Fremmed. Ordet står fort for oss som noe uinnbydende og uvedkomment. Kanskje til og med skremmende? Vi mennesker har lenge latt oss lede av den primale frykten for det ukjente. Det fremmede bringer uro, som ringer i et stille vann, og kanskje er det nettopp derfor forfattere ofte ønsker å ta for seg nettopp den fremmede. Det fremmede blikket kan røske opp i gitte sannheter og forventede verdensfremstillinger, det vante, og snu det hele på hodet på en sannsynlig og troverdig måte. Her får Dostojevskis Fyrst Mysjkin og Hamsuns Nagel samme ikonoklastiske rolle som bibelens Jesus skikkelse.
Men den fremmede kan også være en som faller fullstendig utenfor samfunnet, som Kafkas Georg Samsa som blir en bille, eller Mary Shelleys Monster (som i boken er nokså talefør). Kvinner og minoriteter er også ofte blitt utsatt for det fremmede, gjennom det vi kaller «normalen». De tvinges inn i et patriarkalsk eller vestlig narrativ, med smale roller som de enten må tvinges inn i eller føle konsekvensene av å ikke adlyde.
