Alternativt statsbudsjett by Kagge Forlag

Martin Bech Holte Alternativt statsbudsjett

Løsninger for landet som ble for rikt

Omslagsdesign: Johanne Hjorthol

Layout og grafikk: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Lyon 10,5/14

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-4197-2

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Lucy, Minna og resten av norsk ungdom

Forord Min første bok, Landet som ble for rikt, var et slags eksperiment: Ville nordmenn være nysgjerrige på å forstå hvordan Norges økonomi er skrudd sammen, og hva som påvirker vår velstand over tid?

Jeg vil påstå at eksperimentet har vært relativt vellykket. Med en økonomisk forklaringsmodell i bunnen har leserne fått et redskap for å sette observasjonene de gjør seg om landet de lever i, inn i en større helhet. For ganske mange, gammel som ung og land og strand rundt, har det tilsynelatende vært verdifullt. Det gjelder ungdom i 18–20-årsalderen som forbereder seg på voksenlivet, og som har lest med en interesse deres foreldre er uvant med; bedriftsledere som forstår koblingen mellom samfunnskultur og bedriftskultur og tar det med inn i sitt daglige arbeid; lokalbefolkningen i en trøndelagskommune rett etter at den har våknet opp til sjokkerende dårlig kommuneøkonomi; og politikere som ønsker å skape et best mulig samfunn og leter etter både innsikt og innganger.

Siden utgivelsen i januar 2025 har da også bokens teser fått spilt seg ut i virkeligheten og gitt leserne mulighet til å nikke gjenkjennende.

• Sykelønnsordningen er blitt fredet av alle partier, selv om vi har dobbelt så høyt fravær som resten av Norden.

• Regjeringspartiet fjerner prismekanismen for strøm til husholdninger ved å gi dem fastprisordninger som er langt gunstigere enn det markedet vil tilby.

• Lofot-kommunen Moskenes får presset staten til å slette en (per innbygger) massiv kommunegjeld i bytte mot kommunesammenslåing.

Velgere belønner kortsiktig politikk, og det er hva politikere med disposisjonsrett til pengebingen tilbyr i retur.

I Landet som ble for rikt valgte jeg bevisst ikke å detaljere ut et statsbudsjett som vil bidra til at Norge kan gjenvinne vekstevnen, forbedre velstandsutviklingen og sikre den langsiktige robustheten i velferdsstaten. Jeg ønsket å la politikerne plukke opp den hansken og konkurrere om politikk seg imellom.

Det har de faktisk i noen grad gjort. Arbeiderpartiet har funnet frem gode, gamle ideer rundt arbeidslinjen, særlig for yngre arbeidstagere. Høyre har tydeliggjort sine forslag rundt beskatning, og Fremskrittspartiet har gått lenger enn de har gjort tidligere i budskapet om reduserte offentlige utgifter. Også partiet Rødt har fremhevet betydningen av edruelighet i offentlige utgifter, særlig de ressursene som ikke brukes i frontlinjen for å levere tjenester til befolkningen. Samtidig trenger både velgere og politikere ytterligere inspirasjon. Dører må åpnes for at vi skal kunne ta de diskusjonene vi har godt av å ha, og politikerne våger ikke å åpne dem selv. Denne boken er derfor et nytt eksperiment. Mens den første boken hovedsakelig var problemorientert, forsøker denne i første rekke å være løsningsorientert.

Leseren må ha meg unnskyldt, for et tema med mindre inspirasjonskraft skal du ved første øyekast lete lenge etter: statsbudsjettet. For en som kan tenke seg å bli lærer på sine eldre dager, er dette derfor en slags eksamen. Er det mulig å inspirere lesere rundt et slikt tema? Er nordmenn nysgjerrige på, ja, kanskje endatil klare for, en markant annerledes økonomisk politikk? En politikk som skaper en sterkere økonomi og mer robust velferdsstat på lang sikt, og som gir mer igjen i lommeboken til arbeidsfolk?

Heldigvis er det slik at det er statsbudsjettet som definerer det norske samfunnets belønningssystem, og det belønningssystemet former hele vår samfunnskultur. Den har mange både forståelse og interesse for. Så kanskje finnes det muligheter.

Norges statsbudsjett, som regjeringen presenterer sin versjon av i starten av oktober hvert år, er forberedt av hundrevis av byråkrater. Det alternative statsbudsjettet i denne boken er skrevet av én person, selv om jeg har diskutert og fått innspill fra en rekke ulike mennesker. Dermed må nødvendigvis ambisjonen for denne boken være edruelig: Jeg ønsker først og fremst å skape en nysgjerrighet rundt hvordan vi

som fellesskap bruker den helt spesielle muligheten vi har til å skape et godt samfunn. Jeg både håper og forventer at det kommer gode innspill til hvordan mine politikkforslag bør og kan raffineres før de settes ut i livet. Noen vil kanskje si at jeg kunne brukt mer tid på å detaljere ut hvert enkelt forslag før denne boken kom ut. Det kunne sikkert hatt noen fordeler, men jeg har i stedet bevisst prioritert å forsøke å akselerere en diskusjon som etter min mening er overmoden.

Denne boken ble skrevet før statsbudsjettet for 2026 ble vedtatt i Stortinget. Arbeidet er basert på regnskapstall for 2024 og budsjett-tall for 2025.

Som sist må jeg få rette min takknemlighet til Kagge Forlag og min redaktør Jorunn Sandsmark, som igjen har imponert meg med sitt konstruktive og effektive arbeid. Kagge Forlag viste meg stor tillit ved å gi meg muligheten som debutant ved forrige korsvei, og jeg setter stor pris på deres fortsatte støtte og gode bidrag for å tilgjengeliggjøre mitt arbeid.

Jeg ønsker også å takke de mange enkeltpersoner jeg har vært i dialog med rundt både helhetlige og mer spesifikke deler av dette arbeidet.

Innledning

u nder ArendA lsuk A i August 2025 var Jens Stoltenberg på en kombinasjon av signingsferd og valgkamp. Som finansminister var han invitert for å holde en finanstale, som skulle handle om situasjonen og utsiktene for norsk økonomi. Foran 800 tilhørere avsluttet han seansen med følgende utsagn:

Jeg kunne laget et kjempefint program for Norge, jeg. Jeg hadde bare tapt alle valg herfra til evigheten hvis jeg gikk til valg på det. […] Det vanskeligste i jobben min er ikke å finne ut hva som er riktig, [men] å gjøre noen av de riktige ideene jeg har, [om] til virkelighet, i et politisk vanskelig landskap.

I min forrige bok fortalte jeg om hvordan Stoltenberg lærte nettopp den leksen i 2001, da han gikk til valg på det han mente var rett. Velgerne belønnet ham med Arbeiderpartiets dårligste valg siden 1930-tallet. Det har han selvsagt ikke glemt.

Fortjent nok er Jens Stoltenberg sett på som en av få ekte samfunnsledere i Norge. Men når det gjelder økonomisk politikk i dagens virkelighet, våger ikke engang han å lede. I alle fall ikke inn mot en valgkamp.

Kanskje undervurderer han likevel den erfaringen Eivind Reiten har gjort seg etter et langt liv som leder: Du legger grunnlaget for nødvendig forandring og forbedring ved å fortelle de berørte hvorfor endringen er nødvendig, slik at de forstår. Da får du støtten som trengs. Velgere ønsker seg ledere som våger å fortelle dem sannheten.

Boken du nå leser er et forsøk på å skape rom for ideer som kan gjøre det enklere å lede og å stå for det som er rett. ___

Statsbudsjettet som legges frem for Stortinget hver høst, inneholder nærmere 1200 utgiftsposter og godt over 400 inntektsposter. For 2025-budsjettet finner vi stort og smått. Blant annet finner vi:1

• 700 millioner kroner til Riksrevisjonen (et høyt tall for det som opprinnelig skulle være internrevisjon)

• 44 millioner til nedrustning (i disse dager)

• 75 millioner til rekruttering til internasjonale organisasjoner (for norske politikere uten gode jobbalternativer)

• 5 milliarder i driftsutgifter for Utenriksdepartementet (tilsvarende 64 millioner per norske ambassade i utlandet)

• 59 milliarder til utviklingssamarbeid (med moderat ønske om å måle resultatene av innsatsen)

• 7,5 milliarder til NRK

• 575 millioner kroner i tilskudd til politiske partier (til bukken, fra bukken)

• 23 milliarder i integreringstilskudd (så arbeidsdeltagelsen kan holdes lav)

• 1,6 milliarder i driftsutgifter til Mattilsynet (Datatilsynet på sin side må klare seg med 85 millioner kroner)

• 29 milliarder i tilskudd til bønder for gjennomføring av jordbruksavtalen (ikke medregnet tollmurer selv den amerikanske president ville misunt)

• 32 milliarder i tilskudd til jernbanen (tilsvarende 390 kroner per togtur)

• 2,5 milliarder i driftsutgifter for statsforvaltere (de tidligere fylkesmennene)

• 5 milliarder i strømstøtte til husholdninger (så de kan slippe å bruke en knapp ressurs mer effektivt)

• 125 milliarder kroner til Forsvarsdepartementet (før Norge har gått med på de nye Nato-målene)

• Og over 7 milliarder i ymse tilfeldige driftsutgifter (greit å ha en buffer)

I alt summerer de nesten 1200 utgiftspostene seg til omtrent 2100 milliarder kroner i 2025. I tillegg har kommunene utgifter på 400–500 milliarder kroner som ikke dekkes gjennom statsbudsjettet. Det betyr at offentlige utgifter utgjør rundt 1,8 millioner kroner for en familie på 4. Det er et tall det er verdt å reflektere over et øyeblikk.

Heldigvis for både leseren og meg er ikke dette en bok om hver enkelt av disse postene. Vi skal heller ta et steg tilbake. For boken handler om hvordan helheten i den økonomiske politikken former belønningssystemet i samfunnet, og hvordan dette kan forvandles til å danne et grunnlag for raskere velstandsutvikling og en bærekraftig velferdsstat.

Før jeg går nærmere inn på bokens innhold, skal vi dvele litt ved dette uttrykket: belønningssystem. Mitt alternative statsbudsjett er nemlig bygget opp rundt en forståelse og respekt for akkurat dette uttrykket. I denne konteksten definerer jeg et samfunns belønningssystem som de politisk bestemte mekanismene som påvirker den delen av enkeltmenneskets adferd som er relevant for økonomien.

Statsbudsjettet og den underliggende politikken påvirker hvilken adferd som belønnes, og dermed påvirker de hvilke valg den enkelte av oss tar.

• Påvirkes dine studiemuligheter i større grad av dine evner i matematikk enn i gymnastikk?

• Lønner det seg å komme fortest mulig ut i arbeidslivet, eller kan du ta studielivet med ro?

• Lønner det seg å gå på jobb, eller kan du like gjerne være syk?

• Når du har nådd pensjonsalderen, i hvilken grad avkortes pensjonen din dersom du skulle fortsette å jobbe?

• Lønner det seg å plassere sparepengene i en industribedrift med kapitalbehov eller i laftet tømmer på fjellet?

• Finnes det subsidiekroner å hente, eller må bedrifter belage seg på å overleve i real konkurranse med andre?

Dette er bare noen få eksempler. Forbedringer i samfunnets belønningssystem er den eneste troverdige veien til å skape et best mulig liv

for alle borgere. Denne boken handler om hvordan statsbudsjettet kan utformes så det vil gjøre nettopp det.

Velferdsstaten og menneskets natur

Atomet i samfunnet er enkeltmennesket. Skal vi forstå sam funnets dynamikk, er det derfor nyttig å begynne med å erkjenne noen egenskaper ved menneskets natur.

Mennesker forfølger i stor grad sin egeninteresse, men vi er absolutt ikke bare rasjonelle, egeninteresserte individer. Vi gjengjelder tillit, og misbruk av tillit glemmer vi sent.

Vi er redde for forandring.

Vi utsetter ofte det vanskelige hvis vi kan. Som St. Augustin sa: «Gud, gi meg kyskhet og avholdenhet – men ikke ennå.» Eller: «Gå utenom», sa Bøygen.

Samtidig er vi klare for å yte mye for å nå motiverende mål.

Menneskets egenskaper er som strengene i en harpe. Samfunnets belønningssystem, slik det er skapt gjennom føringene fra statsbudsjettet, bestemmer hvilke strenger vi spiller på. Musikken som skapes, er samfunnskulturen vi opplever fra dag til dag, og den legger grunnlaget for hvor vital og sterk økonomien blir.

De europeiske velferdsstatene er avhengige av at dette samspillet mellom belønningssystem og menneskets natur fungerer over tid. Statens skatteinntekter fra arbeidstagere og kapitaleiere skal betale for at alle får like muligheter, og for kollektive forsikringsordninger. Men det må balanseres mot at arbeidstagerne og kapitaleierne skal ønske å bidra for fullt til akkurat dette samfunnet. Det er ikke gitt. Godviljen overfor fellesskapet er stor opptil et visst nivå, deretter vil egeninteressen ta over. En robust velferdsstat og solid velstandsutvikling er ingen rettighet, det er snarere en belønning for god økonomisk styring og sunne belønningssystemer.

I tiårene som kommer, vil den europeiske velferdsstaten stå overfor sin største utfordring hittil. Dersom dagens ordninger skal opprettholdes, med en befolkningsdynamikk som går i revers, vil byrden stige markant for arbeidstagerne, som må finansiere samfunnets

kollektive forsikringsordninger og generelle driftskostnader. Med dagens politikk er det en rekke land som ikke vil få ligningen til å gå i hop. Økes skattene for mye, er det sannsynlig at de mest ressursrike vil flytte ut for å utfolde seg i andre og – for dem – bedre samfunn, slik vi ser i Storbritannia i disse dager. Allerede store budsjettunderskudd vil fort bli større. For å finansiere økende rentekostnader på offentlig gjeld kommer myndighetene trolig til å forsøke å inflatere seg ut av problemene og holde rentene kunstig lave i forhold til inflasjonsnivået. Dermed blir finansieringskostnaden av gjelden lavere relativt til en økonomi som er oppblåst av inflasjon, og håpet vil leve videre. Men til slutt vil teaterstykket være over, og den økonomiske politikken vil måtte utformes på nytt, fra bunnen av. Fra asken. 2

Italia er et interessant eksempel. I 2020 var det 0,56 personer over 65 år per person i arbeidsstyrken. I 2050, uten arbeidsfokusert innvandring, vil det tallet være 1,14.3

I tillegg er arbeidsdeltagelsen i Italia på omtrent to tredjedeler, som tilsvarer at det finnes 0,5 personer per person i arbeidsfør alder som også må få dekket sitt livsopphold av dem som arbeider. I år 2050 vil hver person i arbeidsstyrken måtte finansiere 1,64 personers livsopphold utenom seg selv og egen (barne)familie. Det er en økning på 55 prosent fra år 2020. Skattebyrden vil måtte øke tilsvarende om man skal finansiere dette. For et land som allerede strever med mangelfull økonomisk vekst, manglende velstandsvekst, høy offentlig gjeld og med å holde på sine beste hoder, kan dette bli en giftig cocktail. For å unngå en ekte italiensk tragedie behøver Italia en markant forbedring i belønningssystemet. Beskyttelsen av særinteresser i næringslivet må bort, pensjonsalderen må opp, privilegier for statsansatte må fjernes, innvandringsstrukturen må transformeres, og så videre. Tiden vil vise om de vil klare et slikt politisk kunststykke i tide.

Nordiske land later som helhet til å ha en større forståelse for velferdsstatens bærekraft enn de fleste andre land. I en europeisk kontekst er Norden som en oase av ansvarlighet. Arbeidsdeltagelsen er god, offentlig gjeld er under kontroll, og pensjonssystemene er gjennomtenkt.

Men innad i Norden er likevel Norge et særskilt interessant land for å studere samspillet mellom menneskets natur og samfunnets belønningssystem. Norge er spesielt interessant fordi vi, med statens rikdom, ikke har noen unnskyldning for ikke å løse dette samspillet best av absolutt alle. Det bør være vår klare ambisjon. Vi bør skape det beste fundamentet for en velferdsstat som er bærekraftig på lang sikt. Norge er også interessant fordi vi er midt i et unikt eksperiment for et moderne demokrati. Kløkt og visdom i forvaltningen av naturressurser har gjort oss til et folk av arvinger. Vi har fem–seks ganger årslønnen på konto, og vi har satt alle pengene på felleskontoen som heter Statens pensjonsfond utland (for enkelhets skyld vil jeg ofte kalle det for oljefondet, slik de fleste gjør). I mikro har mange av oss erfaringer med hva som skjer når utgiftene settes på felleskontoen. Det er med god grunn at stadig flere borettslag går over til å la den enkelte dekke sitt eget strømforbruk i stedet for å dele utgiften så alle betaler det samme. I makro spiller det seg ut temmelig likt om vi ikke er årvåkne.

Da felleskontoen ble etablert, var det ingen som forestilte seg at det ville bli så mye penger på den. Suksessen med oljefondet har satt oss i en uventet posisjon, der vi må ta hånd om problemstillinger vi ikke er forberedt på. Her skal jeg nevne fire av dem. Som vi vil se senere i boken, har samspillet mellom disse en kostnad for nordmenns velstand som er i ferd med å overstige pengene vi får fra oljefondet.

Arvingens dilemma

Den første store problemstillingen er at vi er satt i arvingens dilemma. Arvinger er spesielt eksponert for menneskelige svakheter. Med penger på konto kan vi, som Peer Gynt, lytte til Bøygen. Vi kan gå rundt og finne den lette veien. Den ruten kan kjennes komfortabel i dag, men innebærer kostnader over tid. Rentesrenteeffekten av å ta snarveier er stor. Hvis veksten i norsk økonomi svekkes med bare 0,2 prosentpoeng per år, ville vi over tid hatt det bedre uten arvepengene. Så lite skal til. Landet som ble for rikt handlet i stor grad om akkurat denne mekanismen.

«Success discloses faults and infirmities that failure might have concealed», skriver John Stuart Mill i On Liberty. Altså, suksess avslører feil og svakheter som ellers gjerne ville vært skjult. Slike svakheter vokser frem i det nyrike Norge.

Et første eksempel på vårt samfunns svakhet er vår manglende evne til å holde oss til budsjetter. Tradisjonelt sett har norske myndigheter hatt knallhard budsjettdisiplin. Pengene Stortinget i desember hvert år vedtok å bruke, var de pengene som var til rådighet det påfølgende året. Det tvang frem løpende prioriteringer etter hvert som uventede hendelser krevde ressurser det ikke var planlagt for.

Slik er det ikke lenger, noe som må medføre stor frustrasjon for ærgjerrige embetsmenn i Finansdepartementet. I våre dager finnes det mange titall milliarder en regjering kan dra opp fra baklommen dersom budsjettet ikke strekker til.

Figur 1 på neste side illustrerer denne dynamikken. Nullpunktet for hvert enkelt år er budsjettforslaget regjeringen legger frem i oktober. Den første søylen viser forskjellen mellom budsjettforslaget og det budsjettet Stortinget vedtok i desember samme år. Hvor mye klarte allierte i Stortinget å forhandle seg frem til for å få et budsjett vedtatt? Den andre søylen viser det endelige beløpet som faktisk ble brukt for dette budsjettåret sammenlignet med det som ble foreslått i oktober.

Frem til 2019 var disiplinen nær fullkommen: Planen for oktober ble nærmest uendret vedtatt i desember og med ærefrykt fulgt opp når pengene skulle brukes.

Fra og med 2020 har disiplinen forduftet. I gjennomsnitt er det brukt 80 milliarder kroner mer per år enn opprinnelig foreslått for Stortinget. For budsjettet for 2025 klarte regjeringspartnerne i Stortinget å forhandle seg frem til over 30 milliarder høyere utgifter enn regjeringen la opp til.

FIGUR 1

Budsjettlekkasjen i oﬀentlige utgifter, rebasert: oktoberbudsjett = 0, milliarder kroner

Kilde: Statsbudsjetter (Gul bok), SSB. Tallet for statsregnskapet i 2025 er tilnærmet ved bruk av tallet i revidert nasjonalbudsjett.

Som arvinger har vi også råd til å forville oss inn i luftslott. I Afrika ble diktatorenes megalomane prosjekter gjerne kalt hvite elefanter. I Norge får vi i stedet noe vi kan kalle sosialdemokratiske lilla elefanter (hele det norske politiske spekteret er disponert for dette). De skal ikke hylle enkeltmennesker, men snarere hylle den norske modellen. Kostnadene for nye prosjekter kommer ut av kontroll, men egendynamikken og det faktum at pengene finnes, gjør at de ikke kan stoppes. Til slutt, ved investeringsbeslutningen, er kostnads- og tidsestimatet satt så høyt at det er umulig for den utbygningsansvarlige å bomme på tid og kost.

Slik bygger vi ny toglinje via Moss sentrum. 10 kilometer toglinje som skulle koste 6 milliarder kroner i 2017, ender fort på 50 milliarder

når prosjektet skal være ferdigstilt i 2030. Det skal være verdens dyreste jernbanestrekning per kilometer.

Vi kan også ganske enkelt sette kost-nytte-vurderinger til side når de største prosjektene besluttes. Dette kom til syne på sitt mest hasardiøse da målet om 70 prosent utslippskutt av klimagasser innen 2035 ble vedtatt av Stortinget våren 2025. Målet ble vedtatt uten engang å være kostnadsberegnet. Med letthet eksponerte våre folkevalgte det norske samfunnet for årlige kostnader i mangehundremilliardersklassen.

Som arvinger kan vi også tillate oss lavere ambisjonsnivå og respekt for økonomiens innsatsfaktorer. Resultatet blir jo likevel rimelig godt. Når knapt nok middelmådige PISA-resultater blir offentliggjort, blåser dermed en flau debattbris raskt over. Når industriutviklere emigrerer etter at beskatningen av finansiell kapital er fordoblet, avfeies det med et skuldertrekk. Når nye skatter innføres, annonseres de på en lite gjennomarbeidet og gjennomtenkt måte. For er ikke alt dette noe vi med uutholdelig letthet kan håndtere?

Slike svakheter, og en rekke andre som du skal møte utover i boken, får komme til syne i et udisiplinert arvesamfunn. De blir muliggjort gjennom statsbudsjettet og statens rikdom. Arvingens dilemma er et ekte dilemma for Norge.

Prinsipal–agent-problemer

I samspill med dette dilemmaet fungerer en annen dyptgripende problemstilling, nemlig prinsipal–agent-problemet.

Prinsipal–agent-problemet oppstår hver gang du (som prinsipal) skal få en annen person (som agent) til å forvalte dine interesser. Ofte kan prinsipalen ikke uten videre stole på at agenten faktisk vil ivareta hans interesser. Agenten har gjerne andre motiver som vil stå i veien.

Som så ofte ga Adam Smith en av de tidligere beskrivelsene av problemstillingen. Han tok tak i en situasjon der en leder blir ansatt for å ivareta interessene til aksjonærene i et aksjeselskap:

The directors of such companies, however, being the managers rather of other people’s money than of their own, it cannot well

be expected that they should watch over it with the same anxious vigilance with which [they] watch over their own. [...] Negligence and profusion, therefore, must always prevail, more or less, in the management of the affairs of such a company. 4

Prinsipal–agent-problemet oppstår mange steder i samfunnet, ikke bare i næringslivet. Du gir tannlegen i oppdrag å ivareta tennene dine og må stole på at denne har dine langsiktige interesser i mente. Kommunen, med oppsyn av staten, får i oppdrag å gi barna dine skolegang. Foreldre og barn, som prinsipaler, må stole på at embetsverk og ansatte i skolen ivaretar barnas langsiktige interesser. Ingeniører får i oppdrag å utvikle et konsept for et infrastrukturprosjekt. Vi som borgere må stole på at konseptet leverer mest mulig verdi per krone. Vi gir NAV i oppdrag å hjelpe mennesker tilbake i arbeidslivet og må stole på at de gjør det så effektivt som mulig.

I et lite samfunn der mennesker møter og kjenner hverandre, løses prinsipal–agent-problemet ofte på en naturlig måte. Snekkeren vil ikke ta snarveier, for han vet at han treffer huseieren også i fremtiden. Tannlegen vil lage fyllinger som varer. Skolen har en stolthet i å skape kunnskapsrike og trygge barn. Siden relasjonen mellom prinsipalen og agenten gjentar seg og varer over tid, vil agenten naturlig motiveres til å gjøre en god jobb.

I Norge kaller vi dette tillit. Den tilliten som oppstår i langvarige og gjentatte relasjoner, kan være en løsning på prinsipal–agent-problemet. Det er derimot ikke alltid en løsning, og ikke per definisjon.

I samfunnet er vi som borgere prinsipaler, mens politikere og byråkrater er våre agenter. De skal sørge for at tjenester leveres med kvalitet og effektivitet. Vi er oppdratt til å akseptere at tillitssamfunnet ivaretar borgernes interesser i denne relasjonen. Det er én grunn til at vi som samfunn har vært lite opptatt av prinsipal–agent-problemet. I et perfekt tillitssamfunn er det problemet per definisjon ikke-eksisterende.

Virkeligheten er imidlertid ikke så enkel. I en offentlig sektor som har tilgang til kollektivets felleskonto, forsterkes prinsipal–agent-problemene på mange måter.

• Offentlige enheter har en sterk interesse av å bruke opp alle budsjettmidler innen årets utgang, for da får de naturlig vekst også i året som kommer.

• Siden vi tilsynelatende har råd, styrer ledere unna de tøffe, men riktige valgene. Det gjelder blant annet infrastrukturprosjekter, som glir gjennom beslutningsport etter beslutningsport, selv om de sprenger kostnadsrammene hver gang.

• Politikere eksponeres for press fra særinteresser, som kan representere både moralsk dyd og velgere, eller fremtidige karrieremuligheter. Uten klare budsjettbegrensninger tildeles de også midler.

Med andre ord, når økonomiske rammer utydeliggjøres, får prinsipal–agent-problemet stort spillerom. Borgernes agenter opererer på en måte borgerne har lite kontroll over.

Prinsipal–agent-problemet er studert fra mange hold i samfunnsøkonomien.5 Et av de mest kjente bidragene er knyttet til ufullstendige kontrakter. I noen tilfeller kan en avtale mellom prinsipal og agent styre hva som skal skje i relevante scenarier. Ofte er det rett og slett ikke mulig. Vi som borgere gir politikere og embetsverk et helhetlig oppdrag, men har få verktøy for å spesifisere hvordan oppdraget skal gjennomføres i detalj. Kontrakten er ufullstendig og gir agentene stort handlingsrom.

Professorene Sanford Grossman og Oliver Hart utviklet grunnlaget for hvordan man skal tenke på prinsipal–agent-problemet i situasjoner med ufullstendige kontrakter.6 Sammen med Bengt Holmström vant Oliver Hart nobelprisen i økonomi (eller strengt tatt: Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel) i 2016.

Grossman og Hart viste at incentivstrukturen da ikke bare kan belage seg på kontrakter (det være seg juridiske eller moralske), men at man også må vurdere hvor det er riktig at eiendomsretten til kritiske ressurser ligger. På samfunnsnivå er Norge et eksperiment for akkurat den tematikken Oliver Hart fikk nobelprisen for: Er det riktig at vi som

borgere og prinsipaler har lagt disposisjonsretten til landets viktigste enkeltressurs, oljefondet, til politikerne, eller våre agenter? Hvor mye av pengene på felleskontoen er vi tjent med at agenten bruker på våre vegne?

Adferdsrisiko (moral hazard)

Våren 2025 gikk Moskenes kommune til slutt med på en byttehandel. Den lot seg slå sammen med Vestvågøy kommune. Med det var Lofoten kommune skapt. Som motytelse slettet staten kommunens gjeld på 160 millioner kroner. Dermed slipper de knappe 1000 innbyggerne en fremtidig skatteregning på 160 000 kroner per innbygger, eller 640 000 kroner for en familie på fire.

Alle norske kommuner vet at dersom det virkelig skulle knipe, vil det norske fellesskapet betale gjelden for dem. Dette vet også de utenlandske investorene som finansierer lånene til norske kommuner. I første rekke gjøres dette gjennom Kommunalbanken. Kommunalbanken er en av Norges største banker målt i samlede utlån og balanse. Omtrent 375 milliarder kroner har den lånt ut til norske kommuner og fylkeskommuner. Det kan den gjøre til de beste vilkårene som er å oppdrive i verden. Kommunalbanken er nemlig trippel-A-ratet, som det heter, noe som betyr at den kan utstede obligasjoner med det laveste risikopåslaget som er å finne i det internasjonale kapitalmarkedet. Grunnen til at investorene villig låner ut penger billig til Kommunalbanken, er ikke tilliten de har til norske kommuner, men vissheten de har om at den norske staten vil komme til unnsetning dersom kommunene ikke klarer å overholde sine forpliktelser. Hvis det er én stat som har en lommebok som rettferdiggjør trippel-A-rating, så er det den norske. Moskenes-historien er et eksempel på adferdsrisiko, eller moral hazard, som det kalles på engelsk. Dette er den tredje problemstillingen som oppstår med ekstra kraft i et overflodssamfunn. Adferdsrisiko inntreffer når en aktør er forsikret mot et dårlig utfall, og dermed oppfører seg slik at sannsynligheten øker for at nettopp det dårlige utfallet inntreffer. For hvis det inntreffer, slår forsikringen inn.

Et kroneksempel på adferdsrisiko fikk vi da banker over hele verden ble reddet av skattebetalerne under finanskrisen i 2008 og 2009. Bankene visste at de tok stor risiko med sine boliglånsporteføljer, men så lenge de ikke var den banken som ville bli verst rammet av turbulensen, kunne de forvente at fellesskapets penger ville bli brukt til å redde dem. Alternativet var at nedsmeltingen av finansmarkedene kunne skape full nedsmelting av økonomien som helhet. Bailout ble et hverdagsord verden over.

Når fellesskapets pengebinge er ubegrenset stor, er det vanskelig å beskytte seg mot slik adferdsrisiko. Alle vet at den rike onkelen vil stille opp hvis problemet blir uløselig. I Bodø har de allerede i utgangspunktet en kultur der de fort kan trenge en slik onkel. Det virker som om byens mantra er at «det er bare å sette i gang, så løser det seg til slutt». Dermed settes store, ofte halvfinansierte, utviklingsprosjekter i gang: flytting av flyplassen, bygging av en ny bydel, nytt rådhus, svømmehall og fotballstadion. Kommunen tar på seg stor finansiell eksponering, og legger i praksis til grunn at en usannsynlig høy befolkningsvekst skal redde både boligetterspørsel og skattegrunnlag.

Gjennom mange år har gjelden økt raskere enn inntektene i norske kommuner. Samlet kommunegjeld er nå rundt 750 milliarder kroner, noe som tilsvarer 115 prosent av inntektsgrunnlaget. Godt over halvparten av kommunene har negativt driftsresultat, slik at gjelden fortsetter å øke. Båtsfjord er kommunen med høyest gjeld per innbygger, der den har nådd 250 prosent av driftsinntektene. Med et rentenivå på fire prosent blir ti prosent av inntektsgrunnlaget spist opp av rentekostnaden. Da blir det ti prosent mindre til snemåking, utbedring av småveier, eldreomsorg og skole.

Med dagens styring av Norge er det nærmest uunngåelig at vi nærmer oss en bailout av norske kommuner. Når gjelden spiser opp kommunens kapasitet til å levere basistjenester, vil fellesskapet tette gapet – og i praksis belønne svak økonomisk styring.

Adferdsrisiko preger ikke bare den økonomiske styringen av kommunene. Når fellesskapets pengebinge kommer til unnsetning for å rydde opp i problemer, påvirker det adferden til alle aktører som kan ha tilgang til den pengebingen.

Tydelige styringssignaler er én måte å redusere adferdsrisiko på. Hvis staten styres stramt og etterlever egne budsjetter, vil det gi et signal til alle samfunnsaktører om at budsjetter skal etterleves. Det finnes ingen ankeinstans. Som figur 1 viser, er det ikke slike ledersignaler som gis i Norge i dag.

Fangens dilemma-politikk

Den fjerde problemstillingen er knyttet til hvordan norsk politikk blir satt i et fangens dilemma-problem. Velgerne vet at politikerne har penger, politikerne vet at velgere vet, og tilbyr derfor den politikken velgerne har vist at de belønner. Den kortsiktige.

Drevet av de to problemstillingene over gir dette en politikk der våre økonomiske frihetsgrader brukes til systematisk å svekke belønningssystemet i samfunnet.

Som beskrevet i Landet som ble for rikt var Fastlands-Norges økonomiske suksess bygget på et svært godt belønningssystem, trolig et av verdens beste.

• Ærlig arbeid ble fremmet av arbeidslinjen og solidaritetsalternativet.

• Ærlig konkurranse ble fremmet av fri handel og subsidiefri næringsnøytralitet.

• Langsiktighet ble fremmet av stabile rammevilkår og en tydelig sentralbank.

• Ambisiøse og ansvarlige politikere inspirerte til handling, holdt seg til budsjetter og ga frivillig fra seg frihetsgrader.

Med den overraskende store kollektive rikdommen har Norges belønningssystem blitt gradvis mer naivt sett opp mot menneskets natur.

• Vi opplever at vi har råd til å passivere i stedet for å aktivere, eksempelvis med unge uføre.

• Vi har råd til å utsette det vanskelige, eksempelvis ved å la uhørt dyre prosjekter bli gjennomført og ikke stoppet.

• Vi har råd til å være ambisjonsløse, eksempelvis i skolen.

• Vi har råd til å misbruke tillit, eksempelvis overfor hjemlig kapital.

Med rikdommen blir dermed belønningssystemet aktivt svekket bit for bit. Rent-seeking, eller tilgrafsing, gir samme belønning som konkurranse. Sykdom og uførhet kan gi samme belønning som jobb. Subsidier og gratistjenester erstatter prismekanismen når ressurser skal allokeres. Uforutsigbarhet erstatter forutsigbarhet. Ansvarsfraskrivelse erstatter ansvar.

Konsekvensen av dette er en økonomi der den underliggende velstandsutviklingen har stagnert og vil fortsette å stagnere. Som jeg vil vise i del 2, har den samlede produktiviteten i fastlandsøkonomien, den totale faktorproduktiviteten, falt med ti–tolv prosent fra 2013 til 2024. Dette tilsvarer et produktivitetstap som er like stort som oljepengebruken. Det er det mest synlige beviset på at mekanismene og problemstillingene jeg peker på, faktisk har ledet oss i oljefondets felle.

Som samfunn kan vi løse disse problemstillingene på en annen måte enn vi har valgt frem til nå. Samtidig finnes det ingen enkel vei ut av fangens dilemma-likevekten i politikken. Det vil kreve at vi er ærlige om hvilke svakheter vi som et nyrikt samfunn er eksponert for, og at vi er innstilt på å ta tak i dem. Velgerne må være informert og nysgjerrige, og vi må være villige til å diskutere et annet rammeverk for økonomisk politikk enn det vi har i dag.

Klarer vi det, har vi muligheten til å lage et bedre belønningssystem enn alle andre samfunn i Vesten og å videreutvikle den mest robuste velferdsstaten som finnes.

En plausibel vei dit er gjennom bred samfunnsdiskusjon for å skape et felles underliggende syn på hva som tjener oss på lang sikt. Denne boken er ment som et bidrag til en slik diskusjon.

En bærekraftig velferdsstat

Bokens ambisjon er å skissere en alternativ økonomisk politikk som legger et fundament for god økonomisk utvikling, sikrer velferdsstatens bærekraft og skaper et mest mulig vitalt norsk samfunn. Dette budsjettet er et innspill til et betydelig skifte av retning for offentlig pengebruk og prioriteringer. Jeg søker å ta tak i de svakhetene som preger norsk økonomisk politikk og beslutningstagning i dag. Formålet er ikke å gå inn på hver enkelt budsjettlinje; det vil ta oppmerksomheten bort fra de viktige diskusjonene. I stedet vil jeg legge vekt på fem mer helhetlige prosjekter som vil bidra til å forme et nytt belønningssystem i samfunnet og dessuten påvirke det offentliges inntekts- og utgiftsside i betydelig grad. (I tillegg er det et moment, slik jeg nevnte i forordet, at et fullt ut detaljert statsbudsjett krever dedikert arbeid av flere hundre byråkrater, mens jeg bare har meg selv.)

Et overordnet mål med mitt alternative budsjett er å gjøre velferdsstaten mest mulig bærekraftig gjennom økonomisk vekst. Det søker også å skape en stat som legger vekt på kjernen av velferdsstatens tjenester og tjener enkeltmennesket uten å klientifisere det. Det er bygget på klassiske liberale ideer. Leseren må gjerne bli inspirert til å lese John Stuart Mill, kanskje den første moderne sosialøkonomen og filosofen som behandlet menneskets frihet på en måte skandinaver kjenner seg igjen i.

Noen av mine forslag vil sikkert bli betraktet som et angrep på velferdsstaten. Derfor er det på forhånd verdt å minne leseren på definisjonen av velferdsstaten, for alle forslagene bygger på velferdsstatens grunnleggende prinsipper og gjør det mulig for oss å følge dem på lang sikt. Ifølge Store norske leksikon er en velferdsstat «en stat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og som sikrer den enkelte rett til utdannelse».7 Altså, velferdsstaten er et kollektivt sosialforsikringssystem som også sikrer alles rett til utdannelse. Den kollektive forsikringsordningen gir betydelig, men ikke nødvendigvis full kompensasjon. Det er rom for at kompensasjonsgraden er basert på

økonomisk analyse der menneskets faktiske adferdsmønster reflekteres i forsikringsmekanismene vi lager.

Det er ingen ting i velferdsstatens definisjon som peker mot et sosialistisk snarere enn økonomisk liberalt samfunn. Begge varianter har vært prøvd i etterkrigstiden, og Nordens historikk viser at det er tilstrekkelig tillit til liberale krefter som har gjort velferdsstatene her robuste. Den tilliten tok Norge ut av bølgedalen på 1970-tallet, og den tok Sverige ut av krisen på 1990-tallet.

Likevel er det slik at endringer i samfunnet ikke slår likt ut for alle. Det er kun i utopien at det ikke finnes en eneste taper ved en forandring. I virkelighetens verden kommer vi derfor alltid til vurderingen om vi kan leve med at noen må bære en kostnad ved en forandring som skaper forbedringer for de aller fleste.

På kort sikt vil det virke som om noen kommer dårligere ut med forandringene jeg foreslår. Ingen trygder skal senkes, men noen husholdningsutgifter vil øke når subsidier fases ut. En alenemor eller -far som er uføretrygdet på grunn av en sykdom det ikke er mulig å jobbe med, kan merke dette. Delvis modereres effekten av prisøkninger med en inntektsbasert barnetrygd, som vil slå svært fordelaktig ut for mennesker i deres situasjon. Ikke minst er det viktig å få frem at det er mennesker som dem som har den aller største interessen av at velferdssystemet vårt er robust over tid. Når utenforskapet øker, går utgiftene på trygdebudsjettet i taket, og kapasiteten til å hjelpe hver enkelt, blir mindre. Når flertallet av kommunene går med underskudd, er det også tjenestene som de behøver som blir utsatt for kutt. De uføre er naturlig nok blant dem som er aller mest avhengige av et velfungerende helsevesen.

Mine forslag vil innebære at staten i større grad enn nå konsentrerer seg om kjerneoppgavene i velferdssystemet, som nettopp helsevesenet. Løsningene jeg skisserer vil føre til at finansieringen fremover blir sikrere. Tilgangen på personell vil bli bedre. For de syke og uføre er dette avgjørende. Også i Norge virker tyngdekraften. Hvis vi ikke bruker samfunnets ressurser med større omhu, blir også vi før eller senere tvunget til å senke ytelsene. Det vil få enda større konsekvenser

for aleneforelderen. Over tid er det de som ikke har mulighet til å arbeide som får den største forsikringsgevinsten av at det samlede utenforskapet reduseres.

Boken har tre deler. I del 1 tar jeg et steg tilbake og diskuterer hvorfor det er behov for nye ideer. Hvorfor trengs nye ideer når arbeidsledigheten tilsynelatende er lav, økonomien på papiret er brukbar og oljeformuen sildrer ut til folket på mangslungne måter? Hvorfor kommer ikke politikerne selv med mer ambisiøse forslag for hvordan vi kan få mest mulig ut av muligheten vår? Hvorfor finnes så få fagøkonomer eller andre premissleverandører som når frem med sine ideer? Hvorfor er motstanden mot ideer utenfra så voldsom i visse miljøer?

For lesere av Landet som ble for rikt vil noe av dette være kjente tanker. Samtidig har jeg gjort meg en del refleksjoner i etterkant av mottagelsen av den boken som kan være interessante å kjenne til når du leser videre i denne.

I del 2 presenterer jeg det alternative statsbudsjettet. Budsjettet er organisert rundt fem større prosjekter som er utviklet for å fremme økonomisk vekst innenfor rammene av den norske velferdsstaten. Prosjektene er tenkt gjennomført i løpet av én stortingsperiode, og legger også grunnlag for videre forbedringer i perioden etter. Grunnleggende tjenester i den norske velferdsstaten beskyttes, ikke nødvendigvis urørt, men slik at de er godt innenfor rammene av den nordiske velferdsstaten.

Budsjettet er bygget for å skape et belønningssystem som beskytter arvinger fra sine svakheter. I det alternative statsbudsjettet går derfor betydelig mer av den kollektive rikdommen direkte til befolkningen gjennom skattesystemet for å styrke det viktigste elementet av samfunnets belønningssystem: arbeidslinjen. Gjennom en ny skattebane for arbeidsinntekt reduseres skatten på arbeid med rundt 200 milliarder kroner. Dette vil skape økt økonomisk frihet og rom for mer selvstendige individer og husholdninger. Det er som et godt

sjakktrekk, slik Torstein Bae beskriver det: Det oppnår to ting på én gang. Her oppnår det både en mer effektiv ressursbruk og et bedre belønningssystem for arbeid og innenforskap, noe som styrker robustheten i velferdsstaten.

Med markant lavere skatt på arbeidsinntekt er det et budsjett for arbeidsfolk. En familie på fire midt i inntektsfordelingen vil få rundt 14 000 kroner i økt disponibel inntekt hver måned. Familien vil derfor få en helt annen mulighet til å forme sin hverdag og fremtid slik den ønsker.

Med et svært attraktivt skattesystem for arbeid vil Norge være en magnet for mennesker med arbeidslyst, fra så vel inn- som utland. Dette vil gjøre at det finnes kapasitet både til å møte de økende behovene i helse og forsvar og samtidig bygge et vitalt, nytt næringsliv.

Til det trengs det kapital og entreprenører. Budsjettet tilpasser også vilkårene for kapital- og formuesskatt til virkeligheten vi lever i. Men det utgjør en helt marginal del av skattelettelsene, siden en progressiv beskatning av eiendom erstatter formuesskatten. Skattelettelsene går dermed i all hovedsak til arbeidsfolk, og særlig til dem med lavere og midlere inntekter. Gjennom bedre incentiver for å investere i næringslivet vil arbeidsfolk også bli mer produktive og få høyere lønn ved at de utrustes med kloke investeringer fra dem med kapital.

Motstykket til lavere skatter og økt økonomisk frihet for arbeidsfolk er at offentlige utgifter må normaliseres. I mitt alternative budsjett reduseres de med 200–250 milliarder kroner i løpet av fireårsperioden. Dette innebærer en normalisering av offentlige utgifter sammenlignet med hvor de var for et tiår siden. Vi vil fortsatt ligge langt over et gjennomsnittlig nordisk nivå.

I del 3 diskuteres hva som kreves for at endringene kan gjennomføres i praksis. Vi lever i en tid der ambisiøse prosjekter for å forandre hele samfunn er i full gang. I USA kan vi følge Trump- og DOGEsirkuset. I EU har vi forenklingsinitiativet. I Argentina har vi Milei og Sturzenegger. I Norden har vi en mer avmålt forliksmodell. I den

tredje delen av boken diskuterer jeg disse tilnærmingene og reflekterer rundt hvordan Norge kan oppnå effektiv forandring og forbedring.

Et sunt demokrati er i konstant utvikling etter hvert som det lærer av både suksesser og feil. Dette bidraget er laget for et samfunn som befinner seg midt i et unikt eksperiment, og for å stimulere til en diskusjon om hva som er en sunn balanse mellom enkeltmennesket, sivilsamfunnet og staten. Målet med boken er å inspirere til en samfunnsdebatt med stort armslag og rom for nye ideer og tanker.