Tosomheten i fjøset

JEG SATT VED KJØKKENBORDET med en kopp kaffe i hånden. Kroppen føltes nummen etter å ha brukt formiddagen på å plukke opp døde grisunger og kaste dem i en konteiner bak fjøsveggen. På den andre siden av bordet satt en smilende mann med en rungende latter og med en gjestfrihet ut av en annen verden. Jeg kaller han for «Allround». Det var fordi han selv brukte ordet i så mange sammenhenger: «allround-redskap», «allround-gris», «allround-binge» og «allround-jobb». Varmen han utstrålte når vi satt rundt kjøkkenbordet, langt unna det store, grå betongfjøset, sto i sterk kontrast til handlingene han utførte mot grisene. I fjøset var han som de andre grisebøndene jeg møtte, robotaktig og på autopilot. Her, på kjøkkenet, kunne han være et helt menneske.

Traktorhjulene trillet tregt, men målrettet oppover den lange grusveien. Ved siden av meg i førerhuset til traktoren satt en bonde med grått, nyklippet skjegg som skravlet i vei med bred dialekt. Han hadde stått i vinduet og kikket nysgjerrig mens jeg sto på gårdsplassen hans og prøvde å navigere med Google Maps på mobilen. Etter hvert hadde han åpnet husdøra og kommet tuslende bort for å sjekke hva jeg holdt på med.

«Er du Johannes som jeg skal ha praksisplass hos?»

«Nei, det er naboen min, men jeg kan kjøre deg til han.»

Idet traktoren trillet ut av skyggen fra de store eiketrærne som omkranset den siste delen av gårdsveien, fikk jeg øye på en mann som var ikledd rød og blå fjøsdrakt. Ansiktet hadde skarpe konturer, og på hodet hadde han en brun sikspens. Kroppsspråket oste av selvtillit der han sto litt bredbeint på grusen med hendene godt plantet i hver side av midjen.

«Så det er slik du kjem til gards, Amalie. Velkommen.»

Allround slo ut armene, og et bredt smil lyste opp i ansiktet hans. Det var så vidt jeg hadde rukket å hoppe ned fra traktoren. Jeg hadde kommet i kontakt med Allround gjennom en annonse i et bondemagasin. En annonse han hadde hengt opp på korktavla over spisebordet og pekte entusiastisk på første gang vi spiste lunsj sammen. I annonsen hadde jeg utgitt meg for å være en som skulle starte opp med griseproduksjon og som derfor trengte opplæring hos en erfaren grisebonde. Noen dager etter at den lille rubrikken havnet på trykk, hadde telefonen ringt. Jeg kunne få jobbe hos han hele sommeren. Noen uker senere leide jeg en hytte et kvarter unna gården hans, fikk tak i en leiebil, pakket kofferten, og fortalte familien at jeg skulle på en lang ferie og at de ikke måtte ta kontakt med meg. Med en klump i halsen vendte jeg nesa mot Rogaland. Det var første gang jeg skulle jobbe så lenge hos en grisebonde.

Allround hadde drevet med griseproduksjon i rundt 20 år, var aktiv i lokalpolitikken, og hadde vært leder i en av dyrevernsnemndene til Mattilsynet og i det lokale Bondelaget. Når han ikke jobbet i grisefjøset, hjalp han støtt og stadig til på dugnader i lokalsamfunnet, og han var opptatt av humanitært arbeid. Han var en familiekjær mann, var gift, hadde flere barn og barnebarn, og delte flittig av ekteskapsrådene sine: «No ska du få høra hvordan du får et langt og lykkelig ekteskap, Amalie.»

Allround var bonden jeg fikk best kjemi med, praten satt alltid lett mellom oss to, og vi fikk hverandre ofte til å le. Han lyttet til mye av musikken jeg hadde vokst opp med, og vi fant et fellesskap i en artist som Bruce Springsteen, som pappa hadde pleid å spille på full guffe i heimen. Selv om jeg spilte en rolle på undercover, trengte jeg ikke å fake på det mellommenneskelige planet med Allround, og etter hvert begynte jeg å føle på et ansvar for denne mannen.

«Har du husket å drikke vann i dag, da?»

«Eh ... nei.»

Dagen etter viste han stolt frem en halvfull Imsdal-flaske da vi skulle kle på oss fjøsdraktene i slusa. Men Allround var også en bonde som ikke la skjul på brutaliteten som råder i griseindustrien, og tosomheten vår i fjøset satte etter hvert sitt preg på meg.

Gjennom hans blikk som var farget av effektivitetskrav og nummenhet, ble bit for bit av min evne til å reagere emosjonelt revet vekk.

Gården hans hadde to store siloer som pumpet ut kraftfôr til grisene gjennom rør i taket. Den var bygget ut i alle kanter – et tiltak for å kunne øke produksjonen så driften skulle fortsette å være lønnsom. Et av de første rommene vi gikk inn, i var purkerommet som hadde trevegger og spindelvev som var klistret til hjørnene. Her bodde purkene som var i brunst eller som nettopp hadde blitt inseminert. «Eg pleier å seie at dette er et vondt liv.»

En purke med blodsprengte øyne gikk med tunge skritt bortover betonggulvet, stoppet opp foran bingeveggen og så på meg. Jeg rakk å stryke henne over snuten før vi måtte haste videre.

En lang gang slynget seg rundt hele purkerommet, og langs veggen var det flere avstikkere til andre dyrerom, et for slaktegrisene, fire for smågrisene og fire for fødebingene. Det var fort gjort å gå seg vill i gangene, men Allround hadde skrevet numre på alle dørene sånn at man skulle skjønne hvor man skulle.

Rom nummer 9. Jeg glemmer aldri rom nummer 9. Allround åpnet døra og pekte mot den første bingen. «Hu skulle egentlig ha vore sendt til slakt, men der står Mattilsynet og kontrollerer dyra. Da kan eg få ein merknad om at eg må skjerpa meg.»

Jeg så ned på purka som lå i bingen. Det var ingen sagflis. Ingen halm. Kroppen hennes var avmagret, og et stort sår med svart, størknet blod dekket hele skulderpartiet hennes. Hun var så svak at det eneste hun klarte å gjøre, var å rette blikket opp mot oss. I det stille ga jeg henne navnet Maja, for at jeg aldri skulle glemme henne.

Vi gikk videre inn i rommet og stoppet opp foran en annen purke. Grisungene pilte bak henne da vi lente oss over bingekanten. Knokkelen på skulderen til purka var i ferd med å bryte seg gjennom huden som satt stramt over den tynne kroppen hennes. «Hu har vært en så god mor at det er lite flesk igjen på beinet.»

Han klasket til henne så hun skulle rette seg opp, mens han fortsatte «Hvis hu får skuldersår e det dårlig for mordyret. Men hu har klart å fostre frem 13–14 grisunger. Så eg piner henne så lenge eg må, og så skyter eg henne etterpå.»

Han trykket langfingeren inn mot pannen sin.

Noen dager senere fant jeg Maja fortsatt i live i rom nummer 9. Det var som om hun ikke enset meg da jeg åpnet bingeporten og satte meg på huk ved siden av henne, men idet jeg skulle stryke henne langs nakken, ga hun fra seg et hyl mens hun gned hodet frem og tilbake langs betongen. «Jeg kommer tilbake. Jeg lover å hjelpe deg.» Jeg hvisket til Maja selv om hun ikke kunne forstå ordene.

«Jeg kom inn i rommet der purka lå. Hun ser veldig dårlig ut nå.» Allround hadde vært opptatt med å skuffe sagflis da jeg dukket opp bak han, og så nesten litt fortumlet ut da jeg spurte. Senere fortalte han meg at man fort kunne bli blind for syke dyr når man hastet alene rundt i fjøset. Det hadde han både sett på tilsyn som leder i dyrevernsnemnda og erfart selv. Han fortalte at en av de største forskjellene for han ved å ha meg i fjøset, var at det tok kortere tid før syke dyr ble avlivet. Det var kanskje ikke så rart. Gjennom tiden hos Allround minnet jeg han støtt og stadig på at det var syke dyr i bingene.

«Er den ikke sånn cirka dau nå?»

«Ehm, nei. Den lever fortsatt.»

Allround hadde hentet frem den elektriske drivstaven og var i ferd med å gi Maja støt. Han ville ha henne flytta over på rista i bingen sånn at «blodsølet ble mindre å spyla vekk». Maja kunne ikke reise seg, men ga fra seg forsvarsløse hyl for hvert støt som traff den utpinte kroppen. Jeg har alltid følt på en sterk trang til å gripe inn hvis noen lider. Enten det er mennesker eller dyr. Fra jeg var liten har moren min vært tydelig på at vi barna alltid måtte gripe inn hvis noen trenger hjelp. I Valdres hadde pappa vist meg hvordan jeg skulle hjelpe bortkomne lam eller få løs sauer som hadde satt fast hodet i gjerder. Ikke sjelden tok jeg med syke fugler hjem for å rehabilitere dem, og jeg løp bort for å beskytte hunder hvis en eier var for hardhendt. Det som fikk meg inn i kjøttindustrien, var denne trangen til å hjelpe dyrene. Men Maja, hun kunne jeg ikke hjelpe.

Dyrene som led foran øynene mine, var allerede fortapt i systemet, og hvis jeg grep inn og stanset det, ville jeg enten avsløre meg, eller så ville bøndene gjøre handlingene sine i det skjulte, når jeg ikke var til stede og kunne dokumentere det. Jeg hadde forberedt meg på at den beste måten jeg kunne hjelpe dyrene på nå, var å stå imot trangen til å hjelpe der og da og huske på at linsen i skjorteknappen tok opp alt som skjedde. Bevisene som kunne hindre at flere dyr måtte lide samme skjebne. Det var målet. Det var imidlertid ikke lett å være en passiv tilskuer.

Da Allround ga opp støtene – kanskje fordi han innså at Maja var for svak til å bevege seg uansett hvor mye smerte han påførte henne – hadde hånden min blitt kritthvit etter å ha klemt hardt rundt skaftet på møkkaskrapa. Majas liv endte med at hun ble dratt bortover betongen etter øret, hodet ble sluppet over rista og boltepistolen ble presset mot pannen hennes. Pang.

Maja var ansiktet på tyningen av purkene, ikke bare hos Allround, men i hele griseindustrien. Et skremselsbilde på hvor langt det kan gå når dyr presses så hardt at kroppen deres til slutt svikter.

«Effektiv griseproduksjon», «rasjonell griseproduksjon». Ordene som Allround repeterte til det uendelige fordi en fersk grisebonde måtte lære seg hva det innebar i praksis. «Dette er rasjonell griseproduksjon», flirte han mens han holdt en bukett av grisunger i hver hånd, dinglende fra hvert sitt bakbein. Han slengte dem over i en trillebår fordi vi denne dagen skulle gi alle grisungene jerntilskudd og file tennene deres.

Så var det driverutinene. Det er mye flytting av griser mellom rom når produksjonen har blitt så spesialisert, og det er en avdeling for hvert produksjonsledd. «Det hjelper å stresse de bakerste grisene sånn at de fremste går raskere.» Et spark mot en liten grisekropp som prøvde å komme seg unna. Dunking med møkkaskrapa, der lyden fikk de bakerste dyrene til å skvette fremover. Smågrisene hopet seg opp mot midten av gangen som en propp i en slange, og de fremste hadde til slutt ikke noe annet valg enn å løpe. «Eg pleier bare å fyke mellom bingene.» Allround skulle lære meg hvordan stellet av grisene kunne ta kortest mulig tid. Det daglige stellet som innebar å skrape vekk møkk i bingene, slenge litt sagflis på betonggulvet og gi grisene en neve med halmstrå. Ikke en neve til hver, men en neve fordelt på åtte–ti griser. Allround demonstrerte det effektive morgenstellet ved å sveipe møkkaskrapa rundt i bingen før han hoppet over bingekanten og opp i nabobingen. Han stanset ikke før hele raden med binger var tatt. Hvordan skulle man få tid til å se til dyrene i dette tempoet? Jeg sto bakerst i gangen og observerte Allround, som så ut som en topptrent hekkeløper der han sprang mellom bingene.

Jeg klarte ikke alltid å holde den kjølige avstanden til dyrene under morgenstellet. En dag da Allround var ute for å treske på jordet, fant jeg en liten, skjelvende kropp som lå inntil bingeveggen i fødeavdelingen. Jeg var i ferd med å klatre over bingekanten til nabopurka da synet av denne grisungen fikk meg til å stoppe opp. Ved hjelp av fjøsdrakta lagde jeg et slags fatle og løftet henne varsomt opp for å gi henne litt kroppsvarme. Jeg fortsatte på morgenstellet med grisungen liggende inntil brystet, men da jeg skulle ta med meg trillebåren til det neste fjøsrommet, traff jeg plutselig på Allround i gangen. Jeg frøs til, for jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av oss. Hvordan kom han til å reagere på dette synet som brøt så tvert med alt han hadde lært meg opp til? «Der ligger den trygt på mors bryst.» Blikket var blitt mildere, og de skarpe konturene i ansiktet hans hadde myknet opp. Det var som om synet av meg og grisungen sammen hadde smeltet bort litt av den kjølige distansen til dyrene som pleide å ligge som et tykt islag over han. Men bare i et øyeblikk, for like etterpå gikk han på autopilot igjen. Det viste meg likevel at Allround også kunne ha en mykere side – om han bare fikk hjelp til å lokke den frem.

Det er ikke uvanlig at mennesker som opplever vonde ting sammen, knytter et sterkt bånd til hverandre, og jeg har ofte lurt på om det er derfor jeg ble så knyttet til Allround. Han pushet meg inn i situasjoner jeg ikke hadde vært i tidligere. De etiske grensene ble stadig utfordret, og selv om jeg unngikk så mye som mulig av aktiv deltakelse, var det ofte ingen vei ut av situasjonene om jeg skulle klare å være troverdig i rollen og fortsette undercover-prosjektet. En dag fant jeg en syk grisunge med gjenklistrede øyne i en av fødebingene. Jeg prøvde å undersøke han for å vurdere prognosen. Ville han overleve eller ville han dø? Hvor mye led han? Mens jeg holdt han opp, begynte han å kaste hodet bakover mens frembeina sprellet ukontrollert. Igjen og igjen red krampene gjennom den lille kroppen hans. Det var døden for han, som Allround ville ha sagt. Det begynte å sige inn hva det ville bety, for Allround hadde tidligere vist meg hvordan grisunger blir avlivet i griseindustrien. «Jeg fant den her. Den har diaré, kramper og lager rare lyder.» Allround kikket på grisungen. «Håpløst. Nei, du slår den i hjel. Nå er du vant til det.» Han skulle til å gå da jeg med hastverk i stemmen spurte om han kunne være med. Jeg hadde håpet at det var han som skulle gjøre det denne gangen. Vi gikk sammen mot «dødens gang», gangen med det dunkle lyset og murveggene der grisunger ble avlivet.

Allround sa jeg kunne velge mellom å knekke nakken på grisungen mot kanten på en port eller slenge han i veggen. Jeg røsket hardt i porten. Den var ikke særlig godt festet. Kanskje ville den skli litt og føre til at jeg traff feil? Allround må ha sett hvor stressa jeg var, for masken jeg hadde båret på i mange uker var i ferd med å falle. Likevel pushet han på at det var jeg som skulle gjøre det, og slengte på med ironi i stemmen:

«Hvis du ikke klarer det, melder eg deg til Mattilsynet for dyremishandling.»

«Er du seriøs nå? Jeg lemper den over til deg hvis jeg ikke klarer det.»

Jeg visste at grisungen led og at han gikk en sakte, men sikker død i vente. Likevel var det så vondt da jeg sto der med grisungen dinglende etter bakbeinet. Om det bare hadde fantes en annen metode for å avlive grisunger. Allround hadde plassert seg bak meg, og jeg begynte å føle på presset. «Kan du telle til tre?» spurte jeg. Stemmen skalv. Jeg fikk meg ikke til å gjøre det på egen kommando. Med lett stemme, som om dette var helt hverdagslig, telte Allround for meg. «Ein, to, tri.» En klaskelyd for gjennom den dunkle gangen. «Kan du gjøre det en siste gang? En siste gang.» Jeg så bedende på Allround mens jeg lempet den livløse grisungen over til han, for jeg var livredd for at slaget mitt ikke var nok. «Nå e den i hvert fall dø», mumlet han da han slapp den ihjelslåtte kroppen mot bakken, før han forsvant bak det støvete glasset på døra. Det var mange andre oppgaver som ventet den dagen. Jeg ble stående igjen og se ned på grisungen. Den sprellet litt, så jeg bøyde meg ned for å sjekke om den hadde refleks i øyet. Den virket død. «Nå slipper du å lide mer, lille venn.» Da Allround hadde kommet til tre i tellingen, hadde jeg skreket inni meg at jeg gjorde det for dyrene, men det var ingen trøst i at jeg visste hvorfor nå som handlingen var blitt utført. Jeg hastet videre for å fortsette med de andre oppgavene i fjøset, og merket hvordan nummenheten kom snikende som en lindrende kraft for å ta vekk de uutholdelige følelsene. En bit av meg ble igjen med grisungen i gangen den dagen.

Allround ble personen som fikk meg gjennom disse vonde opplevelsene, enten ved å gi tydelige kommandoer, telle til tre, eller å ta så lett på det at jeg ikke kunne uttrykke et spor av det jeg egentlig følte. Jeg hadde allerede rukket å bli ganske nummen etter alle inntrykkene fra slakteriene før jeg havnet hos han, men her ble alle forsvarsmekanismene mine aktivert på en gang, og mer og mer av følelsene og reaksjonene ble visket ut. Etter hvert kunne hylene til grisene dempes ved hjelp av hørselsvern. Jeg unngikk blikkene deres, for jeg ville ikke se meg selv gjennom dem lenger. Kløingen bak ører uteble. Det ekstra strøet jeg hadde pleid å samle opp fra gangen med kosten og hev i skjul opp i bingene, det uteble. For hvordan kunne jeg kose med dem når jeg i det neste øyeblikket måtte være brutal på Allrounds kommando? Tårene som hadde trillet ned i sanden på turene om kvelden langs stranden, var der ikke lenger. Motivasjonen var alt materialet som var samlet opp på harddisken.