Byråkratisering av skolen

arne Jørgen løvland Lektor på Vågsbygd videregående skole

Byråkratiseringa av skolen

DA JEG STARTA som lærer omtrent tredve år tilbake, hadde de fleste skoler én rektor og én inspektør – i tillegg til ei kontordame.

Jeg er så heldig å ha jobba meg oppover fra første klasse, og fryder meg enda over forholda vi hadde da – oversiktlig, forutsigbart og kollegialt.

Alt var enklere, bokstavelig talt. Vi planla som et kollegium, gikk til timene, lærte elevene å lese og skrive fra scratch og hadde virkelig tid til både å lese, fortelle, prate, synge, leke og dele av livets erfaringer – i klasserommet og på lærerværelset.

Det pedagogiske og didaktiske grunnlaget jeg hadde fikk stadig slipt seg på erfaringas alter – og etter hvert som jeg «steg» i klassetrinn, ble pedagogikken stadig viktigere og stadig bedre.

Jeg husker fra min egen tid på ungdomsskolen at sosiallæreren var en nifs person – han skreiv meldinger hjem, ringte mamma og han heva lett både stemme og pekefinger for de – i mine øyne – mest banale ting. Erfaringa skyldes kanskje at jeg i perioder holdt ventestolen inn til ham riktig så varm.

Administrasjonen bestod på den tida av rektor, inspektør, sosiallærer og kontordame. De fire styrte hele skolen, tok imot telefoner, holdt arkivet i orden, førte inn karakterer manuelt og så ellers til at journalene var oppdatert. De laga hvert år timeplaner for hånd til hele kollegiet, de ringte rundt for å få tak i vikarer, patruljerte gangene, kom innom klassene, passet på at alle lærerne gikk den pålagte frikvartersvakta og de styrte fellesmøtene – alt, lett som bare det.

Da jeg kom til videregående skole i Vennesla, var det rektor, to inspektører og ei kontordame. Rektor var min gamle lærer fra Handelsgym som hadde lært meg datidas avanserte maskinregning. Vi sveiva framover og bakover, og førte regnskapet analogt i regnskapsbøker så store at vi måtte kjøpe større sekk for å få dem med oss.

Etter hvert som alt har blitt mer digitalt, har tida på skolen stadig blitt mer stress, det kollegiale mer perifert, møter mer tidsregulert og hverdagen byråkratisert – og tida brukt på elevene stadig kortere. Det er ikke måte på hvor mange undersøkelser vi eller elevene skal være med på, hvor mye digital kontroll det er, elevsamtaler, fagsamtaler, klasselærerråd, utviklingssamtaler, seksjonsmøter, personalmøter … – uten at det har gitt meg en enklere eller mer oversiktlig hverdag – snarere tvert om.

En av grunnene er selvsagt at antallet i ledelsen de siste åra har eksplodert. En byråkrat er bare nødvendig dersom han eller hun klarer å vise hvor uvurderlig han eller hun er. Og for å klare dét, lages det stadig flere undersøkelser, flere møter og flere PDF-vedlegg. Mer papir skal flyttes på, og det sendes hundrevis av e-poster og meldinger og teamsoppdateringer hver eneste uke. Alt forventes det at vi skal ha kontroll på – og lest – helst samtidig som meldinga sendes.

Du lurer kanskje på hvordan i all verden byråkratene har tid til alt dette. Det har de ikke! Derfor har den administrative delen av skolen blitt dobbelt så stor de siste tre til fem åra. Derfor har de tid.

Da jeg starta på Vågsbygd videregående skole, var det én rektor, tre inspektører, én på regnskap og én på kontoret – til sammen seks personer. I dag er det ti personer.

I tidligere tider, måtte vi vente i flere dager på at brevet skulle komme fram, føre karakterlister for hånd, skrive karakterbok og signere alle de 190 bøkene to ganger per år – etter at de var kontrollert mot det vi førte inn i karakterprotokollen og vi spritdupliserte maskinskrevne ark – i tillegg til at vi hjalp til med å holde alle andre funksjoner i skolen i gang.

Nå tror du kanskje at den administrative ledelsen har fått så mye mer å gjøre, men det er slett ikke tilfellet. Ledelsen får stadig mindre å gjøre etter hvert som stadig mer dyttes over

En byråkrat er bare nødvendig dersom han eller hun klarer å vise hvor uvurderlig han eller hun er.

på oss lærere. Hver lærer må selv legge inn fravær, legge inn planlagt fravær, legge inn søknad om å skyve senioruka til neste år, melde avvik, purre elevene på underskrifter, purre på innbetalinger til OD, samle inn elevkort, lånekort, leselister, klasselister … Og til neste år når Vis aktiveres, må vi legge inn når vi starter, når vi slutter og holde kontroll på avholdte og ikke avholdte timer – alt uten at vi får ett eneste sekund mer tid til rådighet – for den har administrasjonen stjålet. Da er jo spørsmålet: Hva gjør egentlig administrasjonen?

Dersom vi bruker Altinns omkostningskalkulator, koster en lederstilling omkring én million kroner inklusive alle utgifter. Dersom vi på Vågsbygd videregående skole halverte lederstaben, vil det bety at omtrent fem millioner kroner kunne vært brukt overfor elevene, gitt lærer bedre tid til oppfølging, gitt minoritetsspråklige elever det tilbudet de etter Opplæringsloven har krav på ... I Agder region har vi atten videregående skoler. Dersom vi legger ovennevnte tall til grunn, og sier at alle skolene halverer lederstaben, har jeg etter ei grovtelling funnet ut at den vil bli redusert med omtrent ett hundre personer (kanskje nærmere etthundre og førti). Det vil si at omkring ett hundre til ett hundre og førti millioner kroner kan kanaliseres fra administrasjonen til elevene – uten at arbeidet administrasjonen gjør, blir skadelidende.

Vi kan jo leke oss med det tallet på de fire hundre og ti videregående skolene i Norge.