Det ukjente dyret

HENDENE SKALV LITT MENS jeg dro den tynne nålen gjennom stoffet. Det måtte være perfekte sømmer. Tråden som strammet seg rundt knappen, matchet fargen på skjorten. Svart. Knappen som hadde fulgt med skjorten fra butikken, skulle erstattes av en som hadde en liten sirkel i midten. Der skulle linsen plasseres. Den lille mikrofonen ble festet gjennom et oppklippet hull under skjortekragen. Ikke helt innerst ved halsen. Da kunne den være for synlig.

Arkene med linjer som var fulle av snirklete bokstaver, lå strødd rundt i sofaen. Livshistorien til Amalie Vinje hadde jeg skrevet med trykkblyant. Jeg hadde brukt flere dager på å klare å bestemme meg for dette navnet, før søknadsskjemaet for navneendring ble sendt til Altinn. Det måtte ikke være for vanlig, men heller ikke unikt, og det måtte være noen som het det fra før av i området jeg skulle late som jeg bodde i.

Ny legitimasjon hadde kommet i posten noen uker senere. SIM-kortet var byttet ut med et nytt nummer som ikke ledet til en adresse. Jeg hadde skapt en ny person som snart skulle erstatte både navnet mitt og historien min. Amalie var like gammel som meg, men hadde kortere hår, gikk aldri med sminke, skravlet med ganske bred Østfold-dialekt og kom fra en by tolv mil unna leiligheten min. Hun hadde en gullring rundt ringfingeren på høyre hånd, var gift med en IT-arbeider som skulle få seg jobb i Nordsjøen, og var selv utdannet sykepleier og hadde jobbet på pleiehjem. I to måneder hadde jeg lest pensum for sykepleiestudenter, som jeg hadde lånt fra biblioteket på Høgskolen i Oslo. Jeg måtte distansere meg for å klare å leve meg inn i rollen. For jeg måtte være troverdig hvis jeg skulle klare å jobbe i denne industrien mens opptakeren sugde inn alt. Glemme Norun. Glemme verdiene mine.

Idet jeg satte meg inn i den svarte fireseteren jeg hadde lånt hos Hertz, var jeg Amalie. Hun var ikke den første rollen jeg hadde laget. Et raskt blikk i bakspeilet. Hvordan endte jeg opp her?

Bildøra smalt igjen bak meg mens jeg skuet mot det røde bygget. Omringet av frodige jorder på alle kanter og med traktoren godt parkert inntil fjøsveggen kunne det ved første øyekast se ut som det var klippet ut av en reklamefilm. Grusen knaste mot joggeskoene mens jeg gikk bortover mot hoveddøra til fjøset. Fingrene pillet på knappen som var blitt en del av kroppen min, og jeg hvisket til meg selv en siste gang: «Dette klarer du ... for dyrene.» Hjertet banket. En del av meg ville bare løpe vekk. Løpe langt inn i skogen og forsvinne. Som det følelsesmennesket jeg egentlig er, hadde jeg kanskje det dårligste utgangspunktet til å gjøre denne jobben. Men jeg kunne aldri flykte nå. For mange hadde allerede sviktet dyrene. Det de trengte, var noen som så de redde øynene deres, hørte skrikene og som kunne fortelle deres historier – uten å snu seg vekk eller holde seg for ørene. Så jeg åpnet døra til det røde bygget og gikk inn i mørket. Til grisene.

Ti rosa kropper. En rektangulær binge i rekken av flere titalls andre i det store rommet. Grønnfargede vegger på halvannen meters høyde som muret grisene inn i betongbingen. Jeg så bort på bonden som lente seg med albuen mot bingekanten. Hva tenkte han på? «Grisene skal sove, spise og vokse. Hvis de gjør det, har de det bra», hadde han sagt. Jeg bøyde meg over bingekanten og observerte grisene. En gris satt midt i bingen med bakbeina på skrå. Han skulte mot oss, men det var samtidig et trist slør over dette blikket. På møkkarista sto en annen gris og gjorde fra seg. En tredje sto med hodet strukket oppover og drakk intenst fra drikkenippelen. Noen prøvde å spise opp det tynne laget med sagflis som lå i den ene delen av bingen, andre dyttet trynet mot betongen. Dette var alt de kunne gjøre i denne bingen. Dette var livet deres.

Var det egentlig rart at bonden trodde at betongbingen var god nok for dem? Det var vanskelig å forestille seg at disse dyrene egentlig elsket å grave i jorda, avkjøle seg i gjørmebad, eller at de kunne løpe i flere kilometer i timen bortover på gress. Dyrene som har veldig god hukommelse, som er verdensmestere i problemløsningsoppgaver, som har høyt utviklede sosiale ferdigheter, som at de kan ta andre grisers perspektiv, og til og med bruke informasjonen til å manipulere hverandre. De er intelligente, og mye tyder på at de har en viss oppfatning av tid.1 Det var vanskelig å skjønne at disse tilsynelatende passive dyrene, i utgangspunktet var svært aktive dyr med en enorm utforskertrang.

Jeg har alltid vært glad i dyr, men har aldri vært spesielt opptatt av griser. Det er kanskje ikke så rart heller, for hvor ofte får man sjansen til å bli kjent med en gris? Mitt første møte med griser var i frysedisken på nærbutikken Rimi. På pakken sto det «svinekoteletter», og assosiasjonen jeg fikk til gris på den tiden var de lyserosa kjøttstykkene som smakte fortreffelig når de kom rett fra grillen på varme sommerdager. Det gikk en del i grisekjøtt i heimen jeg vokste opp i. Speilegg og nystekt bacon til frokost i helgene, svinebiff til middag, og svinesteik surret inn i hyssing til 1. juledag.

Det andre møtet mitt med griser var på Valdres Folkemuseum. De hadde to griser som pleide å ligge i gjørma ved et treskur som lå et godt stykke unna det brune trehuset der folk danset hallingdans eller stekte sveler på en stor stekeplate. Når vi nærmet oss skuret, gikk den gode lukten av sveler etter hvert over til en stram lukt, og det var slik vi forsto at det var griser der i år også. Det var et mørkt tregjerde rundt gjørma og skuret som gjorde det vanskelig å få øye på grisene, men var man heldig, kunne man klare å skimte litt rosa hud gjennom stolpene. Broren min og jeg pleide å klatre opp på gjerdet for å se bedre. Vi hang med armene over på den andre siden av gjerdet, men rakk aldri ned til grisene slik at vi kunne klappe dem eller få kontakt.

Grisene var liksom bare der for å vises frem, et underholdningselement for barna som besøkte museet, og vi så ned på dem der vi hang over gjerdet. Det var ingen som fortalte oss at disse dyrene egentlig er veldig renslige eller at et levemiljø med nesten bare gjørme ikke er bra for dem. Det var ingen som fortalte at de bare ruller seg i gjørme fordi de skal avkjøle seg på varme sommerdager. For broren min og meg var det den stramme lukten som festet seg. Det, og at de var så møkkete.

Med så lite erfaring med griser, hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle forholde meg til dyrene da jeg gikk inn i griseindustrien. Jeg hadde ingen anelse om hvordan de lever eller hva slags atferd som er vanlig – og det tror jeg ikke jeg er alene om. Gris er det dyret vi spiser aller mest av. Hele 27 kilo hver i året.2 Samtidig har vi lite å gjøre med griser mens de ennå er i live. Hvor er de egentlig?

«Bare én prosent av norske griser får være ute i løpet av livet», er en faktaopplysning jeg prøver å spre mest mulig.3 En setning som ofte blir møtt med: «Det kan ikke stemme. Hva er kilden?»

Bildet av kyr og sauer på grønne enger står så klart for oss at det virker som vi automatisk ser for oss at grisene også får være ute på disse engene. Men la oss snu på det: Hvorfor ser vi dem aldri hvis de pleier å være utendørs? Er det noe med grisene som ikke tåler dagens lys?