Livet er best ute

LIVET ER BEST UTE. Eller er det egentlig det? Når jeg er inne, tenker jeg at livet er best ute, og når jeg har vært ute en stund, ser jeg frem til litt inneliv. Slik er lengselens runddans. I denne tilhører livsdrømmene friluftslivet som en motsetning til hjemmelivets daglige tralt. Livet er best ute når vi sitter inne og drømmer om det. Og våre lengsler må vi ta på alvor, for de definerer hvem vi er, eller også hvem vi ønsker å være. Det er det denne boken handler om.

Lengselen etter friluftslivet er det mange som deler. Selv det mest traurige middagsselskap kan løsne opp med noen innledende ord om skitur, jakt og fiske, eller også om en fottur i fjellet. Det å snakke om jobben, derimot, er kjedelig. Og det som virkelig betyr noe – slik som kjærlighet – blir for personlig eller også litt kleint. Da er det bedre å fortelle om siste tur ute i det fri. Her er det rom for muntre skrøner og heroiske historier. Fisken du fisket blir større og større, sekken du bar på blir tyngre og tyngre, og blemmen du fikk på foten blir blodigere og blodigere. Det er et deilig speilbilde av fortellerens drømmer som kommer frem. Fortell meg om ditt friluftsliv, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

I denne boken skal jeg fortelle deg om mitt friluftsliv, for med det å si noe om hvem jeg er, men også om en hel rekke med ofte uartikulerte verdier og tradisjoner vi i friluftslivet deler sammen. Med friluftslivet som prisme skal jeg skrive om felles lengsler, historie og kultur slik dette ser ut fra fjellet, skogen og svaberget. Dette friluftslivet er gjerne forbundet med ferieglede og naturopplevelse, noe som speiler seg i en litteratur dominert av vakre praktbøker og reisebeskrivelser. Og da gjerne med bilder av sveisne turgåere i en paradisisk idyll. Selv om friluftslivet gjør meg oppriktig glad, så er denne boken likevel ikke en slik gladbok. For under gleden ved den storslagne naturen aner jeg et ubehag i friluftslivskulturen. En fornemmelse av tap. Kanskje også sorg. Hva kan det komme av?

Friluftslivet er ikke bare et speilbilde av hvem vi ønsker å være, men også av våre begrensninger. Naturen krymper i møte med vårt grenseløse behov for flere og større hytter, veier, biler og plastduppeditter. Vær, vind, høydeforskjeller og brutale avstander kan også gjøre selv den aller barskeste liten. I friluftslivet møter vi oss selv i døra som samfunn og menneske. Det reflekterer et fellesskap eller den ubehagelige mangelen på sådant. Det er derfor ikke så overraskende at friluftslivets tenkere har kommet med de mest radikale alternativene til hvordan vi lever nå. Her har norske friluftslivsfilosofer tenkt originalt, selv i en internasjonal målestokk. Jeg har derfor tenkt å fortelle en hel del om dem.

Hele denne boken er skrevet innendørs i min leilighet på Manhattan i New York. Det er langt fra friluftslivet i Norge. Jeg kjenner meg derfor godt igjen i Nordahl Griegs berømte dikt «Vand», der han en gang i mellomkrigstiden strandet over en drink i en bar i Shanghai sukket: «Gin and bitter, gin and bitter! / Det jeg tænker på om dagen, / det jeg griner

for om natten / det er vand! / Vand i Norge, vand i renhet, – / Husker De hvordan det smaker, / susende i stryk fra bræen, / men med saft av kratt og kjærr / krækklinglyng og tyttebær!» Fastlåst i covid-karantene med rikelig tilgang på gin og tonic, men ingen bar, har denne boken blitt skrevet i lengsel etter skogen, fjellet, sjøen og viddenes frihet. Med religiøs intensitet lengter jeg, som Nordahl Grieg, etter friluftslivets nattverd: det å folde hendene til en kopp og løfte rent vann ifra bekken. Og da tenker jeg på fjellvann fra Hardangervidda eller også bekkevann fra Nordmarka i Oslo, for min lengsel etter friluftsliv er knyttet til naturopplevelser fra min oppvekst. Friluftslivets oppdragelse har formet mitt natursyn. Leseren har det kanskje litt på samme måte.

Jeg har i alle år gjemt min glede over friluftsliv bak faglige bøker, akademiske artikler og lange, tørre fotnoter. Jeg synes selv jeg har vært ganske flink i kunsten, for akademiske publikasjoner ser fint ut på CV-en. Og med den landet jeg et professorat ved New York University. Der underviser jeg i miljøfilosofi, design- og vitenskapshistorie, og når hjemlengselen biter, forteller jeg storøyde amerikanske studenter om noe så eksotisk som norsk friluftsliv. De måper når de får høre at friluftsliv er noe ganske annet enn outdoor life, og så må jeg forklare dem filosofien som belyser den viktige forskjellen. Denne boken handler om det.

For friluftsliv og uteliv er to ulike ting. Friluftslivet rommer en romantisk lengsel, mens utendørsliv handler mest om hvor deilig det er med fysisk fostring og sosial adspredelse ute. Siden friluftslivet tilhører romantikken, så unndrar den seg smaken av skole, plikt og analytisk pekefinger. Friluftsliv er ikke noe fag, og denne boken er ingen fagbok. Den pretenderer ikke å være en fullstending eller nøytral beskrivelse av friluftslivets historie og filosofi. Les den heller som en ensom vandrers drømmerier langs

livets sti. Den lett slentrende personlige stilen i boken er tilsiktet, for saklighetens kalde blikk tilhører ikke friluftslivet. Siden dette ikke er noen fagbok, tåler den ikke kraftige intellektuelle sverdslag. Isteden skal jeg – i likhet med andre naturromantikere – flette et snev av faglighet sammen med min egen tildragelse mot naturens storslagenhet. Der ute velger jeg mitt eget terreng, min egen vei eller sti, eller så går jeg utenfor stien. Boken kan leses like fritt, og da gjerne hulter til bulter etter eget forgodtbefinnende. For dem som har behov for en orden i livets villskap, har jeg sortert kapitlene som varder på historiens fottur fra friluftslivets spede begynnelse til vi kommer frem til i dag.

Denne boken har ikke vært noen lett bok å skrive, selv om den er ment å være lett å lese. For det overordnede argument som fremheves i ulike varianter igjennom hele teksten, er langt fra muntert. Her kommer en oppsumering for den utålmodige leser: Historisk ble friluftslivet til som en romantisk motreaksjon på fremveksten av det moderne samfunn, som et sted der en kunne unngå alle konforme samfunnskrav. Det moderne samfunn er kjennetegnet av troen på fremskritt og teknologisk optimisme, mens friluftslivet definerte seg som en tilbakeskuende motsats med vekt på det enkle liv. Tiden der fortiden og naturens uskyld fungerte som bakteppe for troen på fremtiden, er i dag på mange måter over. Siden friluftslivet fant sted i spenningen mellom fortidsidyll og fremtidshåp, så er dets tid i norsk kulturhistorie også kommet til et dramatisk vendepunkt, kanskje også endepunkt. I dets sted får vi en serie med banale utendørsaktiviteter. Samtidig vokser det nå frem en ny inspirerende form for friluftsliv som er bygget på naturvern og respekt for alt liv. I den grad jeg er håpefull for friluftslivet, så er det i undersøkelsene av hva som kan kjennetegne det.

En bok om friluftsliv leses selvfølgelig best ute, og da gjerne på et varmt svaberg til lyden av måkesang og bølgeskvulp. Eller i gresset i skyggen av et tre. Men de fleste bøker leses innendørs, og jeg ser at også denne boken kan lide samme skjebne. Les den da som en hymne til potteplantene, for også de lengter etter å komme seg ut. Les den med åpent vindu med ørene på stilk for fuglesang. Les den under dynen i naturtilstanden, for der kan en best forstå den franske filosofen Jean-Jacques Rousseaus kritikk av sivilisasjonens ulykke. Eller les den ved siden av juletreet og tenk på hvorfor vi kutter dem ned i sin ungdom eller også erstatter dem med plast. Og er du så heldig å ha en hund, les boken høyt for ham eller henne, og avslutt med et høyt: «Tur! Tur! Tur!» For gleden over friluftsliv er ikke bare forbeholdt mennesker. Eller les den høyt for en du er glad i. Kanskje kan den inspirere? Men det beste er kanskje å lese den for seg selv. Og så håper jeg den kan mobilisere til omsorg for naturen.

Synes du at livet er best ute? Da er denne boken for deg. Andre egenskaper trenger du ikke for å bli med på å utforske hva friluftslivet er for noe. Sammen skal vi følge min sti igjennom friluftslivets historie, kultur og filosofi. Det blir for det meste et mykt, lettgått terreng, med en og annen bratt, utfordrende skrent. For det må til for å nå fjellets topp. Og der skal vi ta pause og hvile våre tanker ved varme kilder. Jeg skal gå foran bærende på staur – eller det som kateterlærerne kaller «tverrfaglighet». Og det er ingen enkel oppgave. Dessuten skal jeg beskytte oss fra naturens mange utbyggere som når som helst kan dukke opp på stien for å kvitre og trolle oss i sosiale medier. Jeg har lagt ut et alvespinn av åpne og skjulte kilder for å beskytte oss mot dem. For selv om turen er rimelig enkel, så er den på ingen måte ufarlig. Det er mektige motkrefter på gang, både i oss

selv og i samfunnet rundt oss. Det er derfor jeg kommer til å presse deg litt, dytte litt på, og kreve litt ekstra for at vi skal komme frem før det blir for sent. Før det blir mørkt. Når turen er over, så håper jeg at du – slik som jeg – har innsett at friluftslivet er truet. Og så håper jeg at du vil være med på å fornye det.