Prolog

NÅR EINAR GERHARDSEN BA om kaffe, skulle han selvfølgelig få kaffe. Finn Kleppe hadde for lengst lært seg hvordan han kunne organisere slike små tjenester for andre fanger. Den eneste grunnen til at han selv var i live, var at en landsmann diskré hadde stukket en eske portugisiske sardiner til en SS-kontorist, mot at yrkesbetegnelsen på Kleppes arkivkort ble endret fra politimann til politikokk. Skinnmager og totalt uten krefter var han blitt overført til leirens kjøkken, hvor han i hemmelighet kunne spise nok av lasset til at livet gradvis vendte tilbake, og hvor han altså kunne ordne noe erstatningskaffe til Einar Gerhardsens lille bursdagsselskap på brakka.

Finn Kleppe var veteran i leiren. Han hadde vært der da de andre nordmennene kom, og kjente alle som satt rundt det lange og grove trebordet denne maidagen i 1944. Ofte hadde han hørt dem diskutere politikk til lyset ble tatt om kvelden. Likevel kunne han ikke ha forestilt seg at de bleke og magre mennene som holdt fram blikk-krusene og fikk servert det som ikke var stort mer enn svart vann, mindre enn halvannet år senere skulle styre Norge.

Han kunne ikke vite at Halvard Lange, det norske fangesamfunnets språkmektige nyhetsbyrå, skulle bli utenriksminister og lede landet inn i NATO. At Sven Oftedal, den milde legen som hadde slik forunderlig innflytelse over selv de mest brutale SS-offiserene, skulle bli sosialminister og legge på plass viktige hjørnesteiner for den nye

7

velferdsstaten. At Lars Moen, som kirke- og undervisningsminister, skulle gi landet både Riksteatret, Riksgalleriet, Norsk Bygdekino, Norsk språknemnd, Universitetet i Bergen og Norges almenvitenskapelige forskningsråd. Eller at Johan Strand Johansen, som hadde hjulpet så mange nordmenn med å klare seg gjennom de første dramatiske ukene i leiren, skulle bli arbeidsminister. Strand Johansen var tross alt kommunist, og noe slikt hadde hittil aldri fått plass i noen norsk regjering.

Da var det kanskje mer nærliggende å tenke seg at Sivert Andreas Nilsen, juristen som satt stille ved den ene bordenden, kunne bli diplomat. Men det var ennå drøyt et år igjen til De forente nasjoner ville bli grunnlagt, så det var bent fram umulig for Finn Kleppe å vite at han helte tynn kaffe i kruset til Norges første FN-ambassadør.

Diskusjonen var i full gang da kjøkkengutten kom med serveringen, og den avtok ikke mens bursdagsgjestene slurpet i seg drikken. Det var tydelig at det var regjeringen i London som var oppe til evaluering. Resten av livet skulle Finn Kleppe huske Halvard Langes kontante svar da Gerhardsen spurte hva de burde gjøre med Johan Nygaardsvold og hans menn:

«Dem gir vi faen i!»

Som jo stort sett var det de gjorde.

Fra november 1941 ble mange menn som skulle prege etterkrigstidens Norge, sendt til noen elendige trebrakker i en konsentrasjonsleir på en furumo utenfor Berlin. Ikke bare subbet to kommende statsministre og seks kommende statsråder rundt i stripete fangedrakt, det gjorde også mannen som mer enn noen andre organiserte norsk idrett etter krigen, og som sørget for milliardinntekter til idrettsanlegg og forskning fra Norsk Tipping. Og han som tegnet Oslos drabantbyer, Holmenkollbakken og Bislett stadion, ikoner i det nye Norge som skulle reise seg.

På én måte var de over 2500 norske fangene i Sachsenhausen et tverrsnitt av det folket de var rykket bort fra, samtidig var de en særegen flokk. Siden nazistene samlet sine farligste politiske motstandere i konsentrasjonsleirene, ble fangesamfunnet preget av sterke ideologer

8

og markante ledere. I tillegg til eksilmiljøet i Stockholm og deler av den store fangeflokken på Grini var Sachsenhausen den viktigste rugekassen for politikken i det som skulle bli hetende Gerhardsenepoken.

Hensikten hadde vært den stikk motsatte. Konsentrasjonsleirene skulle knuse motstanden mot nazismen, ikke styrke den. De som var uten verdi for tusenårsriket, skulle myrdes. De norske jødene havnet i denne gruppen. Det samme gjorde de som ble oppfattet som så politisk farlige at de ikke engang kunne holdes i vanlige konsentrasjonsleirer, men ble sendt til Nacht und Nebel-leirer, hvor det var meningen at de skulle forsvinne sporløst i natt og tåke. Trygve Bratteli var blant disse.

De færreste fangene gikk rundt med politiske drømmer eller diskuterte hvilken plass Nygaardsvold og hans menn skulle ha etter frigjøringen. Våren 1944 talte den norske kontingenten i Sachsenhausen over tusen menn, og det skulle komme tusen til før det hele var over. Noen var rykket bort fra en sjark eller en dreiebenk, andre hadde blitt tatt fra en gravid ektefelle eller en småbarnsflokk. En natt hadde det dundret på døren, og en svart bil sto utenfor. Et hastig kyss, et engstelig blikk, så var de blitt ført bort.

Finn Kleppe var 20 år da han kom til leiren. Mange av fangene var gutter som så vidt var i gang med livet da Gestapo tok dem. Men i brakkene fantes også eldre akademikere, slitne småbønder og erfarne håndverkere. Siden de ikke visste bedre, trodde nordmennene at de var på vei til et sted med tysk orden. I stedet havnet de i et system tuftet på desperat sult, dyp fornedrelse, utbredt korrupsjon, grov vold og industrielt organiserte massehenrettelser.

De første to årene døde nesten hver fjerde av nordmennene som kom til Sachsenhausen. Det skjedde til tross for at de var rangert like under tyskerne i nazismens rasehierarki. Tilværelsen i den norske fangekolonien var brutal, og dødsraten høy, men noen hadde det mye verre. Kolonnene av russiske og ukrainske fanger i slepende marsj mot henrettelsesstedet minnet nordmennene på at de tross alt var privilegerte som hadde overskudd til å skape et kameratskap, og

9

krefter til både politiske diskusjoner og daglige samtaler om håpet de alle bar på.

Dette håpet var blitt til noe nesten håndfast hos bursdagsgjestene som sang for Gerhardsen i mai 1944. Det hersket ikke lenger tvil blant dem: Tyskland var dømt til å tape krigen. De brukte den beskjedne festen til å diskutere hvordan de ville styre Norge, siden de visste at leirens porter snart ville bli åpnet, og Sachsenhausens ni år lange historie ville være over.