Napp-ut-kalender

DRAMMEN Ikke lagt til rette for god undervisning

[…] Dette året underviser jeg i geografi, eldre historie, nyere historie, samfunnsfag og sosiologi og sosialantropologi. I tillegg er jeg kontaktlærer for 28, tillitsvalgt og kollega. Elevene mine kommer fra Oslo, Viken, Lier, Øvre Eiker, Modum og fra hele, nye Stor-Drammen, det samme er tilfelle for kollegaene mine. For å komme seg til Drammen sentrum tar de buss, tog, bil, moped og apostlenes hester. Til sammen innebærer dette at om lag 1500 mennesker forflytter seg til skolen der jeg jobber.

Da smitten ble mer utbredt, ble flere av oss lærere satt i karantene. Nå skulle vi undervise digitalt hjemmefra: a) elever som var i klasserom på skolen, b) elever som var i karantene hjemme og kunne følge undervisningen digitalt, og c) gi oppdatering til elever som var syke hjemme.

Fra mandag er vi i gang igjen! Da skal vi undervise elevene i én klasse i to rom samtidig for å redusere smitte. Samtidig vil det jo være noen som er i karantene hjemme, og noen som er syke hjemme. ROGALAND […] Selv om vi gikk det nye skoleåret i møte med en trafikklysmodell og en særdeles usikker smittesituasjon, er det så vidt oss bekjent ingen skoler som har benyttet sommeren til å redusere gruppestørrelsene.

Fylkeskommunens politikere har i tillegg holdt fast på innsparingsvedtaket sitt fra i fjor om å slå sammen fellesfaggrupper på yrkesfag, og dermed gjøre gruppene enda større. Økonomien har trumfet smittevernet i Rogaland fylkeskommune – stikk i strid med anbefalingene fra statsråden!

Vi lærere vet at nettundervisning aldri vil kunne erstatte møtet mellom elever og lærere, og vi vet at nettundervisning medfører svært mye merarbeid. Vi vet at en kombinasjon av digitalskole og fysisk skole er enda mer krevende, blant annet fordi det i mange tilfeller krever at undervisningsgruppene er fordelt på flere klasserom, og lærer må sirkulere mellom

Sannsynligheten for at vi lærere også blir syke og/eller havner i karantene, er stor. Da skal vi vel undervise digitalt hjemmefra: a) elever i rom 1, b) elever i rom 2, c) elever som er hjemme i karantene og elever som er syke hjemme.

Jeg har jobbet i 26 år i videregående skole, og jeg hevder at jeg har vært i stand til å tilby god undervisning under stadig trangere rammer. Det er flere elever og et økende antall oppgaver. Jeg kan ikke se at de rammebetingelsene myndighetene tilbyr, legger til rette for god undervisning, knapt undervisning i det hele tatt.

For oss som underviser, virker det helt urimelig at vi blir pålagt å endre undervisningsopplegg gjentatte ganger, at rammebetingelsene endres, og at vi ikke får betalt så mye som én krone for arbeidet. I tillegg utsettes vi, og dermed vår familie, for unødvendig smitterisiko. […]

Anne Grønlie, lektor Drammen vgs.,

Trafikklysmodellen – mer enn håndsprit og desinfiserte pulter?

Utdrag fra kronikk i Drammens Tidende 18. november disse. Til tross for usikkerheten og risikoen vil de fleste lærere aller helst være i klasserommet. Dette fortjener vi anerkjennelse for.

Hvis vi kommer til en situasjon hvor klasseromsundervisning skal kombineres med digitalskole, må skoleeier ta inn over seg at kombinasjonen er enormt krevende, og at det bør settes inn vikarer som kan ta noe av den økte arbeidsbyrden. Guri Melby har gang på gang uttalt at det ikke skal stå på økonomien. Vi vil se handling! […]

Marianne Hogsnes-Rødland, Fylkestillitsvalgt, Norsk Lektorlag Leif Johannes Omland, Fylkestillitsvalgt, Norsk Lektorlag Helena E. Hallgren, Fylkesleder, Rogaland Lektorlag Utdrag fra innlegg i Stavanger Aftenblad, 17. november 2020

TROMS OG FINNMARK Lønnsforskjeller mellom Troms og Finnmark – en verkebyll i årevis fremover?

[…] De påståtte lønnsforskjellene mellom de to gamle fylkeskommunene Troms og Finnmark skaper misnøye og uro blant ansatte, noe som flere ganger har kommet til uttrykk i mediene av ansatte og tillitsvalgte.

Lektorlaget etterlyser klare kriterier for å skape forutsigbarhet i lønnsforhandlinger, samt gi ansatte mulighet til å påvirke egen lønnsutvikling.

Endringer i medlemsmassene for organisasjoner pga. fylkessammenslåingen har ennå ikke resultert i en ny tillitsvalgtordning som kan ivareta dette. Organisasjoner som har fått økt medlemstall, har ennå ikke fått øket sitt frikjøp for å kunne ivareta sine oppgaver/medlemmer slik minstekravet BERGEN var rett avgjørelse […] Både elever og lærere er redde for smitte på skolen. På under en uke går opplæringsdirektøren fra å bagatellisere lærere og elevers bekymringer til å innføre rødt nivå. Skolen er heldigvis ganske trygg, men vi trenger en direktør som er mer lydhør. Opplæringsdirektør Bjørn Lyngedal i Vestland fylkeskommune uttalte til Bergens Tidende 2. november: «Mitt inntrykk er at verken lærere eller elever er spesielt bekymret.» Dette kan ikke bli stående uimotsagt. Fra tillitsvalgte og medlemmer i Norsk Lektorlag vet jeg at mange lærere og elever er bekymret for egen helse, eller for helsen til sine nærmeste. Ingen har lyst til å være den som bringer smitte videre til andre, kanskje uten å vite om det selv.

Innføringen av rødt nivå er rett avgjørelse. Det blir færre elever og lærere på skolen til samme tid. Smittevern og smittesporing blir enklere. i hovedavtalen tilsier. Det er betenkelig at en stor offentlig arbeidsgiver ikke synes å ha mere respekt for tillitsvalgte og den rollen de har i den norske arbeidslivsmodellen enn at så skjer.

Lektorlaget oppfordrer politikerne i Fylkestinget å følge opp slik at et lønnspolitisk dokument snarest blir utarbeidet. […]

Innlegg av Arne-Hugo Hansen, hovedtillitsvalgt i Norsk Lektorlag Troms og Finnmark

Rødt nivå i videregående

Utdrag fra innlegg i iTromsø.no 12. oktober

På gult nivå fungerer skolen praktisk talt som normalt. Fulle klasserom og unødvendige fysiske møter har blitt begrunnet med at vi «bare» er på gult nivå. På rødt nivå forventer vi at alle møter foregår digitalt, og at lærere kan arbeide digitalt hjemmefra, når de ikke har fysisk undervisning på skolen.

Vi forventer også at opplæringsdirektøren viser at han forstår våre bekymringer og har tillit til at vi gjør jobben vår, enten vi er på skolen eller jobber hjemmefra digitalt. […]

Willem von Erpecom, fylkesleder i Norsk Lektorlag Vestland Utdrag fra innlegg i Bergens Tidende 9. november

ola Buxrud lektor Foss videregående skole

Om historiefaget, Gyldendal og Marte Michelet

MANGE VET DET ikke, men inntil for rundt hundre og femti år siden fungerte historiefaget nøyaktig slik Marte Michelet bruker det i dag.

Den gang startet man også med et ønske, et prosjekt, noe man ville. Det kunne være å bygge en nasjon, starte en krig, begrunne en religion. Man brukte løse tekstbiter, rykter, påstander og fri fantasi, til å konstruere en «historie» om hva som hadde skjedd i fortiden. Denne historien brukte man så til det man ønsket.

Men så, tidlig på 1800-tallet, opptrer Leopold von Ranke på arenaen. Von Ranke har en farlig og undergravende idé: Han vil at historiefaget skal undersøke «wie es eigentlich gewesen ist», altså hva som EGENTLIG har skjedd. For første gang skal historie skrives uten noe formål, kun for sin egen del.

Og – man skal nå betrakte historie som en vitenskap, som forskning, med krav til metode, kvalitet, etterprøvbarhet etc.

Dette fører umiddelbart til tre store problemer for historiefaget. For det første blir det jo over natten veldig mye vanskeligere. Tidligere kunne man påstå det ene og det andre uten belegg, nå må man derimot forske, studere, undersøke, sammenligne, og til slutt, kanskje, fortelle noe om hvordan noe har vært.

Hvis man da klarer å finne det ut.

For det andre forstår man raskt at historiefaget er sterkt begrenset. Svært mange mennesker, hele kulturer og sivilisasjoner, har oppstått, blomstret og forsvunnet, uten at de har etterlatt seg noe særlig, og i alle fall ikke noe skriftlig. Da kan vi rett og slett ikke vite så mye om dem. Noen tror de kan vite noe om for eksempel kjønnsrollemønster i steinalderen basert på formen på en spesielt spiss stein. Men slik er det ikke i historiefaget.

For det tredje møter man et klart problem; hva om man undersøker historien, og den viser seg å være annerledes enn man skulle ønske? Når dette skjer, vil det være veldig lett for historikeren å gjemme unna sine funn, eller slutte å forske på det. Men det bør man jo ikke. Forskningen bør utføres. Dette er også grunnen til at historie er et fag som stiller store krav til redelighet, ærlighet og integritet.

Når man vet dette, blir det mye mer interessant å følge nåtidens diskusjon om Hjemmefronten. På den ene siden har vi Marte Michelet, som helt tydelig står i tradisjonen fra før von Ranke:

«Jeg kom inn i et forskningsfelt utenfra, uten en historiefaglig utdannelse i bunn. Jeg har aldri studert historie, men historieskriving er ikke så veldig ulikt journalistikken. En helt sentral del av begge fagene er å utvise kildekritikk. For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.» (Fortid, 2019).

Klarere kan hun egentlig ikke si det; hun formulerer påstandene først, etter sitt prosjekt, og så leter hun, som fortidens mennesker, etter noe hun kan bruke til å konstruere en «historie».

Dette er altså noe historiefaget forlot for over hundre og femti år siden.

På den andre siden finner vi de tre historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Som historikere står disse tydelig i tradisjonen etter von Ranke. De har ikke Michelets mulighet til å konstruere, finne på, bruke fantasien, men må forholde seg til de begrensningene faget setter.

Å følge diskusjonen mellom disse partene er som å se en person pre-Ranke diskutere med en person post-Ranke. Begge parters fortrinn og ulemper kommer tydelig fram. Michelet har tilgang til all mulig fantasi, til konstruerte historier, men ettersom hun lever post-Ranke, er fallhøyden stor når folk faktisk oppdager hva hun gjør.

Historikerne har ikke mulighet til å bruke fantasi på samme måte, men til gjengjeld har det de kommer fram til, en helt annen gjennomslagskraft.