til Kai. Dette var i den tida mamma misbrukte meg. Da hadde mamma blitt amper, sint, sa tante, og svart at hun tok seg av barneoppdragelsen selv. Oppdragelsen hadde ikke tante eller noen andre noen ting med. Men hadde mamma gått til en øyelege med meg da, det viste seg langt seinere at jeg hadde skjev hornhinne, og jeg hadde fått lagt en lapp over det høyre øyet, så hadde jeg ikke vært enøyd i dag. Den yngste broren min hadde samme skavanken, men med ham gikk mamma til øyelege, han fikk en lapp på det friske øyet og kunne i etterkant se helt fint på begge. Lårene og underlivet har en tendens til å stramme seg. Jeg føler jeg 66


går med underlivet trukket tilbake, med baken ut, som om jeg vil forhindre at noen fikler med meg der «nedentil». Med kvinner kan jeg noen ganger være smått flørtende, men det er ikke flørt, det er en form for utprøving. Noe i meg sjekker om jeg kan stole på vedkommende, eller om hun bare er ute etter å bruke meg til ett eller annet. Om natta sover jeg urolig. Kona sier jeg ligger og vrir meg. Det er sjelden jeg har mareritt, før hadde jeg mye av det, men jeg har ofte det en kaller flashback. At jeg i glimt ser noe forferdelig som skjedde, en voldtekt, en voldshandling. Men glimtet er så fælt at jeg automatisk rykker til, rister på hodet for å fjerne det skrekkelige minnet. Slik er livet mitt. I tillegg kommer skrekken, den rir meg som ei mare - og den tunge depresjonen. Den har vart i flere måneder nå. Den føles som et blytungt teppe som legger seg rundt og over meg, tynger meg ned, og fratar meg all glede og håp. Det er alt dette jeg sliter med å fri meg fra. Er det mulig?

67


Dødelig skremsel Hva er det ondes innerste vesen? Hva er det en dypest inne vil med hatet, med volden, med å tilføre andre ydmykelser, med truslene? Jo, å drepe. Drepe den de er misunnelige på, suge alt liv ut av vedkommende; drepe den som kritiserer dem, som ikke ser opp til dem; drepe det gode, for det gode er det verste de onde vet; drepe den som er forsvarsløs, som ikke kan ta igjen. Det er dette de onde ønsker, å drepe. Men gud skje lov er det sjelden at de onde faktisk gjør det. Ikke fordi de ikke vil, men fordi dette vil få ubehagelige konsekvenser: De vil bli arrestert, må sitte inne i mange år, de vil miste anseelse, de risikerer å miste kontakten med noen de er glade i. Jeg skal fortelle hva et slikt menneske gjorde. Det dreier seg om min egen pappa. Inne på kjøkkenet står mamma foran vinduet, holder på med ett eller annet. Det er om sommeren. Men mest følger hun med på hva som skjer ute på gårdsplassen, jeg kan se henne innimellom. Nede i stallsvala står jeg og er livredd, nærmet frossen. Jeg værer at noe veldig vondt vil skje, ikke bare det vanlige. Noe har brygget seg opp, jeg har sett tause blikk, ansiktstrekk, geberder. Prøve å tolke dette. Jeg klarer nesten ikke å trekke pusten. En elefant har plassert seg på magen min. Skrekken holder på å ta vettet fra meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg

68


skal gjøre av meg. For jeg har ingen steder å gå. Jeg er seks år. Det tar til å suse i hodet mitt, det høres ut som en foss. Eller som ei velte med tømmer som raser ut i elva. Alt dirrer, hele verden dirrer. Jeg fornemmer signalene, de farer rundt på gården som hylende kulelyn. Signalene mellom mamma og pappa, men også mellom pappa og tante, mellom bestemor og pappa, mellom mamma og tante. Signaler på et språk jeg ikke fatter, likevel merker jeg signalene, de er høyst tilstedeværende. Jeg er ikke et ord i deres språk, jeg er en ting. En ting mamma og pappa hater og vil bli kvitt. Så ser jeg pappa kommer ned fra stabburet med geværet, jeg vet han gjømmer det der oppe. Jeg gjemmer meg tafatt bak stallsvaledøra. Det har ingen hensikt å prøve å gjemme meg noe annet sted. Jeg så ham gå opp den bratte tretrappa til stabburet i sted, fryktet det var skytevåpenet han var ute etter. Han har truet meg med det før. Pappa holder geværet klart synlig. Han vil vise mamma inne på kjøkkenet at han er et helvetes mannfolk, en mann som tar affære. Nå skal han ta seg av jævelungen som «har seg« med kjerringa hans. Som frister kjerringa hans så hun ikke klarer å styre seg. Han skal ordne opp, sjefen på gården. Kanskje han vil imponere tante oppe i kårbygningen også, han håper kanskje at hun også ser ham. Så står han framfor meg i stallsvala. Han rager høyt over meg som en giraff. Den gamle idrettskjempen, senterbacken på A-laget, han som holdt talen på vegne av studentene ved avslutningsballet på landbruksskolen, reserveoffiseren fra invasjonsdagene! Helten. Men nå er det ikke tyskerne som har invadert landet hans, nå er det den jævla sønnen, han som kanskje er en lausunge. For var det ikke noe mellom kjerringa og gårdsgutten på den tida gutten ble til? «Kom,» kommanderer pappa, slik han lærte det i det militære.

69


Så går vi over gårdsplassen. Pappa spankulerer som en hane med geværet struttende til værs, han sprader forbi mamma som han vet står bak gardina og storglaner. Later som han ikke ser henne. Og hun? Om noe skjer kan mamma etterpå si at hun så ingen ting, si at om hun enda hadde sett, så skulle hun i Guds navn stanset det den skrekkelige mannen hennes gjorde. Hun som var så glad i den lille sønnen sin. På vei ned gårdsveien. Den dødsdømte på vei til retterstedet. Verken syn eller hørsel fungerer, jeg har dotter i ørene og øynene renner. Jeg vet hva en bruker geværer til. En tar livet av grisene før jul, eller en skyter kua som har forspist seg på kløver. Snart er det min tur. Vi går videre nedover gårdsveien, forbi potetskjulet. Jeg foran, pappa bak. Slik jeg lærte på søndagsskolen. Isak foran, Abraham bak med kniven. Jeg har ingen erindring av selve turen ned til elva, for eksempel om noe ble sagt. Jeg var bare angst, var knapt til stede. Vi må uansett ha gått over fylkesveien, videre bortover langs gårdsveien, opp den bratte bakken til Hagajordet der høyspentlinjene går summende over. Nå strutter nok ikke pappa like flott med geværet, noen kunne jo se ham. En nabo for eksempel, eller en på vei ned til elva med fiskestanga. De kunne lure på hva han holdt på meg, kunne begynne å tenke om de hørte at guttungen er savnet. Vi er på vei ned til elva. Hvorfor han har valgt å ta meg med akkurat til elva, det kan jeg jo ikke vite. Kanskje fordi det var lett å kvitte seg med liket der nede, han kunne bare hive det ut i elva. Eller fordi han følte at skauen var hans domene, eller noe han selv hadde opplevd? Vi kommer omsider ned til pynten, og nå husker jeg. Vi har passert de to havnehagene og bringebærstedet. Elva fosser forbi femti bratte meter nedafor. Store grantrær står som tause vitner rundt. Noen hundre meter lenger opp i elva ruver kraftstasjonen og fossen, der mamma hadde

70


forsøkt å drepe meg. Derfra går det høyspentledninger i alle retninger. Pappa kommanderer at jeg skal stanse. Ord eksisterer ikke i meg, alt er sansing, fornemmelser, alt er aura. Ikke bare lukta av promp og kvae, men av noe ondt. Jeg vet jeg ikke er til stede i pappa. Det er i mamma pappa er til stede. Det er på grunn av henne jeg står her med et gevær rettet mot meg. Om han innerst inne bare ønsket å skremme meg, eller om han virkelig tenkte å skyte meg, det vet jeg ikke, men JEG VAR SIKKKER PÅ AT HAN VILLE SKYTE. For på en eller annen måte var jeg likevel oppmerksom, selv om jeg samtidig følte meg borte vekk. Jeg kunne for eksempel se at et smil kruste over munnen hans, han godta seg. Pappa står bare halvannen meter fra meg, har altså retta geværet mot panna mi. Pekefingeren kroker seg mer og mer rundt avtrekkeren. Jeg stirrer som forhekset på fingeren. Alt i kroppen trekker seg sammen, jeg venter på smellet. Men så. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å gjøre det, men plutselig kaster jeg meg flat foran ham på bakken. Legger meg nesegrus med armene utstrakt, som et kors. I ettertid tenker jeg at det kanskje også lå noe annet der enn bare underkastelsen og overlevelsestrang, en annen grunn til at jeg kastet med nesegrus fram og nærmest kysset skotuppene hans. AT JEG VILLE HAN SKULLE SKYTE MEG. For jeg klarte ikke leve slik lenger. Jeg ventet på smellet, på at alt skulle være over, for at jeg skulle få fred. Eller? Eller var overlevelsesviljen det sterkeste likevel! At å legge seg flat er den beste måten å overleve på. Dyr gjør det når de møter et annet dyr som er mye større og sterkere, et dyr de verken har mulighet til å nedkjempe eller løpe fra. Altså hadde jeg likevel et desperat ønske om å leve videre, noe i meg

71


skjønte at underkastelse var den eneste måten å overleve på! Jeg ligger stokk stiv, strammer meg så det ømmer. Venter på smellet, venter på at kule skal trenge seg inn i hodet mitt. Da hører jeg en annen lyd. Ikke klikket, ikke skuddet. Men lyden av føtter som tråkker på en kvist, som går vekk. Og av at han mumler noe bakover om at nå hadde jeg vel endelig lært. For ellers… Han gikk stolt, som en hane. Sånn må han ha opplevd det, som noe han kunne skryte av, legge til den vante skrytelista si, for skrittene var så karslige, og da jeg endelig våget å se opp, så jeg at geværet lå så lett i hånda hans. Han hadde klart å sette jævelungen på plass, guttungen hadde underlagt seg. Han hadde i tillegg sluppet det eventuelle blodsølet, unngått drittjobben med å hive guttungen ut i den frådende elva. Nå var det slutt med at guttungen fristet kjerringa hans! Mamma som ikke ønsket noe annet enn at jeg skulle kravle opp i senga… Selv gikk jeg ned til elva. Jeg kunne ikke svømme, det gjorde det så mye enklere. Jeg trengte bare å hoppe uti. Jeg sto lenge og stirret mørkt ned i det skummende vannet. Jeg så meg alt bli dratt nedover i vannmassene. Men i stedet for å hoppe, rettet jeg meg opp, begynte å tusle hjemover igjen. Kanskje jeg syntes vannet var for kaldt? Eller hadde jeg en ukjent venn som nok en gang reddet meg i nødens stund?

72


En overlevende En av følgene av å bli seksuelt misbrukt er at selvtilliten blir borte. En tror en er mye mindre verdt enn alle andre, at en ikke er verdt noe i det hele tatt, en tror at alle andre er sterkere enn en sjøl. En er alltid underlegen, uansett hvor mye en sliter med å late som en ikke er det. Når en i voksen alder kjemper med noen som på ulike vis vil en vondt, eller som bare er uenig, så kjennes det alltid som å slåss mot mammuter. En har ingenting å stille opp, en føler seg skrekkslagen, en er i egne øyne forsvarsløs, likevel kan en ikke la være å kjempe. Ordet som tradisjonelt brukes om oss er altså «misbrukt», eller «abused» som det heter på engelsk. Blant amerikanske forskere, og folk som selv har opplevd seksuelt misbruk i barndommen, foregikk det for en del år siden en debatt om ordet «abused» var det riktige ordet å bruke. Det er noe passivt i å ha blitt «misbrukt», det gjør en til et stakkars offer. Også for meg er det negativt å tenke på meg sjøl som et offer. Jeg er ingen stakkar. Jeg har klart meg bra i livet, jeg vil ikke at folk skal se på meg som en stakkar. Vil ikke bli definert ut fra hva noen onde mennesker gjorde med meg i barndommen. Men hvilket ord skal en da bruke på oss, på meg? Jeg tror det var i boka Victims no longer av Mike Lew at jeg første gang

73


så betegnelsen «overlevende», eller «survivors» som det heter i Statene. For meg ga det ordet livet mitt en ny forklaring, ting kom mer på plass. Jeg tenker på de hundre gangene mamma voldtok meg, på de brutale voldtektene til pappa, på mordforsøkene, på all volden og trusselen om vold, på hatet, på alt det andre. Jeg var en bitte liten gutt. Gjennom dager og måneder og år var det én ting som holdt meg oppe og som jeg kjempet for: det var å overleve. Ikke bare i fysisk forstand, men også som et menneske med hjerte og vettet i behold. Og jeg klarte det! Ved siden av oppreisningen jeg har fått ved at jeg aldri har gjort mine egne barn noe vondt verken da de var små eller seinere, så er dette at jeg overlevde noe jeg er stolt av. Når jeg skriver disse ordene, så siler tårene, så mye har det å overleve betydd for meg. Som jeg har skrevet før har mange som har opplevd seksuell mishandling i barndommen, tatt livet av seg selv. Eller så har de blitt ødelagt på sinnet, har blitt rusavhengige, asosiale, voldelige, arbeidsledige, prostituerte. Og jeg er temmelig sikker på at flere enn Kristoffer er blitt drept. Det sto og det står om livet, så alvorlig er seksuell mishandling.

74


Skammen Jeg tror det var på den tida mamma var gravid, at jeg fikk lov til å overnatte hos en onkel og tante som også hadde gård. Storebror var ikke med. Dette var snille mennesker, men de hadde ikke barn sjøl. Jeg hadde det fint om kvelden, vi spilte vri åtter. Tante og onkel var alltid vennlige, maten til tante føltes mye bedre enn maten til mamma. Det var denne tanta som fortalte meg det året hun døde at hun hadde sagt til mamma at det var noe galt med øynene mine, at hun burte sjekke det. Nok om det. Jeg skulle legge meg om kvelden. Hovedbygningen deres liknet på hovedbygningen hjemme. Oppe i annen etasje var en lang gang, med ett soverom i hver ende. Men tante ville jeg skulle ligge på soverommet deres, ikke på gjestesoverommet. Jeg husker ikke om det ble sagt hvorfor. Kanskje mamma hadde sagt at jeg lå på soverommet deres hjemme, at jeg var en engstelig gutt eller noe slikt. Iallfall sovnet jeg, også her i ei seng som sto inntil vinduet. Og jeg sov godt. Ingenting skjedde! Men så våknet jeg ut på morrakvisten og var tissetrengt. Jeg tittet over i senga til tante og onkel, men de var ikke der. Jeg tenkte at de er vel nede i fjøset og mjølker, men likevel ble jeg urolig. Det var ett eller annet ved situasjonen som ga meg angst. En stund lå jeg i senga og knep igjen, men til slutt skjønte jeg at jeg måtte foreta meg noe. Tante og onkel hadde innedo i enden av gangen, det hadde vi ikke 75


hjemme. Jeg kunne altså gå dit for å tisse. Inntilbeins og i panikk trippet jeg derfor bort til døra på små føtter, vrei i dørhåndtaket. Men døra var låst! Det var jo akkurat det mamma brukte å gjøre når hun skulle voldta meg! Jeg vrei en gang til, det samme gjentok seg, jeg fikk ikke opp døra. Umiddelbart ga jeg opp, jeg sto nok en gang ovenfor en overmakt. Tante eller onkel hadde stengt meg inne og de ville gjøre noe med meg. Jeg klarte knapt å holde meg lenger, strittet ennå litt imot, men ganske snart kjente jeg at urinen rant ned langs beina og gjorde pysjamasen blaut. På golvet dannet det seg en diger dam. Etterpå satte jeg meg ned på golvet med bankende hjerte. Nå vil det snart skje noe vondt, tenkte jeg. Nå vil alt gjenta seg. Etter en stund kom tante inn fra fjøset. Jeg hørte henne romstere nede i gangen og på kjøkkenet. Jeg satt livredd og flau, helt fortapt, tørr i munnen av angst. Så kom tante opp trappa og bortover gangen, jeg hørte henne. Jeg stirra stivt, og med åpen munn på dørhåndtaket. Venta at hun skulle fikle med en nøkkel, komme brasende inn og kaste seg over meg. Men så åpna hun døra ganske enkelt uten de minste dikkedarer, kom inn, så meg sitte på golvet med tissedammen foran døra. «Uff, det var da leit,» sa hun, men hun var ikke sinna, hadde ikke dette svarte i blikket heller. Hun hadde ikke tenkt å gjøre meg noe vondt! «Du skal ikke være lei deg,» trøsta hun. «Mamma har sendt med ekstra undertøy.» Jeg stirra på dammen. «Jeg skal tørke, jeg,» sa hun Mer vesen av det gjorde hun ikke, hun anklaget meg ikke for noe som helst. Like etter kom også onkel inn etter å ha kjørt mjølkespanna opp til rampa. Jeg vaska meg og skifta undertøy på do, deretter listet jeg meg inn på soverommet igjen. For jeg skjønte ikke det med døra. Døra hadde jo

76


vært låst, og så kom tante og bare åpnet den. Kunne døra åpnes fra utsida, men ikke fra innsida? Jeg vrei dørhåndtaket, først den ene veien, så den andre. Døra gikk fremdeles ikke opp. Men så dro jeg hardere i døra, og plutselig skjønte jeg. Jeg hadde hatt panikk, hadde vært så sikker på at den var låst, at jeg sto ovenfor en overmakt, så jeg hadde ikke tatt hardt nok i! Så ydmykende. Være en liten gutt som hadde slutta å tisse i buksa for mange år siden, og så bli sett på som en sengevæter. Og ikke kunne si hvorfor. For jeg visste at om jeg fortalte tante at mamma låste meg inne og gjorde dette med meg i senga, så ville mamma sende meg hjem til Jesus.

77


Forskjellige egenterapier Jeg har slitt med å fri meg fra barndomsopplevelsene i alle år, ikke minst i de tre siste årene. Ikke at jeg forventer at jeg skal bli helt kvitt minnene og alle de skadene mishandlingen påførte meg, men jeg håper at jeg skal slippe angst og depresjoner og kunne leve et mer normalt og fritt liv. Hver dag bruker jeg minst en time på selvterapi. Jeg har lært meg en metode som hjelper til med å døyve angsten for det enkelte traume, og gjøre det lettere å huske. Den kalles tankefeltterapi (TFT), ble utviklet av den amerikanske psykologen Roger Callahan, og består av tapping på forskjellige punkter (meridianpunktene eller aku-punktene) på huden i en spesiell rekkefølge, mens jeg hele tida fokuserer på traumet. På Modum Bad lærte jeg en annen metode til å klare å mestre traumene, en eksponeringsmetode. Det vonde som skjedde, skjedde jo for lenge siden og det kan ikke gjøres om. Det som kan gjøres i ettertid er å omskrive traumene, eller danne meg et annet bilde av det som skjedde. Derfor eksponerer jeg meg for traumet sett fra barnets synsvinkel, mens jeg forteller om det jeg opplever i en diktafon. I neste omgang gjenforteller jeg traumeopplevelsen, men når jeg nå nærmer meg klimaks, nemlig at voldtekten eller volden skal skje, så endrer jeg synsvinkel til det voksne mennesket jeg er i dag og nyskriver utfallet. Jeg ser for meg at når voldtekten eller volden skal skje, så kommer for eksempel den voksne jeg

78


og stanser mamma eller pappa, og jeg utleverer dem til politiet, vitner mot dem og får dem kastet i fengsel osv. Ved hjelp av denne metoden er det mulig å lære seg å mestre det som en gang skjedde ved å omskrive det. Som voksen er jeg i stand til å forsvare meg, jeg er ikke en meter og tjue kilo lenger. Jeg står ikke lenger ovenfor en overveldende overmakt jeg ikke har noe å stille opp mot. Denne metoden ble utviklet av den tysk-amerikanske psykologen Mervin R. Smucker og kalles Imagery rescripting and reprocessing therapy (IRRT). På norsk blir det noe slikt som Billedlig nyskriving og gjenopprettelsesterapi. Det høres veldig komplisert ut, men fungerer godt. Begge metoder, både TFT og IORRT, kan utføres på egenhånd, uten hjelp av psykolog. Jeg går ikke lenger til psykolog. Dette driver jeg med hver dag, pluss mye annet terapeutisk. Blant annet tar jeg for meg situasjoner jeg har støtt på i dagliglivet som trigger og som er vanskelige, prøver så å lære meg andre måter å takle disse situasjonene på. For det er der, i dagliglivet, jeg snubler og detter, der jeg takler konflikter på en dårlig måte, der jeg lar meg trigge. Og det går framover, har gjort det lenge. Jeg har hatt hjelp av psykolog, av behandlingsapparatet på Modum Bad og ikke minst av kona mi. Jeg husker stadig mer av det som skjedde, er blitt flinkere til å sette ansvaret der det hører hjemme, ikke hos meg selv, men hos de som mishandlet meg. Jeg er også blitt mye flinkere til å forstå det som skjedde. Dette har gjort at både depresjonen og angsten har blitt redusert. Men dette er en prosess, så det er ikke noe unaturlig i at det går litt fram og litt tilbake. Jeg var oppe til ettersjekk på Modum Bad for noen måneder siden, og der fikk jeg et godt skussmål for hvor langt jeg var kommet. Likevel er det noe som ligger og slumrer, som gjør meg svært urolig. Dette som fremdeles gjør at jeg noen ganger føler at hodet mitt vil eksplodere. Kan det fremdeles være noe som ligger der, det avgjørende traume som gjør at jeg ikke tør å slappe av, men gjemmer seg som en stinkende

79


dødelig kreftsvulst? Er ennå ikke begeret tømt?

80


Det er forskjellig for en gutt Flere jenter enn gutter blir seksuelt misbrukt, selv om forekomsten ikke er så forskjellen som mange tror. Men hva er annerledes ved å bli misbrukt som gutt? Jeg kan naturligvis ikke svare skikkelig på det, jeg vet ikke helt hvordan det er å være jente, hvordan det er å bli misbrukt som jente, men jeg har lest en del om det, snakket med kvinner som ble misbrukt, og forsøkt å danne meg en oppfatning. Selve skjendingen tror jeg ikke er mye annerledes. Det eneste er at gutter reagerer fysisk på seksuelle stimuli, selv om det dreier seg om en voldtekt kan vi få stå og utløsning om det er en kvinne som er overgriperen. Dette øker skyldfølelsen. Jenter har det ikke sånn. Jeg merket dette selv. Kroppen gjorde noe hodet ikke ville, men som jeg likevel følte meg ansvarlig for. Og som overgriperne brukte mot meg. «Du ville det jo, du var helt med!» Men ellers tror jeg det er når en blir litt eldre, at en føler det var annerledes å ha blitt misbrukt som gutt enn som jente. Det er langt mer tabu å snakke om at gutter blir voldtatt enn at jenter blir det. Dette sitter dypt. Kjønnsrolletenkningen eksisterer fortsatt med alle sine klisjeer og fordommer. De tøffe gutta i garderoben skryter fremdeles av at de har ligget med alt fra smårollinger til daggamle lik. Det litt enfoldige, tradisjonelle

81


synet er jo at ikke bare voksne menn, men også gutter skal takke ja til alle seksuelle stimuli. For at vi skal bli sett på som «skikkelige mannfolk», skal vi fryde oss over alle kvinner som tilbyr oss sex. Kvinnenes tradisjonelle rolle er derimot at de skal være seksuelt tilbakeholdende, at det er deres rett å si nei når de ikke ønsker det. Dette gjør at det er mye verre ikke bare for gutter, men også for voksne menn å fortelle om at de blir/ble misbrukt seksuelt. Å bli misbrukt medfører skam for både gutter og jenter, men for gutter øker skammen ved at en på en måte innrømmer at en ikke er et «skikkelig mannfolk». En sutrer for at noen tilbyr en sex! Resultatet er at det er langt vanskeligere for menn enn for kvinner å be om hjelp. Menn er flaue for å komme med sine historier. Og hjelpeapparatet er knapt nok til stede. Da jeg var på Modum Bad, var det rundt 20 kvinner og bare 2 menn i traumegruppene. Hvert opphold varte ca. 3 måneder. De ansatte sa at det ved flere inntak ikke var en eneste mann med. Ikke for at menn blir nektet behandling, men for at så få menn sier fra om at de trenger hjelp. Ideelt sett mener jeg det er best å behandle menn og kvinner separat. På de regionale distriktspsykiatriske sentrene (DPS), er det ofte samtalegrupper for kvinner som ble misbrukt som barn, men ikke for menn. Det samme på incestsentrene. Hovedårsaken er stadig at menn ikke sier fra. Vi menn skal klare oss sjøl, eller late som problemet ikke eksisterer. Alt i alt er tilbudet til seksuelt misbrukte mennesker dårlig i Norge, men spesielt dårlig for menn. Blant psykologer og psykiatere er det liten spesialkunnskap om emnet, enda kunnskapen fins. I Statene fins det hundrevis av fagbøker om emnet, og en rekke bøker av menn som har opplevd det selv. På Modum fant jeg ikke ei bok som dreide seg spesifikt om gutter som blir misbrukt. Jeg slutta hos min egen psykolog etter at jeg kom hjem fra Modum. Sjøl kunne jeg ha godt av å gå i videre behandling hos psykolog, men det

82


må i så fall være en psykolog som har erfaring i de metodene som hjelper meg. For alle metoder virker ikke like bra. En slik psykolog kjenner jeg ikke til i det området der jeg bor. Jeg må derfor jobbe videre på egenhånd. En mann må være sterk skal han våge å vise sin svakhet.

83


Mamma, jeg er ikke sånn Mamma og jeg sitter nede på kjøkkenet etter frokost. Pappa er i skauen og storebror har dratt av gårde på skolen. Sist kveld voldtok hun meg igjen. Jeg har bestemt meg for å snakke med mamma om det, prøve å si noe om hvordan jeg har det. At jeg ikke liker det hun gjør og sånn. Derfor sier jeg at jeg vil flytte inn på rommet til storebror, og at jeg er lei meg for det hun gjør. Jeg er redd når jeg sier det, men merker samtidig et brått sinne som setter seg fast i halsen. Så har jeg sagt det, men i stedet for at jeg skal være sinna på mamma, blir hun sinna på meg. «Du er enda dummere enn jeg trodde. Det er jo du som hopper opp i senga til meg. Jeg har ikke bedt deg om det!» Det er så urettferdig, men jeg blir likevel usikker. Dum, sier hun. Tar jeg feil? Er det likevel ikke hun som lokker meg opp i senga mot min vilje? «Jeg er ikke sånn!» sier jeg gråtkvalt, men med et snev av sinne i stemmen, kanskje til og med med hat. Så velter angsten fram. Jeg har blottet meg, blottet noe dypt inni meg jeg ikke får lov til å blotte: At jeg er sinna på mamma. «Din dumme idiot. Du skal lære deg til å holde kjeft, din jævelunge,» sier hun, og gir meg en brennende lusing.

84


«Du er dummere enn kuene!» fortsetter hun. «Ser du ikke at det er du som hopper opp i senga mi!» «Men da kan jeg…» «Det er din skyld alt sammen! At jeg skulle få en så forferdelig horunge som deg!» Jeg er blitt mye spakere. Jeg må heretter lære å aldri vise hva jeg føler. Likevel klarer jeg ikke helt gi meg. «Men…» «Du skal ikke spille mester over meg!» «Men jeg…» «Det hadde vært best om du var daud.» Det skriker inni meg, men jeg har mistet taket i ordene, i hva jeg skal si. Ordene har rømt. Jeg må sørge for å fjerne sinnet, det som hyler inne i hodet mitt, gjemme det et sted mamma ikke kan se. Og hatet, det må jeg aldri vise fram mer! Jeg må holde alt for meg selv. Ikke vise henne hva jeg tenker, ikke fortelle hva jeg har opplevd. Ikke mer fortelle henne at jeg ikke er den gutten mamma gjør meg til, ikke den slemme gutten hun sier jeg er. Jeg må klare meg sjøl.

85


Terapi Da jeg gikk til psykolog fra vinteren 1985 og fire år framover, to ganger i uka, for å få hjelp, trodde ikke psykologen på meg. Dette var holdningen den gangen blant et flertall psykologer og psykiatere i Norge. På den annen side om hun hadde trodd på meg, så hadde hun ingen andre behandlingsformer å tilby enn psykoanalyse og mer tradisjonell samtaleterapi. Det var den sistnevnte behandlingen jeg fikk, psykologen kalte det karakteranalyse. Det fungerte på et vis, bare det å kunne fortelle noen om det jeg hadde opplevd var i seg selv terapeutisk. Etter en fire-fem år i slik terapi, fortalte psykologen meg en dag at jeg var kurert. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt når terapeuten ikke tror på deg, ikke tror på den som kommer og sier han ble seksuelt misbrukt som barn. I dag vil jeg si at da er det mye bedre å reise seg fra stolen, avslutte behandlingen hos denne psykologen, finne en annen, mer egnet terapeut i stedet. For nå fins det behandlingsmetoder som fungerer, noe både erfaringer og forskning viser, metoder som i langt større grad enn tidligere kan hjelpe oss som ble seksuelt misbrukt som barn. Nå blir en også generelt trodd mer enn før. Men i hvilken grad en kan bli helt eller delvis helbredet, avhenger som nevnt av hvor alvorlige overgrepene var, hvor gammel en var, hvor

86


nær overgriperen var osv, men samtidig avhenger det av i hvor stor grad en er i stand til å jobbe med sin egen helbred. Det er en smertefull, møysommelig og langvarig prosess å bli helbredet, og legge traumene bak seg. Men også folk som har blitt så alvorlig mishandlet som meg, kan bli helbredet. Litteraturen er full av eksempler på dette. Les for eksempel Mike Lews Leaping upon the Mountains/Men Proclaiming Victory over Sexual Child Abuse. Det er håp for alle! Og håpet og troen på at en skal komme over det, er kanskje det viktigste av alt. Post traumatisk stresslidelse (PTSD) diagnostiseres i to grupper, i vanlig PTSD og kompleks PTSD. Det dreier seg i begge tilfeller ikke bare om å ha blitt seksuelt misbrukt, men også andre livstruende situasjoner, slik som dramatiske krigsopplevelser, dødstrusler, opplevelse av vold og personlige tragedier. Kriteriene for å få den vanlige PTSD-diagnosen er: a) Personen har vært utsatt for traumatiske hendelser eller situasjoner av kortere eller lengre varighet av eksepsjonelt truende eller katastrofeliknende natur. b) Personen (1) gjenopplever traumet i såkalte «flashbacks«, ved påtrengende minner eller mareritt, eller (2) føler sterkt ubehag når han/hun opplever noe som minner om traume. c) Personen unngår konsekvent alt som minner om traumet. d) Det foreligger (1) full eller delvis amnesi for de traumatiske opplevelsene, eller (2) vedvarende symptomer på overfølsomhet eller alarmberedskap, herunder minst to av de følgende symptomene: - søvnvansker - amperhet eller raserianfall - konsentrasjonsvansker - økt vaktsomhet - skvettenhet

87


Symptomene debuterer innen 6 måneder etter de traumatiske opplevelsene. Mange som ble alvorlig seksuelt misbrukt som barn, hvor det dreier seg om voldtekter og vold, hvor overgriperne sto barnet nært, og/eller overgrepene varte over lang tid, får den utvidede diagnosen kompleks PTSD. Det er den diagnosen jeg fikk på Modum Bad. Judith Herman var en av de første som foreslo denne diagnosen. Hun gjorde det for bedre å skille pasienter som var utsatt for enkeltstående traume, med de som blir utsatt for langvarige traumelopplevelser og hvor en er i livsfare. Hun gjorde det også for å gi disse siste pasientene et forsvar for den hetsen mange ble utsatt for fra psykologisk hold. Voldtektsofre ble beskyldt for å «ville det», eller for å drømme om å bli voldtatt, krigsofre for ikke å være mannfolk, fanger ble beskyldt for å dramatisere. Og barn og voksne som fortalte om at de ble seksuelt misbrukt som barn, de ble ikke trodd. Kriteriene for Kompleks PTSD-diagnose er ennå ikke helt fastlagte, etter hva jeg forstår. Men i en hovedfagsoppgave av Tina Haugen fra 2007, blir den definert slik: Kompleks PTSD kan bli resultatet av å ikke ha muligheten til å komme seg unna vedvarende og voldsomme påkjenninger. Individet vil bruke de ressurser hun har til å prøve å mestre påkjenningen. Ettervirkningene etter vedvarende og voldsom traumatisering er derfor åpenbart annerledes enn ettervirkningene etter enkeltstående traumepåkjenninger. Ettervirkningene på Kompleks PTSD er mye mer omfattende og inngripende i personens fungering enn PTSD, særlig hvis traumatiseringen skjer i barndommen og av nære omsorgsgivere ved langvarig seksuelt misbruk.

88


Mennesker reagerer forskjellig. Noen kan bli svært sjuke av ett traume, mens andre ikke får noen særlige men av samme traume. Det hevdes at mottagelighet for PTSD er arvelig, forskning har vist at de som i en periode i ungdommen har levd i fosterhjem har større sjanser for å få PTSD enn de som har deltatt i krig osv. Når en først får PTSD, avhenger muligheten av å bli helbredet mye av behandlingsmetoden. Men som nevnt kan èn metode virke fremragende på en, men ikke på en annen. En skal bare ikke gi opp! En kan grovt si at behandlingsmetodene kan deles opp i to: eksponeringsmetoder og samtale/rådgivingsmetoder. Tidligere var det utstrakt brukt av medikamenter. Også nå er det vanlig å gi traumepasienter medisiner mot psykose, angst, depresjoner, søvnløshet osv, men da bare som et vedlegg til terapi. Generelt går en mer og mer vekk fra medikamentell behandling, og en søker å avslutte denne type behandling. Selv har jeg aldri tatt så mye som én tablett. Jeg kan nevne følgende terapimetoder: EMDR. Under EMDR (eye movement desensitization and reprocesessing) ber psykologen pasienten om å tenke på en traumatisk opplevelse, og sette et tall på hvor sterk opplevelsen av dette traumet er i en skala fra 1 til 10. Deretter fører psykologen fingeren vekselvis fram og tilbake horisontalt og vertikalt foran ansiktet ditt, mens pasienten følger fingeren med øynene og tenker på traumet. Det høres kanskje tåpelig ut, men forskning viser at denne metoden har gode resultater. Først og fremst hjelper den pasienten med å huske det traumatiske som en gang skjedde. For svært mange er jo de traumatiske minnene fortrengt. Jeg kjenner traumepasienter som har vært i en psykotisk tilstand, og ikke på forhånd ant at de hadde opplevd alvorlige traumer, men som fikk hjelp til å huske traumene gjennom denne metoden. Metoden fungerer på mange, men ikke på alle. Jeg har prøvd den flere ganger, men uten noe særlig hell. En kan heller ikke bruke den på seg selv. Kognitiv terapi. Kognitiv terapi – eller adferdsterapi – er et vidunder-

89


middel, en quick-fix, til å helbrede fobier og forskjellige mindre alvorlige psykiske plager, men også alvorligere plager som angst og depresjoner. Det er svært mange psykologer som i dag benytter denne terapiformen, de har sin egen forening og sitt eget tidsskrift, Tidsskrift for Kognitiv Terapi. Kognitiv terapi er en eksponeringsmetode. Om en for eksempel har fobi for å ta heis, eller for å gå over en åpen plass, så blir en bedt om å gjøre nettopp dette, enten aleine eller sammen med psykologen eller andre. Svært ofte hjelper det. Men for en så alvorlig lidelse som PTSD er kognitiv terapi lite hensiktsmessig. Den mest kjente kognitive terapeuten i USA, David D. Burns, anbefaler da også i sin selvhjelpsbok Tenk deg glad! folk som lider av PTSD om å søke annen psykologisk hjelp. Jeg brukte hans selvhjelpsbøker og kan underskrive dette. Kognitiv terapi hjelper mot mye, men ikke mot alvorlige traumer. Sensorimotorisk psykoterapi (SPI). Denne metoden ble utviklet av den amerikanske psykologen Pat Ogden og ble presentert i boka Trauma and the Body. I Europa er mange av hennes ideer videreutviklet av nederlenderen Ellert R.S. Nijenhuis. Nijenhuis er en slags guru i traumemiljøet i Norge. Det er denne metoden som hovedsakelig blir brukt på Modum Bad, det eneste behandlingsstedet i Norge som har en egen avdeling for traumepasienter. SPI legger vekt på de kroppslige ettervirkningene av traumene. Når en opplever en dødelig trussel, så oppfatter kroppen og følelsene/tankene dette forskjellig. I praksis kan forbindelsen mellom følelsene og kroppen nesten opphøre, siden disse holder til i forskjellige steder i hjernen. I tankene kan en som voksen forstå at overgriperen er skyld i overgrepene, at faren for nye overgrep er over osv., men kroppen lever sitt eget paniske liv og forstår ikke. SPI er ingen eksponeringsmetode, men tar sikte på møysommelig å forbinde de kognitive og kroppslige opplevelsene av traumene. «En arbeider med å bruke positive mestringsopplevelser, indre forestillingsbilder og kroppslig bevegelse for å bygge ressurser og å regulere ned

90


traumeaktivering, samt bearbeide traumeminner,» som det heter i et intervju med Ogden. Psykodynamisk behandling. Den amerikanske psykologen Richard B. Gartner har skrevet et par svært lærerike bøker om seksuelt misbruk av gutter og om psykodynamisk behandling. Betrayed as Boys og Beyond Betrayal heter bøkene. Gartner er utdannet og praktiserer som psykoanalytiker. Psykodynamisk behandling er en form for samtale-terapi som er spesielt innrettet på PTDS-pasienter, og sikter på å gjenopprette og hele de psykiske prosesser og mekanismer som er skadet ved traumatiseringen. Somatic Experiencing (SE). Dette er en ny metode jeg kjenner lite til. Men på web-sida til de som driver med dette i Norge, heter det at «SE går i korthet ut på å få til en bedre regulering av det autonome nervesystem hos personer som på ulikt vis opplever seg dysregulert og med et høyt stressnivå som skyldes vedvarende og langvarig belastning og stress eller enkeltstående hendelser.» Tankefeltterapi (TFT). Jeg har nevnt denne terapiformen tidligere. Psykologen Mads Uldal har frontet denne metoden i Norge, og han utdanner folk ved å kurse dem. På nettet ser jeg at pasienter må betale kr. 950 for en time hos behandlere som har gått på kurs noen uker, det er temmelig griskt. Det fine med denne teknikken er imidlertid at en kan utføre den gratis på seg selv. På YouTube viser doktor Mary Cowley et eksempel på hvordan en kan gjøre dette. Som ved EMDR så konsentrere en seg om ett spesielt traume, og gir et tall fra 1 til 10 på hvor sterkt det er. En holder tankene fast på dette traumet, så begynner en å tappe med 2 eller 3 fingre i følgende syklus og med øynene igjen: 1. på håndbaken innenfor pekefingeren 2. under nesa

91


3. over det ene øyet 4. under det samme øyet 5. et stykke under armen 6. en tomme til side for og under der kragebeina møtes 7. på det ytterste leddet av lillefingeren 8. på det ytterste leddet av pekefingeren 9. en tomme til side for og under der kragebeina møtes 10. på håndbaken, en tomme opp mellom lillefinger og ringfinger 11. en åpner deretter øynene og ser først til den ene siden, så til den andre 12. en lar blikket gå rundt i en vid oval, først den ene veien, så den andre 13. en nynner en melodi 14. så teller en høyt fra 1 til 5 15. en nynner videre på melodien 16. en gjentar til slutt i litt raskere tempo de tolv første punktene. Deretter tallfester en på ny det ubehaget en føler ved traumet. Ofte føler en seg bedre. Så kan en gjenta prosessen så lenge en føler at ubehaget reduseres for hver gang. En kan ikke gjøre noe galt med denne metoden, og det fins andre tappepunkter som en kan bruke enn Cowleys. For mange høres dette sikkert helt klin-kokus ut, men legg fordommene til side. Jeg er ingen teoretiker, jeg er praktisk anlagt. Det som fungerer er bra nok for meg, og det trenger ingen professoral velsignelse eller bekreftelse. For meg har det fungert. Imagery rescripting and reprocessing therapy (IRRT). Psykologen jeg hadde på Modum Bad brukte denne metoden, og for meg er det metoden med stor M. Det får ikke hjelpe at Smucker som utviklet metoden, mistet retten til å praktisere som psykolog siden han hadde et seksuelt forhold til en av sin traumepasienter, metoden er uansett genial.

92


Jeg har også erfart at den kan brukes som selvhjelpsmetode. Siden Smucker i sin manual anbefaler sytten timer på hvert enkelt traume med ei uke mellom hver time, og siden hvert traume må behandles separat, så sier det seg selv at slike som jeg som kanskje har blitt voldtatt 100 ganger og i tillegg opplevd utallige livstruende eller nedverdigende traumatiske situasjoner, så ville det ta tiår å bli kvitt traumene. Derfor må det til en tillemping, og denne tillempingen fant jeg på nettet hos psykologen Bob Stahn. I utgangspunktet kjøper en seg altså en diktafon, det er det eneste utstyret en trenger. Så består hver behandlingstime av fire faste punkter. 1) En finner fram til det traumet som plager en mest i øyeblikket. Dette er det vanskeligste, for da eksponerer en seg for traumesituasjonen slik en opplevde den som liten gutt. Dette kan ofte være en angstfull opplevelse. Det en har forsøkt å avvise og skyve vekk et helt liv, det skal en plutselig oppsøke! Men dette er eneste veien til helbredelse, En forteller om traumet, vel å merke i presens som om det skjedde her og nå, og med diktafonen skrudd på. Ideelt tror jeg det er best å gjøre dette i samarbeid med en psykolog, men det er så få psykologer som mestrer denne metoden i Norge, så da er det fullt mulig å gjøre det aleine. Billigere er det også. 2) Den andre delen oppleves som mye mer behagelig, for her dreier det seg om å mestre. Det vonde som skjedde en gang, det kan en ikke gjøre noe med, en kan ikke snu tida tilbake. Men som voksen har en mulighet til å mestre situasjonen en var i som barn, gi den et nytt utløp. Det som skjer i praksis er at en på ny snakker inn i diktafonen, på ny forteller om traumet i presens, men bare fram til det blir ubehagelig, til en nærmer seg selve overgrepet. Da gjør en seg om til den voksne personen en er nå, og forandrer fortellingen. Det er dette som kalles rescripting. Den voksne sørger for å stanse overgriperen, men passer samtidig på at det vesle barnet er trygt. Dette viser den lille gutten en fremdeles har i seg at den voksne mestrer den truende situasjonen den lille gutten var i.

93


3) Tredje del består i å berolige, trøste og beskytte den lille gutten en var. Dette er svært viktig. Om en føler at en ikke helt kommer i kontakt med den lille, redde gutten, jeg sliter med dette selv, så kan en likevel henvende seg til ham – og bli hørt. For den lille gutten er der uansett og lytter med store ører. Det den lille gutten trenger er jo en støtte av den voksne utgaven av seg selv. For den vesle guttene er fastfrossen i sine traumer, har ikke vokst videre. Den voksne skal og må derfor gjøre slik en forventer at voksne skal gjøre med barn, beskytter det, men også oppdrar det. For den lille gutten ble aldri oppdratt slik vanlige barn blir, han ble bare mishandlet, ble truet på livet, ble hatet og måtte bruke alle sine krefter på å overleve. 4) Det fjerde er det jeg gjør med denne boka, jeg forsøker å sette ord på det som skjedde. Ikke bare leve det ut i følelsene, men sette ord på det. Gjerne henvende seg til overgriperne, fortelle dem hvor skrekkelig det var, si dem at alt var deres skyld osv. Alt dette skjer i løpet av timen. I etterkant har en så hjemmearbeid. Først hører en på opptaket med den nye slutten, dernest bruker en tid på å pleie den lille gutten som en en gang var. Viser ham kjærlighet, trøster ham med at han ikke kunne det minste for det som skjedde, forsikrer ham om at det vonde aldri vil skje igjen. Dette gjøres to ganger om dagen i ei uke. Mange er da ferdig med dette traume. Men er det samme traumet fremdeles plagsomt, kan en gjenta hele prosessen.

94


Du er så provoserende Jeg går fortvila rundt og leiter etter gleden, men finner den ikke. Det er så mørkt og trist rundt meg, gleden har liksom frosset fast. Før gledet jeg meg til ting jeg skulle gjøre, nå er det meste et ork. Jeg har tårer i øynene, pusten er like trang, og hodet er fremdeles som om det skal sprenges. Jeg vet gleden er der ett eller annet sted, men den glipper unna hver gang jeg nærmer meg. Hvor er du? Jeg skammer meg over det, for jeg har verdens flotteste kone, to snille barn, hus og bil, til og med leilighet i utlandet. Jeg burte jo ha det så bra! Jeg vet at mennesker rundt om i verden sulter, det er krig i Syria, folk er uten arbeid, de opplever naturkatastrofer, mens jeg lever i verdens beste land. Likevel, likevel… Hvor er du, glede? Har du forlatt meg for godt? Jeg stirrer inn i veggen, men øynene har vondt for å fokusere. Jeg kjenner meg tung i kroppen, blir irritert på ingenting. Jeg ser beskjemmet ned. Glede, kan du komme tilbake? Jeg kan ikke annet enn å jobbe videre med meg sjøl, jeg er ikke så flink til å gi opp. Jeg jobber med IRRT, med opplevelsen av å mestre. Derfor gjenforteller jeg for meg sjøl første del av den historien jeg refererte til der mamma og jeg satt ved kjøkkenbordet, men jeg lager en annen slutt. Slutten er slik: Jeg er voksne meg, står på kjøkkenet ved siden av den lille gutten

95


som nettopp har fått en lusing. Med rolig stemme sier jeg til mamma som fremdeles sitter på stolen inntil kjøkkenvinduet og brått ikke er så tøff lenger. «Du er en løgner. Du er falskere enn noe menneske jeg vet om. Du vrir på alt for å slippe å bære ansvaret for det du gjorde. Du voldtok meg. Du ville det. Du planla det i minste detalj. Jeg ville ikke. Jeg ville ut av soverommet og inn på soverommet til storebror. Jeg ville du skulle slutte med å voldta meg.» «Men du hoppa…» «Det er ikke sant, din ynkelige løgner! Du tvang meg opp i senga, det er sånn det var. For hadde jeg ikke gjort som du ville, ville du rundjult meg eller sendt meg til Jesus som du sa. Jeg var en varm og god gutt, ikke ei sånn misunnelig, ondsinna hurpe som deg. Jeg var ikke det fæle mennesket du forsøkte å gjøre meg til. Du hata meg.» «Men…» «Du tok fra meg faren min. Du tok fra meg storebroren min. Du tok fra meg barndommen. Du tok etter hvert fra meg de to yngre søsknene mine. Du er et avskyelig, ondt menneske.» «Det er ikke sant. Det var du som alltid var så provoserende.» «Det sier du! DU!! Du som i detalj planla alt det onde du gjorde. Du som manipulerte alle slik at ingen skulle tro meg om jeg sa hva du gjorde. Jeg er ikke sånn som deg. Det du alltid har sagt om meg, det er ikke sant. Det er du som er en djevel. Men nå kan du sitte her med skamma di. Jeg tar med meg den lille gutten du forsøkte å drepe. Vi er fri for deg, du skal aldri se oss igjen. Det eneste som venter deg er straffa di.» «Men jeg er glad i deg..» «Du er en løgner.» Jeg snur meg i døra før jeg går ut. «Nå vil jeg fortelle all verden hva du gjorde! Og de vil ikke høre på deg.»

96


Hun elsker meg! Det har gått et par uker, kona og jeg har vært i utlandet, og jeg har hatt rikelig anledning til å tenke. Tankene surrer stort sett rundt hvordan mishandlingen påvirker meg i dagliglivet. Den vanligste skaden som skjer når en som barn blir mishandlet seksuelt, er redselen ved å ha opplevd noe livstruende. Det er denne skrekken som gjør at det heter Posttraumatisk stresslidelse, stresset er et resultat av den lammende redselen. Men for de barna som ble mishandlet av noen de var glade i, en eller begge foreldrene for eksempel, så kommer noe i tillegg som gjør det enda vanskeligere. En ble skadet i kjærligheten, i evnen til å gi og ta imot kjærlighet. En er som lite barn fullstendig avhengig av foreldrene, en har ingen andre til å hjelpe seg. Foreldrene gir en mat og husly, skal gi en trygghet og kjærlighet, oppdrar en til å bli voksen. Barnet kan ikke flytte fra foreldrene, kan ikke avsløre det fæle de gjør heller. En er som en fange, på death row slik jeg opplevde det. En må være der en er, må la seg bli mishandla uten mulighet til å forhindre det, må gå og vente på hva forferdelig som vil skje. Den lille gutten som jeg en gang var, tenkte at det må være noe galt med den kjærligheten han hadde i seg. Han følte at det var denne kjærligheten som gjorde at han ble mishandlet, at kjærligheten hans var

97


noe ondt. Og han forsto innerst inne at når foreldrene later som de elsker deg, så hater de deg egentlig. Disse følelsene sitter i meg som voksen. Andres kjærlighet kjennes som noe farlig. Jeg husker jeg møtte ei jenta fra Frankrike da jeg var midt i tjueåra, ei jeg brydde meg om. Det gikk bra i begynnelsen, da reflekterte jeg ikke over det. Men etter at det begynte å ane meg at jeg var glad i henne, så ble jeg så lammende redd at jeg oppførte meg som en stiv stokk, jeg fikk galopperende angst og avviste henne på det groveste. Men med kona mi har jeg turt å møte kjærlighet, og jeg har opplevd kjærlighet. Dette ble noe helt nytt i livet mitt. Bare at denne kjærligheten har jeg innimellom, og uten å vite det, sett på som noe farlig. Når det var konflikter mellom kona og meg, kranglene har vært mange, så trodde jeg det var henne det var noe galt med. For kjærligheten trigget meg, og det ble verre ettersom det begynte å gå opp for meg hvor forferdelig glad jeg var i henne. Ofte har jeg trodd hun var falsk. I det siste har dette blitt et tema. Kona mi har sagt et par ganger at det virker som jeg hater henne, og jeg har ikke vært overbevisende med min benektelse. Dette gjør meg svært urolig. Hun kritiserer meg fordi jeg absolutt skal gjøre henne til et ondt menneske. Hater jeg henne, er jeg likevel i bunn og grunn en falsk og ond jævel, slik mamma og pappa sa? Jeg er ei snill jente, sier kona mi. Ser du ikke det, ser du ikke at jeg er godjenta di? Jeg har sett, men ofte har jeg ikke sett. Dette har mishandlingen gjort med meg, og med forholdet til kona som jeg elsker. Jeg har skapt sinne og frustrasjon, jeg har gjort henne lei seg. I min angst har jeg insistert på at det er kona mi det er noe galt meg, ikke meg. Så satt vi nå i ferien i solsteiken på det flate taket på den bygården der vi har leilighet nede ved Middelhavet. Noen hundre meter unna lå

98


Middelhavet. Kona satt i fluktstolen ved sida av meg, slik hun pleier. Plutselig begynte jeg å snakke til henne på en måte jeg aldri har gjort før. Ting som hadde bygd seg opp, som jeg har balet med. Det bare rant ut av meg. Jeg sa jeg er forferdelig lei for måten jeg har behandlet deg på. Nå skjønner jeg, sa jeg, at i ekteskapet vårt er det ikke du som har vært problemet, slik jeg har beskyldt deg for, det er meg. Du er uten skyld. Det er jeg som er mest skyld i alt dette, i kranglene, i uoverensstemmelsene, i mistankene. Jeg ser det nå, sa jeg. Og jeg er så lei meg! Så begynte jeg å gråte. Og straks ble det så mye lysere rundt meg. For hun sa det var OK, hun hadde skjønt. «Jeg elsker deg jo,» sa hun. Vi er vant med å tenke at følelsene kommer foran tankene, slik romantikerne gjorde, slike som Goethe og Heine tenkte i gamle dager. Men på Modum Bad lærte jeg at det ikke er slik. Følelsene er litt som vinden, de er der en stund, men så i neste øyeblikk kan det hende at de er borte. Det er tankene som styrer hva vi føler, og tankene kan vi påvirke. Jeg er så takknemlig for den kjærligheten kona har gitt meg i alle disse snart tretti årene, jeg begynner omsider å skjønne at hun elsker meg og vil meg godt. Og hun er ikke sinna på meg, hun vil bare jeg skal være glad, ikke subbe rundt i depresjoner og angst. For da blir hun utrygg og lei seg. Hun vil at vi skal hygge oss sammen, snakke mye, og at vi skal ha det gøy. Jeg opplever i etterkant at jeg er i ferd med å få et forhold til kona mi jeg aldri har hatt før. Min kjærlighet er ikke noe spedalsk og klanderverdig som jeg må straffes og mishandles for, men noe positivt. Noe som gjør henne glad. Jeg har lest mange amerikanske bøker om og av menn som ble seksuelt misbrukte som barn. Mange av disse mennene er gifte, de elsker kona si og kona elsker dem, allikevel hender det ofte at det blir brudd og skilsmisse. For kona orker ikke alle kranglene, orker ikke stadig å bli

99


mistrodd, beskyldt for alt mulig, orker ikke de evinnelige depresjonene og tristheten. De vil ha noe ü glede seg over. Jeg skjønner disse kvinnene, skjønner at de en dag sier stopp, at dette orker jeg ikke. Men kona mi har holdt ut. Flere ganger opplever jeg fremdeles at det dukker opp fy-tanker, at hun sier ting jeg kan fortolke som noe negativt, men hver gang sier jeg til med selv: Hun elsker meg, du trenger ikke vÌre redd, hun vil meg godt! Jeg holder disse tankene opp som mantraer. Og det hjelper. Herre Gud og skaper, takk for at du ga meg kona mi!

100


Jeg kan jo si nei De siste par ukene har jeg endret fokus. I lang tid har jeg vært mest opptatt av flashback, av de traumatiske opplevelsene, hvordan jeg skal komme gjennom disse fæle opplevelsene. For disse traumeopplevelsene plager meg veldig fremdeles. Men i det siste har jeg vendt oppmerksomheten mot hvordan traumene virker på meg i dag, og har brukt det jeg lærte av boka Tenk deg glad! til David D. Burns. Det gjelder i forhold til kona mi, men også på andre felter. For eksempel det å grue seg til ting, for der er jeg en mester. Det siste året har jeg vært på jobb, etter å ha vært sjukmeldt og gått på arbeidsavklaringspenger i halvannet år. Men i en periode nå har jeg opplevd det som vanskelig å gå på jobben. Det har vært små kontroverser, jeg har vært deppa – og har grudd meg for å gå. Derfor var jeg sjukmeldt en måned og går nå femti prosent. Jeg liker ikke å ha det sånn, gå og grue meg til ting. Siden det er tankene mine som skaper den ubehagelige følelsen, så bestemte jeg meg i stedet for å tenke «jeg vil glede meg til å komme på jobben!» Det er mange mennesker der jeg setter pris på. Jeg trenger ikke bry meg så mye med dem jeg syns det er vanskelig å jobbe sammen med, med de som ikke liker meg. Og kanskje det er på jobben som hjemme, at det er min oppførsel, mine tanker det er noe galt med, at jeg tillegger enkelte kolleger tanker de ikke har?

101


Og det funker! Jeg har prøvd denne metoden et par ganger før i andre sammenhenger. En gang grudde jeg meg til et legebesøk, en annen gang til et møte der det var mange mennesker til stede. Da også funka det. Jeg ble mindre tafatt, tok mer tak i den situasjonen jeg var i, oppførte meg ikke som om jeg lar meg fullstendig lede av andres oppførsel. For om jeg gjør det, da får jeg angst. En skal ikke gjøre seg underlegen. Jeg trenger ikke gjøre som andre sier heller, om jeg ikke liker det de ber meg gjøre, jeg har rett til å si nei. Jeg har også rett til å gå til sjefen og klage om noen behandler meg spesielt dårlig. Der har jeg en trygghet. Jeg er ikke låst inne blant fiender, uten noen til å forsvare meg.

102


I grisehuset Det jeg tenker mer og mer på nå, er å få tilbake livet mitt, det vonde, men også det gode, gledene, men også sorgene. Jeg mener jeg er blitt sterk nok til å bære alt dette nå. Jeg drømmer om at tankene skal strømme fritt og ikke så mye være styrt av den panikkfølelsen jeg stadig har; at hukommelsen skal bli bedre, for panikken gjør ikke bare at konsentrasjonen blir mye dårligere, også hukommelsen lider skade; at jeg skal være mer tilstedeværende, mer konsentrert! Derfor skriver jeg ned denne fæle hendelsen fra barndommen, den dukket opp for ikke lenge siden. Dette er en del av livet mitt: Det var sommer, juli kanskje, sola skinte. Om kvelden hadde mamma voldtatt meg, og pappa visste om det. Han hadde sittet nede i dagligstua og så videre. Han ville hevne seg, jeg så det på blikket hans under frokosten. Utover formiddagen holdt jeg meg inntil mamma, søkte beskyttelse hos henne. Med henne i nærheten, ville ikke pappa gjøre noe. Men mamma ble raskt lei av meg, eller kanskje hun været at pappa skulle gjøre noe med meg, så hun jagde meg vekk. I stedet hengte jeg meg på tante. Men heller ikke hun var så blid på meg i dag. Så atter var jeg uten beskyttelse. Jeg sneik meg rundt på gården som et spøkelse, rundt i låven, skjulet, tittet stadig rundt meg, lyttet, var på vakt. Pappa var et sted i nærheten, jeg visste det, men jeg visste ikke helt hvor. Til slutt gjemte jeg meg i den innerste

103


båsen i stallen, begge hestene var ute på beite så stallen var tom. Jeg satte meg på huk i hjørnet, knuget meg sammen til en liten ball, forsøkte å gjøre meg usynlig. Jeg glodde sløvt ut gjennom de møkkete vinduene, stirra på slipesteinen borte i kroken, på det murte vannkaret, på lyset i taket. Ingen trøst å finne noe sted. Jeg venta og venta, ble reddere og reddere, til slutt var jeg nesten helt lam. Det eneste sanseorganet som fungerte var ørene. Jeg lyttet intenst, men hørte ingen ting. Den illevarslende stillheten, hjertet som slo. Så stivna jeg. Noen åpna døra inn fra løa, ikke døra ut til stallsvala slik jeg hadde venta. Så hørte jeg tunge steg over meg. De nærma seg, det hørtes ut som tordenskrall, så stansa skrittene. «Så det er her du gjømmer deg, din jævelunge,» hørte jeg pappa si. Jeg knep øynene sammen, knøt meg enda mer i hop. Hørte pappa gikk tilbake langs forgangen, kom rundt de tre båsene og bort til i den innerste båsen der jeg befant meg. «Nå skal jeg endelig lære deg!» snerret han og røsket meg brutalt opp. Uten dikkedarer halte han meg med seg ut av stallen, jeg var jo liten, og lett som ei fjær. Jeg ble halt ut gjennom stalldøra og videre ut døra under låvebrua. Ute iførte han seg dette falske smilet igjen, vi kunne jo møte noen, dette liksomsmilet, det som skulle tilkjennegi at han var så snill. Bortafor låvebrua lå en av de to brønnene på gården, den andre lå i havnehagen like nedenfor kårbygningen. Forbi brønnen og en femti meter lenger opp slynget stien seg opp til hønse- og grisehuset. Ved vestenden av bygget lå møkkadynga, det var der jeg noen ganger fant døde grisunger og høner. Det var god jord akkurat der, så rundt dynga voks brenneslene mannshøye. Ut mot jordet sto det ellers noen solbærbusker med svære bær. Til venstre for grisehuset gikk grusveien ned til mjølkebukken. Det var denne veien naboen brukte, han kjørte aldri gjennom gården vår. På en impuls prøvde jeg å trekke til meg den lille hånda mi, men pappa rykket til og holdt meg som i ei skrustikke. Det var ingen pardong,

104


jeg skulle med. «Du blir med meg,» snerret han mellom tennene. «Ellers…» Også nå lukta det promp og kvae av ham. Dessuten lukta det tørt høy, han hadde altså ligget inne i løa. Jeg gikk litt bak ham. Det lå ikke bare en skrekk i det, men også en protest. Jeg klarte aldri la være å protestere, men samtidig ga denne protesten meg angst. Jeg visste at pappa var livsfarlig. «Kom nå,» hveste han. Grisene holdt til i første etasje, hønene i andre. Til venstre for inngangsdøra sto ei bjørk. Vi gikk forbi bjørka, min siste venn, og inn. Innafor kunne jeg så vidt høre hønene, de var sluppet ut i innhegningen utafor. Til venstre var rommet der vi hadde kyllinger annet hvert år. Nå sto det rommet tomt, det var bare lagret foringskasser og dyrefor der nå. Rett framfor inngangen sto potetkokeren, og inntil veggen den avlange kassa vi brukte til å frakte purkene i når de skulle av gårde og bedekkes av en råne på en eller annen gård. Til høyre var døra inn til griserommet. Først lukket han ytterdøra bak oss, kastet et fort blikk ut før døra smalt igjen. Så skubbet han meg så brutalt inn i griserommet at jeg ramla og ble liggende på kne på golvet. Deretter lukket han også denne døra bak meg, også nå med en krok. «Du er ikke så tøff nå,» sa han mens han glodde ned på meg. «Knullegutten min! Men nå skal du endelig til pers!!» Det var en åpen plass like på innsida av døra, der ble jeg liggende på kne. Jeg skjønte jeg måtte underlegge meg igjen. Det var én grisebinge på den sida av griserommet der jeg lå, og to på den andre sida, på sørsida der sola flommet sløret inn gjennom de skitne vinduene. I begge de siste bingene var det grisepurker, jeg hørte den ene grynta, mens den ene bingen rett framfor meg var tom. Med oppsperret blikk så jeg at pappa gikk bort til en tom tøysekk som lå henslengt i et hjørne, jeg hadde ikke lagt merke til sekken med en

105


gang. Fram trakk han en sylskarp kniv. Jeg kjente den igjen, det var den kniven de brukte til å skjære over pulsåra på grisen i juleslaktinga. Jeg ble lam av skrekk. Nå vil det samme skje med meg, tenkte jeg, jeg kjente det løsna inne i meg. Spruta ut i buksa mi. Så treiv han tak i meg med den ene hånda, løfta meg opp, og holdt kniven med knivbladet opp mot halsen min. «Nå skal du få noe godt,» snerret han med stigende sinne. Han gjorde en liten bevegelse med kniven, jeg holdt på å svime av. Straks slapp han meg ned, jeg merka at urin og skitt rant nedover lårene mine. Jeg ble liggende som slakt på golvet, som i ørska så jeg at pappa grep ei skuffe som sto inntil veggen, tok med seg skuffa inn i den nærmeste grisebingen. Hva skulle han med den? Han hadde et ekkelt flir om munnen. Han spadde opp en klump med grisemøkk, stirra på meg med dette sadistiske smilet, gikk flirende ut av bingen og slengte drittklumpen framfor meg. «Her er nam-nam´en din,» sa han. Han pekte ned mot dritten. Jeg hadde kravlet opp på knærne, stirret uforståelig ned på møkkaklumpen. Da hentet pappa den dolkliknende kniven han hadde lagt fra seg. Det lyste svart hat, eller om det var svart galskap, i øynene hans. Han holdt blikket festet på meg. Nå var det noe annet der, øynene ble blanke. «Du behandler meg som en dritt!» hveste han. «Skjønner du ikke det? Du som spretter opp i senga til kjerringa mi hver bidige kveld. Nå skal du lære hvordan det er å bli behandla som en dritt.» Det gikk helt rundt i skallen min, ei togpipe tok til å ule faretruende. «Nå skal du eta opp denne dritten. Spis!» Han gjorde nok en gang et utslag mot meg med kniven, jeg rykka tilbake. Pappa bøyde seg ned mot meg. Bare at jeg forsto ikke hva han sa, hva han mente. Spis? Det var da ikke noe å spise der. Jeg så på ham, må ha sett spørrende ut. Han ble enda mer truende,

106


grep hardere om kniven, holdt den så hardt at hånda dirra, bøyde seg enda tettere over meg. «Din idiot, du hører aldri på meg, men nå skal du for en gangs skyld høre: Du spiser opp dette, ellers skjærer jeg halsen over på deg. Spis!» Jeg blunket, tutelyden i ørene var blitt øredøvende. Jeg stirra storøyd ned på grisemøkka, forsto fremdeles ikke. Skulle jeg spise dette ekle som hadde kommet ut av rumpa på grisen, som grisen hadde tråkket i? Det gikk da ikke an å spise møkk! Men det var ingen medlidenhet i blikket hans. «Du trur jeg syns synd på deg,« snerret han. «Men du tenker aldri på meg. Spis!» Jeg nølte fremdeles, hadde blikket til pappa klistret på meg. «Spiser du ikke innen jeg teller til tre…» sa han iskaldt og gjorde et utslag med kniven. Jeg blunka, pappa tok sakte til å telle. «En…» Men jeg ville ikke, han kunne ikke mene dette på alvor. Jeg var et menneske, jeg kunne da ikke spise grisemøkk! Jeg kasta et nytt fort blikk ned på det som lå på golvet, det velta seg i meg. JEG VILLE IKKE! «To…» Men det var noe med auraen hans. Plutselig skjønte jeg at han virkelig ville bruke dolken. Og jeg ville ikke dø, JEG VILLE IKKE DØ! På en brøkdel av et sekund bestemte jeg meg. Jeg gjorde dritten om til kjøttkaker, fjerna all smaksfølelse. Så knep jeg sammen øynene, tok skjelvende en liten bit opp med neven, nølte et sekund, knep øynene enda hardere sammen, så putta jeg klumpen inn i munnen. Det er kjøttkaker, det er kjøttkaker, gjentok jeg for meg selv. Jeg nølte, løfta haka for å la det gli lettere ned. Så svelga jeg. Ble stående på knærne mens jeg kjente dritten forsvant ned gjennom spiserøret. «Var det ikke godt! Like godt som den dritten du gjør med meg. Nå

107


skal du jaggu få en beta til. Spis!» Denne gangen gjorde jeg det mekanisk, akkurat som om noen andre førte hånda mi. Det var helt stille inne i meg, stille som døden. Jeg tok opp en liten klump, putta den inn i munnen, svelget. Bare at brått måtte jeg brekke meg, det kom helt plutselig. Alt jeg hadde i magen kom veltende ut. Tårene silte. Men jeg turte ikke røre meg, stirra stivt ned, pappa tronet som en elefant over meg. Som i en drøm merka jeg at pappa tok tak i begge overarmene mine. Han hadde lagt fra seg dolken, løfta meg opp slik at jeg hadde ansiktet hans like framfor meg. «Du gjør meg helt gær´n, din forbanna drittunge,» nesten pep han. «Skjønner du det? Hvorfor kan ikke du daue? Hvorfor går du ikke ned til elva og drukner deg!» Så spytta han meg i ansiktet med snusspyttet sitt, slapp meg så bums ned på golvet. Jeg ble liggende foran føttene hans som ei fille, uten å tørre å røre meg. «Pell deg ut. Jeg håper jeg aldri ser deg mer,» stønna han. Jeg klarte å kravle opp på føttene, gikk bort til døra, fikla litt med dørkroken, men fikk kjempekrefter da pappa tok et skritt mot meg, løfta av kroken og skyndte meg ut i gangen. Ytterdøra var også stengt, og kroken her var enda hardere å få opp, men redselen ga meg på ny uante krefter. Jeg ville vekk, vekk fra det hele. Brått befant jeg meg på steinhella utafor, jeg blunka av lyset, møkk og spy silte nedover meg. Jeg hadde overlevd, overlevd også denne gangen, men hva skulle jeg gjøre med livet, hvor skulle jeg gjøre av meg? Inne på kjøkkenet holdt mamma til, men hun også ønsket bare å drepe meg. Storebror levde i sin egen lykksalige verden under mammas beskyttelse, nå var han hos noen venner. Tante og bestemor brydde seg nøkken om meg. Og bak meg, inne i grisehuset, skjulte en farlig morder seg. Jeg tok noen usikre skritt, sola blenda meg. Jeg skimta blomster jeg

108


var så glad i, under låven var det pinnsvin, de det var så fint å stryke langsetter piggene, og i brønnen var det firfirsler og ilker, de også likte jeg. Det kunne vært en god verden, men hvor skulle jeg gjemme meg i denne verden? Hvordan skulle jeg klare å overleve?

109


Hvor kan en få hjelp? Jeg skriver selvfølgelig denne dagboka på grunn av at det er egenterapi, å forme til ord det en har opplevd er en del av behandlingsopplegget til Smucker, men ellers skriver jeg boka av to årsaker som er like viktige: for å peke på et samfunnsproblem som er tabubelagt og som trenger langt, langt større oppmerksomhet – og for å gi alle de titusener av menn som har opplevd seksuelt misbruk som barn et håp, en tro på at det går an å bli helbredet, eller i det minste få det mye, mye bedre. Først noen ord til de som i mange år har følt et ubehag, en redsel i seg, som har følt at det er noe i livet deres de ikke forstår. Fra jeg var sju år til jeg var trettiseks husket jeg ingenting av det som hadde skjedd. Jeg mente jeg var glad i foreldrene mine, at vi var en alminnelig familie, at jeg var et alminnelig menneske. Hadde noen sagt til meg at jeg hadde blitt seksuelt misbrukt som barn, hadde jeg blåst foraktelig av det. Men i etterkant kan jeg se at det var mange indikasjoner på det som hadde skjedd. Jeg ønsket fra ungdommen av som andre gutter å finne ei jente å bli glad i og etter hvert leve sammen med, bare at jeg var livredd for jenter; jeg var ekstremt sjenert for alt som hadde med sex å gjøre, rødmet for ingenting, prostituerte gjorde meg livredd; jeg følte en stor tristhet, en altoverskyggende ensomhet; jeg hadde angst og depresjoner av ulik grad; hadde problemer med nærhet; kunne være svært urolig; jeg følte

110


meg svært utafor; dessuten forsøkte jeg alltid å prøve ut folk; jeg var sikker på at ikke ett menneske på jord likte meg; innimellom fikk jeg sosial angst og bare stakk av og så videre og så videre. Dette er noen av symptomene på at en kan ha blitt misbrukt, men det fins også andre symptomer, slik som irritasjon, sinne, trang til vold, selvskading, mareritt, flashback. Konsekvensene av å ha blitt seksuelt misbrukt som barn er dramatiske. I en undersøkelse presentert i Trauma and Discovery av Judith Herman, svarer mellom 50 og 60 % av pasienter innlagt på et psykiatrisk sjukehus at de ble utsatt for seksuell og/eller fysisk mishandling i barndommen. Tilsvarende for pasienter som ikke var innlagt, altså polykliniske pasienter, eller døgnpasienter, var mellom 40 og 60 %.. Over halvparten av psykiatriske pasienter ble altså utsatt for mishandling som barn. I et akuttmottak for psykiatriske pasienter, svarte 70 % at de hadde blitt utsatt for mishandling. Denne mishandlinga fører til en rekke psykiske lidelser. For eksempel er det mange som (i perioder) blir psykotiske ved siden av å få diagnosen PTSD. I to perioder var jeg selv psykotisk, det varte hver gang et par år. Begge gangene surra tankene rundt og rundt om ett problemområde, ikke mishandlinga, men noe annet, jeg klarte ikke å komme ut av det. Men det er først nå nylig jeg har skjønt at jeg var psykotisk. I amerikansk forskning blir dette et mer og mer aktuelt tema. Psykologen Matthew Tull konkluderer med at oppunder 30 % av de med diagnosen PTSD har psykotiske symptomer. Mange ender opp som prostituerte, som voldelige, som uteliggere og boms, mange tenker stadig på å ta livet sitt, jeg gjorde det selv fem år i ungdommen, mange får invalidiserende depresjoner og angst, og mange går gjennom store deler av livet uten jobb. En undersøkelse foretatt i Danmark utført av Socialstyrelsen, viser at i den samlede befolkningen er 86 % i arbeid, mens blant sex-misbrukte er tallet 42 %.

111


Mishandlingen kan være fortrengt, men plutselig skjer det noe som gjør at en begynner å huske. Erindringen kommer ofte tilbake i en alder av 35 til 45 år, det virker da som det indre i en er klar til å ta innover seg barndomsopplevelsene. Erindringene kan komme fram stykkevis over tid, mens andre brått husker det hele. Andre igjen husker det som skjedde hele tida. Til slutt de som aldri husker, hvor mange dette er kan en bare gjette seg til. Av alle disse grunner er det umulig å si eksakt hvor mange som ble misbrukt som barn. Felles for alle er at vi fortjener hjelp, og vi trenger hjelp. Enkelte psykiske plager kan gå over av seg selv, men skadene etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn – og da naturligvis over en viss alvorlighetsgrad – vil ALDRI gå over av seg selv. Å innrømme for seg selv at en ble misbrukt, dernest fortelle noen om det, er det første og avgjørende steget i veien mot helbredelsen. Hva kan den misbrukte så gjøre, hvem kan han henvende seg til? Tilbudet spesifikt for menn som ble seksuelt misbrukt som barn, er dessverre svært dårlig, jeg vil si ekstremt dårlig her i landet. Årsaken er først og fremst at så få menn våger å komme fram med sine livsødeleggende plager, bekjentgjøre at de trenger hjelp. En må våge å si det til noen! Når en skjønner at dette er noe en har opplevd, eller har mistanke om det, så må en finne et menneske en har tillit til og som en kan snakke med! Da er en på vei. Enhver eier sitt eget liv og sin egen historie, så fortell. Det vil føles som en befrielse. En må bare ikke fortelle det til noen som vil latterliggjøre en eller som ikke bryr seg. En trenger ikke påføre seg flere sår og ydmykelser enn en allerede har. En kan til å begynne med snakke med fastlegen, han har taushetsplikt. Trolig kjenner fastlegen til dyktige psykologer han kan henvise deg til. Eller en kan snakke med kona si, en venn, eller en annen en tror vil ta det en sier på alvor. Så fins det psykologer. Hva slags behandlingsmetode psykologen

112


bruker, tror jeg i utgangspunktet er underordna. I løpet av behandlinga vil en sjøl lære hva som hjelper og hva som ikke hjelper. Men ikke forvent at behandlinga skal være gjort unna i en håndvending, at det skal være en quick-fix, at det vil være over i løpet av uker eller noen få måneder. Jeg gikk selv på en smell der, jeg innbilte meg at tre måneders behandling på Modum Bad ville gjøre underverker, men det gjorde naturligvis ikke det. Du må regne med å trenge behandling i flere år. Særlig i den første fasen hvor du må blottstille deg, eller eksponere deg som det heter, for det som var så vondt, det må nødvendigvis være smertefullt. Men denne fasen er nødvendig, det fins ingen annen vei framover, en kommer ikke videre om en ikke våger å gå inn i traumene. Det vil etter hvert bli bedre, det vil samtidig komme tilbakeslag og nye kriser. Det gjelder bare ikke å miste håpet! Det skulle vært noen her til lands som kunne sammenfatte hvilke psykologer som er dyktige til å behandle traumer, det hadde gjort det så mye lettere for oss overlevende, men noe slikt fins ikke. Det burte også vært en fullstendig oversikt over hvilke behandlingstilbud som fins rundt om i landet, men etter hva jeg kjenner til gjør det ikke det. Her er imidlertid en liten oversikt som kanskje kan være til nytte. Det fins en kommunalt og statlig finansiert organisasjon som heter Senter for seksuelt misbrukte menn (SSMM). De kan en henvende seg til. SSMM har kontor i Oslo. De tilbyr samtalehjelp og for eksempel hjelp til å finne advokat for å anmelde overgriperen. Å få hjelp hos SSMM er gratis. Selv har jeg litt dårlige erfaringer med SSMM. De sier de tilbyr samtalegruppe. Jeg prøvde i to år å komme inn på en slik samtalegruppe, men de klarte ikke ordne det. Dette er også den organisasjonen som burde jobbe fram lister over egna psykologer og psykiatere, som burde ha en bred oversikt over litteratur om området, kjennskap til forskjellige behandlingstilbud osv., men jeg kan ikke se at de har det. På nettet finns det en nettside som heter utsattmann.no. Dette er

113


et nettverk av menn som selv er blitt seksuelt misbrukt som barn. Her er det stor aktivitet, med blogger, med veiledning, med opplysninger og kuriosa, slik som at et par fra utsattmann var på audiens hos kongen. Et annet tilbud fins hos Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, det kalles ADAM – for menn. Hovedkontoret til resurssenteret ligger i Oslo, men de skal ha lokale kontaktpersoner i alle bispedømmer. ADAM tilbyr samtaler, sjelsorg og et fellesskap. Ikke minst har vi Incestsentrene som nå ligger rundt om i hele landet. Alle kan henvende seg til Incestsentrene, også menn. De tilbyr samtaletjeneste, grupper, og de har kontakt med de som kan hjelpe deg i helsevesenet. Hvert fylke har sitt Distriktspsykiatriske senter (DPS). Via fastlegen kan en søke om å komme til behandling der, behandlingen er gratis. Min erfaring og erfaringen til andre traumepasienter jeg har snakket med om DPS, er ikke udelt positive. Psykologer og psykiatere der viser ofte liten glød for å hjelpe, traumepasienter får i enkelte tilfeller tabletter som eneste tilbud, og en har liten mulighet til å velge psykolog. Å sitte med en daff, uinteressert psykolog framfor seg, er direkte nedbrytende. Men andre kan sikkert ha andre, mer positive erfaringer. Når det gjelder psykologer, er det ikke bare et spørsmål om å finne en som er egna, men også om økonomi. Noen psykologer i hvert fylke har driftsavtale, slik at pasienter ikke trenger å betale, eller bare betaler en liten del. Men de fleste psykologer har ikke det, og du må ut med mellom kr 750 og 1 250 for 45/50 minutter. Det er rådyrt, ikke minst i kritiske faser av behandlinga hvor en kanskje må ha timer et par ganger eller mer i uka. Tilbudet som på mange måter ble redningen for meg var Modum Bad ved Vikersund. Det er et flott sted, og psykologene, sjukepleierne og de andre i teamet har stor kompetanse på behandling av seksuelle traumer. Problemet for seksuelt misbrukte menn er at det er så få andre menn blant alle de seksuelt misbrukte kvinnene. Ikke desto mindre vil jeg oppfordre

114


menn til å søke. Psykolog Thore Langfeldt driver sitt Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) i Torggata i Oslo. Her jobber i overkant av 10 psykologer/ sexologer, flere av dem driver med traumebehandling, men så vidt jeg vet har ingen av dem driftsavtale med kommunen og en time koster kr. 1 250. Det er sikkert flere tilbud, men det er disse jeg kjenner til. Ellers kan en drive med egenterapi, slik jeg gjør nå. For de som kan lese engelsk, fins det flere håndbøker i selvhjelp. Jeg kan nevne The Courage to Heal Workbook av Laura Davis, Wounded Boys, Heroic Men av Daniel Jay Sonkin, og ikke minst Joining Forces av dr. Howard Fradkin. Den siste er veldig bra. Hjelp finnes!

115


En metode for å lære å mestre konflikter Jeg blir mer og mer opptatt av å løse de små og store konfliktsituasjonene som oppstår i dagliglivet. De fleste barn blir jo oppdratt av foreldrene til å ta hensyn til andre, til ikke å være egoistiske, men også til å ta imot kjærlighet, og føle trygghet slik at en ikke trenger å være perfekt for å bli akseptert. I min barndom opplevde jeg ingenting av dette. Jeg ble ikke oppdratt. Så jeg måtte etter evne oppdra meg selv, ta etter de gode og kloke menneskene jeg tross alt møtte, lære av det jeg fikk med meg på søndagsskolen, men det sier seg selv at dette ble en svært mangelfull oppdragelse. Jeg sto ekstremt dårlig rustet til å møte voksenlivet. Det gjelder ikke minst dette med å takle små og store konflikter. Når det oppstår en konflikt, har jeg to motstridende impulser i meg, to metoder å takle det på. Den ene er å flykte, komme meg unna, å fryse en situasjon er en form for dette, den andre er å bli sinna, ta igjen. Jeg jobber nå med to andre metoder for å lære meg å løse konflikter på en mer voksen og rasjonell måte. Den første lærte jeg av Mervin R.Smucker. Smucker kaller denne daglige selvterapien mellom psykologtimene for hjemmearbeid. En gjør som følger: En skal ta for seg en situasjon som har opprørt en det siste døgnet. Deretter skal en finne en måte en kan roe seg ned på slik at situa-

116


sjonen ikke blir så opprørende. Etter at en er ferdig med dette, så skal en gjøre følgende: 1. beskriv den opprørende situasjonen; 2. tallgi ubehaget ved situasjonen i en skala fra 1 til 10 rett før og rett etter at en jobbet med å roe seg ned; 3. sett ord på de opprørende tankene og tankebildene; 4. skriv ned hva en konkret gjorde for å roe seg ned (så for seg beroligende bilder, tok kontakt med en venn, gikk en lang tur, skrev i dagboka…); 5. skriv ned hvor vellykket dette var. Dette arbeidet tar tid, en kan bli sliten i hodet av mindre og innimellom føle at det er nytteløst, men som Smucker sier, så tar dette arbeidet trolig langt mindre tid enn den tida det tar å rote seg opp i den ene konflikten etter den andre. En kommer ikke gjennom traumene om en ikke på egenhånd jobber målbevisst for å bli helbredet! Den andre metoden jeg har blitt mer og mer interessert i, er hypnose og da særlig selvhypnose. Jeg er opptatt av hypnose fordi det kan verifisere traumeminnene, og i tillegg kan roe ned den forferdelige uroen jeg har i meg. I Norge brukes hypnose lite i traumebehandling, mens i Statene brukes det i stor skala. Det er uenighet blant amerikanske psykologer om det virker, og om det har varig virkning. Enkelte mener at det til og med kan være skadelig, men inntrykket mitt er at flere og flere, både pasienter og behandlere, er positive til denne behandlingsformen. I en undersøkelse foretatt at The American Medical Association (AMA) av de metoder som hjalp mest i behandling av PTSD, var hypnose den overlegent beste! Etter kun 6 behandlinger rapporterte 93 % av pasientene at de følte seg bedre. Tilsvarende tall for henholdsvis adferdsterapi og tradisjonell psykoterapi var 72 % etter 22 behandlinger, og 38 % etter 600 behandlinger.

117


Mange forbinder hypnose kun med slike underholdningsprogrammer som Paul McKenna bedriver på TV. Folk blir hypnotisert på scenen til å gjøre dumme eller snåle ting, og folk sitter i salen og gapskratter. Dette er moro, men har ingenting med terapi å gjøre, og traumatiserte frarådes å rote seg bort i noe slikt. Utover det er det forskjell på dyp hypnose og en hypnose som mest er ment å være beroligende. Den formen for hypnose hvor en er «borte-vekk» er ikke den vanligste. Norsk forbund for klinisk hypnose skriver på web-sida at deres terapi blant annet består i å hjelpe folk med å «huske glemte hendeler og bli mer avslappet og rolig.» Jeg vurderer nå å ta kontakt med en slik klinisk hypnotisør, gå i hypnoterapi som det heter, men foreløpig konsentrer jeg meg om selvhypnose. Det fins flere håndbøker om dette på engelsk, og ikke minst ligger det mange videoer ute på YouTube. Jeg bruker nå daglig en 15 minutters selvhypnose øvelse jeg fant på YouTube for å roe meg ned, og jeg syns det fungerer. Så det er bare å brette opp ermene.

118


Enda mer om mestringsteknikker Etter at jeg satt på taket nede i Syden sammen med kona for et par uker siden, har jeg opplevd en nærmest utrolig forbedring. Jeg har i alle de drøyt tjuefem årene vi har vært sammen innbilt meg at hun kanskje var litt glad i meg, men innerst inne trodd at hun hata meg og ville meg vondt. Alle som jeg har elsket, har jo hata meg. Plutselig innså jeg at hun faktisk elsker meg og vil meg vel. At når hun har kritisert meg og vært sinna, så har ikke det vært uttrykk for skjult hat, men for frustrasjon eller for at hun har følt seg tråkka på. Samtidig begynner det å gå opp for meg at jeg helt siden mamma og pappa begynte å mishandle meg, ikke har visst hva kjærlighet er, likningen har jo vært kjærlighet = hat. Jeg har trodd det var umulig for meg å finne noen som var oppriktig glad i meg. Nå begynner det å demre for meg at jeg likevel kan elskes. Dette gir meg større motivasjon til å anstrenge meg enda mer. Jeg jobber nå mer systematisk med hjemmearbeidet til Smucker/Stahn, det var enkelt å finne en opprørende situasjon som jeg har bearbeidet. 1. Forrige kveld sa kona at jeg kunne stikke innom polet og kjøpe en rødvin, hun hadde bare litt vin stående. Jeg drakk opp den vinen i løpet av ettermiddagen. Om kvelden begynte jeg å føle meg svært utilpass. Dette varte ved også etter at jeg våknet dagen etter. 2. På en skala fra 1 til 10 vil jeg si at ubehaget var helt oppe i 8.

119


3. Jeg hadde en ganske forferdelig følelse i hodet. Det kjentes som det skulle sprenges, eller at noe katastrofalt ville skje med hodet mitt. Jeg var helt uten ord, var ekstremt defensiv, beklemt og følte meg nærmest fratatt egenviljen. Jeg var redd, klarte overhode ikke kommunisere. Satt der som en taus østers. Det ble ingen fin kveld. 4. Jeg måtte tenke alvorlig gjennom det som hadde skjedd. Jeg har alltid drukket litt, men sjelden mye. Gjerne vin eller akevitt. Jeg har aldri vært i nærheten av å bli alkoholiker. Samtidig har jeg slitt mye med reaksjonen på alkohol. Etter rusen føler jeg meg ofte uvel, og det har bare blitt verre den seinere tida. Da jeg satt og tenkte over dette, kom jeg på at pappa et par ganger i barndommen tvang i meg øl og sprit, for så å voldta meg. Jeg prøvde å huske hvordan dette hadde vært. Jeg var svært liten og ble raskt full. Jeg mintes at jeg ble så velsigna likegyldig med hva pappa gjorde etter at jeg fikk i meg alkoholen. Jeg var liksom ikke til stede, pappa fikk drive med sine ting, stikke lemmet inn i munnen min eller hva som helst, det betydde ikke noe. Men da jeg våkna, eller ble edru, følte jeg meg helt forferdelig. Jeg hadde ikke vært mer full enn at jeg husket voldtekten, men også den rusa følelsen av at det ikke spilte noen rolle. Det var kompliserte følelser. Alkohol døyvet skrekken. Det var noe jeg lengta etter, og som jeg har lengta etter som voksen. Men samtidig ble pappa enda mer brutal, dette husket jeg jo når jeg ble meg sjøl igjen, og skrekken og den bunnløse tristheten ble bare større. Disse motstridende følelsene har jeg nesten hver gang jeg drikker. Det er ikke rusen jeg er ute etter slik alkoholikere er, men en intens lengsel etter å komme vekk fra uroen, ubehaget, smerten. Det virker som om jeg må innse at jeg ikke kommer over denne lysten til å komme vekk, flykte. Skal jeg komme videre, må jeg ta rev i seilene. For det som skjer med meg, det spiller en rolle. Det gjør det for kona mi, for barna mine, men naturligvis også for meg sjøl. Jeg må fjerne de snublesteinene jeg kan. Derfor sa jeg til kona ved frokosten i går at jeg har

120


bestemt meg for å slutte helt å drikke, eventuelt bare ta en enkelt øl. Og jeg ba henne hjelpe meg å holde løftet. Hun blir ofte redd når jeg drikker. Ikke bare på grunn av meg, men også på grunn av at faren hennes kunne bli aggressiv når han ble full. Nå føler jeg meg sterkere, nå vil jeg klare det. Det er mye bedre å være klar i hodet enn å være falskt oppstemt. 5. Etter at jeg tenkte dette og fikk snakket med kona, roet jeg meg ned ganske betraktelig. Jeg vil si at ubehaget nå ligger på 3 på skalaen.

121


Vitne til mord Jeg har lenge ant at det ligger en uhyrlig redsel bak all den redselen jeg har fortalt om tidligere, dette som har holdt på å sprenge hodet mitt. Jeg har ant omrisset av denne redselen, men ikke sett hendelsesforløpet for meg, og slett ikke den forferdelige slutten. Etter at voldtektene sluttet og jeg begynte på skolen, husker jeg at det i en eller annen sammenheng ble sagt at mamma hadde født en unge mellom da jeg og den yngste broren min ble født. Da jeg var godt voksen, bekreftet tante at mamma hadde født en baby på kjøkkenet. Ungen hadde hatt ryggmargsbrokk, sa tante, og hadde dødd. Den skulle så ha blitt lagt i ei grav på kirkegården. Tante sa dette var en vanlig praksis på 50-tallet. Jeg har lenge forsøkt å nærme meg dette. Jeg har sett opprørende glimt, hatt flashback, men har ikke sett hva som egentlig skjedde. Og langt mindre forstått det. Jeg har hatt skrekkelig angst en stund. Jeg har lett og lett etter hva denne angsten bunner i. Jeg vet noe må ut, noe jeg ikke kan holde inne i meg leger. Samtidig må jeg «trykke» for å få det ur. Nå har det endelig skjedd. Det ble en skrekkelig opplevelse. Noe av det ser jeg klart for meg i bilder. Mamma ble tjukkere og tjukkere utover denne sommeren, men det ble ikke snakka om svangerskapet. Hun gikk med ei kappe når hun var

122


hjemme og skulle i fjøset eller ut på jordet, og når hun skulle opp til byen, hadde hun på seg kåpe, slik alle damer hadde på den tida. Men hun gikk ikke til doktor, det gjorde hun noen år etterpå under de to siste svangerskapene. Ingen andre i familien fikk vite det heller, tror jeg, alt var veldig hemmelig. Mamma var tykkfallen fra før av, hun likte å trøstespise, nå tenkte kanskje folk at hun bare hadde lagt enda litt på seg. Hun slutta å tvinge meg opp i senga, men jeg måtte fremdeles sove på soverommet deres - og hatet hennes var ikke borte. Tvert imot, det var det som var så skummelt, det var sterkere. Det var alt i alt en amper stemning hjemme, pappa gikk som på nåler. Jeg ble overlatt mer til meg selv, overlatt til min egen redsel. Så skjedde det. Ei natt ble jeg vekt. Pappa røska tak i meg. «Kom ned,» beordra han. Jeg var trøtt, gnei meg i øynene. Tenkte med en gang at nå skal jeg til pers igjen. Men det var noe i tonefallet til pappa som var annerledes. Jeg kasta et blikk til siden, oppdaga at mamma ikke lå i senga. Hva hadde hendt, hva sto på? Var hun ikke bare ute og mjølka? Jeg ante ikke hvor mye klokka var. Uansett sklei jeg ut av senga, gjespet og tusla ned trappa i bare pysjamasen. Ute var det belgmørkt, så jeg gjennom vinduet i gangen. Jeg tusla videre inn på kjøkkenet. Der møtte jeg et syn som helt tok pusten fra meg. De hadde trukket til side det store kjøkkenbordet av eik, på divanen under det tikkende vegguret, der lå mamma. Ikke bare det, hun hadde ikke på seg truse. Hun lå med den store magen i været og sprikte med beina. Angsten spratt til værs i meg. Hun stønnet, og hun var svett i ansiktet. Mamma stirret hatsk på meg da jeg kom inn. Ganske snart oppfattet jeg at det av en eller annen grunn var meg hun var mest opptatt av. Hun fortsatte å nistirre på meg, helt svart i blikket, som om jeg hadde gjort noe forferdelig med henne.

123


«Der har vi den vesle satan,» mumlet hun. Tante var også til stede, det var hun som hjalp til. Merkelig forresten, de to som var så uvenner. Tante hadde lagt noen håndklær under baken på mamma, og en oppbløtet klut lå på panna hennes. Tante var den eneste som virket rolig, hun som lett fikk et slikt småhysterisk drag over seg. Pappa derimot så ut til å befinne seg på månen, sto midt på golvet som en skolegutt. Ante åpenbart ikke hva han skulle foreta seg, stirret fortapt ned på mamma. Det var min skyld at alt dette hadde skjedd, men hva hadde jeg gjort? Noe i meg ville løpe bort til mamma, kaste armene rundt henne, få trøst for den forferdelige uroen jeg kjente. Men hatet hennes var som kniver, og jeg holdt meg unna. Stemningen var farlig. Jeg skjønte jeg måtte være der, men gjemte meg bak det tunge bordet og en stol som sto der. Sto musestille, prøvde å late som jeg ikke eksisterte. Igjen stønnet mamma. Slik gikk ei tid. Mamma stønnet stadig, men det hørtes mest ut som forbannelser. Tante tørket svetten hennes, nå samarbeidet de som to venninner. Hva fikk tante til å gjøre det? Jeg skotta opp på pappa, men han virket fremdeles borte vekk og jeg fikk ikke noe svar på noen ting. Så skrek mamma, høyere denne gangen. Jeg stivnet, trodde hun skulle dø. Da jeg dristet meg til å titte fram rundt bordet, så jeg noe som likna et lite hode som stakk ut av henne nedentil. Akkurat som når kuene kalvet. Nå skjønte jeg, mamma skulle ha barn. Tante sto bøyd over henne med kluten. Så gikk det ikke så lenge, så skrek mamma for siste gang. Det lød som et dødsskrik. Jeg stivna, men så ble det helt rolig. Like etter så jeg at tante holdt opp en liten nyfødt baby. Tante ba pappa hente ei saks, med den klippet hun av morsstrengen. Da holdt tante ungen fram for mamma. «Se, her er gutten din,» sa hun. Men mamma var ikke opptatt av ungen, hun ville knapt nok se på den. Hun rettet seg opp på divanen, det var pappa hun var opptatt av –

124


og av meg! For plutselig var jeg i sentrum igjen. Hun stirret på meg med øyne som bokstavelig lynte av hat. «Nå kan du se!» sa hun truende. Så lot hun seg falle tilbake på divanen. Hun ynket seg, stønnet, jeg skjønte det var synd på henne, mest fordi hun hadde en så fæl gutt som meg. I mellomtida fant tante et håndkle som hun tørket ungen med og la rundt ham. Hele tida sto pappa der som en skolegutt, som en som hadde gjort noe galt. Han virket livredd. Etter å ha hvilt seg litt, rettet mamma seg opp på ny, denne gangen var det pappa hun festet blikket på. «Vis deg endelig som et mannfolk. Bli kvitt dem,» sa hun iskaldt. Pappa kvakk til, veivet i lufta som om noe kom for nær ansiktet hans. «Men jeg kan ikke…» Jeg tok tak i stolen jeg sto ved. «Kan du ikke få til én ting i livet uten å måtte spørre den jævla mora di!» skrek mamma foraktelig. «Ta med de to og bli kvitt dem! Hører du! Begge to. Nå!» «Men…» «Ellers vet du hva som vil skje!» Babyen eksisterte ikke, jeg eksisterte ikke. Det var bare hatet som eksisterte. Tante stirra på pappa, men sa ingen ting. Pappa var blitt helt hvit i ansiktet, sto fullstendig fortapt med hendene ned. Så nikket han plutselig, hadde tenkt ut noe, bestemt seg for noe. Fargen kom tilbake, som en brann. Han fikk et forbitra uttrykk, og så ned på meg som sto like ved ham. «Kom,» beordra han. Uten et ord tok han bylten tante ga ham, og gikk ut. Ute var det kaldt, det var på seinhøsten, men hadde ennå ikke snødd. Pappa marsjerte foran, med den nyfødte broren min i armene. Jeg tusla

125


etter i bare pysjamasen. Vi gikk inn døra til fjøsgangen, pappa lukka døra bak oss og slo på lyset. Jeg ble stående innafor døra, ei av kuene inne i fjøset bølte. Jeg trakk inn lukta av tørt høy, og av støv. Jeg visste at noe skrekkelig snart ville skje. «Stå ikke der som en tulling,» mumla pappa og gikk innover. Til høyre lå fjøset. Kuene var inne nå, om høsten var de ikke ute om natta. Jeg hørte en av dem brølte nok en gang. Mellom fjøsgangen og stallsvala lå låvegangen, med de to løene jeg likte å leike i. Den ene laua, den inntil stallen, var full, gikk helt opp til låven, den andre var bare kvartfull. Rett fram, inne i den mørke kroken, lå den runde silokummen av betong. Hele tida holdt pappa babyen i den ene armen, nå gikk han helt bort til siloen. Der stansa han, og snudde seg mot meg. «Nå skal jeg vise deg hva jeg skal gjøre med sånne jævelunger som deg,» sa han med et skjærende, vanvittig flir. Nærmest som i drømme så jeg at han grep ungen i beina, svingte ungen ut til den ene sida, kasta et siste blikk på meg, sveivet ungen tilbake og kylte hodet av all kraft mot betongen. Noe rødt sprutet ut av hodet på babyen. Jeg knep igjen øynene, ville ikke se mer, orka ikke se mer, men så angra jeg. Noe i meg sa meg at jeg måtte være med, uansett hvor ille dette var. Jeg så at pappa la det skamferte liket fra seg på golvet i en høydott, hodet var helt knust. Pappa skalv på hendene, var likbleik og helt stum. Han ble stående og stirre ned for seg, sjokkert liksom. Akkurat som om det først nå gikk opp for ham hva han hadde gjort. Slik sto han lenge, med lange armer, død i blikket. Så oppdaget han meg, hadde tydeligvis glømt meg. Da var jeg sikker på at nå var det min tur, min tur til å få hodet knust. Jeg var så liten at han lett kunne gjøre det samme med meg. Pappa tok et nølende skritt mot meg. Men i stedet for å gjøre meg noe, begynte tårene hans å piple. Plutselig sto han der og hostet

126


og gråt om hverandre. «Du må du aldri si det til noen..,» stotra han. «Ellers!» Han gjorde en bevegelse som om han kylte hodet mitt inn i betongveggen. Da vi kom inn på kjøkkenet, så mamma anklagende fra meg til pappa. Hun hadde fått på seg noen klær, og tante hadde rydda opp. «Så du kommer med han likevel,» sa hun foraktelig og nikka i retning meg. «Ungen døde,» svarte pappa. «Det var noe galt med ham.» Men det var til tante han sa det. Det er dette jeg husker. Mye er uklart, mye skjønner jeg fremdeles ikke. Jeg fikk en sterk reaksjon da jeg husket dette for litt siden. Jeg var vitne til et mord! Mord på det som var min bror eller søster, jeg tror det var en bror. Dette er så nytt for meg. Også for meg er det vanskelig å tro at dette virkelig har hendt, at jeg faktisk så at pappa drepte min nyfødte bror. Fantaserer jeg? Bare at angsten er ikke fantasi, ikke de skrekkelige flashbackbildene jeg har hatt heller. Jeg hadde en liten bror, han ble drept bare en time gammel. Pappa var en morder. Han drepte broren min, på samme måte som han holdt på å drepe meg på låvebrua. For hadde han truffet meg i hodet med stokken, så hadde jeg blitt drept. Og det var mamma som ba ham gjøre det.

127


Kropp og sjel Jeg har lært å si fram mantraer, slik inderne gjorde i sine Veda dikt, altså besvergelser eller kraftfulle ord. Uten disse mantraene hadde jeg nesten ikke klart meg nå, for frykten jeg har aktivisert ved å la meg eksponere for mordet på broren min, er nesten uutholdelig. Jeg er så redd at jeg er helt kvalm, jeg har kraftige flashbacks, ser for meg et rødt teppe på netthinna som jeg tror er fra blodet til den knuste barnehjernen. Angående mantraer har jeg lært en nyttig ting om hvordan hjernen fungerer i boka til dr. Howard Fradkin: hjernen oppfatter ikke ordet «ikke». De hadde en kampanje i Statene hvor slagordet var «Du skal ikke røyke». Det ble satset mange penger på kampanjen, man viste bilder av det fæle som skjer med lungene etter at en har røyket i mange år, og med dette mantraet som blikkfang, men kampanjen hadde ingen nevneverdig virkning på røykevanene. Psykologene klødde seg i hodet, og fant til slutt ut at underbevisstheten ikke oppfattet slagordet som «Du skal ikke røyke,» men oppfattet «Du skal røyke«. Hjernen fikk altså ikke med seg ordet ikke. Nå består de ti bud av mange «ikke«, du skal ikke slå i hjel og så videre, så jeg er ikke helt sikker på om psykologien i dette gjelder allment, for eksempel om det også gjelder den bevisste delen av hjernen, men jeg tar likevel hensyn til det. Her er noen av de mantraer jeg sier fram om dagen:

128


Verken mamma eller pappa kan gjøre meg noe vondt lenger! Kona mi er glad i meg! Jeg har forstand! Jeg er trygg nå! En metode å gjøre dette på er å si mantraene til seg selv framfor et speil. Det virker litt sprøtt til å begynne med, men hjernen oppfatter hva du sier, og etter hvert føles det mer naturlig. På Modum Bad lærte vi om hva som skjer med hjernen når en blir livredd, jeg har lest om det på nettet også. En del av hjernen kalles amygdala, den holder til i tinninglappene. Amygdala aktiveres og forandres av frykt. Røntgenbilder og CT viser dette. Det er to grunnleggende måter å forholde seg til sterk frykt på: enten å stikke av, eller å kjempe. En måte å stikke av på er det som kalles freeze, at en fryser de følelsene en har i traumesituasjonen. Som barn har en i praksis ikke annen mulighet enn å flykte, men da kun i mental betydning. En dissosierer. Amygdala lærer med andre ord den mishandla ungen at når det oppstår en faresituasjon, så er det eneste han kan gjøre å flykte. Som voksen vil en fortsette å flykte, og særlig fra situasjoner som trigges av de traumatiske barndomsopplevelsene. Amygdala er med andre ord bestandig på vakt, fareskiltet lyser bestandig. Som barn fungerer dette bra, men gjør en det vanemessig som voksen, vil en aldri komme over frykten. Også hippocampus som også holder til i tinninglappene i storhjernen og har med hukommelse å gjøre, og det som kalles Prefrontal cortex, d.v.s. den frontale delen av hjernen som har med hvordan vi bearbeider følelsesinntrykk, blir endret av traumer. En husker dårligere, en er i mindre grad i stand til å bearbeide de traumatiske opplevelsene. Jeg har selv merket denne virkningen på hippocampus, jeg husker dårligere. Jeg har vært redd for at jeg er i ferd med å bli senil, men det føles likevel på en annen måte. For den dårlige hukommelsen er knyttet til panikk og stress. Det er her eksponeringsteknikkene kommer inn. Det er det jeg jobber

129


mest med nå. Jeg har gjenopplevd mordet og trusselen om min egen død. Nå må jeg lære amygdala at jeg ikke vil flykte fra disse opplevelsene lenger. Jeg vil ikke forbli i redselen, jeg er ikke et barn lenger. Det som skjedde er for lengst forbi, pappa lever ikke lenger, ikke mamma heller, og reint objektivt har jeg ikke noe å frykte. Jeg er trygg, rundt meg har jeg folk som er glad i meg. Om jeg klarer å komme over denne opplevelsen, så har jeg kommet langt. For noe verre traume enn dette ligger vel ikke skjult i skapet? Mantraene hjelper. Og for å roe meg ned ytterligere, bruker jeg selvhypnose, tankefeltterapi og gjør de hjemmearbeidene jeg har lært av Smucker. Det er bare arbeid som gir helbredelse. Jeg vil eie det livet jeg faktisk har levd, også det gode livet jeg hadde før de vonde opplevelsene skjedde. Dette er mitt eneste liv.

130


Jeg er ikke masochist Dette er på mange måter det hardeste jeg har vært gjennom i helningsprosessen. Min lille, nyfødte bror ble drept. Jeg så for lenge siden filmen Witness med Harrison Ford i hovedrollen, om amishgutten Samuel som ble vitne til et mord. Scenen med mordet i første del av filmen gjorde meg skrekkelig redd, først nå skjønner jeg hvorfor. Men i tillegg til det Samuel opplevde, fikk jeg skylda for drapet. For det var det som skjedde. Alt vondt som skjedde på denne forferdelige gården var jo min skyld. Jeg var den ultimale syndebukk. Dette tenker jeg mye på nå, og på den redselen som har vært spikret fast i meg som et kors – og som er det fremdeles. Den forferdelige frykten jeg ennå bærer på. Ting dukker mer og mer opp ettersom jeg jobber meg sakte videre. For eksempel dette: Noen sa en gang til meg at jeg var masochist. Da ble jeg usikker, tenkte at jeg kanskje er det. Men nå? Jeg har lest meg opp om masochisme på nettet, og forsøkt å reflektere over om jeg er det. Masochisme blir spesielt brukt i forbindelse med seksualitet, at en har seksuell nytelse av å bli ydmyket eller påført fysisk eller psykisk smerte. Er jeg slik? Jeg har gått tilbake til utgangspunktet, da mamma voldtok meg første gangen. Tidligere tenkte jeg at jeg riktignok ble lokket opp i senga av mamma, men dernest at jeg på et eller annet plan likte det hun gjorde.

131


Jeg ble stimulert. At jeg nærmest gjorde det frivillig, og at det derfor bare er rett og rimelig at jeg må bære skylda for det som skjedde. Dette var mammas versjon av det. Nå har jeg forsøkt å tenke over dette på nytt, og kommet fram til følgende: 1. Jeg ante ikke hva sex var, jeg ville bare leike. 2. Mamma måtte lenge ha planlagt det hun skulle gjøre med meg. Dette er viktig for meg. Hun lot meg ikke flytte ut av soverommet da jeg var to år, slik storebror ble. Ikke da mamma var gravid med den drepte ungen heller. Hun manipulerte det slik at pappa ble oppe to-tre timer lenger enn henne hver kveld. Hun skapte et inntrykk av at jeg var smått sjukelig, men det var ikke tilfellet. At barn går i søvne er ingen sjukelig tilstand. Ca. 3 % gjør det regelmessig, mens 15 – 30 % gjør det av og til. Dessuten manipulerte mamma andre til å mene at jeg var en tullekopp som det ikke var noen grunn til å ta alvorlig. 3. Derfor er det ikke sant at jeg er masochist. Det er naturen som gjør at gutter og menn får stå når kjønnet blir stimulert, at også unge gutter får stå har derfor ingenting med viljen å gjøre. Jeg hadde ingen som helst glede av å bli mishandla, jeg ble kun voldtatt! Endelig begynner jeg å frigjøre meg fra den merkelige lojaliteten jeg mot min vilje har følt for mamma. Jeg trenger ikke vise dette menneske den minste lojalitet lenger: hun er en voldtektsforbryter, en barnemishandler, en som hisset opp pappa til å mishandle og true meg.

132


Et brev til den lille gutten jeg var Jeg har hatt stort utbytte av å lese boka til dr. Howard Fradkin. Han er ikke bare psykolog med spesialkompetanse i å helbrede menn som ble seksuelt misbrukt som barn, han ble selv misbrukt som barn. Han er en av oss overlevende. Ett av kapitlene i boka hans heter Dare to Dream You Can Connect with the Boy Inside You. Det er nettopp dette jeg forsøker nå, å komme i kontakt med den lille gutten jeg var den gangen alt det vonde skjedde. Jeg har nemlig ennå ikke klart å komme i følelsesmessig kontakt med Lille Kai som jeg kaller ham. Jeg – Store Kai – kan fortelle om det Lille Kai opplevde, skrive det ned i denne boka, men alt skjer bare i mitt voksne hode. Jeg er ikke med ham. Fradkin sier at alle mishandla likevel kan komme i kontakt med det mishandla barnet i seg, det fins metoder for dette. Gjennom tankefeltterapi og EMDR kan en huske det som skjedde, men gjennom en for meg ny metode som står omtalt i boka til Fradkin, kan en følelsesmessig komme i kontakt med det barnet en var. Det er psykologen Lucia Capacchione som utviklet metoden. Utgangspunktet hennes var at en gjennom å skrive med den vante hånda er i kontakt med sitt voksne jeg, men om en skriver med den hånda en vanligvis ikke bruker, så er det noe med hjernen som gjør at en følelsesmessig er i kontakt med barnet en har i seg. Derfor kan en med den vante hånda skrive et brev til barnet i seg,

133


og så kan en med den andre hånda svare som det mishandla barnet en engang var (og er). Dette har jeg gjort, men jeg måtte kutte ut å skrive med selve venstrehånd, skrifta ble uleselig, så jeg brukte i stedet venstrehånd på tastaturet. Her er de brevene jeg sendte: man 1. april 2013 Kjære Lille Kai, jeg har inni meg delt minnet om deg i to: Den ene delen eksisterer kun i tankene mine. Derfra kan jeg fortelle om hva som skjedde, og med ord gi uttrykk for hvor ille det var. Uten egentlig å føle noe. Den andre delen befinner seg i følelsene, bare at der har jeg kuttet kontakten med deg! Jeg ble ikke klar over det før for litt siden. Jeg er flau over å innrømme det, men før ga jeg deg skylda for alt det forferdelige både mamma og pappa gjorde. For å forsvare meg mot den lammende redselen som satt i meg, begynte jeg å hate og forakte deg – slik mamma gjorde. Lille Kai skulle ha forhindret det, tenkte jeg. Jeg foraktet deg fordi jeg mente du var så svak. Nå begynner jeg å forstå hvor skrekkelig urettferdig og dømmesjuk jeg har vært! Du var en liten, kortvokst gutt på 3 – 4 – 5 – 6 år. Jeg skjønner omsider at du kjempet en heroisk kamp for å overleve, men også for å bevare forstanden - og for å holde familien samla. Jeg har lært meg å respektere deg for hva du klarte uten at et eneste voksent menneske hjalp deg! Som treårig måtte du klare deg aleine i verden mot mennesker som bare ville deg vondt. Jeg håper du kan tilgi meg, og at min nye respekt for deg vil føre til at vi kan utvikle oss begge to. Og at du etter alle disse årene kan frigjøre deg og utvikle deg på en normal måte. Jeg skjønner at etter alle disse åra er det ikke lett for deg å tilgi at jeg hata deg, men kan du prøve? Du og jeg er jo på mange måter ett. Men for at jeg som voksen skal kunne hjelpe deg er det fint om du kan si noe om hvordan

134


du har det nå. Hvordan tenker du om meg? Hvordan opplever du skammen og frykten som jeg også sliter med? Jeg vil bli veldig glad om du vil svare. Din nærmeste venn Store Kai *** mandag 1. april 2013 Store Kai, Takk for brevet. Du har vært feig. Du gjorde sånn som mamma, du la skylda på meg. Du unnskyldte mamma og lot meg være helt aleine. Du er gift, har et voksent liv, har barn – men jeg har ingen, ikke en gang deg som skulle vært nærmest. Om natta drømmer jeg ofte at jeg blir forlatt og må dra tilbake til den skrekkelige gården. Eller jeg drømmer at noen vil drepe meg. Ensommere enn jeg er, går det ikke an å bli! Ingen mennesker ser meg, de bare flirer og tror jeg er morsom. Ingen tror at jeg har opplevd det jeg har opplevd, de tror på løgnene til mamma. Skjønner du i det hele tatt noen ting? Jeg vil selvsagt gjerne bli kjent med deg, men jeg har opplevd så ofte at folk jeg trodde var snille var slemme. Jeg vil ikke miste fler, da holder jeg meg heller for meg sjøl. Alt kommer an på deg. Jeg sitter her sammenkrøket, helt skrekkslagen og kommer liksom ikke ut av det soverommet jeg er låst inne i. Slik føles det. Vi får se. Lille Kai ***

135


torsdag 4. april 2013 Kjære Lille Kai, det er så flott at du vil svare meg! Jeg håper at du etter hvert vil stole på meg. Jeg hata og forakta deg fordi jeg led så fælt sjøl, det var bare derfor. Jeg trodde at å avvise deg var måten å overvinne redselen og skammen og skyldfølelsen på. Men jeg har tatt helt feil, og overlatt deg til deg sjøl. Jeg vil nå hjelpe deg og støtte deg og trøste deg så mye jeg klarer. Jeg drømmer om at du etter hvert skal tilgi meg! Jeg kan se den ensomheten du føler. Jeg har folk som er glad i meg, noen sender meg blomster og takker for at jeg er til. Du hadde og har ingen. At du klarte å overleve og bevare fatningen, viser noen av de egenskapene du har vist meg at du har. Jeg forstår at ensomheten, og ikke minst redselen sitter naglet i deg. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg med å komme ut av den. Det er jo ikke riktig at du skal være en unge hele livet. Jeg forstår du er skeptisk til meg. Men jeg er voksen, og jeg lover at jeg heretter aldri mer vil svikte deg! Hva kan jeg gjøre for å få hull på redselen og ensomheten din? Store Kai *** torsdag 4. april 2013 Til Store Kai, først drømte jeg om at storebror og jeg skulle bli venner, men han tenker ikke på andre enn på mamma og på seg sjøl. Han var aldri en bror for meg. Etter som åra gikk begynte jeg å drømme om deg, at du skulle forvare meg. At du i det minste skulle være glad i meg! Så opplevde jeg i stedet at du bare siklet etter at mamma skulle bli glad i deg. Du ville ikke se alle de fæle tinga ho gjorde med meg. Sånn har det vært.

136


Kan du endelig kutte ut å lime deg så på mamma! Det var jeg som opplevde henne, ikke du. Hun hata meg, det var derfor hun gjorde alt det vonde! Men hun hater deg også, for hun er redd du skal fortelle om det hun gjorde. Du har ingenting å hente hos mamma, hun bare bruker deg. Du spør hva du kan gjøre for meg. Slipp taket i mamma! Det står om livet mitt, skjønner du ikke såpass? Hilsen en liten gutt som håper du skal frigjøre deg fra den slemme mamman vår. For hun var også din mamma. Lille Kai *** Etter å ha skrevet disse brevene, så skjedde noe som faktisk virker som et gjennombrudd for meg. Jeg har i det siste tenkt mer og mer på nettopp det lille Kai sier, at jeg faktisk, uten å vite om det, har vært lojal mot mamma, uansett hvor ille hun behandla meg. Brevet fra Lille Kai gjorde det klarere for meg at for å bli helbredet, må jeg kutte ut denne lojaliteten. I et Oprah- show med regissøren og skuespilleren Tyler Perry, sier Perry som ble alvorlig mishandlet av faren, at til slutt måtte han bare «Let it go,» han måtte kutte ut hatet til faren. Jeg vet ikke om «tilgi» er det rette ordet for det han gjorde, men noe i den retningen. Og han klarte det! Han la faren bak seg, og bestemte seg for å leve sitt eget liv. Hvorfor kan ikke jeg også «let it go», slippe taket. Hva er det som binder meg til mamma? Mens jeg tenkte på dette, kom jeg plutselig på årsaken. Jeg har tidligere fortalt at mamma tok meg ned til kraftstasjonen for å drepe meg. Først holdt hun meg i armene over et stup på 20 meter, og sa noe slikt som «Slipp taket. Du skal hjem til Gud.» Da jeg ikke slapp taket, tok hun meg med til brua over fossen, la meg ned inntil kanten og gjentok det samme. «Slipp taket.» Det er ikke det at jeg følelsesmessig har bundet meg til mamma som

137


har vært problemet, men at jeg med å «slippe taket» assosierer det å bli knust mot avgrunnen eller drukne i fossen. Jeg må altså slutte å assosiere «slipp taket» med å bli drept, tilintetgjort. For slipper jeg taket i mamma, blir jeg ikke drept, jeg blir fri. Da jeg skjønte det, opplevdes det så sterkt at det var som å få lys inn i et mørkt rom. Nå er jeg omsider på vei!

138


To hendelser Å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, er noe som preger en hvert øyeblikk i livet. Jeg skal komme med et par eksempler. Vi har altså en liten leilighet i Syden. Siden det er mye, mye billigere tannlege der enn i Norge, bruker jeg en tannlege der til blant annet å sette inn bru til hjørnetennene. Hun er en yngre, kvinnelig tannlege som er dyktig, men litt røff. Det første hun gjør er å slipe ned hjørnetennene slik at det bare står igjen ei tannsøyle som den nye brua kan limes fast til. Boringen kan ta rundt en halv time, naturligvis har jeg fått bedøvelse i forkant. I tannlegeboret er det vann, mye vann også, og en tannlegeassistent står med en suger mens tannlegen borer i vei. Men ganske snart får jeg kvelningsfornemmelse. Det er svært ubehagelig, jeg får etter hvert nærmest panikk og må noen ganger faktisk dytte vekk den røffe tannlegen. Jeg kunne jo egentlig bare slappe av, hva er det så som skjer? Jo, det fant jeg ut nå nylig. Mens vannet spruter inn i munnhulen føler jeg at jeg har en penis i munnen som spruter ut sæd, og hele meg kjemper for at jeg ikke skal svelge denne sæden. Det hjelper ikke at jeg er klar over det, for kroppen lever sitt eget liv. Jeg kunne og burde kanskje snakket med tannlegen om det, men hvordan skal jeg klare å si til en ung, muslimsk kvinne med en litt røff innstilling, jeg tror hun er ugift, jomfru kanskje, en kvinne som med god grunn er stolt av at hun har fått en god utdannelse, at jeg

139


dessverre ble voldtatt av faren min da jeg var liten gutt, og kan ikke du ta det litt roligere når du merker at jeg blir urolig? Men nei. Det kjennes lettere å bare lide seg gjennom en ny time med nye frustrasjoner enn å røpe hemmeligheten. Et annet eksempel: Jeg ble konfirmert en maidag i 1963 og middagen skjedde i kårbygningen oppe hos tante og bestemor. Det var ikke så mange gjester der, foruten oss som bodde på gården var det kun noen tanter og onkler. Vi satt rundt bordet og spiste laks, på den tida ble det regnet som litt flott. Det fantes jo ikke opprettslaks. Det ble tøyset med at jeg var blitt voksen. Jeg som ennå var så kortvokst og umoden! Som vanlig var jeg veldig sjenert og utilpass, selv om det skulle være «min« dag. I en eller annen sammenheng la jeg så armen opp på bordet slik at armbåndsuret kom til syne. Da spurte ei tante, det var sikkert vennlig ment. «Fin klokke du har, Kai. Hva slags merke er det?» Brått rødmet jeg, følte meg med ett skrekkelig utilpass. «Tissot,» mumla jeg. Jeg ante ikke med en gang hvorfor jeg ble rød som en tomat og at jeg hadde mest lyst til å gå fra bordet og styrte ut. Jeg hadde jo fortrengt alt som hadde med voldtektene å gjøre. Men mamma og pappa satt rundt bordet og stirra på meg, og spørsmålet til tante hadde fått meg til å assosiere med ordet «tiss». Med det som en gang hadde skjedd mørke kvelder på soverommet til mamma og pappa, denne skammelige hemmeligheten som ingen hadde fått kjennskap til. Bortsett fra mamma som satt og stirret på meg.

140


Kjære Lille Kai torsdag 11. april 2013 Kjære lille Kai, du har fått meg til å tenke. Jeg har funnet ut at du ofte er langt klokere enn meg. Jeg innbilte meg jo at siden jeg er seksti år eldre enn deg, så kan jeg tillate meg å være litt nedlatende og agere klok. Men du har skjønt det hele tida, skjønt at jeg har limt meg på mamma! Jeg er stolt av deg. Du ga meg mulighet til å innse at det du kaller liming, ikke først og fremst kom av feighet, men av at jeg forbandt det å «slippe taket» med å falle tjue meter ned i avgrunnen og bli drept. I går fikk jeg et nytt bilde på netthinna, men det var overtrukket av kjempestore vanndråper som liksom dirret. Jeg trekker meg vekk fra mamma nå, Lille Kai. Takket være deg. Nå drømmer jeg om at du skal slippe meg inn i følelsene dine. Tror du at du kan la meg forstå hvordan det virkelig var? Og at jeg kan få lov til å være den voksne støtten du trenger? Du som betyr så mye for meg? Store Kai ***

141


torsdag 11. april 2013 Kjære Store Kai. Grunnen til at jeg er så lamma, er at jeg bare er en liten gutt. Hvordan hadde du reagert om en diger bjørn kasta seg over deg og glefsa mot deg? Når det til og med er to! Det fantes ingen måte jeg kunne forsvare meg på. Mamma og pappa var en overmakt. Jeg kunne ikke løpe vekk, jeg var fange. Det jeg kunne gjøre var å ta livet av meg. Gå ned til elva for eksempel, jeg kunne jo ikke svømme. Jeg kan ikke det nå heller… Hvordan skulle jeg klare meg mot de to livsfarlige kjempebjørnene? Kjenner du en veldig sterk mann? Lille Kai

142


Nye brev fredag 24. mai 2013 Kjære Lille Kai, det er en god stund siden jeg skrev til deg. Du blir liksom vekk for meg. Jeg får angst, og har mer enn nok med å komme gjennom den forferdelige skrekken. De gangene lurer jeg på om du ennå eksisterer, eller om du bare var en jeg har funnet opp. I det siste har jeg virkelig vært styrt av redselen og panikken. Du av alle vil nok forstå dette. Det låser seg i magen min, og lungene klarer ikke trekke pusten. Den samme alarmerende følelsen som da jeg var barn. Jeg frykter noe forferdelig vil skje. Hele tida ser jeg for meg dette grusomme hatet til mamma. At hun virkelig ville bli kvitt både meg og babyen. Men jeg forsto det ikke da, og gjør det vel ikke nå heller. Og så har jeg dette som skjedde bak siloen i hodet hele tida. Først drepte han broren min. Så gikk pappa mot meg, ville drepe meg også. Men så stansa han. Du husker dette bedre enn meg. Kanskje det er derfor jeg har unnlatt å ta kontakt med deg i det siste, at jeg akkurat nå ikke orker å få disse hendelsene så tett innpå meg? Jeg forbinder dem jo med deg. Men jeg må komme meg videre, selv om denne skrekken sitter i meg. Jeg har en oppgave, jeg vil hjelpe deg. Jeg har nå kommet til at det er den viktigste oppgaven jeg har.

143


Jeg må våge å se dette i øynene. Kan du fortelle meg hvordan du opplevde mordet på broren din? Og hvordan klarte du å leve med det i etterkant? Nå har jeg kutta ut å lime meg på mamma. Jeg er lei meg fordi jeg ikke tok kontakt med deg en lang periode! Men nå er jeg omsider kommet meg litt, så du er ikke aleine lenger. Jeg er ingen svekling, tvert imot har jeg funnet ut at jeg er sterkere enn de fleste. Jeg overlevde. Jeg er voksen, du er liten. Selv om jeg sliter med skrekken, er jeg likevel i stand til å forsvare deg og trøste deg, og gi deg den kjærligheten og respekten du fortjener! Fortell! Store Kai *** fredag 24. mai 2013 Kjære Store Kai. det er sant: du er voksen og jeg er liten. Du har mange som er glad i deg, mens jeg... Da jeg opplevde dette, var det ingen der til å trøste eller hjelpe meg. Det er derfor jeg er så ensom og har så lett for å bli taus, det er derfor jeg er så glad for at du skriver til meg. Hvordan jeg opplevde det? Det jeg husker best er egentlig mammas hat. Hatet hennes var så sterkt, det skar seg inn i meg. For å klare å overleve måtte jeg gjøre hatet hennes om til kjærlighet. Voksne forstår ikke dette, jeg er ikke sikker på om du gjør det heller. Når det gjelder pappa, så var det ikke bare den forferdelige skrekken han skapte i meg. Han SÅ meg ikke. Jeg var luft for ham, jeg var ingenting. Det var ille. Mordet var noe han gjorde for mamma. Han hadde ingen skrupler, jeg hadde til og med inntrykk av at han likte å mishandle meg. Jeg hadde ingenting å stille opp mot volden hans. JEG MÅTTE BARE

144


LEVE MED DENNE FORFERDELIGE SKREKKEN. Og det er det jeg gjør. Du er voksen, forstår du det jeg sier? Forstår du den maktesløsheten jeg føler? Lille Kai

145


Hypnoterapi Kjærligheten jeg har til kona er svært sterkt, men jeg har i vonde stunder vært så livredd for at hennes kjærlighet til meg skal være slik som den «kjærligheten» mamma ga meg. Naturligvis er det skrekkelig for kona mi å oppleve dette. At jeg liksom gjør henne til noe ondt. Et par ganger i det siste har hun også sagt til meg, «Hvorfor hater du meg?« Likevel klarer jeg på tross av de beste forsetter, ikke helt å stanse dette. Jeg er så redd, føler meg innimellom så forskrekkelig sårbar. Jeg tenker jo ikke at hun vil meg ondt og så videre, men hjernen min kjører sitt eget løp, paddetankene og beskyldningene og anklagene bare tyter fram. Jeg kan unnskylde meg med at det slett ikke alltid har vært så ille, det er dette at jeg i de par-tre siste årene har eksponert meg for alle traumene som gjør at disse paddetankene dukker fram. Bare at det hjelper ikke verken på forholdet til kona eller på selvtilliten når paddetankene dukker opp. Nå vil jeg ut av denne onde sirkelen! Jeg vil ikke lenger la det mamma gjorde med meg ødelegge forholdet til det mennesket jeg elsker. Jeg vil være god mot kona mi, hun har så inderlig fortjent det. Jeg vil gi henne glede og trygghet, det som hun ønsker seg. Dette er mitt nye mantra. Og det går framover! For litt siden var vi i Tyrkia nok en gang, vi er

146


der fire-fem ganger i året. Den andre kvelden satt vi og snakket og koste oss ute på terrassen til over midnatt. Det kan jeg ikke huske vi har gjort noen gang. Redselen jeg har hatt i meg har gjort at jeg har trukket meg tilbake. I går spurte hun om jeg er redd henne. Jeg svarte at jeg ofte er det. «Men jeg er jo ikke farlig,» sa hun. Noe så enkelt, og så får jeg det ikke inn i huet! Jeg har nå begynt i hypnoterapi hos en lege i nærheten som har spesialisert seg på dette. Det er som nevnt to grunner til at jeg begynner en slik behandling. For det første for å verifisere mine traumatiske barndomsopplevelser. Hele tida ligger det mamma anklaget meg for der og murrer, at jeg har funnet på ting, at jeg juger og er ondsinna. Den andre grunnen er at jeg vil prøve å døyve stressfølelsen og skrekken. Jeg har ikke vært der mer enn et par ganger, men jeg tvinger meg til å tro at dette kan hjelpe. Jeg har alt lært meg enklere former for selvhypnose, men jeg har fremdeles store vansker med å slappe av. Jeg slåss for at kona mi og jeg skal ha det bra de åra vi har igjen, dette gir meg en sterk motivasjon. Og for at jeg skal bli en mer oppmerksom far for de to barna våre. Disse tre menneskene som er hele livet mitt, og som jeg har så mye å takke for!

147


Tegn på at barn blir mishandla Mange tror at barnemishandlere og overgripere er lette å plukke ut, at de er på samfunnets bunn, at de ser sleipe og nedrige ut, at det tyter banneord og vulgariteter ut av kjeften på dem i ett sett. Så er bare ikke tilfelle, det viser både forskning og det jeg selv har opplevd. Pappa var en kjent fotballspiller i ungdommen, han ble seinere reserveoffiser under et kjent slag i aprildagene, sto og venta på at tyskerne skulle komme. Han satt ellers i kommunestyret, var formann i både skogeierlaget og skogrådet, satt en periode i styret i sparebanken, var formann i vannlaget og så videre. Han var med andre ord en samfunnsstøtte. At han ikke fikk kjøpe ut gården, at han dummet seg ut med at han på grunn av nerveproblemer ikke kjørte traktor, reduserte ikke inntrykket nevneverdig. Mamma var aldri aktiv på samme måte, men hun var så vidt jeg vet rimelig godt likt. Var kjent for å være flink til å jobbe, være nøysom, beskjeden og omgjengelig. Barnemishandlerne kan med andre ord være hvem som helst. Om en skal finne ut om en tror en unge blir mishandlet, er det derfor best å ha fokus på barnet. Forandrer barnet seg, virker det mer urolig, nervøst, rastløst? Sier det ikke så mye lenger, søker det seg til utkanten av barneflokken? Reagerer det på å bli tatt på, er det plutselig blitt sjenert, har det begynt å få aggressive utbrudd? Virker det som det sjekker ut mennesker rundt seg,

148


for eksempel plutselig innbyr til en seksualisert kontakt? Eller er det skjedd noe med blikket, et slør som kan vitne om sorg? Da kan det være noe. Da er det vårt ansvar som voksne å forsøke å snakke med barnet, bry seg, eventuelt gi en bekymringsmelding til barnevernet. Ved det kan man redde et menneskeliv! Like mye som det er forbudt å bare gå forbi et barn som ligger skadet på veien, like mye er det moralsk uredelig å la et barn du ser har det vondt gå der uten å gjøre noe. Jeg håper snart dette blir en del av norsk rettspraksis. *** tirsdag 28. mai 2013 Kjære Store Kai, overlevde jeg? Jeg var helt stivfrossen, klarte ikke røre meg. Pappa sto bare en drøy meter unna. Han holdt babyliket med det knuste hodet i hånda. Det rant blod fra hendene hans. Jeg var kvalm, noe i meg var lamma og har vært det etterpå. Så slengte pappa fra seg liket på golvet og glodde på meg. Da var jeg helt sikker på at jeg skulle dø. Men så spydde jeg, skjønner du, så kvalm var jeg, det bare sto ut av munnen min. Jeg mista synet litt, øynene rant, og det var surt spy over alt. Et kort øyeblikk glemte jeg at pappa ville røske tak i beina mine og slenge hodet mitt mot betongveggen slik han hadde gjort med broren min. Men da jeg fikk blunka ferdig og kunne se sånn noenlunde igjen, så jeg at pappa sto og gråt. Deretter snudde han og gikk ut gjennom fjøsgangen. Jeg redda kanskje livet fordi jeg spyde, at pappa syntes det var ekkelt med spy. Eller gikk det opp for ham hva han hadde gjort? Jeg blei værende ved siloen. Det var stille der. Jeg turte ikke se på den drepte broren min, men det var på en måte godt å ha ham der. Sammen med kuene inne i båsen var han den eneste på gården som ikke ville meg noe vondt. Du skrev at jeg gikk inn på kjøkkenet igjen, men jeg gjorde ikke det.

149


Etter en stund hørte jeg skritt ute på gårdsplassen. Det var pappa. Han var på vei ut til meg. Han har fått kjeft av mamma, tenkte jeg. Nå kom han tilbake og ville drepe meg! Jeg listet derfor ut i stallsvala, gjemte meg innerst bak noen hestevogner. Jeg hørte at pappa romsterte ute ved siloen. Etter en stund gikk han, det var altså ikke meg han var ute etter. Jeg ble sittende i stallsvala. Til slutt kom tante og henta meg. Jeg sov oppe i kårbygningen den natta. Det vil si jeg sov ikke. Jeg lå bare der og skalv, så for meg det røde blodet som rant nede fra hodet til den drepte broren min. Skrekken sitter der like fast i dag. Lille Kai *** tirsdag 28. mai 2013 Kjære Lille Kai, kanskje hadde du litt flaks den gangen? At du spydde. Men jeg tror ikke det. Jeg tror du hele tida hadde en der som var med deg og forsøkte å hjelpe deg! Du gikk jo på søndagsskole, du har lært at Jesus er med oss selv om vi ikke alltid ser ham. Og selv om han ikke kan forhindre de slemme i å gjøre slemme ting, forsøker han hele tida å få dem fra å gjøre det onde. Jeg er så stolt av deg! Du har gjennomgått verre ting enn noe menneske jeg kjenner til, og du er bare et lite barn! Jeg har så utrolig mye å lære av deg – godheten, utholdenheten og kløkten. Men jeg skjønner likevel at mye har låst seg fast i deg på grunn av skrekken. Liksom du har hjulpet meg med å finne meg sjøl, så kan jeg kanskje nå hjelpe deg ut av skrekken og ensomheten. Nå er jeg her sammen med deg, ser du meg? Vil du sette deg på fanget mitt? Vil du at jeg skal holde rundt deg også? Jeg kan gjøre det om du vil. Det er en selvfølge at jeg ikke skal gjøre deg noe vondt på noe vis.

150


Etterpå skal jeg vise deg kona mi. Jeg er sikker på at hun vil bli glad i deg også. Hilsen Store Kai *** tirsdag 28. mai 2013 Kjære Store Kai, jeg er redd for å komme nær andre, men samtidig vil jeg jo. Dette er så vanskelig. Jeg har tenkt så mye på deg i det siste. Du som i mange år var så ufyselig mot meg. Riktignok har du sagt at du forstår meg, at du syns synd på meg og sånn, men i virkeligheten hata du meg og forakta meg på samme måte som mamma gjorde. Bare at nå begynner jeg å tro at du har forandra deg. Du er ikke så kjepphøy lenger og du klenger deg ikke så mye til mamma. Jeg tror du er snill likevel. Jeg tror du skjønner at det var dårlig gjort av deg å forakte meg for at jeg ikke var sterk og tok igjen. At jeg ikke hadde noe annet å stille opp med enn å kjempe for å overleve. Derfor vil jeg klatre opp på fanget ditt. Nå gjør jeg det. Ser du? Ikke lukter det promp av deg heller. Jeg sitter litt urolig, vrir meg litt, men kanskje, om jeg våger det, kanskje jeg kan legge hodet forsiktig inn til brystet ditt? Lille Kai

151


Selvhypnose I framtida vil hypnose og selvhypnose være kongeveien når en skal bli helbredet fra traumer, ikke minst traumer som oppsto i barndommen. Jeg håper det psykologiske miljøet snart får opp øynene for dette. Som innledning til selvhypnosen lukker jeg øynene, tenker at jeg plasserer den ene pekefingeren midt på panna, og at jeg for mitt indre blikk ser for meg at jeg har et kastemerke på panna der fingeren er. Så trekker jeg inn pusten, teller en-to-tre, og puster ut, teller fire-fem-seks-sju. Slik fortsetter jeg noen ganger. Hele tida sitter jeg i stolen med armene på lårene. Jeg forsøker å sitte avslappet, men rett opp og med, ikke hengende, og med føttene trygt i golvet. Så ser jeg for mitt indre blikk at ei hånd bli lagt på hodet mitt. Siden troen er så viktig for meg, så tenker jeg meg at denne hånda bærer en velsignelse i seg. Den har en energi som kan strømme ned gjennom kroppen og gi hver eneste kroppsdel ro og fred. Det som er skjedd før i livet mitt, betyr ikke noe mens jeg sitter slik. Ikke det som skjer rundt meg heller. Det eneste som betyr noe er at jeg er til stede i kroppen og i sinnet (the mind). Først lar jeg denne energien fra hånda strømme ned i hodet. I forkant av strømmen støtes alt slagg vekk, alt som er låst fast, alt som ikke har en positiv funksjon. Energien bare støter det vekk. Jeg er nesten blind på

152


venstre øye, derfor må jeg jobbe med å la roen og avslappenheten også senke seg ned over venstre del av hodet, over det venstre øyet, det venstre kinnet osv. Snart kommer jeg ned til haka. Jeg føler nå at hele hodet virkelig er mer avslappa. Så lar jeg energien strømme ned i halsen, og så videre ut i høyre skulder. Skulderpartiet mitt er ofte stramt og ømt. Ved hjelp av den energien som strømmer ut, slapper musklene og senene i skulderpartiet av, og skuldra senker seg. Forandringen er merkbar. Øynene er fremdeles lukket, jeg følger strømmen med mitt indre blikk. Nå strømmer det ut i høyre overarm. Strømmen som inneholder ro og avslappenhet når ned til albuen. Foran støtes stadig slagget. Armen begynner å kjennes tung. Slagget presses utover i underarmen, gjennom hånda og ut av kroppen gjennom fingrene. Det legger seg på golvet under meg, vil aldri komme inn i kroppen igjen. I etterkant av slagget følger roen og freden. Armen er nå tung, men på en behagelig måte. Så gjør jeg det samme med venstre arm. I ei arbeidsulykke i ungdommen holdt jeg på å rive av meg denne armen. Derfor ligger det ei sperre i overarmen, noe jeg ikke tidligere har vært klar over. Men jeg klarer å åpne en vei forbi det skadde området ved å se for meg en alternativ utgang på ulykken. I stedet for at armen holdt på å bli revet av, så hører jeg kvinnesang, og med lyden av dette i ørene forlater jeg ulykkesstedet uten at ulykken skjer, samtidig som jeg lar strømmen av energi strømme uhindret over bruddstedet. Snart kjennes også denne armen tung og liksom borte. Så lar jeg strømmen slippe helt ut til fingerspissene også her. Deretter vender jeg oppmerksomheten tilbake til halsrota. Det er særlig i brystet og i magen, foruten i nakken at panikken sitter. Jeg har som nevnt ofte vanskelig for å puste, noen ganger er det så ille at jeg nesten hyperventilerer. For å roe meg ned trekker jeg pusten slik jeg gjorde ved begynnelsen, en-to-tre inn, og fire-fem-seks-sju ut. Jeg lar deretter roen og

153


energien som jeg stadig tenker strømmer ned fra hodet mitt, synke ned i brystet. Jeg er fremdeles så anspent i dette området at jeg ikke helt klarer å slappe av, men jeg kjenner at pusten går noe lettere. Det samme skjer med nakken. Musklene her er harde og ømme som stålwire, men jeg prøver å infisere hver eneste lille muskel med ro. I forkant støtes slagget. Jeg lar strømmen passere mellomgolvet og nå ned til magen. Noen ganger er jeg så anspent at jeg faktisk ikke er klar over om jeg puster med lungene eller med magen. Men nå som jeg puster litt roligere, forsøker jeg å få magen til å følge lungenes rytme. Med underbevisstheten henvender jeg meg direkte til magemusklene. Jeg sier at det er ingen fare, dere kan bare slappe av. Jeg lar strømmen fra hodet også synke ned til korsryggen, så ned til setepartiet og underlivet. Jeg sier til disse kroppsdelene at det er ingen som truer lenger, ingen som vil gjøre dere vondt elle skremme dere, dere er trygge, derfor kan dere slappe av. Nå åpner jeg for at strømmen av energi skal stråle ut i høyre hofte. Jeg sitter avslappet med nakken og korsryggen inn mot stolryggen. Roen sprer seg fra hofta ut til høyre lår. Begge kroppsdeler bruker å være ømme og stramme. Låret begynner snart å føles tungt. I forkant av energien skubbes slagget. I etterkant følger roen. Roen sprer seg videre til høyre kne, ned leggen og skinnleggen. Beinet blir stadig tyngre, jeg lar energien strømme ned i høyre hæl, ut i foten og helt ut i tærne. Foran seg støter det slagget som også her blir liggende på golvet. Deretter gjør jeg det samme med venstre bein. Nå er første del av hypnoseøvelsen over. Jeg er i en mild hypnotisk tilstand, jeg kan komme ut av hypnosen når som helst, men jeg ønsker å komme dypere inn. Det kan jeg få til ved å reise til et fristed, et sted dypere ned i meg, der jeg kan være trygg, og der jeg kan finne glede og ro. Jeg har tidligere funnet på litt forskjellige slike steder, men i dag velger jeg følgende:

154


Jeg er i en granskog, men grantrærne står fra hverandre, slik at de grønne greinene går ganske langt ned på stammen. Det er dunkelt der, og landskapet er bølgende. Jeg går langs en sti full av grannåler, og jeg kan høre en fugl pipe. Det er ingenting farlig rundt meg. Så oppdager jeg litt lenger framme ei trapp som svinger seg opp mot en kolle. Dette gjør meg spent, noe sier meg at jeg må opp denne trappa. Da jeg kommer fram til det første trinnet, ser jeg at trappa har fem trinn, men trinnene er mye høyere enn vanlig. Likevel er det ikke noe vanskelig å gå opp. Jeg gjør det, går sakte opp. Første trinn, andre. På tredje trinnet oppdager jeg oppe på toppen et lys som skinner mot meg gjennom furutopper. Men jeg føler at det ikke er noe vanlig lys. Samtidig har området rundt trappa forandra karakter. På tredje trinn er det blomstrende busker og viltvoksende blomster. På det fjerde er det vakre blomsterbed og rabatter. Helt oppe stanser jeg, stirrer mot lyset som skinner gjennom trærne. Jeg trodde først det var ei vanlig sol, men skjønner nå at det er mer enn som så. Det som stråler her oppe er ikke vanlig lys, men et lys fylt av visdom og kjærlighet! Det er noe guddommelig ved dette lyset, liksom hånda jeg hadde på hodet. Jeg ser utover platået, oppdager en benk ikke langt unna, like ved er et lite vann, her tenker jeg at jeg kan sette meg ned. Men dette guddommelige lyset får meg til å gå sakte videre bortover, mot lyset. Til å begynne med er lyset delvis skjult bak furutoppene, striper av lys og skygge, men etter som jeg går videre utover mot odden, kommer lyset mer og mer fram. Jeg kan ikke forklare med ord det som skjer nå, men jeg vet at dette lyset er livets lys. Jeg går fortere. Omkranset av lyset kommer jeg til ytterkanten av skogholtet og oppdager en åpen dal nedenunder meg. I bunnen av dalen ligger en liten landsby med hus og gater, jeg kan skimte skikkelser som går rundt. Midt gjennom byen renner ei rolig elv. Det ser så vidunderlig

155


fredelig ut der nede! Jeg vil bykse ned lia, ned dit der denne freden fins, men brått stanser jeg. Det er ting i livet jeg ikke har gjort og som jeg må gjøre først. Jeg må tilbake til livet, men vet at dette stedet jeg er nå, det blir ikke borte! Jeg skal komme hit fra tid til annen, men en dag skal jeg komme tilbake for godt. Så jeg begynner å gå sakte tilbake mot trappa. Jeg er lettere stemt nå enn jeg var da jeg kom. Jeg går rolig ned trappa. På det nederste trinnet åpner jeg øynene og rister på føttene og hendene. Jeg er tilbake i livet igjen.

156


Nedtur Jeg er i en prosess. Bare for tre uker siden hadde jeg det så bra som jeg noen gang kan huske. Jeg følte fred. De sist par ukene har jeg imidlertid vært langt nede. Jeg er deprimert, trøtt og føler meg tappet for energi. To skritt fram, ett tilbake. Jeg blir mer og mer klar over hvilken totalopplevelse det har vært å bli seksuelt misbrukt, og blitt truet på livet av foreldrene mine i barndommen. Hvert sekund i livet har dette vært med og styrt meg, gjort livet vanskelig. Nå er det gleden jeg er opptatt av, det vil si mangelen på glede. Etter at jeg fikk tilbakefall for tre år siden, ble gleden borte. Jeg satte meg ned og tenkte over det jeg burde glede meg over: kona mi som er glad i meg, de to barna mine, min interesse for litteratur, kunst, for hagen, at jeg har et hjem, har rimelig bra økonomi, at jeg fysisk sett er frisk. Det er så mye. Jeg leste nettopp Andre Bjerkes gjendiktning av Schiller/Beethovens Ode til gleden: For en stor gevinst å vinne: at en hjertevenn ble din! …. Skjønne gudegnist av glede, du Elysiums datter! Skjønne gudegnist av glede!

157


Hvorfor er jeg da ikke glad, når jeg har alt dette! De fleste ville misunne meg om de kjente min situasjon. Jeg kom fram til at jeg sitter med den samme holdningen som den aldrende kong Salomo hadde i Forkynneren. Alt er tomhet, sier Forkynneren. …. Alt dette har jeg sett I mine tomme levedager. Mang en rettferdig mann Går til grunne i sin rettferd, Og mang en ugudelig Får leve lenge i sin ondskap. Alle er falske, har jeg tenkt. Og så jeg, jeg som har disse paddetankene om kona mi… Egentlig er det ikke jeg som har disse paddetankene, men den lille mishandla gutten som lever sitt eget liv inne i meg. Han som ikke kunne noe for det pappa og mamma gjorde med ham, som ikke kunne noe for det hatet de korsfesta ham med. Men enda mindre er det kona sin feil. Du må ikke la foreldrene vinne over deg, sier hun. Nei, jeg vil ikke det. Jeg vil takke henne for kjærligheten og utholdenheten med å prøve å gjenføde gleden i meg. Jeg leiter videre. I mellomtida finner jeg ut stadig nye ting. Slik som dette med brunsnegler! Når jeg går på fortauet tramper jeg skotuppen i brunsneglene, vrir skoa rundt så sneglene blir liggende igjen som noen kvalme klyser. For jeg er blomsterelsker, og liker ikke det sneglene gjør med blomstene mine. Slik har jeg tenkt. Men så er det noe annet også som plager meg med sneglene. Jeg har ant det en stund, jeg føler jeg har dem inne i munnen. At jeg fører dem inn i munnen med mine egne hender. Enten at noe inne i meg befaler meg å gjøre det, eller... Ubehaget er blitt så stort at jeg har flashback

158


når jeg sitter her og skriver dette. Jeg rister kraftig på hodet for å fjerne bildet. Slik har det vært. Jeg måtte derfor tenke gjennom hva dette bunner i, hva som ligger bak. Brune skapninger med et hode, runde og cirka ti centimeter, noe som kryper og lirker seg inn over alt. Selvfølgelig! I mitt indre har jeg i sneglene sett pappas penis som blir dyttet inn i munnen min. Det er derfor jeg tramper på sneglene med slikt inderlig hat.

159


En beslutning Det er nå gått over tre måneder siden jeg skrev det foregående, da var jeg temmelig deppa. Jeg har i mellomtida vært opptatt med andre ting, og mye har skjedd. Jeg gikk hos hypnoterapeut fem ganger. Jeg lærte de siste gangene teknikker for å gå dypere inn i hypnosen, og jeg begynte å bli flinkere til å slappe av, men mest snakket vi sammen. Hun var en god samtalepartner. Et gjennombrudd var da hun viste meg hvor mye det vi tenker har å si for hvordan vi reagerer på ting. Hun ba meg stille meg opp på golvet med den ene armen strakt ut til siden. Så skulle jeg tenke at jeg er et svakt menneske som ikke klarer noen ting, mens jeg samtidig skulle holde igjen den utstrakte hånda mens hun trykket armen min ned. Og boms, hun trykket armen lett ned uten at jeg klarte å holde igjen. Jeg sto der som et fe og bare glodde på armen. Så skulle vi gjøre øvelsen om igjen, men nå skulle jeg tenke at jeg er sterk, jeg er en som klarer alt mulig. Og så. Hun trykket, og trykket hardere, men armen gikk ikke ned! Jeg klarte å holde igjen. Tankene bestemte altså hvordan jeg reagerte, hvor sterk jeg var. Før jeg begynte i hypnose, hadde jeg svært vage forestillinger om hva hypnose var. Jeg tenkte at da er en borte vekk, en husker ting som skjedde, kanskje til og med før en ble født, en kan bli lurt til å late som en er en kanin

160


eller konge osv. Men hypnose er noe mye mindre showaktig. Primært er hypnose en måte å få kroppen og det underbevisste til å kommunisere. En er til stede og er seg selv hele tida mens en er i denne formen for hypnose, en kan snakke og når som helst komme ut av hypnosen. Hypnose er faktisk en tilstand vi er i flere ganger i løpet av dagen, for eksempel når vi er oppslukt av noe vi ser på TV, når vi tenker intenst på noe, eller når vi dagdrømmer. Den endelige diskusjonen legen og jeg hadde var om jeg skulle hypnotisere meg for å huske traumene, for å kunne verifisere dem, eller om jeg skal legge alle traumene bak meg for å komme videre i livet. Og samtidig bruke selvhypnose for å roe meg ned. «Du vil ikke tjene noe på å gå inn i alle disse traumene,» sa legen. «Det vil ikke gjøre deg noe godt, kanskje tvert imot.» Umiddelbart reagerte jeg negativt. Det skulle vært moro å komme inn i denne dype hypnosen, tenkte jeg. En gang å slippe kontrollen, en gang å la alt strømme fritt! Nå skulle jeg altså ikke få anledning til det. Samtidig var det noe i meg som sa at om jeg fortsetter å bruke det meste av min energi på å huske hva som skjedde, ville jeg bli stående på stedet hvil resten av livet. Jeg har kanskje blitt voldtatt hundre ganger av mamma, og x antall ganger av pappa. I tillegg har jeg opplevd et stort antall voldelige traumer, det syntes ikke å være en grense for hvor mange. Hadde det bare vært et traume eller noen ganske få, så kunne jeg gått tilbake til hver av dem, men når det er så mange? Det er som med terapimetoden til Smucker, det fungerer, men det å komme seg gjennom hver av de alvorligere traumeopplevelsene tar flere måneder, jeg vil med andre ord bruke et titalls år på å bli ferdig! Nå er jeg 65. Og jeg følte at det heller ikke er nødvendig å gå inn i alle traumene for å komme videre. Jeg kjenner til det meste. Da jeg reiste meg fra stolen hos hypnoterapeuten siste gang, lovte jeg henne at jeg skulle legge traumeopplevelsene bak meg, og i stedet gå

161


videre i livet. P책 veien fikk jeg med meg et hjelpemiddel som etterp책 kom til 책 revolusjonere livet mitt.

162


Selvhypnose for traumatiserte En kan gå til den beste psykolog i verden, men det er ens egne tanker om mishandlingen, hva en selv gjør med livet, som avgjør om en kan bli helbredet. Psykologen kan ikke bare knipse med fingrene, eller en kan ikke bare svelge noen tabletter, så er alt OK. Slik som det gjelder for alt annet i livet, så er det bare egeninnsats og hardt arbeid som fører til resultater. Derfor leitet jeg meg fram til stoff om selvhypnose. Jeg hadde fått en føling med hva hypnose er, men manglet en mer konkret tilnærmingsmetode for å behandle traumer. På YouTube kom jeg over David Fearweather som har lagt ut en femten minutters hypnosesnutt om å redusere angst. Jeg brukte den noen ganger, uten at det egentlig skjedde så mye. På amazon bestilte jeg så en CD med Rachael Eccles som går mer direkte på oss med PTSD. Men den er alt for generell til å gi iallfall meg noen hjelp. Men så søkte jeg videre på amazon og kom over boka Healing Scripts, Using Hypnosis to Treat Trauma and Stress av legen Marlene E. Hunter. Endelig fant jeg det jeg leitet etter! Hunter har 35 års erfaring med å behandle dissosiative pasienter, d.v.s. pasienter som har opplevd traumer som har gjort at de gjør alt de kan for å fjerne minnet om disse traumene ved hjelp av å fornekte virkeligheten, ved å gå inn i transeliknende tilstander osv. Hunter begynte ganske snart å bruke hypnose i behandlingen av disse pasientene.

163


«Script» betyr jo skriftstykke eller tekst, og boka er en tekstsamling hvor forfatteren/terapeuten tar for seg diverse symptomer og problemer som den seksuelle mishandlingen eller andre traumer har forårsaket. Det som skjer med hypnose er at sinnet/det ubevisste og kroppen begynner å kommunisere, snakke sammen. Hunter har en mantra hun vil at traumatiserte skal si fram flere ganger om dagen: M-B-C-C-C, det står for Mind-Body-Communication-Collaboration-Cooperation. En kan oversette det med Sinn-Kropp-Kommunisere-Samarbeide-Virke sammen. Oppnår en at sinnet og kroppen begynner å kommunisere igjen, da er en kommet langt. Eller sagt på en annen måte, klarer en å få den lille mishandla gutten en har i seg til å kommunisere og samarbeide med den voksne personen en er nå, så… Jeg kan trekke fram noen problemområder for traumatiserte som Hunter tar opp i boka og som hennes hypnose kan hjelpe mot; - fornekte at ting skjedde - at en har glemt det som skjedde. - det å være hyperalamert, gå med en konstant panikkfølelse - mangle tillit til seg selv - mangle tillit til andre - flashback - nummenhet i kroppen - ha liten egenverdigheten - depresjoner - liten kontakt med barnet i seg Teksten til Hunter består for det første av en beskrivelse av de forskjellige problemområdene, dernest i dialogs form hvordan hypnosen foregår, det vil i praksis si hva hun sier til pasienten, for eksempel «gå inn i hypnosen på vanlig måte, ta den tida du trenger», «finn fram til den lille gutten du var en gang», «kjenn etter hvor i kroppen du føler deg vel», «fokuser på

164


nummenheten,» osv. I denne dialogen sier som oftest ikke pasienten noe, men kommuniserer ved hjelp av å nikke eller lignende, sitter med øynene klistret igjen og oppmuntres av terapeuten til å gå dypere inn i seg selv. Boka er skrevet som en terapeut-pasient samtale, men jeg har praktisert det som selvhypnose, det går også bra. Og det er som sagt billigere.

165


Han prøvde å henge meg For å vise hvordan hypnosen fungerer i praksis, kan jeg beskrive den selvhypnosen jeg gjennomgikk for noen dager siden. Den forferdelige depresjonen jeg har slitt med i over tre år, ser nå endelig ut til å være på nedtur. Jeg føler meg mye bedre. Men angsten dukker fra tid til annet opp igjen. Ting inni meg vil opp og fram, da må jeg bare ta tak i det. I noen dager følte jeg meg svært urolig. Ut fra tidligere erfaringer visste jeg da at det var en opplevelse som ville ut. Jeg har fulgt det jeg lovte meg selv og hypnoterapeuten i slutten av juni, at jeg skal la traumene ligge, men når det dukker opp en slik uro som nå, så må jeg finne ut av det for å kunne komme videre. Jeg satte meg først ned med tankefeltterapi, ville se om jeg da roet meg og kom i kontakt med det traumet som skapte angsten. Da fikk jeg flere skrekkelige bilder på netthinna, jeg så i glimt at jeg ble løftet opp, videre at noe fælt skjedde ved siloen eller ved høyvekta foran siloen. Begge bildene hadde noe med å bli hengt å gjøre. Så gikk jeg over til selvhypnose. Jeg satte meg i lenestolen med hendene på lårene og med lukkede øyne. Jeg gikk så inn i selvhypnosen slik jeg har beskrevet før, lot en rensende energi bestående av ro og avslappenhet synke fra issen og helt ned i tærne. Ferdig med det og i en lettere hypnotisk tilstand, tok jeg kontakt med Lille Kai. Jeg sa til ham at jeg vet at du

166


husker noe jeg har glemt, men som du er redd for å fortelle. Mamma eller pappa har skremt deg, så du tror det er farlig å fortelle noen om det. Men nå er mamma og pappa borte, de er døde og kan ikke gjøre deg noe vondt. Men meg kan du stole på. Jeg er glad i deg, og jeg vil trøste deg. «Kan du bli med meg til et sted hvor du og jeg vil være helt i fred, og så fortelle meg det som skjedde?» spurte jeg. Det følte jeg Lille Kai ville. Så tok jeg ham i hånda, og førte han rolig ned i ei grotte under jorda hvor ingen kunne komme over oss. Porten bak oss lukket jeg, slik at ingen skulle komme inn. Vi gikk nedover i grotta ned ei trapp. Det at en går ned slik, gjør at en kommer inn i en dypere hypnose. Der nede i bunnen var et lyst rom og en benk. Rundt oss var de avrundede veggene malt i en selvlysende hvit farge, alt så reint og oversiktlig ut. Vi satt side ved side på benken. Jeg gjentok at det ikke var andre enn ham og meg der. Og jeg er voksen og kan forsvare deg, sa jeg. Jeg gjentok at jeg er glad i ham og at han kan stole på meg. Så spurte jeg om han nå kunne fortelle meg om det som skjedde i stallen eller om det var i fjøsgangen Han ble sittende taus ved sida av meg. Jeg la armen rundt ham, lot ham bli sittende uten å si noe. «Han prøvde å henge meg,» sa han plutselig. Jeg visste det, det var det bildene hadde vist meg. Den lille gutten som satt ved sida av meg, og som var meg da jeg var liten, han hadde holdt på å bli hengt. Nå var han redd, livredd og forfjamset slik unger er når de opplever noe forferdelig de ikke forstår. Han skalv. Jeg sa at om han ville, kunne han sette seg på fanget mitt. Det gjorde han. Først satt han stiv og strunk, det kom ikke et ord fra ham, men så begynte jeg å stryke ham gjennom håret, og han slappet mer av. Til slutt la han hodet inntil brystet mitt. «Hvordan gjorde han det?» spurte jeg forsiktig. Lille Kai svarte ikke med en gang nå heller, men jeg la merke til at

167


han skottet rundt seg. Han var ennå redd for at pappa var der. Jeg sa ikke noe, men fortsatte å holde ham inntil meg og stryke ham gjennom håret. «Jeg var så redd!» hørte jeg ham hviske. Han orket ikke gå mer inn på hvordan det hadde skjedd, men han hadde fortalt meg hemmeligheten. Jeg forsøkte i stedet å trøste og roe ham. Sa at alt dette vonde er over nå, at mamma og pappa er døde, de kan ikke gjøre deg mer vondt, og jeg skal passe på deg slik at du kan være trygg. Lille Kai og jeg ble sittende en stund i grotten. Jeg fortalte ham at han ikke gjorde noe galt ved å fortelle meg dette, men at det var pappa som gjorde noe galt. Fortalte at det pappa gjorde var ulovlig, han ville fått fengselsstraff i mange, mange år om han hadde blitt tatt. «Det var riktig av deg å fortelle meg det,» sa jeg. Etter å ha roet ned Lille Kai enda litt mer, så gikk jeg ut av selvhypnosen. Jeg hadde ved å snakke med det lille barnet jeg var en gang, fått bekreftet hva som gjorde at jeg fikk angst. I de nærmeste dagene kom detaljene fram. I etterkant har angsten vært mindre. «Stor arv er det for mannen av godtfolk vera fødd,» skrev Vinje. Jeg kan dessverre ikke si det samme.

168


Det går framover! Å bli helbredet for alvorlige traumer er en prosess som aldri tar helt slutt. Det tar lang tid. Utover i prosessen vil en få tilbakeslag, en vil fortsatt oppleve angst og depresjoner, nye traumer kan tvinge seg fram, men like fullt kan livet bli så mye, mye bedre bare en får hjelp og en jobber med seg sjøl. Det er det jeg vil si med denne boka. Det er håp, en kan reise seg selv fra de verste traumer! Ett eksempel. Jeg har tidligere skrevet mye om de paddetankene jeg hadde om kona mi, at jeg hele tida trudde at hun egentlig ville meg vondt. Du er ikke snill mot meg, sa hun noen ganger. Men nå er disse paddetankene nesten helt borte! Vi kan sitte sammen og glede oss over hverandre, uten at jeg konstant er livredd. Og jeg kan føle glede! Det er ikke mange månedene siden jeg var fullstendig uten glede, alt var bare trist og deprimerende og tungt. Dette oppleves som et under. Det meste av dette kan jeg takke selvhypnosen for, jeg har drevet jevnlig med det. Og ting dukker stadig fram. Jeg er fan av den engelske krimserien Lewis med Kevin Whatley i hovedrollen. I begynnelsen av serien får vi vite at kona til inspektør Lewis døde under mystiske omstendigheter i London, men ingen ble tatt, saken ble ikke oppklart, en vet ikke hva som egentlig skjedde. Var det en trafikkulykke eller et drap? Kanskje hevn for noe mannen hennes

169


hadde gjort som politimann? Forleden dag så jeg episoden The Quality of Mercy. Her finner Lewis kollega Hathaway ved en tilfeldighet ut at en av de mistenkte i den saken de holder på med, den småkriminelle Monkford, kjørte ned og drepte kona til Lewis. Det kom altså fram hvem som hadde drept den som helten var glad i. Plutselig begynte jeg å gråte, det kom kastende over meg og uten at jeg forsto en døyt. Men det varte ikke lenge før alt sto klart for meg. Først under fødselen skjønte jeg at mamma skulle føde en unge, at jeg skulle få en bror eller søster. Da skjedde noe inni meg jeg ikke var klar over. Jeg begynte å drømme intenst om at jeg endelig skulle få iallfall én på gården som var litt glad i meg. Det ville vært så stort, så uendelig stort. Endelig opplevde jeg noe som liknet et håp. Det varte bare noen minutter, kanskje en time Så ble denne broren drept rett framfor øynene på meg. Sorgen kom først med oppklaringen av Lewis mordgåte, sorgen over å ha mistet en bror og over at det ikke fantes håp.

170


Feminister i behandlingen av menn som ble seksuelt mishandla som barn Det er ett forhold når det gjelder behandlinga av menn som ble seksuelt misbrukt, som jeg har kviet meg litt for, men som jeg velger å trekke fram. I Norge kan en si at traumebehandling av voksne som ble seksuelt misbrukt som barn om ikke domineres av det jeg vil kalle feminister, så at de i det minste har en sentral rolle. Med «feminister« her mener jeg den 70-tallstypen som mener at alle menn er voldelige, det eneste menn tenker på er sex. Derfor mener de at det nesten alltid er menn som er overgriperen og at det nesten alltid er jenter som er offeret. På 70-tallet brukte disse ordet kjønnsfascist i annen hver setning. Judith Herman erklærer seg som feminist. Hun har gjort en strålende innsats for traumepasienter. Boka hennes Trauma and Recovery ble av New York Times vurdert som den viktigste psykologiboka etter Freud. Jeg har lest boka, det er en gullgruve. Likevel klarer hun ikke innse at også kvinner kan seksuelt og fysisk mishandle barn. Alt det onde sitter i mannen, kvinner er pr. definisjon godheten selv. For en som ble voldtatt kanskje hundre ganger av en kvinne, og iallfall to ganger forsøkt drept, er denne blindheten for denne delen av virkeligheten litt forstemmende. For virkeligheten er ikke slik! I Richard B.Gartners bok Betrayed as Boys refererer han til en undersøkelse foretatt av Lisak, Hopper og Song (1996) om forholdet mellom menn og kvinner som ble utsatt for

171


enten seksuelle eller fysiske overgrep mot barn. Når det gjelder seksuelle overgrep, svarte 61 % av de spurte at gjerningsmannen var mann, 28 % at gjerningsmannen var kvinne og 11 % at de hadde både mannlige og kvinnelige gjerningsmenn. Når det gjelder fysiske overgrep, svarte 58 % at en mann var overgriperen, 11 % at det var en kvinne og hele 38 % at både menn og kvinner hadde overgrepet seg fysisk på dem. Flere andre undersøkelser har samme tendensen. Dette gjelder overgriperne. Riktignok er sannsynligvis et flertall av de som blir misbrukt jenter, men som tidligere vist er ikke forskjellen så stor som mange innbiller seg. Det er et mye større tabu for en gutt å innrømme at han ble seksuelt misbrukt enn det er for ei jente.. Det er også mulig at menn fortrenger det mer enn kvinner. Amerikansk forskning viser at hver fjerde jente blir misbrukt på ett eller annet nivå, mens tallet på gutter faktisk er så høyt at hver sjette eller sjuende gutt blir misbrukt. Misbruk defineres da fra å få slibrige seksuelle kommentarer til å bli voldtatt. Det heter gjerningsmann. Men også mødre, kvinnelige slektninger, kvinnelige omsorgspersoner, kvinnelige bekjente av familien osv. voldtar, og de voldtar både jenter og gutter. For meg var det mamma som voldtok mest, mens pappa var den mest brutale. Begge var like ille. Det er lite som tilsier at kvinner i gjennomsnitt er snillere eller mindre ondskapsfulle enn menn Dette «feministiske» utgangspunktet er svært ødeleggende når misbrukte menn behandles sammen med misbrukte kvinner. Jeg opplevde dette selv på Modum Bad, det holdt på å ødelegge for meg. Jeg har ellers et par ganger tatt kontakt med det nærmeste incestsenteret via en innsenderboks på websida deres. Jeg spurte om de hadde, eller om de kunne arrangere ei samtalegruppe med menn som hadde blitt misbrukt. Jeg fikk aldri noe svar. Også i en annen sammenheng har jeg henvendt meg til incestsenteret uten å få svar. Jeg er ikke synsk, så jeg vet ikke årsaken til dette, men jeg sitter igjen med en følelse av at man på incestsentrene ser på

172


seksuelt misbruk som ei «jentegreie» eller «kvinnfolkgreie», at menn ikke har noe der å gjøre. Behandling av seksuelt misbrukte må ikke skje på et ideologisk, men på et vanlig legeetisk grunnlag. Allerede Hippokrates slo dette fast. Jeg vil bruke mine evner til det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noen skade, skrev han. Det er ille nok for en mann å ha bli seksuelt misbrukt som barn, uten at feminister skal bruke oss som en arena for sine fordommer og kjepphester. Det er mange psykologer som går inn for at misbrukte menn og kvinner skal delta sammen i gruppeterapi. Det kan hende det fungerer for noen, og det er uansett bedre med terapi enn ikke terapi, men ut fra min erfaring mener jeg det beste er at menn behandles sammen med menn. Tanken bak at menn og kvinner skal behandles sammen, likner på den at menn med prostata og kvinner med underlivsproblemer skal behandles på samme somatiske avdeling på sjukehuset. Vi er jo så like, og det dreier seg jo om samme kroppsområde! Dette vil vel de fleste se på som pinlig, hvorfor skulle det være mindre pinlig å legge fram sine seksuelle traumer i et forum der det er både kvinner og menn, eller der det er overlegent flere kvinner? Menn må få lov til å være menn og kvinner kvinner. Det er så utrolig mye som kunne gjøres for seksuelt misbrukte menn, og så alt for lite som blir gjort her i Norge. Som et positivt forebilde kan jeg trekke fram dr. Howard Fradkin, forfatteren av boka Joining Forces, og hans Male Survivors i USA, bestående av menn som ble misbrukt som barn, og ikke minst de helgeseminarene denne organisasjonen arrangerer i USA og som kalles Weekends of Recovery. Styrken er at de fleste lederne selv ble seksuelt misbrukt som barn. De vet derfor hvor sårbar en er og hvor vanskelig det kan være å komme fram med sin historie. Undertittelen på Fradkins bok er Empowering Male Survivors to Thrive (Gi mannlige overlevende styrke nok til å ha det bra). Weekends of Recovery er som navnet antyder seminarer hvor menn som aldri har stått

173


fram med sin plage eller bedt helsevesenet om hjelp, kan komme, høre på andres historier, bli kjent med andre som har opplevd det samme, og kanskje for første gang i livet fortelle sin historie. Mange føres inn i behandlingsapparatet på denne måten, eller blir med i grupper som jevnlig møtes, hvor man snakker sammen, hjelper og støtter hverandre.

174


Mamma, meg og den mørke svingen fredag 15. november 2013 Kjære Lille Kai, nå sitter jeg igjen og tenker på deg. Det er lenge siden jeg skrev til deg sist, selv om vi har kontakt på andre måter. Nå føler jeg at jeg vil skrive igjen. Jeg er blitt så glad i deg det siste halve året, tenker på hvor sterk du har vært og for en trivelig og snill gutt du er. Og hvor skrekkelig du må ha hatt det. Jeg er lei for at jeg ikke tidligere har satt mer på pris på deg som du fortjener, og jeg ikke har hjulpet deg mer. Jeg har opplevd og lært mye som voksen, men det er mye jeg opplevde som barn som jeg har fortrengt slik at jeg ikke husker det lenger. Men du husker. Noe jeg baler med nå er at jeg har en fornemmelse av at jeg som barn en gang fikk tilbud om kjærlighet av mamma, bare at jeg ikke husker hva det dreide seg om. Kan du huske noe om dette? Det er deg og meg det dreier seg om nå. Men for at jeg skal bli i bedre stand til å hjelpe deg, trenger jeg å vite mer. Store Kai. ***

175


fredag 15. november 2013 Kjære Store Kai, takk for brevet ditt. Vi kan ikke være her skal vi snakke om dette. Kan du ta meg til et nytt trygt sted? Lille Kai *** fredag 15. november 2013 Kjære Lille Kai, Vi kan dra til en dal der det er mye blomster, der ei lita elv renner forbi. Noen katter leiker i trærne. En liten landsby ligger like ved. Ser du det? Denne dalen ligger langt, langt nede, et sted der ingen slemme mennesker får komme. Her har ingen lov til å juge heller. Det er en benk ut mot elva, du ser den. Den benken er grønn. Der kan vi sette oss. Vi er helt trygge her, det er bare deg og meg. De andre menneskene er inne i landsbyen, men de vil straks komme om noen skulle prøve å være slem mot deg. Er du klar? Din Store Kai. *** Fredag 15. november 2013 Store Kai, jeg kunne ikke sykle, enda jeg var nesten sju år. En dag ble jeg med mamma, vi skulle i butikken. Jeg satt på bak, men nå leide hun sykkelen opp den bratte bakken. Mamma var helt annerledes. Vi var oppe ved skiltet, like før svingen. Hun sa hun skulle ha en baby. Men hun var ikke hatefull, men mildere. Så på meg på en egen måte. Som om hun var lei seg for det hun

176


hadde gjort, og lurte på om jeg kunne tilgi? Hun var som en liten unge. Jeg tror hun mente det. Jeg ble så rørt og rar. Så nærmet vi oss den skarpe svingen, hun leide sykkelen, jeg gikk på den andre sida av sykkelen, ut mot den bratte skråningen. Hun så stadig på meg, men sa ikke noe. Det var som om vi var jevnaldrende, selv om jeg var 7 og hun 37. Det var så rart. Men så kom vi inn i den mørke svingen, der den lille åsen stengte for sollyset. Og så klarte jeg ikke ta imot invitasjonen, klarte ikke tilgi alt det fæle hun hadde gjort. Kanskje var jeg litt sjalu på den nye babyen også. Han ville bli en bortskjemt liten unge som storebror, en som bare ville prøve å såre meg. Det er det jeg er lei meg for, jeg skulle tilgitt henne. Jeg var slem. Lille Kai

177


Tilgivelse Det nærmer seg slutten på denne boka, jeg vil kun ta opp noen forhold til. Det første er tilgivelse. I perioder har jeg tenkt at nå skal jeg være stor og raus, jeg tilgir mamma og pappa. De gjorde saker og ting som ikke er så bra, men det er greit. Det heter jo i Fader vår «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Og hva svarer ikke Herren da Peter spør ham hvor mange ganger han skal tilgi sin bror! Så mange som sju? spør Peter, og syns sikkert han har tatt hardt i. Men til Peters bestyrtelse svarer Herren, «Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!» I den etterfølgende forklaringen Herren kommer med i form av en liknelse, kommer det fram at Han tilgir menneskene fordi han føler barmhjertighet med oss, men at han trekker denne tilgivelsen om vi ikke tilgir vår bror. En skal altså tilgi ubegrenset. Men hva består denne tilgivelsen av? Mamma slutta å voldta meg da jeg var rundt sju, da hun ble gravid. Men hun fortsatte å slå meg, og hatet var like sterkt som før. For i hennes selvrettferdighet var jeg alltid skurken. Ikke ved en anledning gjorde hun noe for å innrømme noe, eller bøte på noe hun hadde gjort. Trolig hadde hun fortrengt alt sammen, og i stedet bygd opp en egenforståelse av hva for en fantastisk mor hun var. Men da jeg i godt voksen alder begynte å huske det hun hadde gjort, overbeviste hun de to yngste søsknene mine

178


om at jeg var et ondt menneske som spredte løgner om henne, og at de ikke måtte høre på meg. Noe av det siste hun gjorde var å advare hun som nå er kona mi mot å gifte seg med meg. Jeg var ikke snill, sa hun. Og pappa? Heller ikke han gjorde det minste for å rette opp noe av det han hadde gjort. Tvert i mot, som jeg har fortalt tidligere, prøvde han å drepe meg da jeg var rundt tjue. Begge slapp unna den dommen de skulle hatt. Ikke bare i form av fengselsstraff, men like mye i å måtte stå fram som de barnemishandlerne og forbryterne de var. Tilgivelse dreier seg ikke om å si at pytt, pytt, det skjedde fæle ting, men det var ikke så farlig. For det var farlig, det var forferdelig! Det står i budet at du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. På engelsk er å hedre oversatt med honor. Men om far eller mor er onde, skal en ære og elske dem da? I Salmenes bok står det:

Du er en Gud som ikke tåler ondskap; Ingen som er onde, får gjeste deg. Ingen hovmodige kan tre fram for deg. Du hater alle ugjerningsmenn og gjør ende på dem som taler løgn. Herren har avsky for drapsmenn og svikere.

Mange som ble seksuelt misbrukt som barn, sliter med dårlig samvittighet. Seinest i dag hypnotiserte jeg meg for å høre med Lille Kai hva som plaget han verst like etter at pappa prøvde å henge ham, eller lot som han hengte ham. «At jeg har så dårlig samvittighet,» sa Lille Kai til meg. «For hva da?» spurte jeg. «Fordi jeg hata pappa,» hvisket han til svar.

179


Lille Kai var ikke opptatt av at om han hadde tråkka litt feil eller snubla oppe på den krakken, med armene bundet bak og med et stramt tau rundt halsen, så ville han blitt drept. Det var ikke pappas fortjeneste at jeg overlevde, det var min og den Skaper jeg har med meg. Lille Kai var like fullt mest opptatt av at det var stygt av ham å hate pappa. Han gikk jo på søndagsskole, hadde lært at en skal elske sin far og sin mor. Så når han hata pappa for det onde pappa faktisk gjorde, så var han en slem gutt. Slik er det å bli mishandla som barn. Gjerningsmennene eller kvinnene forsvarer ugjerningene sine ved å legge skylda på barna. De truer og skremmer. Så når det gjelder tilgivelse, så dreier det seg først og fremst om at den mishandla skal tilgi seg selv. Tilgi at en var så liten at en ikke kunne gjøre så mye verken fra eller til, og tilgi at en ble sinna på de som gjorde en vondt, samt å tilgi at en ikke var helt perfekt. Der ligger veien til tilgivelse. Først da kan en slippe taket i det hatet en følte mot de overmektige overgriperne og ikke bry seg om dem mer. I boka til Fradkin er det en tidligere mishandla som sier følgende om tilgivelse: Å tilgi er å gi opp håpet om at det som var kunne vært annerledes. Det er å akseptere fortida for det den var, og bruke dette øyeblikket og denne tida til å hjelpe deg med å komme videre. Dette er et klokt livsvalg. Fradkin har ellers to andre «byggeklosser» han kaller det for å oppnå tilgivelse. Det er for det første at den som ble mishandla aldri må tillate seg å tvile på det som skjedde, dette uansett hva andre måtte mene. Det andre er å insistere på at du har rett til å henvende deg til andre som fullt ut aksepterer deg slik du er. Du har rett til å ha ditt liv, og å fortelle din historie. Herren tilgir at Lille Kai hata faren sin og mora si. Nå endelig kan Lille Kai si «let go» til pappa og mamma, ikke bry seg med dem lenger, ikke sløse bort hat på dem og deres ondskap, men gå videre i livet, nå med ei tung bør mindre å bære.

180


For om en fortsetter 책 hate, s책 vil en binde seg til den en hater og aldri bli fri.

181


Vi er elsket! For tjuefem år siden hadde jeg nok en drøm, men denne gangen en god drøm! Bare at jeg var så uforberedt på drømmen, på den tida var jeg agnostiker, og det var ellers så mye stress i hverdagen, så jeg glemte så godt som alle detaljer i drømmen. Men i denne drømmen ble jeg løftet opp i en annen tilstand, og jeg fikk forklart all ting! Følelsen av denne drømmen sitter imidlertid like godt i meg nå som da. Hele universet, meg, alt som finnes, alt henger sammen og har en høyere mening. Det var det som var innholdet. Jeg kan ikke huske at noe menneske eller noe annet vesen viste meg dette i drømmen, jeg ble bare tatt med rundt og vist. Men hvem var det som ga meg denne visdommen? Nylig leste jeg boka Himmelen finnes av Eben Alexander. Dette er en av de klokeste bøkene jeg har lest. Alexander er en av de mest kjente hjernekirurgene i USA. På det tidspunkt dette skjer, en gang i 2008, er han gift, har to barn, og er dedisert til jobben sin. Og er tilsynelatende frisk som en fisk. Men plutselig faller han sammen og går inn i koma. I ei drøy uke er han helt vekk, han har fått hjernehinnebetennelse (meningitt) med e. coli. Legene gir ham etter hvert bare 1 % sjanse for å overleve, ingen behandling hjelper. Men i denne uka opplever Alexander noe stort, noe gjennomgripende.

182


Tidligere har han vært skeptisk når pasienter har snakket til ham om etter-døden-opplevelser, han har sett på det som lite vitenskapelig. Noe som har gjort ham litt beklemt. Men brått har han en slik opplevelse selv! Han går ikke gjennom en tunell, slik mange i samme situasjon gjør, men kommer inn i flere påfølgende åndelige tilstander. Og selv om legene som behandler ham ser at hjernevirksomheten er helt opphørt, så opplever han nå ikke bare at han i sin åndelige tilstand ikke bare fremdeles har en bevissthet, men at denne bevisstheten er på et radikalt mye høyere nivå enn han har opplevd før. Derfor sitter ikke bevisstheten i hjernen slik det er vanlig å mene, men i vår åndelige tilstand. Alexander forteller at han ble adoptert bort som liten baby, og at han hadde ei biologisk søster som døde i tidlig alder. Adoptivforeldrene og de nye søsknene han får gjennom adoptivforeldrene, er alle tiders, men siden han aldri får kjennskap til omstendighetene rundt adopsjonen, har dette skapt en ensomhet i ham som han bak den vellykka fasaden sliter fælt med. Så under koma opplever han ting som i etterkant fullstendig forandrer livet hans: Han skjønner at selv i de ensomste og verste øyeblikkene i livet, var det noen med ham, en høyere visdom, en Gud, men det var også hjelpere der og alle disse elsket ham! Plutselig blir han klar over at den døde søstera var en av disse hjelperne, selv om hun ikke direkte gir seg til kjenne. Også Edward og Emily Kelly og Robert A.Monroe har skrevet kloke bøker om etter-døden-opplevelser og vår åndelige bevissthet. Jeg opplever selv en avklaring, jeg er i ferd med å revurdere mitt liv. Jeg opplevde ting jeg egentlig ikke skulle overlevd, så ille var det. Så uendelig små var sjansene mine for å overleve. Likevel overlevde jeg. Jeg har klødd meg i hodet og spurt meg selv hvorfor jeg gjorde det. Jeg har da mer og mer sett dette bildet for meg, sett meg sitte på guttesida i søndagsskolesalen. Jeg tulla (og kanskje forstyrra) for å tøffe meg, og lot

183


som jeg ikke tok det lærerinna sa på alvor. Plutselig skjønner jeg nå at det som fikk meg til å overleve, det var at jeg uten å vite det, uten å klare å ta det imot også, var elska! Jesus som søndagsskolelærerinna snakket så gromt om, han var med meg, selv når jeg hadde det som vondest. Snur jeg meg nå mot barndommen, så ser jeg at det ikke går ett par sko bortover en snødekket sti, men to par sko.

184


Om far og mot forlater meg, vil Herren ta imot meg. Sal 27,11

Finne en mening med lidelsen Det siste punktet jeg ønsker å ta opp, har med individets rolle i samfunnet å gjøre. Det å finne en mening med lidelsen. Vi lever i ei tid da liberale akademikere bestemmer de rådende tankeoppfatninger. De kaller seg for vitenskapsfolk, men er ofte livredde for å røre ved det som ikke er reint materielt. De hevder som en selvfølgelige at Gud er død, at mennesket er født godt og forblir godt hele livet. Om dette gode mennesket gjør noe ondt, så er dette ikke av ondskap, men det dreier seg om en psykisk lidelse. Jeg tror dette moderne synet er feilaktig på to punkter: Mennesket kan ikke i ett og alt styre sitt liv, men vi har bestandig muligheten til å velge mellom det onde og det gode. Selv om begge foreldrene mine kanskje ble mishandla som barn, selv om pappa kanskje i perioder var sinnsyk på noe vis, så foretok begge et valg da de begynte å mishandle meg. De kunne utmerket godt valgt å ikke mishandle meg. Amerikansk forskning viser at de aller fleste av de som ble mishandla som barn, ikke selv mishandler barn når de selv blir voksne. Vi vet jo bedre enn andre hvor ille dette var. Foreldrene mine valgte å gjøre det onde, de valgte å være onde mennesker. Det andre er at det er ingenting i historia eller i tilværelsen som sier at vi alltid skal ha det bra. Nå prater liberale mennesker om win-win situasjoner, det skal aldri finnes oppoverbakker eller tragedier. Men menneskets historie

185


er en sammenhengende rekke av kriger, av naturkatastrofer, av dødelige sjukdommer, av ulykker, av konflikter mellom mennesker. Lykken og de gode samfunn er mest som parenteser å regne. Vi er naive om vi tror at livet skal være en solskinnshistorie fra vi fødes til vi dør, og derfor må henge med geipen og anklage tilværelsen om ikke sola skinner hver bidige dag. Jeg har lært mye av psykologen Viktor E. Frankl og det han skriver i boka Kjempende livstro. Boka er satt sammen av den tyske teksten Ein Psycholog erlebt das Konzentrationslager, og det engelske heftet Man´s Search for Meaning. Frankl var jøde og bosatt i Wien. I 1942 ble han og kona brakt til KZ-leiren Theresienstadt. To år etter ble de overført til Auschwitz, og seinere til to andre leire. Kona, foruten mora og broren til Frankl døde i fangeleirene. Frankl selv opplevde sult, slag, ydmykelser, at mennesker rundt ham daglig ble skutt, hengt eller døde av utmattelse og sjukdom. Som regel var det de beste av oss som døde, skriver han. Sin egen overlevelse tilskriver han ekstrem flaks eller at han hadde høyere makter med seg. Det viktigste i livet er å finne meningen med våre liv, sier han. Dette er noe vi må oppdage i oss selv, vi kan ikke bare finne det opp. Dette gjelder også for oss som har opplevd alvorlige traumer. Frankl er eksistensialist og han utformet en egen terapiretning i psykologien som han kalte for logoterapi. På grunn av ham har jeg vært opptatt av å finne hvilken mening det ligger i min historie. Frankl skriver at om en finner en slik mening, så er en i det vesentligste helbredet. En psykolog jeg snakket med, sa at å ha blitt misbrukt som barn er som å lære seg ett eller flere språk i tillegg til morsmålet. En vet mer enn det de fleste andre vet. Bare at dette er en visdom som er så fullstendig malplassert i vårt trygghetsnarkomane samfunn. Men, hvilken konkret mening har lidelsen min hatt? Jeg kan med hånden på hjertet ikke si at jeg vet hva denne meningen er, men jeg er på vei. Jeg har tenkt at det var «bra» dette skjedde med meg

186


og ikke med søsknene mine, for ingen av de tre ville vært sterke nok til å overleve uansett hvor kjepphøye de er nå. Men jeg tenker mer og mer at jeg har opplevd dette, slik at jeg kan være en stemme, et talerør for alle de barna som daglig mishandles og for de titusener av menn som ble seksuelt mishandla som barn og som sliter med å leve med dette. Kanskje meningen for meg er å gi andre håp?

187


Behandling nytter! Det går stadig bedre. Naturligvis skjer det ting som er vanskelige i forhold til andre mennesker, innimellom viser angsten fram sine stygge klør, nå i det siste i forbindelse med at pappa tvang i meg alkohol noen ganger før han mishandla meg. Jeg er temmelig sikker på at jeg alltid vil være livredd for skytevåpen og for dolkliknende kniver, men jeg føler meg likevel utrolig mye bedre enn da jeg begynte på denne boka for et år siden. Det viktigste er at jeg har lite at de paddetankene jeg hadde om kona, irritasjonen min er generelt mye mindre. Når kona og jeg er sammen nå, så gleder jeg meg over samværet. Jeg er trygg på at hun er glad i meg, slik at jeg tør å slappe av. Det andre er at den tunge depresjonen er svært redusert. Det dukker opp som en mulighet i bakhodet, ligger der og murrer, men den overmanner meg ikke lenger. Jeg merker forbedringen på jobben også. De konfliktene jeg hadde med enkelte kolleger, er nesten helt over. Jeg kan slappe av. Skjer det noe nå, så tar jeg det ikke så innpå meg lenger. Angsten og redselen er også gjennomgående mye mindre, men det er dette jeg sliter mest med. Bli kvitt den panikken pappa skapte i meg. Hele tida oppdager jeg nye ting ved mitt eget liv. En liten detalj: Jeg har i alle år parkert ved å rygge inn i parkeringslomma. Jeg har vært litt stolt av det, tenkt at jeg er sabla flink til å rygge. Men så en dag tenkte jeg, hvorfor gjør jeg dette egentlig? Det skulle ikke store anstrengelser til,

188


før forklaringa gikk opp for meg. Jeg har bestandig tenkt på flukt, når jeg er et sted, må jeg alltid tenke på hvilke fluktmuligheter jeg har. Jeg må ha mulighet til å komme meg vekk på null komma null. Om noe skulle skje, om noen skulle fly etter meg med skytevåpen eller noe slikt, så kunne jeg bli drept om jeg først måtte rygge for å komme vekk. Ved å parkere med snuta fram kunne jeg kjøre rett av gårde! Nå har jeg slutta med å parkere sånn. Sjansen for at noen skal løpe etter meg for å ta livet av meg, er ikke så stor som jeg trodde. Det vil aldri være noen enkel eller rask sak å bli helbredet for traumene etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, men mulighetene til å bli det vil bli større og større. Jeg tror hypnose vil revolusjonere behandlingen. Jeg eier min egen historie og trenger ikke be noen om tillatelse til å fortelle den. Likevel har jeg valgt å bruke pseudonym, selv om dette trolig ikke er helt i overensstemmelse med mine bestrebelser med denne boka. Grunnen er å skåne søsknene mine. De er helt uskyldige i det den elskelige mamman deres (og pappa) gjorde mot meg, og jeg føler at ved å offentliggjøre navnet mitt blir det en unødvendig belastning for dem. Kanskje vil jeg renonsere denne beslutningen etter hvert. For det er ikke søsknene mine det dreier seg om, men de titusener av gutter og menn som ble og blir seksuelt misbrukt.

189


Bøker om seksuelt misbruk av gutter: SAKSBØKER: Mike Lew. Victims no longer, New York 2004 Mike Lew. Leaping upon the Mountains, Berkeley 1999 Howard Fradkin. Joining Forces. Empowering Male Survivors to Thrive. London 2012 Marlene E.Hunter. Healing Script. Using Hypnosis to Treat Trauma and Stress. Wales 2007 Richard B. Gartner. Betrayed as Boys. Psychodynamic Treatment of Sexually Abused Men. London 1999. Richard B. Gartner. Beyond Betrayal. Taking Charge of your Life after Boyhood Sexual Abuse. New Jersey 2005. Mervin R. Smucker. Cognitive-Behavioral Treatment for Adult Survivors of Childhood Trauma. Imagery Rescripting and Reprocessing. Oxford 1999. Michel Dorais. Don´t Tell. The Sexual Abuse of Boys. London 2002. (opprinnelig skrevet på fransk, Ca arrive aussi aux garcon. 1997) Anders Nyman, Börje Svensson. Pojkmottagningen: sexuella övergrepp och behandling. Stockholm 2002 (også engelsk utgave, Boys Sexual Abuse and Treatment. 1997) Adrienne Crowder. Opening the Door. A Treatment Model for Therapy with Male Survivors of Sexual Abuse. New York 1995. Stephen D. Grubman-Black. Broken Boys/Mending Men. Recovery from Childhood Sexual Abuse. New Jersey 1990. Mic Hunter. The Sexually Abused Male. Volume 1: Prevalence, Impact and Treatment. Massachusetts 1990. Mic Hunter. The Sexually Abused Male. Volume 2: Application of

190


Treatment Strategies. Massachusetts 1990. Ogden, Minton, Pain. Trauma and the Body. A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. London 2006. Ellert R S Nijenhuis. Somatoform Dissociation: Phenomena, Measurement, and Theoretical Issues. London 2004. Ellert R S Nijenhuis, van der Hart, Steele: The haunted Self, Structural Dissociation and Treatment of Cronic Traumatization. London 2006 Marcus Mills. A Boy Broken. The Shocking True Story of Sexual Abuse. London 2012 Daniel Jay Sonkin. Wounded Boys, Heroic Men. A Man´s Guide to Recovering from Child Abuse. Massachusetts 1998. Laura Davis. The Courage to Heal Workbook. For Women and Men Survivors of Child Sexual Abuse. London 1990. Judith Herman. Trauma and Recovery. New York 1997. Holly Michelle Eckert. Graduating from Guilt. San Francisco 2010 Torbjørn Herlof Andersen. Tause menn. Seksuelle overgrep mot gutter i kristne miljøer. Oslo 2001 Patrik Sjøberg: Det du inte såg. Stockholm 2012 Agneta Sandberg: Sårade Hjältar. Stockholm 2006 Carl Göran Svedin, Lena Banck: Sexuelle övergrepp mot flickor och pojkar. Stockholm 2002 Niels Einer-Jensen: De uopdagede. e-books. København 2012 Eben Alexander: Himmelen finnes. Oslo 2013 Edward og Emily Kelly: Irreducible Mind: Toward a Psychology for the 21st Century. Plymouth 2007 Robert A.Monroe: Journeys Out of the Body. New York 1971 Ultimate Journey. New York 1994 David D. Burns. Tenk deg Glad Håndbok. Arendal 2005. David D. Burns. Tenk deg trygg! Selvhjelp mot angst. Arendal 2010.

191


Victor E. Frankl. Kjempende livstro. Oslo 1966 Sigmund Freud: Zur Ätologie der Hysterie 1896 Grete Kvalheim. Hjelpe meg. Stavanger 2011

SKJØNNLITTERÆRE BØKER: Magnhild Haalke. Allis sønn. Oslo 1984 Tor Halstvedt. Elva. Oslo 1990 Tor Halstvedt. Øya. Larvik 2014 Guy Goffette. En sommer på nakken. Oslo 2003 Saul Bellow. Herzog. New York 1964 Richard Hoffman. Half the House. A Memoir. London 1995. Barry Lyga. Boy Toy. Maryland 2009 Jill A.Kuhn. In Cabin Six. 2000

TV program om emnet: Oprah Winfrey Show. 200 Men (nov. 2010) på YouTube Oprah Winfrey Show. Tyler Perry (nov. 2010) på YouTube

Musikk som omhandler seksuelt misbruk: Eminem: Cleaning out my Closet Ghostface Killah: Whip you with a Strap Mariah Carey: Hero Stephen Sondheim og James Lapine: Into the Wods

192


Dette er en sann historie! Forfatteren forteller om hvordan han – fra han var tre til nesten sju år – regelmessig blir voldtatt av moren sin. Hun forteller ham at det er hans skyld, at det er han som ”frister” henne. Hos faren er det ingen trøst å hente, også han voldtar gutten, er voldelig, og prøver flere ganger å drepe sønnen. Dette er en ekstrem historie, samtidig er det bare en av mange. Et høyt antall gutter blir jevnlig voldtatt og misbrukt, det er et stort, men ofte tabubelagt samfunnsproblem. En amerikansk undersøkelse viser at ca. 17 % av alle gutter blir utsatt for upassende seksuell kontakt før de er seksten. I en nyere norsk undersøkelse var det tilsvarende tallet 12 %. Foruten å rette søkelyset mot disse overgrepene som er så tabubelagte at de ofte blir forsøkt holdt skjult både av offer og overgriper, gir boka også en beskrivelse av hvordan menn som har vært ut-satt for grov mishandling som barn kan bli helbredet fra plagene overgrepene medfører. *** Av hensyn til gjenlevende familie har forfatteren valgt å gi ut boken under pseudonymet Kai Tell.

ISBN 978-82-93407-00-3

9 788293 407003

Du skal ikke spille mester over meg  

Forglemmegei Forlag ønsker å dele historier vi synes er viktig å belyse. «Du skal ikke spille mester over meg» er en slik bok. Forfatteren...