SKÅR

Bret Easton Ellis SKÅR

Oversatt av Henning Kolstad

Copyright © 2023 av Bret Easton Ellis

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2023

Originalens tittel: The Shards

Oversetter: Henning Kolstad

Omslagsdesign: Dan Mogford

Norsk omslag: Tine Poppe

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Boka er satt med: New Caledonia 11/14

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen

ISBN: 978-82-489-3161-4

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Ikke til noen

Do you remember back in old L.A.

When everybody drove a Chevrolet?

Whatever happened to the boy next door

The suntanned, crew-cut, all-American male?

Beach Baby

The First Class

Vil du holde på en hemmelighet, må du skjule den for deg selv også.

1984

George Orwell

FOR MANGE ÅR SIDEN innså jeg at en bok, en roman, er en drøm som ber om å bli festet til papiret, som lengter slik vi gjør når vi forelsker oss: drømmen blir umulig å stå imot, vi har ingenting å stille opp, og til slutt gir vi etter selv om instinktet sier at vi bør stikke av, for dette kan vise seg å bli farlig, noen vil få en smell. For enkelte av oss er det slik at de første idéene og bildene, den gryende intensjonen, kan få forfatteren til å kaste seg uvilkårlig ut i romanens verden med alt den rommer av romantikk, fantasier og hemmeligheter. For andre kan det ta mer tid før de føler den forbindelsen tydelig, det kan gå år og dag før man innser hvor sterkt behov man har for å skrive romanen, eller for å elske den personen, gjenoppleve drømmen selv etter flere tiår. Sist jeg tenkte på denne boka, denne bestemte drømmen, og fortalte denne versjonen av historien – den du leser nå, den du nettopp begynte på – var for nesten tjue år siden, da jeg trodde jeg kunne tåle å fortelle hva som skjedde med meg og noen venner da vi tok fatt på siste år på Buckley videregående i 1981. Vi var tenåringer, overfladisk sofistikerte barn som egentlig ikke visste stort om hvordan verden fungerte. Vi hadde alltids sett en del, men skjønte ikke hva det innebar. I alle fall ikke før det skjedde noe som ga oss en svært skjerpet forståelse.

Første gang jeg satte meg ned for å skrive denne romanen, et år etter hendelsene, viste det seg at jeg ikke orket å fordype meg i den perioden, eller i noen av de

folkene jeg kjente og alt det forferdelige vi ble utsatt for, ikke minst det som skjedde med meg. Jeg skjøv prosjektet fra meg nesten med det samme jeg hadde begynt, uten å ha skrevet et eneste ord. Da var jeg nitten. Jeg hadde ikke engang tatt i en penn eller satt meg ved skrivemaskinen; selv forsiktige tanker på de hendelsene ble for opprivende den gangen, og jeg var i en livssituasjon hvor den ekstra påkjenningen passet dårlig, så jeg tvang meg til å glemme den perioden, i alle fall inntil videre, og det var ingen sak å slette fortiden akkurat da. Men trangen til å skrive en bok meldte seg igjen da jeg reiste fra New York etter å ha bodd der i over tjue år – det var østkysten jeg rømte til nesten umiddelbart etter avgangseksamen, en flukt fra redslene som preget det siste året på videregående. Nå bodde jeg i Los Angeles igjen, der hendelsene i 1981 hadde foregått. Der følte jeg meg sterkere og mer bestemt når det gjaldt fortiden, jeg mente at jeg kunne stålsette meg mot alt det vonde og tre inn i drømmen. Men det kunne jeg ikke da heller, viste det seg, og da jeg tastet ned noen sider med notater om det som skjedde høsten 1981, etter å ha prøvd å bedøve meg med en halv flaske Ocho for å kunne holde det gående – tequilaen roet de skjelvende hendene – fikk jeg et angstanfall så alvorlig at jeg havnet på akutten på Cedars-Sinai midt på natta. Om vi skal koble skrivingen til en romantisk metafor, hadde jeg traktet etter å elske denne romanen, og nå virket det som om den endelig ville gi meg sjansen, og det var så fristende. Men da forholdet skulle fullbyrdes, maktet jeg ikke å hengi meg til drømmen.

DETTE SKJEDDE MENS JEG skrev med hovedvekt på Tråleren, en seriemorder som hadde vært på ferde i San Fernando Valley fra våren 1980, og som så gjorde seg

sterkere gjeldende sommeren 1981, og som uhyggelig nok hadde en eller annen tilknytning til oss. Og den kvelden jeg begynte å notere, fikk jeg et nervøst anfall så alvorlig at jeg faktisk stønnet av angst over minnene, knakk sammen og kastet opp tequilaen jeg hadde tyllet i meg. Xanaxen jeg hadde i nattbordet hjalp ikke det spor – jeg slukte tre stykker og visste at de ikke kom til å virke fort nok. Akkurat da var jeg sikker på at jeg holdt på å dø. Jeg ringte nødnummeret og sa at jeg hadde fått hjerteinfarkt, så svimte jeg av. Fastlinjen jeg ringte fra – dette var i 2006, jeg var førtito, jeg bodde alene – viste dem hvor jeg befant meg, og en urolig dørvakt fra resepsjonen i høyblokken min fulgte ambulansefolkene til ellevte etasje. Dørvakten låste opp leiligheten min, og de fant meg på gulvet på soverommet. Jeg kom til meg selv igjen i en sykebil i full fart langs San Vicente Boulevard mot Cedars-Sinai, som lå et kort stykke fra leiligheten min i Doheny Plaza, og da jeg ble trillet inn på akutten nesegrus på en båretralle mens det begynte å gå opp for meg hva som hadde skjedd, ble jeg flau: Xanaxen hadde virket, jeg var rolig og visste at det ikke var noe fysisk i veien med meg. Jeg skjønte at panikkanfallet hang direkte sammen med erindringene om Tråleren, og nærmere bestemt om Robert Mallory.

En lege undersøkte meg. Stort sett var jeg frisk, men sykehuset ville at jeg skulle bli natta over så de kunne ta en serie prøver, deriblant MR, og det var fastlegen min enig i; i telefonen minnet han meg på at helseforsikringen ville dekke nesten hele oppholdet. Men jeg måtte hjem, så jeg avslo alle prøvene de ville ta, for hvis jeg hadde blitt på Cedars den natta, var jeg sikker på at jeg ville tørnet. Jeg visste jo at anfallet mitt ikke hadde noen sammenheng med kroppen eller noen sykdommer jeg eventuelt kunne ha. Det var en reaksjon knyttet til tidligere opplevelser, rett

og slett, til fortiden, til tankene på det grusomme året –til Robert Mallory, og Tråleren, og Matt Kellner og Susan Reynolds og Thom Wright og Deborah Schaffer, foruten den mørklagte tunnelen jeg var på vei gjennom som syttenåring.

ETTER DEN KVELDEN LA jeg prosjektet på hylla og skrev i stedet to andre bøker i løpet av de tretten neste årene. Det var først i 2020 jeg følte at jeg kunne begynne på Skår, eller kansje Skår hadde kommet til at Bret var klar, for det var boka som meldte seg for meg, ikke omvendt. Jeg hadde ikke gått bevisst inn for å sette i gang med boka, siden jeg i mange, mange år hadde trukket meg vekk fra drømmen, fra Robert Mallory, fra det siste året på Buckley, i mange tiår hadde jeg trukket meg vekk fra Tråleren, fra Susan og Thom og Deborah og Ryan, og fra det som skjedde med Matt Kellner. Jeg hadde forvist denne historien til en mørk krok i skapet, og i mange år fungerte den unnvikelsestaktikken; jeg tenkte ikke så mye på boka, og den sluttet å rope på meg. Men en gang i 2019 begynte den å krype tilbake, den hadde sitt eget pulserende liv, den ville smelte sammen med meg, bre seg ut i bevisstheten på en så manende måte at jeg ikke kunne ignorere den lenger – å prøve å ignorere den var blitt brysomt. Dette falt sammen med at jeg ikke skrev filmmanus lenger, at jeg på et visst punkt hadde bestemt meg for å slutte å satse på det gamet – i et tiår hadde jeg tjent gode penger på prøveepisoder for TV og manuskripter til filmer som stort sett aldri ble lagd – og jeg lurte en liten stund på om det var en forbindelse mellom dragningen mot boka og den sviktende interessen for å skrive for Hollywood. Ikke at det spilte noen rolle

jeg var nødt til å skrive boka, for jeg trengte en avklaring på det som hadde hendt, og nå var tiden endelig moden.

DEN NYE INTERESSEN FOR romanen ble utløst av en kort hendelse mange år etter at jeg ble innlagt på Cedars med angstanfall. Jeg hadde sett en dame – jeg holdt på å si jente, men hun var ikke det lenger, hun var en dame midt i femtiårene, på min alder – på hjørnet av Holloway og La Cienega i West Hollywood. Hun hadde solbriller og sto på fortauet med en telefon mot øret mens hun ventet på en bil, og selv om dette var en mye eldre utgave enn jenta jeg hadde kjent på videregående, var det helt åpenbart henne. Det var jeg sikker på selv om jeg ikke hadde sett henne på nesten førti år; hun var fremdeles naturlig vakker. Jeg hadde akkurat tatt til venstre inn i Holloway og fått en stopp i trafikken da jeg la merke til skikkelsen på det folketomme fortauet under parasollen på parkeringsbetjentens plass –hun var kanskje fem–seks meter fra meg. I stedet for å bli gledelig overrasket over å se en gammel venninne, stivnet jeg av en iskald gru som svøpte seg rundt meg. Glimtet av den kvinnen i levende live vakte frykten på nytt, og den begynte å svelge alt, akkurat som den hadde gjort i 1981. Hun var en påminnelse om at alt hadde vært ekte, at drømmen var noe som faktisk hadde skjedd, og at vi fortsatt var bundet sammen av hendelsene høsten 1981, selv om det hadde gått fire tiår siden sist vi så hverandre.

Jeg kunne svingt brått til side i Holloway, like ved innkjørselen til CVS-apotekets parkeringshus tvers over gata fra Palihouse, og ropt overrasket til kvinnen, gått ut av bilen og gitt henne en klem, imponert over hvor vakker hun fortsatt var, men jeg hadde greid å unngå kontakt med noen av klassekameratene fra det året på sosiale medier,

og bare noen få hadde prøvd å kontakte meg i årenes løp, som regel i ukene etter at jeg utkom med en bok. I stedet så jeg bare ut gjennom frontruta på BMW-en mens hun sto der på det tomme fortauet med telefonen mot øret og hørte taust på den hun snakket med, og solbrillene kunne ikke skjule at det var noe plaget over holdningen hennes –eller kanskje det bare var noe jeg innbilte meg, kanskje alt var bra med henne, kanskje hun hadde kommet over det som skjedde med henne høsten 1981 og vennet seg til det forferdelige hun ble utsatt for, den grusomme avsløringen hun opplevde, alt det hun mistet. Jeg var på vei til Palm Springs med Todd, en jeg traff i 2010 og hadde bodd sammen med de siste ni årene, for en ukes samvær med en venn som hadde fløyet hit fra New York og leid et hus i kanten av filmkolonien i Palm Springs før han dro til San Diego for å delta i en serie konferanser. Jeg hadde pratet med Todd da jeg fikk se kvinnen utenfor Palihouse og brøt av midt i setningen. Plutselig tutet en bil bak meg, og da jeg kikket i speilet, gikk det opp for meg at lyset i Holloway hadde skiftet til grønt, og at jeg fortsatt sto stille. «Hva er det for noe?» spurte Todd da jeg rivstartet og akselererte for hardt mot Santa Monica Boulevard. Jeg svelget og prøvde tafatt å svare så nøytralt jeg kunne: «Jeg kjente den jenta …»

SELVFØLGELIG VAR HUN IKKE jente lenger – som sagt var hun nesten femtifem slik som jeg – men det var det jeg hadde kjent henne som. En jente. Ikke at det spilte noen rolle. Todd spurte bare «Hvilken jente?», og jeg gjorde en vag, åndsfraværende fakte med hånden – «Bare en jeg så utenfor Palihouse.» Todd snudde på hodet, men så ingen; hun var vekk allerede. Han trakk på skuldrene og så på

telefonen igjen. Det gikk opp for meg at satellittradioen sto på Totally 80s-stasjonen, og at refrenget fra Ultravox’ «Vienna» strømmet fra høyttalerne – It means nothing to me, ropte vokalisten, this means nothing to me – mens frykten virvlet frem, en variant av frykten fra 1981, da vi spilte denne sangen mot slutten av enhver fest og sørget for at den var med på alle mixtaper vi satte sammen. Jeg lot sangen føre meg tilbake til den desemberdagen; jeg trodde jeg hadde skaffet meg ressursene jeg trengte for å takle det som skjedde da jeg var sytten. Jeg var til og med naiv og dum nok til å tro at jeg hadde fordrevet problemene gjennom traumene i romanene jeg kom ut med mange år senere, i tjueårene, trettiårene og begynnelsen av førtiårene, men akkurat den traumen kom fossende inn over meg igjen og viste at det jeg trodde jeg hadde fått bukt med på egen hånd, uten å behøve å vedgå det i en roman, hadde jeg åpenbart ikke overvunnet likevel.

Jeg fikk ikke sove den uka vi var i ørkenen, det ble toppen et par timer hver natt, selv med et jevnt konsum av benzodiazepin. Jeg kunne nok gå ned for telling med Xanaxen jeg hadde tatt overdose av, men de svarte drømmene hindret meg i å sove mer enn en time eller to, og jeg lå våken på soverommet i huset i Azure Court, fullstendig gåen, og kjempet mot den stigende panikken som skyldtes jenta jeg hadde sett. Førtiårskrisen som begynte etter den kvelden i 2006 da jeg prøvde å skrive om det som skjedde da vi gikk siste år på Buckley, ble fullført omkring sju år senere – sju år da jeg levde i en feberdrøm hvor den frittsvevende angsten sørget for at jeg kom på kant med alle jeg kjente, og de tilhørende påkjenningene førte til at jeg gikk ned nesten tjue kilo. Krisen avtok og slapp taket da jeg fikk hjelp av en psykolog, en slags livsrettleder som jeg samvittighetsfullt gikk til hver uke i et år; han

hadde kontor i nærheten av Sawtelle Boulevard bare et kvartal forbi motorvei 405, og var den eneste av de fem–seks psykologene jeg hadde brukt som ikke fryktet det jeg sa til ham. Jeg hadde lært av de fem forrige psykologene at jeg måtte tone ned gruen i det som hadde skjedd – med meg, med oss – og at jeg måtte bygge om fortellingen og gjøre den mer fordøyelig, ellers kunne den forstyrre selve behandlingsøktene.

Jeg var endelig i et langvarig forhold, og småproblemene som aldri var livstruende for meg – avhengighet, depresjon – gikk litt etter litt over. Folk som hadde holdt seg unna meg de sju årene da jeg var avmagret og rasende, kunne støte på den nye Bret i en restaurant eller under en prøvespilling, og de virket forvirret når de så at jeg ikke var like forskrudd og skakkjørt som før. Og nå forsvant den «mørkets fyrste»personligheten leserne trodde jeg alltid hadde hatt, den ble erstattet av noe lysere og blidere – enkelte oppdaget til sin forbauselse at forfatteren av American Psycho egentlig var et vennlig vrak, kanskje sympatisk, til og med, og langt fra den likegyldige nihilisten mange tok meg for å være – en forestilling jeg muligens føyde meg etter også. Men det hadde aldri vært meningen å fremstå slik.

HUN STO TVERS OVER gata for et CVS-apotek som for mange tiår siden var et New Wave rulleskøytediskotek som het Flipper’s, og på vei ut til Palm Springs fikk synet av kvinnen meg til å tenke på siste gang jeg var på Flipper’s. Det var våren 1981, før Robert Mallory dukket opp i september og alt forandret seg. Jeg var sammen med Thom Wright og to andre gutter fra klassen på Buckley, Jeff Taylor og Kyle Colson. Vi var fire syttenårige skoleelever i den åpne Rolls-Roycen til en mildt beryktet, men ufarlig

homoseksuell svindler i begynnelsen av førtiårene, Ron Levin. Det var Jeff Taylor som hadde presentert ham for gruppen, og vi var litt høye på kokainet vi hadde tatt i Rons leilighet i Beverly Hills tidligere den kvelden. Dette var på en hverdagskveld midt i det nest siste året vårt på videregående, og det må vel være opp til enhver å tolke hva det der sier om tenåringslivet vårt. Det kan vel også si noe om verdenen vår at Jeff, en stilig surfertype som etter Thom Wright hadde klassens nest flotteste eller tredje flotteste utseende, gjorde Ron Levin milde seksuelle tjenester mot godtgjørelse, selv om Jeff var hetero. Mesteparten av den inntekten gikk til et nytt surfebrett, stereoanlegg og en marihuanalanger i Zuma.

Dessuten kan det si noe om verdenen vår at Ron Levin noen år senere ble myrdet av to personer i den såkalte Milliardærgutteklubben, en investeringsgruppe og sosial krets som omfattet mange av guttene vi kjente fra privatskolemiljøet i Los Angeles, gutter som gikk på Harvard School for Boys, som sammen med Buckley School var de to mest prestisjetunge privatskolene i byen, og elever fra begge steder kjente ofte hverandre i den vagt eksklusive verdenen private videregående skoler var på den tiden. Senere skulle jeg treffe Milliardærgutteklubbens grunnlegger, en kar på min alder som het Joe Hunt, da jeg hadde vinterferie fra Bennington College og var i en uformell middag med noen venner på La Scala Boutique i Beverly Hills. Dette var noen måneder før Ron Levin ble drept av gutteklubbens vaktsjef, noe Joe hadde gitt ordre om. Ingenting ved den høye, stilige, stillferdige Joe Hunt antydet at han kunne være i stand til å begå de forbrytelsene han senere ble fengslet for.

Men det var en digresjon, for det som skjedde oss høsten 1981 hadde ingenting å gjøre med Milliardærgutteklubben

eller Ron Levin eller Joe Hunt. Dette var bare et segment av hvor miljøet vårt var på vei i den perioden av sin eksistens, og da «affæren» rundt Milliardærgutteklubben brøt løs i 1983, var «affæren» rundt oss allerede tilbakelagt. Det kan hende at den hedonistiske voksenverdenen, den vi kastet oss så ivrig ut i, åpnet en dør som gjorde det mulig for Robert Mallory og Tråleren og den høstens hendelser å møte oss; senere fortonet det seg – i alle fall i mine øyne –som en innbydelse vi tankeløst sendte ut uten å ane hvilke konsekvenser det skulle få.

FLIPPER’S KOM NÆRMERE OG nærmere den vårkvelden i Ron Levins åpne Rolls-Royce mens vi kjørte oppover La Cienega mot West Hollywood fra Beverly Hills, akkompagnert av Donna Summer som sang «Dim All the Lights» i bilstereoen, en av låtene på åttesporskassetten til Bad Girls. Ron kjørte og Jeff satt i passasjersetet foran, mens Kyle, Thom og jeg var i baksetet, men fra der jeg satt inneklemt mellom Thom og Kyle, så jeg at Ron hadde hånden på låret til Jeff, og at Jeff forsiktig skjøv vekk Rons hånd uten å se på ham. Thom hadde lent seg nærmere, og han så dette da jeg dultet til ham. Han skottet på meg med en skuldertrekning, himlet med øynene, hva så? Betydde himlingen at dette var innstillingen vi hadde alle sammen, og at det var greit for ham? Det var forhåpningen jeg hadde da jeg kastet et blikk på Thom Wright. Men det spilte ikke så stor rolle. Vi var unge og rusa, og det var en lun vårkveld, og vi var på vei inn i voksenverdenen – ikke noe annet telte. Denne kvelden i 1981 var før en rolig og nydelig sommer i Los Angeles, sommeren før alt det uhyggelige brøt løs, men vi fant ut at det egentlig hadde begynt før den sommeren, det hadde allerede utspunnet

seg på måter vi ikke var klar over. Og den kvelden, som jeg ikke husker så mye konkret fra, fortoner seg i ettertid som en av de siste uskyldige kveldene i livet mitt, selv om vi aldri burde vært der, mindreårige og mildt rusa på kokain, og sammen med en mye eldre homoseksuell mann som tre år senere skulle bli myrdet av en vi hadde gått sammen med på videregående.

Jeg kan ikke huske at vi gikk på rulleskøyter, men jeg husker at vi satt i en bås og drakk champagne mens musikken fra Xanadu runget, og jeg husker at vi dro til Rons leilighet i Beverly Hills, og at Ron uanfektet forsvant inn på soverommet med Jeff – han ville vise Jeff en ny Rolex han nettopp hadde kjøpt. Kyle kjørte hjem til foreldrene sine i Brentwood mens Thom og jeg tok litt mer kokain og spilte plater – og jeg husker noen av dem vi hørte den kvelden: Duran Duran, Billy Idol, Squeeze. Til slutt gikk jeg, mens Thom ventet på Jeff. Og da Ron hadde sluknet, dro de to til huset faren til Jeff hadde i Malibu, der de ble oppe resten av natta og brukte opp det halve grammet Jeff hadde fått av Ron. Ved daggry dro de på stranda i våtdrakt og surfet på brenningene i morgendisen før de trakk i skoleuniform og kjørte den lange turen til Buckley. De fulgte Sunset Boulevard helt til Beverly Glen, så kjørte de over høyden til Sherman Oaks. Mange timer tidligere hadde jeg kjørt langs dalene tilbake til mor og fars hus i Mulholland, der jeg tok en Valium jeg fant i en pilleeske fra Gucci –pilleesken hadde jeg fått i julegave av Susan Reynolds da jeg var femten, kanskje en annen antydning om hvordan vi levde – før jeg uten vanskeligheter falt i drømmeløs søvn.

VI VAR SÅ FRIE og selvstendige som sekstenåringer, men det føltes aldri som om det var skadelig for unge sjeler,

for i L.A. var det den uka du fikk lappen at du ble voksen. Jeg husker da Jeff Taylor fikk bil før noen av oss; en hverdagskveld hentet han Thom Wright i Beverly Hills, så kjørte han innom huset i Mulholland og tok med meg, før han kjørte inn i Hollywood mens åttesporskassetten med Billy Joels Glass Houses dundret frem «You May Be Right», og vi gikk på en sen forestilling av Saturn 3 i en nesten folketom Cinerama Dome; dette var i februar 1980. Jeg husker ikke filmen, en science fiction med Farrah Fawcett og attenårsgrense. Det eneste jeg husker er friheten ved å være ute på egen hånd, uten at mor og far var inne i bildet. Dette var første gang vi hadde kjørt ut på egen hånd og gått på nattkino, og jeg husker vi slo oss til på Cinerama Domes enorme parkeringsplass da midnatt nærmet seg, omgitt av et nattestille Hollywood, og delte en marihuanajoint mens fremtiden lå vidåpen.

Da jeg fikk lappen selv, var det ikke uvanlig at jeg ved sjutiden en onsdagskveld, etter å ha sett lettvint på leksene, fant på å kjøre over høyden fra huset i Mulholland og inn i West Hollywood for å se første forestilling med Psychedelic Furs på Whisky uten å be mor om lov (mor og far var skilt på det tidspunktet i 1980), for onsdagen var blitt en vanlig hverdagskveld å gå ut. Jeg sa bare fra til mor at jeg skulle være tilbake innen midnatt, så stakk jeg ut og kjørte gjennom de folketomme dalene med Missing Persons eller The Doors fra stereoen, og satte fra meg bilen på en parkeringsplass i nærheten av Sunset, der jeg betalte fem dollar til parkeringsbetjenten i North Clark. Jeg kom lett inn på Whisky med falsk leg – noen kvelder sjekket de meg ikke engang – og inne på klubben spurte jeg rastafarien ved baren om han visste hvor jeg kunne få tak i kokain, og da pekte rastafarien som regel på en gutt med platinablondt hår innerst i lokalet. Jeg gikk bort og ga ham et signal og

noen sammenbrettede sedler før jeg bestilte en whiskey sour, drinken jeg foretrakk på videregående, og ventet mens han undersøkte noe på bestyrerens kontor og kom tilbake med en liten pakke til meg. Etterpå kjørte jeg opp langs dalene og fortsatte rolig langs Mulholland – det var folketomt overalt, jeg var rusa og røkte en nelliksigarett –før jeg fulgte Laurel Canyon ned igjen og kjørte gjennom strøkene ovenfor Ventura Boulevard: Jeg begynte i Studio City og gled sakte gjennom Sherman Oaks i mørket langs Valley Vista til jeg kom til Encino, så fortsatte jeg inn i Tarzana, kjørte bare dovent forbi de mørklagte husene i forstedene og hørte på The Kings til jeg dro tilbake til Mulholland. Jeg tok enten Ventura Boulevard eller Highway 101, og fra Van Nuys kjørte jeg opp gjennom Beverly Glen. Og på vei hjemover hendte det jeg så grønne glimt fra øynene til prærieulver som kikket på Mercedesen når de travet over Mulholland Drive, av og til i flokk. Da måtte jeg stoppe og vente mens de streifet forbi. Og uansett hvor sent det ble før jeg kom hjem, greide jeg alltid å svinge inn på Buckleys parkerinsplass neste morgen, velstelt og ordentlig i skoleuniform, noen minutter før første time begynte. Jeg var aldri fyllesjuk eller trøtt, bare behagelig oppstemt.

OM VÅREN OG SOMMEREN 1981 hadde vært drømmen, noe paradisisk, ble september slutten på den drømmen da Robert Mallory kom. Nå føltes det som om noe annet gjorde seg gjeldende, mørke mønstre viste seg, og vi begynte å legge merke til ting for første gang. Vi oppfattet et signal vi aldri hadde hørt før, og det var rettet mot oss. Jeg vil ikke trekke noen direkte forbindelse mellom visse hendelser og Robert Mallorys ankomst i september 1981,

etter den paradisiske sommeren, men han kom tilfeldigvis samtidig med en slags galskap som langsomt senket seg over byen. Det var som om en annen verden meldte seg og la en mørkere tone på den verdenen vi trygt hadde tatt for gitt.

For eksempel ble dette en tid da boliger i visse strøk plutselig ble utsatt for folk fra en kult som overvåket dem, og hensikten var vanskelig å bli klok på. En blek hippie kunne tråkke rundt i innkjørselen og mumle for seg selv, avbrutt av noen subbende dansetrinn nå og da, og i desember plasserte hippienes kult plastisk sprengstoff over hele byen. Kvelden før høsttakkefesten var det plutselig en snikskytter på taket av et varemagasin i Beverly Hills, og på julaften måtte restauranten Chasen’s evakueres på grunn av en bombetrussel. Plutselig visste vi om en tenåringsgutt som innbilte seg at han var besatt av en «diabolsk demon» i Pacific Palisades, og vi kjente til to presters omhyggelige djevelutdrivelse for å befri gutten for demonen, noe som holdt på å koste ham livet – guttens øyne blødde, og han ble døv på det ene øret, fikk kreft i bukspyttkjertelen og brakk fire ribbein under ritualet. Plutselig var det UCLAstudenten som fem PCP-rusede kullkamerater hadde begravd levende på ren fleip under en studentfest; et vitne sa behersket at festen hadde «gått litt over styr», og det var bare så vidt offeret kom levende fra det, han ble liggende i koma på et mørklagt rom i en av bygningene rundt Medical Plaza. Plutselig var det edderkoppbølgen som blusset opp over hele byen. I den høstens mest vanvittige historie inngikk en mutasjon, et uhyre, en fisk på størrelse med en småbil som ble trukket opp av havet utenfor Malibu, med gråhvit hud og store flekker av blanke, orange skjell over hele kroppen. Den hadde haikjeft, men var definitivt ingen

hai, og da fiskerne sløyet skapningen, fant de kadavre av to slukte hunder som hadde vært savnet.

Og så var det selvsagt Tråleren som meldte seg.

Et års tid hadde det vært forskjellige innbrudd og overfall, og etter hvert forsvinninger. Og så, i 1981, ble liket av en ny savnet tenåringsjente funnet – den første ble oppdaget i 1980 – og drapet ble til slutt koblet til boligangrepene. Alt dette kunne ha skjedd uten at Robert Mallory var der, men jeg kunne ikke la være å tenke på at ankomsten hans inntraff samtidig med den merkelige formørkningen som hadde begynt å sive inn i tilværelsen vår, selv om andre ga blaffen i det, med faren det innebar for dem. Disse hendelsene var simpelthen knyttet sammen, enten det skyldtes uflaks eller dårlig timing, og selv om Robert Mallory ikke var snikskytteren på varemagasintaket eller innringeren som fikk Chasen’s evakuert, selv om han ikke hadde noe å gjøre med den voldelige djevelutdrivelsen i Pacific Palisades og ikke hadde vært i nærheten av studentforeningshuset i Westwood, hvor brorskapskandidaten ble lempet i en åpen grav, følte jeg at nærværet hans var knyttet til alle de tingene. Hver eneste skrekkhistorie vi hørte den høsten, alt som formørket boblen vår på måter vi ikke hadde lagt merke til før, alt dette førte til ham.

FOR EN UKE SIDEN bestilte jeg en reproduksjon av Buckley-skolens 1982-årbok på et nettsted som het Classmates.com for nittini dollar, og fire dager senere ble pakka sendt til leiligheten i Doheny Drive. Da jeg mottok den, kom jeg på hvorfor jeg ikke hadde noe eksemplar:

Jeg ville aldri bli minnet på det som skjedde med oss og vennene vi mistet. Årboka vår het Images, og denne utgaven var redigert av en kullkamerat som senere ble en

kjent produsent i Hollywood, og hun ga 1982 et filmtema: Her og der gjennom hele årboka var det skutt inn stillbilder fra filmer, alt mulig fra Tatt av vinden til Ordinary People. På bakgrunn av det som skjedde virket dette filmtemaet nesten unaturlig fjollet og likegyldig, som å legge leppestiftsmil på en dødsmaske. Mens jeg langsomt bladde gjennom avgangsklassens del, der vi hadde hver vår side til å mimre og takke foreldrene våre og føye til sitater og bilder av venner, legge opp en side som viste hva slags person vi mente vi var som attenåring, fremstille oss på beste måte, plaget det meg at fem av de seksti avgangselevene i 1982 manglet – de fem som av forskjellige grunner ikke klarte seg – og det forholdet var umulig å komme utenom. Jeg kunne ikke drømme det vekk eller late som om det ikke var slik. Vi sto oppregnet alfabetisk, og etter å ha nippet til et stort glass gin, bladde jeg forsiktig dit hvor hver enkelt av dem skulle stått blant de seksti sidene. Jeg registrerte at de ikke var der – de hadde eksistert den første uka i september, men nå var de borte. I stedet sto tre av dem på minnesidene bakerst i boka.

HØSTEN 1981

JEG HUSKER AT DET var søndag ettermiddag før Labor Day i 1981, og det siste året på videregående skulle begynne om morgenen tirsdag 8. september. Og jeg husker at Windover ridesenter lå på en berghammer ovenfor Malibu, der Deborah Schaffer hadde innkvartert den nye hesten sin, Spirit, i en av de tjue separate stallbygningene, og jeg husker at jeg kjørte alene, jeg fulgte etter Susan Reynolds og Thom Wright i Thoms åpne Corvette langs kystveien mens Stillehavet tindret svakt ved siden av oss i den fuktige lufta, inntil vi kom til sideveien opp til ridesenteret, og jeg husker jeg hørte på The Cars, sangen var «Dangerous Type». Den kom fra en mixtape jeg hadde lagd, der den var sammen med Blondie, The Babys og Duran Duran. Jeg holdt meg bak Thoms bil opp den slyngete veien til ridesenterets inngang, der vi parkerte ved siden av Deborahs splitter nye BMW, eneste bil på parkeringsplassen den søndagen, og meldte oss i resepsjonen. Derfra fulgte vi en smal allé til vi fant Debbie, som lot Spirit trave rundt etter tøylene på en lukket bane hvor det ikke fantes andre. Hun hadde ridd ham allerede, men salen var fortsatt på, og hun gikk i rideantrekk. Synet av hesten sjokkerte meg, og jeg husker at jeg skalv i ettermiddagsheten av å ha den i nærheten. Spirit hadde overtatt etter en hest Debbie pensjonerte i juni.

«Hei», sa Debbie til oss med den flate, umodulerte stemmen. Jeg husker hvor hul den virket i tomheten som omga oss – et dempet ekko. Bak det velstelte stallanlegget i hvitt og furugrønt lå en skog som stengte utsikten mot Stillehavet. Vi så små felt av speilblankt blått, men alt virket stille og rolig, ingenting rørte seg, som om vi hadde en slags plastkuppel over oss. Jeg husker at det var veldig varmt den dagen, og jeg følte at jeg på en måte var blitt presset til å dra innom ridesenteret. Debbie var blitt kjæresten min den sommeren, derfor var dette noe jeg pent måtte gjøre, ikke nødvendigvis noe jeg hadde lyst til å oppleve. Men jeg avfant meg med det. Jeg hadde kanskje mer lyst til å bli hjemme og arbeide med romanen jeg skrev, men som syttenåring ville jeg gjerne passe fasaden også.

Jeg husker at Thom sa «Wow» da han nærmet seg hesten, og som alt annet med Thom hørtes det kanskje oppriktig ut, men samtidig var det flatt på samme måte som Debbies intonasjon, som om han egentlig ikke hadde noen oppfatning, alt var greit nok, ingen fare med noen ting, alt var et mildt wow. Susan mumlet enig og tok av seg Wayfarer-solbrillene.

«Hei, kjekken», sa Debbie og ga meg et kyss på kinnet.

Jeg husker jeg prøvde å se beundrende på Spirit, men hadde egentlig ikke lyst til å bry meg om hesten. Like fullt var den så diger og levende at den sjokkerte meg. På nært hold var den i grunnen praktfull, og den gjorde så avgjort inntrykk på meg. Den virket rett og slett for svær, og besto av bare muskler, en trussel – Den kan skade deg, tenkte jeg – men den var faktisk rolig, og akkurat da hadde den ikke noe imot at vi klappet den på flankene. Jeg husker jeg var klar over at Spirit var enda et eksempel på Debbies rikdom og den tilhørende skjødesløsheten hennes. Det måtte være astronomisk dyrt å holde hesten med fôr og

stell og oppstalling, men likevel var det ingen som visste hvor interessert hun egentlig var som syttenåring, eller om den interessen kom til å bestå. Men dette var en annen side ved Debbie jeg ikke hadde vært klar over, selv om vi hadde gått på skolen sammen siden femte klasse; jeg hadde ikke tenkt over det før nå: Jeg oppdaget at hun alltid hadde vært interessert i hester, men det hadde jeg overhodet ikke visst før avgangsåret vårt, da vi ble kjærester og jeg fikk se hvor fullt jenterommet hennes var av sløyfer og pokaler og bilder av henne på forskjellige ridestevner. Jeg hadde alltid vært mer interessert i faren, Terry Schaffer, enn jeg var i Debbie. I 1981 var Terry Schaffer trettini år og allerede styrtrik, han hadde tjent mesteparten av formuen på et lite antall filmer som gjorde braksuksess – mer eller mindre uventet i to tilfeller – og han var en av byens mest respekterte og etterspurte produsenter. Terry hadde smak, eller i alle fall det Hollywood regnet som smak – han hadde vært Oscar-nominert to ganger – og fikk til stadighet tilbud om lederstillinger i filmselskap, noe som overhodet ikke interesserte ham. Dessuten var Terry homo – ikke åpent, men diskret – og han var gift med Liz Schaffer, som druknet i så store privilegier og plager at jeg lurte på om hun overhodet registrerte Terrys homoseksualitet lenger. Debbie var det eneste barnet deres. Terry døde i 1992.

THOM STILTE DEBBIE GENERELLE spørsmål om hesten, og Susan skottet på meg og smilte. Jeg himlet med øynene, ikke over Thom, men over hele den tomme situasjonen. Susan gjengjeldte himlingen, og det oppsto et bånd mellom oss som gikk utenom de respektive kjærestene. Da vi hadde klappet og beundret hesten, var det ingen særlig vits i å stå der og henge lenger. Jeg husker hvilken tanke

som gikk gjennom hodet mitt: Har jeg kjørt helt til Malibu bare for dette? For å se og klappe den tåpelige nye hesten til Debbie? Og jeg husker jeg sto der og følte meg litt pinlig berørt, men jeg er sikker på at verken Thom eller Susan opplevde det slik. De ble nesten aldri irritert, ingenting ergret Thom eller Susan noen gang, de tok alt som det kom, og Susans himling med øynene var vel beregnet på å berolige meg, men jeg var glad hun gjorde det. Debbie kysset meg lett på leppene.

«Sees vi hjemme hos meg?» spurte hun.

Et lite øyeblikk var jeg opptatt av at Thom og Susan hvisket sammen før jeg rettet oppmerksomheten mot Debbie. Jeg kom på at Debbie skulle ha gjester i huset i Bel Air den kvelden, så jeg smilte naturlig for å berolige henne.

«Klart det.»

Og dermed gikk Thom, Susan og jeg tilbake til bilene som på innøvd signal, mens Debbie leide Spirit inn i stallen sammen med en av Windovers ansatte, uniformert i hvit dongeribukse og vindjakke. Jeg fulgte etter Thom og Susan langs kystveien, og da de tok til venstre oppover Sunset Boulevard, som skulle føre oss helt fra stranda til Bel Airs østre inngang, og fra mixtapen kom en sang jeg aldri ville innrømme at jeg likte: REO Speedwagons «Time for Me to Fly», en sentimental ballade om en taper som psyker seg opp til å gjøre det slutt med kjæresten, men for meg som syttenåring var det en sang om metamorfose, og teksten – I know it hurts to say goodbye, but it’s time for me to fly –betydde noe annet den våren og sommeren 1981 da jeg fikk et forhold til låta. Den handlet om å forlate én verden og tre inn i en annen, akkurat som jeg hadde gjort. Og at jeg husker besøket på ridesenteret, kommer ikke av at noe skjedde der, det var bare Thom og Susan og jeg som kjørte

til Malibu for å se en hest. Jeg husker det derimot fordi det var ettermiddagen før kvelden da vi første gang hørte navnet på en ny elev som skulle begynne i avgangsklassen vår på Buckley den høsten. Robert Mallory.

THOM WRIGHT OG SUSAN Reynolds hadde vært sammen siden de gikk andre år på videregående, og nå var paret de to mest populære elevene ikke bare i vår egen klasse, men på hele Buckley etter at Katie Choi og Brad Foreman ble ferdige med skolen i juni, og grunnen var åpenbar. Thom og Susan var uanstrengt flotte av utseende, tvers igjennom amerikanske, mørkeblondt hår, grønne øyne, bestandig solbrune, og det var noe logisk i hvordan de hadde trukket sakte og uunngåelig mot hverandre, hvordan de dro som et par nesten alle steder – de var nesten alltid sammen. Begge kom fra rike familier i Los Angeles, men Thoms foreldre var skilt, faren hadde flyttet til New York, og det var bare når Thom besøkte faren på Manhattan at han ikke var like i nærheten av Susan. I to års tid var de forelsket, frem til denne høsten 1981, da en av dem ikke var det lenger, noe som ga støtet til en serie forferdelige hendelser. Jeg hadde vært betatt av dem begge, men vedgikk aldri overfor noen av dem at det faktisk var kjærlighet.

Jeg hadde vært Susans nærmeste mannlige venn siden vi traff hverandre på Buckley i sjuende, og fem år senere var det som om jeg visste alt om henne – når hun hadde mensen, problemene med moren, alle tenkelige fornærmelser og berøvelser hun trodde hun ble utsatt for, forelskelser i klassekamerater før Thom. Hun skjønte på en måte at jeg var hemmelig forelsket i henne, men selv om vi alltid sto hverandre nær, sa hun aldri noe om det, hun nøyde seg med å erte meg i visse situasjoner når hun syntes jeg

viste henne litt for mye oppmerksomhet, eller litt for lite. Jeg hadde vært smigret over at folk trodde vi var kjærester, og gjorde ikke stort for å stoppe rykter om oss to før Thom kom inn i bildet. Susan Reynolds var prototypen på den kule jenta fra California-sossen allerede som trettenåring, mange år før hun kjørte en åpen BMW, alltid mildt dopet på marihuana, Valium eller en halv Quaalude (men hun fungerte; Susan var en oppegående elev som ikke behøvde anstrenge seg for å få toppkarakterer), og gikk frekt med Wayfarer-solbriller langs de hvelvede, gipsprydede korridorene mot timen sin med mindre en lærer ba henne ta dem av – designersolbriller hadde nok alle Buckleyelever, men det var ikke lov å bruke dem på skolen, unntatt på parkeringsplassen og på Gilley Field. Susan betrodde alt til meg på ungdomsskolen – junior high, som det het på syttitallet – og om jeg ikke gjengjeldte den åpenheten fullt ut, hadde jeg fortalt henne nok til at hun visste ting om meg som ingen andre kjente til, men bare innenfor visse grenser. Det var ting jeg aldri ville si til henne. Susan Reynolds ble i praksis klassens dronning etter hvert som vi beveget oss opp gjennom klassetrinnene. Hun var skjønn, sofistikert, fengslende dempet, og hun hadde et preg av ledig seksualitet allerede før hun og Thom ble et par – og det var ikke fordi hun var utsvevende; hun hadde faktisk mistet jomfrudommen til Thom og ikke ligget med noen andre – men Susans skjønnhet skjerpet alltid tanken om seksualiteten hennes for oss. Thom førte den til slutt et skritt videre, og Susans seksuelle aura ble mer uttalt da de begynte å treffes, da alle visste at de knullet, men auraen hadde alltid vært der. Og selv om de kanskje ikke knullet i begynnelsen, de første ukene høsten 1979, hvordan kunne to så stilige tenåringer unngå å knulle hverandre?

I september 1981 hadde Susan og jeg fortsatt et nært

forhold, og på noen måter tror jeg hun følte at jeg sto henne nærmere enn Thom – vi hadde selvfølgelig en annen type forhold – men nå lå det liksom en svak vaktsomhet i lufta, ikke nødvendigvis overfor noe bestemt, bare et generelt ubehag. Hun hadde vært sammen med Thom i to år, og en vag, men merkbar kjedsomhet hadde lagt seg over henne. Sjalusien de vakte, den sjalusien som nesten hadde knekket meg, hadde begynt å slippe taket på den tiden. Trodde jeg. Thom Wright hadde i likhet med Susan Reynolds begynt på Buckley i sjuende klasse, da kom han fra Horace Mann School. Foreldrene skilte seg da han gikk i niende, og han ble boende hos moren i Beverly Hills mens faren flyttet til Manhattan. Thom hadde alltid vært søt – selvsagt den søteste gutten i klassen vår, for ikke å si nydelig. Men det var først da noe skjedde med ham i løpet av sommeren 1979, da han kom tilbake fra New York etter å ha bodd hos faren i juli og august, at han på et eller annet uforklarlig vis ble mann; det hadde skjedd en slags forvandling i løpet av sommeren, den inntagende søtheten hadde avtatt, og vi begynte å se på Thom på en ny måte – plutselig var han klart og ubestridelig seksualisert da vi så ham igjen i september det andre året på Buckley. Selv hadde jeg alltid seksualisert Thom Wright, men nå innså alle andre at han var utviklet; kjeven virket mer fremtredende, håret var kortere – det siste var ganske vanlig blant guttene på Buckley, mest på grunn av frisyreregler, men nå var sveisen til Thom noe stilig, et element av betydning, en antydning om mandighet – og straks jeg fikk et glimt av ham da vi skiftet i gymgarderoben den første uka etter sommerferien (skapene våre var ved siden av hverandre), hikstet jeg til da jeg så at han måtte ha trent, at bryst og armer og overkropp var definert på en annen måte enn de hadde vært i slutten av juni, som var forrige gang jeg hadde sett

ham i badeshorts; det var på en bassengfest hjemme hos Anthony Matthews. Og så var det blekheten rundt de plutselig så muskuløse lårene og rumpa – solskillet der badeshortsen hadde dekket huden under helgene i The Hamptons på Long Island – som sto i kontrast til resten av den solbrune kroppen. Det kom som et sjokk på meg.

Thom var blitt et skjønnhetsideal for tenåringsgutter, og det som var så forlokkende ved ham, var at han tydeligvis ikke brydde seg om det, han la visst ikke merke til det, som om det bare var et naturlig gode han fikk tildelt – han var ikke selvopptatt. Jeg hadde gjentatte ganger skjøvet fra meg alle forestillinger om at det jeg følte for Thom Wright kunne bli gjengjeldt, for han var så resolutt hetero på måter jeg ikke var.

Denne ulmende forelskelsen i Thom blusset muligens opp igjen de første ukene etter at han kom tilbake fra New York i 1979, men da ble han plutselig sammen med Susan, og vi ble uten videre et slags trekløver da vi fikk biler neste vår, vi var ute i helgene, gikk på kino sammen i Westwood, lå på sanda i Jonathan Beach Club i Santa Monica og drev rundt på Century City Mall, og forelskelsen min i både Thom og Susan hadde rett og slett ingen hensikt. Ikke at Thom ville lagt merke til den noen gang, men jeg er sikker på at Susan hadde fått med seg følelsene mine og visste at jeg hadde lyst på henne. Det skal innrømmes at Thom var ganske uoppmerksom av seg, på både den ene og den andre måten, men like fullt var det noe tiltalende og

beroligende ved den underfundige tomheten som preget ham, det var aldri noen anspenthet der i gården, han var kul og avslappet så det holdt, og han brukte ikke mye stoff. Det eneste dopet han likte mot slutten av første gym var kokain, og da bare en stripe eller to, noen beskjedne fnugg var nok for ham i løpet av en fest, og han drakk ikke annet

enn en og annen Corona. Han var så omgjengelig og så positiv til alle forslag at når jeg fantaserte om å legge an på ham, drømte jeg ofte om at han lot meg gjøre det, i alle fall et stykke på vei, før han mildt avslo tilnærmelsene, men ikke uten et kyss og et talende grep øverst på låret i et fåfengt forsøk på å berolige meg. I noen av de mer intrikate fantasiene avviste ikke Thom meg seksuelt, og da utviklet det seg til svetten drev av oss begge to; i fantasien min var elskoven overdrevent intens, og etterpå forestilte jeg meg at han kysset meg dypt mens han lo stillferdig og andpustent, imponert over nytelsen jeg hadde gitt ham –på måter Susan Reynolds aldri kunne.

JEG VILLE IKKE AT Deborah Schaffer skulle kysse meg på

Windover ridesenter mens Thom og Susan så det, men jeg hadde ikke noe særlig imot det heller. På en måte var hun et eksperiment. Jeg var ikke så oppsatt på å ha kjæreste det siste året på Buckley, med mindre det kunne vært Susan Reynolds, men likevel var Debbie uforklarlig nok blitt nettopp det på forsommeren. Vi var på enda en fest hjemme hos Anthony Matthews, og hun begynte bare å kline med meg på en sjeselong ved det opplyste bassenget. Jeg var høy på Quaalude, hun på kokain, det var midnatt, «I Got You» med Split Enz sto på inne i huset (… I don’t know why sometimes I get frightened …), og jeg var på et stadium hvor jeg fortsatt prøvde å bli tiltrukket av jenter – den fasen var ikke over ennå – og de nødvendige elementene var tydeligvis til stede. Hun kastet seg simpelthen over meg, og til min egen forbauselse var jeg med på notene. Jeg brydde meg ikke det spor om hvordan det tok seg ut – riktignok var jeg definitivt ikke ute av skapet som biseksuell, og jeg hadde ikke lyst til å gi en jente eller en gutt falske forhåpninger

men jeg var ganske passiv også, og når det gjaldt Debbie Schaffer, som jeg hadde kjent siden femte klasse, ble jeg ganske enkelt med på alt hun hadde lyst til den sommeren, og å ha henne med Susan og Thom og meg kunne avrunde gruppen, tenkte jeg, gjøre det mindre ubehagelig for meg, forhåpentligvis inspirere en av dem til å bli sjalu, noe som selvsagt aldri skjedde. Dessuten ville jeg nærmere inn på Debbie for å komme nærmere Terry Schaffer, den berømte faren som jeg alltid hadde vært opptatt av, men aldri var blitt ordentlig kjent med selv om jeg hadde kjent Debbie i en evighet.

Debbie hadde forvandlet seg fra en litt utiltalende jente – riktignok alltid selvsikker, merkelig nok, eller kanskje hun bare følte at hun hadde rett til å være det, men lubben, med tannregulering og hestehale – til en slags utfordrende guttedrøm da hun kom opp i niende. Brystene var høye og fyldige, og hun lot aldri en sjanse gå fra seg til å briljere med kløften. En Buckley-jente skulle ikke vise sånt, den hvite blusen skulle være så tilknappet at ingen kunne se noe, men mange av jentene ga blaffen i den regelen i tiende og ellevte klasse, og litt avhengig av hvem som fikk et glimt, var det etter hvert blitt tillatt – reglene kunne tøyes. Beina hennes var et syn for guder, lange og solbrune og voksbehandlede, og hun gikk i lavhælte sko og hvite, ankellange sokker som bidro til at hun ble litt fetisjaktig; det grå skjørtet på skoleuniformen hadde minste tillatte lengde, så en kunne se langt oppover lårene, og når hun satte seg ned, kunne det ofte være like lett å få et glimt av de lyserosa trusene hun var så glad i. Det siste året på videregående hadde håret hennes en tone i nærheten av platina, inspirert av Blondie, og riktignok sa reglene at unge jenter ikke skulle bruke sminke (leppepomade var tillatt), men i ellevte eller tolvte klasse var det lov å bruke

en liten anelse, og jentene gikk ofte med diskret leppestift, men Debbie var ikke snauere enn at hun brukte intense rosa og blodrøde toner, selv om lærerne eller skolestyrer Croft ofte ba henne tørke den av. Susan brukte nesten ikke sminke i det hele tatt, for Thom likte det ikke.

SELV OM THOM OG Susan som par sto klarere definert i min bevissthet enn noe annet i den minimalistiske fasen vi gikk gjennom i 1981, en tid inspirert av New Wave og punk – ufølsomhet og misnøye, en generell forkastelse av syttitallets kitsch, alt hadde rene linjer og skarpe kanter nå – var de som hentet fra en fjern epoke, uansett hvor moderne og uanstrengt hippe begge virket utad – de opptrådte ofte som om de kunne vært skoleballets konge og dronning i en film fra tidlig sekstitall; glade, ubekymret, sorgløse. Men etter hvert – ut på vårparten 1981, nesten to år etter at de ble sammen – visste jeg at Thom var lykkeligere enn Susan. For ikke lenge siden, en dag mot slutten av det nest siste året på videregående da vi gikk gjennom Westwood i Buckley-uniform etter skolen mens Thom var på baseballtrening, hadde hun betrodd meg at «Thom er ikke dum, akkurat …» Dette sa hun uten noen som helst foranledning, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare, jeg nøyde meg med å kikke på henne. Hun hadde rett, karakterene hans var gode, han holdt dem bra – det var han nødt til på grunn av idrettene han utøvde og gjorde det skarpt i: amerikansk fotball, basketball, vanlig fotball, baneløp – og han leste og beundret bøker (det andre året på videregående fant vi hverandre ved å prate om hvor godt både han og jeg likte The Great Gatsby og The Sun Also Rises), og han ble nesten like filminteressert som meg, ble ofte med meg på kinoer som spesialiserte

seg på klassiske filmer, som Nuart, der jeg forklarte ham forskjellene mellom bra og dårlig Robert Altman, og hvorfor Brian De Palma var en viktig regissør. «Men Thom kan være –», begynte Susan, men tok seg i det. Jeg husker hun veide de neste ordene med omhu da vi sto utenfor plakatbutikken Postermat og lurte på om vi skulle gå inn. Outland, en film som foregikk på en av Jupiters måner, gikk på Bruin kino ved siden av, husker jeg. «Ikke innskrenka», sa hun og gjorde et opphold. «Men sløv.»

Nå ja, Thom hadde jo ikke behov for å være noe som helst, påpekte jeg mer eller mindre på fleip. Han var råstilig, familien hadde penger, Thom ville klare seg bra enten han var dum eller ikke. Hva var det hun ville frem til?

Susan så rart på meg da jeg hadde sagt det der, det plaget henne visst at jeg så overstrømmende forsvarte noe så harmløst og vagt. «Du er da råstilig nok selv, Bret», sa Susan mens vi trakk oss sakte over fortauet.

Jeg dinglet med en gul bærepose fra Tower Records (Squeeze, East Side Story, Kim Carnes-plata med «Bette Davis Eyes») og prøvde å legge stor nonchalanse i svaret: «Men jeg er ikke Thom.»

Det irriterte henne. «Gi deg, det høres ut som om du har lyst til å date ham.»

«Date?» sa jeg med et affektert smil. «Er det en mulighet?» Jeg fleipet, men jeg ville sjekke hvor jeg hadde henne. Susan skottet på meg, smilte til å begynne med, skjelmsk, med Wayfarer-brillene på og et tynt strøk Bubble gum-pomade på leppene, så ble hun alvorlig. «Nei, det tror jeg ikke. Nei, det er det ikke.»

Jeg ergret meg over den henslengte bestemtheten i svaret. «Herregud da, Susan, jeg tuller bare», sa jeg, selv om jeg selvsagt ikke gjorde det.

Susan sa ikke noe da vi krysset Broxton, hun gikk bare og kikket på meg, selv om jeg ikke kunne se øynene hennes bak solbrillene. Det var noe hun prøvde å finne ut av.

«Hvordan vet du at Thom ikke ville være interessert?»

Til slutt sukket hun. «Å, Bret», sa hun, «jeg håper du har det ålreit. Det gjør jeg virkelig. Hemmeligheten din er trygg hos meg.»

Jeg lo. «Du kjenner ikke hemmelighetene mine.»

Men det var ikke til å komme forbi at vi fant manglende brikker og hemmeligheter alle steder, og jeg hadde ikke så rent få, og akkurat da lurte jeg på hvilke Susan kjente til, hvilke hun hadde avdekket og hvilke som fortsatt var mysterier.

DET BLE FART I sakene når du fikk bil som sekstenåring; nå ble du selvhjulpen på måter du ikke hadde vært før, du kunne klare deg selv, trodde du – slik var illusjonen. Nå som vi var eldre, og særlig om vi ikke hadde søsken – noe ingen av oss hadde, pussig nok, ikke Thom, ikke Susan eller Deborah, ikke Matt Kellner eller jeg – oppmuntret dette foreldrene våre enten til å arbeide mer eller til å være mindre tilbakeholdne med å reise, mange dro til fjerne filminnspillinger i andre land, eller de tok rett og slett mer omfattende ferier, slik at hus ble stående tomme i Bel Air og Beverly Hills og Benedict Canyon og langs skrentene i Mulholland Drive og helt til Malibu, hus vi visste å utnytte det nest siste året på videregående. Og med denne nye selvstendigheten og mobiliteten kjørte vi hjem til en kamerat når vi ville, eller dro på strandklubben når det falt oss inn, og nå kjøpte noen av guttene åpenlyst porno i aviskioskene i Sherman Oaks og Studio City, eller av og til

kunne de kjøre inn i West Los Angeles eller Hollywood og vifte med falsk leg og kjøpe blader og videoer. Vi begynte å vanke på Odyssey også, en nattklubb uten aldersrestriksjoner i Beverly Boulevard like ved krysset med La Cienega. De serverte ikke alkohol der, men hvis du visste hvordan du skulle gå frem, kunne du få fatt i Quaalude og gress og små poser med kokain, og i alle fall for meg hadde Odyssey den ekstra sjarmen at det var homoseksuelle menn der, selv om klubben angivelig var streit. Og selv om homsene kanskje var eldre enn jeg hadde lyst til å satse på, var dette første gang jeg var nær dem, og det hadde vært litt spennende selv om jeg ikke gjorde noe, jeg bare danset med Thom og Susan og Jeff, og noen ganger med Debbie og Anthony og de som ellers var der, holdt på til to eller tre om natta i helgene, og siden foreldrene våre for det meste var bortreist den våren, kunne vi dra hjem når det passet oss, ligge lenge neste morgen og gjøre det samme om igjen – det var sånt bilene muliggjorde for oss.

VI VAR HELLER IKKE avhengige av at foreldrene kjørte oss til Westwood Village, der vi kom sammen og så to–tre filmer, ja, kanskje fire om vi følte oss ekstra ambisiøse; det var sånn vi brukte lørdagene, vi fikk med oss alt som ble satt på plakaten på fredag – gruppen endret seg litt hver helg, avhengig av hvilke filmer som gikk og hvem som ville se hva. Vanligvis var det meg og Thom, Jeff og Anthony, kanskje Kyle og Dominic. Lørdag formiddag la vi opp løpet med en serie overlappende telefonsamtaler mens vi studerte «Calendar»-sidene i Los Angeles Times for å avgjøre hva vi skulle se (i 1981 var det eneste mulighet til å finne ut hva som gikk hvor og når), og etter hvert planla gruppen nøyaktig hvor vi skulle være gjennom hele dagen, slik at

jentene visste hvor de kunne møte oss senere. Jentene var som regel ikke interessert i de to–tre matinéene vi planla å se, så de møtte oss til en lett middag, som regel sushi på et sted vi pleide å bruke like nedenfor Le Conte Avenue, bare et steinkast fra Village Theater og kveldens siste film. Guttene begynte dagen med å møtes til lunsj et sted ved tolvtiden – et yndlingssted var Yesterdays og Monte Cristo-smørbrødet de serverte – eller vi tok heisen fra første etasje og ned til Good Earth, en trendy og eksklusiv helsekostrestaurant hvor vi drakk enorme glass iste med kanelsmak og spiste salater, eller vi kunne stuve oss sammen i en av de røde båsene på Hamburger Hamlet og spiste ostesmørbrød etter å ha kjøpt billetter til neste film på Bruin, som lå i Weyburn rett ved siden av. Middagen spiste vi av og til på Chart House eller den tradisjonelle italienske restauranten Mario’s, og vi tok pauser på Westworld spillehall, der vi spilte Space Invaders og Pac-Man, eller vi kikket rundt i Postermat med gjallende musikk fra jentegrupper på sekstitallet, eller lette etter ny musikk på Tower Records eller Wherehouse, eller bladde gjennom paperbacks i flere av de store bokhandlene som florerte langs gatene – det var fem–seks av dem i 1981, nå er det ingen. Kvelden endte gjerne på Ships, en retrokafé på Wilshire Boulevard i utkanten av Westwood Village med bumerangformet tak og grelt neonskilt, der vi bestilte cola og vaniljemilkshake og røkte nelliksigaretter, det var askebeger og en egen brødrister på hvert bord, og vi ble ute til over midnatt. Vi benyttet oss av den nye friheten som hadde åpnet seg for oss, og den aktiverte noe i gruppen som ga oss trang til å bli fort voksne og legge bak oss den barndomsverdenen som nå virket kvelende. Time for me to fly …

MOT SLUTTEN AV MAI 1980 – 23. mai, for å være nøyaktig – ble The Shining lansert, filmen om ondskapens hotell, og jeg ville se den så fort som mulig.

Jeg hadde lest romanen da den kom ut i 1977, allerede da var jeg en stor fan av Stephen King, hadde så å si lært utenat Carrie og Salem’s Lot, de to første bøkene hans, og The Shining skremte meg kraftig som trettenåring –spøkingen på Overlook Hotel, den hissige, fordrukne faren som ble morderisk besatt av åndene der, den redde sønnen i fare, ordet mord stavet baklengs, planteskulpturene som våknet til live. Historien ble en besettelse for meg, og er fortsatt en av de viktige romanene som ga meg lyst til å bli forfatter. Så snart jeg hadde lest The Shining for tredje gang, begynte jeg faktisk å skrive min egen roman sommeren 1978, og den jobbet jeg fortsatt med sent på våren 1980, men kort etter la jeg den på hylla til fordel for Under nullpunktet.

Da jeg hørte at Stanley Kubrick tilpasset The Shining i grandios målestokk, ble jeg øyeblikkelig hekta. Aldri i mitt liv hadde jeg gledet meg mer til en film, og jeg fulgte nøye med på den problematiske produksjonen (forsinkelser, endeløse tagninger, hovedinnspillingsanlegget som brant ned, kostnadene som økte og økte), og jeg tror jeg aldri har fulgt en films tilblivelse med større interesse – selv ikke de som senere ble lagd av mine egne romaner opptok meg så sterkt som hva Kubrick kom til å gjøre med The Shining. Jeg var nesten lammet av forventning. Og så kom en trailer mot slutten av 1979. Den var enkel, nesten minimalistisk, bare et bilde – som man lengter etter trailere som ikke presenterer hele filmen slik dagens tre akters forhåndsvisninger gjør – av en heis på Overlook der dørene tydeligvis skyves sakte opp fordi heisstolen er full av blod som begynner å renne ut i langsom kino, for så å

fosse mot oss i bølger til det braser mot kameraet og farger linsen rød mens neonblå rulletekster glir oppover dette enslige bildet. Jeg så traileren mange ganger høsten 1979 og i første halvår 1980, og den fengslet meg hver eneste gang. Jeg begynte å telle dagene, for ikke å si timene, før jeg kunne se selve filmen.

På grunn av skolen kunne jeg ikke gå den 23., og jeg ville ikke til Westwood i fredagskveldens mylder, så planen var å gå dagen etter, lørdag 24. mai, og da ville jeg se forestillingen som begynte 10.00 på formiddagen, for jeg visste at den ikke ville bli så overfylt som de senere visningene. Forbausende nok ville alle heller gå 13.00 i Westwood Village – det var lørdag, de ville ligge lenge, ti var altfor tidlig. Jeg sa til Thom og Jeff at køene kom til å være altfor lange senere på dagen, siden filmen foreløpig bare var satt opp på tre kinoer i Los Angeles, men til slutt trakk alle seg og sa at de skulle møte meg etter filmen og spise lunsj på D.B. Levy’s, en delikatesseforretning vi brukte i Lindbrook Drive, og så skulle vi se The Empire Strikes Back på Avco senere på ettermiddagen. Jeg ble skuffet – jeg ville se The Shining med Thom – men det dempet ikke iveren min. Dette ville bli første gang jeg kjørte til Westwood på egen hånd for å se en film alene, uten kameratene, og jeg følte meg umåtelig voksen den morgenen da jeg raste langs Mulholland mot Beverly Glen i bilen jeg hadde overtatt etter far, en grønn metallic Mercedes 450SEL, en firedørs stridsvogn som ikke akkurat var den sportsbilen jeg lengtet etter som sekstenåring.

JEG SATTE FRA MEG bilen på parkeringsplassen i Broxton tvers over gata for Village Theater halv ti mens jeg hørte på en mixtape som bare besto av Joe Jacksons Look Sharp og

I’m the Man, pluss et par Clash-låter fra London Calling og Elvis Costellos Armed Forces, og så til min lettelse at det bare var en kort kø ved kassa, og at folk slapp rett inn på kinoen derfra. Jeg husker, uten å ane hvorfor, at jeg hadde en trendy ny Ralph Lauren-genser, sjøgrønn med en lilla polohest som emblem, og Calvin Klein dongeribukse med Sperry Topsider seilersko – og at jeg beholdt Wayfarersolbrillene på da jeg kjøpte billetten. The Shining hadde attenårsgrense, og en liten stund var jeg urolig for å bli kontrollert, selv om jeg hadde en falsk legitimasjon jeg nesten ikke brukte, det var ikke særlig strengt i Los Angeles, og jeg trengte den ikke den formiddagen. Fire dollar for en voksen. Da jeg kom inn i den storslagne foajéen – betraktet de utskårne bevingede løvene midt oppe i det 52 meter høye fox-tårnet som kneiset over Broxton Avenue og Weyburn Avenue, på nattetid belyst av et blått og hvitt skilt i toppen av tårnet; søylen var opplyst og dannet en ledestjerne – ble jeg nok en gang minnet på at dette var første gang jeg dro alene til Westwood, og jeg følte meg virkelig voksen og skalv av forventning til hva fremtiden rommet. Jeg kjøpte en eske peppermyntepastiller og gikk fra den strålende opplyste foajéen i art deco-stil til mørket i den enorme salen.

Det var ikke så overfylt som jeg hadde fryktet, men klokken var bare ti over halv ti, og salen var nødt til å fylle seg, tenkte jeg mens jeg satt og så på de kolossale gardinene som hang foran widescreenlerretet. Nå som jeg skriver om dette, kan jeg ikke fatte at jeg ble overlatt til meg selv i tjue minutter, at jeg bare satt der og tenkte på forskjellige ting, på Thom og på Susan, ventet uten en telefon å se på, ventet uten noe til å avlede tankene. I stedet betraktet jeg kinoen – det var denne jeg likte best i Westwood, det var den største, over 1400 sitteplasser; det var kinoens egen

enorme verden jeg søkte tilflukt i, og dette var et av de få stedene jeg følte at jeg faktisk kunne bli reddet – siden filmer var en religion i den stunden, kunne de forandre deg, endre måten du oppfattet ting på, du kunne stige opp mot lerretet og ta del i noe oversanselig, i denne kirken skulle alle skuffelser og bekymringer feies vekk i noen timer; filmer fungerte som dop for meg. Men de handlet om kontroll også. Du var en kikker som satt i mørket og glodde på hemmelige ting, for det var nettopp det filmer var – scener du ikke skulle se, hendelser ingen på lerretet visste at du overvar. Det var slike ting jeg tenkte på mens jeg sugde sakte på en peppermyntepastill, lot den løse seg opp på tunga og kikket på klokken der viserne nærmet seg ti. Det var som om lyset i salen langsomt ble dempet selv om det fortsatt var et par minutter igjen til teppet gikk opp. Skummel musikk fra lydsporet begynte lavt å melde seg i den hvelvede salen; klapperslangelyder, fuglekvitter og jamrende horn. Jeg skjønte til min fryd at det ikke skulle kjøres noen trailere foran denne forestillingen.

Og da var det at jeg så gutten. Det er derfor jeg aldri har glemt at jeg så The Shining den 24. mai 1980 på tiforestillingen i Village Theater i Westwood. Det er på grunn av ham.

JEG SATT PÅ BAKRE del av hovedplanet – over meg hadde jeg en toplans balkong med inngang fra kinoens tredje etasje, den hang over hovedplanets tjue bakre rader uten

å hindre sikten til lerretet, og jeg var ute på den ene siden, like ved midtgangen, da jeg fikk se ham: en gutt omtrent på min alder, så slående kjekk at jeg først trodde han var en filmstjerne eller en modell jeg hadde fantasert om fra bladet GQ. Det virket som om han lette etter noen

mens han gikk oppover den stadig mørkere midtgangen mens lyset sakte ble dempet rundt oss. Ansiktet var en serie renskårne vinkler, og han hadde lyst, uregjerlig hår som dekket hele hodebunnen, kort og bakovergredd, det strittet opp og forsterket fjesets kantete preg; leppene var fyldige, kinnene litt innsunket og nesa kroket. Han var høy, antakelig en meter og åtti, smal om livet og bred over skuldrene, og da han passerte, så jeg at kjeven beveget seg, bearbeidet tyggegummi, og at han var opptatt av å finne den han så etter, og dessuten så jeg de lange øyevippene, og jeg innbilte meg at han hadde blå øyne og var solbrun overalt. En bølge av begjær bruste kraftig i brystet, og plutselig higet jeg etter ham – følelsen kom så brått og voldsomt at den sjokkerte meg – og da alt dette kom oppå forventningene jeg hadde til filmen som endelig skulle begynne, ble jeg nødt til å dempe pusten. Gutten vakte et urinstinkt i meg, noe jeg aldri hadde kjent før – jeg ville ha ham øyeblikkelig, var nødt til å bli venner med ham, måtte ta kontakt, jeg måtte se ham naken, jeg måtte ta ham i besittelse. Jeg vred meg på setet mens kinoteppet ble heist opp og avdekket det hvite kjempelerretet – hendene klemte seg sammen til knyttnever da jeg snudde meg og strakte hals i håp om å se hvor det ble av ham.

Warner Bros.-emblemet kom mot oss da åpningsrulleteksten i The Shining begynte over flybilder av familiens Folkevogn på vei oppover øde veier mot Overlook. Men jeg klarte ikke å fordype meg, for nå så jeg at gutten gikk nedover den andre midtgangen. Han var lenger unna denne gangen, men jeg så kroppen bedre; den stramme dongeribuksa fremhevet baken og smalnet opp mot en lang rygg – det der begynte å bli det første jeg la merke til hos gutter – og jeg fulgte hypnotisert med mens denne gutten, denne guden, gikk bortover midtgangen og

forsvant ut av synsfeltet mitt. Han måtte være eldre enn meg, tenkte jeg, antakelig en student ved UCLA, kanskje han til og med var ferdig med studiene, han var for mandig til å gå på videregående. Jeg så ham en gang til midt i filmen, da han kom langs midtgangen igjen, og det føltes som om jeg måtte tukte hver eneste muskel i kroppen for ikke å følge etter ham dit han skulle – WC eller kiosken, gikk jeg ut fra – for han hadde kastet et blikk på meg mens han gikk forbi, vi fikk øyekontakt, han la merke til at jeg glodde, og da så han bort, men ikke før et slags dvelende blikk hadde registrert meg, og jeg fantaserte om at han hadde lyst på meg også.

Da filmen var over – jeg kunne styre min begeistring, den var aldeles ikke på høyde med boka, jeg følte meg snytt, men samtidig følte jeg behov for å bli imponert i og med at jeg hadde ventet så lenge på den – gikk jeg ut i foajéen i håp om å finne gutten, men han var ingen steder. Ikke i køen til WC, det sjekket jeg, og jeg ventet for å se om han faktisk var der inne, men det var han ikke, og da jeg gikk og så etter utenfor kinoen, var han ikke der heller. Fremmøtet til neste forestilling 13.00 var enormt, køen slynget seg rundt kvartalet, fulgte Broxton, krummet seg langs Le Conte, strakte seg tilbake langs Gayley Avenue og kom til slutt til kinoens billettluke, den dannet en ubrutt firkant på flere hundre meter. Utenfor Village Theater var det dessuten hundrevis av folk som ikke sto i kø, de sto bare nedenfor det digre fox-tårnet og pratet, og jeg ble også stående der en liten stund, fullt klar over at jeg ikke ville få se den vidunderlige gutten igjen, men jeg håpet å få et glimt av ham likevel. Ikke desto mindre var jeg glad jeg

ikke så ham, det ville blitt for overveldende, og etter hvert ville det ført skuffelse med seg, for jeg kunne aldri bli det samme for ham som han viste seg å bli for meg. Jeg brukte

til og med en versjon av ham i en novelle jeg jobbet med den sommeren; der ble han en skikkelse jeg hadde kontroll over.

DA JEG FULGTE ETTER Thoms bil langs Sunset den septemberettermiddagen før Labor Day, snodde meg gjennom bulevardens kurver i retning Bel Air, reflekterte jeg over sommeren som akkurat hadde gått: at jeg ble sammen med Debbie, hverdagene på strandklubben, de sene kveldene på Du-par’s etter å ha danset på Seven Seas temmelig pussa på whiskey sour – skjenkealderen i Los Angeles var tjueen, men alle hadde falsk leg – og vi hadde allerede lagt tenåringene på Odyssey langt bak oss. Så var det bassengfestene, vanligvis hos Anthony Matthews eller Debbie Schaffer; vi så en forhåndsvisning av Jakten på den forsvunne skatten på Paramounts anlegg takket være Terry; en gruppe av oss gikk på An American Werewolf in London på Avco i Westwood den augusthelgen den ble lansert, høye som hus, og lo og skrek overdrevent da David Naughton forvandlet seg til et uhyre, og vi begynte å se New Wave-grupper på mindre klubber – vi beveget oss bort fra Eagles på Long Beach Arena (der vi hadde sett hvordan de skilte lag på scenen i det som skulle bli den siste konserten deres på femten år) og Pink Floyd som fremførte The Wall på Sports Arena i februar det året –musikksmaken vår endret seg – og i stedet gikk det i X på Whisky, Go-Go’s på Starwood, Plimsouls på Roxy. Det var den sommeren motene forandret seg. Alle guttene i klassen gikk i Ralph Lauren poloskjorte i friske påskeeggfarger; rosa, blått, grønt og lilla, det var noe Thom Wright og jeg hadde satt i gang, men nå ble de brukt med kragen oppe, og skotskrutet shorts og strikkejakke, og vi brukte skjorte med

Armani-ørnens emblem som en del av Buckley-uniformen, og Topsider seilersko og mokasiner overtok for vanlige snøresko og tennissko. Vi prøvde å se moteriktige ut, satset på å virke suverene, vi ville bli voksne. Det var i august det året at MTV begynte å sende videoer, men ingen av oss ante hvordan det skulle utvikle seg – Video Killed the Radio Star med Buggles var den første videoen kanalen sendte, og selv om vi kjente låta og hadde hørt albumet den kom fra, The Age of Plastic, visste vi ikke hvilket krast forvarsel den låta og videoen skulle vise seg å bli. Som sagt hadde sommeren 1981 vært en drøm – jeg likte å kalle den paradisisk – og derfor så jeg for meg at et noenlunde ukomplisert siste skoleår ventet oss, et jeg kunne gli gjennom med letthet, som å fremføre en godt innøvd rolle mens jeg tenkte ut hvor jeg skulle stikke av etterpå, kanskje et sted langs Østkysten, kanskje lenger unna, kanskje over et hav. For et uskyldig år det skulle bli, tenkte jeg mens jeg kjørte langs Sunset, så enkelt og greit å komme gjennom.

MOT SLUTTEN AV DEN sommeren hadde jeg funnet ut at selv om vi hadde kjent hverandre minst siden sjuende klasse, selv om vi skulle være så gode venner, selv om det var så mange uskyldige forestillinger vi gikk med, innså vi også at de forestillingene egentlig ikke stemte, og jeg begynte å bli klar over at jeg hadde opplevd ting den sommeren som jeg aldri kom til å fortelle de beste vennene mine, Thom Wright og Susan Reynolds, eller den nye kjæresten min, Deborah Schaffer. De ville aldri få vite om de herlige ettermiddagene da jeg badet naken sammen med klassekamerat Matt Kellner i Encino, eller at hånden min kjælte med innsiden av Ryan Vaughns lår på flerkinoen

Town & Country hele tiden mens vi så Escape from New York, ruset på Valiumet jeg hadde tatt fra et av mors mange reseptglass; det var en film jeg allerede hadde sett, men det gjorde ikke noe, jeg ville bare sitte nær Ryan i den mørke kinosalen. Klassekameratene mine skulle aldri få vite at Matt Kellner sugde meg i bassenghuset han bodde i bak foreldrenes praktvilla i Haskell Avenue, før jeg gled ned og gjorde det samme med ham, eller at Ryan Vaughn, en av kapteinene på skolens fotballag, ikke fjernet hånden min fra låret i den mørke kinosalen en augustkveld bare noen uker tidligere.

OG RYAN VAUGHN STO allerede ved bassenget i hagen til Schaffer med en Corona i hånden da jeg kom hjem til Debbie den søndagskvelden før Labor Day. Det hadde så vidt begynt å skumre, og Ryan sto i motlys som en svak skygge foran det blå, opplyste bassenget og den rosa, glidende himmelen mens han pratet med Thom Wright og Jeff Taylor, alle i Ralph Lauren pikégenser og pastellfarget shorts, og et sted sang Pat Benatar «We Live for Love» – ikke høyt, det kom bare fra utehøyttalerne, en bakgrunnslyd rundt ungdommene som holdt til der, mens Paul, den svarte hovmesteren som arbeidet for familien Schaffer, gjorde i stand burgere og pølser og varmet grillen i en alkove ved siden av bassenghuset. Et utvalg av drikkevarer (forskjellige typer brus og juice, iste, limonade) var satt frem på et bord ved siden av der Paul sto, men det lå også flasker med Corona i et sølvkar fylt med is, og dem hadde noen av guttene forsynt seg med, blant andre Thom og Jeff og Ryan, og så kom Dominic Thompson bort til dem; ham hadde jeg ikke sett hele sommeren, han hadde vært i Europa, og nå hadde han også en Corona i hånden. På den tiden var den mannlige moten fortsatt strømlinjet, sossete, av og til vagt italiensk, mer som The Garden of the Finzi-Continis enn som The Lost Boys – vi var langt unna skulderputene og hockeysveisene og den klovneaktige kitschen fra midten av åttitallet, og de fleste gutter gikk med

kort hår og kledde seg pent, og jentene lot seg inspirere av retroklassikere i klesveien: kapribukser, ballongskjørt, taft. Pat Benatar ble Go-Go’s, og Beauty and the Beat begynte i sin helhet med «Our Lips Are Sealed» da jeg begynte å gå ned steintrappa som førte til bassengområdet, der alle hadde samlet seg – det var et album vi spilte hele sommeren 1981, vi kunne det utenat. Billie, golden retrieveren til Schaffers, diltet rundt og høstet av og til litt åndsfraværende klapping hos en av ungdommene.

Da jeg kjørte inn på den runde gårdsplassen utenfor familien Schaffers praktbolig i Bel Air, der det allerede sto mange biler langs kanten – jeg rykket til da jeg så Ryans svarte Trans Am – la jeg merke til at Thom og Susan ikke hadde ventet på meg da de kom bare noen minutter tidligere, og dessuten visste jeg at Debbie ikke var kommet tilbake fra ridesenteret i Malibu ennå, så jeg ville rekke å snakke med Ryan før hun kom og gjorde det vanskeligere. Hoveddøra sto åpen, og jeg gikk gjennom hallen under en diger lysekrone og innover gangen som førte forbi den senkede stuen, der jeg fikk et glimt av Liz Schaffer, moren til Debbie, som pratet i telefonen kledd i en løstsittende slåbrok, og i hånden holdt hun et glass som jeg antok inneholdt vodka. Hun hevet det mot meg og smilte da jeg gikk forbi, og jeg kvitterte med et lite vink, så fortsatte jeg gjennom spisestuen og inn på kjøkkenet, der jeg hilste på Maria, familien Schaffers hovedhusholderske. Jeg grep en håndfull tortillachips der to av kollegene hennes laget resten av maten for den kvelden – fersk salsa, potetsalat, coleslaw, maiskolber – mens Steven Reinhardt, familien Schaffers personlige assistent, plasserte beholdere med iskrem fra Häagen-Dazs som nettopp var blitt levert til fryserommet. Gjennom de åpne skyvedørene av glass gikk jeg ut i den svære hagen og tok hellegangen som førte ned

til bassengområdet mellom eukalyptus og furuer, og videre til tennisbanen. Susan hadde allerede slått seg ned på sjeselongen, der hun pratet med Tracy Goldman og Katie Harris mens Thom og Jeff sto ved siden av henne og nikket dypsindig til noe Ryan sa; de tre sto under en stor parasoll mønstret med en virvel av blått og gult, og i bakgrunnen brant bambusfakler langs kantene av eiendommen mens Go-Go’s spilte.

DEN FØRSTE TANKEN SOM slo meg da jeg gikk ned trappa til bassengområdet: Hvorfor er Ryan her?

Jo, kom jeg frem til, han er en venn av Thom, og riktignok kjenner Ryan bare så vidt Susan, men hun er Thoms venninne, og Debbie Schaffer er Susans bestevenninne, derfor er Ryan her – det ga mening, men jeg ble nervøs over å se ham, særlig siden dette bare var en liten, eksklusiv gruppe på kanskje fjorten stykker, og Debbie hadde visst ikke invitert noen andre, la jeg merke til, og selv om mange av klassekameratene våre fortsatt var bortreist på sommerens siste ferietur, var sikkert mange hjemme også, og jeg lurte på hva de syntes om at de ikke ble invitert på

Debbies grillfest i Labor Day-helgen – men det var sånn

Debbie holdt på, hun satset på eksklusivitet, og hun likte å velge omhyggelig ut dem hun skulle be med seg – eller

ikke be med seg – for å henge sammen med Billy Idol på Madame Wong’s, for eksempel, eller Duran Duran ved bassenget på Hilton, eller Fleetwood Mac bak scenen i Hollywood Bowl.

Ryan Vaughn og jeg hadde kanskje kjent hverandre siden sjuende, men noe nært forhold hadde vi ikke fått før i mai det året, da vi begynte å spise lunsj sammen på

uteplassen til Buckley Pavilion av grunner som ikke var helt

klare til å begynne med. Eller kanskje de var det, kanskje både han og jeg var flaue og ignorerte dem. Jeg hadde alltid vært litt opptatt av Ryan, siden jeg syntes han var pen på homofantasivis, en slags tegnefilmhingst, derfor var han umulig å overse, akkurat som Thom, men problemet med Ryan, noe jeg la mer og mer merke til i løpet av årene på videregående, var at mens Thom innyndet seg hos alle, var Ryan fjern og reservert, særlig til å være så flott av utseende, med muligheter til å bli like populær som Thom Wright, og etter hvert begynte jeg å skjønne hvorfor – det hang sammen med hvordan jeg følte det. Ryan var meg. Vi var likedan. Jeg innså at Ryan var flott og villig, men ikke ute av skapet, en klassisk klisjé som neppe noen ville trodd på om jeg hadde betrodd dem det, eller om jeg hadde sagt til alle hva som skulle skje mellom Ryan og meg de første månedene av avgangsåret vårt på Buckley. Vi hadde litt etter litt funnet ut noe om hverandre.

Jeg tror dette tilfeldigvis skjedde fordi vi hadde bil og var mobile på måter vi ikke hadde vært før, og det aktiverte noe i oss, plutselig bød det seg nye muligheter, nå var det visse hendelsesforløp vi kunne skape selv. Kanskje det begynte med blikket Ryan og jeg ga hverandre på UCLAs fetetirsdag i mai 1980, da både han og jeg var seksten – en anelse om at det plutselig var håp om sex et sted i tenåringstilværelsen vår, og vi hadde lokalisert hverandre, som hemmelige agenter, uten å si det til noen, og det fantes tydeligvis visse muligheter som ingen av oss hadde vedgått for oss selv, ikke før i sommer, i juni, da Ryan og jeg kjørte rundt i Westwood og han viste meg et blåmerke på låret, et han hadde fått på fotballbanen, og i stedet for å dra opp shortsen, valgte han å trekke linningen ned for å vise meg blåmerket, og da flippet alt; «Urgent» av Foreigner strømmet fra radioen da jeg så den bleke huden, det

muskuløse låret, den stramme rumpeballen, hårdusken som kom til syne over kanten av underbuksa. Det var en utfordring, selvfølgelig, og da vi fikk øyekontakt, gikk det et øyeblikk før begge begynte å le, og ja, det begynte på den kinoen i Encino da vi så Escape from New York – plutselig innså vi at vi var tilgjengelige. Men egentlig hadde det begynt før vi så filmen. Han hadde kommet til huset i Mulholland for å hente meg, og det var ingen andre hjemme, og jeg tok ham med på rommet. Han hadde hvit dongeribukse og pastellblå Ralph Lauren pikégenser med kragen oppe, et par Vuarnet hang i en brillesnor rundt halsen, og det lyse håret var kortklippet og bakoverstrøket med midtskill. Han fulgte ivrig etter meg langs den tomme korridoren mot gutterommet, nysgjerrig, men så kom han til å tenke på noe og stoppet – jeg gikk for raskt frem, vi hadde aldri snakket om dette før, og han var ikke forberedt, så han sa ganske enkelt fra, om enn litt nølende: «Jeg vil … men ikke riktig ennå … ikke nå.»

Jeg ble litt forauset over at Ryan, som virket hetero, omsider hadde innrømmet at han helte mot min legning, men han kom fra et mye mer konservativt og middelklassepreget hjem enn andre Buckley-elever, langt ute i Northridge, og familien var vagt religiøs. Gjennom hele det nest siste året hadde jeg følt denne fjerne forbindelsen vi hadde, men den begynte å virke åpenbar da vi tok til å spise lunsj sammen på Buckleys samlingsplass mot slutten av mai, da det plutselig ble så mye meningsløs flørting, og nå hadde Ryan bekreftet det hele. Det var ingen mistanker mot Ryan Vaughn blant de andre på skolen, for Ryan var grei, han var en av gutta, han var chill. Han virket kul, men reservert, ingen fikk inntrykk av at han i hemmelighet var marginalisert, men jeg visste at han satset på å ligge lavt til han kunne fullføre videregående, komme seg ut av Los

Angeles, finne et college langt unna og begynne på ny frisk, skape en ny utgave av seg selv, akkurat som jeg. Det var planen hans. Det var planen min. Siden hadde Ryan og jeg bare rotet med hverandre en eneste gang – han hadde kommet hjem til meg i midten av august for å vise meg den nye Trans Amen med innebygd sambandsradio. Det var ingen andre hjemme i huset i Mulholland, og til slutt dro jeg ham ned på senga på gutterommet mens vi klinte glupsk og kledde oss nakne. Men selv om det hele endelig var i gang og jeg ville føre det videre, dro Ryan i stedet til Michigan da sommeren var over, han skulle besøke slektninger til første uke i september, og siden hadde jeg ikke sett ham.

RYAN SA NOE TIL Thom og viftet mot der jeg sto, og Thom snudde seg, smilte til meg og hevet Coronaen, en kjekk fakte. Ryan sa noe annet, grep Thom i skulderen et øyeblikk og gikk fra ham, slik at Thom kunne snu seg mot Susan på sjeselongen, der hun ignorerte ham et øyeblikk lenger enn hun burde. Jeg så hvordan Ryan kom mot meg med noe jeg innbilte meg var en viss målbevissthet, og da han satte den halvtomme ølflaska på et bord han passerte, skjønte jeg det var et signal om at han skulle gå. Billie, golden retrieveren, ble med ham halvveis opp skiferhelletrappa, så ombestemte den seg, snudde og bykset tilbake til bassenget. Ryan kom bort til meg, skjønn og uttrykksløs, ingen antydning til følelser. Han hevet øyenbrynene.

«Hei», sa jeg til slutt og prøvde å virke henslengt.

«Hei.» Han smilte, og det var ekte og avslappet på nært hold.

«Hvordan var det i Michigan?» spurte jeg selv om jeg ga blaffen.

«Det har du alt spurt om», sa han. «For en stund siden. I telefonen.»

«Å, ja visst.»

«Det var topp», sa han nøytralt. Blikket hans gled rundt i hagen, så rettet han det direkte mot meg. Vi tidde – vi hadde ikke sett hverandre siden den kvelden på rommet mitt da vi sugde hverandre. Og nå meldte det seg igjen, noe ble aktivert av at han var i nærheten, begjæret veltet over meg på et blunk. Ryan oppfattet hvordan jeg trakk pusten brått og blåste den ut igjen, han skjønte hva jeg stilltiende hadde røpt, og da så han rett på meg og lo.

«Rolig nå», sa han dempet.

«Skal du gå?» spurte jeg og rødmet.

«Ja», sa han og kikket rundt i hagen igjen. Jeg ventet.

«Jeg ville treffe deg, men jeg hadde egentlig ikke lyst til å være her», sa han.

«Hvorfor ikke?»

«Ikke min greie», sa han. «Det vet du.»

Jeg lurte på hva det egentlig skulle bety, men samtidig visste jeg det på en måte.

«Ja, jeg har heller ikke lyst til å bli her –»

«Jeg trodde du skulle være hjemme i ettermiddag», avbrøt han.

«Sa jeg ikke at jeg skulle til ridesenteret?» spurte jeg forvirret.

«Ridesenteret?»

«For å se Debbies nye hest?»

«Æ – nei, jeg kan ikke huske at du nevnte det», sa han.

«Den nye hesten hennes?» Nok et eksempel på alt Ryan ikke kunne fordra med denne gruppen.

«Ja», sa jeg. «Ute i Malibu.»

«Nei.» Ryan så seg rundt som om et eller annet distraherte ham hele tiden.

«Nå ja –»

«Du, jeg er nødt til å dra.»

«Jeg blir med –»

«Nei da, bare bli her, ikke følg meg ut, det går bra.» Han kikket over skulderen min. Debbie kom ned trappa – hun hadde skiftet klær siden Windover, nå hadde hun en Camp Beverly Hills T-skjorte og en stripet Dolphinsshorts – og hun var barbeint, med en utent nelliksigarett i hånden og håret trukket tilbake med pannebånd. Smilet

Ryan ga Debbie var det omvendte av det han hadde møtt meg med – det var den liksom-elskverdige Ryan som slet med å beherske seg. Jeg ble panisk redd for at Ryan ikke tok det som skjedde mellom oss like alvorlig som jeg, og prøvde å drive vekk frustrasjonen ved å late som om jeg var likegyldig. Go-Go’s sang «Lust to Love», pinlig nok, og akkurat da var jeg glad Debbie kom og fikk meg til å tenke på noe annet.

«Hei, gutter», sa Debbie. «Hei, kjekken.» Hun ga oss en klem hver. Hun var mildt ruset på kokainet jeg var sikker på at hun nettopp hadde tatt – hun hadde pakker med stoffet overalt og brukte det ubesværet, som om det var koffeintabletter hun tok. «Går du?» sa hun til Ryan med en overdrevet bekymret tone som irriterte meg. Debbie skubbet seg inntil meg, la armen om livet og klemte barmen mot brystet mitt – jeg kunne ikke fordra denne

åpne kjærlighetsdemonstrasjonen i Ryans påsyn, men han spanderte knapt et blikk på den og trakk godmodig på skuldrene. «Ja, jeg må dra – jeg ville bare hilse på.»

«Å, ikke gå, bli her», sutret Debbie. «Har du fått noe å spise?»

«Takk, jeg er forsynt.»

«Nei, bli her, da», sa jeg.

Han gjorde en ørliten grimase som Debbie garantert ikke la merke til.

«Ryan går! Alle må si ha det!» ropte Debbie gjennom Go-Go’s til gruppen ved bassenget selv om jeg var sikker på at det var henne knekkende likegyldig. Jeg er sikker på at Ryan også skjønte det. Ingen ved bassenget reagerte.

«Jeg har alt sagt ha det til alle», forklarte Ryan.

Jeg bare så på ham, ønsket at han skulle bli, men lurte også motløst på hva det skulle vært godt for.

«Vi sees tirsdag morgen», sa han, og understreket dermed at vi ikke skulle treffes i morgen, skjønte jeg.

«Siste skoleår, gutten min!» sa Debbie.

«Det blir topp», utbrøt Ryan – det hørtes ironisk ut, falskt, men det oppfattet ikke Debbie, hun var plutselig opptatt av gjestene sine ved bassenget. «Kjør på, Griffins!» tilføyde han. Det var også tilgjort, det var navnet på Buckleys maskot og skolens idrettslag, og jeg skjønte at han sa det på fleip, et ledd i forestillingen hans. Han grep meg i skulderen slik han hadde gjort med Thom og klemte til, noe jeg nok la mer betydning i enn det hadde, så gikk han opp steintrappa mot huset igjen.

Debbie hadde tatt meg i hånden og dratt meg ned dit hvor gruppen var. Jeg stålsatte meg for ikke å se etter Ryan da han gikk, og jeg var litt ør da jeg kom til bassenget og grep en Corona, som Paul trakk opp for meg, så begynte jeg å prate tanketomt med Thom og Kyle og Dominic –mye av samtalen handlet om hesten til Debbie og besøket på ridesenteret, deretter om Dominics ferie i Europa og alle landene han hadde reist gjennom – ansiktene våre var opplyst av bassenget og bambusfaklene, Go-Go’s sang rundt oss. Susan smilte drømmeaktig opp mot meg der hun lå bakoverlent på sjeselongen, hun gjorde en fakte mot huset og formet et lydløst spørsmål med leppene: «Hvorfor

gikk han?» Jeg trakk på skuldrene. Hvorfor hadde hun stilt meg det spørsmålet? lurte jeg plutselig. Hva visste hun om Ryan Vaughn og meg?

STEVEN KOM NED TIL bassengområdet og begynte å ta bilder; Debbie hadde bedt om det. Ingen poserte noe særlig – for vi poserte allerede, tenkte jeg for meg selv da skumringen sakte senket seg, vi kikket bare bort på ham og smilte mens han raskt holdt vareopptelling og prøvde å forevige alle – det var et oppdrag han hadde fått av sjefens datter, ikke nødvendigvis noe han hadde lyst til å gjøre –og Debbie konfererte med Paul ved grillen, kommanderte hovmesteren slik hun pleide, noe han tok med en vennlighet jeg alltid ble lettet over, og Maria satte frem salatene og tilbehøret til burgerne, og snart forsynte alle seg med en tallerken og satte seg i en løs, provisorisk krets på tre av sjeselongene, og etter hvert som kvelden ble mørkere og bambusfaklene brant ned, strålte bassenget desto mer og ble det eneste som lyste opp ansiktene våre. En gang kjente jeg lukten av marihuana og så meg rundt; Terry Schaffer hadde fyrt en rev mens han lå på en sjeselong på den andre siden av bassenget, like ved baren, et stykke fra ungdommene.

Jeg hadde ikke lagt merke til ham, og det var litt rart, for Terry likte å gjøre en eller annen klosset tilnærmelse til enten Thom eller Jeff eller meg, vanligvis gjennom en fleip, når vi var på besøk i huset i Stone Canyon – jeg la merke til at dette begynte da vi kom opp i sekstenårsalderen og var hos Schaffers oftere enn tidligere rett og slett fordi Debbie hadde den beste hagen og flest fester, der var det bare Anthony Matthews som slo henne, og Terry pleide å komme luskende bort til guttene og spørre om vi hadde lyst

på en dukkert, selv når sammenkomsten ikke hadde noe med bassenget å gjøre – vi kunne alltids låne badeshorts av ham, forsikret han, eller vi kunne bade netto hvis vi syntes det gikk greit, det var åkei for ham – han var litt høy når han foreslo det der, og vi avslo bestandig. Jeg vet ikke hva Thom eller Jeff følte (mild irritasjon, om de i det hele tatt skjønte sammenhengen, gikk jeg ut fra), men jeg hadde ikke noe imot at Terry småflørtet med meg, for det ville ikke føre til noe – han var over dobbelt så gammel som meg, og han var faren til Debbie (av alle mennesker), så ingenting ville skje, men den sommeren ble jeg etter hvert smigret over oppmerksomheten hans, og jeg følte meg aldri truet.

Den kvelden hadde Terry Ralph Lauren-shorts og en svart T-skjorte med emblemet til Thief, en ganske ny Michael Mann-film som hadde gjort det brukbart, men ikke så godt som folk hadde ventet da den ble lansert i mars, og tross kveldsmørket gikk han med Porsche Carrera solbriller der linsene speilet det blå vannet i bassenget, og jeg visste at han betraktet en av oss, enten Thom eller meg, eller kanskje Jeff, men jeg hadde lagt merke til at Terry peilet seg inn på meg i sommer – den sommeren jeg ble Debbies kjæreste – hver gang en gruppe av oss var der, antakelig fordi han endelig hadde skjønt at Thom Wright ikke var tilgjengelig, og heller ikke Jeff Taylor (med mindre Terry ville spandere litt spenn hver gang den uberegnelige, forfyllede faren nektet å sponse Jeff – om Ron Levin ikke var til stede, var det ikke godt å vite hva Jeff kunne gå med på), men hvorfor antok Terry at jeg var gem selv om det var jeg som var sammen med Debbie? Hvordan hadde han gjettet dette om datterens kjæreste? Hvilke hint hadde jeg gitt ham? Jeg hadde aldri regnet meg som skeiv, men hvordan visste Terry at jeg kunne helle i den retningen?

På den annen side lurte jeg jo på hvordan jeg hadde skjønt

tegninga med Ryan Vaughn i løpet av forrige skoleår. Mens jeg så hvordan Billie smøg seg bort til sjeselongen og la seg nedenfor Terry, forestilte jeg meg at forklaringen bare var det fjerne signalet som hemmelige agenter reagerte på.

DEBBIE SNAKKET I ETT kjør mens hun røkte nelliksigaretten – hun hadde ikke spist noe – og alt sammen hørtes ut som meningsløst pjatt om det kommende avgangsåret og hvor fabelaktig og dødskult det kom til å bli, omtrent noe sånt som en reklameagent kunne finne på: Den årlige skolegjenforeningsfesten Homecoming i oktober – hun hadde allerede idéer til klassens paradevogn i opptoget – og avgangsklassens skoleball, som ikke var før i mai, ble allerede tilrettelagt, og selvsagt måtte Thom og Susan være ballets konge og dronning, det skulle holdes på Beverly Hills Hotel, og nachspielet skulle være på båten til Dominic Thompsons far, og alt dette var satt i bevegelse med stor iver, også avgangsklassens julebord, årboka Debbie skulle være medredaktør for, med «sexy lærere-siden» som et nytt element, eksamensfesten skulle de ha i Disneyland, og det skulle holdes en privat fest for elever fra Buckley, Harvard og Westlake i restaurant Blue Bayou i Pirates of the Caribbean-avdelingen, der Tommy Tutone skulle opptre – Debbie hadde bestilt dem allerede. En stund koblet jeg ut alt sammen, og da jeg konsentrerte meg igjen, la jeg merke til at en del folk hadde gått, nå var bare kjernegruppen igjen; Thom, Susan og Debbie sammen med Jeff Taylor og Tracy Goldman, som antakelig var sammen på den tiden, selv om ingenting var bekreftet. Terry var høy som et hus på sjeselongen på den andre siden av bassenget, han rørte seg ikke, kanskje han til og med sov, og plata med Go-Go’s gjentok seg, men lyden var skrudd

ned, og jeg husker at «This Town» sto på (. . . Bet you’d live here if you could and be one of us . . .), og at Debbie fortsatt la ut om festene sine da Susan plutselig kom på noe: «Det kommer en ny gutt», kunngjorde hun.

«Hva?» spurte Debbie, forvirret av avbrytelsen.

«Det kommer en ny gutt på tirsdag», sa Susan.

Det ble stille et øyeblikk, en kort og forbauset taushet, inntil noen brøt inn med et spørsmål: «Hva er det du mener?»

«Ja», sa jeg, «en ny gutt?»

«Det jeg mener», sa Susan, «er at vi får en ny elev i klassen det siste året. En ny gutt.»

«Å?» sa Debbie. «Det var da litt snodig.»

«Hvem er det?» spurte Jeff urolig.

«Ja», istemte Tracy, «hva heter han?»

«Robert Mallory», sa Susan.

Det var første gang noen av oss hørte navnet. Det festet seg ikke. Men på grunn av det som senere skjedde, kommer jeg alltid til å huske den stunden. Det øyeblikket navnet kom ut av munnen hennes. Det øyeblikket han ble levende.

Robert Mallory.

«Vet du noe om ham?» spurte jeg. Susan trakk på skuldrene. «Nei. Han har adresse i Century City. Bor i en av Century Towers-høyblokkene.»

«Pussig», mumlet Jeff. «En får aldri noen ny elev det siste året på videregående.»

«Vet du hvor han kommer fra?» spurte Debbie. «Hvem foreldrene er?»

Skolestyreren, doktor Croft, hadde sagt til Susan at Robert Mallory ikke hadde bodd i Los Angeles før, han kom fra Chicago. Samtalen hennes med Croft, som gjaldt pliktene hennes som elevrådsformann det kommende

året, og hva hun skulle si når hun talte til skolen under morgenmøtet på tirsdag, var så rask og uklar at hun ikke husket om Robert Mallory bodde hos en tante eller en verge eller en stemor. (Croft hadde fortalt andre ting om Robert Mallory som Susan først senere skulle vedgå for oss.) «Jeg fulgte ikke så godt med», innrømmet Susan og skottet på Thom, som nå lå ved siden av henne på sjeselongen hvor hun hadde vært hele kvelden; de to klemte seg inntil hverandre, presset seg inn, tilpasset seg sjeselongens størrelse. Det eneste hun hadde fått med seg, var Crofts bekreftelse på at Robert Mallory skulle være på skolen tirsdag.

Vi ble kanskje litt forbauset over denne uregelmessigheten, men ingen av oss syntes det var spesielt uvanlig. Det var sjelden noen byttet skole det siste året på videregående, privilegiene ved Buckley og i hele privatskolemiljøet i Los Angeles på den tiden ble utnyttet av foreldre som hadde midler til å flytte barna sine hit og dit i henhold sine egne behov, opplegg og ønsker, og for Robert Mallorys foreldre hadde det åpenbart vært nødvendig å sende ham til et nytt sted – til Los Angeles, av en eller annen grunn – for å fullføre videregående der, ikke i Boston eller Philadelphia eller Chicago eller hvor han nå var fra, og foreldrene, eller vergene, eller hvem det nå var, hadde valgt å plassere ham på Buckley. Nittenåttien var i tiden før privatskolene i Los Angeles hadde ventelister på tusener av navn og foreldrene ble gærne av slitet med å få barna inn på de listene, for ikke å snakke om å få dem inn på selve skolene; i 1981 kunne du få din håpefulle inn så å si hvor som helst hvis du hadde råd til skolepengene – det var ingen konkurranse om noen av de ledige plassene, ingen opptaksprøver, ingen omstendelige møter med personalet, ingen gaver. Kunne

du skrive ut en sjekk som dekket skolepengene, var saken i boks. Sånn var det.

Likevel streifet det meg den kvelden, helt uten videre – og jeg vet ikke hvordan den mistanken oppsto – at hvis Robert Mallory bodde i Century City, måtte han ha rett til å gå på Beverly Hills High, i og med at han var bosatt i riktig krets, og det ville dessuten hatt den fordelen at han slapp å betale skolepenger, siden Beverly Hills High var offentlig, så plutselig lurte jeg på hvorfor Robert Mallory ikke hadde valgt den løsningen. Jeg sa ikke noe, syntes ikke jeg hadde noen grunn til det, og dessuten var jeg klar til å dra fra Schaffers, jeg måtte kjøre rundt i byen og høre på trist musikk og røyke sigaretter mens jeg tenkte på Ryan. Jeg la merke til at Thom og Susan delte en bolle jordbæris, og at Thom var den eneste som ikke virket interessert i den avtagende praten om den nye eleven – de grønne øynene hans glodde bare dovent i bassenget der han satt med rosa fløteklin på overleppa og det brune håret gredd bakover fra en solbrun panne, en tanke lagklipt, og jeg la merke til at han ennå ikke hadde drukket opp Coronaen jeg så at han hadde i hånden da jeg kom. Jeg hadde drukket tre.

«Ja, han får vær så god være flott å se til», sa Debbie. Jeg hadde lyst til å si meg enig, men lot være.

Tross den sure skuffelsen jeg følte over at Ryan dro fra festen tidligere på kvelden, kan jeg nå forsikre at den septembersøndagen var en av de siste kveldene – om ikke den aller siste – da jeg var fullt lykkelig og det ikke rådet noen frykt.

«NEI, NÅ MÅ JEG dra», sa jeg og reiste meg. Det var visst ingen andre som skulle gå, og det gikk opp for meg at det var tidlig, klokken var bare åtte, og jeg hadde glemt at alle

var her for å se en ny film i hjemmekinorommet – Kall meg ørn, en romantisk komedie med John Belushi og Blair Brown – som skulle lanseres senere i september, men jeg ville ikke greid å konsentrere meg om filmen den kvelden, ikke bare fordi jeg rett og slett ikke ville være der lenger, men fordi tankene på Ryan var alle steder, de distraherte meg. Etter noen dempede, halvhjertede protester fra Thom og Susan sa jeg god natt til alle, unntatt til Terry, som lå nede for telling på sjeselongen, og lot Debbie følge meg ut til bilen. Men da vi kom opp steintrappa, styrte Debbie meg i all stillhet til baktrappa som førte opp til rommet hennes uten å gå om huset, og jeg protesterte bare én gang – jeg sa jeg var trøtt og måtte hjem. Hun skjønte at det ikke var sant, eller kanskje hun rett og slett ikke brydde seg om det. Hun tok meg ofte for å være vanskelig oppnåelig, en luremus, en gutt som likte å drive et spill, en gutt som var en utfordring, og jeg lot henne tro det, for hun likte å være den som bestemte.

Visningen av filmen skulle straks begynne, og det gikk fort: Straks vi kom inn i det mørke rommet, dyttet Debbie meg ned på senga, tok av seg shortsen og den rosa trusa, så satte hun seg øyeblikkelig skrevs over meg og lente seg frem, trykket de myke leppene mot mine mens hun tuklet med glidelåsen i tennisshortsen min. Jeg lettet på hoftene slik at hun kunne skyve shortsen ned på lårene sammen med underbuksa, men jeg var ikke halvhard engang. Likevel virket Debbie rusa og umettelig, og etter fåfengt suging av manndommen styrte hun hånden min til sitt eget kjønn, som allerede var vått og glatt, og hun trykket fingrene mine inn i seg med sin egen hånd. Jeg var ennå ikke hard, men akkurat da brydde ikke Debbie seg om det, tror jeg – hun la seg ganske enkelt på ryggen og sprikte med beina mens hun trakk opp Camp Beverly Hills-trøya og dirigete meg

mot brystene. Jeg husker det luktet rosenolje av henne den kvelden da jeg sugde brystvortene så de begynte å stivne, mens hun hele tiden styrte hånden min langs kliten, pirket på den som en gitarstreng, skrevet så bredt hun kunne, vulva var åpen og het, og hun skjøv hånden min dit, jeg fingret uraffinert der før hun førte den tilbake til klitoris. Brystene var store og perfekt formet, og jeg strøk munnen over dem, klemte til over brystvortene, de var små og lyserøde og våte av spyttet mitt, og nå var de helt stive. Hun grep etter pikken, men den var bare halvhard, og selv om jeg hadde greid å få ereksjon, ville det vært uråd å beholde den, for nå passerte alle Debbies rom nedenfor oss, jeg hørte stemmene deres gjennom vinduet da gruppen gikk opp steintrappa og inn i huset, og den forstyrrelsen stresset meg. Men Debbie kom alltid fort, i løpet av få minutter kunne hun peise frem en orgasme, det skulle nesten ingenting til for å gi henne utløsning, og nå gikk det slik. Jeg hørte fortsatt gruppen på vei opp trappa fra bassenget til huset, stemmene ble svakere en stund, men dukket opp igjen, dempet og rett under oss i hjemmekinoen, der jeg hørte at Steve presenterte filmen; det var han som kjørte fremviseren. Det gikk rykninger gjennom Debbie der hun lå med munnen mot min og ynket seg i en stillferdig utløsning.

«Det er ikke noe gærent, vel?» spurte hun andpustent.

«Nei da, nei da», forsikret jeg og satte meg opp. Telefonen på nattbordet hennes – rosa, med dreieskive, ved siden av boka The Beverly Hills Diet – ringte, og hun tok den øyeblikkelig. «Ja?» Hun hørte på personen i den andre enden. «Det er greit, Steven, jeg kommer straks ned.»

Hun skakket på hodet. «Nei, jeg tror han er ved bassenget ennå.» Opphold. «Ja vel.» Hun så på meg. «Nei, han er her

på rommet mitt.» Hun la på. «Nå begynner filmen», sa hun uten å se på meg. «Sikkert at du ikke vil bli?»

«Nei», sa jeg. «Jeg bør nok gå.»

«Du er rar», sa Debbie.

Hun lente seg til side og tente lampa ved senga, og det korallfargede rommet ble synlig. Det var digert, og den ene veggen var full av hyller med pokaler og plaketter og bånd og bilder fra hestesporten hun hadde holdt på med de fem siste årene. En annen vegg var dekket av ferske plakater med nye band som Debbie hadde festet med; en påminnelse om at hun var en rik groupie fra Beverly Hills, sytten år, sexy, sofistikert og blasert nok til å finne det hun ville og få innpass hvor hun ville. Hånden min var glinsende våt, som om den var satt inn med olje, og Debbie vaklet ut på badet, som var nesten like stort som jenterommet, og lukket døra. Jeg hørte at hun tappet vann der ute mens jeg tok et par Kleenex og tørket hånden, så reiste jeg meg og trakk opp underbuksa og tennisshortsen.

Debbie kom ut av badet i full fart – hun hadde trukket på seg en treningsbukse i tynn bomull, også Camp Beverly Hills, og holdt en liten plastpakke som hun kvikt snuste to små doser fra, så bød hun den til meg. Jeg avslo med en hoderisting. Hun trakk på skuldrene. «Du, vi sees senere», sa hun. «Filmen begynner.»

«Greit», sa jeg. «Vi sees tirsdag.»

«Ikke i morgen?»

«Nei», sa jeg. «Jeg må … jeg må gjøre meg klar til skolen.»

Vi tidde begge to, stusset taust over hvor rart det virket å høre sånt fra en sytten år gammel mann.

«Ålreit, samme det. Din pingle.» Hun himlet med øynene, hadde ikke tid til å diskutere. Hun kysset meg på leppene, så skyndte hun seg ut av rommet, denne gang

gjennom døra som førte inn i resten av huset, og ned til filmrommet i første etasje.

JEG FULGTE ETTER DEBBIE ned den buede prakttrappa til hallen, inntil hun smatt innover en korridor hvor jeg hørte at filmen begynte bak den lukkede døra til kinorommet i det stille huset. Nedenfor trappa stoppet jeg et øyeblikk, stakk hånden i lomma og rørte ved bilnøklene, og da jeg gikk videre mot utgangsdøra, hørte jeg at noen ropte navnet mitt. Stemmen kom fra stuen, som lå vegg i vegg med hallen, og jeg stålsatte meg. Stemmen var presis, og samtidig hørtes den forskrekket ut, som om jeg hadde overrasket den på et vis. Jeg visste hvem det var; dette hadde jeg vært gjennom før. Jeg gikk sakte mot inngangen til stuen, der Liz Schaffer satt i en blomstermønstret lenestol, foroverbøyd med albuene på knærne, og i den ene hånden hadde hun det samme glasset som jeg hadde sett tidligere – men nå så hun sjuskete ut, noe hadde hendt i løpet av de to timene siden første gang jeg så henne, da hun vinket uskyldig til meg mens hun snakket i telefonen. Liz Schaffer hadde vært ganske pen – i 1981 var hun bare i slutten av trettiårene, og hun hadde vært en berømt modell i tenårene og begynnelsen av tjueårene, før hun giftet seg med Terry, men i kveld var ansiktet hennes klart eldre og litt rødsprengt, det hadde stivnet i en slags lamslått grimase, og Bijan-slåbroken var halvåpen; brystene hennes var synlige. Ved siden av henne sto et hvitt mignonflygel og en vase med en blomsteroppsetning så mektig at den raget helt opp til takbjelkene i stuen. Jeg sto bare der uten

å ane hva jeg skulle gjøre; hun myste mot meg selv om alt lys var tent både i stuen og i hallen, men akkurat i den korte

stunden virket det som om hun hadde glemt hvilket navn hun hadde ropt. Så kom hun på det og virket skuffet.

«Blir du ikke her og ser filmen, Bret?» spurte Liz i tilgjort sjokk, som om det krenket henne at jeg skulle gå.

«Jeg er nødt til å dra», sa jeg og viftet mot utgangsdøra. «Nei, jeg blir ikke her og ser filmen.»

«Hvor da? Hvor kan du være nødt til å dra?» Hun stirret på meg, foroverbøyd og urørlig.

«Jeg … jeg må bare dra», sa jeg og gjorde en fakte mot døra igjen, så fortsatte jeg som om jeg snakket til et barn: «Skal du se filmen, Liz?»

«Hvor er mannen min?» spurte hun og rettet seg opp. Liz var ikke akkurat noen slapp fyllebøtte – når hun drakk, virket hun for sint til å bikke over ende eller slukne, og hun snøvlet aldri. Alt hun sa ble uttalt med stor forakt, faktisk anla hun alltid litt britisk tonefall i forsøk på å antyde kontroll og aristokratisk normalitet. Da det gikk opp for henne at jeg hadde stilt et spørsmål, kom svaret med overdreven ironi: «Nei, jeg skal ikke se filmen, Bret.»

Jeg gikk inn for å være høflig gjest, datterens elskverdige kjæreste, og begynte forsiktig å rygge unna. «Ja, ja», sa jeg, «du får ha en … en fin kveld, Liz, så sees vi snart –»

«Ikke snu ryggen til meg», sa hun med et rasende blikk. Jeg sto stille. «Liz», sa jeg svært forsiktig og holdt stillingen, «jeg tror du er trøtt.»

Hun prøvde å reise seg opp, vaklet mot lenestolen. Jeg holdt på å gå for å hjelpe henne, men var redd hun ville bli forbannet, så jeg ble der jeg var. En hvilken som helst brå handling kunne øke sinnet hennes. Eller hun kunne legge an på meg, en seksuell tilnærmelse i fylla, det hadde skjedd før.

«Ikke vær nedlatende, takk.» Liz grep sidene av lenestolen og støttet seg; nå hang slåbroken åpen og avslørte at

hun ikke hadde undertøy. «Jeg har kjent deg siden du var ti år, Bret. Ikke vær nedlatende mot meg.» Hun ristet på hodet med lukkede øyne.

«Dessverre, Liz, jeg er nødt til å gå –»

«Hvor faen er mannen min?» sa hun brått og åpnet øynene. Blikket landet på meg.

«Jeg tror han er nede ved bassenget», sa jeg.

«Nede ved bassenget?» gjentok hun forvirret. «Nede. Ved. Bassenget?»

Noe beveget seg til venstre for meg – det var noen i hallen. Det var Steven. Jeg kikket bort på ham da han kom mot stuen: midt i førtiårene, krushåret, vill i blikket, en mislykket filmforfatter som nå var generell assistent for familien Schaffer. Jeg kjente ham bare så vidt, selv om han hadde jobbet for dem siden 1977 – han var sjåfør for dem, sekretær, fulgte ofte med Terry på arbeidsreiser, og bodde i et gjestehus i tilknytning til herskapsvillaen. Jeg visste at Steven var streit og hadde damer, så det foregikk ikke noe mellom ham og Terry, og dessuten var han ikke i nærheten av det jeg fant ut var Terrys type. Jeg hadde alltid syntes at Steven var en snåling og holdt meg på armlengdes avstand, men den kvelden var jeg glad for å se ham.

«Hvem er mannen min sammen med?» Liz balanserte seg mot stolen. Nå lot hun som hun var legitimt interessert, men samtidig virket hun vagt truende. «Rart han ikke er der nede med alle dere guttene –»

Det sved hver gang Liz hentydet til Terrys homoseksualitet – jeg ble bestandig flau og sa aldri noe. Ville aldri snakke videre med henne og bekrefte det. «Jeg må gå», sa jeg. «Steven kommer og hjelper deg.»

«Hvor skal du hen, Bret?» spurte Liz og prøvde å gå fremover. «Skal du til bassenget igjen? Skal du treffe homsemannen min nede ved bassenget?»

«Bare gå du, Bret», sa Steven til meg, så senket han stemmen. «Jeg klarer dette», mumlet han lavt.

«Du vet vel at mannen min er soper?» Liz snakket rolig og oppriktig nå.

«Hei, Liz», sa Steven, han sprang ned trappa til stuen. «Står til?»

«Bret skal akkurat gå», sa hun med teatralsk bevegelse. «Han sa at mannen min er nede ved bassenget. Hva nå det vil si. Er dette sant, Steven?»

Steven tok glasset ut av hånden hennes mens hun så ham bønnfallende i ansiktet, selv om sinnet fortsatt dirret like under overflaten.

«Jeg tror han er der, ja», sa Steven, og med en serie elegante bevegelser satte han fra seg glasset, stakk armen innenfor hennes og begynte å styre Liz forsiktig gjennom stuen.

Jeg gikk mot utgangsdøra. Det la Liz merke til. «Snu ikke ryggen til meg», sa hun skarpt. «Jeg har kjent deg siden du var ti år. Du våger ikke å snu ryggen til meg, Bret –»

Jeg kastet et blikk tilbake. Hun prøvde å vri seg ut av Stevens grep, men han førte henne bare videre gjennom stuen med ørsmå, stavrende skritt.

«Nå skal vi legge oss, Liz», sa Steven. «Ikke sant? Jeg følger deg opp i annen etasje nå …»

Steven nikket for å vise at han hadde situasjonen under kontroll, og at jeg kunne gå. Det siste jeg hørte var at Liz gråt, og at Steven prøvde å trøste henne, så lukket jeg ytterdøra bak meg.

DEN TOTALE STILLHETEN I Bel Air minnet meg automatisk om mental balanse i kontrast til de høylytte og absurde komplikasjonene i familien Schaffers herskapsvilla

i pseudofransk tudorstil, og jeg innså nok en gang at jeg trakk meg vekk fra Debbie og Liz og Terry og alle de verdiløse vennene jeg skulle skille lag med om et snaut år. Jeg var gåen selv om klokken var bare halv ni, men jeg ville ikke hjem – noe presset meg, drev meg frem, det var vagt og ubehagelig, en slags sult; jeg ville holde meg våken og angret på at jeg ikke hadde tatt en pakke av Debbies kokain, men ville ikke gå inn i huset igjen. Sett i ettertid var dette en ganske typisk kveld hos Schaffers, bortsett fra en liten detalj. Navnet på en gutt, en fremmed og mystisk ny elev, var føyd inn i hendelsesforløpet nå, og det kunne jeg ikke få ut av tankene. Robert Mallory. Plutselig skvatt jeg da Billie bjeffet et sted i den enorme hagen. Jeg sto på gårdsplassen og lente meg til Mercedesen, tenkte gjennom hva jeg skulle gjøre, og jeg kastet et blikk opp mot huset da jeg skulle snu meg og sette meg i bilen. Da la jeg merke til en skikkelse, delvis i skygge, som så ned på meg fra et diamantmønstret vindu i annen etasje – det måtte være på avsatsen der trappa begynte. Et øyeblikk trodde jeg det var Terry, jeg trodde han endelig hadde livnet til og var på vei for å legge seg hos Liz, som jeg håpet hadde sluknet allerede. Men i stedet var det Steven Reinhardt, Terrys assistent, som sto der og så på meg.

Forbauset løftet jeg en hånd som hilsen, en minimal vinking. Et øyeblikk virket det ikke som om han hadde registrert det, og det føltes ekkelt, en påminnelse om hvor sær jeg alltid hadde syntes at Steven var. Men så kom han plutselig på sin egen rolle, løftet armen og rettet hånden oppover; han minnet om en fremmed robot som hilste på noen han aldri hadde truffet før. Jeg stirret opp mot vinduet, kunne nesten ikke se ham, ante bare den krusete sveisen, en spinkel kropp i den høyhalsede genseren han alltid gikk med, det blendende skinnet fra lysekrona bak

ham, skyggen av bregnen han sto ved siden av. Men så gikk det opp for meg at han holdt et kamera, og at han hadde løftet det; han fotograferte meg. Det fikk meg til å hoppe i bilen og kjøre ut av gårdsplassen, og da jeg kjørte gjennom Bel Airs østport, tok jeg til venstre på en trafikktom Sunset Boulevard og bestemte meg for ikke å ta Beverly Glen hjem til huset i Mulholland; i stedet kjørte jeg mot Hollywood, der jeg kunne dra tilbake til dalen via motorveiene.