Spion og forræder

BEN MACINTYRE

SPION OG

FORRÆDER Oversatt av Kjersti Velsand, MNFFO

© 2020 Kagge Forlag AS © 2018 by Ben Macintyre Books Ltd Originaltittel: The Spy and the Traitor Omslagsdesign: gray318 Omslagsfoto: ©Topfoto og ©Getty Images Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6 Boken er satt med Freight text 11,5/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2532-3

Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innledning

18. mai 1985

F

or KGBs kontraetterretningsenhet, Direktorat K, var dette bare en rutinemessig avlyttingsjobb.

Det tok under et minutt å dirke opp låsene på døren til leiligheten i niende etasje i Leninskij Prospekt 103, en høyblokk i Moskva med boliger for KGB-offiserer og familiene deres. Mens to menn iført hansker og kjeledress gikk i gang med en systematisk undersøkelse av leiligheten, monterte to teknikere avlyttingsutstyr kjapt og usynlig bak tapetet og under gulvlistene, satte inn en mikrofon i telefonrøret og videokameraer i lampene i stuen, på soverommet og på kjøkkenet. Da de var ferdige en time senere, var det knapt et hjørne i leiligheten KGB ikke kunne nå med sine øyne og ører.

Til slutt tok de på seg ansiktsmaske og pudret klærne og skoene i skapet med radioaktivt støv, lavkonsentrert nok til å unngå forgiftning, men tilstrekkelig til at KGBs geigertellere kunne følge eierens bevegelser. Så gikk de, og låste døren omhyggelig etter seg.

Noen timer senere landet en høytstående russisk etterretningsoffiser på flyplassen i Moskva med et Aeroflot-fly fra London.

KGB-oberst Oleg Antonovitsj Gordijevskij sto på toppen av sin karriere. Som den sovjetiske etterretningstjenestens vidunderbarn hadde han steget jevnt og trutt i gradene og tjenestegjort i 5

Skandinavia, Moskva og Storbritannia uten en plett på rullebladet.

Nå, i en alder av 46, var han blitt forfremmet til sjef for KGBs stasjon i London, en kremstilling, og var invitert tilbake til Moskva for å motta den formelle utnevnelsen fra KGB-sjefen. Man spådde at karrierespionen Gordijevskij ville stige til topps i det enorme og hensynsløse sikkerhets- og etterretningsnettverket som kontrollerte Sovjetunionen.

Kraftig og muskuløs strente Gordijevskij selvsikkert gjennom flyplasstrengselen. Men inni ham murret angsten. Oleg Gordijevskij, KGB-veteran og Sovjetunionens trofaste tjener, var nemlig britisk spion.

Agenten, som hadde fått kodenavnet NOCTON da MI6 rekrutterte ham tolv år tidligere, hadde vist seg å være en av historiens mest verdifulle spioner. De enorme informasjonsmengdene han skaffet sine britiske føringsoffiserer, hadde endret hele den kalde krigen, sprengt sovjetiske spionnettverk, bidratt til å avverge atomkrig og gitt Vesten et unikt innblikk i Kremls tenkesett under en kritisk fase for verden. Både Ronald Reagan og Margaret Thatcher var informert om de usedvanlige informasjonsmengdene den russiske spionen skaffet til veie, skjønt hverken den amerikanske presidenten eller den britiske statsministeren kjente hans virkelige identitet. Selv Gordijevskijs unge kone var komplett uvitende om dobbeltlivet han førte.

Gordijevskijs utnevnelse til KGB-rezident (den russiske benevnelsen på sjefen for en KGB-stasjon, kalt rezidentura) hadde utløst jubelscener i den lille kretsen av MI6-offiserer som var innviet i saken. Som den mest høytstående sovjetiske etterretningsagenten i Storbritannia ville Gordijevskij nå få tilgang til de innerste hemmelighetene innen russisk spionasje: Han ville kunne informere Vesten om hva KGB planla å gjøre før det ble gjort; KGB i Storbritannia ville bli kastrert. Likevel hadde den plutselige tilbakekallelsen til Moskva virket foruroligende på NOCTON-teamet. Enkelte ante en felle. Under et hastig organisert møte i en dekkleilighet 6

i London hadde Gordijevskijs føringsoffiserer i MI6 tilbudt ham muligheten til å hoppe av og bli boende i Storbritannia med familien. Alle de tilstedeværende skjønte hva som sto på spill: Hvis han dro tilbake som offisiell KGB-resident, ville MI6, CIA og deres vestlige allierte ha trukket vinnerloddet, men hvis Gordijevskij gikk i en felle, ville han miste alt, inkludert livet. Han hadde tenkt seg om lenge og grundig før han bestemte seg: «Jeg reiser tilbake.»

Nok en gang gjennomgikk MI6-offiserene Gordijevskijs fluktplan for krisetilfeller, som bar kodenavnet PIMLICO og var blitt utformet syv år tidligere i håp om at det aldri ville bli behov for å sette den ut i livet. MI6 hadde aldri eksfiltrert noen fra Sovjetunionen før, og slett ikke en KGB-offiser. Innviklet og risikofylt som den var, ble fluktplanen betraktet som en absolutt siste løsning.

Gordijevskij var drillet i å fornemme farer. Mens han gikk gjennom Moskvas lufthavn, med nerver som strittet av indre stress, så han truende tegn overalt. Passbetjenten lot til å granske dokumentene hans i det uendelige før han vinket ham videre. Hvor var tjenestemennene som skulle møte ham, det minste man som hjemvendende KGB-oberst kunne forvente etter et utenlandsopphold? Flyplassen var bestandig under streng overvåkning, i dag virket det som om det var enda flere ubestemmelige personer enn ellers som tilsynelatende sto og hang. Gordijevskij satte seg inn i en drosje og sa til seg selv at hvis KGB hadde kjent sannheten, ville han blitt arrestert i samme øyeblikk som han satte foten på russisk jord, og allerede vært underveis til KGBs celler, der forhør, tortur og endelig henrettelse ville ventet.

Så vidt han kunne skjønne, var det ingen som fulgte etter ham da han gikk inn i den velkjente boligblokken på Lenin-prospektet og tok heisen opp til niende etasje. Han hadde ikke vært innom familiens leilighet siden januar.

7

Den første dørlåsen gled lett opp, og den andre også. Men døren rikket seg ikke. Den tredje låsen, en gammeldags reilelås fra byggeåret, var låst.

Men Gordijevskij brukte aldri den tredje låsen. Faktisk hadde han aldri hatt nøkkel til den. Det måtte bety at noen hadde tatt seg inn med en universalnøkkel og ved en glipp låst alle de tre låsene på vei ut. Denne «noen» måtte være KGB. De siste ukenes angst krystalliserte seg i et iskaldt gufs, en nedslående, lammende erkjennelse av at noen hadde vært inne i leiligheten hans, ransaket den og sannsynligvis montert avlyttingsutstyr. Han var under mistanke. Noen hadde forrådt ham. KGB holdt øye med ham. Spionen ble spionert på av sine medspioner.

F Ø RS T E D E L

1 KGB

O

leg Gordijevskij ble født inn i KGB, en organisasjon som formet ham, elsket ham, vred og vrengte på ham, skadet ham og på hengende håret ødela ham. Han hadde den sovjetiske spiontjenesten i hjertet og blodet. Faren hans hadde et helt liv bak seg i etterretningstjenesten og iførte seg KGB-uniform hver eneste dag, også i helgene. Familien Gordijevskij var en del av spionbroderskapet som bodde i en egen boligblokk, fikk spesialforpleining forbeholdt offiserer og brukte fritiden på sosialt samvær med andre spionfamilier. Gordijevskij var et barn av KGB. KGB, eller Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, Komiteen for statens sikkerhet, var den mest komplekse og vidtrekkende etterretningsorganisasjon som noensinne har eksistert. Som direkte arvtager etter Stalins spionnettverk forente organisasjonen flere funksjoner: innsamling av resultater fra uten- og innenriks etterretning, indre sikkerhetsanliggender og statspoliti. Tyranniske, mystiske og allestedsnærværende KGB infiltrerte og kontrollerte sovjeternes liv i minste detalj, luket ut indre dissens, voktet kommunistledelsen, iverksatte spion- og kontraetterretningsoperasjoner mot fiendtlige makter og kuet Sovjetunionens befolkning til ynkelig lydighet. Organisasjonen rekrutterte agenter og plantet spioner over hele verden og samlet inn, kjøpte og stjal militære, 11

politiske og vitenskapelige hemmeligheter fra alt og alle, overalt.

KGB på sitt mektigste, med mer enn en million offiserer, agenter og informanter, preget det sovjetiske samfunnet dypere enn noen annen institusjon.

I Vesten var forkortelsen et synonym for indre terror og utadrettet aggresjon og undergraving, et symbol for all verdens grusomheter i et totalitært regime ledet av en ansiktsløs statlig mafia.

Men de som levde under dette strenge styret, delte ikke denne oppfatningen av KGB. Visst inngjøt organisasjonen frykt og lydighet, men KGB ble også betraktet som en livgarde, et bolverk mot Vestens imperialistiske og kapitalistiske aggresjon og en vokter av kommunismen. Det å tilhøre denne elitepregede og privilegerte styrken vakte beundring og stolthet. Ble man vervet til tjenesten, var det på livstid. «Det finnes ikke noe slikt som en tidligere KGBmann,» uttalte den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin en gang. Dette var en klubb for de utvalgte få, og en det var umulig å melde seg ut av. For den som hadde de nødvendige talenter og ambisjoner, var det en ære og en plikt å bli opptatt i KGBs rekker.

Oleg Gordijevskij vurderte aldri seriøst å gjøre noe annet.

Faren hans, Anton Lavrentjevitsj Gordijevskij, var sønn av en jernbanearbeider og hadde vært lærer før revolusjonen i 1917 forvandlet ham til en helhjertet, ukritisk kommunist, en steil håndhever av den eneste rette lære. «Partiet var Gud,» skrev sønnen hans senere, og Gordijevskij senior vaklet aldri i sin tro, selv ikke når den krevde at han tok del i unevnelige forbrytelser. I 1932 bidro han til den tvangsmessige «sovjetiseringen» av Kasakhstan og organiserte beslaglegging av mat fra bøndene for å fø sovjetiske armeer og byer. Rundt halvannen million mennesker omkom i hungersnøden som fulgte. Anton så denne statlig påførte sulten på nært hold. Samme år gikk han inn i Byrået for statens sikkerhet, og deretter NKVD, eller Folkekommissariatet for innenrikssaker, Stalins hemmelige politi og forgjengeren til KGB. Som offiser i statens politiske forvaltning hadde han ansvar for politisk 12

disiplin og indoktrinering. Anton giftet seg med den 24 år gamle statistikeren Olga Nikolajevna Gornova, og ekteparet flyttet inn i en boligblokk i Moskva forbeholdt etterretningseliten. Det første barnet, Vasilij, ble født i 1932. Gordijevskij-familien blomstret under Stalin.

Da kamerat Stalin erklærte at revolusjonen sto overfor en dødelig trussel fra innsiden, sto Anton Gordijevskij parat til å bistå med å fjerne forræderne. De store utrenskningene i 1936– 38 innebar en masselikvidering av «statens fiender»: mistenkte femtekolonnister og skjulte trotskister, terrorister og sabotører, kontrarevolusjonære spioner, partifolk og statstjenestemenn, bønder, jøder, lærere, generaler, medlemmer av intelligentsiaen, polakker, soldater fra Den røde armé og mange andre. De fleste var helt uskyldige. I Stalins paranoide politistat var den sikreste måten å overleve på å angi noen andre. «Det er bedre at ti uskyldige får svi enn at én spion slipper unna,» sa Nikolaj Jezjov, sjef for NKVD. «Kløyver du ved, fyker det fliser.» Informantene hvisket, torturister og bødler skred til verket, og fangeleirene i Sibir ble fylt til bristepunktet. Men som ved enhver revolusjon ble håndheverne selv uunngåelig gjenstand for mistanke. NKVD begynte å etterforske og renske opp internt. Da blodbadet sto på som verst, ble familien Gordijevskijs leilighet ransaket mer enn et dusin ganger på et halvt år. Arrestasjonene foregikk om natten; først ble mannen i familien ført vekk, siden fulgte resten.

Det virker sannsynlig at enkelte av disse statsfiendene ble identifisert av Anton Gordijevskij. «NKVD har alltid rett,» sa han, en slutning som både var fullt ut fornuftig og fullstendig gal.

Sønn nummer to, Oleg Antonovitsj Gordijevskij, ble født 10. oktober 1938, da Den store terroren begynte å ebbe ut og krigen truet. For venner og naboer fremsto ekteparet Gordijevskij som fullkomne sovjetborgere, ideologisk plettfrie, lojale overfor stat og parti, og nå også foreldre til to prektige gutter. En datter,

13

Marina, ble født syv år etter Oleg. Familien Gordijevskij var velnært, privilegert og trygg.

Men ved nærmere ettersyn var det sprekker i familiefasaden, og under overflaten lå bedraget i tykke lag. Anton Gordijevskij snakket aldri om sin rolle i sultkatastrofene, utrenskningene og terroren. Gordijevskij senior var et prakteksemplar av arten Homo sovieticus, en statens lydige tjener formet gjennom kommunistisk undertrykkelse. Men innvendig var han engstelig, skrekkslagen og muligens plaget av skyld. Oleg skulle senere komme til å se på faren som «en redd mann».

Olga Gordijevskij, Olegs mor, var gjort av et mindre føyelig materiale. Hun sluttet seg aldri til Partiet, og hun trodde ikke på at NKVD var ufeilbarlige. Faren hennes hadde fått vannmøllen sin beslaglagt av kommunistene, broren ble satt i fangeleir i Øst-Sibir for å ha kritisert kollektivjordbruket, og hun hadde sett mange venner bli slept ut hjemmefra og fraktet vekk i nattemørket. Med sitt medfødte bondevett gjennomskuet hun den statlige terrorens luner og hevngjerrighet, men holdt munnen lukket.

Det var seks års aldersforskjell mellom Oleg og Vasilij, som begge vokste opp i en krigstid. Noe av det første Gordijevskij kunne minnes, var at han så ynkelige tyske fanger bli paradert gjennom Moskvas gater på rekke og rad, «fanget, bevoktet og gjetet som dyr». Anton var ofte borte i lange perioder av gangen for å belære troppene om Partiets ideologi.

Oleg Gordijevskij lærte seg pliktskyldigst den kommunistiske lærens grunnteser. Han begynte på Skole 130, der han snart viste evner innen historie og språk; han lærte om kommunismens helter, både hjemme og utenlands. Til tross for det tykke laget av feilinformasjon omkring Vesten lot han seg fascinere av andre land. Som seksåring begynte han å lese British Ally, et propagandaskriv som den britiske ambassaden utga på russisk for å fremme engelsk-russisk forståelse. Han studerte tysk. Slik det ble

14

forventet av alle tenåringer, gikk han inn i Komsomol, det kommunistiske ungdomsforbundet.

Faren abonnerte på tre offisielle aviser og gjenga kritikkløst kommunistpropagandaen de inneholdt. NKVD utviklet seg til KGB, og Anton Gordijevskij fulgte lydig med på ferden. Olegs mor utviste en stillferdig motvilje som bare unntaksvis kom til uttrykk i form av giftige, lavmælte små stikk. Kommunismen forbød all gudsdyrkelse, og guttene ble oppdratt som ateister, men mormoren sørget i hemmelighet for at Vasilij ble døpt i den russiskortodokse kirken. Hadde ikke guttenes far grepet inn da han til sin skrekk fikk rede på det, ville hun fått døpt Oleg også.

Oleg Gordijevskij vokste opp i en sammensveiset, kjærlig familie gjennomsyret av dobbelthet. Anton Gordijevskij tilba Partiet og fremsto som en selverklært forsvarer av kommunismen, men innerst inne var han en angstridd liten mann som hadde vært vitne til forferdelige hendelser. Olga Gordijevskij, den fullkomne KGB-hustru, næret en hemmelig forakt for systemet. Olegs bestemor bekjente seg i hemmelighet til en illegal, lovstridig gud.

Ingen av de voksne i familien røpet sine sanne følelser, ikke overfor hverandre, ikke til noen. I Stalins kvelende konforme Russland kunne man ha en annen og hemmelig tro, men å være åpen om det var for farlig, selv overfor nære familiemedlemmer. Fra barndommen av skjønte Oleg at det var mulig å leve et dobbeltliv, å elske dem rundt seg samtidig som man la skjul på sitt egentlige, sanne jeg, å fremstå som en ganske annen person utad enn den man egentlig var.

Oleg Gordijevskij avsluttet skolegangen med en sølvmedalje og som leder av Komsomol – han var blitt et kompetent, intelligent, veltrent, ukritisk og pregløst produkt av Sovjet-systemet.

Men han hadde også lært seg å holde ting adskilt. Faren, moren og bestemoren var på hver sin måte alle mennesker i forkledning.

Unge Gordijevskij vokste opp omgitt av hemmeligheter.

15

Stalin døde i 1953. Tre år senere ble han, under den tyvende partikongressen, fordømt av sin etterfølger Nikita Khrusjtsjov.

Anton Gordijevskij var rystet. Etter sønnens mening ødela den offisielle fordømmelsen av Stalin «langt på vei den ideologiske og filosofiske grunnmuren i tilværelsen hans». Han likte ikke måten Russland forandret seg på. Men det gjorde sønnen.

«Tøværet» under Khrusjtsjov ble kortvarig og begrenset, men var likevel en periode med genuin liberalisering, der sensuren ble mildnet og tusenvis av politiske fanger sluppet fri. Det var berusende tider for unge, håpefulle russere.

Som syttenåring begynte Oleg ved det prestisjetunge Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner. Der engasjerte han seg, opprømt av den nye atmosfæren, i dypsindige diskusjoner med sine medstudenter om hvordan man skulle skape en «sosialisme med et menneskelig ansikt». Han gikk for langt. Noe av morens nonkonformitet hadde smittet over på ham. En dag skrev han en tale, naiv i sitt forsvar for frihet og demokrati, begreper han knapt nok forsto. Han leste den inn i språklaboratoriet og spilte den av for noen av de andre studentene. De ble forferdet. «Dette må du ødelegge med det samme, Oleg, og aldri mer snakke om disse tingene.» Brått følte han frykt for at en av klassekameratene kunne ha informert myndighetene om de «radikale» meningene hans. KGB hadde spioner ved instituttet.

Grensene for Khrusjtsjovs reformvilje kom brutalt til uttrykk i 1956, da sovjetiske stridsvogner rullet inn i Ungarn for å stanse den landsomfattende oppstanden mot Sovjet-styret. Trass i den altomfattende sovjetiske sensuren og propagandaen lekket nyhetene om det knuste opprøret tilbake til Russland. «All varme forsvant,» sa Oleg om innskjerpelsene som fulgte. «Så satte isvinden inn.»

Institutt for internasjonale relasjoner var Sovjetunionens fremste eliteuniversitet, av Henry Kissinger omtalt som «russernes Harvard». Det ble drevet av utenriksdepartementet og var den 16

viktigste utklekningsanstalten for diplomater, forskere, økonomer, politikere – og spioner. Gordijevskij studerte historie, geografi, økonomi og internasjonale relasjoner, bestandig sett gjennom kommunistideologiens forvrengende briller. Instituttet underviste i 56 språk, mer enn noe annet universitet i verden. Språkkunnskaper kunne opplagt være en døråpner til KGB og utenlandsreisene han lengtet etter. Tysk snakket han allerede flytende; nå søkte han om å få studere engelsk, men kursene var fulltegnet og vel så det. «Lær deg svensk,» foreslo storebroren, som allerede hadde fått innpass i KGB. «Da ligger resten av Skandinavia åpent for deg.» Gordijevskij fulgte rådet hans.

Instituttets bibliotek hadde en del utenlandske aviser og tidsskrifter som, selv om de var sterkt redigert, bød på glimt av den store verden. Disse begynte han å lese, nærmest i smug, siden det å vise overdreven interesse for Vesten i seg selv ga grunn til mistanke. På kveldstid kunne han i hemmelighet lytte til BBC World Service eller Voice of America, til tross for Sovjet-sensurens støysendere, og fikk her «den første svake ferten av sannheten».

Som mennesker flest hadde Gordijevskij på sine eldre dager en tendens til å betrakte fortiden sin gjennom erfaringens brilleglass; han forestilte seg at han i all hemmelighet hadde båret på insubordinasjonens frø bestandig, at hans skjebne på sett og vis var forhåndspreget inn i personligheten hans. Det var den ikke.

Som student var han overbevist kommunist, ivrig etter å tjene Sovjet-staten gjennom KGB, akkurat som faren og broren. Oppstanden i Ungarn hadde pirret hans ungdommelige forestillingsevne, men noen revolusjonær var han ikke. «Jeg var fremdeles en del av systemet, men følelsen av skuffelse vokste i meg.» I så måte skilte han seg ikke stort fra mange andre av tidens studenter.

I en alder av nitten begynte Gordijevskij med terrengløp. Det var noe ved idrettens ensomme preg som tiltalte ham, den intense, rytmiske kraftutøvelsen over lang tid, i konkurranse mot seg selv, denne testingen av egne grenser. Oleg kunne være sosial, 17

attraktiv overfor kvinner, en flørter. Av utseende var han staut og kjekk, med håret strøket bakover fra pannen og åpne, kanskje litt veike trekk. Til tider kunne han se alvorstung ut, men når øynene glimtet av mørk humor, lyste ansiktet opp. Sammen med andre var han ofte omgjengelig og kameratslig, men han hadde noe hardt og fortrengt ved seg. Han var hverken ensom eller noen einstøing, men han trivdes i sitt eget selskap. Følelser viste han sjelden. Oleg mente, i sin karakteristiske hunger etter selvutvikling, at terrengløp var egnet til å «bygge opp karakteren». I timevis kunne han løpe gjennom Moskvas gater og parker, alene med tankene sine.

En av de få studentene han fikk et nært forhold til, var Stanislaw Kaplan, en annen av løperne på universitetslaget. «Standa» Kaplan var tsjekkoslovak og hadde allerede tatt en grad ved Karlsuniversitetet i Praha da han kom til instituttet som en av flere hundre begavede studenter fra østblokken. I likhet med andre fra land som først i senere tid var blitt underlagt kommunismen, hadde Kaplan «ikke fått sin egenart hemmet,» skrev Gordijevskij mange år senere. Kaplan var ett år eldre og utdannet seg til militær oversetter. De to unge mennene oppdaget at de delte både ambisjoner og tanker. «Han var liberal av seg og så på kommunismen med sterk skepsis,» skrev Gordijevskij, som syntes Kaplans likefremme meninger var spennende, men også mildt foruroligende. Mørk og med et godt utseende var Standa en sann damemagnet. De to studentene ble gode venner, løp sammen, sjekket jenter og spiste på en tsjekkisk restaurant like ved Gorkijparken.

En like viktig påvirkning hadde den forgudede storebroren Vasilij, som nå lå i trening for å bli en «illegal,» en av Sovjetunionens enorme globale hær av undercover-agenter.

KGB holdt seg med to typer spioner i utlandet. Den første arbeidet under formelt dekke, som medlem av den sovjetiske diplomat- eller konsulatstaben, som kultur- eller militærattaché, akkreditert journalist eller handelsutsending. Diplomatstatusen sørget for at disse «legale» spionene ikke kunne tiltales for 18

spionasje hvis virksomheten deres ble avdekket, men bare erklæres persona non grata og utvises fra riket. En «illegal» (på russisk nelegal) spion hadde derimot ingen offisiell status, reiste vanligvis under falskt navn med falske papirer og gled ganske enkelt umerkelig inn i landet han eller hun ble utstasjonert i. (I Vesten kalles slike spioner NOC-er, en forkortelse for Non-Official Cover eller ikke-offisielt dekke.) KGB plantet illegale agenter over hele verden, forkledd som vanlige borgere, skjulte og undergravende.

I likhet med legale spioner samlet de informasjon, vervet agenter og utførte forskjellige former for spionasje. Som «sovende» kunne de iblant forbli skjult i lange tider før de ble aktivert. Dessuten var de potensielle femtekolonnister, rede til å gå i kamp om det skulle bryte ut krig mellom øst og vest. De illegale opererte under den offisielle radaren og kunne dermed ikke finansieres på måter som lot seg spore, og heller ikke kommunisere via sikre diplomatiske kanaler. Men til forskjell fra spioner som tilhørte en ambassade, etterlot de seg få spor som kontraetterretningsfolk kunne følge.

Alle sovjetiske ambassader huset en permanent KGB-stasjon, en såkalt rezidentura eller residentur, bemannet av et antall KGB-offiserer i ulike offisielle forkledninger under ledelse av en resident (head of station i MI6-språkbruk, eller det CIA kalte station chief). En av oppgavene vestlig etterretning sto overfor, var å finne ut av hvem av de sovjetiske utsendingene som var reelle diplomater, og hvem som var spioner. Å spore opp de illegale var langt vanskeligere.

1. hoveddirektorat (FHD) var KGB-enheten som hadde ansvar for utenlandsetterretning. Innenfor denne sørget Direktorat S (Sen sto for «spesial») for å utdanne, utplassere og styre de illegale.

Vasilij Gordijevskij ble formelt rekruttert til Direktorat S i 1960.

KGB hadde et kontor på innsiden av Institutt for internasjonale relasjoner, bemannet av to offiserer på stadig utkikk etter mulige rekrutter. Vasilij nevnte for sine overordnede i Direktorat S

19

at han hadde en språkmektig lillebror som kanskje kunne være interessert i tilsvarende arbeidsoppgaver.

Utpå nyåret i 1961 ble Oleg Gordijevskij invitert til en samtale og fikk beskjed om å oppsøke en bygning i nærheten av KGBs hovedkvarter på Dzerzjinskij-plassen, der han ble høflig intervjuet på tysk av en middelaldrende kvinne som roste ham for hans språklige ferdigheter. Fra da av var han en del av systemet. Gordijevskij søkte seg ikke inn i KGB; det var ikke en klubb man søkte medlemskap i. KGB valgte deg.

Gordijevskijs tid ved universitetet gikk mot slutten da han ble sendt til Øst-Berlin i seks måneder for å få arbeidserfaring som oversetter ved den russiske ambassaden. Gordijevskij var fyr og flamme over utsiktene til sin første utenlandsreise, en forventning som toppet seg da han ble kalt inn til Direktorat S for å briefes om Øst-Tyskland. Det kommuniststyrte DDR var en sovjetisk satellittstat, men ikke immun mot KGBs oppmerksomhet av den grunn. Vasilij oppholdt seg allerede der som illegal, og Oleg gikk uten videre med på å ta kontakt med broren og utføre enkelte «småjobber» for sin nye, uoffisielle arbeidsgiver. Gordijevskij kom til Øst-Berlin 12. august 1961 og fant veien til et studenthjem på innsiden av KGB-enklaven i forstaden Karlshorst.

De seneste månedene hadde strømmen av østtyskere som flyktet til Vesten via Vest-Berlin, økt til en flom. I 1961 hadde omtrent tre og en halv million østtyskere, eller rundt tyve prosent av hele befolkningen, sluttet seg til masseflukten fra kommuniststyret.

Neste morgen våknet Gordijevskij og oppdaget at Øst-Berlin var invadert av bulldosere. Østtyske myndigheter hadde, på Moskvas oppfordring, gått til drastiske skritt for å stanse flommen; Berlinmuren var under bygging, en fysisk barriere som skulle avskjære Vesten fra Øst-Berlin og resten av Øst-Tyskland. «Den antifascistiske beskyttelsesmuren» var i virkeligheten en fengselsmur, reist av Øst-Tyskland for å sperre egne innbyggere inne. Med sine 45,1 kilometer med betong og piggtråd, bunkere, sperregraver 20

og nettinggjerder var Berlinmuren selve legemliggjørelsen av jernteppet og et av de mest ufyselige byggverk menneskeheten noen gang har skapt.

Gordijevskij så med skrekkblandet ærefrykt hvordan østtyske arbeidere gravde opp gatene langs grensen for å gjøre dem ufremkommelige for biler, mens soldater rullet ut piggtråd i kilometervis. Enkelte østtyskere som skjønte at fluktrutene nå ble lukket i høyt tempo, gjorde fortvilte forsøk på å nå friheten ved å klatre over barrikadene eller forsøke å svømme over kanalene som utgjorde deler av grensen. Vakter ble stilt opp langs grensen med ordre om å skyte enhver som prøvde å komme seg fra øst til vest.

Den nye muren gjorde sterkt inntrykk på 22-åringen Gordijevskij: «Bare en fysisk hindring, forsterket med utkikkstårn med væpnede vakter, kunne holde østberlinerne på plass i sosialistparadiset og hindre dem i å flykte til Vesten.»

Men Gordijevskijs forferdelse over Berlinmuren som skjøt opp over natten, hindret ham ikke i å utføre sine ordrer fra KGB til punkt og prikke. Autoritetsfrykten var instinktiv, lydigheten en rotfestet vane. Direktorat S hadde formidlet navnet på en tysk kvinne, en tidligere KGB-informant, og Gordijevskijs instruks var å sondere terrenget for å se om hun var innstilt på å fortsette å skaffe informasjon. Han fant adressen hennes via en lokal politistasjon. Den middelaldrende damen som åpnet døren, virket lite berørt av at en ung mann plutselig sto utenfor med favnen full av blomster. Over en kopp te gjorde hun det klart at hun var parat til å fortsette samarbeidet med KGB. Full av iver skrev Gordijevskij sin første KGB-rapport. Først noen måneder senere skjønte han hva som egentlig hadde foregått: «Det var jeg og ikke hun som ble testet.»

Ved juletider tok han kontakt med Vasilij, som bodde under falskt navn i Leipzig. Overfor Vasilij røpet ikke Oleg sin forferdelse over byggingen av Berlinmuren. Storebroren, som allerede var en profesjonell KGB-offiser, ville ikke sett med blide øyne på 21

den typen ideologisk vakling. Slik moren deres hadde lagt lokk på sine sanne følelser overfor ektemannen, holdt brødrene på sine respektive hemmeligheter overfor hverandre; Oleg visste ikke hva Vasilij egentlig gjorde i Øst-Tyskland, og Vasilij hadde ingen anelse om hva Oleg egentlig følte. Sammen overvar de en fremføring av Juleoratoriet, og Oleg ble «intenst berørt». Sammenlignet med dette fortonte Russland seg som «en åndelig ørken,» der bare statsgodkjente komponister var å høre, og «klassefiendtlig» kirkemusikk som Bachs ble betraktet som dekadent og besteborgerlig og lyst i bann.

Gordijevskij ble sterkt påvirket av de få månedene han tilbrakte i Øst-Tyskland. Han hadde sett den dype fysiske og symbolske kløften som delte Europa i rivaliserende ideologier, han hadde fått smaken på kulturelle frukter som ble nektet ham i Moskva, og han hadde begynt å spionere. «Det var spennende å få en smakebit på det jeg kunne komme til å drive med hvis jeg gikk inn i KGB.» Det hadde han i virkeligheten allerede gjort.

Da han kom tilbake til Moskva, fikk Gordijevskij beskjed om å melde seg til tjeneste hos KGB 31. juli 1962. Hvorfor sluttet han seg til en organisasjon som opprettholdt en ideologi han allerede hadde begynt å tvile på? Å arbeide i KGB var glamorøst og ga utsikter til å reise utenlands. Alt hemmelig er besnærende.

Dessuten hadde han ambisjoner. KGB kunne endre seg. Han kunne endre seg. Russland kunne endre seg. Og lønnen og frynsegodene var bra.

Olga Gordijevskij var lite glad da hun hørte at yngstesønnen ville gjøre som faren og broren og gå inn i etterretningstjenesten.

For en gangs skyld ga hun åpent uttrykk for sin vrede mot regimet og det undertrykkende apparatet som muliggjorde det. Oleg påpekte at han ikke skulle arbeide for KGB innenlands, men i utenriksseksjonen, 1. hoveddirektorat, en eliteorganisasjon bemannet av intellektuelle som behersket fremmedspråk og utførte avanserte oppgaver som krevde ferdigheter og utdannelse. «Det 22

ligner i grunnen ikke på KGB,» fortalte han henne. «Det dreier seg snarere om etterretnings- og diplomatarbeid.» Olga snudde seg vekk og forlot værelset. Anton Gordijevskij sa ingenting.

Oleg så ingen tegn til stolthet hos faren. Mange år senere, da han virkelig begynte å skjønne omfanget av den stalinistiske undertrykkelsen, undret Gordijevskij på om faren, som da nærmet seg pensjonsalderen, hadde «skammet seg over alle forbrytelsene og uhyrlighetene i regi av KGB og simpelthen hadde vært redd for å snakke om KGBs arbeid med sin egen sønn». Eller kanskje Anton Gordijevskij strevde med å opprettholde dobbeltlivet sitt, en KGB-støttespiller som var for skremt til å advare sin egen sønn om hva det var han bega seg ut på.

Sin siste sommer som sivilist tilbrakte Gordijevskij sammen med Standa Kaplan på instituttets ferieleir ved svartehavskysten.

Kaplan hadde bestemt seg for å bli værende en måned til før han reiste tilbake for å begynne i StB, Tsjekkoslovakias mektige etterretningstjeneste. De to vennene skulle snart bli kolleger, spionallierte på vegne av østblokken. I en måned kamperte de under furutrærne, løp hver dag, svømte, solte seg og diskuterte jenter, musikk og politikk. Kaplan ble stadig mer kritisk til kommunistsystemet. Gordijevskij var smigret over å være mottager av så farlige betroelser: «Det var en forståelse mellom oss, en tillit.»

Kort tid etter at han kom tilbake til Tsjekkoslovakia, skrev Kaplan et brev til Gordijevskij. Blant sladder om jentene han hadde truffet, og alt det morsomme de skulle finne på når vennen kom på besøk («Vi skal tømme hver eneste pub og vinkjeller i Praha»), stilte Kaplan et høyst betydningsfullt spørsmål: «Oleg, har du tilfeldigvis det nummeret av Pravda der Jevtusjenkos dikt om Stalin står?» Diktet det gjaldt, var «Stalins arvinger» av Jevgenij Jevtusjenko, et direkte angrep på stalinismen fra en av Russlands mest frittalende og innflytelsesrike diktere. Diktet var et krav om at sovjetiske myndigheter måtte sørge for at Stalin «aldri gjenoppstår,» og en advarsel om at enkelte av lederne fortsatt higet etter 23

fortidens brutale stalinisme. «Med fortiden mener jeg forsømmelsen av folks velferd, falske anklager, fengslingen av uskyldige …

‘Hvorfor bry seg?’ spør noen, men jeg kan ikke forholde meg passiv. / Mens Stalins arvinger går her på jorden.» Diktet skapte sensasjon da det sto på trykk i Kommunistpartiets offisielle organ, og det var også blitt publisert i Tsjekkoslovakia. «Det hadde en sterk virkning på deler av vårt folk, med et visst anstrøk av misnøye,» skrev Kaplan til Gordijevskij. Han påsto at han ville sammenligne den tsjekkiske oversettelsen med den russiske originalen, men i virkeligheten sendte Kaplan en kodemelding om delaktighet til vennen, en bekreftelse på at de delte oppfatningene Jevtusjenko ga uttrykk for, og på at de ikke ville forholde seg passive overfor arven etter Stalin.

KGBs eliteundervisningsinstitusjon Røde fane lå langt inne i skogen, åtti kilometer nord for Moskva. Den bar kodenavnet Skole 101, et ironisk, men fullstendig utilsiktet ekko av Rom 101 i George Orwells 1984, torturrommet i kjelleren der Partiet brøt ned fangenes motstandskraft ved å utsette dem for deres verste mareritt.

Her skulle Gordijevskij og 120 andre blivende KGB-offiserer innvies i Sovjet-spionasjens dypeste hemmeligheter: etterretning og kontraetterretning, verving og håndtering av spioner, legale som illegale, agenter og dobbeltagenter, våpen, ubevæpnet kamp og overvåkning, denne underlige bransjens hemmelighetsfulle kunster og språk. Noe av den viktigste undervisningen omfattet kunsten å oppdage og unngå overvåkning, på KGB-språket kalt proverka eller «tørrens»: å bli oppmerksom på at noen fulgte etter en, og stikke seg vekk fra overvåkerne på måter som virket tilfeldige snarere enn overlagt, siden et mål som opplagt er «overvåkningsbevisst,» sannsynligvis er en proff etterretningsagent. «Etterretningsoffiserens oppførsel bør unngå å vekke mistanke,» forklarte KGB-instruktørene. «Hvis en overvåkningstjeneste registrerer at en utlending åpenlyst sjekker om noen følger etter ham, vil de begynne å arbeide mer diskré, mer iherdig og mer utspekulert.»

24

At man kan opprette kontakt med en agent uten at noen oppdager det – selv om man er under overvåkning – er avgjørende for enhver hemmelig operasjon. I vestlig spionsjargong sier man at en offiser eller agent som opererer uten å bli oppdaget, er blitt «svart».

I test etter test ble KGB-elevene sendt av sted for å kontakte en bestemt person på et nøyaktig angitt sted, legge fra seg eller hente informasjon, prøve å avgjøre om de ble skygget og i tilfelle hvordan, forsøke å kvitte seg med skyggen uten at det virket åpenbart, for så å dukke opp på angitt sted behørig tørrenset. Overvåkningen var det KGBs 7. direktorat som sto for. Profesjonelle overvåkere, drillet i kunsten å skygge en mistenkt, deltok i øvelsene, og på tampen av dagen sammenlignet studentene og overvåkningsteamet notater.

Proverka var strevsomt, konkurransepreget, tidkrevende og nerveslitende, og Gordijevskij oppdaget at han hadde glimrende anlegg for dette.

Oleg lærte seg å sette opp et «signalpunkt,» et hemmelig tegn på et offentlig sted – for eksempel en krittstrek på en lyktestolpe – som ingen vanlige forbipasserende ville merke seg, men som for en spion ga beskjed om å møtes et bestemt sted på et bestemt tidspunkt, hvordan han tok «streifkontakt,» altså fysisk overleverte en beskjed eller en gjenstand til en annen uten at noen oppdaget det, og hvordan han opprettet en død postkasse, altså la igjen en melding eller kontanter på et bestemt sted der andre kunne hente det uten noen form for direkte kontakt. Han ble undervist i koder og chifre, kontaktsignaler, hemmelig skrift, fremstilling av mikrofilm, fotografering og forkledninger. Det var timer i økonomi og politikk samt ideologisk veiledning for å styrke de unge spionenes bånd til marxist-leninismen. Som en av Olegs medstudenter bemerket, bar «disse klisjéaktige formularene og prinsippene preg av rituelle besvergelser, nærmest en slags daglige, evinnelige lojalitetsforsikringer». Veteranoffiserer som allerede hadde tjenestegjort utenlands, underviste i vestlig kultur

25

og etikette for å ruste rekruttene til å forstå og bekjempe den småborgerlige kapitalismen.

Gordijevskij antok sitt første spionnavn. Sovjetiske og vestlige etterretningstjenester brukte samme metode for å skape et psevdonym. Det burde ligge nær opptil det virkelige navnet og ha samme forbokstav, for på den måten ville en person som kun kjente spionnavnet ditt, tro at han bare hadde hørt feil hvis noen tiltalte deg med ditt egentlige navn. Gordijevskij valgte navnet «Guardijetsev».

I likhet med de andre studentene sverget han evig troskap til KGB. «Jeg vier meg til å forsvare mitt land til siste blodsdråpe, og til å bevare statens hemmeligheter.» Dette gjorde han uten kvaler.

Han gikk også inn i Kommunistpartiet, en annen forutsetning for å få innpass. Kanskje hadde han sine tvil – det var det mange som hadde – men dette hindret ham ikke i å gi sin helhjertede og oppriktige tilslutning til KGB og Partiet. Dessuten var KGB spennende. Det ettårige opplæringskurset ved Skole 101 hadde slett ikke vært noe orwellsk mareritt, men snarere et høydepunkt i hans unge liv, en periode full av spenning og forventning.

Medrekruttene ble valgt ut på grunnlag av intelligens og ideologisk ensrettethet, men også ut fra eventyrlysten som er felles for alle etterretningstjenester. «Vi valgte en karriere i KGB fordi det ga utsikter til action.» Hemmelighetskremmeri skaper intense bånd.

Selv ikke Olegs foreldre hadde noe særlig begrep om hvor han befant seg eller hva han drev med. «Å oppnå å få gjøre tjeneste i 1. hoveddirektorat var en både hemmelig og åpenlys drøm hos flertallet av de unge KGB-offiserene, men bare noen få av dem var verdige denne æren,» skrev Leonid Sjebarsjin, som var elev ved Skole 101 omtrent samtidig med Oleg og skulle komme til å ende som KGB-general. «Arbeidet forente etterretningsoffiserer i et unikt kameratskap med sine egne tradisjoner, normer, skikker og særegne yrkesspråk.» Sommeren 1963 var Gordijevskij blitt et fullverdig medlem av KGB-broderskapet. Da han sverget å 26

beskytte moderlandet til siste åndedrag og siste hemmelighet, mente han det.

Også Vasilij Gordijevskij arbeidet hardt for Direktorat S, FHDs enhet for illegale. Han var dessuten blitt ganske hard på flaska, noe som ikke nødvendigvis var til ulempe i en tjeneste der evnen til å sette til livs store mengder vodka etter arbeidstid uten å kollapse ble verdsatt høyt. Som spesialist på illegale agenter flyttet han fra sted til sted under forskjellige aliaser, arbeidet med undercover-nettverket og formidlet meldinger og penger til andre skjulte agenter. Vasilij fortalte aldri lillebroren hva han gjorde, men hintet om eksotiske steder som Mosambik, Vietnam, Sverige og Sør-Afrika.

Oleg håpet på å få følge broren inn i denne spennende undercover-tilværelsen utenlands. I stedet fikk han beskjed om å melde seg hos Direktorat S i Moskva, der han skulle produsere dokumentasjon for andre illegale agenter. Gordijevskij prøvde å skjule sin skuffelse, og 20. juli 1963 iførte han seg sin fineste dress og meldte seg til innsats ved KGBs hovedkvarter – bygningskomplekset som ligger i nærheten av Kreml og var dels fengsel, dels arkiv – sovjetisk etterretnings travle nervesenter. I hjertet lå det dystre Lubjanka-bygget, et palass i nybarokk som opprinnelig ble bygget for Det panrussiske forsikringsselskap, med KGBs torturceller i kjelleren. Blant KGB-offiserene ble KGBs kontrollsenter omtalt som «Klosteret» eller rett og slett «Senteret».

Gordijevskij fikk ingen glamorøs utenrikspost, men ble i stedet satt til papirarbeid; han var en «galeislave» som fylte ut skjemaer. Enhver illegal agent måtte ha en dekkpersonlighet med en troverdig bakgrunnshistorie, en ny identitet med komplett biografi og falske dokumenter. De illegale agentene måtte bistås, instrueres og finansieres, noe som krevde et intrikat opplegg med signalsteder, døde postkasser og streifkontakter. Storbritannia ble betraktet som et særskilt fruktbart jordsmonn for planting 27

av illegale agenter, siden landet hverken hadde noe system med identitetskort eller noe sentralt registreringsbyrå. Vest-Tyskland, USA, Australia, Canada og New Zealand var alle hovedmål. I sin stilling i den tyske seksjonen tilbrakte Oleg dagene med å skape mennesker som ikke fantes. I to år levde han i en verden av dobbeltliv, der han sendte ut kamuflerte spioner og tok seg av dem som vendte tilbake.

Senteret var hjemsøkt av levende spøkelser, Sovjets aldrende spionhelter. I gangene i Direktorat S ble Gordijevskij presentert for Konon Trofimovitsj Molodij, alias «Gordon Lonsdale,» en av tidenes mest vellykkede illegale agenter. I 1943 hadde KGB annektert identiteten til en avdød kanadisk gutt ved navn Gordon Arnold Lonsdale og gitt den til Molodij, som var oppvokst i NordAmerika og snakket feilfritt engelsk. Molodij/Lonsdale slo seg ned i London i 1954, og vervet, under dekke av å være en jovial jukeboxog tyggegummiautomatselger, den såkalte Portland-spionringen, et nettverk av informanter som samlet marinehemmeligheter.

(En KGB-tannlege hadde boret opptil flere unødvendige hull i tennene hans før han forlot Moskva, slik at det var tilstrekkelig at Molodij åpnet munnen og viste hullene for å bekrefte identiteten sin overfor andre sovjetiske spioner.) Et tips fra en muldvarp i CIA førte til at Molodij ble arrestert og tiltalt for spionasje, men selv under rettssaken var den britiske domstolen usikker på hva han egentlig het. Da Gordijevskij møtte ham, hadde Molodij nettopp kommet tilbake til Moskva etter å ha blitt utvekslet med en britisk forretningsmann som var blitt arrestert i Moskva, mistenkt for spionvirksomhet. En tilsvarende sagnomsust skikkelse var Viljam Genrikovitsj Fisher, alias Rudolf Abel, den illegale agenten som hadde spionert seg til en fengselsdom på tredve år i USA, men ble utvekslet mot den nedskutte U2-piloten Gary Powers i 1962.

Den mest berømte av de halvpensjonerte Sovjet-spionene var imidlertid britisk. Kim Philby var blitt vervet av NKVD i 1933, steg i gradene i MI6 mens han leverte enorme mengder 28

etterretningsinformasjon til KGB, og hoppet omsider av til Sovjetunionen i januar 1963 til dyp og varig skjensel for britiske myndigheter. Nå bodde han bekvemt i en leilighet i Moskva, omgitt av livvakter, «engelskmann til fingerspissene», som en KGB-offiser uttrykte det; han leste cricketresultatene i gamle utgaver av The Times, spiste Oxford-marmelade og drakk seg jevnlig fra sans og samling. Philby ble betraktet som en legende i KGB, og han fortsatte å påta seg strøjobber for sovjetisk etterretning, som å holde opplæringskurs for engelsktalende offiserer, analysere en og annen sak og sågar bidra til å motivere det sovjetiske landslaget i ishockey.

I likhet med Molodij og Fisher holdt Philby forelesninger for unge spioner som satt der med med stjerner i øynene. Men når det kom til stykket, var tilværelsen som forhenværende KGB-spion langt fra noen fest. Molodij begynte å drikke og døde under mystiske omstendigheter på en sopptur. Fisher ble dypt desillusjonert. Philby prøvde å ta livet av seg. Alle tre oppnådde å bli hyllet på sovjetiske frimerker.

For enhver som gadd å se nærmere etter (noe få russere gjorde), var kontrasten mellom myte og virkelighet i KGB innlysende.

Senteret var et gullende rent og godt opplyst amoralsk byråkrati, et på én og samme tid nådeløst, pertentlig og puritansk sted der internasjonale forbrytelser ble planlagt med pedantisk påpasselighet ned til minste detalj. Fra første stund opererte den sovjetiske etterretningen uten etiske hemninger. I tillegg til å innhente og analysere informasjon syslet KGB med politisk krigføring, mediemanipulasjon, desinformasjon, falsknerier, trusler, kidnapping og drap. 13. avdeling, som var ansvarlig for «spesielle oppgaver,» spesialiserte seg på sabotasje og snikmord. Homofili var ulovlig i Sovjetunionen, men homoseksuelle ble vervet for å forføre utenlandske homofile som man deretter kunne utpresse. KGB var en skamløst prinsippløs organisasjon som på samme tid var prippen, hyklersk og moraliserende. Offiserene ble nektet å drikke i arbeidstiden, selv om de drakk hemningsløst når som helst ellers.

29

Sladder om kollegers privatliv florerte i KGB som i de fleste bedrifter, men i Senteret kunne skandaler og slarv ødelegge karrierer og ta liv. KGB næret en voldsom interesse for de ansattes hjemlige forhold, for intet liv var privat i Sovjetunionen. Man forventet at offiserer giftet seg, fikk barn og forble gift. Det lå beregning så vel som kontroll i dette; en gift KGB-offiser ble betraktet som mindre tilbøyelig til å hoppe av utenlands, siden ektefellen og barna da kunne holdes som gisler.

To år etter at han begynte i Direktorat S, konkluderte Gordijevskij med at han ikke kom til å følge i brorens fotspor og bli plassert i utlandet som «sovende» agent. Men kanskje var nettopp Vasilij hovedårsaken til at Oleg ikke fikk arbeide med illegal agentvirksomhet; all KGB-logikk tilsa jo at det å ha mer enn ett familiemedlem utenlands, og i særdeleshet to i samme land, kunne gjøre det fristende å hoppe av.

Gordijevskij kjedet seg og var frustrert. Jobben som hadde lokket med eventyr og spenning, hadde vist seg å være ekstremt kjedelig. Verdenen på den andre siden av jernteppet, den han hadde lest om i vestlige aviser, virket like forlokkende som uoppnåelig.

Han besluttet derfor å gifte seg. «Jeg ville komme meg utenlands så fort som mulig, og KGB sendte aldri ugifte menn utenlands. Jeg fikk det travelt med å skaffe meg en kone.» Ideelt sett burde det være en kvinne med gode tyskkunnskaper; da kunne de kanskje få tjenestegjøre i Tyskland sammen.

Jelena Akopian utdannet seg til tysklærer. Hun var 21 år gammel, halvt armensk, intelligent, mørkøyd og vittig. Drepende replikker var hennes spesialitet, noe han fant attraktivt og forførerisk – en stund. De traff hverandre hjemme hos en felles venn.

Det var i mindre grad lidenskap enn felles ambisjoner som fikk det til å slå gnister mellom dem. Akkurat som Oleg lengtet Jelena etter å få reise utenlands, og hun drømte om et liv langt unna den trange leiligheten der hun bodde sammen med foreldrene og fem søsken. Gordijevskijs få tidligere forhold hadde vært kortvarige 30

og lite givende. Jelena ga ham et slags innblikk i hva en moderne sovjetisk kvinne kunne være; hun var mindre konvensjonell enn studinene han hadde truffet tidligere, og utstyrt med en uforutsigbar form for humor. Hun omtalte seg selv som feminist, et begrep som i 1960-årenes Russland riktignok var underlagt sterke begrensninger. Han sa til seg selv at han elsket henne. Så forlovet de seg, med Gordijevskijs senere ord «uten særlig ettertanke eller selvinnsikt hos noen av partene,» og ble etter noen måneder gift, uten større fanfarer og av grunner som ikke var utpreget romantiske: Hun ville gi ham bedre muligheter til å bli forfremmet, mens han var hennes billett vekk fra Moskva. Forbindelsen var et fornuftsekteskap à la KGB, skjønt ingen av dem innrømmet det overfor den andre.

Mot slutten av 1965 kom sjansen Gordijevskij hadde ventet på.

Det åpnet seg en luke, en stilling som fører for illegale agenter i Danmark. Som dekkjobb skulle han fungere som konsulær tjenestemann og stelle med visum- og arvesaker; i virkeligheten skulle han arbeide for «Linje N» (som sto for nelegalni, eller illegale) og ha ansvar for operasjonelt feltarbeid i regi av Direktorat S. Gordijevskij ble tilbudt jobben med å administrere et nettverk av hemmelige spioner i Danmark. Han tok den imot med iver og glede. Som Kim Philby bemerket etter at han ble vervet til KGB i 1933: «Jeg nølte ikke. Man takker ikke nei til å bli innrullert i en elitestyrke.»