Bwisit nman
ਨਰਕ ਨੂੰ
Vaffanculo
ทิศตะวันตก
הדילג הונקיל הצור ינא 地獄へ
Gu ifrinn
Verdomme
ငရဲ
直向西
Ad Undas
д
Bwisit nman ś
LITTERATURTIDSSKRIFTET LASSO прямо на запад
Redaktører: Alexander Arctander og Lee Kvåle Skjønnlitteraturansvarlige: Erik Mathias Mamen og Emma Eggen Sakprosaansvarlige: Maja Marcussen og Harald Nordbø Økonomiansvarlig: Maziar Kosarifar Redaksjonen: Anna Rossebø, Benjamin Barkved, Elise Lystad (SoMe), Elise Sjøgren, Emma Charlotte Limseth, Hanna Mørk Fossen, Heidi Berg, Peter Mork, Sara Lehne Engesvik, Selma Håndstad, Selma Stormyren Larsen, Thale Rorgemoen Nenseth, Torjus Håndlykken, Tuva Sverdrup-Thygeson, Una Lind Oldaker Omslag og illustrasjon: Thale Rorgemoen Nenseth Layout: Neslihan Ramzi Takk til: Velferdstingets Kulturstyre og ILOS
litlasso.wordpress.com Facebook: Litteraturtidsskriftet Lasso Instagram: @litlasso
BIDRAGSYTERE Kjersti Bergersen (f. 1985) er utdannet psykolog og jobber som
William S. Mørch (f. 1995) har studert allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han leser, skriver og går mot høsten.
redaktør i Gyldendal Akademisk. Alexander Arctader (f. 1997) Maja Elfrida Reseland (f. 1997) kommer fra Oslo og er bosatt i Bergen. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og
går på bachlorstudiet i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og er redaktør i Lasso. Han har tidligere gått på forfatterstudiet i Bø.
studerer nå til å bli lektor i nordisk på UiB.
Maja Marcussen (f. 1995) studerer Nordisk Litteratur ved UIO og er
Runa Aarbakke Skjeldal (f. 1998) studerer for tiden fransk ved UiB, men har nylig lasta ned italiensk på Duolingo.
Miranda Rönngren (f. 1996) är bosatt i Göteborg där hon läser kandidatprogrammet i litterär
sakprosaansvarlig i Lasso. På fritiden legger hun ut bilder av bøker på Instagram-kontoen @prologen og spiller Sims 4.
Elise Lystad (f. 1995) tar en master i engelsk litteratur og jobber ved universitetsbiblioteket.
gestaltning vid HDK-Valand. Lee Kvåle (f. 1995) går på lektorOlivia N. Nedergaard (f. 1996) studerer litteraturvidenskab på Københavns Universitet
programmet for å bli norsk- og engelsklærer. De er redaktør i Lasso, nettredaktør for Oslo Pride, og skriver om popkultur og feminisme på Wordpress.
INNHOLD 6. MØRKETID Kjersti Bergersen
30. ATOPIA William S. Mørch
7. VELKOMMEN TIL DYREHAGEN Maja Marcussen
33. Runa A. Skjeldal
12. KVINNER, DER GÅR DIREKTE MOD UNDERGRUNDEN Olivia Nedergaard 20. HAVSSKÖLDPADDESKULDEN Miranda Rönngren 22. MIDLERTIDIG ANSATT Alexander Arctander
34. POSTKOLONIALISME Elise Lystad 42. ROSEHAGTORNEN Lee Kvåle 46. Maja E. Reseland
rett vest
MØRKETID i seks år var det november døgnet ble en uke langt en time kort sola gav seg til kjenne kun som en anelse over horisonten 984 dager etter høstjevndøgn fikk mørket en ny dimensjon ikke lenger bare fravær av lys men et eget stoff som legger seg i tomrommet mellom atomene Kjersti Bergersen
6
rett vest
OMTALE AV VELKOMMEN TIL DYREHAGEN De siste årene har en «barselbølge» skylt over den norske samtidslitteraturen. Dagbladets litteraturkritiker Endre Ruset innledet bokhøsten 2018 med å stille spørsmålet: «Hvorfor vil alle plutselig skrive bøker om sine egne barn og det å bli foreldre?»1 I februar samme år skriver Silje Bekeng-Flemming i essayet «Ny i livet»: «Å bære fram et barn og ta vare på det sies å være blant menneskets største opplevelser. Så hvorfor er litteraturen om det så mangelfull?»2 I 2019 debuterer hun med romanen Velkommen til dyrehagen og skriver seg selv inn i den såkalte barselbølgen. Hva er det med tematikken barn/ikke-barn som engasjerer oss? Ruset kalte barselbølgen for «navlestrengbeskuende», men når et litterært rom har stått tomt såpass lenge er det vel på tide at det fylles opp? For selv om tematikken er den samme, er måten forfatterne beveger seg rundt temaet ulikt. Det å bli forelder er ingen kollektiv opplevelse og mennesker takler foreldrerollen ulikt. Fødselsraten synker og statsministeren vår ønsker en ny babyboom, til tross for at verden er på vei mot en miljøkrise vi ikke aner konsekvensene av. Det kan dermed oppstå dissonans mellom følelser og rasjonalitet. For å bidra til en diskusjon omkring det å gjøre bevisste valg når det kommer til å sette barn til verden, tror jeg det er viktigere enn noen gang at denne tematikken undersøkes i litteraturen. Den kanadiske forfatteren Sheila Heti reflekterer i den selvbiografiske romanen Motherhood (2018), hvorvidt hun ønsker barn eller ikke. Fortelleren forsøker å finne ut om det er henne selv, kroppen hennes, eller ønsket om å passe inn som gjør at hun vurderer å skaffe barn, selv om hun egentlig aldri har ønsket det. Hun skriver: «Whether I want kids is a secret I keep from myself – it is the greatest secret I keep from myself.»3 Hovedpersonen
7
rett vest
Lise i Bekeng-Flemmings Velkommen til dyrehagen, gjennomgår en transformasjon. Fra å inngå en pakt med sin beste venninne om å aldri få barn, opplever hun et biologisk bakholdsangrep og får to barn med kjæresten Eike. Tittelen peker både på ideen om det å få barn som noe gøy, som et besøk i dyrehagen, men også opplevelsen av å være fanget i en rolle man ikke kan bevege seg ut av. Romanen er bygd opp av tankestrømmer, referanser til Darwin og de Beauvoir, fragmenterte ideer og spørsmål. Ingen ord er overflødige og enhver setning oppleves som tankevekkende. Det er vanskelig å si bestemt hva romanen handler om fordi den rommer så mye: biologi, feminisme, klimakrise, kjærlighet, med et og annet bleieskift som bryter opp de eksistensielle spørsmålene. I romanen spør Lise hvorvidt barnet i magen gjør at man blir mer eller mindre av seg selv. Det selvreflekterende som skildres i romanen, de bekymringene som Lise har, er kanskje noe av det som bidrar til å vekke oppmerksomhet for barselromanene. For erfaringen av det å få barn har ikke vært et interessefelt, hverken for mannlige eller kvinnelige forfattere. Det er kanskje fordi tradisjonelle familiestrukturer ikke lenger er en selvfølge. I dag, i et stort sett likestilt og liberalt land som Norge, kan kvinner i stor grad kontrollere når og om de ønsker å få barn. «Vi er de eneste dyra som ikke vet om vi vil.»,4 skriver Bekeng-Flemming. Når Lise går gravid opplever hun å bli objektivisert på en ny måte. Menn slutter å se på henne og hun blir for første gang betraktet av andre kvinner. I tillegg blir kroppen hennes et samtaleemne blant kollegaene hennes. De spør om hun gleder seg til å få den tilbake og om hun gleder seg til å komme tilbake på jobb og bruke hodet igjen. Lise tenker om kroppen sin som kommunalt eie, noe hun ikke lenger trenger å ha ansvar for, og det oppleves som en lettelse. Lise reflekterer over hvorvidt den tilfredsheten hun
8
rett vest
føler som mor er falsk. Er gleden egentlig en følelse av endelig å leve opp til samfunnets forventninger, til tross for tidligere løfter om å leve et barnefritt liv? Velkommen til dyrehagen er ikke bare en barselroman, men en roman om tid og forandring: «Å tilbringe tid alene med et spedbarn må være det nærmeste mennesket kommer tidsreising. Sekunder er som timer og timer er som sekunder og samme kan det være.»5 Barnet er uendelig og strekker seg etter verden. Det er håpefullt og nysgjerrig. Skildringen av tiden med spedbarnet er ikke annet enn vakker: «Dager med et så lite barn har ikke tall, har ikke navn, de er bare myke, varme bølger som krasjer inn i hverandre, og først når de trekker seg tilbake kan du se det, at det er bare hav, alt sammen.»6 De tidligere meningsløse tingene oppleves plutselig som meningsfulle. En ømhet over at de er foreldre og at de har ansvar over barnas barndom. I bakgrunnen av den lune og lodne tilværelsen er en verden i krise. Eike har et positivt syn på livet og tror på menneskets fremgang og godhet, men Lise ser klimakrise, flyktningkrise og krig. Under en ekstremt varm sommer reiser den lille familien på biltur til Sverige. Et slags apokalyptisk landskap åpner seg fremfor oss: «Gult løv, brunt løv, hengende kvister, skogbunnen en rustrød fremmed farge, støvete.»7 Videre, datteren Almas spørsmål: «Er det høst, sa hun. Nei, sa jeg, det bare har ikke regna. Hvorfor har det ikke regna, sa hun. Eike så hardt på meg.»8 For hva skal man egentlig si til barna sine? Lise deler sine bekymringer med helsesøsteren, men problemene blir avfeid som fødselsdepresjon: «Det er ikke depresjon, sier jeg, det er enighet blant typ 97 prosent av verdens klimaforskere.»9 Det er noe provoserende i dette. Denne vissheten om menneskets utilstrekkelighet, en overbefolket planet og frykten for verdens undergang, og samtidig dette biologiske behovet om å skape enda flere mennesker. Det er vanskelig å sette seg inn i de følelsene mange har og de etiske dilemmaene man står ovenfor
9
rett vest
når man velger å sette barn til verden. Verden har stått ovenfor kriser tidligere og folk har alltid fått barn. Men vi har også kommet lengre når det gjelder likestilling, reproduktive rettigheter og folk tar høyere utdannelse nå enn tidligere. Så hvorfor er det fremdeles så vanskelig å ha en konstruktiv diskusjon omkring det å få barn i en overbefolket og kokende verden? For hovedpersonen Lise må vel ha tenkt på denne problemstillingen tidligere? Eller har biologien så stor kontroll over oss mennesker at vi ikke kan motstå trangen til å skape miniatyrutgaver av oss selv? Vi er de eneste dyra som ikke vet om vi vil, men som gjør det likevel. Vi vender oss mot litteraturen når vi trenger noe å kjenne oss igjen i, eller for å få en dypere forståelse av verden rundt oss. Barselbølgen har engasjert litteraturkritikere, forfattere og lesere, og jeg vil tro at den vil fortsette å være viktig for samtidslitteraturen. Nye generasjoner med potensielle foreldre vil kunne styre unna foreldrebloggere, som insisterer på at å få barn er problemfritt, og bruke litteraturen til å navigere seg og fordype seg i hva det faktisk innebærer – på godt og vondt. For det er ikke bare bleieskift og brystmelk som skildres i barselromanene, men også «meningen med livet» som i vår samtid muligens er i forandring. Maja Marcussen
10
rett vest
Sluttnoter 1 Ruset, Endre. «En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten». Dagbladet. 04.08.2018. https://www.dagbladet.no/kultur/barselbolge-debatten---vi-lever-i-en-selvopptatt-kultur/70077563 2 Bekeng, Silje. «Ny i Livet». Klassekampen. 24.02.2018. https:// dagens.klassekampen.no/2018-02-24/ny-i-livet 3 Heti, Sheila. Motherhood. London: Harvill Secker, 2018. s. 21 4 Bekeng-Flemming, Silje. Velkommen til dyrehagen. Oslo: Gyldendal, 2019. s. 28 5 Bekeng-Flemming. s. 43 6 Bekeng-Flemming. s. 43 7 Bekeng-Flemming. s. 158 8 Bekeng-Flemming. s. 158 9 Bekeng-Flemming. s. 160
Litteratur Bekeng, Silje. «Ny i Livet». Klassekampen. 24.02.2018. https://dagens.klassekampen.no/2018-02-24/ny-i-livet Bekeng-Flemming, Silje. Velkommen til dyrehagen. Oslo: Gyldendal, 2019. Heti, Sheila. Motherhood. London: Harvill Secker, 2018. Ruset, Endre. «En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten». Dagbladet. 04.08.2018.https://www.dagbladet.no/kultur/barselbolge-debatten---vi-lever-i-en-selvopptatt-kultur/70077563
11
rett vest
– KVINDER, DER GÅR DIREKTE MOD UNDERGRUNDEN Den traditionelle forståelse af en muse er at hun er en smuk, ung kvinde, som den mandlige kunster kan bruge som inspiration, som kilde til at skabe sin kunst. Sådan har forholdet været i tusindvis af år, kvinden er den stille, passive og smukke – modellen som manden så kan tænke store tanker ud fra, når han skal skrive, male eller komponere. Men hvad sker når dette forhold vendes om? Da jeg ledte efter et tydeligt visuelt eksempel på det faldt jeg over den walisiske maler Sylvia Sleigh (1916–2010). Her er det nøgne mandekroppe, der er malet i positioner, der er set med kvindelige modeller tusindvis af gange i kunsthistorien. En visuel manifestation af et magtforhold, der vendes om. Manden er pludselig den stille, der ligger henslængt og nøgen på chaiselongen, mens det er kvinden, der maler. I litteraturen kan manden også ligge symbolsk henslængt, mens den kvindelige fortællerstemme får lov at styre slagets gang. Der findes også kvindelige forfattere, der tager sig den frihed bare »at bruge« manden som katalysator for deres egen kunst, som et slags blankt lærred, de kan male på. Den amerikanske forfatter og filminstruktør Chris Kraus (f. 1955) er en af dem. I kultromanen I Love Dick (1997) er hovedpersonen Chris forelsket i, eller nærmere besat af, akademikeren Dick, der i øvrigt bygger på en virkelig professor, Dick Hebdige. De to får aldrig et forhold, men Dick bliver katalysator for Chris’ kunst. Han bliver hendes muse, faktisk hele hendes kunstneriske form. Hun gør den ellers så talende og skrivende Dick tavs, bogen indeholder alle Chris’ breve til ham, men Dick får næsten ikke lov at komme til orde.
12
rett vest
Det samme gør sig gældende for den svenske forfatter Sandra Holm (1943–1987) i hendes lille roman Har jeg været her før (1978). Bogens titel og første sætning er citat fra den finske digter Penti Saarikoski (1937–1983), der i Brev til min hustru (1968) indleder med konstateringen: »Jeg har været her før«. Holm vender det om til et spørgsmål, der går igen flere gange gennem romanen, en usikkerhed, en tvivl om hvor livet har bevæget hende hen. Holm skriver op ad Saarikoski, bruger ham, ligesom Chris bruger Dick, Holm taler til en Saarikoski, der selvfølgelig ikke kan svare, og hun er ligeså åbenmundet, fordrukken og promiskuøs, som ham. Saarikoski fremstår som en klassisk flaneur-figur, der går rundt på må og få, skriver, drikker, har sex, og tænker store tanker. Holms jeg-fortæller gør det samme. Jeg’et i bogen er både skråsikkert og skrøbeligt, som det bevæger sig rundt mellem det nordligste Sverige, København og Italien. De to kvindefigurer, Chris og jeg’et hos Holm, vender altså tingene på hovedet. Selvom begge fortællinger egentlig tager deres udgangspunkt i en mand, så er hans tilstedeværelse faktisk irrelevant for begge bøger, mandens krop, ord og tanker er blot en motor for den fortællende kvindeskikkelse, og hun er ikke nærig med sine ord, krop eller tanker. Hun er så langt fra den smukke muse, som man kan komme, hun drikker, knepper og kæfter op, hun er »for meget« og måske på vej direkte til helvede. »Who gets to speak and why? I wrote last week, is the only question«1 sådan skriver Chris i en henvendelse til Dick. I de mange breve Chris sender til Dick skriver hun om alt muligt, fra hendes eget liv og forelskelse til politik, køn og kunst. Chris bevæger sig i kunstneriske og akademiske kredse; hun laver selv film, hendes mand Sylvère er filosof, og Dick er ligeledes akademiker. Hun skriver om sine mange erfaringer med at blive overhørt, ignoreret og nedgraderet, og bogen rummer også lange essayistiske dele
13
rett vest
om kvindelige kunstnere, i alle genrer, der er blevet misforstået eller glemt. Hvem får lov at tale og hvorfor? I bogens »virkelige« verden til middagsselskaber og kunstreceptioner virker det til, at det er mændene, der taler, men i brevene til Dick er det Chris. Alt er henvendt til Dick, men vi ved, stort set, ingenting om ham. Sådan er det faktisk i mange klassiske brevromaner. For eksempel vil jeg mene, at Goethes Den unge Werthers lidelser handler mere om, den unge Werthers lidelser end om Lotte, hende han har kastet sin kærlighed på, eller om vennen han skriver breve til. Werther skriver næsten daglige breve til sin ven, Wilhelm, hvis svar vi aldrig hører, måske bortset fra forordet, der indrammer alle Werthers tekster: »Alt hvad jeg overhovedet har kunne finde om stakkels Werther, har jeg omhyggeligt samlet og forelægger det her«2. Både Chris og Werther bruger brevformen på en måde, hvor de mange ubesvarede breve bliver en motor for den voldsomme forelskelse, selvom Werther godt nok ikke skriver direkte til sin Lotte. At bruge brevformen på en ikke-dialogisk måde er altså ikke en ny opfindelse, det er snarere en del af brevskrivnings grundvilkår: At række ud mod nogen, der måske aldrig vil forstå de store følelser brevet udtrykker, og måske aldrig svarer. Det frustrerer selvfølgelig Chris ikke at få svar, men brevskrivningen gør også at hun begynder at fortælle meget mere om sig selv – lige fra livet i New Yorks kunsterkredse til en backpackertur i Guatemala, der giver anledning til lange essayistiske sekvenser. Brevene bliver mindre og mindre henvendelser og mere og mere Chris’ dagbog. Dick bliver langsomt til en tom side, som Chris selv formulerer det: »I guess in a sense I’ve killed you. You’ve become Dear Diary«3. Dick er blevet symbolsk slået ihjel, reduceret til en blank side eller en musefigur. Flere steder skriver Chris også hans navn med et lille d, der giver anledning til at se ham reduceret til
14
rett vest
det hans navn også betyde – en pik. På den måde bliver det tydeligt, hvordan det, der umiddelbart virker som en kærlighedshungrende, hysterisk og besat kvindelig karakter faktisk viser at have stort kritisk potentiale: Chris giver sig selv, og de mange kvinder hun skriver om i de essayistiske afsnit, den taletid de så tit er blevet berøvet. Karakteren Chris er alt for meget. For det første »oversharer« hun helt vildt i brevene. For det andet opsøger hun Dick på mildest talt akavede tidspunkt, og holder hverken igen med vinen eller de eksplicitte seksuelle beskrivelser. Hvilket leder mig hen til jeg-karakteren hos Holm, som virkelig heller ikke lever op til traditionelle feminine eller dydige værdier. Lidt på samme måde som Chris, så bliver jeg’et ved med at henvende sig til Pentti Saarikoski både med hans fornavn og med et »du«. Der er mange fortællinger om jeg’ets eget liv og oplevelser, der tager udgangspunkt i noget hun læser i Brev til min hustru eller noget hun tænker Pentti kunne have gjort eller tænkt. Hun er både betaget af ham og har en vis distance eller afsky til ham. Det er utrolig morsomt at læse hvordan hun prøver at opføre sig lige så laissez-faire og »mandet« som ham, som for eksempel:» På færgen Rødby – Puttgarden købte jeg en flaske gin ligesom dig i Dublin, Pentti«,4 eller »Jeg har endnu ikke pisset i et kosteskab som du gjorde i Dublin, jeg har nøjedes med at brække mig i papirkurven«.5 Hun efteraber ham faktisk, og bliver ovenikøbet en smule flabet ved at bruge hans fornavn på den måde. Det læser jeg også som en måde at gøre grin med idéen om det store mandlige geni, der har vilde drukture, men alligevel skriver fantastisk litteratur i mens. Jeg’et drikker og skriver også meget, hun gør som Pentti. Men det er også svært og trist, der er mange scener i bogen, hvor hun sidder ved køkkenbordet hjemme i sine forældres køkken i Sverige, nord for polarcirklen, og lader dagene flyde sammen. Hun kan ikke finde rundt i minder, historier og
15
rett vest
personer, men alligevel holder hun fast i at skrive, og i den flabede, insisterende henvendelse til Pentti, den store digter. Hun bruger ham også, ligesom Chris, til at projektere seksuelle fantasier over på, og her bruger hun ordet »du«, så Pentti ikke har en chance for at slippe væk fra hendes fantasi: »Du begynder straks at skrive en bog. Mørket strømmer forbi og viser to mildt leende trolde. På Stockholms hovedbanegård fejrer vi vor afsked, vores afbrudte ægteskab, vi lejer hotelværelse, knepper og bagefter rejser du til Helsingfors og jeg til København«6. Jeg’et hos Holm indtager altså en traditionel »manderolle« – den rejsende, skrivende, kølige – og her sætter hun sig ovenikøbet i fysisk forbindelse med du’et, Pentti. De kan være to rejsende sjæle, der kort mødes i deres jagt på at kunne skrive. Her må man også tage tiden i betragtning: Sandra Holm var en skandale i det københavnske litteraturmiljø, og man kunne ligefrem læse i Politiken at hun var en »svirende og horende desperado« og at »det kan nok gibbe i een at se netop den myte og den livsform i en kvindelig version«.7 Så kan man da vist godt spørge: »Who gets to speak and why?«. Der er intet forrykt i at læse om mænd som Hemingway eller Saarikoskis »poetiske« fordrukne vej mod undergang og kunst, men en kvinde! Jeg’et hos Holm indvier, ligesom Chris, også læseren i alt fra verdensforholdene til sine kønsdele – det er debatterende, personligt og privat i en stor blanding. Og der skal man nok ikke have åbnet ret mange bogtillæg for at vide, at kvindelige forfattere i dag også kan få hård kritik for at være »navlepillende« og »selvudleverende«. Kvinders navler er simpelthen ikke lige så interessante som mænds. Pentti Saarikoskis bog er, som titlen antyder, henvendt til hans hustru, som både er fysisk fraværende, hjemme i Helsinki, mens han er i Dublin, men hun er også relativt anonym, udover beskrivelser af hendes krop. På samme måde bruger Holm manden,
16
rett vest
som bliver til en slags karakter ved navn Pentti, som en motor for fortællingen. Pentti bliver på ingen måde idealiseret, eller til muse i klassisk forstand, men nærmere den væg Holm spiller bold op ad, eller den samtalepartner, hun kan diskutere med, uden at han kan svare. »Pentti, du drikker meget og uden skam, uden blusel. Hvordan ville det være hvis der kom en drikkende frøken til Dublin, en som havde fået din rejse«.8 Jeg’et er denne drikkende frøken, hun mimer Penttis opførsel. Hun går i hundene ligesom ham, og får samtidig gjort grin med denne »mandige« kunster-stereotyp, og fremfor alt skaber hun et univers, hvor en kvinde ikke bare er en hustru, der sidder derhjemme og venter, men, ligeså vel som manden, kan være den aktive, rejsende, skrivende, der undersøger verden. Det tragiske og ironiske ved Holm er imidlertid, at hun, trods et anerkendt forfatterskab i sin samtid, i dag er relativt ukendt, hun kæmpede sig til taletid og til sin ret til at være kvinde på en anden måde, men blev, som så mange kvinder før hende, udvisket fra kanon. Da Chris forlader sin mand, Sylvère, har de netop haft en diskussion om at Chris føler, at hun står i skyggen af Sylvère og hans akademiske karriere: »“Who’s Chris Kraus?” she screamed. “She’s no one! She’s Sylvère Lotringer’s wife! She’s his ’Plus-One’!”«9 I Love Dick bliver et frigørelsesprojekt fra at være denne »plus-one«. Man kan godt sige, at Chris på den måde er ude på at omvende kønsforholdet mellem kunster og muse. Hun har været vant til at udfylde en traditionel kvinderolle som sin akademikermands kone og plus-one. Nu er det Dick, der er hendes plus-one. Dick bliver et koncept, eller en form, som Chris kan skrive ind i. Ligesom jeg’et hos Holm, tager Chris skriften som sit våben og bruger den til at omvende kønsforhold og til at blande sig i verden. At omvende forholdet mellem, hvem, der kan være muse og, hvem, der kan
17
rett vest
være kunster betyder dog ikke bare at de kvindelige karakterer skal være så lig mændene som muligt. Der ligger også en stor styrke i at være klæbende, desperat og nærmest snyltende som Chris, eller forvirret, søgende og tvivlende som jeg’et hos Holm. Den skabende kunster kan godt spørge fortvivlet ud i verden »Har jeg været her før?«, for måske har hun ikke, måske er det helt nyt land, der åbner sig. Olivia Nedergaard
Sluttnoter 1 Kraus, Chris; I Love Dick , London: Serpent’s Tail, 2016, s. 175 2 von Goethe, Johann Wolfgang: Den unge Werthers lidelser, København: Gyldendal, 2015, s.11 3 Kraus, s. 74 4 Holm, S., Har jeg været her før, København: Gladiator, 2017 s. 24 5 Holm s. 16 6 Holm s. 17 7 Jørgensen, Hans Otto og Selma Rosenfeldt-Olsen, »Efterord« i Har jeg været her før, København: Gladiator, 2017, s. 100 8 Holm s. 76 9 Kraus s. 100
Litteratur Holm, Sandra. 2017. Har jeg været her før. København: Gladiator. Jørgensen, Hans O. og Selma Rosenfeldt-Olsen. 2017. »Efterord« i Har jeg været her før. København: Gladiator. Kraus, Chris. 2016. I Love Dick. London: Serpent’s Tail. von Goethe, Johann W. 2015. Den unge Werthers lidelser. København: Gyldendal.
18
rett vest
HAVSSKÖLDPADDESKULDEN himlen lyser högröd och bolmande som du lyser högröd av sorg och samvetskval. du har länge burit med dig havssköldpaddeskulden som en talisman, en fyr i sömngångardimman. vi står på klipporna och mina minnen skummar som strandbanken skummar som saften, som syran som smakerna skummar, skummar i munnen som saliven skummar. jag minns en vaggvisa om videung och solskensöga. svaveldioxid lärde vi oss om på naturkunskapslektionen. också om vulkaner och skogsbränder och olika sorters lavar. jag skalar en apelsin och delar upp den i av naturen tillredda klyftor. när vi kommer in till stan är det fredag och på torget står människor i mössor och småpratar om miljöomställning och klimatkompensering med en iver som går att knyckla ihop och lägga i fickan. jag är också individualist och vill helst vara hemma, känner mig inte hemma i någon demonstration. jag lämnar dig i folkmassan, slänger mig på spårvagnen. mina fingrar luktar citrus och framkallningsvätska. saken med solen är att man inte kan se rakt på den. den är överexponerad, för mycket dag. ”light, the visible reminder of invisible light.” det var TS Eliot som skrev det, och april är den grymmaste månaden. men januari. med sina nätter och dagar. för mycket natt. för mycket dag. jag backar in i framtiden och tänker på allt som kan hända medan det händer. min blick
20
rett vest
är fastkedjad i mobilen och glor ner i det oansenliga. de gamla passionerna är urvattnade och stumma. som maskintvättade jeans lämnar rester, mjukt och söndrat, blir till ludd på ytan. jag klickar där man ska klicka. en del av mig spräcks sönder. jag vet inte längre åt vilket håll jag ska blunda. på hemvägen sträcker kastanjeträdet sina kala grenar mot himlen som en nyfrälst. döden täcker marken. en mjuk bädd av löv. plockar jag upp ett och lyfter det mot ljuset är det större än mitt ansikte. när jag vaknar nästa morgon är jag tretton och trött. igen drömde jag att jag föll hals över huvud genom tom rymd, molnlös och uppluckrad. på fönsterblecket blomstrar ampelliljor. när jag öppnar fönstret finns vinden kvar, luktar utsiktslöst av frost och fantomsmärtor. solen sträcker sig ursinnigt in i lägenheten med brustna strålar. ljuset som är den första och största skräcken. det här som ska bli inget och snart. bredvid mig ligger din kropp uppfläkt och nära. den består av så många delar som lätt skulle kunna försvinna, fötterna och näsan och hjärtats tysta puls. jag söker i all sorg efter hopp, ett verkligt hopp, en blåsippesång, ett midnattsdopp, och tror mig hitta något där, mellan dina tår, och mellan grenarna i skuggan av kastanjeträdet som sträcker ut sig på den kala väggen. Miranda Rönngren
21
rett vest
ARBEID PÅ LIV OG DØD – EN BOKOMTALE AV HEIKE GEISSLERS MIDLERTIDIG ANSATT «Ja, sier jeg, også jeg handler bøker på Amazon»1 bekjenner Heike Geissler i Ute Neumanns oversettelse av Saisonarbeit (2014), på norsk kjent som Midlertidig ansatt (2020). Sitatet er treffende, både for tematikken og stemningen i romanen. Midlertidig ansatt er en roman om forbrukerkultur, litteratur, arbeid, milliardforetaket Amazon og den skammen og maktesløsheten vi føler i kontakt med det nyliberalistiske samfunnet. Hovedpersonen, du’et, er en kvinnelig forfatter og oversetter som får seg jobb som midlertidig ansatt ved et av Amazons enorme varehus i Leipzig. I begynnelsen er hun trassig og holder en viss ironisk avstand til det hele: «Du får kanskje ikke lønn for å delta på kurset, men du kan jo prøve å se på det som et slags teaterstykke […] Stykket heter altså Opplæring, og nå begynner det.»2 Men det blir fort klart for henne at intervjuet, eller «innkallelsesbrevet» som det heter hos Amazon, i realiteten er enzymer. Bedriften beskrives som en fordøyelseskanal som nærmest har slukt deg før du går inn. PREKARIATET Det er mange grunner til at man tar seg en lagerjobb hos Amazon, og en del av dem presenteres i romanen. For hovedpersonen er dette «valget» en siste sjanse for å holde hodet over vann, rent økonomisk. Hun er mor, samboer og frilanser som ikke tør å purre på fakturaer i frykt for å miste oppdrag. I tillegg har hun en stadig voksende gjeld, som trenger umiddelbar pleie. En midlertidig ansettelse hos Amazon, selv om det er en usikker stilling, betyr i alle fall forutsigbar lønn en stund fremover.
22
rett vest
Det blir likevel klart for oss at hun føler seg bedre stilt enn de andre arbeidstakerne. Hun er en trassig arbeider. Hun venter lenge med å ta på seg uniformen: «Det er ditt tegn på ikke tilhørighet [sic.], en liten luksus som ingen bryr seg om og som du snart ikke vil ha tid til lenger»3 og hun møter sine kolleger med en medmenneskelig holdning, som ikke ser ut til å passe inn i Amazon. Hennes bekymring for medarbeideres helse møtes med skuldertrekk, de vil få forlenget kontrakten og har ikke mulighet til å ta seg sykedager, for «Sykedager skader Amazon.»4 For leseren blir det tydelig at hun fortsatt ikke har tatt innover seg rollen som medarbeider, hun ser fortsatt på seg selv som en med andre valg, en forfatter som bare prøver dette midlertidig. Mange av de andre arbeiderne som kommer til ordet kommer med bortforklaringer – rettferdiggjør jobben for seg selv, som en overlevelsesmekanisme – så de holder ut i det harde arbeidsmiljøet: «Man må tåle litt, sier medarbeideren […] selv går han nesten en mil daglig, så han slipper i hvert fall å bruke penger på treningsstudio.»5 Overlevelse er et viktig ord i denne sammenheng. Gjennom sin levendegjøring av bedriften, arbeidsgivere og arbeidskolleger bygger Geissler opp en diskursiv sammenheng mellom penger og liv, arbeid og død. For det er en kjensgjerning, om enn ubehagelig, at man trenger arbeid for å tjene penger, og at man trenger penger for å leve. Denne diskursive sammenfatningen mellom begrepene legges det opp til allerede fra begynnelsen: «Handler dette egentlig om liv og død? Jeg svarer nei foreløpig og skal komme tilbake til spørsmålet siden. Da kommer jeg til å svare: Ikke direkte, men på et vis gjør det jo det allikevel.»6 Men hva dette egentlig betyr – for hovedpersonen, for arbeiderne og for oss som lesere – skjønner vi først senere, når arbeidslivet er i gang. Pengene, livet, veier nemlig ikke opp for det tapet som hovedpersonen opplever i arbeidslivet, tapet av frihet, tapet av energi, av helse, av seg selv. Det er heller
23
rett vest
ikke bare hovedpersonen som opplever dette, selv om det nok føles sånn da alle andre virker å være indoktrinert i nyliberalismens individualistiske arbeidsmoral: det er ikke jobben det er noe galt med, det er deg. SKRIVING SOM TERAPI Det som kanskje er det mest oppsiktsvekkende med Midlertidig ansatt, er fortellerstilen. Boken starter som en andrepersonsfortelling, men en allvitende jeg-forteller som ganske åpenbart er Geissler selv, kommer stadig inn i fortellingen med frempek, digresjoner, omskrivninger og revideringer. Hovedpersonen følger et kronologisk forløp som jeg-fortelleren alt er ferdig med, og hun kan derfor fortelle deg hva som vil skje og hvordan ting vil gå. Samtidig er det visse ting fortelleren holder for seg selv, visse karaktertrekk hun gir hovedpersonen som hun deretter trekker tilbake, og noen ganger lar fortelleren hovedpersonen opptre på den måten hun selv skulle ønske hun gjorde. For eksempel i de ubehagelige situasjonene hun ble utsatt for i kraft av å være kvinne på arbeidsplassen. Flere ganger lar fortelleren hovedpersonen ta opp de kjønnsdiskriminerende kampene som fortelleren selv, i virkeligheten, var for redd til å ta. For eksempel lar hun hovedpersonen konfrontere sjefens kvinnediskriminerende diskurs: «Jeg liker ikke at man begynner setninger med dere damer, for da skjuler det seg som regel grovt generaliserende, snevre karakteristikker i setningen»7. Hovedpersonen er også en person som sier ifra når mannlige kolleger blir ubehagelig nærgående, noe som fortelleren innrømmer at hun selv ikke var i stand til: «Men du er ikke jeg, derfor rygger du ikke unna. Du ber ham kutte ut.»8 Gjennom å revidere sin egen historie på denne måten, i litterær form, tar Geissler også kraft over sin egen historie, sitt eget kjønn.
24
rett vest
Dette skaper en emosjonell resonans med leseren, for vil vi ikke egentlig alle ønske at vi kunne tre tilbake i de situasjonene vi ikke gjorde noe, ikke sto opp for oss selv, og gjøre det rett denne gangen? LIVSLØGNER «Kløften mellom behagelig velstand og fortvilt elendighet er ikke alltid så stor som mange gjerne vil tro. Det er enkelt nok å synke ned i fattigdom […] og det kan skje uavhengig av valgene man tar underveis»9 skriver James Bloodworth i forordet til sin dokumentar om et arbeidsliv uten rettigheter, hvor han også har tatt seg jobb på et lager hos Amazon. Denne livsløgnen – at hvis man bare jobber hardt nok så vil det gå deg bra – står fortsatt sterkt hos oss i Vesten, og kanskje særlig i middelklassen. Derfor føles også skammen større når vi innser at dette ikke stemmer, at du kan jobbe så hardt du bare vil og likevel havne lavere ned på rangstigen. Denne lærdommen kommer også romanens hovedperson til: Til slutt vil det føles som den enkleste saken i verden å gi alle de rare idealforestillingene dine om karriere og liv og suksess på båten […] Da vil du ha lært at alt ikke bare avhenger av deg alene, at anleggsarbeideren som jeg og den yngste sønnen min så […] faktisk ikke hadde rett da han sa til sønnen min: Følg godt med på skolen, gutt, så slipper du å ha en sånn jobb som meg når du blir stor.10
Likevel fortsetter hun å veksle mellom å være i opposisjon til medarbeiderne og være en av de på gulvet. Hun ønsker å holde dem på en komfortabel avstand, så hun ikke skal måtte føle seg som en av dem, en av de som har havnet i en stilling som lagerarbeider hos Amazon. Hun beskriver seg selv som følsom, svak, som «laget for medgang, heller enn motgang», men nærmest i samme åndedrett legger hun til at «ingen er generelt skapt for motgang». Skammen
25
rett vest
over å være en som ikke er sin egen sjef, en som ikke er jobben sin, ikke er «autentisk», slik hun er vant med blant sine kulturmiddelklassekolleger, er sterkt tilstede som en nerve i romanen. Dette kommer særlig tydelig frem i en scene, der hun en søndag på tur i parken møter to gamle bekjente. De er begge leger og bor i en vakker renovert blokk i jugendstil innredet med klassiske kvalitetsmøbler. Hovedpersonen velger å lyve om jobbsituasjonen sin og føler samtidig på en viss skam for å ha løyet seg opp på den sosiale rangstigen, løyet om de materielle vanene sine: «Du kunne fylt en hel kveld med løgner og ikke gitt deg før dine bekjente har dekket et helt A4-ark med tips og merkenavn.»11 Hun føler seg fri og god, som om hun tror på sine egne livsløgner – men i det hun blir nødt til å dra kommer virkeligheten smertelig tilbake: «[du] krysser plassen med de gedigne gamle bygårdene og skifter verden.»12 HVEM FORFATTER FORFATTEREN? Geisslers nye arbeidshverdag har ikke bare endret måten hun forholder seg til seg selv, men også endret måten hun forholder seg til kunst og litteratur, hvordan hun forholder seg til den desinteresserte kulturmiddelklassen som hun selv var en del av: Nå som du må gå hjemmefra og reise hjem til faste tider, har været fått avgjørende betydning. Hadde du, som jeg, prøvd å lese Thomas Glavinics bok Det er jo meg en kveld mens du var midlertidig ansatt, ville du nok lukket den like fort som meg. Glavinic kunne nemlig ikke forstå denne interessen for været og hvordan det muligens kan komme til å forandre seg, han forsto ingenting, faktisk moret han seg over denne interessen. Akkurat som jeg ville du ha tatt denne desinteressen personlig, denne eksplisitte, demonstrative desinteressen, og slengt boka i gulvet foran senga, stikk i strid med hvordan du ellers behandler bøker.13
26
rett vest
Hun begynner å stille spørsmål ved hvordan vi tenker om arbeid, og om verden, og hvordan disse ideene springer ut fra vår egen livssituasjon. Hun blir irritert over litteratur som hun trolig ikke ville blitt irritert over hadde hun vært i en annen livssituasjon, og hun anerkjenner at man ikke kan skille estetikk og filosofi fra klasse. Hun merker at språket rundt henne har endret seg, og føler at hun blir mer og mer fremmedgjort fra seg selv og omverden: «Du står omgitt av andre i et fremmed land med et språk du ikke kan, og han som skulle vist deg alt sammen, forstår ikke hva en fremmed ikke vet eller ikke kan vite»14. Som språkmenneske føler hun seg fullstendig feilplassert i et språk som ber henne om å skyte toter og sjekke D-pak: «Det er ingenting som virker ekte».15 Hun føler seg etter hvert som en maskin, som en dukke. Og det er nettopp her kraften i Geisslers fortellerstil ligger: «Du» – hovedpersonen, leseren – tvinges inn i et fremmed narrativ, slik arbeideren tvinges inn i arbeidsgiverens, slik kvinnen tvinges inn i patriarkatets. Ved å skrive og omskrive sin egen historie tar Geissler kontrollen og språket tilbake, mens vi som lesere settes inn i hennes maktesløse posisjon. Vi har ingen agens – historien er skrevet, og vi har bare å følge den, eller gjøre som Geissler selv gjorde: Gi opp før kontrakten er gått ut. Midlertidig ansatt er på den måten både et kampskrift og en intellektuell utforskning av umuligheten ved å gjøre opprør. Alexander Arctander
27
rett vest
Sluttnoter 1 Geissler, Midlertidig ansatt, overs. Neumann (Oslo: Fanfare, 2020), 48 2 Geissler, 28 3 Geissler, 41 4 Geissler, 34 5 Geissler,.17 6 Geissler, 9 7 Geissler, 44 8 Geissler, 58 9 Bloodworth, Innleid og underbetalt, overs. Moen (Oslo: Res Publica, 2019), 12 10 Geissler, 12 11 Geissler, 64 12 Geissler, 65 13 Geissler, 159 – 60 14 Geissler, 58 15 Geissler, 56
Litteratur: Bloodworth, James. Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter. Oversatt Rune R. Moen. Oslo: Res Publica, 2019. Geissler, Heike. Midlertidig ansatt. Oversatt av Ute Neumann. Oslo: Fanfare, 2020.
28
rett vest
ATOPIA Tidligere forsøk er nøye dokumentert. Utilstrekkeligheten er ubestridelig, men i dag har jeg forsøkt igjen. Noen eksempler på dagens tankestrabaser innebærer bjørnunger som river laks fra hverandre, en snublende albatross som mobbes på dekk av en sjørøverskute og leopardsnegler som på en ellers rolig formiddag omringer en hage full av brunsnegler. Alt presset frem mot bevisstheten uten hell. Intet tenkes. Tidvis mistenker jeg tanker, men i det jeg forsøker å gripe tanken, for ikke å si begripe den, fordufter alle spor. Tankens idé ligner en sky; tjukk og hvit imot himmelen. Skyen er betenkerens plastiske mulighetsstoff: snart en øreflipp festet til jakkeermet, snart et uendelig undervannstog. Men det er ingen skyer. Utelukkende en omfattende dunkelhet, et anmassende sort hull, som suger til seg alt som kan ligne på en tanke. Borte, før jeg enser hva det handlet om. 31. august 19xx
30
rett vest
William lukket notatboken sin og satte seg i karmen langs det åpne vinduet. Han hørte kvinnelatter, måkeskrik og havet. På gaten nedenfor ruslet folk rolig over brosteinene; de smilte og pratet, og la ikke merke til at noen iakttok dem. Han ble sittende en stund. Håret begynte å falle av hodet, og neglene av fingrene. Huden bleknet og var snart helt hvit. Tærne bredde seg ut, mens hælene krympet. Kroppen minsket inn i seg selv, mens nesen og kjeven smeltet inn i hverandre og var snart smal, lang og utstikkende. Øynene ble som sorte, små perler. Armene knakk bakover og strakk seg ut. Han tittet på rommet og notatboken, han tittet ned på gaten, han tittet opp på silhuetten av fuglevinger i slag mot skyene. Så hoppet han ut og fløy av sted. William S. Mørch
31
rett vest
i natt stakk jeg hull på ei vannblemme ute blåner det mot morgen han presenterte seg, sa: «William» Himmelen - så selvfølgelig, så lik seg selv. Runa A. Skjeldal
33
rett vest
POSTKOLONIALITET I LITTERATUREN: SPØRSMÅLET OM DEN ANDRE STEMMEN Da Edward Said ga ut Orientalism (1978) ble det en milepæl som tok opp temaet om vestlig imperialisme og dens uheldige representasjoner av Østen. Selv har han sagt at dette verket var revolusjonerende for bevisstgjøringen av kvinner, minoriteter og marginaliserte mennesker.1 Selv om den ikke direkte brukte begrepet postkolonialitet, utfordret den måten Vesten formet diskurser rundt kolonier. Hva betyr postkolonialisme? Og hva kan vi lære av postkolonial litteratur om hvilke stemmer som blir hørt? På sitt høydepunkt regjerte det britiske imperiet over en fjerdedel av hele verdens land og befolkning.2 Hvis man ser på koloniene under europeisk makt, ble brorparten av de koloniserte landene selvstendiggjort mellom 1945 og 1960. Effektene av kolonialisme er langt fra over, og det påvirker alt fra sosiale relasjoner til et lands økonomiske muligheter. Postkolonialisme som begrep og akademisk teori har også en lang historie, men det er først på 1970-tallet at figurer som Edward Said, Gayatri Chakravorty Spivak og Homi K. Bhabha for alvor øker dens innflytelse.3 Innenfor postkolonialisme fokuserer man blant annet på undertrykkelse, relasjonen mellom koloni og kolonisert, konsekvensene av kolonialisme, rase, og så videre. Robert Dale Parker skriver at postkolonialisme er studiet av kolonialisme, samt kulturelle og politiske relasjoner mellom nasjoner med makt og nasjoner med mindre makt.4 Stuart Hall skriver, «postcolonial is not the end of colonisation. It is after a certain kind of colonialism, after a certain moment of high imperialism and colonial occupation… in the wake of it, in the shadow of it, inflected by it...»5 Dette er sentralt for postkolonialismen, fordi man undersøker tidligere og pågående maktforhold i verden, og hva de betyr for ulike mennesker.
34
rett vest
Så vi forholder oss til et begrep og en teoretisk retning som i sin uhåndterlighet er utrolig viktig, sett fra et politisk og menneskelig ståsted. Politisk fordi vi alle fortjener de samme rettighetene, menneskelig sett fordi det er mange som ikke helt forstår det, og kan trenge en akademisk dytt i retning empati. Spørsmål som kan stilles på dette tidspunktet er for eksempel, er man mindre verdt fordi det kom mennesker med båt og tok kontroll over landet du bor i uten å spørre deg? Har hudfarge noen reell verdi, eller har det som resultat av overveldende hvit kolonialisme, blitt et uheldig bidrag til en rasistisk diskurs? Det siste spørsmålet er forhåpentligvis tydelig retorisk, for dette er en av de sentrale påstandene innen postkolonial teori. Franz Fanon har sett på nettopp dette, hvordan rase blir påvirket av kolonialisme, i flere av sine bøker. Han har blant annet kommet med nyansert kritikk av såkalt negritudé, som i utgangspunktet handler om at svarte mennesker skulle ta stolthet i å være nettopp svart.6 Fanons kritikk er at gjennom å finne stolthet i sin bakgrunn, som han i utgangspunktet var positiv til, så var en uheldig effekt at svarte mennesker også reproduserte stereotypier og negative bilder som kolonimaktene hadde skapt.7 En slik type nyansering er viktig for å likestille alle mennesker. Et eksempel på dette bringer han frem i Black Skin, White Masks, der han snakker om svarte kvinners relasjon til hvite menn. Han tar utgangspunkt i martinique-kvinnen Mayotte Capécia, som sier at hun vil gifte seg, men bare med en hvit mann. Hun skriver, «a coloured woman is never quite respectable in the eyes of a white man».8 Dette er et uheldig menneskesyn som Fanon vil til livs. Fanon skriver om Capécia, She asks for nothing, demands nothing, except for a little whiteness in her life. And when she asks herself whether he is handsome or ugly, she writes: “All I know is that he had blue eyes, blond hair, a pale complexion and I loved
35
rett vest
him.” If we reword these same terms it is not difficult to come up with: “I loved him because he had blue eyes, blond hair, and a pale complexion.” And we Antilleans, we know only too well that as they say in the islands the black man has a fear of blue eyes.9
Forholdet mellom svarte kvinner og hvite menn i en kolonial setting er åpenbart sårbar, med tanke på at hvite menn hadde makt og penger og status til å gjøre hva de ville. Fanons bok ble publisert i 1952, da det var mye offentlig diskusjon om å gi mer selvstendighet til Martinique, som den dag i dag er en del av Frankrike. Dermed er det kanskje ikke så rart at Capécia skriver om ønsket for en hvit mann, en mann som kan forsørge henne, og som vil gi henne økt status. Likevel sier det mye om det problematiske aspektet av rasebegrepet i koloniserte land, fordi å gi hudfarge en verdi fører til forskjellsbehandling og undertrykkelse. Fanon skriver om Capécia, «She herself says that one is white if one has a certain amount of money»,10 som igjen knytter hvithet til penger og dermed status. Videre skriver Fanon, «I am white; in other words, I embody beauty and virtue, which have never been black. I am the color of day.»11 Hvithet er godhet, skjønnhet og lys, ting som gir gode assosiasjoner til en spesifikk hudfarge. Fanon skriver at de svarte kvinnene han kjenner på Martinique selv forteller «[b]esides (…), it’s not that we want to downplay the credentials of the black man, but you know it’s better to be white.»12 Så bevisstheten rundt rase eksisterer; det er bare ikke nok til at systemet som devaluerer blir borte uten videre. Så hva har dette å gjøre med litteratur? Nettopp at disse rollene, forventningene og strukturene blir reprodusert selv i skjønnlitteratur, det som ikke trenger være sant, men som kanskje ofte er det likevel. Charlotte Brontës Jane Eyre regnes som en moderne klassiker og et feministisk verk som var forut for sin tid,13 men den er skrevet i en tid der Storbritannia fortsatt nøt godt av sin imperialisme. Dermed
36
rett vest
har heltinnens kjærlighetsinteresse Mr. Rochester en hemmelig første kone som kommer fra nettopp en av koloniøyene. Bertha blir holdt skjult på loftet i den store herskapelige boligen til Mr. Rochester og er beskrevet med klare referanser til hennes dyriske natur. Berthas rolle i romanen knyttet opp mot rase er et tema som mange akademikere har tatt tak i. Det har også blitt til en hel skjønnlitterær bok, Wide Sargasso Sea skrevet av Jean Rhys, om Bertha før hun ble Mr. Rochesters første kone. Patricia McKee diskuterer hvordan rase blir et verktøy for Jane Eyres sosiale klatring i et England med et veldig tydelig klassehierarki.14 Rose Kamel skriver om spenningene mellom de ulike versjonene av Bertha og at disse vikler sammen «their creators’ perceptions of Victorian patriarchy with the presence … of colonialism and creolization in the lives of the women who narrate the novels.»15 For her ser man tydelig koblingen mellom postkolonialisme og litteratur: hvilke stemmer er det som blir hørt? I utgangspunktet har man hørt Jane Eyre, en hvit middelklassekvinne fra England. Derimot ser man at der Charlotte Brontë har beskrevet det som på mange måter er en selvstendig og kanskje til og med feministisk heltinne etter dagens standarder, så har Jean Rhys sett videre på anti-heltinnen, Bertha, som et selvstendig menneske med et eget liv, der hun i Jane Eyre ikke får en stemme. Jean Rhys skrev eksplisitt Wide Sargasso Sea som en respons på Jane Eyre,16 navnet til Bertha er Antoinette Cosby, og Mr. Rochester, som er fortelleren av en tredjedel av boka, blir aldri nevnt ved navn. Effekten av dette spiller nettopp på dette med hvilke stemmer vi hører; Rhys har flyttet Bertha/Antoinette fra marginene til sentrum. I Jane Eyre har temaet om Berthas rase vært uklart; er hun hvit eller ikke? I Wide Sargasso Sea blir etnisitet diskutert allerede på første side; Rhys skriver, «They say when trouble comes close ranks,
37
rett vest
and so the white people did. But we were not in their ranks,»17 og videre om moren, «She still rode about every morning not caring that the black people stood about in groups to jeer at her.»18 Moren til Antoinette er svart, men siden familien bor på Jamaica og hun originalt kommer fra Martinique, blir hun ikke akseptert. Heller ikke de hvite menneskene tar henne til seg, selv om Antoinette er lys i huden og faren hennes (som ikke figurerer i romanen) også er hvit. Antoinette forteller om en mørk jente som plager henne og kaller henne «white cockroach»,19 og en barndomsvenninne som sier «Real white people, they got gold money. They didn’t look at us (...) Old time white people nothing but white nigger now, and black nigger better than white nigger.»20 Konfliktene og motsigelsene om rase er mange. Judith Kegan Gardner skriver om Rhys’ tekster, «the polarity between inclusion and exclusion breaks down; simple notions of exploiter and exploited become inadequate, and social distinctions develop more complex moral and political meanings.»21 Nyansene er viktige, og om jeg snakker utelukkende for meg selv som hvit norsk kvinne, så er dette et perspektiv jeg trenger å lese for å forstå. Dermed tenker jeg det er viktig at man kan lese om slike temaer i litteraturen. Man kan trekke en rød tråd fra Fanon sine betraktninger om kvinner, rase og ekteskap til Rhys’ narrativ. Det blir en kommentar ikke bare om rasisme, men om kolonialisme og effektene det har på menneskene som har blitt utsatt for det. Ja, innen denne romanen blir skapt, og i tiden den er satt, så er de verste og mest brutale årene av kolonimakt over, men etterdønningene kan leses i litteraturen, og de er alvorlige. De skaper et brutalt sosialt hierarki som selv ikke barn slipper unna. Et annet viktig aspekt ved kolonialisme er språk. De offisielle språkene til Karibia, eller Vestindia, er spansk, fransk, engelsk, nederlandsk, haitisk kreole og papiamento. De fire første er eu-
38
rett vest
ropeiske språk, og de to siste er også variasjoner av henholdsvis fransk og spansk/portugisisk. Før kolonitiden var det mange flere urfolk i Karibia enn i dag, som ble utryddet som et direkte resultat av kolonialisme gjennom sykdommer og krig. Nourbese Philips har skrevet et dikt om frarøvelsen av identitet som kan føles i forbindelse med den språklige mangelen i Karibia: English is my mother tongue. A mother tongue is not not a foreign lan lan lan language l/anguish Anguish – a foreign anguish22
Spillet på ordene language og anguish viser et tydelig ubehag rundt språket. Og repetisjonen i «lan lan lan» er noe hun gjør senere i diktet, med andre ord, som tydelig er spill på effekten «dubbing» ofte brukt i reggae, der man visker ut et lydbilde ved gjentakelse. Språket i mange tidligere koloniserte land er tydelig visket ut ved at de i noen tilfeller ikke engang lenger eksisterer. Formen på diktet er også interessant, i at den er skrevet i tre søyler som ikke alltid er samme vei, så leseren blir oppbrutt i lesingen sin, slik språk har blitt oppbrutt for mange koloniserte. I tillegg skriver Philips at alle slaveeiere gjorde forsøk på å ha slaver som tilhørte så mange etnolingvistiske grupper som mulig, for å minske sjansen for opprør. Effekten av denne informasjonen er situeringen av koloni og slaveri i samme utviskende funksjon, samme nedriving, av språk og kultur for undertrykte folk. Michelle Cliff utforsker også forholdet til et «mother tongue», samt et «motherland» i sin roman No Telephone to Heaven (1987). Karakteren Clare emigrerer til USA med foreldrene når hun er ung. Moren mistrives og tar med Clares søster tilbake til Jamaica. Clare
39
rett vest
blir i USA med faren, men føler en lengsel som til slutt gjør at hun drar tilbake til Jamaica, men også en mangel på identitet som fører henne til London for å studere. Clare opplever at når hun sliter med å sove, så ramser hun opp de ulike monarkene i hodet sitt på repetisjon. Så tar hun en runde gjennom geografien som inneholder alle de ulike koloniene til det britiske imperiet.23 Det er dog tydelig at hennes mangel på identitetsfølelse hører sammen med den fragmenterte historien til Jamaica. Hun beskriver seg selv gjennom motsigelser: «She is white. Black. Female. Lover. Beloved. Daughter. Traveler. Friend. Scholar. Terrorist. Farmer.»24 Hun refererer også, tilfeldigvis, til Jane Eyre; Clare leser boka og ønsker å identifisere seg med Jane, men finner seg mer til rette med Bertha.25 Denne tosomheten definerer på mange måter Clare sin splittede identitet, men den er også illustrerende for det større temaet om fragmentene som henger igjen etter kolonialisme generelt. Både hudfarge og kjønn får en komplisert og vanskelig rolle i en kultur der man ikke nødvendigvis eier seg selv eller kulturen sin. Postkolonialisme som teoretisk prosjekt belyser det problematiske forholdet mange i vesten har til tidligere koloniserte land: hvordan vi ser dem som mindre enn oss og hvordan deres levemåter har blitt påvirket, som regel til det verre, på grunn av vår («vår») innflytelse. Gjennom en postkolonial tilnærming til litteratur og temaer som identitet, særlig frarøvelse av denne, samt språk og makt, kan man se en tydelig påvirkning fra Vesten. I litteratur er det viktig og spennende å granske hvilke stemmer som blir hørt, hvilke stemmer vi stoler på og hvilke stemmer som former diskursen. Postkolonialisme er et verktøy i kampen mot de imperialistiske makter som på mange måter fortsatt styrer verden i dag. Elise Lystad
40
rett vest
Sluttnoter 1 Said, Orientalism, 438. 2 Parker, How to Interpret Literature, 286. 3 ibid, 285. 4 ibid, 287. 5 Hall, Race, Rhetoric and the Postcolonial, 230 6 Parker, How to Interpret Literature, 289. 7 ibid, 290-1. 8 Capécia i Fanon, Black Skin, White Masks, 25. 9 Fanon, Black Skin, White Masks, 25. 10 Ibid, 26. 11 Ibid, 27. 12 Ibid, 30. 13 Burt, The Literary 100, 224. 14 McKee, «Racial Strategies in Jane Eyre,» 67 15 Kamel, «Before I was set free», 1 16 Smith, Wide Sargasso Sea, viii 17 Jean Rhys, Wide Sargasso Sea, 5 18 ibid, 5. 19 ibid, 9. 20 ibid, 10. 21 Gardner, Rhys, Stead, Lessing, and the Politics of Empathy, 19 22 Philips, She Tries Her Tongue, Her Silence Softly Breaks, 12-15 23 Cliff, No Telephone to Heaven, 110 24 Ibid, 91. 25 Ibid, 116.
Litteratur Burt, Daniel S. The Literary 100: A Ranking of the Most Influential Novelists, Playwrights, and Poets of All Time. (Sted, Infobase Publishing, 2008) Cliff, Michelle. No Telephone to Heaven. London, Plume, 1987. Gardiner, Judith Kegan. Rhys, Stead, Lessing, and the Politics of Empathy. Bloomington, Indiana University Press, 1989. Hall, Stuart. «Cultural Composition: Stuart Hall on Ethnicity and the Discursive Turn» in Race, Rhetoric, and the Postcolonial, ed. Gary Olson and Lynn Worsham, Albany, State University of New York Press, 1999. Ss. 205-240 Kamel, Rose. «”Before I Was Set Free”: The Creole Wife in ”Jane Eyre” and ”Wide Sargasso Sea”.» The Journal of Narrative Technique 25, no. 1 (1995): 1-22.. www.jstor.org/ stable/30225421. McKee, Patricia. «Racial Strategies in Jane Eyre.» Victorian Literature and Culture 37, no. 1 (2009): 67-83. www.jstor.org/stable/40347214. Parker, Robert Dale. How to interpret literature: critical theory for literary and cultural studies. New York, Oxford University Press, 2018. Philips, Nourbese . «Discourse on the Logic of Language» i She Tries Her Tongue, Her Silence Softly Breaks. Middletown, Wesleyan University Press, 2015, 12-15. Rhys, Jean. Wide Sargasso Sea. London, Penguin Classics, 2000. Said, Edward. Orientalism. New York, Vintage, 1994.
41
rett vest
OMTALE AV ROSEHAGTORNEN Utvalget av skeiv norsk skjønnlitteratur er relativt begrenset, og enda mindre om vi begrenser det til skjønnlitteratur skrevet på nynorsk. Rosehagtornen, skrevet av Helga Songøygard Battin, er derfor et relativt betydelig bidrag til vårt skeive litterære utvalg. Rosehagtornen er først og fremst en bok om hvor vanskelig det er å finne sin plass i verden når man ikke egentlig liker å ta plass, og å ta vare på planter føles mye lettere enn å ta vare på mennesker. Tilia og kjæresten hennes Adrienne bor i et hus i en uspesifisert liten fjellbygd, og er omringet av skog, egne planter, og naboen Gjermund på andre siden av jordet. Vennene til Adrienne begynner alle å bli veldig etablerte med barn og ektefeller, men Tilia er ikke klar for den typen forpliktelser, og vil heller skaffe seg en rosehagtorn. Det er først et stykke inn i lesningen at det går opp for meg at Tilia og Adrienne befinner seg i begynnelsen av trettiårene, og ikke i tyveårene som oppførselen deres ville tilsi. Dermed blir også bekymringene deres for hjem og fremtid mer troverdig. Disse bekymringene står sterkt gjennom hele boken; Tilia sliter med å leve opp til forventningene hun vet er der; det er rett og slett umulig å hele tiden gjøre det man er ment til å gjøre som en fungerende voksen. Umulig å gå på jobb hver dag, umulig å ta store og viktige avgjørelser, og umulig å si nei om en smilende fremmed banker på og ber om å få komme inn. Boken er også skrevet for å få frem de ulike sidene av personlighetene den inneholder. Det er ingen som er plettfrie, alle vises fra sine gode og dårlige sider. Motivasjonen bak spesielt Tilias handlingsmønster er skrevet subtilt og effektivt. At Tilia sliter med å føle kontroll over eget liv og forsøker å finne noe hun kan mestre er gjort tydelig, men ikke eksplisitt, og leseren opplever den vage
42
rett vest
følelsen av hjelpeløshet overfor dagliglivet gjennom henne. Dette gjør at Rosehagtornen føles veldig genuin, og det vil nok være lett for mange å kjenne seg igjen i deler av den. Rosehagtornen har til tider et noe uregelmessig språk, og noen ganger føles det som om motivasjon og følelser overforklares. Dette skjer spesielt med Adrienne, hvis underbevisste ønsker litt for ofte blir tydeliggjort gjennom Tilia. Hun er ellers godt nok utarbeidet til at leseren klarer å plukke opp de mindre hyggelige aspektene av personligheten hennes, uten at en ville trengt å ofre subtilitet. Enkelte overganger føles også klumsete, i tråd med overforklaringen av følelser. Tidlig i boka er det en godt gjennomført overgang mellom beskrivelsen av døde sukkulenter, «Rotne sukkulentar luktar revefarm»,1 og et tilbakeblikk til barndommen til Tilia hvor hun har en dårlig opplevelse på en revefarm. Det virker som om noen av overgangene senere er forsøk på å følge den samme modellen uten at de er like vellykket: «Olivia [oliventreet] bryr seg ikkje om avkom, ho berre overlever ein vinter, og så ein sommar. Det er annleis med meg. Eg må for eksempel delta i samfunnet. Eg må jobbe.»2 Denne overgangen fører leseren inn i et første møte med Tilia i en jobbkontekst, og det blir tydelig at Battin vil etablere sammenhengen mellom hvordan Tilia tenker på planter og hvordan hun tenker på livet. Det er litt som om forfatteren plutselig har tatt leseren i hånden for å lede dem over en pytt de lett kunne kommet seg forbi på egenhånd. Men alt i alt er disse overkommelige svakheter — dette er tross alt en debutroman. Forhåpentligvis vil Battin fortsette å skrive og etterhvert stole mer på publikummet sitt. Lee Kvåle
43
rett vest
Sluttnoter 1 Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 14 2 Battin, Rosehagtornen (Oslo: Samlaget), 21
Litteraturliste Battin, Helga S. 2020. Rosehagtornen. Oslo: Samlaget.
44
rett vest
Mor og far holder hverandre i hendene slår ring rundt meg jeg sitter i gresset ikke se sier de ikke se men mellom beina deres ser jeg byen brenne en tykk humle faller fra en prestekrage blir liggende på rygg vingene mot jorda fjerne kirkeklokker skaper dønninger på havet himmelen er i ferd med å tømmes * En elv av måker over oss hvite mot natten ingen av dem skriker jeg snur meg på rygg far puster tungt mor hører jeg ikke det er noen glør igjen i bålet jeg må lukke øynene for flammene som reiser seg i tankene *
46
rett vest
Mor og jeg vandrer de blå bergene rundt oss er runde høye det er kråkereir i trærne men ingen er et hjem far leter etter kilder han går foran oss slik han alltid har gjort ser ham ikke men vet han er der * Far rommer en hule i hulen er et tjern men det er ikke plass til en dråpe dryppende fra taket ned i vannet ringene uroen i vannet ville fått altfor mange andre dråper til å renne over *
47
rett vest
Vi går i dager skyene kryper nedover bergene kommer ned til oss sky forsiktige jeg strekker hånden ut for å hilse de møter den verden blir hvit så ren tykk sakker ned jeg lukker øynene når jeg åpner dem står jeg tilbake i byen av aske hvitt pulver renner mellom fingrene mine er dette snø? ikke rør det sier mor ikke rør det *
48
rett vest
Mor er en skog greinene bretter seg ut skjermer mot sola uansett hvor langt jeg går kan jeg ikke se mer enn kronetaket stadig går jeg meg vill i de samme krattene * Far slutter å tenne bål om kveldene vi går oppover fjellskrentene i stedet sover mellom steinene som om det er vi som er flammen som ikke må forsvinne ut i gresset * Vet ikke hvor vi skal men hver morgen snur vi ryggen til sola jeg kjenner den stryker meg i nakken med sviende fingre stadig svakere Maja E. Reseland
49
VÅR {vå:r}:
1)
Substantiv (m): årstid mellom vinter og sommer.
2)
Determinativ (possessiv): brukt som eieform til vi,
f.eks: vår skyld, vår skam, vårt land.
Hva er vel bedre enn litt vår, nå som det nærmer seg sommeren? Kommer vi fremdeles til å ha vår, om fem, ti, tjue år? Med dagens skiftende klima er dette et reelt spørsmål (og et mulig utgangspunkt for litt sci-fi). Når vi snakker om vår, kan vi også snakke om en periode av endring – revolusjon – slik som folkevår og Den arabiske våren. Men «vår» kan også handle om våre felles verdier, om hva vi ønsker, kollektivt, om vi ikke bare ender opp med å gå hver vår vei. Forholdet mellom det kollektive og det individuelle er spenninger i tiden, både innenfor psykologien, kulturhistorien og litteraturvitenskapen. Og hva menes egentlig med kollektive følelser? Send din tolkning av temaet VÅR til litteraturtidsskriftet.lasso@gmail.com innen 19. april. Vi tar imot artikler, essay, dikt, noveller og andre kortformater. Maks 5 sider.
Esihogweni
Verdomme
Ad Undas
直�輿
ငရဲ
â€Ť×”×“×™×œ×’ ×”×•× ×§×™×œ ה׌ור ×™× ×?‏
Gu ifrinn
Esihogweni
ทิศตะวูนตภਨਰਕ ŕ¨¨ŕŠ‚ŕŠ°
Ĺ›
Bwisit nman ĺœ°ç?„ă ¸ Verdomme
A
прŃ?ПО на Сапа