I grisehuset Det jeg tenker mer og mer på nå, er å få tilbake livet mitt, det vonde, men også det gode, gledene, men også sorgene. Jeg mener jeg er blitt sterk nok til å bære alt dette nå. Jeg drømmer om at tankene skal strømme fritt og ikke så mye være styrt av den panikkfølelsen jeg stadig har; at hukommelsen skal bli bedre, for panikken gjør ikke bare at konsentrasjonen blir mye dårligere, også hukommelsen lider skade; at jeg skal være mer tilstedeværende, mer konsentrert! Derfor skriver jeg ned denne fæle hendelsen fra barndommen, den dukket opp for ikke lenge siden. Dette er en del av livet mitt: Det var sommer, juli kanskje, sola skinte. Om kvelden hadde mamma voldtatt meg, og pappa visste om det. Han hadde sittet nede i dagligstua og så videre. Han ville hevne seg, jeg så det på blikket hans under frokosten. Utover formiddagen holdt jeg meg inntil mamma, søkte beskyttelse hos henne. Med henne i nærheten, ville ikke pappa gjøre noe. Men mamma ble raskt lei av meg, eller kanskje hun været at pappa skulle gjøre noe med meg, så hun jagde meg vekk. I stedet hengte jeg meg på tante. Men heller ikke hun var så blid på meg i dag. Så atter var jeg uten beskyttelse. Jeg sneik meg rundt på gården som et spøkelse, rundt i låven, skjulet, tittet stadig rundt meg, lyttet, var på vakt. Pappa var et sted i nærheten, jeg visste det, men jeg visste ikke helt hvor. Til slutt gjemte jeg meg i den innerste
103