Norske fugler i byer og tettsteder

Det er ikke bare Bambi som får problemer på glattisen. Stokkanden Donald har ikke kjøpt brodder til svømmeføttene, han heller.

jarle rasmussen | foto: terje kolaas

norske fugler i byer og tettsteder

Linerlen er perfekt kamuflert for et liv i asfaltjungelen. Desto mer viktig å se opp for trafikken!

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Lilo Design, Liselotte Dick Omslagsfoto: Terje Kolaas Alle foto: Terje Kolaas, bortsett fra bildene på side 138–141: Morten Vang Opptak av lyder: Jon Lurås, med unntak av kaie, skjære, tårnseiler, stær, pilfink, bydue, tyrkerdue, sidensvans, gråsisik, grønnsisik, stokkand, sothøne, gråtrost og kattugle: Roar Solheim, gråmåke og toppand: Stein Ø. Nilsen, spurvehauk: Éric Roualet.

Papir: 157 gsm Matt art Boka er satt med Scala Regular 10,8/14 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Hung Hing Offset Printing, Shenzen, Kina 2015 ISBN: 978-82-489-1500-3 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond

Lydene som presenteres for de enkelte artene er hovedsakelig valgt ut fra hvor lett det er å kjenne igjen arten på den valgte lyden.

Innhold Forord....................................................... 7 Fugler.i.byer.og.tettsteder........................9 Svarte.filler.over.byen............................. 13 Kråken – kaien En.skrattende.skøyer............................. 19 Skjæren Stamgjester.på.byens.uteserveringer... 23 Kjøttmeisen – blåmeisen Fuglenes.«spiderman»........................... 31 Spettmeisen Luftens.akrobat.......................................35.

Tårnseileren Bylarm.og.skvalder................................. 39 Stæren Byens.renholdsarbeidere....................... 43 Gråmåken – fiskemåken – hettemåken Luftens.lasaroner....................................53.

Gråspurven – pilfinken – gulspurven Byens.løsgjengere.og.luftens.helter...... 59 Byduen – ringduen – tyrkerduen Liten.og.høyrøstet..................................67 Gjerdesmetten Grå,.men.ikke.kjedelig...........................71

Pikenes.Jens...........................................89 Svarthvit fluesnapper En.rågjenger.i.trafikken......................... 93 Linerlen Tresmed.og.trommeslager....................97 Flaggspetten Fire.tenorer............................................101 Løvsangeren – gransangeren – hagesangeren – munken Småfuglenes.skrekk............................ 107 Spurvehauken Vaggende.sjarmører...............................111 Stokkanden – toppanden En.majestet.i.parken............................. 117 Knoppsvanen Parkens.bråkmaker............................... 121 Sothønen Morgenfugl.og.natterangler.................125 Rødstrupen Sangfugler.og.masekopper................. 129 Svarttrosten – måltrosten – rødvingetrosten – gråtrosten Død.og.begravelse.................................139 Kattuglen

Jernspurven Vintergjest.fra.nord.................................73 Sidensvansen Julekortfugler.og.fugler.i.neket............. 77.

Ordforklaringer.................................... 142.

Nettverk.for.miljørære

Dompapen – bokfinken – grønnfinken

–.et.sted.å.dele.fugleobservasjoner......143.

– gråsisiken – grønnsisiken

Litteratur............................................... 144

kr책kene

6

FORORD Helt siden de første menneskene ble bofaste, har folk og fugl levd tett sammen, og slik er det fortsatt. Tre av fire nordmenn bor i byer og tettsteder, og her finnes også over halvparten av landets ca. 220 hekkende fuglearter.

Denne boken har jeg skrevet for deg som har lyst til å bli litt kjent med dine bevingede naboer i hager, parker og takrenner. Og for at du lettere skal kunne skille dem fra hverandre, har jeg moret meg med å beskrive dem som typer. Gråspurven er «luftens lasaron», linerlen er en «rågjenger i trafikken», og svarttrosten er «parkens poet». Hver enkelt fugl har sin personlighet, og det er kort vei til fabler, myter, musikk og filosofi.

Hvert kapittel er viet en fugl eller en gruppe fugler. Sammen med teksten finner du bilder som er tatt av fuglefotografen Terje Kolaas, og en faktaboks med noen generelle opplysninger om arten. I boksen finner du også det nummeret som knytter fuglen til fuglesangen du kan lytte til ved å bruke avspilleren. Hver art har naturligvis flere typer lyder; sang for å markere revir, lokkelyd beregnet på ungene, faresignaler og så videre. På spilleren finner du først og fremst sangen.

43 fuglearter er tatt med i denne samlingen. Jeg har valgt ut de vanligste. Hvis du stikker hodet ut av vinduet i et villastrøk og ser eller hører en fugl, er det over nittini prosent sannsynlighet for at du vil finne den her i denne boken.

En rekke fagpersoner har bidratt med kritisk blikk og gode innspill: Takk til forsker Geir Systad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), feltornitolog og fuglefotograf Terje Kolaas og ornitolog Frode Falkenberg ved Universitetet i Bergen (Skolelaboratoriet i realfag) og Norsk Ornitologisk Forening.

Hører du vakker sang i hagen din, er det ikke usannsynlig at blåmeisen er vokalisten.

7

«Søppelbyen»: I byen er det kort vei til matfatet.

«Klippebyen»: Boligblokker – byens menneskeskapte bergvegger.

FUGLER I BYER OG TETTSTEDER Jeg er oppvokst i en by og trodde lenge at naturen bare fantes utenfor byen. Naturen skulle være mest mulig uberørt av mennesker. Når jeg traff et menneske i skogen eller på fjellet, var det akkurat som å oppdage en plastpose. Det var bare et tegn på at jeg ikke var kommet meg langt nok vekk fra sivilisasjonen. Nå ser jeg det heldigvis annerledes.

Urban natur I dag kan jeg sitte under lindetrærne i Byparken og oppleve også det som en naturopplevelse.

Og om høsten kan jeg sitte der å høre på skvalderet fra stæren som ikke klarer å bli enige om de skal dra sydover, eller om de skal overvintre i byen i år som i fjor. Også den urbane naturen har verdi – ikke bare for oss, ofte også for planter, dyr og fugler. I byer og tettsteder finnes det ulike menneskeskapte naturtyper og miljøer som kan ha stor verdi for biologisk mangfold.

Det regnes nå som en internasjonal trend at enkelte fuglearter blir mer urbane og tilpasser seg de bymessige omgivelsene1. Det er lenge siden gråspurven oppdaget at det er enklere å finne mat der det bor mennesker. Nå er gråspurven blitt så avhengig av å leve sammen med oss at den bare finnes inne i byene og der det bor folk. Men også svarttrosten, måltrosten og andre fugler som for knapt hundre år siden bare fantes «langt inne i skogen den grønne», er nå vanlige, både å se og høre, i byen. Hva har skjedd? Er det fuglene som har endret seg, eller er det vi? Årsakene er nok flere.

«Søppelbyen» De fleste fuglene i byen holder til i parker og hager. Bare de tøffeste klarer seg inne i bykjernen.

Der finner vi mest såkalte generalister – fuglearter som ikke bare må ha én type fuglemat.

Byduer, spurver, kråker og måker kan leve godt på matrester og søppel som de finner i sentrumsgatene. Enkelte måkearter er nå blitt så urbane at de blir karakterisert med et felles nyord: «kebabmåker». Vanligvis hekker gråmåken og fiskemåken i kolonier på holmer og skjær. Men i de senere årene har disse måkeartene begynt å innta flate tak på skoler, kontorbygg og industrianlegg inne i byen. Økologisk har nemlig flate hustak noen av de samme egenskapene som holmer ute i skjærgården. Begge steder er egg og unger skjermet mot fiender. Og begge steder er det kort vei til matfatet. Det betyr at måkene faktisk kan ha større suksess med hekkingen inne i byen enn i den «riktige naturen» utenfor.

«Klippebyen» Det finnes også eksempler på at fugler bruker byen som erstatningsbiotop. Enten fordi deres opprinnelige leveområde er blitt borte, eller fordi de er ødelagt av menneskers aktivitet. Men også fordi noen fuglearter har funnet ut at det er mer mat i byen. Tårnseilere og klippeduer – som gjerne kalles byduer – er opprinnelig fugler med tilhold i klipper og bratte bergvegger.

I dag er det flere klippeduer som lever i byens menneskeskapte «fjellandskap» enn i naturlige klippeområder. Sett med dueøyne er det ikke stor forskjell på høye murhus og klipper. Karmer og balkonger på utsiden av store forretningsbygg er like gode reirplasser som smale fjellhyller.

Gater er som dype daler, og hager og parker er som små skogholt.

9

fugler i byer og tettsteder «Vannbyen» Også vannfugler trekker i økende antall inn i byene. Så godt som alle norske byer er anlagt i tilknytning til kystlinjen eller ferskvann. I tillegg er det mange dammer i hage- og parkområder. Disse vannkildene gjør vannfuglarter som gjess og ender til et vanlig innslag i bybildet.

Særlig om vinteren, ettersom byen ofte er varmere enn omgivelsene rundt. Selv om det bare er en grad eller to, er det likevel ofte nok til at isen ikke legger seg på vannene eller sjøen. Dette, sammen med at barn og eldre ofte mater endene vinterstid, gjør byen til et attraktivt sted for overvintring.

Også rovfuglene trekkes til byene når det blir kaldt. Men også ellers i året. Selv om bare kattugle og spurvehauk er funnet hekkende i norske byer, hender det at også andre rovfuglarter observeres kretsende over byen på jakt. Hønsehauken kan operere midt i byen, bare den har noen grønne områder der den kan finne skjul. Og i nærheten av store kraner, siloer eller tankanlegg, for eksempel i havneområder eller industriområder, kan en se falker som jakter på ender og tamduer.

«Hagebyen» Dersom vi beveger oss bort fra sentrumsområdet og ut mot hagelandskapet, finner vi enda flere fugleslag. En litt større park, for eksempel i tilknytning til en kirkegård, kan ha 15–20 hekkende fuglearter. Særlig hvis grøntområdene ikke er altfor velholdte og friserte. Fugler som svarttrost, rødstrupe og gjerdesmett er avhengige av litt villnis med busker og kratt. I slike omgivelser kan de søke etter føde og finne skjulesteder og overnattingssteder.

Parker og kirkegårder inneholder gjerne også store, gamle trær, som har stor betydning for insekter, som igjen er viktig føde for fluesnappere og andre fuglearter som er mer spesialiserte i matveien. Noen fugler foretrekker også høye trær for å unngå forstyrrelse og for å kunne sitte høyt over bakken når de synger, for eksempel gransanger og bokfink.

«Skrotemark» Enkelte fugler, for eksempel linerlen, trives spesielt godt i byens skrotemark. Dette er en type natur som ofte oppstår i nærheten av industriområder eller lagringsplasser eller i områder rundt godsterminalen og jernbanen. Slike steder samler det seg ofte mye skrot. Men skrotemarken er også et fristed for ville planter, insekter og fugler. Her er det nemlig ingen som hver dag går med kantklipperen, og busker og trær får vokse litt vilt. I skrotemarken er det også mange steder å gjemme seg – eller å ha reir: i en gjenglemt brakke, i stabler med råtne paller eller i et gammelt diesellokomotiv på et sidespor. Alt dette er luksus for linerlen.

Bymål og fuglemål Ikke alle fuglearter har forutsetninger for å kunne leve i en by. De tåler ikke støyen. Fugler er vanligvis svært sårbare overfor støy. De kommuniserer med sang og ulike signallyder, og det er livsviktig for dem å kunne høre hverandre. Men noen fuglearter har også klart å tilpasse seg bylarmen. Urbane kjøttmeiser har, for eksempel over tid og gjennom flere generasjoner, utviklet en evne til å synge med de lysere tonene i stemmen, slik at sangen bærer over bylarmen. En kjøttmeis i byen synger gjerne med en litt høyere tenor enn en kjøttmeis på landet. Svarttrosten løser det samme problemet med å synge sterkere inne i byen. Kanskje ikke noe sted er svarttrostens sang så intens og vakker som her.

10

«Vannbyen»: Nidelven i Trondheim.

«Hagebyen»: Blåmeis i villa i Levanger.

kråkene

KRÅKENE

Om kvelden trekker kråkene til felles overnattingsplasser.

12

kråkene

SVARTE FILLER OVER BYEN Det er noe mystisk med kråkene. Du ser dem overalt – oppå hustak, i trær, på toppen av lyktestolper. Der sitter de og følger vaktsomt med, eller de spankulerer med en slu mine på fortauet i nærheten av søppeldunkene. Midt i rushtiden, om ettermiddagen – for eksempel i november måned, når folk sjokker hjem fra arbeid i halvmørke – da følger kråkene etter. Da trekker de over byen som svarte filler, hjem til sine tilholdssteder. Hva er det egentlig de holder på med – hva gjør de i byen, og hvor bor de? Sover de alle på samme sted? Hvorfor er det enkelte kråker som rangler på byen om natten? Får de ikke sove? Er de utstøtt av flokken? Og er det sant det som fortelles, at kråkene holder kråketing, der de bestemmer at en av dem skal dø?

To kråkefugler som ofte trekker over byen, er kråken og kaien.

En intelligent tjuvradd Den vanligste kråkefuglen er den vi bare kaller kråke. Den er grå med svart glinsende hode, svarte vinger og stjert. I flukt kan du skille den fra andre mørke fugler på de langsomme vingeslagene.

Navnet kråke har den fått fordi når den krakser, høres det ut som den sier «krraa» eller «krråå».

Kråken er en sleip luring. Den ser på deg med et mistenksomt blikk, og dersom du oppfører deg bare litt rart, kaster den seg på vingene og blir borte. I gamle dager mente man at kråken kunne lukte krutt. I hvert fall merker den om en jeger truer den med gevær. Prøv bare, dersom du ser en kråke på kirkegården, å peke på den med en lang arm. Da blir kråken straks urolig.

Den tror du sikter på den med et skytevåpen.

At kråkene er supersmarte, er ikke ukjent for isfiskere. Det går mange historier om kråker som i et ubevoktet øyeblikk har dratt opp fiskesnøret og stjålet åtet. Dette lyder kanskje enkelt, men det krever en hel serie handlinger i riktig rekkefølge: Ta tak i snoren med nebbet, trekke den opp et stykke, holde den fast med klørne, slippe med nebbet, ta nytt tak lenger nede. Slik må den holde på en god stund før den når agnet.

Jukser og bedrar Om dagen leter kråken stort sett etter mat. Noen leter sammen i flokk, noen i par, og noen liker best å tutle for seg selv. Kråken er altetende, og i byen er det mye godt som kastes på gaten, men avfallet får sjelden ligge der lenge. Et eller annet sted er det gjerne en kråke som følger med, og så hux flux er maten vekk. Kråkene samarbeider gjerne i flokk, men så snart de ser sitt snitt til å lure sine venner, gjør de det. Derfor stoler ikke kråken på noen – og aller minst sine egne. I et eksperiment lot forskerne en kråke gjemme noe mat, mens to andre kråker satt i et bur ved siden av. Den ene halvdelen av buret var dekket til slik at det bare var den ene kråkefuglen i buret som hadde fri utsikt og kunne se hvor maten ble gjemt. Da forskerne deretter lot fuglene komme ut av buret, var den kråkefuglen som hadde gjemt maten, aggressiv mot den kråke-

13

kråkene

Det hender kråkene samler seg og angriper en kråke som er skadd eller syk, eller som kanskje bare oppfører seg annerledes. På folkemunne er denne mobbingen kalt kråketing.

fuglen som hadde sett hvor maten ble gjemt, mens den andre kunne gå fritt, selv helt nær den skjulte maten. Den som hadde sniktittet, prøvde på sin side å late som den ikke visste noe, og ventet bare på en anledning til å stjele.

Kråken glemmer aldri en fiende, og den vet akkurat hvem den skal passe seg for. Den kan for eksempel se forskjell på mennesker. En fuglefotograf var engang oppe i reiret til en kråke som hadde tatt snorutløseren til kameraet hans og bygd den inn i reiret. Det skapte en del oppstuss da han hentet den. Forskeren reiste bort dagen etter, men søsteren hans fikk unngjelde i uker fremover. De var vel like i fremtoningen.

Sover i sovesal Om kvelden trekker kråkene til felles overnattingsplasser. Da kan et skogholt eller en klynge med trær plutselig bli omgjort til en diger utendørs sovesal. Enhver større by har en slik felles overnattingsplass for kråker. I Oslo overnatter mange kråker ved Sognsvann, i Trondheim ved Lerkendal Stadion og i Bergen bak Domkirken under Fjellveien. Disse stedene kan det, særlig om vinteren, være flere tusen kråker. Og hvis du går under vrimmelen av kråkefugler som nettopp har tørnet inn, bør du ta på deg regntøy. Den første timen etter samlingen regner det med drit.

Det er mange fordeler med å sove sammen. Om vinteren er det lunere å stå flere tett sammen på nattkvisten. Det er også tryggere. Når de blunder, er det alltid noen som er våkne, og som kan varsle dersom en kattugle eller en hubro nærmer seg. Men først og fremst er det sosialt. Om kvelden, før de sovner, krakser de og maser på et kråkemål som ingen andre enn de selv forstår. Kanskje de utveksler nyheter, men de røper neppe noe frivillig, dersom de har funnet et lurt sted å se etter noe å ete. Noen hemmeligheter skal de ha. Kråkene merker likevel hvem som har funnet mest mat i løpet av dagen, og neste morgen følger de etter nettopp disse fuglene i håp om å finne noe snadder.

14

kråkene Kråketing Noen ganger hender det at kråkefuglene samler seg og angriper en kråkefugl som er skadd eller syk, eller som kanskje bare oppfører seg litt annerledes. På folkemunne er denne mobbingen kalt kråketing. Man tenkte at kråkene kom sammen i et rådsmøte eller i et ting der de avgjorde hvem som skulle drepes. Vi vet lite om hvorfor kråkene oppfører seg sånn. En årsak kan være at en syk kråke lett kan smitte de andre. Og dersom den er skadd, kan det hende den vil tiltrekke seg hauk, hubro og andre rovfugler, og det vil være farlig også for de andre i flokken. Unormal adferd og farge kan også føre til mobbing, særlig hos kråkefuglene, men også hos måkene, sikkert også hos andre arter. Naturen er nådeløs der. Det gjelder å ikke skille seg for mye ut. For eksempel vil en kanarifugl på rømmen tiltrekke seg mye oppmerksomhet.

Kråken og krukken I en av Æsops fabler fortelles det om en tørst kråke som lette etter vann: Det hadde ikke regnet på mange uker, og alle vannpyttene og dammene kråken pleide å drikke av, var tørket inn. Da fikk kråken øye på en krukke, og den stakk hodet nedi. Kråken kunne lukte vannet, den kunne se det, men den kunne ikke nå det. Krukken var høy, og selv om kråken strakte halsen så langt ned den kunne, nådde den ikke vannet. Kråken sto en stund og tenkte seg om. «Kanskje jeg skulle brekke av toppen på krukken med nebbet mitt», sa den til seg selv. Og kråken forsøkte, men forgjeves. Så tenkte den: «Kanskje jeg kan klare å velte krukken, så vannet renner ut.»

Kråken forsøkte det også, men krukken var altfor tung. Da fikk kråken den glupe ideen at den skulle slippe mange små steiner ned i krukken slik at vannet steg. Og etter minst hundre steiner fikk kråken endelig lønn for strevet.

Denne fabelen har røtter i virkeligheten. I et fugleforsøk2 var det en kråke som gjorde akkurat dette. Kråkefuglene er ikke bare smarte, de er også tålmodige.

LYDFIL 1: Kråke (sang) KRÅKE.Corvus corone cornix Kjennetegn:. 44–51 cm. Grå på ryggen og underside, ellers helsvart. Kjønnene like.

Låt:.Hese og rullende krra krra krra.

Levested:. Vanlig over hele landet,. men foretrekker. miljøer i nærheten av bebyggelse.

Kvistreir i tre, busk eller fjellvegg. Gamle reir kan brukes flere ganger. De 4–5 eggene er stort sett blågrønne med grå og brune flekker.

Ruges av hunnen. Stand- og trekkfugl.

Føde: Altetende.

15

kråkene

Feierfuglen Kaien er en frekk liten kråke som ofte sitter oppe i skorsteinen. Den er svart som en feier, har grå nakke og kinn, og i det mørke fjeset lyser to isblå øyne. Kaien likner litt på den vanlige kråken, men når kaien og kråken flyr sammen i flokk, vil du se at kaien er mye mindre og har raskere og lettere vingeslag. På bakken er kaien også kvikkere i bevegelsene og mer rett i ryggen – litt stolt. De to kråkefuglene har helt forskjellige lyder. Kråken krakser skarrende, mens kaien har en snerten støtvis låt, omtrent som når du klemmer på en badeand: Kjakk!-kjakk!-kjakk!

Jo mere vi er sammen …

Kaien er en morsom og selskapelig fyr og ikke så mistroisk som kråken. Dersom den blir vant til mennesker, er den lett å få til å sitte på hånden. Den hekker i kolonier og er den eneste av kråkefuglene som ruger i hull. Derfor ser du dem i nærheten av kirker, borger og festningsanlegg der det finnes mange slags hulrom i ruiner, murer, åpne tårnglugger eller under takstein og annet. Om natten sover de gjerne sammen med kråkene. Dersom du går forbi nattkvarteret like før leggetid, kan du tydelig høre kaienes lyse kjakk-kjakk innimellom kråkenes hese skrik.

Liksom hos andre kråkefugler holder parene gjerne i hop året rundt, man ser det bare enda tydeligere med kaien. De går gjerne sammen to og to når de leter etter mat.

Det vitenskapelige navnet på kaien, monedula, er en forkortelse av det latinske monet edula som betyr «mynteter». I gamle dager trodde man kaien stjal penger.

LYDFIL 2: Kaie (lokkelyd) KAIE Corvus monedula (myntetende kråke) Kjennetegn:.35 cm. Den minste av våre kråkefugler. Helt svart, unntatt nakken og sidene av hodet, som er grå.

Låt:.Den vanligste låten er noen.raske og nasale kja eller kjakk.

Levested:. Ruger i spredte kolonier i lavlandet i Sør-Norge. Begge kjønn bygger et kvistreir i hulrom – i hule trær, fjellsprekker eller skorsteinspiper. Hekker gjerne i kolonier. De 4–5 eggene er blågrå med mørke flekker og ruges av hunnen. Kaien overvintrer regelmessig her i landet helt nord til Trøndelag.

Føde: Om sommeren mest insekter, meitemark, snegler, søppel og åtsel. Om vinteren ses den ofte på åpne søppelplasser.

16

Voksne kaier har lyse øyne.

«Sovesal».