Murene reises

ARBEIDERBEVEGELSENS AVIS I KIRKENES hadde et ambisiøst navn. Den het intet mindre enn Folkets Frihet. I 1934 hadde avisen fått en pur ung redaktør, som i tillegg var både søring og totalt uerfaren. Tjuefire år gamle Trygve Bratteli fra Nøtterøy hadde strøket til journalisteksamen, men Arbeiderpartiets formann, Oscar Torp, hadde likevel bedt ham dra til Finnmark for å redigere den viktige avisen. Slik han stort sett skulle gjøre resten av livet, sa Bratteli ja når partiet ba ham ta på seg et verv. Selv om det var uendelig langt både geografisk og kulturelt fra vestfoldkysten til gruvebyen tett på grensen mot Sovjet, dro han nordover. Han hadde vært på hvalfangst på den andre siden av kloden og arbeidet på en guanofabrikk på Sør-Georgia, han var ikke redd for kulde og hardt arbeid. At han var helt uten redaktørerfaring og hadde minimal kjennskap til livet nær Barentshavet og til russerne, var av underordnet betydning. Kirkenes var regnet som et av de heteste frontavsnittene i den norske klassekampen. Arbeiderpartiet og kommunistene hadde kjempet lenge og hardt om hegemoniet i byen, og om kontrollen over Folkets Frihet. På et tidspunkt hadde kommunistene til og med forsøkt å tilrane seg avisen med makt. Torp hadde sett noe i Trygve Bratteli som hadde overbevist ham om at ungdommen ville klare seg i det tøffe politiske miljøet der oppe.

Som for så mange andre søringer ble Brattelis tid i Finnmark kort, bare et halvt år. Men etter tre måneder i redaktørstolen skrev

11

han en profetisk kommentarartikkel. Med stigende uro hadde han lest om den nye konsentrasjonsleiren som Hitlers folk hadde etablert i Oranienburg, bare noen mil fra Berlin. Han bestemte seg for å advare sine nordlige lesere om konsekvensene av det han så vokse fram etter at nasjonalsosialistene året før hadde kommet til makten. «Konsentrasjonsleiren er det nye rikets mest iøynefallende symbol», skrev han, «det vil etterhvert fortrenge selv hakekorset som kjennetegn på den kultur som i det Herrens år 1933 fikk fotfeste i Tyskland».1

Bratteli var ikke alene om bekymringen. Mange hadde lest den norske utgaven av Myrsoldater, hvor skuespilleren og regissøren Wolfgang Langhoff fortalte om de tretten månedene han hadde vært fange i konsentrasjonsleiren Börgermoor, nær grensen til Nederland. Boken hadde gått fra hånd til hånd i arbeiderbevegelsen, men også hos mange som ikke tilhørte den organiserte venstresiden. Jens Bjørneboe sa at hele hans forfatterskap ble idémessig fastlagt i løpet av den ettermiddagen han leste boken.2

I det nye Tyskland var det blitt livsfarlig å tenke og mene annerledes, og det hadde gått urovekkende raskt. Nazistene etablerte de første konsentrasjonsleirene bare noen uker etter at Hitler ble utnevnt til rikskansler 30. januar 1933. På Prenzlauer Berg ble det midt i mars rullet ut piggtråd rundt vanntårnet og det tilstøtende reservoaret, som var et landemerke i denne arbeiderbydelen øst i Berlin. Kommunister og sosialdemokrater fra bygårdene rundt vanntårnet ble arrestert og brakt til den provisoriske leiren. Bevæpnete vakter fra Sturmabteilung, forkortetSA,nazipartiets uniformerte gatetropper, drev tilbake rasende kamerater og fortvilte familiemedlemmer som forsøkte å komme innenfor piggtråden. Naboene i de fem etasjer høye leiegårdene kunne se ned på fedre og brødre som ble holdt innenfor sperringene.

I slottsbyen Oranienburg, 35 kilometer nord for Berlin, etablerte en lokal SA-enhet samtidig en leir i byens gamle bryggeri og internerte 40 fanger der. Et halvt år senere var Oranienburg vokst til å bli blant de største leirene i Preussen, med over 900 fanger.

Mye av det nazistene foretok seg, skjedde i dølgsmål, men leirene var ikke hemmelige. Allerede det første året skrev utenlandske aviser

12

hundrevis av artikler om hvordan Hitlers politiske motstandere ble internert, en nederlandsk avis meldte at fangene i Oranienburg ble torturert. I 1936 ga Tiden Norsk Forlag ut den lille boken Konsentrasjonsleiren Oranienburg av det sosialdemokratiske riksdagsmedlemmet Gerhart Seger. Han hadde klart å rømme fra leiren og var kommet seg til Praha og senere til USA. Seger skrev blant annet om torturkammeret som var innredet i det gamle bryggeriet, og som bare gikk under betegnelsen «værelse 16». Også denne boken ble flittig lest i studiesirklene til norske sosialdemokrater og kommunister.

Bratteli fikk rett: Konsentrasjonsleirene ble det tredje rikes mest iøynefallende symbol. De ble brukt til å oppnå flere av bevegelsens sentrale mål: utryddelse av millioner av såkalt mindreverdige individer, kontroll over problematiske politiske motstandere og økt produksjon av våpen og andre krigsmidler.

Helt fra nasjonalsosialismens første tid krevde dens ledere større geografisk livsrom for den overlegne ariske rasen. Dette Lebensraum kunne bare etableres ved å fjerne de påståtte undermenneskene som holdt til i områder som etter hvert skulle bli tyske, ikke minst de fruktbare slettene i Polen og Ukraina. Én rasjonell løsning var å samle flest mulig i leirer hvor de gradvis ville gå til grunne.

Det raserene nasjonale fellesskapet skulle også utvikles ved at man fjernet uønskete grupper i det tyske samfunnet, som jøder, sigøynere, funksjonshemmede og alle som ble betraktet som seksuelle avvikere. I tillegg kom selvsagt nazistenes politiske motstandere, spesielt sosialistene og kommunistene.

En gunstig bieffekt av å sperre så mange inne i leirer var at det storslagne nye fedrelandet kunne bygges, murstein for murstein, av enorme mengder nesten gratis arbeidskraft. Da krigslykken snudde, ble de mange hundre tusen fangene også en viktig arbeidskraftreserve i rustningsindustrien.

De første leirene oppsto i eller nær viktige tyske byer, men etter hvert som tyske tropper rykket inn i stadig nye land, kom det leirer også i Polen, Østerrike, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Nederland, Belgia, Litauen, Estland, Latvia, Danmark – og Norge. Utryddelsesoppdraget

13

dominerte i noen av leirene, som Auschwitz/Birkenau og Natzweiler, men var også en del av virkeligheten i de andre, som Sachsenhausen.

Mønsteret for hele systemet ble utviklet i to av de tidligste leirene: Dachau i Bayern og Sachsenshausen i Brandenburg. Dachau var den første leiren som Heinrich Himmlers paramilitære vaktstyrke Schutzstaffel der NSDAP, forkortet SS, overtok fra Sturmabteilung. I juni 1934 hadde Hitler gitt ordre om å henrette Ernst Röhm og resten av toppledelsen i SA i det som ble kalt de lange knivers natt. Like etter rykket SS-tropper fra Dachau inn i Oranienburg og overtok denne eldste og mest prominente av leirene. Like etter ble leiren lagt ned. SS hadde andre og større planer. En prototype for Auschwitz og alle andre senere leirer, inkludert Grini, ble utviklet blant furutrærne i Sachsenhausen, noen få kilometer utenfor Oranienburg.

Samtidig med at den nye, store leiren ble bygget, beundret resten av verden tyskernes evne til å organisere noe langt mer positivt. De olympiske leker i Berlin minnet riktig nok om nazistenes massemønstringer i München og Nürnberg, men nå var det snakk om edel kappestrid, så da fikk skepsisen hvile noen korte uker.

Lekenes åpning slo an tonen for det som skulle komme. Etter et rungende Achtung! over høyttaleren gjallet fanfaren fra talløse signaltrompeter. Lange rekker av hakekorsflagg steg synkront til værs idet Adolf Hitler kom inn på ærestribunen på det nye og monumentale Olympiastadion i Berlin. 100 000 tilskuere hyllet føreren med øredøvende jubel. Dagen var 1. august 1936, og en synlig stolt Hitler erklærte de ellevte olympiske sommerleker for åpnet. Aftenpostens utsendte medarbeider skrev bergtatt om hvor mektig både stadionet og seremonien var. Den norske troppen, med lengdehopperen Otto Berg som flaggbærer, ble mottatt med «hjertelig bifall». Men så var den også pent kledd, førte seg utmerket, hilste korrekt ved å ta av seg stråhatten og marsjerte som turnere, ifølge avisen.3

Aftenposten kunne neppe vite at krav om å hilse korrekt og marsjere som turnere få år senere skulle bli en daglig ydmykelse for tusenvis av nordmenn, også for to som gikk midt i den norske troppen under innmarsjen. En uke etter åpningen ydmyket Norge det tyske

14

landslaget i kvartfinalen i fotballturneringen. Foran Hitler, Goebbels og de andre nazitoppene som fylte ærestribunen på det noe mindre Poststadion, vant Norge 2–0. Hitler gikk rasende fra den første og eneste fotballkampen han noen gang så, mens bronselaget dro hjem til evig heder.

Sju år senere satt Reidar Kvammen, en av lagets beste spillere, og landslagstrener Asbjørn Halvorsen i hver sin konsentrasjonsleir. Kvammen havnet i Stutthof ved dagens Gdansk, den første av nazistenes konsentrasjonsleirer utenfor Tyskland. Han var anklaget for å ha motarbeidet Nasjonal Samlings store avdeling ved politikammeret i Stavanger. Asbjørn «Assi» Halvorsen fra fotballbyen Sarpsborg hadde vært proffspiller i Hamburg. Få nordmenn var mer kjent og beundret i Tyskland enn ham. Likevel endte han i Nacht und Nebel-leiren Natzweiler. Som generalsekretær i Norges Fotballforbund hadde han nektet å nazifisere norsk fotball. Han hadde til og med avvist en henvendelse fra Reichskommissar Josef Terboven om å få overvære cupfinalen i 1940 mellom Fredrikstad og Skeid, den siste under okkupasjonen. Men mest alvorlig var det at Halvorsen hadde vært involvert i utgivelsen av flere illegale aviser, blant annet en som ble grunnlagt på hytta til Einar Gerhardsen.

Det var allment kjent at det fantes hundrevis av små leirer over hele Tyskland, men ingen av de utsendte journalistene til lekene oppfanget at SS samtidig var i gang med å bygge «en helt ny type konsentrasjonsleir for den moderne tid», som Heinrich Himmler oppglødd skrev til Hitler.4 Himmler hadde sendt noen hundre av fangene i konsentrasjonsleiren Esterwegen til Sachsenhausen, en landsby like utenfor Oranienburg. Fangene ble satt til å rydde 80 hektar mellom jernbanestasjonen og en gate som nylig hadde fått navnet Adolf Hitler Damm. Noen private firmaer var hentet inn for å bidra til byggingen. De ansatte der hadde få skrupler med å kommandere de mange slavearbeiderne de hadde fått til disposisjon. Tysk næringsliv hadde på kort tid vennet seg til å betale SS for særdeles billige arbeidere fra leirene.

Konsentrasjonsleirer som hadde for mye innsyn fra naboer, som den på Prenzlauer Berg, ble gradvis avviklet. Fra og med opprettelsen

15

av Sachsenhausen ble nye leirer vanligvis lagt utenfor byene. Det ble færre opplegg som i Nürnberg, hvor turister som besøkte det keiserlige slottet, kunne høre smerteskrikene fra fanger som ble torturert i kjelleren.5 Men leirene kunne ikke ligge for langt unna folk. Forsyninger av både fanger og proviant var avhengig av jernbane, de av offiserene i SS som hadde familien med seg, måtte ha et sted å bo. Barna trengte skole, og ektefellene trengte butikker og kafeer mens far var på arbeid. I Sachsenhausen bygget SS små offiservillaer innimellom den eksisterende bebyggelsen.

Også det tyske byråkratiet inkorporerte det nye innslaget i lokalmiljøet. Folkeregisteret i Oranienburg hadde full oversikt over hvor mange fanger det til enhver tid var i kommunen. Registeret fikk flyttemelding når noen forlot leiren i live, og dødsmelding når de forlot den via krematoriet.

Allerede mot slutten av 1933 hadde nærmere 200 000 tyskere vært innesperret i kortere eller lengre tid. Et overveldende flertall av dem var kommunister. Blant unntakene var teologen Martin Niemöller. Under første verdenskrig hadde han som ubåtkaptein blant annet senket Oslo-skipet DS «Bygdønæs». Senere la han grunnlaget for den tyske Bekjennelseskirken, som sto i klar opposisjon til naziregimet. I 1937 hadde partiet fått nok av den kirkelige motstanden. Martin Niemöller ble arrestert og sendt til den da ganske nye leiren i Sachsenhausen. Senere ble han transportert til Dachau, hvor han ble sittende til krigen var over. Basert på disse åtte årene i fangenskap skrev han i 1946 diktet «Likegyldighet», som åpner med en distansert observasjon: «Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke kommunist», og ender med den naturlige konsekvens: «Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.»

Det var heller ikke så enkelt å bry seg. Hitler ga ordre om at leirene som hovedregel skulle drives utenfor loven, de som havnet der, skulle ikke ha noen rettigheter. Himmler fikk beskjed om at politiske fanger ikke hadde rett på advokathjelp, og at alle anklager om overgrep skulle avvises blankt. Naboer som fortalte at de hadde sett og hørt

16

mishandling, ble dømt til lange fengselsstraffer. Tausheten senket seg over leirsystemet.

Den nye leiren utenfor Oranienburg ble tegnet av SS-arkitekt Bernhard Kuiper. Han tok utgangspunkt i det som ble kalt «den totale terrorens geometri». Helt tilbake til det attende århundre var fengsler i mange land blitt bygget etter et prinsipp som var utviklet av den britiske advokaten og filosofen Jeremy Bentham. Han kalte det et panoptikon, et sted hvor man kan se alt. Ved at fengslene var bygget som halvsirkler, kunne en enslig vakt fra et sentralt punkt overvåke alle fangene.

I Sachsenhausen var dette punktet andre etasje i den store portbygningen, kalt tårn A. Der hadde leirkommandanten sitt kontor. På en balkong utenfor kontoret sto et MG 08 maskingevær fra første verdenskrig, med en rekkevidde på 2500 meter. Foran bygningen lå den halvsirkelformete appellplassen, hvor det på det meste kunne stå oppstilt over 20 000 fanger. Bakenfor lå rekker av lave enetasjes, mørkegrønne brakker i vifteform med kortveggen mot plassen. Mellom brakkene var det gater brede nok til at fangene kunne marsjere fem eller åtte i bredden. Alle gatene lå i siktlinjen for maskingeværet. I mørket sveipet lyskastere fra de åtte vakttårnene kontinuerlig over leiren. Den totale terrorens geometri skulle hindre ethvert opprør og viste seg å fungere. Selv om det til enhver tid bare fantes et mindre antall bevæpnete vakter til å holde kontroll med flere titusen fanger, var det aldri noen som forsøkte å gjøre opprør. De få som prøvde å flykte, kom sjelden langt.

Utenfor den indre muren lå en egen leir for vaktmannskapene, med kaserner, spisebrakker, garasjer, skytebane, verksted og kontorer, alt bygget av fangene. Denne leiren var mye større enn behovet for vakthold i Sachsenhausen alene skulle tilsi. Vaktene som skulle til Auschwitz og andre leirer, fikk sin opplæring her. Minst like viktig var det at hele nettet av konsentrasjonsleirer over store deler av Europa ble administrert herfra.

Den første lederen for leirenes felles byråkrati var en grovbygget mann med smale øyne og framskutt hake. Theodor Eicke var født i Alsace av tysk far og fransk mor i 1892. 17 år gammel lot han skole

17

være skole for heller å arbeide som betalt informant for politiet. I 1930 fikk han sparken som sikkerhetsvakt i IG Farben fordi han hadde vært innblandet i litt for mange voldelige konflikter. Han meldte seg inn i det nasjonalsosialistiske partiet så tidlig som i 1928 og ble med i SA i 1930, men trakk seg da han ble truet med fengsel etter en bombeeksplosjon. Neste trinn i karrieren var å melde seg til tjeneste for SS. Han må ha gjort mye av seg, for han ble oppdaget av Himmler personlig og utpekt til å lede en interneringsleir i Italia for SS-folk som hadde flyktet av politiske grunner.

Noe var åpenbart galt med Theodor Eicke. I 1933 ble han tvangsinnlagt på den psykiatriske klinikken ved universitetet i Würzburg, diagnostisert som farlig. Der klarte han raskt å bli venn med klinikkens psykiater, Werner Heyde, som han også vervet til SS. Heyde ble seks år senere medisinsk ansvarlig for nazistenes eutanasi-program, Aktion T4, som systematisk likviderte funksjonshemmede og mentalt syke.

Med en friskmelding fra Heyde ble Eicke utskrevet og var klar for nye oppgaver. Etter tre måneder som psykiatrisk pasient ble han forfremmet til SS-Oberführer og utnevnt til kommandant for konsentrasjonsleiren i Dachau. Bare et år senere fikk han ansvaret for å etablere et generalinspektorat for alle konsentrasjonsleirene, med ordre om å utvide systemet så mye som måtte være nødvendig. I mellomtiden hadde Eicke funnet tid og anledning til å delta i drapene på Röhme og de andre SA-lederne. Han var entusiastisk med da SS rykket inn i vakuumet som det ødelagte SA etterlot seg. Fra desember 1934 hadde SS eneansvar for å etablere og drive alle konsentrasjonsleirene, mens lokale myndigheter fortsatt hadde ansvaret for tukthus og fengsler. Midt i nettet satt Theodor Eicke som en vaktsom og ivrig edderkopp.

I 1935 dukket det opp et merke med hodeskalle og korslagte knokler på vaktenes uniform. Vaktene tilhørte Waffen-SS, den militære og desidert største delen av SS. Styrkene som hadde ansvaret for vaktholdet i konsentrasjonsleirene, ble opprinnelig kalt Kampfgruppe Eicke, men nå etablerte Eicke i stedet SS-Totenkopfverbande, Dødninghodedivisjonen. «Den som blir en del av våre rekker,

18

inngår vennskap med døden», som han korrekt nok slo fast.6 Alle SS-soldater bar etter hvert dødninghodet på luen, men bare Dødninghodedivisjonen fikk bære det på uniformskragen.

Et år etter at skogen ved Sachsenhausen var ryddet, ledet Eicke byggingen av en tilsvarende leir i Buchenwald, senere også i Ravensbrück, Mauthausen og Flossenbürg. Det «moderne» leirsystemet som Himmler hadde ønsket, var i ferd med å ta form. Med tiden skulle det omfatte 2000 små og store leirer spredt over store deler av Europa. Det var også Eicke som introduserte de stripete fangedraktene, blå og hvite om sommeren, blå og grå om vinteren. Dødninghodedivisjonen vokste til en hær som for det meste besto av frivillige og til dels svært unge medlemmer av partiet. Likevel kunne divisjonen på ingen måte holde tritt med veksten i antall mennesker den skulle kontrollere. Den tyske invasjonen i Polen 1. september 1939 markerte et vendepunkt for verden, men også for leirene. Før krigen hadde de for det meste vært brukt til avskrekking og omskolering av annerledes tenkende, stort sett sosialdemokrater og kommunister. I tillegg hadde de vært torturkamre og reservoar av arbeidskraft. Nå fikk leirene andre funksjoner i tillegg, som rustningsproduksjon og åsted for massehenrettelser og medisinske eksperimenter. Med krigsutbruddet kom også sulten. Antallet fanger økte raskt, de tilgjengelige matrasjonene gjorde det ikke.

Fra september 1938 til utgangen av 1939 ble fangetallet i Sachsenhausen fordoblet, til over 12 000. Da de gråkledde Wehrmachtsoldatene dyttet grensebommen til side og tanksene rullet inn over det flate polske landskapet, fantes det seks konsentrasjonsleirer i det stortyske riket, hvor Østerrike frivillig var blitt innlemmet i mars 1938 og Tsjekkoslovakia tatt med makt et år senere. Det kom raskt flere. Fra å være nesten utelukkende en trussel mot egne borgere ble leirene for hvert nytt okkupert land en dødelig fare for alle som satte seg opp mot den tyske krigsmakten.