Pascal Engman og Johannes Selåker
Til minne om en morder
Oversatt av Henning Kolstad, MNO
© 2022 Pascal Engman & Johannes Selåker
Først utgitt av Forum, Sverige
Utgitt etter avtale med Nordin Agency AB, Sverige
Norsk utgave: © 2023 Kagge Forlag AS
Originalens tittel: Till minne av en mördare
Oversatt fra svensk av Henning Kolstad, MNO
Omslagsdesign: Harvey Macaulay
Sats: Ingrid Goverud Ulstein
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boka er satt med: Adobe Caslon 11|14
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3160-7
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.kagge.no
Til vår venn Anders. Du er vårt savn.Landsbyen Stupni Do i Bosnia, oktober 1993
Det steg røyk fra de skjelettaktige husene. Fra et utstikkende rør på et av dem sprutet vann som hadde dannet en mørk dam på bakken. Tomas Wolf snudde seg og tenkte at de svenske
Sisu-vognene så ut som strandede kjempehvaler i den grønne dalen. Himmelen hang grå og tung over landsbyen, lufta han pustet i var rå og kjølig.
Han så mot skogbrynet og videre oppover, søkte over de grønnkledde høydene som lå innhyllet i melkeaktig tåke.
De svenske FN-soldatene undersøkte restene av stedet som en gang hadde vært menneskers hjem. Hver eneste bygning var skadet. Hvor er alle? tenkte Tomas. Har de klart å flykte?
Et signalhorn gjallet. Lyden ble fulgt av mer tuting fra Sisu-vognene. Tomas skjønte at de prøvde å få eventuelle overlevende til å vise seg.
En ropte at han hadde funnet et kjevebein, og TV-teamet som hadde vært med svenskene inn i landsbyen skyndte seg dit.
Tomas gikk forsiktig mot en brun kjellerdør som sto åpen i et steinhus. Løsnet lommelykta som hang i beltet. Gikk inn. Det luktet fuktighet og jord. Han lyste rundt seg. Trehyller langs veggene. Potetsekker på gulvene. Han rykket til da han ante en bevegelse i det ene hjørnet. En brannet katt freste hissig før den smatt forbi høyrefoten hans og forsvant ut.
Tomas trakk pusten lettet et par ganger før han fortsatte å utforske jordkjelleren. Han lot lyset sveipe over veggene og
7
PROLOG
gulvet til det falt på noe som var hvitt og nesten selvlysende mot jordtonene. Sjokket kom så brått at han mistet lommelykta. Han bøyde seg frem og famlet på gulvet. Tok den opp og rettet den mot samme sted som før. Lyskjeglen traff en bar fot. Tåneglene var lakket røde. Med dirrende hånd førte han lyset oppover. Foran en hylle lå tre døde kvinner på ryggen. De holdt hverandre i hendene. Kulehull i kraniene. Strupene skåret over. Han snudde seg og snublet ut. Falt sammen på avsatsen og peste i seg den kjølige lufta. En sammensunket svart og hvit fotball lå i gjørma et stykke unna. Ved siden av den lå en liten barnestøvel.
«Hva har de gjort?» hvisket han.
Han hadde sett døde folk før. Både her i Bosnia og i Sverige, der han var kriminalinspektør ved stockholmspolitiets voldsavsnitt. Men dette her, det var noe annet. Det hadde han begynt å forstå allerede da han gikk inn i den spøkelsesaktige landsbyen, men synet av de tre kvinnene hadde fått det til å slå ham med full kraft – her hadde hatet utradert alt. Alle som hadde kommet i veien for det. Og ingen ville i det hele tatt gidde å lete etter gjerningsmennene. Det var ingen blålys å se, ingen sirener å høre. Ingen åstedsundersøkelse ville bli gjennomført. Ingen obduksjoner. Ikke noe byråkrati. Døde mennesker i en krig var et faktum ingen satte spørsmålstegn ved. Gravene ble gravd, de døde ble senket ned i dem, gikk over i minner.
En annen soldat skyndte seg frem og hjalp ham på beina. Tomas pekte på kjellerinngangen og prøvde å gjengi det han hadde sett. Mannen var i tjuefemårsalderen, med klare, blå øyne og børstesveis. Med innbitt mine hørte han på beskrivelsen.
Da Tomas ble ferdig, gjorde mannen en håndbevegelse mot en annen husruin.
«Det ligger en gutt bakom der. Han er ikke mer enn åtte, kanskje ni. Han er sparket i hjel. Skjønner du? Den vesle kroppen er full av merker etter voksne menns sølete støvler.»
Da Tomas ikke svarte, ga mannen ham et kort nikk og et
8
flyktig klapp på skulderen før han forsvant i retning Sisu-vognene. Tomas tok spenntak mot trapperekkverket for ikke å gå i dørken.
Han prøvde å ta seg sammen. Tåka begynte å lette litt.
Kroatenes angrep på landsbyen hadde begynt lørdag morgen; nå var det tirsdag. Tomas prøvde å se for seg scenene som hadde utspilt seg der. Men han klarte ikke å få seg til det.
Jeg vil hjem til barna mine, tenkte han. Jeg vil ikke møte flere menn som går med snittemerker i kalasjnikovene for å holde telling på livene de har tatt.
Han tørket skitt av knærne på den mosegrønne feltuniformen. Fulgte en ujevn grusgang, klatret over et lavt tregjerde. I den overgrodde hagen skjøt sovende, anorektiske frukttrær opp av bakken. Ytterdøra hang skjevt på gangjernene. Inne i huset var det like kaldt som utenfor.
«Hallo? Er det noen her?»
På gårdsplassen, ved siden av en haug med rask, sto en hvit Lada med rustflekker. Den var stablet opp på en slags provisorisk bukk og manglet dekk.
Tomas plukket frem en sigarett og tente den med skjelvende hender. Han satte den i munnviken, la hendene på biltaket og bøyde seg over sideruta for å se inn.
Gjennom den hvite røyken så han en gul gummihanske. Den lyste som ild i de grå omgivelsene. Han lot blikket gli oppover og så rett inn i et par brune, oppsperrede øyne. Sigaretten falt i bakken og ble sugd inn i gjørma. De betraktet hverandre taust et par sekunder før Tomas førte hånden til dørhåndtaket og åpnet. Han bøyde seg inn i kupeen. Hun så ut til å være i tjuefemårsalderen. Hadde mørkebrunt, skulderlangt, krøllete hår. Kroppen ristet av kulde der hun lå sammenkrøpet i baksetet under et grått heklepledd.
«I’m Tomas,» sa han mildt. «I’m here to help you.»
Bevegelsene hans var langsomme og forsiktige. Han ville
9
ikke skremme henne. Hun så storøyd på hånden han rakte ut til henne. Men i stedet for å ta imot den, gjorde hun noe som overrasket ham. Hun tok langsomt den gule gummihansken av høyrehånden før hun trykket hånden hans.
«Azra,» sa hun. Hånden var liten og kald, og den luktet svakt av gummi.
DEL I
Mandag 6. juni 1994
Tomas Wolf så kona Klara i øynene. Hun ventet et svar. Borte i Hornsgatan tutet en lastebil; ulyden skar gjennom den varme forsommerlufta.
«Hvor er det blitt av pengene, spurte jeg,» gjentok hun. Han tok blikket fra henne og så på utstillingsvinduet til bankkontoret de nettopp hadde gått fra. En liten kø buktet seg ved minibanken til venstre for inngangen. Tomas var tørr i munnen. Han slikket leppene, løftet hånden til slipsknuten og løsnet den. Det føltes tåpelig å ha pyntet seg. Brun jakke, mørkerødt slips. Svetten rant under den hvite skjorta. Han tok en sigarett opp av brystlomma, stakk den mellom leppene. Klara grep sigaretten, slengte den i bakken og tråkket på den før han rakk å tenne.
«Kan du ikke svare meg, for helvete?»
«Dette skal jeg ordne,» sa han. «Kom.»
Han tok henne forsiktig i armen og leide henne mot bilen, der de to barna ventet. Det var første dag i sommerferien til Alexander og Ebba. Klara hadde tatt ferie, og Tomas hadde tatt en fridag for å være sammen med dem. Familiens himmelblå Volvo 240 sto parkert i skyggen i Swedenborgsgatan. De passerte et konditori, og Tomas kjente lukta av nystekt hvetebakst. Der inne satt hvithårede, krokryggede gamlinger bøyd over kaker.
Klara virket roligere nå, hun trasket resignert ved siden av ham. Et stykke fra bilen stoppet hun og så opp på ham. Øynene var mer bedende enn oppbrakte. Skuffelsen i blikket ga ham et stikk av dårlig samvittighet.
13 1
«La meg høre sannheten, vennen min. Jeg blir ikke sinna. Har du gitt pengene til brødrene dine? Har de lagd vanskeligheter for deg?»
Han ristet svakt på hodet. Bølger av skam veltet gjennom kroppen. Han kunne aldri fortelle henne det. Det var umulig. «Nei.»
«Hvordan skal vi nå kunne kjøpe huset?»
«Jeg ordner pengene, sa jeg.»
«Hvordan? Det er tjuefem tusen vi må få inn. Du tjener tjuetre tusen i måneden, og vi har mindre enn tre måneder på oss. Så vil mekleren finne en annen kjøper.»
Han svarte ikke, tok bare et par skritt mot bilen og åpnet førerdøra. Jakka tok han av seg før han satte seg inn. Han brettet den raskt sammen og la den på baksetet mellom Ebba og Alexander.
Rutene var rullet ned, men ansiktene til barna var røde og glinsende i varmen. Tomas startet bilen og satte klimaanlegget på full kjøling. Blåsten fra ventilene var varm og ufrisk.
«Skal du sette deg inn?» spurte han Klara, som sto igjen på fortauet.
Bildøra gikk opp, og hun sank ned på setet.
Han manøvrerte bilen ut, og ble straks omgitt av formiddagstrafikken i Hornsgatan. Klara snudde seg bort fra ham. Ebba begynte å gråte høyt. Alexander, som var eldstemann, seks år, banket og slo i førersetet. Raske, rytmiske dunk.
«Kunne du kutte ut det der?» ba Tomas.
Bankingen tok slutt.
De ble stående på rødt lys bak en rød buss. Gråsvart dieselrøyk lette seg inn i kupeen. Han slapp girstanga med høyrehånden, la den på Klaras hånd og klemte den forsiktig. Hun trakk seg unna og la armene i kors over brystet.
Lyset skiftet. Bussen sukket tungt før den satte seg i bevegelse. Ebbas gråt skar gjennom bilen. Sakte krøp de langs Hornsgatan.
14
Den trykkende lufta i bilen var tjukk og tung. Det var som om den ikke maktet å forsyne kroppen med oksygen. Han pustet gjennom munnen, det kriblet og klødde i beina. En grønn Volvo presset seg inn foran dem. Tomas bremset og kvalte en ed. I lyskrysset med Ringvägen ble de stående på rødt igjen. Tomas så nakken på føreren i den grønne Volvoen. Alexander begynte å sparke på forsetet igjen. Ikke med samme intensitet som før, men hardere og mer bestemt. Tomas strakte seg etter jakka i baksetet, trakk den til seg og la den på fanget. Han tørket svetten av hånden og famlet i det grove stoffet etter sigarettene. Fant dem.
«Du røyker faen ikke i bilen,» sa Klara.
Han svarte ikke. Tørket seg i panna med skjorteermet. Stakk en Prince i munnen. Ebba gråt høyere nå. Han fikk fyr på sigaretten. Lukket øynene. Slapp røyken ut gjennom nesa. Det flimret for øynene, fingrene hadde låst seg som i krampe. Lyset hadde skiftet, baklyktene på den grønne Volvoen forsvant. Han prøvde å huske hvordan han skulle plassere føttene for å få bilen i gang. Så tomt på speedometeret. Det tutet bak ham. Først et enslig horn, men spetakkelet økte raskt, det ble et usammenhengende, gjallende orkester.
Alexander sparket hardere.
«Hvorfor kjører du ikke, pappa?» spurte han.
Klara så på ham. Et hardt dunk til.
Jeg må unna. Jeg må ut av denne bilen og vekk herfra, ellers kommer jeg til å krepere.
Tomas skjøv opp døra. Gikk ut. Klara bøyde seg over forsetet og ropte etter ham. Han ble stående rådvill ved panseret. Kroppen svaiet som om han var omtåket etter et slag. Synet var uklart. Han blunket noen ganger. Folk hadde stoppet på fortauet, de så nysgjerrig på oppstusset. Han snudde seg, krysset den heltrukne linja i retning Zinkensdamm. En bil bråstoppet for ikke å kjøre ham ned. Klara skrek, men han fortsatte å gå.
Sju dager var gått siden sist Vera Berg hadde sett kjæresten Jonny Möller. Sporene etter ham opphørte sist søndag, da han gikk ut for å kjøpe øl og aldri kom tilbake.
Nå satt den seksårige sønnen Sigge ved kjøkkenbordet i treromsleiligheten i Ystadsgatan i Malmö og stirret på Vera.
«Må jeg være igjen her helt alene når du flytter?»
På gulvet lå Veras svarte koffert. Som en mur mellom dem. Som det tydeligste tegnet på sviket Vera snart skulle begå mot gutten.
«Jeg ville aldri la deg være alene igjen, knuppen.»
Det var bare to timer igjen til Vera måtte sette seg i bilen og kjøre mot Stockholm. Der ventet den nye leiligheten hennes. En ny jobb som riksreporter i Kvällspostens filialredaksjon. En av avisens mest prestisjefylte stillinger.
Hun reiste seg fra stolen og tok et skritt mot Sigge. Hadde bare tenkt å klappe ham på håret. Men han trakk seg raskt bakover på pinnestolen.
«Du kommer til å gjøre det, det vet jeg,» sa han. «Alle går fra meg bestandig. Først mamma. Så pappa. Og nå du.»
Vera visste hvordan det føltes når hele familien snudde ryggen til deg. Derfor hadde hun utsatt reisen i en uke. Og ventet på Jonny, som aldri kom tilbake. Men på fredag hadde den nye sjefen hennes i Stockholm truet med å inndra stillingen hvis Vera ikke var så vennlig å dukke opp mandag ettermiddag.
«Pappa kommer nok snart, vennen min.»
Hun trodde ikke på de ordene selv lenger, men hva kunne hun vel si? Gutten hadde rett. Faren hadde visst sluttet å bry
16 2
seg om ham. Moren var død. Og Vera var nødt til å gripe den sjansen Kvällsposten hadde gitt henne.
«Du er ikke mammaen min engang,» sa Sigge. «Du bryr deg ikke om meg.»
Det var ikke sant. Hele uka hadde Vera prøvd å finne Jonny, og da det ikke lyktes, hadde hun febrilsk prøvd å komme på en annen løsning. Alt sammen for å slippe å gjøre det hun nå visste at hun ville bli nødt til.
«Du er den viktigste lille fyren i livet mitt. Jeg vet at jeg ikke er mammaen din, men du er som sønnen min likevel.»
Gutten myknet, og hun rakte frem hånden. Denne gangen lot han henne dra fingrene gjennom det brune, ugredde håret. De grønne øynene tindret mot henne.
Øyeblikket etter reiste Sigge seg og løp inn i stuen. Snart hørtes kjenningsmelodien til Mio, min Mio fra TV-en.
Vera prøvde å beherske sinnet som sydet opp i henne.
Hvem faen gjør sånt mot sitt eget barn?
Mine egne foreldre, tenkte Vera. Det visste Jonny.
Den drittsekken.
Det var derfor han hadde dratt. Det var hans måte å kontrollere Vera på. Jonny var den eneste som kjente hemmeligheten hennes. Alt det vonde som hadde skjedd for tolv år siden. Hva som egentlig hadde skjedd med Vincent. Hvorfor foreldrene ikke regnet henne som datteren sin lenger. Og nå brukte han det mot henne.
Han visste at Vera aldri ville gi fra seg Sigge.
Hun hadde mest lyst til å slå hånden gjennom en skapdør. Men da ville Sigge komme fykende ut på kjøkkenet.
Vera kjente hvordan tankene mørknet. Husket alle de gangene Jonny ikke hadde kommet hjem. Blitt pågrepet av politiet. Reist til Tyskland for å hente inn dop til Sverige. Eller bare latt en øl på byen gå over i en tre dagers fest i klubblokalet til South Side MC.
17
Vera angret som en hund på at hun ikke hadde stukket av tidligere. Da ville dette aldri ha skjedd. Jonny hadde ant hva som var i gjære. At Vera hadde tenkt å gjøre det slutt. Derfor hadde han dratt sin kos og regnet med at hun fortsatt ville være der med Sigge når han kom tilbake.
Hun strøk hånden over det slitte kjøkkenbordet i furu. Der hadde de knullet den første natta, mens nachspielet pågikk i rommet ved siden av. Vera hadde hatt røde merker på baken etterpå. Skrubbsår etter det tørre treverket. Sexen hadde vært en maktkamp, illsinte forsøk på å temme den andre.
Kanskje hun ville gått fra Jonny for lenge siden hvis det ikke hadde vært for at hun sto i gjeld til ham. De hadde vært sammen i fire år, og de to første årene hadde han forsørget henne. Gitt henne et hjem da hun ble husløs. Nedbetalt studielånet hennes. Uten ham ville Vera aldri kunnet fullføre journalisthøyskolen.
Det var som om det fantes to forskjellige Jonny-utgaver i konstant kamp. Det siste året hadde feil person seiret, dessverre. Mobilen ringte. Det var Casper Seger i politiet, Veras beste kilde i jobben som kriminalreporter.
«Snille deg, si at du har funnet ham,» sa Vera. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
Hvor rasende hun enn var, bekymret hun seg likevel for Jonny. Det ble hun enda mer forbannet av. Vera tok en bordkniv og hugg den i bordplata. Tvers gjennom en påmeldingskvittering for Sigges svømmekurs. Aq-va-kul, het svømmehallen. Faen til navn.
«Jonny er ikke tatt,» sa Casper. «Men jeg tror jeg vet hvor han kan være. Jeg fikk høre det av en kollega som har en informant i Jonnys miljø.»
«Ja vel?»
«En sammenslutning av mindre MC-klubber har møte. De skal visst organisere seg. Danne et nettverk for å vise sin
18
effektivitet for Hells Angels. Målet er at de i fellesskap skal bli tatt opp som datterklubber under HA-flagg.»
«Strålende. Jeg holder altså på å dumpe en Hells Angel. Hvor er møtet?»
«Ja, det er kanskje ikke så positivt. Møtet er i Tyskland. De skal utstykke territorier og dele dem mellom seg. Kommer til å ta all verdens tid med alle hanene som skal briske seg.»
«Faen.»
«Ja.»
«Hva gjør jeg med gutten, Casper?»
«Så det finnes ingen nær slektning du kan plassere ham hos?»
«Nei.»
«Da har du bare to muligheter å velge mellom, og den ene kan tolkes som kidnapping. Jeg skjønner godt at du vil ta ham med deg, Vera, men det kan du ikke. Ikke så lenge Jonny er på frifot. I verste fall kan du bli fengslet.»
«Jeg vet det.»
Vera avsluttet samtalen. Gikk ut i gangen. Grus under beina. Sko hulter til bulter. I hjørnet sto en trafikkjegle som Jonny hadde drasset med seg hjem i fylla. Ved siden av den var telefonbordet. Vera lette frem yrkeslista i telefonkatalogen, bladde til bokstaven S, rev ut nummeret til sosialtjenesten og stakk lappen i lomma før hun gikk tilbake til kjøkkenet.
Hun hadde ikke lyst til å gjøre dette, men visste at hun var nødt. Kunne ikke la Sigge fortsette å leve i dunsten av Jonnys kaos.
På kjøkkenbordet lå en kokebok med et rundt svimerke i kasserollestørrelse på permen. Et minne fra den gangen Jonny høy som et hus hadde latt Sigge poppe popcorn alene på kjøkkenet, og det hadde tatt fyr.
Vera hadde kommet hjem akkurat idet flammene slo opp av kasserollen.
Scener fra det siste forferdelige året flimret for hennes indre
19
blikk. De få gangene Jonny hadde vært alene med gutten, hadde det endt med katastrofe. Han hadde dukket opp full på foreldremøter. Kjørt bil rusa med Sigge uten sikkerhetsbelte i baksetet. En gang i mars måtte Vera spore opp gutten på et bordell, der Jonny hadde plassert ham fordi han trengte barnevakt. Hver gang ble Vera nødt til å kaste alt hun hadde i hendene og rykke ut.
Lappen i lomma på Veras dongeribukse var et usselt alternativ. Men det var det eneste kortet hun hadde på hånden.
«Sigge,» ropte hun.
«Ja?»
«Jeg tenkte vi skulle dra til et lekeland.»
Raske skritt fra stuen. Sigge kom til syne i døråpningen.
Storøyd.
«Er det sant?»
«Det kan hende du må sove der en natt. Til pappa kommer. Så du får pakke en ryggsekk med alle yndlingslekene dine.»
«Er det sikkert at pappa kommer?»
«Det lover jeg.»
Først så gutten skeptisk på Vera. Så gikk han for å pakke sekken. Uten å ane at livet hans aldri skulle bli det samme fra da av.
Tomas sto i svalgangen utenfor treromsleiligheten. Varmen var like trykkende, men det var mindre trafikk i Hornsgatan nedenfor. Han så på navneskiltet med Wolf på.
Navnet vårt står der, vi hører sammen, men det er lenge siden vi sluttet å være en familie. Og ingen andre enn jeg har skylden for det.
Gjennom vinduet ved døra så han at Klara gjorde i stand lunsjen på kjøkkenet. Han stakk nøkkelen i låsen. Det luktet stekt løk. Han tok av seg skoene, hørte surret fra TV. Gikk inn på kjøkkenet i sokkelesten. Klara stoppet opp og snudde seg langsomt. Hånden holdt rundt en bunt spaghetti.
«Du må søke hjelp,» sa hun. «Dette her går ikke lenger.»
Hun så urolig på ham. Kjøttsausen putret i gryta.
«Hva var det som skjedde?» spurte hun.
«Vet ikke,» hvisket Tomas. «Unnskyld. Hvordan er det med barna?»
«Det går bra med dem.»
«Fikk du hjem bilen?»
Hun nikket nesten umerkelig, tok lokket av gryta og stakk pastaen nedi. Med en plastsleiv klemte hun ned det som stakk opp over overflaten. Han elsket henne. Han skjønte at det var uholdbart, at man ikke kunne gå fra familien sin i en bil i et kryss.
«Jeg skal ordne med pengene. Jeg drar til broderen. Han skylder meg en del.»
Han tok et skritt frem og la armene rundt livet hennes. Klemte henne inntil seg og syntes han kjente at hun slappet av i favnen.
I vinduet bak bordet hang en julestjerne. Han hadde lovet
21 3
henne å ta ned den og den andre pynten som fortsatt var i leiligheten etter mange måneder. Han bestemte seg for å gjøre det i kveld, når han kom hjem fra Kristian.
«Bilen står utenfor sportsfiskerbutikken på den andre siden av gata,» sa Klara og frigjorde seg.
Hun begynte å røre i kjøttsausen, og Tomas betraktet ryggen hennes en stund. Tenkte at han burde hjelpe til med å dekke bordet. Bidra med noe.
«Jeg skal ordne dette her. Vi skal få huset vårt. Hører du det? Det lover jeg deg.»
Hun svarte ikke. ***
I bilen la Tomas skosålene prøvende mot pedalene. Strøk hendene over girstang og ratt. Han husket hvordan man kjørte. Han snudde og tok til høyre i det krysset hvor han hadde forlatt familien sin samme formiddag. Passerte Zinkendamm idrettspark. Kastet et skjevt blikk mot fotballbanen.
Straks så han for seg en død jente.
Enhver by var full av usynlige graver. Stockholm var ikke noe unntak. I løpet av de årene han hadde vært kriminalinspektør ved stockholmspolitiets voldsavsnitt, var de usynlige gravsteinene blitt flere og flere. Nå reiste de seg overalt rundt ham. Konturene av likene ble aldri helt borte, uansett hvor mye en spylte gatene og fortauene. På en benk inne ved fotballbanen ble en tenåringsjente med snø i håret funnet knivstukket i desember 1992. En kilometer bortenfor, ved Liljeholmskajen, ble en skutt narkolanger fisket opp et par måneder senere. I Tantolunden hadde et par ungdommer så sent som i april funnet det parterte liket av en stoffmisbruker fordelt på fire svarte søppelsekker.
Stockholm var full av drapsofre som bare ble husket av noen få pårørende, drapsetterforskere og gjerningsmenn.
22
Tomas skulle ønske han kunne glemme, men det gikk ikke. Han glemte ikke ansiktene deres og de døde, bebreidende blikkene.
Han skrudde opp lyden på radioen.
En drøy halvtime senere, da han kjørte en omvei gjennom Sigtuna for å utsette møtet med broren, passerte han et sted hvor de spilte inn film. Et kamera var rigget på en metallkran over en bil. Han så ryggen på to skuespillere omgitt av et filmteam. Han kjørte sakte forbi, fortsatte mot det nedslitte og lurvete Märsta.
I et mindre industrifelt en knapp kilometer fra brorens hus fikk han se en avsperring. Han dobbeltparkerte bilen. En ung uniformert betjent viftet avvergende med hånden, tok ham tydeligvis for å være en nysgjerrig forbipasserende, men stivnet i bevegelsen da Tomas tok tjenestebeviset opp av innerlomma.
«Tomas Wolf. Volden i Stockholm.»
Bak ryggen på ordensbetjenten skimtet han en kvinne som lå utstrakt på brosteinen. Politifolk fra teknisk avdeling fotograferte og satte ut målestokker. Silhuettene deres dannet mørke, avlange skygger over asfalten. Tomas huket seg ned og dukket under sperrebåndet.
«Hun ble nettopp funnet, men har antakelig ligget siden i natt,» forklarte kollegaen. «Hun lå under en presenning. Strupt.»
Tomas skygget for øynene med hånden. «Hvem er hun?»
«Jeg vet ikke. Men de tror at hun bodde på flyktningemottaket,» svarte politimannen og pekte på en avlang treetasjes bygning i rød murstein.
Halsen til Tomas snørte seg sammen, pusten gikk tyngre. Munnhulen føltes plutselig tørrlagt.
«Skal du ikke se?» spurte politibetjenten.
Tomas ristet kraftig på hodet. Han orket ikke å føre inn enda et bilde i fotoalbumet av døde folk han drasset rundt med. Ikke enda et myrdet menneskes ansikt.
«Jeg må videre,» sa han og løftet sperrebåndet med hånden.
Klokken hadde rukket å bli elleve før Vera låste opp bakluka på en lyseblå Saab 900 som sto parkert i Ystadsgatan. Hun måtte skynde seg hvis hun skulle rekke frem til Stockholm før seks, da hun hadde avtalt møte med den nye sjefen sin.
Mørke skyer hang lavt på himmelen. Så ut til å kunne falle ned over dem når som helst. Fra en balkong kom streif av marihuanarøyk. Ved passasjerdøra sto Sigge og trippet som en pissetrengt hund. Ivrig etter å komme av gårde til lekeland. Bakluka satt som vanlig fast. Til slutt fikk Vera den opp med et rykk.
«Men i helvete, Jonny,» utbrøt hun.
Sigge kom raskt bort til henne.
«Kofferten din får ikke plass der,» sa han. «Hvorfor ligger alt dette i bilen din?»
«Fordi faren din er en simpel tjuv,» sa Vera.
For noen uker siden hadde Jonny kommet hjem sent på natta. Fly forbanna hadde han romstert rundt i kjøkkenet på jakt etter en flaske sprit. Til slutt hadde Vera fått ham til å roe seg og fortelle hva som hadde hendt. South Side MC hadde fått tips om en lastebil full av hjemmeelektronikk som var på vei til Experts lager i Malmö. Jonny og kompisene hans hadde sperret veien og kapret lastebilen, væpnet med pistoler. Kjørt til et lager for å forsyne seg med lasten.
Men tipseren hadde vært feilinformert. Lasten var ikke på vei til Expert, men til en dagligvarebutikk. Og nå måtte det være bortimot hundre kilo hermetikk og konservert mat som lå i Veras bagasjerom. Oliven, mais og tunfisk. En og annen boks kattemat.
24 4
Sigge begynte å inspisere lasten.
«Vil du ha mais eller oliven?» spurte Vera. «Eller Whiskas?»
«Oliven,» lo Sigge. «Jeg er da ingen katt.»
Hun slengte en boks til ham.
«Hopp inn i bilen, nå.» ***
Ti minutter senere svingte Vera inn på en parkeringsplass ved Värnhem. Et gigantisk offentlig bygg ruvet foran dem, som om det prøvde å stjele himmelen fra befolkningen.
I baksetet kastet Sigge en oliven opp i lufta for å fange den med munnen. Den traff kinnet og spratt ned på setet.
«Vi er fremme,» sa Vera.
Hun hadde ikke bestemt seg for hvordan hun skulle avsløre for Sigge at hun hadde lurt ham.
«Kom nå,» sa Vera og gikk ut av bilen. «Ta med deg ryggsekken.»
Sigge så seg rundt. Så gikk han nølende ut av bilen. De gikk sakte mot murhuset. Hånd i hånd.
«So-si-al-tje-ne-ste,» stavet Sigge fra et skilt. «Hva er det, Vera?»
«Det er et sted hvor en kan få hjelp.»
«Skal vi ha hjelp?»
Vera visste ikke hva hun skulle svare. Det gikk et par sekunder før Sigge begynte å ane uråd.
«Det er ikke noe lekeland her,» sa han.
«Nei,» sa Vera.
Sigges tak om hånden hennes ble hardere. Han begynte å stritte imot.
«Skal du gå fra meg?»
Tårene rant nedover kinnene på gutten. Han hadde forstått, men kunne likevel ikke forstå.
25
«Du får ikke gå fra meg.»
«Du skal være hos en snill dame en stund. Til pappa kommer igjen.»
Vera tenkte på sin egen mor. De hadde ikke sett hverandre på over ti år. Hun ringte Vera omtrent en gang i året. Sto i spiskammeret og hvisket for at faren ikke skulle høre at de pratet sammen.
Å forlate et barn var det største sviket som fantes. Hvordan ville Sigge oppleve dette?
Minnebilder fra den helvetesnatta for tolv år siden trengte seg på. Da Vera så det fordreide ansiktet til Sigge, så hun også lillebroren sin, Vincent. Gutten som aldri hadde fått lov å bli voksen. På grunn av Vera.
«Jeg vil ikke!» skrek gutten.
«Du må,» sa Vera. «Det blir best sånn. For deg.»
Men det føltes ikke best. Hun gravde lappen med nummeret til sosialtjenesten opp av lomma. Dro seksåringen etter seg.
«Du sa jo at jeg er sønnen din,» skrek Sigge. «Du løy.»
De kom frem til inngangen. Gutten satte seg ned på bakken i protest. Gjentok om og om igjen at hun ikke fikk gå fra ham.
Vera satte seg på huk. Klemte Sigge hardt. Kjente varmen fra den vevre kroppen. Lukta av klissen olivenkraft på kinnene.
«Jeg kommer til å savne deg, Siggis. Men du kan ikke bli med meg. Da tar politiet meg.»
Guttens grep ble hardere. De spinkle armene ville ikke slippe taket i Vera. Ryggen spente seg i krampe.
Hun hadde kommet inn i Sigges liv da han bare var to år. Nå var han seks. Plutselig skjønte Vera hvorfor hun hadde blitt så lenge hos Jonny. Det var for Sigges skyld.
«Du må slippe meg,» sa Vera.
Hun brøt forsiktig løs guttens fingre. Trengte vekk gråten.
«Vi skal sees igjen. Snart. Det lover jeg.»
Så tastet Vera nummeret til sosialtjenesten med dirrende hånd.
26
Halv tolv på mandag formiddag kjørte Vera ut på E22 og tråkket på gassen. I sladrespeilet så hun hvordan silhuetten av Malmö ble mindre og mindre før den forsvant. Hun kjørte raskt for ikke å rekke å ombestemme seg. Svovelaktig lukt sivet inn gjennom det nedrullede vinduet. Et uvær var på vei inn over Skåne. Storm, kanskje torden. Som en forutanelse om det helvetet Jonny kom til å lage når han oppdaget hva hun hadde gjort.
***
Svarte røykskyer kom gufsende ut av kjeften på redaksjonssjef Anita Alsén der hun satt på hjørnekontoret sitt i Kvällspostens filialredaksjon i Stockholm.
Døra sto åpen, men Vera hadde vett til å la være å gå inn. I stedet banket hun forsiktig på dørkarmen. Uten å se opp løftet Anita hånden som et stoppsignal, så stumpet hun røyken. Det passet ikke å gå inn.
Vera så seg om i den rotete hundre år gamle leiligheten som var den nye arbeidsplassen hennes. Tipstelefoner ringte i ett kjør fra salongen som lå på den andre siden av korridoren. En TV sto på inne hos Anita. Den viste bilder fra krigen i Bosnia. En våpenhvileavtale var like om hjørnet. Kanskje det endelig skulle bli slutt på drepingen.
Et stykke unna sto den unge vikaren som hadde presentert seg som Per Svensson da Vera kom inn gjennom døra noen minutter tidligere. Han hadde lagt frem konkurrentenes aviser på et bord til sammenlikning. Vera skjønte at hensikten var å finne ut hvilken avis som hadde vunnet dagens avisløp. Hver dag var en konkurranse mellom løssalgsavisene, en konkurranse om leserne. Salgsplakat og førsteside var de eneste midlene de hadde til å påvirke lesernes kjøpsbeslutning i avisstativene i tobakkskiosker og bensinstasjoner over hele landet.
Vera følte seg malplassert blant de nye kollegene. Det uværet som hadde hengt over Skåne tidligere på dagen, hadde aldri nådd frem til Stockholm. Kvelden var klam og høysommervarm selv om det bare var begynnelsen av juni.
Sjefjournalist Leif M. Ivarsson kom ruslende mot kjøkkenet.
28 5
Hilste ikke. Han ble stoppet av vikaren, som desperat prøvde å få Ivarssons anerkjennelse.
«Bikkja er skikkelig bra i dag,» sa Svensson. «Vepsen nesten enda bedre. Men ingen kan hamle opp med saken din om Palme.»
Leif M. Ivarsson mumlet noe uhørbart som svar. Kastet et uttrykksløst blikk på Vera.
«Hei,» sa Vera i et forsøk på å bryte isen.
Hun visste at Ivarsson var en ubehøvlet type i felten. Veiene deres hadde krysset hverandre tidligere.
Leif M. Ivarsson så uinteressert på Vera. Beltet satt som et buntebånd rundt livet hans. Skjorta bulte ut av den åpne jakka.
«Er dette her en jævla barnehage, eller?» spurte han.
Ivarsson nikket mot Sigge uten å spandere så mye som et blikk på gutten. Vera la instinktivt hånden på hodet hans.
Hun hadde ikke greid å sette igjen Sigge på sosialtjenesten i formiddag. Hadde stått med røret i hånden og hørt at kvinnen på sosialtjenesten spurte hva det gjaldt. Så hadde hun tatt Sigges hånd og gått uten engang å legge på.
For en halv time siden hadde de flyttet inn i funkisleiligheten som avisen hadde skaffet i Pilgatan, bare en kort spasertur fra redaksjonen, som holdt til ved Kungsholmstorg. De hadde hjulpet hverandre å bære opp kofferten som inneholdt hele Veras liv, og den lille ryggsekken med et par klesskift og noen leker som Sigge hadde revet med seg.
«Jeg vet ikke,» sa Vera til Ivarsson. Hun visste at det bare var én måte å takle slike typer på. Det gjaldt å slå hardere enn dem. «Er dette her en jævla slankeleir, eller?»
Leif M. Ivarsson så forbauset på henne. Ble rød av sinne. Han hadde tydeligvis ikke ventet et motangrep.
«Ja, for da bør du nok kreve pengene tilbake,» fortsatte Vera. Sigge lo rett ut.
«Nå,» ropte Anita Alsén og vinket Vera inn før Ivarsson rakk å svare.
29
Vera lukket døra etter seg og slo seg ned i en slitt lenestol. Bak henne kretset Sigge rastløst.
«Her, Siggis,» sa hun og tok jojoen hans opp av lomma.
Anita Alsén tente en sigarett og tok tre raske drag. Det fantes kullkraftverk som spydde ut mindre røyk.
«Vi vet begge hvorfor du er her,» sa Alsén og kremtet.
Det var som å høre en traktor med skrøpelig startmotor tøffe i gang for dagens arbeid.
«Du har hatt et faen så godt år. Ja, hvor mange journalister kan skilte med at de har avslørt løsningen på en drapsgåte i avisen?»
Redaksjonssjefen siktet til drapet på travprofilen Eric Einarsson. Vera hadde greid å avsløre hvem drapsmannen hans var, helt og holdent takket være Jonnys kriminelle nettverk.
Drapsmannen hadde prøvd å låne penger av Jonnys MCgjeng for å betale en spillegjeld han hadde til Einarsson. Da Einarsson ble funnet død, hadde drapsmannen prøvd å få South Side MC til å fjerne våpen og lik. I et øyeblikks dårlig samvittighet overfor Vera hadde Jonny sveket kjeltringkodeksen sin og fortalt hvor drapsvåpenet var gjemt. Allerede kvelden etter hadde hennes livs største scoop prydet Kvällspostens førsteside, og avsløringen hennes førte etter hvert til pågripelse og fengselsdom.
«Men det er gårsdagens overskrifter,» sa Anita Alsén. «Det betyr ingenting nå. Du er her for å skape nye. Jeg vil se deg på toppen av førstesideligaen.»
«Klart det.»
Anita tok et magedrag. Så ned på de flekkete fingrene sine. Vekselvis gule av tobakksolje og svarte av trykksverte.
«Og så var det ... det andre. Redaksjonssjefen nede i Malmö har selvfølgelig informert meg.»
Stemmen hadde fått en skarpere tone, og Vera skjønte hvor samtalen var på vei. Mot den hendelsen i vinter som hadde holdt på å koste henne jobben.
30
«Jeg kjenner til at du fikk en offisiell advarsel. De fleste får bare én sjanse i denne avisen. Du har fått to allerede. Det betyr at det ikke er rom for noen friheter. Er det forstått?»
«Det er forstått.»
Anita rettet blikket mot Sigge. Det var som om hun ikke hadde sett gutten før nå.
«Den der ser ikke ut til å være født i går. Under jobbintervjuet nevnte du ingen barn?»
«Han er ikke mitt barn,» sa Vera og angret med det samme ordene var uttalt.
Det hørtes så hardt ut.
«Jobber du som nanny på si, kanskje?»
«Nei, altså ...»
Anita løftet hånden avvergende. «Artig, jeg må virkelig gratulere,» mumlet hun. «Nå skal du få treffe nyhetssjefen.»
«Vent her,» sa Vera til Sigge.
Anita gikk foran henne gjennom praktleiligheten. Rundt et ovalt bord hadde det samlet seg en håndfull journalister som Vera bare kjente fra bildet i artikkeloverskriftene. De gikk visst gjennom et større undersøkelsesmateriale. I den store salongen sto en nyhetsdesk midt på gulvet. På en TV på veggen gikk en amerikansk nyhetssending. Leif M. Ivarsson satt i et hjørne og plukket skallet av et egg.
«Anders Enbacka,» sa nyhetssjefen og ga Vera et kort nikk. Enbacka var en generisk klon av alle menn Vera hadde sett siden hun kom til Stockholm. Midtskill, posete jakke, T-skjorte, ganske kjekk, men ikke så kjekk som han trodde selv. En islender var hengt over stolryggen.
«Vera Berg.»
Anita Alsén forsvant i retning kontoret sitt igjen.
«Ta hvilken plass du vil. Bortsett fra Ivarssons. Da blir du ikke gammel her.»
Vera gikk bort til et skrivebord ved vinduet. Så utover
31
Kungsholmstorg mens hun dro av seg skinnjakka. Hun la merke til nyhetssjefens blikk. Hvordan han usjenert studerte kroppen hennes. Stoppet ved brystene og lot til å forsvinne til et sted inni seg selv.
«Men du får finne deg til rette senere,» sa han akkurat da hun skulle til å slå seg ned på den slitte kontorstolen. «Du skal til Märsta. Mistanke om drap. En ung kvinne.»
Han snakket støtvis, som om hver setning var en ordre. «Nå?»
Vera hadde ikke ventet å bli sendt på jobb allerede den første dagen. Hun kunne ikke ta Sigge med til et drapssted. Kanskje han kunne få bli i redaksjonen noen timer?
«Ja, hun kommer ikke til å ligge der imorra,» sa Enbacka. «En fotograf er på vei alt. Jeg skulle bedt ham vente på deg, men ... han er ikke akkurat typen en bør plassere i en bil med en jente.»
«Jeg har egen bil.»
Fra Anita Alséns hjørnekontor i den andre enden av leiligheten kom det plutselig et brøl.
«Kan noen få den derre vekk fra kontoret mitt!»
Vera lukket øynene et lite sekund. «Sigge,» ropte hun og rev til seg skinnjakka og en blokk før hun gikk raskt mot døra til trappegangen. «Kom. Vi skal på tur.»
«Jeg er her inne.»
Tomas så baksiden av broren Kristians barberte skalle gjennom den åpne garasjeporten. Garasjen så ut som sist Tomas var her. Den var innredet som en man cave med nedsittede sofaer og et lavt bord. På kortveggen, over en TV, var det spikret opp et stort svensk flagg. Rett ved siden av hang en dartskive som forestilte myrdede statsminister Olof Palmes ansikt. Kristian satt på huk foran et kjøleskap med gjennomsiktige glassdører og fylte det med ølbokser.
«Vil du ha en?» spurte han, fortsatt med ryggen mot Tomas.
«Jeg blir ikke lenge.»
«Som vanlig, altså. Hva har du på hjertet?»
Kristian lukket kjøleskapdøra. Rettet ryggen slik at Tomas så det svarte hakekorset på overarmen. Tomas hadde vært med da han fikk det i Västerås på begynnelsen av åttitallet.
«Du skylder meg tjue tusen. Jeg trenger dem.»
Kristian gikk bort til en av sofaene. Slengt over sofaryggen lå en grønn bomberjakke. Han dro den på seg over den hvite singleten, satte seg til rette i sofaen og la beina på bordet. De svarte, stålbeslåtte støvlene så altfor tunge ut for det skrøpelige møbelet.
Da broren ikke svarte, tok Tomas til orde igjen:
«Jeg lånte deg penger så du skulle få orden på dette huset, husker du det? De pengene du i stedet brukte til å reise til Jugoslavia og myrde uskyldige mennesker. Nå vil jeg ha dem tilbake.»
«Jøde. Du snakker som en faens ågerjøde. Er du klar over det?»
33 6
Kristian reiste seg og gikk bort til stereoanlegget. Han valgte blant CD-ene som lå stablet oppå hverandre, åpnet en av dem og satte plata i spilleren.
«Skal du ha fest?» spurte Tomas.
«Har du glemt hvilken dag det er, lillebror?»
Tomas svarte ikke. Kristian strakte seg etter en åpen halvlitersboks. La hodet bakover og drakk et par skikkelige slurker.
«Det er sjette juni. Det er dette landets nasjonaldag. En gang betydde det noe for deg. For meg og for oss andre som den dag i dag slåss for Sveriges selvstendighet, betyr det fortsatt noe. Så ja, jeg skal ha fest.»
«Bare gi meg pengene, så drar jeg. Jeg vil ikke ha noen krangel.»
De så taust på hverandre. Kristian løftet boksen til munnen igjen, drakk den siste slanten og slengte boksen fra seg.
«Jeg har dem ikke her. Kan ordne dem senere i uka. Du skal få de satans pengene dine.»
Tomas spente blikket i ham. «Lover du det?»
«Det lover jeg.»
Han snudde seg for å gå, ville ikke være der når de andre begynte å flomme inn. Han orket ikke et eneste minutt av den rå pimpingen, hatet, skrikingen etter politikeres og innvandreres blod.
«Bli en stund,» sa Kristian. «Det er lenge siden vi har sett hverandre.»
«Jeg må hjem til Klara og ungene.»
«Hvordan er det med dem?»
«Bra.»
Likevel sank Tomas ned i sofaen. På bordplata foran ham lå noen nummer av Blod & Ära og et par Storm.
«Jeg savner deg,» sa Kristian. «Er du klar over det? Jeg tenker
på deg hver dag. Selv om vi har ulike meninger, behøver vi vel ikke krangle. Vi er tross alt brødre. Moderen ville bli glad om
34
vi kunne dra sammen til Hallstahammar en gang og hilse på henne. Du kan ta med deg ungene og Klara.»
«Jeg trodde jeg og kollegene mine skulle stilles opp og belønnes med hvert vårt nakkeskudd for å ha fraternisert med sosialistene? Det var det jeg hørte at dere sang sist.»
«Selv etter den endelige seieren kommer vi til å trenge politi. Jeg skal legge inn et godt ord for deg.»
«Kommer Peter hit?»
Peter var lillebroren deres. Han var tjueto, bodde fortsatt hos moren i Hallstahammar.
«Han skulle til Kungsträdgården og mose svartskaller først. Men han ligger over her etterpå.»
Kristian smilte. Tomas gjengjeldte ikke smilet.
«Dere må vekk fra dette her,» sa Tomas. «Du er trettifem. Du må kutte ut dette svineriet.»
Han angret med det samme han hadde sagt det. Det ville bare føre til uenighet. Peter var det kanskje mulig å berge, han kunne fortsatt få noe ut av livet. Men Kristian sto ikke til å redde.
«En kvinne ble funnet død her i nærheten,» skyndte han seg å si for å avlede samtalen.
«Jeg hørte det. Ei svartskalletøs. Typisk å prøve å ødelegge stemningen på nasjonaldagen,» lo Kristian.
Han gikk bort til stereoanlegget, trykket på play og skrudde opp lyden.
«Disse nye gutta er ikke dårlige,» sa han. «Pluton Svea. De er fra Eskilstuna.»
Tomas reiste seg. Han rakte frem hånden, og Kristian tok den.
«Du skal få pengene dine,» sa broren.
35
***
Tomas fylte bensin på en Statoil-stasjon som lå et stykke fra Kristians bolig. Spiste en pølse, drakk tynn kaffe. Han ble stående på bensinstasjonens parkeringsplass med bildøra åpen i den lune forsommerkvelden til kolonner av skinheads i bomberjakke vandret i retning Kristians hus. Da han hørte de hese, fulle stemmene, merket han et vagt vemodig savn av fellesskapet.
I et annet og tidligere liv hadde han vært en av dem.
Klokken hadde rukket å bli åtte om kvelden da han kjørte mot Stockholm igjen. I radioen fortalte en alvorlig nyhetsstemme at det var uroligheter i sentrum. Demonstrasjoner. Skinheads som sloss med innvandrerungdom. Det ble meldt om vold, fyll og uroligheter.
Lillebroren hans var der ute et sted, innlemmet i volden.
Tomas hadde et ansvar for å beskytte ham, få ham på bedre tanker. De hadde aldri hatt noen far, det hadde ingen av dem. Morens kjærester var aldri der særlig lenge av gangen. Skumringen hadde senket seg over Stockholm da han kom til Norrtull. Han ble stående på rødt ved Wenner-Gren Center og så mot Ynglingagatan 5, der «lasermannen» John Ausonius hadde bodd.
Det tiltagende mørket forandret byen, den føltes kald og hard. Gatene i Vasastan lå folketomme, vanlige mennesker holdt seg innendørs.
I stedet for å ta Klaratunnelen mot Södermalm fortsatte han rett frem, tok til venstre ved Sergels Torg og fortsatte inn i Hamngatan. Han så blålysene, opprørsbiler sto oppstilt i utkanten av Kungsträdgården. Han svingte inn i Regeringsgatan og parkerte Volvoen. Da han gikk ut av bilen, hørte han rop og skrik som gjallet mellom steinfasadene. Følte at lufta var ladet. Han gikk ned mot Kungsträdgården. Peter var her, han befant seg et sted i kaoset. Ti–tolv politibetjenter jogget forbi Tomas med hvit hjelm på hodet og batong i hånden. Han sjekket at han hadde polititjenestebeviset i innerlomma.
36
Fakkeltoget kom gående fra Nybroplan. De svenske flaggene hang slapt i vindstille kveldsluft.
Jødesvin, jødesvin!
Tomas stoppet og lente seg mot en av søylene under Sverigehuset.
Sieg Heil! Sieg Heil!
Han tente en røyk. Demonstrasjonstoget svingte inn i Kungsträdgården. Han myste; kunne ikke få øye på Peter noe sted blant dem. Men holdet var i grunnen for langt. Skinheadene så nesten identiske ut fra der han sto.
Hva skulle han i det hele tatt gjøre hvis han oppdaget Peter? Brøyte seg frem mellom politifolkene og motdemonstrantene, buse inn i toget og slepe ham vekk? Da ville han bli slått ned før han nådde frem. Han slengte fra seg røyken og tente en ny. Gikk tilbake til bilen. Peter var fortapt. I alle fall for i kveld.
Tankene gikk til Klara igjen. Det skuffede blikket hennes. Han stumpet røyken, satte seg i bilen og tok U-svingen. På høyde med Sergel-fontenen fikk han øye på en svartemarje utenfor et av reisebyråene i Sveavägen.
En rad skinheads sto oppstilt mot et utstillingsvindu. Håndflatene mot ruta, foroverbøyd og med bredt skrevende bein. Hvor mange ganger hadde han stått sånn selv? Et par ordensbetjenter visiterte dem. Han kjente igjen lillebroren og kjørte inn til kanten. Lot nøkkelen stå i. Bøyde seg frem mot hanskerommet, tok håndjernene og stakk dem i lomma. Så gikk han ut av bilen og bort til den overordnede, som han kjente vagt. Han het Gunnarsson og var en av hardhausene i Norrmalms utrykningsstyrke. Han vinket gjenkjennende til Tomas, som lot tjenestebeviset ligge i lomma.
«Hva har de gjort?» spurte han.
«Slo en svarting borte på Plattan,» sa Gunnarsson og viftet med den hanskekledde hånden i retning Sergels Torg.
«Alvorlig?»
37
«Ikke så alvorlig som de burde.»
Noen av skinheadene hadde snudd på hodet. Tomas dempet stemmen.
«Han der. Det er broren min,» sa han og nikket mot Peters rygg.
Gunnarsson flyttet blikket et øyeblikk. «Ta med deg broderen hjem, da.»
Tomas gikk bort til Peter, som så innbitt på ham. De andre skinheadene begynte å mumle seg imellom. Gunnarsson brølte at de skulle holde kjeft.
Peter snudde seg og flirte. Kroppen svaiet ustøtt. Det barberte hodet glinset av svette, øynene skimret av fyll. Tomas la merke til at han hadde blodflekker på T-skjorta som stakk frem under den åpne bomberjakka.
«Hendene på ryggen,» sa Tomas.
«Men faen, da, tuller du?»
Tomas snudde ham bryskt, presset ham opp mot utstillingsvinduet og trædde på ham håndjernene.
«Hva er det du driver med?» jamret Peter.
Tomas grep ham i armen og dro ham med seg mot Volvoen. Han åpnet døra og stappet ham inn i passasjersetet.
«Helsikes forræder,» skrek Peter da Tomas hadde smelt igjen døra og gikk rundt bilen for å kjøre derfra.
Stemmen ble dempet av ruta, den hørtes fjern og fremmed ut, som om den kom fra en annen tid.
Gjenferd streifet på kryss og tvers i Märsta sentrum. Fylliker, rusmisbrukere, sosialklienter. Alle med samme huløyde blikk. Menneskene som ingen så. Som ingen ville se.
Vera svingte Saaben inn på en parkeringsplass utenfor politistasjonen og gikk ut. I sidespeilet rettet hun på leppestiften hun hadde lagt på da hun kom frem til redaksjonen tidligere på kvelden. Vera følte seg alltid litt tåpelig når hun sminket seg, som om hun prøvde å være en annen, mer mannfolkhekta versjon av seg selv.
I bagasjerommet hentet hun et glass oliven til Sigge.
«Vil du lage en tegning til meg? Vi trenger noen bilder på veggene i den nye leiligheten.»
«Hva slags bilde vil du ha, da?»
«Tegn noe du virkelig liker.»
«Åkei.»
Märsta politistasjon var stengt, selv om det fortsatt lyste i noen av vinduene. Vera så ingen andre journalister, så hun regnet med at både Expressen og Aftonbladet var på drapsstedet. Snakket med urolige naboer og fotograferte sperrebåndene. Hun tenkte at den eneste sjansen til å komme hjem med en unik nyhet var å dra hit og begynne å bearbeide politifolkene, få dem til å lekke. Med litt flaks fikk hun kanskje se om en mistenkt ble tatt inn til avhør. Dessuten kunne hun svinge bortom drapsstedet på vei hjem, når Sigge hadde sovnet.
Hun så seg rundt og oppdaget to uniformerte betjenter som gikk mot en patruljebil. Raskt gredde hun en slurvet sideskill
39 7
med fingrene. Speilet seg i et utstillingsvindu og stappet genseren ned i den høye linningen på dongeribuksa. Hun tok seg godt ut, det visste hun. Og menn var ikke sene om å bekrefte det. Likevel var det først med Jonny at hun virkelig hadde følt seg sett av en mann. Sett som noe mer enn bare en kropp.
Vera skyndte seg etter betjentene, som hadde nådd frem til bilen nå.
«Vera Berg, Kvällsposten.»
«Dessverre, vi kan ikke si noe,» svarte en av betjentene uten å presentere seg. «Du får ringe sjefen.»
Vera prøvde et skudd i mørket. Drapsmannen var nesten alltid i offerets nærmeste miljø.
«Men dere har tatt inn ektefellen. Er han mistenkt?»
Betjenten stivnet til.
«Det er bare et avhør,» sa han raskt. «I rent informasjonsøyemed. Men det kan du ikke sitere meg på.»
«Er han fortsatt på stasjonen?»
Politimannen smilte og hevet øyenbrynene. Skjønte at Vera hadde bløffet. Hvis hun hadde visst at ektemannen var blitt hentet til stasjonen, burde hun også vite om han hadde fått gå hjem eller ikke.
«Var jeg deg, ville jeg bli stående her en stund. Det kan vise seg å bli nyttig.»
Tretti minutter senere vaklet en mann ut av politistasjonen. Han ble stående på fortauet som om han ikke visste hvor han skulle.
Vera nærmet seg forsiktig og presenterte seg. Mannens blikk var glassaktig. Øynene røde av gråt.
«Ikke god svensk,» sa han.
«English?»
«English okay.»
40
***
Mannen het Elvedin Alihodzic og var i trettifemårsalderen. Han hadde svart hår, spinkle skuldre og en holdning tynget av sorg. Gikk i slitt dongeribukse og for stor T-skjorte med Solstollarna-motiv; den hadde han antakelig fått i en eller annen klesinnsamling for nyankomne flyktninger. Det var bare et år siden han og kona Nadija kom til Sverige, fortalte han.
«Jeg trodde jeg skulle miste henne i krigen,» sa han. «Ikke her.» Han tidde litt. «De trodde at jeg hadde drept henne. Jeg.»
Han begynte å gråte. Det var som om han ikke kunne begripe hvordan politiet kunne få en slik mistanke. Hvordan skulle han være i stand til å ta livet av kona? Han som var så glad i henne. Han som hadde flyktet i nattemørket gjennom skoger fulle av landminer for å kunne gjenforenes med henne i flyktningeleiren i Kroatia.
Vera lot Elvedin få litt tid til å samle seg før hun fortsatte intervjuet.
«Fortell hva som skjedde i dag.»
«Jeg vasker på en fabrikk i nærheten om natta. Fikk akkurat arbeidstillatelse. Da jeg syklet hjem i morges, stakk jeg innom og kjøpte brød på veien. Nadija er glad i nybakt. Da jeg kom til flyktningemottaket, sto det to politibiler der. Så husker jeg ikke mer.»
«Vet du hva som har skjedd med kona di?»
«Nei. Politiet sier ingenting. Bare at hun er død. At noen har drept henne.»
Vera spurte om Elvedin hadde et bilde av Nadija. Han fant frem en sprukken skinnlommebok. Tok opp et gulnet bilde og så på det med skjelvende hånd. Hadde visst vondt for å levere det fra seg.
«Du skal få igjen bildet,» sa Vera. «Det lover jeg.»
Elvedin blunket med øynene. Til slutt rakte han henne det svart-hvite bildet.
41
Vera var på vei for å se til Sigge da porten til politihusets parkeringsplass ble åpnet. Hun jogget bort dit og stoppet den sivile politibilen som kjørte ut fra parkeringsplassen.
Politimannen rullet ned ruta, og Vera presenterte seg. Mannen nølte et øyeblikk, vurderte visst om han skulle snakke med henne eller ikke. Så flirte han, bøyde seg ut og la en kraftig arm på bildøra.
«Jerker Wretström,» sa han. «Det er jeg som leder etterforskningen. Sender de jenter på drapssaker nå?»
Hun bøyde seg mot ham. «Tydeligvis. Har du noe imot det?»
Politimannen så på Vera som om hun var et kjøttstykke. «Nei. Tvert imot.»
«Er ektemannen fortsatt mistenkt?»
«Nei, han har fått gå. Stakkars jævel. Var på jobb da det skjedde. Alibiet holder.»
«Hvilke omstendigheter gjør at dere etterforsker det som drap nå?»
«Ja, for det første ble hun strupt. Og for det andre ble hun voldtatt.»
«Hvordan vet dere at hun ble voldtatt? Dere har neppe rukket å høre fra rettsmedisineren ennå?»
«Trusa manglet.»
«Hadde noen tatt trusa hennes?»
Ordene fra Wretström fikk henne til å tenke på en voldtekt hun skrev om i Malmö i vår. Vera hadde intervjuet offeret, en ung jente som het Mersiha Selimovic. Hun fortalte at gjerningsmannen tok med seg trusa hennes. Og tok strupetak på henne til hun mistet bevisstheten.
Hendelsen var en av de mange sakene som ble slått opp i pressen i noen dager, for så å gå i glemmeboka for alle unntatt offeret. Så vidt Vera kunne huske hadde de aldri funnet gjerningsmannen. Nå hadde hjernen hennes automatisk koblet sammen de to sakene på jakt etter et scoop. Men verken en forsvunnet truse
42
eller en gjerningsmann som tok strupetak var unikt i seksualforbrytelser, det innså hun. Forbindelsen betydde ingenting.
«Hvordan kan dere være sikre på at hun hadde truse på seg da hun gikk ut?» spurte Vera.
«Hva, pleier ikke du å ha det?»
Wretström smilte bredt. Vera hørte den tunge pusten hans. Så ble han alvorlig. Det var som om han hadde grepet seg i å si for mye.
«Ikke noe av dette kommer fra meg, er det greit? Kall meg kilde eller hva som helst. Men det er klart hun hadde truse. Hun var muslim. Jeg er nok mer forbauset over at hun ikke hadde et sabla kyskhetsbelte.»
Vera ba om Wretströms visittkort før han kjørte videre. Selv om han var aldri så motbydelig, kunne han bli en god kilde. De kåteste jævlene ble ofte de nyttigste idiotene.
Da Vera kom tilbake til bilen, studerte hun kortet. Wretström var kommissær. Griseflaks å sikre seg en kilde så høyt opp på rangstigen. Og første dag i jobben, til og med.
Da hun åpnet bildøra, satt Sigge nedglidd i passasjersetet og lekte med en grønn skogsmaskin. Flyttet tømmerstokker av plast rundt på setet. Esken med tusjpenner lå ved siden av ham, men tegningen hans hadde glidd ned på gulvmatta foran ham.
«Hei, knuppen, unnskyld at det tok så lang tid. Har du hatt det bra?»
Sigge trakk på skuldrene. «Vil du se tegningen min?»
«Klart det.»
Før hun rakk å bøye seg frem og ta den opp, ringte mobilen. Vera merket seg at det var et 040-nummer. Malmö.
«Hvor er du hen?» sa stemmen i den andre enden. «Og Sigge?»
Jonny. Hun ergret seg over at hun hadde vært så dum å ta telefonen. Men hun hadde ikke kjent igjen nummeret. Jonny ringte nok fra klubblokalet eller fra en kompis.
43
Vera ga gutten signal om å være stille. Jonny måtte ikke vite at Sigge var hos henne.
«Jeg kan ikke ha det sånn lenger,» sa hun. «Det er over.»
«Hvor er Sigge, spurte jeg.»
«Jeg plasserte ham på sosialen.»
Jonny tidde i flere sekunder. Vera holdt pusten og så skjevt på Sigge. Skjønte gutten at hun snakket om ham? Men han var opptatt med skogsmaskinen. Lagde dramatiske lydeffekter da tømmerstabelen hans veltet. Vera hysjet på ham.
«Åssen faen kan du gjøre sånt? Etter alt jeg har gjort for deg?»
Han hørtes trist ut. Men samtidig kunne hun høre at han fortsatt var ruset. Stemmen var hes. Nesa tett. Dette var ikke den Jonny hun hadde forelsket seg i.
«Hva skulle jeg gjøre? Du lever jo ditt eget liv. Uten oss.»
«Jeg ga deg alt jeg hadde. Alle scoop. Alle kompisene som uttalte seg i Kvällsposten. Og nå tar du fra meg guttungen. Du er faen ikke verd en dritt uten meg.»
Sorgen hadde gått over i sinne. Han hveste ordene mellom sammenbitte kjever. Det var nok makka han hadde tatt.
«Du må få hjem Sigge. Du kan ikke la dem ta guttungen min, begriper du det?»
«Han har det bedre der, det skjønner du vel selv.»
Jonny lot ikke til å høre etter.
«Du skylder meg tretti tusen. Jeg betalte det faens studielånet ditt, husker du det?»
Da Vera ikke svarte, hevet han stemmen.
«Jeg skal ha de helsikes penga,» skrek han. «Enten er en med meg, eller så er en mot meg. Det er en jævla forskjell.»
Et murrende trykk la seg over Veras bryst. Strålte ut i armen. Det føltes som om hun holdt på å få hjerteinfarkt. Hvordan
skulle hun klare å beskytte Sigge?
«Se deg over skulderen, sier jeg bare,» fortsatte Jonny. «Jeg
44
kjenner et par karer i Stockholm som gjerne gjør en jobb for meg. Når som helst kan de stå utenfor døra di, og da ...»
Vera brøt samtalen med et tastetrykk. Hun skalv på hånden.
«Hvem var det som ringte?» spurte Sigge.
«En gammel kompis, bare. En som ikke har det så bra. Får jeg se tegningen nå?»
Sigge rakte henne arket, som var litt skittent og krøllete i det ene hjørnet. Tegningen forestilte gutten selv, hånd i hånd med faren utenfor Triangeln i Malmö.
