REPRISE (Litteraturtidsskriftet #1 & 2, 2021) by Litteraturtidskriftet Lasso

LITTERATURTIDSSKRIFTET LASSO

REPRISE

LASSO dobbeltnummer REPRISE #1 og #2

Redaktører: Alexander Arctander og Lee Kvåle Skjønnlitteraturansvarlig: Simen Bugge Sakprosaansvarlig: Maja Marcussen Økonomiansvarlig: Maziar Kosarifar Redaksjon:Cathrine Mosvold, Erik Mamen, Thale Rorgemoen Nenseth (illustrasjonsansvarlig) Omslag og illustrasjon: Aronia M. Nilssen Layout: Thea Lovise Stangeby Takk til Velferdstingets Kulturstyre og ILOS litlasso.no Facebook: Litteraturtidsskriftet Lasso Instagram: @litlasso

Alexander Arctander (f. 1997) har en BA i allmenn litteraturvitenskap fra UiO, er redaktør i litteraturtidsskriftet Lasso og redaksjonsmedlem i VOKS litteraturtidsskrift. Hans hovedinteresse er eldre litteratur og døde språk, han har altså ingen pretensjoner om å være til samfunnsnytte. Birgitte Trankjær (f. 1995) er bosatt i København, hvor hun utdanner seg til psykomotorisk terapeut. Hun har tidligere utgitt noveller og kortprosa i de danske tidsskriftene Slagtryk og Lapidar, og har en kommende utgivelse i det kanadiske tidsskriftet for oversatt litteratur Translit. Erik M. Mamen (f.1997) har tidligere studert Film- og Videoproduksjon på NTNU, og for tiden studerer han ved UiO. Ida E. Stenberg (f.1990) kommer fra Lillestrøm, men holder til i Bergen. Hun er kunstner og skribent, og bruker året på å jobbe med en novellesamling. Liker ellers å gå alene på fjellet. Jonas Stensvoll (f. 1996) tar en bachelorgrad i litteraturvitenskap, og liker å stå på ski. Kjersti Halvorsen (f. 1993) er psykolog, og debuterte skjønnlitterært i 2019 med romanen Ida tar ansvar.

Maja Marcussen (f. 1995) er sakprosaansvarlig i Lasso og masterstudent i nordisk litteratur. Marita Algrøy (f. 1991) kommer fra Algrøy, en øy i Øygarden utenfor Bergen. Hun har studert skrivekunst i London og har ellers hatt en variert karriere som blant annet bartender, bokhandler, stuepike og sauebonde. Sunneva Elvarsdottir (f. 1993) gikk forfatterstudiet i Bø 18/19 og studerer for tiden design ved Det Kongelige Danske Kunstakademi. Tom Gaustad (f.1998) studerer engelsk ved Universitetet i Bergen og forsøker å skrive. Tony Ødegaard (f. 1995) har studert engelsk og japansk i Bergen og Kobe, og går for tiden på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Viggo Bjerring (f. 1981) er en dansk forfatter bosatt i København. Han har tidligere utgitt novellesamlingen Balancekatten og kortromanen QWERTY.

Ida E Stensberg Fønix uten fyrstikk 13

Jonas Stensvoll Skikkelser som spurter 21

Birgitte Trankjær Fødselen, Orgasmen, Forstoppelsen 25

Maja Marcussen Ein lykkeleg slutt (bokomtale) 29

Tony Ødegaard Fortellingen om Hustadvika 35

Sunneva Elvarsdottir Home and Away 43

Erik Mamen Joachim Triers repriser 53

Viggo Bjerring Novelle

Robin van de walle Dikt 61

Alexander Arctander Produktivitet og lediggang, eller Thomas Mores Utopia sett fra den tidlige moderne handelsstanden 73

Marita Algrøy 77

Tom Gaustad Ved vinduet 81

Kjersti Halvorsen 2005 85

Maja Marcussen Mellom sorg og den lyse melankolien: Sju dagar i august (2014) av Brit Bildøen

Føniks uten fyrstikk

Ida E Stensberg

Jeg sitter naken ytterst på pekefingeren til Gud skammer meg foran englene krum nakke skjelvende hender Jeg er et barn i kroppen til en kvinne Jeg er raseriets mest undertrykte formspråk All skjønnheten her oppe bare smuler igjen til menneskene Det gylne lyset vasker meg ren benytter fargerike perler og strikker fletter mine sarte nervetråder Likt manen til en enhjørning Når tiden kommer skal jeg nok drikke gjenfødelsen som et iskaldt glass vann

Skikkelser som spurter

Jonas Stensvoll

Jeg følte at hun betrodde hemmeligheter til meg. Den rolige stemmen. De store t-skjortene. De korte fortellingene om familien. Hun snakket om broren sin, mens vi gikk bortover fortauet, i den kalde, klare luften, på vei til butikken. Hun snakket om noe han hadde kjøpt. Noe jeg slet med å forstå uten at jeg spurte henne, fordi jeg merket respekten i stemmen hennes, og jeg merket, så vidt, gleden når hun snakket. Og jeg så bort på ansiktet hennes, så profilen hennes mot skurene og trafikken, og følte at gleden forsvant ut i tutingen og motorduren og eksosen. Vi hadde sluttet tidlig den dagen, så butikken var helt tom, og det første jeg så når jeg kom inn var en stor reklame for morsdagen. Jeg følte meg skyldig når jeg så på skiltet, og samvittigheten min tvang meg mot hyllene av små, glinsende gratulasjonskort. Jeg tok et fra den billigste kategorien, selv om det ga meg en uggen følelse, og gikk videre for å finne noe til meg selv. Og mens jeg sto der, foran sjokoladene, med det lille kortet i hånden, følte jeg at jeg gjorde noe ulovlig. Som om reolene og lysene og varehusduren anklaget meg. Skyldfølelsen, og tomheten, og alt som var rundt meg truet, og engsteligheten la seg i kroppen min. Så jeg gikk tankeløst for å finne henne, men angsten hadde festet seg. Jeg burde jo egentlig hjulpet henne. Kanskje tilbudt meg å kjøpe noe. Men jeg kunne

ikke hjelpe henne, og de pengene jeg hadde, ville jeg bruke på meg selv. Så, idet jeg fant henne på huk mellom to reoler, langs produktene jeg aldri hadde sett før, la jeg instinktivt kortet og sjokoladen i lommen. Og bare hendelsen fikk hjertet til å hamre. Jeg måtte skjule meg selv for henne. Det var galt, det jeg gjorde, og når jeg gikk frem til henne prøvde jeg å se på andre ting i butikken. Hun tenkte ikke over kortet mitt. Hun tenkte ikke over mine kjøp. Hun var for opptatt med sine egne greier. Hun var jo oppslukt av de forskjellige prislappene. Hun var opptatt med å sammenlikne den ene med den andre. Og mens hun var opptatt med sitt, la jeg merke til en person jeg hadde sett før, som kanskje kunne lette stemningen litt. – Er ikke det broren din? Ved ferskvaredisken stoppet en kraftig person for å snakke med jenten bak disken. Han lente seg rolig over glassmonteret, fylt av fisk og kjøtt, og la seg mykt mot ansiktet hennes mens han snakket. – Jo. Hun la en vare i handlekurven, før hun gikk nedover hyllen, og satte seg ned på huk igjen. Jeg tok noen steg framover, forbi den slanke kroppen hennes, og la merke til lyden av metallhjul i lokalet. En butikkarbeider kom gående, etterfulgt av en palle som vinglet rolig. I noen sekunder stoppet han vognen, dyttet noen av eskene lenger inn på pallen, og så bort på meg. Hjertet mitt hamret, og jeg følte at kroppen min glødet. – Skal vi stikke? Jeg gikk inn til båndet, og mannen bak kassen gjorde en liten bevegelse med hånden sånn at båndet begynte å rulle. Han tok varene mine, uten å se på dem, og skannet dem i det røde

lyset. Blikket hans var tamt, likegyldig, og øynene var matte av kjedsomhet. Jeg gikk bort til terminalen, satte kortet mitt inni, tastet inn koden, og ventet litt før den pep. «Kort avvist». – Bare ta vekk sjokoladen. Jeg ville ikke forstyrre de som arbeidet her, så jeg skjulte ansiktet mitt mens han tastet inn koden og dro kortet. Samtidig unnvek jeg blikket fra venninnen min, men jeg følte at jeg måtte snu meg mot henne. Hun tok en vare fra kurven, la den på båndet, og gjentok den samme bevegelsen. Jeg så unnskyldende på mannen, og satt inn kortet på nytt. – Vil du ha kvittering? – Nei takk. Jeg gikk lettet ut av køen, og tok sekken av ryggen for å legge kortet nedi. Jeg åpnet en av bøkene, la kortet mellom sidene for å beskytte det, før jeg så opp igjen og merket en en hurtig bevegelse i utkanten av synsfeltet mitt. Med et rykk forsøkte jeg å feste blikket mitt til bevegelsen, og så etterhvert en spurtende skikkelse på vei mot oss. Den tunge kroppens hans fløy over gulvet, og bak han runget en stemme gjennom butikken. Det plutselige ropet gikk som et sjokk gjennom kroppen min, fra hodet og ut i armene, sånn at sekken min falt slapt ned på det skitne gulvet. – Stopp! Stopp! Stopp! Men den tunge kroppen spurtet inn i mellom kassene, og blikket hans lyste av adrenalin. Han ropte noe til meg, og idet stemmen hans nådde frem til meg, hoppet kroppen min til siden. Armene mine skalv av overraskelse, og jeg så hvordan det lange steget hans landet på sekken min. Hele kroppen hans svinget ut av balanse, og han dunket i bakken med et mørkt stønn. Like etter spurtet vekteren mellom kassene, gled ned på knærne, tok tak i

hendene hans, la dem bak på ryggen, og ropte: – Jeg sa stopp! Jeg sto forfrosset mens han tok igjen pusten sin. – Hva har du i lommene dine? – Ingenting. Han forsøkte å vrikke seg ut av vekterens grep. – Kom igjen. Venninnen min sto på andre siden, og stirret rett på meg. Jeg ristet av meg sjokket, og begynte å bevege meg. På vei mot utgangen dro jeg sekken min opp fra bakken, og så en siste gang mot broren hennes. – La meg se hva du har i lommene dine. Vi rundet et hjørne, og jeg tok tak i stroppene til ranselen for å hekte den på skuldrene. I mellomtiden hadde venninnen min tatt opp telefonen, tastet inn et nummer, og ringt moren sin. – Kristoffer ble tatt for stjeling igjen. – Ringte de politiet? – Vet ikke. Mens vi gikk til bussen snakket hun i telefonen, og når hun la på, turte jeg ikke spørre hva som hadde skjedd. Jeg ville vite hvorfor han hadde gjort det, og hva han hadde stjålet, men når jeg så på blikket hennes forsto jeg at jeg ikke kunne gjøre det. Så resten av bussturen satt vi taust mens motoren under setene duret i takt med girene som gikk opp og ned i kjernen av den tunge maskinen. Når vi kjørte inn på busstoppet hennes, sa vi hadet til hverandre, og dørene lukket seg med et sus. Den siste kilometeren satt jeg for meg selv og så ut av vinduet. Landskapet av trær og boligområder gled forbi. Områder jeg kjente til, og visste om, fordi jeg hadde venner som bodde der. Jeg hadde vært i husene deres, og jeg hadde lekt i alle skogene som fantes der, og

noen ganger hadde jeg følt at noe var annerledes, uten å forstå nøyaktig hva det var. Som om stemningen rundt middagsbordet hadde en annen smak, eller samtalen mellom foreldrene hadde en tyngre og mer alvorlig tone. Det var noe forlokkende over det. Å oppdage at en bror eller en søster, som var fjernt fra oss på grunn av alderen, liksom brøt seg inn i horisonten og viste seg som noe annerledes. Det vekket en nysgjerrighet i meg som brant i brystet, en lengsel etter å se hvordan andre mennesker levde. Hvordan han levde. Hvorfor han følte det var nødvendig å stjele fra butikken, når bare tanken tente en hemmende angst i hele kroppen min. Jeg vet ikke hva som skjedde med han den dagen, men en stund senere besøkte jeg den samme venninnen. Jeg hadde vært hos henne før, men jeg følte meg uansett ikke hjemme der. Det var som om de vanligste tingene i huset, som toalettet eller kjøkkenet, ble fremmed for meg. Jeg visste hvordan en do eller ovn fungerte, men jeg kjente en følelse av frykt for ødeleggelse om jeg trykket på feil knapp. Så de minuttene venninnen min smurte skiver i underetasjen, gikk jeg opp trappen til soverommet hennes. Jeg skulle til å gå inn og sette meg ned i sengen hennes, når jeg så at døren hans sto på gløtt. Gardinene på rommet hans dempet dagslyset, og den mørke malingen på veggene ga inntrykk av skyggelegging. Langs veggen over sengen hang fire eller fem plakater, med motiver av artister og atleter. Bak døren kunne jeg se den tunge skikkelsen hans bevege seg over bakken. Jeg tok instinktivt ett steg til venstre, og fikk med meg at et rullebrett og en haug med klær lå på gulvet. På kommoden så jeg en stabel med bøker. – Vil du noe? Han åpnet døren ytterligere, og lyset fra taklampen blottla resten

av rommet. Den store kroppen hans dominerte døråpningen, og ansiktet hans var rolig og spørrende. Når jeg holdt stillheten tok han en t-skjorte fra en bunke på sengen, la den i en form for printer som sto mellom en pult og sengen, og trykket på en knapp. En lavmælt virrelyd sev ut fra lyset i maskinen. – Hva lager du? Jeg tok noen skritt frem mot døren. – T-skjorter. Han tok et plagg fra sengen, strakk ut t-skjorten, sånn at jeg kunne se trykket, før han brettet den rolig sammen, og la den tilbake på sengen. – Det er billigere enn å kjøpe den ekte varen. Jeg tok noen steg nærmere, helt til jeg sto på dørterskelen, og kunne se alle t-skjortene som lå ryddig på sengen hans. På den ene siden lå noen skjorter med påtrykte logoer, på den andre siden lå en haug med blanke. Blikket mitt gled sakte over rommet hans, og på sengestolpen la jeg merke til et par lyseblå dongeribukser, med slitasje rundt knærne. Det hvite vevet, som strenger i stoffet, trakk meg dypere inn i rommet. – Den har jeg laget selv. Jeg ser opp mot ansiktet hans. Bredt og mykt, med en rød farge i kinnene, og en mildhet som får meg til å senke skuldrene. – Den er inspirert av noe jeg så på TV. Han tar buksen fra stolpen, og viser den frem. Et hvitt trykk, nesten usynlig, som om det er raspet inn i stoffet, dekker hele høyre låret til buksen. Hver flekk, når jeg ser lenge nok på den, blottlegger et behagelig mønster. De sekundene han holder buksen opp for meg, stirrer jeg intenst på motivet, og føler omgivelsene mørkne bort i sidesynet. Når han legger den fra seg igjen, står jeg helt i ro og ser stoffet rynke seg over stolpen. Mønsteret

forsvinner mellom foldene, og mens jeg stirrer tomt hører jeg de lette skrittene som fyker opp trappen. Før jeg snur meg, ser jeg at han legger en ny skjorte i printeren. Så går jeg hurtig inn på rommet hennes, setter meg ned i sengen, og later som om ingenting har skjedd.

Fødselen

Birgitte Trankjær

Jordmoderen holder imod med tre fingre på Diones mellemkød. Alligevel sprækker hun fra skeden og om til røvhullet, da først mit hoved presses ud og derefter resten af min krop. Jeg er et mast legeme, der bliver lagt på hendes mave, som endnu står i en bue og er en kuppel, en efterladt hule. Jeg har et grødet skrig, som Dione ikke ved om man kan kalde for en stemme. Hun ved ikke om alle spædbørn har denne lyd, så hun spørger jordmoderen, der svarer at det er det eneste skrig af sin slags i verden. Navlestrengen er en blålig tarm, som pulserer mellem os. Den afklemmes to steder, for så at blive klippet over på midten. Så bliver jeg vejet og gnubbet og stukket i hælen, imens Dione føder moderkagen i en ve. En jordemoderstuderende får lov til at sy hende i skridtet, imens jeg kommer tilbage på hendes bryst. Moderkagen bliver skyllet og vejet og tjekket for infarkter, koagler og om fosterhinderne er hele. Moderkagen er et landskab man kan kortlægge, den viser hvordan min udvikling er forløbet. Jordemoderen holder moderkagen op foran Dione og siger, at den genetisk set er en del af mig. Hun breder den ud, så lyset falder igennem og gør årerne tydelige. Hun åbner den op, så Dione kan se hulrummet, jeg har ligget i. Dione får vist hvordan, jeg skal lægges til brystet. Hun ser ned på mig, da jeg suger råmælken ud af hende. Hun har fugtige øjne, som lidt efter flyder over og bliver til tårer, der glider ned ad hendes jordiske kinder og til sidst rammer de min guddommelige hud. Hun visker til mig, dit navn er Venus.

Orgasmen

Birgitte Trankjær

Den første kundskab jeg tillærer mig, er at gå. Dernæst lærer jeg at tale og så at skrive. Den fjerde kundskab jeg lærer, er at opfatte hvornår jeg skal skide, og så lærer jeg at spise med kniv og gaffel. Som den sjette kundskab, lærer jeg at svømme. Jeg er seks dage gammel og står op før Dione, for at gå ned til havet. Jeg stiller mine sko oppe ved buskene, klæder mig af og går på bare fødder, fra stranden og ud i vandet. Dette kommer jeg til at gøre hver morgen resten af mit liv, det ved jeg allerede nu. Jeg kommer til at gøre det, selv når sandbunden ændrer sig hen over efteråret og får lange dynger af småsten, tang og fintslebne blåmuslinger. Også når vinterstormene trækker et tæt lag af flint og granit og gnejs med sig. Jeg sover én nat til og så er jeg syv dage gammel. Som den syvende kundskab, lærer jeg min klitoris at kende og jeg udløser den orgasme, hvis stigende kurve jeg har redet på siden min fødsel. Jeg står i det vægtløse havskum og mærker mit organ svulme. Mågernes skrig, blæsten og bølgerne, der slår mod kysten - alle disse lyde lukkes ude. Små kramper løber ned over mit bækken og på bagsiden af mit maveskind. Jeg tilkalder muslingerne. Jeg tilkalder krebs og krill og rejer. Krabber og søstjerner og gopler. Jeg vil have dem alle som vidner på min opdagelse af kønnet. De pibler frem fra bølgerne og lægger sig, som en trofast rand rundt om mig. Se, synger havets kravl, moderen, navngiverne til Venusbjerget: mons pubis, mons veneris, skambjerget, det behårede, fedtrige hudområde, der hvælver sig frem og nedadtil på kvindens bugvæg oven for de ydre kønslæber. Mons pubis, mons veniris, moderen.

Forstoppelsen

Birgitte Trankjær

Over de næste par dage, opbygger den euforiske hændelse på stranden sig i mig, som en slem forstoppelse. Dione kredser om mig imens jeg ligger på sengen, vrider mig som ål, som muræner, som søens ådselædere. Mine tarme er lange rør, stoppet til med tørt ler. Dione fodrer mig svesker, stryger mig over min udspilede hvalpemave. Hun masserer min ringmuskel. Hun har læst at det er sådan tigeren gør, når den hjælper sine unger af med deres afføring. Så koger hun en balje vand, river en sæbe på rivejernet og lader spånerne opløse sig i baljen. Med en slange og en mør pumpe, sprøjter hun vandet op i røven på mig. Først opstår en ulidelig smerte. Så fornemmelsen af en forandring, som jeg imødekommer med en desperat glæde. Jeg vender mig om på venstre side, knuger mig sammen som da jeg stadig lå inde i Dione. Og så kommer det. Sæbevandet og alt hvad det har med sig: vaser og søjler, sandaler og laurbærblade. To harper og en encyklopædi, araberheste og deres føl, messingmønter, gedefostre, temperafarver, perlekæder, safran, pollen, en primitiv fontæne, olivenkerneolie, kalk og kridt, fossiler. Vingerne fra en spurv. Bitter sperm, salt sperm. Æbleskrog, svampesporer, vestenvinden, blafrende gardiner. Et fødekar, utallige skygger, en stille messe, bagte duehjerter på en rosmarinkvist, et ansigt.

Ein lykkeleg slutt (bokomtale)

Maja Marcussen

Slekt skal følge slekters gang, og arvesynden like etter. Maren Uthaugs siste roman Ein lykkeleg slutt (Samlaget, 2021) er en slektsroman fortalt fra synsvinkelen til en nekrofil gravferdskonsulent. Forfatteren balanserer den tabubelagte tematikken med mørk humor og flere kjærlighetshistorier. Gravferdskonsulenter tjener penger på andre folks ulykke, men ikke uten at det setter sine spor. Den dansk-norske romanforfatteren, bloggeren og tegneserieskaperen vant i 2018 DR Romanprisen for Hvor der er fugle (2017) som utkom på Samlaget i fjor. Uthaug er kjent for å skrive frem det groteske og tabubelagte, og i Ein lykkeleg slutt går hun dypere inn i dette mørket. Romanen ble først utgitt på dansk i 2019 og det er Ingvild Holvik som står for oversettelsen til nynorsk. Gravferdskonsulenten Nicolas arbeider i Christian Christiansens gravferdsbyrå som har vært i familien siden 1800-tallet. Han er etterkommer av en lang rekke menn med navn Christian som alle har hatt sine byrder. Nicolas har kanskje unngått familienavnet, men han er like fullt arvelig belastet. Åpninga av romanen gir et løfte om at dette ikke er en bok for sarte sjeler: «Den første gongen eg sitra i møte med kald hud, var i 1986. Eg hadde fylt fjorten to veker tidlegare og hadde aldri før tenkt i dei

banane»1. Det er en tung hemmelighet han ikke kan dele med noen. Han kjører ut av København med tvillingbarna sovende i baksetet – klar for å avslutte arverekken. Uthaug skriver om det tabulagte med en grotesk og provoserende humor. I romanen har vi å gjøre med en annerledes forteller. Nicolas kan sammenlignes med Vladimir Nabokovs Humbert Humbert som forelsker seg i tolv år gamle Lolita. Begge fortellerne gir sjel og følelser til personer som ofte fremstilles ensidig i mediene og populærkulturen. Som leser inviteres man til å sympatisere med de utstøtte samtidig som de vekker avsky hos en. Dette samspillet viser hvordan litteraturen kan påvirke vår moralske tenkning og få oss til å reflektere over stereotypiske fremstillinger. Nicolas skammer seg og forsøker å fortrenge sin seksualitet. Han undres over om hans kjærlighet til de døde bunner i mangelen på morskjærlighet, men dette avfeies på deterministisk grunnlag: «Eg hadde det allereie i blodet då eg blei fødd»2. Nicolas gjennomgår og beretter 200 år med slektshistorie og for hver generasjon blir mennenes forhold til døden mer grenseoverskridende. Hva er det som har utløst denne forbannelsen over familien Christiansen? Det hele starter på 1800-tallet da den danske sjømannen Christian 1 strander på stillehavsøya Tikopia hvor han får i oppgave å drepe spedbarn som blir født uten tillatelse – for på den lille øya er det bare plass til 989 mennesker. Han blir sammen med en innfødt kvinne og de får en sønn. Når de blir gravide for andre gang, og denne gangen uten tillatelse, ser sønnen Christian 2 seg nødt til å forlate øya. Reisen tar han til farens hjemland – til skitne og pestrammede København. Christian 2 1

Uthaug, Ein lykkeleg slutt, overs. Holvik (Oslo: Samlaget, 2021), 5.

Uthaug, Ein lykkeleg slutt, overs. Holvik (Oslo: Samlaget, 2021), 6.

fører arven videre og står som sin far stødig mens døden danser rundt ham. Nicolas er den eneste nekrofile i familien og barna hans er ikke som andre barn. Han anser det derfor som sitt ansvar å sette en stopper for galskapen før det blir verre. Fra Christian 1 på Tikopia til Nicolas i et moderne København skildrer Uthaug om døden i alle slags former og det er ikke mangel på dramatiske hendelser: pestepidemier, gjenferd, incest og opptil flere tvillingfødsler hvor (nesten) alle jentene dør. Allerede fra første side er jeg hekta. Boka er full av overraskelser, kjærlighetshistorier og uforklarlige hendelser. Den nynorske språkdrakten som Holvik presenterer i sin oversettelse kler Uthaugs roman godt. Jeg opplever ofte at humor blir krassere og spenstigere på nynorsk. Forfatteren har gjort grundige undersøkelser av danske dødsritualer gjennom 200 år som gjør at romanen både kan leses som en slektsroman og et kulturhistorisk bidrag om menneskers forhold til døden. I boka blir leseren vitne til hvordan krefter som overtro, religion og vitenskap har formet samfunnet vi lever i. Uthaug skriver om det mørke – det tabubelagte og groteske – men hun gjør det med en følsom og sympatisk penn. Ein lykkeleg slutt er en drivende god roman om døden – som både er underholdene og etterlater leseren litt klokere.

Litteratur Uthaug, Maren. Ein lykkeleg slutt. Oversatt av Ingvild Holvik. Oslo: Samlaget, 2021.

Forord

Tony Ødegaard

Tanka-diktet er en over tusen år gammel japansk diktform hvor psykologi og natur møtes, filtrert gjennom en erketypisk japansk estetikktradisjon som mange er kjent med gjennom haiku og renga, tanka-diktets etterkommere. Formmessig inneholder tanka trettien stavelser (japanske mora) etter mønsteret 5-7-5-7-7, med enkelte unntak i de tre første versene, så lenge de til sammen inneholder sytten stavelser. De to siste versene inneholder ofte et slags omslag eller et svar til de foregående linjene. I de fleste tanka-samlinger er diktene akkompagnert av et lite prosastykke, gjerne skrevet fra en filologisk synsvinkel, med den hensikt å sette diktet inn i kontekst. Jeg husker ennå høstkvelden jeg for første gang leste et tanka-dikt. Det var på den tiden da jeg var utvekslingselev i Japan ved Universitetet i Kobe; jeg hadde fått i lekse å lese de første femten sidene av Ise-monogatari, en samling tanka-dikt angivelig skrevet i det niende århundre av Ariwara no Narihira, samlingens Don Juan-lignende subjekt. Mine forventninger til disse diktene var at de sikkert var gamle og kjedelige tekster som bare leses for litteraturhistoriens skyld. Det jeg derimot opplevde – kanskje nettopp fordi det var med en slik slapp tilnærming jeg tok fatt på lesningen – var å bli tatt på sengen av et gjenkjennelsens sjokk. I mine tenåringsår, i det nokså øde Hustadvika ute i havgapet på nordvestkysten, gjorde jeg nettopp akkurat det samme som ble skrevet i et av diktene;1 nemlig å lengte meg bort mens jeg med en viss blanding av sjalusi og beundring betraktet bølgene. Det 1

Det omtalte diktet foreligger i engelsk oversettelse av Peter MacMillan: Ariwara no

Narihira, The Tales of Ise, overs. Peter Macmillan (London: Penguin Books, 2016), 11.

føltes som om Narihiras stemme, som stadig leste sine følelser og lengsler inn i naturen, var et ekko av min egen indre stemme. Ironisk nok, endelig i mine drømmers metropol, følte jeg gjennom tanka-diktene et savn mot naturen i og omkring Hustadvika, et sted jeg hadde brukt hele mitt liv på å lengte meg bort fra. Det var vel da jeg skjønte at hjertet kan bo på flere steder samtidig; i mitt tilfelle både i Kobe og i Hustadvika. Det hele får meg til å minnes ordene til dikter-filologen Ki no Tsurayuki, som skrev det følgende: Den japanske diktningen bruker menneskets hjerte som frø og lar det spire ut i et løvverk av ord. 2 Med kjærlighet og respekt for tradisjonen, har jeg gjort et beskjedent forsøk på å gjendikte de norske diktene mine til japansk. I disse versjonene har jeg valgt å bruke en noenlunde moderne japansk i stedet for den klassiske japansken i Narihiras tanka-dikt, for bedre å kunne reflektere min egen tid og stemme. Innholdet varierer noe for å gjøre opp for forskjellene mellom det norske og det japanske i språk og natur, men stort sett er det helhetlige uttrykket det samme. Selv om jeg regner med at de aller fleste ikke leser japansk, tror jeg likevel at kanji-tegnenes billedlige skjønnhet kan komplimentere den norske lesningen. Ved å la mitt eget hjerte skrives ut gjennom den japanske diktningen, får forhåpentligvis Hustadvikas løvverk også spire. 2

Oversettelsen av sitatet fra forordet til Kokin Wakashuu er min egen, med støtte i blant

annet Donald Keenes engelske oversettelse. Se: Ki no Tsurayuki, utdrag fra Kokin Wakashuu, sitert i Donald Keene, Seeds in the Heart: Japanese literature from earliest times to the late sixteenth century (New York: Henry Holt & Co., 1993), 245-246.

Fortellingen om Hustadvika

Tony Ødegaard

1. En sensommer for lenge siden reiste en mann hjem til Romsdal-provinsen etter flere melankolske år på reisefot. Ved ankomst ble han møtt av et karrig kystlandskap hvor lite hadde forandret seg med årene. I kjerren hjem, i skyggen av Melen-fjellet, skrev han: Hundekjeks blomstrer men likevel fryser jeg lik Melen evig glasert i skare og rim går sommeren meg forbi

2. Uten noe annet å ta seg til, begynte mannen å vandre i sine fordums trakter. Et stykke på veien satt han seg ned bak en knaus og komponerte følgende linjer: Ut til Taksneset kom vi for å søke ly, ørnene og jeg, trukket nærme hverandre av Nordavindens kulde

3. En kveld tok mannen turen ut til Røysberga hvor det vokste et ensomt lindetre i skyggen av et berg. På stiene, gjengrodd av lyng og buskevekster, støtte han på sin gamle elsker. Det gikk et øyeblikk før de kjente hverandre igjen, for årene hadde gjort sitt med dem begge. De reiste hjem til ham for å sove sammen, hånd i hånd som i gamledager. Hun resiterte et dikt til ham på sengen: Gamle lindetre din krone er blitt tynnere enn den var i vår og likevel skjermer du buskene fra høstregnet Og mannen: Lille ripsbærbusk blottet for blader og bær er du enda frisk, selv fargeløs edlere enn den eviggrønne gran

De skiltes ved morgengry.

4. Mannen stod i sitt barndomshjem og stirret ut vinduet der tallerkenformede planter vokste vilt og uhemmet over den gjengrodde hagen. Mon tro hva han tenkte da han skrev: Giftige pestrot du kveler jordsmonnet i min mors hage, men også du vil visne når barfrosten setter inn

5. Han tok en tur i heiene og kom over noen tyske bunkere etterlatt i et kratt i myren. Fylt av vemod begynte han å tale: Krigen er forbi og likevel står du vakt over gulnet gress. Gjenglemte fort fortell meg, deler vi samme skjebne?

6. Kledd i et savn for det forbigåtte, gikk mannen ned til stranden ved munningen av Hustadelva. Ute i bukten fikk han øye på en skarv som sto på toppen av et sjømerke og viftet med vingene. Han satte seg på en stein og skrev følgende dikt: I vintersolen strekker skarven vingene for å bli tørr. Den er ikke som tranene dansende i Kushiro

Home and Away

Sunneva Elvarsdottir

Det var krevende da han inntok hjemmet vårt. Vi var jo glade i han, men de tok så utrolig mye plass. Hvorfor kunne ikke hun heller flytta ut, spurte jeg. Det har ikke søstera di penger til, skjønner du vel, sa mamma oppgitt. Jeg angra meg som regel når mamma blei oppgitt. Det føltes som jeg forstyrra et løp som besto av viktigere ting. Hun hadde lang kjørevei til skiftene på sykehuset, og tok ekstravakter på krisesenteret. Det var trolig en yrkesskade at hun uten flauhet kunne holde frem en pakke kondomer på butikken, litt dårlig gjemt under sjalet sitt, og spørre om jeg trengte. Jeg tror likevel hun alltid hadde vært sånn, direkte. I pausene på jobb hekla hun, pledd og duker, og hadde alltid et hekla sjal hengende i gangen som hun la over skuldrene da hun kom hjem fra vakt. Da jeg var lita kunne jeg liste meg ut og bore ansiktet inn i sjalet. Pusten blei dypere, det var sånn at jeg blei døsig av det. Det var tydeligvis Jorun som trengte kondomer, men det var for seint den dagen hun satt lutrygga ved kjøkkenbordet og mamma lukka døra til stua. I starten var hun likevel glad, hun strålte mot venninnene sine som brukte å komme innom etter skolen.

– Det er så sjukt, bare tingene jeg trodde var viktige før ... De satt kranset rundt henne og babyen i stua, nikka ivrige og himla med øynene over lekseheftene de hadde tatt med til henne fra klasseforstanderen. Svarte at de også var drittlei skole, det hadde ikke noe med det ekte livet å gjøre, at det fantes en verden uttafor gokk. Da en av dem nevnte at hun ikke kunne vente med å reise, etterfulgt av at de andre stivna og så nervøst ned i tekoppene, var Jorun rask med å skjære gjennom stillheten. Konstaterte at det hadde hun ikke noe interesse for lenger, det heller. – Jeg er for abort altså, men jeg kunne aldri valgt annerledes. Av alt livet har å by på føler jeg bare at dette er det største. Venninnene smilte letta, blei et samstemt kor om hvor kult det var å være ung mor, hvor heldig hun var. Etter de hadde gått brydde hun seg ikke med å rydde, bare smilte selvtilfreds og reiste seg med han på armen, som om hun var for viktig til det nå. Hun styrte for det meste med han sjøl, de første månedene. Ba meg bare om å skifte bleie i ny og ne, og forventa at jeg rydda. Da han blei større måtte jeg passe han mer, ta han med ut fordi hun trengte fred til å lese. Hun hadde som regel gått fra bøkene da vi kom inn, og jeg kunne se at hun hadde laga seg mat eller satt på TV-en. Bøkene var aldri bretta lengre enn de første kapitlene. Hodebunnen hans lukta søtt, melkeaktig. Det kunne være kvalmende om morgenen, det var da lukta var sterkest. Jeg brukte å hente han etter jeg hadde dusja. Jorun lå lengre og lengre om morgenene. Ofte var det så varmt der inne på soverommet at jeg kunne merke sløvheta i han ei god stund inn i frokosten. Fra munnen hans kjentes en metallisk eim da han kom nært, la kinnet inn mot halsen min.

Jorun blei mindre blid etter at hun fikk nyss om at noen av de gamle klassekameratene hennes hadde begynt å lode rundt ungdomsskolen. Vi passerte fnisende mens hun i gjengen med størst selvtillit gikk bort og lente seg inn bilvinduet, lo og vinka oss bort. Jeg kjente han igjen fra årboka til Jorun. Etter hvert begynte jeg å sitte foran. – Er det søstera til ho Jorun? Dere som bor innerst i fjorden? – Jeg har et navn, svarte jeg og prøvde å virke uimponert mens jeg bladde gjennom ei CD-mappe. La den tilbake i hylla i bildøra da jeg så at fingrene mine satte avslørende fuktmerker på plastomslaget. Han het Sigurd. Da han rulla ned vinduet og ropte «Hils søstera til ho Mona!», snudde jeg meg og viste føkkjufinger med et smil før jeg runda svingen opp til huset. Jorun lå i hettegenser på sofaen og hadde satt på en Disney-film. Han satt trollbundet foran og holdt rundt kaninbamsen, Nin. På bordet sto et halvfullt glass med cola oppå ei naturfagsbok som hadde ligget der i ei uke. Hun holdt festet på glidelåsen opp foran munnen og så granskende på meg sånn at jeg kjente varmen prikke i kinnene. Hun må ha hørt bilen. Ropinga. – Du må slutte å herme etter meg. Hun vendte blikket tilbake mot TV-en. Varmen blei til sinne. Jeg ville slenge tilbake at dét trengte hun ikke bekymre seg for, men noe stoppa meg fra det. En litt fremmed følelse av å allerede ha overtaket. I stedet spurte jeg om han hadde spist, hun nikka, og jeg gikk på badet og henta tannbørsten hans. – Sigurd er en idiot, kos dere da! ropte hun fra sofahjørnet. Det var vel omtrent samtidig med at venninnene hennes gikk ut av skolen og dro på Work Away til Australia. De hadde alle spart til det, Jorun også, en gang i tida.

Jeg vet man ikke kan stole på minner. Likevel, etter jeg fikk sønnen min har jeg begynt å tenke på han igjen. Det kommer som regel uventa, midt i en situasjon ser jeg plutselig alt utenfra. Den lille handlekraftige kroppen, som griper alt med begge henda, som løftes og leies, som slipper tak og stavrer seg mot en bordkant, ei katt, eller ei skjære i hagen, akkurat like før han er moden for det. Hverdagslige hendelser blir uforventa til de minnene man bærer på. De kjennes på samme tid genuine, men i grunnen er de fantasier, forskjønna rekonstruksjoner. Prikkete sokker som brettes over sprelske tær. En ullgenser tres over den svaie, myke ryggen, halsen gir etter med et rykk og hodet stikker opp. Lange øyevipper sperrer opp runde øyensteiner, av en eller annen grunn tenker jeg på en nyvåkna kalv. En liten finger som peker ut i lufta eller stryker meg på øret, kroppen som lener seg inntil. Armene mine som holder rundt, og presser foten forsiktig ned i en cherrox. Kornbleike lokker, melkeluktende. De få gangene jeg har vært der som voksen har landskapet slått meg som overraskende, ja, lite slående. Platt. Jeg vet ikke hva jeg forventa, jeg har aldri idealisert stedet jeg vokste opp, eller det trodde jeg i alle fall ikke sjøl. Men den kvelden minnes jeg fjorden som regelrett bada i rød kveldssol, fargene så sterke at de pulserer. Jeg sto i veikanten og venta på skyss. Betrakta uinteressert lyset som kasta varme skygger over stien mellom strårekkene, den som gikk ned til fjæra. Skjellene som blinkende perler i bukta. Korngylne lokker blant stråa. Den hjulbeinte lille kroppen som vagla inn på stien. Jeg tenkte at jeg ikke ville at han skulle få øye på meg, på hvor

slitsomt det hadde vært om han kom stavrende bort, det hadde ødelagt alt. Kjente på den frydefulle forventninga om å sette meg sjøl i fare. Sette meg i den bilen. Dra på fest med Sigurd. Jeg tenkte ikke på at Jorun hadde grått på badet den formiddagen, at hun siden hadde ligget på sofaen og stirra tomt på Home and Away, og jeg hadde slettes ingen interesse av å sjekke at hun var i nærheten. Jeg tenkte på at jeg ikke visste om jeg hadde vært full, selv om jeg hadde drukket et par ganger. At strømpebuksa mi var litt tykk, kanskje det så teit ut, men at conversene mine var blitt akkurat passe slitte. Jeg tenkte ikke på at jeg hadde gått med han i fjæra og plukka tomme kråkeboller dagen før. Det som farer for blikket mitt nå er ikke det jeg så den gangen. Jeg var ikke i stand til det. Det var ikke min unge. Jeg var jo sjøl et barn. Jeg ba Sigurd om å slippe meg av på samme plass som jeg hadde blitt henta tidligere på kvelden. I veikanten før svingen, sånn at man ikke kunne se bilen fra huset. Det var blitt seint, men han sa det gikk greit å kjøre med noen styrepils. I bilen hadde vi hørt på en CD han hadde brent hos en kompis, han sa han gleda seg til å flytte, at jeg måtte komme på besøk. Jeg fortalte ivrig om planene mine om å flytte vekk for å gå videregående. Det søkk i magen da jeg så lyset i kjøkkenvinduet, mamma må ha blitt sittende oppe etter at hun kom hjem fra vakt. Det var ikke noe alternativ å utsette det akkurat, jeg fant ei parfymeflaske i veska og spraya håndflatene, gned de sammen og gikk inn i håp om at jeg ikke lukta røyk.

Hun satt ventende ved kjøkkenbordet da jeg kom inn. Sjalet lå over skuldrene, hendene knuga om en kaffekopp. Da jeg satte meg titta hun ned i koppen et øyeblikk, som om hun leita etter ordene, det forvirra meg. At det som kom var verre enn jeg hadde frykta, begynte å demre for meg da hun la hånda si på mi, varm og tørr, og begynte å fortelle. Jorun hadde våkna på sofaen av at mamma kom hjem. Han var ikke å se noe sted. Etter ei kort tid med hysterisk leiting var de raske med å bevege seg ned mot fjæra. Så hørte de gråten. Han hadde vært våt, kald, han hosta. Mamma hadde tenkt legevakta med en gang, hun hadde selvfølgelig tenkt legevakta med en gang, men etter at de hadde fått av de våte klærne og han fikk varmen i seg, hadde han kvikna til fort. Hosten avtok, og da de bada han var han frisk og fin som før. Han hosta ikke lenger, blei naturlig nok bare veldig trøtt etterpå. Det hadde gått bra. Heldigvis hadde det gått bra. Som om ho merka at skuldrene mine senka seg, retta hun seg opp og så meg strengt i øynene. – Ting har ikke vært helt bra ... Jeg vet hvor flink du har vært med å hjelpe til. Ansiktet hennes mildna. Jeg kjente gråten prikke bak øynene og måtte trekke pusten dypt for ikke å slippe tak. Imens mamma skylte koppen i vasken blei jeg sittende. De nøye, raske bevegelsene. Hendene som alltid var litt tørre fordi hun vaska dem så ofte på jobb. Da hun hadde satt fra seg på benken og var på vei til å gå og legge seg, stoppa hun ved bordet igjen som om hun kom på noe. Hun smilte skjevt. – Gå og ta deg en dusj nå. Du lukter fest lang vei.

Etterpå åpna jeg døra inn til dem sakte, forsøkte å gjøre stegene mine så myke og lydløse som mulig. Det stakk litt i magen da jeg la hånda på brystet hans, samtidig var jeg lett i hodet. Han var fin. Varm. Trygg. Jeg turte ikke stryke på Jorun, men så litt på henne også. Ting hadde ikke vært helt bra. Nå skulle de bli bedre. Den natta sov jeg godt, og våkna tidlig av meg sjøl. Fordi jeg hadde lyst, tok jeg en ny dusj. Inne på soverommet var det stille. Han var ikke varm lenger. De lange øyevippene. Det kornbleike håret. Lukta av melk. Metall.

Joachim Triers repriser

Erik Mamen

Det finnes to grunner til at det ville komme en tekst om Joachim Trier i denne utgaven av Lasso. Den første, og mest åpenbare, er at debutfilmen hans het nøyaktig Reprise. Den handlet i tillegg om unge forfatterspirer på Blindern, så dette er en ganske innlysende tekst for vårens nummer. Dette er likevel ikke den første gangen Lasso har tatt for seg akkurat den filmen. I 2012 intervjuet Lasso manusforfatteren og samarbeidspartneren til Trier; Eskil Vogt.1,2 Den andre grunnen er at hans neste film Verdens verste menneske, mest sannsynlig kommer til Cannesfestivalen i år og har norgespremiere i august.3 Derfor vil det være interessant å se tilbake på den øvrige filmografien for å forutse hva vi kan forvente oss av neste film. Ettersom dette blir en auteuranalyse av filmene er det relevant å bruke litt plass på å diskutere auteurteori. Begrepet kommer fra det franske ordet for forfatter (auteur) og ble etablert i filmmagasinet Cahiers du Cinéma på 50-tallet. Det er et teoretisk perspektiv hvor regissøren oppfattes som forfatteren av filmverket de har laget. Det finnes mange argumenter både for og imot 1

Iversen & Myklebust, «Samtale med Eskil Vogt – del 1», 9-15.

Iversen & Myklebust, «Samtale med Eskil Vogt – del 2», 17-23.

Dahl, «Ny film fra Joachim Trier: − Denne gangen er det en kjærlighetshistorie».

denne typen lesning av filmer. Men auteurer lager sjelden en film helt alene. I Joachim Trier sitt tilfelle har han faste støttespillere både på manus (Eskil Vogt), kinematografi (Jakob Ihre), klipp (Olivier Bugge Coutté), filmmusikk (Ola Fløttum) og lyddesign (Gisle Tveito). Alle disse menneskene er med på å utvikle det som blir stilen og tematikken i filmene til Trier. Kort sagt er film et samarbeidsprosjekt, og derfor kan man til en viss grad kritisere denne typen teoretisk lesning for å være for fokusert på ett enkeltindivid. Samtidig er alle disse samarbeidspartnerne med på å lage Joachim sine filmer (unntatt den nyeste, i Verdens verste menneske har han brukt en annen fotograf; Kasper Tuxen).4 Det er tydelig at også de er med på å videreutvikle stilen og de tematiske trådene til Triers filmografi. Derfor blir det ikke helt feil å si at det er en form for gjennomgående auteurtrekk ved alle Trier sine filmer, om enn disse trekkene rommer mer enn Triers skaperkraft alene. Selv har han sammenlignet auteurfilmer med hvordan band ikke bare blir laget av frontvokalisten, men også de andre involverte bandmedlemmene.5 For enkelhets skyld velger jeg likevel å kalle disse samarbeidsprosjektene for Trier sine filmer i teksten, fordi det tar mindre plass.

Reprise (2006) Reprise er en film som omhandler nettopp repriser. Vi følger hovedsakelig to unge menn, Phillip og Erik, som ser for seg fremtiden sin samtidig som de også bruker mye tid på å tenke over fortiden sin. For Phillip blir et av hovedprosjektene i filmen å gjenskape denne fortiden på nytt. Han hadde en tidlig suksess 4

IMDB.com «Verdens verste menneske: Full Cast & Crew».

MKej, «Blått Lerret - Joachim Trier og Eskil Vogt (Louder Than Bombs)».

som forfatter, og på første forsøk fikk han bokmanuskriptet sitt antatt – men han slet med mental helse og ble innlagt på psykiatrisk. Samtidig som Phillip var innlagt, ryddet moren hans vekk alle bildene som hang i leiligheten hans. Blant disse var bildene av kjæresten Kari som han var på tur med til Paris. Filmen hinter til at Kari kanskje har vært utløsende for at Philips mentale helse gikk på en smell, men for Phillip er ikke dette like viktig som at livet hans er ryddet ned fra veggen, så han bestemmer seg for å gjenskape bildene ved å ta med seg Kari tilbake til Paris. Den andre hovedkarakteren, Erik, jobber seg mer mot fremtiden. Han fikk ikke bokmanuskriptet sitt antatt første gangen han sendte det til et forlag, og det blir dermed hans hovedprosjekt i filmen. Å få publisert boken og å motta anerkjennelse for den. Samtidig holdes han også tilbake av fortiden. Det kan virke som han bærer på en skam. Blant annet fordi Phillip fikk antatt bokmanuskriptet sitt på første forsøk, og fordi han henger med en guttegjeng som er ganske misogyn. Denne misogynien har ført ham inn i konflikt med både moren og kjæresten sin. Mot slutten av filmen velger han å bryte en avtale med kjæresten for å heller henge med guttegjengen og feste slik de gjorde før. Noe som igjen resulterer i at Lillian, kjæresten hans, gjør det slutt med ham når hun finner det ut. Det kan virke som om hovedkarakterene drar seg i motsatte retninger av hverandre, og det hele resulterer i en rekke repriser fra tidligere i filmen. Philip havner tilbake på Dikemark og Erik velger å følge forfatterdrømmen vi så i åpningsmontasjen ved å flytte til Paris. Filmens narratologiske og stilmessige grep repeteres i en ny montasje om hva fremtiden vil bringe. Selv om åpningen og slutten speiles på mange måter er det også nye elementer i siste del som gjør montasjene mer komplekse. Hoved-

grepet som skiller dem er at sluttmontasjen er skutt i farger, mens åpningen er i svarthvitt. I begge tilfellene kunne man tro som tilskuer at dette ville være den faktiske fremtiden til karakterene. Etter å ha sett filmen vet man at åpningsmontasjen bare var en romantisk fantasi, og vi kan sitte og undre oss over om slutten også er en fantasi eller om den kommer til å skje.

Oslo 31. august (2011) Hvor reprisen er direkte tematisert i Triers debutfilm er den mer tilslørt i Oslo 31. august. I filmen følger vi Anders gjennom et døgn mens han vandrer i Oslo. Han har vært rusavhengig og bodd på et rehabiliteringssenter før filmen starter, så når han kommer til Oslo, hovedsakelig for å møte opp på et jobbintervju, ender han opp med å besøke både fysiske rom og steder i byen han kjenner godt fra tidligere. Vi som tilskuere får sett reprisen, uten å få sett originalen. Dette avtrykket av fortid blir også representert av et tomrom. I bokutgivelsen av manuset er det et intervju hvor Trier og Vogt snakket om at Anders møter få av sine nære kontakter.6 I løpet av filmen ringer han flere ganger til ekskjæresten som heter Iselin, men han møter henne aldri. Han får heller ikke snakket med familien sin, selv om de er viktige roller. Foreldrene har blant annet bestemt seg for å selge boligen sin, noe som påfører Anders en stor skam siden han tror foreldrene gjør det på grunn av den store gjelden han har samlet som rusavhengig. Og søsteren hans, som han hadde avtalt å møte, dukker ikke opp, men sender kjæresten sin istedenfor. Den eneste nære kontakten Anders møter i løpet av dagen er Thomas i starten av filmen. De får pratet om 6

Trier & Vogt, Oslo 31. august: Filmmanus (Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2011), 177.

tiden som har gått og hvor de er i livet nå, men selv han har blitt mer fremmed. Den Thomas som likte å gå ut på fest vil nå heller sitte hjemme og spille Battlefield. Og når Anders inviteres til en bursdag av Thomas, dukker ikke Thomas opp på festen selv. Ensomheten til Anders blir dermed en gjennomgående tematikk for filmen og han ender med å ta livet sitt. Filmen tematiserer også denne tomheten gjennom sin stil. Blant annet gjennom flere voiceover-sekvenser. Den første av disse bruker i tillegg en montasje fra eldre filmer som viser Oslo by. Vi får sett et Oslo som fantes en gang, samtidig som at de ulike stemmene forteller sine Oslo-minner. Vi blir vitne til et Oslo som ikke finnes lenger, og dette legger en vekt på at hele byen er et tomrom som en gang var. Noe som igjen får en enda større tyngde nå som det snart har gått 10 år siden filmens lansering. Den byen vi ser på filmen er forskjellig fra byen sett i nåtid. Dette grepet blir gjentatt, men på en ny måte i slutten av filmen hvor vi ser rommene og stedene Anders har oppholdt seg i løpet av filmen, men som nå er helt tomme. Denne gangen er det uten voiceover. Det føles helt tomt og helt stille.

Louder than Bombs (2015) Med Louder than Bombs returnerer Trier tilbake til noe av den samme fortellerstrukturen som eksisterte i Reprise. Handlingsforløpet er fortalt ukronologisk og veldig assosiativt. Vi følger de tre hovedkarakterenes tankestrømmer gjennom store deler av filmen. Samtidig er denne filmen et avvik fra de forrige. Det er den første engelskspråklige filmen hans. Den lener seg i tillegg mer mot sjangerfilmen enn tidligere. I Louder than Bombs er en av de viktige sjangerne den låner fra de amerikanske high school-filmene fra 80-tallet. Dette er noe Trier selv har nevnt

ved flere anledninger,7 og han peker særlig på filmer som The Breakfast Club og Risky Business. Samtidig fortsetter han tematikken rundt avtrykk og tomrom. Filmen handler nemlig om de tre mennene i Reed-familien som står igjen etter at moren Isabelle har tatt selvmord. Selv om hun ikke finnes fysisk på nåtidsplanet, henger minnet om Isabelle over mannen og de to sønnene. Alle husker henne ulikt. Spesielt yngstesønnen Conrad, som fortsatt ikke vet at hun begikk et selvmord. Denne filmen fokuserer likevel mer på nåtiden enn Oslo 31. august. Alle de tre karakterene prøver å komme seg videre i livene sine etter hendelsen. Og alle ser mot fremtiden. Dette står i motsetning til Anders fra forrige film, som tar livet sitt i slutten av filmen. Måten dette fortelles på i Louder than Bombs er hvordan mennene forholder seg til andre kvinner i livet sitt. Faren, Gene, har et forhold på gang med en kollega. Jonah, den eldste sønnen har nettopp blitt far, samtidig har han også fått nye følelser for en eks fra college. Og Conrad, den yngste, har forelsket seg i en av de populære cheerleaderne i klassen. Mennenes blikk blir derfor dominerende i filmen uten at de kvinnelige karakterene har en mulighet til å definere seg selv. Likevel virker filmen interessert i å forstå kvinnenes liv i større grad enn de foregående filmene til Trier. Denne filmen inkluderer flere scener med kvinnene. Særlig moren Isabelle står sentralt med en monolog hvor hun forteller om hvor vanskelig det er å være mor og krigsfotograf samtidig. I de forrige filmene er blikket låst til mennene filmen omhandler og få av kvinnerollene får et stort handlingsrom. Den mest definerte kvinnelige karakteren fra de tidligere filmene er Kari fra Reprise, men selv 7

MKej, «Blått Lerret - Joachim Trier og Eskil Vogt (Louder Than Bombs)».

hun eksisterer først og fremst som kjæresten til Phillip i filmens narrativ. Dette endrer seg i filmen Thelma.

Thelma (2017) Thelma er den første filmen til Joachim Trier som har en kvinnelig hovedkarakter. Den er også den mest definerte sjangerfilmen hans. Hvor Louder than Bombs lekte med elementer fra 80-tallets high school-filmer er Thelma i dialog med skrekksjangeren. Den er også mer tradisjonell i formspråket. Tilbakeblikkene i de forrige filmene fungerer som en måte å bryte opp fortellingen på, men i denne filmen er de brukt for å skape en spenning og fremdrift. Hver scene i filmen føles som en nødvendig byggekloss plassert i en streng rekkefølge for at filmens fortelling skal fungere. Det er også betydelig mer effektarbeid gjort i denne filmen. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på sjangeren. Overnaturlig horror trenger flere visuelle effekter enn et realistisk drama. Allerede i Louder than Bombs ble det gjort noen digitale effekter når Isabelle krasjet med en lastebil. Men det er fortsatt valget av en kvinnelig hovedkarakter som virker mest avgjørende for Triers utvikling som regissør. I Verdens verste menneske har Renate Reinsve hovedrollen. Kjønn spiller også en viktig rolle i filmens fortelling. Den sentrale konflikten i denne filmen står mellom Thelma, en kvinne med overnaturlige krefter, og faren hennes som hun ønsker å løsrive seg fra. Thelma har dessuten hatt en kristen oppvekst, noe som gjør disse nye kreftene veldig skammelige for henne. De overnaturlige elementene sammenlignes med trolldom og heksekultur. I tillegg er Thelma lesbisk. Dette fører med seg en ekstra skam rundt legningen hennes. Faren kan på sin side virke som en typisk patriark i starten av filmen. Han har strenge

rammer for datteren sin og irettesetter henne flere ganger, men gjør det med en myk stemme som om det han gjør er omsorg. Senere i filmen ser vi en enda mørkere side av ham når vi forstår at han medisinerer Thelmas farmor tungt. Dette er en kvinne Thelma fra starten av filmen trodde var død, men som viser seg å ikke være det. Thelma og farmoren hennes deler de samme overnaturlige kreftene, og faren bruker medisinen som et middel for å hindre at kreftene blir brukt. I slutten av filmen, når faren begynner å medisinere datteren sin på samme måte, blir Thelmas behov for løsrivelse så desperat at hun dreper faren sin. Likevel tilgir hun moren, som har oppfordret faren til disse tiltakene.

Sammendrag Karakterenes relasjon til sine foreldre er et av de mest sentrale temaene i filmene til Joachim Trier. Noen ganger ligger det litt i ytterkanten av filmene slik som Reprise og Oslo 31. august, men det er alltid til stede i karakterenes liv. Videre er utenforskap og ensomhet noen av de tilbakevendende temaene i filmene hans. Det er veldig mange andre elementer i filmografien til Trier som kunne ha vært spennende å undersøke. Som blant annet den visuelle bruken av hender og glass som går igjen i alle filmene. Jeg vil anbefale de av dere som er interessert i et videre dypdykk å lese Lassos intervju med Eskil Vogt og artikkelen «Joachim Trier – Berøringspunkter».8 Hva bruken av repriser har å si for den neste filmen hans, det får vi se i august. Forhåpentligvis.

Sødholt, «Joachim Trier – berøringspunkter».

Litteratur Dahl, Ingvill Dybfest. «VG: Ny film fra Joachim Trier: − Denne gangen er det en kjærlighetshistorie». Frigitt 14.05.2019. https://www. vg.no/ra mpelys/f ilm/i/0nWv2o/ ny-film-fra-joachim-trier-denne-gangen-er-det-en-kjaerlighetshistorie. Hentet 05.04.2021. IMDB.com. «Verdens verste menneske: Full Cast & Crew. u.d.» https:// www.imdb.com/title/tt13142490/ fullcredits/?ref_=tt_ov_st_sm. Hentet 04.04.2021. Iversen, Kristina Leganger, og Eivind Myklebust. «Samtale med Eskil Vogt – del 1. Manuset som form og forarbeid.» Litteraturtidsskriftet Lasso 2, no. 1 (2012): 9-15. http://www.litlasso. no/wp-content/uploads/2013/01/ Lasso-1-H%C3%85NDVERK-2012. pdf. —. «Samtale med Eskil Vogt, del 2. Om ironi og alvor.» Litteraturtidsskriftet Lasso 2, no. 2 (2012): 17-23. http:// www.litlasso.no/wp-content/uploads/2013/01/Lasso-2-Tro-2012.pdf.

MKej. «Blått Lerret - Joachim Trier og Eskil Vogt (Louder Than Bombs)». Youtube-video, 26:28, 12 april 2017, https://www.youtube.com/watch?v=qw2t7gvoZqo. Sødholt, Dag. «Montages: Joachim Trier – berøringspunkter.» Frigitt 15.09.2017. https://montages. no/2017/09/joachim-trier-beroringspunkter. Hentet 04.04.2021. Trier, Joachim, reg. Louder Than Bombs. 2015. Oslo: SF Norge A/S. —. Oslo 31. august. 2011. Oslo: Sandrew Metronome. —. Reprise. 2006. Oslo: Nordisk Film Distribusjon AS. —. Thelma. 2017. Oslo: SF Norge A/S. Trier, Joachim & Eskil Vogt . Oslo 31. august: Filmmanus. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2011.

Novelle

Viggo Bjerring

S-toget holder allerede på perronen, og jeg skynder mig så godt jeg kan ned ad trappen og finder en vinduesplads. Det store røde S-skilt udenfor. Jeg har altid godt kunnet lide det skilt, skrifttypen. I skolen lærte vi, at S var lyden af en slange. Måske kan Lene også huske det, det må jeg spørge hende om. Så sætter toget i gang. Vi bevæger os ud af byen. Bygningerne bliver lavere og lavere, lidt efter lidt kommer himlen til syne. En sløv søndag eftermiddag. Fjerskyer på en blå himmel. Jeg skiftevis småblunder og tænker på sommerdage i min ungdom. Lange dage ved stranden, lyse nætter i byens parker. Billig hvidvin og en akustisk guitar. Det var også dengang jeg vandt en novellekonkurrence. Min novelle var ikke særlig lang. Måske var der tale om et digt, nogle kaldte novellen et digt. Selv var jeg allerede dengang gammeldags med den slags: Hvis der står, at det er en novelle, så er det en novelle. Og det gør der i dette tilfælde. Også selvom ordet er slidt væk i det udklip, jeg har i min lomme. Glittet papir, der er blevet blødt, mørkeblå tekst på en hvid side. Magasinet, der udskrev konkurrencen, findes ikke mere, men udklippet flyttede ind i min jakkes inderlomme, foldet to gange, og der har det boet siden da. Jeg har ikke haft grund til at skifte udklippet ud, jeg har ikke haft noget at skifte det ud med. I grunden mener jeg

ikke, at verden har brug for nye historier. Og slet ikke noveller. En novelle kræver, at der sker noget nyt. Og der sker så sjældent noget nyt. Sådan tænker jeg i hvert fald ofte, når jeg sidder her i S-toget på vej mod Ølstykke. Mine ben finder af sig selv vej gennem villakvarteret. Her lugter af grillkul og nyslået græs. Nogle børneansigter kommer til syne i en hæk. En ung mand støvsuger en bil, imens han råber ind i sin telefon. Lene åbner døren med det samme. Her dufter herligt af mad, krebinetter tror jeg. Det er nu engang så rart at have selskab om søndagen, siger Lene, da vi sætter os. Som sædvanlig taler hun om Mogens under middagen. Kræftsygdommen under suppen. De gode og halvgode minder over krebinetterne, som er virkeligt saftige og kommer med små aspargeskartofler til. Mine øjne hænger ved hendes gestik, måden hun flagrer med hænderne på for at understrege noget dramatisk, jeg elsker det. Jeg lader tankerne vandre, når hun kommer til alle hans vaner. At han barberede sig med skum og skraber, hver morgen klokken 7.15 barberede han sig med skum og skraber. Jeg sidder og tænker på Leonard Cohen. Jeg kan godt lide at genkalde mig stemningen i Suzanne, når jeg sidder i Lenes hus. Desserten er et stykke vaniljeis med en halv pære. Nu smiler hun igen. Det er godt at se, at du har din gode appetit, til sidst spiste Mogens slet ikke noget, siger hun. Jeg indrømmer, at jeg alle dage har haft en sød tand. Jeg takker heller ikke nej til en portion mere, og imens jeg spiser den, bliver Lene omsider tavs. Nu er hun hinsides Mogens. Det tog næsten en time, men tid-

ligere tog det altid to. Lidt efter ser hun sig omkring og slår ud med hænderne. Her er bare blevet så stille, siger hun. Jeg nikker og slikker den sidste is af skeen. Senere går vi ned i pejsestuen, to trin ned ad stentrappen. Pejsen er ikke længere i brug, men der står en bakke med bloklys i muråbningen. Jeg tænder lysene, mens Lene hælder portvinen op. Vi sætter os i lænestolene og kigger på lysene i pejsen, en stille ild. Så spørger hun endelig, om jeg ikke vil læse min novelle op. Det vil jeg som altid gerne. Her er næsten mørkt, men jeg kan den udenad. Og her er lyst nok til, at jeg kan se, at hun lever sig ind i historien. Hun glemmer at nippe til sin vin. Måske bliver det i aften, hun vender sig imod mig og siger: Skrev du virkelig den for fyrre år siden? Måske sker der alligevel noget nyt. Måske.

Tragedie I

Robin van de Walle

α. Eg satt ved frukostbordet og såg to gråsporvar sitte på ein straumkabel Den eine Hadde ei stor kvit fjør i nebbet, skulle liksom vise Den andre At her kunne ikkje vere tale om Noka vanleg gråsporvfjør, nei, her var ein annan fugl involvert – Framand, stor og kvit – og fin … β. Dette fekk meg til å tenke på eit dikt Av ein gamal grekar, eller romantikar – To unge fuglar på ein tråd, og ei framand fjør Medan eg åt graut, drakk appelsinjus frå mobilen Og las triste nyhende frå i fjor Om att γ. Men sjølv har eg aldri hatt sans for det sublime – Eller er det òg mobilen sin feil?

Til eit Sapfo-dikt

Robin van de Walle

α. Eg veit godt At eg ikkje har mogna med åra – Men mugna Men – eg seier til meg sjølv: At eg ligg her Inst inne i ei lomme i ei vinterkåpe Er ikkje fordi hendene har gløymt meg Nei, dei berre frys ikkje nok β. For øvrig meiner eg At fjellet her bak huset mitt Bør jamnast ut så snart som råd Ho skygger for sola Andar død og ròte – Bråk av sauebjøller og liknande – Eg etterlyser (ettertrykkeleg) Ein kommunal handlingsplan for å løyse dette γ. Om eg var ein sau Og du var ein gjetar Kunne du anten pult eller ofra meg – Valet er ditt

Medusa

Robin van de Walle

Korleis er det mogeleg at ingen åtvara meg At eg, som følgje av alt det tragiske som kom til å skje, Som i og for seg var tungt nok for eitt menneske å bere, I tillegg skulle få brennmaneter oppkalla etter meg på fransk, Nei, det synest eg går for langt Eg er méduse, eg ligg i sanden som ein gløymd kjøkenklut Franske barn finn meg, parterer meg med spadane sine – Kvifor sa dei ikkje du, så vakker Bør halde deg unna gudar og greske tempel Ein høyrer mykje rart for tida – sist vart ei svane funnen Kvelt, med eit stort, gapande hòl nedst Og små barn, etne Berre skjeletta var igjen

Produktivitet og lediggang, eller Thomas Mores Utopia sett fra den tidlige moderne handelsstanden

Alexander Arctander

«Labor omnia vincit/ improbus»1 – P. Vergilius Maro, Georg. I, 145–46 «egestatem operata est manus remissa manus autem fortium divitias parat»2 – Prv. 10:4

Reprisen står sentralt i litteraturvitenskapen, i alle fall reprisen som metode, den stadige tilbakevendelsen til en tekst med fornyet eller oppdatert kunnskap: såkalt hermeneutikk. Nye metoder utvikles stadig i samtale med etablerte teorier, og benyttes både på nye og eldre verker. Derfor har vi forskere som, i nyere tid, ser på Shakespeare eller Rabelais med feministiske og postkoloniale briller. Verkene ligger rede for nylesning, eller reprise, ettersom verkenes karakter stort sett forblir den samme (enn dog om tekstlige utfordringer foreligger). De ovenfornevnte forfatterne er også godt forankret i renessansestudiets corpus. 1

«Umåtelig hardt arbeid [labor improbus] overvinner alt» (min oversettelse).

«Slepphendt arbeid fører til fattigdom og nød, men et krafttak skaffer rikdom til

veie» (min oversettelse).

Renessansen har i århundrer fått stå som den rådende epokebetegnelsen for tiden Thomas More levde i, men i 1940 med den franske Annales-skolen kom det en ny utfordrer på banen: tidlig nytid. Begrepet tidlig nytid, eller den tidlig moderne periode, har først og fremst vunnet hold i historiefaget og tilhørende disipliner, mens kunsthistorien og litteraturvitenskapen fremdeles baler med Renessanse-begrepet (selv om disse begrepene på ingen måte er utvetydige motsetninger, og ofte brukes parallelt).3 Der Renessansen ofte har blikket vendt mot det øvre hold, mot paver, konger og fyrster og kunstnerne disse støttet, har tidlig nytid blitt benyttet for å se samfunnet nedenfra. Jeg kommer også til å vende blikket mot populærkulturen, når jeg nå skal ta for meg Utopia (1515) med et nytt blikk. Konteksten for den videre undersøkelsen vil være Mores forhold til handelsstanden4 og jeg vil forsøke å se om denne konteksten kan avle en produktiv lesning av Mores verk Utopia, og avklare det som for meg, som en moderne leser, kan fremstå som et paradoks i henhold til kvinnens stilling i det utopiske samfunnet.

For en videre diskusjon om og redegjørelse av disse begrepene (særlig med vekt på deres

anvendelse i litteraturvitenskapen), se Marcus, «Renaissance/Early Modern Studies». 4

Det jeg her kaller «handelsstanden» innebefatter både håndverkere og handelsfolk,

det Peter Burke kaller «craftsmen culture» (Popular culture in early modern Europe (Surrey: Ashgate, 2009), 66) og de av denne standen som har oppnådd høyere erverv (advokater, statsforvaltere, leger osv.), det Burke kaller «the middel class» (213); ordet «stand» er brukt for å vise arven etter føydalsamfunnet som fremdeles var nokså levende på Mores tid (Ackroyd, The life of Thomas More (London: Random House, 1998), 8).

More og handelsstanden En følge av at man har forlatt fremstillingen av Renessansen som en tid av «genier» og «store menn», er at vår forståelse av perioden er dømt til å bli mer kompleks. More må først og fremst forstås som «a man linked to other men» som får legitimitet gjennom sin offentlig anerkjente identitet.5 På tidspunktet More skrev Utopia hadde han i flere år vært assosiert medlem ( freeman) av The Mercers Company, et de rikeste og mektigste handelslagene i London, med bred innflytelse i byens forvaltningsorgan og et vidt nettverk utover i England og Europa.6 Her var det åpenbare medlemsfordeler for en advokat (som More) på 1500-tallet med et ønske om å komme opp og frem, men det kan også antas familiære grunner for at More ville tilhøre et slikt handelslag. Mores familiebakgrunn var godt forankret i handelsstanden – hans farfar var mesterbaker og hans morfar var talglysmaker, og begge hadde vært aktive i sine respektive laug (guilds) og hadde en viktig rolle som borgere av London.7 Laugene, sammensatt av næringsdrivende og håndverkere, var viktige arenaer for oppbygningen av «a common culture, different from that of the peasants».8 Disse var ofte lese- og skrivekyndige,9 og noen av dem ble også forfattere, en viktig ingrediens i formasjonen av standens selvbilde, grunnet på deres arbeidsmoral, som skilte 5

Greenblatt, Renaissance self-fashioning: From More to Shakespeare (Chicago: University

of Chicago Press, 1980), 34. 6

Ackroyd, The life of Thomas More (London: Random House, 1998), 122.

Ackroyd, 6.

Burke, Popular culture in early modern Europe (Surrey: Ashgate, 2009), 65.

Burke, 71.

dem fra «de late» adelige og kongelige.10 Denne æresfølelsen, et viktig prinsipp også for More, fulgte kroppen, ikke blodet; for sann dyd må fortjenes og kan ikke arves.11 Kulturen som preget Mores oppvekst virker derfor å ha påvirket ham til å ta det motsatte syn av det Platon forfekter i Staten: at bønder, håndverkere og handelsfolk født av «jern og bronze», er en lavere form for mennesker enn herskerne og krigerne som hadde «guld [og sølv] i deres natur».12 Dette er det tydeligste 10

«What one misses in popular literature is the nobelman at home, the nobelman as

landlord», skriver Burke, og begrunner denne mangelen i avstanden mellom adelen og bøndene (213). Det fantes likevel noen historier som viste at adelen utnyttet folket, men som oftest gikk denne frustrasjonen utover «the miller and the bailiff» – altså handelsstanden (ibid.). Hos handelsstandens skriverier derimot, som Thomas Deloneys The Gentle Craft, eller «Det edle håndverket», kan man ane en kritikk i hans fremstilling av «shoemakers» som «saints, while the sons of kings [who] do not disdain, to the practise of the ‘gentle’, that is the noble, craft» blir sett på som mindre ærerike og, kan vi kanskje slutte av dette, fortjener derfor ikke den makten og rikdommen de har bygd seg opp. (Burke, 67.) Montaigne kalte også adelen en «lediggjengerstand». (Essays, bind 2 av Essays, overs. Vibe., 84.) 11

Ackroyd, The life of Thomas More (London: Random House, 1998), 7.

Platons tanke om de ulike lagene av befolkningen og deres verdi i samfunnet, blir

hos More uttrykt av legmannen som var jurdisk lærd (laicus legum peritus) i selskapet hos erkebiskopen John Morton: «In case of war [… we need nobelmen] because they have a bolder and nobler spirit than workmen and farmers have» (More, Utopia: Latin text and English translation, 58; More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 17). Hythlodaeus tilbakeviser dette argumentet ved å si at det er det samme som å si man trenger tyver for krigens skyld (ibid.). Merk her at Robert M. Adams oversetter Mores «opifices aut agricolae» til «workmen and farmers», men den latinske teksten indikerer at det er «workmen or farmers» – de edle er, ifølge juristen,

skillet mellom More og Platon (som han ellers eksplisitt baserer seg på) i deres respektive fremstillinger av en ideal stat, og er en grunnleggende del av Utopias utforming, slik den legges frem av Hythlodaeus: «[Utopus] put not only the natives to work at this task, but all his soldiers too, so that the vanquished would not think the labor a disgrace».13 Mores «rehabilitation of the idea of physical labor» har i senere tid fått en svært viktig historisk betydning, spesielt i utopisk politisk tankegang, og ble «incorporated into all socialist systems, from Saint-Simon’s dictum that «all men shall work» through Mao».14 Dette aspektet ved Mores verk kan likevel føles understudert, særlig med tanke på at England var et ‘streber-samfunn’ [achievement society] alt før den industrielle revolusjon.15 Denne strebermoralen kan også spores i Mores innledende brev i Utopia: Most of my day is given to the law – pleading some cases […] visit this man because of his official position bedre enn begge grupper, men det er en forskjell mellom gruppene i Mores tekst, slik Platon indikerer skillet mellom folkene laget av «bronze» og av «jern». Det bør også nevnes som et apropos at befolkningen på Utopia setter lite verd i gull og sølv: «iron is far superior to either» (More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 55, min kursiv). (Platon, Staten, overs. Foss (København: Museum tusculanums forlag, 1999), 150 [3.415a–b]) 13

I boken blir Thomas More (Morus) fortalt historien om øysamfunnet Utopia gjen-

nom Raphael Hythlodaeus. (More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 39.) 14

Manuel & Manuel, Utopian Thought in the Western World (Oxford: Basil Blackwell,

1979), 127. 15

Burke, Popular culture in early modern Europe (Surrey: Ashgate, 2009), 216.

and that man because of his business […] the whole day is devoted to other people’s business and then for myself – that is, my studies – there’s nothing left. For when I get home, I have to talk with my wife, chatter with my children, and consult the servants. All these matters I consider my business […] What time do I find to write, then?16

More fremstiller seg som en streber, som må ta tid fra mat og søvn for å få tid til å skrive. Selv om denne typen selvfremstilling var en vanlig figur i den humanistiske retorikken,17 peker det muligens også på arbeidsmoralen som More var en del av – selv den lille tiden han har til seg selv skal han bruke på å kultivere sinnet, ikke et eneste sekund skal gå til lediggang! Lediggang – roten til alt ondt Samfunnet på Utopia – slik det er konstruert – virker å være Mores forsøk på å utføre det han som Morus i første bok påstår er umulig å gjøre som kongens rådgiver, nemlig «[to] cure the long-standing evils».18 Dette gjøres på to måter, den første løsningen (og den mest radikale) presenteres allerede i Bok I, ved å fjerne privat eiendomsrett fjerner man problemene som skapes når alt måles i penger (omnia pecuniis metiuntur) – fordi et samfunn styrt av penger og eiendom vil aldri kunne være et 16

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 6.

Et annet eksempel på en lignende fremstilling hos Erasmus er når han, i sitt innledende

brev til More i Moriae Encomium, påstår at han skrev boken på hesteryggen. For utdypende kommentarer på stilgrepet se A.H.T. Levis fotnote i Erasmus, The Praise of Folly (1993), 3. 18

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 34.

rettferdig samfunn, ifølge Hythlodaeus.19 Den andre, som naturligvis henger sammen med den første (for, som Morus innvender mot Hythlodaeus, «people cannot possibly live well where all things are common. How can there be plenty of commodities where every man stops working?»20), er innføringen av en streng arbeidsmoral. Denne produktivitetsmentaliteten kommer ad to veier: en streng æreskode og sosial kontroll.21 Allerede i første bok av Utopia får vi fortalt dette av Hythlodaeus, for samfunnet deres er ordnet slik at virtuti pretium sit («dyden blir belønnet»).22 Denne produktivitetsmoralen preget handelsstanden over hele Europa,23 men sto kanskje særlig sterkt blant borgerne i London: «for Londoners such as More, true virtue sprang not from high birth, but from honesty and piety».24 Hythlodaeus bruker altså trekk fra Mores miljø og tid for å svare på innvendingene til Morus, og presenterer et samfunn hvor produktivitet verdsettes uten løftet om økonomisk gevinst; arbeidet er et gode både for en selv og for den øvrige befolkning. En særlig ære går til Buthrescas eller ‘de religiøse’ (religiosos), 19

More, Utopia: Latin text and English translation, 100; More, Utopia, overs. Adams

(New York: W.W. Norton Company, 2011), 35. 20

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 37.

Samfunnet i Utopia har så få lover (paucis legibus), og foruten utroskap har ingen

straffbare handlinger en bestemt straff (More, Utopia: Latin text and English translation, 192; More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 73), likevel har de ulike embetsrollene (syphogranti, tranibori, sacredotes, princeps osv.) ansvar for å utøve en viss grad av sosial kontroll, og har ulik myndighet til å straffe. 22

More, Utopia: Latin text and English translation, 100.

Burke, Popular culture in early modern Europe (Surrey: Ashgate, 2009), 66–70.

Ackroyd, The life of Thomas More (London: Random House, 1998), 7.

som i motsetning til munker i det tidlig moderne Europa (se nedenfor), vier livet sitt både til gudsdyrkelse og ekstremt hardt arbeid — ipsi perpetuo in opere.25 Dette kulturelle aspektet forsterkes deretter gjennom sosial kontroll av syphogranti, den laveste formen for statsforvaltere, hvis hovedoppgave er å sørge for at ingen henfaller til lediggang (otium26).27 Disse syphogranti er, som andre lærde (høyere embeter på Utopia velges ved stemmer fra en minoritet av flittige studenter) fritatt fra manuelt arbeid, men velger å gjøre det likevel «to set a good example for their fellow citizens».28 Denne praksisen er i stor motsetning til Mores Europa, hvor den herskende klasse ofte levde av arbeidende kapital, «to live idly like drones off the labor of others» og «never learned any trade by which they could make a living».29 I det hele tatt fantes det en hel skokk av personer, som regel i maktposisjoner, som mer eller mindre frivillig levde i lediggang (skal vi tro Hythlodaeus kritikk): kvinner (mulieres), geistlige (sacerdotum) og munker (religiosos), lensherrer (generosos), adelsstanden (nobiles), 25

More, Utopia: Latin text and English translation, 229; More, Utopia, overs. Adams

(New York: W.W. Norton Company, 2011), 88–9. 26

En kommentar i margen sier her «Otiosi pellendi e republica» – De uvirksomme

blir utvist fra staten (More 1995, 126). Det er ingen steder i Hythlodaeus beretning som indikerer dette, og siden lederne av Utopia ser det som svært viktig å holde på befolkningen er det mer sannsynlig at slik lediggang ville blitt straffet enten med slaveri og straffarbeid. 27

More, Utopia: Latin text and English translation, 126; More, Utopia, overs. Adams

(New York: W.W. Norton Company, 2011), 46. 28

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 47.

More, 17.

tiggere og snyltere (mendici).30 På Utopia er problemet med denne uvirksomme massen (otiosa turba) løst ved at svært få innbyggere (den tidligere nevnte gruppen av lærde, rundt 500) er unntatt manuelt arbeid, og siden flere av disse likevel er arbeidsaktive (slik som syphogranti) er dette tallet i realiteten mindre. Hva går så dette arbeidet ut på? For det første er alle på Utopia påkrevd å bedrive jordbruk, i tillegg lærer alle seg et (nyttig) håndverk, og flere lærer seg minst to.31 Med så mye arbeidskraft i sving ville det vært meningsløst med lange arbeidsdager, derfor jobber beboerne på Utopia bare seks timer om dagen – resten av dagen (foruten søvn og middag) benyttes til fritidssysler. Men selv ikke i fritiden har utopianerne lov til å drive dank, og denne tiden skal enten gå til å kultivere sitt håndverk eller kultivere sitt sinn.32 Dette gjaldt «ikke bare for menn, men for kvinner også».33 Kvinner i arbeid Utopia er et patriarkalsk samfunn: «Wives are subject to their husbands, children to their parents».34 Det er kvinnenes oppgave å planlegge alle måltider «as well as preparing and cooking the food» og det er kvinnens oppgave å fostre opp barna – enten som mor eller amme/fostermor (nutrix).35 Det er aldri mangel på 30

More, Utopia: Latin text and English translation, 128.

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 46–7.

More, 46.

«nec viri modo, sed mulieres etiam» – More, Utopia: Latin text and English trans-

lation, 124. 34

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 50.

More, Utopia: Latin text and English translation, 140; More, Utopia, overs. Adams

(New York: W.W. Norton Company, 2011), 52.

ammer, siden enhver kvinne «gladely volunteers for the job».36 Slik sett skiller ikke Utopias sosiale forhold seg nevneverdig fra Europa i tidlig nytid.37 På andre punkter er det derimot langt friere for kvinner38 på Utopia enn det var for kvinner i datidens Europa: de både kan og er forventet å jobbe med jordbruk så vel som håndverk (dog bare i «the lighter crafts, such as working in wool or linen»), i tillegg får de også delta i «the intellectual life», altså studere skrift og tenkning39 og på grunn av dette har de også innpass i den lærde stand og har mulighet til å velges til erverv som geistlige.40 De har også mulighet til å dra på handelsreise, har en viss kontroll over mannens sysler og er, i likhet med mannen, fri til å velge seg en ektemake etter å ha sjekket ut varene først.41 For den moderne leser kan dette virke fremmedartet, inkonsekvent og nærmest paradoksalt. Dersom vi skal tro at det utopiske samfunnet har vokst frem på denne øyen nærmest uten vestlig innflytelse, og de tross alt anerkjenner kvinners kroppslige og intellektuelle styrker nok til å gi dem viktige samfunnsfunksjoner, hvorfor er det fremdeles et så tydelig patriarkalsk samfunn? 36

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 52.

Se «A woman’s place is in the humanist’s home» hos Brotton, Renaissance, 2006, 45–47.

En interessant ting å merke seg her er at More nokså konsekvent bruker «mulieres»

om kvinner i sammenheng med manuelt arbeid (lager mat, jobber i jordbruk osv.) og «feminae» når det er snakk om intellektuelt arbeid (studier, geistlig embete osv.); denne distinksjonen er vanskelig å spore både på norsk og engelsk da vi må begrense oss til å bruke «kvinner» eller «women» for begge deler. 39

More, Utopia, overs. Adams (New York: W.W. Norton Company, 2011), 45–6.

More, 90.

More, 53, 72.

Det er her jeg tenker vi bør vende tilbake til Hythlodaeus rangering av kvinner blant otiosa turba. Slik jeg tidligere har vist er samfunnet på Utopia konstruert slik at det skal utrydde lediggang og oppfordre til produktivitet, og frihetene som kvinnene på Utopia får ta del i kan forklares ut i fra dette synet. Å utelukke kvinner fra viktige samfunnsoppgaver som arbeid, studier og embeter ville de facto vært det samme som å la dem henfalle til lediggang. Det som dermed kan oppleves som en inkonsekvens for en leser anno 2021 er faktisk det motsatt – det sanne paradoks ville vært om Utopia var konstruert på samme måte og likevel utelukket kvinner fra embete og arbeid! Litteratur Ackroyd, Peter. The life of Thomas More. London: Random House, 1998. Burke, Peter. Popular culture in early modern Europe. 3. utg. Surrey: Ashgate, 2009. Brotton, Jerry. The Renaissance: A very short introduction. New York: Oxford University Press, 2006. Greenblatt, Stephen. Renaissance self-fashioning: From More to Shakespeare. Chicago: University of Chicago Press, 1980. Erasmus. «Prefatory letter» Praise of Folly (overs. Betty Radice). London: Penguin Books, 1993. Manuel, Frank E. & Fritzie P. Manuel. Utopian thought in the Western World. Oxford: Basil Blackwell, 1979. Marcus, Leah S. «Renaissance/Early Modern Studies». I Redrawing the

boundaries: The transformation of English and American literary studies, redigert av Greenblatt & Gunn, 41–63. New York: The Modern Language Association of America, 1992. Montaigne, Michel de. Essays: Annen bok, bind 2 av Essays. Oversatt av Beate Vibe. Oslo: Aschehoug, 2013. More, Thomas. Utopia: Latin text and English translation. Redigert av Logan, George, Robert M. Adams & Clarence H. Miller. Cambridge: Cambridge University Press, 1995. More, Thomas. Utopia. Oversatt av Robert M. Adams. Redigert av George M. Logan. 3. utg. New York: W.W. Norton Company: 2011 Platon. Staten. Oversatt av Otto Foss. København: Museum tusculanums forlag, 1999.

Marita Algrøy

«Eg kan si deg det e vanskelig å stå på vannski når du blir trukket av en ubåt» syng Vaular og eg høyrer at no renn bøtta snart over, så eg spring bort og stengjer krana, heller ut litt vatn og heller i vaskemiddel som finst i ei kanne under vasken bak det raud- og kvitrutete forhenget som kona til eigaren har laga. Og så ber eg bøtta litt innover til midt bak baren og i andre handa har eg moppen som er av typen der kvite trådar dannar ein stor dusk i enden av skaftet. Det er ikkje mykje kvitt att i den så den burde skiftast ut med ein ny, men det tek eg meg ikkje tid til no, det er ikkje lenge til eg må opne. Så eg skvettar litt vatn frå bøtta utover golvet og byrjar under kaffimaskina i den enden av baren som vender ut mot vindauga og døra. Eg flyttar dei to søppeldunkane som står under der – éin til mjølkekannene og anna plast og papp, og éin til restavfall. Og så det høge smale spannet som har ein sylinder av gummi på tvers av opninga slik at om ein slår filterhaldaren mot den vil kaffigruten dette ut i eitt stykke og lande i søppelposen. Eg flyttar det òg og svingar moppen under benken. Moppen min, golvet mitt. Det skitne golvet mitt som ynskjer meg velkommen kvar morgon. Og alltid er moppen skiten og aldri vert golvet heilt reint. Men eg vaskar det likevel, og eg vaskar det nøye. Vaskar krikar og krokar, og vatnet vert nærast

svart første gong eg skyl den. Men eg kan jo ikkje skifte vatn for kvar gong eg skal skylje moppen, så eg vaskar meg bakover i baren, vaskar meg ut av baren før eg løftar bøtta bak til den opne bakdøra. Eg kikkar ut og det burde sopast, golvet der ute, det flyt med lauv og sigarettstumpar og dei har gløymt å tømme oskebegera i går. Eg får sjå om eg har tid etterpå. No vaskar eg. Og eg vaskar meg frå bakdøra, framom pianoet, forbi døra til lageret, og bak til opninga som fører til den fremre delen av baren, men no tenkjer eg at no skal eg skifte vatn, så eg set frå meg moppen, løfter bøtta og ber den ut i hagen, og eg heller det svarte vatnet, svartare enn Themsen no, ut i sluket i det vesle hòlet i hjørnet av bakgarden. Så går eg inn att og Vaular syng «Alt gikk på automatikk / Og alt gikk på automatikk» og eg skyl bøtta i springen og fyller den på nytt. Og medan bøtta fyller seg stikk eg inn på lageret for å sjå om det er kaker att etter i går og det står eit bar boksar i kjøleskapet så eg tek dei med meg og slengjer dei på baren og så byrjar eg å løfte ned nokre stolar, for med bakdøra open slik har golvet nesten tørka allereie. Men så høyrer eg at bøtta nesten er full, så eg spring bort og stengjer krana og tømmer ut litt vatn så bøtta ikkje blir så full og tung, og eg hentar fram den store kanna med vaskemiddel frå under vasken og heller litt oppi, og så løftar eg bøtta ut av vasken og går rundt baren til opninga inn til fremre del av baren og eg tek moppen i andre handa og eg går gjennom opninga og heilt bort til inngangsdøra, for no vil eg byrje der og vaske meg bakover, og eg set bøtta bak meg og skvettar vatn litt framom meg, og så svingar eg moppen i takt med musikken. Eg ser det enno står ein del folk utanfor og ventar på bussen, og sola skin inn dei store vindauga så eg ser endå betre kor skite golvet er, men når eg vaskar over det vert det i alle fall vått og svart.

Når eg vaskar slik hender det eg tenkjer at kvar morgon så vaskar eg golvet i denne baren, eller at kvar kveld så sopar eg golvet i denne baren, vaske eller sope, det same golvet, opp att og opp att. Det er over ti tilsette i denne baren og han som eig denne baren eig to barar til med minst like mange tilsette. Og altså, dei òg vaskar og sopar dette golvet, og dei to andre golva, dag inn og dag ut. Og det er som om golva ikkje ein gong vert reine, endå så mykje som vi vaskar og sopar, så mange vi er som dreg på desse moppane og kostane, som svingar støvet i ulike rytmar over golva. Og eg tenkjer at det eg no tenkjer på er berre tre barar i denne store byen, kor mange barar og kaféar og bakeri og restaurantar finst ikkje her, og kor mange hender, kor mange bøygde ryggar? Og somme stader vert det nok skinande reint, medan andre stader, som her, er det som om skiten har sett seg for godt. Likevel vaskar vi, og eg vert svimmel av å tenkje på alle golva i byen, for det er jo ikkje berre serveringsstadene som skal vaskast, det er butikkane, alle butikkane og kontora, dei høge bygningane som lyser opp byen, strekkjer seg med kontor til himmelen, etasje på etasje med golv som skal vaskast, sopast. Og somme gonger når eg tenkjer på dette smiler eg, smiler til tanken på alle menneska eg deler noko med, at vi liksom kikkar opp frå golvet og nikkar til kvarandre, slik bussjåførar løftar handa i helsing til andre bussjåførar, og vi seier med blikket at vi veit, og så bøyer vi hovuda til golva våre att, og så vaskar vi, sopar vi, rytmisk og saman. Men andre gonger når eg tenkjer slik vil eg berre sleppe moppen, gå ut døra, gå ned gata og berre gå rett fram. Og den gata er ei gate som går veldig langt rett fram, og eg har gått der ofte, gått langt, gått i fleire timar for så å ta bussen tilbake. Og enno har eg ikkje komme til enden av den gata. Men desse dagane vil eg berre gå og gå til eg kjem til

havet, eller til noko anna, eit vatn, og så vil eg halde fram med å gå og eg vil gå ut i vatnet og eg kjem ikkje til å kjenne nokon ting. Alt er kvitt og tomt og eg vil berre gå lenger og lenger ut, og vatnet når meg lenger og lenger opp på kroppen. Det er godt å kjenne at noko omfamnar meg slik. Vatnet som tek imot meg og fyller rommet mellom meg og alt anna. Og eg går til hovudet er under, eg sym langs botnen utover og utover til eg finn ein passande stad der eg sit meg i sanden, finn ein stein å halde fast i, og der skal eg sitje til alt går frå kvitt til svart. Eg er kommen til gangen inn til toalettet så eg skyl og vrir moppen og vaskar raskt over dei kvite, knuste flisene der inne og dei beige i gangen utanfor og Vaular syng «Skipet mitt, det sitter fast no / Skipet mitt e lastet med no cargo som ikkje helt får plass no». Eg går ut i hagen for å tømme skiten i sluket. Og sola skin faktisk på den blå himmelen no, ei varm kule. Og i dag er ein dag, i dag er ein dag som alle andre dagar, men i dag skin sola, i dag er ein dag det òg. Eg går inn att, gidd ikkje skylje bøtta, men tek moppen og bøtta med inn på lageret, set det i hjørnet bak kassane med øl, der eg lett kan finne det att i morgon.

Ved vinduet

Tom Gaustad

På en blek dag ser treet ut som en eldet kropp som har strevet seg opp av jorden og dannet et hull i luften. Det heiser stadig med seg underverdenens næring opp fra det ukjente, sender det gjennom de massive ringene og ut mot selve spissen i sin antikke reise mot solen – grener som speider og sovner og kvikner til igjen. I det usynlige fråtser røttene fra jorden. En kan begynne å lure på om de har slukt til seg kalsiumet i disse syttenhundretallets skjeletter som ligger gravlagt her; jeg ser pæleroten penetrere kistene og adelen ofre sine knokler til treets ekspedisjon av himmelen. I tre hundre år har de ligget her og forventet en evighet, men nå har de fått et uimotståelig tilbud; å delta i livet til deres store vokter – treet. De klaprer nok i samtykke. Jeg sitter ved vinduet og skuer skeptisk utover dette stumme teater. For meg er det egentlig bare en avledning – en beskjeftigelse uten motstand eller motsigelser. Med skjeve blikk forsvinner jeg inn i de nakne grenene og lunden, som ennå venter på teppet av snø det bestiller hvert år på denne tiden. Over meg er himmelen åpnet og det sender meg opp i det kolossale ukjente, der hvor jeg alltid havner i en audiens med de døde. Det er ennå godt at de ikke svarer meg; at de bare lytter med enorm nysgjerrighet slik de lytter uten svar i skriftenes kammer. I denne fragmenterte

monologen svinner jeg bort, inn i den behageligste formen. Jeg svinner inn i den passive tilstanden hvor jeg lar små djevler spille små fioliner langt bak i bakhodet, der hvor de styrer tankenes frekvenser og drikker det siste av det jeg har – dagenes dråper. Kroppen min sitter fremdeles fiksert ved vinduet, men jeg er ikke lenger tilstede der. Hjernens hav og sinnets strender har slukt meg opp: Hver dag ser jeg nye bølger, hver dag et nytt parti skum som strekker seg litt lengre opp på stranden og så svinner tilbake til havets likegyldighet. En voldsom bølge svinger seg opp, danner en kurve og slenger seg lengre enn de som kom før. Den når helt opp til grensen mellom sand og sandig flora, skummet henger igjen i asurens beige blomster – en genistrek tar form og forsvinner – kraftig og uforstått. Det er bare minnet om denne kollisjonen av verdener som forblir; saltvann i uanende tuer – geni hos det evneløse. De tilpasser seg hverandre. Det er aldri helt grønt langs stranden. Saltet har slurpet opp det frodige, jeg har slurpet opp saltet og tørket inn uten innvendinger. Jeg var grønn en gang jeg også, med frod og geistlig nysgjerrighet. Nå er jeg avstumpet, jeg er monoton – blass av å dvele i det salte landskapet som gjør meg til sitt eget. Jeg snur meg rundt. Det beige blir til hvitt med drypp av pasteller. Djevlene runder av sin palliative melodi. Tuene tørker inn og venter på et regnskyll. Luften har stilnet, bølgene sovnet. Om jeg legger hodet flatt langs vannoverflaten kan jeg se helt dit hvor jorden kurver av. Øyet mitt, det ser; synsfeltet vokser – det slutter å være en del av meg. Jeg siger i kry marsj utover dette havspeilet og løses opp; synker i det jeg stiger. En ny tilstand med minst

mulig motstand kommer meg i møte, hvor små, enkle åndedrag slenger ekko til andre solsystem, hvor et innfall blir til en bølge, og en bølge til en tanke – vil jeg også streve meg opp av jorden?

2005

Kjersti Halvorsen

Jeg er tolv år. Det er den sommeren hunden dør. Asfalten mellom hytta og havet er glovarm, man må gå i grøfta eller med badesko. Sjøen er lunken, som pastavann i en kjele på benken. Jeg går i klær jeg har arvet av søskenbarna mine. Kusina mi er to år eldre, og selv BH-en har jeg arvet av henne. Selv om jeg ikke trenger den, liker jeg følelsen av å spenne den på meg, kjenne den under klærne. Tannreguleringen lager hvite krater i leppa. For lindring limer jeg små biter av voks til metallet. Jeg skriver dikt om fysisk smerte. Søsteren min og jeg bytter solbriller for å unngå skille. Solsenga blir klam langs lårene. Hunden går inn og ut av skyggen, venter. Min Sony Ericsson Walkman phone sender musikken inn i meg gjennom lysegrønne ørepropper. Jeg er besatt av Idol. Da programmet gikk, lastet jeg ned torrents av Idol-låter hver lørdag morgen. Pappa sa jeg måtte slutte, det kunne bli virus. Jeg kjenner et hemmelig slektskap med Kurt Nilsen, fordi vi har bursdag samme dag og fordi han er stygg. Når jeg lakker neglene, lager sola bobler i overflaten og ødelegger alt. Jeg tyvlåner barberhøvelen, etterpå lukter leggene mykt og søtt. Søsteren min legger sitronsaft ved hårrøttene og legger seg

i sola. Jeg sier blondt hår er teit. Jeg spiller gitar hver dag, tenker at jeg kanskje kan bli den neste Marit Larsen. Når hunden uler, er jeg enten bra eller forferdelig. Han legger igjen mat i skåla. Det må være varmen. I skogen er det svalt og skyggefullt. Hunden lunter bak meg, han skal snart dø. Jeg lar ham drikke av pyttene, for ingen av oss vet det. Tunga henger ut på siden, det er uvanlig. Noen barn spiller volleyball ved stranda. De ler og jager hverandre. Faren min sier jeg burde bli med dem. Jeg går sakte forbi dem med hunden og lurer på hva jeg kunne sagt. Kanskje de ville klappet ham, sagt: «Fin. Er han veldig gammel?». Og jeg ville svart: «Ja. Men vi er like mange år.» Glassmaneter skylles i land i fjæra. Jeg finner to av tilsvarende størrelse og legger dem inni overdelen. Jeg lager sexy øyne. Det er både òg. Manetene legges tilbake og tørker ut i sanda. Ett bryst har en trassig, hard kjerne i seg. Jeg er for lav til å bli vegetarianer. Varmen gir etter for regnskyll og torden. Vi drar vi inn til byen og låner bøker, hunden blir hjemme. Hytta har lynavleder. Han er ikke redd. På biblioteket ser jeg ei jente som leser Nemi, og tenker at vi kunne ha vært venner. Hvis man skriver seg på lista, får man bruke datamaskinen i en halvtime. Jeg sjekker mailen min og skriveforumet hvor jeg har lagt ut et dikt. Ingen respons. Internett har også ferie. Jeg tar fram den lille boka mi og skriver inn et nytt. Kanskje dette. Jeg har droppet rimene nå, det er kulere. Ingen Bjerke i våre gater.

Jeg låner ungdomsbøker om gruppepress og jenter som blir uvenner eller gravide. Ingen gjør meg gravid. I hemmelighet er jeg selvtilfreds over ikke å lese sci-fi eller fantasy. Etter biblioteket kjøper vi is, selv om det regner. Kinarestauranten har seksti typer is og tre typer strøssel. Faren min lærer meg at med to kuler, og inkludert valget mellom kjeks og beger, blir det 28 800 ulike kombinasjoner. Hvem bryr seg. Om kvelden savner jeg internett. Jeg leser tekst-TV, men det er ikke det samme. Jeg planlegger hva jeg skal ha på meg første skoledag, drømmer om et par røde Converse. Hunden visner: slimhinnene i munnen og øynene blir gråaktige. Han faller om, kan ikke kontrollere bakbeina og tisser inne. Vi kan se at han skammer seg. Vi reiser hjem. Hunden får gjøre forbudte ting de siste dagene: spise leverpostei og sove i menneskeseng, han bør ikke være alene, hunden, i tilfelle noe skjer. Det regner uavbrutt. Når hunden dør, kjøper vi de røde skoene. Tante kommer på besøk, men vet ikke hva hun skal si. Hun har kjøpt en Shakira-plate på Statoil. Den passer ikke sammenhengen, men jeg hører på den uansett. Visualiseringen i avspillingsprogrammet bølger psykedelisk, man kan hvile øynene. Alle spør etter ham. Tannlegen strammer reguleringen min. Resten av dagen tar jeg fri. Jeg tar bussen hjem og låser meg inn. Huset er blitt umulig, det har ingen lyder mer. Jeg hopper gledesløst på trampolina, men bare en kort stund. Tannrøttene dunker ømt, et hjerte i munnen. Jeg synger Singstar alene.

Mellom sorg og den lyse melankolien: Sju dagar i august (2014) av Brit Bildøen

Maja Marcussen

«Om det fantes noko slikt som ein mild angst, måtte den i så fall være i slekt med den lyse melankolien»,1 tenker Sofie mens hun lener hodet inntil vinduet og ser på den mørke natten trekke seg tilbake. I Brit Bildøens roman Sju dagar i august (2014) følger vi ekteparet Sofie og Otto gjennom syv tilsynelatende normale dager i august 2019. Åtte år tidligere omkom Sofies datter og Ottos stedatter på Utøya. I løpet av de syv dagene utsettes ekteparet for små og store ulykker som kan leses metaforisk i lys av den traumatiske opplevelsen av å miste et barn. I romanen er det hovedsakelig Sofies sorg som er i fokus. Boka gir oss et innblikk i hvordan livet går videre etter man har mistet noen, men også hvordan sorgen befester seg i dagliglivet.

Traumekultur i samtidslitteraturen ‘Samtidslitteraturen artikulerer samtidsfølelsen’ er et av budskapene i Eirik Vassendens artikkel «Hva er «samtidslitteratur», og hvorfor leser vi den?» (2007). Vi leser samtidslitteratur for å orientere oss i samfunnet fordi samtidslitteraturen er en del 1

Bildøen, Sju dagar i august (Oslo: Samlaget, 2019), 28.

av oss, og vi er en del av den.2 I artikkelen skriver han at samtidslitteraturen kan regnes fra årtusenskiftet, men det er i dag over 20 år siden. Når Vassenden skriver i 2007 at samtiden er fra år 2000, kan vi i dag snakke om et før og etter 22. juli. Den fredagen i 2011 hvor hele Norge stoppet opp og et felles «vi-øyeblikk» oppsto. Unni Langås argumenterer for at 22. juli har skapt en traumekultur som litteraturen speiler og bidrar til konstruksjonen av.3 Et umiddelbart behov for litteratur, for trøst og samholdsbygging oppsto som ettervirkning av det traumet nasjonen sto ovenfor. Videre skriver hun at det traumatiske minnet blir «presentert både som assosiasjoner utløst av perseptuelle stimuli, som drømmeliknende flashbacks og som tærende grubling».4 Ordet ‘traume’ stammer fra gresk, trauma, og betyr ‘sårskade’. Sårskaden viser til Sofies flåttbitt som et fysisk sår, men også de indre psykiske skadene hun er blitt påført og som i romanen kommer til uttrykk gjennom hallusinasjoner, minner og drømmer. Sju dagar i august skriver seg inn blant en mengde andre tekster som omhandler 22. juli, men den gir også et unikt og individuelt perspektiv. Gjennom tilbakeblikk gis leseren tilgang på Sofies minner om dagen Marie ble drept, men mye av tiden mellom fortellingens datid og nåtid forblir skjult. Romanen er utgitt tre år etter terrorangrepet, men handlingen foregår åtte år etter. Fortellingen har derfor en distanse til begivenhetene fra åtte år tidligere og gir et «potensielt realistisk bilde av en kompleks, individuell sorgprosess i en sosial og nasjonal kontekst».5 2

Vassenden, «Hva Er «samtidslitteratur», Og Hvorfor Leser Vi Den?», 357–71.

Langås, «‘22. juli.’ Litterære konstruksjoner av et nasjonalt traume», 81–101.

Langås, 94.

Langås, 93.

Sorg og melankoli Melankoli som begrep har røtter tilbake til antikken da man mente at sykdommens årsak lå i gallen. Direkte oversatt betyr melankholía «svart galle». Denne ideen er i dag forkastet og man lener seg gjerne på Sigmund Freuds skille mellom sorg og melankoli i Trauer und melancholie (1917 [1915]). For Freud vil det i begge tilfeller foreligge et tap i forkant, men reaksjonene på dette tapet er ulike. Kjersti Bale oppsummerer «tapet» i Om melankoli (1997): «Melankoli synes forbundet med et objekttap som er trukket tilbake fra bevisstheten. Det er som om tapet gjelder jeget selv. Ved sorg er det verden som blir fattig og tom, ved melankoli er det jeget selv».6 Sorg er en normal reaksjon på tapet av en elsket person eller en annen konkret eller abstrakt form. Sammenlignet med sorg er det mer uklart hva som er tapt for den melankolske. Sarah Ahmed skriver at det å gi slipp er den sunne reaksjonen til et tap, mens det å holde fast ved tapet forstås som en form for lidelse.7 Sorg forstås som den umiddelbare reaksjonen på et tap, mens melankoli er den langvarige følelsen som kanskje ikke umiddelbart kan knyttes til tapet. Melankoli kan dermed knyttes nærmere til en dyp depresjon, altså en lidelse. I Bildøens roman opplever Sofie verden som tom: «Dei døde, nattstille gatene»,8 «Romma verka så tomme»,9 «det var ingen der. Berre spøkelse, skuggar. Berre alt som kunne vore.»10 Sofie 6

Bale, Om melankoli (Oslo: PAX, 1997), 199.

Ahmed, The Promise of Happiness (Durham: Duke University Press, 2010), 139.

Bildøen, 28.

Bildøen, 29.

Bildøen, 30.

føler seg også tom og i stillstand: «Ho kjende seg like forsteina som den mørklagde byen»,11 «Ho kjende ingen ting».12

Sår og svarte kjoler I første kapittel etableres to sentrale motiver, insektsbittet og de svarte kjolene. Insekstbittet (som egentlig er et flåttbitt) dukker gjennomgående opp som et problem. Sofie vegrer seg for å kontakte legen fordi hun ikke tror det er noe alvorlig: «Ingen raud ring rundt, [...], Det var jo først da det var fare på ferde.»13 Selv om hun dekker til bittet med armbånd blir det lagt merke til og hun bes gjentatte ganger om å ta kontakt med legen sin. Hun insisterer på at det ikke er et problem samtidig som hun pirker bittet til blods og våkner av smerten: «Ho kjente hjerteslaga sine, i brystet og i høgre arm.»14 Ved å ikke dra til legen er det som om Sofie ønsker å beholde en fysisk smerte for å distrahere seg fra tomheten og sorgen hun ellers føler. Når hun våkner om natten forsøker hun å la være å tenke, men leseren får ikke vite hva det er hun unngår å tenke på.15 Hun har et ønske om at noe skal forandre seg, at de nattstille gatene skal forvandles til noe annet eller kanskje at hun selv skal forvandles. Flåttbittet kan indikere en slik forandring. Bittet kan føre til sykdom og ved å ikke dra til legen utsetter Sofie seg selv for et potensielt forfall som for henne er bedre enn å føle seg forsteinet. Sofie har en mørklagt garderobe som består av rader med 11

Bildøen, 28.

Bildøen, 161.

Bildøen, 27.

Bildøen, 26.

svarte kjoler,16 og under en middag som ekteparet deltar i blir hun omtalt som «Kvinna i svart» og «Den mystiske svartkledde kvinna».17 De svarte plaggene blir et symbol på hennes sorg, men de fungerer også som et hinder i å bli kjent med den virkelige Sofie. Ektemannen Ottos tanker om Sofie bidrar til å etablerere henne som en mystisk skikkelse som mange ønsker å komme nærmere, men som hindres av at hun skaper et slags skjold rundt seg: «Mange trudde vel ikkje at Sofie kunne spøke i det heile tatt»18 og «Så gåtefullt vakker, med det vesle halvsmilet ho alltid gøymde seg bak. Ein rafaelsk venleik, hadde Karin kalla det».19 Samtidig som klærne blir en slags uniform og symbol for sorgen er også klær et kilde til minne. Om natten når Sofie ser seg selv i speilet ser hun «ei jente i kort, blå kjole».20 Kjolen er egentlig en gammel slitt t-skjorte som snart må kastes, men plagget er også uerstattelig: «ho kom ikkje til å finne noko som kunne erstatte den.»21 Kanskje fordi det er et plagg som minner henne om Marie. Huset datteren vokste opp i er solgt og de fleste av eiendelene hennes er gitt bort.22 Det Sofie har holdt fast ved er en sliten t-skjorte som Marie kanskje en gang har brukt som en nattkjole. De svarte plaggene kan leses som et forsøk på å kommunisere utad at hun sørger, mens nattkjolen er noe hun har for sin egen del. 16

Bildøen, 9.

Bildøen, 81.

Bildøen, 8.

Bildøen, 20.

Bildøen, 31.

Bildøen, 30.

Kunst og smerte Sofie er direktør på det nye Munchmuseet og under skandaleåpningen av utstillingen torsdag kveld får hun en kroppslig reaksjon: «Sofie kjende murringa i korsryggen, strålinga ut i hoftene. Ei gammal smerte vekt til live. Kroppen truga med å gå i lås.»23 Det er flere kroppslige reaksjoner i romanen som kan leses som et varsel om et mulig forfall: Sofie mister balansen,24 dirrer etter hun nesten sykler på en gutt,25 og så klart de smertene hun har i armen. Dette er med på å skape en forventning om at noe kommer til å skje med Sofie, men i stedet er det Otto som faller og havner på sykehuset i slutten av romanen. På museet låser Sofie seg inn i en lukket avdeling og opplever kunstverkene på en helt ny måte. Blandingen av det vakre og det groteske i Munchs maleri strømmer forbi henne som «brokkar av livskatastrofar».26 Denne opplevelsen av Munch kan leses som en reprise av minnet om å måtte gravlegge sin egen unge datter: «Bleik hud og vakre kjolar som berre ei kort stund ville skjule nedbrytninga, oppløsninga, lukta av død.»27 Kunstens viktige rolle i det å formidle vanskelige opplevelser er også sentral: «Det vakre og sanninga i eitt og same måleri, [...] Skjønnheit og sanning kan vere det same, det er da det blir kunst.»28 Opplevelsen kan knyttes til den «lyse melankolien» som Sofie sammenligner

Bildøen, 21.

Bildøen, 7.

Bildøen, 12.

Bildøen, 21.

Bildøen, 21f.

med en mild angst.29 Undringen over den melankolske følelsen gir teksten enda en kobling til Munch og maleriet Melankoli (1894–1896). Koblingen mellom kunst og død fremkommer igjen når Sofie går forbi høyblokka som står ikledd en hvit duk «ribbet for alt anna enn symbolikk» og refleksjonene over et manglende minnesmerke: «Kunstnarar som prøvde å behandle det nasjonale traumet, blei hysja ned. Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser, stjerner, englar.»30 Hun ønsker at kunsten skal vise frem de ekte følelsene selv om de kan være stygge og vonde, men selv på kunstmuseet får ikke denne kunsten plass: «Alle er så livredde for å bli stempla som elitistiske.»31 Det at en hel nasjon skal bli enige om den riktige måten å skape kunst om det nasjonale traumet på fremstår som en umulig oppgave.

Hallusinasjon og drømmer Sofie og Otto flyttet til Tøyen for å starte på nytt og for å markere avstand: «dei flytta frå nabolaget der massedrapsmannen hadde budd, og blei ein del av alt det mordaren frykta og hata.»32 Likevel er byen preget av det som har skjedd og Sofie kan ikke unngå å støte på ting som minner henne om terroristen. Selv om hun forsøker å kontrollere tankene sine kan hun fremdeles risikere å få panikk ved synet av en hvit varebil33 og uværet i hovedstaden minner henne om «Det nådeløse regnet

Bildøen, 28.

Bildøen, 161.

Bildøen, 22.

Bildøen, 95.

Bildøen, 29.

over øya.»34 I Oslo regner det så mye at elvene flyter over og folk bes om å holde seg hjemme. Ekteparet reiser opp til hytta som oppleves som et sted hvor ingenting vondt kan inntreffe, men også her har regnværet satt sitt preg og truet med å ødelegge det trygge. Når Sofie vasker gulvet på hytta hallusinerer hun og ser to bein som hun kjenner igjen som «hans bein».35 Hun ser feltstøvlene, refleksbåndene rundt buksebeina og en Ruger Mini-14. På kjøkkenet hjemme i byen ser det ut som at noen sitter og venter på henne, men det er bare en stol med en jakke over og i lys av hallusinasjonene på hytta fungerer denne opplevelsen også som et forvarsel.36 Hytta som alltid har vært et trygt sted for Sofie er nå invadert av terroristen. Hun blir forundret over at det er han som kommer til henne og ikke datteren: «Så mange år som ho hadde venta på at dottera skulle komme til henne. I ein draum, i eit syn, eller berre som det nærværet mange snakka om. [...] Det var stilt frå Marie. [...] Og no var det han som kom.»37 Enda en hallusinasjon oppstår når Otto og Sofie brenner bål og ser utover naturlandskapet som omkranser hytta. Sofie ser steinene på stranda som de var «hovuda til ulykkelege menneske som var gravne ned i sanden.»38 Mot slutten av romanen opplever hun igjen at han dukker opp, men denne gangen ser hun bare de svarte buksene hans. Hjertet hennes og den verkende armen dunker hardt. Hun blir sint og hun river opp det «indre såret». Tankene beveger seg til en gjengivelse av hvordan Marie ble eller 34

Bildøen, 59.

Bildøen, 106.

Bildøen, 27.

Bildøen, 106–107.

Bildøen, 111.

kunne ha blitt drept.39 Ved å gjenoppleve minnene og tilgi seg selv for noe hun ikke hadde kontroll over kan Sofie sakte men sikkert bevege seg mot en forsoning. Hun er nær ved å miste mannen sin i et trappefall og det er som at realiteten innhenter henne. Hun må starte på nytt. Hun vil flytte fra bygården på Tøyen til et hus på Kampen, og inkludere Otto i sorgen – den sorgen som hun så lenge har båret på alene.

Oppsummering I Bildøens roman får vi et innblikk i en potensielt realistisk opplevelse av tiden etter 22. juli fra en mors perspektiv. Selv om flere av hendelsene som skildres i bokas 2019 ikke har skjedd i virkeligheten, kunne den i 2014 leses som en slags fremtidsskildring. Romanens distanse i tid er med på å fremheve at fortellingen er fiksjon og dette forsterkes ved en lesning i 2021 hvor Sofies arbeidsplass på det nye Munchmuseet enda ikke er åpnet og grunnen til at hyttefolket rømmer hovedstaden er av helt andre grunner enn dårlig vær. Skjønnlitteraturen har likevel mulighet til å sette ord på vanskelige følelser og bidra til å skape en større forståelse for ulike perspektiver i den offentlige debatten omkring 22. juli. Romanen belyser det å befinne seg i en dyp, svart sorg mange år etter et tap og det å stille spørsmål ved de andres opplevelse av det samme tapet: «Kor ble raseriet av?».40 Romanen skaper diskusjon omkring kunstneriske fremstillinger av et nasjonalt traume, som også romanen selv tar del i, og lar oss reflektere over spørsmålet: Hvem eier sorgen? Sofie viser sorgen ved å kle seg i svart og hun forsøker å distrahere 39 Biløen, 156. 40 Bildøen, 194.

seg fra den psykiske smerten ved å la flåttbittet utvikle seg. I tillegg opplever hun kroppslige reaksjoner på uforutsette hendelser som bidrar til å trigge hallusinasjoner og minner. De ulike ledemotivene og inntrykkene er med på å etablere Sofie som en melankolsk og lidende person, som er traumatisert av opplevelsen av å miste sin datter på verst tenkelig vis. Samtidig etableres det et håp i slutten av romanen ved at ekteparet bestemmer seg for å flytte og starte på nytt.

Litteratur Ahmed, Sarah. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press, 2010. Bale, Kjersti. Om melankoli. Oslo: PAX, 1997. Bildøen, Brit. Sju dagar i august. 3.utgave. Oslo: Samlaget, 2019. Langås, Unni. ««22. juli.» Litterære konstruksjoner av et nasjonalt traume». De Gruyter 46, 1 (2016): 81–101. DOI 10.1515/ ejss-2016-0006. Vassenden, Eirik. «Hva Er «samtidslitteratur», Og Hvorfor Leser Vi Den? – Noen Begrepshistoriske Og Fagkritiske Bemerkninger.» Edda 107, 4 (2007): 357–71.