VÅR (Litteraturtidsskriftet Lasso #2, 2020)

LITTERATURTIDSSKRIFTET

LASSO

vår/2 2020

Redaktører: Alexander Arctander og Lee Kvåle Skjønnliteraturansvarlige: Erik Mathias Mamen og Emma Eggen Sakprosaansvarlige: Maja Marcussen og Harald Nordbø Økonomiansvarlig: Maziar Kosarifar Redaksjon: Elise Lystad (SoMe), Helene Helland Sand, Peter Mork, Thale Rorgemoen Nenseth, Torjus Håndlykken Omslag og illustrasjon: Caterina Doppelelf Layout: Neslihan Ramzi Takk til Velferdstingets Kulturstyre og ILOS litlasso.wordpress.com Facebook: Litteraturtidsskriftet Lasso Instagram: @litlasso

BIDRAGSYTERE Ronnie Iversen (f. 1997). Bosat i Herning (DK) og skriver dikt med utgangspunkt i meningsløshet. Han har fått sine dikt trykt i aviser og tidsskrift, bl.a. i Slagtryk. Hans inspirasjonskilder er Georg Trakl, Charles Baudelaire og Nis Petersen.

Martine Thon Bråten (f. 1990) Johanna Marcher Jønsson (f. 1996) kommer fra Humlebæk, og studerer antropologi på Københavns Universitet.

Marie Landmark (f.1982) har diverse utdanning innenfor litteratur og kunst, senest Påbyggingskurset i skapande skriving ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Debuterte som forfatter med romanen ”Hendelser uten navn” (Forlaget Oktober 2017) og er aktuell med ”Til slutt blir du selvlysende” høsten 2020.

Olivia N. Nedergaard (f.1996) studerer litteraturvidenskab på Københavns Universitet.

Tron-Petter N. Aunaas (f. 1998). Studerer nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Bergen, og har tidligere gått Forfatterstudiet i Bø. Redaksjonsmedlem i Prosopopeia.

Betinna Hansen (f. 1982) er bosat i New York og uddannet forfatter fra Columbia University. Betinna.com Marit Øverland Ilstad (f. 1982). Odelsjente, bondekone og sivilingeniør med ein draum om å skrive.

Bodil Andrine Staabystrand (f. 1999) tar et nettbasert studium i interkulturell kommunikasjon via NLA Høgskolen. Opprinnelig i Frankrike, men for øyeblikket befinner hun seg hjemme på Sørlandet.

Christine Lind Ditlevsen (f. 1971) er en dansk forfatter og digter. Hun udgav i 2015 roman ”fredag, lørdag, søndag” på Rosinante og har siden 2016 udgivet digte i forskellige danske tidsskrifter. For tiden arbejder hun på en gotisk roman og en digtsamling med titlen ”Dit sidste ansigt”.

Eleftheria Viktoria Migkos Hellevik (f. 1999) vart nett ferdig på Danvik FHS på linja ”Manus og skriveverkstad”. Før det gjekk ho dramalinja på Fagerlia VGS i Ålesund, og har òg gått på Steinerskulen (i Ålesund). Har alltid vore glad i å skrive og formidle.

Ho vert mykje inspirert av naturen og av eldre litteratur. Skriv ofte tekstar som eignar seg for framføring - skriv som oftast dikt, men òg andre tekstar. Ho er oppteken av og få folk til å sjå ting frå nye perspektiv, og likar tidlause og universelle tema.

Joanna Lundberg (f. 1978) från Stockholm studerat vid Kunstakademiet i Trondheim, Skrivekunstakademiet i Bergen och på Häxskolan vid Akademin Valand. Bor i Oslo och jobbar på bibliotek.

INNHOLD 9

35

Tron-Petter N. Aunaas

VÅR Joanna Lundberg

10 OVERGANG, 160420 Martine Thon Braaten 13 DET RASENDE HÅB OM FORKLARING – OM ARBEJDE OG STILSTAND I INGER CHRISTENSENS BREV I APRIL (1979), OG LIDT OM DET SAMME I EN APRIL MED CORONA (2020) Olivia Nedergaard 20 I ÅR OGSÅ Marie Landmark 23 ME GJENG MOT …

Eleftheria V. M. Hellevik 24 MYG Ronnie Flensborg 27 VÅRVINNA Marit Ø. Ilstad

37 JEG HAR GJENNOMSKUA DEG: DET SKEIVE UTROSKAPSNARRATIVET Lee Kvåle 45 BITTESMÅ PARTIKLER Betinna S. Hansen 50 VÅR NUMMER 19 Bovild Andrine staabystrand 52 OTTE KORTE HISTORIER Johanna Marcher Jønsson 57 VÅRSPALTE Maja Marcussen Alexander Arctander 71 UDDRAG AF HEDUVKM Christine Lind Ditlevsen

Hjerteslagene mot klokkene: synkoper Regnet forlenget hjemveien, vi nådde halvveis før vi sluttet å løpe allerede søkkvåte, en innbilt tristhet Gatelyktene har ingenting å si, skjelver i vanndammene og sover om dagen – hadde himmelen vært håndgripelig skulle jeg foldet den sammen og båret uværet slik jeg bærer oppsamlede skår fra en vase i et kjøkkenhåndkle

Tron-Petter N. Aunaas

9

OVERGANG, 160420 Stien er smal og full av røtter. De er fuktige etter regnet i går. Stien heller oppover, men det merkes ikke når man ser ned. Langt der fremme forsvinner den rundt begynnelsen på fjellet, som minner litt om det du en gang sa var yndlingsfjellet ditt. Jeg lurer på hvorfor det var det. Og hvorfor du sa det. Fordi det lå litt for seg selv kanskje. Og fordi du ville at jeg skulle vite det.

Du filmet havet og horisonten mens det ble mørkere og mørkere.

Umerkelig, men altomfattende. Filme forandringene man ikke ser, sa du. Mens du stod der og ble mindre og mindre synlig, og mer og mer i ett med havet og himmelen og mørket.

En film: Skapninger som svever i havdypet. Langt unna bunnen, langt unna overflaten. Maneter, abstrakte flytende former i vann, i bevegelse. De kan ikke se. De er sine bevegelser og farger og former, og de kan ikke se hverandre. De dulter borti hverandre og føler seg sammen og når de kommer nær hverandre blir de en del av hverandre, langsomt. Nye bevegelser og nye former, langsomt.

Glitter og de beste fargene overalt, og luftbobler som blir til perler, flyter der et sted mellom bunnen og overflaten. Filmen har ingen fortelling.

Jeg går langs veien. Fartsgrensen er 80 og biler er på vei oppover dalen. Til venstre renner elva. Til høyre er engene snart fulle av hundekjeks, sukkertopper, smørblomster. Og de blomstene man kan smelle mot håndflaten. Det var en smørblomst mellom oss en gang, i overgangen. Jeg kunne lagt den under haka di for å se om det lyste gult.

vår/2

Fordi vinden. Og fordi det alltid forandrer seg s책 langsomt og s책 stille at man bare kan se det utenfor og etterp책. Fordi mynten vokser gjennom bladene som har lagt seg over gresset. Og fordi luften etter regnet lukter kanskje.

Martine Thon Br책then

11

DET RASENDE HÅB OM FORKLARING – OM ARBEJDE OG STILSTAND I INGER CHRISTENSENS BREV I APRIL (1979), OG LIDT OM DET SAMME I EN APRIL MED CORONA (2020) April er gået nu. Gået henover vores coronahoveder. Pludselig er det maj, og måske er verden, i hvert fald vores lille nordiske boble, ved at live op igen. April er normalt fuld af fart, for naturen og for mennesket. April er en måned, hvor alting går derudaf. Lige med undtagelse af dette års april. Der var der stilstand. April var den første, og indtil videre eneste, hele måned med karantæne og isolation. For nogle har det sikkert også ført gode ting med sig, måske lidt refleksion over den almindelige hverdags høje tempo.

Jeg har oplevet min krop og mit sprog blive sløve den her april.

Når jeg har våget mig ud i verden og talt med folk, med god afstand selvfølgelig, har jeg svært at vide, hvad jeg skal sige, jeg bliver overvældet af pludselig at have social kontakt, og bagefter er jeg helt drænet. Sproget føles langsomt og intetsigende, det er ikke kun blevet sparsomt, det er også blevet inficeret af nyheder, smittetal og samfundssind. Naturen har til gengæld syntes at blive aktiv, spire frem og tage plads. Vi er blevet tavse og naturen larmer lidt, for en stund.

Hver gang det bliver april, og i år var heldigvis ingen undtagelse, tænker jeg på Inger Christensens langdigt Brev i april (1979). Det passer, åbenlyst, godt til hver eneste april, men i år synes jeg faktisk det passede ekstra godt, der er nemlig en slags »tilbage til ingenting« over langdigtet. I langdigtet larmer tingene, naturen og stilheden, og menneskene kæmper med at få sproget til at passe. Det er sådan jeg vil kigge nærmere på Brev i april. Jeg vil belyse, hvordan sprogliggørelsen er et hårdt genstridigt arbejde, der skal forsøge at nærme sig verden.

13

Naturens og sprogets arbejde Inden selve langdigtet begynder, står en lille tekst, hvor de sidste linjer lyder: »Der er vores arbejde med billederne ordene for at bringe alle ting tilbage til det landskab de kommer fra. Det som hele tiden har været det samme samtidig«.1 Det læser jeg som en slags poetik for det, der skal til at begynde, det langdigtet har tænkt sig at gøre: bringe alle ting tilbage til det landskab de kommer fra.

Det er det, jeg mener med en slags »tilbage til ingenting«, eller måske nærmere til altings begyndelse, til noget, der er renset for menneskets konstante indgriben. I de linjer står der at det er et »arbejde«, det er altså ikke bare en tilstand digtet kan trylle frem, det må arbejde med billederne og ordene for at nærme sig det. Ordet »arbejde« optræder igen i langdigtets anden digtsuite: »Duggen der om sommeren / dunede spindet så blødt / som kun et under kan være; / lærte hvad arbejde var, / at det var sådan det var, / som ordet dug / og hvis man læste det spejlvendt, / som gud«.2 Her er der to typer af arbejde i gang: Naturens arbejde og sprogets. Duggen arbejder med spindet og sproget arbejder, meget simpelt, med at læse ordet »dug« bagfra. De to typer arbejder sidestilles med hinanden, indikeret af det lille ord »som«. Ordet »dug« kan læses som gud, men selve fænomenet dug får også tilskrevet guddommelige egenskaber ved at gøre spindet til et under. Christensen tilskriver også naturen menneskelige egenskaber: »Og vi taler om / pinjen / midt i haven. / Måske er det vinden / den husker, / Måske er det lyden / den husker.«3 Sproget undersøger, hvordan duggen kan arbejde som en gud, eller hvordan et pinjetræ kan huske. Der er altså sammenstillinger af det naturlige og det menneskelige, og naturen besjæles og tilskrives (over)menneskelige egenskaber.

1 Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s.7 2 Ibid. s.14 3 Ibid. s.63

vår/2

Jeg finder det interessant, hvordan digtet stiller spørgsmålstegn til, hvad det vil sige at arbejde. Arbejder duggen og edderkoppespindet ikke lige så meget som et menneske? Og hukommelsen?

Kan det ikke lige så godt være at pinjen kan huske mennesket, som mennesket husker den? Her kan man næsten sige at Inger Christensen er inde på økokritikkens domæne, hvor forholdet mellem menneske og natur kritiseres og vendes på hovedet. Man kunne også drage en parallel til en krisetid som nu, hvor forestillingen om arbejde, hvad der er vigtigt og hvad der skal prioriteres, også kastes lidt op i luften. Er vi måske kommet til at tænke mere over det »arbejde naturen udfører?« Har krisen fået os til at ville tage bedre vare på den, lytte mere til den? Det økokritiske spor kan man sagtens følge langdigtet igennem. Der er et helt særligt, mesterligt sted, hvor »jeg’et« pakker et granatæble ud, skærer det igennem og observerer: »Det ligner / en anden slags hjerne end vores«,4 og fortsætter med en genkommende spørgende figur, der netop undrer sig over det at mennesket giver sprog og navne til verden: »Hvem ved / om granatæblet / ved med sig selv, / at det hedder / noget andet. / Hvem ved / om jeg selv / måske hedder / noget andet / end mig selv.«5 Her får granatæble, lidt ligesom pinjetræet, der kan huske, tildelt en slags bevidsthed, det er bare en anden slags hjerne end menneskets. Her bevæger Christensen sig faktisk ind på et dybere økokritisk territorium, for det er blot ikke beskrivelser af naturen fra menneskets synspunkt, eller en tilskrivelse af en menneskelig egenskab, som fx. hukommelse. Det er en åbning til noget helt nyt, en helt anden bevidsthed, som mennesket måske ikke har adgang til. Det peger tilbage på de indledende sætninger, dem jeg kaldte poetikken, og på det med at få tingene tilbage hvor de kommer fra. Tingene, for eksempel granatæblet, kommer ikke 4 Ibid. s.18 5 Ibid.

15

ud af det menneskelige sprog, idéernes verden om man vil, men fra fænomenerne selv. Det ses allertydeligst i digtets sidste linjer: »Hvem ved / om ikke tingene / ved med sig selv / at vi hedder / noget andet«.6 Her vendes det traditionelle subjekt/objekt-forhold fuldstændigt om: Det er ikke mennesket, der betragter tingene, det kan ligeså godt være tingene, der kigger på mennesket og reflekterer over dets navne. På den måde slutter Brev i april sit arbejde med at sige, at det ligeså godt kan være tingene selv, der bringer sig tilbage til det landskab, de kommer fra. Objekterne får ikke bare en stemme, de kan også tale ud over mennesket.

De to mennesker, en voksen og et barn, arbejder også på forskellige måder i løbet af langdigtet. De gør meget ud af at ordne lejligheden, barnet pusler med legetøj og tegninger, og den voksne pakker ejendele ud og gør rummet fint. Digtene skifter mellem menneske-og naturskabte rum, fra huse og vejnet til skovbunde med anemoner. Disse rum flyder også nogle gange sammen, som fx. når der pludselig står en palme i gården, lige efter der er blevet gået på gaden »mellem duelort / og døde vagabonder«.7 I et af digtene bliver mennesket konfronteret med naturens arbejde på følgende måde: »Her sidder vi så / i dette voldsomme enrum, / hvor løgene pukler / under jorden«.8 »Vi’et« i det voldsomme enrum, lad det være det konkrete værelse eller jorden som sådan, er altså afhængigt af naturens pukkelarbejde under jorden, som de også hele tiden må forholde sig til. Selvom de er et i byrum, er de ikke fritaget fra naturens liv og processer, der kan snige sig ind overalt i asfaltens sprækker.

6 Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s.66 7 Ibid. s. 22 8 Ibid. s. 26

vår/2

Mellem tegn og ting Forholdet mellem økologien (verden) og sproget (lingvistikken), kan belyses med en schweizisk lingvist, som man nok ikke kan undgå at have hørt om hvis man har bevæget sig lidt på humaniora, nemlig Ferdinand de Saussure (1857-1913). Han formulerede i teksten »Lingvistikkens objekt«9 en dengang banebrydende tanke om sprogets mindste atom, tegnet: »Det bånd, der forener udtrykket med indholdet er vilkårligt, hvad der medfører, at vi, da vi ved tegn forstår totaliteten, associationen mellem et udtryk og et indhold, kan hævde simpelthen, at sprogtegnet er vilkårligt«.10 Der er, ifølge Saussure, ingen sammenhæng mellem en ting, og det vi er endt med at kalde den for. Saussure introducerer begreberne signifiant (udtryksstørrelse) og signifié (indholdsstørrelse), som en måde at dele et tegn op på, der viser et modsætningsforhold: At tegnet både har et udtryk, en fysisk fremtoning, og et indhold, som dette betegner, men at disse ikke er forbundne, og derfor arbitrære i forhold til hinanden. Brev i april udstiller dette gab mellem ting og tegn når der står: »og være tvungne / til at oversætte / alting tilbage / til sig selv«.11 Her er vi tilbage til sprogarbejdet, som er noget man er nødt til udføre, for at kunne udtrykke sig, man er nødt til at skære alle associationer fra og »oversætte alting tilbage til sig selv«. Set i lysets af Saussure, er det at forsøge at benævne ting, med det tingen bare er, at lede efter et potentielt ikke-arbitrært tegn, hvilket er et stort arbejde, i kulturens og tegnenes, altså menneskenes, verden. Barnet i langdigtet spiller en rolle i at vise dette gab, fordi barnet har at gøre med tillæring af sproget: »En omsorg / som den der skal til / for at gentage verden / Denne 9 Saussure, Ferdinand de: »Lingvistikkens objekt« i Madsen, Peter (red.): Strukturalisme- en antologi, Forlaget Rhodos, 1970 10 Ibid. s.35 11 Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s. 23

17

daglige ankomst / i alskens forklædning / af alt hvad der er«.12 At lære et barn at »gentage verden«, at pege på ting og sige deres navn, er her ikke bare en almindelig omsorgs/opdragelsesopgave. Det er en umulighed, noget, der er en forklædning. Sprogliggørelsen er også en idé, noget abstrakt, noget arbitrært, noget, der skal tillæres, hvorimod barnets verden »hører til« fænomenernes.

Verden ønsker at se sig selv Brev i april er spændt ud mellem en trang til at beskrive og en skepsis overfor selvsamme: »Der er jo kun floden / og dens to store bredder. / På den ene / fortælling, idyl / og det rasende håb om forklaring / og slutning. / På den anden / den eneste ene forklaring / der breder sig / og breder sig / og breder sig / ind / i sig selv.«13 Værket står med et ben på hver bred, udspændt mellem en lyst til at sprogliggøre og en søgen tilbage, både til det barnlige uspolerede sprog og objekternes eget. Håbet om forklaring er rasende fordi det også er et umuligt håb. Sproget vil altid være utilstrækkeligt, det kan aldrig helt begribe verden. Arbejdet med billederne og ordene ser jeg ikke bare som en poetik for Brev i april, men for Inger Christensens forfatterskab i det hele taget. Hele hendes poetiske arbejde handler om at greb om verden via sproget og dets systemer, samtidig med at hun vil lade fænomener og natur tale for sig selv.

I 2018 kom en meget omfangsrig udgivelse af Inger Christensens efterladte som netop hedder Verden ønsker at se sig selv.14 Det er en virkelig rammende titel for Christensens forfatterskab: Sproget skal vise verden i sig selv. Her har vi også både arbejdet og stilstanden.

Verden ønsker at se sig selv kunne nærmest være en slags parole for

12 13 14

Ibid. s. 36 Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002, s. 18-19 Christensen, Inger: Verden ønsker at se sig selv, Gyldendal, 2018

vår/2

økokritikken, selvom Christensen primært skrev før den blev en stor teoriretning. Vi mennesker har brug for sproget for at forstå og fortolke verden, men verden derude det helt fint uden os og vores sprog, og det er noget Inger Christensen insisterer på. Selvom hun kan spinde de smukkeste sprogsystemer, så kan verden også tale for sig selv. Det kan ikke siges klarere end det citat, der også bliver brugt på langdigtets bagside: »Sig mig / at tingene / taler / deres eget / tydelige / sprog.«15 April er forbi. Snart er livet med karantæne og ingen social kontakt måske også forbi, der er lidt lys for enden af corona-tunnelen.

Vores verden har stået stille, vi har været spærret inde i vores små rum, alt har været på pause, også sproget, det har kun handlet om sygdom og smitte. Men verden er gået videre, tingene har blomstret, løbet, pippet, og hvad de ellers gør uden vores indblanding.

Det kan være at coronatiden har givet tid til at læse noget mere, begynde at hækle, eller måske skrive et brev. Den har helt sikkert også medført frustration, afmagt og magtesløshed. Den underlige tragiske tid har stillet os overfor en verden, vi stadig har svært ved at begribe. Vi har måske et rasende håb om forklaring, som vi råber ud i verden – og hvem ved om den svarer igen og i så fald hvordan.

Olivia Nedergaard

15 Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002 s. 30 Litteratur Christensen, Inger: Brev i april, Gyldendal, 2002 Christensen, Inger: Verden ønsker at se sig selv, Gyldendal, 2018 Saussure, Ferdinand de: »Lingvistikkens objekt« i Madsen, Peter (red.): Strukturalisme- en antologi, Forlaget Rhodos, 1970

19

I ÅR OGSÅ

Det pleier å skje i mars at den skitne snøen trekker seg helt tilbake og gjenoppstår som vann i elvene at den drar med seg stein og grus og jord, biler og hus før den synker ned i grunnen, til røttene til grønne og sølvgrå knopper ytterst på tynne, nyfødte kvisteskudd.

Det pleier å skje i april at solen varmer veggene, stolene og bordene at ølboksene vi drikker av i krokene utenfor hyttene er gule før vi trekker inn og fyrer i peisene finner fram kortstokkene og brettspillene for nye runder med krangler.

vår/2

Det pleier å skje i mai at menneskene stimler sammen med flagg i hendene at barn går i rekker og synger før de kaster fra seg flagget og løper med pølser og is hopper på trampolinene i en klynge i et nabolag mettet med musikk og barnehyl.

Det pleier å skje, at sollyset igjen varmer ansikt og hender at øynene leter etter synet av skjøre krokusknopper at langs gater, i skogholt og i hager, merkes bruset fra sitrende nevroner høres det ut som at det blir vår at i år også blir det vår

Marie Landmark

21

ME GJENG MOT …

Eg ser at dei er ute. Alle desse vekstane som treng seg opp gjennom snøen for å seia at mørketida viker, og kulda smeltar til ein softis i handa mi om ikkje so altfor lenge, men om natta er det so mørkt at eg ikkje kan sjå blomemønsteret på dynetrekket mitt. Og eg kan rive opp gardina og sjå alle grasstråa i hagen, men himmelen kjem nærmare.

Det er ikkje slik ein skal sjå himmelen. Lyktestolpen utanfor vindauget blendar meg slik at eg ikkje ser ei einaste stjerne. Eg er redd at himmelen snart sluker lyktestolpen, og at alle desse vekstane vert kaldare enn snødyna som dekkja dei for ikkje so altfor lenge sidan.

“Det er normalt å verta litt rar i hovudet når vêret og temperaturen endrar seg.” Høyrde eg nokon seia. Ja. Det er det nok.

“Vi mennesker er et resultat av en suppe hormoner”, sa dama på radioen. “Så det æ’kke rart at man blir litt ekstra gla’ når man får sola i trynet.”

Sola har ikkje treft andletet mitt enno. Kanskje ikkje so rart, med tanke på at ho sa det på fjorårets sumarradio.

“Me gjeng mot ljosare tider no.”

Det er ikkje slik ein skal sjå himmelen. Men kanskje får eg auge på ei stjerne når pæra sloknar i lyktestolpen.

Eleftheria Viktoria Migkos Hellevik

23

MYG jeg sidder ved vandet med en glorie af myg fisk snapper efter sværmen i vandkanten ringe flyder ud på overfladen alle de insekter der fødes i dag for at dø i morgen hvor mange myg har jeg mon slået ihjel i mit liv det kribler på min hud deres summen og skrig i mine ører alle de øjne der åbnes i dag for at lukke i morgen det er utroligt hvor mange øjne en myg har

Ronnie Flensborg Iversen

vår/2

VÅRVINNA «Det luktar vår», seier me når lukta av kumøkk legg seg som eit teppe over dalen. I nabobygda seier dei at det luktar pengar når griseskiten blir spreidd. Skjønt det blir stadig færre av dei som seier dette, og stadig fleire av dei som rynkar på nasen, lukkar alle opningar og mumlar «dei får nå jammen sjå til å vera ferdige med dette før konfirmasjonen». Sjølv i kjerneområda for landbruk er bonden ein utdøyande rase. Heiltidsbonden burde vore raudlista for lenge sidan.

Naturen er mest som ei fin kulisse for dei fleste av oss, og naturkreftene underhaldning. Det er ikkje så viktig korleis vêret er når ein for det meste oppheld seg innandørs. Før var vêrteikna allmennkunnskap. Nå er dei for det meste erstatta med meir påliteleg informasjon frå yr.no. Så kva er det dei ser etter, bøndene, for å finne ut kva tid startskotet for vårvinna går? Denne travle tida der livsgrunnlaget for resten av året skal på plass i løpet av nokre intense dagar. Traktorane durar frå tidleg til seint. Jord vert velta, reinska og sådd til igjen. Før handla det om å nytte kvar einaste brukbare time for å sikre at hushaldet skulle klare seg gjennom kommande vinter. No handlar det meir om å klare å betene lån. Om å få driftskreditten til å i alle fall vera innom den svarte sida ein gong i blant.

For mange er startskotet ganske prosaisk. Skuten er full.

Det er mest slik at dersom ei einaste ku slepp ei einaste ruke til, renn det over. Så skiten må ut. Men det må ikkje vera frost, og det må ikkje vera for vått. Då renn skiten av ekrene og havnar i bekkar og vassdrag i staden. Det må heller ikkje vera for tørt. Då vert den liggjande oppå jorda, og kveler i staden for å gi næring. Ja, og så skal deltidsbonden ha tid til

27

å gjere arbeidet også. Når alt klaffar, vert skiten ført tilbake til Moder jord. Skuten vert tømd, ekrene får tilført næringsstoff som hjelper graset å vekse. Graset vert til fôr, som via kua vert til neste vårs skit. Eit heilt lite kretsløp i miniatyr.

Kortreist resirkulering i praksis.

Så må det pløyast. Der jorda har vore nytta for lenge og graset er gamalt, veks det dårleg. Jorda skal på spa. Ho må vendast og få puste litt. Slappe av ein halv sesong medan nye frø får spire.

Gjenlegg kallast ekra etter denne behandlinga. Helst må ho få starte på nytt omtrent kvart femte år.

Det er vendeplog som er tingen. Dette veit eit kvart bondebarn.

Jo fleire skjer, di betre. Då går arbeidet raskare. Plogen trengjer seg gjennom gamle grasrøter. Legg overflata ned, og finn fram ny, svart matjord. Eit lag på knappe 20 centimeter. Det er alt me har å livnære oss på. Men plogen finn ikkje berre jord. Den veltar også fram stein. Nokre stader mest ingenting. Andre stader tyt dei opp utan ende. Steinane må sjølvsagt fjernast. Elles går det dårleg med utstyret seinare på året.

Under matjorda ligg det heile nettverk av grøfter. Nokre gamle.

Spadd opp for hand og bygd som små steinsette tunnelar. Årevis av tunge løft og tankeverksemd ligg bak. Andre nye. Svarte drensrøyr effektivt lagt ved hjelp av gravemaskin. Saman sender nettverket overskotsvatnet på skrått mot ekra sitt lågaste punkt, og så ut i næraste bekk. Eit usynleg hjelpemiddel når det verkar som det skal.

Eit svært synleg problem så snart eit røyr går tett og ikkje lenger gjer jobben.

Etter plogen finn bonden fram horva. Horvinga løyser opp jorda, slettar til plogfurene, og får steinen enda meir opp i dagen.

Arbeidet drep ugrasrøter og etterlet seg jorda som eit jamt og luftig såbed. Det nærmar seg tida for å få frøa i jorda. Ein må berre hente stein og tromle først.

vår/2

Om det var steinhentinga aleine som gjorde bestefar min krokrygga, trur eg ikkje. Men det var i alle fall eit godt bidrag.

Han brukte mange timar av sitt liv på å hente opp restane etter dei steinrasa som gjekk over flatane våre for mange tidsrekningar sidan. Bøtte for bøtte. Stive, solbrende ryggar som gjorde det dei kunne for å verne først ljåbladet, og seinare slåmaskinen. Alle som har hatt sine timar med dette arbeidet får noko mjukt i blikket når steinhentaren vert køyrt ut av reiskapshuset. Det som før var dagevis med tungt arbeid for både liten og stor på garden vert nå løyst med nokre timars køyring i traktor med klimaanlegg.

Alt er klart. Frøa skal i jorda. I sirlege rader vert ei blanding av timotei, engsvingel, raigras og kløver nøyaktig fordelt. Etterpå let bonden strykejernet fare over ekra. Tromlar den flat og fin. Siste elegante innspurt før naturen sjølv tar over. Nå er det berre å vente og håpe. Håpe at naturkreftene spelar på lag. At det regnar nok til å gi frøa spirekraft, men ikkje så mykje at den nennsamt klargjorde jorda vert vaska vekk. At det blir sol, men ikkje så mykje at jord og frø tørkar ut og bles vekk. Heldigvis er viljen til liv sterk. Og nokre veker etter at frøa er sådd skimrar det brått ein dag i grønt over den gråbrune jorda.

Vinna er ferdig. Ein urgamal prosess som først vart gjort ved handmakt, så ved hjelp av hest og okse, og nå med hjelp av traktor.

Hestekrefter er ikkje lenger noko ein har i stallen, men under panseret. Som far hans, og far hans igjen, reingjer bonden reiskapane og set dei på plass. Arbeidet er ikkje fullført før utstyret er klart til neste års innsats.

Livet til husstanden er ikkje lenger avhengig av at våren kjem tidsnok til at vinterfôret rekk. Ein kjem ikkje til å svelte om vêret slår feil og avlinga vert dårleg. Det handlar ikkje lenger om å overleve, men om kva liv ein har rom til å leve. Frisk eller sjuk, arbeidet må gjerast. Eit

29

arbeid som av og til handlar om liv og død. Eit arbeid der ein lever tett på naturen, og ser den endre seg. Eit arbeid der ein dagleg jobbar for å bringe fram noko alle treng, men dei færraste hugsar å sette pris på.

Bonden dreg av seg kjeledressen, set frå seg skitne klogger ut på trappa og tillét seg nokre minuttar på benken. Hektiske dagar med intens aktivitet er vel overstått. Det er tid til eit lite pusterom før neste omgang. Ikkje utan suter eller arbeidsoppgåver, men likevel eit taktskifte. Graset gror, vår går mot sommar, og slåtten nærmar seg. Bonden har gjort det han kan. Nå er resten opp til Moder jord.

Marit Øverland Ilstad

vår/2

vår/2

33

VÅR Den natten blev det vår och det var vår mor som gick genom korridorerna från tidig morgon till kväll det var våra arkiv, våra journaler vår barndom vi gömde bakom oavslutade ansikten Den natten blev det vår och det var vår söndag, klockan sju om morgonen våra fråntagna personliga ägodelar det var vår behandling och vår verklighetsbrist vi liknade varandra som operationsärren liknade varandra vem brukade vi prata mest med osammanhängande meningar vi var utspridda oavslutade tankar i elva konfiskerade brev Den natten blev det vår och våra timmar befann sig i världens utkant stals som aldrig förr vi minns inte vad som hänt vi var i korridorerna inspärrade i rummen i tisdagarna torsdagarna de elektriska stötarna vita bandage berättade hur vi försökte rymma ut ur dagarna

Joanna Lundberg 35

JEG HAR GJENNOMSKUA DEG: DET SKEIVE UTROSKAPSNARRATIVET Jeg har gjennomskua deg, Jarle, noe så jævlig har jeg gjennomskua deg, du er bunnfalsk, du kaster folk rundt som om de var luft, meg, mora di, Helge, Andreas, og han der stakkars Yngve. Fy faen.1

Sitatet som åpner dette essayet er fra Mannen som elsket Yngve, boka gitt ut av Tore Renberg i 2003. Den er en kjent norsk roman med skeive motiver, og skiller seg noe ut fra andre skeive bildungsromaner med sin nordiske, selvdestruktive framtoning. Den følger likevel en trend som er så prominent i skeive fortellinger at den til tider føles som en oppskrift: en eksisterende eller mulig heteronormativ relasjon forstyrres av den nye skeive relasjonen. Men hva er egentlig effekten av at så mye skeivt media bruker dette utroskapsnarrativet?

Jeg vil forøvrig bruke merkelappen hetero for å beskrive romantiske eller seksuelle relasjoner som består av en cis mann og en cis kvinne. Dette er kun gjort for enkelhetens skyld, ikke for å antyde at partene hver for seg er heteroseksuelle.

Utroskapslitteraturen Ikke-monogami i den hetero relasjonen er ikke et nytt tema i litteraturen; det er uendelig mye litteratur om utroskap, utenomekteskapelige forhold, og polygame forhold. Det er noe ved det ikke-monogame som trigger et behov for skandale og tabu i leseren. Litteratur spesifikt om utroskap, ifølge Oikkonen,2 bidrar videre til en nedvurdering av romantisk kjærlighet, fra noe unikt og transcendentalt, til noe mer hverdagslig. En sterk trend i det 1 Tore Renberg, Mannen som elsket Yngve (Oslo: Forlaget Oktober, 2003), 361.

2 Venla Oikkonen, «Mutations of Romance,» Modern Fiction Studies 56, nr. 3 (2010), 593.

37

kulturelle utroskapsnarrativet lener seg på idéen om at menn er iboende promiskuøse, mens kvinner i større grad er monogame.

«As a result,» forklarer Oikkonen, «men are assumed to be cheating whenever they can while women are seen as searching for a reliable breadwinner».3 Denne idéen gjenspeiles gjerne i media om ulykkelige menn: Don Draper fra Mad Men (2007) har et utall affærer i løpet av serien, og BoJack Horseman fra BoJack Horseman (2014) klarer ikke å opprettholde et eneste monogamt forhold, bare for å nevne et par.

Jeg vil si at det vi ser i den skeive utroskapslitteraturen oftere er en forsterking av statusen til romantisk kjærlighet som noe transcendentalt, men også som noe som ikke alltid tar en beleilig form, og som ikke alltid kommer til et beleilig tidspunkt.

I dette essayet vil jeg likevel argumentere for at det er enkelte skadelige konsekvenser av at dette er et såpass populært format, da det kan forsterke en negativ oppfatning om skeive, og da spesifikt skeive menn, som er hovedfokus i verkene jeg bruker som eksempler.

Den første synden For å utforske dette må vi først se på utgangspunktet for det skeive utroskapsnarrativet, altså den hetero relasjonen som er offer for utroskapen, og hvordan den fungerer i tekstene.

Den heteronormative relasjonen benyttes hovedsakelig på to måter i skeivt media. Den første er for å etablere mangelen på attraksjon til det motsatte kjønn. Ofte, i fortellinger med dannelsestematikk, er kvinnen et forsøk på å overbevise seg selv eller andre om en attraksjon som ikke eksisterer. Dette er tilfelle i sesong tre av Skam (2015), hvor Isak forsøker å overbevise 3 Venla Oikkonen, «Mutations of Romance,» Modern Fiction Studies 56, nr. 3 (2010), 595.

vår/2

kompisene sine om at han liker jenter ved å «negge» (flørte ved å fornærme) ei jente for å vise interesse i henne. Når det funker og kompisene forlater rommet, avviser han forsøkene hennes på å gå ned på ham.4 Vi trenger ikke egentlig å lure på hvorvidt det er galt at Isak legger an på Emma selv om han er klar over at han ikke er interessert i henne. Man kan debattere fri vilje i møte med sosialt press, og hvor mye agens Isak egentlig har i hendelsene som følger etter at de kliner første gang, men vi forstår hvorfor Emma føler seg lurt.

For det var jo han som la an på henne først.

Problemet med narrativet om homofile gutter som utnytter jenter for tilgang til heteronormen og privilegiene som medfølger er at det er basert på den kulturelle idéen om skeive menn som løgnere. Det spiller ingen rolle om det er for å beskytte seg selv eller andre: Emma reagerer sterkt på at Isak ikke fortalte henne at han var homo, og Isak anerkjenner at hun hadde rett i å være sint. Dette forteller oss at selvbeskyttelse er en skrøpelig begrunnelse for løgn, spesielt når det er vanskelig å forstå hva noen prøver å beskytte seg fra. Videre har narrativer med skeive menn som løgnere lett for å blø over, både på andre skeive narrativer, og på virkeligheten og menn som genuint er tiltrukket til kvinner.

Problematisk polyseksualitet Den andre måten heterorelasjonen benyttes i skeivt media er når den etablerer protagonistens attraksjon til det «motsatte» kjønn. Jeg vil ta et øyeblikk til å forklare begrepet polyseksualitet.

Definisjonen av biseksualitet, panseksualitet og polyseksualitet er i det store og det hele lik; om en person er tiltrukket til flere enn ett kjønn vil disse begrepene være beskrivende. Begrepene biseksualitet og panseksualitet er derimot identitetsskapende på 4 Julie Andem, «1. episode. – Lykke til, Isak,» Skam (2015), 3:52.

39

en annen måte enn polyseksualitet er, og bærer spesifikke konnotasjoner. Derfor velger jeg å bruke polyseksualitet for å omtale tiltrekning til mer enn ett kjønn.

I 2020 er det utvilsomt mindre stigma mot polyseksuelle enn det har vært tidligere. Det kan likevel være produktivt å forstå hva dette har bestått av, ettersom historisk stigma ofte henger igjen i måten marginaliserte identiteter blir representert, og noe av det fortsatt vedvarer i samfunnet.

Mye av problematikken rundt polyseksualitet kommer fra to ting: behovet for å beskytte heteronormen, og spørsmålet om hvorvidt polyseksualitet i det hele tatt eksisterer. En ofte uttrykt bekymring har vært at skeive skal være årsaken til samfunnets kollaps, gjennom deres iboende amoralitet. I en artikkel fra 1992, «The Bi-sex Boom», hevdet den britiske tabloiden News of the World at samfunnet sto i fare for å undergraves av skeive som har sex med heteroseksuelle.

«Bisexuals are, it seems, threatening the straight population with both transmittable HIV and transmittable bisexuality.»5 Videre er polyseksualitet ikke alltid anerkjent som en legitim legning. I stedet blir det ofte sett på som avvikende seksuell oppførsel for en person som enten er hetero- eller homoseksuell, noe som er godt illustrert i boken Not Gay: Sex Between Straight White Men (2015) av Jane Ward. Ward skriver, [An] alarming trend in the science of sexual orientation … is to conduct research that measures genital arousal patterns. [...] In a 2005 New York Times article titled “Straight, Gay, or Lying?: Bisexuality Revisited,” reporter Benedict Carey cites a study in which men who identify as bisexual were shown images of both men and women by a team of psychologists.6

5 Jo Eadie, «The Motley Crew: What’s at Stake in the Production of Bisexual Identity (?),» Paragraph 17, nr. 1 (1994), 17.

vår/2

Nesten ingen av mennene i den nevnte studien viste lik respons på kvinner og menn, og Carey tolket dette som at alle menn som identifiserte seg som bifile var løgnere.

Det er lett å anta, når man ser og leser fortellinger om menn som ligger med menn, selv når de også ligger med kvinner, at disse mennene må være homofile med mindre de eksplisitt sier noe annet. I virkeligheten er selv dette ofte ikke nok. «[Bisexuals] have been undermined primarily through the prevalence of negative stereotypes, including beliefs … that bisexuality is … a transitional stage before fully coming out as gay,»7 og denne tendensen er sterkest for menn, da antagelsen er at menn vil gjøre alt for ikke å bli tolket som homofile.

I kategorien av litteratur om polyseksualitet finner vi blant annet Mannen som elsket Yngve, hvor Jarles forhold til kjæresten Katrine beskrives som så godt som et tenåringsforhold kan være, helt til Jarle møter Yngve og forelsker seg i ham. Yngve er katalysatoren som setter i gang endringene i Jarle, som deretter river ham bort fra Katrine, og den eksisterende heterorelasjonen han befinner seg i.

Her finner vi også Call Me By Your Name (2007) av André Aciman. Relasjonene Elio utvikler med Oliver og Marzia i løpet av sommeren er av ulik intensitet og ulik form, og på denne måten illustrerer de dualiteten i Elios seksualitet, og tillater oss ikke å tvile på noen aspekter av den. Den hetero relasjonen må likevel vike for det nye, det overveldende skeive, og i prosessen blir den forlatte parten nødt til å trekke sine egne konklusjoner.

Marzia vet ikke hva som skjer med Elio, hun vet bare at en mann hun trodde var glad i henne plutselig har forsvunnet ut av livet hennes.

7 Mark McCormack, Eric Anderson og Adrian Adams, «Cohort Effect on the Coming Out Experiences of Bisexual Men,» Sociology 48, nr. 6 (2014), 1209.

41

Når vi leser Mannen som elsket Yngve eller Call Me By Your Name blir vi gjentatte ganger fortalt at protagonistenes begjær ikke begrenser seg til menn. Derfor kan vi som lesere stole på at bedrageriet ikke gjelder identiteten til protagonisten, men snarere hvorvidt følelsene i den hetero relasjonen var eksklusive.

Tro og utro Det er ikke plass i dette essayet for en lengre diskusjon om monogami og hvorvidt det i seg selv er moralsk. Det er mer produktivt å arbeide ut fra idéen om at det er etisk galt å lyve, og at å handle mot forventninger man ikke retter opp i blir en form for løgn.

Det er likevel viktig å anerkjenne at det ikke er eksplisitte løgner i disse spesifikke verkene: Isak sier aldri til Emma at han er heteroseksuell, Elio lover aldri Marzia monogami, og Jarle inngår aldri noe forhold med Yngve.

Likevel vil lesere i et samfunn som verdsetter og forstår monogami og ærlighet i intime forhold ha vanskelig for å sympatisere fullstendig med noen som kultiverer to relasjoner på samme tid.

Som lesere og seere har vi privilegert informasjon om protagonistene og deres indre følelsesliv, noe de andre karakterene ikke har. Det er Elios forhold med Oliver, og de sterke følelsene i det forholdet, som leder ham til å forsømme forholdet med Marzia.

Det er Jarles følelser for Yngve og skammen og forvirringen som medfølger som leder ham til å såre Katrine.

Hvilken intensjon forfatterne har hatt når de har skrevet disse fortellingene er mindre relevant enn hvordan de blir tolket av publikum. For mange er skeiv litteratur deres eneste møte med den skeive opplevelsen, og når såpass mange skeive narrativ er basert rundt uærlighet kan det ha den uheldige effekten at det forsterker

vår/2

idéen om skeive som uredelige. Samtidig kan disse representasjonene av skeivhet oppleves som veldig genuine for de av oss som har vært gjennom lignende situasjoner.

Derfor er det ikke nødvendigvis problematisk at dette narrativet brukes i skeivt media. Det er heller problematisk at det ikke er nok annet skeivt media som oppnår det samme popularitetsnivået som kan nyansere hvordan skeive blir representert. For mens hetero litteratur og visuelt media enkelt balanserer ut utroskapsnarrativene med fortellinger om relasjoner hvor ingen parter føler seg bedratt, har skeivt media mindre å ta av.

Lee Kvåle Litteraturliste Aciman, André. Call Me By Your Name. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2007.

Andem, Julie. «1. episode. – Lykke til, Isak.» Skam. NRK P3, 2015. Serie.

Eadie, Jo. «The Motley Crew: What’s at Stake in the Production of Bisexual Identity (?).» Paragraph 17, nr. 1 (1994): 17-26.

McCormack, Mark, Eric Anderson, and Adrian Adams. «Cohort Effect on the Coming Out Experiences of Bisexual Men.» Sociology 48, nr. 6 (2014): 1207-223.

Oikkonen, Venla. «Mutations of Romance.» Modern Fiction Studies 56, nr.

3 (2010): 592-613.

Renberg, Tore. Mannen som elsket Yngve. Oslo: Forlaget Oktober, 2003.

Ward, Jane. Not Gay: Sex Between Straight White Men. New York: NYU Press, 2015.

43

BITTESMÅ PARTIKLER April 2020, New York City Covid-19 florerer blæser gennem byens gitter, stopper op og banker på Knock, knock …

Who’s there? svæver gennem luften som lysegule pollen lander på en baby et sted i Central Park vintergækker klokkeblomster hvide telte en masse står som igloer på græsset nedkølede og overfyldte med blåfrosne lig.

Knock, knock …

Who’s there?

731 døde siden i går 1361 døde siden i forgårs fællesgrave fællessang med Phillip Faber hjemme i stuerne hver morgen klokken ni

45

Knock, knock …

Who’s there? det føles bizart sådan at løbe forbi iført Nike sko og turkisfarvet mundbind langs de opstillede kupler når ingen jeg kender endnu er døde i baggrunden lyder sirenerne kryber ind i mine øregange sætter sig fast.

Jeg længes sådan efter fred efter et knus et kys Knock, knock …

Who’s there?

vår/2

klapsalver på Broadway 7pm sharp piger med grydelåg af metal bongotrommer regnbuetegninger ansigtsmasker i Vogue newyorkere hænger ud ad vinduerne fra 17. etage og vinker til hinanden til genboer de aldrig før har set runde hoveder med ufarvede bunde stikker frem og forsvinder til lyden af det blinkende blå Knock, knock …

Who’s there? folk dør alene helt alene i karantæne ingen allersidste ord ingen til at holde deres hånd deres pårørende skriger truer personalet banker dem på brystet til de revner går i stykker bittesmå partikler driver rundt på stuerne dørene forbliver låst.

47

Knock, knock …

Who’s there? alt er gået i stå ikke skyggen af en tigger gaderne er tommere end min kaffekop ambulancechaufføren slår næven i hornet hyldes med grydelåg og trommeslag selv kvinden på fortovet løfter armene i vejret og klapper i takt mens hunden krummer ryg og skider klapsalverne springer hans tårekanal han kan næsten ikke se hvor han kører Knock, knock …

Who’s there? med blinkende lygter drøner han derudad mens tallene stiger eksploderer driver virussen langsomt videre fra dør til dør

Betinna Hansen

vår/2

VÅR NUMMER 19 Det var vår nummer 19 og brisen fra øst kjentes skarpere enn den pleide. Anna dro kragen på vindjakka lenger opp rundt halsen, albuene tett inn mot brystet der hun stod på svarte svaberg. Sola og fem hvite skyer pyntet himmelen, havet glitret. På et skjær tjue meter unna satt en skarv, og to gråmåker fløy høyt med strake vinger. Hun satte seg ned på fjellet.

Den velkjente lukta av salt havluft, Anna trakk pusten dypt.

Hun lukket øynene og sola lagde et oransje kaleidoskop på innsiden av øyelokkene hennes. Inn ut pause. Inn ut pause. Bølger mot svabergene, den ene henrettelsen etter den andre. Inn ut pause.

Hun prøvde å puste i takt med dem. Inn ut pause. Etter 100 åndedrag åpnet hun øynene. Havet og himmelen møttes i horisonten; en tynn hvit linje skilte dem fra hverandre.

Anna dro en grå konvolutt ut av jakkelomma. Den var brettet to ganger. Hun åpnet den og prøvde å rette den ut. Ut av konvolutten trakk hun et brev med overskrift Chère Anna i løkkeskrift, signert Jullien på bunnen. Hun leste brevet tre ganger, brettet det sammen, la det i konvolutten, inn i jakkelomma. 100 nye bølgeslag. Hun dro konvolutten ut igjen, fant gråblyanten i den andre lomma, begynte å skrive på baksiden av arket. Pour Jullien. Hun ønsket et øyeblikk at hun hadde tatt med seg franskordboka. Til slutt: Tu me manques. Anna nederst på arket.

Hun reiste seg opp, brev og blyant i hånda, snudde ryggen til havet og sola. Hun gikk sakte oppover berget, mot den nakne løvskogen og gressletta som lå foran. Anna satte seg ned på huk ved skogbrynet. Mellom trekløver og tuer med vissent gress vokste syv smørblomster; runde, solgule. Hun plukket én, kronbladene var tynne, glatte. Hun la den oppå brevet, brettet arket rundt blomsten og la den i konvolutten, inn i lommen på vindjakka. Oppreist,

vår/2

med sola som varmet bakhodet, kikket hun på de gamle bjerkene.

Lysegrønne, små skudd vokste ytterst på grenene. Vinden lot dem vaie svakt, en nervøs dans, og en meis sang fra en gren.

Anna så mot havet. Hånda hvilte rundt brevet i lomma, hun kom aldri til å sende det. Hun snudde seg, gikk tilbake langs stien som ledet inn i skogen, hjemover. Vinden ble stillere og havbruset forsvant, en bie summet forbi, tre små fluer. Jorda var fuktig under Annas skosåler, det var vår nummer 19 og det var ennå langt igjen å gå.

Bovild Andrine Staabystrand

51

OTTE KORTE HISTORIER

En blød frakke til bruden De torterede som børn i fællesskab en kanin på Lennarts forældres landsted. Senere blev de gift, og han havde fremskaffet en pelsfrakke til Helena. Da hun iklædte sig gaven, indledtes en smertebrand blandt ryggens nerver. Hun begik selvmord den nat.

Abernes terræn I 1955 gemte Johnni og Jaime sig i hver deres spækhugger-formede skraldespand i Skansen Zoo, 10 minutter før lukketid. En halv time senere listede de, nu nøgne, mod chimpansernes bur med røde øjne og voldsk determination. Aberne slog mændene ihjel.

vår/2

Kognitiv psykologi Idet jeg tager en tår skovbærte, føler jeg mig fanget af en kæmpe i en tesi – herefter ført ned i dennes kandes kogende vand. Du fordrejer tilværelsen i langt højere grad, end den fordrejer dig, siger min psykiater. Med øjne så store som tesier.

Visitkort Visitkort, Jarris Brun, advokatfirmaet Brun Bros.: Her kommer aldrig et menneske, som smiler, kun onde blikke, blottede tænder – hvide knoer. Alle sprøjter mistanke over mig. Jeg åbner munden, spytter retur. Ring ikke; mine sprukne hænder bløder.

53

To sind Da Bryan havde bundet fadøl nummer 6, blev han spaltet i to. Én Bryan tog hjem til June kort efter og nussede den voksende mave. Den anden Bryan tævede sig til elskere, før han forsvandt med et nys. Næste morgen var Bryan igen én – nu fuld af skam.

To svins hjerter på et bord To svins hjerter på et bord og to helt tørre munde. De synker da en kinder-udvidende mængde vin. Grisens genetiske lighed med mennesket … det er vanskeligt for os at fordøje en orne, men tradition indgår som grundelement i hverdagens ubændige kraft.

vår/2

Statistisk fremgang I stedet for at lægge tobak bag sig opfinder menneskeheden en ny udgave, nytobak, der smager som den oprindelige, men resulterer i færre sygdomme. Cancertilfældene nærmer sig ikke just nul, men den gennemsnitlige rygers lunger har aldrig været renere.

Koncentrationsbrist Flyenes rytme forstyrrer min tilværelse her i Kaukasus som festende overboer, mon ikke egentlig turisme endnu er bandlyst, hvorfor en krig enten må være i gang eller på vej. I sidste uge så jeg et menneske dale mod jorden i faldskærm, langt borte.

Johanna Marcher Jønsson

55

VÅRSPALTE I vinter, da redaksjonen satt sammen og planla hva dette nummeret skulle hete, var koronasituasjonen noe vi ikke trodde ville påvirke oss i en stor grad. I mars, da Norge stengte ned, fant vi raskt ut at vi måtte tilpasse oss en elektronisk hverdag. Denne våren har redaksjonen måtte arbeide på en helt annen måte enn vi er vant til. Vi har savnet å møtes ukentlig, dra på litterære arrangementer sammen og invitere bidragsyterne våre til å lese på slippfest. Samtidig har det vært veldig fint å kunne publisere Rett Vest og Vår elektronisk for å nå ut til flere lesere. Dette er noe vi kommer til å ta med oss videre.

Denne våren har ikke bare påvirket oss som tidsskrift, men også bokbransjen som helhet. Institusjoner har måtte stenge dørene og frilansere i ulike bransjer har blitt hardt rammet. Hvordan få lest når lesesalene er stengt? Hvordan skrive, når fritid og arbeid flyter inn i hverandre? Hvem skal ta oss med på spennende arrangementer med faglig dybde og folkelig appell? Og til slutt, hvordan har denne våren påvirket våre lesevaner? I et forsøk på å få svar på disse spørsmålene har vi har tatt kontakt med to forfattere, en litteraturprofessor, et bibliotek og en selvstendig bokhandel.

Denne vårspalten gir et lite innblikk i hvordan de siste månedene har påvirket ulike aktører innen den litterære sfæren.

Alexander Arctander og Maja Marcussen

57

Kaja Kvernbakken, forfatter av Lukta av klor (Roman, Cappelen Damm, 2019).

Kaja, du debuterte i 2019 med romanen Lukta av klor, hva kan vi forvente av deg fremover? Etter litt snoking på instagramkontoen din ser vi at du skriver en del dikt. Er dette et hint om at en diktsamling er på vei?

Det er morsomt at du spør. Jeg vet ikke hvor mange redaktører og skrivelærere som har fortalt meg at å skrive dikt, det kan jeg ikke. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg elsker det, og jeg synes det er fint hvis vi alle kan tørre å gjøre ting vi liker, uten å tenke at vi må være best i det, eller at det på død og liv skal bli en bok ut av det (når det er sagt, blir jeg skikkelig glad om redaktøren min en dag skulle komme og si at du, Kaja, jeg har lest diktene dine på Instagram, og her tror jeg at det er en bok).

Akkurat nå jobber jeg faktisk på en ny roman. Hvis alt går som jeg håper og drømmer om, blir det ny bok neste vår.

Og hvis det ikke går sånn som jeg håper og drømmer om, så kan det bli litt flaut og vondt å ha fortalt dette til dere, men hey: Det er jo heller ikke verdens undergang.

Du arrangerte Digital Litteraturfestival i mars hvor mange av dine forfatterkollegaer hadde høytlesning av egne tekster. Hva tror du er det viktigste vi kan gjøre for å støtte opp om norske forfattere nå?

Kjøp bøker av nålevende forfattere, hvis du har råd til det! Gjerne direkte av forfatteren, siden forfatteren da får pengene med en gang, og ikke må vente på royaltyoppgjøret for neste år. Men hvis

vår/2

du ikke har råd til å kjøpe bøker: Lån dem på biblioteket, snakk om dem til alle som vil høre på, og del dem i sosiale medier. Jeg hadde trodd at folk kom til å lese mer bøker når de ble sittende hjemme under denne krisen, men boksalget har faktisk stupt! Og det er jo synd for forfatterøkonomien, men det er også innmari synd for hjernene våre. Vi har godt av å lese bøker. Det er fint å eie bøker, men alle forfattere jeg kjenner vil jo først og fremst bli lest.

Og DigLittFest fortsetter! Vi prøver å stable på beina en mer permanent festival, så let oss opp i sosiale medier for å få med deg neste arrangement!

Nå som verden bærer preg av mye usikkerhet, er det mange skrivelystne som sliter med motivasjonen. Har du noen gode råd for å komme i gang?

Hvis du ikke vet hva du skal skrive, kan du skrive morgensider.

Det er en teknikk Julia Cameron beskriver i boka The Artist˙s Way. Det går ut på å skrive tre håndskrevne sider som det første du gjør når du står opp hver morgen, helt uten filter. Bare skriv så fort du kan! Det kan få det til å løsne for mange, og om ikke annet får du rydda litt i dine egne tanker. Ellers er jeg en ihuga fan av å ha en skrivepraksis. Jeg skriver til samme tid hver dag, og har et skrivemål for hvor mange ord jeg skal skrive før jeg får lov til å gi meg. Jeg tillater meg å skrive skikkelig dårlig, for jeg tror det er bedre å ha skrevet noe som jeg kan gå tilbake og redigere, enn å sitte og stirre på en tom side dag ut og dag inn.

Hvilke bøker har du oppsøkt denne våren og hvorfor?

Jeg har oppsøkt His dark materials av Phillip Pullman, både fordi det er en fin virkelighetsflukt, men også fordi faren min døde for

59

et par måneder siden, og måten Pullman skriver om hvordan alt liv henger sammen på, gir meg håp. Jeg har også lest The Year of the Monkey av Patti Smith. Den ramla jeg over ved en tilfeldighet, fordi den var ledig på bibliotekappen Libby. Jeg er ekstremt glad i essayistikk og memoarer, og denne boken lever i det universet, selv om den kanskje hverken er det ene eller det andre. Det er noe ekstra godt ved å få lene seg inn i forfatterens egne tanker, ikke bare drømme seg bort i fiksjonen, men å få lov til å se reisverket som står bak resten av kunstnerskapet deres. Jeg har også lest The Song of Achilles av Madeline Miller, fordi jeg leste Circe i fjor og synes det er en av de beste bøkene jeg har lest. Begge disse bøkene er virkelig gode romaner, og en fin vei inn i de greske mytene, og dessuten forteller de utrolig vakkert om kjærlighet. Circe har i tillegg en måte å skrive om udødelighet på, som gjorde at jeg ville at boken bare skulle fortsette, inn i evigheten, slik livet til gudene gjør det.

vår/2

Karin Kukkonen, professor i allmenn litteraturvitenskap og leder for Literature, Cognition and Emotions (LCE).

Karin, du er initiativtaker til forsknings- og undervisningssatsningen LCE, hvor dere jobber med ‘den kognitive litteraturvitenskapen’. I tidsskriftet Kritiker (nr. 53-54) sa du i et intervju at kognitiv litteraturvitenskap bl. a. er opptatt av «forholdet mellom den litterære teksten og [mennesket] som leser den». Hvordan tenker du at koronatiden vil påvirke lesingen vår?

Det er vanskelig å si. Boken tilbyr en mulighet til å komme seg bort fra skjermen, og en romans fengslende handling hjelper oss å slippe tanken på korona. Men med hjemmekontoret, barna hjemme, etc. er det kanskje også vanskeligere å finne nok tid og ro for lesning.

Måten man går frem på for å finne bøker har endret seg. På den ene siden er mange «litteratursteder» stengt, som bibliotekene, litteraturhuset, boklanseringer, etc. På den andre siden kom det med en gang mange anbefalinger om «hva man kan lese i koronatiden», og nye lesesirkler og bokklubber.

Ved LCE har Ylva Østby og jeg startet en undersøkelse av folks lesevaner i koronatiden for å finne ut av hvordan pandemien påvirker lesingen vår. Vi kommer forhåpentligvis snart til å publisere noen av resultatene. For de som er interesserte kommer det en prosjektside på LCE-sidene,1 hvor man kan holde seg oppdatert på hva vi har funnet ut av.

Mange studenter, og muligens også dere professorer, er vant til å bruke rutiner og rom, f. eks. veien frem til lesesalen, som en måte å omstille seg 1 Det kommer snart informasjon til LCE-nettsiden, men for tiden ligger info om lesestudien på Karins personlig nettside (under ”ongoing research”): https://www.hf.uio.no/ilos/english/people/aca/karinkuk/index. html

61

på og dermed bli mer konsentrert i arbeidet. Nå, da denne rutinen er brutt, er det nok mange som føler på manglende selvdisiplin. Hvilken rolle tror du rommet og rutinen spiller for konsentrasjon og lesning?

Vi merker nå hvor vant vi er til å tenke med omgivelsene våre. Denne situasjonen demonstrerer nesten «extended mind»-hypotesen2 i praksis, altså at vi bruker omgivelsene for å støtte konsentrasjonen, eksternalisere det vi må huske. For min del bruker jeg forskjellige steder til å gjøre forskjellige ting: å lese, å skrive, etc. Hele kontoret mitt er et landskap av papir, fullt av fjell og daler, fordi det hjelper meg med å sortere og oppbevare tankene mine i forskjellige bunker.

Alt dette måtte jeg, og alle andre, endre da universitetet stengte ned. Jeg tror ikke det at vi sliter har så mye med disiplin å gjøre.

Det er som om en del av tankeapparatet er revet bort.

Hvordan har du selv opplevd at situasjonen vi befinner oss i har vært med på å prege dine egne lesevaner?

Jeg leser hjemme, for det meste. Der har det ikke endret seg så mye under korona. Jeg liker å skifte mellom forskjellige bøker og følge idéer raskt, det er vanskeligere med et stengt bibliotek og forsinket levering av bøker fra utlandet. Men situasjonen hadde også noe for seg: i en digital lesegruppe med europeiske kolleger leste vi hele Dekameronen, og diskuterte den, dag for dag. En veldig fin slow reading-opplevelse, som jeg ikke ville hatt ellers.

2 Kukkonen: ”Extended mind”-hypotesen går ut på at mye av det vi vil beskrive som ”kognitivt” faktisk er noe som foregår både i og utenfor hjernen. Et eksempel er en notatbok, som du bruker for å huske ting.

Boken går inn i prosessen som kalles hukommelse. For min del, i hvert fall, er det ganske mange ting jeg ville ikke huske uten papir. Derfor, argumenterer filosofene, kan man snakke om ”extended mind”. Det går selvfølgelig utover notatbøker. Smartphones, etc. kan forstås som noe som har stor innflytelse på sinnet, nettopp fordi tankene (og følelsene) våre stoler på materielle områder og teknologier.

vår/2

Eline, programsjef hos Nasjonalbiblioteket Nasjonalbiblioteket har lenge hatt tradisjon for å strømme arrangementer på nett, og dele dem som podkast. Nå er de fleste nye arrangementene deres rent digitale, hvordan tenker dere at dette vil påvirke de medvirkende?

Vi gjennomfører nær sagt alle arrangementer som var planlagt denne våren, etter at vi måtte stenge dørene som alle andre. Det var viktig for oss ettersom vi er en oppdragsgiver for mange frilansere som plutselig ble stående i en ny og krevende situasjon. Dette er et ansvar vi har vært svært bevisste på. Vi har måttet samarbeide enda tettere og mer mellom redaksjonene.

Dette har utelukkende vært spennende og satt i gang kreativ tenkning. Samtidig har vi måtte lære oss en del nye ting, i en heldigital hverdag, og måtte jobbe sammen på ulike måter – som alle andre. Vi har også jobbet for å finne digitale løsninger som ivaretar møtet mellom deltakerne så godt det lar seg gjøre, på en måte som sikrer best mulig kvalitet for publikummet vårt.

Nasjonalbibliotekets formidling skal nå hele Norge og vi var derfor allerede godt etablerte på strømming og podkast av arrangementer før koronaen, med trekamera-produksjoner for direktesendinger og et digitalt arrangementsarkiv. Omstillingen gikk derfor heldigvis relativt greit, selv om det selvsagt er annerledes å gjennomføre arrangementer uten et publikum i salen – de digitale arrangementene kan ikke erstatte de fysiske møtene fullt ut. I tiden fremover vil være viktig for oss å i enda større grad profesjonalisere arrangementsformidlingen i et digitalt format. Vi har allerede etablert et studio for opptak som tar oss et steg

63

videre fra det heldigitale videomøtet, som var nødvendig i de første ukene. Digitale arrangementer vil også være spennende å utforske i tiden etter krisetiltakene – særlig siden vårt publikum er over hele landet.

Vi har også utforsket mulighetene for digitale omvisninger av permanentutstillinger, blant annet i «Kartsenteret». «Opplyst» rakk vi akkurat å åpne før koronakrisen, og vi var i full gang med å legge planer for formidlingen av utstillingen. Flere av disse planene vil i tiden framover gjennomføres digitalt, selv om vi håper å kunne åpne utstillingene våre for publikum igjen om ikke altfor lenge. Nasjonalbiblioteket har uansett et nasjonalt formidlingsmandat, så vi vil fortsatt jobbe med å nå ut til hele landet med denne utstillingen på ulike vis – for eksempel gjennom foredrag, videoreportasjer og digitale omvisinger – også i tiden etter at samfunnet har åpnet igjen.

Det er ikke til å legge skjul på at vi gleder oss til å besøke Nasjonalbiblioteket igjen. Hva kan vi forvente av biblioteket som kulturarena og møteplass i tiden som kommer?

Vi vil fortsette å formidle bredt og omfattende til et stort allment og faglig publikum, både gjennom utstillinger, arrangementer, utgivelser, podkast og redaksjonelt innhold på nett. Så publikum kan forvente at vi formidler minst like mye som før – både digitalt og på huset, når vi endelig etter hvert kan ta imot publikum. Og det er ikke til å legge skjul på at vi gleder oss til å åpne dørene til både lesesalen, kafeen og til alle bibliotektjenestene som folk nå i denne tiden har måttet bruke digitalt – og til utstillingene og arrangementene våre.

vår/2

Bjørn Esben Almaas, forfatter og filmskribent. Aktuell med sin fjerde bok Den gode vennen (Roman, Forlaget Oktober, 2019).

Dette har vært et bra år for Forfatter-Almaas. Ikke bare har du blitt tildelt ettårig arbeidsstipend, men du er også blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris og EUs litteraturpris. I frykt for å virke tabloid: Hva føler du nå?

2020 har så langt vært et uvanlig år på alle måter. Å oppleve personlig anerkjennelse og framgang i en tid som er en prøvelse for hele verden, kjennes underlig. Når det er sagt er jeg utrolig takknemlig for alt som har skjedd. En bok som det har tatt mengder av tid og kosta og betydd veldig mye for meg å skrive, får flere lesere og en lengre levetid enn det så ut til for eksempel for et år siden.

Ikke bare skriver du selv, men du underviser også i skrivekunst — både ved Danvik folkehøyskole og Forfatterstudiet i Bø. Hvordan har det påvirket deg at skolene stengte denne våren? Føler du et større press for å være mer produktiv i egen skrivning i «disse tider»?

Elevene og studentene har min dypeste medfølelse. Alle studieløp har en egen dramaturgi og progresjon, og dette semesteret har uten tvil fått noen rykninger som gjør at året lander annerledes.

Samtidig tror jeg alle evner å se utover seg selv, og forstå at det er andre mennesker som har opplevd, og kommer til å oppleve, verre ting. For min egen del hadde jeg en billett ut av landet med avgang 11. mars. Jeg skulle reise rundt i Europa og skrive.

Det er Den gode vennen (2019) som har fått reise, gjennom alle oversettelsene som har dukka opp, mens jeg fikk hjemmeskole og krisemøter på digitale plattformer. Det kjentes som om hjernen krympa. Likevel har jeg fått skrevet en del på et manus, men jeg

65

holder det fortsatt åpent hvilken form det skal få. Situasjonen vi står i påvirker jo alt, også skrivinga, og det aksepterer jeg. Og har heller ikke noe annet valg.

Og helt til slutt: Hvordan har du selv opplevd at situasjonen denne våren har vært med på å prege dine egne lesevaner?

Denne perioden har jeg vært syk to ganger, og når det var over, brakk jeg to ribbein i ryggen, så jeg har ligget en del rett ut, og for første gang prøvd en lydbok-app. Jeg har hørt på klassikere, kriminalromaner og biografier. Ofte har jeg falt inn og ut av søvn, og det jeg har hørt blander seg inn i drømmene, og omvendt. Det er ikke den optimale formen for lesing for en som liker å ha en blyant i hånda når han leser. Det blir rett og slett noe annet. Litt som at Grandiosa er et måltid, men ikke en pizza. Likevel har det vært interessant, ettersom jeg mistenker at lydbok-appene har kommet for å bli, og også vil vokse seg større.

vår/2

Maren og Agnethe Katarina, Per Magnussen Bokhandel Per Magnussen Bokhandel er en av Oslos litterære perler, som også er svært viktig for lokalmiljøet på St. Hanshaugen. Dere har nylig startet opp en lesesirkel på Facebook. Hva var det som fikk dere til å gjøre dette og hvordan har responsen fra kundene deres vært?

Takk for perleomtale, det er hyggelig! Vi trives veldig godt på St. Hanshaugen, og naboene våre er flinke til å titte innom. Det var de, og andre gode kunder som foreslo at vi skulle starte lesesirkel, da de likte anbefalingene av bøker vi selv elsker. Så da la vi ut noen følere på nett og til stamkunder, og vips så var vi en gjeng på over 40 stykker i gruppa ‘Per Magnussen Lesesirkel’ på Facebook. Det er så spennende å få diskutere frem og tilbake med våre følgere og dem vi kun kjenner via lesevanene deres.

Har dere merket en endring i folks lesevaner denne våren? Er dere overrasket over hvilke bøker kundene ønsker å lese i denne rare tiden?

Lesevanene med tanke på tema ser ikke ut til å ha endret seg så mye, men vi merker at det er flere som har valgt å lese mer nå.

Med unntak av de tematiske selvfølgelighetene som Solums nyoversettelse av Camus’ Pesten, og Verden på vippepunktet av Dag O. Hessen, leses det bredt. Vårens store bestselger hos oss er jo Matilda Gustavssons Klubben, men det går nok mer på at vi i butikken elsker den og anbefaler den flittig. Den ble i tillegg valgt som første bok av våre følgere i lesesirkelen.

Nettsalget har eksplodert denne våren og det har skapt usikkerhet for mange lokale butikker. Hva er deres oppfordring til bokglade nordmenn fremover?

67

Vi har vært så heldige som ikke har måttet stenge butikken, permittere noen eller redusere åpningstidene. Mange som besøker oss for første gang blir forundret over utvalget vårt og hvor stor butikken vår faktisk er. Vi har en egen avdeling med brettspill, puslespill og forskjellige aktivitetsleker – og vi har en egen nettbutikk (ord.no) hvor vi har merket økt pågang. Dette gjelder særlig pensumbøker fra den store fagavdelingen vår i kjelleren. Det er fint å se at studentene kommer til oss når ting blir vanskelig, og vi bestiller inn alt til dem om det ikke ligger på lager. Vår oppfordring er selvfølgelig å støtte din lokale bokhandel uansett tilhørighet, men gjerne også de små og uavhengige som ikke har så store marginer for å overleve.

Ildsjeler vokser ikke på trær, må vite.

Hvilke bøker anbefaler dere å lese denne sommeren og hvorfor?

Anbefalingene våre denne sommeren er alle bøkene du leser uten dårlig samvittighet – den boka du gleder deg til når eksamen er over. Men hvis du er i beit, kan vi med glede anbefale Asymmetry av Lisa Halliday, Joan Didions Slouching Towards Bethlehem, On Earth We’re Briefly Gorgeous av Ocean Vuong, Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold, Haren med øyne av rav av Edmund de Waal og Vernon Subutex trilogien av Virginie Despentes ... Åh, vi kunne fortsatt for alltid. Når du har lest disse, kom gjerne innom så finner vi noe mer til deg.

vår/2

UDDRAG AF HEDUVKM Floden skinner sølvagtigt er den ægte vi har taget døde ting med som betyder noget for os vi smider dem i vandet prøver at huske hvad det hedder når man ånder tungt for noget floden fører vores ting bort som om den ejer dem vi løber langs vandet vi støder ind i træer og buske vil den gerne have vi taber solen trækker sit lys sølvet bliver gennemsigtigt på bunden svømmer to fisk mod strømmen vi tror de er rigtige vi tror de vil sige noget til os vi stopper og bøjer os ned

71

Vi leder stadig med øjne som æbler plukker buket af rimet grønt ind og ind som et aldrigt ud hvad skal bregnerne egentlig hvad skal huden

vår/2

Med en tĂĽre pĂĽ hver finger gennem skoven den er som brĂŚndende gele ingen blade ingen blomster kender os hvor kom vi fra hvem vil give os et navn

73

Vi er skovens nyudsprungne vi fanger fugle af citron amatyst sukker vi glemmer os i alle solens ĂĽbne timer

vĂĽr/2

Over hver gren svĂŚver et vĂŚsen akvamarint bergamotgult mauve heliumhvid ser solen sine ansigter overalt

Christine Lind Ditlevsen

75