Til dyrene

NORUN HAUGEN Til dyrene

SANNHETEN OM NORSK DYREVELFERD

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Ola Waagen

Layout: Dag Brekke | akzidenz as

Omslagsillustrasjon: Nettverk for dyrs frihet

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Corundum Text 11/14,5

Repro: JK Morris

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3141-6

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Forord

JEG TROR DE FLESTE av oss ønsker at dyr skal behandles godt og beskyttes mot lidelse. Mange har også minner om et dyr som har vekket en helt spesiell kjærlighet og som har satt sine spor for hvem vi er i dag. Samtidig som de fleste av oss har positive holdninger til dyr, eksisterer det en annen virkelighet der dyrene behandles som ting. Når det først settes søkelys på hva som foregår i kjøttindustrien, vekker det sterke reaksjoner. Men hva skjer når medias søkelys gradvis forsvinner? Min store frykt er at vi skal glemme dyrene, men også at det dreier seg om individer som lider. For landbruksdyrene blir ofte redusert til et nummer – av industrien omtales de gjerne som kilo masse, og de har sjelden et navn.

Hvordan kan noen være i stand til å begå så grusomme handlinger mot dyr, er ofte et spørsmål som dukker opp når vi må forholde oss til lidelsen i kjøttindustrien. Dette er et spørsmål jeg vil forsøke å svare på. Personene du møter i denne boken, er ikke onde. De er helt vanlige mennesker som har blitt påvirket av å jobbe i en dysfunksjonell industri der man ikke trenger å være ond for å begå mishandling mot dyr. Det er noe av det mest skremmende med denne industrien. Hvis vi forenkler svarene på spørsmålet mister vi viktige perspektiver som er nødvendige for å få til endringer. Forenkling tjener kun dem med interesse i å bevare status quo. Det er det jeg vil advare mot.

Jeg har valgt å være åpen om handlinger jeg selv har måttet ta del i og om hvordan avstumpingen gradvis fikk et fast grep rundt meg. Det er et sitat fra TV-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter som ofte dukker opp når jeg tenker på dette: «Det er i møte med våre mørkeste sider at vi virkelig konfronteres med hvem vi er. Vi tvinges til å se på oss selv og hvem vi har blitt.» For meg representerer måten dyrene behandles på i kjøttindustrien, det mørkeste i samfunnet vårt. Sitatet minner meg også om hva det har kostet for meg personlig å gå inn i dette mørke.

Det har tidvis vært krevende å skrive boka. Jeg har slettet ting jeg har skrevet, for så å skrive det samme på nytt like etter. Kan jeg la dette stå på trykk? Vil folk forstå at den rollen jeg spilte på gårdene og slakteriene ikke representerer mine personlige verdier? Det er det store paradokset med undercover-metoden; man gjør alle disse valgene for å hjelpe dyrene, men har likevel ikke mulighet til å hjelpe dyrene man er der sammen med. For meg har det derfor betydd mye å få møte andre som har gått undercover. Noen som vet så inderlig vel at bak enhver video av dyremishandling står det en person som mer enn alt ville gripe inn. Å dokumentere for å kunne fortelle dyrenes historier blir samtidig mye viktigere for oss.

Gjennom boka får du følge min reise i arbeidet for dyrene gjennom ti år. For ti år siden visste jeg lite om norsk kjøttindustri, men jeg var en person som var veldig glad i dyr og som gradvis utviklet en bekymring for hvordan de behandles. Dette førte meg inn i undercover-rollen der jeg fikk et nært innblikk i hvordan industrien fungerer. Da undercover-prosjektet var ferdig, satt jeg igjen med en stor trang til å jobbe for forbedringer for dyrene. Det ledet meg over i politisk arbeid, tråling av forskning, og en rolle som dyrevelferdsrådgiver med en masteroppgave om dyreetikk i baklomma. Etter disse ti årene sitter jeg igjen med både praktisk og teoretisk kunnskap om dyrenes situasjon i

Norge. En kombinasjon jeg forsøker å bruke aktivt i boka, der jeg veksler mellom alle de ulike rollene.

Det har vært flere vanskelige avveininger i skriveprosessen. Hvor mye skal jeg dele for å få frem alvoret i dyrevelferdssaken? Hvor mye anonymisering er det behov for? Ikke minst har jeg måttet ta hensyn til at mitt arbeid for dyrene ikke er over, men skal fortsette også etter bokutgivelsen. Jeg har følt at jeg tidvis balanserer på en knivsegg mellom det å få formidlet alvoret og det å ivareta andre hensyn. Det viktigste for meg har vært å få frem hvor mye lidelse det faktisk er tillatt å utsette dyrene for, og hvordan vold eller lovbrudd blir en bivirkning av industriell husdyrproduksjon. Av personvernhensyn har jeg valgt å anonymisere en del personer. De fleste navnene i boka er fiktive, men alle menneskene er ekte. I de mest sensitive sakene – som for eksempel dommer mot bønder – har jeg med tanke på deres personvern unnlatt å oppgi kilden. I omtalen av næringsaktører har jeg valgt å fokusere på organisasjoner fremfor personer. Mitt fokus er aldri på enkeltmennesker.

Det er snart fire år siden jeg først varslet om dyrevelferden her til lands. Boka du holder i hånden, er på mange måter et nytt varsel. Et varsel om den systematiske dyremishandlingen som foregår, men også et varsel om hvordan de som har ansvaret for å beskytte dyrene svikter dem – igjen og igjen. Et varsel om hvordan kjøttindustrien har et fast grep om alt som handler om dyrevelferd, og hvordan dette grepet hindrer dyrene fra å få det livet de sårt trenger. Men boka er også en fortelling om det å nekte å gi slipp på håpet om endringer. For dyrenes skyld.

Del 1

Det ukjente dyret

HENDENE SKALV LITT MENS jeg dro den tynne nålen gjennom stoffet. Det måtte være perfekte sømmer. Tråden som strammet seg rundt knappen, matchet fargen på skjorten. Svart. Knappen som hadde fulgt med skjorten fra butikken, skulle erstattes av en som hadde en liten sirkel i midten. Der skulle linsen plasseres. Den lille mikrofonen ble festet gjennom et oppklippet hull under skjortekragen. Ikke helt innerst ved halsen. Da kunne den være for synlig.

Arkene med linjer som var fulle av snirklete bokstaver, lå strødd rundt i sofaen. Livshistorien til Amalie Vinje hadde jeg skrevet med trykkblyant. Jeg hadde brukt flere dager på å klare å bestemme meg for dette navnet, før søknadsskjemaet for navneendring ble sendt til Altinn. Det måtte ikke være for vanlig, men heller ikke unikt, og det måtte være noen som het det fra før av i området jeg skulle late som jeg bodde i.

Ny legitimasjon hadde kommet i posten noen uker senere. SIM-kortet var byttet ut med et nytt nummer som ikke ledet til en adresse. Jeg hadde skapt en ny person som snart skulle erstatte både navnet mitt og historien min. Amalie var like gammel som meg, men hadde kortere hår, gikk aldri med sminke, skravlet med ganske bred Østfold-dialekt og kom fra en by tolv mil unna leiligheten min. Hun hadde en gullring rundt ringfingeren på høyre hånd, var gift med en IT-arbeider som

skulle få seg jobb i Nordsjøen, og var selv utdannet sykepleier og hadde jobbet på pleiehjem. I to måneder hadde jeg lest pensum for sykepleiestudenter, som jeg hadde lånt fra biblioteket på Høgskolen i Oslo. Jeg måtte distansere meg for å klare å leve meg inn i rollen. For jeg måtte være troverdig hvis jeg skulle klare å jobbe i denne industrien mens opptakeren sugde inn alt. Glemme Norun. Glemme verdiene mine.

Idet jeg satte meg inn i den svarte fireseteren jeg hadde lånt hos Hertz, var jeg Amalie. Hun var ikke den første rollen jeg hadde laget. Et raskt blikk i bakspeilet. Hvordan endte jeg opp her?

Bildøra smalt igjen bak meg mens jeg skuet mot det røde bygget. Omringet av frodige jorder på alle kanter og med traktoren godt parkert inntil fjøsveggen kunne det ved første øyekast se ut som det var klippet ut av en reklamefilm. Grusen knaste mot joggeskoene mens jeg gikk bortover mot hoveddøra til fjøset. Fingrene pillet på knappen som var blitt en del av kroppen min, og jeg hvisket til meg selv en siste gang: «Dette klarer du ... for dyrene.» Hjertet banket. En del av meg ville bare løpe vekk. Løpe langt inn i skogen og forsvinne. Som det følelsesmennesket jeg egentlig er, hadde jeg kanskje det dårligste utgangspunktet til å gjøre denne jobben. Men jeg kunne aldri flykte nå. For mange hadde allerede sviktet dyrene. Det de trengte, var noen som så de redde øynene deres, hørte skrikene og som kunne fortelle deres historier – uten å snu seg vekk eller holde seg for ørene. Så jeg åpnet døra til det røde bygget og gikk inn i mørket. Til grisene.

Ti rosa kropper. En rektangulær binge i rekken av flere titalls andre i det store rommet. Grønnfargede vegger på halvannen meters høyde som muret grisene inn i betongbingen. Jeg så bort på bonden som lente seg med albuen mot bingekanten. Hva tenkte han på? «Grisene skal sove, spise og vokse. Hvis de gjør det, har de det bra», hadde han sagt. Jeg bøyde meg over bingekanten

og observerte grisene. En gris satt midt i bingen med bakbeina på skrå. Han skulte mot oss, men det var samtidig et trist slør over dette blikket. På møkkarista sto en annen gris og gjorde fra seg. En tredje sto med hodet strukket oppover og drakk intenst fra drikkenippelen. Noen prøvde å spise opp det tynne laget med sagflis som lå i den ene delen av bingen, andre dyttet trynet mot betongen. Dette var alt de kunne gjøre i denne bingen. Dette var livet deres.

Var det egentlig rart at bonden trodde at betongbingen var god nok for dem? Det var vanskelig å forestille seg at disse dyrene egentlig elsket å grave i jorda, avkjøle seg i gjørmebad, eller at de kunne løpe i flere kilometer i timen bortover på gress. Dyrene som har veldig god hukommelse, som er verdensmestere i problemløsningsoppgaver, som har høyt utviklede sosiale ferdigheter, som at de kan ta andre grisers perspektiv, og til og med bruke informasjonen til å manipulere hverandre. De er intelligente, og mye tyder på at de har en viss oppfatning av tid.1 Det var vanskelig å skjønne at disse tilsynelatende passive dyrene, i utgangspunktet var svært aktive dyr med en enorm utforskertrang.

Jeg har alltid vært glad i dyr, men har aldri vært spesielt opptatt av griser. Det er kanskje ikke så rart heller, for hvor ofte får man sjansen til å bli kjent med en gris? Mitt første møte med griser var i frysedisken på nærbutikken Rimi. På pakken sto det «svinekoteletter», og assosiasjonen jeg fikk til gris på den tiden var de lyserosa kjøttstykkene som smakte fortreffelig når de kom rett fra grillen på varme sommerdager. Det gikk en del i grisekjøtt i heimen jeg vokste opp i. Speilegg og nystekt bacon til frokost i helgene, svinebiff til middag, og svinesteik surret inn i hyssing til 1. juledag.

Det andre møtet mitt med griser var på Valdres Folkemuseum. De hadde to griser som pleide å ligge i gjørma ved et treskur

som lå et godt stykke unna det brune trehuset der folk danset hallingdans eller stekte sveler på en stor stekeplate. Når vi nærmet oss skuret, gikk den gode lukten av sveler etter hvert over til en stram lukt, og det var slik vi forsto at det var griser der i år også. Det var et mørkt tregjerde rundt gjørma og skuret som gjorde det vanskelig å få øye på grisene, men var man heldig, kunne man klare å skimte litt rosa hud gjennom stolpene. Broren min og jeg pleide å klatre opp på gjerdet for å se bedre. Vi hang med armene over på den andre siden av gjerdet, men rakk aldri ned til grisene slik at vi kunne klappe dem eller få kontakt.

Grisene var liksom bare der for å vises frem, et underholdningselement for barna som besøkte museet, og vi så ned på dem der vi hang over gjerdet. Det var ingen som fortalte oss at disse dyrene egentlig er veldig renslige eller at et levemiljø med nesten bare gjørme ikke er bra for dem. Det var ingen som fortalte at de bare ruller seg i gjørme fordi de skal avkjøle seg på varme sommerdager. For broren min og meg var det den stramme lukten som festet seg. Det, og at de var så møkkete.

Med så lite erfaring med griser, hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle forholde meg til dyrene da jeg gikk inn i griseindustrien. Jeg hadde ingen anelse om hvordan de lever eller hva slags atferd som er vanlig – og det tror jeg ikke jeg er alene om. Gris er det dyret vi spiser aller mest av. Hele 27 kilo hver i året.2 Samtidig har vi lite å gjøre med griser mens de ennå er i live. Hvor er de egentlig?

«Bare én prosent av norske griser får være ute i løpet av livet», er en faktaopplysning jeg prøver å spre mest mulig.3 En setning som ofte blir møtt med: «Det kan ikke stemme. Hva er kilden?»

Bildet av kyr og sauer på grønne enger står så klart for oss at det virker som vi automatisk ser for oss at grisene også får være ute på disse engene. Men la oss snu på det: Hvorfor ser vi dem aldri hvis de pleier å være utendørs? Er det noe med grisene som ikke tåler dagens lys?

Tosomheten i fjøset

JEG SATT VED KJØKKENBORDET med en kopp kaffe i hånden. Kroppen føltes nummen etter å ha brukt formiddagen på å plukke opp døde grisunger og kaste dem i en konteiner bak fjøsveggen. På den andre siden av bordet satt en smilende mann med en rungende latter og med en gjestfrihet ut av en annen verden. Jeg kaller han for «Allround». Det var fordi han selv brukte ordet i så mange sammenhenger: «allround-redskap», «allround-gris», «allround-binge» og «allround-jobb». Varmen han utstrålte når vi satt rundt kjøkkenbordet, langt unna det store, grå betongfjøset, sto i sterk kontrast til handlingene han utførte mot grisene. I fjøset var han som de andre grisebøndene jeg møtte, robotaktig og på autopilot. Her, på kjøkkenet, kunne han være et helt menneske.

Traktorhjulene trillet tregt, men målrettet oppover den lange grusveien. Ved siden av meg i førerhuset til traktoren satt en bonde med grått, nyklippet skjegg som skravlet i vei med bred dialekt. Han hadde stått i vinduet og kikket nysgjerrig mens jeg sto på gårdsplassen hans og prøvde å navigere med Google Maps på mobilen. Etter hvert hadde han åpnet husdøra og kommet tuslende bort for å sjekke hva jeg holdt på med.

«Er du Johannes som jeg skal ha praksisplass hos?»

«Nei, det er naboen min, men jeg kan kjøre deg til han.»

Idet traktoren trillet ut av skyggen fra de store eiketrærne som omkranset den siste delen av gårdsveien, fikk jeg øye på en mann som var ikledd rød og blå fjøsdrakt. Ansiktet hadde skarpe konturer, og på hodet hadde han en brun sikspens. Kroppsspråket oste av selvtillit der han sto litt bredbeint på grusen med hendene godt plantet i hver side av midjen.

«Så det er slik du kjem til gards, Amalie. Velkommen.»

Allround slo ut armene, og et bredt smil lyste opp i ansiktet hans. Det var så vidt jeg hadde rukket å hoppe ned fra traktoren. Jeg hadde kommet i kontakt med Allround gjennom en annonse i et bondemagasin. En annonse han hadde hengt opp på korktavla over spisebordet og pekte entusiastisk på første gang vi spiste lunsj sammen. I annonsen hadde jeg utgitt meg for å være en som skulle starte opp med griseproduksjon og som derfor trengte opplæring hos en erfaren grisebonde. Noen dager etter at den lille rubrikken havnet på trykk, hadde telefonen ringt. Jeg kunne få jobbe hos han hele sommeren. Noen uker senere leide jeg en hytte et kvarter unna gården hans, fikk tak i en leiebil, pakket kofferten, og fortalte familien at jeg skulle på en lang ferie og at de ikke måtte ta kontakt med meg. Med en klump i halsen vendte jeg nesa mot Rogaland. Det var første gang jeg skulle jobbe så lenge hos en grisebonde.

Allround hadde drevet med griseproduksjon i rundt 20 år, var aktiv i lokalpolitikken, og hadde vært leder i en av dyrevernsnemndene til Mattilsynet og i det lokale Bondelaget. Når han ikke jobbet i grisefjøset, hjalp han støtt og stadig til på dugnader i lokalsamfunnet, og han var opptatt av humanitært arbeid. Han var en familiekjær mann, var gift, hadde flere barn og barnebarn, og delte flittig av ekteskapsrådene sine: «No ska du få høra hvordan du får et langt og lykkelig ekteskap, Amalie.»

Allround var bonden jeg fikk best kjemi med, praten satt alltid lett mellom oss to, og vi fikk hverandre ofte til å le. Han lyttet til mye av musikken jeg hadde vokst opp med, og vi fant et fellesskap

i en artist som Bruce Springsteen, som pappa hadde pleid å spille på full guffe i heimen. Selv om jeg spilte en rolle på undercover, trengte jeg ikke å fake på det mellommenneskelige planet med Allround, og etter hvert begynte jeg å føle på et ansvar for denne mannen.

«Har du husket å drikke vann i dag, da?»

«Eh ... nei.»

Dagen etter viste han stolt frem en halvfull Imsdal-flaske da vi skulle kle på oss fjøsdraktene i slusa. Men Allround var også en bonde som ikke la skjul på brutaliteten som råder i griseindustrien, og tosomheten vår i fjøset satte etter hvert sitt preg på meg.

Gjennom hans blikk som var farget av effektivitetskrav og nummenhet, ble bit for bit av min evne til å reagere emosjonelt revet vekk.

Gården hans hadde to store siloer som pumpet ut kraftfôr til grisene gjennom rør i taket. Den var bygget ut i alle kanter – et tiltak for å kunne øke produksjonen så driften skulle fortsette å være lønnsom. Et av de første rommene vi gikk inn, i var purkerommet som hadde trevegger og spindelvev som var klistret til hjørnene. Her bodde purkene som var i brunst eller som nettopp hadde blitt inseminert. «Eg pleier å seie at dette er et vondt liv.»

En purke med blodsprengte øyne gikk med tunge skritt bortover betonggulvet, stoppet opp foran bingeveggen og så på meg. Jeg rakk å stryke henne over snuten før vi måtte haste videre.

En lang gang slynget seg rundt hele purkerommet, og langs veggen var det flere avstikkere til andre dyrerom, et for slaktegrisene, fire for smågrisene og fire for fødebingene. Det var fort gjort å gå seg vill i gangene, men Allround hadde skrevet numre på alle dørene sånn at man skulle skjønne hvor man skulle.

Rom nummer 9. Jeg glemmer aldri rom nummer 9. Allround åpnet døra og pekte mot den første bingen. «Hu skulle egentlig ha vore sendt til slakt, men der står Mattilsynet og kontrollerer dyra. Da kan eg få ein merknad om at eg må skjerpa meg.»

Jeg så ned på purka som lå i bingen. Det var ingen sagflis. Ingen halm. Kroppen hennes var avmagret, og et stort sår med svart, størknet blod dekket hele skulderpartiet hennes. Hun var så svak at det eneste hun klarte å gjøre, var å rette blikket opp mot oss. I det stille ga jeg henne navnet Maja, for at jeg aldri skulle glemme henne.

Vi gikk videre inn i rommet og stoppet opp foran en annen purke. Grisungene pilte bak henne da vi lente oss over bingekanten. Knokkelen på skulderen til purka var i ferd med å bryte seg gjennom huden som satt stramt over den tynne kroppen hennes. «Hu har vært en så god mor at det er lite flesk igjen på beinet.»

Han klasket til henne så hun skulle rette seg opp, mens han fortsatte «Hvis hu får skuldersår e det dårlig for mordyret. Men hu har klart å fostre frem 13–14 grisunger. Så eg piner henne så lenge eg må, og så skyter eg henne etterpå.»

Han trykket langfingeren inn mot pannen sin.

Noen dager senere fant jeg Maja fortsatt i live i rom nummer 9. Det var som om hun ikke enset meg da jeg åpnet bingeporten og satte meg på huk ved siden av henne, men idet jeg skulle stryke henne langs nakken, ga hun fra seg et hyl mens hun gned hodet frem og tilbake langs betongen. «Jeg kommer tilbake. Jeg lover å hjelpe deg.» Jeg hvisket til Maja selv om hun ikke kunne forstå ordene.

«Jeg kom inn i rommet der purka lå. Hun ser veldig dårlig ut nå.» Allround hadde vært opptatt med å skuffe sagflis da jeg dukket opp bak han, og så nesten litt fortumlet ut da jeg spurte. Senere fortalte han meg at man fort kunne bli blind for syke dyr når man hastet alene rundt i fjøset. Det hadde han både sett på tilsyn som leder i dyrevernsnemnda og erfart selv. Han fortalte at en av de største forskjellene for han ved å ha meg i fjøset, var at det tok kortere tid før syke dyr ble avlivet. Det var kanskje ikke så

rart. Gjennom tiden hos Allround minnet jeg han støtt og stadig på at det var syke dyr i bingene.

«Er den ikke sånn cirka dau nå?»

«Ehm, nei. Den lever fortsatt.»

Allround hadde hentet frem den elektriske drivstaven og var i ferd med å gi Maja støt. Han ville ha henne flytta over på rista i bingen sånn at «blodsølet ble mindre å spyla vekk». Maja kunne ikke reise seg, men ga fra seg forsvarsløse hyl for hvert støt som traff den utpinte kroppen. Jeg har alltid følt på en sterk trang til å gripe inn hvis noen lider. Enten det er mennesker eller dyr. Fra jeg var liten har moren min vært tydelig på at vi barna alltid måtte gripe inn hvis noen trenger hjelp. I Valdres hadde pappa vist meg hvordan jeg skulle hjelpe bortkomne lam eller få løs sauer som hadde satt fast hodet i gjerder. Ikke sjelden tok jeg med syke fugler hjem for å rehabilitere dem, og jeg løp bort for å beskytte hunder hvis en eier var for hardhendt. Det som fikk meg inn i kjøttindustrien, var denne trangen til å hjelpe dyrene. Men Maja, hun kunne jeg ikke hjelpe.

Dyrene som led foran øynene mine, var allerede fortapt i systemet, og hvis jeg grep inn og stanset det, ville jeg enten avsløre meg, eller så ville bøndene gjøre handlingene sine i det skjulte, når jeg ikke var til stede og kunne dokumentere det. Jeg hadde forberedt meg på at den beste måten jeg kunne hjelpe dyrene på nå, var å stå imot trangen til å hjelpe der og da og huske på at linsen i skjorteknappen tok opp alt som skjedde. Bevisene som kunne hindre at flere dyr måtte lide samme skjebne. Det var målet. Det var imidlertid ikke lett å være en passiv tilskuer.

Da Allround ga opp støtene – kanskje fordi han innså at Maja var for svak til å bevege seg uansett hvor mye smerte han påførte henne – hadde hånden min blitt kritthvit etter å ha klemt hardt rundt skaftet på møkkaskrapa. Majas liv endte med at hun ble

dratt bortover betongen etter øret, hodet ble sluppet over rista og boltepistolen ble presset mot pannen hennes. Pang.

Maja var ansiktet på tyningen av purkene, ikke bare hos Allround, men i hele griseindustrien. Et skremselsbilde på hvor langt det kan gå når dyr presses så hardt at kroppen deres til slutt svikter.

«Effektiv griseproduksjon», «rasjonell griseproduksjon». Ordene som Allround repeterte til det uendelige fordi en fersk grisebonde måtte lære seg hva det innebar i praksis. «Dette er rasjonell griseproduksjon», flirte han mens han holdt en bukett av grisunger i hver hånd, dinglende fra hvert sitt bakbein. Han slengte dem over i en trillebår fordi vi denne dagen skulle gi alle grisungene jerntilskudd og file tennene deres.

Så var det driverutinene. Det er mye flytting av griser mellom rom når produksjonen har blitt så spesialisert, og det er en avdeling for hvert produksjonsledd. «Det hjelper å stresse de bakerste grisene sånn at de fremste går raskere.» Et spark mot en liten grisekropp som prøvde å komme seg unna. Dunking med møkkaskrapa, der lyden fikk de bakerste dyrene til å skvette fremover. Smågrisene hopet seg opp mot midten av gangen som en propp i en slange, og de fremste hadde til slutt ikke noe annet valg enn å løpe. «Eg pleier bare å fyke mellom bingene.» Allround skulle lære meg hvordan stellet av grisene kunne ta kortest mulig tid. Det daglige stellet som innebar å skrape vekk møkk i bingene, slenge litt sagflis på betonggulvet og gi grisene en neve med halmstrå. Ikke en neve til hver, men en neve fordelt på åtte–ti griser. Allround demonstrerte det effektive morgenstellet ved å sveipe møkkaskrapa rundt i bingen før han hoppet over bingekanten og opp i nabobingen. Han stanset ikke før hele raden med binger var tatt. Hvordan skulle man få tid til å se til dyrene i dette tempoet? Jeg sto bakerst i gangen og observerte Allround,

som så ut som en topptrent hekkeløper der han sprang mellom bingene.

Jeg klarte ikke alltid å holde den kjølige avstanden til dyrene under morgenstellet. En dag da Allround var ute for å treske på jordet, fant jeg en liten, skjelvende kropp som lå inntil bingeveggen i fødeavdelingen. Jeg var i ferd med å klatre over bingekanten til nabopurka da synet av denne grisungen fikk meg til å stoppe opp. Ved hjelp av fjøsdrakta lagde jeg et slags fatle og løftet henne varsomt opp for å gi henne litt kroppsvarme. Jeg fortsatte på morgenstellet med grisungen liggende inntil brystet, men da jeg skulle ta med meg trillebåren til det neste fjøsrommet, traff jeg plutselig på Allround i gangen. Jeg frøs til, for jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av oss. Hvordan kom han til å reagere på dette synet som brøt så tvert med alt han hadde lært meg opp til? «Der ligger den trygt på mors bryst.» Blikket var blitt mildere, og de skarpe konturene i ansiktet hans hadde myknet opp. Det var som om synet av meg og grisungen sammen hadde smeltet bort litt av den kjølige distansen til dyrene som pleide å ligge som et tykt islag over han. Men bare i et øyeblikk, for like etterpå gikk han på autopilot igjen. Det viste meg likevel at Allround også kunne ha en mykere side – om han bare fikk hjelp til å lokke den frem.

Det er ikke uvanlig at mennesker som opplever vonde ting sammen, knytter et sterkt bånd til hverandre, og jeg har ofte lurt på om det er derfor jeg ble så knyttet til Allround. Han pushet meg inn i situasjoner jeg ikke hadde vært i tidligere. De etiske grensene ble stadig utfordret, og selv om jeg unngikk så mye som mulig av aktiv deltakelse, var det ofte ingen vei ut av situasjonene om jeg skulle klare å være troverdig i rollen og fortsette undercover-prosjektet. En dag fant jeg en syk grisunge med gjenklistrede øyne i en av fødebingene. Jeg prøvde å undersøke han for å vurdere prognosen. Ville han overleve eller ville han dø? Hvor mye led han? Mens jeg holdt han opp, begynte

han å kaste hodet bakover mens frembeina sprellet ukontrollert. Igjen og igjen red krampene gjennom den lille kroppen hans. Det var døden for han, som Allround ville ha sagt. Det begynte å sige inn hva det ville bety, for Allround hadde tidligere vist meg hvordan grisunger blir avlivet i griseindustrien. «Jeg fant den her. Den har diaré, kramper og lager rare lyder.» Allround kikket på grisungen. «Håpløst. Nei, du slår den i hjel. Nå er du vant til det.» Han skulle til å gå da jeg med hastverk i stemmen spurte om han kunne være med. Jeg hadde håpet at det var han som skulle gjøre det denne gangen. Vi gikk sammen mot «dødens gang», gangen med det dunkle lyset og murveggene der grisunger ble avlivet.

Allround sa jeg kunne velge mellom å knekke nakken på grisungen mot kanten på en port eller slenge han i veggen. Jeg røsket hardt i porten. Den var ikke særlig godt festet. Kanskje ville den skli litt og føre til at jeg traff feil? Allround må ha sett hvor stressa jeg var, for masken jeg hadde båret på i mange uker var i ferd med å falle. Likevel pushet han på at det var jeg som skulle gjøre det, og slengte på med ironi i stemmen:

«Hvis du ikke klarer det, melder eg deg til Mattilsynet for dyremishandling.»

«Er du seriøs nå? Jeg lemper den over til deg hvis jeg ikke klarer det.»

Jeg visste at grisungen led og at han gikk en sakte, men sikker død i vente. Likevel var det så vondt da jeg sto der med grisungen dinglende etter bakbeinet. Om det bare hadde fantes en annen metode for å avlive grisunger. Allround hadde plassert seg bak meg, og jeg begynte å føle på presset. «Kan du telle til tre?» spurte jeg. Stemmen skalv. Jeg fikk meg ikke til å gjøre det på egen kommando. Med lett stemme, som om dette var helt hverdagslig, telte Allround for meg. «Ein, to, tri.» En klaskelyd for gjennom den dunkle gangen. «Kan du gjøre det en siste gang? En siste gang.» Jeg så bedende på Allround mens jeg lempet den livløse

grisungen over til han, for jeg var livredd for at slaget mitt ikke var nok. «Nå e den i hvert fall dø», mumlet han da han slapp den ihjelslåtte kroppen mot bakken, før han forsvant bak det støvete glasset på døra. Det var mange andre oppgaver som ventet den dagen. Jeg ble stående igjen og se ned på grisungen. Den sprellet litt, så jeg bøyde meg ned for å sjekke om den hadde refleks i øyet. Den virket død. «Nå slipper du å lide mer, lille venn.» Da Allround hadde kommet til tre i tellingen, hadde jeg skreket inni meg at jeg gjorde det for dyrene, men det var ingen trøst i at jeg visste hvorfor nå som handlingen var blitt utført. Jeg hastet videre for å fortsette med de andre oppgavene i fjøset, og merket hvordan nummenheten kom snikende som en lindrende kraft for å ta vekk de uutholdelige følelsene. En bit av meg ble igjen med grisungen i gangen den dagen.

Allround ble personen som fikk meg gjennom disse vonde opplevelsene, enten ved å gi tydelige kommandoer, telle til tre, eller å ta så lett på det at jeg ikke kunne uttrykke et spor av det jeg egentlig følte. Jeg hadde allerede rukket å bli ganske nummen etter alle inntrykkene fra slakteriene før jeg havnet hos han, men her ble alle forsvarsmekanismene mine aktivert på en gang, og mer og mer av følelsene og reaksjonene ble visket ut. Etter hvert kunne hylene til grisene dempes ved hjelp av hørselsvern. Jeg unngikk blikkene deres, for jeg ville ikke se meg selv gjennom dem lenger. Kløingen bak ører uteble. Det ekstra strøet jeg hadde pleid å samle opp fra gangen med kosten og hev i skjul opp i bingene, det uteble. For hvordan kunne jeg kose med dem når jeg i det neste øyeblikket måtte være brutal på Allrounds kommando? Tårene som hadde trillet ned i sanden på turene om kvelden langs stranden, var der ikke lenger. Motivasjonen var alt materialet som var samlet opp på harddisken.

Jeg gråt ikke igjen før den siste natten. «Jeg vil ikke tilbake til Oslo. Jeg vil ikke tilbake til Oslo! Da må jeg deale med alt sammen.» Jeg lå i fosterstilling gjemt under dyna. Jeg ville være igjen på gården i denne numne tosomheten med Allround, men mest av alt ville jeg ikke dra fra dyrene som jeg visste kom til å lide så mye mer. Hvem skulle fange det opp da? Dessuten: Følelsen av å ha rundlurt en person jeg var blitt glad i. Jeg kunne ha dårlig samvittighet for bøndene og slakteriarbeiderne i ny og ne, men denne samvittigheten, den var ny. Det var også den skamfulle følelsen av å ha blitt glad i en person som samtidig mishandlet de jeg elsker mest. Gjennom tiden hos Allround lærte jeg å skille menneskene fra handlingene. I stedet begynte jeg å spørre: Hva forteller det om griseindustrien når helt vanlige folk kan behandle dyr på denne måten?

Den siste dagen ga Allround meg en billett til en matfestival i Stavanger. «Ta med deg mannen din og ha litt fri.» En klem. «Sånn e’ livet!» Den lette tonen som alltid trillet ut av munnen hans. Med tunge skritt ruslet jeg nedover grusveien mot leiebilen. Jeg så meg ikke tilbake da jeg kjørte mot Oslo den natten. I stedet for å ta innover meg alt som hadde vært, bet jeg heller tennene sammen og avledet tankene hver gang bildene av Maja eller grisungene som ble slengt i veggen, dukket opp. Det skulle vise seg å gagne dyrene. For reisen i griseindustrien var på langt nær over, og avstumpingen gjorde det lettere å tåle mer for dem.

Jeg fikk tydeligere fokus i arbeidet, og Amalie ble byttet ut med Kristine, Ida og Maria. Bøndene holdt ikke igjen på brutaliteten, og Allround, han var bare én av de mange numne skikkelsene i fjøsdrakt jeg møtte på veien. For meg ble han likevel ansiktet på hva industrien kan gjøre med helt vanlige mennesker. Mennesker som er akkurat som deg og meg.