Nordmennene i Sachsenhausen

Sven Egil Omdal

SACHSEN HAUSEN

© 2022 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Omslagsfoto i collage: Shawshots/Alamy Stock Photo, United States Holocaust Memorial Museum & Shutterstock

Papir: Holmen Book Cream 80 g. 1,8b Boka er satt med Lyon 10,5/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-2969-7

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

I enden av den tankerekken som begynner med at enhver fremmed er en fiende, ligger konsentrasjonsleirene.

Primo Levi

Innhold

Prolog 7

Murene reises 11

De første nordmennene 20 Blant kamerater 31

Høsten er blodrød 40 Det hardner til i Norge 45

Den første vinteren 51 Fange mot fange 55 Dikteren 61

Den uvurderlige 66 Påsketransporten 74

Mennene fra Telavåg 83

Alle mann alle, inkludert de døde 89 Skoprøvekommandoen 93

Tunge tider på norskebrakka 97

Galgen reises 105 Sult og sjeisserei 112 Vendepunktet 120

Mot lysere tider 128

Svenskene til unnsetning 134

Kvinnen ved porten 137

Pakkene endrer alt 146

Halvard Langes nyhetsbyrå 152 Nye tider på sykestuen 159

Døden i Staaken

Norske sanger

Gerhardsens menn 185

Egoister eller filantroper? 197

Bedervet mat i dikterens skap 205

Alarm i Stockholm 208

Kommunister i hardt vær 214

Ditleff blir avsatt 220

Så kom Gerhardsen

Tillitsmennene fjernes 234

Folke Bernadotte til tjeneste 237

Mot slutten 240

Leiba blir Leif og redder livet 247 Ødelegg leiren, drep fangene! 255

Møte med Himmler 259 Tommy 264

Bussene venter 270 Fra vondt til langt verre 280

Karl Maiers dødsmarsj 301 Hitler kaputt! 306 Fred! 309

Epilog 312 Takk 325 Kilder 327

Litteratur- og kildeliste 340

Personregister 349 Sluttnoter 357

Prolog

NÅR EINAR GERHARDSEN BA om kaffe, skulle han selvfølgelig få kaffe. Finn Kleppe hadde for lengst lært seg hvordan han kunne organisere slike små tjenester for andre fanger. Den eneste grunnen til at han selv var i live, var at en landsmann diskré hadde stukket en eske portugisiske sardiner til en SS-kontorist, mot at yrkesbetegnelsen på Kleppes arkivkort ble endret fra politimann til politikokk. Skinnmager og totalt uten krefter var han blitt overført til leirens kjøkken, hvor han i hemmelighet kunne spise nok av lasset til at livet gradvis vendte tilbake, og hvor han altså kunne ordne noe erstatningskaffe til Einar Gerhardsens lille bursdagsselskap på brakka.

Finn Kleppe var veteran i leiren. Han hadde vært der da de andre nordmennene kom, og kjente alle som satt rundt det lange og grove trebordet denne maidagen i 1944. Ofte hadde han hørt dem diskutere politikk til lyset ble tatt om kvelden. Likevel kunne han ikke ha forestilt seg at de bleke og magre mennene som holdt fram blikk-krusene og fikk servert det som ikke var stort mer enn svart vann, mindre enn halvannet år senere skulle styre Norge.

Han kunne ikke vite at Halvard Lange, det norske fangesamfunnets språkmektige nyhetsbyrå, skulle bli utenriksminister og lede landet inn i NATO. At Sven Oftedal, den milde legen som hadde slik forunderlig innflytelse over selv de mest brutale SS-offiserene, skulle bli sosialminister og legge på plass viktige hjørnesteiner for den nye

velferdsstaten. At Lars Moen, som kirke- og undervisningsminister, skulle gi landet både Riksteatret, Riksgalleriet, Norsk Bygdekino, Norsk språknemnd, Universitetet i Bergen og Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Eller at Johan Strand Johansen, som hadde hjulpet så mange nordmenn med å klare seg gjennom de første dramatiske ukene i leiren, skulle bli arbeidsminister. Strand Johansen var tross alt kommunist, og noe slikt hadde hittil aldri fått plass i noen norsk regjering.

Da var det kanskje mer nærliggende å tenke seg at Sivert Andreas Nilsen, juristen som satt stille ved den ene bordenden, kunne bli diplomat. Men det var ennå drøyt et år igjen til De forente nasjoner ville bli grunnlagt, så det var bent fram umulig for Finn Kleppe å vite at han helte tynn kaffe i kruset til Norges første FN-ambassadør.

Diskusjonen var i full gang da kjøkkengutten kom med serveringen, og den avtok ikke mens bursdagsgjestene slurpet i seg drikken. Det var tydelig at det var regjeringen i London som var oppe til evaluering. Resten av livet skulle Finn Kleppe huske Halvard Langes kontante svar da Gerhardsen spurte hva de burde gjøre med Johan Nygaardsvold og hans menn:

«Dem gir vi faen i!»

Som jo stort sett var det de gjorde.

Fra november 1941 ble mange menn som skulle prege etterkrigstidens Norge, sendt til noen elendige trebrakker i en konsentrasjonsleir på en furumo utenfor Berlin. Ikke bare subbet to kommende stats ministre og seks kommende statsråder rundt i stripete fangedrakt, det gjorde også mannen som mer enn noen andre organiserte norsk idrett etter krigen, og som sørget for milliardinntekter til idrettsanlegg og forskning fra Norsk Tipping. Og han som tegnet Oslos drabantbyer, Holmenkollbakken og Bislett stadion, ikoner i det nye Norge som skulle reise seg.

På én måte var de over 2500 norske fangene i Sachsenhausen et tverrsnitt av det folket de var rykket bort fra, samtidig var de en særegen flokk. Siden nazistene samlet sine farligste politiske motstandere i konsentrasjonsleirene, ble fangesamfunnet preget av sterke ideologer

og markante ledere. I tillegg til eksilmiljøet i Stockholm og deler av den store fangeflokken på Grini var Sachsenhausen den viktigste rugekassen for politikken i det som skulle bli hetende Gerhardsenepoken.

Hensikten hadde vært den stikk motsatte. Konsentrasjonsleirene skulle knuse motstanden mot nazismen, ikke styrke den. De som var uten verdi for tusenårsriket, skulle myrdes. De norske jødene havnet i denne gruppen. Det samme gjorde de som ble oppfattet som så politisk farlige at de ikke engang kunne holdes i vanlige konsentrasjonsleirer, men ble sendt til Nacht und Nebel-leirer, hvor det var meningen at de skulle forsvinne sporløst i natt og tåke. Trygve Bratteli var blant disse.

De færreste fangene gikk rundt med politiske drømmer eller diskuterte hvilken plass Nygaardsvold og hans menn skulle ha etter frigjøringen. Våren 1944 talte den norske kontingenten i Sachsenhausen over tusen menn, og det skulle komme tusen til før det hele var over. Noen var rykket bort fra en sjark eller en dreiebenk, andre hadde blitt tatt fra en gravid ektefelle eller en småbarnsflokk. En natt hadde det dundret på døren, og en svart bil sto utenfor. Et hastig kyss, et engstelig blikk, så var de blitt ført bort.

Finn Kleppe var 20 år da han kom til leiren. Mange av fangene var gutter som så vidt var i gang med livet da Gestapo tok dem. Men i brakkene fantes også eldre akademikere, slitne småbønder og erfarne håndverkere. Siden de ikke visste bedre, trodde nordmennene at de var på vei til et sted med tysk orden. I stedet havnet de i et system tuftet på desperat sult, dyp fornedrelse, utbredt korrupsjon, grov vold og industrielt organiserte massehenrettelser.

De første to årene døde nesten hver fjerde av nordmennene som kom til Sachsenhausen. Det skjedde til tross for at de var rangert like under tyskerne i nazismens rasehierarki. Tilværelsen i den norske fangekolonien var brutal, og dødsraten høy, men noen hadde det mye verre. Kolonnene av russiske og ukrainske fanger i slepende marsj mot henrettelsesstedet minnet nordmennene på at de tross alt var privilegerte som hadde overskudd til å skape et kameratskap, og

krefter til både politiske diskusjoner og daglige samtaler om håpet de alle bar på.

Dette håpet var blitt til noe nesten håndfast hos bursdagsgjestene som sang for Gerhardsen i mai 1944. Det hersket ikke lenger tvil blant dem: Tyskland var dømt til å tape krigen. De brukte den beskjedne festen til å diskutere hvordan de ville styre Norge, siden de visste at leirens porter snart ville bli åpnet, og Sachsenhausens ni år lange historie ville være over.

Murene reises

ARBEIDERBEVEGELSENS AVIS I KIRKENES hadde et ambisiøst navn. Den het intet mindre enn Folkets Frihet. I 1934 hadde avisen fått en pur ung redaktør, som i tillegg var både søring og totalt uerfaren. Tjuefire år gamle Trygve Bratteli fra Nøtterøy hadde strøket til journalisteksamen, men Arbeiderpartiets formann, Oscar Torp, hadde likevel bedt ham dra til Finnmark for å redigere den viktige avisen. Slik han stort sett skulle gjøre resten av livet, sa Bratteli ja når partiet ba ham ta på seg et verv. Selv om det var uendelig langt både geografisk og kulturelt fra vestfoldkysten til gruvebyen tett på grensen mot Sovjet, dro han nordover. Han hadde vært på hvalfangst på den andre siden av kloden og arbeidet på en guanofabrikk på Sør-Georgia, han var ikke redd for kulde og hardt arbeid. At han var helt uten redaktørerfaring og hadde minimal kjennskap til livet nær Barentshavet og til russerne, var av underordnet betydning. Kirkenes var regnet som et av de heteste frontavsnittene i den norske klassekampen. Arbeiderpartiet og kommunistene hadde kjempet lenge og hardt om hegemoniet i byen, og om kontrollen over Folkets Frihet. På et tidspunkt hadde kommunistene til og med forsøkt å tilrane seg avisen med makt. Torp hadde sett noe i Trygve Bratteli som hadde overbevist ham om at ungdommen ville klare seg i det tøffe politiske miljøet der oppe.

Som for så mange andre søringer ble Brattelis tid i Finnmark kort, bare et halvt år. Men etter tre måneder i redaktørstolen skrev

han en profetisk kommentarartikkel. Med stigende uro hadde han lest om den nye konsentrasjonsleiren som Hitlers folk hadde etablert i Oranienburg, bare noen mil fra Berlin. Han bestemte seg for å advare sine nordlige lesere om konsekvensene av det han så vokse fram etter at nasjonalsosialistene året før hadde kommet til makten. «Konsentrasjonsleiren er det nye rikets mest iøynefallende symbol», skrev han, «det vil etterhvert fortrenge selv hakekorset som kjennetegn på den kultur som i det Herrens år 1933 fikk fotfeste i Tyskland».1

Bratteli var ikke alene om bekymringen. Mange hadde lest den norske utgaven av Myrsoldater, hvor skuespilleren og regissøren Wolfgang Langhoff fortalte om de tretten månedene han hadde vært fange i konsentrasjonsleiren Börgermoor, nær grensen til Nederland. Boken hadde gått fra hånd til hånd i arbeiderbevegelsen, men også hos mange som ikke tilhørte den organiserte venstresiden. Jens Bjørneboe sa at hele hans forfatterskap ble idémessig fastlagt i løpet av den ettermiddagen han leste boken. 2

I det nye Tyskland var det blitt livsfarlig å tenke og mene annerledes, og det hadde gått urovekkende raskt. Nazistene etablerte de første konsentrasjonsleirene bare noen uker etter at Hitler ble utnevnt til rikskansler 30. januar 1933. På Prenzlauer Berg ble det midt i mars rullet ut piggtråd rundt vanntårnet og det tilstøtende reservoaret, som var et landemerke i denne arbeiderbydelen øst i Berlin. Kommunister og sosialdemokrater fra bygårdene rundt vanntårnet ble arrestert og brakt til den provisoriske leiren. Bevæpnete vakter fra Sturmabteilung, forkortet SA, nazipartiets uniformerte gatetropper, drev tilbake rasende kamerater og fortvilte familiemedlemmer som forsøkte å komme innenfor piggtråden. Naboene i de fem etasjer høye leiegårdene kunne se ned på fedre og brødre som ble holdt innenfor sperringene.

I slottsbyen Oranienburg, 35 kilometer nord for Berlin, etablerte en lokal SA-enhet samtidig en leir i byens gamle bryggeri og internerte 40 fanger der. Et halvt år senere var Oranienburg vokst til å bli blant de største leirene i Preussen, med over 900 fanger.

Mye av det nazistene foretok seg, skjedde i dølgsmål, men leirene var ikke hemmelige. Allerede det første året skrev utenlandske aviser

hundrevis av artikler om hvordan Hitlers politiske motstandere ble internert, en nederlandsk avis meldte at fangene i Oranienburg ble torturert. I 1936 ga Tiden Norsk Forlag ut den lille boken Konsentrasjonsleiren Oranienburg av det sosialdemokratiske riksdagsmedlemmet Gerhart Seger. Han hadde klart å rømme fra leiren og var kommet seg til Praha og senere til USA. Seger skrev blant annet om torturkammeret som var innredet i det gamle bryggeriet, og som bare gikk under betegnelsen «værelse 16». Også denne boken ble flittig lest i studiesirklene til norske sosialdemokrater og kommunister.

Bratteli fikk rett: Konsentrasjonsleirene ble det tredje rikes mest iøynefallende symbol. De ble brukt til å oppnå flere av bevegelsens sentrale mål: utryddelse av millioner av såkalt mindreverdige individer, kontroll over problematiske politiske motstandere og økt produksjon av våpen og andre krigsmidler.

Helt fra nasjonalsosialismens første tid krevde dens ledere større geografisk livsrom for den overlegne ariske rasen. Dette Lebensraum kunne bare etableres ved å fjerne de påståtte undermenneskene som holdt til i områder som etter hvert skulle bli tyske, ikke minst de fruktbare slettene i Polen og Ukraina. Én rasjonell løsning var å samle flest mulig i leirer hvor de gradvis ville gå til grunne.

Det raserene nasjonale fellesskapet skulle også utvikles ved at man fjernet uønskete grupper i det tyske samfunnet, som jøder, sigøynere, funksjonshemmede og alle som ble betraktet som seksuelle avvikere. I tillegg kom selvsagt nazistenes politiske motstandere, spesielt sosialistene og kommunistene.

En gunstig bieffekt av å sperre så mange inne i leirer var at det storslagne nye fedrelandet kunne bygges, murstein for murstein, av enorme mengder nesten gratis arbeidskraft. Da krigslykken snudde, ble de mange hundre tusen fangene også en viktig arbeidskraftreserve i rustningsindustrien.

De første leirene oppsto i eller nær viktige tyske byer, men etter hvert som tyske tropper rykket inn i stadig nye land, kom det leirer også i Polen, Østerrike, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Nederland, Belgia, Litauen, Estland, Latvia, Danmark – og Norge. Utryddelsesoppdraget

dominerte i noen av leirene, som Auschwitz/Birkenau og Natzweiler, men var også en del av virkeligheten i de andre, som Sachsenhausen. Mønsteret for hele systemet ble utviklet i to av de tidligste leirene: Dachau i Bayern og Sachsenshausen i Brandenburg. Dachau var den første leiren som Heinrich Himmlers paramilitære vaktstyrke Schutzstaffel der NSDAP, forkortet SS, overtok fra Sturmabteilung. I juni 1934 hadde Hitler gitt ordre om å henrette Ernst Röhm og resten av toppledelsen i SA i det som ble kalt de lange knivers natt. Like etter rykket SS-tropper fra Dachau inn i Oranienburg og overtok denne eldste og mest prominente av leirene. Like etter ble leiren lagt ned. SS hadde andre og større planer. En prototype for Auschwitz og alle andre senere leirer, inkludert Grini, ble utviklet blant furutrærne i Sachsenhausen, noen få kilometer utenfor Oranienburg.

Samtidig med at den nye, store leiren ble bygget, beundret resten av verden tyskernes evne til å organisere noe langt mer positivt. De olympiske leker i Berlin minnet riktig nok om nazistenes massemønstringer i München og Nürnberg, men nå var det snakk om edel kappestrid, så da fikk skepsisen hvile noen korte uker.

Lekenes åpning slo an tonen for det som skulle komme. Etter et rungende Achtung! over høyttaleren gjallet fanfaren fra talløse signaltrompeter. Lange rekker av hakekorsflagg steg synkront til værs idet Adolf Hitler kom inn på ærestribunen på det nye og monumentale Olympiastadion i Berlin. 100 000 tilskuere hyllet føreren med øredøvende jubel. Dagen var 1. august 1936, og en synlig stolt Hitler erklærte de ellevte olympiske sommerleker for åpnet. Aftenpostens utsendte medarbeider skrev bergtatt om hvor mektig både stadionet og seremonien var. Den norske troppen, med lengdehopperen Otto Berg som flaggbærer, ble mottatt med «hjertelig bifall». Men så var den også pent kledd, førte seg utmerket, hilste korrekt ved å ta av seg stråhatten og marsjerte som turnere, ifølge avisen. 3 Aftenposten kunne neppe vite at krav om å hilse korrekt og marsjere som turnere få år senere skulle bli en daglig ydmykelse for tusenvis av nordmenn, også for to som gikk midt i den norske troppen under innmarsjen. En uke etter åpningen ydmyket Norge det tyske

landslaget i kvartfinalen i fotballturneringen. Foran Hitler, Goebbels og de andre nazitoppene som fylte ærestribunen på det noe mindre Poststadion, vant Norge 2–0. Hitler gikk rasende fra den første og eneste fotballkampen han noen gang så, mens bronselaget dro hjem til evig heder.

Sju år senere satt Reidar Kvammen, en av lagets beste spillere, og landslagstrener Asbjørn Halvorsen i hver sin konsentrasjonsleir. Kvammen havnet i Stutthof ved dagens Gdansk, den første av nazistenes konsentrasjonsleirer utenfor Tyskland. Han var anklaget for å ha motarbeidet Nasjonal Samlings store avdeling ved politi kammeret i Stavanger. Asbjørn «Assi» Halvorsen fra fotballbyen Sarpsborg hadde vært proffspiller i Hamburg. Få nordmenn var mer kjent og beundret i Tyskland enn ham. Likevel endte han i Nacht und Nebel-leiren Natzweiler. Som generalsekretær i Norges Fotballforbund hadde han nektet å nazifisere norsk fotball. Han hadde til og med avvist en henvendelse fra Reichskommissar Josef Terboven om å få overvære cupfinalen i 1940 mellom Fredrikstad og Skeid, den siste under okkupasjonen. Men mest alvorlig var det at Halvorsen hadde vært involvert i utgivelsen av flere illegale aviser, blant annet en som ble grunnlagt på hytta til Einar Gerhardsen.

Det var allment kjent at det fantes hundrevis av små leirer over hele Tyskland, men ingen av de utsendte journalistene til lekene oppfanget at SS samtidig var i gang med å bygge «en helt ny type konsentrasjonsleir for den moderne tid», som Heinrich Himmler oppglødd skrev til Hitler. 4 Himmler hadde sendt noen hundre av fangene i konsentrasjonsleiren Esterwegen til Sachsenhausen, en landsby like utenfor Oranienburg. Fangene ble satt til å rydde 80 hektar mellom jernbanestasjonen og en gate som nylig hadde fått navnet Adolf Hitler Damm. Noen private firmaer var hentet inn for å bidra til byggingen. De ansatte der hadde få skrupler med å kommandere de mange slavearbeiderne de hadde fått til disposisjon. Tysk næringsliv hadde på kort tid vennet seg til å betale SS for særdeles billige arbeidere fra leirene.

Konsentrasjonsleirer som hadde for mye innsyn fra naboer, som den på Prenzlauer Berg, ble gradvis avviklet. Fra og med opprettelsen

av Sachsenhausen ble nye leirer vanligvis lagt utenfor byene. Det ble færre opplegg som i Nürnberg, hvor turister som besøkte det keiserlige slottet, kunne høre smerteskrikene fra fanger som ble torturert i kjelleren. 5 Men leirene kunne ikke ligge for langt unna folk. Forsyninger av både fanger og proviant var avhengig av jernbane, de av offiserene i SS som hadde familien med seg, måtte ha et sted å bo. Barna trengte skole, og ektefellene trengte butikker og kafeer mens far var på arbeid. I Sachsenhausen bygget SS små offiservillaer innimellom den eksisterende bebyggelsen.

Også det tyske byråkratiet inkorporerte det nye innslaget i lokalmiljøet. Folkeregisteret i Oranienburg hadde full oversikt over hvor mange fanger det til enhver tid var i kommunen. Registeret fikk flyttemelding når noen forlot leiren i live, og dødsmelding når de forlot den via krematoriet.

Allerede mot slutten av 1933 hadde nærmere 200 000 tyskere vært innesperret i kortere eller lengre tid. Et overveldende flertall av dem var kommunister. Blant unntakene var teologen Martin Niemöller. Under første verdenskrig hadde han som ubåtkaptein blant annet senket Oslo-skipet DS «Bygdønæs». Senere la han grunnlaget for den tyske Bekjennelseskirken, som sto i klar opposisjon til naziregimet. I 1937 hadde partiet fått nok av den kirkelige motstanden. Martin Niemöller ble arrestert og sendt til den da ganske nye leiren i Sachsenhausen. Senere ble han transportert til Dachau, hvor han ble sittende til krigen var over. Basert på disse åtte årene i fangenskap skrev han i 1946 diktet «Likegyldighet», som åpner med en distansert observasjon: «Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke kommunist», og ender med den naturlige konsekvens: «Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.»

Det var heller ikke så enkelt å bry seg. Hitler ga ordre om at leirene som hovedregel skulle drives utenfor loven, de som havnet der, skulle ikke ha noen rettigheter. Himmler fikk beskjed om at politiske fanger ikke hadde rett på advokathjelp, og at alle anklager om overgrep skulle avvises blankt. Naboer som fortalte at de hadde sett og hørt

mishandling, ble dømt til lange fengselsstraffer. Tausheten senket seg over leirsystemet.

Den nye leiren utenfor Oranienburg ble tegnet av SS-arkitekt Bernhard Kuiper. Han tok utgangspunkt i det som ble kalt «den totale terrorens geometri». Helt tilbake til det attende århundre var fengsler i mange land blitt bygget etter et prinsipp som var utviklet av den britiske advokaten og filosofen Jeremy Bentham. Han kalte det et panoptikon, et sted hvor man kan se alt. Ved at fengslene var bygget som halvsirkler, kunne en enslig vakt fra et sentralt punkt overvåke alle fangene.

I Sachsenhausen var dette punktet andre etasje i den store port bygningen, kalt tårn A. Der hadde leirkommandanten sitt kontor. På en balkong utenfor kontoret sto et MG 08 maskingevær fra første verdenskrig, med en rekkevidde på 2500 meter. Foran bygningen lå den halvsirkelformete appellplassen, hvor det på det meste kunne stå oppstilt over 20 000 fanger. Bakenfor lå rekker av lave enetasjes, mørkegrønne brakker i vifteform med kortveggen mot plassen. Mellom brakkene var det gater brede nok til at fangene kunne marsjere fem eller åtte i bredden. Alle gatene lå i siktlinjen for maskingeværet. I mørket sveipet lyskastere fra de åtte vakttårnene kontinuerlig over leiren. Den totale terrorens geometri skulle hindre ethvert opprør og viste seg å fungere. Selv om det til enhver tid bare fantes et mindre antall bevæpnete vakter til å holde kontroll med flere titusen fanger, var det aldri noen som forsøkte å gjøre opprør. De få som prøvde å flykte, kom sjelden langt.

Utenfor den indre muren lå en egen leir for vaktmannskapene, med kaserner, spisebrakker, garasjer, skytebane, verksted og kontorer, alt bygget av fangene. Denne leiren var mye større enn behovet for vakthold i Sachsenhausen alene skulle tilsi. Vaktene som skulle til Auschwitz og andre leirer, fikk sin opplæring her. Minst like viktig var det at hele nettet av konsentrasjonsleirer over store deler av Europa ble administrert herfra.

Den første lederen for leirenes felles byråkrati var en grovbygget mann med smale øyne og framskutt hake. Theodor Eicke var født i Alsace av tysk far og fransk mor i 1892. 17 år gammel lot han skole

være skole for heller å arbeide som betalt informant for politiet. I 1930 fikk han sparken som sikkerhetsvakt i IG Farben fordi han hadde vært innblandet i litt for mange voldelige konflikter. Han meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske partiet så tidlig som i 1928 og ble med i SA i 1930, men trakk seg da han ble truet med fengsel etter en bombeeksplosjon. Neste trinn i karrieren var å melde seg til tjeneste for SS. Han må ha gjort mye av seg, for han ble oppdaget av Himmler personlig og utpekt til å lede en interneringsleir i Italia for SS-folk som hadde flyktet av politiske grunner.

Noe var åpenbart galt med Theodor Eicke. I 1933 ble han tvangs innlagt på den psykiatriske klinikken ved universitetet i Würzburg, diagnostisert som farlig. Der klarte han raskt å bli venn med klinikkens psykiater, Werner Heyde, som han også vervet til SS. Heyde ble seks år senere medisinsk ansvarlig for nazistenes eutanasi-program, Aktion T4 , som systematisk likviderte funksjonshemmede og mentalt syke.

Med en friskmelding fra Heyde ble Eicke utskrevet og var klar for nye oppgaver. Etter tre måneder som psykiatrisk pasient ble han forfremmet til SS-Oberführer og utnevnt til kommandant for konsentrasjonsleiren i Dachau. Bare et år senere fikk han ansvaret for å etablere et generalinspektorat for alle konsentrasjonsleirene, med ordre om å utvide systemet så mye som måtte være nødvendig. I mellomtiden hadde Eicke funnet tid og anledning til å delta i drapene på Röhme og de andre SA-lederne. Han var entusiastisk med da SS rykket inn i vakuumet som det ødelagte SA etterlot seg. Fra desember 1934 hadde SS eneansvar for å etablere og drive alle konsentrasjonsleirene, mens lokale myndigheter fortsatt hadde ansvaret for tukthus og fengsler. Midt i nettet satt Theodor Eicke som en vaktsom og ivrig edderkopp.

I 1935 dukket det opp et merke med hodeskalle og korslagte knokler på vaktenes uniform. Vaktene tilhørte Waffen-SS , den militære og desidert største delen av SS. Styrkene som hadde ansvaret for vakt holdet i konsentrasjonsleirene, ble opprinnelig kalt Kampf gruppe Eicke, men nå etablerte Eicke i stedet SS-Totenkopfverbande, Dødninghodedivisjonen. «Den som blir en del av våre rekker,

inngår vennskap med døden», som han korrekt nok slo fast. 6 Alle SS-soldater bar etter hvert dødninghodet på luen, men bare Dødninghodedivisjonen fikk bære det på uniformskragen.

Et år etter at skogen ved Sachsenhausen var ryddet, ledet Eicke byggingen av en tilsvarende leir i Buchenwald, senere også i Ravens brück, Mauthausen og Flossenbürg. Det «moderne» leirsystemet som Himmler hadde ønsket, var i ferd med å ta form. Med tiden skulle det omfatte 2000 små og store leirer spredt over store deler av Europa. Det var også Eicke som introduserte de stripete fangedraktene, blå og hvite om sommeren, blå og grå om vinteren.

Dødninghodedivisjonen vokste til en hær som for det meste besto av frivillige og til dels svært unge medlemmer av partiet. Likevel kunne divisjonen på ingen måte holde tritt med veksten i antall mennesker den skulle kontrollere. Den tyske invasjonen i Polen 1. september 1939 markerte et vendepunkt for verden, men også for leirene. Før krigen hadde de for det meste vært brukt til avskrekking og omskolering av annerledes tenkende, stort sett sosialdemokrater og kommunister. I tillegg hadde de vært torturkamre og reservoar av arbeidskraft. Nå fikk leirene andre funksjoner i tillegg, som rustningsproduksjon og åsted for massehenrettelser og medisinske eksperimenter. Med krigsutbruddet kom også sulten. Antallet fanger økte raskt, de til gjengelige matrasjonene gjorde det ikke.

Fra september 1938 til utgangen av 1939 ble fangetallet i Sachsen hausen fordoblet, til over 12 000. Da de gråkledde Wehrmachtsoldatene dyttet grensebommen til side og tanksene rullet inn over det flate polske landskapet, fantes det seks konsentrasjonsleirer i det stortyske riket, hvor Østerrike frivillig var blitt innlemmet i mars 1938 og Tsjekkoslovakia tatt med makt et år senere. Det kom raskt flere. Fra å være nesten utelukkende en trussel mot egne borgere ble leirene for hvert nytt okkupert land en dødelig fare for alle som satte seg opp mot den tyske krigsmakten.

De første nordmennene

DET MÅ HA VÆRT noe eget ved Finn Kleppe. Noe som kan forklare hvorfor han ble behandlet så mye strengere enn kollegene i Stavangerpolitiet, til tross for at han var den yngste av dem alle, en ren fersking.

Han hadde meldt seg som frivillig i det sivile luftvernets hjelpepoliti på 18-årsdagen. Det var en varm sensommerdag i 1939, som tilfeldigvis falt sammen med at det brøt ut storkrig i Europa. Sammen med noen kamerater hadde han dratt ut til grasslettene og de små strendene på Vaulen for å bade i Gandsfjorden mens de fulgte med på meldingene om Frankrikes og Storbritannias krigserklæring. Innimellom de dramatiske nyhetene kom også en oppfordring fra myndighetene i Stavanger til unge menn om å melde seg som hjelpepoliti. Finn Kleppe trakk av seg de våte badebuksene, kledde på seg og tok toget inn til sentrum for å si fra at han var klar til innsats.

Om formiddagen 9. april sto han ved bygrensen og så okkupasjons styrkene komme marsjerende inn fra flyplassen på Sola. Selv var han minimalt uniformert med grønt armbind, bandolær og gul engelsk flathjelm. Den totale bevæpningen var en trekølle. De tyske soldatene enset ham ikke.7

Det gjorde etter hvert Gestapo. 3. februar 1941 ble sju av byens polititjenestemenn arrestert. Blant dem var den nå 19 år gamle konstabel Finn Kleppe. Alle var angitt av kolleger i politikammerets

store og aktive avdeling av Nasjonal Samling. Anklagen var at de sju hadde motarbeidet den nye tid, noe som i og for seg var korrekt.

Etter å ha fått slått ut noen tenner og ellers blitt banket grundig opp ble Finn Kleppe plassert i Stavanger Kretsfengsels avdeling A på Lagårdsveien. I en av cellene der satt allerede Trond Hegna. Sommeren 1940 hadde han fått tilbud om å overta redaktørstillingen i 1ste Mai, en av Arbeiderpartiets største og eldste aviser. Hegna hadde ikke noe forhold til Stavanger, bortsett fra at kona Ragna var derfra. Men han kjente nazismen og hadde regnet med at han neppe ville være en fri mann særlig lenge. Når han ble arrestert, ville Ragna og parets nyfødte klare seg bedre hvis de bodde i hennes hjemby. Forutanelsen hadde raskt slått til. Trond Hegna ble pågrepet 28. september 1940, samme dag som avisen trykte hans lederartikkel med overskriften «Ingen nordmann til salgs». Det hjalp ikke at Statspolitiet saumfor gater og kafeer og rev avisen ut av hendene på folk, Trond Hegna hadde skapt et slagord som skulle skinne krigen ut, og for det ble han fengslet.

I samme celle satt Moritz Rabinowitz, polsk jøde, gründer, filosof og politisk aktivist. Etter at han kom til Norge som fjortenåring i 1901, hadde Rabinowitz etablert en kjede av klesbutikker fra Kristiansand til Haugesund, hvor han bodde, og hvor han utviklet seg til en særegen blanding av lokalpatriot og verdensborger. Den ene dagen skrev han innlegg i Haugesunds Avis om at byen trengte en konfeksjonsskole, den neste sendte han personlige telegrammer til USAs president, Franklin D. Roosevelt, og Storbritannias statsminister, Neville Chamberlain, der han ba dem redde jødene i Tyskland og gjøre sitt ytterste for å hindre en storkrig. Allerede våren 1933 hadde han sendt telegram til rikspresident Paul von Hindenburg og skarpt kritisert ham for å la den antisemittiske Adolf Hitler ture fram som han gjorde.

I årene som fulgte, hadde Rabinowitz gjentatte ganger advart mot det sterke jødehatet også i Norge. Med tiltakende desperasjon beskrev han faren for at landet ville bli trukket inn i en ny krig mellom stormaktene. Om morgenen 9. april skjønte han umiddelbart at han lå tynt an. Det hadde kommet flere klare signaler om at tyskerne betraktet ham som de norske jødenes reelle leder, navnet hans sto nok

høyt på listen over folk de ville ha tak i. Da Hitlers tropper dagen etter nådde fram til Haugesund, etter å ha tatt både Stavanger og Bergen, var Moritz Rabinowitz gått i dekning.

Han klarte å holde seg skjult helt til 3. desember før Gestapo lurte ham i en felle og fraktet ham til Stavanger, hvor han fikk samme brutale behandling som Finn Kleppe. Etter å ha blitt banket så ettertrykkelig at han hadde problemer med å gå, ble han kastet inn til Trond Hegna. Sammen med dem var også skuespiller Frithjof Køhler, opprinnelig fra Bergen. Hans synd var at han hadde uttalt seg litt for sarkastisk om Vidkun Quisling i en revy.

En av de siste dagene i februar 1941 ble de tre cellekameratene Hegna, Køhler og Rabinowitz ført om bord i en tysk transportbil som sto oppstilt utenfor det lille fengslet. På lasteplanet satt allerede Finn Kleppe og de seks andre politifolkene. Etter en kort tur ned til havnen ble alle jaget om bord i en båt som gikk til Bergen. Derfra ble de sendt videre med tog til Oslo og Møllergata 19. Oslos gamle hovedpolitistasjon fungerte nå som politisk fengsel for tyskerne, til dels med stort overbelegg.

Etter noen døgn der de måtte gjennom uvante øvelser som å stå i giv akt med ansiktet mot veggen i fjorten timer, ble alle ti sendt videre til Åneby i Nittedal, hvor tyskerne hadde opprettet den første fangeleiren på Østlandet. 8 Kort tid etter ankomst ble de kommandert til å frakte brakkelemmer til en større leir som var under bygging ved det nye kvinnefengslet på Grini i Bærum. Nazistenes nettverk av konsentrasjonsleirer hadde fått sine norske filialer.

To måneder senere, lørdag 27. april, la MS «Monte Rosa» fra kai i Oslo. Det gamle cruiseskipet var bygget om til kaserneskip av krigsmarinen og gikk for første gang med ordinær transport av norske fanger til Tyskland. På noen brisker med halm nederst i lasterommet satt Finn Kleppe sammen med seks andre. Kollegene som var blitt arrestert sammen med ham, hadde undertegnet en erklæring om at de hadde overtrådt tyske forordninger og hadde lovet at det ikke skulle gjenta seg. Da dette var gjort, var de blitt sluppet fri og hadde fått stillingene sine tilbake. På toget hjem til Stavanger hadde de diskutert

hvorfor yngstemann ikke var blitt med. Finn Kleppe visste heller ikke hvorfor han fikk særbehandling og aldri ble gitt muligheten til å undertegne noen erklæring.

En av de andre i lasterommet på «Monte Rosa», den avsatte politimesteren i Kristiansand, Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen, visste derimot godt hvorfor han var landsforvist. Han hadde vært konstituert sjef for en politistyrke der nesten alle sa opp sin stilling i protest mot den nye tid. Selv om de fleste trakk oppsigelsen tilbake etter å ha blitt fortalt hva konsekvensene ville bli, hadde tyskerne fått begrunnet mistanke om at Rynning-Tønnesen var en oppvigler som burde forvares et sted hvor man kunne kontrollere ham. Han var også den mest formelle i det lille reiseselskapet, riktig en mann av den gamle skolen. Men slik omstendighetene nå engang var, insisterte han på at de måtte si «du» til hverandre, de var tross alt bokstavelig talt i samme båt. Jovialiteten bekreftet han ved å dele en plate Firkløver. Blant mennene som lot den lille sjokoladebiten smelte langsomt i munnen, var også to av Kleppes bekjente fra fengslet i Stavanger. Både Moritz Rabinowitz og Frithjof Køhler var på vei til Tyskland. Trond Hegna var blitt igjen på Grini.

Moritz Rabinowitz hadde ingen illusjoner om hva som ventet. Da den lille gruppen kom i land og ble internert i politifengslet i Stettin, satte han seg stille ned i cellen og skrev sitt testamente i to eksemplarer. Det ene ga han til Rynning-Tønnesen, det andre til Finn Kleppe. Rynning-Tønnesen ble sendt tilbake til Norge etter kort tid, med testamentet i trygg forvaring. Det andre eksemplaret gikk tapt da Kleppe ble sendt videre innover i nazistenes labyrint av fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Det var ikke lett å ta vare på dokumenter underveis.

Tukthusene var opprinnelig anstalter for tvangsarbeid, der løs gjengere, tiggere og prostituerte ble satt til å slite for føden, men hadde gjennom hundreårene utviklet seg til store fengsler for kriminelle. Etter først å ha blitt sendt fra Stettin til Stralsund, hvor han ble skilt fra Rabinowitz, ble Finn Kleppe godt kjent med tukthusene i både Rostock

og Dreibergen, samt politiarresten i Neubrandenburg, før han sju måneder senere ble fraktet til Berlin og politifengslet i Lehrter Strasse.

Natt til 30. november, mens blendingsmørket ennå omsluttet byen, ble han vekket og ført ut i gården. Der sto omtrent tjue andre fanger og snakket urolig til hverandre på ulike språk. Alle ble kommandert opp på en lastebil, den store porten ble åpnet, og de rullet ut i den tyske hovedstadens nattetomme gater. Presenningen gjorde det umulig å orientere seg, men Finn Kleppe visste uansett ikke nok om Berlin til å ane hvor de kjørte. Da bilen stanset, forsto han på ord han fanget opp, at de var kommet til det beryktede fengslet på Alexanderplatz. Det var ingen tid til å reflektere over hva dette ville bety, før ytterligere tjue–tretti fanger ble dyttet opp på lasteplanet under skrik og aggressivt skrål. Mørket var fortsatt som et bind for øynene, men plutselig hørte han en kjent stemme stønne på norsk, med den karakteristiske polske aksenten til Moritz Rabinowitz:

«Å Gud, så trangt det er her.»

Nå kjørte de lenge, det måtte være flere mil. Likevel var klokken ikke mer enn halv seks da lastebilen stanset enda en gang, og de forfrosne fangene fikk brysk beskjed om å komme seg ned på bakken. Finn Kleppe søkte mot Rabinowitz og sto ved siden av ham da de fikk ordre om å snu seg. Foran dem, opplyst av lyskastere, lå en enkel murbygning i to etasjer med et lite klokketårn i midten. Under tårnet var det en portal med en bred smijernsport som så ut til å føre inn til en enorm åpen plass. Det var lys nok til at de kunne lese den hvitmalte teksten som var smidd inn i porten: Arbeit macht frei.

Finn Kleppe var ikke like språkmektig som Moritz Rabinowitz, men han hadde ikke noe problem med å forstå ordren som ble brølt mot dem da de marsjerte inn gjennom porten. De skulle grave seg ned i de oppmåkte haugene med skitten snø som lå rundt den store plassen, og de skulle gjøre det fullstendig. Den som lot noe av kroppen stikke opp, ville bli skutt. Skjult av snøen som trengte inn under klærne, fylte ørene og blokkerte nese og munn slik at det var vanskelig å puste, hørte Finn Kleppe noen høye knepp som han gjenkjente som pistolskudd. Da det kom ny ordre om å løpe mot en lav murblokk på den andre siden av

plassen, lot han seg ikke friste til å sjekke om noen ble liggende igjen. Han hadde vært fange i snart ni måneder og hadde lært seg kunsten å lukke øynene for det han ikke burde se.

Innenfor dørene i ankomstbrakka omsluttet varmen dem et øyeblikk. Men bare til en vakt i SS-uniform kommanderte at alle skulle legge fra seg private eiendeler som armbåndsur, ringer og penger og ta av seg alle klærne. Snart sto et halvt hundre mann og kjente at det ikke var så varmt likevel. SS-vakten gikk fram foran rekkene og ropte: Gibt es Juden hier? Moritz Rabinowitz tok et skritt fram. Alene og naken sto han foran de andre. Han ble stående også etter det første slaget, og kanskje etter det andre. Men så falt han og ble liggende mens det rant urin, avføring og spy ut av ham. En stund forsøkte han å adlyde de mange kommandoene om å reise seg og legge seg ned, reise seg og legge seg. Så var det ikke krefter igjen.

Finn Kleppe var nesten en meter og nitti høy og veide åttini kilo. Han var lett å få øye på. En annen SS-vakt, som fangene etter hvert skulle lære å kjenne under tilnavnet Knokkelbrekkeren, var like høy. Langsomt beveget han seg nedover rekken av småhutrende og urvne menn før han stanset foran Kleppe. På noen få centimeters avstand brølte han:

«Hvem er du?»

«Finn Kleppe, norsk statsborger.»

«Ah, en nordmann, en viking. Hva tåler han?»

Slaget sendte Kleppe rett i bakken. Han slet med å få puste, men klarte å kare seg opp i stående. Etter det neste slaget spyttet han ut tre av tennene i venstre kjeve.

«Hvilket yrke?»

«Politimann.»

«Politimann? Som jeg? Og så er du ikke på vår side?»

Nytt slag. Finn Kleppe kjente det kalde golvet mot kroppen. Før han kom seg opp i knestående, traff en tysk soldatstøvel høyre kjeve med stor kraft. Enda flere tenner løsnet.

Med en trussel om at den norske politimannen ikke ville komme levende ut av leiren, gikk Knokkelbrekkeren videre i rekken og stanset foran en mørkhåret, spedbygd mann.

«Nasjonalitet?»

«Sigøyner.»

«Yrke?»

«Artist, steppedanser.»

«Så stepp!»

Nakne føtter klasket i en slags rytme mot golvet. Men bare en kort stund. Da inspeksjonen var over, lå danseren tilsynelatende livløs. Knokkelbrekkeren sparket borti den slappe kroppen før han trakk fram en pistol og skjøt sigøyneren i hodet. Så kommanderte han alle inn i neste rom, hvor magre menn i klær av grått- og blåstripet sekketøy sto klar, utstyrt med manuelle klippemaskiner. Uten å si et ord gjøv de løs på de nyankomnes hår, uansett hvor det befant seg. Først hodet, så armhulene og brystet, om det var noe der. Til slutt ble alt kjønnshåret fjernet, delvis med brutale rykk med maskinen. Noen blødde.

I taket på det neste rommet var det montert dusjhoder som sprøytet vekselvis iskaldt og glohett vann, begge deler like ubehagelig. Den vanlige intimitetssonen var borte, nakne mannfolk trykket seg mot hverandre og skubbet på for å komme gjennom vannstrålene så fort som mulig. Så ble samtlige sprøytet med en glinsende væske. Et lusemiddel, sa de som sprøytet. Stoffet luktet ille og svei som bare pokker, ikke minst i skrittet.

Nakne og hårløse ble nykommerne drevet videre til nok et rom, hvor de fikk utlevert leirens konfeksjon: en tynn skjorte, en slags underbukse, og jakke og bukse i et stivt, tynt stoff. Til utstyret hørte et par kluter store som herrelommetørklær. De skulle gjøre tjeneste som strømper. Til slutt fikk alle hver sin lue i samme stripete mønster som resten av uniformen. Måten utdelingen foregikk på, gjorde det uaktuelt å be om klær som passet. Hos de mest storvokste nådde buksene til litt nedenfor knærne, hos de minste hadde skjorten halsåpning til navlen.

Ute lå snøen selv om det bare var november. Fangene så på hverandre da de fikk utlevert fottøyet: grovt tilhogde tresko, ikke stort

mer enn planker som så ut som de var telgjet til med tollekniv, med en kappe av lerret over tærne. Noen fikk sko som var så store at foten gled ut av kappen for hvert skritt, hos andre stakk hælen ut over kanten på tresålen.

Klaprende på det uvante skotøyet trykket flokken seg videre til noen bord hvor nye menn i fangedrakter fotograferte dem og tok fingeravtrykk. Deretter fikk de oppgitt hvert sitt nummer. Finn Kleppe ble Sachsenhausens fange nummer 40289, Moritz Rabinowitz nummer 40297. Begge fikk utlevert en rød trekant av tøy med beskjed om å feste den på jakken med spissen ned, som tegn på at de var politiske fanger. Rabinowitz fikk i tillegg utlevert en gul trekant, med ordre om å sy den sammen med den røde til en stjerne. Han ble også utstyrt med mellomnavnet Israel på kartotekkortet, slik alle mannlige jøder i Tyskland ble. Så brølte vaktene at de skulle løpe. Ikke gå, løp! Schnell! Schnell! Til brakke nummer 37! Nei, ikke du, fange 40297, du skal den veien, til jødebrakka.

Finn Kleppe fulgte med strømmen mens han fortvilt forsøkte å sortere alle ordrene og beskjedene som haglet over dem. Etter hvert skjønte han at han var kommet til en egen ankomstbrakke, Zugangsblock, og at den var som en skjærsild å regne. Fortumlet forsøkte han å finne ut om det fantes noe system han kunne innrette seg etter. Overalt sto, satt og lå det andre menn. Hvor var hans plass i kaoset? Hvem var det som bestemte her inne?

Noen timer senere kom en ny gruppe klaprende inn, like ustø på de grove treskoene og med like forvirrete blikk. Finn Kleppe hørte ord han forsto. Blant nykommerne var seks nordmenn. Én av dem, diplomatsønnen Carl Jakhelln, så forskrekket på unggutten som kom vaklende mot dem. Bak de forslåtte leppene var det svarte hull der tennene hadde vært, og det så ut som han hadde blåmerker over store deler av kroppen. «Han var så opphovnet at vi knapt kunne se at han var et menneske», husket Jakhelln senere.9

Sammen med fem andre fra Oslo og Halden var Carl Jakhelln kommet til Sachsenhausen kvelden før Kleppe og Rabinowitz, men hadde sluppet senere inn til avkledning, barbering, avlusing og allmenn

dehumanisering. Til sammen var de altså åtte norske nykommere dette døgnet. Fra før var det elleve nordmenn i leiren, spredt på ulike brakker. Blant de elleve var Frithjof Køhler, den litt for frimodige bergenske skuespilleren. Han hadde blitt fraktet direkte fra Stettin til Sachsenhausen uten noen rundtur i det tyske straffesystemet lik den Kleppe og Rabinowitz hadde vært på.

Fangene på ankomstbrakka fikk beskjed om at de skulle være i karantene i fjorten dager. Dessuten var det brutt ut tyfus i leiren, så ingen fikk bevege seg utendørs annet enn i rask springmarsj til og fra de to daglige opptellingene. På grunn av smittefaren var alle sengene fjernet. Golvet var dekket av stråsekker og svært velbrukte tynne ulltepper. Alle fikk ordre om å legge seg to og to sammen under to ulltepper. Så nær en annen mann hadde få av dem noen gang vært.

Brakka var opprinnelig bygget for 70 fanger, 35 i hver fløy, men i perioder hvor det kom mange nye samtidig, kunne opptil 400 bli presset inn. Ukene i trengsel døgnet rundt ga de norske nykommerne god tid til å snakke sammen. De fortalte hverandre hvem de var, hvor de kom fra, og utvekslet teorier om hvorfor akkurat de var havnet på dette stedet. Før karantenen var over, lovet de hverandre at alle sju skulle komme levende fra fangenskapet. Det var et løfte med dårlige odds, men enda dårligere var sjansene for den åttende nye nordmannen. I jødebrakka var det ingen som kunne tilby Moritz Rabinowitz den trøsten som tross alt lå i å være sammen med landsmenn.

I en tredje brakke satt en mann som var blitt fraktet alene fra Oslo. I mange måneder hadde Karl Maier vært eneste fange fra Norge. For leirledelsen var han sudettysker, men han skulle komme til å få ry som den norskeste av alle nordmenn.

Karl Maier var født og oppvokst i Klostergrab, en liten landsby nordvest for Praha, i et område Hitler betraktet som en del av det stortyske riket. Sudetland dekket deler av Böhmen og Mähren. Den tysktalende majoriteten og deres støttespillere hadde ikke forsont seg med at området var blitt tatt fra Østerrike for å bli en del av den nye statsdannelsen Tsjekkoslovakia etter nederlaget i 1918.

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde Karl Maier stilt seg til disposisjon for motstandsgrupper i Tyskland som trengte å kommunisere med likesinnete utenfor riket. Minst en gang i uken krysset han grensen med papirer som Gestapo helst ikke burde se. Det gikk godt lenge, men da den britiske statsministeren Neville Chamberlain i 1938 hevdet at det ville sikre «fred i vår tid» hvis Hitler fikk underlegge seg Sudetenland, forsto Karl Maier hvor det bar. I første omgang kom han seg til Praha, selv om byen åpenbart ikke var noe blivende sted. Før eller siden ville de tyske tentaklene nå nazismens motstandere også der. Han måtte videre. Etter å ha stått en stund på liste over folk som raskest mulig burde komme seg i trygghet, ble han puttet inn i en plombert jernbanevogn og sendt gjennom Tyskland til Gdynia i Polen og derfra videre til Sverige, før han endte som politisk flyktning på Nesodden.

Det var som om tryggheten i denne bygda utenfor Oslo fikk det til å blomstre rundt ham. Bare noen måneder etter at han kom til landet, sto Karl Maier på prestekontoret og lovet å ta Harriet, som hos ham sto, til ektefelle. Svennebrevet han hadde med seg fra hjembyen, ga arbeidstillatelse. Han var utdannet ortopedisk skomaker og en kløpper ved sin lest. Snart satt han hos skomakermester Oluf Hansen i Rådhusgaten og formet sko som la seg som et ekstra lag hud om kundenes føtter. Ryktene gikk om hva den nye skomakeren kunne få til. På senvinteren 1940 leverte en mann som bare ble omtalt som Olav, inn et par støvler han gjerne ville ha flikket. Karl Maier gikk i gang med oppdraget, men så ble det 9. april, og kunden var ikke lenger å få tak i på adressen han hadde oppgitt: Det kongelige slott.

Bare noen uker senere skjedde det Maier hadde fryktet helt fra han så det første tyske flyet lande på Fornebu, like over fjorden fra Nesodden. Han sto inne i leiligheten som de nygifte leide, og kikket ut gjennom vinduet mens Gestapo-folkene omringet huset. Sikkerhetspolitiet måtte sannelig hatt gode lister med seg når de så raskt hadde funnet fram til en enslig flyktning i et helt alminnelig norsk boligområde. Nå angret han på at han ikke hadde vært engstelig nok til å komme seg over grensen til Sverige i tide. I stedet ble han fraktet til Gestapos

hovedkvarter på Victoria terrasse, hvor han ble torturert så lenge og så hardt at den kvinnelige stenografen som skulle notere det han eventuelt måtte røpe, til slutt ropte at hun ikke orket mer.

Sju måneder senere, i november 1940, sto Karl Maier i registrerings brakka i Sachsenhausen og fikk utdelt fangenummer 37734. Siden han oppga at han var skomaker, ble han først beordret til tjeneste i leirens skofabrikk. Men hva skulle de med en fagmann som kunne trylle med lær og skinn på et sted hvor de bare hamret ut grove tresko? I stedet ble han overflyttet til Schuhprüfstelle – skoprøveavdelingen. Dette var en del av leiren som alle Sachsenhausens fanger skulle komme til å frykte, men samtidig et sted hvor Maier kunne bruke ferdighetene sine til å kjøpe fordeler. Blant SS-offiserene som kontrollerte leiren, var det mange som gjerne ville ha spesialsydde sko og støvler, og som fant fram til skomakeren fra Sudetenland. Fornøyde med resultatet som de var, innså de det rimelige i at Maier krevde små tjenester til gjengjeld. I løpet av det året han hadde vært i leiren, var flyktningen fra Nesodden blitt en fange med betydelig innflytelse. Den hadde han først og fremst tenkt å bruke til fordel for dem han anså som sine nye landsmenn.