Det digitale eksperimentet

Politisk leder Rita Helgesen har ordet

Koronakrisen har tvunget frem fulldigital undervisning, og bakom synger politikere som drømmer om nettbrett til alle og reduksjoner i læremiddelbudsjettet. Vårens erfaringer vil påvirke undervisningen når elevene igjen møtes fysisk i klasserommet, men vil koronakrisen kunne forandre skolen totalt?

JEG HAR VÆRT digital siden jeg i midten av 1980-årene brukte Nordisk institutt i Trondheims eneste datamaskin på et forskningsprosjekt om bildemediene og skolen. Siden har jeg vel vært en betinget entusiast og en varm tilhenger av å inkludere musikk, bilder, film og etter hvert digitale muligheter i fagundervisningen i den tro at det både øker motivasjonen og utvikler elevenes kognitive og estetiske ferdigheter. Det gir uendelige kilder til relevant fagstoff utenfor læreboka, men jeg har likevel holdt fast både i læreboka, klasseromsdialogen og tradisjonelle undervisningsmetoder i tillegg.

Digitale verktøy tilpasset undervisning De digitale verktøyene vi bruker, er ikke primært laget for undervisning, og kommersielle multinasjonale selskaper som Microsoft og Facebook blir plattformene vi tvinges til å bruke for å kunne undervise og holde kontakten med elevene. Mange hadde allerede godt innarbeidede rutiner og strukturer i form av interne læringsplattformer med planer, oppgaver, presentasjoner, og faglige kvalitetssikrede lenker styrt av faglæreren. Selv brukte jeg i mange år Fronter, og bygget opp digitale klasserom for hvert fag og hver klasse. Med nye læreplaner og nye klasser blir det bare å begynne helt på nytt i den plattformen arbeidsgiveren bestemmer at vi skal bruke – hvis de i det hele tatt legger opp til noe slikt, da. Det er jo billigere å bruke det som allerede ligger der åpent for alle, til tross for store svakheter ved personvern.

Teknologien øker ikke nødvendigvis læringen Teknologien øker ikke nødvendigvis læringen eller tiden det tar å lære noe, men den gjør tilgangen til faglig innhold uendelig mye større. Den faglige godteridisken er fristende, men det er ikke sikkert at alt er like godt eller sunt. Vi har også erfart i disse koronatider at digitale plattformer er slitsomme i lengden. Vi får vondt i hodet og kroppen, og savner den fysiske dialogen og kontakten. Vårt digitale konsum handler jo ikke bare om jobb og læring, både lektorer og elever sjekker Facebook, Instagram og Twitter, vi leser digitale nyheter, hører på podcaster og slapper av med strømmeserier når arbeidsdagen er over. Vi er samtidig i en livslang læringsprosess, der vi forventes å beherske stadig ny digital teknologi og samtidig ha oppdatert og kvalitetssikret fagkunnskap.

Truer læringsfellesskapet Digitaliseringen fører til økende individualisering. Omvendt undervisning, «flipped classroom», legger opp til at læreren legger ut gjennomgang av faglig stoff på nettet. Elevene ser på dette hjemme, og så brukes skoletiden på at læreren snakker med én og én eller små grupper, mens de andre for eksempel løser oppgaver. Brukt av og til er omvendt undervisning bra. Men blir dette den dominerende metoden, mister man den verdifulle læringskulturen i klassefellesskapet. Elevene er i tett dialog med læreren og hverandre, de kobler nytt lærestoff sammen med hva de vet fra før, hva de lurer på, og hva som er sentrale elementer i den nye kunnskapen. Ikke minst gir det rom til refleksjon, argumentasjon og kildekritikk. Og alt det er vanskelig å få til når det bare skal jobbes individuelt.

Det tause klasserommet Hermetiske og ferdige lærerforedrag på nett tar ikke høyde for at elevene har ulikt utgangspunkt, og gir ikke anledning til å sjekke ut at alle er med, inkorporere nye perspektiver og koble opp mot det elevene er opptatt av. Kollegaer forteller at det er så stille i dagens klasserom, stadig færre tør å stille spørsmål og delta i klassesamtalen. De vil helst snakke med læreren alene, uten at andre hører hva de sier. Vi trenger å gå i dybden

Et taust klasserom der alle sitter og knotter og kommuniserer digitalt med de andre i klassen – eller andre fysiske steder – er mitt fremtidsmareritt.

sammen, og vi trenger å løse faglige problemer i fellesskap. Et taust klasserom der alle sitter og knotter og kommuniserer digitalt med de andre i klassen – eller andre fysiske steder – er mitt fremtidsmareritt. Digital teknologi er laget for å løse problemer, men er ikke selve løsningen. Menneskene er fortsatt viktigst. Vi lærer gjennom det vi tenker og det vi gjør, ikke ved at vi bruker et nettbrett. Lektoren er fortsatt avgjørende for læringen, gjennom sine kunnskaper om faget, innholdet i faget og didaktiske og pedagogisk tilrettelegging av undervisningen uansett verktøy. Vi må gjøre de digitale verktøyene til våre venner, bruke dem der de har en hensikt og fungerer godt. Elevene trenger faglig ledelse og faglig samhandling for å lære.

Kan fremme og hemme stress Digital undervisning har vist seg å være positivt for elever med sosial angst. Flere medlemmer melder om at denne elevgruppen tør opp og i større grad bidrar faglig når hun eller han har læreren for seg selv i digital samtale. Men andre elever blir stresset av at de må gjøre mer på egen hånd, at de blir isolert fra vennene og det sosiale fellesskapet. Elever som sliter med motivasjonen, og elever som har hatt mye fravær tidligere, har en tendens til å «forsvinne» når fravær ikke skal føres. Å opprettholde normal døgnrytme kan også være vanskelig når man bare er hjemme. Ikke alle elever er like digitalt kompetente.

For den digitale lektoren i koronatiden er stress også noe av det første som nevnes. Det er slitsomt å undervise digitalt, ha alle møter med kollegaene på nett og chatte med elever som tar kontakt til alle døgnets tider. Og ikke minst skal oppleggene være faglig gode og varierte. Det tar tid. Mye tid.

«Den nye eleven» Høgskolelektor Siri Wieberg Klausen har nettopp skrevet en doktorgradsavhandling om digitale ferdigheter i norsk utdanningspolitikk og i videregående opplæring 1 , forskning som er spesielt aktuell i disse dager.

«Den nye eleven» beskrives av lærerne som «utålmodige» når de krever at undervisningen «ikke må være kjedelig»; den skal være «morsom». Lærere på yrkesfag og studiespesialiserende opplever at undervisningen i dag må «underholde», «gå fort», «være variert», og at det «fungerer [ikke] lenger å undervise på tavla». I tillegg sier lærerne at undervisningen de gir, må være «visuell». Elevenes medievaner og digitale fritidskompetanse påvirker og rekontekstualiserer undervisningen, ifølge Wieberg Klausen. 2 Hun mener samtidig at det er en myte at alle unge mennesker er digitalt kompetente. De kan sosiale medier og gaming, men de er ikke like gode på de digitale ferdighetene skolen krever. Hun frykter at denne elevgruppen faller utenfor faglig. 3

Wieberg Klausen viser til at det i utdanningspolitiske dokumenter er tydelig teknologioptimisme, og kritiserer en tenkning hun hevder er preget av kapitalisme og nyliberalisme i perioden fra 2013 og frem til fagfornyelsen. «Den nye elevens» digitale potensiale må «dyrkes frem»:

Det er åpenbart at utdanningsmyndighetene anser «den nye eleven» for i seg selv å representere en ny form for ekstern sosial struktur som skolen bare må tilpasse seg. I de utdanningspolitiske dokumentene argumenteres det også hyppig for at det nasjonale næringslivet trenger «oppdatert IKTkompetanse» fordi oljen ikke vil være en evig inntektskilde, og fordi eldrebølgen er underveis. Sosiale strukturer i samfunnet er dermed i endring. Norge må følgelig satse på å utvikle digital kompetanse som nasjonen kan leve av i fremtiden. Dagens elever tildeles derfor rollen som fremtidige digitale innovatører og entreprenører for næringslivet.

Hva betyr dette for fagfornyelsen? Vi kan være enige eller uenige i det politiske og ideologiske aspektet hos Wieberg Klausen, men uansett vil vi møte noen sentrale dilemmaer. Elevene er annerledes enn de var for bare noen år siden, og de nye læreplanene forutsetter langt på vei velfungerende, motiverte og selvstendige elever. De skal utdanne seg i og arbeide og leve i en digital verden vi ikke vet hvordan blir. Samtidig skal faglige kunnskaper, tradisjoner og dannelsesaspektet ivaretas. Vi skal også ta vare på alle elever, også de som trenger hjelp både faglig, sosialt – og digitalt. Fagutvalgene i Norsk Lektorlag og sentralstyret har pekt på at mange av læreplanene i fagfornyelsen er åpne og ulne, og at kompetansemålene krever at de som skal undervise er faglig kompetente. Og svaret er uansett ikke bare å kjøre på med mer digitalisering. Om ikke annet, tror jeg de siste to månedene har vist at fellesskapet og læringsmiljøet i klasserommene har vært savnet av de aller fleste.

Noter 1

https://brage.inn.no/inn-xmlui/ handle/11250/2643315. Fra kritt til programmering: en kritisk diskursanalyse av begrepet digitale ferdigheter i norsk utdanningspolitikk og i norsk videregående opplæring. Høgskolen i Innlandet 2020. 2 https://brage.inn.no/inn-xmlui/handle/11250/2643315, s. 246 3 https://forskning.no/hogskolen-iinnlandet-innovasjon-partner/krisenkommer-til-a-endre-skolen/1663742