Syv meninger med livet by Kagge Forlag

Thomas Hylland Eriksen Syvmedmeningerlivet

© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Lyon text Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: www.kagge.no0160TordenskioldsKagge978-82-489-2968-0ForlagASgate2Oslo

ForordInnhold 7 Relasjoner 13 Knapphet 37 Drømmer 71 Langsom tid 87 Øyeblikket 115 Balansekunst 135 Å gi slipp 161 Annotert bibliografi 177

gang i siste halvdel av forrige århundre at jeg tok noen øl med en eldre kollega. Som så ofte når sosialantropologer kommer sammen, var vi innom det meste i løpet av kvelden. På sitt beste og sitt verste er sosialantropologien manisk digressiv. Etter en formålsløs, men ikke uinteressant vandring gjennom sentralafrikan ske offerritualer og amazoniske kosmologier konkluderte min kollega: «Meningen med livet, vet du, Thomas, det er tre ting: å tro på Gud, å få barn … og det tredje har jeg glemt.»Kommentaren

kom fra en barnløs tviler, og var knapt alvorlig ment. Men han var inne på noe. For hva er nå dette tredje, som han hadde glemt? Pessimistene har en annen innfallsvinkel enn dem som leter etter det tredje, som de altså har glemt hva er. For dem er det et premiss at livet er meningsløst. I sitt hovedverk Om det tragiske, passende nok utgitt i 1941, forklarte Peter Wessel Zapffe hvorfor. Mennesket er nemlig overutrustet. I likhet med andre dyrearter har vi behov for mat, søvn osv., men vi er også utstyrt med et behov for en overordnet mening med livet, som bare kan tilfredsstilles gjennom selvbedrag, altså troen på en eller flere guder som ikke

detForordvaren

finnes.8

Når selvbedraget er gjennomskuet, innser mennesket at livet ikke har noen mening. Der ligger forklaringen på Zapffes boktittel. Førti år senere utgav Zapffe, sammen med Herman Tønnessen, den lille dialogboken Jeg velger sannheten. Tønnessen var heller ingen smågutt hva angikk livets meningsløshet, og vakte i sin tid en viss oppsikt med den filosofiske fagartikkelen «Happiness is for the Pigs: Philosophy vs. Psychotherapy». Uenigheten dem imellom var ikke uoverskridelig, men der Zapffe holdt fast ved at livet var meningsløst, fremholdt Tønnessen at livet ikke engang var meningsløst, ettersom bare å stille spørsmålet forutsatte at begrepet «livets mening» var en fornuftig innramming av en brukbar problemstilling. I en kommentar til dialogen hevder Arne Næss at spørsmålet er feil stilt. Meningen med livet befinner seg nemlig ikke på et metafysisk plan, og det er et feilspor å søke etter en overordnet mening med hele livet. Tvert imot ligger livets mange meninger i de små ting, som gleden over høstløvets farger. Temaet er ikke akkurat nytt. Mennesker har lett etter helhet i kosmos og retning i tilværelsen iallfall siden språ kets opprinnelse, men jeg har mine grunner til å være over middels interessert. På grunn av jobben min som sosial antropolog har jeg hele livet hatt en samtale gående med mennesker fra andre kulturelle verdener. Overalt er folk brennende opptatt av livets mening hvis man bare gir dem tid til å tenke seg om, men de gir ganske forskjellige svar. For noen handler det om å utføre fromme eller nestekjærlige handlinger som sender deg til et bedre sted, for andre å være en god sønn eller datter eller forelder, for igjen andre å glede seg over det man har, enten det er en elbil, en kjæ

reste eller nærhet til regnskogens dyriske dufter. Og jeg har aldri følt meg sikker på at de tar feil, eller at svarene er så forskjellige dypest sett. Spørsmålet har også meldt seg med særlig tyngde de siste årene, etter at jeg fikk kreft i 2016 og befant meg i dødens forgård et par år. I den perioden lærte jeg mye, blant annet å slette ordet «uhelbredelig» fra mitt aktiveSpørsmåletordforråd.kan

ikke besvares av vitenskapen. Vi kom mer trolig ikke engang videre, noe som er en uvant tanke for mennesker som er lært opp til å tro på fremskritt og utvikling. I en viss forstand er vi fremdeles like utenfor huleåpningen, eller i det minste på torget i Aten eller under banyantreet ved Gautama Buddhas føtter. Budskapene fra amerikanske urfolk om at ingen kan eie naturen, eller fra vestafrikanske eventyr om at hovmod står for fall, er tidløse. Kanskje Undset hadde rett da hun skrev: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» Skrell bort den kulturelle glasuren, utvendige regler og normer, teknologi og samfunnsform, og du oppdager at hvor forskjellige vi enn måtte se ut til å være, så er vi innerst inne drevet av de samme motivasjonene og kan forstå hverandre ganske godt på tvers av tid og rom. Det er fullt mulig å forstå mennesker som er ganske forskjellige fra en selv. Det eneste som kreves, er tålmodighet og folke skikk.Når vi reflekterer over livets mening og hva som er et godt liv, er det som om vi er samtidige med alle mennesker som har levd. De samme spørsmålene blir stilt gang på gang, og svarene har mye felles. Ingen fornuftige mennesker har noen gang trodd at livets mening er å skaffe seg

så10 mange ting som mulig. En T-skjorte jeg så i Stockholm, hadde påskriften: «Den som har flest prylar när han dör, har vunnit». Jeg kjøpte den ikke, for da ville jeg bare hatt enda en pryl jeg ikke trengte. Jeg hadde alt en T-skjorte med bilde av en skummende seidel og påskriften: «It’s always five o’clock somewhere in the world».

Det er ikke sikkert at et endeløst prestasjonsjag på hamsterhjulet er veien å gå. En mening med livet kan nemlig være å nyte det som ikke fører til noe spesielt, det Zapffe omtalte som autotelisk, til forskjell fra det heteroteliske, som er målrettet. Det finnes knapt noe bedre enn bare å ligge i hengekøya og lese en bok, eller å fiske uten å tenke på om man får napp. Nei, vil noen innvende: Hva godt kan det føre med seg å drive dank? På Trinidad er kunsten å gjøre minst mulig på en stilfull og elegant måte løftet opp til en avansert livskunst. Aktiviteten kalles liming (LAI-ming). Denne inak tiviteten har avstedkommet stor humor, fengende musikk og et og annet brukbart dikt. For det er bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje. Så hva er meningen? Er det å oppfylle Guds plan eller gjøre gode handlinger, gi og få betingelsesløs kjærlighet eller leve i øyeblikket – eller tvert imot tenke langsiktig og handle deretter? Svaret er ja på samtlige spørsmål. Det kommer bare an på hvem du spør, når du spør dem, og ikke minst hvordan du spør. Blikket må vendes både utover og innover. Det lille speiler det store, «intet menneske er en øy», som poeten John Donne skrev i 1623, og det eneste som kan gjøre livet meningsfylt, er forskjeller. Det finnes ingen oppskrift, og det ville være uansvarlig å late som noe annet. En etikk som setter harmoni høyt, for eksempel buddhismen, høres forlokkende ut i en konfliktfylt verden, men den risikerer

å bli veik og kompromissøkende i utide. En av den skotske opplysningstidens mest lysende stjerner, filosofen David Hume, mente at mennesker var styrt av følelser, og for å unngå at de ustyrlige lidenskapene tok overhånd, anbefalte han å prioritere de milde, svake følelsene. Den stoiske filosofen Seneca var, ikke overraskende, av samme oppfatning: «Alle lidenskaper som tillater seg selv å nytes og fordøyes, er middelmådige.

Lette følelser kan snakke, men de tunge er stumme.»Menhva om det som skal til for å våkne, nettopp er sterke følelser, som kullsviertro på en gud eller et brennende engasjement mot hverdagsrasismen? En kristen kvinne jeg kjenner på Seychellene, sier at hun har et avslappet forhold til muslimer på øyene, for de tror i det minste på Gud. Men hva med de av oss som ikke tror på en personlig gud? Å få barn, slik at slekt kan følge slekters gang, regnes som noe av det mest meningsfylte nesten overalt i verden. Men det er ikke alle som får barn. Noen velger endog ikke å få barn. Og hvis meningen med livet ligger i de små ting – høstløvet på bakken, katten som maler på fanget, en kopp glovarm etiopisk kaffe fra Sidamo – har vi da ikke noe ansvar for de store tingene, som global rettferdighet og klima? Dette er store spørsmål, men av og til er det de minste spørsmålene som gir en opplevelse av å være i nærheten av de største svarene.

førRelasjonertidensbegynnelse

var det mørkt og stille. Ingenting stod i en relasjon til noe. Det var først for 13,8 milliar der år siden, da «det store smellet» skapte et ekspanderende univers, at noe begynte å finnes, og det kunne bare eksistere i relasjon til noe annet. Planeten vår tok form først for 5,4 milliarder år siden, og de første tegnene til liv viste seg et par milliarder år senere. De første organismene som utvekslet signaler og kjemikalier, hadde lite å fortelle hverandre, men gradvis ble planter og dyr mer avanserte. Vi, Homo sapiens, som har vært anatomisk moderne i et par hundre tusen år, er ikke noe sluttpunkt, men inngår i en lang historie om kampen for tilværelsen, samarbeid og kommunikasjon.

Vi er våre omskiftelige relasjoner. Derfor er det underlig at så mange tror at menneskets yttergrense går ved huden. Erfaringen forteller oss jo hver time på døgnet at det ikke stemmer. Det er nemlig mer av oss mellom enn inni. I en rettferdig verden ville både ha dukket opp i annenhver setning, verken like ofte som en snøstorm i juli. Når du holder opp en hånd, innbiller du deg kanskje at du ser fem fingre, men ser du godt etter, oppda ger du ti relasjoner mellom fingre. Ingenting eksisterer før det er forskjellig fra noe annet. Vi organismer er bare det vi

Det er bortkastet å se en iøynefallende solnedgang alene. Å legge ut bildet på Instagram er noe annet enn å oppleve den sammen med noen. Alone Together er den megetsigende tittelen på en bok av sosiologen Sherry Turkle.

er14 mellom og sammen med alle og alt annet som gir livet fylde og plasserer oss i en større økologi av ideer.

Det eneste som finnes, er forskjeller. Det betyr at mennesker, i likhet med alt annet som finnes, i sin natur er relasjonelle. I høylandet på Ny-Guinea er du ikke død idet du slutter å puste, men først etter at all gjeld er gjort opp, og alle dine relasjoner med andre er avsluttet. Derfor er begravelsen den mest betydningsfulle hendelsen i landsbyen. Med planter er det på samme måte. De klarer seg dårlig på egen hånd. De fleste trives best i nærheten av andre planter som kan berike dem, og om de ikke har det, vokser de i det minste i et jordsmonn som myldrer av liv.

Hun har i mange år advart om informasjonssamfunnets menneskelige konsekvenser, hun var tidlig ute med å vise at det skjermbaserte fellesskapet er et tomt skall, og nå viser hun at jo mer vi venner oss til å samhandle med kunstige intelligenser, fra «Siri» til omsorgsroboter, desto dårligere blir vi til å behandle hverandre som noe annet enn roboter. I essayet Ekko tar Lena Lindgren utgangspunkt i myten om den selvforelskede Narsissus i en treffende samtidsdiag nose som peker i samme retning. Ting kan være påskudd for å skape relasjoner mellom mennesker. Det stemmer nemlig ikke at mennesker og ting danner en relasjon, ettersom tingene ikke kan handle på egen hånd. Tingenes verdi ligger i at de bygger bro mellom mennesker, men av og til – tenk på smartmobiler eller roboter – kan man nok si at de tåkelegger like mye som de forbinder. At alle skal «eie» sine egne ting er dessuten

unødvendig og destruktivt. Bilene står stille 98 prosent av tiden, og hyttene er vanligvis tomme. Før i tiden var det vanlig å dele på frysebokser, og som et ekko fra en tidligere tid finnes fremdeles vaskekjellere i enkelte bygårder, der man må skrive seg opp på en liste. Klær skaper folk, heter det, men det skyldes en misforståelse. Derimot skaper klær relasjoner mellom folk, og det er derfor folk skaper klær.

Ifølge tekstilforskeren Ingun Grimstad Klepp har den jevne nordmann 359 plagg i garderoben. Kanskje en fjerdedel blir brukt av og til, men alle de øvrige plaggene henger og slenger i klesskapet som tause vitner om din eksistensielle usikkerhet. Dine umistelige ting – arvestykker, vindskjeve lysestaker av leire som barna gav deg til jul, en femten år gammel skinnjakke – fremkaller minner som handler om andre mennesker, ikke om tingene selv. Mennesket lever ikke av ånd alene, og noen materi elle goder er livsnødvendige. For eksempel mat. Eller en poncho av alpakkaull hvis du bor på fire tusen meters høyde i Andesfjellene. Når to quechua-talende småbønder møter hverandre på stien om morgenen, innleder de gjerne samta len ved å spørre hverandre om de har spist ennå, og dette er et vanlig høflighetsspørsmål i mange samfunn. Hvis den ene svarer nei, blir den som spør ansvarlig for å skaffe stakkaren noe å spise. Først og fremst er mat nemlig til for å deles, og når du spør om noen har spist, handler ikke spørsmålet om stoffskifte og fordøyelse, men sosiale forbindelser. Det fin nes ingen større fornærmelse enn å takke nei til et tilbud om et måltid. Lite er mer meningsfylt enn å spise sammen. Det måtte i så fall være å drikke sammen. I forskningsprosjektet Bottles and Battles undersøkte historikeren Bjørn Qviller alkoholens betydning i diplomatiets historie. Dessverre døde han før prosjektet ble ferdig, men det er

mye16

tese var at drikking var et glidemiddel for vennskapelighet og gjensidig forståelse, noe som fremstår som sannsynlig, men bare inntil et visst punkt. Når en gjeng sitter og drikker sammen, oppstår det gjerne en situasjon, utpå kvelden, der en eller flere av deltagerne blir indiskré og overdrevent frit talende fordi dømmekraften svekkes. Det veives, snøvles og krafses en del på dette tidspunktet. Trolig har skaperne av den danske filmen Druk (norsk tittel: Et glass til) rett i at det finnes et optimalt rusnivå, der kritiske og mistenk somme tilbøyeligheter bedøves tilstrekkelig til at vi kan se hverandre i øynene og senke skuldrene, før reptilhjernens instinkter får oss til å miste hemningene. Lignende problemer oppstår ikke når mennesker spi ser sammen. Det finnes steder der man blir i slekt av å dele mat. Ikke slektninger som skal arve hverandre, eller som er villige til å gå gjennom ild og vann for å redde hverandre fra fjellhyller eller kvikksand, men slektninger som har gjensi dige moralske forpliktelser: Jeg er gjestfri overfor deg, og du skylder meg en gjenytelse. Maten utgjør en stor del av limet som forbinder mennesker. Gjestfrihet er aldri feil, unntatt når du får den i fanget fra mennesker du helst ikke vil ha noe med å gjøre. I så fall kan du finne på en unnskyldning og takke nei, du kan gjøre gode miner til slett spill og late som ingenting, eller du kan takke ja fordi du ser muligheten for å bruke relasjonen strategisk senere. Gjestfrihet er en av livets sentrale meninger nesten overalt. Den handler ikke bare om å gi, men også om å ta imot. Det siste kan være det vanskeligste fordi det forutsetter evnen til å være takknemlig. Her i det protestantiske nord er ikke det vår sterkeste side. Vi kårer mesterskap i giverglede og har et stort bistandsbudsjett, men er ikke spe

å hente i kortversjonen Rusens historie. Qvillers hypo

sielt gode til å kreve gjenytelser fra dem som mottar milde gaver. Burde det ikke være en menneskerett å bli stilt krav til, slik at en slags balanse kan gjenopprettes? Det er ikke en oppskrift på selvrespekt å være den som alltid får, men som aldri får lov til å gi. Den uforskammede gjest er en kjent skikkelse. Det er som raper ved bordet etter å ha drukket opp årgangsvinen, har lite annet enn banaliteter og sjofelheter å bidra med i samtalen, og som går like etter desserten. Den uforskammede vert er mindre omtalt, men ikke av den grunn mindre utbredt. Det er han, eller hun, som er totalt uinteressert i gjestene. De forventes å være takknemlige for det de har fått, men verten stiller dem ikke ett spørsmål om hva de går rundt og tenker på, hva som betyr mest for dem, og hvilke planer de har i livet sitt. En kveld kom jeg igjen i tanker om den uforskammede vert, under en boklansering av min kollega Torunn Arntsen Sajjads Tandooristan. Det skyldes ikke bare at hun skriver om gjestfriheten hun alltid har møtt på sine mange reiser til Pakistan. De aller fleste i Pakistan deler det de har, hevder hun, med unntak av de rikeste, som trekker stigen opp av frykt for at de fattige skal trekke dem ned. I dette konkrete tilfellet har fraværet av gjestfrihet imidlertid å gjøre med noe annet, nemlig den nesten totale mangelen på interesse for Pakistan i norsk offentlighet. Uvitenheten er ikke sjokkerende, men det går an å strekke seg til å kalle den tankevekkende all den tid det er over femti år siden pakistanere begynte å slå seg ned i Norge. Denne mangelen er kjedelig, ikke minst for dem som har bakgrunn fra Pakistan og har vent seg til ikke å bli sett slik de ser seg selv, bare gjennom majoritetens blikk, som ufullkomne nordmenn og nordkvinner.

slubberten

Den som får noe uten å gi noe tilbake, settes i takknemlighetsgjeld, mens den som gir, får et overtak. Derfor er vi i min nordeuropeiske middelklassekultur nøye med å sørge for at gjenytelser finner sted. Hvis noen har invitert oss på middag, er det vår tur neste gang. Disse konvensjonene gjør livet litt mer meningsfylt, men de er ikke avgjø rende, ettersom så mange av våre relasjoner formidles av stat og marked. I små, statsløse samfunn er det derimot de mange små ytelsene og gjenytelsene som utgjør limet, i fravær av lovverk og formelle institusjoner. Alle står i en diffus takknemlighetsgjeld til alle andre. Mange er så heldige å ha, eller ha hatt, et eldre familiemedlem, ofte en kvinne, som oppnår en dyp meningsfylde ved å lage mat for andre. Da er det ikke nødvendigvis slik at hun må inviteres igjen. Da jeg var ung, hadde vi en grandtante som ofte inviterte min bror og meg på middag i studietiden. Hun hadde ikke egne barn, og Ketil og jeg var viktige for henne. For å være ærlig hadde vi ofte annet fore, men vi gikk ut av vår vei, som det heter, for å besøke tante Elly iallfall én gang i måneden. Da faren vår levde, hadde han vært fast gjest i årene da han jobbet i NRK og hadde hybel i Oslo. Vi meldte oss mest for å glede henne, og hun laget mat for å glede oss. Maten var spennende for oss – stekt sild, kjøttpudding, fårikål, altså retter vi sjelden eller aldri spiste ellers. Av og til glemte tante Elly at vi for lengst var blitt slamper på nærmere én nitti, og gav oss en godtepose når vi gikk. Vi var fornøyde på hjemveien fordi vi visste at vi hadde gledet et annet menneske, og hun var tilfreds over å ha gledet oss. Men det var ikke egentlig det jeg skulle si. Å snakke om mat og drikke er bare påskudd for å få sagt at en mening med livet er å gi og ta imot i en strøm som flyter kontinu

19 erlig. Maoriene bruker ordet whakapapa for å beskrive den endeløse kjeden av mennesker fra tidenes morgen til tide nes solnedgang. Når du klarer å tenke deg inn i whakapapa, har du forankret deg der du hører hjemme, i grenseflaten mellom det indre og de andre, i en nesten uendelig lang kjede som strekker seg bakover og forover. Alt vi gjør, er relasjonelt. Nettverkene kan være definert gjennom konkurranse eller solidaritet, individualisme eller økologiske forbindelser. Konkurranse finnes i alle kulturer, men den bygger på et fundament av solidaritet. For den som ikke har noe felles, har ikke engang et språk for å bli enige om reglene. Uten trygghet eksisterer ingen frihet. Tro om ikke dette var en lærdom fra pandemien? I førti år hadde vi blitt fortalt om konkurransens fortrinnlighet. Selv en sosialdemokratisk statsminister gikk høytidelig ut i lørdagsunderholdningen på fjernsyn og avskaffet offisielt jan teloven, prinsippet om at man ikke skal stikke seg ut som individ, men være lydig og konform. Hun glemte riktignok å nevne at janteloven ikke bare er en oppskrift på konformitet og misunnelse, men at den også skaper solidaritet. Den i norsk mytologi som mer enn noen andre brøt med janteloven, var Peer Gynt. Han frigjorde seg fra bygdas zombiementalitet og smålåtenhet, han foraktet sosial likhet og reiste ut for å erobre verden. Det er kjent hvordan det endte. Riktignok tjente han noen flyktige formuer på slavehandel og spekulasjon, men til slutt kom han krypende tilbake til Solveig, etter å ha renset jordløk og innsett at han ikke hadde noen kjerne. Slik går det med den som bare ser jantelovens negative sider. Så kom pandemien, etter førti års bejubling av vekst, konkurranse og personlig initiativ. Da var det mange som oppdaget at det nok er frigjørende og stimulerende å leve

som20 fritt, selvrealiserende individ, men bare så lenge du seiler i medvind. Spørsmålet er da om du har noen å gå til med din svakhet, sårbarhet, frykt og usikkerhet. Her gav markedstenkningen ingen svar. Den er nådeløs. De svake må bukke under, slik er nemlig markedets lov. Så ble det opp til den kjedelige staten, da, og de hemmende sosiale normene, og de grå byråkratene, å rydde opp. Selv de mest begeistrede profetene for individets ukrenkelige frihet ak septerte at fellesskapsløsninger i stor skala måtte til for å håndtere pandemien. Plutselig ble statlig politikk den vik tigste innrammingen av livet. Budskapet var nøyaktig det motsatte av det nyliberalistiske: Gjør minst mulig, hold deg hjemme hvis du kan, ta hensyn til andre, ikke produser og konsumer mer enn nødvendig, sørg for å være trygg, unngå sex med fremmede, bare ta buss og tog hvis du absolutt må, og så får selvutfoldelsen komme i neste omgang. La oss håpe at denne erfaringen har lært oss noe om hva som betyr noe her i livet når det kommer til krita. Under pande mien var det gode grunner til å være takknemlig for å ha en stat som vil borgerne vel, selv om den kan være både klø nete og firkantet. Oppe hos oss iscenesatte politikerne seg ikke som truende, autoritære ledere, men som bekymrede familiemedlemmer.Jegnevnteenkollega som sa, ikke uten en viss dobbelt bunnet ironi, at meningen med livet ikke bare er å tro på Gud, men også å få barn. Det er ikke nødvendig med egne, men den betingelsesløse kjærligheten og omsorgen som så mange opplever i møte med barn, på én og samme tid selv utslettende og selvbejaende, er vesentlig. Den virvler opp et viltvoksende virvar av følelser. Forholdet til barn skaper et springbrett til å bli del av en større historie, materiell trygghet, omsorg, svakhet og avhengighet, sårbarhet og

Mange steder blir du ikke betraktet som voksen før du har barn, eventuelt adoptivbarn eller søskens barn. Men du trenger ikke å få egne barn for å ta barns virkelighet på alvor og lære av den. Filosofen Tanu Biswas drev deltagende observasjon blant barnehagebarn i Trondheim, og skrev en avhandling i pedagogisk filosofi om childism, altså en filosofi der det er barnas virkelighet som gir de voksne retningslinjer og inspirasjon, og ikke omvendt. Deres lek og fantasi gjorde verden eventyrlig, og barn forstår mer enn voksne ofte er klar over. For eksempel om klima og miljø. Det er mulig at Jesus Kristus hadde childism i tankene da han sa at vi alle skulle bli som barn igjen, eller kanskje han mente at vi skulle erkjenne vår sårbarhet og avhengighet for å kunne bli takknemlige over å være her. Begge deler gir mening.

21 potensial. Forbindelsen med barna synliggjør nåtiden som et hengsel som forbinder fortid med fremtid, men mest av alt gjør barna det mulig å delta i den lange samtalen om hvem vi er, og hva vi er del av. Da jeg møtte Dalai Lama for noen år siden, fortalte han at hans liv som åndelig leder selvfølgelig ville ha vært umulig dersom han hadde hatt kone og barn. Denne holdningen minner om katolikkenes krav om sølibat hos sine prester. Lamaen avslørte ufrivillig en svakhet ved det filosofiske livet i ensomhet, som ofte har vært romantisert og hyllet av misunnelige familiemennes ker. Det er nemlig ved å ha nære, forpliktende relasjoner at du blir et komplett menneske. Du får det nemlig ikke alltid som du vil. Du må gi deg. Du må avlyse jobbreiser og senke kravene til karriereutvikling fordi familien går foran. Det er ikke alltid mulig å få i pose og sekk. Den som ikke må gi avkall på sitt ego av hensyn til andre, blir et mindre helt menneske, med underutviklede evner til tilgivelse og takknemlighet. Dette høres brutalt ut, men det er sant.

Hvilke relasjoner som er de dominerende i et bestemt kulturelt univers, avhenger av hvilken omverden man inn går i. Det finnes urfolk som opplever seg som så innvevet i naturen at de sier at de betrakter jaguaren, eller hvalrossen, som like viktige som menneskene de står nær. Men la oss ikke overdrive. Det blir aldri helt det samme. De jakter tross alt på hvalross og ikke på mennesker i Arktis, og i Amazonas setter de seg ikke ned med jaguaren for å fundere over livet etter døden. Som oftest er det andre mennesker som gir den mest meningsfylte innrammingen for livet. Den erotiske kjærligheten – eros – som glorifiseres i vår type samfunn, kan være viktig, men den har sine begrensninger. Noen vil endog mene at den har skylden for at relasjoner mellom voksne og barn ikke er så gode som de burde være. I andre deler av verden, fra Indonesia til Senegal, er det mange som kritiserer det typiske nordatlantiske mennesket som grunn leggende egoistisk fordi det driver og forelsker seg lenge etter å ha inngått ekteskap og stiftet familie, og ikke nok med det: Mange forlater til og med sin ektefelle og sine barn for å tilfredsstille sine private lengsler. Den mindre intense kjær ligheten kan være mer varig, sier de. Indere og pakistanere kan snakke kritisk om kjærlighetsekteskapet som et kortva rig blaff av magnetisk tiltrekning og gjensidig fascinasjon, som uvegerlig surner med tiden. Deres arrangerte ekteskap begynner derimot på lavbluss, mellom partnere som ikke kjenner hverandre på forhånd, men som gradvis utvikler seg og øker i temperatur. Latinamerikanske kvinner med livserfaring kan få seg til å si til nygifte bekjente av samme kjønn, at det første året de er gift, skal de legge en mynt i en krukke hver gang de ligger med sin mann. Deretter skal de ta ut en mynt hver gang de utfører samme handling. Konklusjonen er at krukken aldri blir tom.

Det er mye mer å si om saken, men disse synspunktene er ikke irrelevante. For hvor meningsfylt er det å søke selv realisering som ytterste mål når du uansett er skapt av et nettverk av relasjoner? Mange som skiller seg, blir forbauset og skuffet over å oppdage at store deler av deres personlige historie blir visket ut. De kan jo ikke lenger henge gamle fa miliebilder på veggen eller mimre om pussige episoder og hyggelige bursdagsfeiringer da barna var små. I det nordvestlige hjørnet av Europa finner vi det sterkeste båndet mellom likeverdige partnere som lever sammen. I andre deler av verden kan det være far–sønn-relasjonen som er definerende. Det gjelder i Middelhavsområdet. Hvis en mann dør på Sicilia eller i Tunisia, blir han normalt begravet ved siden av sin far. Hvis en mann dør i Nederland eller Norge, blir han begravet ved siden av sin kone.Andre steder, som på karibiske øyer, vil det sterkeste båndet være mellom mor og sønn. Fra et kvinneperspektiv er menn sjelden til å stole på. De kommer og går. Døtre forsvinner når de får kjærester. Sønner vil derimot alltid stille opp, av samme grunn som at mannlige partnere ikke er til å stole på – de vil jo alltid sette hensynet til sin mor foran. Menn som har emigrert til London eller Toronto, sender jevnlig penger til sin mor hvis hun bor på Dominica eller Antigua. Hvis de ikke tar telefonen hver gang hun ringer, er de dårlige sønner. Enten det er snakk om barn, ektefeller, fedre, sønner, mødre eller døtre, er det disse relasjonene som vanligvis er de sterkeste, selv om det alltid finnes unntak. De ubrytelige båndene avstedkommer takknemlighet, oppofrelse, til givelse og sårbarhet. Du har ikke levd hvis du ikke har opplevd denne intense følelsen av samhørighet og støtte når du

I doktoravhandlingen med den ubetalelige tittelen Hva er ei ku? forteller Lars Risan om en bonde på Jæren som har kuene sine i et løsdriftsfjøs. Det vil si at de går fritt omkring ettersom de får mat fra en fôringsautomat. Dermed må bøndene bli kjent med hver enkelt ku, mens de tidligere bare trengte å kjenne kuene på båsplasseringen. Det var særlig én bonde som vakte Risans interesse. Han syntes å ha en særlig evne til å kommunisere med kuene. Han var ingen kuhvisker som innbilte seg at kua kunne raute tidløs visdom bare man la øret helt inntil, men beveget seg omkring i fjøset på en langsom måte som korresponderte med kuenes rytme, klødde dem bak ørene og snakket langsomt til dem med dyp stemme. De så ut til å trives i hans selskap.

Av og til har jeg tenkt på Risan og kuene på Jæren når jeg har forsøkt å komme innpå katten min, men jeg har også

Det blir aldri helt det samme med dyr og planter. Jeg beundrer det store kastanjetreet oppi bakken, men det be undrer ikke meg tilbake. Jeg snakker til katten min, og han svarer på sin måte, men spør aldri hvordan jeg har det. Og du kan nok snakke til et fjell, men hvis det svarer, er det du selv som i et glimt av naturreligiøs mystisisme påtar deg rollen som fjellets buktaler. Det skal ikke utelukkes at vi kan stille oss inn på en fre kvens der dyrene og vi kan kommunisere med hverandre.

trengte24 den som mest. Jeg snakker ikke om «å kjenne på» følelser, en moteriktig og tåpelig talemåte som plasserer følelsene utenfor deg selv. Enten har du dem, eller så har du dem ikke. Du kjenner ikke på dem. Det kan kanskje en algoritme eller en herdet terapeut gjøre, men ikke et svakt og feilbarlig menneske.

Når han gikk inn i fjøset, ble bonden del av et nettverk av tegn og kommunikasjon som forbandt ham med kuene.

Descartes slå fast at dyr bare var «avanserte automater», et synspunkt som skulle gjøre stor skade i flere hundre år fordi det fratok dyr verdighet og rettigheter. Descartes skjønte seg på mye, men ikke natur. Det er forskjell på dyr. Griser behandles i vår del av verden som rettighetsløse maskiner, og blir produsert industrielt for å gi oss flesk og bacon, mens hunder i visse samfunn blir invitert til å legge seg på menneskers møbler.

Det skyldes ikke at grisene er dummere eller enklere enn hunder, men at vi ikke spiser hunder. Griser er nysgjerrige og kvikke dyr som liker å bli klødd bak øret, og de står oss nærmere enn vi ofte tenker på. Etter en kreftoperasjon er jeg selv blitt avhengig av enzymer utvunnet av grisers buk spyttkjertel for å kunne fordøye mat. Spørsmålet er hvor langt vi mennesker kan komme i våre forsøk på å kommunisere med andre arter. Først er det nødvendig å legge Descartes bak oss og kanskje søke både bakover og bortover, til verdener der dyrene er medskapninger, og hvor menneskene uttrykker takknemlighet for å få lov til å spise deler av døde dyr. Kan det tenkes at relasjoner til dyr er like meningsfylte, om ikke mer, enn rela sjoner til andre mennesker? For noen er det slik. Dyrene er stort sett lettere å ha med å gjøre. De klager ikke over at du har glemt bryllupsdagen eller satt ned innetemperaturen for å spare strøm; hunder er lydige og lojale, gullfisk tause,

tenkt på Michel de Montaigne (1533–1592), den assosiative

tenkningens mester og det litterære essayets far. Montaigne skriver om hvordan han leker med hunden selv om han strengt tatt har annet å gjøre, og ett sted kommer han til at dyr sannsynligvis snakker seg imellom, på sin måte, og at vi mennesker snakker på en annen måte til hunder enn vi gjør til svin, okser og hester. Bare noen tiår senere skulle

hester26 greie så lenge de blir stelt … men hvordan forholder det seg nå egentlig med katter? Det sies at de er uutgrunne lige. Jeg har en gryende mistanke om at de først og fremst er teite. Ta for eksempel han jeg bor sammen med. Doffen gikk i sitt attende år og var blitt sløv i blikket og matt i pelsen. Det var lenge siden han hadde sluttet å legge fra seg døde mus på det persiske teppet i spisestuen. Han klaget en del mens han vagget formålsløst omkring på gul vet, vegeterte i sofaen mye av døgnet og hadde lagt seg til en hudplage som medførte mye hissig krafsing og pelsdot ter overalt i huset. Han hadde ujevn matlyst og klarte ikke lenger å tygge. En dag tok jeg kontakt med Maridalsveien Smådyrklinikk, der vi hadde vært kunder i over sytten år, for å få en helhetsvurdering av tilstanden. La meg være ærlig. En del av meg hadde et ørlite håp om at dyrlegen skulle konkludere med at Doffen nå hadde så lav livskvalitet at det mest redelige og hensynsfulle ville være å gi ham en overdose morfin. Men så begynte vi å snakke sammen. Jeg spurte, mens dyrlegen gjorde sine undersøkelser, om det ikke var slik at smådyrklinikken kunne ta seg av både barmhjertighetsdrap og kremering. Jo da, det kunne de. Det kom i så fall på så og så mye, og vi ville da kunne velge om vi ønsket en felleskremering eller en individuell. Jeg skjøt raskt inn at vi nok ville velge individuell kremering. Han var tross alt et familiemedlem. – Og da får man en urne med asken? spurte jeg idet jeg merket at situa sjonen begynte å bli konkret. Dyrlegen nikket. – Dere får da valget mellom en liten metallurne og en pappurne formet som et hjerte. På dette tidspunktet så jeg bort på Doffen, som var i ferd med å havne i en døs etter å ha fått en bedøvelsessprøyte, og møtte det slørete, men tillitsfulle blikket hans. Selv i disse

27 kliniske omgivelsene følte han seg trygg når jeg var i nærheten. Jeg innså at det aldri ville komme på tale å fremskynde hans avskjed med det dennesidige. Det var riktig at han det siste året hadde måttet bæres bort til matskålen, og at han bare var i stand til å slafse i seg myke posteier som på forhånd var most med en gaffel. Når vi kom hjem, hoppet han ned fra sofaen og begynte å hyle, uten at det var lett å forstå hva han ville, og han fant bare indre ro når han kunne ligge på fanget mens han siklet på tastaturet eller boken foran seg. Liggende i en slik posisjon kunne han gjerne, med en adspredt mine, klore i stykker genseren min med sine stadig fungerende klør. Resten av døgnet lå han apatisk i sofaen, når han ikke vagget omkring i huset for å legge fra seg pelsdotter. Doffen var reumatisk, tannløs, uflidd, illeluktende og kognitivt svekket, men fremdeles var han på en underlig måte det samme vesenet som jeg hadde hatt med hjem 1. mars 2004, som overraskelse til barna, en tre måneder gammel kattunge som fant seg til rette og trivdes hos oss fra første stund. Den gangen sa jeg til barna at med litt flaks ville vi ha ham hos oss helt til de flyttet hjemmefra. I skrivende stund har barna vært bortblåste laurbærblad i flere år. Til forskjell fra dem er Doffen ingen person, men han er et individ som ikke har til hensikt å blåse verken hit eller dit, og han er et familiemedlem. Om jeg bare hadde klart å vise samme omtanke for den døde kyllingen som står i ovnen på 180 grader, eller svinet som baconet i kjøleskapet opprinnelig var en integrert del av, så ville jeg heretter ha spist kjøtt enten aldri eller på nye måter. Kanskje som grønlandske inuitter. Tradisjonelt takker de både hvalrossen og Sedna, gudinnen for livet i havet, når det blodige slaktet, næring for en familie i uker fremover, ligger klart til partering på isen. Mange nåtidsinuitter kjøper frosne

fra Danmark i supermarkedet. Båndet mellom menneske og dyr er brutt, det er ingen gjensidighet, og kotelettene er bare protein. Det går også an å snu på det. Én ting er at dyrene ikke får nok respekt fra mennesker, men det hender også at dyr mottar større respekt enn mennesker. Det hender for ek sempel at spekkhoggere får problemer fordi pustehullene deres er i ferd med å fryse til, og da er hele verdens øyne ret tet mot den krympende råken i Arktis helt til krisen er over.

De usynlige trådene som forbinder oss til hverandre og til alt annet liv er mange, og noen er tykkere enn andre. Hvor sterke trådene blir, avhenger av hvor mye og hvor dypt vi fletter oss inn i dem.

Når et par dusin mennesker drukner i Middelhavet, fører det knapt til mer enn en notis. Det har kanskje å gjøre med at dyrene er uskyldige, mens menneskene er usle syndere, men i så fall går det en grense mellom dyr og mennesker med hensyn til moral og ansvarlighet. Hadde hunder blitt behandlet på samme måte som flyktninger i oppbevaringsleirene i Midtøsten, ville en folkebevegelse ha reist seg. Er det da slik at de amoralske dyrene rangeres høyere enn de moralske og derfor feilbarlige menneskene? Et slikt syn kan umulig være ordentlig gjennomtenkt.

svinekoteletter28

Jo færre relasjoner du klarer å holde liv i, og jo tynnere trådene til omverdenen blir, desto dårligere integrert er du. Når trådene blir usynlige for deg, er du helt alene. Det er da livet blir meningsløst. Det er da du funderer på om det ikke kunne være en god idé å gjøre slutt på det. Det er jo ingen som ser ut til å trenge deg.

Alt dette høres selvfølgelig ut, men hvorfor er det da så vanskelig å få det til? Det har å gjøre med egenskaper ved den større økologien vi inngår i, hvilke tilbøyeligheter

La meg si det på en annen måte. Mot slutten av den tredje boken om Harry Potter, Fangen fra Azkaban, begynner Harry å tvile på hvem han er. Det er normalt for en gutt som er kommet i stemmeskiftet å reflektere over sin identitet. Harry ønsker å gjøre gode handlinger, samtidig som han vet at han har noe ondt i seg, synliggjort i arret, formet som et lyn, i pannen. Han fikk det som spedbarn da Voldemort (Flukt-fra-døden) drepte hans foreldre og også forsøkte å drepe Harry.

som stimuleres og hvilke som tillates å visne. Et syn på

menneskets natur som skriver seg fra sosiologen Émile Durkheim, var ideen om at vi er Homo duplex, dobbeltmennesker: Mennesket er både et biologisk vesen som sty res av primitive instinkter, og et moralsk vesen som lever etter samfunnsmessige normer og verdier. Denne oppfat ningen har en del for seg, men også noen begrensninger.

For de sosiale normene kan godt oppmuntre til mistenk somhet og fiendtlighet, mens vår medfødte natur gjør oss like solidariske som egoistiske. Både dyr, planter og sopp samarbeider. Men Durkheims kontrast er i det minste en begynnelse, ettersom han sier at mennesket har en natur, men den er ikke entydig.

Da han ble tatt opp som elev ved Galtvort, var valghatten i tvil om hvilket hus Harry hørte hjemme i. Den vaklet mellom Smygard og Griffing. Dette er ikke uten betydning. Smygard hadde nemlig et langvarig rykte for å flørte med svart magi og mørke krefter. Harry endte i Griffing, men tvilen satte seg alt da. Til slutt går Harry til rektor Humlesnurr for å få råd. – Rektor, sier han, – jeg vet ikke om jeg er god eller ond, jeg føler det som om ulike krefter sliter meg i forskjellige retninger. Hvordan skal jeg finne ut hvem jeg er? Humlesnurr ser på ham, bak sitt hvite

spør: – Bestefar, hvem er det som vinner? Den gamle svarer, ikke helt ulikt Humlesnurr: – Det kommer an på hvilken av dem jeg gir mat. Da utbruddet av pandemien førte til en umiddelbar vekst i salg av våpen og ammunisjon i USA, skyldtes det ikke at en del amerikanere fra naturens side er mer mistenksomme og brutale enn andre mennesker, men at de lever i omgivelser der ulven som mates ikke alltid er den som stimulerer tilliten. Sommeren 2021 så det ut som om pandemien nesten var over. For å gjøre opp status utførte samfunnsforskere meningsmålinger om hva folk hadde savnet mest. Svarene pekte entydig i retning av andre mennesker, og de fleste svarte at det tyngste savnet var ikke å kunne være sammen med andre på en ubesværet, ubekymret, uformell måte. Dette gjaldt i europeiske land som ellers var ganske forskjellige fra hverandre.

skjegg,30 med sine bunnløst kloke øyne, og sier: – Du velger selv,DenneHarry. hendelsen er kanskje direkte inspirert av den nordamerikanske myten om de to ulvene. Jeg kjenner den fra cherokeene, en stamme som har tilhold i de skogkledde områdene i det sørøstlige USA, nord for Florida. Bestefaren sier til sin sønnesønn: – Jeg har to ulver i meg som kjemper om herredømme. Den ene er ond. Han er sinne, misun nelse, sorg, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, agg, mindreverdighetsfølelse, løgn, falsk stolthet, overmot og egoisme. Den andre er positive følelser. Han er glede, fred, kjærlighet, håp, harmoni, ydmykhet, godhet, vennlig het, empati, generøsitet, sannhet, medfølelse og tillit. De kjemper til døden. Den samme kampen foregår inni deg også.Guttungen

Ofte er det først når noe ikke lenger er der at det blir klart hvilken betydning det hadde, og her ligger en lærdom fra pandemien som kan tas videre. Sett, for eksempel, at menneskets hender fra én dag til den neste ble erstattet av klør eller labber? Diabetikere blir forklart at vi bør unngå å stikke hull midt på fingrene, men i stedet stikke nålen side lengs inn i fingertuppene når vi skal presse ut en dråpe for å måle blodsukkeret. Grunnen er at diabetikere risikerer å bli blinde, og da vil vi trenge full følsomhet i fingertuppene for å kunne orientere oss i verden. Uten følsomme fingertup per risikerer vi å bli analfabeter. Fingertuppene inneholder tusenvis av nerver som gjør oss i stand til å skille mellom mange former for berøring, men nå viser det seg at nervene i tillegg kan utføre oppgaver man tidligere trodde foregikk i hjernen. Du kan altså «se» mer med fingertuppene enn du var klar over, blant annet lynraskt kjenne igjen former og fasonger som utstansede bokstaver, om du på forhånd har lært deg bokstavenes form. Et av menneskets mest typiske kjennetegn er at vi har ekstremiteter som kommer uten bruksanvisning. – Se her, forteller evolusjonen oss, – her har du et par hender, men du må selv finne ut hva du skal bruke dem til. Hunder, delfi ner og ørner har enklere, men også kjedeligere liv i så måte. Ingen av dem har organer de kan bruke til å skrive dikt eller bake krumkaker. Håndhilsingen er ikke den minst viktige av våre potensialer.

Et av de største uventede savnene under pandemien var nettopp håndtrykket. En vanlig historie om håndhilsingens opprinnelse sporer den tilbake til Europas middelalder, da det var et tegn på at man kom i fred når man strakte ut sverd hånden med åpen håndflate. Man var med andre ord ubevæpnet. Dette høres umiddelbart riktig ut, men historien er

ikke32 korrekt. I The Handshake: A Gripping History viser Ella Al-Shamahi at selv sjimpanser berører hverandres hender på måter som minner om håndtrykk. Hun ble selv skuffet da pandemien gjorde håndhilsing umulig. Som muslim hadde hun nemlig i mange år unngått håndhilsing, og da hun endelig begynte, var det en lettelse endelig å slippe de pinlige situasjonene der hun tok hånden til hjertet, eller gjorde en slags militær hilsen. Men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge etter at hun hadde meldt overgang til de sekulæres verden og begynt å håndhilse, kom mars 2020.

Håndhilsing er ikke den eneste måten å hilse formelt på. I India er namaste vanlig, og fromme muslimske kvin ner skal ikke ta menn i hånden. Blant inuitter, og i en del melanesiske samfunn, forekommer det fremdeles at man gnir nesene mot hverandre, og det finnes andre varianter også, som luftkyss like utenfor kinnet, men slikt eksisterer gjerne side om side med håndtrykket. Håndhilsingen har i likhet med mye annet – fra muskatnøtten til colaboksen – spredt seg med kolonialismen og imperialismen, men fremdeles er det noen som holder stand. Imidlertid ser det ut til at skikken har oppstått mange steder uavhengig av hverandre. Etologen Irenäus Eibl-Eibesfeld beskriver to folkeslag på Ny-Guinea, kukukuku- og woitapmin-stammene, som tok hverandre i hånden da han besøkte dem på 1970-tallet. De var blitt kontaktet av omverdenen bare syv måneder tidligere, og insisterte på at dette var noe de alltid hadde drevet med. Å håndhilse er en enkel, vennlig handling. Det koster ikke stort å gjøre det, men det signaliserer likhet og en personlig relasjon som verken er intim eller påtrengende. For enkelte er kyss på kinnet og klemming mer krevende, men å ta noen i hånden får de fleste til. Dessuten er håndhilsin

det, det er én ting til som må sies: I vår type samfunn er vi vant til å snakke om rettigheter, men vi snakker mindre om plikter. Det er først når du erkjenner

Alle har ikke skjønt det, og USAs tidligere president Trump gjorde jo alltid sitt beste for å mobbe andre når han fikk mu ligheten, også når han tok dem i hånden, ved å klemme den andres hånd fast i et slags kvelertak. Men han var et unn tak, og de fleste holder seg for nesen og snur seg bort når de blir utsatt for denne typen oppførsel. De vet nemlig hva som står på spill, nemlig en av livets meninger. De som har misforstått, tror livet er et nullsumspill, en kamp hvor målet er å vinne over sine medmennesker og sine omgivelser.

33 gen demokratisk. Den signaliserer likhet. Håndhilser du på en som er over deg i det sosiale hierarkiet, føler du deg beæret; gjør du det med noen under deg, er du storsinnet. I det øyeblikket du tar noen i hånden, er dere på like fot.

Håndhilsing bærer med seg risiko. Hendene dine er flittige sentralbord for spredning av alt du kommer borti. I våre dager er renhetstrangen sterk, og det er en økende bekymring for bakterier og virus. Det finnes de som mener at etter pandemien vil det oppleves som vemmelig å ta gud og hvermann i hånden, omtrent som å få plantet et vått kyss på kinnet av en ukjent. Under tidligere pandemier har det også vært forbud mot sosial nærhet, og under spanskesyken ble håndhilsing frarådet i USA. Men selv om håndhilsingen ble avskaffet, dukket den opp igjen så snart faren var over. Ifølge Ella Al-Shamahi skyldes håndhilsingens popularitet ikke bare det jeg har nevnt, men også at den overfører kjemiske signaler og stimulerer dopaminproduksjon på grunn av lukten og den fysiske berøringen. Det lyder riktig. Et håndtrykk er et springbrett til noe mer, og gir en opplevelse av samhørighet.Ogførjegglemmer

din34 egen svakhet og sårbarhet at du lærer å verdsette andres krav til deg. De har reddet deg fra undergangen, og du forstår endelig betydningen av ord som takknemlighet og ydmykhet. Mennesker har ikke bare rettigheter, men også plikter, og de sprer seg inn i fremtiden som en uendelig vifte. Andre dyr har det neppe på samme måte. Deres opp gave er å skaffe mat, eventuelt i konkurranse med andre, unngå å bli spist og å forplante seg. Jeg har ofte lurt på hva slags liv Doffen har hatt, han som ble kastrert før han rakk å bli kjønnsmoden og derfor aldri har følt trang til å pare seg, omtent som en indisk hijra eller en arabisk haremvokter fra Tusen og en natt. Han har i mange år slåss med andre katter for å forsvare reviret. Lenge prøvde jeg å forklare ham at han burde skaffe seg noen venner og ikke bare fiender, men han hørte aldri på meg. Han har nedlagt dusinvis av mus og spurver, så jaktinstinktet ble ikke svekket av kastrerin gen. Men hva er det som vekker en slik katt, som får mat av sine mennesker hver dag, som har et lunt og hyggelig hus å sove i, som ikke trenger å kjempe for tilværelsen, og som ikke engang er plaget av dameproblemer? Kanskje det er et behov for spenning, et velkjent middel til å bekjempe kjedsomheten. Selv som giktisk olding kreker han seg opp i vin duskarmen, ikke uten et visst strev, der han sitter urørlig og speider tilsynelatende tankefullt lenge av gangen, før han plutselig hopper ned, forbausende målrettet, og smetter ut av kattedøren. Det kan være at han har fått øye på en fugl eller en nabokatt han har noe usnakket med. Med oss mennesker er det annerledes. Ingen katt, eller sjimpanse, hund eller delfin, har meg bekjent noen gang sagt i en stolt tone: «Min far var riktignok fattig, men han var i det minste ærlig.» Der har du oss, Homo sapiens.

Det er noe som mangler i dette resonnementet. For vel er vi våre relasjoner til det andre og ikke minst de andre, men er det ikke en risiko for at det indre blir kannibalisert av de andre? Et overordnet mål i de store religionene med utspring i India er å gå opp i verdensaltet, å utslette det storsnutede og påståelige selvet, med sine spisse albuer og kortsiktige, i siste omgang meningsløse ambisjoner. Mange europeiske tenkere har hatt lignende idealer, fra stoikeren Seneca til den buddhistiskinspirerte Schopenhauer, men tro om ikke eksistensfilosofene Nietzsche og Sartre også var inne på noe da de insisterte på at det som gir livet meningsinnhold, er å ville noe? Hvor hadde menneskeheten vært om ingen hadde stått opp om morgenen og bestemt seg for å lage en bedre musefelle? Vi ville i beste fall alle ha vært salige lotusspisere, i verste fall apatiske, kalde, skitne, sultne og gretne. Og for at en relasjon skal telle, må den være en relasjon mellom noe. Det er riktig at en løve oppfører seg annerledes i jungelen enn på savannen, annerledes om den må jakte alene enn om den har en familie å jakte med. Mennesker skifter også identitet og stundom personlighet når de flyttes fra én kontekst til en annen. En god fotballspiller blir dårlig når han må spille på feil plass eller på feil lag. En omsorgsfull mor blir en autoritær hustyrann når hun ikke lenger stoler på barna sine. Likevel forteller erfaringen og erindringen meg, en mann som har passert middagshøyden, at jeg på en umiskjennelig måte er den samme personen som da jeg var barn og ungdom, selv om omstendighetene har trykket på forskjellige knapper i personligheten underveis, og de fleste av kroppens celler er byttet ut flere ganger på veien. Takknemligheten over å få være til stede for andre er der alltid, som et produkt av våre relasjoner, men relasjonene må jo utspille seg mellom noe eller noen.

I tillegg kommer det private, indre, det udelelige, som bare er mitt – min subjektive opplevelse av et bedre mål tid, et musikkstykke, et dikt, ordspill som er så interne at ingen andre enn jeg forstår dem, opplevelsen av å være et selv som har de grensene som kommer til uttrykk når man ser seg i speilet. «Alle bør ha et rom bak forretningen», sier Montaigne. Også de som deler ett rom med sin familie på åtte (adelsmannen Montaigne hadde nok hørt rykter om at de fantes), trengte et mentalt bakrom der de kunne være alene med sine egne tanker. Mange steder i verden finnes reelt eksisterende bakrom som fyller et slikt behov for en backstage. I kinesiske byer er det ikke uvanlig at tilforlate lige forretninger, som kanskje selger elektronikk og nudler, er utstyrt med et bakrom som ikke er synlig fra butikkloka let. Der samles en håndfull menn eller flere i lunsjpausen for å spille pengespill, uten at myndigheter eller ektefeller får vite noe. Jeg kikket en gang innom en slik spillebule i en kinesisk by, og kunne registrere at spillerne kom fra ulike bakgrunner. Et par av dem hadde hvite skjorter og hadde hengt jakken over stolen, mens andre stilte i røffe arbeids klær. Det de hadde felles, var bakrommet, et fristed fra de andre. Men for å komme på innsiden av seg selv måtte de ha valgt en annen aktivitet i lunsjen, kanskje meditasjon. Mange nordmenn kan tre inn i dette bakrommet når de er alene i naturen. For min egen del finner jeg det ofte når jeg improviserer på et instrument, eller lytter til symfonisk mu sikk uten å gjøre noe annet, eller ser formålsløst ut i luften med en krafsende, siklende, malende katt på fanget.

Runddansen mellom det indre og de andre er stoffet livet er laget av, og det indre hadde vært umulig uten de andre. Men det omvendte er ikke mindre sant.