De første nordmennene

DET MÅ HA VÆRT noe eget ved Finn Kleppe. Noe som kan forklare hvorfor han ble behandlet så mye strengere enn kollegene i Stavangerpolitiet, til tross for at han var den yngste av dem alle, en ren fersking.

Han hadde meldt seg som frivillig i det sivile luftvernets hjelpepoliti på 18-årsdagen. Det var en varm sensommerdag i 1939, som tilfeldigvis falt sammen med at det brøt ut storkrig i Europa. Sammen med noen kamerater hadde han dratt ut til grasslettene og de små strendene på Vaulen for å bade i Gandsfjorden mens de fulgte med på meldingene om Frankrikes og Storbritannias krigserklæring. Innimellom de dramatiske nyhetene kom også en oppfordring fra myndighetene i Stavanger til unge menn om å melde seg som hjelpepoliti. Finn Kleppe trakk av seg de våte badebuksene, kledde på seg og tok toget inn til sentrum for å si fra at han var klar til innsats.

Om formiddagen 9. april sto han ved bygrensen og så okkupasjonsstyrkene komme marsjerende inn fra flyplassen på Sola. Selv var han minimalt uniformert med grønt armbind, bandolær og gul engelsk flathjelm. Den totale bevæpningen var en trekølle. De tyske soldatene enset ham ikke.7

Det gjorde etter hvert Gestapo. 3. februar 1941 ble sju av byens polititjenestemenn arrestert. Blant dem var den nå 19 år gamle konstabel Finn Kleppe. Alle var angitt av kolleger i politikammerets

20

store og aktive avdeling av Nasjonal Samling. Anklagen var at de sju hadde motarbeidet den nye tid, noe som i og for seg var korrekt. Etter å ha fått slått ut noen tenner og ellers blitt banket grundig opp ble Finn Kleppe plassert i Stavanger Kretsfengsels avdeling A på Lagårdsveien. I en av cellene der satt allerede Trond Hegna. Sommeren 1940 hadde han fått tilbud om å overta redaktørstillingen i 1ste Mai, en av Arbeiderpartiets største og eldste aviser. Hegna hadde ikke noe forhold til Stavanger, bortsett fra at kona Ragna var derfra. Men han kjente nazismen og hadde regnet med at han neppe ville være en fri mann særlig lenge. Når han ble arrestert, ville Ragna og parets nyfødte klare seg bedre hvis de bodde i hennes hjemby. Forutanelsen hadde raskt slått til. Trond Hegna ble pågrepet 28. september 1940, samme dag som avisen trykte hans lederartikkel med overskriften «Ingen nordmann til salgs». Det hjalp ikke at Statspolitiet saumfor gater og kafeer og rev avisen ut av hendene på folk, Trond Hegna hadde skapt et slagord som skulle skinne krigen ut, og for det ble han fengslet.

I samme celle satt Moritz Rabinowitz, polsk jøde, gründer, filosof og politisk aktivist. Etter at han kom til Norge som fjortenåring i 1901, hadde Rabinowitz etablert en kjede av klesbutikker fra Kristiansand til Haugesund, hvor han bodde, og hvor han utviklet seg til en særegen blanding av lokalpatriot og verdensborger. Den ene dagen skrev han innlegg i Haugesunds Avis om at byen trengte en konfeksjonsskole, den neste sendte han personlige telegrammer til USAs president, Franklin D. Roosevelt, og Storbritannias statsminister, Neville Chamberlain, der han ba dem redde jødene i Tyskland og gjøre sitt ytterste for å hindre en storkrig. Allerede våren 1933 hadde han sendt telegram til rikspresident Paul von Hindenburg og skarpt kritisert ham for å la den antisemittiske Adolf Hitler ture fram som han gjorde.

I årene som fulgte, hadde Rabinowitz gjentatte ganger advart mot det sterke jødehatet også i Norge. Med tiltakende desperasjon beskrev han faren for at landet ville bli trukket inn i en ny krig mellom stormaktene. Om morgenen 9. april skjønte han umiddelbart at han lå tynt an. Det hadde kommet flere klare signaler om at tyskerne betraktet ham som de norske jødenes reelle leder, navnet hans sto nok

21

høyt på listen over folk de ville ha tak i. Da Hitlers tropper dagen etter nådde fram til Haugesund, etter å ha tatt både Stavanger og Bergen, var Moritz Rabinowitz gått i dekning.

Han klarte å holde seg skjult helt til 3. desember før Gestapo lurte ham i en felle og fraktet ham til Stavanger, hvor han fikk samme brutale behandling som Finn Kleppe. Etter å ha blitt banket så ettertrykkelig at han hadde problemer med å gå, ble han kastet inn til Trond Hegna. Sammen med dem var også skuespiller Frithjof Køhler, opprinnelig fra Bergen. Hans synd var at han hadde uttalt seg litt for sarkastisk om Vidkun Quisling i en revy.

En av de siste dagene i februar 1941 ble de tre cellekameratene Hegna, Køhler og Rabinowitz ført om bord i en tysk transportbil som sto oppstilt utenfor det lille fengslet. På lasteplanet satt allerede Finn Kleppe og de seks andre politifolkene. Etter en kort tur ned til havnen ble alle jaget om bord i en båt som gikk til Bergen. Derfra ble de sendt videre med tog til Oslo og Møllergata 19. Oslos gamle hovedpolitistasjon fungerte nå som politisk fengsel for tyskerne, til dels med stort overbelegg.

Etter noen døgn der de måtte gjennom uvante øvelser som å stå i giv akt med ansiktet mot veggen i fjorten timer, ble alle ti sendt videre til Åneby i Nittedal, hvor tyskerne hadde opprettet den første fangeleiren på Østlandet.8 Kort tid etter ankomst ble de kommandert til å frakte brakkelemmer til en større leir som var under bygging ved det nye kvinnefengslet på Grini i Bærum. Nazistenes nettverk av konsentrasjonsleirer hadde fått sine norske filialer.

To måneder senere, lørdag 27. april, la MS «Monte Rosa» fra kai i Oslo. Det gamle cruiseskipet var bygget om til kaserneskip av krigsmarinen og gikk for første gang med ordinær transport av norske fanger til Tyskland. På noen brisker med halm nederst i lasterommet satt Finn Kleppe sammen med seks andre. Kollegene som var blitt arrestert sammen med ham, hadde undertegnet en erklæring om at de hadde overtrådt tyske forordninger og hadde lovet at det ikke skulle gjenta seg. Da dette var gjort, var de blitt sluppet fri og hadde fått stillingene sine tilbake. På toget hjem til Stavanger hadde de diskutert

22

hvorfor yngstemann ikke var blitt med. Finn Kleppe visste heller ikke hvorfor han fikk særbehandling og aldri ble gitt muligheten til å undertegne noen erklæring.

En av de andre i lasterommet på «Monte Rosa», den avsatte politimesteren i Kristiansand, Christian Wilhelm Rynning-Tønnesen, visste derimot godt hvorfor han var landsforvist. Han hadde vært konstituert sjef for en politistyrke der nesten alle sa opp sin stilling i protest mot den nye tid. Selv om de fleste trakk oppsigelsen tilbake etter å ha blitt fortalt hva konsekvensene ville bli, hadde tyskerne fått begrunnet mistanke om at Rynning-Tønnesen var en oppvigler som burde forvares et sted hvor man kunne kontrollere ham. Han var også den mest formelle i det lille reiseselskapet, riktig en mann av den gamle skolen. Men slik omstendighetene nå engang var, insisterte han på at de måtte si «du» til hverandre, de var tross alt bokstavelig talt i samme båt. Jovialiteten bekreftet han ved å dele en plate Firkløver. Blant mennene som lot den lille sjokoladebiten smelte langsomt i munnen, var også to av Kleppes bekjente fra fengslet i Stavanger. Både Moritz Rabinowitz og Frithjof Køhler var på vei til Tyskland. Trond Hegna var blitt igjen på Grini.

Moritz Rabinowitz hadde ingen illusjoner om hva som ventet. Da den lille gruppen kom i land og ble internert i politifengslet i Stettin, satte han seg stille ned i cellen og skrev sitt testamente i to eksemplarer. Det ene ga han til Rynning-Tønnesen, det andre til Finn Kleppe. Rynning-Tønnesen ble sendt tilbake til Norge etter kort tid, med testamentet i trygg forvaring. Det andre eksemplaret gikk tapt da Kleppe ble sendt videre innover i nazistenes labyrint av fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Det var ikke lett å ta vare på dokumenter underveis.

Tukthusene var opprinnelig anstalter for tvangsarbeid, der løsgjengere, tiggere og prostituerte ble satt til å slite for føden, men hadde gjennom hundreårene utviklet seg til store fengsler for kriminelle. Etter først å ha blitt sendt fra Stettin til Stralsund, hvor han ble skilt fra Rabinowitz, ble Finn Kleppe godt kjent med tukthusene i både Rostock

23

og Dreibergen, samt politiarresten i Neubrandenburg, før han sju måneder senere ble fraktet til Berlin og politifengslet i Lehrter Strasse.

Natt til 30. november, mens blendingsmørket ennå omsluttet byen, ble han vekket og ført ut i gården. Der sto omtrent tjue andre fanger og snakket urolig til hverandre på ulike språk. Alle ble kommandert opp på en lastebil, den store porten ble åpnet, og de rullet ut i den tyske hovedstadens nattetomme gater. Presenningen gjorde det umulig å orientere seg, men Finn Kleppe visste uansett ikke nok om Berlin til å ane hvor de kjørte. Da bilen stanset, forsto han på ord han fanget opp, at de var kommet til det beryktede fengslet på Alexanderplatz. Det var ingen tid til å reflektere over hva dette ville bety, før ytterligere tjue–tretti fanger ble dyttet opp på lasteplanet under skrik og aggressivt skrål. Mørket var fortsatt som et bind for øynene, men plutselig hørte han en kjent stemme stønne på norsk, med den karakteristiske polske aksenten til Moritz Rabinowitz:

«Å Gud, så trangt det er her.»

Nå kjørte de lenge, det måtte være flere mil. Likevel var klokken ikke mer enn halv seks da lastebilen stanset enda en gang, og de forfrosne fangene fikk brysk beskjed om å komme seg ned på bakken. Finn Kleppe søkte mot Rabinowitz og sto ved siden av ham da de fikk ordre om å snu seg. Foran dem, opplyst av lyskastere, lå en enkel murbygning i to etasjer med et lite klokketårn i midten. Under tårnet var det en portal med en bred smijernsport som så ut til å føre inn til en enorm åpen plass. Det var lys nok til at de kunne lese den hvitmalte teksten som var smidd inn i porten: Arbeit macht frei.

Finn Kleppe var ikke like språkmektig som Moritz Rabinowitz, men han hadde ikke noe problem med å forstå ordren som ble brølt mot dem da de marsjerte inn gjennom porten. De skulle grave seg ned i de oppmåkte haugene med skitten snø som lå rundt den store plassen, og de skulle gjøre det fullstendig. Den som lot noe av kroppen stikke opp, ville bli skutt. Skjult av snøen som trengte inn under klærne, fylte ørene og blokkerte nese og munn slik at det var vanskelig å puste, hørte Finn Kleppe noen høye knepp som han gjenkjente som pistolskudd. Da det kom ny ordre om å løpe mot en lav murblokk på den andre siden av

24

plassen, lot han seg ikke friste til å sjekke om noen ble liggende igjen. Han hadde vært fange i snart ni måneder og hadde lært seg kunsten å lukke øynene for det han ikke burde se.

Innenfor dørene i ankomstbrakka omsluttet varmen dem et øyeblikk. Men bare til en vakt i SS-uniform kommanderte at alle skulle legge fra seg private eiendeler som armbåndsur, ringer og penger og ta av seg alle klærne. Snart sto et halvt hundre mann og kjente at det ikke var så varmt likevel. SS-vakten gikk fram foran rekkene og ropte: Gibt es Juden hier? Moritz Rabinowitz tok et skritt fram. Alene og naken sto han foran de andre. Han ble stående også etter det første slaget, og kanskje etter det andre. Men så falt han og ble liggende mens det rant urin, avføring og spy ut av ham. En stund forsøkte han å adlyde de mange kommandoene om å reise seg og legge seg ned, reise seg og legge seg. Så var det ikke krefter igjen.

Finn Kleppe var nesten en meter og nitti høy og veide åttini kilo. Han var lett å få øye på. En annen SS-vakt, som fangene etter hvert skulle lære å kjenne under tilnavnet Knokkelbrekkeren, var like høy. Langsomt beveget han seg nedover rekken av småhutrende og urvne menn før han stanset foran Kleppe. På noen få centimeters avstand brølte han:

«Hvem er du?»

«Finn Kleppe, norsk statsborger.»

«Ah, en nordmann, en viking. Hva tåler han?»

Slaget sendte Kleppe rett i bakken. Han slet med å få puste, men klarte å kare seg opp i stående. Etter det neste slaget spyttet han ut tre av tennene i venstre kjeve.

«Hvilket yrke?»

«Politimann.»

«Politimann? Som jeg? Og så er du ikke på vår side?»

Nytt slag. Finn Kleppe kjente det kalde golvet mot kroppen. Før han kom seg opp i knestående, traff en tysk soldatstøvel høyre kjeve med stor kraft. Enda flere tenner løsnet.

25

Med en trussel om at den norske politimannen ikke ville komme levende ut av leiren, gikk Knokkelbrekkeren videre i rekken og stanset foran en mørkhåret, spedbygd mann.

«Nasjonalitet?»

«Sigøyner.»

«Yrke?»

«Artist, steppedanser.»

«Så stepp!»

Nakne føtter klasket i en slags rytme mot golvet. Men bare en kort stund. Da inspeksjonen var over, lå danseren tilsynelatende livløs. Knokkelbrekkeren sparket borti den slappe kroppen før han trakk fram en pistol og skjøt sigøyneren i hodet. Så kommanderte han alle inn i neste rom, hvor magre menn i klær av grått- og blåstripet sekketøy sto klar, utstyrt med manuelle klippemaskiner. Uten å si et ord gjøv de løs på de nyankomnes hår, uansett hvor det befant seg. Først hodet, så armhulene og brystet, om det var noe der. Til slutt ble alt kjønnshåret fjernet, delvis med brutale rykk med maskinen. Noen blødde.

I taket på det neste rommet var det montert dusjhoder som sprøytet vekselvis iskaldt og glohett vann, begge deler like ubehagelig. Den vanlige intimitetssonen var borte, nakne mannfolk trykket seg mot hverandre og skubbet på for å komme gjennom vannstrålene så fort som mulig. Så ble samtlige sprøytet med en glinsende væske. Et lusemiddel, sa de som sprøytet. Stoffet luktet ille og svei som bare pokker, ikke minst i skrittet.

Nakne og hårløse ble nykommerne drevet videre til nok et rom, hvor de fikk utlevert leirens konfeksjon: en tynn skjorte, en slags underbukse, og jakke og bukse i et stivt, tynt stoff. Til utstyret hørte et par kluter store som herrelommetørklær. De skulle gjøre tjeneste som strømper. Til slutt fikk alle hver sin lue i samme stripete mønster som resten av uniformen. Måten utdelingen foregikk på, gjorde det uaktuelt å be om klær som passet. Hos de mest storvokste nådde buksene til litt nedenfor knærne, hos de minste hadde skjorten halsåpning til navlen.

Ute lå snøen selv om det bare var november. Fangene så på hverandre da de fikk utlevert fottøyet: grovt tilhogde tresko, ikke stort

26

mer enn planker som så ut som de var telgjet til med tollekniv, med en kappe av lerret over tærne. Noen fikk sko som var så store at foten gled ut av kappen for hvert skritt, hos andre stakk hælen ut over kanten på tresålen.

Klaprende på det uvante skotøyet trykket flokken seg videre til noen bord hvor nye menn i fangedrakter fotograferte dem og tok fingeravtrykk. Deretter fikk de oppgitt hvert sitt nummer. Finn Kleppe ble Sachsenhausens fange nummer 40289, Moritz Rabinowitz nummer 40297. Begge fikk utlevert en rød trekant av tøy med beskjed om å feste den på jakken med spissen ned, som tegn på at de var politiske fanger. Rabinowitz fikk i tillegg utlevert en gul trekant, med ordre om å sy den sammen med den røde til en stjerne. Han ble også utstyrt med mellomnavnet Israel på kartotekkortet, slik alle mannlige jøder i Tyskland ble. Så brølte vaktene at de skulle løpe. Ikke gå, løp! Schnell! Schnell! Til brakke nummer 37! Nei, ikke du, fange 40297, du skal den veien, til jødebrakka.

Finn Kleppe fulgte med strømmen mens han fortvilt forsøkte å sortere alle ordrene og beskjedene som haglet over dem. Etter hvert skjønte han at han var kommet til en egen ankomstbrakke, Zugangsblock, og at den var som en skjærsild å regne. Fortumlet forsøkte han å finne ut om det fantes noe system han kunne innrette seg etter. Overalt sto, satt og lå det andre menn. Hvor var hans plass i kaoset? Hvem var det som bestemte her inne?

Noen timer senere kom en ny gruppe klaprende inn, like ustø på de grove treskoene og med like forvirrete blikk. Finn Kleppe hørte ord han forsto. Blant nykommerne var seks nordmenn. Én av dem, diplomatsønnen Carl Jakhelln, så forskrekket på unggutten som kom vaklende mot dem. Bak de forslåtte leppene var det svarte hull der tennene hadde vært, og det så ut som han hadde blåmerker over store deler av kroppen. «Han var så opphovnet at vi knapt kunne se at han var et menneske», husket Jakhelln senere.9

Sammen med fem andre fra Oslo og Halden var Carl Jakhelln kommet til Sachsenhausen kvelden før Kleppe og Rabinowitz, men hadde sluppet senere inn til avkledning, barbering, avlusing og allmenn

27

dehumanisering. Til sammen var de altså åtte norske nykommere dette døgnet. Fra før var det elleve nordmenn i leiren, spredt på ulike brakker. Blant de elleve var Frithjof Køhler, den litt for frimodige bergenske skuespilleren. Han hadde blitt fraktet direkte fra Stettin til Sachsenhausen uten noen rundtur i det tyske straffesystemet lik den Kleppe og Rabinowitz hadde vært på.

Fangene på ankomstbrakka fikk beskjed om at de skulle være i karantene i fjorten dager. Dessuten var det brutt ut tyfus i leiren, så ingen fikk bevege seg utendørs annet enn i rask springmarsj til og fra de to daglige opptellingene. På grunn av smittefaren var alle sengene fjernet. Golvet var dekket av stråsekker og svært velbrukte tynne ulltepper. Alle fikk ordre om å legge seg to og to sammen under to ulltepper. Så nær en annen mann hadde få av dem noen gang vært.

Brakka var opprinnelig bygget for 70 fanger, 35 i hver fløy, men i perioder hvor det kom mange nye samtidig, kunne opptil 400 bli presset inn. Ukene i trengsel døgnet rundt ga de norske nykommerne god tid til å snakke sammen. De fortalte hverandre hvem de var, hvor de kom fra, og utvekslet teorier om hvorfor akkurat de var havnet på dette stedet. Før karantenen var over, lovet de hverandre at alle sju skulle komme levende fra fangenskapet. Det var et løfte med dårlige odds, men enda dårligere var sjansene for den åttende nye nordmannen. I jødebrakka var det ingen som kunne tilby Moritz Rabinowitz den trøsten som tross alt lå i å være sammen med landsmenn.

I en tredje brakke satt en mann som var blitt fraktet alene fra Oslo. I mange måneder hadde Karl Maier vært eneste fange fra Norge. For leirledelsen var han sudettysker, men han skulle komme til å få ry som den norskeste av alle nordmenn.

Karl Maier var født og oppvokst i Klostergrab, en liten landsby nordvest for Praha, i et område Hitler betraktet som en del av det stortyske riket. Sudetland dekket deler av Böhmen og Mähren. Den tysktalende majoriteten og deres støttespillere hadde ikke forsont seg med at området var blitt tatt fra Østerrike for å bli en del av den nye statsdannelsen Tsjekkoslovakia etter nederlaget i 1918.

28

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde Karl Maier stilt seg til disposisjon for motstandsgrupper i Tyskland som trengte å kommunisere med likesinnete utenfor riket. Minst en gang i uken krysset han grensen med papirer som Gestapo helst ikke burde se. Det gikk godt lenge, men da den britiske statsministeren Neville Chamberlain i 1938 hevdet at det ville sikre «fred i vår tid» hvis Hitler fikk underlegge seg Sudetenland, forsto Karl Maier hvor det bar. I første omgang kom han seg til Praha, selv om byen åpenbart ikke var noe blivende sted. Før eller siden ville de tyske tentaklene nå nazismens motstandere også der. Han måtte videre. Etter å ha stått en stund på liste over folk som raskest mulig burde komme seg i trygghet, ble han puttet inn i en plombert jernbanevogn og sendt gjennom Tyskland til Gdynia i Polen og derfra videre til Sverige, før han endte som politisk flyktning på Nesodden.

Det var som om tryggheten i denne bygda utenfor Oslo fikk det til å blomstre rundt ham. Bare noen måneder etter at han kom til landet, sto Karl Maier på prestekontoret og lovet å ta Harriet, som hos ham sto, til ektefelle. Svennebrevet han hadde med seg fra hjembyen, ga arbeidstillatelse. Han var utdannet ortopedisk skomaker og en kløpper ved sin lest. Snart satt han hos skomakermester Oluf Hansen i Rådhusgaten og formet sko som la seg som et ekstra lag hud om kundenes føtter. Ryktene gikk om hva den nye skomakeren kunne få til. På senvinteren 1940 leverte en mann som bare ble omtalt som Olav, inn et par støvler han gjerne ville ha flikket. Karl Maier gikk i gang med oppdraget, men så ble det 9. april, og kunden var ikke lenger å få tak i på adressen han hadde oppgitt: Det kongelige slott.

Bare noen uker senere skjedde det Maier hadde fryktet helt fra han så det første tyske flyet lande på Fornebu, like over fjorden fra Nesodden. Han sto inne i leiligheten som de nygifte leide, og kikket ut gjennom vinduet mens Gestapo-folkene omringet huset. Sikkerhetspolitiet måtte sannelig hatt gode lister med seg når de så raskt hadde funnet fram til en enslig flyktning i et helt alminnelig norsk boligområde. Nå angret han på at han ikke hadde vært engstelig nok til å komme seg over grensen til Sverige i tide. I stedet ble han fraktet til Gestapos

29

hovedkvarter på Victoria terrasse, hvor han ble torturert så lenge og så hardt at den kvinnelige stenografen som skulle notere det han eventuelt måtte røpe, til slutt ropte at hun ikke orket mer.

Sju måneder senere, i november 1940, sto Karl Maier i registreringsbrakka i Sachsenhausen og fikk utdelt fangenummer 37734. Siden han oppga at han var skomaker, ble han først beordret til tjeneste i leirens skofabrikk. Men hva skulle de med en fagmann som kunne trylle med lær og skinn på et sted hvor de bare hamret ut grove tresko? I stedet ble han overflyttet til Schuhprüfstelle – skoprøveavdelingen. Dette var en del av leiren som alle Sachsenhausens fanger skulle komme til å frykte, men samtidig et sted hvor Maier kunne bruke ferdighetene sine til å kjøpe fordeler. Blant SS-offiserene som kontrollerte leiren, var det mange som gjerne ville ha spesialsydde sko og støvler, og som fant fram til skomakeren fra Sudetenland. Fornøyde med resultatet som de var, innså de det rimelige i at Maier krevde små tjenester til gjengjeld. I løpet av det året han hadde vært i leiren, var flyktningen fra Nesodden blitt en fange med betydelig innflytelse. Den hadde han først og fremst tenkt å bruke til fordel for dem han anså som sine nye landsmenn.